Itta married Pipin av Landen, "Pipin 1" before 0613. Pipin (son of Karloman av Landen and Gertrude av Agilofinges) was born about 0585 in Landen, Flamsk Brabant, Belgia; died on 27 Feb 0640 in Bayern, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0693, Champagne-Ardenne, Frankrike; Abedisse av Ardenne.

Notes:

Died:
Died and buried in Convent at Ardenne Namur.

Begga married Ansegisel after 0639. Ansegisel (son of Arnulf av Metz and Dodo av Heristal) was born about 0602 in Frankrike; died before 0679. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0643, Austrasia; Rikshovmester.

Notes:

Occupation:
Grimoald tjente under merovingerkongene Klodvig 2 og Klotar som rikshovmester fra 643 til 656.

Da Pipin av Landen døde i 640, ble Grimoald leder for sin familie, den mektigste i Austrasia. På dette tidspunktet gjorde Radulf, hertugen av Thüringen, opprør mot Sigibert 3, konge av Austrasia. Grimoald deltok i den påfølgende ekspedisjonen mot opprørerne, men den mislyktes. Grimoald lyktes likevel i å redde livet til kongen og ble hans nære venn. Ved å fjerne rikshovmesteren Otto, tok han over posisjonen som hans far en gang hadde.

Grimoald overbeviste så den barnløse kongen i å adoptere sin sønn, Childebert. Sigibert fikk til slutt en arving, Dagobert 2, men Grimoald fryktet skjebnen til sitt eget dynasti og sendte den unge Dagobert i eksil, enten til et irsk kloster eller katedralskolen i Poitiers. Da Sigibert døde, satte Grimoald sin egen sønn på tronen.

Det er 2 forskjellige beretninger om hans død. Den første versjonen er at kongen av Neustria, Klodvig 2, og hans rikshovmester, Erkinoald, fanget og henrettet ham i 657. Den andre sier at Klotar 3 av Neustria annekterte Austrasia i 661, avsatte den unge tronraneren og henrettet dem begge året etter.

Sønnen Childebert den adopterte (eller Adoptivus) var konge av Austrasia etter at kong Sigibert 3 døde i 656.

Grimoald den eldre barberte hodet til Dagobert 2, Sigiberts sønn, og sendte ham til et irsk kloster og utropte etterpå sin egen sønn, Childebert, til konge. Grimoald, hans sønn og muligens svogeren Ansegisel ble til slutt tatt til fange og overgitt til kongen av Neustria, Klodvig 2, som fikk dem drept. Som nevnt over er det 2 beretninger om deres død.

Familien dukket opp igjen på den politiske arena med oppkomsten til Ansegisels sønn, Pipin 2 av Herstal.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 0636, Nivelles, Vallonsk Brabant, Vallonia, Belgia; Abbedisse i benediktinerklosteret i Nivelles i det som nå er Belgia.

Notes:

Occupation:
En gang da hun var omtrent 10 år gammel inviterte hennes far og noen adelsmenn til en bankett. Ved denne anledningen ble hun spurt om hun ville gifte seg med hertugen av Austrasia, hun svarte resolutt at hun ikke ville gifte seg med han eller noen annen mann, men at bare Jesus Kristus skulle være hennes brudgom.

Gjertrudsmesse er til minne om henne. Gertrude ble saligkåret straks etter sin død. Hun er skytshelgen for spinnersker, reisende og hjemløse. Hun er også de dødes helgen. Hun ble i Belgia ofte påkalt for å skremme bort feber, mus og rotter.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 0680, Austrasia; Hertug og rikshovmester.

Notes:

Occupation:
Hertug i Braband i 685. Han var - Major Domus - over Austrasien under Theodoric 3, Clodvech 3 og Childebert 3 (Major Domus = høyeste hoff- og riksembetsmann). Han var rikshovmester i Austrasia fra 680 og av Neustria og Burgund fra 687 til han døde i 714.

I tiden etter kong Klodvig var frankernes rike mer og mer blitt delt i tre mindre riker, Austrasia, Neustria og Burgund. Dynastiet kaltes merovingerne, etter en viss Merowech som skal ha deltatt i slaget mot hunnerne på De katalauniske marker.

Kong Dagobert var den siste mann som under sitt enekongedømme kastet en viss glans over slekten. Gullmynter preget under ham, var blant myntenesom ble funnet i en skipsgrav ved Sutton Hoo. I handels- og kulturforbindelsene nord for Alpene i denne tiden spiller det frankiske riket en så stor rolle at navnet - merovingertiden - brukes av arkeologene om hele perioden mellom folkevandringene og vikingtiden. Etter Dagoberts død i 638 gikk det raskt tilbake med dynastiet. De virkelige herrer i riket var palass-hovmestrene, som ble en slags arvelige førsteministre for de veke og degenererte småkongene. Fra en slik hovmesterslekt skulle siden Karl den store's dynasti vokse fram.

Pipin tok gradvis over kontrollen av det frankiske hoffet. Gjennom nesten hele sin karriere kjempet han mot den neustriske rikshovmesteren, Ebroin, som ønsket å kontrollere hele det frankiske riket. Da Ebroin døde i 681, inngikk han fred med hans etterfølger, Warraton. Men Warrattons etterfølger, Berthar, og den merovingiske kong Teoderik III gikk til krig og ble endelig beseiret ved Tertry i 687. Pipin ble da de facto hersker av Austrasia. Etter seieren ved Testri i 687 vant Pipin også makten i Neustrien og Burgund. Han hadde langt mer makt enn de svake merovinger og kjempet med hell mot de tyske folk.
Han beholdt en sterk innflytelse over de andre frankiske kongedømmene som han nå også var rikshovmester over.
Han var den første rikshovmester over alle kongedømmene og kalte seg - hertug og prins av frankerne - (dux et princeps Francorum).

Han underla seg alemannerne, friserne og Franken og førte dem inn i frankernes innflytelsessfære. Han begynte også evangeliseringen av Tyskland.

I 695 plasserte han sin sønn Drogo i det burgundiske embetet og hans sønn Grimoald i det nesutriske. Han døde 16. desember 714 i Jupille (i dagens Belgia). Hans etterkommere fortsatte å tjene som rikshovmestere og slekten ble til slutt de lovlige herskerne av det frankiske kongedømmet.

Han ville overlate sin stilling til en umyndig sønnesønn, men det ble hans uekte sønn, Karl Martell, som fikk makten etter hans død. Han var gift med Plestrudis, men mor til Karl var hans elskerinne, Alpaida, som døde i 718.

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 60-61.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 79.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 61.

Pipin married Plektrude about 0670. [Group Sheet] [Family Chart]

Pipin married Alpaida (Alpais) av Sachsen before 0686. Alpaida (daughter of Pepin av Senlis, "Pepin 2") was born about 0654 in Heristal, Liege, Vallonia, Belgia; died about 0718 in Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0692, Austrasia; Regent av Austrasia, Frankernes dronning.

Notes:

Buried:
St.Wast Abbey

Clotilde married Theodard (Teoderik/Thierry) av Austrasia og Neustria, "Theodard 3" before 0670. Theodard (son of Klodvig av Neustria, "Klodvig 2" and Balthild) was born about 0652 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; died about 0690 in Arras, Pas-de-Calais, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0741, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; Greve av Laon.

Martin married Bertrada (Bertha) av Merovingia, "Bertrada 1" before 0694. Bertrada (daughter of Theodard (Teoderik/Thierry) av Austrasia og Neustria, "Theodard 3" and Clotilde (Dode) av Austrasia) was born about 0670 in Roches, Frankrike; died after 0721 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0708, Champagne-Ardenne, Frankrike; Hertug av Champagne og rikshovmester av Burgund.

Notes:

Occupation:
Hertug av Campagne som han ble utnevnt til av sin far i 690, og hertug av Burgund fra Nordeberts død av i 697.

Han var rikshovmester i Burgund fra 695.

Han giftet seg med Anstrude, datter av Waratton, den tidligere major domus i Neustria og Burgund, og Ansflede. Hun var også enke etter rikshovmesteren Berthar. Deres barn, 4 sønner, var:

Hugh (d.730), abbed av Fontenelle (nå Saint-Wandrille) og Jumièges, erkebiskop av Rouen, og biskop av Paris og Bayeux.

Arnulf 2 (ca. 690–ca.721), hertug av Champagne.

Gottfried.

Pipin.

Drogo døde før sin far og etterlot hertugdømme Champagne til sin nest eldste sønn Arnulf, siden den førstefødte Hugh hadde gått i kloster.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 0717, Frankrike; Rikshovmester.

Notes:

Occupation:
Karl Martel (Hammeren) 1, skaffet seg støtte blant austrasierne, hovedsakelig for sin militære dyktighet og evne til å holde dem godt forsynt med bytte fra hans erobringer. Hans fars hustru, Plektrude, fengslet ham, men han alene ble rikshovmester og de facto hersker av Frankia: Austrasia og Neustria.

Merovingerslekten var konger i Franken fra 457 til 751.
I 561 ble riket oppdelt i kongerikene Austrasia, Neustria og Burgund. Karolingerslekten var først rikshovmestere (major domus) under Merovingerslekten. Deretter overtok de som konger av Franken fra 751 til 800 og som tysk-romerske keisere fra 800 til 928. Forstavelsen tysk- ble egentlig først tatt i bruk av Liudolfingerslekten. Dessuten var slekten konger av Frankrike fra 843 til 987 og konger av Tyskland fra 843 til 911.

Etter Ludvig den Fromme's død ble Karl den Store's rike oppdelt i kongerikene Frankrike (Karl), Tyskland (Ludvig), Italia, Lothringen og Burgund(Lothar). Lothar arvet også keisertittelen, men det var en tittel uten særlig makt. Lothringen ble delt mellom Tyskland og Frankrike etter Lothar 2's død. Slekten ble i Frankrike etterfulgt av Kapetingerslekten, i Tyskland av Liudolfingerslekten, i Italia av Italiaslekten og i Burgund av Welferslekten.

Pipin av Herstal døde i desember 714. Han hadde på oppfordring fra sin kone Plektrude, satt Teodobald, sitt barnebarn gjennom Plektrudes sønn Grimoald, som arving over hele riket. Adelen satte seg umiddelbart i mot dette, for Teodobald var en gutt på 8 år. Plektrude var en energisk kvinne og tok umiddelbart Karl Martell, hennes manns eldste gjenlevende sønn, en uekte sønn, og satt ham i fengsel i Köln, byen som var utpekt til å være hennes hovedstad. Dette forhindret et opprør på hans vegne i Austrasia, men ikke i Neustria.

Adelen i Neustria utropte en Ragenfrid i 715 til rikshovmester på vegne av, og tydeligvis med støtte av, Dagobert 3, den unge kongen som hadde lovlig autoritet til å velge en rikshovmester, selv om merovingerdynastiet på denne tiden hadde mistet det meste av kongelig makt.
Austrasierne skulle ikke støtte en kvinne og hennes unge gutt lenge. Før slutten av året, hadde Karl Martell flyktet fra fengsel og blitt utropt til rikshovmester av adelen i det kongedømmet. Neustrierne hadde angrepet Austrasia og adelen ventet på en sterk mann til å lede dem mot sine invaderende landsmenn.

Dagobert døde samme år, og neustrierne utropte Chilperik 2 som konge uten støtte fra resten av det frankiske folket.
Sammen ledet Chilperik og Ragenfrid en hær inn i Austrasia i 716. Neustrierne allierte seg med en annen invasjonsstyrke under Radbod, frisernes konge, og møtte Karl i et slag nær Köln som fremdeles ble holdt av Plektrude. Karl hadde lite tid til å samle mennene sine, eller forberede seg, og resultatet ble hans eneste nederlag i hele hans liv. Chilperik og Ragenfrid seiret, og Karl flyktet til fjellene i Eifel. Karl flyktet fra slagmarken så snart han innså at han ikke hadde nok tid eller menn til å forberede slaget og ikke hadde sjanse til å vinne. Kongen og hans rikshovmester vendte seg så for å beleire deres andre rival i byen og tok den, formuen og Chilperik som konge og Ragenfrid som rikshovmester mottok anerkjennelse. Plektrude overgav seg på vegne av Teodobald.

Ved dette tidspunktet vendte hendelsene til Karls fordel. Han gjorde de nødvendige forberedelsene og angrep den triumferende hæren nær Malmédy idet den vendte tilbake til sin egen provins. I slaget ved Ambléve ble den tidligere seirende hæren omringet og måtte flykte. Heretter var praktisk talt Karl ubeseiret til han døde. Etter at han seiret skal det merkes at han til tross for at hans nevø hadde blitt utropt til arving i Karls sted og barnets bestemor, Karls stemor, hadde fengslet ham i sitt navn, lot han dem leve og behandlet dem med vennlighet. En sjeldenhet i middelalderen, hvor nåde mot tidligere rivaler var sjelden.

Våren 717 vendte Karl tilbake til Neustria med en hær og bekreftet sin overlegenhet med en seier ved Vincy, nær Cambrai. Han forfulgte den flyktende kongen og rikshovmesteren til Paris før han vendte tilbake for å ta seg av Plektrude og Köln. Han tok byen og spredte hennes tilhengere. Etter denne suksessen utropte han Klotar 4 til konge i Austrasia i opposisjon til Chilperik og avsatte erkebiskopen av Reims, Rigobert, og erstattet ham med Milo.

Etter å ha underlagt seg hele Austrasia, marsjerte han mot Radbod og trengte ham tilbake til hans territorium. Han fremtvang til og med avståelsen av Vest-Frisia (senere Nederland). Han sendte også sakserne tilbake over Weser og sikret dermed sine rikers grenser, selvsagt i kongens navn.

Men Karl hadde absolutt makt, mer enn noen annen tidligere rikshovmester, selv om han aldri brydde seg med titler. Det gjorde derimot hans sønn som til slutt spurte paven - hvem bør være konge, han som har tittelen eller han som har makten? - Paven som var svært avhengig av frankiske hærer for å beholde sin uavhengighet fra langobardene og Østromerriket (den bysantinske keiseren regnet seg fremdeles som den eneste legitime - romerske - keiseren, og dermed som hersker over alle provinsene i det antikke riket, enten de anerkjente det eller ikke), erklærte - han som hadde makten - og kronet dermed Pipin.

Tiår senere, i 800, ble Pipins sønn, Karl den store, kronet til keiser av paven, og utvidet dermed ytterligere - han som hadde makten - prinsippet ved å fjerne legitimiteten til de bysantinske keiserne på den italienske halvøya (som da hadde skrumpet inn til Apulia og Calabria) og antikkens romerske Gallia, inkludert de iberiske utpostene Karl den store etablerte i Marca Hispanica på den andre siden av Pyreneene som i dag utgjør Catalonia.

Selv om den bysantinske keiseren krevde autoritet over hele det gamle Romerriket som den legitime - romerske - keiser, og etter loven kan dette ha vært sant, var det ikke realiteten. Hoveddelen av Vestromerriket var under karolingernes styre, den bysantinske keiseren hadde nesten ikke autoritet i vest siden det 6. århundre, selv om Karl den store foretrakk å unngå et åpent brudd med Konstantinopel.

Det som skjedde var fødselen av en institusjon som var unik i historien:

Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Voltaire latterliggjorde dets terminologi, og sa at det hellige romerske riket var - hverken hellig, eller romersk, eller et rike. Men til tross for dette, utgjorde det en enorm politisk makt på den tiden, særlig under ludolfingerne og salierne og i mindre grad Hohenstaufen. Det varte til 1806. Selv om hans barnebarn ble dets første keiser, ble - riket - stort sett født under styret til Karl Martell.

Mellom 718 og 723 sikret Karl sin makt gjennom en rekke seire. Han vant lojaliteten til flere viktige biskoper og abbeder (ved å donere land og penger til grunnleggelsen av klostre som Echternach), han undela seg Bayern og Alemannia og han beseiret de hedenske sakserne.
Etter å ha forent frankerne under seg, var Karl bestemt på å straffe sakserne som hadde invadert Austrasia.

Derfor la han i 718 deres land til breddene ved Weser, Lippe, Ruhr og Teutoburgerskogen øde. Han ble dermed den første utenforstående makten siden legionene til Varus i 9 som gikk inn i skogen, og i motsetningen til Roma, beseiret han innbyggerne enkelt.

I 719 tok Karl Vest-Frisia uten større motstand fra friserne som hadde vært underlagt frankerne men han tatt kontroll da Pipin døde. Karl stolte ikke på hedningene, men deres hersker, Aldegisel, aksepterte kristendommen i hans rike og Willibrord, biskop av Utrecht, frisernes berømte apostel, reiste for å konvertere dem på Karls ønske. Karl gjorde også mye for å støtte Winfrid, senere den hellige Bonifatius, tyskernes apostel.

I 718 svarte Chilperik på Karls nye makt med å alliere seg med Odo den store, hertug av Aquitaine som hadde gjort seg uavhengig under borgerkrigen i 715, men ble igjen beseiret, denne gang ved Soissons, av Karl. Kongen flyktet sammen med sin allierte hertug til området sør for Loire og Ragenfrid flyktet til Angers. Snart døde Klotar 4 og Odo gav opp Chilperik. I bytte mot anerkjennelse av hans kongestatus over alle frankerne, overgav kongen sitt kongedømme og rikshovmesterembetet til Karl over alle kongedømmene.

Da Chilperik 2 døde året etter (720), utnevnte Karl Dagobert 3's sønn, Teoderik 4, som hans etterfølger. Han var fremdeles mindreårig og satt på tronen til 737. Karl utnevnte nå kongene som han tjente under. Disse rois fainéants (gjør–ingenting–konge) var kun marionetter i hans hender og på slutten av sitt styre, brydde han seg ikke engang med å utnevne en.

Karl marsjerte igjen mot sakserne. Neustrierne gjorde da opprør under Ragenfrid som fikk beholde området Anjou. De ble enkelt beseiret (724), men Ragenfrid måtte utlevere sine sønner som gisler for å beholde sitt område. Dette gjorde slutt på borgerkrigene i Karls styre.

De neste 6 årene ble brukt i sin helhet til å sikre frankernes autoritet over de avhengige germanske stammene. Mellom 720 og 723 kjempet Karl i Bayern, hvor agilolfinger–hertugene gradvis hadde utviklet seg til å bli uavhengige herskere, nylig i allianse med Liutprand langobarden. Han tvang alemannerne til å slutte seg til ham, og hertug Hugbert underla seg frankernes styre.

I 725 og 728 gikk han igjen inn i Bayern og båndene til ham som herre virket sterke.
I 730 marsjerte han mot Lautfrid, hertug av Alemannia, som også hadde blitt uavhengig, og drepte ham i kamp. Han fremtvang alemansk kapitulasjon til fransk overherredømme og utnevnte ikke en etterfølger av Lantfrid. Dermed var Sør–Tyskland igjen del av det frankiske kongedømmet, slik Nord-Tyskland hadde blitt i løpet av de første årene av hans styre.

Hans eget rike var sikret innen 730, og Karl begynte å forberede seg til den kommende stormen i vest.
I 721 hadde emiren i Córdoba bygget en sterk hær fra Marokko, Jemen og Syria for å erobre Aquitaine, det store hertugdømmet sørvest i Gallia som var nominelt under frankisk overherredømme, men i praksis nesten var uavhengig i hendene på Odo den store siden merovingerkongene hadde mistet makt. De invaderende muslimene beleiret byen Toulouse som da var Aquitaines viktigste by, og Odo dro umiddelbart for å skaffe hjelp.

Han kom tilbake 3 måneder senere rett før byen skulle til å overgi seg og beseiret den muslimske invasjonsstyrken den 9.juni 721 i det som er nå kjent som slaget ved Toulouse. Nederlaget var stort sett resultatet en klassisk flankemanøver fra Odo.
Etter at Odo først flyktet, begynte muslimene å bli for selvsikre, og i stedet for å opprettholde et sterkt ytre forsvar rundt deres beleiringsleir og fortsette å speide, gjorde de ingen av delene. Dermed kunne Odo sette i gang et nesten fullstendig overaskelsesangrep på beleiringsstyrken da han kom tilbake, spredte den i det første angrepet og slaktet enheter som hvilte seg eller som flyktet uten våpen eller beskyttelse.

Karl hadde fulgt situasjonen i Iberia siden Toulouse, overbevist om at muslimene ville komme tilbake, og mens han sikret sine egne områder, forberedte han seg også for krig mot umayyadene. Karl hadde brukt en ekstremt, for tidsepoken, kontroversiell metode med å beholde en stående hær, en han kunne trene som en kjerne av veteraner som han kunne legge til de vanlige utkalte soldatene som frankerne kalte på i krig.
Under den tidlige middelalderen var troppene bare tilgjengelige etter at avlingene hadde blitt plantet og før innhøstingen. Karl mente at han trengte en stående hær, en han kunne trene, for å stå i mot muslimenes tunge kavaleri som han ikke hadde på den tiden. For å trene den typen infanteri som kunne stå imot tungt kavaleri, trengte Karl dem året rundt, og han trengte å betale dem, slik at deres familier kunne kjøpe maten de ellers ville ha dyrket. For å skaffe disse pengene, tok han områder og eiendommer fra kirken og brukte dem til å finansiere sine soldater. Den samme Karl som hadde sikret seg støtte fra ecclesia ved å donere land, tok det tilbake mellom 724 og 732. Kirken var rasende og en tid så det ut som om Karl til og med skulle bannlyses for sine handlinger. Men så kom en betydelig invasjon....

Det har blitt skrevet at Karl Martell kunne ha fortsatt sine kriger med sakserne, men han var fast bestemt på å forberede seg til det han trodde var en større fare. Istedet for å konsentrere seg om sine erobringer i øst, forberedte han seg for den store stormen som samlet seg i vest. Fullt klar over faren som muslimene utgjorde etter slaget ved Toulouse i 721, har det blitt forklart at han brukte årene før til å konsolidere sin makt, og samle og trene en hær av veteraner som skulle stå klar til å forsvare selve kristendommen (ved Tours).

Det er også viktig å merke at muslimene ikke var klar over, på den tiden, av den virkelige styrken til frankerne, eller det faktum at de bygget en virkelig hær, ikke de typiske barbariske hordene som hadde preget Europa etter Romas fall. De regnet de germanske stammene, som frankerne var del av, som enkle barbarer og var ikke særlig bekymret for dem. De arabiske krønikene viser at de først var klar over frankerne som en voksende militærmakt først etter slaget ved Tours da kalifene uttrykte sjokk over hærens katastrofale nederlag. Videre hadde ikke muslimene brydd seg med den vanlige speidingen av potensielle fiender, for dersom de hadde gjort det, ville de garantert å lagt merke til Karl Martell som en styrke en måtte regne med ut fra hans bedrifter.

Martells totale dominans i Europa fra 717 av, og hans fullstendige beseiring av alle makter som bestred hans herredømme, skulle ha advart maurerne om at ikke bare var en virkelig makt på vei opp fra asken etter Vestromerriket, men at en virkelig begavet general ledet den. Dermed, da de satte i gang sin store invasjon i 732, var de ikke forberedt på å konfrontere Martell og hans frankiske armé.

Sett i etterkant var dette en katastrofal tabbe. Emir Abdul Rahman Al Ghafiqi var en dyktig general og burde ha gjort to ting han ikke skulle gjort. Han regnet med at frankerne ikke ville komme deres aquitanske fettere til unnsetning, og feilet dermed i å anslå deres styrke før invasjonen. Han klarte heller ikke å rekognosere bevegelsene til den frankiske armé og Karl Martell. Dersom han hadde gjort noen av disse tingene, ville han latt sitt lette kavaleri herje gjennom det sørlige Gallia og marsjert rett mot frankerne med full styrke. Dette ville ikke gitt Karl Martell muligheten til å velge tid og sted for hvor de to styrkene ville brake sammen, noe historikerne er enige om var avgjørende for hans seier.

Emiratet i Córdoba hadde tidligere invadert Gallia og hadde blitt stoppet i sin progresjon nordover i slaget ved Toulouse i 721. Helten i denne mindre feirede hendelsen var Odo den store, hertugen av Aquitaine, som ikke var forgjenger til konger eller beskytter av krønikeforfattere. Det har tidligere blitt forklart hvordan Odo beseiret de invaderende muslimene, men da de vendte tilbake, var situasjonen endret.

I mellomtiden ankom en ny emir av Cordóba, Abdul Rahman Al Ghafiqi, som tok med seg en stor styrke arabiske og berberiske ryttere og satte i gang en langt større invasjon. Denne gangen var de muslimske rytterne klar for kamp, og resultatet ble forferdelige for innbyggerne i Aquitaine. Odo, helten av Toulouse, ble alvorlig beseiret i den muslimske invasjonen i 732 i slaget ved Garonne, hvor de vestlige krønikeforfatterne sier - Gud alene vet antallet drepte - og flyktet til Karl på leting etter hjelp. Dermed forsvant Odo ut av historien og Karl marsjerte inn i den.

Slaget ved Poitiers gav Karl cognomenet - Martell - for den nådeløse måten han hamret løs på sine fiender. Mange historikere, inkludert den store militærhistorikeren sir Edward Creasy, tror at dersom han hadde mislyktes ved Tours, ville islam ha overkjørt Gallia og kanskje resten av det vestlige kristne Europa. Ingen makt eksisterte, hadde Martell falt ved Poitiers, til å stoppe muslimene fra å erobre fra Roma til Rhinen, og til og med England.

Andre respekterte historikere som bifaller Creasys tro på at dette slaget var livsviktig for å stoppe den islamske ekspansjonen inn i Europa inkluderer William Watson, og Gibbon tror at kristendommens skjebne var avhengig av dette slaget. Denne meningen var svært populær i det meste av moderne historigrafi, men den ble umoderne i det 20. århundre.

Noen historikere, som Bernhard Lewis, hevder at araberne ikke hadde intensjoner om å okkupere det nordlige Frankrike. Denne meningen har igjen blitt umoderne, og slaget ved Poitiers er vanligvis regnet blant historikere som en svært avgjørende hendelse i historien til Europa og kristendommen.

Slaget ved Poitiers fant antagelig sted mellom Tours og Poitiers (dermed dets andre navn: slaget ved Tours). Den frankiske armé, under Karl Martell, bestod av hovedsakelig infanteri av veteraner, med et sted mellom 15.000 og 75.000 mann. I respons til den muslimske invasjonen, unngikk frankerne de gamle romerske veiene i håp om å overraske invasjonshæren. Martell trodde det var absolutt avgjørende at han ikke bare tok muslimene med overraskelse, men at han fikk velge slagmark, ideelt sett en høy slette med trær hvor de islamske rytterne som allerede var trette av å bære brystning, ville bli enda trettere ved å angripe oppover. Videre ville skogene hjelpe frankerne i deres defensive firkant ved å delvis bryte opp de muslimske rytternes evne til å angripe rett fremover.

Fra de muslimske beretningene om slaget ser vi at de virkelig var overrasket over å finne en stor styrke som stod imot dem når de forventet å plyndre Tours, og de ventet i seks dager, speidet på fienden og samlet alle sine plyndringsstyrker slik at de var ved full styrke før slaget. Emir Abdul Rahman var en dyktig general, og likte ikke det ukjente i det hele tatt, og han likte ikke å angripe oppover mot en fiende av ukjent antall som virket godt disiplinerte og mer vant til kulden, bedre utrustet for den og til tross for at de ikke hadde telt som muslimene, var forberedt til å vente så lenge som det trengtes. Høsten var i ferd med å bli kaldere.

På den syvende dagen angrep den muslimske hæren som bestod av mellom 60.000 og 400.000 ryttere ledet av Abdul Rahman Al Ghafiqi.
I løpet av slaget beseiret frankerne den islamske hæren og emiren ble drept. Mens vestlige beretninger er runde, er de arabiske beretningene nokså detaljerte i beskrivelsen av hvordan frankerne dannet en stor firkant og utkjempet et strålende defensivt slag. Rahman tvilte før slaget på at hans menn var klar for en slik kamp og burde ha etterlatt byttet som hindret dem, men istedet bestemte han seg for å stole på sine ryttere som aldri hadde sviktet ham.
Det var antatt på den tiden at det var umulig for infanteri å stå imot kavaleri med rustning.
Martell klarte å inspirere sine menn til å stå fast mot en styrke som må ha sett uovervinnelig ut for dem, store ryttere med ringbrynjer som i tillegg var klart tallmessig overlegne over frankerne. I et av de sjeldne tilfellene hvor middelaldersk infanteri stod ovenfor kavaleriangrep, stod de frankiske soldatene imot, selv om det arabiske kavaleriet flere ganger brøt seg inn i det indre av den frankiske firkanten ifølge arabiske kilder. Men til tross for dette, brøt ikke frankerne sammen, og det blir antagelig best uttrykt gjennom en oversettelse av en arabisk berettelse fra slaget fra Medieval Source Book:

Og i slagets sjokk virket mennene fra nord som en sjø som ikke kan flyttes. Fast stod de, den ene ved siden av den andre, med en form som minnet om en is, og med kraftige slag med sverdene slo de ned araberne. Trukket sammen som en bande rundt sin høvding, bar austrasierne alle foran seg. Deres utrettelige hender drev sine sverd ned i brystene til fienden.

Begge beretningene er enige om at muslimene som brøt seg inn i firkanten, forsøkte å drepe Martell, viss livvakt hadde omringet ham og ikke ble brutt, og slaget vippet fremdeles, da et triks som Karl hadde planlagt før slaget bar frukter han ikke i sin villeste fantasi hadde klart å forestille seg. Både de vestlige og muslimske beretninger er enige om at en gang i de hardeste kampene, begynte speidere som Martell hadde sendt til den muslimske leiren å frigjøre fanger. I frykt for å miste sitt bytte, oppgav en stor del av den muslimske hæren slaget, og vendte tilbake til leiren for å beskytte sitt bytte. I et forsøk på å stoppe det som så ut som en retrett, ble Abdul Rahman omringet og drept av frankerne, og det som startet som en omdisponering av styrker, utviklet seg til å bli en virkelig retrett da den muslimske hæren flyktet fra slagmarken den dagen. Frankerne gjenopptok sine posisjoner og hvilte der gjennom natten, i den tro at slaget ville fortsette ved daggry neste morgen.

Da muslimene ikke dukket opp til kamp dagen etter, fryktet frankerne et bakhold. Karl trodde først at muslimene forsøkte å få ham ned fra høyden og inn i åpent lende, en taktikk han ville unngå for enhver pris. Først etter betydelig rekognosering som frankiske soldater gjorde av den muslimske leiren, som ifølge begge beretningene hadde blitt forlatt i hastverk, ble det oppdaget at muslimene hadde trukket seg tilbake i løpet av natten. Teltene stod fremdeles i leiren da de muslimske styrkene satte kursen for Iberia med det de kunne bære av byttet som var igjen.

Senere avslørte de arabiske krønikene at de forskjellige generalene fra de forskjellige delene av kalifatet, berbere, arabere, persere og langt flere, ikke kunne enes om en leder til å overta etter Abdul Rahman. De klarte til og med ikke å bli enige om hvem som skulle lede dem i kamp. Bare emiren hadde en fatwa fra kalifen, og dermed absolutt autoritet over de troende soldatene. Hæren var hentet fra hele kalifatet og var komplisert satt sammen av forskjellige nasjonaliteter, etnisiteter og forutinntatthet i forhold til politikk, rase og etnisitet. Personlighetene i hæren trakk seg med emirens død tilbake. Hæren kunne antagelig fremdeles ha beseiret frankerne, men manglet en til å lede dem.

Martells evne til å få Abdul Rahman drept da han kunne, under en tilbaketrekning han nøye hadde planlagt skulle skape forvirring i slagets høydepunkt, kombinert med årevis av hard trening av sine menn for å gjøre det som var antatt å være umulig, gav Martell en unik plass i historien som Europas redningsmann og en briljant general i en tidsepoke som ikke er kjent for dens generaler. Martells frankere, nesten hele infanteriet uten rustning, klarte å stå imot ryttere med brynjer, uten hjelp fra buer eller skytevåpen, en bragd som nesten mangler sidestykke i middelaldersk historie.

I det etterfølgende tiåret ledet Karl den frankiske hæren mot hertugdømmene Bayern og Alemannia i øst og Aquitaine og Provence i sør. Han tok seg av den pågående konflikten med friserne og sakserne i nordøst med noe suksess, men det var hans barnebarn Karl den store som erobret sakserne fullstendig og førte dem inn i det frankiske riket, hovedsakelig fordi Martell prioriterte å stå imot den muslimske ekspansjonen.

Istedet for å konsentrere seg om erobring i øst, fortsatte han ekspansjonen av frankisk autoritet i vest, og nektet emiratet i Cordoba et fotfeste i Europa. Etter sin seier ved Poitiers, fortsatte Martell å drive muslimske hærer fra baser i Gallia i kampanjer i 736 og 737 etter at de igjen forsøkte å få et fotfeste i Europa bortenfor al-Andalus.

Mellom hans seier i 732 og 735, reorganiserte Karl kongedømmet Burgund. Han erstattet grevene og hertugene med sine lojale tilhengere og styrket dermed sitt grep om makten. Han ble tvunget til å invadere Frisia igjen i 734 på grunn av handlingene til Radbod, frisernes hertug (719–734), sønn av hertug Aldigisel som hadde akseptert de kristne misjonærene Willibrord og Boniface. Samme år drepte han hertugen som hadde utvist de kristne misjonærene, i et slag og kuet befolkningen (han ødela alle hedenske templer) slik at befolkningen var fredelige de neste 20 årene.

Dynamikken endret seg i 735 på grunn av Odo den stores død. Han hadde blitt tvunget til å anerkjenne, riktignok med reservasjoner, overherredømmet til Karl i 719. Selv om Karl ønsket å forene hertugdømmet direkte til seg og han reiste dit for å skaffe seg aquitainernes lojalitet, utropte adelen Odos sønn, Hunold, til ny hertug. Karl anerkjente hertugen da araberne invaderte Provence året etter, og hertugen var like tvunget til å anerkjenne Karl som overherre siden han ikke hadde håp om å stå i mot muslimene alene.

Denne arabiske sjøinvasjonen var ledet av Abdul Rahmans sønn. Den landet i Narbonne i 736 og tok Arles. Karl la konflikten med Hunold midlertidig til sides, og dro ned til muslimenes befestninger i Provence. I 736 tok han tilbake Monfrin og Avignon, og med hjelp fra Liutprand, langobardenes konge tok han Arles og Aix-en-Provence. Nimes, Agde og Béziers som muslimene hadde holdt siden 725 falt til ham og deres festninger ble ødelagt. Han knuste en mulimsk armé ved Arles og beseiret en mektig hær utenfor Narbonne ved elven Berre, men klarte ikke å ta byen.

Militærhistorikere tror han kunne tatt den, hadde han valgt å bruke alle sine ressurser for å gjøre det, men han trodde at hans liv nærmet seg slutten, og han hadde så mye å gjøre for å forberede sine sønners overtagelse av det frankiske riket. Han lot derfor Narbonne bli stående, isolert og omringet, og hans sønn ville vende tilbake for å frigjøre den for kristendommen. Han lyktes derimot med å renske Provence for dets fremmede okkupanter og knuste alle fremmede arméer som var i stand til å spre islam videre.

Det som var spesielt med disse kampanjene, var Karls bruk av tungt kavaleri med stigbøyler til støtte for sin falanks. Dette var første gang han brukte dette. Hans evne til å koordinere infanteri- og kavaleriveteraner var uten sidestykke i den epoken og gjorde det mulig for ham å møte invasjonsstyrker som var mye større en hans og beseire de kraftig gang etter gang.

Noen historikere mener at Narbonne var en like viktig seier for kristendommens Europa som Poitiers.
I Barbarians, Marauders, and Infidels av Antonio Santosuosso, professor emeritus i historie ved University of Western Ontario, regnet som ekspert i denne epoken, legger han frem en interessant moderne mening om Martell, Poitiers og de etterfølgende kampanjene mot Rahmans sønn i 736–737. Santosuosso sier at disse sene beseiringene av invaderende muslimske hærer var minst like viktige som Poitiers i deres forsvar av vestlig kristendom og beskyttelse av klostrene som var sentrene for lærdom som til slutt ledet Europa ut av den mørke middelalder. Etter å ha studert arabiske fortellinger fra perioden, argumenterer han også med at disse var tydelig invasjonsarméer, sendt av kalifen ikke bare for å hevne Poitiers, men for å erobre det kristne Europa og føre det inn i kalifatet.

I motsetning til sin far ved Poitiers, visste Rahmans sønn i 736–737 at frankerne var en reell maktfaktor, og at Martell personlig var en styrke de måtte regne med. Han hadde ingen intensjoner med å la Martell ta ham uforberedt og diktere tid og sted for slag, slik hans far hadde gjort, og konsentrerte seg i stedet med å ta en betydelig del av slettene ved kysten rundt Narbonne i 736 og Arles. Derfra planla de å bevege seg fra by til by og befeste dem underveis. Dersom Martell ønsket å stoppe dem fra å lage en permanent enklave som kalifatet kunne ekspandere fra, måtte han komme til dem i åpent lende, hvor han i motsetning til sin far, ville diktere slagstedet.

Alt gikk som han planla, helt til Martell ankom, riktignok en del raskere enn maurerne trodde han kunne klare å samle en hel armé. Men dessverre for Rahmans sønn hadde han overvurdert tiden det ville ta Martell å utvikle tungt kavaleri som var like godt som muslimenes. Kalifatet trodde det ville ta en generasjon, men Martell klarte det på fem korte år. Forberedt på å møte den frankiske falanksen, var muslimene totalt uforberedt på å stå ovenfor en blandet styrke av tungt kavaleri og infanteri i en falanks. Dermed ble Karl igjen kristendommens beskytter og stoppet den muslimske ekspansjonen inn i Europa, ettersom tiden for islamsk evne til å ekspandere nærmet seg slutten. Disse nederlagene var det siste store forsøket på ekspansjon av umayyad–kalifatet før ødeleggelsen av dynastiet i slaget ved Zab.

På slutten av hans kampanjer i Provence og Septimania, døde kong Teoderik 4 i 737. Martell som kalte seg - major domus - og - princeps et dux Francorum - utnevnte ikke en ny konge og ingen krevde en. Tronen var ubesatt til Martell døde. Som historikeren Charles Oman sier - han brydde seg ikke med navn eller tittel så lenge den reelle makten var i hans hender. Nowich slutter seg til Oman og sier:

Han holdt ikke noe hoff, brydde seg ikke om titler og tanken på en krone moret ham. Alt som interesserte ham var den virkelige essensen av makt og hva som kunne gjøres med den. Han mente at han hadde et oppdrag med å ta vare på det som hans forfedre hadde kjempet så hardt for å bygge etter Romas fall og var fast bestemt på å ikke la det gå til grunne under hans vakt. En mann med slik enorm makt, den virkelige herre av dagens Europa i hans livstid, brydde seg ikke med å vise seg frem, men bare med resultatene.

Perioden med interregnum, de siste 4 årene i Karls liv, var mer fredelig enn mesteparten hadde vært, og mye av denne tiden ble nå brukt på administrative og organisasjonelle planer for å skape en mer effektiv stat. Men han fikk sakserne i Westfalen til å anerkjenne ham og betale skatt i 738 og slo ned et opprør i Provence ledet av Maurontus i 739.
Karl satte i gang med å integrere de perifere områdene i imperiet sitt inn i den frankiske kirken. Han opprettet 4 bispedømmer i Bayern (Salzburg, Regensburg, Freising og Passau) og gav dem Bonifatius som erkebiskop og metropolitt over hele Tyskland øst for Rhinen med hans sete i Mainz. Boniface hadde vært under Karls beskyttelse fra 723, og helgenen selv forklarte sin gamle venn, Daniel av Winchester, at uten denne beskyttelsen kunne han hverken administrere sin kirke, forsvare sine geistlige eller forhindre kjetteri. Det var Boniface som hadde forsvart Karl med størst fasthet i hans gjerninger da han tok kirkens områder for å betale sin hær i dagene som førte frem til Poitiers, som en som gjorde hva han kunne for å beskytte kristendommen.

I 739 ba pave Gregor 3 Karl om hans hjelp mot Liutprand. Men Karl hatet å kjempe mot en tidligere alliert og ignorerte pavens bønn om hjelp. Likevel viste pavens bønn om frankisk beskyttelse hvor langt Martell hadde kommet fra de dagene han var en hårsbredd fra å bli bannlyst, og satte scenen for hans sønn og sønnesønn til å bokstavlig talt omrokkere Italia etter pavens behov og beskyttelse.

Karl Martell døde 22.oktober 741 i Quierzy-sur-Oise i det som i dag er Aisne département i Picardy-regionen i Frankrike.
Han ble gravlagt i Saint Denis-kirken i Paris.

Hans territorier ble delt mellom hans voksne sønner et år tidligere:

Karloman fikk Austrasia og Alemannia (med Bayern som vasall).

Pipin den yngre fikk Neustria og Burgund (med Aquitaine som vasall).

Grifo fikk ingenting, selv om noen kilder indikerer at han var tiltenkt en landstripe mellom Neustria og Austrasia.

På begynnelsen av Karl Martells karriere hadde han mange interne motstandere og følte at han trengte å utnevne sin egen konge med krav på tronen, Klotar 4.
På slutten derimot, har dynamikken i styret av Frankia endret seg, ingen merovingermarionett trengtes, hverken for forsvar eller legitimitet.

Karl delte sitt rike mellom sine sønner uten motstand (selv om han ignorerte sin unge sønn Bernhard, sønn av Karl Martell).
I mellomtiden styrket han den frankiske staten ved å kontinuerlig beseire gjennom overlegent lederskap arméene til fiendtlige fremmede nasjoner som omsluttet det på alle kanter, inkludert de hedenske sakserne som hans barnebarn Karl den store ville kue fullstendig, og maurerne som han stoppet på veien til kontinental dominans.

Karl var av den sjeldneste ressursen i den mørke middelalder: en briljant strategisk general som også var en taktisk kommandant par excellance, i stand til å sette i verk sine planer i slagets kaos mot sine fienders styrker og bevegelser. Utrolig nok var han i stand til å beseire dem gjentatte ganger, særlig når, som ved Poitiers, de var langt mer tallmessig overlegne i antall menn og våpen. Karl hadde den siste kvaliteten som definerer virkelig storhet i militærkommandanter:

Han forutså farene hos sine fiender og forberedte seg mot dem nøye. Han brukte underlaget, tid, sted og den intense lojaliteten i sine styrker til å dempe hans fienders overlegne våpen og taktikker. Han tilpasset seg igjen og igjen til fienden på slagmarken, endret seg rolig for å kompensere for det uforutsette og det som ikke kan forutses.

Han var også en dyktig administrator og hersker og organiserte det som skulle bli Europas regjering i middelalderen, et system av underriker, lojale mot baroner, grever, hertuger og øverst kongen, eller i hans tilfelle, major domus (rikshovmester) og princeps et dux Francorum. Hans nære koordinasjon mellom kirke og stat innledet også det middelalderske mønsteret for slikt styre. Han skapte den første vestlige stående hæren siden Romas fall. Totalt sett forandret han Europa fra en horde med barbarer som kjempet mot hverandre, til en organisert stat.

Det tok enda 2 generasjoner før frankerne drev alle de arabiske garnisonene ut av Septimania og over Pyreneene, men Karl Martell stoppet invasjonen av frankisk jord og snudde bølgen av islamsk fremrykning. Foreningen av de frankiske kongedømmene under Martell, hans sønn Pipin den yngre og hans barnebarn Karl den store skapte en vestlig makt som forhindret emiratet i Córdoba i å ekspandere over Pyreneene.

Martell var i 732 på grensen til bannlysning, men ble istedet anerkjent av kirken som dens fremste beskytter. Pave Gregor 2 skrev til ham mer enn en gang og ba ham om beskyttelse og hjelp, og han forble til han døde fiksert på å stoppe muslimene.
Martells sønn holdt sin fars løfte og vendte tilbake og tok Narbonne gjennom beleiring i 759, og hans barnebarn Karl den store etablerte faktisk Marca Hispanica på den andre siden av Pyreneene i deler av det som i dag er Catalonia, gjenerobret Girona i 785 og Barcelona i 801. Denne sektoren av det som i dag er Spania ble da kalt - de mauriske markene - av karolingerne som så på den ikke bare som en måte å holde muslimene i Iberia i sjakk på, men også som begynnelsen på å ta hele landet tilbake igjen. Dette dannet en permanent buffersone mot islam som sammen med kongen av Asturias, Pelayo (718–737, som startet sin kamp mot maurerne i fjellene i Covadonga i 722), og hans etterkommere, var grunnlaget for Reconquista som endte med at alle muslimene ble kastet ut av Iberia.

I sine visjoner om hva som ville bli nødvendig for ham for å motstå en større styrke og overlegen teknologi (de muslimske rytterne hadde stigbøyle som gjorde de første ridderne mulig), og siden han ikke våget å sende sine få ryttere mot det islamske kavaleriet, trente han sin hær til å kjempe i en formasjon brukt av de antikke grekerne for å stå imot det overlegne antallet og våpnene gjennom disiplin, mot og villighet til å dø for sin sak: en falanks.
Det skal merkes at han trente sine menn året rundt ved hjelp av hovedsakelig midler fra kirken. Etter at han brukte denne infanteristyrken alene ved Poitiers, studerte han fiendens styrker og tilpasset seg dem ytterligere.
Til å begynne med brukte han stigbøyler og sadler fra fiendens døde hester som ble samlet sammen på slagmarken, og rustning fra de døde rytterne. Etter 732 begynte han å integrere tungt kavaleri med stigbøyler og ringbrynjer i sin hær, og han trente sitt infanteri til å kjempe sammen med kavaleriet, en taktikk som han fikk god bruk for i kampanjene i 736 og 737, særlig i slaget ved Narbonne.

Martells evne til å bruke det han hadde, integrere nye idéer og teknologi, gav ham et rykte som briljant general allerede i ung alder. Den var grunnen til at han var ubeseiret fra 716 til han døde, selv mot et vidt spekter av fiender, inkludert det muslimske kavaleriet som på den tiden var verdens beste og de barbariske sakserne på hans egne grenser. Han var i tillegg nesten alltid tallmessig underlegen. Hans innføring av tungt kavaleri i vestlige styrker skapte de første - ridderne - i vesten. Prosessen med å utvikle det berømte ridderskapet i Frankrike fortsatte i Pistres-ediktet til hans tippoldebarn Karl den skallede.

Nederlagene Martell påførte muslimene var livsviktige i at splittelsen av den islamske verden etterlot kalifatet ute av stand til å gjennomføre et frontalangrep på Europa via sin befestning i Iberia etter 750. Hans evne til å møte denne utfordringen før muslimene gikk i oppløsning, er av største betydning, og det er derfor Dante skriver om ham i himmelen som en av - troens forsvarere.

Etter 750 var det iberiske emiratet, Europas dør, i hendene på umayyadene, mens nesten hele det muslimske imperiet kom under abbasidenes kontroll, noe som gjorde en invasjon av Europa til en logistisk umulighet mens de to imperiene kjempet seg i mellom. Dette utsatte den islamske invasjonen av Europa til tyrkernes erobring av Balkan et halvt millennium senere.

Det skal merkes at akkurat som hans barnebarn Karl den store ville bli berømt for sine raske og uventede bevegelser i sine kampanjer, var Karl legendarisk for å være hvor han ikke var ventet, og han gjorde aldri det hans fiender forventet han skulle gjøre. Det var denne evnen til å gjøre det uforutsette og bevege seg mye raskere enn hans motstandere trodde han kunne som karakteriserte Karl Martells militære karriere.

Det er også interessant at vikingene ikke startet sine forferdelig plyndringsraid før etter at Martells barnebarn, Karl den store, døde. De hadde sjøfartskapasiteten til å begynne disse toktene minst tre generasjoner tidligere, men valgte å ikke utfordre Martell, Pipin eller Karl den store. Dette var antagelig heldig for Martell som til tross for sine enorme begavelse, antakelig ikke ville klart å slå tilbake vikingene i tillegg til muslimene.

Karl hadde som - Major domus - (fra 717) - Rikshovmester - den virkelige makt i Austrasien og Neustrien, de 2 viktigste av de provinser som det merovingiske rike da var delt opp i. Han var den høyeste hoffembedsmann i det frankiske rike (fra 719) og var samtidig kongens mektigste minister og øverstbefalende for hæren.

Hans tilnavn, som betyr - Hammeren - var høyst betegnende for en mann med hans slagkraft, en egenskap som bl.a. satte ham i stand til å ta ledelsen av rikets affærer i en tid da kongene av Klodvigs ætt, de såkalte merovinger, hadde utartet fullstendig. Et dynasti av skyggekonger, som setter barn til verden i 14-15-årsalderen og er utlevd i begynnelsen av tyveårene, har ikke store utsikter til å få leve lenge på jorden.

De dådløse konger, er historiens navn på de siste merovinger. Det som de frankiske kongene ikke lenger maktet, nemlig å holde riket sammen, greide imidlertid den mektige Karl Martell.

Selv om han først og fremst huskes som lederen for den kristne hæren som vant ved Tours, er Karl Martell virkelig en gigantisk personlighet i tidlig middelalder. Han var en svært dyktig general i en tidsepoke som manglet andre store generaler, han er den første forfaderen til vestlig tungt kavaleri (ridderskap), grunnleggeren av det som skulle bli Frankerriket og satte i gang føydalsystemet som preget Europa i middelalderen.

Karl Martell giftet seg 2 ganger:

1. Chrotrud eller Rotrude (690–724), med barna:

Hiltrude (d. 754), giftet seg med Odilo 1 av Bayern, hertug av Bayern.

Karloman.
Landres av Hesbaye, giftet seg med Sigrand, greve av Hesbania.

Auda eller Alane, giftet seg med Teoderik 4, greve av Autun og Toulouse.

Pipin den yngre.

2. Swanachild, med barna:

Grifo.

Bernard (født ca. 700).

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 204-206, 253-258.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 78.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 59, 61, 71.

Karl married Chrotrude (Rotrude) before 0710. Chrotrude (daughter of Lentuinus Treves and Chrodobertus) was born about 0690 in Tyskland; died about 0724. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Swanhilde av Bayern after 0724. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0751, Bourgogne, Frankrike; Hertug.

Bertrada married Martin av Laon before 0694. Martin (son of Ansegisel and Begga av Heristal, "St.Begga") was born about 0660 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; died on 22 Oct 0741 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0695, Frankrike; Frankernes konge.

Notes:

Occupation:
Han var tilsynelatende en marionett av rikshovmesteren Pipin av Heristal, selv om hans placita viser ham når han dømmer etter sin egen vilje, selv mot pipinideklanen.

Hans kallenavn har ingen fornuftig begrunnelse uten at det muligens er et resultat av disse avgjørelsene, for Liber Historiae Francorum kaller ham en - berømt mann - og en - rettferdig mann av godt rykte.

Han giftet seg i 697 med Edonne og fikk en sønn med henne kalt Dagobert som etterfulgte ham. Det er mulig, men ikke særlig sannsynlig, at Klotar 4 også var hans sønn.

Han tilbrakte nesten hele livet i en kongelig villa ved Oise.

Det var under hans styre på 16 år at biskopen i Avranches, Saint Aubert, i 708 grunnla, på oppfordring fra Erkeengelen Mikael, klosteret i Mont-Saint-Michel.

Da han døde 23.april 711, begynte det sørlige Gallia å bli uavhengig. Burgund under biskop Savarik av Auxerre, Aquitaine under hertug Odo den store og Provence under Antenor.
Han ble gravlagt i kirken til St.Stefan ved Choisy-au-Bac nær Compiègne.

Dagobert 3 (ca. 699–715) var frankernes konge fra 711 til 715. Han var sønn av Childebert 3 og Edonne. Han etterfulgte sin far som leder for de 3 frankiske kongedømmene, Neustria og Austrasia som hadde vært forent siden Pipins seier ved Tertry i 687, og Burgund i 711, 12 år gammel. Den virkelige makten, derimot, forble hos rikshovmesteren Pipin av Herstal som døde i 714. Pipins død førte til åpen konflikt mellom hans arvinger og de neustriske adelsmennene som valgte hoffmenn.

Mens oppmerksomheten var rettet mot frisierne i nord, begynte områder i det sørlige Gallia å rive seg løs under Dagoberts korte tid:

Savarik, den kjempende biskopen av Auxerre, underla seg Orléans, Nevers, Avallon og Tonnerre, Odo den store i Toulouse og Antenor i Provence var i praksis uavhengige magnater.

Died:
Bagravet i St.Etienne, Loire.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0691, Frankrike; Frankernes enekonge fra 691 til han døde.

Notes:

Occupation:
Selv om Klodvig 4 blir kalt - frankernes konge - var han i virkeligheten en marionett, en roi fainéant (gjør-ingenting-konge) under Pipin av Herstal, rikshovmester i Austrasia.

Han overtok tronen da han var 9 år gammel, og døde da han bare var 13 år.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0747, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; Greve.

Charibert married Gisele, "Bertrade" before 0720. Gisele was born in 0670 in Roches, Frankrike; died in 0720. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 0741, Austrasia; Rikshovmester.

Notes:

Occupation:
Da faren Karl Martell døde i 741, etterfulgte han og hans bror Pipin den yngre sin fars embeter, Pipin i Neustria og Karloman i Austrasia. Han var medlem av familien som senere ble kalt karolingerne og det kan hevdes at han var viktig i konsolideringen av deres makt på bekostning av de herskende merovingerkongene til frankerne.
Han trakk seg tilbake fra det offentlige liv i 747 for å gå i kloster.

Etter at hans far døde, ble makten innledningsvis delt slik at den inkluderte Grifo, Karls uekte sønn. Dette var etter Karls ønske, og selv om Grifo krevde en del av rike fra sine brødre, nektet de ham dette. I løpet av 742 hadde Karloman og Pipin fjernet Grifo og tvunget ham i kloster, og begge vendte sin oppmerksomhet mot sitt eget innflytelsesområde som rikshovmestre, Pipin i vest og Karloman i øst.

De 2 rikshovmestrene hadde ennå ikke bevist noen ting på slagmarken i forsvar for riket slik hans far hadde, og innsatte derfor etter at Grifo var i forvaring, den merovingiske Childerik 3 som konge (743), selv om Martell hadde latt tronen stå tom etter Teoderik 4 som døde i 737. Karloman innså at før de hadde etablert seg som beskyttere av riket og troen, slik deres far hadde, trengte de marionettkongen som Karl hadde kvittet seg med.

I motsetning til de fleste middelalderske tilfeller av maktdeling, virket det som Karloman og Pipin i det minste var villig til å arbeide sammen uten å sette opp komplott mot hverandre, og noen kilder antyder at brødrene likte hverandre.
Sikkert er det at de iverksatte militære operasjoner som en enhet. Karloman sluttet seg til Pipin mot Hunold av Aquitaine sin oppkomst i 742 og igjen i 745. Pipin hjalp Karloman mot sakserne 742–743 og mot Odilo av Bayern i 742 og igjen i 744, da fred ble etablert mellom de 2 brødrene og deres svigerbror, for Odilo hadde giftet seg med deres søster Hiltrude.

I sitt eget rike, styrket Karloman sin autoritet delvis via hans støtte fra den anglosaksiske misjonæren Winfrid (senere sankt Boniface) -tyskernes apostel - som han gav ansvaret med å restrukturere kirken i Austrasia. Dette var delvis en fortsettelse av politikken som hans bestefar, Pipin av Herstal, satte i gang og som fortsatte i mindre grad under Karl Martell.

Karloman var viktig i sammenjallingen til Concilium Germanicum i 742, den første betydelige kirkesynoden som ble holdt i de østlige delene av det frankiske kongedømmet. Ledet av ham sammen med Boniface, bestemte synoden at prestene ikke skulle få bære våpen eller gi ly til kvinner i deres hus og at det var en av deres hovedoppgaver å utrydde hedensk tro.
Mens hans far med jevnlige mellomrom hadde konfiskert kirkens eiendommer for å belønne sine tilhengere og betale for den stående hæren som gav dem seier ved Poitiers, var karolingerne rike nok i 742 til å betale sine militære formål og samtidig støtte kirken.
For Karloman som var en dypt religiøs mann, var det en plikt av kjærlighet, for Pipin var det en praktisk plikt. Begge så nødvendigheten av å styrke båndene mellom deres familie og kirken. Derfor forsøkte Karloman å øke kirkens formue. Han donerte for eksempel området til en av Bonifaces viktigste grunnlegginger, klosteret i Fulda.

Til tross for hans fromhet, kunne Karloman være hensynsløs mot reelle eller oppfattede motstandere.
I 746 sammenkalte han en forsamling av tusenvis av alemanniske magnatene i Cannstatt og fikk dem så arrestert og henrettet for landsforræderi i bloddomstolen i Cannstatt. Dette utryddet nesten hele lederskapet til alemannistammen og gjorde slutt på uavhengigheten til hertugen av Alemannia som deretter ble styrt av grever utnevnt av deres frankiske overherrer.
Disse handlingene styrket Karlomans posisjon, og familiens totalt sett, særlig med tanke på deres rivalisering med andre barbarfamilier som de bayerske agilolfingerne.

Den 15.august 747 frasa Karloman seg posisjonen som major domus og trakk seg tilbake til klosterliv, etter å ha fått klippet en tonsur i Roma av pave Sakarias.
Han grunnla Monte Soracte og reiste så til Monte Cassino.

Alle kilder fra perioden indikerer at han virkelig trodde at hans bror kunne lede kongedømmet alene, og at hans kall var kirken. Han følte at han hadde gjort sin plikt for familien i 6 år i nådeløs eliminering av dens fiender og styrking av dynastiet. Etter å ha fullført det han følte var hans verdslige plikt, og siden han mente at - en hånd på sverdet holder det bedre enn to - trakk han seg tilbake til et kloster og tilbrakte resten av sitt liv i meditasjon og bønn.

Rundt tiden da Karloman trakk seg tilbake, flyktet Grifo fra sin varetekt og flyktet til Bayern, hvor hertug Odilo gav støtte og hjelp, men da Odilo døde 1 år senere og Grifo forsøkte å ta tittelen greve av Bayern, gikk Pipin som nå hadde blitt major domus alene og dux et princeps Fracorum, til invasjon av Bayern og innsatte Odilos sønn som bare var et spedbarn, Tassilo 3, som hertug under frankisk overherredømme. Grifo fortsatte sitt opprør, men ble til slutt drept i slaget ved Saint-Jean-de-Maurienne i 753.

Karloman dukket bare en gang til opp i historien, 7 år etter at han trakk seg tilbake, på kvelden da han døde. I 754 hadde pave Stefan 2 bønnfalt Pipin, nå konge, til å komme til hans unnsetning mot langobardenes konge, Aistulf. Karloman besøkte sin bror for å bønnfalle om å ikke føre krigen til Italia, i den tro at frankisk intervensjon der var mot familiens langtidsinteresser, men Pipin ville ikke høre og Karloman trakk seg tilbake til Vienne, hvor han døde 17.august.

Han ble gravlagt i Monte Cassino.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0741, Frankrike; Rikshovmester.
• Occupation: Abt 0751, Frankrike; Konge av Franken 751-768.

Notes:

Birth:
Pipins navn kan være kilde til forvirring. På fransk kalles han Pépin, tysk Pippin eller nederlandsk Pepijn.

Hans kallenavn er ofte misforstått. Han kalles vanligvis den lille, selv om dette er feil oversettelse. Han var ikke kort.
Hans kallenavn den yngre henviser til det faktum at han var yngre enn de 2 arnulfingerne som også het Pipin som hersket som rikshovmestre, Pipin av Landen og Pipin av Herstal.

Occupation:
Pipin den Lille var rikshovmester av Austrasia og Neustria 741-751. Da Pipins far, Karl Martell, døde i 741, ble makten overført til Karls legitime sønner, Pipin og Karloman som rikshovmestere av henholdsvis Neustria og Austrasia. Karls uekte sønn, Grifo, ble fengslet i et kloster av sine 2 halvbrødre.

Karloman, som var en dypt religiøs mann, trakk seg tilbake til et kloster i 747. Dette etterlot Frankia i hendene til Pipin som enslig rikshovmester og - dux et princeps Francorum - en tittel som oppstod med hans bestefar Pipin av Herstal. Under reorganiseringen til Karl Martell av Frankia, var dux et princeps Francorum kommandantene til kongedømmets arméer, i tillegg til deres administrative plikter som rikshovmestre og spesifikt kommandanter av den stående livvakten som Martell hadde begynt å opprettholde året rundt siden Toulouse i 721.

Da de tok makten innsatte Pipin og Karloman, som ikke hadde hevdet seg i slag til rikets forsvar slik deres far hadde, merovingerkongen Childerik 3 som konge i 742, selv om Martell hadde etterlatt tronen tom siden Teoderik 4's død.
Childerik hadde tittelen som konge, men han var en marionett. Ettersom tiden gikk, og hans bror Karloman forsvant ut av bildet, ble Pipin misfornøyd med nærværet av kongelig makt utover ham selv. Da Karloman trakk seg tilbake, flyktet Grifo fra sin varetekt og flyktet til hertug Odilo av Bayern som var gift med Hiltrude, Pipins søster.
Odilo ble tvunget av Pipin til å anerkjenne frankisk overherredømme, men døde kort tid etterpå (18.januar 748). Pipin invaderte Bayern og innsatte Tassilo 3 som hertug under frankisk herredømme.

Navnet -den Lille - skal han ha fått på grunn av en bedrift som minnet om Davids kamp med Goliath. For å vise sine menn hva han dugde til, ga han seg nemlig i kamp med en løve, som han først hadde latt anfalle en vill okse, og skilte hodet fra kroppen på dem begge med et eneste sverdhugg. Fra det øyeblikk var det ingen som våget å måle krefter med Pipin.

Occupation:
Et par år etter Karl Martells død var det på ny blitt plassert en konge av Klodvigs ætt på tronen, men meningen var bare å ha ham der - som et fugleskremsel - mot rovfuglsvermene mens Pipin selv var borte på felttog i fiendeland. Da Pipin vendte hjem som seierherre, syntes han imidlertid det varmeningsløst å ha en slik skyggekonge ved siden av seg, og for å få en anstendig slutt på den ynkelige komedien, bestemte han seg for at det var på tide å gjøre det som hans far aldri hadde brydd seg med: gjøre karlongernes navn kongelige i loven slik det allerede reelt sett var.

Han sendte . etter råd og godkjenning fra alle franker - et sendebud til pave Sakarias og lot forespørre hos Hans Hellighet om det var rett og riktig med konger som ikke hadde noen makt.
Hva pavens svar ville bli, kunne det ikke herske noen tvil om. Spørsmålet var blitt stilt ham på et tidspunkt som var meget gunstig for Pipin. Den hellige fader levde nemlig i stor redsel for de forhatte langobardene, som nettopp da var i full gang med å forsøke å gjøre seg til herrer over hele Italia. De hadde alt underlagt seg de keiserlige besittelsene ved Ravenna, det såkalte Eksarkatet, og når som helst kunne turen komme til Roma.
Paven trengte altså en beskytter. Fra keiseren var det ingen hjelp å vente, for hans stridskrefter var bundet i øst i kampen mot islam. Den hellige fader ville ha vært en meget dårlig statsmann hvis han i en slik situasjon ikke hadde innsett verdien av å få frankernes mektige hersker til venn.
Hans svar på Pipins spørsmål ble følgelig: Det er bedre at den som har makten også bærer kongenavnet.

I kraft av denne uttalelsen ble så Pipin valgt til konge av frankerne i 751 eller 752 på en riksforsamling i Soissons, innsatt kanskje av Boniface, erkebiskop av Mainz. Landets fornemste biskoper salvet ham med hellig olje til bekreftelse på hans nye verdighet - som Samuel hadde salvet Saul og David. Dermed hadde kirken gitt den nykronede kongen sin velsignelse, og den burde vel kunne oppveie savnet av fødselsretten til tronen. Den siste merovinger måtte gå i kloster sammen med sin sønn. Pipin fikk snart anledning til å gjøre paven en gjentjeneste ved å styrke pavedømmet.

Som ventet, ble nemlig Hans Hellighet hardt presset av langobardenes konge, som fordret at romerne skulle betale skatt til ham. Forgjeves sendte paven sine sendemenn til ham - kongen bare - brølte som en løve - og slynget ut de forferdeligste trusler mot Roma. Forgjeves skrev også Den hellige fader til keiseren i Konstantinopel og anropte ham om bistand. Paven måtte da i sin nød se seg om etter annen hjelp, og han vendte seg til frankernes konge. Enda det var sent på høsten, foretok han en besværlig reise over Alpene for å samrå seg med Pipin om hjelp.

Kongen sendte sin 12 år gamle sønn Karl - den senere Karl den Store - sammen med flere fornemme menn for å møte paven på frankisk jord og eskortere ham videre. Selv hilste kongen Den hellige fader med store æresbevisninger, gjorde ydmykt knefall for ham og gikk et langt stykke - som en annen stallkar - ved siden av Hans Hellighets hest. Den hellige fader nølte nå ikke med å legge St.Peters sak i kongens hender, og Pipin påtok seg oppgaven som pavens og den hellige kirkes beskytter.

Forbundet mellom den hellige fader og frankernes konge ble ifølge gamle beretninger beseglet under dramatiske, delvis bibelske scener i middelaldersk regi: paven og hans klerker i sekk og aske lå nesegrus og anropte kongen om hjelp, mens de påkalte Gud og apostlene. Og straks Den hellige fader reiste seg, rakte kongen, hans sønner og stormenn ham hendene til tegn på at de ville stå ham bi.

Deretter viste paven sin takknemlighet ved selv høytidelig å salve Pipin til konge i kirken i Saint-Denis, og dessuten ble også begge hans sønner innvidd til sin vordende kongeverdighet på samme måte.
Inntrykket av den høytidelige handling ble ytterligere forsterket ved den forbannelse paven uttalte over enhver som dristet seg til å velge en annen enn en av Pipins sønner til konge, når den tid kom. Så var da - den hellige Peters velsignelse blitt utøst over frankernes konge.
I og med kroningen var Pipin og hans frankere - blant alle konger og folk blitt utvalgt til Guds eget folk - og Pipin hadde også fått et sterkt overtak over alle sine medbeilere til kronen.

Pipin styrket sin makt etter at pave Stefan 3 reiste hele veien til Paris for å velsigne Pipin i en prangende seremoni i Basilique Saint-Denis og gav ham tilleggstittelen - patricius Romanorum - (romernes patrisier). Ettersom forventet levealder var lav i de dager og Pipin ønsket kontinuitet i familien, velsignet paven også Pipins sønner, Karl og Karloman.

Hans takk kom i form av 2 krigstog til Italia, hvor han beseiret langobarderkongen Aistulf i 756 og - sannsynligvis etter avtale - overleverte de italienske områdene som keiseren ikke hadde maktet å forsvare, til pavestolen. Ved denne gaven fra den frankiske konge ble grunnen lagt til den senere Kirkestaten som var helt uavhengig av Bysants og omfattet omtrent hele det gamle Latium og den sydlige delen av Etruria foruten Eksarkatet.

Tidligere hadde det materielle grunnlag for pavens makt bestått av de domener som hadde tilfalt kirken ved gavebrev og testamenter rundt omkring på hele Apenninerhalvøya, på Sicilia, Sardinia og Korsika, ja til og med i Nord-Afrika, Syd-Gallia og Illyria. Dette kirkelige arvegodset fortsatte hele tiden å bestå ved siden av selve Kirkestatsområdet og vokste stadig ved nye donasjoner. Pipin ble - Patricius - og dermed Romas skytsherre.

Etter å ha skjenket kirken en slik stor almisse mente Pipin at han hadde skaffet seg forlatelse for alle sine synder. I hvert fall fremstilte han saken slik for keiseren da denne gjorde krav på å få tilbake de områdene Pipin hadde forært bort.

Ingen skatter i verden ville kunne formå meg til å frata St. Peter detsom jeg en gang har gitt ham, bedyret han. Pipin hadde - som en gang Moses og David, reddet Guds folk fra fiendens vold - og paven velsignet ham, hans hus og hele hans land. Romerne hadde stilt seg under de frankiske kongers protektorat.
Roma tilhørte ikke lenger det romerske keiserdømme, men til det frankiske rike.
Inntil da hadde den romerske kirke vendt sitt ansikt mot øst, sier den estnisk-tyske historieforskeren Johannes Haller. Nå vender den ryggen mot Østen og kaster seg i armene på frankerne.
Det er i landene i vest paven har funnet sin store fremtidsoppgave, først og fremst takket være misjonsarbeidet og karolingernes kraftige beskyttelse. Grunnleggelsen av Kirkestaten har hatt umåtelig betydning for Italias skjebne. Langobarderriket ble på den måten berøvet enhver mulighet til å utvikle seg til en mektig og enhetlig stat, og Apenninerhalvøya var for århundrer fremover dømt til splittelse.

Om Pipins regjering er det forøvrig å fortelle at han styrte sitt rike med kraft og klokskap og med hell fortsatte sin fars bestrebelser for å verge rikets grenser mot fiendtlige angrep. Han hadde en lykkelig evne til å forene kraft og myndighet med mildhet og forsonlighet. Etter krigen med langobardene formidlet han et godt forhold mellom dem og paven. og selv med keiseren i Konstantinopel kom han etter en tids forløp på ganske god fot.

Hans italienske politikk hadde ingen vidtgående hensikter, han ville bare trygge pavens selvstendighet overfor langobarder og østromere og derved skaffe seg et støttepunkt i Roma. Noen tanke om selv å skaffe seg besittelser syd for Alpene, hadde han ikke. Det var tilstrekkelig med andre, mer nærliggende utenrikspolitiske oppgaver, som ga ham mer enn nok å gjøre. Det var først hans store etterfølger som kom til å slå inn på nye veier i sin italienske politikk. Men like lite som Pipin hadde egne planer med Italia, ville han gi sin støtte til å virkeliggjøre de høytflyvende ideene som pavemaktens fremvekst etter hvert hadde fremkalt i Roma. Der hadde man nemlig begynt å drømme om intet mindre enn det vestromerske rikes fornyelse gjennom pavedømmet.

Slike fantasterier stilte Pipin seg kjølig avvistende til. I stedet rakte han keiseren hånden til forsoning ved å sende en utsending til Konstantinopel. Resultatet ble at de to fyrstene "lovet hverandre vennskap og troskap" og sendte gaver til hverandre. Blant gavene fra keiseren var det et orgel, et musikkinstrument som ingen hadde sett før i frankernes land, og de undret seg umåtelig da "orgelpipene ble beskjelet av belgenes åndedrett og etterlignet tordenens drønn, lyrens tone og cymballenes klang". Keiseren innledet også forhandlinger om ekteskap mellom sin sønn og en av Pipins døtre. Men kongen ville ikke høre på det øret. Han unnskyldte seg med at han ikke ville gifte bort barna sine til fremmede land og forøvrig ikke kunne love noe i denne forbindelse uten pavens samtykke.

Også med El-Mansur, kaliffen i Bagdad, innledet Pipin diplomatiske forbindelser, og de to fyrstene utvekslet sendemenn og ga hverandre gaver. Dehadde jo felles interesser overfor kalifatet i Cordoba. Men til noe samarbeid mellom øst og vest mot omajjadene i Spania kom det ikke.

Pipin døde i 768. Han hadde gjort begge sine sønner og etterkommere til regenter, men den yngste av dem døde snart etter, og Karl "den store" ble konge alene.

Historisk ser det ofte ut til at han er regnet som en mindre sønn og en mindre far av 2 store menn, selv om han var en stor mann etter sine egne bedrifter.

Han fortsatte å bygge opp det tunge kavaleriet som hans far satte i gang. Han opprettholdt den stående hæren som hans far grunnla for å beskytte riket og som dannet kjernen i hans regulære hær i krigstid. Han ikke bare opprettholdt sin fars politikk i å begrense maurerne til sine områder, men drev dem tilbake over Pyreneene da han tok Narbonne. Han fortsatte sin fars ekspansjon av den frankiske kirken (misjon i Tyskland og Skandinavia) og infrastrukturen (føydalisme) som ville bli ryggraden i middelalderens Europa. Hans styre var riktignok ikke like strålende som hans fars eller hans sønns, men det var historisk viktig og av stor fordel for den frankiske folk. Det kan hevdes at Pipins overtagelse av tronen og tittelen patrisier av Roma var forløpere til hans sønns keiserlige kroning som vanligvis blir sett på som grunnleggelsen av det tysk-romerske riket. Han gjorde karolingerne de jure, der hans far gjorde dem de facto, det herskende dynastiet av frankerne og den fremste makten i Europa. Mens han ikke var kjent som en stor general, var han ubeseiret i sin livstid.

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 258-263, 279.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 77.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 61.

Died:
Pipin døde i Saint Denis i 768 og er gravlagt der sammen med sin kone Bertrada.

Pepin married Bertrada av Laon, "Bertrada 2" about 0740. Bertrada (daughter of Charibert av Laon and Gisele, "Bertrade") was born about 0720 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; died on 13 Jul 0783 in Choisy, Paris, Ile-de-France, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Sigrande (Sigramine) av Haspengau. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Swabia

Audea married Theoderik (Thierry) av Autun og Toulouse, "Theoderik 4" about 0730. Theoderik was born about 0713 in Seine-et-Marne, Ile-de-France, Frankrike; died in Feb 0746. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0747, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; Greve.

Charibert married Gisele, "Bertrade" before 0720. Gisele was born in 0670 in Roches, Frankrike; died in 0720. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Begravet i St.Denis. (d.12.juni?)

Bertrada married Pepin (Pipin) av Franken, "Pepin 3" about 0740. Pepin (son of Karl av Franken and Chrotrude (Rotrude)) was born about 0714 in Frankrike; died on 24 Sep 0768 in Paris, Ile-de-France, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 0768, Frankrike; Enekonge av frankerne, konge av Lombardia, og tysk-romersk keiser.

Notes:

Birth:
Karl den stores fødselsdag er antatt å være 1 eller 4.april 742. Men flere faktorer har ført til revurdering av denne tradisjonelle datoen.
For det første ble 742 utregnet av hans alder da han døde, mer enn attestert med primærkilder.
For det andre dateres hans fødsel i 742 før foreldrenes ekteskap i 749, men der er ingen indikasjoner på at Karl den store ble født utenfor ekteskapet og han arvet sine foreldre.

En annen dato er gitt i Annales Petariensis, 1.april 747. Det året var 1.april i påsken. Fødselen av en keiser i påsken er et sammenfall som burde føre til kommentarer, men der er ingen slike kommentarer dokumentert i 747, som har fått noen til å mistenke at påskefødselen var en from fiksjon som skulle ære keiseren.

For tiden er det umulig å være sikker på datoen da Karl den store ble født. Den neste gjetningen inkluderer 1.april 747, etter 15.april 747 eller 1.april 748, antagelig i Herstal eller Jupille, hvor hans far ble født, begge nær Liége hvor en viktig del av det karolingske og merovingiske dynastiet bodde.
Men andre byer er også nevnt: Prüm, Düren eller Aachen.

Occupation:
Han var enekonge av frankerne fra år 771, konge av Lombardia fra 774, og tysk-romersk keiser fra 800.

Karl 1 den Store (Charlemagne/Carolus Magnus) var konge av Franken 768-800 og tysk-romersk keiser 800-814. Han regjerte først sammen med sin bror Karlmann og var, etter dennes død i 771, enehersker.
Navngitt som middelalderens største keiser, erobrer og nyskaper. Han gjennomførte bedre rettspleie og forvaltning. Opprettet større markgreveskap ved rikets grenser.

Karl var idealet av en herskerskikkelse, en veldig mann, både legemlig og sjelelig. En kjempeskikkelse var han, når han viste seg til hest i spissen forsine paladinere, en utvalgt skare av panserkledte ryttere, med hjelm, panser og benskinner av jern og med hånden på festet til det tunge slagsverdet. Det fortelles at han var så sterk at han kunne rette ut en hestesko med hendene. Dessuten var han en dyktig rytter og svømmer og en ivrig jeger. Jordbruk interesserte han seg også sterkt for og gjorde sine krongods til rene mønstergårder.

Til daglig levde han meget enkelt. Som keiser Augustus brukte han helst klær som hans hustru og døtre hadde vevet. Men ved festlige anledninger opptrådte han med imponerende pomp og prakt. De som da ble invitert til hoffet, kunne være sikre på at stemningen i gjestebudet ville bli munter, for deres høye vert elsket spøk og lystighet når så skullevære. God kost vanket det også. Kongens eget veldige korpus krevde mye mat. Han klaget over at han ikke hadde godt av de kirkelige fastene. Ville drikkelag ville han imidlertid ikke vite noe av. Når det gjaldt drikkevarer var Karl for sin egen del meget måteholden og forsøkte også å oppdra andre i samme retning ved formaninger og straffer. I sine krigsartikler bestemte han for eksempel at den som opptrådte beruset i leiren, bare fikk vann å drikke til han hadde forbedret seg, og den som kom for sent til en hærsamlig, måtte unnvære både kjøtt og vin i like mange dager som han hadde forsømt.

Karl var engasjert i nesten konstant krigføring gjennom hele sitt styre med sitt legendariske sverd - Joyeuse - i hånden. Karls politikk var fra første stund mer vidtfavnende enn farens. Et uttrykk for det var hans innblanding i Italias affærer. Til å begynne med sto Karl på god fot med langobardenes konge Desiderius (Italia) og giftet seg med hans datter. Paven var naturligvis opprørt over - det djevelens verk som førte til denne avskyelige forbindelse mellom den edle frankiske kongeslekt og de troløse og stinkende langobardene.
Men det lyktes ham ikke å forhindre ekteskapet, til tross for at han forbød det i kraft av apostelen Peters autoritet, ja truet med evig forbannelse.

Allerede et år senere forskjøt imidlertid Karl sin dronning. Grunnene til det kjenner man ikke, men de har vel snarere vært av politisk enn av personlig art. Desiderius forsøkte å ta hevn ved å spille ut Karls brorsønner mot ham. Samtidig åpnet langobarderkongen fiendtligheter mot paven og rykket inn på romersk område. Da vendte paven seg til frankernes konge med bønn om hjelp, og Karl grep med glede denne anledningen til å få en slutt på Desiderius' lumske anslag mot sin forhenværende svigersønn. Med en sterk hær dro han over Alpene og gjorde slutt på langobardenes rike. Kongen ble tatt til fange og forsvant i et frankisk kloster, og landet ble et lydrike under Karl.

Fra nå av, fra 774, kalte han seg - frankernes og langobardenes konge - og innlemmet landet i det frankiske riket. Senere dro Karl flere ganger til Italia for åskape ordnede forhold der og avskaffe misbruk som hadde vokset fram både i stat og kirke.

Karl den store underla seg også deler av Spania. Han forsøkte å gjenerobre Spania, men klarte aldri helt å nå dette målet. Det var under en av hans mislykkete invasjoner i det nordlige Spania at lederen for hans baktropp, grev Roland, ble drept, noe som inspirerte til skapelsen av Rolandskvadet.

Hovedoppgaven for Karls utenrikspolitikk lå imidlertid ved en annen grense, den nordlige og nordøstlige. Der fortsatte han den kamp som allerede hans farfar hadde begynt mot de ville sakserne. Det var nødvendig å få en slutt på deres ustanselige plyndringstog inn på frankisk område, og etterhånden satte Karl seg også større mål enn bare å holde dette hedenske folket i sjakk. Han ønsket å innlemme det i den germansk-kristne kulturverden.

I 772 rykket Karl for første gang inn i saksernes land. Noe av det første han gjorde var å ødelegge den eldgamle, berømte helligdommen Irminsul eller Irminsäule, i Westfalen, nordøst for Paderborn, som var viet til den germanske krigsguden Irmin.
Det var en veldig trestamme eller stolpe som sto inne i en hellig lund og etter tradisjonen bar hele verdensaltet oppe.
Irminsul med tilhørende templer og andre bygninger ble jevnet med jorden av Karl, gull- og sølvskattene i helligdommen ble bortført og den hellige lunden brent.

Det var Karls gjengjeldelse for de frankiske kirkene som sakserne hadde plyndret og brent. I de 3 dagene ødeleggelsesverket sto på, var det så brennende varmt at alle kilder tørket ut og soldatene led forferdelig av tørst, men så snart hedningenes offerplass var ødelagt, skjedde det et under; i et uttørret bekkeleie i nærheten av frankernes leir sprudlet vannet plutselig så rikelig fram at hele hæren kunne få slukket tørsten. Underet har imidertid senere fått sin naturlige forklaring. Ved Altenbochum i nærheten av Lippespring fantes det ennå på 1600-tallet en kilde som kaltes Bullerborn og som hadde den merkelige egenskap at den med stort bulder og brak ga rikelig vann 6 timer avgangen og så tørret helt inn i de neste 6 timer.

Kampene mot sakserne fortsatt fram til 804. Han førte også seierrike kamper fra 791 til 797 mot Avarere og 801 i Spanien. Karl utvidet derved sitt rike i nord helt til Eider, i øst til Saale, Elben og Raab, og i syd til Volturno og Ebro.

Juldagen i år 800 fant en av verdenshistoriens mest betydningsfulle begivenheter sted i Peterskirken. Karl overvar den dagen messen i kristenhetens fornemste tempel. Da han reiste seg opp etter å ha forrettet sine bønner foran alteret, trådte pave Leo 3 fram og satte en gyllen krone på kongens hode, mens hele menigheten ropte: Hill deg, Carolus Augustus, den av Gud kronede, fredsæle romerskekeiser!

En bysantisk historieskriver fra denne tiden gjør følgende refleksjon i sin beretning om Karls kroning:

Da brast det bånd som lenge hadde forenet Roma med Konstantinopel, det siste bånd mellom kristenhetens to hovedsteder. Den verdenshistoriskebegivenhet i år 800 leder tanken hen på det som skjedde anno 476.

I Bysants ble keiserinne Irene som regjerte i sin sønns navn, styrtet og landsforvist i 802. Under hennes etterfølger ble forholdet mellom Østens og Vestens keisere direkte fiendtlig. I Bysants betraktet man Karl som en usurpator som ikke hadde noen som helst rett til keisernavnet. Karl svarte med å underlegge seg de østromerske besittelsene rundt nordkysten av Adriaterhavet i 809. Den viktigste av dem var Venezia, som takket være sin innbringende handel med Orienten hadde tilført Bysants en ustanselig strøm av gull. Da den østromerske keiseren dessuten til stadighet var utsatt for et sterkt press fra bulgarere og arabere, bestemte han seg derfor tross alt for å underhandle med - usurpatoren - og i 812 anerkjente han ham omsider som Vestens keiser, mot at det østromerske rike fikk tilbake Venezia og Dalmatia. Fra da av eksisterte det altså på ny et vestromersk keiserdømme, sideordnet med det østromerske og formelt anerkjent av dette etter gjeldende diplomatiske regler. Karl behøvde ikke lenger å føle seg i takknemlighetsgjeld til paven for sin høye verdighet.

Karls ry nådde imidlertid enda lenger enn til Bysants. Også med Østens mektigste hersker, Harun al-Rasjid, sto han i diplomatisk forbindelse. Kaliffen beundret den store frankerfyrsten og - foretrakk hans vennskap for alle andre kongers.
Den vennskapelige forbindelse mellom dem ble innledet i 797 da 3 fornemme frankere kom som utsendinger til - perserkongen Aron - som kaliffen ble kalt i frankiske beretninger. Etter 5 års fravær vendte den eneste overlevende av sendemennene tilbake med rike gaver, deriblant en elefant. Karl hadde ønsket seg nettopp en slik gave, og Harun sendte ham den eneste elefant han i øyeblikket eide. Mer kan man jo ikke forlange.
Det trofaste dyret, som lød navnet Abu-l-Abbas, kom til Aachen i 802. Keiser Karl satte meget stor pris på det, og elefanten ble tatt hånd om på bestemåte til den døde 8 år senere.

Han opprettet til rikets beskyttelse forskjellige markgrevskaper, schlesvigsk, thüringsk, avarisk, spansk osv. Videre skapte han i alle stammer en fellesrett, kapitularier. Han fremmet handel og industru. Almindelig dannelse og kunnskaper fremmet han ved tilkallelse av lærde menn. Han hadde særlig omsorg for det tyske språk og for dikterkunsten.

Karl organiserte imperiet sitt i 350 grevskap, hvert ledet av en oppnevnt greve. Grevene tjente som dommere, administratorer og de opprettholdt capitularier. For å opprettholde lojalitet, satte han opp et system av - missi dominici - som betyr Herrens utsendinger.
I dette systemet ville en representant fra kirken og en representant for keiseren lede de forskjellige grevskapene og hvert år rapportere tilbake til Karl om deres status.

Karl fulgte opp sin fars reformer og fjernet pengesystemet basert på gull sou. Både han og kong Offa av Mercia tok opp systemet innført av Pippin. Han satte opp en ny standard, livre (pund), både som mynt og vektenhet, som var verdt 20 sous (som solidus og senere skilling) eller 240 denierer (som denarius og til slutt penny). I denne perioden var livre og sou tellende enheter, bare denier var rikets mynt. Karl innførte systemet i store deler av det europeiske kontinentet, og Offas standard ble frivillig adoptert av store deler av England.

Karl var gift 4 eller 5 ganger. 14 barn - enkelte kilder oppgir 18 eller 20 - ble resultatet av hans forskjellige ekteskap og andre forbindelser.
Karl den store hadde en lang rekke barn fra og utenfor ekteskap. Hans livsførsel i så måte avvek betydelig fra tidens kristelige etikk. I tillegg til at han inngikk minst én såkalt Friedelehe, en samlivsordning som ikke var så juridisk bindende for noen av partene som tradisjonelt ekteskap, hadde han er rekke sidekoner, som inntok en stilling mellom fullverdig ektefrue og konkubine. Sin sterke sanselighet maktet nemlig den veldige frankerfyrsten aldri å tøyle.

Helt til Karl nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste 4 årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt.
Sorgen over å miste 3 av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft.
I 810 døde de 2 eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen Pipin, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet.

I januar 814 ble Karl angrepet av en voldsom feber. Etter 1 ukes forløp følte han at hans timeglass var runnet ut. Med lukkede øyne og armene korslagt over brystet begynte han med svak stemme å synge salmen Herre, i dine hender overgir jeg min ånd.

Han døde den 28.januar etter å ha regjert i 45 år.

I alminnelighet blir hans fødselsår satt til 742, og han skulle altså da ha vært 72 år ved sin død, men det er også enkelte som hevder at han først ble født i 747 og bare var 67 år da han døde.

Karl døde i sin yndlingsby Aachen og ble begravet i domkirken der.

I 1165 ble han, i nærvær av keiser Fredrik Barbarossa, høytidelig erklært for helgen, og samtidig ble hans ben flyttet fra den marmorsarkofag hvor de hadde hvilt i 350 år, til en kiste av tre. Senere ble denne byttet ut med et relikvieskrin av gull, som hvert syvende år vises fram til dem som valfarter til domkirken.
Skrinet ble åpnet i 1481 etter ønske av Karls beundrer Ludvig 11 av Frankrike, og siden også 2 ganger på 1800-tallet, siste gang i 1861, da det ualminnelig kraftige skjelettet ble målt og viste seg å ha en lengde av 1.92 meter.
Hodeskallen oppbevares for seg, i et mindre skrin av sølv.

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 279-327.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 76.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 60, 99.

Died:
Begravet i katedralen i Aachen.

Karl married Himiltrude about 0768. Himiltrude was born about 0742; died about 0780. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Desiderata av Langobardia, (Gerperga) about 0769. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Hildegard av Schwaben og Vinzgau about 30 Apr 0771 in Austrasia. Hildegard (daughter of Gerald (Gerold) av Vinzgau, "Gerald 1" and Emma av Alemannia og Swabia) was born about 0758 in Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland; died on 30 Apr 0783 in Dudenhofen, Rhein-Pfalz, Rheinland-Pfalz, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Fastrada av Franconia about Oct 0783. Fastrada was born about 0765 in Tyskland; died on 10 Aug 0794 in Frankfurt, Darmstadt, Hessen, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Luitgard about 0794. Luitgard died on 04 Jun 0800. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Regina about 0800. Regina was born in Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Adelind about 0806. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Madelgard before 0814. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Gerswind before 0814. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0768, Frankrike; Konge.

Notes:

Birth:
Døpt i Reims.

Occupation:
Karloman var frankernes konge fra 768 til 771. Sammen med sin bror Karl (senere kjent som den store) ble han velsignet som konge av pave Stefan 2 i 754.

Etter far Pipins død i 768 delte Karloman og Karl kongedømmet mellom seg, hvor Karloman tok den østlige delen, Austrasia.

Der var betydelig spenning mellom brødrene som kan være grunnen til at hans kone Gerberge flyktet med sine sønner til hoffet til Desiderius, langobardenes konge, da Karloman døde. På grunn av at noen kilder hevder at Gerberge var Desiderius datter, er det vanskelig å vurdere graden av spenningen. Krøniker antyder at Karl moret seg over Gerberges handling.

Da Karloman døde, ble hans kongedømme absorbert i Karls rike som så fordelte delene blant sine egne sønner.

Notes:

Birth:
Chelles

Other Events and Attributes:

• Occupation: Hesbania, Liege, Vallonia, Belgia; Greve av Haspengau.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0804, Toulouse, Haute-Garonne, Midi-Pyrenees, Frankrike; Hertug av Toulouse.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Begravet i St.Denis. (d.12.juni?)

Bertrada married Pepin (Pipin) av Franken, "Pepin 3" about 0740. Pepin (son of Karl av Franken and Chrotrude (Rotrude)) was born about 0714 in Frankrike; died on 24 Sep 0768 in Paris, Ile-de-France, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0781, Italia; Konge.

Notes:

Birth:
f.770? April 773?

Occupation:
Helt til faren Karl den store nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste 4 årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over å miste 3 av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de 2 eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen Pipin, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet.

Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 322.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 249.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 61, 99.

Died:
d.811?

Pipin married Bertha av Toulouse before 0797. Bertha (daughter of William av Toulouse) was born about 0777 in Toulouse, Haute-Garonne, Midi-Pyrenees, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0788, Neustria; Konge.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0810, Italia; Konge.

Notes:

Birth:
Chasseneuil

Died:
Poitiers

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0781, Aquitaine, Frankrike; Konge.
• Occupation: Abt 0814, Frankrike; Keiser og enehersker.

Notes:

Birth:
Ludvig den fromme (fransk Louis le Débonnier), var den tredje sønnen til Karl den store og hans tredje gemalinne Hildegard.

Occupation:
Han ble innsatt av sin far som konge i Aquitaine i 781. I tidligere tider var Aquitania navnet på Frankrike sør for Garonne.

Occupation:
Etterfulgte faren Karl den store som enehersker over frankerne i 814 etter å ha vært medregent i 1 år. Han ble medkeiser 813 da faren lot ham krone seg selv i Aachen.

Han fjernet straks sin fars dyktigste minister – Karl Martells barnebarn Mala, og lot seg krone på nytt i Reims av pave Stefan 4. Ødslet bort sine krongods, og sin nevø, Bernhard av Italia, som følte seg tilsidesatt ved å ha blitt forbigått ved delingen av riket i 817 og gjorde opprør, lot han blinde. Det året hadde han nemlig innsatt sin eldste sønn Lothar som medkeiser.

Av hans 2 andre, yngre sønner, ble Pippin konge over Aquitaine, mens Ludvig fikk seg tildelt Bayern. Senere endret han imidlertid dette til fordel for en sønn han hadde med sin andre gemalinne, Judith. Hun fødte ham en fjerde sønn, Karl den skallete, og han ble i 829 innsatt som hersker over Allemain. Men med dette fikk han sine 3 eldste sønner mot seg. De gjorde opprør og fratok ham all makt.

Da Ludvig i 832 overlot Aquitain til sin sønn Karl, sendte de 3 eldre sønnene faren til Coiffons, etter å ha beseiret ham på Rotfeld ved Colmar i 833. I Coiffons ble han i oktober 833 tvunget av Lothar til offentlig kirketukt (pønitens). Denne skammelige behandling av faren gjorde Pippin så forbitret at han slo seg sammen med Ludvig mot Lothar, og i 834 ble faren innsatt som hersker igjen. Lothar fikk bare beholde sin del av Italia.

Da Ludvig etter Pippins død i 838 ville foreta en ny fordeling av makt slik at hans sønn Ludvig av Bayern fikk sitt herredømme innskrenket, drog denne i hærtog mot sin far. Men allerede før slaget skulle stå, døde Ludvig.

Ludvig var strengt religiøs og kom under kirkens innflytelse, bl.a. lot han paven krone seg i Reims 816, og pavene gjorde seg helt fri fra avhengigheten av keiseren.

I 831 opprettet han erkebispestolen i Hamburg som ledd i misjonsvirksomheten i de nordiske land. Kirken ble også nå den sterkeste makt til å holde riket sammen. Ludvig planla selv tidlig en riksdeling mellom sine 3 sønner. Disse gjorde imidlertid stadig opprør; han selv måtte en tid si fra seg keisermakten til fordel for sin sønn Lothar.
Da Ludvig døde, var det ikke kommet til noen ordning mellom arvingene, og krigen mellom dem varte til Verdunforliket 843. Fra Ludvigs tid startet den føydale oppløsning av Frankerriket.

I løpet av styret til frankerkongen Ludvig den fromme (Ludvig 1 av det tysk-romerske rike) hadde det tysk-romerske riket ingen effektiv flåte, og det gjorde kysten av Friesland sårbart for angrep fra sporadiske danske vikingangrep.

I 826 innledet kong Ludvig forhandlinger med Harald Klakk og tilbød å gi denne deler av Friesland som len ved at Harald til gjengjeld forsvarte den frisiske kysten mot framtidige vikingangrep.
Harald tok imot og senteret for lenet var lokalisert i nordvestlige Tyskland, vest for Oldenburg.

Died:
Gravlagt i kirken hvor en gang Arnulf av Metz var blitt bisatt.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Louis married Irmengard (Ermengarde / Augusta) av Haspengau about 0794 in Roches, Frankrike. Irmengard (daughter of Ingram (Ingeramne) av Haspengau) was born about 0778 in Hesbania, Liege, Vallonia, Belgia; died on 03 Oct 0818 in Angers, Maine-et-Loire, Pays de la Loire, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Louis married Judith av Bayern about Feb 0819 in Austrasia. Judith (daughter of Welfhard (Welf) av Alemannia, "Welf 1" and Heilwig (Eigilwich) av Franken) was born about 0800 in Bayern, Tyskland; died on 19 Apr 0843 in Tours, Indre-et-Loire, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 0814; Utvist fra hoffet.

Notes:

Died:
Nevnt også etter 14.januar 828.

Bertha married Angilbert av Ponthieu before 0814. Angilbert was born about 0776 in Normandie, Frankrike; died on 18 Feb 0814. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
eller 853?

Family/Spouse: Luitfride av Alsace, "Luitfride 2". Luitfride was born about 0740 in Alsace-Lorraine, Frankrike; died about 0802. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0834; Erkekansler hos sin bror Ludvig den fromme fra 834-840.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 0818; Prest.
• Occupation: 0820, Bourgogne, Frankrike; Abbed i Luxeuil kloster.
• Occupation: 0823, Metz, Moselle, Lorraine, Frankrike; Biskop.
• Occupation: 0834, Metz, Moselle, Lorraine, Frankrike; Erkebiskop.

Notes:

Birth:
Dreux eller Drogo/Drogon, var en uekte sønn til den frankiske kongen Karl den store. Hans mor var Regina, en såkalt sidekone.

Occupation:
Drogo var en stor kunstelsker. Han fikk katedralen i Metz utsmykket med kunstverk som er blant det ypperste av karolingsk kunst, bl.a. 3 håndskriftsmanuskript, hvorav det yngste og kanskje peneste er Drogon-sakramentet.

Sakramentboken ble skrevet og malt for personlig bruk av Karl den stores sønn Drogon de Metz, biskop av Metz.

Bispesetet var fremstående i middelalderens Frankrike.
Biskop Drogons posisjon tillot ham å bli en av de store patroner av 800-tallets kunstfremstilling. Han prydet sin katedral i Metz med verker som står fram som høydepunkter i karolingst kunst i henhold til skjønnhet og kostelighet. Blant dem er 3 bevarte manuskripter fra hoffskolen hvor Drogon-sakramentet var det mest modne og mest forseggjorte.

Denne sakramentboken er ikke et produkt av et scriptorium, klosterskrivestue, men avslører en opprinnelse i hoffskolen. Det inneholder kune de liturgiske seksjonene som en biskop prekte.
Et eksempel av de individuelle figurene i dens ikonografi er initialen O for bønnene for palmesøndag som inneholder en korsfestelse av en ny ikonografisk type, et som har blitt kalt for christus patiens framfor den triumferende Kristus på korset (christus triumphans) som hadde vært normen.
I bildet er den døde og lemlestede kroppen til Kristus rennende av vann og blod som blir samlet opp av en kvinnelig figur gjenkjennbar som allegoriske Ecclesia, kirken selv, i et beger som ville bli tilknyttet den framtidige legenden om Den hellige gral. Slangen fletter seg rundt korsets støttepunkt og figurene representerer solen og månen som er vitne ovenfra. Manuskriptets stil er også betraktet som påvirket av patronens innflytelse ved å være et uvanlig forent verk av en liten gruppe håndverkere som har arbeidet i nært samarbeid.

Verkets størrelse er 264 mm ganger 214 mm, og består av 130 folioblader som alle er rikt illuminert.

Died:
Drogo døde ved et uhell og er begravet i Sankt Arnulfs kirke i Metz.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Hesbania, Liege, Vallonia, Belgia; Greve.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Isanbart av Franken. Isanbart (son of Warin and Adellinde av Spoleto) died about 0806. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0812, Toulouse, Haute-Garonne, Midi-Pyrenees, Frankrike; Greve.

Notes:

Birth:
Languedoc.

Died:
Gellone, Herault.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 0768, Frankrike; Enekonge av frankerne, konge av Lombardia, og tysk-romersk keiser.

Notes:

Birth:
Karl den stores fødselsdag er antatt å være 1 eller 4.april 742. Men flere faktorer har ført til revurdering av denne tradisjonelle datoen.
For det første ble 742 utregnet av hans alder da han døde, mer enn attestert med primærkilder.
For det andre dateres hans fødsel i 742 før foreldrenes ekteskap i 749, men der er ingen indikasjoner på at Karl den store ble født utenfor ekteskapet og han arvet sine foreldre.

En annen dato er gitt i Annales Petariensis, 1.april 747. Det året var 1.april i påsken. Fødselen av en keiser i påsken er et sammenfall som burde føre til kommentarer, men der er ingen slike kommentarer dokumentert i 747, som har fått noen til å mistenke at påskefødselen var en from fiksjon som skulle ære keiseren.

For tiden er det umulig å være sikker på datoen da Karl den store ble født. Den neste gjetningen inkluderer 1.april 747, etter 15.april 747 eller 1.april 748, antagelig i Herstal eller Jupille, hvor hans far ble født, begge nær Liége hvor en viktig del av det karolingske og merovingiske dynastiet bodde.
Men andre byer er også nevnt: Prüm, Düren eller Aachen.

Occupation:
Han var enekonge av frankerne fra år 771, konge av Lombardia fra 774, og tysk-romersk keiser fra 800.

Karl 1 den Store (Charlemagne/Carolus Magnus) var konge av Franken 768-800 og tysk-romersk keiser 800-814. Han regjerte først sammen med sin bror Karlmann og var, etter dennes død i 771, enehersker.
Navngitt som middelalderens største keiser, erobrer og nyskaper. Han gjennomførte bedre rettspleie og forvaltning. Opprettet større markgreveskap ved rikets grenser.

Karl var idealet av en herskerskikkelse, en veldig mann, både legemlig og sjelelig. En kjempeskikkelse var han, når han viste seg til hest i spissen forsine paladinere, en utvalgt skare av panserkledte ryttere, med hjelm, panser og benskinner av jern og med hånden på festet til det tunge slagsverdet. Det fortelles at han var så sterk at han kunne rette ut en hestesko med hendene. Dessuten var han en dyktig rytter og svømmer og en ivrig jeger. Jordbruk interesserte han seg også sterkt for og gjorde sine krongods til rene mønstergårder.

Til daglig levde han meget enkelt. Som keiser Augustus brukte han helst klær som hans hustru og døtre hadde vevet. Men ved festlige anledninger opptrådte han med imponerende pomp og prakt. De som da ble invitert til hoffet, kunne være sikre på at stemningen i gjestebudet ville bli munter, for deres høye vert elsket spøk og lystighet når så skullevære. God kost vanket det også. Kongens eget veldige korpus krevde mye mat. Han klaget over at han ikke hadde godt av de kirkelige fastene. Ville drikkelag ville han imidlertid ikke vite noe av. Når det gjaldt drikkevarer var Karl for sin egen del meget måteholden og forsøkte også å oppdra andre i samme retning ved formaninger og straffer. I sine krigsartikler bestemte han for eksempel at den som opptrådte beruset i leiren, bare fikk vann å drikke til han hadde forbedret seg, og den som kom for sent til en hærsamlig, måtte unnvære både kjøtt og vin i like mange dager som han hadde forsømt.

Karl var engasjert i nesten konstant krigføring gjennom hele sitt styre med sitt legendariske sverd - Joyeuse - i hånden. Karls politikk var fra første stund mer vidtfavnende enn farens. Et uttrykk for det var hans innblanding i Italias affærer. Til å begynne med sto Karl på god fot med langobardenes konge Desiderius (Italia) og giftet seg med hans datter. Paven var naturligvis opprørt over - det djevelens verk som førte til denne avskyelige forbindelse mellom den edle frankiske kongeslekt og de troløse og stinkende langobardene.
Men det lyktes ham ikke å forhindre ekteskapet, til tross for at han forbød det i kraft av apostelen Peters autoritet, ja truet med evig forbannelse.

Allerede et år senere forskjøt imidlertid Karl sin dronning. Grunnene til det kjenner man ikke, men de har vel snarere vært av politisk enn av personlig art. Desiderius forsøkte å ta hevn ved å spille ut Karls brorsønner mot ham. Samtidig åpnet langobarderkongen fiendtligheter mot paven og rykket inn på romersk område. Da vendte paven seg til frankernes konge med bønn om hjelp, og Karl grep med glede denne anledningen til å få en slutt på Desiderius' lumske anslag mot sin forhenværende svigersønn. Med en sterk hær dro han over Alpene og gjorde slutt på langobardenes rike. Kongen ble tatt til fange og forsvant i et frankisk kloster, og landet ble et lydrike under Karl.

Fra nå av, fra 774, kalte han seg - frankernes og langobardenes konge - og innlemmet landet i det frankiske riket. Senere dro Karl flere ganger til Italia for åskape ordnede forhold der og avskaffe misbruk som hadde vokset fram både i stat og kirke.

Karl den store underla seg også deler av Spania. Han forsøkte å gjenerobre Spania, men klarte aldri helt å nå dette målet. Det var under en av hans mislykkete invasjoner i det nordlige Spania at lederen for hans baktropp, grev Roland, ble drept, noe som inspirerte til skapelsen av Rolandskvadet.

Hovedoppgaven for Karls utenrikspolitikk lå imidlertid ved en annen grense, den nordlige og nordøstlige. Der fortsatte han den kamp som allerede hans farfar hadde begynt mot de ville sakserne. Det var nødvendig å få en slutt på deres ustanselige plyndringstog inn på frankisk område, og etterhånden satte Karl seg også større mål enn bare å holde dette hedenske folket i sjakk. Han ønsket å innlemme det i den germansk-kristne kulturverden.

I 772 rykket Karl for første gang inn i saksernes land. Noe av det første han gjorde var å ødelegge den eldgamle, berømte helligdommen Irminsul eller Irminsäule, i Westfalen, nordøst for Paderborn, som var viet til den germanske krigsguden Irmin.
Det var en veldig trestamme eller stolpe som sto inne i en hellig lund og etter tradisjonen bar hele verdensaltet oppe.
Irminsul med tilhørende templer og andre bygninger ble jevnet med jorden av Karl, gull- og sølvskattene i helligdommen ble bortført og den hellige lunden brent.

Det var Karls gjengjeldelse for de frankiske kirkene som sakserne hadde plyndret og brent. I de 3 dagene ødeleggelsesverket sto på, var det så brennende varmt at alle kilder tørket ut og soldatene led forferdelig av tørst, men så snart hedningenes offerplass var ødelagt, skjedde det et under; i et uttørret bekkeleie i nærheten av frankernes leir sprudlet vannet plutselig så rikelig fram at hele hæren kunne få slukket tørsten. Underet har imidertid senere fått sin naturlige forklaring. Ved Altenbochum i nærheten av Lippespring fantes det ennå på 1600-tallet en kilde som kaltes Bullerborn og som hadde den merkelige egenskap at den med stort bulder og brak ga rikelig vann 6 timer avgangen og så tørret helt inn i de neste 6 timer.

Kampene mot sakserne fortsatt fram til 804. Han førte også seierrike kamper fra 791 til 797 mot Avarere og 801 i Spanien. Karl utvidet derved sitt rike i nord helt til Eider, i øst til Saale, Elben og Raab, og i syd til Volturno og Ebro.

Juldagen i år 800 fant en av verdenshistoriens mest betydningsfulle begivenheter sted i Peterskirken. Karl overvar den dagen messen i kristenhetens fornemste tempel. Da han reiste seg opp etter å ha forrettet sine bønner foran alteret, trådte pave Leo 3 fram og satte en gyllen krone på kongens hode, mens hele menigheten ropte: Hill deg, Carolus Augustus, den av Gud kronede, fredsæle romerskekeiser!

En bysantisk historieskriver fra denne tiden gjør følgende refleksjon i sin beretning om Karls kroning:

Da brast det bånd som lenge hadde forenet Roma med Konstantinopel, det siste bånd mellom kristenhetens to hovedsteder. Den verdenshistoriskebegivenhet i år 800 leder tanken hen på det som skjedde anno 476.

I Bysants ble keiserinne Irene som regjerte i sin sønns navn, styrtet og landsforvist i 802. Under hennes etterfølger ble forholdet mellom Østens og Vestens keisere direkte fiendtlig. I Bysants betraktet man Karl som en usurpator som ikke hadde noen som helst rett til keisernavnet. Karl svarte med å underlegge seg de østromerske besittelsene rundt nordkysten av Adriaterhavet i 809. Den viktigste av dem var Venezia, som takket være sin innbringende handel med Orienten hadde tilført Bysants en ustanselig strøm av gull. Da den østromerske keiseren dessuten til stadighet var utsatt for et sterkt press fra bulgarere og arabere, bestemte han seg derfor tross alt for å underhandle med - usurpatoren - og i 812 anerkjente han ham omsider som Vestens keiser, mot at det østromerske rike fikk tilbake Venezia og Dalmatia. Fra da av eksisterte det altså på ny et vestromersk keiserdømme, sideordnet med det østromerske og formelt anerkjent av dette etter gjeldende diplomatiske regler. Karl behøvde ikke lenger å føle seg i takknemlighetsgjeld til paven for sin høye verdighet.

Karls ry nådde imidlertid enda lenger enn til Bysants. Også med Østens mektigste hersker, Harun al-Rasjid, sto han i diplomatisk forbindelse. Kaliffen beundret den store frankerfyrsten og - foretrakk hans vennskap for alle andre kongers.
Den vennskapelige forbindelse mellom dem ble innledet i 797 da 3 fornemme frankere kom som utsendinger til - perserkongen Aron - som kaliffen ble kalt i frankiske beretninger. Etter 5 års fravær vendte den eneste overlevende av sendemennene tilbake med rike gaver, deriblant en elefant. Karl hadde ønsket seg nettopp en slik gave, og Harun sendte ham den eneste elefant han i øyeblikket eide. Mer kan man jo ikke forlange.
Det trofaste dyret, som lød navnet Abu-l-Abbas, kom til Aachen i 802. Keiser Karl satte meget stor pris på det, og elefanten ble tatt hånd om på bestemåte til den døde 8 år senere.

Han opprettet til rikets beskyttelse forskjellige markgrevskaper, schlesvigsk, thüringsk, avarisk, spansk osv. Videre skapte han i alle stammer en fellesrett, kapitularier. Han fremmet handel og industru. Almindelig dannelse og kunnskaper fremmet han ved tilkallelse av lærde menn. Han hadde særlig omsorg for det tyske språk og for dikterkunsten.

Karl organiserte imperiet sitt i 350 grevskap, hvert ledet av en oppnevnt greve. Grevene tjente som dommere, administratorer og de opprettholdt capitularier. For å opprettholde lojalitet, satte han opp et system av - missi dominici - som betyr Herrens utsendinger.
I dette systemet ville en representant fra kirken og en representant for keiseren lede de forskjellige grevskapene og hvert år rapportere tilbake til Karl om deres status.

Karl fulgte opp sin fars reformer og fjernet pengesystemet basert på gull sou. Både han og kong Offa av Mercia tok opp systemet innført av Pippin. Han satte opp en ny standard, livre (pund), både som mynt og vektenhet, som var verdt 20 sous (som solidus og senere skilling) eller 240 denierer (som denarius og til slutt penny). I denne perioden var livre og sou tellende enheter, bare denier var rikets mynt. Karl innførte systemet i store deler av det europeiske kontinentet, og Offas standard ble frivillig adoptert av store deler av England.

Karl var gift 4 eller 5 ganger. 14 barn - enkelte kilder oppgir 18 eller 20 - ble resultatet av hans forskjellige ekteskap og andre forbindelser.
Karl den store hadde en lang rekke barn fra og utenfor ekteskap. Hans livsførsel i så måte avvek betydelig fra tidens kristelige etikk. I tillegg til at han inngikk minst én såkalt Friedelehe, en samlivsordning som ikke var så juridisk bindende for noen av partene som tradisjonelt ekteskap, hadde han er rekke sidekoner, som inntok en stilling mellom fullverdig ektefrue og konkubine. Sin sterke sanselighet maktet nemlig den veldige frankerfyrsten aldri å tøyle.

Helt til Karl nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste 4 årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt.
Sorgen over å miste 3 av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft.
I 810 døde de 2 eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen Pipin, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet.

I januar 814 ble Karl angrepet av en voldsom feber. Etter 1 ukes forløp følte han at hans timeglass var runnet ut. Med lukkede øyne og armene korslagt over brystet begynte han med svak stemme å synge salmen Herre, i dine hender overgir jeg min ånd.

Han døde den 28.januar etter å ha regjert i 45 år.

I alminnelighet blir hans fødselsår satt til 742, og han skulle altså da ha vært 72 år ved sin død, men det er også enkelte som hevder at han først ble født i 747 og bare var 67 år da han døde.

Karl døde i sin yndlingsby Aachen og ble begravet i domkirken der.

I 1165 ble han, i nærvær av keiser Fredrik Barbarossa, høytidelig erklært for helgen, og samtidig ble hans ben flyttet fra den marmorsarkofag hvor de hadde hvilt i 350 år, til en kiste av tre. Senere ble denne byttet ut med et relikvieskrin av gull, som hvert syvende år vises fram til dem som valfarter til domkirken.
Skrinet ble åpnet i 1481 etter ønske av Karls beundrer Ludvig 11 av Frankrike, og siden også 2 ganger på 1800-tallet, siste gang i 1861, da det ualminnelig kraftige skjelettet ble målt og viste seg å ha en lengde av 1.92 meter.
Hodeskallen oppbevares for seg, i et mindre skrin av sølv.

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 279-327.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 76.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 60, 99.

Died:
Begravet i katedralen i Aachen.

Karl married Himiltrude about 0768. Himiltrude was born about 0742; died about 0780. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Desiderata av Langobardia, (Gerperga) about 0769. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Hildegard av Schwaben og Vinzgau about 30 Apr 0771 in Austrasia. Hildegard (daughter of Gerald (Gerold) av Vinzgau, "Gerald 1" and Emma av Alemannia og Swabia) was born about 0758 in Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland; died on 30 Apr 0783 in Dudenhofen, Rhein-Pfalz, Rheinland-Pfalz, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Fastrada av Franconia about Oct 0783. Fastrada was born about 0765 in Tyskland; died on 10 Aug 0794 in Frankfurt, Darmstadt, Hessen, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Luitgard about 0794. Luitgard died on 04 Jun 0800. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Regina about 0800. Regina was born in Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Adelind about 0806. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Madelgard before 0814. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Gerswind before 0814. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0768, Frankrike; Konge.

Notes:

Birth:
Døpt i Reims.

Occupation:
Karloman var frankernes konge fra 768 til 771. Sammen med sin bror Karl (senere kjent som den store) ble han velsignet som konge av pave Stefan 2 i 754.

Etter far Pipins død i 768 delte Karloman og Karl kongedømmet mellom seg, hvor Karloman tok den østlige delen, Austrasia.

Der var betydelig spenning mellom brødrene som kan være grunnen til at hans kone Gerberge flyktet med sine sønner til hoffet til Desiderius, langobardenes konge, da Karloman døde. På grunn av at noen kilder hevder at Gerberge var Desiderius datter, er det vanskelig å vurdere graden av spenningen. Krøniker antyder at Karl moret seg over Gerberges handling.

Da Karloman døde, ble hans kongedømme absorbert i Karls rike som så fordelte delene blant sine egne sønner.

Notes:

Birth:
Chelles

Adelaida married Suppo av Parma, "Suppo 1" about 0790. Suppo was born about 0770 in Perugia, Umbria, Italia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 0810, Italia; Konge av Italia 810-817.

Notes:

Occupation:
Etter farens død i 810 ble Bernhard av sin bestefar, Karl den Store, satt til konge og kronet i september 813.

Senere følte han seg forurettet ved den ordning av rikets forhold som hans onkel, Ludvig den Fromme, innførte i desember 817, og som gjorde Lothar til medkeiser.

Til tross for keiser Ludvigs umåtelige bigotteri, anvendte han flere ganger den grusomme bysantiske straffen å berøve sine motstandere synet.

Til og med sin egen unge brorsønn, Bernhard, behandlet han slik, da han hadde latt seg forlede av sine rådgivere til å gjøre opprør. Og det skjedde til og med etter at den ulykkelige hadde oppgitt sitt forsett og frivillig hadde innfunnet seg hos sin onkel i Chalons-sur-Saone, kastet seg for hans føtter og bekjent sin skyld. To dager senere døde han. Denne grusomheten mot den folkekjære unge fyrsten på grunn av en forbrytelse som han hadde begått i ungdommelig ubetenksomhet, vakte alminnelig harme.

Senere angret imidlertid keiseren det han hadde gjort, benådet alle som hadde deltatt i opprøret mot ham og gjorde offentlig kirkebot.

Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 330.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 248.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 99.

Died:
17.april 818?

Bernhard married Cunigunde av Gellone about 0817. Cunigunde (daughter of Herbert av Toulouse) was born about 0797 in Lombardia, Italia; died on 15 Jun 0835. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
f.808?

Alpaide married Beggen (Bego), "Beggen 1" about 0805. Beggen (son of Gerard av Roussillon and Rotrude av Austrasia) was born between 0750 and 0770 in Paris, Ile-de-France, Frankrike; died about 0816 in Paris, Ile-de-France, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Adelaide married Robert Capet about 0864 in Roches, Frankrike. Robert (son of Robert (Rupert) av Wormsgau, "Robert 3" and Wiltrud (Waltrada) av Orleans) was born about 0820 in Frankrike; died on 25 Aug 0866 in Frankrike; was buried on 15 Sep 0866 in Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0818, Italia; Medkeiser av Frankrike, konge av Italia.
• Occupation: Abt 0840, Italia; Konge.
• Occupation: Abt 0843; Tysk-romersk keiser.

Notes:

Birth:
Lothar var eldste sønn av keiser Ludvig 1 den fromme og hans hustru Ermengarde.

Occupation:
Lothar ble allerede i 817 kronet som med-keiser med sin far Ludvig 1 i Aachen.

Fra 818 regjerte han som konge i Italia.

I løpet av 830-årene gjorde Lothar og hans brødre flere ganger opprør mot sin far, og ved to anledninger ble han avsatt for så å komme tilbake.

Lothars formelle og faktiske makt skiftet stadig, i takt med skiftende krigslykke og allianser. Det eneste området han beholdt kontroll over hele tiden var Italia.

Occupation:
Lothar, den eldste av Ludvigs 3 sønner, var like herskelysten som han var intrigant.

I 817 ble han valgt til sin fars medkeiser og fremtidige etterfølger under en riksdag i Aachen, mens Ludvigs 2 yngre sønner fikk hvert sitt kongerike, men som lydfyrster under Lothar.

Ved farens død i 840 gjorde Lothar, i strid med frankisk tradisjon, krav på hele riket. Dette førte til en krig hvor de yngre brødrene allierte seg mot Lothar, og Lothar kunne ikke stå i mot denne alliansen. Han måtte gå med på en deling av riket, og etter vanskelige forhandlinger ble delingen forseglet i Verdun i 843.

Occupation:
Han var arving til hele frankerriket, men på grunn av den frankiske tradisjonen med å dele farsarven mellom sønnene ble riket delt ved Ludvig 1's død.

Lothar og hans yngre brødre Karl den skallede og Ludvig den tyske lå i krig med hverandre i 3 år, men ble så enig om en deling av riket mellom seg ved Traktaten i Verdun i 843.

Lothar ble konge av Italia, fikk den midtre delen av frankerriket og fikk også beholde tittelen keiser.

Broren Ludvig - den tyske - fikk landene øst for Rhinen og Weser.

Broren Karl - den skallede - landene vest for Rhîne, Saîne, Maas og Schelde.

Lothar selv fikk altså beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten, dvs. landsdelen fra Middelhavet til Nordsjøen kalt Lothringen (etter Lothar).

Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl den store's rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia.

Lothar overlot styringen av Italia til sin sønn Ludvig 2, og oppholdt seg i sitt nye kongerike i midten av den gamle frankerrriket.

Ved hans død ble riket han hadde styrt over delt mellom hans sønner.
Ludvig 2 fikk Italia og keisertittelen, Lothar 2 fikk den nordlige delen Lotharingia og den yngste sønnen Karl fikk Provence.

Died:
Abbey of Prum.

Lothar married Irmgard (Ermengarde) av Tours, "av Alsace" on 15 Oct 0821 in Thionville, Moselle, Lorraine, Frankrike. Irmgard (daughter of Hugo (Hugh) av Tours, "Hugo 3" and Bava) was born about 0800 in Alsace-Lorraine, Frankrike; died on 20 Mar 0851. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0843, Tyskland; Øst-frankisk konge.

Notes:

Occupation:
Fikk i 817 Bayern og de østlige områder, men ble opprørt da hans områder ble redusert i delingene av området i 829, 832 og 839.

Ludvig - den tyske - gikk mot sin far, Ludvig - den fromme - og allierte seg etter farens død med sin bror Karl - den skallete - mot broren Lothar 1.
I slaget ved Fontenay i 841 slo de Lothar og tvang ham til forlik etter lange forhandlinger i Verdun i 843.

Ved forliket vant han landet på høyre side av Rhinen, med unntak av Friesland, og på venstre bredd de 3 bispedømmene Mainz, Worms og Speyer. M.a.o. Ludvig den tyske fikk landene øst for Rhinen og Weser, opprinnelsen til det tyske riket.

Karl den skallede landene vest for Rhîne, Saîne, Maas og Schelde.

Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten.

Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl den store's rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia.

Etter Lothar 2's død overtok han 22. januar 870 den østlige del av Lothringen ved delingsoverenskomsten i Werfen.

I 870 fikk han Köln og Trier ved overenskomsten i Mersen. Med dette var grunnlaget lagt for det tyske rike. Han regnes for å ha vært en sterk hersker, støttet av kirken.

Han og hans gemalinne Hemma etterlot seg 3 sønner og 3 døtre. Av de 3 sønnene lot han i 865 sin sønn Karloman overta styret over Bayern, mens Karl den tyske og Ludvig den unge fikk Franken og Sachsen.

Died:
Bisatt i klosteret Lorisch.

Louis married Emma Andech av Bayern about 0830. Emma (daughter of Welfhard (Welf) av Alemannia, "Welf 1" and Heilwig (Eigilwich) av Franken) was born about 0810 in Bayern, Tyskland; died on 31 Jan 0876 in Sachsen, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0874; Abess and rectrix.

Notes:

Occupation:
The nunnery San Salvatore was given to her after Ermengarde, wife of Lothair 1.

For a time she served as both abbess and rectrix. Also, she presented to the Church the mosaics which still exist in the cathedral at Aquileia. They contain (what is most remarkable for that time) a Crucifixion, the Virgin, St.George, the portrait of Gisela, and various allegorical figures.

Gisela married Eberhard av Friaul about 0836. Eberhard (son of Hunroch av Friaul, "Hunroch 1" and Engeltrude av Paris) was born about 0810 in Friuli, Lombardia, Italia; died on 16 Dec 0862 in Friuli, Lombardia, Italia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0829, Schwaben, Baden-Württemberg, Tyskland; Hertug av Schwaben.
• Occupation: 0843, Frankrike; Vestfrankisk konge.
• Occupation: Abt 0875; Tysk-romersk keiser og konge av Italia.

Notes:

Occupation:
I tidlig middelalder eksisterte Hertugdømmet Schwaben.
Det omfattet større områder sørvest i det tyskspråklige området, blant annet Baden, Alsace (Elsass), Vorarlberg og det meste av det tyskspråklige Sveits. Dette området tilsvarer omtrent det området hvor det i dag snakkes alemanniske dialekter.

Senere har begrepet Schwaben blitt et mer geografisk begrenset område. Hoveddelen av Schwaben ligger i delstaten Baden-Württemberg, hvor de sentrale delene rundt Stuttgart og Heilbronn, samt de østlige og sørlige delene regnes til Schwaben.
I tillegg kommer den bayerske regionen Schwaben med byen Augsburg og alperegionen Allgäu. Elva Lech øst for Augsburg er en kraftig dialektgrense mot det egentlige Bayern. I middelalderen ble også det meste av dagens Sveits og Alsace (Elsass) regnet til Schwaben.

Occupation:
Litt bakgrunn:

Karl var yngste sønn av Ludvig den fromme fra hans andre ekteskap med Judith. Etter at Karl hadde sørget for å henrette grev Bernhard von Septimanien i 844, oppstod imidlertid en historie/formodning om at denne i virkeligheten var blitt henrettet på grunn av ekteskapsbrudd med Karls mor. Ikke minst Karls rivaliserende brødre spredte dette ryktet, som innebar at Karl dermed ikke skulle ha vært Ludvigs sønn, men etterkommer av Bernhard.

Det er gjerne blitt antatt at Karl ble oppdratt og utdannet av Walahfrid Strabo, som var blkitt kalt til Karl den store til Aachen, men dette har ikke latt seg bekrefte av nyere historieforskning.

Hans tilnavn - der Kahle - (den skallede) kunne kanskje skyldes at Karl før Riksdagen i Worms i 829 ikke var blitt hensyntatt, i motsetning til de to eldre brødrene, ved oppdelingsplanene av Frankeriket. På dette tidspunkt kunne - kahl - også benyttes i betydningen landløs eller eiendomsløs.

Karls fars ønske om å sikre Karl en del av riket fremkalte strider mellom ham og de eldre sønnene.

I 835 fikk Karl flere besittelser, og ytterligere nye etter broren Pipins død i 838.

Før farens død i 840 hadde Karl og Lothar blitt enige om å dele riket mellom seg. Uten å bekymre seg om de løftene han hadde gitt den avdøde med hensyn til hans yndlingssønn, Ludvig den Tyske, bestemte Lothar seg til å gjøre seg til herre over hele riket.

Mens Lothar forberedte seg til et væpnet oppgjør med Ludvig, forsikret han Karl om sitt vennskap.
Men Karl kjente sin halvbrors falskhet alt for godt til ikke å gjennomskue hans hensikter og mente det var tryggere å sette sin lit til våpenmakt enn til Lothars vennskapsforsikringer.

Under slike forhold var det rimelig at Karl og Ludvig fant hverandre og ble enige om å glemme sitt gamle uvennskap. De sluttet forbund mot sin felles fiende og beseiret ham også i blodig slag ved Fontenoy i 841. Men dermed var ikke kampen avgjort.
Lothar var en mester når det gjaldt renker og intriger. Han sendte ut oppviglere som egget sakserne til opprør mot Ludvig, og for å skaffe Karl lignende vanskeligheter på halsen, unnså han seg ikke for å gjøre felles sak med de hedenske mennene fra Norden.
Krigen ble ført med stadig større grusomhet og hensynsløshet, og i bevisstheten om at det nå mer enn noensinne gjaldt å holde sammen, møttes Ludvig og Karl i Strasbourg i 842 og bekreftet sitt forbund med høytidelige eder.

Det er interessant å merke seg at for at begge hærene skulle kunne forstå innholdet av denne overenskomsten, var dokumentene avfattet både på tysk og på det romanske språk som fransken har utviklet seg fra.
De er for øvrig blant de eldste av de tekster med både fransk og tysk språk som er bevart. Også i Italia holdt nå et særskilt folkemål på å utvikle seg av latinen. Det var begynnelsen til det italienske språket vi kjenner i dag.

Den høytidelige overenskomsten mellom Karl og Ludvig gjorde Lothar betenkt, og han tilbød forhandlinger. Han sendte bud og hilsen til sine brødre at han innså sin brøde mot Gud og mot dem og ønsket å få slutt på den fordervelige striden, og erklærte seg villig til å gå med på at riket ble oppdelt i 3 omtrent like store kongedømmer.
Både fyrster og folk lengtet nå etter å få en slutt på krigens redsler, og etter lange forhandlinger kom det i 843 til et forlik i Verdun.

Ludvig den Tyske fikk landene øst for Rhinen og Weser, Karl den Skallede landene vest for Rhîne, Saîne, Maas og Schelde, mens Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten.

Noen måneder før riksdelingen i Verdun var forøvrig Karls mor, Judith, som hadde brakt så meget ulykke over folk og land ved sin forblindede morskjærlighet og sitt maktbegjær, avgått ved døden.

Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl den Store's rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia. Skjebnegudinnen hadde bestemt at franskmenn, tyskere og italienere fra nå av skulle gå hver sin vei.

Språkgrensen mellom franskmenn og tyskere kan man datere til omkring 700. På den tiden hadde nemlig latinen i Gallia forandret seg så sterkt på grunn av keltisk og germansk påvirkning og hele utviklingens gang, at det må betraktes som et nytt språk.
Men det fantes også andre og mer dyptgående grenseskiller mellom de to nasjonene. Franskmennene hadde overveiende keltisk og førkeltisk blod i årene, om enn oppblandet med romersk og germansk. Tyskerne derimot er germanere, i visse områder oppblandet med romanske og keltiske folkeelementer, i andre med slaviske.

Hans regjering var en stormfull tid. Frankrike ble hjemsøkt av vikinger og revet i stykker av opprør og indre uroligheter, særlig i Bretagne, hvis hertuger ville gjøre seg uavhengige, og i Akvitana, der Pippin, en sønn av Ludvig den frommes andre sønn, Pippin av Aquitania, upptråfte med krav på sin fars riksdel og til og sluttet forbund med nordmennene.

Sønnen Ludvig stammeren ble hans etterfølger i kongedømmet i Frankrike.

Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 330-337.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 256.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 38, 60.

Occupation:
Karl var den siste konge over det nåværende Frankrike, som også ble keiser.

Ettersom keiser Lothars ætt hadde dødd ut i 875 med hans eldste sønn, Ludvig 2, som etter faren hadde arvet Italia og den derved knyttede keiserverdigheten, foretok Karl 2 hærtog til dette land.

Under det første i 875-876 ble han i Roma av pave Johannes 8 kronet til keiser.

Etter Ludvig den tyskes død i 876 angrep han dennes land, men ble av hans sønn Ludvig slått ved Andernach.

Den 6. oktober 877 døde Karl på hjemtur fra sitt andre hærtog til Italia.

Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 330-337.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 256.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 38, 60.

Died:
Brides Les Bains. Begravet i St.Denis, Frankrike.

Karl married Irmentrud (Ermentrude) av Orleans on 19 Dec 0842 in Crecy-en-Ponthieu, Somme, Frankrike. Irmentrud was born on 27 Sep 0830 in Orleans, Loiret, Centre, Frankrike; died on 06 Oct 0869 in Bourgogne, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Richardis on 22 Nov 0870. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tertulle av Anjou. Tertulle was born about 0821 in Rennes, Ille-et-Vilaine, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Irmengard married Louis (Ludvig) av Franken, "Louis 1" about 0794 in Roches, Frankrike. Louis (son of Karl (Charlemagne) av Franken and Hildegard av Schwaben og Vinzgau) was born about Aug 0778 in Casseneuil, Lot-et-Garonne, Aquitaine, Frankrike; died on 20 Jun 0840 in Ingelheim am Rhein, Mainz-Bingen, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0819, Austrasia; Abedisse av Chelles i Aix La Chapelle.

Heilwig married Welfhard (Welf) av Alemannia, "Welf 1" about 0800. Welfhard (son of NN av Franken) was born about 0776; died about 0825. [Group Sheet] [Family Chart]

Bertha married Pipin (Pepin) av Italia, "Pipin 1" before 0797. Pipin (son of Karl (Charlemagne) av Franken and Himiltrude) was born on 04 Jul 0773 in Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland; died on 08 Jul 0810 in Milano, Lombardia, Italia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0781, Italia; Konge.

Notes:

Birth:
f.770? April 773?

Occupation:
Helt til faren Karl den store nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste 4 årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over å miste 3 av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de 2 eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen Pipin, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet.

Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 322.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 249.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 61, 99.

Died:
d.811?

Pipin married Bertha av Toulouse before 0797. Bertha (daughter of William av Toulouse) was born about 0777 in Toulouse, Haute-Garonne, Midi-Pyrenees, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0788, Neustria; Konge.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0810, Italia; Konge.

Notes:

Birth:
Chasseneuil

Died:
Poitiers

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0781, Aquitaine, Frankrike; Konge.
• Occupation: Abt 0814, Frankrike; Keiser og enehersker.

Notes:

Birth:
Ludvig den fromme (fransk Louis le Débonnier), var den tredje sønnen til Karl den store og hans tredje gemalinne Hildegard.

Occupation:
Han ble innsatt av sin far som konge i Aquitaine i 781. I tidligere tider var Aquitania navnet på Frankrike sør for Garonne.

Occupation:
Etterfulgte faren Karl den store som enehersker over frankerne i 814 etter å ha vært medregent i 1 år. Han ble medkeiser 813 da faren lot ham krone seg selv i Aachen.

Han fjernet straks sin fars dyktigste minister – Karl Martells barnebarn Mala, og lot seg krone på nytt i Reims av pave Stefan 4. Ødslet bort sine krongods, og sin nevø, Bernhard av Italia, som følte seg tilsidesatt ved å ha blitt forbigått ved delingen av riket i 817 og gjorde opprør, lot han blinde. Det året hadde han nemlig innsatt sin eldste sønn Lothar som medkeiser.

Av hans 2 andre, yngre sønner, ble Pippin konge over Aquitaine, mens Ludvig fikk seg tildelt Bayern. Senere endret han imidlertid dette til fordel for en sønn han hadde med sin andre gemalinne, Judith. Hun fødte ham en fjerde sønn, Karl den skallete, og han ble i 829 innsatt som hersker over Allemain. Men med dette fikk han sine 3 eldste sønner mot seg. De gjorde opprør og fratok ham all makt.

Da Ludvig i 832 overlot Aquitain til sin sønn Karl, sendte de 3 eldre sønnene faren til Coiffons, etter å ha beseiret ham på Rotfeld ved Colmar i 833. I Coiffons ble han i oktober 833 tvunget av Lothar til offentlig kirketukt (pønitens). Denne skammelige behandling av faren gjorde Pippin så forbitret at han slo seg sammen med Ludvig mot Lothar, og i 834 ble faren innsatt som hersker igjen. Lothar fikk bare beholde sin del av Italia.

Da Ludvig etter Pippins død i 838 ville foreta en ny fordeling av makt slik at hans sønn Ludvig av Bayern fikk sitt herredømme innskrenket, drog denne i hærtog mot sin far. Men allerede før slaget skulle stå, døde Ludvig.

Ludvig var strengt religiøs og kom under kirkens innflytelse, bl.a. lot han paven krone seg i Reims 816, og pavene gjorde seg helt fri fra avhengigheten av keiseren.

I 831 opprettet han erkebispestolen i Hamburg som ledd i misjonsvirksomheten i de nordiske land. Kirken ble også nå den sterkeste makt til å holde riket sammen. Ludvig planla selv tidlig en riksdeling mellom sine 3 sønner. Disse gjorde imidlertid stadig opprør; han selv måtte en tid si fra seg keisermakten til fordel for sin sønn Lothar.
Da Ludvig døde, var det ikke kommet til noen ordning mellom arvingene, og krigen mellom dem varte til Verdunforliket 843. Fra Ludvigs tid startet den føydale oppløsning av Frankerriket.

I løpet av styret til frankerkongen Ludvig den fromme (Ludvig 1 av det tysk-romerske rike) hadde det tysk-romerske riket ingen effektiv flåte, og det gjorde kysten av Friesland sårbart for angrep fra sporadiske danske vikingangrep.

I 826 innledet kong Ludvig forhandlinger med Harald Klakk og tilbød å gi denne deler av Friesland som len ved at Harald til gjengjeld forsvarte den frisiske kysten mot framtidige vikingangrep.
Harald tok imot og senteret for lenet var lokalisert i nordvestlige Tyskland, vest for Oldenburg.

Died:
Gravlagt i kirken hvor en gang Arnulf av Metz var blitt bisatt.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Louis married Irmengard (Ermengarde / Augusta) av Haspengau about 0794 in Roches, Frankrike. Irmengard (daughter of Ingram (Ingeramne) av Haspengau) was born about 0778 in Hesbania, Liege, Vallonia, Belgia; died on 03 Oct 0818 in Angers, Maine-et-Loire, Pays de la Loire, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Louis married Judith av Bayern about Feb 0819 in Austrasia. Judith (daughter of Welfhard (Welf) av Alemannia, "Welf 1" and Heilwig (Eigilwich) av Franken) was born about 0800 in Bayern, Tyskland; died on 19 Apr 0843 in Tours, Indre-et-Loire, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 0814; Utvist fra hoffet.

Notes:

Died:
Nevnt også etter 14.januar 828.

Bertha married Angilbert av Ponthieu before 0814. Angilbert was born about 0776 in Normandie, Frankrike; died on 18 Feb 0814. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
eller 853?

Family/Spouse: Luitfride av Alsace, "Luitfride 2". Luitfride was born about 0740 in Alsace-Lorraine, Frankrike; died about 0802. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0834; Erkekansler hos sin bror Ludvig den fromme fra 834-840.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 0818; Prest.
• Occupation: 0820, Bourgogne, Frankrike; Abbed i Luxeuil kloster.
• Occupation: 0823, Metz, Moselle, Lorraine, Frankrike; Biskop.
• Occupation: 0834, Metz, Moselle, Lorraine, Frankrike; Erkebiskop.

Notes:

Birth:
Dreux eller Drogo/Drogon, var en uekte sønn til den frankiske kongen Karl den store. Hans mor var Regina, en såkalt sidekone.

Occupation:
Drogo var en stor kunstelsker. Han fikk katedralen i Metz utsmykket med kunstverk som er blant det ypperste av karolingsk kunst, bl.a. 3 håndskriftsmanuskript, hvorav det yngste og kanskje peneste er Drogon-sakramentet.

Sakramentboken ble skrevet og malt for personlig bruk av Karl den stores sønn Drogon de Metz, biskop av Metz.

Bispesetet var fremstående i middelalderens Frankrike.
Biskop Drogons posisjon tillot ham å bli en av de store patroner av 800-tallets kunstfremstilling. Han prydet sin katedral i Metz med verker som står fram som høydepunkter i karolingst kunst i henhold til skjønnhet og kostelighet. Blant dem er 3 bevarte manuskripter fra hoffskolen hvor Drogon-sakramentet var det mest modne og mest forseggjorte.

Denne sakramentboken er ikke et produkt av et scriptorium, klosterskrivestue, men avslører en opprinnelse i hoffskolen. Det inneholder kune de liturgiske seksjonene som en biskop prekte.
Et eksempel av de individuelle figurene i dens ikonografi er initialen O for bønnene for palmesøndag som inneholder en korsfestelse av en ny ikonografisk type, et som har blitt kalt for christus patiens framfor den triumferende Kristus på korset (christus triumphans) som hadde vært normen.
I bildet er den døde og lemlestede kroppen til Kristus rennende av vann og blod som blir samlet opp av en kvinnelig figur gjenkjennbar som allegoriske Ecclesia, kirken selv, i et beger som ville bli tilknyttet den framtidige legenden om Den hellige gral. Slangen fletter seg rundt korsets støttepunkt og figurene representerer solen og månen som er vitne ovenfra. Manuskriptets stil er også betraktet som påvirket av patronens innflytelse ved å være et uvanlig forent verk av en liten gruppe håndverkere som har arbeidet i nært samarbeid.

Verkets størrelse er 264 mm ganger 214 mm, og består av 130 folioblader som alle er rikt illuminert.

Died:
Drogo døde ved et uhell og er begravet i Sankt Arnulfs kirke i Metz.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Italia; Pfalzgraf Count Palatinate de Parma.

Notes:

Birth:
Spoleto

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0840; Greve av Senis og Peronne.

Pipin married NN Theodoricsdatter before 0840. NN (daughter of Theodoric) was born in Vermandois, Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Engeltrude married Hunroch av Friaul, "Hunroch 1" about 0810. Hunroch was born about 0765 in Italia; died about 0839 in Italia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 0821, Paris, Ile-de-France, Frankrike; Greve.

Letard married Grimeut av Aquitaine after 0821. [Group Sheet] [Family Chart]

Adelaide married Louis (Ludvig) av Frankrike, "Louis 2" about 0878. Louis (son of Karl (Charles) av Vest-Franken, "Karl 2" and Irmentrud (Ermentrude) av Orleans) was born on 01 Nov 0846 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; died on 10 Apr 0879 in Compiegne, Oise, Picardie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Bertha married Herbert av Vermandois, "Herbert 1" about 0880. Herbert (son of Pipin av Vermandois and NN Theodoricsdatter) was born about 0848 in Vermandois, Normandie, Frankrike; died between 0900 and 0908 in Vermandois, Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0923, Paris, Ile-de-France, Frankrike; Greve.

Notes:

Died:
Drept.

Robert married Beatrice (Beatrix) av Vermandois about 0895 in Roches, Frankrike. Beatrice (daughter of Herbert av Vermandois, "Herbert 1" and Bertha av Morvais) was born about 0880 in Vermandois, Normandie, Frankrike; died about 0931 in Roches, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Provence, Frankrike

Irmgarde married Conrad av Burgund, "Conrad 1" about 0840. Conrad was born in Roches, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Irmgarde married Gieselbert av Maasgau, "Gieselbert 2" before 0850. Gieselbert (son of Renaud av Reims and Liegard Capet, "av Frankrike") was born about 0830 in Champagne-Ardenne, Frankrike; died about 0892 in Champagne-Ardenne, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0846

Family/Spouse: Adelheid av Linzgan. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0869, Alsace-Lorraine, Frankrike; Konge.

Notes:

Died:
Plaisance

Lothar married Waltrada av Lorraine before 0868. Waltrada was born about 0836 in Alsace-Lorraine, Frankrike; died between 0868 and 0871. [Group Sheet] [Family Chart]

Lothar married Mathilda av Arneburg before 0869. Mathilda (daughter of Bruno av Arneburg) died on 03 Dec 0990. [Group Sheet] [Family Chart]

Heilwise married before 0851. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0881, Italia; Konge.

Notes:

Died:
Drept

Berenger married Berlita, av Spoleto before 0881. Berlita (daughter of Suppo av Spoleto, "Suppo 2" and Bertha av Cemerino) was born about 0850 in Perugia, Umbria, Italia; died on 12 Sep 0915. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0874, Friuli, Lombardia, Italia; Greve.

Unroch married before 0874. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Conrad av Auxerre, "Conrad 2" about 0847. Conrad was born about 0825 in Provence, Frankrike; died about 0876 in Bourgogne, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Arnulf av Bayern about 0910. Arnulf (son of Liutpold av Bayern and Cunigunde av Swabia) was born about 0886 in Nordgau, Bayern, Tyskland; died on 14 Jul 0937 in Regensburg, Bayern, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Ethelwulf (Aethelwulf) av Wessex on 01 Oct 0856 in Verberie, Oise, Picardie, Frankrike. Ethelwulf (son of Egbert (Ecgbert) av Wessex, "Egbert 3" and Redburga (Redburh/Raedburg) av Wessex) was born about 0800 in Wessex, England; died on 13 Jan 0858 in England; was buried after 13 Jan 0858 in Winchester Cathedral, London, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Ethelbald (Aethelbald) av Wessex after 13 Jan 0858 in Wessex, England. Ethelbald (son of Ethelwulf (Aethelwulf) av Wessex and Osburga av Isle of Wight) was born about 0834; died on 20 Dec 860 in Sherborne, Dorset, England; was buried after 20 Dec 0860 in Sherborne, Dorset, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Balduin (Baldwin) av Flandern, "Balduin 1" on 13 Dec 862 in Auxerre, Yonne, Bourgogne, Frankrike. Balduin (son of Audakar av Flandern, "Odacre") was born about 0837 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia; died about 0879 in Auxerre, Yonne, Bourgogne, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0855, Frankrike; Fransk konge.

Notes:

Occupation:
Ludvig 2 eller Ludvig stammeren (fransk: Louis le Bègue) var østfrankisk konge fra 855 til 877, konge av Aquitaine fra 867, og senere konge av Vest-Lotharingia og det vestfrankiske rike, fra desember 877 til 879.

Han var eldste sønn av Karl den skallede og Ermentrude av Orléans. Han etterfulgte sin yngre bror i Aquitaine i 866, og sin far i vestfrankerriket i 877, selv om han aldri ble kronet keiser.

Han giftet seg to ganger.

Med sin første kone, Ansgarde av Burgund, fikk han sønnene Ludvig (født i 863) og Carloman (født i 866), som begge ble konger av Frankrike, og døtrene Hildegarde (født i 864), og Gisela (865-884), som giftet seg med Robert, greven av Troyes.

Med sin andre kone, Adelaide av Paris, fikk han én datter, Ermentrude (875-914), som ble moren til Cunigunde. Cunigunde ble konen til pfalzgreven Wigeric av Bidgau. De ble arvtagere av Huset Luxembourg. Adelaide fikk også en sønn som ble født etter farens død, Karl den enkle, som, lenge etter sine eldre brødres død, skulle bli konge av Frankrike.

Han ble kronet 8. desember 877 av Hincmar, erkebiskop i Reims, og senere andre gang i september 878 av pave Johannes 8 i Troyes. Paven kan til og med ha tilbudt keiserkronen, men den ble avvist.

Ludvig stammeren ble sagt å ha vært fysisk svak og overlevde faren med bare to år. Han hadde relativt liten innflytelse på politikken, og ble beskrevet som en enkel og vennlig mann som elsket fred, rettferdighet og religion.

I 878 gav han grevskapene Barcelona, Gerona og Besalú til Wilfred den hårete.

Det siste han gjorde som konge var å marsjere mot vikingene som da herjet Europa.
Han ble syk og døde 9. eller 10. april 879, ikke lenge etter at han startet sin siste kampanje.

Ved sin død ble riket delt mellom hans to sønner, Carloman og Ludvig.

Louis married Adelaide (Judith) av Paris about 0878. Adelaide (daughter of Beggen (Bego), "Beggen 1" and Alpaide (Alpais)) was born about 0855 in Paris, Ile-de-France, Frankrike; died on 18 Oct 0900 in Paris, Ile-de-France, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Louis married Ansgarde av Burgund about 0862 in Verberie, Oise, Picardie, Frankrike. Ansgarde (daughter of Conrad av Burgund, "Conrad 1" and Irmgarde (Ermengarde) av Franken, "av Moselle") was born about 0840 in Bourgogne, Frankrike; died about 0865 in Verberie, Oise, Picardie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0818, Italia; Medkeiser av Frankrike, konge av Italia.
• Occupation: Abt 0840, Italia; Konge.
• Occupation: Abt 0843; Tysk-romersk keiser.

Notes:

Birth:
Lothar var eldste sønn av keiser Ludvig 1 den fromme og hans hustru Ermengarde.

Occupation:
Lothar ble allerede i 817 kronet som med-keiser med sin far Ludvig 1 i Aachen.

Fra 818 regjerte han som konge i Italia.

I løpet av 830-årene gjorde Lothar og hans brødre flere ganger opprør mot sin far, og ved to anledninger ble han avsatt for så å komme tilbake.

Lothars formelle og faktiske makt skiftet stadig, i takt med skiftende krigslykke og allianser. Det eneste området han beholdt kontroll over hele tiden var Italia.

Occupation:
Lothar, den eldste av Ludvigs 3 sønner, var like herskelysten som han var intrigant.

I 817 ble han valgt til sin fars medkeiser og fremtidige etterfølger under en riksdag i Aachen, mens Ludvigs 2 yngre sønner fikk hvert sitt kongerike, men som lydfyrster under Lothar.

Ved farens død i 840 gjorde Lothar, i strid med frankisk tradisjon, krav på hele riket. Dette førte til en krig hvor de yngre brødrene allierte seg mot Lothar, og Lothar kunne ikke stå i mot denne alliansen. Han måtte gå med på en deling av riket, og etter vanskelige forhandlinger ble delingen forseglet i Verdun i 843.

Occupation:
Han var arving til hele frankerriket, men på grunn av den frankiske tradisjonen med å dele farsarven mellom sønnene ble riket delt ved Ludvig 1's død.

Lothar og hans yngre brødre Karl den skallede og Ludvig den tyske lå i krig med hverandre i 3 år, men ble så enig om en deling av riket mellom seg ved Traktaten i Verdun i 843.

Lothar ble konge av Italia, fikk den midtre delen av frankerriket og fikk også beholde tittelen keiser.

Broren Ludvig - den tyske - fikk landene øst for Rhinen og Weser.

Broren Karl - den skallede - landene vest for Rhîne, Saîne, Maas og Schelde.

Lothar selv fikk altså beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten, dvs. landsdelen fra Middelhavet til Nordsjøen kalt Lothringen (etter Lothar).

Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl den store's rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia.

Lothar overlot styringen av Italia til sin sønn Ludvig 2, og oppholdt seg i sitt nye kongerike i midten av den gamle frankerrriket.

Ved hans død ble riket han hadde styrt over delt mellom hans sønner.
Ludvig 2 fikk Italia og keisertittelen, Lothar 2 fikk den nordlige delen Lotharingia og den yngste sønnen Karl fikk Provence.

Died:
Abbey of Prum.

Lothar married Irmgard (Ermengarde) av Tours, "av Alsace" on 15 Oct 0821 in Thionville, Moselle, Lorraine, Frankrike. Irmgard (daughter of Hugo (Hugh) av Tours, "Hugo 3" and Bava) was born about 0800 in Alsace-Lorraine, Frankrike; died on 20 Mar 0851. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0843, Tyskland; Øst-frankisk konge.

Notes:

Occupation:
Fikk i 817 Bayern og de østlige områder, men ble opprørt da hans områder ble redusert i delingene av området i 829, 832 og 839.

Ludvig - den tyske - gikk mot sin far, Ludvig - den fromme - og allierte seg etter farens død med sin bror Karl - den skallete - mot broren Lothar 1.
I slaget ved Fontenay i 841 slo de Lothar og tvang ham til forlik etter lange forhandlinger i Verdun i 843.

Ved forliket vant han landet på høyre side av Rhinen, med unntak av Friesland, og på venstre bredd de 3 bispedømmene Mainz, Worms og Speyer. M.a.o. Ludvig den tyske fikk landene øst for Rhinen og Weser, opprinnelsen til det tyske riket.

Karl den skallede landene vest for Rhîne, Saîne, Maas og Schelde.

Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten.

Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl den store's rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia.

Etter Lothar 2's død overtok han 22. januar 870 den østlige del av Lothringen ved delingsoverenskomsten i Werfen.

I 870 fikk han Köln og Trier ved overenskomsten i Mersen. Med dette var grunnlaget lagt for det tyske rike. Han regnes for å ha vært en sterk hersker, støttet av kirken.

Han og hans gemalinne Hemma etterlot seg 3 sønner og 3 døtre. Av de 3 sønnene lot han i 865 sin sønn Karloman overta styret over Bayern, mens Karl den tyske og Ludvig den unge fikk Franken og Sachsen.

Died:
Bisatt i klosteret Lorisch.

Louis married Emma Andech av Bayern about 0830. Emma (daughter of Welfhard (Welf) av Alemannia, "Welf 1" and Heilwig (Eigilwich) av Franken) was born about 0810 in Bayern, Tyskland; died on 31 Jan 0876 in Sachsen, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0866; Greve av Ponthieu.

Notes:

Occupation:
Through Judith's influence her brother Rudolph acquired and became Lay Abbot of the Abbey's of Saint Riquier and Jumieges.

In April 830 Frankish nobility revolted against Emperor Louis in order to - liberate - him from the influence of his wife Judith. Louis was placed under house arrest while Judith and her brothers Rudolph and Count Conrad 1 of Auxerre were imprisoned in Aquitanian monasteries.

The two brothers were later freed when their nephew Charles the Bald assumed the throne.

Rudolf married Hruodun before 0866. Hruodun died about 0867. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Altdorf.

No surviving sources provide a record of Judith's exact date and year of birth. Yet, we can deduce that Judith was born in or before 795 or 805 given that girls in the Carolingian world would be eligible for marriage at around the age of 12, and her marriage to King Louis occurred in 819.

Judith was the daughter of the noble Saxon Heilwig and Count Welf 1, and belonged to the ancestor of the kin-group known to historians as the Welfs.
Though the The Welf clan was noble, they were not part of the - Imperial Aristocracy - (Reichsaristokratie) that dominated high office throughout the Carolingian empire.

The Welf clan's leaders, having lost influence in their home region of Alemannia (present-day southwestern Germany and northern Switzerland) eventually rose to power though cementing familial ties with the Carolingian Imperial Aristocracy in the 770's.
Nonetheless, they remained a part of the upper aristocracy (Hochadel) of their region, given the numerous appearance of the noble titles of ducal (duke) and comital (counts) in primary sources.

This noble status made Judith a suitable marriage prospect for the imperial family, and the Welf clan as a whole saw its prestige and power increase after Judith's marriage to the Carolingian emperor Louis the Pious in 819.

Died:
Her son Charles married Ermentrude in 842 and fathered a daughter in 844, which he named - Judith - after his mother.

This marriage, however, proved futile for Judith's career, power and influence. With the introduction of a new queen Judith became of ex officio importance, resulting in her forced retirement as well as withdrawal of the lands and wealth under her control.

She would eventually die on the 19th of April 843 in Tours, outliving her husband by 3 years. It is believed that she was around 40 years of age when she passed, compared to her husband who at the time of his death, was closer to 62.

She was buried at the Basilica of St-Martins.

Judith married Louis (Ludvig) av Franken, "Louis 1" about Feb 0819 in Austrasia. Louis (son of Karl (Charlemagne) av Franken and Hildegard av Schwaben og Vinzgau) was born about Aug 0778 in Casseneuil, Lot-et-Garonne, Aquitaine, Frankrike; died on 20 Jun 0840 in Ingelheim am Rhein, Mainz-Bingen, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0862, Paris, Ile-de-France, Frankrike; Greve av Paris og Auxerre.

Conrad married Adelheid av Tours about 0840. Adelheid (daughter of Hugo (Hugh) av Tours, "Hugo 3") was born about 0819 in Tours, Indre-et-Loire, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Atdorf.

Died:
Careme.

Emma married Louis (Ludvig) av Øst-Franken, "Louis 2" about 0830. Louis (son of Louis (Ludvig) av Franken, "Louis 1" and Irmengard (Ermengarde / Augusta) av Haspengau) was born about 0805 in Roches, Frankrike; died on 12 Aug 0875 in Frankfurt, Darmstadt, Hessen, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Adelaida married Suppo av Parma, "Suppo 1" about 0790. Suppo was born about 0770 in Perugia, Umbria, Italia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 0810, Italia; Konge av Italia 810-817.

Notes:

Occupation:
Etter farens død i 810 ble Bernhard av sin bestefar, Karl den Store, satt til konge og kronet i september 813.

Senere følte han seg forurettet ved den ordning av rikets forhold som hans onkel, Ludvig den Fromme, innførte i desember 817, og som gjorde Lothar til medkeiser.

Til tross for keiser Ludvigs umåtelige bigotteri, anvendte han flere ganger den grusomme bysantiske straffen å berøve sine motstandere synet.

Til og med sin egen unge brorsønn, Bernhard, behandlet han slik, da han hadde latt seg forlede av sine rådgivere til å gjøre opprør. Og det skjedde til og med etter at den ulykkelige hadde oppgitt sitt forsett og frivillig hadde innfunnet seg hos sin onkel i Chalons-sur-Saone, kastet seg for hans føtter og bekjent sin skyld. To dager senere døde han. Denne grusomheten mot den folkekjære unge fyrsten på grunn av en forbrytelse som han hadde begått i ungdommelig ubetenksomhet, vakte alminnelig harme.

Senere angret imidlertid keiseren det han hadde gjort, benådet alle som hadde deltatt i opprøret mot ham og gjorde offentlig kirkebot.

Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 330.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 248.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 99.

Died:
17.april 818?

Bernhard married Cunigunde av Gellone about 0817. Cunigunde (daughter of Herbert av Toulouse) was born about 0797 in Lombardia, Italia; died on 15 Jun 0835. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
f.808?

Alpaide married Beggen (Bego), "Beggen 1" about 0805. Beggen (son of Gerard av Roussillon and Rotrude av Austrasia) was born between 0750 and 0770 in Paris, Ile-de-France, Frankrike; died about 0816 in Paris, Ile-de-France, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Adelaide married Robert Capet about 0864 in Roches, Frankrike. Robert (son of Robert (Rupert) av Wormsgau, "Robert 3" and Wiltrud (Waltrada) av Orleans) was born about 0820 in Frankrike; died on 25 Aug 0866 in Frankrike; was buried on 15 Sep 0866 in Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0874; Abess and rectrix.

Notes:

Occupation:
The nunnery San Salvatore was given to her after Ermengarde, wife of Lothair 1.

For a time she served as both abbess and rectrix. Also, she presented to the Church the mosaics which still exist in the cathedral at Aquileia. They contain (what is most remarkable for that time) a Crucifixion, the Virgin, St.George, the portrait of Gisela, and various allegorical figures.

Gisela married Eberhard av Friaul about 0836. Eberhard (son of Hunroch av Friaul, "Hunroch 1" and Engeltrude av Paris) was born about 0810 in Friuli, Lombardia, Italia; died on 16 Dec 0862 in Friuli, Lombardia, Italia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0829, Schwaben, Baden-Württemberg, Tyskland; Hertug av Schwaben.
• Occupation: 0843, Frankrike; Vestfrankisk konge.
• Occupation: Abt 0875; Tysk-romersk keiser og konge av Italia.

Notes:

Occupation:
I tidlig middelalder eksisterte Hertugdømmet Schwaben.
Det omfattet større områder sørvest i det tyskspråklige området, blant annet Baden, Alsace (Elsass), Vorarlberg og det meste av det tyskspråklige Sveits. Dette området tilsvarer omtrent det området hvor det i dag snakkes alemanniske dialekter.

Senere har begrepet Schwaben blitt et mer geografisk begrenset område. Hoveddelen av Schwaben ligger i delstaten Baden-Württemberg, hvor de sentrale delene rundt Stuttgart og Heilbronn, samt de østlige og sørlige delene regnes til Schwaben.
I tillegg kommer den bayerske regionen Schwaben med byen Augsburg og alperegionen Allgäu. Elva Lech øst for Augsburg er en kraftig dialektgrense mot det egentlige Bayern. I middelalderen ble også det meste av dagens Sveits og Alsace (Elsass) regnet til Schwaben.

Occupation:
Litt bakgrunn:

Karl var yngste sønn av Ludvig den fromme fra hans andre ekteskap med Judith. Etter at Karl hadde sørget for å henrette grev Bernhard von Septimanien i 844, oppstod imidlertid en historie/formodning om at denne i virkeligheten var blitt henrettet på grunn av ekteskapsbrudd med Karls mor. Ikke minst Karls rivaliserende brødre spredte dette ryktet, som innebar at Karl dermed ikke skulle ha vært Ludvigs sønn, men etterkommer av Bernhard.

Det er gjerne blitt antatt at Karl ble oppdratt og utdannet av Walahfrid Strabo, som var blkitt kalt til Karl den store til Aachen, men dette har ikke latt seg bekrefte av nyere historieforskning.

Hans tilnavn - der Kahle - (den skallede) kunne kanskje skyldes at Karl før Riksdagen i Worms i 829 ikke var blitt hensyntatt, i motsetning til de to eldre brødrene, ved oppdelingsplanene av Frankeriket. På dette tidspunkt kunne - kahl - også benyttes i betydningen landløs eller eiendomsløs.

Karls fars ønske om å sikre Karl en del av riket fremkalte strider mellom ham og de eldre sønnene.

I 835 fikk Karl flere besittelser, og ytterligere nye etter broren Pipins død i 838.

Før farens død i 840 hadde Karl og Lothar blitt enige om å dele riket mellom seg. Uten å bekymre seg om de løftene han hadde gitt den avdøde med hensyn til hans yndlingssønn, Ludvig den Tyske, bestemte Lothar seg til å gjøre seg til herre over hele riket.

Mens Lothar forberedte seg til et væpnet oppgjør med Ludvig, forsikret han Karl om sitt vennskap.
Men Karl kjente sin halvbrors falskhet alt for godt til ikke å gjennomskue hans hensikter og mente det var tryggere å sette sin lit til våpenmakt enn til Lothars vennskapsforsikringer.

Under slike forhold var det rimelig at Karl og Ludvig fant hverandre og ble enige om å glemme sitt gamle uvennskap. De sluttet forbund mot sin felles fiende og beseiret ham også i blodig slag ved Fontenoy i 841. Men dermed var ikke kampen avgjort.
Lothar var en mester når det gjaldt renker og intriger. Han sendte ut oppviglere som egget sakserne til opprør mot Ludvig, og for å skaffe Karl lignende vanskeligheter på halsen, unnså han seg ikke for å gjøre felles sak med de hedenske mennene fra Norden.
Krigen ble ført med stadig større grusomhet og hensynsløshet, og i bevisstheten om at det nå mer enn noensinne gjaldt å holde sammen, møttes Ludvig og Karl i Strasbourg i 842 og bekreftet sitt forbund med høytidelige eder.

Det er interessant å merke seg at for at begge hærene skulle kunne forstå innholdet av denne overenskomsten, var dokumentene avfattet både på tysk og på det romanske språk som fransken har utviklet seg fra.
De er for øvrig blant de eldste av de tekster med både fransk og tysk språk som er bevart. Også i Italia holdt nå et særskilt folkemål på å utvikle seg av latinen. Det var begynnelsen til det italienske språket vi kjenner i dag.

Den høytidelige overenskomsten mellom Karl og Ludvig gjorde Lothar betenkt, og han tilbød forhandlinger. Han sendte bud og hilsen til sine brødre at han innså sin brøde mot Gud og mot dem og ønsket å få slutt på den fordervelige striden, og erklærte seg villig til å gå med på at riket ble oppdelt i 3 omtrent like store kongedømmer.
Både fyrster og folk lengtet nå etter å få en slutt på krigens redsler, og etter lange forhandlinger kom det i 843 til et forlik i Verdun.

Ludvig den Tyske fikk landene øst for Rhinen og Weser, Karl den Skallede landene vest for Rhîne, Saîne, Maas og Schelde, mens Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten.

Noen måneder før riksdelingen i Verdun var forøvrig Karls mor, Judith, som hadde brakt så meget ulykke over folk og land ved sin forblindede morskjærlighet og sitt maktbegjær, avgått ved døden.

Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl den Store's rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia. Skjebnegudinnen hadde bestemt at franskmenn, tyskere og italienere fra nå av skulle gå hver sin vei.

Språkgrensen mellom franskmenn og tyskere kan man datere til omkring 700. På den tiden hadde nemlig latinen i Gallia forandret seg så sterkt på grunn av keltisk og germansk påvirkning og hele utviklingens gang, at det må betraktes som et nytt språk.
Men det fantes også andre og mer dyptgående grenseskiller mellom de to nasjonene. Franskmennene hadde overveiende keltisk og førkeltisk blod i årene, om enn oppblandet med romersk og germansk. Tyskerne derimot er germanere, i visse områder oppblandet med romanske og keltiske folkeelementer, i andre med slaviske.

Hans regjering var en stormfull tid. Frankrike ble hjemsøkt av vikinger og revet i stykker av opprør og indre uroligheter, særlig i Bretagne, hvis hertuger ville gjøre seg uavhengige, og i Akvitana, der Pippin, en sønn av Ludvig den frommes andre sønn, Pippin av Aquitania, upptråfte med krav på sin fars riksdel og til og sluttet forbund med nordmennene.

Sønnen Ludvig stammeren ble hans etterfølger i kongedømmet i Frankrike.

Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 330-337.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 256.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 38, 60.

Occupation:
Karl var den siste konge over det nåværende Frankrike, som også ble keiser.

Ettersom keiser Lothars ætt hadde dødd ut i 875 med hans eldste sønn, Ludvig 2, som etter faren hadde arvet Italia og den derved knyttede keiserverdigheten, foretok Karl 2 hærtog til dette land.

Under det første i 875-876 ble han i Roma av pave Johannes 8 kronet til keiser.

Etter Ludvig den tyskes død i 876 angrep han dennes land, men ble av hans sønn Ludvig slått ved Andernach.

Den 6. oktober 877 døde Karl på hjemtur fra sitt andre hærtog til Italia.

Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 330-337.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 256.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 38, 60.

Died:
Brides Les Bains. Begravet i St.Denis, Frankrike.

Karl married Irmentrud (Ermentrude) av Orleans on 19 Dec 0842 in Crecy-en-Ponthieu, Somme, Frankrike. Irmentrud was born on 27 Sep 0830 in Orleans, Loiret, Centre, Frankrike; died on 06 Oct 0869 in Bourgogne, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Richardis on 22 Nov 0870. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tertulle av Anjou. Tertulle was born about 0821 in Rennes, Ille-et-Vilaine, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0884, Perugia, Umbria, Italia; Markgreve av Spoleto og Camerino.

Suppo married Bertha av Cemerino about 0850. Bertha (daughter of Wilfred) was born about 0820 in Italia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0893, Frankrike; Greve av Senlis og Bretagne.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0900, Vermandois, Normandie, Frankrike; Greve av Vermandois og Soissons.

Notes:

Died:
Herbert ble myrdet mellom 900 og 908.

Kilder:
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 246.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 58, 63, 99.

Herbert married Bertha av Morvais about 0880. Bertha (daughter of Robert Capet and Adelaide) was born about 0850 in Vermandois, Normandie, Frankrike; died after 0892 in Vermandois, Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

NN married Berenger av Bayeux about 0872. Berenger (son of Berenger av Hessengau and NN Liutoldsdatter) was born about 0847 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0862, Friuli, Lombardia, Italia; Greve.

Notes:

Died:
Ble begravet i Cysoing, Nord, Nord-Pas-de-Calais, Frankrike.

Eberhard married Gisela av Franken about 0836. Gisela (daughter of Louis (Ludvig) av Franken, "Louis 1" and Judith av Bayern) was born about 0820 in Frankfurt, Darmstadt, Hessen, Tyskland; died on 01 Jul 0874 in Friuli, Lombardia, Italia. [Group Sheet] [Family Chart]

NN married Gebhard av Nieder-Lahngau about 0832. Gebhard was born about 0810. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0898, Frankrike; Fransk konge.

Notes:

Occupation:
Karl den enfoldige, eller Karl 3, fransk Charles le Simple (17. september 879 – 7. oktober 929) var medlem av det karolinske dynasti som styrte som konge av det vestfrankiske riket fra 893 til 922/923.
Karl var sønn av kong Ludvig stammeren, født etter farens død, og dennes tredje hustru Adelaide av Frioul (eller av Paris).

Karl ble gift med Frederuna som døde i 917 og ble deretter gift med Edgiva av Wessex (eller Ædgifu), datter av Edvard den eldre av England, den 7. oktober 919.

Som barn ble Karl forhindret å innta tronen, først etter hans halvbror Karloman som døde i 884 og deretter da hans onkel Karl den tykke ble styrtet i 887. Isteden etterfulgte Odo, greve av Paris, Karl den tykke.

Karl den enfoldige ble faktisk kronet til konge i Reims allerede den 28. januar 893, men kunne først innta tronen etter at kong Odo døde i 898. Han var da 19 år gammel.

Karls vestfrankiske kongedømme var bortimot identisk med dagens Frankrike, men i 911 ble han tvunget til å gjøre Normandie til et hertugdømme for vikinghøvdingen Rollo, antagelig identisk med nordmannen Gange-Rolv gjennom Saint-Clair-sur-Epte-traktaten. Som motytelse for å få Normandie måtte Rollo forhindre nye vikingangrep og herjinger i Frankrike. Han skulle også gifte seg med kongens eldste og utenomekteskapelige datter Gisela, foruten å bli døpt. Det siste skal Rollo ikke ha tatt så høytidelig.

I 898 dør Ludvig barnet, den siste kongen av det østfrankiske riket, og da gjør Karl seg også til konge av Lotharingia med videre krav på hele det karolinske riktet.

I 922 gjør noen føydalherrer opprør under ledelse av baronene Gilbert av Lorraine, Rudolf av Burgund og hertug Robert 1, bror til Odo og Hugo Capets farfar.
De fikk kronet Robert 1 som konge den 29. juni 922. Året etter ble kong Robert 1 drept i slaget ved Soissons den 15. juni 923, men hans sønn Hugo den store maktet å samle sine tropper til en fornyet kamp gjennom å vise fram sin fars lik og til slutt ble kong Karl beseiret.
Hertug Robert av Burgund ble valgt til ny konge mens Karl flyktet til sin vasall Herbert 2 av Veramndois, men dennes søster var gift med Robert 1 og han lot Karl bli satt i fangenskap i et av tårnene i festningen Péronne i Somme der han til slutt døde etter seks års fangenskap.

Han ble begravet i Péronne ved klostret Saint-Fursy.
Hans hustru Edgiva flyktet til England med sønnen, som derfor fikk navnet Ludvig fra den andre siden av havet da han senere kom tilbake for å bli kronet til konge som Ludvig 4 av Frankrike i 936.

Karl ble ikke kalt for den enfoldige ettersom han var mindre begavet, men epitetet skal forstås som den ærlige.

Died:
St.Fursi, Peronne

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Aelgifu av Wessex on 07 Oct 0919 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike. Aelgifu (daughter of Edward av England, "av Wessex" and Eadgiva (Eadgifu)) was born about 0904 in Wessex, England; died about 0951. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0943, Vermandois, Normandie, Frankrike; Greve av Vermandios, Troyes og Meaux.

Notes:

Birth:
St.Quinton

Died:
St.Quinton

Herbert married Luitgard (Liegard) av Paris about 0915. Luitgard (daughter of Robert Capet, "Robert 1" and Beatrice (Beatrix) av Vermandois) was born about 0895 in Vermandois, Normandie, Frankrike; died after 0920 in Roches, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Beatrice married Robert Capet, "Robert 1" about 0895 in Roches, Frankrike. Robert (son of Robert Capet and Adelaide) was born about 0865 in Angers, Maine-et-Loire, Pays de la Loire, Frankrike; died on 15 Jun 0923 in Soissons, Aisne, Picardie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Sprota married Bernard av Harcourt about 0920. Bernard was born about 0860; died about 0950 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Sprota married William, "William 1" before 0933. William (son of Rolv (Rollo) Ragnvaldsen, "Robert 1" and Poppa av Bayeux) was born about 0893 in Rouen, Haute-Normandie, Frankrike; died about 17 Dec 0942 in Congsworth, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Cunigunde married Otto av Wettergau about 0925. Otto (son of Gebhard av Wettergau and Oda, "av Wettergau") was born before 0918; died about 02 Dec 0949. [Group Sheet] [Family Chart]

Luitgard married Herbert av Vermandois, "Herbert 2" about 0915. Herbert (son of Herbert av Vermandois, "Herbert 1" and Bertha av Morvais) was born about 0880 in Vermandois, Normandie, Frankrike; died on 23 Feb 0943 in Vermandois, Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0956, Frankrike; Greve av Paris og Orleans.

Notes:

Died:
Deurdan, Dourdan.

Hugh married before 0956. [Group Sheet] [Family Chart]

Ansgarde married Louis (Ludvig) av Frankrike, "Louis 2" about 0862 in Verberie, Oise, Picardie, Frankrike. Louis (son of Karl (Charles) av Vest-Franken, "Karl 2" and Irmentrud (Ermentrude) av Orleans) was born on 01 Nov 0846 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; died on 10 Apr 0879 in Compiegne, Oise, Picardie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0916, Belgia; Greve av Hainault.

Reginar married Aldebrada, "von Hennegau" before 0916 in Lorraine, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Giselbert Count in the Maasgau was born about 830 in Rheims, Marne, Champagne-Ardenne, France and died about 892 in Rheims, Marne,

Notes:

Birth:
Friesland

Gisela married Harald Halvdansen about 0846. Harald died about 0846. [Group Sheet] [Family Chart]

Bertha married about 0899. [Group Sheet] [Family Chart]

Gisela married Adalbert av Ivera about 0900. Adalbert (son of Ansgar av Ivera and Gisele av Volsca) was born about 0852 in Torino, Piemonte, Italia; died about 0923. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0980, Bayern, Tyskland; Markgreve av Nordgau.

Notes:

Birth:
Nordgau, Swabia.

Berthold married Heliksuinda (Heilika/Eila) av Walbeck about 0950. Heliksuinda (daughter of Mathilda av Arneburg) was born about 0926 in Sachsen, Tyskland; died on 19 Aug 1015. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Nordgau, Swabia.

Judith married about 0938. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Charles, named after his maternal grandfather, died at a young age.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0879, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Occupation:
Baldwin 2, nicknamed Calvus (the Bald) was the second Count of Flanders and ruled from 879 to 918.
He was the son of Baldwin 1 of Flanders and Judith, a daughter of Charles the Bald and as such a descendant of Charlemagne.

In 884 Baldwin married Ælfthryth (Ælfthryth, Elftrude, Elfrida), a daughter of King Alfred the Great of England. The immediate goal of this Anglo-Flemish alliance was to help Baldwin control the lower Canche River valley.

The early years of Baldwin's rule (879-885) were marked by a series of devastating Viking raids into Flanders where little north of the Somme was left untouched.

By 883 he was forced northward to the flat marshes of the pagus flandransis which became the territory most closely associated with the counts of Flanders from that time on.
Baldwin constructed a series of wooden fortifications at Saint-Omer, Bruges, Ghent, and Kortrijk and seized those lands abandoned by royal and ecclesiastical officials. Many of these same citadels later formed castellanies housing government, militia and local courts.

In 888 the west Frankish king Charles the Fat was deposed and there were several candidates for his replacement.
As he was a grandson of Charles the Bald, Holy Roman Emperor and King of West Francia, Baldwin could have, but did not, compete for the crown of western Francia.
Instead Baldwin joined others in trying to convince the East Frankish king Arnulf to also take the west Frankish crown, but Arnulf declined. The Robertine Odo, Count of Paris, was elected king but Odo would not support Baldwin's attempts at gaining control of the abbey of St. Bertin the two fell out and while Odo attacked Baldwin at Bruges he could not prevail.

Baldwin continued his expansion to the south and gained control of Artois including the important abbey of St. Vaast. When the abbey came under the jurisdiction of Archbishop Fulk of Reims in 900 Baldwin had him assassinated. When his attempts to expand further into the upper Somme River valley were opposed by Herbert 1, Count of Vermandois Baldwin likewise had him assassinated.

He died 10 September 918 at Blandijnberg (near Ghent) and was succeeded by his eldest son Arnulf 1 of Flanders.

His younger son Adalulf was (the first) count of Boulogne.

Died:
Blandinberg. 2.januar?

Balduin married Elftrude (Aefthryth) av Wessex about 0884 in Flandern, Belgia. Elftrude (daughter of Alfred (Aelfred) av Wessex and Ealhswyth (Ealswith) av Gaini) was born about 0871 in Wessex, England; died on 07 Jun 0929 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia; was buried after 07 Jun 0929 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0888, Cambrai, Nord, Pas-de-Calais, Frankrike; Greve.

Notes:

Occupation:
Raoul (Rodulf) became Count of Cambrai around 888.

Died:
Drept av Herbert 1 av Vermandois.

Raoul (Rodulf) (c.869 – murdered 896) became Count of Cambrai around 888, but he and his brother Baldwin 2 joined king Zwentibold of Lotharingia in 895.
In 896 they attacked Vermandois and captured Arras, Saint-Quentin and Peronne, but later that year Raoul was captured by count Heribert and killed.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Provence, Frankrike

Irmgarde married Conrad av Burgund, "Conrad 1" about 0840. Conrad was born in Roches, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Irmgarde married Gieselbert av Maasgau, "Gieselbert 2" before 0850. Gieselbert (son of Renaud av Reims and Liegard Capet, "av Frankrike") was born about 0830 in Champagne-Ardenne, Frankrike; died about 0892 in Champagne-Ardenne, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0846

Family/Spouse: Adelheid av Linzgan. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0869, Alsace-Lorraine, Frankrike; Konge.

Notes:

Died:
Plaisance

Lothar married Waltrada av Lorraine before 0868. Waltrada was born about 0836 in Alsace-Lorraine, Frankrike; died between 0868 and 0871. [Group Sheet] [Family Chart]