Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Share Print Bookmark

Sigrid Tostesdatter

Female Abt 0967 -


Generations:      Standard    |    Compact    |    Vertical    |    Text    |    Register    |    Tables    |    PDF

Generation: 1

  1. 1.  Sigrid Tostesdatter was born about 0967 in Sverige.

    Notes:

    Birth:
    Sigrid var if?lge Olav Tryggvasons saga datter av Skoglar-Toste, en svensk stormann.

    Family/Spouse: Erik Bjørnsen, "Erik 7". Erik (son of Bjørn Eriksson) died about 0990 in Uppsala län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 2. Olof Erikson av Sverige, "Olof 3"  Descendancy chart to this point was born about 0980 in Sverige; died between 1021 and 1022 in Husaby, Götene, Västra Götalands län, Sverige.

    Sigrid married Svein Haraldsen, "Otto 1" about 0996 in Danmark. Svein (son of Harald Gormsen av Danmark and Gunnhild) was born about 0960; died on 03 Feb 1014 in Gainsborough, North Lincolnshire, England. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 3. Gunnhild Sveinsdatter  Descendancy chart to this point
    2. 4. Estrid Margrethe Sveinsdatter  Descendancy chart to this point was born after 0996; died on 09 May 1074; was buried after 09 May 1074 in Roskilde, Sjælland, Danmark.


Generation: 2

  1. 2.  Olof Erikson av Sverige, "Olof 3" Descendancy chart to this point (1.Sigrid1) was born about 0980 in Sverige; died between 1021 and 1022 in Husaby, Götene, Västra Götalands län, Sverige.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 0995, Sverige; Konge etter sin far, og den første konge over hele Sverige.

    Notes:

    Occupation:
    Han var konge etter sin far Erik Segersäll, og den første konge over hele Sverige (Skötkonung = skattekonge, da han var den første konge som preget kongelig mynt og muligens den første med betaling for å slippe leidang, hvilket senere ble skatt).

    Olof er den første kongen som beviselig regjerte over både Mälardalen og Västergötland, og han er også den første sveakongen som lot seg døpe, og forble kristen, og bidro til at Sverige ble kristent. Han var også med og prege mynt i Sverige.

    Olof ble døpt i henhold til Sigfridlegenden i en kilde i Husaby i år 1008 av den engelske misjonsbiskopen Sigfrid, men denne opplysningen er usikker, og en misjonær ved navn Bernhard har også blitt nevnt som den som døpte Olof.
    Kong Olof var således den første svenske kongen som var kristen til sin død, men siden folket stort sett holdt seg til tidligere tiders sed og skikk var kristningen av Sverige bare sporadisk og først og fremst i sør.

    I tillegg var det blitt preget mynt med Olofs navn og kristne motiv i Sigtuna på slutten av 990-tallet. Det faktum at han lot prege Sveriges første mynt i Sigtuna vitner også om at han hadde sin maktbase i Mälardalen.

    Olof Skötkonung er mest kjent for å være den som kristnet Sverige (på samme måte som Olav Tryggvason kristnet Norge). Et ledd i kristningen var at han tillot at landets første bispesete ble opprettet i Skara i 1014. Plasseringen av setet i Skara og ikke i Sigtuna, som hadde vært kristnet siden begynnelsen av 970-tallet, har blitt forklart med at Olof Skötkonung ikke ville underordne seg den tyske keiseren som erkebiskopen av Hamburg-Bremen var underlagt. Av samme anledningen støttet han også engelske misjonærer som den overnevnte Sigfrid.

    I begynnelsen av hans styre var han i krig med danskekongen Svein Tjugeskjegg, hvis rike hans far Erik Segersäll hadde regjert over en kort tid, og som Olof gjorde krav på.
    Men krigen avsluttes med at Olof erkjente Svein som konge av Danmark, og den seneres giftemål med Olofs mor som knyttet dem nærmere til hverandre.

    Gikk i ledtog med danskekongen og ladejarlene Eirik og Svein, og sammen beseiret de den norske kongen Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i år 1000. Som en følge av seieren ble Norge delt (som likevel fungerte stort sett uavhengig) mellom de 2 kongene. Olaf Skötkonung rykket inn mot Oslofjorden og besatte Båhuslen, og etter sigende også sørlige delen av Trøndelag. At svenskekongen kunne markere seg i Trøndelag er usannsynlig med tanke på den sterke posisjonen som trønderne hadde, og dessuten var herredømmet over Norge illusorisk ved at han uansett mistet områdene i senere stridigheter med nordmennene.

    Olav Haraldsson bekjempet og drepte Olofs jarler i Bohuslän.

    Da det norske kongedømmet ble reetablert i 1015 med Olav Haraldsson den digre brøt en ny krig ut med Norge. Mange menn i både Norge og i Sverige forsøkte å forsone de 2 kongene.

    I 1018 kom Olofs jarl i Vestergøtland, Ragnvald Ulvsson, og den norske kongens utsendinger, Bjørn Stallare og Halte Skeggesson, til tinget i Uppsala i et forsøk på å overtale svenskekongen til å akseptere fred og signere freden med å la svenskekongens datter gifte seg med Olav Haraldsson. Olof Skötkonung ble rasende og truet med å bannlyse og forvise Ragnvald Ulvsson fra kongedømmet.
    Ragnvald ble derimot støttet av sin fosterfar, Torgny Lagman, ansett som den klokeste og mest respekterte mannen i Sverige.
    Torgny reiste seg og ga en mektig tale hvor han minnet kongen om de store hærtog i Østerled av de tidligere svenske kongene Erik Anundsson og Bjørn Eriksson, og hvor de ikke hadde det hovmod at de ikke lyttet til sine menns råd. Torgny hadde selv deltatt i mange vellykkede hærtokt med Olofs far Erik Seiersæl og selv Erik lyttet til sine menn. Den nåværende kongen ønsket ingenting annet enn Norge, noe ingen annen svensk konge før ham hadde ønsket. Dette ga misnøye til sveaerne som var ivrige etter å dra på hærtokt i østerled og vinne tilbake tapt land, og det var derfor folkets ønske at kongen inngikk fred med kongen av Norge og ga ham sin datter Ingegerd til dronning.
    Torgny avsluttet sin tale ved å slå fast at om svenskekongen likevel ikke ønsket å gjøre som han hadde foreslått, da ville sveaerne angripe og drepe ham. Deres forfedre hadde gjort så ved tinget i Mula da de kastet fem konger i en brønn, konger som var like arrogant da som Olof Skötkonung var mot sveaerne nå!

    Disse argumentene, og kanskje aller mest de utvetydige truslene, overbeviste kong Olof Skötkonung til å følge sitt folks råd, men han giftet sin datter til den russiske storfyrsten Jaroslav 1 av Kiev isteden.

    Da folket ble rastløse og begynte å rasle med våpnene fikk han bilagt opprøret ved å akseptere å dele makten med sin sønn Anund Jakob. Han ble også tvunget til å akseptere en enighet med Olav Haraldsson ved Konghelle, som allerede var blitt gift med hans andre datter Astrid, men uten Olof Skötkonungs vitende, gjennom Ragnvald Ulfsson.

    Overstående er den forklaringen som Snorre Sturlasson har gitt til at sveaerne avsatte Olof Skötkonung og i steden valgte hans (like kristne) sønn Anund Jakob. Den tyske kronikøren Adam av Bremen mente i steden at det var Olof Skötkonungs kristne tro som skulle ha ført til misnøye blant de hedenske sveaere.

    Tidlig i sin karriere deltok han på et hærtokt til Vendland og hvor han tok til fange en kvinne ved navn Edla, visstnok en datter av vendisk høvding, og som han gikk til sengs med og fikk sønnen Emund og datteren Astrid.

    Han giftet seg senere med Estrid av obotritterne, en kristen kvinne som også var av vendisk eller slavisk bakgrunn, og som fødte ham sønnen Anund Jakob og datteren Ingegjerd.
    Hos Snorre Sturlasson får Estrid dårlig omtale som en vanskelig kvinne som behandlet stebarna så dårlig at de ble sendt vekk til fostring.

    Died:
    Døde vinteren 1021-1022.

    Family/Spouse: Edla. Edla was born in Vendland. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 5. Estrid (Astrid) Olofsdatter av Sverige, "av Norge"  Descendancy chart to this point was born about 1000; died after 1035.
    2. 6. Emund Olofsen  Descendancy chart to this point was born about 1000; died about 1060.
    3. 7. Holmfrid Olofsdatter av Sverige  Descendancy chart to this point was born about 1000.

    Olof married Estrid av Mechlenburg about 1000. Estrid was born about 0979. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 8. Ingegjerd (Irina) Olofsdatter av Sverige, "av Kiev"  Descendancy chart to this point was born about 1001; died on 10 Feb 1050 in Kiev, Ukraina.
    2. 9. Anund Jakob Olofson av Sverige  Descendancy chart to this point was born between 1007 and 1009; died about 1050.

  2. 3.  Gunnhild Sveinsdatter Descendancy chart to this point (1.Sigrid1)

    Family/Spouse: Briaczeslav av Vendiske og Polen. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 10. Gunnhild Vortigernsdatter av Vendland  Descendancy chart to this point was born in Vendland; died about 1070.

  3. 4.  Estrid Margrethe Sveinsdatter Descendancy chart to this point (1.Sigrid1) was born after 0996; died on 09 May 1074; was buried after 09 May 1074 in Roskilde, Sjælland, Danmark.

    Notes:

    Birth:
    Andre kilder nevner ca.985

    Estrid married Ulv Torkilson til Skåne about 1015. Ulv (son of Torkils Styrbjørnsen) was born about 0998 in Danmark; died on 25 Dec 1026 in Roskilde, Sjælland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 11. Svein (Svend) Ulvsen av Danmark, "Svein 2 Estridsson"  Descendancy chart to this point was born about 1018 in Sjælland, Danmark; died on 29 Apr 1076 in Søderup, Jylland, Danmark; was buried after 29 Apr 1076 in Roskilde, Sjælland, Danmark.


Generation: 3

  1. 5.  Estrid (Astrid) Olofsdatter av Sverige, "av Norge" Descendancy chart to this point (2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1000; died after 1035.

    Other Events and Attributes:

    • Event-Misc: Abt 1035, Sigtuna, Stockholm, Sverige; Astrid taler for sin stesønn Magnus Olavsen.

    Notes:

    Birth:
    Astrid er det navnet som vi kjenner fra Snorre Sturlasson, og på grunn av dennes autoritet er det norske navnet som hun kjennes under, men sannsynligvis het hun nok Estrid som sin tante i Danmark og sin stemor i Sverige.

    Det fortelles at stemoren, dronning Estrid, ikke var vennlig innstilt til sine stebarn og kong Olof fikk derfor sendt barna til fostring hos fremmede slik skikken var den gang.

    Astrid kom til en fremstående mann i Västergötland som het Egil.

    Event-Misc:
    Fra Snorre: Magnus den godes saga:

    1.
    Magnus Olavsson gav seg etter jul på veg østfra Holmgard ned til Aldeigjuborg, og de tok til å gjøre ferdig skipene sine da isen gikk opp om våren. Dette nevner Arnor Jarlaskald i Magnusdråpa:

    Fram jeg tenker å føre
    frasagn om stridssnare kriger
    fordi jeg kjenner dem nøye;
    nå må mennene tie!

    Ikke var gullets uvenn
    elleve vintrer gammel
    da gjæve horde-vennen
    hærskip førte fra Gardar

    Om våren (1035) styrte kong Magnus vest til Svitjod. Så sier Arnor:

    Den unge djerve kriger
    til kampferd folk bød samles.
    Snart sin plass fant hirden
    hærkledd da på tofta.

    Med is om stavnen kongskip
    skar den salte sjøen;
    østfra helt til Sigtun
    stormvind førte fyrsten.

    Her blir fortalt at da kong Magnus fór østfra Gardarike, seilte han først til Svitjod og opp til Sigtuna. Da var Emund Olavsson konge i Svitjod; der var da også dronning Astrid, som hadde vært gift med kong Olav den hellige. Hun tok særdeles vel imot Magnus, stesønnen sin, og lot straks stevne et mangment ting et sted som blir kalt Hangrar. På det tinget talte Astrid og sa så:

    Til oss er nå kommet kong Olav den helliges sønn, som heter Magnus. Han vil fare til Norge og kreve farsarven sin. Jeg har stor skyldighet til å hjelpe ham til denne ferden; for han er min stesønn, slik som det er kjent for alle, både svear og nordmenn. Jeg skal ikke spare på noe som jeg har i min makt for at hans styrke kan bli så stor som råd er, verken folkemakt, som jeg rår for, eller penger. Og alle de som gir seg i lag med ham på denne ferden, skal være visse på fullt vennskap av meg. Jeg vil óg kunngjøre at jeg vil gi meg i lag med ham på denne ferden. Da vil det være lett å se for alle at jeg heller ikke sparer på noe annet av det som jeg kan gi ham til hjelp.

    Slik talte hun lenge og klokt; men da hun sluttet, svarte mange og sa at svearne hadde vunnet lite ære av sin ferd til Norge da de fulgte kong Olav, far hans:

    Og ikke er her bedre å vente med denne kongen, sier de, og derfor har folk liten hug på denne ferden.

    Astrid svarer:

    Alle de som vil være manndoms menn, lar seg ikke skremme av slikt. Og har noen mistet frender med den hellige kong Olav eller sjøl fått sår, så er det nå manndoms verk å fare til Norge og hevne det.

    Astrid fikk laget det så med sine ord og sin hjelp, at hun fikk mye folk med seg til å følge ham til Norge. Om det taler Sigvat skald:

    Nå vil jeg rikt lønne
    med lovkvad Olavs datter,
    som digre kongen ektet,
    for alle dyre gaver.
    Til ting på Hangrar møtte
    mannsterk sveahæren
    den gang Astrid østpå
    for Olavssønnen talte.

    Hun tinget slik med svear
    at større framgang ikke
    hun ville hatt for Magnus,
    om mor til ham hun sjøl var.
    Nest mektige Kristus
    mest til det hun virket
    at Magnus Haralds ættland
    vant helt og fullt tilbake.

    Den milde Magnus skylder
    Astrid for mektige hjelpen;
    velde fikk seg vidlendt
    mennenes venn ved dette.
    Den kloke kvinna sin stesønn
    støttet som ingen andre;
    med sanningsord vil jeg hedre
    henne, den fagre kvinne.

    Estrid married Olav Haraldsen av Norge, "Olav 2" about 01 Feb 1019 in Sarpsborg, Østfold, Norge. Olav (son of Harald Gudrødsen and Åsta Gudbrandsdatter) was born about 0995; died on 29 Jul 1030 in Stiklestad, Verdal, Nord-Trøndelag, Norge; was buried after 29 Jul 1030 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 12. Ulvhild (Wulfhild) Olavsdatter  Descendancy chart to this point was born about 1020; died on 24 May 1071.

  2. 6.  Emund Olofsen Descendancy chart to this point (2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1000; died about 1060.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1050, Sverige; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Overtok kronen etter sin bror Anund Jakob.

    Tilnavnet - den gamle - fikk Emund sannsynligvis for at han var rundt 50 år da han ble konge, en betydelig alder under jernalderen og middelalderen.

    Han var sønn til Olof Skötkonung, og halvbror til sin forgjenger Anund Jakob.

    Emund den gamle er først og fremst kjent via de opplysninger som Adam av Bremen har oppgitt i sitt latinske historieverk om de nordiske folkene.

    Edmund var døpt, men i følge Adam tok han ikke sin kristne dåp seriøst og var ingen riktig troende. Adams informasjon kan forstås på flere måter:

    Dels at Emund aktivt støttet den engelske misjonsvirksomheten på bekostning av erkebispestolen i Hamburg-Bremen, og dels i at Emund forsøkte å la den nye kristne troen eksistere ved siden av den gamle, tradisjonelle åsatroen.

    Denne religiøse toleransen kan ha blitt forsøkt av den selvutnevnte erkebiskopen Osmund eller Osmundus i et forsøk på å ikke virke truende på folk flest og åsatroene spesielt. Emund avviste setet i Hamburg-Bremens krav om å få skiftet ut Osmundus med deres egen biskop.

    Man mener at Emund den gamle sammen med den danske kongen Svein Estridsson kan ha hatt ansvaret for den første formaliserte grensesettingen mellom Sverige og Danmark.

    Det sies også at Emund sendte sin sønn Anund Emundsson til kvenernes land hvor sønnen skal ha dødd av forgiftet vann. Da Emund ikke hadde andre barn ble han ettertrådd av en stormann fra Vestergøtland ved navn Stenkil. Edmund den gamle ble således den siste kongen av Munsöætten

    I følge Snorre var Emund konge i Svitjod da norskekongen Magnus ble hentet fra Gardarike 1035, kfr. Magnus den godes saga 1.kptl.


  3. 7.  Holmfrid Olofsdatter av Sverige Descendancy chart to this point (2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1000.

    Family/Spouse: Svein Håkonsen. Svein (son of Håkon Sigurdsen, "Håkon jarl" and Tora Skagesdatter) was born about 0950; died about 1015. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 13. Gunhild Sveinsdatter  Descendancy chart to this point was born about 1015; died about 1056.
    2. 14. Sigrid Sveinsdatter  Descendancy chart to this point

  4. 8.  Ingegjerd (Irina) Olofsdatter av Sverige, "av Kiev" Descendancy chart to this point (2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1001; died on 10 Feb 1050 in Kiev, Ukraina.

    Notes:

    Died:
    Ingegjerds levninger hviler ifølge enkelt kilder sammen med maken i en sarkofag i St.Sofia-katedralen, mens Sofia-katedralen i Novgorod også hevder å ha hennes relikvier.
    Denne kirken med samme navn som katedralen i Kiev hadde Jaroslav og Ingegjerds sønn Vladimir som byggherre. Novgorod er da også stedet hvor helgenkulten oppstod. Sovjetiske forskere åpnet sarkofagen i Kiev i 1939 og undersøkte innholdet.

    Det velbevarte kraniet som antas å være Ingegjerds var hva frenologene noe tvilsomt kalte for en nordisk type, massivt og tungt med en elliptisk form. Pannen var ikke særskilt høy og hadde en gjennomsnittlig helning. Nesen var sterkt framtredende med en smal neserot. Haken var av gjennomsnittlig storhet, men markant framtredende. Tennene ble bedømt som ganske godt bevart.
    Jaroslav ble målt til ha vært ca.172 cm og Ingegjerd ca.162 cm lang.

    Kildene til Ingegjerds liv er fåtallige og opplysningene om hennes opphøyelse til helgen er ikke entydige, men ifølge Den ortodokse kirkes tradisjon ble Ingegjerd etter sin død opphøyd til helgen, som den hellige Anna av Novgorod. Navnet Anna fikk hun da hun på sine gamle dager gikk i kloster; det er nemlig vanlig at den som tonsureres, får et nytt navn.
    Ingegjerd ansees som Sveriges første ortodokse helgen og som landets skytshelgen. Det finnes en svensk-ortodoks menighet som er virksom i Linköping, Norrköping og Örebro, og som kalles Heliga Annas ortodoxa församling.
    En bit av hennes relikvier er i år 2009 overført fra Russland til Sverige. Hennes kirkelige festdager er 10.februar og 4.oktober. En liturgisk hymne som synges i forbindelse med feiringen lyder:

    Som en himmelskt lysande stjärna framträdde du från Västern. Du förunnades antaga den ortodoxa tron och i den frambragte du en välsignad frukt åt det heliga, ryska landet, heliga, rättrogna furstinna Anna. Du älskade Kristus av allt ditt hjärta och du bevarade hans rättfärdighet och lagar. Då vi i dag firar ditt allraheligaste minne, mottager vi därför genom dina förböner syndernas förlåtelse.

    Fra en historisk synsvinkel synes det som om Ingegjerd er blitt forvekslet med Jaroslavs første hustru Anna og som senere ble erklært som en lokal helgen i Novgorod ettersom det var på hennes initiativ man skal igangsatt byggingen av den lokale Sofiakatedralen. Hennes levninger ble også undersøkt av sovjetiske forskere som avgjorde at de tilhørte en yngre kvinne enn Ingegjerd som må ha dødd da hun var rundt 50.

    Ingegjerd married Jaroslav av Kiev, "Jaroslav 1" about 1019. Jaroslav (son of Vladimir Basilius av Kiev and Rogneda Rognvaldsdatter) was born about 0978; died about 1054. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 15. Maria Dobronega av Kiev  Descendancy chart to this point was born about 1012; died about 1087.
    2. 16. Ellisiv Jaroslavsdatter av Kiev  Descendancy chart to this point was born in Kiev, Ukraina; died after 1066.
    3. 17. Anastasia av Kiev  Descendancy chart to this point was born about 1021 in Kiev, Ukraina; died about 1075 in Roches, Frankrike.
    4. 18. Isjaslav av Kiev, "Isjaslav 1"  Descendancy chart to this point was born about 1025; died about 1078.
    5. 19. Vladimir av Kiev, "Vladimir 1"  Descendancy chart to this point was born about 1030; died about 1093.

  5. 9.  Anund Jakob Olofson av SverigeAnund Jakob Olofson av Sverige Descendancy chart to this point (2.Olof2, 1.Sigrid1) was born between 1007 and 1009; died about 1050.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1022, Sverige; Konge over svearne.

    Notes:

    Birth:
    Ifølge Snorre Sturlasson født på den 25. juli (selveste Jakobsdagen).

    Occupation:
    Valgt til konge på tinget før faren var gått av og gitt navnet Anund. Forlikte seg med faren og lot ham styre til faren døde.

    Den tyske kronikøren Adam av Bremen forklarer dobbelnavnet med at da sveaerne på tinget valgte ham som medkonge kunne de akseptere at han var kristen, men ikke at han hadde et kristent navn.
    Anund var ofte det navnet sveaerne ga de som hadde et slikt fremmedartet navn at det var vanskelig å uttale (jf. Anund Gårdske). Jakob skal dog ha vært dåpsnavnet.

    Anund Jakob hadde ambisjoner om å markere seg i nabolandene i Norden og han støttet den norske kongen Olav Haraldsson. Forbundet var nok ikke så alvorlig ment fra Anunds side for det kom ikke til noe mer enn støtte av en liten hær på 400 mann da Olav prøvde å gjenvinne landet i 1030, i dennes strid mot den danske kongen Knut den store i slaget ved Helgå, som danskekongen likevel vant.

    I perioden etter dette slaget er det uklart om Anund Jakob hadde noen egentlig makt over det svenske riket. I Sigtuna ble det presset mynt med Knut den stores navn. Sveaerne hadde valgt danskekongen som sin konge, skjønt det var nok mest i navnet, i håp om å få være i fred.

    Under Anund Jakobs tid ble det organisert en berømt ferd i østerled, det såkalte Ingvarstoget.

    Ingvar den vidfarne var en svensk høvding som ledet et mislykket hærtog mot Svartehavets kyster i årene 1036–1042. Ingvar var antagelig fra Svitjod, kanskje også forbundet, til og med i slekt, med den svenske kongsætten. Ferden var kanskje også støttet av den svenske kongen, enten den daværende kongen Anund Jakob eller hans bror og etterfølger Emund den gamle. Ingvar den vidfarne fikk sin egen saga, den svenske fornaldersagaen Yngvar den vidfarnes saga (Yngvars saga víðförla) hvor det meste av kunnskapen om Ingvar finnes, men er også bevitnet av utallige runesteiner. Hele 24 av 26 runesteiner, såkalte Ingvarssteiner, finnes i daværende Svealand, og to i Gøtaland. Områdene antyder de stedene som sendte folk med på ferden.
    Attundaland, et av de upplendske folkelandene (navnet betyr de åtte hundre), dagens områder rundt Stockholm, deltok ikke, kanskje for å kunne reise en hær mens de øvrige var utenlands. I henhold til den islandske sagaen om Ingvar var det kun ett skip av rundt 30 som kom tilbake.

    Tola var mor til Harald og Ingvar og gift med Eymund. Ingvars farmor kan ha vært søster av kong Olof Skötkonung og han kan ha nedstammet fra en betydelig ætt i områdene rundt Uppsala. Kan hende ønsket Ingvar å åpne nye handelsveger i øst foruten å vinne ære. Ingvar rustet et trettitalls skip og dro til kong Jaroslav I av Novgorod. Jaroslav var gift med Ingegjerd Olofsdatter som var søster av Anund Jakob. Av den grunn kan svenskekongen ha bidratt til hærtoget.

    Jaroslav erobret den viktige byen Kiev i dagens Ukraina fra sin bror Sviatopolk i 1019. Erobringen ble gjort med støtte av væringene. I henhold til Ingvars saga var disse ledet av hans far Eymund. Senere fikk Yaroslav problemer med nomadisk stamme som ble kalt for pechenegene. Hæren ble noen stående noen år i Kiev og kjempet mot pechenegene før de med rundt 500 mann fortsatte i 1042 sørover mot Serkland, det vil si arabernes land. Ingvars hensikt var å følge kysten fra Svartehavet til han nådde floden Rioni. Ved å ro mot strømmen og siden dra skipene over de transkaukasiske fjellene og deretter sjøsette skipene på elven Kura skulle han etter noen uker nå Kaspihavet (Det kaspiske havet) og således komme til det rike sarasenernes land, kalifatet av Bagdad ved Kaspihavet.

    I begynnelsen hadde Ingvartoget en viss framgang. De herjet og røvet kysten rundt Kaspihavet en stund, skaffet seg gull, sølv, våpen og andre kostbarheter til hjemferden. Turen tilbake synes å ha gått tråere. De besværlige, fuktige og sumpaktige områdene rundt elven Rionis nedre løp trakk mennene på seg sykdommer, kanskje dysenteri. Mange døde, blant dem Ingvar selv. Hvor mange som døde eller overlevde vet vi ikke, bare at et fåtall synes å kommet tilbake til Sverige igjen.

    I Vestergøtalovens kongeliste kalles han for - Emund - og nevnes for å ha opprettholdt lov og orden med en uvanlig strenghet, blant annet ved å la lovbryternes hus brenne ned til kull, og ble derfor kjent som - Kullbrenneren - (svensk Kolbränna).

    Anund Jakob ble etterfulgt av sin halvbror Emund den gamle.

    Family/Spouse: Gunhild Sveinsdatter. Gunhild (daughter of Svein Håkonsen and Holmfrid Olofsdatter av Sverige) was born about 1015; died about 1056. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 20. NN Anundsdatter  Descendancy chart to this point

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 21. Gunhild Anundsdatter  Descendancy chart to this point

  6. 10.  Gunnhild Vortigernsdatter av Vendland Descendancy chart to this point (3.Gunnhild2, 1.Sigrid1) was born in Vendland; died about 1070.

    Gunnhild married Håkon Eiriksen about 1028. Håkon (son of Eirik Håkonsen and Gyda Sveinsdatter av Danmark) was born about 0996; died about 1030. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 22. Bodil Håkonsdatter  Descendancy chart to this point was born about 1030.

  7. 11.  Svein (Svend) Ulvsen av Danmark, "Svein 2 Estridsson" Descendancy chart to this point (4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1018 in Sjælland, Danmark; died on 29 Apr 1076 in Søderup, Jylland, Danmark; was buried after 29 Apr 1076 in Roskilde, Sjælland, Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1042, Danmark; Jarl.
    • Occupation: Abt 1047, Danmark; Konge.

    Notes:

    Birth:
    Sven var sønn til Ulv jarl, men angis oftest med sin mors navn, Estrid, som var datter til danekongen Sven Tjugeskjegg.

    Etternavnet Estridsson er svært uvanlig da det er et metronymikon, det vil si navn etter moren.

    Han hadde blitt oppdratt i England, hvor Knud den store nærmest hadde holdt ham som gissel for hans far Ulv, mens denne var stattholder i Danmark.

    Senere hadde han vært i Sverige hvor hans mor eide meget gods og gjorde tjeneste hos Anund Jakob i 12 år.

    Svend hadde derfor slekt og venner i både Danmark, Sverige og England.

    Occupation:
    Svein var velhavende, men hadde ikke evne til å skape et parti som kunne støtte ham i hans arvekrav etter Hardeknud. Denne hadde utnevnt ham til jarl over Jylland.

    Svend oppsøkte kong Magnus den Gode på møtestedet ved Göta elv og lovet ham troskap. Til gjengjeld innsatte Magnus Svend som jarl over Danmark, slik hans far Ulv i sin tid hadde vært.

    Svein blir i år 1042 med kong Magnus på hærtog mot venderne sør i Østersjøen. De jevner med jorda den beryktede Jomsborg på øya Wolin ved munningen av Oder. Kong Magnus erobret borgen, og mye av folket i Vendland ga seg under den norske kongen.
    Året etter utkjempet kong Magnus det berømte slaget på Lyrskoghede og satte med det en stopper for vendernes herjinger mot vest og nord.

    Fra Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga:

    22. Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils Sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssiden og til sveakongen Olav Eiriksson på morssiden; deres mor var dronning Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden. Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Götaelv som før er skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han talte også selv sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enrom.

    Etter at Sveins lojalitet mot Magnus opphører lar han seg velge til Danmarks konge ved tinget i Viborg. Kong Magnus kom da fra Norge og drev opprøreren fra landet og på flukt til Sverige hvor Svein gjorde stadige forsøk på å ta Danmark. Krigen raste i flere år inntil Harald Hardråde kom tilbake fra Konstantinopel, rik på gull, og en farlig motstander.

    Harald Hardråde allierte seg i Sverige med Svein Estridsson og sammen herjet de rundt i Danmark inntil kong Magnus tilbød sin onkel halve riket mot fred. Harald får det som han vil og overgir Svein til seg selv som da blir isolert.
    Svein går på et tungt nederlag til sjøs, men Magnus forfølger ham over Sjælland. Ulykken skjer da Magnus rider omkull og blir dødelig såret. På sitt dødsleie i 1047 ble det sagt at Magnus hadde erklært at Svein skulle arve Danmark.

    Occupation:
    Sommeren 1047 hadde Magnus et rideuhell, han falt av hesten og slo hodet mot en trestubbe. Han forsto at han ikke skulle overleve, og kalte Harald Hardråde til seg. Han uttalte så som sin siste vilje at Svein skulle arve Danmark etter ham, og at Harald skulle nøye seg med Norge.
    De skånske bønder sluttet seg straks til Svein og hyldet ham som konge. På Sjelland ble han utropt på Isøre Ting og på Viborg Ting ga også Torkil Gøse ham navn av konge. På landstinget ble både kong Harald Hardråde av Norge og Svein kåret til Danmarks konger.
    Kong Harald Hardråde var derimot meget misfornøyd med ordningen og gjorde hærtokt mot Danmark og herjet blant annet Hedeby som blir ødelagt ved brann. Svein Estridsson flykter derimot aldri mer fra Danmark. Svein beholdt deretter tronen så lenge han levde.

    Våren 1062 ble Slaget ved Niså utkjempet, ved elven Nissans munning i nærheten av Halmstad i Sverige. Svein hadde klart å mønstre en flåte på 300 skip, dobbelt så mange som Harald Hardrådes flåte. Overlegenheten i styrke hjalp likevel ikke – den danske opprøreren var ikke av samme klasse og støpning som den slu og harde norske krigerkongen.
    I følge Snorre Sturlason gikk Harald Hardråde av seieren, og han trodde at Svein var blant de falne, men denne hadde klart å ta seg i land og ble tatt hånd om av en bonde ved navn Karl. Svein som ikke ble gjenkjent ble budt på mat og da de satt til bords talte han om at danskene hadde tapt kampen til sjøs. Da sa bondens hustru:
    Ille har vi stelt oss til med kongen vår, han er både halt og feig!
    Svein svarte da:
    Feig er han ikke, men han er ikke seierrik.

    Historien om bonden er nok en fiktiv dramatisering av Snorre, men har en interessant detalj: bondekvinnens påstand om at kongen er halt.

    Først i 1064 sluttet de stridende fred ved at kong Harald oppga sine krav på Danmark. Harald Hardråde vender seg deretter mot England, men dør i slaget ved Stamford Bridge.

    Med trusselen fra Norge unna og med Danmark i ryggen vendte også Svein Estridsson sin oppmerksomhet mot England, som hans onkel Knut hadde vært konge av, og forsøkte å gjøre krav på den engelske kronen. Han allierte seg med Edgar Ætheling da han forsøkte å gjenerobre England fra - Vilhelm Bastarden - også kalt for Vilhelm Erobreren.
    Etter å ha erobret den plagete byen York aksepterte Svein betaling fra Vilhelm for å forlate England. Med pengene deserterte han Edgar som dro i eksil i Skottland. Den anglesaksiske England var da helt og holdent blitt normannisk.

    Forholdet mellom Danmark og Sverige synes å ha vært godt. I kampene mot Norge fikk Svein stadig svensk støtte. Det finnes også opplysninger om at en grensesetting mellom begge rikene kom i stand. Det skal ha vært Svein og den svenske kongen Emund den gamle som kom overens om dette. Seks menn fra begge land skal ha gått gjennom villmarken i grenseområdene og reist 6 grensesteiner. Senere forskning har derimot betvilt på disse nedtegnelsene. Det kan neppe ha vært nødvendig å stake ut en grense på denne tid da bebyggelsen i Skåne, Småland og Västergötland ble skilt med utstrakt villmark.

    Svein bygget opp et solid grunnlag for den danske kongsmakten, blant annet i et nært samarbeid med kirken og korresponderte med Den hellige stol.

    Akkurat som den senere Olav Kyrre av Norge synes det som om Svein var i stand til å lese og skrive, og han er selv kilde for mye av vår kunnskap om Danmark på 800- og 900-tallet ved å fortelle om historien til sine forfedre til historikeren Adam av Bremen en gang rundt år 1070.

    Adam skriver at han ble - meget vennlig mottatt - ved sitt besøk. Framfor alt fremholder han Sveins interesse for kristendommens utbredelse og påpeker at misjonen blant Nordens folk fikk gjennom kong Sveins medvirkning en betydelig større og lykkeligere framgang. Kongen sendte sine egne klerker for preke i hele Sverige og i nordmennenes land samt på øyene i denne delen av verden.

    Svein Estridsson organiserte Danmark, som på dette tidspunkt omfattet Jylland, Slesvig, Fyn, Sjælland, Øyene, Skåne og Helland. Danske historikere betrakter ham som den danske konge som brakte Danmark fra vikingtiden og inn i middelalderen. Svein ønsket et godt forhold til kirken. Han forsøkte å få sin oldefar Harald Blåtann helgenkåret og sendte sin sønn Magnus til Roma for å få ham salvet og innviet som tronfølger, men til hans skuffelse døde sønnen på reisen.

    Svein ga den danske kirke en fast organisasjon og innsatte biskoper i Ribe, Viborg, Aarhus og Vestervig (Børglum).
    Svein ønsket en nasjonal kirke som var uavhengig av det tyske erkebispesete i Hamburg-Bremen.

    I 1073 ble pave Gregor 7. utnevnt og denne søkte allierte mot den tysk-romerske keiser, blant for å begrense dennes muligheter til å utnevne geistlige i sine embeter. Paven var derfor imøtekommende for Sveins ønsker, men den danske kongen dør før det hans planer ble realisert.

    Dødsfallet skjedde den 28. april 1076. Svein gravlegges i Roskilde domkirke.

    I Roskildekrøniken fra 1130-tallet står det at Svein Estridsson avlet sønner og døtre med adskillige kvinner.

    Han hadde giftet seg med svenskekongen Anund Jakobs datter Gunhild Anundsdatter, men slektskapet mellom ekteparet var så nært at det var imot kirkens regler. Hamburgs erkebiskop Adalbert krevde skilsmisse, hvilket Svein måtte gå med på, og holdt seg deretter med den ene elskerinnen etter den andre i løpet av resten av sitt liv. Med disse fikk han rundt 19 barn, kanskje flere, både sønner og døtre, og for de fleste er moren ukjent.

    Hele 5 av sønnene rakk å bli konger av Danmark:

    Harald Hen, Knut den hellige, Olav Hunger, Erik Eiegod og Nils.

    Enda en sønn, Svend Korsfarer var stort ry for sin modige kamp mot tyrkerne på det første korstog. Han var også gift med norske Gunnhild Sveinsdatter, datter av Ladejarlen Svein Håkonsson.

    Sveins ekteskapelige forhold er meget uklare. Han synes å ha vært gift 3 ganger, med en svensk slektning som erkebisp Adalbert av Bremen tvang ham til å skille seg fra, med en Gunhild eller Gyda, og med en Thora.

    Gyda kjennes kun fra Adam av Bremens beretning, hvor hun kalles Svend Estridssons rettmessige dronning. Om dette er riktig, eller om hun kun har vært kongens frille, vites ikke. Adam forteller også at hun ble drept med gift av en av Svends friller ved navn Thora.

    Mor til Erik Ejegod var antagelig Rannveig Tordsdatter av Aurland, sønnedatter til Rannveig Tordsdatter d.e.

    Ingerid og Svend var altså tremeninger. Hun var i alle fall mor til Ingerid, gift med kong Olav Kyrre og senere med Svein Brynjulfsson på Aurland. Svein synes ikke å ha etterlatt seg - ekte - sønner.

    Kilder:
    Wikipedia - Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963) og Bind 3 (1969).
    Dansk Biografisk Leksikon, Bind 8 (1936), side 445 og 458, Bind 23 (1942), side 194-197.
    Snorre Sturlasson: Olav den helligs saga, avsnitt 134, 148.
    Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga, avsnitt 22-25, 29-36.
    Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 18-22, 26-30, 34-35, 41, 49-53, 58, 61-63, 69-71, 74, 78, 101.
    Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga,avsnitt 5.
    Snorre Sturlasson: Magnussønnenes saga, avsnitt 20, 24.
    Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 503.
    Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 45.

    Buried:
    Svein Estridsson etterlevenskaper ble murt inn i søyle i Roskilde domkirke.

    I 1911 ble graven åpnet og skjelettet undersøkt. Det viste at han var en høy mann som var kraftig bygd og som hadde en uregelbunden og vaggende gange når han gikk ettersom hans venstre hofte ikke var like godt utviklet som hans høyre.

    Graven rett inntil trodde man lenge inneholdt restene etter hans mor Estrid, men en DNA-analyse i 2003 viste at det kunne utelukkes. Hvem kvinnen egentlig er vet man ikke, men har spekulert på at det er Margrethe Estrid, mor til Sveins sønn Harald Hen.

    Died:
    Tekst fra heimskringla.no:

    Den 28.april 1074, eller 1076, dør kond Svend Estridsen (Ulfsen).
    Almuen kaldte ham Kongefaderen, fordi han havde så stort et kuld sønner, af hvilke fem i rad bar Danmarks krone, skriver historikeren Sv. Aggesen.
    De 5 sønnene var Harald Hén, Knut den hellige, Oluf Hunger, Eirik Ejegod og Nikolaus (Niels).

    Family/Spouse: Ranveig Tordsdatter på Aurland. Ranveig (daughter of Tord Folesen på Aurland and Ålov Einarsdatter) was born in Aurland, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 23. Ingrid Sveinsdatter av Danmark  Descendancy chart to this point
    2. 24. Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1"  Descendancy chart to this point was born about 1056 in Slangerup, Sjælland, Danmark; died on 10 Jul 1103 in Kypros.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 25. Harald Sveinsen av Danmark, "Hein"  Descendancy chart to this point died about 1080.
    2. 26. Knut Sveinsen av Danmark, "Knut 2" / "Knut 4"  Descendancy chart to this point was born about 1037; died on 10 Jul 1086 in Odense, Fyn, Danmark.
    3. 27. Olav Sveinsen av Danmark, "Olav 1"  Descendancy chart to this point was born about 1052; died about 1095.
    4. 28. Niels (Nikolas) Sveinsen av Danmark, "Niels 1"  Descendancy chart to this point was born about 1064; died on 25 Jun 1134 in Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland.

    Svein married Gunhild Anundsdatter after 1050. [Group Sheet] [Family Chart]



Generation: 4

  1. 12.  Ulvhild (Wulfhild) Olavsdatter Descendancy chart to this point (5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1020; died on 24 May 1071.

    Notes:

    Birth:
    Astrids morskap til Ulvhild er noe uklart da noen kilder mener at hun var datter av Alvhild, en frille Olav Digre hadde med seg fra England.

    Ulvhild married Ordulv (Otta/Orthilius) av Sachsen, "Billung" / "av Braunschweig" about Nov 1042. Ordulv (son of Bernhard av Sachsen, "Bernhard 2" and Elika av Schweinfurt) was born about 1022 in Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland; died on 28 Mar 1072. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 29. Magnus av Sachsen, "Billung"  Descendancy chart to this point was born about 1045; died on 23 Aug 1106.

  2. 13.  Gunhild Sveinsdatter Descendancy chart to this point (7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1015; died about 1056.

    Family/Spouse: Anund Jakob Olofson av Sverige. Anund (son of Olof Erikson av Sverige, "Olof 3" and Estrid av Mechlenburg) was born between 1007 and 1009; died about 1050. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 30. NN Anundsdatter  Descendancy chart to this point

  3. 14.  Sigrid Sveinsdatter Descendancy chart to this point (7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

    Family/Spouse: Aslak Erlingsen. [Group Sheet] [Family Chart]


  4. 15.  Maria Dobronega av Kiev Descendancy chart to this point (8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1012; died about 1087.

    Maria married Casimir Karol, "Casimir 1" about 1039. Casimir (son of Mieszko av Polen, "Mieszko 2" and Richiza av Saalfeld og Lothringen) was born on 17 Jun 1015 in Krakow, Polen; died on 28 Nov 1058 in Poznan, Polen. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 31. Vladislav (Wladyslaw) av Polen, "Vladislav 1"  Descendancy chart to this point was born about 1044; died on 4 Jun 1102.

  5. 16.  Ellisiv Jaroslavsdatter av Kiev Descendancy chart to this point (8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in Kiev, Ukraina; died after 1066.

    Ellisiv married Harald Sigurdsen av Norge, "Harald 3" about 1042. Harald (son of Sigurd Halvdansen and Åsta Gudbrandsdatter) was born about 1015 in Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died on 22 Sep 1066 in Stamford Bridge, Yorkshire, England. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 32. Ingegjerd Haraldsdatter  Descendancy chart to this point
    2. 33. Ragnhild Haraldsdatter  Descendancy chart to this point was born about 1047; died after 1080 in Isle of Man, England.

  6. 17.  Anastasia av Kiev Descendancy chart to this point (8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1021 in Kiev, Ukraina; died about 1075 in Roches, Frankrike.

    Notes:

    Died:
    Begravet i Villiers Abbey, La-Ferte-Alais, Essonne.

    Anastasia married Andreas av Ungarn, "Andreas 1" about 1038. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 34. Adelheide av Ungarn  Descendancy chart to this point was born about 1038; died about 1062.

    Anastasia married Henry Capet, "Henry 1" about 1050. Henry was born about Apr 1008 in Champagne-Ardenne, Frankrike; died on 04 Aug 1060 in Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 35. Hugh av Vermandois  Descendancy chart to this point was born about 1050 in Normandie, Frankrike; died on 18 Oct 1102.

  7. 18.  Isjaslav av Kiev, "Isjaslav 1" Descendancy chart to this point (8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1025; died about 1078.

    Family/Spouse: Gertrud av Polen. Gertrud (daughter of Mieszko av Polen, "Mieszko 2" and Richiza av Saalfeld og Lothringen) died about 1107. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 36. Sviatapolk Michel, "Sviatapolk 2"  Descendancy chart to this point was born about 1050; died on 16 Apr 1113.

  8. 19.  Vladimir av Kiev, "Vladimir 1" Descendancy chart to this point (8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1030; died about 1093.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Kiev, Ukraina

    Family/Spouse: Theodora Monomachus. Theodora (daughter of Konstatin Monomachu, "Konstatin 9") died about 1067. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 37. Vladimir Monomachus, "Vladimir 2"  Descendancy chart to this point was born about 1053 in Kiev, Ukraina; died about 1125.

  9. 20.  NN Anundsdatter Descendancy chart to this point (9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

    Family/Spouse: Steinkil Ragnvaldson. Steinkil (son of Ragnvald Ulvsson and Astrid Njålsdatter) died about 1066. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 38. Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1"  Descendancy chart to this point died between 1103 and 1118 in Sverige.

  10. 21.  Gunhild Anundsdatter Descendancy chart to this point (9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

    Gunhild married Svein (Svend) Ulvsen av Danmark, "Svein 2 Estridsson" after 1050. Svein (son of Ulv Torkilson til Skåne and Estrid Margrethe Sveinsdatter) was born about 1018 in Sjælland, Danmark; died on 29 Apr 1076 in Søderup, Jylland, Danmark; was buried after 29 Apr 1076 in Roskilde, Sjælland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]


  11. 22.  Bodil Håkonsdatter Descendancy chart to this point (10.Gunnhild3, 3.Gunnhild2, 1.Sigrid1) was born about 1030.

    Family/Spouse: Ulv. Ulv died after 1062. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 39. Thorgaut (Thrugot) Ulvsen  Descendancy chart to this point died about 1070.

  12. 23.  Ingrid Sveinsdatter av Danmark Descendancy chart to this point (11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

    Notes:

    Birth:
    Ingrid var datter til kong Svein 2 Estridsen av Danmark. Hennes mor var antagelig Rannveig, datter til Tord på Aurland.

    Family/Spouse: Olav Haraldsen av Norge, "Olav 3". Olav (son of Harald Sigurdsen av Norge, "Harald 3" and Tora Torbergsdatter på Giske) was born in 1050; died on 23 Sep 1093 in Bohuslän, Sverige; was buried in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Family/Spouse: Svein Brynjulvsen på Aurland. Svein (son of Brynjulv Helgesen på Aurland) was born before 1080; died after 1093. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 40. Hallkatla Sveinsdatter  Descendancy chart to this point died after 1120.

  13. 24.  Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1"Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" Descendancy chart to this point (11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1056 in Slangerup, Sjælland, Danmark; died on 10 Jul 1103 in Kypros.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1095, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Da Svein Estridsen døde våren 1074, etterlot han seg mange sønner, men ingen av disse var født i lovlig ekteskap. Faste regler for tronfølgen fantes ikke. Den nye kongen skulle velges innenfor kongeslekten av bøndene på landstingene, man man kunne ikke være sikker på at valgte samme konge. Derfor så man i 1074 fremtiden i møte med uro og spenning.

    Erik herjet som ung i Østersjøen på mange vikingeferder.

    Erik Eiegod efterfulgte sin bror Olav (Hunger) på tronen 1095. Eriks regjering var begunstiget av gode år; han var tapper og folkekjær. Erik kjempet mot venderne og erobret Holsten, Vagrien og Rügen. På et møte i Konghelle 1101 meglet Erik fred mellom Inge d.e. av Sverige og Magnus Barfot av Norge. Han fikk paven til å kanonisere broren Knut (den hellige) og arbeidet for opprettelse av et nordisk erkebispesæte i Lund. Erik døde på en pilgrimsferd til Palestina.

    Videreførte sin bror Knut`s arbeid med å styrke kongedømmet i pakt med kirken, men viste større måtehold enn ham og ble likt av folket.
    Trengte venderne tilbake og inntok Rügen. Meglet fred mellom Norge og Sverige i Konghelle i 1101.
    Grunnla erkebispestolen i Lund og fikk utskilt Danmark fra erkestiftet i Bremen.
    Reiste til Italia 1098 for å påvirke paven i spørsmålet om kanoniseringen av Knut.
    Døde på Kypros under en reise til det hellige land.

    Erik giftet seg med Bodil Trugotsdatter, datter av Thrugut Ulvsson og Thorgunna Vagnsdatter, før 1086, og tok opphold i Sverige.
    Bodil Trugotsdatter døde i 1103 i Mount Of Olives, ved Jerusalem.

    Fra Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga:

    5. Kong Svein Ulvsson døde sottedød ti år etter at begge Haralder hadde falt. Dernest var Harald Hein, hans sønn, konge i Danmark i 4 år, og så Knut, Sveins sønn, 8 år, og han er i sanning hellig. Så kom Olav, den tredje sønn til Svein, 8 år, så Eirik Gode, fjerde sønn til Svein, også i 8 år. Olav, Norges konge, ble gift med Ingerid, datter til Svein danekonge. Og Olav Sveinsson danekonge ble gift med Ingegjerd, datter til kong Harald, søster til Olav, Norges konge. Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre (den rolige), og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Jonsdatter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen.

    Etter Oluf Hungers død i 1095 ble Erik valgt til konge av Danmark. I de voldsomme politiske kampene hadde Erik stått klart og åpent på Knud den Helliges side. Han hadde også vært med i forsvaret av Knud i kirken i Odense hvor Knud ble drept. Etter kongemordet hadde han flyktet til Sverige, han tilhørte jo det tapende partiet. Når han likevel så kort tid etter borgerkrigen kunne velges til konge, er forklaringen at mange hadde bøyd seg for den gudsdom, som forutspådde den hungersnøden som hadde plaget landet. For å sikre seg at det ikke skulle gå like galt som under Harald Hén og Oluf Hunger, måtte han avlegge ed på at han ville overholde. Erik lovet å straffe forbrytere og voldsmenn, og at skaffe hver mann hans rett. Derfor fikk han navnet Ejegod (ægóðr).

    Han sørget for at kong Knut ble helgenforklart. Erik støttet også Lunds domkirke, slik at denne ble sentrum for det nyopprettede nordiske erkebispedømmet. Hans regjeringstid utmerktes av gode skjørdeår og ble i senere kilder beskrevet meget positivt. En mer samtidig berettelse omtaler ham imidlertid som opphovsmann til urettferdige lover.

    I 1098 dro Erik på en lang pilgrimsreise til Syditalien. En islandsk skald skriver:

    Bari i Apulien var takket være relikvier av den hellige Nikolaus blitt ett av tidens mest berømte valfardssteder.

    Allerede i 1103 besluttet Erik seg overraskende til å dra på valfart igjen, og denne gang var det selve det Hellige Land som lokket. Det var en farefull og meget langvarig reise. Han reiste med sin dronning og ett betydelig følge. Reisen fulgte den vanlige handelsruten østpå, med skip over Østersjøen, opp Dvina-floden til Russland, og herfra videre til Byzans. Her var keiseren først meget betenkelig til å slippe den nordiske vikingekonge inn i byen, men det endte med at han mottok ham hjertelig. Fra Byzans gikk reisen videre, men han ble angrepet av feber og bragt i land ved Baffa på Kypros, hvor han døde.

    Dronning Bodil sørget for sin manns begravelse og fortsatte deretter pilgrimsreisen, men nådde heller ikke Jerusalem. Like utenfor byen, på Oljeberget, bukket hun under for sykdom.

    Kilde bl.a.:
    Gyldendals konversasjonsleksikon.

    Died:
    Dør på Kypros på pilgrimsferd til det hellige land.

    Erik married Bodil Thorgautsdatter about 1080. Bodil (daughter of Thorgaut (Thrugot) Ulvsen and Thorgunna Vagnsdatter) was born about 1056; died about 1103 in Jerusalem, Israel. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 41. Harald Eriksen av Danmark  Descendancy chart to this point was born about 1080; died about 1135.
    2. 42. Erik Eriksen av Danmark, "Erik 2"  Descendancy chart to this point was born about 1090; died on 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark; was buried after 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark.
    3. 43. Knud Eriksen  Descendancy chart to this point was born on 12 Mar 1096 in Roskilde, Sjælland, Danmark; died on 07 Jan 1131 in Haraldsted skov, Ringsted, Midtsjælland, Sjælland, Danmark; was buried after 07 Jan 1131 in Danmark.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 44. Ragnhild Eriksdatter  Descendancy chart to this point

  14. 25.  Harald Sveinsen av Danmark, "Hein" Descendancy chart to this point (11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) died about 1080.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1076, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Harald Sveinsson Hein, eldste sønn til Svein.

    Tilnavnet Den bløte brynesten.

    Godmodig, lat og ettergivende, men fikk et godt ettermæle for gode lover.


  15. 26.  Knut Sveinsen av Danmark, "Knut 2" / "Knut 4"Knut Sveinsen av Danmark, "Knut 2" / "Knut 4" Descendancy chart to this point (11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1037; died on 10 Jul 1086 in Odense, Fyn, Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1080, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Danmarks nasjonalhelgen, Scs. Canutus Rex Danorum.

    Den hellige Knut (dk: Knud; lat: Canutus; eng: Canute) ble født ca år 1043 (1040?). Han var sønn av kong Svein 2 Estridsøn (1047-1076) og en ukjent frille - en av kongens 13 uekte sønner. Kong Svein ble suksessivt etterfulgt på tronen av 5 av sine sønner, hvorav Knut var nummer 2 etter Harald 3 Hein (1076-1080).

    Svein lot sønnen få en grundig undervisning av dyktige lærere både i den kristne religion og i alle andre vitenskaper. Han må ikke forveksles med Knut den Store av Danmark og England (1016-1035), hans grandonkel, eller den hellige hertug Knut Lavard (1096-1131).

    Knut betraktet den normanniske invasjonen av England som en usurpasjon, og flere ganger prøvde han å bryte Vilhelm Erobrerens grep om landet slik at England og Danmark igjen kunne forenes.
    I 1069 eller 1070 seilte han med en vikingflåte for å hjelpe engelske opprørere, og han dro til England igjen i 1075 som en del av kong Svends invasjon for å gjøre krav på den engelske tronen, da 3 jarler som gjorde opprør mot kong Vilhelm Erobreren, ba om hjelp.
    Han seilte av gårde med 200 skip, men de rakk bare et angrep på York før opprøret var slått ned og han måtte trekke seg tilbake.

    Han forsøkte å tiltre den danske tronen ved farens død i 1076, og fikk da broren Harald Hein (den dovne) til fiende. Men etter Haralds død ble han konge i 1080 som Knut 4 - han skrev selv - ego Cnuto quartus - men i dagens danske kongerekke står han oppført som Knut 2.

    Knut giftet seg med Edel (Adèle, Eltha, Alice) (ca.1065-1115), søster av grev Robert av Flandern. Rundt 1082 fikk de sin eneste sønn, den salige Karl den Gode, som senere ble grev Karl 1, den 13. greve av Flandern. De fikk også datteren Cecilie (Ingegerd?) Knudsdatter.

    Knut var konge i overgangen mellom vikingtid og middelalder, en tid som ikke bare var preget av krigstokter mot England og Estland, hvor han gjorde danske krav gjeldende, men også av indre spenninger mellom kongemakt og Kirke på den ene siden og rikets stormenn og bønder på den andre.
    Det var kongens oppgave å beskytte Kirken, og Kirkens oppgave å beskytte de små og svake, humanisere et primitivt samfunn hvor hedenskapet vel var fortrengt, men kristendommen ennå ikke riktig slått igjennom.

    De første litterære og historiske verk som ble skrevet i Danmark var - Passio - om Knuts død fra ca. år 1095 og munken Ælnoths krønike fra ca. år 1120 med Knuts biografi.
    Både disse eldre og nyere historieforskning vurderer Knut ikke bare som en vikingkonge, men som Kirkens mann. Han gikk med fasthet inn for de idealer om rettferdighet og barmhjertighet som den hellige pave Gregor 7 (1073-1085) i noen brev hadde fremholdt for hans bror Harald Hein. Det viste Knut i sin sosiallovgivning for de svakt stilte i datidens samfunn: Kvinner, frigitte og frikjøpte treller, utenlandske innvandrere og andre. Og det viste han fremfor alt ved å styrke den svakt stilte Kirken. Han var den første danske konge som forbedret Kirkens rettslige særstilling og geistlighetens økonomiske uavhengighet. Det gjorde han for eksempel med et stort privilegiebrev til Lund domkirke i 1078 som ga den eiendomsrett til en rekke gårder i Skåne og på Sjælland, som kunne høyne geistlighetens status og sikre dem økonomisk. Det gjorde han også med gaver til andre kirker, for eksempel i Roskilde og i Odense. Kirken i Roskilde ga han sin krone, og den ble begravelseskirke for de danske kongene. Til Odense brakte han også den hellige Albans relikvier fra England.

    Til Kirkens opprettholdelse ville han også, ved hjelp av skatteoppkrevere, drive inn tiende (en skatt som utgjorde 10% av bøndenes høst), men det gjorde jydene opprør mot. De var dessuten sinte over at et stort anlagt Englandstokt fra Limfjorden mot Vilhelm Erobreren i 1085 ikke ble til noe, selv om Knut samlet en enorm flåte ved hjelp av sine allierte i Norge og Flandern. Trusselen var så alvorlig at Vilhelm Erobreren hentet utallige leiesoldater og fjernet lagre fra kystbyene. Men toktet ble avblåst, noe Knut etter alt å dømme hadde sine politiske grunner til. Han kunne vanskelig forlate Danmark på et tidspunkt hvor det var krise sør for grensen, nemlig mellom den tyske keiser Henrik 4 (1056-1105) og pavestolen om retten til å innsette biskoper, den såkalte investiturstriden.
    Keiseren fordrev tyske pavetro biskoper, deriblant kom erkebiskopen av Magdeburg i 1085 til Slesvig, hvor kong Knut oppholdt seg.

    De jyske bønder følte imidlertid, på samme måte som rikets stormenn, sine egne interesser trådt for nær. De så på seg selv etter gammel germansk rett som småkonger, og holdt det ikke for nødvendig med en hersker over seg. Konflikten mellom dem ble trappet opp, og på sommeren i 1086 brøt opprøret ut i Vendsyssel. Jarlene tok Knuts bror Olav Hunger (1086-1095) som leder. Knut flyktet til Odense på Fyn for å bli herre over situasjonen, men ble forfulgt dit. Han ble hardt trengt og sammen med sin bror Benedikt (Bent) søkte han tilflukt i St.Albani kirke, Odenses første sognekirke, mens lojale menn forsvarte kirkeporten mot rasende bønder. Knut forberedte seg til døden med skriftemål og kommunion, mens bøndene knuste vinduene og hogde hull i veggen. De traff først kongen med en stein mens hans satt der og sang salmer. Til slutt ble han rammet av et spydkast gjennom korvinduet og døde på altertrinnet. Sammen med ham ble broren Benedikt og 17 ledsagere drept; deres navn var:
    Asmund, Blakke, Svend, Agge, Thurgot, Bernhard, Gudmer, Æskil, Toke, Palne, Atte, Sune, Rosten, Milo, Radulf, en annen Thurgot og Vilgrip.

    Kongen ble umiddelbart gravlagt i kirken sammen med sin bror, og mange jærtegn viste seg for de troende. Broren Olav med tilnavnet Hunger ble konge, for Gud straffet de opprørske danskene med en fryktelig hungersnød som varte i 8 år og krevde skrekkelige ofre.

    I 1095 ble Knuts relikvier overført tilen sarkofag i domkirken, den nåværende St.Knuts kirke, som han selv hadde påbegynt byggingen av, og der befinner de seg stadig. Få år etter oppnådde hans bror kong Erik 3 Eiegod (1095-1103) tillatelse hos pave Paschalis 2 (1099-1118) til en offentlig kult. Deretter fant den egentlige skrinleggelsen sted den 19.april 1100, da kirken var ferdig og det nylagede helgenskrinet ble plassert på alteret. Kirken ble viet til Vår Frue og de hellige Alban og Knut.

    Knut den Hellige var Danmarks første martyr og rundt den tiende helgen som overhodet fikk sin kult godkjent utenfor lokalkirken, av paven selv. Pilegrimsstrømmen til Odense fortsatte hele middelalderen gjennom.

    Mordet skjedde 10.juli, som i dag er hans minnedag, mens hans andre minnedag 13.januar antakelig var overføringen av hans hellige ben til den nye katedralen under bygging til hans ære i Odense. Der har relikvieskrinet til den hellige kongen fortsatt sin æresplass.
    19.januar nevnes også som minnedag, det var den dagen han ble feiret i Evesham i England, moderklosteret for Odense, og denne datoen har gått inn i engelske kalendere. Hans minnedager 10.juli og 13.januar er også avmerket på den norske primstaven. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Etter kalenderreformen i 1969 æres han bare i lokale kalendere, som i Norden. Han fremstilles som nordisk konge med lanse eller pil. Han er avbildet i Odenses byvåpen.

    I fødselskirken i Betlehem lot en biskop på 1100-tallet søylene i hovedskipet bemale med store helgenbilder, blant annet Knut den Hellige med krone på hodet, i høyre hånd en lanse og et korsmerket skjold på venstre arm:
    Scs Canutus Rex Danorum.

    På neste søyle er Olav den Hellige avbildet; Scs Olavus Rex Norvegiae.

    I 1641 opprettet konvertitten Christian Payngk i Roma St.Knuts kapell i kirken Santa Maria in Traspontina. Og da den første katolske kirken etter reformasjonen kunne bygges i Fredericia i 1687, ble den viet til kong Knut den Hellige.

    Kilde:
    www.katolsk.no

    Died:
    Drept i St. Albani kirke.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 45. Ingegerd Knutsdatter  Descendancy chart to this point was born about 1086 in Roskilde, Sjælland, Danmark.

  16. 27.  Olav Sveinsen av Danmark, "Olav 1" Descendancy chart to this point (11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1052; died about 1095.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1086, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Kong Svein ble suksessivt etterfulgt på tronen av 5 av sine sønner, Harald 3 Hein (1076-1080), Knut 4 (2) den hellige (1080-1086), Olav 1 Hunger (1086-1095)...

    De jyske bønder følte på samme måte som rikets stormenn, sine egne interesser trådt for nær ved Knuts tilnærming til kirken. De så på seg selv etter gammel germansk rett som småkonger, og holdt det ikke for nødvendig med en hersker over seg. Konflikten mellom dem ble trappet opp, og på sommeren i 1086 brøt opprøret ut i Vendsyssel. Jarlene tok Knuts bror Olav Hunger (1086-1095) som leder. Knut flyktet til Odense på Fyn for å bli herre over situasjonen, men ble forfulgt dit. Han ble hardt trengt og sammen med sin bror Benedikt (Bent) søkte han tilflukt i St.Albani kirke, Odenses første sognekirke, mens lojale menn forsvarte kirkeporten mot rasende bønder. Knut forberedte seg til døden med skriftemål og kommunion, mens bøndene knuste vinduene og hogde hull i veggen. De traff først kongen med en stein mens hans satt der og sang salmer. Til slutt ble han rammet av et spydkast gjennom korvinduet og døde på altertrinnet. Sammen med ham ble broren Benedikt og 17 ledsagere drept; deres navn var:
    Asmund, Blakke, Svend, Agge, Thurgot, Bernhard, Gudmer, Æskil, Toke, Palne, Atte, Sune, Rosten, Milo, Radulf, en annen Thurgot og Vilgrip.

    Kongen ble umiddelbart gravlagt i kirken sammen med sin bror, og mange jærtegn viste seg for de troende.

    Broren Olav med tilnavnet Hunger ble konge, for Gud straffet de opprørske danskene med en fryktelig hungersnød som varte i 8 år og krevde skrekkelige ofre.

    Broren Knut fikk helgenstatus.

    Kilde:
    www.katolsk.no


  17. 28.  Niels (Nikolas) Sveinsen av Danmark, "Niels 1" Descendancy chart to this point (11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1064; died on 25 Jun 1134 in Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1104, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Nils lot seg lede av hustru Margrethe Fredkulla og sin sønn Magnus, som i 1131 lot myrde Knut Lavard. Nils falt i den påfølgende borgerkrigen mot Erik Emune ved Fodevik.

    Kong Nils etterfulgte sin bror Erik Eiegod etter at Erik døde på Kypros på pilegrimsreise. I sitt fravær har Erik utnevnt frillesønnen Harald Kesja som sin stedsfortreder, men da stormennene kom sammen valgte de isteden den femte av Svein Estridssons sønner, den 40-årige Nils, til konge.

    De første 25 årene av Nils’ regjeringstid var fredelige. Både kongsmakten og kirken, ved erkebiskop Asser, fant sine posisjoner i forhold til hverandre. Nils innførte tiendebetaling til kirken. Som den første danske konge kalte Nils seg for konge av Guds nåde. Nils innskrenket også antallet hirdmenn som hittil har fungert som kongens livvakter. I stedet ble hirdmennene utplassert rundt om i kongeriket som en form for embetsmenn som kreve bøter, legge beslag på vrak og vrakgods, samt inndra arv som skal tilfalle kronen om det ikke finnes en naturlig arving.

    Erik Eiegods sønn, Knud, ble oppfostret hos den mektige sjællandske Hvideætten. Senere var han hos hertugen av Sachsen, Lothar som ble tysk konge i 1125. Knud ble utnevnt til jarl over de sydlige områdene i 1115 og hvor han med stort hell bekjempet venderne og nød stor anseelse. Han fikk den utenlandske tittelen hertug med hedersnavnet Lavard (fra engelske Lord = herre), blant annet for sin handlekraftige opptreden. Knud Lavard er åpenbart meget populær hos slesvigerne som senere, omkring 1150, utnevner Knud som deres skytsherre.

    Magnus den sterke, sønn av den aldrende kong Nils, begynte derimot å se på Knud som en farlig konkurrent til kongsmakten. I begynnelsen av januar 1131 var Knud på besøk på en kongsgård hos sin frenka Cecilia, datter av Knut den hellige. I et tilsynelatende vennskapelig møte med Magnus i Haraldsted-skogen utenfor Ringsted, den 7.januar, dagen etter Hellige tre konger, begikk Magnus Danmarkhistoriens mest omtalte mord ved å drepe sin fetter.

    Liket av Knud Lavard ble først brakt til Haraldsted kirke og deretter til klosterkirken i Ringstad. Snart begynte det å oppstå undere ved graven, sannsynligvis ved dyktig markedsføring av Hviteætten, og i følge tradisjonen sprang det opp en kilde på det sted hvor han ble stukket ned med en lanse, og enda en kilde et stykke fra Haraldsted kirke hvor likbærerne hadde stanset på vegen.

    Dette mordet ble innledningen til en borgerkrig som strakte seg over flere år mellom Nils og Magnus på den ene side, og Erik Emune, Knud Lavards halvbror, på den andre siden.

    I 1134 opphevet pave Innocens 2 den danske kirkens selvstendighet og la den på nytt inn under bispedømmet Hamburg-Bremen. Det fikk erkebiskop Asser til å slutte seg til Erik Emune, og det samme gjorde den mektige Hviteætten.

    Kirken og tilsynelatende det meste av befolkningen støttet fortsatt gamlekongen Nils, og Erik Emune fikk liten framgang og ble tvunget til å flykte til Sverige i 1134. Da Nils og Magnus gikk i land i Skåne ved Fodevig rett før midtsommeren var de fast bestemt på å gjøre slutt på Erik Emune en gang for alle. Isteden ble de overrasket av et angrep av tyske ryttere, og den danske hæren ble slaktet ned før den fikk tid til å omgruppere seg. Magnus ble drept og med ham 5 bisper som har tatt parti med kongen.

    Kong Nils greide å flykte, men uforklarlig nok valgte han å ri sørover til Slesvig hvor borgerne hadde holdt Knud Lavard høy i aktelse. Nils kom til byen den 25.juni 1134, byens prest løp ut for å møte kongen, advarte ham og rådet ham til å søke tilflukt i katedralen, men gamlekongen avviste tilbudet.

    Skal jeg frykte kjeleflikkere og skreddere?, skal han ha sagt og begynte å spasere nedover hovedgaten til fots, kun i følge med sin personlige vaktstyrke.

    I nærheten av det kongelige palasset angrep borgerne vaktstyrken og drepte dem en etter en mens vaktene forsøkte å beskytte kongen, men forgjeves – kongen ble stukket ned. Med ham døde den siste av Svein Estridssons sønner.

    Han og hans brødrene hadde styrt Danmark i over 60 år, og selv om de alle satte sitt preg på landet var kanskje den siste av dem, som hadde tronen i 30 år, den beste kongen.

    Han var en dyktig administrator og en pragmatiker som fullførte den kongsgjerning hans far hadde påbegynt.

    Died:
    Nils kom til Slesvig den 25.juni 1134, hvor han ble advart mot mulig overfall.

    Skal jeg frykte kjeleflikkere og skreddere?, skal han ha sagt og begynte å spasere nedover hovedgaten til fots, kun i følge med sin personlige vaktstyrke.

    I nærheten av det kongelige palasset angrep borgerne vaktstyrken og drepte dem en etter en mens vaktene forsøkte å beskytte kongen, men forgjeves – kongen ble stukket ned.

    Med ham døde den siste av Svein Estridssons sønner.

    Niels married Margrethe (Margareta) Ingesdotter about 1104. Margrethe (daughter of Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1") died before 1130. [Group Sheet] [Family Chart]



Generation: 5

  1. 29.  Magnus av Sachsen, "Billung" Descendancy chart to this point (12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1045; died on 23 Aug 1106.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1072, Sachsen, Tyskland; Hertug.

    Notes:

    Occupation:
    Han etterfulgte faren som hertug i 1072 og vokste til å bli en bitter fiende av erkebiskop Adalbert av Hamburg og Bremen.

    Før Magnus ble hertug drev han gjennom hans avsettelse i 1066 fordi erkebiskopen hadde utnyttet sin herskermakt til å berike kirken med krongods, men Adalbert av Bremen kom senere tilbake.

    Siden Magnus hadde støttet Otto 2 av Bayerns opprør mot Henrik 4 ble han tatt til fange i 1070, og satt fanget i 3 år.
    Han ble på nytt tatt til fange av Henrik 4 i 1075, og denne gangen ble han frigitt året etter.

    Etterhvert kom en forsoning i stand mellom Henrik 4 og Magnus, og stod Magnus på Henriks side under kampene mot liutieserne.

    Huset Billungs herredømme over Sachsen endte i 1106 da Magnus døde uten å etterlate seg mannlige arvinger. Billungernes tid som hertuger av Sachsen hadde spent over 4 generasjoner.

    Magnus hadde mange etterkommere, bl.a. i fyrstehuset Oldenburg, og gjennom ham kan det nåværende norske kongehuset regne sine aner tilbake til sagatidens norske konger.

    Died:
    Erthenburg

    Magnus married Sofie av Ungarn about 1071 in Sachsen, Tyskland. Sofie (daughter of Bela av Ungarn, "Bela 1" and Rikitza av Polen) was born about 1044; died on 18 Jun 1095. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 46. Wulfhilde (Ulfhild) av Sachsen  Descendancy chart to this point was born about 1072; died about 29 Dec 1126.
    2. 47. Elika av Sachsen  Descendancy chart to this point was born about 1080; died on 16 Jan 1142.

  2. 30.  NN Anundsdatter Descendancy chart to this point (13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

    Family/Spouse: Steinkil Ragnvaldson. Steinkil (son of Ragnvald Ulvsson and Astrid Njålsdatter) died about 1066. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 48. Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1"  Descendancy chart to this point died between 1103 and 1118 in Sverige.

  3. 31.  Vladislav (Wladyslaw) av Polen, "Vladislav 1" Descendancy chart to this point (15.Maria4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1044; died on 4 Jun 1102.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1102, Polen; Hertug, konge.

    Notes:

    Occupation:
    Wladyslaw 1 Herman (c. 1044 – 4 June 1102) was a Duke of Poland from 1079 until his death.

    He was the second son of Casimir 1 the Restorer by his wife Maria Dobroniega, daughter of Vladimir the Great, Grand Duke of Kiev.

    As the second son, Wladyslaw was not destined for the throne. However, due to the flight from Poland of his older brother Boleslaw 2 the Bold in 1079, he was elevated to the rank of Duke of Poland. Opinions vary on whether Wladyslaw played an active role in the plot to depose his brother or whether he was handed the authority simply because he was the most proper person, being the next in line in the absence of the king and his son Mieszko Boleslawowic.

    In 1080, in order to improve the relations between Poland and Bohemia, Wladyslaw married Judith, the daughter of the Duke (and first King from 1085) Vratislaus 2. After this, the foreign policy of the Duke gravitated strongly towards appeasement of the Holy Roman Empire.

    He accepted overlordship of the Empire, and when in 1085 while in Mainz the Holy Roman Emperor Henry 4 announced that his brother-in-law Vratislaus 2 to be King of Bohemia and Poland, Wladyslaw did not object. He also never pursued the Royal crown due to his subservient status. Soon after, he was forced by the barons of Poland to recall from exile in Hungary his nephew and rightful heir to the Polish throne, Mieszko Boleslawowic. The young prince accepted the overlordship of his uncle and gave up his hereditary claims in exchange for becoming first in line of succession. Wladyslaw was forced to accept the terms of his nephew, because his eldest and only son at that time, Zbigniew, was illegitimate because he had been born from a union not recognized by the church. Wladyslaw's relations with the Emperor were considerably improved after his second marriage with his sister Judith (also Dowager Queen of Hungary) in 1089.

    Wladyslaw abandoned the alliance with Hungary favored by his deposed brother, and joined the anti-Papal camp. Also, he resumed paying tribute for Silesia to Bohemia. In addition Kraków and Cieszyn were ceded to Bohemia, Lubusz Land was lost to Germany while Przemysl Land in the east was lost to Halych-Ruthenia. Wladyslaw did make attempts to regain the control of Pomerania, and through numerous expeditions was temporarily (1090–1091) able to do so.

    Although Wladyslaw was formally Dux and an Overlord of Poland, in reality the barons who banished his brother used this victory to strengthen their position. It's not surprising therefore, that within a short time the Duke was forced to give up the government to his Count Palatine, (Polish: wojewoda) a high born noble named Sieciech. Sieciech's administration of the realm was negatively perceived by those of the barons who were not the beneficiaries of the power shift.

    The birth of the future Boleslaw 3 completely changed the political situation in Poland. Mieszko Boleslawowic was already 17 at that time and was, by the previous agreement made after his return, the first in line to succeed. In 1089 Mieszko died under mysterious circumstances, probably poisoned on the orders of Sieciech and Duchess Judith-Sophia. Almost immediately, Zbigniew was sent to Germany and placed in the Quedlinburg Abbey. With the idea of forcing his first-born son to take the holy vows, Wladyslaw intended to deprive him of any chance of succession.

    In 1090 Sieciech, with help of Polish forces under his command, managed to gain control of Gdansk Pomerania, albeit for a short time. Major towns were garrisoned by Polish troops, the rest were burned, in order to thwart any future resistance. Several months later, however, a rebellion of native elites led to the restoration of the region’s independence from Poland.

    Sieciech's tyrannical rule reflected negatively on Wladyslaw, causing a massive political migration out of Poland. In 1093 Silesia rebelled, and the comes Magnus with the assistance of the Bohemian and Polish knights welcomed Zbigniew after he escaped from Germany; however, soon Sieciech captured the prince and imprisoned him. The increasing dissatisfaction in the country forced the release of Zbigniew in 1097. Immediately after this Wladyslaw (after an unsuccessfully retaliatory expedition against Silesia and forced to recognize Zbigniew as the legitimate heir) appointed his sons as commanders of the army which was formed in order to recapture Gdansk Pomerania.

    Simultaneously a great migration of Jews from Western Europe to Poland began circa 1096, around the time of the First Crusade. Wladyslaw, a tolerant ruler, attracted the Jews into his domains, and permitted to settle throughout the entire country without restriction.

    Soon Zbigniew and Boleslaw decided to join forces and demanded that the reigns of the government should be handed over to them. Wladyslaw agreed to divide the realm between the brothers, each to be granted his own province while he himself kept control of Mazovia and its capital at Plock. Wladyslaw also retained control of the most important cities i.e. Wroclaw, Kraków and Sandomierz. Zbigniew’s province encompassed Greater Poland including Gniezno, Kuyavia, Leczyca and Sieradz. Boleslaw’s territory included Lesser Poland, Silesia and Lubusz Land.

    However, Sieciech, alarmed by the evident diminution of his power, began to intrigue against the brothers. Wladyslaw decided to support him against his own sons. Defeated, in 1101 and after the mediation of the Archbishop of Gniezno Martin, the Duke was forced to confiscate Sieciech's properties and exiled him.

    Wladyslaw died on 4 June 1102, without resolving the issue of succession, leaving his sons to struggle for supremacy. His body was interned in the Plock Cathedral.

    Wladyslaw founded several churches in Poland. Most notably he was the founder of the Romanesque Wawel Cathedral of which the Silver Bells Tower still remains standing. He was also very fond of Saint Giles (Polish: Idzi) to whom he founded no less than 3 churches: in Kraków, Inowlodz and Giebultow. This is attributed to the fact that while his first wife was finally pregnant after six years of childless marriage, the Duke sent rich gifts to the Benedictine monastery of Saint Gilles in southern France, begging for a healthy child. When a boy was born, Wladyslaw began building churches in his honor. According to legend, he also founded a church - on the sand - dedicated to the Virgin Mary, which was later granted to the Carmelites.

    Before Wladyslaw took the title of Duke of Poland, probably during the 1070s, he had a relationship with a certain Przeclawa, whose exact origins are unknown, although some sources stated that she belonged to the Prawdzic clan. Her status is also a matter of dispute among the historians: some believed that she only was W?adyslaw's mistress and others asserted that she was his wife, but this union was performed under pagan rituals and in consequence not recognized by the Church as a valid marriage. By 1080, one year after Wladyslaw ascended to the Polish throne, Przeclawa either died or was sent away; it's believed by some sources that after she was dismissed by the Duke, Przeclawa took the veil under the name of Christina (Polish: Krystyna) and died around 1092. This union produced a son:

    1. Zbigniew (b. c. 1070/73 – d. c. 1112/14), who was considered illegitimate.

    In 1080 Wladyslaw married firstly with Judith (b. c. 1056 – d. 25 December 1086), daughter of Duke (and since 1085 King) Vratislaus 2 of Bohemia. They had one son:

    2. Boleslaw 3 Wrymouth (b. 20 August 1086 – d. 28 October 1138).

    In 1089 Wladyslaw married secondly with Judith (b. 9 April 1054 – d. 14 March c. 1105), daughter of Henry 3, Holy Roman Emperor and widow of King Solomon of Hungary. They had 4 daughters:

    3. Sophia (b. c. 1089 – d. bef. 12 May 1112), married bef. 1108 to Yaroslav Sviatopolkovich, Prince of Volhynia, son of Sviatopolk 2 of Kiev.

    4. Agnes (b. c. 1090 – d. 29 December 1127), Abbess of Quedlinburg (1110) and Gandersheim (1111).

    5. Adelaide (b. c. 1091 – d. 25/26 March 1127), married bef. 1118 to Dietrich 3, Count of Vohburg and Margrave of the Northern March.

    6. NN (b. c. 1092 – d. bef. 1111), married c. 1111 with a Polish lord.

    Vladislav married Judith av Böhmen about 1083. Judith (daughter of Vratislav av Böhmen, "Vratislav 2" and Adelheide av Ungarn) was born about 1055; died about 1086. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 49. Boleslav (Boleslaw) av Polen, "Boleslav 3"  Descendancy chart to this point was born on 20 Aug 1086; died on 28 Oct 1138.

  4. 32.  Ingegjerd Haraldsdatter Descendancy chart to this point (16.Ellisiv4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

  5. 33.  Ragnhild Haraldsdatter Descendancy chart to this point (16.Ellisiv4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1047; died after 1080 in Isle of Man, England.

    Family/Spouse: Gudrød Crovan Haraldsen, "Godred 3". Gudrød (son of Harald Gudrødsen and NN Ragnfrødsdatter) was born about 1030; died about 1095 in Hebridene, Storbritannia. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 50. Olaf (Olof) Gudrødsen, "Olafr 1"  Descendancy chart to this point was born about 1080 in Isle of Man, England; died about 29 Jun 1153 in Isle of Man, England.

  6. 34.  Adelheide av Ungarn Descendancy chart to this point (17.Anastasia4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1038; died about 1062.

    Adelheide married Vratislav av Böhmen, "Vratislav 2" about 1055. Vratislav (son of Bretislav av Böhmen, "Bretislav 1" and Judith av Böhmen) was born about 1035; died on 14 Jan 1092. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 51. Judith av Böhmen  Descendancy chart to this point was born about 1055; died about 1086.

  7. 35.  Hugh av Vermandois Descendancy chart to this point (17.Anastasia4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1050 in Normandie, Frankrike; died on 18 Oct 1102.

    Notes:

    Birth:
    Vermandois

    Died:
    Tarsus, Cilicie.

    Hugh married Adelaide av Vermandois about 1080. [Group Sheet] [Family Chart]


  8. 36.  Sviatapolk Michel, "Sviatapolk 2" Descendancy chart to this point (18.Isjaslav4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1050; died on 16 Apr 1113.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Kiev, Ukraina

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 52. Anna av Kiev  Descendancy chart to this point was born about 1036 in Kiev, Ukraina; died after 1136.

  9. 37.  Vladimir Monomachus, "Vladimir 2" Descendancy chart to this point (19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1053 in Kiev, Ukraina; died about 1125.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Kiev, Ukraina

    Family/Spouse: Gyda Haraldsdatter. Gyda (daughter of Harald Godwinson, "Harald 2" and Edgyth) was born in England. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 53. Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1"  Descendancy chart to this point was born on 01 Jun 1076 in Turiv, Ukraina; died on 14 Apr 1132.

  10. 38.  Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1" Descendancy chart to this point (20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died between 1103 and 1118 in Sverige.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1080, Sverige; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Inge Stenkilson tilbrakte mye av sin ungdom i Russland ved Staraja Ladoga, hvor han giftet seg med sin hustru Helena.
    Hennes opprinnelse er ukjent, men hun var kanskje russisk eller gresk. Hun var i så fall ikke søster av Blot-Svein.

    Det blir oppgitt at sveaerne avsatte Inge rundt år 1084 fordi han ikke ville blote ved tinget, og han ble da erstattet av Blot-Svein.

    Inge Stenkilsson skal ha vært en troende kristen og forsøkte å kristne sveaerne, hvilket de ikke satte særlig pris på.

    Omkring år 1087 skal Inge ha reist med sine menn gjennom Småland og Østergøtland, ridd både natt og dag, inntil han kom til gamle Uppsala. Han lot mennene sine omringe hallen til Blot-Svein og satte den i brann. Da kongen kom springende ut ble han øyeblikkelig drept. Dette er antagelig datoen for ødeleggelsen av det berømte tempelet i Uppsala. Med denne dåden tok Inge makten i Sverige. En av de få kildene om og fra denne tiden, Hervors saga, sier:

    Inge var lenge konge og vennesæl og en god kristen; han avskaffet bloting i Svitjod og påbød at folk skulle kristnes.

    En annen som var dypt engasjert i den samtidige kampen mot hedenskapen var den engelske munken Sankt Eskil.

    På oppfordring fra paven grunnla Inge Vreta kloster og lot Vreta kirke bygge. Det finnes en gammel opptegnelse som taler om at kong Inge og dronning Helena eide store eiendommer i disse traktene og at de skal gitt bort rundt 20 bondegårder til et kloster som ble lagt ved den nye kirken. Det skal ha skjedd rundt år 1100.
    En del vil ha det til at denne hendelsen betydde at kong Inge kom fra Østgøtland, men trolig var det Helena som kom herfra. De 20 gårdene var i så fall en del av hennes bryllupspresang. Det kan også ha vært gårder som de overtok ved å drepe Blot-Svein som antagelig hadde sin ætt i området.

    Pavens brev om dette emnet er et av de få skriftlige bevis på Inge som svensk konge:

    Ingo gloriosus Suetonum Rex – Inge, svearnes ærerike konge.

    I et annet brev fra pave Gregorius 7 i 1081 nevnes han derimot ikke som konge av Sverige, kun som konge av Vestgøtland:

    Rege wisigothorum.

    En annen historisk hendelse var det såkalte trekongemøtet i 1101 i Konghelle i norske Båhuslen, nå svenske Kungälv hvor Erik Eiegod, konge av Danmark, Magnus Berrføtt, konge av Norge, og Inge den eldre, konge av Sverige, skal ha kommet sammen for utarbeide en fredsavtale. Dette møtet er blitt beskrevet av Snorre Sturlason i Magnus Berrføtts saga.

    De nøyaktige detaljene om hvorfor og hvor møtet ble holdt er ukjent, men resultatet ble at de ikke skulle føre krig mot hverandre, og at de skulle la grensene være slik de var hos deres forfedre.

    I følge Snorre giftet Inge bort sin datter Margret (svensk Margareta) til kong Magnus for å bekrefte freden.
    Etter dette fikk hun navnet -Margret Fredkulla. Det siste betyr Fredskvinne.

    Died:
    Årstallet for Inge den eldres død og når han fratrådte tronen er svært uklare. Kildene nevner alt fra 1103 til 1118, og det er heller ikke sikkert at de 2 hendelsene inntraff samtidig.

    Hervarars sagaen forteller at:

    Inge styrte riket til sin dødsdag og ble sottedød.

    Han skal ha blitt gravlagt på Hångers ødekirkegård, men en gang før år 1234 ble levningene flyttet til Varnhems klosterkirke hvor han skal ligge under en umerket stein i midtgangen.
    I kirken finnes det en stein med inskripsjonen som Johan 3 av Sverige skal ha latt sette opp. Steinen forteller at Inge skal ha blitt drept av dansker i Skåne i år 1064. Den ansvarlige for steinen, Rasmus Ludvigsson, virker å ha fått sin informasjon direkte fra Lilla rimkrøniken som ikke stemmer spesielt godt overens med andre kilder. Det handler antagelig om en sammenblanding med en annen svensk eller vestgøtisk konge eller høvding.

    Family/Spouse: Ragnhild Torkilsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 54. Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev"  Descendancy chart to this point died about 1122.
    2. 55. Ragnvald Ingeson  Descendancy chart to this point was born about 1086; died about 1126 in Falköping, Västra Götalands län, Sverige.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 56. Margrethe (Margareta) Ingesdotter  Descendancy chart to this point died before 1130.

    Family/Spouse: Helena. [Group Sheet] [Family Chart]


  11. 39.  Thorgaut (Thrugot) Ulvsen Descendancy chart to this point (22.Bodil4, 10.Gunnhild3, 3.Gunnhild2, 1.Sigrid1) died about 1070.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1070, Danmark; Jarl.

    Notes:

    Occupation:
    Thrugot var en stormann fra Jylland som var kong Svein Estridssons hirdstyrer. Thrugot var sammen med kongen i slaget utenfor Halmstad i 1062, og senere sto han blant Knut den helliges tilhengere.

    Thrugot knyttes noe vagt til Galicia, en historisk region i østlige Sentral-Europa, i dag delt mellom Polen og Ukraina. Antagelig er denne forbindelsen grunnet hans far Ulv som hviler på en legendarisk grunn. På moderne dansk kalles Thrugot eksempelvis Thrugot Ulfsen Fagerskind af Galizia. Hans betydning ligger i at han er stamfar til Thrugotslekten. Han nevnes i flere middelalderkilder, blant annet i den norrøne Knytlinga saga og hos Saxos fortellinger.

    Thrugot ble gift med Torgunna Vagnsdatter, datter av Vagn Åkesson og Ingeborg Torkelsdatter. Hans datter var Bodil Thrugotsdatter som ble gift med kong Erik Eiegod. Han også minst to sønner, Astrad Thrugotsson og Svend Thrugotsson, begge knyttet til Erik den helliges hird.

    Fra Svend nedstammer de senere mektige biskopene i Lund. Han var far til Asser og farfar til Eskil. Også historikeren Sven Aggesen tilhørte slekten som Eskils nevø.

    Både middelalderens og moderne historikere har problematisert slektskapet.
    Saxo fjernet Vagn Åkessons navn fra omtalen av Slaget ved Hjørungavåg. Grunnen var antagelig at han var et symbol på Thrugotslekten som i sin tid besto av betydningsfulle motstandere av erkebiskop Absalon. Saxos oppdragsgiver var Absalon.
    Lars Hermanson ser den politiske maktkampen i 1100-tallets danske samfunn som en kamp mellom ulike sosiale nettverk innenfor et avgrenset politisk elitesjikt. Bodil Thrugotsdatters slektskap tilbake til Thrugot kan således også betviles:

    Saxos Thrugotus och Knytlingas Thorgot (eller Thorgaut) behøver följaktligen inte ha något att göra med trundsläkten. Bodils ädla härkomst måste således sökas på annat håll. Bodil beskrivs i abbot Wilhelms Genealogia som Botilde regina de nobilissima Danorum prosapia orta.

    Thorgaut married Thorgunna Vagnsdatter before 1056. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 57. Astrad Thrugotsen  Descendancy chart to this point
    2. 58. Sven Thrugotsen  Descendancy chart to this point
    3. 59. Bodil Thorgautsdatter  Descendancy chart to this point was born about 1056; died about 1103 in Jerusalem, Israel.

  12. 40.  Hallkatla Sveinsdatter Descendancy chart to this point (23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) died after 1120.

    Family/Spouse: Torkjell på Fugl. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 60. Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske"  Descendancy chart to this point was born about 1120; died after 1150.

  13. 41.  Harald Eriksen av Danmark Descendancy chart to this point (24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1080; died about 1135.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1134, Danmark; Anerkjent som konge av sin farbror Niels. Drept av broren Erik Emune.

    Notes:

    Occupation:
    Harald Kesja (ca. 1080) var en dansk prins og rigsforstander. Han var søn af kong Erik Ejegod, konge af Danmark (1095-1103) og dronning Borghild Thorgatsdatter. Han var bror til adelsmanden Knud Lavard og kong Erik Emune.
    Harald Kesja gjorde krav på kronen, men blev dræbt af sin bror, Erik. Erik dræbte også de fleste af Haralds sønner. Selv om han ikke fik tronen selv, fungerede han som rigsforstander 1103-1104 for sin far mens han er på pilgrimsfærd til Jerusalem. Som stedfortræder blev han kendt som hårhændet og grusom. Dette er stærkt medvirkende til at han ikke blev valgt som konge da faderen døde i 1103 på Cypern. De danske høvdinge valgte istedet Niels, en af Svend Estridsens sønner, til konge

    Han och hans halvbror Erik Emune gjorde år 1130 uppror mot sin farbror, kung Nils. Han bytte emellertid sida efter ett tag och led nederlag tillsammans med Nils 1134. Han blev sedan gripen och avrättad av Erik Emune i Jylland 1135.

    Harald Kesja (dvs. bredbladet spyd) ble innsatt som riksforestander (1103-1104) av sin far, Erik 1 Ejegod, mens denne var på pilgrimsreise.
    Da Oluf 1 Hunger døde ble hans halvbror, Niels 1, hentet hjem fra fangenskap i Flandern. Stormennene ønsket ikke Harald Kesja som konge. De samlet derfor ledingsflåten oppe ved Isøre for å markere dette. Tilbake var det nå bare de 2 kongsemnene Niels og Ubbe. Og da Ubbe frafalt seg retten til å bli konge, ble Niels automatisk valgt.

    Vi ser her den første tendens til at stormannsadelen har blitt en avgjørende maktfaktor, fremfor hirden.

    Selv om Harald ble tvunget til å overgi kongetronen til fordel for Niels, ser det ut til at han forsøkte å beholde en nær forbindelse til kongeparet. Knytlingesagaens opplysning om at han hadde et godt forhold til kong Niels og hans sønn Magnus er vanskelig å vurdere. Vi vet imidlertid at Harald opprettet personlige bånd til dronning Margareta. Selv giftet han seg med Ragnhild, Magnus 3 Berrføtts datter og Margaretas stedatter.
    Hans sønn, Bjørn Jernside, inngikk ekteskap med Margaretas søster, Katarina Ingesdotter.

    En viktig ressurs for Harald var ifølge kildene hans mange barn. Roskildekrøniken beretter at han ikke hadde mindre enn 12 sønner.

    Mange barn innbar en god grunn å bygge et omfattende sosialt nettverk på for å styrke sin egen maktposisjon. At mange barn ble betraktet som en viktig tilgang kommer til uttrykk i Roskildekrøniken, der forfatteren regner opp 3 faktorer til hvorfor Harald anså sin maktstilling for betydelsesfull til at han skulle akseptere å tjene sin yngre bror Erik Emune. I tillegg til hans alder og umåtelige rikdom, nevner roskildekaniken Haralds hop av sønner som en av hans viktigste tilganger.

    En stor barneskare var imidlertid ikke bare positivt. De mange sønnene måtte dele på et minsket ressursunderlag og ble derfor tvunget til mer å se til sine egne interesser. Under stridighetene i årene 1131-1134 kjempet Haralds sønn, Bjørn Jernside, på Erik Emunes side mot sin egen far. Antagelig hadde hans personlige forbindelser med kongeparet opphørt efter dronning Margaretas død.

    Saxo ønsket å forringe posisjonene til Knud Lavards brødre som kongeætlinger, da han betrakter disse som uektinger. Han fordømmer de danske kongenes frilleliv et flertall ganger. Svend Estridsens og Erik Ejegods utenom-ekteskapelige forbindelser nevnes i bitre ordelag. Verst av alle var Harald Kesja, som beflekket den ekteskapelige sengen gjennom å ligge med mange konkubiner.
    Saxo representerer i denne sammenheng høymiddelalderens offisielle kirkesyn på ekteskapets hellighet. De horisontale relasjoner etablert gjennom frilleforhold fordømmes til fordel for de vertikale slektsbånd gjennom ekteskapets hellige bånd. Harald Kesja var derfor dobbelt flekket gjennom sin utenom ekteskapelige herkomst og sitt utuktige liv. Hans status var dermed ikke sammenlignbar med Magnus Nielsens eller Knud Lavards. Han reduseres til å være en fribytter i kongefamilienes periferi.

    Harald Kesjas maktstilling var imidlertid sikkert meget betydelig fra da faren Erik 1 Ejegod forlot landet i 1102 (eventuelt i 1103) frem til sin død i 1135. Harald hadde formelt kongetittelen 2 ganger under sin politiske karriere.

    Knud Lavardslegenden forteller at Erik Ejegod før sin pilgrimsreise utnevnte sin eldste sønn Harald til å vakte riket. Denne opplysning finnes også hos Saxo, som skriver at Erik Ejegod overlot utøvelsen av kongemakten til sin sønn Harald som da hadde oppnådd en ærbar alder.

    Forfatteren til Knud Lavardsordinalet skriver at Knud Lavard da bare var en gutt som var betrodd til oppfostring hos Skjalm Hvide, som i Ordinalet betegnes som den handlingskraftigste mannen blandt danene (uirum uero inter Danos strenuissimum). Saxo bygger videre på denne informasjon fra legenden, men kompletterer med følgende opplysning:

    Erik (Erik Emune) som var av ringere herkomst og hvilken han (Erik Ejegod) ikke kjente så mye omsorg for, overlot han til mindre ansette formyndere.

    Denne opplysning fra Saxo må imidlertid betraktes med skepsis. Det ser ut til at Erik Emune hadde nære bånd til den Syd-Sjellandske Bodilslekten, så han ble sannsynligvis betrodd til denne familien eller muligens til Trudslekten. Antagelig ville Saxo med denne passasje forringe Erik Emunes status i forhold til Knud Lavards, da Erik var far til Valdemar 1 den Stores fiende, Svend 3 Grathe.

    Forholdet til venderne ble etter hvert tilspisset. I 1113 led Niels nederlag i slaget ved Lütke. Han innsatte nå Knud Lavard som jarl over Sønderjylland, Knud drev venderne tilbake, og i 1129 beseiret han disse og fikk tittel av konge (over venderne). Den tyske konge og senere keiser, Lothar 3, anerkjente Knud som tysk vasal.

    I tillegg til å opprette allianser var hærtåg, våld og plyndring hovedsysselsetningen for Harald som for de øvrige kongeætlingene. Saxo setter imidlertid Knud Lavards fremgangsrike utenrikspolitske karriere opp mot Haralds mindre lykkede politiske anstrengelser. Han viser konsist hvordan Harald mislykkes når det gjelder grunnpremissene for en kongeætlings muligheter til å skaffe seg en maktstilling i datidens Danmark. Etter at Saxo har beskrevet hvordan Knud Lavard forvervet herredømmet over obotritene går han over til å skildre Haralds politiske aktiviteter:

    Under tiden hadde Harald mislykkes med å vinne anseelse hjemme eller vinne berømmelse utenlands, og han var derfor fast besluttet på å nå kompensasjon for sin brist på dådskraft (virtutis) gjennom sin store rikdom...
    Han lot derfor sine menn røve og stjele til ham. Byttet fra hans naboer gikk til å føde hans håndlangere, deres levebrød fødte hans utgifter. Under sommeren praktiserte han piratvirksomhet (piratica), en plage for de innfødte som for utlendinger. Og for å kunne gjøre Roskilde så mye større skade lot han oppføre en borg utenfor byen, som han fylte med det verste røverpakk som kunne finnes, og han nøyde seg ikke bare med å røve og plyndre ute på landet, men lot sine treller utrette like stor skade bland byens innbyggere.

    Saxo beretter videre at Haralds fremfart førte til at den tidligere så velstående byen Roskilde skal ha blitt kastet ned i dypeste armod. Innbygggerne oppgis senere å ha gjort opprør mot sin plageånd med sverd i hånd. Harald fremstår hos Saxo som en brutal utsuger, selv om hans handlinger påminner meget om Knud Lavards. Begge brødrene bedrev hærtåg og valgte å la en by utgjøre en fast lukrativ lokal maktbase. Haralds krigerske handlinger er imidlertid ikke like ærefulle som Knud Lavards eller Magnus Nielsens sett med Saxos øyne. Forfatteren ser ut til å ville fremholde at Harald bryter mot gjeldene spilleregler ved å bedrive hærtåg mot sitt eget folk og å bygge opp sin rikdom ved hjelp av godskonfiskasjoner fra sine naboer. Saxo lar sitt omdømme om Harald Kesja komme til uttrykk i en lignelse hvor han lar hans halvbror, Knud Lavard, uttale at Haralds lyst etter andres gods kan lignes ved en fugl som bygde sitt rede av hvilke fjær som helst.

    Knytlingesagaen forteller at Erik Emune, i motsetning til Harald Kesja, også før 1131 hadde et fiendtlig forhold til kong Niels 1 og hans sønn, Magnus. Erik var henvist til å leve av sin farsarv i kombinasjon med utenlandske hærtog, da han savnet et betydelig giftemål. Det var først etter opprøret i 1131 som han inngikk ekteskap med Margaretas søsterdatter, Malmfrid, som tidligere hadde vært gift med kong Sigurd Jorsalfar.

    Saxo beretter at Harald nektet Erik å få del av deres fars eiendommer med den begrunnelse at Erik var født i hor (adulterio ortum). Erik valgte da å tilegne seg sitt fedrenegods med vold gjennom å plyndre og herje Haralds eiendommer. Disse plyndringene skal ha gitt ham et omfattende bytte, som han senere mistet etter et overfall av Harald.

    Saxo lar senere Knud Lavard agere dommer mellom de 2 og under trusler om vold innkalle dem til fredsforhandlinger i Slesvig. Ved dette møte oppgis Knud å ha stiftet rettferdighet gjennom å dele fedrenearvet likt mellom brødrene. Knuds overordnede rolle som dommer er imidlertid troligvis en konstruksjon av Saxo. Om møtet fant sted, er det mer trolig at Knud agerte som megler, ikke som dommer, mellom de stridende partene.

    Kong Niels hadde etter hvert blitt en aldrende mann, og kampen om hvem som skulle etterfølge ham var allerede i gang. Den sto mellom Knud Lavard, Niels' sønn Magnus og deres fetter, Henrik Skadelår. Harald Kesja viste også sin interesse, sammen med sin halvbror, den senere Erik 2 Emune (ca.1090-1137).

    Etter at Knud Lavard ble drept av Magnus og hans menn i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted i 1131, brøt det ut opprør mot kong Niels.

    Både Aksel E. Christensen og Ole Fenger hevder at opprøret ble anstiftet og anført av Erik Ejegods sønner, Erik Emune og Harald Kesja. Saxo skriver imidlertid at det var en sammenslutning av potentater bestående av Erik Ejegods svigersønn, Håkon Sunnivasen, Peder Bodilsen og Skjalm Hvides sønner, som først tok initiativet til å reise opprørsfanen.

    På landets ting argumenterte de for et væpnet opprør mot den regjerende kongen og hans sønn som hadde drept deres venn (amicus), dvs. Knud Lavard. Først deretter opptrer Erik og Harald som Knud Lavards hevnere. Den mektige stormannen Kristjern Svendsen, som tilhørte trundgrupperingen, sluttet seg til opprørsstyrkene sammen med et stort antall slektninger og venner. Men Erik og Harald ble igjen erkefiender etter av Harald gikk over til kong Niels og Magnus. Anledningen til at Harald byttet allianseparter oppgis av roskildekaniken å være at Harald ikke ville finne seg i å tjene sin yngre bror som under stridighetene med Niels hadde antatt kongenavn.

    Haralds sidebytte må forstås ut fra det forhold at om Erik Emune skulle seire og alene lykkes å bli konge i Danmark, skulle risikoen være stor for at Harald helt skulle bli frarøvet sitt fedrenearv. Saxo oppgir at Harald og Erik først og fremst anklaget Magnus Nielsen for mordet på deres bror. Kanskje var dette anledningen til at Harald Kesja anså det legitimt å slutte en pakt med Niels, da han utgikk fra at Niels hadde vært uvitende om mordplanene. Det ser ut til at opprørsmennene, ut fra Saxos perspektiv, fremst oppfattet Niels om en edsbryter og ikke som en morder, da han, til tross for en avlagt ed, lot kalle Magnus Nielsen tilbake fra hans exil i Götaland.

    Eric Christiansen ser imidlertid dette argument som en konstruksjon av Saxo for å legitimere opprøret mot den regjerende kongen.

    Saxo hevder videre at Niels lurte over Harald til sin side med lokkende løfter. Ingen kilde ser imidlertid ut til - på en tilfredsstillende måte - å kunne forklare årsakene til Haralds overgang. Saxo hevder at det var Haralds utuktige frilleliv som var årsaken til at folket under opprøret foredro Erik Emune som motkonge fremfor Harald. Forfatteren gjør seg altså til talsmann for kirkens negative innstilling til frillevesenet. Saxo oppgir at Niels, som takk for at Harald kjempet for hans sak på Sjelland, opphøyde ham til den høyeste æresposisjonen blandt sine venner (primis inter amicos).

    Sannsynligvis kan Haralds overgang fremst betraktes som en fortsettelse av Haralds og Eriks personlige slektsfeide.

    Erik Emune opptrådde fortsatt som Knud Lavards hevner. Skåningene reiste seg og valgte ham til konge. En rekke kamper fulgte nå mellom Erik Emune og Niels og Magnus. Det var Niels og Magnus som vant de fleste slagene, men i 1132 tilføyde Erik Magnus et sviende nederlag i farvannet uten for Seierø.

    Harald Kesja hadde satt seg fast på Haraldsborg i Roskilde. I 1133 beleiret Erik borgen, men den var så sterk at Erik besluttet seg for å anvende et nytt kastevåpen - Bliderne - som hadde blitt utviklet nede i Europa. De var effektive, men så nye og anvendelsen så ukjent for Erik, at han måtte ha hjelp fra de saxerne som bodde i Roskilde. Borgen falt og ble aldrig befestet igjen.

    Saxo: Om beleiring og inntagelse av Roskilde (omkring 1208):

    (Erik Emune supplerede) sin hjemlige slagkraft med udenlandsk dygtighed (externum ingenium) og lærte sig blideteknik af de sachsere (Saxones), der boede i Roskilde. Folk her i landet (nostri) var nemlig stadig begyndere i krigskunsten og havde sjældent forstand på hvordan den slags fungerer...
    (Erik Emune flygter og Niels og Harald Kesje indtager i stedet Roskilde) (Harald) forlangte at tyskerne (Theutonici) skulle straffes: han (Niels) stormede Roskilde og overlod alle de tyskere (Germani), der blev pågrebet i byen, til den klagende (Harald), som fik lov at straffe dem som han havde lyst. Og som straf for at de havde bygget bliderne, og også fordi han havde hørt, hvordan de løgnagtigt havde pralet af at have dræbt ham, skamferede Harald dem alle sammen ved at skære næsetippen af dem, mens han blev ved med at spørge dem, om det mon var deres spyd der havde dræbt Harald!

    Gest. D. XIII.9.6; 11.2 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.

    Samme år led Erik på ny nederlag for Niels, og måtte flykte til Norge.

    I 1134 mobiliserte Niels og Magnus ø-danskene og forsøkte en landstigning ved Fotevik i Skåne, men ble slått i et meget blodig slag der Magnus stupte. Niels klarte å ta seg ombort på en båt, men når han forsøkte å ta sin tilflukt til Hedeby på Jylland, ble han møtt av Knud Lavards tilhengere og drept. For seieren ved Fotevik fikk Erik navnet - Emune - som betyr den uforglemmelige.

    Lund Domkirkes gavebok: Om slaget ved Fodevig (omkring 1145):

    4 juni (1134). Af St. Laurentii hus døde Asser, diakon og provst. På den samme dag dræbtes Roskildebispen Peder og Brant subdiakon, vor broder, Magnus, kong Niels´ søn, berømt for dyd og ædel byrd, faldt i samme slag sammen med Danmarks stormænd, bisper og høvdinger og mange af folket (cum melioribus Daniæ, episcopis et principibus multoque populo), og opgav sin ånd til Gud, sin skaber.

    Libri Datici Lundenses, udg. C. Weeke Lunde Domkapitels Gavebøger, 1973 (genoptr.) s.141. Overs. J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s. 34.

    Harald ble godkjent som medkonge av sin farbror, kong Niels 1 Svendsson av Danmark, i 1134.
    I januar 1135 var Harald på sin gård i Skibet ved Vejle. I ly av nattemørket omringet en stor gruppe bevepnede ryttere gården. De kanaler og kjerr som ellers var gårdens beste forsvar var tilfrosset og ingen oppdaget bruddet på julefreden før det var for sent. Overfallsmennene var fra Sjelland. Flere hadde vært med i den hær som 3 år tidligere hadde blitt slått av jydene og kong Niels ved Jelling, de var under kommando av deres konge, Erik Emune.

    Harald ble halshugget og 8 av hans sønner som var på gården ble ført med til Skåne og her drept på en hellig øy. Av Haralds tilsammen 12 sønner ble 11 avlivet.

    Han hadde følgede barn:

    Erik Haraldsen - drept, antagelig avrettet ved drukning, i 1134.
    Bjørn Jernside - gift med Katarina, datter til kong Inge 1 av Sverige - avrettet ved drukning i 1134.
    Magnus Haraldsen - drept etter 1134.
    Olaf Haraldsen, motkonge, falt i 1143 ved Tjuteå i Skåne. Harald Haraldsen - myrdet i 1135.
    Knut Haraldsen - myrdet i 1135.
    Sivard Haraldsen - myrdet i 1135.
    Erik Haraldsen - myrdet i 1135.
    Svend Haraldsen - myrdet i 1135.
    Niels Haraldsen - myrdet i 1135.
    Benedikt Haraldsen - myrdet i 1135.
    Mistivint Haraldsen - myrdet i 1135.
    Sønnen Olaf 2 var konge fra 1140 til 1143. Han var den eneste overlevende av Harald Kesjas sønner - de øvrige hadde Erik Emune myrdet. Oluf var i virkeligheten kun konge i Skåne. Han falt i slaget ved Tjuteå i 1143.

    Erik 2 Emune var gift med Malmfrid, datter til Mstislav 1 av Novgorod og enke etter Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare. Han ble selv drept på et ting nær Ribe i 1137.


  14. 42.  Erik Eriksen av Danmark, "Erik 2"Erik Eriksen av Danmark, "Erik 2" Descendancy chart to this point (24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1090; died on 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark; was buried after 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1134, Danmark; Konge.

    Notes:

    Birth:
    Han var frillesønn av Erik Eiegod.

    Occupation:
    Han ble konge etter å ha drept konkurrentene Magnus den sterke og Harald Kesja.

    Under et familiebesøk i Haraldsted ble Knud Lavard 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils' sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

    Mordet utløset sinne hos Knud Lavards familie, venner og tilhengere. Knud Lavard hadde 2 halvbrødre, Harald Kesja og Erik Emune. Disse gikk i spissen i et opprør mot kong Nils. I løpet av de neste 3 årene utkjempes hver sommer regelrette slag. Først ved Ribe, så ved Hals i Jylland og endelig i 1133 i slaget ved Værebro på Sjælland. Kong Nils og Magnus vant hver gang, og Erik måtte flykte til Norge.

    Sommeren etter gikk han i forbund med erkebiskop Asser i Lund og den tyske keiseren sendte en moderne rytterhær på 300 mann til Skåne. Andre pinsedag 1134 sto slaget ved Fodevig i det sydvestlige Skåne. Saxo har en meget dramatisk beskrivelse av slaget.

    Den 4.juni 1134:
    Slaget ved Fodevig (Foteviken), hvor Erik Emune beseirer sin onkel kong Niels. Kongens sønn, Magnus den sterke, er blant de som blir drept i slaget - og der flyder historisk meget bispeblod, da hele seks biskoper mister livet.

    Etter den blodige danske borgerkrigen som kulminerte i slaget ved Fodevig ble seierherren Erik Emune hyllet som konge på Sankt Libers høyde ved Lund. Han tok Lund som sete og gjorde byen til Danmarks hovedstad. Han var hard og grusom.

    Erik arbeidet for å få sin drepte halvbror Knud Lavard opphøyd til helgen, blant annet for å befeste slektens krav på tronen. Knud Lavards familie og tilhengere ønsket at han skulle begraves i Roskilde med pomp og prakt, men Erik Emune fikk igjennom at han skal gravlegges i Ringsted kirke. I nærheten grunnla Erik et kloster som skulle sørge for å fremskaffe de ønskede mirakler ved Knuds grav.

    Der var store forventninger til den nye kongen. På Sjælland startet arbeidet med å nedskrive de lovene som senere ble til Den sjællandske lov. Erik forsøkte også å forsone de som tidligere hadde vært fiender.

    I 1136 dro Erik Emune på korstog til Arkona på Rügen. Paven hadde på denne tiden oppfordret de kristne fyrstene i Europa å bekjempe de vantro, og den enkleste måten å oppfylle pavens bud var å angripe de hedningene som bodde nærmest. Soldatene hadde kors på skjoldene og skjortene sine. Den nye roskildebiskop Eskild holdt avskjedsgudstjeneste. Erik Emune lot soldatene grave en kanal tvers over den smale landforbindelsen som forbandt Arkona med Rügen og en etterfølgende sjakt inn i krittklippen under borgen slik at festningens brønn ble tømt for vann. Det førte til at Arkona måtte overgi seg. De innbyggerne som frivillig lot seg døpe fikk alle en fin, ny dåpsskjorte.

    Seilte med hæren til Norge i 1136 for å hjelpe Magnus Blinde mot Inge. Brente Hallvardskirken i Oslo, men måtte gjøre vendereis med uforrettet sak. Følte seg lurt og sveket av Magnus og de skiltes som uvenner.

    Hjemme i Danmark gikk det mindre godt for Erik Emune og han fikk flere og flere fiender. På Sjælland gjorde biskop Eskild og stormannen Peder Bodilsøn opprør mot ham, og snart ulmet opprøret overalt. Han måtte avstå fra å dra til Arkona den følgende sommeren.

    Etter 3 år på tronen var det over. Den 18.september 1137 ble Erik Emune drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en adelsmann som kaltes Sorteplov. Erik fikk tilnavnet Emune, som betyr den evig minneverdige.

    Died:
    Erik Emune ble drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en mann som kaltes Sorteplov.

    Erik Emune ligger begravet i Ribe domkirke.

    Family/Spouse: Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev. Malmfrid (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born about 1105 in Kiev, Ukraina; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]


  15. 43.  Knud EriksenKnud Eriksen Descendancy chart to this point (24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born on 12 Mar 1096 in Roskilde, Sjælland, Danmark; died on 07 Jan 1131 in Haraldsted skov, Ringsted, Midtsjælland, Sjælland, Danmark; was buried after 07 Jan 1131 in Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1115, Jylland, Danmark; Adelsmann og jarl av Sønderjylland.

    Notes:

    Occupation:
    Den hellige Knud (senere Lavard) ble født ca 12. mars 1096 i Roskilde i Danmark som andre sønn av kong Erik Eiegod og dronning Bodil, som var datter av en jysk stormann.

    Knut ble oppkalt etter farens bror, kong Knut den Hellige. Begge foreldrene døde på en pilegrimsreise til Det hellige Land da Knut var seks år gammel. En annen av farens brødre, den svake og udyktige Niels, kom da på tronen med sin svenskfødte dronning, den - kloke og høysinnede - Margrete Fredkulla, det vil si fredspiken.

    Knut kom i pleie hos jarl Skjalm Hvide og nøt også stor omsorg hos dronning Margrete.

    Som 16-åring ble han sendt til videreutdannelse hos saksernes hertug Lothar, den senere tyske keiser. Ved hans hoff fikk han ikke bare en politisk og militær utdannelse, men ble også innført i en mer fremskreden europeisk kultur og livsstil.

    Ca.1114 vendte han hjem og fant da sitt fedreland i en sørgelig forfatning. De hedenske venderne herjet Danmark, og sørgrensen ved elven Eider var truet av stadige plyndringstokt fra Henrik, vendernes (abodrittenes) konge, fordi han ikke kunne få utbetalt sin morsarv av kong Niels, sin morbror. Han beseiret til og med Niels og den danske hæren og angrep byen Slesvig. Følgen ble alminnelig kaos og ingen rettssikkerhet i landet.

    Da ingen andre meldte seg, tilbød den unge Knut seg overfor kongen å overta det ledige jarledømmet i Sønderjylland og få situasjonen under kontroll.

    Han giftet seg med Ingeborg, datter av en russisk storfyrste og niese avdronning Margrete. Det ble et harmonisk ekteskap med 3 døtre og 1 sønn, den senere kong Valdemar den Store.

    Adelsmann og jarl av Sønderjylland, en posisjon han utnyttet til å føre erobringskriger mot det vendiske folk obodriterne i Holsten. Dette pasifiserte en kilde til uro i det tyske riket, og etter dette ble han utnevnt til hertug av Holsten, og tok også samme tittel for sitt danske len, som heretter ble kjent som Hertugdømmet Slesvig.

    Under et familiebesøk i Haraldsted ble han 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

    Knud Lavard har mer eller mindre indirekte vært årsak til de stridigheter som senere oppsto i Slesvigområdet (1848 og 1864), da han samtidig var underlagt den danske kongen og den tyske keiseren.

    Han var også konge av obodriterne, og hans tilnavn betyr Herre på saksisk og andre germanske språk, men opprinnelig betød tilnavnet Brødgiver, jf. engelsk lord.


    Kongen utnevnte Knut til hertug av Slesvig, og han vant herredømmet over Sønderjylland, meglet mellom Henrik og kong Niels, ble æret som landetsredningsmann og fikk det angelsaksiske hederstilnavnet Lavard, som betyr husbond eller brødherre (eng. lord). Han styrte fra byen Slesvig, som han befestet.

    Etter venderkongen Henriks død i 1127 kjøpte Knut seg herredømmet også over det vestlige venderriket av den tyske kong Lothar. Dermed ble det fred og orden blant Danmarks naboer mot sør, men kong Niels ble rasende og begynte å se Knut som en rival.

    Knut var ikke bare en kraftfull og rettsindig hersker, men også en human kristen fyrste og Kirkens mann. Han søkte å trekke de slaviske folkene inn i et kristent og europeisk fellesskap og støttet den hellige Vicelin (d.1154; minnedag 12. desember), vendernes apostel, senere biskop av Staargard (nå Oldenburg) i Øst-Holstein. Han sørget for en verdig gudstjeneste og deltok selv i den på fest- og hverdager; og i hans tid ble flere kirker bygd i Sønderjylland.
    Han var med rette elsket av Gud og mennesker, sier Ringstedordinalet.

    Hans dobbeltstilling som tysk og dansk lensmann skaffet ham imidlertid fiender, og kong Niels' sønn Magnus fryktet ham som rival til Danmarks trone når Niels var død.
    Da kongen julen 1130 innbød rikets stormenn til gilde i Roskilde, innfant Knut seg, full av tillit til sine kongelige slektninger. Men Magnus benyttet anledningen til et oppgjør med ham. Han satte Knut stevne på et avsidesliggende sted i skogen ved Haraldsted Kongsgård, nord for Ringsted.

    Her tok han bladet fra munnen:
    Alle løper etter deg, du tar land og folk fra oss. Nå skal det avgjøres hvem som skal arve land og rike.
    Knut svarte:
    Hva er det blitt av vår pakt, vår troskap og vår oppriktige broderkjærlighet! La Ham dømme mellom oss som vil gjengjelde enhver etter sin gjerning?(Ringstedordinalet).
    Magnus svarte med å kløyve hans hode med sverdet. Det var den 7.januar 1131 ved fromessetid. Det ble sagt at der han falt, flommet det frem en liten kilde.

    Det ble den blodige innledningen til 25 års borgerkrig om Danmarks kongetrone, hvor både Magnus og kong Niels ble drept.
    En uke etter mordet på KnutLavard fødte hans hustru deres eneste sønn. Han ble i 1157 enehersker i Danmark som kong Valdemar den Store.

    Valdemar var det også som sammen med Danmarks erkebiskop Eskil av Lund oppnådde sin fars helgenkåring hos pave Alexander 3 i 1169, støttet av de mange påfallende helbredelsene som skjedde ved hans grav, samt de vitnesbyrd som deputasjonen avla hos paven, ledet av den svenske erkebiskop Stefan.

    Den 25.juni 1170 foretok erkebiskop Eskil den høytidelige skrinleggelse i benediktinernes St.Bendts kirke i Ringsted, med deltakelse av 8 danskebiskoper, Sveriges første erkebiskop Stefan av Uppsala og biskopen av Oslo samt en talløs allmue. De utbrøt:
    Lovet være den Herre Jesus Kristus, som gjorde den hellige Knut til Sjællands vernehelgen.
    Han ble betraktet som martyr i Danmark, antakelig for rettferdighet.

    Knut Lavard hadde vært oldermann for byen Slesvigs vernegilde, derfor ble han gjort til skytshelgen for mange nordiske kjøpmannslaug.

    I reformasjonstiden forsvant hans helgenskrin med alle kostbarhetene. Hans kranium ble fremvist som en museumsgjenstand og senere overført til Saint-Denis i Paris. Den tomme graven ble igjen nedlagt i gulvet foran høyalteret med en latinsk innskrift og Slesvigs våpen med de 2 løvene over gravstedet.
    Den katolske sognekirken i Lyngby er oppkalt etter ham.
    Hvert år avholdes det en valfart til ruinene av kapellet i Haraldsted til hans ære.

    I 1970 ble 800-årsjubileet for hans martyrium feiret med en stor jubileumsfest.

    Hans minnedag er 7.januar, translasjonsfest 25.juni.

    Han blir avbildet med kongelige insignier, ofte med en kølle eller en øks, ved siden av ham ofte en kilde.

    Kilde:
    www.katolsk.no

    Died:
    Fra heimskringla.no:

    7.januar 1131: Hertug Knud Lavard blir i Haraldsted Skov ved Ringsted myrdet av sine fettere, Magnus den sterke og Henrik den halte (Skadelår).

    Der Knud ble drept skal det etter sagnet ha sprunget fram en kilde, og selv om vinteren holdt gresset seg grønt der.

    Hans legeme ble tatt med til Ringsted kirke, og der kisten hans stod skal det også ha sprunget fram en kilde.

    Etter dette ble Ringsted Valdemar-slektens kongssted og gravsted.

    I 1169 fikk sønnen Valdemar paven til å oppta Knud Lavard som helgen.

    Buried:
    Fra heimskringla.no:

    Den 25.juni 1170 blir den helgenkårede hertug Knud Lavard (d.1131) skrinlagt i den nyinviede St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig blir danmarkhistoriens første kjente kongekronging sted, da hertug Knuds sønnesønn Knud Valdemarsen krones til konge.

    Knud married Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev about 1117. Ingeborg (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born after 1100; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 61. Kristin Knudsdatter  Descendancy chart to this point was born between 1118 and 1120; died after 1139.
    2. 62. Margret Knudsdatter  Descendancy chart to this point was born before 1131.
    3. 63. Katarina (Karin) Knudsdatter  Descendancy chart to this point was born before 1131.
    4. 64. Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1"  Descendancy chart to this point was born on 14 Jan 1131; died on 12 May 1182.

  16. 44.  Ragnhild Eriksdatter Descendancy chart to this point (24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

    Family/Spouse: Håkon Sunnivasen. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 65. Erik Håkonsen av Danmark, "Erik 3"  Descendancy chart to this point was born about 1120; died on 27 Aug 1146 in Odense, Fyn, Danmark.

  17. 45.  Ingegerd Knutsdatter Descendancy chart to this point (26.Knut4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1086 in Roskilde, Sjælland, Danmark.

    Ingegerd married Folke Ingvaldesson about 1098. Folke (son of Ingvald Folkesson) was born between 1075 and 1082 in Maine-et-Loire, Pays de la Loire, Frankrike; died about 1145 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 66. Knut Folkesson av Flandern  Descendancy chart to this point
    2. 67. Arnulf Folkesson av Flandern  Descendancy chart to this point
    3. 68. Bengt Folkesson  Descendancy chart to this point was born about 1098.


Generation: 6

  1. 46.  Wulfhilde (Ulfhild) av Sachsen Descendancy chart to this point (29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1072; died about 29 Dec 1126.

    Wulfhilde married Henrik av Bayern, "Henrik 4" about 1095. Henrik was born about 1074; died about 13 Dec 1126. [Group Sheet] [Family Chart]


  2. 47.  Elika av Sachsen Descendancy chart to this point (29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1080; died on 16 Jan 1142.

    Elika married Otto av Ballenstädt before 1095. Otto (son of Albrecht (Adalbert) av Ballenstädt, "Adalbert 2" and Adelheid av Meissen) was born about 1075; died on 09 Feb 1123. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 69. Albrecht av Brandenburg, "Albrecht 1 av Sachsen"  Descendancy chart to this point was born about 1100 in Brandenburg, Tyskland; died on 18 Nov 1170.

  3. 48.  Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1" Descendancy chart to this point (30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died between 1103 and 1118 in Sverige.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1080, Sverige; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Inge Stenkilson tilbrakte mye av sin ungdom i Russland ved Staraja Ladoga, hvor han giftet seg med sin hustru Helena.
    Hennes opprinnelse er ukjent, men hun var kanskje russisk eller gresk. Hun var i så fall ikke søster av Blot-Svein.

    Det blir oppgitt at sveaerne avsatte Inge rundt år 1084 fordi han ikke ville blote ved tinget, og han ble da erstattet av Blot-Svein.

    Inge Stenkilsson skal ha vært en troende kristen og forsøkte å kristne sveaerne, hvilket de ikke satte særlig pris på.

    Omkring år 1087 skal Inge ha reist med sine menn gjennom Småland og Østergøtland, ridd både natt og dag, inntil han kom til gamle Uppsala. Han lot mennene sine omringe hallen til Blot-Svein og satte den i brann. Da kongen kom springende ut ble han øyeblikkelig drept. Dette er antagelig datoen for ødeleggelsen av det berømte tempelet i Uppsala. Med denne dåden tok Inge makten i Sverige. En av de få kildene om og fra denne tiden, Hervors saga, sier:

    Inge var lenge konge og vennesæl og en god kristen; han avskaffet bloting i Svitjod og påbød at folk skulle kristnes.

    En annen som var dypt engasjert i den samtidige kampen mot hedenskapen var den engelske munken Sankt Eskil.

    På oppfordring fra paven grunnla Inge Vreta kloster og lot Vreta kirke bygge. Det finnes en gammel opptegnelse som taler om at kong Inge og dronning Helena eide store eiendommer i disse traktene og at de skal gitt bort rundt 20 bondegårder til et kloster som ble lagt ved den nye kirken. Det skal ha skjedd rundt år 1100.
    En del vil ha det til at denne hendelsen betydde at kong Inge kom fra Østgøtland, men trolig var det Helena som kom herfra. De 20 gårdene var i så fall en del av hennes bryllupspresang. Det kan også ha vært gårder som de overtok ved å drepe Blot-Svein som antagelig hadde sin ætt i området.

    Pavens brev om dette emnet er et av de få skriftlige bevis på Inge som svensk konge:

    Ingo gloriosus Suetonum Rex – Inge, svearnes ærerike konge.

    I et annet brev fra pave Gregorius 7 i 1081 nevnes han derimot ikke som konge av Sverige, kun som konge av Vestgøtland:

    Rege wisigothorum.

    En annen historisk hendelse var det såkalte trekongemøtet i 1101 i Konghelle i norske Båhuslen, nå svenske Kungälv hvor Erik Eiegod, konge av Danmark, Magnus Berrføtt, konge av Norge, og Inge den eldre, konge av Sverige, skal ha kommet sammen for utarbeide en fredsavtale. Dette møtet er blitt beskrevet av Snorre Sturlason i Magnus Berrføtts saga.

    De nøyaktige detaljene om hvorfor og hvor møtet ble holdt er ukjent, men resultatet ble at de ikke skulle føre krig mot hverandre, og at de skulle la grensene være slik de var hos deres forfedre.

    I følge Snorre giftet Inge bort sin datter Margret (svensk Margareta) til kong Magnus for å bekrefte freden.
    Etter dette fikk hun navnet -Margret Fredkulla. Det siste betyr Fredskvinne.

    Died:
    Årstallet for Inge den eldres død og når han fratrådte tronen er svært uklare. Kildene nevner alt fra 1103 til 1118, og det er heller ikke sikkert at de 2 hendelsene inntraff samtidig.

    Hervarars sagaen forteller at:

    Inge styrte riket til sin dødsdag og ble sottedød.

    Han skal ha blitt gravlagt på Hångers ødekirkegård, men en gang før år 1234 ble levningene flyttet til Varnhems klosterkirke hvor han skal ligge under en umerket stein i midtgangen.
    I kirken finnes det en stein med inskripsjonen som Johan 3 av Sverige skal ha latt sette opp. Steinen forteller at Inge skal ha blitt drept av dansker i Skåne i år 1064. Den ansvarlige for steinen, Rasmus Ludvigsson, virker å ha fått sin informasjon direkte fra Lilla rimkrøniken som ikke stemmer spesielt godt overens med andre kilder. Det handler antagelig om en sammenblanding med en annen svensk eller vestgøtisk konge eller høvding.

    Family/Spouse: Ragnhild Torkilsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 70. Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev"  Descendancy chart to this point died about 1122.
    2. 71. Ragnvald Ingeson  Descendancy chart to this point was born about 1086; died about 1126 in Falköping, Västra Götalands län, Sverige.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 72. Margrethe (Margareta) Ingesdotter  Descendancy chart to this point died before 1130.

    Family/Spouse: Helena. [Group Sheet] [Family Chart]


  4. 49.  Boleslav (Boleslaw) av Polen, "Boleslav 3" Descendancy chart to this point (31.Vladislav5, 15.Maria4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born on 20 Aug 1086; died on 28 Oct 1138.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1102, Polen; Hertug del 1.
    • Occupation: Aft 1102, Polen; Hertug del 2.
    • Occupation: Aft 1119, Polen; Hertug del 3.

    Notes:

    Occupation:
    Boleslaw 3 Wrymouth (also known as Boleslaus 3 the Wry-mouthed, Polish: Boleslaw 3 Krzywousty) (20 August 1086 – 28 October 1138), was a Duke of Lesser Poland, Silesia and Sandomierz between 1102 and 1107 and over the whole Poland between 1107 and 1138. He was the only child of Prince Wladyslaw 1 Herman and his first wife Judith, daughter of Vratislaus 2 of Bohemia.

    Boleslaw began to rule in the last decade of the 11th century, when the central government in Poland was significantly weakened. Wladyslaw 1 Herman fell under the political dependence of the Count palatine Sieciech, who became the real ruler of the country. Backed by their father, Boleslaw and his half-brother Zbigniew finally expelled Sieciech from the country in 1101, after several years of fighting. After the death of Wladyslaw 1 Herman in 1102, two independent states were created ruled by Boleslaw and Zbigniew.

    Boleslaw sought to gain Pomerania which caused an armed conflict between the brothers, and forced Zbigniew to flee the country and seek military help from Germany. Boles?aw effectively stopped the intervention of the German King Henry 5 in 1109 and punished Zbigniew by blinding him. This action caused outrage among supporters of Zbigniew, resulting in a political crisis in Poland. Boles?aw once again gained the favor of his subjects with public penance, and made a pilgrimage to the monastery of his patron, Saint Giles, in Hungary.

    Boleslaw, like Boleslaw 2 the Generous, based his foreign policy on maintaining good relations with neighboring Hungary and Kievan Rus, with whom he forged strong links through marriage and military cooperation in order to break the political dependence on Germany and his vassal, the King of Bohemia, who in moments of weakness of Polish policy was forced to pay tribute in Silesia. These alliances have allowed Boleslaw to effectively defend the country from invasion by Henry 5 in 1109. Several years later, Boleslaw skillfully took advantage of the dynastic disputes in Bohemia to ensure peace on the south-west border.

    Boleslaw devoted the second half of his rule to the conquest of Pomerania. In 1113 he conquered the northern strongholds along Notec, which strengthened the border with the Pomeranians. In subsequent years, he took steps toward the conquest of Pomerania. The resolution of the conflict with the Holy Roman Empire allowed Boleslaw to subordinate Western Pomerania and incorporate Gdansk Pomerania. The military expeditions, carried out in three stages, ended in the 1120s with military and political successes. Integration of the newly annexed lands enabled Boleslaw to build churches and began the process of converting Pomerania. Bishop Otto of Bamberg confirmed the Christianization of Pomerania from 1123 onward.

    In the 1130s Boleslaw participated in the dynastic dispute in Hungary. After an unexpected defeat, he was forced to make an agreement with Germany. The Congress of Merseburg of 1135 addressed the issues of Pomerania, Silesian (probably also Polish) sovereignty and the supremacy of the Archbishopric of Magdeburg over the Polish Church.

    Boleslaw was married twice. His first marriage with the Kievan princess Zbyslava gave him an excuse to intervene militarily in the internal affairs of Russia.

    After her death, Boleslaw married to a German noblewoman, Salomea of Berg, which in some way was the cause of changes in Polish foreign policy: in the second half of his rule, the Prince sought to restore diplomatic relations with his western neighbor. His last, and perhaps the most momentous act, was his will and testament known as The Succession Statute in which he divided the country among his sons, leading to almost 200 years of feudal fragmentation of the Polish Kingdom.

    Boleslaw 3 Wrymouth has been recognized by historiography as a symbol of Polish political aspirations until well into the 19th century. He also upheld the independence of the Polish archbishopric of Gniezno, despite a temporary failure in the 1130s. Despite undoubted successes, he committed serious political errors, most notably against Zbigniew of Poland, his half-brother. The crime against Zbigniew and his penance for it show Boleslaw’s great ambition as well as his ability to find political compromise.

    In 1086 the coronation of Vratislav 2 as King of Bohemia, and his alignment with László 1, King of Hungary, threatened the position of the Polish ruler, Prince Wladyslaw 1 Herman. Therefore, that same year Wladyslaw 1 was forced to recall from Hungarian banishment the only son of Boleslaw 2 the Bold and a rightful heir to the Polish throne, Mieszko Boleslawowic. Upon his return young Boleslawowic accepted the over-lordship of his uncle and gave up his hereditary claim to the crown of Poland in exchange for becoming first in line to succeed him. In return, Wladyslaw 1 Herman granted his nephew the district of Kraków. The situation was further complicated for Wladyslaw 1 Herman by a lack of a legitimate male heir, as his first-born son Zbigniew came from a union not recognized by the church. With the return of Mieszko Boleslawowic to Poland, Wladyslaw 1 normalized his relations with the kingdom of Hungary as well as Kievan Rus (the marriage of Mieszko Boleslawowic to a Kievan princess was arranged in 1088). These actions allowed Herman to strengthen his authority and alleviate further tensions in international affairs.

    The lack of a legitimate heir, however, remained a concern for Wladyslaw 1 and in 1085 he and his wife Judith of Bohemia sent rich gifts, among which was a life size statue of a child made of gold, to the Benedictine Sanctuary of Saint Giles in Saint-Gilles, Provence begging for offspring. The Polish envoys were led by the personal chaplain of Duchess Judith, Piotr.

    The date of birth of Boleslaw is closely linked with the death of his mother Judith. This fact is evidenced by contemporary sources:

    Gallus Anonymus in the Cronicae et gesta ducum sive principum Polonorum reported that Duchess Judith gave birth to Boleslaw on the day of King Saint Stephen of Hungary (whose feast since the 11th century was celebrated on 20 August). However, the Duchess' health never recovered from childbirth and died on the night of Nativity[18] (i.e. 24–25 December). Gallus did not note the year in his chronicle.

    Cosmas of Prague wrote in Latin in his Chronica Boëmorum (Chronicle of Bohemians) that Boleslaw was born 3 days before the death of Judith, who died in 8 Calends of January (25 December) of 1085.

    The Kalendarz krakowski said that Duchess Judith died on 24 December 1086, and only indicated that the birth of Boleslaw was in the same year.

    The Obituary of the Abbey of Saint-Gilles reported the death of Judith on 24 December 1086.

    The Rocznik kapituly krakowskiej (closely related to the Kalendarz krakowski) placed the death of Judith on 24 December 1086.

    Historian August Bielowski established Boleslaw's birth on 26 December 1085 and the death of his mother 2 days later, on 28 December. According to him Gallus Anonymus committed 2 errors.
    First, instead of the Sunday after the Nativity of the Lord wrote incorrectly in the Sunday of the Nativity. Secondly, he mistaken the day of Saint Stephen (26 December) with the festivities of King Stephen of Hungary (20 August). Both corrections lead to the birth date of Boleslaw on 26 December.
    This theory was supported by the fact that in 1085 28 December fell on a Sunday.

    Oswald Balzer refuted Bielowski's theory and pointed that Judith's death was on the night between 24–25 December 1086, and the birth of Boleslaw was 4 months before, on 20 August. According to him, if Judith died on the night between 24–25 December, are possible discrepancies in determining the exact date of the event. All known sources who placed the death of Judith, would then right. Gallus wrote that Judith died shortly after giving birth to a son.
    Later sources interpret this as a death in childbirth and Cosmas of Prague followed this fact, despite he didn't received the information at first hand. Hence, his mistake would result in this point. In contrast, the right -indicated by Gallus- date of birth of Boleslaw would be 20 August. In the medieval tradition the year began on 25 December. In that case, the reports of Cosmas must be concluded that Boleslaw was born yet in 1085. This information, however, was in contradiction with the reports of the Kalendarz krakowski, who gave the year 1086. Judith was styled by the authors of the Kalendarz as regina Polonia (Queen of Poland in Latin), and this title could be associated with her father's coronation as King of Bohemia and Poland on 15 June 1086 (according to Cosmas). Karol Maleczynski refuted the arguments of Balzer, who accepted the date of the coronation of Vratislav II given by Cosmas.[19] However, most researchers indicates that the coronation took place on 15 June 1085, so Judith could be called Queen a year earlier.

    Karol Maleczynski determined that the death of Judith took place on the night between 24–25 December 1085, and Boleslaw was born four months before, on 20 August. Researchers found that the date given by the Rocznik kapituly krakowskiej (24 December 1086) was the same established by Cosmas (25 December 1085). The difference in the year could be explained in the different of style dating followed by Cosmas, who began the year according to the Julian calendar on 1 January and Christmas (Nativitate in Latin) on 25 December. For Maleczynski, Kazimierz Jasinski not consider this calendar difference who occurs only during the period 25–31 December.

    Archaeologist Wojciech Szafranski reasumed the theory of Bielowski:
    Judith of Bohemia died on 28 December 1085, and Boleslaw was born 2 days before, on 26 December.
    According to Szafranski Cosmas used the term 8 Calends of January, with no specific date. However, in the Chronicle of Gallus should read that Judith died on Christmas Day, but on Sunday in the Octave of Christmas. Using such a broadened range of days, the investigator determined the birth of Boleslaw in the feast of Saint Stephen (26 December). For this reasons, the date of 1085 given by Bielowski is correct according to him. However, Jasinski pointed the weaknesses of the argument of Szafranski because Gallus has written about the Octave, but specifically about Christmas night, but the investigator didn't consider all other sources, as well as the achievements of research in genealogy.

    Marian Plezia argued that Boleslaw was born on 2 September 1085 or 1086. According to Gallus, the day of King Stephen of Hungary was also celebrated on 2 September. Jasinski considered this theory unfounded. In Poland the feast of King Stephen of Hungary is pointed by the Kalendarz krakowski and the kalendarz Kodeksu Gertrudy on 20 August. Besides, if Boleslaw was born on 2 September, Gallus probably would be noted that this was the day after the celebration of Saint Giles (1 September), which was attributed to be the intercessor of his birth.

    Kazimierz Jasinski placed the death of Judith in the night between 24–25 December 1086 and the birth of Boleslaw 4 months before, on 20 August. In this point he agrees with the findings of Balzer. He supported his views with additional arguments:
    All sources are based in the missing Rocznika kapituly krakowskiej, and the next known text of this source refers to events in 1086.
    Cosmas, writing his chronicle a few decades later, probably benefited from oral tradition and could make a mistake when he placed the year. His reports who placed the birth of Boleslaw 3 days before the death of his mother denoted a quite short time.

    Today is widely recognized the view of both Jasinski and Balzer, that Boleslaw most likely was born in the day of King Stephen of Hungary, 20 August 1086.

    According to Cosmas of Prague, Boleslaw was named after his uncle, Boleslaw 2 the Generous. Wladyslaw 1 Herman had no reason to named his first-born legitimate son after his brother, but probably in this way tried to placate the former allies of his predecessor.

    Boleslaw's nickname Wrymouth (pl: Krzywousty) appeared in Polish and Latin sources of the 13th century: Genealogii plockiej (Criwousti) and the Roczniku swietokrzyskim mlodszym (Crzyvousti). Probably the origin of this nickname dates back on the 12th century and is relationed with some physical characteristics of the Polish ruler, who were noticed at the time of his reign. Probably he began to be named in this way after 1114, because Gallus Anonymus in his Chronicle never mentioned it. In the Kronice ksiazat polskich and Kronice polsko-slaskiej Boleslaw was qualified by the Latin adjective curvus, whose significance remains unclear. According to the 14th century Kroniki o Piotrze Wlostowicu the Prince was hunchbacked (Latin: gibbosus) or had a crooked mouth. The 15th century chronicler Jan Dlugosz wrote:

    He had a mouth on one side slightly bent, and for this he was called Wrymouth; however, this is not marred his face, and even added to him some charm.

    In 1974, in the Masovian Blessed Virgin Mary Cathedral of Plock, where according to tradition Boleslaw was buried, an archaeological research project was conducted. A coffin was discovered containing the bones of 16 men and women. One of the skulls, of a man who died aged 50, had a deformed mandible. There is a hypothesis that these remains belonged to Boleslaw. Opponents of this theory suggest that the Prince was named in this way many years after his death, and his contemporary Gallus did not mention any physical defect in the hero of his Chronicles. The defenders of the hypothesis argue that the work of Gallus has the characteristics of a panegyric in honor of Boleslaw, because the chronicler did not mention his physical infirmities. It is also speculated that the bone damage occurred as a result of childbirth complications, which led to the death of his mother a few months later.

    The nickname of Boleslaw was also explained in other ways. According to a legend, Boleslaw slammed his face against a wall after watching his father's subservience towards the Germans and Czechs. According to Jan Dlugosz, the Prince in his youth suffered from an ulcer, which caused the deformity of his face. According to older historiography, he received the nickname Wrymouth for his perjury.

    Following Boleslaw’s birth the political climate in the country changed. The position of Boleslaw as an heir to the throne was threatened by the presence of Mieszko Boleslawowic, who was already 17 at the time and was furthermore, by agreement with Wladyslaw 1 Herman himself, the first in line to succeed. In all likelihood it was this situation that precipitated the young prince Mieszko’s demise in 1089. In that same year Wladyslaw 1 Herman’s first-born son Zbigniew was sent to a monastery in Quedlinburg, Saxony. This suggests that Wladyslaw 1 Herman intended to be rid of Zbigniew by making him a monk, and therefore depriving him of any chance of succession. This eliminated 2 pretenders to the Polish throne, secured young Boleslaw’s inheritance as well as diminished the growing opposition to Wladyslaw 1 Herman among the nobility. Shortly after his ascension, however, Wladyslaw 1 Herman was forced by the barons to give up the de facto reins of government to Count Palatine Sieciech. This turn of events was likely due to the fact that Herman owed the throne to the barons, the most powerful of whom was Sieciech.

    Around this time Wladyslaw 1 Herman married again. The chosen bride was Judith-Maria, daughter of Emperor Henry 3 and widow of King Solomon of Hungary, who after her wedding took the name Sophia in order to distinguish herself from Wladyslaw 1 Herman's first wife. Through this marriage Boleslaw gained 3 or 4 half-sisters, and as a consequence he remained the only legitimate son and heir. It's believed that the new Duchess was actively aiding Sieciech in his schemes to take over the country and that she became his mistress.

    In 1090 Polish forces under Sieciech's command, managed to gain control of Gdansk Pomerania, albeit for a short time. Major towns were garrisoned by Polish troops, and the rest were burned in order to thwart future resistance. Several months later, however, a rebellion of native elites led to the restoration of the region’s independence from Poland. The following year a punitive expedition was organized, in order to recover Gdansk Pomerania. The campaign was decided at the battle of the Wda River, where the Polish knights suffered a defeat despite the assistance of Bohemian troops.

    Prince Boleslaw’s childhood happened at a time when a massive political migration out of Poland was taking place, due to Sieciech’s political repressions. Most of the elites who became political refugees found safe haven in Bohemia. Another consequence of Sieciech’s political persecution was the kidnapping of Zbigniew by Sieciech’s enemies and his return from abroad in 1093. Zbigniew took refuge in Silesia, a stronghold of negative sentiment for both Sieciech as well as his nominal patron Wladyslaw 1 Herman. In the absence of Sieciech and Boleslaw, who were captured by Hungarians and kept captive, Prince Wladyslaw 1 then undertook a penal expedition to Silesia, which was unsuccessful and subsequently obliged him to recognize Zbigniew as a legitimate heir. In 1093 Wladyslaw 1 signed an Act of Legitimization which granted Zbigniew the rights of descent from his line. Zbigniew was also granted the right to succeed to the throne. Following Sieciech and Boleslaw’s escape from Hungary, an expedition against Zbigniew was mounted by the Count Palatine. Its aim was to nullify the Act of Legitimization. The contestants met at the battle of Goplo in 1096, where Sieciech’s forces annihilated the supporters of Zbigniew. Zbigniew himself was taken prisoner, but regained his freedom a year later, in May 1097, due to the intervention of the bishops. At the same time his rights, guaranteed by the Act of Legitimization, were reinstated.

    Simultaneously a great migration of Jews from Western Europe to Poland began circa 1096, around the time of the First Crusade. The tolerant rule of Wladyslaw 1 Herman attracted the Jews who were permitted to settle throughout the entire kingdom without restrictions. The Polish prince, took great care of the Hebrew Diaspora, as he understood its positive influence on the growth of the country’s economy. The new Jewish citizens soon gained trust of the gentiles during the rule of Boleslaw 3.

    In view of his father’s disapproval, and after discovering the plans of Sieciech and Duchess Judith-Sophia to take over the country Zbigniew gained an ally in the young prince Boleslaw. Both brothers demanded that the reins of government should be handed over to them. It is difficult to believe, however, that Boleslaw was making independent decisions at this point as he was only 12 years of age. It is postulated that at this stage he was merely a pawn of the Baron’s power struggle. Wladyslaw 1 Herman, however, agreed to divide the realm between the brothers, each to be granted his own province while the Prince – Wladyslaw 1 himself – kept control of Mazovia and its capital at Plock. Wladyslaw also retained control of the most important cities i.e. Wroclaw, Kraków and Sandomierz. Zbigniew’s province encompassed Greater Poland including Gniezno, Kuyavia, Leczyca Land and Sieradz Land. Boleslaw’s territory included Lesser Poland, Silesia and Lubusz Land.

    The division of the country and the allowance of Boleslaw and Zbigniew to co-rule greatly alarmed Sieciech, who then began preparing to dispose of the brothers altogether. Sieciech understood that the division of the country would undermine his position. He initiated a military settlement of the issue and he gained the Prince’s support for it. The position of Wladyslaw 1 is seen as ambiguous as he chose to support Sieciech’s cause instead of his sons'.

    In response to Sieciech’s preparations Boleslaw and Zbigniew entered into an alliance. This took place at a popular assembly or Wiec organized in Wroclaw by a magnate named Skarbimir of the Awdaniec family. There it was decided to remove the current guardian of Boleslaw, a noble named Wojslaw who was a relative of Sieciech, and arrange for an expedition against the Palatine. Subsequently, in 1099, the armies of Count Palatine and Prince Herman encountered the forces of Zbigniew and Boleslaw near Zarnowiec by the river Pilica. There the forces of Boleslaw and Zbigniew defeated Sieciech's army, and Wladyslaw 1 Herman was obliged to permanently remove Sieciech from the position of Count Palatine. In the same year, at Christmas, Boles?aw concluded to short-lived peace with Bohemia. The agreement was concluded in Žatec. According to Cosmas, Boleslaw was appointed Miecznik (en: Sword-bearer) of his uncle Bretislaus 2, Duke of Bohemia. In addition, the young prince would be paid the amount of 100 pieces of fine silver and 10 talents of gold annually as a tribute to Bohemia (it was about the land of Silesia, for which he paid tribute to Wladyslaw 1).

    The rebel forces were then further directed towards Sieciechów, where the Palatine took refuge. Unexpectedly, Prince Wladyslaw came to the aid of his besieged favorite with a small force. At this point, the Princes decided to depose their father. The opposition sent Zbigniew with an armed contingent to Masovia, where he was to take control of Plock, while Boleslaw was directed to the South. The intention was the encirclement of their father, Prince Wladyslaw 1. The Prince predicted this maneuver and sent his forces back to Masovia. In the environs of Plock the battle was finally joined and the forces of Wladyslaw 1 were defeated. The Prince was thereafter forced to exile Sieciech from the country. The Palatine left Poland around 1100-1101. He was known to sojourn in the German lands. However, he eventually returned to Poland but did not play any political role again. He may have been blinded.

    Occupation:
    Wladyslaw 1 Herman died on 4 June 1102. The country was divided into 2 provinces, each administered by one of the late prince’s sons. The extent of each province closely resembled the provinces that the princes were granted by their father 3 years earlier, the only difference being that Zbigniew also controlled Mazovia with its capital at Plock, effectively ruling the northern part of the kingdom, while his younger half-brother Boleslaw ruled its southern portion. In this way two virtually separate states were created. According to some historians, Zbigniew tried to play the role of princeps or overlord, because at that time Boleslaw was only 16 years old. Because he was still too inexperienced to independently direct his domains, the local nobility gathered around him took great influence in the political affairs, included his teacher, Skarbimir from the Awdaniec family.

    They conducted separate policies internally as well as externally. They each sought alliances, and sometimes they were enemies of one another. Such was the case with Pomerania, towards which Boleslaw aimed his ambitions. Zbigniew, whose country bordered Pomerania, wished to maintain good relations with his northern neighbor. Boleslaw, eager to expand his dominion, organized several raids into Pomerania and Prussia. In Autumn of 1102 Boleslaw organized a war party into Pomerania during which his forces sacked Bialogard.

    As reprisal the Pomeranians sent retaliatory war parties into Polish territory, but as Pomerania bordered Zbigniew’s territory these raids ravaged the lands of the prince who was not at fault. Therefore, in order to put pressure on Boleslaw, Zbigniew allied himself with Borivoj 2 of Bohemia, to whom he promised to pay tribute in return for his help. By aligning himself with Boleslaw’s southern neighbor Zbigniew wished to compel Boleslaw to cease his raids into Pomerania. Boleslaw, on the other hand, allied himself with Kievan Rus and Hungary. His marriage to Zbyslava, the daughter of Sviatopolk 2 Iziaslavich in 1103, was to seal the alliance between himself and the prince of Kiev. However, Boleslaw's first diplomatic move was to recognize Pope Paschal 2, which put him in strong opposition to the Holy Roman Empire. A later visit of papal legate Gwalo, Bishop of Beauvais brought the church matters into order, it also increased Boleslaw's influence.

    Zbigniew declined to attend the marriage of Boleslaw and Zbyslava. He saw this union and the alliance with Kiev as a serious threat. Thanks to bribery, he therefore prevailed upon his ally, Borivoj 2 of Bohemia to invade Boleslaw’s province, ostensibly to claim the Polish crown. Boleslaw retaliated with expeditions into Moravia in 1104–1105, which brought the young prince not only loot, but also effectively disintegrated the alliance of Pomeranians and Zbigniew. During the return of the army, one part commanded by Zelislaw were defeated by the Bohemians. Boleslaw, who commanded the other part of the army, couldn't defeated them. Skarbimir, thanks to bribery, could stopped Borivoj 2. With a vast amount of money, the Bohemian ruler returned to his homeland and was concluded a short-lived peace with Bohemia. Then Borivoj 2 ended his alliance with Zbigniew. In order to paralyze the alliance of Pomerania and his older brother, Boleslaw carried out multiple attacks on northern land in 1103 (the battle of Kolobrzeg, where was defeated), and in 1104–1105, ended with success.

    The intervention of Boleslaw in the dynastic dispute in Hungary led him in a difficul political situation. At first, he supported the pretender Álmos, and marched to Hungary to help him. However, during the siege of Abaújvár in 1104, Álmos changed his mind and made peace conversations with his brother and rival King Coloman, at that point Zbigniew's ally. Boleslaw then retired his troops from Hungary and in 1105 made a treaty with Coloman. It was decided then that Boleslaw didn't support Álmos against the alliance Coloman-Zbigniew. In addition, the Hungarian King broke his agreements with the Bohemian Kingdom. The dynastic dispute in Prague between Borivoj 2 and his cousin Svatopluk caused the intervention of Boleslaw and his ally King Coloman in support of Svatopluk, with the main objective to place him in the Bohemian throne. However, a new rebellion of Álmos forced Coloman and his army to return Hungary. Boleslaw also decided to retreat. Svatopluk tried to master the city alone, but suffered a complete defeat; his attempt to seize power in Bohemia was unsuccessful.

    Also in 1105, Boleslaw entered into an agreement with his half-brother, in the same way like just a few years before entered with their stepmother Judith-Sophia (who in exchange of an abundant Oprawa wdowia (dower lands), secured her neutrality in Boleslaw's political contest with Zbigniew). The treaty, signed in Tyniec, was a compromise of both brothers in foreign policy; however, no agreement about Pomerania was settled there. One year later, the treaty ended when Zbigniew refused to help his half-brother in his fight against Pomerania. While hunting, Boleslaw was unexpectedly attacked by them. In the battle, the young prince almost lost his life. Bohemia, using the involvement of Boleslaw in the Pomeranian affairs as an excuse, attacked Silesia. The prince tried to re-established the alliance with his half-brother, without success. The effect of this refusal was the rapprochement to the Bohemian Kingdom in 1106. Boleslaw managed to bribe Borivoj 2 and have him join his side in the contest against Zbigniew and shortly after formally allied himself with Coloman of Hungary. With the help of his Kievan and Hungarian allies Boleslaw attacked Zbigniew’s territory, and began a civil war for the supreme power in Poland. The allied forces of Boleslaw easily took control of most important cities including Kalisz, Gniezno, Spycimierz and Leczyca, in effect taking half of Zbigniew’s lands. Through a mediation of Baldwin, Bishop of Kraków, a peace treaty was signed at Leczyca, in which Zbigniew officially recognized Boles?aw as the Supreme Prince of all Poland. However, he was allowed to retain Masovia as a fief.

    In 1107 Boleslaw 3 along with his ally King Coloman of Hungary invaded Bohemia in order to aid Svatopluk in gaining the Czech throne. The intervention in the Czech succession was meant to secure Polish interests to the south. The expedition was a full success: on 14 May 1107 Svatopluk was made Duke of Bohemia in Prague.

    Later that year Boleslaw undertook a punitive expedition against his brother Zbigniew. The reason for this was that Zbigniew had not followed his orders and had refused to burn down one of the fortresses of Kurów near Pulawy. Another reason was that Zbigniew had not performed his duties as a vassal by failing to provide military aid to Boleslaw for a campaign against the Pomeranians. In the winter of 1107–1108 with the help of Kievan and Hungarian allies, Boleslaw began a final campaign to rid himself of Zbigniew. His forces attacked Mazovia and quickly forced Zbigniew to surrender. Following this Zbigniew was banished from the country and with his followers, took refuge in Prague, where he found support in Svatopluk. From then Boleslaw was the sole lord of the Polish lands, though in fact his over-lordship began in 1107 when Zbigniew paid him homage as his feudal lord.

    In 1108 the balance of power in Europe changed. Svatopluk decided to paid homage to Emperor Henry 5 and in exchange received from him the formal investiture of Bohemia. At the same time King Coloman of Hungary was under attack by the combined forces of the Holy Roman Empire and Bohemia. Svatopluk also directed an attack to Poland; in this expedition took part Zbigniew and his followers. Boleslaw avoided a direct confrontation because he was busy in his fight against Pomerania. Now, the Polish-Hungarian coalition decided to give help and shelter to Borivoj 2. Later that year, Boleslaw and Coloman made an new expedition against Bohemia. This expedition was prompted by the invasion of the German-Bohemian coalition to Hungary (siege to Pozsony Castle) and the fact that Svatopluk, who owed Boles?aw his throne, didn't honor his promise in which he returned Silesian cities seized from Poland (Racibórz, Kamieniec, Kozle among others) by his predecessors. Boleslaw then decided to restore Borivoj 2 in the Bohemian throne. This attempt was unsuccessful as a result of the attack of the Pomeranians. Boleslaw was forced to bring his army to the north, where could repelled the invasion. Thanks to this situation, Borivoj 2 failed to regain the throne.

    In response to Boleslaw’s aggressive foreign policy, German king and Holy Roman Emperor Henry 5 undertook a punitive expedition against Poland in 1109 (the later called Polish-German War). In this fight, Henry 5 was assisted by Czech warriors provided by Svatopluk of Bohemia. The alleged reason for the war was the exile of Zbigniew and his restoration. Boleslaw received an ultimatum from the German King: he abandoned the expedition against him only if Zbigniew was restored with half of Poland as a rule, the formal recognition of the Holy Roman Empire as overlord and the payment of 300 pieces of fine silver as a regular tribute. Boleslaw rejected. During the negotiations between Germany and Poland, the Polish ruler was in the middle of a war against Pomerania. On the west side of the Oder river, Henry 5 hurriedly gathered knights for his expedition against Poland. Before the fight ended in Pomerania, the German troops have been able to approach Glogów.

    The military operations mainly taken place in southwestern Poland, in Silesia, where Henry 5’s army laid siege to major strongholds of Glogów, Wroclaw and Bytom Odrzanski. At this time along with the defense of towns, Boleslaw was conducting a highly effective guerrilla war against the Holy Roman Emperor and his allies, and eventually he defeated the German Imperial forces at the legendary Battle of Hundsfeld on 24 August 1109, who received that name because the dogs devoured the many corpses left in the battlefield. In the end Henry 5 was forced to withdraw from Silesia and Poland altogether. The heroic defense of towns by villagers, where Polish children were used as human shields by the Germans, in large measure contributed to the German inability to succeed and gave the battle a national character.

    In 1110 Boleslaw undertook an unsuccessful military expedition against Bohemia. His intention was to install yet another pretender on the Czech throne, Sobeslav 1, who sought refuge in Poland. During the campaign won a decisive victory against the Czechs at the Battle of Trutina on 8 October 1110; however, following this battle he ordered his forces to withdraw further attack against Bohemia. The reason for this is speculated to be the unpopularity of Sobeslav 1 among Czechs as well as Boleslaw’s unwillingness to further deteriorate his relations with the Holy Roman Empire. In 1111 a truce between Poland and the Holy Roman Empire was signed which stipulated that Sobeslav 1 would be able to return to Bohemia while Zbigniew would be able to return Poland. Boleslaw probably also agreed with the return of his half-brother as a result of pressure from the many supporters of the exiled prince in 1108, who according to the reports of Gallus Anonymus was surrounded to bad advisers (in this group unfavorable to Boleslaw was probably Martin 1, Archbishop of Gniezno). Once in Poland, Zbigniew could claim the sovereignty over his previous domains at the instigation of this group. The first step towards this was his presence in the Advent ceremonial (which was forbidden to him by Boleslaw after recognizing him as his overlord in Leczyca in 1107), which is reserved only for rulers. Zbigniew arrived surrounded by attendants, being carried before him a sword. This could be perceived by Boleslaw as an act of treason and caused a definitive breach in their relationship, under which Zbigniew was the vassal and Boleslaw the ruler. Probably these factors influenced Boles?aw's decision of a terrible punishment to Zbigniew: a year later, in 1112, he was blinded on Boleslaw’s orders.

    The blinding of Zbigniew caused a strong negative reaction among Boles?aw's subjects. Unlike blinding in the east, blinding in medieval Poland was not accomplished by burning the eyes out with a red hot iron rod or knife, but a much more brutal technique was employed in which the condemned's eyes were pried out using special pliers. The convict was then made to open his eyes and if they did not do so, their eyelids were also removed.

    Contemporary sources don't provide clear information if Boleslaw was indeed excluded from the community of the Church. Is generally believed that Archbishop Martin I of Gniezno (who was a strong supporter of Zbigniew) excommunicated Boleslaw for committing this crime against his half-brother. The excommunication exempted all Boleslaw's subjects from his oath to obedience. The prince was faced with a real possibility of uprising, of the sort that deposed Boles?aw the Bold. Seeing his precarious situation Boleslaw sought the customary penance that would reconcile the high priesthood. According to Gallus Anonymus, Boleslaw first fasted for forty days and made gifts to the poors:

    ...He slept in ashes and sackcloth, among the streams of tears and sobs, as he renounced communion and conversation with people.

    It's possible that Boleslaw decided to celebrate a public penance as a result of the negative public response to the blinding of Zbigniew. His intention with this was to rebuild his weakened authority and gain the favor of Zbigniew's supporters. Punishment of blinding was used in medieval Europe to the rebellious nobles. This act of Boles?aw against his half-brother could be received by the Polish society as a breach of the principle of solidarity among the members of the ruling dynasty, accepting the foundation of public order.

    According to Gallus, Boleslaw also sought and received forgiveness from his half-brother. In the next part of his penance, the prince made a pilgrimage to Hungary to the Abbeys of Saint Giles in Somogyvár and King Saint Stephen I in Székesfehérvár. The pilgrimage to the Abbey of Saint Giles also had a political goal; Boleslaw strengthened his ties of friendship and alliance with the Arpad dynasty. Following his return to Poland, Boleslaw even traveled to Gniezno to pay further penance at the tomb of Saint Adalbert of Prague, were poor people and clergy received numerous costly gifts from the prince. Only after this the excommunication was finally lifted. Following his repentance the Polish prince made a vague commitment to the Church.

    About Zbigniew's death there are not preserved information. In the obituary of the Benedictine monastery in Lubi? dated 8 July 1113 was reported the death of a monk in Tyniec called brother Zbigniew. Historians believed that he could be Boleslaw's half-brother. The information marked that his burial place was in the Benedictine monastery of Tyniec.

    The separation of Pomerania during the reign of Casimir 1 the Restorer contributed to the weakening of the Polish state, and subsequent rulers during the second half of the 11th century weren't able to unite all the lands that once belonged to Mieszko 1 and Boleslaw 1 the Brave. All attempts made to reconquer this area failed. Only after defeating Zbigniew and repelling the claims of Bohemia against Silesia during the Polis-German War of 1109, Boleslaw 3 Wrymouth was able to direct the expansion to the West, which he intended to return to Poland.

    The issue of conquest of Pomerania had been a lifelong pursuit for Boleslaw 3 Wrymouth. His political goals were twofold;

    First – to strengthen the Polish border on the Notec river line,

    Second – to subjugate Pomerania with Polish political overlordship but without actually incorporating it into the country with the exception of Gdansk Pomerania and a southern belt north of river Notec which were to be absorbed by Poland.

    By 1113 the northern border has been strengthened. The fortified border cities included: Santok, Wielen, Naklo, Czarnków, Ujscie and Wyszogród. Some sources report that the border began at the mouth of river Warta and Oder in the west, ran along the river Notec all the way to the Vistula river.

    Before Boleslaw 3 began to expand in Gdansk Pomerania (Pomerelia), he normalized his political relations with Bohemia. This took place in 1114 at a great convention on the border of the Nysa Klodzka river. In addition to Boleslaw also assisted Bohemian princes of the Premyslid line: Vladislaus 1, Otto 2 the Black and Sobeslav 1. The pact was sealed by the marriage of Boleslaw (a widower since his wife Zbyslava's death) with Vladislaus 1 and Otto 2's sister-in-law, the German noblewoman Salomea of Berg.

    After being normalized his relations with Bohemia, Boleslaw directed his efforts against Prussia, and in 1115 he made a victorious expedition, ravaging their tribal lands. As a result, the north-east border was at peace, which allowed to freely prepare the invasion to Gdansk Pomerania. The conquest of this part of the Pomeranian lands (made during 1115–19), crowned a long-time struggle of previous Polish rulers. The result was the complete incorporation of the territories on the Vistula River, including the castellany of Naklo, to Poland. Northern borders were established Polish Duchy probably on the line along the rivers Gwda and Uniesta (in later times currents of these rivers were the boundary between Pomerania and the Oder Slavic). It's also possible that the border ran along the Leba.

    The local rulers of the conquered Gdansk and Slupsk were removed from power and replaced by Polish nobles. Boleslaw also introduced Polish clerical organization, which was made in order to protect his interests in that territory. However, these areas refused to follow the church organization. The incorporation to the Polish Church occurred only during 1125–1126 at the time of the visit of Papal Legate Gilles, Cardinal-Bishop of Tusculum.

    During Boles?aw's Pomeranian campaign a formidable rebellion led by Count Palatine Skarbimir from the Awdaniec family began. The rebellion was quelled by the prince in 1117 and the mutinous nobleman were blinded as punishment. The conflict between Boleslaw and the Awdaniec family is difficult to explain due to the lack of sources. The cause was probably the growing influence of the family, the ambition and jealousy of Skarbimir against Boleslaw and his increased popularity. Another probable factor was the desire to put Wladyslaw 2, Boleslaw's first-born son, as the sole ruler after his death or also Boleslaw's fears to lose his position, as it was in the conflict with Sieciech. It was also suggested that Skarbimir entered in contacts with Pomeranians and Vladimir 2 Monomakh, Grand Prince of Kievan Rus'. Medieval historiography also associated the rebellion with the Law of Succession issued by Boleslaw. The problem with the principle of inheritance appeared between 1115 and 1116 (after the birth of his second son Leszek, first-born from his second marriage). According to one hypothesis Skarbimir objected the adoption of the statute who changed the traditional Polish succession customs. In the suppression of the rebellion played a major role Piotr Wlostowic of the Labedz family, who replaced Skarbimir as Count Palatine. Defeated, Skarbimir received a minor punishment from Boleslaw. The rebellion of Skarbimir also rested importance to the conquest of Gdansk Pomerania.

    Probably in the rebellion of Skarbimir intervened the Rurikid ruler Vladimir 2 Monomakh and his sons. In 1118 Monomakh incorporated Volhynia to his domains and expelled his ruler, Yaroslav Sviatopolkovich, who sought refuge firstly in Hungary, then in Poland. In Yaroslav's place, Monomakh put his son Roman as a ruler of Volhynia, and after his early death in 1119, replaced him with another son, Andrew, who in 1120 invaded Polish territory with the support of the Kipchaks tribe. A year later, Boleslaw with the exiled Yaroslav (who was his brother-in-law), organized a retaliatory expedition to Czermno. After this, for several years Boleslaw intervened in the dynastic disputes of the House of Rurik.

    During the 1120s the Kievan princes continue their expeditions against Poland. The neutrality of the neighboring Principality of Peremyshl was attributed to Count Palatine Piotr Wlostowic, who in 1122 captured Prince Volodar. A year later Boleslaw intervened again in Volhynia, where he wanted to restore Yaroslav. The expedition (aided by the Bohemian, Hungarian, Peremyshl and Terebovl forces) failed due to the death of Yaroslav and the stubborn resistance of the besieged Volodymyr-Volynskyi, aided by Skarbimir's supporters. This failed military expedition led to disturbances in the Polish-Hungarian-Halych alliance.

    Occupation:
    In 1121 (or 1119) Pomeranian Dukes Wartislaw 1 and Swietopelk 1 were defeated by Boleslaw's army at the battle of Niek?ad? near Gryfice. Polish troops ravaged Pomerania, destroyed native strongholds, and forced thousands of Pomeranians to resettle deep into Polish territory. Boleslaw's further expansion was directed to Szczecin (1121–1122). He knew that this city was well defended by both the natural barrier of the Oder river and his well-built fortifications, like Kolobrzeg. The only way to approach the walls was through the frozen waters of a nearby swamp. Taking advantage of this element of surprise, Boleslaw launched his assault from precisely that direction, and took control of the city. Much of the population was slaughtered and the survivors were forced to paid homage to the Polish ruler.

    A further step is probably fought battles on the western side of the Oder River, where Boleslaw had addressed areas to the Lake Morzyce (now the German Müritz). These areas were outside the territorial scope of Pomeranians. In parallel with the expansion of the Polish ruler to the west continued the conquest of these lands by Lothair, Duke of Saxony (and future Holy Roman Emperor). According to contemporary sources, a Saxon army approaching from above the Elbe River in the direction of today's Rostock. They conquered the Warinis, Circipanes, Kessinians and part of the Tollensers tribes. The expansion led by the two rulers was probably the result of earlier unknown agreements. This was the first step for the later Christianization of Pomeranian lands.

    In 1122 Boleslaw finally conquered Western Pomerania, who became a Polish fief. Duke Wartislaw 1 was forced to paid homage to the Polish ruler, paying an annual tribute of 500 marks of fine silver and the obligation to give military aid to Poland at Boleslaw’s request. In subsequent years the tribute was reduced to 300 marks. This success enabled Boleslaw to make further conquests. In 1123 his troops even reached to Rügen, but didn't mastered these areas.

    According to modern historiography, Boleslaw began to pay tribute to Emperor Henry 5, at least from 1135. Is believed that the amount was 500 marks of fine silver annually. It's unknown why Boleslaw began to paid homage to Henry 5, as the sources do not mention any reference about the Polish ruler being tributary of the Holy Roman Empire in the period 1121–1135.

    In order to make Polish and Pomeranian ties stronger, Boleslaw organized a mission to Christianize the newly acquired territory. The Polish monarch understood that the Christianization of the conquered territory would be an effective means of strengthening his authority there. At the same time he wished to subordinate Pomerania to the Gniezno Archbishopric. Unfortunately first attempts made by unknown missionaries did not make the desired progress. Another attempt, officially sponsored by Boleslaw and led by Bernard the Spaniard, who traveled to Wolin during 1122–1123, has ended in another failure. The next 2 missions were carried out in 1124–1125 and 1128 by Bishop Otto of Bamberg (called the Apostle of Pomerania). After appropriate consultation with Boleslaw, Bishop Otto set out on a first stage of Christianization of the region in 1124. In his mission Otto stayed firstly at Boleslaw's court, where he was provided with appropriate equipment, fire and several clergymen for his trip to Pomerania.

    The Bishop was accompanied throughout his mission by the Pomeranian ruler Wartislaw 1, who greeted him on the border of his domains, in the environs of the city of Sanok. In Stargard the pagan prince promised Otto his assistance in the Pomeranian cities as well as help during the journey. He also assigned 500 armored knights to act as guards for the bishop’s protection, and obtain the baptism of the elders tribal leaders. Primary missionary activities were directed to Pyrzyce, then the towns of Kamien, Wolin, Szczecin and once again Wolin. In the first 2 towns the Christianization went without resistance. In Kamien the task was facilitated by the intercession of Wartislaw 1's own wife and dignitaries. At Szczecin and Wolin, which were important centers of Slavic paganism, opposition to conversion was particularly strong among the pagan priests and local population. The conversion was finally accepted only after Boleslaw lowered the annual tribute imposed on the Pomeranians. Four great pagan temples were torn down and churches were built in their places. Otto's mission of 1124 ended with the erection of bishoprics in Lubusz for Western Pomerania and in Kruszwica for Eastern Pomerania (Gdansk), which was subordinated to the Archbishopric of Gniezno.

    In 1127 the first pagan rebellions began to take place. These were due to both the large tribute imposed by Poland as well as a plague that descended on Pomerania and which was blamed on Christianity. The rebellions were largely instigated by the old pagan priests, who had not come to terms with their new circumstances. Wartislaw 1 confronted these uprisings with some success, but was unable to prevent several insurgent raids into Polish territory. Because of this Boleslaw was preparing a massive punitive expedition that may have spoiled all the earlier accomplishments of missionary work by Bishop Otto. Thanks to Otto’s diplomacy direct confrontation was avoided and in 1128 he embarked on another mission to Pomerania. Wartislaw 1 greeted Otto at Demmin with some Polish knights. This time more stress was applied to the territories west of the Oder River, i.e. Usedom, Wolgast and Gützkow, which weren't under Polish suzerainty. The final stage of the mission returned to Szczecin, Wolin and Kamien. The Christianization of Pomerania is considered one of the greatest accomplishments of Boleslaw’s Pomeranian policy.

    In 1129 Boleslaw concluded with Niels, King of Denmark an alliance directed against Wartislaw 1 and the attempts of Lothair 3, King of Germany to subordinate Western Pomerania. In retaliation for the sack of Plock by Wartislaw 1 in 1128, Polish-Danish troops taken the Western Pomeranian islands of Wolin and Usedom.

    At end of the 1120s Boleslaw began to implement an ecclesiastical organization of Pomerania. Gdansk Pomerania was added to the Diocese of Wloclawek, known at the time as the Kujavian Diocese. A strip of borderland north of Notec was split between the Diocese of Gniezno and Diocese of Poznan. The bulk of Pomerania was however made an independent Pomeranian bishopric (whose first Bishop was one of the participants in the missionary expedition and former Polish royal chaplain, Adalbert), set up in the territory of the Duchy of Pomerania in 1140, and after Boles?aw had died in 1138 the duchy became independent from Poland.

    During the 1130s a project was designed by Norbert, Archbishop of Magdeburg, under which Pomerania would be divided between two dioceses subordinated to the Archbishopric of Magdeburg. At the same, he revivied the old claims about Magdeburg's ecclesiastical sovereignty over all Poland. A first Bull was prepared already in 1131, but never entered into force. Despite adversity, Norbert continued his actions to subdue the Polish Church during 1132–1133. For the Polish bishops, a call was made in the Curia.

    The Polish bishops didn't appear before Pope Innocent 2, which resulted in the issuing of the Bull Sacrosancta Romana in 1133, which confirmed the sovereignty of the Archbishopric of Magdeburg over the Polish Church and the projected Pomeranian dioceses. The formal privilegium maius was the culmination of Norbert's efforts. Boleslaw, trying to save his past efforts in Pomeranian politics, opted for his submission at Merseburg in 1135.

    To consolidate his power over Pomerania Boleslaw conducted in 1130 an expedition to the island of Rügen. For this purpose, he concluded an alliance with the Danish duke Magnus Nilsson (his son-in-law) who provided him with a fleet in exchange for support in his efforts to obtain the Swedish throne. The fleet of Magnus transported Polish troops to the shores of the island of Rügen. However, the intended battle on the island doesn't happen, because the Rani at the sight of the Polish-Danish combined forces recognize Boleslaw 's overlordship.

    After the successful invasion to the Danish capital, Roskilde in 1134 Boleslaw formed an alliance with Wartislaw 1 of Pomerania against King Eric 2 of Denmark (an ally of Emperor Lothair 3). The role of the Polish prince was limited only to aid the House of Griffins, not due while the real interest in Danish affairs. The Danish, after repelling the first attack, in retaliation led an expedition who led to their expansion into the lands of Pomerania.

    In 1125 Henry 5, Holy Roman Emperor and King of Germany, died. His successor, Lothair of Supplinburg, has been embroiled in disputes over his inheritance. For the Imperial crown, he became involved in the affairs of the Papacy. In 1130 there was a double election to the Apostolic See. Lothair supported Pope Innocent 2, hoping in this way to secure his own coronation. Contrary to was expected, Lothair's Imperial coronation didn't end his disputes against the contenders for the German throne.

    In 1130 Boleslaw controlled the areas situated on the left bank of the Oder river on the island of Rügen. Germany also wanted to control these lands, but the internal political situation and the involvement in the civil war in Hungary, however, didn't allow an armed conflict. The Bull Sacrosancta Romana of 1133 give the Archbishopric of Magdeburg sovereign rights over the Pomeranian dioceses instituted by Boleslaw.

    The death of King Stephen 2 of Hungary in 1131 led the country into civil war between two claimaints to the throne: Béla the Blind (son of Álmos, Duke of Croatia) and Boris (the alleged son of King Coloman). Boris sought the help of the Polish ruler, who hoped for a closer alliance with Hungary and cooperation with the Kievan Rus' princes (Boris was a son of a daughter of Vladimir 2 Monomakh). However, Boleslaw overestimated his strength against Béla, who counted with the support of almost all his country. The Polish army faced the combined forces of Hungary, Bohemia, Austria and Germany in the Battle of the Sajó river (22 July 1132), where the coalition had a complete victory over the Polish prince, who was forced to retreat.

    The success in Hungary was used by the Bohemian ruler Sobeslav 1, an Imperial vassal, who during 1132–1134 repeatedly led invasions to Silesia. The issue over the property of Silesia was subjected to the decision of Lothair 3.

    In February 1134 Sobeslav 1 of Bohemia and dignitaries of King Béla 2 of Hungary, together with Bishop Peter of Székesfehérvár went to Altenburg, where they presented their allegations against the Polish ruler. They asked the intervention of the Holy Roman Empire (preliminary requests occurred two years earlier). Lothair 3 accepted the request, acting as an arbitrator in the dynastic disputes in Central Europe.

    At the same time Béla 2 and Prince Volodymyrko of Peremyshl undertook a military expedition against Poland. The combined forces occupied Lesser Poland, reaching to Wislica. Shortly after, Boleslaw received a summons to the Imperial court at Magdeburg on 26 June 1135. Playing for time, however, he only send deputies. The emperor sent another delegation and requested a personal appearance of the Polish ruler, setting a new date on 15 August 1135, this time in Merseburg. Boleslaw realized that without an agreement with Lothair 3 he couldn't maintain the control over the newly conquered lands on the west side of the Oder and the island of Rügen.

    Even before the Congress of Merseburg was performed, Boleslaw persuaded one of ruling princes of Western Pomerania, Ratibor 1 to make an expedition against Denmark. It was a clear expression of ostentation to Emperor Lothair 3 because the King of Denmark was a German vassal. The fleet formed by 650 boats (with 44 knights and 2 horses) attacked the rich Norwegian port city of Kungahälla (now Kungälv in Sweden).

    The Congress took place on 15 August 1135. During the ceremony, Emperor Lothair 3 recognized the rights of the Polish ruler over Pomerania. In retribution, Boleslaw agreed to paid homage for the Pomeranian lands and the Principality of Rügen, with the payment of 6.000 pieces of fine silver from these lands to the Holy Roman Empire; however he remained fully independent ruler of his main realm, Poland. With Boleslaw's death in 1138, Polish authority over Pomerania ended, triggering competition of the Holy Roman Empire and Denmark for the area. The conflict with Hungary also ended, with Boleslaw recognizing Béla 2's rule. The agreement was sealed with the betrothal of Boleslaw's daughter Judith with Béla 2's Géza (this marriage never took place). In case of the Bohemian-Polish dispute the Imperial mediation failed. Boleslaw argued he must be treated as a sovereign ruler, who wasn't the case of Sobeslav 1, an imperial vassal. Lothair 3, unable to come to an agreement with the Polish ruler, proposed to discuss the matter in subsequent negotiations.

    The Congress ended with church ceremonies, during which Boleslaw carried the imperial sword. This was an honor granted only to sovereign rulers. An indirect goal of Polish diplomacy was the successful invalidation of the Papal Bull of 1133 and the recognition of metropolitan rights of the Archbishopric of Gniezno at the Synod in Pisa in 1135. On 7 July 1136 was issued the protectionist Bull Ex commisso nobis a Deo under which Pope Innocent 2 confirmed the unquestioned sovereignty of the Archbishopric of Gniezno over the Polish dioceses.

    After entering in the imperial sphere of influence, Poland normalized his relations with Bohemia at the Congress of Klodzko on 30 May 1137 (the so-called Peace of Klodzko), but the details of this agreement are unknown. This treaty was confirmed in the town of Niemcza, where Wladyslaw, the eldest son of Boleslaw, stood as godfather in the baptism of Wenceslaus, Sobeslav 1's son.

    In the last years of his life, Boleslaw's main concern was to arranged political marriages for his children in order to strengthening his relations with neighboring countries. In 1137 Boleslaw reinforced his relations with the Kievan Rus' with the marriage of his son Boleslaw with Princess Viacheslava, daughter of Vsevolod, Prince of Pskov. In the year of his death, by contrast, finally normalized his relations with Hungary through the marriage of his son Mieszko with Princess Elizabeth, daughter of King Béla 2.

    Boleslaw 3 Wrymouth died on 28 October 1138, probably in the town of Sochaczew. There are no records about the circumstances of his death. 12th century sources didn't provide information about his place of burial. It was only in the 15th century, when Jan Dlugosz recorded that the Prince's tomb was in the Masovian Blessed Virgin Mary Cathedral in Plock. However, he didn't showed from where took this information. Presumably the chronicler took this report from the lost Rocznik mazowiecki. Wawrzyniec Wszerecz, Canon of Plock during the 16th–17th century, wrote that Boleslaw was in a common coffin at the Cathedral, where the remains of his father Wladyslaw 1 Herman and several other Piast Masovian rulers were also placed.

    Boleslav married Salome av Berg-Schelklingen about 1115. Salome (daughter of Henrik av Berg-Schelklingen and Adelheid av Mochental) was born about Oct 1101; died on 27 Jul 1144. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 73. Richitza Swentoslawa  Descendancy chart to this point was born on 12 Apr 1116; died on 16 Jun 1185.

  5. 50.  Olaf (Olof) Gudrødsen, "Olafr 1" Descendancy chart to this point (33.Ragnhild5, 16.Ellisiv4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1080 in Isle of Man, England; died about 29 Jun 1153 in Isle of Man, England.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1103, Isle of Man, England; Konge Isle of Man & the Isles 1103-1153.

    Notes:

    Occupation:
    Olaf 1 Bitling the Red was the last born child of Godred Crovan (Orry). To be the youngest is not necessarily to be a dwarf.

    Óláfr Guðrøðarson (died 29 June 1153) was a twelfth-century King of the Isles. As a younger son of Guðrøðr Crovan, King of Dublin and the Isles, Óláfr witnessed a vicious power struggle between his elder brothers in the aftermath of their father's death.
    At some point, the young Óláfr was entrusted to the care of Henry 1, King of England, and like the contemporaneous Scottish monarchs, Alexander 1 and David 1, Óláfr appears to have been a protégé of the English king.

    As King of the Isles, Óláfr contracted marital alliances with neighbouring maritime rulers. Although he appears to have overseen successful military operations to reclaim the northern-most territories once controlled by his father, he may have witnessed the loss of authority in Galloway as well. Like his counterpart David 1, Óláfr was a reformer and moderniser of his realm. However, his four-decade reign ended in abrupt disaster when he was assassinated by 3 nephews in 1153. Following the ensuing power struggle, Óláfr's son Guðrøðr overcame the kin-slayers, and assumed the kingship of the Kingdom of the Isles.

    The Isles—an archipelagic region roughly incorporating the Hebrides and Mann—was ruled by Guðrøðr Crovan for over 2 decades until his death in 1095, whereupon his eldest son Logmaðr assumed control. Warring soon broke out between factions supporting Logmaðr's younger brother Haraldr, which led to the intervention and encroachment of Irish power into the region. After a short period of Irish domination, the region lapsed into further conflict which was capitalised on by Magnús Óláfsson, King of Norway, who led two military campaigns throughout the Isles and surrounding Irish Sea region at about the turn of the twelfth century. Magnús dominated these regions until his death in 1103, whereupon control of the Isles appears to have fragmented into chaos once again.

    Rather than allow ambitious Irish powers fill the power vacuum, Henry 1 appears to have installed Óláfr on the throne at some point between 1112 and 1115, about the time that Domnall mac Taidc relocated from the Isles to Ireland. Óláfr is recorded to have spent his youth at Henry 1's court, and Óláfr's later religious foundations reveal that he was greatly influenced by his English upbringing. In the second quarter of the eleventh century, Óláfr founded the abbey of St Mary of Rushen, a reformed religious house on Mann. He further oversaw the formation of the Diocese of the Isles, the territorial extent of which appears to reveal the boundaries of his realm. Óláfr is recorded to have had at least two wives: Ingibjørg, daughter of Hákon Pálsson, Earl of Orkney; and Affraic, daughter of Fergus, Lord of Galloway. The unions seem to reveal that Óláfr shifted from an alliance with Orkney to that with Galloway. Not long after his marriage to Affraic, one of Óláfr's daughters married Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll, an emerging power in the region.

    Although Óláfr's reign is recorded to have been peaceful, there is reason to suspect that his own succession was uncertain.
    In 1152, Guðrøðr travelled to Norway and rendered homage to Ingi Haraldsson, King of Norway. At about this time, the Diocese of the Isles was incorporated within the recently elevated Archdiocese of Niðaróss. Whilst this strengthened Norwegian links with the Isles, it secured the ecclesiastical independence of Óláfr's domain, and safeguard his secular authority in the region. Nevertheless before Guðrøðr returned to the Isles, three sons of Haraldr confronted Óláfr, and demanded a share of the kingdom before slaying him. Although the three men appear to have taken significant steps to counter military intervention from Galloway, they were soon after crushed by Guðrøðr, who returned to the region enstrengthened by Norwegian military might. Óláfr's descendants went on to reign as kings of the Isles for over a century.

    Óláfr was a member of the Crovan dynasty, and 1 of 3 sons of this family's eponymous ancestor, Guðrøðr Crovan, King of Dublin and the Isles (died 1095). The latter appears to have secured the kingship of the Isles in the late 1070s, and to have seized the kingship of Dublin in the early 1090s. Guðrøðr Crovan's downfall came in 1094 when he was forced from Ireland altogether by Muirchertach Ua Briain, King of Munster (died 1119). There is reason to suspect that Guðrøðr Crovan was driven from Mann as well, since he is recorded to have died on Islay the following year.

    According to the thirteenth–fourteenth-century Chronicle of Mann, Guðrøðr Crovan's eldest son, Logmaðr, succeeded to the kingship of the Isles. The chronicle further reveals that Logmaðr faced opposition from within his own family in the form of a rebellion by his brother, Haraldr. Logmaðr eventually overcame Haraldr, however, and is stated to have had him blinded and emasculated. Afterwards, Logmaðr appears to have faced further opposition in the form of a faction supporting his youngest brother, Óláfr. Apparently unable to overthrow Logmaðr on their own, the dissidents turned to Muirchertach, whose recent conquest of Dublin gave him control of that realm's dominating naval forces.

    If the chronicle is to be believed, Óláfr's supporters petitioned Muirchertach to provide a regent from his own kin—the Uí Briain—to govern the Isles until Óláfr was old enough to assume control himself. Such a clause may well have been a condition of Muirchertach's involvement, rather than a request. Nevertheless, the chronicle indicates that Muirchertach installed his nephew, Domnall mac Taidc (died 1115), upon the throne. Although Domnall had previously opposed Muirchertach over the kingship of Munster, he was the son of Muirchertach's brother, and further possessed strong familial connections with the Isles through his maternal descent from Echmarcach mac Ragnaill, King of Dublin and the Isles (died 1064/1065). Regardless, the death of Domnall's brother, Amlaíb, recorded by the seventeenth-century Annals of the Four Masters in 1096, suggests that Domnall and the rest of the Meic Taidc faced significant opposition in the Isles, possibly in the form of Logmaðr's adherents. Domnall's reign appears to have been brief. The chronicle's account of warfare on the island in about 1097–1098 fails to mention him at all, a fact which seems to be evidence that he had lost control by then.

    Probably late in 1097, Magnús Óláfsson, King of Norway (died 1103) turned his attention towards the Isles, and sent a certain Ingimundr into the region to take control on his behalf. Unfortunately for Magnús, Ingimundr was soon after slain on Lewis and Harris by leading Islesmen. The following year Magnús took matters into his own hands, and led an invasion-fleet of his into the area. As the invaders successfully carved their way through the Isles towards Mann, Logmaðr was evidently overcome and captured. From Mann, the Norwegians campaigned against the English in Anglesey. Although Magnúss saga berfœtts, within the thirteenth century Heimskringla, places this particular episode in the context of Norwegian conquest, it is likely that Magnús had merely assumed the same protector role that Óláfr's father had once filled with Gruffudd ap Cynan, King of Gwynedd (died 1137). Magnús gained the submission of Galloway, and may have consolidated his campaign through a treaty with Edgar, King of Scotland (died 1107).

    Magnús overwintered in the Isles, and left for Norway in the summer. He made his return to the region, nearly four years later, in 1102 or 1103. After reestablishing himself on Mann, Magnús entered into an marital alliance with Muirchertach formalised through the marriage between Magnús's young son, Sigurðr (died 1130), and Muirchertach's young daughter, Bjaðmunjo (fl. 1102/1103). The fact that Magnús intended to return to Norway reveals that Muirchertach benefited to most from the arrangement, although the alliance appears to have bound the kings against a common enemy in the region, Domnall Mac Lochlainn, King of Cenél nEógain (died 1121). Unfortunately for Muirchertach, and his long-term ambitions in the Isles, Magnús was slain in Ulster in 1103, and Sigurðr immediately repudiated his bride and returned to Norway. Although Muirchertach was able to regain control of Dublin and still had held considerable influence in the Isles, Magnús' death left a vacuum which neither Muirchertach nor Domnall Mac Lochlainn could fill.

    If the Chronicle of Mann is to be believed, at one point in his career Logmaðr repented the cruelty that he had inflicted upon Haraldr, and remorsefully resigned his kingdom before setting off to Jerusalem where he died. The particular terminology employed by the chronicle—that Logmaðr departed the kingdom - marked with the sign of the Lord's cross — suggests that he participated in a crusade. On the other hand, since the chronicle was compiled in the thirteenth century, during a period when the idea of a cross-bearing pilgrim was well established, it is possible that this depiction of L?gmaðr has been contaminated by anachronistic conceptions.

    If Logmaðr was indeed a crusader, it is uncertain which particular crusade he undertook. One possibility is that he took part in the First Crusade, a movement that reached its climax with the successful siege and capture of Jerusalem in mid 1099. Logmaðr could have embarked upon this enterprise in about 1096, the year the pope's calls reached England. Alternately, in light of Logmaðr's capture by the Norwegians in 1098, it is conceivable that his release from custody was made conditional upon his exile and participation in the First Crusade. On the other hand, it is not impossible that Logmaðr originally undertook a pilgrimage before catching wind of the crusade en route.

    Another possibility is that Logmaðr regained some form of control in the Isles following Magnús' death, and afterwards joined Sigurðr's expedition to Holy Land in the first decade of the twelfth century. The precise chronology of this enterprise is uncertain, although the Norwegian fleet certainly reached England before the end of the first decade of the twelfth century. It may have been at this point, whilst Sigurðr overwintered at the English royal court, that Logmaðr joined up with him. If Logmaðr and Sigurðr indeed rendezvoused in England, this may have been the time when Óláfr was entrusted to the safekeeping of the English king. Certainly, the chronicle reveals that Óláfr was brought up at the English court. The reason why he was entrusted into the care of the English may have been because Henry 1 was thought to have been the only monarch who could guarantee Óláfr's safety.

    A probable tenth-century ancestor of Óláfr was the Uí Ímair dynast Óláfr kváran, King of Northumbria and Dublin (died 980/981), This man was likely the prototype of the mediaeval literary character variously known as Havelok the Dane. The earliest surviving source detailing Havelok is the twelfth-century Estoire des Engleis. The catalyst for Óláfr kváran's incorporation into twelfth-century English literature may have been Óláfr's stay at the court of Henry 1. Conceivably, writers may have sought out the patronage of the young Óláfr by borrowing tales of his famous like-named forebear.

    According to the twelfth-century Historia regum, Alexander 1, King of Scotland (died 1124) struggled to maintain control of his kingdom. One region which may have caused the Scots some concern was the Isles. In 1111, Domnall mac Taidc seized the kingship of the region, possibly with the aid of Muirchertach's northern opponent, Domnall Mac Lochlainn. This encroachment of competing Irish factions into the Isles may well have been as unpalatable to the English and Scots as the power vacuum left in the wake of Magnús' demise. The chronicle accords Óláfr a reign spanning forty years. His accession to the kingship of the Isles, therefore, appears to date to about 1112, 1113, 1114, or 1115. As such, Óláfr's accession dates to about the time of Muirchertach's faltering authority in 1114. Domnall may have been driven out of the Isles by force, or he could have been drawn back to Ireland in an attempt to capitalise upon his uncle's failing health and fleeting authority.

    Óláfr's return to the Isles from England appears to have been the work of Henry 1, who would have likely welcomed a steadfast dependent in control a region of strategic importance. Although the English and Scottish kings were certainly at odds over Cumbria at about this time, it is likely that they would have cooperated to combat the extension of Uí Briain and Meic Lochlainn influence in the Isles. In fact, the Scottish king's participation in the 1114 English expedition against Gruffudd—a man who seems to have been an associate of Muirchertach—may have been undertaken in this context. Furthermore, Muirchertach was closely associated with the Bellême-Montgomery family that had risen in a failed revolt against the English Crown in the first decade of the century. According to the twelfth-century Gesta regum Anglorum, the English imposed a trade embargo against Muirchertach at some point during the reign of Henry 1. Whilst it is possible that this action was a consequence of Muirchertach's familial relationship with his son-in-law Arnulf de Montgomery (died 1118-1122) — and Muirchertach's possible part in the Bellême-Montgomery insurrection—another possibility is that the sanctions concerned Muirchertach's ambitions in the Irish Sea region, especially since Óláfr had been entrusted into Henry 1's care. By establishing Óláfr in the Isles, Henry 1 may have sought to mitigate the extension of Irish influence in the Isles, and escalate the expansion of English authority into the Irish Sea region.

    According to the Chronicle of Mann, Óláfr married Affraic, daughter of Fergus, Lord of Galloway (died 1161). Although the union is not dated by contemporary sources, it appears to have been arranged in the 1130s or 1140s. Affraic is specifically identified as the mother of Guðrøðr by the chronicle. The fact that he is recorded to have travelled to Norway on a diplomatic mission in 1152 suggests that he was an adult by this date, and may indicate that Óláfr and Affraic's union commenced in the 1130s. Several contemporary sources concerning Fergus' descendants suggest that he had married an illegitimate daughter of Henry 1 in about the 1120s, and that this woman was the mother of at least some of Fergus' offspring, including Affraic herself. In fact, the shared kinship between Guðrøðr and Henry 1's succeeding grandson, Henry 2, King of England (died 1189), is noted by the twelfth-century Chronica of Robert de Torigni, Abbot of Mont Saint-Michel (died 1186). The marital alliance forged between Óláfr and Fergus gave the Crovan dynasty valuable familial-connections with the English king, one of the most powerful rulers in western Europe. Fergus profited from the marriage pact as well, since it bound Galloway more tightly to the Isles, a neighbouring realm from which Galloway had been invaded during the time of Magnús' overlordship. The union also ensured Fergus the protection of one of Britain's most formidable fleets, and gave him a valuable ally then outwith the orbit of the Scottish king.

    Óláfr's dealings with the abbey of St Mary of Furness—a religious house founded by the Lord of Lancaster, Stephen of Blois (died 1154) — could be evidence that Óláfr and Stephen enjoyed amiable relations in the first third of the twelfth century, and may indicate that Óláfr supported Stephen as King of England after 1135. At about this time, David 1 appears to have consolidated his overlordship of Argyll, a region located on the western periphery of the Scottish realm. By about 1140, not only had Óláfr and Fergus bound themselves together, but Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll (died 1164) married one of Óláfr's illegitimate daughters. Although the name of this woman is not recorded by the Chronicle of Mann, she is identified as Ragnhildr by the thirteenth-century Orkneyinga saga. The marital binding of Óláfr with 2 of David 1's dependants — Fergus and Somairle — roughly coincided with the Scottish king's endeavour to establish control of Cumbria in the 1130s and 1140s. During this period, David's authority extended southwards along the Cumbrian coast through Copeland, Furness, into Stephen's former honour of Lancaster, thereby making him a principal power in the northern Irish Sea region. The martial alliances concerning Óláfr, therefore, may have formed part of a Scottish strategy to not only isolate him from an English alliance, but to project Scottish authority into the Irish Sea, and draw Óláfr into David 1's sphere of influence.

    Besides his wife Affraic, the chronicle states that Óláfr had many concubines by whom he had several daughters and three sons: Ragnvaldr (fl. 1164), Logmaðr, and Haraldr. The B-text of the thirteenth-century Fagrskinna records that Óláfr married Ingibjørg, daughter of Hákon Pálsson, Earl of Orkney (died c.1126). Whilst Ingibjørg is not referred to by the chronicle, she is certainly linked to Óláfr by Orkneyinga saga, although this source also incorrectly states — in a passage concerning Guðrøðr's son and successor, Ragnvaldr (died 1229) — that Ingibjørg was Guðrøðr's mother. As a consequence of this error, there is reason to suspect that the saga has conflated Guðrøðr's son with Somairle's like-named son, Ragnall (died 1191/1192–c.1210/1227). The saga's confused entry, therefore, may be evidence that Ingibjørg was the mother of Óláfr's daughter, Ragnhildr. The terminology employed by the sources documenting Affraic and Ingibjørg reveal that the latter's relationship with Óláfr came to be viewed differently in Orkney than the Isles. Although Orkneyinga saga acknowledges that the union between Ingibj?rg's own parents was not a canonical marriage either, the coupling formed the basis for her family's claim to the earldom. Whatever the case, Óláfr's union with Ingibjørg likely predates his marriage to Affraic. Accordingly, Óláfr appears to have turned from an alliance with Ingibjørg's brother and Norwegian dependant, Páll Hákonarson, Earl of Orkney (died 1137), to establish an alliance with Fergus, who was then a rising power in the Irish Sea region. The end result of this shift may be alluded to by the chronicle which states that Óláfr held peaceful alliances with Irish and Scottish kings so that none - dared disturbed - the Kingdom of the Isles.

    Whilst at the English royal court, Óláfr could well have met members of the Scottish monarchy. For example, Henry 1's wife was Matilda (died 1118), whose royal brothers, Alexander 1 and the future David 1, King of Scotland (died 1153), both resided in England before the onset of their reigns (the brothers respectively reigned in 1102–1124 and 1124–1153). Óláfr would have certainly been exposed to Henry 1's efforts to reform the English Church. Both Matilda and her husband were renowned patrons of religious orders, the Augustinians in particular. Although Óláfr's stay at Henry's court predated the arrival of the Savignac and Cisterian orders in England, Óláfr's experiences in England clearly influenced his decision to introduce reformed monastic orders into his own realm. In fact, the ecclesiastical actions of Óláfr's Scottish contemporaries—David I, and his predecessing Alexander 1 — were similarly influenced by their time spent in England. Óláfr's interest in religious reform is alluded to by the Chronicle of Mann, which declares:

    He was devout and enthusiastic in matters of religion and was welcome both to God and men.

    The ecclesiastical jurisdiction within Óláfr's kingdom was the Diocese of the Isles. Little is known of its early history, although its origins may well lie with the Uí Ímair imperium. Ecclesiastical interconnection between the Isles and Dublin seems to have been severed during a period of Irish overlordship of Dublin, at about the beginning of Guðrøðr Crovan's reign in the Isles. By the time of Óláfr's reign, the diocese appears to have encompassed the islands that had formerly been claimed by Magnús, and may well have included territory in western Galloway. In a letter that appears to date to about 1113, at about start of his reign, Óláfr presented an unnamed bishop for consecration to an Archbishop of York. Although the letter identifies the bishop with the initial - G - which potentially could represent Gerald (died 1108), whose tenure dates to 1100–1108, the fact that Óláfr's reign appears to have commenced several years later suggests that the initial is erroneous, and that the initial - T - was intended, perhaps in reference to either archbishop Thomas (died 1114), or the Thomas' successor, Thurstan (died 1140). No consecration is recorded in English sources, and Óláfr's candidate is not recorded in the chronicle.

    In about 1134, the chronicle reveals that Óláfr founded the abbey of St Mary of Rushen on Mann by granting Ivo, Abbot of Furness land to establish the house. As a Savignac daughter house of the nearby abbey of St Mary of Furness—a religious house seated just across the Irish Sea in Lancashire — the abbey of Rushen was the first reformed house in the Isles, and its foundation partly evidences the importance of links between Mann and northern England. The abbey's foundation charter reveals that Óláfr granted the monks of Furness the right to elect the Bishop of the Isles, a provision that further emphasised Óláfr's royal prerogative. The charter implies that episcopal authority within his realm had fallen to outsiders, and expresses the king's desire that the Isles be administered by its own bishop. This could be evidence that the former diocesan bishop, Hamond, died several years previous, and that a period of vacancy ensued in which neighbouring bishops took up the slack. The reestablishment of the Diocese of Whithorn in 1128, may have been undertaken in this context, and may also signal the loss of western Galloway from the Kingdom of the Isles.

    In a letter that probably dates not long after his foundation, Óláfr wrote to Thurstan, and confirmed the candidate elected by the monks of Furness. Hamond's successor appears to have been the shadowy Wimund, Bishop of the Isles (fl. c.1130–c.1150). According to the twelfth-century Historia rerum Anglicarum, Wimund began his ecclesiastical career at Furness before removing to Rushen. Although a twelfth-century chronicle of the ecclesiastical history of York states that Wimund professed obedience to Thomas, this archbishop's early tenure (1109–1114) suggests he has been confused with Thurstan. The fact that this source identifies Wimund's see as sancta ecclesia de Schith ("the holy Church of Skye") seems to be evidence that the diocesan seat had not yet been permanently centred on Mann, and that Wimund was seated at the site of the later mediaeval Snizort Cathedral. As a monk of Furness, Wimund may have originally relocated to Mann in the context of Óláfr's foundation of Rushen. He appears to have been the first Bishop of the Isles elected by the monks of Furness, and seems to have been consecrated by Thurstan. Wimund appears to have used his elevated position to violently seek the inheritance of an Earl of Moray in the late 1140s. Wimund's warring against the Scots eventually forced David 1 to cede him lands near Furness before his capture and mutilation in 1152. It is likely that Wimund's campaigning led to the abandonment of his diocesan see, and that his actions posed a serious threat to Óláfr's authority.

    The fact that Wimund is not listed amongst other diocesan bishops by the Chronicle of Mann could be evidence that Óláfr eventually came to repudiate him. A letter from Óláfr to the chapter of York suggests that the king unsuccessfully attempted to have a replacement, a certain Nicholas (fl. 1147-1152), consecrated by Robert de Ghent, Dean of York (died c.1158). The fact that Óláfr interacted with the dean suggests that the correspondence dates between the 1147 deposition of William fitz Herbert, Archbishop of York (died 1154) and the 1152 consecration of Henry Murdac, Archbishop of York (died 1153). Óláfr's inability to have his man consecrated may have been due to the Wimund episode being unresolved at the time. According to Robert de Torigni's Chronica and the thirteenth-century Flores historiarum, Henry Murdac consecrated John (fl. 1152), a Benedictine monk from Normandy, as Bishop of the Isles in 1152. The fact that the Chronicle of Mann fails to record John's name amongst other diocesan bishops appears to indicate that he was an unacceptable candidate to Óláfr and the Islesmen, and that John never occupied his see.

    By way of his ecclesiastical actions, Óláfr firmly established the Diocese of the Isles to correspond to the territorial borders of his kingdom, and seems to have initiated the transfer the ecclesiastical obedience of the Isles from the Archdiocese of Canterbury to Archdiocese of York. Such changes may have been orchestrated as a means to further distance his diocese from that of Dublin, where diocesan bishops were consecrated by the Archbishop of Canterbury. In 1152, steps were undertaken by the papacy to elevate the Diocese of Dublin to an archdiocese. Dublin's political and economic ties with the Isles could have meant that the Bishop of the Isles was now in danger of becoming subordinate to the Archbishop of Dublin. For Óláfr, such an event would have threatened to undermine both his ecclesiastical authority and secular power within his own realm. As a result of Óláfr's inability to have Nicholas formally consecrated, and his refusal to accept John as bishop, the episcopal see of the Isles appears to have been vacant at the same time of Dublin's ecclesiastical ascendancy. In consequence, without a consecrated bishop of its own, Óláfr's diocese seems to have been in jeopardy of falling under Dublin's increasing authority. Moreover, in 1152, David 1 attempted to have the dioceses of Orkney and the Isles included within the prospective Scottish Archdiocese of St Andrews.

    It may have been in the context of this ecclesiastical crisis in the Isles that Guðrøðr undertook his journey to Norway in 1152. Guðrøðr's overseas objective, therefore, may have been to secure the patronage of a Scandinavian metropolitan willing to protect the Diocese of the Isles. Certainly, Guðrøðr's stay in Norway coincided with the Scandinavian visit of the papal legate Nicholas Breakspeare, Cardinal-Bishop of Albano (died 1159), a man who had been tasked to create Norwegian and Swedish ecclesiastical provinces in order to further extend the papacy's authority into the northern European periphery. Eventually the newly created Norwegian province—the Archdiocese of Niðaróss—encompassed eleven dioceses within and outwith mainland Norway. One such overseas diocese was that of the Isles, officially incorporated within the province in November 1154. Although Óláfr did not live long enough to witness the latter formality, it is evident that the remarkable overseas statecraft undertaken by Óláfr and Guðrøðr secured their kingdom's ecclesiastical and secular independence from nearby Dublin. The establishment of the Norwegian archdiocese bound outlying Norse territories closer to Norwegian royal power. In effect, the political reality of the Diocese of the Isles — its territorial borders and nominal subjection to far-off Norway — appears to have mirrored that of the Kingdom of the Isles.

    In some respects, Óláfr's kingship may be comparable to that of David 1, who has come to regarded by modern historiography as a significant moderniser of the Scottish realm. have introduced modern forms of feudalism into his realm, and to have developed manorialism on Mann. He seems to have introduced the parochial system into the Isles; and like David 1, Óláfr transformed the church within his realm, creating a territorially defined diocese. His establishment of a more modern territorial kingship, which came to be associated with its demesne on Mann, may have led to the alienation of outlying areas. Although climatic conditions in the Isles improved in the eleventh century, and agricultural production appears to have increased as a result, there appears to have been a decrease in manufacturing by the twelfth century. Evidence of an eleventh-century mint on Mann exists prior to Guðrøðr Crovan's rule, but there is no evidence of one during Óláfr's reign, and no coins bearing the names of any of the members of his dynasty have been found.

    The acclamation or election of a king was an important component of kingship in northern mediaeval Europe. There are several examples of the role played by chieftains in the kingship of the Isles during Óláfr's floruit. For instance, the leading men of the realm are recorded to have brokered the deal to have Muirchertach provide a regent until Óláfr was old enough to reign, whilst disaffected chieftains are reported to have brought about the dramatic end of Ingimundr's regency, and chieftains are said to have accompanied Óláfr from England to begin his reign. Even in the immediate aftermath of Óláfr's demise, the Chronicle of Mann reveals that the chieftains of the Isles (principes insularum) gathered together and unanimously elected Guðrøðr as king.

    There is surviving evidence of only twenty royal charters dating from the reign of the Crovan dynasty. Of these, only one dates to the reign of Óláfr. Óláfr styled himself rex insularum, a Latin equivalent of a Gaelic title first accorded to his 10th century predecessor, Guðrøðr Haraldsson, King of the Isles (died 989). Surviving sources indicate that Óláfr was the first of several kings from his dynasty to claim to rule dei gratia (by the grace of God). The use of this formula was common amongst contemporary European monarchs but its use by the kings of the Isles, like the kings of Scotland, appears to have been adopted in imitation of the charters issued by the Angevin kings of England. Like the Scots, Óláfr and his successors appear to have adopted the formula to emphasise their sovereign right to kingship, to take their place amongst the leading monarchs of their time. Óláfr's use of the formula exemplifies the fact that — in comparison to his royal predecessors in the Isles — he was a new kind of ruler and the real founder of later Manx kingship. The fact that Óláfr was brought up at the English royal court could suggest that he, like David 1, was knighted by the English king. Certainly, several of Óláfr's thirteenth-century royal successors were knighted by their English counterpart.

    Óláfr appears to have been an energetic king who consolidated his rule in the northern portion of the Isles by way of military force. There is reason to suspect that this region had fallen under Orcadian influence before being reclaimed by the Islesmen under Óláfr. According to Hebridean tradition preserved by the seventeenth-century Sleat History, he was aided by Somairle in military operations (otherwise unrecorded in contemporary sources) against the ancient Danes north of Ardnamurchan. Together with its claim that Óláfr also campaigned on North Uist, this source may be evidence that the bitter struggle between Guðrøðr and Somairle (fought after Óláfr's demise) took place in the context of Somairle taking back territories that he had originally helped secure into Óláfr's kingdom. Somairle first emerges into the historical record in the 1130s supporting an unsuccessful rival branch of the Scottish royal family against David 1. By about the time of Somairle's marriage to Óláfr's daughter, David 1 seems to have successfully imposed his authority over Argyll. As a result of this apparent overlorship, Somairle may have been encouraged to redirect his energies from Scotland into the Isles.

    There is reason to suspect that the Kingdom of the Isles lost control of territories in Galloway during Óláfr's floruit. Earlier in the mid eleventh century, the Rhinns of Galloway may have been ruled by Guðrøðr Crovan's predecessor, Echmarcach. By the last years of the century, the region was ruled by Mac Congail, King of the Rhinns (died 1094), who may have been a descendant of Guðrøðr Crovan's immediate predecessor, Fingal mac Gofraid. Whether Mac Congail ruled independently or subordinate to Guðrøðr Crovan is unknown. The installation of Gilla Aldan (died 1151-1154) as Bishop of Whithorn, in the third decade of the twelfth century, may mark the date when the Rhinns finally separated from the Kingdom of the Isles. Although support from the rulers of Galloway and Scotland may well have strengthened Óláfr's position in the Isles, and the chronicle portrays his reign as one of peacefulness, other sources vaguely recount the mainland depredations wrought by Wimund. The latter's warring against the Scots suggests that Óláfr may have struggled to maintain control of his far-flung kingdom.

    It is uncertain how the Diocese of the Isles was organised during Óláfr's reign. There may well have been several regional centres where diocesan bishops, accompanied by retinues of clerics and warriors, would have visited each successive region, living off the rendered tithes. In time however, the ecclesiastical endowments on Mann, commenced by Óláfr and further developed by his successors, would have reduced the need for such peripatetic diocesan bishops. As the kings of the Isles became more identified with their seat on Mann, so too were the bishops of the Isles, which may have resulted in the alienation of outlying areas.

    The now-ruinous ecclesiastical site of Cille Donnain, near Loch Kildonan on South Uist, could well have been a bishop's seat and twelfth-century power-centre in the Isles. Its precise place in the organisation of the Isles is uncertain. Certainly, L?gmaðr is associated with the Uists by a particular verse of poetry, attributed to the contemporary skald Gísl Illugason, preserved by the early thirteenth-century Morkinskinna. This contemporary composition could be evidence of a connection between him, or an associated bishop, with the Uist chain of islands. It is possible that, at a later date, the Cille Donnain site could have formed a residence for the peripatetic diocesan bishops of the Isles during their periodic visitations in the Uists.

    The year 1153 was a watershed in the history of the Kingdom of the Isles. Not only did David 1 die late in May, but Óláfr himself was assassinated about a month later on 29 June, whilst Guðrøðr was still absent in Norway. According to the Chronicle of Mann, Óláfr had been confronted by three Dublin-based nephews—the Haraldssonar—the sons of his exiled brother, Haraldr. After hearing the demands of these men — that half of the kingdom should be handed over to them — a formal council was convened in which one of the Haraldssonar — a man named Ragnvaldr — approached Óláfr, raised his axe as if to salute the king, and decapitated him in a single stroke. In the resulting aftermath, the chronicle relates that the Haraldssonar partitioned the island amongst themselves. Whether the men attained any form of authority in the rest of the Isles is unknown. Once in control of Mann, the chronicle reveals that the men fortified themselves against forces loyal to Guðrøðr, the kingdom's legitimate heir, by launching a preemptive strike against his maternal grandfather, Fergus. Although the invasion of Galloway was repulsed with heavy casualties, once the Haraldssonar returned to Mann the chronicle records that they slaughtered and expelled all resident Gallovidians that they could find. This ruthless reaction evidently reveals an attempt to uproot local factions adhering to Guðrøðr and his mother.

    Within months of his father's assassination, Guðrøðr executed his vengeance. According to the chronicle, he journeyed from Norway to Orkney, enstrengthened by Norwegian military support, and was unanimously acclaimed as king by the leading Islesmen. He is then stated to have continued on to Mann where he overcame his three kin-slaying cousins, putting one to death whilst blinding the other two, and successfully secured the kingship for himself. Guðrøðr's reliance upon Norwegian assistance, instead of support from his maternal-grandfather, could suggest that the attack upon Galloway was more successful than the compiler of the chronicle cared to admit. Additionally, the account of incessant inter-dynastic strife amongst the ruling family of Galloway, recorded in the twelfth-century Vita Ailredi, suggests that Fergus may have struggled to maintain control of his lordship by the mid 1150s, and may also explain his failure to come to Guðrøðr's aid following Óláfr's death.

    The fact that Óláfr sent Guðrøðr to Norway in 1152 could suggest there had been anxiety over the succession of the Kingdom of the Isles, and that Guðrøðr rendered homage to Ingi Haraldsson, King of Norway (died 1161) in an effort secure assistance in safeguarding the kingship. The chronicle's account of Guðrøðr's return from Norway notes that he arrived with a fleet of five ships, which could indicate that overseas support was indeed obtained. The earlier episode of conflict between Óláfr's elder brothers, his own slaying at the hands of his nephews, and the later internecine struggles endured by his descendants, reveal that competition for the kingship of the Isles was incredibly competitive and exceptionally violent. The turn to Ingi occurred at about the same time that Norwegian encroachment superseded roughly thirty years of Scottish influence in Orkney and Caithness,[280] and could be evidence of a perceived wane in Scottish royal authority in the first years of the 1150s. In November 1153, following the death of David 1, Somairle seized the initiative and rose in revolt against the recently inaugurated Malcolm 4, King of Scotland (died 1165). The dynastic challenges faced by Malcolm, and the ebb of Scottish influence in the Isles, may partly account for Guðrøðr's success in consolidating control of the kingdom, and may be perceptible in the seemingly more aggressive policy he pursued as king in comparison to his father.

    Through Guðrøðr, Óláfr was the patrilineal-ancestor of later rulers of the Crovan dynasty, a kindred whose tenure of power in the Isles lasted until the second half of the thirteenth century. Through Ragnhildr, Óláfr was an important ancestor of the rulers of Clann Somairle, the descendants of Ragnhildr's husband Somairle. Whilst the union certainly testifies to Somairle's esteemed status, the key to his successful career may well have been the marriage itself. In fact, the chronicle and Orkneyinga saga reveal that the early rulers of Clann Somairle owed their claim to the kingship of the Isles by right of their genealogical link to Óláfr through Ragnhildr.

    Although the burial place of Óláfr is unrecorded and unknown, by the second quarter of the thirteenth century St Mary of Rushen appears to have filled the role of royal mausoleum for the Crovan dynasty. Guðrøðr was himself buried on Iona, an island upon which the oldest intact building is St Oran's Chapel. Certain Irish influences in this building's architecture indicate that it dates to about the mid twelfth century. The chapel could well have been erected by Óláfr or Guðrøðr. Certainly, their family's remarkable ecclesiastical activities during this period suggest that patronage of Iona is probable.

    Family/Spouse: Affraic av Galloway. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 74. Gudrød Olafsen, "Godred 4"  Descendancy chart to this point died about 10 Nov 1187.

  6. 51.  Judith av Böhmen Descendancy chart to this point (34.Adelheide5, 17.Anastasia4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1055; died about 1086.

    Judith married Vladislav (Wladyslaw) av Polen, "Vladislav 1" about 1083. Vladislav (son of Casimir Karol, "Casimir 1" and Maria Dobronega av Kiev) was born about 1044; died on 4 Jun 1102. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 75. Boleslav (Boleslaw) av Polen, "Boleslav 3"  Descendancy chart to this point was born on 20 Aug 1086; died on 28 Oct 1138.

  7. 52.  Anna av Kiev Descendancy chart to this point (36.Sviatapolk5, 18.Isjaslav4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1036 in Kiev, Ukraina; died after 1136.

    Family/Spouse: Swiatoslaw. Swiatoslaw (son of David and Theodosia) was born about 1080; died about 1143. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 76. NN av Tczernigov  Descendancy chart to this point

    Anna married Henry Capet, "Henry 1" on 29 Jan 1051. Henry was born about Apr 1008 in Champagne-Ardenne, Frankrike; died on 04 Aug 1060 in Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 77. Philippe Capet, "Philippe 1"  Descendancy chart to this point was born on 23 May 1053 in Champagne-Ardenne, Frankrike; died on 29 Jul 1108 in Frankrike.

  8. 53.  Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1"Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" Descendancy chart to this point (37.Vladimir5, 19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born on 01 Jun 1076 in Turiv, Ukraina; died on 14 Apr 1132.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1125, Kiev, Ukraina; Storfyrste.

    Notes:

    Birth:
    Han var eldste sønn av Vladimir Monomakh.

    Mstislav married Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev" about 1095. Kristina (daughter of Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1" and Ragnhild Torkilsdatter) died about 1122. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 78. Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev  Descendancy chart to this point was born after 1100; died after 1137.
    2. 79. Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev  Descendancy chart to this point was born about 1105 in Kiev, Ukraina; died after 1137.

  9. 54.  Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev" Descendancy chart to this point (38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died about 1122.

    Kristina married Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" about 1095. Mstislav (son of Vladimir Monomachus, "Vladimir 2" and Gyda Haraldsdatter) was born on 01 Jun 1076 in Turiv, Ukraina; died on 14 Apr 1132. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 78. Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev  Descendancy chart to this point was born after 1100; died after 1137.
    2. 79. Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev  Descendancy chart to this point was born about 1105 in Kiev, Ukraina; died after 1137.

  10. 55.  Ragnvald Ingeson Descendancy chart to this point (38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1086; died about 1126 in Falköping, Västra Götalands län, Sverige.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1125, Sverige; Konge av uppsveaerne og østgøtene.

    Notes:

    Occupation:
    Ragnvald Knaphøvde (Knapphode) var konge av Sverige i 1125-1126 og blir bare nevnt i vestgøtalovens kongeliste.

    Hans foreldre er ukjent, men det har vært antydet at han kan ha vært en sønn av en Olof Nøskonung eller Inge Stenkilsson den eldre, men han var uansett i slekt med den stenkilske ætten eller med de gamle kongene fra Uppsala for å kunne bli valgt til konge.

    I og med kong Inge den yngres død på begynnelsen av 1120-tallet kom Sverige inn i en urolig tid. Det historiske kildegrunnlaget for perioden er magert, men en av de personer som navnes er kong Ragnvald Knaphøvde.
    Han ble på midten av 1120-tallet valgt til konge av uppsveaerne og østgøtene. Vestgøtene hadde derimot valgt den danske prinsen Magnus den sterke til sin konge.

    Da Ragnvald hadde blitt valgt til konge ved Morasteinen bega han seg ut på den obligatoriske reisen rundt i Sverige, den såkalte - Eriksgata - for å bli akseptert som konge ved de lokale tingene.
    Da han kom til Vestergøtaland, men uten å ha sikret seg gisler i henhold til gammel sed og skikk ble han overfalt av lagmannen og bøndene og slått i hjel ved Karleby i nærheten av dagens Falkøping i 1126.

    Tilnavnet knaphøvde kommer av at Ragnvald skal ha hatt et særdeles lite og rundt hode.

    Hans datter Ingrid Ragnvaldsdatter (død en gang etter 1161) ble gift med kong Harald Gille, konge av Norge i tiden 1130-1136, og hun fødte ham Inge Haraldsson, også kalt for Inge Krokrygg (1135-1161).

    Died:
    Ragnvald skal ha blitt overfalt av lagmannen og bøndene og slått i hjel ved Karleby i nærheten av dagens Falköping.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 80. Ingrid Ragnvaldsdatter  Descendancy chart to this point was born about 1099; died about 1170 in Stårheim, Eid, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge.

  11. 56.  Margrethe (Margareta) Ingesdotter Descendancy chart to this point (38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died before 1130.

    Margrethe married Magnus Olavsen av Norge, "Magnus 2" about 1101. Magnus (son of Olav Haraldsen av Norge, "Olav 3" and Tora Jonsdatter) was born about 1073 in Namur, Vallonia, Belgia; died on 24 Aug 1103 in Ulster, Nord-Irland. [Group Sheet] [Family Chart]

    Margrethe married Niels (Nikolas) Sveinsen av Danmark, "Niels 1" about 1104. Niels (son of Svein (Svend) Ulvsen av Danmark, "Svein 2 Estridsson") was born about 1064; died on 25 Jun 1134 in Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]


  12. 57.  Astrad Thrugotsen Descendancy chart to this point (39.Thorgaut5, 22.Bodil4, 10.Gunnhild3, 3.Gunnhild2, 1.Sigrid1)

  13. 58.  Sven Thrugotsen Descendancy chart to this point (39.Thorgaut5, 22.Bodil4, 10.Gunnhild3, 3.Gunnhild2, 1.Sigrid1)

  14. 59.  Bodil Thorgautsdatter Descendancy chart to this point (39.Thorgaut5, 22.Bodil4, 10.Gunnhild3, 3.Gunnhild2, 1.Sigrid1) was born about 1056; died about 1103 in Jerusalem, Israel.

    Notes:

    Died:
    Hun dro sammen med sin mann på pilegrimsreise til Det hellige land da de begge begynte å trekke på årene.

    Erik Eiegod døde på Kypros, men hun selv skal ha nådd fram og døde deretter av sykdom på Oljeberget i 1103.

    Hun nevnes i den islandske Knytlinga saga fra 1200-tallet, men disse fortellingene om henne må regnes som upålitelige, blant annet blir hun i denne versjon gjort til en halvsøster av tyske keiser Henrik.

    Bodil married Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" about 1080. Erik (son of Svein (Svend) Ulvsen av Danmark, "Svein 2 Estridsson" and Ranveig Tordsdatter på Aurland) was born about 1056 in Slangerup, Sjælland, Danmark; died on 10 Jul 1103 in Kypros. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 81. Harald Eriksen av Danmark  Descendancy chart to this point was born about 1080; died about 1135.
    2. 82. Erik Eriksen av Danmark, "Erik 2"  Descendancy chart to this point was born about 1090; died on 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark; was buried after 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark.
    3. 83. Knud Eriksen  Descendancy chart to this point was born on 12 Mar 1096 in Roskilde, Sjælland, Danmark; died on 07 Jan 1131 in Haraldsted skov, Ringsted, Midtsjælland, Sjælland, Danmark; was buried after 07 Jan 1131 in Danmark.

  15. 60.  Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske" Descendancy chart to this point (40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1120; died after 1150.

    Other Events and Attributes:

    • Event-Misc: Abt 1150; Kvadet om Sigrid den stolte.

    Notes:

    Event-Misc:
    Om Sigrid kvad kongeskalden Einar Skulesson da han så henne styre et langskip i storm:

    Ferda heim den frue frøysekavl på havet pløyer.
    Båror bryt, og segla bulnar innom Ulsteinfjordens øyar.
    Aldri bar ei skute betre bør enn henne heim i hamn.

    Sigrid married Guttorm Åsulvsen på Rein about 1150. Guttorm (son of Åsulv Skulesen på Rein and Tora Skoftesdatter på Giske, "på Rein") was born about 1120 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died about 1183. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 84. Bård Guttormsen på Rein  Descendancy chart to this point was born about 1150 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 03 Apr 1194 in Florvåg, Askøy, Hordaland, Vestland, Norge; was buried after 3 Apr 1194 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge.

    Family/Spouse: Pål Skoftesen på Giske. Pål (son of Skofte Ogmundsen på Giske and Gudrun Tordsdatter på Giske) was born about 1070 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1150 in Sykkylven, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 85. Ingebjørg Pålsdatter på Giske  Descendancy chart to this point was born about 1110.

  16. 61.  Kristin Knudsdatter Descendancy chart to this point (43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born between 1118 and 1120; died after 1139.

    Kristin married Magnus Sigurdsen av Norge, "Magnus 3" about 1133. Magnus (son of Sigurd Magnusen av Norge) was born about 1115; died about 1139 in Hvaler, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]


  17. 62.  Margret Knudsdatter Descendancy chart to this point (43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born before 1131.

    Margret married Stig Tokesen Hvitaled, "Hvide av Skåne" before 1151. Stig died in 1151 in Viborg, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]


  18. 63.  Katarina (Karin) Knudsdatter Descendancy chart to this point (43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born before 1131.

    Family/Spouse: Prislav av Lolland. [Group Sheet] [Family Chart]


  19. 64.  Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1" Descendancy chart to this point (43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born on 14 Jan 1131; died on 12 May 1182.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1157, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Valdemar den store (1131–1182) var dansk medkonge 1147-1157 og dansk enekonge 1157-1182. Valdemar sørget for kraftig oppsving for Danmark under hans regjeringstid.

    Han var sønn av Knud Lavard og Ingeborg av Kiev. Valdemar ble født bare 8 dager etter at hans far ble myrdet og vokste opp hos den sjællandske høvdingen Asser Rig sammen med hans sønner Absalon og Esbern Snare.

    Under stridighetene om retten til tronen mellom Svein Grathe og Knut, sluttet han seg til Svein, som i 1147 gjorde ham til hertug av Slesvig.

    I 1154 skiftet Valdemar over til Knuts side og forlovet seg med hans halvsøster Sofie.
    Valdemar ble konge i Jylland i 1157, da riket ble delt mellom Svein, Knut og Valdemar, og enekonge samme år, etter at Knut ble drept under det såkalte - Blodgildet i Roskilde - 9.august 1157. Kong Knud får kløyvet skallen, mens det lyktes den sårede kong Valdemar å unnslippe.

    Etter å ha samlet en hær slo han fetteren Svein i Grathe Hede 23.oktober 1157, og ble enekonge over hele Danmark.

    Valdemar bygde opp en sterk kongemakt og rettet flere slag mot venderne (slavisk folk), støttet av vennen Absalon, som han i 1158 utnevnte til biskop i Roskilde.
    I 1159 samlet Valdemar en sjællandsk flåte og gjennomførte et tokt mot venderne. I de følgende årene gjennomførte han en rekke tokt, noe som kulminerte med at han inntok Rügen i 1169. I den forbindelse knuste de kjente gudebilder. Valdemar gikk i gang med å sikre rikets grense mot syd, dels ved å bygge Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved å bygge festningsanlegg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon bygde en festning på en liten øy utenfor handelsplassen Havn (København) ved Øresund; kjent som Absalons borg.

    Den europeiske maktkampen mellom paven og keiseren nådde Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spissen støttet kongen, og erkebiskop Eskil måtte dra i landflyktighet i Frankrike. Kronen og kirken kom til forsoning, og det ble markert ved at Valdemars far, Knud Lavard, ble opphøyd til helgen av pave Alexander 3 og gravlagt i St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig ble Valdemars 7-årige sønn, Knut 6 kronet og salvet som medkonge for å sikre arvefølgen. Dermed kan man si at det var Valdemar den store som innførte arvekongedømme i Danmark.

    I 1177 trakk Eskil seg tilbake og Absalon ble utnevnt til erkebiskop i Lund. Absalon innsatte flere venner på ledende poster og i 1180 brøt det ut et åpent opprør, og Absalon måtte flykte. Valdemar og Absalon vendte tilbake i 1181 med en hær og nedkjempet opprøret.

    I Valdemars regjeringstid skjedde det store forandringer i det danske samfunnet.
    Leidangplikten ble avløst av en leidangskatt, og for at de skulle kunne huse kongen når han reiste rundt i landet, skulle bønderne nå betale en skatt til kongens ombudsmenn (hele apparatet med ombudsmenn ble utbygget og vesentlig forbedret under Valdemar den store).
    Kongen fikk også flere inntekter i form av kongens overtagelse av ingenmandsland; det ingen eier, eier kongen.
    Valdemar tjente også godt på avgifter på det såkalte Skånemarkedet (sildemarkedet) i Skåne.

    Valdemar døde på Vordingborg slott 12.mai 1182. Bøndene i området bar liket til St.Bendts kirke hvor han ble gravlagt. Sammen med ektefellen Sofie fikk han sønnene Knut og Valdemar Sejr, samt 6 døtre.

    Family/Spouse: Sofia av Halicz. Sofia (daughter of Vladimir av Halicz and Richitza Swentoslawa) was born about 1140 in Polen; died on 05 May 1198 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 86. Sofie Valdemarsdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born about 1160 in Danmark.
    2. 87. Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2"  Descendancy chart to this point was born about 1170; died on 28 Mar 1241 in Vordingborg, Sjælland, Danmark; was buried after 28 Mar 1241 in Danmark.
    3. 88. Knut Valdemarsen av Danmark, "Knut 6"  Descendancy chart to this point was born in 1163; died in 1202.

  20. 65.  Erik Håkonsen av Danmark, "Erik 3" Descendancy chart to this point (44.Ragnhild5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1120; died on 27 Aug 1146 in Odense, Fyn, Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1137, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Han var sønn av høvdingen Håkon Jyde (Håkon Nordmann) og kong Erik Eiegods datter Ragnhild Eriksdatter, samt at han var nevø av sin forgjenger Erik Emune.

    Ved Erik Emunes død var hans sønn, Svein Grathe, mindreårig. Det samme var Magnus den sterkes sønn, Knut. Og endelig var Knud Lavards sønn Valdemar kun 6 år. Disse 3 arvingene ble senere kjent som Svein, Knut og Valdemar som delte landet mellom seg. Erik Lam var således det eneste kongsemne som var i myndig alder.

    Erik Lam hadde stått ved Erik Emunes side under slaget ved Fodevig, og det har også blitt hevdet at det var ham som slo Magnus den sterke i hjel. Saxo Grammaticus forteller at den jyske stormannen Sorte Plov og hans kampanjer, som i 1137 slo Erik Emune i hjel på Urnehoved Ting i Sønderjylland, forsøkte å få Valdemar utlevert og således tvinge igjennom en form for arvefølge, men hans mor Ingeborg sa nei. Erik Lam ble valgt da det ikke fantes andre kongsemner som var gamle nok eller befant seg i Danmark.

    Det lyktes Erik å få til et godt samarbeid med kirken som han skjenket rike gaver og privilegier. For eksempel fikk munkene ved St.Peders kloster i Næstved enerett på torghandel i tillegg til at munkene ved St.Knuds kloster i Odense fikk store pengegaver.

    Kong Erik sørget for å få Danmark styrt ved embetsmenn plassert rundt om i riket.

    Men i 1139 begynte problemene å melde seg. Olav Haraldsson, Harald Kesjas eneste overlevende sønn, og som i begynnelsen var mindreåring, gjorde opprør fra sin maktbase i Skåne. Det lyktes Olav å bli gjort til konge av landene i Skåne, og fordrev erkebiskop Assers etterfølger Eskil. Olav herjet på Sjælland og Erik tok kampen opp, men først i 1143 lyktes det Erik Lam å få bukt med Olav, som ble drept i slaget ved Glumstrup (Glumstorp) i nærheten av Helsingborg i Skåne.

    I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press.

    Erik Lam var gift med Luitgard eller Lutgard av Salzwedel, datter av markgreve Rudolf av Salzwedel, og i henhold til Saxo ektet han den bremiske erkebiskop Hartvigs søster, som ganske vist var en høybåren kvinne, men som mer utmerket seg ved fornem slekt enn ved sin kyskhet. De fikk ingen barn, men han etterlot seg en frillesønn ved navn Magnus som senere ble en av Valdemar den stores motstandere.

    Erik var den første danske konge som synes å ha vært meget påvirket av tysk kultur. Han tilbrakte den mest av sine unge år blant tyske riddere. Også hans hustru var tysk. Danmark synes å ha vært et stabilt og samlet land i løpet av hans kongedømme.
    De samtidige kildene synes å sette ham høyt, men samme kildene er uenig om hans personlighet. Han blir stundom portrettert som en passiv og ubesluttsom konge, andre ganger som en ivrig og modig kriger. Det var ikke hans sykdom som var årsaken til hans tilnavn, Lam, som kan tolkes som veik og svak, men som en senere skribent, Sven Aggesen, på 1180-tallet skriver:

    Det var en honningmild blidhed i hans væsen.

    Died:
    I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom, og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press.
    Han endte sitt liv kort tid deretter, 27.august samme år, i St.Knuds kloster i Odense.


  21. 66.  Knut Folkesson av Flandern Descendancy chart to this point (45.Ingegerd5, 26.Knut4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

  22. 67.  Arnulf Folkesson av Flandern Descendancy chart to this point (45.Ingegerd5, 26.Knut4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

  23. 68.  Bengt Folkesson Descendancy chart to this point (45.Ingegerd5, 26.Knut4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1098.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Sverige; Jarl.

    Notes:

    Occupation:
    Bengt Folkesson, känd som Bengt Snivil eller Bengt Snivel, var en svensk högreståndsperson tillhörande Folkungaätten som ska ha levat på 1100-talet.

    Enligt den danska historikern Saxo var han son till Folke den tjocke och prinsessan Ingegärd Knutsdotter av Danmark.

    Den svenska så kallade Genealogia folkungorum, som är trehundra år yngre än Saxo men åberopar sig på en gammal uppteckning i Varnhem, är källan till tillnamnet Snivil och uppgiften att Bengt skall ha varit fader till Birger Brosa, Magnus Minnisköld och Karl Döve samt farfar till Birger Jarl.

    Tillnamnet Snivil kan enligt Lagerqvist och Åberg tolkas antingen som den lille eller som näsvis bängel eller ha syftat på snor.

    Family/Spouse: NN Bjørnsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 89. Birger Bengtsson Brosa  Descendancy chart to this point died on 09 Jan 1202.
    2. 90. Magnus Bengtsson  Descendancy chart to this point
    3. 91. Karl Bengtsson  Descendancy chart to this point died about 1220.


Generation: 7

  1. 69.  Albrecht av Brandenburg, "Albrecht 1 av Sachsen" Descendancy chart to this point (47.Elika6, 29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1100 in Brandenburg, Tyskland; died on 18 Nov 1170.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Brandenburg, Tyskland; Også nevnt som Albrecht 1 der Bär av Sachsen.

    Albrecht married Sofie av Winzenberg in 1124. Sofie (daughter of Herman av Winzenberg, "Herman 1" and Hedvig av Assel) was born in 1107; died in 1160. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 92. Herman av Orlamünde  Descendancy chart to this point was born about 1130; died about 1176.
    2. 93. Bernhard av Sachsen, "Bernhard 3"  Descendancy chart to this point was born in 1140; died in 1212.

  2. 70.  Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev" Descendancy chart to this point (48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died about 1122.

    Kristina married Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" about 1095. Mstislav (son of Vladimir Monomachus, "Vladimir 2" and Gyda Haraldsdatter) was born on 01 Jun 1076 in Turiv, Ukraina; died on 14 Apr 1132. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 94. Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev  Descendancy chart to this point was born after 1100; died after 1137.
    2. 95. Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev  Descendancy chart to this point was born about 1105 in Kiev, Ukraina; died after 1137.

  3. 71.  Ragnvald Ingeson Descendancy chart to this point (48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1086; died about 1126 in Falköping, Västra Götalands län, Sverige.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1125, Sverige; Konge av uppsveaerne og østgøtene.

    Notes:

    Occupation:
    Ragnvald Knaphøvde (Knapphode) var konge av Sverige i 1125-1126 og blir bare nevnt i vestgøtalovens kongeliste.

    Hans foreldre er ukjent, men det har vært antydet at han kan ha vært en sønn av en Olof Nøskonung eller Inge Stenkilsson den eldre, men han var uansett i slekt med den stenkilske ætten eller med de gamle kongene fra Uppsala for å kunne bli valgt til konge.

    I og med kong Inge den yngres død på begynnelsen av 1120-tallet kom Sverige inn i en urolig tid. Det historiske kildegrunnlaget for perioden er magert, men en av de personer som navnes er kong Ragnvald Knaphøvde.
    Han ble på midten av 1120-tallet valgt til konge av uppsveaerne og østgøtene. Vestgøtene hadde derimot valgt den danske prinsen Magnus den sterke til sin konge.

    Da Ragnvald hadde blitt valgt til konge ved Morasteinen bega han seg ut på den obligatoriske reisen rundt i Sverige, den såkalte - Eriksgata - for å bli akseptert som konge ved de lokale tingene.
    Da han kom til Vestergøtaland, men uten å ha sikret seg gisler i henhold til gammel sed og skikk ble han overfalt av lagmannen og bøndene og slått i hjel ved Karleby i nærheten av dagens Falkøping i 1126.

    Tilnavnet knaphøvde kommer av at Ragnvald skal ha hatt et særdeles lite og rundt hode.

    Hans datter Ingrid Ragnvaldsdatter (død en gang etter 1161) ble gift med kong Harald Gille, konge av Norge i tiden 1130-1136, og hun fødte ham Inge Haraldsson, også kalt for Inge Krokrygg (1135-1161).

    Died:
    Ragnvald skal ha blitt overfalt av lagmannen og bøndene og slått i hjel ved Karleby i nærheten av dagens Falköping.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 96. Ingrid Ragnvaldsdatter  Descendancy chart to this point was born about 1099; died about 1170 in Stårheim, Eid, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge.

  4. 72.  Margrethe (Margareta) Ingesdotter Descendancy chart to this point (48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died before 1130.

    Margrethe married Magnus Olavsen av Norge, "Magnus 2" about 1101. Magnus (son of Olav Haraldsen av Norge, "Olav 3" and Tora Jonsdatter) was born about 1073 in Namur, Vallonia, Belgia; died on 24 Aug 1103 in Ulster, Nord-Irland. [Group Sheet] [Family Chart]

    Margrethe married Niels (Nikolas) Sveinsen av Danmark, "Niels 1" about 1104. Niels (son of Svein (Svend) Ulvsen av Danmark, "Svein 2 Estridsson") was born about 1064; died on 25 Jun 1134 in Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]


  5. 73.  Richitza Swentoslawa Descendancy chart to this point (49.Boleslav6, 31.Vladislav5, 15.Maria4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born on 12 Apr 1116; died on 16 Jun 1185.

    Family/Spouse: Vladimir av Halicz. Vladimir (son of Vsevolod and NN av Tczernigov) was born about 1110; died about 1144 in Novgorod, Russland. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 97. Sofia av Halicz  Descendancy chart to this point was born about 1140 in Polen; died on 05 May 1198 in Danmark.

  6. 74.  Gudrød Olafsen, "Godred 4" Descendancy chart to this point (50.Olaf6, 33.Ragnhild5, 16.Ellisiv4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died about 10 Nov 1187.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1187, Dublin, Irland; Konge av Dublin og øyene mot England-Skottland (del 1).
    • Occupation: Bef 1187, Dublin, Irland; Konge av Dublin og øyene mot England-Skottland (del 2).

    Notes:

    Occupation:
    Guðrøðr Óláfsson (died 10 November 1187) was a twelfth-century ruler of the kingdoms of Dublin and the Isles. Guðrøðr was a son of Óláfr Guðrøðarson, King of the Isles and Affraic, daughter of Fergus, Lord of Galloway. Throughout his career, Guðrøðr battled rival claimants to the throne, permanently losing about half of his realm to a rival dynasty in the process. Although dethroned for nearly a decade, Guðrøðr clawed his way back to regain control of a partitioned kingdom, and proceeded to project power into Ireland. Although originally opposed to the English invasion of Ireland, Guðrøðr adeptly recognised the English ascendancy in the Irish Sea region and aligned himself with the English. All later kings of the Crovan dynasty descended from Guðrøðr.

    In the last year of his father's reign, Guðrøðr was absent at the court of Ingi Haraldsson, King of Norway, forging closer ties with the Kingdom of Norway. When Óláfr was assassinated by rival members of the Crovan dynasty in 1153, Guðrøðr returned to the Isles, overthrew his usurping cousins, and seized the throne for himself. Guðrøðr evidently pursued a more aggressive policy than his father, and the following year appears to have lent military assistance to Muirchertach Mac Lochlainn, King of Cenél nEógain in the latter's bid for the high-kingship of Ireland. Not long afterwards, Guðrøðr faced a dynastic challenge from his brother-in-law, Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll, whose son, as a grandson of Óláfr, possessed a claim to the throne. Late in 1156, Guðrøðr and Somaile fought an inconclusive sea-battle and partitioned the kingdom of the Isles between them. Two years later Somairle stuck again and forced Guðrøðr from the Isles altogether.

    Guðrøðr appears to have spent his exile in the kingdoms of England and Scotland before journeying to Norway. In about 1161, Guðrøðr distinguished himself in the ongoing Norwegian civil wars at the final downfall of Ingi. Guðrøðr made his return to the Isles in 1164, in the aftermath of Somairle's defeat and death at the hands of the Scots. Although he regained the kingship itself, the territories ceded to Somairle in 1156 were retained by the latter's descendants. At some point in his career, Guðrøðr briefly held the kingship of Dublin. Although he was initially successful in fending off Muirchertach, the Dubliners eventually settled with the latter, and Guðrøðr returned to the Isles. This episode may have bearing on Guðrøðr's marriage to Findguala ingen Néill, Muirchertach's granddaughter. In 1170, Dublin fell to an Anglo-Irish alliance. The following year the ousted King of Dublin attempted to retake the town, and Ruaidrí Ua Conchobair, King of Connacht attempted to dislodge the English from Dublin. In both cases, Guðrøðr appears to have provided military assistance against the English. In succeeding years, however, Guðrøðr aligned himself with one of the most powerful English conquerors, John de Courcy. Guðrøðr's assistance to John, who had married Guðrøðr's daughter, Affrica, may have played a critical role in John's successful conquest of the Kingdom of Ulaid. Guðrøðr died in 1187 and was succeeded by his eldest son, R?gnvaldr. Although Guðrøðr may have attempted to avert any succession disputes between his descendants, R?gnvaldr and his younger brother, Óláfr svarti, eventually fought each over the throne, and the resulting conflict carried on into later generations.

    Guðrøðr was a son of Óláfr Guðrøðarson, King of the Isles (died 1153) and his wife Affraic ingen Fergusa. The men were members of the Crovan dynasty, a Norse-Gaelic kindred descended from Guðrøðr Crovan, King of Dublin and the Isles (died 1095). Following Guðrøðr Crovan's death in 1095, there is a period of uncertainty in the history of the Kingdom of the Isles. Although the latter's eldest son, Logmaðr, appears to have succeeded to the kingship, he was soon forced to content with factions supporting his younger brothers: Haraldr, and Óláfr. Although he successfully dealt with Haraldr, foreign powers from Ireland intruded into the Isles, and Magnús Óláfsson, King of Norway (died 1103) seized control of the kingdom. At some point, Óláfr was entrusted to the protection of Henry 1, King of England (died 1135), and spent his youth in England before his eventual restoration as King of the Isles in the second decade of the twelfth century.

    The thirteenth–fourteenth-century Chronicle of Mann reveals that Guðrøðr's mother, Affraic, was a daughter of Fergus, Lord of Galloway (died 1161). Several contemporary sources concerning Fergus' descendants suggest that he was married to an illegitimate daughter of Henry I, and that this woman was the mother of at least some of his offspring, including Affraic herself. Although the union between Guðrøðr's parents is not dated in contemporary sources, it appears to have been arranged in the 1130s or 1140s. The marital alliance forged between Óláfr and Fergus gave the Crovan dynasty valuable familial-connections with the English Crown, one of the most powerful monarchies in western Europe. As for Fergus, the union bound Galloway more tightly to a neighbouring kingdom from which an invasion had been launched during the overlordsship of Magnús. The alliance with Óláfr also ensured Fergus the protection of one of Britain's most formidable fleets, and further gave him a valuable ally outwith the orbit of the Scottish Crown.

    Another alliance involving Óláfr was that with Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll (died 1164). Perhaps at about 1140, during a period when the latter was an apparent dependant of David 1, King of Scotland (died 1153), Somairle married Ragnhildr, one of Óláfr's illegitimate daughters. There is reason to suspect that the alliance was an after effect of the Scottish Crown's advancing overlordship. The marriage itself had severe repercussions on the later history of the Isles, as it gave the Meic Somairle—the descendants of Somairle and Ragnhildr—a claim to the kingship through Ragnhildr's royal descent. In the words of the chronicle, the union was the cause of the collapse of the entire Kingdom of the Isles.

    Although the Chronicle of Mann portrays Óláfr's reign as one of tranquillity, a more accurate evaluation of his reign may be that he adeptly managed to navigate an uncertain political climate. By the mid part of the twelfth century, however, the ageing king's realm may well have begun to buckle under the strain, as perhaps evidenced by the depredations wrought on the Scottish mainland by Óláfr's leading ecclesiast, Wimund, Bishop of the Isles (fl. c.1130–c.1150). Confirmation of Óláfr's concern over the royal succession may well be preserved by the Chronicle of Mann, which states that Guðrøðr journeyed to the court of Ingi Haraldsson, King of Norway (died 1161) in 1152, where Guðrøðr rendered homage to the Norwegian king, and seemingly secured recognition of the royal inheritance of the Isles. According to Robert's Chronica, the kings of the Isles owed the kings of Norway a tribute of ten gold marks upon the accession of a new Norwegian king. This statement could indicate that Guðrøðr rendered Ingi such a payment upon his visit to the Norwegian court in 1152.

    The following year marked a watershed in the history for the Kingdom of the Isles. For not only did David die late in May, but Óláfr himself was assassinated about a month later, on 29 June, whilst Guðrøðr was still absent in Norway. According to the chronicle, Óláfr had been confronted by three Dublin-based nephews—the Haraldssonar—the sons of his exiled brother, Haraldr. After hearing the demands of these men—that half of the kingdom should be handed over to them—a formal council was convened in which one of the Haraldssonar slew Óláfr himself. In the resulting aftermath, the chronicle relates that the Haraldssonar partitioned the island amongst themselves. Once in control, the chronicle reveals that the men fortified themselves against forces loyal to Guðrøðr, the kingdom's legitimate heir, by launching a preemptive strike against his maternal grandfather, Fergus. Although the invasion of Galloway was repulsed with heavy casualties, once the Haraldssonar returned to Mann the chronicle records that they slaughtered and expelled all resident Gallovidians that they could find. This ruthless reaction evidently reveals an attempt to uproot local factions adhering to Guðrøðr and his mother. Whatever the case, within months of his father's assassination, Guðrøðr executed his vengeance. According to the chronicle, he journeyed from Norway to Orkney, enstrengthened by Norwegian military support, and was unanimously acclaimed as king by the leading Islesmen. He is then stated to have continued on to Mann where he overcame his three kin-slaying cousins, putting one to death whilst blinding the other 2, and successfully secured the kingship for himself. Whether Guðrøðr succeeded to the throne in 1153 or 1154 is uncertain. The chronicle itself states that he overcame the Haraldssonar in the autumn following their coup.

    Guðrøðr's reliance upon Norwegian assistance, instead of support from his maternal-grandfather, could suggest that the attack upon Galloway was more successful than the compiler of the chronicle cared to admit. Additionally, the account of incessant inter-dynastic strife amongst the ruling family of Galloway, as recorded by the twelfth-century Vita Ailredi, suggests that Fergus may have struggled to maintain control of his lordship by the mid 1150s, and may also explain his failure to come to Guðrøðr's aid following Óláfr's death. Óláfr and Guðrøðr's turn to Ingi occurred at about the same time that Norwegian encroachment superseded roughly thirty years of Scottish influence in Orkney and Caithness, and could be evidence of a perceived wane in Scottish royal authority in the first years of the 1150s. In November 1153, following the death of David, Somairle seized the initiative and rose in revolt against the recently inaugurated Malcolm 4, King of Scotland (died 1165). The dynastic-challenges faced by Malcolm, and the ebb of Scottish influence in the Isles, may partly account for Guðrøðr's success in consolidating control of the kingdom, and may be perceptible in the seemingly more aggressive policy he pursued as king in comparison to his father.

    Midway through the twelfth-century, Muirchertach Mac Lochlainn, King of Cenél nEógain (died 1166) pressed forth to claim to the high-kingship of Ireland, an office then held by the elderly Toirrdelbach Ua Conchobair, King of Connacht (died 1156). In 1154, the forces of Toirrdelbach and Muirchertach met in a major conflict fought off the Inishowen coast, in what was perhaps one of the greatest naval battles of the twelfth century. According to the seventeenth-century Annals of the Four Masters, Muirchertach's maritime forces were mercenaries drawn from Galloway, Arran, Kintyre, Mann, and the territories of Scotland. This record appears to be evidence that Guðrøðr, Fergus, and perhaps Somairle, provided ships to Muirchertach's cause. Although Toirrdelbach's forces obtained a narrow victory, his northern maritime power seems to have been virtually nullified by the severity of the contest, and Muirchertach soon after marched on Dublin, gained overlordship over the Dubliners, and effectively secured himself the high-kingship of Ireland for himself.

    The defeat of forces drawn from the Isles, and Muirchertach's subsequent spread of power into Dublin, may have had severe repercussions concerning Guðrøðr's career. In 1155 or 1156, the Chronicle of Mann reveals that Somairle precipitated a coup against Guðrøðr, specifying that Þorfinnr Óttarsson, one of the leading men of the Isles, produced Somairle's son, Dubgall, as a replacement to Guðrøðr's rule. Somairle's stratagem does not appear to have received unanimous support, however, as the chronicle specifies that the leading Islesmen were made to render pledges and surrender hostages unto him.

    Late in 1156, on the night of 5-6 January, Somairle and Guðrøðr finally clashed in a bloody but inconclusive sea-battle. According to the chronicle, Somairle's fleet numbered eighty ships, and when the fighting concluded, the men divided the Kingdom of the Isles between themselves. Although the precise partitioning is unrecorded and uncertain, the allotment of lands seemingly held by Somairle's descendants in the twelfth- and thirteenth centuries could be evidence that he and his son gained the southern-most islands of the Hebrides, whilst Guðrøðr retained the northern-most. Two years later the chronicle reveals that Somairle, with a fleet of fifty-three ships, attacked Mann and drove Guðrøðr from the kingship and into exile. According to the thirteenth-century Orkneyinga saga, the contemporary Orcadian warlord Sveinn Ásleifarson (died 1171?) had connections in the Isles, and overcame Somairle in battle at some point in the twelfth century. Although this source's account of Sveinn and Somairle is clearly somewhat garbled, it could be evidence that Sveinn aided Guðrøðr in his struggle against Somairle. Although the young Dubgall may well have been the nominal King of the Isles following Guðrøðr's final defeat, the chronicle makes it clear that it was Somairle who possessed the real power, and certain Irish source regarded Somairle as king by the end of his career. Why Somairle's son was selected in his place is uncertain; it may have been because Somairle himself was somehow an unacceptable candidate to the Islesmen, and that Ragnhildr's ancestry lent credibility to Dubgall that Somairle lacked himself.

    Contemporaneous sources reveal that, upon his expulsion, Guðrøðr attempted to garner royal support in England and Scotland. For example, the English Pipe rolls record that, in 1158, the sheriffs of Worcester and Gloucester received allowances for payments made to Guðrøðr for arms and equipment. Guðrøðr may have arrived in England by way of Wales. The English Crown's recent use of naval forces off the Gwynedd coast, as well as Guðrøðr's own familial links with the king himself, may account for the Guðrøðr's attempts to secure English assistance. Whatever the case, Guðrøðr was unable to gain Henry 2's help, and the latter proceeded to busy himself in Normandy. Guðrøðr next appears on record in Scotland, the following year, when he witnessed a charter of Malcolm to Kelso Abbey. The fact that the Scottish Crown had faced opposition from Somairle in 1153 could suggest that Malcolm was sympathetic to Guðrøðr's plight. Although the latter was certainly honourably treated by the Scots, as revealed by his prominent place amongst the charter's other witnesses, he was evidently unable to secure military support against Somairle.

    It is uncertain why Guðrøðr did not turn to his grandfather, Fergus, for aid. One possibility is that the defeat of the Gallovidian fleet in 1154 severely weakened the latter's position in Galloway. In fact, there is evidence to suggest that Galloway endured a bitter power struggle later that decade. According to the twelfth–thirteenth-century Chronicle of Holyrood, Malcolm overcame certain - confederate enemies - in Galloway in 1160. Although the exact identities of these opponents are unknown, it is possible that this source documents a Scottish victory over an alliance between Somairle and Fergus. Before the end of the year, Fergus retired to Holyrood Abbey, and Somairle came into the king's peace. Although the concordat between the Scottish Crown and Somairle may have taken place after the Malcolm's subjugation of Somairle and Fergus, an alternate possibility is that the agreement was concluded in the context of Somairle having aided the Scots in their overthrow of Fergus. Somairle's deal with Scottish Crown may also have been undertaken not only in an effort to ensure that his own authority in the Isles was recognised by Malcolm, but to limit any chance of Guðrøðr receiving future royal support from the Scots.

    Having failed to secure substantial support in England and Scotland, Guðrøðr appears to have turned to Ingi, his nominal Norwegian overlord. In late 1160 or early 1161, Guðrøðr distinguished himself in the ongoing civil war in the Norwegian realm, as evidenced by Hákonar saga herðibreiðs within the thirteenth-century saga-compilation Heimskringla. The fact that the Icelandic Annals allege that Guðrøðr assumed the kingship of the Isles in 1160 could be evidence that, whilst in Norway, Ingi formally recognised Guðrøðr as king in a public ceremony. There is reason to suspect that Guðrøðr's support of Ingi may have been undertaken in the context of fulfilling military obligations as a vassal. Be that as it may, Hákonar saga herðibreiðs reveals that Guðrøðr played an important part in Ingi's final downfall in battle at Oslo in 1161. Up until 1155, Ingi had shared the kingship with his brothers Sigurðr (died 1155) and Eysteinn (died 1157). With both of these brothers dead by 1157, Ingi was forced to contend with Hákon Sigurðarson (died 1162), who had been elected to the kingship within the year. In regard to Guðrøðr himself, the saga relates that during this final battle against Hákon, Guðrøðr, at the head of fifteen-hundred men, went over to Hákon's side. Guðrøðr's decision to abandon his embattled overlord tipped the scales in favour of Hákon, and directly contributed to Ingi's defeat and death. The young Magnús Erlingsson (died 1184) was elected king after Ingi's death, and following the fall of Hákon, was crowned king in 1163-1164. It is likely that Guðrøðr was present at Magnús Erlingsson's coronation, and possible that Guðrøðr rendered homage to him as well.

    Somairle was slain in an unsuccessful invasion of mainland Scotland in 1164. The declaration in the fifteenth–sixteenth-century Annals of Ulster, of Somairle's forces being drawn from Argyll, Kintyre, Dublin, and the Isles, reveals the climax of Somairle's authority and further confirms his usurpation of power from Guðrøðr. Despite the record preserved by the Icelandic Annals—that Guðrøðr regained the kingship of the Isles in 1160—it appears that Guðrøðr made his actual return to the region after Somairle's fall. Although it is possible that Dubgall was able to secure power following his father's demise, it is evident from the Chronicle of Mann that the kingship was seized by Guðrøðr's brother, R?gnvaldr (fl. 1164), before the end of the year. Almost immediately afterwards, Guðrøðr is said by the same source to have arrived on Mann, ruthlessly overpowered his brother, and regained the kingship once and for all. Upon Guðrøðr's reestablishment in the Isles, the realm was partitioned between two closely related rival kindreds: the Meic Somairle and Crovan dynasty.

    In an entry dated 1172, the chronicle states that Mann was invaded by a certain Ragnall mac Echmarcacha, a man who slaughtered a force of Manx coast-watchers before being slain himself in a later engagement on the island. Although the chronicle claims that Ragnall was of - royal stock - his identity is otherwise uncertain. One possibility is that this man's final adventure was somehow related to the dramatic fall of Norse-Gaelic Dublin in the preceding years. He could have possessed a connection with the former rulers of the town, as a distant relative of Echmarcach mac Ragnaill, King of Dublin and the Isles (died 1064-1065). Another possibility is that the attack was somehow related to events in northern Ireland, where the Meic Lochlainn lost hold of the Cenél nEógan kingship to Áed Méith. In fact, it is possible that the invader himself was a member of the Uí Catháin, a branch of the Uí Néill who were opponents of John de Courcy (died c. 1219), Guðrøðr's English ally and son-in-law.

    Occupation:
    For a brief duration of his career, Guðrøðr appears to have possessed the kingship of Dublin. The chronology of his rule is unclear, however, as surviving sources concerning this episode are somewhat contradictory. According to the Chronicle of Mann, the Dubliners invited Guðrøðr to rule over them as king in the third year of his reign in the Isles. If correct, such an arrangement would have almost certainly provoked Muirchertach, the Dubliners' Irish overlord. In fact, the chronicle reveals that Muirchertach indeed took exception to such overtures, and marched on Dublin with a massive host before forming up at Cortcelis. Whilst in control of Dublin, Guðrøðr and the defending Dubliners are stated to have repulsed a force of 3.000 horsemen under the command of a certain Osiblen. After the latter's fall, Muirchertach and his remaining host retired from the region.

    The chronicle's version of events appears to be corroborated by the Annals of Ulster. Unlike the previous source, however, this one dates the episode to 1162. Specifically, Muirchertach's forces are recorded to have devastated the Ostman lands of - Magh Fitharta - before his host of horsemen were repulsed. Despite the difference in their chronologies, both accounts refer to similar military campaigns, and the uncertain place names of - Cortcelis - and - Magh Fitharta - may well refer to nearby locations roughly in the Boyne Valley. Another source documenting the conflict is the Annals of the Four Masters. According this account preserved by this source, after Muirchertach's setback at Dublin and subsequent withdrawal in 1162, he left the forces of Leinster and Mide to campaign against the Dubliners. In time, the source states that a peace was concluded between the Irish and the Dubliners in which the latter rendered a tribute of one hundred forty ounces of gold to Muirchertach. The payment reveals that the Dubliners recognised Muirchertach as their overlord, which in turn suggests that the price for peace was Guðrøðr's removal from the kingship.

    In the winter of 1176-1177, the chronicle reveals that Guðrøðr was formally married to Muirchertach's granddaughter, Findguala Nic Lochlainn, in a ceremony conducted under the auspices of the visiting papal legate, Vivian, Cardinal priest of St Stephen in Celio Monte. The precise date when Guðrøðr and Findguala commenced their liaison is unknown, and the two could have been a couple for some time before their formal marriage. It is possible that the union was originally brokered as a compromise on Muirchertach's part, as a means to placate Guðrøðr for withdrawing from Dublin. The demonstrable unreliability of the chronicle's chronology, and the apparent corroboration of events by the Annals of the Four Masters and the Annals of Ulster, suggests that the Guðrøðr's adventure in Dublin date to about 1162. Such a date, however, appears to contradict the fact that Guðrøðr seems to have endured Norwegian exile in 1160-1161, and apparently only returned to the Isles in 1164. If the chronicle's date is indeed correct, Guðrøðr's inability to incorporate Dublin into the Kingdom of the Isles could well have contributed to his loss of status to Somairle.

    There may be reason to suspect that Guðrøðr's defeat to Somairle was partly enabled by an alliance between Muirchertach and Somairle. For example, Argyllmen formed part of the mercenary fleet utilised by Muirchertach in 1154, and it is possible that the commander of the fleet, a certain Mac Scelling (fl. 1154–1173/1174), was a relation of Somairle himself. If Muirchertach and Somairle were indeed allied at this point in time it may have meant that Guðrøðr faced a united front of opposition. If correct, it could also be possible that Þorfinnr participated in Somairle's insurrection as an agent of Muirchertach. On the other hand, the fact that Somairle and Muirchertach jostled over ecclesiastical affairs in the 1160s suggests that these two were in fact rivals. Furthermore, the fact that Þorfinnr may have been related to a previous King of Dublin could reveal that Þorfinnr himself was opposed to Muirchertach's foreign overlordship. If Guðrøðr's difficulties in Dublin indeed date to a period just before Somairle's coup, the cooperation of men like Þorfinnr could be evidence that Dubgall, on account of his maternal ancestry and powerful father, was advanced as a potential candidate to the united kingship of Dublin and the Isles.

    Later in his reign, Guðrøðr again involved himself in the affairs of Dublin. In 1166, the slaying of Muirchertach meant that 2 men made bids for the high-kingship of Ireland: Ruaidrí Ua Conchobair, King of Connacht (died 1198) and Diarmait Mac Murchada, King of Leinster (died 1171). The latter had possessed the overlordship of Dublin since Muirchertach's actions there in 1162. Within the same year as Muirchertach's fall, however, Diarmait was overcome by Ruaidrí and his allies, and forced him from Ireland altogether. Although Ruaidrí thereupon gained the high-kingship for himself, Diarmait made his return the following year enstrengthened with English mercenaries, and reclaimed the core of his lands. In 1170 even more English troops flocked to Diarmait's cause, including Richard de Clare, Earl of Pembroke (died 1176), who successfully stormed the Norse-Gaelic enclave of Waterford. Richard soon after married Diarmait's daughter, Aífe, and effectively became heir to kingship of Leinster and the overlordship of Dublin. Later that year, the combined forces of Diarmait and Richard marched on Dublin, and drove out the reigning Ascall mac Ragnaill, King of Dublin (died 1171).

    According to the twelfth-century Expugnatio Hibernica, Ascall and many of the Dubliners managed to escape by fleeing to the northern islands. On one hand, this term could well refer to Orkney. On the other hand, it is also possible that the term refers to the Hebrides or Mann. If so, this source would appear to be evidence that the Dubliners had retained close links with the Isles. Whatever the case, within weeks of Diarmait's death early in May 1171, Ascall made his return to Dublin. The account of events recorded by Expugnatio Hibernica and the twelfth–thirteenth-century La Geste des Engleis en Yrlande indicate that Ascall's forces consisted of heavily armoured Islesmen and Norwegians. The invasion itself was an utter failure, however, and Ascall himself was captured and executed. Amongst the slain appears to have been Sveinn himself, Guðrøðr's apparent ally in arms.

    The successive deaths of Diarmait and Ascall left a power vacuum in Dublin that others sought to fill. Almost immediately after Ascall's fall, for example, Ruaidrí had the English-controlled town besieged. Expugnatio Hibernica records that he and Lorcán Ua Tuathail, Archbishop of Dublin (died 1180) sent for Guðrøðr, and others in the Isles, asking them to blockade Dublin by sea. Whilst it is possible that Guðrøðr may have been enticed to assist the Irish through the promise of financial compensation, and perhaps the possession of any vessel his fleet captured in the operation, there is reason to suspect that the Islesmen were disquieted by prospect of permanent English authority in the region. Certainly, Expugnatio Hibernica states that:

    The threat of English domination, inspired by the successes of the English, made the men of the Isles act all the more quickly, and with the wind in the north-west they immediately sailed about thirty ships full of warriors into the harbour of the Liffey.

    Although the operation was one of the greatest military mobilisations that the Irish mustered in the twelfth century, the blockade was ultimately a failure, and Dublin remained firmly in the hands of the English. Ascall was the last Norse-Gaelic King of Dublin; and before the end of the year, Clare relinquished possession of Dublin to his own liege lord, Henry 2, who converted it into an English royal town.

    With Dublin's defeat at the hands of English adventurers, and the ongoing entrenchment of the English throughout Ireland itself, the Crovan dynasty found itself surrounded by a threatening, rising new power in the Irish Sea zone. Despite his original opposition to the English in Dublin, Guðrøðr did not take long to realign himself with this new power, as exemplified though the marital alliance between his daughter, Affrica (died 1219-), and one of the most powerful incoming Englishmen, John de Courcy.

    In 1177, John led an invasion of Ulaid (an area roughly encompassing what is today County Antrim and County Down). He reached Down (modern day Downpatrick), drove off Ruaidrí Mac Duinn Sléibe, King of Ulaid (died 1201), consolidated his conquest, and ruled with a certain amount of independence for about a quarter of a century. Although the precise date of the marriage between John and Affrica is unknown, the union itself may well have attributed to his stunning successes in Ireland. Certainly, decades later in the reign of Guðrøðr's son and successor, R?gnvaldr (died 1229), John received significant military support from the Crovan dynasty, and it is not improbable that Guðrøðr himself supplied similar assistance. In the 1190s, John also received military assistance from Guðrøðr's kinsman Donnchad mac Gilla Brigte, Earl of Carrick (died 1250). Like Guðrøðr, Donnchad was a grandson of Fergus, and it possible that John's marriage to Affrica accounts for Donnchad's cooperation with him.

    Although the promise of maritime military support could well have motivated John to align himself with Guðrøðr, there may have been a more significant aspect to their alliance. The rulers of Ulaid and those of Mann had a bitter past-history between them, and it is possible that the binding of John to the Crovan dynasty was actually the catalyst of his assault upon the Ulaid. In fact, Guðrøðr formalised his own marriage to Findguala in 1176/1177, and it was by this union that Guðrøðr bound his own dynasty with the Meic Lochlainn, another traditional foe of the Ulaid. Another contributing factor to the alliance between Guðrøðr and John may have been the Meic Lochlainn's loss of the Cenél nEógain kingship to the rival Uí Néill dynast Áed Méith Ua Néill (died 1230) in 1177. The latter certainly clashed with John before the end of the century, and the strife between the Uí Néill and Meic Lochlainn continued on for decades. Whatever the case, the unions meant that John was protected on his right flank by Guðrøðr, through whom John shared a common interest with the Meic Lochlainn, situated on his left flank. John would have almost certainly attempted to use such alignments to his advantage, whilst Guðrøðr may have used John's campaigning against the Ulaid as a means of settling old scores.

    There is reason to regard Óláfr, like his Scottish counterpart David, as a reforming monarch. Guðrøðr continued Óláfr's modernising policies, as evidenced by surviving sources documenting the ecclesiastical history of the Isles. For example, Guðrøðr confirmed his father's charter to the abbey of St Mary of Furness, in which the monks of this Cistercian house were granted the right to select the Bishop of the Isles. Guðrøðr granted the English priory of St Bees the lands of Escheddala (Dhoon Glen) and Asmundertoftes (Ballellin) in exchange for the church of St Óláfr and the lands of Euastad (perhaps near Ballure). In the reigns of Guðrøðr's succeeding sons, the Benedictine priory of St Bees continued to receive royal grants of Manx lands. The Chronicle of Mann reveals that Guðrøðr gave lands at Myroscough to the Cistercian abbey of Rievaulx in England. The chronicle also notes that a monastery was constructed on these lands, and that the lands eventually passed into the possession of the abbey of St Mary of Rushen. Guðrøðr also granted certain commercial rights and protections to the monks of the monastery of Holm Cultram, another Cistercian house in England.

    The ecclesiastical jurisdiction within Guðrøðr's kingdom was the Diocese of the Isles. Little is known of its early history, although its origins may well lie with the Uí Ímair imperium. Ecclesiastical interconnection between the Isles and Dublin seems to have been severed during a period of Irish overlordship of Dublin, at about the beginning of Guðrøðr Crovan's reign in the Isles. Before the mid point of the twelfth century, Óláfr firmly established the Diocese of the Isles to correspond to the territorial borders of his kingdom, and seems to have initiated the transfer the ecclesiastical obedience of the Isles from the Archdiocese of Canterbury to Archdiocese of York. Such changes may have been orchestrated as a means to further distance his diocese from that of Dublin, where diocesan bishops were consecrated by the Archbishop of Canterbury. In 1152, steps were undertaken by the papacy to elevate the Diocese of Dublin to an archdiocese. Dublin's political and economic ties with the Isles could have meant that the Bishop of the Isles was now in danger of becoming subordinate to the Archbishop of Dublin. For Óláfr, such an event would have threatened to undermine both his ecclesiastical authority and secular power within his own realm. As a result of Óláfr's inability to have an ecclesiast of his own choice formally consecrated as bishop, and his own refusal to accept one favoured by the Archbishop of York, the episcopal see of the Isles appears to have been vacant at the same time of Dublin's ecclesiastical ascendancy. In consequence, without a consecrated bishop of its own, Óláfr's diocese seems to have been in jeopardy of falling under Dublin's increasing authority. Moreover, in 1152, David 1 attempted to have the dioceses of Orkney and the Isles included within the prospective Scottish Archdiocese of St Andrews.

    It may have been in the context of this ecclesiastical crisis in the Isles that Guðrøðr undertook his journey to Norway in 1152. Guðrøðr's overseas objective, therefore, may have been to secure the patronage of a Scandinavian metropolitan willing to protect the Diocese of the Isles. Certainly, Guðrøðr's stay in Norway coincided with the Scandinavian visit of the papal legate Nicholas Breakspeare, Cardinal-Bishop of Albano (died 1159), a man who had been tasked to create Norwegian and Swedish ecclesiastical provinces in order to further extend the papacy's authority into the northern European periphery. Eventually the newly created Norwegian province—the Archdiocese of Niðaróss—encompassed eleven dioceses within and outwith mainland Norway. One such overseas diocese was that of the Isles, officially incorporated within the province in November 1154. Although Óláfr did not live long enough to witness the latter formality, it is evident that the remarkable overseas statecraft undertaken by Óláfr and Guðrøðr secured their kingdom's ecclesiastical and secular independence from nearby Dublin. The establishment of the Norwegian archdiocese bound outlying Norse territories closer to Norwegian royal power. In effect, the political reality of the Diocese of the Isles—its territorial borders and nominal subjection to far-off Norway—appears to have mirrored that of the Kingdom of the Isles.

    Despite the ecclesiastical reorientation, the next Bishop of the Isles known from Manx sources was consecrated by Roger de Pont l'Evêque, Archbishop of York (died 1181). This bishop, an Englishman named Gamaliel, may have been consecrated between October 1154 and early 1155, possibly before news of the diocesesan realignment reached the Isles. Although it is possible that Gamaliel was consecrated without Guðrøðr's approval, the bishop appears to have witnessed at least one of the latter's charters. The fact that Gamaliel was buried in Peterborough could suggest that he was removed from his see at some point.

    The next known bishop was Reginald (died c.1170), a Norwegian who witnessed the bitter struggles between Guðrøðr and Somairle, and who seems to have died in about 1170. It is possible that Reginald was consecrated in Norway in 1153/1154, and that the York-backed Gamaliel was compelled to resign the see to him. Reginald is the first Bishop of the Isles to be attested by the Icelandic Annals, which could indicate that he was the first such bishop to recognise the authority of Niðaróss. Either Gamaliel or Reginald could have been the unnamed Bishop of the Isles who is stated by Robert's Chronica to have met with William 1, King of Scotland and Henry 2 at Mont St Michel. Robert's account of the meeting indicates that the kings of the Isles were obligated to render tribute to newly crowned kings of Norway. It is possible that Reginald followed Guðrøðr into exile after the latter's defeat to Somairle. Reginald's successor was Cristinus, an Argyllman who appears to have been appointed by either Somairle or his descendants. The fact that Cristinus did not receive acknowledgement from the Archbishop of Niðaróss could be evidence that Reginald remained in Norway. The apparent antipathy between Guðrøðr and Cristinus may be evidenced by the fact that it was Silvanus, Abbot of Rievaulx — and not Cristinus — who conducted the marriage ceremony of Guðrøðr and Findguala during Vivian's visit in 1176.

    According to the Chronicle of Mann, Guðrøðr had 4 children: Affrica, Ragnvaldr, Ívarr, and Óláfr svarti (died 1237). Although the chronicle specifically states that Findguala was Óláfr svarti's mother, and that he had been born before his parent's formalised marriage, the mothers of the other three children are unknown or uncertain. According to the anonymous praise-poem Baile suthach síth Emhna, Ragnvaldr's mother was Sadb, an otherwise unknown Irishwoman who may have been a wife or concubine of Guðrøðr. As for Ívarr, nothing further is recorded of him, although it is possible that his mother was also the product of an uncanonical liaison. There may be evidence to suggest that Guðrøðr had another son, Ruaidrí (fl. 1188-1190), who appears in a royal charter recorded as Ragnvaldr's brother (Rotherico, fratre meo).

    Guðrøðr died on 10 November 1187 on St Patrick's Isle. The following year, he was finally laid to rest on Iona, an island upon which the oldest intact building is St Oran's Chapel. Certain Irish influences in this building's architecture indicate that it dates to about the mid twelfth century. The chapel could well have been erected by Óláfr or Guðrøðr. Certainly, their family's remarkable ecclesiastical activities during this period suggest that patronage of Iona is probable. Whatever the case, upon Guðrøðr's death the chronicle claims that he left instructions for his younger son, Óláfr svarti, to succeed to the kingship since he had been born in lawful wedlock.

    On one hand, this record could be evidence that Guðrøðr continued to advance the institution of kingship in the Isles. For example, this episode appears to be the earliest record of a ruling member of the Crovan dynasty designating a royal successor. If so, such an arrangement may have been borne out of Guðrøðr's own bitter difficulties with rival claimants to the throne.

    On the other hand, it is uncertain if the chronicle has preserved an accurate account of events, as the Islesmen are stated to have chosen Ragnvaldr to rule instead, because unlike Óláfr svarti, who was only a child at the time, Ragnvaldr was a hardy young man fully capable to reign as king. One possibility is that Guðrøðr may have intended for Ragnvaldr to temporarily rule as a lieutenant of sorts until Óláfr svarti was able to hold sway himself. Although Ragnvaldr appears to have later forged an alliance with the Meic Somairle, and may have temporarily reunited the entire Kingdom of the Isles under his own leadership, he was later opposed by Óláfr svarti, and the ensuing violent conflict between Guðrøðr's descendants carried on to further generations.

    Family/Spouse: Findguala Nic Lochlainn. Findguala (daughter of Muirchertach Mac Lochlainn) was born about 1150 in Ulster, Nord-Irland; died about 1187. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 98. Ragnvaldr Gudrødsen, "Reginald 3"  Descendancy chart to this point was born about 1165; died about 14 Feb 1229 in Isle of Man, England.
    2. 99. Olaf Gudrødsen, "Olafr 2"  Descendancy chart to this point died about 21 May 1237.

  7. 75.  Boleslav (Boleslaw) av Polen, "Boleslav 3" Descendancy chart to this point (51.Judith6, 34.Adelheide5, 17.Anastasia4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born on 20 Aug 1086; died on 28 Oct 1138.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1102, Polen; Hertug del 1.
    • Occupation: Aft 1102, Polen; Hertug del 2.
    • Occupation: Aft 1119, Polen; Hertug del 3.

    Notes:

    Occupation:
    Boleslaw 3 Wrymouth (also known as Boleslaus 3 the Wry-mouthed, Polish: Boleslaw 3 Krzywousty) (20 August 1086 – 28 October 1138), was a Duke of Lesser Poland, Silesia and Sandomierz between 1102 and 1107 and over the whole Poland between 1107 and 1138. He was the only child of Prince Wladyslaw 1 Herman and his first wife Judith, daughter of Vratislaus 2 of Bohemia.

    Boleslaw began to rule in the last decade of the 11th century, when the central government in Poland was significantly weakened. Wladyslaw 1 Herman fell under the political dependence of the Count palatine Sieciech, who became the real ruler of the country. Backed by their father, Boleslaw and his half-brother Zbigniew finally expelled Sieciech from the country in 1101, after several years of fighting. After the death of Wladyslaw 1 Herman in 1102, two independent states were created ruled by Boleslaw and Zbigniew.

    Boleslaw sought to gain Pomerania which caused an armed conflict between the brothers, and forced Zbigniew to flee the country and seek military help from Germany. Boles?aw effectively stopped the intervention of the German King Henry 5 in 1109 and punished Zbigniew by blinding him. This action caused outrage among supporters of Zbigniew, resulting in a political crisis in Poland. Boles?aw once again gained the favor of his subjects with public penance, and made a pilgrimage to the monastery of his patron, Saint Giles, in Hungary.

    Boleslaw, like Boleslaw 2 the Generous, based his foreign policy on maintaining good relations with neighboring Hungary and Kievan Rus, with whom he forged strong links through marriage and military cooperation in order to break the political dependence on Germany and his vassal, the King of Bohemia, who in moments of weakness of Polish policy was forced to pay tribute in Silesia. These alliances have allowed Boleslaw to effectively defend the country from invasion by Henry 5 in 1109. Several years later, Boleslaw skillfully took advantage of the dynastic disputes in Bohemia to ensure peace on the south-west border.

    Boleslaw devoted the second half of his rule to the conquest of Pomerania. In 1113 he conquered the northern strongholds along Notec, which strengthened the border with the Pomeranians. In subsequent years, he took steps toward the conquest of Pomerania. The resolution of the conflict with the Holy Roman Empire allowed Boleslaw to subordinate Western Pomerania and incorporate Gdansk Pomerania. The military expeditions, carried out in three stages, ended in the 1120s with military and political successes. Integration of the newly annexed lands enabled Boleslaw to build churches and began the process of converting Pomerania. Bishop Otto of Bamberg confirmed the Christianization of Pomerania from 1123 onward.

    In the 1130s Boleslaw participated in the dynastic dispute in Hungary. After an unexpected defeat, he was forced to make an agreement with Germany. The Congress of Merseburg of 1135 addressed the issues of Pomerania, Silesian (probably also Polish) sovereignty and the supremacy of the Archbishopric of Magdeburg over the Polish Church.

    Boleslaw was married twice. His first marriage with the Kievan princess Zbyslava gave him an excuse to intervene militarily in the internal affairs of Russia.

    After her death, Boleslaw married to a German noblewoman, Salomea of Berg, which in some way was the cause of changes in Polish foreign policy: in the second half of his rule, the Prince sought to restore diplomatic relations with his western neighbor. His last, and perhaps the most momentous act, was his will and testament known as The Succession Statute in which he divided the country among his sons, leading to almost 200 years of feudal fragmentation of the Polish Kingdom.

    Boleslaw 3 Wrymouth has been recognized by historiography as a symbol of Polish political aspirations until well into the 19th century. He also upheld the independence of the Polish archbishopric of Gniezno, despite a temporary failure in the 1130s. Despite undoubted successes, he committed serious political errors, most notably against Zbigniew of Poland, his half-brother. The crime against Zbigniew and his penance for it show Boleslaw’s great ambition as well as his ability to find political compromise.

    In 1086 the coronation of Vratislav 2 as King of Bohemia, and his alignment with László 1, King of Hungary, threatened the position of the Polish ruler, Prince Wladyslaw 1 Herman. Therefore, that same year Wladyslaw 1 was forced to recall from Hungarian banishment the only son of Boleslaw 2 the Bold and a rightful heir to the Polish throne, Mieszko Boleslawowic. Upon his return young Boleslawowic accepted the over-lordship of his uncle and gave up his hereditary claim to the crown of Poland in exchange for becoming first in line to succeed him. In return, Wladyslaw 1 Herman granted his nephew the district of Kraków. The situation was further complicated for Wladyslaw 1 Herman by a lack of a legitimate male heir, as his first-born son Zbigniew came from a union not recognized by the church. With the return of Mieszko Boleslawowic to Poland, Wladyslaw 1 normalized his relations with the kingdom of Hungary as well as Kievan Rus (the marriage of Mieszko Boleslawowic to a Kievan princess was arranged in 1088). These actions allowed Herman to strengthen his authority and alleviate further tensions in international affairs.

    The lack of a legitimate heir, however, remained a concern for Wladyslaw 1 and in 1085 he and his wife Judith of Bohemia sent rich gifts, among which was a life size statue of a child made of gold, to the Benedictine Sanctuary of Saint Giles in Saint-Gilles, Provence begging for offspring. The Polish envoys were led by the personal chaplain of Duchess Judith, Piotr.

    The date of birth of Boleslaw is closely linked with the death of his mother Judith. This fact is evidenced by contemporary sources:

    Gallus Anonymus in the Cronicae et gesta ducum sive principum Polonorum reported that Duchess Judith gave birth to Boleslaw on the day of King Saint Stephen of Hungary (whose feast since the 11th century was celebrated on 20 August). However, the Duchess' health never recovered from childbirth and died on the night of Nativity[18] (i.e. 24–25 December). Gallus did not note the year in his chronicle.

    Cosmas of Prague wrote in Latin in his Chronica Boëmorum (Chronicle of Bohemians) that Boleslaw was born 3 days before the death of Judith, who died in 8 Calends of January (25 December) of 1085.

    The Kalendarz krakowski said that Duchess Judith died on 24 December 1086, and only indicated that the birth of Boleslaw was in the same year.

    The Obituary of the Abbey of Saint-Gilles reported the death of Judith on 24 December 1086.

    The Rocznik kapituly krakowskiej (closely related to the Kalendarz krakowski) placed the death of Judith on 24 December 1086.

    Historian August Bielowski established Boleslaw's birth on 26 December 1085 and the death of his mother 2 days later, on 28 December. According to him Gallus Anonymus committed 2 errors.
    First, instead of the Sunday after the Nativity of the Lord wrote incorrectly in the Sunday of the Nativity. Secondly, he mistaken the day of Saint Stephen (26 December) with the festivities of King Stephen of Hungary (20 August). Both corrections lead to the birth date of Boleslaw on 26 December.
    This theory was supported by the fact that in 1085 28 December fell on a Sunday.

    Oswald Balzer refuted Bielowski's theory and pointed that Judith's death was on the night between 24–25 December 1086, and the birth of Boleslaw was 4 months before, on 20 August. According to him, if Judith died on the night between 24–25 December, are possible discrepancies in determining the exact date of the event. All known sources who placed the death of Judith, would then right. Gallus wrote that Judith died shortly after giving birth to a son.
    Later sources interpret this as a death in childbirth and Cosmas of Prague followed this fact, despite he didn't received the information at first hand. Hence, his mistake would result in this point. In contrast, the right -indicated by Gallus- date of birth of Boleslaw would be 20 August. In the medieval tradition the year began on 25 December. In that case, the reports of Cosmas must be concluded that Boleslaw was born yet in 1085. This information, however, was in contradiction with the reports of the Kalendarz krakowski, who gave the year 1086. Judith was styled by the authors of the Kalendarz as regina Polonia (Queen of Poland in Latin), and this title could be associated with her father's coronation as King of Bohemia and Poland on 15 June 1086 (according to Cosmas). Karol Maleczynski refuted the arguments of Balzer, who accepted the date of the coronation of Vratislav II given by Cosmas.[19] However, most researchers indicates that the coronation took place on 15 June 1085, so Judith could be called Queen a year earlier.

    Karol Maleczynski determined that the death of Judith took place on the night between 24–25 December 1085, and Boleslaw was born four months before, on 20 August. Researchers found that the date given by the Rocznik kapituly krakowskiej (24 December 1086) was the same established by Cosmas (25 December 1085). The difference in the year could be explained in the different of style dating followed by Cosmas, who began the year according to the Julian calendar on 1 January and Christmas (Nativitate in Latin) on 25 December. For Maleczynski, Kazimierz Jasinski not consider this calendar difference who occurs only during the period 25–31 December.

    Archaeologist Wojciech Szafranski reasumed the theory of Bielowski:
    Judith of Bohemia died on 28 December 1085, and Boleslaw was born 2 days before, on 26 December.
    According to Szafranski Cosmas used the term 8 Calends of January, with no specific date. However, in the Chronicle of Gallus should read that Judith died on Christmas Day, but on Sunday in the Octave of Christmas. Using such a broadened range of days, the investigator determined the birth of Boleslaw in the feast of Saint Stephen (26 December). For this reasons, the date of 1085 given by Bielowski is correct according to him. However, Jasinski pointed the weaknesses of the argument of Szafranski because Gallus has written about the Octave, but specifically about Christmas night, but the investigator didn't consider all other sources, as well as the achievements of research in genealogy.

    Marian Plezia argued that Boleslaw was born on 2 September 1085 or 1086. According to Gallus, the day of King Stephen of Hungary was also celebrated on 2 September. Jasinski considered this theory unfounded. In Poland the feast of King Stephen of Hungary is pointed by the Kalendarz krakowski and the kalendarz Kodeksu Gertrudy on 20 August. Besides, if Boleslaw was born on 2 September, Gallus probably would be noted that this was the day after the celebration of Saint Giles (1 September), which was attributed to be the intercessor of his birth.

    Kazimierz Jasinski placed the death of Judith in the night between 24–25 December 1086 and the birth of Boleslaw 4 months before, on 20 August. In this point he agrees with the findings of Balzer. He supported his views with additional arguments:
    All sources are based in the missing Rocznika kapituly krakowskiej, and the next known text of this source refers to events in 1086.
    Cosmas, writing his chronicle a few decades later, probably benefited from oral tradition and could make a mistake when he placed the year. His reports who placed the birth of Boleslaw 3 days before the death of his mother denoted a quite short time.

    Today is widely recognized the view of both Jasinski and Balzer, that Boleslaw most likely was born in the day of King Stephen of Hungary, 20 August 1086.

    According to Cosmas of Prague, Boleslaw was named after his uncle, Boleslaw 2 the Generous. Wladyslaw 1 Herman had no reason to named his first-born legitimate son after his brother, but probably in this way tried to placate the former allies of his predecessor.

    Boleslaw's nickname Wrymouth (pl: Krzywousty) appeared in Polish and Latin sources of the 13th century: Genealogii plockiej (Criwousti) and the Roczniku swietokrzyskim mlodszym (Crzyvousti). Probably the origin of this nickname dates back on the 12th century and is relationed with some physical characteristics of the Polish ruler, who were noticed at the time of his reign. Probably he began to be named in this way after 1114, because Gallus Anonymus in his Chronicle never mentioned it. In the Kronice ksiazat polskich and Kronice polsko-slaskiej Boleslaw was qualified by the Latin adjective curvus, whose significance remains unclear. According to the 14th century Kroniki o Piotrze Wlostowicu the Prince was hunchbacked (Latin: gibbosus) or had a crooked mouth. The 15th century chronicler Jan Dlugosz wrote:

    He had a mouth on one side slightly bent, and for this he was called Wrymouth; however, this is not marred his face, and even added to him some charm.

    In 1974, in the Masovian Blessed Virgin Mary Cathedral of Plock, where according to tradition Boleslaw was buried, an archaeological research project was conducted. A coffin was discovered containing the bones of 16 men and women. One of the skulls, of a man who died aged 50, had a deformed mandible. There is a hypothesis that these remains belonged to Boleslaw. Opponents of this theory suggest that the Prince was named in this way many years after his death, and his contemporary Gallus did not mention any physical defect in the hero of his Chronicles. The defenders of the hypothesis argue that the work of Gallus has the characteristics of a panegyric in honor of Boleslaw, because the chronicler did not mention his physical infirmities. It is also speculated that the bone damage occurred as a result of childbirth complications, which led to the death of his mother a few months later.

    The nickname of Boleslaw was also explained in other ways. According to a legend, Boleslaw slammed his face against a wall after watching his father's subservience towards the Germans and Czechs. According to Jan Dlugosz, the Prince in his youth suffered from an ulcer, which caused the deformity of his face. According to older historiography, he received the nickname Wrymouth for his perjury.

    Following Boleslaw’s birth the political climate in the country changed. The position of Boleslaw as an heir to the throne was threatened by the presence of Mieszko Boleslawowic, who was already 17 at the time and was furthermore, by agreement with Wladyslaw 1 Herman himself, the first in line to succeed. In all likelihood it was this situation that precipitated the young prince Mieszko’s demise in 1089. In that same year Wladyslaw 1 Herman’s first-born son Zbigniew was sent to a monastery in Quedlinburg, Saxony. This suggests that Wladyslaw 1 Herman intended to be rid of Zbigniew by making him a monk, and therefore depriving him of any chance of succession. This eliminated 2 pretenders to the Polish throne, secured young Boleslaw’s inheritance as well as diminished the growing opposition to Wladyslaw 1 Herman among the nobility. Shortly after his ascension, however, Wladyslaw 1 Herman was forced by the barons to give up the de facto reins of government to Count Palatine Sieciech. This turn of events was likely due to the fact that Herman owed the throne to the barons, the most powerful of whom was Sieciech.

    Around this time Wladyslaw 1 Herman married again. The chosen bride was Judith-Maria, daughter of Emperor Henry 3 and widow of King Solomon of Hungary, who after her wedding took the name Sophia in order to distinguish herself from Wladyslaw 1 Herman's first wife. Through this marriage Boleslaw gained 3 or 4 half-sisters, and as a consequence he remained the only legitimate son and heir. It's believed that the new Duchess was actively aiding Sieciech in his schemes to take over the country and that she became his mistress.

    In 1090 Polish forces under Sieciech's command, managed to gain control of Gdansk Pomerania, albeit for a short time. Major towns were garrisoned by Polish troops, and the rest were burned in order to thwart future resistance. Several months later, however, a rebellion of native elites led to the restoration of the region’s independence from Poland. The following year a punitive expedition was organized, in order to recover Gdansk Pomerania. The campaign was decided at the battle of the Wda River, where the Polish knights suffered a defeat despite the assistance of Bohemian troops.

    Prince Boleslaw’s childhood happened at a time when a massive political migration out of Poland was taking place, due to Sieciech’s political repressions. Most of the elites who became political refugees found safe haven in Bohemia. Another consequence of Sieciech’s political persecution was the kidnapping of Zbigniew by Sieciech’s enemies and his return from abroad in 1093. Zbigniew took refuge in Silesia, a stronghold of negative sentiment for both Sieciech as well as his nominal patron Wladyslaw 1 Herman. In the absence of Sieciech and Boleslaw, who were captured by Hungarians and kept captive, Prince Wladyslaw 1 then undertook a penal expedition to Silesia, which was unsuccessful and subsequently obliged him to recognize Zbigniew as a legitimate heir. In 1093 Wladyslaw 1 signed an Act of Legitimization which granted Zbigniew the rights of descent from his line. Zbigniew was also granted the right to succeed to the throne. Following Sieciech and Boleslaw’s escape from Hungary, an expedition against Zbigniew was mounted by the Count Palatine. Its aim was to nullify the Act of Legitimization. The contestants met at the battle of Goplo in 1096, where Sieciech’s forces annihilated the supporters of Zbigniew. Zbigniew himself was taken prisoner, but regained his freedom a year later, in May 1097, due to the intervention of the bishops. At the same time his rights, guaranteed by the Act of Legitimization, were reinstated.

    Simultaneously a great migration of Jews from Western Europe to Poland began circa 1096, around the time of the First Crusade. The tolerant rule of Wladyslaw 1 Herman attracted the Jews who were permitted to settle throughout the entire kingdom without restrictions. The Polish prince, took great care of the Hebrew Diaspora, as he understood its positive influence on the growth of the country’s economy. The new Jewish citizens soon gained trust of the gentiles during the rule of Boleslaw 3.

    In view of his father’s disapproval, and after discovering the plans of Sieciech and Duchess Judith-Sophia to take over the country Zbigniew gained an ally in the young prince Boleslaw. Both brothers demanded that the reins of government should be handed over to them. It is difficult to believe, however, that Boleslaw was making independent decisions at this point as he was only 12 years of age. It is postulated that at this stage he was merely a pawn of the Baron’s power struggle. Wladyslaw 1 Herman, however, agreed to divide the realm between the brothers, each to be granted his own province while the Prince – Wladyslaw 1 himself – kept control of Mazovia and its capital at Plock. Wladyslaw also retained control of the most important cities i.e. Wroclaw, Kraków and Sandomierz. Zbigniew’s province encompassed Greater Poland including Gniezno, Kuyavia, Leczyca Land and Sieradz Land. Boleslaw’s territory included Lesser Poland, Silesia and Lubusz Land.

    The division of the country and the allowance of Boleslaw and Zbigniew to co-rule greatly alarmed Sieciech, who then began preparing to dispose of the brothers altogether. Sieciech understood that the division of the country would undermine his position. He initiated a military settlement of the issue and he gained the Prince’s support for it. The position of Wladyslaw 1 is seen as ambiguous as he chose to support Sieciech’s cause instead of his sons'.

    In response to Sieciech’s preparations Boleslaw and Zbigniew entered into an alliance. This took place at a popular assembly or Wiec organized in Wroclaw by a magnate named Skarbimir of the Awdaniec family. There it was decided to remove the current guardian of Boleslaw, a noble named Wojslaw who was a relative of Sieciech, and arrange for an expedition against the Palatine. Subsequently, in 1099, the armies of Count Palatine and Prince Herman encountered the forces of Zbigniew and Boleslaw near Zarnowiec by the river Pilica. There the forces of Boleslaw and Zbigniew defeated Sieciech's army, and Wladyslaw 1 Herman was obliged to permanently remove Sieciech from the position of Count Palatine. In the same year, at Christmas, Boles?aw concluded to short-lived peace with Bohemia. The agreement was concluded in Žatec. According to Cosmas, Boleslaw was appointed Miecznik (en: Sword-bearer) of his uncle Bretislaus 2, Duke of Bohemia. In addition, the young prince would be paid the amount of 100 pieces of fine silver and 10 talents of gold annually as a tribute to Bohemia (it was about the land of Silesia, for which he paid tribute to Wladyslaw 1).

    The rebel forces were then further directed towards Sieciechów, where the Palatine took refuge. Unexpectedly, Prince Wladyslaw came to the aid of his besieged favorite with a small force. At this point, the Princes decided to depose their father. The opposition sent Zbigniew with an armed contingent to Masovia, where he was to take control of Plock, while Boleslaw was directed to the South. The intention was the encirclement of their father, Prince Wladyslaw 1. The Prince predicted this maneuver and sent his forces back to Masovia. In the environs of Plock the battle was finally joined and the forces of Wladyslaw 1 were defeated. The Prince was thereafter forced to exile Sieciech from the country. The Palatine left Poland around 1100-1101. He was known to sojourn in the German lands. However, he eventually returned to Poland but did not play any political role again. He may have been blinded.

    Occupation:
    Wladyslaw 1 Herman died on 4 June 1102. The country was divided into 2 provinces, each administered by one of the late prince’s sons. The extent of each province closely resembled the provinces that the princes were granted by their father 3 years earlier, the only difference being that Zbigniew also controlled Mazovia with its capital at Plock, effectively ruling the northern part of the kingdom, while his younger half-brother Boleslaw ruled its southern portion. In this way two virtually separate states were created. According to some historians, Zbigniew tried to play the role of princeps or overlord, because at that time Boleslaw was only 16 years old. Because he was still too inexperienced to independently direct his domains, the local nobility gathered around him took great influence in the political affairs, included his teacher, Skarbimir from the Awdaniec family.

    They conducted separate policies internally as well as externally. They each sought alliances, and sometimes they were enemies of one another. Such was the case with Pomerania, towards which Boleslaw aimed his ambitions. Zbigniew, whose country bordered Pomerania, wished to maintain good relations with his northern neighbor. Boleslaw, eager to expand his dominion, organized several raids into Pomerania and Prussia. In Autumn of 1102 Boleslaw organized a war party into Pomerania during which his forces sacked Bialogard.

    As reprisal the Pomeranians sent retaliatory war parties into Polish territory, but as Pomerania bordered Zbigniew’s territory these raids ravaged the lands of the prince who was not at fault. Therefore, in order to put pressure on Boleslaw, Zbigniew allied himself with Borivoj 2 of Bohemia, to whom he promised to pay tribute in return for his help. By aligning himself with Boleslaw’s southern neighbor Zbigniew wished to compel Boleslaw to cease his raids into Pomerania. Boleslaw, on the other hand, allied himself with Kievan Rus and Hungary. His marriage to Zbyslava, the daughter of Sviatopolk 2 Iziaslavich in 1103, was to seal the alliance between himself and the prince of Kiev. However, Boleslaw's first diplomatic move was to recognize Pope Paschal 2, which put him in strong opposition to the Holy Roman Empire. A later visit of papal legate Gwalo, Bishop of Beauvais brought the church matters into order, it also increased Boleslaw's influence.

    Zbigniew declined to attend the marriage of Boleslaw and Zbyslava. He saw this union and the alliance with Kiev as a serious threat. Thanks to bribery, he therefore prevailed upon his ally, Borivoj 2 of Bohemia to invade Boleslaw’s province, ostensibly to claim the Polish crown. Boleslaw retaliated with expeditions into Moravia in 1104–1105, which brought the young prince not only loot, but also effectively disintegrated the alliance of Pomeranians and Zbigniew. During the return of the army, one part commanded by Zelislaw were defeated by the Bohemians. Boleslaw, who commanded the other part of the army, couldn't defeated them. Skarbimir, thanks to bribery, could stopped Borivoj 2. With a vast amount of money, the Bohemian ruler returned to his homeland and was concluded a short-lived peace with Bohemia. Then Borivoj 2 ended his alliance with Zbigniew. In order to paralyze the alliance of Pomerania and his older brother, Boleslaw carried out multiple attacks on northern land in 1103 (the battle of Kolobrzeg, where was defeated), and in 1104–1105, ended with success.

    The intervention of Boleslaw in the dynastic dispute in Hungary led him in a difficul political situation. At first, he supported the pretender Álmos, and marched to Hungary to help him. However, during the siege of Abaújvár in 1104, Álmos changed his mind and made peace conversations with his brother and rival King Coloman, at that point Zbigniew's ally. Boleslaw then retired his troops from Hungary and in 1105 made a treaty with Coloman. It was decided then that Boleslaw didn't support Álmos against the alliance Coloman-Zbigniew. In addition, the Hungarian King broke his agreements with the Bohemian Kingdom. The dynastic dispute in Prague between Borivoj 2 and his cousin Svatopluk caused the intervention of Boleslaw and his ally King Coloman in support of Svatopluk, with the main objective to place him in the Bohemian throne. However, a new rebellion of Álmos forced Coloman and his army to return Hungary. Boleslaw also decided to retreat. Svatopluk tried to master the city alone, but suffered a complete defeat; his attempt to seize power in Bohemia was unsuccessful.

    Also in 1105, Boleslaw entered into an agreement with his half-brother, in the same way like just a few years before entered with their stepmother Judith-Sophia (who in exchange of an abundant Oprawa wdowia (dower lands), secured her neutrality in Boleslaw's political contest with Zbigniew). The treaty, signed in Tyniec, was a compromise of both brothers in foreign policy; however, no agreement about Pomerania was settled there. One year later, the treaty ended when Zbigniew refused to help his half-brother in his fight against Pomerania. While hunting, Boleslaw was unexpectedly attacked by them. In the battle, the young prince almost lost his life. Bohemia, using the involvement of Boleslaw in the Pomeranian affairs as an excuse, attacked Silesia. The prince tried to re-established the alliance with his half-brother, without success. The effect of this refusal was the rapprochement to the Bohemian Kingdom in 1106. Boleslaw managed to bribe Borivoj 2 and have him join his side in the contest against Zbigniew and shortly after formally allied himself with Coloman of Hungary. With the help of his Kievan and Hungarian allies Boleslaw attacked Zbigniew’s territory, and began a civil war for the supreme power in Poland. The allied forces of Boleslaw easily took control of most important cities including Kalisz, Gniezno, Spycimierz and Leczyca, in effect taking half of Zbigniew’s lands. Through a mediation of Baldwin, Bishop of Kraków, a peace treaty was signed at Leczyca, in which Zbigniew officially recognized Boles?aw as the Supreme Prince of all Poland. However, he was allowed to retain Masovia as a fief.

    In 1107 Boleslaw 3 along with his ally King Coloman of Hungary invaded Bohemia in order to aid Svatopluk in gaining the Czech throne. The intervention in the Czech succession was meant to secure Polish interests to the south. The expedition was a full success: on 14 May 1107 Svatopluk was made Duke of Bohemia in Prague.

    Later that year Boleslaw undertook a punitive expedition against his brother Zbigniew. The reason for this was that Zbigniew had not followed his orders and had refused to burn down one of the fortresses of Kurów near Pulawy. Another reason was that Zbigniew had not performed his duties as a vassal by failing to provide military aid to Boleslaw for a campaign against the Pomeranians. In the winter of 1107–1108 with the help of Kievan and Hungarian allies, Boleslaw began a final campaign to rid himself of Zbigniew. His forces attacked Mazovia and quickly forced Zbigniew to surrender. Following this Zbigniew was banished from the country and with his followers, took refuge in Prague, where he found support in Svatopluk. From then Boleslaw was the sole lord of the Polish lands, though in fact his over-lordship began in 1107 when Zbigniew paid him homage as his feudal lord.

    In 1108 the balance of power in Europe changed. Svatopluk decided to paid homage to Emperor Henry 5 and in exchange received from him the formal investiture of Bohemia. At the same time King Coloman of Hungary was under attack by the combined forces of the Holy Roman Empire and Bohemia. Svatopluk also directed an attack to Poland; in this expedition took part Zbigniew and his followers. Boleslaw avoided a direct confrontation because he was busy in his fight against Pomerania. Now, the Polish-Hungarian coalition decided to give help and shelter to Borivoj 2. Later that year, Boleslaw and Coloman made an new expedition against Bohemia. This expedition was prompted by the invasion of the German-Bohemian coalition to Hungary (siege to Pozsony Castle) and the fact that Svatopluk, who owed Boles?aw his throne, didn't honor his promise in which he returned Silesian cities seized from Poland (Racibórz, Kamieniec, Kozle among others) by his predecessors. Boleslaw then decided to restore Borivoj 2 in the Bohemian throne. This attempt was unsuccessful as a result of the attack of the Pomeranians. Boleslaw was forced to bring his army to the north, where could repelled the invasion. Thanks to this situation, Borivoj 2 failed to regain the throne.

    In response to Boleslaw’s aggressive foreign policy, German king and Holy Roman Emperor Henry 5 undertook a punitive expedition against Poland in 1109 (the later called Polish-German War). In this fight, Henry 5 was assisted by Czech warriors provided by Svatopluk of Bohemia. The alleged reason for the war was the exile of Zbigniew and his restoration. Boleslaw received an ultimatum from the German King: he abandoned the expedition against him only if Zbigniew was restored with half of Poland as a rule, the formal recognition of the Holy Roman Empire as overlord and the payment of 300 pieces of fine silver as a regular tribute. Boleslaw rejected. During the negotiations between Germany and Poland, the Polish ruler was in the middle of a war against Pomerania. On the west side of the Oder river, Henry 5 hurriedly gathered knights for his expedition against Poland. Before the fight ended in Pomerania, the German troops have been able to approach Glogów.

    The military operations mainly taken place in southwestern Poland, in Silesia, where Henry 5’s army laid siege to major strongholds of Glogów, Wroclaw and Bytom Odrzanski. At this time along with the defense of towns, Boleslaw was conducting a highly effective guerrilla war against the Holy Roman Emperor and his allies, and eventually he defeated the German Imperial forces at the legendary Battle of Hundsfeld on 24 August 1109, who received that name because the dogs devoured the many corpses left in the battlefield. In the end Henry 5 was forced to withdraw from Silesia and Poland altogether. The heroic defense of towns by villagers, where Polish children were used as human shields by the Germans, in large measure contributed to the German inability to succeed and gave the battle a national character.

    In 1110 Boleslaw undertook an unsuccessful military expedition against Bohemia. His intention was to install yet another pretender on the Czech throne, Sobeslav 1, who sought refuge in Poland. During the campaign won a decisive victory against the Czechs at the Battle of Trutina on 8 October 1110; however, following this battle he ordered his forces to withdraw further attack against Bohemia. The reason for this is speculated to be the unpopularity of Sobeslav 1 among Czechs as well as Boleslaw’s unwillingness to further deteriorate his relations with the Holy Roman Empire. In 1111 a truce between Poland and the Holy Roman Empire was signed which stipulated that Sobeslav 1 would be able to return to Bohemia while Zbigniew would be able to return Poland. Boleslaw probably also agreed with the return of his half-brother as a result of pressure from the many supporters of the exiled prince in 1108, who according to the reports of Gallus Anonymus was surrounded to bad advisers (in this group unfavorable to Boleslaw was probably Martin 1, Archbishop of Gniezno). Once in Poland, Zbigniew could claim the sovereignty over his previous domains at the instigation of this group. The first step towards this was his presence in the Advent ceremonial (which was forbidden to him by Boleslaw after recognizing him as his overlord in Leczyca in 1107), which is reserved only for rulers. Zbigniew arrived surrounded by attendants, being carried before him a sword. This could be perceived by Boleslaw as an act of treason and caused a definitive breach in their relationship, under which Zbigniew was the vassal and Boleslaw the ruler. Probably these factors influenced Boles?aw's decision of a terrible punishment to Zbigniew: a year later, in 1112, he was blinded on Boleslaw’s orders.

    The blinding of Zbigniew caused a strong negative reaction among Boles?aw's subjects. Unlike blinding in the east, blinding in medieval Poland was not accomplished by burning the eyes out with a red hot iron rod or knife, but a much more brutal technique was employed in which the condemned's eyes were pried out using special pliers. The convict was then made to open his eyes and if they did not do so, their eyelids were also removed.

    Contemporary sources don't provide clear information if Boleslaw was indeed excluded from the community of the Church. Is generally believed that Archbishop Martin I of Gniezno (who was a strong supporter of Zbigniew) excommunicated Boleslaw for committing this crime against his half-brother. The excommunication exempted all Boleslaw's subjects from his oath to obedience. The prince was faced with a real possibility of uprising, of the sort that deposed Boles?aw the Bold. Seeing his precarious situation Boleslaw sought the customary penance that would reconcile the high priesthood. According to Gallus Anonymus, Boleslaw first fasted for forty days and made gifts to the poors:

    ...He slept in ashes and sackcloth, among the streams of tears and sobs, as he renounced communion and conversation with people.

    It's possible that Boleslaw decided to celebrate a public penance as a result of the negative public response to the blinding of Zbigniew. His intention with this was to rebuild his weakened authority and gain the favor of Zbigniew's supporters. Punishment of blinding was used in medieval Europe to the rebellious nobles. This act of Boles?aw against his half-brother could be received by the Polish society as a breach of the principle of solidarity among the members of the ruling dynasty, accepting the foundation of public order.

    According to Gallus, Boleslaw also sought and received forgiveness from his half-brother. In the next part of his penance, the prince made a pilgrimage to Hungary to the Abbeys of Saint Giles in Somogyvár and King Saint Stephen I in Székesfehérvár. The pilgrimage to the Abbey of Saint Giles also had a political goal; Boleslaw strengthened his ties of friendship and alliance with the Arpad dynasty. Following his return to Poland, Boleslaw even traveled to Gniezno to pay further penance at the tomb of Saint Adalbert of Prague, were poor people and clergy received numerous costly gifts from the prince. Only after this the excommunication was finally lifted. Following his repentance the Polish prince made a vague commitment to the Church.

    About Zbigniew's death there are not preserved information. In the obituary of the Benedictine monastery in Lubi? dated 8 July 1113 was reported the death of a monk in Tyniec called brother Zbigniew. Historians believed that he could be Boleslaw's half-brother. The information marked that his burial place was in the Benedictine monastery of Tyniec.

    The separation of Pomerania during the reign of Casimir 1 the Restorer contributed to the weakening of the Polish state, and subsequent rulers during the second half of the 11th century weren't able to unite all the lands that once belonged to Mieszko 1 and Boleslaw 1 the Brave. All attempts made to reconquer this area failed. Only after defeating Zbigniew and repelling the claims of Bohemia against Silesia during the Polis-German War of 1109, Boleslaw 3 Wrymouth was able to direct the expansion to the West, which he intended to return to Poland.

    The issue of conquest of Pomerania had been a lifelong pursuit for Boleslaw 3 Wrymouth. His political goals were twofold;

    First – to strengthen the Polish border on the Notec river line,

    Second – to subjugate Pomerania with Polish political overlordship but without actually incorporating it into the country with the exception of Gdansk Pomerania and a southern belt north of river Notec which were to be absorbed by Poland.

    By 1113 the northern border has been strengthened. The fortified border cities included: Santok, Wielen, Naklo, Czarnków, Ujscie and Wyszogród. Some sources report that the border began at the mouth of river Warta and Oder in the west, ran along the river Notec all the way to the Vistula river.

    Before Boleslaw 3 began to expand in Gdansk Pomerania (Pomerelia), he normalized his political relations with Bohemia. This took place in 1114 at a great convention on the border of the Nysa Klodzka river. In addition to Boleslaw also assisted Bohemian princes of the Premyslid line: Vladislaus 1, Otto 2 the Black and Sobeslav 1. The pact was sealed by the marriage of Boleslaw (a widower since his wife Zbyslava's death) with Vladislaus 1 and Otto 2's sister-in-law, the German noblewoman Salomea of Berg.

    After being normalized his relations with Bohemia, Boleslaw directed his efforts against Prussia, and in 1115 he made a victorious expedition, ravaging their tribal lands. As a result, the north-east border was at peace, which allowed to freely prepare the invasion to Gdansk Pomerania. The conquest of this part of the Pomeranian lands (made during 1115–19), crowned a long-time struggle of previous Polish rulers. The result was the complete incorporation of the territories on the Vistula River, including the castellany of Naklo, to Poland. Northern borders were established Polish Duchy probably on the line along the rivers Gwda and Uniesta (in later times currents of these rivers were the boundary between Pomerania and the Oder Slavic). It's also possible that the border ran along the Leba.

    The local rulers of the conquered Gdansk and Slupsk were removed from power and replaced by Polish nobles. Boleslaw also introduced Polish clerical organization, which was made in order to protect his interests in that territory. However, these areas refused to follow the church organization. The incorporation to the Polish Church occurred only during 1125–1126 at the time of the visit of Papal Legate Gilles, Cardinal-Bishop of Tusculum.

    During Boles?aw's Pomeranian campaign a formidable rebellion led by Count Palatine Skarbimir from the Awdaniec family began. The rebellion was quelled by the prince in 1117 and the mutinous nobleman were blinded as punishment. The conflict between Boleslaw and the Awdaniec family is difficult to explain due to the lack of sources. The cause was probably the growing influence of the family, the ambition and jealousy of Skarbimir against Boleslaw and his increased popularity. Another probable factor was the desire to put Wladyslaw 2, Boleslaw's first-born son, as the sole ruler after his death or also Boleslaw's fears to lose his position, as it was in the conflict with Sieciech. It was also suggested that Skarbimir entered in contacts with Pomeranians and Vladimir 2 Monomakh, Grand Prince of Kievan Rus'. Medieval historiography also associated the rebellion with the Law of Succession issued by Boleslaw. The problem with the principle of inheritance appeared between 1115 and 1116 (after the birth of his second son Leszek, first-born from his second marriage). According to one hypothesis Skarbimir objected the adoption of the statute who changed the traditional Polish succession customs. In the suppression of the rebellion played a major role Piotr Wlostowic of the Labedz family, who replaced Skarbimir as Count Palatine. Defeated, Skarbimir received a minor punishment from Boleslaw. The rebellion of Skarbimir also rested importance to the conquest of Gdansk Pomerania.

    Probably in the rebellion of Skarbimir intervened the Rurikid ruler Vladimir 2 Monomakh and his sons. In 1118 Monomakh incorporated Volhynia to his domains and expelled his ruler, Yaroslav Sviatopolkovich, who sought refuge firstly in Hungary, then in Poland. In Yaroslav's place, Monomakh put his son Roman as a ruler of Volhynia, and after his early death in 1119, replaced him with another son, Andrew, who in 1120 invaded Polish territory with the support of the Kipchaks tribe. A year later, Boleslaw with the exiled Yaroslav (who was his brother-in-law), organized a retaliatory expedition to Czermno. After this, for several years Boleslaw intervened in the dynastic disputes of the House of Rurik.

    During the 1120s the Kievan princes continue their expeditions against Poland. The neutrality of the neighboring Principality of Peremyshl was attributed to Count Palatine Piotr Wlostowic, who in 1122 captured Prince Volodar. A year later Boleslaw intervened again in Volhynia, where he wanted to restore Yaroslav. The expedition (aided by the Bohemian, Hungarian, Peremyshl and Terebovl forces) failed due to the death of Yaroslav and the stubborn resistance of the besieged Volodymyr-Volynskyi, aided by Skarbimir's supporters. This failed military expedition led to disturbances in the Polish-Hungarian-Halych alliance.

    Occupation:
    In 1121 (or 1119) Pomeranian Dukes Wartislaw 1 and Swietopelk 1 were defeated by Boleslaw's army at the battle of Niek?ad? near Gryfice. Polish troops ravaged Pomerania, destroyed native strongholds, and forced thousands of Pomeranians to resettle deep into Polish territory. Boleslaw's further expansion was directed to Szczecin (1121–1122). He knew that this city was well defended by both the natural barrier of the Oder river and his well-built fortifications, like Kolobrzeg. The only way to approach the walls was through the frozen waters of a nearby swamp. Taking advantage of this element of surprise, Boleslaw launched his assault from precisely that direction, and took control of the city. Much of the population was slaughtered and the survivors were forced to paid homage to the Polish ruler.

    A further step is probably fought battles on the western side of the Oder River, where Boleslaw had addressed areas to the Lake Morzyce (now the German Müritz). These areas were outside the territorial scope of Pomeranians. In parallel with the expansion of the Polish ruler to the west continued the conquest of these lands by Lothair, Duke of Saxony (and future Holy Roman Emperor). According to contemporary sources, a Saxon army approaching from above the Elbe River in the direction of today's Rostock. They conquered the Warinis, Circipanes, Kessinians and part of the Tollensers tribes. The expansion led by the two rulers was probably the result of earlier unknown agreements. This was the first step for the later Christianization of Pomeranian lands.

    In 1122 Boleslaw finally conquered Western Pomerania, who became a Polish fief. Duke Wartislaw 1 was forced to paid homage to the Polish ruler, paying an annual tribute of 500 marks of fine silver and the obligation to give military aid to Poland at Boleslaw’s request. In subsequent years the tribute was reduced to 300 marks. This success enabled Boleslaw to make further conquests. In 1123 his troops even reached to Rügen, but didn't mastered these areas.

    According to modern historiography, Boleslaw began to pay tribute to Emperor Henry 5, at least from 1135. Is believed that the amount was 500 marks of fine silver annually. It's unknown why Boleslaw began to paid homage to Henry 5, as the sources do not mention any reference about the Polish ruler being tributary of the Holy Roman Empire in the period 1121–1135.

    In order to make Polish and Pomeranian ties stronger, Boleslaw organized a mission to Christianize the newly acquired territory. The Polish monarch understood that the Christianization of the conquered territory would be an effective means of strengthening his authority there. At the same time he wished to subordinate Pomerania to the Gniezno Archbishopric. Unfortunately first attempts made by unknown missionaries did not make the desired progress. Another attempt, officially sponsored by Boleslaw and led by Bernard the Spaniard, who traveled to Wolin during 1122–1123, has ended in another failure. The next 2 missions were carried out in 1124–1125 and 1128 by Bishop Otto of Bamberg (called the Apostle of Pomerania). After appropriate consultation with Boleslaw, Bishop Otto set out on a first stage of Christianization of the region in 1124. In his mission Otto stayed firstly at Boleslaw's court, where he was provided with appropriate equipment, fire and several clergymen for his trip to Pomerania.

    The Bishop was accompanied throughout his mission by the Pomeranian ruler Wartislaw 1, who greeted him on the border of his domains, in the environs of the city of Sanok. In Stargard the pagan prince promised Otto his assistance in the Pomeranian cities as well as help during the journey. He also assigned 500 armored knights to act as guards for the bishop’s protection, and obtain the baptism of the elders tribal leaders. Primary missionary activities were directed to Pyrzyce, then the towns of Kamien, Wolin, Szczecin and once again Wolin. In the first 2 towns the Christianization went without resistance. In Kamien the task was facilitated by the intercession of Wartislaw 1's own wife and dignitaries. At Szczecin and Wolin, which were important centers of Slavic paganism, opposition to conversion was particularly strong among the pagan priests and local population. The conversion was finally accepted only after Boleslaw lowered the annual tribute imposed on the Pomeranians. Four great pagan temples were torn down and churches were built in their places. Otto's mission of 1124 ended with the erection of bishoprics in Lubusz for Western Pomerania and in Kruszwica for Eastern Pomerania (Gdansk), which was subordinated to the Archbishopric of Gniezno.

    In 1127 the first pagan rebellions began to take place. These were due to both the large tribute imposed by Poland as well as a plague that descended on Pomerania and which was blamed on Christianity. The rebellions were largely instigated by the old pagan priests, who had not come to terms with their new circumstances. Wartislaw 1 confronted these uprisings with some success, but was unable to prevent several insurgent raids into Polish territory. Because of this Boleslaw was preparing a massive punitive expedition that may have spoiled all the earlier accomplishments of missionary work by Bishop Otto. Thanks to Otto’s diplomacy direct confrontation was avoided and in 1128 he embarked on another mission to Pomerania. Wartislaw 1 greeted Otto at Demmin with some Polish knights. This time more stress was applied to the territories west of the Oder River, i.e. Usedom, Wolgast and Gützkow, which weren't under Polish suzerainty. The final stage of the mission returned to Szczecin, Wolin and Kamien. The Christianization of Pomerania is considered one of the greatest accomplishments of Boleslaw’s Pomeranian policy.

    In 1129 Boleslaw concluded with Niels, King of Denmark an alliance directed against Wartislaw 1 and the attempts of Lothair 3, King of Germany to subordinate Western Pomerania. In retaliation for the sack of Plock by Wartislaw 1 in 1128, Polish-Danish troops taken the Western Pomeranian islands of Wolin and Usedom.

    At end of the 1120s Boleslaw began to implement an ecclesiastical organization of Pomerania. Gdansk Pomerania was added to the Diocese of Wloclawek, known at the time as the Kujavian Diocese. A strip of borderland north of Notec was split between the Diocese of Gniezno and Diocese of Poznan. The bulk of Pomerania was however made an independent Pomeranian bishopric (whose first Bishop was one of the participants in the missionary expedition and former Polish royal chaplain, Adalbert), set up in the territory of the Duchy of Pomerania in 1140, and after Boles?aw had died in 1138 the duchy became independent from Poland.

    During the 1130s a project was designed by Norbert, Archbishop of Magdeburg, under which Pomerania would be divided between two dioceses subordinated to the Archbishopric of Magdeburg. At the same, he revivied the old claims about Magdeburg's ecclesiastical sovereignty over all Poland. A first Bull was prepared already in 1131, but never entered into force. Despite adversity, Norbert continued his actions to subdue the Polish Church during 1132–1133. For the Polish bishops, a call was made in the Curia.

    The Polish bishops didn't appear before Pope Innocent 2, which resulted in the issuing of the Bull Sacrosancta Romana in 1133, which confirmed the sovereignty of the Archbishopric of Magdeburg over the Polish Church and the projected Pomeranian dioceses. The formal privilegium maius was the culmination of Norbert's efforts. Boleslaw, trying to save his past efforts in Pomeranian politics, opted for his submission at Merseburg in 1135.

    To consolidate his power over Pomerania Boleslaw conducted in 1130 an expedition to the island of Rügen. For this purpose, he concluded an alliance with the Danish duke Magnus Nilsson (his son-in-law) who provided him with a fleet in exchange for support in his efforts to obtain the Swedish throne. The fleet of Magnus transported Polish troops to the shores of the island of Rügen. However, the intended battle on the island doesn't happen, because the Rani at the sight of the Polish-Danish combined forces recognize Boleslaw 's overlordship.

    After the successful invasion to the Danish capital, Roskilde in 1134 Boleslaw formed an alliance with Wartislaw 1 of Pomerania against King Eric 2 of Denmark (an ally of Emperor Lothair 3). The role of the Polish prince was limited only to aid the House of Griffins, not due while the real interest in Danish affairs. The Danish, after repelling the first attack, in retaliation led an expedition who led to their expansion into the lands of Pomerania.

    In 1125 Henry 5, Holy Roman Emperor and King of Germany, died. His successor, Lothair of Supplinburg, has been embroiled in disputes over his inheritance. For the Imperial crown, he became involved in the affairs of the Papacy. In 1130 there was a double election to the Apostolic See. Lothair supported Pope Innocent 2, hoping in this way to secure his own coronation. Contrary to was expected, Lothair's Imperial coronation didn't end his disputes against the contenders for the German throne.

    In 1130 Boleslaw controlled the areas situated on the left bank of the Oder river on the island of Rügen. Germany also wanted to control these lands, but the internal political situation and the involvement in the civil war in Hungary, however, didn't allow an armed conflict. The Bull Sacrosancta Romana of 1133 give the Archbishopric of Magdeburg sovereign rights over the Pomeranian dioceses instituted by Boleslaw.

    The death of King Stephen 2 of Hungary in 1131 led the country into civil war between two claimaints to the throne: Béla the Blind (son of Álmos, Duke of Croatia) and Boris (the alleged son of King Coloman). Boris sought the help of the Polish ruler, who hoped for a closer alliance with Hungary and cooperation with the Kievan Rus' princes (Boris was a son of a daughter of Vladimir 2 Monomakh). However, Boleslaw overestimated his strength against Béla, who counted with the support of almost all his country. The Polish army faced the combined forces of Hungary, Bohemia, Austria and Germany in the Battle of the Sajó river (22 July 1132), where the coalition had a complete victory over the Polish prince, who was forced to retreat.

    The success in Hungary was used by the Bohemian ruler Sobeslav 1, an Imperial vassal, who during 1132–1134 repeatedly led invasions to Silesia. The issue over the property of Silesia was subjected to the decision of Lothair 3.

    In February 1134 Sobeslav 1 of Bohemia and dignitaries of King Béla 2 of Hungary, together with Bishop Peter of Székesfehérvár went to Altenburg, where they presented their allegations against the Polish ruler. They asked the intervention of the Holy Roman Empire (preliminary requests occurred two years earlier). Lothair 3 accepted the request, acting as an arbitrator in the dynastic disputes in Central Europe.

    At the same time Béla 2 and Prince Volodymyrko of Peremyshl undertook a military expedition against Poland. The combined forces occupied Lesser Poland, reaching to Wislica. Shortly after, Boleslaw received a summons to the Imperial court at Magdeburg on 26 June 1135. Playing for time, however, he only send deputies. The emperor sent another delegation and requested a personal appearance of the Polish ruler, setting a new date on 15 August 1135, this time in Merseburg. Boleslaw realized that without an agreement with Lothair 3 he couldn't maintain the control over the newly conquered lands on the west side of the Oder and the island of Rügen.

    Even before the Congress of Merseburg was performed, Boleslaw persuaded one of ruling princes of Western Pomerania, Ratibor 1 to make an expedition against Denmark. It was a clear expression of ostentation to Emperor Lothair 3 because the King of Denmark was a German vassal. The fleet formed by 650 boats (with 44 knights and 2 horses) attacked the rich Norwegian port city of Kungahälla (now Kungälv in Sweden).

    The Congress took place on 15 August 1135. During the ceremony, Emperor Lothair 3 recognized the rights of the Polish ruler over Pomerania. In retribution, Boleslaw agreed to paid homage for the Pomeranian lands and the Principality of Rügen, with the payment of 6.000 pieces of fine silver from these lands to the Holy Roman Empire; however he remained fully independent ruler of his main realm, Poland. With Boleslaw's death in 1138, Polish authority over Pomerania ended, triggering competition of the Holy Roman Empire and Denmark for the area. The conflict with Hungary also ended, with Boleslaw recognizing Béla 2's rule. The agreement was sealed with the betrothal of Boleslaw's daughter Judith with Béla 2's Géza (this marriage never took place). In case of the Bohemian-Polish dispute the Imperial mediation failed. Boleslaw argued he must be treated as a sovereign ruler, who wasn't the case of Sobeslav 1, an imperial vassal. Lothair 3, unable to come to an agreement with the Polish ruler, proposed to discuss the matter in subsequent negotiations.

    The Congress ended with church ceremonies, during which Boleslaw carried the imperial sword. This was an honor granted only to sovereign rulers. An indirect goal of Polish diplomacy was the successful invalidation of the Papal Bull of 1133 and the recognition of metropolitan rights of the Archbishopric of Gniezno at the Synod in Pisa in 1135. On 7 July 1136 was issued the protectionist Bull Ex commisso nobis a Deo under which Pope Innocent 2 confirmed the unquestioned sovereignty of the Archbishopric of Gniezno over the Polish dioceses.

    After entering in the imperial sphere of influence, Poland normalized his relations with Bohemia at the Congress of Klodzko on 30 May 1137 (the so-called Peace of Klodzko), but the details of this agreement are unknown. This treaty was confirmed in the town of Niemcza, where Wladyslaw, the eldest son of Boleslaw, stood as godfather in the baptism of Wenceslaus, Sobeslav 1's son.

    In the last years of his life, Boleslaw's main concern was to arranged political marriages for his children in order to strengthening his relations with neighboring countries. In 1137 Boleslaw reinforced his relations with the Kievan Rus' with the marriage of his son Boleslaw with Princess Viacheslava, daughter of Vsevolod, Prince of Pskov. In the year of his death, by contrast, finally normalized his relations with Hungary through the marriage of his son Mieszko with Princess Elizabeth, daughter of King Béla 2.

    Boleslaw 3 Wrymouth died on 28 October 1138, probably in the town of Sochaczew. There are no records about the circumstances of his death. 12th century sources didn't provide information about his place of burial. It was only in the 15th century, when Jan Dlugosz recorded that the Prince's tomb was in the Masovian Blessed Virgin Mary Cathedral in Plock. However, he didn't showed from where took this information. Presumably the chronicler took this report from the lost Rocznik mazowiecki. Wawrzyniec Wszerecz, Canon of Plock during the 16th–17th century, wrote that Boleslaw was in a common coffin at the Cathedral, where the remains of his father Wladyslaw 1 Herman and several other Piast Masovian rulers were also placed.

    Boleslav married Salome av Berg-Schelklingen about 1115. Salome (daughter of Henrik av Berg-Schelklingen and Adelheid av Mochental) was born about Oct 1101; died on 27 Jul 1144. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 100. Richitza Swentoslawa  Descendancy chart to this point was born on 12 Apr 1116; died on 16 Jun 1185.

  8. 76.  NN av Tczernigov Descendancy chart to this point (52.Anna6, 36.Sviatapolk5, 18.Isjaslav4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

    Family/Spouse: Vsevolod. Vsevolod died about 1136. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 101. Vladimir av Halicz  Descendancy chart to this point was born about 1110; died about 1144 in Novgorod, Russland.

  9. 77.  Philippe Capet, "Philippe 1" Descendancy chart to this point (52.Anna6, 36.Sviatapolk5, 18.Isjaslav4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born on 23 May 1053 in Champagne-Ardenne, Frankrike; died on 29 Jul 1108 in Frankrike.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1108, Frankrike; konge

    Notes:

    Birth:
    Rheims, Marne.

    Died:
    Melun, Aquitaine.

    Philippe married Bertha av Holland about 1080. Bertha was born about 1054 in Vlaardingen, Zuid-Holland, Nederland; died about 1094 in Angers, Maine-et-Loire, Pays de la Loire, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]


  10. 78.  Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev Descendancy chart to this point (53.Mstislav6, 37.Vladimir5, 19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born after 1100; died after 1137.

    Ingeborg married Knud Eriksen about 1117. Knud (son of Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" and Bodil Thorgautsdatter) was born on 12 Mar 1096 in Roskilde, Sjælland, Danmark; died on 07 Jan 1131 in Haraldsted skov, Ringsted, Midtsjælland, Sjælland, Danmark; was buried after 07 Jan 1131 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 102. Kristin Knudsdatter  Descendancy chart to this point was born between 1118 and 1120; died after 1139.
    2. 103. Margret Knudsdatter  Descendancy chart to this point was born before 1131.
    3. 104. Katarina (Karin) Knudsdatter  Descendancy chart to this point was born before 1131.
    4. 105. Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1"  Descendancy chart to this point was born on 14 Jan 1131; died on 12 May 1182.

  11. 79.  Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev Descendancy chart to this point (53.Mstislav6, 37.Vladimir5, 19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1105 in Kiev, Ukraina; died after 1137.

    Malmfrid married Sigurd Magnusen av Norge between 1116 and 1120. Sigurd (son of Magnus Olavsen av Norge, "Magnus 2" and Tora Saksesdatter Vik) was born about 1090 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 26 Mar 1130 in Oslo, Norge; was buried after 26 Mar 1130 in Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 106. Kristina Sigurdsdatter av Norge  Descendancy chart to this point was born about 1124; died about 1178.

    Family/Spouse: Erik Eriksen av Danmark, "Erik 2". Erik (son of Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" and Bodil Thorgautsdatter) was born about 1090; died on 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark; was buried after 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]


  12. 80.  Ingrid Ragnvaldsdatter Descendancy chart to this point (55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1099; died about 1170 in Stårheim, Eid, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge.

    Notes:

    Died:
    Sønnen, bisp Nikolas Arnesons, skip Bokskreppa leigde mora dronning Ingrid ein gong til ei Bergens-ferd. I Skatestraumen ytst i Nordfjord vart skipet angripe av birkebeinarar og søkkt, og dronning Ingrid drukna.

    Ingrid married Henrik Svendsen before 1134. Henrik died about 1134. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 107. Magnus Henriksson av Sverige  Descendancy chart to this point was born before 1134; died in 1161.

    Ingrid married Harald Magnusen av Norge, "Harald 4" in 1134. Harald (son of Magnus Olavsen av Norge, "Magnus 2" and Bethoc Gille-Adomhnan) was born about 1103 in Irland; died on 13 Dec 1136 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 108. Inge Haraldsen, "Inge 1"  Descendancy chart to this point was born about 1134; died on 4 Feb 1161 in Ekeberg, Oslo, Norge.

    Ingrid married Ottar Birting after 1136. Ottar died about 1145. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 109. Alv Ottarsen Rode  Descendancy chart to this point died about 1165.

    Ingrid married Arne Ivarsen på Stodrheim about 1147. Arne was born in 1106 in Stårheim, Eid, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 110. Margrethe Arnesdatter på Stodrheim  Descendancy chart to this point died after 1190.
    2. 111. Inge Arnesen  Descendancy chart to this point
    3. 112. Filippus Arnesen  Descendancy chart to this point
    4. 113. Nikolas Arnesen på Stodrheim  Descendancy chart to this point was born about 1150; died about 1225.

    Ingrid married Ivar after 1145. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 114. Orm Ivarsen  Descendancy chart to this point died about 1184 in Fimreite, Sognefjorden, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge.

  13. 81.  Harald Eriksen av Danmark Descendancy chart to this point (59.Bodil6, 39.Thorgaut5, 22.Bodil4, 10.Gunnhild3, 3.Gunnhild2, 1.Sigrid1) was born about 1080; died about 1135.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1134, Danmark; Anerkjent som konge av sin farbror Niels. Drept av broren Erik Emune.

    Notes:

    Occupation:
    Harald Kesja (ca. 1080) var en dansk prins og rigsforstander. Han var søn af kong Erik Ejegod, konge af Danmark (1095-1103) og dronning Borghild Thorgatsdatter. Han var bror til adelsmanden Knud Lavard og kong Erik Emune.
    Harald Kesja gjorde krav på kronen, men blev dræbt af sin bror, Erik. Erik dræbte også de fleste af Haralds sønner. Selv om han ikke fik tronen selv, fungerede han som rigsforstander 1103-1104 for sin far mens han er på pilgrimsfærd til Jerusalem. Som stedfortræder blev han kendt som hårhændet og grusom. Dette er stærkt medvirkende til at han ikke blev valgt som konge da faderen døde i 1103 på Cypern. De danske høvdinge valgte istedet Niels, en af Svend Estridsens sønner, til konge

    Han och hans halvbror Erik Emune gjorde år 1130 uppror mot sin farbror, kung Nils. Han bytte emellertid sida efter ett tag och led nederlag tillsammans med Nils 1134. Han blev sedan gripen och avrättad av Erik Emune i Jylland 1135.

    Harald Kesja (dvs. bredbladet spyd) ble innsatt som riksforestander (1103-1104) av sin far, Erik 1 Ejegod, mens denne var på pilgrimsreise.
    Da Oluf 1 Hunger døde ble hans halvbror, Niels 1, hentet hjem fra fangenskap i Flandern. Stormennene ønsket ikke Harald Kesja som konge. De samlet derfor ledingsflåten oppe ved Isøre for å markere dette. Tilbake var det nå bare de 2 kongsemnene Niels og Ubbe. Og da Ubbe frafalt seg retten til å bli konge, ble Niels automatisk valgt.

    Vi ser her den første tendens til at stormannsadelen har blitt en avgjørende maktfaktor, fremfor hirden.

    Selv om Harald ble tvunget til å overgi kongetronen til fordel for Niels, ser det ut til at han forsøkte å beholde en nær forbindelse til kongeparet. Knytlingesagaens opplysning om at han hadde et godt forhold til kong Niels og hans sønn Magnus er vanskelig å vurdere. Vi vet imidlertid at Harald opprettet personlige bånd til dronning Margareta. Selv giftet han seg med Ragnhild, Magnus 3 Berrføtts datter og Margaretas stedatter.
    Hans sønn, Bjørn Jernside, inngikk ekteskap med Margaretas søster, Katarina Ingesdotter.

    En viktig ressurs for Harald var ifølge kildene hans mange barn. Roskildekrøniken beretter at han ikke hadde mindre enn 12 sønner.

    Mange barn innbar en god grunn å bygge et omfattende sosialt nettverk på for å styrke sin egen maktposisjon. At mange barn ble betraktet som en viktig tilgang kommer til uttrykk i Roskildekrøniken, der forfatteren regner opp 3 faktorer til hvorfor Harald anså sin maktstilling for betydelsesfull til at han skulle akseptere å tjene sin yngre bror Erik Emune. I tillegg til hans alder og umåtelige rikdom, nevner roskildekaniken Haralds hop av sønner som en av hans viktigste tilganger.

    En stor barneskare var imidlertid ikke bare positivt. De mange sønnene måtte dele på et minsket ressursunderlag og ble derfor tvunget til mer å se til sine egne interesser. Under stridighetene i årene 1131-1134 kjempet Haralds sønn, Bjørn Jernside, på Erik Emunes side mot sin egen far. Antagelig hadde hans personlige forbindelser med kongeparet opphørt efter dronning Margaretas død.

    Saxo ønsket å forringe posisjonene til Knud Lavards brødre som kongeætlinger, da han betrakter disse som uektinger. Han fordømmer de danske kongenes frilleliv et flertall ganger. Svend Estridsens og Erik Ejegods utenom-ekteskapelige forbindelser nevnes i bitre ordelag. Verst av alle var Harald Kesja, som beflekket den ekteskapelige sengen gjennom å ligge med mange konkubiner.
    Saxo representerer i denne sammenheng høymiddelalderens offisielle kirkesyn på ekteskapets hellighet. De horisontale relasjoner etablert gjennom frilleforhold fordømmes til fordel for de vertikale slektsbånd gjennom ekteskapets hellige bånd. Harald Kesja var derfor dobbelt flekket gjennom sin utenom ekteskapelige herkomst og sitt utuktige liv. Hans status var dermed ikke sammenlignbar med Magnus Nielsens eller Knud Lavards. Han reduseres til å være en fribytter i kongefamilienes periferi.

    Harald Kesjas maktstilling var imidlertid sikkert meget betydelig fra da faren Erik 1 Ejegod forlot landet i 1102 (eventuelt i 1103) frem til sin død i 1135. Harald hadde formelt kongetittelen 2 ganger under sin politiske karriere.

    Knud Lavardslegenden forteller at Erik Ejegod før sin pilgrimsreise utnevnte sin eldste sønn Harald til å vakte riket. Denne opplysning finnes også hos Saxo, som skriver at Erik Ejegod overlot utøvelsen av kongemakten til sin sønn Harald som da hadde oppnådd en ærbar alder.

    Forfatteren til Knud Lavardsordinalet skriver at Knud Lavard da bare var en gutt som var betrodd til oppfostring hos Skjalm Hvide, som i Ordinalet betegnes som den handlingskraftigste mannen blandt danene (uirum uero inter Danos strenuissimum). Saxo bygger videre på denne informasjon fra legenden, men kompletterer med følgende opplysning:

    Erik (Erik Emune) som var av ringere herkomst og hvilken han (Erik Ejegod) ikke kjente så mye omsorg for, overlot han til mindre ansette formyndere.

    Denne opplysning fra Saxo må imidlertid betraktes med skepsis. Det ser ut til at Erik Emune hadde nære bånd til den Syd-Sjellandske Bodilslekten, så han ble sannsynligvis betrodd til denne familien eller muligens til Trudslekten. Antagelig ville Saxo med denne passasje forringe Erik Emunes status i forhold til Knud Lavards, da Erik var far til Valdemar 1 den Stores fiende, Svend 3 Grathe.

    Forholdet til venderne ble etter hvert tilspisset. I 1113 led Niels nederlag i slaget ved Lütke. Han innsatte nå Knud Lavard som jarl over Sønderjylland, Knud drev venderne tilbake, og i 1129 beseiret han disse og fikk tittel av konge (over venderne). Den tyske konge og senere keiser, Lothar 3, anerkjente Knud som tysk vasal.

    I tillegg til å opprette allianser var hærtåg, våld og plyndring hovedsysselsetningen for Harald som for de øvrige kongeætlingene. Saxo setter imidlertid Knud Lavards fremgangsrike utenrikspolitske karriere opp mot Haralds mindre lykkede politiske anstrengelser. Han viser konsist hvordan Harald mislykkes når det gjelder grunnpremissene for en kongeætlings muligheter til å skaffe seg en maktstilling i datidens Danmark. Etter at Saxo har beskrevet hvordan Knud Lavard forvervet herredømmet over obotritene går han over til å skildre Haralds politiske aktiviteter:

    Under tiden hadde Harald mislykkes med å vinne anseelse hjemme eller vinne berømmelse utenlands, og han var derfor fast besluttet på å nå kompensasjon for sin brist på dådskraft (virtutis) gjennom sin store rikdom...
    Han lot derfor sine menn røve og stjele til ham. Byttet fra hans naboer gikk til å føde hans håndlangere, deres levebrød fødte hans utgifter. Under sommeren praktiserte han piratvirksomhet (piratica), en plage for de innfødte som for utlendinger. Og for å kunne gjøre Roskilde så mye større skade lot han oppføre en borg utenfor byen, som han fylte med det verste røverpakk som kunne finnes, og han nøyde seg ikke bare med å røve og plyndre ute på landet, men lot sine treller utrette like stor skade bland byens innbyggere.

    Saxo beretter videre at Haralds fremfart førte til at den tidligere så velstående byen Roskilde skal ha blitt kastet ned i dypeste armod. Innbygggerne oppgis senere å ha gjort opprør mot sin plageånd med sverd i hånd. Harald fremstår hos Saxo som en brutal utsuger, selv om hans handlinger påminner meget om Knud Lavards. Begge brødrene bedrev hærtåg og valgte å la en by utgjøre en fast lukrativ lokal maktbase. Haralds krigerske handlinger er imidlertid ikke like ærefulle som Knud Lavards eller Magnus Nielsens sett med Saxos øyne. Forfatteren ser ut til å ville fremholde at Harald bryter mot gjeldene spilleregler ved å bedrive hærtåg mot sitt eget folk og å bygge opp sin rikdom ved hjelp av godskonfiskasjoner fra sine naboer. Saxo lar sitt omdømme om Harald Kesja komme til uttrykk i en lignelse hvor han lar hans halvbror, Knud Lavard, uttale at Haralds lyst etter andres gods kan lignes ved en fugl som bygde sitt rede av hvilke fjær som helst.

    Knytlingesagaen forteller at Erik Emune, i motsetning til Harald Kesja, også før 1131 hadde et fiendtlig forhold til kong Niels 1 og hans sønn, Magnus. Erik var henvist til å leve av sin farsarv i kombinasjon med utenlandske hærtog, da han savnet et betydelig giftemål. Det var først etter opprøret i 1131 som han inngikk ekteskap med Margaretas søsterdatter, Malmfrid, som tidligere hadde vært gift med kong Sigurd Jorsalfar.

    Saxo beretter at Harald nektet Erik å få del av deres fars eiendommer med den begrunnelse at Erik var født i hor (adulterio ortum). Erik valgte da å tilegne seg sitt fedrenegods med vold gjennom å plyndre og herje Haralds eiendommer. Disse plyndringene skal ha gitt ham et omfattende bytte, som han senere mistet etter et overfall av Harald.

    Saxo lar senere Knud Lavard agere dommer mellom de 2 og under trusler om vold innkalle dem til fredsforhandlinger i Slesvig. Ved dette møte oppgis Knud å ha stiftet rettferdighet gjennom å dele fedrenearvet likt mellom brødrene. Knuds overordnede rolle som dommer er imidlertid troligvis en konstruksjon av Saxo. Om møtet fant sted, er det mer trolig at Knud agerte som megler, ikke som dommer, mellom de stridende partene.

    Kong Niels hadde etter hvert blitt en aldrende mann, og kampen om hvem som skulle etterfølge ham var allerede i gang. Den sto mellom Knud Lavard, Niels' sønn Magnus og deres fetter, Henrik Skadelår. Harald Kesja viste også sin interesse, sammen med sin halvbror, den senere Erik 2 Emune (ca.1090-1137).

    Etter at Knud Lavard ble drept av Magnus og hans menn i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted i 1131, brøt det ut opprør mot kong Niels.

    Både Aksel E. Christensen og Ole Fenger hevder at opprøret ble anstiftet og anført av Erik Ejegods sønner, Erik Emune og Harald Kesja. Saxo skriver imidlertid at det var en sammenslutning av potentater bestående av Erik Ejegods svigersønn, Håkon Sunnivasen, Peder Bodilsen og Skjalm Hvides sønner, som først tok initiativet til å reise opprørsfanen.

    På landets ting argumenterte de for et væpnet opprør mot den regjerende kongen og hans sønn som hadde drept deres venn (amicus), dvs. Knud Lavard. Først deretter opptrer Erik og Harald som Knud Lavards hevnere. Den mektige stormannen Kristjern Svendsen, som tilhørte trundgrupperingen, sluttet seg til opprørsstyrkene sammen med et stort antall slektninger og venner. Men Erik og Harald ble igjen erkefiender etter av Harald gikk over til kong Niels og Magnus. Anledningen til at Harald byttet allianseparter oppgis av roskildekaniken å være at Harald ikke ville finne seg i å tjene sin yngre bror som under stridighetene med Niels hadde antatt kongenavn.

    Haralds sidebytte må forstås ut fra det forhold at om Erik Emune skulle seire og alene lykkes å bli konge i Danmark, skulle risikoen være stor for at Harald helt skulle bli frarøvet sitt fedrenearv. Saxo oppgir at Harald og Erik først og fremst anklaget Magnus Nielsen for mordet på deres bror. Kanskje var dette anledningen til at Harald Kesja anså det legitimt å slutte en pakt med Niels, da han utgikk fra at Niels hadde vært uvitende om mordplanene. Det ser ut til at opprørsmennene, ut fra Saxos perspektiv, fremst oppfattet Niels om en edsbryter og ikke som en morder, da han, til tross for en avlagt ed, lot kalle Magnus Nielsen tilbake fra hans exil i Götaland.

    Eric Christiansen ser imidlertid dette argument som en konstruksjon av Saxo for å legitimere opprøret mot den regjerende kongen.

    Saxo hevder videre at Niels lurte over Harald til sin side med lokkende løfter. Ingen kilde ser imidlertid ut til - på en tilfredsstillende måte - å kunne forklare årsakene til Haralds overgang. Saxo hevder at det var Haralds utuktige frilleliv som var årsaken til at folket under opprøret foredro Erik Emune som motkonge fremfor Harald. Forfatteren gjør seg altså til talsmann for kirkens negative innstilling til frillevesenet. Saxo oppgir at Niels, som takk for at Harald kjempet for hans sak på Sjelland, opphøyde ham til den høyeste æresposisjonen blandt sine venner (primis inter amicos).

    Sannsynligvis kan Haralds overgang fremst betraktes som en fortsettelse av Haralds og Eriks personlige slektsfeide.

    Erik Emune opptrådde fortsatt som Knud Lavards hevner. Skåningene reiste seg og valgte ham til konge. En rekke kamper fulgte nå mellom Erik Emune og Niels og Magnus. Det var Niels og Magnus som vant de fleste slagene, men i 1132 tilføyde Erik Magnus et sviende nederlag i farvannet uten for Seierø.

    Harald Kesja hadde satt seg fast på Haraldsborg i Roskilde. I 1133 beleiret Erik borgen, men den var så sterk at Erik besluttet seg for å anvende et nytt kastevåpen - Bliderne - som hadde blitt utviklet nede i Europa. De var effektive, men så nye og anvendelsen så ukjent for Erik, at han måtte ha hjelp fra de saxerne som bodde i Roskilde. Borgen falt og ble aldrig befestet igjen.

    Saxo: Om beleiring og inntagelse av Roskilde (omkring 1208):

    (Erik Emune supplerede) sin hjemlige slagkraft med udenlandsk dygtighed (externum ingenium) og lærte sig blideteknik af de sachsere (Saxones), der boede i Roskilde. Folk her i landet (nostri) var nemlig stadig begyndere i krigskunsten og havde sjældent forstand på hvordan den slags fungerer...
    (Erik Emune flygter og Niels og Harald Kesje indtager i stedet Roskilde) (Harald) forlangte at tyskerne (Theutonici) skulle straffes: han (Niels) stormede Roskilde og overlod alle de tyskere (Germani), der blev pågrebet i byen, til den klagende (Harald), som fik lov at straffe dem som han havde lyst. Og som straf for at de havde bygget bliderne, og også fordi han havde hørt, hvordan de løgnagtigt havde pralet af at have dræbt ham, skamferede Harald dem alle sammen ved at skære næsetippen af dem, mens han blev ved med at spørge dem, om det mon var deres spyd der havde dræbt Harald!

    Gest. D. XIII.9.6; 11.2 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.

    Samme år led Erik på ny nederlag for Niels, og måtte flykte til Norge.

    I 1134 mobiliserte Niels og Magnus ø-danskene og forsøkte en landstigning ved Fotevik i Skåne, men ble slått i et meget blodig slag der Magnus stupte. Niels klarte å ta seg ombort på en båt, men når han forsøkte å ta sin tilflukt til Hedeby på Jylland, ble han møtt av Knud Lavards tilhengere og drept. For seieren ved Fotevik fikk Erik navnet - Emune - som betyr den uforglemmelige.

    Lund Domkirkes gavebok: Om slaget ved Fodevig (omkring 1145):

    4 juni (1134). Af St. Laurentii hus døde Asser, diakon og provst. På den samme dag dræbtes Roskildebispen Peder og Brant subdiakon, vor broder, Magnus, kong Niels´ søn, berømt for dyd og ædel byrd, faldt i samme slag sammen med Danmarks stormænd, bisper og høvdinger og mange af folket (cum melioribus Daniæ, episcopis et principibus multoque populo), og opgav sin ånd til Gud, sin skaber.

    Libri Datici Lundenses, udg. C. Weeke Lunde Domkapitels Gavebøger, 1973 (genoptr.) s.141. Overs. J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s. 34.

    Harald ble godkjent som medkonge av sin farbror, kong Niels 1 Svendsson av Danmark, i 1134.
    I januar 1135 var Harald på sin gård i Skibet ved Vejle. I ly av nattemørket omringet en stor gruppe bevepnede ryttere gården. De kanaler og kjerr som ellers var gårdens beste forsvar var tilfrosset og ingen oppdaget bruddet på julefreden før det var for sent. Overfallsmennene var fra Sjelland. Flere hadde vært med i den hær som 3 år tidligere hadde blitt slått av jydene og kong Niels ved Jelling, de var under kommando av deres konge, Erik Emune.

    Harald ble halshugget og 8 av hans sønner som var på gården ble ført med til Skåne og her drept på en hellig øy. Av Haralds tilsammen 12 sønner ble 11 avlivet.

    Han hadde følgede barn:

    Erik Haraldsen - drept, antagelig avrettet ved drukning, i 1134.
    Bjørn Jernside - gift med Katarina, datter til kong Inge 1 av Sverige - avrettet ved drukning i 1134.
    Magnus Haraldsen - drept etter 1134.
    Olaf Haraldsen, motkonge, falt i 1143 ved Tjuteå i Skåne. Harald Haraldsen - myrdet i 1135.
    Knut Haraldsen - myrdet i 1135.
    Sivard Haraldsen - myrdet i 1135.
    Erik Haraldsen - myrdet i 1135.
    Svend Haraldsen - myrdet i 1135.
    Niels Haraldsen - myrdet i 1135.
    Benedikt Haraldsen - myrdet i 1135.
    Mistivint Haraldsen - myrdet i 1135.
    Sønnen Olaf 2 var konge fra 1140 til 1143. Han var den eneste overlevende av Harald Kesjas sønner - de øvrige hadde Erik Emune myrdet. Oluf var i virkeligheten kun konge i Skåne. Han falt i slaget ved Tjuteå i 1143.

    Erik 2 Emune var gift med Malmfrid, datter til Mstislav 1 av Novgorod og enke etter Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare. Han ble selv drept på et ting nær Ribe i 1137.


  14. 82.  Erik Eriksen av Danmark, "Erik 2"Erik Eriksen av Danmark, "Erik 2" Descendancy chart to this point (59.Bodil6, 39.Thorgaut5, 22.Bodil4, 10.Gunnhild3, 3.Gunnhild2, 1.Sigrid1) was born about 1090; died on 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark; was buried after 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1134, Danmark; Konge.

    Notes:

    Birth:
    Han var frillesønn av Erik Eiegod.

    Occupation:
    Han ble konge etter å ha drept konkurrentene Magnus den sterke og Harald Kesja.

    Under et familiebesøk i Haraldsted ble Knud Lavard 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils' sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

    Mordet utløset sinne hos Knud Lavards familie, venner og tilhengere. Knud Lavard hadde 2 halvbrødre, Harald Kesja og Erik Emune. Disse gikk i spissen i et opprør mot kong Nils. I løpet av de neste 3 årene utkjempes hver sommer regelrette slag. Først ved Ribe, så ved Hals i Jylland og endelig i 1133 i slaget ved Værebro på Sjælland. Kong Nils og Magnus vant hver gang, og Erik måtte flykte til Norge.

    Sommeren etter gikk han i forbund med erkebiskop Asser i Lund og den tyske keiseren sendte en moderne rytterhær på 300 mann til Skåne. Andre pinsedag 1134 sto slaget ved Fodevig i det sydvestlige Skåne. Saxo har en meget dramatisk beskrivelse av slaget.

    Den 4.juni 1134:
    Slaget ved Fodevig (Foteviken), hvor Erik Emune beseirer sin onkel kong Niels. Kongens sønn, Magnus den sterke, er blant de som blir drept i slaget - og der flyder historisk meget bispeblod, da hele seks biskoper mister livet.

    Etter den blodige danske borgerkrigen som kulminerte i slaget ved Fodevig ble seierherren Erik Emune hyllet som konge på Sankt Libers høyde ved Lund. Han tok Lund som sete og gjorde byen til Danmarks hovedstad. Han var hard og grusom.

    Erik arbeidet for å få sin drepte halvbror Knud Lavard opphøyd til helgen, blant annet for å befeste slektens krav på tronen. Knud Lavards familie og tilhengere ønsket at han skulle begraves i Roskilde med pomp og prakt, men Erik Emune fikk igjennom at han skal gravlegges i Ringsted kirke. I nærheten grunnla Erik et kloster som skulle sørge for å fremskaffe de ønskede mirakler ved Knuds grav.

    Der var store forventninger til den nye kongen. På Sjælland startet arbeidet med å nedskrive de lovene som senere ble til Den sjællandske lov. Erik forsøkte også å forsone de som tidligere hadde vært fiender.

    I 1136 dro Erik Emune på korstog til Arkona på Rügen. Paven hadde på denne tiden oppfordret de kristne fyrstene i Europa å bekjempe de vantro, og den enkleste måten å oppfylle pavens bud var å angripe de hedningene som bodde nærmest. Soldatene hadde kors på skjoldene og skjortene sine. Den nye roskildebiskop Eskild holdt avskjedsgudstjeneste. Erik Emune lot soldatene grave en kanal tvers over den smale landforbindelsen som forbandt Arkona med Rügen og en etterfølgende sjakt inn i krittklippen under borgen slik at festningens brønn ble tømt for vann. Det førte til at Arkona måtte overgi seg. De innbyggerne som frivillig lot seg døpe fikk alle en fin, ny dåpsskjorte.

    Seilte med hæren til Norge i 1136 for å hjelpe Magnus Blinde mot Inge. Brente Hallvardskirken i Oslo, men måtte gjøre vendereis med uforrettet sak. Følte seg lurt og sveket av Magnus og de skiltes som uvenner.

    Hjemme i Danmark gikk det mindre godt for Erik Emune og han fikk flere og flere fiender. På Sjælland gjorde biskop Eskild og stormannen Peder Bodilsøn opprør mot ham, og snart ulmet opprøret overalt. Han måtte avstå fra å dra til Arkona den følgende sommeren.

    Etter 3 år på tronen var det over. Den 18.september 1137 ble Erik Emune drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en adelsmann som kaltes Sorteplov. Erik fikk tilnavnet Emune, som betyr den evig minneverdige.

    Died:
    Erik Emune ble drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en mann som kaltes Sorteplov.

    Erik Emune ligger begravet i Ribe domkirke.

    Family/Spouse: Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev. Malmfrid (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born about 1105 in Kiev, Ukraina; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]


  15. 83.  Knud EriksenKnud Eriksen Descendancy chart to this point (59.Bodil6, 39.Thorgaut5, 22.Bodil4, 10.Gunnhild3, 3.Gunnhild2, 1.Sigrid1) was born on 12 Mar 1096 in Roskilde, Sjælland, Danmark; died on 07 Jan 1131 in Haraldsted skov, Ringsted, Midtsjælland, Sjælland, Danmark; was buried after 07 Jan 1131 in Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1115, Jylland, Danmark; Adelsmann og jarl av Sønderjylland.

    Notes:

    Occupation:
    Den hellige Knud (senere Lavard) ble født ca 12. mars 1096 i Roskilde i Danmark som andre sønn av kong Erik Eiegod og dronning Bodil, som var datter av en jysk stormann.

    Knut ble oppkalt etter farens bror, kong Knut den Hellige. Begge foreldrene døde på en pilegrimsreise til Det hellige Land da Knut var seks år gammel. En annen av farens brødre, den svake og udyktige Niels, kom da på tronen med sin svenskfødte dronning, den - kloke og høysinnede - Margrete Fredkulla, det vil si fredspiken.

    Knut kom i pleie hos jarl Skjalm Hvide og nøt også stor omsorg hos dronning Margrete.

    Som 16-åring ble han sendt til videreutdannelse hos saksernes hertug Lothar, den senere tyske keiser. Ved hans hoff fikk han ikke bare en politisk og militær utdannelse, men ble også innført i en mer fremskreden europeisk kultur og livsstil.

    Ca.1114 vendte han hjem og fant da sitt fedreland i en sørgelig forfatning. De hedenske venderne herjet Danmark, og sørgrensen ved elven Eider var truet av stadige plyndringstokt fra Henrik, vendernes (abodrittenes) konge, fordi han ikke kunne få utbetalt sin morsarv av kong Niels, sin morbror. Han beseiret til og med Niels og den danske hæren og angrep byen Slesvig. Følgen ble alminnelig kaos og ingen rettssikkerhet i landet.

    Da ingen andre meldte seg, tilbød den unge Knut seg overfor kongen å overta det ledige jarledømmet i Sønderjylland og få situasjonen under kontroll.

    Han giftet seg med Ingeborg, datter av en russisk storfyrste og niese avdronning Margrete. Det ble et harmonisk ekteskap med 3 døtre og 1 sønn, den senere kong Valdemar den Store.

    Adelsmann og jarl av Sønderjylland, en posisjon han utnyttet til å føre erobringskriger mot det vendiske folk obodriterne i Holsten. Dette pasifiserte en kilde til uro i det tyske riket, og etter dette ble han utnevnt til hertug av Holsten, og tok også samme tittel for sitt danske len, som heretter ble kjent som Hertugdømmet Slesvig.

    Under et familiebesøk i Haraldsted ble han 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

    Knud Lavard har mer eller mindre indirekte vært årsak til de stridigheter som senere oppsto i Slesvigområdet (1848 og 1864), da han samtidig var underlagt den danske kongen og den tyske keiseren.

    Han var også konge av obodriterne, og hans tilnavn betyr Herre på saksisk og andre germanske språk, men opprinnelig betød tilnavnet Brødgiver, jf. engelsk lord.


    Kongen utnevnte Knut til hertug av Slesvig, og han vant herredømmet over Sønderjylland, meglet mellom Henrik og kong Niels, ble æret som landetsredningsmann og fikk det angelsaksiske hederstilnavnet Lavard, som betyr husbond eller brødherre (eng. lord). Han styrte fra byen Slesvig, som han befestet.

    Etter venderkongen Henriks død i 1127 kjøpte Knut seg herredømmet også over det vestlige venderriket av den tyske kong Lothar. Dermed ble det fred og orden blant Danmarks naboer mot sør, men kong Niels ble rasende og begynte å se Knut som en rival.

    Knut var ikke bare en kraftfull og rettsindig hersker, men også en human kristen fyrste og Kirkens mann. Han søkte å trekke de slaviske folkene inn i et kristent og europeisk fellesskap og støttet den hellige Vicelin (d.1154; minnedag 12. desember), vendernes apostel, senere biskop av Staargard (nå Oldenburg) i Øst-Holstein. Han sørget for en verdig gudstjeneste og deltok selv i den på fest- og hverdager; og i hans tid ble flere kirker bygd i Sønderjylland.
    Han var med rette elsket av Gud og mennesker, sier Ringstedordinalet.

    Hans dobbeltstilling som tysk og dansk lensmann skaffet ham imidlertid fiender, og kong Niels' sønn Magnus fryktet ham som rival til Danmarks trone når Niels var død.
    Da kongen julen 1130 innbød rikets stormenn til gilde i Roskilde, innfant Knut seg, full av tillit til sine kongelige slektninger. Men Magnus benyttet anledningen til et oppgjør med ham. Han satte Knut stevne på et avsidesliggende sted i skogen ved Haraldsted Kongsgård, nord for Ringsted.

    Her tok han bladet fra munnen:
    Alle løper etter deg, du tar land og folk fra oss. Nå skal det avgjøres hvem som skal arve land og rike.
    Knut svarte:
    Hva er det blitt av vår pakt, vår troskap og vår oppriktige broderkjærlighet! La Ham dømme mellom oss som vil gjengjelde enhver etter sin gjerning?(Ringstedordinalet).
    Magnus svarte med å kløyve hans hode med sverdet. Det var den 7.januar 1131 ved fromessetid. Det ble sagt at der han falt, flommet det frem en liten kilde.

    Det ble den blodige innledningen til 25 års borgerkrig om Danmarks kongetrone, hvor både Magnus og kong Niels ble drept.
    En uke etter mordet på KnutLavard fødte hans hustru deres eneste sønn. Han ble i 1157 enehersker i Danmark som kong Valdemar den Store.

    Valdemar var det også som sammen med Danmarks erkebiskop Eskil av Lund oppnådde sin fars helgenkåring hos pave Alexander 3 i 1169, støttet av de mange påfallende helbredelsene som skjedde ved hans grav, samt de vitnesbyrd som deputasjonen avla hos paven, ledet av den svenske erkebiskop Stefan.

    Den 25.juni 1170 foretok erkebiskop Eskil den høytidelige skrinleggelse i benediktinernes St.Bendts kirke i Ringsted, med deltakelse av 8 danskebiskoper, Sveriges første erkebiskop Stefan av Uppsala og biskopen av Oslo samt en talløs allmue. De utbrøt:
    Lovet være den Herre Jesus Kristus, som gjorde den hellige Knut til Sjællands vernehelgen.
    Han ble betraktet som martyr i Danmark, antakelig for rettferdighet.

    Knut Lavard hadde vært oldermann for byen Slesvigs vernegilde, derfor ble han gjort til skytshelgen for mange nordiske kjøpmannslaug.

    I reformasjonstiden forsvant hans helgenskrin med alle kostbarhetene. Hans kranium ble fremvist som en museumsgjenstand og senere overført til Saint-Denis i Paris. Den tomme graven ble igjen nedlagt i gulvet foran høyalteret med en latinsk innskrift og Slesvigs våpen med de 2 løvene over gravstedet.
    Den katolske sognekirken i Lyngby er oppkalt etter ham.
    Hvert år avholdes det en valfart til ruinene av kapellet i Haraldsted til hans ære.

    I 1970 ble 800-årsjubileet for hans martyrium feiret med en stor jubileumsfest.

    Hans minnedag er 7.januar, translasjonsfest 25.juni.

    Han blir avbildet med kongelige insignier, ofte med en kølle eller en øks, ved siden av ham ofte en kilde.

    Kilde:
    www.katolsk.no

    Died:
    Fra heimskringla.no:

    7.januar 1131: Hertug Knud Lavard blir i Haraldsted Skov ved Ringsted myrdet av sine fettere, Magnus den sterke og Henrik den halte (Skadelår).

    Der Knud ble drept skal det etter sagnet ha sprunget fram en kilde, og selv om vinteren holdt gresset seg grønt der.

    Hans legeme ble tatt med til Ringsted kirke, og der kisten hans stod skal det også ha sprunget fram en kilde.

    Etter dette ble Ringsted Valdemar-slektens kongssted og gravsted.

    I 1169 fikk sønnen Valdemar paven til å oppta Knud Lavard som helgen.

    Buried:
    Fra heimskringla.no:

    Den 25.juni 1170 blir den helgenkårede hertug Knud Lavard (d.1131) skrinlagt i den nyinviede St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig blir danmarkhistoriens første kjente kongekronging sted, da hertug Knuds sønnesønn Knud Valdemarsen krones til konge.

    Knud married Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev about 1117. Ingeborg (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born after 1100; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 102. Kristin Knudsdatter  Descendancy chart to this point was born between 1118 and 1120; died after 1139.
    2. 103. Margret Knudsdatter  Descendancy chart to this point was born before 1131.
    3. 104. Katarina (Karin) Knudsdatter  Descendancy chart to this point was born before 1131.
    4. 105. Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1"  Descendancy chart to this point was born on 14 Jan 1131; died on 12 May 1182.

  16. 84.  Bård Guttormsen på Rein Descendancy chart to this point (60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1150 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 03 Apr 1194 in Florvåg, Askøy, Hordaland, Vestland, Norge; was buried after 3 Apr 1194 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1181, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.
    • Occupation: Bef 1194, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Birkebeinernes høvding.

    Notes:

    Occupation:
    Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.

    Occupation:
    Han talte blant sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.

    Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
    Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

    Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn.
    Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve.
    Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelag godtok Sverre.

    Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
    Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre.
    At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin søster Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard.

    Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.

    Inges saga skildrer Baard i meget alminnelige ord:
    Han var meget rik, vakker å se til, saktmodig og stille og holdt seg vel.
    Han nevnes ofte i Sverressaga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.

    I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

    Kilder:
    Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131-132.
    Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334-335, Bind XIV (1940), side 22.
    Cappelen's Norges Historie, Bind 3.
    Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
    C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
    Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 832.
    Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

    Buried:
    Det står om Bård, at hans lik ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

    Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 115. Living  Descendancy chart to this point

    Family/Spouse: Cecilia Sigurdsdatter, "på Rein". Cecilia (daughter of Sigurd Haraldsen av Norge, "Sigurd 2") was born about 1155; died about 1186; was buried about 1186 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 116. Inge Bårdsen, "Inge 2"  Descendancy chart to this point was born about 1185; died on 23 Apr 1217 in Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge.

    Family/Spouse: Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein". Ragnhild (daughter of Erling Alvsen på Kviden and NN Skårvangsole) was born about 1165 in Valdres, Oppland, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 117. Sigrid Bårdsdatter på Rein  Descendancy chart to this point died after 1237 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.
    2. 118. Skule Bårdsen på Rein  Descendancy chart to this point was born about 1189 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 May 1240 in Elgeseter, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge.
    3. 119. Ingeborg Bårdsdatter på Rein, "på Tornberg"  Descendancy chart to this point was born about 1194 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.
    4. 120. Guttorm Bårdsen på Rein  Descendancy chart to this point was born before 1204.

  17. 85.  Ingebjørg Pålsdatter på Giske Descendancy chart to this point (60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1110.

    Family/Spouse: Kolbjørn Olavsen. Kolbjørn was born about 1110. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 121. Sigrid Kolbjørnsdatter  Descendancy chart to this point was born about 1140.

  18. 86.  Sofie Valdemarsdatter av Danmark Descendancy chart to this point (64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1160 in Danmark.

    Sofie married Sigfried av Orlamünde, "Sigfried 3" about 1181. Sigfried (son of Herman av Orlamünde and Irmgard) was born about 1160; died about 1206. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 122. Sofie av Orlamünde, "von Weimar"  Descendancy chart to this point was born in 1190; died on 03 Sep 1244.

  19. 87.  Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2" Descendancy chart to this point (64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1170; died on 28 Mar 1241 in Vordingborg, Sjælland, Danmark; was buried after 28 Mar 1241 in Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1188, Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland; Hertug av Slesvig.
    • Occupation: 25 Dec 1202, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Valdemar Sejr, Valdemar 2 av Danmark (1170 - 28.mars 1241 i Vordingborg), sønn av Valdemar 1 den store, var dansk konge fra 1202 til 1241. Han etterfulgte sin bror Knut, som døde barnløs.

    I 1188 ble han hertug av Slesvig.

    Kronet til konge av Danmark 1.juledag 1202 i domkirken i Lund (Kilde: heimskringla.no).

    Valdemar drev kraftig utenrikspolitikk. Den danske ekspansjonen, som Valdemar den store hadde påbegynt ble videreført under Knut, og også under Valdemar Sejr.
    I 1204 hadde han et resultatløst felttog mot Viken for å støtte baglerne.
    En traktat med keiser Fredrik 2 i 1214, gjorde han til herre over en del av Nord-Tyskland. La under seg Holstein, Ditmarsken, Hamburg og Lübeck.

    Erobret Estland 1219-1220 etter flere korstog og foretok flere erobringstog til Østersjø landene. Ingen av erobringene ble etterfulgt av dansk bosetning og flere gikk tapt da han ble fanget av en av sine lendmenn 1223.

    Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven hadde oppfordret kong Valdemar til å iverksette et dansk korstog til Det hellige land eller føre et korstog mot de antatt hedenske balterne. Valdemar ville langt heller gjøre ferdig den mangeårige erobringspolitikken i Estland slik at sverdridderne (senere innlemmet i Den tyske orden) ikke ble for mektige på bekostning av det danske kongedømmet.
    Med på korstoget var også Johanniter-ordenen, som siden rundt 1130 hadde hatt pavens velsignelse til å føre rødt-hvitt korsbanner. Det var et hvitt kors som delte den røde duken i fire kvadratiske felter. Det danske flagget Dannebrog har som bekjent to kvadratiske og to avlange felter.

    Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag hvor det lenge så ut som de kristne ville tape slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle erkebiskopen Anders Sunesen knelte i bønn på en bakketopp. Da han strakte armene mot himmelen rykket danskene fram og da armene av tretthet ble senket vek danskene tilbake. Det kom hjelpere til for å støtte den gamle erkebiskopens armer.
    Denne delen av Roskilde-munk Peder Olsens beskrivelse fra omkring år 1500 kan tenkes å være inspirert av Bibel-fortellingen der Moses har omtrent samme rolle som Anders Sunesen, nemlig i 2. Mosebok 17:11-12.
    Da kampen var på sitt kraftigste sendte Gud hjelp. Tegnet fra Gud var et rødt flagg med et hvitt kors som dalte ned fra himmelen. Dette ansporet danskene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at dette korsbanner som ga danskene seieren skulle heretter være det danske riksbanner.

    I 1217 sendte Valdemar sin nevø Albert av Orlamünde til Estland i håp om å erobre øya Øsel. Vinteren 1218–1219 var kald og hard nok til at man kunne sende tropper fra Riga over isen til Estland. Denne ekspedisjonen fikk i ettertid tilnavnet Det kalde korstog.
    Sverdbroderordenen, tyske korsfarere og nyomvendte latviere og litauere bega seg i vinternattens mørke over isen til Suntaken og derfra over land til Reval. Frosten og den bitende vinden fikk ansiktshuden til slå sprekker og falle av. Mange forfrøs nese, hender og føtter i løpet av natten.
    Om morgenen satte de i fortvilelse den første landsbyen de fant i brann for å skaffe seg varme, og de tilbrakte de neste dagene med å plyndre og drepe hedninger og deretter jagde de krigsfanger og kveg ut på isen ved Reval og gikk tilbake til Riga med byttet. I løpet av sommeren 1219 kom Valdemar selv. Hvis det er riktig at han hadde med seg 1500 skip hadde han også mobilisert de danske stormennenes egne styrker. Erkebiskop Sunesen var også med.
    Danskene reiste nå den borgen som ble kalt for Danskeborgen, men som på estisk ble til Tallinn.

    Esterne møtte fram hos Valdemar og overga seg til ham og kristendommen. Rørt ga Valdemar dem store gaver mens biskopene døpte dem. I virkeligheten var det en krigslist for esterne vendte tilbake tre dager senere og overfalt de danske styrkene. Danske satt og spiste kveldsmat og ble overrumplet. De ble reddet kun av at Vitslav av Rügen sto gjemt bak en sanddyne med sine ryttere og fikk drevet esterne på flukt.
    Danskene og de tyske vasallene forfulgte de flyktende og skal ha drept mer enn et tusen av dem. Det ble holdt en takkegudstjeneste før Valdemar dro tilbake til Danmark. For sikkerhets skyld ble biskopene igjen med en tropp som hele året kjempet mot Revals beboere inntil de endelig modtok dåpens sakramente.

    I løpet av en jakttur til Lyø i 1223 ble Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar tatt til fange av greve Henrik av Schwerin, kalt for Sorte Henrik. Greven avverget påfølgende angrep fra danskene og i 1225 ble Valdemar kjøpt fri for den store sum 45 000 mark, penger som han måtte låne av Henrik selv. Dessuten var det en betingelse at alle erobrede områder i Nord-Tyskland skulle bli gitt tilbake. Til sist måtte kong Valdemar sverge på å avstå fra hevn.

    Alt håp om å gjenerobre de tapte områdene brast med nederlaget ved Bornhøved i Holstein 22.juli 1227 - Rex amisit victoriam (kongen mistet seieren).
    Han tok parti for baglerne i den norske tronstriden, dog uten større kraft og engasjement.
    Forsøkte, og mislyktes, å gjeninnsette fordrevne Sverker den yngre på Sveriges trone.
    De tyske besittelser gikk også tapt.

    Deretter gikk Valdemar i gang med rikets indre oppbygging. Kort tid før sin død stadfestet han Den Jyske Lov og Danmarks jordebok med fortegnelser over konge-og krongods, og som bærer navn etter han.
    Sølibatet og tienden ble innført og trelldommen avskaffet.

    På grunn av sine mange erobringstokt fikk han tilnavnet Sejr. Alle områder unntatt Estland gikk imidlertid tapt igjen allerede i hans egen tid etter konflikten med greve Henrik. Som sin far søkte Valdemar Sejr å sikre den kongelige arvefølgen ved å få kronet sin eldste sønn som medkonge, og de andre sønnene fikk hver et landområde i arvelig len. Dette førte i praksis til en svekkelse av kongemakten og innebar kimen til den kampen om tronen som sønnene utkjempet etter hans død.
    I 1205 giftet Valdemar Sejr seg med Dagmar, født på Vyšehrad i Praha og datter av Ottokar 1 av Böhmen (Tsjekkia). Hun var i henhold til tradisjonen elsket av befolkningen. Hun døde i 1212 og hviler udi Ringsted. På sitt dødsleie skulle hun i henhold til folkevisen ha forsøkt å overtale Valdemar Sejr til å ekte Karl av Rises datter Liden Kirsten, og ikke den beske blomme Bengerd som hun kalles i visen.

    I 1214 giftet Valdemar Sejr seg med Berengaria som var datter av kong Sancho 1 av Portugal. Hun ble mor til Erik, Abel og Kristoffer.
    Med Helena Guttormsdatter (datter av Guttorm jarl; enke etter Esbern Snare) fikk han utenfor ekteskap sønnen Knut Valdemarsson av Danmark (1211 – 1260), hertug av Reval (Tallinn).

    Med Margrethe Dragomir (Dagmar av Danmark) fikk han sønnen Valdemar (1209–1231).

    Med Berengaria av Portugal fikk han barna:
    Erik Plogpenning (1216–1250)
    Sofie av Danmark (1217–1247)
    Abel av Danmark (ca. 1218-1252)
    Kristoffer av Danmark (ca. 1219-1259).

    Valdemar Sejrs liv og kriger er hovedtema i B.S.Ingemanns bok med samme navn fra 1826.

    Family/Spouse: Helena Guttormsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 123. Erik Valdemarsen av Danmark  Descendancy chart to this point was born about 1216; died on 10 Aug 1250 in Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland.

    Valdemar married Berengaria av Portugal before 1216. Berengaria (daughter of Sancho av Portugal, "Sancho 1" and Dulce Berenguer Ramonsdatter av Barcelona) was born about 1194 in Portugal; died about 1221 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 124. Abel Valdemarsen av Danmark  Descendancy chart to this point was born about 1218; died on 29 Jun 1252 in Friesland, Schleswig-Holstein, Tyskland.
    2. 125. Kristoffer Valdemarsen av Danmark, "Kristoffer 1"  Descendancy chart to this point was born about 1219; died on 29 May 1259 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark.

  20. 88.  Knut Valdemarsen av Danmark, "Knut 6" Descendancy chart to this point (64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1163; died in 1202.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1170, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Knut 6 av Danmark (født 1163, død 12.november 1202), konge av Danmark fra 1182 til 1202. Knut var sønn av Valdemar den store og Sofia av Minsk.

    Allerede, i 1170, som 7-åring ble Knut salvet og kronet som sin fars medkonge for å sikre at kongsmakten skulle bli i den samme kongsslekten.

    Fra heimskringla.no:

    Den 25.juni 1170 blir den helgenkårede hertug Knud Lavard (d.1131) skrinlagt i den nyinviede St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig blir danmarkhistoriens første kjente kongekronging sted, da hertug Knuds sønnesønn Knud Valdemarsen krones til konge.

    Etter at faren døde i 1182 ble den 19-årige Knut formelt konge. I virkeligheten er det biskop Absalon som regjerer på hans vegne.

    Sammen med sin yngre bror slo han ned et opprør i Skåne og erobret nye landområder i s.ø.

    Knut nektet å avlegge lenseed til den tyske keiser Frederik Barbarossa. I stedet lyktes det i 1185 å beseire hertug Bugislav, den slaviske hersker over Vendland (Pommern), som ble tvunget til å anerkjenne dansk overherredømme. Derfor kalles Knut ikke bare for - danenes konge - men også - venderes konge. Danmarks grense ble da flyttet til elven Elben. Selv om herredømmet over Pommern opphørte i 1225 fortsatte danske konger til og med Frederik 9 av Danmark å titulere seg som venderes konge.

    I 1197 ledet Knut personlig et korstog til Estland.

    I 1177 giftet han seg med Gertrud, datter av hertug Henrik Løve av Sachsen og Bayern. Ekteskapet var barnløst.

    Den første landskapsloven, Skånske Lov, ble utstedt under Knut 6.

    Knut døde i 1202. Hans personlige innflytelse over kongedømmet har blitt diskutert. Han har ofte blitt sett på som en lojal støttespiller til den sterke biskop Absalons politikk. Livet igjennom sto Knut i skyggen av Absalon og broren Valdemar Seier. Samtidens kilder har beskrevet ham som en sterkt religiøs og ærlig mann.


  21. 89.  Birger Bengtsson Brosa Descendancy chart to this point (68.Bengt6, 45.Ingegerd5, 26.Knut4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) died on 09 Jan 1202.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1174, Sverige; Jarl.

    Notes:

    Occupation:
    Birger kalles i islandska kilder Brosa (den leende). Han var i henhold til Saxo sønnesønn til Folke den Tjocke, som var gift med en av Knud 2 den Helliges døtre. Da Magnus Henriksson drepte Erik 9 den Hellige i 1160, førte Birger med seg enken etter Magnus, Birgitta, som han ektet etter Magnus fall.

    Det går helt klart frem av sagaen at Kong Sverre i 1177 i det minste arvet restene av den hærstyrken som hadde fulgt Øystein Møyla. Det var birkebeinene. Men han arvet mer enn sagaens 70 birkebeiner. Først kom de høye slektsforbindelsene, hans status som Sigurd Munns sønn medførte. Disse forbindelsene fantes delvis utenfor riket. Allerede i 1176 oppsøkte Sverre Gautlandsjarlen Birger Brosa, gift med Sigurd Munns søster, Brigit. Deretter, etter nyttår 1177, oppsøkte Sverre Folkvid Lagmann i Värmland, gift med Sigurd Munns datter Cecilia.

    Den svenske jarlestillingen som Birger Brosa innehadde, var på denne tid inne i den utviklingen som medførte at innehaveren nesten ble den virkelige riksstyreren der. Birger Brosa var ikke bare jarlen til den daværende kongen Knut Eriksson (ca.1167-1195), men fortsatte i samme stilling under kong Sverker (1196-1208), som ble Birgers svigersønn.
    Det må derfor trolig ha mye for seg når Sverresagaen forteller at Birger Brosa og kong Knut i fellesskap sendte brev til Sverre i 1177, og bad ham bli høvding for birkebeinene, og lovet ham støtte. Birger lovet også Sverre at han skulle få ha hæren sin og fredland i Sveaveldet. Realiteten i dette viser seg i det at Filippus jarl, sønn til Birger Brosa og altså svoger til kong Sverker, er nevnt som deltaker på Sverres side i operasjonene i Norge i årene fra 1193 til han ble drept i 1200.

    Birgers segl var en kriger sittende med sverd i hånd på en springende hest.

    Kilder:
    Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 47-49.
    Svenskt Biografiskt Lexikon, del 4, side 415; del 16, side 260.
    C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 352.
    Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 1171.
    Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 40.
    Odd F. Fladstad: Jøran Willumsdatter Søegaard .. og deres aner, side 50.

    Died:
    Dødsdagen kan nå, som G.Carlsson påpekte i 1954, faststilles til 9.januar, takk være et psalterium i British Museum.

    Birger married Brigida (Birgitta) Haraldsdatter before 1174. Brigida (daughter of Harald Magnusen av Norge, "Harald 4" and Tora Guttormsdatter) was born after 1130; died about 1209. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 126. Knut Birgersson  Descendancy chart to this point
    2. 127. Ingegerd Birgersdatter  Descendancy chart to this point
    3. 128. Folke Birgersson  Descendancy chart to this point died about 1210.
    4. 129. Kristin Birgersdatter  Descendancy chart to this point
    5. 130. Margret Birgersdatter  Descendancy chart to this point
    6. 131. Magnus Birgersson  Descendancy chart to this point
    7. 132. Filip (Filippus) Birgersson  Descendancy chart to this point was born about 1163; died on 04 Jan 1200 in Oslo, Norge.

  22. 90.  Magnus Bengtsson Descendancy chart to this point (68.Bengt6, 45.Ingegerd5, 26.Knut4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1208, Sverige; Svensk riksråd, lagmann i Östergötland og herre til Bjälbo.

    Notes:

    Occupation:
    Magnus minnesköld, även minnisköld eller månesköld, möjligen död 31 januari 1208 eller 17 juli 1210, var en svensk storman, herre till Bjälbo, och Birger jarls far. Möjligen var han också lagman i Östergötland, samt svenskt riksråd.

    Magnus minnesköld är omnämnd i två samtida brev som bror till jarlen (det vill säga Birger brosa), samt av kung Magnus Birgersson som i ett brev 1280 kallar honom farfar. Han är även omskriven som far till Eskil Magnusson i Västgötalagens lagmanslängd och Hakonarsagan. Även den senare utpekar honom som far till Birger jarl.

    Han var bosatt på släktens gods Bjälbo, i nuvarande Mjölby kommun, Östergötland, var son till Bengt snivil och uppges i olika källor som död 31 januari 1208, i slaget vid Lena. Andra uppgifter säger att han stupade i slaget vid Gestilren 17 juli 1210.

    Ursprunget till tillnamnet (latiniserat Magnus Mijneskiold) är omdiskuterat och det finns flera hypoteser till dess ursprung:

    -att namnet syftar på ordet minni (minne),
    -att namnet skrevs månesköld avseende ett påstående att han skulle ha fört ett vapen med en måne,
    -att det, med stavningen minnisköld, skall tolkas som mindre sköld.

    Endast en hustru till Magnus, Ingrid Ylva, är känd till namnet, men eftersom hans son Eskil, lagman i Västergötland, uppträder så mycket tidigare (senast 1190-talet) än sonen Birger jarl (tidigast nämnd på 1230-talet, och enligt osteologiska undersökningar född omkring 1210) så har man utgått från att han varit gift med en okänd kvinna innan henne. På heraldiska grunder har en till namnet okänd dotter, gift med Sigtrygg Bengtsson (Boberg), föreslagits vara född i det första äktenskapet, och sonen Bengt, biskop i Linköping, död 1237, i det andra. Han hade dessutom sonen Karl, Bengts företrädare på biskopsposten i Linköping, stupad 8 augusti 1220 i slaget vid Leal i Estland.

    Kilder:
    Svenskt biografiskt lexikon (SBL).
    Svenskt Diplomatariums huvudkartotek över medeltidsbreven kallar honom Magnus minnesköld. Även Dick Harrison nämner honom som Magnus Minnesköld.
    I Äldre Västgötalagens lagmanslängd skrivs tillnamnet på ett ställe Minneskioldz, på ett annat minniskiolz.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]


  23. 91.  Karl Bengtsson Descendancy chart to this point (68.Bengt6, 45.Ingegerd5, 26.Knut4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) died about 1220.


Generation: 8

  1. 92.  Herman av Orlamünde Descendancy chart to this point (69.Albrecht7, 47.Elika6, 29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1130; died about 1176.

    Family/Spouse: Irmgard. Irmgard was born about 1140. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 133. Sigfried av Orlamünde, "Sigfried 3"  Descendancy chart to this point was born about 1160; died about 1206.

  2. 93.  Bernhard av Sachsen, "Bernhard 3" Descendancy chart to this point (69.Albrecht7, 47.Elika6, 29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in 1140; died in 1212.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Sachsen, Tyskland

    Bernhard married Judith av Polen before 1175. Judith was born about 1152 in Polen; died about 1201. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 134. Albert av Sachsen  Descendancy chart to this point died in 1261.

  3. 94.  Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev Descendancy chart to this point (70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born after 1100; died after 1137.

    Ingeborg married Knud Eriksen about 1117. Knud (son of Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" and Bodil Thorgautsdatter) was born on 12 Mar 1096 in Roskilde, Sjælland, Danmark; died on 07 Jan 1131 in Haraldsted skov, Ringsted, Midtsjælland, Sjælland, Danmark; was buried after 07 Jan 1131 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 135. Kristin Knudsdatter  Descendancy chart to this point was born between 1118 and 1120; died after 1139.
    2. 136. Margret Knudsdatter  Descendancy chart to this point was born before 1131.
    3. 137. Katarina (Karin) Knudsdatter  Descendancy chart to this point was born before 1131.
    4. 138. Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1"  Descendancy chart to this point was born on 14 Jan 1131; died on 12 May 1182.

  4. 95.  Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev Descendancy chart to this point (70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1105 in Kiev, Ukraina; died after 1137.

    Malmfrid married Sigurd Magnusen av Norge between 1116 and 1120. Sigurd (son of Magnus Olavsen av Norge, "Magnus 2" and Tora Saksesdatter Vik) was born about 1090 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 26 Mar 1130 in Oslo, Norge; was buried after 26 Mar 1130 in Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 139. Kristina Sigurdsdatter av Norge  Descendancy chart to this point was born about 1124; died about 1178.

    Family/Spouse: Erik Eriksen av Danmark, "Erik 2". Erik (son of Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" and Bodil Thorgautsdatter) was born about 1090; died on 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark; was buried after 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]


  5. 96.  Ingrid Ragnvaldsdatter Descendancy chart to this point (71.Ragnvald7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1099; died about 1170 in Stårheim, Eid, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge.

    Notes:

    Died:
    Sønnen, bisp Nikolas Arnesons, skip Bokskreppa leigde mora dronning Ingrid ein gong til ei Bergens-ferd. I Skatestraumen ytst i Nordfjord vart skipet angripe av birkebeinarar og søkkt, og dronning Ingrid drukna.

    Ingrid married Henrik Svendsen before 1134. Henrik died about 1134. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 140. Magnus Henriksson av Sverige  Descendancy chart to this point was born before 1134; died in 1161.

    Ingrid married Harald Magnusen av Norge, "Harald 4" in 1134. Harald (son of Magnus Olavsen av Norge, "Magnus 2" and Bethoc Gille-Adomhnan) was born about 1103 in Irland; died on 13 Dec 1136 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 141. Inge Haraldsen, "Inge 1"  Descendancy chart to this point was born about 1134; died on 4 Feb 1161 in Ekeberg, Oslo, Norge.

    Ingrid married Ottar Birting after 1136. Ottar died about 1145. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 142. Alv Ottarsen Rode  Descendancy chart to this point died about 1165.

    Ingrid married Arne Ivarsen på Stodrheim about 1147. Arne was born in 1106 in Stårheim, Eid, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 143. Margrethe Arnesdatter på Stodrheim  Descendancy chart to this point died after 1190.
    2. 144. Inge Arnesen  Descendancy chart to this point
    3. 145. Filippus Arnesen  Descendancy chart to this point
    4. 146. Nikolas Arnesen på Stodrheim  Descendancy chart to this point was born about 1150; died about 1225.

    Ingrid married Ivar after 1145. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 147. Orm Ivarsen  Descendancy chart to this point died about 1184 in Fimreite, Sognefjorden, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge.

  6. 97.  Sofia av Halicz Descendancy chart to this point (73.Richitza7, 49.Boleslav6, 31.Vladislav5, 15.Maria4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1140 in Polen; died on 05 May 1198 in Danmark.

    Family/Spouse: Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1". Valdemar (son of Knud Eriksen and Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev) was born on 14 Jan 1131; died on 12 May 1182. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 148. Sofie Valdemarsdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born about 1160 in Danmark.
    2. 149. Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2"  Descendancy chart to this point was born about 1170; died on 28 Mar 1241 in Vordingborg, Sjælland, Danmark; was buried after 28 Mar 1241 in Danmark.
    3. 150. Knut Valdemarsen av Danmark, "Knut 6"  Descendancy chart to this point was born in 1163; died in 1202.

  7. 98.  Ragnvaldr Gudrødsen, "Reginald 3" Descendancy chart to this point (74.Gudrød7, 50.Olaf6, 33.Ragnhild5, 16.Ellisiv4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1165; died about 14 Feb 1229 in Isle of Man, England.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1229, Isle of Man, England; King of the Isles (del 1).
    • Occupation: Bef 1229, Isle of Man, England; King of the Isles (del 2).

    Notes:

    Occupation:
    Ragnvaldr Guðrøðarson (died 14 February 1229) ruled as King of the Isles from 1187 to 1226. He was the eldest son of Guðrøðr Óláfsson, King of Dublin and the Isles. Although the latter may have intended for his younger son, Óláfr, to succeed to the kingship, the Islesmen chose Ragnvaldr, who was likely Óláfr's half-brother. Ragnvaldr went on to rule the Kingdom of the Isles for almost forty years before losing control to Óláfr.

    Acclaimed in one near contemporary Scandinavian source as - the greatest warrior in the western lands - Ragnvaldr lent military aid to William 1, King of Scotland against the disaffected Haraldr Maddaðarson, Earl of Orkney and Caithness, and occupied Caithness for a short period of time at about the turn of the thirteenth century. Like his predecessors, Ragnvaldr was closely associated with the rulers of northern Wales. An unnamed daughter of his was betrothed to Rhodri ab Owain, a dynast of the ruling family of Gwynedd. In 1193, Ragnvaldr lent military aid to Rhodri against his rivals. Ragnvaldr was also involved in Irish affairs, as he was the brother-in-law of John de Courcy, one of the most powerful of the incoming Englishmen. With Courcy's eventual fall from power in the first decade of the thirteenth century, Ragnvaldr aided him in an unsuccessful attack on Courcy's rivals.

    On numerous occasions from 1205 to 1219, Ragnvaldr bound himself to the English Crown by rendering homage to John, King of England and his successor, Henry 3, King of England. In return for his vassalage, these English rulers promised to assist Ragnvaldr against any threats to his realm, whilst Ragnvaldr pledged to protect English interests in the Irish Sea zone. With the strengthening of Norwegian kingship in the first half of the century, the Norwegian Crown began to look towards the Isles, and in 1210 the region fell prey to a destructive military expedition. In consequence, R?gnvaldr rendered homage to Ingi Bårðarson, King of Norway. The resurgence of Norwegian authority threat may well have been the reason why R?gnvaldr submitted to Pope Honorius 3 in 1219, and promised to pay a perpetual tribute for the protection of his realm.

    Óláfr's allotment in Ragnvaldr's island-kingdom appears to have been Lewis and Harris. When confronted by Óláfr for more territory, Ragnvaldr had him seized and incarcerated by the Scots. After almost seven years in captivity, Óláfr was released in 1214, and Ragnvaldr arranged for him to marry the sister of his own wife. Óláfr was able to have this marriage annulled, sometime after 1217, whereupon he married the daughter of a rising Scottish magnate. Outright warfare broke out between the half-brothers in the 1220s, and Óláfr's gains forced Ragnvaldr to turn to the powerful Alan fitz Roland, Lord of Galloway. Ragnvaldr and Alan bound themselves through the marriage of an unnamed daughter of Ragnvaldr to Alan's illegitimate son, Thomas. The prospect of a future Gallovidian king prompted the Manxmen to depose Ragnvaldr in favour of Óláfr. Although Ragnvaldr was initially aided against Óláfr by Alan and his family, Gallovidian military support dramatically diminished over time. On 14 February 1229, the forces of Ragnvaldr and Óláfr clashed for the last time, and Ragnvaldr himself was slain. His body was conveyed to St Mary's Abbey, Furness and buried.

    The main source for Ragnvaldr and his reign is the thirteenth–fourteenth-century Chronicle of Mann, a historical account of the rulers of the Hebrides and Mann—the Crovan dynasty in particular—which survives in a Latin manuscript dating to the mid fourteenth century.

    Ragnvaldr was a son of Guðrøðr Óláfsson, King of Dublin and the Isles (died 1187), and a member of the Crovan dynasty. In the mid twelfth century, Guðrøðr Óláfsson inherited the kingship of the Isles, a region comprising the Hebrides and Mann. He soon faced internal opposition from his brother-in-law, Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll (died 1164), who seized the Inner Hebridean portion of the kingdom in 1153. Three years later, Somairle seized the entire kingdom, and ruled the entirety of the Isles until his death in 1164. Although Guðrøðr Óláfsson regained the kingship, the territories lost to his brother-in-law in 1153 were retained by the latter's descendants, the Meic Somairle (or Clann Somairle).

    Guðrøðr Óláfsson had one daughter and at least three sons: Affrica (died 1219-), Ívarr, Óláfr, and Ragnvaldr himself. Although nothing else is certain of Ívarr, Óláfr's mother appears to have been Findguala Nic Lochlainn, an Irishwoman whose marriage to Guðrøðr Óláfsson was formalised in 1176-1177, about the time of Óláfr's birth. When Guðrøðr Óláfsson died in 1187, the Chronicle of Mann claims that he left instructions for Óláfr to succeed to the kingship since the latter had been born in lawful wedlock. Whether this is an accurate record of events is uncertain, as the Islesmen are stated to have chosen Ragnvaldr to rule instead, because unlike Óláfr, who was only a child at the time, Ragnvaldr was a hardy young man fully capable to reign as king.

    Although the chronicle seems to imply that Findguala was also Ragnvaldr's mother, at no point does the source state as much. In fact, there is evidence which strongly suggests that Ragnvaldr was the son of another woman. For example, the surviving fragments of a letter sent from Óláfr to Henry 3, King of England (died 1272) in about 1228 reveal that Óláfr described Ragnvaldr as a bastard son of his father. Furthermore, the contemporary Gaelic praise-poem, Baile suthach síth Emhna, declares that he was a son of Sadb, an otherwise unknown Irishwoman who may have been an unrecorded wife or concubine of Guðrøðr. The likelihood that Ragnvaldr and Óláfr had different mothers may well explain the intense conflict between the 2 men in the years that followed. This continuing kin-strife is one of the main themes of Ragnvaldr's long reign.

    According to the Chronicle of Mann, Ragnvaldr gave Óláfr possession of a certain island called Lodhus. The chronicle disparagingly describes the island as being mountainous and rocky, completely unsuitable for cultivation, and declares that its small population lived mostly by hunting and fishing.
    In fact, Lewis is the northern part of the Outer Hebridean island of Lewis and Harris. Whilst the southern part — Harris — is somewhat mountainous, the aforesaid northern part – Lewis - is rather flat and boggy. The chronicle, therefore, seems to have conflated the northern and southern parts of the island.
    Whatever the case, the chronicle claims that, because of the impoverishment of his lands, Óláfr was unable to support himself and his followers, and that in consequence he led a sorry life. The chronicle's otherwise perceptible prejudice against Ragnvaldr's branch of the Crovan dynasty, and its apparent bias in favour of Mann over the northern-most reaches of the realm, may also account for the such a denigrating depiction of the lands allotted to Óláfr.

    In consequence of this supposed poverty, the chronicle claims that Óláfr went to Ragnvaldr, who was also living in the Hebrides, and confronted him for more land. Ragnvaldr's stated response was to have Óláfr seized and sent to William 1, King of Scotland (died 1214), who kept him imprisoned for almost seven years. It may be more probable, however, that Ragnvaldr had taken action against Óláfr because the latter had approached the Norwegian Crown, and offered himself as a more palatable vassal-king in return for Norwegian support in deposing Ragnvaldr.

    Whatever the case, the chronicle states that William died during the seventh year of Óláfr's captivity, and that William had ordered the release of all his political prisoners before his passing. Since William died in December 1214, Óláfr's incarceration appears to have spanned between about 1207 and 2014 or early 1215. Upon Óláfr's release, the chronicle reveals that the half-brothers met on Mann, after which Óláfr set off on a pilgrimage to Santiago de Compostela.

    At roughly this period, in 1209, the fifteenth–sixteenth-century Annals of Ulster reports that the sons of Ragnall mac Somairle (died 1191-1192 – c.1210-1227) attacked Skye and slaughtered many of the Skyemen. It is unknown if this invasion of Ragnvaldr's realm was any way related to the slaying of Ragnall's brother, Áengus mac Somairle, and the latter's three sons, in the following year. What is certain, however, is that these, and other records concerning the Meic Somairle, reveal that the Crovan dynasty was not alone in introducing instability into the Isles. In fact, the elimination of Áengus and his sons appears to have had serious repercussions on not only the Meic Somairle succession, but Ragnvaldr's kingship in the Isles.

    There is earlier evidence of amicable relations between Ragnvaldr and William. The latter faced a series of revolts during his reign, with one particular problem being Haraldr Maddaðarson, Earl of Orkney and Caithness (died 1206). At some point in the last half of the twelfth century, Haraldr Maddaðarson put aside his first wife, and married Hvarfl?ð, described by the thirteenth-centuryOrkneyinga saga as the daughter of an Earl of Moray named Máel Coluim. It may well have been through Hvarfl?ð that Haraldr Maddaðarson was drawn into conflict with the Scottish Crown. Whatever the case, a major continuing theme of Haraldr Maddaðarson's career was the constant assertion of Scottish and Norwegian royal authority into is domain, and his remarkable resistance to such interference.

    In 1196, Haraldr Maddaðarson appears to have gained control of Moray. Although William was able to reassert authority in the north, and hand Caithness over to Haraldr Eiríksson (died 1197-1198), a more amiable applicant, Haraldr Maddaðarson managed to overcome the latter, and regained control of the earldom.

    It may have been at this point where Ragnvaldr entered the fray. According to Orkneyinga saga, once William learned that Haraldr Maddaðarson had taken control of Caithness, Ragnvaldr was tasked to intervene on behalf of the Scottish Crown. Having received the king's message, the saga records that Ragnvaldr gathered an armed host from the Isles, Kintyre, and Ireland, and went forth into Caithness, where he subdued the region. With the coming of winter, the saga records that Ragnvaldr returned to the Isles after having left three stewards in Caithness. When Haraldr Maddaðarson later had one of these stewards murdered, the saga states that William forced him into submission. The fact that Haraldr Maddaðarson only reasserted his authority action after Ragnvaldr's return to the Isles, coupled with the punishing fine that the former former imposed upon the Caithnessmen once regaining control, suggests that Ragnvaldr had enjoyed support in the region.

    Ragnvaldr's involvement in Caithness is also noted by the contemporary English chronicler Roger de Hoveden (died 1201-1202). According to Roger's Chronica, after two rounds of negotiations between Haraldr Maddaðarson and William failed, Ragnvaldr intervened and bought Caithness from William. The precise date of Ragnvaldr's venture is uncertain, although it appears to have occurred in about 1200.
    Just prior to Ragnvaldr's involvement, Roger records that Haraldr Maddaðarson ventured into the Isles where he reinforced himself with an armed fleet, before returning to Orkney and Caithnes, and defeating Haraldr Eiríksson at Wick. If this part of Roger's account refers to military aid being received from Ragnvaldr's realm, the fact that Ragnvaldr and Haraldr Maddaðarson later became opponents would appear to reveal the fragility of certain of alliances.
    On the other hand, if Roger's account refers to the domain of the Meic Somairle, it could be evidence that Haraldr Maddaðarson was able to garner support from Ragnvaldr's rivals.

    Although not descended from previous Orcadian earls, Ragnvaldr could perhaps be considered related to these Norwegian magnates by right of his paternal grandfather's marriage to Ingibj?rg, daughter of Páll Hákonarson, Earl of Orkney (died 1137). If this was indeed the case, William's act of using Ragnvaldr in Caithness may have been an example of the king playing one member of the jarlsaetten against another.

    The jarlsaetten were people who possessed a claim to an earldom, in accordance with Norse custom, by right of their descent from previous earls. In fact, William made use of the jarlsaetten when he had earlier granted Caithness to Haraldr Eiríksson, a grandson of Ragnvaldr Kali Kolsson, Earl of Orkney (died 1158). On the other hand, the fact that Ragnvaldr possessed no known blood relationship with the earls could conversely be evidence that he was the first Scottish-backed ruler of Caithness without a personal connection to the Orcadian jarlsaetten.

    Whatever the case, although it is not impossible that Ragnvaldr ruled as Earl of Caithness for a short
    Ragnvaldr's participation in league with the Scottish Crown could have stemmed from his kinship with the Constable of Scotland, Roland fitz Uhtred, Lord of Galloway (died 1200), or perhaps resulted from a shared enmity towards the Meic Somairle.

    There is much confusion surrounding two twelfth-century magnates named Máel Coluim. One was Máel Coluim mac Áeda, Earl of Ross (died c. 1168), whilst the other was Máel Coluim mac Alasdair (fl. 1134), an illegitimate son of Alexander I, King of Scotland (died 1124).

    The latter Máel Coluim attempted to seize the Scottish throne earlier in the twelfth century, and appears to have been related in marriage to Somairle's family. If Hvarfl?ð's father was this Máel Coluim, it could explain an alliance between Haraldr Maddaðarson and the Meic Somairle.[112]Such an alliance with Ragnvaldr's rivals could also explain the Scottish Crown's use of him against Haraldr Maddaðarson.

    From its earliest years, the Crovan dynasty forged alliances with the northern Welsh rulers of the Kingdom of Gwynedd. Some of the earliest evidence of Ragnvaldr's kingship concerns his involvement in northern Wales. During the late twelfth century, the region was wracked by vicious interdynastic warring. In 1190, one of Gruffudd's grandsons, Rhodri ab Owain Gwynedd (died 1195), was ejected from Anglesey apparently by the sons of his own brother, Cynan ab Owain Gwynedd (died 1174).

    The thirteenth/fourteenth-century Brenhinedd y Saesson and the thirteenth/fourteenth-century Brut y Tywysogyon reveal that Ragnvaldr militarily supported Rhodri in his successful re-acquisition of Anglesey 3 years later.

    Another mediaeval Welsh text, the fourteenth-century O Oes Gwrtheyrn Gwrtheneu, refers to the year 1193 as haf y Gwyddyl (the summer of the Gaels), which appears to
    Ragnvaldr and Rhodri were also bound together by a marital alliance, as a papal letter, dated November 1199, indicates that an unnamed daughter of Ragnvaldr was betrothed to Rhodri.
    Although the precise date of the marriage is unknown, Ragnvaldr's military support of Rhodri in 1193 was almost certainly related to it. Rhodri died in 1195, and the same papal letter indicates that his widow was arranged to marry his nephew, Llywelyn ap Iorwerth, Prince of Gwynedd (died 1240). The arrangement appears to have taken place in the context of Llywelyn's consolidation in Gwynedd. Like his uncle, Llywelyn appears to have intended to establish an alliance with the Islesmen in order strengthen his position in Wales.
    Although the arrangement may well evidence Ragnvaldr's power and influence in the region, Llywelyn clearly extricated himself from the arrangement in order to bind himself in marriage to a much stronger and more influential superpower, the English Crown.
    Although certain correspondence with the papacy reveals that the marriage between Llywelyn and Ragnvaldr's daughter had received papal approval in April 1203, another letter shows that the ratification was reversed on a technicality in February 1205. This ruling was clearly one of convenience for Llywelyn, as the latter was by this time married to Joan (died 1237), an illegitimate daughter of John, King of England (died 1216).

    This may have been about the time when Ragnvaldr himself first entered into what would be an enduring relationship with the English Crown.
    There may be further evidence of Ragnvaldr's Welsh connections. According to several non-contemporary Welsh genealogical tracts, the mother of Llywelyn ap Gruffudd, Prince of Wales (died 1282) was an otherwise unknown daughter of Ragnvaldr named Rhanullt.
    If correct, these sources could indicate that Llywelyn's father, Gruffydd ap Llywelyn Fawr (died 1244) married a daughter of Ragnvaldr in about 1220. Contemporary sources, however, show that Llywelyn's mother was Senana, an undoubted wife of Gruffydd.
    In yet another Welsh pedigree — one compiled by the herald and poet Lewys Dwnn (died 1616-) — Ragnvaldr is stated have had an otherwise unknown son named Hywel. Although the reliability of such late genealogical sources is suspect, Ragnvaldr's known dealings with leading Welsh dynasts could lend weight to the possibility that he had an otherwise unknown Welsh wife or concubine.

    Ragnvaldr was also responsible for the Welsh translation of mediaeval texts dealing with Charlemagne and Roland. There are ten surviving manuscripts, dating no later than the seventeenth century, which preserve the thirteenth-century Cân Rolant, the Welsh version of La chanson de Roland. Along with the Welsh versions of the twelfth-century texts Historia Karoli Magni et Rotholandi and Le Pèlerinage de Charlemagne, Cân Rolant comprises part of the Welsh Charlemagne cycle.
    All but 1 of the 10 manuscripts contain a colophon noting that Ragnvaldr was responsible for the translation. The work appears to have taken place at some point after his accession, and possibly following the marriage of his daughter to Rhodri. The catalyst for the translations is uncertain. During the reign of his contemporary, Hákon Hákonarson, King of Norway (died 1263), many Anglo-Norman manuscripts were translated into Old Norse, including those that became the thirteenth-century Karlamagnús saga.
    Historia Karoli Magni et Rotholandi and Le Pèlerinage de Charlemagne appear to have been known in Scandinavia by the twelfth century, and it is possible that Ragnvaldr became familiar with them whilst in Norway, leading him to commission a translation of his own. On the other hand, he could have also become familiar with the tales whilst in England. Ragnvaldr's aforesaid familial links with the Welsh, and perhaps Cistercian connections between Mann and Wales, may account for his part in the translations into Welsh. The work itself was seemingly carried out at the Ceredigion monastery of Llanbadarn Fawr, once a centre of Welsh scholarship.

    Although Ragnvaldr is completely ignored by the Irish annals, other historical sources indicate that he indeed had Irish connections. For example, Orkneyinga saga notes that, when he lent military support to William 1n Caithness, Ragnvaldr led a large army drawn from Ireland. Also linking Ragnvaldr to Ireland is Henry 3's summons to Ragnvaldr, dated 16 January 1218, commanding him to explain the excesses committed upon the people of our Lord the King, as well in England as in Ireland. Baile suthach síth Emhna also reveals connections with the island. Although the poem undoubtedly exaggerates Ragnvaldr's feats, its claims of devastating raids into Ireland may not be complete fantasy, as evidenced by the aforesaid summons.

    The poem also alludes to Ragnvaldr's claim to kingship in Ireland, and appears to evince the prospect of seizing power in Dublin. Ragnvaldr's antecessors were certainly closely associated with the Norse-Gaelic Kingdom of Dublin. However, with the kingdom's collapse at the hands of English adventurers in 1170, and the ongoing entrenchment of the English throughout Ireland itself, the Crovan dynasty found itself surrounded by this threatening, rising new power in the Irish Sea zone. Despite the dynasty's original opposition to the English in Dublin, it did not take long to realign itself with this new power, as exemplified through a marital alliance between Ragnvaldr's sister, Affrica, and one of the most powerful incoming Englishmen, John de Courcy (died c. 1219).
    In 1177, Courcy led an invasion of Ulaid (an area roughly encompassing what is today County Antrim and County Down). He reached Down (modern day Downpatrick), drove off Ruaidrí Mac Duinn Sléibe, King of Ulaid (died 1201), consolidated his conquest, and ruled his lands with a certain amount of independence for about a quarter of a century. Although the date of the marriage between Courcy and Affrica is uncertain, the union may well have attributed to his stunning successes in Ireland. The rulers of Ulaid and those of Mann had a bitter past-history between them, and it is possible that Courcy's marital alliance with the Crovan dynasty was the catalyst of his assault upon the Ulaid. In fact, Guðrøðr Óláfsson formalised his marriage to Findguala in 1176-1177, and thereby bound his dynasty with the Meic Lochlainn of Cenél nEógain, another traditional foe of the Ulaid. Courcy would have almost certainly attempted to use such alignments to his advantage, whilst Guðrøðr Óláfsson would have used Courcy's campaigning against the Ulaid as a means of settling old scores.

    Courcy's fall from power occurred in a series of conflicts with the English Crown between 1201 and 1204. By 1205 he was forced from Ireland altogether, and his lands were awarded to Hugh de Lacy (died 1242). During Courcy's subsequent revolt within the year, he received military support from Ragnvaldr, his brother-in-law. The Chronicle of Mann specifies that Courcy's massive force was reinforced by Ragnvaldr with one hundred ships, and states that they laid siege to a certain castle of Roth, before being beaten back with the arrival of Walter de Lacy (died 1241).
    The expedition is also recorded by the sixteenth-century Annals of Loch Cé, which states that Courcy brought a fleet from the Isles to battle the Lacys. Although the expedition ultimately proved a failure, the source indicates that the surrounding countryside was plundered and destroyed by the invaders. The identity of the castle named by the chronicle is almost certainly Dundrum Castle, which was possibly constructed by Courcy before 1203. The defeat of 1205 marks the downfall of Courcy, who never regained his Irish lands.

    Ragnvaldr's involvement in Ireland, and his connection with Courcy, may have led to contact with the English kings John and Henry 3. In fact, Courcy's final downfall may have been somewhat of a relief to Ragnvaldr, since it meant that he was no longer caught between conflicting loyalties he would owe to both the English Crown and brother-in-law.

    On 8 February 1205, the year of the aforesaid attack on Dundrum, John took Ragnvaldr under his protection. Exactly a year later, John issued Ragnvaldr safe conduct for fifteen days to come to England for Easter (22 April 1206). A further record dated 28 April reveals that Ragnvaldr rendered homage to John during this Easter sojourn, and states that the latter ordered the Sheriff of Lancaster to assign thirty marcates of land to Ragnvaldr. Accordingly, the Lancashire Pipe Rolls reveal that the sheriff associated twenty librates of land with Ragnvaldr during the year spanning Michaelmas 1205 and Michaelmas 1206. Since the rolls do not name any estate associated with Ragnvaldr, he does not appear to have been assigned any lands, but rather a charge upon the ferm of the county. On 29 April, John ordered his treasurer to pay thirty marks to Ragnvaldr.
    About a year later, on 17 June 1207, John ordered the sheriff to assign Ragnvaldr with twenty liberates of land, a payment which is also confirmed by the Lancashire Pipe Rolls.

    Ragnvaldr's increasing interaction with the English Crown after Courcy's fall suggests that the English king not only orchestrated Courcy's undoing, but purposely detached Ragnvaldr from the latter. Such an act not only considerably weakened Courcy, but lessened the chance of a Lacy counterstroke against Ragnvaldr that could potentially destabilise the Irish Sea region. In fact, the aforesaid collapse of Ragnvaldr's marital alliance with Llywelyn ap Iorwerth took place at about the same time, and it is possible that this breakup was masterminded by the English as well.

    In 1210, the Chronicle of Mann reports that John led five hundred ships to Ireland. Whilst Ragnvaldr and his men were absent from Mann, part of John's forces are recorded to have landed and ravaged it for a fortnight before departing with hostages. There is does not appear to be any other evidence of possibly poor relations between Ragnvaldr and John at this time. Since the men were clearly on friendly terms between 1205 and 1207, John's assault on the island does not appear to connected to Ragnvaldr's earlier campaigning with (the then-disgraced) Courcy. Instead, it is likely that the devastation was related to John's souring relations with the Lacy and the Briouze families. In 1208, William de Briouze (died 1211), with his wife and family, fled from John to Ireland, where they were harboured by the Lacys. When John arrived in Ireland in 1210, the Briouzes fled towards Scotland, and were apprehended in Galloway by Courcy's close associate and Ragnvaldr's kinsman Donnchad mac Gilla Brigte, Earl of Carrick (died 1250).

    A link between the flight of the Briouzes and Ragnvaldr appears in the thirteenth-century Histoire des ducs de Normandie et des rois d'Angleterre, which states that, whilst en route to Scotland just before their capture, the Briouzes stayed on Mann for four days. Although it is impossible to know for certain whether Ragnvaldr sanctioned the arrival of the fleeing Briouzes, their close connection with the Lacys, and Ragnvaldr's close connection with Courcy — a man who had been forced from his Irish lands by the Lacys — both strongly suggest that cooperation between Ragnvaldr and Briouze is unlikely. Whatever the case, English depredations on Mann are corroborated by other sources, such as the Annals of Loch Cé, and the continuation of William de Newburgh's (died 1198-) Historia rerum Anglicarum. In his own account of events, John declared that he had learned of the capture of Briouze's wife and children whilst at Carrickfergus, a statement which may hint that the attack on Mann was punitive in nature.

    If the attack was indeed a case of retaliation it may not have been due to Ragnvaldr's own involvement with enemies of the English Crown. The fleeing Briouzes were also accompanied by Hugh himself, but unlike them he managed to elude capture, and was temporarily harboured in Scotland by Ailín 2, Earl of Lennox (died 1217). The Lacys' previous connections with Dublin and Ulster suggest that Hugh may have had supporters on Mann. In fact, his stay-over in Ragnvaldr's absence may have been enabled due to the fraternal discord between Ragnvaldr and Óláfr.

    Occupation:
    In the years between the death of Magnús Óláfsson, King of Norway (died 1103) and the reign of Hákon, Norwegian power in the Isles was negligible due to an ongoing civil war in Norway In the mid twelfth century, however, during his visit to Norway, Ragnvaldr's father appears to have become a vassal of Ingi Haraldsson, King of Norway (died 1161) Certainly the twelfth-century Norman chronicler Robert de Torigni, Abbot of Mont Saint-Michel (died 1186) reported a mid-century meeting between Henry 2, King of England (died 1189), William, and the Bishop of the Isles, where it was stated that the kings of the Isles were obliged to pay the kings of Norway ten marks of gold upon the latter's accession.

    Whilst bound to the English Crown in 1210, Ragnvaldr appears to have found himself the target of renewed Norwegian hegemony in the Isles.
    Specifically, the Icelandic annals reveal that a military expedition from Norway to the Isles was in preparation in 1209. The following year, the same source notes warfare in the Isles, and reveals that Iona was pillaged. These reports are corroborated by B?glunga s?gur, a thirteenth-century saga-collection that survives in 2 versions. Both versions reveal that a fleet of Norwegians plundered in the Isles, and the shorter version notes how men of the Birkibeinar and the Baglar — 2 competing sides of the Norwegian civil war — decided to recoup their financial losses with a twelve-ship raiding expedition into the Isles.
    The longer version states that Ragnwald (styled Konge aff Möen i Syderö) and Gudroder (styled Konge paa Manö) had not paid their taxes due to the Norwegian kings. In consequence, the source records that the Isles were ravaged until the two travelled to Norway and reconciled themselves with Ingi Bárðarson, King of Norway (died 1217), whereupon the two took their lands from Ingi as a lén (or fief).

    The aforesaid kings of B?glunga s?gur almost most likely represent Ragnvaldr and his son, Guðrøðr Dond (died 1231). The skattr (or tax) that Ragnvaldr and his son rendered to Ingi appears to be the same tribute that Robert noted in his aforesaid account. The submission of the Islesmen appears to have been undertaken in the context of the strengthening position of the Norwegian Crown following the settlement between the Birkibeinar and Baglar, and the simultaneous weakening of the Crovan dynasty due to internal infighting. The destructive Norse activity in the Isles may have been some sort of officially sanctioned punishment from Norway due to Ragnvaldr's recalcitrance in terms of, not only his Norwegian obligations, but his recent reorientation towards the English Crown. The fact that Ingi turned his attention to the Isles so soon after peace was brokered in Norway may well indicate the importance that he placed on his relations with Ragnvaldr and his contemporaries in the Isles.

    Ragnvaldr may have also used his journey as a means to safeguard the kingship against the claims of Óláfr. His presence there may explain his absence from Mann during the aforesaid ravaging of the island by the English. In fact, Ragnvaldr's submission to Ingi could have been contributed to the English attack, as it may have given the English an incentive to devastate Ragnvaldr's lands because he had bound himself to John only a few years previous. Although John had originally installed Hugh as Earl of Ulster, he proceeded to dismantle the lordship after Hugh gave refuge to the Briouzes. The ravaging of Mann, therefore, may have been a further demonstration of English royal power directed at a disloyal vassal. If this was indeed the case, Ragnvaldr's submission to the Norwegian Crown—although apparently undertaken to safeguard his kingdom—clearly resulted in severe repercussions.

    Numerous sources reveal that, in the years following the aforesaid ravaging of Mann and plundering of the Isles, Ragnvaldr bound himself closer to the English Crown. Whilst at Lambeth on 16 May 1212, for instance, during what was likely his second visit to England in six years, Ragnvaldr formally swore that he was John's liegeman. Ragnvaldr's visit to England is corroborated by a record, dated 20 May, regarding the English Crown's payment of ten marks for conducting Ragnvaldr home. Further corroboration is provided by the record, dated 16 May, concerning the release of some of Ragnvaldr's men who had been held in custody at Porchester and Dover.

    In another record, also dated 16 May, John authorised his seneschals, governors, and bailiffs in Ireland to come to Ragnvaldr's aid in the event that his territory was threatened by Wikini or others, since Ragnvaldr had bound himself to do the same against John's own enemies. The record of Wikini or Vikings in this order may refer to the Norwegian raiders, like those who plundered the Isles in 1210. This particular source reveals that, not only was Ragnvaldr protected by John, but that he was also obligated to defend John's interests in the Irish Sea region.

    Yet another transaction dated 16 May, in return for the homage and service that he rendered to the English Crown, Ragnvaldr and his heirs received a grant consisting of one knight's fee of land at Carlingford, and one hundred measures of corn to be paid yearly at Drogheda for the service of a knight. The grant gave Ragnvaldr a valuable foothold in Ireland, and provided his powerful galley-fleet with an additional safe haven. The precise location of the territory granted to Ragnvaldr is unrecorded and unknown. Carlingford had until recently been a power centre of the aforesaid Hugh, and Ragnvaldr's grant may fit into the context of filling the power vacuum following the destruction of the Lacy lordship.

    Ragnvaldr's gifts from the English Crown may fit into the context of John attempting to offset interference from the Philip Augustus, King of France (died 1223). At about this time, the French Crown had orchestrated a Franco-Welsh alliance in an attempt to divert the English to deal with a Welsh uprising rather than focus their forces upon the Continent and France in particular. In fact, there is evidence that Norman ships were active off Wales in 1210. Although John had come to terms with Llywelyn ap Iorwerth in 1211, the following year the latter formed a concord with Philip.
    By May 1212, John succeeded in gaining the support of several foreign lords, such as the counts of Bar, Boulogne, and Flanders, the dukes of Brabant and Limburg, the Holy Roman Emperor, and Ragnvaldr himself. Despite these overtures, however, the Welsh uprisings of 1211 and 1212, as well as an English revolt in 1212, all succeeded in keeping English forces from invading France.

    As a consequence of Ragnvaldr's vassalage to the English Crown, and his role as guardian of the English seaways, it is probable that Islesmen were involved in far fewer predatory actions along the English and Irish coasts. At about the same time, several south-western Scottish magnates received grants in the north of Ireland. These included three of Ragnvaldr's Meic Fergusa kinsmen: Alan fitz Roland, Lord of Galloway (died 1234), Alan's brother Thomas fitz Roland, Earl of Atholl (died 1231), and Donnchad. Such grants appear to have been part of a coordinated campaign of the English and Scottish kings to gain authority over outlying territories where royal influence was limited.

    A record dated 3 January 1214 appears to confirm the English Crown's intentions of protecting the Islesmen, as it prohibits certain mariners of Ireland from entering Ragnvaldr's territories at his loss. The English pledges of protection of Ragnvaldr and his Irish holdings suggest that he was under immediate pressure at this period. It is possible, therefore, that the 1211-1212 seaborne devastation of Derry by Thomas fitz Roland, and the unnamed sons of Ragnall—apparently Ruaidrí (died 1247?) and Domnall—was undertaken in support of Ragnvaldr's interests in Ireland.
    In fact, Thomas fitz Roland and Ruaidrí ransacked Derry again in 1213-1214, and it is also possible that the raids were conducted in the interests of both the Scottish and English Crowns, and specifically aimed at limiting Irish support of the Meic Uilleim dissidents. If these attacks were indeed directed against political enemies of the Scottish and English Crowns, it is not improbable that Ragnvaldr and his forces were also involved.

    John died in October 1216, and was succeeded by his young son, Henry 3. The English summons of Ragnvaldr, dated 16 January 1218, in which he was ordered to amend certain excesses committed upon Henry 3's men in Ireland and England, could be evidence that Islesmen took advantage of the somewhat fractured English realm by plundering the coasts of England and Ireland. If this was indeed the case, there is no further evidence of any such depredations.
    Later in May, the English Crown commanded that Ragnvaldr was to be given safe passage to England in order account for the aforesaid misconduct of his men.

    Whether Ragnvaldr actually travelled there that year is unknown, although various records reveal that he certainly did so the following year. For example, he was granted safe passage by the English Crown on 24 September 1219. Evidence of Ragnvaldr's activity in England survives in references of homage rendered to Henry 3. One such record shows that, in late September, Ragnvaldr rendered homage to Henry 3, and received the same fief that John had given him.
    In another record of his homage the English Crown added the qualification: But if our enemies, or his, shall rebel against us, and him, to the loss of our or his land, then you are to be earnest in your help, for the defence of our land and of his, to our safety and convenience, so long as he shall keep himself faithful towards us.
    Therefore, whatever excesses Ragnvaldr's men had committed in the past, the surviving evidence reveals that by 1219 he was again amicably allied to the English king.

    In the autumn of 1219, whilst in London at the Temple Church, Ragnvaldr surrendered Mann to the papacy, swore to perform homage for the island, and promised to pay 12 marks sterling in perpetuity as tribute. Ragnvaldr's submission was accepted, on behalf of Pope Honorius 3 (died 1227), by the papal legate to England, Pandulf, Bishop-elect of Norwich (died 1226). Such a submission was not unprecedented at the time. For example, John had surrendered his kingdom to the papacy through Pandulf about six years beforehand, whilst facing not only a major crisis from within his own realm, but an imminent invasion by Louis 8, King of France (died 1226) from without.

    The precise impetus behind Ragnvaldr's submission is uncertain, although it may well have been related to the threat of ever-strengthening Norwegian kingship. Certainly Hákon had only acceded to the Norwegian kingship two years previously, and by the early part of his reign the civil warring within his realm began to wane.
    In his submission, Ragnvaldr stated that the kingdom was his by hereditary right, and that he held it without any obligation to anyone. This contradicts the aforesaid statement by B?glunga s?gur, which declare that he and his son swore loyalty to Hákon and took his kingdom in fief of the latter.
    The submission, therefore, may have been a means by which Ragnvaldr attempted to release himself from Norwegian overlordship. Furthermore, a royal order addressed to Henry 3's administrators in Ireland, dated 4 November 1220, commanded Henry 3's men to render military aid to Ragnvaldr, since the latter had provided evidence that Hákon was plotting to invade his island-kingdom.
    Not long after this enlistment of English support, the Annals of Loch Cé and the seventeenth-century Annals of the Four Masters report the death of Diarmait Ua Conchobair at the hands of Thomas fitz Roland in 1221. These sources state that Diarmait was in the process of assembling a fleet in the Isles to reclaim the kingship of Connacht.
    There is a possibility, however, that his actions in the Isles were connected to the aforesaid Norwegian threat feared by Ragnvaldr. In fact, Diarmait's kinsman, Áed na nGall Ua Conchobair (died 1274), appears to have attempted the procurement of Hákon's assistance at a later date.

    Ragnvaldr's papal submission may have also been linked to his feud with Óláfr. For example, in the last hours of his life, John appealed to Pope Innocent 3 (died 1216) to ensure the succession of his young son, Henry 3.
    Although the chronology of Ragnvaldr and Óláfr's feud is not entirely clear, the hostilities which entangled Ragnvaldr's son broke out in the 1220s. Ragnvaldr, therefore, may have intended to secure, not only his own kingship, but also the future succession of his son.
    Whatever the case, it is unknown how well Ragnvaldr kept his obligations to the papacy. The limited surviving evidence of communications between Mann and Rome appear to show that his commitments were not taken up by his successors.
    Nevertheless, centuries after his death, Ragnvaldr's deal with the papacy was commemorated by a fresco in the Vatican Archives.

    Upon Óláfr's return from his pilgrimage, the Chronicle of Mann records that Ragnvaldr had him marry Lauon, the sister of his own wife. Ragnvaldr then granted Lewis and Harris back to Óláfr, where the newly-weds proceeded to live until the arrival of Reginaldus, Bishop of the Isles (died c. 1226). The chronicle claims that the bishop disapproved of the marriage on the grounds that Óláfr had formerly had a concubine who was a cousin of Lauon. A synod was then assembled, after which the marriage is stated to have been nullified.
    Although the chronicle alleges that Óláfr's marriage was doomed for being within a prohibited degree of kinship, there is evidence to suggest that the real reason for its demise was the animosity between the half-brothers. For example, Reginaldus and Óláfr appear to have been closely associated, as the chronicle notes that, not only was Reginaldus was a son of Óláfr's sister, but that Óláfr had warmly greeted Reginaldus when the latter arrived on Lewis and Harris.
    Furthermore, it was Reginaldus who had instigated the annulment. In fact, after the previous Bishop of the Isles died in 1217, Reginaldus and Nicholas de Meaux, Abbot of Furness (died 1217) had vied for the office of bishop. Whilst Reginaldus appears to have enjoyed the support of Óláfr, Ragnvaldr appears to have supported the bid of Reginaldus' rival, Nicholas.

    The precise identity of the half-brothers' shared father-in-law is uncertain. The chronicle describes him as a nobleman from Kintyre, which suggests that he was a member of the Meic Somairle, since sources concerning this kindred link them with Kintyre more than any other region. The father-in-law, therefore, may well have been Ragnvaldr's aforesaid first cousin Ragnall, or Ragnall's son Ruaidrí — both of whom appear to have been styled Lord of Kintyre in contemporary sources — or possibly Ragnall's younger son, Domnall. It is conceivable that the first union was undertaken before 1210,[289] perhaps not long after 1200 considering the age of Guðrøðr Dond, Ragnvaldr's aforesaid son.

    The unions themselves appear to have been orchestrated in an effort to patch up relations between the Meic Somairle and the Crovan dynasty, neighbouring kindreds who had bitterly contested the kingship of the Isles for about sixty years.
    In fact, it is possible that Ragnvaldr's kingship was formally recognised by Ruaidrí, the apparent leading Meic Somairle dynast since Áengus' death in 1210, who thereby established himself as a leading magnate within a reunified Kingdom of the Isles.
    Since the majority of Ruaidrí's territories appear to have been mainland possessions, it is very likely that the Scottish Crown regarded this reunification as a threat to its own claims of overlordship of Argyll. In fact, it is possible that the Scots' aforesaid release of Óláfr in 1214 was intended to cause dynastic discord in the Isles. If that was indeed the case, then the Scottish Crown's machinations had temporarily come to nought because of Óláfr's reconciliation and arraigned marriage.

    Once freed from his arranged marriage, the Chronicle of Mann states that Óláfr proceeded to marry Cristina, daughter of Ferchar, Earl of Ross (died c. 1251).
    The latter emerges from historical obscurity in 1215; and by the mid 1220s, about the time of the Cristina and Óláfr's marriage, Ferchar was rewarded with the Earldom of Ross for remarkable services to the Scottish Crown.
    As for Óláfr, control of the Skye and Lewis and Harris island groups—archipelagos that bordered the expansive territory of the Meic Somairle—could well have made himself a valuable potential ally of the Scottish Crown.
    In fact, the collapse of Óláfr's previous Meic Somairle marriage took place at about the time that Ruaidrí was seemingly ejected from Kintyre by the forces of Alexander 2, King of Scotland (died 1249) in 1221–1222. Óláfr's subsequent realignment with Ferchar—Alexander's protégé—not only appears to evince Óláfr's recognition of the shift of power in north-western Scotland,[296] but may also signal Ragnvaldr's loss of support from the Scottish Crown.

    If the chronicle is to be believed, Óláfr's separation from Lauon enraged her sister, who surreptitiously tricked her son, Guðrøðr Dond, into attacking Óláfr. Following what he thought were his father's orders, Guðrøðr Dond gathered a force on Skye and proceeded to Lewis and Harris, where the chronicle records that he laid waste to most of the island. Óláfr is said to have only narrowly escaped with a few men, and to have fled to the protection of his father-in-law on the mainland in Ross. Óláfr is stated to have been followed into exile by Páll Bálkason (died 1231), a sheriff on Skye who refused to take up arms against Óláfr.
    The chronicle then indicates that the two landed on Skye, and learned where Guðrøðr Dond was stationed, and defeated him in battle. The latter's captured followers were put to death, whilst Guðrøðr Dond himself was blinded and castrated. Although the chronicle maintains that Óláfr was unable to prevent this torture, the Icelandic annals record that Óláfr was indeed responsible for his nephew's plight.

    The vicious mutilation and killing of high status kinsmen during power-struggles was not an unknown phenomenon in the peripheral-regions of the British Isles during the High Middle Ages. In fact, in only the century-and-a-half of its existence, at least nine members of the Crovan dynasty perished from mutilation or assassination.
    In fact, Guðrøðr Dond's plight may well have been used as a means to reveal that Óláfr intended to wrest his perceived birthright from Ragnvaldr's bloodline. It is unknown why Ragnvaldr had not neutralised Óláfr the same way when he had the chance years before in 1208, although it may have had something to do with international relations. For example, it is possible that his act of showing leniency to Óláfr had garnered Scottish support against the aforesaid threat of Norwegian overlordship.[290] Whatever the case, the neutralisation of Guðrøðr Dond appears to mark a turning point in the struggle between the Óláfr and Ragnvaldr.

    Roughly about this point in time, correspondence between Joan, Queen of Scotland (died 1238) and her brother, Henry 3, reveals that the Norwegian Crown was rumoured to have been planning a naval expedition west over sea. Although Joan's letter places this campaign in the context of a threat to English interests in Ireland, it may be more likely that Hákon's attention was focused upon the escalating situation in the Isles.
    One possibility is that the queen's correspondence is evidence that Óláfr had appealed to Hákon for supported against Ragnvaldr.

    The aforesaid kin-strife largely took place on Skye and Lewis and Harris, islands that were clearly important within the kingdom.
    In fact, there is evidence to suggest that the kingdom's northern territories were granted by reigning kings to their heir-apparent. For example, during the eleventh-century reign of the dynasty's founder, Guðrøðr Crovan, the northern portion of his realm may have been governed by his son, L?gmaðr. Ragnvaldr's grant of Lewis and Harris to Óláfr, therefore, may indicate that Óláfr was then regarded as Ragnvaldr's rightful successor.
    Furthermore, the fact that Ragnvaldr was residing in the Hebrides when his father died in 1187 may indicate that, despite the chronicle's claims to the contrary, Ragnvaldr was indeed the rightful heir to the kingship. Additionally, since Ragnvaldr's son is recorded on Skye, the possibility exists that he resided there as heir-apparent. This could indicate that portions of the Hebrides were allotted to members of the dynasty who were passed-over for the kingship.
    In any event, it is apparent that such territorial fragmentation would have severely weakened the realm.

    The ecclesiastical jurisdiction within Ragnvaldr's realm was the far-flung Diocese of the Isles. Like the Kingdom of the Isles itself, the origins of the diocese may well lie with the Uí Ímair imperium.
    In the mid twelfth century, during the reign of Ragnvaldr's father, the diocese came to be incorporated into the newly established Norwegian Archdiocese of Niðaróss.
    In effect, the political reality of the Diocese of the Isles—its territorial borders and nominal subjection to Norway—appears to have mirrored that of the Kingdom of the Isles.
    Before the close of the twelfth century, however, evidence of a new ecclesiastical jurisdiction—the Diocese of Argyll—begins to emerge during ongoing contentions between the Meic Somairle and the Crovan dynasty.

    In the early 1190s, the Chronicle of Mann reveals that Cristinus, Bishop of the Isles, an Argyllman who was probably a Meic Somairle candidate, was deposed and replaced by Michael (died 1203), a Manxman who appears to have been backed by Ragnvaldr.
    The tenure of Cristinus seems to have spanned at least two decades during a sustained period of Meic Somairle power in the Isles. His downfall, however, came about at the time of the Crovan dynasty's resurgence under the then-recently enthroned Ragnvaldr.

    After Michael's death in 1203, a certain Koli is recorded to have been consecrated in 1210. The situation between this span of years is uncertain.
    On one hand, it is possible that the see was vacant between these years. On the other hand, Koli could have been elected bishop in 1203, but only consecrated in 1210. Another possibility is that the see was administered from Lismore—the future seat of the Diocese of Argyll—under the ultimate authority of Áengus, the aforementioned Meic Somairle dynast slain in 1210.
    There is also a possibility that Koli's consecration was connected to the aforesaid attack on Iona in 1209-1210.
    Not only does the Norwegian expedition appear to have compelled Ragnvaldr and his son to submit to the Norwegian Crown in 1210, but it also made landfall in Orkney, and brought back to Norway the joint Orcadian earls and their bishop. The entire undertaking, therefore, may have been designed to reassert Norwegian overlordship over both secular and ecclesiastical authorities in Norwegian satellites overseas.
    If correct, the voyage would seem to have been orchestrated by both Ingi and his chief prelate, Þórir Guðmundarson, Archbishop of Niðaróss (died 1214). Although the Meic Somairle controversially refounded Iona at the turn of the century, and further secured its independence from the Diocese of the Isles by placing it under the protection of the papacy, the Norwegian sack of the island may not have been a sanctioned act One possibility is that a visit to the island by the Norwegian delegation disastrously deteriorated into otherwise unplanned violence.

    The next bishop after Koli was the aforesaid Reginaldus. Although Reginaldus' aforesaid rival for the episcopate, Nicholas, is recorded to have gained the support of the communities of Furness and Rushen, he does not appear to have ever occupied the see.
    In fact, Nicholas appears to have spent much of his time in Rome, since correspondence from the papacy to Walter de Gray, Archbishop of York (died 1255), concerning Nicholas' final resignation, states that the latter had long been exiled from his see because the lord of the land and others were altogether opposed to him.
    As early as November 1219, papal correspondence reveals that the pope had urged the leading men of the Isles to accept Nicholas' episcopacy.

    Ragnvaldr's remarkably warm relations with the papacy, and his deteriorating relationship with Óláfr, could be evidence that the papal correspondence in support of Nicholas was directed at Óláfr instead of Ragnvaldr. Further indication of Ragnvaldr's support of Nicholas may be his renewal of the rights of Furness Abbey to elect the Bishop of the Isles.
    The English Crown's aforesaid warning to Óláfr about harming the monks of Furness could betray some sort of grievance with the community, whilst Ragnvaldr's burial at Furness appears show evidence his own affinity with the community. The controversy over the appointment of bishops, therefore, appears to have been yet another aspect of ongoing kin-strife within the Crovan dynasty. In fact, the final resignation of Nicholas in 1224 corresponds to the realignment of the kingdom between Ragnvaldr and Óláfr, and the whole dispute coincides with the Óláfr's gradual successes against Ragnvaldr.
    Whatever the case, Reginaldus' successor was a man named John who apparently died in an accident not long afterwards. The next bishop was Simon (died 1248), a man consecrated in 1226 by the Archbishop of Niðaróss, and whose tenure outlived both Ragnvaldr and Óláfr.

    In 1224, the year following the aforesaid defeat of Ragnvaldr's son, the chronicle reveals that Óláfr took hostages from the leading men of the Hebridean portion of the realm, and with a fleet of 32 ships, landed on Mann at Ronaldsway, where he confronted Ragnvaldr directly. It was then agreed that the kingdom would be split between the 2; with Ragnvaldr keeping Mann itself along with the title of king, and Óláfr retaining the Hebridean portion.
    With Óláfr's rise at Ragnvaldr expense, the latter turned to Alan, one of Scotland's most powerful magnates.

    Alan and Ragnvaldr were certainly closely connected. Both were great-grandsons of Fergus, Lord of Galloway (died 1161);[348]both had received Ulster lands from the English at about the same time; and it is possible that connections between the Isles and Galloway had led to Ragnvaldr's aforesaid involvement with the Scottish Crown in Caithness.
    Whatever the case, in a letter from Alan to Henry 3, dated the year of the partitioning between the half-brothers, Alan mentioned that he was preoccupied with his army and fleet, travelling from island to island. This statement may well evince the beginning of the joint military operations, conducted by Alan and Ragnvaldr against Óláfr, assigned by the chronicle to the following year. According to the latter source, however, the campaigning came to nought because the Manx were unwilling to battle against Óláfr and the Hebrideans.

    According to the thirteenth-century Hákonar saga Hákonarsonar, 1224 was also the year in which Hákon was visited by Gillikristr, Óttar Snækollsson, and many Islesmen, who presented the king with letters concerning certain needs of their lands.
    If these so-called needs refer to the bitter conflict between Ragnvaldr and Óláfr, it is possible that the visiting men were representatives of either man, or perhaps neutral chieftains caught in the middle.
    Another factor may have been fears of Scottish aggression, in the aftermath of the aforesaid invasion of Kintyre, that unnerved the Islesmen. Further attempts to quell the infighting by way of the Norwegian Crown may have been undertaken in 1226, when the aforesaid Simon was consecrated in Norway.

    A short time later, perhaps in about 1225 or 1226, the chronicle reveals that Ragnvaldr oversaw the marriage of a daughter of his to Alan's young illegitimate son, Thomas (died 1296-). Unfortunately for Ragnvaldr, this marital alliance appears to have cost him the kingship, since the chronicle records that the Manxmen had him removed from power and replaced with Óláfr.
    The recorded resentment of the union could indicate that Alan's son was intended to eventually succeed Ragnvaldr, who was perhaps about sixty years-old at the time, and whose grandchildren were still very young.
    In fact, it is possible that, in light of Ragnvaldr's advanced age and his son's mutilation, a significant number of the Islesmen regarded Óláfr as the rightful heir. Such a view could well account for the lack of enthusiasm the Manxmen had for Alan and Ragnvaldr's campaign into the Hebrides.
    Since Thomas was likely little more than a teenager at the time probably meant that it was obvious to observers that Alan was the one who would hold the real power in the kingdom.
    From the perspective of the Scottish Crown, it is conceivable that Alan's ambitions in the Isles were encouraged since the prospect of his son on the throne had the potential to further extend and strengthen Scottish royal authority along the western seaboard, and bring stability to the war-torn region.
    As for Alan—a man who faced the probability that Galloway would be partitioned between his legitimate daughters on his eventual death—the marital alliance may have been conducted as a means to ensure a power base for Thomas, whose illegitimacy threatened to exclude him from inheriting his father's domain under the feudal laws of the English and Scottish realms.

    At this low point of his career, the deposed Ragnvaldr appears to have gone into exile at Alan's court in Galloway.
    In 1228, whilst Óláfr and his chieftains were absent in Hebrides, the chronicle records of an invasion of Mann by Ragnvaldr, Alan, and Thomas fitz Roland. The attack appears to have resulted in the complete devastation of the southern half of the island, since the chronicle declares that it was almost reduced to a desert.
    The chronicle's report that Alan installed bailiffs on Mann, with instructions to collect tribute from the island and send it back to Galloway, may reveal the price Ragnvaldr had to pay for Alan's support in the affair.
    In fact, Ragnvaldr's role in the takeover is unrecorded. Suffering serious setbacks at the hands of his enemies, Óláfr reached out for English assistance against his half-brother, as evidenced from the aforesaid correspondence dating to the same year, between Henry 3 and Óláfr, in which the latter alluded to aggression dealt from Alan.
    Eventually, after Alan vacated Mann for home, Óláfr and his forces reappeared on the island, and routed the remaining Gallovidians; and thus, the chronicle declares, peace was restored to Mann.

    In the same year, English records reveal that Henry 3 attempted to broker a peace between the half-brothers, and gave Óláfr safe passage to England. This correspondence may have led to Óláfr's temporary absence from Mann that year. It could also roughly mark the point when Ragnvaldr finally lost English support.
    Although the English Crown technically recognised Óláfr's kingship in correspondence sent to him the year before, the aggressive tone directed at him suggests that the preferred dynast may well have Ragnvaldr at that point in time.

    In what was likely early January 1229, the chronicle records that Ragnvaldr caught the forces of Óláfr unaware, as Ragnvaldr sailed from Galloway with five ships, and launched a nocturnal raid upon the harbour at St Patrick's Isle, near what is today the town of Peel. During this daring assault, the chronicle records that Ragnvaldr had all of the ships of Óláfr and his chieftains destroyed. Although the chronicle's description of the attack alludes to Gallovidian involvement, as it states that the expedition originated from Galloway, the fact that Ragnvaldr commanded only five ships suggests that this support may have been waning. This does not necessary indicate that Alan abandoned Ragnvaldr's cause, however, as Alan may well have been engaged in campaigning against the ongoing Meic Uilleim insurrection against the Scottish Crown. Even if this was the case, Ragnvaldr may have also considered Alan's involvement a detriment at this stage.

    Ragnvaldr followed up on his assault by establishing himself in the southern part of Mann, as the chronicle records that he won over the support of the southerners. Meanwhile, Óláfr is stated to have assembled his forces in the north of Mann, indicating that the island was divided between the two men for much of January and February, before what would be their final confrontation. According to the chronicle, Ragnvaldr and Óláfr led their armies to Tynwald.
    The derivation of this place name—from the Old Norse elements þing (assembly) and vallr (field, meadow) —reveals that it was an assembly site, which in turn suggests that negotiations may have been intended.

    On 14 February, the festival of St Valentine, the chronicle records that Óláfr's forces launched an attack upon Ragnvaldr at Tynwald, where Ragnvaldr's troops were routed and he himself was slain.
    Ragnvaldr's fall is laconically corroborated by the Icelandic annals.
    Other sources appear to suggest that his death was due to treachery. The fourteenth-century Chronicle of Lanercost, for example, states that Ragnvaldr fell a victim to the arms of the wicked; whilst the Chronicle of Mann states that, although Óláfr grieved at his half-brother's death, he never exacted vengeance upon his killers.
    The chronicle states that the monks of Rushen took Ragnvaldr's body to St Mary's Abbey, Furness, where he was buried in a place that he had chosen beforehand.
    A particular sandstone effigy of an armed, mail-clad warrior, found in the north aisle of the abbey, has been associated with Ragnvaldr since the first half of the nineteenth century. Such an association, however, is dubious at best.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 151. Gudrød (Gofraid) Ragnvaldsen  Descendancy chart to this point died about 1230.

  8. 99.  Olaf Gudrødsen, "Olafr 2" Descendancy chart to this point (74.Gudrød7, 50.Olaf6, 33.Ragnhild5, 16.Ellisiv4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died about 21 May 1237.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1237, Isle of Man, England; King of the Isles.

    Notes:

    Occupation:
    Óláfr Guðrøðarson commonly known in English as Olaf the Black, was a mid 13th century sea-king who ruled the Isle of Man (Mann) and parts of the Hebrides. Óláfr was the son of Guðrøðr Óláfsson, King of the Isles, King of Dublin, and his wife Finnguala, granddaughter of Muirchertach Mac Lochlainn, High King of Ireland, King of Cenél nEógain.

    According to the Chronicle of Mann, Guðrøðr appointed Óláfr as heir since he had been born in lawful wedlock. Whether or not this is the case, on Guðrøðr's death in 1187 the Manxmen instead appointed Ragnvaldr as king, as he was a capable adult and Óláfr was a mere child.

    Ragnvaldr ruled the Crovan dynasty's island-kingdom for almost 40 years, during which time the half-brothers vied for the kingship.

    At one point Óláfr, who had been given possession of Lewis, complained to Rögnvaldr that his lands were not enough. Ragnvaldr's response was seize Óláfr and send him to the King of Scots, where he was imprisoned for almost 7 years.

    Upon his release, Óláfr undertook a pilgrimage to Santiago de Compostela, after which the half-brothers were reconciled and Rögnvaldr had Óláfr married to Lauon, the sister of his own wife. Sometime after 1217 this marriage was nullified by Reginald, Bishop of the Isles, who may have been an ally of Óláfr against Rögnvaldr. Óláfr then married Christina, a daughter of the King of Scots' protégé Ferchar, Earl of Ross.

    The chronicle claims that Ragnvaldr's bitter wife tricked their own son, Guðrøðr, into attempting to kill Óláfr; however, Óláfr narrowly escaped with his life and fled to the protection of his father-in-law on the mainland. Together with a loyal follower, one Páll Bálkason, Óláfr later defeated Guðrøðr on Skye.

    In the 1220s Rögnvaldr formed an alliance with Alan, Lord of Galloway, in an attempt to fend off Óláfr. Ragnvaldr married his daughter to one of Alan's sons, and it has been theorised that this son was intended to inherit the island-kingdom. Rögnvaldr's actions enraged the Manxmen and in 1226 they deposed him in favour of Óláfr. Ragnvaldr was later killed battling Óláfr in 1229.

    In 1230 Óláfr fled to Norway to seek military assistance against Alan and members of Clann Somairle. The Norwegian king's response was to send a fleet into the Isles under the command of Óspakr-Hákon, a member of Clann Somairle. Óspakr-Hákon was slain early in the campaign, after which Óláfr took control of the fleet and secured himself on Mann. The island-kingdom was divided between him and his mutilated nephew Guðrøðr, with the latter ruling the Hebridean portion and Óláfr ruling Mann itself.

    Guðrøðr was soon after killed on Lewis, and Óláfr ruled the whole Kingdom of Mann and the Isles peacefully, until his death in 1237.

    Óláfr's restoration on Mann was seen as a success by the Norwegians, and likely favourably viewed by the Scots as well; since the internal struggle between him and his rivals had been brought to an end.

    Óláfr was succeeded by his son, Haraldr. In all, 3 of Óláfr's sons ruled the Crovan dynasty's island-kingdom — the last of which, Magnús Óláfsson, was also the last of the dynasty to rule.

    Óláfr is known to have been survived by 3 children; Haraldr (d. 1248), Ragnvaldr (d. 1249), and Magnús (d. 1265) — all of whom ruled as kings in their own right. Although the mother of Óláfr's children is not known for certain, she is thought to have been Christina. The Chronicle of Mann states that Óláfr's immediate successor, Haraldr, was only 14 years old at the time of his father's death, which dates his birth to about the time of the marriage of Óláfr and Christina.

    There is evidence to suggest that Óláfr might have had a fourth son named Guðrøðr. For example, the chronicle relates how the governor of Mann, described as a kinsman of Haraldr, fled from the king in 1238 and set sail for Wales, taking with him his foster-son Guðrøðr Óláfsson. When the fleeing ship reached the Welsh coast it was wrecked and, according to the chronicle, Guðrøðr perished on board.
    Furthermore, amongst the names of witnesses within a quitclaim between Llywelyn ap Gruffudd (d. 1282) and Ralph de Mortimer (d. 1246), thought to date to about 1241, there is a certain Guðrøðr who appears in Latin as Godredo filio regis Mannie (Guðrøðr, son of the King of Mann).
    Although the possibility has been raised that the two sources may refer to the same man, there is no further evidence to confirm it.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 152. Magnus Olavsson, "Magnus 3"  Descendancy chart to this point died about 24 Nov 1265 in Isle of Man, England.

  9. 100.  Richitza Swentoslawa Descendancy chart to this point (75.Boleslav7, 51.Judith6, 34.Adelheide5, 17.Anastasia4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born on 12 Apr 1116; died on 16 Jun 1185.

    Family/Spouse: Vladimir av Halicz. Vladimir (son of Vsevolod and NN av Tczernigov) was born about 1110; died about 1144 in Novgorod, Russland. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 153. Sofia av Halicz  Descendancy chart to this point was born about 1140 in Polen; died on 05 May 1198 in Danmark.

  10. 101.  Vladimir av Halicz Descendancy chart to this point (76.NN7, 52.Anna6, 36.Sviatapolk5, 18.Isjaslav4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1110; died about 1144 in Novgorod, Russland.

    Family/Spouse: Richitza Swentoslawa. Richitza (daughter of Boleslav (Boleslaw) av Polen, "Boleslav 3" and Salome av Berg-Schelklingen) was born on 12 Apr 1116; died on 16 Jun 1185. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 153. Sofia av Halicz  Descendancy chart to this point was born about 1140 in Polen; died on 05 May 1198 in Danmark.

  11. 102.  Kristin Knudsdatter Descendancy chart to this point (78.Ingeborg7, 53.Mstislav6, 37.Vladimir5, 19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born between 1118 and 1120; died after 1139.

    Kristin married Magnus Sigurdsen av Norge, "Magnus 3" about 1133. Magnus (son of Sigurd Magnusen av Norge) was born about 1115; died about 1139 in Hvaler, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]


  12. 103.  Margret Knudsdatter Descendancy chart to this point (78.Ingeborg7, 53.Mstislav6, 37.Vladimir5, 19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born before 1131.

    Margret married Stig Tokesen Hvitaled, "Hvide av Skåne" before 1151. Stig died in 1151 in Viborg, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]


  13. 104.  Katarina (Karin) Knudsdatter Descendancy chart to this point (78.Ingeborg7, 53.Mstislav6, 37.Vladimir5, 19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born before 1131.

    Family/Spouse: Prislav av Lolland. [Group Sheet] [Family Chart]


  14. 105.  Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1" Descendancy chart to this point (78.Ingeborg7, 53.Mstislav6, 37.Vladimir5, 19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born on 14 Jan 1131; died on 12 May 1182.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1157, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Valdemar den store (1131–1182) var dansk medkonge 1147-1157 og dansk enekonge 1157-1182. Valdemar sørget for kraftig oppsving for Danmark under hans regjeringstid.

    Han var sønn av Knud Lavard og Ingeborg av Kiev. Valdemar ble født bare 8 dager etter at hans far ble myrdet og vokste opp hos den sjællandske høvdingen Asser Rig sammen med hans sønner Absalon og Esbern Snare.

    Under stridighetene om retten til tronen mellom Svein Grathe og Knut, sluttet han seg til Svein, som i 1147 gjorde ham til hertug av Slesvig.

    I 1154 skiftet Valdemar over til Knuts side og forlovet seg med hans halvsøster Sofie.
    Valdemar ble konge i Jylland i 1157, da riket ble delt mellom Svein, Knut og Valdemar, og enekonge samme år, etter at Knut ble drept under det såkalte - Blodgildet i Roskilde - 9.august 1157. Kong Knud får kløyvet skallen, mens det lyktes den sårede kong Valdemar å unnslippe.

    Etter å ha samlet en hær slo han fetteren Svein i Grathe Hede 23.oktober 1157, og ble enekonge over hele Danmark.

    Valdemar bygde opp en sterk kongemakt og rettet flere slag mot venderne (slavisk folk), støttet av vennen Absalon, som han i 1158 utnevnte til biskop i Roskilde.
    I 1159 samlet Valdemar en sjællandsk flåte og gjennomførte et tokt mot venderne. I de følgende årene gjennomførte han en rekke tokt, noe som kulminerte med at han inntok Rügen i 1169. I den forbindelse knuste de kjente gudebilder. Valdemar gikk i gang med å sikre rikets grense mot syd, dels ved å bygge Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved å bygge festningsanlegg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon bygde en festning på en liten øy utenfor handelsplassen Havn (København) ved Øresund; kjent som Absalons borg.

    Den europeiske maktkampen mellom paven og keiseren nådde Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spissen støttet kongen, og erkebiskop Eskil måtte dra i landflyktighet i Frankrike. Kronen og kirken kom til forsoning, og det ble markert ved at Valdemars far, Knud Lavard, ble opphøyd til helgen av pave Alexander 3 og gravlagt i St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig ble Valdemars 7-årige sønn, Knut 6 kronet og salvet som medkonge for å sikre arvefølgen. Dermed kan man si at det var Valdemar den store som innførte arvekongedømme i Danmark.

    I 1177 trakk Eskil seg tilbake og Absalon ble utnevnt til erkebiskop i Lund. Absalon innsatte flere venner på ledende poster og i 1180 brøt det ut et åpent opprør, og Absalon måtte flykte. Valdemar og Absalon vendte tilbake i 1181 med en hær og nedkjempet opprøret.

    I Valdemars regjeringstid skjedde det store forandringer i det danske samfunnet.
    Leidangplikten ble avløst av en leidangskatt, og for at de skulle kunne huse kongen når han reiste rundt i landet, skulle bønderne nå betale en skatt til kongens ombudsmenn (hele apparatet med ombudsmenn ble utbygget og vesentlig forbedret under Valdemar den store).
    Kongen fikk også flere inntekter i form av kongens overtagelse av ingenmandsland; det ingen eier, eier kongen.
    Valdemar tjente også godt på avgifter på det såkalte Skånemarkedet (sildemarkedet) i Skåne.

    Valdemar døde på Vordingborg slott 12.mai 1182. Bøndene i området bar liket til St.Bendts kirke hvor han ble gravlagt. Sammen med ektefellen Sofie fikk han sønnene Knut og Valdemar Sejr, samt 6 døtre.

    Family/Spouse: Sofia av Halicz. Sofia (daughter of Vladimir av Halicz and Richitza Swentoslawa) was born about 1140 in Polen; died on 05 May 1198 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 148. Sofie Valdemarsdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born about 1160 in Danmark.
    2. 149. Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2"  Descendancy chart to this point was born about 1170; died on 28 Mar 1241 in Vordingborg, Sjælland, Danmark; was buried after 28 Mar 1241 in Danmark.
    3. 150. Knut Valdemarsen av Danmark, "Knut 6"  Descendancy chart to this point was born in 1163; died in 1202.

  15. 106.  Kristina Sigurdsdatter av Norge Descendancy chart to this point (79.Malmfrid7, 53.Mstislav6, 37.Vladimir5, 19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1124; died about 1178.

    Kristina married Erling Ormsen in 1155. Erling (son of Orm Sveinsen and Ragnhild Skulesdatter) was born about 1115 in Etne, Hordaland, Vestland, Norge; died on 19 Jun 1179 in Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 154. Ragnhild Erlingsdatter på Randaberg  Descendancy chart to this point was born about 1150 in Etne, Hordaland, Vestland, Norge.
    2. 155. Magnus Erlingsen av Norge, "Magnus 4"  Descendancy chart to this point was born about 1156; died about 15 Jun 1184 in Fimreite, Sognefjorden, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge.

  16. 107.  Magnus Henriksson av Sverige Descendancy chart to this point (80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born before 1134; died in 1161.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1160, Sverige; Konge i Sverige.

    Notes:

    Occupation:
    Ble konge i Sverige etter at han drepte kong Erik 9 den hellige i 1160.

    Magnus Henriksson, tidigast omnämnd 1148, död 1161, var dansk furste och kung av Sverige 1160–1161, son till den danske prinsen Henrik Skadelår och Ingrid Ragnvaldsdotter, som tillhörde den stenkilska ätten.

    Magnus gifte sig med sin styvsyster Birgitta (även kallad Brigida), som var utomäktenskaplig dotter till kung Harald Gille, i det andra av hennes tre äktenskap. Han tog makten 1160 genom att överfalla och döda Erik den helige. Redan påföljande år blev han själv besegrad och dödad i slaget vid Örebro och efterträddes av motståndarsidans ledare Karl Sverkersson.

    Enligt Bengt R. Jansson dödades Erik först 1162, vilket skulle komplicera Magnus' ställning i historien som svensk kung.

    Magnus och Birgitta hade inga kända barn.

    Enligt Nils Ahnlund, som även citerar Sture Bolin om det, tyder mycket på att gravstenen på ett monument i Vreta kloster över kung Magnus Nilsson, hans fars kusin, egentligen avser denne kung Magnus och att hans grav finns någonstans inom klostret. Gravkoret uppkallat efter Magnus Nilsson är emellertid troligen familjegrav åt riddaren Magnus Bengtsson den äldre (död 1263) eller dennes sonson Magnus Bengtsson den yngre.

    Magnus Henriksson, d 1161 efter 4 febr vid Örebro. Föräldrar: den danske kungaättlingen Henrik skatelar (i isländska källor kallad Henrik halte) och Ingrid av Sverige. Konung av Sverige omkring 1160.

    G m sin styvsyster Brigida (bd 6), utomäktenskaplig dtr till konung Harald gille av Norge, änka efter jarlen Karl Sunesson (bd 20) o omg med jarlen Birger Brosa (bd 4); Snorre Sturlassons uppgift, att hon också var änka efter Inge d y (bd 19), är kronologiskt orimlig (bd 20, s 721; Toll).

    M:s livsöde måste ses i belysning av hans internordiska släktförbindelser. Han tillhörde den minst framgångsrika av de tre agnatiska grenar av den danske konungen Sven Estridssons ättlingar som fortlevde på manssidan ännu vid mitten av 1100-talet. Fem av hans farfar Svens bröder — alla liksom denne födda utom äktenskap — blev konungar av Danmark. Då budet om brodern konung Erik Ejegods död på Cypern nådde Danmark 1104, skyndade Sven enligt Saxo till tinget i Viborg för att låta sig väljas till dennes efterträdare men sjuknade och dog på vägen dit. M:s halte far Henrik stupade 1134 i slaget vid Foteviken (Sogur Danakonunga) efter att ha deltagit i sin kusin Magnus Nilssons (s 645) dråp på Erik Ejegods son Knut Lavard 1131. Magnus Nilssons mor Margareta Fredkulla, dotter till konung Inge d ä av Sverige, skall enligt Saxo ha arrangerat Henriks äktenskap med hennes bror Ragnvalds dotter Ingrid, som kom att bli den sista medlemmen av den stenkilska kungaätten. Ingrid gifte om sig med konung Harald Gille av Norge och blev mor till en av dennes söner och efterträdare, Inge Krokrygg. Sedan Harald 1136 mördats, gifte hon om sig ytterligare två gånger, först med den norske hövdingen Ottar Birting och, sedan även han blivit dräpt, med den västnorske stormannen Arne på Staareim.

    M har identifierats (Westman 1954; Skyum-Nielsen) med den Magnus filius Henrici som 1148 i Haraldsted på Själland bevittnade Erik Ejegods sonson konung Sven Grades privilegiebrev för benediktinklostret i Ringsted. I övrigt vet man ingenting om M:s verksamhet förrän vid mitten av 1150-talet. Enligt Saxo skall han då av iver att bli konung ha anstiftat att Sverker d ä av Sverige en natt i sömnen blev mördad av en tjänare. Västgötalagens kungakrönika uppger också, att Sverker blev mördad av en tjänare (hästesven) och preciserar, att detta skulle ha hänt, då han skulle fara till julottan, men nämner intet om M:s roll i detta sammanhang.

    Enligt den tidigast på 1270-talet utredigerade erikslegenden besegrade en dansk kungason Magnus, åberopande möderneanspråk på Sverige, den sv konungen Erik den helige (bd 14) vid Östra Aros (Uppsala) 18 maj 1160, varvid denne stupade. M har identifierats med denne danske Magnus. Snorre Sturlasson, vilken, liksom Saxo ej nämner Erik den helige, uppger, att M:s halvbror Orm konungsbroder, moderns utomäktenskaplige son, flydde till sin bror konung M av Sverige, sedan deras halvbror konung Inge Krokrygg av Norge stupat 4 febr 1161. Därvid meddelas också, att M:s helbroder Ragnvald, tydligen uppkallad efter deras morfar, var M:s jarl.

    Sistnämnda notis gör, att man med M måste identifiera den konung Magnus som (i 1500-talsexcerpter ur en uppteckning om Vreta kloster) uppges ha till detta donerat jord i Brunneby vid Vreta för sin avlidne broder hertig (i den latinska versionen dux) Ragnvald, som i sin tur skall ha donerat jord i Vallby i samma socken för sin avlidne broder hertig Johan (saknas i den latinska versionen; jfr bd 20, s 360). M skall enligt samma uppteckning också ha donerat jord i själva Vreta.

    Enligt västgötalagens kungakrönika avdagatogs M i Örebro av Sverker d ä:s son Karl Sverkersson (bd 20). Samma uppgift finns hos Saxo. Enligt en annal hände detta 1161. Både av annalen och av Saxo framgår, att det inte var fråga om dråp utan om inbördeskrig (in bello i annalen, in conflictu hos Saxo).

    M:s återstående helbröder Knut (d 1162) och Buris (d tidigast 1167) avlöste varandra som jarlar hos Knut Lavards son konung Valdemar den store av Danmark enligt brev från slutet av 1150-talet och början av 1160-talet. Den mest betydande av halvbröderna var den som Erik den heliges svärson konung Sverres motståndare bekante biskop Nikolaus Arnesson (d 1225) i Oslo.

    Kilde:
    http://sok.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=10155

    Magnus married Brigida (Birgitta) Haraldsdatter before 1160. Brigida (daughter of Harald Magnusen av Norge, "Harald 4" and Tora Guttormsdatter) was born after 1130; died about 1209. [Group Sheet] [Family Chart]


  17. 108.  Inge Haraldsen, "Inge 1"Inge Haraldsen, "Inge 1" Descendancy chart to this point (80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1134; died on 4 Feb 1161 in Ekeberg, Oslo, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1136, Norge; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Valgt til konge på Borgarting 2 år gammel i 1136, samtidig som hans bror Sigurd ble valgt på Øreting.

    Broren Øystein kom fra Skottland i 1142, og fikk også ta del i styret av Norge.

    Øystein og Sigurd søkte senere sammen og prøvde å styrte Inge, men falt begge i slag med han.

    Inge fikk vanhelsen under slaget ved Minne 1136 mot Magnus Blinde. Han ble båret i kjortelposen til Tjostolv Ålesson mens slaget sto på og ble vel ikke akkurat handtert med så stor forsiktighet.

    Hadde flere slag under sin regjeringstid og hadde en dyktig hærfører i Gregorius Dagsson.

    Falt i slag på isen ved Grønnlia i Oslo (Trælaborg) mot broren Sigurds sønn, Håkon Herdebrei 1161.

    Died:
    Fra heimskringla.no:

    Den 4.februar 1161 faller kong Inge Krokrygg i slaget mot Håkon Herdebrei ved Ekeberg.

    Gud må råde for, hvor langt mitt liv skal bli, men jeg vil aldri flykte, sier kongen før slaget.


  18. 109.  Alv Ottarsen Rode Descendancy chart to this point (80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died about 1165.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 156. Erling Alvsen på Kviden  Descendancy chart to this point

  19. 110.  Margrethe Arnesdatter på Stodrheim Descendancy chart to this point (80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died after 1190.

  20. 111.  Inge Arnesen Descendancy chart to this point (80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

  21. 112.  Filippus Arnesen Descendancy chart to this point (80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

  22. 113.  Nikolas Arnesen på Stodrheim Descendancy chart to this point (80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1150; died about 1225.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Oslo, Norge; Biskop, kalt Baglerbispen.

    Notes:

    Occupation:
    Nikolaus Arneson (d. 1225) også kalla Baglarbispen fordi han under borgarkrigstida på 1100-1200-talet var leiar for baglarane, som kjempa om makta med Magnus Erlingsen mot Kong Sverre og Birkebeinarane.

    Likevel var det han som kronet kong Sverre i Bergen i 1194.

    Nikolaus var son av Dronning Ingrid og Arne på Stodrheim.

    Nikolaus vart utdanna som prest m.a. i Danmark og Paris.

    Nikolaus vart utnemnt til bisp i Stavanger 1189, og i Vika (Oslo) 1190.

    Sjølv om Nikolaus Arneson var leiar for baglarane, var han kjend som ein særs dyktig statsmann og diplomat.

    Dro til Danmark i 1195, og stiftet Baglerpartiet.
    Forsont med Håkon etter Sverres død, men fortsatt strid. Underkastet seg Håkon i 1217.
    Då kong Sverre døydde, var det Nikolaus som heldt gravtalen. Og då Nikolaus sjølv døydde i 1225, helt kong Håkon Håkonson minnetalen over ein mann som ingen overgjekk i klokskap og vyrdnad.


  23. 114.  Orm Ivarsen Descendancy chart to this point (80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died about 1184 in Fimreite, Sognefjorden, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge.

  24. 115.  Living Descendancy chart to this point (84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

  25. 116.  Inge Bårdsen, "Inge 2"Inge Bårdsen, "Inge 2" Descendancy chart to this point (84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1185; died on 23 Apr 1217 in Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1204, Norge; Norsk konge.

    Notes:

    Occupation:
    Inge Bårdsen ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204, og var konge i det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket i den siste fasen av striden mellom birkebeinere og baglere. Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten.
    Inge var øyensynlig en fredelig natur, som fant seg dårlig til rette i en tid fylt av kamp og intriger.

    Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240. Stor indre spenning, uro og åpen strid, da halvbrødrene Håkon Galen jarl og Skule Bårdsson samt Filippus i Viken fikk stor makt og delvis overstyrte Inge.

    Inge var sønn av kong Sverres søster Cecilia i ekteskapet med den trønderske lendmannen Bård Guttormsson. Da birkebeinerne tok den lille Guttorm Sigurdsson til konge over nyttår 1204, fikk Inge styret over hele Trøndelag. Halvbroren Håkon Galen, Cecilias sønn i det tidligere ekteskapet med den svenske Folkvid lagmann, ble utnevnt til jarl og leder av hird og hær, og han satt nå og senere mest i Bergen med styre over Vestlandet.

    Etter Guttorms død samme år var Cecilias to sønner de mest aktuelle etterfølgerne. De ledende menn i hirden og hærfolkene foretrakk den krigsvante Håkon som konge i en situasjon da baglerflokken hadde reist seg på ny. Men trønderbøndenes oppslutning i samråd med erkebiskop Eirik førte til at det var Inge som ble kongehyllet på Øyrating; bøndene ville ikke ha en konge av gautsk (svensk) ætt. Håkon ble likevel på ny utnevnt til jarl og hærleder med halvparten av kongsinntektene.

    Sommeren 1205 drog konge og jarl med leidangshær mot Viken, der Inge ble tatt til konge på Haugating og Borgarting. Baglerne fikk de likevel ikke bukt med.
    April 1206 overrasket de Inge og birkebeinerne i Trondheim mens de sov rusen ut etter en bryllupsfeiring, Inge hos sin frille Gyrid. Han kom seg så vidt unna ved å svømme over Nidelva. I strid med baglerne i Oslo året etter viste han seg heller ikke som noen stor militær leder.

    Da det med kirkelig mellomkomst ble sluttet forlik mellom birkebeinere og baglere på Kvitsøy i Ryfylke 1208 (Kvitesøyforliket), ble riket delt slik at baglerkongen Filippus Simonsson fikk herredømme over Østlandet øst til Svinesund og kong Sverres datter Kristin til ekte. Det fulgte nå en periode med fredelig sameksistens mellom det østnorske baglerriket og det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket.

    Kong Inge lot bygge opp igjen kongsgården i Bergen, som baglerne hadde brent, men han satt som før mest i Trondheim. Han stod i diplomatisk kontakt med både den engelske og den skotske kongen.

    Jarlen Håkon Galen var ikke tilfreds med sin stilling og traktet etter kongsnavn. Inge avviste dette, men Håkon fikk med kirkelig støtte drevet igjennom en tronfølgeavtale, trolig 1212, som gikk ut på at den som levde lengst av ham og Inge skulle arve hele riket; etter begges død skulle den av deres arvinger som var ektefødt, være konge. Bakgrunnen var at Håkon hadde en ektefødt sønn, mens Inge bare hadde frillesønnen Guttorm. Avtalen ble likevel til Inges fordel, i og med at Håkon døde 1214.

    Året før hadde trønderbøndene grepet til våpen mot Inge og drept syslemannen hans i Strinda, i protest mot kongelige krav om leidangsskatt og andre utredsler. Inge ville angivelig ikke stride mot sine egne bønder, men kongens yngre og krigerske halvbror Skule Bårdsson fikk ham til å slå bøndene tilbake. Året etter Håkon Galens død samlet Inge en stor leidangshær i Bergen og tvang trønderbøndene til å godta de omstridte ytelsene til kongedømmet, men lot dem ellers være i fred.

    Böglunga sögur (sagaen om birkebeinere og baglere) fremstiller kong Inge som en fredelig og stillfarende mann, vennlig og god mot mennene sine. Han skal ha tatt godt imot den unge Håkon Håkonsson og moren hans da de søkte tilflukt i Trondheim 1206, og han lot senere Håkon gå i skole ved Kristkirken der sammen med sønnen Guttorm, til tross for at han var en potensiell tronrival.

    Etter bagleroverfallet i Trondheim 1206 var Inge tungfør og hadde svak helse, og han trivdes best når han var på skip. Vinteren 1216–17 ble han syk, og han døde i Trondheim 23. april, etter at han hadde utnevnt broren Skule til jarl og leder av hird og hær. Kong Inge ble gravlagt i den søndre veggen i Kristkirken (Nidarosdomen) i en staselig prydet grav.

    Arvefølgen etter Inge skulle vært avgjort av avtalen med Håkon Galen, slik at Knut Håkonsson jarl skulle blitt konge. Alternativet var Inges uektefødte sønn Guttorm Ingesson. Men arvefølgespørsmålet ble først og fremst en kamp mellom Skule Bårdsson og Håkon Håkonsson, med Sigurd Ribbung som en ekstra joker i leken. Spørsmålet ble avgjort da kirken støttet Håkon, til tross for at Knut var den eneste ektefødte blant kandidatene.

    Etterfølgeren, Håkon 4 Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere.

    Kilder:
    Soga om birkebeinar og baglar. B?glunga s?gur, utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 1988.
    Snorres kongesagaer, Håkon Håkonssons saga.
    RN, bd. 1.
    E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 6, 1934.
    K. Helle: Omkring Böglungasögur, UiB Årbok. Hist.-antikv. rk. 1958 nr. 7, 1958.
    d.s.: Norge blir en stat 1130–1319, bd. 3 i Handbok i Norges historie, 1974.


  26. 117.  Sigrid Bårdsdatter på Rein Descendancy chart to this point (84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) died after 1237 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Before 1230, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Abbedisse på Reinkloster.

    Notes:

    Occupation:
    Årstallet for stiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230.
    Skules halvsøster Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

    I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte. Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
    Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods.

    Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd.

    Det er uvisst hvilken ordenstilhørighet klosteret har hatt, men man antar at det har vært en augustinerstiftelse for fornemme kvinner. Rein nonnekloster lå på en dominerende høyde i det flate Rissalandskapet, med vid utsikt mot den ytre delen av Trondheimsfjorden.

    Family/Spouse: Jon Sigurdsen. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 157. Baugreid Jonsdatter  Descendancy chart to this point

  27. 118.  Skule Bårdsen på Rein Descendancy chart to this point (84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1189 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 May 1240 in Elgeseter, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Before 24 Apr 1217, Norge; Jarl og hirdstyrer for kong Inge.
    • Will: 1226, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Løfte avgitt når han lå farlig syk.
    • Occupation: 1237, Norge; Hertug.

    Notes:

    Occupation:
    Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.

    Kort før Kong Inges død 23.april 1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn.

    Will:
    I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte.
    Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
    I denne forbindelse utspant det seg en prosess om Austrått, og førte til et bittert uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eriksson til Austrått. Årstallet forstiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster fru Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

    Occupation:
    Skule gjorde krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson, som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen.
    Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sunnmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham.

    I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.

    Da Skule hadde grunnlagt Reinskloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods. Men dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene.

    I 1239 besluttet hertug Skule seg til å ta opp kampen om kongedømmet, og reiste opprørsfanen mot kong Håkon 4 Håkonsson. Skule tok kongsnavn på Øreting i 1239.

    Den 6. november 1239 kom hertugen med mange folk til Kristkirken. Der kalte han sammen korsbrødrene og ba dem gi tillatelse til at St.Olavs skrin ble ført ut av kirken. Korsbrødrene kunne ikke komme til enighet i dette spørsmålet. Den korsbroren som på forhånd var innsatt som erkebiskopens stedfortreder i vanskelige saker, Eystein Syre, var imot at noe ble gjort i saken før erkebiskopen kom tilbake.
    Da så hertugens menn ville føre skrinet bort med makt, lyste Eystein de menn i bann, som bar ut skrinet uten brødrenes samtykke. Dette ble likevel gjort og skrinet ble ført ut til Øyreting der Skule høytidelig ble tatt til konge. Etterpå fulgte Skule skrinet tilbake til Kristkirken, men han ble ikke møtt med prosesjon og klokkeklang. Bare to korsbrødre tok imot skrinet utenfor Kristkirken, de ledet også hertugen inn. En uhellsvanger og trist forestilling må dette ha vært. Korsbrødrenes holdning var et dårlig varsel for Skules kongedømme. Når geistligheten i hertugens egen del av riket stilte seg så klart imot det skrittet han nå tok, kunne han være sikker på at den overveiende storpart av den norske geistligheten ville gå inn for Håkon og imot hans eget kongedømme. Som konge var Skule da også fra første ferd i erkebiskopens bann.

    Da erkebiskop Sigurd et stykke ut i november 1239 seilte inn Trondheimsfjorden, fikk han først høre nyheten da han kom til Leiranger. Han sendte da straks brev om disse tidender søretter til kongen, og tok deretter inn til Nidaros. En av Skules nærmeste rådgivere var abbed Bjørn til Nidarholm kloster. Erkebiskopen ga Bjørn en del av skylden for det som hadde hendt og lyste ham i bann sist på året 1239.

    I februar 1240 dro Skule med en hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler. Han dro til Viken mens Håkon med en stor flåte kom nord til Nidaros. Erkebiskop Sigurd og korsbrødrene møtte kongen med prosesjon og fagnet ham vel. Kongen og erkebiskopen talte ofte om de store hendingene som gikk for seg i landet. Da det kom tidende til Nidaros at hertug Skule hadde slått birkebeinerne i et stort slag på Låka, tilbød erkebiskopen seg å reise sør til hertugen for å søke å få i stand et forlik.
    Kong Håkon hadde ofte tidligere gjort klokt og rett i å følge erkebiskopens råd. Men i denne situasjonen viste han sin storhet ved å velge sin egen vei.

    For å sikre kongedømmet for sitt dynasti, lot kongen sin ektefødte sønn Håkon ta til konge på Øyreting søndag den 1. april 1240. St.Olavs skrin ble båret ut og erkebiskop Sigurd var til stede på Øyretinget og i gjestebud hos kongen etterpå.

    I 1240 led Skule nederlag i Oslo, og måtte dra nordover. Sammen med noen av mennene sine søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster, men birkebeinerne fikk rede på dette og søkte ut til klosteret for å ta seg selv til rette. Dette fikk erkebiskop Sigurd høre, og han tok straks av sted til Elgeseter og forbød birkebeinerne å gå til angrep på klosteret eller lage noen ufred der. Da birkebeinerne ikke ville høre på dette, tilbød erkebiskopen å betale en løsesum for hertugen så han kunne få høve til å fare til kongen i trygd. På tross av erkebiskopens ord satte Åsulv og birkebeinerne ild på klosteret og sørget for at Skule ble drept da han forsøkte å berge seg ut (24. mai 1240).

    Dette var helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd. Denne slekten reiste sannsynligvis omkring 1200 den kirken som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

    Skule ble kort etter gravlagt i Kristkirken og erkebiskop Sigurd, alle korsbrødrene, mange prester og byfolk og mange birkebeinere var til stede.

    Skule var sagaskriveren og islandshøvdingen, Snorre Sturlasson, beste venn, er det sagt.

    Kilder:
    Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-131.
    Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334, Bind XIV (1940), side 22-28.
    Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 173.
    C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
    Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 831.
    Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

    Skule married Ragnhild Nokvesdatter på Giske about 1209. Ragnhild (daughter of Nokve på Giske and Ragnhild Jonsdatter på Randaberg, "på Giske") died about 1247. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 158. Margrethe Skulesdatter på Rein  Descendancy chart to this point died about 1270 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.
    2. 159. Ragnfrid Skulesdatter på Rein  Descendancy chart to this point was born about 1200 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.

  28. 119.  Ingeborg Bårdsdatter på Rein, "på Tornberg" Descendancy chart to this point (84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1194 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.

    Ingeborg married Alv Erlingsen på Tornberg in 1221. Alv (son of Erling på Tornberg) was born about 1190 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died about 1240 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 160. Ragndid Alvsdatter på Tornberg  Descendancy chart to this point was born in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.
    2. 161. Erling Alvsen på Tornberg  Descendancy chart to this point was born about 1210 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died about 1283.

  29. 120.  Guttorm Bårdsen på Rein Descendancy chart to this point (84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born before 1204.

  30. 121.  Sigrid Kolbjørnsdatter Descendancy chart to this point (85.Ingebjørg7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1140.

    Family/Spouse: Jon Asgautsen. Jon was born about 1140. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 162. Arne Jonsen  Descendancy chart to this point was born in 1175; died in 1220 in Korsbrekke, Hellesylt, Stranda, Møre og Romsdal, Norge.

  31. 122.  Sofie av Orlamünde, "von Weimar" Descendancy chart to this point (86.Sofie7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1190; died on 03 Sep 1244.

    Family/Spouse: Lambert av Gleichen, "Lambert 2". Lambert was born before 1160; died on 14 Sep 1227. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 163. Adelheid av Gleichen  Descendancy chart to this point was born before 1217; died in 1267.

  32. 123.  Erik Valdemarsen av Danmark Descendancy chart to this point (87.Valdemar7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1216; died on 10 Aug 1250 in Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1241, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Erik var dansk medkonge fra 1232, dansk enekonge fra 1241–1250. Hans regjeringstid var full av bitre kamper mellom Erik og brødrene hans, mest hertug Abel av Sønderjylland, som fikk Erik myrdet.

    Det var til stor irritasjon for hans to brødre, Abel og Kristoffer, som begge ønsket å få del i makten. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holsteinske svogre.

    I 1244 ble de forlikte til delta på et felles korstog mot Estland, men snart blusset kampen opp mellom dem igjen.

    For å finansiere disse kampene la Erik i 1249 skatt på hver plog, noe som var en rettferdig skatt ettersom antallet ploger sto i forhold til den dyrkede jorden. En penning var såpass lite beløp at alle kunne betale, men harde inndrivelse av skatten skaffet ham tilnavnet Plogpenning. Skatten var ikke særlig populær, og i 1249 måtte han flykte fra rasende bønder i Skåne som nektet å betale.

    I tillegg røk Erik også uklar med kirken og den mektige Hvide-slekten. På denne tiden var bispene meget offensive. I 1237 måtte Erik skaffe seg pavens brev mot de bisper som nektet å innsette prester som var utpekt av kongen i hans kirker. Erik var likevel en kirkens mann. For egen regning påbegynte han oppførelsen av Gråbrødre kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet.
    Dronning Jutta nevnes som et vitne i et brev hvor kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte et ønske om å få dø i Franciskanenes (gråbrødrenes) ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde.

    I 1250 lykkes det for Erik å erobre størsteparten av Abels hertugdømme, Rendsburg, og de møttes hos Abel for å slutte forlik, etter megling av søsteren Sophie av Brandenburg. Under besøket, som fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9. august 1250, ble Erik tatt til fange, og halshugget av en av Abels menn. Liket ble senket ned i Slien.

    Erikskrøniken, Sveriges eldste historiske kildeskrift, kritisert for sin politiske subjektivitet som drar ned troverdigheten, men er ellers en fargeglad skildring av en periode som var full av kongedrap og politiske intriger i de samtlige nordiske landene Norge, Danmark og Sverige. Blant annet beskriver krøniken kong Erik av Danmarks voldsomme død (utdrag i original tekst):

    Danmark thz fik digher skadha thz konung erik aff ringst han bleff swa jammerlika döder han var forradin aff sinom bröder Hans broder het hertugh abel han gaff sith rad ok vilia ther tell thz man honom nidh i slää sänkte Ve ward honom at han thz tenkte Fatighe fiskara hitto vpa hans liik hwar thz a grunden laa Ok fördot til landz i thera baat önkelika dödh ok illa waat Huar man honom förde eller baar ther brunno liwss ä hwar han war The gud nid aff hymelin sende oc the helgo ängla tände Gud hauer giort han swa säligh at han er i hymerike häligh Abel var tha konung en lithen riidh sidan vart han dräpin i strid han wart släghin i häll aff frisa Nw haffuer han i heluite engen lisa we er them swa jorderikis ödh...

    I 1258 ble hans jordiske levninger overført til St. Bendts kirke i Ringsted hvor han ble gravlagt. På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død.

    Erik ble æret av folket som helgen.

    Died:
    I Rendsburg, mens han var på besøk hos sin bor Abel for å slutte forlik, ble Erik tatt til fange og halshugget av Laue Gudmundsen, en av bror Abels menn. Dette fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9.august 1250.

    Liket av kong Erik ble senket ned i Slien.
    Et kalkmaleri i St.Bendts kirke i Ringsted skal vise denne siste hendelsen.

    Family/Spouse: Judith av Sachsen. Judith (daughter of Albert av Sachsen and Agnes av Østerrike) was born in 1223; died on 02 Feb 1267. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 164. Sofia Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point
    2. 165. Ingeborg Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287.
    3. 166. Jutta Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born in 1246; died in 1284.
    4. 167. Agnes Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born in 1249; died between 1288 and 1295.

  33. 124.  Abel Valdemarsen av Danmark Descendancy chart to this point (87.Valdemar7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1218; died on 29 Jun 1252 in Friesland, Schleswig-Holstein, Tyskland.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1232, Sønderjylland, Danmark; Hertug av Sønderjylland
    • Occupation: 1 Nov 1250, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Abel, nest eldste sønn av Valdemar og Bengjerd, ble gift med Mechtilde, datter av Adolf 4 av Holstein.

    Abel var innsatt av faren til hertug av Sønderjylland i 1232 og med ekteskapet med Mechthilde, som var inngått mot farens vilje, kom han i motsetningsforhold til Erik.

    Det var i 1237 at Abel giftet seg med Mechthilde, datter aa grev Adolf 4. av Holsten.
    Da Adolf 4. trakk seg tilbake til et franciskansk kloster samme år, var Abel i flere år formynder for sine mindreårige svogere Johan og Gerhard.

    På grund af Mechthildes afstamning bidrog ægteskabet til stor holstensk indflydelse på Abels og den senere Abelslægts sønderjyske hertugdømme.

    Som hertug af Slesvig kom Abel i strid med sin bror Erik Plogpenning.

    Ved Valdemar Seiers død i 1241 ble Abels bror, Erik, konge etter deres far. I de følgende år lå Abel i strid med sin storebror for at oppnå større uavhengighet for sitt sønderjyske hertugdømme. Det var anledningen til en mangeårig borgerkrig, hvor blant andet Randers ble brent av Abels tropper.

    Stridighetene fortsatte inntil Abel og Eriks søster Markgrevinde Sophie av Brandenburg forhandlet på plass en skrøpelig våpenhvile.

    Kong Erik Plogpenning ble drept i 1250, under et besøk hos Abel, og Abel ble mistenkt for at stå bak. Abel bedyret sin uskyld i Erik`s død og avla ed sammen med 24 av sine riddere ved landstinget i Viborg. Deretter ble Abel hyllet som konge.

    På grunn av mordet på broren ble følgende vers diktet om kong Abel:

    Abel af navn,
    Kain af gavn.

    Occupation:
    Abel ble valgt til konge og kronet sammen med sin dronning i Roskilde 1.november 1250.

    Under en ekspedisjon mot friserne for å tvinge igjennom skattekrav, led Abel nederlag, og ble drept under flukt 29.juni 1252 ved Husum Bro ut for halvøya Ejdersted.

    Da Abel ble drept oppholdt hans eldste og halvvoksne sønn Valdemar seg i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å overta kronen, men ble arrestert av erkebiskopen av Køln, Konrad Lotharsen av Ahr-Hochstaden. Her ble han holdt som fange, inntil de schauenburgske grever av Holsten betalte løsepengene for ham i 1253.
    Da han kom til Danmark, var Abels lillebror Kristoffer imidlertid blitt valgt til konge. Herved var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og yngre linje av kongehuset, som kom til at vare i flere årtier.
    Kristoffer ble kronet i Lund Domkirke 1.juledag 1252.

    Etter Abels død gikk hans enke dronning Mechthilde i kloster, men forlot det senere igen.
    I 1261 giftet hun seg på ny, denne gang med Birger Jarl av Sverige.

    Died:
    Fra heimskringla.no:

    Den 29.juni 1252 faller kong Abel Valdemarsen i slaget ved Oldenswort i Nordfriesland, under et felttog mot friserne.

    Han ble konge 1.november 1250, etter drapet på broren Erik Plogpenning, og er dermed den danske kongen som har hatt den korteste regjeringstid i historisk tid.


  34. 125.  Kristoffer Valdemarsen av Danmark, "Kristoffer 1"Kristoffer Valdemarsen av Danmark, "Kristoffer 1" Descendancy chart to this point (87.Valdemar7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1219; died on 29 May 1259 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1252, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Kristoffer 1 av Danmark (født 1219, død 29.mai 1259) var dansk konge i 1252–1259, sønn av kong Valdemar Sejr, og yngste bror av Erik Plogpenning og Abel av Danmark, begge brødre var konge før ham.

    Da kong Abel ble drept i et bondeopprør i 1252 var hans sønn i Valdemar av Slesvig i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å gjøre krav på Danmarks krone som sin fars eldste sønn, men i Köln ble han arrestert av erkebiskop Konrad av Ahr-Hochstaden. Her ble holdt som fange inntil de schauenburgske grever av Holstein betalte løsepenger for ham i 1253. Da han nådde fram til Danmark, var onkelen Kristoffer allerede blitt valgt til konge. Dermed var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og den yngre slektslinjen av kongehuset, som kom til å vare i årtier.
    Kristoffer ble kronet til konge i Lund domkirke på juledagen 1252.

    Kong Kristoffer satte i gang bestrebelser for å få sin bror Erik Plogpenning anerkjent som martyr eller helgen. Foruten at det alltid er heldig å ha en helgen i familien var den viktigste grunnen å få brennmerket Abel som brodermorder, og dermed utelukke hans slekt, først og fremst nevøen Valdemar, nå hertug av Slesvig, fra tronfølgen. Kristoffer samlet opplysninger om ulike undre som hadde skjedd ved Eriks grav. Abels tilhengere var imot forsøket og samtidig ble kongens forhold til kirken stadig forverret.

    Ved å tillate Abels sønn Valdemar å bli hertug av Slesvig unngikk Kristoffer umiddelbart borgerkrig, men ble selv mål for intriger og forræderi. Både Slesvig som Holstein sto for en tid uavhengig av kongens styre.

    Erkebiskop Jakob Erlandsen, som med pavens velsignelse var blitt innsatt på bispesetet i Lund, var tilhenger av en sterk og uavhengig kirke. Han kom i konflikt med kongen om blant annet de geistliges leidangsplikt og skatteplikt på lik linje med enhver annen jordeier. Biskop Jacob nektet og gikk så langt som å forby bønder som levde eller arbeidet på kirkens eiendommer om å yte militærtjeneste for kongen. Biskopen var kanskje den rikeste i hele kongedømmet og insisterte samtidig at et verdslig styre ikke hadde kontroll eller makt over kirken, dens eiendom eller kirkens ansatte. Han bannlyste kongen for å slå fast at han ikke ville bøye seg for kongens vilje.

    Erkebiskopen kjempet dog ikke kun for kirken. På morssiden slektet han på den mektige Hvide-slekten som tilhørte avdøde kong Abels tilhengere. Det kom til uttrykk da Jakob Erlandsen nektet å krone Kristoffers sønn Erik Klipping som medkonge og tronfølger.

    I 1256 samlet erkebiskopen rikets fremste til et møte i Vejle hvor de vedtok konstitusjonen Cum Ecclesia Daciana. Her står det at riket vil bli lyst i interdikt (det vil si forbud mot alle kirkelige handlinger) hvis kongen utsetter geistlige for overgrep. Jakob Erlandsen ville innføre kanonisk rett i Danmark, det vil si tvinge igjennom gyldigheten av pave Gregor 9's Liber Extra. Den danske kirkekamp hadde tilsvarende paralleller over hele Europa, blant grunnet pave-keiser-striden.

    Vinteren 1257–1258 gikk de holstenske grever på anmodning fra Jakob Erlandsen, og for sikre deres nevøs arverett til hertugdømmet Slesvig i Sønderjylland, til angrep på Danmark, men angrepet ble avverget.

    I februar 1259 ble Jakob Erlandsen arrestert av mecklenburgske soldater. I følge en beretning ble han til spott og spe iført en verdslig drakt med en lue av revehaler, deretter bundet og kastet i fengsel. Erkebispesetet i Lund, og kort tid etter også biskop Peder Bang i Roskilde (som var i familie med Jakob Erlandsen) lyste interdikt over kongen.

    Sverige og Norge hadde inngått en politisk allianse mot Danmark allerede før Kristoffer var blitt konge ved at de var blitt provosert av kong Abels innblandinger.

    I 1256 foretok Håkon 4 Håkonsson et plyndringstokt mot dansk land i Halland.
    I 1257 ble det inngått forlik mellom Kristoffer og Håkon Håkonsson. Det samme året var det et bondeopprør i Danmark som brøt ut på nytt i 1258 som et resultat av Kristoffers nye eiendomsskatt, men danskekongen fikk slått disse ned.

    I 1259 flyktet biskop Peder Bang av Roskilde til Rügen og overtalte fyrst Jaromar 2, prins av Rügen, som var Erik Abelssons svigerfar, til å gjøre landgang på Sjælland. Herfra inntok han København. Jarmers Tårn er oppkalt etter fyrsten.

    Før Kristoffer rakk å reagere døde han den 29.mai 1259 i Ribe hvor han hadde dratt for å være hos biskopen. I følge et rykte skal han ha blitt forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster da han ga kongen nattverden. Året etter ble Arnfast gjort til biskop av Århus av erkebiskop Jakob Erlandsson, men paven omgjorde vedtaket.

    Kristoffer ble gravlagt foran høyalteret i Ribe domkirke kort tid etter sin død av den lokale biskop til tross for interdiktet.

    Det er mulig at kongen døde av naturlige årsaker, men hans tilhengere kalte ham Krist-Offer.

    Kristoffer var gift med Margarete Sambiria Samborsdatter av Pommern. De fikk følgende barn:

    Erik Klipping, konge av Danmark,
    Valdemar,
    Niels,
    Mechthilde, eller Matilda (død 1311), gift med Albert 3, margreve av Brandenburg,
    Margrete (død 1306), gift med greve Johan 2 av Holstein-Kiel,
    Ingeborg.

    Dronningen og Jaromar var altså begge vendere fra Rügen, og den gylne, vendiske drage på rød bunn var tidligere med i det danske riksvåpen.

    Died:
    Fra heimskringla.no:

    Den 29.mai 1259 dør kong Kristoffer 1. Valdemarsen av Danmark.
    Et ondsindet rygte vil vide, at han blevet forgivet af abbed Arnfast fra Ryd Kloster.

    Kristoffer married Margrethe (Sambiria) av Pommern about 1248. Margrethe (daughter of Sambor av Pommern, "Sambor 2" and Mechtild av Mecklenburg) was born about 1230 in Pommern, Tyskland; died on 01 Dec 1282. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 168. Erik Kristoffersen av Danmark, "Erik 5"  Descendancy chart to this point was born about 1249 in Lolland, Danmark; died on 22 Nov 1286 in Finderup, Jylland, Danmark.

  35. 126.  Knut Birgersson Descendancy chart to this point (89.Birger7, 68.Bengt6, 45.Ingegerd5, 26.Knut4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Sverige; Jarl.

    Notes:

    Occupation:
    Barn:

    Magnus Knutsson Bröt.
    Gift med (Antingen) Katarina Eriksdotter, dotter av konung Erik Knutsson (eller Sigrid Knutsdotter, dotter av konung Knut Erik Eriksson).
    Barn:
    Knut Magnusson, avrättat 1251 av Birger jarl.

    Cecilia Knutsdatter.
    Gift med Filip Birgersson (Aspenäsätten).


  36. 127.  Ingegerd Birgersdatter Descendancy chart to this point (89.Birger7, 68.Bengt6, 45.Ingegerd5, 26.Knut4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

    Family/Spouse: Sverker Karlsson av Sverige. Sverker died about 1208. [Group Sheet] [Family Chart]


  37. 128.  Folke Birgersson Descendancy chart to this point (89.Birger7, 68.Bengt6, 45.Ingegerd5, 26.Knut4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) died about 1210.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1210, Sverige; Jarl.

    Notes:

    Occupation:
    Barn:

    Sune Folkesson, död 1247, Jarl.
    På 1220-talet rövade han bort sin blivande maka Helena Sverkersdotter från Vreta kloster. Gift med Helena Sverkersdotter, dotter av konung Sverker den yngre och Benedikta Ebbessdotter Hvide.
    Sunes barn:
    Katarina Sunesdotter, död 1252, Drottning. Gift med konung Erik den lespe Eriksson och halte (Erikska Ätten).
    Benedicta Sunesdotter. Hon blev Liksom modern bortrövad från Vreta kloster, år 1244 av sin blivande Göra Lagmannen Lars Pettersson.

    Holmger Folkesson, Dominus, Riddare.

    NN Sunesdotter, gift med Johan Ängel d.ä.

    NN Sunesdotter, gift med Rörik.

    NN Sunesdotter gift med Ulf Fase.


    Died:
    Død i slaget om Gestrilen.


  38. 129.  Kristin Birgersdatter Descendancy chart to this point (89.Birger7, 68.Bengt6, 45.Ingegerd5, 26.Knut4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

  39. 130.  Margret Birgersdatter Descendancy chart to this point (89.Birger7, 68.Bengt6, 45.Ingegerd5, 26.Knut4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

  40. 131.  Magnus Birgersson Descendancy chart to this point (89.Birger7, 68.Bengt6, 45.Ingegerd5, 26.Knut4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

  41. 132.  Filip (Filippus) Birgersson Descendancy chart to this point (89.Birger7, 68.Bengt6, 45.Ingegerd5, 26.Knut4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1163; died on 04 Jan 1200 in Oslo, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1193, Norge; Jarl hos kong Sverre 1 av Norge.

    Notes:

    Occupation:
    Barn:

    (Katarina) Filipsdotter.
    Gift med Lars (och moder till Filip Larsson).

    Died:
    Filippus Jarl er nevnt som deltaker på birkebeinerkongen Sverres side i operasjonene i Norge i årene fra 1193 til han ble drept i 1200.



Generation: 9

  1. 133.  Sigfried av Orlamünde, "Sigfried 3" Descendancy chart to this point (92.Herman8, 69.Albrecht7, 47.Elika6, 29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1160; died about 1206.

    Sigfried married Sofie Valdemarsdatter av Danmark about 1181. Sofie (daughter of Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1" and Sofia av Halicz) was born about 1160 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 169. Sofie av Orlamünde, "von Weimar"  Descendancy chart to this point was born in 1190; died on 03 Sep 1244.

  2. 134.  Albert av Sachsen Descendancy chart to this point (93.Bernhard8, 69.Albrecht7, 47.Elika6, 29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died in 1261.

    Family/Spouse: Agnes av Østerrike. Agnes (daughter of Leopold av Østerrike and Theodora av Bysants) was born in 1206; died in 1225. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 170. Judith av Sachsen  Descendancy chart to this point was born in 1223; died on 02 Feb 1267.

  3. 135.  Kristin Knudsdatter Descendancy chart to this point (94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born between 1118 and 1120; died after 1139.

    Kristin married Magnus Sigurdsen av Norge, "Magnus 3" about 1133. Magnus (son of Sigurd Magnusen av Norge) was born about 1115; died about 1139 in Hvaler, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]


  4. 136.  Margret Knudsdatter Descendancy chart to this point (94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born before 1131.

    Margret married Stig Tokesen Hvitaled, "Hvide av Skåne" before 1151. Stig died in 1151 in Viborg, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]


  5. 137.  Katarina (Karin) Knudsdatter Descendancy chart to this point (94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born before 1131.

    Family/Spouse: Prislav av Lolland. [Group Sheet] [Family Chart]


  6. 138.  Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1" Descendancy chart to this point (94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born on 14 Jan 1131; died on 12 May 1182.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1157, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Valdemar den store (1131–1182) var dansk medkonge 1147-1157 og dansk enekonge 1157-1182. Valdemar sørget for kraftig oppsving for Danmark under hans regjeringstid.

    Han var sønn av Knud Lavard og Ingeborg av Kiev. Valdemar ble født bare 8 dager etter at hans far ble myrdet og vokste opp hos den sjællandske høvdingen Asser Rig sammen med hans sønner Absalon og Esbern Snare.

    Under stridighetene om retten til tronen mellom Svein Grathe og Knut, sluttet han seg til Svein, som i 1147 gjorde ham til hertug av Slesvig.

    I 1154 skiftet Valdemar over til Knuts side og forlovet seg med hans halvsøster Sofie.
    Valdemar ble konge i Jylland i 1157, da riket ble delt mellom Svein, Knut og Valdemar, og enekonge samme år, etter at Knut ble drept under det såkalte - Blodgildet i Roskilde - 9.august 1157. Kong Knud får kløyvet skallen, mens det lyktes den sårede kong Valdemar å unnslippe.

    Etter å ha samlet en hær slo han fetteren Svein i Grathe Hede 23.oktober 1157, og ble enekonge over hele Danmark.

    Valdemar bygde opp en sterk kongemakt og rettet flere slag mot venderne (slavisk folk), støttet av vennen Absalon, som han i 1158 utnevnte til biskop i Roskilde.
    I 1159 samlet Valdemar en sjællandsk flåte og gjennomførte et tokt mot venderne. I de følgende årene gjennomførte han en rekke tokt, noe som kulminerte med at han inntok Rügen i 1169. I den forbindelse knuste de kjente gudebilder. Valdemar gikk i gang med å sikre rikets grense mot syd, dels ved å bygge Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved å bygge festningsanlegg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon bygde en festning på en liten øy utenfor handelsplassen Havn (København) ved Øresund; kjent som Absalons borg.

    Den europeiske maktkampen mellom paven og keiseren nådde Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spissen støttet kongen, og erkebiskop Eskil måtte dra i landflyktighet i Frankrike. Kronen og kirken kom til forsoning, og det ble markert ved at Valdemars far, Knud Lavard, ble opphøyd til helgen av pave Alexander 3 og gravlagt i St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig ble Valdemars 7-årige sønn, Knut 6 kronet og salvet som medkonge for å sikre arvefølgen. Dermed kan man si at det var Valdemar den store som innførte arvekongedømme i Danmark.

    I 1177 trakk Eskil seg tilbake og Absalon ble utnevnt til erkebiskop i Lund. Absalon innsatte flere venner på ledende poster og i 1180 brøt det ut et åpent opprør, og Absalon måtte flykte. Valdemar og Absalon vendte tilbake i 1181 med en hær og nedkjempet opprøret.

    I Valdemars regjeringstid skjedde det store forandringer i det danske samfunnet.
    Leidangplikten ble avløst av en leidangskatt, og for at de skulle kunne huse kongen når han reiste rundt i landet, skulle bønderne nå betale en skatt til kongens ombudsmenn (hele apparatet med ombudsmenn ble utbygget og vesentlig forbedret under Valdemar den store).
    Kongen fikk også flere inntekter i form av kongens overtagelse av ingenmandsland; det ingen eier, eier kongen.
    Valdemar tjente også godt på avgifter på det såkalte Skånemarkedet (sildemarkedet) i Skåne.

    Valdemar døde på Vordingborg slott 12.mai 1182. Bøndene i området bar liket til St.Bendts kirke hvor han ble gravlagt. Sammen med ektefellen Sofie fikk han sønnene Knut og Valdemar Sejr, samt 6 døtre.

    Family/Spouse: Sofia av Halicz. Sofia (daughter of Vladimir av Halicz and Richitza Swentoslawa) was born about 1140 in Polen; died on 05 May 1198 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 171. Sofie Valdemarsdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born about 1160 in Danmark.
    2. 172. Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2"  Descendancy chart to this point was born about 1170; died on 28 Mar 1241 in Vordingborg, Sjælland, Danmark; was buried after 28 Mar 1241 in Danmark.
    3. 173. Knut Valdemarsen av Danmark, "Knut 6"  Descendancy chart to this point was born in 1163; died in 1202.

  7. 139.  Kristina Sigurdsdatter av Norge Descendancy chart to this point (95.Malmfrid8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1124; died about 1178.

    Kristina married Erling Ormsen in 1155. Erling (son of Orm Sveinsen and Ragnhild Skulesdatter) was born about 1115 in Etne, Hordaland, Vestland, Norge; died on 19 Jun 1179 in Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 174. Ragnhild Erlingsdatter på Randaberg  Descendancy chart to this point was born about 1150 in Etne, Hordaland, Vestland, Norge.
    2. 175. Magnus Erlingsen av Norge, "Magnus 4"  Descendancy chart to this point was born about 1156; died about 15 Jun 1184 in Fimreite, Sognefjorden, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge.

  8. 140.  Magnus Henriksson av Sverige Descendancy chart to this point (96.Ingrid8, 71.Ragnvald7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born before 1134; died in 1161.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1160, Sverige; Konge i Sverige.

    Notes:

    Occupation:
    Ble konge i Sverige etter at han drepte kong Erik 9 den hellige i 1160.

    Magnus Henriksson, tidigast omnämnd 1148, död 1161, var dansk furste och kung av Sverige 1160–1161, son till den danske prinsen Henrik Skadelår och Ingrid Ragnvaldsdotter, som tillhörde den stenkilska ätten.

    Magnus gifte sig med sin styvsyster Birgitta (även kallad Brigida), som var utomäktenskaplig dotter till kung Harald Gille, i det andra av hennes tre äktenskap. Han tog makten 1160 genom att överfalla och döda Erik den helige. Redan påföljande år blev han själv besegrad och dödad i slaget vid Örebro och efterträddes av motståndarsidans ledare Karl Sverkersson.

    Enligt Bengt R. Jansson dödades Erik först 1162, vilket skulle komplicera Magnus' ställning i historien som svensk kung.

    Magnus och Birgitta hade inga kända barn.

    Enligt Nils Ahnlund, som även citerar Sture Bolin om det, tyder mycket på att gravstenen på ett monument i Vreta kloster över kung Magnus Nilsson, hans fars kusin, egentligen avser denne kung Magnus och att hans grav finns någonstans inom klostret. Gravkoret uppkallat efter Magnus Nilsson är emellertid troligen familjegrav åt riddaren Magnus Bengtsson den äldre (död 1263) eller dennes sonson Magnus Bengtsson den yngre.

    Magnus Henriksson, d 1161 efter 4 febr vid Örebro. Föräldrar: den danske kungaättlingen Henrik skatelar (i isländska källor kallad Henrik halte) och Ingrid av Sverige. Konung av Sverige omkring 1160.

    G m sin styvsyster Brigida (bd 6), utomäktenskaplig dtr till konung Harald gille av Norge, änka efter jarlen Karl Sunesson (bd 20) o omg med jarlen Birger Brosa (bd 4); Snorre Sturlassons uppgift, att hon också var änka efter Inge d y (bd 19), är kronologiskt orimlig (bd 20, s 721; Toll).

    M:s livsöde måste ses i belysning av hans internordiska släktförbindelser. Han tillhörde den minst framgångsrika av de tre agnatiska grenar av den danske konungen Sven Estridssons ättlingar som fortlevde på manssidan ännu vid mitten av 1100-talet. Fem av hans farfar Svens bröder — alla liksom denne födda utom äktenskap — blev konungar av Danmark. Då budet om brodern konung Erik Ejegods död på Cypern nådde Danmark 1104, skyndade Sven enligt Saxo till tinget i Viborg för att låta sig väljas till dennes efterträdare men sjuknade och dog på vägen dit. M:s halte far Henrik stupade 1134 i slaget vid Foteviken (Sogur Danakonunga) efter att ha deltagit i sin kusin Magnus Nilssons (s 645) dråp på Erik Ejegods son Knut Lavard 1131. Magnus Nilssons mor Margareta Fredkulla, dotter till konung Inge d ä av Sverige, skall enligt Saxo ha arrangerat Henriks äktenskap med hennes bror Ragnvalds dotter Ingrid, som kom att bli den sista medlemmen av den stenkilska kungaätten. Ingrid gifte om sig med konung Harald Gille av Norge och blev mor till en av dennes söner och efterträdare, Inge Krokrygg. Sedan Harald 1136 mördats, gifte hon om sig ytterligare två gånger, först med den norske hövdingen Ottar Birting och, sedan även han blivit dräpt, med den västnorske stormannen Arne på Staareim.

    M har identifierats (Westman 1954; Skyum-Nielsen) med den Magnus filius Henrici som 1148 i Haraldsted på Själland bevittnade Erik Ejegods sonson konung Sven Grades privilegiebrev för benediktinklostret i Ringsted. I övrigt vet man ingenting om M:s verksamhet förrän vid mitten av 1150-talet. Enligt Saxo skall han då av iver att bli konung ha anstiftat att Sverker d ä av Sverige en natt i sömnen blev mördad av en tjänare. Västgötalagens kungakrönika uppger också, att Sverker blev mördad av en tjänare (hästesven) och preciserar, att detta skulle ha hänt, då han skulle fara till julottan, men nämner intet om M:s roll i detta sammanhang.

    Enligt den tidigast på 1270-talet utredigerade erikslegenden besegrade en dansk kungason Magnus, åberopande möderneanspråk på Sverige, den sv konungen Erik den helige (bd 14) vid Östra Aros (Uppsala) 18 maj 1160, varvid denne stupade. M har identifierats med denne danske Magnus. Snorre Sturlasson, vilken, liksom Saxo ej nämner Erik den helige, uppger, att M:s halvbror Orm konungsbroder, moderns utomäktenskaplige son, flydde till sin bror konung M av Sverige, sedan deras halvbror konung Inge Krokrygg av Norge stupat 4 febr 1161. Därvid meddelas också, att M:s helbroder Ragnvald, tydligen uppkallad efter deras morfar, var M:s jarl.

    Sistnämnda notis gör, att man med M måste identifiera den konung Magnus som (i 1500-talsexcerpter ur en uppteckning om Vreta kloster) uppges ha till detta donerat jord i Brunneby vid Vreta för sin avlidne broder hertig (i den latinska versionen dux) Ragnvald, som i sin tur skall ha donerat jord i Vallby i samma socken för sin avlidne broder hertig Johan (saknas i den latinska versionen; jfr bd 20, s 360). M skall enligt samma uppteckning också ha donerat jord i själva Vreta.

    Enligt västgötalagens kungakrönika avdagatogs M i Örebro av Sverker d ä:s son Karl Sverkersson (bd 20). Samma uppgift finns hos Saxo. Enligt en annal hände detta 1161. Både av annalen och av Saxo framgår, att det inte var fråga om dråp utan om inbördeskrig (in bello i annalen, in conflictu hos Saxo).

    M:s återstående helbröder Knut (d 1162) och Buris (d tidigast 1167) avlöste varandra som jarlar hos Knut Lavards son konung Valdemar den store av Danmark enligt brev från slutet av 1150-talet och början av 1160-talet. Den mest betydande av halvbröderna var den som Erik den heliges svärson konung Sverres motståndare bekante biskop Nikolaus Arnesson (d 1225) i Oslo.

    Kilde:
    http://sok.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=10155

    Magnus married Brigida (Birgitta) Haraldsdatter before 1160. Brigida (daughter of Harald Magnusen av Norge, "Harald 4" and Tora Guttormsdatter) was born after 1130; died about 1209. [Group Sheet] [Family Chart]


  9. 141.  Inge Haraldsen, "Inge 1"Inge Haraldsen, "Inge 1" Descendancy chart to this point (96.Ingrid8, 71.Ragnvald7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1134; died on 4 Feb 1161 in Ekeberg, Oslo, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1136, Norge; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Valgt til konge på Borgarting 2 år gammel i 1136, samtidig som hans bror Sigurd ble valgt på Øreting.

    Broren Øystein kom fra Skottland i 1142, og fikk også ta del i styret av Norge.

    Øystein og Sigurd søkte senere sammen og prøvde å styrte Inge, men falt begge i slag med han.

    Inge fikk vanhelsen under slaget ved Minne 1136 mot Magnus Blinde. Han ble båret i kjortelposen til Tjostolv Ålesson mens slaget sto på og ble vel ikke akkurat handtert med så stor forsiktighet.

    Hadde flere slag under sin regjeringstid og hadde en dyktig hærfører i Gregorius Dagsson.

    Falt i slag på isen ved Grønnlia i Oslo (Trælaborg) mot broren Sigurds sønn, Håkon Herdebrei 1161.

    Died:
    Fra heimskringla.no:

    Den 4.februar 1161 faller kong Inge Krokrygg i slaget mot Håkon Herdebrei ved Ekeberg.

    Gud må råde for, hvor langt mitt liv skal bli, men jeg vil aldri flykte, sier kongen før slaget.


  10. 142.  Alv Ottarsen Rode Descendancy chart to this point (96.Ingrid8, 71.Ragnvald7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died about 1165.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 176. Erling Alvsen på Kviden  Descendancy chart to this point

  11. 143.  Margrethe Arnesdatter på Stodrheim Descendancy chart to this point (96.Ingrid8, 71.Ragnvald7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died after 1190.

  12. 144.  Inge Arnesen Descendancy chart to this point (96.Ingrid8, 71.Ragnvald7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

  13. 145.  Filippus Arnesen Descendancy chart to this point (96.Ingrid8, 71.Ragnvald7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

  14. 146.  Nikolas Arnesen på Stodrheim Descendancy chart to this point (96.Ingrid8, 71.Ragnvald7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1150; died about 1225.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Oslo, Norge; Biskop, kalt Baglerbispen.

    Notes:

    Occupation:
    Nikolaus Arneson (d. 1225) også kalla Baglarbispen fordi han under borgarkrigstida på 1100-1200-talet var leiar for baglarane, som kjempa om makta med Magnus Erlingsen mot Kong Sverre og Birkebeinarane.

    Likevel var det han som kronet kong Sverre i Bergen i 1194.

    Nikolaus var son av Dronning Ingrid og Arne på Stodrheim.

    Nikolaus vart utdanna som prest m.a. i Danmark og Paris.

    Nikolaus vart utnemnt til bisp i Stavanger 1189, og i Vika (Oslo) 1190.

    Sjølv om Nikolaus Arneson var leiar for baglarane, var han kjend som ein særs dyktig statsmann og diplomat.

    Dro til Danmark i 1195, og stiftet Baglerpartiet.
    Forsont med Håkon etter Sverres død, men fortsatt strid. Underkastet seg Håkon i 1217.
    Då kong Sverre døydde, var det Nikolaus som heldt gravtalen. Og då Nikolaus sjølv døydde i 1225, helt kong Håkon Håkonson minnetalen over ein mann som ingen overgjekk i klokskap og vyrdnad.


  15. 147.  Orm Ivarsen Descendancy chart to this point (96.Ingrid8, 71.Ragnvald7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died about 1184 in Fimreite, Sognefjorden, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge.

  16. 148.  Sofie Valdemarsdatter av Danmark Descendancy chart to this point (97.Sofia8, 73.Richitza7, 49.Boleslav6, 31.Vladislav5, 15.Maria4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1160 in Danmark.

    Sofie married Sigfried av Orlamünde, "Sigfried 3" about 1181. Sigfried (son of Herman av Orlamünde and Irmgard) was born about 1160; died about 1206. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 169. Sofie av Orlamünde, "von Weimar"  Descendancy chart to this point was born in 1190; died on 03 Sep 1244.

  17. 149.  Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2" Descendancy chart to this point (97.Sofia8, 73.Richitza7, 49.Boleslav6, 31.Vladislav5, 15.Maria4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1170; died on 28 Mar 1241 in Vordingborg, Sjælland, Danmark; was buried after 28 Mar 1241 in Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1188, Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland; Hertug av Slesvig.
    • Occupation: 25 Dec 1202, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Valdemar Sejr, Valdemar 2 av Danmark (1170 - 28.mars 1241 i Vordingborg), sønn av Valdemar 1 den store, var dansk konge fra 1202 til 1241. Han etterfulgte sin bror Knut, som døde barnløs.

    I 1188 ble han hertug av Slesvig.

    Kronet til konge av Danmark 1.juledag 1202 i domkirken i Lund (Kilde: heimskringla.no).

    Valdemar drev kraftig utenrikspolitikk. Den danske ekspansjonen, som Valdemar den store hadde påbegynt ble videreført under Knut, og også under Valdemar Sejr.
    I 1204 hadde han et resultatløst felttog mot Viken for å støtte baglerne.
    En traktat med keiser Fredrik 2 i 1214, gjorde han til herre over en del av Nord-Tyskland. La under seg Holstein, Ditmarsken, Hamburg og Lübeck.

    Erobret Estland 1219-1220 etter flere korstog og foretok flere erobringstog til Østersjø landene. Ingen av erobringene ble etterfulgt av dansk bosetning og flere gikk tapt da han ble fanget av en av sine lendmenn 1223.

    Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven hadde oppfordret kong Valdemar til å iverksette et dansk korstog til Det hellige land eller føre et korstog mot de antatt hedenske balterne. Valdemar ville langt heller gjøre ferdig den mangeårige erobringspolitikken i Estland slik at sverdridderne (senere innlemmet i Den tyske orden) ikke ble for mektige på bekostning av det danske kongedømmet.
    Med på korstoget var også Johanniter-ordenen, som siden rundt 1130 hadde hatt pavens velsignelse til å føre rødt-hvitt korsbanner. Det var et hvitt kors som delte den røde duken i fire kvadratiske felter. Det danske flagget Dannebrog har som bekjent to kvadratiske og to avlange felter.

    Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag hvor det lenge så ut som de kristne ville tape slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle erkebiskopen Anders Sunesen knelte i bønn på en bakketopp. Da han strakte armene mot himmelen rykket danskene fram og da armene av tretthet ble senket vek danskene tilbake. Det kom hjelpere til for å støtte den gamle erkebiskopens armer.
    Denne delen av Roskilde-munk Peder Olsens beskrivelse fra omkring år 1500 kan tenkes å være inspirert av Bibel-fortellingen der Moses har omtrent samme rolle som Anders Sunesen, nemlig i 2. Mosebok 17:11-12.
    Da kampen var på sitt kraftigste sendte Gud hjelp. Tegnet fra Gud var et rødt flagg med et hvitt kors som dalte ned fra himmelen. Dette ansporet danskene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at dette korsbanner som ga danskene seieren skulle heretter være det danske riksbanner.

    I 1217 sendte Valdemar sin nevø Albert av Orlamünde til Estland i håp om å erobre øya Øsel. Vinteren 1218–1219 var kald og hard nok til at man kunne sende tropper fra Riga over isen til Estland. Denne ekspedisjonen fikk i ettertid tilnavnet Det kalde korstog.
    Sverdbroderordenen, tyske korsfarere og nyomvendte latviere og litauere bega seg i vinternattens mørke over isen til Suntaken og derfra over land til Reval. Frosten og den bitende vinden fikk ansiktshuden til slå sprekker og falle av. Mange forfrøs nese, hender og føtter i løpet av natten.
    Om morgenen satte de i fortvilelse den første landsbyen de fant i brann for å skaffe seg varme, og de tilbrakte de neste dagene med å plyndre og drepe hedninger og deretter jagde de krigsfanger og kveg ut på isen ved Reval og gikk tilbake til Riga med byttet. I løpet av sommeren 1219 kom Valdemar selv. Hvis det er riktig at han hadde med seg 1500 skip hadde han også mobilisert de danske stormennenes egne styrker. Erkebiskop Sunesen var også med.
    Danskene reiste nå den borgen som ble kalt for Danskeborgen, men som på estisk ble til Tallinn.

    Esterne møtte fram hos Valdemar og overga seg til ham og kristendommen. Rørt ga Valdemar dem store gaver mens biskopene døpte dem. I virkeligheten var det en krigslist for esterne vendte tilbake tre dager senere og overfalt de danske styrkene. Danske satt og spiste kveldsmat og ble overrumplet. De ble reddet kun av at Vitslav av Rügen sto gjemt bak en sanddyne med sine ryttere og fikk drevet esterne på flukt.
    Danskene og de tyske vasallene forfulgte de flyktende og skal ha drept mer enn et tusen av dem. Det ble holdt en takkegudstjeneste før Valdemar dro tilbake til Danmark. For sikkerhets skyld ble biskopene igjen med en tropp som hele året kjempet mot Revals beboere inntil de endelig modtok dåpens sakramente.

    I løpet av en jakttur til Lyø i 1223 ble Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar tatt til fange av greve Henrik av Schwerin, kalt for Sorte Henrik. Greven avverget påfølgende angrep fra danskene og i 1225 ble Valdemar kjøpt fri for den store sum 45 000 mark, penger som han måtte låne av Henrik selv. Dessuten var det en betingelse at alle erobrede områder i Nord-Tyskland skulle bli gitt tilbake. Til sist måtte kong Valdemar sverge på å avstå fra hevn.

    Alt håp om å gjenerobre de tapte områdene brast med nederlaget ved Bornhøved i Holstein 22.juli 1227 - Rex amisit victoriam (kongen mistet seieren).
    Han tok parti for baglerne i den norske tronstriden, dog uten større kraft og engasjement.
    Forsøkte, og mislyktes, å gjeninnsette fordrevne Sverker den yngre på Sveriges trone.
    De tyske besittelser gikk også tapt.

    Deretter gikk Valdemar i gang med rikets indre oppbygging. Kort tid før sin død stadfestet han Den Jyske Lov og Danmarks jordebok med fortegnelser over konge-og krongods, og som bærer navn etter han.
    Sølibatet og tienden ble innført og trelldommen avskaffet.

    På grunn av sine mange erobringstokt fikk han tilnavnet Sejr. Alle områder unntatt Estland gikk imidlertid tapt igjen allerede i hans egen tid etter konflikten med greve Henrik. Som sin far søkte Valdemar Sejr å sikre den kongelige arvefølgen ved å få kronet sin eldste sønn som medkonge, og de andre sønnene fikk hver et landområde i arvelig len. Dette førte i praksis til en svekkelse av kongemakten og innebar kimen til den kampen om tronen som sønnene utkjempet etter hans død.
    I 1205 giftet Valdemar Sejr seg med Dagmar, født på Vyšehrad i Praha og datter av Ottokar 1 av Böhmen (Tsjekkia). Hun var i henhold til tradisjonen elsket av befolkningen. Hun døde i 1212 og hviler udi Ringsted. På sitt dødsleie skulle hun i henhold til folkevisen ha forsøkt å overtale Valdemar Sejr til å ekte Karl av Rises datter Liden Kirsten, og ikke den beske blomme Bengerd som hun kalles i visen.

    I 1214 giftet Valdemar Sejr seg med Berengaria som var datter av kong Sancho 1 av Portugal. Hun ble mor til Erik, Abel og Kristoffer.
    Med Helena Guttormsdatter (datter av Guttorm jarl; enke etter Esbern Snare) fikk han utenfor ekteskap sønnen Knut Valdemarsson av Danmark (1211 – 1260), hertug av Reval (Tallinn).

    Med Margrethe Dragomir (Dagmar av Danmark) fikk han sønnen Valdemar (1209–1231).

    Med Berengaria av Portugal fikk han barna:
    Erik Plogpenning (1216–1250)
    Sofie av Danmark (1217–1247)
    Abel av Danmark (ca. 1218-1252)
    Kristoffer av Danmark (ca. 1219-1259).

    Valdemar Sejrs liv og kriger er hovedtema i B.S.Ingemanns bok med samme navn fra 1826.

    Family/Spouse: Helena Guttormsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 177. Erik Valdemarsen av Danmark  Descendancy chart to this point was born about 1216; died on 10 Aug 1250 in Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland.

    Valdemar married Berengaria av Portugal before 1216. Berengaria (daughter of Sancho av Portugal, "Sancho 1" and Dulce Berenguer Ramonsdatter av Barcelona) was born about 1194 in Portugal; died about 1221 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 178. Abel Valdemarsen av Danmark  Descendancy chart to this point was born about 1218; died on 29 Jun 1252 in Friesland, Schleswig-Holstein, Tyskland.
    2. 179. Kristoffer Valdemarsen av Danmark, "Kristoffer 1"  Descendancy chart to this point was born about 1219; died on 29 May 1259 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark.

  18. 150.  Knut Valdemarsen av Danmark, "Knut 6" Descendancy chart to this point (97.Sofia8, 73.Richitza7, 49.Boleslav6, 31.Vladislav5, 15.Maria4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in 1163; died in 1202.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1170, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Knut 6 av Danmark (født 1163, død 12.november 1202), konge av Danmark fra 1182 til 1202. Knut var sønn av Valdemar den store og Sofia av Minsk.

    Allerede, i 1170, som 7-åring ble Knut salvet og kronet som sin fars medkonge for å sikre at kongsmakten skulle bli i den samme kongsslekten.

    Fra heimskringla.no:

    Den 25.juni 1170 blir den helgenkårede hertug Knud Lavard (d.1131) skrinlagt i den nyinviede St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig blir danmarkhistoriens første kjente kongekronging sted, da hertug Knuds sønnesønn Knud Valdemarsen krones til konge.

    Etter at faren døde i 1182 ble den 19-årige Knut formelt konge. I virkeligheten er det biskop Absalon som regjerer på hans vegne.

    Sammen med sin yngre bror slo han ned et opprør i Skåne og erobret nye landområder i s.ø.

    Knut nektet å avlegge lenseed til den tyske keiser Frederik Barbarossa. I stedet lyktes det i 1185 å beseire hertug Bugislav, den slaviske hersker over Vendland (Pommern), som ble tvunget til å anerkjenne dansk overherredømme. Derfor kalles Knut ikke bare for - danenes konge - men også - venderes konge. Danmarks grense ble da flyttet til elven Elben. Selv om herredømmet over Pommern opphørte i 1225 fortsatte danske konger til og med Frederik 9 av Danmark å titulere seg som venderes konge.

    I 1197 ledet Knut personlig et korstog til Estland.

    I 1177 giftet han seg med Gertrud, datter av hertug Henrik Løve av Sachsen og Bayern. Ekteskapet var barnløst.

    Den første landskapsloven, Skånske Lov, ble utstedt under Knut 6.

    Knut døde i 1202. Hans personlige innflytelse over kongedømmet har blitt diskutert. Han har ofte blitt sett på som en lojal støttespiller til den sterke biskop Absalons politikk. Livet igjennom sto Knut i skyggen av Absalon og broren Valdemar Seier. Samtidens kilder har beskrevet ham som en sterkt religiøs og ærlig mann.


  19. 151.  Gudrød (Gofraid) Ragnvaldsen Descendancy chart to this point (98.Ragnvaldr8, 74.Gudrød7, 50.Olaf6, 33.Ragnhild5, 16.Ellisiv4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died about 1230.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1230, Hebridene, Storbritannia; King of the Isles.

    Notes:

    Occupation:
    Delte kongemakten med sin onkel Olaf 2 Svarte, som satt på Man.

    Gofraid mac Ragnaill (meaning Gofraid, son of Ragnall; Old Norse: Guðrøðr Rögnvaldsson) was a 13th-century Hebridean king, who descended from a long line of kings who ruled the Hebrides and the Isle of Man.
    He is recorded within two 13th century chronicles with a byname meaning - the brown - (Gaelic: Gofraid Donn); although within a 13th-century saga, and within Hebridean tradition dating from the 17th century, he is given the byname - the black - (Old Norse: Guðrøðr Svarti; Gaelic: Gofraid Dub).
    Gofraid Donn's father was Ragnall mac Gofraid, King of Man and the Isles; his mother was Ragnall's wife, who is described by a 13th-century chronicle as the sister of a daughter of a nobleman from Kintyre. Gofraid Donn's male-line ancestry can be traced back with certainty to his great-great grandfather, Gofraid Méránach, King of the Isles, King of Dublin (d. 1095). Gofraid Méránach is thought to have taken control of the Kingdom of Man and the Isles in about the year 1079, and is recorded as the King of Dublin in 1091.

    In 1187, on the death of Gofraid Donn's paternal grandfather, Gofraid mac Amlaíb, King of Man and the Isles, Gofraid Donn's father, Ragnall, usurped the kingdom from the legitimate heir, his younger half-brother Amlaíb Dub. In consequence, a bitter family feud broke out, in which Gofraid Donn played a part. According to a 13th-century chronicle, when Amlaíb Dub's marriage to the sister of Ragnall's wife was nullified, Gofraid Donn was tricked by his mother into attempting to kill his uncle Amlaíb Dub. Sometime later, Amlaíb Dub had his revenge, as Gofraid Donn was captured, and one of Amlaíb Dub's followers blinded and castrated him. Amlaíb Dub later successfully took the throne, and Ragnall was soon after assassinated. Amlaíb Dub was constantly under threat of Ragnall's powerful ally Alan, Lord of Galloway. In about 1230, Amlaíb Dub was forced to flee Man, and went to Norway to plead for assistance from the king. Amlaíb Dub arrived just before the king sent a fleet into the Hebrides to pacify the western coast of Scotland. Both Amlaíb Dub, and Gofraid Donn, travelled with the fleet, and upon the commander's death, Amlaíb Dub took control and retook the Isle of Man. Amlaíb Dub and Gofraid Donn then divided the kingdom between themselves, with Gofraid Donn controlling the Hebridean portion. Not long after the Norwegian fleet left the Hebrides, Gofraid Donn was killed on the Outer Hebridean island of Lewis, in 1231.

    Gofraid Donn appears in several mediaeval chronicles, a mediaeval saga, and also within Hebridean tradition dating from the 17th century. One of the sources in which Gofraid appears is the Chronicle of Mann, which dates from the 13th century, and contains additions from the 13th and 14th centuries. Parts of the chronicle are based upon a source that is also used by the Chronicle of Lanercost.
    Gofraid also appears in the Chronicle of Lanercost, which dates from the 14th century, although parts of it are based on an earlier source. Both chronicles are written in Latin, and within both Gofraid is given a byname that literally means - the brown - which is thought to refer to the colour of his hair.
    The kings' saga Hákonar saga Hákonarsonar (The Saga of Hákon Hákonarson) was composed by Sturla Þórðarson sometime around 1263–1284. Sturla based it on both written sources and oral traditions. The saga is preserved in several manuscripts that slightly differ from one another.
    According to 20th century historian Alan Orr Anderson, the Eirspennill version is the most authoritative, and likely represents an early form of the saga. Within this saga, Gofraid is given a byname that literally means the black.
    The History of the MacDonalds is a manuscript history that dates from the 17th century, and is thought to have been composed by a seanchaidh for the MacDonalds of Sleat. The manuscript is written in English, and preserves a traditional version of history believed during the period of its creation. Within this manuscript Gofraid is given an Anglicised form of a Gaelic byname that means the black.

    Gofraid Donn was a great-great grandson of Gofraid Méránach, King of the Isles, King of Dublin. The ancestry of Gofraid Méránach is uncertain. The Chronicle of Mann names him as:

    filius Haraldi nigri de ysland

    and it is possible that - ysland - may refer to Iceland.

    In one Irish annal, he is given the patronymic - mac mic Arailt - and this may mean that he was a son, or nephew, of Ímar mac Arailt, King of Dublin (d. 1054), a grandson of the celebrated Amlaíb Cuaran and one of the last verifiable members of the once imperial Uí Ímair.

    Gofraid Méránach died in 1095, after ruling the Kingdom of Man and the Isles for over 15 years. A period of confusion followed his death, before his younger son, Amlaíb (d. 1153), ruled the kingdom for over 40 years. Amlaíb was treacherously assassinated by his nephews in 1153, and was succeeded by his son Gofraid (d. 1187).

    In 1156, Gofraid and his brother-in-law, Somairle mac Gille Brigte (d. 1164), fought an inconclusive naval battle, and the kingdom was split between the 2:
    Somairle took the Islay and Mull island-groups, and Gofraid retained the outer islands, and Mann itself.

    Two years later, Somairle defeated Gofraid outright, and ruled the entire kingdom until his death. With the death of Somairle, Gofraid returned from exile to reclaim Mann, and outer-island portion of the kingdom.

    According to the Chronicle of Mann, Gofraid mac Amlaíb died in 1187, leaving three sons: Ragnall, Amlaíb Dub, and Ímar. Although Ragnall was the eldest son, he was also illegitimate, and his father had chosen Amlaíb Dub as heir. However, upon Gofraid's death, the Manxmen appointed Ragnall as their king, because Amlaíb Dub was only a boy, and Ragnall was already by then a young man capable of governing the kingdom.
    In 1188, Ragnall began his reign over the kingdom. The chronicle recounts how Ragnall gave Amlaíb Dub the Outer Hebridean island of Lewis.
    The chronicle however notes that this island was thinly populated, and that the land was mostly unfit for cultivation. When Amlaíb Dub determined that he could no longer support himself and his followers with Lewis alone, he travelled to Mann and asked his half-brother for further lands. Ragnall then had Amlaíb Dub seized and sent to William 1, King of Scots, where Amlaíb Dub was kept imprisoned for almost seven years. On the seventh year the Scots king died and Amlaíb Dub was subsequently released, and he returned to his brother on Mann, and subsequently set off on a pilgrimage accompanied by a considerable number of men of rank.
    Upon his return, the 2 half-brothers were reconciled, and Ragnall set up a marriage between Amlaíb Dub and - Lauon - a daughter of a nobleman from Kintyre, who was also the sister of his own wife. After this marriage, the couple lived on Lewis.

    The Chronicle of Mann notes that, in 1217, the Bishop of the Isles died and was succeeded by a new one who was a relation of Amlaíb Dub.
    The bishop, however, disapproved of Amlaíb Dub's marriage on the grounds that Amlaíb Dub formerly had a concubine who was a cousin of Lauon, and in consequence, a synod was assembled, and Amlaíb Dub's marriage was nullified.
    Amlaíb Dub afterwords married a daughter of Ferchar, Earl of Ross, but his separation from Lauon had enraged her sister (the wife of Ragnall), and Ragnall's bitter queen sought to sow discord between the half-brothers.
    The queen's son, Gofraid Donn, was then on Skye, and she secretly wrote to him under Ragnall's name, ordering Gofraid Donn to seize and kill Amlaíb Dub. Gofraid Donn dutifully gathered a force on Skye and proceeded to Lewis, where he laid waste to most of the island. Amlaíb Dub narrowly escaped with a few men, and fled to the protection of his father-in-law in Ross.

    The chronicle states that the viscount of Skye, Páll Bálkason, refused to consent to the murder of Amlaíb Dub and fled the island to reside with the Amlaíb Dub in Ross. Páll and Amlaíb Dub then entered into a pact of friendship, and together they secretly returned to Skye, where they learned that Gofraid Donn was unsuspectingly staying with few with only a few men, on a certain island called the island of Saint Columba.
    Historians have attempted to identify this island, and several locations have been proposed. According to W.D.H. Sellar, the most likely location is the island that was originally in the middle of Loch Chaluim Chille, located near Kilmuir.
    According to local tradition, this island is associated with a man, whom Sellar thought represented Páll.

    The chronicle states that Páll and Amlaíb Dub then gathered as many men as possible, and under the cover of darkness, they brought 5 ships from the closest point of the shore, about 2 furlongs from the island.
    When morning came, Gofraid Donn and his few followers were shocked to find themselves surrounded by enemies. Nevertheless, he and his followers donned their armour and waited for the inevitable assault. At - about the ninth hour of the day - Amlaíb Dub and Páll attacked the island with their full force. Every one of Gofraid Donn's men who could not find protection within the enclosure of the church were summarily put to death. Gofraid Donn was seized, blinded, and castrated. The chronicle states that Amlaíb Dub was unable to prevent the mutilation, and torture, of his nephew on account of the fate of Páll's predecessor, the viscount Bálki. The chronicle dates these events to the year 1223.

    According to Sellar, an extremely garbled account of Gofraid Donn and Amlaíb Dub's feuding is recorded in the History of the MacDonalds, composed in the early 17th century. This manuscript history fancifully describes the rise of the warlord Somairle mac Gille Brigte (d. 1164), who lived generations before both Gofraid Donn and Amlaíb Dub. It recounts how Somairle was successful in marrying the daughter of Olay, surnamed the Red.
    Together Somairle and Olay went on an expedition through the Hebrides and killed several men, including one Godfrey Du. Godfrey was put to death by - the hermit MacPoke - who put out Godfrey's eyes because Godfrey had killed MacPoke's father.
    Historically, Somairle married a daughter of Gofraid Donn's paternal grandfather, Amlaíb mac Gofraid (d. 1153).
    Sellar noted that, although the byname of the manuscript's - Godfrey Du - equates to the colour black (rather than brown), the character refers to Gofraid Donn. Sellar stated that character - Olay - who assisted in the death of Godfrey Du, refers to Gofraid Donn's uncle, Amlaíb Dub (rather than Gofraid's paternal grandfather). Also, Sellar noted that - the hermit MacPoke - is identical to the historical Páll Bálkason.

    The Chronicle of Mann states that the following summer, possibly in 1224, Amlaíb Dub took hostages from the Hebridean portion of the kingdom, and with 32 ships, landed on Mann and confronted Ragnall. It was then agreed that the kingdom would be split between the 2, with Ragnall keeping Mann itself and the title of king, and Amlaíb Dub retaining the island portions.
    Historians have noted that in the 1220s, the Scots king, Alexander 2, attempted to extend his power into what is today the west coast of Scotland. He attempted to do this by encouraging the powerful Alan, Lord of Galloway, to enter into the squabbles of Ragnall and Amlaíb Dub.

    The next year, possibly 1225, the Chronicle of Mann states that Ragnall and Alan attempted to take possession of Amlaíb Dub's island portion of the kingdom, but the Manx people were unwilling aid the cause, and the nothing came of the expedition.
    A short time later, Ragnall's daughter was married to Alan's son. Historians have commented that such a marriage, between Ragnall's daughter and Alan's illegitimate son Thomas, gave Alan a stake in the kingship of Mann and the Isles, and that Thomas was likely to succeed to the kingship.
    It has also been noted how the marriage was beneficial to Ragnall as well, since he could rely on Alan's military might to fend off the troublesome Amlaíb Dub.
    However, the chronicle states that the Manx people were angered by the marriage, and they consequently appointed Amlaíb Dub as king. He took the throne in 1226, and ruled the kingdom peacefully for the next 2 years.

    According to the chronicle, in 1228, while Amlaíb Dub and his chiefs were away from Mann, the island was attacked and devastated by Alan, his brother Thomas, Earl of Atholl, and Ragnall. When Alan left with most of his force, Amlaíb Dub was able to regain control of Mann. In the winter of the same year, Ragnall landed again, and burnt all the ships of Amlaíb Dub and his chiefs. Ragnall stayed at Ronaldsway for forty days, and won over the hearts of the southern inhabitants of the island. On 14 February, Amlaíb Dub and his forces arrived at Tynwald, where they attacked Ragnall and his forces. The chronicle states that Ragnall was treacherously killed by his own men, without the knowledge of Amlaíb Dub (although it also notes that Amlaíb Dub never avenged his half-brother's death).

    The Chronicle of Lanercost states that, in the year 1230, a Norwegian fleet sailed down the west coast of Scotland with Óspakr Ögmundsson, who had been appointed king of the Suðreyjar by the King of Norway.
    It also notes that Amlaíb Dub and Gofraid Donn were among the fleet.

    The Eirspennill version of Hákonar saga Hákonarsonar gives a much more illustrative account, although it does not specifically state that Gofraid Donn travelled with the fleet from Norway.
    The saga states that in the summer before the fleet left Norway, news of warring in the Suðreyjar reached the Norwegian king, Hákon Hákonarson. P.A. Munch believed that Gofraid Donn was likely one of the first to tell the king of the chaos in the Suðreyjar, and that he may have fled to Norway following the death of his father.
    The saga then describes Alan as a great warrior in the region, and Amlaíb Dub is described as a most faithful vassal of the Norwegian king.
    Also described are 2 Hebridean noblemen of royal blood, 2 sons of Dubgall mac Somairle, who were very unfaithful to the Norwegian king. The Eirspennill version also states that Óspakr was in another son of Dubgall. According to scholars A.L. Brown and A.A.M. Duncan, it appears that the - unfaithful - sons of Dubgall were attacking portions of Amlaíb Dub's kingdom, and it is clear that the situation in the Suðreyjar had further deteriorated from attacks by Alan and members of Clann Somairle. The scholars observed that, when Amlaíb Dub was unable to control the chaotic situation in the Suðreyjar, Hákon decided to pacify the region using Óspakr.

    The Eirspennill version of the saga relates how that winter, the Norwegian king summoned an assembly at his palace, and appointed Óspakr as king of the Suðreyjar, and also bestowed upon him the royal name Hákon.
    The saga states that the Norwegian king decided upon a plan to give Óspakr a military force to command in the Suðreyjar, and some scholars have suspected that Óspakr was likely sent to gain control over not only the Suðreyjar, but also over what is now Argyll and Kintyre as well.

    With the coming of spring, Hákon set out for Bergen, and upon his arrival ordered the preparation of the fleet. While preparations were under way, Amlaíb Dub came to the king, and reported that there were many disputes in the Suðreyjar, and that Alan had assembled a powerful army and was causing grave dis-peace in the region. When the fleet left Norway for Orkney, Amlaíb Dub accompanied it on-board Páll Bálkason's ship. When the fleet reached Orkney, several ship-commanders sailed to Skye, where they defeated Þórketill Þórmóðsson in a sea-battle.
    The fleet then united at Islay, and was strengthened by Óspakr's brothers and their followers, and swelled in size to 80 ships. The fleet then sailed south and around the Mull of Kintyre to Bute, where the force invaded the island and took the castle while suffering heavy casualties.
    The fleet then sailed to Kintyre, and Óspakr fell ill and died.

    The Chronicle of Mann, however, specifically states that Óspakr was struck by a stone and killed, and then buried on Iona.
    The chronicle continues stating that Amlaíb Dub then took control of the fleet, and led it to the Isle of Man, and that he and Gofraid Donn divided the kingdom between themselves—with Amlaíb Dub retaining Mann, and Gofraid Donn controlling the island portions of the kingdom.

    Again the Eirspennill version gives more information; it states that after the Norwegians left in the spring, and sailed north to Kintyre; here they encountered a strong force of Scots, and both sides lost many men during the ensuing battle.
    Following this, the fleet sailed north to Lewis and came upon a man named Þórmóðr Þórketilson. Þórmóðr fled returning fleet, his wife was taken as a captive of war, and all his treasure was seized.
    The fleet then travelled to Orkney, and from there most of it sailed back to Norway. Páll Bálkason, however, remained behind in the Suðreyjar, where he was slain several weeks later. A short time later Gofraid Donn was also slain.
    The Chronicle of Mann specifically states that Gofraid Donn was slain on Lewis, and that afterwards Amlaíb Dub ruled the kingdom until his death.
    The Chronicle of Lanercost notes that Amlaíb Dub ruled the entire kingdom—except those that were held by Clann Somairle.

    Munch stated that, when the Norwegian fleet sailed from Kintyre into the northern Hebrides and defeated Þórmóðr Þórketilson, it was helping secure the power of Gofraid Donn in the islands. Munch believed that when Hákon appointed Óspakr to be king, he probably intended for Gofraid Donn to rule the northern island portions of the kingdom, and this was likely why he and Amlaíb Dub divided the kingdom between themselves, since Amlaíb Dub was unlikely to have done so out of his own good will. Munch also noted how soon hostilities broke out after the Norwegians left the Hebrides for Orkney—Páll Bálkason was killed, and Gofraid Donn was likewise slain days later. Munch believed that these recorded events show how fierce the feuding between the adherents of Gofraid Donn and Amlaíb Dub.
    Manx historian Arthur William Moore stated that Gofraid Donn was likely slain by supporters of Amlaíb Dub during a revolt on the island.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 180. Harald Gudrødsen, "Harald 3"  Descendancy chart to this point was born about 1210; died about 1287.

  20. 152.  Magnus Olavsson, "Magnus 3" Descendancy chart to this point (99.Olaf8, 74.Gudrød7, 50.Olaf6, 33.Ragnhild5, 16.Ellisiv4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died about 24 Nov 1265 in Isle of Man, England.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1265, Isle of Man, England; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Magnus 3, konge av Man, men underlagt den norske kronen som vasall og Man som norsk skattland. Man var blitt annektert av Skottland etter Magnus' død i 1265.

    Magnus' bror var Harald 1 Olavsson Svarte, også konge av Man, men mer engasjert på Hebridene. Han døde sammen med sin brud på bryllupsreisen tilbake fra Norge hvor han var blitt gift med Cecilia Håkonsdatter, datter av kong Håkon Håkonsson av Norge.
    Magnus Olavsson var en yngre bror av Harald, og ble siden selv konge av Man. Han følte sin posisjon truet av sterke monarkier rundt seg, både Skottland og England, og søkte anerkjennelse som konge av Man i Norge.

    Magnus deltok i Håkon Håkonssons store felttog mot Skottland, og slåss i slaget ved Largs i 1263. Magnus Olavsson døde i Castletown den 24.november 1265.

    Ved Perthtraktaten i 1266 oppga Håkons sønn og arvtager Magnus Lagabøte alle norske krav på Man og de andre øyene mot Skottland. Man havnet uvillig inn under Skottland som sendte representanter for den skotske kronen til øya.

    Svært lite er kjent fra Mans historie i årene mellom 1266 og 1275.

    Magnus' hustru var Maria eller Mary av Argyll, en uklar skikkelse, som giftet seg som enke etter Magnus 3 først med Maol Íosa 2, jarl av Strathearn, og deretter med sir Hugh de Abernethy, og til sist med en William FitzWarin og døde en gang før 1303 og skal ha blitt gravlagt i Christ Church Greyfriars i London.
    Hun var datter av Eóghan av Argyll (anglifisert som Ewen av Argyll) og nedstammet i direkte linje fra Somerled, en høvding av både gælisk og norrøn bakgrunn, og som selv erobret Man fra sin svoger for en kortere tid. Hun fikk også barn med sine andre ektemenn.

    Family/Spouse: Maria (Mary) av Argyll. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 181. Godred Magnusen, "Godred 4"  Descendancy chart to this point died on 8 Oct 1275 in Isle of Man, England.

  21. 153.  Sofia av Halicz Descendancy chart to this point (100.Richitza8, 75.Boleslav7, 51.Judith6, 34.Adelheide5, 17.Anastasia4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1140 in Polen; died on 05 May 1198 in Danmark.

    Family/Spouse: Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1". Valdemar (son of Knud Eriksen and Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev) was born on 14 Jan 1131; died on 12 May 1182. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 171. Sofie Valdemarsdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born about 1160 in Danmark.
    2. 172. Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2"  Descendancy chart to this point was born about 1170; died on 28 Mar 1241 in Vordingborg, Sjælland, Danmark; was buried after 28 Mar 1241 in Danmark.
    3. 173. Knut Valdemarsen av Danmark, "Knut 6"  Descendancy chart to this point was born in 1163; died in 1202.

  22. 154.  Ragnhild Erlingsdatter på Randaberg Descendancy chart to this point (106.Kristina8, 79.Malmfrid7, 53.Mstislav6, 37.Vladimir5, 19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1150 in Etne, Hordaland, Vestland, Norge.

    Family/Spouse: Jon Torbergsen på Randaberg. Jon (son of Living) was born in 1153 in Randaberg, Rogaland, Norge; died in 1179 in Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 182. Ragnhild Jonsdatter på Randaberg, "på Giske"  Descendancy chart to this point was born about 1175 in Randaberg, Rogaland, Norge.

  23. 155.  Magnus Erlingsen av Norge, "Magnus 4"Magnus Erlingsen av Norge, "Magnus 4" Descendancy chart to this point (106.Kristina8, 79.Malmfrid7, 53.Mstislav6, 37.Vladimir5, 19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1156; died about 15 Jun 1184 in Fimreite, Sognefjorden, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1161, Norge; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Valgt til konge av stormennene på Vestlandet, som hadde fulgt kong Inge og Gregorius Dagsson, med Erling som formynder.
    Stormennene ønsket ikke Sigurd Munns sønn, Håkon Herdebrei, som konge. Håkon Herdebrei ble drept av Erling Skakke i 1162.

    Magnus ble, som den første konge i Norge, kronet i Bergen 1164 av erkebiskop Øystein Erlendsson med den romerske legaten, Stefanus, som vitne. Med dette fikk kirken innflytelse over hvem som skulle sitte med kongemakten i Norge.

    Birkebeinerne under ledelse av Øystein Møyla gjorde oppstand i 1174. Men Magnus vant over dem i slag på Re ved Tønsberg i 1177.

    Magnus falt selv i slag mot birkebeinerne, denne gangen under Sverre Sigurdssons ledelse, i sjøslaget ved Fimreite i Sogn i 1184 sammen med størstedelen av den gamle landadelen i Norge.
    Sverre hadde først drept Magnus' far Erling Skakke på Kalvskinnet.

    På austsida av innløpet til Sogndalsfjorden ligg Fimreite-gardane. Her er ingen fornminne som viser spor etter busetnad før det kjende slaget ved Fimreite i 1184. Men frå andre halvdel av 1300-talet kjenner ein til at omlag halve Fimreite var eigd av adelsmenn, medan resten var kyrkjegods.

    Died:
    Fra heimskringla.no:

    Den 15.juni 1184 skrives kong Magnus Erlingson ud af sagaen, da han falder i slaget ved Fimreite.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 183. Erling Magnussen  Descendancy chart to this point died in 1207 in Tønsberg, Vestfold, Norge.

  24. 156.  Erling Alvsen på Kviden Descendancy chart to this point (109.Alv8, 80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Valdres, Oppland, Innlandet, Norge; Birkebeiner. Erling tilhørte stormannsætten på Kviden i øverste del av Valdres.

    Notes:

    Occupation:
    Bård Guttormssons sønner Guttorm og Skule, Inge Bårdssons halvbrødre, ble oppfostret hos sin morfar Erling Alvsen.

    Biskop Nicolas sendte folk opp til Valdres for å bemektige seg guttene. Erling fikk nyss om dette og sendte dem straks til en avsides skogsbygd hvor de var trygge så lenge baglerne var der oppe. Deretter sendte Erling dem til deres halvbror, kong Inge, hvor de siden oppholdt seg.

    Erling kalles - Erling Bonde - det er angitt at han har vært lendermann, men dette er tvilsomt.

    Kilder:
    Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334, Bind XIV (1940), side 22.
    Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 895.
    Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

    Family/Spouse: NN Skårvangsole. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 184. Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein"  Descendancy chart to this point was born about 1165 in Valdres, Oppland, Innlandet, Norge.

  25. 157.  Baugreid Jonsdatter Descendancy chart to this point (117.Sigrid8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

  26. 158.  Margrethe Skulesdatter på Rein Descendancy chart to this point (118.Skule8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) died about 1270 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.

    Notes:

    Died:
    Skules datter Margrete kom til klosteret i 1264, året etter at hennes mann, kong Håkon Håkonsson, var død på Orknøyene. Og hun ble boende der til sin død.

    Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann.

    Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side.

    Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264.
    Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

    Kilder:
    Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132, NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263.
    C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348.
    Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830.
    Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84.

    Margrethe married Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" on 09 May 1263. Håkon (son of Håkon Sverresen av Norge, "Håkon 3" and Inga Olavsdatter til Varteig) was born about 1204 in Eidsberg, Indre Østfold, Norge; died on 09 May 1263 in Orkenøyene, Skottland; was buried in 1264 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 185. Håkon Håkonsen av Norge  Descendancy chart to this point was born on 10 Nov 1232 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 30 Apr 1257 in Tønsberg, Vestfold, Norge; was buried after 30 Apr 1257 in St.Halvardskirken, Oslo, Norge.
    2. 186. Kristin Håkonsdatter  Descendancy chart to this point was born about 1234; died in 1262 in Spania.
    3. 187. Magnus Håkonsen av Norge, "Magnus 6"  Descendancy chart to this point was born on 01 May 1238 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 09 May 1280 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge.

  27. 159.  Ragnfrid Skulesdatter på Rein Descendancy chart to this point (118.Skule8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1200 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.

    Family/Spouse: Olav Ingesen på Stein. Olav was born about 1200 in Stein, Hole, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 188. Olav Olavsen på Stein  Descendancy chart to this point was born about 1240 in Stein, Hole, Buskerud, Viken, Norge; died about 1299 in Stein, Hole, Buskerud, Viken, Norge.

  28. 160.  Ragndid Alvsdatter på Tornberg Descendancy chart to this point (119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.

    Notes:

    Birth:
    Ragndid, eller Gudrun, var søskenbarn til dronning Margrete gift med Kong Håkon 4 Håkonsen.

    Ragndid married Ivar Olavsen Skedjuhof about 1240. Ivar (son of Olav Ivarsen Mok and NN Dagsdatter, "Mok") was born about 1200 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1240. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 189. Jon Ivarsen på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born about 1245 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died about Jun 1312 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.
    2. 190. Sigurd Ivarsen på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born before 1250 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in Finnøy, Rogaland, Norge.

  29. 161.  Erling Alvsen på Tornberg Descendancy chart to this point (119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1210 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died about 1283.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1261, Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; Lendermann 1261, og baron. Sysselmann i Borgarsyssel 1275.

    Notes:

    Occupation:
    Erling Alvsson var lendmann fra 1261, og baron fra 1277. Han tilhørte den mektige Tanbergslekten med setegård på Tanberg (Tornberg) på Ringerike. Han var sønn av lendmannen Alv Erlingsson (eldre) og Ingeborg Bårdsdatter som var Skule Bårdssons søster. Faren deltok som en av Skules nærmeste i opprøret mot Håkon Håkonsson. Det forhindret likevel ikke at Erling slo seg opp som en av rikets mest innflytelsesrike lendmenn etter farens død.

    Erling deltok i Magnus Lagabøtes bryllup med Ingeborg Plovpenningsdatter, og den påfølgende kroningsseremonien i Bergen i 1261. I 1263 deltok han som en av de ledende lendmennene på Håkon Håkonssons skottetog. Han kjempet ved slaget ved Largs og var ved kong Håkons side da han døde på Orknøyene samme vinter. Sammen med lendmannen Andres Plytt førte Erling skipet med kongens lik tilbake til Bergen våren 1264.

    Det var likevel under Magnus Lagabøte han fremstår som mest innflytelsesrik, de to kan ha vært personlige venner. Han opptrer ved konges side i flere dokumenter og garanterte sættargjerden i Tønsberg på kongens side i 1277. Etter kong Magnus` død i 1280 var han en av baronene som uttøvde den kongelige antikirkelige politikken som gjorde at Eirik Magnusson fikk tilnavnet "Prestehater".

    I 1275 fikk Erling den lukrative sysselmannsstillingen i Borgarsyssel (tidligere del av Vingulmark, var fra 1200-tallet og ut middelalderen navn på det embetsdistriktet som ble bestyrt av sysselmannen i Borg (Sarpsborg) og tilsvarer dagens Østfold), og holdt hovedsakelig til i Sarpsborg i resten av sin levetid.

    Da kong Valdemar Birgersson av Sverige måtte flykte fra riket sitt i 1276, etter at broren, Magnus Birgersson (senere Ladulås) hadde gjort opprør, flyktet han til Sarpsborg og fikk Erlings beskyttelse. Senere deltok Erling sammen med sønnen, Alv Erlingsson (yngre) i forhandlingene mellom de to brødrene.

    Erling må ha hatt en sterk selvstendig stilling som sysselmann. Da han døde i 1283 arvet nemlig sønnen Alv stillingen hans som sysselmann i Borgarsyssel, noe som egentlig gikk imot rikets lovverk.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 191. Ingeborg Erlingsdatter på Tornberg  Descendancy chart to this point
    2. 192. Alv Erlingsen  Descendancy chart to this point died in 1290 in Skåne län, Sverige.

  30. 162.  Arne Jonsen Descendancy chart to this point (121.Sigrid8, 85.Ingebjørg7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1175; died in 1220 in Korsbrekke, Hellesylt, Stranda, Møre og Romsdal, Norge.

    Family/Spouse: Solveig Gamelsdatter Velle. Solveig (daughter of Gamel Toresen Velle and Tora Gudbrandsdatter Loe) was born about 1175. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 193. Erlend Arnesen  Descendancy chart to this point was born about 1220; died about 1332.

  31. 163.  Adelheid av Gleichen Descendancy chart to this point (122.Sofie8, 86.Sofie7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born before 1217; died in 1267.

    Adelheid married Ludvig av Eberstein, "Ludvig 1" in 1206 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland. Ludvig (son of Albrecht av Eberstein, "Albrecht 3" and Agnes av Bayern) was born in Nov 1206 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland; died in 1284. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 194. Albert von Eberstein  Descendancy chart to this point was born before 1235; died in 1289 in Lübeck, Schleswig-Holstein, Tyskland.

  32. 164.  Sofia Eriksdatter av Danmark Descendancy chart to this point (123.Erik8, 87.Valdemar7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

    Sofia married Valdemar Birgersson av Sverige in 1261 in Jönköping, Jönköpings län, Sverige. Valdemar was born in 1239; died on 26 Dec 1302 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]


  33. 165.  Ingeborg Eriksdatter av Danmark Descendancy chart to this point (123.Erik8, 87.Valdemar7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1280, Danmark; Dronning.

    Notes:

    Occupation:
    Ingeborg av Danmark øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

    Ingeborg married Magnus Håkonsen av Norge, "Magnus 6" in 1261. Magnus (son of Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" and Margrethe Skulesdatter på Rein) was born on 01 May 1238 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 09 May 1280 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 195. Eirik Magnusen, "Eirik 2"  Descendancy chart to this point was born in 1268; died on 12 Jul 1299.
    2. 196. Håkon Magnusen, "Håkon 5"  Descendancy chart to this point was born in 1270; died on 08 May 1319 in Tønsberg, Vestfold, Norge.

  34. 166.  Jutta Eriksdatter av Danmark Descendancy chart to this point (123.Erik8, 87.Valdemar7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1246; died in 1284.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Before 1284, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.


  35. 167.  Agnes Eriksdatter av Danmark Descendancy chart to this point (123.Erik8, 87.Valdemar7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1249; died between 1288 and 1295.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Before 1288, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.


  36. 168.  Erik Kristoffersen av Danmark, "Erik 5"Erik Kristoffersen av Danmark, "Erik 5" Descendancy chart to this point (125.Kristoffer8, 87.Valdemar7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1249 in Lolland, Danmark; died on 22 Nov 1286 in Finderup, Jylland, Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1259, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Erik Klipping (født 1249, død 22.november 1286) var konge av Danmark i 1259–1286. Han var sønn av Kristoffer 1 av Danmark og dronning Margarete Sambiria (Sprænghest).

    Fram til 1264 styrte han kun i navnet under beskyttelse av sin mor, den kompetente dronningenken Margrete Sambiria. I tidsrommet 1261–1262 var han fange i Holstein som følge av et militært nederlag, og etterpå vokste han opp i Brandenburg.

    Erik Klipping ble født i Lolland. Ved farens plutselig død i 1259 hadde fyrst Jaromar 2 av Rügen sammen med hertug Erik 1 av Slesvig (sønn av kong Abel av Danmark) invadert Sjælland og inntatt København.

    Etter et stort nederlag i 1261 ble både enkedronningen og Erik Klipping tatt til fange. De ble holdt i fangenskap i Hamburg, men dronning Margrete greide å skaffe seg hjelp fra hertug Albert av Braunschweig som gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Danmark.
    Her gjenvant hun initiativet og fikk hentet sin nå myndige sønn Erik hjem til en plass på tronen i 1264. Inntil da hadde hans mor, enkedronningen, fungert som hans formynder. Erik ble deretter kronet til konge, men farens uforsonlige fiende, den mektige erkebiskop Jakob Erlandsen, bannlyste etterpå alle de biskoper som hadde deltatt i kroningen.

    Erik Klipping blandet seg inn i den interne striden i Sverige hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson kjempet om kongesmakten mot deres eldre bror, kong Birger Magnusson. Den danske kongen støttet først Magnus og siden Valdemar. I 1277 lot han danske styrker herje langt inne på svensk område. For å finansiere disse krigshandlingene foretok kongen en myntforringelse.
    Hans pussige tilnavn kan antagelig stamme fra dette.

    Klipping eller Glipping stammer antagelig fra hans klipping (devaluering) av landets mynt. Myntene ble klippet eller kuttet for å indikere devalueringen. En tidligere populær forklaring skal være at Erik blunket uvanlig med øynene som et tegn på svakhet, men denne betraktes som en ren spekulasjon.

    Erik forsøkte som tidligere konger å tvinge kirken og adelen under sin makt. På 1270-tallet angrep han Småland. Kong Erik gikk så langt som å ta tvangslån hos kirken. Hans konflikt med kirken ble dog ført til et tilfredsstillende resultat ved hjelp av paven. Han hadde et dårlig rykte. Han gjorde sjelden det han sa han ville gjøre og holdt sjelden det han lovte. I tillegg sprang han etter kvinner uansett alder og status.

    De utilfredse stormennene tvang i 1282 kongen til å avholde årlige møter med dem, det såkalte Danehoff. Kongen ble tvunget til å underskrive et dokument, som kan betraktes som Danmarks svar på Magna Carta, og som i stor grad begrenset hans autoritet. Her forpliktet kongen seg til regelmessig å rådføre seg med stormennene, og bøndenes rett skal sikres.
    Kongen skal i henhold til dokumentet innkalle - rigets bedste mænd - til danehoff og regjere landet sammen med dem. De tradisjonelle landstingene hadde således utspilt sin rolle. Det var ikke lenger bøndene som valgte kongen, men man beholdt skikken med å hylle kongen på tinget.

    Erik Klipping gifte seg den 11.november 1273 i Slesvig med Agnes av Brandenburg (død 1304). Paret fikk følgende barn:

    1.Erik Menved (1274–1319), konge av Danmark.

    2.Kristoffer 2 (1276–1332), konge av Danmark.

    3.Margrete Eriksdatter av Danmark (død 1341), kalt for Märta, gift med kong Birger Magnusson av Sverige (død 1321).

    4.Rikissa Eriksdatter av Danmark (død 1308), gift med fyrst Nikolaus II av Mecklenburg-Werle (død 1316).

    5.Katarina Eriksdatter (død som spedbarn 1283).

    6.Elisabet Eriksdotter (død som spedbarn 1283).

    7.Valdemar Eriksson (død 1304).

    Died:
    I løpet av en jakttur den 22.november 1286 (St.Cecilias natt) søkte kong Erik og hans følge ly i en låve i den lille byen Finderup nord i Jylland.
    Han ble myrdet av ukjente gjerningsmenn ved Finderup Lade.

    Mordet skapte stor uro i Danmark, som i det siste århundret hadde opplevd flere kongemord. Rykteflommen gikk, og kilder fra tiden etter drapet fortalte at flere av kongens mest betrodde menn skal ha vært involvert. Ifølge ryktene skulle morderne ha kommet til åstedet forkledd som munker og drept kongen med 56 knivstikk før de satte låven i brann og red vekk.

    En teori er at det var hertug Valdemar av Slesvig (bror av hertug Erik av Slesvig) som sto bak mordet. Da Erik Klipping var død, kunne hans unge sønn Erik Menved, som allerede i 1276 var blitt hyllet som konge, umiddelbart tiltre som konge. Erik Menved var dog kun 12 år gammel i 1286.

    Kilder i samtiden viser at mordet ble gitt stor oppmerksomhet i de fleste nordiske og nordtyske annaler og krøniker på denne tiden. De eldste av disse er årbøkene fra Ryd kloster og årbøkene fra erkebispesetet i Lund. I sistnevnte heter det kortfattet at kong Erik ble St.Cecilie natt drept på sitt leie av sine egne menn. Årboken for Ryd kloster skriver det samme, men tilføyer at kongen ble drept av 56 knivstikk.
    Senere overleveringer blir gradvis fyldigere, og en årbok fra Lübeck fra tidlig på 1300-tallet heveder at Erik Klipping ble drept av sine menn for sin ukyskhets skyld.

    Det som synes klart er at dynastiets motstandere hadde dermed en gyllen mulighet til å fremtvinge et regimeskifte.

    Etter drapet på kongen hadde enkedronning Agnes av Brandenburg raskt tatt styringen som formynder for sin 12 år gamle sønn Erik Menved. De mest betrodde menn fra tiden under kong Erik Klipping ble hurtig fjernet og nye menn kom til. Blant annet fikk nettopp hertug Valdemar av Slesvig en sentral posisjon.

    Ved domsmøtet i Nyborg pinsen 1287 sto den mektige grev Jakob av Nord-Halland, kongens tidligere marsk Stig Andersen Hvide og flere andre stormenn, som alle hadde vært sentrale i kretsen rundt kongen, på tiltalebenken. Om disse egentlig hadde noe å gjøre med mordet eller ikke er uklart. Stig Andersen Hvide flyktet fra landet og som lovløs ga han seg på piratvirksomhet. De dømte fikk ved domsavsigelsen heller ikke mulighet til å sverge seg fri, slik de ifølge loven hadde anledning til. På dette grunnlaget nektet både den norske kongen Eirik 2 Magnusson og erkebiskopen i Lund, Jens Grand, å anse dommen som rettskraftig. Historikeren Erik Arup har derfor argumentert for at dommen i Nyborg var et justismord. Mange av de danske stormennene søkte tilflukt i Norge i tiden etter dommen.

    Erik Klipping ble gravlagt i krypten i Viborg domkirke. Etter kirkens brann i 1726 ble kongens jordiske rester overført til en muret grav bak alteret.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 197. Richitza (Rikissa) Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point died between 1303 and 1308.


Generation: 10

  1. 169.  Sofie av Orlamünde, "von Weimar" Descendancy chart to this point (133.Sigfried9, 92.Herman8, 69.Albrecht7, 47.Elika6, 29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in 1190; died on 03 Sep 1244.

    Family/Spouse: Lambert av Gleichen, "Lambert 2". Lambert was born before 1160; died on 14 Sep 1227. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 198. Adelheid av Gleichen  Descendancy chart to this point was born before 1217; died in 1267.

  2. 170.  Judith av Sachsen Descendancy chart to this point (134.Albert9, 93.Bernhard8, 69.Albrecht7, 47.Elika6, 29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in 1223; died on 02 Feb 1267.

    Family/Spouse: Erik Valdemarsen av Danmark. Erik (son of Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2" and Helena Guttormsdatter) was born about 1216; died on 10 Aug 1250 in Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 199. Sofia Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point
    2. 200. Ingeborg Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287.
    3. 201. Jutta Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born in 1246; died in 1284.
    4. 202. Agnes Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born in 1249; died between 1288 and 1295.

  3. 171.  Sofie Valdemarsdatter av Danmark Descendancy chart to this point (138.Valdemar9, 94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1160 in Danmark.

    Sofie married Sigfried av Orlamünde, "Sigfried 3" about 1181. Sigfried (son of Herman av Orlamünde and Irmgard) was born about 1160; died about 1206. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 203. Sofie av Orlamünde, "von Weimar"  Descendancy chart to this point was born in 1190; died on 03 Sep 1244.

  4. 172.  Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2" Descendancy chart to this point (138.Valdemar9, 94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1170; died on 28 Mar 1241 in Vordingborg, Sjælland, Danmark; was buried after 28 Mar 1241 in Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1188, Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland; Hertug av Slesvig.
    • Occupation: 25 Dec 1202, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Valdemar Sejr, Valdemar 2 av Danmark (1170 - 28.mars 1241 i Vordingborg), sønn av Valdemar 1 den store, var dansk konge fra 1202 til 1241. Han etterfulgte sin bror Knut, som døde barnløs.

    I 1188 ble han hertug av Slesvig.

    Kronet til konge av Danmark 1.juledag 1202 i domkirken i Lund (Kilde: heimskringla.no).

    Valdemar drev kraftig utenrikspolitikk. Den danske ekspansjonen, som Valdemar den store hadde påbegynt ble videreført under Knut, og også under Valdemar Sejr.
    I 1204 hadde han et resultatløst felttog mot Viken for å støtte baglerne.
    En traktat med keiser Fredrik 2 i 1214, gjorde han til herre over en del av Nord-Tyskland. La under seg Holstein, Ditmarsken, Hamburg og Lübeck.

    Erobret Estland 1219-1220 etter flere korstog og foretok flere erobringstog til Østersjø landene. Ingen av erobringene ble etterfulgt av dansk bosetning og flere gikk tapt da han ble fanget av en av sine lendmenn 1223.

    Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven hadde oppfordret kong Valdemar til å iverksette et dansk korstog til Det hellige land eller føre et korstog mot de antatt hedenske balterne. Valdemar ville langt heller gjøre ferdig den mangeårige erobringspolitikken i Estland slik at sverdridderne (senere innlemmet i Den tyske orden) ikke ble for mektige på bekostning av det danske kongedømmet.
    Med på korstoget var også Johanniter-ordenen, som siden rundt 1130 hadde hatt pavens velsignelse til å føre rødt-hvitt korsbanner. Det var et hvitt kors som delte den røde duken i fire kvadratiske felter. Det danske flagget Dannebrog har som bekjent to kvadratiske og to avlange felter.

    Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag hvor det lenge så ut som de kristne ville tape slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle erkebiskopen Anders Sunesen knelte i bønn på en bakketopp. Da han strakte armene mot himmelen rykket danskene fram og da armene av tretthet ble senket vek danskene tilbake. Det kom hjelpere til for å støtte den gamle erkebiskopens armer.
    Denne delen av Roskilde-munk Peder Olsens beskrivelse fra omkring år 1500 kan tenkes å være inspirert av Bibel-fortellingen der Moses har omtrent samme rolle som Anders Sunesen, nemlig i 2. Mosebok 17:11-12.
    Da kampen var på sitt kraftigste sendte Gud hjelp. Tegnet fra Gud var et rødt flagg med et hvitt kors som dalte ned fra himmelen. Dette ansporet danskene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at dette korsbanner som ga danskene seieren skulle heretter være det danske riksbanner.

    I 1217 sendte Valdemar sin nevø Albert av Orlamünde til Estland i håp om å erobre øya Øsel. Vinteren 1218–1219 var kald og hard nok til at man kunne sende tropper fra Riga over isen til Estland. Denne ekspedisjonen fikk i ettertid tilnavnet Det kalde korstog.
    Sverdbroderordenen, tyske korsfarere og nyomvendte latviere og litauere bega seg i vinternattens mørke over isen til Suntaken og derfra over land til Reval. Frosten og den bitende vinden fikk ansiktshuden til slå sprekker og falle av. Mange forfrøs nese, hender og føtter i løpet av natten.
    Om morgenen satte de i fortvilelse den første landsbyen de fant i brann for å skaffe seg varme, og de tilbrakte de neste dagene med å plyndre og drepe hedninger og deretter jagde de krigsfanger og kveg ut på isen ved Reval og gikk tilbake til Riga med byttet. I løpet av sommeren 1219 kom Valdemar selv. Hvis det er riktig at han hadde med seg 1500 skip hadde han også mobilisert de danske stormennenes egne styrker. Erkebiskop Sunesen var også med.
    Danskene reiste nå den borgen som ble kalt for Danskeborgen, men som på estisk ble til Tallinn.

    Esterne møtte fram hos Valdemar og overga seg til ham og kristendommen. Rørt ga Valdemar dem store gaver mens biskopene døpte dem. I virkeligheten var det en krigslist for esterne vendte tilbake tre dager senere og overfalt de danske styrkene. Danske satt og spiste kveldsmat og ble overrumplet. De ble reddet kun av at Vitslav av Rügen sto gjemt bak en sanddyne med sine ryttere og fikk drevet esterne på flukt.
    Danskene og de tyske vasallene forfulgte de flyktende og skal ha drept mer enn et tusen av dem. Det ble holdt en takkegudstjeneste før Valdemar dro tilbake til Danmark. For sikkerhets skyld ble biskopene igjen med en tropp som hele året kjempet mot Revals beboere inntil de endelig modtok dåpens sakramente.

    I løpet av en jakttur til Lyø i 1223 ble Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar tatt til fange av greve Henrik av Schwerin, kalt for Sorte Henrik. Greven avverget påfølgende angrep fra danskene og i 1225 ble Valdemar kjøpt fri for den store sum 45 000 mark, penger som han måtte låne av Henrik selv. Dessuten var det en betingelse at alle erobrede områder i Nord-Tyskland skulle bli gitt tilbake. Til sist måtte kong Valdemar sverge på å avstå fra hevn.

    Alt håp om å gjenerobre de tapte områdene brast med nederlaget ved Bornhøved i Holstein 22.juli 1227 - Rex amisit victoriam (kongen mistet seieren).
    Han tok parti for baglerne i den norske tronstriden, dog uten større kraft og engasjement.
    Forsøkte, og mislyktes, å gjeninnsette fordrevne Sverker den yngre på Sveriges trone.
    De tyske besittelser gikk også tapt.

    Deretter gikk Valdemar i gang med rikets indre oppbygging. Kort tid før sin død stadfestet han Den Jyske Lov og Danmarks jordebok med fortegnelser over konge-og krongods, og som bærer navn etter han.
    Sølibatet og tienden ble innført og trelldommen avskaffet.

    På grunn av sine mange erobringstokt fikk han tilnavnet Sejr. Alle områder unntatt Estland gikk imidlertid tapt igjen allerede i hans egen tid etter konflikten med greve Henrik. Som sin far søkte Valdemar Sejr å sikre den kongelige arvefølgen ved å få kronet sin eldste sønn som medkonge, og de andre sønnene fikk hver et landområde i arvelig len. Dette førte i praksis til en svekkelse av kongemakten og innebar kimen til den kampen om tronen som sønnene utkjempet etter hans død.
    I 1205 giftet Valdemar Sejr seg med Dagmar, født på Vyšehrad i Praha og datter av Ottokar 1 av Böhmen (Tsjekkia). Hun var i henhold til tradisjonen elsket av befolkningen. Hun døde i 1212 og hviler udi Ringsted. På sitt dødsleie skulle hun i henhold til folkevisen ha forsøkt å overtale Valdemar Sejr til å ekte Karl av Rises datter Liden Kirsten, og ikke den beske blomme Bengerd som hun kalles i visen.

    I 1214 giftet Valdemar Sejr seg med Berengaria som var datter av kong Sancho 1 av Portugal. Hun ble mor til Erik, Abel og Kristoffer.
    Med Helena Guttormsdatter (datter av Guttorm jarl; enke etter Esbern Snare) fikk han utenfor ekteskap sønnen Knut Valdemarsson av Danmark (1211 – 1260), hertug av Reval (Tallinn).

    Med Margrethe Dragomir (Dagmar av Danmark) fikk han sønnen Valdemar (1209–1231).

    Med Berengaria av Portugal fikk han barna:
    Erik Plogpenning (1216–1250)
    Sofie av Danmark (1217–1247)
    Abel av Danmark (ca. 1218-1252)
    Kristoffer av Danmark (ca. 1219-1259).

    Valdemar Sejrs liv og kriger er hovedtema i B.S.Ingemanns bok med samme navn fra 1826.

    Family/Spouse: Helena Guttormsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 204. Erik Valdemarsen av Danmark  Descendancy chart to this point was born about 1216; died on 10 Aug 1250 in Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland.

    Valdemar married Berengaria av Portugal before 1216. Berengaria (daughter of Sancho av Portugal, "Sancho 1" and Dulce Berenguer Ramonsdatter av Barcelona) was born about 1194 in Portugal; died about 1221 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 205. Abel Valdemarsen av Danmark  Descendancy chart to this point was born about 1218; died on 29 Jun 1252 in Friesland, Schleswig-Holstein, Tyskland.
    2. 206. Kristoffer Valdemarsen av Danmark, "Kristoffer 1"  Descendancy chart to this point was born about 1219; died on 29 May 1259 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark.

  5. 173.  Knut Valdemarsen av Danmark, "Knut 6" Descendancy chart to this point (138.Valdemar9, 94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in 1163; died in 1202.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1170, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Knut 6 av Danmark (født 1163, død 12.november 1202), konge av Danmark fra 1182 til 1202. Knut var sønn av Valdemar den store og Sofia av Minsk.

    Allerede, i 1170, som 7-åring ble Knut salvet og kronet som sin fars medkonge for å sikre at kongsmakten skulle bli i den samme kongsslekten.

    Fra heimskringla.no:

    Den 25.juni 1170 blir den helgenkårede hertug Knud Lavard (d.1131) skrinlagt i den nyinviede St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig blir danmarkhistoriens første kjente kongekronging sted, da hertug Knuds sønnesønn Knud Valdemarsen krones til konge.

    Etter at faren døde i 1182 ble den 19-årige Knut formelt konge. I virkeligheten er det biskop Absalon som regjerer på hans vegne.

    Sammen med sin yngre bror slo han ned et opprør i Skåne og erobret nye landområder i s.ø.

    Knut nektet å avlegge lenseed til den tyske keiser Frederik Barbarossa. I stedet lyktes det i 1185 å beseire hertug Bugislav, den slaviske hersker over Vendland (Pommern), som ble tvunget til å anerkjenne dansk overherredømme. Derfor kalles Knut ikke bare for - danenes konge - men også - venderes konge. Danmarks grense ble da flyttet til elven Elben. Selv om herredømmet over Pommern opphørte i 1225 fortsatte danske konger til og med Frederik 9 av Danmark å titulere seg som venderes konge.

    I 1197 ledet Knut personlig et korstog til Estland.

    I 1177 giftet han seg med Gertrud, datter av hertug Henrik Løve av Sachsen og Bayern. Ekteskapet var barnløst.

    Den første landskapsloven, Skånske Lov, ble utstedt under Knut 6.

    Knut døde i 1202. Hans personlige innflytelse over kongedømmet har blitt diskutert. Han har ofte blitt sett på som en lojal støttespiller til den sterke biskop Absalons politikk. Livet igjennom sto Knut i skyggen av Absalon og broren Valdemar Seier. Samtidens kilder har beskrevet ham som en sterkt religiøs og ærlig mann.


  6. 174.  Ragnhild Erlingsdatter på Randaberg Descendancy chart to this point (139.Kristina9, 95.Malmfrid8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1150 in Etne, Hordaland, Vestland, Norge.

    Family/Spouse: Jon Torbergsen på Randaberg. Jon (son of Living) was born in 1153 in Randaberg, Rogaland, Norge; died in 1179 in Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 207. Ragnhild Jonsdatter på Randaberg, "på Giske"  Descendancy chart to this point was born about 1175 in Randaberg, Rogaland, Norge.

  7. 175.  Magnus Erlingsen av Norge, "Magnus 4"Magnus Erlingsen av Norge, "Magnus 4" Descendancy chart to this point (139.Kristina9, 95.Malmfrid8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1156; died about 15 Jun 1184 in Fimreite, Sognefjorden, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1161, Norge; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Valgt til konge av stormennene på Vestlandet, som hadde fulgt kong Inge og Gregorius Dagsson, med Erling som formynder.
    Stormennene ønsket ikke Sigurd Munns sønn, Håkon Herdebrei, som konge. Håkon Herdebrei ble drept av Erling Skakke i 1162.

    Magnus ble, som den første konge i Norge, kronet i Bergen 1164 av erkebiskop Øystein Erlendsson med den romerske legaten, Stefanus, som vitne. Med dette fikk kirken innflytelse over hvem som skulle sitte med kongemakten i Norge.

    Birkebeinerne under ledelse av Øystein Møyla gjorde oppstand i 1174. Men Magnus vant over dem i slag på Re ved Tønsberg i 1177.

    Magnus falt selv i slag mot birkebeinerne, denne gangen under Sverre Sigurdssons ledelse, i sjøslaget ved Fimreite i Sogn i 1184 sammen med størstedelen av den gamle landadelen i Norge.
    Sverre hadde først drept Magnus' far Erling Skakke på Kalvskinnet.

    På austsida av innløpet til Sogndalsfjorden ligg Fimreite-gardane. Her er ingen fornminne som viser spor etter busetnad før det kjende slaget ved Fimreite i 1184. Men frå andre halvdel av 1300-talet kjenner ein til at omlag halve Fimreite var eigd av adelsmenn, medan resten var kyrkjegods.

    Died:
    Fra heimskringla.no:

    Den 15.juni 1184 skrives kong Magnus Erlingson ud af sagaen, da han falder i slaget ved Fimreite.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 208. Erling Magnussen  Descendancy chart to this point died in 1207 in Tønsberg, Vestfold, Norge.

  8. 176.  Erling Alvsen på Kviden Descendancy chart to this point (142.Alv9, 96.Ingrid8, 71.Ragnvald7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Valdres, Oppland, Innlandet, Norge; Birkebeiner. Erling tilhørte stormannsætten på Kviden i øverste del av Valdres.

    Notes:

    Occupation:
    Bård Guttormssons sønner Guttorm og Skule, Inge Bårdssons halvbrødre, ble oppfostret hos sin morfar Erling Alvsen.

    Biskop Nicolas sendte folk opp til Valdres for å bemektige seg guttene. Erling fikk nyss om dette og sendte dem straks til en avsides skogsbygd hvor de var trygge så lenge baglerne var der oppe. Deretter sendte Erling dem til deres halvbror, kong Inge, hvor de siden oppholdt seg.

    Erling kalles - Erling Bonde - det er angitt at han har vært lendermann, men dette er tvilsomt.

    Kilder:
    Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334, Bind XIV (1940), side 22.
    Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 895.
    Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

    Family/Spouse: NN Skårvangsole. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 209. Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein"  Descendancy chart to this point was born about 1165 in Valdres, Oppland, Innlandet, Norge.

  9. 177.  Erik Valdemarsen av Danmark Descendancy chart to this point (149.Valdemar9, 97.Sofia8, 73.Richitza7, 49.Boleslav6, 31.Vladislav5, 15.Maria4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1216; died on 10 Aug 1250 in Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1241, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Erik var dansk medkonge fra 1232, dansk enekonge fra 1241–1250. Hans regjeringstid var full av bitre kamper mellom Erik og brødrene hans, mest hertug Abel av Sønderjylland, som fikk Erik myrdet.

    Det var til stor irritasjon for hans to brødre, Abel og Kristoffer, som begge ønsket å få del i makten. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holsteinske svogre.

    I 1244 ble de forlikte til delta på et felles korstog mot Estland, men snart blusset kampen opp mellom dem igjen.

    For å finansiere disse kampene la Erik i 1249 skatt på hver plog, noe som var en rettferdig skatt ettersom antallet ploger sto i forhold til den dyrkede jorden. En penning var såpass lite beløp at alle kunne betale, men harde inndrivelse av skatten skaffet ham tilnavnet Plogpenning. Skatten var ikke særlig populær, og i 1249 måtte han flykte fra rasende bønder i Skåne som nektet å betale.

    I tillegg røk Erik også uklar med kirken og den mektige Hvide-slekten. På denne tiden var bispene meget offensive. I 1237 måtte Erik skaffe seg pavens brev mot de bisper som nektet å innsette prester som var utpekt av kongen i hans kirker. Erik var likevel en kirkens mann. For egen regning påbegynte han oppførelsen av Gråbrødre kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet.
    Dronning Jutta nevnes som et vitne i et brev hvor kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte et ønske om å få dø i Franciskanenes (gråbrødrenes) ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde.

    I 1250 lykkes det for Erik å erobre størsteparten av Abels hertugdømme, Rendsburg, og de møttes hos Abel for å slutte forlik, etter megling av søsteren Sophie av Brandenburg. Under besøket, som fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9. august 1250, ble Erik tatt til fange, og halshugget av en av Abels menn. Liket ble senket ned i Slien.

    Erikskrøniken, Sveriges eldste historiske kildeskrift, kritisert for sin politiske subjektivitet som drar ned troverdigheten, men er ellers en fargeglad skildring av en periode som var full av kongedrap og politiske intriger i de samtlige nordiske landene Norge, Danmark og Sverige. Blant annet beskriver krøniken kong Erik av Danmarks voldsomme død (utdrag i original tekst):

    Danmark thz fik digher skadha thz konung erik aff ringst han bleff swa jammerlika döder han var forradin aff sinom bröder Hans broder het hertugh abel han gaff sith rad ok vilia ther tell thz man honom nidh i slää sänkte Ve ward honom at han thz tenkte Fatighe fiskara hitto vpa hans liik hwar thz a grunden laa Ok fördot til landz i thera baat önkelika dödh ok illa waat Huar man honom förde eller baar ther brunno liwss ä hwar han war The gud nid aff hymelin sende oc the helgo ängla tände Gud hauer giort han swa säligh at han er i hymerike häligh Abel var tha konung en lithen riidh sidan vart han dräpin i strid han wart släghin i häll aff frisa Nw haffuer han i heluite engen lisa we er them swa jorderikis ödh...

    I 1258 ble hans jordiske levninger overført til St. Bendts kirke i Ringsted hvor han ble gravlagt. På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død.

    Erik ble æret av folket som helgen.

    Died:
    I Rendsburg, mens han var på besøk hos sin bor Abel for å slutte forlik, ble Erik tatt til fange og halshugget av Laue Gudmundsen, en av bror Abels menn. Dette fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9.august 1250.

    Liket av kong Erik ble senket ned i Slien.
    Et kalkmaleri i St.Bendts kirke i Ringsted skal vise denne siste hendelsen.

    Family/Spouse: Judith av Sachsen. Judith (daughter of Albert av Sachsen and Agnes av Østerrike) was born in 1223; died on 02 Feb 1267. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 199. Sofia Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point
    2. 200. Ingeborg Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287.
    3. 201. Jutta Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born in 1246; died in 1284.
    4. 202. Agnes Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born in 1249; died between 1288 and 1295.

  10. 178.  Abel Valdemarsen av Danmark Descendancy chart to this point (149.Valdemar9, 97.Sofia8, 73.Richitza7, 49.Boleslav6, 31.Vladislav5, 15.Maria4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1218; died on 29 Jun 1252 in Friesland, Schleswig-Holstein, Tyskland.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1232, Sønderjylland, Danmark; Hertug av Sønderjylland
    • Occupation: 1 Nov 1250, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Abel, nest eldste sønn av Valdemar og Bengjerd, ble gift med Mechtilde, datter av Adolf 4 av Holstein.

    Abel var innsatt av faren til hertug av Sønderjylland i 1232 og med ekteskapet med Mechthilde, som var inngått mot farens vilje, kom han i motsetningsforhold til Erik.

    Det var i 1237 at Abel giftet seg med Mechthilde, datter aa grev Adolf 4. av Holsten.
    Da Adolf 4. trakk seg tilbake til et franciskansk kloster samme år, var Abel i flere år formynder for sine mindreårige svogere Johan og Gerhard.

    På grund af Mechthildes afstamning bidrog ægteskabet til stor holstensk indflydelse på Abels og den senere Abelslægts sønderjyske hertugdømme.

    Som hertug af Slesvig kom Abel i strid med sin bror Erik Plogpenning.

    Ved Valdemar Seiers død i 1241 ble Abels bror, Erik, konge etter deres far. I de følgende år lå Abel i strid med sin storebror for at oppnå større uavhengighet for sitt sønderjyske hertugdømme. Det var anledningen til en mangeårig borgerkrig, hvor blant andet Randers ble brent av Abels tropper.

    Stridighetene fortsatte inntil Abel og Eriks søster Markgrevinde Sophie av Brandenburg forhandlet på plass en skrøpelig våpenhvile.

    Kong Erik Plogpenning ble drept i 1250, under et besøk hos Abel, og Abel ble mistenkt for at stå bak. Abel bedyret sin uskyld i Erik`s død og avla ed sammen med 24 av sine riddere ved landstinget i Viborg. Deretter ble Abel hyllet som konge.

    På grunn av mordet på broren ble følgende vers diktet om kong Abel:

    Abel af navn,
    Kain af gavn.

    Occupation:
    Abel ble valgt til konge og kronet sammen med sin dronning i Roskilde 1.november 1250.

    Under en ekspedisjon mot friserne for å tvinge igjennom skattekrav, led Abel nederlag, og ble drept under flukt 29.juni 1252 ved Husum Bro ut for halvøya Ejdersted.

    Da Abel ble drept oppholdt hans eldste og halvvoksne sønn Valdemar seg i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å overta kronen, men ble arrestert av erkebiskopen av Køln, Konrad Lotharsen av Ahr-Hochstaden. Her ble han holdt som fange, inntil de schauenburgske grever av Holsten betalte løsepengene for ham i 1253.
    Da han kom til Danmark, var Abels lillebror Kristoffer imidlertid blitt valgt til konge. Herved var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og yngre linje av kongehuset, som kom til at vare i flere årtier.
    Kristoffer ble kronet i Lund Domkirke 1.juledag 1252.

    Etter Abels død gikk hans enke dronning Mechthilde i kloster, men forlot det senere igen.
    I 1261 giftet hun seg på ny, denne gang med Birger Jarl av Sverige.

    Died:
    Fra heimskringla.no:

    Den 29.juni 1252 faller kong Abel Valdemarsen i slaget ved Oldenswort i Nordfriesland, under et felttog mot friserne.

    Han ble konge 1.november 1250, etter drapet på broren Erik Plogpenning, og er dermed den danske kongen som har hatt den korteste regjeringstid i historisk tid.


  11. 179.  Kristoffer Valdemarsen av Danmark, "Kristoffer 1"Kristoffer Valdemarsen av Danmark, "Kristoffer 1" Descendancy chart to this point (149.Valdemar9, 97.Sofia8, 73.Richitza7, 49.Boleslav6, 31.Vladislav5, 15.Maria4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1219; died on 29 May 1259 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1252, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Kristoffer 1 av Danmark (født 1219, død 29.mai 1259) var dansk konge i 1252–1259, sønn av kong Valdemar Sejr, og yngste bror av Erik Plogpenning og Abel av Danmark, begge brødre var konge før ham.

    Da kong Abel ble drept i et bondeopprør i 1252 var hans sønn i Valdemar av Slesvig i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å gjøre krav på Danmarks krone som sin fars eldste sønn, men i Köln ble han arrestert av erkebiskop Konrad av Ahr-Hochstaden. Her ble holdt som fange inntil de schauenburgske grever av Holstein betalte løsepenger for ham i 1253. Da han nådde fram til Danmark, var onkelen Kristoffer allerede blitt valgt til konge. Dermed var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og den yngre slektslinjen av kongehuset, som kom til å vare i årtier.
    Kristoffer ble kronet til konge i Lund domkirke på juledagen 1252.

    Kong Kristoffer satte i gang bestrebelser for å få sin bror Erik Plogpenning anerkjent som martyr eller helgen. Foruten at det alltid er heldig å ha en helgen i familien var den viktigste grunnen å få brennmerket Abel som brodermorder, og dermed utelukke hans slekt, først og fremst nevøen Valdemar, nå hertug av Slesvig, fra tronfølgen. Kristoffer samlet opplysninger om ulike undre som hadde skjedd ved Eriks grav. Abels tilhengere var imot forsøket og samtidig ble kongens forhold til kirken stadig forverret.

    Ved å tillate Abels sønn Valdemar å bli hertug av Slesvig unngikk Kristoffer umiddelbart borgerkrig, men ble selv mål for intriger og forræderi. Både Slesvig som Holstein sto for en tid uavhengig av kongens styre.

    Erkebiskop Jakob Erlandsen, som med pavens velsignelse var blitt innsatt på bispesetet i Lund, var tilhenger av en sterk og uavhengig kirke. Han kom i konflikt med kongen om blant annet de geistliges leidangsplikt og skatteplikt på lik linje med enhver annen jordeier. Biskop Jacob nektet og gikk så langt som å forby bønder som levde eller arbeidet på kirkens eiendommer om å yte militærtjeneste for kongen. Biskopen var kanskje den rikeste i hele kongedømmet og insisterte samtidig at et verdslig styre ikke hadde kontroll eller makt over kirken, dens eiendom eller kirkens ansatte. Han bannlyste kongen for å slå fast at han ikke ville bøye seg for kongens vilje.

    Erkebiskopen kjempet dog ikke kun for kirken. På morssiden slektet han på den mektige Hvide-slekten som tilhørte avdøde kong Abels tilhengere. Det kom til uttrykk da Jakob Erlandsen nektet å krone Kristoffers sønn Erik Klipping som medkonge og tronfølger.

    I 1256 samlet erkebiskopen rikets fremste til et møte i Vejle hvor de vedtok konstitusjonen Cum Ecclesia Daciana. Her står det at riket vil bli lyst i interdikt (det vil si forbud mot alle kirkelige handlinger) hvis kongen utsetter geistlige for overgrep. Jakob Erlandsen ville innføre kanonisk rett i Danmark, det vil si tvinge igjennom gyldigheten av pave Gregor 9's Liber Extra. Den danske kirkekamp hadde tilsvarende paralleller over hele Europa, blant grunnet pave-keiser-striden.

    Vinteren 1257–1258 gikk de holstenske grever på anmodning fra Jakob Erlandsen, og for sikre deres nevøs arverett til hertugdømmet Slesvig i Sønderjylland, til angrep på Danmark, men angrepet ble avverget.

    I februar 1259 ble Jakob Erlandsen arrestert av mecklenburgske soldater. I følge en beretning ble han til spott og spe iført en verdslig drakt med en lue av revehaler, deretter bundet og kastet i fengsel. Erkebispesetet i Lund, og kort tid etter også biskop Peder Bang i Roskilde (som var i familie med Jakob Erlandsen) lyste interdikt over kongen.

    Sverige og Norge hadde inngått en politisk allianse mot Danmark allerede før Kristoffer var blitt konge ved at de var blitt provosert av kong Abels innblandinger.

    I 1256 foretok Håkon 4 Håkonsson et plyndringstokt mot dansk land i Halland.
    I 1257 ble det inngått forlik mellom Kristoffer og Håkon Håkonsson. Det samme året var det et bondeopprør i Danmark som brøt ut på nytt i 1258 som et resultat av Kristoffers nye eiendomsskatt, men danskekongen fikk slått disse ned.

    I 1259 flyktet biskop Peder Bang av Roskilde til Rügen og overtalte fyrst Jaromar 2, prins av Rügen, som var Erik Abelssons svigerfar, til å gjøre landgang på Sjælland. Herfra inntok han København. Jarmers Tårn er oppkalt etter fyrsten.

    Før Kristoffer rakk å reagere døde han den 29.mai 1259 i Ribe hvor han hadde dratt for å være hos biskopen. I følge et rykte skal han ha blitt forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster da han ga kongen nattverden. Året etter ble Arnfast gjort til biskop av Århus av erkebiskop Jakob Erlandsson, men paven omgjorde vedtaket.

    Kristoffer ble gravlagt foran høyalteret i Ribe domkirke kort tid etter sin død av den lokale biskop til tross for interdiktet.

    Det er mulig at kongen døde av naturlige årsaker, men hans tilhengere kalte ham Krist-Offer.

    Kristoffer var gift med Margarete Sambiria Samborsdatter av Pommern. De fikk følgende barn:

    Erik Klipping, konge av Danmark,
    Valdemar,
    Niels,
    Mechthilde, eller Matilda (død 1311), gift med Albert 3, margreve av Brandenburg,
    Margrete (død 1306), gift med greve Johan 2 av Holstein-Kiel,
    Ingeborg.

    Dronningen og Jaromar var altså begge vendere fra Rügen, og den gylne, vendiske drage på rød bunn var tidligere med i det danske riksvåpen.

    Died:
    Fra heimskringla.no:

    Den 29.mai 1259 dør kong Kristoffer 1. Valdemarsen av Danmark.
    Et ondsindet rygte vil vide, at han blevet forgivet af abbed Arnfast fra Ryd Kloster.

    Kristoffer married Margrethe (Sambiria) av Pommern about 1248. Margrethe (daughter of Sambor av Pommern, "Sambor 2" and Mechtild av Mecklenburg) was born about 1230 in Pommern, Tyskland; died on 01 Dec 1282. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 210. Erik Kristoffersen av Danmark, "Erik 5"  Descendancy chart to this point was born about 1249 in Lolland, Danmark; died on 22 Nov 1286 in Finderup, Jylland, Danmark.

  12. 180.  Harald Gudrødsen, "Harald 3" Descendancy chart to this point (151.Gudrød9, 98.Ragnvaldr8, 74.Gudrød7, 50.Olaf6, 33.Ragnhild5, 16.Ellisiv4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1210; died about 1287.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1249, Isle of Man, England; King of the Isles.

    Notes:

    Occupation:
    Isle of Man, England 1249-1250, Konge av Sudrøyene.

    Ekteskap: Ragnhild Olofsdotter?

    I 1266 kom Sudrøyene og Man under Skottland, og siden kom kongeriket Man under England.

    Det norske språket på Man døde ut på 1400-tallet.

    Haraldr Guðrøðarson was a mid thirteenth-century King of the Isles. He was the son of Guðrøðr Ragnvaldsson, King of the Isles, son of Ragnvaldr Guðrøðarson, King of the Isles.
    Haraldr Guðrøðarson and his predecessors were members of the Crovan dynasty, and ruled an island-kingdom that encompassed the Mann and portions of the Hebrides, variously known as the Kingdom of the Isles or the Kingdom of Mann and the Isles.

    In the early thirteenth century, Haraldr Guðrøðarson's paternal grandfather, Ragnvaldr Guðrøðarson, fought over the kingship with his younger half-brother, Óláfr Guðrøðarson. The kin-strife between the 2 was continued by their descendants, and in time included Haraldr Guðrøðarson himself. Ragnvaldr Guðrøðarson was slain in 1229, whereupon Óláfr took up the kingship.
    In 1231, Óláfr co-ruled a split kingdom with Ragnvaldr Guðrøðarson's son aforesaid son, Guðrøðr Ragnvaldsson. On the latter's death in the same year, Óláfr ruled the entire kingdom until his own death in 1237, whereupon he was succeeded by his son, Haraldr Óláfsson, who was in turn succeeded by another son of Óláfr, Ragnvaldr Óláfsson.

    In 1249, Ragnvaldr Óláfsson was slain by a knight who appears to have been an accomplice of Haraldr Guðrøðarson. Immediately following the assassination,

    Haraldr Guðrøðarson first appears in the mediaeval Chronicle of Mann, the main historical source for the Crovan dynasty, when it records that he took control of the island-kingdom and replaced the chieftains of the old regime with followers of his own choosing. Although he was recognised as the legitimate ruler of the kingdom by Henry 3, King of England at first, he was later summoned to Norway by Hákon Hákonarson, King of Norway, for his seizure of the kingdom. Upon his removal from Mann, Haraldr Guðrøðarson is not heard from again. In his absence, Magnús Óláfsson, yet another son of Óláfr, unsuccessfully attempted to seize Mann with Hebridean and Norwegian military support. The leadership of the Manx defenders in this action may have been adherents to Haraldr Guðrøðarson's cause. Even so, Magnús returned 2 years later and succeeded to the kingship, becoming the last of the sea-kings of the Crovan dynasty.

    Haraldr Guðrøðarson was a member of the Crovan dynasty, a family of sea-kings who ruled the Mann and parts of the Hebrides from the late eleventh century to the mid thirteenth century. He was the son of Guðrøðr R?gnvaldsson, King of the Isles (died 1231), who was in turn a son of Ragnvaldr Guðrøðarson, King of the Isles (died 1229). Although the latter monarch may have managed to rule a somewhat independent kingdom, surrounded by formidable Norwegian, Scottish, and English monarchs, his successors fell under the shadow of Hákon Hákonarson, King of Norway (died 1263), and rendered tribute to the latter in recognition of Norwegian overlordship.

    Ragnvaldr Guðrøðarson and his younger half-brother, Óláfr Guðrøðarson (died 1237), warred over the dynasty's island-kingdom in the early thirteenth century, until the former was slain battling Óláfr in 1229. Ragnvaldr Guðrøðarson's aforesaid son, Guðrøðr Ragnvaldsson, took up his father's claim to the throne, and at his height co-ruled the kingdom with Óláfr in 1231. Guðrøðr Ragnvaldsson was slain in 1231, however, and Óláfr ruled the entire island-kingdom peacefully afterwards until his own death in 1237.
    Óláfr was succeeded by his son, Haraldr Óláfsson, King of Mann and the Isles, who later travelled to Norway and married a daughter of Hákon, but lost his life at sea on his return voyage in 1248.

    In the year of Haraldr Óláfsson's drowning, 2 prominent members of Clann Somhairle, Eóghan Mac Dubhghaill, Lord of Argyll (died c. 1268-1275), and his second cousin Dubhghall mac Ruaidhrí (died 1268), travelled to Hákon in Norway and requested the title of king in the Hebrides. Hákon subsequently bestowed the title upon Eóghan, and in 1249, upon learning of Haraldr Óláfsson's death, Hákon sent Eóghan westward to take control of the Hebrides. In May 1249, Haraldr Óláfsson's brother, Ragnvaldr Óláfsson (died 1249), formally succeeded to the kingship.

    The mid thirteenth-century Chronicle of Mann records that, on 30 May 1249, Ragnvaldr Óláfsson was slain in a meadow near the Church of the Holy Trinity at Rushen, and later buried at the Church of St Mary at Rushen. The chronicle names one of Ragnvaldr's killers as a certain knight named Ívarr, and identifies the others as the latter's followers. Immediately following Ragnvaldr's death, Haraldr Guðrøðarson makes his first appearance in the chronicle, as it records that he then seized the kingship.

    The chronology of events surrounding Ragnvaldr's death suggests that Haraldr Guðrøðarson and Ívarr were allies. Moreover, a letter of Henry 3, King of England (died 1272), dated April 1256, further supports the likelihood of an alliance, as the letter commands Henry's men not to receive the Haraldr Guðrøðarson and Ívarr who - wickedly slew - Ragnvaldr.
    The identity of Ívarr is uncertain. His designation as a knight may indicate that he was an élite of some sort. One possibility is that he may have been a member of the Crovan dynasty, and possibly a descendant of Guðrøðr Óláfsson. Certainly, a man of the name is known to have been a son of Guðrøðr Óláfsson, although nothing more is known of him, and it is unlikely that a man born before 1187 would have been active in 1249.
    The chronicle makes no mention of the knight's ancestry, and this may be evidence that he was not related to the Crovan dynasty in any meaningful way. It is likely that he is identical to the - domino Yuor' de Mann - (Lord Ívarr of Mann) who is recorded in one of Haraldr Óláfsson's charters of 1246.

    Following Haraldr Guðrøðarson's takeover, the chronicle records that he then drove out all of the chiefs and nobles of the old regime who had been supporters of the deceased Haraldr Óláfsson, and then replaced them with men whom the latter had previously exiled.

    An example of the chronicle's bias against the descendants of Ragnvaldr Guðrøðarson is one of the 2 miracle narratives preserved by this source. The story in question is about a miracle attributed to St Mary, which may have been incorporated into the chronicle in order to discredit the reign of Haraldr Guðrøðarson.
    Whatever the case, the story deals with an aged chieftain named Domnall, who is described as a close friend of Haraldr Óláfsson, and regarded by the latter as worthier than others. The chronicle relates how Domnall and his young son were forced to flee from Haraldr Guðrøðarson to the sanctuary of the Church of St Mary at Rushen.
    The latter, however, is stated to have tricked them into leaving the church-grounds, whereupon they were immediately seized. It was in this time of need, so the story says, that Domnall's prayers to St Mary were answered, and that it was through her divine intervention that he and his son escaped from their imprisonment. The chronicle states that Domnall himself recounted the story to the chronicle's compilers.
    The account itself seems to have been used as means to portray Haraldr Guðrøðarson as a distrustful oath-breaker, and thereby further discredit the line of Ragnvaldr Guðrøðarson; conversely, the connection between Haraldr Óláfsson and the divinely favoured Domnall may have been intended to imply legitimacy in regards to Óláfr's line. Although the identities of Domnall and his son are uncertain, there is reason to suspect that they are identical to Domhnall mac Raghnaill, the eponym of Clann Domhnaill, and his son, Aonghus Mór (died c. 1293).

    Haraldr Guðrøðarson may have attempted to strengthen his hold on the kingdom by entering into negotiations with Henry; and was, for a time at least, regarded as a legitimate ruler by that English king, as a license of safe-passage granted by him, valid from 28 December 1249 to 29 September 1250, acknowledges Haraldr Guðrøðarson's kingship, and gives him free pass to travel to the English court.

    Haraldr Guðrøðarson's reign was not a long one. In 1250, the chronicle records that he was summoned by letter to the Norwegian royal court because Hákon was displeased at how Haraldr Guðrøðarson had wrongfully seized the kingship which was not his by right. The chronicle notes that the Norwegian king intended that Haraldr Guðrøðarson should never return to Mann, and he was consequently kept from returning to the island-kingdom. Nothing further is heard from him.

    In the same year, the chronicle records that Magnús Óláfsson (died 1265) — yet another son of Óláfr — and Eóghan arrived on Mann with a force of Norwegians.
    The exact intentions of the invaders are unknown for certain. It is possible that they may have intended to install Magnús as king.
    At the very least, Eóghan was likely looking for some form of compensation, as he had previously been forcefully dispossessed of his mainland Scottish lordship by Alexander 2, King of Scots (died 1249) for his refusal to renounce his allegiance to Hákon.
    The chronicle states that the invaders made landfall at Ronaldsway, and entered into negotiations with the Manx people; although, when it was learned that Eóghan styled himself - King of the Isles the Manxmen took offence and broke off all dialogue. The chronicle describes how Eóghan had his men form-up on St Michael's Isle, an island that was attached to Mann by a tidal causeway, and that the Manxmen formed-up on the mainland, on the beach opposite the island.
    When the tide began to recede, the chronicle states that Eóghan and those men closest to him boarded their ships, although much of his force remained stationed on the island.
    As evening drew near, the chronicle records that an accomplice of Ívarr led an attack upon the island and routed Eóghan's forces there.
    The next day, the chronicle states that the invading forces left the shores of Mann.

    Ívarr's connection to the Manx attack on the invading forces of Eóghan and Magnús may suggest that there was still considerable opposition on Mann by adherents of Haraldr Guðrøðarson to the prospect of Magnús' kingship there.
    Two years later, the Chronicle of Mann and the Chronicle of Lanercost record that Magnús returned to Mann and with the consent of the Manxmen began his reign.
    There are indications that opposition to Magnús, and thus possibly support of Haraldr Guðrøðarson, continued into the mid 1250s. For example, the chronicle records that Hákon bestowed upon Magnús the title of king in 1254; and further notes that, when Magnús' opponents heard of this bequeathment, they became dismayed and their hopes of overthrowing him gradually faded away.
    Furthermore, Henry's 1256 letter, which orders his men not to receive Haraldr Guðrøðarson and Ívarr, may indicate that the two were still alive and active at the time. Whatever the case, Magnús, the last reigning king of the Crovan dynasty, ruled unchallenged as King of Mann and the Isles until his death in 1265.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 211. Torleif Haraldsen  Descendancy chart to this point was born in Isle of Man, England; died after 1280 in Norge.

  13. 181.  Godred Magnusen, "Godred 4" Descendancy chart to this point (152.Magnus9, 99.Olaf8, 74.Gudrød7, 50.Olaf6, 33.Ragnhild5, 16.Ellisiv4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died on 8 Oct 1275 in Isle of Man, England.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1265, Isle of Man, England; Konge 1265-1266.

    Notes:

    Occupation:
    Godred 4 Magnusson, sønn av Magnus 3 Olavsson, var kortvarig konge av Man (Mann) i 1275. Han falt i slaget ved Ronaldsway den 8.oktober 1275 mot en skotsk hær sendt av kong Aleksander 3 av Skottland. Med Godreds død ebbet den norrøne mannslinjen til den gamle kongeslekten på øya Man i Irskesjøen ut, og hans øvrige familie flyktet til Norge.

    Det er ikke nevnt om Godred var gift eller om han hadde noen sønn. Derimot kan han ha hatt en datter ved Magnhild som skal ha reist til Norge i tiden etter Godreds død. Navnet hans var blitt etablert på Man fra og med Godred Crovan, en av Godred Magnussons forgjengere, men navnet var uansett populær fra tidlig middelalder med varianter som Godfred, Godfrey, Giotto og videre, og betyr Guds fred.

    Godred var et resultat av en lang rekke dynastiske forbindelser i og rundt Irskesjøen. Han var sønn av Magnus 3, også konge av Man, men underlagt den norske kronen som vasall og Man som norsk skattland. Man var blitt annektert av Skottland etter Magnus' død i 1265.

    Godreds onkel var Harald 1 Olavsson Svarte, også konge av Man, men mer engasjert på Hebridene. Han døde sammen med sin brud på bryllupsreisen tilbake fra Norge hvor han var blitt gift med Cecilia Håkonsdatter, datter av kong Håkon Håkonsson av Norge.
    Magnus Olavsson var en yngre bror av Harald, og ble siden selv konge av Man. Han følte sin posisjon truet av sterke monarkier rundt seg, både Skottland og England, og søkte anerkjennelse som konge av Man i Norge.

    Magnus deltok i Håkon Håkonssons store felttog mot Skottland, og slåss i slaget ved Largs i 1263. Magnus Olavsson døde i Castletown den 24.november 1265 og ved Perthtraktaten i 1266 oppga Håkons sønn og arvtager Magnus Lagabøte alle norske krav på Man og de andre øyene mot Skottland. Man havnet uvillig inn under Skottland som sendte representanter for den skotske kronen til øya. Svært lite er kjent fra Mans historie i årene mellom 1266 og 1275.

    Hans mor var Maria eller Mary av Argyll, en uklar skikkelse, som giftet seg som enke etter Magnus 3 først med Maol Íosa 2, jarl av Strathearn, og deretter med sir Hugh de Abernethy, og til sist med en William FitzWarin og døde en gang før 1303 og skal ha blitt gravlagt i Christ Church Greyfriars i London.
    Hun var datter av Eóghan av Argyll (anglifisert som Ewen av Argyll) og nedstammet i direkte linje fra Somerled, en høvding av både gælisk og norrøn bakgrunn, og som selv erobret Man fra sin svoger for en kortere tid. Hun fikk også barn med sine andre ektemenn.

    Vi vet ikke når Godred ble født og hvor gammel han var i den urolig tiden mellom 1266 og 1275. Hva som synes klart er at det gamle maktgrunnlaget for kongene på Man var gått i oppløsning. Det var kun Man tilbake mens den skotske kongen hadde tatt kontroll over øygruppene Hebridene, Skye, Islay, Mull of Kintyre, Arran og fastlandsområdet Argyll, hvor hans mor kom fra. Også Man var formelt underlagt Skottland, men vi vet lite om hva som skjedde på Man i denne tiden, unntatt at den skotske kongen utpekte bailiffer (en form for lensmenn) til Man, noe som nevnes den skotske Lanercost-krøniken.

    I 1275 ble det strid om utnevnelsen av en ny biskop på Man, og det brøt ut stridigheter. At de skotske representantene ble dårlig mottatt synes opplagt, og kom i konflikt med lokale interesser. Over tid må striden ha toppet seg. Folket og mennene på Man valgte i 1275 å utrope Godred Magnusson som sin konge og leder, og således gjeninnføre det gamle norrøne styret. Det var en åpen krigserklæring mot den skotske kongen.

    Godreds maktbase synes å ha vært i landsbyen Castletown som hadde en trygg havn og en mindre festning, Castle Rushen, som hans far hadde øyensynlig begynt å reise i stein fra en tidligere festningsverk i tømmer.

    Den skotske kongen så på Godred og mennene på Man som ulydige opprørere, og sendte en flåte og en hær mot Man. Hæren var ledet av den skotsk-normanniske adelsmannen John de Vesci, herre av Alnwick. Hvor stor den skotske styrken var er uvisst, men det nevnes at det var andre adelsmenn i følget. Antagelig var disse riddere i rustninger, profesjonelle soldater, mens mennene på Man, både de av mansk som de av norrøn bakgrunn, var bønder og fiskere som sluttet opp om sin leder.
    Skottene gikk i land ved St Michael's Isle rett nord for Langness den 7.oktober 1275. Folket på Man må ha vært så forberedt som de kunne være og da skottene sendte bud til Godred og hans menn om Guds og kongen av Skottlands fred på betingelse at de la til side deres absurde innbilskhet og overga seg til kongen og hans adel.

    Godred og hans menn avslo tilbudet om betingelsesløs overgivelse, og slaget kom i gang før soloppgang den påfølgende dagen 8.oktober, mens mørket fortsatt dekket jorden. Stedet hvor slaget utspilte seg var Ronaldsway mellom Castletown og St Michael's Isle. Lanercost-krøniken slår kun fast at mennene fra Man ble drept, og blant de store tapene som de manske krigerne fikk var antagelig Godred selv blant de drepte da han ikke nevnes siden. I henhold til Krøniken om kongene av Mann og Øyene døde 537 menn. Med ham døde også den mannlige slektslinjen av det gamle norrøne dynastiet på Man ut. Det har vært spekulert om Godred kanskje likevel overlevde og flyktet til Wales.

    Godred nevnes siden ikke i klartekst i noen kilder slik at det er sannsynlig at han var en av de drepte. Ved en utbedring av Mans flyplass på Ronaldsway i 1936 ble funnet et stort antall skjeletter som synes å ha blitt kastet sammen på uordnet vis. Det ble antatt av arkeologene fra Manx museum at denne samlingen av skjeletter kan ha vært en massegrav for de soldatene som falt i slaget ved Ronaldsway i 1275. Muligens var Godred en av de døde som slengt ned i graven.

    Den mannlige slektslinjen døde ut med Godred Magnusson, men han synes å ha kvinnelige etterkommere. Bortsett fra den nevnte datteren Magnhild må det antagelig ha vært andre. I 1293 nevnes det om en viss kvinne ved navn Affreca, en mulig datterdatter av Godred, og som hevdet å være hans lovlige arving ved et brev av 15.juni 1293 av Edvard 1 av England til hans skotske vasall Johan Balliol. Den Affreca som ble gift med John de Courcy var datter av en annen mansk konge, Godred 2 Olavsson Svarte (død 1187) som Godred Magnusson her muligens blir forvekslet med. Kravet på Man er dog reelt da hun uansett var i samme slekt.

    Den 25.mars 1305 utsendte Affreca en beskjed at hun hadde overført sin rettigheter til Man til en Simon de Montacute, og ved 1307 synes det som om Edvard 1 av England hadde gjenopptatt og gjennomført sitt krav på Man.

    Maria eller Mary, en datter av Ragnvald 2 Gudrødsson, også en tidligere konge av Man, skal også ha gjort krav på Man, og hennes barnebarn, John Waldebeof, skal ha henvendt seg til Edvard 1 av England, uten at den engelske kongen lot til å bry seg større.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 212. Magnhild (Maude) Godredsdatter  Descendancy chart to this point

  14. 182.  Ragnhild Jonsdatter på Randaberg, "på Giske" Descendancy chart to this point (154.Ragnhild9, 106.Kristina8, 79.Malmfrid7, 53.Mstislav6, 37.Vladimir5, 19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1175 in Randaberg, Rogaland, Norge.

    Family/Spouse: Nokve på Giske. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 213. Ragnhild Nokvesdatter på Giske  Descendancy chart to this point died about 1247.

  15. 183.  Erling Magnussen Descendancy chart to this point (155.Magnus9, 106.Kristina8, 79.Malmfrid7, 53.Mstislav6, 37.Vladimir5, 19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died in 1207 in Tønsberg, Vestfold, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1204, Tønsberg, Vestfold, Norge; Konge i Viken for baglerne.

    Notes:

    Occupation:
    Erling Steinvegg utga seg for å være sønn av Magnus Erlingsen. Etter å ha båret jernbyrd (bevise ved å bære glødene metall et bestemt antall skritt uten å vise smerte) ble han hyllet av baglerne som konge i Viken 1204.
    Overfalt Nidaros i 1206, og døde i Tunsberg.
    Sønnen Siggurd Ribbung (1204-1226) ble i 1219 valgt til konge av ribbungene (Østlandet).


  16. 184.  Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein" Descendancy chart to this point (156.Erling9, 109.Alv8, 80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1165 in Valdres, Oppland, Innlandet, Norge.

    Family/Spouse: Bård Guttormsen på Rein. Bård (son of Guttorm Åsulvsen på Rein and Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske") was born about 1150 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 03 Apr 1194 in Florvåg, Askøy, Hordaland, Vestland, Norge; was buried after 3 Apr 1194 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 214. Sigrid Bårdsdatter på Rein  Descendancy chart to this point died after 1237 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.
    2. 215. Skule Bårdsen på Rein  Descendancy chart to this point was born about 1189 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 May 1240 in Elgeseter, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge.
    3. 216. Ingeborg Bårdsdatter på Rein, "på Tornberg"  Descendancy chart to this point was born about 1194 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.
    4. 217. Guttorm Bårdsen på Rein  Descendancy chart to this point was born before 1204.

  17. 185.  Håkon Håkonsen av Norge Descendancy chart to this point (158.Margrethe9, 118.Skule8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born on 10 Nov 1232 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 30 Apr 1257 in Tønsberg, Vestfold, Norge; was buried after 30 Apr 1257 in St.Halvardskirken, Oslo, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1240, Norge; Norsk konge.

    Notes:

    Occupation:
    Håkon Håkonsson Unge, formelt norsk samkonge i årene 1240–1257. Håkon Unge var sønn av kong Håkon Håkonsson (1204–1263), som også ble kalt Håkon gamle, og dronning Margrete Skulesdatter (død 1270).

    Den norske tronarvingen Håkon Unge fikk kongstittel på Øretinget i 1240 da hertug Skule gjorde opprør for å kreve den norske kongedømmet for seg selv, men mislykkes.

    Håkon ble gift med Rikitsa Birgersdatter av Bjälboætten i Oslo i 1251. Rikitsa var datter av den mektige svenske riksforstanderen og jarlen Birger Magnusson, grunnleggeren av Stockholm, far til to sønner som begge ble konger av Sverige og styrte selv som Sveriges reelle hersker som formynderregent fra 1248 og til sin død i 1266.

    Ekteskapet var en dynastisk allianse mellom det norske og det svenske kongedømmene og en forlengelse av fredsavtalen fra 1249 som sa at det skulle være fred mellom Norge og Sverige, uvenner av den ene eller den andre ikke trives eller tåles i den andres rike.

    Deres eneste barn var Sverre Håkonsson (1252–1261). Normalt ville lille Sverre ha vært berettiget for den norske tronen etter at Håkon Unges altfor tidlige død, kun 25 år gammel. Det blir ikke aktuelt når Sverre dør som barn kun 9 år gammel. Den norske tronen gikk da uansett til Håkon Unges bror Magnus Håkonsson, kjent som Magnus Lagabøte og senere dennes sønner.

    Han sendte i 1255 et gesandtskap (legasjon) til kong Alfons 10. av Kastilla (landskap i nordre og mellomste del av Spania).


    Died:
    Død i Tønsberg 30. april (eller 5. mai) 1257, begravd i St.Hallvards kirken i Oslo.

    Håkon married Rikissa Birgersdotter before 1257. Rikissa was born about 1238; died on 13 Dec 1288. [Group Sheet] [Family Chart]


  18. 186.  Kristin Håkonsdatter Descendancy chart to this point (158.Margrethe9, 118.Skule8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1234; died in 1262 in Spania.

    Kristin married Living [Group Sheet] [Family Chart]


  19. 187.  Magnus Håkonsen av Norge, "Magnus 6"Magnus Håkonsen av Norge, "Magnus 6" Descendancy chart to this point (158.Margrethe9, 118.Skule8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born on 01 May 1238 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 09 May 1280 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1257, Norge; Konge av Norge.

    Notes:

    Occupation:
    Da den eldre broren Håkon Unge ble konge sammen med sin far under hertug Skules opprør i 1240, ble Magnus hertug. Iflg. Håkon Håkonssons saga var det aktuelt å gi ham et hertugdømme som omfattet 1/3 av landet, men noen endelig avklaring fant aldri sted. Det synes likevel klart at han styrte over Sørvestlandet. Håkon Unge døde i 1257 og Magnus fikk da kongsnavn. Han ble kronet i 1261 og var enekonge fra årsskiftet 1263/64.

    Broren kong Håkon la ut på krigstokt mot Skottland sommeren 1263 for å beskytte Sudrøyene (Hebridene og Man) som var en del av Norgesveldet. Felttoget endte uten noen klar avgjørelse, men kong Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge i farens fravær ble det intet brudd i den politiske kontinuiteten. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

    Kong Magnus innledet fredsforhandlinger med kong Alexander 3 av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark sterling. Det er uklart hvor lenge skottene betalte avgiften. Bispedømmet Sodor fortsatte som en del av den norske kirkeprovinsen.
    Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

    Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt. Forholdet til Skottland var mer tvetydig. Magnus søkte å bedre forholdet gjennom en dynastisk allianse. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander 3 av Skottland, Margareta, var et steg i denne retning.

    Tilnavnet Lagabøte, det vil si Lovforbedreren, fikk han fordi han bøtte på lovene i Norge.
    Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

    Nye rangklasser og bestemmelser for riksembedsmenn og hird med adelige rettigheter og plikter. Nye titler for lendmenn og skutilsveiner (baron, ridder, væpner).
    Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov. Magnus Lagabøte sto også for den første Allmenningsloven, som bokstavlig talt ryddet grunnen for vår tids offentlige territorium, frie områder til allmenn disposisjonsrett.

    Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

    Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.

    Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.

    Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.

    Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.

    Det ble gjennomført en omfattende myntreform i 1270-årene. Etter nærmere 170 år med små ensidige pregninger, såkalte brakteater, gjeninnførte Magnus Lagabøtes penning som hovedmynt i norsk mynthistorie. For første gang ble det utgitt fraksjoner av penningen, kvartpenninger.

    Magnus Håkonsson er en av de første norske kongene som satte et tall bak sitt navn. Han kalte seg Magnus den fjerde i latinske dokumenter som Bergenstraktaten fra 1273 og Sættargjerden i Tønsberg fra 1277. Det hadde vært fem Magnus-konger før ham i henhold til kongesagaene, men to av dem var samkonger og førte ikke dynastiet videre. De gamle regnet dem derfor ikke inn i kongerekken.

    Gift med Ingeborg, datter til Erik Plogpenning, konge av Danmark. Ingeborg av Danmark, født ca.1244, død 25.mars 1287. Hun øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

    I mai 1280 døde den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Han lot seg begrave i Fransiskanerordenens kloster i Bergen. Tronfølgeren var Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.

    Magnus ble hovedperson i den siste kongesagaen som ble skrevet.

    Magnus married Ingeborg Eriksdatter av Danmark in 1261. Ingeborg (daughter of Erik Valdemarsen av Danmark and Judith av Sachsen) was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 218. Eirik Magnusen, "Eirik 2"  Descendancy chart to this point was born in 1268; died on 12 Jul 1299.
    2. 219. Håkon Magnusen, "Håkon 5"  Descendancy chart to this point was born in 1270; died on 08 May 1319 in Tønsberg, Vestfold, Norge.

  20. 188.  Olav Olavsen på Stein Descendancy chart to this point (159.Ragnfrid9, 118.Skule8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1240 in Stein, Hole, Buskerud, Viken, Norge; died about 1299 in Stein, Hole, Buskerud, Viken, Norge.

    Family/Spouse: Magnhild Hallkjellsdatter, "på Stein". Magnhild was born about 1250. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 220. NN Olavsdatter på Stein  Descendancy chart to this point was born in 1272.

  21. 189.  Jon Ivarsen på Sudrheim Descendancy chart to this point (160.Ragndid9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1245 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died about Jun 1312 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Before 1295, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Ridder og baron "hr. Jon Raud Ivarsson".

    Notes:

    Occupation:
    Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson.
    Tilnavnet Rauðr henspiller utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som bærer det samme tilnavnet.

    Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos af Hjelmsäter.

    Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev seg imidlertid arveretten.

    Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært oppkalt etter denne ane.

    Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl, Fyn, 25.september 1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.juli 1296(DN V 33).
    Videre er han medutsteder av et brev av 25.februar 1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47).

    I 1302 ble hans sønn Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.september 1302 (NGL III side 46).

    I Jon Ivarsson Raud har kong Håkon 5. hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn.
    Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Jons sønn Havtore Jonsson og kongsdatteren Agnes Håkonsdatter.

    I brev av 14.september 1307 (DN I 111) skjenket Kong Håkon ham 1,5 øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark.

    Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson, sønn til Kong Birger av Sverige.

    Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.juni 1312 (DN IV 95) mellom Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster.
    Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke lenge etter.

    Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245.
    Hr. Jons hustru nevnes ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til ektefelle for kongensdatter.
    Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten.

    I et brev av 18.desember 1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr. Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad.
    Av dette er det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse.

    Allerede godsforholdene gjør det temmelig sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr.Sigurd Havtorsson den 29.september 1342 (DN VI 166) fikk tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru Elin Toresdatter.

    Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr.Håkon og fru Elin.
    Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson, eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson (Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru Ingeborg Erlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså flere muligheter.

    Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål.
    Hr. Tores hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr. Alv Erlingsson (Milder-Alv) og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug Skules søster.

    Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten.

    Ser man nå de foreliggende momenter i sammenheng viser det seg at man vil oppnå en fullt tilfredsstillende forklaring både på de omtalte yngre slektskaps-oppgaver og på navneforholdene ved å anta at hr. Jon Rauds mor (Gudrun eller Ragndid?) var datter til Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter.
    Dermed får man også den best mulige forklaring på Sudreims-ættens fremtredende sosiale posisjon og på den omstendighet at hr. Jons sønn blir utvalgt til ektefelle for kong Håkons datter.

    Hr. Jon selv var lendbåren, det kan man på bakgrunn av slektens posisjon trygt ta for gitt.
    I Håkon Håkonssons saga omtales imidlertid bare en lendmann med navnet Ivar, nemlig Ivar Nef, men han hørte hjemme i Hålogaland, nevnes allerede i 1198 og ble lendmann ved juletid 1217. Han kan derfor ikke komme i betraktning som mulig far til Hr. Jon Raud.

    For fredstiden 1240-63 er imidlertid sagaens beretning meget lite utførlig, og da en rekke lendmenn døde ved denne periodes begynnelse, kan man med sikkerhet gå ut fra at flere av Kong Håkons fortjente, høyættede menn i denne tid har oppnådd lendmannsverdigheten, selv om dette ikke direkte er opplyst i sagaen.

    En av de personer som det ligger nær å anta at må være blitt denne utmerkelse tildel er Ivar av Skedjuhof. Skedjuhof i Sørum tilhørte på 1300-tallet hr.Jon Havtorsson og var også hovedgården i hans store gods på Romerike!

    Hr Jons eiendommer har, bortsett fra noen gårder i Østfold, tidligere ikke vært kjent, men kan nå fastslås på grunnlag av yngre godsforhold.
    Da hr. Jons hustru, fru Birgitte Knutsdatter, var svensk, og da de eiendommer hans far fikk med sin hustru, kongedatteren fru Agnes, i hvert fall i hovedsak er kjent, er det etter omstendighetene ingen grunn til å tvile på at Skedjuhof med tilhørende gods er arv etter farfaren, hr. Jon Raud. At Hr. Jon som eldste sønn, velger Skedjuhof, og ikke Sudreim, til sin hovedgård på Romerike, peker også tydelig på at det er den førstnevnte eiendom som er ættens opprinnelige sæte.
    Etter det foreliggende kan det derfor tas for gitt at hr. Jon Raud Ivarsson er sønn av Ivar av Skedjuhof.

    Hirdskråen fra Magnus 6 Lagabøtes regjeringstid har et arkaisk preg ved at dens formelle ramme langt på vei viser tilbake til hirdens opprinnelige oppgave som daglig krigerfølge, og det trass i at hirdens karakter hadde endret seg betydelig. På slutten av 1200-tallet gjennomløp landets verdslige aristokrati en formell elitedannelse, en prosess som endte med at hirdorganisasjonen gikk i oppløsning i første halvdel av 1300-tallet.

    Magnus Lagabøte besluttet i 1277 at lendmenn og skutilsveiner skulle ha rett til herretittel, samt at lendmennene heretter skulle tituleres baroner og skutilsveinene riddere.
    Baron var tittelen på de engelske kronvasallene, det vil si de som hadde jord i forlening direkte av kongen tilsvarende de norske lendmennene.
    Ridder var den høyeste rangen innen det europeiske riddervesenet som hadde utviklet seg fra 1000-tallet av. Den opprinnelige rene ryttersoldaten i Frankerriket med rustning, skjold og sverd eller lanse hadde gradvis blitt prototypen på det høybårne, aristokratiske medlemmet av vasallstanden i Europa. Ridderen var høytidelig tatt opp i et lukket fellesskap, ridderskapet, gjennom ridderslag og ridderløfte. For å kunne kvalifisere til ridderslag måtte en blant annet ha gjennomgått militær trening som væpner.

    Utover i høymiddelalderen fikk væpnerklassen mindre entydig preg av å være en gruppe unge menn som trente til å bli riddere, og ble i stedet en fullverdig rangklasse av samme type som ridderklassen. Det fullt utviklete europeiske riddervesenet på 1100-tallet besto derfor av rangklassene riddere og væpnere, med den første som den gjeveste. Fremdeles var det slik at veien til ridderslag gikk via væpnerrangen, men ikke alle væpnere ble riddere.

    Riddervesenet rommet en ridderideologi som bidro ytterligere til å heve medlemmene over resten av befolkningen, ikke minst fordi det i økende grad ble lagt vekt på byrd. Ridderideologien hadde tre hovedpilarer:
    Det Militære broderskapet, kirkelige idealer, som å beskytte de fattige og svake, straffe de onde og forsvare kirken, og høvisk opptreden.
    Til det militære brorskapet utviklet det seg en æreskodeks, det vil si regler alle medlemmer av ridderstanden var pliktig til å følge i krig dersom de ikke skulle forspille sin ære og dermed kanskje bli utstøtt av ridderstanden. Æreskodeksen var felles for alle medlemmene av ridderstanden uavhengig av lojalitetsbånd og dannet derfor et grunnlag for et visst fellesskap på tvers av konfliktlinjer, ikke minst i krig.

    At riddervesenet ble innført i Norge på slutten av 1200-tallet, er et klart utslag av den elitedannelsen som skjedde i denne perioden, og viser samtidig hvordan det norske samfunnet ble overrislet av samtidens felles europeiske kultur- og samfunnsutvikling. Begge deler kom også til uttrykk ved at ikke-fyrstelige personer i Norge fra slutten av 1200-tallet av, begynte å bruke faste våpenmerker i skjold og segl.

    Et annet ledd i eliteutviklingen var at kongemakten på slutten av 1200-tallet innrømmet hirdmedlemmene skattefrihet som motytelse for deres personlige militærtjeneste. Skattefriheten var opprinnelig knyttet til fritak for personer, men ble rundt 1300 i stedet gjort gjeldende for jord fordi leidangsskatten var blitt en skatt på jord. Det bevarte kildetilfanget er ikke stort nok til at vi kan følge utviklingen i nevneverdig detalj frem til at norske stormenn i 1370-årene hadde oppnådd skattefrihet for hele setegården, det vil si den jorda de drev for egen regning, et privilegium de beholdt resten av senmiddelalderen. Det skattefritaket norske stormenn oppnådde i høymiddelalderen, var svært beskjedent i europeisk målestokk. Deres nordiske standsbrødre fikk et tilsvarende, men betydelig mer omfattende privilegium omtrent samtidig, fritak fra kongelige skatter og pålegg for alt jordegods uansett rang.

    Den økonomiske gevinsten av fritaket var såpass liten for norske stormenn at privilegiet i hovedsak må ha hatt en symbolsk-honorær betydning. Det ga stormennene i Norge mindre insitament til å øke sin private godsmengde, sammenliknet med kollegaene i Danmark og Sverige, ettersom nytt gods som de ikke drev selv, ble skattlagt. Jordeiendom ga riktignok prestisje, noe som var viktig i datidens samfunn, men fordi alt deres privatgods var fritatt fra kongelige skatter, kunne danske og svenske stormenn i en helt annen grad enn norske øke sine økonomiske ressurser, og dermed også sine politiske,gjennom å skaffe seg mer gods.

    Hovedgrunnen til forskjellen mellom Norge og de andre nordiske rikene på dette området må være at riksstyret måtte balansere behovet for å opprettholde et levedyktig aristokrati som riksbærende elite opp mot det å bevare tilstrekkelig med riksinntekter. Kongedømmet i Norge hadde ikke råd til å gi fra seg en såpass stor inntektskilde som skatt fra aristokratiets samlede gods, fordi landets totale areal av dyrkbar jord, middelalderens viktigste kapital, var relativt lite.
    Dette forklarer også de sterke interessene det norske verdslige aristokratiet hadde i kongedømmets forvaltningsapparat, ikke minst i inntekter fra kongstjeneste.

    Tilsvarende må det betydelig større jordarealet som de to andre nordiske rikene hadde, særlig Danmark, være årsaken til at aristokratiet oppnådde et større skatteprivilegium og ikke hadde like sterk interesse av å styrke kongedømmets forvaltningsapparat. Aristokratiets skattefrihet betydde imidlertid en alvorlig økonomisk belastning for kongedømmets finanser i både Danmark og Sverige, en belastning som i perioder medførte økonomisk bankerott med alvorlige følger for riksstyret. Og i begge land ble det gjennomført tiltak for i størst mulig grad å begrense inntektstapet for kongedømmet, uten at skatteprivilegiet av den grunn ble opphevet.

    Trass i forskjellen når det gjaldt grad av skattefrihet for stormennene, er det gode grunner til å tro at oppløsningen av hirdorganisasjonen og etableringen av en verdslig privilegert krigerstand, fulgte de samme hovedlinjene i alle tre rikene, men at hirden forsvant sist i Norge. Norske historikere har gjennomgående ment at hirdens oppløsning i Norge skyldtes kongefellesskapet med Sverige fra 1319 av, fordi oppgaven med å være kongens livvakt og væpnede følge forsvant etter hvert som felleskongen for det meste oppholdt seg utenfor Norges grenser. I både Danmark og Sverige derimot, forsvant kongshirden allerede på 1200-tallet, altså uten at noen av landene var i kongefellesskap med et annet land.

    Det dominerende synet blant norske historikere overser imidlertid to viktige poeng. For det første at den unge Magnus Eriksson og hans mor ser ut til å ha oppholdt seg mer i Norge enn i Sverige i 1320-årene, og for det andre og viktigste det faktum at hirden lenge før 1319 først og fremst var blitt en organisasjon for landets verdslige aristokrati, og at denne funksjonen ikke forsvant, selv da landet fikk felles konge med et naboland. Dessuten er det relativt klare indikasjoner på at hirdorganisasjonen var i oppløsning alt i siste halvdel av Håkon 5's regjeringstid.

    I den forbindelse har den store rettarbota som kong Håkon utstedte i juni 1308, fanget interessen hos historikerne. Rettarbota er blant de mest omdiskuterte dokumentene i norsk historie, det gjelder både dens innhold, motiv, legitimitetet og dens virkninger på kort og lang sikt. Bakgrunnen for rettarbota var utvilsomt de erfaringene kong Håkon hadde hatt i riksstyret frem til da. Som det heter innledningsvis i rettarbota:
    Det har vært kjent for alle menn at på grunn av den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå ei tid siden ... så tar vi vår fedrearv, hele Norges konges rike, under vårt rådvelde.

    Deretter bestemmer kongen detaljert om riksstyrets administrasjonsapparat og hirden, og bak det hele lå ønsket om å styrke kongens kontroll med riksstyret.
    I den forbindelse har det særlig vært trukket frem at kongen for all fremtid avskaffet jarle- og lendmannsnavnet. Nye lendmenn skulle ikke utnevnes, og bare kongesønnen og jarlen av Orknøyene skulle for fremtiden ha rett til å bære tittelen jarl. Flere historikere har karakterisert rettarbota som antiaristokratisk og hevdet at den på lengre sikt bidro til at det norske aristokratiet som riksbærende gruppe ble sterkt svekket.

    At kongen søkte å styrke sin egen innflytelse, forhindret imidlertid ikke at han samtidig ga innrømmelser til medlemmene av aristokratiet i sin alminnelighet ved å åpne for at sysselmannsombud i realiteten kunne bli arvelige. Det var en betydelig konsesjon ettersom sysla var aristokratiets fremste inntektskilde fra kongedømmet på dette tidspunktet. Det var svært få lendmenn i 1308, og krongodset var ikke lenger stort nok til å underholde en større gruppe av lendmenn. Det er derfor ikke grunnlag for å karakterisere rettarbota som generelt antiaristokratisk. Kongens hensikt var etter alt å dømme å reorganisere riksstyre og riksaristokrati som følge av grunnleggende samfunnsendringer, og det var en politikk der kongen måtte spille på lag med flertallet av det riksbærende aristokratiet.

    Kilder:
    Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116, 121, 129-132, 259-261, 263.
    Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 184-187.
    Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 826.
    Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95.

    Family/Spouse: Åsa Haftorsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 221. Havtore Jonsen på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born in 1275 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1320 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge.

    Family/Spouse: NN Toresdatter Tinghatt. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 222. Tore Jonsen på Sudrheim  Descendancy chart to this point

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 223. Ragndid Jonsdatter på Sudrheim  Descendancy chart to this point
    2. 224. Ivar Jonsen på Sudrheim  Descendancy chart to this point died in 1309.
    3. 225. Ragnhild Jonsdatter på Sudrheim  Descendancy chart to this point died in 1336.

  22. 190.  Sigurd Ivarsen på Sudrheim Descendancy chart to this point (160.Ragndid9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born before 1250 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in Finnøy, Rogaland, Norge.

  23. 191.  Ingeborg Erlingsdatter på Tornberg Descendancy chart to this point (161.Erling9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

    Family/Spouse: Tore Håkonsen på Tandberg. Tore (son of Håkon) was born in 1247; died in 1317. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 226. Håkon Toresen  Descendancy chart to this point
    2. 227. Tora Toresdatter på Tandberg  Descendancy chart to this point was born in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge.
    3. 228. Elin Toresdatter på Tandberg  Descendancy chart to this point was born about 1287 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died in Giske, Møre og Romsdal, Norge.

  24. 192.  Alv Erlingsen Descendancy chart to this point (161.Erling9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) died in 1290 in Skåne län, Sverige.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Before 1276, Sarpsborg, Østfold, Norge; Lendmann, baron, jarl og sjørøver.
    • Residence: Before 1276, Sarpsborg, Østfold, Norge; Valdisholmen, muligens også Isegran.

    Notes:

    Occupation:
    Alv Erlingsson var kongelig sysselmann i Borgarsyssel og tjente kong Eirik Magnusson også på andre måter, men kom i unåde på grunn av kapervirksomhet og opprør mot hertug Håkon, kongens medstyrer.

    Han var den siste av lendmannsætten fra Tornberg (Tanberg) på Ringerike. Faren Erling Alvsson var søstersønn til hertug Skule Bårdsson, og kongebrev kaller både Erling og Alv vår frende. Alv er først omtalt 1276, da han som lendmann deltok på det nordiske kongemøtet ved Elven (Göta älv). Han overtok som kongelig sysselmann i Borgarsyssel etter faren, senest da denne døde 1283, og hadde et borganlegg på Isegran i Glomma-munningen; ved siden av Audun Hugleikssons anlegg på Hegranes i Jølster er dette den eneste private stormannsborgen vi kjenner fra datidens Norge. Borgen og sysselmannsverdigheten gav ham en særlig maktstilling, desto mer som posisjonen ved utløpet av Glomma var strategisk i tidens sørøstvendte norske utenrikspolitikk, der det spente forholdet til en allianse av hanseatiske sjøsteder og Danmark dominerte.

    Vinteren 1283–84 truet de vendisk-pommerske hansabyene Norge med blokade etter at rådsregjeringen i Bergen hadde gjort innskrenkninger i de tyske kjøpmenns handelsfrihet i byen. Regjeringen svarte våren 1284 med et imøtekommende brev i kong Eirik Magnussons navn, tilstrekkelig til at hansabyene som vanlig sendte skip til Norge da seilingssesongen begynte. På veien ble de overfalt av kapere som Alv Erlingsson hadde rustet ut; han herjet også samme år Skagen på Nordjylland og Skanör i Skåne (den gang en del av Damark). Resultatet var at de vendiske byene med Lübeck i spissen iverksatte en blokade av Norge 1285. Mens regjeringen om våren og sommeren søkte fred med Danmark og hansabyene, stakk Alv på ny til sjøs og herjet Horsens og Kalundborg, men trakk seg tilbake med sitt bytte for en overlegen styrke av vendiske kogger. Om høsten ble det sluttet fred mellom Norge og hansabyene gjennom en voldgiftsdom av den svenske kong Magnus Birgersson i Kalmar; et av fredsvilkårene var en norsk skadeserstatning på 6000 mark sølv, som nok ikke minst skyldtes Alvs piratvirksomhet.

    Forliket med hansabyene gav den norske regjeringen frie hender i en aggressiv politikk overfor Danmark, og her var Alv brukbar. Sent i 1285 eller tidlig i 1286 ble han utnevnt til jarl, tydeligvis med et særlig militært ansvar, og han ivret visstnok for at islendingene skulle bidra til den norske militære innsatsen. Våren 1286 drog han som kongelig utsending til England for å oppta lån til krigføring mot Danmark; i England titulerte hans seg greve (jarl) av Sarpsborg (Comes de Saresburg) og vendte tilbake med 2000 mark sterling og krigsfolk fra the Five Ports. Forholdet mellom Alv og hertug Håkon Magnusson, kong Eiriks bror og medstyrer, var likevel ikke godt. Håkon fraskrev seg 1285 enhver andel i striden med de tyske hansabyene, og tok dermed implisitt avstand fra Alvs kapervirksomhet.

    1287 gjorde Alv Erlingsson et gåtefullt opprør. Han angrep Oslo, fanget hertugens høvedsmann der, Hallkjell Krøkedans, og sperret ham inne på Isegran der han ble drept. Alv og hans følgesmenn ble nå lyst fredløse. Hele 220 av dem ble drept, mens Alv søkte tilflukt i et kloster i Sverige, der det ser ut til at han stod seg godt med kong Magnus.

    Våren 1290 ble Alv fanget på kysten av Skåne av den danske kongens menn. Han var trolig på vei til England der han var ventet ved kong Edvards hoff. Den danske kongens lokale representant dømte Alv til døden, radbrukket og drept (henrettet på steile og hjul) ved Hälsingborg.

    Med en stor klubbe av tre begynte man slå beinene i stykker. Besvimte den dømte stoppet man opp og gjenoppvekket ham til de kunne fortsette. Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark.

    Hans svoger, den tidligere kansleren Tore Håkonsson, førte 1292 hans levninger fra Hälsingborg til Tønsberg. Ett år etter hans død ble formuen hans delt, og det ble ikke noe til overs, skrev kong Håkon 5 mange år senere til den engelske kongen Edvard 2, som hadde aksjonert på vegne av enken etter en av Alvs kreditorer fra 1286.

    Historikeren P. A. Munch oppfattet på 1800-tallet Alv Erlingsson som medlem av en klikk som under enkedronning Ingeborgs ledelse styrte Norge under den mindreårige og senere svake kong Eirik; han mistet sin ledende stilling da enkedronningen falt fra 1287. Denne oppfatningen har gått igjen i senere historieskrivning, der Alv gjerne har vært sett som den norske rådsregjeringens forlengede arm i tidens ærgjerrige og høyspente utenrikspolitikk. Den hendingsgangen som er beskrevet ovenfor, og som delvis bygger på revidert dokumentdatering (RN, bd. 2), tyder på noe annet. Alv var neppe medlem av kongsrådet, og hans provoserende piratvirksomhet i 1284–85 var ikke i tråd med rådsregjeringens offisielle linje. En annen sak er at hans militære ferdigheter og organisasjonsevne kom vel med da regjeringen senere la opp til krig mot Danmark. Alt i alt tyder mye på at Alv var en fribytter som i utgangspunktet handlet svært selvrådig og på den måten bandt opp norsk utenrikspolitikk.

    Alv Erlingssons dramatiske opptreden og fall appellerte til folkefantasien og gav ham en eventyrlig stilling i en rik flora av senere sagn og viser både i Norge og Danmark. I Telemark sang de om krigeren som til slutt kledde steile og hjul saa høgt ivi Ørsund. Og i en dansk kjempevise hugger han løs til han står i femten ridderes blod:
    Hr. Alf han hugg til han var mod,
    Han sto i femten Ridderes Blod;
    Så tog han alle de Kogger ni
    Og sejlede dermed til Norge fri.
    Og der kom tidende til Rostock ind,
    Der blegned saa mangen Rosenkind.
    Der græd Enker og der græd Børn,
    Dem hadde gjort fattig den skadelige Ørn.

    På grunn av sin dødsmåte ble Alv på folkemunne kalt Milde Alv, men dette ble senere forvansket til Mindre-Alv – en mann av liten vekst. På 1500-tallet regnet Absalon Pederssøn Beyer ham for en av de besynderlig krigsmenn fra Norges tidligere så stolte manndomsalder. Det er slik han senere har stått i den nasjonale og folkelige historieoppfatningen.

    Alv Erlingssons segl er bare bevart som en tegning av et bjørnehode med grime, i et engelsk brevregister fra 1323 eller senere. En hel bjørn inngikk i Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556, og senere i både Sarpsborgs og Fredrikstads kommunevåpen.

    Kilder:
    RN, bd. 2–3 registrerer alle dokumenter som nevner Alv Erlingsson i DN og andre kildeutgaver.
    Isl.Ann.
    Ann.Dan.
    A. P. Beyer: Om Norgis Rige, i Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, utg. av G. Storm, 1895.
    DNFH, del 4, bd. 1–2, 1858–59.
    NHfNF, bd. 2, del 2, 1916.
    E. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923.
    K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972.
    d.s.: Norge blir en stat. 1130–1319, bd. 3 i K. Mykland m.fl. (red.): Handbok i Norges historie, 1974.
    Helle, Knut: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150-1319, Universitetsforlaget 1972.
    Munch, Peder Andreas: Det norske folks historie, Christiania (Oslo) 1859.
    Yrwing, Hugo: Alf Erlingssons olycköde. En studie kring et dokumentfynd. Samlinger och studier utgivna av svensk arkivsamfund. Stockholm 1956.
    Skeie, Tore: Alv Erlingsson. En undersøkelse av en aktørs rolle i nordiske konflikter på 1280-tallet. Masteroppgave i historie, UiO 2006
    Skeie, Tore: Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang, Oslo 2009. ISBN 9788202302122.

    Residence:
    Isegranhalvøya stikker ut fra Kråkerøy og deler Glommas utløp i to. Mange har hevdet at Alv hadde en liten festning her, bygget i tre og stein på slutten av 1200-tallet. En slik borg nevnes imidlertid ikke i noen kilder fra middelalderen, og det finnes heller ikke arkeologiske funn etter noe slikt anlegg. Navnet Isegran nevnes bare i en kilde fra middelalderen, nemlig i islendingen Gottskalks annaler. Gottskalk skrev at Alv lot Hallkjell Krøkedans drepe på Isegran, ikke at det lå en borg der.

    Dersom Alv hadde en borg på Isegran, kan den ha blitt ødelagt av hertug Håkons styrker i 1287 eller under byggingen av Fredrikstads forsvarsverker på midten av 1600-tallet. Tårnet på Isegran ble bygd i tidsrommet 1674–1742 og senere betydelig restaurert. På 1670-tallet ble Isegran forsterket for moderne krigføring, og admiral Peter Wessel Tordenskjold brukte det som en viktig base under den store nordiske krig. Isegran var fram til 1680 også landets eneste orlogshavn. På Isegran står for øvrig Fredrikstads eldste trebygning – det over 300 år gamle «Empirehuset».

    Om Alv ikke hadde en borg på Isegran, er sannsynligheten stor for at han kontrollerte borgen på Valdisholmen om lag fire mil lenger opp i Glomma. Den ble beviselig brukt av sysselmennene i Sarpsborg tidligere på 1200-tallet, og en lovforordning fra 1277 bestemmer at lovbrytere fra Østfold skal sitte fengslet der.

    Sarpsborg byvåpen består av en bjørn og en borg, begge figurer er svarte og på gull bunn. Våpenet ble fastsatt i kongelig resolusjon den 11. mars 1966. Byvåpenet er basert på Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556 med borg og bjørn. Denne bjørnen antas av heraldikeren Hallvard Trætteberg å ha sammenheng med bjørnehodet som er tegnet som merke for jarl Alv Erlingsson i et engelsk brevregister. Bjørn og borg i en endret sammenstilling og i andre farger kom også inn i Fredrikstads byvåpen under påvirkning av Sarpsborgs byvåpen.

    Kilder bl.a.:
    Trætteberg, Hallvard: Borg i segl, mynt og våpen, Universitetsforlaget 1967.

    Died:
    Våren 1290: En norsk adelsmann blir henrettet offentlig i en liten havneby i Skåne. Alv Erlingsson hadde vært Norges mektigste mann, men endte sitt liv som sjørøver.

    På skafottet ventet bøddelen ved siden av et stort kjerrehjul som var plassert godt synlig. Etter at Alv var blitt ført opp dit og sto ved siden av hjulet, begynte seremonien. En av kongens lokale representanter sa noen ord. Noe om kongens og Guds rettferdighet og om den dømtes forbrytelser. Alvs klær ble skåret av ham, slik at han sto naken foran folkemengden. Armene ble flettet inn mellom eikene i hjulet, horisontalt ut fra kroppen. Håndleddene og anklene ble bundet fast, slik at han ikke kunne bevege seg. Med en stålforsterket kølle som redskap begynte bøddelen systematisk og tålmodig å knuse leddene i Alvs kropp. Ett etter ett. Dersom Alv besvimte, ventet han til han våknet. Så brakk han neste ledd.

    Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark.

    Alv var overhodet i adelshuset Tornberg, den mektigste familien i Norge etter kongefamilien. Men gradvis viklet han seg inn i en indre maktkamp. Etter å ha blitt politisk utmanøvrert gjorde han opprør, tapte et stort feltslag og flyktet til Sverige. Siden bli han fredløs sjørøver. Nå startet en nådeløs jakt på ham.

    Alvs livshistorie er en klassisk tragedie, en historie om en mann som ble fanget i et spill som var sterkere enn hans vilje. De samme kreftene som førte ham til maktens sentrum, forårsaket hans dype personlige fall, samt undergangen til et av Norges siste uavhengige adelshus.

    Kilde:
    Alv Erlingsson - Fortellingen om en adelsmanns undergang, av Tore Skeie.


  25. 193.  Erlend Arnesen Descendancy chart to this point (162.Arne9, 121.Sigrid8, 85.Ingebjørg7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1220; died about 1332.

    Notes:

    Birth:
    Far: Filipus Erlendsen?

    Family/Spouse: Ingeborg Erlandsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 229. Filippus Erlendsen på Osland, "på Odensland"  Descendancy chart to this point was born between 1270 and 1290; died in 1340 in Osland, Kyrkjebø, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge.

  26. 194.  Albert von Eberstein Descendancy chart to this point (163.Adelheid9, 122.Sofie8, 86.Sofie7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born before 1235; died in 1289 in Lübeck, Schleswig-Holstein, Tyskland.

    Albert married Marianne AlbertsdatterEberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland. Marianne was born in 1250; died in 1295. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 230. Anders Albertsen von Eberstein  Descendancy chart to this point was born about 1265 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland.
    2. 231. Ludvig Albertsen von Eberstein  Descendancy chart to this point was born in 1270 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland; died in 1328.
    3. 232. Albert Albertsen von Eberstein  Descendancy chart to this point was born before 1299 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland.

  27. 195.  Eirik Magnusen, "Eirik 2" Descendancy chart to this point (165.Ingeborg9, 123.Erik8, 87.Valdemar7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1268; died on 12 Jul 1299.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1280, Norge; Konge av Norge.

    Notes:

    Occupation:
    Eirik 2 Magnusen var konge av Norge i perioden 1280–1299. Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade.

    Siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre bestående av moren Ingeborg og de fornemste stormennene.
    Disse kom i kamp mot kirken med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Eirik hadde ingen del i konflikten, men fikk likevel tilnavnet prestehater.

    Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander 3 av Skottland (d.1286). De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel.
    Det var avtalt ekteskap mellom henne og den engelske prinsen Edward (senere Edward 2), men Margrethe døde under overfarten til Skottland 1290, trolig på Orknøyene.

    Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen.

    Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene.

    Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat.

    Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon.

    Etter Eiriks død påsto ei Margareta å være datter av kong Eirik Magnusson. Det passet Håkon Magnusson dårlig, og hun ble dømt til døden. Etter sin død ble hun dyrket som en helgen.


  28. 196.  Håkon Magnusen, "Håkon 5" Descendancy chart to this point (165.Ingeborg9, 123.Erik8, 87.Valdemar7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1270; died on 08 May 1319 in Tønsberg, Vestfold, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1299, Norge; Konge av Norge.

    Notes:

    Occupation:
    Håkon var sønn av Magnus 6 Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273, over Oppland, Oslo, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt.

    Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.

    Da broren, kong Eirik 2 Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. Håkon 5 ble den første konge som ble kronet i Oslo, som regnes som hovedstad heretter. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad.

    Han ble omtalt som Hákon Háleggr på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.

    Bygde Akershus (dvs. påbegynte arbeidet av anlegget på Akersneset (Akershus festning)), Båhus, og Vardøhus festninger.
    Håkon innførte faste årlige inspeksjoner av sysselmennenes embedsførsel, og førte en kraftig politikk mot stormennene. Utstedte retterbot 1308 somavskaffet jarle- og lendmannsverdighet og inndro alle sysler og gavebrev på jordegods etter innehaverens død.

    Håkon 5 Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.

    Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo 10 formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537.

    At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
    Der kom Bud for Oslo ind
    og ingen Mand dem kjende:
    død var hellig Haakon Konning
    Sankt Olaf Kongens Frende.
    Død var hellig Haakon Konning
    og Gud kaldte ham af dage:
    han blev ført i Oslo ind,
    i Mariekirke lagdes han i Graven
    (Dansk håndskrift fra ca. 1560).

    Håkon støttet svensk hertug Erik Magnussons strid mot broren.

    Med ham døde den siste av det gamle norske kongehus på mannssiden.

    Gift med Eufemia av Arnstein. Datter: Ingeborg, gift med hertug Erik Magnusson. Deres sønn Magnus ble senere både svensk og norsk konge.
    Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290–1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.

    Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.
    Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige.

    Kong Håkon 5 Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble funnet ved arkeologiske undersøkelser i Mariakirken på slutten av 1960-tallet. De ble senere identifisert av dr.med. Per Holck, og ble endelig overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982.

    Family/Spouse: Catharina Ivarsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 233. Agnes Håkonsdatter  Descendancy chart to this point was born in 1292; died in 1319 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.

    Håkon married Eufemia av Rügen in May 1299 in Mariakirken, Oslo, Norge. Eufemia was born about 1280; died in 1312. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 234. Ingeborg (Ingebjørg) Håkonsdatter  Descendancy chart to this point died in 1361.

  29. 197.  Richitza (Rikissa) Eriksdatter av Danmark Descendancy chart to this point (168.Erik9, 125.Kristoffer8, 87.Valdemar7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) died between 1303 and 1308.

    Richitza married Nikolaus av Werle, "Nikolaus 2" before 1303. Nikolaus was born before 1275; died about 18 Feb 1316 in Güstrow, Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 235. Sophia av Werle  Descendancy chart to this point was born before 1308.


Generation: 11

  1. 198.  Adelheid av Gleichen Descendancy chart to this point (169.Sofie10, 133.Sigfried9, 92.Herman8, 69.Albrecht7, 47.Elika6, 29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born before 1217; died in 1267.

    Adelheid married Ludvig av Eberstein, "Ludvig 1" in 1206 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland. Ludvig (son of Albrecht av Eberstein, "Albrecht 3" and Agnes av Bayern) was born in Nov 1206 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland; died in 1284. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 236. Albert von Eberstein  Descendancy chart to this point was born before 1235; died in 1289 in Lübeck, Schleswig-Holstein, Tyskland.

  2. 199.  Sofia Eriksdatter av Danmark Descendancy chart to this point (170.Judith10, 134.Albert9, 93.Bernhard8, 69.Albrecht7, 47.Elika6, 29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

    Sofia married Valdemar Birgersson av Sverige in 1261 in Jönköping, Jönköpings län, Sverige. Valdemar was born in 1239; died on 26 Dec 1302 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]


  3. 200.  Ingeborg Eriksdatter av Danmark Descendancy chart to this point (170.Judith10, 134.Albert9, 93.Bernhard8, 69.Albrecht7, 47.Elika6, 29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1280, Danmark; Dronning.

    Notes:

    Occupation:
    Ingeborg av Danmark øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

    Ingeborg married Magnus Håkonsen av Norge, "Magnus 6" in 1261. Magnus (son of Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" and Margrethe Skulesdatter på Rein) was born on 01 May 1238 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 09 May 1280 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 237. Eirik Magnusen, "Eirik 2"  Descendancy chart to this point was born in 1268; died on 12 Jul 1299.
    2. 238. Håkon Magnusen, "Håkon 5"  Descendancy chart to this point was born in 1270; died on 08 May 1319 in Tønsberg, Vestfold, Norge.

  4. 201.  Jutta Eriksdatter av Danmark Descendancy chart to this point (170.Judith10, 134.Albert9, 93.Bernhard8, 69.Albrecht7, 47.Elika6, 29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in 1246; died in 1284.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Before 1284, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.


  5. 202.  Agnes Eriksdatter av Danmark Descendancy chart to this point (170.Judith10, 134.Albert9, 93.Bernhard8, 69.Albrecht7, 47.Elika6, 29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in 1249; died between 1288 and 1295.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Before 1288, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.


  6. 203.  Sofie av Orlamünde, "von Weimar" Descendancy chart to this point (171.Sofie10, 138.Valdemar9, 94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in 1190; died on 03 Sep 1244.

    Family/Spouse: Lambert av Gleichen, "Lambert 2". Lambert was born before 1160; died on 14 Sep 1227. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 239. Adelheid av Gleichen  Descendancy chart to this point was born before 1217; died in 1267.

  7. 204.  Erik Valdemarsen av Danmark Descendancy chart to this point (172.Valdemar10, 138.Valdemar9, 94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1216; died on 10 Aug 1250 in Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1241, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Erik var dansk medkonge fra 1232, dansk enekonge fra 1241–1250. Hans regjeringstid var full av bitre kamper mellom Erik og brødrene hans, mest hertug Abel av Sønderjylland, som fikk Erik myrdet.

    Det var til stor irritasjon for hans to brødre, Abel og Kristoffer, som begge ønsket å få del i makten. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holsteinske svogre.

    I 1244 ble de forlikte til delta på et felles korstog mot Estland, men snart blusset kampen opp mellom dem igjen.

    For å finansiere disse kampene la Erik i 1249 skatt på hver plog, noe som var en rettferdig skatt ettersom antallet ploger sto i forhold til den dyrkede jorden. En penning var såpass lite beløp at alle kunne betale, men harde inndrivelse av skatten skaffet ham tilnavnet Plogpenning. Skatten var ikke særlig populær, og i 1249 måtte han flykte fra rasende bønder i Skåne som nektet å betale.

    I tillegg røk Erik også uklar med kirken og den mektige Hvide-slekten. På denne tiden var bispene meget offensive. I 1237 måtte Erik skaffe seg pavens brev mot de bisper som nektet å innsette prester som var utpekt av kongen i hans kirker. Erik var likevel en kirkens mann. For egen regning påbegynte han oppførelsen av Gråbrødre kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet.
    Dronning Jutta nevnes som et vitne i et brev hvor kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte et ønske om å få dø i Franciskanenes (gråbrødrenes) ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde.

    I 1250 lykkes det for Erik å erobre størsteparten av Abels hertugdømme, Rendsburg, og de møttes hos Abel for å slutte forlik, etter megling av søsteren Sophie av Brandenburg. Under besøket, som fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9. august 1250, ble Erik tatt til fange, og halshugget av en av Abels menn. Liket ble senket ned i Slien.

    Erikskrøniken, Sveriges eldste historiske kildeskrift, kritisert for sin politiske subjektivitet som drar ned troverdigheten, men er ellers en fargeglad skildring av en periode som var full av kongedrap og politiske intriger i de samtlige nordiske landene Norge, Danmark og Sverige. Blant annet beskriver krøniken kong Erik av Danmarks voldsomme død (utdrag i original tekst):

    Danmark thz fik digher skadha thz konung erik aff ringst han bleff swa jammerlika döder han var forradin aff sinom bröder Hans broder het hertugh abel han gaff sith rad ok vilia ther tell thz man honom nidh i slää sänkte Ve ward honom at han thz tenkte Fatighe fiskara hitto vpa hans liik hwar thz a grunden laa Ok fördot til landz i thera baat önkelika dödh ok illa waat Huar man honom förde eller baar ther brunno liwss ä hwar han war The gud nid aff hymelin sende oc the helgo ängla tände Gud hauer giort han swa säligh at han er i hymerike häligh Abel var tha konung en lithen riidh sidan vart han dräpin i strid han wart släghin i häll aff frisa Nw haffuer han i heluite engen lisa we er them swa jorderikis ödh...

    I 1258 ble hans jordiske levninger overført til St. Bendts kirke i Ringsted hvor han ble gravlagt. På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død.

    Erik ble æret av folket som helgen.

    Died:
    I Rendsburg, mens han var på besøk hos sin bor Abel for å slutte forlik, ble Erik tatt til fange og halshugget av Laue Gudmundsen, en av bror Abels menn. Dette fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9.august 1250.

    Liket av kong Erik ble senket ned i Slien.
    Et kalkmaleri i St.Bendts kirke i Ringsted skal vise denne siste hendelsen.

    Family/Spouse: Judith av Sachsen. Judith (daughter of Albert av Sachsen and Agnes av Østerrike) was born in 1223; died on 02 Feb 1267. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 240. Sofia Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point
    2. 241. Ingeborg Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287.
    3. 242. Jutta Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born in 1246; died in 1284.
    4. 243. Agnes Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point was born in 1249; died between 1288 and 1295.

  8. 205.  Abel Valdemarsen av Danmark Descendancy chart to this point (172.Valdemar10, 138.Valdemar9, 94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1218; died on 29 Jun 1252 in Friesland, Schleswig-Holstein, Tyskland.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1232, Sønderjylland, Danmark; Hertug av Sønderjylland
    • Occupation: 1 Nov 1250, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Abel, nest eldste sønn av Valdemar og Bengjerd, ble gift med Mechtilde, datter av Adolf 4 av Holstein.

    Abel var innsatt av faren til hertug av Sønderjylland i 1232 og med ekteskapet med Mechthilde, som var inngått mot farens vilje, kom han i motsetningsforhold til Erik.

    Det var i 1237 at Abel giftet seg med Mechthilde, datter aa grev Adolf 4. av Holsten.
    Da Adolf 4. trakk seg tilbake til et franciskansk kloster samme år, var Abel i flere år formynder for sine mindreårige svogere Johan og Gerhard.

    På grund af Mechthildes afstamning bidrog ægteskabet til stor holstensk indflydelse på Abels og den senere Abelslægts sønderjyske hertugdømme.

    Som hertug af Slesvig kom Abel i strid med sin bror Erik Plogpenning.

    Ved Valdemar Seiers død i 1241 ble Abels bror, Erik, konge etter deres far. I de følgende år lå Abel i strid med sin storebror for at oppnå større uavhengighet for sitt sønderjyske hertugdømme. Det var anledningen til en mangeårig borgerkrig, hvor blant andet Randers ble brent av Abels tropper.

    Stridighetene fortsatte inntil Abel og Eriks søster Markgrevinde Sophie av Brandenburg forhandlet på plass en skrøpelig våpenhvile.

    Kong Erik Plogpenning ble drept i 1250, under et besøk hos Abel, og Abel ble mistenkt for at stå bak. Abel bedyret sin uskyld i Erik`s død og avla ed sammen med 24 av sine riddere ved landstinget i Viborg. Deretter ble Abel hyllet som konge.

    På grunn av mordet på broren ble følgende vers diktet om kong Abel:

    Abel af navn,
    Kain af gavn.

    Occupation:
    Abel ble valgt til konge og kronet sammen med sin dronning i Roskilde 1.november 1250.

    Under en ekspedisjon mot friserne for å tvinge igjennom skattekrav, led Abel nederlag, og ble drept under flukt 29.juni 1252 ved Husum Bro ut for halvøya Ejdersted.

    Da Abel ble drept oppholdt hans eldste og halvvoksne sønn Valdemar seg i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å overta kronen, men ble arrestert av erkebiskopen av Køln, Konrad Lotharsen av Ahr-Hochstaden. Her ble han holdt som fange, inntil de schauenburgske grever av Holsten betalte løsepengene for ham i 1253.
    Da han kom til Danmark, var Abels lillebror Kristoffer imidlertid blitt valgt til konge. Herved var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og yngre linje av kongehuset, som kom til at vare i flere årtier.
    Kristoffer ble kronet i Lund Domkirke 1.juledag 1252.

    Etter Abels død gikk hans enke dronning Mechthilde i kloster, men forlot det senere igen.
    I 1261 giftet hun seg på ny, denne gang med Birger Jarl av Sverige.

    Died:
    Fra heimskringla.no:

    Den 29.juni 1252 faller kong Abel Valdemarsen i slaget ved Oldenswort i Nordfriesland, under et felttog mot friserne.

    Han ble konge 1.november 1250, etter drapet på broren Erik Plogpenning, og er dermed den danske kongen som har hatt den korteste regjeringstid i historisk tid.


  9. 206.  Kristoffer Valdemarsen av Danmark, "Kristoffer 1"Kristoffer Valdemarsen av Danmark, "Kristoffer 1" Descendancy chart to this point (172.Valdemar10, 138.Valdemar9, 94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1219; died on 29 May 1259 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1252, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Kristoffer 1 av Danmark (født 1219, død 29.mai 1259) var dansk konge i 1252–1259, sønn av kong Valdemar Sejr, og yngste bror av Erik Plogpenning og Abel av Danmark, begge brødre var konge før ham.

    Da kong Abel ble drept i et bondeopprør i 1252 var hans sønn i Valdemar av Slesvig i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å gjøre krav på Danmarks krone som sin fars eldste sønn, men i Köln ble han arrestert av erkebiskop Konrad av Ahr-Hochstaden. Her ble holdt som fange inntil de schauenburgske grever av Holstein betalte løsepenger for ham i 1253. Da han nådde fram til Danmark, var onkelen Kristoffer allerede blitt valgt til konge. Dermed var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og den yngre slektslinjen av kongehuset, som kom til å vare i årtier.
    Kristoffer ble kronet til konge i Lund domkirke på juledagen 1252.

    Kong Kristoffer satte i gang bestrebelser for å få sin bror Erik Plogpenning anerkjent som martyr eller helgen. Foruten at det alltid er heldig å ha en helgen i familien var den viktigste grunnen å få brennmerket Abel som brodermorder, og dermed utelukke hans slekt, først og fremst nevøen Valdemar, nå hertug av Slesvig, fra tronfølgen. Kristoffer samlet opplysninger om ulike undre som hadde skjedd ved Eriks grav. Abels tilhengere var imot forsøket og samtidig ble kongens forhold til kirken stadig forverret.

    Ved å tillate Abels sønn Valdemar å bli hertug av Slesvig unngikk Kristoffer umiddelbart borgerkrig, men ble selv mål for intriger og forræderi. Både Slesvig som Holstein sto for en tid uavhengig av kongens styre.

    Erkebiskop Jakob Erlandsen, som med pavens velsignelse var blitt innsatt på bispesetet i Lund, var tilhenger av en sterk og uavhengig kirke. Han kom i konflikt med kongen om blant annet de geistliges leidangsplikt og skatteplikt på lik linje med enhver annen jordeier. Biskop Jacob nektet og gikk så langt som å forby bønder som levde eller arbeidet på kirkens eiendommer om å yte militærtjeneste for kongen. Biskopen var kanskje den rikeste i hele kongedømmet og insisterte samtidig at et verdslig styre ikke hadde kontroll eller makt over kirken, dens eiendom eller kirkens ansatte. Han bannlyste kongen for å slå fast at han ikke ville bøye seg for kongens vilje.

    Erkebiskopen kjempet dog ikke kun for kirken. På morssiden slektet han på den mektige Hvide-slekten som tilhørte avdøde kong Abels tilhengere. Det kom til uttrykk da Jakob Erlandsen nektet å krone Kristoffers sønn Erik Klipping som medkonge og tronfølger.

    I 1256 samlet erkebiskopen rikets fremste til et møte i Vejle hvor de vedtok konstitusjonen Cum Ecclesia Daciana. Her står det at riket vil bli lyst i interdikt (det vil si forbud mot alle kirkelige handlinger) hvis kongen utsetter geistlige for overgrep. Jakob Erlandsen ville innføre kanonisk rett i Danmark, det vil si tvinge igjennom gyldigheten av pave Gregor 9's Liber Extra. Den danske kirkekamp hadde tilsvarende paralleller over hele Europa, blant grunnet pave-keiser-striden.

    Vinteren 1257–1258 gikk de holstenske grever på anmodning fra Jakob Erlandsen, og for sikre deres nevøs arverett til hertugdømmet Slesvig i Sønderjylland, til angrep på Danmark, men angrepet ble avverget.

    I februar 1259 ble Jakob Erlandsen arrestert av mecklenburgske soldater. I følge en beretning ble han til spott og spe iført en verdslig drakt med en lue av revehaler, deretter bundet og kastet i fengsel. Erkebispesetet i Lund, og kort tid etter også biskop Peder Bang i Roskilde (som var i familie med Jakob Erlandsen) lyste interdikt over kongen.

    Sverige og Norge hadde inngått en politisk allianse mot Danmark allerede før Kristoffer var blitt konge ved at de var blitt provosert av kong Abels innblandinger.

    I 1256 foretok Håkon 4 Håkonsson et plyndringstokt mot dansk land i Halland.
    I 1257 ble det inngått forlik mellom Kristoffer og Håkon Håkonsson. Det samme året var det et bondeopprør i Danmark som brøt ut på nytt i 1258 som et resultat av Kristoffers nye eiendomsskatt, men danskekongen fikk slått disse ned.

    I 1259 flyktet biskop Peder Bang av Roskilde til Rügen og overtalte fyrst Jaromar 2, prins av Rügen, som var Erik Abelssons svigerfar, til å gjøre landgang på Sjælland. Herfra inntok han København. Jarmers Tårn er oppkalt etter fyrsten.

    Før Kristoffer rakk å reagere døde han den 29.mai 1259 i Ribe hvor han hadde dratt for å være hos biskopen. I følge et rykte skal han ha blitt forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster da han ga kongen nattverden. Året etter ble Arnfast gjort til biskop av Århus av erkebiskop Jakob Erlandsson, men paven omgjorde vedtaket.

    Kristoffer ble gravlagt foran høyalteret i Ribe domkirke kort tid etter sin død av den lokale biskop til tross for interdiktet.

    Det er mulig at kongen døde av naturlige årsaker, men hans tilhengere kalte ham Krist-Offer.

    Kristoffer var gift med Margarete Sambiria Samborsdatter av Pommern. De fikk følgende barn:

    Erik Klipping, konge av Danmark,
    Valdemar,
    Niels,
    Mechthilde, eller Matilda (død 1311), gift med Albert 3, margreve av Brandenburg,
    Margrete (død 1306), gift med greve Johan 2 av Holstein-Kiel,
    Ingeborg.

    Dronningen og Jaromar var altså begge vendere fra Rügen, og den gylne, vendiske drage på rød bunn var tidligere med i det danske riksvåpen.

    Died:
    Fra heimskringla.no:

    Den 29.mai 1259 dør kong Kristoffer 1. Valdemarsen av Danmark.
    Et ondsindet rygte vil vide, at han blevet forgivet af abbed Arnfast fra Ryd Kloster.

    Kristoffer married Margrethe (Sambiria) av Pommern about 1248. Margrethe (daughter of Sambor av Pommern, "Sambor 2" and Mechtild av Mecklenburg) was born about 1230 in Pommern, Tyskland; died on 01 Dec 1282. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 244. Erik Kristoffersen av Danmark, "Erik 5"  Descendancy chart to this point was born about 1249 in Lolland, Danmark; died on 22 Nov 1286 in Finderup, Jylland, Danmark.

  10. 207.  Ragnhild Jonsdatter på Randaberg, "på Giske" Descendancy chart to this point (174.Ragnhild10, 139.Kristina9, 95.Malmfrid8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1175 in Randaberg, Rogaland, Norge.

    Family/Spouse: Nokve på Giske. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 245. Ragnhild Nokvesdatter på Giske  Descendancy chart to this point died about 1247.

  11. 208.  Erling Magnussen Descendancy chart to this point (175.Magnus10, 139.Kristina9, 95.Malmfrid8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died in 1207 in Tønsberg, Vestfold, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1204, Tønsberg, Vestfold, Norge; Konge i Viken for baglerne.

    Notes:

    Occupation:
    Erling Steinvegg utga seg for å være sønn av Magnus Erlingsen. Etter å ha båret jernbyrd (bevise ved å bære glødene metall et bestemt antall skritt uten å vise smerte) ble han hyllet av baglerne som konge i Viken 1204.
    Overfalt Nidaros i 1206, og døde i Tunsberg.
    Sønnen Siggurd Ribbung (1204-1226) ble i 1219 valgt til konge av ribbungene (Østlandet).


  12. 209.  Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein" Descendancy chart to this point (176.Erling10, 142.Alv9, 96.Ingrid8, 71.Ragnvald7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1165 in Valdres, Oppland, Innlandet, Norge.

    Family/Spouse: Bård Guttormsen på Rein. Bård (son of Guttorm Åsulvsen på Rein and Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske") was born about 1150 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 03 Apr 1194 in Florvåg, Askøy, Hordaland, Vestland, Norge; was buried after 3 Apr 1194 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 246. Sigrid Bårdsdatter på Rein  Descendancy chart to this point died after 1237 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.
    2. 247. Skule Bårdsen på Rein  Descendancy chart to this point was born about 1189 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 May 1240 in Elgeseter, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge.
    3. 248. Ingeborg Bårdsdatter på Rein, "på Tornberg"  Descendancy chart to this point was born about 1194 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.
    4. 249. Guttorm Bårdsen på Rein  Descendancy chart to this point was born before 1204.

  13. 210.  Erik Kristoffersen av Danmark, "Erik 5"Erik Kristoffersen av Danmark, "Erik 5" Descendancy chart to this point (179.Kristoffer10, 149.Valdemar9, 97.Sofia8, 73.Richitza7, 49.Boleslav6, 31.Vladislav5, 15.Maria4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1249 in Lolland, Danmark; died on 22 Nov 1286 in Finderup, Jylland, Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1259, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Erik Klipping (født 1249, død 22.november 1286) var konge av Danmark i 1259–1286. Han var sønn av Kristoffer 1 av Danmark og dronning Margarete Sambiria (Sprænghest).

    Fram til 1264 styrte han kun i navnet under beskyttelse av sin mor, den kompetente dronningenken Margrete Sambiria. I tidsrommet 1261–1262 var han fange i Holstein som følge av et militært nederlag, og etterpå vokste han opp i Brandenburg.

    Erik Klipping ble født i Lolland. Ved farens plutselig død i 1259 hadde fyrst Jaromar 2 av Rügen sammen med hertug Erik 1 av Slesvig (sønn av kong Abel av Danmark) invadert Sjælland og inntatt København.

    Etter et stort nederlag i 1261 ble både enkedronningen og Erik Klipping tatt til fange. De ble holdt i fangenskap i Hamburg, men dronning Margrete greide å skaffe seg hjelp fra hertug Albert av Braunschweig som gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Danmark.
    Her gjenvant hun initiativet og fikk hentet sin nå myndige sønn Erik hjem til en plass på tronen i 1264. Inntil da hadde hans mor, enkedronningen, fungert som hans formynder. Erik ble deretter kronet til konge, men farens uforsonlige fiende, den mektige erkebiskop Jakob Erlandsen, bannlyste etterpå alle de biskoper som hadde deltatt i kroningen.

    Erik Klipping blandet seg inn i den interne striden i Sverige hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson kjempet om kongesmakten mot deres eldre bror, kong Birger Magnusson. Den danske kongen støttet først Magnus og siden Valdemar. I 1277 lot han danske styrker herje langt inne på svensk område. For å finansiere disse krigshandlingene foretok kongen en myntforringelse.
    Hans pussige tilnavn kan antagelig stamme fra dette.

    Klipping eller Glipping stammer antagelig fra hans klipping (devaluering) av landets mynt. Myntene ble klippet eller kuttet for å indikere devalueringen. En tidligere populær forklaring skal være at Erik blunket uvanlig med øynene som et tegn på svakhet, men denne betraktes som en ren spekulasjon.

    Erik forsøkte som tidligere konger å tvinge kirken og adelen under sin makt. På 1270-tallet angrep han Småland. Kong Erik gikk så langt som å ta tvangslån hos kirken. Hans konflikt med kirken ble dog ført til et tilfredsstillende resultat ved hjelp av paven. Han hadde et dårlig rykte. Han gjorde sjelden det han sa han ville gjøre og holdt sjelden det han lovte. I tillegg sprang han etter kvinner uansett alder og status.

    De utilfredse stormennene tvang i 1282 kongen til å avholde årlige møter med dem, det såkalte Danehoff. Kongen ble tvunget til å underskrive et dokument, som kan betraktes som Danmarks svar på Magna Carta, og som i stor grad begrenset hans autoritet. Her forpliktet kongen seg til regelmessig å rådføre seg med stormennene, og bøndenes rett skal sikres.
    Kongen skal i henhold til dokumentet innkalle - rigets bedste mænd - til danehoff og regjere landet sammen med dem. De tradisjonelle landstingene hadde således utspilt sin rolle. Det var ikke lenger bøndene som valgte kongen, men man beholdt skikken med å hylle kongen på tinget.

    Erik Klipping gifte seg den 11.november 1273 i Slesvig med Agnes av Brandenburg (død 1304). Paret fikk følgende barn:

    1.Erik Menved (1274–1319), konge av Danmark.

    2.Kristoffer 2 (1276–1332), konge av Danmark.

    3.Margrete Eriksdatter av Danmark (død 1341), kalt for Märta, gift med kong Birger Magnusson av Sverige (død 1321).

    4.Rikissa Eriksdatter av Danmark (død 1308), gift med fyrst Nikolaus II av Mecklenburg-Werle (død 1316).

    5.Katarina Eriksdatter (død som spedbarn 1283).

    6.Elisabet Eriksdotter (død som spedbarn 1283).

    7.Valdemar Eriksson (død 1304).

    Died:
    I løpet av en jakttur den 22.november 1286 (St.Cecilias natt) søkte kong Erik og hans følge ly i en låve i den lille byen Finderup nord i Jylland.
    Han ble myrdet av ukjente gjerningsmenn ved Finderup Lade.

    Mordet skapte stor uro i Danmark, som i det siste århundret hadde opplevd flere kongemord. Rykteflommen gikk, og kilder fra tiden etter drapet fortalte at flere av kongens mest betrodde menn skal ha vært involvert. Ifølge ryktene skulle morderne ha kommet til åstedet forkledd som munker og drept kongen med 56 knivstikk før de satte låven i brann og red vekk.

    En teori er at det var hertug Valdemar av Slesvig (bror av hertug Erik av Slesvig) som sto bak mordet. Da Erik Klipping var død, kunne hans unge sønn Erik Menved, som allerede i 1276 var blitt hyllet som konge, umiddelbart tiltre som konge. Erik Menved var dog kun 12 år gammel i 1286.

    Kilder i samtiden viser at mordet ble gitt stor oppmerksomhet i de fleste nordiske og nordtyske annaler og krøniker på denne tiden. De eldste av disse er årbøkene fra Ryd kloster og årbøkene fra erkebispesetet i Lund. I sistnevnte heter det kortfattet at kong Erik ble St.Cecilie natt drept på sitt leie av sine egne menn. Årboken for Ryd kloster skriver det samme, men tilføyer at kongen ble drept av 56 knivstikk.
    Senere overleveringer blir gradvis fyldigere, og en årbok fra Lübeck fra tidlig på 1300-tallet heveder at Erik Klipping ble drept av sine menn for sin ukyskhets skyld.

    Det som synes klart er at dynastiets motstandere hadde dermed en gyllen mulighet til å fremtvinge et regimeskifte.

    Etter drapet på kongen hadde enkedronning Agnes av Brandenburg raskt tatt styringen som formynder for sin 12 år gamle sønn Erik Menved. De mest betrodde menn fra tiden under kong Erik Klipping ble hurtig fjernet og nye menn kom til. Blant annet fikk nettopp hertug Valdemar av Slesvig en sentral posisjon.

    Ved domsmøtet i Nyborg pinsen 1287 sto den mektige grev Jakob av Nord-Halland, kongens tidligere marsk Stig Andersen Hvide og flere andre stormenn, som alle hadde vært sentrale i kretsen rundt kongen, på tiltalebenken. Om disse egentlig hadde noe å gjøre med mordet eller ikke er uklart. Stig Andersen Hvide flyktet fra landet og som lovløs ga han seg på piratvirksomhet. De dømte fikk ved domsavsigelsen heller ikke mulighet til å sverge seg fri, slik de ifølge loven hadde anledning til. På dette grunnlaget nektet både den norske kongen Eirik 2 Magnusson og erkebiskopen i Lund, Jens Grand, å anse dommen som rettskraftig. Historikeren Erik Arup har derfor argumentert for at dommen i Nyborg var et justismord. Mange av de danske stormennene søkte tilflukt i Norge i tiden etter dommen.

    Erik Klipping ble gravlagt i krypten i Viborg domkirke. Etter kirkens brann i 1726 ble kongens jordiske rester overført til en muret grav bak alteret.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 250. Richitza (Rikissa) Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point died between 1303 and 1308.

  14. 211.  Torleif Haraldsen Descendancy chart to this point (180.Harald10, 151.Gudrød9, 98.Ragnvaldr8, 74.Gudrød7, 50.Olaf6, 33.Ragnhild5, 16.Ellisiv4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in Isle of Man, England; died after 1280 in Norge.

    Notes:

    Birth:
    Kongssønn, levde omkring 1280. Emigrerte til Norge fra Isle of Man.

    Family/Spouse: Magnhild (Maude) Godredsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 251. Hallstein Torleivsen  Descendancy chart to this point was born in 1272 in Isle of Man, England; died in 1345 in Egge, Stod, Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge.

  15. 212.  Magnhild (Maude) Godredsdatter Descendancy chart to this point (181.Godred10, 152.Magnus9, 99.Olaf8, 74.Gudrød7, 50.Olaf6, 33.Ragnhild5, 16.Ellisiv4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

    Family/Spouse: Torleif Haraldsen. Torleif (son of Harald Gudrødsen, "Harald 3") was born in Isle of Man, England; died after 1280 in Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 251. Hallstein Torleivsen  Descendancy chart to this point was born in 1272 in Isle of Man, England; died in 1345 in Egge, Stod, Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge.

  16. 213.  Ragnhild Nokvesdatter på Giske Descendancy chart to this point (182.Ragnhild10, 154.Ragnhild9, 106.Kristina8, 79.Malmfrid7, 53.Mstislav6, 37.Vladimir5, 19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died about 1247.

    Ragnhild married Skule Bårdsen på Rein about 1209. Skule (son of Bård Guttormsen på Rein and Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein") was born about 1189 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 May 1240 in Elgeseter, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 252. Margrethe Skulesdatter på Rein  Descendancy chart to this point died about 1270 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.
    2. 253. Ragnfrid Skulesdatter på Rein  Descendancy chart to this point was born about 1200 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.

  17. 214.  Sigrid Bårdsdatter på Rein Descendancy chart to this point (184.Ragnhild10, 156.Erling9, 109.Alv8, 80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died after 1237 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Before 1230, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Abbedisse på Reinkloster.

    Notes:

    Occupation:
    Årstallet for stiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230.
    Skules halvsøster Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

    I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte. Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
    Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods.

    Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd.

    Det er uvisst hvilken ordenstilhørighet klosteret har hatt, men man antar at det har vært en augustinerstiftelse for fornemme kvinner. Rein nonnekloster lå på en dominerende høyde i det flate Rissalandskapet, med vid utsikt mot den ytre delen av Trondheimsfjorden.

    Family/Spouse: Jon Sigurdsen. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 254. Baugreid Jonsdatter  Descendancy chart to this point

  18. 215.  Skule Bårdsen på Rein Descendancy chart to this point (184.Ragnhild10, 156.Erling9, 109.Alv8, 80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1189 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 May 1240 in Elgeseter, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Before 24 Apr 1217, Norge; Jarl og hirdstyrer for kong Inge.
    • Will: 1226, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Løfte avgitt når han lå farlig syk.
    • Occupation: 1237, Norge; Hertug.

    Notes:

    Occupation:
    Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.

    Kort før Kong Inges død 23.april 1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn.

    Will:
    I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte.
    Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
    I denne forbindelse utspant det seg en prosess om Austrått, og førte til et bittert uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eriksson til Austrått. Årstallet forstiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster fru Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

    Occupation:
    Skule gjorde krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson, som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen.
    Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sunnmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham.

    I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.

    Da Skule hadde grunnlagt Reinskloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods. Men dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene.

    I 1239 besluttet hertug Skule seg til å ta opp kampen om kongedømmet, og reiste opprørsfanen mot kong Håkon 4 Håkonsson. Skule tok kongsnavn på Øreting i 1239.

    Den 6. november 1239 kom hertugen med mange folk til Kristkirken. Der kalte han sammen korsbrødrene og ba dem gi tillatelse til at St.Olavs skrin ble ført ut av kirken. Korsbrødrene kunne ikke komme til enighet i dette spørsmålet. Den korsbroren som på forhånd var innsatt som erkebiskopens stedfortreder i vanskelige saker, Eystein Syre, var imot at noe ble gjort i saken før erkebiskopen kom tilbake.
    Da så hertugens menn ville føre skrinet bort med makt, lyste Eystein de menn i bann, som bar ut skrinet uten brødrenes samtykke. Dette ble likevel gjort og skrinet ble ført ut til Øyreting der Skule høytidelig ble tatt til konge. Etterpå fulgte Skule skrinet tilbake til Kristkirken, men han ble ikke møtt med prosesjon og klokkeklang. Bare to korsbrødre tok imot skrinet utenfor Kristkirken, de ledet også hertugen inn. En uhellsvanger og trist forestilling må dette ha vært. Korsbrødrenes holdning var et dårlig varsel for Skules kongedømme. Når geistligheten i hertugens egen del av riket stilte seg så klart imot det skrittet han nå tok, kunne han være sikker på at den overveiende storpart av den norske geistligheten ville gå inn for Håkon og imot hans eget kongedømme. Som konge var Skule da også fra første ferd i erkebiskopens bann.

    Da erkebiskop Sigurd et stykke ut i november 1239 seilte inn Trondheimsfjorden, fikk han først høre nyheten da han kom til Leiranger. Han sendte da straks brev om disse tidender søretter til kongen, og tok deretter inn til Nidaros. En av Skules nærmeste rådgivere var abbed Bjørn til Nidarholm kloster. Erkebiskopen ga Bjørn en del av skylden for det som hadde hendt og lyste ham i bann sist på året 1239.

    I februar 1240 dro Skule med en hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler. Han dro til Viken mens Håkon med en stor flåte kom nord til Nidaros. Erkebiskop Sigurd og korsbrødrene møtte kongen med prosesjon og fagnet ham vel. Kongen og erkebiskopen talte ofte om de store hendingene som gikk for seg i landet. Da det kom tidende til Nidaros at hertug Skule hadde slått birkebeinerne i et stort slag på Låka, tilbød erkebiskopen seg å reise sør til hertugen for å søke å få i stand et forlik.
    Kong Håkon hadde ofte tidligere gjort klokt og rett i å følge erkebiskopens råd. Men i denne situasjonen viste han sin storhet ved å velge sin egen vei.

    For å sikre kongedømmet for sitt dynasti, lot kongen sin ektefødte sønn Håkon ta til konge på Øyreting søndag den 1. april 1240. St.Olavs skrin ble båret ut og erkebiskop Sigurd var til stede på Øyretinget og i gjestebud hos kongen etterpå.

    I 1240 led Skule nederlag i Oslo, og måtte dra nordover. Sammen med noen av mennene sine søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster, men birkebeinerne fikk rede på dette og søkte ut til klosteret for å ta seg selv til rette. Dette fikk erkebiskop Sigurd høre, og han tok straks av sted til Elgeseter og forbød birkebeinerne å gå til angrep på klosteret eller lage noen ufred der. Da birkebeinerne ikke ville høre på dette, tilbød erkebiskopen å betale en løsesum for hertugen så han kunne få høve til å fare til kongen i trygd. På tross av erkebiskopens ord satte Åsulv og birkebeinerne ild på klosteret og sørget for at Skule ble drept da han forsøkte å berge seg ut (24. mai 1240).

    Dette var helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd. Denne slekten reiste sannsynligvis omkring 1200 den kirken som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

    Skule ble kort etter gravlagt i Kristkirken og erkebiskop Sigurd, alle korsbrødrene, mange prester og byfolk og mange birkebeinere var til stede.

    Skule var sagaskriveren og islandshøvdingen, Snorre Sturlasson, beste venn, er det sagt.

    Kilder:
    Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-131.
    Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334, Bind XIV (1940), side 22-28.
    Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 173.
    C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
    Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 831.
    Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

    Skule married Ragnhild Nokvesdatter på Giske about 1209. Ragnhild (daughter of Nokve på Giske and Ragnhild Jonsdatter på Randaberg, "på Giske") died about 1247. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 252. Margrethe Skulesdatter på Rein  Descendancy chart to this point died about 1270 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.
    2. 253. Ragnfrid Skulesdatter på Rein  Descendancy chart to this point was born about 1200 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.

  19. 216.  Ingeborg Bårdsdatter på Rein, "på Tornberg" Descendancy chart to this point (184.Ragnhild10, 156.Erling9, 109.Alv8, 80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1194 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.

    Ingeborg married Alv Erlingsen på Tornberg in 1221. Alv (son of Erling på Tornberg) was born about 1190 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died about 1240 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 255. Ragndid Alvsdatter på Tornberg  Descendancy chart to this point was born in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.
    2. 256. Erling Alvsen på Tornberg  Descendancy chart to this point was born about 1210 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died about 1283.

  20. 217.  Guttorm Bårdsen på Rein Descendancy chart to this point (184.Ragnhild10, 156.Erling9, 109.Alv8, 80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born before 1204.

  21. 218.  Eirik Magnusen, "Eirik 2" Descendancy chart to this point (187.Magnus10, 158.Margrethe9, 118.Skule8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1268; died on 12 Jul 1299.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1280, Norge; Konge av Norge.

    Notes:

    Occupation:
    Eirik 2 Magnusen var konge av Norge i perioden 1280–1299. Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade.

    Siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre bestående av moren Ingeborg og de fornemste stormennene.
    Disse kom i kamp mot kirken med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Eirik hadde ingen del i konflikten, men fikk likevel tilnavnet prestehater.

    Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander 3 av Skottland (d.1286). De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel.
    Det var avtalt ekteskap mellom henne og den engelske prinsen Edward (senere Edward 2), men Margrethe døde under overfarten til Skottland 1290, trolig på Orknøyene.

    Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen.

    Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene.

    Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat.

    Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon.

    Etter Eiriks død påsto ei Margareta å være datter av kong Eirik Magnusson. Det passet Håkon Magnusson dårlig, og hun ble dømt til døden. Etter sin død ble hun dyrket som en helgen.


  22. 219.  Håkon Magnusen, "Håkon 5" Descendancy chart to this point (187.Magnus10, 158.Margrethe9, 118.Skule8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1270; died on 08 May 1319 in Tønsberg, Vestfold, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1299, Norge; Konge av Norge.

    Notes:

    Occupation:
    Håkon var sønn av Magnus 6 Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273, over Oppland, Oslo, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt.

    Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.

    Da broren, kong Eirik 2 Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. Håkon 5 ble den første konge som ble kronet i Oslo, som regnes som hovedstad heretter. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad.

    Han ble omtalt som Hákon Háleggr på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.

    Bygde Akershus (dvs. påbegynte arbeidet av anlegget på Akersneset (Akershus festning)), Båhus, og Vardøhus festninger.
    Håkon innførte faste årlige inspeksjoner av sysselmennenes embedsførsel, og førte en kraftig politikk mot stormennene. Utstedte retterbot 1308 somavskaffet jarle- og lendmannsverdighet og inndro alle sysler og gavebrev på jordegods etter innehaverens død.

    Håkon 5 Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.

    Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo 10 formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537.

    At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
    Der kom Bud for Oslo ind
    og ingen Mand dem kjende:
    død var hellig Haakon Konning
    Sankt Olaf Kongens Frende.
    Død var hellig Haakon Konning
    og Gud kaldte ham af dage:
    han blev ført i Oslo ind,
    i Mariekirke lagdes han i Graven
    (Dansk håndskrift fra ca. 1560).

    Håkon støttet svensk hertug Erik Magnussons strid mot broren.

    Med ham døde den siste av det gamle norske kongehus på mannssiden.

    Gift med Eufemia av Arnstein. Datter: Ingeborg, gift med hertug Erik Magnusson. Deres sønn Magnus ble senere både svensk og norsk konge.
    Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290–1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.

    Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.
    Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige.

    Kong Håkon 5 Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble funnet ved arkeologiske undersøkelser i Mariakirken på slutten av 1960-tallet. De ble senere identifisert av dr.med. Per Holck, og ble endelig overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982.

    Family/Spouse: Catharina Ivarsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 257. Agnes Håkonsdatter  Descendancy chart to this point was born in 1292; died in 1319 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.

    Håkon married Eufemia av Rügen in May 1299 in Mariakirken, Oslo, Norge. Eufemia was born about 1280; died in 1312. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 258. Ingeborg (Ingebjørg) Håkonsdatter  Descendancy chart to this point died in 1361.

  23. 220.  NN Olavsdatter på Stein Descendancy chart to this point (188.Olav10, 159.Ragnfrid9, 118.Skule8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1272.

    Family/Spouse: Henning van Rome. Henning was born in 1280 in Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 259. Olfvir Henningsen Rømer  Descendancy chart to this point was born in 1285.
    2. 260. Henning Henningsen Rømer  Descendancy chart to this point was born in 1310.

  24. 221.  Havtore Jonsen på Sudrheim Descendancy chart to this point (189.Jon10, 160.Ragndid9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1275 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1320 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1307, Norge; Ridder og baron.
    • Occupation: Bef 1319, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Medlem av formynderregjeringen i 1319. Spilte en stor politisk rolle under Magnus Eriksson.

    Notes:

    Occupation:
    Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron.

    I en artikkel om Sudrheimsætten og Romerike diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
    Andreas Holmsen har påvist at en mengde jordegods ble konfiskert på Romerike av rikskongen, både i forbindelse med slittungenes og ribbungenes opprør i 1220-årene og i rikssamlingstiden nesten 200 år tidligere. Holmsen mener videre at den første lendmannen som ble etablert fra Sudrheimsætten på Romerike tidligst kom i 1237 (Andreas Holmsen: Nye studier i gammel historie, s. 121-124, 140-146).

    Vi vet at det satt en meget fremstående sysselmann på Romerike så sent som i 1238 - brorsønnen til baglerkongen Filippus (Håkonar saga, kap. 276,285).
    Det ser videre ut til å ha manglet lokal øvrighet her under vårbelgenes opprør. Det er derfor mye som tyder på at tiden etter hertug Skules nederlag må bli det tidligste tidspunkt for etablering av en lendmann her.
    Men etter den tid var altså Romerike et område som var pasifisert under kongens sterke ombudsmann.
    Ikke minst dette har vist Håkon 5 at en forbindelse mellom kongehuset og Sudrheimsætten var en gunstig allianse.
    Og i Jon Ivarsson Raud har han hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn.

    Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Havtore Jonsson og Agnes Håkonsdatter.
    Det er likevel et spørsmål om Jon Ivarssons sønn var ættstor nok til at forbindelsen kunne forsvares fra et dynastisk synspunkt. I og med at ekteskapet kom i stand, blir svaret selvfølgelig ja, men det kan være interessant å se litt nærmere på Havtore Jonssons sannsynlige avstamning.

    Henning Sollied har studert dette spørsmålet. Han mener Jon Rauds far må være Ivar av Skedjuhof, som nevnes flere ganger i Håkon Håkonssons saga som kongens sveithøvding, både i kampen mot ribbungene og senere i kampen mot vårbeigene og hertug Skule. Han nevnes riktignok aldri som lendmann, men det er intet bevis for at han ikke har blitt utnevnt til en slik verdighet i den rolige perioden etter hertug Skules fall.
    Det sterkeste indisium for at Ivar av Skedjuhof virkelig var Jon Ivarssons far, er imidlertid selve den gården som er knyttet til hans navn. Flere gårder i Norge kan ha hatt dette navnet i høymiddelalderen. Men Skea i Sørum, som også er avledet av Skedjuhof, gjenfinnes senere i Romeriksgodset til Jon Havtoresson.

    Gården var like høyt skyldsatt som Sørum i 1647, så mye taler for at den også kan ha vært herresete på 1200-tallet og at det var Ivar av Skedjuhof som hadde den. Denne mannen er derfor svært sannsynlig som Havtore Jonsons farfar.

    Sollied har gjettet på at Ivars far var Olav Måk, sysselmannen som ble overfalt av ribbungene da han var i bryllup på Løren og senere falt i kampen mot dem.
    Håkon Håkonssons saga forteller at lendmannen Ale Varg var Olav Måks bestefar. Ale var gift med en datter til Harald Gille, og ifølge denne teorien ville Ivar av Skedjuhof være av kongeætt.

    Derimot er det bedre belegg for Henning Sollieds teori om en sammenheng mellom Sudrheimsætten og Reinsætten.
    Konstruksjonen bygger på at to av Jon Ivarson Rauds barnebarn og to av baron Tore Håkonssons barnebarn var firemenninger og måtte ha pavelig dispensasjon for å inngå ekteskap. Det er imidlertid mange muligheter for en felles stamfar.

    Vi vet intet om Agnes Håkonsdatters morsslekt. Vi vet heller intet om Havtore Jonssons mor, mormor og farmor. Dessuten vet vi ikke hvem som var baron Tore Håkonsons mor og besteforeldre - faren var erkebiskop Håkon. Det er derfor mange muligheter for søskenforbindelser blant ekteskapskandidatenes oldeforeldre.
    Men det faktum at det blant deres oldeforeldre fantes noen som var søsken er i seg selv et godt nok bevis på at de alle var av fremstående slekter. Blant den norske høyadelen giftet man seg standsmessig.

    Jon Ivarssons avstamning var god nok til at hans sønn kunne bli en konges svigersønn og fremtidige kongers far.

    Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron. Han nevnes vel i kildene aldri uttrykkelig som baron, men i et brev av 29.juni 1312 (DN IV 95) som han medutsteder, nevnes han foran hr. Snare Aslaksson, som gis baron-tittel i et brev av 20.mars 1308 (DN IX 79). Sistnevnte datum blir altså terminus ante quem også for hr. Havtores utnevnelse.

    Ved den kongelige forordning av 17.juni 1308 ble det nemlig bl.a. bestemt at baron- (lendmann-) tittelen for framtiden ikke skulle utdeles.

    Navnene Hafþórir og Hafþórr synes i begynnelsen av 1300-tallet å gå over i hverandre. Hr. Havtores navn gis som regel førstnevnte form, mens hans to sønner ofte bruker den kortere form i farsnavnet. Bortsett fra et tilfelle fra Härjedalen ved midten av 1200-tallet er hr. Havtore den første bærer av navnet i Norge. Derimot forekommer det på Island allerede på 900-tallet og i de følgende århundrer, om enn meget sjeldent. Navnet ble imidlertid også brukt i Sverige, og det sannsynligste er vel at det er kommet inn i Sudreims-ætten gjennom inngifte i en svensk ætt.

    Sammen med faren var han tilstede i Mariakirken i Oslo i august 1309 ved hustruens halvsøsters trolovelse.
    I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men i brev av 09.januar 1312 (DN I 132) tilbakekalte kongen denne disposisjon og skjenket i stedet hr. Havtore og fru Agnes 6 markebol i Sorknes i Solør, antagelig hele denne gården.
    Selv om medgiften således ikke var helt ubetydelig var det altså ikke akkurat det halve kongerike hr. Havtore fikk med hustruen.

    Det var kanskje også på grunn av dette at kongen et par dager senere, i brev datert Bergen 13.januar 1312, skjenket sin måg tuft ok gard varn j Sarpsborgh med lyckiuni ok fossenum allt vt i mitt arennar sua bræitt lyckian gjengr bræitt ofuan til (DN III 97):
    Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs sændir allum monnum þæim sæm þetta bref sea eða hœyra q. g. ok sina. ver vilium atþer vitir. at firir hollrar þionostu saker. er ver hafum jamfnan rœynt af herra Hafþore Jons syni maghe vaarom þa hafum ver gefuet hanom ok hanslogleghom ærfingia æftir hann till æfuenlegrar [æig]nar tuft ok garð varn j Sarpsborgh með lyckiunni ok fossenom allt vt i mitt arennar sua bræitt semlyckian gengr bræitt ofuan till, skal hann þessa sama tuft ok foss vpp lata byggia ser til handa ok sinom ærfuingium, af þui firirbiodom ver huærium manneþessa vara (giof at) hindra eða talma firir hanom eða hans ærfingium, j nockorom lut. nema huæ(rr sem þat gerer) vili sæta vare sannre ræiði. Var þettabref gort j Biargvinn s(iau) nattom æftir þrettanda dagh jola a þrettanda are rikis vars, herra Biarne Auðunar son jnsiglaðe en Thorgæir klærkr ritaðe.

    Sammendrag:
    Kong Haakon Magnussön giver Hafthor Jonssön og Arvinger sin Gaard og Tomt i Sarpsborg (Borregaard) med Lykken og (Sarp-) Fossen til midt i Aaen langs Lykkens Bredde.

    Kilde:
    Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv.
    Ved senere Segl forbundet medkgl. Stadfæst. af 1447, 1470, 1474 og 1507. Fra Regesta Norvegica, Bind III 1301-1319, nr. 757:
    Gavebrev fra kong Håkon Magnusson til svigersønnen Havtore Jonsson: For de tjenestene han har ytt kongen, får han og hans lovlige arvinger kongens tomt og gård i Sarpsborg med jordstykket og fossen.
    Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir klerk skrev.
    Av senere kongers stadfestelsesbrev og en riksråds dom av 01.februar 1474 fremgår at gaven gjelder Borregård med tilhørende fossefall, en eiendom som forble i hr. Havtores etterslekts eie til inn på 1600-tallet (DN III 903):
    Wij Hans meth gudz nade hoghboren førstis konningh Cristierns son karad kung til Danmarck retter arffwinge til Noriges rige hærtogh i Sleszwigh greffuej Holsten Stormaren Oldenborg oc Delmenhorsth gøre alle witherligt anno domini mcdlxx quarto ath skicket wor for oss oc for wort elskeligt radhkyndermøsse affthen j communet i Oslo her Swen Galle poo then ene sidhe oc Hans Eder poo then andre sidhee poo sin husfrwes weghne. kerde forne Hans Edher till her Swen Galle om en gardh som Borgergardh hether oc qwern oc qwernefoss meth som ther til ligger liggendes i Sarsborgh oc en annen qwernefoss som hether Steenbeck. thede forne Hans Edher oss breff som lwder poo forne Borgergardh oc qwernefoss som thette wort breff er wederfestfwnne wij for retthe ath forne Hans Eder poo sin husfrwes weghne [Her er i Originalen udeglemt: skall beholde eller noget lignende] Borgergardh oc qwernefoss til ewerdeligh eye henne oc hennes arffwinge en Steinbecks qwerne bruge oc beholde swo lenge som wor nadige herres kunges breffvt wiser en hwat som her (Swen) Galle haffuer vpboret aff renthen aff forne qwerne sidhen the komme j qwersethningh thet skall han j geen giffue jnnenthette oc poske. ther meth wore the wenner oc welsothe om alt thet som them j mellom haffwer waret. Jn cuius rei testimonium secretum nostrumpresentibus impensum. Datum die et loco quibus supradictis.

    Sammendrag:
    Den udvalgte Konge Hans og Norges Rigsraad paadömme en Sag mellem Hr. Svein Galle og Hans Eder angaaende Borgegaard i Sarpsborg med Kvernog Fos samt Stenbek Fos, hvilket alt tildömmes Hans Eder paa hans Hustrus Vegne i Henhold til de vedheftede ældre Kongebreve.

    Kilde:
    Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Sigillat. forbundet med No. 97,794, 886 og Kongebrev af 20 April 1507 nedenfor.
    Hr. Havtore omtales som medutsteder av et par brev av 29.juni 1312 (DN IV 95) og 3.mai 1314 (DN IV 107). Under sistnevnte er hans segl bevart.
    Tiden omkring 1300 var mer en tid for jurister enn for historikere.
    Om Håkon 5 på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer.

    Den 20.april 1319, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore og fem andre fremtredende menn et dokument (DN I 156) i Tunsberg.
    De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors og mange andre helligdommer at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre.
    Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig.
    Dette er siste gang Hr. Havtore nevnes i live.
    Kongen døde 8.mai 1319 og hans svigersønn hr. Havtore kort tid senere.

    Ifølge Gottskalks annaler døde hr. Havtore i 1319, ifølge Flatø-annalene i 1320 (Isl Ann. VIII og IX). I et brev utstedt i Tønsberg mellom 08.05.1319 og08.05.1320 omtales hr. Havtore som død.
    At hr. Havtore ikke medbesegler unionstraktaten med Sverige som ble utstedt i Oslo omkring 28.juni 1319 (DN VIII 50) kan tyde på at han da allerede var død eller ihvertfall for syk til å avgi møte.

    Hr. Havtore var sysselmann på Romerike (DN I 213) og ihvertfall i 1319 medlem av Riksrådet.
    Foruten Sudreim og tallrike andre gårder på Romerike og i Solør må han ha eid adskillig gods i Borgesyssel.
    Enda i 1400 hadde således Idd, Rokke og Eidsbergs kirker gamle tiendekrav på hr. Havtores arvinger (RB side 545 f, 565).

    Som sysselmann på Romerike, og han bygsle bort bort kongens jordegods.
    Et vitne attesterer i 1331 den praksis Havtore fulgte. Vitnet sier:
    Jeg gjør kjent for dere at jeg var tilstede da Gisle på Odinshov lovet å sende ett skippund malt av hvert bruk på Odinshov til herr Havtore, og godt havremalt, og det skulle føres til Sudreim hvert år mens han (dsv. Havtore) hadde sysla, i stedet for den pliktveitsle som sysselmannen hvert år hadde rett til på Odenshov.

    Den avløste pliktveitsla hadde vært holdt hvert år mellom jul og Kyndelsmesse (dvs. 2.februar) for sysselmannen og fem tjenere og fem mynder, gjennom et helt døgn med full kost slik at sysselmannen ikke syntes å mangle noe.

    Det var som bortbygsler av kongens to bruk på Odingshov sysselmannen tok denne pliktveitsla, og avløsningen. Om han hadde tatt den i egenskap av kongens ombudsmann i alminnelighet, ville dette ellers vært like ulovlig, etter Landsloven og senere forordninger.
    Ombudsmannens ulovlige tilleggsytelser blir i dette dokumentet betraktet som ordinære, noe det gjelder å vitnefeste. De må altså ha vært utbredt.

    Fra hans to sønner Jon og Sigurd nedstammer en tallrik etterslekt.

    Det sto ikke den norske kongen fritt å fatte avgjørelser i riksstyret. Først og fremst måtte han gjøre vedtak i samråd med det riksbærende aristokratiet.
    Ettersom hirden var den organisatoriske rammen for landets verdslige aristokrati i størstedelen av perioden 1240-1350, fattet hirdstevnet, hirdens eget korporasjonsorgan, ikke bare vedtak for selve hirdorganisasjonen, men også for riksstyret.
    Hirdkorporasjonens betydning for kongedømmets politikk kommer tydelig frem både i den bevarte hirdskråen, korporasjonens egen lov, og i tronfølgelovene av 1260 og 1273.

    Hirdskråen omtaler kongens høyeste rådgivere blant hirdmedlemmene, og tronfølgelovene bestemte at lendmennene (de senere baronene) og andre hirdstjorer (hirdoffiserer) skulle avlegge en ed ved konungstekja som ikke bare forpliktet dem til å styrke kongen med sine råd, men som også gjorde disse hirdmennene medansvarlig for at kongen holdt eden sin til undersåttene om å holde lovene.
    Edsavleggelsen plasserte de nevnte hirdmennene i en posisjon mellom konge og undersåtter, med forpliktelser til begge sider. Eden uttrykte de fremste hirdmennenes kontrollerende, avbalanserende funksjon i forhold til den personlige kongemakten.
    Det nye, og det som pekte fremover, var altså at de fremstående hirdmennene ble tilkjent denne kontrolloppgaven ikke bare på egne og hirdkorporasjonens vegne, men også på vegne av alle kongens undersåtter.

    Dette er ett av flere vitnesbyrd om at hirden i løpet av 1200-tallet hadde utviklet seg fra å være et relativt begrenset militærfølge for kongen til å bli en riksomfattende organisasjon for landets maktelite og dermed en helt grunnleggende del av det norske kongedømmets forvaltningsapparat.
    At hirdorganisasjonen ble riksomfattende med medlemmer spredt rundt omkring, medførte imidlertid at hirdstevnet ikke kunne fungere som et daglig råd for den ambulerende kongen.

    Den norske kongen hadde rådgivere rundt seg helt fra det norske kongedømmet ble etablert, men det er umulig å fiksere et tidspunkt for når vi kan regne med en rådsinstitusjon.
    Under Håkon Håkonsson og sønnen Magnus ble en rådgiverkrets øyensynlig et mer fast element i styret av riket, bestående av en mindre gruppe kongsfrender, hirdmedlemmer, enkelte nærstående lendmenn og en eller flere biskoper.
    Sammensetningen kunne variere etter tid og sted, og kretsen kunne bli supplert med prelater og lokale hirdmedlemmer fra steder der kongen reiste.
    Den økende betydningen til den mer snevre kretsen av rådgivere kom ikke minst tydelig frem i samband med det aktive lovgivingsarbeidet under Magnus Lagabøte.

    Et viktig steg på veien frem mot en rådsinstitusjon ble tatt under Eirik Magnussons umyndighetstid. Situasjonen tvang frem et mer organisert kollegium av fremstående verdslige stormenn som styrte i kongens sted og navn. Denne rådgiverkretsen fortsatte å øve en dominerende innflytelse under hele kong Eiriks regjeringstid, også etter at han var blitt myndig.

    Etterfølgeren, Håkon 5 Magnusson, var provosert av rådsherrenes posisjon og politikk under broren Eiriks regjering og omtalte i negative ordelag den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå en tid siden.
    Kong Håkon forsøkte derfor på ulike måter å styrke kongens kontroll over riksstyret for som han sa å ta vår fedrearv, hele Norges konges rike under vårt rådvelde.
    Blant annet fengslet og henrettet han fremstående rådgivere fra brorens regjeringstid.

    Aristokratiets nøkkelrolle for kongedømmets eksistens og funksjoner tilsa imidlertid at kongen ikke kunne regjere uten et råd av stormenn. Kongsrådet spilte derfor en sentral rolle også i Håkon 5's regjeringstid, særlig innen rettsvesenet og i utenrikspolitikken, men det tok også del i politiske beslutninger generelt.

    Vi kjenner ikke til om det eksisterte en grad av formell organisering når det gjaldt medlemmer, medlemstall og oppgaver, men av kildene ser vi at både verdslige og geistlige menn opptrådte som kongelige rådgivere. Betegnelsen rikets råd i stedet for kongens råd dukker første gang opp i det norske kildematerialet i Håkon 5's rettarbot fra 1302 om en mulig fremtidig organisering av et formynderstyre.
    Rettarbota hadde etter alt å dømme samband med at datteren Ingeborg skulle troloves med hertug Erik, og inneholdt faste regler for rådets sammensetning og oppgaver.

    At et eventuelt fremtidig formynderråd ble kalt rikets råd i stedet for kongens råd, kom sannsynligvis av at et slikt råd nødvendigvis ville få en mer selvstendig funksjon under en umyndig konge.
    Av totalantallet på tolv skulle fire av rådgiverne, deriblant kansleren som leder og merkesmann, ta seg av det daglige riksstyret med utgangspunkt frak ongsgården.
    De resterende åtte skulle være spredt rundt i landet og føre tilsyn med kongedømmets lokale ombudsmenn.
    Én gang i året skulle hele rådet samles med to biskoper for å drøfte rikets anliggender. De to biskopene skulle dessuten ha som særlig oppgave å føre tilsyn med rikets skattkammer sammen med de fire rådgiverne i kongsgården og motta årlig regnskap for kronens inntekter og utgifter.

    Tronskiftet i 1319 medførte behov for et formynderstyre for den treårige kong Magnus.
    Brevet som ble satt opp i forbindelsen med avtalen mellom nordmenn og svensker i Oslo i 1319, ble da også fra norsk side beseglet med det alminnelige seglet til rikets råd i Norge.
    Likevel oppfylte ikke det formynderstyret som ble etablert under Erling Vidkunnssons lederskap i 1323, fullt ut bestemmelsene fra 1302.
    Formynderrådet med drottseten i spissen var mer dominert av de verdslige stormennene enn hva kong Håkon 5 hadde lagt opp til, og gjenspeilte etter alt å dømme det verdslige aristokratiets styrke i 1320-årene.
    Magnus Erikssons umyndighetstid ga dermed rom for de norske stormennene til å omdanne og konsolidere kretsen av rådgivere rundt kongen til et riksråd.

    Også det at hirdorganisasjonen med hirdstevnet forsvant i samme periode, bidro til at de verdslige stormennene hadde behov for å bygge ut et politisk organ som kunne artikulere aristokratiets interesser i riksstyret og balansere kongens personlige makt.

    Som myndig konge forsøkte Magnus Eriksson illustrerende nok å holde rådet utenfor deler av riksstyret i både Norge og Sverige. Det var en fåfengt politikk på lang sikt fordi aristokratiet hadde for sterke maktpolitiske interesser knyttet til rådets eksistens til at det var mulig for kongen å neglisjere rådets deltakelse i beslutninger. Riksrådet var allerede veletablert i den norske riksforvaltningen, der det hadde funksjon som aristokratisk interesseorgan, samtidig som det var et samarbeidsorgan for kongen i styret av landet.

    På tross av dette fortsatte samarbeidet mellom konge og riksråd å variere i den daglige politikken. Ikke minst skyldtes dette at middelalderen sammenliknet med vår tid ikke hadde sans for formelt å avgrense politiske organ og deres myndighetsområde, noe som igjen blant annet hang sammen med det nevnte fraværet av atskilte samfunnssfærer.

    Denne mangelen på klare formelle grenser for å utøve myndighet kommer til uttrykk i den svenske landslovens bestemmelser om riksrådet fra rundt 1350. Her het det at kongen skulle velge rådet, som skulle bestå av erkebiskopen foruten et hensiktsmessig antall biskoper, samt tolv verdslige menn. Imidlertid presiserte loven karakteristisk nok ikke rådets kompetanse i riksstyret.
    Den rådseden som den svenske landsloven foreskrev for riksrådene, uttrykte klarere enn de tilsvarende norske edene fra slutten av 1200-tallet at rådsherrene hadde en kontrollerende funksjon både overfor konge og overfor befolkning. Riksrådet ble foreskrevet å skulle stå i en meklerstilling mellom konge og undersåtter ved å representere riket, et begrep som i loven var løsrevet fra begrepene konge og allmue og gitt en egen eksistens og betydning uavhengig av disse.

    Utviklingen av et riksråd løp noenlunde parallelt i de tre nordiske rikene. I alle landene var formynderperioder grunnleggende for utviklingen mot et riksråd, men svenske og danske historikere har i tillegg lagt stor vekt på at henholdsvis Sverige og Danmark var valgriker. Valgsituasjonen krevde etterhvert et organ med valg- og kontrollrett overfor kongen, og et slikt organ måtte ut fra datidens maktpolitiske grunnstrukturer være et aristokratisk organ.

    Trass i at Norge ikke var et valgkongedømme, eksisterte det imidlertid også her i landet elementer av valg i tronfølgen, ikke minst i forholdet mellom hirden og kongen.
    Da hirden forsvant på begynnelsen av 1300-tallet, fremsto riksrådet, i kraft av å være aristokratiets fremste politiske organ, som hirdstevnets arvtaker i rikspolitiske vedtak, for eksempel om tronfølgen.

    Forskjellen i innhold mellom de norske 1200-talls-edene og den rundt 80 år yngre svenske eden, må derfor hovedsakelig gjenspeile den mellomliggende utviklingen av kongens råd til et etablert riksråd i de respektive landene.

    Også i Norge ble det formelt anerkjent at riksrådet representerte det norske riket.
    Etableringen av riksrådet er samtidig uttrykk for en sterkere grad av institusjonalisering av riksstyret, noe som igjen ga den politiske organisasjonen i Norge et sterkere elitistisk preg, med klarere skillelinje mellom den daglige styringseliten og resten av befolkningen, enten det gjaldt medlemmer av aristokratiet eller bønder. Hirdorganisasjonens forsvinning kan koples til denne utviklingen. Et annet utslag av det samme var at antallet riksmøter ble færre etter 1280.

    Utover på 1300-tallet kom større møter av geistlige og verdslige stormenn aldri opp mot 1200-tallets når det gjaldt antall, deltakere og omfang.
    Folkets aksept av riksstyret skjedde primært ved tronskifter, mens det ikke lenger var samme behov for styringseliten til å konsultere bredere lag av undersåttene, både aristokrater og bønder, i det daglige styret.
    Det økende elitepreget og avstanden til befolkningen fra riksstyret side kom også til uttrykk ved at det ble reist stenborger som støttepunkt i kongedømmets riksomfattende styringsapparat.

    Kilder:
    Eldbjørg Arnesen: Sudrheimsætten og Romerike, artikkel i Romerike Historielags årbok 1982, bind XII, side 19-21.
    Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-118.
    Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 275, 458.
    Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 173-176.
    Norsk Biografisk Leksikon, Bind V (1931), side 546-547.
    Aschehougs Leksikon 1974, Sudreim.
    Axel Coldevin: Elingaard, Et gammelt herresete og dets historie, side 11.
    C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
    Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 825, 827.
    Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391.
    Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 95.

    Havtore married Agnes Håkonsdatter about 1307. Agnes (daughter of Håkon Magnusen, "Håkon 5" and Catharina Ivarsdatter) was born in 1292; died in 1319 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 261. Sigurd Havtoresen på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born about 1315 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1390 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge.
    2. 262. Jon Havtoresen på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born in 1315 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died between 1388 and 1395.

  25. 222.  Tore Jonsen på Sudrheim Descendancy chart to this point (189.Jon10, 160.Ragndid9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

  26. 223.  Ragndid Jonsdatter på Sudrheim Descendancy chart to this point (189.Jon10, 160.Ragndid9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

    Ragndid married Torvald Toresen av Papøy in etter 1292. Torvald was born about 1250 in Shetlandsøyene, Skottland; died after 1309. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 263. Torvald Torvaldsen  Descendancy chart to this point died before 1363.
    2. 264. Herdis Torvaldsdatter  Descendancy chart to this point was born about 1305; died about 1363.

  27. 224.  Ivar Jonsen på Sudrheim Descendancy chart to this point (189.Jon10, 160.Ragndid9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) died in 1309.

  28. 225.  Ragnhild Jonsdatter på Sudrheim Descendancy chart to this point (189.Jon10, 160.Ragndid9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) died in 1336.

  29. 226.  Håkon Toresen Descendancy chart to this point (191.Ingeborg10, 161.Erling9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 265. Æsa Håkonsdatter  Descendancy chart to this point

  30. 227.  Tora Toresdatter på Tandberg Descendancy chart to this point (191.Ingeborg10, 161.Erling9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge.

  31. 228.  Elin Toresdatter på Tandberg Descendancy chart to this point (191.Ingeborg10, 161.Erling9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1287 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died in Giske, Møre og Romsdal, Norge.

    Family/Spouse: Erling Vidkunsen på Bjarkøy, "på Giske". Erling (son of Vidkun Erlingsen på Bjarkøy and Gyrid Andersdatter på Stovrheim) was born about 1292 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1355 in Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 266. Ingeborg Erlingsdatter  Descendancy chart to this point
    2. 267. Gyrid Erlingsdatter  Descendancy chart to this point
    3. 268. Bjarne Erlingsen på Giske  Descendancy chart to this point was born in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died in 1349.
    4. 269. Sigrid Erlingsdatter  Descendancy chart to this point was born in Giske, Møre og Romsdal, Norge.
    5. 270. Ingebjørg Erlingsdatter  Descendancy chart to this point was born about 1320 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died in 1400.
    6. 271. Gjertrud Erlingsdatter  Descendancy chart to this point was born in 1335; died in 1411.

  32. 229.  Filippus Erlendsen på Osland, "på Odensland" Descendancy chart to this point (193.Erlend10, 162.Arne9, 121.Sigrid8, 85.Ingebjørg7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born between 1270 and 1290; died in 1340 in Osland, Kyrkjebø, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge.

    Notes:

    Birth:
    Filippus Erlendsson til Losna og Odensland i Kirkebø i Sogn. Nevnes 1322 (da han gifter bort datteren Margreta) og 1338.

    Kan denne Filippus være etterkommer av baglerkongen Filippus Simonsson (1207-1217)?

    Died:
    1350?

    Family/Spouse: Ingebjørg Erlendsdatter til Losna. Ingebjørg (daughter of Erlend and Holmfrid Erlingsdatter) was born in 1295 in Losna, Gulen, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge; died in 1332. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 272. Erlend Filippusen til Losna  Descendancy chart to this point died in 1407.
    2. 273. Margreta Filippusdatter til Losna  Descendancy chart to this point
    3. 274. Fartegn Filippusen til Losna  Descendancy chart to this point was born in 1315 in Sogn, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge; died after 1375.

  33. 230.  Anders Albertsen von Eberstein Descendancy chart to this point (194.Albert10, 163.Adelheid9, 122.Sofie8, 86.Sofie7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1265 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland.

  34. 231.  Ludvig Albertsen von Eberstein Descendancy chart to this point (194.Albert10, 163.Adelheid9, 122.Sofie8, 86.Sofie7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1270 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland; died in 1328.

    Family/Spouse: Elsebe Pedersdatter. Elsebe was born in 1275; died in 1333. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 275. Peder Ludvigsen von Eberstein, "til Tybjerggaard"  Descendancy chart to this point

  35. 232.  Albert Albertsen von Eberstein Descendancy chart to this point (194.Albert10, 163.Adelheid9, 122.Sofie8, 86.Sofie7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born before 1299 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland.

  36. 233.  Agnes Håkonsdatter Descendancy chart to this point (196.Håkon10, 165.Ingeborg9, 123.Erik8, 87.Valdemar7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1292; died in 1319 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.

    Notes:

    I en artikkel om Sudrheimsætten og Romerike diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
    Jomfru Agnes var Kong Håkon 5's eldste naturlige datter. Hennes mor kjennes ikke.

    Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var den gang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.
    I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men kongen tilbakekalte denne disposisjon.
    I stedet skjenket han 6 markebol i Sorknes i Solør til hr. Havtore og fru Agnes, antagelig hele denne gården.

    Diplomet er datert Bergen 09.januar 1312 (DN I 132):
    Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs. sændir allum monnum þæim sem þetta bref sia eða hœyra Q. G. ok sina. ver vilium atþer vitir, þo at ver gæfuem þessar jarðer hæiman með Aghnæisi dottor vare, er ver giptum herra Hafþore Jons syni, er sua hæita, j vestra gardenum jSmiðz ruði, þriu sponn ok œyre; j Frœyhofs sokn af Borgyn tuau sponn; j Vlloom vestra gardenom, fiughur sponn; j Laðu engi tuæir aurar; j Þriukstaðum,halfan setta œyre, j Lundz sokn af Vittale nœrdre, halfuan œyre; af sydra Vittale, halfan annan œyre, j Hof sokn (af) Birkiflætj. tuaura; j Enda j Matlausa grænjatta œrtogar; j Skia þuæit, fiughur sponn; j Eindriða rudi halfan þridia œyre; jtem j Siofuarlijd j Nes sokn. halft timbr skinna; j Auðunar ruði þriu sponn ok halfrþridi œyrir; j Haugha lijð hæfsællda; j Læm. af Olstadum. þriu sponn; þa hafum ver þær aftr tækit vndir konongdomen, til æfuenlegar æignar. En þæimherra Hafþore ok Agnæisi dottor vare, hafum ver gefuet aftr j mot með sama skilorðe sæx marka bol j Surku nese j Solœyium; með allum þæim lunnyndomsem till hennar liggia, eða leghet hafua at forno ok nyiu; með þessom skilmala, at þau skulu þersa iorð hafua frialslegha firir huærium manne, æ meðan erhon lifuir, ok þæira loglegr arfue af henni niðrkomen, eftir hana, en ef þau æigu æi loglegan arfua sem nu er sagt, þa skal þerse jorð aftr vndirkonongdomen falla; af þui firirbioðom ver huærium manne þersa jorð. eða þær aðrar sem ver hafum hæiman gefuet með henni, hindra, eða talma. firirþæim, nema sa er þat gerer, vili sæta logleghom ræfsingum. Var þetta bref gort j Bjargvinn þrim nattom æftir þrettanda dagh jola, a þtrettanda are rikisvars; herra Biarne Auð unar son jnsiglaðe; en Thorgæir klærkr ritaðe. Tillegg: Bagpaa med senere Haand: bref vm Sarku næss j Soløyom.

    Sammendrag:
    Kong Haakon Magnussön lægger det Jordegods, han havde givet sin Datter Agnes i Medgift, da hun ægtede Hr.Hafthor Jonssön, atter under Kongedömmet, og giver dem i Stedet Gaarden Sorknes i Solöer, som skal gaa i Arv til hendes Börn; men lever ingen Börn efter hende, skal Gaarden falde tilbage til Kongen.

    Kilde:
    Efter Orig. p. Perg. i Dipl. Arn. Magn. i Kbhvn. fasc. 51. No. 9. Kongens Segl vedhænger noget beskadiget.
    Fra Regesta Norvegica, Bind III 1301-1319, nr. 756:
    Makeskiftebrev mellom kong Håkon Magnusson og hans datter Agnes:
    Kongen skal ha tilbake følgende gårder eller gårdparter som han ga Agnes da hun giftet seg med herr Havtore Jonsson: Smedsrud, Borgyn i Frøyhov sogn, Uller, Løding, Trøgstad, Nedre Vettal i Lund sogn, Søndre Vettal, Bjørkeflåtten i Hof sogn, Endi i Matlaus grend, Skjatvet, Enderud, Sjøli, Audunarrud, Haugli og Olstad i Lem. Agnes og Havtore og deres barn skal ha 6 markebol i Sorknes. Dersom ekteskapet blir barnløst, skal eiendommene falle tilbake til kongen når Agnes dør.
    Herr Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir [Tovesson] klerk skrev.
    Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-117.
    Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391.
    Aschehougs Leksikon, 1994, Sudreim.
    C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
    Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 827.
    Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 95.

    Agnes married Havtore Jonsen på Sudrheim about 1307. Havtore (son of Jon Ivarsen på Sudrheim and Åsa Haftorsdatter) was born in 1275 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1320 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 261. Sigurd Havtoresen på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born about 1315 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1390 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge.
    2. 262. Jon Havtoresen på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born in 1315 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died between 1388 and 1395.

  37. 234.  Ingeborg (Ingebjørg) Håkonsdatter Descendancy chart to this point (196.Håkon10, 165.Ingeborg9, 123.Erik8, 87.Valdemar7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) died in 1361.

    Ingeborg married Eirik Magnusson in 1312 in Oslo, Norge. Eirik was born about 1282; died on 16 Feb 1318 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]


  38. 235.  Sophia av Werle Descendancy chart to this point (197.Richitza10, 168.Erik9, 125.Kristoffer8, 87.Valdemar7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born before 1308.

    Sophia married Gerhard av Holstein-Rendsburg, "Gerhard 3" before 1317. Gerhard was born about 1292; died on 01 Apr 1340 in Randers, Aarhus, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 276. Henrich av Holstein-Rendsburg, "Henrich 2"  Descendancy chart to this point was born about 1317; died about 1384.


Generation: 12

  1. 236.  Albert von Eberstein Descendancy chart to this point (198.Adelheid11, 169.Sofie10, 133.Sigfried9, 92.Herman8, 69.Albrecht7, 47.Elika6, 29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born before 1235; died in 1289 in Lübeck, Schleswig-Holstein, Tyskland.

    Albert married Marianne AlbertsdatterEberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland. Marianne was born in 1250; died in 1295. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 277. Anders Albertsen von Eberstein  Descendancy chart to this point was born about 1265 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland.
    2. 278. Ludvig Albertsen von Eberstein  Descendancy chart to this point was born in 1270 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland; died in 1328.
    3. 279. Albert Albertsen von Eberstein  Descendancy chart to this point was born before 1299 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland.

  2. 237.  Eirik Magnusen, "Eirik 2" Descendancy chart to this point (200.Ingeborg11, 170.Judith10, 134.Albert9, 93.Bernhard8, 69.Albrecht7, 47.Elika6, 29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in 1268; died on 12 Jul 1299.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1280, Norge; Konge av Norge.

    Notes:

    Occupation:
    Eirik 2 Magnusen var konge av Norge i perioden 1280–1299. Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade.

    Siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre bestående av moren Ingeborg og de fornemste stormennene.
    Disse kom i kamp mot kirken med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Eirik hadde ingen del i konflikten, men fikk likevel tilnavnet prestehater.

    Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander 3 av Skottland (d.1286). De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel.
    Det var avtalt ekteskap mellom henne og den engelske prinsen Edward (senere Edward 2), men Margrethe døde under overfarten til Skottland 1290, trolig på Orknøyene.

    Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen.

    Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene.

    Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat.

    Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon.

    Etter Eiriks død påsto ei Margareta å være datter av kong Eirik Magnusson. Det passet Håkon Magnusson dårlig, og hun ble dømt til døden. Etter sin død ble hun dyrket som en helgen.


  3. 238.  Håkon Magnusen, "Håkon 5" Descendancy chart to this point (200.Ingeborg11, 170.Judith10, 134.Albert9, 93.Bernhard8, 69.Albrecht7, 47.Elika6, 29.Magnus5, 12.Ulvhild4, 5.Estrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in 1270; died on 08 May 1319 in Tønsberg, Vestfold, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1299, Norge; Konge av Norge.

    Notes:

    Occupation:
    Håkon var sønn av Magnus 6 Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273, over Oppland, Oslo, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt.

    Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.

    Da broren, kong Eirik 2 Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. Håkon 5 ble den første konge som ble kronet i Oslo, som regnes som hovedstad heretter. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad.

    Han ble omtalt som Hákon Háleggr på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.

    Bygde Akershus (dvs. påbegynte arbeidet av anlegget på Akersneset (Akershus festning)), Båhus, og Vardøhus festninger.
    Håkon innførte faste årlige inspeksjoner av sysselmennenes embedsførsel, og førte en kraftig politikk mot stormennene. Utstedte retterbot 1308 somavskaffet jarle- og lendmannsverdighet og inndro alle sysler og gavebrev på jordegods etter innehaverens død.

    Håkon 5 Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.

    Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo 10 formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537.

    At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
    Der kom Bud for Oslo ind
    og ingen Mand dem kjende:
    død var hellig Haakon Konning
    Sankt Olaf Kongens Frende.
    Død var hellig Haakon Konning
    og Gud kaldte ham af dage:
    han blev ført i Oslo ind,
    i Mariekirke lagdes han i Graven
    (Dansk håndskrift fra ca. 1560).

    Håkon støttet svensk hertug Erik Magnussons strid mot broren.

    Med ham døde den siste av det gamle norske kongehus på mannssiden.

    Gift med Eufemia av Arnstein. Datter: Ingeborg, gift med hertug Erik Magnusson. Deres sønn Magnus ble senere både svensk og norsk konge.
    Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290–1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.

    Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.
    Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige.

    Kong Håkon 5 Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble funnet ved arkeologiske undersøkelser i Mariakirken på slutten av 1960-tallet. De ble senere identifisert av dr.med. Per Holck, og ble endelig overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982.

    Family/Spouse: Catharina Ivarsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 280. Agnes Håkonsdatter  Descendancy chart to this point was born in 1292; died in 1319 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.

    Håkon married Eufemia av Rügen in May 1299 in Mariakirken, Oslo, Norge. Eufemia was born about 1280; died in 1312. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 281. Ingeborg (Ingebjørg) Håkonsdatter  Descendancy chart to this point died in 1361.

  4. 239.  Adelheid av Gleichen Descendancy chart to this point (203.Sofie11, 171.Sofie10, 138.Valdemar9, 94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born before 1217; died in 1267.

    Adelheid married Ludvig av Eberstein, "Ludvig 1" in 1206 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland. Ludvig (son of Albrecht av Eberstein, "Albrecht 3" and Agnes av Bayern) was born in Nov 1206 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland; died in 1284. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 282. Albert von Eberstein  Descendancy chart to this point was born before 1235; died in 1289 in Lübeck, Schleswig-Holstein, Tyskland.

  5. 240.  Sofia Eriksdatter av Danmark Descendancy chart to this point (204.Erik11, 172.Valdemar10, 138.Valdemar9, 94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

    Sofia married Valdemar Birgersson av Sverige in 1261 in Jönköping, Jönköpings län, Sverige. Valdemar was born in 1239; died on 26 Dec 1302 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]


  6. 241.  Ingeborg Eriksdatter av Danmark Descendancy chart to this point (204.Erik11, 172.Valdemar10, 138.Valdemar9, 94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1280, Danmark; Dronning.

    Notes:

    Occupation:
    Ingeborg av Danmark øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

    Ingeborg married Magnus Håkonsen av Norge, "Magnus 6" in 1261. Magnus (son of Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" and Margrethe Skulesdatter på Rein) was born on 01 May 1238 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 09 May 1280 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 283. Eirik Magnusen, "Eirik 2"  Descendancy chart to this point was born in 1268; died on 12 Jul 1299.
    2. 284. Håkon Magnusen, "Håkon 5"  Descendancy chart to this point was born in 1270; died on 08 May 1319 in Tønsberg, Vestfold, Norge.

  7. 242.  Jutta Eriksdatter av Danmark Descendancy chart to this point (204.Erik11, 172.Valdemar10, 138.Valdemar9, 94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in 1246; died in 1284.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Before 1284, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.


  8. 243.  Agnes Eriksdatter av Danmark Descendancy chart to this point (204.Erik11, 172.Valdemar10, 138.Valdemar9, 94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in 1249; died between 1288 and 1295.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Before 1288, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.


  9. 244.  Erik Kristoffersen av Danmark, "Erik 5"Erik Kristoffersen av Danmark, "Erik 5" Descendancy chart to this point (206.Kristoffer11, 172.Valdemar10, 138.Valdemar9, 94.Ingeborg8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1249 in Lolland, Danmark; died on 22 Nov 1286 in Finderup, Jylland, Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1259, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Erik Klipping (født 1249, død 22.november 1286) var konge av Danmark i 1259–1286. Han var sønn av Kristoffer 1 av Danmark og dronning Margarete Sambiria (Sprænghest).

    Fram til 1264 styrte han kun i navnet under beskyttelse av sin mor, den kompetente dronningenken Margrete Sambiria. I tidsrommet 1261–1262 var han fange i Holstein som følge av et militært nederlag, og etterpå vokste han opp i Brandenburg.

    Erik Klipping ble født i Lolland. Ved farens plutselig død i 1259 hadde fyrst Jaromar 2 av Rügen sammen med hertug Erik 1 av Slesvig (sønn av kong Abel av Danmark) invadert Sjælland og inntatt København.

    Etter et stort nederlag i 1261 ble både enkedronningen og Erik Klipping tatt til fange. De ble holdt i fangenskap i Hamburg, men dronning Margrete greide å skaffe seg hjelp fra hertug Albert av Braunschweig som gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Danmark.
    Her gjenvant hun initiativet og fikk hentet sin nå myndige sønn Erik hjem til en plass på tronen i 1264. Inntil da hadde hans mor, enkedronningen, fungert som hans formynder. Erik ble deretter kronet til konge, men farens uforsonlige fiende, den mektige erkebiskop Jakob Erlandsen, bannlyste etterpå alle de biskoper som hadde deltatt i kroningen.

    Erik Klipping blandet seg inn i den interne striden i Sverige hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson kjempet om kongesmakten mot deres eldre bror, kong Birger Magnusson. Den danske kongen støttet først Magnus og siden Valdemar. I 1277 lot han danske styrker herje langt inne på svensk område. For å finansiere disse krigshandlingene foretok kongen en myntforringelse.
    Hans pussige tilnavn kan antagelig stamme fra dette.

    Klipping eller Glipping stammer antagelig fra hans klipping (devaluering) av landets mynt. Myntene ble klippet eller kuttet for å indikere devalueringen. En tidligere populær forklaring skal være at Erik blunket uvanlig med øynene som et tegn på svakhet, men denne betraktes som en ren spekulasjon.

    Erik forsøkte som tidligere konger å tvinge kirken og adelen under sin makt. På 1270-tallet angrep han Småland. Kong Erik gikk så langt som å ta tvangslån hos kirken. Hans konflikt med kirken ble dog ført til et tilfredsstillende resultat ved hjelp av paven. Han hadde et dårlig rykte. Han gjorde sjelden det han sa han ville gjøre og holdt sjelden det han lovte. I tillegg sprang han etter kvinner uansett alder og status.

    De utilfredse stormennene tvang i 1282 kongen til å avholde årlige møter med dem, det såkalte Danehoff. Kongen ble tvunget til å underskrive et dokument, som kan betraktes som Danmarks svar på Magna Carta, og som i stor grad begrenset hans autoritet. Her forpliktet kongen seg til regelmessig å rådføre seg med stormennene, og bøndenes rett skal sikres.
    Kongen skal i henhold til dokumentet innkalle - rigets bedste mænd - til danehoff og regjere landet sammen med dem. De tradisjonelle landstingene hadde således utspilt sin rolle. Det var ikke lenger bøndene som valgte kongen, men man beholdt skikken med å hylle kongen på tinget.

    Erik Klipping gifte seg den 11.november 1273 i Slesvig med Agnes av Brandenburg (død 1304). Paret fikk følgende barn:

    1.Erik Menved (1274–1319), konge av Danmark.

    2.Kristoffer 2 (1276–1332), konge av Danmark.

    3.Margrete Eriksdatter av Danmark (død 1341), kalt for Märta, gift med kong Birger Magnusson av Sverige (død 1321).

    4.Rikissa Eriksdatter av Danmark (død 1308), gift med fyrst Nikolaus II av Mecklenburg-Werle (død 1316).

    5.Katarina Eriksdatter (død som spedbarn 1283).

    6.Elisabet Eriksdotter (død som spedbarn 1283).

    7.Valdemar Eriksson (død 1304).

    Died:
    I løpet av en jakttur den 22.november 1286 (St.Cecilias natt) søkte kong Erik og hans følge ly i en låve i den lille byen Finderup nord i Jylland.
    Han ble myrdet av ukjente gjerningsmenn ved Finderup Lade.

    Mordet skapte stor uro i Danmark, som i det siste århundret hadde opplevd flere kongemord. Rykteflommen gikk, og kilder fra tiden etter drapet fortalte at flere av kongens mest betrodde menn skal ha vært involvert. Ifølge ryktene skulle morderne ha kommet til åstedet forkledd som munker og drept kongen med 56 knivstikk før de satte låven i brann og red vekk.

    En teori er at det var hertug Valdemar av Slesvig (bror av hertug Erik av Slesvig) som sto bak mordet. Da Erik Klipping var død, kunne hans unge sønn Erik Menved, som allerede i 1276 var blitt hyllet som konge, umiddelbart tiltre som konge. Erik Menved var dog kun 12 år gammel i 1286.

    Kilder i samtiden viser at mordet ble gitt stor oppmerksomhet i de fleste nordiske og nordtyske annaler og krøniker på denne tiden. De eldste av disse er årbøkene fra Ryd kloster og årbøkene fra erkebispesetet i Lund. I sistnevnte heter det kortfattet at kong Erik ble St.Cecilie natt drept på sitt leie av sine egne menn. Årboken for Ryd kloster skriver det samme, men tilføyer at kongen ble drept av 56 knivstikk.
    Senere overleveringer blir gradvis fyldigere, og en årbok fra Lübeck fra tidlig på 1300-tallet heveder at Erik Klipping ble drept av sine menn for sin ukyskhets skyld.

    Det som synes klart er at dynastiets motstandere hadde dermed en gyllen mulighet til å fremtvinge et regimeskifte.

    Etter drapet på kongen hadde enkedronning Agnes av Brandenburg raskt tatt styringen som formynder for sin 12 år gamle sønn Erik Menved. De mest betrodde menn fra tiden under kong Erik Klipping ble hurtig fjernet og nye menn kom til. Blant annet fikk nettopp hertug Valdemar av Slesvig en sentral posisjon.

    Ved domsmøtet i Nyborg pinsen 1287 sto den mektige grev Jakob av Nord-Halland, kongens tidligere marsk Stig Andersen Hvide og flere andre stormenn, som alle hadde vært sentrale i kretsen rundt kongen, på tiltalebenken. Om disse egentlig hadde noe å gjøre med mordet eller ikke er uklart. Stig Andersen Hvide flyktet fra landet og som lovløs ga han seg på piratvirksomhet. De dømte fikk ved domsavsigelsen heller ikke mulighet til å sverge seg fri, slik de ifølge loven hadde anledning til. På dette grunnlaget nektet både den norske kongen Eirik 2 Magnusson og erkebiskopen i Lund, Jens Grand, å anse dommen som rettskraftig. Historikeren Erik Arup har derfor argumentert for at dommen i Nyborg var et justismord. Mange av de danske stormennene søkte tilflukt i Norge i tiden etter dommen.

    Erik Klipping ble gravlagt i krypten i Viborg domkirke. Etter kirkens brann i 1726 ble kongens jordiske rester overført til en muret grav bak alteret.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 285. Richitza (Rikissa) Eriksdatter av Danmark  Descendancy chart to this point died between 1303 and 1308.

  10. 245.  Ragnhild Nokvesdatter på Giske Descendancy chart to this point (207.Ragnhild11, 174.Ragnhild10, 139.Kristina9, 95.Malmfrid8, 70.Kristina7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died about 1247.

    Ragnhild married Skule Bårdsen på Rein about 1209. Skule (son of Bård Guttormsen på Rein and Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein") was born about 1189 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 May 1240 in Elgeseter, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 286. Margrethe Skulesdatter på Rein  Descendancy chart to this point died about 1270 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.
    2. 287. Ragnfrid Skulesdatter på Rein  Descendancy chart to this point was born about 1200 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.

  11. 246.  Sigrid Bårdsdatter på Rein Descendancy chart to this point (209.Ragnhild11, 176.Erling10, 142.Alv9, 96.Ingrid8, 71.Ragnvald7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died after 1237 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Before 1230, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Abbedisse på Reinkloster.

    Notes:

    Occupation:
    Årstallet for stiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230.
    Skules halvsøster Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

    I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte. Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
    Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods.

    Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd.

    Det er uvisst hvilken ordenstilhørighet klosteret har hatt, men man antar at det har vært en augustinerstiftelse for fornemme kvinner. Rein nonnekloster lå på en dominerende høyde i det flate Rissalandskapet, med vid utsikt mot den ytre delen av Trondheimsfjorden.

    Family/Spouse: Jon Sigurdsen. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 288. Baugreid Jonsdatter  Descendancy chart to this point

  12. 247.  Skule Bårdsen på Rein Descendancy chart to this point (209.Ragnhild11, 176.Erling10, 142.Alv9, 96.Ingrid8, 71.Ragnvald7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1189 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 May 1240 in Elgeseter, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Before 24 Apr 1217, Norge; Jarl og hirdstyrer for kong Inge.
    • Will: 1226, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Løfte avgitt når han lå farlig syk.
    • Occupation: 1237, Norge; Hertug.

    Notes:

    Occupation:
    Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.

    Kort før Kong Inges død 23.april 1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn.

    Will:
    I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte.
    Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
    I denne forbindelse utspant det seg en prosess om Austrått, og førte til et bittert uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eriksson til Austrått. Årstallet forstiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster fru Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

    Occupation:
    Skule gjorde krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson, som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen.
    Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sunnmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham.

    I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.

    Da Skule hadde grunnlagt Reinskloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods. Men dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene.

    I 1239 besluttet hertug Skule seg til å ta opp kampen om kongedømmet, og reiste opprørsfanen mot kong Håkon 4 Håkonsson. Skule tok kongsnavn på Øreting i 1239.

    Den 6. november 1239 kom hertugen med mange folk til Kristkirken. Der kalte han sammen korsbrødrene og ba dem gi tillatelse til at St.Olavs skrin ble ført ut av kirken. Korsbrødrene kunne ikke komme til enighet i dette spørsmålet. Den korsbroren som på forhånd var innsatt som erkebiskopens stedfortreder i vanskelige saker, Eystein Syre, var imot at noe ble gjort i saken før erkebiskopen kom tilbake.
    Da så hertugens menn ville føre skrinet bort med makt, lyste Eystein de menn i bann, som bar ut skrinet uten brødrenes samtykke. Dette ble likevel gjort og skrinet ble ført ut til Øyreting der Skule høytidelig ble tatt til konge. Etterpå fulgte Skule skrinet tilbake til Kristkirken, men han ble ikke møtt med prosesjon og klokkeklang. Bare to korsbrødre tok imot skrinet utenfor Kristkirken, de ledet også hertugen inn. En uhellsvanger og trist forestilling må dette ha vært. Korsbrødrenes holdning var et dårlig varsel for Skules kongedømme. Når geistligheten i hertugens egen del av riket stilte seg så klart imot det skrittet han nå tok, kunne han være sikker på at den overveiende storpart av den norske geistligheten ville gå inn for Håkon og imot hans eget kongedømme. Som konge var Skule da også fra første ferd i erkebiskopens bann.

    Da erkebiskop Sigurd et stykke ut i november 1239 seilte inn Trondheimsfjorden, fikk han først høre nyheten da han kom til Leiranger. Han sendte da straks brev om disse tidender søretter til kongen, og tok deretter inn til Nidaros. En av Skules nærmeste rådgivere var abbed Bjørn til Nidarholm kloster. Erkebiskopen ga Bjørn en del av skylden for det som hadde hendt og lyste ham i bann sist på året 1239.

    I februar 1240 dro Skule med en hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler. Han dro til Viken mens Håkon med en stor flåte kom nord til Nidaros. Erkebiskop Sigurd og korsbrødrene møtte kongen med prosesjon og fagnet ham vel. Kongen og erkebiskopen talte ofte om de store hendingene som gikk for seg i landet. Da det kom tidende til Nidaros at hertug Skule hadde slått birkebeinerne i et stort slag på Låka, tilbød erkebiskopen seg å reise sør til hertugen for å søke å få i stand et forlik.
    Kong Håkon hadde ofte tidligere gjort klokt og rett i å følge erkebiskopens råd. Men i denne situasjonen viste han sin storhet ved å velge sin egen vei.

    For å sikre kongedømmet for sitt dynasti, lot kongen sin ektefødte sønn Håkon ta til konge på Øyreting søndag den 1. april 1240. St.Olavs skrin ble båret ut og erkebiskop Sigurd var til stede på Øyretinget og i gjestebud hos kongen etterpå.

    I 1240 led Skule nederlag i Oslo, og måtte dra nordover. Sammen med noen av mennene sine søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster, men birkebeinerne fikk rede på dette og søkte ut til klosteret for å ta seg selv til rette. Dette fikk erkebiskop Sigurd høre, og han tok straks av sted til Elgeseter og forbød birkebeinerne å gå til angrep på klosteret eller lage noen ufred der. Da birkebeinerne ikke ville høre på dette, tilbød erkebiskopen å betale en løsesum for hertugen så han kunne få høve til å fare til kongen i trygd. På tross av erkebiskopens ord satte Åsulv og birkebeinerne ild på klosteret og sørget for at Skule ble drept da han forsøkte å berge seg ut (24. mai 1240).

    Dette var helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd. Denne slekten reiste sannsynligvis omkring 1200 den kirken som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

    Skule ble kort etter gravlagt i Kristkirken og erkebiskop Sigurd, alle korsbrødrene, mange prester og byfolk og mange birkebeinere var til stede.

    Skule var sagaskriveren og islandshøvdingen, Snorre Sturlasson, beste venn, er det sagt.

    Kilder:
    Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-131.
    Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334, Bind XIV (1940), side 22-28.
    Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 173.
    C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
    Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 831.
    Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

    Skule married Ragnhild Nokvesdatter på Giske about 1209. Ragnhild (daughter of Nokve på Giske and Ragnhild Jonsdatter på Randaberg, "på Giske") died about 1247. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 286. Margrethe Skulesdatter på Rein  Descendancy chart to this point died about 1270 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.
    2. 287. Ragnfrid Skulesdatter på Rein  Descendancy chart to this point was born about 1200 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.

  13. 248.  Ingeborg Bårdsdatter på Rein, "på Tornberg" Descendancy chart to this point (209.Ragnhild11, 176.Erling10, 142.Alv9, 96.Ingrid8, 71.Ragnvald7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1194 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.

    Ingeborg married Alv Erlingsen på Tornberg in 1221. Alv (son of Erling på Tornberg) was born about 1190 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died about 1240 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 289. Ragndid Alvsdatter på Tornberg  Descendancy chart to this point was born in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.
    2. 290. Erling Alvsen på Tornberg  Descendancy chart to this point was born about 1210 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died about 1283.

  14. 249.  Guttorm Bårdsen på Rein Descendancy chart to this point (209.Ragnhild11, 176.Erling10, 142.Alv9, 96.Ingrid8, 71.Ragnvald7, 48.Inge6, 30.NN5, 13.Gunhild4, 7.Holmfrid3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born before 1204.

  15. 250.  Richitza (Rikissa) Eriksdatter av Danmark Descendancy chart to this point (210.Erik11, 179.Kristoffer10, 149.Valdemar9, 97.Sofia8, 73.Richitza7, 49.Boleslav6, 31.Vladislav5, 15.Maria4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died between 1303 and 1308.

    Richitza married Nikolaus av Werle, "Nikolaus 2" before 1303. Nikolaus was born before 1275; died about 18 Feb 1316 in Güstrow, Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 291. Sophia av Werle  Descendancy chart to this point was born before 1308.

  16. 251.  Hallstein Torleivsen Descendancy chart to this point (211.Torleif11, 180.Harald10, 151.Gudrød9, 98.Ragnvaldr8, 74.Gudrød7, 50.Olaf6, 33.Ragnhild5, 16.Ellisiv4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in 1272 in Isle of Man, England; died in 1345 in Egge, Stod, Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1345, Norge; Ridder og kongsmann.

    Notes:

    Occupation:
    Norsk ridder og kongsmann. Levde i år 1300, hans skjold var utstyrt med 3 bein.

    Historikeren Barney Young på Isle of Man vil ha det til at Halstein var sønn av Torleif Haraldsson og Magnhild, datter av Godred Magnusson, d.1275, konge av Suderøyene 1265-1266.

    Han begrunner det med at ættevåpnet til denne ætten stammer fra kongehuset på Isle of Man, som førte et tilsvarende våpen.

    Young har også laget en hypotetisk stamtavle som viser Halstein Torleifssons ætt som opphav til de øvrige Skankeættene i Norden (The three legs go to Scandinavia, og Fra Skanke-slektens historie, Isle of Man 1986).

    Barn etter Hallstein Torleivsson og ukjent ektefelle var:

    Johan Hallsteinsson, Nils Hallsteinsson og Thord i Almholte.

    Family/Spouse: Sigrid Håkonsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 292. Nils (Nikolas) Hallsteinsen  Descendancy chart to this point

  17. 252.  Margrethe Skulesdatter på Rein Descendancy chart to this point (213.Ragnhild11, 182.Ragnhild10, 154.Ragnhild9, 106.Kristina8, 79.Malmfrid7, 53.Mstislav6, 37.Vladimir5, 19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) died about 1270 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.

    Notes:

    Died:
    Skules datter Margrete kom til klosteret i 1264, året etter at hennes mann, kong Håkon Håkonsson, var død på Orknøyene. Og hun ble boende der til sin død.

    Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann.

    Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side.

    Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264.
    Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

    Kilder:
    Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132, NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263.
    C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348.
    Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830.
    Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84.

    Margrethe married Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" on 09 May 1263. Håkon (son of Håkon Sverresen av Norge, "Håkon 3" and Inga Olavsdatter til Varteig) was born about 1204 in Eidsberg, Indre Østfold, Norge; died on 09 May 1263 in Orkenøyene, Skottland; was buried in 1264 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 293. Håkon Håkonsen av Norge  Descendancy chart to this point was born on 10 Nov 1232 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 30 Apr 1257 in Tønsberg, Vestfold, Norge; was buried after 30 Apr 1257 in St.Halvardskirken, Oslo, Norge.
    2. 294. Kristin Håkonsdatter  Descendancy chart to this point was born about 1234; died in 1262 in Spania.
    3. 295. Magnus Håkonsen av Norge, "Magnus 6"  Descendancy chart to this point was born on 01 May 1238 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 09 May 1280 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge.

  18. 253.  Ragnfrid Skulesdatter på Rein Descendancy chart to this point (213.Ragnhild11, 182.Ragnhild10, 154.Ragnhild9, 106.Kristina8, 79.Malmfrid7, 53.Mstislav6, 37.Vladimir5, 19.Vladimir4, 8.Ingegjerd3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1200 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge.

    Family/Spouse: Olav Ingesen på Stein. Olav was born about 1200 in Stein, Hole, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 296. Olav Olavsen på Stein  Descendancy chart to this point was born about 1240 in Stein, Hole, Buskerud, Viken, Norge; died about 1299 in Stein, Hole, Buskerud, Viken, Norge.

  19. 254.  Baugreid Jonsdatter Descendancy chart to this point (214.Sigrid11, 184.Ragnhild10, 156.Erling9, 109.Alv8, 80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1)

  20. 255.  Ragndid Alvsdatter på Tornberg Descendancy chart to this point (216.Ingeborg11, 184.Ragnhild10, 156.Erling9, 109.Alv8, 80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.

    Notes:

    Birth:
    Ragndid, eller Gudrun, var søskenbarn til dronning Margrete gift med Kong Håkon 4 Håkonsen.

    Ragndid married Ivar Olavsen Skedjuhof about 1240. Ivar (son of Olav Ivarsen Mok and NN Dagsdatter, "Mok") was born about 1200 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1240. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 297. Jon Ivarsen på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born about 1245 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died about Jun 1312 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.
    2. 298. Sigurd Ivarsen på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born before 1250 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in Finnøy, Rogaland, Norge.

  21. 256.  Erling Alvsen på Tornberg Descendancy chart to this point (216.Ingeborg11, 184.Ragnhild10, 156.Erling9, 109.Alv8, 80.Ingrid7, 55.Ragnvald6, 38.Inge5, 20.NN4, 9.Anund3, 2.Olof2, 1.Sigrid1) was born about 1210 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died about 1283.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1261, Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; Lendermann 1261, og baron. Sysselmann i Borgarsyssel 1275.

    Notes:

    Occupation:
    Erling Alvsson var lendmann fra 1261, og baron fra 1277. Han tilhørte den mektige Tanbergslekten med setegård på Tanberg (Tornberg) på Ringerike. Han var sønn av lendmannen Alv Erlingsson (eldre) og Ingeborg Bårdsdatter som var Skule Bårdssons søster. Faren deltok som en av Skules nærmeste i opprøret mot Håkon Håkonsson. Det forhindret likevel ikke at Erling slo seg opp som en av rikets mest innflytelsesrike lendmenn etter farens død.

    Erling deltok i Magnus Lagabøtes bryllup med Ingeborg Plovpenningsdatter, og den påfølgende kroningsseremonien i Bergen i 1261. I 1263 deltok han som en av de ledende lendmennene på Håkon Håkonssons skottetog. Han kjempet ved slaget ved Largs og var ved kong Håkons side da han døde på Orknøyene samme vinter. Sammen med lendmannen Andres Plytt førte Erling skipet med kongens lik tilbake til Bergen våren 1264.

    Det var likevel under Magnus Lagabøte han fremstår som mest innflytelsesrik, de to kan ha vært personlige venner. Han opptrer ved konges side i flere dokumenter og garanterte sættargjerden i Tønsberg på kongens side i 1277. Etter kong Magnus` død i 1280 var han en av baronene som uttøvde den kongelige antikirkelige politikken som gjorde at Eirik Magnusson fikk tilnavnet "Prestehater".

    I 1275 fikk Erling den lukrative sysselmannsstillingen i Borgarsyssel (tidligere del av Vingulmark, var fra 1200-tallet og ut middelalderen navn på det embetsdistriktet som ble bestyrt av sysselmannen i Borg (Sarpsborg) og tilsvarer dagens Østfold), og holdt hovedsakelig til i Sarpsborg i resten av sin levetid.

    Da kong Valdemar Birgersson av Sverige måtte flykte fra riket sitt i 1276, etter at broren, Magnus Birgersson (senere Ladulås) hadde gjort opprør, flyktet han til Sarpsborg og fikk Erlings beskyttelse. Senere deltok Erling sammen med sønnen, Alv Erlingsson (yngre) i forhandlingene mellom de to brødrene.

    Erling må ha hatt en sterk selvstendig stilling som sysselmann. Da han døde i 1283 arvet nemlig sønnen Alv stillingen hans som sysselmann i Borgarsyssel, noe som egentlig gikk imot rikets lovverk.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 299. Ingeborg Erlingsdatter på Tornberg  Descendancy chart to this point
    2. 300. Alv Erlingsen  Descendancy chart to this point died in 1290 in Skåne län, Sverige.

  22. 257.  Agnes Håkonsdatter Descendancy chart to this point (219.Håkon11, 187.Magnus10, 158.Margrethe9, 118.Skule8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1292; died in 1319 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.

    Notes:

    I en artikkel om Sudrheimsætten og Romerike diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
    Jomfru Agnes var Kong Håkon 5's eldste naturlige datter. Hennes mor kjennes ikke.

    Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var den gang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.
    I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men kongen tilbakekalte denne disposisjon.
    I stedet skjenket han 6 markebol i Sorknes i Solør til hr. Havtore og fru Agnes, antagelig hele denne gården.

    Diplomet er datert Bergen 09.januar 1312 (DN I 132):
    Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs. sændir allum monnum þæim sem þetta bref sia eða hœyra Q. G. ok sina. ver vilium atþer vitir, þo at ver gæfuem þessar jarðer hæiman með Aghnæisi dottor vare, er ver giptum herra Hafþore Jons syni, er sua hæita, j vestra gardenum jSmiðz ruði, þriu sponn ok œyre; j Frœyhofs sokn af Borgyn tuau sponn; j Vlloom vestra gardenom, fiughur sponn; j Laðu engi tuæir aurar; j Þriukstaðum,halfan setta œyre, j Lundz sokn af Vittale nœrdre, halfuan œyre; af sydra Vittale, halfan annan œyre, j Hof sokn (af) Birkiflætj. tuaura; j Enda j Matlausa grænjatta œrtogar; j Skia þuæit, fiughur sponn; j Eindriða rudi halfan þridia œyre; jtem j Siofuarlijd j Nes sokn. halft timbr skinna; j Auðunar ruði þriu sponn ok halfrþridi œyrir; j Haugha lijð hæfsællda; j Læm. af Olstadum. þriu sponn; þa hafum ver þær aftr tækit vndir konongdomen, til æfuenlegar æignar. En þæimherra Hafþore ok Agnæisi dottor vare, hafum ver gefuet aftr j mot með sama skilorðe sæx marka bol j Surku nese j Solœyium; með allum þæim lunnyndomsem till hennar liggia, eða leghet hafua at forno ok nyiu; með þessom skilmala, at þau skulu þersa iorð hafua frialslegha firir huærium manne, æ meðan erhon lifuir, ok þæira loglegr arfue af henni niðrkomen, eftir hana, en ef þau æigu æi loglegan arfua sem nu er sagt, þa skal þerse jorð aftr vndirkonongdomen falla; af þui firirbioðom ver huærium manne þersa jorð. eða þær aðrar sem ver hafum hæiman gefuet með henni, hindra, eða talma. firirþæim, nema sa er þat gerer, vili sæta logleghom ræfsingum. Var þetta bref gort j Bjargvinn þrim nattom æftir þrettanda dagh jola, a þtrettanda are rikisvars; herra Biarne Auð unar son jnsiglaðe; en Thorgæir klærkr ritaðe. Tillegg: Bagpaa med senere Haand: bref vm Sarku næss j Soløyom.

    Sammendrag:
    Kong Haakon Magnussön lægger det Jordegods, han havde givet sin Datter Agnes i Medgift, da hun ægtede Hr.Hafthor Jonssön, atter under Kongedömmet, og giver dem i Stedet Gaarden Sorknes i Solöer, som skal gaa i Arv til hendes Börn; men lever ingen Börn efter hende, skal Gaarden falde tilbage til Kongen.

    Kilde:
    Efter Orig. p. Perg. i Dipl. Arn. Magn. i Kbhvn. fasc. 51. No. 9. Kongens Segl vedhænger noget beskadiget.
    Fra Regesta Norvegica, Bind III 1301-1319, nr. 756:
    Makeskiftebrev mellom kong Håkon Magnusson og hans datter Agnes:
    Kongen skal ha tilbake følgende gårder eller gårdparter som han ga Agnes da hun giftet seg med herr Havtore Jonsson: Smedsrud, Borgyn i Frøyhov sogn, Uller, Løding, Trøgstad, Nedre Vettal i Lund sogn, Søndre Vettal, Bjørkeflåtten i Hof sogn, Endi i Matlaus grend, Skjatvet, Enderud, Sjøli, Audunarrud, Haugli og Olstad i Lem. Agnes og Havtore og deres barn skal ha 6 markebol i Sorknes. Dersom ekteskapet blir barnløst, skal eiendommene falle tilbake til kongen når Agnes dør.
    Herr Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir [Tovesson] klerk skrev.
    Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-117.
    Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391.
    Aschehougs Leksikon, 1994, Sudreim.
    C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
    Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 827.
    Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 95.

    Agnes married Havtore Jonsen på Sudrheim about 1307. Havtore (son of Jon Ivarsen på Sudrheim and Åsa Haftorsdatter) was born in 1275 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1320 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 301. Sigurd Havtoresen på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born about 1315 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1390 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge.
    2. 302. Jon Havtoresen på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born in 1315 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died between 1388 and 1395.

  23. 258.  Ingeborg (Ingebjørg) Håkonsdatter Descendancy chart to this point (219.Håkon11, 187.Magnus10, 158.Margrethe9, 118.Skule8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) died in 1361.

    Ingeborg married Eirik Magnusson in 1312 in Oslo, Norge. Eirik was born about 1282; died on 16 Feb 1318 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]


  24. 259.  Olfvir Henningsen Rømer Descendancy chart to this point (220.NN11, 188.Olav10, 159.Ragnfrid9, 118.Skule8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1285.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 303. Svale Olfvirsen Røymare  Descendancy chart to this point was born in 1305; died in 1389.

  25. 260.  Henning Henningsen Rømer Descendancy chart to this point (220.NN11, 188.Olav10, 159.Ragnfrid9, 118.Skule8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1310.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1389, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge

    Family/Spouse: Elsebe. Elsebe was born about 1290. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 304. Hartnik Henningsen Rømer  Descendancy chart to this point was born in 1330; died in 1389.

  26. 261.  Sigurd Havtoresen på Sudrheim Descendancy chart to this point (221.Havtore11, 189.Jon10, 160.Ragndid9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1315 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1390 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge.

    Other Events and Attributes:

    • Residence: Abt 1320, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Etter faren arvet han hovedgården Sudrheim (Sørum) på Romerike med tilhørende gods.
    • Occupation: Aft 1333, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk ridder, lagmann og riksråd. Kongens sysselmann i Borgasysla, og norsk stormann.
    • Residence: Abt 1354, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Før sin død i 1354 innsatte Erling Vidkunsson Sigurd som arving til Giske.

    Notes:

    Occupation:
    Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. Havtoresønnene sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha holdt Tunsberghus for kong Magnus, men siden ga seg i hans vold.
    Den føydale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot.
    Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.juni 1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv.

    Den 29.september 1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen.
    Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge.
    I 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter.
    Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland.

    Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.

    Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus.

    Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én.

    Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.

    Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon 5's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg.
    I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige.

    Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet.
    Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid.
    Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige.

    Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden.

    Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør.
    Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart.
    Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger.

    Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene.

    De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de norske elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson.

    Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati.

    Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser.
    En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet.

    Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempelkontrollen over Skåne.
    Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34.000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise.
    Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
    Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge.

    Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret.

    Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felleskongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet Håkon, et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen.
    Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson.
    Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge.
    Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldste fødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene.
    I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om.

    Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis.
    I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning.
    Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge.

    Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan.
    Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet.

    Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige.

    Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på e nmer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene.

    Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å få stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig.
    Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon 5 hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen.

    Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon 5's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den nasjonale handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge.

    Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt motbrev-politikken, og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343.
    Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon 5 også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.

    Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
    De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde sysselmannen.

    Sysselmannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Sysselmannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Sysselmannen opptrådte som representant for kongemakten i sin syssel og hadde myndighet i kraft av det.

    Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet sysselmennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon 5 åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysselforvaltningen.

    Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon 5 hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt.

    En nyutnevnt sysselmann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte syslemannsreversen. Her skulle sysselmannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens visse øre, det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for sysselmannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med rett utregning.

    Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen len brukes da også noen få ganger om sysle i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette.

    Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet len inntektene fra sysla, mens sysle betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive.

    Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle.

    Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom sysselmannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventede, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå sysselmannens regnskap og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter.

    Sysselmannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de uvisse kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at sysselmannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at sysselmenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter.

    På tross av at sysselmannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Sysselmannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han lensmannen.

    Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget, som det heter i en rettarbot fra 1293.
    Tanken var åpenbart at sysselmannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som sysselmannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

    Etter forsoning 1339 er det ingen direkte vitnemål om konflikt mellom kongen og Sigurd, men ting tyder på at kong Magnus den første tida heldt Sigurd noko på avstand. På Varberg slott 1343, då kong Magnus gjorde junker Håkon til norsk konge, var Sigurd, Bjarne Erlingsson og Ogmund Finnsson til stades med væpnarstatus. Fire år seinare, då testamentet til kong Magnus og dronning Blanca vart oppsett, hadde Ogmund vorte riddar, og Sigurd er plassert som nummer to av væpnarane, etter Bjarne. Sigurd og Bjarne må ha fått riddarslaget like etter at testamentet vart oppsett (mellom 15.7.1347 og 16.2.1348). For Sigurd kan det ha skjedd samtidig med at han vart lagmann i Oslo (nemnd første gong som lagmann 18.8.1347). Den om lag to år eldre broren Jon hadde då vore riddar i 10 år. Lagmannsombodet hadde Sigurd truleg til noko etter 1350, og deretter var han nokre år syslemann på Søre Hedmark.

    Dei sterke godsinteressene Sigurd fekk på Vestlandet og i Nord-Noreg, kan forklåre at han overtok den prestisjetunge stillinga som høvedsmann på Bergenhus. Han var i open konflikt med hanseatane 1365 og 1366, og 1370 blir hanseatiske overgrep mot herr Sigurd omtala. Dette året hadde han tilhald i Oslo, og under pesten som herja byen, døydde etter alt å døme fru Ingebjørg. Truleg var Sigurd då syslemann på Romerike; han hadde ein lensmann her 1376.

    I den følgjande tida ser det ut til at Sigurd konsentrerte seg om administreringa av den svære godssamlinga, som vart sterkt råka i krisetida etter Svartedauden. Men han hadde ein framskoten plass i kongens råd. I fredsavtalen med hanseatane 1369 er han som einaste stormann ved sida av drottseten nemnd som kongens rådgjevar, og i fleire samanhengar, m.a. 1381 då barnekongen Olav 4 vart hylla på Øyratinget, er han omtala som kongens frende. Derimot oppnådde han aldri å bli drottsete. Eit brev frå 1390, som galdt fornying av ei tidlegare jordegodsgåve, må helst tolkast slik at Sigurd då var død.

    Sigurd Havtoresson og fru Ingebjørg etterlet seg to born, sonen Håkon, som døydde utan livsarvingar 1407, og dottera Agnes. Ho vart gift med den svenskfødde Jon Marteinsson, og det var deira son, riksforstandar Sigurd Jonsson, som vart sitjande med den svære jordegodssamlinga etter morfaren.

    Kilder:
    Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST VIII (1942), s. 112–132, 259–280 og 384–402.
    Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 524-525.
    Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 161-165, 190-192.
    Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 308-310. Odd Ottesen:
    Slekten Botner i Høland, side 10.
    Akershusregisteret af 1622, 1916.
    DN, bd. 1–8, 13–14 og 19.
    Isl.Ann.
    NgL, bd. 3 og rk. 2, bd. 1, 1904–12.
    RN, bd. 4–7.
    G. Munthe: Heraldisk-historiske Optegnelser, i SNFSH, bd. 4, 1836, s. 128–131.
    NFH, 2. Hovedafd., del 1, 1862.
    NHfNF, bd. 2:2, 1916.
    H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958.
    G. Authén Blom: Norge i union på 1300-tallet, bd. 1–2, 1992.
    H. Bjørkvik: Ogmund Finnsson til Hestbø og arven etter han, i Ætt og heim 2001, 2002, s. 7–34.

    Sigurd married Ingebjørg Erlingsdatter on 29 Sep 1342. Ingebjørg (daughter of Erling Vidkunsen på Bjarkøy, "på Giske" and Elin Toresdatter på Tandberg) was born about 1320 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died in 1400. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 305. Håkon Sigurdsen  Descendancy chart to this point
    2. 306. Cecilie Sigurdsdatter på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born in 1340 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.
    3. 307. Agnes Sigurdsdatter på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born about 1350; died in 1404.

  27. 262.  Jon Havtoresen på Sudrheim Descendancy chart to this point (221.Havtore11, 189.Jon10, 160.Ragndid9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1315 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died between 1388 and 1395.

    Other Events and Attributes:

    • Residence: Elingård, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
    • Residence: Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge
    • Occupation: Bef 1337, Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk riksråd, ridder og stormann. Kongens sysselmann i Borgasysla.

    Notes:

    Occupation:
    Jon Havtoresson, eldste sønn av Havtore Jonsson til Sørum (Sudrheim) på Romerike og kong Hakon 5 Magnussons uekte datter Agnes; norsk ridder og riksråd, en av landets største jordegodseiere (bl.a. Borregård) og i fremste rekke blant kongens rådgivere under Magnus Eriksson og Håkon 6. Deltok sammen med broren Sigurd og Erling Vidkunnsson i det første opprøret mot kong Magnus Eriksson i 1330-årene, men, i motsetning til broren, trolig ikke i det andre. Selv om Jon siden framstår som lojal mot kongehuset i kildematerialet, var forholdet åpenbart ikke uten gnisninger. Jon og broren gjorde bl.a. krav på å beholde Borgarsysla i henhold til et brev av kong Håkon 5, som Magnus ikke ville anerkjenne som bindende for seg. En riksrådsdom 1347 gav kong Magnus rett. Jon ser likevel ut til å ha sittet med Borgarsysla livet ut. For øvrig samarbeidet Jon godt både med kong Magnus og kong Håkon 6. Han medbeseglet bl.a. Magnus' norske testament 1347 og var hans fremste rådgiver under forliket med sønnen kong Erik i Lödöse 1357. Etterlot seg minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjulv, men hadde også trolig en fjerde, Ivar, og en datter, Cecilia.

    Som sønner av Håkon 5s uekte datter Agnes og ridderen Havtore Jonsson av Sudrheimsætten (Sørumsætten), var Jon Havtoresson og broren Sigurd i sin tid Norges mest høyættede menn nest etter kongen. Brødrenes ættebakgrunn gav dem en sentral rolle i norsk politikk og forvaltning under Magnus 7 og Håkon 6, men Jon var mindre i forgrunnen enn Sigurd. At ingen av brødrene ble drottsete, kan sammen med andre opplysninger indikere at forholdet mellom Sudrheimsætten og kongehuset ikke var uten friksjoner. I motsetning til mange av sine standsfeller etterlot Jon seg flere voksne barn, og sønnene Ulv og Brynjolv ble stamfedre til hver sin gren av den svenske adelsslekten Roos.

    Sudrheimsætten var trolig etterkommere av Bård Guttormsson på Rein – muligens også Harald Gille – og dermed i slekt med kongehuset. Det kan i så fall være én grunn til ættens fremtredende posisjon og til at Havtore Jonsson ektet Agnes. Både Havtore og faren, baronen Jon Ivarsson Raud, var sentrale blant Håkon 5s menn. Ætten var knyttet til Romerike med Sørum som hovedsete. At Jon som trolig den eldste valgte Skea som hovedgård på Romerike da han og Sigurd delte godset, peker imidlertid mot at Skea var ættens opprinnelige sete. Romeriksgodset, inkludert eiendommer i Solør og Odalen, var den ene hovedkomponenten i Jons godskompleks. Den andre lå i Østfold, med Borregård i Tune, skjenket av Håkon 5 til Havtore, og Huseby i Onsøy som hovedgårder. Sistnevnte var Jons fremste residens. I Østfold forpaktet han Rygge kirkes tiende. Jon hadde også eierpart i en bygård i Tønsberg. Ekteskapet med Birgitta, datter til den svenske ridder, riksråd og lagmann Knut Magnusson, gav ham tilgang til gods i Uppland, Södermanland, Västmanland, Närke, Östergötland, Småland og Värmland. Jon og Sigurd arvet også gods på Shetland etter søskenbarnet fru Herdis Torvaldsdatter, men det er neppe riktig at de arvet Ogmund Finnsson, sønn av deres søskenbarn fru Gudrun Sæbjørnsdatter, slik det har vært hevdet.

    Jon hadde minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjolv, trolig også en fjerde, Ivar. Alle de tre første ble riksråder. Selv om all kjent politisk opptreden for Ulv og Brynjolv er knyttet til Norge, bandt deres svenske godsinteresser dem åpenbart såpass sterkt til Sverige at deres etterkommere etablerte seg der. Jons datter Cecilia ble gift med den svenskfødte ridder og riksråd Ulv Holmgeirsson.

    Jon trer frem i kildene sammen med Sigurd blant opprørsmennene 1332–33. I motsetning til broren var han derimot trolig ikke med i opprøret mot kongen 1338–39. Som riksråd 1343–79 fremstår han som lojal overfor kongemakten. Han mottok ridderslaget før november 1337, muligens av kong Magnus under kroningen i Stockholm 1336. Jon kan ha fulgt kongen fra Sverige gjennom Jemtland til Nidaros senvinteren 1350 og videre til møtet i Bergen om sommeren. Jon og Orm Øysteinsson var de norske som på kong Magnus' side medbeseglet voldgiftsbrevet 1357 for hertug Albrekt av Mecklenburg og grev Adolf av Holstein under tronstriden mellom Magnus og sønnen Erik i Sverige. 1370 var han en av Håkon 6s utsendinger til å forhandle om fred med det svensk-mecklenburgske partiet og løslatelse av kong Magnus.

    Jons forhold til kongemakten var trolig likevel ikke uten gnisninger. Riksråder og lagmenn fradømte Håkon 5's forleningsbrev på Borgarsysle for Jon og Sigurd fortsatt gyldighet 1347, noe som begunstiget kong Magnus på Havtoresønnenes bekostning. 1366, da kong Magnus satt fengslet i Sverige, ble Jon beskyldt for å ha tatt tilbake med makt gods i Värmland som var makeskiftet til kongen, som igjen hadde gitt det til dekanatet i Skara. Trass i dommen 1347 satt Jon trolig med Borgarsysle hele livet. Sannsynligvis i 1370 krevde han militær leidang der, i så fall en forberedelse til Håkon 6s svenske felttog 1371. 1350 kan han ha vært kongens øverste representant i Jemtland.

    Jon døde etter kona, en gang mellom våren 1388 og juli 1395. Begge ønsket å bli gravlagt i Mariakirken i Oslo.
    Gjennom sønnen Brynjolv stammer den nålevende svenske adelslekten Roos av Hjelmsäter i direkte mannslinje fra Jon.

    Kilder:
    DN, bd. 1 nr. 132 og 640, bd. 2 nr. 835–836, bd. 4 nr. 549–550 og 649, bd. 21 nr 133.
    Diplomatarium Suecanum, bd. 6 nr. 4564.
    Biskop Eysteins Jordebog (Den Røde Bog), 1879.
    Isl.Ann., s. 154, 207, 348 og 398.
    RN, bd. 4–7.
    NFH, 2. hovedavd., 1862–63, s. 155 note 1.
    Närkes medeltida urkunder nr. 209, utg. av K. G. Grandinson, Stockholm 1935.
    H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936.
    H. Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, Sudrheims-ætten, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402.
    N. Ahnlund: Jämtlands och Härjedalens historia, bd. 1, Stockholm 1948, s. 243.
    K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972, s. 587.
    G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1 og 2, Trondheim 1992.
    G. I. Leistad: Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig ny tid, i Asker og Bærums historielags skrifter 37, 1997, s. 311–346.
    H. Gillingstam: Roos, i SBL, bd. 30, hf. 148, Stockholm 1999, s. 348–354.

    Family/Spouse: Birgitta Knudsdatter Lejon. Birgitta (daughter of Knud Magnusson Lejon and Cecilia Røriksdatter Gipshovud) died in 1395 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 308. Håkon Jonsen på Sudrheim  Descendancy chart to this point died in 1391.
    2. 309. Brynulv Jonsen på Sudrheim  Descendancy chart to this point died about 1420.
    3. 310. Ingeborg Jonsdatter på Sudrheim  Descendancy chart to this point
    4. 311. Ivar Jonsen på Sudrheim  Descendancy chart to this point
    5. 312. Cecilia Jonsdatter på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1411.
    6. 313. Katharina Jonsdatter på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born about 1334; died after 1360.
    7. 314. Ulv Jonsen til Ervalla  Descendancy chart to this point was born before 1379; died in 1414.

  28. 263.  Torvald Torvaldsen Descendancy chart to this point (223.Ragndid11, 189.Jon10, 160.Ragndid9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) died before 1363.

    Notes:

    I et brev av 18.desember 1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru.


  29. 264.  Herdis Torvaldsdatter Descendancy chart to this point (223.Ragndid11, 189.Jon10, 160.Ragndid9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1305; died about 1363.

    Notes:

    Died:
    Gottskalks annaler (Isl. Ann. VIII) beretter under året 1363 etter omtalen av kongssønnen Håkon Magnussons giftermål med Margrete Valdemarsdatterav Danmark:

    Var þetta hof j Kaufmannahofn, var þar svikin frv Blancia drottning og frv Herdis Þorvaldsdotter og hertugi Christoforus son Valldimars kongs.

    Opplysningen om at dronning Blanche, fru Herdis og hertug Christopher skulle være tatt av dage beror vel bare på et rykte, det er sikkert ikke historisk. Sannsynligvis har imidlertid fru Herdis ledsaget dronningen til Danmark og at hun døde der eller kort etter hjemkomsten til Norge.

    Sikkert er at fru Herdis var død noen tid før 26.september 1363. Denne dag lot nemlig hr. Sigurd Havtorsson ved sin ombudsmann føre vidner for lagmannen i Bergen om sitt slektskapsforhold til fru Herdis (DN II 375).
    Det opplyses herunder at hr. Havtore og fru Ragndid var fullsøsken og lagmannen tildømte deretter hr. Sigurd arven etter fru Herdis inntil noen annen kunne bevise seg å være nærmere arveberettiget.

    At Havtoressønnene virkelig var fru Herdis' nærmeste arvinger er sikkert riktig, og hennes søsken og deres eventuelle etterkommere må altså være døde før henne.

    Kilder:
    Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 126-129.


  30. 265.  Æsa Håkonsdatter Descendancy chart to this point (226.Håkon11, 191.Ingeborg10, 161.Erling9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

    Notes:

    I et brev av 18.desember 1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru.


  31. 266.  Ingeborg Erlingsdatter Descendancy chart to this point (228.Elin11, 191.Ingeborg10, 161.Erling9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

  32. 267.  Gyrid Erlingsdatter Descendancy chart to this point (228.Elin11, 191.Ingeborg10, 161.Erling9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

    Family/Spouse: Eiliv Eilivsson på Naustdal. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 315. Margareta Eilivsdatter  Descendancy chart to this point died about 1425.

  33. 268.  Bjarne Erlingsen på Giske Descendancy chart to this point (228.Elin11, 191.Ingeborg10, 161.Erling9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died in 1349.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1339, Jämtlands län, Sverige; Ridder.

    Notes:

    Occupation:
    Omkring denne tiden, første halvdel av 1300-tallet, sto riddervesnet i full blomst i Mellom- og Sør-Europa.
    I Nord-Europa var det også riddere, men færre i antall og med dårligere økonomi som fordret enklere utstyr. Dessuten var det mindre mulighet til å øve segopp i turneringer, rytterkrig og tvekamper.
    I 1339 var en veltrent tysk ridder kommet til Sverige, og der seiret han over alle sine svenske medtevlere i en turnering. Men da han møtte Bjarne Erlingsson fant han sin overmann.
    Den svensk-norske kongen, Magnus 2. Eriksson, ble så oppglødd av seieren at han gav Bjarne sin slektning Rikitsa til kone.

    Bjarne Erlingsson skulle med dette ha vilkår til å nå de høyeste stillingene i Norge, men døde forholdsvis ung. Han etterlot seg heller ingen barn.

    Bjarne Erlingsen eide Elingård, eller Elin / Ælin som det opprinnelige navnet var, på Onsøy.
    Han eide også Ornesgården i Luster i 1309 (Hallvard Magerøy 1991). Han bodde i 1333 på Tønsberg, Vestfold, Norge.

    En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør.
    Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde.
    Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.
    15.08.1343 utstedte Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresssønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson,Bjarne Erlingsson (Erling Vidkunsens sønn), Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, følgende brev:
    Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges, Sveriges, Skånes og Hallands konge.
    Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om.
    Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge.
    Vi sluttet oss med glede til kong Magnus' avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norgesrike.


  34. 269.  Sigrid Erlingsdatter Descendancy chart to this point (228.Elin11, 191.Ingeborg10, 161.Erling9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in Giske, Møre og Romsdal, Norge.

    Family/Spouse: Torstein. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 316. Gudrun Torsteinsdatter  Descendancy chart to this point was born about 1350.

  35. 270.  Ingebjørg Erlingsdatter Descendancy chart to this point (228.Elin11, 191.Ingeborg10, 161.Erling9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1320 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died in 1400.

    Other Events and Attributes:

    • Residence: Giske, Møre og Romsdal, Norge

    Ingebjørg married Sigurd Havtoresen på Sudrheim on 29 Sep 1342. Sigurd (son of Havtore Jonsen på Sudrheim and Agnes Håkonsdatter) was born about 1315 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1390 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 305. Håkon Sigurdsen  Descendancy chart to this point
    2. 306. Cecilie Sigurdsdatter på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born in 1340 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.
    3. 307. Agnes Sigurdsdatter på Sudrheim  Descendancy chart to this point was born about 1350; died in 1404.

  36. 271.  Gjertrud Erlingsdatter Descendancy chart to this point (228.Elin11, 191.Ingeborg10, 161.Erling9, 119.Ingeborg8, 84.Bård7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1335; died in 1411.

    Gjertrud married Otte Svalesen Røymare in 1360. Otte (son of Svale Olfvirsen Røymare and Elsebe) was born about 1330; died about 1411 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 317. Svale Ottesen Rømer  Descendancy chart to this point died before 1428.
    2. 318. Cecilie Ottesdatter Rømer  Descendancy chart to this point
    3. 319. Elsebe Ottesdatter Rømer  Descendancy chart to this point was born in 1370; died in 1448.

  37. 272.  Erlend Filippusen til Losna Descendancy chart to this point (229.Filippus11, 193.Erlend10, 162.Arne9, 121.Sigrid8, 85.Ingebjørg7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) died in 1407.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1366; Riksråd og lagmann.

    Notes:

    Occupation:
    Nevnt 1366.

    Gift med NN Svalesdatter Smør. Han er stamfar til den gren av slegten, som utdøde paa mandssiden ca. 1452 med hans sønnesøn Ridderen og Riksraaden Erling Endridssøn til Losna.

    Datter Sigrid Erlendsdatter g. 1 m. Haakon Sigurdssøn til Giske og Slinde død 1407. Gift 2 m. Magnus Magnussøn (Henning Sollied og P. R. Sollied. Losna-ætten. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind I s. 16).

    Sønn: Eindride Erlendson til Losna, d.1438. Riksråd og fehirde.


  38. 273.  Margreta Filippusdatter til Losna Descendancy chart to this point (229.Filippus11, 193.Erlend10, 162.Arne9, 121.Sigrid8, 85.Ingebjørg7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

    Family/Spouse: Sira Haldor Jonsen. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 320. Jon Haldorsen  Descendancy chart to this point

    Margreta married Arnald Josteinsen in 1322. [Group Sheet] [Family Chart]


  39. 274.  Fartegn Filippusen til Losna Descendancy chart to this point (229.Filippus11, 193.Erlend10, 162.Arne9, 121.Sigrid8, 85.Ingebjørg7, 60.Sigrid6, 40.Hallkatla5, 23.Ingrid4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born in 1315 in Sogn, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge; died after 1375.

    Notes:

    Died:
    Død ca.1400 i en alder av omkring 85 år.

    Family/Spouse: NN Fredriksdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 321. Filippus Fartegnsen til Losna  Descendancy chart to this point was born in 1360 in Losna, Gulen, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge; died after 1415.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 322. Fredrik Fartegnsen  Descendancy chart to this point died about 1410.

  40. 275.  Peder Ludvigsen von Eberstein, "til Tybjerggaard" Descendancy chart to this point (231.Ludvig11, 194.Albert10, 163.Adelheid9, 122.Sofie8, 86.Sofie7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1)

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 323. Margrethe Pedersdatter Eberstein, "Grubbe"  Descendancy chart to this point was born in 1320.

  41. 276.  Henrich av Holstein-Rendsburg, "Henrich 2"Henrich av Holstein-Rendsburg, "Henrich 2" Descendancy chart to this point (235.Sophia11, 197.Richitza10, 168.Erik9, 125.Kristoffer8, 87.Valdemar7, 64.Valdemar6, 43.Knud5, 24.Erik4, 11.Svein3, 4.Estrid2, 1.Sigrid1) was born about 1317; died about 1384.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Bef 1367, Holstein, Tyskland; Hertug av Holstein-Rendsburg.

    Notes:

    Occupation:
    Count Henry 2 of Holstein-Rendsburg (nickname Iron Henry; c.1317 c.1384) was count of Holstein-Rendsburg and pledge lord of Southern Schleswig. He ruled jointly with his younger brother, Count Nicholas (d. 1397).

    Henry was the elder son of Count Gerhard 3 and Sophia of Werle.

    Henry was a major European player as a mercenary leader and a typical representative of the late medieval knighthood. He fought in Italy, Russia, Estonia and France. He served in the English and Swedish armies. In 1367, he was commander of a fleet of the Hanseatic League and in 1368, he conquered Copenhagen. Count Henry II and his brother Nicholas vigorously defended their claims in Holstein and Schleswig, against Denmark and against the Frisians.

    His seal had the inscription:
    S (IGILLUM) HINRICI D (E) I GRA (TIA) COMIT (IS) HOLTZACIE STORM ARIA
    (Seal of Henry by the grace of God Duke of Holstein, (and) Stormarn).

    Henry was married twice:

    1.Matilda (d.1365), the daughter of Bernard 5, Lord of Lippe. They had 1 daughter:
    Matilda (documented on March 12, 1365).

    2.1366 Ingeborg (d.c.1398), daughter of Albert 2, Duke of Mecklenburg-Schwerin. They had 4 children:
    Gerhard 6.
    Albert 2.
    Henry 3. (d.1421), Prince-Bishop of Osnabrück as Henry 1
    Sophia of Holstein (born: 1375 in Lübeck), married Bogislaw 8 of Pomerania-Stargard.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 324. Sophie av Holstein  Descendancy chart to this point


This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0, written by Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Maintained by Tor Kristian Zinow.