Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1065, Leon, Spania; Konge.

Notes:

Occupation:
Alfonso 6 (before June, 1040 – June 29/July 1, 1109), nicknamed the Brave (El Bravo) or the Valiant, was King of León from 1065, King of Castile and de facto King of Galicia from 1072. After the conquest of Toledo in 1085 he was also the self-proclaimed victoriosissimo rege in Toleto, et in Hispania et Gallecia (most victorious king of Toledo, and of Spain and Galicia).

Alfonso was the second son of Ferdinand the Great and Sancha of León, the daughter of Alfonso the Noble and sister to Bermudo 3 of León. Following his defeat and killing of Bermudo in battle, Ferdinand was crowned King of León and Castile and called himself Emperor of Spain. When the kingdom was divided following his father's death, Alfonso was allotted León. Castile was given to his older brother Sancho and Galicia to his younger brother García.

As the middle of three sons of King Ferdinand 1 of León and Sancha of León, Alfonso was allotted León when the kingdom was divided following his father's death, while Castile was given to his elder brother Sancho, Galicia to younger brother García, and sisters Urraca and Elvira given the cities of Zamora and Toro respectively. Each of the brothers was also assigned a sphere of influence among the Taifa states. Alfonso appears to have taken the first step in violating this division.

In 1068 he invaded the Galician client Taifa of Badajoz and extorted tribute. In response, Sancho attacked and defeated Alfonso at Llantada but three years later, in 1071, they joined forces against García. Sancho marched across Alfonso's León to conquer García's northern lands at the time that Alfonso in the southern part of the Galician realm issuing charters. García fled to the taifa of Seville, and the remaining brothers then turned on each other. This conflict culminated in the Battle of Golpejera in early January 1072.
Sancho proved victorious and Alfonso was forced to flee to his client Taifa of Toledo. Later that year as Sancho was mopping up the last of the resistance, besieging his sister Urraca at Zamora in October, he was assassinated. This opened the way for Alfonso to return to claim Sancho's crown. García, induced to return from exile, was imprisoned by Alfonso for life, leaving Alfonso in uncontested control of the reunited territories of their father. In recognition of this and his role as the preeminent Christian monarch on the peninsula, in 1077 Alfonso proclaimed himself Emperor of all Spain.

In the cantar de gesta The Lay of the Cid, he plays the part attributed by medieval poets to the greatest kings, and to Charlemagne himself. He is alternately the oppressor and the victim of heroic and self-willed nobles — the idealized types of the patrons for whom the jongleurs and troubadours sang. He is the hero of a cantar de gesta which, like all but a very few of the early Spanish songs, such as the cantar of Bernardo del Carpio and the Infantes of Lara, exists now only in the fragments incorporated in the chronicle of Alfonso the Wise or in ballad form.

His flight from the monastery of Sahagún (Safagún in Leonese language), where his brother Sancho endeavoured to imprison him, his chivalrous friendship with his host Almamun of Toledo, caballero aunque moro, "a knight although a Moor", the passionate loyalty of his vassal, Pero (Pedro) Ansúrez, and his brotherly love for his sister Urraca of Zamora, may owe something to the poet who regarded him as a hero.

They are the answer to the poet of the nobles who represented the king as having submitted to taking a degrading oath at the hands of Rodrigo Díaz de Vivar (El Cid) to deny intervention in his brother's death in the church of Santa Gadea at Burgos, and as having then persecuted the brave man who defied him.

Alfonso 6 stands out as a strong king whose interest was in law and order. He was a leader of his state during the Reconquista who was regarded by the Arabs as a very fierce and astute enemy, but also as a man who kept his word. A story of Muslim origin tells of how he responded to a challenge during a game of chess made by Ibn Ammar, the favourite of Al Mutamid, the King of Seville. They played chess on a very beautiful table and with a set of chess pieces belonging to Ibn Ammar. The table and the chess pieces were to go to Alfonso if he won. If Ibn Ammar won, then he could name the stake. The latter did win and demanded that the Christians should spare Seville. Alfonso kept his word.

Whatever truth may lie behind the romantic tales of the relationships and interactions between the Christians and Muslims during the Reconquista, Alfonso personified the influences that were then shaping the character and civilisation of the Iberian peninsula.

Alfonso showed a greater degree of interest than his predecessors in increasing the links between Iberia and the rest of Christian Europe. The past marital practices of the Iberian royalty had been to limit the choice of partners to the peninsula and Gascony, but Alfonso had French and Italian consorts, and arranged to marry his daughters to French princes and an Italian king. His second marriage was arranged, in part, through the influence of the French Cluniac Order, and Alfonso is said to have introduced them into Iberia, established them in Sahagun and choosing a French Cluniac, Bernard, as the first Archbishop of Toledo after its 1085 conquest. He also drew his kingdom nearer to the Papacy, a move which encouraged French crusaders to aid him in the reconquest of the peninsula from Muslim control, and it was Alfonso's decision which established the Roman ritual in place of the old missal of Saint Isidore — the Mozarabic rite.

On the other hand he was tolerant towards the Arabs living in Iberia. He protected the Muslims among his subjects and struck coins with inscriptions in Arabic letters. He also admitted to his court and to his bed the refugee Muslim princess Zaida of Seville.
Alfonso married at least five times and had two mistresses. He is also thought to have been betrothed to a daughter of King William I of England, but her name is uncertain.

In 1069, Alfonso married Agnes of Aquitaine, daughter of William 8 of Aquitaine and his second wife Mateoda. They last appear together in May 1077, and then Alfonso appears alone. This suggests that she had died, although Orderic Vitalis reports that in 1109 Alfonso's relict Agnes remarried to Elias 1 of Maine, leading some to speculate that Alfonso and Agnes had divorced due to consanguinity. It seems more likely that Orderic gave the wrong name to Alfonso's widow, Beatrice. Agnes and Alfonso had no children.

Apparently between his first and second marriages he formed a liaison with Jimena Muñoz, a most noble (nobilissima) concubine derived from royalty (real generacion). She appears to have been put aside, given land in Ulver, at the time of Alfonso's remarriage. By her Alfonso had two illegitimate daughters, Elvira and Teresa.

His second wife, who he married by May 1080, was Constance of Burgundy, daughter of Robert 1, Duke of Burgundy. This marriage initially faced papal opposition, apparently due to her kinship with Agnes. Her tenure as queen consort brought significant Cluniac influences into the kingdom. She died in September or October, 1093, the mother of Alfonso's eldest legitimate daughter Urraca, and of 5 other children who died in infancy.

Either before or shortly after Constance's death, Alfonso formed a liaison with a second mistress, Zaida of Seville, said by Iberian Muslim sources to be daughter-in-law of Al Mutamid, the Muslim King of Seville.
She fled the fall of Seville for Alfonso's kingdom in 1091, and soon became his lover, having by him Alfonso's only son, Sancho, who, though illegitimate, was apparently not born of an adulterous relationship, and hence born after the death of Constance. He would be named his father's heir.

Several modern sources have suggested that Zaida, baptised under the name of Isabel, is identical with Alfonso's later wife, Queen Isabel (or that she was a second queen named Isabel whom he married in succession to the first). Zaida/Isabel died in childbirth, but the date is unknown, and it is unclear whether the child being delivered was Sancho, an additional illegitimate child, otherwise unknown, or legitimate daughter Elvira (if Zaida was identical to Queen Isabel).

By April 1095, Alfonso married Bertha. Chroniclers report her as being from Tuscany, Lombardy, or alternatively, say she was French. Several theories have been put forward regarding her origin. Based on political considerations, proposals make her daughter of William 1, Count of Burgundy or of Amadeus 2 of Savoy. She had no children and died in late 1099 (Alfonso first appears without her in mid-January 1100).

Within months, by May 1100, Alfonso again remarried, to Isabel, having by her 2 daughters, Sancha, (wife of Rodrigo González de Lara), and Elvira, (who married Roger 2 of Sicily).
A non-contemporary tomb inscription says she was daughter of a king Louis of France, but this is chronologically impossible. It has been speculated that she was of Burgundian origin, but others conclude that Alfonso married his former mistress, Zaida, who had been baptized as Isabel.

(In a novel twist, Reilly suggested that there were two successive queens named Isabel: first the French (Burgundian) Isabel, mother of Sancha and Elvira, with Alfonso only later marrying his mistress Zaida (Isabel), after the death of or divorce from the first Isabel.)

Alfonso was again widowed in mid-1107.

By May 1108, Alfonso married his last wife, Beatrice. She, as widow of Alfonso, is said to have returned home to France, but nothing else is known of her origin unless she is the woman Orderic named as Agnes, daughter of William, Duke of Poitou, who as relict of Alfonso,
(Agnetem, filiam Guillelmi, Pictavorum ducis, relictam Hildefonsi senioris, Galliciae regis), remarried to Elias of Maine. If this is the case, she is likely daughter of William 9 of Aquitaine and niece of Alfonso's first wife. Beatrice had no children by Alfonso.

One other woman was reported by later sources to have been Alfonso's lover. The historian Abu Bakr Ibn al Sayraff, writing before 1161, stated that Alfonso abandoned Christianity for Zoroastrianism and had carnal relations with his sister Urraca, but then repented and was absolved, making pilgrimages to holy sites as penance. This has been followed by some later historians but others dismiss it as propaganda or misunderstanding.
Alfonso was defeated on 23 October 1086, at the battle of Sagrajas, at the hands of Yusuf ibn Tashfin, and Abbad III al-Mu'tamid, and was severely wounded in the leg. However, he recovered to continue as king of Leon and Castile.

Alfonso's designated successor, his son Sancho, was slain after being routed at the Battle of Uclés in 1108, making Alfonso's eldest legitimate daughter, the widowed Urraca as his heir. In order to strengthen her position as his successor, Alfonso began negotiations for her to marry her second cousin, Alfonso 1 of Aragon and Navarre, but died before the marriage could take place.

Family/Spouse: Jimena Munoz. [Group Sheet] [Family Chart]

Theresa married Henrik (Henrique) av Burgund about 1093. Henrik was born about 1066; died about 1112. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1112, Portugal; Greve av Burgund.
• Occupation: Abt 1139, Portugal; Konge av Portugal.

Notes:

Occupation:
Alfonso var sønnen til grev Henrik av Burgund og grevinne Teresa av Leon. I 1112 etterfulgte han sin far som greve av Portugal, og overtok 1128 selv regjeringen.

Occupation:
Alfonso 1 (25.juni 1109 – 6.desember 1185), mer kjent som D. Afonso Henriques, oppnavnet var Erobreren (portugisisk: o Conquistador), Grunnleggeren (portugisisk: o Fundador) eller Den store (portugisisk: o Grande) av portugiserne og El-Bortukali (Portugiseren) og Ibn-Arrik (sønn av Henrik, Henriques) av maurere (iberiske muslimene) som han kjempet imot.
Han var den første konge av Portugal. Han skaffet seg uavhengighet for den sørlige delen av kongedømmet Galicia, et grevskap i Portugal, fra Galicias overherre, kongen av León, i 1139. Han etablerte et nytt kongedømme og deretter fordoblet sitt område med Reconquista, et mål som han fulgte fram til sin død i 1185, etter 46 år med kriger mot maurerne.

Hans etterfølger var sønnen Sancho 1 av Portugal.

Afonso 1 var sønn av Henrik av Burgund, greve av Portugal, og Theresa av León, datter av kong Afonso 6 av León Paret styrte sammen som greve og grevinne av Portugal fram til Henriks død. Deretter regjerte Theresa alene.

Afonso, født i 1109, tok tittelen som prins etter å ha tatt tronen fra sin mor, støttet av flertallet av den portugisiske adelen som mislikte hva som hadde skjedd med alliansen mellom Galicia og Portugal. Theresa hadde giftet seg på nytt med en av de mektigste grevene i Galicia. I 1120 sluttet den unge prinsen seg til Paio Mendes da Maia, erkebiskop av Braga som var en politisk fiende av Theresa, og begge ble landsforvist på hennes ordre.

I 1122 ble Afonso fjorten år, noe som ble betraktet som voksen på 1100-tallet. Han opphøyde seg selv til ridder på egenhånd i katedralen i Zamora, samlet en hær og begynte å ta kontroll over sin mors landområder. I nærheten av Guimarães, i slaget ved São Mamede i 1128, beseiret han hæren til stefar og allierte grev Fernando Peres de Trava av Galicia.[2] Deretter forviste han sin mor for alltid til et kloster i Galicia. Muligheten å legge Portugal (den gang kjent som sørlige Galicia) inn under kongeriket Portugal og Galicia ble avverget, og Afonso ble enehersker (hertug av Portugal) som følge av kravene på uavhengighet fra landets kirke og adel. Han beseiret også morens nevø, Alfonso 7 av León, som kom for å hjelpe henne, og således frigjorde han kongekommet fra den politiske avhengigheten til kongedømmet León. Den 6.april 1129 dikterte Afonso Henriques stevningen hvor han utropte seg selv til prins av Portugal.

Afonso vendte deretter sin hær mot de vedvarende problemet med maurerne i sør. Hans krigføring var vellykket, og den 25.juli 1139 fikk han en overveldende seier i slaget ved Ourique. I feiringen av dette slaget ble det første portugisiske våpenskjold opprettet, bestående fem små skjold i blå farve som kanskje representerte de fem beseirede mauriske konger. Rett etter ble han utropt som konge av portugiserne av sin soldater, noe som etablerte han i lik rang og verdighet med de andre kongerikene på den iberiske halvøy. Det første statsråd ved Lamego hvor han skulle bli gitt kongekronen av erkebiskopen av Braga for å bekrefte hans uavhengighet, er forskjønnelse på 1600-tallet av portugisiske historie.

Uavhengighet fra Alfonso 7 av Leóns overhøyhet var imidlertid ikke noe han kunne oppnå militært. Grevskapet Portugal måtte fortsatt bli anerkjent diplomatisk av nabolandene som et kongedømme og mest viktig av den katolske kirke og paven. Afonso giftet seg med Matilda av Savoie, datter av grev Amadeus 3 av Savoie, og sendte sine ambassadører til Roma for å forhandle med paven. Han lyktes å avverge Leóns overherredømme og ble isteden en vasall av pavedømmet, slik som kongene av Sicilia og Aragón hadde blitt før ham. I pavebullen Manifestis Probatum, datert til 23.mai 1179, aksepterte den nye kongen som vasall av paven.

Alfonso 1 bygget flere klostre og ga betydelige privilegier til de religiøse ordrene. Blant de viktigste var klosteret i Alcobaça nord for Lisboa for cistercienserordenen til hans onkel Bernhard av Clairvaux i Burgund. I 1143 skrev han til pave Innocens 2 for å erklære at han selv og hans kongedømme var kirkens tjenere, og sverget at han ville fordrive de vantro ut av den iberiske halvøya. Ved å forbigå kongen i León erklærte Afonso seg som pavedømmets direkte lensherre. Han fortsatte å utmerke seg i kampene mot maurerne. Han erobret Santarém i 1147 og etter å ha beleiret Lisboa i 1147 ble byen frigjort fra maurernes herredømme samme år. Han fortsatte med å erobre viktige deler av landet sør for elven Tajo, skjønt det gikk tapt i følgende årene.

Samtidig anså kong Alfonso 7 av León (Alfonsos fetter) den uavhengige herskeren av Portugal som ingenting annet enn en opprører. Konflikten mellom de to var konstant og bitter i de påfølgende årene. Afonso ble involvert i en krig hvor han allierte seg med kongen av Aragón, en fiende av kongedømmet Castilla. For å sikre denne alliansen ble Alfonsos sønn Sancho forlovet med Dulce, søster av greven av Barcelona og Infanta av Aragón. Til sist, i 1143, ble traktaten i Zamora etablert som sikret fred mellom fetterne og hvor kongeriket León anerkjente at Portugal var et uavhengig kongerike.

I 1169 ble den nå gamle dom Alfonso skadd mens han drev krigføring i nærheten av Badajoz etter å ha falt av hesten. Han ble tatt til fange av soldatene til kong Ferdinand 2 av León, som også var hans svigersønn. For å få ham tilbakelevert måtte Portugal betalte i løsepenger bortimot alle de erobringer som Afonso hadde gjort i Galicia, nord for elven Miño, de senere år. I 1179 ble de privilegier og gunst gitt til den katolske kirke kompensert. I pavebullen Manifestis Probatum, anerkjente pave Alexander 3 Afonso som konge og Portugal som et uavhengig kongerike med rett til å erobre land fra maurerne. Med denne velsignelsen fra paven var Portugal til sist sikret som kongerike.

I 1184, til tross for hans høye alder, hadde Afonso fortsatt nok energi til å hjelpe sin sønn dom Sancho som var beleiret i Santarém av maurerne. Afonso døde kort tid etter den 6.desember 1185. Portugiserne hedret ham som en helt, både for hans personlige karakter og som grunnleggeren av nasjonen. Det finnes mytiske fortellinger om at det trengtes ti menn for å bære sverdet hans og at Afonso ville utfordre andre monarker i tvekamp, men ingen turte å ta imot hans utfordring.

I juli 2006 ble graven til kongen i Coimbra åpnet av forskere fra Universitetet i Coimbra og Universitetet i Granada. Åpningen av graven opprørte deler av det portugisisk samfunnet, og IPPAR (Instituto Português do Património Arquitectónico), det portugisisk byrået for arkitektonisk fedrenearv. Myndigheten stoppet undersøkelsene, krevde flere protokoller fra forskerne grunnet kongens betydning i nasjonens grunnleggelse.

Died:
Coimbra (lat. Conimbricae) er en by sentralt i Portugal ved elven Mondego, og er hovedsete for distriktet Coimbra og regionen Centro.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1185, Portugal; Konge.

Notes:

Occupation:
Sancho I av Portugal (født 1154, død 1211) var konge av Portugal i årene 1185 til 1211.

Han var sønn av sin forgjenger kong Alfonso 1, og ble etterfulgt av sin sønn Alfonso 2.

Sancho hadde tilnavnet Povoador, fordi han søkte å befolke avfolkede omrøder og grunnla nye byer.

Sancho married Dulce Berenguer Ramonsdatter av Barcelona about 1174. Dulce (daughter of Ramon) died about 1198. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Bilde:

Dronning Berengarias flette fra graven i St. Bendts kirke i Ringsted (ca. 1221).

Berengaria married Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2" before 1216. Valdemar (son of Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1" and Sofia av Halicz) was born about 1170; died on 28 Mar 1241 in Vordingborg, Sjælland, Danmark; was buried after 28 Mar 1241 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1232, Sønderjylland, Danmark; Hertug av Sønderjylland
• Occupation: 1 Nov 1250, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Abel, nest eldste sønn av Valdemar og Bengjerd, ble gift med Mechtilde, datter av Adolf 4 av Holstein.

Abel var innsatt av faren til hertug av Sønderjylland i 1232 og med ekteskapet med Mechthilde, som var inngått mot farens vilje, kom han i motsetningsforhold til Erik.

Det var i 1237 at Abel giftet seg med Mechthilde, datter aa grev Adolf 4. av Holsten.
Da Adolf 4. trakk seg tilbake til et franciskansk kloster samme år, var Abel i flere år formynder for sine mindreårige svogere Johan og Gerhard.

På grund af Mechthildes afstamning bidrog ægteskabet til stor holstensk indflydelse på Abels og den senere Abelslægts sønderjyske hertugdømme.

Som hertug af Slesvig kom Abel i strid med sin bror Erik Plogpenning.

Ved Valdemar Seiers død i 1241 ble Abels bror, Erik, konge etter deres far. I de følgende år lå Abel i strid med sin storebror for at oppnå større uavhengighet for sitt sønderjyske hertugdømme. Det var anledningen til en mangeårig borgerkrig, hvor blant andet Randers ble brent av Abels tropper.

Stridighetene fortsatte inntil Abel og Eriks søster Markgrevinde Sophie av Brandenburg forhandlet på plass en skrøpelig våpenhvile.

Kong Erik Plogpenning ble drept i 1250, under et besøk hos Abel, og Abel ble mistenkt for at stå bak. Abel bedyret sin uskyld i Erik`s død og avla ed sammen med 24 av sine riddere ved landstinget i Viborg. Deretter ble Abel hyllet som konge.

På grunn av mordet på broren ble følgende vers diktet om kong Abel:

Abel af navn,
Kain af gavn.

Occupation:
Abel ble valgt til konge og kronet sammen med sin dronning i Roskilde 1.november 1250.

Under en ekspedisjon mot friserne for å tvinge igjennom skattekrav, led Abel nederlag, og ble drept under flukt 29.juni 1252 ved Husum Bro ut for halvøya Ejdersted.

Da Abel ble drept oppholdt hans eldste og halvvoksne sønn Valdemar seg i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å overta kronen, men ble arrestert av erkebiskopen av Køln, Konrad Lotharsen av Ahr-Hochstaden. Her ble han holdt som fange, inntil de schauenburgske grever av Holsten betalte løsepengene for ham i 1253.
Da han kom til Danmark, var Abels lillebror Kristoffer imidlertid blitt valgt til konge. Herved var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og yngre linje av kongehuset, som kom til at vare i flere årtier.
Kristoffer ble kronet i Lund Domkirke 1.juledag 1252.

Etter Abels død gikk hans enke dronning Mechthilde i kloster, men forlot det senere igen.
I 1261 giftet hun seg på ny, denne gang med Birger Jarl av Sverige.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 29.juni 1252 faller kong Abel Valdemarsen i slaget ved Oldenswort i Nordfriesland, under et felttog mot friserne.

Han ble konge 1.november 1250, etter drapet på broren Erik Plogpenning, og er dermed den danske kongen som har hatt den korteste regjeringstid i historisk tid.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1252, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Kristoffer 1 av Danmark (født 1219, død 29.mai 1259) var dansk konge i 1252–1259, sønn av kong Valdemar Sejr, og yngste bror av Erik Plogpenning og Abel av Danmark, begge brødre var konge før ham.

Da kong Abel ble drept i et bondeopprør i 1252 var hans sønn i Valdemar av Slesvig i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å gjøre krav på Danmarks krone som sin fars eldste sønn, men i Köln ble han arrestert av erkebiskop Konrad av Ahr-Hochstaden. Her ble holdt som fange inntil de schauenburgske grever av Holstein betalte løsepenger for ham i 1253. Da han nådde fram til Danmark, var onkelen Kristoffer allerede blitt valgt til konge. Dermed var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og den yngre slektslinjen av kongehuset, som kom til å vare i årtier.
Kristoffer ble kronet til konge i Lund domkirke på juledagen 1252.

Kong Kristoffer satte i gang bestrebelser for å få sin bror Erik Plogpenning anerkjent som martyr eller helgen. Foruten at det alltid er heldig å ha en helgen i familien var den viktigste grunnen å få brennmerket Abel som brodermorder, og dermed utelukke hans slekt, først og fremst nevøen Valdemar, nå hertug av Slesvig, fra tronfølgen. Kristoffer samlet opplysninger om ulike undre som hadde skjedd ved Eriks grav. Abels tilhengere var imot forsøket og samtidig ble kongens forhold til kirken stadig forverret.

Ved å tillate Abels sønn Valdemar å bli hertug av Slesvig unngikk Kristoffer umiddelbart borgerkrig, men ble selv mål for intriger og forræderi. Både Slesvig som Holstein sto for en tid uavhengig av kongens styre.

Erkebiskop Jakob Erlandsen, som med pavens velsignelse var blitt innsatt på bispesetet i Lund, var tilhenger av en sterk og uavhengig kirke. Han kom i konflikt med kongen om blant annet de geistliges leidangsplikt og skatteplikt på lik linje med enhver annen jordeier. Biskop Jacob nektet og gikk så langt som å forby bønder som levde eller arbeidet på kirkens eiendommer om å yte militærtjeneste for kongen. Biskopen var kanskje den rikeste i hele kongedømmet og insisterte samtidig at et verdslig styre ikke hadde kontroll eller makt over kirken, dens eiendom eller kirkens ansatte. Han bannlyste kongen for å slå fast at han ikke ville bøye seg for kongens vilje.

Erkebiskopen kjempet dog ikke kun for kirken. På morssiden slektet han på den mektige Hvide-slekten som tilhørte avdøde kong Abels tilhengere. Det kom til uttrykk da Jakob Erlandsen nektet å krone Kristoffers sønn Erik Klipping som medkonge og tronfølger.

I 1256 samlet erkebiskopen rikets fremste til et møte i Vejle hvor de vedtok konstitusjonen Cum Ecclesia Daciana. Her står det at riket vil bli lyst i interdikt (det vil si forbud mot alle kirkelige handlinger) hvis kongen utsetter geistlige for overgrep. Jakob Erlandsen ville innføre kanonisk rett i Danmark, det vil si tvinge igjennom gyldigheten av pave Gregor 9's Liber Extra. Den danske kirkekamp hadde tilsvarende paralleller over hele Europa, blant grunnet pave-keiser-striden.

Vinteren 1257–1258 gikk de holstenske grever på anmodning fra Jakob Erlandsen, og for sikre deres nevøs arverett til hertugdømmet Slesvig i Sønderjylland, til angrep på Danmark, men angrepet ble avverget.

I februar 1259 ble Jakob Erlandsen arrestert av mecklenburgske soldater. I følge en beretning ble han til spott og spe iført en verdslig drakt med en lue av revehaler, deretter bundet og kastet i fengsel. Erkebispesetet i Lund, og kort tid etter også biskop Peder Bang i Roskilde (som var i familie med Jakob Erlandsen) lyste interdikt over kongen.

Sverige og Norge hadde inngått en politisk allianse mot Danmark allerede før Kristoffer var blitt konge ved at de var blitt provosert av kong Abels innblandinger.

I 1256 foretok Håkon 4 Håkonsson et plyndringstokt mot dansk land i Halland.
I 1257 ble det inngått forlik mellom Kristoffer og Håkon Håkonsson. Det samme året var det et bondeopprør i Danmark som brøt ut på nytt i 1258 som et resultat av Kristoffers nye eiendomsskatt, men danskekongen fikk slått disse ned.

I 1259 flyktet biskop Peder Bang av Roskilde til Rügen og overtalte fyrst Jaromar 2, prins av Rügen, som var Erik Abelssons svigerfar, til å gjøre landgang på Sjælland. Herfra inntok han København. Jarmers Tårn er oppkalt etter fyrsten.

Før Kristoffer rakk å reagere døde han den 29.mai 1259 i Ribe hvor han hadde dratt for å være hos biskopen. I følge et rykte skal han ha blitt forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster da han ga kongen nattverden. Året etter ble Arnfast gjort til biskop av Århus av erkebiskop Jakob Erlandsson, men paven omgjorde vedtaket.

Kristoffer ble gravlagt foran høyalteret i Ribe domkirke kort tid etter sin død av den lokale biskop til tross for interdiktet.

Det er mulig at kongen døde av naturlige årsaker, men hans tilhengere kalte ham Krist-Offer.

Kristoffer var gift med Margarete Sambiria Samborsdatter av Pommern. De fikk følgende barn:

Erik Klipping, konge av Danmark,
Valdemar,
Niels,
Mechthilde, eller Matilda (død 1311), gift med Albert 3, margreve av Brandenburg,
Margrete (død 1306), gift med greve Johan 2 av Holstein-Kiel,
Ingeborg.

Dronningen og Jaromar var altså begge vendere fra Rügen, og den gylne, vendiske drage på rød bunn var tidligere med i det danske riksvåpen.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 29.mai 1259 dør kong Kristoffer 1. Valdemarsen av Danmark.
Et ondsindet rygte vil vide, at han blevet forgivet af abbed Arnfast fra Ryd Kloster.

Kristoffer married Margrethe (Sambiria) av Pommern about 1248. Margrethe (daughter of Sambor av Pommern, "Sambor 2" and Mechtild av Mecklenburg) was born about 1230 in Pommern, Tyskland; died on 01 Dec 1282. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1259, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Erik Klipping (født 1249, død 22.november 1286) var konge av Danmark i 1259–1286. Han var sønn av Kristoffer 1 av Danmark og dronning Margarete Sambiria (Sprænghest).

Fram til 1264 styrte han kun i navnet under beskyttelse av sin mor, den kompetente dronningenken Margrete Sambiria. I tidsrommet 1261–1262 var han fange i Holstein som følge av et militært nederlag, og etterpå vokste han opp i Brandenburg.

Erik Klipping ble født i Lolland. Ved farens plutselig død i 1259 hadde fyrst Jaromar 2 av Rügen sammen med hertug Erik 1 av Slesvig (sønn av kong Abel av Danmark) invadert Sjælland og inntatt København.

Etter et stort nederlag i 1261 ble både enkedronningen og Erik Klipping tatt til fange. De ble holdt i fangenskap i Hamburg, men dronning Margrete greide å skaffe seg hjelp fra hertug Albert av Braunschweig som gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Danmark.
Her gjenvant hun initiativet og fikk hentet sin nå myndige sønn Erik hjem til en plass på tronen i 1264. Inntil da hadde hans mor, enkedronningen, fungert som hans formynder. Erik ble deretter kronet til konge, men farens uforsonlige fiende, den mektige erkebiskop Jakob Erlandsen, bannlyste etterpå alle de biskoper som hadde deltatt i kroningen.

Erik Klipping blandet seg inn i den interne striden i Sverige hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson kjempet om kongesmakten mot deres eldre bror, kong Birger Magnusson. Den danske kongen støttet først Magnus og siden Valdemar. I 1277 lot han danske styrker herje langt inne på svensk område. For å finansiere disse krigshandlingene foretok kongen en myntforringelse.
Hans pussige tilnavn kan antagelig stamme fra dette.

Klipping eller Glipping stammer antagelig fra hans klipping (devaluering) av landets mynt. Myntene ble klippet eller kuttet for å indikere devalueringen. En tidligere populær forklaring skal være at Erik blunket uvanlig med øynene som et tegn på svakhet, men denne betraktes som en ren spekulasjon.

Erik forsøkte som tidligere konger å tvinge kirken og adelen under sin makt. På 1270-tallet angrep han Småland. Kong Erik gikk så langt som å ta tvangslån hos kirken. Hans konflikt med kirken ble dog ført til et tilfredsstillende resultat ved hjelp av paven. Han hadde et dårlig rykte. Han gjorde sjelden det han sa han ville gjøre og holdt sjelden det han lovte. I tillegg sprang han etter kvinner uansett alder og status.

De utilfredse stormennene tvang i 1282 kongen til å avholde årlige møter med dem, det såkalte Danehoff. Kongen ble tvunget til å underskrive et dokument, som kan betraktes som Danmarks svar på Magna Carta, og som i stor grad begrenset hans autoritet. Her forpliktet kongen seg til regelmessig å rådføre seg med stormennene, og bøndenes rett skal sikres.
Kongen skal i henhold til dokumentet innkalle - rigets bedste mænd - til danehoff og regjere landet sammen med dem. De tradisjonelle landstingene hadde således utspilt sin rolle. Det var ikke lenger bøndene som valgte kongen, men man beholdt skikken med å hylle kongen på tinget.

Erik Klipping gifte seg den 11.november 1273 i Slesvig med Agnes av Brandenburg (død 1304). Paret fikk følgende barn:

1.Erik Menved (1274–1319), konge av Danmark.

2.Kristoffer 2 (1276–1332), konge av Danmark.

3.Margrete Eriksdatter av Danmark (død 1341), kalt for Märta, gift med kong Birger Magnusson av Sverige (død 1321).

4.Rikissa Eriksdatter av Danmark (død 1308), gift med fyrst Nikolaus II av Mecklenburg-Werle (død 1316).

5.Katarina Eriksdatter (død som spedbarn 1283).

6.Elisabet Eriksdotter (død som spedbarn 1283).

7.Valdemar Eriksson (død 1304).

Died:
I løpet av en jakttur den 22.november 1286 (St.Cecilias natt) søkte kong Erik og hans følge ly i en låve i den lille byen Finderup nord i Jylland.
Han ble myrdet av ukjente gjerningsmenn ved Finderup Lade.

Mordet skapte stor uro i Danmark, som i det siste århundret hadde opplevd flere kongemord. Rykteflommen gikk, og kilder fra tiden etter drapet fortalte at flere av kongens mest betrodde menn skal ha vært involvert. Ifølge ryktene skulle morderne ha kommet til åstedet forkledd som munker og drept kongen med 56 knivstikk før de satte låven i brann og red vekk.

En teori er at det var hertug Valdemar av Slesvig (bror av hertug Erik av Slesvig) som sto bak mordet. Da Erik Klipping var død, kunne hans unge sønn Erik Menved, som allerede i 1276 var blitt hyllet som konge, umiddelbart tiltre som konge. Erik Menved var dog kun 12 år gammel i 1286.

Kilder i samtiden viser at mordet ble gitt stor oppmerksomhet i de fleste nordiske og nordtyske annaler og krøniker på denne tiden. De eldste av disse er årbøkene fra Ryd kloster og årbøkene fra erkebispesetet i Lund. I sistnevnte heter det kortfattet at kong Erik ble St.Cecilie natt drept på sitt leie av sine egne menn. Årboken for Ryd kloster skriver det samme, men tilføyer at kongen ble drept av 56 knivstikk.
Senere overleveringer blir gradvis fyldigere, og en årbok fra Lübeck fra tidlig på 1300-tallet heveder at Erik Klipping ble drept av sine menn for sin ukyskhets skyld.

Det som synes klart er at dynastiets motstandere hadde dermed en gyllen mulighet til å fremtvinge et regimeskifte.

Etter drapet på kongen hadde enkedronning Agnes av Brandenburg raskt tatt styringen som formynder for sin 12 år gamle sønn Erik Menved. De mest betrodde menn fra tiden under kong Erik Klipping ble hurtig fjernet og nye menn kom til. Blant annet fikk nettopp hertug Valdemar av Slesvig en sentral posisjon.

Ved domsmøtet i Nyborg pinsen 1287 sto den mektige grev Jakob av Nord-Halland, kongens tidligere marsk Stig Andersen Hvide og flere andre stormenn, som alle hadde vært sentrale i kretsen rundt kongen, på tiltalebenken. Om disse egentlig hadde noe å gjøre med mordet eller ikke er uklart. Stig Andersen Hvide flyktet fra landet og som lovløs ga han seg på piratvirksomhet. De dømte fikk ved domsavsigelsen heller ikke mulighet til å sverge seg fri, slik de ifølge loven hadde anledning til. På dette grunnlaget nektet både den norske kongen Eirik 2 Magnusson og erkebiskopen i Lund, Jens Grand, å anse dommen som rettskraftig. Historikeren Erik Arup har derfor argumentert for at dommen i Nyborg var et justismord. Mange av de danske stormennene søkte tilflukt i Norge i tiden etter dommen.

Erik Klipping ble gravlagt i krypten i Viborg domkirke. Etter kirkens brann i 1726 ble kongens jordiske rester overført til en muret grav bak alteret.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Richitza married Nikolaus av Werle, "Nikolaus 2" before 1303. Nikolaus was born before 1275; died about 18 Feb 1316 in Güstrow, Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Sophia married Gerhard av Holstein-Rendsburg, "Gerhard 3" before 1317. Gerhard was born about 1292; died on 01 Apr 1340 in Randers, Aarhus, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1367, Holstein, Tyskland; Hertug av Holstein-Rendsburg.

Notes:

Occupation:
Count Henry 2 of Holstein-Rendsburg (nickname Iron Henry; c.1317 c.1384) was count of Holstein-Rendsburg and pledge lord of Southern Schleswig. He ruled jointly with his younger brother, Count Nicholas (d. 1397).

Henry was the elder son of Count Gerhard 3 and Sophia of Werle.

Henry was a major European player as a mercenary leader and a typical representative of the late medieval knighthood. He fought in Italy, Russia, Estonia and France. He served in the English and Swedish armies. In 1367, he was commander of a fleet of the Hanseatic League and in 1368, he conquered Copenhagen. Count Henry II and his brother Nicholas vigorously defended their claims in Holstein and Schleswig, against Denmark and against the Frisians.

His seal had the inscription:
S (IGILLUM) HINRICI D (E) I GRA (TIA) COMIT (IS) HOLTZACIE STORM ARIA
(Seal of Henry by the grace of God Duke of Holstein, (and) Stormarn).

Henry was married twice:

1.Matilda (d.1365), the daughter of Bernard 5, Lord of Lippe. They had 1 daughter:
Matilda (documented on March 12, 1365).

2.1366 Ingeborg (d.c.1398), daughter of Albert 2, Duke of Mecklenburg-Schwerin. They had 4 children:
Gerhard 6.
Albert 2.
Henry 3. (d.1421), Prince-Bishop of Osnabrück as Henry 1
Sophia of Holstein (born: 1375 in Lübeck), married Bogislaw 8 of Pomerania-Stargard.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Sophie married Bogislaw av Pommern, "Bogislaw 8" before 1407. Bogislaw was born about 1364; died on 11 Feb 1418. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1418, Pommern, Tyskland; Hertug av Pommern.

Notes:

Occupation:
Boguslaw 9; 1407/1410 – 7 December 1446) was a duke of Pomerania in Pomerania-Stolp, whose residence was Stargard. His cousin Eric of Pomerania tried in vain to have him recognized as King of the Kalmar Union.

Boguslaw was the son of Bogislaw 8, Duke of Pomerania, and Sophia of Holstein.

On June 24, 1432 in Poznan he married Maria of Masovia, daughter of Siemowit 4, Duke of Masovia and Alexandra of Lithuania. They had daughters:

Sophia, who married Eric 2, Duke of Pomerania.

Alexandra.

And at least one of unknown name.

During the Polish–Teutonic War (1431–1435), Bogislaw opposed the Teutonic Knights and supported the Kingdom of Poland. He was later involved in struggles related to Pomeranian bishops.

Boguslaw was succeeded by Eric of Pomerania.

Bogislaw married Maria av Masovia before 1435. [Group Sheet] [Family Chart]

Adelheid married Bernard av Sachsen-Lauenburg, "Bernard 2" about 1428. Bernard was born between 1385 and 1392; died about 16 Jul 1463. [Group Sheet] [Family Chart]