Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Share Print Bookmark

Vilhelm (Guillaume/William) av Normandie, "William 1 The Conqueror" / "Guillaume le Conquerant"

Male Abt 1027 - 1087  (60 years)


Personal Information    |    Sources    |    All    |    PDF

  • Name Vilhelm (Guillaume/William) av Normandie 
    Suffix "William 1 The Conqueror" / "Guillaume le Conquerant" 
    Nickname "Bastarden"/"Erobreren" 
    Birth Abt 1027  Falaise, Calvados, Normandie, Frankrike Find all individuals with events at this location  [1
    Gender Male 
    Occupation Abt 1051  Normandie, Frankrike Find all individuals with events at this location  [1, 2
    Hertug. 
    • Vilhelm - Guillaume - gjorde Normandie til en rik og mektig region.

      Født ca.1027 i Falaise i Normandie der faren - Robert den praktfulle - var hertug og regjerte 1030-1035. Moren var Alette, en vanlig jente fra Falaise, som ikke var gift med Robert - derav kallenavnet Bastarden.

      Robert dro på pilgrimsferd, og overlot makten i Normandie til sin 7 år gamle sønn Vilhelm. Da Robert døde på pilgrimsferden ville ikke alle adelsmennene i Normandie godta den unge Vilhelm som regent.

      I ca.1045, i Valognes, prøvde noen adelsmenn å ta livet av Vilhelm, men han fikk nyss om planene deres og flyktet til Falaise, hvor han søkte tilflukt.

      Vilhelm vendte seg så til kongen av Frankrike for hjelp, og sammen vant de over de opprørske baronene i et stort slag ved Val-es-Dunes, som ligger ved elven Orne. Det sies at elven var farget rød av blod etter slaget.

      Vilhelm flyttet deretter til Caen, bygget et slott, for å gjøre byen til hovedstad i riket sitt, Basse-Normandie. Her omga han seg med intellektuelle og geistlige.

      Hva vet vi om Vilhelm? Han skal ha vært ca.173-175 centimeter høy (antatt etter målene til lårbenet hans), en relativt høy mann for den tiden å være. Han hadde ikke skjegg, og håret var kort, som skikken var den gangen.

      Vilhelm ble gift med Mathilde i Eu ca.1050-1051, et ekteskap som holdt livet ut. Hun var datter til greven av Flandern, en ætt med den franske kongen og karolingene.
      Men, paven Leo 9. godtok ikke ekteskapet fordi Vilhelm og Mathilde var i slekt.
      Den senere pave Nikolaus 2. aksepterte dog Vilhelm og hans ekteskap.

      Halvbroren Odo gjorde han til biskop i Bayeux, som senere viste seg å være et ulykkelig valg for Vilhelm.

      Vilhelm lot bygge munke- og nonnekloster. Klostrene var et samlingspunkt på denne tiden, og landsbyer vokste opp rundt disse av årsaker som:

      Utdanningssenter.
      Sykepleie.
      Suppekjøkken.

      En litt nærmere titt på Jumiègesklosteret:

      Abbaye de Jumièges var et benediktinerkloster som lå i den franske kommunen Jumièges i departementet Seine-Maritime i Normandie.
      Klosteret ble grunnlagt i 654 av sankt Philibert som hadde vært venner med Ouen og Wandrille (begge ble også helgenerklært senere) ved merovingenes hoff. Philibert ble første abbed, men ble senere tvunget til å forlate Jumièges, etter sigende på grunn av sjalusi fra sine fiender. Han grunnla et annet kloster ved Noirmoutier hvor han døde en gang rundt 685. Under den andre abbeden, sankt Achard, blomstret klosteret og hadde til sist bortimot tusen munker.
      På 800-tallet ble klosteret plyndret og brent ned til grunnen av nordboere, men ble oppbygd i en enda større skala av Vilhelm Langsverd, hertug av Normandie (død 942). En ny kirke ble reist i 1067 i nærværet av Vilhelm Erobreren, året etter at han hadde erobret England med sverd og blod, og således hadde gode grunn til å takke Gud.
      Under den gavemilde støtten fra hertugene av Normandie ble klosteret et stort læresenter for religion og undervisning. Dens skoler frambrakte blant mange lærde også den nasjonale historikeren William av Jumièges. Det nådde toppen av sin berømmelse på slutten av 1000-tallet og ble sett på som en modell for alle andre klostre i Normandie og andre steder. Det var kjent blant annet for sin veldedighet overfor fattige og ble derfor populært kalt for Jumièges l'Aumônier.

      Mens Vilhelm oppholdt seg i England og kjempet mot walisere og skotter, benyttet hertugdømmene rundt Normandie anledningen til å gjøre opprør mot Vilhelm.

      1.november 1083 dør Mathilde i Caen. Hun ble begravet i nonneklosteret der.

      På sine eldre dager var Vilhelm stadig i konflikt med franskekongen Filip 1, sønn av Henrik 1, på grunn av grenseområdet Vexin mellom Normandie og det daværende Frankrike. Filip 1's egentlige rike omfattet bare området fra Paris til Orléans, men han klarte ved hjelp av allianser å beskytte seg mot trusselen fra foreningen mellom Normandie og England etter 1066.

      I 1087 prøver Vilhelm igjen å erobre Vexin, men faller av hesten på et tokt og får sadelknappen i magen. Han dør ca. en uke senere i Rouen. Han sies å ha vært klar i hodet til det siste og fordelte arven etter seg.
      Vilhelm Rufus fikk den engelske kronen, ikke eldstesønnen Robert Curthose.
      Vilhelm testamenterte sine herredømmer til sine 3 overlevende sønner (Vilhelm Erobrerens tredje sønn Rikard døde før sin far ved å bli drept i en jaktulykke i New Forest) i følgende orden:

      Robert Curthose, den eldste sønnen, mottok Hertugdømmet Normandie og ble hertug Robert 2.
      Vilhelm Rufus mottok kongedømmet England og ble kong Vilhelm 2.
      Henry Beauclerc mottok 5 000 pund i sølv.

      Det brøt ut panikk da Vilhelm lå for døden, og folk rundt han flyktet og lot han ligge igjen alene på dødsleiet.

      Etter Vilhelms død ble liket fraktet til Caen, og han ble gravlagt i klosteret der.

      Normandie mistet sin selvstendighet, og ble en del av Frankrike i 1204. [1, 2]
    Occupation 1066  England Find all individuals with events at this location  [1, 2
    Konge. 
    • Edvard Bekjenneren (The Confessor) ble tatt imot i hoffet til Vilhelm. Han ble senere konge i England etter mange års eksiltid i Normandie. Edvard hadde ingen arvinger, og det sies at han utropte Vilhelm til sin arving av den engelske kronen, og ikke sin svoger Harald (Harold) Godwinson.

      I 1064 reiste Harald seil og dro for å møte Vilhelm i Ponthieu nord i Normandie, men han ble tatt til fange. Vilhelm slapp han fri senere.

      Vilhelm og Harald ble tilsynelatende gode venner og kriget sammen i Bretagne. Vilhelm fikk også Harald til å love han troskap i Bayeux-katedralen.

      Dette er begynnelsen på Bayeux-teppet, laget i Kent i England, men har i ettertiden blitt stilt ut i Bayeux-katedralen hver juli måned.

      Den 5.januar 1066 dør Edvard Bekjenneren i London med Harald tilstede. Edvard hadde vært svak og lovet bort kongemakten etter sin død til flere. Det tyder på at han også ga kongemakten til svogeren Harald på sitt dødsleie.
      Allerede den 6.januar lar Harald seg krone til konge i England.

      Dette er også vist på Bayeux-teppet.

      Påskedag 1066 samlet Vilhelm sine normanniske baroner for å få de med å kjempe om den engelske kronen han mente han hadde rettmessig krav på. Han ville på felttog til England. Dette var baronene negative til. Å krysse havet slik vikingene hadde gjort var nå ute av tiden, kong Harald i England var også en dyktig hærfører, og ikke minst, baronene var fornøyde slik de hadde det i Normandie.
      Vilhelm ga seg ikke med det, men forhandlet med hver og en av baronene, og fikk til slutt et flertall for et felttog til England.
      seg fikk normannerne også fane og støtte av paven.

      De mønstret en armada på omkring 1000-3000 skip, med ca.15.000 krigere, men Vilhelm ventet likevel lenge med å dra over kanalen. Ventetiden tok på, og folk begynte å murre, men så flyttet kong Harald sin hær nordover i England for å møte den norske invasjonshæren ledet av den norske kongen Harald Hardråde.
      Circa 28.september snudde vinden og Vihelm gjorde seg klar til å seile over kanalen med hæren sin. Han selv ledet an på skipet Mora.

      Vilhelm nådde England ved Pevensey i ro og mak, tok hæren sin til Hastings og satte i gang med å bygge forsvarsverker av trevirker tatt med over kanalen.

      Dette fortelles også i Bayeux-teppet.

      Ved Sanlac ventet den engelske hæren, oppildnet etter seieren over nordmennene ved Stamford Bridge.

      Det dramatiske og betydningsfulle slaget ved Hastings begynte tidlig om morgenen 29.september, og varte i flere timer.

      Ifølge Bayeux-teppet falle kong Harald enten ved en pil gjennom øyet, eller at en ridder på hest feller han ved et sverdslag, eller er det begge deler?
      Da kongen dør, løser den engelske hæren seg opp, og dermed var skjebnen til England satt.

      Som takk til Gud for seieren over engelskmennene, lot Vilhelm bygge et kloster på plassen hvor slaget sto.

      Vilhelm tok sjøveien til London, og lot mennene fare hardt fram for å skremme londonerne til overgivelse. Mulig motstand, men dette er historikerne enige om.

      Kroningen av Vilhelm som konge i England sto i Westminister Abbey, beskyttet av sine mest trofaste riddere. Vilhelm var nå ikke bare hertug og regent i Normandie, men også konge i England.

      Hvorfor ville Vilhelm ta England?
      England var et rikt land.
      I England var det dyktige skatteinnkrevere, mye på grunn av innkrevingen av danegjelden.
      London var en internasjonal havneby allerede på denne tiden.

      I London lot Vilhelm bygge festningsverk, blant annet tårnet i Tower of London.
      I løpet av de første årene lot Vilhelm å bygge mange borger rundt om i England, og adelen fulgte hans eksempel.

      Hans kone Mathilde kom til England i 1068 og ble kronet til dronning. Hun fødte deres sønn Henrik i England, som ble konge i 1100 som Henrik 1.

      Normannerne viste seg å være grufulle, og gikk hardt til verks både mot walisere og skotter. MAssakrer er omtalt, særlig i nord.
      På grunn av Vihelms skrekkvelde i England, er England å regne som rolig i 1072.

      Domesday Book:

      Dommedagsboken, også kalt Domesday eller Book of Winchester, er nedtegningen av den store folke- og boligtellingen som ble foretatt i England i 1086 etter ordre fra Vilhelm Erobreren.
      Vilhelm ønsket et fullstendig oversikt over befolkningen, eiendommer og verdier i landet han hadde erobret i 1066, og beordret derfor at det ble foretatt en undersøkelse av samme type som moderne folke- og boligtellinger. Et av hovedpoengene med å lage oversikten var å finne ut grunnlaget for utskriving av skatter. Det som ble nedtegnet i boken var endelig, og det fantes ingen ankemyndighet dersom man mente at noe var vurdert galt. Derfor fikk den navnet Domesday (mellomengelsk skrivemåte for moderne engelsk Doomsday) – den var gyldig til dommedag. Domesday book er blitt regnet som verdens eldste, virkelige matrikkel.

      Domesday Book er egentlig to uavhengige arbeider. Den ene, kjent som Little Domesday, dekker Norfolk, Suffolk og Essex, mens Great Domesday dekker resten av England med unntak av områdene som senere ble Westmorland, Cumberland, Northumberland og Durham. Noen av disse områdene ble ikke med fordi de var under skotsk kontroll, mens Cumberland ikke ble erobret før noe senere og Durham kun ble skattlagt av biskop William av St.Carilef. London, Winchester og enkelte andre byer er også utelatt, antagelig fordi det var for komplisert å få oversikt over eiendomsforholdene innenfor de tidsrammene som var gitt. Deler av Durham bispedømme ble dekket i Boldon Book i 1183.

      Little Domesday er, til tross for navnet, den største av de to bøkene. Den er langt mer detajert, blant annet fordi husdyr er talt opp. Det er mulig at det var meningen å utføre undersøkelsen på et så detaljert nivå for hele landet, men at man gav opp og gikk over til den enklere ordningen i Great Domesday.

      Innholdet ble i begge bøker sortert etter len (fiefs) og ikke geografisk. Man valgte altså å ikke bruke byer eller hundreder som inndeling, men satte opp eiendommene etter hvilke baroner som kontrollerte dem på vegne av kronen.

      Listene for hvert grevskap begynner med kongens egne eiendommer. Deretter følger kirkelige eiendommer, så baronene, kvinner, kongelige tjenere, de få angelsaksiske thegnene som fortsatt hadde eiendommer og til slutt eventuelle andre typer eiendom. I noen grevskap ble en eller flere større byer skilt ut i en egen seksjon. Enkelte omstridte eiendommer, clamores, ble også behandlet for seg. I Great Domesday har man ikke klart å gjennomføre dette systemet hele veien.

      De fleste byer er tatt med i Domesday Book, men i mange av dem er det bare noen få eiendommer av spesiell interesse for kronen som er nevnt. Man finner blant annet fragmenter av eldre tollavtaler, opptegninger om militærtjeneste, markeder, myntslagerier og annet. Det er også nevnt enkelte tradisjonelle avgifter til kronen, som faste leveringer av honning fra flere byer og grevskap.

      Det finnes en del informasjon i tillegg til det rent tallmessige materialet, om politiske forhold, personer, kirkelige forhold og sosialhistorie. Disse opptegningene er sporadiske, og skulle egentlig ikke vært med. Slik informasjon har vært til stor nytte for historikere, og ble blant annet gjennomgått av Edward Augustus Freeman da han skrev om invasjonen.

      Ifølge Den angelsaksiske krønike ble undersøkelsen planlagt i 1085, og ifølge kolofonen ble den gjennomført i 1086. Det er usikkert når Domesday Book ble sammenstilt fra de mange rapportene, men det ser ut til at én person skrev hele manuskriptet.
      Hvert grevskap ble besøkt av en gruppe kongelige tjenestemenn, legati, som holdt en offentlig utspørring. Dette skjedde antagelig i forsamlingen kjent som county court, hvor både lokal adel og representanter for byene deltok. Opplysningene ble hentet inn for hvert hundrede. Tolv lokale edsvorne gikk i hvert hundrede god for at opplysningene var korrekte; seks av dem var angelsaksere og seks normannere.
      For hundredene i Cambridgeshire er det som ser ut til å være en komplett avskrift av utspørringen bevart. Inquisitio Eliensis og Exon Domesday som dekker Cornwall, Devon, Dorset, Somerset og Wiltshire inneholder også detaljer fra den opprinnelige undersøkelsen.
      Ut fra sammenligninger av hva som er nedtegnet i ulike grevskap kan man identifisere seks regioner:

      Berkshire, Hampshire, Kent, Surrey og Sussex.
      Cornwall, Devon, Dorset, Somerset og Wiltshire (Exon Domesday).
      Bedfordshire, Buckinghamshire, Cambridgeshire, Hertfordshire og Middlesex.
      Leicestershire, Northamptonshire, Oxfordshire, Staffordshire og Warwickshire.
      Cheshire, Gloucestershire, Herefordshire, Shropshire, Worcestershire og Welsh Marches.
      Derbyshire, Huntingdonshire, Lincolnshire, Nottinghamshire og Yorkshire.

      Det finnes tre kilder som forteller om formålet med undersøkelsen:

      I Den angelsaksiske krønike fortelles det i oppføringen for 1085 hvorfor den ble bestilt:

      Etter dette hadde kongen et stort møte, og en veldig grundig konsultasjon med sitt råd om dette landet; hvordan det var bebodd og av hva slags mennesker. Han sendte så sine menn over hele England inn i hvert shire, og gav dem i oppdrag å finne ut hvor mange hundre huder er det der, hvilke eiendommer har kongen selv og hva som finnes på eiendommene, eller hva bør kongen få årlig fra området.
      Han bad dem også skrive ned hvor mye eiendom hans erkebiskoper hadde, og hans stiftsbiskoper, og hans abbeder og hans jarler, og, selv om jeg kan virke fiksert og kjedelig, hva, eller hvor mye, hver mann hadde som eide jord i England, enten i jordeiendom eller annet, og hvor mye penger de var verd. Så nøye bad han dem utføre det at ikke en enkelt hud, eller en meter med jord, ei heller (det er skamfullt å fortelle det, men han skammet seg ikke over å gjøre det) noen ku eller svin ble utelatt uten å bli skrevet ned. Og alle detaljer som var skrevet ned ble etterpå bragt til ham.
      Listen over spørsmål som ble stilt til de edsvorne, som er bevart i Inquisitio Eliensis.
      Innholdet i Domesday Book og bevarte undersøkelser
      Det er ikke mulig å forene de tre kildene helt, men det er generelt akseptert at hovedformålet var å fastlå grunnlaget for kongens skattlegging. Skatteinntektene kom primært fra:

      Eiendomsskatt (geldum) som ble betalt ut fra et overslag.
      Diverse avgifter.
      Inntekter fra kronens eiendommer.

      Etter normannernes invasjon ble det meste av eiendommene til den angelsaksiske adelen beslaglagt og fordelt til normanniske baroner. Det var i kongens interesse å sikre at ikke kronen ble lidende i denne omfordelingen. Det står klart at de normanniske baronene hadde en tendens til å forsøke å unngå å betale de samme avgifter som deres angelsaksiske forgjengere hadde betalt. Undersøkelsen satte derfor opp en oversikt over navnene på jordeierne, og overslag som dannet grunnlag for skattlegging.
      Men Domesday Book er mer enn bare et skattemanntall. Den er også et forsøk på å lage en oversikt over alle verdier i landet på tre tidspunkter: Da Edvard bekjenneren døde, da de nye eierne tok over og da undersøkelsen ble foretatt. Det ser også ut til at man ønsket å finne den potensielle fremtidige verdien, men dette er ikke grundig gjennomført. Det er ut fra dette åpenbart at Vilhelm ønsket å ha oversikt over sitt nye rikes økonomiske ressurser. Det fantes eldre, mindre omfattende oversikter som han antagelig sammenlignet sin egen undersøkelse med. For hver herregård er det oppgitt hvor mye dyrkbar mark som finnes, antallet ploglag (hver bestående av åtte okser), enger, skog, beitemark, fiskeplasser, vannmøller, saltkokerier på eiendommer ved kysten og andre inntektskilder. Bøndene telles i forskjellige klasser etter sin status, og til slutt ble verdien til hele herregården anslått. Det er tydelig at overslagene er nokså grove.

      Fordi undersøkelsene, som ble foretatt på geografisk basis, ble omorganisert etter hvem som eide jorden, fikk kongen oversikt over hva hver enkelt av baronene eide. Han fikk også innsikt i om baronene hadde leid ut jorden videre og i så fall hvor mye de hadde delt den opp. Dette var viktig for ham fordi han ønsket å få leietagerne til å sverge en troskapsed direkte til kongen. Egentlig var de underlagt baronen og hadde dermed sverget troskap gjennom ham. Kun fornavn er oppgitt for leietagere, så det er ikke alltid mulig å finne ut hvem som var normannere, men det er gjort en del forskning på dette. En betydelig andel hadde normanniske fornavn.

      I tillegg til den vanlige skattleggingen var også undersøkelsen viktig for at kongen skulle vite hvor han kunne henvende seg for å skaffe ekstraordinære midler.

      Slott blir sjelden nevnt i undersøkelsen, fordi de var utgiftsposter og dermed ikke interessante for skattleggingen. Unntakene er der normanniske slott ble reist på eiendommer som tidligere gav inntekter, slik at forskjellene måtte forklares.

      Domesday Book ble opprinnelig oppbevart i det kongelige skattkammeret i Winchester, som var normannerkongenes hovedstad. Den ble derfor kalt Book of Winchester, og i en sen utgave er dette navnet bruk i selve boken.

      Vilhelm som var blitt gammel og tykk overlot til sin halbror Odo å styre England som sin visekonge.
      Odo styrte England effektivt på en autoritær måte. Han var glad i rikdom og makt og tok seg friheter.
      Til slutt (omkring 1082) ga Vilhelm ordre om at Odo skulle arresteres, og satte han i fengsel i Rouen, hvor han satt fram til Vilhelm døde i 1087.

      Nevnes som konger i England etter Vilhelm:

      1. Vilhelm 2 Rufus, sønn av Vilhelm 1 (Erobreren). Engelsk konge 1087-1100.

      Vilhelm 2 Rufus' nøyaktige fødselsdato er ukjent, men det var en gang mellom 1056 og 1060, og var Vilhelm Erobreren og Matilda av Flanderns tredje sønn. Han ble født i sin fars hertugdømme Normandie som skulle arves av hans eldre bror Robert Curthose. I sin ungdom ble han utdannet under Lanfranc og tilsynelatende utpekt til en adelig posisjon, men ikke som konge. En brå død av en eldre bror plasserte han derimot i direkte linje for å etterfølge faren på den engelske tronen. Som sin fars favorittsønn ble Vilhelm engelske konge da Vilhelm Erobreren døde. Mellom Vilhelm Rufus og hans eldste bror var det alltid et fiendskap selv om de kom til en enighet i 1091 etter et kuppforsøk av deres yngste bror Henrik.
      Forholdene mellom de tre brødrene ble aldri bra. Orderic Vitalis beskriver en hendelse som ble utspilt ved Laigle i 1077 da Vilhelm og Henrik ble trette av å spille terninger og besluttet å holde gjøn med storebroren og tømte illeluktende vann over ham fra etasjen over, noe som skjemte ham ut og gjorde ham rasende. Det oppsto et slagsmål mellom dem og faren, Vilhelm Erobreren, måtte gripe inn og skille dem.

      I henhold til William av Malmesbury var Vilhelm Rufus - tykkfallen og muskuløs med en framskutt mage, en spradebasse kledd i den seneste moten, dog overdrevet, han bar sitt lange, blonde hår, delt på midten som lot pannen bli bar, og i hans røde, koleriske ansikt fantes det øyne i ombyttelige farger (Barlow).

      Vilhelm Rufus (Vilhelm den røde) et tilnavn han kan ha fått for sitt utseende eller sitt blodige regime. På fransk ble han kalt Guillaume Le Roux.
      Han fikk makt over Normandie og hadde en viss innflytelse over Skottland, men hadde mindre suksess med erobre Wales.
      Selv om Vilhelm var en dyktig soldat, var han en hensynsløs hersker og lite likt av dem han styrte over, og i henhold til Den angelsaksiske krønike var han hatet av nesten alle i sitt folk. Det er dog ikke underlig at tidens historieskrivere hadde et negativt bilde å formidle av ham da de fleste av de skrivekyndige var kirkens menn som Vilhelm Rufus hadde kjempet hardt og hensynsløst mot, og i normannisk tradisjon forsøkte han å utrydde både angelsakserne og deres kultur. Hans regjeringstid var preget av hans krigerske temperament, han verken giftet seg eller hadde noen illegitime barn, hvilket har ført til spekulasjoner om han var homoseksuell. Hans favoritt var Ranulf Flambard som han gjorde til biskop av Durham i 1099, en utnevnelse som også var basert på politiske behov ettersom et bispesete på denne tiden var også et betydningsfullt føydalt område.

      Oppdelingen av Vilhelm Erobrerens rike i to deler innebar et dilemma for de normanniske adelsmenn som hadde landområder på begge sider av kanalen. Ettersom de to brødrene Vilhelm og Robert var fiender og naturlige rivaler ble adelsmennene urolige for at de ikke kunne gjøre begge herrer til lags og risikerte å komme på kant med en av dem eller begge. Den eneste løsningen, slik de så det, var å forene England og Normandie atter en gang under en hersker. Streben mot dette målet fikk dem til å gjøre opprør i 1088 mot Vilhelm, og under lederskapet til den mektige biskop Odo av Bayeux, halvbror til Vilhelm Erobreren. Robert dro derimot ikke over til England for å støtte opprøret og broren Vilhelm vant engelsk støtte ved hjelp av sølv og løfter om bedre styre. Uten autoritet ble opprøret slått ned og i 1090 invaderte han Normandie, knuste Roberts soldater og tvang ham til å avgi en del av sitt land. Deretter klarte de å komme til en enighet og Vilhelm lovte Robert å hjelpe ham med få tilbake andre landområder som han tidligere hadde tapt til Frankrike, i særdeleshet Maine.

      Således ble Vilhelm Rufus sikker i det mektigste kongedømmet i Europa etter at det Salianske dynastiet hadde kollapset. Som i Normandie var hans biskoper og abbeder bundet til ham ved føydale forpliktelser, og hans egen kongelige rett var i normannisk tradisjon var urokkelig. Det engelske kongedømmet, grunnlagt på de anglosaksiske ruiner og normanniske overtagelse, nådde en effektivitet som ikke hadde sitt motstykke i Europa. Kongens lov og kongens administrasjon forente kongedømmet og gjorde det bortimot uimottagelig for press eller fordømmelse fra Den hellige stol, noe Vilhelm Rufus’ styre demonstrerte.

      Vilhelm Rufus arvet den anglo-normanniske bosetningen, dens detaljer er reflektert i «Dommedagsboken» (1086), en oversikt som ikke kunne ha blitt gjort noe annet sted i Europa på denne tiden og et signal på monarkiets makt, men han hadde ikke arvet Vilhelm Erobrerens karisma eller politiske kløkt. I løpet av noe få mistet Vilhelm Rufus sin fars rådgiver og fortrolige, den italiensk-normanniske erkebiskopen av Canterbury, Lanfranc, i 1089.

      Store deler av Vilhelms regime ble benyttet til strid med kirken. Etter at Lanfranc døde utsatte og forhalte han å utnevne en ny biskop mens han i mellomtiden innkrevde de geistlige inntekter, noe som var ment å være beskyttet for kirken, og for dette ble han sterkt kritisert. I panikken da han var svært syk i 1093 ble en ny italiensk-normanner gjort til erkebiskop av Canterbury, Anselm av Bec, den største teologen i sin generasjon. Utnevnelsen førte til et stort fiendskap mellom kirken og staten. Anselm var en sterkere tilhenger av gregorianske reformer enn Lanfranc hadde vært. Vilhelm og Anselm var uenige om en rekke kirkelige spørsmål, og det engelske presteskapet som var avhengig av kongen for sine posisjoner var ute av stand til å støtte erkebiskopen offentlig. Vilhelm innkalte til et råd ved Rockingham i 1095 for bringe Anselm under hælen, men denne appellerte til Roma.

      I 1097 dro Anselm i eksil og førte sin sak til Den hellige stol. Den nye paven var den diplomatiske og politisk fleksible franske Urban II som ikke var i en posisjon hvor han ønsket flere kongelige fiender. Herskeren i Tyskland støttet en motpave, og Urban kom til en overenskomst med Vilhelm Rufus: Den engelske kongen anerkjente Urban som pave og denne ga sin godkjennelse til å holde de geistlige spørsmål i England i status quo. Vilhelm kunne dessuten kreve inntektene av erkebispedømmet Canterbury så lenge Anselm forble i eksil, noe denne gjorde så lenge Vilhelm levde.

      Vilhelm Rufus var mindre dyktig enn sin far å holde orden på de normanniske adelskapets tendens til vold og ulydighet.
      I 1095 ville ikke jarlen av Northumbria, Robert de Mowbray, komme til Vilhelms Curia Regis, hans kongelige hoff hvor alle avgjørelsene ble foretatt. Vilhelm ledet deretter en hær mot Northumbria og beseiret jarlen som ble kastet i fengsel. En annen adelsmann, William av Eu, ble også anklaget for forræderi og straffet med kastrasjon og blindet. Det samme året gjorde Vilhelm et mislykket forsøk på å erobre Wales.
      Han forsøkte på nytt i 1097 med samme mangel på suksess. Han dro tilbake til Normandie samme år og til 1099 dro han på hærtokt i Frankrike, sikret og holdt nordlige Maine, men mislykket med å overta det franskkontrollerte området Vexin. På den tiden da han døde planla han å erorbre Aquitaine i sørvestlige Frankrike.

      Vilhelm hadde også en strid med den skotske kongen Máel Coluim 3, eller Malcolm 3, og tvang ham til betale skatt og underkaste seg i 1091, og han overtok grensebyene i Carlisle og Cumbria i 1092.
      I slaget ved Alnwick den 13.november 1093 ble Malcolm og hans sønn Edvard drept og skottekongens bror Donald overtook den skotske tronen. Vilhelm støttet Malcolms sønn Duncan som klarte å overta den skotske tronen i en kort tid før han ble drept. Edgar av Skottland overtok da tronen og erobret Lothian i 1094 og fikk fjernet Donald i 1097 med Vilhelms støtte. Edgar anerkjente Vilhelms herredømme over Lothian og deltok ved Vilhelms hoff.

      I 1096 deltok Vilhelms bror Robert Curthose i Det første korstoget. Han trengte penger for å finansiere sitt hærtokt og pantsatte sitt hertugdømme til Vilhelm for en utbetaling på 10 000 merker – en sum tilsvarende en fjerdedel av Vilhelms årlige inntekter. I en demonstrasjon av den normanniske skattleggingens effektivitet skaffet Vilhelm pengene ved å pålegge en ekstra og svært tung og forhatt skatt på hele England. Vilhelm styrte deretter Normandie som hersker i Roberts fravær. Robert kom ikke tilbake for september 1100, en måned etter at Vilhelm døde.

      Vilhelm Rufus hadde en beryktet forakt for kirken og hans mest pasjonerte kritikere fantes naturlig nok blant kirkens menn. Eadmer beskriver to hendelser da kongen enten overtalte konverterte jøder til å gå tilbake til jødedommen, eller forsøkte å gjøre det. I løpet av sine strider med Anselm av Canterbury erklærte kongen at han hatet han mye i går, at han hatet mye i dag og at han skulle hate ham mer og mer i morgen og hver eneste dag.

      William av Malmesbury beskrev Vilhelms hoff som fylt med feminine unge menn i ekstravagante klær med tilgjort gange med sko med bøyde tupper. Orderic Vitalis nevner de utuktige og sodomitter som hadde velvilje under Vilhelm Rufus’ regjeringstid, og påpekte at det første ordre som Henrik utførte som konge var å se til at hoffmennene klipte sitt lange hår.

      Vilhelm 2 Rufus døde 2.august 1100.
      Kanskje den mest minneverdige hendelsen i Vilhelm Rufus’ liv var hans død. Det skjedde mens han var på jakt i New Forest. Han ble drept av pil gjennom hjertet, men omstendighetene er fortsatt uklare.
      På en klar augustdag i 1100 organiserte Vilhelm en jakttur. En opptegnelse av Orderic Vitalis beskriver forberedelsene til jakten:

      ...en våpensmed kom inn og viste ham (Rufus) seks piler. Kongen tok straks imot dem med stor tilfredsstillelse, berømmet håndverket og uklar på hva som skulle skje beholdt han fire av dem selv og ga to av dem til Walter Tyrrel... og sa Det er ikke mer enn rett at de skarpeste skal gis til den mann som kan skyte de dødeligste skuddene.

      Under den påfølgende jakten spredte selskapet ut da de jagde sitt bytte og Vilhelm og Walter Tirel (eller Tyrell), lord av Poix, ble skilt fra de øvrige. Det var den siste gangen som Vilhelm Rufus ble sett i levende live.
      Vilhelm ble gjenfunnet den neste dagen av en gruppe lokale bønder, liggende død i skogen med en pil gjennom brystkassen. Vilhelms lik var blitt etterlatt av adelsmannen hvor han hadde falt. Ettersom med kongens død døde også rikets lov og orden og alle flyktet hjem til sine gods for å sikre sine egne interesser. Legenden sier at det ble opp til en lokal trekullbrenner ved navn Purkis å dra kongens lik til katedralen i Winchester på sin kjerre.

      I henhold til historieskriverne var Vilhelms død ikke et mord. Walter og Vilhelm hadde jaget sammen da en av Walters piler ved et ulykkestilfelle traff Vilhelms bryst istedenfor den kronhjort han hadde siktet på. Walter hadde forsøkt å hjelpe kongen, men kunne ikke gjøre noe. Redd for at han ville bli anklaget for mord fikk han panikk, kastet seg på hesten og flyktet. En versjon av denne hendelsen er blitt gitt av William av Malmesbury i Krøniken om engelskmennenes konger (ca. 1128):

      Dagen før han døde drømte kongen om at han kom til himmelen. Han våknet brått. Han ga ordre om at lys skulle tennes og forbød sine tjenere om å forlate ham. Neste dag bega han seg til skogen... Han ble fulgt av få personer... Walter Tirel ble med ham mens de andre jagde. Solen var på veg til å gå ned da kongen spente sin bue og slapp av gårde en pil som lett skadet en passerende hjort... Hjorten sprang fortsatt. Kongen fulgte den lenge med øynene og holdt opp hånden for å ikke bli blendet av solen. I det øyeblikket besluttet Walter for å drepe en annen hjort. Herregud! Pilen gjennomboret kongens bryst.
      Da han fikk pilen i brystet sa kongen ikke et eneste ord, men han brøt av pilskaftet... Dette påskyndet hans død. Walter kom øyeblikkelig springende, men da han fant ham livløs kastet han seg på sin hest og flyktet i all hast. Det var visselig ingen som forfulgte ham; noen hjalp ham under flukten; andre synes synd på ham.
      Kongens kropp ble plassert på en kjerre og transportert til katedralen i Winchester... blod rant fra liket hele vegen. Han ble begravd i tårnet. Neste år raste tårnet sammen. Wilhelm Rufus døde 1100... førti år gammel. Han var en mann som foraktet presteskapet... han hadde en sjel som ikke kunne bli frelst... Han ble elsket av sine soldater, men hatet av folket som han hadde utsatt for plyndring.

      For noen historieskrivere var en slik force majeure en rettferdig slutt for en ond konge. Gjennom århundrene har det dog flere ganger blitt antydet at noen av Vilhelms mange fiender var innblandet i den uvanlige hendelsen. Selv historieskrivere fra samtiden har påpekt at det ikke var sannsynlig at en dyktig bueskytter som Walter skulle ha vært i stand til avfyre et sådant dårlige og ulykksalig skudd. Vilhelms bror Henrik, som selv var med på jakten den dagen, dro direkte fordel av dødsfallet da han kort tid etter ble kronet som konge.

      Abbed Suger, en annen historieskriver, var Walter Tirels venn og beskyttet ham i eksil i Frankrike. Han skrev senere:

      En viss adelsmann, Walter Tirel, påstår å ha skutt kongen med en pil, men jeg har ofte hørt ham si at han ikke hadde vært redd for eller håpet på og høytidelig sverget på at ikke var i den delen av skogen der kongen jaget, eller en gang så ham i skogen hele den dagen.

      2. Henrik 1 Vilhjalmsson (født ca. 1068, død 1. desember 1135), var den femte sønnen til Vilhelm Erobreren og det første barnet som ble født i England etter den normanniske erobringen i 1066. Han etterfulgte sin eldre bror Vilhelm 2 Rufus) som konge av England i 1100. Engelsk konge 1100-1135 .
      Utstedte Charta Libertatum 1101 som er grunnlaget for den engelske forfatning.
      Han beseiret sin eldste bror hertug Robert Curthose og erobret Normandie i 1106.
      Henrik ble på 1300-tallet kalt for Beauclerc grunnet sine interesser i boklig kunnskap.

      Henrik ble født mellom mai 1068 og mai 1069, sannsynligvis i Selby, Yorkshire i nordøstlige England. Hans mor, dronning Matilda av Flandern, var en etterkommer av Alfred den store, men ikke direkte gjennom den vestsaksiske kongelige linje. Dronning Matilda navnga prins Henrik etter hennes onkel Henrik I av Frankrike. Som den fjerde og yngste sønnen i familien var hans framtidsutsikter å bli biskop og ble derfor gitt en mer omfattende skolegang enn hva som var normalt for en ung adelsmann. Kronikøren William av Malmesbury hevdet at Henrik en gang bemerket at en konge som ikke var lesekyndig var en kronet esel. Han var bestemt den første normanniske konge som snakket engelsk flytende.

      William av Malmesbury har gitt følgende samtidsbeskrivelse:

      Han var av middels statur, hans hår var sort, men skrinn nær forhodet; hans øyne var mildt og klart, hans brystkasse kraftig, hans kropp muskuløs. Han var spøkefull i høvelige tider, hverken mangfoldighet i forretninger som fikk ham til å være mindre behagelig når han var blant folk. Ikke utstrakt for personlig bekjempende, han bekreftet et utsagn fra Scipio Africanus, - Min mor fødte som general, ikke som soldat - derfor var han ikke mindre i visdom enn til noen annen konge i moderne tid; stridende ved beslutninger heller enn ved sverd. Om han kunne erobret han uten blodsutgytelse; om det ikke var til å unngå, med så lite som mulig.

      I 1086 ble Henrik gjort til ridder av sin far i Westminster, men før den tid er lite kjent om hans liv. Han skal ha vært en favoritt hos sin mor og hun testamenterte flere eiendommer til ham som han dog ikke fikk benytte i sin fars levetid.

      Uten å arve noe landområdet utnyttet Henrik broren Roberts pengevanskeligheter og for en mindre sum fikk han kjøpt distriktet Cotentin i Normandie. Han forhandlet med sin andre bror, Vilhelm Rufus, om å få råde over arven etter sin mor, men det vekket kun hertugens mistenksomhet og som kastet ham i fengsel. I 1090 kunne Henrik vise sin lojalitet ved på vegne av Robert å slå ned et opprør i Rouen (som broren Vilhelm Rufus hadde oppmuntret). Begge de eldre brødrene ble forsont året etter og sammen fikk de Henrik jagd fra Cotentin. Henrik ble tvunget til å svelge denne fornærmelsen og levde i nær to år i den franske delen av Vexin i relativ fattigdom. Han aksepterte deretter fra borgerne i Domfront et tilbud om å forsvare dem mot den anglo-normanniske Robert av Bellême, 3. jarl av Shrewsbury. Det førte til at han igjen kom til en enighet med Vilhelm Rufus, og gikk da med i brorens krig mot den eldste broren Robert.

      Henrik forsøkte å spille sine brødre opp mot hverandre, men til slutt, vaktsomme over Henriks manøvreringer, gikk Vilhelm Rufus og Robert sammen og undertegnet en avtale som var ment å forhindre at prins Henrik fikk tilgang til deres riker ved at de gjensidig forpliktet seg til at om enten kong Vilhelm eller hertug Robert døde uten en arving, skulle deres to herredømmer fra deres far igjen bli forent av den overlevende som den andre.

      I 1096 dro hertug Robert for å delta i det første korstoget. På den tiden var han ekstremt pengelens og han pantsatte sitt hertugdømme Normandie til sin bror Vilhelm for en sum av 10 000 mark. Henrik var da i Vilhelms tjeneste, og han deltok i det kongelige jaktselskapet på den dagen da Vilhelm døde, den 2. august 1100. Hadde Robert vært i Normandie kunne han ha krevd den engelske tronen etter sin bror, men Robert kom først tilbake til sitt hertugdømme en måned etter Henriks kroning.

      Henriks regime er bemerkelsesverdig for dens politiske opportunisme. Hans plass i rekkefølgen til tronen ble bekreftet mens han bror Robert var unna av vegen på det første korstoget og begynnelsen av hans kongedømme var opptatt med krigføring mot broren for kontroll over både England og Normandie etter deres atskillelse etter farens død i 1087. Da han ble kronet konge signerte han et historisk frihetsbrev som underla kongen loven. Dette frihetsbrevet bebudet Magna Carta.
      Her lovte Henrik å sikre kirken og adels rettigheter og stille kongen inn under loven. Han fengslet den mislikte Ranulf Flambard, Vilhelm Rufus’ sjefsminister og fikk således populær støtte blant det engelske folk.

      Henriks kongedømme var fylt med lovmessige og finansielle reformer og han var en dyktig administrator. Han etablerte et system av reisende dommere og et profesjonelt statsbyråkrati, med blant annet en finansminister, exchequer, for å håndtere kronens finansier. På mange måter var Henriks styre den spede begynnelsen på den moderne statsmakten England.

      Ulikhetene og motsetningene mellom den engelske og normanniske befolkningene begynte å jevne seg ut i løpet av hans regime. Selv giftet Henrik seg med en datter av det gamle engelske kongehuset, noe som var en stor symbolhandling. Henrik kranglet med Anselm, erkebiskop av Canterbury, som hevdet at kongen ikke hadde rett til å utnevnte biskoper, og for en tid gikk Anselm i landflyktighet, men til slutt måtte Henrik bøye av og inngikk fred med kirken.

      Henrik tilbakekalte også erkebiskop Anselm fra hans landflyktighet og Anselm ga prekener til kongens ære. Til tross for den nye alliansen mellom kirken og kronen kunne ikke Anselm komme tilbake uten bestemte betingelser. Anselm måtte motta fra Henrik, i egen person, innsettingen til hans tidligere posisjon som erkebiskop, noe som var i konflikt med pavens beordring. Henrik nektet å frafalle de privilegier som hans forgjengere hadde sittet med, at kongen hadde retten til å utnevne biskoper.
      I drakampen mellom Anselm og Henrik førte til at det politiske spørsmålet skulle legges fram for paven. To ambassadører ble sent til Roma og pave Paschalis II med spørsmålet om berettigelsen av Henriks innsettingsrett. Paven dømte til fordel for sin erkebiskop, men Henrik holdt likevel fast på sin rett, og i 1103 dro Anselm selv og utsendinger fra kongen til Roma. Paven bestemte igjen til fordel for kirken, og truet med bannlysing for alle de som forhindret den.

      Uten mulighet til å dra tilbake til England dro Anselm til Lyon for å vente på pavens neste handling.
      I 1105 bannlyste paven den engelske kongen. Henrik ble nå tvunget til å reagere, fikk arrangert et møte med pave Paschalis 2 og en forsoning ble etablert. I 1106 fikk Anselm tillatelse til å komme tilbake til England og med pavens autoritet for å fjerne bannlysningen.
      Først i 1107 ble den lange krangelen om innsettingsrett endelig løst med et kompromiss i et konkordat i London hvor Henrik hevdet hans rett til å innsette hans biskoper og abbeder, men uten at disse fulgte sedvanen å gi hyllest for temporalities (landområdene knyttet til bispedømmene), og de gjenstående årene av Anselms liv var da knyttet til hans arbeid ved sitt erkebispesete til han døde i 1109.

      Den 11. november 1100 giftet Henrik seg med Edith, datter av kong Malcolm 3 av Skottland. Ettersom Edith også var niese av Edgar Ætheling og oldebarn av Edvard Bekjennerens halvbror på farsiden, Edmund 2 av England, var ekteskapet en forening av den normanniske slektslinjen med den gammelengelske kongeslekten. Ekteskapet var ikke noe som gledet de normanniske baronene og som en konsesjon av deres følsomhet endret Edith navn til Matilda da hun ble dronning. Den andre siden av den samme saken var at Henrik ble langt mer akseptabel for den angelsaksiske befolkningen.

      Edith vise seg som en god og meget respektert dronning. Hun fulgte sin mors eksempel, den hellige Margaret av Skottland, og henga seg til gode gjerninger, og skal etter sigende ha vasket beina til de fattige. Selv om Henrik var notorisk utro til sin dronning, var deres ekteskap tilsynelatende lykkelig.

      Dronning Matilda (Edith) døde den 1.mai 1119 ved palasset i Westminster. Hun ble gravlagt i Westminster Abbey. Henrik fikk 2 barn med sin dronning:

      - Maud av England (Matilda) (ca.februar 1102 – 10.september 1167). Hun ble først gift med Henrik 5 av Det tysk-romerske rike, og andre gang med Geoffrey 5, greve av Anjou, og fikk en arving i andre ekteskap.

      - William Adelin, (5.august 1103 – 25.november 1120). Han giftet seg med Matilda (død 1154), datter av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou. William døde i skipsulykken med Det hvite skip.

      Ranulf Flambard, som satt fengslet i Tower of London, gjorde en dristig flykt, kom seg over Den engelske kanal og slo seg sammen med hertug Robert Curthose i Normandie i 1101. Robert, ved å være den eldre bror, betraktet England som hans farsarv og det brøt ut krig over spørsmålet.

      I 1101 forsøkte Robert Curthose å erobre den engelske kronen fra kong Henrik, egget av Ranulf Flambard og andre anglo-normanniske baroner.
      I juli samme år gjorde Robert invasjon ved Portsmouth. Robert av Bellême og andre normanniske baroner gikk over til Roberts side, men Vilhelm Rufus’ tidligere hoff ledet av Robert de Beaumont, 1. jarl av Leicester, sammen med kirken, støttet den innsatte kong Henrik. Beaumont og broren hadde vært tilstede ved New Forest da Vilhelm Rufus døde under mystiske omstendigheter, men sverget straks troskap til Henrik som belønnet ham med jarledømmet Leicester. Samtidig mistet han sine eiendommer i Normandie ved at disse ble konfiskert av Guillaume av Evreaux og Raoul de Tosny med makt under påskuddet at Beaumont hadde voldt dem skade gjennom sine råd til kongen.

      Mot denne makten verget Robert Curthose og hans å møte disse i åpen kamp. Han manglet også populær støtte i England. Isteden ble det forhandlet en fredsavtale, den såkalte Alton-traktaten, hvor de to brødrene signert på at Robert anerkjente Henrik som konge av England i bytte for en årlig utbetaling på 2 000 mark og andre innrømmelser som at den engelske tronen overga sine normanniske landområder. Avtalen avsluttet den den truende krisen midlertidig. Robert og hans hær trakk seg tilbake til Normandie uten at et sverdslag var blitt utvekslet.

      For Henrik var avtalen åpenbart kun ment for å skaffe seg et pusterom.
      I 1105, for å få sluttet på utbetalingene til broren, ledet Henrik en invasjonsstyrke over den engelske kanal. Det var første gangen i historien at England invaderte det som siden skulle bli arvefienden Frankrike. Han erobret først Bayeux og Caen, men ble deretter personlig tvunget til avbryte felttoget grunnet de pressede politiske problemene med erkebiskop Anselm og innsettingsretten (se overfor). Med disse løst var han igjen tilbake i Normandie i løpet av sommeren 1106.

      Etter hurtig å ha erobret det befestete klosteret i Saint-Pierre-sur-Dives i nærheten av Falaise vendte Henrik og hæren sørover og beleiret festningen Tinchebray på en høyde overfor byen av samme navn. Tinchebray lå på grensen av fylket Mortain i sørvestlige Normandie, og ble holdt av en av de få betydningsfulle grevene som fortsatt var lojale til hertug Robert.

      Hertug Robert kom med sine styrker for å bryte Henriks beleiring, og etter noen fånyttige forhandlinger var kamp uunngåelig. Om morgenen den 28. september 1106, nøyaktig 40 år etter at Vilhelm Erobreren invaderte England, sto det avgjørende slaget mellom hans to sønner, Robert Curthose og Henry Beauclerc. Kampen var uventet og uforberedt. Henrik og hans arme kom marsjerende sørover fra Barfleur mot Domfront mens Robert marsjerte Falaise mot Mortain. De møttes ved vegkryssingen ved Tinchebray og slaget strakte seg ut over flere kilometer. Stedet hvor det meste av slaget foregikk er ved landsbyens idrettsplass i dag. Den viktigste delen av kampen i seg selv varte kun en time, og da Henrik lot en skjult reserveavdeling angripe fikk han overtaket. Robert forsøkte å ta til flukten, men ble tatt til fange ved et sted 3 km nord for Tinchebray. En bondegård ved navn - Prise - står i dag på samme sted ved motervegen D22 og en gravstein dekorert med tre riddere står ikke langt unna ved den samme vegen.

      De fleste i Roberts hær ble tatt til fange eller drept. Foruten Robert Curthose selv ble også følgende tatt til fange: Edgar Ætheling, onkel av Henriks hustru og tidligere krevd Englands trone, og William, greve av Mortain, en uforsonlig fiende av Henrik.

      De fleste av fangene ble løslatt, men Robert Curthose og William av Mortain tilbrakte resten av livet i fangenskap. I overmot lot Henrik brorens sønn, William Clito, bli satt i et behagelig forvaring som han senere rømte fra og siden bisto opposisjonen mot den engelske tronen. Robert Curthose ble derimot sittende innesperret resten av livet. Først ble han oppbevart i Tower of London, deretter overført til festningen Devizes Castle i den engelske byen Devizes i Wiltshire i de neste tyve årene før han ble flyttet til Cardiff Castle. Ved Cardiff gjorde han et forsøk på rømme. Mens han var ute og red gjorde han et desperat forsøk på å ri vekk, men hesten ble dratt ned i myr og han ble tatt til fange på nytt. For å forhindre nye rømningsforsøk fikk Henrik sin brors øyne brent ut. Robert døde ved Cardiff i 1134. Han var da i begynnelsen av 80-årene.

      Henrik tok hertugdømmet Normandie som en besittelse under kongeriket England og forente således sin fars rike. Selv etter at han hatt tatt kontroll over hertugdømmet verget han seg fra å bruke tittelen hertug. Han styrte det som konge av England. Grunnen var at hertugen av Normandie var formelt en vasall under den franske krone, og den franske kongen presset på for at han skulle gi sin hyllest som vasall. Som konge i sin egen rett var Henrik uvillig til adlyde og fikk isteden sin sønn William Adelin utnevnt, om enn i navnet, som hertug i 1115 og den franske kongen aksepterte til slutt dette i 1120.

      I 1131 i et forsøk på å redusere vanskelighetene i Normandie fikk han forlovet sin eldste sønn William Adelin til datteren av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou, den gang en bekymringsfull motstander. Ekteskapet ble inngått i 1119. Åtte år senere, etter Williams beklagelige død, ble en langt mer betydningsfull allianse inngått mellom Henriks datter Maud (Matilda) og Fulkos sønn Geoffrey Plantagenet, som til slutt førte til at de to rikene ble forent under av konge Huset Plantagenet.

      Henrik var også kjent for å være hardhendt når det var behov for det. Han lot en gang en forrædersk borger ved navn Conan Pilatus bli kastet fra tårnet i Rouen, tårnet har siden blitt kjent som - Conan's Leap - eller - Conans sprang.
      Ved en annen anledning som skjedde i 1119 utveksling Henriks svigersønn, Eustace de Pacy, og Ralph Harnec, constable av Ivry, gisler i form av den enes sønn og den andres døtre. Av en ukjent grunn lot Eustace den unge mannen bli blindet, og den rasende Ralph Harnec forlangte å gjøre det samme med pikene. Kong Henrik ga ham tillatelse til å gjøre dette mot de to pikene som også var hans egne barnebarn. Eustace og hans hustru Juliane ble rasende og truet med å gjøre opprør. Henrik arrangerte et møte med sin datter i Breteuil. Der forsøkte Juliane å rette en armbrøst mot sin far og myrde ham. Hun ble tatt til fange og holdt i forvaring i en festning, men unnslapp ved å hoppe ut av et vindu og ned i vollgraven.
      Først noen år senere ble Henrik forsont med sin svigersønn og datter.

      Tragedien rammet England og Henrik 1 som et sjokk da hans eneste legitime sønn William Adelin på veg tilbake fra Normandie druknet i Den engelske kanal, i tragedien med Det hvite skipet den 25.november 1120 Han var kun 17 år gammel da skipet grunnstøtte. Blant de omkomne var flere av Henriks slektninger og kremen av Englands unge adel. William hadde kommet seg ombord i livbåt, men snudde for å redde sin halvsøster, men de desperate skipbrudne kastet seg ombord i livbåten, veltet den og alle unntatt en druknet.

      Her døde også med William, Richard, en annen av kongens sønner, som en kvinne uten rang før hans tiltredelse hadde født ham, en tapper ungdom, og kjær for sin far for sin lydighet; Richard d'Avranches, andre jarl av Chester, og hans bror Otheur; Geoffrey Ridel; Walter av Everci; Geoffrey, erkediakon av Hereford; grevinnen av Perche, kongens datter; grevinnen av Chester; kongens niese Lucia-Mahaut of Blois; og mange andre... Intet annet skip brakte så mye sorg til England, skrev William av Malmesbury.

      Katastrofen var middelalderens utgave av Titanic-forliset. Henrik var overveldet av personlig sorg, men sto også overfor politiske problemer da han ikke lenger hadde en opplagt arving til det rike han møysommelig hadde fått konstruert ved hjelp av diplomatiske evner og allianser.

      I et håp om å skaffe seg en ny mannlig arving giftet Henrik seg den 29.januar 1121 med den unge og vakre Adeliza av Louvain, født samme år som hans avdøde sønn, datter av Godefroid 1 av Louvain, hertug av Nedre Lorraine og landgreve av Brabant, men dette ekteskapet produserte ingen arving. Sittende uten en mannlig arving tok Henrik det hittil ukjente skritt å få sine baroner til å sverge troskap til hans datter keiserinne Maud av England, enke etter keiser Henrik 5, som hans arving og etterfølger.

      Henrik besøkte Normandie i 1135 for besøke sine unge barnebarn, barna til Maud og Geoffrey. Han hadde store glede av sine barnebarn, men kom snart i krangel med sin datter og svigersønn, og disse stridene førte til at han ble lengre i Normandie enn han opprinnelig hadde planlagt.

      Henrik døde den 1. desember 1135 fra matforgiftning etter - en forspising på niøyer - noe han var spesielt glad i, ved Saint-Denis-en-Lyons (i dag Lyons-la-Forêt) i Normandie. Liket ble sydd inn i en okse for å bevare legemet ved frakten til England, og ble gravlagt i Reading Abbey, som han hadde grunnlagt 14 år tidligere.

      Hans testamente betinget at han skulle bli etterfulgt av sin datter, keiserinne Maud (Matilda). Selv om Henriks baroner hadde sverget troskap og lydighet til hans datter som deres dronning, var hennes kjønn og hennes ekteskap med Huset Anjou, en fiende av normannerne, et problem, og tillot Henriks nevø, Stefan av Blois, å komme til England og kreve tronen med populær støtte.

      Mens England hadde hatt stort fredelige tider og vekst under Henrik, blant annet ved at han tok krigen og slagene i Normandie framfor England, betydde hans død en slutt på den innenlandske stabiliteten og til en opprivende strid mellom tidligere keiserinnen Maud og Stefan. Den førte til en lang borgerkrig som karakterisert som kaoset eller anarkiet - det engelske kaos under Stefan.

      3. Stefan av Blois (født ca.1096, død 25.oktober 1154), dattersønn til Vilhelm 1. Engelsk konge 1135-1154, den eneste konge av England fra huset Blois.
      Stefan ble født i Blois i Frankrike, og var sønn av grev Stefan av Blois og Adela av Normandie. Theobald 2 av Champagne og Henry av Blois, biskop av Winchester, var hans brødre.
      Han ble i 1106, omkring 10 år gammel, sendt til det engelske hoffet for å oppdras his sin onkel, Henrik 1. Omkring 1115 ble han greve av Mortain, og omkring 1125 giftet han seg med Matilda av Boulogne som kort tid etter ble grevinne av Boulogne.
      I 1128 ble Stefan hennes medhersker i Boulogne, noe som varte til 1150. Året etter ble grevskapet gitt til sønnen Eustace. Ettersom Eustace døde barnløs gikk tittelen videre til Stefans nest eldste sønn, William.

      Stefan var altså barnebarn av Vilhelm Erobreren gjennom sin mor, og krevde derfor tronen ved Henrik 1's død.
      For å støtte sitt krav hevdet han at onkelen Henrik 1 hadde skiftet mening på dødsleiet og ville ha ham som tronarving. Han oppnådde å bli kronet, og fikk da raskt støtte fra flertallet av baronene og fra pave Innocens 2.

      De første årene av hans regjeringstid var fredelige, men innen 1139 hadde han fått ry for å være svak og ubesluttsom, og landet gikk mot en borgerkrigstid kjent som Kaoset under Stefan.

      Stefan hadde en rekke egenskaper som på overflaten skulle gjort ham egnet som konge:

      Høy byrd, avstamning fra Wilhelm Erobreren, godt utseende, mot og en vennlig natur.

      Men han manglet den hensynsløsheten som kunne være nødvendig i det som var hensynsløse tider. Walter Map skrev om ham at han var dyktig i krigskunst, men i andre henseender var han enfoldig.

      Stefan ble stilt overfor keiserinne Matildas styrker flere ganger, blant annet i slaget ved Lincoln og slaget om Beverston Castle.
      Før slaget ved Lincoln den 2.februar 1141 opplevde han flere dårlige jærtegn. Han stod mot de opprørske baronene Robert, 1. jarl av Gloucester (keiserinne Matildas uektefødte halvbror) og Ranulph de Gernon, 2. jarl av Chester. Kongen kjempet så hardt i slaget at stridsøksen brast; han trakk et sverd og kjempet videre til det også brast. Deretter ble han tatt til fange av en ridder ved navn William de Cahagnes, og brakt til sin kusine, keiserinne Matilda.

      Han ble fengslet i Bristol, men hans kone, grevinne Matilda, klarte å holde gløden oppe, og keiserinnen ble snart jaget fra London. Da jarlen av Gloucester, hennes beste kommandant i felten, ble tatt til fange, måtte hun slippe Stefan fri, og i november 1141 kunne han igjen sette seg på tronen. I desember 1142 ble keiserinnen beleiret i Oxford, men hun klarte å komme seg over snødekte jorder til Wallingford Castle, som ble kontrollert av hennes støttespiller Brian FitzCount.

      I 1147 sluttet keiserinne Matildas mindreårige sønn Henrik Plantagenet seg til krigen. Han samlet en liten styrke av leiesoldater, og invaderte England. Ryktene om hans styrke skremte Stefans våpenbrødre, selv om det egentlig dreide som en en svært liten hær. Etter å ha tapt to slag, og uten penger til å betale leiesoldatene, måtte Henrik vende seg til sin onkel Robert for å få hjelp, men ble da avvist. Desperat vendte han seg i hemmelighet til Stefan for å få penger til å betale soldatene. Gesta Stephani forteller at da han fikk meldingen hørte kongen, som alltid var full av nåde og kjærlighet, på den unge mannen; kongen gav Henrik de midler han trengte. Det fantes rykter om at Stefan var guttens biologiske far, men til tross for den meget generøse gaven til en som nettopp hadde forsøkt å styrte ham finnes det ikke noe bevis for dette.

      Stefan klamret seg til tronen resten av sin levetid. Etter et uavklart sammenstøt med Henrik Plantagenet ved Wallingford, og sønnen Eustaces død i 1153, ble han overtalt til å inngå en avtale med keiserinne Matilda. Ifølge Wallingford-traktaten (også kjent som Winchester-traktaten), skulle hennes sønn Henrik etterfølge ham som Henrik 2 av England.

      Kongen døde i Dover Priory i Dover, og ble gravlagt i Faversham Abbey som han hadde grunnlagt sammen med sin kone grevinne Matilda i 1147.

      Stefan ble etterfulgt av Henrik 2 fra huset Angevin.

      4. Henrik 2 av England (født 5.mars 1133 i Le Mans, Frankrike, død 6.juli 1189) styrte som konge av England (1154–1189), greve av Anjou, hertug av Normandie, hertug av Aquitaine, hertug av Gascogne, greve av Nantes, lord av Irland og kontrollerte til ulike tider deler av Wales, Skottland og vestlige Frankrike.
      Henrik var den første av Huset Plantagenet til å styre England, og var oldebarn av den normanniske Vilhelm Erobreren.
      Henrik var den første som benyttet tittelen - konge av England – i motsetning til - konge av de engelske - , og og var en av de mest effektive av Englands monarker.
      Han ble i sin samtid også kalt for Henrik Curtmantle (kortkåpe), fordi han benyttet en kåpe som var kortere enn hans forgjengere.

      Den 18.mai 1152 ved Poitiers, da han var 19 år gammel, giftet han seg med Eleonore av Aquitaine, som var omtrent 12 år eldre enn Henrik, og bryllupet skjedde uten den pomp og prakt som var passende for deres rang. Grunnen var delvis at Eleonore kun seks uker tidligere hadde blitt skilt fra kong Ludvig 7 av Frankrike. Eleonore hadde fått 2 døtre med den franske kongen, men ingen sønn.

      Ekteskapet mellom Eleonore og Henrik var basert på fornuft, og til tross for aldersforskjellen synes det som om det innledningsvis var basert på en viss grad av ømhet, og ekteskapet produserte hele 5 sønner og 3 døtre:

      Vilhelm, Henrik, Rikard, Geoffrey, Johan, Matilda, Eleonore, og Johanna.

      Etter hvert ble det derimot stadig kjøligere mellom ektefellene inntil det døde ut. En av årsakene til at det oppstod strid mellom ektefellene var at Eleonore oppmuntret sine sønner til å gå til væpnet opprør mot sin far i 1173. Henrik satte da Eleonore i et fangenskap som varte i 15 år.

      Han overtok tronen i kjølvannet av kaoset som Stefans regime hadde ført til. Han var kun 21 år gammel, men var likevel en erfaren statsmann og hele livet var han preget av en rastløs energi. Som sin bestefar Henrik 1 av England hadde Henrik 2 en framstående kunnskap om lovverket. Han likte å omgås lærde, og var selv boklærd, språkmektig, og hadde blant annet en ypperlig latin. Når det var mulig deltok han i egen person i rådene. Hans interesser i økonomi var reflektert i hans egen måteholdne livsstil. Han kledde seg enkelt unntatt når tradisjonen dikterte noe annet og han spiste en sparsommelig kost.
      Han var fordringsløs og menget seg like lett med alle klasser. Den samtidige Walter Map skrev at kongen - Han tok ikke på seg å tenke høye tanker, hans tunge svellet aldri av opprømt språk; han forherliget ikke seg selv som mer enn en mann.

      Henrik overlevde kriger, opprør, strid til han kunne herske et av de mektigste europeiske kongedømmer i middelalderen. Han reformerte det normanniske styret og skapte en regjering og en administrasjon som var dyktig og selvgående, også i de tider da kongen var utenlands. Adelen hadde under Stefan manipulert føydal lov for å underminere kongelig autoritet, og Henrik 2 satte i gang mange reformer som svekket de tradisjonelle føydale båndene og styrket kongens posisjon. Festninger som var blitt reist under borgerkrigen ble revet. Økt beskatning erstattet stor grad militærtjeneste som vasallenes viktigste plikt, noe som gjorde kongen mindre avhengig av adelen, og som uansett var mindre interessert i å utkjempe en krig utenfor England.

      Henrik utvidet sitt område på de britiske øyer på to måter. Først tok han Cumbria og Northumbria fra Malcolm 4 av Skottland, og fastsatte grensen i nord. Hans kampanjer i Wales var mindre vellykte og innebar ikke erobring, men han invaderte Irland og sikret engelsk tilstedeværelse og overherredømme på øya. De besittelser som han hersket over på kontinentet, og som han satte sine sønner til å herske over som sine vasaller innbefattet de følgende land: Bretagne, Maine, Poitou, Touraine, Gascogne, Anjou, Aquitaine, og Normandie. Henrik II var teknisk sett en føydal vasall av den franske kongen, men i virkeligheten eide han større områder, hadde større inntekter og var langt mektigere enn sin franske overherre.

      Forsøket på å fordele sine besittelser og riker blant sine tallrike sønner resulterte i mange problemer for kong Henrik. Kongens plan om en velordnet overføring av makt til Henrik den unge konge var avhengig av i hvilken grad sønnen Henrik greide å styre, og i hvilken grad hans brødre ga ham hyllest for sine landområder. Imidlertid nektet den kanskje hardeste og mest ambisiøse av sønnene, Rikard Løvehjerte, å underkaste seg sin bror da de hadde samme mor og far og slektskap.

      Henrik 2's plan om å dele sine omfattende besittelser og titler skapte sjalusi og vekket forræderi fra hans sønner. På oppmuntring fra blant annet deres mor, Eleonore av Aquitaine, gjorde de opprør mot sin far flere ganger, ofte med den franske kongen som alliert.
      At to av dem døde, i 1183 og 1186, endret ikke opprørslysten og viljen til å gå imot faren.
      Da Henrik 2 begynte å eldes ble han angrepet av sin dyktigste sønn, Rikard, som i fellesskap med Filip 2 August av Frankrike beseiret ham i 1189. Henrik 2 ble tvunget til en ydmykende fredsavtale og døde selv to dager etter.

      Svak, syk og forlatt av alle, unntatt en sønn utenfor ekteskap, Geoffrey, døde Henrik i Chinon den 6.juli 1189, 56 år gammel. Hans legitime sønner, har krønikene latt ham si, var de virkelige bastardene.
      Den seirende prins Rikard viste senere sin respekt for Henriks lik da det ble fraktet til Fontevraud-klosteret hvor det i henhold til Roger av Wendover - blod strømmet fra neseborene fra den avdøde som om... indignert over tilstedeværelsen av den man antok hadde medvirket til hans død.
      Henriks eldste overlevende sønn og erobrer ble kronet - ved Guds nåde, kong Rikard 1 av England - ved Westminster den 1.september 1189. Hans første handling som konge var å sende bud om at moren, Henriks hustru, dronning Eleonore av Aquitaine, skulle bli løslatt fra det fangenskap som Henrik hadde sendt henne til de siste årene.



      The founding of Normandy bears a similarity to the way Danelaw came into existence in England some years earlier. The possible founding of Normandy may have been a direct result of the difficulty they found themselves in when invading England, now that it was becoming more organized in resisting them.

      By the early 900s, Viking raids were common place in northern Europe, including France. To allay these attacks, Charles the Simple, in 911 made apact with the leader of the Vikings. This Dane was known as Rollo. As a condition of the peace, he accepted baptism. In return he was given an areaoff the north eastern cost of France which later became known as Normandy, which loosely translates as North man. He was renamed Robert and married princess Gisele, who was the daughter of Charles the Simple.

      When she died a few years later, he returned to a former mistress by the name of Poppa. Poppa's father was Count Beranger of Bayeux who he had killed in battle.

      Rollo and Poppa had a son name William Longsword who later became William 1 Duke of Normandy. William married a woman named Luitgard and together had a son and heir who later inherited his fathers title.

      Richard 1 or the fearless as he became known, married a French princess but maintained a mistress on the side. She was known as Gunnor. Gunnor bore all of Richard's children. Gunnor was from an important Danish family and eventually married him on the princess's death.

      This meeting with Gunnor is steeped in French folklore. When Richard was out hunting, he stayed on the property of one of his subjects. It was normal in that period for the husband to offer his wife for the lords comfort. His quick thinking wife introduced her sister Gunnor to Richard. They immediately fell in love and were soon meeting on a regular basis. From this liaison came all Richard's children. How many children there were is uncertain but at least 4 are known.

      Richard 2 who followed his father and was known as the Good. Emma, who eventually married Aethelred the Unready and Canute, who in turn became kings of England.

      Grandson's to Richard 1 and Gunnor were Richard 3 who followed his father as Duke of Normandy then by his younger brother Robert 1 the magnificent.

      Even more folklore surrounds how Robert met and fell in love with Arletta. Her real name was Herleva but became known as Arletta later.
      The story goes that in 1027 Robert was returning to his castle in Falaise when he set eyes upon a girl washing her clothes in the river near by. When Robert saw her, he was immediately attracted by her beauty. Both would have been about 17 or 18 at the time. Unable to get her out of his mind, he sent a messenger to her to arrange a meeting. Expecting her to readily agree, it must of come as a shock when she refused unless she came in broad daylight, mounted, and through the main gate. When Robert was informed, he agreed.

      Within one year a baby boy was born and was named William. The William who would later be known as the Conqueror and King William of England. Never would the father named Fulbert, a leather Tanner, have thought that he would have a daughter who would bear a son that would later become the King of England.

      For some strange reason better known to himself, Robert decided that he needed to go to the Holy Land to do penance. He left the 8 year old William with trusted guardians until his return. In his own mind he knew he was not going to return.

      When the death of Robert became known, the power struggle began. William had to be removed one way or another. It began with the murder of his guardian, Gilbert of Brionne followed by his tutor, Thurold. Osbern, his seneschal was the next to die. He was murdered with a knife in Le Vaundreuil castle while he slept. What the murderer didn't realize was that the boy William was sleeping in the same bed next to him.
      William mysteriously disappeared for his own safety for five or six years. He possibly was entrusted to a common loyal family who brought him up as a their son so as not to allow his identity to become known. William never lost site of his position however, which seems to indicate he was still being kept in touch with events at court.

      Around 1045, William now 17 was ready to recapture his birthright. With a band of loyal followers he returned to his home in Falaise. Here he appealed for the townsfolk's help to regain the castle. Reminding them of his origin and of his father, managed to rally their support. The castle was captured from the Dane, Toustain, who managed to escape with his life. The first stage of William's return was complete.

      William's position was still not secure. The re-emergence of William sent shock waves through Normandy. Illegitimacy was the rule rather than the exception at this time in Normandy from William Longsword down. Family ties were not as strong as they were in England. Bearing this in mind it is no wonder that in 1046, his own cousin, Guy of Brionne plotted William's death.

      Unfortunately for Guy, the plot was discovered by William's jester named Gollet. Gollet was possibly performing in Bayeux when he overheard their plans. He immediately left and rode to William in Valognes. Here William was intending to spend the night. When informed, he immediately rode to Bayeux, and passed the execution squad riding in the other direction. Passing straight through Bayeux, he met a knight who directed him home to Falaise. William learnt a lesson from this near miss that would make him much harder and less forgiving in the future. He appealed to King Henry 1 for support as the king had promised to care for the boy during Robert's penance.

      William was now 20 years old and the struggle for power came to a head. Whoever won this battle would be unchallenged as the Duke of Normandy. William and the Kings men on one side and an Armada of his opponents on the other. The battle took place at Val-es-Dunes and William was victorious. He was immediately knighted by the king. Guy of Brionne was captured but later released and exiled to Burgundy. Normandy was again a strong force tobe reckoned with.

      With year of 1051 heralded a strange period. During this year, it is thought, William used the exiling of Godwin to Flanders to visit Edward the Confessor in England. Edward spent most of his youth in France, so probably welcomed this visit. Why William chose to visit Edward at all is open to question. Did he have eyes on the English throne by appealing to a kingsman. Whatever happened on this trip, words were exchanged that gave William the impressionthat when Edward died, he would automatically become the new king of England. If that was his plan, he could not have picked a better time with the Godwins in disgrace.

      William decided to get married and approached The amiable Count Balduin of Flanders, for the hand of his daughter, Matilda. Matilda flatly refused, saying that she would rather be a nun than to marry a bastard. On hearing this, William immediately rode to the Counts castle in Lille and a meeting with her. When she again refused, legend has it that he gave her a good beating. She seemed to respond to this.
      They were married and remained faithful toeach other until William's death in 1087. If William and Matilda were happily married, the Pope was not happy about it. It was seen as a sin if there was any intermarrying of cousins. The relationship was so distant that there must have been other reasons for Pope Leo 9's action.

      The result was excommunication for them along with the whole of Normandy. This must have been very disturbing to William and his subjects. William flatly refused to annul the marriage, so the ban stayed in force. William had a loyal friend named Lanfranc, who became the prior of Bec in 1045 and later, following the Norman Conquest, Archbishop of Canterbury in 1070. Lanfranc managed to persuade the new Pope named Nicholas 2 to rescind the order on the grounds that it would be politically unwise to return Matilda to her father, as it would be seen as a gross insult, and could possibly lead to war. It was not agreed to without cost.
      For absolution, William was ordered to build a monastery and nunnery in Caen. These still stand today and are known as the Abbaye-aux-Hommes and the Abbaye-aux-Dames.
      He was also ordered to build a number of hospitals in various locations.

      William and Matilda had 4 sons and 4 daughters. Robert Shorthose, William Rufus, Henry Beauclerc, Richard, Constance, Adelisa, Adelaide and Adela.

      It was not all plain sailing for William. Normandy was always the subject of attack from neighbours. William's leadership reigned supreme. He was not adverse to crossing over his own borders himself.

      When in 1054, King Henry 1, who had so willingly supported him against Guy of Brionne, suddenly annulled the treaty made between Charles the Simple and Rollo in 911. William prepared for an attack. The king supported by Angevins and Gauls invaded Normandy and inflicted many casualties. William refused to admit defeat by going on the offensive. he crossed his border and captured those responsible.

      He was now possibly the most powerful man in France beneath the king. By 1062 he had increased the size of his kingdom by capturing the area known as Maine to the south.

      In 1064 news came from Guy of Ponthieu that he had captured someone that William might be interested to meet at the right price. That someone was Duke Harold Godwinson the future king of England. William would not pay Guy a ransom for Harold but used disguised threats which seemed to work, as Harold was handed over to him.

      The news of the coronation of Harold a few months earlier must have infuriated William. After Harold's oath of 1064 and the promise made to him by Edward the Confessor, he must have considered all his options until he was left with only one.

      To this end, he prepared [1, 2]
    Death 1087  [1
    Person ID I4884  My Genealogy
    Last Modified 2 Feb 2017 

    Father Robert av Normandie, "Robert 2",   b. Abt 1006, Basse-Normandie, Frankrike Find all individuals with events at this locationd. 22 Jun 1035, Jerusalem, Israel Find all individuals with events at this location (Age 29 years) 
    Relationship Birth 
    Mother Alette 
    Relationship Birth 
    Marriage Abt 1024 
    • Robert married Herleva Arlette de Falaize, Officer of the Household, daughter of Fulbert - the Tanner - de Falaize and Doda mac Malcolm, Princess of Scotland. Herleva was born about 1003 in Falaise, Calvados, Basse-Normandy, France, died about 1050 in Conteville, Calvados, Normandy.France, and was buried in Abbey of St Grestain, Normandy, France.

      Children:

      William 1 - The Conqueror - King of England was born on 14 Oct 1024 in Falaise Castle, Falaise, Calvados, Basse-Normandy, France, died on 9 Sep 1087 in Hermentruvilleby, Rouen, Seine Maritime, France, and was buried in Saint Stephen's Abbey, Caen, Normandy, France.

      Adelaid of Boulogne was born in 1027 in Normandy, France.

      Robert Count de Mortaigne, Earl of Cornwall was born about 1037 in Mortaigne, Normandy, France and died on 8 Dec 1090 in Roches, France.

      Herleva de Normandy was born about 990 (?) in Evereux, Normandy, France and died about 1027 in Arques, Seine-Inferieure, Normandy, France.
    Family ID F2644  Group Sheet  |  Family Chart

    Family Mathilda av Flandern   d. Abt 1083 
    Children 
    +1. Henry Vilhelmson av England, "Henry 1",   b. Abt 1068   d. Abt 1 Dec 1135 (Age 67 years)  [Birth]
    Family ID F6150  Group Sheet  |  Family Chart
    Last Modified 2 Feb 2017 

  • Sources 
    1. [S163] Frederic Compain, Guillaume le Concuerant, fransk dokumentarfilm 2013 (Reliability: 2).

    2. [S754] Wikipedia (Reliability: 1).


This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0, written by Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Maintained by Tor Kristian Zinow.