Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1058, Polen; Hertug.

Notes:

Birth:
25.juli 1016?

Occupation:
Casimir 1 the Restorer (Polish: Kazimierz 1 Odnowiciel; b. Kraków, 25 July 1016 – d. Poznan, 28 November 1058), was a Duke of Poland of the Piast dynasty and the de jure monarch of the entire country from 1034 until his death.

He was the only son of Mieszko 2 Lambert by his wife Richeza, daughter of Count Palatine Ezzo of Lotharingia (of the Ezzonids) and granddaughter of Emperor Otto 2.

Casimir is known as the Restorer because he managed to reunite all parts of the Polish Kingdom after a period of turmoil. He reinstated Masovia, Silesia and Pomerania into his realm. However, he failed to crown himself King of Poland, mainly because of internal and external threats to his rule.

Relatively little is known of Casimir's early life. He must have spent his childhood at the royal court of Poland in Gniezno. In order to acquire a proper education, he was sent to one of the Polish monasteries in 1026. According to some older sources he initially wanted to have a career in the Church (it is probable that he held the post of oblate) and even asked for a dispensation to become a monk. This hypothesis, however, is not supported by modern historians. Regardless, he left church work for good in 1031.

Casimir's father, Mieszko 2, was crowned King of Poland in 1025 after the death of his father Boleslaw 1 the Brave. However, the powerful magnates of the country feared a strong central government like the one that existed under Boleslaw 1's rule. This led to considerable friction between the King and the nobility. Taking advantage of the King's precarious situation, Mieszko 2's older half-brother Bezprym and younger brother Otto turned against him and allied themselves with the Holy Roman Emperor Conrad 2, whose forces attacked Poland and regained Lusatia. Years of chaos and conflict followed, during which Mieszko 2 was forced to cede the throne to Bezprym in 1031, fled to Bohemia, was imprisoned by Duke Old?ich and castrated, returned to rule a portion of the kingdom, eventually regained the kingdom, and then died in May 1034 under suspicious circumstances.

Sometime during the reign of Bezprym, Casimir and his sisters were taken by their mother to Germany (her native land) for refuge. It has been reported that Queen Richeza brought the Polish royal crown and regalia to Emperor Conrad II at Bezprym's request to indicate his acceptance of the primacy of his western neighbor, although the Queen could have taken them for safekeeping, or they could have been brought to the Emperor by another means. At the time of his father's death in 1034, Casimir was about 18 years old and in Germany at the court of his uncle Hermann 2, Archbishop of Köln.

The central district of Greater Poland (Wielkopolska) revolted against the nobles and Catholic clergy in a mass rebellion. A pagan revival in the area lasted for several years. The district of Masovia seceded and a local lord, Mieclaw, formed a state of his own. A similar situation occurred in Pomerania.

In 1037 both the young prince and his mother returned to Poland and attempted to seize the throne. This precipitated a rebellion by local barons, which coupled with the so-called - Pagan Reaction - of the commoners, forced Casimir and Richeza to flee to Saxony.
However, soon Casimir returned to Poland and in 1038, once again, tried to regain power with the aide of his influential mother. This also failed and he had to flee again, this time to the Kingdom of Hungary where he was imprisoned by Stephen 1. The Dowager Queen remained in Germany as a nun until her death, in 1063.

Taking advantage of the chaos and his neighbour's weakness, Duke Bretislaus 1 of Bohemia invaded and ravaged the country in 1039. Lesser and Greater Poland were severely pillaged, Pozna? was captured, and Bretislaus sacked Gniezno, taking the relics of Saint Adalbert, Radim Gaudentius, and the five hermit brothers with him. On the way back he conquered part of Silesia, including Wroclaw, destroyed religious buildings which were built by Mieszko 1 during the feast of the conversion of Poland, and plundered Mieszko 1's tomb.

After initially escaping to Hungary, Casimir went to Germany, where in 1039 his relative the Emperor Henry 3 (who feared the increased power of the Bohemian ruler) gave him military and financial support. Casimir received a force of 1,000 heavy footmen and a significant amount of gold to restore his power in Poland. Casimir also signed an alliance with Yaroslav I the Wise, the Prince of Kievan Rus', who was linked with him through Casimir's marriage with Yaroslav's sister, Maria Dobroniega. With this support, Casimir returned to Poland and managed to retake most of his domain.

In 1041, Bretislaus, defeated in his second attempted invasion by Emperor Henry 3, signed a treaty at Regensburg (1042) in which he renounced his claims to all Polish lands except for Silesia, which was to be incorporated into the Bohemian Kingdom.
It was Casimir's success in strengthening royal power and ending internal strife that earned him the epithet of the Restorer.

The treaty gained Casimir a period of peace on the southern border and the capital of Poland was moved to Kraków, the only major Polish city relatively untouched by the wars. It is probable that the Holy Roman Emperor was pleased with the balance of power that had been restored to the region and forced Casimir not to crown himself the King of Poland. In 1046 Emperor Henry 3 held royal and imperial courts at Merseburg and Meissen, at which he ended the strife among the Duke of Pomerania (Dux Bomeraniorum), Duke Bretislaus of Bohemia, and Casimir 1.

In 1047 Casimir, aided by his Kievan brother-in-law, started a war against Masovia and seized the land. It is probable that he also defeated Mieclaw's allies from Pomerania and attached Gda?sk to Poland. This secured his power in central Poland. Three years later, against the will of the Emperor, Casimir seized Bohemian-controlled Silesia, thus securing most of his father's domain. In 1054 in Quedlinburg, the Emperor ruled that Silesia was to remain in Poland in exchange for a yearly tribute of 117 kg. of silver and 7 kg. of gold.

At that time Casimir focused on internal matters. To strengthen his rule he re-created the bishopric in Kraków and Wroclaw and erected the new Wawel Cathedral. During Casimir's rule heraldry was introduced into Poland and, unlike his predecessors, he promoted landed gentry over the dru?yna as his base of power. One of his reforms was the introduction, to Poland, of a key element of feudalism: the granting of fiefdoms to his retinue of warriors, thus gradually transforming them into medieval knights.

Casimir married Maria Dobroniega (ca. 1012–1087), daughter of Grand Duke Vladimir 1 of Kiev. There is no consensus among historians as to when it took place. Wladymir D. Koroliuk said that it was in 1039, Aleksej A. Szachmatow and Iwan Linniczenko 1041, while Dymitr S. Lichaczew 1043.

Casimir and Maria had 5 children:

1. Boleslaw 2 the Bold (ca. 1043 – 2/3 April 1081/82).

2. Wladyslaw 1 Herman (ca. 1044 – 4 June 1102)

3. Mieszko (16 April 1045 – 28 January 1065).

4. Otto (ca. 1046–1048).

5. Swietoslawa (ca. 1048 – 1 September 1126), married ca. 1062 to Duke (from 1085, King) Vratislaus 2 of Bohemia.

Casimir married Maria Dobronega av Kiev about 1039. Maria (daughter of Jaroslav av Kiev, "Jaroslav 1" and Ingegjerd (Irina) Olofsdatter av Sverige, "av Kiev") was born about 1012; died about 1087. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1102, Polen; Hertug, konge.

Notes:

Occupation:
Wladyslaw 1 Herman (c. 1044 – 4 June 1102) was a Duke of Poland from 1079 until his death.

He was the second son of Casimir 1 the Restorer by his wife Maria Dobroniega, daughter of Vladimir the Great, Grand Duke of Kiev.

As the second son, Wladyslaw was not destined for the throne. However, due to the flight from Poland of his older brother Boleslaw 2 the Bold in 1079, he was elevated to the rank of Duke of Poland. Opinions vary on whether Wladyslaw played an active role in the plot to depose his brother or whether he was handed the authority simply because he was the most proper person, being the next in line in the absence of the king and his son Mieszko Boleslawowic.

In 1080, in order to improve the relations between Poland and Bohemia, Wladyslaw married Judith, the daughter of the Duke (and first King from 1085) Vratislaus 2. After this, the foreign policy of the Duke gravitated strongly towards appeasement of the Holy Roman Empire.

He accepted overlordship of the Empire, and when in 1085 while in Mainz the Holy Roman Emperor Henry 4 announced that his brother-in-law Vratislaus 2 to be King of Bohemia and Poland, Wladyslaw did not object. He also never pursued the Royal crown due to his subservient status. Soon after, he was forced by the barons of Poland to recall from exile in Hungary his nephew and rightful heir to the Polish throne, Mieszko Boleslawowic. The young prince accepted the overlordship of his uncle and gave up his hereditary claims in exchange for becoming first in line of succession. Wladyslaw was forced to accept the terms of his nephew, because his eldest and only son at that time, Zbigniew, was illegitimate because he had been born from a union not recognized by the church. Wladyslaw's relations with the Emperor were considerably improved after his second marriage with his sister Judith (also Dowager Queen of Hungary) in 1089.

Wladyslaw abandoned the alliance with Hungary favored by his deposed brother, and joined the anti-Papal camp. Also, he resumed paying tribute for Silesia to Bohemia. In addition Kraków and Cieszyn were ceded to Bohemia, Lubusz Land was lost to Germany while Przemysl Land in the east was lost to Halych-Ruthenia. Wladyslaw did make attempts to regain the control of Pomerania, and through numerous expeditions was temporarily (1090–1091) able to do so.

Although Wladyslaw was formally Dux and an Overlord of Poland, in reality the barons who banished his brother used this victory to strengthen their position. It's not surprising therefore, that within a short time the Duke was forced to give up the government to his Count Palatine, (Polish: wojewoda) a high born noble named Sieciech. Sieciech's administration of the realm was negatively perceived by those of the barons who were not the beneficiaries of the power shift.

The birth of the future Boleslaw 3 completely changed the political situation in Poland. Mieszko Boleslawowic was already 17 at that time and was, by the previous agreement made after his return, the first in line to succeed. In 1089 Mieszko died under mysterious circumstances, probably poisoned on the orders of Sieciech and Duchess Judith-Sophia. Almost immediately, Zbigniew was sent to Germany and placed in the Quedlinburg Abbey. With the idea of forcing his first-born son to take the holy vows, Wladyslaw intended to deprive him of any chance of succession.

In 1090 Sieciech, with help of Polish forces under his command, managed to gain control of Gdansk Pomerania, albeit for a short time. Major towns were garrisoned by Polish troops, the rest were burned, in order to thwart any future resistance. Several months later, however, a rebellion of native elites led to the restoration of the region’s independence from Poland.

Sieciech's tyrannical rule reflected negatively on Wladyslaw, causing a massive political migration out of Poland. In 1093 Silesia rebelled, and the comes Magnus with the assistance of the Bohemian and Polish knights welcomed Zbigniew after he escaped from Germany; however, soon Sieciech captured the prince and imprisoned him. The increasing dissatisfaction in the country forced the release of Zbigniew in 1097. Immediately after this Wladyslaw (after an unsuccessfully retaliatory expedition against Silesia and forced to recognize Zbigniew as the legitimate heir) appointed his sons as commanders of the army which was formed in order to recapture Gdansk Pomerania.

Simultaneously a great migration of Jews from Western Europe to Poland began circa 1096, around the time of the First Crusade. Wladyslaw, a tolerant ruler, attracted the Jews into his domains, and permitted to settle throughout the entire country without restriction.

Soon Zbigniew and Boleslaw decided to join forces and demanded that the reigns of the government should be handed over to them. Wladyslaw agreed to divide the realm between the brothers, each to be granted his own province while he himself kept control of Mazovia and its capital at Plock. Wladyslaw also retained control of the most important cities i.e. Wroclaw, Kraków and Sandomierz. Zbigniew’s province encompassed Greater Poland including Gniezno, Kuyavia, Leczyca and Sieradz. Boleslaw’s territory included Lesser Poland, Silesia and Lubusz Land.

However, Sieciech, alarmed by the evident diminution of his power, began to intrigue against the brothers. Wladyslaw decided to support him against his own sons. Defeated, in 1101 and after the mediation of the Archbishop of Gniezno Martin, the Duke was forced to confiscate Sieciech's properties and exiled him.

Wladyslaw died on 4 June 1102, without resolving the issue of succession, leaving his sons to struggle for supremacy. His body was interned in the Plock Cathedral.

Wladyslaw founded several churches in Poland. Most notably he was the founder of the Romanesque Wawel Cathedral of which the Silver Bells Tower still remains standing. He was also very fond of Saint Giles (Polish: Idzi) to whom he founded no less than 3 churches: in Kraków, Inowlodz and Giebultow. This is attributed to the fact that while his first wife was finally pregnant after six years of childless marriage, the Duke sent rich gifts to the Benedictine monastery of Saint Gilles in southern France, begging for a healthy child. When a boy was born, Wladyslaw began building churches in his honor. According to legend, he also founded a church - on the sand - dedicated to the Virgin Mary, which was later granted to the Carmelites.

Before Wladyslaw took the title of Duke of Poland, probably during the 1070s, he had a relationship with a certain Przeclawa, whose exact origins are unknown, although some sources stated that she belonged to the Prawdzic clan. Her status is also a matter of dispute among the historians: some believed that she only was W?adyslaw's mistress and others asserted that she was his wife, but this union was performed under pagan rituals and in consequence not recognized by the Church as a valid marriage. By 1080, one year after Wladyslaw ascended to the Polish throne, Przeclawa either died or was sent away; it's believed by some sources that after she was dismissed by the Duke, Przeclawa took the veil under the name of Christina (Polish: Krystyna) and died around 1092. This union produced a son:

1. Zbigniew (b. c. 1070/73 – d. c. 1112/14), who was considered illegitimate.

In 1080 Wladyslaw married firstly with Judith (b. c. 1056 – d. 25 December 1086), daughter of Duke (and since 1085 King) Vratislaus 2 of Bohemia. They had one son:

2. Boleslaw 3 Wrymouth (b. 20 August 1086 – d. 28 October 1138).

In 1089 Wladyslaw married secondly with Judith (b. 9 April 1054 – d. 14 March c. 1105), daughter of Henry 3, Holy Roman Emperor and widow of King Solomon of Hungary. They had 4 daughters:

3. Sophia (b. c. 1089 – d. bef. 12 May 1112), married bef. 1108 to Yaroslav Sviatopolkovich, Prince of Volhynia, son of Sviatopolk 2 of Kiev.

4. Agnes (b. c. 1090 – d. 29 December 1127), Abbess of Quedlinburg (1110) and Gandersheim (1111).

5. Adelaide (b. c. 1091 – d. 25/26 March 1127), married bef. 1118 to Dietrich 3, Count of Vohburg and Margrave of the Northern March.

6. NN (b. c. 1092 – d. bef. 1111), married c. 1111 with a Polish lord.

Vladislav married Judith av Böhmen about 1083. Judith (daughter of Vratislav av Böhmen, "Vratislav 2" and Adelheide av Ungarn) was born about 1055; died about 1086. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1102, Polen; Hertug del 1.
• Occupation: Aft 1102, Polen; Hertug del 2.
• Occupation: Aft 1119, Polen; Hertug del 3.

Notes:

Occupation:
Boleslaw 3 Wrymouth (also known as Boleslaus 3 the Wry-mouthed, Polish: Boleslaw 3 Krzywousty) (20 August 1086 – 28 October 1138), was a Duke of Lesser Poland, Silesia and Sandomierz between 1102 and 1107 and over the whole Poland between 1107 and 1138. He was the only child of Prince Wladyslaw 1 Herman and his first wife Judith, daughter of Vratislaus 2 of Bohemia.

Boleslaw began to rule in the last decade of the 11th century, when the central government in Poland was significantly weakened. Wladyslaw 1 Herman fell under the political dependence of the Count palatine Sieciech, who became the real ruler of the country. Backed by their father, Boleslaw and his half-brother Zbigniew finally expelled Sieciech from the country in 1101, after several years of fighting. After the death of Wladyslaw 1 Herman in 1102, two independent states were created ruled by Boleslaw and Zbigniew.

Boleslaw sought to gain Pomerania which caused an armed conflict between the brothers, and forced Zbigniew to flee the country and seek military help from Germany. Boles?aw effectively stopped the intervention of the German King Henry 5 in 1109 and punished Zbigniew by blinding him. This action caused outrage among supporters of Zbigniew, resulting in a political crisis in Poland. Boles?aw once again gained the favor of his subjects with public penance, and made a pilgrimage to the monastery of his patron, Saint Giles, in Hungary.

Boleslaw, like Boleslaw 2 the Generous, based his foreign policy on maintaining good relations with neighboring Hungary and Kievan Rus, with whom he forged strong links through marriage and military cooperation in order to break the political dependence on Germany and his vassal, the King of Bohemia, who in moments of weakness of Polish policy was forced to pay tribute in Silesia. These alliances have allowed Boleslaw to effectively defend the country from invasion by Henry 5 in 1109. Several years later, Boleslaw skillfully took advantage of the dynastic disputes in Bohemia to ensure peace on the south-west border.

Boleslaw devoted the second half of his rule to the conquest of Pomerania. In 1113 he conquered the northern strongholds along Notec, which strengthened the border with the Pomeranians. In subsequent years, he took steps toward the conquest of Pomerania. The resolution of the conflict with the Holy Roman Empire allowed Boleslaw to subordinate Western Pomerania and incorporate Gdansk Pomerania. The military expeditions, carried out in three stages, ended in the 1120s with military and political successes. Integration of the newly annexed lands enabled Boleslaw to build churches and began the process of converting Pomerania. Bishop Otto of Bamberg confirmed the Christianization of Pomerania from 1123 onward.

In the 1130s Boleslaw participated in the dynastic dispute in Hungary. After an unexpected defeat, he was forced to make an agreement with Germany. The Congress of Merseburg of 1135 addressed the issues of Pomerania, Silesian (probably also Polish) sovereignty and the supremacy of the Archbishopric of Magdeburg over the Polish Church.

Boleslaw was married twice. His first marriage with the Kievan princess Zbyslava gave him an excuse to intervene militarily in the internal affairs of Russia.

After her death, Boleslaw married to a German noblewoman, Salomea of Berg, which in some way was the cause of changes in Polish foreign policy: in the second half of his rule, the Prince sought to restore diplomatic relations with his western neighbor. His last, and perhaps the most momentous act, was his will and testament known as The Succession Statute in which he divided the country among his sons, leading to almost 200 years of feudal fragmentation of the Polish Kingdom.

Boleslaw 3 Wrymouth has been recognized by historiography as a symbol of Polish political aspirations until well into the 19th century. He also upheld the independence of the Polish archbishopric of Gniezno, despite a temporary failure in the 1130s. Despite undoubted successes, he committed serious political errors, most notably against Zbigniew of Poland, his half-brother. The crime against Zbigniew and his penance for it show Boleslaw’s great ambition as well as his ability to find political compromise.

In 1086 the coronation of Vratislav 2 as King of Bohemia, and his alignment with László 1, King of Hungary, threatened the position of the Polish ruler, Prince Wladyslaw 1 Herman. Therefore, that same year Wladyslaw 1 was forced to recall from Hungarian banishment the only son of Boleslaw 2 the Bold and a rightful heir to the Polish throne, Mieszko Boleslawowic. Upon his return young Boleslawowic accepted the over-lordship of his uncle and gave up his hereditary claim to the crown of Poland in exchange for becoming first in line to succeed him. In return, Wladyslaw 1 Herman granted his nephew the district of Kraków. The situation was further complicated for Wladyslaw 1 Herman by a lack of a legitimate male heir, as his first-born son Zbigniew came from a union not recognized by the church. With the return of Mieszko Boleslawowic to Poland, Wladyslaw 1 normalized his relations with the kingdom of Hungary as well as Kievan Rus (the marriage of Mieszko Boleslawowic to a Kievan princess was arranged in 1088). These actions allowed Herman to strengthen his authority and alleviate further tensions in international affairs.

The lack of a legitimate heir, however, remained a concern for Wladyslaw 1 and in 1085 he and his wife Judith of Bohemia sent rich gifts, among which was a life size statue of a child made of gold, to the Benedictine Sanctuary of Saint Giles in Saint-Gilles, Provence begging for offspring. The Polish envoys were led by the personal chaplain of Duchess Judith, Piotr.

The date of birth of Boleslaw is closely linked with the death of his mother Judith. This fact is evidenced by contemporary sources:

Gallus Anonymus in the Cronicae et gesta ducum sive principum Polonorum reported that Duchess Judith gave birth to Boleslaw on the day of King Saint Stephen of Hungary (whose feast since the 11th century was celebrated on 20 August). However, the Duchess' health never recovered from childbirth and died on the night of Nativity[18] (i.e. 24–25 December). Gallus did not note the year in his chronicle.

Cosmas of Prague wrote in Latin in his Chronica Boëmorum (Chronicle of Bohemians) that Boleslaw was born 3 days before the death of Judith, who died in 8 Calends of January (25 December) of 1085.

The Kalendarz krakowski said that Duchess Judith died on 24 December 1086, and only indicated that the birth of Boleslaw was in the same year.

The Obituary of the Abbey of Saint-Gilles reported the death of Judith on 24 December 1086.

The Rocznik kapituly krakowskiej (closely related to the Kalendarz krakowski) placed the death of Judith on 24 December 1086.

Historian August Bielowski established Boleslaw's birth on 26 December 1085 and the death of his mother 2 days later, on 28 December. According to him Gallus Anonymus committed 2 errors.
First, instead of the Sunday after the Nativity of the Lord wrote incorrectly in the Sunday of the Nativity. Secondly, he mistaken the day of Saint Stephen (26 December) with the festivities of King Stephen of Hungary (20 August). Both corrections lead to the birth date of Boleslaw on 26 December.
This theory was supported by the fact that in 1085 28 December fell on a Sunday.

Oswald Balzer refuted Bielowski's theory and pointed that Judith's death was on the night between 24–25 December 1086, and the birth of Boleslaw was 4 months before, on 20 August. According to him, if Judith died on the night between 24–25 December, are possible discrepancies in determining the exact date of the event. All known sources who placed the death of Judith, would then right. Gallus wrote that Judith died shortly after giving birth to a son.
Later sources interpret this as a death in childbirth and Cosmas of Prague followed this fact, despite he didn't received the information at first hand. Hence, his mistake would result in this point. In contrast, the right -indicated by Gallus- date of birth of Boleslaw would be 20 August. In the medieval tradition the year began on 25 December. In that case, the reports of Cosmas must be concluded that Boleslaw was born yet in 1085. This information, however, was in contradiction with the reports of the Kalendarz krakowski, who gave the year 1086. Judith was styled by the authors of the Kalendarz as regina Polonia (Queen of Poland in Latin), and this title could be associated with her father's coronation as King of Bohemia and Poland on 15 June 1086 (according to Cosmas). Karol Maleczynski refuted the arguments of Balzer, who accepted the date of the coronation of Vratislav II given by Cosmas.[19] However, most researchers indicates that the coronation took place on 15 June 1085, so Judith could be called Queen a year earlier.

Karol Maleczynski determined that the death of Judith took place on the night between 24–25 December 1085, and Boleslaw was born four months before, on 20 August. Researchers found that the date given by the Rocznik kapituly krakowskiej (24 December 1086) was the same established by Cosmas (25 December 1085). The difference in the year could be explained in the different of style dating followed by Cosmas, who began the year according to the Julian calendar on 1 January and Christmas (Nativitate in Latin) on 25 December. For Maleczynski, Kazimierz Jasinski not consider this calendar difference who occurs only during the period 25–31 December.

Archaeologist Wojciech Szafranski reasumed the theory of Bielowski:
Judith of Bohemia died on 28 December 1085, and Boleslaw was born 2 days before, on 26 December.
According to Szafranski Cosmas used the term 8 Calends of January, with no specific date. However, in the Chronicle of Gallus should read that Judith died on Christmas Day, but on Sunday in the Octave of Christmas. Using such a broadened range of days, the investigator determined the birth of Boleslaw in the feast of Saint Stephen (26 December). For this reasons, the date of 1085 given by Bielowski is correct according to him. However, Jasinski pointed the weaknesses of the argument of Szafranski because Gallus has written about the Octave, but specifically about Christmas night, but the investigator didn't consider all other sources, as well as the achievements of research in genealogy.

Marian Plezia argued that Boleslaw was born on 2 September 1085 or 1086. According to Gallus, the day of King Stephen of Hungary was also celebrated on 2 September. Jasinski considered this theory unfounded. In Poland the feast of King Stephen of Hungary is pointed by the Kalendarz krakowski and the kalendarz Kodeksu Gertrudy on 20 August. Besides, if Boleslaw was born on 2 September, Gallus probably would be noted that this was the day after the celebration of Saint Giles (1 September), which was attributed to be the intercessor of his birth.

Kazimierz Jasinski placed the death of Judith in the night between 24–25 December 1086 and the birth of Boleslaw 4 months before, on 20 August. In this point he agrees with the findings of Balzer. He supported his views with additional arguments:
All sources are based in the missing Rocznika kapituly krakowskiej, and the next known text of this source refers to events in 1086.
Cosmas, writing his chronicle a few decades later, probably benefited from oral tradition and could make a mistake when he placed the year. His reports who placed the birth of Boleslaw 3 days before the death of his mother denoted a quite short time.

Today is widely recognized the view of both Jasinski and Balzer, that Boleslaw most likely was born in the day of King Stephen of Hungary, 20 August 1086.

According to Cosmas of Prague, Boleslaw was named after his uncle, Boleslaw 2 the Generous. Wladyslaw 1 Herman had no reason to named his first-born legitimate son after his brother, but probably in this way tried to placate the former allies of his predecessor.

Boleslaw's nickname Wrymouth (pl: Krzywousty) appeared in Polish and Latin sources of the 13th century: Genealogii plockiej (Criwousti) and the Roczniku swietokrzyskim mlodszym (Crzyvousti). Probably the origin of this nickname dates back on the 12th century and is relationed with some physical characteristics of the Polish ruler, who were noticed at the time of his reign. Probably he began to be named in this way after 1114, because Gallus Anonymus in his Chronicle never mentioned it. In the Kronice ksiazat polskich and Kronice polsko-slaskiej Boleslaw was qualified by the Latin adjective curvus, whose significance remains unclear. According to the 14th century Kroniki o Piotrze Wlostowicu the Prince was hunchbacked (Latin: gibbosus) or had a crooked mouth. The 15th century chronicler Jan Dlugosz wrote:

He had a mouth on one side slightly bent, and for this he was called Wrymouth; however, this is not marred his face, and even added to him some charm.

In 1974, in the Masovian Blessed Virgin Mary Cathedral of Plock, where according to tradition Boleslaw was buried, an archaeological research project was conducted. A coffin was discovered containing the bones of 16 men and women. One of the skulls, of a man who died aged 50, had a deformed mandible. There is a hypothesis that these remains belonged to Boleslaw. Opponents of this theory suggest that the Prince was named in this way many years after his death, and his contemporary Gallus did not mention any physical defect in the hero of his Chronicles. The defenders of the hypothesis argue that the work of Gallus has the characteristics of a panegyric in honor of Boleslaw, because the chronicler did not mention his physical infirmities. It is also speculated that the bone damage occurred as a result of childbirth complications, which led to the death of his mother a few months later.

The nickname of Boleslaw was also explained in other ways. According to a legend, Boleslaw slammed his face against a wall after watching his father's subservience towards the Germans and Czechs. According to Jan Dlugosz, the Prince in his youth suffered from an ulcer, which caused the deformity of his face. According to older historiography, he received the nickname Wrymouth for his perjury.

Following Boleslaw’s birth the political climate in the country changed. The position of Boleslaw as an heir to the throne was threatened by the presence of Mieszko Boleslawowic, who was already 17 at the time and was furthermore, by agreement with Wladyslaw 1 Herman himself, the first in line to succeed. In all likelihood it was this situation that precipitated the young prince Mieszko’s demise in 1089. In that same year Wladyslaw 1 Herman’s first-born son Zbigniew was sent to a monastery in Quedlinburg, Saxony. This suggests that Wladyslaw 1 Herman intended to be rid of Zbigniew by making him a monk, and therefore depriving him of any chance of succession. This eliminated 2 pretenders to the Polish throne, secured young Boleslaw’s inheritance as well as diminished the growing opposition to Wladyslaw 1 Herman among the nobility. Shortly after his ascension, however, Wladyslaw 1 Herman was forced by the barons to give up the de facto reins of government to Count Palatine Sieciech. This turn of events was likely due to the fact that Herman owed the throne to the barons, the most powerful of whom was Sieciech.

Around this time Wladyslaw 1 Herman married again. The chosen bride was Judith-Maria, daughter of Emperor Henry 3 and widow of King Solomon of Hungary, who after her wedding took the name Sophia in order to distinguish herself from Wladyslaw 1 Herman's first wife. Through this marriage Boleslaw gained 3 or 4 half-sisters, and as a consequence he remained the only legitimate son and heir. It's believed that the new Duchess was actively aiding Sieciech in his schemes to take over the country and that she became his mistress.

In 1090 Polish forces under Sieciech's command, managed to gain control of Gdansk Pomerania, albeit for a short time. Major towns were garrisoned by Polish troops, and the rest were burned in order to thwart future resistance. Several months later, however, a rebellion of native elites led to the restoration of the region’s independence from Poland. The following year a punitive expedition was organized, in order to recover Gdansk Pomerania. The campaign was decided at the battle of the Wda River, where the Polish knights suffered a defeat despite the assistance of Bohemian troops.

Prince Boleslaw’s childhood happened at a time when a massive political migration out of Poland was taking place, due to Sieciech’s political repressions. Most of the elites who became political refugees found safe haven in Bohemia. Another consequence of Sieciech’s political persecution was the kidnapping of Zbigniew by Sieciech’s enemies and his return from abroad in 1093. Zbigniew took refuge in Silesia, a stronghold of negative sentiment for both Sieciech as well as his nominal patron Wladyslaw 1 Herman. In the absence of Sieciech and Boleslaw, who were captured by Hungarians and kept captive, Prince Wladyslaw 1 then undertook a penal expedition to Silesia, which was unsuccessful and subsequently obliged him to recognize Zbigniew as a legitimate heir. In 1093 Wladyslaw 1 signed an Act of Legitimization which granted Zbigniew the rights of descent from his line. Zbigniew was also granted the right to succeed to the throne. Following Sieciech and Boleslaw’s escape from Hungary, an expedition against Zbigniew was mounted by the Count Palatine. Its aim was to nullify the Act of Legitimization. The contestants met at the battle of Goplo in 1096, where Sieciech’s forces annihilated the supporters of Zbigniew. Zbigniew himself was taken prisoner, but regained his freedom a year later, in May 1097, due to the intervention of the bishops. At the same time his rights, guaranteed by the Act of Legitimization, were reinstated.

Simultaneously a great migration of Jews from Western Europe to Poland began circa 1096, around the time of the First Crusade. The tolerant rule of Wladyslaw 1 Herman attracted the Jews who were permitted to settle throughout the entire kingdom without restrictions. The Polish prince, took great care of the Hebrew Diaspora, as he understood its positive influence on the growth of the country’s economy. The new Jewish citizens soon gained trust of the gentiles during the rule of Boleslaw 3.

In view of his father’s disapproval, and after discovering the plans of Sieciech and Duchess Judith-Sophia to take over the country Zbigniew gained an ally in the young prince Boleslaw. Both brothers demanded that the reins of government should be handed over to them. It is difficult to believe, however, that Boleslaw was making independent decisions at this point as he was only 12 years of age. It is postulated that at this stage he was merely a pawn of the Baron’s power struggle. Wladyslaw 1 Herman, however, agreed to divide the realm between the brothers, each to be granted his own province while the Prince – Wladyslaw 1 himself – kept control of Mazovia and its capital at Plock. Wladyslaw also retained control of the most important cities i.e. Wroclaw, Kraków and Sandomierz. Zbigniew’s province encompassed Greater Poland including Gniezno, Kuyavia, Leczyca Land and Sieradz Land. Boleslaw’s territory included Lesser Poland, Silesia and Lubusz Land.

The division of the country and the allowance of Boleslaw and Zbigniew to co-rule greatly alarmed Sieciech, who then began preparing to dispose of the brothers altogether. Sieciech understood that the division of the country would undermine his position. He initiated a military settlement of the issue and he gained the Prince’s support for it. The position of Wladyslaw 1 is seen as ambiguous as he chose to support Sieciech’s cause instead of his sons'.

In response to Sieciech’s preparations Boleslaw and Zbigniew entered into an alliance. This took place at a popular assembly or Wiec organized in Wroclaw by a magnate named Skarbimir of the Awdaniec family. There it was decided to remove the current guardian of Boleslaw, a noble named Wojslaw who was a relative of Sieciech, and arrange for an expedition against the Palatine. Subsequently, in 1099, the armies of Count Palatine and Prince Herman encountered the forces of Zbigniew and Boleslaw near Zarnowiec by the river Pilica. There the forces of Boleslaw and Zbigniew defeated Sieciech's army, and Wladyslaw 1 Herman was obliged to permanently remove Sieciech from the position of Count Palatine. In the same year, at Christmas, Boles?aw concluded to short-lived peace with Bohemia. The agreement was concluded in Žatec. According to Cosmas, Boleslaw was appointed Miecznik (en: Sword-bearer) of his uncle Bretislaus 2, Duke of Bohemia. In addition, the young prince would be paid the amount of 100 pieces of fine silver and 10 talents of gold annually as a tribute to Bohemia (it was about the land of Silesia, for which he paid tribute to Wladyslaw 1).

The rebel forces were then further directed towards Sieciechów, where the Palatine took refuge. Unexpectedly, Prince Wladyslaw came to the aid of his besieged favorite with a small force. At this point, the Princes decided to depose their father. The opposition sent Zbigniew with an armed contingent to Masovia, where he was to take control of Plock, while Boleslaw was directed to the South. The intention was the encirclement of their father, Prince Wladyslaw 1. The Prince predicted this maneuver and sent his forces back to Masovia. In the environs of Plock the battle was finally joined and the forces of Wladyslaw 1 were defeated. The Prince was thereafter forced to exile Sieciech from the country. The Palatine left Poland around 1100-1101. He was known to sojourn in the German lands. However, he eventually returned to Poland but did not play any political role again. He may have been blinded.

Occupation:
Wladyslaw 1 Herman died on 4 June 1102. The country was divided into 2 provinces, each administered by one of the late prince’s sons. The extent of each province closely resembled the provinces that the princes were granted by their father 3 years earlier, the only difference being that Zbigniew also controlled Mazovia with its capital at Plock, effectively ruling the northern part of the kingdom, while his younger half-brother Boleslaw ruled its southern portion. In this way two virtually separate states were created. According to some historians, Zbigniew tried to play the role of princeps or overlord, because at that time Boleslaw was only 16 years old. Because he was still too inexperienced to independently direct his domains, the local nobility gathered around him took great influence in the political affairs, included his teacher, Skarbimir from the Awdaniec family.

They conducted separate policies internally as well as externally. They each sought alliances, and sometimes they were enemies of one another. Such was the case with Pomerania, towards which Boleslaw aimed his ambitions. Zbigniew, whose country bordered Pomerania, wished to maintain good relations with his northern neighbor. Boleslaw, eager to expand his dominion, organized several raids into Pomerania and Prussia. In Autumn of 1102 Boleslaw organized a war party into Pomerania during which his forces sacked Bialogard.

As reprisal the Pomeranians sent retaliatory war parties into Polish territory, but as Pomerania bordered Zbigniew’s territory these raids ravaged the lands of the prince who was not at fault. Therefore, in order to put pressure on Boleslaw, Zbigniew allied himself with Borivoj 2 of Bohemia, to whom he promised to pay tribute in return for his help. By aligning himself with Boleslaw’s southern neighbor Zbigniew wished to compel Boleslaw to cease his raids into Pomerania. Boleslaw, on the other hand, allied himself with Kievan Rus and Hungary. His marriage to Zbyslava, the daughter of Sviatopolk 2 Iziaslavich in 1103, was to seal the alliance between himself and the prince of Kiev. However, Boleslaw's first diplomatic move was to recognize Pope Paschal 2, which put him in strong opposition to the Holy Roman Empire. A later visit of papal legate Gwalo, Bishop of Beauvais brought the church matters into order, it also increased Boleslaw's influence.

Zbigniew declined to attend the marriage of Boleslaw and Zbyslava. He saw this union and the alliance with Kiev as a serious threat. Thanks to bribery, he therefore prevailed upon his ally, Borivoj 2 of Bohemia to invade Boleslaw’s province, ostensibly to claim the Polish crown. Boleslaw retaliated with expeditions into Moravia in 1104–1105, which brought the young prince not only loot, but also effectively disintegrated the alliance of Pomeranians and Zbigniew. During the return of the army, one part commanded by Zelislaw were defeated by the Bohemians. Boleslaw, who commanded the other part of the army, couldn't defeated them. Skarbimir, thanks to bribery, could stopped Borivoj 2. With a vast amount of money, the Bohemian ruler returned to his homeland and was concluded a short-lived peace with Bohemia. Then Borivoj 2 ended his alliance with Zbigniew. In order to paralyze the alliance of Pomerania and his older brother, Boleslaw carried out multiple attacks on northern land in 1103 (the battle of Kolobrzeg, where was defeated), and in 1104–1105, ended with success.

The intervention of Boleslaw in the dynastic dispute in Hungary led him in a difficul political situation. At first, he supported the pretender Álmos, and marched to Hungary to help him. However, during the siege of Abaújvár in 1104, Álmos changed his mind and made peace conversations with his brother and rival King Coloman, at that point Zbigniew's ally. Boleslaw then retired his troops from Hungary and in 1105 made a treaty with Coloman. It was decided then that Boleslaw didn't support Álmos against the alliance Coloman-Zbigniew. In addition, the Hungarian King broke his agreements with the Bohemian Kingdom. The dynastic dispute in Prague between Borivoj 2 and his cousin Svatopluk caused the intervention of Boleslaw and his ally King Coloman in support of Svatopluk, with the main objective to place him in the Bohemian throne. However, a new rebellion of Álmos forced Coloman and his army to return Hungary. Boleslaw also decided to retreat. Svatopluk tried to master the city alone, but suffered a complete defeat; his attempt to seize power in Bohemia was unsuccessful.

Also in 1105, Boleslaw entered into an agreement with his half-brother, in the same way like just a few years before entered with their stepmother Judith-Sophia (who in exchange of an abundant Oprawa wdowia (dower lands), secured her neutrality in Boleslaw's political contest with Zbigniew). The treaty, signed in Tyniec, was a compromise of both brothers in foreign policy; however, no agreement about Pomerania was settled there. One year later, the treaty ended when Zbigniew refused to help his half-brother in his fight against Pomerania. While hunting, Boleslaw was unexpectedly attacked by them. In the battle, the young prince almost lost his life. Bohemia, using the involvement of Boleslaw in the Pomeranian affairs as an excuse, attacked Silesia. The prince tried to re-established the alliance with his half-brother, without success. The effect of this refusal was the rapprochement to the Bohemian Kingdom in 1106. Boleslaw managed to bribe Borivoj 2 and have him join his side in the contest against Zbigniew and shortly after formally allied himself with Coloman of Hungary. With the help of his Kievan and Hungarian allies Boleslaw attacked Zbigniew’s territory, and began a civil war for the supreme power in Poland. The allied forces of Boleslaw easily took control of most important cities including Kalisz, Gniezno, Spycimierz and Leczyca, in effect taking half of Zbigniew’s lands. Through a mediation of Baldwin, Bishop of Kraków, a peace treaty was signed at Leczyca, in which Zbigniew officially recognized Boles?aw as the Supreme Prince of all Poland. However, he was allowed to retain Masovia as a fief.

In 1107 Boleslaw 3 along with his ally King Coloman of Hungary invaded Bohemia in order to aid Svatopluk in gaining the Czech throne. The intervention in the Czech succession was meant to secure Polish interests to the south. The expedition was a full success: on 14 May 1107 Svatopluk was made Duke of Bohemia in Prague.

Later that year Boleslaw undertook a punitive expedition against his brother Zbigniew. The reason for this was that Zbigniew had not followed his orders and had refused to burn down one of the fortresses of Kurów near Pulawy. Another reason was that Zbigniew had not performed his duties as a vassal by failing to provide military aid to Boleslaw for a campaign against the Pomeranians. In the winter of 1107–1108 with the help of Kievan and Hungarian allies, Boleslaw began a final campaign to rid himself of Zbigniew. His forces attacked Mazovia and quickly forced Zbigniew to surrender. Following this Zbigniew was banished from the country and with his followers, took refuge in Prague, where he found support in Svatopluk. From then Boleslaw was the sole lord of the Polish lands, though in fact his over-lordship began in 1107 when Zbigniew paid him homage as his feudal lord.

In 1108 the balance of power in Europe changed. Svatopluk decided to paid homage to Emperor Henry 5 and in exchange received from him the formal investiture of Bohemia. At the same time King Coloman of Hungary was under attack by the combined forces of the Holy Roman Empire and Bohemia. Svatopluk also directed an attack to Poland; in this expedition took part Zbigniew and his followers. Boleslaw avoided a direct confrontation because he was busy in his fight against Pomerania. Now, the Polish-Hungarian coalition decided to give help and shelter to Borivoj 2. Later that year, Boleslaw and Coloman made an new expedition against Bohemia. This expedition was prompted by the invasion of the German-Bohemian coalition to Hungary (siege to Pozsony Castle) and the fact that Svatopluk, who owed Boles?aw his throne, didn't honor his promise in which he returned Silesian cities seized from Poland (Racibórz, Kamieniec, Kozle among others) by his predecessors. Boleslaw then decided to restore Borivoj 2 in the Bohemian throne. This attempt was unsuccessful as a result of the attack of the Pomeranians. Boleslaw was forced to bring his army to the north, where could repelled the invasion. Thanks to this situation, Borivoj 2 failed to regain the throne.

In response to Boleslaw’s aggressive foreign policy, German king and Holy Roman Emperor Henry 5 undertook a punitive expedition against Poland in 1109 (the later called Polish-German War). In this fight, Henry 5 was assisted by Czech warriors provided by Svatopluk of Bohemia. The alleged reason for the war was the exile of Zbigniew and his restoration. Boleslaw received an ultimatum from the German King: he abandoned the expedition against him only if Zbigniew was restored with half of Poland as a rule, the formal recognition of the Holy Roman Empire as overlord and the payment of 300 pieces of fine silver as a regular tribute. Boleslaw rejected. During the negotiations between Germany and Poland, the Polish ruler was in the middle of a war against Pomerania. On the west side of the Oder river, Henry 5 hurriedly gathered knights for his expedition against Poland. Before the fight ended in Pomerania, the German troops have been able to approach Glogów.

The military operations mainly taken place in southwestern Poland, in Silesia, where Henry 5’s army laid siege to major strongholds of Glogów, Wroclaw and Bytom Odrzanski. At this time along with the defense of towns, Boleslaw was conducting a highly effective guerrilla war against the Holy Roman Emperor and his allies, and eventually he defeated the German Imperial forces at the legendary Battle of Hundsfeld on 24 August 1109, who received that name because the dogs devoured the many corpses left in the battlefield. In the end Henry 5 was forced to withdraw from Silesia and Poland altogether. The heroic defense of towns by villagers, where Polish children were used as human shields by the Germans, in large measure contributed to the German inability to succeed and gave the battle a national character.

In 1110 Boleslaw undertook an unsuccessful military expedition against Bohemia. His intention was to install yet another pretender on the Czech throne, Sobeslav 1, who sought refuge in Poland. During the campaign won a decisive victory against the Czechs at the Battle of Trutina on 8 October 1110; however, following this battle he ordered his forces to withdraw further attack against Bohemia. The reason for this is speculated to be the unpopularity of Sobeslav 1 among Czechs as well as Boleslaw’s unwillingness to further deteriorate his relations with the Holy Roman Empire. In 1111 a truce between Poland and the Holy Roman Empire was signed which stipulated that Sobeslav 1 would be able to return to Bohemia while Zbigniew would be able to return Poland. Boleslaw probably also agreed with the return of his half-brother as a result of pressure from the many supporters of the exiled prince in 1108, who according to the reports of Gallus Anonymus was surrounded to bad advisers (in this group unfavorable to Boleslaw was probably Martin 1, Archbishop of Gniezno). Once in Poland, Zbigniew could claim the sovereignty over his previous domains at the instigation of this group. The first step towards this was his presence in the Advent ceremonial (which was forbidden to him by Boleslaw after recognizing him as his overlord in Leczyca in 1107), which is reserved only for rulers. Zbigniew arrived surrounded by attendants, being carried before him a sword. This could be perceived by Boleslaw as an act of treason and caused a definitive breach in their relationship, under which Zbigniew was the vassal and Boleslaw the ruler. Probably these factors influenced Boles?aw's decision of a terrible punishment to Zbigniew: a year later, in 1112, he was blinded on Boleslaw’s orders.

The blinding of Zbigniew caused a strong negative reaction among Boles?aw's subjects. Unlike blinding in the east, blinding in medieval Poland was not accomplished by burning the eyes out with a red hot iron rod or knife, but a much more brutal technique was employed in which the condemned's eyes were pried out using special pliers. The convict was then made to open his eyes and if they did not do so, their eyelids were also removed.

Contemporary sources don't provide clear information if Boleslaw was indeed excluded from the community of the Church. Is generally believed that Archbishop Martin I of Gniezno (who was a strong supporter of Zbigniew) excommunicated Boleslaw for committing this crime against his half-brother. The excommunication exempted all Boleslaw's subjects from his oath to obedience. The prince was faced with a real possibility of uprising, of the sort that deposed Boles?aw the Bold. Seeing his precarious situation Boleslaw sought the customary penance that would reconcile the high priesthood. According to Gallus Anonymus, Boleslaw first fasted for forty days and made gifts to the poors:

...He slept in ashes and sackcloth, among the streams of tears and sobs, as he renounced communion and conversation with people.

It's possible that Boleslaw decided to celebrate a public penance as a result of the negative public response to the blinding of Zbigniew. His intention with this was to rebuild his weakened authority and gain the favor of Zbigniew's supporters. Punishment of blinding was used in medieval Europe to the rebellious nobles. This act of Boles?aw against his half-brother could be received by the Polish society as a breach of the principle of solidarity among the members of the ruling dynasty, accepting the foundation of public order.

According to Gallus, Boleslaw also sought and received forgiveness from his half-brother. In the next part of his penance, the prince made a pilgrimage to Hungary to the Abbeys of Saint Giles in Somogyvár and King Saint Stephen I in Székesfehérvár. The pilgrimage to the Abbey of Saint Giles also had a political goal; Boleslaw strengthened his ties of friendship and alliance with the Arpad dynasty. Following his return to Poland, Boleslaw even traveled to Gniezno to pay further penance at the tomb of Saint Adalbert of Prague, were poor people and clergy received numerous costly gifts from the prince. Only after this the excommunication was finally lifted. Following his repentance the Polish prince made a vague commitment to the Church.

About Zbigniew's death there are not preserved information. In the obituary of the Benedictine monastery in Lubi? dated 8 July 1113 was reported the death of a monk in Tyniec called brother Zbigniew. Historians believed that he could be Boleslaw's half-brother. The information marked that his burial place was in the Benedictine monastery of Tyniec.

The separation of Pomerania during the reign of Casimir 1 the Restorer contributed to the weakening of the Polish state, and subsequent rulers during the second half of the 11th century weren't able to unite all the lands that once belonged to Mieszko 1 and Boleslaw 1 the Brave. All attempts made to reconquer this area failed. Only after defeating Zbigniew and repelling the claims of Bohemia against Silesia during the Polis-German War of 1109, Boleslaw 3 Wrymouth was able to direct the expansion to the West, which he intended to return to Poland.

The issue of conquest of Pomerania had been a lifelong pursuit for Boleslaw 3 Wrymouth. His political goals were twofold;

First – to strengthen the Polish border on the Notec river line,

Second – to subjugate Pomerania with Polish political overlordship but without actually incorporating it into the country with the exception of Gdansk Pomerania and a southern belt north of river Notec which were to be absorbed by Poland.

By 1113 the northern border has been strengthened. The fortified border cities included: Santok, Wielen, Naklo, Czarnków, Ujscie and Wyszogród. Some sources report that the border began at the mouth of river Warta and Oder in the west, ran along the river Notec all the way to the Vistula river.

Before Boleslaw 3 began to expand in Gdansk Pomerania (Pomerelia), he normalized his political relations with Bohemia. This took place in 1114 at a great convention on the border of the Nysa Klodzka river. In addition to Boleslaw also assisted Bohemian princes of the Premyslid line: Vladislaus 1, Otto 2 the Black and Sobeslav 1. The pact was sealed by the marriage of Boleslaw (a widower since his wife Zbyslava's death) with Vladislaus 1 and Otto 2's sister-in-law, the German noblewoman Salomea of Berg.

After being normalized his relations with Bohemia, Boleslaw directed his efforts against Prussia, and in 1115 he made a victorious expedition, ravaging their tribal lands. As a result, the north-east border was at peace, which allowed to freely prepare the invasion to Gdansk Pomerania. The conquest of this part of the Pomeranian lands (made during 1115–19), crowned a long-time struggle of previous Polish rulers. The result was the complete incorporation of the territories on the Vistula River, including the castellany of Naklo, to Poland. Northern borders were established Polish Duchy probably on the line along the rivers Gwda and Uniesta (in later times currents of these rivers were the boundary between Pomerania and the Oder Slavic). It's also possible that the border ran along the Leba.

The local rulers of the conquered Gdansk and Slupsk were removed from power and replaced by Polish nobles. Boleslaw also introduced Polish clerical organization, which was made in order to protect his interests in that territory. However, these areas refused to follow the church organization. The incorporation to the Polish Church occurred only during 1125–1126 at the time of the visit of Papal Legate Gilles, Cardinal-Bishop of Tusculum.

During Boles?aw's Pomeranian campaign a formidable rebellion led by Count Palatine Skarbimir from the Awdaniec family began. The rebellion was quelled by the prince in 1117 and the mutinous nobleman were blinded as punishment. The conflict between Boleslaw and the Awdaniec family is difficult to explain due to the lack of sources. The cause was probably the growing influence of the family, the ambition and jealousy of Skarbimir against Boleslaw and his increased popularity. Another probable factor was the desire to put Wladyslaw 2, Boleslaw's first-born son, as the sole ruler after his death or also Boleslaw's fears to lose his position, as it was in the conflict with Sieciech. It was also suggested that Skarbimir entered in contacts with Pomeranians and Vladimir 2 Monomakh, Grand Prince of Kievan Rus'. Medieval historiography also associated the rebellion with the Law of Succession issued by Boleslaw. The problem with the principle of inheritance appeared between 1115 and 1116 (after the birth of his second son Leszek, first-born from his second marriage). According to one hypothesis Skarbimir objected the adoption of the statute who changed the traditional Polish succession customs. In the suppression of the rebellion played a major role Piotr Wlostowic of the Labedz family, who replaced Skarbimir as Count Palatine. Defeated, Skarbimir received a minor punishment from Boleslaw. The rebellion of Skarbimir also rested importance to the conquest of Gdansk Pomerania.

Probably in the rebellion of Skarbimir intervened the Rurikid ruler Vladimir 2 Monomakh and his sons. In 1118 Monomakh incorporated Volhynia to his domains and expelled his ruler, Yaroslav Sviatopolkovich, who sought refuge firstly in Hungary, then in Poland. In Yaroslav's place, Monomakh put his son Roman as a ruler of Volhynia, and after his early death in 1119, replaced him with another son, Andrew, who in 1120 invaded Polish territory with the support of the Kipchaks tribe. A year later, Boleslaw with the exiled Yaroslav (who was his brother-in-law), organized a retaliatory expedition to Czermno. After this, for several years Boleslaw intervened in the dynastic disputes of the House of Rurik.

During the 1120s the Kievan princes continue their expeditions against Poland. The neutrality of the neighboring Principality of Peremyshl was attributed to Count Palatine Piotr Wlostowic, who in 1122 captured Prince Volodar. A year later Boleslaw intervened again in Volhynia, where he wanted to restore Yaroslav. The expedition (aided by the Bohemian, Hungarian, Peremyshl and Terebovl forces) failed due to the death of Yaroslav and the stubborn resistance of the besieged Volodymyr-Volynskyi, aided by Skarbimir's supporters. This failed military expedition led to disturbances in the Polish-Hungarian-Halych alliance.

Occupation:
In 1121 (or 1119) Pomeranian Dukes Wartislaw 1 and Swietopelk 1 were defeated by Boleslaw's army at the battle of Niek?ad? near Gryfice. Polish troops ravaged Pomerania, destroyed native strongholds, and forced thousands of Pomeranians to resettle deep into Polish territory. Boleslaw's further expansion was directed to Szczecin (1121–1122). He knew that this city was well defended by both the natural barrier of the Oder river and his well-built fortifications, like Kolobrzeg. The only way to approach the walls was through the frozen waters of a nearby swamp. Taking advantage of this element of surprise, Boleslaw launched his assault from precisely that direction, and took control of the city. Much of the population was slaughtered and the survivors were forced to paid homage to the Polish ruler.

A further step is probably fought battles on the western side of the Oder River, where Boleslaw had addressed areas to the Lake Morzyce (now the German Müritz). These areas were outside the territorial scope of Pomeranians. In parallel with the expansion of the Polish ruler to the west continued the conquest of these lands by Lothair, Duke of Saxony (and future Holy Roman Emperor). According to contemporary sources, a Saxon army approaching from above the Elbe River in the direction of today's Rostock. They conquered the Warinis, Circipanes, Kessinians and part of the Tollensers tribes. The expansion led by the two rulers was probably the result of earlier unknown agreements. This was the first step for the later Christianization of Pomeranian lands.

In 1122 Boleslaw finally conquered Western Pomerania, who became a Polish fief. Duke Wartislaw 1 was forced to paid homage to the Polish ruler, paying an annual tribute of 500 marks of fine silver and the obligation to give military aid to Poland at Boleslaw’s request. In subsequent years the tribute was reduced to 300 marks. This success enabled Boleslaw to make further conquests. In 1123 his troops even reached to Rügen, but didn't mastered these areas.

According to modern historiography, Boleslaw began to pay tribute to Emperor Henry 5, at least from 1135. Is believed that the amount was 500 marks of fine silver annually. It's unknown why Boleslaw began to paid homage to Henry 5, as the sources do not mention any reference about the Polish ruler being tributary of the Holy Roman Empire in the period 1121–1135.

In order to make Polish and Pomeranian ties stronger, Boleslaw organized a mission to Christianize the newly acquired territory. The Polish monarch understood that the Christianization of the conquered territory would be an effective means of strengthening his authority there. At the same time he wished to subordinate Pomerania to the Gniezno Archbishopric. Unfortunately first attempts made by unknown missionaries did not make the desired progress. Another attempt, officially sponsored by Boleslaw and led by Bernard the Spaniard, who traveled to Wolin during 1122–1123, has ended in another failure. The next 2 missions were carried out in 1124–1125 and 1128 by Bishop Otto of Bamberg (called the Apostle of Pomerania). After appropriate consultation with Boleslaw, Bishop Otto set out on a first stage of Christianization of the region in 1124. In his mission Otto stayed firstly at Boleslaw's court, where he was provided with appropriate equipment, fire and several clergymen for his trip to Pomerania.

The Bishop was accompanied throughout his mission by the Pomeranian ruler Wartislaw 1, who greeted him on the border of his domains, in the environs of the city of Sanok. In Stargard the pagan prince promised Otto his assistance in the Pomeranian cities as well as help during the journey. He also assigned 500 armored knights to act as guards for the bishop’s protection, and obtain the baptism of the elders tribal leaders. Primary missionary activities were directed to Pyrzyce, then the towns of Kamien, Wolin, Szczecin and once again Wolin. In the first 2 towns the Christianization went without resistance. In Kamien the task was facilitated by the intercession of Wartislaw 1's own wife and dignitaries. At Szczecin and Wolin, which were important centers of Slavic paganism, opposition to conversion was particularly strong among the pagan priests and local population. The conversion was finally accepted only after Boleslaw lowered the annual tribute imposed on the Pomeranians. Four great pagan temples were torn down and churches were built in their places. Otto's mission of 1124 ended with the erection of bishoprics in Lubusz for Western Pomerania and in Kruszwica for Eastern Pomerania (Gdansk), which was subordinated to the Archbishopric of Gniezno.

In 1127 the first pagan rebellions began to take place. These were due to both the large tribute imposed by Poland as well as a plague that descended on Pomerania and which was blamed on Christianity. The rebellions were largely instigated by the old pagan priests, who had not come to terms with their new circumstances. Wartislaw 1 confronted these uprisings with some success, but was unable to prevent several insurgent raids into Polish territory. Because of this Boleslaw was preparing a massive punitive expedition that may have spoiled all the earlier accomplishments of missionary work by Bishop Otto. Thanks to Otto’s diplomacy direct confrontation was avoided and in 1128 he embarked on another mission to Pomerania. Wartislaw 1 greeted Otto at Demmin with some Polish knights. This time more stress was applied to the territories west of the Oder River, i.e. Usedom, Wolgast and Gützkow, which weren't under Polish suzerainty. The final stage of the mission returned to Szczecin, Wolin and Kamien. The Christianization of Pomerania is considered one of the greatest accomplishments of Boleslaw’s Pomeranian policy.

In 1129 Boleslaw concluded with Niels, King of Denmark an alliance directed against Wartislaw 1 and the attempts of Lothair 3, King of Germany to subordinate Western Pomerania. In retaliation for the sack of Plock by Wartislaw 1 in 1128, Polish-Danish troops taken the Western Pomeranian islands of Wolin and Usedom.

At end of the 1120s Boleslaw began to implement an ecclesiastical organization of Pomerania. Gdansk Pomerania was added to the Diocese of Wloclawek, known at the time as the Kujavian Diocese. A strip of borderland north of Notec was split between the Diocese of Gniezno and Diocese of Poznan. The bulk of Pomerania was however made an independent Pomeranian bishopric (whose first Bishop was one of the participants in the missionary expedition and former Polish royal chaplain, Adalbert), set up in the territory of the Duchy of Pomerania in 1140, and after Boles?aw had died in 1138 the duchy became independent from Poland.

During the 1130s a project was designed by Norbert, Archbishop of Magdeburg, under which Pomerania would be divided between two dioceses subordinated to the Archbishopric of Magdeburg. At the same, he revivied the old claims about Magdeburg's ecclesiastical sovereignty over all Poland. A first Bull was prepared already in 1131, but never entered into force. Despite adversity, Norbert continued his actions to subdue the Polish Church during 1132–1133. For the Polish bishops, a call was made in the Curia.

The Polish bishops didn't appear before Pope Innocent 2, which resulted in the issuing of the Bull Sacrosancta Romana in 1133, which confirmed the sovereignty of the Archbishopric of Magdeburg over the Polish Church and the projected Pomeranian dioceses. The formal privilegium maius was the culmination of Norbert's efforts. Boleslaw, trying to save his past efforts in Pomeranian politics, opted for his submission at Merseburg in 1135.

To consolidate his power over Pomerania Boleslaw conducted in 1130 an expedition to the island of Rügen. For this purpose, he concluded an alliance with the Danish duke Magnus Nilsson (his son-in-law) who provided him with a fleet in exchange for support in his efforts to obtain the Swedish throne. The fleet of Magnus transported Polish troops to the shores of the island of Rügen. However, the intended battle on the island doesn't happen, because the Rani at the sight of the Polish-Danish combined forces recognize Boleslaw 's overlordship.

After the successful invasion to the Danish capital, Roskilde in 1134 Boleslaw formed an alliance with Wartislaw 1 of Pomerania against King Eric 2 of Denmark (an ally of Emperor Lothair 3). The role of the Polish prince was limited only to aid the House of Griffins, not due while the real interest in Danish affairs. The Danish, after repelling the first attack, in retaliation led an expedition who led to their expansion into the lands of Pomerania.

In 1125 Henry 5, Holy Roman Emperor and King of Germany, died. His successor, Lothair of Supplinburg, has been embroiled in disputes over his inheritance. For the Imperial crown, he became involved in the affairs of the Papacy. In 1130 there was a double election to the Apostolic See. Lothair supported Pope Innocent 2, hoping in this way to secure his own coronation. Contrary to was expected, Lothair's Imperial coronation didn't end his disputes against the contenders for the German throne.

In 1130 Boleslaw controlled the areas situated on the left bank of the Oder river on the island of Rügen. Germany also wanted to control these lands, but the internal political situation and the involvement in the civil war in Hungary, however, didn't allow an armed conflict. The Bull Sacrosancta Romana of 1133 give the Archbishopric of Magdeburg sovereign rights over the Pomeranian dioceses instituted by Boleslaw.

The death of King Stephen 2 of Hungary in 1131 led the country into civil war between two claimaints to the throne: Béla the Blind (son of Álmos, Duke of Croatia) and Boris (the alleged son of King Coloman). Boris sought the help of the Polish ruler, who hoped for a closer alliance with Hungary and cooperation with the Kievan Rus' princes (Boris was a son of a daughter of Vladimir 2 Monomakh). However, Boleslaw overestimated his strength against Béla, who counted with the support of almost all his country. The Polish army faced the combined forces of Hungary, Bohemia, Austria and Germany in the Battle of the Sajó river (22 July 1132), where the coalition had a complete victory over the Polish prince, who was forced to retreat.

The success in Hungary was used by the Bohemian ruler Sobeslav 1, an Imperial vassal, who during 1132–1134 repeatedly led invasions to Silesia. The issue over the property of Silesia was subjected to the decision of Lothair 3.

In February 1134 Sobeslav 1 of Bohemia and dignitaries of King Béla 2 of Hungary, together with Bishop Peter of Székesfehérvár went to Altenburg, where they presented their allegations against the Polish ruler. They asked the intervention of the Holy Roman Empire (preliminary requests occurred two years earlier). Lothair 3 accepted the request, acting as an arbitrator in the dynastic disputes in Central Europe.

At the same time Béla 2 and Prince Volodymyrko of Peremyshl undertook a military expedition against Poland. The combined forces occupied Lesser Poland, reaching to Wislica. Shortly after, Boleslaw received a summons to the Imperial court at Magdeburg on 26 June 1135. Playing for time, however, he only send deputies. The emperor sent another delegation and requested a personal appearance of the Polish ruler, setting a new date on 15 August 1135, this time in Merseburg. Boleslaw realized that without an agreement with Lothair 3 he couldn't maintain the control over the newly conquered lands on the west side of the Oder and the island of Rügen.

Even before the Congress of Merseburg was performed, Boleslaw persuaded one of ruling princes of Western Pomerania, Ratibor 1 to make an expedition against Denmark. It was a clear expression of ostentation to Emperor Lothair 3 because the King of Denmark was a German vassal. The fleet formed by 650 boats (with 44 knights and 2 horses) attacked the rich Norwegian port city of Kungahälla (now Kungälv in Sweden).

The Congress took place on 15 August 1135. During the ceremony, Emperor Lothair 3 recognized the rights of the Polish ruler over Pomerania. In retribution, Boleslaw agreed to paid homage for the Pomeranian lands and the Principality of Rügen, with the payment of 6.000 pieces of fine silver from these lands to the Holy Roman Empire; however he remained fully independent ruler of his main realm, Poland. With Boleslaw's death in 1138, Polish authority over Pomerania ended, triggering competition of the Holy Roman Empire and Denmark for the area. The conflict with Hungary also ended, with Boleslaw recognizing Béla 2's rule. The agreement was sealed with the betrothal of Boleslaw's daughter Judith with Béla 2's Géza (this marriage never took place). In case of the Bohemian-Polish dispute the Imperial mediation failed. Boleslaw argued he must be treated as a sovereign ruler, who wasn't the case of Sobeslav 1, an imperial vassal. Lothair 3, unable to come to an agreement with the Polish ruler, proposed to discuss the matter in subsequent negotiations.

The Congress ended with church ceremonies, during which Boleslaw carried the imperial sword. This was an honor granted only to sovereign rulers. An indirect goal of Polish diplomacy was the successful invalidation of the Papal Bull of 1133 and the recognition of metropolitan rights of the Archbishopric of Gniezno at the Synod in Pisa in 1135. On 7 July 1136 was issued the protectionist Bull Ex commisso nobis a Deo under which Pope Innocent 2 confirmed the unquestioned sovereignty of the Archbishopric of Gniezno over the Polish dioceses.

After entering in the imperial sphere of influence, Poland normalized his relations with Bohemia at the Congress of Klodzko on 30 May 1137 (the so-called Peace of Klodzko), but the details of this agreement are unknown. This treaty was confirmed in the town of Niemcza, where Wladyslaw, the eldest son of Boleslaw, stood as godfather in the baptism of Wenceslaus, Sobeslav 1's son.

In the last years of his life, Boleslaw's main concern was to arranged political marriages for his children in order to strengthening his relations with neighboring countries. In 1137 Boleslaw reinforced his relations with the Kievan Rus' with the marriage of his son Boleslaw with Princess Viacheslava, daughter of Vsevolod, Prince of Pskov. In the year of his death, by contrast, finally normalized his relations with Hungary through the marriage of his son Mieszko with Princess Elizabeth, daughter of King Béla 2.

Boleslaw 3 Wrymouth died on 28 October 1138, probably in the town of Sochaczew. There are no records about the circumstances of his death. 12th century sources didn't provide information about his place of burial. It was only in the 15th century, when Jan Dlugosz recorded that the Prince's tomb was in the Masovian Blessed Virgin Mary Cathedral in Plock. However, he didn't showed from where took this information. Presumably the chronicler took this report from the lost Rocznik mazowiecki. Wawrzyniec Wszerecz, Canon of Plock during the 16th–17th century, wrote that Boleslaw was in a common coffin at the Cathedral, where the remains of his father Wladyslaw 1 Herman and several other Piast Masovian rulers were also placed.

Boleslav married Salome av Berg-Schelklingen about 1115. Salome (daughter of Henrik av Berg-Schelklingen and Adelheid av Mochental) was born about Oct 1101; died on 27 Jul 1144. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Vladimir av Halicz. Vladimir (son of Vsevolod and NN av Tczernigov) was born about 1110; died about 1144 in Novgorod, Russland. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1". Valdemar (son of Knud Eriksen and Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev) was born on 14 Jan 1131; died on 12 May 1182. [Group Sheet] [Family Chart]

Sofie married Sigfried av Orlamünde, "Sigfried 3" about 1181. Sigfried (son of Herman av Orlamünde and Irmgard) was born about 1160; died about 1206. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1188, Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland; Hertug av Slesvig.
• Occupation: 25 Dec 1202, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Valdemar Sejr, Valdemar 2 av Danmark (1170 - 28.mars 1241 i Vordingborg), sønn av Valdemar 1 den store, var dansk konge fra 1202 til 1241. Han etterfulgte sin bror Knut, som døde barnløs.

I 1188 ble han hertug av Slesvig.

Kronet til konge av Danmark 1.juledag 1202 i domkirken i Lund (Kilde: heimskringla.no).

Valdemar drev kraftig utenrikspolitikk. Den danske ekspansjonen, som Valdemar den store hadde påbegynt ble videreført under Knut, og også under Valdemar Sejr.
I 1204 hadde han et resultatløst felttog mot Viken for å støtte baglerne.
En traktat med keiser Fredrik 2 i 1214, gjorde han til herre over en del av Nord-Tyskland. La under seg Holstein, Ditmarsken, Hamburg og Lübeck.

Erobret Estland 1219-1220 etter flere korstog og foretok flere erobringstog til Østersjø landene. Ingen av erobringene ble etterfulgt av dansk bosetning og flere gikk tapt da han ble fanget av en av sine lendmenn 1223.

Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven hadde oppfordret kong Valdemar til å iverksette et dansk korstog til Det hellige land eller føre et korstog mot de antatt hedenske balterne. Valdemar ville langt heller gjøre ferdig den mangeårige erobringspolitikken i Estland slik at sverdridderne (senere innlemmet i Den tyske orden) ikke ble for mektige på bekostning av det danske kongedømmet.
Med på korstoget var også Johanniter-ordenen, som siden rundt 1130 hadde hatt pavens velsignelse til å føre rødt-hvitt korsbanner. Det var et hvitt kors som delte den røde duken i fire kvadratiske felter. Det danske flagget Dannebrog har som bekjent to kvadratiske og to avlange felter.

Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag hvor det lenge så ut som de kristne ville tape slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle erkebiskopen Anders Sunesen knelte i bønn på en bakketopp. Da han strakte armene mot himmelen rykket danskene fram og da armene av tretthet ble senket vek danskene tilbake. Det kom hjelpere til for å støtte den gamle erkebiskopens armer.
Denne delen av Roskilde-munk Peder Olsens beskrivelse fra omkring år 1500 kan tenkes å være inspirert av Bibel-fortellingen der Moses har omtrent samme rolle som Anders Sunesen, nemlig i 2. Mosebok 17:11-12.
Da kampen var på sitt kraftigste sendte Gud hjelp. Tegnet fra Gud var et rødt flagg med et hvitt kors som dalte ned fra himmelen. Dette ansporet danskene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at dette korsbanner som ga danskene seieren skulle heretter være det danske riksbanner.

I 1217 sendte Valdemar sin nevø Albert av Orlamünde til Estland i håp om å erobre øya Øsel. Vinteren 1218–1219 var kald og hard nok til at man kunne sende tropper fra Riga over isen til Estland. Denne ekspedisjonen fikk i ettertid tilnavnet Det kalde korstog.
Sverdbroderordenen, tyske korsfarere og nyomvendte latviere og litauere bega seg i vinternattens mørke over isen til Suntaken og derfra over land til Reval. Frosten og den bitende vinden fikk ansiktshuden til slå sprekker og falle av. Mange forfrøs nese, hender og føtter i løpet av natten.
Om morgenen satte de i fortvilelse den første landsbyen de fant i brann for å skaffe seg varme, og de tilbrakte de neste dagene med å plyndre og drepe hedninger og deretter jagde de krigsfanger og kveg ut på isen ved Reval og gikk tilbake til Riga med byttet. I løpet av sommeren 1219 kom Valdemar selv. Hvis det er riktig at han hadde med seg 1500 skip hadde han også mobilisert de danske stormennenes egne styrker. Erkebiskop Sunesen var også med.
Danskene reiste nå den borgen som ble kalt for Danskeborgen, men som på estisk ble til Tallinn.

Esterne møtte fram hos Valdemar og overga seg til ham og kristendommen. Rørt ga Valdemar dem store gaver mens biskopene døpte dem. I virkeligheten var det en krigslist for esterne vendte tilbake tre dager senere og overfalt de danske styrkene. Danske satt og spiste kveldsmat og ble overrumplet. De ble reddet kun av at Vitslav av Rügen sto gjemt bak en sanddyne med sine ryttere og fikk drevet esterne på flukt.
Danskene og de tyske vasallene forfulgte de flyktende og skal ha drept mer enn et tusen av dem. Det ble holdt en takkegudstjeneste før Valdemar dro tilbake til Danmark. For sikkerhets skyld ble biskopene igjen med en tropp som hele året kjempet mot Revals beboere inntil de endelig modtok dåpens sakramente.

I løpet av en jakttur til Lyø i 1223 ble Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar tatt til fange av greve Henrik av Schwerin, kalt for Sorte Henrik. Greven avverget påfølgende angrep fra danskene og i 1225 ble Valdemar kjøpt fri for den store sum 45 000 mark, penger som han måtte låne av Henrik selv. Dessuten var det en betingelse at alle erobrede områder i Nord-Tyskland skulle bli gitt tilbake. Til sist måtte kong Valdemar sverge på å avstå fra hevn.

Alt håp om å gjenerobre de tapte områdene brast med nederlaget ved Bornhøved i Holstein 22.juli 1227 - Rex amisit victoriam (kongen mistet seieren).
Han tok parti for baglerne i den norske tronstriden, dog uten større kraft og engasjement.
Forsøkte, og mislyktes, å gjeninnsette fordrevne Sverker den yngre på Sveriges trone.
De tyske besittelser gikk også tapt.

Deretter gikk Valdemar i gang med rikets indre oppbygging. Kort tid før sin død stadfestet han Den Jyske Lov og Danmarks jordebok med fortegnelser over konge-og krongods, og som bærer navn etter han.
Sølibatet og tienden ble innført og trelldommen avskaffet.

På grunn av sine mange erobringstokt fikk han tilnavnet Sejr. Alle områder unntatt Estland gikk imidlertid tapt igjen allerede i hans egen tid etter konflikten med greve Henrik. Som sin far søkte Valdemar Sejr å sikre den kongelige arvefølgen ved å få kronet sin eldste sønn som medkonge, og de andre sønnene fikk hver et landområde i arvelig len. Dette førte i praksis til en svekkelse av kongemakten og innebar kimen til den kampen om tronen som sønnene utkjempet etter hans død.
I 1205 giftet Valdemar Sejr seg med Dagmar, født på Vyšehrad i Praha og datter av Ottokar 1 av Böhmen (Tsjekkia). Hun var i henhold til tradisjonen elsket av befolkningen. Hun døde i 1212 og hviler udi Ringsted. På sitt dødsleie skulle hun i henhold til folkevisen ha forsøkt å overtale Valdemar Sejr til å ekte Karl av Rises datter Liden Kirsten, og ikke den beske blomme Bengerd som hun kalles i visen.

I 1214 giftet Valdemar Sejr seg med Berengaria som var datter av kong Sancho 1 av Portugal. Hun ble mor til Erik, Abel og Kristoffer.
Med Helena Guttormsdatter (datter av Guttorm jarl; enke etter Esbern Snare) fikk han utenfor ekteskap sønnen Knut Valdemarsson av Danmark (1211 – 1260), hertug av Reval (Tallinn).

Med Margrethe Dragomir (Dagmar av Danmark) fikk han sønnen Valdemar (1209–1231).

Med Berengaria av Portugal fikk han barna:
Erik Plogpenning (1216–1250)
Sofie av Danmark (1217–1247)
Abel av Danmark (ca. 1218-1252)
Kristoffer av Danmark (ca. 1219-1259).

Valdemar Sejrs liv og kriger er hovedtema i B.S.Ingemanns bok med samme navn fra 1826.

Family/Spouse: Helena Guttormsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Valdemar married Berengaria av Portugal before 1216. Berengaria (daughter of Sancho av Portugal, "Sancho 1" and Dulce Berenguer Ramonsdatter av Barcelona) was born about 1194 in Portugal; died about 1221 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1170, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Knut 6 av Danmark (født 1163, død 12.november 1202), konge av Danmark fra 1182 til 1202. Knut var sønn av Valdemar den store og Sofia av Minsk.

Allerede, i 1170, som 7-åring ble Knut salvet og kronet som sin fars medkonge for å sikre at kongsmakten skulle bli i den samme kongsslekten.

Fra heimskringla.no:

Den 25.juni 1170 blir den helgenkårede hertug Knud Lavard (d.1131) skrinlagt i den nyinviede St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig blir danmarkhistoriens første kjente kongekronging sted, da hertug Knuds sønnesønn Knud Valdemarsen krones til konge.

Etter at faren døde i 1182 ble den 19-årige Knut formelt konge. I virkeligheten er det biskop Absalon som regjerer på hans vegne.

Sammen med sin yngre bror slo han ned et opprør i Skåne og erobret nye landområder i s.ø.

Knut nektet å avlegge lenseed til den tyske keiser Frederik Barbarossa. I stedet lyktes det i 1185 å beseire hertug Bugislav, den slaviske hersker over Vendland (Pommern), som ble tvunget til å anerkjenne dansk overherredømme. Derfor kalles Knut ikke bare for - danenes konge - men også - venderes konge. Danmarks grense ble da flyttet til elven Elben. Selv om herredømmet over Pommern opphørte i 1225 fortsatte danske konger til og med Frederik 9 av Danmark å titulere seg som venderes konge.

I 1197 ledet Knut personlig et korstog til Estland.

I 1177 giftet han seg med Gertrud, datter av hertug Henrik Løve av Sachsen og Bayern. Ekteskapet var barnløst.

Den første landskapsloven, Skånske Lov, ble utstedt under Knut 6.

Knut døde i 1202. Hans personlige innflytelse over kongedømmet har blitt diskutert. Han har ofte blitt sett på som en lojal støttespiller til den sterke biskop Absalons politikk. Livet igjennom sto Knut i skyggen av Absalon og broren Valdemar Seier. Samtidens kilder har beskrevet ham som en sterkt religiøs og ærlig mann.

Family/Spouse: Lambert av Gleichen, "Lambert 2". Lambert was born before 1160; died on 14 Sep 1227. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1241, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Erik var dansk medkonge fra 1232, dansk enekonge fra 1241–1250. Hans regjeringstid var full av bitre kamper mellom Erik og brødrene hans, mest hertug Abel av Sønderjylland, som fikk Erik myrdet.

Det var til stor irritasjon for hans to brødre, Abel og Kristoffer, som begge ønsket å få del i makten. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holsteinske svogre.

I 1244 ble de forlikte til delta på et felles korstog mot Estland, men snart blusset kampen opp mellom dem igjen.

For å finansiere disse kampene la Erik i 1249 skatt på hver plog, noe som var en rettferdig skatt ettersom antallet ploger sto i forhold til den dyrkede jorden. En penning var såpass lite beløp at alle kunne betale, men harde inndrivelse av skatten skaffet ham tilnavnet Plogpenning. Skatten var ikke særlig populær, og i 1249 måtte han flykte fra rasende bønder i Skåne som nektet å betale.

I tillegg røk Erik også uklar med kirken og den mektige Hvide-slekten. På denne tiden var bispene meget offensive. I 1237 måtte Erik skaffe seg pavens brev mot de bisper som nektet å innsette prester som var utpekt av kongen i hans kirker. Erik var likevel en kirkens mann. For egen regning påbegynte han oppførelsen av Gråbrødre kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet.
Dronning Jutta nevnes som et vitne i et brev hvor kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte et ønske om å få dø i Franciskanenes (gråbrødrenes) ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde.

I 1250 lykkes det for Erik å erobre størsteparten av Abels hertugdømme, Rendsburg, og de møttes hos Abel for å slutte forlik, etter megling av søsteren Sophie av Brandenburg. Under besøket, som fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9. august 1250, ble Erik tatt til fange, og halshugget av en av Abels menn. Liket ble senket ned i Slien.

Erikskrøniken, Sveriges eldste historiske kildeskrift, kritisert for sin politiske subjektivitet som drar ned troverdigheten, men er ellers en fargeglad skildring av en periode som var full av kongedrap og politiske intriger i de samtlige nordiske landene Norge, Danmark og Sverige. Blant annet beskriver krøniken kong Erik av Danmarks voldsomme død (utdrag i original tekst):

Danmark thz fik digher skadha thz konung erik aff ringst han bleff swa jammerlika döder han var forradin aff sinom bröder Hans broder het hertugh abel han gaff sith rad ok vilia ther tell thz man honom nidh i slää sänkte Ve ward honom at han thz tenkte Fatighe fiskara hitto vpa hans liik hwar thz a grunden laa Ok fördot til landz i thera baat önkelika dödh ok illa waat Huar man honom förde eller baar ther brunno liwss ä hwar han war The gud nid aff hymelin sende oc the helgo ängla tände Gud hauer giort han swa säligh at han er i hymerike häligh Abel var tha konung en lithen riidh sidan vart han dräpin i strid han wart släghin i häll aff frisa Nw haffuer han i heluite engen lisa we er them swa jorderikis ödh...

I 1258 ble hans jordiske levninger overført til St. Bendts kirke i Ringsted hvor han ble gravlagt. På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død.

Erik ble æret av folket som helgen.

Died:
I Rendsburg, mens han var på besøk hos sin bor Abel for å slutte forlik, ble Erik tatt til fange og halshugget av Laue Gudmundsen, en av bror Abels menn. Dette fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9.august 1250.

Liket av kong Erik ble senket ned i Slien.
Et kalkmaleri i St.Bendts kirke i Ringsted skal vise denne siste hendelsen.

Family/Spouse: Judith av Sachsen. Judith (daughter of Albert av Sachsen and Agnes av Østerrike) was born in 1223; died on 02 Feb 1267. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1232, Sønderjylland, Danmark; Hertug av Sønderjylland
• Occupation: 1 Nov 1250, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Abel, nest eldste sønn av Valdemar og Bengjerd, ble gift med Mechtilde, datter av Adolf 4 av Holstein.

Abel var innsatt av faren til hertug av Sønderjylland i 1232 og med ekteskapet med Mechthilde, som var inngått mot farens vilje, kom han i motsetningsforhold til Erik.

Det var i 1237 at Abel giftet seg med Mechthilde, datter aa grev Adolf 4. av Holsten.
Da Adolf 4. trakk seg tilbake til et franciskansk kloster samme år, var Abel i flere år formynder for sine mindreårige svogere Johan og Gerhard.

På grund af Mechthildes afstamning bidrog ægteskabet til stor holstensk indflydelse på Abels og den senere Abelslægts sønderjyske hertugdømme.

Som hertug af Slesvig kom Abel i strid med sin bror Erik Plogpenning.

Ved Valdemar Seiers død i 1241 ble Abels bror, Erik, konge etter deres far. I de følgende år lå Abel i strid med sin storebror for at oppnå større uavhengighet for sitt sønderjyske hertugdømme. Det var anledningen til en mangeårig borgerkrig, hvor blant andet Randers ble brent av Abels tropper.

Stridighetene fortsatte inntil Abel og Eriks søster Markgrevinde Sophie av Brandenburg forhandlet på plass en skrøpelig våpenhvile.

Kong Erik Plogpenning ble drept i 1250, under et besøk hos Abel, og Abel ble mistenkt for at stå bak. Abel bedyret sin uskyld i Erik`s død og avla ed sammen med 24 av sine riddere ved landstinget i Viborg. Deretter ble Abel hyllet som konge.

På grunn av mordet på broren ble følgende vers diktet om kong Abel:

Abel af navn,
Kain af gavn.

Occupation:
Abel ble valgt til konge og kronet sammen med sin dronning i Roskilde 1.november 1250.

Under en ekspedisjon mot friserne for å tvinge igjennom skattekrav, led Abel nederlag, og ble drept under flukt 29.juni 1252 ved Husum Bro ut for halvøya Ejdersted.

Da Abel ble drept oppholdt hans eldste og halvvoksne sønn Valdemar seg i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å overta kronen, men ble arrestert av erkebiskopen av Køln, Konrad Lotharsen av Ahr-Hochstaden. Her ble han holdt som fange, inntil de schauenburgske grever av Holsten betalte løsepengene for ham i 1253.
Da han kom til Danmark, var Abels lillebror Kristoffer imidlertid blitt valgt til konge. Herved var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og yngre linje av kongehuset, som kom til at vare i flere årtier.
Kristoffer ble kronet i Lund Domkirke 1.juledag 1252.

Etter Abels død gikk hans enke dronning Mechthilde i kloster, men forlot det senere igen.
I 1261 giftet hun seg på ny, denne gang med Birger Jarl av Sverige.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 29.juni 1252 faller kong Abel Valdemarsen i slaget ved Oldenswort i Nordfriesland, under et felttog mot friserne.

Han ble konge 1.november 1250, etter drapet på broren Erik Plogpenning, og er dermed den danske kongen som har hatt den korteste regjeringstid i historisk tid.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1252, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Kristoffer 1 av Danmark (født 1219, død 29.mai 1259) var dansk konge i 1252–1259, sønn av kong Valdemar Sejr, og yngste bror av Erik Plogpenning og Abel av Danmark, begge brødre var konge før ham.

Da kong Abel ble drept i et bondeopprør i 1252 var hans sønn i Valdemar av Slesvig i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å gjøre krav på Danmarks krone som sin fars eldste sønn, men i Köln ble han arrestert av erkebiskop Konrad av Ahr-Hochstaden. Her ble holdt som fange inntil de schauenburgske grever av Holstein betalte løsepenger for ham i 1253. Da han nådde fram til Danmark, var onkelen Kristoffer allerede blitt valgt til konge. Dermed var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og den yngre slektslinjen av kongehuset, som kom til å vare i årtier.
Kristoffer ble kronet til konge i Lund domkirke på juledagen 1252.

Kong Kristoffer satte i gang bestrebelser for å få sin bror Erik Plogpenning anerkjent som martyr eller helgen. Foruten at det alltid er heldig å ha en helgen i familien var den viktigste grunnen å få brennmerket Abel som brodermorder, og dermed utelukke hans slekt, først og fremst nevøen Valdemar, nå hertug av Slesvig, fra tronfølgen. Kristoffer samlet opplysninger om ulike undre som hadde skjedd ved Eriks grav. Abels tilhengere var imot forsøket og samtidig ble kongens forhold til kirken stadig forverret.

Ved å tillate Abels sønn Valdemar å bli hertug av Slesvig unngikk Kristoffer umiddelbart borgerkrig, men ble selv mål for intriger og forræderi. Både Slesvig som Holstein sto for en tid uavhengig av kongens styre.

Erkebiskop Jakob Erlandsen, som med pavens velsignelse var blitt innsatt på bispesetet i Lund, var tilhenger av en sterk og uavhengig kirke. Han kom i konflikt med kongen om blant annet de geistliges leidangsplikt og skatteplikt på lik linje med enhver annen jordeier. Biskop Jacob nektet og gikk så langt som å forby bønder som levde eller arbeidet på kirkens eiendommer om å yte militærtjeneste for kongen. Biskopen var kanskje den rikeste i hele kongedømmet og insisterte samtidig at et verdslig styre ikke hadde kontroll eller makt over kirken, dens eiendom eller kirkens ansatte. Han bannlyste kongen for å slå fast at han ikke ville bøye seg for kongens vilje.

Erkebiskopen kjempet dog ikke kun for kirken. På morssiden slektet han på den mektige Hvide-slekten som tilhørte avdøde kong Abels tilhengere. Det kom til uttrykk da Jakob Erlandsen nektet å krone Kristoffers sønn Erik Klipping som medkonge og tronfølger.

I 1256 samlet erkebiskopen rikets fremste til et møte i Vejle hvor de vedtok konstitusjonen Cum Ecclesia Daciana. Her står det at riket vil bli lyst i interdikt (det vil si forbud mot alle kirkelige handlinger) hvis kongen utsetter geistlige for overgrep. Jakob Erlandsen ville innføre kanonisk rett i Danmark, det vil si tvinge igjennom gyldigheten av pave Gregor 9's Liber Extra. Den danske kirkekamp hadde tilsvarende paralleller over hele Europa, blant grunnet pave-keiser-striden.

Vinteren 1257–1258 gikk de holstenske grever på anmodning fra Jakob Erlandsen, og for sikre deres nevøs arverett til hertugdømmet Slesvig i Sønderjylland, til angrep på Danmark, men angrepet ble avverget.

I februar 1259 ble Jakob Erlandsen arrestert av mecklenburgske soldater. I følge en beretning ble han til spott og spe iført en verdslig drakt med en lue av revehaler, deretter bundet og kastet i fengsel. Erkebispesetet i Lund, og kort tid etter også biskop Peder Bang i Roskilde (som var i familie med Jakob Erlandsen) lyste interdikt over kongen.

Sverige og Norge hadde inngått en politisk allianse mot Danmark allerede før Kristoffer var blitt konge ved at de var blitt provosert av kong Abels innblandinger.

I 1256 foretok Håkon 4 Håkonsson et plyndringstokt mot dansk land i Halland.
I 1257 ble det inngått forlik mellom Kristoffer og Håkon Håkonsson. Det samme året var det et bondeopprør i Danmark som brøt ut på nytt i 1258 som et resultat av Kristoffers nye eiendomsskatt, men danskekongen fikk slått disse ned.

I 1259 flyktet biskop Peder Bang av Roskilde til Rügen og overtalte fyrst Jaromar 2, prins av Rügen, som var Erik Abelssons svigerfar, til å gjøre landgang på Sjælland. Herfra inntok han København. Jarmers Tårn er oppkalt etter fyrsten.

Før Kristoffer rakk å reagere døde han den 29.mai 1259 i Ribe hvor han hadde dratt for å være hos biskopen. I følge et rykte skal han ha blitt forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster da han ga kongen nattverden. Året etter ble Arnfast gjort til biskop av Århus av erkebiskop Jakob Erlandsson, men paven omgjorde vedtaket.

Kristoffer ble gravlagt foran høyalteret i Ribe domkirke kort tid etter sin død av den lokale biskop til tross for interdiktet.

Det er mulig at kongen døde av naturlige årsaker, men hans tilhengere kalte ham Krist-Offer.

Kristoffer var gift med Margarete Sambiria Samborsdatter av Pommern. De fikk følgende barn:

Erik Klipping, konge av Danmark,
Valdemar,
Niels,
Mechthilde, eller Matilda (død 1311), gift med Albert 3, margreve av Brandenburg,
Margrete (død 1306), gift med greve Johan 2 av Holstein-Kiel,
Ingeborg.

Dronningen og Jaromar var altså begge vendere fra Rügen, og den gylne, vendiske drage på rød bunn var tidligere med i det danske riksvåpen.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 29.mai 1259 dør kong Kristoffer 1. Valdemarsen av Danmark.
Et ondsindet rygte vil vide, at han blevet forgivet af abbed Arnfast fra Ryd Kloster.

Kristoffer married Margrethe (Sambiria) av Pommern about 1248. Margrethe (daughter of Sambor av Pommern, "Sambor 2" and Mechtild av Mecklenburg) was born about 1230 in Pommern, Tyskland; died on 01 Dec 1282. [Group Sheet] [Family Chart]

Adelheid married Ludvig av Eberstein, "Ludvig 1" in 1206 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland. Ludvig (son of Albrecht av Eberstein, "Albrecht 3" and Agnes av Bayern) was born in Nov 1206 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland; died in 1284. [Group Sheet] [Family Chart]

Sofia married Valdemar Birgersson av Sverige in 1261 in Jönköping, Jönköpings län, Sverige. Valdemar was born in 1239; died on 26 Dec 1302 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1280, Danmark; Dronning.

Notes:

Occupation:
Ingeborg av Danmark øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

Ingeborg married Magnus Håkonsen av Norge, "Magnus 6" in 1261. Magnus (son of Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" and Margrethe Skulesdatter på Rein) was born on 01 May 1238 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 09 May 1280 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1284, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1288, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1259, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Erik Klipping (født 1249, død 22.november 1286) var konge av Danmark i 1259–1286. Han var sønn av Kristoffer 1 av Danmark og dronning Margarete Sambiria (Sprænghest).

Fram til 1264 styrte han kun i navnet under beskyttelse av sin mor, den kompetente dronningenken Margrete Sambiria. I tidsrommet 1261–1262 var han fange i Holstein som følge av et militært nederlag, og etterpå vokste han opp i Brandenburg.

Erik Klipping ble født i Lolland. Ved farens plutselig død i 1259 hadde fyrst Jaromar 2 av Rügen sammen med hertug Erik 1 av Slesvig (sønn av kong Abel av Danmark) invadert Sjælland og inntatt København.

Etter et stort nederlag i 1261 ble både enkedronningen og Erik Klipping tatt til fange. De ble holdt i fangenskap i Hamburg, men dronning Margrete greide å skaffe seg hjelp fra hertug Albert av Braunschweig som gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Danmark.
Her gjenvant hun initiativet og fikk hentet sin nå myndige sønn Erik hjem til en plass på tronen i 1264. Inntil da hadde hans mor, enkedronningen, fungert som hans formynder. Erik ble deretter kronet til konge, men farens uforsonlige fiende, den mektige erkebiskop Jakob Erlandsen, bannlyste etterpå alle de biskoper som hadde deltatt i kroningen.

Erik Klipping blandet seg inn i den interne striden i Sverige hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson kjempet om kongesmakten mot deres eldre bror, kong Birger Magnusson. Den danske kongen støttet først Magnus og siden Valdemar. I 1277 lot han danske styrker herje langt inne på svensk område. For å finansiere disse krigshandlingene foretok kongen en myntforringelse.
Hans pussige tilnavn kan antagelig stamme fra dette.

Klipping eller Glipping stammer antagelig fra hans klipping (devaluering) av landets mynt. Myntene ble klippet eller kuttet for å indikere devalueringen. En tidligere populær forklaring skal være at Erik blunket uvanlig med øynene som et tegn på svakhet, men denne betraktes som en ren spekulasjon.

Erik forsøkte som tidligere konger å tvinge kirken og adelen under sin makt. På 1270-tallet angrep han Småland. Kong Erik gikk så langt som å ta tvangslån hos kirken. Hans konflikt med kirken ble dog ført til et tilfredsstillende resultat ved hjelp av paven. Han hadde et dårlig rykte. Han gjorde sjelden det han sa han ville gjøre og holdt sjelden det han lovte. I tillegg sprang han etter kvinner uansett alder og status.

De utilfredse stormennene tvang i 1282 kongen til å avholde årlige møter med dem, det såkalte Danehoff. Kongen ble tvunget til å underskrive et dokument, som kan betraktes som Danmarks svar på Magna Carta, og som i stor grad begrenset hans autoritet. Her forpliktet kongen seg til regelmessig å rådføre seg med stormennene, og bøndenes rett skal sikres.
Kongen skal i henhold til dokumentet innkalle - rigets bedste mænd - til danehoff og regjere landet sammen med dem. De tradisjonelle landstingene hadde således utspilt sin rolle. Det var ikke lenger bøndene som valgte kongen, men man beholdt skikken med å hylle kongen på tinget.

Erik Klipping gifte seg den 11.november 1273 i Slesvig med Agnes av Brandenburg (død 1304). Paret fikk følgende barn:

1.Erik Menved (1274–1319), konge av Danmark.

2.Kristoffer 2 (1276–1332), konge av Danmark.

3.Margrete Eriksdatter av Danmark (død 1341), kalt for Märta, gift med kong Birger Magnusson av Sverige (død 1321).

4.Rikissa Eriksdatter av Danmark (død 1308), gift med fyrst Nikolaus II av Mecklenburg-Werle (død 1316).

5.Katarina Eriksdatter (død som spedbarn 1283).

6.Elisabet Eriksdotter (død som spedbarn 1283).

7.Valdemar Eriksson (død 1304).

Died:
I løpet av en jakttur den 22.november 1286 (St.Cecilias natt) søkte kong Erik og hans følge ly i en låve i den lille byen Finderup nord i Jylland.
Han ble myrdet av ukjente gjerningsmenn ved Finderup Lade.

Mordet skapte stor uro i Danmark, som i det siste århundret hadde opplevd flere kongemord. Rykteflommen gikk, og kilder fra tiden etter drapet fortalte at flere av kongens mest betrodde menn skal ha vært involvert. Ifølge ryktene skulle morderne ha kommet til åstedet forkledd som munker og drept kongen med 56 knivstikk før de satte låven i brann og red vekk.

En teori er at det var hertug Valdemar av Slesvig (bror av hertug Erik av Slesvig) som sto bak mordet. Da Erik Klipping var død, kunne hans unge sønn Erik Menved, som allerede i 1276 var blitt hyllet som konge, umiddelbart tiltre som konge. Erik Menved var dog kun 12 år gammel i 1286.

Kilder i samtiden viser at mordet ble gitt stor oppmerksomhet i de fleste nordiske og nordtyske annaler og krøniker på denne tiden. De eldste av disse er årbøkene fra Ryd kloster og årbøkene fra erkebispesetet i Lund. I sistnevnte heter det kortfattet at kong Erik ble St.Cecilie natt drept på sitt leie av sine egne menn. Årboken for Ryd kloster skriver det samme, men tilføyer at kongen ble drept av 56 knivstikk.
Senere overleveringer blir gradvis fyldigere, og en årbok fra Lübeck fra tidlig på 1300-tallet heveder at Erik Klipping ble drept av sine menn for sin ukyskhets skyld.

Det som synes klart er at dynastiets motstandere hadde dermed en gyllen mulighet til å fremtvinge et regimeskifte.

Etter drapet på kongen hadde enkedronning Agnes av Brandenburg raskt tatt styringen som formynder for sin 12 år gamle sønn Erik Menved. De mest betrodde menn fra tiden under kong Erik Klipping ble hurtig fjernet og nye menn kom til. Blant annet fikk nettopp hertug Valdemar av Slesvig en sentral posisjon.

Ved domsmøtet i Nyborg pinsen 1287 sto den mektige grev Jakob av Nord-Halland, kongens tidligere marsk Stig Andersen Hvide og flere andre stormenn, som alle hadde vært sentrale i kretsen rundt kongen, på tiltalebenken. Om disse egentlig hadde noe å gjøre med mordet eller ikke er uklart. Stig Andersen Hvide flyktet fra landet og som lovløs ga han seg på piratvirksomhet. De dømte fikk ved domsavsigelsen heller ikke mulighet til å sverge seg fri, slik de ifølge loven hadde anledning til. På dette grunnlaget nektet både den norske kongen Eirik 2 Magnusson og erkebiskopen i Lund, Jens Grand, å anse dommen som rettskraftig. Historikeren Erik Arup har derfor argumentert for at dommen i Nyborg var et justismord. Mange av de danske stormennene søkte tilflukt i Norge i tiden etter dommen.

Erik Klipping ble gravlagt i krypten i Viborg domkirke. Etter kirkens brann i 1726 ble kongens jordiske rester overført til en muret grav bak alteret.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Albert married Marianne AlbertsdatterEberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland. Marianne was born in 1250; died in 1295. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1280, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Eirik 2 Magnusen var konge av Norge i perioden 1280–1299. Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade.

Siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre bestående av moren Ingeborg og de fornemste stormennene.
Disse kom i kamp mot kirken med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Eirik hadde ingen del i konflikten, men fikk likevel tilnavnet prestehater.

Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander 3 av Skottland (d.1286). De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel.
Det var avtalt ekteskap mellom henne og den engelske prinsen Edward (senere Edward 2), men Margrethe døde under overfarten til Skottland 1290, trolig på Orknøyene.

Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen.

Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene.

Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat.

Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon.

Etter Eiriks død påsto ei Margareta å være datter av kong Eirik Magnusson. Det passet Håkon Magnusson dårlig, og hun ble dømt til døden. Etter sin død ble hun dyrket som en helgen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1299, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Håkon var sønn av Magnus 6 Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273, over Oppland, Oslo, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt.

Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.

Da broren, kong Eirik 2 Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. Håkon 5 ble den første konge som ble kronet i Oslo, som regnes som hovedstad heretter. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad.

Han ble omtalt som Hákon Háleggr på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.

Bygde Akershus (dvs. påbegynte arbeidet av anlegget på Akersneset (Akershus festning)), Båhus, og Vardøhus festninger.
Håkon innførte faste årlige inspeksjoner av sysselmennenes embedsførsel, og førte en kraftig politikk mot stormennene. Utstedte retterbot 1308 somavskaffet jarle- og lendmannsverdighet og inndro alle sysler og gavebrev på jordegods etter innehaverens død.

Håkon 5 Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.

Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo 10 formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537.

At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
Der kom Bud for Oslo ind
og ingen Mand dem kjende:
død var hellig Haakon Konning
Sankt Olaf Kongens Frende.
Død var hellig Haakon Konning
og Gud kaldte ham af dage:
han blev ført i Oslo ind,
i Mariekirke lagdes han i Graven
(Dansk håndskrift fra ca. 1560).

Håkon støttet svensk hertug Erik Magnussons strid mot broren.

Med ham døde den siste av det gamle norske kongehus på mannssiden.

Gift med Eufemia av Arnstein. Datter: Ingeborg, gift med hertug Erik Magnusson. Deres sønn Magnus ble senere både svensk og norsk konge.
Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290–1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.

Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.
Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige.

Kong Håkon 5 Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble funnet ved arkeologiske undersøkelser i Mariakirken på slutten av 1960-tallet. De ble senere identifisert av dr.med. Per Holck, og ble endelig overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982.

Family/Spouse: Catharina Ivarsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Håkon married Eufemia av Rügen in May 1299 in Mariakirken, Oslo, Norge. Eufemia was born about 1280; died in 1312. [Group Sheet] [Family Chart]

Richitza married Nikolaus av Werle, "Nikolaus 2" before 1303. Nikolaus was born before 1275; died about 18 Feb 1316 in Güstrow, Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Elsebe Pedersdatter. Elsebe was born in 1275; died in 1333. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

I en artikkel om Sudrheimsætten og Romerike diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
Jomfru Agnes var Kong Håkon 5's eldste naturlige datter. Hennes mor kjennes ikke.

Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var den gang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.
I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men kongen tilbakekalte denne disposisjon.
I stedet skjenket han 6 markebol i Sorknes i Solør til hr. Havtore og fru Agnes, antagelig hele denne gården.

Diplomet er datert Bergen 09.januar 1312 (DN I 132):
Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs. sændir allum monnum þæim sem þetta bref sia eða hœyra Q. G. ok sina. ver vilium atþer vitir, þo at ver gæfuem þessar jarðer hæiman með Aghnæisi dottor vare, er ver giptum herra Hafþore Jons syni, er sua hæita, j vestra gardenum jSmiðz ruði, þriu sponn ok œyre; j Frœyhofs sokn af Borgyn tuau sponn; j Vlloom vestra gardenom, fiughur sponn; j Laðu engi tuæir aurar; j Þriukstaðum,halfan setta œyre, j Lundz sokn af Vittale nœrdre, halfuan œyre; af sydra Vittale, halfan annan œyre, j Hof sokn (af) Birkiflætj. tuaura; j Enda j Matlausa grænjatta œrtogar; j Skia þuæit, fiughur sponn; j Eindriða rudi halfan þridia œyre; jtem j Siofuarlijd j Nes sokn. halft timbr skinna; j Auðunar ruði þriu sponn ok halfrþridi œyrir; j Haugha lijð hæfsællda; j Læm. af Olstadum. þriu sponn; þa hafum ver þær aftr tækit vndir konongdomen, til æfuenlegar æignar. En þæimherra Hafþore ok Agnæisi dottor vare, hafum ver gefuet aftr j mot með sama skilorðe sæx marka bol j Surku nese j Solœyium; með allum þæim lunnyndomsem till hennar liggia, eða leghet hafua at forno ok nyiu; með þessom skilmala, at þau skulu þersa iorð hafua frialslegha firir huærium manne, æ meðan erhon lifuir, ok þæira loglegr arfue af henni niðrkomen, eftir hana, en ef þau æigu æi loglegan arfua sem nu er sagt, þa skal þerse jorð aftr vndirkonongdomen falla; af þui firirbioðom ver huærium manne þersa jorð. eða þær aðrar sem ver hafum hæiman gefuet með henni, hindra, eða talma. firirþæim, nema sa er þat gerer, vili sæta logleghom ræfsingum. Var þetta bref gort j Bjargvinn þrim nattom æftir þrettanda dagh jola, a þtrettanda are rikisvars; herra Biarne Auð unar son jnsiglaðe; en Thorgæir klærkr ritaðe. Tillegg: Bagpaa med senere Haand: bref vm Sarku næss j Soløyom.

Sammendrag:
Kong Haakon Magnussön lægger det Jordegods, han havde givet sin Datter Agnes i Medgift, da hun ægtede Hr.Hafthor Jonssön, atter under Kongedömmet, og giver dem i Stedet Gaarden Sorknes i Solöer, som skal gaa i Arv til hendes Börn; men lever ingen Börn efter hende, skal Gaarden falde tilbage til Kongen.

Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i Dipl. Arn. Magn. i Kbhvn. fasc. 51. No. 9. Kongens Segl vedhænger noget beskadiget.
Fra Regesta Norvegica, Bind III 1301-1319, nr. 756:
Makeskiftebrev mellom kong Håkon Magnusson og hans datter Agnes:
Kongen skal ha tilbake følgende gårder eller gårdparter som han ga Agnes da hun giftet seg med herr Havtore Jonsson: Smedsrud, Borgyn i Frøyhov sogn, Uller, Løding, Trøgstad, Nedre Vettal i Lund sogn, Søndre Vettal, Bjørkeflåtten i Hof sogn, Endi i Matlaus grend, Skjatvet, Enderud, Sjøli, Audunarrud, Haugli og Olstad i Lem. Agnes og Havtore og deres barn skal ha 6 markebol i Sorknes. Dersom ekteskapet blir barnløst, skal eiendommene falle tilbake til kongen når Agnes dør.
Herr Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir [Tovesson] klerk skrev.
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-117.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391.
Aschehougs Leksikon, 1994, Sudreim.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 827.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 95.

Agnes married Havtore Jonsen på Sudrheim about 1307. Havtore (son of Jon Ivarsen på Sudrheim and Åsa Haftorsdatter) was born in 1275 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1320 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Eirik Magnusson in 1312 in Oslo, Norge. Eirik was born about 1282; died on 16 Feb 1318 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Sophia married Gerhard av Holstein-Rendsburg, "Gerhard 3" before 1317. Gerhard was born about 1292; died on 01 Apr 1340 in Randers, Aarhus, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1320, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Etter faren arvet han hovedgården Sudrheim (Sørum) på Romerike med tilhørende gods.
• Occupation: Aft 1333, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk ridder, lagmann og riksråd. Kongens sysselmann i Borgasysla, og norsk stormann.
• Residence: Abt 1354, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Før sin død i 1354 innsatte Erling Vidkunsson Sigurd som arving til Giske.

Notes:

Occupation:
Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. Havtoresønnene sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha holdt Tunsberghus for kong Magnus, men siden ga seg i hans vold.
Den føydale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot.
Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.juni 1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv.

Den 29.september 1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen.
Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge.
I 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter.
Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland.

Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.

Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus.

Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én.

Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.

Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon 5's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg.
I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige.

Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet.
Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid.
Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige.

Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden.

Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør.
Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart.
Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger.

Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene.

De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de norske elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson.

Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati.

Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser.
En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet.

Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempelkontrollen over Skåne.
Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34.000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise.
Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge.

Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret.

Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felleskongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet Håkon, et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen.
Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson.
Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge.
Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldste fødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene.
I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om.

Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis.
I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning.
Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge.

Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan.
Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet.

Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige.

Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på e nmer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene.

Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å få stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig.
Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon 5 hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen.

Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon 5's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den nasjonale handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge.

Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt motbrev-politikken, og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343.
Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon 5 også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.

Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde sysselmannen.

Sysselmannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Sysselmannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Sysselmannen opptrådte som representant for kongemakten i sin syssel og hadde myndighet i kraft av det.

Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet sysselmennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon 5 åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysselforvaltningen.

Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon 5 hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt.

En nyutnevnt sysselmann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte syslemannsreversen. Her skulle sysselmannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens visse øre, det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for sysselmannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med rett utregning.

Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen len brukes da også noen få ganger om sysle i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette.

Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet len inntektene fra sysla, mens sysle betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive.

Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle.

Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom sysselmannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventede, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå sysselmannens regnskap og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter.

Sysselmannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de uvisse kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at sysselmannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at sysselmenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter.

På tross av at sysselmannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Sysselmannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han lensmannen.

Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget, som det heter i en rettarbot fra 1293.
Tanken var åpenbart at sysselmannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som sysselmannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

Etter forsoning 1339 er det ingen direkte vitnemål om konflikt mellom kongen og Sigurd, men ting tyder på at kong Magnus den første tida heldt Sigurd noko på avstand. På Varberg slott 1343, då kong Magnus gjorde junker Håkon til norsk konge, var Sigurd, Bjarne Erlingsson og Ogmund Finnsson til stades med væpnarstatus. Fire år seinare, då testamentet til kong Magnus og dronning Blanca vart oppsett, hadde Ogmund vorte riddar, og Sigurd er plassert som nummer to av væpnarane, etter Bjarne. Sigurd og Bjarne må ha fått riddarslaget like etter at testamentet vart oppsett (mellom 15.7.1347 og 16.2.1348). For Sigurd kan det ha skjedd samtidig med at han vart lagmann i Oslo (nemnd første gong som lagmann 18.8.1347). Den om lag to år eldre broren Jon hadde då vore riddar i 10 år. Lagmannsombodet hadde Sigurd truleg til noko etter 1350, og deretter var han nokre år syslemann på Søre Hedmark.

Dei sterke godsinteressene Sigurd fekk på Vestlandet og i Nord-Noreg, kan forklåre at han overtok den prestisjetunge stillinga som høvedsmann på Bergenhus. Han var i open konflikt med hanseatane 1365 og 1366, og 1370 blir hanseatiske overgrep mot herr Sigurd omtala. Dette året hadde han tilhald i Oslo, og under pesten som herja byen, døydde etter alt å døme fru Ingebjørg. Truleg var Sigurd då syslemann på Romerike; han hadde ein lensmann her 1376.

I den følgjande tida ser det ut til at Sigurd konsentrerte seg om administreringa av den svære godssamlinga, som vart sterkt råka i krisetida etter Svartedauden. Men han hadde ein framskoten plass i kongens råd. I fredsavtalen med hanseatane 1369 er han som einaste stormann ved sida av drottseten nemnd som kongens rådgjevar, og i fleire samanhengar, m.a. 1381 då barnekongen Olav 4 vart hylla på Øyratinget, er han omtala som kongens frende. Derimot oppnådde han aldri å bli drottsete. Eit brev frå 1390, som galdt fornying av ei tidlegare jordegodsgåve, må helst tolkast slik at Sigurd då var død.

Sigurd Havtoresson og fru Ingebjørg etterlet seg to born, sonen Håkon, som døydde utan livsarvingar 1407, og dottera Agnes. Ho vart gift med den svenskfødde Jon Marteinsson, og det var deira son, riksforstandar Sigurd Jonsson, som vart sitjande med den svære jordegodssamlinga etter morfaren.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST VIII (1942), s. 112–132, 259–280 og 384–402.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 524-525.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 161-165, 190-192.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 308-310. Odd Ottesen:
Slekten Botner i Høland, side 10.
Akershusregisteret af 1622, 1916.
DN, bd. 1–8, 13–14 og 19.
Isl.Ann.
NgL, bd. 3 og rk. 2, bd. 1, 1904–12.
RN, bd. 4–7.
G. Munthe: Heraldisk-historiske Optegnelser, i SNFSH, bd. 4, 1836, s. 128–131.
NFH, 2. Hovedafd., del 1, 1862.
NHfNF, bd. 2:2, 1916.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958.
G. Authén Blom: Norge i union på 1300-tallet, bd. 1–2, 1992.
H. Bjørkvik: Ogmund Finnsson til Hestbø og arven etter han, i Ætt og heim 2001, 2002, s. 7–34.

Sigurd married Ingebjørg Erlingsdatter on 29 Sep 1342. Ingebjørg (daughter of Erling Vidkunsen på Bjarkøy, "på Giske" and Elin Toresdatter på Tandberg) was born about 1320 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died in 1400. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Elingård, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Residence: Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge
• Occupation: Bef 1337, Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk riksråd, ridder og stormann. Kongens sysselmann i Borgasysla.

Notes:

Occupation:
Jon Havtoresson, eldste sønn av Havtore Jonsson til Sørum (Sudrheim) på Romerike og kong Hakon 5 Magnussons uekte datter Agnes; norsk ridder og riksråd, en av landets største jordegodseiere (bl.a. Borregård) og i fremste rekke blant kongens rådgivere under Magnus Eriksson og Håkon 6. Deltok sammen med broren Sigurd og Erling Vidkunnsson i det første opprøret mot kong Magnus Eriksson i 1330-årene, men, i motsetning til broren, trolig ikke i det andre. Selv om Jon siden framstår som lojal mot kongehuset i kildematerialet, var forholdet åpenbart ikke uten gnisninger. Jon og broren gjorde bl.a. krav på å beholde Borgarsysla i henhold til et brev av kong Håkon 5, som Magnus ikke ville anerkjenne som bindende for seg. En riksrådsdom 1347 gav kong Magnus rett. Jon ser likevel ut til å ha sittet med Borgarsysla livet ut. For øvrig samarbeidet Jon godt både med kong Magnus og kong Håkon 6. Han medbeseglet bl.a. Magnus' norske testament 1347 og var hans fremste rådgiver under forliket med sønnen kong Erik i Lödöse 1357. Etterlot seg minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjulv, men hadde også trolig en fjerde, Ivar, og en datter, Cecilia.

Som sønner av Håkon 5s uekte datter Agnes og ridderen Havtore Jonsson av Sudrheimsætten (Sørumsætten), var Jon Havtoresson og broren Sigurd i sin tid Norges mest høyættede menn nest etter kongen. Brødrenes ættebakgrunn gav dem en sentral rolle i norsk politikk og forvaltning under Magnus 7 og Håkon 6, men Jon var mindre i forgrunnen enn Sigurd. At ingen av brødrene ble drottsete, kan sammen med andre opplysninger indikere at forholdet mellom Sudrheimsætten og kongehuset ikke var uten friksjoner. I motsetning til mange av sine standsfeller etterlot Jon seg flere voksne barn, og sønnene Ulv og Brynjolv ble stamfedre til hver sin gren av den svenske adelsslekten Roos.

Sudrheimsætten var trolig etterkommere av Bård Guttormsson på Rein – muligens også Harald Gille – og dermed i slekt med kongehuset. Det kan i så fall være én grunn til ættens fremtredende posisjon og til at Havtore Jonsson ektet Agnes. Både Havtore og faren, baronen Jon Ivarsson Raud, var sentrale blant Håkon 5s menn. Ætten var knyttet til Romerike med Sørum som hovedsete. At Jon som trolig den eldste valgte Skea som hovedgård på Romerike da han og Sigurd delte godset, peker imidlertid mot at Skea var ættens opprinnelige sete. Romeriksgodset, inkludert eiendommer i Solør og Odalen, var den ene hovedkomponenten i Jons godskompleks. Den andre lå i Østfold, med Borregård i Tune, skjenket av Håkon 5 til Havtore, og Huseby i Onsøy som hovedgårder. Sistnevnte var Jons fremste residens. I Østfold forpaktet han Rygge kirkes tiende. Jon hadde også eierpart i en bygård i Tønsberg. Ekteskapet med Birgitta, datter til den svenske ridder, riksråd og lagmann Knut Magnusson, gav ham tilgang til gods i Uppland, Södermanland, Västmanland, Närke, Östergötland, Småland og Värmland. Jon og Sigurd arvet også gods på Shetland etter søskenbarnet fru Herdis Torvaldsdatter, men det er neppe riktig at de arvet Ogmund Finnsson, sønn av deres søskenbarn fru Gudrun Sæbjørnsdatter, slik det har vært hevdet.

Jon hadde minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjolv, trolig også en fjerde, Ivar. Alle de tre første ble riksråder. Selv om all kjent politisk opptreden for Ulv og Brynjolv er knyttet til Norge, bandt deres svenske godsinteresser dem åpenbart såpass sterkt til Sverige at deres etterkommere etablerte seg der. Jons datter Cecilia ble gift med den svenskfødte ridder og riksråd Ulv Holmgeirsson.

Jon trer frem i kildene sammen med Sigurd blant opprørsmennene 1332–33. I motsetning til broren var han derimot trolig ikke med i opprøret mot kongen 1338–39. Som riksråd 1343–79 fremstår han som lojal overfor kongemakten. Han mottok ridderslaget før november 1337, muligens av kong Magnus under kroningen i Stockholm 1336. Jon kan ha fulgt kongen fra Sverige gjennom Jemtland til Nidaros senvinteren 1350 og videre til møtet i Bergen om sommeren. Jon og Orm Øysteinsson var de norske som på kong Magnus' side medbeseglet voldgiftsbrevet 1357 for hertug Albrekt av Mecklenburg og grev Adolf av Holstein under tronstriden mellom Magnus og sønnen Erik i Sverige. 1370 var han en av Håkon 6s utsendinger til å forhandle om fred med det svensk-mecklenburgske partiet og løslatelse av kong Magnus.

Jons forhold til kongemakten var trolig likevel ikke uten gnisninger. Riksråder og lagmenn fradømte Håkon 5's forleningsbrev på Borgarsysle for Jon og Sigurd fortsatt gyldighet 1347, noe som begunstiget kong Magnus på Havtoresønnenes bekostning. 1366, da kong Magnus satt fengslet i Sverige, ble Jon beskyldt for å ha tatt tilbake med makt gods i Värmland som var makeskiftet til kongen, som igjen hadde gitt det til dekanatet i Skara. Trass i dommen 1347 satt Jon trolig med Borgarsysle hele livet. Sannsynligvis i 1370 krevde han militær leidang der, i så fall en forberedelse til Håkon 6s svenske felttog 1371. 1350 kan han ha vært kongens øverste representant i Jemtland.

Jon døde etter kona, en gang mellom våren 1388 og juli 1395. Begge ønsket å bli gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Gjennom sønnen Brynjolv stammer den nålevende svenske adelslekten Roos av Hjelmsäter i direkte mannslinje fra Jon.

Kilder:
DN, bd. 1 nr. 132 og 640, bd. 2 nr. 835–836, bd. 4 nr. 549–550 og 649, bd. 21 nr 133.
Diplomatarium Suecanum, bd. 6 nr. 4564.
Biskop Eysteins Jordebog (Den Røde Bog), 1879.
Isl.Ann., s. 154, 207, 348 og 398.
RN, bd. 4–7.
NFH, 2. hovedavd., 1862–63, s. 155 note 1.
Närkes medeltida urkunder nr. 209, utg. av K. G. Grandinson, Stockholm 1935.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936.
H. Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, Sudrheims-ætten, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402.
N. Ahnlund: Jämtlands och Härjedalens historia, bd. 1, Stockholm 1948, s. 243.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972, s. 587.
G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1 og 2, Trondheim 1992.
G. I. Leistad: Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig ny tid, i Asker og Bærums historielags skrifter 37, 1997, s. 311–346.
H. Gillingstam: Roos, i SBL, bd. 30, hf. 148, Stockholm 1999, s. 348–354.

Family/Spouse: Birgitta Knudsdatter Lejon. Birgitta (daughter of Knud Magnusson Lejon and Cecilia Røriksdatter Gipshovud) died in 1395 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1367, Holstein, Tyskland; Hertug av Holstein-Rendsburg.

Notes:

Occupation:
Count Henry 2 of Holstein-Rendsburg (nickname Iron Henry; c.1317 c.1384) was count of Holstein-Rendsburg and pledge lord of Southern Schleswig. He ruled jointly with his younger brother, Count Nicholas (d. 1397).

Henry was the elder son of Count Gerhard 3 and Sophia of Werle.

Henry was a major European player as a mercenary leader and a typical representative of the late medieval knighthood. He fought in Italy, Russia, Estonia and France. He served in the English and Swedish armies. In 1367, he was commander of a fleet of the Hanseatic League and in 1368, he conquered Copenhagen. Count Henry II and his brother Nicholas vigorously defended their claims in Holstein and Schleswig, against Denmark and against the Frisians.

His seal had the inscription:
S (IGILLUM) HINRICI D (E) I GRA (TIA) COMIT (IS) HOLTZACIE STORM ARIA
(Seal of Henry by the grace of God Duke of Holstein, (and) Stormarn).

Henry was married twice:

1.Matilda (d.1365), the daughter of Bernard 5, Lord of Lippe. They had 1 daughter:
Matilda (documented on March 12, 1365).

2.1366 Ingeborg (d.c.1398), daughter of Albert 2, Duke of Mecklenburg-Schwerin. They had 4 children:
Gerhard 6.
Albert 2.
Henry 3. (d.1421), Prince-Bishop of Osnabrück as Henry 1
Sophia of Holstein (born: 1375 in Lübeck), married Bogislaw 8 of Pomerania-Stargard.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Foreldre også nevnt som Ludvig Albertsen von Eberstein (Everstein) (1270-1328) og Else Pedersdatter (1275-1333).

Videre:

Albert (Albrect) Ludvigsen von Everstein (1245-1289) og Marianne Esbernsdatter Vognsen (1250-1295).

Ludvig 1 av Everstein (1196-1284) og Adelheid Lambertsdatter av Gleichen (1220-1267).

Lambert 2 av Gleichen (1160-14.september 1227) og Sofie Sigfriedsdatter von Weimar Orlamunde (1190-3.september 1244),
Sigfried Hermansen av Orlamunde (ca.1160-1206) og Sofie av Danmark (1160-).

Herman Albrechtsen av Orlamunde (1130-1176) og Irmgard (ca.1140).

Albrecht Ottosen Bjøn av Brandenburg (1100-1170) og Sophie av Winzenberg (1107-1160).

Otto den rike av Sachsen (1075-9.2.1122/23) og Elica Magnusdatter av Sachsen (1080-1142).

Magnus Ottosen av Sachsen (1045-1106) og Sophia av Ungarn (ca.1040-18.juni 1095).

OrdulfOtto av Sachsen (1020-28.mars 1072) og Ulvhild Olavsdatter (-28.mai 1071), datter av Olav den Hellige og Astrid Olavsdatter.

Family/Spouse: Jens Jensen Grubbe. Jens was born in 1310. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jon Marteinsson Stjerne. Jon was born before 1345 in Sverige; died in 1405. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: 1387, Norge; Kongsemne?

Notes:

Event-Misc:
Etter Olav Håkonsens død i 1387 var Jon Havtorsen av Sudrheims sønn Håkon på tale som konge i Norge.
Men det ble ikke slik at han fikk denne tittelen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Sverige; Svensk riksråd.
• Occupation: Solør, Hof, Hedmark, Innlandet, Norge; Sysselmann.
• Residence: Ervalla, Örebro, ôrebro län, Sverige
• Residence: Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Occupation: 1379., Värmlands län, Sverige; Ombudsmann.

Notes:

Residence:
Den vanligaste tolkningen av ortnamnet Ervalla, som år 1415 skrevs Ærwala, är att namnets förled syftar på det fornsvenska ordet ær (god skörd) eller på det fornsvenska ærdh (gröda, årsväxt), och att efterleden syftar på dialektordet val, som betyder röjning m.m.

Ervalla herrgård ligger 500 m öster om Ervalla kyrka. Den första mangårdsbyggnaden var ett medeltida stenhus, som till viss del påminde om Glimmingehus och Tyresöhus och kallades Ervalla hus. Byggnaden antas vara uppfört omkring år 1500 av den rike jorddrotten Jöns Ulfsson Roos.

Förste kände ägare var den norske riddaren Jon Hafthorsson, kusin till kung Magnus Eriksson. Sonen Ulf Jonsson (Roos), sedermera riksråd, flyttade till Ervalla. Sedermera har den tillhört en mängd ätter av den högre adeln, Roos, Liljehök, Leijonhufvud, von Horn, Bielke, Piper, Rudbeck, Åkerhielm, m. fl.

Ulf benevntes i Sverige Roos av Ervalla.

Hans søster, Cecilia, var gift med Herr Ulf Holmgeirsson Løvebjelke.
Før Herr Ulf bosatte seg i Sverige på Ervalla i Närke (Nerike) var han sysselmann over Solør og antagelig også Värmland hvor han som ombudsmann 1379-1400 hadde Hallstein Halvardsson Kaliber som bodde på Valstad i Nes på Romerike.

Med sin første kone har han hatt sterk tilknytning til Romerike, og Ullensaker i særdeleshet. Antagelig var hun datter til lagmannen i Hålogaland, Amund Arnsteinssøn, som eide gods på Romerike, bla. Blekstad i Eidsvoll og Rud i Hurdal. Han var sønn til Arnstein (Torkildsson) Broka som var lensman i Bjørke i Nannestad og hans siste hustru, Aase Salmondsdatter som antagelig var fra Hærset i Trøgstad.

Herr Ulf har sannsynligvis hatt enda flere gifter, kanskje nettopp med en søster eller datter til Hallstein Kaliber på Valstad i Nes.

I sitt siste ekteskap var han gift med Fru Mette, død 1415, antagelig en Pedersdatter av slekten Bonde. De hadde barna:
Peder, gift med Gjertrud Amundsdatter Bolt, døde i 1438.
Birgitta gift med Jens Eriksson Lykke, død i 1443.
Katarina, gift med Tord Pedersson Bonde.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon, Bind VII (1936), side 105. Ludvig Algrim: Litt om Sudreim, Bolt, Kamp, Gyldenhorn og Rosensverd, Runar 1/1982, side 95-97.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Mette Pedersdatter Bonde. Mette died in 1415. [Group Sheet] [Family Chart]

Sophie married Bogislaw av Pommern, "Bogislaw 8" before 1407. Bogislaw was born about 1364; died on 11 Feb 1418. [Group Sheet] [Family Chart]