- Sigurd Lodvesson (født ca.960, død 23.april 1014), også kalt for Sigurd Digre, sønn av Lodve Torfinnsson, og etterfulgte sin far som jarl over Orknøyene og styrte mellom 991–1014. Han var en betydelig maktfaktor nord for Skottland, noe som vises ved at han ble gift med Olith, den yngste av den skotske kongen Malcolm 2.s 3 døtre. De fikk sønnen Torfinn Sigurdsson Rike som også ble jarl av Orknøyene.
Heimskringla forteller at kong Harald Hårfagre bøtela Einar jarl og alle orknøyingene med 60 mark gull. Bøndene på Orknøyene synes det var en tung bør, og da tilbød jarlen å betale boten for dem på betingelsen at all odel på øyene ble hans eiendom. Slik var det at jarlen på Orknøyene eide all odel inntil jarl Sigurd Lodvesson ga odelen tilbake til bøndene.
Den islandske skalden Gunnlaug Ormstunge nevnes i sin saga med samme navn at han reiste fra Irland til Orknøyene hvor han blir en tid hos Sigurd jarl om vinteren før han drar videre til Skara i Vestre Gøtaland i Svitjod (Sverige) hvor Olof Skötkonung er konge.
Sigurd jarl ble tvangsdøpt til kristendommen av den harde misjonskongen Olav Tryggvason. Den ukjente islandske forfatteren av Orknøyingenes saga (kap.9) forteller at Olav Tryggvason seilte med 5 skip ut mot øyene og tilkalte jarlen for en samtale:
Jarlen kom og talte med kongen, og de hadde ikke talt lenge, før kongen sa at jarlen og hele folket hans skulle la seg døpe, og ville han ikke det, skulle han dø på flekken; kongen sa han ville gå med ild og brann over øyene og legge hele landet øde, om ikke folket ble kristent. Slik som jarlen da var kommet opp i det, valgte han heller å ta imot dåpen.
Sigurd jarl ble tvunget til å ta imot kristen dåp som en markering på at han underkastet seg kongen samtidig som han selv og mennene måtte sverge troskapsed til kong Olav. Misjonskongen var ikke tilfreds med dette og tok med seg til Norge sønnen til Sigurd jarl som gissel. Sønnen Valp eller Hunde blir med til Norge som gissel og faren så ham aldri igjen da han dør noen år senere i Norge, og siden viste ikke Sigurd jarl noen lydighet mot kong Olav.
Sigurd jarl nevnes i Orknøyingenes saga og i Snorre Sturlasons Heimskringla foruten andre skrifter fra middelalderen. I henhold til blant annet Njåls saga så overtalte Gormflaith sin sønn Sigtrygg Silkeskjegg til å be Sigurd jarl kom fra Orknøyene og til Irland for å slåss mot hennes tidligere ektemann, Irlands overkonge Brian Ború:
...hun sendte ham til Sigurd jarl for å spørre om støtte... Sigtrygg seilte tilbake til Irland og fortalte sin mor at jarlen var sammen med ham.
I henhold til irsk kilde fra 1100-tallet, Cogadh Gaedhil re Gallaibh, om det som skjedde i slaget ved Clontarf utenfor Dublin i 1014. De - fremmede og menn fra Leinster - ble ledet av Brodir fra Man og Sigurd, og at kampen varte hele dagen. Selv om kong Brian ble drept i slutten av slaget ble de norrøne krigerne jaget på flukt og de dro sjøvegen. Sigurd jarl var blant de som falt ved Clontarf.
Orknøyingenes saga (kap.10) nevner at Sigurd jarl hadde noen eldre sønner med andre kvinner enn datteren til skottekongen: Sumarlide, Bruse og Einar Vrangmunn.
Etter at Sigurd jarl faller i - Brianslaget - som Snorre kaller slaget ved Clontarf, ble de 3 sønnene tatt som jarler av Orknøyene, og de delte øyene i 3 deler mellom seg. Torfinn Sigurdsson var da 5 år gammel da faren døde, og da kong Malcolm 2. av Skottland hørte dette, i henhold til Snorre, ga han områdene Katanes (Caithness) og Suderland (Sutherland) i nordlige Skottland - til Torfinn, frenden sin, og gav ham jarls navn og satte menn til å styre riket for ham. [1]
|
- Slaget ved Clontarf fant sted 23.april (langfredag) 1014 ved Clontarf utenfor Dublin i Irland. Slaget sto mellom styrker fra Munster og Meath under ledelse av Brian Boru og Máel Sechnaill på den ene siden, og styrker fra Leinster, Dublin, Orknøyene og Man på den andre. Det er en av de mest kjente hendelsene i irsk historie. Slaget endte med en knusende seier for Brian Boru og Máel Sechnaill, men Brian ble drept i slaget. I ettertiden er slaget ofte blitt framstilt som et slag mellom en forent irsk hær ledet av Brian mot en invaderende vikinghær, og regnet som den hendelsen som gjorde slutt på vikingenes innflytelse i Irland.
Brian Boru hadde rundt 1010 som den første irske overkonge etablert reell kontroll over hele øya. Hovedbasen for hans makt var likevel fortsatt hans hjemprovins Munster. Han hadde tatt tittelen overkonge fra Máel Sechnaill i 1002, men i Brians regjeringstid synes det som om Máel Sechnaill, som fortsatt var konge i Meath, opptrer mer som en alliert enn en rival.
Kongen av Leinster, Máelmorda mac Murchada, hadde i allianse med det norrøne kongedømmet Dublin gjort opprør mot Brian i 998, og lidd nederlag i slaget ved Glen Mama i 999. I 1012 gjorde han på nytt opprør, og også denne gangen var Dublins konge Sigtrygg Silkeskjegg hans nærmeste allierte.
Brian og Máel Sechnaill rykket fram mot Dublin våren 1014, og Máelmorda og hans allierte møtte den framrykkende hæren ved Clontarf.
Irlands menn vil oppleve en sorg som aldri vil bli gammel i menns minne - Volvens spådom i Njåls saga.
Brian Borus hær besto av menn fra Munster, noen tropper fra Connacht og en kontingent ledet av Domnall, mormaer av Marr. Senere kilder oppgir at troppene fra Meath, ledet av Máel Sechnaill, deltok i hærmønstringen, men trakk seg tilside da kamphandlingene begynte. Det er imidlertid sannsynlig at Máel Sechnaill og Meath-mennene virkelig tok del i slaget. Det er sannsynlig at det også deltok menn fra de norrøne bosetningene Limerick og Waterford (muligens også fra Man), som på dette tidspunkt var under kontroll av Brian.
Den andre hæren besto sannsynligvis i hovedsak av styrker fra Leinster, ledet av Máelmorda. I tillegg til disse kom styrker fra Dublin under ledelse av Sigtrygg, styrker fra Orknøyene under ledelse av jarl Sigurd Lodvesson Digre og skip og styrker fra Man under ledelse av Broðir. Annalene beskriver dem som Leinster-menn og fremmede (Gaill) fra Áth Cliath (Dublin) og Lochlainne (fra 1200-tallet brukes Lochlainne om Norge eller Skandinavia).
Slaget ble langvarig og med store tap på begge sider. Leinster-mennene og de fremmede ble drevet på flukt og led et knusende nederlag. Brian Boru ble imidlertid drept under slaget, flere kilder oppgir at han ble drept av Brodir i slagets sluttfase. Brodir ble selv drept i slaget, likeledes Máelmorda og jarl Sigurd.
Clontarf var et avgjørende nederlag for kongedømmet Dublin. Máel Sechnaill ledet en hær dit året etter, og brente festningen og alle husene utenfor festningen. Sigtrygg fortsatte likevel som konge i Dublin. Máelmorda hadde falt i slaget, og Máel Sechnaill plyndret deler av Leinster og innsatte en ny konge der.
Etter Brians død fikk Máel Sechnaill tilbake tittelen som overkonge. Det oppstod rivalisering mellom Brians sønner, og også mellom andre som hadde vært allierte med Brian. Dette gjorde at Máel Sechnaill ikke hadde alvorlige utfordrere, men også at det som hadde sett ut som en begynnende samling av Irland, i.e. en sterk sentralmakt, smuldret opp i indre stridigheter. I tiden som fulgte etter Máel Sechnaill var hvert tronskifte preget av strid og ofte regulær krig.
Slaget ved Clontarf har en sterk symbolverdi i Irland, og det blir sett på som et slag hvor irene samlet seg, forsvarte seg mot og beseiret en mektig ytre fiende. Slagets legendariske status skriver seg nok først og fremst fra Cogadh Gaedhil re Gallaibh (irenes kamp mot de fremmede), et skrift som ble avfattet i den tiden Muichertach Ua Briain var overkonge. Muichertach var sønnesønns sønn av Brian Boru, og skriftet bærer preg av å være en glorifisering av Brian med den politiske agenda å styrke hans etterkommeres krav til tronen. Betydningen av Máel Sechnaill som alliert og Máelmorda som motstander blir tonet sterkt ned. Brian er den gode, og den onde representeres ved Sigtrygg som under innflytelse av sin mor Gormflaith rekrutterer fremmede krigere fra Orknøyene og Man for å angripe Irland generelt og Brian spesielt. Njåls saga er nok inspirert av dette skriftet og tradisjoner rundt det i sin framstilling av slaget ved Clontarf.
Slaget ble viktig også i senere irsk middelalderdiktning, hvor det kom til representere irenes kamp mot fremmede undertrykkere. Betegnende ble ofte samme ord som tidligere hadde vært brukt om vikinger, gaill, brukt av irene om engelskmenn. [1]
|
- Abt 1014
[2]