Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1027, Sola, Rogaland, Norge; Del 1: Høvding, herse og lendmann, tilhørte en mektig vestlandsk høvdingætt.
• Occupation: Bef 1027, Sola, Rogaland, Norge; Del 2: Høvding, herse og lendmann, tilhørte en mektig vestlandsk høvdingætt.

Notes:

Occupation:
Erling Skjalgsson var høvding, kalt Rygekongen.

Erling Skjalgsson (trolig født en gang mellom 960 og 975, død 1027 eller 1028) var herse og lendmann. Han bosatt på den nordlige delen av Jæren, kanskje i dagens Sola kommune.
Han er kun omtalt i et fåtall kilder, og ikke i noen skriftlige kilder fra hans egen samtid. Det kan være at noen av skaldekvadene om Erling Skjalgsson, er samtidige eller nær samtidige. Noen av kildene gir motstridende opplysninger.

Hans far kalles Torolv Skjalg (skjalg betyr skjeløyd). Morens navn er ukjent.
Ifølge den norsk-islandske sagatradisjonen tilhørte Erling Skjalgsson en av de fremste ættene på Vestlandet, med Horda-Kåre som stamfar (han skal ha vært Erlings oldefar). Men ellers har vi få opplysninger om Erlings forfedre. Også om Erlings far, Torolv Skjalg, finnes det bare rent sagnaktige beretninger.

Han kan ha vært gift 2 ganger. Han hadde trolig datteren Ragnhild og kanskje også flere av de andre barna, i første ekteskap. Hvem som var Ragnhilds mor forteller ikke kildene noe om.

Erling ektet kong Olav Trygvasons søster Astrid i 997 og fikk alt land mellom Sognefjorden og Lindesnes i len, mot å støtte kongen i kampen for kristendommen. Derimot avslo han, ifølge Snorre, å motta jarletittelen og ville bare kalles herse som sine fedre.
Erling på Sola var en meget rik og som svoger til kong Olav Tryggvason var han blant Norges mektigste menn. Han skal ha hatt 30 treller ifølge Snorre.
I skaldekvad kalles han - hordenes vokter (vorðr Horða) - og det må bety at hans makt ikke bare omfattet Rogaland, men også strakte seg lenger nord på Vestlandet, antakelig til Sogn.

Kildene opplyser ikke hvem som var mor til Astrid, om hun var Olavs hel- eller halvsøster.

Fagrskinna forteller at Erling hadde sønner, men oppgir ikke navnene.
Snorre mente at Erling og Astrid hadde 6 barn. Fødselsårene for barna er ukjent. Barna som Heimskringla omtaler er:

Aslak Erlingsson, som var gift med Sigrid eller Gunhild Sveinsdatter. Hun var datter av Ladejarlen Svein Håkonsson.

Skjalg Erlingsson.

Sigurd Erlingsson.

Lodin Erlingsson.

Tore Erlingsson.

Ragnhild Erlingsdatter, som var gift med Torberg (Torgeir) Arneson. De hadde datteren Tora Torbergsdatter. Tora var kong Harald Hardrådes medhustru og var mor til kong Olav Kyrre. På denne måten nedstammet de senere norske kongene fra Erling Skjalgsson.

Geirtrud Erlingsdatter, som var gift med Torbergs bror Arne, ble han stamfar til Bjarkøyætten (se for øvrig Arnmødlingætten). Hans mannsætt, sønnen Aslak og hans etterkommere, levde som mektige høvdinger på Sola i over 100 år etter hans død.

Erling var blant annet morbror til Asbjørn Selsbane.

Et senere tillegg til Fagrskinna (Arnmødlingatal) og Tåtten om Eindride og Erling, gir noen tilleggsopplysninger om Erling Skjalgssons familie som avviker fra eldre kilder, men de blir ikke regnet som pålitelige.

Bosted?

Fagrskinna viser ikke til noen geografisk plassering, men om han var Olav Tryggvasons lendmann for Østlandet har han nok da bodd der.
Ågrip omtaler Erling i Olav Haraldssons styringstid, som Erling på (norrønt á) Sola, så han kan ha flyttet til Sola senere.
Den legendariske Olavssagaen omtaler ham som Erling av (norrønt af) Sola. Preposisjonsbruken kan vise til usikkerhet om han faktisk bodde på Sola, eller om han bare eide Sola, som en setegård eller hovedgård.

De fleste viser til at Erling bodde på Sola, og gjerne en gård nær Sola Ruinkirke. Andre viser til at Erling Skalgsson trolig bodde i Stavanger, kanskje på det som nå er Kongsgård. Grunnlaget for diskusjonen er blant annet teksten i Heimskringla om at Aslak Erlingson bodde øst på Sola. Noen mener at Sola kan ha vært et gammelt navn for hele Stavangerhalvøya, mens andre mener at Sola den gang var omtrent som i dag. Om Heimskringla her har noen historisk kildeverdi for en detaljerte stedsangivelse er også uvisst.

Peder Clausson Friis (død 1614) har i sin oversettelse av Heimskringla, ved en anledning skrevet at Erling Skjalgsson var å treffe i byen. Teksten på gammelnorsk er - til bæjar - som en kan oversette både med byen eller bøen (garden). Om en har ment at Erling bodde i Stavanger er uvisst.

Etter at Olav Tryggvason var blitt konge i Norge allierte han seg med Erling. Olav giftet sin søster Astrid til Erling.
Etter Fagrskinna fikk Erling som ombud alt land som kong Olav kontrollerte på Østlandet.
Ifølge Odd Snorresson fikk han som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes. Hva som er rett kan vi ikke vite sikkert.

Erling Skjalgsson fulgte kong Olav Trygvason til Vendland før slaget ved Svolder, der Olav Tryggvason ble drept. Erling Skjalgssons båt var imidlertid et stykke foran de øvrige og ble ikke med i slaget, som fant sted i år 999 eller 1000.

Skalden Tord Kolbeinsson (som diktet om Eirik jarl) sier at Erling, som en av de få blant hersene, ikke støttet jarlestyret som oppstod etter kongens død.
I slutten av denne perioden (frem til 1015) skal Erling likevel ha innledet et samarbeid med jarlene, og sønnen hans, Aslak, skal ha giftet seg med Svein jarls datter.

Under jarlene styrte han sin landsdel uavhengig - Rygekonge - men inngikk etter Eirik jarls Englandsreise forlik med Svein jarl, og kjempet for ham mot Olav Haraldsson.

I den legendariske Olavssagaen og i Fagerskinna omtales Erling Skjalgsson som lendermann, men at han ikke sto på god fot med ladejarlen Eirik Håkonsson. Det er ikke fortalt hvor han var lendermann.

Lendermann var en vasalltittel for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv.

Heimskringla forteller at Erling måtte dele den veitslen han hadde hatt under Olav Tryggvason med sønnen Aslak Erlingson, men heller ikke her oppgis det direkte hvor det var.

Ordet veitsle eller gjesting brukes om retten til fritt underhold i det distrikt hvor de oppholdt seg på reise. Varighet og antall følgesveiner var fastslått ved lov eller sedvane.

Etter et skaldekvad av Tord Kolbeinsson var Erling herse i denne perioden. At Erling var herse betydde at han var en slags høvding. Hersene nevnes ikke i lovene, så det er ikke noe en ble utnevnt til, eller en person med lovfestede rettigheter eller plikter. Trolig ble ordet herse brukt om mektige personer, og ikke knyttet til et ombud.

Erling skal ha kjempet for Svein jarl mot Olav Haraldsson ved Nesjar våren 1016.
Selv om noen av sagaene hevder det, ser det ikke ut til at Erling kjempet på Svein jarls side mot Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar. Iallfall nevnes han ikke i Sigvat skalds utførlige kvad om begivenheten, der det tvert imot sies om Svein at han hadde lite mannskap med i slaget. Det hadde neppe vært tilfellet hvis Erling hadde deltatt.

Etter nederlaget forlikte Erling seg med kong Olav og beholdt sin mektige stilling på Vestlandet, nå som kongens lendmann.
Tross forliket kom han aldri i noe godt forhold til Olav Haraldsson, og etter drapet på Erlings slektning Asbjørn Selsbane ble de personlige fiender.

Etter 1015/16 stod Olav Haraldssons kongedømme relativt sterkt, og Erling har åpenbart beholdt sin posisjon og i noen grad samarbeidet med den nye kongen. Samtidig har Olav forsøkt å svekke Erlings dominerende stilling vestpå, og i den forbindelse støttet seg på Erlings 3-menning, Aslak Fitjaskalle.
Sagaene forteller så om en omfattende konflikt mellom Erlings nordnorske søstersønn, Asbjørn Selsbane, og kong Olav i begynnelsen av 1020-årene. Denne konflikten involverte også Erling, og rundt midten av 1020-årene, som en av de første, brøt han med kong Olav og søkte isteden tilknytning til kong Knud i England.

Erlings spesielle form for trellehold – det at han la forholdene til rette for at trellene ved eget arbeid skulle kunne kjøpe seg fri – er en del av sagaberetningen om Selsbane-konflikten, og et viktig punkt i intrigen. Samtidig merker vi innflytelse fra sene islandske forhold i det som sies. Derfor må det bli et åpent spørsmål, som påpekt av Halvdan Koht, hvorvidt beretningen om Erlings treller overhodet er troverdig som sosial beskrivelse.

I 1027 sluttet Erling seg til danekongen Knud den mektige og sendte sine 2 sønner til England.
Knut den store skal ha gitt penger til norske stormenn, også til Erling Skjalgsson, for å støtte ham mot Olav Haraldsson.
Ifølge Heimskringla skal Erling ha reist til England for å få Knut den stores støtte mot Olav. Det er ingen kilder som bekrefter en slik reise eller et slikt møte. Det er derfor uvisst om det var Knut eller de norske stormennene som tok initiativet.

I 1027 eller 1028 var det et slag mellom den mektige Erling Skjalgsson og kong Olav Haraldsson og Aslak Fitjaskalle. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028.

Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge.
Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den store, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21.desember - men det er ikke andre kilder som bekrefter det.

Det er også uenighet om hvor slaget sto.

Theodoricus monachus mente det kom til slag i Tungenes. Den legendariske Olavssagaen plasserer det i Soknasundet.
Heimskringla mente det var innenfor Bokn.
Plasseringen til Soknasundet kan være en sammenblanding med slaget i Soknasund i 1033 mellom Svein Knutsson og tronkreveren Trygve Olavsson.
Grunnlaget for uenigheten om det var Bokn eller Tungenes, kan være de litt tvetydige strofene til Sigvatr Þórðarson i Flokkr om Erlingr Skjalgsson. De aktuelle delene av versene oversetter Finnur Jonsson som - der var en hard kamp utenfor Tungenes (vers 2) - Erlings hele mannskap var falt ved Bokn-øyas kyst; den unge kongen ryddet skipet nord for Tungenes (vers 3) - og - etter kampen her ved Utstein (vers 5).
Både Tungenes, Bokn og Utstein er nevnt. Så vi har neppe grunnlag til å si mer enn at slaget sto et sted i ytre deler av Boknafjorden.

Theodoricus monachus mente at det var et sjøslag Finnur Jonssons oversettelse av Sigvatr Þórðarsons kvad tilsier også at det skjedde til sjøs. Kåre Flokenes oversetter kvadet som at slaget skjedde på en strand:

Erlings samla mannskap var falle på stranda ved Bokn.

Fagrskinna og Ågrip forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Etter at Erling hadde lagt ned våpnene, sprang Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling med øksen sin. Kongen skal da ha sagt:

Nå hogg du Norge ut av hånden min, og siktet til at Erling var så viktig at drapet kom til å koste ham tronen.

Theodoricus monachus forteller bare at drapet skjedde mot kongens vilje, slik at det er mulig at replikken er dikting.

Erlings eldste sønn Aslak og hans etterslekt satt siden på Sola, men ser ikke ut til å ha opptrådt spesielt aktivt i norsk politikk.
Slektens sosiale posisjon må de likevel ha opprettholdt, siden Aslaks sønn ble gift med en datter av den danske kongen Svend Estridssøn. Erlings datter Ragnhild ble gift med Torberg Arnesson på Giske. De to siste hadde datteren Tora, Harald Hardrådes medhustru.

Om minnesteinen:

Den er vanskelig å tolke siden steinen har stått ute og blitt nedbrutt i mange hundre år. Den tolkningen som en i dag viser til, er den Aslak Liestøl la fram i 1953. Liestøl har ikke kunnet lese hele teksten og har ekstrapolert noe. Hans tolkning av teksten er at en prest ved navn Alfgeir reiste et steinkors til minne om Erling Skjalgsson, med følgende tekst:

ALFKAIR BRISTR RAISTI STAIN ÞINA AFT ARLIK TROTIN SIN IS AIN UAS UR ARNI UILTR IS HAN BARIÞISK UIÞ OLAIF.

Alfgeir prest reiste denne steinen etter Erling, sin herre, som ensom ble sveket av aren, da han sloss med Olav.

Korset regnes av enkelte som Norges eldste rikshistoriske monument. Det stod fram til 1864 i Kongsgata 46 ved Breiavatnet. Kongsgata var hovedinnfartsveien fra Jæren til Stavanger. I dag står korset i vestibylen til Stavanger Museum.

Liestøl har ikke tolket hele teksten, og det er også deler av tolkingen han er usikker på. Det kan derfor komme andre tolkningsforslag.

Liestøl mente at korset sto i Steglebakken fordi det da sto nær veien. Andre anfører også at det var for at flest mulig skulle se det når de kom til Stavanger. En har ved diskusjonen om alderen på Stavanger argumentert med at en neppe hadde plassert et slikt kors utenfor allfarvei. En har også argumentert med at om Stavanger hadde vært et tettsted eller handelssted, ville det være mer naturlig å plassere korset slik at også sjøfarende kunne se korset.

En kopi er reist i Solakrossen på en haug bak Sola kulturhus.

Mens de øvrige kongesagaene så vidt nevner Erling Skjalgsson bruker Snorre Sturlason mye plass på ham. Han tegner på 1200-tallet, i sin bok Heimskringla, et svært positivt bilde av Erling Skjalgsson på tross av at han var motstander til Olav Haraldson.
Grunnen kan være at Erlings etterkommere ble inngift i kongefamilien, og den positive omtalen kan derfor være en del av hans oppdrag.

Snorre skriver blant annet i Olav Tryggvasons saga i Heimskringla at Erling Skjalgsson hadde mange gode frender, og var mektig og gavmild.

Erling skal ha blitt døpt før bryllupet med Astrid en gang etter 995. Etter bryllupet forteller Heimskringa at Olav ga jarletittelen til Erling, men han avslo. Om det faktisk var slik, eller om det bare er Snorres bortforklaring på at han ikke var jarl er uvisst. Det er heller ikke andre kilder som bekrefter at han var herse på denne tiden.

Snorre skriver at han var kristen og løslot treller. Han skal alltid ha hatt 90 frie menn eller flere med ham. I møte med jarlene hadde han 200 mann eller flere med ham. Han eide store krigsskip med 30 rom.

Hvor mye Snorre diktet og hvor mye han hadde kildebelegg for er uvisst.

Torgrim Titlestad har i sine bøker i stor grad lagt til grunn Snorres oppfatninger av Erling Skjalgsson. Med grunnlag i Snorre mener han at Erling var forsvarer av det tradisjonelle norske, desentralisert struktur med små uavhengige kongedømmer og et tingsystem. Mot dette var først og fremst Olav den hellige, som kjempet for et sentralisert norske monarkiet. Titlestad skriver selv at en del av stoffet i hans biografi - Konge mellom jarlar - har fått en spekulativ karakter.

Erling Skjalgsson er for mange kjent fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt fra 1861; Olav Trygvason. Her gjengis første vers:

Brede seil over Nordsjø går;
høyt på skansen i morgnen står
Erling Skjalgsson fra Sole, -
speider over hav mot Danmark:
Kommer ikke Olav Trygvason?

Ellers har Per Sivle skrevet et Erlingsdikt i 1893-1894.

Torgrim Titlestad har i boka - Vikingkongen - laget en oppdiktet fortelling om hvordan Erlings liv kan ha vært.

Litteratur:
Anders Bærheim: Minnekorset sto på Steglebakken, nå bør det under tak i Museet, Stavangeren, 18.januar 1958.
Om Steglebakken og minnekorset, Christianiaposten, 29.april 1862.
Anton Espeland: Ætti Skjalg. Den gamle ætti på Sola. Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 3-8.
Marius Skadsem: Ætti Skjalg. Rogaland Historielag Årshefte 1939, side 33-36.
Bendix Christian de Fine: Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987. Manuset er fra 1745.
Kr. Harestad: Erling Skjalgsson i Stavanger, Stavanger Aftenblad innlegg datert 4.juni 1968.
Egil Henriksen: Runekorset på Stavanger Museum, Stavanger Museums årbok (1996).
N.J. Hjelmesæth: Erling Skjalgssons langskipstuft? Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 78-80.
Claus Krag: Erling Skjalgsson i: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. 2000.
Jan Hendrich Lexow: Omkring Erling Skjalgssons minnekors. Frá haug ok heiðni nummer 1, side 9-11, 1992.
Jan Hendrich Lexow: Uriktigt om Domkirken, Stavanger Aftenblad, 11.mai 1992
Kristian Lexow: Erling Skjalgsson var fra Stavanger, Stavanger Aftenblad, 17.februar 1998.
Arnvid Lillehammer: Rapport om forprosjektet mellomalderbyen Stavanger. Spørsmål om grunnlegginga av Stavanger by. Arkeologisk Museum i Stavanger, 2000.
Aslak Liestøl: Runekrossen i Muséparken i Stavanger, Stavanger Museums årbok 1953.
Carl J. S. Marstrander: Runekorset i Museparken i Stavanger. Stavanger Museums årbok 1945.
Joh. B. Mikalson: Erling Skjalgssons bygård, Stavanger Aftenblad, 20.juni 1962.
Finn Rømcke: Erling Skjalgsson var fra Stavanger, Stavanger Aftenblad, 29.april 1992.
Marius Skadsem: Ætta til Erling Skjalgsson. Lagnaden 1941, side 21-23. Lagnaden 1942, side 143-146.
Helge Sørheim: Sentalsted, tettsted, knutepunkt, by Avhandling for dr. philos grad, Universitetet i Bergen, 2010.
Torgrim Titlestad: Stavanger 1000 år i august 2000, Stavanger Aftenblad, Stavanger, 10.februar 1999
Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson – Rygenes Konge, Erling Skjalgssonselskapet, 2000.
Torgrim Titlestad: Vikingkongen, Erling Skjalgssonselskapet, 2002.
Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson i norsk historie, Erling Skjalgssonselskapet 2006.
Rasmus Tveteraas: Erling Skjalgsson, 1934.
Arthur Tønnesen: Erling Skjalgsson og Sola, Stavanger Aftenblad innlegg datert 13.juni 1968.
Alf Ådnøy: Ingen vet stedet for drapet på Erling Skjalgsson, Stavanger Aftenblad, 13.oktober 1956.

Occupation:
Fra Snorre: Olav Trygvassons saga:

54.
Tidlig på våren drog kong Olav utover i Viken og hadde mye folk med. Han drog vest til Agder, og hvor han han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen; for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom.

I Hordaland var det mange gjæve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt 4 sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjæveste ætta i Hordaland.
Nå fikk disse frendene høre hva for ei lei knipe de var kommet i. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.

55.
Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Da tingbudet kom til bøndene, samlet de seg mannsterke, de kom i fulle våpen. Da de vel var kommet sammen, talte de med hverandre og la opp råd; de ble enige om at de 3 menn som var mest veltalende i flokken, skulle svare kong Olav på tinget og tale mot ham. Dessuten ble de forlikt om at de tok ikke imot annet enn lov og rett, om det så var kongen som bød.

Da nå bøndene var kommet til tingstedet, og tinget var satt, stod kong Olav opp og talte til bøndene, først med blide ord. Men det kom likevel tydelig fram i talen, at han ville de skulle ta ved kristendommen. Han bad dem først med gode ord, men til slutt føyde han til at de som talte imot ham og ikke ville gjøre som han sa, de måtte finne seg i hans unåde, og han ville gi dem straff og harde vilkår overalt der han kunne komme til.

Da kongen var ferdig med å tale, stod den bonden opp som var mest veltalende, og som de hadde valgt til å svare kong Olav først. Men da han skulle til å tale, fikk han slik hoste og åndenød at han ikke kunne få fram et ord, og måtte sette seg ned igjen. Så stod den andre bonden opp, han ville ikke la det skorte på svar sjøl om den første ikke hadde vært så heldig med det. Men da han skulle til å tale, var han blitt så stam at han ikke fikk sagt et ord; alle som hørte på, slo opp en latter, og bonden måtte sette seg igjen. Nå stod den tredje opp og ville tale mot kong Olav, men da han tok til orde, var han så hes og krimfull at ingen kunne høre hva han sa, og så satte han seg ned.

Og nå var det ikke flere av bøndene som kom seg til å tale mot kongen. Da nå bøndene ikke fikk svart kongen, ble det ikke noe av at de reiste seg til motstand mot ham. Så ble det til at alle gikk med på det kongen bød. Alle folk på tinget der var døpt før kongen skiltes fra dem.

56.
Kong Olav drog til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet.
Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han bad dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod den gamle:

Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss da vil vi gå over til deg alle sammen og love deg vår tjeneste fullt og helt.

Kongen sa:

Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt?

Da sa Olmod:

Det var for det første at du ville gifte Astrid, søster di, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av.

Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid sjøl måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søstera.

Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og en konges søster, sa hun når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte.

Og så sluttet samtalen for den gangen.

57.
Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjøra plukke av den, og så sendte han den til henne, Da sa Astrid:

Nå er bror min vred.

Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville.

Jeg har tenkt, sa kongen, jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet.

Så lot kongen Olmod og Erling og alle frendene deres kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling.

Nå lot kongen sette ting, han bød bøndene la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen dristet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet.

58.
Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik:

Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet.

Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet.

...

97.
Kong Olav drog sørover langs kysten med flåten. Da kom det til ham mange av vennene hans, stormenn som var ferdige til å dra med kongen.
Første mann der var Erling Skjalgsson, mågen hans, han hadde den store skeiden, den hadde 30 rom, og det var et skip med bare godt mannskap.
Så kom kongens måger, Hyrning og Torgeir, til ham også, de styrte hvert sitt store skip.
Mange andre stormenn fulgte ham, han hadde 60 langskip da han seilte fra landet.

Han seilte sørover forbi Danmark gjennom Øresund, og ferden gikk like til Vendland; der satte kong Olav stevne med kong Burislav. Kongene møttes, de talte sammen om de eiendommene kong Olav gjorde krav på. Alle samtaler gikk glatt mellom kongene, og de kravene kong Olav mente å ha der, fikk han godt og greit ordnet. Kong Olav ble der lenge utover sommeren og søkte opp mange av vennene sine.

...

101.
Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl var der med hele hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn; alle høvdingene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. Og nå så de at et skip kom seilende, det var stort og staselig, da sa begge kongene:

Det var et svært skip, også så vakkert, det må være Ormen lange.

Eirik jarl svarte; han sa:

Dette er ikke Ormen lange, og det var som han sa, for det var Eindride fra Gimsan som eide det skipet.

Litt seinere så de et annet skip komme seilende, mye større enn det første. Da sa kong Svein:

Han er redd, Olav Tryggvason, nå; han tør ikke seile med hodet på skipet sitt.

Men Eirik jarl sa:

Dette er ikke kongsskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har stripete seil. Dette er Erling Skjalgsson, ham lar vi seile. Det er bedre for oss å sakne det skipet i flåten til kong Olav; det blir skår der etter det, slik det er rustet.

Noe seinere så de skipene til Sigvalde jarl og kjente dem; de skipene styrte dit inn til holmen. Så fikk de se at 3 skip kom seilende, og det ene var et stort et. Da ropte kong Svein opp og sa de skulle gå til skipene, han sa at der kom Ormen lange. Eirik jarl sa:

De har mange andre store og staselige skip enn Ormen lange, vi venter ennå.

Da var det mange som som sa:

Nå vil ikke Eirik jarl kjempe og hevne far sin. Dette er så stor skam at det kommer til å spørres utover alle land, her ligger vi med så stor hær som vi har, og så seiler kong Olav til havs rett for nesa på oss.

Da de hadde snakket om dette en stund, så de 4 skip som kom seilende, ett av dem var en svær drake med mye gull på. Da reiste kong Svein seg og sa:

Høyt skal Ormen løfte meg i kveld; ham skal jeg styre.

Nå var det mange som sa at Ormen var et veldig stort skip, og så vakkert, og det var en raus kar som hadde latt bygge et slikt skip. Da sa Eirik jarl, slik at bare noen få hørte det:

Om kong Olav ikke hadde større skip enn dette, så kunne likevel kong Svein aldri ta det fra ham med bare danehæren.

Nå dreiv folk ned til skipene og tok til å rive av skipsteltene. Men mens høvdingene stod og talte med hverandre om dette vi fortalte nå, da fikk de øye på 3 veldige skip og det fjerde kom sist etter de andre, og det var Ormen lange. De 2 andre store skipene som hadde seilt før, og som de hadde trodd var Ormen, det var først Tranen og så Ormen stutte. Men da de fikk se Ormen lange, da kjente de det alle sammen, og nå var det ingen som sa imot; der seilte Olav Tryggvason. Nå gikk de til skipene og gjorde seg ferdig til kamp.

Det var en avtale mellom høvdingene at hver av dem, kong Svein og kong Olav og Eirik jarl, skulle få sin 1/3 av Norge, om de drepte kong Olav Tryggvason. Og den av høvdingene som gikk først opp på Ormen, skulle ha hele hærfanget de fikk der, og ellers skulle hver ha de skipene han ryddet:
Eirik jarl hadde en uhorvelig stor barde, som han brukte ha i viking; det var jernkam på den øverst på hver av stavnene, og nedover fra den et jernspant så tjukt og så bredt som sjølve kjølen, og det gikk helt ned i sjøen.

...

113.
Eirik Håkonsson jarl fikk Ormen lange til eie etter seieren, og han fikk mye gods med den; han styrte Ormen lange bort etter slaget.
Så sier Halldor:

Til kamp Ormen lange
bar en hjelmkledd konge,
til ting med skarpe ringsverd;
skeiden strålte med hærmenn.
Men sør i larm av våpen
en lystig jarl tok Ormen.
Den ættstore bror av Heming
først fikk farge sverdet.

Da hadde Svein, sønn til Håkon jarl, festet Holmfrid, datter til Olav sveakonge. De delte Norgesvelde mellom seg, Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl, så fikk kong Olav 4 fylker i Trondheimen, begge Mørene, Romsdal og Ranrike i øst fra Göta älv til Svinesund. Dette riket gav kong Olav til Svein jarl på slike vilkår som skattkonger eller jarler hadde brukt å ha før hos overkonger. Eirik jarl fikk 4 fylker i Trondheimen, Hålogaland og Namdalen, Fjordane, Fjaler, Sogn, Hordaland og Rogaland, og Agder sør til Lindesnes.
Så sier Tord Kolbeinsson:

Jeg vet at alle herser,
uten Erling, dengang
snart ble jarlens venner.
Den gullrike jeg priser.
Etter striden ligger
landet nord for Vega
sør til Agder og lenger
under jarlen. Så er det.

Folket elsket fyrsten,
alle liker slikt styre.
Han vil holde, sa han,
hand over folk i Norge.
Men nå meldes det sørfra
at død er Svein konge.
Øde står hans garder.
Lagnaden sparer ingen.

Svein danekonge fikk igjen Viken, som han hadde hatt før, og han gav Romerike og Hedmark til Eirik jarl. Svein Håkonsson ble jarl under kong Olav Svenske. Svein jarl var den vakreste mann folk noen gang har sett. Eirik og Svein jarl lot seg døpe begge to og tok den rette tro, men så lenge de rådde for Norge, lot de hver mann gjøre som han sjøl ville med å holde kristendommen. Sjøl holdt de godt de gamle lovene og landsens skikk og bruk, og de var vennesæle menn og styrte godt. Det var støtt Eirik jarl som var den første av brødrene i alt som hadde med styringen å gjøre.


Fra Snorre: Olav den helliges saga:

22.
Eirik jarl kunne ikke like at Erling Skjalgsson hadde så stor makt, og så tok han under seg alle de kongseiendommene som kong Olav hadde gitt Erling i veitsle. Men Erling tok inn alle landskyldene i Rogaland like godt som før, og så måtte brukerne av landet ofte svare dobbelt landskyld, ellers ødela han jordene for dem. Jarlen fikk ikke stort av sakøren heller, for sysselmennene kunne ikke holde seg der, og jarlen drog ikke på veitsler der uten når han kom mannsterk.
Dette taler Sigvat om:

Erling var måg til Olav,
den edle sønn til Tryggve,
han skremte jarleætta
da skjoldungen ikke kunne.
Si andre søster gav dernest
bønders snare herre
til Ragnvald, Ulvs fader.
Dette gifte gav lykke.

Eirik jarl hadde ikke lyst til å kjempe mot Erling, for Erling hadde mange og store frender, og var mektig og vennesæl. Han hadde støtt en mengde folk om seg, som om det var en kongshird. Erling var ofte på hærferd om sommeren og skaffet seg midler, for han holdt ved på den gamle måten med raus og storslått levevis, enda han hadde mindre inntekter og de var vanskeligere å få inn enn i kong Olavs dager, mågen hans.
Erling var en usedvanlig vakker og stor og sterk mann, han brukte våpen bedre enn noen annen og liknet mest på kong Olav Tryggvason i alle idretter.
Det taler Sigvat om:

Ingen annen lendmann
om aldri så gavmild
eller storslått, stridde
i flere slag enn Erling.
Om ellers mild, i striden
var han sterk; i mang en
kamp var han først inne,
gikk ut som den siste.

Det har alltid vært sagt at Erling var den gjæveste av alle de lendmennene som har vært i Norge. Dette er barna til Erling og Astrid:
Aslak, Skjalg, Sigurd, Lodin, Tore og Ragnhild som var gift med Torberg Arnesson.

Erling hadde alltid 90 frie menn eller flere hos seg, og både vinter og sommer var det slik at drikken ble målt ut til hver mann ved dugurdsbordet, men til kvelds drakk de uten å måle. Når jarlene var i nærheten, hadde han 200 mann eller flere. Han drog aldri noensteds med mindre folk enn ei tjuesesse med fullt mannskap. Erling hadde et stort hærskip, det hadde 32 rom, og var enda stort i forhold til romtallet. Det brukte han i viking og i stevneleidang, og det tok minst 200 mann.

23.
Erling hadde alltid 30 treller hjemme hos seg omframt andre tjenestefolk. Han gav trellene sine faste dagsverk og fri etterpå, og gav hver som ville det, lov til å arbeide for seg sjøl i kveldinga og om natta; han gav dem åkerland til å så korn på, og det de høstet, ble deres eiendom. Så satte han verdi på hver av dem og satte løsepenger, og det var mange som løste seg ut første eller andre året, og alle de som dugde til noe, løste seg på 3 år. For pengene kjøpte Erling seg nye tjenestefolk, og av løysingene sine sendte han noen på sildefiske og noen i andre næringer; noen ryddet skoger og bygde der. Alle hjalp han til framgang på et vis.

...

31.
Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover.

Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De 2, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder.

...

60.
Våren etter dette samlet kong Olav hær fra Trondheimen og gjorde seg ferdig til å dra øst i landet. Da skulle det seile en islandsfarer fra Nidaros. Kong Olav sendte bud og kjenningstegn til Hjalte Skeggjason og stevnte ham til seg, han sendte også bud til Skafte lovsigemann og de andre som hadde mest å gjøre med lovene på Island, at de skulle ta ut av lovene alt det han mente var mest imot kristendommen; dessuten sendte han vennlige hilsener til alle folk i landet.

Kongen drog sørover langs landet, men stanset i hvert fylke og holdt ting med bøndene. På hvert ting lot han lese opp kristenloven og de bud som hørte til den. Han gjorde straks ende på mange uvaner og mye hedenskap hos allmuen, for jarlene hadde holdt godt gammel lov og landsrett, men kristendommen hadde de latt hver gjøre med som han ville. Så var det blitt til det at i sjøbygdene var folk døpt nesten overalt, men kristenloven var ukjent for de fleste; og i avdaler og fjellbygder var folk helt hedenske mange steder, for når folk fikk rå seg sjøl, festet den tro seg best i minnet hos dem som de hadde lært i barndommen. Når det var noen som ikke ville gå med på kongens bud om å holde kristenskikk, lovte han dem hard straff, enten de var mektige menn eller småfolk.

Olav ble tatt til konge på hvert lagting over hele landet, det var ingen som talte imot ham.

Da han lå i Karmsund, gikk det bud mellom ham og Erling Skjalgsson om at de skulle forlikes, og det ble avtalt forliksmøte på Kvitingsøy. Da de møttes, talte de sjøl med hverandre om forliket. Men da syntes Erling han merket at det lå annet i kongens ord enn det hadde vært sagt ham. Erling krevde å få alle de veitsler som Olav Tryggvason hadde gitt ham, og som han etterpå hadde fått av jarlene Svein og Håkon.

Da skal jeg bli din mann og trofaste venn, sa han.

Kongen sa:

Så vidt jeg skjønner, Erling, kan det ikke være verre for deg å ta imot av meg veitsler som er like store som de du tok imot av Eirik jarl, en mann som hadde drept menn som stod deg så nær. Jeg skal la deg være den gjæveste mann i landet. Men veitslene vil jeg dele ut som jeg sjøl synes, og ikke late som lendmenn skulle være odelsbårne til ættearven min, og jeg skulle kjøpe deres tjeneste for mange ganger det den er verdt.

Erling var ikke til sinns å be kongen om det aller minste her, for han så at kongen lot seg ikke lett overtale; han så også at her var det 2 ting å velge mellom, det ene var å forlike seg med kongen, og så la det stå til hvordan det kom til å gå, det andre var å la kongen rå alene.
Det valgte han, enda han slett ikke hadde lyst på det. Men han sa til kongen:

Jeg tjener deg best når jeg gjør det av fri vilje.

Slik sluttet samtalen.
Etter dette kom Erlings frender og venner til ham og bad ham bøye seg og gå fram med vett og ikke med overmot.

Du kommer alltid til å være den gjæveste lendman i norge, sa de, for du er både en dugelig mann og har store frender og svær rikdom.

Erling skjønte at dette var gode råd, og de som gav dem, gjorde det av god vilje. Han gjorde så dette, ble kongens handgangne mann med den avtale at kongen skulle rå for vilkårene. De skiltes etter dette, og var liksom forlikte å kalle for. Kong Olav drog videre østover langs landet.

...

116.
Erling Skjalgsson hadde sin gamle makt, slik at han rådde for bøndene i alle ting hele vegen fra Sognefjorden i nord og øst til Lindesnes, men han hadde mye mindre veitsler av kongen enn han hadde hatt før. Likevel stod det så stor age av ham at det var ingen som prøvde å gjøre annet enn han ville. Kongen syntes Erlings makt gikk for vidt.

Det var en mann som het Aslak Fitjaskalle, han var ættstor og mektig. Skjalg, far til Erling, og Askjell, far til Aslak, var brorsønner. Aslak var kong Olavs gode venn, og kongen lot ham slå seg ned i Sunnhordland, og gav ham et stort len og store veitsler der.
Kongen sa han skulle holde igjen med Erling. Men det ble det ikke noe av; straks kongen ikke var til stede, fikk Erling rå alene som han ville; han ble ikke mykere av det at Aslak ville skubbe seg fram ved siden av ham; og det endte slik mellom dem at Aslak ikke kunne greie seg i sysla.
Så gikk han til kongen og fortalte hvordan det hadde gått mellom han og Erling. Kongen sa Aslak skulle bli hos ham,

til jeg og Erling møtes, sa han.

Kongen sendte bud til Erling at han skulle komme til Tønsberg og møte kongen om våren. Da de kom sammen, hadde de møte med hverandre, og så sa kongen:

Jeg har hørt si at du er så mektig, Erling, at det fins ikke en mann nord fra Sognefjorden helt til Lindesnes som får ha friheten for deg. Og det er mange der som mener de er odelsbårne nok til å få rett og skjel av folk som er deres jamnbyrdige. Her har vi nå Aslak, deres frende. Han synes han har merket nokså mye kulde fra Dem. Nå vet jeg ikke om det er så at han sjøl er skyld i dette, eller om han skal unngjelde for det at jeg har satt ham der til å ta vare på mine saker. Og jeg nevner bare ham, men det er mange andre som klager over slikt for oss også, både menn i sysler og årmenn som styrer gardene mine og skal gjøre veitsler for meg og følget mitt.

Erling svarte:

Dette kan jeg fort svare på, sa han. Jeg nekter at jeg har lagt meg ut med Aslak eller noen annen mann fordi han er i Deres tjeneste. Men jeg skal vedgå det at det er nå som det lenge har vært, hver av oss frender vil gjerne være større enn den andre. Og det kan jeg også vedgå, at jeg bøyer med glede hodet for deg, kong Olav, men det byr meg imot å bøye meg for Sel-Tore, som er trellefødt i alle ættgreiner, for det om han er Deres årmann nå, og likedan med andre som er hans like i ætt, men som De setter så høyt.

Så kom begges venner til og bad dem forlike seg, de sa at kongen kunne ikke få så god støtte av noen annen mann som av Erling,

om han kan få ha Deres fulle vennskap.

På den annen side sa de til Erling at han skulle bøye seg for kongen; de sa at om han kunne holde på vennskapet med kongen, så ville det være lett nok for ham å få igjennom det han ville med alle andre.

Møtet endte slik at Erling skulle få ha de samme veitsler som han hadde hatt før, og alle de sakene kongen hadde mot Erling, skulle falle bort. Dessuten skulle Skjalg, sønnen hans, dra til kongen og bli hos ham.
Så drog Aslak tilbake til gardene sine, og de var forlikte å kalle for. Erling drog hjem til gardene sine og holdt ved som før med å vise sin makt.

117.
Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling. Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten. Sigurd bodde på Trondenes på Omd, han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens handgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de 2, for han var kongens lendmann. Men hjemme på garden var Sigurd ikke på noen måte mindre raus; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha 3 blot hver vinter, ett om vinternatt, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren.
Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på den samme måten med gjestebud; om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren julegjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på så lenge han levde. Sigurd døde av sjukdom.
Da var Asbjørn 18 år; han overtok arven etter faren, og han dreiv på samme måten og holdt 3 gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort.

Ikke lenge etter at Asbjørn hadde fått farsarven, var det at åringene ble dårligere, og kornet slo feil for folk. Asbjørn holdt ved med gjestebudene sine slik som før, nå hjalp det ham at han hadde gammelt korn og gamle forråd av alt det som trengtes. Men da året var gått, og det neste kom, så ble kornet ikke det minste bedre enn året før.
Da ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten med noen eller alle. Det ville ikke Asbjørn, han reiste rundt til vennene sine om høsten og kjøpte korn der han kunne, og noen steder fikk han det. Så gikk det den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var ikke såkorn å få kjøpt. Sigrid snakket om at de fikk ha færre huskarer; det ville ikke Asbjørn, han dreiv på den sommeren også på samme måten. Det så nokså dårlig ut med kornet. Nå kom også det til at det ble fortalt sørfra landet at kong Olav hadde forbudt å føre korn og malt og mjøl nord i landet sørfra.

Da syntes Asbjørn det tok til å bli vanskelig å skaffe mat til garden. Så fant han på den utveg at han lot sette ut en lastebåt han hadde, den var bygd som et havgående skip. Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig gjort, det hadde seil som var farget i striper. Asbjørn gav seg av sted og hadde 20 mann med, de seilte nordfra om sommeren, og det er ikke fortalt noe fra ferden før de kom til Karmsund en dag mot kvelden og la til ved Avaldsnes.

Det er en stor gard der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgard, en fin gard, og der rådde Tore Sel, han var årmann der. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp, han var en god arbeidskar, talte godt for seg, svær til å skryte, pågående og stri. Det hjalp han godt siden at han fikk hjelp av kongen. Han var snar til å si fra og uvøren i munnen.

Asbjørn og folkene hans lå der natta over. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide dette staselige skipet. Asbjørn sa hvem han var og nevnte sin far. Tore spurte hvor han skulle hen som lengst, og hva ærend han hadde. Asbjørn sa han ville kjøpe seg korn og malt; han sa som sant var, at det var svært uår nord i landet.

Men vi har hørt at det skal være godt år her. Vil du, bonde, selge oss korn? Jeg ser dere har store stakker her; det ville være en hjelp for oss om vi ikke trengte fare lenger.

Tore svarte:

Jeg skal hjelpe deg så du ikke trenger å reise på kornkjøp lenger, verken her i Rogaland eller videre. Jeg skal fortelle deg at du like godt kan snu her og ikke seile lenger, for du får ikke korn, verken her eller andre steder; kongen har forbudt å selge korn herfra nord i landet. Reis hjem igjen, håløyg. Det blir det beste for deg.

Asbjørn sa:

Om det er som du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et annet ærend som ikke er mindre, jeg vil hilse på venner på Sola og se hvordan Erling, min frende, har det hjemme.

Tore sa:

Hvor nært frendskap er det mellom deg og Erling?

Han sa:

Mor mi er søster hans.

Tore sa:

Nå har jeg visst vært litt fort til å snakke, siden du er søstersønn til rygekongen!

Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem:

Far vel da, og kom innom her på hjemvegen!

Asbjørn sa at det skulle han gjøre.
Så drog de videre og kom til Jæren mot kvelden. Asbjørn og 10 mann gikk i land, de andre 10 ble igjen på skipet. Da Asbjørn kom til garden, ble han godt mottatt, og Erling var svært blid mot ham. Erling satte ham ved sida av seg og spurte ivrig etter nytt nord fra landet. Asbjørn fortalte ham alt om det ærend han var ute i. Erling sa det var ingen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg.

Jeg tror ikke det fins noen mann her, sa han, som våger seg til å bryte kongens ord. Jeg må være nøye med å følge kongens sinn, for det er så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss.

Asbjørn sa:

Sannheten får en sist høre. Helt fra barnsbein har jeg alltid lært at mor mi var fribåren i alle ættgreiner, og videre at Erling på Sola nå var den mektigste av frendene hennes. Men nå hører jeg du sier at du er ikke mer fri for kongens treller enn at du ikke kan gjøre det du har lyst til med kornet ditt.

Erling så på ham og smilte, han sa:

Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme; du har godt å slekte på i det stykket. La oss først drikke, frende, så får vi se på det i morgen hva vi kan gjøre med ærendet ditt.

De gjorde det, og var glade om kvelden.
Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa:

Jeg har tenkt ut noe med kornkjøpet ditt, Asbjørn. Men er du svært nøye med hvem du handler med?

Han sa at han brydde seg aldri det grann om hvem han kjøpte korn av, når bare den som solgte, hadde rett til det. Erling sa:

Jeg skulle tro trellene mine hadde så mye korn å selge at du kan få kjøpt det du trenger. De står ikke under lov og landsrett som andre folk.

Asbjørn sa at dette ville han ta imot. Så ble det sagt fra til trellene om kjøpet; de fant fram korn og malt og solgte det til Asbjørn, og han lastet skipet så mye han ville. Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver; de skiltes som kjære venner.

Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natta over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og likeså at skipet hans var fullastet. Tore stevnte til seg folk om natta, så han hadde 60 mann før det var dag. Så snart det ble litt lyst, gikk han ned til Asbjørn, han og mennene gikk like ut på skipet. Da var Asbjørn og hans folk alt kledd, og Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva slags last Asbjørn hadde på skipet. Han sa det var korn og malt. Tore sa:

Så har Erling gjort som han er vant til og tatt alt det kongen har sagt for å være bare løst snakk. Han har ennå ikke blitt lei av å stå imot ham i alle ting. Det er et under at kongen finner seg i allting av ham.

Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som hadde eid kornet. Tore svarte skarpt at han brydde seg ikke om hans og Erlings krokveger.

Nå er det ikke annet å gjøre for dere enn å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet.

Asbjørn så at han hadde ikke folk nok mot Tore, og så gikk Asbjørn og folkene hans i land, og Tore lot hele ladningen flytte i land fra skipet. Da skipet var ryddet, gikk Tore bortover skipet. Han sa:

Det var svært så godt seil de har disse håløygene, ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det! Det er fullt ut godt nok til dem når de seiler med tom båt.

Dette ble gjort, seilene ble byttet. Så seilte Asbjørn og folkene hans sin veg etter dette, og han styrte nordover langs kysten og stanset ikke før han kom hjem først på vinteren. Denne reisen snakket folk mye om.
Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore (Hund) bad Asbjørn og mor hans til julegjestebud med så mange menn som de ville ta med seg. Asbjørn ville ikke reise, så han satt hjemme. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt imot innbydelsen på en lite hedrende måte, og så gav Tore fantord fra seg om denne reisen til Asbjørn.

Det var nok så, sa han, at det er stor forskjell på oss frendene til Asbjørn, men Asbjørn viser det nå også tydelig, slikt strev som han tok for å hilse på Erling på Jæren i sommer, og så vil han ikke komme hit til meg som bor i det nærmeste huset. Eller kanskje det er så at han tror det bor en Sel-Tore på hver holme.

Slike ord fikk Asbjørn høre fra Tore, og flere til av samme slag. Asbjørn var helt ute av seg for denne reisen, og verre ble det da han hørte den var til latter og spott. Han ble hjemme hele vinteren og gikk ikke i noen gjestebud.

...

132.
Kong Olav stevnte til seg lendmennene sine og samlet mange menn om sommeren, for det gikk det ord at Knut den mektige ville komme vestfra den sommeren. Folk mente de skjønte på kjøpmannsskip som kom vestfra at Knut holdt på å samle en stor hær i England. Men da det lei på sommeren, var det noen som sa det var sant, andre nektet at det ville komme noen hær. Kong Olav ble i Viken om sommeren, og han hadde folk ute for å holde utkik med om Knut skulle komme til Danmark.

Om høsten sendte kong Olav sendemenn øst i Svitjod til kong Anund, mågen sin, med det budskap at han trodde at dersom Knut la Norge under seg, ville ikke Anund få ha Sveavelde i fred lenge; han sa det beste ville være at de sluttet forbund og reiste seg mot ham, og han sa at da ville det ikke skorte på styrke for dem til å kjempe mot kong Knut. Kong Anund tok godt imot kong Olavs budskap, og han sendte det svar at han ville gjøre fellesskap med kong Olav, slik at hver av dem skulle hjelpe den andre med sin makt, hvem som kom til å trenge det først. De sendte hverandre bud om det også at de skulle møtes og holde en rådslagning. Kong Anund ville reise gjennom Västergötland vinteren etter, og kong Olav gjorde i stand til å bli vinteren over i Sarpsborg.

Den høsten kom Knut den mektige til Danmark og ble der om vinteren og hadde en mengde folk. Det ble fortalt ham at det hadde gått sendemenn og budskap mellom Norges konge og sveakongen, og at det nok lå store planer under. Om vinteren sendte kong Knut menn til Svitjod til kong Anund, han sendte ham store gaver og løfter om vennskap, og sa at han kunne trykt sitte rolig i striden mellom Knut og Olav Digre.

For kong Anund, sa han, og hans rike skal få være i fred for meg.

Og da sendemennene kom til kong Anund, bar de fram de gavene kong Knut sendte ham, og med dem skulle følge kong Knuts vennskap. Kong Anund opptok det de sa nokså kaldt, og sendemennene syntes de kunne merke at kong Anund var mest stemt for vennskap med kong Olav. De reiste tilbake og fortalte kong Knut hvordan det hadde gått dem med ærendet, og de sa videre at han måtte ikke vente seg noe vennskap av kong Anund.

...

144.
Men nå skal vi fortelle om det som vi tok til med før, at kong Olav drog med hæren og hadde leidang ute langs kysten. Alle lendmenn nordfra landet fulgte ham, uten Einar Tambarskjelve; han hadde sittet stille på gardene sine siden han kom til landet, og tjente ikke kongen. Einar hadde svære eiendommer og levde som en stormann, enda han ikke hadde noen veitsler av kongen.
Kong Olav styrte sørover forbi Stad med denne flåten, der kom det også mye folk til ham fra bygdene. Da hadde kong Olav det skipet som han hadde latt bygge vinteren i forvegen og som ble kalt Visund ; det var et veldig stort skip; i framstavnen hadde det et bisonhode som var gullagt.

Så seilte kongen sørpå til Hordaland. Der fikk han høre at Erling Skjalgsson hadde reist fra landet og hadde med seg et stort følge, 4-5 skip; han hadde en stor skeid sjøl, og sønnene hans 3 tjuesesser, og de hadde seilt vestover til England til Knut den mektige.
Da seilte kong Olav østover langs land og hadde en veldig hær. Han spurte hele tida folk om de visste noe om hva Knut den mektige hadde fore, men alle visste å fortelle at han var i England. Men det ble også sagt at han hadde leidang ute og tenkte seg til Norge. Og da nå kong Olav hadde en stor hær, og han ikke kunne få visshet for hvor han skulle styre hen for å finne Knut, og folk dessuten syntes det ikke var bra å bli lenge på ett sted med en så stor hær, så valgte han av den grunn heller å seile sør til Danmark med hæren; han tok med seg alt det folket han mente var mest hærført og best rustet, og gav de andre hjemlov, slik som det er kvedet :

Så drog de hjem igjen de som han mente han ville ha minst nytte av. Kongen hadde en stor og vakker hær der; de fleste av lendmennene fra Norge var med, uten de som det er sagt før hadde reist fra landet, eller som hadde blitt sittende hjemme.

...

161.
Erling Skjalgsson og alle sønnene hans hadde vært i kong Knuts hær om sommeren og i flokken til Håkon jarl; der var Tore Hund også og hadde mye og si. Men da kong Knut fikk høre at kong Olav hadde tatt landvegen til Norge, løste kong Knut opp leidangen og gav alle mann lov til å finne seg bosted for vinteren. Da var det en svær hær av utlendinger i Danmark, både engelskmenn og nordmenn og folk fra flere land som hadde kommet i hæren om sommeren.

Erling Skjalgsson reiste til Norge med følget sitt om høsten, han fikk store gaver av kong Knut. Sammen med Erling reiste det sendemenn fra kong Knut nord til Norge, de hadde med seg en mengde gull og sølv. Om vinteren drog de rundt omkring i landet og greidde ut de pengene kong Knut hadde lovt folk om høsten dersom de ville følge ham, og de gav også til mange andre som de fikk kjøpt med penger for å vise kong Knut vennskap. De hadde støtte av Erling da de reiste omkring. Så ble det til at en mengde menn gikk over til å bli kong Knuts venner og lovte ham sin tjeneste, og dessuten å gjøre motstand mot kong Olav; noen gjorde det åpenlyst, men det var mange flere som holdt det hemmelig for allmuen. Kong Olav fikk vite om dette; det var mange som kunne fortelle ham om det, og det ble talt mye om det der i hirden.
Sigvat skald kvad om dette:

Kongens fiender farer
med løse pengepunger,
folk byr ofte det tunge
malm for kongens hode.
Jeg vet at hver som selger
for gull sin gode herre
en gang vandrer til svarte
helvete, og er verdt det.
Sørgelig lønn i himmelen
fikk han som her på jorda
dreiv med svik, han dømmes
i dypet av ildens konge.

Det ble ofte sagt og talt om hvor dårlig det var av Håkon jarl å føre hær mot kong Olav som hadde gitt ham livet dengang jarlen hadde kommet i hans makt. Men Sigvat var svært god venn til jarlen, og da nå Sigvat hørte jarlen ble baktalt igjen, kvad han:

Hordekongens hirdmenn
holdt seg for sterkt til jarlen
om de tok imot penger
for Olavs liv å røve,
det er ingen heder for hirden
at slik blir hørt om den,
best er for oss om alle
er uten svik og reine

...

170.
Knut den mektige drog sammen hæren sin og styrte til Limfjorden. Da han var ferdig, seilte han derfra med hele denne flåten til Norge, han seilte fort og lå ikke ved land noe sted øst for fjorden. Så seilte han over Folden og la til ved Agder, der kalte han sammen ting. Bøndene kom ned og holdt ting med kong Knut. Der ble kong Knut tatt til konge over hele landet; så satte han inn sysselmenn og tok gisler av bøndene, det var ingen som talte imot ham. Kong Olav var i Tønsberg da Knuts hær seilte utenfor forbi Folden.

Kong Knut seilte nordover langs land. Da kom det folk til ham fra bygdene, og alle lovte ham lydighet. Kong Knut lå i Eigersund en stund.
Der kom Erling Skjalgsson til ham med stort følge. Da bandt han og Knut seg på nytt til vennskap med hverandre. Blant kong Knuts løfter til Erling var det at han skulle få ha styringen over hele landet mellom Stad og Rygjarbit.

Så reiste kong Knut sin veg, og det er kort å fortelle om den ferden, for han stanset ikke før han kom nord i Trondheimen, og på det tinget ble Knut tatt til konge over hele Norge.

Tore Hund hadde fulgt med kong Knut fra Danmark, og han var med der. Hårek fra Tjøtta var også kommet. Han og Tore ble kong Knuts lendmenn og bandt det med eder. Kong Knut gav dem store veitsler og gav dem finnferden, og han gav dem store gaver attpå. Alle de lendmennene som ville gå over til ham, gjorde han rike på både veitsler og løsøre, han lot dem alle sammen få ha mer makt enn de hadde hatt før.

171.
Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge...

...

174.
Kong Olav styrte ut til Tønsberg med skipene sine så snart han fikk vite at kong Knut hadde seilt til Danmark. Så tok han avsted med alle de menn som ville følge ham, da hadde han 13 skip. Deretter styrte han ut etter Viken, men han fikk lite både av penger og folk, ingen uten de som bodde på øyer og utnes fulgte ham. Kongen gikk derfor ikke opp i landet, han tok de folk og midler som falt i hans veg. Han merket at landet var tatt fra ham med svik. Han seilte etter som han fikk bør, det var først på vinteren. De fikk nokså seint vind, i Seløyene ble de liggende lenge, og der fikk de høre nytt av kjøpmenn nord fra landet.
Det ble sagt til kongen at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær på Jæren, skeiden hans lå ved land fullt seilklar, og der lå også en mengde andre skip som bøndene eide, det var skuter og garnbåter og store roferjer. Kongen styrte østfra med hæren og lå en stund i Eigersund. Der fikk de kjenning av hverandre. Da samlet Erling alt det folk han kunne.

175.
Tomasmesse før jul la kongen ut fra havna straks ved daggry; da var det fin bør, men nokså kvast. Så seilte han nordover omkring Jæren. Det var vått vær og litt skoddedrev. Det gikk straks bud landvegen over Jæren at kongen seilte utenfor.

Da Erling ble var at kongen kom østfra, lot han blåse hele hæren sin til skipene, og nå dreiv alt folk om bord i skipene og laget seg til strid. Men kongens skip kom fort nordover mot dem og forbi Jæren. Da styrte han innover, han hadde tenkt seg inn i fjordene og få seg folk og penger der.
Erling seilte etter ham, han hadde en hel hær og en mengde skip. Skipene deres gikk fort, for det var ikke annet om bord enn menn og våpen, likevel gikk skeiden til Erling mye bedre enn de andre skipene, da lot han reve seilet og ventet på hæren. Da så kong Olav at Erling og hans folk drog svært inn på dem, for kongens skip var tungt lastet og vasstrukne, fordi de hadde ligget på sjøen hele sommeren og høsten igjennom og vinteren med til da; han så at det ville bli stor overmakt om han møtte hele hæren til Erling på én gang. Så lot han rope fra skip til skip, at folk skulle la seilene falle, men ikke for fort, og så ta inn rev, og dette ble gjort. Erling og hans folk så dette. Da ropte Erling ut, og kalte på sine menn, han bad dem seile fortere.

Ser dere, sa han, nå ligger seilene deres lavere, de drar seg unna oss.

Så lot han løse revene på seilet om bord i skeiden, og så bar det fort framover.

176.
Kong Olav styrte innenfor Bokn, og nå kunne de ikke se hverandre mer. Så sa kongen de skulle ta ned seilene og ro fram i et trangt sund som var der. Der la de da skipene sammen, det stakk fram en bergnabb utenfor dem. Alle mann var hærkledde. Nå seilte Erling mot sundet, og han merket ikke at det lå en hær og ventet på dem, før de så at alle kongsskipene rodde samlet mot dem. Erling og hans folk slapp ned seilet og greip til våpen, men kongshæren lå på alle kanter rundt skipet. Nå ble det kamp, og den var kvass, og det varte ikke lenge før Erlings menn tok til å falle. Erling stod i løftingen på skipet sitt, han hadde hjelm på hodet, skjold foran seg og sverd i handa. Sigvat skald hadde blitt igjen i Viken, og der fikk han høre om dette. sigvat var en av Erlings beste venner og hadde fått gaver av ham, og vært hos ham. Sigvat diktet en flokk om Erlings fall, og her er denne strofen.

Erling ut lot sette
eikeskip mot kongen;
farget ørnens bleike
for rød, det er sikkert.

Siden lå hans langskip
langs med kongens skute
i den store hæren;
stridsmenn sloss med sverdet.

Kongen hogg ned stridsmenn,
stormet over skeiden,
lik lå trangt på tilja,
tung var kampen ved Tungur.

Havet, det breie, farget
høvdingen nord for Jæren,
storkongen sloss, i vågen
strømmet det varme blodet.

Nå tok Erlings folk til å falle, og da de kom i nærkamp, og de hadde greid å gå opp på skeiden, falt hver mann på sin plass. Kongen sjøl gikk hardt fram. Hele hæren til Erling falt til siste mann, så til slutt stod ingen mann oppreist på skeiden uten han alene. Saken var at få bad om grid, og ingen fikk det heller om de bad, ikke kunne de komme på flukt heller, for det lå skip helt rundt skeiden. Det blir sagt med sannhet at ingen prøvde å flykte. Sigvat sier dette:

Alle Erlings skipsfolk
utenfor Bokn var falne;
den unge kongen la skeiden
øde nord for Tungur.

Nå gikk de på Erling både fra forrommet og fra de andre skipene. Rommet i løftingen var stort, og skipet løftet seg høyt over de andre båtene, og ingen kunne komme til det uten med skudd eller så vidt med spydstikk, og mot alt slikt verget han seg med hogg. Erling verget seg så modig at ingen noen gang har hørt om en mann som har stått alene så lenge når så mange gikk på, og han prøvde aldri komme unna eller be om grid.
Så sier Sigvat:

Skjalgs sønn stod alene
stolt og langt fra venner,
i det tomme skipets
løfting, trygg og svikløs.

Skjalgs stridslystne hevner
søkte ei grid hos kongsmenn,
enda øksehogg regnte
om ham, som skog de felte.

Kong Olav gikk nå akterover til forrommet og så hva Erling gjorde. Kongen ropte til ham og sa dette:

Du vender ansiktet til i dag, Erling!

Han svarte:

Ansikt til ansikt skal ørner klores!

Disse ordene nevner Sigvat:

Aldri så modig høvding
her på jorda kommer,
så lenge vind suser,
og sjø slår mot stranda.
Erling sa at ørner
ansikt til ansikt klores,
han lenge med lyst verget
si jord, var ei lei av landvern,
dengang han hist ved Utstein
med Olav i kampen talte
sanne ord. Han alltid
til oppgjør var ferdig.

Da sa kongen:

Vil du gi deg, Erling?

Det vil jeg, sa han. Så tok han hjelmen av hodet og la ned sverdet og skjoldet og gikk fram i forrommet.

Merket skal han bli, drottensvikeren. Da løp Aslak Fitjaskalle til og hogg øksa i hodet på Erling, så den stod ned i hjernen, det var straks banesår, og der mistet Erling livet. Da sa kong Olav til Aslak:

Bare hogg du din elendige tosk! Nå hogg du Norge av hendene på meg.

Aslak sa:

Jeg trodde jeg hogg Norge i hendene på deg nå. Men har jeg gjort deg mén, konge, og er du sint på meg for det jeg gjorde, da vet jeg ingen råd, for jeg kommer til å få utakk og fiendskap av så mange andre for dette at jeg trenger mer til å få støtte og vennskap av Dem!

Kongen sa at det skulle han få.
Nå bad kongen hver mann gå om bord i sitt skip og gjøre seg klar til å seile som snarest.

Vi vil ikke rane dem som er falt her, sa han, nå får hver ha det han har fått.

Så gikk folk tilbake til skipene og gjorde seg ferdige så fort råd var. Da de var ferdige, løp skipene med bondehæren inn i sundet. Da gikk det som ofte ellers når folk får tunge slag og mister høvdingene sine, om det da er aldri så mye folk samlet, så blir de rådløse når de blir høvdingløse. Ingen av sønnene til Erling var der, det ble ikke noe av for bøndene å gå til kamp, og kongen seilte sin veg nordover. Bøndene tok Erlings lik og stelte det og førte det hjem til Sola, og likeså alle de andre som hadde falt der. Folk sørget fælt over Erling, og folk har brukt å si at Erling Skjalgsson har vært den gjæveste og mektigste mann i Norge av dem som ikke har båret større høvdingnavn enn han. Sigvat skald diktet dette også:

Erling falt. Slikt voldte
i allmakt seierens herre.
Ingen høvding bier
bedre enn han på døden.
Jeg kjenner ingen annen
som, enda brått han døde,
alle sin dager
mer dugelig har kjempet.
Aslak strid mellom frender
økte; ingen skulle
vekke slik en ufred.
Drept er horders verge.
Ættedrap er dette,
ingen kan det nekte.
Sant er sagt at fødte
frender bør styre sin vrede.

Her er også sagt at Aslak hadde drept en frende, og det helt uten grunn.

177.
Noen av Erlings sønner var nord i Trondheimen hos Håkon jarl, noen nord på Hordaland og noen inne i fjordene, de var i hærsamling der. Og da Erlings fall ble kjent, fulgte det oppbud med fortellingen om drapet; øst fra Agder og over Rogaland og Hordaland ble det budt opp hær, og det kom svære mengder av folk, den hæren drog med Erlings sønner nordover etter kong Olav.

Da kong Olav drog videre fra kampen med Erling, seilte han nordover gjennom sundet, da var det seint på dagen. Folk sier at da diktet han denne strofen:

Glad er neppe den hvite
herre i natt på Jæren;
av liket eter ravnen,
vi vant den larmende striden.
Han rante meg, det endte
ille i alle deler.
Jeg skrei vred over skeiden,
jord er skyld i manndrap.


Fra Snorre: Harald Hardrådes saga:

41.
Orm het på den tid en jarl på Opplanda. Hans mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Orm var en navngjeten mann. På Jæren bodde den gang Aslak Erlingsson øst på Sola. Han var gift med Sigrid, datter til Svein jarl Håkonsson. Gunnhild, den andre dattera til Svein jarl, var gift med danekongen Svein Ulvsson. Slike menn var Håkon jarls avkom i Norge på den tid, og dessuten mange andre gjæve folk. Hele denne ætta var mye vakrere enn andre folk, og de fleste var særlig dugelige menn, og alle var gjæve menn.

Died:
Fra heimskringla.no:

21.desember 1027 (eller 1028): Erling Skjalgsson har egentlig overgitt seg til kong Olav etter slaget i Boknafjorden, men Aslak Fitjaskalle springer frem med sin øks og hugger Erling i hodet.

Erling married Astrid Trygvesdatter, "på Sole" in 0997. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Aft 1023, England; Dro til dankongen Knut.

Notes:

Event-Misc:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Samme sommer kom Aslak og Skjalg, sønnene til Erling på Jæren, fra Norge til kong Knut; de ble godt mottatt der, for Aslak var gift med Sigrid, datter til Svein Håkonsson jarl; hun og Håkon Eiriksson jarl var søskenbarn. Kong Knut gav brødrene store veitsler der hos seg...

Family/Spouse: Sigrid Sveinsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Arne Arnesen på Bjarkøy. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1020, Norge; Hos kong Olav den hellige.
• Event-Misc: Aft 1023, England; Dro til danekongen Knut.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Erling Skjalgsson hadde sin gamle makt, slik at han rådde for bøndene i alle ting hele vegen fra Sognefjorden i nord og øst til Lindesnes, men han hadde mye mindre veitsler av kongen enn han hadde hatt før. Likevel stod det så stor age av ham at det var ingen som prøvde å gjøre annet enn han ville. Kongen syntes Erlings makt gikk for vidt.

Det var en mann som het Aslak Fitjaskalle, han var ættstor og mektig. Skjalg, far til Erling, og Askjell, far til Aslak, var brorsønner.
Aslak var kong Olavs gode venn, og kongen lot ham slå seg ned i Sunnhordland, og gav ham et stort len og store veitsler der. Kongen sa han skulle holde igjen med Erling. Men det ble det ikke noe av; straks kongen ikke var til stede, fikk Erling rå alene som han ville; han ble ikke mykere av det at Aslak ville skubbe seg fram ved siden av ham; og det endte slik mellom dem at Aslak ikke kunne greie seg i sysla. Så gikk han til kongen og fortalte hvordan det hadde gått mellom han og Erling. Kongen sa Aslak skulle bli hos ham:

Til jeg og Erling møtes, sa han.

Kongen sendte bud til Erling at han skulle komme til Tønsberg og møte kongen om våren. Da de kom sammen, hadde de møte med hverandre, og så sa kongen:

Jeg har hørt si at du er så mektig, Erling, at det fins ikke en mann nord fra Sognefjorden helt til Lindesnes som får ha friheten for deg. Og det er mange der som mener de er odelsbårne nok til å få rett og skjel av folk som er deres jamnbyrdige. Her har vi nå Aslak, deres frende. Han synes han har merket nokså mye kulde fra Dem. Nå vet jeg ikke om det er så at han sjøl er skyld i dette, eller om han skal unngjelde for det at jeg har satt ham der til å ta vare på mine saker. Og jeg nevner bare ham, men det er mange andre som klager over slikt for oss også, både menn i sysler og årmenn som styrer gardene mine og skal gjøre veitsler for meg og følget mitt.

Erling svarte:

Dette kan jeg fort svare på, sa han. Jeg nekter at jeg har lagt meg ut med Aslak eller noen annen mann fordi han er i Deres tjeneste. Men jeg skal vedgå det at det er nå som det lenge har vært, hver av oss frender vil gjerne være større enn den andre. Og det kan jeg også vedgå, at jeg bøyer med glede hodet for deg, kong Olav, men det byr meg imot å bøye meg for Sel-Tore, som er trellefødt i alle ættgreiner, for det om han er Deres årmann nå, og likedan med andre som er hans like i ætt, men som De setter så høyt.

Så kom begges venner til og bad dem forlike seg, de sa at kongen kunne ikke få så god støtte av noen annen mann som av Erling:

Om han kan få ha Deres fulle vennskap.

På den annen side sa de til Erling at han skulle bøye seg for kongen; de sa at om han kunne holde på vennskapet med kongen, så ville det være lett nok for ham å få igjennom det han ville med alle andre. Møtet endte slik at Erling skulle få ha de samme veitsler som han hadde hatt før, og alle de sakene kongen hadde mot Erling, skulle falle bort. Dessuten skulle Skjalg, sønnen hans, dra til kongen og bli hos ham. Så drog Aslak tilbake til gardene sine, og de var forlikte å kalle for. Erling drog hjem til gardene sine og holdt ved som før med å vise sin makt...

...Asbjørn hadde et langskip; det var ei snekke med 20 tofter, og den stod i det store naustet. Etter kyndelsmess lot han sette fram skipet og bar all redskap ut på det og lot det gjøre seilklart. Så stevnte han til seg vennene sine og fikk nesten 90 mann, alle vel væpnet. Da han var ferdig og han fikk bør, seilte han sørover langs land; de seilte av sted, men fikk nokså seint bør. Da de kom sør i landet, seilte de den ytre leia mer enn den vanlige skipsleia. Det hendte dem ikke noe før de kom inn til Karmøy om kvelden torsdag etter påske.

Denne øya er slik laget; det er ei stor øy, lang, men for det meste ikke brei; den ligger på utsida av den vanlige skipsleia. Det er ei stor bygd der, men ellers er store deler av øya ubygd, de som ligger ut mot havet.

Asbjørn og hans folk landet på utsida av øya, der det var ubygd.
Da de hadde fått opp teltene, sa Asbjørn:

Nå skal dere bli igjen her og vente på meg; jeg vil gå opp på øya og få greie på hvordan det står til her, fordi vi har ikke hørt noe om det i forvegen.

Asbjørn var dårlig kledd og hadde ei sid hette på, en båtshake i handa, men et sverd ved sida under klærne. Han gikk i land og innover øya. Da han kom opp på en høyde der han kunne se garden på Avaldsnes og ut i Karmsund, så han det kom en mengde folk dit både på sjø og på land, og alle drog til garden på Avaldsnes ; det syntes han var merkelig. Så gikk han opp på garden og inn der tjenestefolkene holdt på å lage til maten; da hørte han straks så pass at han skjønte på det de sa, at kong Olav var kommet dit på veitsle, og dessuten at kongen hadde gått til bords.
Asbjørn gikk inn i stua, og da han kom i forstua, gikk det folk ut og inn, så det var ingen som la merke til ham. Stuedøra stod åpen, og han så at Tore Sel stod foran høgsetebordet. Det var langt på kvelden. Asbjørn hørte at folk spurte Tore om hvordan det gikk for seg mellom ham og Asbjørn, og videre at Tore hadde en lang historie om de, og Asbjørn syntes han lot den helle sterkt til den ene sida. Så hørte han en som sa:

Hvordan tok han Asbjørn det da dere ryddet skipet?

Tore sa:

Han bar seg da noenlunde mens vi ryddet skipet, men likevel ikke helt godt, men da vi tok seilet fra ham, gråt han.

Da Asbjørn hørte dette, drog han sverdet hardt og fort og løp inn i stua, og hogg til Tore med en gang; hogget kom i halsen bakfra på ham, og hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene hans, borddukene fløt i bare blod både oppe og nede.
Kongen sa de skulle ta ham, og så ble gjort; Asbjørn ble tatt til fange og ført ut, så tok de bordstellet og dukene og bar dem ut, og så liket til Tore, som også ble båret bort, og så sopte de alt det som var blitt blodig. Kongen var fælt harm, men han styrte seg når han talte, som han alltid brukte.

Skjalg Erlingsson stod opp og gikk fram for kongen og sa:

Nå går det som ofte ellers, konge, vi må vende oss til Dem for å finne en råd ut av dette. Jeg vil by bøter for denne mannen, så han skal få ha liv og lemmer; men De, konge, skal rå for alt annet.

Kongen sa:

Er ikke det en dødssak, Skjalg, om en mann bryter påskefreden? Og en til om en mann dreper en annen i kongens hus? Og en tredje, som riktignok du og far din vel synes har lite å si, han brukte føttene mine til hoggestabbe?

Skjalg svarte:

Det var leit, konge, at De ikke likte dette; ellers var det ikke dårlig gjort. Men om De, konge, synes det er et verk som går Dem imot, og at det har mye å si, så venter jeg likevel å få mye igjen for min tjeneste hos Dem. Mange vil si at dette kan De godt gjøre.

Kongen sa:

Du er nok mye verdt, Skjalg, men jeg vil ikke for din skyld bryte loven og minke kongens verdighet.

Skjalg vendte seg bort og gikk ut av stua. Det hadde vært 12 mann i følge med Skjalg, og de fulgte ham alle sammen, og det var mange andre som gikk bort med ham også. Skjalg sa til Torarin Nevjolvsson:

Om du vil ha vennskap med meg, så gjør du alt du kan for at mannen ikke skal bli drept før søndag.

Så gikk Skjalg og mennene hans av sted; de tok en robåt han hadde, og rodde sørover så hardt de kunne, og kom til Jæren i grålysningen. Der gikk de opp på garden og til det loftet Erling sov i.
Skjalg løp mot døra, så den knakk i naglene. Av dette våknet Erling og de andre som var der inne, han kom seg opp i en fart, greip skjold og sverd og løp til døra og spurte hvem det var som hadde slikt hastverk. Skjalg sa hvem han var, og bad ham lukke opp. Erling sa:

Jeg kunne tenke det var du som farer så uvettig; har dere noen etter dere?

Så ble døra lukket opp. Nå sa Skjalg:

Du synes kanskje jeg har hastverk, men jeg tenker ikke Asbjørn, din frende, synes jeg farer for fort der han sitter i lenker nord på Avaldsnes. Det er mer mandig å ta av sted og hjelpe ham.

Så skiftet far og sønn noen ord, Skjalg fortalte Erling hvordan alt hadde gått for seg da Sel-Tore ble drept.

119.
Kong Olav satte seg i høgsetet igjen da de hadde ryddet opp i stua. Han var fælt harm. Han spurte hva de hadde gjort med drapsmannen, det ble sagt at han stod ute i svalgangen og var tatt i forvaring. Kongen sa:

Hvorfor er han ikke drept?

Torarin Nevjolvsson sa:

Herre, rekner De det ikke for mord å drepe folk om natta?

Da sa kongen:

Sett ham i lenker og drep ham i morgen.

Så ble Asbjørn lenket og lukket inne i et hus natta over.
Dagen etter hørte kongen morgenmesse, så gikk han til møter og satt der til høymessen; da han gikk fra messen, sa han til Torarin:

Nå står vel sola høyt nok til at Asbjørn, vennen din, kan bli hengt.

Torarin bøyde seg for kongen og sa:

Herre, sist fredag sa biskopen at den kongen som har all makt, han tålte likevel prøvelser; og salig er den som kan likne på ham mer enn på dem som dømte ham til døden, eller på dem som drepte ham. Nå er det ikke lenge til i morgen, og da er det hverdag.

Kongen så på ham og sa:

Du skal få din vilje, han skal ikke bli drept i dag. Men nå skal du overta ham og ta vare på ham, og det skal du vite for visst at du setter livet på spill om han kommer bort på noen måte.

Så gikk kongen sin veg, og Torarin gikk dit hvor Asbjørn satt i lenker. Nå tok Torarin av ham lenkene og fulgte ham bort i ei lita stue og lot ham få mat og drikke, og fortalte ham hva kongen hadde lovt om Asbjørn løp bort. Asbjørn sa at Torarin trengte ikke være redd for det. Torarin satt hos ham lenge om dagen og sov der om natta også.
Lørdagen stod kongen opp og gikk til morgenmessen, så gikk han til møtet, der var det kommet en mengde bønder, og de hadde mange ting de skulle ha avgjort. Kongen satt der lenge utover dagen, og det ble seint før han gikk til høymesse. Etterpå gikk kongen og spiste, og da han hadde spist, ble han sittende å drikke en stund før bordene ble tatt ned.
Torarin gikk til den presten som hadde å gjøre med kirken der, og gav ham 2 øre i sølv for at han skulle ringe inn helgen med en gang de tok bort bordet for kongen. Da kongen hadde drukket en stund så han syntes det var nok, ble bordene tatt bort. Da sa kongen at nå var det best trellene tok med seg drapsmannen og drepte ham. I det samme ringte de helgen inn. Så gikk Torarin fram for kongen og sa:

Mannen får da få grid helgen over, enda så galt han har gjort.

Kongen sa:

Du får gjete ham, Torarin, så han ikke kommer bort.

Så gikk kongen til kirken og hørte nonsmesse, og Torarin satt hos Asbjørn resten av dagen.
Søndag kom biskopen til Asbjørn og skriftet ham og gav ham lov til å høre høymessen. Da gikk Torarin til kongen og bad ham finne folk til å holde vakt over Asbjørn.

Nå vil jeg ikke ha mer med hans sak å gjøre, sa han.

Kongen sa han skulle ha takk for det. Så satte han folk til å holde vakt over Asbjørn, og da satte de lenker på ham. Da folk gikk til høymesse, ble Asbjørn leidd til kirken; han og de som holdt vakt over ham, stod utenfor kirken. Kongen og hele allmuen hørte messen stående.

Nå må vi gå videre der vi sluttet før. Erling og Skjalg, sønn hans, rådførte seg med hverandre om vanskelighetene, og da Skjalg og de andre sønnene rådde sterkt til det, ble de stående ved det at de samlet folk og skar hærpil: det kom snart en stor hær sammen, og de gikk om bord i skipene; så holdt de manntall, og der var innpå 1.500 mann.
Med denne hæren drog de av sted, og om søndagen kom de til Avaldsnes på Karmøy og gikk opp til garden med hele hæren; de kom dit nettopp da evangeliet var lest. De gikk straks opp til kirken, tok Asbjørn og brøt lenkene av ham. Ved dette ståket og ved larmen av våpen løp alle de inn i kirken som før stod ute, og de som var inne i kirken, så ut alle sammen uten kongen, han ble stående og så seg ikke om. Erling og sønnene stilte opp hæren sin på begge sider av den vegen som gikk fra kirken til stua, og sønnene hans stod nærmest stua.
Da hele messen var sunget, gikk kongen like ut av kirken, han gikk foran gjennom manngarden, og så fulgte den ene etter den andre av hans menn. Da han kom hjem til huset, gikk Erling framfor døra, bøyde seg for kongen og hilste ham. Kongen svarte og bad Gud hjelpe ham. Så tok Erling ordet:

Jeg har hørt at Asbjørn, min frende, har kommet i skade for å gjøre en stor ugjerning, og det er leit om det har hendt noe slikt, konge, som De er misfornøyd med. Jeg kommer for her nå for å by forlik og bøter for ham, så store som De sjøl vil fastsette, men til gjengjeld vil jeg han skal få ha liv og lemmer og rett til å være i landet.

Kongen svarte:

Jeg synes det ser ut til at du mener du har Asbjørns sak helt i di hand nå, Erling. Jeg skjønner ikke hvorfor du later som du byr forlik for ham; du har vel dradd sammen denne folkehæren fordi du tenker at denne gangen vil du rå mellom oss.

Erling sa:

De skal rå, men rå slik at vi skilles forlikte.

Kongen sa:

Tenker du å skremme meg, Erling? Er det derfor du har så mye folk?

Nei, sa han.

Ja ligger det noe annet under, så kommer ikke jeg til å flykte nå.

Erling sa:

Du trenger ikke å minne meg om at hver gang vi har møttes hittil, så har jeg hatt lite folk å sette mot deg. Men jeg vil ikke legge skjul på hva jeg har i sinne; jeg vil vi skal skilles forlikte. Eller skulle jeg tro jeg ikke kommer til å prøve flere møter mellom oss.

Da var Erling rød som blod i ansiktet. Nå gikk biskop Sigurd fram og sa til kongen:

Herre, jeg ber Dem høre på meg for Guds skyld, og forlike Dem med Erling på de vilkår han byr Dem, slik at denne mannen får ha fred på liv og lemmer, men De alene skal rå for alle fredsvilkårene.

Kongen svarte:

De skal rå.

Da sa biskopen:

Erling, gi kongen den trygd han vil ha, og siden skal Asbjørn gi seg i kongens makt og be om grid.

Erling gav trygd, og kongen tok imot. Så gikk Asbjørn og bad om grid og gav seg i kongens makt og kysset kongen på handa. Da gikk Erling bort med hæren sin; de hilste hverandre ikke.
Nå gikk kongen inn i huset, og Asbjørn fulgte ham; der satte kongen opp forliksvilkårene og sa så:

Første vilkår i forliket, Asbjørn, er det at du skal følge den landsens lov som byr at den mann som dreper kongens tjenestemann, skal sjøl påta seg samme tjeneste, om kongen vil. Nå vil jeg at du skal påta deg den årmannsstillingen som Sel-Tore har hatt, og styre garden for meg her på Avaldsnes.

Asbjørn sa det skulle bli som kongen ville.

Men jeg må likevel først hjem til garden min og ordne opp der.

Kongen gikk gjerne med på det. Han drog derfra til et annet gjestebud som ble gjort for ham.
Asbjørn gav seg på veg hjem med følget sitt, som hadde ligget gjemt i ei vik hele tida mens Asbjørn var borte; de hadde fått høre hva det var på ferde med ham og ville ikke seile bort før de visste hva enden ble på det. Så gav Asbjørn seg i veg og stanset ikke før han kom nordpå til garden sin ut på våren. Han ble kalt Asbjørn Selsbane...

Event-Misc:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Samme sommer kom Aslak og Skjalg, sønnene til Erling på Jæren, fra Norge til kong Knut; de ble godt mottatt der, for Aslak var gift med Sigrid, datter til Svein Håkonsson jarl; hun og Håkon Eiriksson jarl var søskenbarn. Kong Knut gav brødrene store veitsler der hos seg...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1026, Jæren, Rogaland, Norge; Stormann på Jæren.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine.

Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte:

Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg.

Stein sa det var ikke noe det han hadde laget:

Jeg er ikke skald, konge, sa han. Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg.

Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa.

Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der.
Torgeir sa:

Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen.

Stein sa:

Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans.

Han drog sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom.

En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før.

Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte:

Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.

Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var.
Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette.

Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin; han var 12 år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver.

Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa:

Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen.

Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge 2 bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville.

Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her.

Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette.

Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier.

Ragnhild sa:

Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg sjøl med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred.

Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit.

Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med.

Stein ble der om vinteren.
Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midtfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og bad om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken stod, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til ikke å utsette ferden.

Litt seinere drog Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og bad ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for kona si.

Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Finn, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen.

De skiltes i sinne.
Så drog Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken stod, og bad ham følge med seg til kongen. Arne sa:

Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg sjøl og alle dine frender på spill.

Torberg sa:

Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, hvorledes det glapp for ham med sønnene, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætta vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.

Så snudde Torberg seg og gikk, han drog hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord til Trondheimen til Kalv, bror sin, og bad han komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.

Ragnhild sendte noen menn øst på jæren til sin far Erling og bad ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde ei tjuesesse med 90 mann om bord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også ei tjuesesse. De drog i veg nordover. Da de kom til Trondheims Mynne, så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med 2 tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa det var ikke ofte det trengtes med ham.
Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, han hadde ei tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natta over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne drog til kong Olav først og hadde få menn med.

Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa:

For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det er det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke by meg penger.

Da sa Finn:

Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige.

Da så kongen på ham og sa:

Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.

Så drog Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part ville ta imot dette vilkåret:

Jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er.

Da sa Kalv:

Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik.

Finn svarte:

Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss.

Arne Arnesson sa som så:

Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre veg. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere.

Så gikk de 3 brødrene, Torberg, Finn og Arne, om bord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham.

Men hos meg kan han ikke være mer, sa han.

Dermed fór Torberg og brødrene hans ut til hæren. Kalv tok inn til Egge, og Finn drog til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren drog han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1026, Jæren, Rogaland, Norge; Stormann på Jæren.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine.

Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte:

Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg.

Stein sa det var ikke noe det han hadde laget:

Jeg er ikke skald, konge, sa han. Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg.

Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa.

Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der.
Torgeir sa:

Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen.

Stein sa:

Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans.

Han drog sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom.

En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før.

Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte:

Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.

Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var.
Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette.

Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin; han var 12 år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver.

Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa:

Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen.

Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge 2 bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville.

Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her.

Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette.

Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier.

Ragnhild sa:

Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg sjøl med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred.

Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit.

Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med.

Stein ble der om vinteren.
Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midtfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og bad om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken stod, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til ikke å utsette ferden.

Litt seinere drog Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og bad ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for kona si.

Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Finn, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen.

De skiltes i sinne.
Så drog Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken stod, og bad ham følge med seg til kongen. Arne sa:

Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg sjøl og alle dine frender på spill.

Torberg sa:

Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, hvorledes det glapp for ham med sønnene, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætta vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.

Så snudde Torberg seg og gikk, han drog hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord til Trondheimen til Kalv, bror sin, og bad han komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.

Ragnhild sendte noen menn øst på jæren til sin far Erling og bad ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde ei tjuesesse med 90 mann om bord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også ei tjuesesse. De drog i veg nordover. Da de kom til Trondheims Mynne, så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med 2 tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa det var ikke ofte det trengtes med ham.
Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, han hadde ei tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natta over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne drog til kong Olav først og hadde få menn med.

Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa:

For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det er det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke by meg penger.

Da sa Finn:

Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige.

Da så kongen på ham og sa:

Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.

Så drog Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part ville ta imot dette vilkåret:

Jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er.

Da sa Kalv:

Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik.

Finn svarte:

Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss.

Arne Arnesson sa som så:

Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre veg. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere.

Så gikk de 3 brødrene, Torberg, Finn og Arne, om bord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham.

Men hos meg kan han ikke være mer, sa han.

Dermed fór Torberg og brødrene hans ut til hæren. Kalv tok inn til Egge, og Finn drog til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren drog han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der...

Family/Spouse: Torberg Arnesen på Giske. Torberg (son of Arne Armodsen på Giske and Tora Torgeirsdatter) was born about 0990 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1050. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ranveig Sigurdsdatter Hund, "på Bjarkøy". Ranveig was born about 1078. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1026, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Nevnes som 12-åring av Snorre.

Notes:

Event-Misc:
Nevnt som 12 år av Snorre i Olav den helliges saga i en hendelse omkring år 1026-1027:

...Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine.

Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte:

Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg.

Stein sa det var ikke noe det han hadde laget:

Jeg er ikke skald, konge, sa han. Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg.

Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa.

Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der.
Torgeir sa:

Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen.

Stein sa:

Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans.

Han drog sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom.

En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før.

Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein (Skaftason) kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte:

Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.

Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var.
Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette.

Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin; han var 12 år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver.

Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa:

Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen.

Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge 2 bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville.

Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her.

Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette.

Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1066, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Lendmann og hærhøvding.

Family/Spouse: NN Skoftesdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein (Skaftason) kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte:

Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.

Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var.
Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette...

Family/Spouse: Harald Sigurdsen av Norge, "Harald 3". Harald (son of Sigurd Halvdansen and Åsta Gudbrandsdatter) was born about 1015 in Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died on 22 Sep 1066 in Stamford Bridge, Yorkshire, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1066, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Lendermann på Giske. Hærhøvding.

Notes:

Occupation:
Skofte var brorsønn til Eystein Orre.

I 1066 var han lendermann og omtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner var da voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske.

Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098.

I 1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot om noe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftes side, men Magnus ville ikke gi seg.
Skofte seilte derfor fra landet i 1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn og Tord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren til Gibraltar og Roma hvor han døde.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:

11.
...Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjev lendmann. Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til Tord Folesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift med Åsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.

17.
Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet om arven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde den så hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om denne saken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle være i kongens vold; han sa at da var de tryggest. Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som var mellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn til kongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sa det at det var klart han var såpass klok, at, sier han,

jeg ikke vil trette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i det slekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann, og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.

Kongen holdt på sitt, og han ble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.

18.
Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at han skulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte bare sint og stutt. Da sa Finn:

Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at De ville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, og få av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som satt der, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist større høvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mange synes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.

Kongen ble ikke mer medgjørlig ved slike taler,og Finn reiste hjem.

19.
Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen, sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deres far. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimelig djerve. Da sa Ogmund:

Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; her vil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv i gave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg at aldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min eller noen av brødrene mine, dersom jeg får rå.

Så tok Ogmund hjem, og de så hverandre aldri mer, han og kong Magnus.

20.
Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg ferdig til å fare bort fra landet. Han hadde 5 langskip, som alle var vel utrustet. Sønnene hans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sent ferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der om vinteren.

Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og om sommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høsten til Romaborg.

Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levde lengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skofte har seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjent vidt og bredt.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga, avsnitt 11-20.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 872.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17.

Family/Spouse: Gudrun Tordsdatter på Giske. Gudrun (daughter of Tord Folesen på Aurland and Ålov Einarsdatter) was born about 1029 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1095 in Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1066, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Ble konge over nordlige deler av Norge etter farens død i 1066, resten av riket styrte broren Olav Kyrre.

Magnus 2 Haraldsson var sønn av kong Harald Hardråde, og skal ifølge sagaene ha vært med på hærferd mens han ennå var barn.

Det antas, men er langt fra sikkert, at han var den Magnus som nevnes i en angelsaksisk krønike fra 1058; da han skal ha ledet en flåte fra Norge til Wales og hjulpet kongen der til å jage bort en engelsk jarl.
Derimot er det rimelig sikkert at han fulgte med faren mot Danmark i 1062, en ferd som endte med seier i Slaget ved Niså i Halland.

Magnus ble kronet til konge da faren i 1066 dro mot England. Dette innebar at Magnus var enekonge i Norge fra sommeren 1066 til våren 1067.

Broren Olav, som hadde fulgt faren til England, vendte hjem våren 1067, og de 2 delte riksstyret i vennskap.
Selv om de i prinsippet rådde likt over hele riket, tyder mye på at Magnus hadde ansvaret for Vest-Norge, Trøndelag, Opplandene og Nord-Norge, mens Olav rådde over Viken. Magnus ble tidligere ikke regnet med til kongerekken; delvis fordi han døde ung og bare hadde kort tid som enekonge; og delvis fordi broren, som regjerte i mer enn 25 år, var den som i realiteten rakk å prege tiden og riket etter kong Haralds død.

Magnus døde 20 eller 21 år gammel av revormsott, altså ergotisme, en forgiftning grunnet brødkorn infisert av meldrøyesopp.

Magnus' sønn Håkon var i et drøyt år samkonge med fetteren Magnus Berrføtt før han – som sin far – døde ung.

Håkon Magnusson Toresfostre (født 1068/1069, død 1094/1095)[1][2] ble utropt til konge av Trøndelag og Oppland i 1093. Håkon skal etter sigende ha vært en sønn av Magnus II Haraldson, som var konge fra 1066 til 1069. Det er ingen opplysninger om moren.

Rett før hadde Magnus Berrføtt blitt utropt til konge i Viken som sønn av gamlekongen Olav Kyrre. Viken var området rundt Oslofjorden.

Håkon var fostersønn av Steigar-Tore, en mektig mann fra Steig i Sør-Fron, Oppland. Han var den som presset igjennom kravet om kongsmakt for fostersønnen.

Kong Magnus Berrføtt aksepterte aldri kongskravet fra unggutten Håkon, men det kom aldri til kamper mellom dem ettersom fosterfaren og Håkon flyktet. Rett etter dør Håkon av sykdom han får mens han er på rypejakt. Å kalle Håkon for medkonge er derfor tvilsomt, og representerte i beste fall et lite lokalt opprør. Steigar-Tore blir senere hengt av Magnus Berrføtt etter et desperat herjingstokt i Hålogaland.

Died:
Døde av rævormsott.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1066, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Olav delte riket med broren Magnus etter farens død. Magnus styrte det nordlige Norge til sin død 1069. Deretter var Olav Kyrre (= den fredlige) enekonge i Norge.

Fredelig periode i Olavs regjeringstid. Han grunnla Bergen, stor velstand, rik oppblomstring, nye skikker og moter.

1.
Olav var konge alene over Norge etter at hans bror Magnus var død. Olav var en storvokst og velskapt mann. Det sier alle folk at ingen har sett en mann med et fagrere eller verdigere utseende. Han hadde silkegult hår som falt riktig vakkert, lyslett, vakre øyne og velvokste lemmer ; han var for det meste fåmælt og ingen taler på tingene; i drikkelag var han glad, drakk gjerne, pratsom og blidmælt, fredsommelig så lenge han styrte riket.
Det nevner Stein Herdisson:

Trønders sverddjerve fyrste
tenkermed klokskap å legge
fred i landene sine.
Godt liker mennene dette.
Folket gleder seg over
at anglers fiende tvinger
til fred sine tegner med fasthet.

2.
Det var skikk i Norge at høgsetet til kongen var midt på langpallen, og øl ble båret omkring ilden. Men kong Olav var den første som lot gjøre høgsetet på høgpallen, som gikk tvert over stua. Han var også den første som lot gjøre ovnstuer og strødde golvet både vinter og sommer. I kong Olavs dager vokste kjøpstedene sterkt i Norge, og noen ble grunnlagt da. Kong Olav grunnla kjøpstaden Bergen. Der var det snart mange rike menn som slo seg ned, og kjøpmenn fra andre land seilte dit. Der la han grunnvollen til Kristkirken, den store steinkirken ; av den ble det bare lite ferdig, men han bygde ferdig trekirken. Kong Olav lot sette Miklagildet i Nidaros, og mange andre gilder i kjøpstedene, før var det omgangsdrikkelag der. Da var Bøjarbot den store gildeklokka i Nidaros. Gildebrødrene lot bygge Margretakirken der, en steinkirke.
I kong Olavs dager ble sammenskuddslag og gravøl vanlige i kjøpstedene, og da tok folk til med nye klesskikker; de hadde staselige bukser som ble snørt til beinet. Noen spente gullringer om leggene på seg. Da brukte folk lange kjortler med snøring på sidene og ermer som var fem alen lange, og så trange at de måtte dra dem på med et band og legge dem i rynker helt opp til akslene. De hadde høye sko, som alle var silkesømmet og stundom gull-lagt. Mange andre underlige moter var det også da.

3.
Kong Olav hadde de hirdskikkene at han lot skutelsveiner stå for bordet sitt og skjenke i av bordkar for seg og for alle menn av rang som satt ved bordet. Han hadde også kjertesveiner, som holdt kjerter ved bordet, og likså mange som det satt menn av rang. Der var en stallarestol også på utsida av skjenkebordet; der satt stallarer og andre høvdinger og vendte ansiktet inn mot høgsetet. Kong Harald og andre konger før ham brukte å drikke av dyrehorn og bære ølet fra høgsetet omkring ilden og drikke skål med dem de ville drikke med.
Så sier Stuv skald:

Det kom jeg til å skjønne
at seiersæl krigsmann vennlig
meg hilste og tok imot meg -
han var god å kjenne -
den gang da gavmilde kriger
kom med det gull-lagte hornet
og ville til meg drikke
da hos ham på Haug jeg bodde.

4.
Kong Olav hadde hundre hirdmenn og seksti gjester og seksti huskarer, som skulle føre til kongsgården det som trengtes, og gjøre andre ting som kongen ville. Da bøndene spurte kongen hvorfor han hadde mer folk enn loven sa, og kongene før ham hadde hatt, når han reiste omkring i de veitsler som bøndene gjorde for ham, svarte kongen så: Jeg får ikke styrt riket bedre enn min far, og det står ikke større age av meg enn av ham, enda jeg har dobbelt så mange menn som han hadde. Men ikke vil jeg med dette gjøre noen tvang mot dere eller gjøre det tyngre for dere.

5.
Kong Svein Ulvsson døde sottedød ti år etter at begge Haraldene hadde falt. Dernest var Harald Hein, hans sønn, konge i Danmark i fire år, og så Knut, Sveins sønn, åtte år, og han er i sanning hellig. Så kom Olav, den tredje sønn til Svein, åtte år, så Eirik Gode, fjerde sønn til Svein, også i åtte år. Olav, Norges konge, ble gift med Ingerid, datter til Svein danekonge. Og Olav Sveinsson danekonge ble gift med Ingegjerd, datter til kong Harald, søster til Olav, Norges konge. Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre, og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Joansdotter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen.

6.
Kong Olav lot bygge en steinkirke i Nidaros, og satte den der som kong Olavs lik først hadde vært jordet, og alteret ble satt beint over der som grava til kongen hadde vært. Denne kirken ble vigd til Kristkirke. Da ble også kong Olavs skrin flyttet dit og satt der over alteret. Der skjedde det da straks mange jærtegn. Sommeren etter årsdagen etter at kirken var vigd, var det mye folk der. Det hendte Olsokaften at en blind mann fikk igjen synet sitt der. Men sjølve messedagen, da skrinet og helligdommene ble båret ut, og skrinet ble satt ned på kirkegården som skikk var, da fikk en mann som lenge hadde vært målløs, igjen målet sitt, og han lovpriste da Gud og den hellige kong Olav med mykt tungelag. Det tredje var ei kone som hadde kommet dit øst fra Svitjod, og som hadde lidd mye vondt på denne ferden fordi hun ikke kunne se. Men likevel satte hun sin lit til Guds miskunn og kom reisende dit ved denne høytiden. Hun ble ført blind inn i kirken til messe om dagen; men før gudstjenesten var over, så hun med begge øyne, og da var hun skarpsynt og klarøyd, men før hadde hun vært blind i fjorten år. Hun drog derfra med høytidelig glede.

7.
Det hendte i Nidaros da kong Olavs skrin ble båret gjennom stretet, at det ble så tungt at folk ikke kunne få det av flekken. Da satte de skrinet ned og brøt opp stretet, og de så etter hva som var under der, og de fant liket av et barn, som var blitt drept og gjemt der. Da ble liket båret bort og stretet gjort istand igjen som det hadde vært før; og nå ble skrinet båret båret bort som vanlig.

8.
Kong Olav satt ofte på landet på de storgardene som han eide. Da han var øst i Ranrike på garden sin Haukbø, fikk han en sjukdom som førte ham til døden. Da hadde han vært konge i Norge i 26 år, han ble tatt til konge ett år etter at kong Harald hadde falt. Kong Olavs lik ble flyttet nord til Nidaros og jordet i Kristkirken, so han sjøl hadde latt bygge. Han var en særlig vennesæl konge, og Norge hadde steget mye i rikdom og glans i hans styretid.

Buried:
Døde av sott på Haukabø i Ranrike, liket ble ført til Nidaros og gravlagt i Kristkirken som han hadde latt bygge.

Family/Spouse: Ingrid Sveinsdatter av Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tora Jonsdatter. Tora was born in Godøy, Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tora Toresdatter Thornberg, "på Bjarkøy". [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Åsulv Skulesen på Rein. Åsulv (son of Skule Tostesen på Rein and Gudrun Nevsteinsdatter) was born about 1075 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died after 1150 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Døde av matforgiftning på korsfarerferd i Roma.

Notes:

Died:
Døde av matforgiftning på korsfarerferd i Roma.

Family/Spouse: Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske". Sigrid (daughter of Torkjell på Fugl and Hallkatla Sveinsdatter) was born about 1120; died after 1150. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1093, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Magnus ble tatt til konge av det overveiende flertall av fylkene i det nordlige Norge, men Opplanda valgte Håkon Toresfostre, sønn til Magnus Haraldsen.
Håkon døde like etter, men den flokken han hadde, samlet seg om fosterfaren Steigar-Tore og gikk i strid mot kongen. Magnus vant og var siden enekonge fra 1094.

Han hadde konflikt gående med svenskekongen Inge Steinkjellsson om riksgrensen, ble forlikt etter megling av kong Erik Eiegod av Danmark i 1101 i Konghelle.
Da giftet Magnus seg med Inges datter Margrethe, kalt fredkull' av den grunn.

Reiste på hærferd til Skottland og øyene, tok svært hærfang og underla seg mye land, bl.a. Ongulsøy (Anglesey) i Bretland, Orknøyene, Suderøyene og Man.

Tilnavnet Berrføtt fikk Magnus fordi han og hans menn gikk med skotsk drakt med kort kjortel.
Det er også sagt at navnet kom av at han skal ha måttet gå barbeint over glødende kull for å bevise sin kongelige byrd.

Dro på nytt krigstokt mot øyene i vest i 1102, og på hjemvei falt Magnus på hærferd til Irland i slag/landgang i Ulster.

Gift med:

1. NN: sønn Øystein.

2. Tora: sønn Sigurd Jorsalfare.

3. Sigrid Saksesdatter: sønn Olav.

4. Margret Ingesdatter fra Svitjod, (Fredkulla).

5. NN: fra Irland, mor til Harald 4.

6. Tora Saksesdotter: Sigurd Slembe.

Den siste viking av de norske konger.

Ifølge Snorre skal Krigs-Magnus ha sagt:
Konger skal en ha til ære, ikke til et langt liv.

Fra Magnussønnenes saga:

Snorre skriver:

1.
Etter kong Magnus Berrføtts fall tok sønnene hans kongedømme i Norge, Øystein, Sigurd og Olav. Øystein fikk norddelen av landet og Sigurd sørdelen. Da var kong Olav bare fire eller fem år; og den tredjeparten som han fikk, styrte de to andre sammen. Sigurd var tretten eller fjorten år da han ble tatt til konge, og Øystein var ett år eldre. Kong Sigurd lot datter til irekongen bli igjen vest for havet. Da Magnussønnene ble tatt til konger, kom de hjem igjen de menn som hadde reist ut med Skofte Ogmundsson, noen fra Jorsalaheim og noen fra Miklagard. De ble navngjetne vidt og bredt og hadde all slags nytt å fortelle. På grunn av disse nyhetene fikk en mengde mennesker i Norge lyst på en slik ferd. Det ble fortalt at i Miklagard fikk nordmenn som ville ta tjeneste i hæren, en mengde penger. De bad kongene at en av dem, Øystein eller Sigurd, skulle være med og være høvding for de menn som ville med i utferden. Kongene sa ja til dette, og sammen kostet de alt i stand til ferden. Mange stormenn, både lendmenn og mektige bønder, rådde seg til å være med på ferden. Da alt var ferdig, ble det avgjort at Sigurd skulle fare, men Øystein skulle styre landet for dem begge.

2.
Ett år eller to etter kong Magnus Berrføtts fall, kom Håkon, sønn til Pål jarl, vest fra Orknøyene. Kongene gav ham jarledømme og styring på Orknøyene, slik som jarlene hadde hatt før ham, Pål, hans far, og Erlend, hans farbror. Håkon fór vestover igjen til Orknøyene.

3.
Fire år (riktigere fem) etter kong Magnus' fall drog kong Sigurd med hæren sin fra Norge; da hadde han seksti skip. Så sier Torarin Stuttfell:

Så mange talte
det modige mannskap
som kom sammen,
mot kongen trofast,
at seksti hærskip,
herlig bygd,
etter Guds vilje
glei ut herfra.
Sigurds ferd fra landet.

Kong Sigurd seilte om høsten til England; da var Henrik, sønn til Vilhjalm Bastard, konge der. Kong Sigurd var der om vinteren. Så sier Einar Skulason:

Mot vest med den store hæren
den hardføre kongen styrte.
Så bar da skipet til høvdingen
på bølgen fram til England.
Der lot den stridsglade kongen
stavnene hvile om vinteren.
Aldri kan av hærskip
bedre høvding stige.

4.
Våren etter seilte kong Sigurd med hæren vest til Valland og kom fram om høsten til Galizeland og var der den neste vinteren. Så sier Einar Skulason:

Folkekongen som rådde
for rike gjævest på jorden,
i Jakobsland sitt tilhold
tok så neste vinter.
jeg hørte at hærkongen straffet
svikferd fra frekke jarlen.
blod den raske høvding
hærfuglen gav å drikke.

Dette gikk slik for seg at den jarlen som rådde for landet, gjorde avtale med kong Sigurd at jarlen skulle la Sigurd få kjøpe mat hele vinteren; dette førte han ikke fram lenger enn til jul, men da ble det vondt for mat, for landet er magert og et dårlig matland. Da fór kong Sigurd med en stor hær til det kastellet som jarlen hadde, men jarlen flyktet unna, for han hadde få folk. Kong Sigurd tok en mengde mat og mye annet hærfang og førte det til skipene sine. Så gjorde han seg ferdig til å reise derifra og seilte langs med Spania. Da kong Sigurd seilte langs Spania, hendte det at noen vikinger som var ute etterhærfang, kom imot ham med en galeiflåte. Men kong Sigurd la til strid med dem, og dette var det første slaget mot hedninger, og han tok åtte galeier fra dem.
Så sier Halldor Skvaldre:

Elendige vikinger styrte
mot veldige kongen til møte.
Men i striden høvdingen felte
for fote fiender mange.
Hæren greide å rydde
raskt åtte galeier.
Stor var haugen av falne.
Hærfang vant vennesæl høvding.

Siden styrte kong Sigurd til et kastell som heter Sintra, og der kjempet han det andre slaget. Det er i Spania. Der satt hedenske folk (maurere) og herjetpå kristne. Han tok kastellet (sammen med grev Henrik av Portugal) og drepte alle sammen der fordi de ikke ville la seg kristne. Han tok gods der også.
Så sier Halldor Skvaldre:

Nå nevner jeg kongens storverk,
som han i Spania gjorde.
Djervt mot Sintra-kastellet
stormet den storgjæve høvding.
Her av den harde kongen
hærmenn fikk stor skade,
fordi de nektet å ta mot
den rette tro, som han bød dem.

5.
Etter det seilte kong Sigurd med hæren til Lisboa; det er en stor by i Spania, halvt kristen og halvt hedensk. Det er skillet mellom det kristne Spania og det hedenske Spania. Hedenske er alle de bygder som ligger vest (sør) for den. Der hadde kong Sigurd det tredje slaget med hedninger, og der fikk han seier. Han vant også stort hærfang. Så sier Halldor Skvaldre:

Den tredje seier vant du,
tapre kongeætling
da til land du styrte
der byen Lisboa ligger.

Så styrte kong Sigurd med hæren vest (sør) for det hedenske Spania og la til ved en borg som heter Alkasse, og der hadde han det fjerde slaget med hedenske menn. Han vant borgen og drepte mange folk der, da han ødela borgen. Der fikk de en umåtelig mengde gods.
Så sier Halldor Skvaldre:

Ute ved Alkasse
ønsket du - så jeg hørte -
hærfører, fjerde gangen
å gå i harde striden.
Og likeså dette :
Jeg har hørt at sorgen rammet
de hedenske kvinner i borgen
da mennene måtte flykte
for den djerve fiendehæren.

6.
Så holdt kong Sigurd fram med ferden og seilte til Norvasund. I sundet møtte han en stor vikingflåte, og kongen la til slag mot dem. Der hadde han det femte slaget og vant seier.
Så sier Halldor Skvaldre:

I blod å farge du vågde
øst for Norvasund våpen.
Hjelp sendte Gud; til friske
sår fikk ravnen flyge.

Siden seilte kong Sigurd på sørsida langs Serkland, og kom til den øya som blir kalt Forminterra. Der hadde en stor flokk hedenske blå menn slått seg ned i en heller, og de hadde satt en stor steinvegg for helleråpningen. De herjet vidt og bredt i landet og førte alt hærfang til helleren. Kong Sigurd gjorde landgang på denne øya og gikk til helleren, men den var i et berg, og det var høyt å gå opp til steinveggen ved helleren, og berget lutet fram over steinveggen. Hedningene verget steinveggen, og var ikke redde for våpnene til nordmennene, for de kunne kaste stein og våpen ned på nordmennene under føttene sine. Nordmennene ville heller ikke gå opp når det var slik. Så tok hedningene pell og andre dyre ting og bar ut på veggen og svingte med dem mot nordmennene. De ropte til dem og egget dem, og sa de hadde ikke mot i livet.
Da fant kong Sigurd på råd. Han lot ta to skipsbåter, slike som blir kalt barker, og han lot dem dra opp på berget og over helleråpningen; han lot binde digre tau under alle spantene og om stavnene. Så gikk det så mange mann opp i dem som det var rom til, og så firte de båtene ned framfor helleren med reip. så skjøt de som var i båtene og kastet stein, så hedningene måtte dra seg tilbake fra steinveggen. Så gikk kong Sigurd opp i berget under steinveggen med hæren sin, de brøt i stykker veggen og kom på den måten opp i helleren. Men hedningene rømte inn bak en steinvegg som var satt tvert over helleren. Da lot kongen bære inn i helleren store stokker og gjøre et stort bål i helleråpningen, som de tente ild på. Da ilden og røyken nådde hedningene, lot noen av dem livet, og noen gikk imot våpnene til nordmennene, og alle sammen ble drept eller brent. Der fikk nordmennene det største hærfang som de hadde tatt på denne ferden.
Så sier Halldor Skvaldre:

Stridslystne fredsbryter
snart fikk se
framfor stavnen
Forminterra.
Der hær av blåmenn
før bane de fikk,
måtte egg
og ild tåle.
Og likeens dette:
Hærkonge, du lot barker
ned for berget fire.
Høvdingens verk mot serker
er blitt spurt så vide.
Oppover bratte berget
brøt du deg fram, kriger.
Mot folkefylte heller
med følget ditt du trengte.

Dessuten sier Torarin Stuttfell:

Stridsklok kongen
bad karene
dra opp på berget
to beksvarte båter.
Ved reip ble de firet
nedover fjellet
fulle av hærmenn
for helleråpning.

7.
Siden fór kong Sigurd lenger fram og kom til ei øy som heter Iviza. Der holdt han slag og vant seier. Det var det sjuende slaget. Så sier Halldor Skvaldre:

Hederomkranset høvding
med hærskip kom til Iviza.
Den gjæve kongen hadde
stor hug til kamp å komme.

Etter dette kom kong Sigurd til ei øy som heter Manork. Der hadde de det åttende slaget med hedenske menn, og fikk seier. Så sier Halldor Skvaldre:

Åttende slaget ble siden
utstridd på grønne Manork.
Den prektige kongehæren
pilene farget røde.

8.
Om våren kom kong Sigurd til Sikiløy og slo seg til lenge der. Da var Rodgeir (Roger II) hertug der. Han tok vel imot kongen og bad ham til gjestebud. Kong Sigurd kom dit og mange mann med ham. Der fikk han en herlig mottagelse, og hver dag ved gjestebudet stod hertug Rodgeir og vartet opp ved bordet til kong Sigurd. Da de hadde tatt bad sjuende gjestebudsdagen, tok kong Sigurd hertugen i handa og førte ham opp i høgsetet og gav ham kongsnavn og rett til å være konge over Sikiløy-riket; før hadde det vært jarler over det riket.

9.
Rodgeir, konge over Sikiløy, var en svært mektig konge. Han vant hele Pul og la også under seg mange storøyer i Grekenlandshavet. Han ble kalt Rodgeir den mektige. Hans sønn var Vilhjalm, konge på Sikiløy; han hadde lenge hatt stor ufred med keiseren i Miklagard. Kong Vilhjalm hadde tredøtre, men ingen sønn. Han giftet den ene dattera si med keiser Henrik (Henrik VI), sønn til Fredrik (Barbarossa), som nå er keiser i Roma. Den andre dattera til kong Vilhjalm ble gift med hertugen av Kipr, og den tredje ble gift med flåtehøvdingen Margrit. Keiser Henrik drepte dem begge to. Datter til Rodgeir, konge på Sikiløy, ble gift med Manule, keiser i Miklagard. Deres sønn var keiser Kirjalaks (Alexios II).

10.
Om sommeren seilte kong Sigurd ut over Grekenlandshavet til Jorsalaland. Så drog han opp til Jorsalaborg og møtte der jorsalakongen Baldvine. Kong Baldvine tok overmåte vel imot kong Sigurd og rei med ham ut til elva Jordan og tilbake til Jorsalaborg.
Så sier Einar Skulason:

I Grekenlandshavet høvding
lot havkalde skipet duve -
det er ikke småting som skalden
kan synge om kongens storferd
til han fikk landfestet skipet
ved store og vide Akersborg.
Hele hæren med kongen
hilste den morgen med glede.
Jeg nevner at kampglade konge
kom til Jorsala-byen;
under den vide himmel
hævere høvding fins ei.
I Jordans rene bølger
badet den gavmilde fyrsten.
Alle som hørte om det,
høyt måtte prise dåden.

Kong Sigurd oppholdt seg lenge i Jorsalaland utover høsten og førstningen av vinteren.

11.
Kong Baldvine gjorde et flott gjestebud for kong Sigurd og mange av mennene hans. Da gav kong Baldvine kong Sigurd mange helligdommer, og med samtykke av Baldvine og patriarken ble det tatt en spon av det hellige kors, og begge to svor ved helligdommen at dette tre var av det hellige kors som Gud sjøl var pint på. Etterpå ble denne helligdommen gitt til kong Sigurd på det vilkår at han og tolv andre menn med ham svor på at han skulle fremme kristendommen av all sin makt, og reise en erkebispestol i landet om han kunne, og at korset skulle være der den hellige kong Olav hvilte, og han skulle innføre tiende, og sjøl gi tiende.
Kong Sigurd fór siden til skipene sine i Akersborg. Da rustet også kong Baldvine hæren sin for å fare til Syrland til en by som heter Sætt; den borgen var hedensk. Kong Sigurd fulgte med ham på den ferden. Da kongene hadde holdt byen kringsatt ei kort tid, gav de hedenske menn seg, og kongene vant byen (19.desember 1110), men hærmennene fikk alt det andre hærfanget. Kong Sigurd gav kong Baldvine hele borgen.
Så sier Halldor Skvaldre:

Den hedenske byen vant du
med velde, men bort du gav den,
gavmilde kriger! Alltid
du ære vant i kampen.
Einar Skulason sier også om dette :
Dølenes konge tok Sidon,
slikt kan nok karene minnes.
Slynger tok da sterkt til
å svinge seg i striden.
Stridsmannen brøt en festning
som faretruende stod der.
Sverdene ble farget røde,
fyrsten fikk gledelig seier.

Deretter fór kong Sigurd til skipene sine og laget seg til å fare bort fra Jorsalaland. De seilte nordover til øya som heter Kipr, og kong Sigurd slo seg ned der en stund. Siden fór han til Grekenland og la seg med hele flåten ute ved Engelsnes, og der lå han en halv måned. Hver dag var det rask bør til å seile nordover havet med, men han ville bie på bidevind, så de kunne strekke seilene langs etter skipet, fordi alle seilene hans var kledd med pell både på den sida som snudde fram, og den som snudde bak, for verken de som var forut, eller de som var akter på skipet, ville se det som var minst vakkert på seilene.

12.
Da kong Sigurd seilte inn til Miklagard, seilte han nær land. Overalt oppe i land der er det byer, kasteller og landsbyer, så det ikke noe sted er slutt på dem. Fra land så de alle de spente seilene som fulgte tett på hverandre, så det så ut som et gjerde. Alle folk stod ute, så de kunne se på kong Sigurds seiling. Også keiser Kirjalaks (Alexios I) hadde fått vite om kong Sigurds ferd, og han lot åpne den byporten i Miklagard som heter Gullvarta. Den porten skal keiseren ri inn gjennom når han har vært lenge borte fra Miklagard og har vunnet stor seier.
Kong Sigurd Jorsalfare rir inn gjennom Gullvarta.
Keiseren lot breie ut pell på alle gatene i byen fra Gullvarta til Laktjarner; der er den gjæveste hallen til keiseren. Kong Sigurd sa til mennene sine at de skulle ri kaute inn i byen, og de skulle vise seg lite forundret over alt det nye som de fikk se; og så gjorde det. Med slik prakt rei kong Sigurd og alle mennene hans til Miklagard og så til den gjæveste kongshallen, og der var alt gjort i stand til dem. Kong Sigurd slo seg ned der ei tid.
Da sendte kong Kirjalaks noen av sine menn til ham, og spurte om han ville ta imot seks skippund gull av keiseren, eller om han ville at keiseren skulle få i stand den leiken som keiseren brukte å la holde på Padreimen. Kong Sigurd valgte leiken, men sendemennene sa at leiken kostet ikke keiseren mindre enn dette gullet. Da lot keiseren stelle til leiken, og den gikk for seg som det var vanlig. I alle leiker gikk det denne gangen best for kongen. Dronninga har halvparten av leiken, og hennes og kongens menn kappes i alle leikene. Grekerne sier at når kongen vinner flere leiker enn dronninga, da skal kongen vinne seier når han farer i hærferd.

13.
Deretter laget kong Sigurd seg til hjemferden. Han gav keiseren alle skipene sine; det var gull-lagte hoder på det skipet som kongen hadde styrt; de ble satt på Peterskirken. Keiser Kirjalaks gav kong Sigurd mange hester og gav ham vegvisere gjennom hele riket sitt. Så reiste kong Sigurd bort fra Miklagard; men en hel mengde menn ble igjen og tok tjeneste i hæren. Kong Sigurd fór først til Bulgaraland og derfra gjennom Ungarariket, Pannonia, Svåva og Byjaraland. Der møtte han Lozarius (Lothar, hertug av Sachsen), keiser av Rom, som tok overmåte vel imot ham og gav vegvisere gjennom hele riket sitt og lot ham og hans folk kjøpe alt det de trengte. Da kong Sigurd kom til Slesvig i Danmark, holdt Eiliv jarl et kostbart gjestebud for ham; det var ved midtsommerstid. I Heidaby møtte han Nikolas danekonge, som tok særdeles godt imot ham og sjøl fulgte ham nord til Jylland og gav ham et skip i full stand, som han reiste over til Norge med. Så kom Sigurd hjem til riket sitt, og han ble vel mottatt. Det sa folk at ingen hadde fart en større hedersferd fra Norge enn den; da var han tjue år gammel og hadde vært tre år på denne ferden. Hans bror Olav var da tolv år gammel.

14.
Kong Øystein hadde gjort mye nyttig i landet mens kong Sigurd var på ferd. Han grunnla Munkeliv på Nordnes i Bergen og la mye gods til det. Han lot også bygge Apostelkirken på kongsgården, en trekirke, og der lot han bygge den store hallen, det staseligste trehus som har vært bygd i Norge. Han lot også bygge kirke på Agdenes, og ved sida en skansevoll og ei havn der det før hadde vært havneløst. Han lot også bygge Nikolaskirken i kongsgården i Nidaros, og dette huset ble svært omsorgsfullt utført med utskjæringer og allslags arbeid. Han lot også bygge en kirke i Vågan på Hålogaland og lainntekter til den.

Kong Øystein bygger.

15.
Kong Øystein sendte bud til de klokeste og mektigste menn i Jemtland og bød dem til seg, og han tok imot alle som kom, med stor vennlighet, og ved avskjeden gav han dem vennegaver; på den måten førte han dem til vennskap med seg. Da mange av dem nå fikk til vane å fare til ham og tok imot gaver av ham, og da flere som ikke kom dit, fikk sendende gaver fra ham, vant han fullt vennskap med alle de menn som rådde for landet. Siden talte han for dem, og sa at jemtene hadde gjort ille da de hadde vendt seg bort fra kongene i Norge og ikke ville stå under dem eller betale skatt til dem. Først talte han om det at jemtene hadde gitt seg under kong Håkon Adalsteinsfostre og siden vært lenge under Norges konger. Han nevnte også det hvor mange nødvendige ting de kunne få fra Norge, eller hvor tungvint det ville være for dem å søke til sveakongen om det de trengte til. Han kom så langt med sine taler at jemtene sjøl bød seg til å gå under kong Øystein. Først tok stormennene der troskapsed av hele folket; så drog de til kong Øystein og tilsvor ham landet, og dette har holdt seg hele tida siden. Kong Øystein vant Jemtland med klokskap og ikke ved å gå på med makt som noen av forfedrene hans.

16.
Kong Øystein var vakker som få å se til, blåøyd og noe storøyd, med lyst krøllet hår. Han var knapt middels høy, en klok mann som hadde gode kunnskaper om alt, om lover og lærerike fortellinger om mennesker, han var rådklok og veltalende, gladlynt og vennlig i omgang, omtykt og elsket av alle mennesker. Han var gift med Ingebjørg, datter til Guttorm Steigar-Toresson ; de hadde ei datter som het Maria, og som siden ble gift med Gudbrand Skavhoggsson.

17.
Kong Sigurd var stor av vekst; og han hadde brunt hår. Han var mandig, men ikke vakker. Han var velvoksen og snar i vendingen, fåmælt og oftest ikke vennlig; han var vennegod og trofast; han hadde ikke lyst til å tale mye, holdt på formene og var verdig. Kong Sigurd ville gjerne styre og var streng til å straffe, han holdt godt loven, var gavmild, mektig og gjæv. Kong Olav var høy og slank, vakker å se til, gladlynt, omgjengelig og vennesæl. Da disse brødrene var konger i Norge, tok de bort mange av de pålegg som danene hadde lagt på folket da Svein Alfivuson styrte landet, og derfor ble de likt særlig godt både av allmuen og av stormennene.

18.
Kong Olav fikk en sjukdom som førte til døden. Han er gravlagt ved Kristkirken i Nidaros, og det var stor sorg etter ham. Siden rådde de to kongene, Øystein og Sigurd, for landet, men først hadde de tre brødrene vært konger i tolv år, fem år etter at kong Sigurd kom hjem til landet, og sju år før. Kong Olav var sytten år da han døde, og det var den 22. desember (1115), da kong Øystein hadde vært ett år øst i landet og Sigurd nordpå. Da satt kong Øystein lenge om vinteren i Sarpsborg.

19.
Det var en mektig bonde som het Olav i Dal, en rik mann. Han bodde på Store-Dal i Åmord og hadde to barn. Sønnen het Håkon Fauk, og dattera var Borghild. Hun var ei framifrå vakker kvinne, og så var hun klok og hadde mange kunnskaper. Olav og hans kone og hans barn var lenge i Borg om vinteren, og Borghild var støtt og talte med kongen, og folk sa både det ene og det andre om deres vennskap. Men sommeren etter drog kong Øystein nord i landet, og Sigurd kom østpå, og vinteren etter var kong Sigurd øst i landet. Han satt lenge i Konghelle og hjalp opp denne kjøpstaden mye. Der gjorde han et stort kastell og lot grave et stort dike omkring. Kastellet var bygd av torv og stein. Han gjorde dette kastellet til bolig for fast besetning og han bygde kirke der.
Det hellige kors lot han være i Konghelle, og i det stykket holdt han ikke den eden han svor i Jorsalaland. Men han innførte tiende og gjorde det meste av det han hadde svoret. Når han satte korset øst ved landsenden, tenkte han at dette skulle være til vern for hele landet. Men det ble til stor ulykke å sette denne helligdommen slik at hedninger så lett kunne komme til, som det siden viste seg.
Borghild Olavsdotter fikk høre det rykte som gikk, at folk talte ille om henne og kong Øystein for deres samtaler og vennskap. Da drog hun til Borg og fastet til jernbyrd der og bar jern for denne saken og ble helt renset. Da kong Sigurd fikk høre dette, rei han på én dag så langt som to store dagsreiser ellers, og kom fram til Olav i Dal og var der om natta. Da tok han Borghild til Frille og førte henne bort med seg. Deres sønn var Magnus; han ble straks sendt bort til oppfostring nord på Hålogaland til Vidkunn Jonsson på Bjarkøy, og der vokste han opp. Magnus var vakker som få, og han ble tidlig stor og sterk.

20.
Kong Sigurd ble gift med Malmfrid, datter til kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard. Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson. Mor til Malmfrid var Kristin, datter til sveakongen Inge Steinkjellsson. Søster til Malmfrid var Ingelborg, som var gift med Knut Lavard, sønn til danekongen Eirik den gode, som var sønn til Svein Ulvsson. Knuts og Ingelborgs barn var Valdemar, som tok kongedømme i Danmark etter Svein Eiriksson, Margret, Kristin og Katrin. Margret var gift med Stig Kvitlær, og de hadde ei datter Kristin, som var gift med sveakongen Karl Sørkvesson. Deres sønn var kong Sørkve.

21.
En vinter var kong Øystein og kong Sigurd begge to på veitsle på Opplanda, og de hadde hver sin gard. Men da det bare var et kort stykke mellom de gardene hvor kongene skulle ha veitsle, ble det avtalt at de skulle være sammen i gjestebud og skiftevis på garden til den andre. Først var de sammen på den garden som kong Øystein eide. men om kvelden da folk tok til å drikke, var ølet ikke godt, og mennene tidde still.
Da sa kong Øystein: Det er svært som folk tier still. Det er da bedre skikk ved drikkebordet at folk er glade. La oss få noe moro ved drikkebordet, så skal det ennå bli gammen i laget. Bror Sigurd, alle vil synes det høver best om vi tar til med skjemt som tale.
Kong Sigurd svarte bare noe kort: Snakk så mye du vil, men la meg få lov til å tie for deg.
Da sa kong Øystein: Det har ofte vært skikk i drikkelag at en velger seg en mann til jamføring. Nå vil jeg at vi skal gjøre så her. Da tidde kong Sigurd. Jeg ser, sa kong Øystein, at jeg får ta til med denne moroa. Jeg vil ta deg, bror, til min jamføringsmann. Jeg nevner først at vi begge to har lik rang og lik eiendom, og jeg gjør ingen forskjell på vår ætt og oppfostring.
Da svarte kong Sigurd : Minnes du ikke det at jeg la deg på ryggen når jeg ville, enda du var ett år eldre.
Da sa kong Øystein . Jeg minnes ikke det mindre at du ikke kunne være med i slike leiker som det skulle mykhet til.
Da sa kong Sigurd : Minnes du hvordan det gikk når vi skulle svømme; jeg kunne dukke deg under når jeg ville. Kong Øystein svarte: Jeg svømte ikke kortere enn du, heller ikke var jeg dårligere til å svømme under vann enn du. Jeg kunne også gå på islegger, så jeg ikke kjente noen som kunne kappes med meg i det; men det kunne ikke du bedre enn et naut.
Kong Sigurd sa: Jeg synes det er nyttigere idrett, som høver bedre for en høvding, å skyte godt med bue. Jeg antar at du greide ikke å spenne buen min om du så brukte foten.
Kong Øystein svarer: Jeg er ikke så buesterk som du, men mindre forskjell er det når det gjelder å skyte beint, og så kan jeg stå mye bedre på ski enn du, og det ble også reknet for en god idrett før i tida.
Kong Sigurd sa: Jeg synes det er mye mer høvdingslig at han som skal være overmann over andre, er stor i flokken og sterk og mer våpenfør enn andre, og at han er lett å se og kjenne når det er mange folk sammen.
Kong Øystein sa: Ikke har det mindre å si at en mann er vakker, og han også er lett å kjenne i mengden. Det synes jeg også høver en høvding, for de beste klærne og vakkerhet høver sammen. Jeg kjenner også mye bedre til lovene enn du, og når vi skal tale, har jeg lettere for å finne ord.
Kong Sigurd sier: Det kan nok være at du har lært flere lovknep, for jeg har hatt annet å gjøre. Og det er ikke noen som nekter at du kan ordlegge deg godt, men det sier mange at du ikke er helt ordfast, og at du legger liten vekt på det du lover, og at du taler den etter munnen som er hos deg; og det er ikke kongelig.
Kong Øystein sier: Det kommer av det at når folk bærer fram sakene sine for meg, så tenker jeg først og fremst på å få avgjort hver manns sak som han best kunne ønske det. Så kommer ofte også den andre, han som har sak med ham, og da blir det ofte til at det blir lempet slik at begge skal like det. Det hender også titt at jeg lover det som jeg er bedt om, for jeg vil at alle skal gå glade fra meg. Jeg ser nok også den måten å greie det på som du bruker: å love alle vondt; men jeg hører ikke noen klager over at du ikke holder det du lover.
Kong Sigurd sier: Det har folk sagt at den ferd som jeg fór fra landet, var høvelig for en høvding, men da satt du hjemme som datter til far din.
Kong Øystein svarte: Nå tok du på byllen. Ikke hadde jeg fått denne samtalen i gang om jeg ikke kunne svare noe her. Snarere synes det som at det var jeg som utstyrte deg som ei søster, før du kunne bli i stand til ferden. Kong Sigurd sier: Du har nok hørt tale om det at jeg holdt mange slag i Serkland, og jeg vant seier i alle og fikk mange slags kostbarheter, som det ikke før har kommet maken til hit til lands. Der ble jeg mest vørt når jeg kom sammen med de gjæveste menn, men jeg mener at du er en heimføding ennå.
Kong Øystein sa: Det har jeg hørt at du holdt noen slag utenlands, men nyttigere var det for landet vårt at jeg i den tida bygde fem nye kirker, og at jeg gjorde ei havn ved Agdenes der det før var havneløst, og hvor alle menn må fare som skal nordover eller sørover langs landet. Jeg bygde også tårnet i Senholmssund og hallen i Bergen, mens du i Serkland slaktet blåmenn til fanden, og det tenker jeg var til lite gagn forriket vårt.
Kong Sigurd sa: På denne ferden reiste jeg helt ut til Jordan og svømte over elva; men utpå elvebakken er det noen busker, og på dem knyttet jeg en knute, og sa da at du skulle løse den, bror, eller også finne deg i det som var sagt over knuten.
Kong Øystein sa: Ikke vil jeg løse den knuten som du knyttet til meg, men jeg kunne ha knyttet en slik knute for deg, som du mye mindre skulle få løsta du kom seilende med ett skip inn i flåten min den gang du kom til landet.
Etter det tidde de still, og begge to var harme. Det hendte flere ting mellom brødrene, så en kunne se at hver av dem drog fram seg sjøl og sin sak, og den ene ville være større enn den andre. Men freden holdt seg likevel mellom dem så lenge de levde.

22.
Kong Sigurd var på veitsle et sted på Opplanda, og der var gjort i stand til ham. Da kongen var i badet, og det var satt tjeld over karet, syntes han at en fisk svømte i karet hos ham, og da kom han i slik stor latter at han var rent fra seg sjøl, og dette kom ofte på ham siden. Ragnhild, datter til kong Magnus Berrføtt, giftet brødrene hennes bort til Harald Kesja. Han var sønn til danekongen Eirik den gode. Sønnene deres var Magnus, Olav, Knut og Harald.

23.
Kong Øystein lot gjøre et skip i Nidaros; i storleik og i utseende ble det gjort slik som ormen lange hadde vært, som Olav Tryggvason hadde latt bygge. Det hadde også drakehode forut, men akter var det en stjert, og begge var forgylt; skipet var høybordt, men stavnene syntes noe mindre enn de burde være. Der i Nidaros lot han også bygge naust, som var så store at det var som et under, og som dessuten var gjort av beste trevirke og framifrå godt tømret.
Kong Øystein var en gang på veitsle på Stim på Hustad; der fikk han brått en sjukdom som førte ham til døden. Han døde 29.august, og hans lik ble flyttet nord til kaupangen, og han er jordet der i Kristkirken. Det sier folk at over ingen manns lik har så mange menn i Norge stått så sorgfulle, siden kong Magnus, kong Olav den helliges sønn, døde. Øystein var konge i Norge i tjue år; etter kong Øysteins død var Sigurd alene konge i landet så lenge han levde.

24.
Danekongen Nikolas, sønn til Svein Ulvsson, ble siden gift med Margret Ingesdotter, som før hadde vært gift med Magnus Berrføtt. Hennes sønn med Nikolas het Magnus den sterke. Kong Nikolas sendte bud til kong Sigurd Jorsalfare og bad at han skulle gi ham folk og hjelp fra sitt rike for å fare sammen med kong Nikolas øst til Småland i Sveavelde og kristne folket der; for de som bodde der, holdt ikke på den kristne tro, enda noen hadde tatt ved kristendommen. På den tida var mange folk hedninger omkring i Sveavelde, og mange var bare dårlig kristnet; for det var noen av kongene da som vraket kristendommen og holdt ved lag blotene, så som Blotsvein og siden Eirik den årsæle gjorde. Kong Sigurd lovte å fare med, og kongene avtalte å møtes i Øresund. Så bød kong Sigurd ut allmenning fra hele Norge, både mannskap og skip. Da denne hæren kom sammen, hadde han vel tre hundreskip. Kong Nikolas kom i god tid til møtestedet og ventet lenge der. Da murret danene stygt, og sa at nordmennene nok ikke kom.
Så løste de opp leidangshæren, og kongen og hele hæren fór bort. Etterpå kom kong Sigurd dit og likte ille dette. De styrte da mot øst til Svimraros og holdt husting der, og kong Sigurd talte om hvor upålitelig kong Nikolas var, og så la de over at de skulle gjøre noe hærverk i hans land for dette. De tok en landsby som heter Tumatorp, og som ligger ikke langt fra Lund, og siden styrte de øst til den kjøpstaden som heter Kalmar, og herjet der og likeså i Småland. De påla Småland å gi femten hundre naut til opphold for hæren, og smålendingene tok ved kristendommen. Så vendte kong Sigurd tilbake med hæren og kom til sitt rike med mange store kostbarheter og med hærfang som han hadde vunnet på denne ferden, og denne leidangen ble kalt Kalmarleidangen. Det var sommeren før Det store mørket (solformørkelsen 11.august 1124). Dette var den eneste leidangen kong Sigurd rodde så lenge han var konge.

25.
Kong Sigurd var en gang på en av gardene sine. Om morgenen da han var kledd, var han fåmælt og uglad, og vennene hans var redde at ustyrligheten hadde kommet over ham igjen. Men årmannen var en klok og djerv mann, og han gav seg i samtale med kongen og spurte om han hadde fått noen viktige tidender som gjorde ham uglad, eller om det kanskje var så at han ikke var fornøyd med gjestingen, eller om det var noen andre ting som folk kunne rå bot på. Kong Sigurd sa at ikke noe av det han talte om, var skyld i dette; men grunnen er, sa han, at jeg tenker på en drøm som jeg hadde i natt.
Herre, sa årmannen, måtte det være en god drøm, men vi skulle gjerne ville høre den.
Kongen sa: Jeg syntes jeg stod her ute på Jæren, og jeg så ut over havet, og der så jeg noe stort svart som kom farende, og det nærmet seg hit. Da så det ut for meg som det var et stort tre, og greinene stod opp, men røttene gikk ned i sjøen. Da treet kom til land, gikk det i stykker, og stumper av treet rak vidt og bredt om landet, både om fastlandet og om utøyer, skjær og strender. Da hadde jeg et syn, så jeg syntes å se over hele Norge langs med sjøen, og jeg så at stumper av dette treet hadde reket inn i hver vik, og de fleste var små, men noen var større.
Da svarte årmannen: Denne drømmen er det rimeligst De tyder best sjøl, og vi skulle gjerne ville høre at De tydet den.
Da sa kongen: Det synes meg rimeligst at det varsler om at det vil komme en mann til landet. Han vil slå seg ned her, og hans avkom vil spre seg vidt og bredt i dette landet, og det vil bli stor skilnad på den stilling de får.

26.
Hallkjell Huk, sønn til Joan Smørbalte, var lendmann på Møre. Han fór vest over havet og helt til Suderøyene. Dit kom det en mann til ham fra Irland; han het Gillekrist, og han sa at han var sønn til kong Magnus Berrføtt. Mor hans fulgte med ham, og sa han het Harald med et annet navn. Hallkjell tok imot disse to og førte dem med seg til Norge, og straks drog han til kong Sigurd med Harald og hans mor. De bar fram ærendet sitt for kongen. Kong Sigurd talte om saken med høvdingene, og sa at hver skulle si det han mente om denne saken; men alle bad ham rå sjøl. Da lot kong Sigurd kalle til seg Harald, og han sa til ham at han ikke ville nekte Harald å føre bevis for hvem hans far var ved gudsdom, dersom han ville la det være fast avtale at om han så fikk godtgjort at faren var den han sa, skulle han ikke kreve kongedømmet så lenge kong Sigurd eller Magnus kongssønn levde. Og dette avtalte de og gjorde ed på.
Kong Sigurd sa at Harald skulle trå på glødende jern for å bevise farskapen for seg; men denne gudsdom syntes folk var i hardeste laget, siden han skulle la gudsdommen fullføre bare for å vise hvem hans far var, men ikke for å vinne kongedømmet, som han i forvegen hadde fraskrevet seg. Men Harald gikk med på dette. Han fastet til jernprøven, og så ble den fullført den gudsdom som er den største som noen gang har gått for seg i Norge; ni glo-ende plogjern ble lagt ned, og Harald gikk over dem med bare føtter, og to bisper leide ham. Tre dager etterpå ble utfallet av prøven undersøkt; da var føttene ubrente. Etter dette tok Sigurd vel imot frendskapet med Harald. Men hans sønn Magnus var meget uvennlig imot ham, og mange av stormennene gjorde som Magnus. Kong Sigurd stolte så på den vennesælhet han hadde vunnet hos hele folket, at han bad om at alle skulle sverge på at Magnus, sønn til kong Sigurd, skulle være konge etter ham. Og denne eden fikk han så av hele folket.

Harald Gilles jernbyrd.

27.
Harald Gille var en høy og grannvokst mann, med lang hals og noe lang i ansiktet, svartøyd, mørkhåret, rask og sprek. Han gikk mye med irsk klesdrakt, korte og lette klær. Han hadde tungt for å tale norsk, og han fomlet ofte etter ordene; mange gjorde narr av ham for det.
Harald satt en gang i et drikkelag og talte med en annen mann, og fortalte ham om hvordan det var vest i Irland. Da fortalte han også det, at det var noen menn i Irland som var så rappe på foten at ingen hest tok dem på spranget.
Magnus kongssønn hørte på dette og sa: Nå lyger han igjen som han bruker.
Harald svarte: Det er sant at det fins menn i Irland som ingen hest i Norge greier å springe forbi.
Så talte de noen ord om dette, og de var drukne begge to. Da sa Magnus: Nå skal du vedde med meg og våge hodet ditt på at du kan springe så fort som jeg rir på hesten min; og jeg skal sette gullringen min imot.
Harald svarte: Jeg sier ikke at jeg kan springe så fort; men i Irland skal jeg kunne finne slike menn, som kan springe så fort, og det skal jeg vedde om.
Magnus kongssønn svarte: Ikke vil jeg reise til Irland; her skal vi vedde og ikke der.
Harald gikk så for å sove og ville ikke ha mer med ham å gjøre. Dette hendte i Oslo.
Men morgenen etterpå, da det var slutt med formessen, rei Magnus opp i Gatene, og han sendte bud til Harald at han skulle komme dit. Da han kom,var han kledd slik: Han hadde skjorte og bukser med fotband, kort kappe, en irsk hatt på hodet og et spydskaft i handa. Magnus satte merker for skeiet. Harald sa: Altfor langt gjør du skeiet. Straks gjorde Magnus det mye lengre og sa at det likevel var altfor kort. Mange folk var til stede. De tok til med skeiet, og Harald fulgte hele tida hestebogen. Da de kom til enden av skeiet, sa Magnus: Du holdt i salreima, og hesten drog deg. Magnus hadde en svært rask gautsk hest. Så tok de skeiet tilbake igjen, da sprang Harald hele vegen framfor hesten. Da de så kom til enden av skeiet, spurte Harald: Holdt jeg nå i salreima?
Magnus svarte: Nå hadde du forsprang. Så lot Magnus hesten puste ut en stund; da han var ferdig, kjørte han til hesten med sporene og fikk den straks i fart. Harald stod ennå stille. Da så Magnus seg tilbake og ropte: Spring nå! sa han. Da sprang Harald og kom fort framom hesten og langt framfor den helt til enden av skeiet. Han kom dit lenge før, så han la seg ned og spratt opp og hilste på Magnus da han kom. Så gikk de hjem til byen.
Kong Sigurd hadde vært i messe i mellomtida, og han fikk ikke vite noe om dette før etter måltidet om dagen. Da ble han harm og sa til Magnus: Dere sier Harald er dum, men jeg synes du er en tosk; ikke kjenner du skikken utenlands. Visste du ikke det før at menn i utlandet øver seg i andre idretter enn å fylle seg med drikk og gjøre seg øre og uføre, så de ikke har vett eller sans. Gi Harald ringen hans, og driv ikke mer gjøn med ham så lenge mitt hode er over molda.

28.
Da kong Sigurd en gang var ute på skipene, la de til i ei havn, og et kjøpskip lå ved sida av dem, en islandsfarer. Harald Gille var i forrommet på kongsskipet, men nærmest framfor ham lå Svein Rimhildsson; han var sønn til Knut fra Jæren. Sigurd Sigurdsson var en gjæv lendmann; han var der og styrte sjøl et skip. En dag det var vakkert vær med hett solskinn, gikk mange ut for å svømme både fra langskipene og fra kjøpskipet. En islending som lå og svømte, hadde moro av å dukke dem under som ikke var så gode til å svømme. Mennene lo av dette. Kong Sigurd så og hørte dette. Så kastet han av seg klærne og sprang ut i vannet og la bort til islendingen, greip ham og dukket ham under og holdt ham nede. Og straks islendingen kom opp, dukket kongen ham under for andre gangen, og slik den ene gangen etter den andre.
Da sa Sigurd Sigurdsson: Skal vi la kongen drepe mannen? En mann svarte at ingen hadde stor lyst til å legge ut. Sigurd sa: Det hadde nok vært en mann som torde om Dag Eilivsson hadde vært her.
Sigurd løp siden over bord og svømte bort til kongen, tok i ham og sa: Tyn ikke mannen, nå ser alle at du er mye bedre til å svømme.
Kongen svarte: La meg komme løs, Sigurd; jeg vil drepe ham; han ville drukne mennene våre.
Sigurd svarte: Vi to skal nå først leike litt sammen, men du, islending, kom deg i land! Han gjorde så, men kongen lot Sigurd komme løs og svømte til skipet; det gjorde Sigurd også. Men kongen sa Sigurd måtte ikke være så djerv at han kom for øynene på ham. Det ble sagt til Sigurd, og han gikk opp på land.

29.
Om kvelden da mennene gikk for å sove, var det noen som holdt leik oppe på land. Harald var med i leiken, og han bad sveinen sin å ta ut på skipet og gjøre i stand soveplassen hans og vente på ham der. Sveinen så gjorde. Kongen hadde gått for å sove. Men da sveinen syntes det tok lang tid, la han seg opp på Haralds plass. Svein Rimhildsson sa: Det er stor skam for gjæve karer å fare hjemmefra gardene sine, bare for å se en tjenestedreng jamhøgt med seg sjøl.
Sveinen svarte at Harald hadde vist ham dit.
Svein Rimhildsson svarte: Vi synes ikke det er altfor godt for oss at Harald ligger her, om han ikke skal dra med seg treller og stavkarer også. Og så tok han opp en liten stokk og slo til sveinen i hodet, så blodet rant nedover ham.
Sveinen sprang straks opp på land, og sa til Harald hva som hadde hendt. Harald gikk straks om bord og akter i forrommet; han hogg til Svein med ei handøks og gav ham et stort sår på handa. Harald gikk straks opp på land igjen. Svein sprang opp på land etter ham, og frendene til Svein kom til og tok fatt på Harald og ville henge ham. Men da de laget seg til det, gikk Sigurd Sigurdsson ut på skipet til kong Sigurd og vekte ham.
Da kongen åpnet øynene og kjente Sigurd, sa han: For det skal du dø at du kom for mitt åsyn, jeg hadde jo nektet deg det. Dermed sprang kongen opp, men Sigurd sa: Det blir det alltid høve til, konge, når du vil; men andre ting er det først viktigere for deg å gjøre. Far så fort du kan opp på land og hjelp Harald bror din; nå vil rygene henge ham.
Da sa kongen: Gud hjelpe oss nå! Sigurd, rop på lursveinen; la ham blåse mannskapet opp etter meg.
Kongen sprang på land, men alle som kjente ham, fulgte ham, og de gikk dit hvor galgen var gjort i stand. Han tok straks Harald til seg, og alle folk styrtet straks fullt bevæpnet til kongen da luren hadde lydt. Da sa kongen at Svein og alle hans hjelpesmenn skulle være utlege. Men da alle mann bad for dem, gikk kongen med på at de skulle ha lov til å være i landet og ha eiendommene sine, men for såret skulle det ikke bli gitt bøter. Da spurte Sigurd Sigurdsson om kongen ville at han skulle fare bort.
Det vil jeg ikke, sa kongen, aldri skal jeg være deg foruten.

30.
Kolbein het en mann som var ung og fattig. Tora, mor til kong Sigurd Jorsalfare, lot skjære tunga ut av ham, og det var ikke større grunn til det enn at denne unge mannen Kolbein hadde ett et halvt stykke av fatet til kongsmora, og sa at steikeren hadde gitt ham det; men steikeren torde ikke stå veddet for henne. Siden gikk denne mannen målløs lang tid.
Det taler Einar Skulason om i Olavsdråpa:

Til straff for liten gjerning
lot gjæve kvinne tunga
skjære ut av hodet
på stakkars unge mannen.
Denne mannen så jeg
sannelig røvet for mælet
da jeg få uker etter
kom til garden Lia.

Han drog siden til Trondheimen og til Nidaros og våket i Kristkirken. Men under ottesangen på den seinere Olavsmesse sovnet han og syntes han så at Olav den hellige kom til ham og tok med handa i tungestumpen og drog. Da han våknet, var han helbredet, og han takket glad Vår herre og kong Olav,som han hadde fått helse og miskunn av. Han hadde kommet dit målløs og hadde søkt det hellige skrinet hans; men han gikk derfra helbredet og med talende tunge.

31.
Det var en ung mann av dansk ætt, som hedningene tok og førte til Vendland, og der holdt de ham fanget sammen med andre fanger. Om dagene var han alene i jern uten vakt, men om nettene var han lenket sammen med en bondesønn for at han ikke skulle løpe fra ham. Men denne stakkars mannen fikk aldri søvn eller ro for harm og sorger. Han tenkte etter på mange måter hva som kunne være til hjelp for ham, og han grudde svært for den tvang han skulle være i. Han var redd både for sult og pinsler, og ventet ikke at frendene hans skulle løskjøpe ham, for de hadde to ganger før løskjøpt ham fra hedenske land, og han syntes han kunne vite at de ville finne det både brysomt og dyrt å ta dette på seg tredje gangen. Godt har den mann det som ikke får friste så mye vondt her i verden som han synes å ha fristet.
Nå så han ingen annen råd enn å løpe bort og komme seg unna, om det skulle kunne lykkes. Så tok han midt på natta og drepte bondesønnen, hogg av ham foten og la så av sted til skogen med lenka om foten. Men da det ble lyst morgenen etter, ble de var det som hadde hendt, og satte etter ham med to hunder som var vante til å spore opp dem som rømte. De fant ham i skogen der han lå og gjemte seg for dem. Nå fanget de ham og slo og dengte ham og fór ille med ham på allslags vis. Så slepte de ham hjem, og det var med nød og neppe de lot ham ha livet, men de viste ham ingen annen miskunn. De pinte ham og satte ham straks i mørkestua der som det i forvegen satt seksten mann inne, alle kristne; der bandt de ham med jern og andreband så fast de kunne.
Nå syntes han den elendighet og de pinsler som han før hadde lidd bare var en skygge mot alt det vonde som han nå fikk friste. Ingen mann som ville be om miskunn for ham, fikk se ham i dette fengslet. Ingen mann syntes synd i den vesalmannen, så nær som de kristne som lå der bundet som han. De sørget og gråt over hans elendighet og over sin egen nød og ulykke. En dag gav de ham et råd og bad ham at han skulle love seg til den hellige kong Olav og bli tjener i hans hellige hus, dersom han ved Guds miskunn og Olavs forbønn kunne komme ut av dette fengslet. Nå lovte han med glede dette og lovte seg straks til den kirken som de hadde bedt ham om.
Natta etter syntes han at han så i søvne at en mann som ikke var høy, stod nær ved ham og talte til ham slik: Hør du, stakkars mann, sa han, hvorfor står du ikke opp?
Han svarte: Herre min, hva er du for en mann?
Jeg er kong Olav, sa han, som du kalte på.
Å, gode herre min, svarte han, jeg ville med glede stå opp om jeg kunne, men jeg ligger bundet i jern og dessuten i lenker sammen med de menn som sitter her bundet.
Da kaller han på ham og taler slik til ham: Stå opp fort, og vær ikke redd; visst er du nå løs.
Dernest våknet han og fortalte da til sine kamerater det han hadde drømt. Da bad de ham stå opp og prøve om det var sant. Han stod opp og kjente at han var løs. Nå sa kameratene hans til ham at dette ikke ville være til noen nytte for ham, for døra var låst både utentil og innentil.
Da la en gammel mann som satt der i hardt fengsel, sitt ord med i laget. Han bad ham ikke mistvile om den manns miskunn som hadde løst ham. Og så sa han: Derfor har han gjort jærtegn med deg, for at du skal ha hans miskunn og komme løs herfra, men ikke for at det skal bli til større vesaldom og pinsel for deg. Vær nå snar, og gå til døra, og dersom du greier å komme ut, da er du hjulpet. Så gjorde han, og han fant straks døra åpen, smatt ut så fort han kunne og bort i skogen. Så snart de ble var dette, slapp de løs hundene sine og satte etter så fort de kunne. Men han lå og gjemte seg, den stakkars mannen, og så nøye hvor de fór etter ham. Nå mistet hundene straks sporet da de kom nær innpå ham, og synet ble vendt på dem alle, så ingen mann kunne finne ham, enda han lå like for føttene på dem. Da vendte de hjem igjen og bar seg og harmet seg så mye over at de ikke kunne få tak i ham. Kong Olav lot ham ikke gå til grunne da han var kommet til skogen og gav ham hørsel og full helse; for i forvegen hadde de slått og dunket ham i hodet til han ble døvhørt. Siden kom han seg om bord på et skip med to kristne menn, som de lenge hadde pint der, og de skyndte seg nå alle sammen med denne farkosten så fort de kunne, og fikk på den måten rømt bort.
Siden søkte han til den helliges manns hus, og da var han blitt helbredet og dugelig til hærferd. Da angret han det han hadde lovt, gikk tilbake på sine ord til den milde kongen og løp bort en dag og kom om kvelden til en bonde som gav ham husly for Guds skyld. Men om natta da han lå og sov, så han tre møyer som kom inn til ham, vakre og fagert kledd. De talte straks til ham og skjente på ham med harde ord fordi han var så djerv å løpe bort fra den gode kongen som hadde vist ham så stor miskunn at han løste ham først fra jern og så fra fengsel, og at han slik hadde skilt seg fra den kjære herre som han hadde gått i tjeneste hos. Da våknet han forferdet og stod straks opp tidlig om morgenen og sa det til husbonden. Men den gode bonden gav seg ikke før han hadde fått ham til å vende tilbake til det hellige stedet. Den mannen som først skrev opp dette jærtegnet, så sjøl mannen og merkene etterjernene på ham.

32.
Kong Sigurd lot hjelpe opp kjøpstaden i Konghelle så mye at ingen kjøpstad ble mektigere den gang i Norge, og han satt der lenge for å verne landet. Han lot bygge kongsgård i kastellet. Han påla alle herreder som var nær kjøpstaden, og likeså bymennene, at hvert år skulle hver mann, som var ni år gammel eller eldre, bære til kastellet fem våpensteiner eller fem staurer, som de skulle gjøre kvasse i den ene enden, og fem alen høye.
Der i kastellet lot kong Sigurd bygge en kirke, som var innvigd til det hellige kors; det var en trekirke og omsorgsfullt utført både når det gjaldt byggefang og arbeid. Da kong Sigurd hadde vært konge i 24 år, ble korskirken innvigd. Da lot kongen det hellige korset og mange andre helligdommer få plass der. Den ble kalt Kastellkirken. Foran alteret der satte han ei tavle som han hadde latt gjøre i Grekenland; den var gjort av kobber og sølv, vakkert forgylt og innsatt med emalje og edelsteiner. Der var det skrinet som danekongen Eirik Eimune hadde sendt kong Sigurd, og en plenarius skrevet med gullbokstaver, som patriarken gav kong Sigurd.

33.
Tre år etter at Korskirken var innvigd, fikk kong Sigurd sott. Da var han i Oslo. Han døde der ei natt etter Mariamessen i fasten (26.mars 1130). Han ble jordet ved Hallvardskirken, lagt i steinveggen utenfor koret på sørsida. Magnus, sønn til kong Sigurd, var der i byen da. Han tok straks alle kongens inntekter da kong Sigurd døde. Sigurd var konge over Norge i 27 år; han ble førti år gammel, og hans tid var god for folket; da var det både fred og gode åringer.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Bethoc Gille-Adomhnan. Bethoc (daughter of Gille Adominans) was born about 1076 in Hebridene, Storbritannia; died in Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Sigrid Saksesdatter Vik. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tora Saksesdatter Vik. Tora (daughter of Saxe Vik) was born in England. [Group Sheet] [Family Chart]

Magnus married Margrethe (Margareta) Ingesdotter about 1101. Margrethe (daughter of Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1") died before 1130. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Bjarne Bårdsen. Bjarne was born about 1140. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Erik (Eirik) Gryvel. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1183, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Notes:

Occupation:
Guttorm bodde på Rein og synes å ha levd meget lenge. Han var vel i 1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt.
Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i 1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder og fikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttet til trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid.

Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga:
Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Snorre Sturlasson: Inges saga, avsnitt 1.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 833.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 22, 84.

Family/Spouse: Eldrid Jonsdatter på Blindheim. Eldrid (daughter of Jon Smørbjalte) was born in Blindheim, Vigra, Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Guttorm married Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske" about 1150. Sigrid (daughter of Torkjell på Fugl and Hallkatla Sveinsdatter) was born about 1120; died after 1150. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Kolbjørn Olavsen. Kolbjørn was born about 1110. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1103, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Konge etter farens død 1103 sammen med sine brødre Sigurd og Olav. Regjerte innenlands mens Sigurd var på korstog.
Lang fredelig periode. Grunnla Munkeliv og bygde Mikaelskirken i Bergen, Nikolaskirken i Nidaros og havn på Agdenes.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 29.august 1123 dør kong Øistein Magnusson etter 20 år som konge.

Man siger, at ikke siden kong Magnus døde, den hellige kong Olavs søn, har så mange folk i Norge sørget så meget ved nogen mands lig.

Other Events and Attributes:

• Residence: Bergen, Hordaland, Vestland, Norge
• Occupation: Abt 1130, Norge; Konge.

Notes:

Residence:
Tora var Harald Gilles offisielle frille, en hård og ond kvinne.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga:

...Kong harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde.

I lang tid var ætten og ættevernet en realitet, og størst rolle spilte det selvfølgelig for de mektigste, de eldste ættene i bygda. Små og ringe ætter haddevanskelig for å hevde seg mot kaksene. En kan ikke la seg lede av lovforskriftene alene når en skal gjøre seg opp et begrep om hvordan samfunnet i virkeligheten fungerte.
Kongsmoren Tora lot f.eks. tungen rive ut på en småsvein som hadde nasket av godtefatet hennes.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga, avsnitt 1.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 294.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 801.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.


Occupation:
Kom fra Irland til Norge sammen med sin mor med krav om arverett etter sin far Magnus Berrføtt.
Ga fra seg retten til tronen så lenge Sigurd eller sønnen Magnus levde mot å gå på glødende jern for å bevise sin herkomst. Folk syntes dette var en hardbevisbyrde for lite i gjengjeld, og lovnaden om tronavståelse ble jo også fort glemt etter Sigurds død.
Harald ble overfalt og drept av Sigurd Slembe mens han sov.

Gift med:
1. Tora Guttormsdotter Gråbarde.
Sønn: Sigurd Munn.

2. Ingerid Ragnvaldsdotter.
Sønn: Inge Krokrygg.
Datter: Brigida, som ble gift med svenskekongen Magnus.

3. Bjadok.
Sønn: Øystein.

4. NN.
Datter: Maria, gift med Simon Skalp.

Harald Gille og Magnus Blindes saga.

Snorre skriver:

1.
Magnus, sønn til kong Sigurd (Jorsalfare), ble tatt til konge i Oslo over hele landet, slik som allmuen hadde svoret kong Sigurd. Da gikk mange menn i hans tjeneste, og mange ble lendmenn. Magnus var vakrere enn alle andre menn som den gang var i Norge. Han var storaktig og grusom, en storidrettsmann; men det var den vennesælhet hans far hadde hatt, som mest vant vennskap for ham hos allmuen. Magnus var svær til å drikke, han var pengekjær, lite hyggelig og omgjengelig. Harald Gille var vennlig og lystig, han ville gjerne holde moro, han var ikke stor på det, gavmild så han ikke sparte noe for sine venner; han tok gjerne mot råd, så han lot andre styre med seg så mye de ville. Alt dette gjorde at han ble vennesæl og fikk gode lovord. Mange stormenn sluttet seg til ham, slett ikke færre enn til kong Magnus.

Harald var i Tønsberg da han fikk vite om sin bror, kong Sigurds død. Da holdt han straks møter med vennene sine, og de avtalte at de skulle holde Haugating der i byen. På dette tinget ble Harald tatt til konge over halve landet. Det ble reknet for avtvungen ed at han hadde svoret fra seg farsarven sin. Harald tok seg hird og utnevnte lendmenn, og snart samlet det seg ikke mindre mannskap om ham enn om kong Magnus. Så gikk det menn imellom dem, og slik stod det i 7 dager. Men da Magnus fikk mye mindre folk, så han ingen annen utveg for seg enn å dele landet med Harald. Det ble da delt slik at hver av dem skulle ha halvparten av det riket som kong Sigurd hadde hatt. Skip og bordtøy og kostbarheter og alt løsøre som kong Sigurd hadde hatt, fikk kong Magnus; og han var enda minst fornøyd med sin del. Likevel styrte de landet ei tid i fred, men var svært uenige.

Kong Harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde.
Kong Harald var gift med Ingerid, datter til Ragnvald; han var sønn til kong Inge Steinkjellsson.

Kong Magnus var gift med Kristin, datter til Knut Lavard, søster til Valdemar danekonge. Kong Magnus kom ikke til å elske henne og sendte henne tilbake sør til Danmark, og siden gikk alt tyngre for ham. Hennes frender viste ham stor uvilje.

2.
Da Magnus og Harald hadde vært konger i 3 år, satt de den fjerde vinteren begge nord i kaupangen; de gjorde gjestebud for hverandre, men likevel hadde det nær kommet til kamp mellom folkene deres. Om våren seilte kong Magnus med flåten søretter langs land og drog til seg alt det mannskapet han kunne få. Han spurte vennene sine om de ville hjelpe ham til å ta fra Harald kongedømmet og gi ham bare så mye av riket som Magnus syntes. Han minte om at Harald hadde frasvoret seg riket. Kong Magnus fikk samtykke til dette av mange stormenn.

Harald tok til Opplanda og fór landvegen øst til Viken; han samlet også folk da han fikk høre om kong Magnus. Hvor de fór, hogg de begge 2 ned buskap og drepte folk for hverandre. Kong Magnus var mye mannsterkere fordi han hadde storparten av landet å samle folk i fra. Harald var i Viken øst for fjorden og samlet folk, og begge tok fra hverandre både folk og gods. Sammen med Harald var den gang Kristrød, hans bror på morsida, og mange lendmenn var med ham, men likevel var det mange flere med kong Magnus.
Kong Harald var med mannskapet sitt et sted som heter Fors på Ranrike, og derifra tok han ut til sjøen.
Lavrantsokaften (9.august 1134) åt de kveldsmat på en gard som heter Fyrileiv; vaktmenn holdt vakt til hest på alle veger fra garden. Da ble vaktmennene var at kong Magnus' hær drog fram mot garden. Kong Magnus hadde 6.000 mann, og Harald hadde 1.500. Da kom vaktmennene og fortalte kong Harald at hæren til kong Magnus hadde kommet nær inn til garden. Harald svarte:

Hva mon kong Magnus, min frende,vil? Det kan vel ikke være så at han vil kjempe mot oss.

Da sier Tjostolv Ålesson:

Herre, De må gå ut ifra det når De legger råd for Dem og hæren, at kong Magnus har samlet hær i hele sommer for å kjempe så snart han finner Dem.

Da stod kongen opp og talte til mennene sine og bad dem ta sine våpen,

dersom Magnus vil kjempe, så skal vi også kjempe.

Og så ble det blåst til slag, og hele kong Haralds hær gikk ut ifra garden til en åker med gjerde om og satte opp merkene der. Kong Harald hadde 2 ringbrynjer, men Kristrød, hans bror, hadde ingen; han ble reknet for en mann modig som få. Da kong Magnus og hans menn så hæren til kong Harald, fylkte de hæren sin, og gjorde fylkingen så lang at de kunne kringsette hele hæren til kong Harald.
Så sier Halldor Skvaldre:

Fylkingarmer lengre
fikk der kong Magnus,
for mange mann ham fulgte.
Folk falt der i mengde.

3.
Kong Magnus lot bære det hellige kors framfor seg i slaget, og det ble et stort og hardt slag. Kristrød kongsbror hadde gått med sin flokk midt inn i kong Magnus' fylking, og han hogg til begge sider, så mennene veik unna for ham til 2 kanter. En mektig bonde som hadde vært i hæren til kong Harald, hadde plass bakom Kristrød; han løftet opp spydet med begge hender og stakk det mellom akslene på ham, så det kom fram i brystet, og der falt Kristrød. Da spurte mange som stod der, hvorfor han gjorde dette uverket. Han sa:

Nå kan han ha det så godt, fordi de hogg ned buskapen min i sommer og tok alt det som var hjemme, og tvang meg til å være med seg i hæren. Dette hadde jeg i forvegen tenkt ut for ham om jeg skulle komme til.

Etter dette kom kong Haralds hær på flukt, og han flyktet sjøl og hele hæren. Da hadde mange av kong Haralds menn falt. Av Haralds hær fikk lendmannen Ingemar Sveinsson fra Ask banesår der, likeså nesten 60 hirdmenn. Da flyktet kong Harald øst i Viken til skipene sine, og etterpå fór han til Danmark til kong Eirik Eimune og søkte hjelp hos ham.

De møttes sør på Sjælland. Kong Eirik tok godt imot ham, mest fordi de hadde svoret brødrelag med hverandre. Han gav Harald Halland til len og styring, og gav ham 8 langskip uten rigg. Så drog kong Harald nord gjennom Halland, og da kom det hærfolk til ham.

Kong Magnus la alt land under seg etter dette slaget; han gav grid til alle dem som var såret, og han lot dem lege som sine egne menn. Han reknet nå hele landet for sitt og hadde alle de beste menn som var i landet. Men da de holdt råd, ville Sigurd Sigurdsson og Tore Ingeridsson og alle de klokeste mennene, at de skulle holde flokken i viken å bie der, om Harald skulle komme sørfra. Men kong Magnus avgjorde i egenrådighet å fare nord til Bergen og slå seg ned der for vinteren. Han lot hæren gå fra seg, og lendmennene fikk ta hjem til gardene sine.

4.
Kong Harald kom til Konghelle med hæren som hadde fulgt ham fra Danmark. Da hadde lendmenn og bymenn der samlet seg imot ham og satte enfylking opp fra byen. Men kong Harald gikk i land fra skipene sine og sendte bud til bondehæren, og bad dem at de ikke skulle verge hans eget land med våpenmakt imot ham. Han sa at han ikke ville kreve mer enn han med rette skulle ha. Det gikk sendemenn imellom dem, og til slutt løste bøndene opp sin hærsamling og gav seg under kong Harald. Så gav Harald len og veitsler til lendmennene mot å få hjelp av dem, og han gav de bønder som sluttet seg til ham, bedre kår enn de før hadde.

Etter det sluttet mange folk seg til kong Harald; han fór vest gjennom Viken og gav god fred til alle så nær som til kong Magnus' menn; de ble plyndret og drept hvor han kom over dem. Da han kom vest til Sarpsborg, tok han der 2 av lendmennene til kong Magnus, Asbjørn og Nereid, hans bror; og han gav dem valget slik at den ene skulle de henge, og den andre skulle de kaste ut i Sarpsfossen, og han bad dem velge sjøl. Asbjørn valgte å gå i Sarpsfossen, fordi han var den eldste, og den død syntes å være hardest; og så ble gjort.
Det taler Halldor Skvaldre om:

Asbjørn som så ille
ordet holdt mot kongen,
i Sarpen stupe måtte;
mat fikk ravnen vidt om.
Kongen lot Nereid henge
høyt i grusom galge;
for taler holdt på husting
han lot mannen bøte.

Etter dette tok kong Harald nord til Tønsberg, og der ble han godt mottatt. Det samlet seg også en stor hær til ham.

5.
Kong Magnus satt i Bergen og fikk høre om dette. Da lot han kalle de høvdinger som var i byen, til samtale med seg, og han spurte dem til råds om hvordan de nå skulle gå fram. Da sa Sigurd Sigurdsson:

Her kan jeg gi deg et godt råd. Sett godt mannskap på ei skute, og meg eller en annen lendmann til å styre den, så den kan fare til kong Harald, din frende, for å by ham forlik slik som rettvise menn her i landet vil gjøre mellom dere, og det er at han skal ha halve riket med Dem. Jeg finner det rimelig at kong Harald tar imot dette tilbudet når gode menn rår til det, og da kunne det bli forlik imellom dere.

Da sa kong Magnus:

Dette vil jeg ikke, for hva nytte var det da at vi vant hele riket i høst, om vi nå skal gi bort halve riket; gi derfor et annet råd!

Da sa Sigurd Sigurdsson:

Det ser så ut for meg, herre, som de av dine lendmenn som i høst bad deg om hjemlov, nå blir sittende hjemme og ikke vil komme til deg. Den gang var det mye mot mitt råd at du spredde så sterkt den folkemengde vi da hadde; for jeg mente å vite det at Harald og hans folk nok ville komme tilbake til Viken så snart de fikk høre at det var høvdingløst der. Nå fins et annet råd, og det er leit; likevel kan det hende at det vil være til nytte for oss. La gjestene dine og andre menn med dem fare hjem til de lendmenn som nå ikke vil hjelpe deg når det trengs, og drepe dem, og gi eiendommene deres til noen av dem som er trofaste mot deg, men før ikke har vært i så stor vørnad. La dem drive sammen folk og ta med likså vel dårlige som dugelige menn, og så skal du fare øst imot Harald med det mannskap som du får tak i, og kjempe.

Kongen sa:

Uvennesæl ville jeg bli om jeg lot drepe så mange stormenn og løfte opp småfolk. De har ofte vært likså upålitelige, og så har de styrt landet verre. Jeg vil høre flere råd fra deg.

Sigurd svarte:

Nå blir det vanskelig å finne på råd, når du ikke vil forlikes og ikke slåss. La oss da fare nord til Trondheimen der vi har landsens største styrke å holde oss til, og la oss ta med på vegen alt det folk vi kan få tak i. Da kan det hende at elvegrimene blir leie av å reke etter oss.

Kongen svarte:

Ikke vil jeg rømme for dem som vi jagde i sommer; gi meg et bedre råd.

Da stod Sigurd opp og laget seg til å gå bort og sa:

Jeg skal gi deg det råd som jeg ser du vil ha, og som nok blir fulgt. Sitt her i Bergen til Harald kommer med en stor hærstyrke, og da blir du nødt til å finne deg i død eller skam.

Og Sigurd var ikke lenger med i denne samtalen.

6.
Kong Harald fór vestover langs landet med en svært stor hær. Denne vinteren ble kalt mugevinteren.
Harald kom til Bergen julaften (1134) og la seg med flåten i Florvåg. Han ville ikke kjempe i jula for helgas skyld. Men kong Magnus rustet seg mot ham i byen. Han lot sette opp ei valslynge ute på Holmen, og han lot legge et stengsel av jernlenker og stokker tvers over Vågen fra kongsgården. Han lot smi fotangler og kaste ut over Jonsvollene, og det ble ikke holdt helg mer enn 3 dager i jula, de dagene ble det ikke arbeidet.

Men avfaredagen (7.januar 1135) lot kong Harald blåse til utferd for flåten; 900 mann hadde samlet seg til kong Harald i jula.

7.
Kong Harald gjorde det løfte til den hellige Olav for å få seier at han skulle la bygge en Olavskirke der i byen på sin egen kostnad. Kong Magnus satte sin fylking ut på Kristkirkegård, men Harald rodde først bort imot Nordnes. Da kong Magnus fikk se det, snudde han inn til byen og inn i Vågsbotnen. Da de gikk inn gjennom Stretet, sprang mange bymenn inn i gårdene og til heimene sine, men de som gikk over vollene, kom på fotanglene. Da fikk kong Magnus og hans menn se at Harald med hele hæren hadde rodd over til Hegravik og gikk opp der på bakken ovenfor byen. Da vendte kong Magnus om ut etter stretet; da rømte mannskapet fra ham, noen opp i fjellet, noen opp om Nonneseter, og noen inn i kirkene eller gjemte seg andre steder. Magnus gikk ut på skipet sitt, men det var ingen råd for dem å komme bort, fordi jernlenkene stengte utenfor. Det var bare få menn som fulgte kongen,så de kunne ikke makte noen ting.
Så sier Einar Skulason i Haraldsdråpa:

Vågen i Bergen
ei uke var stengt.
Bort kunne hærskip
fra byen ei fare.

Litt seinere kom kong Haralds menn ut på skipene, og da ble kong Magnus tatt til fange. Han satt akter i forrommet på høgsetekista og med ham Håkon Fauk, hans morbror, som var vakker som få, men han ble ikke reknet for å være særlig klok. Også Ivar Ossursson og mange andre av vennene hans ble tatt til fange, og noen ble drept med en gang.

8.
Så holdt kong Harald møte med rådgiverne sine og bad dem om råd, og da dette møtet sluttet, ble det avgjort at de skulle avsette Magnus, så han ikke kunne reknes for konge fra da av. Så ble han overgitt til kongens treller, og de lemlestet ham, stakk ut øynene på ham og hogg av den ene foten, og til sist ble han gjeldet.
Ivar Ossursson ble blindet, og Håkon Fauk ble drept.

Etter dette gav hele landet seg under kong Harald. Nå lette de mye etter hvem som hadde vært de beste vennene til kong Magnus, eller hvem som hadde best greie på hans skattkammer og hans kostbarheter. Det hellige kors hadde Magnus hatt med seg siden slaget på Fyrileiv, og han ville ikke si hvor det nå var blitt av det. Reinald biskop i Stavanger var engelsk; han ble reknet for å være svært pengekjær. Han var en kjær venn til kong Magnus, og folk mente det var rimelig at han hadde fått store skatter og kostbarheter til forvaring. De sendte bud til ham, og han kom til Bergen. Så ble han gjort kjent med denne mistanken, men han nektet og bød gudsdom for seg. Harald ville ikke det; han påla biskopen å betale ham 15 merker gull. Biskopen sa at han ville ikke arme ut bispesetet sitt slik, og han ville heller våge livet. Så hengte de biskop Reinald utpå Holmen ved valslynga. Da han gikk til galgen, ristet han støvelen av foten sin og sa med en ed:

Ikke vet jeg om mer av kong Magnus' gods enn det som er der i støvelen.

Det var en gullring i den. Biskopen ble jordet på Nordnes ved Mikaelskirken, og dette verk ble sterkt lastet. Siden var Harald enekonge over Norge så lenge han levde.

Kong Magnus lemlestes og blindes.
Biskop Reinald henges på Holmen ved valslynga.

9.
5 år etter kong Sigurds død hendte det store ting i Konghelle. Det var Guttorm, sønn til Harald Flette, og Sæmund Husfrøya som var sysselmenn der på den tida. Han var gift med Ingebjørg, datter til presten Andreas Brunsson. Deres sønner var Pål Flip og Gunne Fis. Åsmund het en uekte sønn til Sæmund.
Andreas Brunsson var en stor og merkelig mann; han var prest ved Korskirken, Solveig het hans kone. Den gang hadde de til oppfostring Jon Loptsson, som var 11 år gammel. Presten Lopt Sæmundsson, Jons far, var også der. Datter til Andreas prest og Solveig het Helga, hun var gift med Einar.

Det hente i Konghelle natta til første søndag etter påskeuka (14.april) at det ble et stort gny ute på gatene over hele byen, likesom når kongen fór med hele hirden. Hundene bar seg så ille at de ikke var til å holde inne, de brøt seg ut. Men alle de som kom ut, ble galne og beit alt det som kom i deres veg, både folk og fe. Og alle som ble bitt, og som blodet kom ut på, ble galne; og alt det som bar på foster, mistet fostret og gikk fra vettet. Dette varsel hendte nesten hver natt fra påske til himmelfartsdagen. Folk var svært redde for disse undrene, og mange fant det best å flytte bort, de solgte gardene sine, reiste opp på landet eller til andre kjøpsteder; og det var alle de klokeste, som la størst vekt på dette, og ble redde for at dette varslet store hendinger som ennå ikke hadde hendt, og slik var det også. Men Andreas prest talte lenge og vel på pinsedag (26.mai), og til slutt gikk han i sin tale over til å tale om den fare bymennene var i, og han bad folk ta mot til seg og ikke legge øde den herlige byen, men heller holde god vakt og verge seg mot alt det som kunne komme på, mot ild og ufred, og be til Gud om miskunn for seg.

10.
13 lasteskip seilte fra byen og skulle til Bergen, og 11 ble borte med mannskap og gods og alt det som var om bord, det 12. forliste, mannskapet ble berget, men godset sank. Da reiste Lopt prest til Bergen, og han kom uskadd fram. Det var Lavrantsokdagen at lasteskipene forliste.

Eirik danekonge og erkebisp Ossur sendte begge bud til Konghelle og bad folkene der holde vakt om byen sin. De sa at venderne hadde ute en stor hær og herjet vidt og bredt på kristne menn og støtt hadde seier. Bymennene la altfor liten vekt på det som var deres egen sak, og de ble mer sorgløse og tenkte mindre på saken dess lenger det lei etter den redsel som hadde kommet over dem. Men Lavrantsokdagen da det ble talt til høymesse, kom venderkongen Rettibur til Konghelle med halv sjette hundre vendiske skuter; på hver skute var det 44 mann og 2 hester.

Dunimits het kongens søstersønn, og Unibur het en høvding som rådde for en stor hær. Disse to høvdingene rodde med en del av hæren opp det østre elveløpet omkring Hisingen og kom så ovenfra ned imot byen, og med en annen del av hæren la de opp det vestre elveløpet til byen. De la til land ute ved pålene og satte hestfolket opp der og rei om brattåsen og så opp om byen. Einar, måg til Andreas, kom og meldte dette i Kastellkirken, for der var byfolket, som hadde gått dit til høymesse. Einar kom da Andreas prest talte. Einar fortalte at det kom en hær mot byen med en mengde skip, og at en del av hæren rei ned om Brattåsen. Da sa mange at det nok var Eirik danekonge, og av ham ventet folk å få grid.
Så sprang alt folket ned til byen til eiendommene sine og væpnet seg og gikk ned til bryggene. De så straks at det var ufred, og en hær som det var umulig å stå seg imot. Det lå 9 østersjøfarere som noen kjøpmenn eide, i elva utenfor bryggene. Venderne la først til der og kjempet med kjøpmennene. Kjøpmennene væpnet seg og verget seg lenge godt og tappert. Kampen ble hard før kjøpmennene ble overvunnet. I denne striden mistet venderne halvannet hundre skip med hele mannskapet. Da striden var som hardest, stod bymennene på bryggene og skjøt på hedningene. Men da striden stilnet, flyktet bymennene opp i byen og så hele folket til kastellet, og de tok med seg kostbarheter og alt det gods som de kunne få med. Da venderne hadde vunnet kjøpskipene, gikk de på land og mønstret hæren, og da fikk de se hvor stor skade de hadde lidd. Noen av dem sprang inn i byen, og noen ut på kjøpskipene, og de tok alt det gods som de ville ha med seg. Deretter satte de ild på byen og brente den helt opp og likeså skipene. Så søkte de med hele hæren mot kastellet og ordnet seg til å angripe der.

11.
Kong Rettibur lot tilby dem som var i kastellet, at de kunne gå ut og få grid for liv med våpen, klær og gull. men alle i hop ropte imot og gikk ut på borgen, noen skjøt, noen kastet stein, noen skjøt med staurer, og det ble en hard strid. Det falt mange på begge sider, men mest av venderne.
Solveig kom opp til Solbjarger og fortalte der om det som hendte. Da ble det skåret hærpil og sendt til Skurbågar. Der var det et sammenskuddsgilde og mange folk. Det var en bonde der som het Olve Miklamunn. Han sprang straks opp og tok skjold og hjelm og ei stor øks i handa og sa:

La oss stå opp, gjæve karer, ta våpen, og la oss fare og hjelpe bymennene; for hver mann som får vite det, vil synes det er en skam at vi sitter her og heller i oss øl, og gjæve karer våger livet i byen for vår skyld.

Mange svarte og talte imot, og sa at de ville bare komme til å miste livet sjøl, men ikke være til noen hjelp forbymennene.
Da sprang Olve opp og sa:

Om så alle de andre blir igjen her, så vil jeg likevel fare alene, og én eller to av hedningene skal late livet for meg før jeg faller sjøl.

Og så sprang han ned til byen. Noen menn sprang etter ham, og ville se hvordan det gikk ham, og om de kanskje kunne hjelpe ham i noe. Da han kom så nær kastellet at hedningene fikk se ham, sprang 8 fullvæpnede menn imot ham. Da de møttes, kringsatte hedningene ham. Olve løftetopp øksa over hodet, og med framhjørnet slo han til den som stod bak ham, under haka, så han skar sund kjaken og strupen på ham, og mannen falt baklengs. Så løftet han øksa fram for seg og hogg en annen i hodet og kløvde ham ned til akslene. Så kjempet de mot hverandre, og han drepte 2 til, og han ble sjøl hardt såret; men da rømte de unna, de 4 som var igjen. Olve sprang etter dem, det var et dike foran dem, og 2 av hedningene sprang uti der, og Olve drepte dem begge, men da stod han fast i diket han også. To av de 8 hedningene kom seg unna. De menn som hadde fulgt etter Olve, tok ham og førte ham med seg til Skurbågar, og sårene ble helt leget på ham. Det blir sagt mellom folk at ingen har fart en djervere ferd.

To lendmenn, Sigurd Gyrdsson, bror til Filippus, og Sigard kom med 600 mann til Skurbågar, men der snudde Sigurd med 400 mann, og siden var han i liten vørnad, og han levde bare kort tid. Men Sigard fór med 200 mann til byen og kjempet mot hedningene og falt der med hele flokken sin.
Venderne gikk på mot kastellet, men kongen og styresmennene på skipene stod utenfor striden. Et sted venderne stod, var det en mann som skjøt med bue og drepte en mann med hver pil. To mann stod og dekket ham med skjold. Da sa Sæmund til Åsmund, sønnen sin, at de skulle skyte begge 2 på skytteren på en gang,

men jeg vil skyte på han som bærer skjoldet.

Han gjorde så, men han skjøt da skjoldet foran seg sjøl. Da skjøt Åsmund mellom skjoldene, og pila kom i panna på skytteren, så den kom ut gjennom nakken, og han falt død på ryggen. Da venderne så det, ulte de alle som hunder eller varger. Da lot kong Rettibur rope til dem og by dem grid; men de sa nei. Så gikk hedningene hardt på. Da var det en av hedningene som gikk så nær at han gikk helt til kastellporten og stakk til en mann som stod innenfor porten. De skjøt og kastet stein på ham, og han var uten skjold, men han var slik trollmann at våpen ikke beit på ham. Da tok Andreas prest vigd ild og signet og skar opp tønder og tente på det og satte det på en pilodd og gav Åsmund, som skjøt denne pila på trollmannen, og dette skuddet råkte så godt at han fikk nok, og han falt død til jorda.

Da tok hedningene til igjen med samme stygge låten som før, de ulte og kvinte. Så gikk alt folket til kongen; de kristne tenkte seg at de nå ville rådslå om å fare bort. Da hørte en tolk, som skjønte vendisk, at høvdingen Unibur talte så:

Dette folket er atalt og leit å kjempe mot; om vi så tok alt det gods som er i denne byen, så kunne vi gi likeså mye til for at vi ikke hadde kommet her; så mange folk og så mange høvdinger har vi mistet. I førstningen idag da vi tok til å kjempe mot kastellet, da hadde de piler og spyd til vern; dernest kjempet de mot oss med stein, og nå slår de løs på oss som på hunder med kjepper. Av det kan jeg skjønne at det minker med forsvarsvåpen for dem, og vi skal gå hardt på dem en gang til og friste på.

Og slik var det som han sa, nå skjøt de med staurer, men i den første kampen hadde de ødslet med skuddvåpen og stein.
Da de kristne så at det minket med staurer, hogg de hver staur i 2. Hedningene gikk løs på dem og kjempet hardt, men hvilte seg imellom. På begge sider var de trøtte og såret. I en hvil lot kongen tilby dem grid på det vilkår at de skulle få med seg våpen og klær og det som de kunne bære med seg ut av kastellet. Da hadde Sæmund Husfrøya falt, og de menn som da var igjen, tok nå det råd å overgi kastellet og seg sjøl til hedningene. Men det var det dummeste de kunne gjøre, for hedningene holdt ikke ord, de tok alle til fange, menn, kvinner og barn, og de drepte mange, alle de som var såret og unge, som de syntes det var tungvint å føre med seg. De tok alt det gods som var der i kastellet. De gikk inn i Korskirken og rante den for alt det skrud den hadde.

Andreas prest gav kong Rettibur ei sølvslått stavøks, og Dunimits, kongens søstersønn, gav han en fingerring av gull. Derav mente de å kunne skjønne at han var en som hadde noe å si i byen, og de viste ham vørnad framfor de andre. De tok det hellige kors og førte det bort. De tok tavla som stod foran alteret, og som kong Sigurd hadde latt gjøre i Grekenland og ført med seg til landet; de la den ned på avsatsen framfor alteret. Så gikk de ut av kirken. Da sa kongen:

Dette huset har vært prydet i stor kjærlighet til den gud som eier dette huset; men jeg synes at det ser ut til at både stedet og huset har vært dårlig stelt, for jeg skjønner at guden er harm på dem som skulle ta vare på det.

Kong Rettibur gav Andreas prest kirken og skrinet, det hellige kors, plenariusboka og 4 klerker. men hedningene brente kirken og alle husene som var i kastellet. Men den ild som de hadde tent i kirken, sloknet 2 ganger. Så hogg de ned kirken, og da tok den til å lue opp overalt innenfra, og den brant som andre hus.

Så gikk hedningene til skipene sine med hærfanget og mønstret hæren sin. Da de fikk se hvor stor skade de hadde lidd, tok de alt folket til hærfang og delte mellom skipene. Så fór Andreas prest og klerkene ut på kongsskipet med det hellige kors. Da kom det redsel over hedningene på grunn av det under som hendte. Over kongsskipet kom det så stor hete at de syntes de var nær på å brenne opp. Kongen bad tolken spørre presten hva det kom av. Han sa at den allmektige Gud som de kristne trodde på, sendte dem dette til merke på sin vrede, fordi de var så djerve at de tok med hendene på hans pinselsmerke, de som ikke ville tro på sin skaper.

Og så stor makt følger korset, at ofte hadde slike jærtegn - og noen enda tydeligere - hendt før med hedninger som hadde hatt det i hendene.

Kongen lot prestene sette i skipsbåten, og Andreas bar korset i fanget. De drog båten fram langs med skipet og fram foran stavnen og akterover langs den andre skipssida til løftingen; så skjøt de båten ifra med båtshaker og fikk den inn til bryggene. Siden tok Andreas prest av sted med korset om natta til Solbjarger, og da var det både storm og regn. Andreas førte korset til et trygt sted.

12.
Kong Rettibur og det av hans hær som var igjen, reiste bort og tilbake til Vendland, og mange av de mennesker som de hadde tatt til fange i Konghelle, var i Vendland i trelldom lenge etterpå. Men de som ble løskjøpt og kom tilbake til Norge til eiendommene sine, kom alle til å ha mindre velstand enn før. Kjøpstaden i Konghelle har aldri kommet seg opp igjen som den var før.

Da Magnus var blitt blindet, reiste han til Nidaros og gav seg i kloster og tok munkeklær. Da ble Store-Hernes på Frosta tilskjøtet klosteret for hans underhold. Men Harald rådde for landet alene vinteren etterpå, og han gav alle de menn forlik som ville ha det; han tok opp i hirden mange menn som hadde vært hos Magnus. Einar Skulason sier at kong Harald hadde 2 slag i Danmark, det ene ved Ven, og det andre ved Læsø:

Kampdjerve krigerhøvding!
Ved høye Ven du modig
på troløse fiender i blodet
farget sverdene røde.
Harde krigsmann, du hadde
en kamp ved Læsø-stranda.
Alle merker i vinden
over mennene blafret veldig.

13.
Sigurd het en mann som vokste opp i Norge. De sa han var sønn til Adalbrikt prest. Sigurds mor var Tora, datter til Sakse i Vik, og søster til Sigrid, som var mor til kong Olav Magnusson og til Kåre kongsbror, som var gift med Borghild, datter til Dag Eilivsson. Sønnene deres var Sigurd på Austrått og Dag. Sigurds sønner var Jon på Austrått og Torstein og Andreas Dauve. Jon var gift med Sigrid, søster til kong Inge og hertug Skule.

I barndommen ble Sigurd satt til boka, og han ble klerk og vigd til diakon. Da han ble fullvoksen i alder og styrke, var han framifrå djerv og sterk kar og stor. I alle idretter var han framom alle dem som var javngamle med ham og nesten alle andre i Norge også. Sigurd var tidlig en vill og uvøren mann; han ble kalt Slembedjakn. Han var en fager mann, han hadde tynt, men vakkert hår.

Sigurd fikk høre at hans mor sa at kong Magnus Berrføtt var hans far; og straks han var sin egen herre, lot han klerkeseder fare og tok bort fra landet. Da han hadde vært ute på ferder lenge, gjorde han en ferd ut til Jorsal og kom til Jordan og gikk til de hellige steder som pilegrimene bruker å gå til. Da han kom tilbake, dreiv han på med kjøpferder. En vinter holdt han ei tid til på Orknøyene og var med Harald jarl da Torkjell Fostre Sumarlidason falt. Sigurd var også oppe i Skottland hos skottekongen David; der var han i stor ære. Siden reiste Sigurd til Danmark, og det sa han og hans menn at der hadde han fått gudsdom for hvem far hans var, og at det hadde vist seg at han var sønn til kong Magnus, og at det var 5 biskoper til stede.
Så sier Ivar Ingemundsson i Sigurdsbolken:

Fem biskoper
de fremste av alle
gudsdom felte
om fyrstens byrd.
Så det seg viste
at veldige kongen
var sønn til Magnus,
mild på gaver.

Haralds venner sa at dette hadde vært svik og løgn av danene.

14.
Da Harald hadde vært konge over Norge i 6 år (1136), kom Sigurd til Norge, og han reiste til kong Harald sin bror; han fant ham i Bergen, og gikk straks til ham og åpenbarte for ham hvem hans far var, og han bad kongen godkjenne frendskapen. Kongen avgjorde ikke noe i denne saken, men bar den fram for mennene sine, som han hadde samtale og møter med. Men av samtalen mellom dem ble utfallet at kongen la klage mot Sigurd for at han hadde vært med og drept Torkjell Fostre vest for havet.

Torkjell hadde fulgt Harald til Norge den gang han kom til landet første gang. Torkjell hadde vært den beste venn til kong Harald. Denne saken ble fremmet så hardt at det ble reist dødssak mot Sigurd for den.

Etter råd av lendmennene hendte det så at en kveld gikk noen gjester dit Sigurd var, og kalte ham til seg og tok ei skute og rodde bort fra byen med Sigurd og sør til Nordnes. Sigurd satt akter på kista og tenkte på sin sak, og han hadde en mistanke om at dette nok var svik. Han var kledd slik at han hadde blå brok og skjorte og til overplagg ei kappe med band. Han satt og så nedfor seg og hadde hendene på kappebandene; han drog dem stundom opp over hodet og stundom ned igjen. Da de var kommet rett utenfor et nes, var de lystige og drukne, rodde hardt og tenkte ikke på noe. Da stod Sigurd opp og gikk til relinga, men de 2 mennene som var satt til å holde vakt over ham, stod opp og gikk også bort til relinga. Begge tok i kappa og holdt den ut fra ham, slik som det er skikk å gjøre med stormenn.
Da han fikk mistanke om at de holdt i flere av klærne hans, greip han dem i hver hand og kastet seg over bord med dem begge 2, men skipet rente langt fram, og det gikk seint med å få snudd, og det tok lang tid før de fikk tatt opp mennene. Men Sigurd dukket og svømte så lenge under vannet at han var oppe på land før de fikk vendt skipet etter ham. Sigurd var så fotrapp som noen, og han tok vegen opp i land, kongsmennene fór og lette etter ham hele natta, men fant ham ikke. Han la seg i ei bergskorte og frøs svært. Han tok av broka og skar hull i bakstykket og drog den på seg slik at han stakk armene gjennom brokbeina. Slik berget han livet denne gangen. Kongsmennene rodde tilbake, og de kunne ikke holde ferden sin skjult.

15.
Sigurd syntes nå han kunne skjønne at det ikke ville være til noen nytte for ham å gå til kong Harald. Han holdt seg da skjult hele høsten og førstningen av vinteren. Han var i byen Bergen hos en prest og prøvde å få høve til å drepe kong Harald, og det var svært mange menn med i disse planene med ham, og noen av dem var kong Haralds hirdmenn og bodde i hans herberge; de hadde før vært hirdmenn hos kong Magnus. Nå var de i stort vennskap med kong Harald, så det var alltid en av dem som satt ved bordet til kongen.

Luciamessedagen om kvelden satt det 2 menn og talte sammen der. Den ene sa til kongen:

Herre, nå vil vi la din dom avgjøre tretten mellom oss. Vi har veddet en ask (16 liter) honning med hverandre. Jeg sier at du vil ligge hos dronning Ingerid, din kone, i natt, men han sier at du vil ligge hos Tora Guttormsdotter.

Da sa kongen leende, og han hadde ingen tanke om at dette spørsmålet var laget med så stor list:

Du vinner nok ikke veddemålet.

Av det mente de å vite hvor han var å finne den natta. Men hovedvakta ble da holdt for det herberget, som de fleste tenkte kongen var i, og som dronninga sov i.

16.
Sigurd Slembedjakn og noen menn med ham kom til det herberget kongen sov i, og de brøt opp døra og gikk inn dit med dragne våpen. Ivar Kolbeinsson gav kongen det første hogget, men kongen hadde lagt seg drukken, og han sov fast, men våknet ved det at folk begynte å hogge i ham, og han sa i ørske:

Du farer vondt med meg nå, Tora.

Hun sprang opp og sa:

De farer vondt med deg, de som vil deg verre enn jeg.

Der lot kong Harald livet. Sigurd gikk bort med sine menn. Så lot han kalle til seg de menn som hadde lovt å slutte seg til ham, om han fikk tatt livet av kong Harald.

Nå gikk Sigurd og hans menn om bord på ei skute, og mennene satte seg til årene og rodde ut på Vågen under kongsgården. Da tok det til å lysne av dag. Så stod Sigurd opp og talte til dem som stod på kongsbrygga, og han lyste drapet på kong Harald på seg, og bad at de skulle ta imot ham og ta ham til konge, slik som hans byrd gav ham rett til. Da samlet det seg mange menn fra kongsgården der på bryggene, og alle svarte som én munn at det skulle aldri hende at de gav seg under den mann som hadde myrdet sin bror.

Men om han ikke var din bror, da har du ingen rett til å være konge.

Dermed slo de sammen våpnene og dømte dem alle utlege og fredløse. Så ble det blåst i kongsluren, og alle lendmenn og hirdmenn ble kalt sammen. Men Sigurd og hans menn fant det da rådeligst å komme seg bort. Han seilte til Nordhordland og holdt ting med bøndene der. De gikk under ham og gav ham kongsnavn. Så tok han inn i Sogn og holdt ting med bøndene der. Der ble han også tatt til konge. Så reiste han nord til Fjordane. Der ble han vel mottatt.
Så sier Ivar Ingemundsson:

Ved Haralds fall
horder og sygner
tok mot den milde
sønn til Magnus.
Da svor seg mange
menn på tinget
i broders sted
for kongesønnen.

Kong Harald ble jordet i den gamle Kristkirken.

Harald Gille var konge av Norge 1130-1136.

Det ser ut til å ha vært splittelse innen topparistokratiet alt før Sigurd Jorsalfare døde. Ikke alle syntes tilfredse med å få Sigurds sønn Magnus til konge.

Ireren Harald Gille (egentlig Gilla Christ = Guds tjener) ble nemlig utpå 1120-tallet hentet til landet av lendmannen Hallkjell Huk, og man påstod at Harald var sønn av Magnus Berrføtt med en irsk kvinne.
Moren var forøvrig med for å vitne.

Gilchrist kalte seg også Harald, og i Norge ble han hetende Harald Gille.

Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde.
I følge tidens skikk kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbent lede av 2 biskoper over 9 (eller 7) glødende plogjern, og etter 3 dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror.

Den 26.mars 1130 døde Sigurd Jorsalfare i Oslo og ble gravlagt i den nybygde Hallvardskirken der, lagt i steinveggen ute fra koret på sørsiden. Sønnen Magnus var i byen da, og overtok straks styret.
Harald Gille lot seg nå likevel kongehylle. Han fikk så stor oppslutning blant stormennene at Magnus måtte godta ham som samkonge. Etter felles hylling på Øyratinget holdt samkongene seg hver for seg, Magnus helst i Trøndelag, Harald i Viken.

Oppslutningen om Harald underbygger den betydning gavmildhet hadde når allianser skulle etableres.
Harald var av den lystige og elskverdige typen, han hadde lett for å få venner, mens Magnus skal ha vært hovmodig og grusom, glad i penger og lite flink til å gi dem ut. Følgen var at Harald Gille fikk godt følge da han også lot seg ta til konge.

Harald var i Tønsberg da Sigurd døde, og det var der, på Haugating, han krevde like rett med Magnus og lot seg utrope til konge over halve Norge. Den eden han måtte sverge om ikke å strebe etter riket, regnet folk for avtvungen og ugyldig. Harald fikk mer folk enn Magnus, og det kom snart til forhandlinger mellom dem.
Enden ble at Magnus ikke så noen annen råd enn å overlate halve riket til farbroren.

Etter en lang indre fredsperiode brøt det ut krig om kongemakten umiddelbart etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130.
Sommeren 1134 sto slaget ved gården Fyrileiv i Ranrike (Bohuslän?), den første vepnede strid mellom norske riksstyrere på over hundre år. De som tørnet sammen, var Sigurds sønn Magnus og Harald Gille, som sa seg å være hans onkel. Begge ble støttet av stormannsgrupper.
Denne striden innledet en hundreårig kamp om kongemakten i Norge.

Det er likevel ikke tale om en sammenhengende krig fra Sigurd Jorsalfares død til Ribbungenes nederlag i 1227 eller til hertug Skules reisning 1239-1240.
Kampene var brutt i kortere eller lengre perioder.
Striden hadde altså ikke hele tiden et omfang som rettferdiggjør betegnelsen borgerkrig. Men særlig i de par-tre siste tiårene av 1100-tallet var brede befolkningslag i større deler av landet innblandet. Betegnelsen - innbyrdeskrig - er mer dekkende enn borgerkrig, som er anakronistisk da den gir assosiasjoner til organiserte kamphandlinger mellom innbyggerne i en mer moderne statsdannelse.

Men - borgerkrig - er likevel den tradisjonelle og innarbeidete betegnelsen. Striden ble i første rekke utkjempet av mer eller mindre profesjonelle krigere i kongenes eller kongsemnenes hird og av huskarene til lendmenn og andre stormenn. Etter hvert kom også et element av rotløse opprørsflokker til. Kampene rammet tidlig folk flest - bønder og bymenn - i de områdene der det ble kjempet. Hærene og flokkene måtte skaffes underhold gjennom plyndring og skattlegging. Og under kongene Magnus Erlingsson og Sverre krevde partene også leidangsutbud fra de områdene de kontrollerte.

Parallelt med krigshandlingene - og delvis som en følge av dem - skjedde det en sterk ekspansjon på flere samfunnsområder, ikke minst i kirkelig og statlig organisasjon og myndighet. Det norske erkebispedømmet ble opprettet midt på 1100-tallet, og noen egentlig statsdannelse kan en knapt tale om før borgerkrigene. På 1200-tallet derimot, etableres en for sin tid sterk sentralmakt.

Kamp om tronen var ikke noe særnorsk fenomen i denne perioden. Liknende stridigheter fant sted også i Danmark i periodene 1130-1170 og 1241-1340,og i Sverige var det indre strid stort sett gjennom hele middelalderen.
Gjennom ekteskapsforbindelser var kongsættene i de 3 landene knyttet sammen, slik at de stridende partene til tider søkte støtte over landegrensene.

Det er særlig indre norske forhold som er trukket frem når historikerne har søkt å forklare borgerkrigene. Én slik forklaring har vært tronfølgeordningen, som var slik at alle kongssønner hadde arverett til tronen og dermed rett til å bli anerkjent som konge.
Denne ordningen kunne føre til at det var flere konger samtidig, med fare for rivalisering og strid.

Spenningsforhold mellom kongemakt og lendmannsaristokrati er også trukket frem som forklaring. Aristokratiet skulle ha samlet seg om føyelige konger og søkt å redusere kongedømmet til sitt redskap, men så ha møtt motstand fra en monarkisk retning som seiret med Sverre. Motsetning mellom kongedømme og kirke har blitt regnet som en skjerpende faktor i striden, da man har ment å kunne plassere en universalkirkelig innstilt høygeistlighet på den angivelig aristokratiske siden mot kongemakten, helt fra erkesetet ble opprettet i 1152-1153.

Man har også tenkt seg at borgerkrigene hadde en geografisk og ættemessig bakgrunn. Kongsemner og partier skal ha hatt fotfeste i forskjellige landsdeler; frem til Sverres tid skulle striden ha hatt karakter av ættestrid.

Sosiale motsetninger med økonomisk grunnlag er blitt fremhevet, særlig av de materialistiske historikerne Bull, Koht og Schreiner, og videreutviklet av Holmsen. Slik Holmsen ser det, utviklet befolkningspress og godsdannelse en jordeiende overklasse og en stadig økende jordløs underklasse; dette skapte konfliktstoff som fikk sin utløsning gjennom borgerkrigene.
Lendmennene - på 1100-tallet kan antallet normalt ha ligget fra et 20-tall til et 40-tall - var storgodseiere med råd til å holde profesjonelle krigere. De støttet forskjellige kongsemner ut fra personlige maktinteresser i den innledende fasen av borgerkrigene, men de fleste gikk etter hvert sammen og siktet mot å utøve samfunnsherredømme gjennom kongedømmet.
Lendmennene fikk tilslutning fra kirken, som selv var stor godseier.
Selv om Sverre i begynnelsen ledet en flokk fattigfolk, endte han selv med å støtte seg til en krets av jordeiere. Godseierkongedømmet gikk seirende ut av borgerkrigene.

Også landskapsmotsetninger kan innpasses i denne teorien. Godseierkongedømmet skulle ha særlig fotfeste i kystområder vest og øst i landet, der godsdannelsen hadde nådd lengst. Motstand fikk man fra Trøndelag, indre Østland og Telemark. Godseierområder skulle med andre ord stå mot distrikter med jevne bønder og småfolk.

Holmsens teori har den fordelen at den er helhetlig og inkorporerer og forklarer de fleste enkeltfenomenene som tidligere ble gitt som årsaker til borgerkrigene. Men hypotesen om sterkt økende godsdannelse like før og i borgerkrigstiden er ikke holdbart begrunnet - dette er noe som forutsettes. Og den sosiale spenningen som kan øynes et stykke ut i borgerkrigstiden, ser i det minste delvis ut til å være et produkt av striden selv, en motsetningmellom den bofaste befolkningen og en rotløs krigerklasse som snyltet på denne, om nødvendig gjennom voldsbruk. Dette gjaldt etter hvert også kongsmenn og andre stormenn, som fremkalte lokale bondeoppgjør på grunn av hard fremferd mot allmuen.

Et syn som er representativ for en utbredt oppfatning, er formulert av Sverre Bagge. Borgerkrigene oppstod som følge av at aristokratiets økonomiske stilling i løpet av den fredelige perioden 1030-1130 var blitt prekær. Det var inntektene fra vikingferdene som frem mot midten av 1000-tallet hadde finansiert gaver og gjengaver, som knyttet sammen og vedlikeholdt kryssende allianser innen aristokratiet, og som var grunnlaget for stormennenes politiske makt.
Disse inntektene ble sterkt redusert etter 1030. For å kompensere inntektstapet samlet stormennene seg om kongen, som hadde skaffet seg et stort jordegods gjennom konfiskasjoner under Olav Haraldsson og Harald Hardråde. Gjennom kongstjeneste fikk man del i kongedømmets inntekter, og lokalehøvdinger gikk i stadig større grad over til å bli et riksaristokrati rundt kongen.

Men etter hvert fikk kongen problemer med å belønne sine tilhengere, slik at konkurransen innen aristokratiet om kongedømmets ressurser ble skjerpet. En viktig årsak må ha vært at kirken i perioden 1030-1130 etablerte seg som betydelig jordeier - for en stor del gjennom gaver fra kongen og i noen grad også fra stormennene.

For kongen var dette en fordel så lenge han kontrollerte kirken. For aristokratiet var overføringene dobbelt katastrofale. Storemengder jordegods gikk ut av sirkulasjon, slik at mindre ble igjen til å belønne gruppas medlemmer. Stormennenes lokale maktposisjon ble undergravd gjennom utbyggingen av kirkens organisasjoner, da deres rolle som lokale religiøse ledere ble overtatt av et sentralt styrt presteskap. Dette førte til forsterket rivalisering innen aristokratiet om kongemaktens ressurser, og misfornøyde tronpretendenter kunne lett skaffe seg støtte til innbyrdes maktkamp.

Harald Gille tapte slaget ved Fyrileiv i Ranrike sommeren 1134, men søkte hjelp hos danskekongen Erik Emune, vendte tilbake høsten 1134. Han satte seg fast i Viken, og dro så til Bergen der Magnus oppholdt seg.
Han klarte å fange Magnus i Bergen like over nyttår 1135.
For å gjøre Magnus uskikket til konge, lot Harald han lemleste (fothogge), blinde og kastrere, og for deretter å sette han i kloster.

Harald fikk ikke glede seg lenge ved kongedømmet. I Trøndelag var det vokst opp en gutt hos storbonden Sakse i Vik (nå Saksvik i Strinda), en gutt som het Sigurd.
Sigurd var sønn av Sakses datter Tora, og faren gikk for å være en prest ved navn Adalbrikt. Familien hadde forbindelser med kongehuset. Toras søster hadde vært Magnus Barfots frille og med ham fått sønnen Olav. Sigurd ble satt til boken og fikk diakonvigsel, men den geistlige løpebanen lokket ham ikke. Han ble kjent som en vill og uvøren kar, og ble kalt - Slembedjakn - den fæle diakonen. Og nå begynte det å gå rykter om at Magnus Barfot nok hadde kastet sine øyne på Tora også, og at Sigurd Slelmbe i virkeligheten var kongens sønn.
Da la han boken vekk og dro utenlands, der han fristet mangt og meget, dro til Jerusalem og fór på kjøpmannsferder, tilbrakte flere år ved det skotske hoff og var vel ansett hos kong David. Omsider kom han til Danmark, og der fikk han gudsdom for sin kongelige avstamning, etter hva det ble påstått.

Etter at Harald var blitt enekonge i Norge, dukket Sigurd opp i Bergen i 1136 og krevde del i farsarven og del med Harald i styret av land og rike. Men Harald fant fram en gammel sak mot Sigurd, det var en historie om et drap borte på Vesterhavsøyene et sted, og en tid ble han holdt borte på denne måten. Til sist tok noen av Haralds menn ham med på en båttur som var ment å skulle være hans siste. Sigurd kom seg unna, og forstod omsider at av Harald hadde han ikke noe godt å vente. Han holdt seg skjult i og omkring byen, og klarte etter hvert å vinne noen av Haralds folk over til seg. Det kom et komplott i stand, og Harald mistet livet. Det gikk slik til:

Harald var glad i kvinner, og i Bergen hadde han hos seg både dronningen og sin elskerinne, Tora Guttormsdatter. En av de sammensvorne lot som om han hadde veddet med en kamerat om hvor kongen hadde tenkt å tilbringe natten. Kongen lo og røpet hvem han aktet å besøke den kvelden - det var hos Tora, frillen. Toras herberge var dårlig bevoktet, og Sigurds menn hadde lett spill. De trengte seg inn mens kongen sov og stakk ham ihjel.

Dagen etter lyste Sigurd Slembe drapet på seg, og krevde kongedømmet etter Harald. Men den støtten han fikk, var ikke stor. Å drepe en mann om natten mens han sov var nidingsverk, å drepe en nær frende likeså. Få ville følge Sigurd, den vanlige reaksjonen var:

Enten var Harald bror din, og da er du en niding, eller han var det ikke, og da har du ingen rett til å være konge.

Sigurd måtte komme seg unna det forteste han vant. Med et lite følge dro han nordover, og gjorde opphold i fjordene underveis; der våget ikke folk annet enn å gi ham kongsnavn.

Men stormennene rundt Harald Gille hadde ikke til hensikt å gi fra seg styringsmakten. Alternativet til Sigurd Slembe var et nytt samkongedømme. De lot derfor Haralds frillesønn Sigurd kongehylle på Øyratinget, og på Borgartinget den ektefødte sønnen Inge, som var pukkelrygget og derfor hadde tilnavnet - krokrygg.

Sigurd Slembe fikk liten oppslutning også etter at han hentet Magnus Blinde ut av klosteret. Stormannskretsene rundt de 2 barnekongene slo seg sammen, og i slaget ved Holmengrå ved Hvaler høsten 1139 mistet Magnus livet, mens Sigurd ble tatt til fange og pint i hjel. Militæraksjonene mot Sigurd Slembe dannet opptakten til et mer varig samarbeid mellom stormennene rundt barnekongene, som nå fikk felles hird.

I 1142 hentet misnøyde stormenn en tredje sønn av Harald Gille fra Skottland. Farskapet var anerkjent av Harald selv, så trønderne tok Øystein til samkonge på Øyratinget samme år. Dette er siste gang hylling og blodsrett gjorde en mann til konge over hele Norge. Ingen av kongene hadde fastlandsdelstilknytning, men Sigurd, med tilnavnet - munn - holdt seg helst i Trøndelag, mens Inge Krokrygg holdt seg i Viken. Øystein, som var eldre enn sine brødre og tok egen hird, var aktiv utenfor landets grenser i den grad at han i begynnelsen av 1150-årene tvang Orknøyjarlen til underkastelse og til og med herjet i Skottland og England.

Innenlands var likevel årene frem mot midten av 1150-tallet forholdsvis fredelige, noe som må ha vært en forutsetning for en særs viktig begivenhet i norsk historie; opprettelsen av den norske kirkeprovins.
Det var fred mellom kongebrødrene så lenge deres gamle rådgivere og formyndere levde, det vil si frem mot 1150, da Inge og Sigurd tok seg hver sin hird. Det ble nå uenighet mellom brødrene uten at vi sikkert vet hvorfor, men det er nærliggende å tenke seg strid om kongedømmets ressurser som viktig, der uvennskap og prestisjekamp mellom deres menn ofte utløste stridighetene.

Motsetningene økte etter opprettelsen av erkestolen i Nidaros, og virkelig krig ble det da Sigurd og Øystein sommeren 1155 slo seg sammen om å frata Inge kongeverdigheten. I denne krigen ble først Sigurd drept, så Øystein, slik at Inge sensommeren 1157 så ut til å stå som den endelige seierherren. Vi kan i løpet av striden mellom brødrene skimte konturene av fastere partigrupperinger. Kretsen rundt Inge ble stadig klarere et lendmannsparti med tyngdepunkt på Vestlandet og i Viken. Flere av Sigurds og Øysteins lendmenn gikk etter Sigurds fall over til Inge.

Mot Inges parti samlet det seg en flokk med fotfeste i Trøndelag, på Opplandene og lengst øst i Viken, ved Götaelv. Disse tok uten videre Sigurd Munns 10 år gamle uekte sønn Håkon (Herdebrei) til konge, uten å la valget formaliseres gjennom hylling på ting. Hirden eller flokken overtok altså bøndenes rolle som kongemakere. Nytt er det også at flokken eller partiet - skapte - kongsemner ved behov.

Håkon ble vinteren 1159 tatt til samkonge i Trøndelag som sin fars arving. I striden som fulgte, hadde Inges hær i begynnelsen overtaket, men hæren ble etter hvert svekket av rivninger mellom en vestlandsk og en sørøstnorsk fraksjon, og 4.februar 1161 falt Inge nær Oslo i kamp med Håkons menn.

I denne første fasen av borgerkrigene var kamphandlingene i all hovedsak begrenset til et par perioder, mellom Magnus Sigurdsson og Harald Gille i 1134-135, og mellom Haralds sønner fra 1155.
Fasen er videre kjennetegnet av at striden i all hovedsak ble ført av kongene og deres menn uten at folk flest i særlig grad ble trukket inn.
Fastere partidannelser er det først tale om i perioden 1155-1160. Før den tid kunne stormennenes lojalitet være vekslende,der Inge viste størst evne til å tiltrekke seg stormennene gjennom generøsitet. Under disse korte konfliktene er det også vanskelig å se konfliktmønstre regionene imellom. Kongene hadde tilhengere i alle landsdeler, og selv var de mobile, selv om de gjerne foretrakk å oppholdt seg i visse landsdeler uten at de gjorde forsøk på å underlegge seg disse permanent.

Etter kong Inges fall stod Håkon Herdebrei som enehersker i Norge. Han lot sende ut folk for å overta kongsombudene landet rundt og begynte å jage bort biskoper som var innsatt under kong Inge. Det så altså ut til at Håkons parti hadde kontrollen, men slik fremferd var neppe egnet til å forsone motstanderne. Ingepartiet hadde knapt noe godt å vente fra Håkon Herdebrei og hans menn.

Nå fremstod Erling Skakke som partiets fremste mann. Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-1155 hadde han vært med Orknøyjarlen på korstogsferd. Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne på Sicilia fikk han et hogg over halsen slik at hodet kom til å helle mot den ene siden, noe som skaffet ham tilnavnet - skakke.
Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru.

Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge. Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær. Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.

De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.

For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-1153 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-1153.

Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson. Han var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.

Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom - kroningseden - sikret seg viktige rettigheter. Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot Romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-1153 om Peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med - kanonisk - rett (alminnelig kirkerett).

Andre dokumenter utdyper det bildet kroningseden gir av politisk ideologi og nært samarbeid mellom kirken og kongedømmet i Magnus Erlingssons regjeringstid.

Tronfølgeloven fra samme tid fastslår at det skal være enekongedømme, basert på førstefødselsrett (primogenitur) og legitim fødsel. Dette betyr at bare én skulle være konge, normalt kongens eldste ektefødte sønn. Etter ham kom andre, ektefødte kongssønner - den som var bestskikket - og dernest - nærmeste arving. Om arving manglet, skulle den best skikkete overhodet være konge.
Hvem av de ektefødte kongssønnene som var best skikket, hvem som var nærmeste arving, eller hvem som var best skikket overhodet, skulle avgjøres av et riksmøte med 12 bønder fra hvert bispedømme, oppnevnt av biskopen, sammen med hirden og kirkens fremste menn. Ved uenighet skulle kirken ha det avgjørende ordet. Kirken fikk altså svært stor innflytelse. Vi kan også merke oss at de lokale hyllingstingene ble kuttet ut til fordel for ett møte for hele riket.

Det ble riktignok aldri foretatt noe kongevalg etter disse reglene. Men loven ble et mønster for den fremtidige utformingen av tronfølgen.

Samtidig ble det foretatt en revisjon av landskapslovene - for første gang under ett. Revisjonen gjaldt i første rekke kristenrettene, noe som viser at kirken medvirket aktivt.
For det første ble tienden lovfestet til avløsning av eldre avgifter. Trolig ble den først nå innført over hele landet.
For det andre ble flere typer forbrytelser regnet som ubotamål. Ubotamål var forbrytelser som i prinsippet ikke kunne bøtes, og som medførte full formueskonfiskasjon. Dessuten ble bøtesatsene for lovbrudd - også kristenrettsbrudd - hevet, noe som ga økte bøteinntekter til biskopene.

Magnus Erlingssons noe senere privilegiebrev til Nidaroskirken er blitt karakterisert - nesten i bokstavelig forstand - som kronen på verket når det gjelder samarbeidet mellom kirke og kongemakt i Norge i middelalderen. I dette dokumentet tok Magnus riket i len av Gud og St.Olav; han var helgenens vasall. Han lovte å vokte lov og rett, og å forsvare fedrelandet. Som tegn på lensunderkastelsen ofret Magnus sin krone på alteret i Kristkirken i Nidaros og lovte at både hans og hans etterfølgeres kroner skulle tilfalle kirken etter deres død. Dette var et vitnesbyrd om evig underkastelse.

I tillegg ble bestemmelsene fra 1152-1153 stadfestet, og det ble gitt rettsforbedringer (i form av rettarbøter).

Enda klarere enn kroningseden og tronfølgeloven fremstiller privilegiebrevet kongedømmet som et gudegitt embete, som forplikter innehaveren til å opprettholde fred og rettferdighet. Ved å underkaste seg St.Olav, den ideelle - rex iustus - bandt Magnus seg til selv å styre som rettferdig konge. Vasallforholdet ga på sin side Magnus' kongedømme økt religiøs sanksjon og kan ha vært ment som et rettsvern mot ytre og indre fiender.

Det kunne nå se ut til at Erling og Magnus satt trygt ved makten, de hadde tilslutning fra storparten av det verdslige aristokratiet og fra kirken. Men etter Håkon Herdebreis fall rømte hæren hans til Opplandene der den tok seg et nytt kongsemne, men ble slått i 1163-1164. Sommeren 1165 truet en ny fare da danskekongen Valdemar den Store angrep Viken med en stor flåte, men også han uten å lykkes. Etter gjensidige angrep og påfølgende forhandlinger ble det forlik i 1170. Både Saxo og sagaene opplyser at Erling anerkjente Valdemar som overherre og tok Viken i len av ham som hans jarl.

En ny motkonge opptrådte vinteren 1165-1166 i de østlandske innlandsbygdene. Han ble definitivt slått i 1168.

I 1174 samlet det seg en flokk om Øystein Møyla (småjente), en angivelig sønn av Øystein Haraldsson. Denne flokken var hovedsakelig satt sammen av rotløse menn fra Marker og området ved Götaelv, slike som hadde mistet slektninger og eiendom i krigene - og dertil folk fra Telemark. Denne flokken, som var lite populær både hos lendmennene og hos bøndene, ble etter hvert kalt - birkebeiner - en nedsettende betegnelse da de på grunn av fattigdom skal ha brukt bjørkenever rundt beina i stedet for sko. Til slutt ble birkebeinerne etter nyttår i 1177 slått av Magnus Erlingsson i slaget på Re nord for Tønsberg, og Øystein Møyla ble drept. Snorres - Heimskringla - og de andre eldre sagaene fører sin beretning frem til slaget på Re.

Sverres saga fører beretningen videre.

Øst i Värmland støtte restene av birkebeinerflokken på sin neste fører, som skulle lede dem til seier over Magnus og Erling. Det var Sverre, som påstod han var sønn av Sigurd Munn.

Kongers og kongsemners skjebne i borgerkrigstiden - Patronymikon i parantes angir usikkerhet om farskap.

Magnus Sigurdsson Blinde (1130-1135) - Falt ved Holmengrå nær Hvaler i 1139 mot Inge Krokrygg.

Harald Gille (1130-1136) - Myrdet i Bergen av Sigurd Slembe.

Sigurd Slembe (1136-1139) - Henrettet.

Inge Krokrygg (1136-1161) - Falt på isen ved Grønnlia i Oslo i kamp med Håkon Herdebrei.

Sigurd Munn (1136-1155) - Falt.

Øystein Haraldsson (1142-1157) - Falt.

Håkon (Sigurdsson) Herdebrei (1159-1162) - Falt i et sjøslag utenfor Veøy i Romsdalen.

Magnus Erlingsson (1161-1184) - Falt i slaget mot Sverre ved Fimreite i Sogn.

Sigurd (Sigurdsson) Markusfostre (1163-1164) - Falt.

Øystein (Øysteinsson) Møyla (1174-1177) - Falt i slaget på Re nord for Tønsberg.

Sverre (1177-1202).

Jon (Ingesson) Kuvlung (1185-1188) - Falt i et slag mot birkebeinerne i Bergen.

Sigurd (Magnusson) (1193-1194) - Falt i et slag mot birkebeinerne i Florvåg ved Bergen.

Inge (Magnusson) (1196-1202) - Drept av bønder på Opplandene.

Håkon Sverresson (1202-1204).

Guttorm Sigurdsson (1204).

Erling (Magnusson) Steinvegg (1204-1207).

Inge Bårdsson (1204-1217).

Filippus Simonsson (1207-1217).

Skule Bårdsson (1239-1240) - Drept av birkebeinere utenfor Elgeseter kloster ved Nidaros.

Håkon (Håkonsson) (1217-1263).


Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 263.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 346f.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 103-107, 110-114.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 789.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

Magnus Berrføtts saga:

12.
Steinkjel Sveakonge døde omtrent på den tiden de to Haraldene falt, Håkon het den kongen som rådde for Svitjod etter ham. Siden var Inge, sønn til Steinkjel, konge; han var en god og mektig konge, større og sterkere enn andre menn; han var konge i Svitjod da Magnus var konge i Norge.

Magnus Blindes saga:

1.
...Kong Harald var gift med Ingerid, datter til Ragnvald; han var sønn til kong Inge Steinkjelsson.

Died:
Fra heimskringla.no:

Natten mellom 13. og 14.desember 1136 skrives kong Harald Gille ut av sagaen. Den berusede kongen blir overfalt og drept i sengen hos sin elskerinne Tora Guttormsdatter. Gjerningsmennene ledes av Sigurd Slumpedegn (Slembe), som påstår å være kongens halvbror.

Family/Spouse: Tora Guttormsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Harald married Ingrid Ragnvaldsdatter in 1134. Ingrid (daughter of Ragnvald Ingeson) was born about 1099; died about 1170 in Stårheim, Eid, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1103, Norge; Konge.

Notes:

Died:
Døde på sotteseng 16 år gammel.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1136, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
13.
Sigurd het en mann som vokste opp i Norge. De sa han var sønn til Adalbrikt prest. Sigurds mor var Tora, datter til Sakse i Vik, og søster til Sigrid, som var mor til kong Olav Magnusson og til Kåre kongsbror, som var gift med Borghild, datter til Dag Eilivsson. Sønnene deres var Sigurd på Austrått og Dag. Sigurds sønner var Jon på Austrått og Torstein og Andreas Dauve. Jon var gift med Sigrid, søster til kong Inge og hertug Skule.

I barndommen ble Sigurd satt til boka, og han ble klerk og vigd til diakon. Da han ble fullvoksen i alder og styrke, var han framifrå djerv og sterk kar og stor. I alle idretter var han framom alle dem som var javngamle med ham og nesten alle andre i Norge også. Sigurd var tidlig en vill og uvøren mann; han ble kalt Slembedjakn. Han var en fager mann, han hadde tynt, men vakkert hår.

Sigurd fikk høre at hans mor sa at kong Magnus Berrføtt var hans far; og straks han var sin egen herre, lot han klerkeseder fare og tok bort fra landet. Da han hadde vært ute på ferder lenge, gjorde han en ferd ut til Jorsal og kom til Jordan og gikk til de hellige steder som pilegrimene bruker å gå til. Da han kom tilbake, dreiv han på med kjøpferder. En vinter holdt han ei tid til på Orknøyene og var med Harald jarl da Torkjell Fostre Sumarlidason falt. Sigurd var også oppe i Skottland hos skottekongen David; der var han i stor ære. Siden reiste Sigurd til Danmark, og det sa han og hans menn at der hadde han fått gudsdom for hvem far hans var, og at det hadde vist seg at han var sønn til kong Magnus, og at det var 5 biskoper til stede.
Så sier Ivar Ingemundsson i Sigurdsbolken:

Fem biskoper
de fremste av alle
gudsdom felte
om fyrstens byrd.
Så det seg viste
at veldige kongen
var sønn til Magnus,
mild på gaver.

Haralds venner sa at dette hadde vært svik og løgn av danene.

14.
Da Harald hadde vært konge over Norge i 6 år (1136), kom Sigurd til Norge, og han reiste til kong Harald sin bror; han fant ham i Bergen, og gikk straks til ham og åpenbarte for ham hvem hans far var, og han bad kongen godkjenne frendskapen. Kongen avgjorde ikke noe i denne saken, men bar den fram for mennene sine, som han hadde samtale og møter med. Men av samtalen mellom dem ble utfallet at kongen la klage mot Sigurd for at han hadde vært med og drept Torkjell Fostre vest for havet.

Torkjell hadde fulgt Harald til Norge den gang han kom til landet første gang. Torkjell hadde vært den beste venn til kong Harald. Denne saken ble fremmet så hardt at det ble reist dødssak mot Sigurd for den.

Etter råd av lendmennene hendte det så at en kveld gikk noen gjester dit Sigurd var, og kalte ham til seg og tok ei skute og rodde bort fra byen med Sigurd og sør til Nordnes. Sigurd satt akter på kista og tenkte på sin sak, og han hadde en mistanke om at dette nok var svik. Han var kledd slik at han hadde blå brok og skjorte og til overplagg ei kappe med band. Han satt og så nedfor seg og hadde hendene på kappebandene; han drog dem stundom opp over hodet og stundom ned igjen. Da de var kommet rett utenfor et nes, var de lystige og drukne, rodde hardt og tenkte ikke på noe. Da stod Sigurd opp og gikk til relinga, men de 2 mennene som var satt til å holde vakt over ham, stod opp og gikk også bort til relinga. Begge tok i kappa og holdt den ut fra ham, slik som det er skikk å gjøre med stormenn.
Da han fikk mistanke om at de holdt i flere av klærne hans, greip han dem i hver hand og kastet seg over bord med dem begge 2, men skipet rente langt fram, og det gikk seint med å få snudd, og det tok lang tid før de fikk tatt opp mennene. Men Sigurd dukket og svømte så lenge under vannet at han var oppe på land før de fikk vendt skipet etter ham. Sigurd var så fotrapp som noen, og han tok vegen opp i land, kongsmennene fór og lette etter ham hele natta, men fant ham ikke. Han la seg i ei bergskorte og frøs svært. Han tok av broka og skar hull i bakstykket og drog den på seg slik at han stakk armene gjennom brokbeina. Slik berget han livet denne gangen. Kongsmennene rodde tilbake, og de kunne ikke holde ferden sin skjult.

15.
Sigurd syntes nå han kunne skjønne at det ikke ville være til noen nytte for ham å gå til kong Harald. Han holdt seg da skjult hele høsten og førstningen av vinteren. Han var i byen Bergen hos en prest og prøvde å få høve til å drepe kong Harald, og det var svært mange menn med i disse planene med ham, og noen av dem var kong Haralds hirdmenn og bodde i hans herberge; de hadde før vært hirdmenn hos kong Magnus. Nå var de i stort vennskap med kong Harald, så det var alltid en av dem som satt ved bordet til kongen.

Luciamessedagen om kvelden satt det 2 menn og talte sammen der. Den ene sa til kongen:

Herre, nå vil vi la din dom avgjøre tretten mellom oss. Vi har veddet en ask (16 liter) honning med hverandre. Jeg sier at du vil ligge hos dronning Ingerid, din kone, i natt, men han sier at du vil ligge hos Tora Guttormsdotter.

Da sa kongen leende, og han hadde ingen tanke om at dette spørsmålet var laget med så stor list:

Du vinner nok ikke veddemålet.

Av det mente de å vite hvor han var å finne den natta. Men hovedvakta ble da holdt for det herberget, som de fleste tenkte kongen var i, og som dronninga sov i.

16.
Sigurd Slembedjakn og noen menn med ham kom til det herberget kongen sov i, og de brøt opp døra og gikk inn dit med dragne våpen. Ivar Kolbeinsson gav kongen det første hogget, men kongen hadde lagt seg drukken, og han sov fast, men våknet ved det at folk begynte å hogge i ham, og han sa i ørske:

Du farer vondt med meg nå, Tora.

Hun sprang opp og sa:

De farer vondt med deg, de som vil deg verre enn jeg.

Der lot kong Harald livet. Sigurd gikk bort med sine menn. Så lot han kalle til seg de menn som hadde lovt å slutte seg til ham, om han fikk tatt livet av kong Harald.

Nå gikk Sigurd og hans menn om bord på ei skute, og mennene satte seg til årene og rodde ut på Vågen under kongsgården. Da tok det til å lysne av dag. Så stod Sigurd opp og talte til dem som stod på kongsbrygga, og han lyste drapet på kong Harald på seg, og bad at de skulle ta imot ham og ta ham til konge, slik som hans byrd gav ham rett til. Da samlet det seg mange menn fra kongsgården der på bryggene, og alle svarte som én munn at det skulle aldri hende at de gav seg under den mann som hadde myrdet sin bror.

Men om han ikke var din bror, da har du ingen rett til å være konge.

Dermed slo de sammen våpnene og dømte dem alle utlege og fredløse. Så ble det blåst i kongsluren, og alle lendmenn og hirdmenn ble kalt sammen. Men Sigurd og hans menn fant det da rådeligst å komme seg bort. Han seilte til Nordhordland og holdt ting med bøndene der. De gikk under ham og gav ham kongsnavn. Så tok han inn i Sogn og holdt ting med bøndene der. Der ble han også tatt til konge. Så reiste han nord til Fjordane. Der ble han vel mottatt.
Så sier Ivar Ingemundsson:

Ved Haralds fall
horder og sygner
tok mot den milde
sønn til Magnus.
Da svor seg mange
menn på tinget
i broders sted
for kongesønnen.

Kong Harald ble jordet i den gamle Kristkirken.

Etter at Harald var blitt enekonge i Norge, dukket Sigurd Slembe opp i Bergen i 1136 og krevde del i farsarven og del med Harald i styret av land og rike. Men Harald fant fram en gammel sak mot Sigurd, det var en historie om et drap borte på Vesterhavsøyene et sted, og en tid ble han holdt borte på denne måten. Til sist tok noen av Haralds menn ham med på en båttur som var ment å skulle være hans siste. Sigurd kom seg unna, og forstod omsider at av Harald hadde han ikke noe godt å vente. Han holdt seg skjult i og omkring byen, og klarte etter hvert å vinne noen av Haralds folk over til seg. Det kom et komplott i stand, og Harald mistet livet. Det gikk slik til:

Harald var glad i kvinner, og i Bergen hadde han hos seg både dronningen og sin elskerinne, Tora Guttormsdatter. En av de sammensvorne lot som om han hadde veddet med en kamerat om hvor kongen hadde tenkt å tilbringe natten. Kongen lo og røpet hvem han aktet å besøke den kvelden - det var hos Tora, frillen. Toras herberge var dårlig bevoktet, og Sigurds menn hadde lett spill. De trengte seg inn mens kongen sov og stakk ham ihjel.

Dagen etter lyste Sigurd Slembe drapet på seg, og krevde kongedømmet etter Harald. Men den støtten han fikk, var ikke stor. Å drepe en mann om natten mens han sov var nidingsverk, å drepe en nær frende likeså. Få ville følge Sigurd, den vanlige reaksjonen var:

Enten var Harald bror din, og da er du en niding, eller han var det ikke, og da har du ingen rett til å være konge.

Sigurd måtte komme seg unna det forteste han vant. Med et lite følge dro han nordover, og gjorde opphold i fjordene underveis; der våget ikke folk annet enn å gi ham kongsnavn.

Men stormennene rundt Harald Gille hadde ikke til hensikt å gi fra seg styringsmakten. Alternativet til Sigurd Slembe var et nytt samkongedømme. De lot derfor Haralds frillesønn Sigurd kongehylle på Øyratinget, og på Borgartinget den ektefødte sønnen Inge, som var pukkelrygget og derfor hadde tilnavnet - krokrygg.

Sigurd Slembe fikk liten oppslutning også etter at han hentet Magnus Blinde ut av klosteret. Stormannskretsene rundt de 2 barnekongene slo seg sammen, og i slaget ved Holmengrå ved Hvaler høsten 1139 mistet Magnus livet, mens Sigurd ble tatt til fange og pint i hjel. Militæraksjonene mot Sigurd Slembe dannet opptakten til et mer varig samarbeid mellom stormennene rundt barnekongene, som nå fikk felles hird.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1103, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Ble konge sammen med sine brødre Øystein og Olav i 1103, da faren Magnus Berrføtt døde.

Ledet norsk korstog 1107-1108 sammen med Henrik 1. til Jorsal og var borte i 3 år. Han kjempet mot maurerne i Spania, og deltok i erobringen av Sidon.

Reiste hjem igjen via landeveien over Konstantinopel, Ungarn og Tyskland.

Sigurd hadde stor interesse for kirken, og innførte tiende, og opprettet Stavanger bispedømme i 1123.

Bygde kastell av stokkverk med vollgraver og ny kongsgård i Konghelle.

Sigurd ble enekonge i Norge etter broren Øysteins død i 1123.

Dro på straffeekspedisjon til Småland 1123 (Kalmarleidangen), der folk hadde tatt opp igjen den gamle troen og hadde hov hvor de blotet. Dette var den eneste leidangen kong Sigurd kalte ut mens han styrte.

Døde av sott i Oslo, begravet i steinveggen i Hallvardskirken.

Gift med,:

1. Bjadmynja, datter til kong Myrkjartan Tjalvason (Muircheartach) av Irland.

2. Malmfrid, datter til kong Harald Valdemarsson i Holmgard.

3. Kristin, datter til Knut Lavard.

Buried:
Sigurd Jorsalfarar ble gravlagt i den nybygde Hallvardkirken - lagt i steinveggen ute fra koret på sørsiden.

Sigurd married NN Muircheartachsdatter Ua Briain before 1103. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Sigurd married Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev between 1116 and 1120. Malmfrid (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born about 1105 in Kiev, Ukraina; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge; "Jarlsfrende".

Notes:

Occupation:
Åsulv Eiriksson jarlsfrende på Austrått, var sønn av Eirik Gryvel (Gryfill) og Torbjørg Åsulvsdatter, sønnedatter av Guttorm Åsulvsson på Rein i dennes ekteskap med Bergljot, en ætling av kong Magnus den gode. Åsulv Eiriksson var gift med Baugeid Jonsdatter, datter av Jon Sigurdsson på Austrått.
Jon Sigurdsson var gift med Sigrid Bårdsdatter til Rein, hertug Skules søster og den første abbedissen på Rein kloster. Jon og Sigrids eneste barn var datteren Baugeid Jonsdatter. Hun ble gift med Åsulv Eriksson.

Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods.

Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd.

Omkring år 1200 reiste Åsulvs slekt den kirke som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

Åsulv Eiriksson og Baugeid Jonsdatters barn var Steinar Herka Åsulvsson (1235–1263) som fulgte kong Håkon Håkonsson på Skottlandstoktet til Vesterhavet i 1263. Steinar var antagelig gift med Ragna Iversdatter Bjarkøy fra Bjarkøy i Troms. De fikk følgende barn:
1. Ægeleiv Steinarsdatter
2. Åsulv Steinarsson
3. Ivar Steinarsson

I den grad fødsel og dødsår stemmer oppnådde Åsulv Eiriksson en uvanlig høy alder for samtiden på 70 år.

Family/Spouse: Guttorm Austmannsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1181, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.
• Occupation: Bef 1194, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Birkebeinernes høvding.

Notes:

Occupation:
Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.

Occupation:
Han talte blant sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn.
Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve.
Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelag godtok Sverre.

Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre.
At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin søster Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard.

Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.

Inges saga skildrer Baard i meget alminnelige ord:
Han var meget rik, vakker å se til, saktmodig og stille og holdt seg vel.
Han nevnes ofte i Sverressaga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.

I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131-132.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334-335, Bind XIV (1940), side 22.
Cappelen's Norges Historie, Bind 3.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 832.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Buried:
Det står om Bård, at hans lik ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Cecilia Sigurdsdatter, "på Rein". Cecilia (daughter of Sigurd Haraldsen av Norge, "Sigurd 2") was born about 1155; died about 1186; was buried about 1186 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein". Ragnhild (daughter of Erling Alvsen på Kviden and NN Skårvangsole) was born about 1165 in Valdres, Oppland, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jon Asgautsen. Jon was born about 1140. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Åle Ivarsen Varg. Åle (son of Ivar Håkonsen) was born about 1110. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1142, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Født i Skottland, hentet og tatt til konge av trønderne på Øreting med rett til en tredjedel av riket.

I stadig strid med brødrene Sigurd og Inge.
Drept (i Ranafylket?) av sin svoger Simon Skalp, som var Inges mann, under flukt.

Skal være gravlagt der i Båhuslen.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Birgitta Haraldsdotter i Norge kallad Brigida Haraldsdatter, född efter 1130, död 1209, var en svensk drottning genom sitt äktenskap med kung Magnus Henriksson. Hon var frillodotter till kung Harald Gille av Norge.

Hennes mor är okänd, men det var troligen Tora Gudmundsdotter, med vilken Harald hade ett långvarigt förhållande och som också var mor till Sigurd Munn. Genom sitt äktenskap med Magnus Henriksson var hon svensk drottning 1160–1161. Efter hennes siste make Birgers död levde hon de sista åren av sitt liv i Riseberga kloster där hon även gravsattes.

Family/Spouse: Karl Suneson. Karl was born about 1110 in Uppsala, Uppsala län, Sverige; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]

Brigida married Magnus Henriksson av Sverige before 1160. Magnus (son of Henrik Svendsen and Ingrid Ragnvaldsdatter) was born before 1134; died in 1161. [Group Sheet] [Family Chart]

Brigida married Birger Bengtsson Brosa before 1174. Birger (son of Bengt Folkesson and NN Bjørnsdatter) died on 09 Jan 1202. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1136, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Sigurd ble valgt til konge av høvdingene i Trondheimen, falt i slag mot kong Inge og Gregorius Dagsson i Bergen 10 juni 1155.

Kong Sigurd var stor og sterk med et vakkert utseende (dog bortsett fra munnen), men han var også meget voldsom og hensynsløs, beretter sagaen.

Haraldssønnenes saga.

Harald Gille er drept av Sigurd Slembe. Året er 1136.

Snorre skriver:

1.
Dronning Ingerid og lendmennene og den hirden som kong Harald hadde hatt, ble enige om å få gjort i stand et snarseilende skip og sende det nord til Trondheimen for å gi melding om kong Haralds fall, og at trønderne skulle ta til konge Sigurd, sønn til kong Harald; han var da der nord og ble fostret hos Såda-Gyrd Bårdsson. Men dronning Ingerid reiste straks øst i Viken. Inge het en sønn til henne og kong Harald; han var til oppfostring der i Viken hos Åmunde, sønn til Gyrd Logbersesson. Da de kom til Viken, ble det stevnet Borgarting, og der ble Inge tatt til konge, da var han på det andre året. Åmunde og Tjostolv Ålesson og mange andre store høvdinger ble med på dette vedtaket.
Da disse tidender kom nord til Trondheimen at kong Harald var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Sauda-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger. Nesten hele folket gav seg under de to brødrene, og aller mest fordi deres far ble reknet for hellig. Landet ble tilsvoret dem på den måten at ingen skulle gi seg under noen annen mann så lenge noen av sønnene til kong Harald var i live.

2.
Sigurd Slembedjakn drog nord forbi Stad; men da han kom til Nordmøre, hadde det alt før ham kommet brev og kjenningstegn fra dem som hadde vært med på vedtaket om å gi seg under sønnene til kong Harald, så der ble han ikke mottatt, og han fikk ingen hjelp. Men siden han sjøl hadde få folk, bestemte de seg til å stevne inn i Trondheimen; for han hadde i forvegen sendt bud inn dit til dem som var venner med ham og kong Magnus, som var blitt blindet. Da han kom til kaupangen, rodde han opp i Nidelva og fikk båtfestene i land ved kongsgården, men de måtte dra seg unna igjen, for hele folket stod imot. Så la de til ved Holmen, og der tok de Magnus Sigurdsson ut av klosteret mot munkenes vilje; han hadde da alt latt seg vie til munk. Det er flere som sier at Magnus gikk med godvillig; men det ble sagt for å pynte på saken. Sigurd ventet at han skulle få flere folk med seg nå på grunn av dette, og det fikk han også; dette var straks etter jul.
Sigurd og mennene hans tok ut etter fjorden. Siden kom det flere etter dem; Bjørn Egilsson, Gunnar fra Gimsan, Halldor Sigurdsson, Aslak Håkonsson og brødrene Benedikt og Eirik og den hird som før hadde vært hos kong Magnus, og mange andre menn. De seilte med flokken sør forbi Møre og helt til Romsdalsfjorden. Der delte de hæren sin, og Sigurd Slembedjakn tok straks vest over havet om vinteren, men Magnus reiste til Opplanda da han ventet seg stor hjelp der, som han også fikk. Han var der på Opplanda om vinteren og hele sommeren og hadde da en stor hær. Men kong Inge fór med hæren sin imot, og de møttes der det heter Minne. Det ble et hardt slag, og kong Magnus hadde størst hær. Det er fortalt at Tjostolv Ålesson bar kong Inge i kjortelposen mens slaget stod på, og at han gikk under merket med ham, og at han kom i stor nød ved strevet og den strid han måtte stå i. Folk sier at da fikk kong Inge den vanhelse som han alltid hadde siden; ryggen fikk en krok, og den ene foten var kortere enn den andre og så veik at han var dårlig til å gå så lenge han levde. Etter hvert ble mannefallet størst blant kong Magnus' menn, og fremst i fylkingen falt disse: Halldor Sigurdsson og Bjørn Egilsson, Gunnar fra Gimsan og en stor mengde av hæren til Magnus, før han ville ta til flukt eller rømme unna.
Så sier Kolle:

I kamp du øst for Minne
kom, og kort tid etter,
herre, mat til ravnen
hæren gav med sverdhogg.
Før ringmilde fyrste
flykte ville, lå fallen
hele hirden på vollen.
(resten er gått tapt)

Derifra flyktet Magnus øst til Götaland og derifra til Danmark. På den tida var jarlen Karl Sonesson i Götaland; han var mektig og maktgrisk. Magnus Blinde og hans menn sa da når de kom i tale med høvdinger, at Norge ville være lett å vinne om noen store høvdinger ville gå mot det, fordi det ikke var noen konge over landet, og lendmennene hadde styringen der i riket. Og de lendmenn som først var tatt til å styre, de var nå uforlikte på grunn av avundsjuke. Men siden Karl jarl var maktgrisk og lett å overtale, samlet han en hær og rei vest til Viken, og mange folk ble skremt til å gi seg under ham.
Da Tjostolv Ålesson og Åmunde fikk greie på dette, fór de mot ham med det mannskap de fikk samlet, og de hadde med seg kong Inge. De møtte Karl jarl og gøtehæren øst i Krokaskogen og hadde der det andre slaget, og kong Inge fikk seier. Der falt Munån Ogmundsson, morbror til Karl jarl. Ogmund, Munåns far, var sønn til jarlen Orm Eilivsson og Sigrid, som var datter til jarlen Finn Arnesson. Astrid Ogmundsdotter var mor til Karl jarl. Mange falt på Krokaskogen, men jarlen flyktet østpå fra skogen. Kong Inge tok etter dem østover ut av sitt rike; gøtene hadde stor skam av ferden.
Så sier Kolle:

Fortelle jeg vil hvordan ravner
reiv i sår til gøter;
ørnen seg fylte med føde,
farget i blod ble sverdet.
Hærmenn som ufred voldte
velfortjent lønn for sin gjerning
på krokaskog måtte hente.
Din makt de lærte å kjenne.

3.
Magnus Blinde fór så til Danmark til Eirik Eimune, og der ble han godt mottatt. Han tilbød Eirik å følge ham til Norge om Eirik ville legge under seg landet og fare med en dansk hær til Norge. Og han sa at dersom han kom med en hærstyrke, torde ingen mann i Norge skyte et spyd imot ham. Kongen lot seg overtale og bød ut leidang; han fór med seks hundre skip nord til Norge, og Magnus Blinde og hans menn var med danekongen på denne ferden. Da de kom til Viken, fór de noenlunde rimelig og fredelig fram på østsida av fjorden; men da de kom med flåten til Tønsberg, var det en stor samling av lendmennene til kong Inge der. Vatnorm Dagsson, bror til Gregorius, var fører for dem. Da kunne danene ikke komme i land, og ikke fikk de ta seg vann; mange av dem ble drept. Da holdt de inn etter fjorden til Oslo, og der var Tjostolv Ålesson. Det er fortalt at de ville bære skrinet til Hallvard den hellige ut av byen om kvelden, og det gikk så mange menn under skrinet som kunne komme til, men de fikk ikke båret det lenger enn ut på kirkegolvet. Men om morgenen da de fikk se at en hær kom seilende inn mot Hovedøya, bar fire mann skrinet opp fra byen, og Tjostolv og alt byfolket fulgte med skrinet.

4.
Kong Eirik og hans menn gikk opp i byen, og noen satte etter Tjostolv og hans følge. Tjostolv skjøt ei pil på en mann som het Åskjell - han var kong Eiriks stavnbu - og traff ham i halsen, så odden stakk ut gjennom nakken. Tjostolv syntes han aldri hadde skutt et bedre skudd, for det var ikke noe bart sted på ham uten der. Skrinet til den hellige Hallvard ble flyttet opp på Romerike og var der tre måneder. Tjostolv reiste omkring på Romerike, og der samlet han folk om natta og kom ned til byen om morgenen. Kong Eirik lot sette ild på Hallvardskirken og mange andre steder i byen, og han brente opp alt rundt omkring. Så kom Tjostolv med en stor hær, men kong Eirik seilte da bort med flåten, og de kunne ikke komme i land noe sted på nordsida av fjorden for det mannskap som lendmennene hadde samlet. Overalt hvor de prøvde å gjøre landgang, ble det liggende igjen fem eller seks eller flere.
Kong Inge lå i Hornborusundene med en stor hær. Da kong Eirik fikk vite det, snudde han sør til Danmark. Kong Inge satte etter dem, og folkene hans tok fra dem alt det de kunne. Det sier folk at verre ferd har ingen gjort i annens konges rike med så stor hær. Kong Eirik var harm på Magnus og hans menn, og han syntes de hadde dradd spott over ham når de hadde fått ham til denne ferd. Han lovte nå at han aldri mer skulle være en slik venn mot dem som før.

5.
Den sommeren kom Sigurd Slembedjakn vestfra over havet til Norge. Da han fikk vite hvordan det hadde gått Magnus, hans frende, kunne han skjønne at da ville han få liten hjelp i Norge. Han seilte da utaskjærs hele vegen søe langs med landet og kom til Danmark. Han seilte inn i Øresund; men sør for Ærø møtte han noen vendersnekker og la til kamp mot dem og fikk seier. Han ryddet åtte snekker der og drepte mange menn og hengte noen. Han hadde også et slag mot venderne ved Møn og fikk seier. Så seilte han mot nord og la opp i Göta älv i det østre elveløpet og vant der tre skip fra Tore Kvinantorde og Olav, sønn til Harald Kesja, sin søstersønn. Olavs mor var Ragnhild, datter til kong Magnus Berrføtt. Han jagde Olav opp på land.
Tore var i Konghelle og hadde en hærstyrke der. Sigurd styrte dit, og de skjøt på hverandre, og det falt folk på begge sider, og mange ble såret. Sigurd og hans folk fikk ikke komme i land. Der falt Ulvhedin Saksolvsson, en nordlending (Nordlandet på Island), stavnbu til Sigurd. Så la Sigurd fra og seilte nord i Viken og rante mange steder. Han lå i Portør på Limgardsida og lå på lur der etter skip som fór til eller fra Viken, og rante dem. Tønsbergmennene sendte folk imot ham, og de kom uventet over Sigurd og hans folk mens de var på land og delte hærfanget. Noen kom på dem oppe fra land, og noen la seg med skipene tvers over havna utenfor. Sigurd sprang om bord på skipet sitt og rodde ut imot dem. Skipet til Vatnorm lå nærmest, og han lot ro akterover. Men Sigurd rodde ut ved sida av dem og kom seg unna med ett skip, men mange av mennene hans falt. Derfor ble dette diktet:

Vel verget seg ikke
Vatnorm i Portør.

6.
Sigurd Slembedjakn seilte siden sør til Danmark, og da druknet en mann av mannskapet, han som het Kolbein Torljotsson fra Batalden. Han var i etterbåten som var bundet til skipet, og de seilte i stor fart. Sigurd forliste da de kom sørpå, og om vinteren var han i Ålborg. Sommeren etterpå reiste han og Magnus nordover med sju skip, og de kom uventet til Lista om natta og la i land med skipene. Der var da Bentein Kolbeinsson, kong Inges hirdmann og en djerv og modig mann. Sigurd og hans folk gikk opp der i daglysingen og kom uventet over folkene på garden og ville sette ild på den. Bentein kom seg ut i et bur hærkledd og vel rustet med våpen, og stod innenfor døra med draget sverd og hadde skjoldet foran seg og hjelm på hodet, fullt ferdig til å verge seg. Døra var temmelig lav. Sigurd spurte hvorfor de ikke gikk inn; de svarte at ingen av dem hadde lyst til det. Mens de talte som best om dette, sprang Sigurd inn i huset forbi Bentein, som hogg etter ham, men ikke traff. Så vendte Sigurd seg mot ham, og de skiftet bare få hogg med hverandre før Sigurd drepte ham og bar hodet hans ut i handa. De tok alt det gods som var der på garden, og så gikk de ned til skipene.
Da kong Inge og hans venner og de to brødrene til Bentein, Sigurd og Gyrd Kolbeinsson, fikk høre at Bentein var drept, sendte kongen folk imot Sigurd og følget hans. Sjøl reiste han av sted og tok et skip fra Håkon Pålsson Pungelta, som var dattersønn til Aslak Erlingsson fra Sola og søskenbarn til Håkon Mage. Inge jagde Håkon opp på land og tok all ladningen. Men Sigurd Stork, sønn til Eindride i Gautdal, og Eirik Hæl, bror hans, og Andres Kjeldeskit, sønn til Grim fra Viste, kom seg unna inn i fjorden. Men Sigurd og Magnus og Torleiv Skjappe seilte nordover utaskjærs med fem skip til Hålogaland. Magnus var på Bjarkøy om vinteren hos Vidkunn Jonsson, men Sigurd hogg stavnene av skipet sitt, hogg hull i det og senket det innerst i Øksfjorden.
Om vinteren satt Sigurd i Tjeldsund på Hinnnøy, et sted som heter Gljuvrafjord. Innerst i fjorden er det en heller i berget. Der satt Sigurd om vinteren med sine menn, i alt tjue mann, og de satte noe for helleråpningen, så ingen kunne se inngangen fra fjæra. Mat fikk Sigurd den vinteren fra Torleiv Skjappe og Einar, sønn til Ogmund fra Sand og Gudrun, som var datter til Einar Arason fra Reykholar. Det blir fortalt at Sigurd den vinteren lot noen finner inne i fjorden bygge skuter for seg, og de skutene var bundet sammen med sener uten søm og de hadde vidjer istedenfor kne, og tolv mann rodde på hver side. Sigurd var hos finnene da de gjorde skutene. Finnene hadde øl der og gjorde gjestebud for ham. Siden kvad Sigurd dette:

Godt var det i gammen
da glade vi drakk,
og kongssønnen glad
fikk gå mellom benker.
Det skortet ikke gammen
ved gammensdrikken.
Menn gledet hverandre
som hvor som helst ellers.

Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet, som det er kvedet:

Få kan følge
furubåt håløygsk,
som bundet med sener
for seilet flyger.

Men om våren (1139) tok Sigurd og Magnus sørover med de to skutene som finnene hadde gjort. Da de kom til Vågan, drepte de der Svein prest og de to sønnene hans.

7.
Sigurd styrte så sør til Vikar og tok der til fange Vilhjalm Skinnare, som var lendmann til kong Sigurd, og dessuten Toralde Kjeft, og han drepte dem begge to. Så fór Sigurd sør langsmed landet og møtte så sør ved Bøle Styrkår Glæsirove, som kom fra kaupangen, og drepte ham. Men da Sigurd kom sør til Valsnes, møtte han Svina-Grim og lot hogge den høyre handa av ham. Derifra fór han sør til Møre utenfor Trondheimsfjorden og tok til fange der Hedin Hardmage og Kalv Kringleauge; han lot Hedin få gå, men de drepte Kalv. Kong Sigurd og Såda-Gyrd, hans fosterfar, fikk høre om hvordan Sigurd fór fram, og hva han tok seg til. Da sendte de folk ut for å leite etter ham; til førere satte de Jon Kada, sønn til Kalv den vrange, bror til Ivar biskop, og presten Jon Smyril.
De drog av sted på Reinen, som hadde 22 rom og seilte snarere enn andre skip. De fór ut for å leite etter Sigurd, men de fant ham ikke, og de kom tilbake med liten ære, for folk sier at de hadde nok sett ham, men torde ikke legge til. Sigurd fór sør til Hordaland og kom til Herdla. Der hadde Einar, sønn til Lakse-Pål, en gard, og han hadde nettopp reist inn i Hamarsfjorden til gangdageting. De tok alt det gods som var på garden, og et langskip på 25 rom, som Einar eide, og hans sønn, som var fire år gammel, og som lå hos en av arbeidsmennene hans. Somme ville drepe gutten, og somme ville ta ham med bort.
Arbeidsmannen sa til dem: Det blir ingen lykke for dere å drepe denne gutten, og ingen vinning om dere fører han bort. Dette er min sønn og ikke Einars.
På grunn av hans ord lot de gutten bli igjen, og så fór de bort. Da Einar kom hjem, gav han arbeidsmannen gods som var to øre gull verd, og takket ham for det han hadde gjort, og sa at han for alltid skulle være hans venn. Eirik Oddsson, som først skreiv ned denne hendingen, sier at han hadde hørt Einar Pålsson sjøl fortelle om den i Bergen.
Sigurd tok så sørover langsmed landet helt øst i Viken, og øst i Kville møtte han Finn Sauda-Ulvsson, som reiste rundt og krevde landskyld til kong Inge; de lot ham henge. Siden fór de sør til Danmark.

8.
Vikværinger og Bergensmenn sa at det var en skam at Sigurd og vennene hans satt rolig nord i kaupangen, enda hans fars banemenn seilte allfarvegen utenfor Trondheimsfjorden; men kong Inge og hans menn satt øst i Viken med all vågnaden og verget landet og hadde holdt mange slag. Da sendte kong Inge brev til kaupangen; disse ord stod i det: Kong Inge, sønn til kong Harald, sender Guds og sin hilsen til kong Sigurd sin bror, og til Såda-Gyrd, Ogmund Svifte, Ottar Birting og alle lendmennene, hirdmenn og huskarer og hele allmuen, rike og fattige, unge og gamle. Alle kjenner de vansker vi har, og likeså vår ungdom, at du er fem år gammel og jeg tre. Vi kan ikke komme noen veg dersom vi ikke får hjelp fra våre venner og gode menn. Nå synes jeg og mine venner at vi har de vanskeligheter og den nød som gjelder oss begge, nærmere på livet enn du og dine venner. Gjør du nå så vel at du farer til meg så snart og så mannsterk som du kan, og la oss to være sammen, hva det så hender. Nå er han vår beste venn, som rår til at vi er så godt forlikte som mulig og alltid holder sammen i alle måter. Men dersom du drar deg unna, og enda jeg ber deg inntrengende, lar være å komme som du før har gjort,da kan du vente deg at jeg vil fare imot deg med en hær, og så får Gud skifte mellom oss. For ikke kan vi lenger ha det så at vi sitter med stor kostnad og mye mannskap som trengs for ufreden, men du tar halvparten av all landskyld og andre inntekter i Norge. Lev i Guds fred. Da svarte Ottar Birting; han stod opp på tinget og talte:

9.
Kong Sigurd svarer sin bror, kong Inge, så, at Gud må lønne ham for hans gode hilsen og for det strev og den møye som du og dine venner i dette riket har hatt i den vanskelige stilling som vi har begge to. Men enda noe kan synes å være nokså stritt i kong Inges ord til kong Sigurd, hans bror, kan han likevel ha god grunn til det i mange måter. Nå vil jeg åpent si det jeg mener, og høre om kong Sigurd og de andre stormennene vil at du, kong Sigurd, skal ruste deg og den hær som vil følge deg, for å verge ditt land. Og far så mannsterk du kan, og så snart du kan, til kong Inge, din bror; og så får den ene hjelpe den andre i alt som det er nytte i, og den allmektige Gud hjelpe dere begge to. Nå vil jeg høre dine ord, konge. Peter, sønn til Sauda-Ulv, bar kong Sigurd på tinget, han som siden ble kalt for Peter Byrdesvein.
Da sa kong Sigurd: Det skal alle vite at om jeg skal rå, vil jeg fare til min bror Inge så snart jeg kan.
Så talte den ene etter den andre, og hver tok til på sin måte, men alle endte sin tale på samme vis som Ottar Birting hadde svart. Det ble da avgjort at de skulle samle en hær og fare øst i landet. Så reiste kong Sigurd øst i Viken og møtte der kong Inge, sin bror.

10.
Samme høst kom Sigurd Slembedjakn og Magnus Blinde sørfra Danmark med tretti skip, både daner og nordmenn; det var nær vinternatt. Da kongene og deres folk fikk greie på det, reiste de østover mot dem. De møttes i Hvaler ved Holmengrå dagen etter Martinsmesse på en søndag. Kong Inge og kong Sigurd hadde tjue skip, og alle var store. Der ble det et stort slag, men etter den første striden flyktet danene med atten skip sørover og hjem. Da ble skipene til Sigurd og Magnus ryddet. Da skipet til Magnus var nesten ryddet - han lå i køya si - tok Reidar Grjotgardsson, som hadde fulgt ham lenge og var hans hirdmann, kong Magnus i fanget og ville springe om bord på et annet skip. Da ble Reidar skutt med et spyd mellom herdene, tvers igjennom. Så blir det sagt at der fikk kong Magnus sin bane av det samme spydkastet, og Reidar falt baklengs på tiljene, og Magnus oppå ham. Det sier hver mann at de syntes han hadde fulgt sin herre vel og gjævt. Godt er det for hver den som får slik omtale!

Reidar bærer kong Magnus.
Der falt Lodin Saupprud fra Linnestad på skipet til kong Magnus, og Berse Tormodsson, stavnbu til Sigurd Slembedjakn, og Ivar Kolbeinsson og Hallvard Fæge, som var forromsmann hos Sigurd Slembedjakn. Det var denne Ivar som gikk inn til kong Harald og gav ham det første såret. Da falt det en stor del av hæren til Magnus og Sigurd, fordi Inges menn ikke lot noen komme unna som de kunne nå; men jeg nevner bare få ved navn. På en holme drepte de mer enn seksti mann. Der ble to islandske menn drept, Sigurd prest, sønn til Bergtor Måsson, og Klemet, sønn til Are Einarsson.
Ivar Skrauthanke, sønn til Kalv den vrange, han som siden ble biskop nord i Trondheimen og var far til Eirik erkebiskop, hadde alltid fulgt kong Magnus. Han kom seg om bord på skipet til Jon Kada, sin bror. Jon var gift med Cecilia, datter til Gyrd Bårdsson, og de var begge i hæren til kong Inge og kong Sigurd; Ivar kom seg med to andre menn opp på skipet til Jon; den ene var Arnbjørn Ambe, som siden ble gift med datter til Torstein i Audsholt, den andre var Ivar Staresson Dynta; han var bror til Helge Staresson og trøndsk på morsida, en særdeles vakker mann.
Da hærmennene fikk vite dette at de var der, tok de våpnene og gikk mot Jon og hans menn, og de laget seg til motstand, så det var nær på at hele hæren hadde kommet til å slåss. Men de ble forlikt slik at Jon skulle løskjøpe sin bror Ivar og Arnbjørn og bandt seg til å betale løsepenger for dem, men siden fikk han disse pengene ettergitt. Men Ivar Dynta ble ført på land og hogd ned, for Kolbeinssønnene Sigurd og Gyrd ville ikke ta imot penger for ham, fordi de holdt ham for å være medskyldig i drapet på Bentein, bror deres. Det sa Ivar biskop at han syntes var det verste som noen gang hadde hendt ham, da Ivar ble ført på land under øksa, og først vendte seg til dem og ønsket dem et gledelig gjensyn. Dette fortalte Gudrid Birgersdotter, søster til Jon erkebiskop, til Eirik Oddsson, og hun sa at hun hadde hørt Ivar biskop si det.

11.
Trond gjaldkere het en mann som førte et skip i flåten til Inge. Nå var det kommet til det at Inges menn rodde i småbåter etter dem som lå og svømte, og de drepte alle de fikk tak i. Sigurd Slembedjakn sprang over bord da skipet hans var ryddet, og han kastet av seg brynja under vannet, så svømte han med skjoldet over seg. Noen menn fra Tronds skip tok en mann som lå og svømte og ville drepe ham. Men han bad for seg og sa at han kunne si dem hvor Sigurd Slembe var, og det gikk de med på. Men skjold og spyd og døde menn og klær fløt vidt og bredt rundt om skipene. Der kan dere se, sa han, at det flyter et rødt skjold; under der er han. Så rodde de dit og greip ham og førte ham til Tronds skip, og Trond sendte bud til Tjostolv og Ottar og Åmunde.
Sigurd Slembe hadde hatt ildtøy på seg, og knusken var inne i et valnøttskall, som det var støpt voks utenpå. Dette blir nevnt fordi folk syntes det viste slik omtanke at han stelte med det slik at det aldri kunne bli vått. Skjoldet hadde han over seg da han svømte, for da kunne ingen vite om det var hans skjold eller et annet, da det fløt så mange skjold på sjøen. De sa at de aldri ville ha funnet ham om det ikke var blitt sagt til dem hvor han var.
Da Trond kom til lands med ham, ble det sagt til hærmennene at han var fanget, og hele hæren satte i gledesrop.
Da Sigurd hørte det, sa han: Mang en vond mann blir glad her ved mitt hode i dag.
Så gikk Tjostolv Ålesson bort dit han satt og strøk av hodet på ham ei silkelue som var prydet med gullband og sa: Hvorfor var du så djerv, du trellesønn, at du torde kalle deg sønn til kong Magnus?
Han svarte: Ikke trenger du å likne min far med en trell, for din far var lite verdt mot min far.
Hall, som var sønn til legen Torgeir Steinsson, og var hirdmann hos kong Inge, var til stede da dette gikk for seg. Han fortalte det til Eirik Oddsson, som skreiv ned det som ble fortalt; Eirik skreiv den boka som blir kalt Ryggjarstykke; i den boka blir det fortalt om Harald Gille og hans to sønner og om Magnus Blinde og om Sigurd Slembe helt til deres død. Eirik var en kyndig mann, og han var lenge i Norge den tida. Noe av det som ble fortalt, skreiv han ned slik som det ble sagt ham av Håkon Mage, lendmann til Haraldssønnene. Håkon og sønnene hans var med i alle disse stridigheter og tiltak. Eirik nevner flere som fortalte ham om disse hendingene, kyndige og pålitelige menn, som var til stede, så de hørte og så det som gikk for seg. Og noe skreiv han etter det som han sjøl hadde sett eller hørt på.

12.
Hall forteller det slik at høvdingene ville la ham drepe med én gang. Men de som var hardest, og syntes de hadde grunn til å hevne på ham den skadede hadde lidd, fikk satt igjennom at han skulle pines; blant dem ble nevnt Benteins brødre, Sigurd og Gyrd Kolbeinssønner, og Peter Byrdesvein, som ville hevne sin bror Finn. Men høvdingene og de fleste andre gikk bort. De knuste legger og armer på ham med øksehamrer, og så sleit de av ham klærne og ville flå ham levende; de kløvde huden på hodet hans, men kunne ikke gjøre mer fordi han blødde så. Da tok de skinnsveper og slo ham sålenge at huden var helt av som han skulle være flådd. Og så tok de en stokk og dunket ham i ryggen så ryggraden ble knekt. Deretter slepte de ham til et tre og hengte ham og hogg siden av ham hodet og drog bort kroppen og grov den ned i ei steinrøys.

Sigurd Slembe hudflettes.
Det sa alle, både venner og uvenner, at ingen i manns minne hadde vært hævere i alle deler enn Sigurd, men han hadde ulykke med seg i noen ting. Så sa Hall at han talte lite da han ble pint, og at han bare svarte med få ord om noen talte til ham. Hall fortalte også at han gav seg ikke mer enn om de hadde slått på stokk og stein. Og det la han til at en fullgod og hardfør kar kunne en kalle den mann som tålte pinsler så godt at han ikke åpnet munnen eller bare gav seg lite. Om Sigurd sa han at han aldri skiftet mæle under pinselen, og at han talte likeså lett som når han satt inne på ølbenken; han talte verken høyere eller lavere eller mer skjelvende enn hans vane var. Han talte helt til han døde, og han sang tredjeparten av Psalterium, og til det, syntes Hall, skulle det større utholdenhet og styrke enn andre menn har.
Den presten som hadde kirke nær ved, lot Sigurds lik føre dit til kirken. Denne presten var en venn av Haraldssønnene. Da dette spurtes, ble de harme på ham og førte liket tilbake dit det hadde ligget før, og presten måtte betale bot for det. Men Sigurds venner kom siden sørfra Danmark og hentet liket med skip og førte det til Ålborg og gravla det ved Mariakirken der i byen. Dette fikk Eirik Oddson fortalt av Kjetil prost, som hadde under seg Mariakirken, at Sigurd var gravlagt der. Tjostolv Ålesson lot føre kong Magnus' lik til Oslo, og han ble gravlagt ved Hallvardskirken ved siden av sin far, kong Sigurd. Lodin Saupprud førte de til Tønsberg, men alle de andre ble gravlagt der på stedet.

13.
Da Sigurd og Inge hadde styrt Norge i seks år, kom Øystein vestfra Skottland om våren. Han var sønn til Harald Gille. Arne Sturla og Torleiv Brynjolvsson og Kolbein Ruga hadde reist vest over havet etter Øystein, og de fulgte ham til landet og seilte straks nord til Trondheimen. Trønderne tok imot ham, og han ble tatt til konge på Øreting i gangdagene, slik at han skulle ha tredjeparten av Norge med brødrene sine. Da var Sigurd og Inge øst i landet. Nå gikk det bud mellom kongene, og de ble forlikt så at Øystein skulle ha tredjeparten av riket. Øystein tok ingen gudsdom for å vise hvem hans far var, men folk trodde det som kong Harald hadde sagt om det. Mor til Øystein het Bjadok, og hun fulgte med ham til Norge.

14.
Magnus het den fjerde sønnen til kong Harald; han ble fostret hos Kyrpinge-Orm. Han ble også tatt til konge og hadde sin del av landet. Magnus var skrøpelig i føttene; han levde bare kort tid og døde sottedød.
Einar Skulason taler om ham:

Gull til menn gir Øystein
egge til kamp gjør Sigurd.
Inge lar våpen synge,
skape fred gjør Magnus.
Aldri har fire brødre
bedre enn de levd på jorda.
Den herlige konges sønner
i blod skjoldene farger.

Etter kong Harald Gilles fall ble dronning Ingerid gift med Ottar Birting. Han var lendmann og en stor høvding, trøndsk av ætt. Han var en sterk støtte for kong Inge så lenge han var barn. Kong Sigurd var ikke noe større venn med ham, for han syntes han alltid holdt med Inge, sin stesønn. Ottar Birting ble drept nord i kaupangen av en drapsmann en kveld han skulle gå til aftensang. Da han hørte kvinet av hogget, løftet han handa og kappa imot fordi han trodde det ble kastet en snøball på ham, slik som unge gutter har moro av å gjøre. Han falt for hogget. I det samme kom Alv Rode, sønn hans, gående inn på kirkegården; han så at faren falt, og likeså at den mann som hadde drept ham, sprang øst om kirken. Alv sprang etter ham og drepte ham ved sanghushjørnet. Folk sa at han hadde hevnet seg godt, og han ble reknet for mye gjævere mann enn før.

Alv Rode hevner sin fars død.

15.
Kong Øystein Haraldsson var inne i Trondheimen da han fikk høre om Ottars fall. Han stevnte til seg en bondehær, og så tok han ut til byen og hadde mange folk. Men Ottars frender og andre venner la mest skylden på kong Sigurd for drapet. Han var i kaupangen da, og bøndene var sterkt oppøst imot ham. Kongen bød gudsdom for seg og bandt seg til jernbyrd, som skulle sanne at han var uskyldig, og på det vilkåret ble det forlik. Kong Sigurd reiste så sør i landet, men det ble aldri til noe med denne gudsdommen.

16.
Dronning Ingerid fikk en sønn med Ivar Sneis; han het Orm og ble siden kalt kongsbror. Han var en vakker mann og ble en stor høvding, slik som det vil bli omtalt siden. Dronning Ingerid ble gift med Arne på Stårheim, som siden ble kalt kongsmåg. Deres barn var Inge, Nikolas (biskop i Oslo 1190-1225), Filippus i Herdla, og Margret, som først var gift med Bjørn Bukk og siden med Simon Kåresson.

17.
Erling het sønn til Kyrpinge-Orm og Ragnhild, som var datter til Sveinke Steinarsson. Kyrpinge-Orm var sønn til Svein, som var sønn til Svein Erlendsson fra Gjerde. Orms mor var Ragna, datter til jarlen Orm Eilivsson og Sigrid, som var datter til jarlen Finn Arnesson. Orm jarls mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Erling var en klok mann, og han var en god venn til kong Inge. Med hans samtykke fikk Erling Kristin, datter til kong Sigurd (Jorsalfare) og dronning Malmfrid. Erling hadde gard på Støle i Sunnhordland. Erling fór fra landet og med ham Eindride Unge og flere lendmenn, og de hadde et vakkert mannskap. De hadde rustet seg til Jorsalferd og fór vestover havet til Orknøyene. Derfra fikk de følge med Ragnvald jarl, som ble kalt Kale, og med Vilhjalm biskop. I alt hadde de femten langskip da de seilte fra Orknøyene, og så seilte de til Suderøyene og derfra vest til Valland, og siden den veg som kong Sigurd Jorsalfare hadde tatt, ut til Norvasund, og de herjet vidt og bredt i det hedenske Spania. Kort etter at de hadde seilt gjennom sundet, skilte Eindride Unge og de som fulgte ham, seg fra dem med seks skip, og nå fór de hver for seg.
Ragnvald og Erling Skakke støtte på en dromund i sjøen, og de la til med ni skip og sloss med dem. (Mer utførlig om dette i orknøyingenes saga). Til slutt la de snekkene under dromunden; da kastet hedningene ned på dem både våpen og stein og gryter fulle med kokende bek og olje. Erling lå nærmest dem med sitt skip. Da hogg Erling og hans folk huller i dromunden, noen nede i vannet og noen oppe på sidene, så de kunne gå inn gjennom dem.
Så sier Torbjørn Skakkeskald i Erlingsdråpa:

Med økse-egger hogde
uredd djerve nordmenn
hull på nye skipet
i sida dypt under vannet.
Krigerne på skipet
så det lure påfunn.
Løs ble slått med våpen
skansene på skipet.

Audun Raude het den mann som først gikk opp på dromunden; han var stavnbu hos Erling. De vant dromunden og drepte mange menn, tok så en mengde gods der og vant en herlig seier. Ragnvald jarl og Erling Skakke kom på denne ferden til Jorsalaland og ut til Jordanelva. Så vendte de først tilbake til Miklagard, der lot de skipene bli igjen, fór så landvegen hjem og hadde en heldig reise helt til de kom til Norge; det gikk stort ord om denne ferden. Erling gjaldt nå for å være mye gjævere mann enn før, både på grunn av denne reisa og på grunn av sitt giftermål. Han var dessuten en klok mann, rik, ættstor og veltalende. Nå holdt han seg mest til venns i alle ting med kong Inge av de brødrene.

18.
Kong Sigurd rei på veitsle øst i Viken med hirden sin; da rei han forbi garden til en mektig mann som het Simon. Da kongen rei gjennom garden, hørte han inne i et hus en som sang så fagert at han syntes det var et under å høre. Han rei bort til huset og fikk se at der inne stod ei kvinne ved ei kvern, og hun sang så vakkert mens hun malte. Kongen steig av hesten og gikk inn til kvinna og la seg med henne. Da kongen fór bort, fikk Simon bonde greie på det ærend kongen hadde vært der i. Hun het Tora og var i tjeneste hos Simon bonde. Nå lot Simon gi akt på hennes tilstand, og ei tid etterpå fødte hun et barn. Det var en gutt, og han fikk navnet Håkon og ble reknet for å være sønn til kong Sigurd. Håkon vokste opp der hos Simon Torbergsson og Gunnhild, kona hans. Der vokste også Ånund og Andres opp, sønnene til Simon; de og Håkon holdt så mye av hverandre, at ikke noe annet enn døden kunne skille dem.

Kong Sigurd lytter til kvinnesang utenfor huset.

19.
Kong Øystein Haraldsson var en gang øst i Viken nær landegrensa; han var uenig med bøndene i Ranrike og på Hisingen. De samlet seg imot ham, og han holdt slag med dem og vant seier. De kjempet et sted som heter Leikberg. Han brente vidt og bredt på Hisingen. Siden gav bøndene seg under ham og betalte store bøter, og kongen tok gisler av dem.
Så sier Einar Skulason:

For vikverjers verk
gav kongen sterk
en lønn som de
måtte finne seg i.
De i redsel gikk
før fred de fikk.
Han bot la på,
tok gisler så.
Kongen og hans hær
ved Leikberg nær
til kamp gikk fram,
folk roser ham.
Rener fort
rømte bort.
De gav sin nød
det kongen bød.

20.
Kort etter gav kong Øystein seg på ferd vest over havet og seilte til Katanes. Han fikk vite at jarlen Harald Maddadsson lå i Torså. Han la til med tre småskuter og kom uventet over ham. Jarlen hadde et skip på tretti rom og åtti mann på det; men da de ikke hadde ventet kamp, kom kong Øystein og hans menn straks opp på skipet, de fanget jarlen og tok ham med seg på sitt skip. Han løste seg ut med tre mark gull, og med det skiltes de.
Så sier Einar Skulason:

Åtti menn var samlet
med Maddads sønn den djerve
da mektige ørnemetter
la ut til kamp med hærskip.
Med skuter tre tok jarlen
sjøkongen til fange.
Den djerve hærfører siden
gav hodet til kjekke fyrste.

Kong Øystein seilte derifra søretter øst for Skottland og la til i en kjøpstad i Skottland som heter Apardjon og drepte mange menn der og herjet byen.
Så sier Einar Skulason:

I Apardjon falt
folket, hørte jeg, alt.
Freden tok slutt
sverdene ble brutt.

Det andre slaget holdt han sør ved Hjartapoll mot en hær av hestfolk, som han dreiv på flukt; der ryddet de noen skip. Så sier Einar:

Kongssverdet beit,
så blodstrøm rant heit.
Hird stred i samhold
sør ved Hjartapoll.
Blodet hett
gjorde ravnen mett.
Da anglerskip han vant,
blodstrøm større rant.

Deretter seilte han videre sør i England og holdt det tredje slaget ved Hvitaby og fikk seier, men brente byen.
Så sier Einar:

Kongen gikk på ny
i kamp ved Hvitaby.
Sverdsangen klang,
skjoldene sprang.
Ulven drakk blod;
høyt ilden stod
om hus og borg,
så fienden fikk sorg.

Etter dette herjet han vidt og bredt omkring i England; den gang var Stevne (Stefan av Blois) konge i England. Dernest holdt kong Øystein slag med noen ryttere ved Skarpeskjær.
Så sier Einar:

I pileregn lei
kongen fant vei
gjennom skjoldkyndig hær
ved Skarpeskjær.

Dernest kjempet han i Pilavik og fikk seier. Så sier Einar:

Kongen rødfarget sverd;
så sleit ulveferd
bymenns lik
i Pilavik.
Ved Vestersalt
voldte han at alt
Langetun brant;
sverd pannen fant.

Der brente de Langetun, en stor by, og folk sier at den byen ikke har kunnet komme seg opp igjen siden. Etter dette fór kong Øystein bort fra England og om høsten tilbake til Norge; folk dømte svært ulikt om denne ferden.

21.
Det var god fred i Norge i førstningen av Haraldssønnenes dager, og de holdt sammen så noenlunde så lenge de gamle rådgiverne levde. Så lenge Inge og Sigurd var barn, hadde de én hird sammen; men Øystein én alene, for han var fullvoksen mann. Men da de var døde, de som hadde vært rådgivere for Inge og Sigurd under oppveksten - Så da Gyrd Bårdsson, Åmunde Gyrdsson, Tjostolv Ålesson, Ottar Birting, Ogmund Svifte og Ogmund Denge, bror til Erling Skakke - Erling sjøl hadde folk bare liten vørnad for så lenge Ogmund levde - da hadde Inge og Sigurd ikke lenger hird i lag. Da fikk kong Inge sin beste støtte i Gregorius, sønn til Dag Eilivsson og Ragnhild, som var datter til Skofte Ogmundsson. Gregorius var rik på gods, og han var en framifrå dugelig mann. Han ble formann for landsstyringen sammen med kong Inge, og av kongen fikk han lov til å ta av hans eiendom så mye han ville.
Kong Sigurd ble en villstyring og uvøren i alle deler, så snart han vokste opp. Slik var Øystein også, likevel var han da noe rimeligere, men svært pengekjær og egennyttig var han. Kong Sigurd ble en stor og sterk mann og hadde et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig. Det nevner Einar Skulason:

Sigurd, han som farger
sverd i blod, står over
andre i å tale.
Unt har Gud ham seier.
Når raumekongen myndig
røsten løfter til tale,
andre menn må tie,
ære får gladmælt konge.

22.
Kong Øystein var svarthåret og mørklett, litt over middelshøy, en klok og skjønnsom mann. Men det drog mest makten bort fra ham at han var egennyttig og pengekjær. Han var gift med Ragna, datter til Nikolas Måse.
Kong Inge hadde det vakreste ansikt, han hadde gult hår; det var temmelig tynt og svært krøllet. Han var liten av vekst og kunne snaut gå alene, så vissen var den ene foten hans, og han hadde en pukkel både på ryggen og på brystet. Han var blid og vennlig mot sine venner, gavmild på gods, og lot høvdingene rå mye med i landsstyringen; han var vel likt blant allmuen, og alt dette drog makt og mye folk til ham.
Brigida het ei datter til kong Harald Gille; hun var først gift med sveakongen Inge Hallsteinsson (?), og siden med jarlen Karl Sonesson (?) og så med sveakongen Magnus. Til sist ble hun gift med jarlen Birger Brosa. De hadde fire sønner, Filippus jarl, Knut jarl, Folke og Magnus. Døtrene deres var Ingegjerd, som ble gift med sveakongen Sørkve, deres sønn var Jon konge, og Kristin og Margret. Maria het ei anna datter til Harald Gille; hun var gift med Simon Skalp, sønn til Hallkjell Huk; deres sønn het Nikolas. Margret het den tredje dattera til Harald Gille; hun var gift med Jon Hallkjellsson, bror til Simon. Imellom disse brødrene hendte det mangt som det kom uenighet av; men jeg vil bare tale om det som jeg synes førte til de største hendinger.

23.
Kardinalen Nikolas (Nicolaus Brekespear) fra Roma kom til Norge i Haraldssønnenes dager, og paven hadde sendt ham til Norge. Kardinalen var harm på Sigurd og Øystein, og de ble nødt til å forlike seg med ham. Men han var overmåte vennlig mot Inge og kalte ham sin sønn. Da de alle var forlikte med ham, gav han samtykke til at Jon Birgersson ble satt til erkebisp i Trondheimen, og han gav ham det klede som heter pallium, og han sa at erkebispestolen skulle være i Nidaros ved Kristkirken, der kong Olav den hellige hviler; men før hadde det bare vært lydbisper i Norge.
Kardinalen fikk vedtatt at ingen mann skulle ha lov til å gå med våpen i kjøpstedene så nær som de tolv mann som skulle følge kongen. På mange måter fikk han bedret sedene blant folket i Norge mens han var der i landet. Ikke har det kommet noen utlending til Norge, som alle mennesker satte så høyt, eller som har hatt så mye å si hos folk, som han. Han reiste sørover med store vennegaver, og han sa at han alltid ville være nordmennenes beste venn. Da han kom sør til Roma, døde brått han som var pave før (Anastasius IV), og hele folket i Roma ville ta Nikolas til pave; så han ble vigd til pave med navnet Adrianus (Hadrian IV). Så sier de som i hans tid kom til Roma, at aldri hadde han så viktige saker å tale med andre menn om han ikke alltid først talte med nordmennene når de ville tale med ham. Han var ikke lenge pave (1154-1159); nå blir han reknet som hellig.

24.
I Harald Gilles sønners dager hendte det at en mann som het Halldor, kom ut for venderne, og de tok ham og lemlestet ham. De skar hull på strupen og drog ut tunga og skar av tungerota. Siden drog han til den hellige kong Olav, vendte hugen sin fast til den hellige mann og gråt mye og bad kong Olav gi ham mål og helse. Da fikk han mål og miskunn av denne gode kongen og ble straks hans tjenestemann for alle sine livsdager, og han ble en ypperlig og trofast mann. Dette jærtegn hendte en halv måned før den seinere Olavsmesse på den dag da kardinal Nikolas steig i land i Norge (20. juli 1152 eller 1153).

25.
Det var to brødre på Opplanda, ættstore og rike menn. Einar og Andres, sønner til Guttorm Gråbarde og morbrødre til kong Sigurd Haraldsson; der hadde de sin odel og all sin eiendom. De hadde ei søster som var svært vakker, men hun var ikke varsom nok for vondt folks snakk, som det viste seg siden. Hun var hyggelig og vennlig mot en engelsk prest, som het Rikard, og som oppholdt seg der hos brødrene hennes. Hun gjorde ham mangt til vilje og gjorde ofte godt imot ham av godvilje. Da gikk det ikke bedre enn at det kom ut stygge ord om denne kvinna. Siden da saken var kommet på folkemunne, gav alle presten skylden, og det gjorde også brødrene hennes. Så snart de ble var dette, sa de det til folk at det var rimeligst å legge skyld på ham på grunn av det store vennskap som hadde rådd mellom ham og deres søster. Dette ble nå til stor ulykke for dem, som ventelig var, da brødrene tidde still om sin lønnlige list og ikke lot seg merke med noe.
Men en dag kalte de presten til seg; han ventet seg ikke annet enn godt av dem. De lokket ham hjemmefra med seg og sa at de skulle til en annen bygd og greie med noe som var nødvendig for dem, og de bad ham følge med. De hadde med seg en av tjenerne sine, som kjente til deres planer. De fór i båt langsmed stranda opp etter en innsjø som heter Rond, og de gikk i land ved et nes som heter Skiftesand. Der gikk de opp på land og holdt leik en stund. Så gikk de til et sted der ingen så dem, og så bad de tjenestekaren å gi presten et slag med øksehammeren. Han slo til ham så han lå i svime.
Da han kom til seg sjøl igjen, sa han: Hvorfor skal dere fare så hardt med meg i leiken?
Da svarte de: Om så ingen sier deg det, så skal du nå få kjennehva du har gjort, og så kom de med beskyldningene mot ham. Han nektet og bad Gud og den hellige kong Olav dømme dem imellom.
Nå knuste de den ene leggen på ham, og så slepte de ham mellom seg til skogen og bandt hendene hans bak på ryggen. Deretter la de et reip om hodet på ham og et bord under akslene og hodet og satte i en pinne, som de strammet reipet med. Så tok Einar en treplugg og satte på øyet til presten, og tjeneren hans stod ved sida og slo på den med øksa, og sprengte øyet så det straks falt ned i skjegget. Og så satte han trepluggen på det andre øyet og sa til tjeneren: Slå ikke fullt så hardt! Han gjorde så; da glapp pluggen av øyesteinen og sleit øyelokket fra. Så tok Einar øyelokket med handa og holdt det opp, og så at øyesteinen ennå var på plass. Da satte han pluggen ute ved kinnet, og tjeneren slo så; da sprang øyesteinen ned på kinnbeinet der det var høyest. Siden åpnet de munnen på ham og tok tunga og drog den ut og skar den av, og så løste de hendene hans og hodet.
Så snart han kom til seg sjøl igjen, da kom det for ham at han skulle legge øyesteinene på plass oppe ved brynene, og han holdt på dem med begge hender så godt han kunne. Så bar de ham til båten og fór til en gard som heter Sæheimrud og gikk i land der. De sendte en mann opp til garden for å si at det lå en prest der i båten ved stranda. Mens mannen som de hadde sendt av sted, var borte, spurte de om presten kunne tale, og han bladret med tunga og ville prøve å tale. Da sa Einar til broren: Om han kommer seg, og tungestubben gror til, er jeg redd han kommer til å tale. Så klipte de tungestubben av ham med ei tang, og så drog de i den og skar to ganger ned i den og tredje gangen ned i tungerota, og så lot de ham ligge der halvdød.
Kona der på garden var fattig, men likevel gikk hun straks ut sammen med dattera, og de bar ham hjem til hus i kappene sine. Så gikk de og hentet en prest; da han kom dit, bandt han om alle sårene på ham, og de prøvde å hjelpe ham så godt de kunne. Slik lå han der nå, den sårede presten, ynkelig tilredt, men han satte sin lit til Guds miskunn og mistvilte aldri; enda han var målløs, bad han til Gud i tankene og med et sorgfullt hjerte, og mer og mer tillitsfullt dess sjukere han ble. Han vendte også hugen til den milde kongen, Olav den hellige, Guds herlige venn; han hadde før hørt mangt fortelle om hans mektige gjerninger, og han trodde derfor så mye fastere av hele sitt hjerte på hjelp fra ham i sin nød. Da han lå der lam og helt maktløs, gråt han sårt og ynket seg og bad med sårt hjerte den herlige kong Olav om hjelp.
Etter midnatt sovnet presten så såret han var; da syntes han å se at en gjæv og gild mann kom til ham og sa: Ille er du nå medfart, Rikard lagsfelle; jeg ser at nå makter du ikke mye. Han syntes at han sa ja til det.
Da sa han til ham: Du trenger miskunn.
Presten svarte: Jeg kunne trenge miskunn fra Gud den allmektige og fra kong Olav den hellige.
Han svarte: Det skal du få også. Så tok han i tungestubben til presten og halte så hardt i den at det gjorde vondt, etterpå strøk han med handa si over øynene på ham og over foten og andre lemmer som var såret. Da spurte presten hvem det var.
Mannen så på ham og sa: Olav er her, nord fra Trondheimen. - og så forsvant han, men presten våknet helt frisk og tok straks til å tale. Sæl er jeg nå, sa han, Gud være takk og den hellige kong Olav; han har gitt meg helsa igjen. Og så ille han før var medfaren, likeså brått fikk han hjelp for sin ulykke; og han kjente det som han verken hadde vært såret eller sjuk, tunga var hel, begge øynene var kommet i lag, beinbruddene hadde grodd sammen, og alle andre sår hadde grodd eller var frie for verk, og han hadde fått den beste helse. Men til tegn på at øynene hadde vært utstukket, grodde det et hvitt arr på hvert øyelokk, for at en kunne se den gjæve konges herlighet på denne mannen som hadde vært så ynkelig tilredt.

26.
Øystein og Sigurd var blitt uforlikte fordi kong Sigurd hadde drept en hirdmann for kong Øystein, Harald den vikværske som hadde hus i Bergen, og en til, presten Jon Tapard, sønn til Bjarne Sigurdsson. Derfor avtalte de forliksstevne med hverandre om vinteren på Opplanda. De to satt lenge i samtale, og det ble til slutt avtalt at alle brødrene skulle møtes i Bergen sommeren etter. Det var med i deres avtale at de skulle være enige om at kong Inge skulle ha bare to eller tre garder og så stor eiendom ellers at han kunne ha tretti mann omkring seg, og de syntes at han ikke så ut til å ha god nok helse til å være konge.
Inge og Gregorius fikk høre om dette, og de reiste til Bergen med mange menn. Sigurd kom litt etterpå , og han hadde mye mindre folk. Da hadde Inge og Sigurd vært konger over Norge i nitten år. Øystein kom siden østfra Viken, men de andre to kom nordfra. Da lot kong Inge blåse til tings på Holmen,og der kom Sigurd og Inge med mye folk. Gregorius hadde to skip og godt og vel nitti mann, som han holdt på egen kostnad. Han holdt huskarene sine bedre enn andre lendmenn gjorde, for han drakk aldri i skytninger uten at alle huskarene drakk med ham. Han gikk med forgylt hjelm til tinget, og alle hans menn var hjelmkledde. Kong Inge stod opp og sa til mennene hva han hadde hørt om hvordan brødrene ville ordne det med ham, og han bad om hjelp. Hele mengden gav gode tilrop til talen hans, og de sa de ville følge ham.

27.
Da stod kong Sigurd opp og talte; han sa det var usant det som Inge beskyldte dem for, og at det var Gregorius som fant på slikt. Han sa at det skulle ikke vare lenge før de fikk et slikt møte - dersom han fikk rå - at han skulle få støtt ned den forgylte hjelmen; han sluttet talen sin med å si at ikke skulle de leve lenge begge to. Gregorius svarte og sa at han tenkte at han ikke skulle trenge å lengte så etter et møte, for han var ferdig. Få dager etterpå ble en av huskarene til Gregorius drept ute på stretet, og drapsmannen var en av huskarene til kong Sigurd. Da ville Gregorius gå på kong Sigurd og mennene hans, men kong Inge og mange andre menn rådde fra.
Da Ingerid, mor til kong Inge, gikk fra aftensang, fant hun et sted Sigurd Skrudhyrna liggende drept. Han var hirdmann hos kong Inge og så gammel at han hadde tjent mange konger. Drapsmennene var kong Sigurds menn, Hallvard Gunnarsson og Sigurd, sønn til Øystein Travale, og folk beskylte Sigurd for å stå bak. Da gikk Ingerid med en gang til kong Inge og sa til ham at han kom til å være en liten konge lenge når han ikke ville gjøre noe ved det at hirdmennene hans ble drept, den ene etter den andre, liksom svin. Kongen ble harm over hennes klander, og mens de trettet om det, kom Gregorius gående inn i hjelm og brynje og bad kongen ikke bli harm, og han sa at det var sant det hun sa. Her er jeg kommet og vil hjelpe deg, dersom du vil gå imot kong Sigurd, og her er mer enn hundre mann ute i gården, huskarene mine, hjelmkledde og brynjekledde, og vi skal gå imot fra den kanten som andre synes er farligst.
De fleste rådde fra, og sa at Sigurd nok ville gi bot for ugjerningen. Da Gregorius skjønte at planen holdt på å gå over styr, sa han til kong Inge: Slik plukker de deg; for kort tid siden drepte de en huskar for meg og nå en hirdmann for deg; og de vil nok felle meg eller en annen lendmann som de mener du vil lide mye ved å miste, når de ser at du ikke gjør noe ved det; og så tar de fra deg kongedømmet når vennene dine er tatt. Hva så de andre lendmennene dine vil gjøre, så vil jeg ikke vente på å bli hogd ned som et naut, og nå i natt skal Sigurd og jeg gjøre en handel som får gå som den kan. For det første er det låkt med deg for din vanhelse, og dessuten tror jeg du har liten vilje til å holde oppe vennene dine. Men nå er jeg fullt ferdig til å gå mot Sigurd herfra , for her ute er merket mitt. Kong Inge stod opp og bad om å få hærklærne sine, og bad hver mann som ville følge ham, å gjøre seg istand; og han sa at det nyttet ikke å rå ham fra; han hadde veket unna lenge, men nå fikk stålet avgjøre saken mellom ham og Sigurd.

Dronning Ingerid og Gregorius egger kong Inge.

28.
Kong Sigurd satt og drakk i gården til Sigrid Sæta. Han rustet seg, men tenkte at det ikke ville bli noe av med angrepet. Da kom de imot gården, kong Inge ovenfra Smedbuene, Arne kongsmåg ute fra Sandbru, Aslak Erlendsson fra gården sin, men Gregorius fra stretet, og derfra mente de det var farligst å gå fram. Sigurd og hans folk skjøt mye fra loftsgluggene, og de brøt ned ovnene og kastet steinene på dem. Gregorius og mennene hans brøt opp gårdsporten, og der i porten falt en av kong Sigurds menn, Einar, sønn til Lakse-Pål; Hallvard Gunnarsson falt også, men han ble skutt inne på loftet, og ingen mann sørget over ham. De hogg ned husene, og kong Sigurds menn gikk fra ham og bad om grid.
Så gikk Sigurd opp på et loft og ville be om å få lyd; han hadde gull-lagt skjold. Folk kjente ham og ville ikke høre på ham; de skjøt på ham, og pilene fløy så tett at det var som å se i snøføyke, og der kunne han ikke være. Men da folkene hans hadde gått fra ham, og huset nesten var hogd ned, da gikk han ut og med ham hans hirdmann Tord Husfrøya, en vikværsk mann; de ville dit som kong Inge var, og Sigurd ropte på Inge sin bror at han skulle gi ham grid. Men de ble straks hogd ned, begge to, og Tord Husfrøya falt med stor ære. Der falt mange mann av Sigurds folk, enda jeg nevner bare få, og likeså av Inges folk; av Gregorius' folk falt fire mann, og så falt det en del som ikke var med noen av dem, men som kom ut for skudd nede på bryggene eller ute på skipene.
Slaget stod fjorten dager før jonsok (10.juni 1155), og det var en fredag. Kong Sigurd ble jordet ved den gamle Kristkirken ute på Holmen. Kong Inge gav Gregorius det skipet kong Sigurd hadde eid. To eller tre dager etterpå kom kong Øystein østfra med tretti skip, og han hadde med seg Håkon, sin brorsønn. Han styrte ikke inn til Bergen, men ble liggende i Florvåg. Det gikk bud mellom ham og kong Inge for å forlike dem. Men Gregorius ville at de skulle legge ut imot dem, for det ble ikke bedre siden; han sa at han sjøl ville være høvding på ferden, men du, konge, skal ikke være med; nå har vi folk nok. Men mange rådde fra, og derfor ble det ikke noe av ferden. Kong Øystein fór øst i Viken, men kong Inge nord til Trondheimen, og da var de å rekne for forlikte, men de møttes ikke sjøl.

29.
Gregorius Dagsson reiste østover kort etter kong Øystein og var oppe på Hovund på garden sin Bratsberg. Kong Øystein var inne i Oslo og lot dra skipene sine mer enn to sjømil på isen, for det lå mye is inne i Viken. Han tok opp til Hovund og ville ta Gregorius til fange; men Gregorius hadde fått greie på det og drog seg unna opp i Telemark med nitti mann, og så nordover fjellet, og han kom ned til Hardanger og fór så til Støle i Etne. Der bodde Erling Skakke; men han hadde reist nord til Bergen. Kristin, kona hans, datter til kong Sigurd Jorsalfare, var hjemme, og hun bød Gregorius den hjelp han ville ha derfra. Gregorius fikk god mottagelse; han fikk med seg et langskip derfra som Erling eide, og alt det han trengte. Gregorius takket henne vel, og sa at hun hadde opptrådt på stormannsvis, slik som det var å vente. Så reiste de til Bergen og fant Erling, og han syntes at hun hadde gjort rett.

30.
En stund etterpå reiste Gregorius Dagsson nord til kaupangen og kom dit før jul. Kong Inge ble svært glad da han kom, og bad ham ta så mye av hans eiendom som han ville. Kong Øystein brente garden til Gregorius og hogg ned buskapen. De nausta som kong Øystein den eldre hadde latt gjøre nord i kaupangen, og som var kostbare bygninger, ble brent om vinteren; noen gode skip til kong Inge strøk også med. Dette vakte stor harme blant folk, og det ble sagt at kong Øystein stod bak, og likeså Filippus Gyrdsson, fosterbror til kong Sigurd.
Sommeren etter fór Inge sørover så mannsterk som mulig; men kong Øystein kom østfra, og han samlet folk til seg. De møttes ved Seløyene, nord for Lindesnes, og kong Inge hadde mange flere folk. Det var nær på at de hadde kommet i slag. De ble forlikt på det vilkår at Øystein skulle betale 45 mark gull; kong Inge skulle ha tretti mark fordi Øystein hadde stått bak planen om å brenne skipene og nausta; Filippus og alle de som hadde vært med på brannen, da skipene ble brent, skulle være utlege. De menn skulle også være utlege, som var skyldige i drapet på kong Sigurd; for kong Øystein lastet kong Inge for at han hadde hos seg de mennene. Gregorius skulle ha femten mark fordi kong Øystein hadde brent for ham.
Kong Øystein likte dette ille, og han syntes det var tvangsforlik. Kong Inge tok øst til Viken fra stevnet, og Øystein nord til Trondheimen. Siden var kong Inge i Viken, og Øystein nordpå, og de møttes ikke. Mellom dem fór bare slike ord som ikke førte til forlik. Hver av dem lot også drepe vennene til den andre, og det ble ingenting av med betalingen fra Øystein. Hver av dem beskylte også den andre for at han ikke holdt avtalen. Kong Inge og Gregorius lokket mange menn fra kong Øystein, Bård Standale Brynjolvsson og Simon Skalp, sønn til Hallkjell Huk og mange andre lendmenn, Halldor Brynjolvssonog Jon Hallkjellsson.

31.
Da det var gått to år etter kong Sigurds fall, drog kongene hær sammen, Inge østfra landet, og han fikk åtti skip, men kong Øystein nordfra, og han fikk 45 skip. Da hadde han den store draken, som kong Øystein Magnusson hadde latt bygge, og de hadde et stort og svært godt mannskap. Kong Inge lå med skipene sør ved Moster, og Øystein lå litt lenger nord i Grøningsund. Kong Øystein sendte Aslak Jonsson Unge og Arne Sæbjørnsson Sturla sør til Inge; de hadde ett skip. Da Inges menn kjente dem, la de mot dem og drepte mange av dem, tok skipet og alt som hørte til det, og hele ladningen. Men Aslak og Arne og noen mann med dem kom seg opp på land og tok vegen til kong Øystein, og fortalte ham hvordan kong Inge hadde tatt imot dem
Da holdt kong Øystein husting, og sa til sine menn hvilken ufred Inge og hans menn ville få i stand, og han bad mannskapet at de skulle følge ham. Vi har så stor hær at jeg ikke vil rømme unna noensteds dersom dere vil følge meg. Men det kom ingen tilrop til talen hans. Hallkjell Huk var der, men begge sønnene hans, Simon og Jon, var hos Inge. Hallkjell svarte så mange hørte det: La nå gullkistene dine følge deg og verge landet ditt.

32.
Natta etter rodde de lønnlig bort med mange skip, noen ville gi seg i lag med kong Inge, og noen ville til Bergen og noen inn i Fjordane. Om morgenen da det ble lyst, lå kongen igjen med bare ti skip. Da lot han den store draken ligge etter der, fordi den var tung under årene, og likeså flere skip. De skamhogg draken, og så slo de i stykker øltønnene sine, og alt det som de ikke kunne ta med seg, spilte de. Kong Øystein gikk om bord på skipet til Eindride Jonsson Mornev, og de seilte nordover og inn i Sogn; derfra tok de landvegen øst til Viken.
Kong Inge tok skipene og fór sjøvegen øst til Viken. Da var kong Øystein øst for folden og hadde nær tolv hundre mann. Da de så kong Inges flåte, syntes de at de ikke hadde folk nok og sprang unna til skogs. De rømte hver og en til sin kant, så kongen bare hadde én mann med seg. Kong Inge og hans folk ble var hvor Øystein hadde tatt vegen, og likeså at han hadde få folk med seg. De gikk for å leite etter ham. Simon Skalp fant ham i det samme han kom imot dem ut fra et riskratt.
Simon hilste på ham: Vel møtt, herre ! sa han.
Kongen sa: Jeg vet ikke bedre enn at du nå synes å være minherre.
Det er nå som det lager seg, sa Simon. Kongen bad at han skulle la ham slippe bort, og sa at det sømmet seg for ham, for lenge har det vært godt mellom oss to, om det så er annerledes nå. Simon sa at det skulle det ikke bli noe av. Kongen bad om at han først måtte få høre messe, og det fikk han. Så la han seg med ansiktet ned, rettet hendene ut fra seg, og bad dem hogge ham i kors mellom akslene, og han sa at da skulle de få vite om han tålte jern eller ikke, slik som lagsmennene til kong Inge hadde sagt.

Kong Øystein kommer fram fra skjulestedet.

Simon sa til ham som skulle hogge, at han skulle gå til verket; kongen hadde krøpet helst litt for lenge omkring i lynget der, sa han. Så fikk kongen hogget, og de syntes han tok det med ære. Liket hans ble flyttet til Fors, og det ble satt for natta under bakken sør for kirken. Kong Øystein ble jordet i Forskirken, og grava hans er midt på kirkegolvet, og et teppe er lagt over; folk rekner ham for hellig. Der han ble hogd, og blodet hans kom på jorda, spratt det opp ei kjelde, og en annen under bakken der hvor liket hans var satt for natta. Av vannet fra begge disse brønnene synes mange menn å ha fått helsebot. Det forteller vikværingene at det hendte mange jærtegn ved grava til kong Øystein, helt til uvennene hans helte suppe kokt på hundekjøtt på grava.
Simon Skalp ble sterkt klandret for denne gjerning. At det gikk for seg som her fortalt, blir vanlig sagt mellom folk. Men noen sier at da kong Øystein var tatt til fange, sendte Simon en mann til kong Inge, men kongen bad at Øystein ikke skulle komme for øynene på ham.
Så har kong Sverre latt skrive, men det sier Einar Skulason:

Han som til mord har seg vennet
og med mye ondskap sveik kongen,
han vil seint få sin frelse,
Simon Skalp,
for slik udåd.

Konge av Norge 1136 - 1155.

Gillesønnene Sigurd og Inge ble tatt til konger etter farens død. Inge Krokrygg på Borgarting og Sigurd Munn på Øreting.
Øystein kom til Norge og ble tatt til samkonge på Øreting i 1142 under formynderskap av de mektige lendermenn. Etter at Sigurd Slembe og Magnus Blinde var drept i 1139, hersket det fred mellom kongene. Da de ble voksne ble de imidlertid uenige.
Sigurd var populær, men voldsom. Han og Øystein forsøkte forgjeves å avsette Inge, men 10.juni 1155 ble Sigurd Munn drept av Inges menn i Bergen.
I Sigurds regjeringstid ble erkebiskesetet i Nidaros opprettet.

Av hans friller nevnes:
1. Tora.
2. Kristina, datter til Sigurd Jorsalfare.
3. Gunhild som var mor til Sverre.

Etter at Øystein ble drept av Inges menn i Båhuslen i 1157, var Inge enekonge til 1159, da Håkon Berdebrei ble tatt til motkonge. Inge Krokrygg falt i et slag ved Oslo mot Håkons menn i 1161.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 263.
Snorre Sturlasson: Inges Saga.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, Bind 3, Bind 15 side 170-171.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 788.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 10.juni 1155 blir den siste dag i kong Sigurd Munns liv. Han ber sin bror, kong Inge Krokrygg, om fred, men blir allikevel hugget ned.

Family/Spouse: Gunnild Sylte. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1136, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Valgt til konge på Borgarting 2 år gammel i 1136, samtidig som hans bror Sigurd ble valgt på Øreting.

Broren Øystein kom fra Skottland i 1142, og fikk også ta del i styret av Norge.

Øystein og Sigurd søkte senere sammen og prøvde å styrte Inge, men falt begge i slag med han.

Inge fikk vanhelsen under slaget ved Minne 1136 mot Magnus Blinde. Han ble båret i kjortelposen til Tjostolv Ålesson mens slaget sto på og ble vel ikke akkurat handtert med så stor forsiktighet.

Hadde flere slag under sin regjeringstid og hadde en dyktig hærfører i Gregorius Dagsson.

Falt i slag på isen ved Grønnlia i Oslo (Trælaborg) mot broren Sigurds sønn, Håkon Herdebrei 1161.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 4.februar 1161 faller kong Inge Krokrygg i slaget mot Håkon Herdebrei ved Ekeberg.

Gud må råde for, hvor langt mitt liv skal bli, men jeg vil aldri flykte, sier kongen før slaget.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1142, Norge; Fostret hos Kyrpinge Orm, dårlig helse, døde på sotteseng.

Cecilia married Sverre before 1177. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1130, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Ble tatt til konge i Oslo over hele landet som faren hadde bestemt, men kom straks i konflikt med Harald 4 Gille som ble tatt til konge over halve riket ved Haugatinget i Tunsberg samtidig.

Hadde slag ved Fyrileiv 1134 hvor Magnus vant, og Harald Gille tok seg til Danmark hvor han fikk hjelp av Erik Emune.

Tatt til fange av Harald Gille i Bergen 1135, lemlestet (fothogget), kastrert og blindet, deretter sendt i kloster på Munkholmen.
Hentet derut av Sigurd Slembe etter drapet på Harald Gille i 1136.

Magnus Blinde falt i slag ved Holmengrå nær Hvaler 1139 mot Inge Krokrygg, Harald Gilles sønn.

Magnus married Kristin Knudsdatter about 1133. Kristin (daughter of Knud Eriksen and Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev) was born between 1118 and 1120; died after 1139. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristina married Erling Ormsen in 1155. Erling (son of Orm Sveinsen and Ragnhild Skulesdatter) was born about 1115 in Etne, Hordaland, Vestland, Norge; died on 19 Jun 1179 in Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1263; Lendmann.

Family/Spouse: NN Gautesdatter, "på Bjarkøy". [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2". Valdemar (son of Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1" and Sofia av Halicz) was born about 1170; died on 28 Mar 1241 in Vordingborg, Sjælland, Danmark; was buried after 28 Mar 1241 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1204, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Inge Bårdsen ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204, og var konge i det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket i den siste fasen av striden mellom birkebeinere og baglere. Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten.
Inge var øyensynlig en fredelig natur, som fant seg dårlig til rette i en tid fylt av kamp og intriger.

Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240. Stor indre spenning, uro og åpen strid, da halvbrødrene Håkon Galen jarl og Skule Bårdsson samt Filippus i Viken fikk stor makt og delvis overstyrte Inge.

Inge var sønn av kong Sverres søster Cecilia i ekteskapet med den trønderske lendmannen Bård Guttormsson. Da birkebeinerne tok den lille Guttorm Sigurdsson til konge over nyttår 1204, fikk Inge styret over hele Trøndelag. Halvbroren Håkon Galen, Cecilias sønn i det tidligere ekteskapet med den svenske Folkvid lagmann, ble utnevnt til jarl og leder av hird og hær, og han satt nå og senere mest i Bergen med styre over Vestlandet.

Etter Guttorms død samme år var Cecilias to sønner de mest aktuelle etterfølgerne. De ledende menn i hirden og hærfolkene foretrakk den krigsvante Håkon som konge i en situasjon da baglerflokken hadde reist seg på ny. Men trønderbøndenes oppslutning i samråd med erkebiskop Eirik førte til at det var Inge som ble kongehyllet på Øyrating; bøndene ville ikke ha en konge av gautsk (svensk) ætt. Håkon ble likevel på ny utnevnt til jarl og hærleder med halvparten av kongsinntektene.

Sommeren 1205 drog konge og jarl med leidangshær mot Viken, der Inge ble tatt til konge på Haugating og Borgarting. Baglerne fikk de likevel ikke bukt med.
April 1206 overrasket de Inge og birkebeinerne i Trondheim mens de sov rusen ut etter en bryllupsfeiring, Inge hos sin frille Gyrid. Han kom seg så vidt unna ved å svømme over Nidelva. I strid med baglerne i Oslo året etter viste han seg heller ikke som noen stor militær leder.

Da det med kirkelig mellomkomst ble sluttet forlik mellom birkebeinere og baglere på Kvitsøy i Ryfylke 1208 (Kvitesøyforliket), ble riket delt slik at baglerkongen Filippus Simonsson fikk herredømme over Østlandet øst til Svinesund og kong Sverres datter Kristin til ekte. Det fulgte nå en periode med fredelig sameksistens mellom det østnorske baglerriket og det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket.

Kong Inge lot bygge opp igjen kongsgården i Bergen, som baglerne hadde brent, men han satt som før mest i Trondheim. Han stod i diplomatisk kontakt med både den engelske og den skotske kongen.

Jarlen Håkon Galen var ikke tilfreds med sin stilling og traktet etter kongsnavn. Inge avviste dette, men Håkon fikk med kirkelig støtte drevet igjennom en tronfølgeavtale, trolig 1212, som gikk ut på at den som levde lengst av ham og Inge skulle arve hele riket; etter begges død skulle den av deres arvinger som var ektefødt, være konge. Bakgrunnen var at Håkon hadde en ektefødt sønn, mens Inge bare hadde frillesønnen Guttorm. Avtalen ble likevel til Inges fordel, i og med at Håkon døde 1214.

Året før hadde trønderbøndene grepet til våpen mot Inge og drept syslemannen hans i Strinda, i protest mot kongelige krav om leidangsskatt og andre utredsler. Inge ville angivelig ikke stride mot sine egne bønder, men kongens yngre og krigerske halvbror Skule Bårdsson fikk ham til å slå bøndene tilbake. Året etter Håkon Galens død samlet Inge en stor leidangshær i Bergen og tvang trønderbøndene til å godta de omstridte ytelsene til kongedømmet, men lot dem ellers være i fred.

Böglunga sögur (sagaen om birkebeinere og baglere) fremstiller kong Inge som en fredelig og stillfarende mann, vennlig og god mot mennene sine. Han skal ha tatt godt imot den unge Håkon Håkonsson og moren hans da de søkte tilflukt i Trondheim 1206, og han lot senere Håkon gå i skole ved Kristkirken der sammen med sønnen Guttorm, til tross for at han var en potensiell tronrival.

Etter bagleroverfallet i Trondheim 1206 var Inge tungfør og hadde svak helse, og han trivdes best når han var på skip. Vinteren 1216–17 ble han syk, og han døde i Trondheim 23. april, etter at han hadde utnevnt broren Skule til jarl og leder av hird og hær. Kong Inge ble gravlagt i den søndre veggen i Kristkirken (Nidarosdomen) i en staselig prydet grav.

Arvefølgen etter Inge skulle vært avgjort av avtalen med Håkon Galen, slik at Knut Håkonsson jarl skulle blitt konge. Alternativet var Inges uektefødte sønn Guttorm Ingesson. Men arvefølgespørsmålet ble først og fremst en kamp mellom Skule Bårdsson og Håkon Håkonsson, med Sigurd Ribbung som en ekstra joker i leken. Spørsmålet ble avgjort da kirken støttet Håkon, til tross for at Knut var den eneste ektefødte blant kandidatene.

Etterfølgeren, Håkon 4 Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere.

Kilder:
Soga om birkebeinar og baglar. B?glunga s?gur, utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 1988.
Snorres kongesagaer, Håkon Håkonssons saga.
RN, bd. 1.
E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 6, 1934.
K. Helle: Omkring Böglungasögur, UiB Årbok. Hist.-antikv. rk. 1958 nr. 7, 1958.
d.s.: Norge blir en stat 1130–1319, bd. 3 i Handbok i Norges historie, 1974.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1230, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Abbedisse på Reinkloster.

Notes:

Occupation:
Årstallet for stiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230.
Skules halvsøster Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte. Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods.

Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd.

Det er uvisst hvilken ordenstilhørighet klosteret har hatt, men man antar at det har vært en augustinerstiftelse for fornemme kvinner. Rein nonnekloster lå på en dominerende høyde i det flate Rissalandskapet, med vid utsikt mot den ytre delen av Trondheimsfjorden.

Family/Spouse: Jon Sigurdsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 24 Apr 1217, Norge; Jarl og hirdstyrer for kong Inge.
• Will: 1226, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Løfte avgitt når han lå farlig syk.
• Occupation: 1237, Norge; Hertug.

Notes:

Occupation:
Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.

Kort før Kong Inges død 23.april 1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn.

Will:
I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte.
Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
I denne forbindelse utspant det seg en prosess om Austrått, og førte til et bittert uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eriksson til Austrått. Årstallet forstiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster fru Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

Occupation:
Skule gjorde krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson, som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen.
Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sunnmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham.

I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.

Da Skule hadde grunnlagt Reinskloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods. Men dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene.

I 1239 besluttet hertug Skule seg til å ta opp kampen om kongedømmet, og reiste opprørsfanen mot kong Håkon 4 Håkonsson. Skule tok kongsnavn på Øreting i 1239.

Den 6. november 1239 kom hertugen med mange folk til Kristkirken. Der kalte han sammen korsbrødrene og ba dem gi tillatelse til at St.Olavs skrin ble ført ut av kirken. Korsbrødrene kunne ikke komme til enighet i dette spørsmålet. Den korsbroren som på forhånd var innsatt som erkebiskopens stedfortreder i vanskelige saker, Eystein Syre, var imot at noe ble gjort i saken før erkebiskopen kom tilbake.
Da så hertugens menn ville føre skrinet bort med makt, lyste Eystein de menn i bann, som bar ut skrinet uten brødrenes samtykke. Dette ble likevel gjort og skrinet ble ført ut til Øyreting der Skule høytidelig ble tatt til konge. Etterpå fulgte Skule skrinet tilbake til Kristkirken, men han ble ikke møtt med prosesjon og klokkeklang. Bare to korsbrødre tok imot skrinet utenfor Kristkirken, de ledet også hertugen inn. En uhellsvanger og trist forestilling må dette ha vært. Korsbrødrenes holdning var et dårlig varsel for Skules kongedømme. Når geistligheten i hertugens egen del av riket stilte seg så klart imot det skrittet han nå tok, kunne han være sikker på at den overveiende storpart av den norske geistligheten ville gå inn for Håkon og imot hans eget kongedømme. Som konge var Skule da også fra første ferd i erkebiskopens bann.

Da erkebiskop Sigurd et stykke ut i november 1239 seilte inn Trondheimsfjorden, fikk han først høre nyheten da han kom til Leiranger. Han sendte da straks brev om disse tidender søretter til kongen, og tok deretter inn til Nidaros. En av Skules nærmeste rådgivere var abbed Bjørn til Nidarholm kloster. Erkebiskopen ga Bjørn en del av skylden for det som hadde hendt og lyste ham i bann sist på året 1239.

I februar 1240 dro Skule med en hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler. Han dro til Viken mens Håkon med en stor flåte kom nord til Nidaros. Erkebiskop Sigurd og korsbrødrene møtte kongen med prosesjon og fagnet ham vel. Kongen og erkebiskopen talte ofte om de store hendingene som gikk for seg i landet. Da det kom tidende til Nidaros at hertug Skule hadde slått birkebeinerne i et stort slag på Låka, tilbød erkebiskopen seg å reise sør til hertugen for å søke å få i stand et forlik.
Kong Håkon hadde ofte tidligere gjort klokt og rett i å følge erkebiskopens råd. Men i denne situasjonen viste han sin storhet ved å velge sin egen vei.

For å sikre kongedømmet for sitt dynasti, lot kongen sin ektefødte sønn Håkon ta til konge på Øyreting søndag den 1. april 1240. St.Olavs skrin ble båret ut og erkebiskop Sigurd var til stede på Øyretinget og i gjestebud hos kongen etterpå.

I 1240 led Skule nederlag i Oslo, og måtte dra nordover. Sammen med noen av mennene sine søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster, men birkebeinerne fikk rede på dette og søkte ut til klosteret for å ta seg selv til rette. Dette fikk erkebiskop Sigurd høre, og han tok straks av sted til Elgeseter og forbød birkebeinerne å gå til angrep på klosteret eller lage noen ufred der. Da birkebeinerne ikke ville høre på dette, tilbød erkebiskopen å betale en løsesum for hertugen så han kunne få høve til å fare til kongen i trygd. På tross av erkebiskopens ord satte Åsulv og birkebeinerne ild på klosteret og sørget for at Skule ble drept da han forsøkte å berge seg ut (24. mai 1240).

Dette var helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd. Denne slekten reiste sannsynligvis omkring 1200 den kirken som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

Skule ble kort etter gravlagt i Kristkirken og erkebiskop Sigurd, alle korsbrødrene, mange prester og byfolk og mange birkebeinere var til stede.

Skule var sagaskriveren og islandshøvdingen, Snorre Sturlasson, beste venn, er det sagt.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-131.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334, Bind XIV (1940), side 22-28.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 173.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 831.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Skule married Ragnhild Nokvesdatter på Giske about 1209. Ragnhild (daughter of Nokve på Giske and Ragnhild Jonsdatter på Randaberg, "på Giske") died about 1247. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Alv Erlingsen på Tornberg in 1221. Alv (son of Erling på Tornberg) was born about 1190 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died about 1240 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Solveig Gamelsdatter Velle. Solveig (daughter of Gamel Toresen Velle and Tora Gudbrandsdatter Loe) was born about 1175. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Sverige; Jarl.

Notes:

Occupation:
Barn:

Magnus Knutsson Bröt.
Gift med (Antingen) Katarina Eriksdotter, dotter av konung Erik Knutsson (eller Sigrid Knutsdotter, dotter av konung Knut Erik Eriksson).
Barn:
Knut Magnusson, avrättat 1251 av Birger jarl.

Cecilia Knutsdatter.
Gift med Filip Birgersson (Aspenäsätten).

Family/Spouse: Sverker Karlsson av Sverige. Sverker died about 1208. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1210, Sverige; Jarl.

Notes:

Occupation:
Barn:

Sune Folkesson, död 1247, Jarl.
På 1220-talet rövade han bort sin blivande maka Helena Sverkersdotter från Vreta kloster. Gift med Helena Sverkersdotter, dotter av konung Sverker den yngre och Benedikta Ebbessdotter Hvide.
Sunes barn:
Katarina Sunesdotter, död 1252, Drottning. Gift med konung Erik den lespe Eriksson och halte (Erikska Ätten).
Benedicta Sunesdotter. Hon blev Liksom modern bortrövad från Vreta kloster, år 1244 av sin blivande Göra Lagmannen Lars Pettersson.

Holmger Folkesson, Dominus, Riddare.

NN Sunesdotter, gift med Johan Ängel d.ä.

NN Sunesdotter, gift med Rörik.

NN Sunesdotter gift med Ulf Fase.


Died:
Død i slaget om Gestrilen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1193, Norge; Jarl hos kong Sverre 1 av Norge.

Notes:

Occupation:
Barn:

(Katarina) Filipsdotter.
Gift med Lars (och moder till Filip Larsson).

Died:
Filippus Jarl er nevnt som deltaker på birkebeinerkongen Sverres side i operasjonene i Norge i årene fra 1193 til han ble drept i 1200.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 00 1184, Norge; Norsk konge - historien kort fortalt.
• Occupation: 01 1184, Norge; Norsk konge - hans historie del 1.
• Occupation: 02 1184, Norge; Norsk konge - hans historie del 2.
• Occupation: 03 1184, Norge; Norsk konge - hans historie del 3.
• Occupation: 04 1184, Norge; Norsk konge - hans historie del 4.
• Occupation: 05 1184, Norge; Norsk konge - hans historie del 5.
• Occupation: 06 1184, Norge; Norsk konge - hans historie del 6.
• Occupation: 07 1184, Norge; Norsk konge - hans historie del 7.
• Occupation: 08 1184, Norge; Norsk konge - hans historie del 8.

Notes:

Occupation:
Kong Sverre.
Sverre Sigurdsson (ca. 1150-1202). Norsk konge.

Etter Sverre-sagaen var Sverre Sigurdsson fødd i Noreg, men vaks frå han var fem år gamal opp på Færøyane. Han var mest truleg son av Gunnhild og ein Bergens-mann som heitte Unas, og det var bror til Unas, som var biskop på Færøyane, som fostra han opp. Sjølv hevda Sverre seinare at han var son av kong Sigurd 2. Munn (1134-1159), og at bestefaren såleis var kong Harald Gille (sjå også om denne i: Dronning Ingrid og Arne på Stodrheim). Denne påstanden om kongeleg byrd var grunnlaget for at Sverre då han vende heim til Noreg i 1176 og vart leiar for birkebeinarane, gjorde krav på den norske kongetrona etter Håkon Herdebrei, men blei forbigått av Erling Skakke og sønnen Magnus etter slaget ved Veøy.

Væpna kamp for makta.

Birkebeinarane, ein flokk av skoggangsmenn og andre vegfarende menn, sette Sverre inn som sitt kongsemne i 1177, etter at den tidlegare føraren deira, Øystein Møyla, hadde falle i eit slag på Re mot barnekongen Magnus 5. og faren Erling Skakke.
Sverre levde nærast som fredlaus med fleire mindre trefningar før han tok et hovedslag og vant en klar seier på i 1179 på Kalvskinnet i Trondheim. Her vann Sverre over Magnus, og Erling Skakke fall. I eit nytt slag på Ilevollen i 1180 lei Magnus eit nytt nederlag for Sverre, men søkte støtte hjå sympatisørar på Vestlandet og Sørlandet og delvis i Danmark.

Slaget ved Fimreite.

Sverre blei eineherskar i Trondheimen året etter då han slo kong Magnus ved Ilevollen, og i 1184 kom det til eit endeleg oppgjer, då Magnus 5 Erlingsson og Sverre Sigurdsson møttest i slaget ved Fimreite. Her fall kong Magnus saman med 2.000 mann. Sverre var nå enekonge.

Kong Sverre brende Lusakaupang.

Nokre månader før slaget ved Fimreite, hadde Sverre sendt ein hær til Sogn for å straffe bønder som hadde drepe nokre av lendmennene hans då dei jula 1183 hadde vore samla til gilde i Lusakaupang - dvs. noverande Kaupanger. Då sogningane ikkje innfridde ein lovnad om å betale kongen 15 gulldenarar, straffa han dei ved å brenne heile Lusakaupang og plyndre gardane i Sogndal.

Sverre hadde lita støtte austpå og sørpå og nye flokkar reiste seg; kuvlunger, varbelger, øyskjegger og baglare. Han fikk også en mektig fiende i kirken som hadde stått på kong Magnus' side og han ble lyst i bann fra Lunds domkirke 1194, og landet ble lagt under interdikt av Innocens i 1198.

Baglarbispen Nikolaus Arneson.

Men slaget ved Fimreite skapte ikkje fred i Noreg: Etter slaget, reiste fleire flokkar seg mot kong Sverre. Den mektigaste av desse vart Baglarane, leia av Oslo-bispen Nikolaus Arneson, som var fødd og oppvaksen på Stårheim i Nordfjord og høyrde til den mektige Stårheimsætta.
Bak bisp Nikolaus stod kyrkja imot kong Sverre, som utfordra det gamle kyrkjelege maktapparatet til føremon for eit meir nasjonalt styresett, der kongen stod over kyrkja.

Styrte frå Bergen.

I 1194 hadde Sverre lete seg krune til norsk konge i Bergen. Her var også ein flokk bispar til stades. Kong Sverre utøvde sitt kongestyre frå setet sitt i Bergen. Under kong Sverre vart syslemannsstyret og ordninga med lagmenn bygt ut, og riket fekk også kanslar som kunne utferde kongebrev.

Bannlyst av Paven.

Striden mellom kyrkja og den radikale kong Sverre enda med at kong Sverre og kongeriket hans vart lyst i bann av Paven i 1198, og bispane som hadde vore med på kruninga i Bergen, måtte røme landet.

Baglarane på frammarsj.

Baglarbispen Nikolaus Arneson med sine Baglarar fekk kontroll over Vika - dvs. Oslofjord-området, seinare over Trøndelag, og i 1898 gjekk dei til åtak på kongssetet Bergen. Her øydela dei hærskipa til kong Sverre og dreiv han på flukt til Trøndelag. Baglarane fylgde etter, men i eit slag mot kongehæren på Strindfjorden i 1199 vann kong Sverre ein viktig siger over Baglarane. Han fylgde etter restane av baglarhæren til Austlandet, der dei etter 20 vekers beleiring på Slottsfjellet i Tønsberg overgav seg. Men kong Sverre døydde utan å ha kome til forsoning med kyrkja, og utan å ha fått bukt med dei opprørske Baglarane og bisp Nikolaus Arnesson.

Nilolaus kom til å spele ein sentral rolle i det norske maktapparatet heilt fram til han døydde i 1225.

Margrethe var datter av svenskekongen Erik den hellige. Hun og Sverre fikk datteren Kristina.
Etter ektemannen Sverres død i 1202, vendte Margrethe hjem til Sverige.
Julen 1203 var hun gjest hos Håkon Sverresen som døde plutselig. Margrethe ble da beskyldt for å ha forgiftet han. For å fri seg fra beskyldningen lot Margrethe en stedfortreder bære jernbyrd, men denne mislyktes.
Margrethe rømte landet.
Margrethe døde i Oslo i 1209 like etter datteren Kristinas bryllup med baglerkongen Filippus Simonsen.

Occupation:
Prolog:

Her skal vi fortelle om det som har hendt en tid nå i de menns minne som har sagt fore det som står her i boka. Det skal fortelles om kong Sverre, sønn av Sigurd Munn Haraldsson.
Første delen av boka er skrevet etter den bok som abbed Karl Jónsson først skrev mens kong Sverre selv satt over og avgjorde hva som skulle skrives; det frasagnet går ikke så langt, det blir fortalt om noen av hans kamper der. Men etter som det lir lenger ut i boka, vokser hans styrke, og styrken varsler om større ting. Derfor kalte de den delen av boka for Gryla (trollkjerring).
Den senere del av boka er skrevet etter frasagn av menn som mintes hendelsene, enten slik at de selv hadde sett og hørt dem, eller at de hadde sett noen av de mennene som var med kong Sverre i striden. Noe av det som hendte, ble festet i minnet fordi det ble skrevet om det med en gang det var hendt, og det er ikke gjort noen endringer på det siden. Men det kan hende at om noen som vet full beskjed, får se denne boken, så vil han synes at det er gått litt raskt frem noen steder, og at mye mangler som det kunne vært vel verdt å ta med, og da kan han gjerne skrive mer om han vil. Men om så er at et og annet som er fortalt her om kampene synes lite rimelig når en tenker på hvor mange mann det var som var med, så vet likevel alle at det er sant og at ikke noe er lagt til. Og vi synes det gjør det mer rimelig å tro på det som blir fortalt om gjeve menn som levde i gamle dager.

Her begynner Sverres saga:

1. Biskop Roe var på Færøyene den gang; de sa han var bror til Unas kammaker. Unas ble gift med en norsk kvinne som het Gunnhild; det var mot slutten av den tid de regjerte, de brødrene som var sønner av Harald Gille; de het Inge, Sigurd og Øystein. Gunnhild fikk en sønn som ble kalt Sverre og det het seg at han var sønn til Unas.
Det gikk store drømmer som førebod om denne gutten, slik som det ofte gjør foran store hendinger. Gunnhild, mor hans, fortalte om en drøm hun hadde hatt før han ble født. Hun syntes hun var i et prektig, høyt hus og holdt på å føde det barnet hun gikk med; tjenestekonen hennes satt foran knærne hennes og skulle ta imot barnet når det ble født. Og da hun syntes at barnet var født, ble konen som satt over henne, slått av stor redsel, og hun ropte høyt på henne og sa: Gunnhild min, du har født et underlig foster, det ser skrekkelig ut! Tre ganger ropte hun de samme ordene. Men da Gunnhild hørte at konen ropte det samme så mange ganger og med skjelvende røst, så hun etter hva det var for et foster hun hadde født. Hun syntes det var en stor stein, snehvit av farge; den var så gloende at det føk gnister fra den til alle kanter likesom av gloende jern når det er blåst kraftig i smiavlen.
Hun sa til tjenestekonen sin: La oss ta vare på dette fosteret og ikke la noen få se det, for de fleste som får se det, vil synes det er underlig. Så syntes hun at de tok steinen og la den i en stol og hyllet den inn i fine klær. Men de kunne ta så mye vare på steinen som de ville, så fløy gnistene likevel alle vegne, gjennom klærne og rundt i hele huset. De ble svært redde, slik skrekk som det sto av det.
Og så våknet hun av drømmen.
Unas og Gunnhild hadde en sønn som het Hide, og flere døtre. En datter ble gift med Svina-Stefan, deres sønn var Peter Støyper. Sverre var fem år gammel da han kom fra Norge vest til Færøyene, han var der til oppfostring hos Roe biskop og vokste opp der. Biskopen satte ham til boka og ga ham vigsler så langt at han ble viet til prest. Da han ble så gammel at han var voksen mann, likte han seg ikke som prest; han hadde et ustyrlig sinn.
Han ble uenig med Brynjolv, sønn til Karl sendemann, som da hadde kongens sysler der i øyene; Sverre hadde slått en mann, og Brynjolv og hans menn hjemsøkte Sverre, men han rømte sin vei alene. Men de kom så nær ham at han måtte løpe inn i en stue og gjemme seg; en kone gjemte ham i en ovn og satte en helle foran ovnsdøren, så gjorde hun opp ild foran den. De lette rundt i stuen etter ham, men fant ham ikke.
Det var mange ting som folk nå senere tar som merke på hva slags mann han skulle bli; de mener det viste hva som bodde i ham.

Sverre drømmer

2. Han drømte store drømmer, og mange mente det var tøv og lo av ham for det. En drøm han fortalte var slik at han syntes han var i Norge og ble til en fugl som var så stor at nebbet rakk øst til landegrensen og halefjærene hans nådde til finnebuene i nord, og med vingene dekket han hele landet. Han fortalte drømmen til en vismann som het Einar, og spurte hva han trodde den betydde. Einar sa han kunne ikke se det, men mente det så mest ut til at denne drømmen varslet en slags makt. Og dertil sa han: Kan være at du blir erkebiskop!
Sverre sa: Jeg synes det er lite trolig at jeg skulle bli erkebiskop, for jeg passer ikke godt til å være prest.
Sverre var 24 år gammel før han fikk vite sannheten om hvem som var hans far. Han ble en vinter til i Færøyene, så dro han til Norge.

Magnus Erlingsson.

3. På denne tid hadde Magnus og Erling stor støtte av de mektige menn i landet og av hele almuen, kongen var vennesæl og godt likt, og jarlen var mektig og klok, hardråd og seiersæl; det var han som rådde i landet. Han hadde mange fiender, både blant høye og lave, og det var mest av dem nord i landet, i Trøndelagen. Men Øystein erkebiskop som styrte hele folket der nord, var en kjær venn av kong Magnus, og han ga kongen all mulig støtte der nord i landet, noen var i hirden hos ham, noen satt med inntekter av jordegodset hans. Hele folket var også enig om å heve ham til makt og støtte ham. Men han hadde mest sin ætt å takke for det når folk i landet elsket ham; de ville heller tjene en etterkommer etter Sigurd Jorsalfare enn en ætling av Harald Gille og hans sønner.

Sverres drømmer.

4. Så skulle det hende at Sverres mor Gunnhild reiste fra landet og sør til Romaborg. Da hun sto foran den mann som skulle skrifte henne, sa hun at hun hadde en sønn som hadde en annen far enn hun hadde sagt, hans far var en konge, men sønnen visste det ikke selv. Saken ble forelagt paven, og hun fikk påbud om at hun for å få syndsforlatelse skulle la sønnen få vite hvem som var hans far, så snart hun møtte ham.
Hun tok av sted ikke lenge etter at hun kom hjem, og kom til Færøyene og fortalte Sverre at han var sønn av Sigurd. Det ga ham mye å tenke på, og han ble urolig til sinns; det var ikke lett, mente han, å kjempe seg til makten mot kong Magnus og Erling jarl; men han syntes også at det var usselt av ham om han ikke utrettet mer enn en bondesønn når han var kongesønn. Og så mintes han hvordan de drømmene han hadde hatt var blitt utlagt av visemenn, og disse drømmene tente en lyst i ham til å hevne sine frender.
Sverre har fortalt drømmen slik: Han syntes han var kommet vestfra over havet til Norge og hadde fått høy rang; han trodde nærmest at han var valgt til biskop. Men han syntes det var stor ufred i landet, det var strid mellom konger. Han syntes at Hellig-Olav var med i striden mot kong Magnus og Erling jarl, og han syntes han var i tvil om hvem av dem han skulle slutte seg til. Men så syntes han at han helst skulle søke til kong Olav. Da han kom dit, ble han godt mottatt og vist stor vennlighet. Men han hadde ikke vært der lenge, syntes han, da hendte det en morgen at det ikke var mange menn hos kongen, ikke mer enn 15 eller 16, og kongen holdt på å vaske seg ved et lite bord i en loftstue. Da han var ferdig med å vaske seg, ville en annen mann gå bort til bordet og vaske seg i det samme vannet som kongen hadde brukt; men kongen skjøv han bort og ba ham la være. Så kalte han på Sverre og ba ham vaske seg i det samme vannet. Han syntes han gjorde som kongen bød. Da han hadde vasket seg, kom det en mann løpende inn, han hadde hastverk og sa at mennene måtte ta sine våpen så fort de kunne, kongens uvenner var like utenfor. Kongen svarte, han sa at det ikke var noen fare; han ba mennene ta huggvåpen og gå ut, og sa at han selv ville ta sitt skjold og verne dem alle med det. De gjorde som kongen sa. Så tok han sverdet sitt og ga det til den unge mannen Sverre, og så ga han ham merket sitt i hånden og sa: Ta nå imot merket, herre, og lov deg selv at for fremtiden skal du alltid bære dette merket.
Han syntes han tok imot merket, men var litt redd for å ta det.
Nå grep kongen skjoldet, og de gikk ut alle sammen, nok så fort. Han syntes det var en gang der de gikk ut, den var så lang at den var minst 60 alen lang, og han syntes han ikke kunne få båret merket så svært høyt, så lenge de var inne i huset. Da de var kommet frem i døren som de skulle ut igjennom, kom det mot dem 7 væpnede menn som ville hugge merkesmannen. Men kongen gikk frem med skjoldet sitt og holdt det som vern foran ham og alle de andre så det var ingen fare. Siden kom de ut i åpent lende og til en vakker voll. Da syntes han at han reiste merket og bar det mot fylkingen til kong Magnus og Erling jarl. Han syntes at den fylkingen trakk seg unna så snart han søkte frem.
Så våknet han og tenkte over denne drømmen sin. Han syntes den var bedre drømt en udrømt. Men likevel var den underlig. Han fortalte den til noen venner, men bare til noen få, og den ble tydet ikke langt fra slik som det siden gikk.
Men når han kom i hug slike ting, da styrket de ham.

Sverres ferd vestfra til Norge

5. Sverre dro nå av sted til Norge for å se hva han kunne gjøre. Da han kom dit, hadde en mann som het Øystein (Møyla), latt seg gi kongenavn, de var søskenbarn, han og Sverre.
Da Sverre fikk vite det, spurte og grov han og fikk grundig greie på hva denne mannen hadde fore, og han syntes at alt tydet på at det han fant på og tok seg for var svært barnslig, og det holdt ham tilbake, han syntes ikke det var så greit å slå lag med ham. Så reiste han nord i landet, for biskop Roe, fosterfar hans, hadde rådd ham til å oppsøke erkebiskopen og fortelle ham om sine vanskeligheter. Men på veien spurte han seg fore hos folk som kom nordfra. Han ble en stund i Selja, for der hadde han kjenninger. Der var det en prest som ga ham god greie på alt han ville vite; av dette skjønte Sverre hvor stor motstander erkebiskopen hadde vært av hans brødre; han mente da det var lite håp om å få støtte der hvor brødrene hans bare hadde blitt styrtet. Så vendte han sørover igjen og tenkte å reise ut av landet. Han seilte med et lasteskip til Tønsberg og derfra øst til Konghelle.
På denne ferden var han stadig i snakk med jarlen selv (Erling Skakke); men han greide å holde seg ukjent for ham, så jarlen visste ikke hva Sverre hadde i sinne eller hvem han var. Han var ofte sammen med hirdmenn eller andre kongsmenn, og han var så lystig når han var sammen med dem at de hele tiden syntes det var morsomt og underholdende å høre på ham. Fordi han talte klokt og spurte og grov når han var sammen med dem, fikk han greie på mange ting som de ikke ville kommet ut med om de hadde visst hvem han var og hvem de talte med. Han la nøye merke til om folk var noe tvetydige i hva de sa, da veide han sine ord så ingen kunne skjønne hva han mente. Han fant bare en ting, den at folk flest var trofaste mot kong Magnus.
Fra Konghelle dro han til Lödöse, og han hadde mye strev og slit. Ham kom frem i Östergötland med stor møye, og tre dager før jul (1176) kom han til sin slektning, jarlen Birger Brose, so var gift med hans faster Birgit. Der fortalte han jarlen og sin faster om de vanskene han hadde. Men de hadde liten lyst til å støtte ham, og de hadde to grunner for det; den ene var at hans frende Øystein hadde reist sin flokk der, og de ville ikke hjelpe noen annen så lenge han levde. En annen ting var at det var kommet Birger jarl for øre at det var Erling jarl som hadde sendt Sverre dit for å gjøre narr av Birger.
Sverre ble der julen over, og han klaget stadig til jarlen over sin vanskelige stilling, ba om et godt råd og spurte hva han skulle gjøre. Men det gikk her som så ofte ellers at det var menn til stede som var mer fulle av ondskap enn av godhet, og det skulle sette Sverre i stor fare; for mange kortsynte menn trodde det var sant det som ble sagt om ham, og ville drepe ham. Men jarlen ville ikke tillate det med mindre saken var åpenbar, han ville heller la undersøke hvordan det forholdt seg. Sverre fikk både vin og annen drikk så han skulle bli drukken; da kunne det kanskje komme ord av hans munn som røpet at han var skyldig i noe som gjorde at han burde drepes. Men fordi Sverre hele tiden tenkte på sin sak, brydde han seg lite om mjød eller vin,enda han fikk rikelig av det. Tvert imot ble han stadig forsiktigere da han merket at man unndro seg for å svare på alle de sakene det mest gjaldt for ham. Og de som ville drikke ham full, fikk ikke noe igjen for det.

Sverre drar til Värmland.

6. Da julen var over, tok han av sted til Värmland, for han syntes ikke han fikk slike svar av jarlen som han ønsket. Det var ikke noen stor flokk i følge med ham, for han dro derfra selvannen. På denne ferden døyet han mye strev og slit, det var mest som det blir fortalt om kongsbarn i sagn fra gamledager, når de kommer ut for stemødres ondskap; for det var 6-7 dager i trekk at han fór vill i store, ukjente skoger, og på denne flakkingen hit og dit måtte han tåle både sult og kulde.
Men han kom da til Värmland, og der møtte han folk som kom fra Norge, og han spurte dem grundig ut etter nytt derfra. De kunne fortelle at Øystein hadde dradd nordfra og øst i Viken; han og kong Magnus hadde kjempet der, og kong Øystein hadde falt og en stor del av hans hær også; men de som kom unna, hadde flyktet til Värmland eller Telemark eller sør til Danmark.
Sverre syntes at dette gjorde hans sorg og vansker enda større. Han dro da først til sin søster Cecilie, som hadde stelt til gjestebud for sin bror med en gang hun fikk høre hvor han var. Da de møttes, ble hun glad og tok imot ham med stor vennlighet. Siden rådførte de seg med hverandre om hva de best skulle gjøre, for det var ikke bra for ham å komme tilbake til Norge, det hadde gått rykter dit om hvordan det hadde gått ham på hans ferd. Og han mente det var best han søkte til ukjent land en stund og biet der til det hendte noe som viste at Gud ville la hans stilling bli bedre på et eller annet vis.

Kong Sverres tale til Birkebeinene.

7. Nå fikk den fattige flokken som hadde mistet sin høvding, vite at en sønn til Sigurd hadde kommet til Värmland. Alle som hadde hørt om det, oppsøkte Sverre og ba ham slutte seg til deres sak og bli deres høvding. Det sto usselt til med denne hæren, noen var hardt såret og noen klesløse, og alle var de på det nærmeste uten våpen. Alle var også så unge at det ikke så ut til at de skulle kunne utrette stort. Han svarte slik:
Jeg synes ikke vi er stelt slik at vi har håp om å få større fremgang eller utrette stor ting. Dere har ikke noe, og jeg er fattig, og jeg er ukjent for de fleste av dere. Hvis dere misliker meg, kan dere komme til å innse at dere nok ikke visste hvem dere tjente. Der jeg har vokset opp, er folk lite vant med slike store og svære saker; jeg synes ikke jeg har stort annet til felles med dere enn fattigdom og elendighet. Jeg har liten lyst til å binde min omtanke til vanskene deres. Men siden dere nå har tydd til meg, så vil jeg gi dere et råd jeg tror duger. Birger jarl og Birgit har tre sønner, og de er like nære og like rette arvinger til landet som kong Magnus Erlingsson. Gå til jarlen og be ham gi dere en av sønnene til høvding. Jeg har også sett nøye på den hæren dere har, og jeg synes ikke det er annet enn dårlig mannskap. Jeg har svært liten lyst til å stå i spissen for denne flokken. Vi har mye å overvinne i vår sak, det verste er at begge parter mangler det vi mest kan trenge; jeg ser ingen i flokken hos dere heller som duger stort til å rå for et land, og det trengs om en skal gå mot Erling jarl. Jeg er ikke skikket til å styre, jeg er en mann som har vokset opp i et utskjær langt fra andre land. Heller ikke har jeg vært mye ute blant folk før jeg kom her til landet, langt mindre har jeg greie på å føre en hær eller styre et land. Jeg duger ikke til noe, ukjent som jeg er for alle. Jeg vet ikke engang noe sikkert om min ætt, og ingen andre vet mer om den enn det jeg kan fortelle. Dere kan komme til å si det samme om meg som om den forrige høvdingen deres, at dere visste ikke noe sikkert om hva slags mann han var, han som dere ga deres tjeneste. Dette vil dere alltid få høre hvor dere treffer på uvenner. Alle vet hva de kan vente av Birgers sønner, men ingen kan vente seg noe av meg.

Hos Birger Brose.

8. Mennene oppsøkte nå Birger Brose i dette ærend. Han syntes det var stor synd at det var gått så ille for dem, og han sa så:
Mine sønner er bare barn enda og kan hverken rå seg selv eller andre. De er ikke i stand til slikt, så unge som de er. Det er også få menn å velge mellom i den flokken dere har, synes jeg, når det gjelder å finne rådgiver for mine sønner. Jeg kan ikke komme med hær herfra, for nordmennene vil ikke tåle at en hær av gøter rir over landet deres. Men ettersom dere har søkt meg, vil jeg gi dere et råd - men Gud må rå for hvordan det faller ut. Sønn til kong Sigurd var her hos oss i julen, nå er han visst i Värmland. Ta ham til høvding. Han er gammel nok til det, og han ser ut til å ha vett. Be ham ta seg av sakene for dere!
De svarte: Vi har vært hos den mannen, men han viste oss fra seg.
Jarlen ba dem gå til ham igjen likevel, og sa: Jeg kjenner det på meg at dere ikke får reisning i saken med mindre den kommer fra ham. Hvis dere vil ta et råd fra meg, så skulle dere oppsøke ham en gang til. Dere kan si ham fra meg at jeg lover ham fullt vennskap så langt jeg kan; han skal få ha sin hær her, og han skal få ha fredland hvor han så kommer i Sveavelde. Gi ham valget, enten skal han ta seg av dere nå i nødens stund eller dere vil ta livet av ham.
De hadde satt noen menn til å passe på Sverre mens de var hos Birger jarl; for Sverre hadde eslet seg til Jorsalferd, han mente det ikke fantes menn i Norge som han kunne ha håp om å få hjelp av. Så hardt hadde kong Magnus og Erling jarl fart frem mot hele ætten at ingen torde tale om kong Sigurd eller kong Håkon eller bare nevne dem med navn.
Mennene kom nå tilbake til Sverre igjen med brev fra kong Knut (Valdemarsson av Danmark?) og Birger jarl, og det lød slik: Det er vår bønn at De tar det på Dem å hjelpe denne fattige flokken. For at De ikke skal ringeakte våre ord, da vi jo før har tatt oss lite av Dem, lover vi nå å støtte og styrke Deres makt alt vi kan.
Men enda de prøvde å lokke ham med fagre ord, innså han likevel at han ikke hadde evner til noe så stort. Han svarte nei på deres bønn. Da mintes de hva Birger jarl hadde sagt til slutt, og de sa at han fikk velge mellom to ting, enten måtte han forbarme seg over dem, eller han skulle få en ulykke av dem og det snart. De talte slik: Vi har tjent dere frender lenge, og vi har mistet far og brødre og nesten alle våre frender og fred til å være i landet for din fars skyld. Enda byr vi deg at vi skal sette oss i fare for deg selv. Men du ringeakter både oss og din egen ære. Du skal vite at vi kan drepe deg og dine frender og på den måten kjøpe oss fred hos kong Magnus og bli verst mot dem som vi før viste størst troskap.
Dette syntes han var verre, han tenkte med seg selv at det vel snart ble slutt på ætten etter ham og frendene hans dersom han ikke ga seg når det ble satt så harde vilkår.
Første søndag i 7-ukers fasten (6.mars 1177) inngikk de forbund og fellesskap. Mandagen etter gikk 70 mann Sverre til hånde. Noen ble hirdmenn, noen gjester og noen huskarer.

Drømmen om Samuel.

9. Natten etter drømte Sverre at han var øst i Borg der hvor Raumelv faller i sjøen. Han syntes at kong Magnus og Erling jarl og hæren deres var der i byen, og at han hørte noe snakk om at det visst var en kongesønn der i byen og at alle mennesker var ute og lette etter ham hvor han kunne være. Han skjønte at det var ham selv det ble snakket om. Han syntes at han snek seg ut av byen, der så han fremfor seg en Mariakirke, og han gikk dit for å høre gudstjeneste. Mens han ba der inne, drømte han at det kom en mann til ham som tok ham i hånden og leide ham bort i et kapell nord for kordøren og sa til ham: Gå med meg, bror, jeg har et hemmelig budskap til deg. Han syntes at han fulgte med mannen og la nøye merke til hvordan han så ut; det var en eldgammel mann med snehvitt hår, han hadde langt skjegg og helt fotside klær, han var rødlett i ansiktet og hadde håret skåret i kort krans om hodet; en ble fylt av ærefrykt ved å se ham. Sverre undret seg over hva denne mannen vel ville ham. Den gamle merket det på ham og sa: Frykt ikke, bror, Gud har sendt meg.
Da syntes han at han bøyde seg til jorden for mannen og spurte: Hvem er du, herre, så jeg kan vite at Gud har sendt deg? - Den gamle svarte, han ba for annen gang Sverre å ikke frykte, for Gud hadde sendt ham til ham. Men han var like redd eller enda reddere. Da tok den gamle ham i hånden og reiste ham opp og sa for tredje gang: Frykt ikke, bror. Fred være med deg! Jeg er Samuel, Guds profet, jeg har et budskap til deg fra Gud.
Deretter tok den gamle mannen ut et horn av en skreppe han bar om halsen, Sverre syntes det var olje til å salve med i hornet. Så talte den gamle til Sverre: La meg se dine hender! sa han. Sverre drømte at han rakte ham begge hendene. Den gamle salvet begge hendene hans og sa så: Må disse hender styrkes til uforsonlig kamp mot dine fiender og motstandere så de kan komme til å styre mange folk.
Så kysset han Sverre og tok hans høyre hånd og sa til ham: Søk nå østover bort fra der dine uvenner er samlet, for du skal bli konge. Og han kysset Sverre andre gangen og sa: Vær dyktig og sterk, Gud vil hjelpe deg.
Etter dette våknet Sverre, og han fortalte med en gang hva han hadde drømt, til de 12 menn som sov i samme rom. Alle syntes det var en stor og merkelig drøm, og de ble glade for den. Men da han prøvde å få dem til å tyde den, var det ingen som våget seg til det, men alle mente den var bedre drømt enn udrømt.
Da han skjønte at han ikke fikk tydet denne drømmen, sa han at de ikke skulle bry seg om dette som hadde vist seg for ham. Men alle som var til stede, merket at han fikk et helt annet sinnelag etter denne drømmen.
Det var også en hard prøve for ham alt sammen, han var der i fremmed land og blant ukjente mennesker. Det kom også alt på en gang, han hadde fått en flokk til å følge seg, og han måtte dra omsorg for dem som tjente ham. For det var ingen annen enn han selv som kunne lede den flokken han haddebundet seg til.

Om kong Sverre.

10. Onsdag i 7-ukers fasten ble han fører for flokken og tok i vei fra Hamar i Värmland, og han hadde ikke mer enn 70 mann. Han dro til Viken. Men på veien kom det folk til ham, så han hadde halv fjerde hundre mann da han kom frem til et sted som heter Saurbø i Viken. Der lot han kalle sammen et ting, og mennene hans ville gi ham kongsnavn. Han unnslo seg og sa at det var bedre at det først kom klarhet i sakene hans, og at det var ført noe slags bevis for hvem han var. Men de ville ikke høre på det og sa at de ikke ville tjene ham om han ikke hadde høyere rang enn de som fulgte ham.
Dette var første søndag i fasten. Da gikk mennene ham til hånde og grep om sverdet hans.
Men han hadde ikke ledet flokken lenge før han så at det var som han hadde tenkt; han kunne ikke stole mye på hva de fant på. Mens han var i Viken med denne flokken, ga han nøye akt på mennenes adferd og på hvordan de oppførte seg. Han syntes det var et svært ujevnt mannskap. Noen av dem var menn en kunne lite på, folk med vett, men andre var rent uvettige. Han kom på at han ville prøve om disse mennene ville følge ham til annet enn ran og ugjerninger, og så dro han tilbake til Värmland. Han ville ikke rane i Viken, han ville heller vinne i åpen strid det landet hans byrd ga ham rett til.
Fra Värmland tok han av sted og ville nord i landet. Han la veien over Eidskogen; og da han kom dit, mønstret han hæren sin. Det viste seg at mange hadde vært lite ærlige da de gikk ham til hånde, de hadde gjort det mer med tanke på å være ransmenn enn fordi de ville være til heder for sin konge og kjempe for ham. Da han hadde mønstret dem alle sammen, endte det med at det ikke var mer enn 80 mann igjen av de 300. Han innså da at han ikke evnet å gjennomføre det han hadde tenkt å gjøre, han hadde for lite folk mot den overmakt han måtte vente å få mot seg. Han så at han ikke kunne lite på disse karene, de ville hverken følge ham nordover eller nordfra, de kom til å erte folk på seg med ran og alle slags ugjerninger heller enn å følge ham hvor det gjaldt. Han var i en lei knipe, for han var tatt til konge nærmest mot sin vilje, og han hadde ikke fått noe godt følge. Han tenkte på hva nå skulle gjøre, men han så ingen mulighet for å skille lag med disse mennene. De som ville følge ham, passet godt på ham.
Sverre ble påsken over hos en prest som gjorde hederlig gjestebud for dem. Så sendte han brev til Telemark, for der var folk uvennlig sinnet mot kong Magnus og Erling jarl. Han lovte Telemarkingene lettelser i lovene om de ville slutte seg til ham, og han satte dem stevne nord i landet der de skulle møte ham om de ville hjelpe ham og være hans menn.

Om kong Sverres ferd.

11. Da påskeuken var over, skjønte Sverre at han ikke kunne komme seg nordenfjells uten at han fulgte ukjente og slitsomme stier, for det var stort oppbud av folk over hele landet nå som det spurtes at det hadde reist seg flokk der i øst. Sverre og hans menn kunne ikke vise seg noen steder der det var store bygder. Han valgte den utvei å dra mot Østersjøen. Først dro han gjennom en skog som var 13 mil lang, og kom til Eiksherred. De dro videre og hadde foran seg en skog som var like lang, før de kom til et sted som heter Molung, derfra gikk de enda 15 mil gjennom skog til de kom til Jarnberaland. I alle disse skogene var det ikke annen mat å få enn fugl og elgkjøtt. Det var mye som var tungt og slitsomt på denne ferden, for den gikk gjennom ødemarker, og de måtte tåle både sult og kulde og slet vondt. De kunne ikke bruke hester eller andre trekkdyr heller, for det var den verste årstiden å ferdes på; sneen tinte i skogen og isen gikk opp på vannene. Stundom måtte de over store myrer og moser eller gjennom tykk skog og store bråter.
Jarnberaland hører under sveakongen, og det er ikke kristent enda. Folk der hadde aldri før sett en konge i landet sitt, og de var ikke vant til å ta imot konger. En kan si det fantes ikke en mann der som hadde greie på hva en kongsmann var for noe, de visste knapt om det var mennesker eller dyr. Det var ikke greit å ferdes blant så uvitende mennesker. Men så stor miskunn viste den allmektige Gud mot kong Sverre at han fikk god hjelp av dette folket, han fikk lov å ferdes gjennom landet deres da de hørte hva han fortalte.
Fra Jarnberaland gikk ferden gjennom en skog som var 18 mil lang, over til et landskap som heter Herjedalen. Det var hans eget land. Derfra gikk han gjennom en skog som var 38 mil lang, og der var det så snaut med mat at de ikke hadde annet å spise enn bark og sevje av trærne og så bær som hadde ligget vinteren over under sneen.

Det hender et under for Sverre.

12. Nå kom Sverre til Jemtland, og der ville folk gjøre motstand mot ham. Da sendte han Sigurd fra Saltnes i forveien, han tenkte som sant var, at folk ville være mindre på vakt mot kløktige tiltak så lenge ikke høvdingen kom selv. På denne ferden fikk Sigurd tak i alle skip som var eslet til landevern. Da så kongen selv kom, hadde jemtene ikke noen skip, og da var det beste de kunne gjøre å gå Sverre til hånde. Det var mange av kong Magnus' hirdmenn der, og de gikk til forlik alle sammen. Det ble gjort veitsler for kongen, og han fikk alt han skulle ha. Bøndene ga ham 60 mann.
Så brøt han opp derfra og hadde igjen en slitsom ferd; i fem dager smakte de ikke mat, og de sov ikke, for kongen ville ikke at noe bud skulle komme før dem til Nidaros.
Natten fredag før pinse kom han i nærheten av byen. Mennene i kaupangen fikk vite om det og satte over Nidelven med 1600 mann; førere for dem var Sigurd Stikulaks (Nikolasson). Eirik Arnesson, Ivar Horte, Ivar Silke og Ivar Gjavaldsson. Men da kongen merket dette, gikk han selv i møte med dem sammen med én mann, Jon Hein, han kom seg inn i hæren deres og fikk vite sannheten om hvor stor overmakt det var. Han så seg ikke i stand til å slåss med 100 mann mot 1600, og så snudde de den gangen. Selbyggene hadde også samlet 700 mann mot ham. Men kong Sverres menn var så trette av den lange våkingen og slitet at de måtte ha seg en hvil.
Så sendte han noen mann til Vigleik på Digre med bud om at han skulle gi mennene hans mat, og Vigleik tok godt imot dette budet.
Da de dro bort derfra, ville Gud det slik at kongen og hans menn kom mellom folkene som hadde samlet seg, og skipene deres. Sverres menn tok alle skipene til selbyggene; siden fór de omkring i bygdene til de menn som gjerne hadde villet overfalle dem; nå slo de seg ned på gårdene deres, enten de som eide gårdene likte det eller ikke. Da selbyggene kom hjem, hadde de ikke annet å gjøre enn å si ja til alt det kongen krevde av dem. Han la en skatt på dem, det skulle være mat i en halv måned for hans menn. Kongen selv var på en holme i Selbusjøen lenge. Den blir kalt Kongsholmen.
De tok av sted derfra om natten så ingen uten de selv visste om det, og dro til et fjell som het Vatsfjell; der holdt de seg uten at noen merket at de var der. Men de kunne godt se alt som hendte i byen, og de hørte mye av det som ble sagt om dem selv også.
Gauldølene hadde også samlet seg, det så birkebeinene godt. Men det gikk noen dager uten at gauldølene så noe til birkebeinene, og så oppløste de flokken og gikk hvert til sitt. Dette så birkebeinene med én gang og fulgte i hælene på dem og kom ned i bygden uten at noen ventet det. Og så måtte alle gå med på alt det kong Sverre krevde og være glad til.
Dette spurtes snart i byen, og så ble det sendt folk derfra mot ham. Kong Sverre og hans menn trakk seg unna for denne gangen og tok opp i Soknedal. Da han kom dit, fikk han høre at Rut var kommet fra Telemark med 80 mann, og de var godt væpnet. De var kommet på hans bud og brev som han sendte til Telemark.
Han ble glad da han hørte det og gikk dem i møte i Rennebu.

Kong Sverres første kamp.

13. Etter dette vendte han tilbake, og nå hadde han 180 mann. De gikk videre frem til de kom til Gaulosen, der satte de over elven i eiker. De 20 første mann som kom over, sendte kongen ut for å speide. Jon Gunnarsson var fører for den flokken. Bymennene hadde også sendt ut speidere, 7 i tallet. De to speiderflokkene møttes, og 5 av bymennene ble drept og én tatt til fange. Én kom seg bort og brakte nyheten til byen. Da tok bymennene ut med hæren, de fylket den, og de hadde 1200 mann. Da sa Ivar Horte til bymennene: Nå skal vi prøve å narre dem, vi skal skjule noe av hæren vår, for de tør ikke gå på hvis de ser hele hæren.
Så satte de 700 mann bak en skigard og mente at disse folkene skulle komme bakfra når hærene støtte sammen. Bymennene hadde også den frekkhet at de tok Hellig-Olavs merke og lot det bære mot kong Sverre, de som bare var lendmenn og bønder. Men det gikk slik som dere nå skal høre:
Den mannen som bar merket, satt til hest; han red i sprang etter hæren, så fikk han ikke stanset hesten og red over ende to mann, den ene døde øyeblikkelig, og den andre ble skadet så han aldri ble bra igjen. Han selv falt av hesten og slapp merket så det falt til jorden.
Kongen fylket sin hær mot disse 500 mann, han stilte bueskytterne samlet, og hver man brukte våpnene vel. De som lå bak skigarden, visste ikke av det før pilene hvinte om hodene på dem. De som Ivar hadde ment skulle bringe ham seier, tok først flukten, de løp sin vei den ene etter den andre. Og de man minst skulle vente det av, når en tenker på forskjellen i manntall, de kunne glede seg over seieren.
Der felte kong Sverre Ivar Silke og Ivar Gjavaldsson og mer enn hundre andre menn. Birkebeinene tok kong Olavs merke og bar det inn i byen etter en pen seier. Men de høvdingene som var igjen, løp hit og dit og gjemte seg som mus i hullene sine. Eirik Arnesson ble tatt til fange. Etter slaget fikk folk grid, mange av dem som før hadde blåst til kamp mot Sverre med stort hovmod, gikk nå ydmykt til ham.
Kong Sverre takket den allmektige Gud og den hellige Guds mor Maria og kong Olav for den fagre seier som Gud hadde gitt ham. Og han viste sin takknemlighet i det at han ga grid til alle som ba om det.
Sverre skjønte at siden så mange stormenn hadde kommet unna på flukt, ville de nok komme igjen og falle over ham med svik om han ikke tok seg i vare. Etter slaget sendte kongen speidere både utover og innover fra byen. De var borte i tre netter, så kom de tilbake og fortalte at inntrønderne hadde trukket sammen 2 tusen mann og var underveis. Og Ivar hadde 50 skip ute ved Rødberget.
Kongene fikk alle disse nyhetene samtidig, og han så at her var det ingen tid å spille. Så løp birkebeinene til skipene og fikk tak i 11 skuter. De hadde ikke rodd langt utenfor Holmen, før de så inntrøndernes flåte komme utover, og siden kom de på skuddhold for dem. Men det lå 50 lasteskip ved Raudberg, og kongen ville ikke gjøre dem noe vondt, for de eides av kjøpmenn alle sammen og kom fra Vågen. Og kong Sverre ville aldri gjøre kjøpmenn noe vondt, når de bare kunne passe seg selv.
Det lå 12 skuter og et langskip der også, det var skip som Ivar hadde dradd sammen. De torde ikke ha noe med birkebeinene å gjøre, men flyktet med en gang. Men kongen rodde ut til Agdenes; der møtte han 9 skuter, og han la straks til kamp mot dem. De fikk en fin kjøpferd, de måtte gi fra seg klær og våpen og fikk bank og svivøring igjen, ellers måtte de gi fra seg alt de hadde av verdisaker. Kongen lot ikke disse mennene drepe.
Sverre seilte videre ut til Fosen, der fant han et lasteskip som Ivar eide. Det var 6 merker gull ombord i det, og det gullet tok de. Så seilte de sørpå til Møre hvor de også traff på 12-13 skuter. Mennene der ombord fikk samme handel som de andre, for begge flokkene hadde tenkt seg til Ivar - dersom det da ikke kom troll mellom hus og heim.

Sverre får kongsnavn på Øreting.

14. Etter dette vendte kongen nordover til Trondheimen igjen. Da han kom til byen, tok bymennene imot ham slik som det sømmer seg å ta imot en konge. De ringte i klokker over hele byen og gikk ham i møte i prosesjon. Kongen lot kalle sammen et Øreting, og han oppnevnte til det 12 menn fra hvert av de 8 fylker som ligger innenfor Agdenes. Da de var kommet, ble det gitt Sverre kongsnavn på åttefylkers-ting, og det ble tildømt ham med våpentak, og land og tegner ble tilsvoret ham etter gammel landslov.
Dette spurtes snart, og kong Magnus og Erling jarl fikk høre om det. De samlet straks folk og styrte nordover langs land. Sverre fikk høre dette, og da ville han ikke vente; han tok med seg skipene og mennene og seilte ut til Orkdal; der satte de skipene på land og tente ild på dem og brente opp alle sammen.
De tok veien mot Opplandene, og da de kom opp på Dovrefjell i Gudbrandsdalen, holdt de ting der; etter tinget dro de videre og kom til det vannet som heter Mjøsa. Men der på Mjøsa hadde lendmennene samlet seg, og de hadde 18 skip. Det var tre lendmenn der, Hallvard fra Såstad, Sæbjørn Sindresson og Ivar Gjesling. De hadde et oppbud til i land, der var det 1200 mann. Kong Sverre hadde 200 mann. Han spurte sine menn til råds, om hva de skulle gjøre. Alle ville slåss. Kongen svarer så: Jeg tror ikke det vil gå bra for dere, for her har vi å gjøre med en stor overmakt. Jeg har mer utsikt til å få hevnet min harm på annen måte enn ved å gå i en slik felle. Min far og mine brødre og mange av forfedrene mine blir ikke mer hevnet om jeg blir strakt til jorden eller drevet på flukt.
Etter kongens råd dro de to dagsreiser derfra. Kongen sendte 40 mann i forveien til Hadeland til en sjø som heter Rand; de tok alle de skipene som varder. Men da kongen kom dit, var det samlet tre fylkinger imot ham, to steder 300 og ett sted 500 mann. Da delte kongen sitt mannskap i to, selv hadde han 100 mann, og det andre hundre sendte han til Ossur Hisles gård, og der rante de gods for 20 merker gull.
Mens de var borte, ville kongen ikke være uvirksom; med de menn som var blitt igjen hos ham, gikk han mot en flokk på 300 mann. De to flokkene gjorde seg ferdige til strid med de våpen de hadde, og gikk mot hverandre. Men da birkebeinene løftet våpnene, ble bøndene så skrekkslagne at de kastet sine; de gjorde det beste de kunne gjøre: ba om grid og viste på den måten hvor redde de var. Kongen gjorde som han pleide, han ga grid til alle som ba om det. Da de andre som hadde samlet seg, så hvordan det gikk fellene deres, søkte de også forlik med kongen. De lovte ham en lydighet som aldri før på Hadeland, og det ble stevnet ting; kongen skulle ha forliksstevne. Dette stevne var ikke kalt sammen uten svik fra bøndenes side, for de hadde sett at kongen hadde lite mannskap, og så tenkte de å gå mot ham på tinget. Men den dagen tinget skulle holdes, kom de tilbake de som hadde vært og ranet gården til Ossur, og da hadde kongen mer folk enn bøndene. Så torde de ikke gjøre noe annet enn det kongen ville.
Kongen påla dem nå så mye skatt han ville, og de samtykket i alt, og så var de enige å kalle for. Men det viste seg nå som før at bondemennene hadde svik i sinne. De sendte bud til Orm kongsbror ute i Viken at han skulle komme og gå mot kongen; Orm lå da ombord på skip der. De ba ham ta imot Sverre om han skulle prøve å redde seg på flukt.
Da lot Orm samle en stor hær og lot storskip bli dradd fra det vannet som kalles Tyri til opp i Rand og ville gå mot Sverre. Kongen var da der ombord på skipene sine. Det var ordnet slik og gitt gisler på det at det skulle ligge 18 skip i Mjøsa på Hedmark. Kong Sverre fikk vite om Orms tiltak, han fant da på å late som om han ville gå mot Orm og sendte alle sine speidere den veien. Så gikk han selv til skogs med 40 mann, og de felte trær. Ingen skjønte hva han ville med det. Men han hadde sagt fra til sine menn at de skulle komme etter ham, og det gjorde de; de kom der han var og ble der natten over.
Ved daggry morgenen etter kalte lurene; alle mann sto opp, men ingen skjønte hva kongen ville de skulle gjøre nå. Da mennene hadde kledd seg, satte kongen dem i arbeid; han sa de skulle dra de skipene som lå i Rand, 5 mil over land der det aldri før var dradd skip. Nå trengte de ikke lenger spørre om hva de skulle bruke de trærne til som kongen hadde latt felle i skogen, det var lunner.
De stanset ikke før de kom til Mjøsa. Og da de kom dit, rodde de så fort som tenkes kan, mot lendmennene som var der. Kampen mellom dem endte slik at den fikk seier som Gud ville.Kong Sverre jaget bort alle sine fiender. Da han hadde rensket opp der, dro kongen til Hamarkaupangen og holdt ting. Ingen mann talte ham imot.
Men om lendmennene hadde flyktet for kongen, så flyktet de bare sørover i fjorden. De var da langt unna, for Mjøsa er et vann så stort at det mest ligner et hav.

Veitslet på Såstad.

15. Hallvard på Såstad og de andre lendmennene holdt et stort gjestebud på Såstad. Alle som ville, var innbudt til å komme, for at flokken deres skulle bli så stor som råd var. Det var kirkemessetid, og 300 mann var budne. Birkebeinene søkte også til kirkemesse, men de var budd på strid. Begge flokkene fylket seg, de gikk mot hverandre og skjøt. Snart tok lendmennene flukten, og 7 av mennene deres ble drept og 5 tatt til fange.
Nå tok de gjestebudskosten de som kom ubudne, og de som hadde laget den i stand, ble jaget bort. De rente til Orm kongsbror og meldte fra om en lite ærefull ferd.
Kong Sverre lot nå de som var tatt til fange, spørre ut om hvor de hadde lagt skipene sine, og de fortalte det. så tok kongen alle de skip som var på Mjøsa, både store og små. Kongen tok alt det de eide, de lendmennene som hadde rømt unna, likedan all den landskylden som kong Magnus og Erling jarl hadde tiltenkt seg.
Nå hadde kong Sverre lagt under seg hele Oppland og Østerdalen. Det gikk alltid bedre for dem som sluttet seg til ham enn for dem som vendte seg fra ham. Og etter som folk så at hans makt tok til å vokse, og det mer på grunn av hans kloke råd enn av en sterk hær, ble de mer villige til å slutte seg til ham.
Det samlet seg så mange om ham at han hadde 300 mann.

Om kong Magnus.

16. Etter at dette var hendt, kom kong Magnus og Erling jarl til Viken, og der hørte de om birkebeinene det som nå er fortalt. De samlet på ny folk fra hele Viken, og de fikk så mange mann at det ble en veldig hær. Da kong Sverre fikk vite det, innså han at det ikke var tilrådelig for ham å bli der og vente på en så farlig stor overmakt. Han la opp en plan for hva han nå skulle gjøre.

Kong Sverres ferd over Voss.

17. Kong Sverre dro over til Sogn og tenkte seg til Bergen. Det kan hende at Sverres fiender og andre uvettige menn ikke vil tro oss og sier vi taler usant når vi sier han stadig seiret, for så mang en fager seier har den allmektige Gud og den hellige Maria skjenket ham. Men vi skal bryte deres vantro og vise at vi taler sant. De hadde mang en tung vei å vandre, han og hans menn, i kamp med slike store karer og ikke flere folk enn de var, før han fikk den hevn han skylte Erling og hans sønn for mange og store sorger, og før han fikk kjempet seg til sin farsarv. Men enda han ofte hadde det vondt og måtte tåle slit og møye, så kom han dog aldri i slik nød som på denne ferden; der var det både slit og uvær og mangel på søvn og mat.
Han drar altså av sted og tenker seg til Bergen. Men da han kom ned i Sogn, viste det seg at ryktet hadde nådd hans fiender i forveien, og han møtte en stor hær der. På det stedet hvor han først kom ned i Sogn, gikk veien gjennom et pass; på den ene siden gikk en elv så stri at den falt i fosser, og ikke noe levende vesen kunne komme over uten flyvende fugler, på den andre siden var det stupbratte fjell, så der kunne de ikke komme noen vei. Passet var så trangt at det kunne ikke gå mer enn én mann ad gangen der. En stor flokk bønder satt oppe på fjellhamrene med store steiner og stokker som de ville kaste ned når kongens menn kom der under dem.
Da kongen så dette, brukte han list mot list. Han sa til sine menn: Dere skal ikke la disse mennene få gjøre dere noe mén, dere skal holde dem for narr etter beste evne, og jeg skal prøve om jeg ikke kan få gitt dem et lite støkk.
Så tok han noen mann med og gikk opp på fjellet der han kunne komme opp, og kom uventet i ryggen på bøndene. De satte på sprang med en gang, men noen av dem ble drept. Så gikk han ned i bygden med sine menn, og var da kommet inn i Lærdal.
Morgenen etter visste de ikke av før Ossur Hisle kom farende der med 25 skip. Birkebeinene tok straks til våpen og gikk mot dem. Og enda det var mange menn på skipene, torde de ikke gå i land; de syntes det var uråd når birkebeinene sto oppe på land like ved havnen, og så la de fra igjen.
Kongen skjønte at det ikke var mulig å få tak i skip der nå, når det alt var blitt kjent at de var kommet, og så tenkte han å gå opp til Voss og derfra komme seg ned til Bergen. Det var en meget farlig ferd vinterstid, for det var lang vei over fjellet, og der var det ventelig mye sne. Likevel tok de den veien, for det var så laget at de skulle komme i strid den gangen.
Så kom de da opp til Voss, og der kom de ut i mange farer. For det første hadde fiendene deres samlet seg; det var alle vossingene og mange sogninger, hardinger og menn fra Sunnhordland. Det var en veldig hær, og den kom helt uventet på birkebeinene Simonsmessedag (28.oktober). Kongen satt til bords og hadde tenkt å dra videre så snart han var ferdig. De løp opp fra bordet, da de fikk nyss om hæren som kom, og ventet på resten av mennene, for de hadde ikke alle hatt samme herberge om natten. Da alle var samlet, fylket birkebeinene seg og bøndene gjorde like så.
Skjønt birkebeinene hadde mye færre folk, var de likevel de første til å gå på, og de gikk så hardt på i første rennet at bøndenes fremste fylking vek med en gang, og de flyktet over et trangt elveløp. Der de satte over, var det slik at elven ovenfor gikk i et trangt juv, de to hærene skjøt på hverandre over juvet. De fór oppover langs elven hver på sin side, bøndene ville komme først og så falle de andre i ryggen. Juvet ble bredere jo høyere de kom opp, og det endte i et vann. Det ble lengre avstand mellom hærene etter hvert, og så tok det til å mørkne og de kunne ikke lenger se hverandre og kunne ikke få gjort noe.
Det var ikke mulig å dra til Bergen nå som det alt var kommet melding om dem dit; i Bergen var det så store styrker og så mange mann at det var uråd for birkebeinene å komme der. Så ville de dra tilbake samme vei som de var kommet. De tok med seg 5 veivisere som hadde god kjennskap til veien, og det trengte de, for det ble et vær så fælt som det sjelden er. Det falt så mye sne at en ikke har sett maken. Det er snart fortalt, der mistet de mer enn 120 hester med forgylte saler, og mange andre kostbarheter gikk tapt, kapper, våpen og mange andre nyttige saker. Dessuten visste de ikke hvor de var, og de manglet mat og hadde ikke engang vann å drikke. I åtte dager smakte de ikke annet enn sne.
Det var så fælt vær dagen før Allehelgensmesse (1.november) at det ikke er til å tro for den som hører om det, en mann ble drept av at vinden kastet ham over ende og brakk ryggen på ham på tre steder. Det var bare én ting å gjøre når vindstøtene kom, og det var å kaste seg ned i sneen og holde skjoldet over seg så fast en kunne. Veiviserne la seg ned, for de visste ikke lenger hvor de var; det var så mørkt at en ikke kunne se hånden for seg. Mennene var helt ferdige av sult og tretthet, noen av kulde også, de hadde ikke mer krefter igjen og ville ikke gå lenger. Da det lysnet, så de så vidt kunne se litt fremfor seg, fikk de se at de var kommet like utpå noen bratte hamrer. Da ble det murring i kongens hær, noen sa at de ville gå utfor hamrene og ikke finne seg i slike lidelser lenger, det var den forteste veien å få ende på det. Andre sa det var mandigere å minnes gammel sed og gjøre som andre tapre menn hadde gjort; bruke våpen på seg selv og drepe seg heller enn å tåle dette lenger.
Da tok kongen til orde og krevde stillhet; han talte slik: Jeg har tenkt over, sa han, hva dere har i sinne å gjøre. Og jeg synes ikke det er noe gagn i det, det duger ikke. Om dere går utfor fjellhamrene og tar livet av dere selv, er det gal manns verk; slikt gjør ikke folk som vet å styre seg. Og om dere vil drepe dere selv, så er nok det skikk blant hedninger som ikke kjenner noe til Gud. Men vi er kristne og barn av kristne foreldre, og vi vet at den mann som tar sitt eget liv, har ikke noe håp om å komme til Gud. Det er Fanden som vil narre oss til dette, og vi skal ikke gjøre hans vilje. Vi skal håpe på Guds miskunn, la oss huske på det når Guds straffedom synes oss streng, at han legger ikke tung straff på oss dersom vi fortjener liten straff. La oss angre våre synder! Vi må vite at Gud slår oss for våre synders skyld, ikke av grusomhet. Vi må bøye oss for ham i ydmykhet og fromhet. Selv har han lært oss dette: Lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal dere finne hvile for deres sjeler. Alle kan vel se at det er bedre å bøye seg med det gode for Guds miskunn enn å styrte seg Fanden i vold og følge dårlige råd. Jeg vil at dere skal love å gjøre min vilje. Vi skal alle sammen påkalle Gud og den hellige Maria og Hellig-Olav og be med hellige bønner om deres miskunn.
Da kongen hadde endt sin tale, lovte alle med en gang at de skulle gjøre som kongen ville, og ga håndslag og våpentak på det. Og skjønt det hadde vært slik voldsom storm da kongen tok til å tale at selv de som sto nærmest nesten ikke kunne høre hva han sa, gikk det slik at da han hadde sagt fremløftet, viste Gud med en gang høymodig sin miskunn, så at de snart ikke engang kunne kjenne hvor vinden kom fra; det ble klarvær og solskinn og så mildt i været som det skulle være midtsommer.
Nå så de hvor de var, de hadde gått på tvers av den retningen de skulle. Men folkene var så trette at 20 mann døde og ble begravet der på kort tid.
De søkte ned til bygden, men det ble en langsom og tung ferd. De kom frem til noen stuer, og der kastet de seg ned og hvilte. De prøvde å gjøre opp ild, for det trengte de sårt til. Det var ved midnatt. Men de var så trette at ingen kunne få ilden til å fenge. Det gjaldt livet om de ikke fikk ild, og da var det som så ofte at med Guds miskunn var det hjelp å få: Han fikk slått ild som hadde størst lykke i flokken og visste best råd - det var kong Sverre. Han slo ild med flint og tente et lys, så ga han ild til sine menn, og de tente opp et stort bål og fikk tørket seg.
Det var en liten gård der, og kongen gikk dit og overnattet hos bonden. Noen av kongens menn gikk ned til hovedbygden. Da kongen så at mennene hadde styrket seg som de kunne, gikk han selv og de menn han mente var best skikket til det, og holdt vakt. Det var bare en vei som førte dit, og de var alle i sikkerhet dersom det ble holdt god vakt der. Kongen lå på vakt i tre dager, da ville han ned i hovedbygden hvor en del av mennene hans var.
Det var ikke lett å komme fra den ene bygden til den andre, enten var det lang vei over fjellet, eller veien gikk over en li så bratt at det var farlig å ferdes der. Kongsmennene kunne ikke bruke fjellveien, for ikke før var de fremme i bygden, så ble det samme uværet igjen.

Kong Sverre og Torgrim.

18.
Derfra dro kong Sverre opp i Valdres og tok veitsler på gårdene sine der, og videre over til Gudbrandsdalen. På kongsgården Steig ble det gitt en halv måneds veitsle for kongen og alle hans menn. Men lenger var det ikke råd å sitte i ro.
På Hedmark hadde 12 bønder samlet folk så de skulle ha 100 mann hver, de var mennene til kong Magnus fra Hamarkaupangen. Da kongen fikk høre om det, tok han av sted ut av dalen; han ville ikke bli stengt inne om de skulle komme og legge seg foran dalmunningen.
Den bonden som var fører for disse bøndene, het Torgrim; han hadde satt i gang denne folkesamlingen. Kongen skyndte på, for han ville heller melde fra selv når han kom, enn at andre skulle melde hans ankomst.
En natt gikk kongen selv i forveien, han ville ikke hefte hele mannskapet med det han hadde fore. Han dro av sted om natten med 15 mann og kom til Torgrims gård og fant ham hjemme med 8 mann hos seg. Møtet falt litt annerledes ut enn Torgrim hadde tenkt, Gud dømte mellom dem slik at den ble sterkest som hadde høyest rang.
Bonden ble bundet og huskarene hans banket. Enden på det hele ble at kongen tok en mengde gods fra Torgrim som dertil måtte ut med en halv mark gull til kong Sverre og var glad til at han slapp med det. Og så skiltes de.

Om kong Sverre.

19.
Deretter dro kong Sverre til Hamarkaupangen, og der ble Harald Gudbrandsson tatt til fange; det var en frende av kongen, og mange ba for ham at han ikke skulle bli drept. Han ga 12 øre i gull i bot til kongen. Andre av mennene til kong Magnus, rømte og kom seg unna, men de mistet store verdier av alle slag.
Derfra gikk det til Østerdalen, kongen kom dit 5 netter før jul. Bøndene skjønte at hæren regnet med at mannskapene skulle bli fødd hos dem julen over. De ble enige om at ingen skulle gjøre i stand til julegilde, hverken med øl eller annet. Da kongen merket hva de hadde planlagt, fant han på en list,for han og hans menn trengte ikke mindre til mat i julen fordi om bøndene ikke hadde lyst til å be dem til gjestebud. Så tok han en annen vei, og det så ut som han tenkte seg østover til Värmland. Han tok rette veien gjennom Eidskog. Men da han var kommet så langt, delte han flokken i to og lot 100 mann dra øst over skogen til Värmland; der var de velkomne. Selv vendte kongen tilbake til dalen med 200 mann, for han var nokså sikker på at bøndene ville holde julegilde når bare kongens menn var av veien. Det viste seg at kongen hadde rett i dette som i så mangt. Han kom tilbake til folk til jul, og da måtte alle få like stor del i den julekosten som var, enten bøndene likte det eller ei.
Kongen hadde de beste veitsler der gjennom hele julen.

Kong Sverre i Värmland.

20.
Erling jarl var øst i Viken da han fikk høre om dette. Han lot by ut leidang like over jul og tenkte han skulle ta birkebeinene som sauer samlet i kve for å klippes. Men det gikk ikke slik.
Kong Sverre så i tide den snaren de hadde tenkt å fange ham i. Kongen hadde lagt sin plan slik at han gjestet nord i dalen først og kom så sørover mot dalmunningen da det led mot slutten av julen. Han var vekk og øst i Värmland før Erling jarl kom, og jarlen fikk pent plystre i sporene etter kongen. Nå ville jarlen følge etter inn i Värmland. Men der ble han stoppet, og han fikk høre at han aldri skulle fare verre ferd; de felte bråter mot ham i skogen. Og alt dette fikk ham til å vende tilbake.
Kong Sverre samlet nå alle sine menn og red med 500 mann ned til gården Simon i Skredsvik. De tok alt han eide, og brente gården og alle langskipene hans og et helt nytt østfareskip. Og 40 naut lot kongen drive opp i Värmland.
Da Simon fikk høre om skaden, lot han skjære hærpil og bød ut tegn og trell mot birkebeinene. Simon var en stor og mektig høvding, og ingen torde gjøre noe mot hans bud; på kort tid hadde han fått samlet så mye folk at han hadde 420 mann. Men kongen hadde da kommet unna helt til Göta elv og var ved landegrensen. Simon dro da opp langs elven dit hvor kongen lå i en liten bygd et lite stykke borte. Han hadde delt opp hæren, og mennene hadde spredt seg omkring på gårdene, for det var en liten bygd, og kongen visste ikke om den fare som nærmet seg. Men så sendte vennene hans fra Götaland bud om at Simon var på vei med en svær hær, og at han snart ville komme over ham om han ikke tok seg i vare. Da kong Sverre fikk høre dette, var det bare å ta klær og våpen så fort som råd var; så sendte han bud til alle mennene, men det gikk ikke fort, for de lå så spredt. Kongen trakk seg inn i en skog som heter Huvonesskogen og ventet på mennene sine der. Da de var kommet, rådførte han seg med dem om hva de skulle gjøre. Han sa han syntes det så ut til å bli tungt å slåss mot kong Magnus og Erling jarl om de nå flyktet for lendmennene uten at de hadde prøvd å slåss engang, selv om lendmennene hadde stor hær. Alle sa at de ville heller slåss med Simon enn å flykte for ham. Men de visste ikke at han hadde så mye folk som han hadde.
De gikk nå i mot Simons menn, og de møttes før dag. Det var så mørk natt at ingen så noe; Simons folk skjønte ikke noe før Sverres merke blafret over dem; da ble de redde. Det ble en hard kamp, men ikke lang, og det endte med at Gud ga kongen en pen seier. 140 mann falt for Simon, men av Sverresfolk falt bare 7 mann.
Kongsmennene våget ikke å forfølge dem som flyktet, både fordi det var så mange og fordi det var mørkt.

Kong Sverre og vermlendingene.

21. Etter kampen tok kong Sverre veien til Konghelle. Der fikk han mye gods etter de mennene som hadde flyktet unna, og han la 20 merker sølv i skatt på byen. Han ble der bare i to netter, for han tenkte at det var så vidt mange mann som hadde flyktet sammen med Simon, at det var rimelig om de ville vende tilbake. Så flyttet han over til Lödöse og ble der i noen netter.
Etter dette samlet kong Magnus og Erling jarl en stor hær; de hadde med seg alle lendmennene som var der i Viken. Og så skulle det treffe til at enda ingen av hærene hadde nyss om den andre, kom de til å gå i retning mot hinannen.
Kong Sverre ville igjen prøve å lage noen feller i Viken og se om han kunne få fangst i noen av dem. En natt var det ikke mer enn en mil mellom hærene der de hadde leiret seg for natten, likevel visste de ikke om hverandre; fra det nattekvarteret gikk de videre mot hverandre til det ikke var mer enn en fjerding mellom dem. Da fikk kong Sverre vite at både far og sønn var der med sin hær. Han snudde med en gang og vendte tilbake øst til Värmland. Der holdt han stevne med alle de mektigste og viseste menn og spurte om de ville gå i samband med ham, så skulle han påta seg å verge dem, eller om de ville si nei til et slikt tilbud. De sa at de gjerne ville slåss sammen med ham som om han var deres konge.
Da kong Magnus og Erling jarl fikk høre dette, vendte de om uten å gjøre noe mer. Men de sendte Orm kongsbror til Opplandene, for der hadde han alle sine frender, og han skulle være der og ta imot kong Sverre om han skulle komme den veien fra Värmland.

Occupation:
Kong Sverre og jemtene.

22. Kong Sverre tok nå av sted helt øst til Østersjøen; dit hadde han ikke med seg mer enn 200 mann.
Da han kom til Jarnberaland, var det samlet en mannsterk flokk mot ham; de felte bråter i veien for ham og sa at de var ikke vant til at konger fór gjennom landet deres, og de ville ikke finne seg i det, sa de. Da red kongen frem og talte til dem, og enden ble at de ga ham lov til å fare som han ville, og de hjalp ham som best de kunne.
Derfra dro han til Helsingland. Da han kom til et sted som het Alfte, møtte han en stor hær som hadde samlet seg mot ham. Det var 300 mann, alle var ferdige til strid og hundre mann var brynjekledde. Alle hadde de sagt at hver den som ga kongsmennene grid eller lot dem gå videre, skulle kalles niding; det hadde de gjort våpentak på alle sammen. De hadde også lovt hverandre at de skulle ikke la kongsmennene få komme til ting hos dem og ikke få tale ett ord.
Men da det kom til stykket, fikk alle kongsmennene lov til å komme til tinget og høre hva som ble sagt der.
Da sa kong Sverre til sine menn at de skulle fylke hæren og holde seg rede, hva nå dette folket kunne finne på. Da hæren som hadde samlet seg, så det, ble de mindre modige, og nå gikk det bud mellom dem og kongen om at han skulle komme på tinget hos dem, og hans menn skulle få tale hans sak, men han selv skulle ikke ha lov til å tale. Helsingene sa at han aldri skulle få komme videre, de sa det var ikke annet å gjøre for ham enn å snu og gå tilbake samme vei som han var kommet. Til slutt ble det til at kongen skulle få ordet én gang.
Kongen tok til ordet slik: Jeg vet ikke hva dere har å klage over oss for. Dere tror vel på at vi har én Gud og vi kaller ham far, og da må vi huske vel på at det er vår skyldighet å holde fred med hverandre; vi må gjøre mot andre det som vi ville gjøre mot oss selv. Mine menn har aldri gjort dere noe mén. Tenk over hvor lite godt dere har å lønne kong Magnus og Erling jarl for!
Så lot han leie frem to hester og sa at de skulle slaktes. Han sa at det skulle spørres i alle land at de her sparte så på maten at kristne menn måtte ete hestekjøtt om de skulle berge livet. Da han endte talen, bød den mann ham til gjestebud som før hadde sagt at det var nidingsverk å la ham slippe frem. Siden fikk han og mennene hans gjeste hos bøndene.
Jemtene fikk høre hvordan det hadde gått hos helsingene, og de tok godt imot ham. Kong Sverre dro østfra på veitsler, og da han kom nord i landet, stolte han på vennskap der, så han sendte mennene fra seg i flokker på gjesting flere steder i bygdene; kongen hadde ikke mer enn 100 mann hos seg selv. Da var det en gang midt på natten at en mann kom til kongen med det budskap at nå hadde jemtene samlet folk østfra, og de kom etter kongen og tenkte å drepe ham og alle hans menn. Dette var alle lendmennene med på.
Kong Sverre sto opp med en gang og lot vekke alle sine menn, han ba dem kle seg til strid og fortalte hva han hadde fått høre, sa han var mest redd at de av mennene hans alt var drept som han hadde latt gjeste ute i bygdene. Samme natten gikk han med en del av hæren som hadde fulgt ham, hen imot det stedet hvor han hørte jemtene skulle være. Men jemtene hadde delt seg i tre flokker og omringet kongen, de tenkte å komme mot ham hver fra sin kant. Og da kongen satte over en vik av vannet (Storsjøen) mellom Andersøen og fastlandet, kom jemtehæren mot ham og han var omringet. Jemtene hadde 1200 mann der.
Da sa kong Sverre til sine menn: Bruk samme ordtak og kampord dere imellom som dere hører at jemtene bruker; og kom dere ut av hæren deres så snart dere kan, og ut på øya. La oss gjøre første åtaket hardt! La oss så se om de ikke viker for det.
Birkebeinene ropte hærrop og rente djervt frem, men jemtene kom imot dem fra alle kanter, og det ble et stort slag og striden var hard. Men det var så mørk natt at ingen kunne se og kjenne en annen. Birkebeinene kom seg ut av bondevrimmelen og opp på øya. Det hadde vært en hard ri. Bøndene merket ikke dette straks, så det var lenge de sloss mot sine egne. Nå var det nesten dag også.
Da bøndene skjønte at de drepte hverandre, holdt de opp å slåss. Da rente birkebeinene så hardt mot dem at de måtte vike. Da bøndene så at det gikk så ille for deres menn, flyktet de. Men birkebeinene satte etter og drepte så mange de ville. Det falt nesten 100 mann av jemtene, og mange ble såret. Kong Sverre hadde hatt 100 mann og jemtene 1200.
Da morgenen kom, sendte kongen bud etter sine menn, og de kom til ham alle sammen. Jemtene ba om grid og ga kongen gisler; det kom til forlik, og kongen ila dem en skatt. De samtykket i å bli kongens undersåtter, og han satte sysselmenn til å kreve inn sakøren og andre avgifter. Dette ble stadfestet med eder.
Da skatten var betalt, skiltes de.

Om kong Sverre.

23. Etter slaget mot jemtene tok kong Sverre av sted nordover fjellet og kom ned i Namdalen. Han fikk tak i skip som bøndene eide, og la ut til Skingen. Der holdt han husting med sine menn, han ville ikke at mennene i landet skulle få greie på hva de talte om.
Kongen rådførte seg med sitt følge om hvor de skulle ta hen. Det så ut for ham som det var tre veier å velge mellom, sa han, den ene var å fare nord til Hålogaland og få seg gods, og så seile sørover til Bergen og se om de kunne få has på noen av sine uvenner; en annen var å reise ut av landet og vest til øyene; han sa at det var lettere å få folk der. En tredje utvei var å herje i Irland og de andre landene der vest. Han sa at kong Magnus og Erling jarl ble mindre og mindre vennesæle jo lenger de styrte i landet. Men som det nå er, har de stor makt, og det vil falle tungt for oss å kjempe mot dem.
Alle svarte med å si at de ville inn til byen, de mente det var en lett sak å ta den; de sa at det var ingen av kong Magnus' menn i byen, og at de nok kunne vinne Nidaros hvor kong Sverre hadde mange venner, og så kunne de få større styrke på den måten.
Kongen svarte: Jeg har liten lyst på dette. Jeg har drømt slik at jeg synes det er rådelig at dere nå som før retter dere etter det jeg sier, vi kan søke inn til byen siden. Men hæren ville ikke annet enn å dra inn til byen, og kongen sa da det fikk bli som dem ville.
Så dro de mot kongens vilje sørover til innløpet til Trondheimsfjorden. Da de kom sør til Fosen, sa kongen at han ville til Bergen og ikke seile inn fjorden, de kom ikke til å få noen ærefull ferd der denne gangen, mente han. Men hæren sa at ikke noe var sikrere enn det, og mente det ikke var noen sak å ta byen; alle var enige om å dra til Nidaros, så nær som kongen.
Nå rodde de inn fjorden til Rødberget og la til land der. Kongen lot da kalle til seg fra skipene alle sine menn, og han spurte dem nå rolig hva de hadde tenkt å gjøre for å ta byen, siden de var så oppsatt på det. De sa de hadde tenkt å ro inn til byen og se om de kunne få gå i land. Kongen svarte: Det synes jeg ikke er rådelig. jeg tror ikke at bymennene vil overgi byen til oss så vi får makt over den. Jeg venter at de kommer til å verge byen. De venter seg nok liten nåde hos oss birkebeiner, venter heller ran og plyndring. Mitt råd er at vi før det lysner av dag sender en skute på speiding innmed Stadsbygd, den skal ta over fjorden innfor Holmen og så skal den bli liggende innunder Ladehammeren så langt ute at den blir synlig fra byen når det blir lyst; den skal ha et bra tjeld oppe. Men hele mannskapet ombord skal gå i land og opp i skogen og ta øvre veien ovenfor Lade og stevne mot åsen ovenfor byen og bli der til det lysner. Vi andre skal ro innover fjorden til Flak og så inn langs med Gaularåsen og legge til ved Gullhamar. Da tenker jeg at når det blir lyst og de ser fra byen at det ligger et skip ute ved Ladehammeren, så vil de tro at hele hæren vår ligger der, og så vil de gå fra byen og ombord i skipene sine, de kommer til å tro at det er flere skip der hvor de ser det ene. Så vil jeg rå til at mens de ror inn til Ladehammeren, så skal vi ro unna Hefring og inn til Brattøra. Da er det ikke utenkelig at det blir vi som verger byen mot dem og ikke de mot oss.
Gudlaug svarte: Vi synes ikke vi har for stor hær og det er ikke verdt vi deler den i to.
De fleste var mer enig med ham enn med kongen i dette. Det ble til at de skulle ro inn til byen i dagslys. Kongen sa at han fikk bli med dem, enda han ikke hadde lyst. Jeg tror det går dere ille, sa han, når dere ikke følger min vilje.

Erkebiskop Øysteins tale.

24. Erkebiskop Øystein var der i byen, og han hadde latt blåse til møte dagen før. Han sa at han hadde fått høre at birkebeinene hadde kommet ned nord i Namdalen og hadde seilt ytre leia sørover. Og vi må vente, sa han, at de kommer inn fjorden. Men det er blitt meg fortalt at de har små skip og lite mannskap, og enda er mennene trette og kleine. Det er ikke bra for bønder og kjøpmenn å gi fra seg klær og penger til slike tyver og kjeltringer som dem Sverre har rasket sammen. Vi får heller gi dere litt hjelp om dere vil holde vakt over byen. Jeg vil gi skip og alle de huskarene som er i biskopsgården, om bymenn og kjøpmenn vil gjøre sitt.
Alle syntes dette var et godt råd, og de sa at de ville heller det enn å finne seg i at birkebeinene gikk i land. Så ble fire skip greidd ut av bymenn og kjøpmenn, og det femte var erkebiskopens, der var hans huskarer ombord, og det skipet hadde det beste mannskap. Sigurd var fører på det, sønn til Assur Balle.
Bymennene hadde vakt ute ved veten ved Digermulen; de som satt vakt om morgenen da det ble lyst, så da at det lå skip ved Rødberget. Da satte de ild på veten, og da bymennene så det, blåste de signal til å gå ombord i skipene og rodde ut av elven.
Men birkebeinene tok ned tjeldene og rodde over viken mot dem. Da de kom ut for Digermulen, fikk de se hverandre; de møttes i viken innenfor Hattehammeren. Det var 4 skip fra byen som var med i kampen; kong Sverre hadde også 4 skip, men bare ett var en 20-sesse.
Så ble det en strid som var både lang og hard. Det var godt vær mens de sloss, vind fra nordøst, og alle skipene drev sammen inn mot land til landet stoppet dem. Da de hadde slåss en stund, kom erkebiskopens skip, det hadde blitt noe forsinket fra byen. Birkebeinene så det og syntes at nå tegnet det ikke godt, det var hardt nok som det var, og så tok birkebeinene flukten, de løp i land fra skipene sine.
Kong Sverre var kledd slik: han hadde en sid, blå kutte. Han løp nokså snart forover i skipet og tenkte seg i land. Men da han kom frem forbi masten, gled tiljen unna føttene på ham, og han falt ned i rommet. Og nå løp mennene så tett over ham at han ikke kunne komme opp, dette sinket ham nokså lenge, og imens løp de som tettest over ham. Blant de siste som løp, var en ved navn Helge som ble kalt byggvom. Kongen så på ham, og Helge kjente igjen kongen og sa: Vi skiltes ille fra kongen vår! Så fikk han tak i akslene på kongen og støttet ham så han kom opp av rommet. Og da sa kongen: Helge, konge meg ikke for mye nå for det første!
Så løp de i land begge to sammen. Og da de kom opp i fjæren, kom tre av bymennene mot dem. Helge gikk på og sloss med dem. Men kongen kløv opp en bratt bakke; da han var nesten oppe, trådte han på kutten sin og snublet så han gled ned i fjæren igjen. Da kom en av dem som før hadde slåss med Helge, løpende og ville hugge ham. Men Helge så det. Han kom seg vekk fra de to han sloss med, og dit hvor han så at kongen trengte hjelp, og han ga den mannen banehugg som hadde villet drepe kongen. Og kongen kom seg opp enda en gang. Nå hadde de mindre lyst til å gå på Helge igjen de to som hadde slåss med ham tidligere, og de trakk seg unna.
Kongen var ikke helt gangfør; han var blitt såret i foten, rammet i kampen av et lite kastespyd. Det var Serk fra Rød som hadde gitt ham det såret.
Nå gikk Helge med kongen, og de kom seg oppetter Gaularåsen. Der kom etter hvert de mennene som hadde kommet seg unna, opp til dem. Kongen tok veien innover fjellet og hvilte seg der. De hørte også at bymennene talte og undret seg på om han Sverre var falt eller ei. Da svarte Helge så høyt at bymennene måtte høre det: Kong Sverre gir dere nok en hardere strid før han dør!
Mange gode stridsmenn falt der. Sigurd fra Saltnes og Jon Kjetling, bror hans, falt i fjæren; Vilhjalm, bror deres, holdt unna på det ene skipet ut om åsen og forbi Byneset.
Men bymennene delte byttet mellom seg og dro tilbake til byen.
Gudlaug stallare var hardt såret; han kom seg opp på åsen. Han hadde kjortel av skarlagen. Oppe på åsen møtte han en bonde som godt skjønte at dette var en av flyktningene. Bonden hadde en tømmerøks i hånden, og han hugg til ham der halsen og nakken møtes. Gudlaug falt av hugget, og bonden trodde han hadde drept ham; han tok noen kvister og dekket ham med. Bonden dro også klærne av ham, og gikk fra ham slik. Gudlaug kom til seg selv igjen litt senere, han sto opp og kom seg til en gård. Der tok de godt imot ham. Siden gikk han til kongen, og sårene hans grodde. Birkebeinene kalte ham siden for Gudlaug Gnitaskor (lusehår).

Kong Sverres tale.

25. Etter dette slaget dro de til Opplandene. Men noen tok veien om Møre og kom til Serk og drepte ham og 11 andre. Siden fulgte de etter kong Sverre.
Da birkebeinene kom øst i Viken, fikk kong Magnus og Orm kongsbror vite det, og de tok da av sted for å lete dem opp. Så fikk de spurlag på hvor de var og fulgte etter dem. Men birkebeinene trakk seg unna, for de hadde lite folk i sammenligning med kong Magnus.
Kong Sverre holdt da en tale til sine menn og sa at det var mot hans vilje at de hadde rodd inn til Trondheim for å slåss med bymennene. Vi har mistet folk, og det de beste menn i flokken. Og etter hvert som bøndene får høre om vårt nederlag, blir vi jaget hvor vi kommer; alle som vet hvor ille det gikk oss, vil synes at vi duger lite. Før dette slaget hadde vi alltid seieren med oss og vant i kamp; da var de fleste redde for å gå med hær mot oss. Nå hardere vel hørt at kong Magnus er etter oss med en stor hær. Og lar vi oss jage landet rundt av dem, går det ikke lang tid før tegn og trell er over oss, og hele hæren vår blir drept og faller med liten ære; slik går det alle som faller på flukt. Jeg synes det er mandigere om vi snur oss mot våre uvenner, enda vi ikke har stor hær. Om vi så taper mot overmakten, så lager vi det iallfall slik at vi faller med stor ære når vi slåss mot selve kong Magnus. Men skulle det være så heldig at vi seiret over ham, da ville vi vokse og bli sterkere av det. Vi kan ikke vente å få land og rike så lett at vi ikke en eller annen gang får se merket til kong Magnus reist mot oss. Vi har nå alt for lenge latt oss jage omkring i landet og har måttet tåle mye vondt fra uvennene våre.
Slik talte kong Sverre og sa mange gode ord til sine menn og egget dem opp. Mennene fant trøst i det han sa, og det var god oppslutning om talen hans.

Slaget ved Hørte bro.

26. Ferden gikk videre til de kom til broen over en å som heter Hørte. Da fikk de visshet for at kong Magnus var kommet i nærheten. Kong Sverre lot mennene gå inn i et kjerr like ved broen. Kong Magnus og Orm kongsbror hadde også fått høre hvor birkebeinene var; og da de kom til broen, lot kong Magnus merket sitt føre over og fulgte selv etter, det samme gjorde Orm kongsbror. Da kongen og noen av hans menn var kommet over, løp birkebeinene hardt mot dem, og det kom til skarp strid, men ikke lang. Det falt mange menn for kong Magnus, og selv flyktet han tilbake over broen, og Orm kongsbror gjorde det samme. Begge var såret.
I dette slaget mistet kong Magnus mange menn. Etterpå skjøt de på hverandre over åen en stund. Og så skiltes de.

Om kong Sverre og kong Magnus.

27. Kong Magnus vendte tilbake til Tønsberg til skipene sine, og seilte derfra videre østover. Men kong Sverre dro opp på Romerike og tok landeveien til Lödöse. Der fikk han vite at kong Magnus var i Konghelle. Han dro dit og kom uventet på dem, det ble en liten kamp og ikke noe stort mannefall. Kong Magnus holdt nedover elven, og kong Sverre tok noen skip der, og dem lot han brenne. Kong Magnus seilte nord i Viken og inn til Oslo. Han ble der en stund, men hadde speidere ute helt øst til Göta älv.
Nå la kong Sverre under seg alle østre syslene og tok skatt av dem. De var i Viken begge flokkene nå, både birkebeiner og heklunger (Magnus'menn), og det kom ofte til sammenstøt mellom dem.
Kong Sverre red nord i Viken med noen mann, han ville prøve å legge en felle og se om han kunne gjøre en fangst. En natt red kongen selv og 6 andre for å speide i en skog ikke langt fra Saurbø. Samme natt var en sveitefører fra hæren til kong Magnus ute med 50 mann og tenkte han skulle få drept noen av Sverres menn i herredene der sør. Natten var mørk.
Da hørte kong Sverre at de kom ridende, de var svært drukne av mjød og talte høyt, visste ikke at de hadde noe å være redd for. Veien var ikke bredere enn at de måtte ri en ad gangen. Kong Sverre sa til sine menn at de måtte holde sammen. -La oss ha buene og kastespydene ferdige, og så skal vi gå på begge sider av veien; når de så kommer rett ved oss, skal hver av oss skyte så ofte han kan, og da kan det være at de, når de får slike minnelser, tror flokken vår er større enn den er. Men dersom overmakten blir for stor for oss, får vi se å komme unna.
Birkebeinene skjøt etter stemmen til de andre og så tett de kunne, men det var så mørkt at ingen kunne se en hånd for seg. Og de som red sist, kunne ikke skjønne hva det var i veien med dem som red foran, siden det gikk så trådt for dem, og så klumpet de seg tett sammen, ingen visste hva som var på ferde. Men birkebeinene skjøt så titt de bare kunne. De andre trodde det var mange mann i skogen og red unna så fort som råd var. Birkebeinene satte etter og jaget dem.
Om morgenen da det var blitt lyst, kom de tilbake, og da fant de 18 drepte og mange hester.

Kong Magnus seilte mot Sverre, som ble reddet ved et under.

28. Om høsten dro kong Sverre nord til Trondheimen og rettet et hardt slag mot mennene til kong Magnus i kaupangen, han fikk seier og tok 10 skip der.
Men våren etter seilte han med sine menn ut etter fjorden og sør på Møre. Han tok ytre leia videre sørover. Da han kom seilende nordfra til Stad, kom de mot ham der, kong Magnus, Erling jarl, erkebiskop Øystein, Orm kongsbror og mange lendmenn. De hadde en veldig hær og store skip.
Da kong Sverre fikk se denne svære flåten, og de fikk kjenning av hverandre, styrte han ut på havet; de seilte og rodde på en gang som best de kunne. Men kong Magnus satte etter dem og brukte også seil og årer av alle krefter. De halte innpå Sverres skip, og det skipet Erling jarl styrte, var så nær at en kunne skjelne mennene ombord. Da lot jarlen minke på farten og ventet på de andre av sine menn. Og da alle skipene var kommet etter, ropte jarlen og sa at de skulle gå til kamp; han sa at nå var det likt til at de møttes en gang, de og birkebeinene. Han sa de skulle minnes hvor stor skade birkebeinene hadde gjort med manndrap og ran, ba dem ta seg i vare og sa at ingen måtte være så djerv at han ga en birkebein grid. Det ville være bra, sa han, om Sverre kunne bli tatt levende og så ført til meg. Det lovte de alle, og så satte de seil og fulgte etter birkebeinene.
Men kong Sverre så at skipene til kong Magnus gikk mye fortere enn hans, og at avstanden mellom dem ble mindre, da tenkte han at nå var det ikke noen vei ut av dette, om ikke Gud ville vise dem større miskunn enn ventelig var. Kong Sverre la seg ned og ba, han påkalte Hellig-Olav, og han talte mange gode ord til sine menn. Og i samme stund la det seg så tykk tåke på sjøen at en ikke kunne se fra det ene skipet til det andre. Da kong Magnus og Erling jarl ikke kunne se hvor de styrte hen, snudde de stavnene og søkte inn under land.
Da sa jarlen: Dette gikk ikke så godt som det skulle.
Så samlet han og Magnus hele flåten i Herøyene. Neste dag fikk de høre at birkebeinene hadde seilt gjennom sundene med 5 skip og hadde stevnet inn i fjorden. Da kalte jarlen høvdingene sammen for å rådslå. Han sa det var uvisst om birkebeinene hadde seilt nordover eller sørover når de hadde kommet inn under land - og jeg tror det kan trenges folk begge steder. Jarlen sa at han ville at erkebiskopen og Orm kongsbror skulle ta sørover til Bergen sammen med noen andre lendmenn og styresmenn til skipene som han ville nevne opp til det, de skulle verge landet der. Men kongen og jarlen, sa han, skal fare nordover, og størstedelen av hæren skal følge dem.
Det ble gjort som jarlen sa.

Kong Sverre og kong Magnus.

29. Da mennene til kong Magnus kom til Nordmøre, fikk de vite at kong Sverre hadde seilt inn fra havet sønnenfor Edøy og så nord til Knarrarskeid og nord til Trondheimsfjorden og siden inn til kaupangen. Der la han med en gang skipene sine ved bryggene.
Kong Magnus og Erling jarl kom nordover etter dem. Og da kong Sverre og hans menn så seilene deres og at de ikke hadde langt igjen til byen, lot han blåse til samling for å tale til sine menn. Han sa hva han hadde tenkt å gjøre; de skulle gå fra skipene, men ingen måtte driste seg til å ta med seg annet enn våpnene og så de klær de gikk og sto i.
Etter denne talen væpnet birkebeinene seg og gikk opp i byen. Men alle skipene fløt ved bryggene med tjeld over, skipssekkene lå i rommene, og halvromskistene deres sto ombord med nøkkelen i låsen.
Da nå kong Magnus og Erling jarl kom roende opp i elven med sine menn, gikk birkebeinene opp over broen. Kong Sverre har selv sagt at han varmest kry av det at mennene skilte seg så vel fra skipene og det de eide; det hadde ikke hendt så ofte før med menn på flukt, og han sa det var ikke så sikkert enda hvem som kom til å få nytte av gods og klær.
Mennene til kong Magnus og Erling jarl la til ute ved Brattøra utenfor Skipakrok og gikk i land der. Da jarlen sprang i land, stupte han og falt på kne, men han tok for seg med hånden og sa: Fall er hell på ferden!
Så gikk de opp gjennom stretene, hver med sitt skipsmannskap, etter som de steg i land og fikk væpnet seg. Erling jarl og hans sveit var først ferdige. Da han kom opp forbi Krist kirkegård ovenfor bispegården og til broen, fikk han se kong Sverres merke i full fart, det gikk storveien opp til Klæbu. Han tenkte at kongen og det meste av hæren hans var der under det, og så søkte jarlen opp over broen til Sprotavollene.
Men kong Sverre og det meste av hæren hans lå i en dal som går opp fra Nedre Sandbrekke like ved broen; jarlen visste ikke om at kong Sverre varder, han tenkte bare å ta noen av de birkebeinene som gikk sist. Da løp birkebeinene opp og mot dem. Jarlen trakk seg da tilbake ut til broen og over den helt til det gjerdet som er satt opp ved brohodet, mellom broen og byen. Men da hæren til kong Magnus og Erling jarl kom imot dem, snudde birkebeinene og gikk tilbake over broen, og partene skjøt på hverandre over elven. Jarlen sa til sine menn at de skulle komme seg utenfor skuddhold, og sette seg ned på åkeren og se hva de andre ville ta seg til. Kong Sverre satte seg også ned på den andre siden av elven ved bakken som går opp fra Sandbrekke. Der satt begge flokkene en lang stund ut over dagen.
Mennene til kong Magnus lot hente øl til seg. I begge hærene var det mange som hadde bue, og de skjøt på hverandre, og på begge sider ble noen såret. Da det led på dagen henimot non, gikk Gudlaug stallare hos kong Sverre frem til brohodet, han holdt skjoldet foran seg. Han ropte på mennene til kong Magnus og sa han ville tale til dem hvis de ville høre på. Ivar Horte, en av mennene til kong Magnus, svarte, han sa at han ville høre på det Gudlaug hadde å si.
Gudlaug tok slik til orde: Kong Sverre vil gi kong Magnus og Erling jarl og dermed alle deres menn tre vilkår å velge mellom. Ett er at de går overbroen, kong Sverre skal gå langt opp derfra med hele sin hær. Så skal begge fylke hæren sin slik de helst vil, og så skal vi slåss på Sprotavollene, og den får seire som Gud vil. Dersom kong Magnus og Erling jarl ikke vil dette, foreslår kong Sverre at de går ut til Borgen og fylker der i ro og mak. Vi birkebeiner skal gå over broen til dem, og så får lagnaden rå. Det tredje vilkåret - om de ikke vil ta noen av disse to - er at de kan gå ut på øra til skipene sine og fylke der så godt de bare vil, og vi birkebeiner skal komme mot dem og gå gjennom byen. Det skal dere vite for sant at kong Sverre vil mer enn gjerne slåss om det er ham det kommer an på.
Da han hadde hørt denne talen, gikk Ivar Horte bort fra bakken dit han hadde stått før, og videre opp på åkeren. Der gikk han til Erling jarl og sa frem vilkårene for ham. Men kong Magnus hadde sovnet der hos jarlen, og jarlen dunket ham i ryggen og sa han fikk våkne. Kongen spurte hva som var på ferde. Jarlen fortalte hva for vilkår Sverre hadde budt dem. Kong Magnus mente at jarlen fikk velge. Men jarlen sa at han ikke ville ta noen av vilkårene; han ville heller by Sverre vilkår, sa han, enn å ta imot noen fra ham.
Så gikk Ivar til Gudlaug med det som jarlen hadde svart. Gudlaug gikk og sa det til birkebeinene, og de stimlet sammen i flokker en stund. Så brøt de opp, og kong Sverre tok veien oppover øst for elven til Klæbu. De sørget for å gå en mann i bredden, da så det ut som det var mange mann før den siste var gått.
Så skiltes de for denne gangen.

Kong Sverre i Gauldal.

30. Kong Sverre gikk nå langs med elven opp til en gård som heter Kot. Der lot han bryte ned et hus og fikk gjort en flåte av det. På denne flåten ferjet de seg så over Nidelven. Ut på ettermiddagen dro de utover Tjodmyrene og ned til Stav, og så satte de over Gaula i eiker, og da de var kommet over, sa kongen at de skulle hvile seg; han var søvnig, sa han, og ville sove. Kongen sovnet snart.
Da det led mot midnatt, kom det en bonde forbi; han hadde kløvhest med malt i kløvene, og tenkte seg til byen for å selge maltet. Birkebeinene stimlet sammen om ham og lot som om de ville vite prisen på maltet. Kongen våknet og spurte hva det gjaldt. De sa at det var kommet en bonde. Kong Sverre ville se ham, og det fikk han da. Kongen sa til bonden: Vi skal ikke hefte deg på veien. Si du som sant er, at du møtte birkebeinene, de hadde kommet over Gaula og tenkte å overnatte på Melhus i natt.
Dermed skiltes de. Birkebeinene ble der i 3-4 netter før de dro inn til byen igjen.

Erling jarl.

31. En aften da jarlen hadde spist, kom Sigurd Nikolasson og Jon fra Randaberg til ham: Er det satt vakter på utvardene, herre? Vi har hørt si at det er stor fare for at birkebeinene snart kommer for å hilse på oss, og jeg ville rå til at det blir blåst i lurene og at hæren fullt væpnet går ut til borgen. Vi tror det er sant at birkebeinene nå er kommet til Gauldalen, og noen sier de vil gå til fjells. Men det blir sagt at det ikke er mindre rimelig om de kommer hit til oss.
Da svarte jarlen: Jeg skulle ønske det var sant at de kom hit til oss, for da skulle jeg tro de ville få nok å gjøre. Men dere kan visst sove rolig natten over for birkebeinene, for jeg har hørt at de har dradd til fjells. Sverre vil nok ikke våge å gå på oss her, når vi er så vel budd på å ta imot ham som vi nå er.
Jon fra Randaberg sa da: Det ville være alt for godt om det var slik som jarlen lover oss, at vi ikke trenger å være redd for birkebeinene. Men det blir sagt, herre, at De tenker mer på å bli godt drukken av mjød og vin enn å gi Deres menn faste ordrer som de kan holde seg til.
Jarlen var svært sint da han svarte: Det er ikke ofte det har vært sagt til meg før at jeg ikke har vært nok på vakt. Jeg vet ikke om det er så som De sier at jeg ikke har omtanke for hæren, eller om det ikke heller er slik at dere er litt reddere enn dere burde være. Men dere skal nå kunne ligge uredde inatt, for jeg skal holde vakt selv, om dere tror meg til det. Det var regnet for å være nokså trygt før, og den gang hadde vi å gjøre med større overmakt enn vi nå har.
Etter dette gikk Sigurd og Jon sin vei til skipene sine. Og litt senere gikk jarlen til sengs, han kledde av seg og la seg til å sove. Det samme gjorde alle mennene hans, så nær som de vanlige vaktene.

Kong Sverres tale.

32. Nå skal vi fortelle om birkebeinene. De kom inn til Steinberget da det grydde av dag. Da spurte lendmennene kongen hvor han tenkte seg hen. Kong Sverre svarte at han hadde tenkt seg til byen mot jarlen.
Da han kom over åsen på Feginsbrekka, sto han av hesten og falt på kne og ba. Deretter talte han noen ord til hæren og ba dem følge ham godt og trygt - for nå må vi vinne en stor seier. Jeg trenger ikke legge ut for dere om all den nød og flakking dere har måttet utstå før vi kom til landet, og vi har fått lite godt og mye vondt hittil. Jeg kjenner det også på meg at dere nå synes det er på tide å få noe igjen for strevet og for den store fare dere har utsatt dere for. Vi har fått slikt som vi har kjempet oss til, veitsler der de var å få og annet gods der vi har fått tak i det. Men nå gjelder det noe mer enn det som før har stått på spill, det er byen Nidaros. Kong Magnus og Erling jarl er også der, og mange hirdmenn og lendmenn. Nå er det større ære å vinne enn det har vært noen gang før. Jeg tror vi kommer til å seire, etter det jeg har drømt. La oss nå gå på så mye hardere som vi har mer bytte å vente nå enn før. Dere skal få vite hva dere slåss for: Den som feller en lendmann og har vitner på det, han skal bli lendmann; hver mann skal få rang som han selv rydder seg rom til, den blir hirdmann som dreper en hirdmann; han skal også få ære og andre gode ting av oss. Slikt er det vi spiller om nå.
Jeg tror ikke at de vet om at vi kommer, dertil tror jeg ikke de har lykken med seg nå, de har nådd sine dagers ende. Men vi kommer til å seire og få den rang og verdighet som tilkommer oss. Gud vil skifte slik mellom oss, for de har sittet lenge med vår makt og vår ære, og nå kan det hende at de mister det som de har tilvendt seg med urette, både æren og makten. Det er ikke utenkelig at de mister livet også. Gjør nå det første åtaket så hardt dere kan, så går det nok bra; de er sikkert drukne og søvnige og rådløse; noen er ombord på skipene og noen her og der i byen, og de vet ikke hvor de skal snu seg eller hva de skal gjøre.
Kong Sverre sluttet talen, og alle sammen var enige med ham.

Mennene til kong Magnus.

33. Vi skal fortelle om mennene til kong Magnus. De våket ute på Øra denne samme natten og hadde leik der. Da de så birkebeinene komme innover forbi Steinberget, ble det blåst i lur og ropt at hæren måtte ta våpnene og komme ut. Mange av mennene til kong Magnus lå oppe i byen og hadde værtdøddrukne om kvelden, for kongen hadde latt skjenke for dem om dagen, og de lå i gårdene der de hadde herberge.
Men da jarlen fikk vite hva som sto på, sto han opp og kledde på seg og ba mennene væpne seg. Da kom Ivar Horte, frenden hans: Hæren vår er spredt oppe i byen, og mange av mennene var uføre og har lagt seg til å sove; jeg tror ikke det blir lett å få samlet dem. Mitt råd er å blåse i lurene og kalle alle mann ombord på skipene, og så la skipene sige ut fra bryggene så vi får tid til å områ oss. La oss så slåss hvis vi synes vi har styrke nok til det. Men ellers får vi ro ut på elven, for bymennene kan vi ikke stole på å få hjelp av.
Da svarte jarlen: Jeg vet ikke om dette er rådelig, Ivar. Jeg vil ikke vite av at denne djevelspresten Sverre setter seg i min sønns sete.
Så sto jarlen opp og ropte på alle sine menn, ba dem skynde seg å ta våpnene og gå i land. Og da jarlen og skipsmannskapet hans og merket kom i land, gikk han opp gjennom byen til stretet og kysset Kristkirken. Der kom kong Magnus til ham med sitt merke og sin sveit, likeså Sigurd Nikolasson, Jon fra Randaberg og Ivar Horte. Mange la seg på kne og ba. Så snudde jarlen seg fra kirken og sa til sine menn: Stå opp og ta til våpen. Det kan være det blir høve til å ligge her for noen hver av dere om en stund.
Erling jarl hadde rød fustans (fint bomullstøy) kjortel og en silkelue på hodet; han hadde spangebrynje som ikke var spent ordentlig sammen foran, han hadde et draget sverd i hånden og kastet det fra den ene hånd til den andre og sa: Dere skal enda måtte si at denne gamlingen kunne få sverdet til å bite i dag! og han sa til lursveinen at han skulle blåse så hardt og titt som mulig. Og da de kom ut forbi tårnet, så jarlen seg om til begge sider og sa: Hvor er vi nå alle?

Erling jarls fall.

34. Kong Sverre hadde omkring 300 mann eller mer med seg fra Gauldal, men de var dårlig væpnet. Bøndene hadde sendt arbeiderne sine av sted, for selv torde de ikke gå; de var redde for å få straff av Erling jarl. Da de kom innover forbi Steinberget, var det en mann som løp frem foran de andre, han var både stor og sterk og hadde en trelurk på akselen, men ikke noe annet våpen. Da sa Ossur prest: Hvor vil du hen, mann, og hvorfor løper du så med denne trelurken? Hvor er våpnene dine? Det er noe annet å slåss med Erling jarl enn å treske korn, det kan du vel bruke en tust til.
Mannen het Øyvind, og han svarte: De våpnene jeg tenker å slåss med, kommer til meg fra byen, jarlsmennene har dem med seg. Da sa Hjarrande Hvida: Der sa du et sant ord; du er nok en god mann. Så ga han ham sitt spyd og en håndøks og sa: Slåss med disse våpnene du!
Nå kom birkebeinene inn mot byen, og hærene møttes på åkeren (Kalvskinnet) ovenfor tårnet. Kong Magnus og Erling jarl hadde 500 mann. Det ble et stort slag der med en gang, og det ble kjempet bittert, men ikke lenge. Tore Spæla bar merket for Erling jarl og det falt menn på begge sider, men flest for kong Magnus. Det ble en hard strid der Erling jarls merke var, Tore kom i nød, og så satte han merkestangen ned i åkeren så merket sto rett opp. Nå tok jarlens fylking til å vike, og da ble det til at merket kom til å stå bak de birkebeinene som gikk hardest på, og de som kom etter, trodde jarlen var der under merket; da ble de redde, de trodde at noen av deres var kommet på flukt. Men da kong Sverre skjønte det, lot han hugge ned stangen.
I samme stund ble Erling jarl rammet av et spyd i midjen. Da sa en av mennene: Et farlig stikk, herre!
Jarlen svarer: Følg vel kongens merke; meg feiler det ikke noe. Og litt senere kom Ossur prest og Helge Torfinsson nær jarlen. Han hugget Ossur tvers over ansiktet så det ble et stort, stygt sår. Siden satte jarlen seg ned, og kong Magnus kom bort til ham. Da kunne jarlen ikke tale. Og da sa kong Magnus: Vi møtes på gledens dag, far! Jarlens lepper rørte seg, han var døende.
Der falt jarlen og nesten hele den flokken som hadde fulgt nærmest etter ham.
Etter dette kom hæren på flukt. Kong Magnus og mange menn med ham flyktet inn i byen. Han tok skipet Rydi som jarlen hadde eid, og rodde ut av elven med det.
Der på åkeren falt Sigurd Nikolasson, Jon fra Randeberg, Ivar Horte, lendmannen Einar Litle, Botolv fra Fjordene og hans to sønner; Bjørn Bukk sprang på elven og druknet, han hadde brynje på og sank med en gang. Det var mange som hoppet på elven; noen omkom, men noen reddet livet. Ivar Sveinsson falt der, og Guttorm Sneril. Alle disse var lendmenn hos kong Magnus. Nær på 60 hirdmenn falt der og mange andre.
Kong Sverre tok Olavssuden som kong Magnus hadde styrt, nesten alle skipene deres tok han. Han fikk også tilbake sine egne skip som han hadde gått fra da kong Magnus og Erling jarl kom.

Kong Sverres tale.

35. Erling jarls lik ble båret til graven sør for kirken, men nå er graven hans inni kirken. Da liket ble jordet, talte kong Sverre over graven og sa:
Det sømmer seg ikke at det helt blir tiet ved en så gjev manns grav som hans vi står ved nå. Dette er et stort tidsskifte, som dere kan skjønne. Underlig nok er det blitt til at én mann står istedenfor tre: for konge og for jarl og for erkebiskop. Og den ene mannen er jeg. Her er nå mangt nytt å se og høre, mye som er viktig, og som folk skal være takknemlige for; både til denne kirken og til andre blir båret som lik mange av de menn som har fulgt kong Magnus. Og som dere vil vite, har erkebiskop Øystein og mange andre av de lærde sagt om alle som verger landet for kong Magnus og faller for ham, at alle disse menns sjeler vil være i Paradis før blodet er blitt kaldt på jorden. Vi kan glede oss over deres hellighet, over at så mange menn er blitt hellige her, ettersom erkebiskopen har sagt at alle som har falt med Erling jarl, er blitt hellige. Da kan vi bare tenke oss hvor hellig Erling jarl selv må være, han som først sørget for at Magnus ble tatt til konge mens han enda var bare barnet, og som siden har hjulpet ham og støttet hans makt hele tiden. Vi må tro at en forbønn fra ham må veie mye hos den allmektige Gud. Dersom da ikke erkebiskopen har vært litt for ivrig på vennens side da han sa dette. Men lykken har snudd seg, nå står vi ved graven til dem som lenge har vært et skremsel både for oss og for andre.
Ved denne graven ser jeg mang en mann stå sørgende, som ville vært glad nok om det hadde vært min grav han sto ved, enda den nok ikke hadde vært så fint stelt til. Men det synes jeg er kortsynt og viser liten godvilje, etter det som dere stadig har fått høre at dere bør tro om vi mister livet på en slik måte. Jeg synes at vi på begge sider burde være glade for at det gikk slik som Gud ville med livet for disse mennene. Vi kan leve bedre og med mindre frykt enn hittil, for vi trenger ikke være redd for dem ved hvis grav vi står. Og dere kan være enda mer glade for at de er døde og skilt fra dere legemlig. Tenk over erkebispens løfte, nå er det gått så lang tid at blodet er blitt kaldt! Om vi enda ikke kan glede oss over jærtegn fra dem, så må det likevel være gravlagt godt med helgener her i byen nå. Dere har ikke mistet dem i dette slaget, tvert imot kan de nå vise dere sine gjerningers fagre frukt, dersom dere dyrker dem som helgener slik som dere har tenkt.
Men om så galt skulle være - og det tror jeg kanskje det er - at vi må regne med at de brast alle de fagre løftene som var gitt dem, da har de fått bøte lenge nok for at de trodde på den løgnen, de og alle andre som har trodd på den. Jeg rår til at dere heller tar det på en annen måte. Be for dem som har forlatt denne verden, og be til Gud at han vil tilgi Erling jarl alle synder han gjorde mens han levde her i verden; især den synd at han, en lendmann, var djerv nok til å la gi sin sønn kongenavn; dertil reiste han flokk og merke mot kongesønnene kong Håkon og kong Øystein; han felte dem begge to og tok selv makten etter dem. Siden holdt han riket for kong Magnus, men med ikke større rett enn dere nå hører.
Vi skal også be for alle menns sjeler som har falt i denne urettmessige krig, både før og nå. Be Gud at han må forlate dem alle deres synder og frelse deres sjel. Jeg vil også tilgi dem for Guds skyld all den urett de har gjort mot meg. Hver mann må nå gjøre som han synes og som han tror det er best for dem som nå er gått bort fra denne verden, de som ble kalt bort så brått at de hverken fikk skrifte eller fikk den siste olje; de var mindre beredt og hadde hardere sinn enn vi selv ville ønske oss å ha. Jeg vil heller ta på meg ansvaret for at det som dere nå gjør for disse sjelene, en gang skal bli dere selv til gagn, enn jeg vil tro at de ikke trenger bønner.
Da kongen hadde sagt dette, kom han videre inn på de ting man pleier å si over høvdingers grav; han takket prestene for at de hadde sunget og forrettet over den, og hele almuen for at de holdt bønn og gudstjeneste slik som hver av dem helst ville gjøre etter sin venn eller sine nærmeste. Han sa at hver måtte stelle til jordferd for sin frende eller kjære som han ville, og han ba folk sørge for grav til dem som ikke hadde andre til å gjøre det.
Kongen endte talen slik at alle likte den, og mange ga uttrykk for det.

Kong Magnus og erkebiskop Øystein.

36. Kong Magnus seilte sør til Bergen med de mennene som hadde kommet seg unna.
Trond i Vite svarte da folk spurte ham om nytt: Vi egget gamlingen, sa han, så han ble liggende igjen der.
Kong Magnus møtte erkebiskop Øystein og Orm kongsbror i Bergen, og han fortalte dem hva som hadde hendt. Så holdt kong Magnus ting med sine menn og bymennene og fortalte om sitt tap og ba dernest om hjelp.
Erkebiskop Øystein svarte på kongens tale; han sa at alle dyktige menn var villige til å styrke ham i hans makt og hjelpe ham av alle krefter til å holde land og rike. Dette møtet med birkebeinene har løpt av slik som mange kunne ønske, herre. De er kommet frelst fra det, De som er elsket av hele folket. Erling jarl var en klok og mektig mann, men det var mange som mente han var så hovmodig at det var vondt å tåle det. Alle vil være med på å gi sitt liv for at De skal få igjen land og rike.
Talen ble hilst med høye tilrop, alle lovte at de heller skulle dø med kong Magnus enn tjene kong Sverre.
Så seilte kong Magnus og hans menn øst til Viken; han hadde mange menn hos seg, mange stormenn, og de var et stort følge. De rustet seg vel og bygget skip.

Kong Sverre.

37. Etter alt det som det nå ble fortalt om, Erling jarls fall og slaget som var utkjempet, vokste kong Sverres makt så sterkt at det snart ikke var den mann i Norge som ikke regnet ham for å være konge, uten da kong Magnus og hans menn.
Før den tid var det hån om en mann ble kalt for birkebein i kjøpsteder eller annen steds hvor stormenn ferdes. Men fra nå av var det et hedersnavn, de ble vist vørnad de som var birkebeiner. Mange i Sverres hær hadde før vært løsarbeidere eller enda til ransmenn og røvere; nå, etter at de hadde vært med og seiret i slaget, bar de skrud og skarlagen og gode våpen, det var samme våpen som hirdmennene til kong Magnus eller lendmennene hans hadde båret før. Selv om folk hadde sett disse karene og kjente dem igjen, lot man seg ikke merke med at man visste de før hadde vært fattige. Det var snaut nok at de selv mintes sitt forrige liv.
Det er alminnelig mening at det ikke noen gang har vært bedre hærmenn i hele Norge enn de menn som fulgte kong Sverre i denne tiden, og det samme sa han selv alltid siden og talte om de gamle birkebeinene når han syntes at hans menn skeiet ut, drakk for mye og ikke passet vaktholdet eller ikke tålte slit og møye eller ikke torde speide i krigstid.
Kong Sverre ga lønn til hirden og delte ut mange titler. Han satte sysselmenn over hele Trondheimen.

Om sølvet som ble funnet i hekla.

38. Det hendte seg øst i Viken at en tiggerkjerring døde, og hun etterlot seg en hekla (kåpe). Men der i denne heklaen ble det funnet en mengde sølv som var sydd inn i den. Mennene til kong Magnus fikk høre om det, de tok og brente heklaen og delte sølvet mellom seg. Og da birkebeinene fikk vite det, kalte de dem for heklaarvinger eller heklunger.

Kong Sverres drøm.

39. Kong Sverre hadde hatt en drøm før Erling jarl falt, og den gjorde at han mente å være viss på hva utfallet ville bli av kampen mellom dem.
Han syntes at han sov i et loft i byen, og han visste at natten var lys. Han så en mann komme inn i loftstuen og bort til sengen der han lå, og mannen sa: Stå opp, Sverre, og kom med meg. Han så skremmelig ut, og Sverre torde ikke annet enn å gjøre som han sa. Mannen gikk foran opp og ut av byen, og Sverre fulgte etter, til de kom til et stort bål, og der lå det en stekt mann på ilden. Så sa mannen i drømmen at han skulle sette seg ned å ete. Også legger han mannen frem for ham. Han syntes at han tok for seg og åt kjøttet av benene, men han syntes hver bit var vond å få ned. Men etter hvert som han åt, syntes han at det gikk lettere jo lenger opp han kom. Og da han kom til hodet, ville han ete det også. Men mannen som hadde ført ham dit, tok hodet til seg og sa at nå skulle han holde opp. Og han syntes ikke det var stort mindre vondt å holde opp, enn det hadde vært å begynne. Men han måtte gi seg på det.
Så gikk de tilbake til byen og til det samme herberge, og han syntes han la seg i samme seng som han sto opp av. Hans veiviser gikk ut av rommet. Så voknet han.
Derfor hadde kong Sverre egget mennene sine til å gå inn til byen, han tydet drømmen slik at den mannen som lå på bålet, var Erling jarl som da tok til å eldes og kong Magnus og hans menn var også begynt å eldes i sine råd, og det så ut til at det gikk mot slutten med dem. Han skulle komme til å ødelegge størstedelen av hirdmennene og lendmennene med sin hær. Men kong Magnus skulle komme unna, for hodet ble ikke ett opp.

Kong Magnus i Trondheimen.

40. Om våren bød kong Magnus ut hær sør i landet, full almenning fra Lindesnes i øst og nordover fra Agder, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane, begge Mørene og Romsdal. Med hele denne hæren seilte han om våren nordover til Trondheimen. Der var da med ham erkebiskop Øystein, Orm kongsbror, Nikolas og Philippus, sønner av Arne kongsmåg, og alle lendmennene fra sør i landet.
Slik det er sagt her:

Med kongen fulgte
ryger og horder,
filer,sogninger,
folk fra Fjordane;
alle fra Møre,
menn fra Romsdal,
erkebispen
og alt Trøndelag.

Kong Magnus kom med flåten nord i Trondheimsfjorden, han la til ved gården Stein sør på Byneset og lå der noen netter. Kong Sverre var da inne i kaupangen; han sendte ut Torolv Rympel, Tjostar Svarte, Øyolv Aslesson og Håvard Laks med en stor sveit; de skulle ligge på lur etter fangst og se om de kunne få tak i noen av mennene til kong Magnus.
De kom frem til en gård som heter Langlo. Der går det en dal ned til sjøen, den er skogvokst, og i denne dalen la de seg. Mennene til kong Magnus visste ikke av det før birkebeinene var over dem. Kong Magnus hadde gått i land og tenkte seg i badstue på gården Stein. Men da han fikk se hvem som kom, skyndte han seg tilbake til skipene. Birkebeinene drepte nesten 30 mann som de fikk tak i på land. Men da kong Magnus' menn væpnet seg og sprang i land, trakk birkebeinene seg unna og gjemte seg.
Så dro de tilbake til kaupangen.

Kong Sverre sender brev til kong Magnus.

41. Etter dette la kong Magnus seg inn ved Holmen og ble liggende der en tid. Men kong Sverre rustet seg inne i byen.
Så sendte kong Magnus ut et skip, det ble styrt av Birger Garn og Trond Lyrta, de ble sendt for å hente en bonde som het Avle, han bodde på Lade. Kong Magnus sendte bud om at hvis han ville frelse livet for sin sønn (Øyolv som var i Sverres tjeneste), så måtte han komme til kongen og bli hans mann.
Avle gikk inn til byen og ga brevet til Øyolv; men sønnen syntes dette var en vrien sak og gikk med brevet til kong Sverre.
Kongen leste brevet og sa så: Det er ikke mange som kommer til meg med slikt. Vi får finne på et godt råd. Be den mannen som brakte brevet, om å komme hit. Så lot kongen skrive et annet brev der han sa: Om De, kong Magnus, gjør Avle noe mén eller skade, så skal jeg la drepe Eiliv Eplestang og Skuda-Eirik og Eindride Slandre, for sønnene deres er der hos Dem; Tore Knapp er sønn til Eindride, Ulv Kvære er sønn til Eirik og Gunnar er sønn til Eiliv. De skal få samme død som De vil gi Avle, og det skal Øyolv sørge for.
Sendemannen gikk tilbake med dette budet og brakte kong Magnus brevet. Da han hadde lest det, ble han vred og løp frem fra løftingen på skipet med brevet i hånden og sa: Jeg ser at De tenker at De og ikke jeg nå skal rå for hvem som skal drepes og hvem som skal få leve!
Nå talte de om saken, Ulv Tore og Gunnar; de ba kongen stagge seg og sa han kom ikke nærmere å herske over landet om han lot drepe en bonde; de sa at de ville ikke sette sine frenders liv i fare og utsette dem for Sverres ondskap. Så fikk Avle lov til å fare hjem.

Kong Sverre og kong Magnus.

42. Noen dager senere rodde kong Magnus inn til Øra til samtale, og kong Sverre gikk ned og møtte ham, og tilbød ham at de skulle dele landet mellom seg i to halvdeler og så være konger i begge to, slik som Magnus Berrføtts sønner eller Haraldsønnene. Det ble talt mye om det, men det kom ikke til enighet, for kong Magnus ville ikke gå med på det. Noen av mennene hans rådde til, andre fra.
Kong Magnus og hans menn lå ute ved Holmen, og de rådslo om hvordan de best skulle få lagt i land i byen; de tenkte at kong Sverre vel nødig gikk ut av treborgen. De tok ankrer og lot dem binde fast i enden av tømmerstokker, og så tenkte de å ro nær inn til Øra og så la stokkene med ankrene falle ned over bondefylkingen. Dette fikk de stelt i stand, men det ble ikke gjennomført. Det var mye de fant på, men de fikk ikke gjort det.
Mandag i gangdagene rodde kong Magnus inn til Øra for å samtale, og da egget de hverandre til strid. Birkebeinene egget kong Magnus til å legge til ved Øra, og kong Magnus egget de andre til å gå ut av treborgen og slåss med ham på Ilevollene.
Så rodde de ut til skipene sine igjen, Magnus og hans menn. Men kong Sverre sa: Vi sier ja til det dere krevde nå. Og kongene var enige om at morgenen etter skulle de møtes på Ilevollene.
Kong Sverre lot nå hele hæren få vite hva som foresto, han sa de skulle skrifte og ha våpnene ferdige.
Tirsdag ved soloppgang lot kong Magnus blåse til oppbrudd fra Holmen. De tok tjeldene ned og rodde Inn mot land, la til under berget utenfor Ila og gikk i land der. Kong Magnus hadde den store skeiden, og den ble lagt for anker ute på fjorden. Men skuter og mindre skip rodde til land. Kong Magnus og alle hans menn gikk opp i Steinberget og satte seg der og ventet på at solen skulle komme høyere på himmelen, så de ikke skulle få den i ansiktet hele tiden. De ventet en stund, så gikk de ned og fylket hæren.
Da gikk kong Sverre ut av treborgen og fylket sin hær. Så gikk de da ut på vollene nesten inn under berget og imot dem. Kong Magnus hadde stilt opp sin hird og stilt merket i den fylkingarmen som vendte mot sjøen, for der så han kong Sverres merke stå; det var både stort og vakkert, så han tenkte at under det måtte kongen selv være. Men det var Gudlaug stallare som hadde det merket, og med ham sto bymennene, menn fra herredene og leidangen. Kong Sverre lot sitt eget merke gå øverst ved berget.
Mennene til kong Magnus var ikke kommet ned av berget alle sammen, så Sverre ventet seg den hardeste striden fra den kanten.
Kong Magnus hadde satt mange menn til å falle birkebeinene i ryggen, til høvding over dem hadde han satt Nikolas Arnesson, bror til kong Inge. Men kong Sverre sendte menn imot dem, og høvding for dem var Ulv fra Lauvnes, og fylkingen til Nikolas ble ingen støtte for kong Magnus.

Sverres tale før slaget på Ilevollene.

43. Kong Sverre talte til sine menn før fylkingene gikk mot hverandre. Han tok til med talen slik:
Her er en stor hær kommet sammen, og det er fagert folk. Men det er tydelig at vi får å gjøre med en stor overmakt. Fylkingene til kong Magnus står utover hele vollen, med gylne våpen og dyre klær. Dere skal ha gjort et godt arbeid om dere bærer begge deler til byen i kveld. Husk nå på det, gode halser, at det er to ting å velge mellom, og den ene er å dø. Det er ikke som å gå i skogen og felle tømmer når dere skal skifte hugg her med lendmennene til kong Magnus. En kan uten skam både ta og gi store hugg, slik som skalden kvad:

En kløver annet enn kull-ved
karen som feller jarlen.

En bonde som fulgte sin sønn til hærskipene, ga ham gode råd og sa han måtte være modig og hard når det gjaldt i kampen: Ord som går om en mann, lever alltid lengst, sa han. Eller hvordan vil du te deg om du kom i kamp og visste på forhånd at du måtte falle?
Han svarte: Da var det vel ikke noe å spare på å hugge løs til begge sider.
Kallen sa: Enn om noen kunne si deg sikkert at du ikke skulle falle?
Han svarte: Da var det vel ingen grunn til ikke å gå frem av alle krefter.
Kallen sa: I alle de slag du kommer i, vil det hende ett av to: enten faller du, eller du kommer fra det, så vær du bare modig; alt går som lagnaden vil, og ikke kommer den mann til Hel som ikke er feig, og intet kan frelse den feige. På flukt er fall verst.
Torolv Rympel og bror hans, Karl Kjøttlår, og 5 andre ble valgt til å gå foran fylkingen i slaget.
Kong Sverre talte videre: Nå må dere også vite det, birkebeiner, at det ikke er godt å søke om grid hos heklungene. Det fins bare én utvei, og det er å stå imot så fast dere kan og ikke la dem få fremgang. Dere birkebeiner får det lett når dere skal prøve sverdet på mjødistervommene til disse vikværingene. Vi har nok av godt og kampvillig mannskap. De andre har så stor overmakt at de ikke kan få brukt den, og de har mest av slike karer som passer bedre til å være brudesveiner og hirdmenn og er mer vant til å drikke mjød enn til å slåss. Min hird og mitt merke vil jeg skal gå imot merket til kong Magnus, for fra hans hird kan vi vente oss hardest strid og pågang. Lendmennene hans vil nok se seg for før de går på, og den bondemugen som de har hærtatt og dradd med seg hit, bryr seg ikke om hvem som faller, når bare de selv ikke blir såret. Det vet jeg også for sant om alle trøndere at de mener det skalden sier:

En møy vil jeg ha meg
den munnfagre Ingunn,
gå som det vil med møtet
Magnus har med Sverre.
Gå nå på, gode karer, og la Gud rå!

Talen egget birkebeinene til å gå på. Nå som før trøstet de seg til kongen, til hans forsyn og den forutkjensle han hadde for hvordan det skulle gå islaget.

Slaget på Ilevollene.

44. Nå gikk fylkingene mot hverandre, og det kom straks til en kvass strid. Kongene hadde aldri før hatt så store hærer i kamp på en gang. Kong Magnus hadde likevel langt flere menn enn Sverre.
Der kong Sverres merke fór frem, fulgte hele hirden og gjestene hans; fylkingen til kong Magnus ség unna og kom på flukt. Men på den andre siden, der som merket til kong Magnus gikk frem, der trakk fylkingen til Gudlaug og bymennene seg tilbake; det var nær på blitt flukt, og noen hadde lagt på sprang. Kong Sverre satt til hest. Og da han så at mennene hans var i knipe, red han bort til dem og ropte høyt: Hvorfor flykter dere? Snu om igjen og slåss så godt dere kan! Ser dere ikke at nå renner hele fiendehæren til skipene? Vis dere nå som menn, og følg som best dere kan etter dem som flykter!
Da hans menn hørte dette og så kongen, fikk de mer mot til å stå imot, og da Sverres hird så at hovedstyrken av kong Magnus' hær flyktet, gikk de etter merket hans og falt i ryggen på de flyktende. Det ble et stort mannefall.
Da sa en mann: Nå flykter kong Magnus!
En annen svarte: Ikke enda! sa han og løp til og ga den første banehugg. Den som hugget, var kong Magnus selv.
Nå flyktet kong Magnus og alle hans menn, uten de som ble drept. Der falt Philippus Arnesson, Brynjolv Blanda, sønn til Eindride Jonsson. Ivar Galle ble hardt såret. Da alle var jaget på flukt, red kongen omkring på valplassen; han kom bort til Ivar Galle, bøyde seg ned til ham fra hesten, spurte om han kunne leges, og bød ham grid. Han svarte, sa at såret hans nok kunne gro om han fikk lege.
Ikke langt borte lå en mann, det var Brynjolv, sønn til Kalv sendemann fra Færøyene. Han krøp på knærne bort til kongen og hugget etter ham med sverdet, han mente å ramme halsen. Men kongen satte kanten av stålhjelmen imot, spissen av sverdet kom på den, men det gled så det kuttet av øret og han fikk et stort sår på halsen. Kongen kastet seg av hesten på den motsatte siden, og sverd og spyd sto straks så tett i Brynjolv at han nesten ikke kunne falle. Ivar Galle ble også drept og likedan Gyrd Skjome som satt og støttet opp under ham.
På Ilevollene falt disse lendmennene: Nikolas Mondul Andresson, Jon Kula, Kolbein Gislesson, Eirik Lauk. Nikolas Mondul var en umåtelig sterk mann,og han hadde en brynje som var så sterk at våpen ikke bet på den, og han hugg med begge hendene og var en tid den eneste av mennene som sto. Til sist ble han så trett at han falt av den grunn. Og birkebeinene flådde med en gang brynjen av ham og drepte ham.
Kong Sverre tok den store skeiden og mange andre skip. Birkebeinene sprang ombord på skipene og satte etter de andre. Ute ved Digermulen tok de Eindride Kalvsson og ga ham grid med 30 mann; men Eindride kom seg unna og i land. Et annet skip tok de ute ved Rødberget, og to lastebåter med matvarer tok de utmed Stadsbygd. Nikolas Arnesson dro med sin sveit over Gaulåsen og ut til Stein, der fikk han tak i en skute. Mange av mennene til kong Magnus tok veien over land.

Occupation:
Kong Magnus.

45. Kong Magnus seilte sør til Bergen med de mennene som var igjen, og Bergensmennene tok godt imot ham. Han holdt ting der, og bymennene ba ham bli; de sa de måtte vente at Sverre kom dit snart; derfor var de glad til og bød Magnus sin hjelp til å verge byen.
Siden lot kong Magnus ta alle kjøpskip som var i byen og legge i rekke ute fra Holmen og over til Munke-bryggen og slo tau mellom skipene hele veien fra brygge til brygge så en kunne gå tvers over hele Vågen. Da sa kongens rådgiver til ham at det ikke var klokt å stole så sikkert på Bergensmennene,og at han stengte seg og skipene sine inne i Vågen på den måten.
Da seilte kong Magnus bort og sørover langs landet og kom til Danmark til kong Valdemar, sin frende. Og der hos ham ble han en stund.

Kong Sverre og Jon Kutissa.

46. Kong Sverre dro sørover om sommeren og kom til Bergen dagen før Petersmesse (29. juni). Han ga da grid og fred til alle bymennene; og de tok imot ham sømmelig, som det var deres skyldighet. Han la alt land under seg.
Men lendmennene hans rådslo om hvor de skulle gå, til Pål som var lendmann hos kong Magnus, eller til Bergen. De gjorde det første, og kom til Pål om morgenen. Pål merket ikke noe før det hørtes lurblåst ute. De rev ned tjeldene og verget seg bra, og det ble et stort mannefall. Pål Andresson falt der og mange med ham.
Samme vinter, natten etter mandag i andre uken av langfasten, hendte det at kong Sverres vaktmenn fikk se langskip som rodde inn Vågen; på det ene skipet var det reist et merke, og de hørte også høyt våpenbrak fra mennene ombord. Vaktmennene lot lurene låte med en gang. Og nå ble det bråk blant birkebeinene i byen. Det gikk straks ord om at kong Magnus var kommet med hæren sin. Mange kledde seg i all hast, noen væpnet seg, andre ikke - men alle flyktet; noen løp inn i kirkene, noen opp i fjellet og noen andre veier ut av byen.
Kong Sverre gikk ut i svalen fra herberget. Og da den første hærblåsten lød, sa han: Gud og den hellige kong Olav hjelpe oss nå! Så løp han ned i gården og inn i stretet og møtte ikke en mann før han kom til Nonneseter; der kom det en bonde ridende mot ham. Kongen ba ham om hesten, men bonden svarte nei, og ville ikke av med hesten. Kongen måtte nå ha hesten, koste hva det koste ville, og han sa at han ville ta den med våpenmakt om han ikke fikk den på annen måte. Så nødvendig var det for ham å ride at han brukte makt for å få en hest som han ikke ville ridd for mye sølv og gull om han ikke hadde vært nødt til det; han sa alltid siden at han aldri hadde sittet på en elendigere hest.
Men han red likevel opp til Årstad, og der traff han noen av birkebeinene. De ventet der en stund, så kom det flere birkebeiner neden fra byen, de kom 2 eller 3, 6 eller 7 i følge. Da fikk de høre at dette var en bondehær og ikke kong Magnus'; det var vossinger og osterøyinger og nordhorder. Jon Kutissa var fører for hæren, og de hadde rodd skipene over til Jonsbryggen. Der gikk de i land, og de satte opp fylking med en gang inne på Jonsvollene og kom nesten inn til bunnen av Vågen. Det ble ikke til at de gjorde åtak på byen. Noen av folkene ble satt i land ute ved Holmen, og de gikk opp utenfor Kristkirkegården, de blåste til kamp og ropte hærrop. Noen løp inn i kongsgården, men de viste lite mot. Det var mørk natt, og birkebeinene kunne ikke se hæren deres, derfor flyktet de. Hvis de hadde visst hva slags folk dette var, ville de fort ha jaget dem bort, for det var en mindre del av bondehæren dette enn den som var igjen på vollene.
Men da kong Sverre fikk visshet for at dette var en bondehær og ikke kong Magnus' menn, lot han kalle sammen alle de av folkene sine som var kommet til ham, og sa at de skulle gå tilbake til byen igjen; han sa at hæren deres snart ville samle seg når birkebeinene hørte luren hans, Andvake. Hansa at det var nok mange av mennene som hadde løpt i kirker og mange hadde vel gjemt seg i byen, de ville nok komme alle sammen om de bare kunne. Og på den tid kongen kom ned i byen, hadde det samlet seg folk om ham; det var i dagningen. Da han kom til Olavskirken, lot han blåse i luren og reiste merket. Det hadde vært mange birkebeiner i Olavskirken, Korskirken, Nikolaskirken og Steinkirken, og de kom alle sammen til ham, og mange kom utenfra byen.
Nå fylket kongen hæren ovenfor Allehelgenskirken og talte til mennene. Han ba dem gå djervt frem i striden, - for det er så mye mer skam for bøndene å tape som de har flere folk. Da sa birkebeinene alle som én at den som ble redd for bondehæren, skulle aldri trives. De ropte hærrop og løp ut av fylkingen og ut på vollen mot bondefylkingen med skrik og rop og egget hverandre veldig opp. Da bøndene så kongens merke kneise høyt mot himmelensom nå lysnet av dag, ble de fælne, og nå hvinte birkebeinenes våpen mot dem også. Da tok de første flukten de bøndene som sto forrest, og så den ene etter den andre. Birkebeinene la etter dem og slo ned bøndene som slaktekveg. Noen av bøndene rente til skipene, noen hoppet på sjøen, og mange druknet, noen ble tatt mens de lå på svøm, birkebeinene fulgte etter dem ned til stranden.
Da nå den første flokken var jaget på flukt, vendte kongen tilbake til vollene, og derfra til byen ved bunnen av Vågen. Der kom det mange bønder til ham, og han ga grid til alle som kom i hans makt. Så gikk kongen ut gjennom byen, og han kysset alle hovedkirkene. Det ble nå lyst av dag.
Jon Kutissa hadde ikke gått i land, for han var gammel og tungfør. Bøndene rodde ut av Vågen med en gang de kom ut på skipene, de var glade de kom seg bort jo før jo heller. De syntes aldri det hadde gått dem verre, enda så mye mannskap de hadde.

Kong Sverre og bøndene.

47. Litt senere seilte kong Sverre med en flåte av skuter sørover inn i Hardanger og til mange steder i Hordaland. Han gjorde forlik med bøndene og tok bøter av dem, for det hadde vært mange sunnhordlendinger med i bondehæren. Han stevnet vossinger og nordhordlendinger til seg, og mange av dem gikk med på forlik. Men mange flyktet øst til Viken for å lete opp kong Magnus.
Men kong Magnus ble den vinteren hos sin frende kong Valdemar, hvor han var godt mottatt. Han hadde sine menn i sysler omkring i Viken, og han fikk skatter og landskyld derfra. Orm kongsbror og noen andre lendmenn var for det meste i Viken, men noen lendmenn var med kong Magnus i Danmark. Alle hadde mange menn i sitt følge.
Da det led ut i langfasten, reiste Orm kongsbror og hans følge med hæren sørover til kong Magnus.
Kong Sverre ble i Bergen til etter påske. Siden dro han bort, han hadde mye og godt mannskap og store skip, de var vel bemannet. Kong Sverre sa da: Nå har jeg her i pungen min troskapsløfte fra alle lendmennene til kong Magnus, så nær som fra Nikolas Kuvung! Han mente med dette å si at alle lendmennene til kong Magnus hadde sendt hemmelige brev til kong Sverre og bedt om grid og vennskap. Disse brevene hadde kong Sverre i pungen.

Kong Sverre og kong Magnus.

48. Kong Sverre seilte fra Bergen litt etter påske og holdt øst i landet. Alt folket gikk villig under ham hvor han kom. Han seilte øst i Viken, og der tok han skyld og bøter og alt han kunne kreve av bøndene. Han fikk vite at kong Magnus var sør i Danmark med sine menn.
Kong Sverre dro da langt øst i Viken og la seg fore ved Spjerøy i Saltøysund. En dag gikk han opp på et berg på øya til vaktmennene. Da så de mange seil som kom østfra. Kongen mente at dette var visst hærmenn og han sa at de skulle blåse til landgang for hele hæren så han kunne tale til mennene.
Kong Sverre holdt nå denne talen: Kong Magnus kommer mot oss med sin hær. Det ser for meg ut som vi birkebeiner får å gjøre med stor overmakt igjen, i alle fall når det gjelder mengden på folk. Jeg har mange menn og kan lite på dem i strid, men jeg trenger likevel nå å få råd av dere kloke menn; hva sier Håvard jarlssønn, eller Ulv fra Lauvnes eller Ulv Fly eller andre kloke menn i vårt følge. Skal vi legge til kamp mot kong Magnus, eller skal vi seile unna nord i landet hvor vi har venner. Her har vi ingen venner. La oss nå med Guds hjelp velge et godt råd, og det snart.
Håvard jarlssønn svarte: Det er snart sagt hva jeg vil. La oss gå ombord og rive ned tjeldene og ro ut av denne lange og trange vågen, og så reise masten og seile unna vestover. La oss ikke slåss med kong Magnus og den store overmakten hans; for om vi må gå fra skipene våre her, er folket i land for oss verre å komme ut for enn de verste hedninger. Ingen av oss kan vente å få leve her om han kommer i heklungenes vold.
Det kom høye tilrop til talen hans, alle syntes dette var et godt råd; de rodde ut av havnen. Men da birkebeinene hadde fått heist seil, rente skipene til kong Magnus mot dem ut sundet sørfra; heklungenes skuter kom først innenfor skuddhold for birkebeinene, og de torde ikke hake seg fast i storskipene til Sverre, for de syntes det så ut til å bli strid.
Øyolv Avlesson styrte en skute som het Reva, han gikk opp på Ulv Flys skip og bandt skuten til det. På Ulvs skip var Pål Flida, sønn til Nikolas Kuvung, han var bare barnet. Birkebeinene hadde tatt ham og fosterfar hans til fange kort før. Nå løp en mann bort til gutten og løftet ham opp, sa at de skulle bruke seilene og dreie ut et trangt sund som er der mellom øyene. Mannen sprang ned i skuten, hugget festet mellom skipene og skjøv fra. Skuten drev bort, og mennene til kong Magnus tok den. Slik fikk Nikolas Kuvung igjen sønnen sin.
På begge sider ble noen såret av skuddene, og noen få falt. På begge flåtene ble det rodd under seil, men storskipene til kong Magnus kom ikke innenfor skuddhold. Det manglet ikke på lurblåst, og det var egging til kamp. Kong Sverre gikk ombord i en skute og rodde opp på siden av skipene sine og ga ordre, sa de skulle sette mer seil og styre inn i et trangt sund mellom øyene, og så ble gjort. Flåten til kong Magnus stevnet midt gjennom sundet, og hans menn la ikke merke til at birkebeinene hadde snudd og kommet seg ut.
Kong Magnus hadde et stort skip som het Skjegg, det hadde 26 rom. Det tok lang tid for dem å få ned seilet, og enda senere gikk det å komme i gang med å skåte. Andre skip rodde da bort til ham, de taltes ved på skipene og ble enige om å seile videre samme vei. Men birkebeinene tok 2 av de skipene som fikk snudd, en skute og en snekke som ble styrt av en som het Andres. Birkebeinene drepte hvert liv på begge skipene.
Kong Sverre seilte ytre leia vest over Folden, og han og hans menn seilte så fort de kunne til de kom til Bergen.
Kong Magnus seilte også vestover i Viken; alle tok imot ham med glede. Han kom til Tønsberg og ble der i kort tid, så seilte han vestover med en umåtelig stor flåte; han seilte både dag og natt vest- og nordover etter kong Sverre, lå bare i havn når han hadde motbør.

Kong Sverres tale.

49. Søndag etter pinse var kong Sverre i Bergen. Alle skipene hans lå ved bryggen ferdige til strid, med skansekledningen på. Mesteparten av mannskapet sov ombord, men noen var oppe i byen. Kong Sverre sto opp alt i solrenningen, han gikk opp på bakken ved Olavskirken og derfra til sine vaktmenn. Da fikk de se en skute som kom roende inn på Vågen ved Nordnes og la til ved Holmen; mannskapet løp i land med en gang. Kongen gikk dem i møte og kjente dem straks, det var speiderne hans. Kongen spurte dem om det var noe nytt, og de sa at de hadde sett seilene til kong Magnus' flåte, det var minst 24 seil, og de kom sørfra over Hardangerfjorden. Da svarte kongen: Det var litt for nær oss, sa han, og kalte så på lursveinen og ba ham blåse sterkt.
Kongen gikk ut på skipet sitt med en gang og sa at de skulle ta ned tjeldene; han lot dem ro ut på Vågen, og det samme gjorde alle hans menn, og så la de skipene sammen ute på Vågen.
Så talte kongen til hæren og sa: Kong Magnus kommer snart over oss med sin hær. Som dere vel har hørt, har han nå mer enn 30 skip, og vi har ikke mer enn 16. Dere synes vel ikke vi har stort håp om å vinne om vi slåss mot en så stor hær. Men vi må velge mellom å slåss eller å flykte nord i landet. Jeg spør dere nå om råd, vil dere helst slåss med de folkene vi har, eller vil dere flykte. Jeg selv synes at det gikk oss verst tiden etter at vi hadde flyktet ved Hattehammeren, og til vi seiret ved Hørte bro. Vi flyktet for kong Magnus nå øst i Viken, og jeg mener at om vi flykter nå igjen uten å slåss, så vil det stå liten skrekk av oss.
Mange svarte da at de heller ville flykte, men sa at kongen fikk rå. Og det var mye mumling i hæren om at dette var å slåss mot overmakten.
Da sa kong Sverre høyt: Med Guds og den hellige kong Olavs vilje, vær beredt på at jeg visselig vil slåss mot kong Magnus og ikke la meg jage slik landet rundt lenger. Selv om det er stor overmakt når jeg ser på mannstyrken, så har vi store skip med godt mannskap og gode våpen så heklungene skal få merke at birkebeinene kan bruke sverdet innen vi skilles. La oss gi dem samme røynsle som før når vi har møttes at de heller får gå baklengs. De hugger alltid skarpt til å begynne med, men de holder ikke ut lenge. Men dere blir støere og kvassere jo lenger striden står på. Jeg kan også si dere at i hæren til de andre vil annenhver mann bli redd straks han merker at dere står imot, og flere får mer lyst til å renne enn til å gå under våpnene våre. Jeg venter at vi skal seire over dem. Det har sjelden slått feil det jeg har spådd når vi møttes. Nå som før er vår og alles tro og tillit rettet mot Gud og hans hellige menn, og ikke mot vår egen hærstyrke. Jeg gir min sak over til den allmektige Gud, den hellige kong Olav og den hellige Sunniva, og jeg ber at dette møte mellom kong Magnus og meg må gå slik som Gud vil, og han vet hvordan vår sak står.
Kongens tale ble hilst med høye tilrop: Lykke til med talen du fremste blant konger! Det har aldri slått feil når du har lovt oss seier. Den er en niding som ikke heller vil slåss og falle med ære om det ikke er annen råd, enn å flykte veik og redd!
Da sa kongen: Ha stor takk for dette svaret, både Guds og min takk. Gå mot fienden uten frykt. Vi skal ro ut fra byen mot dem, hver av dere må legge skipet sitt så langt frem som han er mann for. Jeg vil ikke la skipene bindes sammen.
Så rodde de ut for Nordnes og ventet der, og det varte ikke lenge før skipene til kong Magnus kom seilende sørfra forbi Kvarven, de var snart ved Vågen. De lot da seilene falle så fort de kunne. Kong Magnus lot blåse i lur og kalte sine menn til samtale, han lot skipene ligge samlet.

Kong Magnus taler til hæren.

50. Han talte til mennene og sa som så: Nå kan vi se birkebeinenes skip, og det er sannelig godt at vi skal få slåss med dem, de har dradd seg unna lenge nok nå i vår. Men hva nytter det meg å egge til kamp om det finnes folk blant dere som ikke minnes at de har mistet frender som er drept av birkebeinene, eller kan glemme den hån og skjensel vi har fått av dem? Det ville være rett og riktig om birkebeinene fikk samme lodd og samme skade som den vi før har måttet døye. Vi står ikke likt i kampen, for vi har gjeve menn og gode karer å stille mot Sverre, og han har bare ransmenn og røvere og menn av trelleætt og tiggere. Må Gud slå dem ned! Vi får ikke skikkelig hevn for våre gjeve frender selv om vi dreper dem alle sammen. Og ingen kan laste oss om vi gjør det. Dere skal vite at det er min vilje at ingen av mine menn må driste seg til å gi grid til noen.
Vi har mye folk og godt folk. La oss storme på slik med det samme at det ikke trengs en gang til. De har lite folk, og Gud skje lov, nå har de kommet til sine dagers ende.
Vi skal legge så tykt av skip omkring Olavssuden som det er rom til. Og når den er ryddet, skulle jeg tro at de blir mykere de som er igjen. Skutene våre og de lette skipene skal legge seg omkring dem, og la ikke ett skip komme seg bort!
Da sa Orm kongsbror: Jeg rår til at vi er budd på det i denne kampen at birkebeinene snur seg mot oss og gjør hard motstand selv om de er færre enn vi er. Alle er nok nødt til å slåss det beste de kan. Mitt råd er heller å rydde alle de minste skipene deres først, de som det er lettest for oss å vinne over, for jeg tror ikke at de ror unna oss med storskipene.
Men om Orm talte slik, ble det likevel kongen som fikk rå.
Kong Magnus hadde Skjeggen, Orm kongsbror hadde Grågåsen, Narve fra Såstad og Steinfinn hadde Hovdebussen. Disse tre skipene ble lagt inn til Olavssuden, og kong Magnus var med der, likedan Asbjørn, sønn til Jon fra Tjörn, Nikolas Kuvung, Pål Småttauge, Jon og Munan, sønner til Gaut fra Ænes og mange andre gjeve menn. De hadde 32 skip. Så rodde de til angrep. Birkebeinene rodde mot dem ut fra Vågen, og de møttes nord for Nordnes.

Slaget ved Nordnes.

51. Disse lendmennene var med kong Sverre: Ulv fra Lauvnes, Ulv Fly, Håvard jarlssønn, Bård Guttormsson og Ivar Silke. Olavssuden som kong Sverre hadde, var en 25-sesse, og det var godt mannskap på den. Gornen som Gudlaug Vale hadde, var også en 25-sesse. Gjestene hadde Hårkniven, den var på 23 rom og Audbjørn styrte den. Huskarene hadde Fjordkollen, og Asgeir Hamarskalle styrte den. Birkebeinene hadde mange store skip.
Da de rodde frem, lå Olavssuden ytterst, og 9 storskip la seg til på utsiden av den. Det ble en både hard og lang kamp. Mennene til kong Magnus gikk hardt på Olavssuden, de kastet stein og skjøt og brukte kastespyd; ettersom de lå med stavnen inn mot suden, kom de ikke til med hugg. Likevel fløy det så tett med våpen at der det hadde stått 3 mann i hvert halvrom på Olavssuden, der sto det én igjen og somme steder ingen.
Da kong Magnus' menn ikke hadde mer stein og skuddvåpen igjen, ville de borde suden. Men birkebeinene tok skuddvåpen og egget hverandre til å verge seg. Mangen mann som hadde falt for steinkast eller andre våpen, reiste seg nå igjen, og alle sloss så godt de kunne. Det ble på ny en hard kamp. Kong Sverre løp opp på skipsbordet; han hadde hvit kåpe med god brynje under og rødt skjold. Han egget mennene sine til strid. Så snudde han seg og så mot babord av Olavssuden, der lå Gudlaug stallare med en 25-sesse og hadde ikke lagt seg lengre frem enn til bakre øserom.
Kongen ropte på Gudlaug og sa at han skulle aldri trives når han la seg så lite frem med et skip på 25 rom. Gudlaug svarte at han rådde ikke med det. Kongen tok en båtshake og stakk i kinnungen på Gudlaugs skip og ropte til sine menn at de skulle dra det fremover langs skipet, og det gjorde de; det kom da så langt frem som til fremre øserom. Det varte ikke lenge før det ikke var en mann fremmenfor masten på Gudlaugs skip som ikke blødde.
Kampen var hard og mange ble såret. Audbjørn som var høvding for gjestene, la seg inn til gjesteskipet til kong Magnus, og det går ord om hvor djervt de sloss; ingen kunne være viss på hvem som skulle gå av med seieren.

Kong Magnus blir såret.

52. Hallvard Gæla het en mann fra Viken, han skjøt bedre enn alle andre. Han skjøt den dagen en pil mot skipet til kong Magnus, men den fløy overskipet. Så skjøt han en pil ned i bordingen, og den tredje under kjølen. Da var det en mann som sa: Du skjøt bedre i sommer da det gjaldt penger og det var satt opp sølv for den som skjøt best! Da vant du sølvet og viste din ferdighet. Det er viktigere at du sikter rett nå og verger kongens liv! Han svarte: Synes dere ikke jeg har siktet godt? Da svarte den andre: Det er ingen her ombord som har siktet så skjevt som du.
Da tok Hallvard opp en tylvt piler og skjøt dem alle sammen mot skipet til kong Magnus og rammet en mann i hvert skudd; han skjøt så lenge pilene rakk. Da tylvten var skutt bort, la han buen under foten og brøt den sund.
Da sa kongen: Hvorfor gjorde du slik med buen? Vi trenger like mye hjelp nå som før. Hallvard svarte: Nå har jeg gjort fra meg med skyting, men enda skal jeg verge plassen min likeså godt som enhver annen. Så tok han sverd og skjold og gikk ut på skipsbordet og sloss bedre enn de fleste.
Kong Magnus gikk frem på skipet sitt og kjempet i forrommet, han var sterkt opphisset. Han gikk så nær birkebeinene at han trådte ut på bordingen med den ene foten for å nå en mann med sverdet. Men birkebeinene kjente ham på våpen og klær, og det sto straks tykt av måpen mot ham. En mann slengte sverdet mot ham, og det traff ham i vristen og skar seg igjennom foten. Kongen snudde seg fort og ville komme seg unna, men så gled han med det ene benet på tiljen som var blodig, og falt bakover.
Dette så birkebeinene og satte med en gang i et seiersrop. Orm kongsbror sa til sine menn: Hva skal dette ropet bety? En mann svarte høyt: Der falt kong Magnus! Da sa Orm. Da er det avgjort hvem som skal ha landet. Hugg tauene og ro unna så fort dere kan! - og det gjorde de. Dernest flyktet Asbjørn Jonsson og så den ene etter den andre.
Kong Magnus kom fort på føttene og ropte og sa de ikke skulle flykte, det feilte ikke ham noe, sa han. Men det lot til at ingen hørte. De løste Skjeggen fra Olavssuden og rodde bort. Men birkebeinene satte stavnljåer (båtshaker) i Hovdebussen og ryddet den. Steinfinn sto alene igjen til slutt, og han verget seg som en mann. De fikk ikke ram på ham før de tok en ås fremme i stavnen og slo ham med den. Han falt med stor ære.
Birkebeinene ryddet mange skip der, men mange falt. Hele hæren til kong Magnus flyktet unna med ham.

Orm kongsbror.

53. Orm kongsbror la i land borte i Gravdal, for han hadde et stort skip, og det var tungrodd. Der gikk han og hans menn i land. Birkebeinene tok skipet og alt som var ombord. Noen rente til fjells etter Orm. Han hadde vondt for å gå, og to mann leide ham. Men birkebeinene kom snart etter. Da spente Orm av seg en diger pengepung som han hadde i beltet, og så lot han sølvet renne ut. Noen av birkebeinene som var like ved ham, samlet opp sølvet og ble heftet med det en stund. Orm kom seg da opp i fjellet, og slapp fra dem.
Kong Sverre ga gjestene en kraftig skrape for de hadde latt Orm slippe unna mens de krøp rundt i lyngen og lette etter noen sølvpenger.
Birkebeinene hadde ikke krefter til å jage flyktningene langt, de var såret og forslått. De tok 18 skip fra kong Magnus, og med dem seilte de inn til byen; der fikk de også et stort krigsbytte, for kong Magnus hadde mye løsøre den gangen.
Kong Sverre ble i byen en tid. Han satte sine menn til å styre på de skipene han hadde tatt fra kong Magnus. Og han holdt speidere ute for å få greie på hvor kong Magnus var.

Kong Sverres speidere.

54. Kong Magnus dro uten stans sør til Stavanger; der samlet de seg mange av mennene hans som var igjen. Så vidt vites, kan en regne med at det var falt omtrent 300 mann på begge sider i slaget ved Nordnes.
Biskop Eirik tok godt imot kong Magnus; og han egget ham sterkt til å dra tilbake til Bergen igjen, han sa at birkebeinene ventelig ikke var budd på å slåss nå. Kongen likte godt dette rådet; biskop Eirik samlet alle de folk han kunne få tak i og stilte selv sine huskarer. Han tok også selv med kong Magnus, og kongen fikk endatil mange menn fra bygdene.. Så dro de nord til Bergen få dager senere, og de seilte så fort de kunne.
Øyolv Avlesson var ute på speiding med en skute, og de visste ikke ordet av før de så flåten til kong Magnus i sundet like foran seg. Da sa de til hverandre at dette ble nok farlig roing.
Øyolv fant på en utvei, de skulle ro videre frem i sundet og late som de var heklunger. La oss styre rett på skipet til kong Magnus som om vi hadde nytt å fortelle.
Nå trodde heklungene at det var deres folk som kom med nyheter, siden de stevnet så bent på kongen. Men da de kom nærmere, så de at dette var ikke deres menn, de rev ned tjeldet og rodde mot dem. Birkebeinene la seg på årene og rodde sørover, ut av sundet. Heklungene rodde etter dem, og det skipet som kom dem nærmest, hadde biskop Eirik og mange prester ombord. De var like etter birkebeinene, men tok dem ikke igjen. Da biskop Eirik så at det gikk for smått, sa han at de skulle ro i land så fort de kunne og sette fra seg de lærde og lette skipet på den måten. Da kunne de nå igjen birkebeinene. Så ble gjort; men mens de holdt på med dette, rodde birkebeinene fort unna, og biskopsmennene nådde dem ikke igjen.
Birkebeinene styrte til havs og tok ytre leia tilbake til Bergen; de brakte nyheten til kong Sverre og fortalte ham om alt det de hadde sett på nært hold.
Så snart birkebeinene fikk vite at kong Magnus hadde tenkt å komme brått på dem, rådslo kongen med sine menn om hva de skulle gjøre. Alle var nå enda mindre lystne på å slåss enn forrige gang; de ville heller se å komme unna nordover. De sa at de var ikke i stand til å slåss, mange var hardt såret, og alle var de trette. Det var bare få dager siden de hadde slåss mot en stor overmakt, og mange sa at de hadde vært så hardt ute ved Nordnes at de gjerne ville flyktet, om de bare hadde kunnet komme bort fra slaget.
Rådslagningen endte med at alle var enige om at de skulle se å komme seg unna så fort de kunne, og seile nordover. Så fordelte de seg på skipene så alle skip kunne seile på et slags vis. Kongen satte Øyolv Avlesson til å styre Hovdebussen som Narve hadde hatt; det var et stort skip, men det hadde ikke godt utstyr.
Øyolv Avlesson kom til byen med meldingen sent på kvelden, og alt morgenen etter ved daggry, før solen sto høyt på himmelen, var kong Sverre ute av byen med hele hæren. Men det var så tynt med mannskap at de måtte ro i båter fra det ene skipet til det andre og hjelpe til med å få heist masten og heise seil. Samme dag ved nonsleite dro Øyolv ut fra byen, da hadde de fått heist seil. Da så de skipene til kong Magnus komme sørfra forbi Kvarven.Heklungene fikk se Øyolvs skip, og de skjønte at her var det birkebeiner ombord. De mente at nå hadde de viltet i hendene. De seilte etter dem med 5 skip og jaget dem helt nord til Furesund.
Det var alltid svært vanskelig for birkebeinene å få speidet sør for Stad den tiden kampen sto mellom kong Magnus og kong Sverre. Når de møtte bønder og folk fra land eller kjøpmenn eller fiskere, fikk de aldri vite sannheten om kong Magnus og hans menn, om det så bare var et nes imellom dem, eller et leite på land. Men dersom kong Magnus møtte noen, så sa alle fra om birkebeinene, hvor de var. Dette var farlig for birkebeinene, og det førte til tap av menneskeliv.
Men det sa alle, både venner og uvenner, at birkebeinene var modige til å speide, og de kom seg unna mange ganger der ingen trodde de kunne ha håp om livet, og ofte sto de imot der ingen skulle vente at de kunne seire.
Ved Nordnes falt Sindre Snebjørnsson og Narve Guttormsson. Det falt også mange andre av Sverres menn. Folk sier at ikke noe slag som kong Sverre kjempet var bitrere enn dette, og det var lenge usikkert hvordan det skulle gå, inntil skjebnen avgjorde seieren.
Mennene til kong Magnus gikk ikke lite djervt på, helt til de flyktet, de mente at de hadde seieren i hendene først i slaget, fordi de trodde at birkebeinene ikke kunne slåss ombord på skip; de hadde kjempet til sjøs en gang før, nord for Gaularosen, og da hadde de flyktet.
Kong Sverre seilte sin vei nordover, han skyndte seg av sted til Trøndelag og dernest til Nidaros. Der ble han godt mottatt. Han lot skipene sette opp og slo seg ned i byen. Treborgen ute ved Ilevollene, som erkebiskop Øystein hadde latt bygge, ble satt i god stand, og kong Sverre lot også sette opp et gjerde av påler ut fra borgen og frem langs sjøen; men gjerdet ble ikke helt ferdig den sommeren.

Eirik Sigurdsson.

55. Samme vår kom en mann som kalte seg Eirik, til kong Sverre; han sa han hadde vært i Jorsaler og hadde badet i elven Jordan med et brennende lys i hånden. Og han og hans menn fortalte at før han steg ned i vannet, hadde han sagt at Gud skulle la lyset komme brennende opp av elven - så sant jeg, sa han, er sønn til kong Sigurd.
Og mennene som fulgte ham, sa at han gikk opp av elven med lyset brennende.
Eirik hadde vært i Miklagard og tjent kong Manuel. Han hadde vært mange steder hos fyrster sør i landene; han var en dannet mann og hadde store kunnskaper. Han var liten av vekst og ikke så vakker å se til. Han søkte kongen om lov til å vise ved gudsdom at han var av den ætten han mente, at han var sønn til kong Sigurd.
Kong Sverre forela først saken for høvdingene og spurte dem om råd. Deretter hadde han saken fremme på hirdstevner, og sa der at han ville vite av hele hæren hva de ville samtykke i. Men han fikk det svaret at hele hæren ville følge kong Sverre og ingen annen.
De viseste menn og andre som hadde vært med på rådslagningen, mente likevel at det var rett at Eirik fikk sanne med gudsdom hvem som var hans far.
Da sa kong Sverre til Eirik. På mine venners råd vil jeg gi deg lov til å ta prøven og la Gud sanne hvem som er din far. Men om det skulle gå slik at det viser seg at du er min bror og kong Sigurds sønn, så har det navn og rike som jeg nå har, kostet meg så mye av strid og harde kår, og jeg og birkebeinene har måttet tåle så mye livsfare, at jeg ikke vil låne eller gi bort kongenavnet hverken til deg eller noen annen og heller ikke gi fra meg noe av den makt jeg nå har. Du kan ta imot dette tilbud om du vil, og dermed forlik med meg og lov til å gå igjennom prøven. Men om du ikke vil det, skal du fare herfra i fred som du kom.
Eirik takket kongen med pene ord, for han var svært veltalende. Han sa at han ville ta imot kongens tilbud og være glad for å få lov til å vise sannheten om sin farsætt, og siden ville han gi seg helt i Guds og kongens vold.

Eiriks jernbyrd.

56. Litt senere fastet Eirik til jernbyrd. Da han skulle bære jernet, sa kong Sverre slik frem for ham den eden han skulle sverge: Du legger hånden på helligdommen og den hellige bok og tar Gud til vitne på det, og du må la din hånd komme helt fra jernet så sant du er kong Sigurds sønn og min bror.
Da svarte Eirik: Må Gud la meg bære hel hånd fra dette jernet så sant jeg er kong Sigurds sønn. Men jeg vil ikke bære jern for å sanne farsætten til andre enn meg selv.
Og den eden bar han jern på, og han var ren. Kong Sverre tok da imot ham som frende, og ga ham en høy stilling i hirden. Eirik var en vennesæl mann og slett ikke stor på det; han holdt også følget sitt bedre enn vanlig var.

Forsøk på forlik mellom Magnus og Sverre.

57. Kong Magnus kom til Bergen med hæren, og han ble der utover våren. Da det led på, lot han hæren gjøre seg i stand og seilte nord til kaupangen, og han kom der til den senere Olavsmesse (3.august). Kong Sverre rustet seg mot ham i byen, og han hadde stor hær, for bøndene hadde lovt å hjelpe ham, og det var også kommet en mengde mennesker til byen, som det pleier å gjøre til høytidene.
Kong Magnus ble liggende lenge ute ved Holmen, for han mente det var uråd å søke inn til byen, så mange mann som kong Sverre hadde alt i alt, og han ville vente til høytiden var over og bøndene hadde reist hjem. I denne ventetiden taltes de ved en stund hver dag, kongene, og kong Sverre tilbød nå som før å dele riket i to halvdeler og Magnus skulle få velge hvilken del han ville ha. Kong Magnus svarte hverken ja eller nei på dette.
Så lot kong Sverre blåse til husting i byen. Han fortalte bøndene om tilbudet og hva samtalene gikk ut på. Kongens tale ble hilst med glede, og folk sa de ville være glade om det kunne bli fred, og var ivrige for at kongene skulle tale mer om saken. Det ble satt grid mens forhandlingene sto på. Kong Magnus rodde inn til Øra på en skute, og kong Sverre satt til hest oppe på Øra. Det var en mengde folk hos ham, mest bønder og bymenn som ville høre hva kongene sa, og vite hva det kom ut av samtalen.
Nikolas Arnesson var den første som talte på vegne av kong Magnus. Talen gikk ut på at det burde bli forlik slik som de hadde talt om før. Han talte lenge og klokt. Mennene til kong Magnus hadde rodd opp i elven med noen skuter, og birkebeinene gikk ned til dem og lot bære øl til dem fra byen. De satte seg og drakk sammen på Brattøra, for selv om de tjente i to hærer, så var mange av dem frender eller svogere eller de hadde vært venner før.
Nå tok kong Sverre ordet. Han sa at han ville gjerne ha forlik med Magnus så landet kunne få fred. Han bød det vilkår at de skulle dele landet mellom seg i to like store deler, så kunne de være konger begge to, slik som sønnene til Magnus Berrføtt hadde vært før og likeså sønnene til Harald Gille; han sa at siden den gang kong Magnus den gode hadde delt og gitt halve landet til sin farbror kong Harald, hadde det som oftest vært to ad gangen som var tatt til konge i Norge, stundom flere også, og han sa at de godt kunne gjøre det som andre hadde gjort før dem.
Bøndene og bymennene hilste kongens tale med høye tilrop, de sa det var vel talt.
Kong Magnus sto nå opp og talte med høy røst; han la bånd på seg og tok først rolig til orde, men sa så: Det er blitt meg fortalt om de norske kongene som De nå tar som døme på at det har vært to konger samtidig, at når de delte landet forgikk det fra først av i kjærlighet og vennskap mellom brødre eller andre nærskyldte frender, men det sluttet alltid med uvennskap og noen ganger med drap. Og slik vil det gå for oss også. Jeg nevner den vanskelige stilling jeg er kommet i, og de ulykker som har rammet meg i den siste tid; jeg har mistet gjeve menn, både frender og venner. Og jeg vet at om jeg går til et tvunget forlik, blir det ikke greit å ha de to hirdflokkene våre sammen i én kjøpstad eller i samme tjeneste, slike saker som det er her mellom dem. Det blir ikke lang freden om vi skulle prøve på denne måten.
Da svarte kong Sverre: Det er sant som du sier om denne freden, kong Magnus, at selv om vi to ville holde den, så blir den brutt av andre. Heller enn at vår ulykke lenger skal bli til mén for mange, vil jeg dra bort fra landet med mine menn, dersom De vil sverge på at jeg skal få rå over halve landet og sette mine menn til å styre det i fred og frihet. Så skal jeg holde meg borte fra landet i 3 vintere. Men når jeg kommer tilbake, da skal De og Deres menn rømme landet for oss de neste 3 vinterne på samme vilkår som jeg gjorde for Dem.
Da svarte kong Magnus: Jeg setter det vilkår at du, Sverre, og dere, birkebeiner, drar bort fra landet og dertil at dere aldri kommer igjen! Jeg ble viet og kronet av legaten fra Roma med alt landsfolkets samtykke. Jeg svor da jeg ble viet, at jeg skulle holde landets lov og verge med sverdet det som jeg mottok i vigselen, mot vonde menneskers åtak og ufred. Jeg lovte også at jeg heller skulle miste livet enn å handle mot eden. Gud må rå for hvor langt mitt liv skal bli. Men det er ikke tale om at jeg vil bryte vigslingseden av feighet, slik at jeg deler landet med deg, Sverre. Jeg har mistet 100 lendbårne hirdmenn for dere birkebeiner, derav 16 lendmenn, og den 17 de var han som det var verre ulykke for meg å miste enn alle de andre jeg har nevnt, det var Erling jarl, min far.
Dertil er det ugjørlig for meg å dele landet med deg, Sverre, en mann som jeg ikke tror har ætt til å være konge, hverken her eller annensteds. Det skal være sant og visst at enten skal jeg ha hele Norge eller også miste det helt, og da livet med.
Da sa kong Sverre: De minnes bare den skade De selv, kong Magnus, har lidt i kampen mellom oss. Men De ser ikke på hva jeg har mistet for dere frendenes skyld; det er meget større å regne for enn det De nå har talt om. For det første ble min far, kong Sigurd, felt sør i Bergen. Så ble kong Øystein, min farbror, drept øst i Viken. Litt senere, etter kong Inges fall, ble min bror Håkon tatt til konge over hele landet, og da reiste Erling Skakke en flokk imot ham og drepte ham sør på Møre; mange lendmenn og gjeve menn ble drept sammen med ham. Erling lot min bror Harald henge opp som en kråkunge sørpå Kvarven. Min bror Sigurd ble hugget i hjel i Bergen. Søskenbarnet mitt, Øystein, felte De ved Re.
Det som De sier til meg, at jeg ikke kan være konge i Norge, det kunne jeg like godt si til Dem, om jeg gjorde forlik og ga Dem av min farsarv; for det har aldri hendt i Norge at en som ikke var kongesønn ble kalt konge, før du ble det, kong Magnus.
Men nå tilbyr jeg det samme som jeg før har gjort. gå du opp på Ilevollene og still opp hæren din til kamp; jeg skal gå ut av borgen med alle mine menn, og så skal det gå deg slik det gikk sist vi sloss, eller verre. For nå vil vel Gud gjøre endskap på den makt du har hatt nå en tid med urette.
Da svarte kong Magnus: Nei, vi vil ikke gå opp på den forbannede vollen din flere ganger. Gå du heller ombord og sett mannskap på like mange skip som jeg har, og la oss så legge ut i elven og slåss.
Da svarte kong Sverre: Skipene er satt opp og ikke kampberedte. Men jeg kan få i stand tre skip, så kan du sette de menn du vil, på andre tre, og så kan vi legge til kamp med disse seks skipene.
Kong Magnus sa: Jeg mener det er best vi ikke dreper flere menn enn vi alt har gjort i denne striden. Det er sant som du sier, Sverre, at jeg ofte har måttet flykte i all hast for dere. Men du, Sverre, har da ligget og gjemt deg i røyser hver gang det skulle være strid. Om du tør, så gå alene frem med dine våpen, jeg skal komme mot deg alene, vi skal skifte hugg med hverandre, og la så den som vinner, få land og kongedømme.
Kong Sverre svarte: Vår ulykke er synlig nok om vi ikke slåss selv. Vi har hærmenn for at de skal slåss for oss i krig. Jeg synes det er svært lite kongelig å slåss i tvekamp som andre slåsskjemper uten å ha menn i sitt følge. Men, kong Magnus, hvis du helst vil kjempe med meg alene uten at noen annen mann er med, ta da din hest, jeg skal ta min, og så rir vi i turnering. Det er skikk hos mektige menn.
Etter hvert som de talte, ble de mer og mer uenige. Og likedan gikk det med de mennene som hadde drikkelag sammen på Brattøra. Så gikk alle mennene til kong Magnus ombord og rodde skutene ut på elven.

Kong Magnus og kong Sverre skilles.

58. Kong Sverre lot dra en skute over Øra og satte den på sjøen, noen mann sprang ombord, og de rodde ut mot heklungene; de kom så nær at de skjøt på hverandre. Heklungene rodde unna. Det falt menn på begge sider, og noen ble såret. Karl Kjøttlår fikk banesår der.
Kong Magnus rodde nå skutene ut til hæren sin ved Holmen. Og få netter senere rodde kong Magnus ut av Trondheimsfjorden og sør til Bergen igjen. Det kom ikke til noen kamp den gangen.
Kong Magnus ble i Bergen vinteren over.
Den sommeren hadde kong Magnus tatt leidangen og alle andre inntekter fra sør for Stad og helt nord til innløpet til Trondheimsfjorden. Kong Sverre fikk vite at kong Magnus med hele hæren sin var kommet sør forbi Stad, og de fleste av lendmennene hans var med ham. Men kong Sverre hadde ikke annet til vinterforsyning for sine menn enn det de kunne få fra Trondheimen.
Da fant kong Sverre på den utvei at han ville ta over land til Opplandene; han satte etter seg i Nidaros sin bror Eirik og en som het Koll, sønn til Isak fra Folskn og mange andre; de skulle vokte skipene. Det var mange andre sveitehøvdinger der.
Kong Sverre dro i vei til han kom til Opplandene; han sendte menn foran seg ned i bygdene for å prøve om de kunne få tak i noen av heklungene eller det de eide. Der drepte de Ossur, sønn til Jon Vågedraum, og Øyvind, sønn til Dura-Jon, og mange andre.
Så dro kongen ned til Oslo og satte menn i sysler over hele Viken. Heklungene rømte unna, noen i øst og noen i vest til kong Magnus, og der fortalte de hva kong Sverre hadde fore.
Kong Magnus delte hæren sin i to, og han sendte størstedelen øst i Viken mot kong Sverre. Fører for denne flokken var Orm kongsbror.

Slag i kaupangen.

59. Kong Magnus seilte av sted med syv langskip og en skute som åttende skip, og han kom til Nidaros litt før Mortensdag (11.november). Men Eirik kongssønn og Koll Isaksson hadde fått nyss om at kong Magnus kom. De hadde vakt om nettene ute i gildehuset. Men de fikk ikke visshet for at kong Magnus kom, før de så skipene hans komme seilende inn forbi Digermulen. Da ble det med en gang blåst til samling av hele hæren mot dem, det ble fylket, og én fylking ble stilt opp ute på Øra, en annen oppe ved Skipakrok, Eirik kongssønn var fører for den. Koll Isaksson førte den tredje fylkingen, og med ham var noen bymenn. Men de fleste av bymennene hadde fylket seg på bryggene.
Kong Magnus og hans menn tok ned seilene da de kom innenfor Holmen og lot skipene gli mot Øra med tom mast. Dette var lørdag i samme uken. Da kong Magnus og hans menn hadde kommet nesten inn til korset, la de alle skipene sammen og ble liggende slik en god stund av dagen.
Men mange som var på Øra, vadet ut mot dem og kastet stein, og noen skjøt, og ba dem bare gå i land. Det kom det ikke noe svar på fra mennene til kong Magnus, av den grunn at høvdingene var samlet til rådslagning.
Hagbard Myntare holdt nettopp bryllup inne i byen. Han ropte på kong Magnus og sa at han ville be ham og alle mennene hans i bryllupet. Det var gjort for å spotte ham. Og ved nonsleite løste kong Magnus på flåten; de tok til å ro og rodde de 4 største skipene til elven og 4 andre til Øra. Kongen selv rodde inn i elven. Han la til der hvor merket til Eirik kongssønn sto.
Det ble hard motstand, men ikke lang. Kong Magnus og hans menn la skipene med langsiden inn mot sanden og skjøt opp på bryggene under føttene på birkebeinene. De sendte både stein og skytevåpen innover, og birkebeinene trakk seg tilbake. Da gikk heklungene i land med én gang, men birkebeinene tok imot dem, og det falt mange mann på begge sider, og mange ble såret.
Nå ble bymennene og leidangsmennene trette av å stå der, og de drev opp i byen. Men da birkebeinene så at fylkingen deres ble tynnere og at heklungene gikk så hardt på, snudde de og flyktet. Heklungene fulgte godt etter, og det falt mange mann for birkebeinene.
De som la til ute ved Øra, sprang overbord hvor sjøen tok dem til knes; så gikk de opp, og birkebeinene gikk mot dem; det ble en hard kamp. Da var det en som sa til Koll: Nå tror jeg heklungene er kommet opp i elven!
Koll svarte: Da er det vel best at vi flykter.
En mann svarte ham: Mon det ikke er for sent for birkebeinene å flykte nå?
Koll snudde seg mot mannen og sa: Der er de, de djevlene! og hugget til ham. Og han hugget igjen.
Da Eirik kongssønn og hans menn flyktet, snudde noen heklunger der og kom ut på Øra; og der overfalt de Koll og hans menn, de kom dem i ryggen. Koll falt der, og mange av hans sveit.
Eirik kongssønn flyktet ut forbi borgen og så opp til Gauldal; mye av hæren fulgte ham. Men noen tok veien ut over broen, og mange løp inn i kirkene. De fleste av dem ble drept, for det fantes ikke kirke som ga trygghet da. Det hendte det som aldri hadde hendt før: folk ble dradd ut av Kristkirken og drept.
Det var en mann som het Øyvind Skrave, han var av de gamle birkebeinene, en dyktig kriger, stor og sterk. Ham tok de ut av koret i Kristkirken, dro ham ut på Øra og drepte ham der. Gudlauk Vale tok de i kirken; de la hånd på ham og pinte ham lenge for å få ham til å si hvor kong Sverre hadde gjemt pengene sine, og hvor vel Lavard var, Sverres sønn som Gudlaug før hadde fostret. Han sa ikke noen av delene, og det fikk han siden lovord for. Men kong Magnus lot Gudlaug drepe, og nesten ingen av birkebeinene fikk grid om heklungene kunne få drept dem.
Kong Magnus tok Olavssuden og hele kong Sverres flåte, 30 langskip. Han lot sjøsette 4 skip og gjorde dem seilklare så han kunne få dem med seg. Resten brente han opp.

Kong Magnus og birkebeinene.

60. Kong Magnus skyndte seg nå å komme ut av byen, for han fikk høre at Eirik kongssønn hadde samlet en stor flokk bønder oppe i Gauldal. Og da de seilte ut av fjorden, sendte han menn for å hugge ned bufeet for Avle og for Toste på Ustan og for Helge på Rødås som tredje mann. De ranet også hos Eirik og Arne på Evjen. De fór stygt frem overalt hvor de kunne komme til, hele tiden mens de var i Trondheimen.
Torve, sønn til Jon Kutissa, lå med ett skip i Orklaosen. Samme dag kom Bård Guttormsson med 30 mann sør fra Hevne i lia ovenfor Tunga. Da han så langskipet trodde han det måtte være heklunger, og han trøstet seg ikke til å gå på dem. De ble der natten over, og det ble temmelig kalt for mennene. Så sendte Bård 3 mann ut til gården Gjølme til Cecilia kongsdatter for å spørre nytt. Hun fortalte dem i all hemmelighet så mye som at mennene til kong Magnus var der. Mennene til Bård ville da gå på kongsmennene, la oss ikke ligge her uten å gjøre noe, sa de. Men Bård ville ikke, og det ble han som rådde. Dagen etter dro mennene til kong Magnus sin vei og fulgte kong Magnus.
Bård tok inn på gården og ble der en stund. Han fikk satt opp en sveit der, og birkebeinenes sveitehøvdinger kom dit og slo lag med ham. Der var Helge Torfinnsson, Ottar Knerra, Øyolv Avlesson.
Men Eirik kongssønn dro øst i Viken til kong Sverre og fortalte ham hvor uheldig han hadde vært.
Kong Magnus seilte sør til Bergen. Da var skalden Hall Snorresson hos kong Magnus, og han diktet disse versene:

Prydet med røde gullet
pløyer Olavssuden
havet under kongen.
Kongelig er ferden!
Skuten er glad for havnen.
Hit er kongen kommet,
gild og gavmild fyrste
fra glimrende seilas.
Utfor Holmen, der herren
styrer vakker havhest,
glir på hvalers kampvoll
glorøde skip med kongen;
fyrsten er kommet til oss,
fræg, med seier og fremgang;
kongen ledet spydting,
kampglad blant sine drenger.

Strid mellom gjester og hirdmenn.

61. Kong Magnus budde seg til å bli i Bergen julen over. Han lot hirden ha gilde i den store hirdstuen, og gjestene fikk være i Sunnivasalen. Gjestene likte ikke at hirden fikk mjød å drikke, mens de selv bare fikk øl. Og femte dag jul, da gjestene var drukne, tok de våpnene sine og gikk til kongsstuen og ville hugge opp dørene. Da kongen skjønte det, sprang han til døren og ville stagge dem. Men Bård skjold, trellen hans, løp foran ham ut i forstuen, og han ble drept med en gang. Da snudde kongen og gikk inn igjen, og hirdmennene slo døren igjen. Men gjestene brøt den opp. Da løp de til døren de som hadde vakt om kongen den dagen, for de var de eneste som hadde våpen der i stuen. Noen tok ned ovnsteiner og kastet dem ut i forstuen. Da bymennene og huskarene hos kong Magnus og lendmennenes huskarer skjønte hva som gikk for seg, grep de til våpen og gikk til hirdstuen, og da dro gjestene seg unna. Men mange ble såret.
Morgenen etter sa kong Magnus at de gjestene som hadde vært ledere, skulle bli tatt, og han lot hugge hender eller føtter av noen, og noen mistet livet.

Eirik kongssønn.

62. Da Eirik kongssønn kom sør til kong Sverre, ba han og følget hans at kongen skulle komme fortest mulig nord til Trondheimen. Han sa at trønderne sendte bud at kongen måtte komme og være høvding for dem slik som han hadde lovt dem før; for kong Magnus hadde truet med det da han dro fra Nidaros, at han skulle nok la trønderne få unngjelde for den svik og list som de hadde brukt mot ham og hans far, Erling jarl. Kong Sverre ga det svar at han ikke brydde seg så mye om slik snakk som Eirik fór med; han sa de hadde vist lite vett i det de hadde gjort. Han ga dem hard påtale for det de hadde fått i stand. Kongen sluttet med å si at nå var det gjort i stand julegilde med mye strev og omkostninger, og nå ville han ikke røre seg derfra før etter jul. Og dermed ble det.

Orm kongsbror og kong Sverre.

63. Men Orm kongsbror kom øst til Viken med mange mann. Han kom til Tønsberg, og der lå de mest ombord i skipene; stundom seilte de oppover Folden, stundom vest på Agder, eller i Vestfold. Begge hærer tok menn for hverandre når de kunne komme til; men heklungene kom ikke til Oslo, og kongen kunne ikke gå imot dem, for han hadde ingen skip.
Etter kyndelsmesse (2.februar) dro kong Sverre fra Oslo, han la veien nord til Trondheimen. Da han var på Hadeland og skulle ri over Randsfjorden, brast isen under dem, og 7 mann druknet der, gjeve menn alle sammen. Det var Jon skutelsvein, Hallvard Lepp Sunnivasson, og Ogmund Hallsteinsson, bror til Lodin; ingen ble reddet, hverken menn eller hester.

Kong Magnus drar til Trondheimen.

64. Etter jul gjorde kong Magnus seg i stand til å seile nord til Nidaros; han dro fra byen etter kyndelsmesse. Han hadde med seg hirden sin og et utvalgt mannskap; det ble talt opp 800 mann på skipene. Han seilte fort, men lå likevel lenge værfast i havn flere steder. Enda kom de helt uventet til Trondheimen og inn til byen, det var lørdag i andre uken i langfasten.
Da de rodde mot byen, laget de det slik at noen skip la til ved Øra, og noen rodde opp forbi Erlendshaug og stevnet mot broen, og nå gikk det fort.

Birkebeinene flykter.

65. Nå må vi fortelle noe om birkebeinene. Det var mange av dem rundt i byen og i badstuene, og alle var de uten tanke på at en slik ufred kunne komme over dem. Bård Guttormsson var den første som skjønte noe, og han og alle hans menn tok med en gang veien over broen. Ottar Knerra og HelgeTorfinnsson hadde en skute liggende ved bryggen i kongsgården, og de løp dit.
Øyolv Avlesson hadde gått for å bade, og han var avkledd; han hørte et barn si: Her kommer heklungene! Øyolv tok klærne i armene og gikk opp og ut gårdsporten ved Krosskirken. Da kom det mange heklunger utenfra gjennom stretet. Så rente han ned til bryggene og kom seg ut på en skute som lå der. Og så trakk birkebeinene sverdet, og noen tok skjoldene, og hver brukte det han hadde i hendene, og så la de fra land og ville stikke over elven. Men da de skulle lande nord for Skjellungerhella ovenfor Erlendshaugen, kunne de ikke skjønne hva som var i veien, båten ville ikke gå lenger. Noen trodde at de var hærfjetret (bundet med trolldom) og at de var dødsens alle sammen. Men så var det bare ankeret som hang ute, de hadde glemt å dra det inn i båten, og det holdt dem fast da de kom inn på grunt vann. Med en gang de merket dette, hugg de ankertauet, så kom de snart til land og løp opp. Ottar og Øyolv var sammen. Det var falt mye sne. De heklungene som hadde landet ved Bakke, kom nå løpende, og de møttes der hvor gatene krysser ovenfor Erlendshaug. Begge flokkene løp så fort de kunne. Tre av heklungene var raskere til bens enn de andre; Øyolv og Ottar løp sammen. De møttes med heklungene, men disse gikk ikke på dem. Birkebeinene kom seg forbi på veien til sine menn. De var da 15 sammen i en dal nedenfor Berg. Ottar sa han ville slåss, men Øyolv rådde fra. Folk kommer til å slutte seg til dem, sa han, men oss vil ingen ha noe med nå.
Deretter tok birkebeinene veien unna og opp i Klæbu og så over Nidelven og inn i Gauldal. Der kom flere til, alle de som hadde flyktet unna, samlet seg der. Så dro de opp gjennom Soknedalen og over Oppdalsskogen. Derfra gikk de til fjells. Og da de kom til Hjerkinn, møtte de kong Sverre som komsør fra Viken.
Da kongen møtte sine menn, fortalte de ham at det ikke hadde gått dem godt; de hadde mistet mange av sine våpenfeller. De birkebeinene kongenhadde med seg sørfra, gjorde nokså mye narr av dem. Dagen etter dro de ned til Oppdal, da hadde de hester å ri på alle de som hadde fulgt kongen sørfra, og ingen av dem ville låne hesten sin til dem som kom nordfra. Bård Guttormsson og alle hans menn måtte gå. Bjarne Kalfsson skald var hos ham da, og han kvad en vise:

Nå er det fæle tider!
Jeg ser at fanten rider,
mens lendmenn må vandre
veien til fots som andre.
Hirdens menn må løpe,
her er ikke lett å kjøpe,
jeg tåler mangt uten kvide,
- men matsveiner får ride!

Sigurd og Håkon, kong Magnus' årmenn, blir drept.

66. Kong Sverre kom siden ned i Orkdal til en gård som heter Grjótar. Der var noen av sysselmennene til kong Magnus, den ene het Sigurd, den andre Håkon. Birkebeinene tok huset de var i, og drepte dem begge to og hele deres følge. Én mann kom seg unna ut bak plankeveggen, han het Ottar Gåse, han løp ut av gården. De fulgte etter ham 5 mann til hest, den av rytterne som kom han nærmest og fulgte ham lengst, var kong Sverre. Men Ottar kom seg unna i krattskogen og tok veien ned til Orklaosen. Han kom over elven i en båt og kom derfra inn til Stein og så til Gauldal. Han gikk hele veien så fort han bare kunne.

Kong Magnus og bøndene.

67. Om kong Magnus og hans menn er det nå å fortelle at de svermet rundt i byen, og de drepte mange av birkebeinene. Det nyttet ikke å tale om grid. Kongen ble i byen natten over, og han sendte bud ut til Orkdal at han ville komme dit onsdagen etter og holde ting med orkdølene. Han sendte også bud til Gauldal at gauldølene skulle komme til byen fredag, da ville kongen holde ting med dem der.
Kong Magnus dro med hele sitt følge opp til Orkdal til tinget der; de bøndene han hadde stevnet, var kommet. Kongen sto opp og talte:
Dere trøndere synes vel det er langt å minnes den gang vi hadde ting sammen sist. Nå er det 3 år siden, og dere skulle betalt meg leidangskatt hvert år; dertil er det to år før som dere er skyldig leidang, dere skulle greidd den ut med utror og skip og alle de plikter som kongen har rett til å kreve av dere, dertil landskyld og sakøre, dette har dere betalt til våre fiender. Måtte dere få Guds vrede over dere for dette, så visst som dere skal ha min!
Han talte hardt og var så sint at han bante. Bøndene trodde en stund at han ville drepe dem.
En mann het Roe på Kjærstad; han svarte kongen med noen ord og ba om fred for bøndene; de skulle ha grid og en frist med betalingen. Kongen ga dem en halv måned, da skulle hele gjelden betales inne i byen. Om de greide dette, lovte han bøndene grid. Så ble det vedtatt at kongen skulle ha leidangen.
De to sysselmennene som er nevnt før, Sigurd og Håkon, dro opp til Grjótar. Og kongen selv vendte tilbake til byen om kvelden.

Ottar Gåse kommer til kongen.

68. Fredagen da morgenmesse var slutt i byen, var det enda ikke kommet noen bønder til tinget. Da så de at det kom noen menn med vedlass nedover Steinberget. Kong Magnus bodde i et hus i Eirik Arnessons gård. Samtidig kom Ottar Gåse, som er nevnt før, til byen; han tok med en gang veien til Eiriks gård. Det var noen hirdmenn der i gården, og da de så at mannen hadde hastverk, spurte de om han hadde hørt noe nytt om birkebeinene. Han svarte: Det sier jeg ikke til dere. Hvor er kongen deres?
De sa: Til stevne, oppe i Kristkirken.
Mannen strøk av gårde, og da han kom ut i byen, kunne de se ham løpe til kirken. Litt senere kom kongen løpende av alle krefter til gården, han ba mennene ta sine våpen og komme seg ombord på skipene så fort råd var.
Birkebeinene kommer mot oss! sa han.
Og så låt det i lurene, og alle mann skyndte seg å ta våpen og klær og løpe ombord; så rodde de ut til Holmen.
Men dagen gikk, og det kom ingen birkebeiner. Og heller ingen gauldøler kom til tinget; det syntes de var underlig om det ikke var så at birkebeinene var i nærheten. Det rimeligste syntes de, var at denne mannen hadde kommet med falske nyheter; men han holdt på at det var sant som han sa. Og han var ombord på kongeskipet.
Det var mange som ba kongen om lov til å ro inn til byen, de sa at de hadde klær eller våpen eller sølv der. Noen ville ha seg noe å drikke, andre hadde kone i byen. Kong Magnus frarådet dem alle sammen å ro inn til byen, og han ga få landlov. Men mange tok det allikevel.
Kong Sverre og birkebeinene lå oppe i åsen, og de hadde god greie på hva som gikk for seg i byen. Lørdag morgen ville Sverres menn gå mot byen; men kongen ville de skulle vente enda litt til folk flest var i badstuene. Men mennene fikk sin vilje, de var hissige på å begynne jakten, og de gikk mot byen nokså tidlig på dagen. Det var sterkt regnvær.
Ingen merket noe før de alt var i byen, og det ble ikke gjort motstand. De drepte mange; Einar falt der, han som var styresmann på skipet til kong Magnus. Noen kom seg unna med båt og rodde ut til Holmen. Mange båter kom også ut fra Holmen, de hadde tenkt seg inn til byen til de fikk se birkebeinene komme utenfra mot borgen.
Da kong Magnus så at birkebeinene kom, dro han bort med sin hær, han seilte ut fjorden og sørover helt til Bergen. Det ble sagt at nå kunne en se hvor liten lyst kong Magnus og hans menn hadde til å gå mot Sverre og hans menn i fylket slag, siden de flyktet fra byen uten kamp bare de fikk nyss om at birkebeinene skulle komme. Og denne gangen hadde kong Magnus 800 mann, mens kong Sverre ikke hadde mer enn halvfjerde hundre. Dertil kom at treborgen var i så god stand, med dike omkring, at det var lett å verge den med halvt så mange mann som det trengtes for å ta den.
I denne tiden hadde kong Magnus hele flåten alene; han hadde derfor makten over folk og land sør for Trondheimsfjorden med skatter og skylder, så nær som det birkebeinene lurte seg til å ta med noen skuter sør på Møre. Både birkebeiner og heklunger fór stygt frem når ikke høvdingene var med.
Birkebeinene holdt mest til øst i Viken eller på Opplandene, der hadde de mest utsikt til å vinne gods. Heklungene falt rett som det var over dem, eller de overfalt heklungene, og seieren var snart på den ene, snart på den andre siden. Det kunne være mye å fortelle om det. Men vi vil holde oss mest tilde hendingene vi synes var de viktigste og hvor kongene selv var med.
Våren etter lot kong Sverre sette opp et gjerde av påler, slik at det sto påler hele veien ut med sjøen og inn forbi gildestuen og videre opp over Øra til elven og videre langs den opp til bryggene. Det ble satt opp en valslynge ute på Brattøra. Det ble også bygget et kastell oppe ved broen.

Kong Magnus og kong Sverre i Nidaros.

69. Kong Magnus seilte ut fra Bergen om sommeren, og han hadde fått en stor hær fra sør i landet. Nesten alle lendmennene hans var med ham, og de var godt rustet. Så dro de nord til Trondheimen. Han la inn ved Holmen med flåten, og de lå der noen netter.
Kong Sverre satt i byen.
Så seilte kong Magnus videre inn i fjorden og tok leidangsskatt der av hele Trondheimen og seilte så ut til byen igjen. Der lå han første natten ved Devle innenfor Ladehammeren. Men morgenen etter var det slik tåke på sjøen at en ikke kunne se lenger enn fra stavn til stavn på skipene. Da rodde kong Magnus i vindstille inn til Holmen.
Kong Sverre hørte dem ro, men kunne ikke se noe; han trodde de ville legge i land og lot blåse til samling av hæren ute på Øra. Men kong Magnus og hans menn lå ute ved Holmen om natten; om morgenen la de til inne ved Ilevollene og gikk opp der med størstedelen av hæren, og de gikk nær inn til borgen. Birkebeinene gikk imot dem, og partene skjøt på hverandre.
Kong Magnus og hans menn mente nå å stenge veien for birkebeinene og stanse alle tilførsler både til lands og til vanns. Derfor brente de broen over Nidelven. Kong Sverre trakk seg da ut til borgen med sine menn, og der lot han sette opp to tjeldbuer; han lot også flytte to stuer fra byen dit, og fikk satt dem opp der ved borgen.
Slik satt de nå en tid begge flokkene.
De fleste av mennene til kong Magnus lå ombord på skipene om natten; de skiftet på sveitevis med å holde nattevakt ved borgen, men det var alltid mange av dem. De hadde store bål ute på vollene om nettene. Birkebeinene så at det var lyst omkring bålene, men lyset gjorde også at det var mørk natt ellers, så en kunne ikke se langt fra ilden. Og en natt tok birkebeinene våpnene og gikk ut av borgen og gjorde et stormløp mot heklungene, som ikke merket noe før pilene hvinte om ørene på dem. De måtte ikke vente lenge før det kom spydkast, og siden brukte birkebeinene huggvåpen, og de drepte mange mann den natten. Alle som kunne komme vekk, flyktet.
De som var ombord på skipene, hørte lurer og hærskrik oppe på vollene. De rodde til land og fikk opp merkene sine og gikk opp til de andre. Der ble de møtt av kastespyd og sverdhugg fra birkebeinene. Det falt mange heklunger. Det kom ikke til noen kamp, for de som hadde vært mest hissige på å gå i land, var de første til å flykte. Mange falt, og noen sprang på sjøen, mange kom seg også ut til skipene.
Kong Sverre dro seg med hæren sin tilbake til tjeldbuene inne i borgen. De hadde tatt et stort bytte, våpen og klær, gull og sølv. Da det ble lyst om morgenen, så birkebeinene at det lå tykt av heklunger på vollen.

Kong Sverre.

70. Kong Magnus og hans menn rodde ut til Holmen, og få netter senere forlot de Trondheimen og seilte sør til Bergen. Dette toktet hadde de stor skade av. Kong Magnus ble i Bergen vinteren over.
Samme vinter lot kong Sverre bygge en borg ute på Steinberget. Kongens rom var ferdig først i langfasten, og da flyttet han ut til borgen, og han varder utover våren. Men noe av hæren var i byen.
Den vinteren lot han også bygge et skip i byen, det var mye større enn noe annet skip som fantes i landet den gang. Det var en 33-sesse og var enda stort i forhold til det. Skipet ble kalt Mariasuden.
En dag tidlig på vinteren lot kong Sverre blåse til ting, han kalte sammen både bymenn og sine egne menn. Kong Sverre talte og han sa: Vi har hatt det vondt nå en tid både bymennene og mine egne menn og likedan bøndene fra bygdene, så nå er her sult og elendighet, som ventelig kan være når en så stor hær skal fø seg 2 vintrer på rad i en fjord. Det er fordi vi mistet skipene våre, i dem hadde vi vår styrke. Jeg vet ikke om det finnes mange hærføre skip her i fjorden. For å si det som det er, om jeg visste noen utvei til at vi birkebeiner kunne få skip som det var noe greie på, så kunne vi enda ro mot heklungene. Men nå blir mine menn lei av å spenne inn livremmen, så nå ser jeg ingen annen utvei enn å dra til Opplandene og derfra øst til Värmland eller helt til Götaland.
Kongen sluttet talen med å si at hans menn skulle gjøre seg ferdige til å dra av sted alle sammen. Senere i uken ble det skodd 20 hester, og mennene gjorde seg ferdige til ferden hva dag som helst.
Nyhetene om dette kom til Bergen med kjøpmenn nordfra. I Bergen var det kommet sammen en mengde folk. Kong Magnus var der, og nesten alle lendmennene hans; de hadde alle de største skipene sine der også, og hadde tenkt å seile nordover mot kong Sverre. Men det ble oppsatt, for de fikk høre at kong Sverre tenkte å dra bort fra Trondheimen. Da reiste kong Magnus' menn hjem til sine sysler, og hærsamlingen ble oppløst.
Men kong Sverre ble i kaupangen til over jul. Og etter jul lot kong Sverre sette i stand noen skuter, og så dro han av sted uten opphold og tenkte å overrumple kong Magnus sør i Bergen. Men da han kom så langt som til Møre, fikk han motbør og ble liggende værfast en stund. Og da kong Sverre kunne skjønne at det måtte ha gått bud til byen ytre veien over eidet, vendte han om og tilbake til Trondheimen og ble der vinteren og våren som fulgte.

Occupation:
Torgils sysselmann blir drept.

71. En av Sverres sysselmenn het Torgils, han hadde syssel nord på Hålogaland, i det nordligste tinglaget. Han hadde finnferden og fór til fjells om vinteren på finnkjøp og hentet skatter. Den gang bodde Vidkunn Erlingsson i Bjarkøy, han var den vakreste mann som fantes på Hålogaland. Han var 18 år gammel og hadde nettopp overtatt farsarven.
Kong Magnus sendte bud til Vidkunn og sa han skulle komme til ham og motta lendmanns rett av ham, som hans ætt hadde krav på. Mange sa at det lå mer under dette budet, og at de hadde hemmelige avtaler seg imellom.
Vidkunn hadde to søstre og de var vakre begge to, begge ble regnet for å være et svært godt gifte. Søster til kong Magnus, som het Ragnhild, var også ugift enda. Vidkunn ferdedes inne i fjordene om vinteren og spurte nytt om birkebeinene. På denne tid var Torgils kommet tilbake fra fjellet og hadde fått mye gods. Da la Vidkunn seg i bakhold for ham inne i Øksfjord (på Hinnøy), og der drepte han Torgils og 12 andre og tok alt godset med seg til Bjarkøy.

Vidkunns fall.

72. Ut på våren ga Vidkunn seg i vei nordfra, han hadde et skip som het Gullbringen. Det var en 20-sesse og et stort skip, riktig godt. Erkebiskop Øystein hadde eid det. Skipet var svært godt rustet både med våpen og mannskap. Han hadde et annet skip med seg til lasteskip, der hadde han forsyninger. Hans to søstre og morbroren hans, Jon Drumbe, var der sammen med ham.
Vidkunn og hans menn seilte sorgløst av sted, de var ikke redde for noe, skjoldene deres var i stavnen alle sammen, og våpnene i kister under tiljene.
Kong Sverre fikk vite hva Vidkunn hadde fore, og nå sendte han Bård Guttormsson og Ivar Silke mot ham med 7 skuter. Da de kom nord til Engeløy, så de skipet til Vidkunn der han kom seilende over Ofoten. Det var Kristi himmelfartsdag om morgenen at birkebeinene rodde inn under Steigaberget og ventet der. Vidkunn og hans folk merket ikke noe før de andre kom mot dem, og skipene rente sammen. Da tok de ned seilet. Men birkebeinene la seg på begge sider av dem og gjorde kraftig åtak. Vidkunns menn hadde ikke andre våpen enn buer å verge seg med, og det ble snart størst mannefall hos dem. Vidkunn og hans menn ville sette ut båten og få kvinnene ut i den, men det ble ikke noe av det, for det hele gikk for fort. Birkebeinene seiret, og Vidkunn falt og nesten alle hans menn.
Birkebeinene tok Gullbringen og alt som var på den; de tok den med sørover til Trondheimen og førte den til kong Sverre.

Hva kong Sverre fant på.

73. Senere på sommeren holdt kong Sverre ofte ting med hæren og bymennene, og han kom med mange forslag for dem, men det ble ikke enighet om noe. Og det ble til at ingen visste hva han aktet å gjøre. Stundom ble det sagt at de skulle dra sørover til Viken eller øst til Götaland, stundom het det seg at de skulle gå ombord i skutene og seile vest til Orknøyene, eller kanskje helt til Suderøyene. Og kong Magnus fikk høre dette da han var i Bergen, også ble det igjen samlet en umåtelig hær, og han hadde en mengde skip.
Kong Sverre gikk til slutt ombord på noen skuter, han hadde 20 skip, men de var små alle sammen. Han sa til sine menn at han skulle nord til Hålogaland. Men da de kom ut i munningen av Trondheimsfjorden ved Agdenes, var det kvast nordavær, og da lot han blåse til samling og holdt husting med mennene ombord på båtene. Han sa: Når jeg talte om å fare nord på Hålogaland eller sa at vi skulle ri over land tilbake til Götaland, så var det ikke alvorlig ment. Det er tungt å ta på seg en slitsom ror for liten fangst. Men heklungene har fått oss nesten helt i fellen. Jeg synes det er mye lettere om vi lar skutene stryke sørover langs landet forbi Stad med vinden gjennom sundene. Det er så sant som det er sagt at den som våger, han vinner. Og da kan vi enda gjøre som vi vil, om vi vil stå ut til havs og seile ytre leia øst til Viken.
Alle var enige i at dette var det beste de kunne gjøre. Så seilte de sørover forbi Stad. Da lot kongen legge skipene i samling, og så talte han til sine menn:
Jeg synes det har gått godt for oss hittil. Og nå er det vel det sikreste å ta ytre leia videre øst til Viken. Det er godt å ake hjem med hel vogn. Vi kan jo også ta en tur innom Bergen og se om det skulle være noe å hente der, men det er vel ikke videre rådelig. Det kunne være fristende nok for birkebeinene på mange måter, men jeg vil ikke rå til at vi gjør det.
Birkebeinene ville alle sammen helst inn til byen, de syntes det ville være gildt om de kunne få has på heklungene. Så sendte kongen noen skuter inni Ulvesund, men han seilte selv ytre leia til Ålrøysund. Birkebeinene tok to skuter fra heklungene i Ulvesund, de hadde vært på speiding. Birkebeinene drepte de fleste, men noen ga de grid og fikk vite nytt av dem. De fortalte at det lå tre skuter på speiding i Langøysund, og det ble tent vete på Håøy, og en annen lyste inne på Fenring, og fra den veten kan en se både veten nordenfor og inn til byen. De fortalte også at hele hæren brukte å sove oppe i byen, og de sa hvilken gård hver av høvdingene sov i. De sa at ingen trodde de hadde noe å være redd for, og at alle skipene fløt ved bryggene med tjeld over. Med disse nyhetene kom de så til kong Sverre.
Da de så seilte nordfra gjennom sundene, sendte kongen noen menn i forveien på de to skutene de hadde tatt fra heklungene, de bandt heklungskjold ved stavnen, slike som heklungene selv hadde hatt og som de kjente. Disse to skutene seilte sørover. Da de kom over fjorden sør for Drevøy, så heklungene dem, men de kjente skutene og skjoldene og mente det var deres egne folk. De merket ikke noe før ufreden var over dem og skutene kom strykende mot dem i sundet. Birkebeinene sendte straks både spyd og piler mot dem; og heklungene sprang i land, og noen ble drept og mange såret.
Birkebeinene tok nå skutene og alt som var ombord og ventet der på kongen.
Deretter rodde kong Sverre og hans menn videre leia sørover. Da de kom sør i sundene, sendte kongen de skutene heklungene hadde eid, igjen i forveien, og sa at de skulle ta ned veten på øya. Men birkebeinene var nå blitt for hissige etter bytte, og de rodde sørover fortere enn kongen hadde ment. Vakten ved veten så dem og tente på. Men ved den søndre veten merket de ikke noe før birkebeinene var der, vakten ble tatt, og de brøt ned veten.
Nå rodde kongen og hans menn sørover like innunder land, så nær at de var i skyggen av fjellene på sjøen. Før de rodde inn til Hellen, holdt kongen en tale til hæren og sa:
Enda er ikke noe gått galt for oss. Vi kan nå gli stille forbi byen sørover, og slik løpe forbi hornene deres.
Men alle sa de heller ville legge inn til byen. Kongen sa da at han ville ikke fraråde dem det; han sa at heklungene rimeligvis ikke var til stort vern for kongen sin når de våknet søvnige og øre av øldrikk og hadde lagt seg drukne. De blir nok skremt når vi kommer. Vi skal gjøre åtaket på denne måten: Min bror Eirik skal ro inn under berget og ha med seg 10 skuter av de største og gå i land der, de skal la merket gå inn forbi Kristkirkegården og så frem i kongsgården. Jeg vil ro frem ved Holmen og inn foran bryggene og gå på skipene der. Vi vil gå i land der, og noen skal gå opp om Peterskirkegård og derfra i stretet. Ulv fra Lauvnes skal ro inn til bunnen av Vågen med 2 skuter og gå i land der med et merke og så gå gjennom byen og møte de andre som stevner dit, og han skal la lurene lyde titt og jevnt.

Slaget i Bergen.

74. Kong Sverre fikk flåten til å ro innover på denne måten. De satte årene i sjøen og rodde så hardt de kunne inn til bryggene der langskipene lå. De hugget av fortøyningene og rev skipene ut fra bryggen så de lå og fløt på Vågen, for det var ingen vakt på dem. Birkebeinene løp opp på bryggene, kongens merke ble reist, og de ropte hærrop med en gang. Så løp de opp i byen, der tok de veien til de gårdene de visste heklungene holdt til i; mange heklunger falt, men storparten flyktet.
Da kong Sverre kom opp til Mariakirken, møtte han Jon Hallkjelsson der, Jon ba om grid. Kongen ga grid til ham og hans to sønner, Ragnvald og Hallkjel.
Kongen snudde nå ut etter stretet, men noen av hans menn tok veien innover bryggene og hugget løs skipene, både kjøpmannsskip og langskip. Hele Vågen var full av skip som lå og drev.
Ulv og hans flokk kom ut gjennom stretet, de drepte mange og fikk ingen motstand. Men da Eirik og hans flokk landet ute ved Holmen, hørte de høye hærrop i byen; de trodde det var heklungene som kom igjen og nå visste om dem og ville gjøre motstand. De tenkte at dersom kong Magnus var budd på krig, så hadde han så mye folk i byen at det var uråd å slåss mot ham. Men de løp allikevel djervt i land og ropte hærrop og løp inn til Kristkirkegården.
Kong Magnus og hele hirden og kongens følge sov i hallen. Han hadde vært ute i svalen, da han fikk høre det første hærropet lyde ute i byen. Da løp kongen gjennom svalgangen til Apostelkirken. Der hørte han det andre hærropet ute ved Kristkirkegården. Han sprang utfor svalen og ned på kirkegården, det var et fælende høyt sprang. Så la han i vei opp om bispegården, forbi Veisan og ovenfor Kopren og så inn ovenfor Nikolaskirken. Der kom noen av mennene hans til ham, og de tok øvre veien til Olavskirken; der samlet hans menn seg.
Birkebeinene hadde ikke ransaket byen, de skyndte seg først til kongsgården. Da kong Sverres merke kom innenfra til byen, kom det et annet utenfra mot dem langs gjerdet, og de skjøt på hverandre. Det var så vidt det ikke ble åpen strid, før de så at dette var Eirik kongssønn. Så gikk de alle sammen nedover mot hallen, og de gikk hardt på. Kong Magnus' menn verget seg med våpen og med stein de tok fra ovnen. Det ble en lang kamp, og der falt mange menn, gilde karer. Men da de så at kongen ikke var der, lot kong Sverre gi grid til nesten alle som ba om det.
Erkebiskop Øystein lå ved Jonsbryggen med skipet sitt. Hans menn løp opp og inn på Jonsvollene med våpen og ville hjelpe kong Magnus. Men birkebeinene møtte dem og drepte 30 mann og drev resten tilbake; mange av dem som kom seg unna, var såret. Der falt erkebiskopens frender Olav Lange og Gudbrand Torbergsson.
Ute i hallen falt Hallvard Merradrap og Pål Eiriksson fra Oppdal.
Da kong Magnus og hans menn kom sammen oppe omkring Nonneseter, møtte kongen en del av sitt følge, og han spurte om de ville vende tilbake til byen; det ble sagt at birkebeinene hadde liten hærstyrke, sa han. Men mange svarte som så at det var ikke råd for folk å gå til kamp uten våpen; for det var ikke mange der som var skikkelig væpnet, og mange var helt uten våpen og hadde dessuten lite klær på, mennene hadde sprunget rett ut avsengen. Kongen hadde ikke noe merke og ingen lur. Alt dette gjorde at hæren ikke var kampfør.
Så tok de veien til Stend og derfra til Hardanger. Der fikk de tak i skip, de fikk seg noen skuter og ferjer. Mange dro siden sørover langs land; de seilte både dag og natt, mye av hæren til kong Magnus kom etter ham. Men noen som kom ut av byen senere, hadde gått opp til Årstad og nord over fjellet og kom ned i Osterfjorden. Derfra tok de opp til Voss og så landeveien nord om Sogn og opp til Valdres og veien over land helt til Viken.

Kong Sverre forlikes med erkebiskop Øystein.

75. I Bergen tok kong Sverre hele flåten fra kong Magnus. Han tok også alle kostbarhetene hans, kronen og gullstaven som han var viet med, og hele kroningsskrudet. Sverres menn fikk stort krigsbytte.
Erkebiskop Øystein var kommet vestfra England tidlig samme sommeren; han hadde vært tre år i England og borte fra sitt bispesete. Nå ble biskopen forlikt med kong Sverre, og om sommeren reiste han nordover til sin bispestol.
Jon Hallkjelson og sønnene hans kom til kong Sverre. Han sa de kunne fare i grid hvor de ville, enten nord til gårdene sine eller sørover etter kong Magnus. Men de ba om å få følge kong Sverre. Kongen var uvillig, - dere har to ganger før svoret meg eder, men ikke holdt dem noen av gangene. Likevel svor de seg nå for tredje gang til kong Sverre. Men det var ikke lenge før de reiste sørover til kong Magnus.
Da kong Sverre fikk greie på hvor Magnus var, skyndte han seg etter ham helt til Agder, men det ble ikke noe møte mellom dem den gangen. Han snudde så og dro tilbake til Bergen, hvor han ble en stund.
Kong Magnus seilte den sommeren sør til Danmark til kong Valdemar - det var andre gangen han rømte av landet for kong Sverre.

Kong Sverres sysselmenn blir drept.

76. Kong Sverre satte sine menn i syslene over hele Rogaland og Hordaland. Han satte Ivar Dape i syssel inne i Sogn. Etterpå om høsten seilte han nord til Trondheimen med alle sine menn og ble der vinteren over.
Men da kong Sverre hadde seilt nordover, likte ikke sogningene sysselmennene hans; litt før jul krevde sysselmennene utgjerd til juleveitsle for seg, og de hadde tenkt å holde jul i Lusekaupangen. Kaupangsmennene ble sinte for dette, og så samlet sogndøler og eidbygger seg og dro til Kaupang. De kom dit julaften, og kaupangsmennene sluttet seg til dem, og så gikk de løs på kongens sysselmenn.
Arntor fra Kvale var føreren for dem som gjorde denne ugjerningen, sammen med Isak Torgilsson og sønnene til Arngeir prest, Gaut og Karlhovud. Ivar Dape ba om grid og bød seg til å dra bort med alle sine menn. Men bøndene ville ikke gå med på det, de gikk på sysselmennene og drepte dem og nesten hele deres følge. Bare de som rente unna, fikk beholde livet; de kom over land nordover til kong Sverre og fortalte ham om det som hadde hendt. Og de kunne også fortelle at sogningene hadde sagt at de drepte var tyver og kjeltringer, og at disse falt på sine gjerninger.

Mariasuden blir bygget.

77. Samme sommer som kong Sverre hadde tatt skipene i Bergen, ble Mariasuden bygget ferdig. Om høsten da kong Sverre kom nordover, lot han skipet sjøsette.
Skipet ble bygget ovenfor byen, og det ble sagt at det var umulig å få det sjøsatt uten å rive ned gårdene til folk. Det het at kongen viste stor maktsyke når han ville bygge et slikt skip. Mange snakket vondt om det. Men da det ble sjøsatt, viste det seg at kongen hadde vært forutseende, han hadde regnet ut alt nøyaktig på forhånd; skipet gled frem, og det trengtes ikke å bryte hverken hus eller gjerder. Da skipet løp av lunnene og ut i elven, sviktet noen sammenføyninger. Saken var den at skipet ble reist om vinteren mens kong Sverre var på Møre, det hadde da 9 syinger på hvert bord. Da så kongen kom tilbake og han traff byggmesteren, sa han: Dette skipet er blitt mye mindre enn jeg hadde ment. Dere får hugge det fra hverandre og legge til 12 alen mere kjøl.
Byggmesteren var uvillig, men kongen fikk sin vilje. Og dermed ble det skjøtt, og skjøten ble gjort for mye på ett sted, så det gikk opp i sammenføyningene da det ble sjøsatt.
Kong Sverre sto på skipet da det var kommet på vannet, han sa: Lovet være Gud og den hellige jomfru Maria og Hellig-Olav at dette skipet er kommet lykkelig på vannet uten å bli noen mann til mén! Jeg skulle ikke tro at det er mye rimelig at det er mange her som har sett et så stort langskip flyte før. Og det skal bli godt å ha i landvernet mot mine fiender, om det da ellers vil følge lykke med skipet. Jeg gir det i den hellige Marias verge og tror på henne, og jeg kaller det Mariasuden. Jeg ber den hellige Maria om at hun skal verge det og se blidt til det. Og til vidnesbyrd om dette, gir jeg til den helligejomfru Maria disse kostbarhetene, de skal brukes under gudstjenesten, det er et messeskrud som en erkebisp kan bære ved høytidene. Jeg håper at hun vil ta til takke med gavene, og at hun vil gi styrke og hell både til skipet og til alle dem som farer med det.
Kongen lot legge relikvier inn i prydplatene både for og akter.
Han fordelte også messeklærne, lot Mariakirken få messehaglen, Elgeseter kloster fikk kantorkåpen, og alt det andre gikk til Nonneseter kloster på Bakke.
Mariasuden var ikke noe vakkert skip; det var for små for- og akterskott i forhold til midtskipet, og det kom mye av at det var bygget på. Kongen lot skipet sette i stand der det var skadet.
Kong Sverre lot bygge noen langskip om vinteren og fikk utbedret noen, og alle satt ordentlig i stand. Hjelpen som Torolv Rympel hadde, ble bygget der, den hadde 26 rom. Vidsjå som Ulv fra Lauvnes styrte, ble også bygget, den var nesten like stor.

Bygden i Sogndal blir brent.

78. Om våren etter påske tok kong Sverre av sted nordfra kaupangen med 23 skip, de fleste var store. Eirik, bror hans, var da med ham der, likedan Ulv fra Lauvnes, Ulv Fly, Bård Guttormsson, Ivar Silke og Håkon jarlssønn. De hadde mye og godt mannskap. Kongen hadde Mariasuden, på den var det 280 mann. Kongen lot bære 3 kister ut på skipet, 4 mann bar hver av dem. Det var mange som gjettet på hva det vel kunne være i dem.
Eirik kongssønn styrte Oskmøy, og det var nesten 25 rom i det skipet.
Kong Sverre seilte nå sør i landet med flåten. De lå i Steinavåg (Sunnmøre), der holdt kongen husting og talte. Han sa at han enda ikke hadde hørt noe til kong Magnus, så det var ikke utsikt til ufred med det første. Han ba mennene være rolige og fredelige, sa de skulle spørre seg for etter nyheter og legge seg på minne alt de hørte enten det var storfolk eller ringere menn som talte, så de kunne si ham alt som ble sagt, selv om de syntes det var småting. Han talte kort og klokt.
De lå i Herøy også, og der holdt kongen også husting og sa det samme som før.
Derfra seilte han sør om Stad, og der fikk de hardt vær med stor sjø for baugen. Da ga Mariasuden seg i sammenføyningene, de skjøt seg opp. Kong Sverre styrte da inn i Ulvesund. Og mens han lå der, fikk folk vite hva det var i de store skipskistene; det var nagler, og de ble nå tatt ut og brukt i skipet. Kongen delte også ut nagler til mannskapet i hvert halvrom og sa de måtte bruke dem om det trengtes.
Kong Sverre dro nå videre til han kom sør til Sognefjorden. Da sa han til sine menn at han ville inn i Sogn og kreve bøter for de av mennene hans som sogningene hadde tatt livet av. Men de mennene som hadde ærend i Bergen, ba om å få seile dit. Kongen ventet seg ikke noe ufred, og ga dem lov til å fare, og 3 skip seilte sørover. Svina-Peter var fører for denne flokken.
Så fordelte mennene seg på skipene, de som hadde ærend sørover, seilte dit, og andre tok deres plass.
Kong Sverre seilte inn i Sogn, han hadde 20 skip. Han lå først ved Rutle og sendte bud inn i Sogndal at bøndene skulle komme til ham dersom de ville ha forlik. Han satte dem stevne i Kvamsøy. Kongen seilte da der inn, og bøndene kom og lovte å legge bøter. Kongen dømte dem til å betale 15 merker gull og ga dem tre netters frist til at pengene skulle være ham i hende. Bøndene reiste hjem.
Nå rådslo bøndene med hverandre. De ble enige om å dra nytte av den fristen kongen hadde gitt dem. Så ble de enige om å flytte alt de eide til fjells og til skogs og la bygden øde.
Men da kongen skjønte at bøndene ikke holdt stevnetiden - det var gått over avtalt tid - så lot han hele flåten lette anker og seilte inn i fjorden. Da han kom der hvor fjorden deler seg, sendte han Ulv fra Lauvnes og Torolv Rympel fra seg med 6 skip inn til Lusekaupangen og sa at de skulle fyre opp badstuer der og ta hva de fant i arbeidslønn. Og om deres ferd er å fortelle at de kom til Lusekaupangen og rante alt de kunne og brente hele kaupangen. De fikk ikke tak i noen mennesker.
Kong Sverre seilte inn Norefjord med 14 skip og la til ved Sogndal. Det var onsdag aften. Torsdag morgen lot han blåse til samling for å ha en samtale, og han gjorde rede for hva han hadde i sinne. Han sa at mennene skulle væpne seg og gå opp i dalen, av 3 mann skulle 2 gå, så at alltid den tredje ble igjen for å passe på skipene. Slik skulle de gjøre på alle skipene, og han sa:
De som går i land, må vare seg når de kommer i nærheten av skoger eller steder hvor det går an å gjemme seg, så de ikke får noe mén av skuddene deres. Ikke drep andre enn dem som vil gå på dere. Ta alt det gods dere kommer over. Om nå bøndene ikke vil møte oss og få forlik, så skal det være slik her når vi farer bort, at bøndene skal tro det har vært baksteild eller at noen har brent smiekol der gårdene deres nå er. La ikke ett kott stå igjen; men vær varsomme med kirkene, om dere kan! Far frem som hærmenn; jeg har gitt dere lov til det, byr dere å gjøre det nå. Mange av dere har fart stygt nok frem ellers når jeg hadde forbudt det og lovet å straffe dere for det på liv og lemmer.
Så lot han reise merket, og de ga seg i vei. Da kom hele hæren stormende etter. Kongen så seg om og så da at det var lite folk igjen på skipene. Da ropte han at mannskapet ikke måtte gå i land slik at skipene ble liggende tomme - og gi fiendene våre lett adkomst så de kan ta skipene fra oss, de som vi har skaffet oss under livsfare og med stor møye!
Men folk var så opphisset at bare få hørte på hva kongen sa. Da gikk kongen selv tilbake til skipene, og da han så at det var bare noen få mann der, lot han legge skipene for anker et stykke fra land.
Da birkebeinene kom opp i landet, så de hverken folk eller fe, og alle hus var tomme, hvor de kom. Birkebeinene gikk opp gjennom dalen hele torsdagen og natten etter, da fant de til slutt en mann som kunne fortelle dem at alle, både folk og fe, hadde flyktet opp i fjell og heier. Straks det ble lyst om fredagen, snudde birkebeinene og gikk ned igjen ut av dalen. Men da noen av dem kom til den gården som ligger øverst i dalen, tente de varme på den og brente den ned. Og da de andre nedenfor så det, gjorde de det samme. Og nå gjorde den ene etter den andre likedan, de tente ild på husene der de var.
Det var ikke mye vind. Men det ble så tykk røyk da mest alle hus i dalen tok til å brenne på en gang, at røyken fra bålene gikk i ett hele dalen over. Slik bar de seg fra øverst til nederst i dalen.
Det siste de tente på var på Stedje. De holdt på nokså lenge der, for det holdt på å gå varme i kirken. Men de la seil over og vætet dem. Da alle hus var brent, gikk alle mann tilbake til skipene.
Hundre gårder brente der, og alt dette var før en gild bygd. Kongen lot nå skipene legge fort over til Hagastranden og la til der det heter Fimreite.

Kong Magnus kommer fra Danmark.

79. Nå får vi fortelle om kong Magnus. Han hadde vært sør i Danmark om vinteren, og om våren seilte han til Viken. Asbjørn Jonsson kom til Konghelle fjerde dag i påsken, han hørte til kong Magnus' menn. Det ble kalt sammen et møte, og han holdt tale og sa at kong Magnus snart ville komme til byen med en stor hær. Han sa at de var nødt til å ta godt imot kong Magnus; han ville være venner med alle landets menn om de ville vise ham heder og lydighet. Han sa også at danekongen hadde styrket ham med en stor hær og lovet ham sin støtte. Kongen, sier han, venter seg vennskap av høvdingene overalt øst i landet så hans makt kan vokse, og han lover til gjengjeld å gi dem store len og sin støtte. Han talte langt og klokt, og han fikk god tilslutning både av bymenn og bønder.
Søndag etter påskeuken kom kong Magnus til byen med 23 skip. Han ble mottatt med prosesjon og stor hyllest. Så gikk han opp i byen og holdt drikkelag i gården til en kone som het Ragnhild. Han ble der en stund. Det var mange lendmenn med ham, Orm kongsbror, Munan Gautsson, Hallkjel Jonsson, Asbjørn Jonsson. Harald, sønn til kong Inge, var også der, og mange andre mektige menn.
Kongen hadde ofte husting og talte; han var veltalende og myndig, talte oftest kort. Alle likte godt kongens taler. Han ble der i byen i tre uker. Så reiste han til Tønsberg. Han hadde med seg to skip fra Konghelle, det ene het Keipa og det andre Vallebussen. I Tønsberg ble han en tid, de tok godt imot ham der.
Det kom mange menn til ham ovenfra landet, og han holdt ting og talte slik til dem: Dere kjenner vel til, sa han, hvor mye vi har måttet finne oss i av flakking og møye her i dette riket. Jeg vil nå kreve hjelp av dere, så vi kan få makten igjen. Jeg ber at dere vil gi meg mannskap til følge herfra. Det skal jeg love dere, at fra nå av skal jeg ikke trenge å legge dette på dere oftere. Det er ikke så rart om folk blir lei av å ro leidang med oss, for det er ofte det blir store tap. Men siden jeg er salvet og kronet til dette riket, tør jeg ikke for Gud bryte de eder jeg svor den gang. Jeg vil prøve å vinne dette landet med odd og med egg så lenge jeg får ha livet, og så lenge landets menn vil følge meg. Men - jeg ser jo en annen og lettere utvei, den er mindre farlig: jeg kan ta imot len av min frende kong Valdemar.
Nå ropte folk høyt og ga sin tilslutning til kongens tale; alle sa at de ville tjene og følge ham; det er bedre å dø med ham som var konge med rette, enn å tjene den presten som ikke hadde ætt til å være konge.
Tønsbergmennene ga ham et langskip med fullt mannskap fra byen. Kongen ble der en halv måned, så dro han vestover. Han fikk sent bør, lå en uke ved Unnardys ved Lista. Skalden Måne var da der hos kong Magnus, han kvad:

Gi oss bør til Bergen
brått! Du gavmilde
konge i solens rike,
rettelig vi ber deg!
det ergrer oss å ligge
lenger her i nordvestvind,
sønnavinden kommer
sent her i Unnardyssundet.

Kongen sa: Godt kvedet, Måne! Det lå en stor haug med skjorter der, de var nyvasket, og kongen sa han skulle få en.
Måne hadde kommet til ham øst ved landegrensen, han kom fra Roma og gikk med tiggerstaven. Han gikk rett inn i stuen der kongen satt med sitt følge, og da var det usselt med han Måne, han var mager og nesten kleløs. Men han visste å hilse kongen på en sømmelig måte. Kongen spurte hvem han var, han sa han het Måne, var islending og kom nå sørfra Roma. Kongen sa: Da har du vel noe å fortelle, Månemann (Tungli); sett deg ned og kved for oss!
Han kvad da den utferdsdråpaen som Halldor Skvaldre hadde diktet om Sigurd Jorsalfare, kong Magnus' morfar, og folk ga høye lovord, sa det var moro å høre dette kvedet.
Det var to leikarer (gjøglere) i stuen som lot små hunder hoppe over stenger foran menn av høy rang, og de lot dem hoppe høyere jo høyere rangmannen hadde. Kongen sa: Du merker vel det, Månemann, at leikarne ikke ser på deg med blide øyne. Nå kan du dikte et vers om dem, kan hende du ikke skal ha gjort det for ingenting!
Da kvad Måne:

Den slu farken farer
med fele og piper, tøyset
er kommet herinn! karen
ter seg som et skremsel.
En rau bikkje lar han
løpe over stangen;
fy skam! jag ut skvaldret,
slikt skal ingen se på.
Og han kvad dette også:
Farende menn griper
om pipa, og gigen synger;
bleike leikarer lager
lumpne narrestreker;
uff, så han vrenger øyne
og tuter i trompeten!
se truten til stympern
og stinnblåste kinner!

Da ble det høy latter, hirdmennene slo ring om leikarne og kvad dette verset om og om igjen: og stinnblåste kinner. Leikarne syntes de fikk det for hett og kom seg ut av stuen. Men kongen tok seg av Måne, og han var med i kongens følge til Bergen.

Kong Magnus seiler til Bergen.

80. Mens kong Magnus og hans menn seilte nordover, lå de ofte to-tre netter i samme havn. Kong Magnus hadde med seg alle de beste mennene sine, de var glade og ved godt mot. Ofte holdt de leik når de lå stille slik. Kongen var oftest taus.
De lå ti netter i Karmsund. Da fikk de sikre nyheter om kong Sverre, for det seilte lasteskip fra Bergen forbi hver dag. Så sendte kong Magnus Eiliv, sønn til Klemet fra Gravdal ut på speiding. Han dro ut tirsdag kveld og kom tilbake til kongen om onsdagen, og han fortalte at birkebeinene var i Bergen med tre skip, og Svina-Peter var fører for dem.
Kong Magnus ba sine menn ta ned tjeldene i en fart og se til å komme av sted - Birkebeinene er i Bergen og de vil gjerne holde drikkelag med dere! sa han. De tenker visst at dere gjerne vil skjenke for dem.
Da mennene hørte dette, ble de glade alle sammen. De skyndte seg ombord alle som kunne, heiste seil og rodde under seilene. Været var godt, vind på tvers, men ikke sterk. Kong Magnus hadde Skjeggen og Orm kongsbror hadde Skjoldmøya, Nikolas Kuvung styrte Erkesuden som erkebiskopen hadde gitt ham, det var en 20-sesse. Munan Gautesson hadde Reinen, gjestene hadde Mykle-Fløyet, det var et austfareskip. På skipet til Munan knakk masten, og en mann kom under den og ble drept. Vinden tok til å vokse.
Torald Trym het en mann som sto i stavnen på kongens skip. Han sa: Det blir vått på tiljene her fremme nå, og det driver om stavnen. Frambyggene mener det var bedre om vi ikke seilte så kvast. Kongen reiste seg og svarte: Jeg visste ikke at vi skulle gjøre opp ild på tiljene der fremme i stavnen! - og de fikk ikke lov å reve, han sa de heller skulle stramme hvert reip så hardt som råd var.
Torsdag middag seilte kongen inn på Vågen, han la til ved bryggen med en gang, og de sprang i land. Birkebeinene hadde ikke hørt noe om at Magnus kom, før han var der; de løp opp der de var, noen grep til våpen, men alle som fikk beholde livet, flyktet ut av byen. Det var som flammer oppover fjellet, slik skinte det i røde skjold. Det ble drept innpå 30 mann der, noen i byen og noen ovenfor. Kong Magnus sa at ingen måtte være så djerv at han jordet likene før han kom tilbake til byen, han sa det var bare til pass om de lå der som åte for hund og ravn.
Da kampen var over, lot kongen blåse til ting og talte selv. Han sa: Vi venter oss støtte og hjelp av bymennene i denne byen vi nå er kommet til. Dere har hjulpet før, både meg og min far; her var også mitt hjem det meste av den tiden vi fikk sitte i ro. Her er også de fleste av mine frender og fosterbrødrene mine. Nå vil jeg først se om det ikke kan bli så at Sverre og jeg møtes. Når jeg så skilles fra ham, da har jeg tenkt å komme hit til byen med fred og glede for oss alle.
Alle ropte høyt til kongens tale og sa: Gud give De kommer tilbake, herre, og måtte alt på denne ferden gå slik som De ønsker.
Så gikk kongen ombord og lot blåse til oppbrudd. Det blir sagt at det var så mange kråker på kongeskipet at hvert reip var fullt av dem, og folk hadde ikke sett slikt før, det var som et under.
Kong Magnus seilte fra byen om kvelden med hele sin flåte, uten Gjestefløyet, det lå fast i fjære sjø. Det seilte fra byen natten etter.

Kong Magnus seiler nordover.

81. Kong Magnus seilte leia nord gjennom sundene og tok av innover ved Sognefjorden. Han hadde da liten bør. Da sogningene fikk vite at han kom, var det mange som rodde ut til ham i småbåter og gikk ombord på skipene og slo lag med kongen. De fortalte hva som hadde hendt, at kong Sverre hadde sendt fra seg de av mennene som var stridest i kamp, og selv lå han nå inne i Norefjord og hadde ikke mange skip. Han hadde gjort mye ugagn der. Mange ble glade over å høre dette, de sa at nå skulle det da endelig prøves om ikke Gud ville gjøre ende på denne ufredsflokken som hadde stelt til så mye vondt i Norge at det ble sent å råde bot på det.
Ivar Elda het en gjev mann som bodde på Syrstrond, han satt ved matbordet da de så kongen komme seilende. Han sto opp med en gang og gikk ned til båten sin, så rodde han ut til kongeskipet og gikk ombord der. Kongen hilste ham velkommen, og så ble Ivar med ham. Kong Magnus seilte innover, og der fjorden deler seg, styrte han inn Norefjord. Han hadde 26 skip, og de var store de fleste, de var godt rustet både med mannskap, våpen og allslags krigsredskap.

Kong Sverres tale.

82. Nå må vi fortelle om kong Sverre. Den fredagen de hadde brent i Sogndal, lå han ved Hagastranden der det heter Fimreite. Han spiste ved nonsleite; han hadde 12 skip, 2 lå igjen i Sogndal. Da kongen hadde sittet en stund ved matbordet, hørte han noen som talte sammen, de var rett ovenfor kongeskipet ved utsiktsvarden. De sa at de så mange skip komme seilende inn fra Sognefjorden, det var 6-7 av dem som var synlige. Men da de kom lenger og det ble større avstand mellom dem, kunne en se 10 eller 12 eller enda fler.
Vaktmennene drøftet seg imellom hva slags skip dette vel kunne være; noen sa det vel var ferjer, og at det var sogningene som seilte i en flåte sørfra Bergen. Men noen sa at det lignet mer på langskipsseil.
Da kongen hørte hva som ble sagt, sto han opp fra bordet og gikk i land til vaktmennene. Det kom menn til ham ute fra skipene også, og de gjettet på hva det kunne være for noen skip. Kongen sto oppe ved varden en stund og så utover, så sa han: Det nytter ikke å nekte for at dette er ufred. Det er sikkert langskipsseil.
Kongen lot kalle på lursveinen sin med en gang og ba ham blåse alle mann til landgang. Da alle fra skipene var kommet i land, tok kongen ordet og sa:
Det kan hende at vi birkebeiner igjen har en dyst i vente, det har hendt oss før. Jeg tror ikke vi kan se bort fra at kong Magnus snart kommer og hilser på oss. Dere vet alle at en stor del av hæren vår har seilt bort, noen er i Bergen, og Gud vet hvordan det har gått dem der denne gang. Jeg tror at om vi venter på kong Magnus her, så får vi å slåss mot en overmakt så stor som aldri før, selv om det alltid har vært ulik styrke når vi har kjempet med hverandre. Jeg vil dere nå skal tenke over om vi skal sette oss til motverge, eller om vi heller skal gå i land og forlate skipene. Vi har ikke nettopp gjort oss til venns med folk her i Sogn; det er lett å se hvordan det kommer til å gå; når kong Magnus og hans menn forfølger oss, vil alt folk i land gå med ham, hvor vi så kommer. Og det vil jeg også si for sant, at det har kostet meg så mye strev og slit å få tak i disse skipene, at om jeg skal miste dem nå, så kommer jeg rimeligvis ikke til å prøve å få tak i skip mer i Norge, og da får enhver greie seg selv.
Jeg vil ikke enerådig lede dere mot en så stor overmakt dersom dere alle mener at det ikke kan nytte. Men jeg vil heller ikke være redd og sette meg imot det om høvdingene og hæren mener det kan være gagn i å yte motstand.
Kongen sluttet talen, og mennene syntes de skjønte hva han ville, og alle mente det var best å samtykke i det som åpenbart var hans vilje. Men de syntes ikke det så lyst ut. De svarte nesten alle på en gang og sa at de helst ville slåss og ikke ta flukten før de hadde prøvd seg. De sa at det var det samme, de hadde slåss mot stor overmakt så mange ganger før og likevel vunnet seier.
Da svarte kongen: Nå valgte dere som jeg helst ville, og nå kan jeg si dere det. Men nå må dere verge dere så mye bedre og mandigere, som dere nå kan komme til å sende kongen til Hel!
Disse ord fikk mange av mennene til å grunne over hvilken av de to kongene han mente.
Så sa kong Sverre at de skulle ta ned tjeldene og ro inn til land. En skute skal ro så fort som mulig inn til Sogndal etter mennene våre, og be dem komme til oss. Vi skal ro imot dem; det skal sitte én mann ved hver åre; den andre fra hvert halvrom skal ro i båter inn til land og hente stein, og tredjemann og alle andre som er fri, skal gjøre alt ferdig og se å få opp skansekledningen!
Det ble gjort som kongen sa. De tok naglene som kongen hadde gitt dem, og slo fast lærløkker hele veien på innsiden av kantbordene på skipet og festet skansekledningen til dem. De som rodde innover på skutene, møtte snart de andre som kom roende utover, og de fortalte hva som sto på. Mennene på langskipene la seg da på årene og rodde så hardt de kunne, og da de kom ut til de andre skipene, ble det slik kapproing at de rodde innpå og nesten brakk årene for hverandre.
Da sa kongen: Vi har annet å tenke på nå enn å ro hverandre i senk! Han sa de skulle ro inn med land og at de skulle vente der på kong Magnus. Da hadde de også fått hentet så mye stein som de trengte, og skansekledningen var satt opp på skipene. Så sa kongen at de skulle legge skotfeste på alle skipene og vende stavnene ut og legge årene i lag til å ro. Kongeskipet lå ytterst ved stranden. Kongen bød at mennene skulle væpne seg og ta oppstilling i rommene. Og så ble gjort.
Kong Sverre gikk opp på land og til en liten bekk som var der, han lot bringe vann og vasket seg, klærne ble børstet som om han skulle i gjestebud. Kongen hadde brune klær. Etterpå gikk han ned på berget der skipet hans lå inn under og sa enda noen ord. Han tok med hånden om skipsstavnen, men hans menn tok hånden bort, for tjærebredningen på stavnstokken var ikke helt tørr.
Så sa kongen: Vi vil ikke binde sammen skipene våre. Vi skal stole på at det går, vi har høye bordinger og tappert mannskap som er vant til å slåss. Vi har bare én vei å gå. Vi må stige over hodet på våre fiender. Det nytter oss hverken å flykte eller be om fred. Pass godt våpnene deres så dere ikke kaster dem overbord til unyttes. Verg først dere selv og så hverandre, og Gud verne oss alle!
Han bød dem å reise merkene. Det går en liten bergknatt frem som et nes utenfor der skipene deres lå, derfor kunne de ikke se godt ut på fjorden. Så lot han en liten skute ro ut for å se etter flåten til kong Magnus. Men de hadde ikke rodd mange åretakene fra land, før de fossrodde tilbake og sa at nå kom flåten mot dem. Da ble det blåst i lur med en gang, birkebeinene rodde alle skip ut mot fienden og ropte hærrop.
Tord Finngeirsbror styrte Mariasuden.

Kong Magnus taler.

83. Kong Magnus kom nå inn fjorden mot birkebeinene. Da de så at det ikke var langt mellom dem, lot de seilene falle og lot skipene sige for tom mast. De holdt seg godt sammen. Heklungene var nå også hærkledde og ferdige til kamp. Da talte kong Magnus, han sa:
De store kjøpmannsskipene som vi har, kan vi dårlig ro; vi skal binde dem mellom Orms og mitt skip, og så skal vi flytte oss mot det store skipet og feste oss til det, og jeg skulle helst se at festene ikke blir løst før ett av skipene er ryddet. Jeg vet det er mang en manns tale og tanke at det ville være en god utgang på dette om Sverre og jeg ikke trengte å kreve leidang og strid lenger, jeg mener at vi trygt kan be til Gud om at det må gå slik. Det er også etter mitt sinn og slik som jeg venter det må gå.
Jeg var 5 vintrer gamme da høvdingene og landets menn ga meg kongenavn, og 7 vintrer da legaten fra Romaborg og erkebiskop Øystein viet meg til konge, og alle lydbiskopene i landet var med. Jeg var da bare barnet og kunne ikke rå for eder og løfter, jeg syntes det var bedre å leke med andre gutter enn å sitte mellom høvdinger. Jeg strebet ikke etter kongedømmet, og liten glede har jeg hatt av å være konge. Nå er jeg 28 år gammel, og i de siste 8 årene har min kongemakt vært til skade både for meg selv og mine landsmenn. Må den allmektige Gud lønne mine venner og høvdinger og hele almuen med for at de har fulgt meg kjærlig i mang en motgang. Jeg trenger ikke bruke mange ord for å egge dere til kamp; alle kan se hvor hardt det trenges at hver mann kjemper mandig; det er god grunn til det. Det skorter ikke på folk for oss; Gud være lovet, overalt hvor vi har kommet i landet, har det kommet menn til oss. Og Sverre har spredt sine folk nå, sendt dem både hit og dit; de som er her, er lukket inne, det er låst for dem som for sauer i en kve. Må Gud la vårt møte her nå ende slik at vi siden kan få ha fred og frelse for våre uvenner, enten det nå blir så at vi er døde eller levende.
Det kom høye tilrop til kongens tale, og alle sa: Hell og lykke følge deg, konge, for denne talen! Må Gud la deg knuse dine fiender!
Da sa Orm kongsbror: Mitt råd, herre, er at vi heller legger mot de mindre skipene først, der blir det liten motstand. Det store skipet tror jeg det er vanskelig å få bukt med så lenge de har nok av mannskap og båter til hjelp fra de andre skipene.
Kongen svarte: Jeg mener alle skipene er vunnet om det store er vunnet. Det ble som kongen ville; de fire største skipene ble bundet sammen og kongsskipet gikk nærmest land i sør.

Asbjørn Jonssons tale.

84. Asbjørn Jonsson la skipet sitt frem til Orms skip og lot det binde sammen med dette. Asbjørn sa: Nå er den dagen kommet som vi alle har stundet mot; Sverre og birkebeinene hans er jaget sammen her som sauer i kve for oss, og nå skal det bli slutt på hans list og krokveier. Nå svikter han ham og birkebeinene hans den karen som har gitt ham råd - og det er fanden som han har trodd på! Han har for vane å hjelpe sine og gi dem fremgang en tid, men nå svikter han dem i livets siste dager. Sverre må være rådløs nå, siden han sendte Svina-Peter fra seg til Bergen. Han og mennene hans møtte sin skjebne der. De verste av gjestene, det fandens pakket, er også sendt vekk inn i Sogn. En av dem, Ulv torparesønn har gjort mest alt det gale som til er. Sverre har nå gjort enda en ugjerning, han har herjet og brent kristent land. Det var den eneste ugjerning han enda hadde ugjort. Men nå skal han få svi for det. La oss nå gå løs på disse birkebeinene, to eller tre om hver, det er lettere slik. Gi store hugg til dem som vender seg mot oss! La oss ikke bry oss om hvem det er, det er ikke så nøye når en skjærer opp slakt for ulv og ravn!
Han fikk høye lovord for talen, alle sa det var vel talt. Så bandt de sammen skipene, 4 eller 5 ad gangen. Det ble rodd med de ytre årene på de yttersteskipene, og alle på en gang strømmet inn fjorden. De rodde nær det søndre landet.
Kong Magnus hadde tofarget kjortel av skarlagen, halvt hvit, halvt rød. Magnus Mange, sønn til Eirik Stagbrell, hadde kjortel av samme farge og samme slags stoff. Kongen bar sverdet Fiskeryggen, det var sverd av beste sort.

Kong Magnus' fall.

85. Nå må vi fortelle hva som hendte da de møttes de to kongene som vi nå har talt om en tid. Vi får ta til igjen der vi sluttet med at birkebeinene rodde ut fra land.
Da så de flåten til kong Magnus komme mot dem i full fart, og foran flåten var det å se på sjøen som når en regnskur kommer drivende i stille vær. Skuren gikk fort over, det var pilregn og de fikk bruke skjoldene. Mariasuden måtte gjøre en lang krok da de skulle snu henne, og før de fikk snudd henne helt ut mot de andre, rente skipene sammen. Mennene på Magnus' skip styrte inn i baugen på Mariasuden som da slo langsiden ut, og Magnus-skipene kom så til å bli liggende med stavnene mot den. Skjeggen la til ved det fremre øserommet, og så det ene skipet ved siden av det andre etter som de fikk plass. Nå ble det en hard strid, mennene til kong Magnus var harde til å gå på, birkebeinene verget seg. Og hele flåten drev sammen inn motstranden og gikk nesten på land.
Det gikk ikke så godt for birkebeinene i førstningen, Mariasuden kom mellom skipene til kong Magnus. Da sprang kong Sverre i en båt og rodde med en mann i følge bort til Eirik kongssønns skip; kongen ropte til dem og sa at de kjempet sløvt og viste lite mot, han sa de skulle ro utenom det store skipet og legge imot de mindre skipene og se hva de kunne gjøre der. Kongen rodde rundt og egget sine menn, sa dem hvor de skulle legge skipene. Og nå ble birkebeinene modigere av det kongen sa, og de la djervt frem og sloss hardt. De fikk det også igjen, begge hærer brukte alt de hadde av våpen i striden.
Kongen rodde tilbake mot skipet sitt, da slo en pil i båtstavnen rett over hodet på kongen, og like etter sto en annen i båtripen foran knærne hans. Kongen ble sittende og rørte seg ikke. Men mannen som fulgte ham, sa: Det var et farlig skudd, herre. Kongen svarte: Om det er Guds vilje, kommer det nærmere.
Kongen så at det føk så tykt av våpen og stein mot Mariasuden at det var uråd for ham å komme opp på skipet sitt, derfor rodde han bort og inn til land.
Munan Gautsson og hans menn la også til land med sitt skip; de sprang i land og kastet store steiner ut på Mariasuden, de traff fra forrommet til øserommet, og de som sto der, fikk hard medfart. Frambyggene måtte ta hardeste støyten da heklungene gikk på, og de fikk kjenne våpnene deres. De sa til hverandre at nå fikk forromsmennene lønne kongen for mjøden og de fine klærne. Da ropte folkene i akterskottet til mennene på styrbord at de fikk ro litt frem; de så gjorde, og dro frem skipet slik at Skjeggen kom til å ligge ved bakre øserom. Da fikk alle bakromsmenn og forromsmenn nok å gjøre.
Nå lå det 14 skip langs den ene siden av Mariasuden. Heklungene lot det gå med pileskudd og kastespyd og brynesteiner som de hadde hatt med seg fra Skien, og mange menn fikk store skader. De kastet håndøkser og pålstaver, men de kom ikke så nær hverandre at de kunne bruke huggvåpen. Birkebeinene verget seg med skjoldene, de kunne ikke få gjort noe annet, likevel var det mange som falt. Nesten alle ble såret av våpen eller stein; de var så trette og forslåtte at noen av dem døde av tretthet, enda de hadde lite eller ikke noe sår. Men det tok tid for heklungene å borde Mariasuden, for det var så vondt for dem å komme til, de måtte over stavnen på sine egne skip; hadde de ligget langskips inntil hverandre, ville ett av lagene ha greidd å komme opp mye før.

Eiriks strid.

86. Nå kan det synes urimelig for den som hører om det, når det fortelles hvordan kampen endte. Likevel skal vi nå fortelle hva som foregikk, slik at seieren med skjebnens vilje vendte seg dit en minst kunne tro.
Eirik kongssønn og de 13 skipene som var løse, rodde utenom det store skipet, som før sagt, og la seg imot de 13 heklungeskipene som lå fri utenfor og ikke var med ved det store skipet. Det ble en hard kamp, birkebeinene hadde størst skip og større mannskap, og de gikk modig på. Heklungene gjorde sterk motstand, og de sloss så heftig at en kunne tro det var dem som skulle avgjøre striden, og ikke det at det store skipet ble ryddet. Det var en mengde båter der som sogningene eide, de hadde birkebeinene innenfor skuddhold og lå og skjøt på dem.
Eirik kongssønn la skipet sitt med langsiden inn til det ytterste av de skipene som var bundet sammen; han hadde mye høyere bord enn det, og det ble en hard kamp. Heklungene gjorde sterk motstand; men da de hadde slåss med huggvåpen en stund, lå heklungene under i kampen. Noen falt, og lot halvrommet stå tomt etter seg.
Så bordet birkebeinene heklungskipet. En mann som het Benediktus, bar merket for Eirik kongssønn, han gikk opp som førstemann sammen med stavnbyggene. Da heklungene så det, gjorde de hard motstand, de gikk på og drepte Benediktus og flere av dem som hadde kommet opp, noen ble også drevet tilbake. Nå egget Eirik kongssønn sine menn til å gå opp en gang til, og de vant da merket tilbake. Dette åtaket endte med at heklungene dro seg tilbake og løp opp på det neste skipet. Men birkebeinene fulgte hakk i hæl, og så gikk det som det pleier å gå når skrekk og flukt griper om seg blant menn i slag; det er sjelden at flyktende er gode for å snu, selv om de kan være harde i vanlig motstand. Det ble mindre motstand her enn det hadde vært på det første skipet; alle løp ombord i neste skip, og slik gikk det fra det ene skipet til det andre.
Birkebeinene satte etter med rop og skrik og egget hverandre opp. De hugget og drepte alt som kom i deres vei. Da nå hele massen av flyktninger veltet inn over storskipene, sprang folk på sjøen fra kongeskipet, for det lå nærmest land. Men de andre storskipene sank under tyngden av menneskemengden, det var skipene til Orm og Asbjørn og så gjestenes skip.
Kong Sverre sto på land, og da han så hva som hendte, gikk han ned til båten igjen, og sammen med ham var Peter, sønn til Jon biskop. Da kom det en skute roende utenfra med menn som hadde tenkt seg i land. Kongen ropte til dem: Vend om, for nå flykter de! Og de så gjorde. De vendte om og fikk se det vi nettopp har fortalt om. Da la de seg på årene og rodde ut etter fjorden.
Peter sa til kongen: Kjente De disse mennene, herre? Og hvorfor sa De dette? Kongen svarte: Hva annet skulle jeg vel si, hvem det så var?
Kongen rodde nå ut til skipet sitt med en gang. Han gikk opp akter i løftingen og ga seg til å synge Kyrie eleison i sin glede over seieren. Alle stemte i med ham.
Kong Magnus sprang overbord fra skipet sitt; det samme gjorde alle de andre på dette skipet. De aller fleste av dem druknet. Birkebeinene løp opp i fjæren og sto der og tok imot dem når de ville i land, derfor var det ikke mange som kom unna. Birkebeinene rodde også ut i småbåter og drepte dem de fant.
Kong Sverres styresmenn på skipene ga grid til sine venner og frender.

Kong Magnus og flere høvdinger falt.

87. Der falt kong Magnus, og disse høvdingene med ham: Harald, sønn til kong Inge; Magnus, sønn til Eirik, han som ble kalt Mange, han var dattersønn til Ragnvald jarl. Der falt også Orm kongsbror, Asbjørn Jonsson, Ragnvald sønn til Jon Hallkjelsson, Pål Småttauge, Loden fra Manvik, Olav Gunnvaldsson, Eindride, sønn til Jon Kutissa, Ivar Elda, Vilhjalm fra Torgar, Andres, sønn til Gudbrand Kula. Der falt også Ivar Steig, sønn til Orm kongsbror, Hallstein Snåk Botolvsson, en frende av kong Magnus, Kjetil Lavransson og Sigurd Fluga.
Etter hva de fleste regner med, falt det der 1800 mann, ikke færre. Det var Vitusmessedag (15.juni) om kvelden at slaget sto, og det var solfallstid da den store flukten tok til. Men det var midnatt før det var slutt på manndrapene og før birkebeinene hadde fått lagt skipene sine i lægje og tjeldet og ryddetopp.

Kong Sverres tale.

88. Tidlig neste morgen lot kongen blåse til husting. Han sto opp og talte, og han sa: Vi skal prise Gud for seieren, for det er nå i dette slaget enda klarere enn før at han har gitt oss av sin styrke og kraft. Vi kan ikke takke oss selv for denne seieren, den har vi fått ved hans vilje og styrelse. Til gjengjeld skal vi nå gi ham den takk han fortjener, og den lønn som tilkommer ham. For det første skal vi huske på å holde vel den grid vi har lovet dem som ba oss om grid; så skal vi hjelpe de sårede, og vi skal begrave på kristen vis alle de lik vi kan få tak i. Jeg legger det også som en plikt på alle mine menn at de skal lete langs stranden etter lik og prøve å finne så mange de kan, hver så langt hans evner rekker. De får takk fra Gud de som gjør dette, og det er også gods å vinne, for alle har de vel hatt noe av verdi på seg, og noen må ha hatt mye.
Nå tror jeg at jeg har fått makten i dette landet, enten jeg nå kommer til å styre det godt eller slett. Og nå er det Guds vilje at vi skal være fredelige og rettferdige. Det kan mange trenge.
Til dere mine menn, vil jeg si: Gud lønne dere for at dere har fulgt meg så hengivent. Jeg skal lønne dere så godt jeg kan, og så mye som jeg har midler til. Det er godt å vite at de eiendommer og det gods som de har eid disse gullhalsene som ligger her på stranden, alt det skal dere få, og dertil så godt gifte som er til i landet, og den rang dere ønsker dere. For dere har vunnet noe i tillegg, og det er fiender. Dem får vi vokte oss for, og så be Gud vokte oss alle.
Det ble høye og gode tilrop til talen, de takket kongen for det han hadde sagt.

Da de fant liket av kong Magnus.

89. Deretter lot kongen alle skipene ro inn langs med stranden og lot dem legge til et sted hvor det ikke skulle være så sterk liklukt fra valen, der ble de liggende en stund. Mennene fra Sogndal og Kaupang kom til ham for å søke forlik. Ingen sa noe imot ham; han fikk alt som han ville ha det, og de bandt seg med eder. Det viste seg da at - mang en måtte kysse den hånd han helst så var av.
Kongen satte dem og andre bønder til å jorde likene. Han lot alle få stelle om frenders eller venners lik som de ville. Hver dag rodde mange både av kongens menn og av bøndene ut i småbåter for å lete etter lik, og de dro opp mange døde. En dag fant de liket av Orm kongsbror. Vennene hans tok det og førte det sør til Bergen; der overtok vikværingene det og førte det øst til Oslo, og han ble lagt i steinveggen i Hallvardskirken hos sin bror kong Inge og Sigurd Jorsalfare.
Søndagen etter mot kvelden var det mange ute i båt for å lete etter lik. Kongen var også ute på en liten skute. Det var en mann som het Ljot Haraldsson. Han var i båt sammen med to andre, Arne Gudmundsson og Jon Koll. Kongen sa til dem: Fisker dere og har satt fast snøret, eller hvordan går det med fangsten? I det samme dro de et lik ombord. Kongen sa: Det var en gild fisk dere dro der, nå var dere storheldige. Ja, sa de, det har bitt godt på, herre, om dette er liket av kong Magnus!
Kong Sverre sa: Dette er liket av kong Magnus.
De skjøv et skjold inn under liket og løftet det opp i skuten hvor kongen var. Så rodde de inn til land. Liket ble båret opp, og mennene gikk bort til det for å se om de kjente det igjen. Det var lett å kjenne, for det var lite forandret; rødmen var ikke borte fra kinnene, og det var ikke stivnet.

Svina-Peters tale.

90. Om mandagen ble det laget en kiste, men før kongens lik ble svøpt i klede, lot kongen alle som før hadde vært kong Magnus' menn, gå bort til det og kjennes ved det så de kunne bære vitne om det siden, dersom vikværingene skulle påstå at kong Magnus levde, og reise opprørsflokk. Han sa at han ikke lot dem gjøre dette for å være hard mot dem.
Så gikk de bort til liket, og det var nesten ingen som kunne holde tårene tilbake; noen kysset liket før de gikk fra det. Så ble liket av kong Magnus svøpt og lagt i en kiste. Kong Sverre lot det føre sør til Bergen.
Mange av stormennenes lik var funnet før. Og snart etter dro kong Sverre bort. Sogndølene måtte ut med 15 merker gull. Kong Sverre dro sør til Bergen.
Der hadde de alt fått høre om slaget, nyheten kom dit på den måten at ut på lørdagen etter slaget kom det et skip til byen og la til ute ved kongsgården; det hadde tett med skjold omkring stavnen og hadde fullt mannskap. Noen trodde det måtte være kong Magnus. Men så gikk de i land fraskipet, og det ble blåst i lur og sagt at Svina- Peter ville holde ting. Bymennene kom, og Peter sto opp og talte: Her går det som det er sagt at - samme svinet kommer ofte igjen i samme åkeren. Jeg heter da også Svina-Peter. Vi minnes at det er ikke lenge siden vi ble drevet ut av denne byen nokså hånlig, og nå er vi her igjen. Vi har stort nytt å fortelle: kong Magnus er falt. Og likedan Harald Ingesson, Orm kongsbror, Asbjørn Jonsson og mange lendmenn. Nå kan vi vente kong Sverre hit til byen, og han har sagt at dere får ta imot ham sømmelig, som hans rang krever. Men hva mener dere med dette? Alle henger med hodet eller hyller det til. Det vet Gud: om dere sørger og bærer dere aldri så mye nå, så er kong Magnus likevel død og borte og hans hær likeså. Det var bedre for dem om dere lot ringe med klokker eller ga almisser til de fattige eller ga noe til klerkene for at de skal be bønner. Det nytter lite å klynke eller sutre for å ta kongedømmet fra kong Sverre. Han har nå bøyd nakken på større storbukker enn dere er, dere bønder og kjøpmenn. Kjøpmannen og bonden er redd for seg selv og pengene sine, og han gruer seg for vind og vann.
Jeg skal gi dere et godt råd: La kong Magnus fare som han selv har stelt seg. Ta imot kong Sverre som Gud har sendt dere; da får dere rettelig en høvding, han er klok, gavmild, veltalende, rettferdig, fredsommelig, aktet og fryktløs når det gjelder å verge landet, og vil styre det vel på alle måter. Haner borte nå, den Sverre som fór med herjing av så mang en en kjøpstad, borte er også disse birkebeinene som svermet omkring i byen og gramset med urene hender i folks kister og skap. Nå vil det komme milde og myke hirdmenn med kongen vår, de skal være som lås og nøkkel for fred og frihet i denne som andre kjøpsteder.
La nå alle falske luringer og drottensvikere fare bort. Bli trofaste og hulde mot deres konge, og tjen ham. Når kongen kommer til byen, la da også alle slike fare bort som har vist seg å ha svik i sinne mot kongen og hans menn, og som ikke har fått forlik med ham. Kongen selv byr alle grid og forlik om de kommer til ham. Og derfor vil Gud og alle hans hellige hilse ham velkommen og lede ham i freden.

Kong Magnus' gravferd.

91. Kong Sverre seilte i fin bør til Bergen. Før de seilte inn til byen, sa kongen at de skulle legge seilasen slik at flåten så størst mulig ut for bymennene enten de nå likte det eller ikke. Og så ble gjort.
Men da kongen kom, ble han hilst med klokkeringing over hele byen, og de gikk i prosesjon imot ham. Folk tok godt imot ham, og han ble der en tid.
Liket av kong Magnus ble stelt og ført til graven, og han ble jordet i Kristkirken utenfor koret foran steinveggen på søndre side.
Kong Sverre sto over graven hans sammen med biskop Pål og de fleste menn som da var i Bergen. Før kongens lik ble lagt i steinkisten, kalte kong Sverre på noen menn at de skulle se liket, så de ikke siden skulle komme og si at denne samme Magnus stridde imot ham senere også. Mange gikk bort og så på liket, og mange gråt. En av gjestene til kong Magnus kysset liket og felte tårer ved det. Kong Sverre så etter ham og sa: Slike blir det lenge før én kan ha tillit til!
Det ble holdt mange vakre taler ved graven.
Nikolas Sultan, kong Sverres morbror, talte; han var en svært veltalende mann. Kongen holdt også en lang tale, han sa: Vi står her nå over graven til en god mann, han var elsket av venner og frender, selv om vi to frendene ikke hadde lykke til å enes oss imellom. Han var hard mot meg og mine menn. Men Gud tilgi ham nå alt det gale han har gjort. han var en sømmelig høvding på mange måter, og han kunne rose seg av å ha kongelig ætt.
Kongen sa mange pene ord, for han manglet hverken ord eller vett til å få sagt det han ville. Han lot det gjøre fint i stand omkring graven til kong Magnus, fikk satt en grind for gravsteinen og lot bre åklede over.
Kong Magnus var vennesæl og elsket av folk i landet, han hadde best støtte hos vikværingene. Det viser best hvor vennesæl han var, at enda det var farlig å følge ham, skortet det ham i levende live aldri på folk som var villige til å gå med ham. Og siden viste det seg at det var lett å få folk for dem som ga seg ut for å være hans sønner, slik som vi skal fortelle om senere. Vi tror at det kom ham mye til gode at alle folk i landet var så glad i dem som stammet fra Sigurd Jorsalfare og hans bror Øystein; men de hatet Harald Gilles ætt og ville helst gjøre ende på den. De sa det var den verste sending som noen gang var kommet til landet den gang han kom til Norge
Kong Magnus var liketil og munter, han var som de fleste andre unge menn glad i drikk og kvinner, syntes godt om leik og ville gjerne vise seg bedre enn andre i smidighet. Han var en ganske sterk mann også, gavmild og myndig og veltalende; han var også mer enn vanlig våpendjerv, glad i prakt og nøye på klededrakten. Han var over middels høy av vekst, sterkbygget, smal om livet og hadde velformede hender og føtter. Han var vakker å se til i ansiktet, bortsett fra at han hadde stygg munn.

Kong Sverre taler til folket.

92. Kong Sverre lot blåse til samling av alt folk i byen, de skulle komme sammen på Kristkirkegården, og der holdt han ting.
Håvard jarlssønn sto opp først og talte på kongens vegne. Han sa at det nå var alles skyldighet og ta godt og sømmelig imot kongen - han kan gi oss stor heder til gjengjeld. Vis god og høvelig fremferd, så vil han være trygt skjold og vern for oss, som det sømmer seg for ham. La oss følge ham trofast og være pålitelige og gi ham alt det han har krav på. Dere kan selv se nå hva han har måttet døye før han fikk riket sitt, han har måttet flakke om fra sted til sted og har vært i mang en en knipe, og har våget både sitt eget og andres liv og satt mange gode og gjeve menn i livsfare. Men Gud har frelst ham fra så mang en en fare, det har dere vel hørt sannsagn om. Det eneste dere alle kan gjøre nå er å ta godt imot kongen, selv om dere før har stått ham imot. Han vil være nådig mot alle som vil tjene ham uten svik. Tenk nå over hvem det vil gå best, den som søker hans vennskap, eller den som går i forbund med dem som står mot hans vilje.
Gjør nå slik som Gud lærer dere, på den måten vil saken deres få en lykkelig ende.
Deretter sto kongen selv opp, han så seg lenge om, og det varte litt før han tok ordet; så begynte han talen slik:
Vi vil gripe til de samme ord som salmeskalden:
Miserere mei deus, quoniam conculcavit me homo. Tota die expugnans tribulavit me. Miskunn deg over meg, Gud, for mannen trår meg under føtter og har kjempet hele dagen mot meg og pint meg!
Denne spådom som ble spådd for mange hundre år siden, har nå gått i oppfyllelse i våre dager da Magnus, min frende, kjempet mot meg og ville ta mitt liv. Men Gud løste meg nå som før, og ga meg hans rike.
Ingenting har til alle tider vært Gud så imot som hovmodige menn, dem har han også refset hardest. Først drev han fra seg engelen som ville måle seg med ham, og engelen fikk unngjelde slik at han ble til den verste djevel. Da siden vår første frende, Adam, gjorde mot Guds vilje, ble han drevet hit i denne verdens trelldom. Senere, da det kom opp riker og Farao kuet Guds folk og loven, da kom det 10 underlige plager over landet, slike som aldri har vært sett i verden hverken før eller senere. Slik gikk det også da kong Saul reiste seg mot Gud, han måtte siden flakke rundt med uren ånd. Og slik har det alltid gått i verden, om vi tenker etter.
Kan hende dere synes at jeg ikke trenger å gå så langt etter døme på det jeg taler om. Det har hendt her i landet også at menn har opphøyd seg til konger enda de ikke var av kongætt. Slik var det med Erling jarl, sønn til Kyrpinge-Orm, han lot gi seg selv jarlsnavn, og sønnen fikk kongenavn. Så drepte de for fote alle som var av kongeætt, ingen måtte si at han var av slik ætt, for da ble han drept. Til rådgivere hadde de med seg alle de bestemenn som var i landet, og de tok riket fra de ættbårne kongene, helt til Gud sendte en liten og lav mann ute fra utskjærene for å styrte dem i deres overmot. Og den mannen er jeg. Det var ikke mitt eget påfunn, men Gud ville vise hvor lite det skal til for å styrte deres overmot. Så viste det seg å være så sant som det er sagt at - sårt biter sulten lus.
Erling jarl og kong Magnus var ikke sakesløse, slik som folk sier. Vi gikk ikke på dem med urette, vi har ikke så stutt minne at vi har glemt hva som var gjort mot oss. Først drepte Bergensmennene min far, kong Sigurd, som var ættbåren til landet; siden reiste de flokk med Erling jarl mot min bror Håkon. Erling tok mine to brødre og klynget den ene opp som en kråkunge, den andre ble halshugget. Og dette som jeg nevnte nå, kan jeg sent glemme. Det har støtt vært slik at vi har vært i nød og trengsler, så vi har mange ganger heller villet gå fra det hele, om det ikke hadde vært for vårt folks skyld, som ble styrt av menn som ikke hadde ætt til det.
Nå er det frelst. Men til gjengjeld kommer dere med en uhørt fiendskap. Somme sier: Seiersæl er Sverre, klok er Sverre. Da blir det svart: Er det noe rart? Han har gjort mye for å bli det, gitt seg selv til djevelen! Noen sier at jeg er djevelen selv, kommer rett fra helvete; han er sluppet løs, sier de, og jeg kommer fra ham. Tenk dere selv om, hvem er da dere? Hvis det er som dere sier at Gud har sluppet djevelen løs og jeg er han, hva annet er da dere enn djevelens treller, om dere tjener ham? Og dere er så mye ynkeligere enn alle andre siden dere må tjene ham nå, og dertil brenne med ham i den andre verden. Er det ikke tåpelig å si slike ting og det til og med om kongen, at jeg skal ha gitt meg til djevelen?
Sverre var en tosk om han ville gjøre en slik ting for å få dette usle riket som ikke er i ro noen gang, og som ikke var stort verdt selv om en fikk ha det i fred. Dermed ville han hjelpeløst fortape sin sjel. Det ser ut for meg som det går i én blanding alt i hop, kalver og ulver.
Kan gjerne være at dere synes jeg har store huller i soldet mitt. Mange bøyer seg nå for den hånd han helst så avhugget; den kaller meg nå frende som nyss kalte meg fiende. Og jeg tror at om jeg kunne se hugen til hver mann som her står slik at det sto et horn ut av pannen på alle dem som tenkte ondt om meg - da var det mange som kom til å gå hornet herfra. Barnet som går ute med en stein i hånden, slenger den i bakken og sier: Her skulle Sverres hode ha ligget under! - slikt lærer dere barna deres. Det samme sier også den stakkars tjenestetausa når hun går ut av huset med banketre i hånden, hun slår det mot hella: her skulle Sverres hode vært under, sier hun. Men ikke desto mindre kan det være at Sverre dør sottedøden.
Dere kong Magnus' menn som har møtt opp her på tinget, skal nå vite at dere må være ute av byen før tredje solrenning fra nå av.
Må alle mine venner som har kommet hit til dette tinget, få Guds lønn!

Kong Sverre får hele Norge.

93. Om sommeren da kong Magnus hadde falt, dro kong Sverre øst i Viken og helt til landegrensen, og han la under seg alt landet. Det var ingen som sa imot kongens vilje; han satte sine sysselmenn til å styre overalt.
Kong Sverre var nå alene konge i hele Norge. Det var da gått 7 år siden han hadde fått kongenavn, og 5 år siden Erling jarl falt. Kong Sverre ga nå høyere rang til sine menn, noen ga han sysler, andre fikk veitsler, og mange fikk et gjevt gifte. Han gjorde til høvdinger mange av dem som hadde fulgt ham i kampen om landet, og mange ble mektige menn som ikke hadde ætt til det. De fulgte ham siden alltid trofast.
Kong Sverre giftet sin søster Cecilia med Bård Guttormsson på Rein. Ivar Silke ga han til hustru Skjaldvor, datter til Andres Skjaldvorsson. Peter Range fikk Ingebjørg som Ivar Elda hadde vært gift med. Han ga gode gifter til de mennene som hadde fulgt ham i kampen om landet. Han hevet mange tilmakt, og mange fikk store jordeiendommer i gave.
Et år etter at kong Magnus hadde falt, giftet kong Sverre seg med Margrete, datter til sveakongen Eirik den hellige, som var sønn av Edvard. Eirik hviler i skrin i Uppsala i Svitjod. Margrete var søster til sveakongen Knut. Kong Sverre hadde to sønner, den eldste var Sigurd som ble kalt Lavard, den andre het Håkon. Døtrene hans het Cecilia og Ingebjørg.

Occupation:
Jon Kuvlungs reisning.

94. Ett år etter at kong Magnus hadde falt, hendte det om høsten at det reiste seg en flokk øst i Viken, og høvdingen for den var en mann som ble kalt Jon Kuvlung. Jon var sønn til kong Inge Haraldsson. Det var mange høvdinger som sluttet seg til ham; det var Simon, sønn til Olra-Kåre, Nikolas, sønn til Bjarne Bukk, Andres Brasad, Jon Kutissa, Bård Sala, Torberg, sønn til Pål i Heita; de kom ned til Tønsberg til Mikkelsmesse, og det ble kalt sammen Haugeting.
Der på tinget ble Jon tatt til konge, og de svor alt landet under ham. Jon hadde før vært munk på Hovedøya; han la av seg munkekutten, men birkebeinene festet den på ham igjen når de kalte ham kuvlung (kufl = kutte). Det var navnet de ga ham istedenfor kongenavn.
Det kom etter hvert mye og godt folk til ham, sønnene til alle de beste menn i Viken, og de fikk seg skip og seilte vestover; for birkebeinene samlet seg i Viken, og de fikk også mye folk. Derfor dro kuvlungene seg unna så snart de hadde fått tak i skip.
Birkebeinene fulgte ikke etter dem, for det hadde de ikke nok skip til. Men da kuvlungene kom vest til Agder, gikk alle mann straks med dem, og fra da av la de under seg landet hvor de kom.
Den gang kuvlungene kom ned til Tønsberg, hadde de drept Simon Skerpla som hadde sysselen i Tønsberg. Følget hans falt med ham, det var omtrent 30 mann.

Kuvlungenes Bergens-ferd.

95. Så tok kuvlungene veien nordover i landet, og mennene gikk med dem hvor de kom, de fikk ingen motstand. Deretter kom de til Bergen, og de la til ved bryggene med en gang. Kuvlungene la under seg hele landet nord til Stad; de satt den vinteren i borgen i Bergen.
Kong Sverre hadde latt Mariasuden sette opp ute på Holmen da han kom innefra Sogn; han lot bygge et skur over den, og den kom aldri på vannet mer. Kuvlungene ville sjøsette den igjen, og det ble blåst til dugnad fra hele byen. Da ble skipet reist og ristet slik at stavnene brakk, og det kom ikke av flekken likevel. Så tente de ild på skipet og brente det opp.
Kuvlungene kom inn på Vågen i Bergen den tid på dagen da det ble sunget høymesse i byen, de kom helt uventet. Askjel Tytsa hadde oppsyn i byen og holdt sveit; han var til messe i Steinkirken, og han merket ikke noe før kuvlungene sto i kirken, fullt væpnet. Askjel løp opp trappen og opp i tårnet. Kuvlungene løp etter ham. Da falt en stor stein ned fra tårnet og i hodet på en av dem, og han ble drept med en gang. Og det hellige kors svettet så det dryppet ned på alteret.
Askjel og hans menn stengte straks døren til tårnet, og de holdt seg der så lenge til bymennene kjøpte dem ut med løsepenger. Kuvlungene ble i byen i lang tid; så vendte de tilbake østover til Viken.
Etter som det nå kom mye folk i flokken til kuvlungene, gikk de mot birkebeinene. Kong Sverre hadde satt Ulv fra Lauvnes til landevern i Viken sammen med Ulv Fly, Håkon jarlssønn, Torolv Rympel og flere andre sveitehøvdinger. Begge flokkene gikk mot hverandre av beste evne. Kuvlungenes styrke vokste, så at birkebeinene flyktet fra Viken og nordover i landet, alle uten Ulv fra Lauvnes; han holdt seg der med sin sveit og ville ikke flykte.

Slag i Bergen.

96. Etter påske den våren seilte kong Sverre sørover fra Trondheimen med en stor hær, han kom til Bergen omkring våkenettene (vigiliae). Det var da også kommet en mengde kjøpmannsskip til byen fra nær sagt alle land. Tyskerne hadde ført en masse vin dit, så vin var ikke dyrere enn øl i Bergen. En gang da noen menn satt og drakk, ville de ha tatt opp mer vin, men gutten hos tyskerne ville ikke frem med mer; det var ikke mer enn én vinpott de var uenige om. De trettet om dette så lenge til nordmennene ville gå på og bryte seg inn i bua. Men tyskerne verget seg innenfra og stakk ut med sverdene, og noen ble også såret.
Da dette spurtes i byen, tok de straks til våpen, både bymenn og tyskere, og de sloss så mange mann falt, mest bymenn. Tyskerne løp til skipene og la alle koggene ut på Vågen, og bymennene rustet seg til å gå mot dem. Men så ble det sluttet fred.
Den sommeren var det også mye annen ufred med drikking. En av birkebeinene ble så vettløs av drikk at han hoppet ut fra hallen, mellom den og kongestuen, han trodde han sprang på sjøen for å svømme. Han døde. En annen sprang utfor bryggen i kongsgården og druknet. Kong Sverre var ikke i byen da. Men etter at han kom til byen, hendte det en dag at to mann trettet, de var godt fulle begge to, og den ene var en av gjestene, den andre huskar hos kongen. Så ville de fly på hverandre.
I det samme kom Torolv Rympel ut av gildestuen, han hadde ikke noe våpen, og så dro han stålhuen av hodet og slo til huskaren med den. Men han slo igjen med en håndøks. Og så gikk de løs på hverandre, mann mot mann, hver med det han hadde av våpen, og alle var de fulle. Torolv Rympel slet seg ut av dette ståket og gikk til sine menn og lot blåse i gjesteluren. Da alle gjestene var samlet, ba han dem væpne seg. Huskarene samlet seg også og væpnet seg, og de gikk ned på skipet sitt. Asgeir Hamarskalle var fører for dem.
Men da gjestene hadde samlet seg, slengte Torolv Rympel sverdet sitt ut på skipet og hoppet straks etter, fikk tak i det og tok til å slåss med en gang. Gjestene kom etter, og det ble et stort slagsmål, og Torolv og hans menn ga seg ikke før de hadde ryddet skipet. Mange av huskarene falt, men de fleste sprang på sjøen.
Da kongen fikk høre om det, fikk han i stand grid og stevne, og de forlikte seg.

Kong Sverres tale mot drukkenskap.

97. Litt etter holdt kong Sverre ting i byen; da talte han og sa: Vi takker alle engelskmenn som har kommet hit og har ført med seg hvete og honning, fint mel og fint klede; likeså vil vi takke dem som har ført hit lerret og lin, voks eller kjeler. Vi nevner også de menn som er kommet fra Orknøyene eller Hjaltland eller Færøyene eller Island, og alle som har ført hit til landet saker vi dårlig kan være foruten og som er til beste for landet.
Men når det gjelder tyske menn som er kommet hit i stor mengde og på store skip og har tenkt å føre herfra smør og skrei, som det er stor skade for landet å utføre, mens de isteden bringer vin, som folk har lagt seg etter å kjøpe, både mine menn og bymenn og kjøpmenn, så har det kommet mye vondt ut av den handelen og ikke noe godt. Mange har mistet livet for det, noen har mistet lemmer, og andre har fått skader og vil få merke av det for livet. Noen må tåle skjensel, og er blitt såret og banket.
Og det er for mye drikk som har skylden.
Tyskerne skal ha stor utakk for sin ferd. Om de vil få ha liv og gods i behold, må de komme seg herfra. Deres ærend her er oss og vårt folk til liten nytte.
Tenk nå over hva for mye drikk kan føre til, hva den fremmer og hva den ødelegger. Det første kan regnes som det minste, det er at den som venner seg til for mye drikk, han mister alt han eier, og får til gjengjeld drukkenskap med alt som følger den; han mister og ødelegger all sin eiendom, så at en mann som før var velhavende, han blir nå ussel og elendig og fattig, om han da ikke holder opp å drikke.
Et annet lyte ved for mye drikk er at drikken dreper minnet, mannen glemmer alt som han helst burde huske. Det tredje er at han da får lyst på å gjøre det som er galt, han er ikke redd for å ta penger uten å ha rett til det, han tar også kvinner. Det fjerde lyte ved drikken er at den egger en mann opp til ikke å tåle noe, hverken ord eller gjerninger, og får han til å gjengjelde alt dobbelt så vondt som det var gjort. Dertil egger drikken ham opp til å lete etter vondord mot dem som ikke har gjort noe galt. Det er også en ting som følger med for mye drikk, at man tretter ut kroppen sin så man ikke kan tåle mye vondt, man blir trett av å våke, blodet svinner fra alle lemmer, legemet blir så ødelagt at man blir syk, og så mister man helt helsen.
Og nå er det blitt så ille at mannen har mistet alt han eier og helse og til og med vettet. Da egger drikken ham til å fortape det som enda er igjen, det er sjelen. Drikken lokker ham til å vanrøkte alle gode seder og de rette bud, og får ham til å attrå syndige ting og glemme den allmektige Gud og alt som retter, og ikke minnes noe av det han har gjort.
Se nå på slike som har drukket til overmål, når de må skilles fra alt på én gang, både fra drikken og livet, hvem er det da mest sannsynlig vil gripe sjelen? Tenk over hvor ulikt et slikt liv er det som burde vært. For det bør være måtehold i alle ting. Hærmenn skulle være som lam i fredstid, men grumme som løver når det er ufred. Kjøpmenn og bønder må også følge sin natur, vinne seg gods med rette og med arbeide, vokte det vel, men gi av gavmildhet. Og de som mindre er, bør være takknemlige og tjene sin overmann, alle med god vilje og etter beste evne.
Kongen sluttet talen med å be sine menn om å vise seg fredelige overfor bymenn, bønder og kjøpmenn. Talen fikk lovord av alle forstandige menn; de syntes det var vel talt.
Kong Sverre seilte nordover til kaupangen om høsten; han satt der vinteren over, og de fleste av høvdingene hans var hos ham.
Kuvlungene var i Viken.

Kuvlunger og birkebeiner.

98. Samme sommer rustet kuvlungene seg for å dra nordover mot kong Sverre, de ble ikke ferdige før senhøstes. Men da de kom nord om Stad, fikk de strykende bør nord til Agdenes. Da kvad Nefare denne visen:

Slå ned birkebeiner!
Sverre skal tape striden.
Sverdene skal sprette
som spreke laks på skjoldet.
La oss aldri skryte,
for oss vitner valen.
La Gud mellom oss dømme!
Gå som et uvær mot dem!

De fikk liten nordøstlig bris og rodde inn fjorden om kvelden. Tidlig på natten kom de inn til kaupangen, og ingen visste noe om dem. Kong Sverre satt oppe i borgen på Steinberget, og han hadde ikke mange menn hos seg. Nesten hele hirden og alle høvdingene var i byen, og de hadde ikke merket noe til kuvlungene, før byen var tatt. Kuvlungene drepte mange birkebeiner, gilde karer; men de fleste løp inn i kirkene. Der falt Brynjolv Ragnvaldsson, Ottar Knerra, Sigurd Dotafinn, Andres Krista, Andres Biuge.
Jon Kuvlung ga grid til alle de birkebeinene som ble tatt til fange, og sa at de skulle bli hans menn. Men da de skulle bli håndgagne hos ham, lot han dem slippe å sverge eden; han sa de var så bra karer at de ville holde sitt ord uten å sverge.
Men like etterpå om kvelden gikk birkebeinene med våpnene sine to og tre sammen og stundom i flokker på fem eller flere opp til kong Sverre i borgen. Og morgenen etter var de gått fra kuvlungene alle sammen, og de fortalte Sverre hva slags grid Jon Kuvlung hadde gitt dem. Kong Sverre sa at Jon hadde ikke vett til å være høvding, det hadde han vist ved å finne på slikt.
Kuvlungene tok alle Sverres skip; noen tok de med seg, noen brente de opp. Deretter seilte de bort fra byen en natt da det var blitt mørkt, for de var redde for at kongen skulle gå løs på dem. Men kongen ble i borgen, han syntes ikke han hadde folk nok til å slåss.
Så seilte Jon Kuvlung sørover til Bergen, men kong Sverre satt igjen i kaupangen.

Kong Sverre og kuvlungene.

99. Våren etter dro Jon Kuvlung nordover og ville til kaupangen med en stor hær. Kong Sverre hadde latt gjøre et gjerde av påler om vinteren hele veien ut med sjøen og likeså ovenfor byen. Det gikk bud mellom kuvlungene og kong Sverre, og han tilbød seg å slåss med dem på land, og ga dem lov til å gå i land.
Samme sommer seilte Jon Kuvlung med mange skuter nordover og tenkte å komme uventet. Kong Sverre kom nordfra mot ham med en stor hær.
Da kvad Blakk denne visen:

Opp med fanen for kongen!
mot kuvlunger er vi tunge.
Brynete sverd skal bite
bisk under ravneklørne.
Vi knuser fiendflokken,
freder med sverd landet.
Spyd skal farges røde
for kongen. Drep de fleste!

Kuvlungenes skuter kom fra hverandre i et uvær en natt utenfor Stad. 5 skuter med kuvlunger kom nord i Anger. Dit kom kong Sverre med mange storskip og drepte noen av kuvlungene. De andre kom seg unna på flukt.
Birkebeinene fant en annen flokk kuvlunger også; Atle Skalme var fører for disse birkebeinene, han var gjest. De drepte hvert liv ombord på dette skipet.
Litt senere kom Jon Kuvlungs menn til ham, og så seilte de sammen sørover langs land. Kongen fulgte etter dem og sendte Ulv fra Lauvnes og sin bror Hide med 6 skip i forveien sørover. De kom om natten sør til Rott, og der lå det kuvlunger på 20 skip og skuter. Ulv og hans menn rodde like mot dem og ropte hærrop. Kuvlungene trodde det var kong Sverre som kom med hele sin hær, og de rodde ut av havnen og videre sørover. Ulv og hans menn tok to skuter fra dem og drepte hver mann ombord på begge. Erlend Gudbrandsson og Pål Vårskinn var det som styrte disse to skutene.
Kuvlungene fór hver til sin kant, og Jon Kuvlung seilte lenge med bare ett skip før det kom folk til ham igjen. Så seilte kuvlungene til Tønsberg.
Da kvad Blakk en vise:

Folk vil minnes skrytet
fra frekke kuvlungtunger;
mange menn av flokken
måtte så hårdelig bøte.
Mangt et lik lå i døden,
mett ble i Rott ravnen.
Nå høres det andre låter
tute i berg og nuter.

Erkebiskop Øysteins død.

100. Vinteren som fulgte, hendte det mye i Nidaros. Erkebiskop Øystein ble syk om høsten og lå hele vinteren til over jul. Da kreftene hans minket, sendte han bud etter kong Sverre, ba at han skulle komme til ham. Det gjorde kongen. De talte med hverandre om mange ting som hadde vært før mellom dem, og da de skiltes, ba erkebispen kongen tilgi ham alt, at han hadde stått så imot ham den tid da striden mellom kong Sverre og kong Magnus sto på. De ble forlikt og tilga hverandre alt som før hadde vært mellom dem.
Erkebiskop Øystein døde natten etter Pålsmesse (25.januar). Han ble jordet i skrudhuset i Kristkirken.
Noe senere talte kong Sverre fra koret i Kristkirken, han fortalte om sin siste samtale med erkebiskopen, og sa at erkebiskopen hadde medgitt at han hadde vist ham større uvilje enn han visste var rett for Gud, og at andre ting hadde vært viktigere for ham enn retten, især da det at han ikke syntes han kunne la være å hjelpe kong Magnus.
Kuvlungene var i Viken den vinteren.

Eirik blir valgt til erkebiskop.

101. Sommeren etter væpnet kong Sverre sin hær og hadde mange mann. så seilte han sør til Bergen og ble der lenge. Der var det møte av biskoper og andre mektige menn, og det ble talt om valg av ny erkebiskop. Den som ble nevnt i første rekke, var biskop Eirik av Stavanger; for erkebiskop Øystein hadde utpekt ham.
Kong Sverre talte sterkt imot ham, sa at han ikke hadde greie på å styre med penger, han var en svært ødsel mann. Men mange sa at det var riktig å velge til erkebiskop en mann som ikke var påholden; de sa at erkestolen ikke hadde mangel på gods.
Det ble omsider til det at biskop Eirik ble valgt, og han reiste fra landet samme sommer.
Kong Sverre seilte øst i Viken med sine menn. Kongen mistet et skip på veien, utfor Agder seilte det på et skjær og forliste, kongen lot vraket brenne, også seilte han videre.
Kuvlungene var i Tønsberg. De hadde stor hær, men liten flåte. Da kong Sverre kom i nærheten av byen, fikk kuvlungene greie på det; de la skipene sine ute ved Ramberg, de hadde 16 skip. Da kong Sverre kom, la han skipene sine ute ved øya ved Smørberg. Han rodde inn til byen med 5 skip og la til ved bryggene; kongen hadde 30 skip i alt. De lå slik i 3 netter, og kongen ville ikke gå til angrep, for kuvlungene hadde en stor hær oppe på berget, og han syntes ikke det var rådelig å legge inntil og komme under dem, de kunne da kaste store steiner ned på skipene. Og kuvlungene trøstet seg heller ikke til noe angrep på kongen.
Men tredje natten kom kuvlungene og la seg stilt inntil bryggene der birkebeinene lå med 5 skip. Det var så mørkt at de ikke så hverandre før skipene som kom, rente mot dem som lå der før. Det ble straks kamp.
Da kong Sverre skjønte at de sloss, tenkte han at hans menn vel var i knipe, og kom til så fort som råd var. Men kuvlungene ville ikke vente på det, de gikk opp på land. Det lå mange falne etter fra begge flokkene.
Kuvlungene tok nå over land nord til kaupangen (Nidaros), de kom dit litt før Mikkelsmesse. Der var Ivar Klemetsson med 80 mann. Det ble da blåst til samling av alt mannskap som var i byen, både hærmenn og bymenn; de skulle ut til borgen og verge den. Kuvlungene hadde 700 mann, og de gikk hardt på mot borgen, men bymennene verget den. Det ble en hard strid, men ikke lang, for kuvlungene hugget seg inn i treborgen, og da de kom inn, flyktet bymennene. Ivar Klemetsson falt der og nesten hele følget hans.
Men kuvlungene tok byen.
Etterpå ble det holdt ting ute på Øra, og Bjørn Erlingsson ga Jon kongenavn.
Torstein Kugad skulle verge borgen Sion. Det var også mannskap i borgen, så det skortet ikke på makt til å verne den. Kuvlungene gikk opp til borgen, og de skjøt på hverandre fra begge sider, men kuvlungene fikk ikke gjort noen skade. Da de så at de ikke kom noen vei, tok de til fange ensom het Nikolas Sultan, morbror til kong Sverre, de tok ham i Kristkirken og førte ham opp til borgen, der reiste de en galge og sa at de ville henge ham. Men du får ta skylden, Torstein, sa de, du og mennene i borgen. Nikolas og alle de andre skal få grid, dersom dere vil gi opp borgen. Men om dere ikke vil det, så skal Nikolas dø her. Og da vil kong Sverre også la dere henge, og det er vel og bra. Det er hva dere kan vente dere av oss også, når vi kan komme til.
Torstein ble nå redd og tenkte det kanskje var sant som de sa, at han var ille ute dersom Nikolas ble hengt, og så valgte han å gi opp borgen. Kuvlungene ga grid til Torstein og alt han eide; mennene i borgen fikk også beholde liv og lemmer, men kuvlungene tok alt de eide og brøt ned og brente borgen.
Der fikk kuvlungene fatt i mange av kong Sverres kostbarheter, det var stor deling av byttet da de kom ned til byen igjen. Kuvlungene la også stor skatt på byen og sa at de ville brenne den om skatten ikke ble betalt; slik ville de lønne bymennene for at de hadde samlet seg og gjort motstand.
Og bymennene gikk med på det, de ba dem farvel, men ønsket inderlig at de måtte fare ille.
Kuvlungene ble i byen noen dager etter at skutene var ferdige til å seile. Da kom det ut et rykte i byen om at det kom en hær innover Gaulåsen, og alle trodde at det var kong Sverre som kom.
Men da kuvlungene fikk høre snakk om det, løp de til skipene sine, rev ned tjeldene, fikk ut årene og rodde så det sprutet ut av elven. Og bymennene ønsket de aldri måtte komme igjen.
Kuvlungene rodde ut av fjorden, og de fór ikke pent frem der de kom. De rante lasteskip der de kunne; de tok et kjøpmannsskip som var en Islandsfarer. Det skipet het Stangarfolen, det hadde måttet gjøre vendereis på grunn av motbør. Der rante kuvlungene hver skilling.
Etter dette seilte de sørover til Bergen, og de kom dit litt før jul.

Jon Kuvlungs fall.

102. Kuvlungene holdt ting i byen og krevde skatt av bymennene til juleveitsle. De sa at bymennene kunne velge, fikk de ikke skatten, ville de rane og brenne hele byen.
Bymennene svarte unnvikende på kravet og ba om en frist. Men kuvlungene kom med fæle trusler, og slik sto sakene en stund.
Da hendte det en morgen ved daggry litt før jul at 12 langskip kom seilende om Kvarven og inn til byen. Kuvlungene fikk se dem og grep våpnene, de fleste løp ut av byen og opp i fjellet eller inn forbi Olavskirken. Jon Kuvlung lot blåse til samling av hæren og ut på skipene, han og hans følge sprang ombord i et skip og rodde utover Vågen mot dem som kom. Men da de så at de ikke hadde resten av hæren med seg, styrte de over til Munkebryggen, og de holdt seg så nær land på den andre siden at skipet gikk på et skjær og ble stående der. Og i samme stund kom birkebeinenes skip strømmende på dem. Kuvlungene løp overbord og svømte i land, men noen druknet.
Jon Kuvlung løp ikke overbord, han ventet der på skipet på birkebeinene. Han falt der på skipet, og én mann med ham. Birkebeinene dro klærne av likene. Men da kong Sverre fikk høre om det, lot han likene bære opp til Marikirken og legge ned ved den søndre veggen, han lot bre over dem et stykke vadmel. Kuvlungene løp ned fra fjellet inne ved Olavskirken, der fylket de seg opp og ropte mot birkebeinene og ville ha dem til å slåss. Men kongen sa til sine menn at de ikke skulle bry seg om dem.
Vi vil ikke slåss med hodeløse menn. Si til dem at høvdingen deres ligger her ved Mariakirken, og at de skiltes fra ham på en ussel måte. Det var nå ingen god høvding å verge heller.
Kuvlungene våget seg ikke ut i byen, og det ble ikke noen kamp. De så til å komme seg bort, og de skiltes med dette.
Det var en mann der i byen som het Peter, birkebeinene sa at han var far til en som het Orm, moren het Astrid Steik. Denne samme Orm var det kuvlungene hadde kalt Jon Ingesson og sin konge. Og samme mannen lå nå der ved Mariakirken. De ba Peter gå dit og se om han kjente sønnen sin, men først skulle han si et eller annet kjennemerke på sønnen før han så liket. Peter sa at det var et merke: Om han er min sønn Orm, da er det et merke på det: gutten løp på en ljå og skar seg stygt under fotsålen på høyre fot. Hvis han nå ikke har merke der etter det, da er han ikke min sønn, men om han har, vil jeg ikke nekte for at det er ham.
Kong Sverre kunngjorde nå både for bymennene og sine egne menn at denne Jon som kuvlungene hadde kalt sin konge, het Orm og var sønn til Peter og Astrid, og at Peter var der til stede og hadde kjentes ved sin sønns lik. Og dere vet vel sikkert at Peter og Astrid ikke har ætt til at deres sønn skulle være konge i Norge. Nå kan dere se hva det er for løgn denne fæle røverflokken har fart med.
Etter dette ble kuvlungs lik jordet ved Mariakirken.
Det var første gang at alle var glade for det da kong Sverre og hans menn kom til Bergen. Nå var kong Sverre eneste konge i Norge. Han ble nå en tid i Bergen.

Om Sigurd Brenne.

103. Øst i Marker var det en flokk som hadde gjort innfall i Viken og som gjorde mye ugagn. De hadde drept noen, ranet andre og brent for noen. Høvdingen for flokken ble kalt Sigurd Brenne og skulle være sønn av kong Inge Haraldsson. Sigurd hadde møtt Jon Kuvlung, og Jon kjentes ved ham som frende og hadde budt ham til seg. Men Sigurd syntes det var lite ved kuvlungene og ville heller ha en flokk for seg selv. Han hadde 300 mann en tid, og disse mennene fór ikke med fred der de ferdes.
Utpå sommeren etter at Kuvlung hadde falt, gikk bøndene og noen av kongsmennene mot Sigurd Brenne, de tok huset han var i, og gikk på ham og hans menn i en stue. De verget seg godt og mandig.
Da de var falt de fleste som var der inne, ropte Sigurd til kongsmennene, ba dem høre etter det han sa. Da han fikk ørens lyd, sa han: Det er mest likt til at dere har utrettet det ærend dere hadde her nå. Dere kan fortelle kong Sverre at dere har vunnet seier, og at dere har felt høvdingen for denne flokken, Sigurd Brenne, kong Inges sønn. Men det er nok mindre å fortelle om enn dere tror, dette at dere har felt meg. Nå skal jeg si sannheten: jeg heter Hedin og er sønn til Torgrim Hrosi, jeg er av ren islandsk ætt.
Da skjøt de på ham og felte ham. Folk sa at han var riktig en hard kar.

Nikolas blir viet til biskop.

104. Sommeren etter Kuvlungs fall kom erkebiskop Eirik tilbake til Norge, han hadde vært i Romaborg og fått pallium. Han dro nordover til sin erkebispestol i Nidaros.
Samme sommer døde Håvard jarlssønn.
Da var alle enige om å velge til biskop i Stavanger Nikolas Arnesson, sønn til Arne kongsbror på Stovreim (hos Snorre: Arne kongsmåg på Stårheim). Kong Sverre talte imot det. Da Nikolas fikk vite det, sendte han brev til dronning Margrete, og der ble det sagt mye både vakkert og ydmykt til kong Sverre og likeså til henne og talt om frendskapen med henne. Dronning Margrete talte da til kong Sverre og sa at Nikolas ga gode løfter. Men kongen sa at han ikke hadde lyst til å gjøre ham til en større mann enn han var, han sa at selv om Nikolas fikk større makt i Norge enn han nå hadde, så ville han komme til å ha samme sinn mot kong Sverre, og hans troskap ville ikke vokse om han fikk høyere rang enn han alt hadde.
Dronningen ba at kongen ikke skulle stille seg imot ham, hun talte om hvor mye Nikolas hadde mistet i striden mellom Sverre og Magnus, frender av ham var falt, hun sa det var den beste bot han kunne få, om han fikk høyere rang. Hun sa at Nikolas kom ikke til å vise utroskap om han ga opp våpnene og tok kirkelig vigsel.
Kongen sier da at han skal gjøre dette for hennes skyld, - men det går ventelig ikke så lang tid før både du og andre kommer til å angre på dette.
Så fikk de kongens brev på at Nikolas skulle velges til biskop, og det ble til at erkebiskopen viet ham. Samtidig døde biskopen i Oslo, og Nikolas fikk nå lov av erkebiskopen til å overta bispestolen i Oslo. Njål ble viet til biskop i Stavanger, og han ble biskop der.

Erkebiskop Eirik og kong Sverre.

105. Korsbrødrene tok godt imot erkebiskop Eirik da han kom til erkestolen i Nidaros. Han preket fra koret med harde ord mot birkebeinene, og mange av kongsmennene ble snart utilfredse med talen hans, det ble ikke noe godt forhold mellom ham og dem. Det ble snart mange ting som erkebiskopen og kong Sverre var uenige om; for kong Magnus og Erling jarl hadde, så lenge de rådde i landet, latt gjelde en avtale som erkebiskop Øystein hadde gjort med bøndene, at bøter skulle betales i øre etter sølvverdien; men før hadde de brukt sakøre (nominell penge verdi) til biskopen likesom i saker hvor kongen tok bøter. Erling jarl hadde gått med på dette for at erkebiskopen skulle være villig til å vie hans sønn Magnus til konge. Men en øre sølvverdi var dobbel så stor som en sakøre.
Kong Sverre krevde nå at gammel rett skulle gjelde så vel i erkebiskopens som i kongens saker og sa at Erling Skakke ingen rett hadde til å bryte Hellig-Olavs lov for at hans sønn skulle bli viet til konge. Det gjorde han ikke med rette, for det hadde aldri hendt siden kristendommen ble innført i Norge, at en mann som ikke var kongesønn, hadde vært konge, og ikke var det skikk i hedensk tid heller. Det var også forbudt i de landslovene Hellig- Olav satte.
Det var avtale mellom Erling jarl og erkebiskop Øystein, sa kong Sverre, at erkebiskopen skulle vie sønnen til konge, og så skulle Erling jarl til gjengjeld gi samtykke til at erkebiskopen drev igjennom all den ulov han kunne, med all makt han hadde overfor bøndene. Og for meg ser det ut som det er gjort hverken med Guds eller menneskers lov her i landet. Men ellers, dersom du, erkebiskop, vil øde din rett så mye, da vil jeg du skal tillate at jeg øker kongens rett like mye. Og du må stå til ansvar for Gud og bønder og landets menn for hvem som rettelig har styringen her til lands.
Erkebiskopen sa nei til dette, han ville ha sin rett, og sa at Guds rett skal alltid vokse og aldri minke. Men De, herre, sa han, hold De den lov og rett som De har svoret å holde. Så får De selv stå til ansvar for Gud og mennesker for hvordan De holder edene; de penger kongen har rett til, har aldri økt i verdi.

Eirik tok jarlsnavn.

106. Da kong Magnus var falt, spurte Eirik kongssønn sin bror kong Sverre om han ville gi ham høyere rang enn den han hadde, og dermed dele makten. Men kongen sa at han kunne få være i hirden og holde følge slik som lendmennene, blant dem skulle han være den fremste i verdighet på alle måter; men han unnslo seg for å dele landet med ham. Eirik var ikke tilfreds, men det ble likevel stående slik en stund. Han holdt stort følge, og ettersom han ville holde dette følge godt, men ikke hadde store veitsler, fikk han for lite penger.
Vinteren etter dro han ut av landet og i Austerveg for å herje i hedningeland. Mange mann fra hæren fulgte med ham, de hadde 5 skip, og Ossur prest styrte ett av dem, Tjodolv Vik et annet, Hermund Kvada det tredje. De seilte i Austerveg om sommeren, til Estland, og herjet der det heter Viker. De fikk stort bytte og vendte tilbake til Gotland. Der ble de uvenner med noen saksere, og fra dem vant de 2 kogger. Der tok de umåtelig mye gods. Så seilte de til Svitjod til kong Knut, og de ble godt mottatt. Kongen ga Eirik et langskip da han reiste.
Eirik og hans menn fór nokså vørdsløst frem da de dro tilbake gjennom Sveavelde og Danevelde; de kom hjem om høsten og hadde da 11 skip. Kong Sverre var i Viken. Han delte nå landet med sin bror Eirik, ga ham landet fra Svinesund i øst til Rygjarbit i vest og dertil hele Oppland. Han ga ham dessuten jarls navn.
Nå fikk Eirik seg hird og ble en stor høvding. Hans kone het Åsa.

Vårbelgene og Simon Kåressons fall.

107. Simon Kåresson og Olve fra Gurann og andre av kuvlungeførerne hadde seilt sør til Danmark, noen hadde dradd øst til Marker og ble der utover sommeren. Men da det led på vinteren, dro de også av sted til Danmark, og der møtte de Simon Kåresson. Han hadde hos seg en sønn av Magnus Erlingsson, de reiste flokk og fikk mange mann. Om sommeren kom de nord i Viken, og da hadde de 16 skip. De kom ikke med fred, rante både bønder og kjøpmenn, og slik dro de østfra gjennom Viken.
Da Tønsbergmennene hørte om dette, fikk de fatt i skip; de hadde noen langskip og noen lasteskip, og de la skipene utfor bryggene. De satte så mannskap på skipene, og gjorde seg i stand til å verge byen.
Den flokken Simon og hans menn fór med, kaltes vårbelger.
Da Simon fikk høre hva Tønsbergmennene tok seg til og at de hadde samlet folk, trøstet han seg ikke til å komme der. Han og flokken hans seilte i stedet øst over Folden. Tønsbergmennene fikk vite det, og da sprang de ombord på skipene sine og satte etter dem. Førerne for den hæren var Torlak Ulvgjestsson, Ulv Svarte og Asleiv Bonde.
Simon og hans menn seilte unna østover, men Tønsbergmennene kom etter og tok dem igjen sør ved Brikstein, de la imot dem med en gang, og det ble et stort og hardt slag. Bøndene hadde størst skip, og de var høyere til relingen. Og da striden hadde vart en stund, falt det etter hvert flest hos vårbelgene. Skipene deres ble ryddet, og sammenstøtet endte med ar Simon Kåresson falt, likeså Olve fra Gurann og nesten alle mennene deres, bare noen få kom seg unna.
Der på det skipet som Simon Kåresson hadde styrt, fant de vårbelgenes konge nede under tiljene i forrommet. Han var ikke mange år gammel. De drepte ham på stedet.
Tønsbergmennene vant stor heder på denne ferden, og de vant mye gods. De seilte hjem etter utført dåd.

Eirik jarls død.

108. Samme år som vårbelgene falt, ble Eirik jarl syk. Han var da i Tønsberg. Da sykdommen ble verre, ga han seg i kloster og tok munkeklærne. Han døde da han hadde ligget 5 dager, og samme dag døde også hans kone Åsa. Og to dager senere døde sønnen deres som het Magnus. Det ble mye snakk om dette, og det var mange som sa at onde mennesker hadde gitt dem gift og drept dem.
Etter dette tok kong Sverre under seg det land som Eirik hadde hatt, og satte sysselmenn over det.
Like etter døde Ivar Silke.

Torleiv Breiskjeggs reisning.

109. Samme sommeren som jarlen døde, kom det opp en flokk øst i Marker. Føreren for denne flokken var en mann som ble kalt Torleiv Breiskjegg, han skulle være sønn til kong Øystein Haraldsson. Merke på at han var den han ga seg ut for, var at han hadde et arr som hadde form av et kors mellom skuldrene.
De kom frem i Viken og tedde seg som folk, kjøpte den maten de trengte. Torleiv Breiskjegg hadde vært munk. Det var liten styrke i flokken, de slapp snart opp for penger, og så var det noen som stjal, siden de ikke hadde lov til å rane.
Det var mange som sa de hadde hørt at Torleiv skulle være så vis at ikke noe kom uventet for ham, og han førte et liv så rent at det var mer etter munkeregel enn det var lekmanns skikk. Det ble også sagt at han var svært veltalende, han kunne tale slik at ingen kunne være harm på ham når de hørte ham tale. Men alt dette var løgn og oppspinn, som det siden skulle vise seg.
Flokken holdt seg vinteren over. Og sommeren etter dro bøndene ut mot dem der de lå i en skog om natten. Det viste seg da at hverken var det slik at Breiskjegg visste om dem før de var der, eller slik at han talte så han var tryggere på livet sitt for det. Han ble drept, og de fleste av flokken hans likeså; noen rømte unna i skogen.
Etter at Breiskjegg var falt, kom det opp et ord om at han var hellig. Men skalden Blakk sa det ikke var så, han kvad dette:

Bjart kjerte skal brenne
over Breiskjegg-graven,
høvdingen sikkert, vet jeg;
større lys må sakne.
Bedre voner ofte
brast enn disse, vet vi.
Blakk diktet en arvedråpa over Breiskjegg, og stevet det er slik:
Mens Breiskjegg levde
lite godt han fór med,
men større svik. Fredens
fiende nå er fellet.

Erkebiskopen og kong Sverre.

110. På denne tiden var det mye uenighet mellom kong Sverre og erkebiskopen. Kongen viste alltid til den landsloven som kong Olav den hellige hadde satt, og til trøndernes lovbok, den de kaller Grågås og som Magnus den gode Olavsson hadde latt skrive.
Erkebiskopen sa at de skulle ta frem boken Gullfjær som erkebiskop Øystein hadde latt skrive, dertil sa han at man skulle legge frem romersk Gudslov (jus canonicum) og noe han hadde pavens brev og segl på.
En ting de var uenig om var dette: det var gammel lov og sedvane at kongen og bøndene kunne la bygge kirker på gårdene sine på egen kostnad om de ville; da skulle de rå for disse kirkene og sette prester til dem. Men erkebiskopen sa at han hadde makt og styring over alle kirker straks de var innviet, og alle kirker som han tillot at det ble lest messe i. Kongen krevde at det skulle gå etter loven, men erkebiskopen sa nei. Da lot kongen lese opp av lovboken på tinget. Der i boken sto det at erkebiskopen skulle ha 30 mann i følget når de reiste i sysselen; det skulle være 12 skjold og alle måtte være hvite (fredsskjold).
Kong Sverre krevde at loven skulle følge i denne saken. Og han sa: Erkebiskopen trenger ingen hird eller hærmenn eller skip. Men ikke desto mindre har han utover det loven tillater så meget at han seiler med en snekke med 20 rom og har 90 mann med seg ombord, og de har skjold alle sammen. Og vi birkebeinere kan godt minnes at vi syntes det var nokså hardt mannskap ombord på det skipet erkebiskopen lot legge mot oss ved Hattehammeren. Likedan da vi var i Bergen og gikk mot skipene der, da var folkene på erkebiskopens skip og hans sveit fortere til å ta til våpen og slåss enn kongsmennene.
Jeg synes det ville være gudfryktig av erkebiskopen å ikke ha ulovlig hird, for ingen vil herje ham eller bispesetet. Han skulle heller bruke pengene til å ha menn i stein bruddet eller til å føre steinen hit og hugge den til og heller koste på å bygge kirken slik som den var tenkt.
Erkebiskopen svarte ham slik: Paven i Romaborg har satt meg til å rå for dette bispesetet og for det gods som tilhører det. Derfor kan jeg med full rett rå for godset, det er Guds og de hellige menns eiendom. Men det er sant, herre, at de fleste menn som duger til noe, synes det er bedre å være her hos meg i fred enn å følge Dem til ufred og ugjerninger, for det er ikke mange som får sitte i ro nå.
Om mine menn har våpen og gode klær, så er det deres egen eiendom, ikke en penning er røvet for at de skal få det. De farer fredelig frem hvor de kommer. Det er ikke sømmelig om det spørres i andre land at erkebiskopen ikke selv rår for hvem han skal gi mat og klær.
Men Deres sysselmenn, som De har valgt blant folk som før hadde rang som tiggere, de skal få ha så store følger de vil, og komme til bøndene og ta fra dem både mat og mungåt uten lov og rett! Eiermannen får bare være glad slik at han ikke blir ranet for mer.
Kong Sverre krevde at loven skulle gjelde, bøndene skulle dømme, og de skulle dømme etter landets lov om hvor mange huskarer erkebiskopen skulle ha.
Deretter satte kongen 5 dagers frist for så mange mann som erkebiskopen hadde hos seg flere enn lovboken sa; etter den tid skulle de alle være fredløse og ha forbrutt gods og liv, de kunne drepes hvor de fantes.
Men da erkebiskopen fikk høre det, forlot han byen i all hast, han tok med seg alle sine menn og det løsøre han fikk med seg. Erkebiskopen dro helt sør til Bergen og derfra til erkebiskop Absalon i Danmark, der ble han godt mottatt og han lå der i lang tid og var velkommen.
Erkebiskop Eirik ble rammet av en ulykke å mistet synet, han ble blind.

Om Sigurd kongssønn.

111. Hallkjel, sønn til Jon Hallkjelsson, var gift med Ragnhild, datter til Erling og Kristina kongsdatter (Jorsalfare). Hallkjel hadde lagt en plan for seg, og det var flere som var med i den. Hallkjel hadde fått len av kong Sverre og lendmanns rett like før jul. Sigurd, en sønn til Erling jarl - han var frillesønn – visste også om planen sammen med Hallkjel og Ragnhild; Sigurd var fostersønn hos kong Sverre og hadde vært der lenge i gode kår.
Olav, en svoger av Harald jarl, var også en av hovedmennene i planen. En sønn til kong Magnus Erlingsson og Gyrid, datter til Aslak unge, het Sigurd, han var hos Hallkjel og Ragnhild for at de skulle ha omsorg for ham.
Planen gikk nå ut på at de ga Sigurd kongssønn over til Olav jarlsmåg. Olav tok ham med seg til Bergen, Olav var ofte i samtale med kong Sverre og det kom ikke opp noen mistanke. Men en dag da Olavs skip lå ferdig til å seile, sa kong Sverre mens de sto og talte sammen: Du skulle være tro mot meg nå, Olav.
Han svarer: Hvorfor sier du det, herre?
Kongen holdt en kniv i hånden, han sto og stakk med den fremfor seg og sa: Våre uvenner lar fylgjene sine sverme omkring meg nå.
Da Olav gikk ut av stuen, løp gutten, kongssønnen, der. Olav sa: Nå var det nære på for oss, fostersønn!
Olav tok gutten med seg vest til Hjaltland om høsten. Han hadde store eiendommer der. Det var da gått 8 år siden kong Magnus falt.

Øyskjeggene.

112. Våren etter seilte Olav og Sigurd sør til Orknøyene til Harald jarl. De ble godt mottatt der. Samme vår dro Hallkjel Jonsson av sted og sa at han skulle i vikingferd vestpå. Han hadde et langskip med godt mannskap. Så seilte han vest til Orknøyene.
Men da han møttes med Olav jarlsmåg, drøftet de hva de skulle gjøre for sønnen til kong Magnus, og de ba jarlen om støtte for ham. Jarlen tok saken godt opp og ga ham et bra langskip. Kong Magnus hadde vært en god venn av ham, og jarlen ga alle som ville, lov til å gå med Hallkjel og Olav og flokken deres. De ga Sigurd kongsnavn; mange menn gikk ham til hånde og svor ham troskapsed. En mengde orknøyinger og hjalter sluttet seg til ham.
Så fikk han fatt i skip og mente å seile vestfra om sommeren. Da de kom til Norge, seilte de straks østpå til Viken, og de seilte fort. De kom uventet til Tønsberg; der var Jon, søstersønn til kong Sverre. De drepte Jon og Helge Bring som før hadde vært merkesmann for kong Sverre. Mange birkebeinere falt der.
Siden holdt de ting, og der ble Sigurd tatt til konge. Denne flokken ble kalt Øyskjeggene.
Så seilte de inn til Oslo; der gikk alt landsfolket under dem, og likedan gikk det hvor de kom i Viken. De fór fredelig frem, lot hver ha sitt. Men da de hadde mye folk og lite land, fikk de for lite penger. Så fant de på å seile sør til Danmark, de kom helt til Trave. Der kapret de et kjøpskip og tok en massegods; det var mest klede, men også mye gull og sølv.
Da det ble høst, vendte de tilbake til Norge. Men da kong Sverre fikk høre om denne flokken, sendte han en stor hær over land til Viken. Noen av høvdingene satt i Viken fra før, og da de hørte at øyskjeggene kom til Viken sørfra, samlet birkebeinene seg i Borg. Høvdingene der var Sigurd Lavardkongssønn, Philippus, sønn til Birger jarl (Brosa), Håkon Galen som var kongens søstersønn, Peter Støyper, Hjarrande Hvida og enda mange flere sveitehøvdinger. De var 300 mann.
Øyskjeggene fikk vite dette, og de rodde opp elven og la til ved borgvollen. Der gikk de i land og fylket hæren. Men da birkebeinene fikk se hvor mye folk øyskjeggene hadde, flyktet de. Øyskjeggene fulgte etter og drepte noen av dem. Birkebeinene flyktet opp i landet, og øyskjeggene møtte ingen motstand i Viken etter dette.
Da det led på høsten, seilte de vestover til Bergen og der ble de om vinteren, og de la under seg alt land sønnen- for Stad med skatter og skylder.
De ville kalles gullbeiner.

Kong Sverres kamp mot øyskjeggene.

113. Kong Sverre hadde latt bygge en borg i Bergen, oppe på berget ovenfor bispegården, og birkebeinene hadde en stor sveit der om vinteren. Sigurd Borgarklett var fører for den. Øyskjeggene gikk stadig på mennene i borgen, men det kom lite ut av det; det ble ikke til noe mere enn at de skjøt, og mennene i borgen skjøt igjen. Det gikk mest ut over øyskjeggene.
Den vinteren var det mange som gikk over til øyskjeggene og ble håndgangne der. Sigurd jarlssønn hadde gått over fra birkebeinene til øyskjeggene om høsten i Viken og ble en av førerne for dem. Han ble regnet for å være en klok mann.
Så var det en helligdag i begynnelsen av langfasten; Olav jarlsmåg var og hørte messe i Olavskirken på Bakke. Han sto ute ved kirken etter messen og hadde lagt hånden på dørstolpen ved inngangen til kirken. Da dro en mann i borgen opp låsbuen (armbrøst) og skjøt gjennom hånden hans så brodden sto fast i stolpen. Det ble et stort sår.
Øyskjeggene sendte hærmenn fra seg i sysler på ymse steder, for de ventet ikke kong Sverre før det led på våren. Kong Sverre satt i Nidaros om vinteren, han hadde nevnt opp menn fra herredene til sitt følge, og han sto hele tiden ferdig til å ta imot, om øyskjeggene skulle komme sørfra uten varsel.
Hæren lå ute i gildestuen om vinteren, inntil kongen om våren seilte nordfra en dag i langfasten. Han hadde ingen større skip enn 20-sesser, og noen var mindre. Kongen seilte fort sørover til Bergen, og øyskjeggene fikk ikke nyss om det før han kom. Lørdag før palmesøndag holdt de ting. Olav jarlsmåg talte, og han sa: Nå har vi fått høre at kong Sverre snart kommer hit. Vi må velge om vi vil vente på ham her og slåss med den styrken vi har her nå, eller om vi skal finne på en annen råd. En stor del av hæren vår er borte, Sigurd jarlssønn er sør i Stavanger med 6 skip, og vi kan seile unna og se å komme sammen med dem. Øystein Korp er inne i Sogn med 3 skip, og de folkene har vi også lite nytte av.
Da svarte Hallkjel Jonsson: Jeg skulle ikke tro, sa han, at vi kommer til å mangle folk mot kong Sverre denne gangen, om vi da ikke er mer rådløse eller har lykken mindre med oss enn det ser ut til nå i oppgjøret mellom oss. De fleste har ikke visst noen råd mot kong Sverre. Men jeg tror at vi kommer til å seire over ham når vi bare ikke stormer i vei uten å tenke oss om. Det må vi vokte oss vel for, og det kan gå oss som det har gått andre.
Det var også flere som helst ville slåss. De gikk da ombord på skipene og ble der om natten.
Men kong Sverre kom til Bergen samme aften etter solefall. Han gikk ombord på en skute og rodde inn til byen, resten av hæren rodde ytre leia sør til Gravdal. Kongen fikk da full greie på hva øyskjeggene hadde fore. Han gikk i land ute ved Holmen og opp til Kristkirken.
Det hadde seg slik at biskop Pål var død samme dagen, og liket sto der i kirken.
Så gikk kongen opp til borgen og sa til mennene der at de skulle gi ham mannskap til hjelp i slaget. Kongen var i byen en liten stund, så rodde han sørover til sine menn, og så la de skipene sine inn til Kvarven.
Nå rodde kongen ut til Florevåg for å se etter hvor mye vakt øyskjeggene hadde ute. Kongen hørte dem snakke med hverandre og hørte om alt det Hallkjel hadde fore, og at de tenkte å slåss så snart det ble lyst.
Mitt råd er det, sa Hallkjel, at vi skal binde sammen skipene våre, da er det lettere for mennene å holde sammen. La oss først kaste stein så lenge vi har noen, dernest skal vi bruke skuddvåpen, og deretter skal vi gå løs på dem slik at de skal komme til å huske det. Da blir det snart avgjort hvem som vinner. Hver mann får kjempe så godt han kan, og så må Gud hjelpe oss.
Deretter rodde kong Sverre tilbake til sine menn og fortalte dem om øyskjeggenes planer. Jeg synes det er best at vi legger mot dem før de enda er helt ferdige til å ta imot oss, heller enn at de skal være de første. Vi skal merke alle skipene våre, sier han, knytte et linbånd om forstavnen, om vi legger mot dem før det er lyst. Så må vi passe oss når vi angriper, for vi får å gjøre med høybordete skip. Våre skip skal være løse når vi angriper, mens de er på det mest rasende. Hold dere tilbake og bruk skjoldene først. La dem bare kaste våpnene sine overbord. Men dere må passe vel på våpen og årer, dem får vi bruk for hvem det så er som seirer.
Kong Sverre hadde 20 skip, men de var nokså små. Øyskjeggene hadde 14 skip, men de fleste var store. Om morgenen ved daggry lå øyskjeggene i Florevåg uten tjeld over skipene; de kastet nå landfestet og rodde ut av vågen. De bandt lange tau mellom skipene sine både for og akter, så rodde de alle frem jamsides og på linje, de tenkte å møte kong Sverre. Men ettersom det var mørkt enda, så de ikke Sverres skip før de rente på dem. Begge hærene ropte straks hærrop.
Øyskjeggene grep straks tauene og dro skipene sammen så fort de kunne, og de gled frem med tomme master, de gled innpå årene til hverandre og brakk dem. Så bandt de skipene sammen. Da kom birkebeinenes skip mot dem, og slaget begynte. Øyskjeggene gikk kraftig på, men birkebeinene verget seg og holdt skjoldene så tett at en ikke så dem udekket noen steder. De lot skipene svive hit og dit og holdt de andre litt for narr. Det var lett å se at dette var noe de var vant til, så listig som de bar seg at. Men øyskjeggene ble etter hvert trette, og den hardeste rien med skuddvåpen stilnet av.
Da egget kong Sverre birkebeinene: Stå opp nå og frem med våpnene! Vær nå birkebeiner og vis dem at dere kan la våpnene bite!
Da reiste birkebeinene seg opp under skjoldene og de fikk slaget i gang igjen, noen kastet stein, noen skjøt og gikk til angrep. Øyskjeggene gjorde modig motstand, de hadde en fordel i det at skipene deres var høyere. De satte stavnljåer i kongeskipet og drepte stavnbuene og tok merket, og de ryddet skipet nesten helt fremmenfor masten. Men da de tok til å borde skipet, egget kongen sine menn, og birkebeinene gikk på så modig at øyskjeggene vek unna, noen ble drept, men noen kom seg tilbake til sine egne skip. Så fikk birkebeinene løst skipene sine fra dem igjen.
Øyskjeggene ryddet noen av skipene til birkebeinene. Det var en kamp med store mannefall, og det falt mange flere av birkebeinene enn av de andre.
Så trakk birkebeinene skipene ut av kampen. Da sa kong Sverre: Ta det med ro, gode brødre; de kommer ikke til å la oss få mange slike stormangrep. La oss holde ut, de er ikke mindre tannsåre de enn vi.
Men da øyskjeggene så at birkebeinene trakk seg unna, trodde de at de var på flukt. Da sa Olav jarlsmåg: Nå får vi slåss, for nå blir de mykere. Slik går det for de fleste når de kommer ut for overmakt. La oss følge opp seieren, hugge tauene og mandig jage dem på flukt!
Alle var villige, og så ble gjort. Men da skipene ble løst fra hverandre, og øyskjeggene skulle til å ro, saknet de årene, og skipene drev hver for seg forstrømmen. Birkebeinene rodde mot dem og la seg 2 og 3 skip om ett. Og nå i det samme kom det også folk fra byen, de hadde langskip med. Det var 90 mann ombord, og alle hadde ringbrynjer. Det var en god hjelp, og nå ble øyskjeggenes skip ryddet. Og etter hvert som de ble ryddet, gikk birkebeinene fra småskipene og opp på de høyere skipene.
Øyskjeggene hadde satt opp Sigerflugan, merket til kong Sverre, i stavnen på førerskipet. Birkebeinene så godt hvor de skulle lete etter det. De gikk på og ga seg ikke før de hadde tatt igjen merket. Og så gikk de opp og ryddet skipet fra stavn til stavn.
Sigurd kongssønn løp overbord og ble drept mens han lå og svømte. Olav jarlsmåg løp også overbord da skipet hans var ryddet, og svømte mot land. Birkebeinene vadet ut mot ham og drepte ham før han nådde land.
Hallkjels skip var det siste som ble ryddet, det hadde best mannskap og var høyest opp til relingen. Hallkjel falt på skipet sitt, og nesten hele hans følge falt med ham. Nesten alle øyskjeggene falt der, uten de som fikk grid.
Kongen hadde sagt at de skulle ikke synge messe i byen før han kom, dersom det ikke ble altfor sent. Nå rodde kongen inn til byen, og det passet seg slik at det just var høymessetid da kongen kom fra slaget. Så ble det sunget messe straks han kom.
Bård Guttormsson og Benedikt Litle og noen flere av hærmennene døde like etter slaget. Litt senere fant de likene til Sigurd og Olav; da lot kong Sverre Sigurds lik vise for mengden for at de skulle se at han var død, den høvdingen som hadde ført flokken. Han sa de skulle jorde liket sønnenfor koret på Mariakirkens kirkegård. Det ble gravet en stor grav der, og i den ble øyskjeggenes lik lagt, og øverst la de liket til Olav kongsmåg.
Det blir sagt at aldri har noen fått seier i et slag mot en fiende som hadde så mye høyere skip som han her i Florevåg. Det var det at birkebeinene var så mye dyktigere i angrepet, som gjorde utslaget; det var nok fordi de var mest vant til å slåss. Øyskjeggene var djerve til å bruke våpen, men de var uvørne og brukte ikke skjoldet godt.
Men da Sigurd jarlssønn fikk høre om slaget, snudde han sørover langs land til han kom til Danmark. Litt av hæren fulgte ham, men en del ble spredt til alle kanter, og mange ba om grid.
Øystein Korp seilte vest over havet.

Kong Sverres tale.

114. Erkebiskopene Eirik og Absalon sendte menn med brev sør til paven i Roma. Der sto det skrevet alt om kong Sverre etter vitnesbyrd av erkebiskop Eirik og hans menn, likeså ble fortalt hva de hadde vært uenige om før erkebiskopen reiste fra bispestolen. De fikk av paven det svaret erkebiskopene hadde bedt om; paven lyste kong Sverre i bann dersom han ikke lot erkebiskopen få alt som han ville og gjorde krav på. Disse brevene lot erkebiskopen lese opp i Danmark, og hver søndag lyste han bann over kong Sverre oppe fra koret i kirken.
Men da kong Sverre fikk høre dette, talte han ofte på ting om denne saken og sa at dette var bare noe danene fant på og ikke pavens ord; han sa at han trodde ikke Eirik den blinde kunne lyve fra ham kongedømmet. Det bann og den forbannelse som han lyser over meg, har nå drevet i øynene på ham selv, og derfor er han blitt blind. De skal være i bann som gjør bannsverk. Men jeg er kongesønn og rettkommen til land og rike. Jeg har måttet tåle mye, har flakket omkring og har lidt vondt før jeg vant dette riket, og jeg vil ikke gi det fra meg for dette. La Eirik komme tilbake til sin bispestol selv om han er blind, om han bare vil holde landets lov slik som den skal være her i landet. Men om han enn hadde 2 friske øyne - dem han nå er blind på og dermed også på forstanden så han ikke kan se hva som er rett - så vil jeg ikke bryte den hellige kong Olavs lov for hans skyld; la ham blote og banne så mye han vil.

Pavens sendemenn og kong Sverre.

115. Litt etter påske dro kong Sverre østover etter Sigurd jarlssønn, han ville drive fra hverandre de av flokken som holdt sammen. Han seilte helt til Konghelle.
Da kom legaten, pavens sendemann, og hans følge dit. Kong Sverre bød dem til seg, og legaten var i gjestebud hos ham, og de talte sammen om mange ting. Kongen spurte legaten om han ville vie og krone ham til konge, og legaten var ikke uvillig til det og tok det godt opp på alle måter.
Men da de andre prestene fikk greie på planen, sa de til legaten at kongen ikke var forlikt med erkebiskopen, at denne hadde reist fra bispestolen og at legaten måtte ikke samtykke i slikt. De hadde også det imot kong Sverre at han var viet til prest før, dertil hadde han tatt seg en hustru enda han hadde en før som han var lovlig gift med, og de levde begge to. Det var mange andre ting også de hadde å si om kongen.
Og neste gang kongen talte med legaten om saken, nektet han å vie ham og ba ham bli forlikt med erkebiskopen, og sa at det var han som skulle vie ham.
Da svarte kongen: Jeg skjønner hva ærend du hadde her i landet; det er det samme som så mange andre bedragere har hatt. De kommer hit fra utlandet for å få seg penger, og så gjør de narr av riket vårt så snart de kommer bort. Jeg vil at du skal dra ut av dette landet, og jeg vil ikke at du skal narre penger fra mine undersåtter her i mitt land.
Etter dette reiste legaten bort.

Kong Sverre og biskop Nikolas.

116. Kong Sverre vendte tilbake nord i Viken. Han sendte bud etter biskop Nikolas, og da biskopen kom, kalte kongen ham til samtale. Han sa at nå hadde han fått greie på at alle de svikrådene som Hallkjel og hans menn hadde lagt mot kong Sverre, de hadde fra først av kommet unna tungerøttene på biskopen. Kongen sa at han hadde mange prov imot ham.
Biskopen nektet, sa det var ikke sant. Men kongen sa at det kunne ikke nytte, han visste sannheten, sa han. Kongen lovte på at biskopen skulle få hard straff, han kalte ham drottensviker og landsforræder. Biskopen ba da kongen om nåde, han lovte troskap og tilbød seg å sverge på det. Han sa også at han skulle gi en stor bot for det han hadde gjort, slik som kongen selv krevde, og han var riktig myk.
Kong Sverre tok biskopen med seg til Bergen, og så sendte han bud til biskop Tore av Hamar at han skulle komme til Bergen så snart han kunne. Han så gjorde, og der kom biskop Njål av Stavanger også. Det ble nå talt om valg av biskop, hvem de skulle velge til biskop i Bergen etter biskop Pål. De valgte da en mann som het Martein, han var hirdprest hos kong Sverre. Han var helt engelsk av ætt og en meget god klerk. De viet ham til biskop etter Sverres råd, og disse biskopene var med på det: biskop Nikolas, biskop Tore og biskop Njål.
Biskop Nikolas var nå høyt i gunst hos kong Sverre. Han sto også sammen med kongen som hovedmann i alle de saker som kongen ville ha frem. Så ble det holdt et stort gjestebud i kongsgården, og det ble avtalt at de biskopene som var der, skulle gi kong Sverre vigsel og krone ham. Og det ble gjort, på apostlene Peter og Påls dag (29.juni) viet de ham til konge, han fikk kronen, og biskop Nikolas var den som foretok vigselen.
Kongen ga dem gode gaver, og de skiltes som gode venner.

Kong Sverre sender brev til paven.

117. Vinteren i forveien var den hellige biskop Torlak død på Island. Samme sommer kom Pål, sønn til Jon Loptsson, fra Island; han ble vinteren over i Norge, nord i Nidaros. Våren etter dro han over land sørover til Viken. Han møtte kong Sverre i Oslo; kongen hadde vært der om vinteren.
Pål reiste nå sør til Danmark og ble viet til biskop av erkebiskop Absalon, og om sommeren kom han tilbake til Norge og dro nord til Bergen. Kong Sverre seilte til Bergen om våren, der var det satt stevne for alle biskopene som da var i Norge, de skulle komme dit for å rådslå med kongen; erkebiskop Eirik hadde da sendt brev til Norge og stevnet alle biskopene til møte. Alle biskopene møtte nå i Bergen, og da kom også biskop Pål dit.
Året før hadde kong Sverre tenkt å sende en hær vest til Orknøyene og gi orknøyingene igjen for at de hadde sveket ham. Da tok Harald jarl og biskop Bjarne seg av saken for ham. Jarlen tok av sted vestfra sammen med biskop Bjarne, og de hadde med seg alle de beste menn fra Orknøyene; de kom til Norge til dette bispemøtet. Høvdingene møttes og rådslo med hverandre. De ble enige om at de skulle sende menn med brev til paven; brevet ble forsynt med kong Sverres og alle biskopenes segl, deres som før er nevnt. Biskop Tore sammen med Rikard Svartemester påtok seg å fare. De reiste til pave Celestin i dette ærend.

Oppgjøret mellom Harald jarl og kong Sverre.

118. Etter dette reiste kong Sverre og Harald jarl sak mot hverandre. Det ble stevnet ting ute på Kristkirkegården. Hirden sto tett omkring kongesetet, og en del satt fremfor det. Mange menn sto også utenom, og der var jarlen.
Han tok til orde og sa: Her er det nå kommet sammen en stor mengde av gode menn, og jeg kunne trenge å få god tilslutning fra almuen til min tale. Jeg er en gammel mann, som dere vel kan se på skjegget mitt, og jeg har stått foran kneet til mang en en konge, noen ganger i kjærlig vennskap, men ofte i nød og vånde. Nå er jeg på ny i vånde, for jeg har fått min herre kong Sverres vrede. Men det er ikke så mye min skyld som folk sier. Ikke var jeg den som reiste flokken. Sant nok, jeg kjempet ikke imot den, jeg kunne vel ikke vende meg med hat mot hele folket i landet når jeg skal være jarl. Orknøyingene gjør ikke alt etter min vilje, mange løper bort fra Orknøyene og herjer på Irland eller Skottland og raner kjøpmenn, alt sammen mot min vilje. Likevel sies det at jeg ikke er mild når det gjelder å refse.
Men det er ingen grunn til å tale så langt om det som nå er skjedd. Jeg legger alt i Guds og Deres vold, herre.
Etter talen gikk jarlen frem mellom mennene og falt på kne for kongen. Kongen så seg om, og det varte litt før han tok ordet og sa:
De gjorde hærverk i Norge når De støttet en så sterk flokk her i landet som øyskjeggene var. Det var gjort tvert imot mitt og mine menns ønske. Men nå er jarlen kommet hit, som dere ser, og han angrer det som han har gjort mot meg; han ber om nåde, og den vil jeg vise ham. For jeg kan trenge til at den allmektige Gud vil vise meg større nåde enn jeg har fortjent. Stå opp, herre jarl, og vær i Guds fred og min! Jeg skal si deg vilkårene for forliket når vi har mer tid på oss.
Kong Sverre lot så skrive alle de vilkår han satte for et forlik med Harald jarl; han lot også skrive i en bok en liste over alle de jorder og eiendommer på Orknøyene og Hjaltland som var gjort til kongens eiendom og som hadde tilhørt de mennene som falt i Florevåg. Han satte en tre års frist for de dødes frender, innen den tid skulle de få løse ut jorden med penger. Men dersom de ikke hadde løst den innen da, skulle den for alltid være kongens eiendom.
Kong Sverre tok under seg Hjaltland med skatter og avgifter, han satte Harald jarl over Orknøyene på det vilkår at kongen skulle ha halvparten av all sakøren, han satte sysselmenn til å passe på dette.
Harald jarl svor kongen troskapsed før de skiltes.

Kong Sverres tale til biskopene.

119. Kong Sverre holdt en tale til biskopene før de skiltes. Kongen sa da: Det er mitt råd til dere, gode høvdinger, at dere røkter med vett det embete Gud har satt dere i. Tenk alltid over at det ikke er en arv dere har fra fedrene. Og dertil det at om Eirik den blinde med list tar fra dere makten, vil han gi dere lite godt i stedet, mest av den grunn at han knapt nok har noe til seg selv. Han har nå ikke mer enn 9-10 mann, og dem har han på andres bekostning.Men dersom dere vil holde dere til meg, så skal jeg føre vår sak.
De lovte alle sikkert at de ikke skulle skilles fra kongen og hans sak.

Reidar sendemann.

120. År 1194. Det var en vikværing som het Reidar, han hadde vært borte fra landet i lang tid og hadde fart vidt omkring. Han kom til Norge den sommeren med brev og segl som ble kalt gullbulleskrå. Det hadde grekernes konge Kirialax (Kyrios Alexis) sendt kong Sverre, og i brevet sto det at kong Sverre skulle sende ti hundre gode hærmenn til grekerkongen. Han hadde også sendt en mann som het Peter til kong Knud i Danmark; han ble kalt Peter Ilske, og som hadde samme budet. En tredje mann hadde han sendt til sveakongen.
Reidar sendemann la flere ganger frem sitt ærend for kongen, og kongen var ikke avvisende, han sa at han skulle tenke på det. Reidar ble hos kongen om vinteren.
Den høsten døde kong Knut i Svitjod. Sorkve Karlsson kom til makten og tok kongedømmet etter ham.

Kong Sverre blir løst av pavens bann.

121. År 1195. Samme høsten reiste biskop Nikolas sør til Danmark til erkebiskopene Absalon og Eirik og ble forlikt med dem. Men vinteren etter kom biskop Tore og Rikard Svartemester sørfra til Danmark fra Roma, og med dem fulgte en kardinal fra Romaborg. Men alle ble de brått syke og døde. Og det kom ikke noe budskap til Norge om hvordan de hadde røktet sitt ærend. Men en stund etter kom noen danske menn til kong Sverre, og de hadde med seg brev og segl fra paven; de sa at biskop Tore og Rikard Svartemester hadde pantsatt brevet, og at de hadde lånt biskopen penger. De ga kongen brevet, og han ga dem så mange penger som han syntes var rimelig.
Kong Sverre lot dette brevet bli lest opp fra koret i kirken og viste frem pavens segl og brevet. I brevet sto det at straks paven fikk vite sannheten og at kongen hadde mer rett i det han sa enn erkebiskopen, så løste paven ham og hele hans rike fra alt bann. Kongen sa at biskop Tore hadde vært buden til en prest en kveld, og så var det blitt kastet gift i drikken deres, og det drakk de alle sammen.

Occupation:
Baglene.

122. År 1196. Om våren spurte Reidar kongen om hva det ble til med det ærend han kom i. Kongen svarte slik: Det ser ikke ut til at det blir fred å få her i landet. Jeg hører at danene aler opp ulver mot oss igjen, om de får det til. Det sitter noen folk her i landet også som jeg ikke er trygg på om det blir reist en flokk. Jeg vil ikke sende noen av mine menn bort slik sakene står.
Så spurte Reidar kongen om han ville gi sønner av bønder og kjøpmenn lov til å fare om de ville. Kongen sa at det ville han.
Reidar fikk seg følge og reiste fra landet og sør til Halør om sommeren, der er det markedsplass og kjøpstad. Dit kom biskop Nikolas med en stor flokk nordmenn, de fleste var vikværinger. Nikolas og hans menn hadde med seg en gutt som de sa var sønn til Magnus Erlingsson og het Inge; birkebeinenesa at han var dansk og kalte ham Torgils Tuveskitt. Der på øren reiste de flokk, og det var mange som sluttet seg til denne flokken.
Erkebiskop Eirik var også med på dette; de fór så nord til Norge med flokken. Der ble Erling jarls sønn Sigurd med og mange andre stormenn. Denne flokken ble kalt bagler.

Kong Sverre og baglene.

123. Kong Sverre var øst i Viken. Baglene seilte til de kom til Skjelbusund. Kong Sverre hørte om dem da de var kommet til Seimsfjorden, og han samlet straks en hær mot dem. Kongen selv og Nikolas fra Vestnes sto for speidingen. Kongen fikk greie på hva baglene hadde av folk, og det så ut til å være en stor styrke. Kongen sa til Nikolas og Sigurd Lavard at de skulle legge skipene sine inn til en gård som heter Sonaberg, han sa de skulle gjøre baglene en strek om de kunne få det til. Kongen rodde til Håstein og der fant han baglenes vaktmenn og jaget dem.
Siden rodde han inn til sine menn, og de og baglene skjøt på hverandre en stund, men det ble gjort liten skade. Den skuten som kongen styrte, lå nærmest land.
Baglene var på land der det nå heter Mugevollen; de hadde dradd opp skipene sine hos seg, de hadde 5 langskip og 100 småskip. Kong Sverre hadde 30 skip, og de fleste var små.
Da kongen så at de ikke kunne komme noen vei mot en så stor styrke som denne, ba han mennene fare varlig og ikke la skipene bli dradd på land under seg. Kongen la seg utenfor skuddhold på den andre siden av sundet ute ved øya og lå der en stund. Han lot reise valslynger på et berg rett overfor baglenes skip, og om kvelden da valslyngen var ferdig, slengte birkebeinene stein fra den en stund og brøt noen skip for baglene.
Men om kvelden da det tok til å mørkne, satte kongen sin sønn Lavard og Eiliv Raude til å passe valslyngene; de styrte et skip sammen og det var nesten 80 mann på det. Kongen sa til dem: Pass dere, om det skulle komme bagler her i natt. Og så gikk kongen til skipene.
Været var isende kalt, og mange holdt seg oppe for å varme seg. Noen la seg ned sammen under valslyngen. Det var mørk natt uten måne. Det gikk et rev mellom land og øya, og baglene gikk ut på det om natten ved ebbe sjø og så opp på øya. De hadde 100 mann og alle i brynjer. De birkebeinene som lå under valslyngen, visste ikke av det før kastevåpnene sto imot dem, og da sprang de opp. Da sa Eiliv Raude: Vi jager dem fra oss, de er bare en håndfull menn! Så satte han seg til motverge, han og noen få andre; de fleste falt.
Sigurd Lavard kongssønn styrtet nedover en kleiv, og det var det flere som gjorde; de tok veien til skipene likesom de som hadde kommet seg bort før. Baglene fulgte etter dem, og de løp alle sammen om hverandre; det hjalp birkebeinene godt at det var så mørkt at de ikke kjentes ved. Men birkebeinene mistet likevel mer enn 20 mann.
Baglene brøt sund valslyngen. Og da birkebeinene ombord på skipene så det, lot de blåse til landgang, og Nikolas fra Vestnes var førstemann i land. Da trakk baglene seg unna og tilbake til sine egne.
Kong Sverre ga mange vondord til sønnen Lavard og sa som sant var: Jeg holdt vakt på en annen måte den gang jeg gikk mot kong Magnus og vant landet. Ve den kongesønn som fører sin sveit så slett som du har gjort i dag. Dra deg nå opp på land og kom ikke for mine øyne før det dages.
Mange av mennene gikk nå opp på land og våket der til det ble dag.

Bisp Nikolas og birkebeinene.

124. Det var en dag mens kong Sverre lå i Seimsfjorden, at han var ombord på en skute, og de rodde inn under land. Men baglene kom frem på et berg og ropte på dem.
Da sa Sigurd jarlssønn: Er Sverre, matgiveren min, der på skuten? Ljot Haraldsson svarte da: Kong Sverre er ombord her, og sant er det at han aldri har gitt mat til verre mann enn du er, og det viser du nå.
Da sa biskop Nikolas: Hvorfor går du ikke i land, Sverre? Vil du ikke slåss nå, din gudsfornekter? Du liker vel ikke så godt det som å rane og herje. Her skal jeg vise deg håndlinet mitt - og så holdt han opp skjoldet - her har jeg den mitra og stav som jeg skal bære på pavens bud, og det er stålhue og sverd. Disse selsamme våpen skal jeg bære helt til du er drept eller drevet fra land og rike.
Birkebeinene falt ham i talen med rop og sa så: Vi skulle ikke være lenge om å gå i land dersom det bare var slike som deg til å ta imot oss, din niding! Og de våpnene der skal du bære frem på dommedag! Og noen sa så: Ille kommer du til å bære slike våpen, det har du gjort før!
Kongen sa de skulle ikke kjeftes med ham. Men biskopen sa: Birkebeinene sier alltid at jeg mangler mot. Gå nå du, Sverre, alene i land og jeg skal gå mot deg, og så skal vi prøve hvem som hjelper best, apostelen Peter og den hellige Hallvard eller det gautske kvinnfolket som du tror på!
Da svarte kong Sverre så at hans menn hørte det: Om Nikolas og jeg kjempet, ville det bli sagt at det var bikkjer som sloss, for vi har ikke mot noen av oss.
Kongen lot sine menn ro seg bort.

Kong Sverre dro til Trondheimen.

125. Morgenen etter holdt kongen husting og spurte mennene om råd og hva de nå skulle gjøre. Nikolas fra Vestnes sa: Vi liker ikke å ligge her uten mat. Vi vil nå enten legge mot dem å slåss, eller vi vil dra bort et sted vi kan få oss mat.
Kongen svarte: Nå sier du nok hva mange tenker, Nikolas, det er så; jeg vet at leidangshæren gjerne vil hjem. Men så lei som dere er av å ligge her, så er de ikke det grann mindre lei av det de som ligger innenfor her i sundet, og de kommer til å løsne i samlingen om vi venter lenge nok. Men siden dere vil bort nå, får det bli som dere vil.
Kongen ba dem ro skipene bort. Det ble gjort en søndag. Kongen lot likene av kongsmennene bli ført til kirken i Skjelsbusund.
Siden seilte kongen vestover med hele flåten, han fikk god bør til Bergen. Han ga hjemlov til hele leidangsflåten. Men han selv seilte nordover og satt i Trondheim om vinteren.
Baglene dro nord i Viken og stevnet Borgarting; der tok de Inge, sønn til kong Magnus, til konge. De underla seg hele Viken og Opplandene og satte sine menn til sysselmenn alle steder. Biskop Nikolas var ved sitt bispesete i Oslo den vinteren, men han var stundom i Danmark. Ivar Skjalge ble viet til biskop i Hamarkaupangen. Da kom Hallvard fra Såstad og mange andre til flokken. Samme vinteren tok biskop Nikolas og Sigurd jarlssønn, ut av en vegg i Mariakirken på Hovedøya mye gods som kong Sverre eide, og hadde det med seg.
Våren etter dro biskop Nikolas og Sigurd jarlssønn opp på Hedmark og sendte menn i fra seg nordover fjellet. De kom ned i en fjord som heter Olden innfor Rugsund, og der drepte de kong Sverres sysselmenn Tore Darre og Einar Lygra og en flokk menn hos dem. Men Tore Kråk og Torgils som også var Sverres sysselmenn, flyktet unna til ham. Baglene dro tilbake til Opplandene.

Kong Sverres tale til hæren.

126. År 1197. Etter jul om vinteren holdt kong Sverre ting med bøndene og bød ut leidang over hele Trøndelag, Hålogaland og begge Mørene og Romsdal. Han stevnet til seg hele hæren tidlig på våren, og Hallvardsmessedagen (15.mai) kom han til Bergen med hele flåten. Han hadde 30 hundre (3600) mann, og alle på skip.
Kongen ble lenge i Bergen om sommeren, helt til Margretemessedag (20.juli), og ventet på leidangen som var krevd som almenning sør for Stad. Det kom da så mye folk til ham at det ble talt opp 60 hundre (7200) før han seilte fra Bergen. Han seilte til Grøningssund med hele flåten, og folk syntes det var rart at han ikke kom seg videre. Men han brydde seg ikke om hva folk sa.
Kongen holdt ting med bøndene og talte mye for sine menn slik at både bønder og hærmenn hørte det. Han hadde mengder av leidangsmenn, og de folkene var på mange måter uvørne og ikke lett å holde styr på. Kongen talte til dem på tinget og sa omtrent dette: Det sømmer seg ikke for gode bondesønner å komme fra Trondheimen eller Hålogaland eller Møre eller kanskje kortere vei for å slåss mot bøndenes redskap og kjøreler eller andre ting på gårdene, hugge det sund og ødelegge hva som kommer i deres vei. Det er ikke noen dåd eller noe å skryte av for dere, og det er til ugagn for dem som eier sakene. Jeg ber dere, sa han, at dere ikke gjør slikt mer. En konge skulle ikke tale om slikt om det ikke var nødvendig. Men jeg kan ikke kalles landsstyrer med mindre jeg ser til at det blir mindre uskikk der jeg rår og ikke mer. Jeg ber dere med vennlige ord om at dere holder opp med disse strekene, for jeg vil nødig straffe dere. Men det kommer jeg likevel til å måtte gjøre dersom det ikke blir bedre med dette. Jeg mener også at jeg har fullrett til riket og til å styre dette landet, enda biskop Nikolas sier at jeg ikke har det. Jeg vet ikke hvor biskop Nikolas har det fra at jeg ikke skulle kunne være konge i Norge. Det har mange båret kongsnavn som har vært sønner av tjenestekvinner; og jeg mener jeg er rett sønn av kong Sigurd og Gunnhild. Det er en kjent sak hva ætt hun er av; om det skulle være noen her - og det tror jeg gjerne - som ikke kjenner til det, så kan jeg fortelle litt om det. Og så regnet han opp for almuen på tinget hele hennes ætt i alle dens grene, og det var mange som da kjentes ved sine frender både på fars- og morssiden, noe som de ikke visste om før.
Kongen endte talen med å si at han ikke visste om noen i Norge som var nærmere enn han til å bære kongsnavn for Gud og mennesker på den tiden.
Men om biskop Nikolas heller vil ha en annen til det, så bryr vi birkebeiner oss like lite om det nå som før. Den kongen som skal styre riket, trenger å være både hard og rådsnar; men vi synes at selv om biskop Nikolas er rapp i munnen, så har han harehjerte og er troløs som reven. Slik har vi stadig fått merke at han er; og om vi nå skulle regne opp alle etterkommere etter Ingerid, så er det få en kan stole på i den ætten. Ikke var Magnus trofast og ikke var Buris det heller, som det siden har vist seg. Det er best ikke å tale for mye om slikt. Det kommer til sist for en dag hvordan alle er. Jeg venter at det nå ikke er så lenge før vi birkebeiner går mot baglene, og da skal vi snart få vite hvor tapper og trofast han er i kamp mot oss birkebeiner, den reverumpa.

Kong Sverres tale.

127. Etter denne talen ble tinget oppløst, bøndene gikk hjem, og leidangsmennene og birkebeinene gikk ned igjen til skipene. Det varte ikke lenge før det ble bør; kongen lot blåse til oppbrudd, de satte seil og dro av sted, og stanset ikke før de seilte inn til Oslo. Der var baglene samlet med hele sin hær.
On aftenen Jakopsmessedagen (25.juli) la kong Sverre til ved Hovedøya; morgenen etter gikk han i land for å høre gudstjeneste.
Da han kom tilbake til skipene, holdt han husting med mennene og sa: Baglene er i byen med en stor hær, og de tenker å ta imot oss. Hør nå nøye etter hvordan jeg har tenkt vi skal gå på dem. Min sønn Håkon skal ro inn til Leret innenfor Nonneseter med alle småskutene, de skal gå i land der og så inn til byen, de skal komme i ryggen på dem som er på bryggene. Men lendmennene mine, Gregorius Jonsson, Sigurd fra Mostad og Øystein Ragnvaldsson sammen med møringene skal legge til ved Øra ved Mariakirkegård og gå opp der gjennom søndre stretet. Alle andre skal følge merket utenfra til bryggene, der er nok hovedstyrken av hæren deres. La oss nå gå ombord på skipene, og så ro innover mot dem.
Så ble det blåst til kamp. Hele flåten rodde innover, og skipene fordelte seg slik kongen hadde sagt.

Biskop Nikolas' tale og slaget mot baglene.

128. Biskop Nikolas talte til baglene og stilte opp alle fylkingene. Han sa: Sigurd jarlssønn med sin sveit og Hallvard fra Såstad med opplendingene skal danne én fylking innenfor Nonneseter og passe på at de ikke kommer opp den veien. Sønnene til Onund Lunn og Kolbein Strinev og den flokken som er aller hardest til å slåss, skal være ute på ørene og verge bryggene der. Kong Sverre har ikke så mange mann som dere tror. Han har tynt med mannskap, det er bare én mann i hvert halvrom på det meste. Ser dere ikke at de har satt opp skipssekkene sine i rommene? Tror dere kanskje det er menn? Birkebeinene er bannsatte også, og våpnene deres biter ikke, de tør nok ikke gå på. Vær nå gode karer. Sverre er feig (dødsens) om han legger til mot oss. Kan være det går ham like ille her som i Seimsfjorden.
Biskopen satt til hest sammen med noen klerker. Han var oppe i gården sin da slaget begynte. Begge hærene ropte hærropet. Kong Sverre rodde så hardt inn til bryggene at de lasteskipene som lå der før, ble knust. Baglene hadde senket noen skip utenfor bryggene, og birkebeinene kunne derfor ikke så godt nå få lagt til og gå til angrep. Hærene skjøt på hverandre med piler og med kastevåpen. Siden gikk de opp over lasteskipene og i land. Bengeir Lange og Botulv Ossursson var de første til å komme opp på bryggene. En engelskmann hugget straks til Bengeir og sa at der skulle de ikke komme opp. Bengeir svingte sverdet, han var mester i å bruke sverd og skjold; han slo engelskmannen under skjoldet, og hugget rammet ham under nesen og ødela kjaken og skar noe av den. Mange av birkebeinene stormet nå opp på bryggene, baglene gjorde god motstand, og det ble en hard strid.
En mann sa til biskopen: Herre, ri hardt frem, for våre menn trenger nå at De gir dem mot! Det ser ut som sverdet biter for birkebeinene likevel. Da sa biskopen: Nå får vi ri unna. Djevelen er løs! Og så red de i full fart ut av byen og stanset ikke før de kom opp på Gjelleråsen. Der ventet de på hæren.
Gregorius Jonsson og hans menn la til ved Øra i elveosen, der var det langgrunt. Men da skipene tok bunnen, løp mennene overbord og vadet i land, så gikk de opp. Baglerflokken var oppe ved Geitebro. Da de så at birkebeinene var kommet i land, løp de mot dem så hardt at birkebeinene måtte vike, de dro seg tilbake til skipene, og noen sprang på sjøen. Da de kom ombord, flyttet de skipene ut til Trælaborg og gikk i land der, så dro de innover vollene til byen. Men da baglene så det, møtte de dem ute ved Geitebro, og der ble det på ny en hard strid.
Håkon kongssønn la til inne ved Leret, og han rodde så hardt på med én gang at alle skutene rente opp på tørt land. Han og hans menn løp straks fra borde og stilte opp i fylking og gikk opp mot baglene; de skjøt først med piler og brukte så kastespyd. Baglene sto ikke for huggene, de rømte opp nord for byen. Birkebeinene fulgte etter dem og drepte alle de kunne nå. Men noen sloss inne i byen og ga halshugg til dem som sto på bryggene.
Nå var også Sigerflugan, kong Sverres merke, kommet opp på bryggene, og i samme stund flyktet baglene og bymennene, noen oppover og ut av byen, andre inn i gårdene.
Kong Sverre gikk opp Langstretet, og da han kom opp i gatene, fikk han se at de sloss ute på vollene. Han snudde da og gikk over elven ovenfor byen og ut på vollene; der kom han da i ryggen på baglene og drepte nesten alle som var med der. Birkebeinene ransaket byen, brøt seg inn i husene til baglene og drepte mange. Men mange løp unna og tok veien ut av byen.
Det var flokker av birkebeiner på vollen, noen var oppe ved Martestokker, og de gikk løs på baglene hvor de kunne komme til. Det var stort mannefall, men det falt langt flere av baglene.
Men de fleste av høvdingene deres kom seg unna denne gangen.

Kong Sverre og leidangsmennene.

129. Kong Sverre lot nå blåse til samling av hæren oppe ved Martestokker, han holdt en tale til folkene og sa: Gud skje takk at Kristus ikke har tatt hellet fra oss birkebeiner, men har latt oss få seier nå som før. Jeg har det håp at Nikolas reverumpe nå ikke har rømt unna med uredd hjerte. Men til dere vil jeg si at jeg vil la skipene ligge ute ved Hovedøya; jeg vil ikke at vi skal få noe overfall av baglene eller at de skal komme brått på oss om noen av dem skulle våge å komme tilbake, når de tror at mennene våre ligger drukne i byen.
Så gikk mennene tilbake til skipene og gjorde som kongen bød dem. De tok alt det gods som var i byen før de dro bort, for både bymenn og kjøpmenn hadde slåss mot kongen. De langskipene som var der, ble brent de fleste av dem. Men de tok med seg Bokskreppen som biskop Nikolas hadde eid, og Gorsuden som Hide engang hadde latt bygge; Hide overtok Bokskreppen og brente Vidsjå som han hadde før; men han tok vare på nagler og seil, for det var bøndene som eide redskapen.
Kongen lå nå ved Hovedøya, han lot alt bytte bære i land på vollen på sørsida av øya. Så lot han krigsbyttet dele i 4 deler. Siden blåste han til husting, og holdt en tale til mennene. Så lot han mennene gå under en stang, og det ble tellet opp hvor mange det var, og det var 50 hundre (6000).
Da kom det en mann fra biskop Nikolas, en prest, og han hadde med seg et brev til kong Sverre som biskopen hadde latt skrive. I dette brevet sto det at biskopen ville forlike seg med kongen. Kongen svarte at det hadde han gjort før. Og jeg vet ikke hva et slikt forlik skal være til. Men jeg vil unne Nikolas grid om han kommer til meg selv. Og du kan si ham at jeg vet mye jeg bedre kunne vinne meg et ry på, enn ved å drepe ham, om han kommer i min makt. La ham komme om han har lyst.
Kongen krevde nå av hærmenn og leidangsmenn at han skulle få kjøpe for 15 merker gull alle de skip og det skipsutstyr de hadde tatt. Men folkene mente at det var ikke mer enn tredjedelen av hva det var verdt, om han fikk det for det; og så gikk Sigvalde karl, Sigurd fra Mostad, Øystein Ragnvaldsson og mange andre bort og dro redskap og seil også i 4 hauger likesom det øvrige bytte. Da kongen fikk vite det, løp han i land fra skipet han var på, han svingte en påk i hånden. De fleste skvatt unna og slapp det de hadde i hendene, for de så at kongen var vred. Sigvalde ble stående og gikk ikke unna, og kongen ga ham to slag over skuldrene. Sigvalde ville ikke ta igjen, og kongen holdt opp å slå, men sa de gjorde ille når de brøt hans ord, sa at han ville ha landevernet selv. Og så ble det. Kongen satte den pris på sakene som han selv ville.
Tredje dagen etter ble det blåst til deling av byttet. Da var det lagt i 4 hauger; de delte hver haug i tylvter, og så ble godset omsider delt i lotter. Da var det så mye gods at hver mann fikk verdier for 2 mark veid sølv.
Kongen ble liggende der en halv måned.

Baglene.

130. Nå skal vi fortelle om baglene etter at de hadde flyktet. Høvdingene og størstedelen av hæren tok over land gjennom Opplandene og nord til Nidaros i Trondheimen. Da de kom til borgen på Steinberget, stilte de opp hæren rundt borgen og sa at de skulle slå opp teltene. Der i borgen var Torstein Kugad, Bjalve Skinnstakk og Asgaut, de hadde 80 mann. De manglet hverken våpen eller mat og drikke, og baglene kom ingen vei med dem.
Siden hadde baglene stevne med bymennene og holdt ting oppe på Kristkirkegården; de påla byen å skaffe mat og krevde leidang av bøndene i herredet. De gjorde nå det samme som birkebeinene, lot folk sverge troskapsed, at de ikke skulle være med i flokken av motstandere mot dem eller kongen deres.
Deretter dro de opp til borgen og skjøt på dem som var der en stund, og så ropte de til hverandre. Biskop Nikolas sa til Torstein: Det er ikke rådelig for deg, Torstein, å holde borgen, da skal du være bannsatt. Du skal miste mer et annet sted; vi skal sende menn til Gaustad, gården din, og la dem rane alt som er der og sette ild på husene og brenne gården.
Da kalte Torstein til seg Bjalve Skinnstakk og sa til ham at det var uråd å holde borgen lenge dersom baglene ville legge seg rundt den. Det endte med at de ble enige om å gi opp borgen. Ingen andre visste noe om dette. Det var en lønndør i borgen; dit gikk Torstein, og da kunne han tale med baglene. Gudbrand Unge gikk og møtte ham, og de rådslo med hverandre. Torstein ba at baglene først skulle dra ned til byen og så komme opp til borgen om kvelden når folkene minst ventet det. Da skal jeg la døren være åpen. Til gjengjeld lovte Gudbrand på baglenes vegne at alle mann i borgen skulle få grid, de skulle få ha liv og våpen og klær.
Så dro baglene ned til byen, og om kvelden kom de opp igjen til borgen. Torstein lot lønndøren være åpen, og baglene gikk inn. Det var mens borgens menn satt ved matbordet, og de visste ikke av det før borgen var full av bagler. Borgens menn fikk grid på livet og de klærne de gikk og sto i, men få fikk beholde våpnene og ingen penger.
Nå gikk Bjalve ut på bygden, og Torstein Kugad ble håndgangen hos baglene og gikk med dem.
Baglene tok alt det gods som var i borgen; deretter brente de hvert hus som var der. De kastet en død mann i brønnen, siden bar de stein til og fylte den. De stevnet sammen bymenn og lot dem bryte ned muren helt til grunnen før de gikk fra den. Så brente de alle kongens langskip før de dro bort.
Etter dette vendte de tilbake til Opplandene, og de syntes de hadde fått mye ut av ferden.

Kong Sverre og bøndene i Båhuslen.

131. Om kong Sverre er det å fortelle at han dro østover fra Oslofjorden; han kom sør til Gulmaren og la inn i fjorden ved søndre bredd der det heter Ferløv. Han stevnet ting med bøndene der; kongen reiste sak mot dem for at de hadde vært med i samlingen mot ham i Seimsfjorden og hadde tatt en annen til konge fremfor ham.
Det var en mann som het Helge, han svarte på kongens tale og sa: Det var ikke mange menn fra vårt herred i den flokken, og de som var der hadde lite å si. Vi kjenner oss ikke skyldige i dette, herre! Vi er gamle nok til å se oss for så vi ikke kommer ut i uføre. Vi kjenner så pass til loven i Norge og til mektige menns rett at vi vet hva loven sier om hvor konger skal velges i Norge. Og vi mener at ingen er tatt til konge i Norge med rette uten at det er skjedd på Øreting i Trondheimen. Nå kan De, herre, om De bruker vettet, vel se at vi er ikke så dumme at vi tankeløst går i flokk med dem som ikke hadde større makt og som likevel dristet seg til å stå Dem imot, herre.
Det var mange saker som ble tatt opp på det tinget, og i alle ble det et rimelig forlik.

Kong Sverre og bøndene.

132. Deretter seilte kongen bort og la seg i Nøtsund. Han sendte menn i ærender gjennom en skog, og der var det bagler som overfalt dem og drepte 12 mann. Da seilte kongen til Svanhals og dro derfra øst til Göta elv, der lå hele almuen ute i skogene.
Kongen sendte bud til bøndene at de skulle komme til ham og ha grid; han ville gjøre forlik med dem og stevnet til ting.
Men de visste at de hadde forbrutt seg mot kongen; derfor lot de det dra ut med stevnet og somlet lenge. Det syntes hæren var et leit hefte, mennene hadde møter i hemmelighet og tenkte på å bryte leidangen.
Det var en mann som het Olav Beitstokk, som talte for dem om dette. Han var huskar hos kongen. Men da kongen fikk greie på det, lot han Olav gripe, og han ble drept. Da fikk ikke de andre det så travelt med dette mer.
Kongen stevnet bøndene til ting en gang til; om de ikke kom, ville han brenne i alle bygdene deres. Da kom bøndene, og de holdt ting med kongen. Enden ble at de lot kongen få fastsette bøter som de skulle betale for landsforræderi, og dagen etter kom de med leidangsskatt, bøter fra hærmenn som ikke møtte, og sakøre; det var mange hundre naut og mye annet gods.
Så seilte kongen nord i Viken og dreiet inn til Oslo, for han hadde fått vite at baglene var kommet nordfra Trondheimen og tenkte seg til Oslo. Kongen gikk opp mot dem. Da han kom på Gjelleråsen, fikk han vite at de hadde tatt øvre veien sørover da de hørte at Sverre var i byen. Kong Sverre vendte tilbake til Oslo og tok derfra ut til Tønsberg. Der sendte han Philippus jarl, sønn til Birger Brose, fra seg opp til Mjøsa; han skulle sitte der og se om han ikke kunne få i stand et overfall på baglene. Han ville sende sin bror Hide også dit opp, men han ble ikke ferdig til å fare.
Kongen seilte fra Tønsberg og tenkte seg til Bergen. Kongen hadde god bør da han seilte fra byen. Hide og hans menn ble igjen der. Kongen seilte gjennom Hellesund; der fikk han høre at Sigurd jarlssønn skulle ha seilt nordfra forbi dem, og da syntes han det så farlig ut for Hide om Sigurd kom dit. Kongen lot blåse til husting straks om morgenen og sa så: Jeg tror at mennene som er blitt igjen, er kommet i stor fare, og det gjelder især Hide, bror min. Han kjenner seg vel trygg og har ingen speidere på den kanten når han vet at jeg nettopp er reist nordover i leia med hele hæren, og de kommer ikke til å være på vakt. Men jeg er redd for at folk i havnene ikke har vært tro mot oss.
Så tok kongen alle skutene og småskipene og satte godt mannskap på dem; han gikk selv med ombord og tenkte å lete opp Sigurd.

Hide blir drept.

133. Sigurd hadde områdd seg og lagt ut av leia, og lå mellom noen holmer som heter Svenner; derfra så de kongshæren da den seilte den indre leia. Om natten seilte Sigurd og hans menn inn til byen og kom helt uventet over Hide og hans menn. Baglene gjorde landgang i byen og fikk snart greie på hvor birkebeinene var; de var i Asleivsgården og satt og drakk i søndre stue. De løp ut, men var våpenløse nesten alle sammen, og de ble drept på stedet. Alle kirkene var låst, så det hjalp ikke å løpe dit.
Hide løp ut av stuen sørover til bryggerhusene og opp under takfjelene mellom husene; han torde ikke løpe ut av byen, for baglene hadde vakt rundt hele byen. Om morgenen da det ble lyst, ransaket baglene byen og drepte birkebeinene hvor de kom over dem. En av baglene het Hviting, en omstreifer, han fant Hide, og Hide ba ham om et skjulested og ga ham en gullring for det. Gutten lovte godt, men han sa fra til baglene så snart han fant dem, og Hide ble tatt og drept.
Sigurd dro bort samme dagen. Det falt innpå 50 mann sammen med Hide, og blant dem mange hirdmenn.

Kong Sverre og Sigurd møtes.

134. Kong Sverre rodde først til Tønsberg, og der fikk han vite hva som hadde hendt. Han sa til hæren at han ville se å finne Sigurd, om de kunne få tak på ham. Kongen tok av sted straks øst over Folden. Der fikk de høre at Sigurd hadde dradd lenger sør i Viken. Kongen fulgte da etter ham. Da det ikke var langt mellom dem, fikk Sigurd vite hvor kongen fór, og så snudde han inn gjennom Lanasund og opp i Bäveråen. Like etter kom kong Sverre over dem der og la straks til kamp. Sigurd og hans menn rev ned tjeldene og sendte regn av piler; de fleste var gått i land før kongens skip rente inntil, og de flyktet så snart birkebeinene kom på land. Sigurd løp over broen, og birkebeinene etter; Sigurd og de fleste av hans menn var kommet over broen, men noen av dem falt der. Baglene brøt så broen og løp opp i landet. Birkebeinene tok alle skipene og det som var på dem. De tok med seg noen skuter, resten brente de.
Kongen vendte nå om og dro vestover og seilte helt til Bergen. Han ble der vinteren over.

Bagler og Birkebeiner.

135. År 1197. Da kongen hadde skiltes fra hæren sin om høsten i Hellesund, seilte de store skipene rett til Bergen og derfra videre nordover til Trondheimen.
Øyolv Avlesson, Eirik fra Hå og Arne Skadard kom først frem med 3 skip. De fikk høre at det var bagler i byen, og at de hadde gjort skade for mange. Birkebeinene kom til Holmen sent på natten, det var i grålysningen; Eirik og hans menn rodde opp i elven med to skip, og Øyolv la til ved sandstranden innenfor borgen, og de tok veien utenfor byen opp til broen.
Baglene merket ikke noe før birkebeinene var kommet inn i byen og lurene klang. Da løp noen av baglene i kirkene, noen opp til broen. Men der møtte de folk som ga dem noe å gjøre. Noen løp til alle kanter og gjemte seg, mange ble drept og noen fikk grid. Dette var tre netter før Andreasmessedag (30.november).
Birkebeinene lot skipene bli satt opp ute på Øra og hadde byen i sin varetekt og tok styret i bygdene også.
Om vinteren etter jul drepte baglene Jon Magre. Det gikk slik for seg at de hjemsøkte ham; en mann som het Solve gikk bort til døren og ba Jon komme ut og lukke opp. Jon kjente stemmen hans og kom til døren. Da sa Solve: Lukk opp døren, jeg har noe å fortelle deg. Det skulle helst være noe godt, sa Jon, tok slåen fra og lukket opp døren. Solve stakk sverdet gjennom ham med det samme så det sto ut gjennom ryggen. Jon grep ham om halsen og slengte ham ned under seg, så rakte han hånden ut etter sverdet som hang ved sengen, men så ség vanmakten på ham.
Det var nå så mange bagler at de var overalt i Viken, og på Opplandene var det store flokker av dem. Hallvard fra Såstad var den som hadde kongsemnet deres i sin varetekt. De var nå på Opplandene, og etter jul dro de nord over fjellet. De gikk gjennom Oppdalsskogen og Rennebu, og der drepte de Ivar årmann og Torleiv Størje. Siden gikk de inn i Orkdal, og drepte Einar Skitenbein, og inne i Skaun drepte de Skjegge på Egge. Så gikk de mot byen.
Gunnar Galen og Eindride Rakke hadde kommet seg unna, og de brakte nyhetene til byen. Gunnar tok ut på Øra og tente på langskipene; han ville heller brenne dem opp enn at baglene skulle få godt av dem. Det gikk litt sent å få ild, og han visste ikke ordet av før baglene var der og drepte både ham og den som fulgte ham. Det var to netter før Brettivamesse (11.januar).
Baglene tok byen. Men mange av birkebeinene som hadde hatt spurlag på baglene i forveien, hadde flyktet bort. Det ble ikke gjort motstand i byen. Baglene ga grid til mange som ba om det, og som kom og overga seg. De satt der om våren, siden bød de ut leidang over hele Trondheimen. De satte skip på vannet og rustet seg som best til å verge seg.
Birkebeinene lå ute i skog og mark og ventet på at kong Sverre skulle komme og frelse sine folk i nød.
Da ble det gitt kongsnavn til Inge. Bård het den mannen som gjorde det. Nå tok baglene både leidang og mannskap; de satte sysselmenn i herredene og satte sine folk på skipene. Det ble en stor og god hær. Da det led på våren, la de seg inni fjorden ved Rødberget.
Det var en uke før Hallvardsmesse (15.mai) at de møtte kong Sverre.

Slaget ved Torsberg.

136. År 1198. Kong Sverre rustet ut skuter og småskip i Bergen og skyndte seg av sted; han tenkte å komme uventet over baglene, denne gang som så ofte før. Det gikk godt for ham med seilasen. Og da han kom inn forbi Agdenes, fant han et baglerskip i havnen ved Selven; han rodde mot dem og drepte en stor del av dem som var ombord. De gikk opp på land de som kom unna.
Da de kom inn om Håmbåren, møtte de en baglerskute. Baglene rodde til lands og rente opp i landet; men noen ble drept. Så rodde birkebeinene over fjorden til Rein. Der var noen bagler med en 20-sesse. Birkebeinene drepte nesten hele mannskapet; noen løp i land. Birkebeinene tok alt gods og noen ville ta skipet også. Men kongen mente det ikke lot seg ro så fort som skutene deres, og så lot de skipet ligge igjen.
Men da baglene så at birkebeinene kom roende, rev de tjeldene, la skipene jamsides og bandt dem sammen. De hadde 7 skip, og alle var store. De lå der det heter Torsberg. Det var svak nordøstlig vind ut over fjorden, og skipene til baglene drev for vinden uten seil.
Da nå kong Sverre så hvor baglene lå, lot han blåse til kamp og reise merket og gå på. Birkebeinene rodde mot baglene, og de skjøt på hverandre en stund; så rodde Sverres menn utenom baglene og mot dem med vinden i ryggen. Birkebeinene kunne da være nær dem eller lenger borte, som de ville. Birkebeinene syntes det var høyt til relingen på de store skipene; og det var sant, for skutene til birkebeinene nådde ikke lenger enn opp til skansekledningen på dem.
Denne skytingen ble både hard og lang for baglene. Birkebeinene kom ikke så nær at baglene kunne nå i skipene deres med stavnljåer. Det falt menn på begge sider, og mange ble såret. Kongen så at de ikke kunne få fremgang på denne måten, og han sa at de skulle ro unna. De gjorde så, la skutene sammen utenfor skuddhold.
Da sa kongen: Birkebeinene er ikke som de var før. De gamle birkebeiner gikk ikke til kamp i kjortler med slep på slik som dere gjør. De hadde kortere og snauere kjortler og mer mot i brystet. Det tjener ikke til noe å ligge her. La oss ro inn til byen. Eller dere får vise dere som menn, legg imot dem så dere får vite hvem som best får sverdene til å bite.
Før kongen var ferdig med å tale, skrek birkebeinene opp og egget hverandre, og de rodde så hardt på i første taket at skutene støtte mot langskipene. De gjorde åtak så kraftig og voldsomt både med spyd og med sverd at baglene bare måtte verge seg og dro seg tilbake. Salmund Systrung og hans menn, 5 i tallet, kom opp på Gudbrand Unges skip. Gudbrand ropte til sine menn at de skulle drive dem ned igjen. Da falt det noen. Så gikk baglene hardt på og både brukte våpen og kastet stein; de hadde fordel av at skipene deres var høyere og de kastet så store steiner ned på skutene at ikke noe holdt, og de kunne nesten ikke ligge der under stein kastingen. Mange birkebeiner falt. Baglene satte stavnljåer i birkebeinenes skip og holdt dem fast. Da gjorde birkebeinene det samme alle som én, de trengte ikke lære av hverandre, de stakk forker mot storskipene, og slik løste de seg unna alle som kunne. De som var på kongeskipet, fikk løst seg fra stavnljåene, og likedan Nikolas fra Vestnes. Salmund Systrung og hele hans følge falt der. En annen av birkebeinenes skuter ble også ryddet. Og birkebeinene fikk ikke igjen noen av de skipene.
Nikolas ble såret, han fikk et skudd foran i hjelmen, og det gikk igjennom og inn; det var et lite sår å se til.
Da sa kong Sverre: Vi greier ikke å slåss med dem denne gangen. Vi får ro inn til byen. og birkebeinene la så ifra.

Kong Sverre og baglene.

137. Det var en mann som hadde vært sysselmann hos baglene, han het Ogmund og ble kalt Vågåpung. Han var fra Opplandene, hadde hatt syssel i Orkdal, og styrte det skipet som Øyolv hadde hatt om høsten. Han hadde lagt til ute ved Ingdalen under berget som heter Ravnåsen; derfra så han utover fjorden og så at de sloss, birkebeiner og bagler. Men det ble trette blant mannskapet, noen ville av sted og hjelpe sine, andre ville heller gå i land, og dette skipet kom ikke til å hjelpe baglene.
Kong Sverre styrte inn gjennom fjorden, han møtte et baglerskip mellom Tinaros og Trangan og jaget dem som var på det, opp på land. Siden styrte han over fjorden ved Flak og jaget to skip opp ved Klevstad. Så dro han inn til byen og ble der.
Baglene kom etter, de tenkte at nå var det ingen sak å gjøre det av med kong Sverre, nå som han var i byen og ikke hadde mange mann, og mange av dem var dertil såret. Det var falt mange gilde karer av hans følge den dagen ved Torsberg, og en mengde var såret så de ikke var våpenføre selv om de ville prøve seg.
Baglene hadde ikke mot til å legge til ved Øra da de kom inn til byen; de tenkte det at om de gjorde landstigning med de mennene de hadde fått der i Trondheimen, ville de ikke være å stole på; så snart de fikk foten på landjorden, ville de gå dit hvor kong Sverre var, eller de ville gå hjem. Derfor ble det ikke noe av landgangen. Baglene la til ute ved Holmen, og kong Sverre holdt seg ute ved Øra ferdig til å ta imot dem om de skulle komme der.

Nikolas fra Vestnes dør.

138. Baglene holdt nå rådslagning, og det ble til at de syntes det var mest rådelig å dra sør til Bergen. De la landet under seg og brydde seg ikke om hvor Sverre ferdes på skutene sine. De mente at han ikke hadde noen utsikt til å vinne om de møttes og skulle kjempe ombord på skip.
Nikolas fra Vestnes lot ikke såret sitt stelle, han mente det ikke var så farlig og gikk i bad med det. Da gikk det verk i såret, og han lå ikke lenge før han døde. Det var et stort tap.
Baglene seilte nå sørover langs land med hele hæren, og de holdt seg godt samlet; de var alltid redde for kong Sverre om de skiltes, de var mer redde for hva han kunne finne på enn fordi han hadde mange skip, og de trodde han kunne komme til å gi dem et smekk.
Baglene la seg i havn i Anger. Kong Sverre seilte fra kaupangen og sørover etter dem. Han rodde en dag ut fra Herøy og var på vei sør om Stad. Baglene så ham, og de rev ned tjeldene og ville ro foran ham. Kong Sverre rodde sin vei videre, og de kom litt for sent.

Sigurd jarlssønn og borgen i Bergen.

139. Sigurd jarlssønn kom østenfra Viken, og så fikk han høre at kong Sverre hadde rodd nordover fra Bergen. Sigurd seilte da til Bergen, og der fikk han ingen motstand. Han tok kong Sverres skip der og brente Sygnebranden og de andre han fikk tak på. De tok også noen hus som hærmennene eide i byen, og førte dem opp til borgen, så gjorde de opp et stort bål på vindsiden der de trodde det ville bli til mest skade for mennene i borgen. Da borgmennene så dette, sa de fra til dronning Margrete, hun var der, og Aura-Pål var hos henne som hennes rådgiver. Aura-Pål fant på å ta en tønne og ha spån og never og tjære i den, så tente han ild på den og slynget den så i bålet til baglene før det var ferdigbygget og mens de holdt på å bære det sammen. Det ble så stor flamme at de ikke fikk slokt før de hadde revet ned det de hadde bygget opp. Det heftet dem lenge.
De tok til om igjen og bar sammen et bål. Da ba dronningen at de for Guds skyld skulle gi opp borgen og la folk få gå ut heller enn at alt skulle gå opp i flammer; hun sa det var verre å miste alt, av både folk og fe. Da fant Pål på at alle kvinner skulle gå ut i et hus som var over borgporten og som før hadde vært brukt til fengsel. Han sa at det da ikke ville vare lenge før de fikk gå ut av borgen. De gikk dit og var glade om det skulle være håp om å komme ut. Men da de var kommet vel inn i huset, lot han døren smelle i og satte lenke for låsen. De hadde nok å leve av der.
En mann het Asgeir, han var fehirde. Han fikk tak i en tom smørlaup og skar hull over alt i den; så la han never og stry og svovel i den, tente ild på og slengte den i bålet. Men bålet var bygget slik at det var hult inni, og da det kom ild i det, ble det så stor flamme at baglene ikke fikk slokt, og hele bålet brente ned for dem. Etter dette gikk de ned til byen igjen.
Men Pål gikk til dronningen og spurte hva hun ville gi ham om han fant råd så baglene dro sin vei. Hun sa at det ville hun gi mange penger for, og ba ham gjøre alt han kunne for å få det til. Pål sa da at hun skulle gi ham sitt segl, og det gjorde hun. Så skrev han et brev og satte dronningens segl på det; det var stilet til Aute prest og til Jordan Skinnpete, og det lød så: Vi tror at dere setter kongens sak høyest selv om dere nå er på baglenes side. Vi vil betro dere en hemmelig sak, og den er viktig. Kongen har latt oss vite at han har møtt uvenner nord i Trondheimen, men heldigvis er det gått slik at kongen har seiret, nå som så ofte før. Men han har likevel mistet gode menn, Nikolas fra Vestnes, Salmund Systrung og mange andre. Nå ber kongen dere i fortrolighet om at dere hefter baglene her i byen. Han kommer selv i morgen en gang, tidlig eller sent.
Det var en gutt der i borgen, en vikværing og kjenning av baglene. Pål fikk ham til å bringe brevet til de to prestene. Han ble fulgt ut, og de skiltes fra ham bak en stein. De baglene som sto på vakt, så dette, og de syntes det så mest ut til å være en som ville rømme fra borgen. De listet seg bort til steinen og fant denne gutten liggende der. Fordi de kjente ham, ga de ham grid. De spurte hvor han skulle hen. Han svarte: Jeg går med et brev til Aute og Jordan, men jeg vet ikke hva som står i det. Baglene tok brevet og ga det til Sigurd jarlssønn. Da han så hva som sto i det, ventet han seg snarlig ufred, og morgenen etter i grålysningen lot han blåse til oppbrudd. De tok store bøter av de to prestene Aute og Jordan, for de trodde de hadde sveket.
Baglene dro bort og sørover etter dette. Pål sa til dronningen at nå rodde baglene ut fra Vågen. Dronningen gikk ut av borgen, og hun takket Pål stort for hans list.

Kong Sverre og baglene.

140. Kong Sverre kom til byen tidlig på morgenen og gikk straks opp til borgen. Han traff dem som rådde for den, Sigurd Borgarklett og Aura-Pål, og han sa til dem at han ikke kom til å bli der lenge denne gang.
Kongen sa til Sigurd: Du skal kreve mannskap hos bymennene og ta det du kan få, for det kan være vi trenger det neste gang vi kommer til byen.
Kong Sverre seilte fra byen og sør til Siggervåg. Samme dag kom Hallvard og hans menn og hele baglerhæren til byen, men de dro straks igjen for å finne kong Sverre. Kongen så seilene, og han ba sine menn legge skipene sine så de ikke kunne sees. La dem seile forbi oss sørover. Og slik gikk det til at baglene ikke så hvor birkebeinene lå.
Så snart de hadde seilt forbi, lot kongen sine skip vende tilbake nordover til Bergen så fort som råd var. Kongen gikk opp til borgen og traff sine menn og spurte hvor mannsterk Sigurd var blitt nå. Sigurd svarte at bøndene ikke brydde seg om hva han sa, og at de ikke ville vise kongen ære. Det ble da stevnet ting i byen, og kong Sverre talte slik: Nå som før viser dere Bergensmenn meg uvennskap, og her finner jeg opphavet til all ufred. Slik har det vært helt siden jeg tok makten, dere har alltid vist åpen fiendskap mot meg. Det kunne unnskyldes at dere gjorde det så lenge kong Magnus eller Erling jarl levde. Men nå er det ikke annet enn ren fandenskap å støtte vikinger som herjer mot den rette kongen og å ødelegge riket for ham på den måten. Men det er mest likt til at det går dere nå som før, dere får det verre jo mer dere gjør for å vanvyrde meg. Dere skal miste både gods og lemmer og kanskje livet til og med, dersom dere ikke går med på alt det jeg krever.
Finn formann svarte kongen på dette og talte mot ham. Han endte med å si det samme som før at de ville dra seg unna kongens krav. Men det endte likevel med at de ga seg for alle kongens krav og ga ham 100 mann, det var bønder og kjøpmenn.
Kong Sverre seilte fra byen med 30 skuter, og da han kom sør til Selbø og lå der, kom baglene seilende sørfra på leting etter birkebeinene. Da rodde kongen mot dem før de visste ordet av, og la seg mot dem på vindsiden så han kunne være nær eller fjern som han ville. Det ble litt kamp med skyting og steinkast. Likevel la birkebeinene modig til under våpnene deres, og baglene fikk lagt stavnljåer i kongens skip, men de ble tatt vekk. Da birkebeinene så at det ikke kunne bli noen seier, rodde de unna med skipene sine nord til Bergen. De kom dit ved soloppgang, og de satte opp skipene på nordsiden under borgen og holdt selv til i byen.
Samme dag kom baglene til byen. De prøvde å gjøre landgang, men birkebeinene holdt vakt, og de kom ikke til. Kongen leiret sine menn i tjeld omkring borgen. Baglene lå noen netter ved byen ute ved Nordnes, siden seilte de bort. De tok til fange Jon Trin, Sverres sysselmann, og ga ham grid mot at han ble deres mann. Det var flere birkebeiner som gikk over til baglene.
Baglene kom tilbake til Bergen og la til på sørsiden av Nordnes utfor Munkeliv. De gikk i land der og var ikke redd for birkebeinene, de mente at de hadde overtaket, de terget Sverres menn, og begge hærer skjøt på hverandre når de kunne komme til. Birkebeinene var ofte i byen, de hadde mange ærender der, noen hadde koner der og noen ville ha seg noe å drikke. Birkebeinene skjøt rett som det var på baglene ut fra husene, og baglene torde ikke være i byen for de ble overfalt av birkebeinene.
Baglene gikk ofte inn på Jonsvollene og fylket og viste birkebeinene hæren sin, de ropte til dem og sa at de ikke hadde mot. Når de så løste oppfylkingen, var det mange som gikk og lekte og moret seg; slik viste de at de ikke brydde seg om birkebeinene.
Baglene hadde da en stor hær, mange staute karer, og de hadde godt med både våpen og klær.

Kong Sverres tale.

141. Kong Sverre holdt husting på bakkene opp fra Nikolaskirken mens baglene holdt på med leik ute på Jonsvollene. Kongen talte, han sa: Det vil være slik med oss birkebeiner at vi vil alltid ha en trusel hengende over oss, og det blir ikke lenge mellom hver gang. Jeg venter nå igjen som før at dere følger meg godt, ettersom jeg tror det er få døme på at en konge er blitt fulgt så godt av sine menn. Dere birkebeiner kan glede dere over det at dere har mer mot og djervhet enn alle andre. Baglene tror at de har oss helt i sine hender. Men jeg tror det skal vise seg noe annet, for jeg mener at vi ikke mindre skal ha dem i våre hender, og det om en liten stund.
Nå akter jeg ikke å tåle spått og hån fra dem lenger, dersom dere vil som jeg. La oss tenke oss godt om alle sammen om det ikke er best å slåss med baglene nå. Men si nå hver mann hva han helst vil.
Men alle tidde.
Kongen sa: Dere gjør ikke rett når dere tier. Den tjenesten kan dere gjøre kongen deres at dere svarer når han ber hver mann si sin mening.
Da svarte de og sa at kongen fikk rå. Han sa: Det var et godt svar og det jeg ventet.
Kongen sa videre: Vi kan velge å bli sittende i borgen, det er en sikker festning så lenge vi har mat nok. Men når den slipper opp, er det ikke lett å få tak på mer. Eller vi kan velge å flykte til fjells, baglene kommer da til å jage oss og ta fra oss alt de vil, og menn som faller på flukt, får aldri noe godt ettermæle. Eller vi kan velge å gjøre som birkebeinene har gjort så mang en gang før, gå løs på dem og la odd og egg avgjøre striden. Jeg tror ikke vi har så dårlige vilkår der, om vi står på samme høyde og slåss mann mot mann.
Da sa alle at de heller ville slåss enn flykte. Så sa kongen: Baglene har sett nå at vi har holdt råd, men de vet ikke om hva. Nå skal vi først gå ut til borgen; siden skal vi gå ned i byen to og to sammen, eller stundom i flokker på 4 eller 5, og så skal vi møtes alle sammen inne ved Olavskirken.
De gjorde så, og baglene skjønte ikke noe. Da mennene var samlet ved Olavskirken, lot kongen reise merket, og sa: Vi skal ikke fylke. Vi skal renne på så hardt vi kan, og ingen må ha en annen foran seg, og hver får slåss som best han kan. Og det trengs ikke noe langvarig stormløp, for baglene kommer til å merke nå som før at de begynner å skjelve når de ser hvor mange som faller. De har det i kjeften som reven i rumpa. La oss gjøre et stormløp så hardt at de får kjenne hva hugg er, disse som har løpt fra smørkjernene hjemme og aldri før har sett hvordan birkebeinene pleier å bruke våpnene når de slåss! Renn av gårde nå, gode gutter, og Gud være med oss!

Slaget på Jonsvollene.

142. Deretter løp de ut på vollene med rop og skrik, og kastespyd fór gjennom luften så snart de kom nær nok til å nå fienden. Baglene flokket seg sammen i fylking. Sigurd jarlssønn sto under merket.
Det gikk som kongen hadde sagt. De baglene som sto i første rekke flyktet, og siden også de som så på. Det falt mange menn da de tørnet sammen, og da baglene ville komme seg unna, hugget birkebeinene bare flere hugg, og de gikk helt innpå dem så at striden trakk seg utover vollene og forbi Jonskirkegården. Da de var kommet ut på vollene, snudde baglene seg og gjorde motstand en stund, men da birkebeinene brukte sverdene, vek baglene unna.
Denne motstanden kostet dem ikke mindre mannefall enn den første, det falt heller flere nå. Slik ble de jaget til skipene. Noen av baglene sprang på sjøen, men de fleste kom seg ombord i de skipene som lå nærmest land. Narve, sønn til Hallvard fra Såstad, var styresmann på et stort skip; det skipet ble så overrent av menn at det tok grunn og sto fast. Da birkebeinene siden kom, var det noen som verget skipet, men birkebeinene gikk løs på dem som var på skipet, og det ble ryddet. Der falt Narve og mange med ham; noen løp overbord.
Da de var ferdig med å jage de flyktende, red kong Sverre bort til hæren, og spydet hans var blodig til helt opp på skaftet, så det hadde rent blod utover hendene hans.
Da kongen kom ut forbi Jonskirken, snudde en av baglene seg mot ham og svingte to kastespyd, han slynget dem begge samtidig mot kongen. Kongen lot skjoldet gli ned foran hesten, og det ene spydet traff skjoldet mens det andre fløy under magen på hesten. Da mannen så at han ikke hadde rammet kongen med spydene, slengte han sverdet etter det spydet som gikk under magen på hesten. Han kastet seg selv ned så han fikk tak i spydet som lå på vollen. Kongen stakk ham med sitt spyd i akselen; mannen slo spydet av seg så odden skar seg ut av såret der den satt fast. Kongen red mot ham så han falt over ende, så holdt kongen an med hesten og ville få den til å tråkke på baglen. Men han slo i været med spydskaftet der han lå, det traff kongen litt og hesten ble sky og løp ut. Mannen reiste seg og løp foran kongen mot kirkegården, kongen red etter i galopp og stakk ham ned med spydet. Han falt død til jorden.
Birkebeinene vendte nå tilbake til byen og gikk opp til borgen. Fra nå av hadde baglene det ikke så travelt med å holde leik mer, og de var ikke i land så lenge ad gangen.
Biskop Nikolas og hans menn hadde lagt til ute ved Talaholmen; de ryddet holmen. Siden satte biskopen opp landtjeld der og sang messe. Han sa at der skulle de reise et stort hovedsete og en steinkirke. En del av hæren lå ved Nordnes, en annen del lenger sør.
Birkebeinene var nå i byen lenge ad gangen; de dro på fangst langt opp i landet og fór hvor de ville for baglene. Sunnhordlendinger og hardinger syntes at de sopte godt med seg i tunene der de kom. Bøndene hadde før gitt leidangskatt til baglene. Nå sendte bøndene bud til baglene at de fikk komme og verge dem og buskapen deres. Baglene sa at de skulle drive buskapen til dem, så skulle de gjete den, og bøndene drev en mengde naut til dem, de hadde dem gående i Laksevåg.
En natt stevnet kong Sverre sine menn til seg, de gikk ut av borgen og tok øvre veien over fjellet og inn til Årstad og så ut igjen langs Årstadvågen til Laksevåg der baglerhæren var. Baglene hadde vakt ute; kong Sverre hadde fått nyss om hvor vaktene deres var, og han sendte 6 mann i forveien, sa de skulle skynde seg og se om de kunne få tatt vaktene.
De kom der det sto to mann på vakt, den ene hadde sovnet, men den andre var våken, og han skrek i da spydet sto midt gjennom livet på ham. Men den andre våknet ikke til livet mer. Baglene hørte at mannen skrek og spurte hva det var i veien med vakten; men de som hadde drept ham, svarte at det var bare leik, vi er glade og morer oss, sa de.
Så gikk speiderne tilbake til kongen og fortalte at vakten var død. Kongen roste dem for vel utført verk. Siden dro han mot baglene med sine menn så stille at de ikke hørte noe før skipene ble trukket på land nedenunder dem; birkebeinene drepte mange av dem.
De baglene som lå litt lenger borte, hørte kampen og våpenlarmen, og de skjønte det måtte være noe på ferde. De rodde dit alle som hadde hørt noe, og det var så visst ikke løgn at der var ufred. De løp i land og mente å angripe fienden; men birkebeinene sto ikke stille og ventet, de løp mot dem og ga dem en omgang så baglene bare gjorde det beste de kunne gjøre, de kom seg unna og tilbake til skipene.
Mange lå igjen på valen da de skiltes, mange sprang på sjøen. Etter dette løste baglene alle skipene sine av landfestet og la seg utenfor skuddhold. Birkebeinene drev buskapen bort og inn til Årstad.
Baglene tellet sine tap, og fant at de hadde mistet mange mann. De syntes dette var stor skam, og de egget hverandre til å ta hevn. De visste at kongen ikke hadde mye folk; så rodde de av sted inn over fjorden opp til Årstadvågen, de la til innerst i vågen, gjorde landgang der og fylket hæren. Det var da lys dag, og det var så heldig at birkebeinene ikke var reist ennå.
Kong Sverre så baglerhæren og skjønte at de hadde tenkt å gå mot ham igjen. Kongen talte til sine menn og sa: Jeg mener det blir et møte til mellom oss og baglene. Vi får gå opp i bakken og så løpe ned mot dem derfra, så tror jeg nok at de gir seg.
Birkebeinene gjorde som de pleide, de rente djervt på og løp på så fort at de fremste av baglene falt med en gang. En mann som het Eindride Ljoksa bar høvdingemerket for baglene. Han var av trønderætt og en framifrå modig og djerv kar. Han bar merket godt frem, og mot ham kom Bergsvein Langesom var kong Sverres merkesmann. De kom hverandre så nær at de skiftet hugg, og det endte med at Bergsvein fikk sår, men Eindride falt. Da falt baglenes merke også, og da baglene så det, flyktet de. Birkebeinene jaget dem og fulgte etter helt til skipene. Det falt mange av baglene i disse to kampene, men mest av leidangsmennene.
Kong Sverre dro tilbake til borgen med buskapen og takket Gud for seieren. Nå ble det satt god vakt for matbodene også, det skortet ikke på mat. Men så hadde de også hentet seg den mandig.

Birkebeinene i munkekåpe.

143. Baglene holdt seg helst unna borgen og byen; det hadde vist seg at birkebeinene ikke satt så løst der som baglene trodde. Ofte gikk de i land i flokker på 50-60 mann for å more seg, men om de da så 10-15 birkebeiner i følge med kongen, så flyktet de til skipene igjen. Det hendte også stundom at birkebeinene kom uventet på dem, da fikk baglene bank, og de løp over hals og hode tilbake til skipene og fikk hverken heder eller ære.
Jonsoknatt gikk kong Sverre med 100 mann ned i byen, de tok korkåper fra kirkene og tok dem på seg. Så gikk de 5 eller 6 eller enda færre sammen; slik samlet de seg over ved Munkeliv. Siden gikk de inn i en lade og gjemte seg; for kongen ventet at biskop Nikolas og andre av baglerhøvdingene skulle komme til messe den dagen. Noen menn i munkekutter var ute på speiding, de holdt seg ute på kirkegården og gikk to og to sammen for å se om baglene kom i land.
Men baglene ble ombord på skipene, de sendte bare noen gutter i land i småbåter for å finne ved. Birkebeinene tok alle som kom i land, noen drepte de, andre ble lemlestet så de ikke skulle kunne bringe meldinger til skipene.
Det kom også en prest og gikk i land. Birkebeinene tok ham til fange og spurte ham om biskopen hadde tenkt seg til messe. Presten sa at han hadde tenkt å komme når han ble ferdig til det. Da det led på dag kom det i land en velkledd mann; han var ikke langt fra dem. De gikk ham i møte. Men da han så nærmere på dem, syntes han det var rart at munker hadde lave sko og røde hoser, han stoppet opp og gikk ikke nærmere. Munkene spurte når biskopen kom til messe. Baglen svarte: Han kommer når han er ferdig til det. Men hvorfor har munker lave sko og røde hoser? De svarte: Det er så mangt i bruk nå for tiden. Og så løp de til og tok ham til fange. Han vred seg unna så godt han kunne og kom på benene og løp ned til skipene som om han var full eller gal. Han sa til biskopen at han kunne slippe å gå til messe; til merke på at han ikke løy viste mannen at han hadde fått et pileskudd i låret, og det var nok heller sendt av birkebeiner enn av munker, sa han.
Biskopen og Reidar og mange andre stormenn sto ferdige til å gå i land, og noen var alt kommet i båtene, da de fikk vite dette.
Kong Sverre vendte tilbake til borgen så snart han skjønte at baglene hadde fått greie på saken.
Baglene var nå mye varere enn før. Det ble gjort mange åtak og skudd ble skiftet og de prøvde landgang, og det kunne være verdt å fortelle om det, men det kan ikke rommes i én bok. Begge parter tok menn fra hverandre og drepte dem hvor de kunne komme til. Mange birkebeiner som var omkring i bygdene, gikk over til baglene, noen av fri vilje, andre fordi de ble tvunget og ført bort.
Denne sommeren ble kalt Bergenssommeren.

Occupation:
Baglene brenner Bergen.

144. Om natten Larsok (10.august) ble det satt i verk det som baglerhøvdingene lenge hadde truet med. De ga Bergensmennene skyld for at kong Sverre kunne holde seg så lenge i borgen, de hadde støttet ham. Det blir sagt at det var biskop Nikolas som fattet planen. De ble enige om at de skulle ødelegge kjøpstaden Bergen og reise den igjen et annet sted på Hordaland, så fikk en se hvor mye nytte Sverre da kunne ha av borgen. Biskopen sa at birkebeinene hadde vanhelliget alle kirkene, bannsatte menn hadde vært inne i dem, så de var ikke helligere enn horehus.
Om natten rodde baglene inn til bryggene med to skuter vedlast; de satte ild på husene først inne ved Korskirken, dernest like overfor Fauskebryggen ved Finn formanns gård, og for det tredje ved Mariakirken. Alle bryggene var opptatt.
Birkebeinene merket ikke noe før byen sto i lys lue, og de så snart at de ikke kunne gjøre noe for å redde byen. De var redde for at borgen skulle brenne. De bar ut seil og vætet dem mot ilden. Byen brant, helt fra Korskirken og inn til Sandbru, alt som var nedenfor stretet. Men alt ovenfor stretet, helt fra Sandbru inn til Nikolaskirken, ble reddet, det hellige krusifiks fra Steinkirken ble båret mot ilden, og det stanset den. Sunnivas skrin ble båret inn til Sandbru og satt ned der; ilden gikk ikke lenger. Det var et lysende jærtegn.
Baglene lå ute på Vågen med skutene sine og skjøt opp mot de folkene som ville berge husene sine og slokke ilden. Mange av Bergens borgere hadde alt før flyttet bort alt som flyttes kunne av det de eide, de hadde hørt hva baglene hadde i sinne. Noen flyktet ut i bygdene, andre opp i borgen. Biskop Nikolas var på en av de skutene som rodde til byen med ilden, og han sa hvor de skulle bære ilden hen og tenne på; han ble ikke takket for dette. Det var til men og skade for mange, slik at mang en mann som før hadde vært velberget, nå gikk snau derfra. Bergens borgere husket biskop Nikolas for dette mang en gang.
Mariakirken og 5 andre kirker brant den gang.

Baglene går mot mennene i borgen.

145. Litt senere dro kong Sverre ut av byen med 100 mann dit han visste at mennene hans hadde samlet storflokker av naut. Og da baglene var viss på at kongen var borte, gikk de i land med hæren, opp øvre veien og ned ved Olavskirken på Bakkene. Birkebeinene løp mot dem ut av borgen, alle uten 30 mann som var ute på Holmen for å passe på at ikke noe skip la til der. Nå fylket baglene hæren sin.
Birkebeinene ville ikke fylke nå mer enn de før hadde gjort, de mente de hadde godt mannskap og ville gjøre stormløp mot dem med en gang og på den måten bryte opp fylkingen deres. Birkebeinene løp også først så hardt mot den ene fylkingearmen at baglene måtte vike unna. Men den andre fylkingearmen deres vek andre veien, og birkebeinene ble omringet. Nå ble overmakten for stor, og de sloss ikke lenge før birkebeinene ikke så makt eller middel til å stå imot, og så søkte de tilbake til borgen. Baglene fulgte hardt etter.
Der falt det mange staute og modige karer, Sigurd Borgarklett, Finn Færøyske, Tord Loke og Brita-Kåre, Einar Bjarnesson, Bengeir Lange, Eindride som var bror til Øystein formann, sønn til Hallkjel fra Lo som var merkesmann hos Philippus jarl; han rådde for jarlens menn og var en modig mann; han var hardt såret, hadde store sår og ikke noe håp om å komme fra det, da stakk han merkestangen fast i bakken og tok sverdet med begge hender og hugget fra seg. Han falt, men fikk godt ettermæle. Alle verget seg vel.
Baglene fulgte etter dem helt inn under borgen. Da birkebeinene skulle inn i borgen, hendte det seg at baglene fikk tak i foten på en birkebein da han ville inn i borgen. Birkebeinene ville hjelpe ham og tok fatt i akslene på ham. De dro da i hver sin ende til de delte mannen i to mellom seg. Og dermed skiltes de.
Dette var om aftenen Mari-messedag (15.august).
Baglene hadde lagt skuter ved Holmen også, og der falt de birkebeinene som skulle verget den. Baglene gikk innunder borgen der skipene lå, og satte ild på dem og brente dem opp alle sammen. Deretter vendte de tilbake til sine egne skip.
Da diktet baglene et vers:

Mandag hilste høvding sine
hærmenn på vei til våpentrette;
Inges hird en årle morgen
gjorde oppgang i Sverreborgen.
Hærmenn reiste mot dem mange
merkestenger og sloss lenge;
bagler sto i brodders haglvær,
brent ble skip og kjemper rente.
Men birkebeinene kvad dette verset:
Mandag hilste niding sine
menn på vei til våpentrette
- Tuveskit skal ikke trives! -
tidlig dags ved Sverreborgen.
Hærmenn reiste mot dem mange
merkestenger og sloss lenge;
baglene er alle bannsatt;
brent ble skip og kjemper rente.

Herr Karl blir drept.

146. Da kongen kom tilbake, syntes han dette var et tungt slag, han sa det var dårlig stell og mangel på forsyn.
Litt senere dro kong Sverre bort fra Bergen, men han satte mannskap til å verge borgen. Han gikk fra Bergen opp om Voss og så til Raudafjell; for annen gang tok kongen over Raudafjell og kom med stort strev ned i Sogn. Han stanset en tid i Aurlandsfjord, for mange i hæren var såret. Siden dro de i vei helt til Trondheimen, og der tok folk godt imot kongen.
Der fikk nå kong Sverre høre hva som hadde hendt like i forveien. Baglene hadde kommet til byen på 3 skuter, og førere for flokken var TorsteinKugad og Eindride Trøndske. Karl, sønn til kong Sørkve, som da var gift med Sverres datter Ingebjørg, hadde vært der i byen før, men herr Karl hadde hørt noe prat om baglene, og han hadde gått ut av byen og opp over broen og lå på en gård som heter Berg (i Strinda). Baglene kom til byen om natten, men da var Karl borte. Men de fikk vite hvor han vel hadde tatt hen, og de kom der om natten og herr Karl ble drept med hele sitt følge.
Så dro de bort fra byen. De holdt ting ute på Øra; Torstein Kugad talte, han sa hvordan det hadde gått i striden mellom kong Sverre og baglene den sommeren, han sa mest om det som hadde hendt sist og talte især om det store som var hendt at kongen hadde mistet sin hær ved borgen. Han sluttet med å si at kongen hadde forlatt borgen og at han var ventedes dit landeveien, for kongen hadde ikke så mye som en båt engang, sa han.
Baglene har skipene og mye annet som kongen rådde for før. Birkebeinene lot som om ingen kunne måle seg med dem og som om 1 birkebein var like god som 6 bagler. Men det skal dere vite at i sommer har det snudd seg, så vi har snart ikke færre birkebeiner her hos oss enn de har selv, og nå kan dere ikke få noen hjelp av dem. Noen står alt med oss, og de har det ikke verre her enn hos birkebeinene. Nå synes de at de kan se hvor mye løgn Sverre prest lenge har faret med.

Torstein Kugad.

147. Baglene hadde flyktet bort og var ute av fjorden før kongen kom. Kong Sverre spurte nøye ut om alle talene deres, og han var ikke glad for at herr Karl, som var hans datters mann, var falt.
Baglene hadde med seg hele sin hær sørfra, og de hadde store skip. På veien kom de til Fosen og ble liggende der, for de ville ikke seile inn fjorden da de hørte at kong Sverre var der. Det ble snaut med mat for baglene, for de hadde en stor hær. De spredte seg derfor flokkvis omkring i bygdene, og noen dro sør på Møre helt tl Borgund.
Men da de seilte utfor munningen av Hevnefjorden, seilte Torstein Kugad med vilje skipet sitt på et skjær og ville la det forlise, og så gikk det også. Han kom seg i land, og så visste ikke skipsfellene hans av det før han løp fra dem en natt sammen med to andre; de gikk over fjellet og kom frem i Orkdal. Mange andre løp fra baglene også, av dem som hadde hjemme i Trondheimen og hadde fulgt dem om sommeren.
Torstein holdt seg skjult hjemme på gården sin. Han sendte en mann inn til byen til Gunnar Grjonbak og ba at han skulle søke å få grid for ham hos kongen. Gunnar talte med kongen en gang og sa da: Herre, vi har mistet én god mann i Torstein Kugad som har gått med baglene. Jeg skulle ønske vi kunne lokke ham til å komme til oss igjen. Kongen sa: Jeg tror ikke Torstein Kugad minnes det mer at han var min mann og venn, og jeg tenker heller ikke det er så stor skade. Da sa Gunnar: Herre, sa han, jeg vet at Torstein vil få grid hos Dem dersom vi får lokket ham fra baglene.
Da sa kongen og lo: Hva for noe, Gunnar? Jeg mener Torstein alt er i din varetekt? Han skal få grid hos meg, men jeg vet ikke hvordan det vil gå ham om birkebeinene møter ham på gaten.
Litt senere sendte Gunnar bud til Torstein og sa at han skulle komme til byen. Torstein dro da i vei dit, men lot ingen vite om det. Dagen etter gikk Gunnar og Torstein til kongen sammen, kongen var da i et stevne. Torstein hadde en sid hette på hodet, og folk kjente ham ikke før han kom foran kongen; der kastet han av seg ytterplagget og falt ned for ham på gulvet som han skulle være hugget; han grep kongen om foten og kysset den og sa: Lykkelig er jeg, herre, at jeg er kommet deg så nær at jeg kan ta på deg, og at jeg har sloppet ut av hendene på disse djevelske baglene; bannsatte er de, og det har de sannelig forttjent, de er ransmenn og forbrytere og ikke høvdinger. De hater den beste mannen, og det er De, herre, for De er en kronet konge, og alle skulle bøye seg for Dem om de gjorde rett. Min herre, ta imot meg og la meg aldri mer skilles fra deg. Jeg skjønner ikke hvordan den arge kjetterbispen fikk gjort meg så ør og blind at jeg ikke så hva løgn de fór med, de nidingene, som hadde svoret deg troskap. Hvordan kunne de vonde løgnerne være gode mot meg når de øvet nidingsverk mot kongen sin?
Birkebeinene avbrøt ham mens han talte og brukte ord som ikke nettopp var vennlige, de sa at ingen var større niding enn han selv; noen sa de skulle ta ham med ut på Øra og henge ham opp der.
Da sa kongen: Stå opp, Torstein. Du skal få grid. Du skal fortelle meg hva baglene tar seg til.
Da sa Torstein: Sæl er jeg som fikk se dine øyne. Aldri skal jeg svikte Dem i tjenesten mer. Men om baglene har jeg mye å fortelle, om De vil, og det meste er ikke vakkert.
Så fikk Torstein grid. Kongen lot ofte Torstein tale på ting og hirdstevner og fortelle om baglene.

Kong Sverre og baglene.

148. År 1199. Baglene tok all skatt og leidang over begge Mørene og Romsdal, noen steder rante de, og dette holdt de på med i en halv måned. De drev omkring helt nord til Hålogaland, der var de inne i hver en fjord og fór stygt frem, og fikk en mengde gods og tok med seg alle de beste mennene som var der, Tore Knapp, Guttorm i Melø, hans bror Brynjolv, Bjarne Mårdsson, Halldor i Hjorlaksvik og sønnene hans Ivar Nev og Gregorius Kik, Erling i Tjøtta, Guzalin prest og en mengde andre.
Samme høst falt Rikard, konge av England; hans bror Jon tok da kongedømmet, han som siden ble kalt Sineterra.
Kong Sverre var i kaupangen. En gang da kongen holdt ting med bøndene om vinteren etter jul, krevde han av dem at de skulle bygge skip for ham for å hjelpe ham å frelse landet fra baglenes herjinger.
Vi kan sikkert vente, sa han, at så snart det blir vår, kommer baglene her i fjorden, og de kommer til å gjøre mye ugagn, for denne flokken raner alltid fra dere. Men vi birkebeiner er nå uten skip, som dere vet, og er ikke godt i stand til å verge gods og liv for dere. Vi kan ikke renne landveien så fort som de kan ro sjøveien. Skulle dere synes at dette blir noe dyrt, så blir nå det tapet baglene volder dere, enda dyrere.
Bøndene sa så: at det er bare rimelig, herre, å bygge skip til landevern, og hva dreier det seg om her, hvor mange og hvor store skip?
Kongen sa så: Jeg tenkte helst at bøndene i hvert fylke i Trøndelagen skulle gi det som det koster å stille ett skip. Og forruten det skal bymennene og vi birkebeiner la bygge så mange vi kan. Ingen av disse skipene skal være mindre enn 25-sesser, heller større. Jeg likte det ikke ved Torsberg da stavnene på baglerskipene sto i øynene på meg. Jeg kunne ønske vi en gang kunne ha skip som var så mye høyere enn deres.
Morgenen etter holdt bøndene stevne i Olavskirken, de regnet ut hvor mye det ville koste, og de syntes ikke det var for mye på hver. Så ble de enige om at de med glede skulle påta seg det, og de sa det skulle ikke stå på dem om det gjaldt å koste på så mye som kongen sa det trengtes.
Kongen lot da bygge skip; etter påske ble det 8 skip, 6 av dem ute på Øra og store alle sammen, og 2 i kongsgården og bispegården. Det som ble bygget i kongsgården, hadde 30 rom, det ble kalt Ognarbranden. Alle disse skipene var bordhøye i forhold til tallet av årer. Kong Sverre lot også ta og hugge sund noen lasteskip og bygge større kjøl på dem, og de fikk årer langs hele rekken. Alle skip som var i byen, ble rustet og gjort ferdige til kamp, men det ble gjort i hast.

Om baglene.

149. Siden om våren ga baglene seg på vei nordenfra Hålogaland og kom med hele sin hær utfor munningen av Trondheimsfjorden. Så styrte de innfjorden; det var ved pinsetider. De seilte inn til Holmen, men der syntes de ikke det så ut til å være lett å komme videre. Så dro de inn i Trøndelagen og herjet der; de fór over hele den indre fjorden og samlet bytte. Bøndene lå i samling mot dem og skjøt på baglene, og tok fra dem alt de kunne komme til.
Biskop Nikolas talte ofte til hæren, han sa så: Sverre prest har nå ikke mer enn et nes av Norge; det ville være til pass om han rådde for det av Øra som er utenfor stolpegjerdet, og om han ble hengt i galgen der. Men vi bagler bryr oss nok svært lite om hvor han ferdes med de havbukkene sine som han lar reke sammen her i byen. Jeg tror at trønderne før skal få se alle husene sine brent til kol, før de får nytte av dem. Vi skal ferdes på fjorden som vi lyster for dem, vi er ikke redde, for de har ikke noe mannskap å stille opp mot oss.
Baglene kom nå tilbake innenfra fjorden med hæren. De la til ved Devle innenfor Ladehammeren. De hadde lagt over at mennene på storskipene skulle gå i land og opp til broen og derfra ned til byen; mannskapet på skutene skulle komme utenfra til elven og prøve å gjøre landgang der.

Slag i Nidaros mellom bagler og birkebeiner.

150. Nå skal vi fortelle om kong Sverre. Han gjorde seg i stand til å verge byen, en valslynge sto ute på Øra og en annen ved elven, og langs hele byen var det satt i stand til forsvar oppe ved husene; det var reist planker utvendig på takene så det var som et festningsverk, og det ble båret store steiner opp der. Leidangsmenn og bymenn var der og skulle verge byen.
Kongen selv var ute på Øra og hadde få mann med seg. Men det meste av hirden var oppe ved broen, og førere for den var Håkon Galen og Peter Støyper. Baglene rodde skutene opp elven foran byen og la til helt oppe ved Skjellingshella. Men de gjorde ikke landgang på Brattøra, de var redd det var troll i veien der de så Sigerflugan (Sverres merke) vaie i luften. De skjøt på bymennene, men kunne ikke komme på nært hold noen steds, for det kom et hagl av stein fra hus og brygger.
De andre baglene tok øvre veien til broen; høvdingene for den flokken var Inge kongsemne, biskop Nikolas og Hallvard fra Såstad. De gikk straks på da de kom til broen; men birkebeinene gikk imot dem, og de møttes midt på broen. Det ble en kraftig dyst med våpen i hånd, og det falt menn på begge sider. Birkebeinene vek unna og tilbake over broen, og baglene fulgte etter hakk i hæl.
Det var noen birkebeiner i kastellet ved brohodet, de kastet store steiner ned på baglene. Etter det kom de mest modige av birkebeinene stormende frem, de gikk opp på broen, og nå dro baglene seg unna. De som sto lengst fremme, ville legge på flukt, men da sto de andre i veien, de som var lenger borte fra birkebeinenes våpen. Det ble stor trengsel på broen; noen falt der, og alle de andre ble drevet tilbake. Det var stort mannefall, størst på baglenes side.
Så gikk birkebeinene tilbake over elven, men baglene prøvde ikke mer ta broen. Baglene gikk utenfor skuddhold og rådslo. Biskop Nikolas foreslo at de skulle tenne ild på broen og brenne den opp, og det ble gjort.
Da sa biskopen: Nå har de ingen annen vei ut av byen enn gjennom borgen, og den skal vi snart stenge. De skal sulte i hjel der i byen eller de må gå ut under våre våpen.
De brente broen; men birkebeinene passet på ilden og fikk slokt den. Så gikk biskop Nikolas og hans menn til Elgeseter og tvang prioren og kannikene til å slåss på baglenes side, ellers ville han brenne klosteret. Da gikk de bort sammen med ham og var ombord på hans skip.
Mannskapet på skutene kom ikke med i slaget; de syntes det var for vanskelig å komme opp i byen, og de lot skutene drive ned forbi Bakke.

Kong Sverre og baglene.

151. Kong Sverre gikk opp fra Øra og ga baglene høve til å gå opp på Brattøra. Baglene rådslo om de skulle gå opp, men de var redde, så de lot det være. Og da kongen så det, drev han sine menn frem mot dem, og de skjøt piler og spyd i mengde mot dem. Baglene vendte seg først hardt imot, men vek snart unna. Ett av skipene deres sto fast på grunn, og det var nære på at birkebeinene hadde tatt det. Mange ble drept og mange såret.
Baglene rodde ut av elven til storskipene, da var også de av mennene som hadde gått over broen, kommet dit, og de lå der alle sammen om natten.Men om morgenen rodde baglene skutene frem igjen for Ladehammeren og la seg der på den siden som vender fra byen. Biskop Nikolas rodde derfra over Ilsviken, han hadde Raudsuden som var skarpseiler. Han grundet over hvor det vel var best å legge til om en skulle gjøre landgang. Kong Sverre la merke til dette og så hvem det var; han tok en karve (lasteskip) som Onund Ufred eide, og lot den dra ut tvers over Øra. Det gikk så tykt av folk omkring skipet at det ikke var synlig.
Da biskop Nikolas så dette, ba han sine menn legge seg på årene og ro unna så fort de kunne - jeg skal gi dere kjortelklede, både grønt og rødt, om dere ror fort. Ser dere ikke at fienden løper etter oss som gal! Det er som skuten vår ligger helt stille! Dermed styrtet han ned fra løftingen og fór fremover på skipet, luen føk av hodet på ham og overbord. Biskopen ropte enda en gang til sine menn og sa: Kjemp godt nå. Det er meg de er etter!
I førstningen mens baglene holdt på å snu Raudsuden og skipet enda ikke var kommet i sig, halte birkebeinene fort innpå. Men biskopen trengte ellers ikke å mase så på sine menn at de skulle ro, for de hadde nok alle mest lyst til å ro unna. Men da baglene på de andre skipene så det, styrte de dit alle sammen og ville komme seg i land.
Birkebeinene fikk ikke noe mer enn luen av biskop Nikolas, men den hadde de lenge som seiersmerke.

Bagler bli drept.

152. Etter dette ble det kvass vind fra nordøst, og alle de store skipene til baglene lå opp mot vinden. Kong Sverre mente å vite at det ikke var lett å holde seg der. Han lot føre 8 hester over elven; siden satte han over selv, steg til hest og red mot den øvre veien over Lade. Han kom dit nettopp som de hadde sendt båter i land for å løse landtauet, de hadde anker ut fra skipene og dro seg ut etter ankertauet. Kongen red bort til dem som holdt på å løse landtauene og 9 mann ble drept der; noen ble jaget på sjøen, og noen rodde ut til skipene med båtene. Baglene kuttet landtauene og flyttet skipene ut, så heiste de seil og seilte ut under Rødberg; der lå de i to netter.
Kong Sverre sendte bud opp i Orkdal, det var Øyolv Avlesson, Bjalve Skinnstakk og en flokk andre. Tredje dagen seilte baglene over til Orkdal og la til ved Roaberg og andre steder ved stranden. Og så snart de fikk landgangen i land, løp de opp i skogene og lette etter mat og gods både på setrene og nede i bygdene. Birkebeinene lå i bakhold ved en gård som heter Holtan. Baglene ble drept både i tunet der og på vei til elven; mange sprang i vannet og svømte over elven, og noen druknet.
Baglene tok nå veien tilbake til skipene. Men på et annet sted falt de i bakhold ved en seter, der ble noen drept og noen kom seg unna. Siden ble det slutt på å gjøre landgang.
Nå fikk baglene greie på hvor birkebeinene var, og så sendte de 300 mann av sted, de tok buskapen og drev den ned til stranden og hugget den ned, hver eneste klov. Ved gården Rodar tok de til fange en birkebein, han sa ikke hvem han var, sa han var leidangsmann og ikke birkebein. De hugget foten av ham.
Baglene lå der en uke, men de gikk ikke opp i landet mer. De seilte inn til Holmen. Siden ble de enige om at de skulle dra inn i bygdene en gang til og søke etter bytte heller enn å prøve å innta byen. De dro da inn Åsfjorden til Hyndøya og lå der noen netter.
Nå var kong Sverre nesten ferdig med skipsbyggingen; alle skipene var ferdige utvendig, men det innvendige var ikke ferdig på noen av dem. Mange var ivrige for å få satt dem på vannet så fort det ikke lenger var fare for at de skulle springe lekk når det kom mannskap i dem. Det ble gjort alt for å skynde på med skipsbyggingen, og skipene ble gjort flott og hele kongens hær ble satt ombord.

Kong Sverres tale.

153. Fredag nest etter Botolvsmesse (17.juni) tidlig om morgenen tok kong Sverre ut av elven med sin hær. Kongeskipet var først, og så kom hele flåten etter. Kongen lot blåse til samling av skipene. Så sto han opp på forhøyningen ved masten og sa at folk skulle høre nøye etter det han hadde å si. Kongen holdt da denne talen: Her er en stor hær kommet sammen. Og om det går som jeg venter, blir det ikke lenge før vi møter baglene, og da er det trolig at ikke alle i hæren kommer fra det med livet - det er likt for alle, og enhver får ta vare på seg selv. Det er min bønn og vilje at alle skal gå til skrifte som ikke nylig har gjort det; jeg vil også rå til at mennene skal spise og drikke litt så de kan skiftes til å ro.
Men når vi finner baglene og de prøver å ro unna oss, enda de har sagt før at de ikke vil det, så skal vi la skipene våre seile spredt, la det være et pileskudd eller mer mellom hvert skip. La oss ro frem på linje, og la skuter følge hvert av langskipene.
Det var solskinn, og det sto en liten havgul inn etter fjorden så vidt at merket løftet seg fra stangen. Nå tok birkebeinene til å ro innover i fjorden, og det gikk annerledes enn baglene hadde tenkt; skipene til birkebeinene var mer enn vanlig lettrodde, de var splinter nye og med ny tjærebredning og hadde ingen annen last enn mennene som rodde.
Kong Sverre gikk ombord i en skute og lot seg ro i forveien innover, han ville speide etter hvor baglene holdt til. De så en mann oppe på land, la inntil med skuten og ropte til ham, spurte om han visste hvor baglene var. Bonden sa: Se inn til Horn, der ligger hele hæren deres. Og så ba han kongen og hans følge farvel.
Kongen rodde tilbake til sine menn og sa hvor de skulle ro hen. Og da de var nær halveis i fjorden, så de baglenes skip komme roende ut fra Horn imot Tautra og stevne ut fjorden nord om øya. Da baglene fikk se birkebeinerskipene, ville biskop Nikolas, Sigurd jarlssønn og Reidar at de skulle ro videre ut fjorden og ikke ha noen kamp med kong Sverre; de sa at han kunne sikkert ikke nå dem igjen med storskipene. Hallvard fra Såstad og Philippus fra Veien ville bie på kongen; men biskopen satte igjennom at det ble rodd utover.
De skiftet nå menn ved styrvolen; biskop Nikolas gikk ombord i Raudsuden og Sigurd og Reidar i skutene, og de rodde foran langskipene. Nå så birkebeinene hvor baglene fór, og de kom i veien for dem vest for Tautra. De tørnet snart sammen, det var innenfor Ombornes. Da de var like ved hverandre, la birkebeinene opp årene og grep raskt til våpen, for de trodde baglene ville legge til angrep. Men det ville de ikke, de tok og rodde unna.
Da sa kong Sverre: Dette var jeg redd for, de vil nok inn til byen, og der kommer de til å gjøre det ganske hett for bymennene før vi kan komme dit, om det er dit de tenker seg.
Så la de seg på årene begge lagene på en gang, 4 på hver åre, på kongeskipet, og det fløy som en fugl fremover, og hver åre ble dradd så hardt som de trodde den tålte. Baglenes skip gikk ikke så fort, for de var vasstrukne og tunge, de hadde ligget ute i sjøen vinteren igjennom, og de var lastet med mat og mye ranet gods.

Strid mellom kong Sverre og baglene.

154. Hallvard fra Såstad så at birkebeinene kom til å ta dem igjen alle de største skipene. Da sprang han opp på løftingen, ropte på sine menn, og sa de skulle vike alle de største skipene bak birkebeinene og angripe dem som seilte sist og rydde dem først.
Men den som styrte det siste av kongeskipene, var Håkon kongssønn; han hadde lite mannskap og ble derfor sist. Og da baglene skulle vike, fikk de lett snudd alle småskipene; men de store baglerskipene var ikke så raske i vendingen som de skipene birkebeinene hadde.
Da sa kongen til Tord Finngeirsbror som styrte kongeskipet: Ser du skipet til Hallvard? - Det gjør jeg vel, herre, sa han, da var han så nær det at stavnbuene ombord på kongeskipet skjøt på Hallvards skip. Men kongeskipet var litt foran de andre skipene til birkebeinene, et bueskudd eller så. Nå gjelder det mye for deg at du treffer Hallvards skip, sa kongen, det skal vi legge mot i dag, det passer for oss. Han svarte: Det er en lett sak, herre, det går av seg selv.
Kong Sverre hadde da gitt navn til skipet sitt og kalt det Hugro. Hallvard hadde et skip som het Skalpen, Peter Støyper og Øyvind Prestmåg hadde Ognarbranden, Håkon kongssønn hadde Vidsjå.
Så gled kongens og Hallvards skip mot hverandre, kongens skip lå i babord. Men Eiriks skute hadde alt kommet mellom skipene, så derfor kom ikke Hugro til å ligge jamsides med Skalpen i hele sin lengde. Skipet til Philippus jarl kom litt senere, han fikk ikke snudd det så fort og fikk ikke styring på det, og skipet rente rett på Hallvards skip. Stavnbuene på jarleskipet krøkte en stavnljå om hodet som prydet Hallvards skip, og det falt av, så bare skaftet sto igjen. Skipet hadde god fart. Hodet var malt med farger, og skipet så nokså trist ut uten det.
De fikk dreid jarleskipet og la det til i styrbord av kongeskipet fra stavnen akter frem til øserommet. Hvert skip la seg nå til ettersom det kom. Storskipene holdt seg på avstand av birkebeinenes skip for de ville ikke bli omringet, men ville kunne dra seg unna når som helst. Ognarbranden som Peter og Øyvind styrte, var ikke rodd borttil i førstningen. Da de nå ville legge den frem, fikk de ikke dreid den så fort de ønsket, enda de skåtet på den ene siden og rodde på den andre. Baglerskutene holdt seg unna Ognarbranden hvor den så lå, de ville ikke holdes fast av den, og la til kamp bare der hvor den var langt borte. Og slik gikk det så lenge slaget varte.
Dette slaget var både langt og hardt, det tok til før middag og varte til ut på kvelden. Det var på Strindfjorden kampen sto. Kong Sverre hadde sagt til sine menn før slaget begynte: Om det går slik jeg tror, sa han, og vi seirer, da skal dere minnes det at baglene sultet de tre i borgen i Bergen i fjorsommer; gi ikke noen mann grid med mindre han vil komme til meg. For nå er det lett å se at vi ikke kan få ødelagt våre fiender uten med odd og egg. Dere finner mange blant baglene i dag som er edsbrytere og kongenidinger, og det skal de alle få bøte dyrt.
Det skipet som biskopen hadde styrt, var løst, og de fikk rom til å komme seg ut fra birkebeinene, for strømmen hadde ført skipene noe fra hverandre. Biskopen rodde bort og inn mot land, og alle som var føre til det, løp i land derfra.
Kong Sverre skjøt med låsbue (armbrøst) hele dagen, likeså Philippus jarl. Jarlen fikk et skudd i armen under brynjen, men han nappet ikke ut pilen før om kvelden.
Raudsuden som biskopen og kongsemnet var ombord i, lå ikke nær selve slaget, men likevel ikke lenger borte enn at de kunne se hvem som vant. Da folk tok til å falle på Hallvards skip, ble det bordet både fra kongeskipet og jarlsskipet, og skipet ble så ryddet. Hallvard hadde selv veket fra løftingen til midtskips bak masten under råen og ble drept der.
Det sto en mann akter på Hallvards skip, han hadde stål-lue og panser, og begge deler var gøtisk. Denne mannen hadde fått et slag av en skjefteflette en gang tidlig i slaget, så nesen var stygt skadd og knust. Men da skipet var nesten ryddet, var han kommet opp på oppbygningen innved masten. En hirdmann som het Askjel, kom mot ham, det var en stor, sterk mann i spangebrynje, han gikk opp til ham og de sloss. Mannen som sto der, hadde ikke noe annet våpen enn et skjold og en stein i hånden. Askjel hadde sverd og skjold, der de møttes sto det et tjeld mellom dem. Askjel hugget hardt til, men sverdet kom i tjeldstangen og ble sittende fast. Den andre nyttet høvet og slo ham med steinen. Askjel falt ned fra stokken han sto på, da var det mange som sa høyt at kongen hørte det, at den mannen ville verge rommet sitt om han var deres mann, det ville være rimelig å gi ham grid. Men kongen lot som han ikke hørte det. Mannen ble slått av en pålstav fra kongeskipet så han ramlet ned. Askjel hadde da reist seg, han hadde en øks i hånden og de røk sammen på ny. Det endte med at Askjel ble såret, men han drepte baglen.
Hallvards skip ble ryddet først, og siden gikk de opp på det ene etter det andre av de 5 skipene som lå der. Da søkte baglene å komme unna, de satte noen av skipene på land og løp opp. Men alle småskipene rodde utover fjorden. Birkebeinene fulgte etter, men ikke langt, de tok alle de skipene som var rodd i land. Der ble det kamp, og det falt en mengde menn, men flest av baglene.
Birkebeinene rodde tilbake til byen igjen og inn elven ved flo sjø om natten. Da hæren kom opp i byen, viste det seg at sveitehøvdingene hadde gitt grid til dem av baglene som var deres venner eller frender. Men noen av birkebeinene mintes hva kongen hadde sagt om det; de gikk til den stuen hvor baglene var, og drepte dem. Frendene deres som hadde lovet dem grid, gikk til kongen og klaget. Men kongen sa han ville gi dem et godt råd: de fikk se å finne disse karene som hadde drept frendene deres og så hevne seg på dem.
Etter dette gikk flokker av birkebeiner omkring i byen og hver tok en annens frende helt til alle var drept.
Dagen etter holdt kongen ting ute på Øra, og han ga ordre om hvordan de skulle dele byttet. De skulle bære alt sammen til Apostelkirkegården; kongen sa han skulle sette vakt der. Så sendte han menn nord til Hålogaland etter dem som hadde seilt dit; han mente å vite at mange av bøndene som hørte hjemme der, hadde reist dit. Bård Mårdsson ble tatt og Brynjolv fra Melø og mange andre gode menn, og det ble ranet grundig på gårdene deres.

Philippus jarls fall.

155. Det var en mann som het Erlend, han var prest og sang i Korskirken. Han var en klok mann, og hadde prebende oppe i Kristkirken. Presten hadde en ung og pen kone, og henne forførte Philippus jarl. Da kongen fikk høre om det, ba han jarlen med pene ord om å la være. Jarlen lovte godt, men alt ble ved det gamle. Men da Erlend fikk greie på det, ble han så sint både på kongen og jarlen at han pønsket ut svik mot alle de birkebeiner han kunne komme til. Kong Sverre og Erlend hadde ofte vært uenige før om erkebiskopsaken.
Etter slaget skyndte Sverre seg av sted og fulgte etter baglene med hæren og de store skipene; baglene ble drevet stadig lenger unna, de kom helt øst i Viken og derfra seilte de sør til Danmark. Kong Sverre satte etter dem helt sør til Læsø. Men da han fikk høre at baglene hadde seilt over til Jylland, vendte han tilbake til Viken og ble der sommeren over. Han tok bøter av bøndene for landsforræderi og krevde leidangsskatt. Han hadde en svær hær og slo seg ned i Oslo om høsten og gjorde i stand til å bli der om vinteren.
Om høsten kom jarlens frille, prestekonen, nordfra, og jarlen tok straks imot henne. Kongen forbød ham det, men da lot jarlen henne flytte litt bort på en gård som heter Aker, og han red ofte dit hemmelig om natten og sov der. Kongen talte ofte til jarlen og sa at han var uforsiktig, - jeg er redd, frende, sa han, at dette kan føre til ulykke for oss.
Baglene seilte nordover fra Danmark med skuteflåten først i julen. En skute forliste, det var Audun Blyleist som førte den, og ikke en mann ble reddet. Da baglene kom utfor Oslofjorden, dreiet de inn fjorden med 15 skuter. Kongsemnet og Reidar Sendemann var førere for dem. Da de kom inn til Hovedøya, rådslo de.
Da sa Reidar Sendemann: Jeg tror ikke at birkebeinene har fått nyss om at vi er her, det er sikkert store gilder i byen, og alle mann er drukne av ølet. Det er en lett sak å gå på dem, og det samme ville Sverre ha gjort om han hadde vært i vårt sted. La oss ro inn til bryggene så stilt vi kan. Jeg vet også om en fin fangst, Philippus jarl sover på Aker i natt med få mann i sitt følge.
Mange svarte da: Det var et godt råd. La ham ikke slippe unna! Så rodde de dit med 5 skuter, andre av flåten rodde inn til bryggene og lyttet, alt var stilt og rolig i byen. De våget ikke å gjøre landgang, men snudde og dro utover igjen for å møte resten av hæren. Men de som hadde landet i Akershagen, gikk opp til gården. Jarlen merket ikke noe før husene var tatt over ham. Han kom seg ut en lønndør, han var barbent og i bare undertøyet. Det var tøvær og ingen sne på marken, men det var iset oppå telen. Jarlen var rask til bens. De baglene som var oppe ved husene, så i mørket en mann løpe ut i undertøyet og ropte til sine menn at de skulle gripe ham. Noen løp etter ham, og i det samme gled han med foten og falt. Da sendte de et spyd etter ham, og det ble hans bane. Han falt på et jorde ikke langt fra gården, og der falt også to av hans menn.
Sveinen hans het Eirik og ble kalt Svage, han kom seg unna og brakte bud til byen. Da han kom i kongsgården var han så trett av å løpe at han ikke kunne snakke, men han skrek høyt og ba dem stå opp. Kongen var først på føttene og i klærne, han løp ut i gården og spurte hva som var på ferde. Sveinen sa: Jarlen er falt, og baglene har felt ham!
For nær oss! sa kongen, han trodde jarlen hadde sovet i sitt herberge i byen og at baglene alt var i byen. Kongen ropte på lursveinen og ba ham blåse så høyt han kunne, han ba folk i huset ta til våpen.
Folk grep våpnene. Men siden ble det sagt til kongen at jarlen hadde falt ute på Aker. Alle mann våket under våpen den natten til det ble dag. Det var natten til ellevte juledag 1200.

Baglene og trønderne.

156. Nå rodde baglene ut av fjorden igjen og tok veien langs land vest til Bergen, der ble de en kort stund. Siden seilte de nordover til Trondheimen og kom der uventet.
Men i kaupangen var det noen birkebeiner, det var Hallvard Skygne med sine menn, han var bror til erkebiskop Guttorm; Hallvard ble drept der med hele sitt følge. Baglene satte seg fast i byen, de hadde halvsjette hundre mann. Det var sterk frost, og isen hadde lagt seg.
Da ble kong Sverres sysselmenn og bøndene enige om å gå mot dem og slåss. Dyre fra Gimsan var fører for gauldølene og Øyolv Avlesson for orkdølene; de hadde 1500 mann. Baglene merket ingen ting før de kom mot byen; de gikk da ut til borgen og verget seg mot dem der så de ikke kom inn. Dagen før hadde baglene latt hugge opp isen hele veien fra borgen og ned om broen.
De skjøt nå på hverandre den dagen, og på begge sider var det mange som ble såret. Philippus fra Veien ble truffet av en pil. Bøndene dro nå hjem igjen uten å få utrettet noe. Få dager senere gjorde bøndene på ny tokt inn til byen. Da ville ikke baglene vente, men kom seg bort da de så bøndene komme nedover Steinberget. Baglene reiste sør til Møre, noen til Borgund og noen til Tingvoll, og der holdt de seg våren utover helt til påske.

Kong Sverre og bøndene.

157. Kong Sverre krevde leidang av bøndene den vinteren; av hvert lide skulle de stille en mann og dertil 1 pund mel og 1 naut. Kongen ga hjemlov til trønderne, men tok mannskap fra bygdene.
Det ble stor misnøye i Viken over denne leidangen. Og etterpå gjorde bøndene det som ble til mén for mange: de svek kongen sin. Og det gikk så underlig dulgt for seg at over hele Romerike reiste almuen seg på en gang til avtalt tid. De hadde budt opp tegn og trell over hele fylket, og de drepte alle sysselmennene som var der, hver i sitt herred. Disse var hovedmenn i reisningen: Simon lagmann fra Tom, Amunde Bust fra Gresvik, Hallkjel fra Anger, de hadde holdt råd om dette i Oslo og hatt stevne i Hallvardskirken. Der hadde de sluttet forbund mot de plikter kongen hadde pålagt dem.
Onsdag i imberdagene i langfasten drepte de Benedikt som var kong Sverres sysselmann. Han var da i Tønsberg med hele sitt følge. Videre drepte de Olav Smørkoll fra Var, Peter Lukasbror fra Aumord (Åmord) sammen med 9 andre, hver ble tatt der han var. De satte vakt på alle veier som førte til byen.
Fredagen etter kom det rykte til kongen om at bøndene hadde samlet seg. Han syntes det var mistenkelig, og han lot ransake leidangen, og det viste seg da at leidangsmennene fra de nærmeste herredene var borte. Kongen sendte bud etter dem, men de kom ikke lørdagen og ikke søndagen heller. Om søndagen kom det en bonde oppe fra landet til kongen. Han fortalte kongen at det samlet seg en hær mot ham, og den ville snart komme. Kongen måtte være budd på at den kom alt samme natten eller i alle fall tidlig neste morgen, sa han, og han sa at han hadde sett bondehæren.
Da kongen hørte det, lot han straks blåse alle mann til samling, både sine egne menn, bymennene og kjøpmennene. Kongen fortalte dem alle om det som var i gjære, han ba bymenn og kjøpmenn om hjelp og sa at de måtte verge friheten og sine egne eiendeler. Han fikk god tilslutning til talen, og hele hæren ble ordnet i sveiter, kongen sa de skulle spise kveldsmat først, siden ville han blåse til samling av hele hæren. Og så ble gjort.
Bønder og kjøpmenn førte så mye de kunne av sin eiendom til kirkene. Kongen satte vaktmenn til hest på alle veier. Senere på kvelden lot kongen blåse til samling igjen, og nå lot han alle mann gå ut på isen utenfor byen. Han stevnet over i Akershagen med dem, og de la seg der om natten. Siden red kongen med noen menn til Solang, kongen lot hestene stå i bakken, men han selv gikk ned til fjorden. Men nede på isen lå en stor bondehær og holdt rådslagning. Kongen lyttet etter hva de sa, så gikk han tilbake til hestene og red ned på isen utenfor hagen og derfra til skipene. Der ble han en stund og red så tilbake til hæren. Det var da blitt nesten dag.
Nå lot kongen blåse til at hele hæren skulle gå ned på isen mellom Snelda og fastlandet. Kongen krevde stillhet og sa så: Her er det kommet sammen en stor hær. Men vi trenger og er skyldige til også denne gang å be den allmektige Gud om å hjelpe oss. Det har samlet seg mot oss en flokk fra Telemark og folk fra Marker, men jeg tror nå at de må ha snudd igjen. Eller hvordan er det, hører de til våre menn alle de som er her eller er det kommet noen hit fra bøndene?
De svarte at de var hans menn alle sammen. Da, sa kongen, må vi ta vare på skipene våre. Vi skal skiftes til å hugge råk i isen for skipene. I samme stund kom en mann løpende og sa at det var kommet en hær østfra over Langemosen og frem over Ryenberget; det var skøyner, øyner, foldinger og hegner. Kongen svarte: Da må vi finne på en annen råd.
Han var til hest, og han red dit bymennenes flokk sto, og han sa så høyt at de hørte det i begge flokkene: Vi har to ting å velge mellom, enten flykte for bøndene eller ta imot dem. Det blir ille å be bøndene om grid. Og jeg tror huggene blir mindre om vi får dem forfra enn bakfra.
De sa at han fikk rå nå som før, og at det var det beste. Så spurte han bymennene om de ville gi ham noen hjelp eller om hver skulle sørge for seg. Vi birkebeiner vil i så fall si til dere som ordspråket sier at - i nød skal en prøve venner .
Bøndene og bymennene sa at de ville gi kongen den hjelp de kunne.

Slag mellom kong Sverre og bøndene.

158. Kong Sverre talte nå til hæren og sa: Mitt råd er det at før bondehæren går imot oss fra alle kanter, skal vi gå imot den flokken som ligger på Ryenberget; det er de som har kommet mot oss helt fra Svinesund. La oss gå opp nord for Nonneseter, og ingen mann må komme inn i byen. Men Pål Belte og opplendingene skal ta ski og sleder og ta skiene på og gå opp på berget ovenfor dem og se hvor mange de er.
De gjorde så, dro opp på berget østenfor bøndene. Det var mye sne og godt føre, men så tungt å gå uten ski at en nesten ble borte straks en kom utenfor veien. Så lysnet det, og nå ble det klarvær. Da Pål og hans menn var kommet opp på berget, kunne de se at fra Gjelleråsen og ned til Frysja og ut i Akershagen var det som hele landet fløt av folk.
Pål og følget hans dro tilbake til kongen så fort de kunne og meldte fra om dette. Kongen var da kommet opp til Martestokker, og han stanset og hørte på hva de hadde å si. Men merket hans og fortroppen gikk oppover dalen og videre opp på berget. Noen gikk kjøreveien, men noen kløv oppetter kleiver så bratte at en makelig kunne stå på kne med det ene benet mens det andre sto rett.
Bøndene satte i et hærskrik og sprang frem på berget og lot spyd og andre kastevåpen gå; det var lett for dem å bruke våpnene ned under føttene sine, og de som sto vest på berget på høyre hånd av birkebeinene, skjøt på dem bakfra. Veien var ikke bredere enn at det kunne gå bare fire-fem mann i bredden, og den var bratt. Mange birkebeiner ble såret, og mange falt. De kom ikke opp på berget, og den som bar merket, falt; det ble et hardt basketak før birkebeinene fikk tatt igjen merket.
Da så birkebeinene at de ikke kunne stå seg, og de flyktet. De fremste rente ned over dem som sto lenger nede i berget, og det ble slik flukt at de falt over hverandre. Det falt 17 mann av birkebeinene der ved Ryenberget.
Nå kom kong Sverre til og han sa. Fy! Skam dere! Alltid skal dere renne. Her ligger den ene oppå den andre! Og kongen talte videre, han sa: Vis dere nå som menn! Vi har fått litt bank nå, men - slikt hender ofte til sjøs, sa selen, den ble skutt i øyet . Bøndene har fått så mye seier over oss som de skal ha. Nå er det hendt det som jeg drømte i natt: jeg drømte at jeg hadde en bok, men den var løs i bindingen og så stor at den dekket en stor del avlandet; ett ark var stjålet ut av den. Det varslet at bøndene nå har tatt noen av mine menn. Vær ikke redde for bondehæren; det skal gå dem verre jo flere de er.
Og kong Sverre talte videre, han sa: La oss nå ta en annen vei opp etter berget der det er lavere, østenfor dem! De gjorde så.
Men da de kom opp på berget, så de bondehæren hele veien nordover, og den var så tett som en skog. Da sa kongen: Du, Sigurd Lavard, og du min sønn Håkon, og sveitene deres, dere skal sette opp merket og bli her på Martestokker og møte dem som er her oppe på berget så de ikke faller oss i ryggen. Men jeg vil gå nordover mot den hæren som kommer derfra.
Så snudde kongen og hans menn nordover mot broen over Frysja. Der møtte de bondehæren. De skjøt på hverandre over elven, men kunne ikke komme hverandre på nært hold; noen ble såret. Da snudde kongen og hans menn og tok veien ut til isen, for der var da vestfoldinger, teler og raumer kommet. Birkebeinene dro seg da dit ved broen hvor de hadde vært før, og der var da hele bøndenes hovedhær samlet, og den var skremmelig stor, så det skulle mer enn alminnelig mot til å gå mot den.
En mann het Åle, sønn til Hallvard, og kong Sverres lendmann. Han sa: Skulle vi ikke fylke, herre? Kongen svarte: Vi birkebeiner har ikke for skikk å fylke når vi skal slåss. Vi renner frem i småflokker og gjør så mye bråk vi kan. Da kan hver mann renne så langt frem som han selv vil. La oss renne hardt på, så tenker jeg bøndene mykner. Nå er det for oss som det ofte blir sagt at - fall er ferdelykke .
Han ba dem blåse til angrep og sa: Fram nå alle Krists menn, korsmenn, kong Hellig-Olavs menn! Og la oss gå hver for oss!
Kongen satt på en brun hest, han hadde god brynje og sterkt panser utenpå og ytterst en rød kjole, en stor stål-lue av det slag som tyskerne bruker, og under den en brynjehette; han hadde sverd ved siden og en kesje (lite kastespyd) i hånden. Han red forrest i floken så langt frem at brystet til hesten støtte mot bøndenes skjold. Birkebeinene stormet frem på begge sider av ham med dragne sverd, og de gikk så hardt innpå bøndene at de som sto fremst, gjerne hadde sett at de sto lenger bak, og ingen ville være foran en annen. Mannefallet ble straks størst hos bøndene, og noen ble redde, og så kom hele hæren deres på sprang og tok veien inn til Akershagen. Birkebeinene ga dem noen skulderklapp som ikke var så myke, og fulgte etter dem inn mot landet. Det falt en mengde av bøndene der, og de ble liggende utover isen.
Tønsberg-mennene og alle fra sjøbygdene hadde kommet inn fjorden på skip, og de la til der ute ved iskanten, og gikk i land der. Det var en svært stor hær, og den var godt rustet, det var gårdeiere og kjøpmenn fra Tønsberg. De kom innover isen og tenkte at de andre ventet dem. Men da birkebeinene så denne fylkingen, vendte de seg mot den.
Da sa kongen: Nå får vi nytt arbeid; det er ikke lenge mellom hver gang. La oss gå mot dem, og disse skal ikke få bedre kjøpferd enn de første! - også ba han lursveinen blåse alt han kunne. Da satte hæren av gårde ut etter isen og løp som om det hadde vært helt friske styrker.
Men Tønsberg-mennene stoppet opp ved dette synet, og mennene løp sammen i småflokker, de hadde ventet seg hjelp av den hæren som bøndene hadde oppe i hagen. Birkebeinene løp mot dem og ga dem hugg med en gang slik som de pleide, så at Tønsberg-mennene ble liggende igjen så tett som tare, og de som sto igjen, snudde og løp. Det ble ingen langvarig strid.
Birkebeinene drev de flyktende ut over isen og felte mange, for de fleste av birkebeinene hadde brodder under skoene, men de som rømte, hadde bare sålene, og isen ble sleip av blod. Kongen red like innpå dem, og han ga med egne hender spydstikk til hver og en han kjempet med, og birkebeinene ytet siden tjeneste til alle som trengte det.
Det falt mange bra kjøpmenn der, Svein Sveiteskit, Sigurd Talge og mange andre. De flyktet til skipene sine, og noen rømte opp i hagen til vestfoldingene; de holdt ennå på å samle hæren i hagen.
Det sies at kongen nå lot telle opp hæren sin, og det ble talt nær på 25 hundre. Men i sammenligning med bondehæren var det bare en håndfull, man mente det var 20 mot én.
Nå som før ville kongen ikke fylke hæren, for han mente at da kunne bondehæren lett omringe dem. Men i slik kamp løste begge hærene seg opp i flokker og sloss mot hverandre flokkevis, og de seiret skiftevis. Det var stor strid mange steder, så en kunne fortelle mye om det; men en kan ikke få skrevet alt i én bok. Det blir fortalt mest om det som hendte der kongens merke var, og der han selv var til stede.

Slag mellom kongsmenn og bønder.

159. Nå skal vi fortelle om Sigurd Lavard og Håkon kongssønn og de bøndene som lå oppe på Ryenberget. Bøndene så at kong Sverre jaget dem hardt nede på isen og at bøndene nok trengte hjelp der. De egget hverandre og tok til å gå ned fra berget med sin hær.
Men da Sigurd Lavard og hans flokk så det, gikk de imot dem. Det var et lite dalsøkk imellom dem, og der møttes de nede i dalen, og det ble en hard kamp. Birkebeinene hadde 400 mann, men bøndene hadde nesten 20 hundre. Bøndene rente hardt på, og birkebeinene lå under for overmakten og rømte ned i gatene. Sigurd Lavard tok veien ned i byen og red hesten sin inn i Hallvardskirken, og mange fulgte ham. Men Håkon og Svina-Peter og noe av hæren tok veien ovenfor Nonneseter og derfra ut på isen til kongen.
Bøndene var ikke noe ivrige til å forfølge de flyktende, de ville heller nyte sin seier, og de gikk i fylking ned i byen. Da de ikke møtte motstand, spredte seg i byen og samlet seg i lag omkring i vertshusene hvor de hadde tenkt å sitte og drikke utover kvelden. De gikk ned til kong Sverres skip der de var satt opp på land, noen ville de skulle brenne dem, men andre mente at de ikke skulle ødelegge de kostbare sakene kongen eide. Og så ble de enige om å sette hæren stevne oppe ovenfor Nonneseter og så fylke der.
Kong Sverre så at bøndene fylket, han var da nettopp blitt ferdig med Tønsbergmennene. Han ropte på folkene sine og ba dem holde ut enda en stund. Det blir alltid spurt, sa han, hvem som er taprest. Det ser ut som at de bøndene vi traff i morges, vil møte oss en gang til. Og da er det rett og rimelig om vi minnes at de drepte menn for oss. Nå kommer vi til å stå like høyt som de.
Så gikk kongen mot dem med det mannskap han hadde. Det ble en hard kamp igjen; bøndene sto imot, men det gikk som det pleide, og det endte med at bøndene flyktet opp nord for byen til Valkeberg, og der kom det til hard kamp. Håkon kongssønn fulgte etter dem og drepte mange; men da bøndene så at ikke selve hovedhæren var etter dem, stanset de oppe på Valkeberg, og det ble en hard kamp.
Kong Sverre snudde sørover gjennom gjeilene ved Svartebuene frem til Hallvardskirken. Da kom Sigurd Lavard løpende ut av kirken. Kongen sa til ham: Det er så likt deg å fare slikt! Birkebeinene kan ikke vente å få en god høvding i deg. Det er sant som det er sagt at: Ulik er du dine fedre, de som førende foran gikk.
Og han sa videre: Ulike er dere de gamle birkebeinene, de som gikk sammen med meg da jeg vant landet i kamp mot kong Magnus. De syntes jeg dugde lite til å være med i slag der de kjempet; de sa jeg var for vâr av meg, og det var de som sa jeg var lite modig. Men det er sant som det sies at få er modige som mødes av alder, om de er bløte som barn. Men nå, hver gang vi skal slåss, da er jeg den første, og de synes de er noe til karer de som går like fort frem som jeg. Jeg vil være glad og takke til om de gjør det. Men du ser ikke ut som du har seiret i dag - du er blitt jaget. Far etter bøndene nå og kom dem i ryggen og driv dem på flukt!
Kongen gikk så opp fra kirkegården, men mange av mennene kysset kirken. Da sa kongen: Dere birkebeiner er blitt sterkere i troen nå enn før, det later til at dere må slikke alle de kirker dere kommer forbi! Ellers vører dere ikke kirkene så mye.
Så red kongen opp gjennom gatene, og en stor skare fulgte ham. De tok ganske mange bønder på veien. Da så de nord på Valkeberg at der fløy det våpen i luften, og da vendte kongen seg mot bondeflokken. Bøndene satte skjoldene mot ham, men noen kastet dem og søkte å frelse livet med den styrken de hadde i bena, og rente som best de kunne, noen bortover veien og noen hit og noen dit og reddet seg på den måten. Slik gikk det hele dagen, når bøndene først hadde lagt på sprang, dro de seg oftest helt bort, og den aller største delen av bondeskaren kom unna. Likevel falt det så mange at det var vanskelig å telle dem, og mange av likene ble først funnet om våren.

Kong Sverres seier over bøndene.

160. Kong Sverre lot blåse til samling av hæren ved Martestokker. Og da han kom der sa han: La nå hæren sette seg ned og hvile. Send tjenestegutter ned i byen for å hente mat og drikke til mennene. Og det ble gjort. Mange bandt om sårene sine og stelte seg, og de ble der svært lenge.
Det var ved nonstid, da så de over i Akershagen at det samlet seg en stor hær der, det kom folk dit fra alle kanter. Det var den bondehæren de hadde slåss mot før på dagen. Bøndene fylket seg nå øst i Akershagen ved isen og talte med hverandre og holdt rådslagninger der. Noen sa de skulle vende hjem, men de modigste sa som så: Det er ikke falt så mange av våre, og vi er like godt i stand til å slåss nå som vi før var. Birkebeinene har hatt store tap, og mange av dem er såret, og de er trette. Vi får ikke dem imot oss som alt er falt. Hvorfor var det ingen som kom på å drepe kongen da han red imot oss? Ved Gud, gjør han det en gang til, skal han aldri komme fra det med livet. Vi får aldri bedre tak på ham enn nå. Drar vi hjem igjen nå og lar birkebeinene få makten, da kommer vi aldri mer til å reise hodet som frie menn. La oss ta oss sammen og stå fast når birkebeinene går på oss. Hver mann må passe på seg selv så han ikke renner fra de andre.
Så sto de opp og fylket hæren som best de kunne og ble enige om hvem som skulle holde skjold og hvem som skulle hugge, og de mente at de nå ikke hadde noe å frykte av birkebeinene.
Birkebeinene så at bøndene gjorde seg ferdige til å slåss. Kongen sto opp og talte:
Om disse bøndene kan en si som det heter i et gammelt ord at - den gir seg ikke lett som har en dårlig sak . Jeg tror sannelig at de har tenkt å slåss enda en gang. Vi birkebeiner må ikke la dem få bukt med oss. La oss gå mot dem igjen og gi dem en omgang til av samme slaget så kanskje de får mere lyst til å dra hjem enn å ha med oss birkebeiner å gjøre. Vi må late som vi har helt friske krefter!
Så lot han blåse hærblåst og vendte seg ned mot isen med hæren. Birkebeinene rente inn på bøndene, og bøndene sto hardt imot, og det ble en stor strid. Kongen red selv mot bondefylkingen og ville ha den til å vike, og når det ikke gikk på ett sted, så prøvde han på et annet.
Bøndene kjente godt kongen og sa til hverandre: Drep ham, hugg ham, fell ham, drep hesten under ham!
Dette ble sagt - men ikke gjort.
Da slaget hadde stått på en stund, er det bare å si at det endte med at bondefylkingen ble revet opp og hæren deres holdt ikke sammen. Bøndene hadde tråkket ned sneen der de hadde fylket, og når birkebeinene kom inn på tråkket til dem, da holdt ikke bøndene sitt løfte om samhold. De flyktet hver sin vei, og da hele hæren kom på flukt, var veiene ikke store nok, og de drev til alle kanter. Birkebeinene fulgte skarpt etter. Borte i hagen var det noe kratt; Åke Hallvardsson var kledd på samme måte som kongen, han red gjennom krattet sammen med noen få andre. Det kom tilfeldig noen bønder forbi, og de drepte ham; han fikk et slag nedenfra på halsen under kinnet, og det ble banesår. De tok fra ham våpnene, og så satte de i et høyt skrik og sa at kongen var falt.
Da birkebeinene hørte det, ble de ikke så brå til å gå på, nyheten spredte seg fort både hos bønder og birkebeiner. De dro seg sammen i sveiter på begge sider.
Men da kongen fikk høre det, lot han blåse hærblåst og red djervt frem. Bøndene merket snart at det var mindre steik enn de hadde trodd. Birkebeinene kom frem gjennom krattskogen, og foran gikk kongens merke. Siden dro de over noen enger, og ved et berg møtte de en stor samling bønder; birkebeinene gikk på med en gang, og det ble et hardt slag. Det var stort også, for det drev folk til på begge sider.
Bøndene ble nokså tannsåre denne gangen også, de ble leie av å være der og rømte hjem. De rente vide veier. Birkebeinene drepte alle dem de kom over og jaget dem helt til det ble natt. Kongen ga grid til alle som kom til ham og ba om det den dagen. Torfinn Blinde ble tatt, og kongen ga ham grid. Det var en bonde som ble tatt 3 ganger den dagen, og kongen ga ham grid hver gang, men han løp tilbake til bøndene og sloss. Fjerde gang han ble tatt, ble han drept.
Om kvelden dro kongen tilbake til byen. Han satte ut vakter på alle veier fra byen.
Morgenen etter lot kongen blåse til ting og takket bymennene for hjelpen og sine egne menn for trofast følge. Han talte med mange og fagre ord: Det var et hell for oss at ikke hele denne mugen strømmet imot oss på en gang. Så stor overmakt skulle jeg tro at vi ikke kommer ut for mer. Heller ikke tror jeg det er lett å finne et døme på at menn har kjempet mot en så stor folkemasse ikke flere enn vi var.
Jeg vil la isen hugge opp utover slik at skipene våre kan komme på vannet, 4 mann skal hugge en råk 1 favn lang og 4 favner bred og renske oppråken etter seg.
Deretter lot kongen legge ut et rep til å måle med, og folkene ble delt i lag, både bymenn og hærmenn var med i arbeidet. Det var gjort på få dager. Kongen fikk skipene satt på vannet så snart som mulig, og lot dem ro ut fra byen. Han rigget dem opp og seilte ut av fjorden. Så seilte han vestover fra Viken og kom til Bergen påskeaften. Alle var glade for at han kom, ikke minst fordi de hadde hørt ymte om at baglene var på vei nordfra og mente å komme til byen snart.

Kong Sverre og baglene.

161. Påskedags morgen før solen sto høyt på himmelen, så vaktmennene baglenes skuter komme roende nordfra om Hegrenes og stevne mot byen. Vaktmennene blåste i lur og vekket hæren.
Birkebeinene fikk straks revet tjeldene av skipene, kongen sa de skulle ta det med ro og la baglene ro inn på Vågen. Mastene var ikke tatt ned på kongens skip, og så baglene og trodde det var handelsskip. Men da de kom roende helt inn på Vågen, fikk de annet føle. For birkebeinene hadde fått snudd skipene sine utover og satt seg til årene og rodde imot dem så hardt de kunne. Baglene så dem, og nå kjente de både Sigerflugan, kong Sverres merke, og Andvake, luren hans. Da brukte de alle som én årene til å skåte på sjøsiden og rodde av alle krefter på landsiden for å komme unna sørover. Men før de fikk snudd, rodde birkebeinene på dem så 5 skuter ble liggende med kjølen i været med en gang.
Nå rodde begge flåtene så hardt de kunne. Birkebeinene rodde så hardt inn på baglene at noen bagler la i land ved Gravdal og gikk opp der. Kongsemnet og Reidar Sendemann la i land i Gygesvik, og noen dro enda lenger sør. Birkebeinene fulgte etter og drepte mange mann for dem.
Kong Sverre la i land i Gygesvik, han tok baglenes skip der og felte mange menn, men høvdingene deres kom seg unna. Så seilte kongen tilbake til byen. Men baglene samlet seg igjen, og de ble drevet helt øst i Viken. Der tok bøndene godt imot dem og gjorde felles sak med dem.

Kong Sverres ferd.

162. Kong Sverre ble i byen en stund og stevnet ut menn og leidang fra herredene og rustet ut en stor hær om våren. Han hadde mange og store skip. Han hadde den store Hovdebussen den gang.
Han dro sørover langs land og helt øst i Viken. Men da han kom øst til Tønsberg, var baglene der. Reidar Sendemann var der med en stor flokk og satt og verget landet for vestfoldingene mot birkebeinene. De hadde satt seg fast oppe på Berget i Tønsberg og bygget på festningen der to kasteller, det ene nord og det andre sør på berget, over den gaten som går opp fra Lavranskirken.
Kong Sverre ble ikke i Tønsberg den gangen. Han sa da de rodde ut fra byen: Like godt som dere bagler synes om Berget nå, like ille skal dere komme til å synes om det en gang.
Kong Sverre dro så østover i Viken. Men bøndene hadde samlet seg mot ham, tegn og trell sto samlet. Kongen og hans menn kunne ikke få lagt i land noen steds på fastlandet, og det ble drept menn for dem hvor de kom. Kong Sverre dro da videre østover helt til Konghelle. Der stevnet han ting med bøndene, og ettersom kongen var mannsterk og hadde stor hær, og da ingen av disse bøndene var med blant dem som hadde kjempet mot kongen i Oslo, så kom de til tinget.
Kongen krevde leidang og leidangsskatt og hadde ellers mye å klage over. Bøndene fant seg i alt som ble dem pålagt, de kunne heller ikke annet så sterk som kongen var.
Så vendte kongen tilbake og holdt ting med bøndene i Orust og krevde det samme der og sa som så: Jeg vil be dere bønder om å få låne alle de hester som er her på øya, vi kommer til å trenge dem. Dere kan sende med menn til å passe dem om dere vil, og dere skal få dem igjen når vi har brukt dem. Dere skal ha takk om dere gjør dette godvillig - men vi må ha dem hva dere så sier.
Bøndene lot ham få hestene både fra Tjørn og de andre øyene, og birkebeinene tok med seg hestene nordover i Viken.
Men bondesamlingen holdt seg hele tiden imot dem like inne på land, og da kong Sverre kom nord til Sotanes, vek han av innover fra leia og la til der det heter Tarve. Der var det en flokk bagler. Kongen lot ikke noen gå i land denne gang.
Baglene gikk da lenger opp i land for å møtes med bondesamlingen, og de holdt ting sammen oppe ved Fors kirke og rådslo om hva de skulle gjøre. Bøndene ville de skulle gå mot kongen og slåss med ham, de sa at ellers ville han brenne bygden. Så ble de enige om det, og dermed ble tinget oppløst.
Alle ga seg nå i vei mot kongen, Sigurd jarlssønn var den som reiste merket.

Strid med baglene.

163. Kong Sverre gikk i land fra skipene sine og sa til hæren at han ville gå mot bagler eller bønder eller hvem det nå var, han sa at han nå hadde drevet lenge nok langs land og ikke fått det av bøndene som han hadde krav på. Han delte hæren i to, lot noen menn bli igjen og passe skipene, mens noen gikk i land - og det var de fleste. Da fikk de bruk for hestene. Men en del av hæren var til fots.
De gikk hele dagen, men bøndene hadde latt bygdene ligge øde etter seg. Det var ved nonsleite, kongen var kommet opp på et berg og der stanset han og sa: Vi får snu, men vi skal brenne hele bygden der vi kommer. Litt senere kom det en mann til kongen og ropte: Nå kommer bondehæren ned i dalen her nord for berget!
Da sa kongen: Da får vi heller vende oss mot dem og friste lykken! - og så lot han blåse hærblåst.
Hæren samlet seg om ham, han vendte seg straks nord i dalen, og kongens sveit gikk foran. Da bøndene så det, tok de våpnene, og de to flokkene gikk mot hverandre og møttes der det var en liten leiret bekk, det var også noen åkrer i nærheten.
Kongen red mot dem straks de møttes. Som de fremste mot ham kom Sigurd jarlssønns menn, og de hadde merket hans, men han selv var ikke med der. Det ble en hard kamp, og hærmennene ble fort trette for kongen, men bøndene var forsiktige og visste ikke om det var best å gå frem eller tilbake. Birkebeinene felte nesten alle de baglene som sto i første rekke, og merket ble hugget ned. Og nå ble bøndene helt viss på at de helst ville unngå birkebeinene. Hele bondehæren tok flukten. Men birkebeinene fulgte etter og drepte mange. Om kvelden vendte de tilbake til skipene.
Dette slaget sto ved en gård som heter Skarstad.

Kong Sverre brenner for bøndene.

164. Dagen etter kom bøndene ned og ba om grid. Kong Sverre ga grid til alle som ba om det. Da kom mange bønder ned og betalte skatt til kongen. Så flyttet kong Sverre nord i Viken med hæren. Han la til inne i en fjord som kalles Hornesfjord og sendte bud til bøndene at de skulle komme til forlik med ham. Noen kom, og de fikk forlik, andre kom ikke, og det var de fleste som ikke kom, hele Agder østenfor åen, de stolte på at baglene skulle komme og hjelpe dem.
Da kongen hadde ligget der en stund, gikk han i bygdene på det nordre landet. Der var alt folk flyktet fra husene. Da kongen og hans menn hadde gått lenge så det led på dagen, sa kongen at de fikk snu og gå tilbake. Han sa at sønnen Håkon skulle gå ned på den ene siden av bygden med noen menn, men jeg selv vil gå ned herfra, og så skal vi begge to brenne hele bygden.
Så ble det satt ild på husene, og alt ble brent der de kom. Mange storgårder brant ned, de brente Store Dal som Håvard Bonde eide.
Om kvelden kom det en liten gutt løpende ut av skogen til kongen og sa: Herre, for Guds skyld, la ikke gården til far min der borte brenne!
Kongen svarte: Jeg skal så visst ikke brenne opp gården hans når du ber så pent for den. Og jeg skulle ikke ha brent noen gård i det hele tatt i dag, dersom bøndene hadde holdt seg hjemme og bedt om grid. Si dem det! Men vi skal ikke brenne flere gårder heretter.
Så dro kongen til skipene sine.
Dagen etter kom bøndene ned til kongen, og alt folket der ga seg under ham og betalte skatt. Da kongen hadde utrettet det han ville, seilte han nordover Folden og lå i Havsteinssund. Da fikk han høre at baglene samlet skip i Tønsberg. Og da kongen kom inn Grindholmesundet, rodde han gjennom det og ut nord for Tjøme. Det var i mørkningen. Kongen lå natten over i Ravnsvåg vest for Tjøme, men baglene lå litt lenger sør ved stranden. Straks ved daggry rodde kongen ut med skuter og småskip for å finne dem, men baglene seilte til havs før det ble dag. Kongen satte etter dem. Men da baglene så at kongens skip gikk fortest så de ikke kunne seile unna, snudde de inn mot land. En karve som Sæbjørn Lem styrte, dreiet av inn til Tunneskagen, birkebeinene rodde etter ham. Sæbjørn og en mann til kom seg unna, men de andre falt. Birkebeinene tok karven og alt som var på den.
Baglene styrte med 7 skuter inn nord for Oksnøy; de la til ved nordre land der det heter Hellesvik og løp i land der. Kong Sverre satte etter dem og drepte mange av dem, han tok skipene og alt som var ombord på dem. Men baglene flyktet opp i landet.
Kongen vendte nå tilbake til Tønsberg og ble der en stund.

Occupation:
Om kong Sverre.

165. Litt senere tok han av sted vestover. Da han kom til Portør, snudde han og seilte tilbake til Viken med noen skuter og småskip og mente å ta fra baglene alt han kunne få tak på. Han seilte natt og dag og tenkte at baglene ville søke inn til kjøpstedene så snart de trodde at han var vel ute av Viken.
Kongen kom først til Tønsberg, og der falt det 7 bagler for ham. Siden kom han til Oslo og drepte noen menn der. Så dro han tilbake til hæren og møttes med storskipene i Askøysund nord for Limgardssiden. Så seilte kong Sverre med sine menn nord til Bergen, og så ga han hjemlov til leidangshæren.
Han ble i Bergen vinteren over. Baglene satt i Viken og tok skatter og annen skyld der. År 1201.

Kong Sverre kringsetter Berget ved Tønsberg.

166. Våren etter bød kong Sverre ut leidang fra hele landet nordpå og kom så med en stor hær øst til Viken. Reidar hadde satt seg fast på Berget i Tønsberg, og han hadde ikke fullt 200 mann. Hallvard Bratte var der og mange andre sveitehøvdinger. Men høvdingen deres (Inge) og Sigurd jarlssønn og mange andre av hæren var oppe i landet.
Kong Sverre seilte øst over Folden og ble der om sommeren og tok skatt av bøndene; alle så nær som skøynene ga seg under ham. Deretter dro han opp til Borg og lot skutene dra opp forbi Sarpsfossen, siden rodde de oppover elven. De gikk i land i Skaun og brente hele bygden der. Så gikk bøndene til forlik og betalte skatt, og kongen dro tilbake til skipene sine og seilte over Folden til Tønsberg.
Kong Sverre kringsatte nå Berget og nektet baglene å gå ut. Han fikk satt opp teltbuer hele veien nord for Berget mellom det og byen helt ned til sjøen. Han lot grave et dike utenfor hærbuene hele veien nord fra Vågen og sør til Skjelsteinssund og bygget palisader hele veien innenfor diket. Alt dette ble gjort til vern mot landhæren.
Kongen lot skipene sette opp og gjøre i stand. Han delte hæren i flokker til kringsettingen, gjestene skulle være i nord ved den veien som kommer ovenfra Frodeåsen, Peter Støyper var høvding for dem. De tok og flyttet noen hus nede fra byen hit opp, der ble det siden kalt Gjestebakken. Kongen sov oftest i byen og mange menn med ham.

Kong Sverre prøver å ta Tønsberg.

167. Kong Sverre lå omkring Berget og nektet baglene å gå ut. Så stilte han opp hæren for å gå mot dem som var på Berget. Kongen lot merket bli ført oppkleivene sørfra, og gjestene gikk mot det nordre kastellet.
Da birkebeinene kom opp på Berget, hadde baglene stilt seg opp i forsvarsstilling og sendte mot dem både stein og skudd. Birkebeinene gikk helt oppunder kastellet og kom så nær at de kunne bruke spyd. Baglene holdt seg i kastellet, og de kastet store stein på birkebeinene, så både skjold og stål-luer ble skadd. Birkebeinene trakk seg unna ned kleiven.
Kongen så da at baglene hadde en så mye bedre stilling at det ikke gikk å ta Berget med storm. Baglene ble lystige og brukte store ord.
Da kongen hadde holdt seg en tid nede under Berget, sendte han menn rundt i bygdene for å kreve inn leidangskatt og mat til underhold. Det gikk bra så lenge det ikke var is og birkebeinene kunne bruke båt.
Kong Sverre syntes det var leit at de ikke kunne få vite noe om hvordan de rustet seg på Berget. Så fant han på at de skulle ta kirkestigene i byen og binde dem sammen, så ble de satt inn til støpelen på sørsiden av Lavranskirken. En mann klatret opp helt til toppen av tårnet på den siden som vendte fra Berget, han holdt seg med armene omkring knappen på tårnet, og da kunne han se alt som gikk for seg på Berget. Men baglene så ham, og da skjøt Reidar Sendemann på ham. Det første skuddet traff knappen, det andre kom mellom hendene hans idet han slapp taket. Men spiret verget ham mot flere skudd.
Så kløv han ned og fortalte kongen hva han hadde sett. Baglene hadde dradd noen skuter opp på Berget, og brønnen deres var ikke langt fra det nordre kastellet, og så hadde de hvelvet en skute over brønnveien så de lett kunne komme dit fra Berget. Kastellet var bygget på 4 staver med syllstokker i mellom, og der oppe var ildstedet deres og døren var nede mellom stavene.
Det var om høsten en mørk og måneløs natt at kongen sendte en mann som het Svein Munk opp på Berget, han hadde med seg et tau og to spyd; det ene var kortskaftet og han hadde det ved beltet. Han gikk opp på Berget og la tauet rundt den ene staven som kastellet sto på så høyt oppe han kunne nå. Men ved den andre enden av tauet sto mer enn 100 mann. Svein slo på tauet så de skulle skjønne at nå var den ene enden fast. Da løp de til og dro så hardt i tauet at kastellet tok til å vakle. De baglene som var der inne, ble redde, men i det samme brast tauet.
Svein Munk gikk østpå Berget, der var det to vakter som sov begge to. Han satte spydet gjennom den ene, den andre sprang opp i det samme, og Svein stakk ham ned der han sto, og drepte dem begge. Så gikk han ned av Berget på østsiden og tilbake til birkebeinene.
Kong Sverre brukte mange slags list for å vinne Berget. Han lot gjøre tregulv med digre staver under, og dem lot han bære opp under kastellet. Men det var for tungvindt å flytte på dem, så de ble til ingen nytte. Birkebeinene kom ofte på skuddhold, og partene skjøt på hverandre. Men baglene hadde en mye bedre stilling i kampen.

Inge og baglene.

168. Inge som var høvding for baglene, og Sigurd jarlssønn og Arne biskopsfrende og mange andre sveitehøvdinger med størstedelen av baglerhæren var på Opplandene og stundom ute i Viken. De og Reidar hadde avtalt seg imellom at de skulle komme hverandre til hjelp hvis det trengtes. Men nå når kong Sverre hadde kringsatt Reidar og hans menn, syntes disse det dro ut med hjelpen fra de andre; de mente at de var i stor fare. Så ville de sende bud til Inge og hans flokk. Det gjorde de på den måten at de tok en liten skute som ble rodd av 8 mann og dro den vest over Berget mot sjøen, de la årer på plass og festet tau i den, og så laget de en heis og heiste den ut for Berget, 10 mann gikk ombord og Tord Dokka var styresmann. Så lot de båten sige ned i sjøen.
Det var en farlig ferd, for birkebeinene lå på skuter og holdt vakt hver natt utenfor Berget. Baglene la årene i lag og rodde ut mellom vaktskipene som lå og drev i sundet og løp i land innenfor Smørberg. Birkebeinene rodde etter dem, men de fikk den tomme skuten og ikke noe mer.
Baglene la i vei til de kom til Inge og Sigurd og ga dem budet fra Reidar og fortalte hva som hadde hendt.
Baglene syntes at alt de hørte om kong Sverre, gjorde at de ikke stundet etter å møte ham, og de sa at han ville nok dra seg bort fra Berget når det begynte å sne eller det ble frost.
Kong Sverre fikk vite om dette morgenen etter at baglene hadde lurt seg ned fra Berget. Han sa: Dere er nok lei av å ligge her rundt Berget, men nå kan dere se at de andre er enda leiere av å sitte der!

Ribbaldene og baglene.

169. Sommeren før hadde kong Jon av England sendt kong Sverre 100 hærmenn av den slags som blir kalt Ribbalder. De var så snare til bens som dyr, og de var gode bueskyttere og svært djerve, og de var ikke nøye på å gjøre ugjerninger. Kongen sendte dem til Opplandene og satte en mann som het Hide til å være fører for dem; han var bror til Sigurd Skjalge. Hide hadde ikke noe godt ord på seg.
Ribbaldene kom ned i Hallingdal, og de dro videre gjennom Soknedalen og kom frem i Telemark. Hvor de kom, drepte de alle mann, unge og gamle, kvinner og menn; de drepte også alt bufe de kom over, hunder og katter og alt levende de møtte. De brente bygdene der de kom. Men om folk samlet seg mot dem, rømte de i fjell og ødemarker, og de kom stadig frem der en minst ventet det. De herjet i bygder der det aldri før hadde kommet en hær, og de gjorde slikt hærverk at ingen før hadde sett make til det. De kom til kong Sverre der han lå og kringsatte Berget, og de gikk modig mot baglene, og de to flokkene skjøt på hverandre. En dag traff baglene en ribbald med en pil så han døde. Ribbaldene skrek opp da de så det og løp snart mot Berget, snart fra det, og skjøt på baglene. Og det varte ikke lenge, så skjøt en av dem Viking Vevne så han fikk bane, pilen traff han i strupen på venstre side. Han hadde vært en stor hærmann.

Et slag.

170. Tord Dokka var sendt ned fra Berget fordi Reidar mente han kunne trenge hjelp fra Inge og Sigurd. Kong Sverre hadde fått vite dette, og han sa som så: Baglene venter dem her om de vil følge det budet de har fått. Nå skal vi narre dem i natt når det er blitt mørkt. Noen av våre skal ta opp på Frodeåsen med mange mann og vokte seg vel så ikke bagler eller bymenn blir var dem. De birkebeinene som blir igjen her, må høre godt etter når kongen lar blåse, og da ta til våpen. Så skal begge deler av hæren fylke og late som de slåss og bråke slik som de pleier. Og de som kommer fra byen, skal falle for dem som kommer utenfra, de skal bråke svært og late som de har overtaket, men til slutt skal de ta flukten alle sammen. Da skulle jeg tro at baglene kommer ned fra Berget, og da kan det - komme noen mellom huset og bonden.
De gjorde så. Om morgenen da det ble lyst, så vakten på nordre kastell at en stor og godt væpnet flokk var på vei ned Frodeåsen. De gikk med en gang og vekket Reidar og sa at der kom kampfellene deres. Reidar sto opp, og mennene væpnet seg. Og da de hadde tatt våpnene, gikk de bort i det nordre kastellet, og da så de merker i begge flokkene, både hos dem som kom ned fra åsen og hos dem som kom fra byen. De hørte også kraftig lur-blåst, og dernest så de at birkebeinene flyktet og noen falt. Da ville baglene at Reidar skulle la dem gå ned fra Berget og hjelpe sine og ikke la birkebeinene komme inn over diket igjen.
Reidar svarte: La oss først se hvordan det går. Om birkebeinene lar seg drive inn over diket, blir det ikke lett for dem å komme over pælene, og da kan våre menn drepe så mange de vil av dem. Og han sa videre: Denne flukten ser underlig ut, mest som det er en slags leik. Se, de ser seg for før de faller, for å finne et tørt sted å falle på, eller også faller de oppå skjoldene sine. Kan dere se om våpnene eller klærne deres er blodige? Nei, sa han, jeg ser ingen av delene, og dette er visst en strek som Sverre har funnet på.
Da kongen skjønte at baglene tok seg vel i vare for å gå ned fra Berget, snudde han, og de vendte tilbake til hærbuene sine, han og hele hæren hans.

Kong Sverres tale.

171. Nå led det mot vinteren, og det ble frost og isen la seg. Da ble det også verre for birkebeinene å få tak på mat. Bøndene ble hardere og hanskes med. Det ble dårligere med mat for birkebeinene, og det ble misnøye i hæren. De fleste av leidangsmennene ville hjem.
Kongen holdt husting og talte til dem. Han sa: Jeg hører hærmennene sier at dere synes det er unødvendig å bli her lenger, og at det var godt å komme hjem igjen. Sæl var den som nå kunne få reise hjem! Men det sømmer seg ikke for hærmenn å grine slik på kongen for det om dere ikke får spile ut vommen så mye som en arbeidsmann som tresker korn. Dere ligner ikke mye på fortidens menn som det går sagn om, de som holdt ut en kringsetting av fienden så lenge til han var ødelagt, og aldri ga seg før de hadde seiret. Jeg minner om dem, men jeg kan ta noe mye nærmere: når baglene på Berget ikke overgir seg, viser de mye større fasthet og utholdenhet enn dere. La meg ikke høre denne murringen lenger. For her skal vi sitte enten dere liker det eller ei så lenge til vi har vunnet over baglene.
Ettersom det led på vinteren, minket det på maten for baglene på Berget, og Reidar så at det snart ville være slutt på kosten, om ikke hjelpen kom fra Inge og Sigurd som han hadde sendt bud etter. Men det kom ikke noe svar fra dem. Birkebeinene sa nok til dem hver dag at nå - kommer snart kongen deres, han Inge, med en stor hær og befrir dere.
Men baglene tok det som spott, og det var det også.

Reidar ba Sigurd om hjelp, men fikk den ikke.

172. Nå lot Reidar skrive et brev til Inge og Sigurd. Der sto det at de kunne holde seg på Berget til Nikolasmesse (6.desember), men det var med nøden. Han ba så vakkert om at de skulle komme og hjelpe dem. Det var nå blitt sterk frost, og isen hadde lagt seg på vågen foran Berget. Natten etter sendte Reidar en mann ned fra nordsiden av Berget, han hadde et par ski på og rente frem langs land forbi diket. Han tok av sted og kom til Inge i Hamarkaupangen med brevet. Inge holdt stevne med sveitehøvdingene og lot lese opp brevet. Sigurd sa da: Vi har drevet omkring i flokker nå en stund, og vi har stadig mistet menn for kong Sverre, men vi har også gjort skade på hans menn. La oss nå ikke renne rett i åpne helvete for det om Reidar vil vise oss veien. Vi får finne på noe annet. La oss dra nord i Fjordane og få oss skip, så skal Sverre få høre fra oss slik at han synes det er mer om å gjøre å verge landet der vi er, enn å ligge og kringsette noen få mann der på Berget.
Dette syntes de alle var klokt og godt sagt.
Så ga baglene seg av sted nordover i dalene og kom ned i Romsdal. Der fikk de fatt i skuter og rekte med dem sørover langs land. De kom om natten inn til Vik og tok en skute og alt som var på den, fra Jon Stål. Han selv løp i land. Jon hadde tenkt seg sørover til Bergen. Jon og alle hans menn løp tilskogs, og bøndene ga dem våpen og klær.

Om bagler og birkebeiner.

173. Morgenen etter dro omkring 50 mann av baglene opp til Hove for å bade. Jon Stål og hans menn fikk se dem, han var oppe i fjellet med 18 mann. Da han syntes det var rette tid, løp han ned på bøen. Baglene så ham komme og rente unna, men han fulgte etter dem helt ned i eplehagen, og der drepte han en mann. Så vendte han om.
Dagen etter tok han øvre veien til Bergen. Der i Bergen fant han Einar kongsmåg og Dagfinn. De samlet straks de menn de fikk tak på og gikk ombord i skipene og seilte så nord i Sogn. Der fikk de høre at baglene hadde slått seg ned i Lusekaupangen og hadde stevnet sogningene til ting og budt ut leidang.
Der ble Inge tatt til konge. En bonde som het Guntjov, ga ham kongenavnet.
Birkebeinene rodde inn i Sogn om natten og kom til Kaupang i grålysningen; de la til ved bryggene. De lot lurene låte og gikk modig i land. Baglene grep våpnene og tok flukten, noen av dem falt.
Det var en mann som het Bjørn Furuland, det var en omstreifer; i en seterbu oppe i fjellet fant han Arne biskopsfrende som var hardt såret og ikke kunne komme seg lenger. Bjørn drepte ham for å ta klær og penger han hadde på seg; det var mord, og liket ble ikke funnet før om våren.
Baglene rømte opp i fjellet ovenfor Kaupang og inn i Solvorn og noen i Folkabygd. Siden lot de seg føre på ferjer og småskip inn til Lyster. Men birkebeinene tok skipene deres og mye våpen og klær og mange penger.
Baglene samlet seg i Lyster, og så dro de over fjellet og kom ned i Årdal. Det fikk Jon Stål greie på og satte etter dem. Men baglene var da kommet opp forbi vannet, og morgenen etter tok de veien over fjellet der og til Valdres og videre til Opplandene.

Baglene på Berget overgir seg.

174. Kong Sverre satt enda og omringet Berget. Og nå var fristen ute for den tid Reidar hadde sagt i brevet at han kunne holde seg på Berget. Det var nå så hardt å være der på Berget at de hadde ikke stort annet til mat enn sverdreimene som de skar opp; det var julematen deres, og enda var de ikke halveis nok av dette heller.
En natt sist i julen sprang Hallvard Bratte og en annen mann ned fra Berget og kom til kong Sverre. Han ga dem grid. Men om morgenen fikk Sverres menn greie på dette, og de fleste likte ikke at baglene skulle få grid. Baglene oppe på Berget fikk vite at kong Sverre hadde gitt Hallvard grid, og da var det mange som fikk håp om grid som før ikke hadde ventet seg det; mange sprang da ned av Berget og til kongen, og de fikk grid alle sammen. Nå fikk kongen høre sannheten, som var den at baglene ikke kunne klare seg lenger på Berget, og at de ikke hadde håp om hjelp; det var på slutten med dem av mangel på mat. Reidar lot også si til kongen at neste dag ville han gå ned fra Berget og heller dø for våpen enn av sult; men han ville gjerne ta grid dersom det var mulig. Han ba også om grid for alle sine menn.
Kong Sverre lot blåse til husting for alle sine menn, og han talte så: Jeg vil nå høre hva dere mener vi bør gjøre med Reidar og hans menn om vi får dem i vår makt. Blir det så, da tenker jeg alle blir glade for at det endelig skal bli slutt på denne langvarige sittingen her omkring Berget, og de blir vel gladest de som bar seg verst i høst og ville gi opp da. Skal vi nå gi grid til noen eller til ingen? Hva mener dere?
Mange svarte slik: Her på Berget er de samlet de som har gjort mest vondt mot oss og våre menn; vi synes ikke det er noen mening i at vi skal ha sittet og sultet her i vinter for deres skyld og hatt mye slit, og så skulle vi nå ta imot fars eller brors banemann og gi ham grid og plass på toften ved siden av oss.
Da svarte kong Sverre: Hør her, gode menn. Hvem av dere synes at han er så stor at han ikke tåler å stilles på like fot med meg? Tenk over det om noen kan adles for det senere når han har gjort som jeg gjorde. Her i Tønsberg har baglene felt Hide, min bror, og i Oslo felte de min frende Philippus jarl og mange andre. Og nå i vinter har dere vel hørt at de har kalt Sverre for bikkje og merr og mange andre stygge navn. Men jeg vil tilgi dem dette for Guds skyld, til gjengjeld håper jeg å få tilgivelse av Ham for det som jeg har gjort Ham imot. Dere har en sjel dere så vel som jeg, og det må dere ikke glemme. Ingen mann vil kalle dere sveklinger av den grunn.
Dermed var det slutt på tinget, alle sa det fikk bli som kongen ville. Så lot kongen sende bud til Reidar at de skulle få grid. Reidar og hans menn gikk ned fra Berget ved dugurdsmål om morgenen. Kong Sverre lot dem alle sammen føre frem for seg, og de avla ed til ham. Siden fordelte han dem på sveitene, og kongen tok sel Reidar i sin sveit.
Han sa de skulle sørge for at mennene fikk mat, og det ble gjort. Han sa også til dem at de selv måtte passe seg, og ikke ta for meget til seg av mat og drikke; men det gjorde de slett ikke alle sammen, og de hadde vært så nær på å sulte i hjel at alle ble syke først før de kom seg; mange døde, og mange av dem som overlevde det, var skrale i lang tid.
Reidar var syk lenge, og kong Sverre brukte mange legemidler for ham.
Kong Sverre hadde holdt på å kringsette Tønsberg i 20 uker. Men så snart Berget hadde overgitt seg, ville kongen dra bort og lot skipene sette på sjøen.

Kong Sverres sykdom.

175. År 1202. Kong Sverre ble syk i Tønsberg, men sykdommen var ikke så hard til å begynne med. Så snart kongen var ferdig til det, dro han nordover til Bergen, og han kom dit i fasten eller litt før. Det meste av dagen lå han oppe i løftingen på skipet. Der lå Reidar også, det var gjort plass til ham på høysetekisten ved løftingen. Kongen lot ham få samme pleie og hjelp som han fikk selv, og talte ofte med ham. Reidar var en klok mann og hadde mange kunnskaper.
I Bergen tok kong Sverre opp til borgen, og det ble redet leie for ham i hallen.
Tirsdag morgen i andre uken av fasten hadde kong Sverre fått svette sterkt, og han syntes han var fri for smerte. Det kom mange inn til ham, men oftest var det få hos ham. Da de fleste var gått igjen, talte kongen til Peter Svarte og sa han ville fortelle ham hva han hadde drømt:
Det kom en mann til meg, den samme som har vist seg for meg så ofte før og aldri har ført meg på villspor. Men jeg syntes jeg visste at jeg var syk og kraftløs. Jeg drømte at jeg spurte denne mannen hva denne sykdommen ville ende med. Men jeg syntes at han vendte seg bort fra meg og svarte: Bered deg bare på oppstandelse, Sverre! sa han.
Denne drømmen synes jeg kan tydes på to måter, men jeg skulle tro at det snart kommer en vending i sykdommen etter dette.
Peter sa: Herre, De skjønner nok dette bedre enn noen annen. Men jeg tror at det kanskje er oppstandelse til den øverste dom som er ment. Og da ville jeg handle slik, herre, som om det var dette drømmemannen ville si.
Kongen svarer: Det er ikke urimelig, det.
Det gikk slik at kongen ble svakere utover dagen, og morgenen etter lot kongen sende bud i byen etter prester. Så ble alt gjort i stand til å gi ham den siste olje. Da lot han lese opp et brev som han ville sende til sin sønn Håkon om rikets styrelse, og det brevet lot han sette segl under. Han sa da til alle som var til stede: Jeg tar dere til vitne på det, sa han, at jeg ikke vet om at jeg har noen annen sønn i live enn Håkon alene, om det skulle komme noen senere og kalle seg så og lage ufred i landet. Før jeg blir oljet, vil jeg nå la meg løfte opp i høysetet, og der vil jeg vente på det som kommer enten det blir bedring eller bane. Da skal det gå og det skal spørres annerledes enn biskop Nikolas Arnesson venter, hvis jeg dør her i høysetet, og mine venner står hos meg; han har sagt at jeg skal bli hugget ned som en sau og ligge for hund og ravn. Men Gud være lovet som har holdt sin hånd over meg i mang en nød når jeg har vært utsatt for mine fienders våpen.
Så fikk kongen den siste olje. Men siden minket kreftene. Og da han skjønte at døden var nær, sa han: La ansiktet mitt være bart når jeg er død, sa han, La både mine venner og uvenner få se det, og se om de kan se noe merke på mitt legeme etter bannet de har lyst over meg og forbannet meg med. Da kan jeg ikke skjule det om jeg ikke har hatt en bedre sak enn de har sagt. Jeg har også hatt mer strev, ufred og motgang i riket mitt enn ro og gode dager. Etter mitt skjønn har jeg hatt mange avindsmenn og mange har vist meg åpent fiendskap. Må Gud tilgi dem alle, og må Han nå dømme mellom oss og i min sak.

Kong Sverre dør.

176. Kong Sverre døde lørdagen i imbredagene og det ble stelt fint om liket hans, som ventelig var. Det ble slik som kongen hadde bedt om, at ansiktet ble lagt bart, og alle som var der, så det, og de vitnet alle som én at de aldri hadde sett et fagrere legeme av en død mann enn dette. Han hadde også i levende live hatt et usedvanlig vakkert utseende.
Kong Sverre var en mann med vakker fremtreden, han var ikke høy av vekst, men tykkfallen og sterk og hadde et bredt ansikt med vakre drag; skjegget bar han oftest stusset, øynene var brune og lå fast og fagert. Han var stillfarende og tenksom, meget veltalende og stortenkt, ordvalget var greit og stemmen så høy at selv om han ikke hevet den meget, skjønte alle hva han sa om de så sto langt borte. Han var en staselig høvding når han satt prektig kledt i høysetet; han var høy når han satt, men hadde korte ben. Han drakk aldri så mye sterk drikk at han mistet vettet. Kong Sverre spiste oftest bare ett måltid om dagen.
Han var djerv og modig og en kraftig kar når det gjaldt å holde ut slit og nattevåking. Det viste seg her som så ofte at en ikke kan slutte seg til farsætten av sinnelaget til en mann, for kong Sigurd og kong Sverre var svært ulike i sinnelag. Sigurd var lettsindig og brå, men Sverre var stø og rolig, Sigurd var godtroende og lett å overtale, Sverre var varsom og nøye på venner; Sigurd var ustadig og lunet, Sverre var fast og jevn til sinns; Sigurd var oppfarende og flåset, Sverre var ordholden og trofast, Sigurd var uvitende og full av påfunn, Sverre var klok og veloverveid; og likevel var de like i mange stykker: begge var de storslåtte og høysinnete, begge holdt de en staselig hird og var ettergivende mot venner men strid mot uvenner, begge var de elsket av hird og følge, for begge var hjelpsomme i nød, og de beste vennene deres var de som kjente dem best.
Kong Sverres død var en stor sorg for alle hans menn og nære venner, og selv de som hadde vært hans uvenner, sa at det ikke hadde vært en slik mann i Norge i deres dager som kong Sverre.

Kong Sverre blir gravlagt.

177. Kong Sverres lik ble båret ned til Kristkirken med stor prakt. De åpnet steinveggen mellom koret og inngangen mot sør og kongens lik ble lagt inn der. Siden ble veggen murt igjen, og det ble festet en kobbertavle på den hvor det sto skrevet med gullbokstaver noen linjer som sier at - her ligger han som var en heder for konger, en støtte og stolpe, bilde og mønster på tro, manndom og ære, gjev i fremgang, sin fosterjords og farsarvs skjold og verge, sterk og streng, uvenners fall, Norges ære, sitt folks heder, rettens håndhever, lovenes forbedrer, alle sine menns kjærlighet .
På veggen ble det festet en silkeduk og på den ble satt fast hans merke og skjold sverd og stål-lue.
Kong Sverre døde 9. mars år 1202 etter vår herre Jesu Christi fødsel. Samme år døde danskekongen Knut, og hans bror Valdemar ble konge. Da døde også jarlen Birger Brose, og svearne tok Jon Sverkesson til konge; han var da ett år gammel, så svearne hadde da en bukseløs konge. Kong Sverre hadde vært konge i 25 år. Det var da 18 år siden kong Magnus Erlingsson falt.

Og her slutter sagaen om Sverre, konge av Norge.

Family/Spouse: Astrid Roesdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1161, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Valgt til konge av mennene til Øystein etter hans fall, falt i slag på Sekken utenfor Veøy i Romsdalsfjorden 1162 mot Erling Skakke.

Etter at Simon Skalp har drept kong Øystein er Inge Krokrygg enekonge. Året er 1157.

Snorre skriver:

1.
Håkon, sønn til kong Sigurd (Munn), ble tatt til høvding over den flokken som hadde fulgt kong Øystein, og mennene i flokken gav ham kongsnavn. Da var han 10 år gammel. Med ham den gang var Sigurd, sønn til Hallvard, storbonde på Rør og Simonssønnene Andres og Ånund, fosterbrødrene til Håkon, og mange andre høvdinger og venner til kong Øystein og kong Sigurd. De tok først opp i Götaland.

Kong Inge la under seg alt det som de eide i Norge og gjorde dem utlege. Kong Inge reiste nord i Viken og var der, men stundom var han nord i landet. Gregorius var i Konghelle, hvor fare var nærmest, og der verget han landet.

2.
Sommeren etter kom Håkon og hans menn ned fra Götaland, og de kom til Konghelle med en stor og vakker styrke. Gregorius var der i byen, og han holdt et ting som det kom mange både bønder og bymenn til, og han krevde hjelp; men han syntes folk var lite villige, og han sa at han trodde dem ille. Han reiste bort med 2 skip og inn i Viken, og han var lite glad. Han ville fare til kong Inge; han hadde fått vite at kong Inge kom med en stor hær sørover gjennom Viken. Da Gregorius hadde kommet et kort stykke nordover, møtte han Simon Skalp og Halldor Brynjolvsson og Gyrd Åmundesson, kong Inges fosterbror. Gregorius ble svært glad da han møtte dem; han vendte om, og alle fulgte med ham, og de hadde 11 skip.

Da de rodde opp til Konghelle, holdt Håkon og hans menn ting utenfor byen, og så at de kom. Da sa Sigurd fra Rør:

Nå er Gregorius feig (skal snart dø) når han farer i hendene på oss med så lite folk.

Gregorius la til land rett imot byen og ville bie på på kong Inge, som var ventende, men han kom ikke. Kong Håkon rustet seg i byen, og satte Torljot Skauveskalle til høvding over mannskapet på de kjøpskipene som lå ved byen; han var viking og ransmann. Håkon og Sigurd og hele hæren var i byen og stilte seg opp i fylking på bryggene. Alle menn der i byen hadde gitt seg under Håkon.

3.
Gregorius og hans folk rodde opp etter elva og lot skipene drive for strømmen ned mot Torljot og hans folk. De skjøt på hverandre ei tid, til Torljot og kameratene hans måtte hoppe over bord. Noen ble drept, og noen kom seg opp på land. Så rodde Gregorius og hans menn inn til bryggene, og Gregorius lot straks sette opp landganger fra skipet sitt under føttene på Håkons menn. Da falt den mannen som bar merket hans med det samme han ville gå på land. Da bød Gregorius Hall, sønn til Audun Hallsson, å ta opp merket, og Gregorius gikk like etter ham og holdt skjoldet fram over hodet på ham. Men straks Gregorius kom opp på bryggene, og Håkons menn kjente ham, drog de seg tilbake, og så sprang de opp i byen. Men Gregorius og hans folk fulgte etter dem og dreiv dem 2 ganger ut av byen og drepte mange.

Det sier folk at aldri har noen fart djervere ferd enn den Gregorius fór, for kong Håkon hadde mer enn 4.000 mann, men Gregorius ikke fullt 400. Da sa Gregorius til Hall Audunsson etter slaget:

Jeg synes at mange er mer lettvinte når de går på enn dere islendinger, for dere er mindre oppøvd enn vi Norgesmenn, men ingen synes jeg er mer våpendjerv enn dere er.

Da kom Inge kort etter og lot drepe mange menn som hadde gitt seg under Håkon, men somme lot han betale bøter, for somme brente han gardene, og somme dreiv han ut av landet og gjorde mye vondt mot dem.

Om vinteren reiste Håkon landvegen nord til Trondheimen, og han kom dit før påske (1.påskedag, 12.april 1159). Trønderne tok ham til konge slik at han skulle ha farsarven sin, tredjeparten av Norge, med kong Inge.

Inge og Gregorius var i Viken, og Gregorius ville fare nord imot dem, men mange rådde fra, og det ble ikke noe av den vinteren.

4.
Håkon reiste sørover om våren med nesten 30 skip. Vikværingene i Håkons hær fór først med 8 skip og herjet på Nordmøre og Sunnmøre. Ingen mann kunne minnes at det før hadde vært herjet mellom kjøpstedene.

Jon, sønn til Hallkjell Huk, samlet en bondehær og gikk mot dem og tok Kolbein Ode og drepte hver sjel på skipet hans. Så lette han etter de andre, og han fant dem med 7 skip og kjempet med dem. Men Hallkjell, far hans, kom ikke og møtte ham som de hadde avtalt. Der falt mange gode bønder, og Jon sjøl ble såret.

Håkon fór sør til Bergen med flåten sin, og da han kom til Stjornvelta, fikk de høre at kong Inge og Gregorius få dager i forvegen var kommet østfra til Bergen, og da torde de ikke styre dit. De seilte utaskjærs sør forbi Bergen og møtte der noen av Inges tilhengere på 3 skip, som var blitt sinket på reisen østfra.
Der var Gyrd Åmundesson, fosterbror til kong Inge, han var gift med Gyrid, søster til Gregorius, den andre var lagmannen Gyrd Gunnhildsson, og den tredje var Håvard Klining.
Håkon lot drepe Gyrd Åmundesson og Håvard Klining, men han tok Gyrd lagmann med seg og reiste øst til Viken.

5.
Da kong Inge fikk vite det, reiste han østover etter dem. De møttes øst i Göta älv. Kong Inge la oppover den nordre armen og sendte speidere foran seg for å få greie på Håkon og hans folk. Kong Inge la til land ute ved Hisingen og ventet på speiderne der. Da speiderne kom igjen, gikk de til kongen og sa at de hadde sett kong Håkons flåte og hele den stilling den hadde. De sa at de lå oppe ved pålene og hadde bundet bakstavnene fast i dem:

de har 2 Østersjø-knarrer, som de har lagt ytterst av alle skipene.

På begge knarrene var det kastell i mastetoppen, og kastell var det også i framstavnene. Da kongen hadde fått vite hvordan de var rustet, lot han blåse hele hæren sammen til husting. Da tinget var sammenkalt og satt, spør kongen mennene sine til råds og vendte seg til Gregorius Dagsson og til sin måg Erling Skakke og til andre lendmenn og skipsførere og forteller dem om hele utrustningen til Håkon og mennene hans.
Gregorius svarte først og la fram sin mening; han talte så:

Vi og Håkon har møtt hverandre noen ganger før, og de har oftest hatt flere folk, og likevel har de fått den minste delen når vi har noe å strides om. Men nå har vi en mye større hær, og nå vil de som nylig har mistet gjæve frender for dem, finne det rimelig at her kunne det lage seg godt til å få hevn, for de har rømt unna for oss lenge nå i sommer. Vi har ofte sagt det at om de bier på oss slik som det er sagt at de gjør nå, skulle vi våge oss til å møte dem. Jeg må si at min mening er at jeg vil legge til slag mot dem dersom det ikke er mot kongens vilje; for jeg tenker at de, slik som det før har hendt, vil dra seg tilbake om vi går modig på; jeg skal legge til der andre synes det er vanskeligst.

Til Gregorius' tale ble det stort tilrop, og alle sa seg villige til å legge til slag mot Håkon og mennene hans.

Så rodde de med alle skipene oppetter elva, til begge parter kunne se hverandre. Da svingte kong Inge og hans folk ut av strømmen og ut under Hisingen. Kongen hadde da en samtale med alle skipsførerne og bad dem ordne seg til strid. Så vendte han seg til Erling Skakke og sa, som sant var, at ingen mann i hæren var klokere eller skjønte seg bedre på slag, enda andre kunne være ivrigere til å drive på. Kongen vendte seg så til flere lendmenn i talen sin, nevnte somme ved navn, men sluttet talen slik at han bad hver legge fram det rådet som han mente var mest gagn i, og at siden skulle alle være enige om én ting.

6.
Erling Skakke svarte på kongens tale:

Jeg er skyldig, konge, til ikke å tie til Deres tale. Men om De vil vite hva jeg vil rå til, da skal jeg la Dem høre det. Den plan som nå er lagt, er tvert imot min mening; for jeg mener det er uråd å kjempe mot dem slik som det nå er stelt, enda om vi har en stor og vakker hær. Om vi skal legge imot dem og ro imot strømmen med 3 mann i hvert halvrom, da må én ro, den andre må holde skjoldet over ham; hva er så det, annet enn at bare en tredjedel av mannskapet kan være med å kjempe. Jeg mener at de som sitter ved årene og vender ryggen til fienden, ikke vil gjøre stort gagn i slaget. Gi meg tid til å legge råd, så lover jeg at innen 3 dager skal jeg ha funnet en utveg, så vi lettere kan komme til å legge imot dem.

Og det kunne en godt merke på Erlings tale at han rådde fra å legge til kamp, men mange andre egget ikke mindre til. De sa at Håkons og hans mennn og ville springe opp på land nå som før:

og da får vi ikke tak på dem, sa de, men nå har de en liten hær, og nå har vi dem helt i vår makt.

Gregorius talte bare noen få ord om det, og han slo på det at grunnen til at Erling rådde fra at de skulle legge mot dem, var mest den at han ville velte de råd som Gregorius kom med, heller enn at han skulle ha så mye bedre skjønn på dette enn alle andre.

7.
Da sa kong Inge til Erling:

Måg, nå vil jeg følge dine råd, om hvordan vi skal ordne oss når vi legger imot dem. Men vi vil legge mot dem i dag, siden våre rådgivere helst vil det.

Da sa Erling:

Alle småskuter og lette skip skal ro ut om øya og opp den østre armen og så ned mot dem; og de skal prøve om de kan få løst dem fra pålene. Så skal vi ro med storskipene mot dem, og ingen vet før vi har fått prøve det, om de andre er likeså mye bedre til å legge imot fienden som de er hissigere, enn jeg.

Dette rådet likte alle godt.

Det gikk et nes fram mellom dem og Håkon, så ingen av partene kunne se skipene til motparten. Da nå alle småskutene tok til å ro nedover elva, fikk Håkon og hans menn se det; like i forvegen hadde de vært til samtale og holdt råd. Der hadde somme sagt at kong Inges hær nok ville legge mot dem, men mange hadde ment at de ikke ville våge seg til det, da de syntes det drog ut med angrepet; og de hadde satt sin lit til sin forsvarsstilling og sin folkestyrke.

I flokken deres var det mange stormenn; der var Sigurd fra Rør og de 2 Simonssønnene, der var også Nikolas Skjaldvorsson og Eindride, sønn til Jon Mornev, som da var den gjæveste og vennesæleste mannen i Trøndelag, og der var mange andre lendmenn og høvdinger.

Da de nå fikk se at Inges menn rodde med mange skip utetter elva, da trodde Håkons hær at nå ville Inges hær flykte, og de kappet tauene som bandt skipene, greip årene og rodde etter dem og ville forfølge dem. Skipene dreiv fort for strømmen, og da det bar nedover elva med dem, forbi neset, som før hadde vært imellom dem, fikk de se at hovedstyrken til Inge lå ute ved Hisingen. Da Inges menn nå fikk se skipene til Håkon kom nedover, tenkte de at de ville legge mot dem. Da ble det stort oppstyr og våpenbrak og oppegging, og de satte i hærrop.

Håkon og hans menn vendte da skipene inn mot nordlandet, der er ei lita vik, så de kom ut av strømmen. Der laget de seg til; de festet bakstavnene i land og vendte ut framstavnene, så bandt de sammen alle skipene, de lot Østersjøknarrene ligge utenfor de andre skipene, den ene ovenfor og den andre nedenfor, og bandt dem fast i langskipene. Midt i flåten lå kongsskipet og nærmest det Sigurds skip. På den andre sida av kongsskipet lå Nikolas, og så Eindride Jonsson. Alle de mindre skipene lå lenger ut. De hadde nesten fylt alle skipene med stein og våpen.

8.
Sigurd fra Rør holdt en tale og sa:

Det ser nå ut til at det blir noe av det som lenge har vært lovt oss, at vi og Inge skal møtes. Nå har vi også rustet rettelig lenge imot dem, og mange av våre menn har talt stort om at de ikke ville flykte eller skjelve for kong Inge eller Gregorius, og nå er det godt å minnes deres ord. Men vi som før er blitt noe tannsåre i våre nappetak med dem, kan tale med mindre trygghet om dette. Og det er så som hver mann har hørt, at de ferder vi har gjort mot dem, ofte har vært til lite hell for oss. Men ikke dess mindre er det nå nødvendig at vi gjør så mandig motstand og står så fast som vi kan, for det er den utveg vi har til å få seier. Om vi så har litt færre folk, så må lykken likevel rå for hvem som skal vinne. Det er det beste håp vi har for vår sak, at Gud vet at vi har retten på vår side. Inge har før hogd ned de 2 brødrene sine; men det kan hver mann se hvilke farsbøter han har tiltenkt kong Håkon: å hogge ham ned som sine andre frender; det vil vise seg på denne dag. Fra først av krevde Håkon ikke mer av Norge enn den tredjepart som far hans hadde hatt, og det ble nektet ham. Etter min mening har Håkon større rett til å ta arv etter Øystein, sin farbror, enn Inge eller Simon Skalp eller de andre som tok kong Øystein av dage. Mange som kunne ha gjort slike store synder som Inge, og som ville frelse sin sjel, kunne nok synes at de ikke for Gud torde våge å kalle seg med kongsnavn, og det undres jeg på at Gud tåler slik frekkhet av ham, og det er sikkert Guds vilje at vi skal slå ham ned. La oss kjempe djervt, for Gud vil gi oss seier; men om vi faller, vil Gud lønne oss for det med mangfoldig glede, dersom han gir onde menn makt til å overvinne oss. Far nå sindig fram, og vær ikke redde om det kommer til slag. Ta nå hver og en vare på seg sjøl og sine sidemenn, og Gud være med oss alle!

Det ble gjort gode tilrop til Sigurds tale, og alle lovte dyrt at de skulle stå godt imot. Kong Håkon gikk opp på Østersjøknarren, og det ble satt skjoldborg om ham; men merket hans var på det langskipet som han før hadde vært på.

9.
Om Inges menn skal vi nå fortelle, at da de fikk se at Håkons menn laget seg til slag, og bare elva var mellom dem, sendte de ei lettrodd skute ut etter den del av flåten som hadde rodd bort, med bud om at de skulle snu; men kongen og resten av hæren ventet på dem, og de ordnet flåten til å legge ut i slag. Da talte høvdingene og satte mannskapet inn i slagplanen, og de sa først fra om hvilke skip skulle ligge nærmest. Gregorius sa:

Vi har stort og vakkert mannskap; nå er det mitt råd, at De, konge, ikke er med i striden, for har vi Dem, er alt berget; og ingen vet hvor pila til en låk skytter kan slumpe til å råke. De har rustet seg slik at de kommer til å kaste stein og våpen fra toppkastellene på kjøpskipene; da er det litt mindre farlig for dem som ligger lenger borte. De har ikke større hær enn at det høver for oss lendmenn å holde slag med dem. Jeg skal legge mitt skip mot det største skipet hos dem; jeg tenker enda det blir en kort prøve å slåss med dem. Så har det oftest gått når vi har møtt hverandre, om så overmakten har vært på en annen side enn den nå er.

Dette som Gregorius sa, at kongen sjøl ikke skulle være med i slaget, likte alle godt. Da sa Erling Skakke:

Det råd vil jeg slutte meg til, at De konge, ikke går med i slaget. Jeg synes ar deres utrustning er slik at vi blir nødt til å se oss vel for om vi ikke skal miste altfor mange menn for dem; jeg finner det best å binde om hele lemmer. I den rådlegging vi hadde før i dag, var det mange som talte imot det som jeg rådde til, og de sa at jeg ikke ville kjempe, men jeg synes at det nå har vendt seg, så det ser mye bedre ut for oss, siden de har kommet bort fra pålene. Nå er det kommet til det at jeg ikke vil rå fra å legge til slag, for jeg ser det som alle kan skjønne, hvor rent nødvendig det er å jage bort denne ufredsflokken, som har fart landet rundt med ran og røving, så folk deretter kan bygge landet i fred og tjene én konge som er god og rettvis som kong Inge er. Nå har han lenge hatt det strevsomt og vanskelig på grunn av overmot og urett fra sine fiender; han har vært et vern for hele folket, og han har kastet seg ut i mangfoldige farer for å fredelandet.

Mangt og godt talte Erling, og likeså flere høvdinger, og enden på alle talene var at de egget til å legge fram til strid. De ventet til hele flåten var samlet. Da hadde kong Inge Bøkesuden, og han gjorde som hans venner bad om, at han ikke la ut til slaget, og han lå igjen ved øya.

10.
Da hæren var ferdig, rodde de fram, og satte i hærrop på begge sider. Inges hær bandt ikke sammen skipene og fór ikke samlet, for de rodde på tvers av strømmen, og storskipene dreiv sterkt. Erling Skakke la til kong Håkons skip og stakk stavnen mellom det og Sigurds skip. Så tok slaget til. Skipet til Gregorius dreiv på grunn og lå og helte sterkt til den ene sida, så det i førstningen ikke kom med i slaget.

Da Håkons menn fikk se det, la de borttil og angrep det; men Gregorius' skip ble liggende fast. Da la Ivar, sønn til Håkon Mage, mot Gregorius, og løftingene tørnet mot hverandre. Ivar krøkte en stavnljå om Gregorius der han var smalest og rykte til seg, så Gregorius ble dradd ut imot esinga; men ljåen glei opp etter sida på ham, og det var nær ved at Ivar fikk krøkt ham over bord. Gregorius ble bare litt såret, for han hadde platebrynje på. Ivar ropte til ham og sa han hadde tjukke hærklær på. Gregorius svarte at slik som Ivar fór fram, kunne han trenge det, og det var ikke noe for mye. Da var det nær ved at Gregorius og hans folk måtte hoppe over bord, men så kastet Aslak Unge et anker opp i skipet deres og drog det av grunnen. Da la Gregorius imot Ivars skip, og de kjempet en lang stund.

Skipet til Gregorius var større og hadde flere folk, og da falt det mye folk på Ivars skip; og somme sprang over bord. Ivar ble hardt såret så han ikke kunne kjempe; men da skipet hans var ryddet, lot Gregorius ham føre i land og fikk ham unna, og siden var de venner.

11.
Da kong Inge og de som var hos ham, fikk se at Gregorius stod på grunn, sa kongen til mannskapet sitt at de skulle ro bort til ham. Han sa:

Det var et fælt uklokt råd at vi skulle ligge igjen her når vennene våre fór til kamp. Vi har det skipet som er størst og har best mannskap i hele hæren; nå ser jeg at Gregorius trenger hjelp, den mann som jeg har mest å takke for, og la oss ro til slaget så hardt vi kan. Det er rettest også at vi er med i slaget, for jeg vil få æren for seieren om vi vinner den. Men om jeg så visste i forvegen at våre menn ville få useier, var det likevel det eneste vi kunne gjøre, å være der som våre andre menn er. For jeg kan ikke ta meg til noe om jeg mister de menn som er mitt vern, og som er de tapreste menn, og som lenge har vært styrere for meg og mitt rike,

og så bad han dem sette opp merkene, og så ble gjort, og de rodde over elva.

Da var kampen på det villeste, og kongen fikk ikke rom til å legge til, så trangt lå skipene der. Da rodde de inn under Østersjøknarrene; der ble det sendt over dem spyd og pålstaver og steiner så store at ingenting kunne stå seg imot det, og de kunne ikke være der.
Da hærmennene så at kongen var kommet, gav de rom for ham, og han la seg mot skipet til Eindride Jonsson. Nå gav Håkons menn opp småskipene,og de gikk opp på knarrene, og somme gikk på land.

Erling Skakke og hans menn hadde en hard strid; han var i forrommet; han ropte på stavnbuene sine og bad dem gå opp på kongsskipet. De svarte at det var ikke lett, og at det var jern foran på relinga. Erling gikk foran i stavnen, og han hadde ikke vært der lenge før de greide å gå opp på kongsskipet, som de så ryddet. Da tok hele hæren til å flykte, og så sprang mange på sjøen, og mange kom seg unna; og hele mengden kom seg på land, som Einar Skulason sier:

Fra blodig skipsstavn mang en
mann falt ned i dypet;
lik rak bort med elva,
så ulv fikk nok å ete.
Iskald elv ble farget
av det heite blodet;
med vannet ut til havet
det varme blodet strømte.
I elva, uten mannskap,
mangt blodstenkt skip fikk flyte.
Hæren spente buen
og skjøt på våte hjelmer,
før høvdingfølget flyktet
fra hærskip opp i landet.
Sterkt i striden Håkons
flokk av hærmenn minket.

Einar diktet om Gregorius Dagsson en flokk som er kalt Elveviser.

Kong Inge gav Nikolas Skjaldvorsson grid, da skipet hans var ryddet, og han gikk så over til kong Inge og var med ham siden så lenge han levde. Eindride Jonsson sprang om bord på kong Inges skip da hans eget skip var ryddet, og bad om grid; det ville kongen gi ham, men Håvard Klinings sønnsprang til og hogg ham banehogg. Dette verk ble sterkt lastet, men han sa at Eindride var skyld i drapet på Håvard, far hans. Over Eindride ble det sørget mye, men mest i Trøndelag. Der falt det mange av Håkons hær, men ikke flere høvdinger. Av Inges hær falt det få, men mange var såret.

Håkon flyktet opp på land, men Inge tok nord i Viken med hæren; han og Gregorius ble der i Viken om vinteren. Noen av kong Inges menn kom til Bergen fra slaget, det var sønnene til Ivar fra Elda, Bergljot og brødrene hans; der drepte de Nikolas Skjegg, som hadde vært gjaldkere, og så reiste de hjem nord til Trondheimen.
Kong Håkon kom nordpå før jul, men Sigurd var stundom hjemme på Rør. Gregorius hadde fått grid for ham av Inge, så han skulle få ha alle eiendommene sine, for Gregorius og Sigurd var nære frender.

Kong Håkon var i kaupangen i jula. En aften i jula sloss mennene hans i hirdstua; 7 mann ble drept, og mange såret. Men etter 8. dag jul reiste noen av Håkons tilhengere inn til Elda:

Alv Rode, sønn til Ottar Birting, og nesten 80 mann, og de kom dit tidlig på natta da folkene der var drukne, og de satte ild på huset. Mennene gikk ut og verget seg, der falt Bergljot, Ivars sønn, og Ogmund, bror hans, og mange andre menn. De hadde vært nesten 30 mann inne.

Om vinteren døde Andres Simonsson nord i kaupangen, fosterbror til kong Håkon, og det ble sørget sterkt over hans død. Erling Skakke og de av kong Inges menn som var i Bergen, talte om å fare nordover da om vinteren og ta Håkon, men det ble ingenting av. Gregorius sendte bud østfra Konghelle at, om han hadde sittet likså nær som Erling og hans folk, ville han ikke sittet stille i Bergen når Håkon lot drepe vennene til kong Inge og hirdkameratene deres i Trondheimen.

12.
Om våren (1160) tok kong Inge og Gregorius vest til Bergen. Men så snart Håkon og Sigurd og hans folk fikk høre det at Inge hadde reist fra Viken, tok de over land øst til Viken. Da kong Inge og hans menn kom til Bergen, kom det opp uvennskap mellom Halldor Brynjolvsson og Bjørn Nikolasson; en av Bjørns huskarer spurte en av Halldors, da de møttes nede på bryggene, hvorfor han var så bleik. Han svarte at han hadde årelatt seg.

Ikke ville jeg ha blitt så fisbleik som du er, for en årelating.

Men jeg tenker, sa den andre, at du ville båret deg verre og vært mindre kjekk.

Det var ikke større opphav til tretten enn som så; men ord vokste av ord, til de kom i slagsmål og så i våpenkamp.

Det ble fortalt Halldor Brynjolvsson at en av huskarene hans var blitt såret nede på bryggene. Halldor satt da og drakk i en av gårdene tett ved; han gikk straks dit; men da hadde alt huskarene til Bjørn kommet til, og nå syntes Halldor at de hadde lagt seg opp i striden med urette, og hans menn tok nå til å puffe og slå Bjørns huskarer. Nå ble det sagt til Bjørn Bukk at vikværingene banket opp huskarene hans nede på bryggene. Da tok Bjørn og hans menn våpnene sine og sprang til og ville ta hevn for sine folk. Og nå vanket det mange hogg.

Da ble det meldt til Gregorius at Halldor, mågen hans, trengte hjelp, og at huskarene hans ble hogd ned ute på stretet. Da tok Gregorius og hans menn fort brynjene på seg og sprang til. Nå fikk Erling Skakke vite at Bjørn, hans søstersønn, kjempet mot Halldor og Gregorius inne på bryggene, og at han trengte til hjelp; da fór han dit svært mannsterk, og bad folk hjelpe seg.

Det ville være en skam for folk, sa han, om en vikværing skal bli vår overmann her hvor vi har frender på alle kanter, og det vil alle tider bli sittende på oss.

Der falt 1 mann: 9 fikk sin bane med en gang, og 5 døde seinere av sårene, og mange ble såret.

Da kom det bud til kong Inge at Gregorius og Erling kjempet mot hverandre inne på bryggene; han skyndte seg til og ville skille dem, men kunne ikke makte noe, fordi de var så ville på begge sider. Da ropte Gregorius på kong Inge og bad ham gå bort, for han kunne så likevel ikke få utrettet noe slik som det nå var. Han sa at det ville være den største ulykke om han kom noe til;
Da tok kongen bort. Men da den verste kamp holdt opp, gikk Gregorius og hans menn opp til Nikolaskirken, og Erling og hans folk fulgte etter, og de ropte til hverandre. Så kom kong Inge for andre gangen og ville forlike dem; da ville begge parter at han alene skulle dømme dem imellom.

Så fikk de vite at Håkon var i Viken, og kong Inge og Gregorius reiste østover, og de hadde en mengde skip. Da de kom østover, drog Håkon og hans flokk seg unna, og det ble ikke noe slag. Så tok kong Inge inn til Oslo, og Gregorius ble i Konghelle.

13.
Kort etterpå fikk Gregorius vite at Håkon og mennene hans holdt til på et sted som heter Saurbø nær Marker. Han kom dit og kom om natta og tenkte at Håkon og Sigurd måtte være på den største garden, og de satte ild på husene der. Men Håkon og Sigurd var på den minste garden; de sprang til så snart de fikk se ilden, og ville hjelpe sine menn. Der falt Munån, sønn til Åle Uskøynd og bror til kong Sigurd, Håkons far. Gregorius og hans folk fikk drept ham da han ville hjelpe dem som ble innebrent. De gikk ut, og mange menn ble drept der.

Asbjørn Jalda, som var en svær viking, kom seg bort fra garden, men han var blitt såret. Så møtte en bonde ham, Asbjørn bad bonden om at han skulle få slippe unna, så ville han gi ham penger for det. Bonden sa at han ville gjøre det som han hadde større lyst til; han sa at han ofte hadde gått i redsel for ham - og så gav han ham banehogg.

Håkon og Sigurd kom seg unna, men mange av deres menn ble drept. Så tok Gregorius øst til Konghelle. Kort etterpå gikk Håkon og Sigurd til Halldor Brynjolvssons gard på Vettaland og satte ild på husene og brente dem opp. Halldor gikk ut og ble straks hogd ned, og huskarene hans med ham; der ble det drept nesten 20 mann i alt. Sigrid, kona hans, var søster til Gregorius; henne lot de gå til skogs i bare nattserken. Der tok de til fange Åmunde, sønn til Gyrd Åmundesson og Gyrid Dagsdotter og søstersønn til Gregorius; ham tok de med seg; han var 5 år gammel da.

14.
Da Gregorius fikk høre om dette, ble han fælt harm; så prøvde han å få nøye greie på hvor de var. I de siste juledagene fór Gregorius fra Konghelle med en stor hær; de kom til Fors 13. dag jul og ble der om natta.

Avfaredagen (7.januar 1161) hadde han ottesang der, og etterpå ble evangeliet lest for ham; det var lørdag. Da Gregorius og hans menn fikk se Håkons hær, syntes de at Håkons hadde mye mindre folk enn de sjøl hadde. Det var ei elv imellom der de møttes; den heter Bevja; det var dårlig is på elva fordi flo fra sjøen gikk under isen. Håkons folk hadde hogd våker på elva og måkt snø over etterpå, så det ikke var noe å se.

Da Gregorius kom til elva, sa han at han syntes isen så dårlig ut, og at det var best å fare til brua som gikk over elva litt lenger oppe. Bondeflokken svarte og sa at de ikke kunne skjønne hva det var i vegen siden han ikke torde gå over isen mot Håkon, så lite folk som han hadde. De mente at isen var sikker nok, og sa at nå hadde nok lykken vendt seg. Gregorius svarte at skjelden hadde folk trengt å klandre ham fordi han var for redd av seg, og det skulle de ikke trenge til å gjøre nå heller; han bad dem følge godt etter, og ikke bli stående på land når han gikk ut på isen. Det var deres eget råd, sa han, at de gikk ut på dårlig is, men han sjøl hadde ikke lyst til det.

Men likevel vil jeg ikke høre på klander fra dere, sa han, og så bød han at merket hans skulle bli ført fram.

Så gikk han ut på isen; men så snart bøndene merket at isen var dårlig, snudde de om. Gregorius falt i, men ikke dypt; men han bad mennene å ta seg i vare. Ikke mer enn nær 20 mann fulgte ham, de andre snudde om. En mann i flokken til Håkon skjøt ei pil mot ham, og den råkte i strupen. Der falt Gregorius og 20 mann med ham, og der sluttet hans levetid.
Det sier alle at han var den største høvding av alle lendmenn i Norge, så langt de menn som da levde, kunne minnes, og han har vært best mot oss islendinger siden kong Øystein den eldre døde.
Liket av Gregorius ble ført opp til Hovund og gravsatt i Gimsøy ved det nonneklosteret som er der. Da var Baugeid, søster til Gregorius, abbedisse der.

15.
To årmenn reiste inn til Oslo og skulle fortelle kong Inge det som hadde hendt. Da de kom dit, bad de om å få tale med kongen. Han spurte hva nytt de kom med.

Gregorius Dagssons fall, sa de.

Hvordan kunne det gå så ille? sa kongen.

De fortalte ham da om det. Kongen sa til det:

Der fikk de rå som hadde minst vett.

Det er sagt at det gikk så inn på ham at han gråt som et barn. Men da gråten hadde stilnet, sa han:

Jeg vil fare til Gregorius straks jeg hadde fått vite at Halldor var drept, for jeg syntes nok jeg kunne vite at Gregorius ikke lenge ville holde seg i ro og la være å prøve på hevn. Men folk her mente at ingenting var så viktig som denne juledrikkingen, og at den ikke kunne avbrytes. Det vet jeg visst at om jeg hadde vært der, skulle det enten gått for seg med større omtanke, eller så skulle Gregorius og jeg ha fart til samme gjestebud. Men nå er den mann borte som har vært best for meg, og som mest har holdt landet i mi hand. Jeg har tenkt til nå at det ikke skulle bli langt mellom oss. Nå skal jeg love det ene at jeg vil fare mot Håkon, og da skal ett av to hende: enten skal jeg få min bane, eller jeg skal felle Håkon og hans menn. Ikke blir en slik mann som Gregorius godt nok hevnet om de så alle må bøte med livet.

En mann svarte at han trengte ikke å leite mye etter dem, for nå tenkte de å komme til ham. Kristin, datter til kong Sigurd og søskenbarn til kong Inge, var der i Oslo. Kongen hørte at hun tenkte seg ut av byen. Hun mente det var farlig å bli, og hun sa det ikke var rådelig for kvinner å være der. Kongen ba at hun ikke skulle fare bort.

Om vi får seier, som jeg tror, da vil du være velberget; men om jeg faller, vil sikkert ikke vennene mine få lov til å stelle om mitt lik; da skal du be om å få stelle om det. Slik kan du best lønne meg for det at jeg har vært god imot deg.

16.
Blasiusmesse (3.februar 1161) om kvelden fikk kong Inge bud om at Håkon var ventende til byen. Da lot kong Inge blåse hæren opp og ut av byen; der ble da mønstret nesten 4.000 mann. Kongen lot fylkingen være lang og ikke mer enn 5 mann dyp. Da sa folk til kongen at han skulle ikke være med i slaget; de sa at det var stort ansvar om han skulle komme noe til;

la Orm, din bror, være høvding for hæren!

Kongen sier:

Det tenker jeg at om Gregorius var i live, og han var her, men jeg hadde falt, og de skulle hevne meg, så ville ikke han gjemme seg bort, og han ville nok ha vært med i slaget sjøl. Om så jeg ikke er så rask som han på grunn av min vanhelse, så skal jeg ikke vise mindre vilje enn han; derfor er det ikke ventende atj eg ikke skulle være med i slaget.

Folk forteller at Gunnhild, som hadde vært gift med Simon og var fostermor til Håkon, hadde latt ei kjerring sitte ute og mane for å få seier for Håkon. Hun fikk det svaret at de skulle kjempe mot Inge om natta, og aldri om dagen, og da skulle det gå godt. Tordis Skjegga het den kjerringa, som de sier satt ute, men ikke vet jeg om det er sant. Simon Skalp hadde gått til byen og lagt seg til å sove, og han våknet ved hærropet. Da det lei ut på natta, kom det speidere til kong Inge og fortalte at Håkon og hans hær nå kom innover isen; for isen lå helt fra byen og ut til Hovedøya.

17.
Da gikk kong Inge med hæren sin ut på isen og fylkte hæren utenfor byen. Simon Skalp var i den fylkingarmen som vendte ut mot Trælaborg, og i den andre armen som var inne ved Nonneseter, var Gudrød, konge på Suderøyene, sønn til Olav Klining, og Jon, sønn til Svein, som var sønn til Bergtor Bukk.

Da Håkon og hans folk kom imot kong Inges fylking, ropte de hærrop på begge sider. Gudrød og Jon gjorde tegn til Håkons hær og lot dem vite hvor de stod. Så vendte Håkons menn seg dit, men Gudrød og hans menn flyktet med én gang, og det kunne være oppimot 1.500 mann. Men Jon og en stor flokk med ham sprang over i Håkons hær og kjempet sammen med dem. Dette ble fortalt kong Inge. Han svarte så:

Det har vært stor skilnad på vennene mine; aldri ville Gregorius ha gjort så mens han levde.

Da bad folk kongen at han skulle sette seg på en hest og ri fra slaget opp på Romerike.

Der vil du få folk nok med én gang.

Det har jeg ingen lyst på, sa kongen; ofte har jeg hørt dere si det, og jeg synes det er sant også, at min bror kong Øystein lite hadde lykken med seg fra den tid han gav seg på flukt, og han var likevel godt utrustet i alle de ting som pryder en konge. Nå kan jeg godt skjønne at det var lite som ville lage seg for meg med min vanhelse, dersom jeg tar til med det som skulle gjøre det så floket for ham, så stor skilnad som det var på oss i tiltak, helse og kraft. Jeg gikk i det 2. året da jeg ble tatt til konge i Norge, og nå er jeg godt og vel 25. Jeg synes jeg har hatt mer av vanskeligheter og vågnad i mitt kongedømme enn av glede og hygge. Jeg har holdt mange slag, stundom med størst hær og stundom med minst. Det har vært min største lykke at jeg aldri har kommet på flukt. Gud får rå for mitt liv, hvor langt det skal bli, men på flukt kommer jeg aldri.

18.
Da Jon og mennene hans hadde brutt kong Inges fylking, flyktet også mange av dem som hadde stått nær ved. Da ble fylkingen sprengt og oppløst i små flokker. Men Håkons hær gikk hardt på, da var det nesten blitt dagning, de gikk fram mot kong Inges merke.

I denne striden falt kong Inge, men Orm, hans bror, holdt da fram med slaget. Nå rømte mye folk opp i byen. Orm gikk opp i byen 2 ganger etter at kongen hadde falt, og egget opp mannskapet, og begge gangene gikk han ut igjen på isen og holdt fram med slaget. Da søkte Håkons hær inn mot den fylkingarmen som Simon Skalp førte, og i denne striden falt av Inges hær Gudbrand Skavhoggsson, mågen til kongen. Men Simon Skalp og Hallvard Hikre gikk mot hverandre og kjempet med flokkene sine, og de ble etter hvert ut under Trælaborg. I denne striden falt både Simon og Hallvard.

Orm kongsbror vant stort ry her i slaget, men til slutt måtte han likevel flykte.
Om vinteren hadde Orm festet Ragna, datter til Nikolas Måse; hun hadde vært gift med kong Øystein Haraldsson, og bryllupet skulle stå søndagen etter. Blasiusmesse var på en fredag. Orm flyktet til Svitjod til sin bror Magnus, som da var konge der, og Ragnvald, deres bror, var jarl der; de var sønner til Ingerid og Heinrek Halte (Ingerid hadde vært gift med Heinrek før Harald Gille). Heinrek var sønn til Svein, som var sønn til Svein danekonge (Estridsson, Ulvsson).

Kristin kongsdatter stelte med liket av kong Inge, og han ble lagt i steinveggen i Hallvardskirken, på sørsida utenfor koret. Da hadde han vært konge 25 år.
I dette slaget falt det mange på begge sider, men likevel flest av Inges menn. Arne Frireksson falt i Inges hær. Håkons menn tok all bryllupskosten og en mengde annet hærfang.

19.
Nå la Håkon hele landet under seg og satte sine menn i alle sysler og likeså i kjøpstedene. Kong Håkons og hans menn holdt møter i Hallvardskirken når de rådslo om landsstyringen. Kristin kongsdatter gav penger til den presten som tok vare på kirkenøklene, for at han skulle gjemme en av hennes menn i kirken, så hun kunne høre hva Håkon og hans folk talte om. Da hun fikk greie på det de avtalte, sendte hun bud til Bergen, til Erling Skakke, sin mann, at han aldri skulle tro dem.

Kong Inge hadde skaffet Erling Skakke Sigurd Jorsalfares ektefødte datter, Kristin, til hustru.
Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamlesønn med Kristin, til konge.
Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen Valdemar den store, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær.

Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 7.juli 1162 står slaget ved Sekken (en liten øy i Romsdalsfjorden i Molde kommune). Erling Skakke ønsker tilsynelatende å skåne den tilfangetagne Håkon Herdebrei, men meget beleilig mister den unge kongen livet i kampen. Erlings sønn Magnus blir deretter norsk enekonge.

Notes:

Buried:
Det står om Bård, at hans lik ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Family/Spouse: Bård Guttormsen på Rein. Bård (son of Guttorm Åsulvsen på Rein and Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske") was born about 1150 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 03 Apr 1194 in Florvåg, Askøy, Hordaland, Vestland, Norge; was buried after 3 Apr 1194 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]