- Håkon var konge fra 1217. Han var uekte sønn av kong Håkon Sverresen og Inga av Varteig, som etter farens død 1204 ble anerkjent av kong Inge Bårdsen som kongssønn og oppfostret ved hans hoff, og hos jarl Håkon Galen.
Ved Inges død ble han tatt til konge av birkebeinerne på Øreting (1217), mens jarl Skule Bårdsen, halvbror til kong Inge, som hadde arverett til tronen, skulle være hans formynder og riksstyrer og ha en tredjedel av riket og skattlandene.
Samme år døde baglerkongen Filippus Simonsen, og de fleste baglerhøvdingene hyllet Håkon, men noen misnøyde reiste nye flokker og laget uro på Opplandene i flere år, inntil deres høvding Knut jarl overgav seg i 1227.
I løpet av hans regjeringstid ble det slutt på borgerkrigene. Det siste opprøret ble ledet av svigerfaren hans, hertug Skule Bårdsen, som ble drept i 1240. Etter Skules fall var det slutt på 100 års tronstrid.
Håkon ble kronet i Bjørgvin, Bergen, 1247 av kardinal Viljam av Sabina. Lot vedta en rekke nye lover bl.a. forbud mot ættedrap (se ynglingesagaen). Bygde mange nye festninger, kirker og kongsgårder. Handelstraktater med Lübeck og Novgorod. Island og Grønland ble lagt under kongeveldet. Ble syk og døde i Kirkwall på Orknøyene etter felttog motskottekongen på Suderøyene 1263.
I 1223 ble det holdt et riksmøte i Bergen, der lagmennene tildømte Håkon kongedømmet. I 1218 hadde Inga båret jernbyrd for ham. Formålet med riksmøtet kan ha vært å gjøre ende på uvennskapet og trettene mellom kongens og jarlens menn. I 1219 hadde Håkon festet Skules datter Margrete, og 1225 ble ekteskap inngått mellom dem. I noen år var nå forholdet mellom kongen og jarlen bedre, men senere ble motsetningen sterkere enn noensinne, og det hjalp ikke at Håkon gav Skule hertugtittel 1237.
I 1239 tok hertugen kongenavn på Øreting og tvang dermed Håkon til væpenet oppgjør. Skule ble felt ved Elgeseter kloster 1240. Hans fall var den endelige slutt på mer enn 1000 års tronstrid.
Håkon var den siste som ble konge etter den gamle, norske arverett. I samsvar med det europeisk-kirkelige syn på kongedømmet, som hadde begynnt å gjøre seg gjeldende også i Norge, satte han selv til side sin eldste, uekte sønn og lot Håkon den unge ta kongenavn 1240.
Etter mange års forhandlinger med paven oppnådde Håkon, tross sin uekte fødsel, kirkens vigsel av sitt eget kongedømme, da kardinal Vilhelm av Sabina 1247 kom til Bergen og kronet ham.
I 1260 lot han vedta på Frostatinget en ny lov om tronfølgen, som bestemte at den eldste ektefødte sønn skulle være enekonge.
Håkons regjering bærer preg av stor aktivitet både i det indre styrke og i forholdet til utlandet. Etter sagaen lot han vedta en rekke nye lover, bl.a. forbud mot ættedrap, så at ingen skulle unngjelde for en annens gjerninger uten med de bøter som loven fastsatte.
Flere nye borger ble til i Håkons tid, bl.a. på Ekeberg og i Oslo, Ragnhildholmen ved Konghelle; Tunsberghus og Sverresborg ved Bergen ble forstreket. Håkon grunnla Marstrand, bygde kirker og kongsgårder, blant dem Håkonshallen i Bergen og Trondenes kirke.
I Håkons tid var allerede tyskernes seilas på Norge betydelig, og Håkon sluttet den første handelstraktat med Lübeck, året etter med Novgorod en traktat som skulle trygge freden nordpå. Etter mange års arbeid, først av Skute og senere av Håkon, ble Island (1262) og Grønland (1261) lagt under det norske kongevelde like før Håkons død.
I 1262 gikk den skotske konge til angrep på Suderøyene etterat flere tilbud om å kjøpe den var avslått.
I 1263 rustet Håkon ut en stor leidangsflåte (den største leigangflåten som noen gang var samlet) og reiste til Skottland, for å beskytte Suderøyene (Hebridene) som hadde vært under angrep fra skottekongen Alexander 3. Med hjelp av vasallene sine, kongen av Sudrøyene og kongen av Man, gjenopprettet Håkon kontroll over Sudrøyene og sendte også styrker innover i landet. Forhandlingene med skottene ble halt ut av skottekongen, fordi han visste at Håkon til slutt ville få problem med å holde flåten sin samlet så langt hjemmefra.
En del av flåten hans utkjempet en trefning med en større skotsk styrke ved Largs, i det som senere har fått navnet Slaget ved Largs. Både nordmenn og skotter hevdet at de seiret i dette slaget.
En irsk delegasjon kom til Håkon og tilbød å huse ham og flåten hans gjennom vinteren dersom Håkon ville hjelpe dem mot engelskmennene. Det ser ut som om Håkon kan ha vært interessert i forslaget, men mennene hans nektet. Da vinteren kom hadde han ikke klart å tvinge fram en avklaring i striden med skottekongen. Han reiste tilbake til Orknøyene for vinteren, mens mesteparten av flåten vendte hjem til Norge.
Mens Håkon var på Orknøyene ble han syk, og døde 17.desember 1263. Han ble gravlagt for vinteren i St.Magnuskatedralen i Kirkwall.
Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.
Flere ting vitner om at det sto en viss glans av Håkon utenlands. Hans datter Kristina ble gift med en prins av Castilla, en engelsk krønikeskriver forteller at Ludvig 9 av Frankrike tilbød han kommandoen over den franske korstogsflåte, og at paven ville ha han til tysk-romersk keiser.
Tilnavnet - den gamle - gav samtiden ham for å skille ham fra hans eldste ektefødte sønn, Håkon den unge (f.1234), som fikk kongenavn 1240, men døde allerede i 1257; kongens nest eldste sønn Magnus (Lagabøter) fikk deretter kongeverdigheten.
Norgesveldet var på sitt største under Håkon 4.
Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132. NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84. [1]
- .
Håkon Håkonsson (1204–1263) vokste opp som kongssønn i en tid da lesekunnskap var forbeholdt munker og prester. Likevel ble han den første norske kongen vi med sikkerhet vet fikk formell skolegang. Som gutt gikk han på katedralskolene både i Bergen og i Trondheim. Det var skolene som utdannet kirkens menn, men den lille birkebeinerkongen fikk slippe til mellom de unge klosterelevene.
Han lærte å lese og skrive – ikke bare på morsmålet, men også på latin – og han kunne regne. Det høres kanskje selvfølgelig ut i dag, men på 1200-tallet var dette nesten uhørt for en konge. De fleste herskere måtte stole på skrivere og rådgivere. Håkon kunne lese brevene selv, forstå dem selv, og følge med på detaljene i styringen av riket uten å være avhengig av andres tolkning. Det kan høres uskyldig ut, men i virkeligheten ga det ham en makt ingen norsk konge hadde hatt før. For hva skjedde i andre hoff? Når brev fra paven ankom, måtte de leses høyt av biskoper. Når utenlandske sendemenn la frem dokumenter, måtte de forklares av rådgivere. Og hver gang lå det en fare der: at budskapet ble tolket, pyntet på eller vridd – av menn som hadde sine egne interesser. En konge som ikke kunne lese, var alltid et lite steg bak sin egen makt.
Hos Håkon var det annerledes. Han kunne bryte seglet selv, lese ordene på pergamentet og forstå dem uten filter. Det var en revolusjon i styringen. Ingen kunne lure ham med omskrivinger, ingen kunne bruke språket som våpen mot ham. Når paven krevde, når stormennene forhandlet, når allianser ble tilbudt – da satt Håkon med teksten foran seg, og han visste hva som sto der.
Men lesekunsten hans ga mer enn forsvar mot manipulasjon. Den åpnet dørene til en hel verden av litteratur. Håkon hentet ridderfortellinger fra kontinentet, historier om Tristram og Isolde, Karl den store og hans riddere. Han fikk dem oversatt til norrønt, og de ble lest ved hans hoff. For første gang ble det norske riket en del av den europeiske høviske kulturen – fordi kongen selv hadde smaken for bøker og ordenes kraft.
Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli.
- .
På 1200-tallet, i Håkon Håkonssons rike, var sjøen selve bindevevet i Norge. Der dagens E6 går på asfalt og broer, gikk datidens ferdselsårer på vann. Havet, fjordene og elvene var veiene – åpne, farlige, men uunnværlige. Uten dem ville landet vært et lappeteppe av bygder uten kontakt.
Fjellene delte landet. Skogene lukket seg som vegger. Myrer, elver og snø gjorde landveier nesten ubrukelige store deler av året. Derfor var det sjøen som bar både folk, varer og makt. En ferd fra Bergen til Trondheim tok vanligvis 7–10 dager i god vind, men kunne ta tre uker i motvær. Til Viken var det gjerne 10–14 dagers ferd. Dette var ingen tilfeldige reiser, men del av et velorganisert system.
Kysten fungerte som Norges hovedpulsåre – et sammenhengende transportnett fra Skagerrak til Finnmark. Langs leia lå handelsplasser, gårder, gjestgiverier og naturlige havner med navn som fortsatt ligger på kartet: Avaldsnes, Moster, Bergen, Trondheim, Bodin. Hver bukt var en havn, hver øy et stoppested. Skipene seilte i le av land så langt som mulig – den indre leia – og brukte øyrekkene som skjold mot uværet.
Skipene var bygd for nettopp dette. Byrdinger og knarrer, brede skip med plass til last og mannskap, ble brukt til handel og transport. Leidangsskipene, lange og slanke, var kongens stolthet – raske og styrbare, men også brukbare som fraktskip i fredstid. De ble bygget av eik, med klinkbygde bord og seil av hamp eller ull, og kunne ta både varer, soldater, hester og mat. Et leidangsskip kunne dekke over 150 kilometer på én dag i gunstig vind.
Langs disse sjøveiene gikk alt som holdt landet i gang. Tørrfisk fra Nordland, smør og huder fra Trøndelag, korn fra Danmark, jern fra innlandet, og kongens brev og budskap. Når Håkon Håkonsson sendte sine menn ut, gikk reisen alltid sjøveien så langt det var mulig. Brev ble fraktet med sjøfolk, handelsmenn eller kurerer, og kongens menn kunne kreve skyss langs kysten. Det fantes ingen statlig postgang ennå, men et uformelt system der ansvar og lojalitet holdt hjulene i gang.
På land var alt tregere. Rideveier og kløvstier gikk mellom gårder, kirker og setre – smale stier som hester og folk delte. Mellom Viken og Nidaros brukte man den gamle kongeveien over Dovrefjell, men reisen tok uker, og været bestemte alt. Det var ikke veier i moderne forstand, men tråkk i terrenget, vedlikeholdt av bønder og bygdefolk.
For kongens menn fantes skyssplikt – en ordning der bønder måtte stille hest og fører for reisende med kongebrev. Det var en tidlig form for offentlig transport. Gårdene lå som ledd i et nettverk, der hver hadde ansvar for et stykke vei. En mann kunne ri fra gård til gård og bytte hest underveis, og slik ble kongens budskap faktisk i stand til å krysse landet.
Om vinteren endret alt seg. Da ble isen en del av veinettet. Elver, innsjøer og fjorder frøs, og sleder kunne gli der man om sommeren måtte kjempe seg frem. Mange ventet med lange reiser til vinteren, fordi sledeføre gjorde ferdselen raskere og tryggere.
Dette systemet – med sjøen som hovedåre, elvene som sideveier og skyssplikten på land – gjorde Norge styrbart. Det var primitivt, men det virket. Det knyttet sammen et langstrakt rike med spredte bygder, og det var slik kongens makt nådde frem til de ytterste fjordene.
Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli.
- .
På 1200-tallet nådde Norge sitt høydepunkt som rike. Ikke i folketall eller rikdom, men i utstrekning. Når man regner med Grønland, som ble innlemmet i 1261, var vi Europas største rike målt i flateinnhold. Men selv uten Grønland var Norges rekkevidde overveldende: Jemtland og Herjedalen i øst, Båhuslen i sør, skattlegging i nord langt inn på vidda – og vestover lå øy etter øy under norsk krone. Havet bandt alt sammen. Fra Bergen kunne en mann seile til Shetland, videre til Orknøyene, til Færøyene, Island og Grønland – og hele tiden være på norsk land. Island ble et kulturelt sentrum, der sagaene ble skrevet ned og ridderromaner oversatt til norrønt. Orknøyene og Shetland bar runer i kirkene sine lenge etter at andre steder hadde glemt det. Hebridene og øya Man gav den norske kongen fotfeste rett utenfor de britiske øyer – helt til Perth-traktaten i 1266 formelt avstod dem til Skottland.
I øst holdt bøndene i Jemtland og Herjedalen seg til kongen i Bergen, og i Båhuslen voktet festninger innløpet til Göta älv. I nord var grensene flytende, men kongens menn krevde skatt også fra samiske områder. Kartet fra Håkon Håkonssons tid viser et rike som favnet hele Nord-Atlanteren – fra Grønlands is til Hebridenes grønne øyer.
Kong Håkon Håkonsson selv var et navn i Europas maktspill. Han ble omtalt i engelske krøniker som mulig keiserkandidat. Han sendte og mottok utsendinger fra stormakter på kontinentet, og kildene forteller at han også søkte kontakt med fyrster utenfor den katolske kristenhet. Datteren Kristin ble i 1258 gift med infante don Felipe, bror til kong Alfonso X av Castilla. Hun døde fire år senere i Spania, og en sarkofag i klosteret i Covarrubias er tradisjonelt tolket som hennes grav.
Alt dette skjedde mens Håkon styrte et land som bare noen tiår tidligere var herjet av borgerkriger. Da hertug Skule Bårdssons opprør ble slått ned i 1240, var det slutt på hundre års uro. For første gang på lenge sto landet samlet bak én konge.
Norges storhetstid ble kort. Hebridene og Man gikk tapt i 1266, og da nabolandene styrket seg utover 1300-tallet, ble Norges tid som stormakt forbigått. Men i noen tiår på 1200-tallet hvilte en norsk krone over Grønland, Island, Færøyene, Orknøyene, Shetland, Hebridene, Man, Jemtland, Herjedalen, Båhuslen og Nordkalotten. Ingen gang før eller siden har Norge strukket seg så langt.
Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli.
- .
Midt på 1200-tallet var forholdet mellom Norge og England på sitt mest levende. Kong Håkon Håkonsson styrte et rike som strakte seg fra Grønland til Vesterhavsøyene, og han visste bedre enn de fleste hvordan diplomati fungerte. Mens andre konger sendte gull, sølv eller forseggjorte våpen som gaver, sendte Håkon noe ingen andre kunne: naturens underverker fra nord. Og slik havnet en levende isbjørn i London.
Vi vet om dette fordi de kongelige brevene – Close Rolls fra Henrik 3. – er bevart. I et brev fra 1252 blir vokterne i Tower instruert til å ta imot bjørnen fra - Kongen av Norge - og sørge for at den får både en oppasser og mulighet til å bade i Themsen. Ikke nok med det, bjørnen skulle også få lov til å fange fisk. For et syn må det ha vært! En hvit kjempe, større og villere enn noe engelskmenn hadde sett, som svømte i Londons hjerte. For folket som stimlet sammen ved bredden, må dette ha vært som å se et dyr fra en myte – et levende vesen som ikke bare fortalte om Norge, men som beviste at Håkons rike hadde adgang til steder og natur ingen andre herskere kunne skryte av.
Men euforien fikk en brå vending. Bare uker senere kommer et nytt brev fra Henrik III. Tonen er mer alvorlig. Nå skal bjørnen holdes i lenke, og sikkerhetstiltakene forsterkes. En isbjørn er tross alt ikke et husdyr. Man kan levende forestille seg hvorfor denne omleggingen ble nødvendig: Det var neppe bare laksen i Themsen som forsvant. En båt som kom for nær, en vakt som mistet grepet på lenken, en oppasser som ble dratt ut i vannet – detaljene er ikke nedskrevet, men hullene i historien er kanskje mer talende enn ordene. Når kongelige brev plutselig skifter fra begeistring til påbud om kjetting og strengere oppsyn, da vet vi at noe hadde gått galt.
For vaktene i Tower ble dette et mareritt. De hadde fått et ansvar ingen var trent for. Fra å holde øye med fanger og port, måtte de nå temme et rovdyr fra Arktis. Ingen instruksjonsbok fantes. Ingen erfaring. Plutselig var de blitt - isbjørnvoktere – verdens første av sitt slag – og med livet som innsats.
Men bak dramatikken lå Håkon Håkonssons kløkt. Han var en mester i diplomati. Hans forbindelser strakte seg til keiseren i Det tysk-romerske riket, til paven i Roma og til fyrster på kontinentet. Alliansen med England var viktig, ikke minst fordi handelen over Nordsjøen var livsnerven for både korn og sild. En gave til Henrik 3. måtte være spektakulær – noe som satte spor. Og det gjorde den. For mens gull kunne smeltes om, og våpen kunne ruste, kunne ingen glemme synet av en isbjørn som svømte i Themsen.
Gaven fra Norge ble et levende symbol på to ting: for det første, Norges rikdom og tilgang til det eksotiske og utemmede. For det andre, Håkons evne til å bruke diplomati like elegant som han brukte sverd. Det var ikke nok å være en krigerkonge – man måtte også være en spiller på Europas scene, og Håkon var begge deler.
Så kan vi smile litt i dag, over forestillingen av engelske voktere som i svette og fortvilelse prøvde å holde styr på en hvit kjempe fra nord.
Brevene sier ikke hvem som fikk oppdraget, og de sier heller ikke hvem som ble borte i prosessen. Men at det ble alvor, det vet vi. Historien om isbjørnen i Tower er en påminnelse om at diplomati på 1200-tallet kunne være både storpolitikk, farlig – og til tider ganske lattervekkende.
Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli.
- .
Om Bergens utvikling, bl.a. under Håkon Håkonsen.
Rundt 1200 ble Bergen Norges største by. Kong Håkon Håkonsson styrte fra sin kongsgård på Holmen – dagens Bergenhus – og gjorde byen til riksport. Han innså tidlig at handelen måtte sikres med lover, vakter og ordnede forhold. Under ham ble det bygget sjøhus, murer og havneanlegg. Skip fra hele landet kom for å levere varer.
Det var også under Håkon at de første tyske handelsmennene begynte å vise seg. De kom fra Lübeck, den nye stormakten ved Østersjøen. De snakket lavtysk, førte regnskaper, målte varene nøyaktig og tilbød stabilitet – men til en pris. De ville ha kontroll.
Rundt 1240-årene etablerte de faste handelsforbindelser i Bergen. De brakte korn og øl, metall, krydder, tekstiler og vin, og dro hjem med tørrfisk, tran og huder. For bønder i Nord-Norge ble dette livsnerven. Uten kornimport ville mange ha sultet. Og dermed ble Norge avhengig.
Men handelen var farlig. Pirater, uvær, og fremmede havner der ingen talte ens språk. Når et skip forsvant, kunne det ruinere en hel bygd. De sa at hvert tredje år kom et skip aldri hjem. Og de som overlevde, bar med seg historier som fikk folk til å lytte i taushet. En storm i 1248 raste langs kysten i to døgn; den tok med seg både handelsskip og brygger, og branner brøt ut i Bergen kort etter. Det året skal flere hundre ha mistet livet.
Mot slutten av 1200-tallet ble de tyske kjøpmennene stadig mektigere. De fikk egne brygger, egne lover, og sakte begynte de å dominere handelen i Bergen. De norske kjøpmennene klaget, men kongene trengte de tyske varene – særlig kornet. I 1282 ble det innført forbud mot utenlandske kjøpmenn nord for Bergen, et forsøk på å hindre tyskerne i å ta hele landet. Men for sent – handelen hadde allerede forandret Norge.
Langs kysten begynte språket å endre seg. Nye ord – som «vekter», «kjøpmann», «skriver» – kom inn. Nye lover, nye regler. Norge var ikke lenger et rike av bare bønder og krigere, men også av handelsmenn.
Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli.
- .
Om Håkonshallen:
Lyden av jern mot stein runget over Holmen en gang på 1240-tallet. Murerne slo kiler inn i gråberget, og blokkene løsnet med tunge brak. På bryggene ventet bærere som la stein på sleder og båter. Stein etter stein ble fraktet inn til det store byggeprosjektet – Håkon Håkonssons hall.
I flere hundre år hadde kongsgården i Bergen bestått av trebygde haller. De var storslåtte i sin tid, men de luktet tjære og røyk, og de kunne brenne ned på en natt. Håkon hadde samlet landet etter et århundre med borgerkrig. Nå trengte han mer enn et hus – han trengte et symbol. Et rike som strakte seg fra Viken til Grønland, fra Island til Orknøyene, måtte ha en hall i stein.
Arbeidet begynte rundt 1247. Håndverkere ble hentet fra England og kontinentet, folk som kjente den anglo-normanniske byggestilen. Gråsteinen ble lagt i kistemur, med solide hjørnekvadrer som holdt trykket på plass, og med kleberstein i detaljer og vinduskarmer. Lag for lag vokste veggene opp. Til slutt sto et bygg 37 meter langt, 16 meter bredt og mer enn tolv meter høyt, med murer så tykke at de ville stå i århundrer.
Bygningen hadde tre etasjer. Nederst lå de mørke forrådsrommene – kjølige hvelv der korn, vin og kjøtt kunne lagres. I mellometasjen var det rom for beboelse og arbeid, der kongens folk hadde sine kamre. Men det var i øverste etasje storheten viste seg: en enorm gildehall med åpent røst. Røyken fra ildstedene steg opp under tretaket, lyset falt inn gjennom smale vinduer, og langs nordveggen sto kongens høysete på en forhøyning, hevet over alle andre.
Hallen ble tatt i bruk i september 1261. Da ble Håkon Håkonsson sønn, Magnus, kronet til konge og gift med Ingeborg av Danmark. Dagen hallen var bygget for, var kommet. Stormenn fra hele landet, biskoper i messehagler, danske sendebud og utenlandske gjester fylte rommet. På bordene bugnet kjøtt, fisk, brød, øl og vin. Musikere spilte, mens kongens menn sørget for orden. Men alle forsto at dette var mer enn en fest. Bryllupet var en politisk allianse, og hallen selv var med på å forseglet den. Norge sto nå skulder ved skulder med Danmarks kongemakt.
Etter middelalderen endret hallen karakter. På 1500- og 1600-tallet ble den fylt av kornsekker, et lager uten glans. Senere ble den brukt som arsenal. Så, 20.april 1944, smalt det. Et ammunisjonsskip eksploderte i Vågen. Trykkbølgen slo inn over Bergen. Taket på Håkons hall ble revet av, vinduene knust, murene sprukket. Bygget sto der som en ruin, åpent mot himmelen. Men steinen holdt. Etter krigen ble hallen gjenreist, stein for stein, med respekt for middelalderens form. I dag står den igjen, den største middelalderbygningen i stein som er bevart i Norge. Den brukes til konserter, seremonier og mottakelser – men veggene bærer fortsatt minner om den første gangen hallen fyltes av jubel i 1261.
Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli.
- .
Dette kan nok kanskje gi et blikk inn i hvordan matforrådet og forholdet til mat på Håkon Håkonssons tid virkelig var. Det var et Norge der alt dreide seg om å overleve vinteren, der hvert korn og hver fisk ble regnet med, og der mat ikke bare var næring, men liv eller død.
Høsten var den store tiden for forberedelser. Når nettene ble lengre, begynte slaktingen. Svinene hadde gått fritt i skogen hele sommeren, feitet seg opp på eikenøtter og røtter, og nå ble de ført inn på tunet for å gi kjøtt til vinteren. Blodet ble samlet i trau, innvollene renset og brukt i pølser, fettet smeltet ned. Ingenting måtte gå til spille. I den røyksvarte bua ble skinker og boger hengt opp, sotet inn av einerbål som skulle holde råten borte. Sau og geit ble slaktet på samme vis, kjøttet lagt i saltkarr eller hengt i røyk, mens skinnene ble tørket og brukt til klær. Uten dette ville ingen klare seg.
For vinteren var en fiende som kom tilbake hvert eneste år, og bare de som fylte lagrene kunne møte den med rak rygg.
Kornet var like viktig. Bygg og havre ble malt til mel, og det ble bakt flatbrød i store mengder. Det var hardt, sprøtt og tørt, men nettopp derfor kunne det holde seg i månedsvis. Flatbrødet var reisematen, hverdagsmaten og nødprovianten – det som lå nederst i tønner og kunne tas frem når alt annet var spist opp. Grøten var daglig kost: bygggrøt, tykk og mettende, eller tynn grøt som kunne drikkes. Når surmelk ble helt over, fikk den en syrlig smak som både voksne og barn var vant til. Mange måltider i året var ikke mer enn grøt og flatbrød, men det var nok til å holde krefter i kroppen.
Fisk var en gave, og en nødvendighet. Torsk og sei ble hengt til tørk langs kysten, tørrfisken kunne deretter fraktes langt innover i landet og byttes mot smør, korn eller kjøtt. Sild ble saltet ned i tønner, mens laks og ørret ble tatt i elvene og var ettertraktet festmat. I fjordene og ved kysten hentet folk også skjell, krabber og småfisk, men storfisken var den som virkelig ga sikkerhet. Når fisken slo feil, når havet ikke ga sitt, var sulten aldri langt unna.
Gjennom vinteren levde de på dette forrådet. Hver gang kjøtt ble hentet ned fra røyken eller kornmålet ble tappet, visste de at lagrene ble mindre. Derfor ble alt regnet med, alt brukt. Bein ble kokt til kraft, og når kjøttet var spist, ble beina knust for å trekke ut margen. Melken fra kyrne ble syrnet, ystet og kjerne til smør. Selv mysen, som rant av i ostelagingen, ble drukket eller brukt i grøt. For det fantes ikke rom for å kaste.
Våren var alltid den farligste tiden. Når mørket begynte å slippe taket, kunne lagrene være tomme. Kornkarene var nesten tømt, kjøttet redusert til noen få biter. Da gikk de ut i naturen for å finne det lille som kunne reddes. Nesle og løvetann ble kokt til suppe, røtter ble gravd opp fra jorden, og bjørkeblader kunne tygges for å stille sulten. Mange steder var dette en tid preget av nød, der barn gråt seg i søvn av tomme mager, og der håpet sto til neste høst, neste fangst, neste melkesommer.
Likevel var det ikke bare nød og slit. Sommeren ga overflod, og det var en tid for frisk melk, fersk ost, smør i rikelige mengder og grønnsaker rett fra åkeren. Bær ble plukket i store mengder – blåbær, multer, tyttebær – og lagt i melk eller tørket for å vare lenger. Urter og sopp ble samlet og tørket til vinteren. Da var det lettere å tro at man skulle klare seg, lettere å kjenne gleden i smaken av noe friskt og nytt.
Drikken fulgte samme mønster. Ølet var hverdagsdrikken, brygget på gården, svakt nok til at alle kunne drikke. Melk ble drukket fersk bare i korte perioder om sommeren, resten av året var den syrnet eller blitt til ost og smør. Mjød, den søte drikken laget på honning, kom sjelden på bordet, men når den gjorde det, var det tegn på fest. Vin fantes, men nesten aldri i en vanlig stue – den hørte til i kirken og hos kongens menn.
Slik var standarden for folk flest i Håkon Håkonssons tid - et evig drama mellom overflod og sult, mellom fulle boder og tomme kar. For dem var maten aldri en selvfølge, men en daglig påminnelse om naturens makt. Når de satt rundt gryta og spiste grøt med surmelk og flatbrød, var det ikke bare et måltid – det var en seier. Og når våren kom, og de likevel klarte å dra det siste ut av naturen, var det en stille triumf over sultens grep.
Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli.
Kommentar av Kristian Bredby:
Sildefisket var Håkons store satsning. Marstrand som hadde et stort innsig av sild ble anlagt av Håkon. I tidligere tider var silda, når fiskerne hadde lært salting av folk fra kontinentet, kanskje den viktigste næringskilden. Tørrfiskhandelen lå på Hanseatenes hender og var nok bare unntaksvis å finne på vanlige folks bord. Handelen med fisk fra 1000-1100 tallet gjorde vikingskipene gammeldagse og lite anvendelige. Skip med overbygg, store lasterom og stor lasteevne tok mer og mer over. Håkon var vel den siste kongen som mønstret en marine med det vi kaller vikingskip,- ved Largs.
|
Abt 1204 - 1263 (59 years)
[2, 3] 