Other Events and Attributes:

• Occupation: 1257, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Da den eldre broren Håkon Unge ble konge sammen med sin far under hertug Skules opprør i 1240, ble Magnus hertug. Iflg. Håkon Håkonssons saga var det aktuelt å gi ham et hertugdømme som omfattet 1/3 av landet, men noen endelig avklaring fant aldri sted. Det synes likevel klart at han styrte over Sørvestlandet. Håkon Unge døde i 1257 og Magnus fikk da kongsnavn. Han ble kronet i 1261 og var enekonge fra årsskiftet 1263/64.

Broren kong Håkon la ut på krigstokt mot Skottland sommeren 1263 for å beskytte Sudrøyene (Hebridene og Man) som var en del av Norgesveldet. Felttoget endte uten noen klar avgjørelse, men kong Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge i farens fravær ble det intet brudd i den politiske kontinuiteten. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

Kong Magnus innledet fredsforhandlinger med kong Alexander 3 av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark sterling. Det er uklart hvor lenge skottene betalte avgiften. Bispedømmet Sodor fortsatte som en del av den norske kirkeprovinsen.
Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt. Forholdet til Skottland var mer tvetydig. Magnus søkte å bedre forholdet gjennom en dynastisk allianse. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander 3 av Skottland, Margareta, var et steg i denne retning.

Tilnavnet Lagabøte, det vil si Lovforbedreren, fikk han fordi han bøtte på lovene i Norge.
Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

Nye rangklasser og bestemmelser for riksembedsmenn og hird med adelige rettigheter og plikter. Nye titler for lendmenn og skutilsveiner (baron, ridder, væpner).
Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov. Magnus Lagabøte sto også for den første Allmenningsloven, som bokstavlig talt ryddet grunnen for vår tids offentlige territorium, frie områder til allmenn disposisjonsrett.

Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.

Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.

Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.

Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.

Det ble gjennomført en omfattende myntreform i 1270-årene. Etter nærmere 170 år med små ensidige pregninger, såkalte brakteater, gjeninnførte Magnus Lagabøtes penning som hovedmynt i norsk mynthistorie. For første gang ble det utgitt fraksjoner av penningen, kvartpenninger.

Magnus Håkonsson er en av de første norske kongene som satte et tall bak sitt navn. Han kalte seg Magnus den fjerde i latinske dokumenter som Bergenstraktaten fra 1273 og Sættargjerden i Tønsberg fra 1277. Det hadde vært fem Magnus-konger før ham i henhold til kongesagaene, men to av dem var samkonger og førte ikke dynastiet videre. De gamle regnet dem derfor ikke inn i kongerekken.

Gift med Ingeborg, datter til Erik Plogpenning, konge av Danmark. Ingeborg av Danmark, født ca.1244, død 25.mars 1287. Hun øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

I mai 1280 døde den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Han lot seg begrave i Fransiskanerordenens kloster i Bergen. Tronfølgeren var Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.

Magnus ble hovedperson i den siste kongesagaen som ble skrevet.

Magnus married Ingeborg Eriksdatter av Danmark in 1261. Ingeborg (daughter of Erik Valdemarsen av Danmark and Judith av Sachsen) was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1280, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Eirik 2 Magnusen var konge av Norge i perioden 1280–1299. Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade.

Siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre bestående av moren Ingeborg og de fornemste stormennene.
Disse kom i kamp mot kirken med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Eirik hadde ingen del i konflikten, men fikk likevel tilnavnet prestehater.

Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander 3 av Skottland (d.1286). De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel.
Det var avtalt ekteskap mellom henne og den engelske prinsen Edward (senere Edward 2), men Margrethe døde under overfarten til Skottland 1290, trolig på Orknøyene.

Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen.

Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene.

Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat.

Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon.

Etter Eiriks død påsto ei Margareta å være datter av kong Eirik Magnusson. Det passet Håkon Magnusson dårlig, og hun ble dømt til døden. Etter sin død ble hun dyrket som en helgen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1299, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Håkon var sønn av Magnus 6 Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273, over Oppland, Oslo, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt.

Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.

Da broren, kong Eirik 2 Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. Håkon 5 ble den første konge som ble kronet i Oslo, som regnes som hovedstad heretter. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad.

Han ble omtalt som Hákon Háleggr på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.

Bygde Akershus (dvs. påbegynte arbeidet av anlegget på Akersneset (Akershus festning)), Båhus, og Vardøhus festninger.
Håkon innførte faste årlige inspeksjoner av sysselmennenes embedsførsel, og førte en kraftig politikk mot stormennene. Utstedte retterbot 1308 somavskaffet jarle- og lendmannsverdighet og inndro alle sysler og gavebrev på jordegods etter innehaverens død.

Håkon 5 Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.

Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo 10 formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537.

At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
Der kom Bud for Oslo ind
og ingen Mand dem kjende:
død var hellig Haakon Konning
Sankt Olaf Kongens Frende.
Død var hellig Haakon Konning
og Gud kaldte ham af dage:
han blev ført i Oslo ind,
i Mariekirke lagdes han i Graven
(Dansk håndskrift fra ca. 1560).

Håkon støttet svensk hertug Erik Magnussons strid mot broren.

Med ham døde den siste av det gamle norske kongehus på mannssiden.

Gift med Eufemia av Arnstein. Datter: Ingeborg, gift med hertug Erik Magnusson. Deres sønn Magnus ble senere både svensk og norsk konge.
Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290–1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.

Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.
Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige.

Kong Håkon 5 Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble funnet ved arkeologiske undersøkelser i Mariakirken på slutten av 1960-tallet. De ble senere identifisert av dr.med. Per Holck, og ble endelig overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982.

Family/Spouse: Catharina Ivarsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Håkon married Eufemia av Rügen in May 1299 in Mariakirken, Oslo, Norge. Eufemia was born about 1280; died in 1312. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

I en artikkel om Sudrheimsætten og Romerike diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
Jomfru Agnes var Kong Håkon 5's eldste naturlige datter. Hennes mor kjennes ikke.

Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var den gang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.
I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men kongen tilbakekalte denne disposisjon.
I stedet skjenket han 6 markebol i Sorknes i Solør til hr. Havtore og fru Agnes, antagelig hele denne gården.

Diplomet er datert Bergen 09.januar 1312 (DN I 132):
Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs. sændir allum monnum þæim sem þetta bref sia eða hœyra Q. G. ok sina. ver vilium atþer vitir, þo at ver gæfuem þessar jarðer hæiman með Aghnæisi dottor vare, er ver giptum herra Hafþore Jons syni, er sua hæita, j vestra gardenum jSmiðz ruði, þriu sponn ok œyre; j Frœyhofs sokn af Borgyn tuau sponn; j Vlloom vestra gardenom, fiughur sponn; j Laðu engi tuæir aurar; j Þriukstaðum,halfan setta œyre, j Lundz sokn af Vittale nœrdre, halfuan œyre; af sydra Vittale, halfan annan œyre, j Hof sokn (af) Birkiflætj. tuaura; j Enda j Matlausa grænjatta œrtogar; j Skia þuæit, fiughur sponn; j Eindriða rudi halfan þridia œyre; jtem j Siofuarlijd j Nes sokn. halft timbr skinna; j Auðunar ruði þriu sponn ok halfrþridi œyrir; j Haugha lijð hæfsællda; j Læm. af Olstadum. þriu sponn; þa hafum ver þær aftr tækit vndir konongdomen, til æfuenlegar æignar. En þæimherra Hafþore ok Agnæisi dottor vare, hafum ver gefuet aftr j mot með sama skilorðe sæx marka bol j Surku nese j Solœyium; með allum þæim lunnyndomsem till hennar liggia, eða leghet hafua at forno ok nyiu; með þessom skilmala, at þau skulu þersa iorð hafua frialslegha firir huærium manne, æ meðan erhon lifuir, ok þæira loglegr arfue af henni niðrkomen, eftir hana, en ef þau æigu æi loglegan arfua sem nu er sagt, þa skal þerse jorð aftr vndirkonongdomen falla; af þui firirbioðom ver huærium manne þersa jorð. eða þær aðrar sem ver hafum hæiman gefuet með henni, hindra, eða talma. firirþæim, nema sa er þat gerer, vili sæta logleghom ræfsingum. Var þetta bref gort j Bjargvinn þrim nattom æftir þrettanda dagh jola, a þtrettanda are rikisvars; herra Biarne Auð unar son jnsiglaðe; en Thorgæir klærkr ritaðe. Tillegg: Bagpaa med senere Haand: bref vm Sarku næss j Soløyom.

Sammendrag:
Kong Haakon Magnussön lægger det Jordegods, han havde givet sin Datter Agnes i Medgift, da hun ægtede Hr.Hafthor Jonssön, atter under Kongedömmet, og giver dem i Stedet Gaarden Sorknes i Solöer, som skal gaa i Arv til hendes Börn; men lever ingen Börn efter hende, skal Gaarden falde tilbage til Kongen.

Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i Dipl. Arn. Magn. i Kbhvn. fasc. 51. No. 9. Kongens Segl vedhænger noget beskadiget.
Fra Regesta Norvegica, Bind III 1301-1319, nr. 756:
Makeskiftebrev mellom kong Håkon Magnusson og hans datter Agnes:
Kongen skal ha tilbake følgende gårder eller gårdparter som han ga Agnes da hun giftet seg med herr Havtore Jonsson: Smedsrud, Borgyn i Frøyhov sogn, Uller, Løding, Trøgstad, Nedre Vettal i Lund sogn, Søndre Vettal, Bjørkeflåtten i Hof sogn, Endi i Matlaus grend, Skjatvet, Enderud, Sjøli, Audunarrud, Haugli og Olstad i Lem. Agnes og Havtore og deres barn skal ha 6 markebol i Sorknes. Dersom ekteskapet blir barnløst, skal eiendommene falle tilbake til kongen når Agnes dør.
Herr Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir [Tovesson] klerk skrev.
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-117.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391.
Aschehougs Leksikon, 1994, Sudreim.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 827.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 95.

Agnes married Havtore Jonsen på Sudrheim about 1307. Havtore (son of Jon Ivarsen på Sudrheim and Åsa Haftorsdatter) was born in 1275 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1320 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Eirik Magnusson in 1312 in Oslo, Norge. Eirik was born about 1282; died on 16 Feb 1318 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1320, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Etter faren arvet han hovedgården Sudrheim (Sørum) på Romerike med tilhørende gods.
• Occupation: Aft 1333, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk ridder, lagmann og riksråd. Kongens sysselmann i Borgasysla, og norsk stormann.
• Residence: Abt 1354, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Før sin død i 1354 innsatte Erling Vidkunsson Sigurd som arving til Giske.

Notes:

Occupation:
Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. Havtoresønnene sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha holdt Tunsberghus for kong Magnus, men siden ga seg i hans vold.
Den føydale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot.
Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.juni 1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv.

Den 29.september 1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen.
Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge.
I 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter.
Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland.

Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.

Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus.

Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én.

Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.

Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon 5's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg.
I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige.

Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet.
Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid.
Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige.

Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden.

Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør.
Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart.
Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger.

Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene.

De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de norske elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson.

Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati.

Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser.
En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet.

Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempelkontrollen over Skåne.
Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34.000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise.
Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge.

Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret.

Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felleskongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet Håkon, et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen.
Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson.
Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge.
Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldste fødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene.
I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om.

Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis.
I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning.
Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge.

Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan.
Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet.

Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige.

Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på e nmer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene.

Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å få stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig.
Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon 5 hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen.

Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon 5's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den nasjonale handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge.

Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt motbrev-politikken, og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343.
Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon 5 også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.

Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde sysselmannen.

Sysselmannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Sysselmannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Sysselmannen opptrådte som representant for kongemakten i sin syssel og hadde myndighet i kraft av det.

Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet sysselmennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon 5 åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysselforvaltningen.

Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon 5 hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt.

En nyutnevnt sysselmann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte syslemannsreversen. Her skulle sysselmannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens visse øre, det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for sysselmannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med rett utregning.

Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen len brukes da også noen få ganger om sysle i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette.

Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet len inntektene fra sysla, mens sysle betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive.

Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle.

Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom sysselmannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventede, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå sysselmannens regnskap og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter.

Sysselmannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de uvisse kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at sysselmannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at sysselmenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter.

På tross av at sysselmannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Sysselmannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han lensmannen.

Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget, som det heter i en rettarbot fra 1293.
Tanken var åpenbart at sysselmannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som sysselmannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

Etter forsoning 1339 er det ingen direkte vitnemål om konflikt mellom kongen og Sigurd, men ting tyder på at kong Magnus den første tida heldt Sigurd noko på avstand. På Varberg slott 1343, då kong Magnus gjorde junker Håkon til norsk konge, var Sigurd, Bjarne Erlingsson og Ogmund Finnsson til stades med væpnarstatus. Fire år seinare, då testamentet til kong Magnus og dronning Blanca vart oppsett, hadde Ogmund vorte riddar, og Sigurd er plassert som nummer to av væpnarane, etter Bjarne. Sigurd og Bjarne må ha fått riddarslaget like etter at testamentet vart oppsett (mellom 15.7.1347 og 16.2.1348). For Sigurd kan det ha skjedd samtidig med at han vart lagmann i Oslo (nemnd første gong som lagmann 18.8.1347). Den om lag to år eldre broren Jon hadde då vore riddar i 10 år. Lagmannsombodet hadde Sigurd truleg til noko etter 1350, og deretter var han nokre år syslemann på Søre Hedmark.

Dei sterke godsinteressene Sigurd fekk på Vestlandet og i Nord-Noreg, kan forklåre at han overtok den prestisjetunge stillinga som høvedsmann på Bergenhus. Han var i open konflikt med hanseatane 1365 og 1366, og 1370 blir hanseatiske overgrep mot herr Sigurd omtala. Dette året hadde han tilhald i Oslo, og under pesten som herja byen, døydde etter alt å døme fru Ingebjørg. Truleg var Sigurd då syslemann på Romerike; han hadde ein lensmann her 1376.

I den følgjande tida ser det ut til at Sigurd konsentrerte seg om administreringa av den svære godssamlinga, som vart sterkt råka i krisetida etter Svartedauden. Men han hadde ein framskoten plass i kongens råd. I fredsavtalen med hanseatane 1369 er han som einaste stormann ved sida av drottseten nemnd som kongens rådgjevar, og i fleire samanhengar, m.a. 1381 då barnekongen Olav 4 vart hylla på Øyratinget, er han omtala som kongens frende. Derimot oppnådde han aldri å bli drottsete. Eit brev frå 1390, som galdt fornying av ei tidlegare jordegodsgåve, må helst tolkast slik at Sigurd då var død.

Sigurd Havtoresson og fru Ingebjørg etterlet seg to born, sonen Håkon, som døydde utan livsarvingar 1407, og dottera Agnes. Ho vart gift med den svenskfødde Jon Marteinsson, og det var deira son, riksforstandar Sigurd Jonsson, som vart sitjande med den svære jordegodssamlinga etter morfaren.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST VIII (1942), s. 112–132, 259–280 og 384–402.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 524-525.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 161-165, 190-192.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 308-310. Odd Ottesen:
Slekten Botner i Høland, side 10.
Akershusregisteret af 1622, 1916.
DN, bd. 1–8, 13–14 og 19.
Isl.Ann.
NgL, bd. 3 og rk. 2, bd. 1, 1904–12.
RN, bd. 4–7.
G. Munthe: Heraldisk-historiske Optegnelser, i SNFSH, bd. 4, 1836, s. 128–131.
NFH, 2. Hovedafd., del 1, 1862.
NHfNF, bd. 2:2, 1916.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958.
G. Authén Blom: Norge i union på 1300-tallet, bd. 1–2, 1992.
H. Bjørkvik: Ogmund Finnsson til Hestbø og arven etter han, i Ætt og heim 2001, 2002, s. 7–34.

Sigurd married Ingebjørg Erlingsdatter on 29 Sep 1342. Ingebjørg (daughter of Erling Vidkunsen på Bjarkøy, "på Giske" and Elin Toresdatter på Tandberg) was born about 1320 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died in 1400. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Elingård, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Residence: Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge
• Occupation: Bef 1337, Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk riksråd, ridder og stormann. Kongens sysselmann i Borgasysla.

Notes:

Occupation:
Jon Havtoresson, eldste sønn av Havtore Jonsson til Sørum (Sudrheim) på Romerike og kong Hakon 5 Magnussons uekte datter Agnes; norsk ridder og riksråd, en av landets største jordegodseiere (bl.a. Borregård) og i fremste rekke blant kongens rådgivere under Magnus Eriksson og Håkon 6. Deltok sammen med broren Sigurd og Erling Vidkunnsson i det første opprøret mot kong Magnus Eriksson i 1330-årene, men, i motsetning til broren, trolig ikke i det andre. Selv om Jon siden framstår som lojal mot kongehuset i kildematerialet, var forholdet åpenbart ikke uten gnisninger. Jon og broren gjorde bl.a. krav på å beholde Borgarsysla i henhold til et brev av kong Håkon 5, som Magnus ikke ville anerkjenne som bindende for seg. En riksrådsdom 1347 gav kong Magnus rett. Jon ser likevel ut til å ha sittet med Borgarsysla livet ut. For øvrig samarbeidet Jon godt både med kong Magnus og kong Håkon 6. Han medbeseglet bl.a. Magnus' norske testament 1347 og var hans fremste rådgiver under forliket med sønnen kong Erik i Lödöse 1357. Etterlot seg minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjulv, men hadde også trolig en fjerde, Ivar, og en datter, Cecilia.

Som sønner av Håkon 5s uekte datter Agnes og ridderen Havtore Jonsson av Sudrheimsætten (Sørumsætten), var Jon Havtoresson og broren Sigurd i sin tid Norges mest høyættede menn nest etter kongen. Brødrenes ættebakgrunn gav dem en sentral rolle i norsk politikk og forvaltning under Magnus 7 og Håkon 6, men Jon var mindre i forgrunnen enn Sigurd. At ingen av brødrene ble drottsete, kan sammen med andre opplysninger indikere at forholdet mellom Sudrheimsætten og kongehuset ikke var uten friksjoner. I motsetning til mange av sine standsfeller etterlot Jon seg flere voksne barn, og sønnene Ulv og Brynjolv ble stamfedre til hver sin gren av den svenske adelsslekten Roos.

Sudrheimsætten var trolig etterkommere av Bård Guttormsson på Rein – muligens også Harald Gille – og dermed i slekt med kongehuset. Det kan i så fall være én grunn til ættens fremtredende posisjon og til at Havtore Jonsson ektet Agnes. Både Havtore og faren, baronen Jon Ivarsson Raud, var sentrale blant Håkon 5s menn. Ætten var knyttet til Romerike med Sørum som hovedsete. At Jon som trolig den eldste valgte Skea som hovedgård på Romerike da han og Sigurd delte godset, peker imidlertid mot at Skea var ættens opprinnelige sete. Romeriksgodset, inkludert eiendommer i Solør og Odalen, var den ene hovedkomponenten i Jons godskompleks. Den andre lå i Østfold, med Borregård i Tune, skjenket av Håkon 5 til Havtore, og Huseby i Onsøy som hovedgårder. Sistnevnte var Jons fremste residens. I Østfold forpaktet han Rygge kirkes tiende. Jon hadde også eierpart i en bygård i Tønsberg. Ekteskapet med Birgitta, datter til den svenske ridder, riksråd og lagmann Knut Magnusson, gav ham tilgang til gods i Uppland, Södermanland, Västmanland, Närke, Östergötland, Småland og Värmland. Jon og Sigurd arvet også gods på Shetland etter søskenbarnet fru Herdis Torvaldsdatter, men det er neppe riktig at de arvet Ogmund Finnsson, sønn av deres søskenbarn fru Gudrun Sæbjørnsdatter, slik det har vært hevdet.

Jon hadde minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjolv, trolig også en fjerde, Ivar. Alle de tre første ble riksråder. Selv om all kjent politisk opptreden for Ulv og Brynjolv er knyttet til Norge, bandt deres svenske godsinteresser dem åpenbart såpass sterkt til Sverige at deres etterkommere etablerte seg der. Jons datter Cecilia ble gift med den svenskfødte ridder og riksråd Ulv Holmgeirsson.

Jon trer frem i kildene sammen med Sigurd blant opprørsmennene 1332–33. I motsetning til broren var han derimot trolig ikke med i opprøret mot kongen 1338–39. Som riksråd 1343–79 fremstår han som lojal overfor kongemakten. Han mottok ridderslaget før november 1337, muligens av kong Magnus under kroningen i Stockholm 1336. Jon kan ha fulgt kongen fra Sverige gjennom Jemtland til Nidaros senvinteren 1350 og videre til møtet i Bergen om sommeren. Jon og Orm Øysteinsson var de norske som på kong Magnus' side medbeseglet voldgiftsbrevet 1357 for hertug Albrekt av Mecklenburg og grev Adolf av Holstein under tronstriden mellom Magnus og sønnen Erik i Sverige. 1370 var han en av Håkon 6s utsendinger til å forhandle om fred med det svensk-mecklenburgske partiet og løslatelse av kong Magnus.

Jons forhold til kongemakten var trolig likevel ikke uten gnisninger. Riksråder og lagmenn fradømte Håkon 5's forleningsbrev på Borgarsysle for Jon og Sigurd fortsatt gyldighet 1347, noe som begunstiget kong Magnus på Havtoresønnenes bekostning. 1366, da kong Magnus satt fengslet i Sverige, ble Jon beskyldt for å ha tatt tilbake med makt gods i Värmland som var makeskiftet til kongen, som igjen hadde gitt det til dekanatet i Skara. Trass i dommen 1347 satt Jon trolig med Borgarsysle hele livet. Sannsynligvis i 1370 krevde han militær leidang der, i så fall en forberedelse til Håkon 6s svenske felttog 1371. 1350 kan han ha vært kongens øverste representant i Jemtland.

Jon døde etter kona, en gang mellom våren 1388 og juli 1395. Begge ønsket å bli gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Gjennom sønnen Brynjolv stammer den nålevende svenske adelslekten Roos av Hjelmsäter i direkte mannslinje fra Jon.

Kilder:
DN, bd. 1 nr. 132 og 640, bd. 2 nr. 835–836, bd. 4 nr. 549–550 og 649, bd. 21 nr 133.
Diplomatarium Suecanum, bd. 6 nr. 4564.
Biskop Eysteins Jordebog (Den Røde Bog), 1879.
Isl.Ann., s. 154, 207, 348 og 398.
RN, bd. 4–7.
NFH, 2. hovedavd., 1862–63, s. 155 note 1.
Närkes medeltida urkunder nr. 209, utg. av K. G. Grandinson, Stockholm 1935.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936.
H. Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, Sudrheims-ætten, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402.
N. Ahnlund: Jämtlands och Härjedalens historia, bd. 1, Stockholm 1948, s. 243.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972, s. 587.
G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1 og 2, Trondheim 1992.
G. I. Leistad: Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig ny tid, i Asker og Bærums historielags skrifter 37, 1997, s. 311–346.
H. Gillingstam: Roos, i SBL, bd. 30, hf. 148, Stockholm 1999, s. 348–354.

Family/Spouse: Birgitta Knudsdatter Lejon. Birgitta (daughter of Knud Magnusson Lejon and Cecilia Røriksdatter Gipshovud) died in 1395 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jon Marteinsson Stjerne. Jon was born before 1345 in Sverige; died in 1405. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: 1387, Norge; Kongsemne?

Notes:

Event-Misc:
Etter Olav Håkonsens død i 1387 var Jon Havtorsen av Sudrheims sønn Håkon på tale som konge i Norge.
Men det ble ikke slik at han fikk denne tittelen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Sverige; Svensk riksråd.
• Occupation: Solør, Hof, Hedmark, Innlandet, Norge; Sysselmann.
• Residence: Ervalla, Örebro, ôrebro län, Sverige
• Residence: Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Occupation: 1379., Värmlands län, Sverige; Ombudsmann.

Notes:

Residence:
Den vanligaste tolkningen av ortnamnet Ervalla, som år 1415 skrevs Ærwala, är att namnets förled syftar på det fornsvenska ordet ær (god skörd) eller på det fornsvenska ærdh (gröda, årsväxt), och att efterleden syftar på dialektordet val, som betyder röjning m.m.

Ervalla herrgård ligger 500 m öster om Ervalla kyrka. Den första mangårdsbyggnaden var ett medeltida stenhus, som till viss del påminde om Glimmingehus och Tyresöhus och kallades Ervalla hus. Byggnaden antas vara uppfört omkring år 1500 av den rike jorddrotten Jöns Ulfsson Roos.

Förste kände ägare var den norske riddaren Jon Hafthorsson, kusin till kung Magnus Eriksson. Sonen Ulf Jonsson (Roos), sedermera riksråd, flyttade till Ervalla. Sedermera har den tillhört en mängd ätter av den högre adeln, Roos, Liljehök, Leijonhufvud, von Horn, Bielke, Piper, Rudbeck, Åkerhielm, m. fl.

Ulf benevntes i Sverige Roos av Ervalla.

Hans søster, Cecilia, var gift med Herr Ulf Holmgeirsson Løvebjelke.
Før Herr Ulf bosatte seg i Sverige på Ervalla i Närke (Nerike) var han sysselmann over Solør og antagelig også Värmland hvor han som ombudsmann 1379-1400 hadde Hallstein Halvardsson Kaliber som bodde på Valstad i Nes på Romerike.

Med sin første kone har han hatt sterk tilknytning til Romerike, og Ullensaker i særdeleshet. Antagelig var hun datter til lagmannen i Hålogaland, Amund Arnsteinssøn, som eide gods på Romerike, bla. Blekstad i Eidsvoll og Rud i Hurdal. Han var sønn til Arnstein (Torkildsson) Broka som var lensman i Bjørke i Nannestad og hans siste hustru, Aase Salmondsdatter som antagelig var fra Hærset i Trøgstad.

Herr Ulf har sannsynligvis hatt enda flere gifter, kanskje nettopp med en søster eller datter til Hallstein Kaliber på Valstad i Nes.

I sitt siste ekteskap var han gift med Fru Mette, død 1415, antagelig en Pedersdatter av slekten Bonde. De hadde barna:
Peder, gift med Gjertrud Amundsdatter Bolt, døde i 1438.
Birgitta gift med Jens Eriksson Lykke, død i 1443.
Katarina, gift med Tord Pedersson Bonde.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon, Bind VII (1936), side 105. Ludvig Algrim: Litt om Sudreim, Bolt, Kamp, Gyldenhorn og Rosensverd, Runar 1/1982, side 95-97.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Mette Pedersdatter Bonde. Mette died in 1415. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Giske, Møre og Romsdal, Norge

Notes:

Residence:
Håkon Sigurdsson var gift med Sigrid Erlendsdatter av Losnaætten. Han etterlot seg ingen direkte arvinger. Enken giftet seg opp igjen 1410 med svensken Magnus Magnusson, han ble også den nye eieren av Giske.
Med dette startet også en arvestrid mellom Magnus og de rettmessige arvingene med Sigurd Jonsson i spissen. Sigurd var sønn av svensken Jon Martinsson og Agnes, søster av Håkon Sigurdsson.

Først i 1425 kom det til en rettslig avklaring, og det var Sigurd som trakk det lengste strået.
Han fikk dermed hånd om sin rettmessige arv Giske.

Sigurd Jonsson kom etterhvert i riksstyrets fremste rekke. Han ble drottsete, og var også en tid riksforstander med full kongelig myndighet. I 1448 var det til og med på tale å velge Sigurd til ny norsk konge, men dette nektet han. Bakgrunnen for dette ønsket var han, gjennom kvinneledd, stammet fra Håkon 5. Sigurd ble dessuten gift med Filippa, datter av den tyske grev Hans von Everstein-Polle.
Etter at Sigurd Jonsson var død gikk Giske over til sønnen Hans Sigurdsson.

Other Events and Attributes:

• Will: 1482

Notes:

Will:
Katarina etterlot seg et testament i 1482.

Enke fru Katarina Jonsdatter lever fremdeles i 25.april 1455, da hun gir igjen tiende markebol jordegods, som hun har arvet av sine foreldre, til myn doterson Alv Knutsson (DN II nr.810).

P.A.Munch skriver at skiftet etter henne var i 1482 (Munch 1863, slektstavle 2, ætten Bolt).

Family/Spouse: Alv Haraldsen Bolt. Alv was born in 1336; died on 13 Mar 1412. [Group Sheet] [Family Chart]

Katarina married Jöns Johansson Hjärne after 25 Apr 1420. Jöns was born before 1417; died after 1425. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge

Family/Spouse: Olav (Oluf) Torsteinsen Gyldenhammer, "Gyldenhorn". [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Tønsberg, Vestfold, Norge

Other Events and Attributes:

• Residence: Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge

Family/Spouse: Gjertrud Agmundsdatter Bolt. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Mads (Mats) Jacobsen Rømer. Mads (son of Jacob (Jep) Fastulvsen Grip and Elsebe Ottesdatter Rømer) was born in 1400; died in 1455. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Oslo, Norge

Family/Spouse: Tormod Eyvindsen Kamp. Tormod (son of Eyvind Tormodsen Kamp) was born before 1400 in Borge, Fredrikstad, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1470, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1481, Bergenhus, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Norsk riksråd oh befalingsmann på Bergenhus.
• Occupation: Bef 1489, Norge; Ridder.
• Residence: Bef 1510, Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Occupation:
Otte Matsson var riksråd og befalingsmann på Bergenhus på slutten av 1400-tallet.

Occupation:
Otte Madssøn Rømer var blant de rikeste i Norge på den tiden. Han var også en av hovedarvingene i det store skiftet etter junker Hans Sigurdsson, sammen med ridder Alv Knutsson Tre Rosor og væpner Arald Gautesson Kane. Det er lite en vet om Otte Madssøn, men hans datter Inger Ottesdatter Rømer trer markant fram i historien. Hun var gift med Nils Henriksøn Gyldenløve.

Otto married Inger (Ingeborg) Lydersdatter Strude, "Struds" about 1470. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Nils Jönsson Posse. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Gjest Tjøstolvsen Holch. Gjest (son of Tjøstolv Gunnarsen Holch and NN Svendsdatter) was born after 1410 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge; died before 1488 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1493, Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: 1543, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Forstanderinne av Reinkloster.

Notes:

Birth:
1473?

Residence:
Fru Ingerd Ottesdatter til Østrått i Ørlandet prestegjeld nevnes i 1531, erlig och velbyrdig qwinne frue Ingerdh Ottesdotter po Østrooth
(Adelsprosjektet,ved Tore H. Vigerust, 1988-2002).

Inger og Nils Henriksøn fikk fem døtre, men ingen sønner. Å skaffe dem gode partier var hennes streben.
Hennes døtre Margrethe, Anna og Eline ble i årene 1523 - 24 gift med Vincents Lunge, Erik Urup og Nils Lykke. De to siste døtrene Lucie og Ingeborg ble senere gift med Jens Tillufsen Bjelke og Peder Hansen Litle.

Inger Ottesdatter var en intrigemaker og hadde et fabelaktig begjær på gods. Hun la under seg mye gods og len med svigersønnenes hjelp.
Hun tok også imot flere svenske flyktninger. Den mest kjente av dem var den såkalte Daljunkeren, han ga seg ut for å være Sten Stures sønn. Hun festet sin datter Ingeborg til han, og så vel kanskje henne som framtidig svensk dronning. Men Daljunkeren ble ikke lenge etter avslørt som en bedrager.

De første årene etter 1523 var det et nært vennskap mellom Inger Ottesdatter og Norges siste katolske erkebiskop Olav Engelbrektson. Han var den egentlige styrer nordafjells etter at Kristian 2 hadde forlatt sine riker i 1523.
Da Kristian 2 kom for å vinne sine riker tilbake tok Olav Engelbrektson hans parti, mens Inger vegret seg. Etter hvert ble det brudd mellom Inger og erkebiskop Olav, og han tok fra henne alle hennes forleninger.
Etter Fredrik 1 død var erkebiskopen den egentlige herre i Norge. I denne tiden ble Austrått plyndret hele tre ganger av erkebiskopens menn. Og av svigersønnene døde Nils Lykke i erkebiskopens fengsel på Steinviksholm julaften 1535, og Vincents Lunge ble drept av erkebiskopens menn 10 dager senere.

I april 1537 måtte erkebiskop Olav Engelbrektsson forlate landet. Etter dette ble det mer stille omkring Inger Ottesdatter.

Like før hennes død ble Austrått overdratt til datteren Lucie Nilsdatter Gyldenløve og hennes mann, Jens Tillufsen Bjelke. Han var fra Skåne, og sønn av Tilluf Josephsen Bjelke til Gyllarp. Lucie omkom i samme forlis som moren, og Jens Tillufsen døde i 1559.

Austrått gikk da over til deres sønn Åge Jensøn Bjelke, gift med Margrethe Clausdatter Thott. Og ved hans død i 1603 overtok hans sønn, kansler Jens Ågesøn Bjelke. Han var gift med Sofie Brokenhus. I 1648 eide han hele 13 setegårder i Norge, og oppholdt seg for det meste på Elingård.

Occupation:
Ved reformasjonen var det forfall både i den ene og andre retning. En del av jordgodset måtte gis tilbake da det ikke lenger ble lest bønner og sjelemesser, men bare hvis det kunne presenteres hjemmelsbrev og arvekrav.

Inger Ottesdatter Rømer var også frampå, hun påsto at stifteren av klosteret var blant hennes forfedre. Men hun lot seg nøye med at abbedisse Karine på Reinskloster utpekte henne til forstanderinne.

Erkebiskop Olav stolte ikke på fru Inger, og lot klosterets kostbarheter og dokumenter føre bort.

I 1543 fikk fru Inger likevel livsbrev på Reinskloster og inneha det til sin død i 1555.

Died:
Fru Inger omkom ved forlis på Søvdefjorden i Sunnmøre 85 år gammel. Datteren Lucie omkom i samme forlis som moren.

I 1555, gikk Fru Inger og hennes barnebarn ombord i et skip til Bergen for å få barnebarnet registrert som lovlig arvtager, men skipet gikk ned og begge damene druknet. De ble funnet og begravet, men alle koffertene med alle papirene forsvant. Slik ble alt skrevet bevis borte.

Hun har lagt navn og tittelfigur til Henrik Ibsens skuespill; Fru Inger til Østråt.

Inger married Nils Henriksen, "Gyldenløve" in 1494. Nils (son of Henrik Jensen Gyldenløve and Eline Nilsdatter Kane) was born about 1458; died in Nov 1523 in Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
I noen (usikre) slekttavler blir Otte Matsson Rømer og Ingeborg Lydersdatter oppført med en datter Dorthe.

Family/Spouse: Erik Jensen. Erik (son of Jens) was born about 1460 in Vikstrup, Gudme, Fyn, Danmark; died after 1496. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge

Family/Spouse: Jon Alvsen Kamp. Jon (son of Alv Jonsen Kamp) was born about 1450 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge; died in 1520. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 05 Jul 1547, Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Residence:
Fru Anne Nilsdotter (Gyllenløve) på Aulen i Vestfold nevnes 1547. Fru Anne Nilsdotter, Østråt, 5.juli 1547.

Anna married Eric (Erik) Vigerup about 1524. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Hun døde i 1532 og etterlot seg små barn.

Eline married Nils Lykke about 1528. Nils died on 24 Dec 1535. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1547, Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Residence:
Hustru Lucie Nilsdotter Gyllen Løve, gift med Jens Tiellefsson (2 bjelker) til Austrått, i Ørlandet prestegjeld, Fosen len, nevnes i 1547.

Died:
Lucie omkom i 1555 i samme forlis på Søvdefjorden som moren Inger.

Lucie married Nils Lykke before 1535. Nils died on 24 Dec 1535. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jens Tillufsen Bjelke. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1553, Eiker, Drammen, Buskerud, Viken, Norge

Notes:

Residence:
Ingeborg Nilsdatter Gyldenløve knyttes til Foss på Eiker.

Family/Spouse: Peter Hansen Litle, "til Sem og Foss på Eiker". [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1537, Bohuslän, Sverige
• Residence: Bef 1539, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Lungegården.

Notes:

Residence:
Fru Margrete Nilsdatter, herr Vincents Lunges etterleverske får i 1537 kongelig stadfestelse på Moland og Moland gods, Brøden og Brøden gods (Kgl.rettertings Domme, I, s.570-571).

Residence:
I 1539 har Margrete fruetittel og nevnes fru Margrete Nilsdatter (Gyllenløve) til Lungegård i Bergen, herr Vincents Lunges.

Lungegård i Bergen var tidligere Nonneseter kloster.

De som nevnes her er Vincents Lunge 1532-35, fru Margrethe, som ovenfor, og dattersønnen Knut Danielsen Bildt i 1591.

Margrethe married Vincentz Vincentsen Lunge in 1523. Vincentz (son of Vincents Iversen Dyre, "til Tirsbæk" and Kirsten Tygesdatter Lunge) was born in 1483 in Danmark; died on 03 Jan 1536 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Margrethe married Jens Splid in 1540. [Group Sheet] [Family Chart]

Maren married Erik Hansen til Vixtrup, "Bjørnehode"? about 1505. Erik (son of Hans Eriksen Bjørnehode, "Bernhoft" and Karen Torbjørnsdatter Skaktavl, "Bernhoft") was born about 1480 in Vikstrup, Gudme, Fyn, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1525, Tønsberg, Vestfold, Norge; Borgermester.

Notes:

Birth:
Informasjonen om at Olav Holch er sønn av Jon Alvsen Kamp og Cecilia Holch er usikker. Han ble født circa 1475 i Onsøy, Østfold.

Kan være sønn av Bent Ambesen og Anbjørg Torlaksdatter.
Er med stor sandsynlighed identisk med Oluf Bentssøn, som benævnes rådmand sst. i 1525 (DN IX 542) og borgmester sst. 1533-1539 (DN I 1082, DN XI 629, DN XII 585, DN II 1130). En Oluf Bentssøn er desuden nævnt som rådmand sst. flere gange i årene 1544-1558.

Vær dog opmærksom på, at der samtidig findes en Bernt Hanssøn, nævnt som rådmand i Tønsberg 22 Apr 1510 (DN XI 288, DN XI 290) og 11 Okt 1524 (DN III 1096).

Kilde:
http://www.alf-inge.com

Occupation:
Kan være denne Oluf:
Oluf var sønn av Bent Ambeson og Anbjørg.
Da sønnesønnens sønn, borgermester Laurits Nilsen i Tønsberg, omtaler Oluf som fordum borgermester i byen (hans morfars far var borgemester j Tönsberig), kan det tenkes at Oluf er identisk med Oluf Bentsen, borgermester i Tønsberg ca.1533-1539.
Samme Oluf Holk er i optegnelserne gift med Kirsten
Ingvarsdatter, der antages at være datter til byfoged, senere rådmand i Tønsberg Ingvar Olsson.

En Oluf Holk nævnes som rådmand i Tønsberg 9. aug. 1525 (DN XI.409).

Oluf Bentssøn, benævnes:
rådmand 7. marts 1525 (DN IX.542)
borgmester 5. aug. 1533 (DN I.1082)
borgmester 31. des. 1535 (DN XI.629)
borgmester 30. jan. 1538 (DN XII.585 - Erik Pederssøn første borgmester)
borgmester 20. sep. 1539 (DN II.1130)

Erik Pederssøn & Anders Burmann borgmester 15. aug. 1542 (DN VIII.751).
Anders Burmann borgmester 10. april 1546 (DN VII.767)

En ny? Oluf Bentssøn (den samme, som tidligere var borgmester ?), nævnes
som:
rådmand 14. feb. 1544 (DN III.1161)
rådmand palmesøndag 1546 (DN VII.766). MAGESKIFTE.
rådmand 14. nov. 1547 (DN II.1147)
rådmand 27. april 1552 (DN II.1156)
rådmand 1558 (DN II.1162)

Laurits Holk (død 4. sep. 1587) benævnes
borgmester 14. nov. 1547 (DN II.1147)
borgmester 18. dec. 1551 (DN IV.1128). Peder Jonsen [Suenske] også
borgmester.
borgmester 5. marts 1552 (DN V.1124). Peder Jonsen [Suenske] også
borgmester.
borgmester 9. marts 1552 (DN V.1125)
borgmester 16. mai 1552 (DN IV.1129)
borgmester 17. juli 1552 (DN V.1129). Peder Jonsen [Suenske] også
borgmester.
borgmester 28. juli 1552 (DN V.1130)
borgmester 8. marts 1555 (DN I.1116,1136; XVI.645). Peder Jonsen [Suenske]
også borgmester.

Peder Jonsen [Suenske] borgmester 1558 (DN II.1162).

Mats Henriksen, borgmester i Tønsberg 1565 (DN XI.719).

Family/Spouse: Kirsten Ingvaldsdatter, "Holck". [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1535, Hatteberg, Kvinnherad, Hordaland, Vestland, Norge; ...som hun (Anne) fik af jomfru Magdalene Olufsdatter Bagge.

Notes:

Residence:
Anna og ektemannen Christopher Svale bodde på gården Hatteberg, som Anna hadde fått i gave omkring år 1535 av sin slektning Magdalena Olavsdatter Bagge.

Gården låg i Rosendal i Kvinnherrad.

Died:
Døde i barselseng.

Fra Absalon Pedersen Beyers dagbok:

1562 (januar):

.8. Døde frw Anne her Wincentz Lungis dotter paa Hattebierg, Christofer Sualis froe, oc vard icke quit med sit foster...

Buried:
Fra Absalon Pedersen Beyers dagbok:

1562 (januar):

14. Bleff frw Anne ført aff Hattebierg oc til Bergen at skulle begraffues...

17. Wore Jacob Hardenberg, oc salige fru Anne Lunges begrafne vdi Domkirken i kooridt, med stor reuerentz vdi Erik Rosenkrantzis oc mange andres neruerelsse. Jacob vart lagd hos sin salige froe som døde i fiord paa barselseng paa Quale vdi Sogn...

Anne married Christopher Vernersen Svale, "til Hatteberg" about 1560. Christopher was born about 1520 in Fyn, Danmark; died on 5 Nov 1560; was buried on 8 Dec 1560. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tønne Gautesen Galde. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
1526?

Died:
1573?

Blancheflor married Daniel Knutsen Bildt before 1560. Daniel was born in 1525; died in 1585. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1505

Family/Spouse: Einar Bernhoft, "Marcusen?". Einar (son of Marcus Bernhoft) was born about 1500; died in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Maren married Hans Nilsen Schønnebøl before 1561. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1558, Hananger, Lista, Farsund, Vest-Agder, Norge; Befalingsmann på Steinviksholm.

Notes:

Occupation:
Christoffer Eriksson Bjørnehode til Hananger, Lista. Befalingsmann på Steinviksholm. Av våpen, Bergen 4.august 1558, og da han er med og utferdigeren Recess 11.august 1561. Til Hananger 1561.

Died:
Hananger

Family/Spouse: Adelus Trondsdatter Benkestok. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1555, Tønsberg, Vestfold, Norge; Den første borgermesteren i Tønsberg.

Notes:

Occupation:
Lauritz Holck deltok den 14.november 1547 i avhørelsen av vitner i anledning av Hans Burmans forsøk på å drepe Bent Bille. Nevnes 18.desember 1551, og senere som første borgermester i Tønsberg.

Den 16.mai 1552 deltar han i selskap hos Bent Bille på Sem.

Den 29.desember 1554 og 8.mars 1555 utsteder han utdrag og vidisse av Bjarne Audunssons gavebrev.

Anno 1587 denn 4 septtember døde mijn salig moder fader Laurijs Holk fordum borgermester her ij byenn.

Laurits married Marthe Jonsdatter Packe before 1541. Marthe (daughter of Jon Jonsen Packe and Thale, "Packe") was born in Tønsberg, Vestfold, Norge; died on 25 Oct 1581 in Tønsberg, Vestfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Bef 1586, Slagen, Tønsberg, Vestfold, Norge

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1591, Bohuslän, Sverige

Notes:

Residence:
Brødrene Otte og Vincents er nevnt blant adelen som ble innkalt til kongehyllingen av Christian 4 på Akershus i 1591.

Molande, nå Morlanda, i Molande sogn på Ordost, Bohuslän.
Følgende er nevnt her:

Daniel Bildt 1571.
Otte Danielsen Bildt 1591. Vincents Danielsen Bildt 1591. Daniel Knudsen Bildt til Morlandgård 1646.

Other Events and Attributes:

• Residence: 1591, Lungegården, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Godseier.

Notes:

Residence:
Det var ved innkallelsen av adelen til hyllingen av Christian 4 på Akershus i 1591 at Knut ble nevnt, også brødrene Otte og Vincents fra Molande sogn i Bohuslän ble nevnt.

Died:
Også nevnt død 1616 i noen kilder.

Knut married Sissel (Sidselle) Romelsdatter Brun, "Bildt" before 1595. Sissel (daughter of Romel Pedersen Brun, "i Væ" and Bodil Clausdatter Gagge, "Brun") was born in 1560; died in 1653 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Apr 1571, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Junker.
• Residence: 1591, Bohuslän, Sverige
• Residence: Abt 1600, Hafslund, Sarpsborg, Østfold, Norge

Notes:

Occupation:
Fra Absalon Pedersen Beyers dagbok:

Aprilis 1571 Dies. 3. Foer iuncker Otte Daniel Bils søn aff (til Stadanger) til frw Lizebeth Henrick Brockenhusis.


Residence:
Brødrene Otte og Vincents er nevnt blant adelen som ble innkalt til kongehyllingen av Christian 4 på Akershus i 1591.

Molande, nå Morlanda, i Molande sogn på Ordost, Bohuslän. Følgende er nevnt her:
Daniel Bildt 1571. Otte Danielsen Bildt 1591. Vincents Danielsen Bildt 1591. Daniel Knudsen Bildt til Morlandgård 1646.

Residence:
Bildtene fikk hånd om Hafslund omkring år 1600, forteller statsminister Jens Stoltenbergs svigerfar, Mentz Schulerud, i boka Hafslund gods - Fra Otte Bildt til M. G. Rosenkrantz.
Otte Bildt ervervet Hafslundgodset fra Tjostulf Bårdsen Rosensværd som hadde måttet sette gården i pant, og etter ham eide og drev sønnene Daniel og Jens Bildt Hafslund i tur og orden.
Tidlig på 1600-tallet erstattet Otte Bildt trebygningen på gården med en stor hovedbygning i stein. Men gården brant, og Peter Elieson oppførte i 1761 den nåværende bygningen, som i 1937 ble nennsomt restaurert under ledelse av arkitekt Arnstein Arneberg.

Otte married Inger Jespersdatter, "Bildt" before 1599. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Rådmann.
• Occupation: Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sokneprest.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Anno 1602 denn 7 julij døde mijn moder søster Maren Laurisdotter Holk paa en onsdaug och war hun salig Jon Krestensøns efftterleuerske høstru.

Maren married Jon Kristensen before 1602. Jon died before 1602. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Peder Vemundsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1601, Tønsberg, Vestfold, Norge; Borgermester i Tønsberg.

Notes:

Occupation:
Anno 1601 den 19 marzi bleff jeg borgemester (ij Tønsberig). Same tijdt bleff Jon Holk borgemster och gyorde wye wor ed paa Agershus for welburdigemandt Acsel Gyelenstyern stattholer ij Norge och høuettz mandt paa Agershus (det er nevøen Lauritz Nielsen Holck som skriver dette, sønnen til søsteren Randi).

Anno 1601 den 19 marzi bleff jeg borgemester (ij Tønsberig). Same tijdt bleff Jon Holk borgemster och gyorde wye wor ed paa Agershus for welburdigemandt Acsel Gyelenstyern stattholer ij Norge och høuettz mandt paa Agershus (det er nevøen Lauritz Nielsen Holck som skriver dette, sønnen til søsteren Randi).

Jon married [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Anno 1597 denn 29 maij døde mijn salig moder Randi Lauris dotter Holk och er bgrauett ij wor frue kyerke for altterett.

Randi døde i Mandal eller i Tønsberg.

Randi married Niels Lauritsen about 1565. Niels (son of Laurits) was born about 1540 in Flensburg, Schleswig-Holstein, Tyskland; died after 1613 in Mandal, Vest-Agder, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 17 Oct 1579, Tønsberg, Vestfold, Norge; Lagmann i Tønsberg.
• Occupation: 1582, Fredrikstad, Østfold, Norge; Byfogd i Fredrikstad.
• Occupation: 1586, Fredrikstad, Østfold, Norge; Borgermester i Fredrikstad.
• Occupation: 1599, Fredrikstad, Østfold, Norge; Lagmann i Fredrikstad.

Notes:

Occupation:
Oluf Lauritsen Holck (født omkr. 1541, død 26. november 1606) var lagmann i Fredrikstad fra 1600 til 1606.

Holck var sønn av borgermester i Tønsberg ca.1547–1555, Laurits Olufsen Holck (ca.1510–1587), og Anne Pakke.

En bror av Oluf Lauritsen var lagmann i Tønsberg, Jørgen Lauritsen.

Søsteren Randi Lauritsdatter var gift med borgermester i Tønsberg, senere lagmann på Agdesiden 1599–1604, Niels Lauritsen. Niels og Randi hadde 2 sønner, Ivar Nielsen og Laurits Nielsen som etterfulgte hverandre som borgermestre i Tønsberg. Laurits Holcks datter Maren Lauritsdatter ble gift med Jon Kristensen, borgermester i Tønsberg, død 1601.

Oluf Holck var født ca.1541 og døde 26.november 1606.

Han var gift med Ingeborg Haraldsdatter. Hun hadde en bror som het Hans Haraldsen. Hans Haraldsen var rådmann i Fredrikstad. Han nevnes i 1609 og 1611.

I 1611 nevnes han i en arvesak der han opptrer "paa hans Søstriis wegner". Ordet er rettet fra "høstruffuis". Denne saken angikk Oluf Holcks arvinger. Det er mest rimelig at det i dette tilfelle bare er tale om Ingeborg Haraldsdatter, ett av mulige flere søsken, siden hun var Holcks enke. Saken begynte ved Oslo lagting i 1609. Morten Skjelderup på vegne av konene til Peder Skjelderup (predikant i København) og Daniels Jørgensen (prest i Hjelmeland) og Truls Pedersen på vegne av sin kone Marit Iversdatter stevnet borgermester i Tønsberg Jon Holck for retten, Jon Holck på sin egen og rådmann Truls Pedersen i Tønsberg og Peder Vermundsen, prest i Sande på deres koners vegne, for noen testamentgaver de skulle være tilfalt i Oluf Holcks testamente. Gavene hadde Oluf Holcks enke Ingeborg Haraldsdatter – som var blitt gift med lagmann Jens Nilsen "hoess sig Indehollendis".

Ingeborg Haraldsdatter ble altså som enke gift med neste lagmann, Jens Nilsen.

Sønn og søsken (?):

Jon Holck, borgermester i Tønsberg.
To arvinger nevnt i 1611 i tillegg til Jon Holck. Disse er kanskje Oluf Holcks søstre. Karin Lauritsdatter g.m. Truls Pedersen, rådmann i Tønsberg. Ragnhild Lauritsdatter g.m. Peder Vermundsen, sokneprest til Sande. Randi Lauritsdatter (1540–1597) var gift med lagmann i Agder Nils Lauritsen.

I 1609 ble det på lagtinget behandlet en sak om bygsel av "Hallerød" som Oluf Holck bygslet, men som Jon Holck hadde overtatt på skifte. Det var Peder Vermundsen som stevnet saken inn for retten, men den ble utsatt.

At det var nært slektsskap mellom disse personene, fremgår også av at Truls Pedersen og Peder Vermundsen stevnet Otte Bilde for gjeld i 1609.

Kilder:
Norske Rigs-Registranter, bd. III, s.607.
Diplom Bispestolen 2.10. 1599, nevnt i Langes embetskalender i Riksarkivet.
Han var i retten og dømte i oktober, se Fredrikstad lagtingsprotokoll 1607-1615, s.143.
Konens navn og barnene fremgår av sak om testamentsdisposisjoner i Oslo lagtingsprotokoll nr. II-VII 1608–1616. Oppland lagtingsprotokoll nr. I 1611-1613, s.134, 1609.
Fredrikstad lagtingsprotokoll 1607-1615, s.146.
Fredrikstad lagtingsprotokoll 1607-1615, s.68, nevnt 1609.
Fredrikstad lagtingsprotokoll 1607-1615, s.146.
Oslo lagtingsprotokoll nr. II-VII 1608–1616. Oppland lagtingsprotokoll nr. I 1611-1613, s.133f.
Fredrikstad lagtingsprotokoll 1607-1615, s.145.
Fredrikstad lagtingsprotokoll 1607-1615, s.97.
Fredrikstad lagtingsprotokoll 1607-1615, s.96.

Died:
Anno 1606 denn 26 nouember døde myn morbroder Oluff Holk laumandt ij Frerekstadt och war handt født her ij Tønsberig anno 1541, hans fader Lauris Holk, hans moder Marte Jonsdotter, hans fader fader Oluff Holk borgemester j Tønsberig, hans fader moder Kyersten Jnguarsdotter, hans moder moder war høstru Tale, hans moder fader Jon Packe laumandt ij Wijgen. Anno 1574 stodt hans brullup her ij Tønsberig medt erlig pyege Yngebor Hanels Datter. Den 17 october anno 79 bleff handt raedtman ij Tønsberig. Ano 82 bleff handt byefouedt ij Frerekstadt, 86 bleff handt borgemester, anno 99 bleff handt lauman'

Opptegnelser fra hans hånd finnes i Ulldalske Samling 34 fol. på Det kongelige Bibliotek i København. De er også gjegitt i Personalhistorisk Tidsskrift 1Rk. 1 Bd. s.148-.

Oluf married in 1574 in Tønsberg, Vestfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]