Family/Spouse: Bela av Ungarn, "Bela 1". Bela (son of Vazul (Basil) av Ungarn and Katun) was born about 1015 in Ungarn; died about 1063. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1095, Ungarn; Konge

Notes:

Occupation:
Ladislaus 1 or Ladislas 1, also Saint Ladislaus or Saint Ladislas (Hungarian: 1 or Szent László; Croatian: Ladislav 1.; Slovak: Svätý Ladislav 1; c. 1040 – 29 July 1095) was King of Hungary from 1077 and King of Croatia from 1091. He was the second son of King Béla 1 of Hungary. After Béla's death in 1063, Ladislaus and his elder brother, Géza, acknowledged their cousin, Solomon as the lawful king in exchange for receiving their father's former duchy, which included one-third of the kingdom. Géza and Ladislaus cooperated with Solomon for the next decade. Ladislaus's most popular legend, which narrates his fight with a "Cuman" (a Turkic nomad marauder) who abducted a Hungarian girl, is connected to this period. Géza's and Ladislaus's relationship with Solomon deteriorated in the early 1070s, and they rebelled against him. Géza was proclaimed king in 1074, but Solomon maintained control of the western regions of his kingdom. During Géza's reign, Ladislaus was his brother's most influential adviser.

Géza died in 1077, and his supporters made Ladislaus king. Solomon resisted Ladislaus with the assistance of King Henry 4 of Germany. Ladislaus supported Henry 4's opponents during the Investiture Controversy. In 1081, Solomon abdicated and acknowledged Ladislaus's reign, but he conspired to regain the royal crown and Ladislaus imprisoned him. Ladislaus canonized the first Hungarian saints (including his distant relatives, King Stephen I and Duke Emeric) in 1085. He set Solomon free during the canonization ceremony.

After a series of civil wars, Ladislaus's main focus was the restoration of public safety. He introduced severe legislation, punishing those who violated property rights with death or mutilation. He occupied almost all Croatia in 1091, which marked the beginning of an expansion period for the medieval Kingdom of Hungary. Ladislaus's victories over the Pechenegs and Cumans ensured the security of his kingdom's eastern borders for about 150 years. His relationship with the Holy See deteriorated during the last years of his reign, as the popes claimed that Croatia was their fief, but Ladislaus denied their claims.

Ladislaus was canonized on 27 June 1192 by Pope Celestine 3. Legends depict him as a pious knight-king, the incarnation of the late-medieval Hungarian ideal of chivalry. He is a popular saint in Hungary and neighboring countries, where many churches are dedicated to him.

Ladislaus was the second son of the future King Béla 1 of Hungary and his wife, Richeza (or Adelaide), who was a daughter of King Mieszko 2 of Poland. Ladislaus and his elder brother, Géza, were born in Poland, where Béla had settled in the 1030s after being banished from Hungary. Ladislaus was born around 1040. Ladislaus's physical and spiritual makeup testified to God's gracious will even at his birth, according to his late-12th-century Legend. The almost contemporaneous Gallus Anonymus wrote that Ladislaus was raised from childhood in Poland and almost became a Pole in his ways and life. He received a Slavic name; Ladislaus is the Hungarian version of Vladislav.

Béla and his family returned to Hungary around 1048. Béla received the so-called - Duchy – which encompassed one-third of the kingdom – from his brother, King Andrew I of Hungary. The Illuminated Chronicle mentions that Andrew's son, Solomon, was anointed king with the consent of Duke Bela and his sons Geysa and Ladislaus in 1057 or 1058.

Béla, who had been Andrew's heir before Solomon's coronation, left for Poland in 1059; his sons accompanied him. They returned with Polish reinforcements and began a rebellion against Andrew. After defeating Andrew, Béla was crowned king on 6 December 1060. Solomon left the country, taking refuge in the Holy Roman Empire. Béla 1 died on 11 September 1063, some time before German troops entered Hungary in order to restore Solomon. Ladislaus and his brothers, Géza and Lampert, went back to Poland, and Solomon was once again crowned king in Székesfehérvár. The 3 brothers returned when the Germans left Hungary. To avoid another civil war, the brothers signed a treaty with Solomon on 20 January 1064, acknowledging Solomon's reign in exchange for their father's duchy.

Ladislaus and Géza probably divided the administration of their duchy; Ladislaus seems to have received the regions around Bihar (now Biharia, Romania). Géza and Ladislaus cooperated with King Solomon between 1064 and 1071. The most popular story in Ladislaus's later legends – his fight with a Cuman warrior who abducted a Christian maiden – occurred during this period. The relationship between the king and his cousins became tense in the early 1070s. When Géza accompanied Solomon on a military campaign against the Byzantine Empire in 1072, Ladislaus stayed behind with half of the ducal troops in Nyírség to avenge his brother with a strong hand if Solomon harmed Géza.

Realizing that another civil war was inevitable, the king and dukes launched negotiations to obtain the assistance of foreign powers. First, Ladislaus visited the Kievan Rus', but he returned without reinforcements. He then went to Moravia, and persuaded Duke Otto 1 of Olomouc to accompany him back to Hungary with Czech troops. By the time they returned to Hungary, the royal army had already invaded the duchy and routed Géza's troops at the Battle of Kemej on 26 February 1074. Ladislaus met his fleeing brother at Vác, and they decided to continue the fight against Solomon. A legend preserved in the Illuminated Chronicle mentions that before the battle, Ladislaus "saw in broad daylight a vision from heaven" of an angel placing a crown on Géza's head. Another legendary episode also predicted the dukes' triumph over the king: an ermine of purest white jumped from a thorny bush to Ladislaus's lance and then onto his chest. The decisive Battle of Mogyoród was fought on 14 March 1074. Ladislaus commanded the troops from Byhor on the left flank. Solomon was defeated, but instead of surrendering to his cousins, he fled to the western borders of the kingdom to seek assistance from his brother-in-law Henry 4 of Germany.

Géza was proclaimed king, but Solomon established himself in Moson and Pressburg (now Bratislava, Slovakia). During his brother's reign, Ladislaus administered all of their father's former duchy. He repelled Solomon's attack on Nyitra (present-day Nitra, Slovakia) in August or September 1074, but he could not seize Pressburg. Ladislaus was also his brother's main advisor. Legend says that Géza decided to build a church dedicated to the Holy Virgin in Vác after Ladislaus explained the significance of the wondrous appearance of a red deer at the place where the church would be erected:

As (King Géza and Duke Ladislaus) were standing at a spot near (Vác), where is now the church of the blessed apostle Peter, a stag appeared to them with many candles burning upon his horns, and it began to run swifly before them towards the wood, and at the spot where is now the monastery, it halted and stood still. When the soldiers shot their arrows at it, it leapt into the Danube, and they saw it no more. At this sight the blessed Ladislaus said:

Truly that was no stag, but an angel from God.

And King (Géza) said:

Tell me, beloved brother, what may all the candles signify which we saw burning on the stag's horns.

The blessed Ladislaus answered:

They are not horns, but wings; they are not burning candles, but shining feathers. It has shown to us that we are to build the church of the Blessed Virgin on the place where it planted its feet, and not elsewhere.

— The Hungarian Illuminated Chronicle.

Géza 1 died on 25 April 1077. Since Géza's sons, Coloman and Álmos, were minors, his supporters proclaimed Ladislaus king instead. Gallus Anonymus emphasizes that King Boleslaus 2 the Bold of Poland drove out Solomon from Hungary with his forces, and placed (Ladislaus) on the throne; Boleslaus even called Ladislaus his king. Although the Illuminated Chronicle emphasizes that Ladislaus never placed the crown upon his head, for he desired a heavenly crown rather than the earthly crown of a mortal king, all his coins depict him wearing a crown, suggesting that Ladislaus was actually crowned around 1078. Shortly after his coronation, Ladislaus promulgated 2 law books, which incorporated the decisions of an assembly of the magnates of the kingdom, held in Pannonhalma. The majority of these laws were draconian measures to defend private property, showing that Ladislaus primarily focused on internal consolidation and security during the first years of his reign. Those who were caught stealing were to be executed, and even criminals who committed minor offenses against property rights were blinded or sold as slaves. His other laws regulated legal proceedings and economic matters, including the issuing of judicial summons and the royal monopoly on salt trade.

If someone, freeman or bondman, should be caught in theft, he shall be hanged. But if he flees to the church to evade the gallows, he shall be led out of the church and blinded. A bondman caught in theft, if he does not flee to the church, shall be hanged; the owner of the stolen goods shall take a loss in the lost goods. The sons and daughters of a freeman caught in theft who fled to the church, was led out and blinded, if they are ten years old or less, shall retain their freedom; but if they are older than ten years they shall be reduced to servitude and lose all their property. A bondman or freeman who steals a goose or a hen shall lose one eye and shall restore what he has stolen.

— Laws of King Ladislas 1.

The Illuminated Chronicle claims that Ladislaus planned to restore the kingdom to Solomon and himself have the dukedom, but almost all contemporaneous sources contradict this report. Ladislaus approached Pope Gregory VII, who was the primary opponent of Solomon's ally, Henry 4 of Germany.[48] At the Pope's request, Ladislaus sheltered Bavarian nobles who had rebelled against Henry. In 1078 or 1079, Ladislaus married Adelaide, a daughter of Rudolf of Rheinfelden, whom the German princes had elected to take the place of Henry 4 as king. Ladislaus supported Leopold 2, Margrave of Austria, who also rebelled against Henry 4; however, the German monarch forced Leopold to surrender in May 1078.

Taking advantage of the internal conflicts in the Holy Roman Empire, Ladislaus besieged and captured the fortress of Moson from Solomon in early 1079. However, Henry 4 stormed the western regions of Hungary, and secured Solomon's position. The German invasion also prevented Ladislaus from assisting Boleslaus the Bold, who fled to Hungary after his subjects expelled him from Poland. Ladislaus initiated negotiations with Solomon, who abdicated in 1080 or 1081 in exchange for revenues sufficient to bear the expenses of a king. However, Solomon soon began conspiring against Ladislaus, and Ladislaus imprisoned him.

The first 5 Hungarian saints, including the first king of Hungary, Stephen 1, and Stephen's son, Emeric, were canonized during Ladislaus's reign. Stephen's canonization demonstrates Ladislaus's magnanimity, because Ladislaus's grandfather, Vazul, had been blinded by Stephen's orders in the 1030s. Historian László Kontler says that the canonization ceremony, held in August 1083, was also a political act, demonstrating Ladislaus's "commitment to preserving and strengthening" the Christian state. Ladislaus even dedicated a newly established Benedictine monastery – Szentjobb Abbey – to Stephen's right arm, known as the Holy Dexter, which was miraculously found intact. Ladislaus released Solomon at the time of the ceremony; legend said that Stephen's grave could not be opened until he did so.

(The) Lord, in order to show how merciful (King Stephen 1) had been while living in a mortal body, demonstrated his approval of (Stephen's revelation as a saint) before all other works when (the king) was already reigning with Christ to the point that though for three days they struggled with all their might to raise his holy body, it was not by any means to be moved from its place. For in that time, because of the sins, a grave discord arose between the said king Ladislas and his cousin Solomon, because of which, Solomon, captured, was held in prison. Therefore when they tried in vain to raise the body, a certain recluse at the church of the Holy Savior in Bökénysomlyó, by the name of Karitas, whose famous life at the time was held in esteem, confided to the king by a revelation made to her from heaven that they exerted themselves in vain; it would be impossible to transfer the relics of the holy king until unconditional pardon was offered to Solomon, setting him free from the confinement of prison. And thus, bringing him forth from the prison, and repeating the three-day fast, when the third day arrived for the transferal of the holy remains, the stone lying over the grave was lifted up with such ease as if it had been of no weight before.

— Hartvic, Life of King Stephen of Hungary.

After his release, Solomon made a final effort to regain his crown. He persuaded a Pecheneg chieftain, Kutesk, to invade Hungary in 1085. Ladislaus defeated the invaders at the upper courses of the Tisza River.

In August 1087, German princes who opposed Henry 4's rule held a conference in Speyer. The contemporaneous Bernold of St Blasien mentions that Ladislaus sent envoys to the meeting, and promised that he would assist (them) with 20,000 knights, if it became necessary. Ladislaus also recognized Pope Victor 3 as the legitimate pope, rather than Clement 3, who had been elected pope at Henry 4's initiative. However, Ladislaus provided no further support to Henry 4's opponents after he was informed of Solomon's death in 1087.

King Demetrius Zvonimir of Croatia's wife, Helen, was Ladislaus's sister. After the death of Zvonimir and his successor, Stephen 2, a conflict developed between factions of Croatian noblemen. At Helen's request, Ladislaus intervened in the conflict and invaded Croatia in 1091. The same year, he wrote to Oderizius, Abbot of Monte Cassino in Italy, about his invasion. Thomas the Archdeacon's chronicle describes how Ladislaus occupied the entire land from the River Drava to the mountains called the Iron Alps without encountering opposition. However, his opponents crowned a local nobleman, Petar Sva?i?, as king. Sva?i? fought in the Gvozd Mountains, preventing the complete conquest of Croatia. Ladislaus appointed his nephew, Álmos, to administer the occupied territory. Around the same time, Ladislaus set up a separate diocese in Slavonia, with its see in Zagreb. The bishop of the new see became the suffragan to the archbishop of Esztergom in Hungary.

Ladislaus admitted in his letter to Oderizius that he could not promote the cause of earthly dignities without committing grave sins. Historian Bálint Hóman says that Ladislaus was referring to a developing conflict with Pope Urban 2, who objected to Ladislaus's refusal to acknowledge the Holy See's suzerainty over Croatia. In the letter, Ladislaus styled himself as king of the Hungarians and of Messia. Historian Ferenc Makk writes that the latter title referred to Moesia, implying that Ladislaus had taken the regions between the Great Morava and Drina rivers from the Byzantine Empire. No other documents refer to Ladislaus's occupation of Moesia, suggesting that if Ladislaus did occupy the region, he lost it quickly. Alexandru Madgearu says that Messia should rather be associated with Bosnia, which was occupied during Ladislaus's campaign against Croatia.

The Cumans invaded and plundered the eastern part of the kingdom in 1091 or 1092. Makk argues that the Byzantines persuaded them to attack Hungary, while the Illuminated Chronicle states that the Cumans were incited by the Ruthenians. In retaliation, the chronicle continues, Ladislaus invaded the neighboring Rus' principalities, forcing the Ruthenians to ask for mercy and to promise that they would be faithful to him in all things. No Rus' chronicle documents Ladislaus's military action.

Bernold of St Blasien writes that Duke Welf of Bavaria prevented a conference that Emperor Henry 4 had arranged with the king of the Hungarians in December 1092. A letter written by Henry refers to the alliance into which (he) once entered with Ladislaus. Pope Urban 2 also mentioned that the Hungarians left the shepherds of their salvation, implying that Ladislaus had changed sides and acknowledged the legitimacy of Antipope Clement 3. In the deed of the Benedictine Somogyvár Abbey, Ladislaus stated that the abbot should be obedient to him, proving that Ladislaus opposed the Church's independence, which was demanded by the Gregorian Reforms. Ladislaus personally presided over an assembly of the Hungarian prelates that met in Szabolcs on 21 May 1091. The synod recognized the legitimacy of a clergyman's first marriage, in contrast to the requirements of canon law, which states that members of the clergy may not marry at all. According to a scholarly theory, the sees of the dioceses of Kalocsa and Bihar were moved to Bács (now Ba?, Serbia) and Nagyvárad (present-day Oradea, Romania), respectively, during Ladislaus's reign.

Ladislaus intervened in a conflict between Wladislaw I Herman, Duke of Poland, and the duke's illegitimate son, Zbigniew, on the latter's behalf. He marched to Poland and captured Wladislaw 1 Herman's younger son, Boleslav, in 1093. At Ladislaus's demand, Wladislaw 1 Herman declared Zbigniew his legitimate son. The Illuminated Chronicle also mentions that the Hungarian troops captured Cracow during Ladislaus's campaign, but the credibility of this report has been questioned.

The Illuminated Chronicle states that messengers from France and from Spain, from England and Britain, and especially from Willermus, the brother of the King of the Franks visited Ladislaus in Bodrog (near present-day Ba?ki Monoštor in Serbia) on Easter 1095, asking him to lead their crusade to the Holy Land. Ladislaus's legend says that he decided to go to Jerusalem, and to die there for Christ. The whole story was invented, probably during the reign of King Béla 3 of Hungary (who was actually planning to lead a crusade to the Holy Land in the 1190s), according to historian Gábor Klaniczay. However, Ladislaus did plan to invade Bohemia, because he wanted to assist his sister's sons, Svatopluk and Otto. He became seriously ill before reaching Moravia. The Illuminated Chronicle narrates that Ladislaus, who had no sons, called together his chief men, telling them that his brother's younger son, Álmos, should reign after him.

Ladislaus died near the Hungarian-Bohemian border on 29 July 1095. A papal bull issued by Pope Paschal 2 in 1106 states that Ladislaus's venerable body rests in Somogyvár Abbey, implying that Ladislaus had been buried in Somogyvár. On the other hand, Ladislaus's late 12th-century Legend says that Ladislaus's attendants decided to bury him in Székesfehérvár, but the cart carrying his body set out to Várad on its own, unassisted by any draft animal.

Historian Gyula Kristó says that Ladislaus had a first wife, but her name and family are not known. She gave birth to a daughter, whose name is also unknown.

Ladislaus's daughter married Prince Iaroslav Sviatopolchich of Volhinia around 1090.

Ladislaus again in 1078, to Adelaide, a daughter of the German anti-king Rudolf of Swabia. Their only known child, Piroska, became the wife of the Byzantine Emperor John 2 Komnenos in 1105 or 1106.

For centuries, hagiographers and historians have emphasized Ladislaus's prominent role in the consolidation of the Christian monarchy. The chronicles also stressed his idoneitas, or personal suitability, to reign, because the legitimacy of his rule was questionable. The Illuminated Chronicle clearly states that Ladislaus knew that "the right of law between him and (Solomon) was not on his side but only the force of fact.

After Ladislaus's victories over the Pechenegs and the Cumans, the nomadic peoples of the Pontic steppes stopped invading Hungary until the Mongol invasion of 1241. Kristó suggests that the Székely people—a community of Hungarian-speaking warriors—started settling the easternmost borderlands under Ladislaus. The historic association of the Kingdom of Hungary and Croatia, which ended in 1918, began with Ladislaus's conquest of Croatia. His conquest marked the beginning of a period of Hungarian expansion, which ensured that Hungary developed into a leading Central European power during the following centuries. It became a customary rite for a newly crowned Hungarian monarch to take a pilgrimage to Ladislaus's shrine at Várad. Louis 1 of Hungary, who made many attempts to expand his territory in the Balkan Peninsula, showed a special respect for Ladislaus.

Hungary had never had as great as king, so they repute
And the land thereafter never bore that much and splendid fruit.

— Gallus Anonymus: The Deeds of the Princes of the Poles.

Gábor Klaniczay emphasizes that Ladislaus seemed expressly designed to personify the knight-king ideal of his age. During the reign of Ladislaus's successor, Coloman the Learned, Bishop Hartvik said that Ladislaus's character was distinguished by the respectability of morals and remarkable for the splendor of his virtues. The so-called Gesta Ladislai regis (The Deeds of King Ladislaus), which are the texts about Ladislaus's life and reign preserved in 14th-century Hungarian chronicles, were written during Coloman's rule. Five significant events of Ladislaus's life, which were not included in his official legend, were only preserved in the Gesta.

The most popular story describes Ladislaus's fight with a Cuman warrior after the Battle of Kerlés (at present-day Chirale?, Romania) in 1068. In the battle, the united armies of Solomon, Géza and Ladislaus routed a band of Pechenegs or Oghuz Turks who were plundering the eastern parts of the kingdom. According to the version recorded in the Illuminated Chronicle, Ladislaus spotted a pagan warrior fleeing from the battlefield with a captive Hungarian maiden. Ladislaus pursued the Cuman, but he could not stop him. On Ladislaus's advice, the maiden pulled the warrior off his horse, allowing Ladislaus to kill the Cuman after a long fight on the ground. Archaeologist Gyula László says that murals depicting this legend in medieval churches preserved the elements of pagan myths, including a struggle between forces of light and darkness.

(The) most blessed Duke Ladislaus saw one of the pagans who was carrying off on his horse a beautiful Hungarian girl. The saintly Duke Ladislaus thought that it was the daughter of the Bishop of Warad, and although he was seriously vounded, he swiftly pursued him on his horse, which he called by the name of Zug. When he caught up with him and wished to spear him, he could not do so, for neither could his own horse go any faster nor did the other's horse yield any ground, but there remained the distance of a man's arm between his spear and the Coman's back. So the saintly Duke Ladislaus shouted to the girl and said:

Fair sister, take hold of the Coman by his belt and throw yourself to the ground.

Which she did; and the saintly Duke Ladislaus was about to spear him as he lay upon the ground, for he wished to kill him. But the girl strongly pleaded with him not to kill him, but to let him go. Whence it is to be seen that there is no faith in women; for it was probably because of strong carnal love that she wished him to go free. But after having fought for a long time with him and unmanned him, the saintly Duke killed him. But the girl was not the bishop's daughter.

— The Hungarian Illuminated Chronicle.

During the reign of Stephen 2 of Hungary, Ladislaus's shrine in the cathedral of Várad became a preferred venue for trials by ordeal. However, it cannot be determined whether Ladislaus became subject to veneration soon after his death, or if his cult emerged after he was canonized by Béla 3 of Hungary on 27 June 1192. Béla had lived in the Byzantine court, where Ladislaus's daughter, Empress Irene, was venerated as a saint. According to Thomas the Archdeacon, Pope Innocent 3 declared that Ladislaus should be enrolled in the catalogue of saints, but his report is unreliable, because Celestine III was Pope at the time. Celestine 3's bulls and charters make no reference to Ladislaus's canonization, implying that Ladislaus was canonized without the Holy See's authorization. The nearly contemporaneous Regestrum Varadinense says that a bondsman, named Tekus, son of the craftsman Dénes, opened Ladislaus's tomb at the beginning of the ceremony, after which Tekus was granted freedom. Parts of Ladislaus's head and right hand were severed so that they could be distributed as relics. The 15th-century silver reliquary that contains Ladislaus's head is displayed in the Gy?r Cathedral.

Ladislaus's official legend, which was compiled after 1204, attributes a number of miracles to him. According to one of his legends, a pestilence spread throughout the kingdom during Ladislaus's reign. Ladislaus prayed for a cure; he then shot an arrow into the air at random, hitting a herb which cured the illness. This plant became known as Saint Ladislaus's herb in Hungary.

Ladislaus is a patron saint of Hungary, especially along the borders. In particular, soldiers and the Székely people venerate him. A late medieval legend says that Ladislaus appeared at the head of a Székely army fighting against and routing a plundering band of Tatars in 1345. He is also called upon during times of pestilence. He is often depicted as a mature, bearded man wearing a royal crown and holding a long sword or banner. He is also shown on his knees before a deer, or in the company of 2 angels.

Sofie married Ulrich Weimar, "Ulrich 1" before 1071. Ulrich died before 1071. [Group Sheet] [Family Chart]

Sofie married Magnus av Sachsen, "Billung" about 1071 in Sachsen, Tyskland. Magnus (son of Ordulv (Otta/Orthilius) av Sachsen, "Billung" / "av Braunschweig" and Ulvhild (Wulfhild) Olavsdatter) was born about 1045; died on 23 Aug 1106. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1077, Ungarn; Konge.

Notes:

Occupation:
Géza 1 (Hungarian: 1. Géza; c. 1040 – 25 April 1077) was King of Hungary from 1074 until his death. He was the eldest son of King Béla 1. His baptismal name was Magnus. When his father died in 1063, Géza's cousin Solomon acquired the crown with German assistance, forcing Géza to leave Hungary. Géza returned with Polish reinforcements and signed a treaty with Solomon in early 1064. In the treaty, Géza and his brother, Ladislaus acknowledged the rule of Solomon, who granted them their father's former duchy, which encompassed one-third of the Kingdom of Hungary.

Géza closely cooperated with Solomon, but their relationship became tense from 1071. The king invaded the duchy in February 1074 and defeated Géza in a battle. However, Géza was victorious at the decisive battle of Mogyoród on 14 March 1074. He soon acquired the throne, although Solomon maintained his rule in the regions of Moson and Pressburg (present-day Bratislava, Slovakia) for years. Géza initiated peace negotiations with his dethroned cousin in the last months of his life. Géza's sons were minors when he died and he was succeeded by his brother Ladislaus.

Géza was the eldest son of the future King Béla I of Hungary and his wife Richeza or Adelhaid, a daughter of King Mieszko II of Poland. The Illuminated Chronicle narrates that Géza and his brother Ladislaus were born in Poland, where their father who had been banished from Hungary settled in the 1030s. Géza was born in about 1040. According to the historians Gyula Kristó and Ferenc Makk, he was named after his grandfather's uncle Géza, Grand Prince of the Hungarians. His baptismal name was Magnus.

In about 1048, Géza's father returned to Hungary and received one third of the kingdom with the title of duke from his brother, King Andrew 1. Géza seems to have arrived in Hungary with his father. The king, who had not fathered a legitimate son, declared Béla as his heir. According to the traditional principle of seniority, Béla preserved his claim to succeed his brother even after Andrew's wife Anastasia of Kiev gave birth to Solomon in 1053. However, the king had his son crowned in 1057 or 1058. The Illuminated Chronicle narrates that the child Solomon was anointed king with the consent of Duke Bela and his sons Geysa and Ladislaus, which is the first reference to a public act by Géza. However, according to the contemporaneous text Annales Altahenses, Géza was absent from the meeting where Judith—the sister of the German monarch Henry 4 — was engaged to the child Solomon in 1058.

Géza accompanied his father, who left for Poland to seek assistance against King Andrew. They returned with Polish reinforcements in 1060. Géza was one of his father's most influential advisors. Lampert of Hersfeld wrote that Géza persuaded his father to set free Count William of Weimar, one of the commanders of the German troops fighting on Andrew's side, who had been captured in a battle.

The king died during the civil war; his partisans took Solomon to the Holy Roman Empire and Géza's father Béla was crowned king on 6 December 1060. Although Géza remained his father's principal advisor, King Béla did not grant his former duchy to his son. According to the Annales Altahenses, Béla even offered Géza as hostage to the Germans when he was informed that the German court decided, in August 1063, to invade Hungary to restore Solomon. However, the Germans refused Béla's offer and he died on 11 September 1063, some days after the imperial troops entered Hungary.

Following his father's death, Géza offered to accept Solomon's rule if he received his father's former duchy. This offer was refused, which forced him and his 2 brothers — Ladislaus and Lampert — to leave Hungary for Poland. King Boleslaw 2 of Poland provided them with reinforcements and they returned after the German troops withdrewn from Hungary. The brothers wanted to avoid a new civil war and made an agreement with King Solomon. According to the treaty, which was signed in Györ on 20 January 1064, Géza and his brothers accepted Solomon's rule and the king granted them their father's duchy. The king and his cousins celebrated Easter together in the cathedral of Pécs, where Duke Géza ceremoniously put a crown on Solomon's head.

Being a newcomer and not yet established in his kingdom, King (Solomon) was afraid that (Géza) would perhaps attack him with a Polish army, and he therefore retired for a time with his forces and took up a safe station in the strongly fortified castle of (Moson). The bishops and other religious men strove most earnestly to bring about a peaceful settlement between them. Especially bishop Desiderius softened Duke (Géza)'s spirit with his gentle admonitions and sweet pleadings that he should peaceably restore the kingdom to (Solomon), even though he was the younger, and should himself assume the dukedom which his father had held before him. (Géza) listened to his words of wise persuasion and laid aside his ill feeling. At (Györ), on the feast day of SS Fabian and Sebastian the martyrs, King (Solomon) and Duke (Géza) made peace with each other before the Hungarian people.

— The Hungarian Illuminated Chronicle.

According to Ján Steinhübel and other Slovak historians, Géza only retained the administration of the region of Nyitra (present-day Nitra, Slovakia) and gave the eastern territories of their father's duchy, which were centered around Bihar (present-day Biharia, Romania), to his brother, Ladislaus. The Hungarian historian, Gyula Kristó likewise says that this division of Béla's one-time duchy is probable. The historians Gyula Kristó and Ferenc Makk write that Géza seems to have married a German countess, named Sophia around this time. Géza had the right to coinage in his duchy. The silver half-denars minted for him bore the inscriptions DUX MAGNUS (Duke Magnus) and PANONAI (Kingdom of Hungary).

Géza closely cooperated with the king between 1064 and 1071. For instance, they jointly routed an invading army which had plundered the eastern territories of the kingdom at Kerlés (present-day Chirales, Romania) in 1068. The identification of the invaders is uncertain: the Annales Posonienses writes of Pechenegs, the Illuminated Chronicle and other 14th- and 15th-century Hungarian chronicles refer to Cumans, and a Russian chronicle identifies them as Cumans and Vlachs. Modern historians have concluded that they were Pechenegs.

Géza's and Solomon's relationship only began to worsen during the siege of the Byzantine fortress of Belgrade in 1071. Its commander preferred to surrender to Géza instead of the king and the Byzantine envoys who arrived in the Hungarian camp after the fall of Belgrade only negotiated with Géza. The division of the booty also gave rise to a new conflict between Solomon and Géza. Although Géza accompanied the king on a new campaign against the Byzantine Empire in 1072, but his brother, Ladislaus stayed behind with half of the troops of their duchy.

The conflict between the king and his cousins was sharpened by Solomon's main advisor, Count Vid who wanted to acquire the dukes' domains for himself. However, Solomon and Géza, who were convinced that they needed foreign reinforcements before attacking the other party, concluded a truce which was to last from 11 November 1073 to 24 April 1075. Géza sent his brothers to Poland and Rus' to seek assistance against Solomon. At a meeting in the Szekszárd Abbey, Count Vid persuaded the king to break the truce in order to unexpectedly attack Géza who was hunting in Igfan Forest to the east of the river Tisza. Although the abbot of the monastery, which had been established by Géza's father, warned the duke of the king's plans, the royal army crossed the river and routed Géza's troops in the battle of Kemej on 26 February 1074.

From the battlefield, Géza and his retinue hastened towards Vác where he came upon his brother, Ladislaus and their brother-in-law, Duke Otto 1 of Olomouc. The latter, accompanied by Czech reinforcements, arrived in Hungary in order to assist Géza against Solomon. In the ensuing battle, fought at Mogyoród on 14 March 1074, Géza with the troops from Nitria was stationed in the centre, according to the Illuminated Chronicle. During the battle, Géza and Ladislaus changed their standards in order to bewilder Solomon who was planning to attack Géza. Géza and his allies won a decisive victory and forced the king to flee from the battlefield and to withdraw to Moson at the western frontier of Hungary. Géza made Kapuvár, Babót, Székesfehérvár and other castles secure with garrisons of the bravest soldiers, thus taking possession of almost the entire kingdom.

According to the Illuminated Chronicle, Géza accepted the throne at the insistence of the Hungarians after Solomon had taken refuge in Moson. However, he was not crowned because the royal jewels were still in the dethroned king's possession. The German monarch Henry IV, who was Solomon's brother-in-law, launched an expedition against Hungary in mid-1074. The Germans marched as far as Vác, but Géza applied scorched earth tactics and bribed German commanders, who persuaded the German monarch to retreat from Hungary.

(Géza), hearing that the Emperor had come to Vacia, with prudent policy gave instructions to approach and win over the patriarch of Aquilegia, to whose counsels the Emperor most readily listened, and also all the [German] dukes, promising them much money if they would make the Emperor turn back. The patriarch, therefore, and the dukes, seduced by the gifts and possessed with love of gold, invented various false stories to induce the Emperor to turn back. The patriarch pretended that he had a dream whose interpretation most plainly was that the Emperor's army would be wholly destroyed by the divine vengeance unless he returned with the utmost speed. The dukes pretended likewise to be awestricken by divine warnings...

— The Hungarian Illuminated Chronicle.

In early 1074, Géza had approached Pope Gregory 7 to obtain international recognition of his rule. However, the pope wanted to take advantage of the conflict between Solomon and Géza and attempted to persuade both of them to acknowledge the suzerainty of the Holy See.[39] Géza did not obey the pope and asked the Byzantine Emperor Michael 7 Doukas for a crown. The emperor sent Géza a gold and enamel diadem, which bore the legend Géza, the faithful king of Hungary on one of its plaques. This splendid work of art became the lower part of the Holy Crown of Hungary by the end of the 12th century. Géza was crowned king with this diadem in early 1075. In this year he styled himself as anointed king of the Hungarians by the grace of God in the charter of the foundation of the Benedictine Abbey of Garamszentbenedek (present-day Hronský Benadik, Slovakia).

Géza married a niece of Nikephoros Botaneiates, a close advisor of Emperor Michael 7. However, Solomon still controlled Moson and Pressburg; the royal troops—which were under the command of Géza's brother, Ladislaus—could not take Pressburg in 1076. According to the Illuminated Chronicle, Géza considered renouncing the crown in favor of Solomon from the end of the year. Géza died on 15 April 1077 and was buried in the cathedral of Vác, which he had erected in the honor of the Holy Virgin. His brother, Ladislaus succeeded him. A grave discovered in the center of the medieval cathedral in August 2015 was identified as Géza's burial site by Zoltán Batizi, the leader of the excavations.

(King Géza) celebrated Christmas at (Szekszárd)... When the Mass had been celebrated and all observances had been duly performed, the King instructed that all should leave except the bishop and the abbots. Then the King prostrated himself with tears before the Archbishop and the other ecclesiastical personages and prelates. He said that he had sinned because he had possessed himself of the kingdom of a lawfully crowned king; and he promised that he would restore the kingdom to (Solomon), and that these would be the conditions of firm peace between them: He would by lawful right hold the crown with that third part of the kingdom belonging with the duchy; the crowned (Solomon) would hold the two parts of the kingdom which he had held before... Then King (Géza) sent messengers to King (Solomon) with letters setting forth the terms of peace. Messengers passed to and fro, but feelings on this side and that were at variance, and so the reconciliation found no consummation. Meanwhile King (Géza) fell gravely ill, and on April 25, adorned with virtues, he went the way of all flesh. He was most devoted to God in the Catholic faith, and he was a most Christian Prince.

— The Hungarian Illuminated Chronicle.

Géza married twice. The family of his first wife Sophia, whom he married in the late 1060s, is unknown. After his coronation in 1075, he married his second wife, who was the niece of the future Byzantine Emperor Nikephoros 3.

It is uncertain which wife bore Géza's children, but the historians Gyula Kristó and Márta Font say that Sophia was their mother. Kristó adds that Géza fathered at least 6 children. Although only 2 of them — Coloman and Álmos — are known by name, the Illuminated Chronicle states that Coloman had brothers who died before him. Both Coloman and Álmos were apparently born around 1070.

Geza married Synadena before 1077. [Group Sheet] [Family Chart]

Wulfhilde married Henrik av Bayern, "Henrik 4" about 1095. Henrik was born about 1074; died about 13 Dec 1126. [Group Sheet] [Family Chart]

Elika married Otto av Ballenstädt before 1095. Otto (son of Albrecht (Adalbert) av Ballenstädt, "Adalbert 2" and Adelheid av Meissen) was born about 1075; died on 09 Feb 1123. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Brandenburg, Tyskland; Også nevnt som Albrecht 1 der Bär av Sachsen.

Albrecht married Sofie av Winzenberg in 1124. Sofie (daughter of Herman av Winzenberg, "Herman 1" and Hedvig av Assel) was born in 1107; died in 1160. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Irmgard. Irmgard was born about 1140. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Sachsen, Tyskland

Bernhard married Judith av Polen before 1175. Judith was born about 1152 in Polen; died about 1201. [Group Sheet] [Family Chart]

Sigfried married Sofie Valdemarsdatter av Danmark about 1181. Sofie (daughter of Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1" and Sofia av Halicz) was born about 1160 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Agnes av Østerrike. Agnes (daughter of Leopold av Østerrike and Theodora av Bysants) was born in 1206; died in 1225. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Lambert av Gleichen, "Lambert 2". Lambert was born before 1160; died on 14 Sep 1227. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Erik Valdemarsen av Danmark. Erik (son of Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2" and Helena Guttormsdatter) was born about 1216; died on 10 Aug 1250 in Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Adelheid married Ludvig av Eberstein, "Ludvig 1" in 1206 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland. Ludvig (son of Albrecht av Eberstein, "Albrecht 3" and Agnes av Bayern) was born in Nov 1206 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland; died in 1284. [Group Sheet] [Family Chart]

Sofia married Valdemar Birgersson av Sverige in 1261 in Jönköping, Jönköpings län, Sverige. Valdemar was born in 1239; died on 26 Dec 1302 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1280, Danmark; Dronning.

Notes:

Occupation:
Ingeborg av Danmark øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

Ingeborg married Magnus Håkonsen av Norge, "Magnus 6" in 1261. Magnus (son of Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" and Margrethe Skulesdatter på Rein) was born on 01 May 1238 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 09 May 1280 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1284, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1288, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.

Albert married Marianne AlbertsdatterEberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland. Marianne was born in 1250; died in 1295. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1280, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Eirik 2 Magnusen var konge av Norge i perioden 1280–1299. Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade.

Siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre bestående av moren Ingeborg og de fornemste stormennene.
Disse kom i kamp mot kirken med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Eirik hadde ingen del i konflikten, men fikk likevel tilnavnet prestehater.

Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander 3 av Skottland (d.1286). De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel.
Det var avtalt ekteskap mellom henne og den engelske prinsen Edward (senere Edward 2), men Margrethe døde under overfarten til Skottland 1290, trolig på Orknøyene.

Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen.

Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene.

Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat.

Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon.

Etter Eiriks død påsto ei Margareta å være datter av kong Eirik Magnusson. Det passet Håkon Magnusson dårlig, og hun ble dømt til døden. Etter sin død ble hun dyrket som en helgen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1299, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Håkon var sønn av Magnus 6 Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273, over Oppland, Oslo, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt.

Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.

Da broren, kong Eirik 2 Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. Håkon 5 ble den første konge som ble kronet i Oslo, som regnes som hovedstad heretter. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad.

Han ble omtalt som Hákon Háleggr på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.

Bygde Akershus (dvs. påbegynte arbeidet av anlegget på Akersneset (Akershus festning)), Båhus, og Vardøhus festninger.
Håkon innførte faste årlige inspeksjoner av sysselmennenes embedsførsel, og førte en kraftig politikk mot stormennene. Utstedte retterbot 1308 somavskaffet jarle- og lendmannsverdighet og inndro alle sysler og gavebrev på jordegods etter innehaverens død.

Håkon 5 Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.

Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo 10 formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537.

At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
Der kom Bud for Oslo ind
og ingen Mand dem kjende:
død var hellig Haakon Konning
Sankt Olaf Kongens Frende.
Død var hellig Haakon Konning
og Gud kaldte ham af dage:
han blev ført i Oslo ind,
i Mariekirke lagdes han i Graven
(Dansk håndskrift fra ca. 1560).

Håkon støttet svensk hertug Erik Magnussons strid mot broren.

Med ham døde den siste av det gamle norske kongehus på mannssiden.

Gift med Eufemia av Arnstein. Datter: Ingeborg, gift med hertug Erik Magnusson. Deres sønn Magnus ble senere både svensk og norsk konge.
Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290–1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.

Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.
Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige.

Kong Håkon 5 Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble funnet ved arkeologiske undersøkelser i Mariakirken på slutten av 1960-tallet. De ble senere identifisert av dr.med. Per Holck, og ble endelig overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982.

Family/Spouse: Catharina Ivarsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Håkon married Eufemia av Rügen in May 1299 in Mariakirken, Oslo, Norge. Eufemia was born about 1280; died in 1312. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Elsebe Pedersdatter. Elsebe was born in 1275; died in 1333. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

I en artikkel om Sudrheimsætten og Romerike diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
Jomfru Agnes var Kong Håkon 5's eldste naturlige datter. Hennes mor kjennes ikke.

Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var den gang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.
I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men kongen tilbakekalte denne disposisjon.
I stedet skjenket han 6 markebol i Sorknes i Solør til hr. Havtore og fru Agnes, antagelig hele denne gården.

Diplomet er datert Bergen 09.januar 1312 (DN I 132):
Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs. sændir allum monnum þæim sem þetta bref sia eða hœyra Q. G. ok sina. ver vilium atþer vitir, þo at ver gæfuem þessar jarðer hæiman með Aghnæisi dottor vare, er ver giptum herra Hafþore Jons syni, er sua hæita, j vestra gardenum jSmiðz ruði, þriu sponn ok œyre; j Frœyhofs sokn af Borgyn tuau sponn; j Vlloom vestra gardenom, fiughur sponn; j Laðu engi tuæir aurar; j Þriukstaðum,halfan setta œyre, j Lundz sokn af Vittale nœrdre, halfuan œyre; af sydra Vittale, halfan annan œyre, j Hof sokn (af) Birkiflætj. tuaura; j Enda j Matlausa grænjatta œrtogar; j Skia þuæit, fiughur sponn; j Eindriða rudi halfan þridia œyre; jtem j Siofuarlijd j Nes sokn. halft timbr skinna; j Auðunar ruði þriu sponn ok halfrþridi œyrir; j Haugha lijð hæfsællda; j Læm. af Olstadum. þriu sponn; þa hafum ver þær aftr tækit vndir konongdomen, til æfuenlegar æignar. En þæimherra Hafþore ok Agnæisi dottor vare, hafum ver gefuet aftr j mot með sama skilorðe sæx marka bol j Surku nese j Solœyium; með allum þæim lunnyndomsem till hennar liggia, eða leghet hafua at forno ok nyiu; með þessom skilmala, at þau skulu þersa iorð hafua frialslegha firir huærium manne, æ meðan erhon lifuir, ok þæira loglegr arfue af henni niðrkomen, eftir hana, en ef þau æigu æi loglegan arfua sem nu er sagt, þa skal þerse jorð aftr vndirkonongdomen falla; af þui firirbioðom ver huærium manne þersa jorð. eða þær aðrar sem ver hafum hæiman gefuet með henni, hindra, eða talma. firirþæim, nema sa er þat gerer, vili sæta logleghom ræfsingum. Var þetta bref gort j Bjargvinn þrim nattom æftir þrettanda dagh jola, a þtrettanda are rikisvars; herra Biarne Auð unar son jnsiglaðe; en Thorgæir klærkr ritaðe. Tillegg: Bagpaa med senere Haand: bref vm Sarku næss j Soløyom.

Sammendrag:
Kong Haakon Magnussön lægger det Jordegods, han havde givet sin Datter Agnes i Medgift, da hun ægtede Hr.Hafthor Jonssön, atter under Kongedömmet, og giver dem i Stedet Gaarden Sorknes i Solöer, som skal gaa i Arv til hendes Börn; men lever ingen Börn efter hende, skal Gaarden falde tilbage til Kongen.

Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i Dipl. Arn. Magn. i Kbhvn. fasc. 51. No. 9. Kongens Segl vedhænger noget beskadiget.
Fra Regesta Norvegica, Bind III 1301-1319, nr. 756:
Makeskiftebrev mellom kong Håkon Magnusson og hans datter Agnes:
Kongen skal ha tilbake følgende gårder eller gårdparter som han ga Agnes da hun giftet seg med herr Havtore Jonsson: Smedsrud, Borgyn i Frøyhov sogn, Uller, Løding, Trøgstad, Nedre Vettal i Lund sogn, Søndre Vettal, Bjørkeflåtten i Hof sogn, Endi i Matlaus grend, Skjatvet, Enderud, Sjøli, Audunarrud, Haugli og Olstad i Lem. Agnes og Havtore og deres barn skal ha 6 markebol i Sorknes. Dersom ekteskapet blir barnløst, skal eiendommene falle tilbake til kongen når Agnes dør.
Herr Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir [Tovesson] klerk skrev.
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-117.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391.
Aschehougs Leksikon, 1994, Sudreim.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 827.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 95.

Agnes married Havtore Jonsen på Sudrheim about 1307. Havtore (son of Jon Ivarsen på Sudrheim and Åsa Haftorsdatter) was born in 1275 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1320 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Eirik Magnusson in 1312 in Oslo, Norge. Eirik was born about 1282; died on 16 Feb 1318 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1320, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Etter faren arvet han hovedgården Sudrheim (Sørum) på Romerike med tilhørende gods.
• Occupation: Aft 1333, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk ridder, lagmann og riksråd. Kongens sysselmann i Borgasysla, og norsk stormann.
• Residence: Abt 1354, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Før sin død i 1354 innsatte Erling Vidkunsson Sigurd som arving til Giske.

Notes:

Occupation:
Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. Havtoresønnene sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha holdt Tunsberghus for kong Magnus, men siden ga seg i hans vold.
Den føydale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot.
Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.juni 1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv.

Den 29.september 1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen.
Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge.
I 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter.
Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland.

Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.

Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus.

Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én.

Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.

Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon 5's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg.
I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige.

Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet.
Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid.
Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige.

Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden.

Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør.
Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart.
Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger.

Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene.

De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de norske elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson.

Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati.

Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser.
En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet.

Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempelkontrollen over Skåne.
Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34.000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise.
Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge.

Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret.

Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felleskongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet Håkon, et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen.
Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson.
Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge.
Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldste fødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene.
I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om.

Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis.
I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning.
Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge.

Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan.
Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet.

Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige.

Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på e nmer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene.

Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å få stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig.
Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon 5 hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen.

Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon 5's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den nasjonale handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge.

Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt motbrev-politikken, og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343.
Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon 5 også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.

Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde sysselmannen.

Sysselmannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Sysselmannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Sysselmannen opptrådte som representant for kongemakten i sin syssel og hadde myndighet i kraft av det.

Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet sysselmennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon 5 åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysselforvaltningen.

Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon 5 hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt.

En nyutnevnt sysselmann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte syslemannsreversen. Her skulle sysselmannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens visse øre, det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for sysselmannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med rett utregning.

Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen len brukes da også noen få ganger om sysle i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette.

Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet len inntektene fra sysla, mens sysle betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive.

Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle.

Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom sysselmannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventede, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå sysselmannens regnskap og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter.

Sysselmannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de uvisse kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at sysselmannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at sysselmenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter.

På tross av at sysselmannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Sysselmannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han lensmannen.

Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget, som det heter i en rettarbot fra 1293.
Tanken var åpenbart at sysselmannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som sysselmannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

Etter forsoning 1339 er det ingen direkte vitnemål om konflikt mellom kongen og Sigurd, men ting tyder på at kong Magnus den første tida heldt Sigurd noko på avstand. På Varberg slott 1343, då kong Magnus gjorde junker Håkon til norsk konge, var Sigurd, Bjarne Erlingsson og Ogmund Finnsson til stades med væpnarstatus. Fire år seinare, då testamentet til kong Magnus og dronning Blanca vart oppsett, hadde Ogmund vorte riddar, og Sigurd er plassert som nummer to av væpnarane, etter Bjarne. Sigurd og Bjarne må ha fått riddarslaget like etter at testamentet vart oppsett (mellom 15.7.1347 og 16.2.1348). For Sigurd kan det ha skjedd samtidig med at han vart lagmann i Oslo (nemnd første gong som lagmann 18.8.1347). Den om lag to år eldre broren Jon hadde då vore riddar i 10 år. Lagmannsombodet hadde Sigurd truleg til noko etter 1350, og deretter var han nokre år syslemann på Søre Hedmark.

Dei sterke godsinteressene Sigurd fekk på Vestlandet og i Nord-Noreg, kan forklåre at han overtok den prestisjetunge stillinga som høvedsmann på Bergenhus. Han var i open konflikt med hanseatane 1365 og 1366, og 1370 blir hanseatiske overgrep mot herr Sigurd omtala. Dette året hadde han tilhald i Oslo, og under pesten som herja byen, døydde etter alt å døme fru Ingebjørg. Truleg var Sigurd då syslemann på Romerike; han hadde ein lensmann her 1376.

I den følgjande tida ser det ut til at Sigurd konsentrerte seg om administreringa av den svære godssamlinga, som vart sterkt råka i krisetida etter Svartedauden. Men han hadde ein framskoten plass i kongens råd. I fredsavtalen med hanseatane 1369 er han som einaste stormann ved sida av drottseten nemnd som kongens rådgjevar, og i fleire samanhengar, m.a. 1381 då barnekongen Olav 4 vart hylla på Øyratinget, er han omtala som kongens frende. Derimot oppnådde han aldri å bli drottsete. Eit brev frå 1390, som galdt fornying av ei tidlegare jordegodsgåve, må helst tolkast slik at Sigurd då var død.

Sigurd Havtoresson og fru Ingebjørg etterlet seg to born, sonen Håkon, som døydde utan livsarvingar 1407, og dottera Agnes. Ho vart gift med den svenskfødde Jon Marteinsson, og det var deira son, riksforstandar Sigurd Jonsson, som vart sitjande med den svære jordegodssamlinga etter morfaren.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST VIII (1942), s. 112–132, 259–280 og 384–402.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 524-525.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 161-165, 190-192.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 308-310. Odd Ottesen:
Slekten Botner i Høland, side 10.
Akershusregisteret af 1622, 1916.
DN, bd. 1–8, 13–14 og 19.
Isl.Ann.
NgL, bd. 3 og rk. 2, bd. 1, 1904–12.
RN, bd. 4–7.
G. Munthe: Heraldisk-historiske Optegnelser, i SNFSH, bd. 4, 1836, s. 128–131.
NFH, 2. Hovedafd., del 1, 1862.
NHfNF, bd. 2:2, 1916.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958.
G. Authén Blom: Norge i union på 1300-tallet, bd. 1–2, 1992.
H. Bjørkvik: Ogmund Finnsson til Hestbø og arven etter han, i Ætt og heim 2001, 2002, s. 7–34.

Sigurd married Ingebjørg Erlingsdatter on 29 Sep 1342. Ingebjørg (daughter of Erling Vidkunsen på Bjarkøy, "på Giske" and Elin Toresdatter på Tandberg) was born about 1320 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died in 1400. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Elingård, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Residence: Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge
• Occupation: Bef 1337, Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk riksråd, ridder og stormann. Kongens sysselmann i Borgasysla.

Notes:

Occupation:
Jon Havtoresson, eldste sønn av Havtore Jonsson til Sørum (Sudrheim) på Romerike og kong Hakon 5 Magnussons uekte datter Agnes; norsk ridder og riksråd, en av landets største jordegodseiere (bl.a. Borregård) og i fremste rekke blant kongens rådgivere under Magnus Eriksson og Håkon 6. Deltok sammen med broren Sigurd og Erling Vidkunnsson i det første opprøret mot kong Magnus Eriksson i 1330-årene, men, i motsetning til broren, trolig ikke i det andre. Selv om Jon siden framstår som lojal mot kongehuset i kildematerialet, var forholdet åpenbart ikke uten gnisninger. Jon og broren gjorde bl.a. krav på å beholde Borgarsysla i henhold til et brev av kong Håkon 5, som Magnus ikke ville anerkjenne som bindende for seg. En riksrådsdom 1347 gav kong Magnus rett. Jon ser likevel ut til å ha sittet med Borgarsysla livet ut. For øvrig samarbeidet Jon godt både med kong Magnus og kong Håkon 6. Han medbeseglet bl.a. Magnus' norske testament 1347 og var hans fremste rådgiver under forliket med sønnen kong Erik i Lödöse 1357. Etterlot seg minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjulv, men hadde også trolig en fjerde, Ivar, og en datter, Cecilia.

Som sønner av Håkon 5s uekte datter Agnes og ridderen Havtore Jonsson av Sudrheimsætten (Sørumsætten), var Jon Havtoresson og broren Sigurd i sin tid Norges mest høyættede menn nest etter kongen. Brødrenes ættebakgrunn gav dem en sentral rolle i norsk politikk og forvaltning under Magnus 7 og Håkon 6, men Jon var mindre i forgrunnen enn Sigurd. At ingen av brødrene ble drottsete, kan sammen med andre opplysninger indikere at forholdet mellom Sudrheimsætten og kongehuset ikke var uten friksjoner. I motsetning til mange av sine standsfeller etterlot Jon seg flere voksne barn, og sønnene Ulv og Brynjolv ble stamfedre til hver sin gren av den svenske adelsslekten Roos.

Sudrheimsætten var trolig etterkommere av Bård Guttormsson på Rein – muligens også Harald Gille – og dermed i slekt med kongehuset. Det kan i så fall være én grunn til ættens fremtredende posisjon og til at Havtore Jonsson ektet Agnes. Både Havtore og faren, baronen Jon Ivarsson Raud, var sentrale blant Håkon 5s menn. Ætten var knyttet til Romerike med Sørum som hovedsete. At Jon som trolig den eldste valgte Skea som hovedgård på Romerike da han og Sigurd delte godset, peker imidlertid mot at Skea var ættens opprinnelige sete. Romeriksgodset, inkludert eiendommer i Solør og Odalen, var den ene hovedkomponenten i Jons godskompleks. Den andre lå i Østfold, med Borregård i Tune, skjenket av Håkon 5 til Havtore, og Huseby i Onsøy som hovedgårder. Sistnevnte var Jons fremste residens. I Østfold forpaktet han Rygge kirkes tiende. Jon hadde også eierpart i en bygård i Tønsberg. Ekteskapet med Birgitta, datter til den svenske ridder, riksråd og lagmann Knut Magnusson, gav ham tilgang til gods i Uppland, Södermanland, Västmanland, Närke, Östergötland, Småland og Värmland. Jon og Sigurd arvet også gods på Shetland etter søskenbarnet fru Herdis Torvaldsdatter, men det er neppe riktig at de arvet Ogmund Finnsson, sønn av deres søskenbarn fru Gudrun Sæbjørnsdatter, slik det har vært hevdet.

Jon hadde minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjolv, trolig også en fjerde, Ivar. Alle de tre første ble riksråder. Selv om all kjent politisk opptreden for Ulv og Brynjolv er knyttet til Norge, bandt deres svenske godsinteresser dem åpenbart såpass sterkt til Sverige at deres etterkommere etablerte seg der. Jons datter Cecilia ble gift med den svenskfødte ridder og riksråd Ulv Holmgeirsson.

Jon trer frem i kildene sammen med Sigurd blant opprørsmennene 1332–33. I motsetning til broren var han derimot trolig ikke med i opprøret mot kongen 1338–39. Som riksråd 1343–79 fremstår han som lojal overfor kongemakten. Han mottok ridderslaget før november 1337, muligens av kong Magnus under kroningen i Stockholm 1336. Jon kan ha fulgt kongen fra Sverige gjennom Jemtland til Nidaros senvinteren 1350 og videre til møtet i Bergen om sommeren. Jon og Orm Øysteinsson var de norske som på kong Magnus' side medbeseglet voldgiftsbrevet 1357 for hertug Albrekt av Mecklenburg og grev Adolf av Holstein under tronstriden mellom Magnus og sønnen Erik i Sverige. 1370 var han en av Håkon 6s utsendinger til å forhandle om fred med det svensk-mecklenburgske partiet og løslatelse av kong Magnus.

Jons forhold til kongemakten var trolig likevel ikke uten gnisninger. Riksråder og lagmenn fradømte Håkon 5's forleningsbrev på Borgarsysle for Jon og Sigurd fortsatt gyldighet 1347, noe som begunstiget kong Magnus på Havtoresønnenes bekostning. 1366, da kong Magnus satt fengslet i Sverige, ble Jon beskyldt for å ha tatt tilbake med makt gods i Värmland som var makeskiftet til kongen, som igjen hadde gitt det til dekanatet i Skara. Trass i dommen 1347 satt Jon trolig med Borgarsysle hele livet. Sannsynligvis i 1370 krevde han militær leidang der, i så fall en forberedelse til Håkon 6s svenske felttog 1371. 1350 kan han ha vært kongens øverste representant i Jemtland.

Jon døde etter kona, en gang mellom våren 1388 og juli 1395. Begge ønsket å bli gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Gjennom sønnen Brynjolv stammer den nålevende svenske adelslekten Roos av Hjelmsäter i direkte mannslinje fra Jon.

Kilder:
DN, bd. 1 nr. 132 og 640, bd. 2 nr. 835–836, bd. 4 nr. 549–550 og 649, bd. 21 nr 133.
Diplomatarium Suecanum, bd. 6 nr. 4564.
Biskop Eysteins Jordebog (Den Røde Bog), 1879.
Isl.Ann., s. 154, 207, 348 og 398.
RN, bd. 4–7.
NFH, 2. hovedavd., 1862–63, s. 155 note 1.
Närkes medeltida urkunder nr. 209, utg. av K. G. Grandinson, Stockholm 1935.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936.
H. Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, Sudrheims-ætten, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402.
N. Ahnlund: Jämtlands och Härjedalens historia, bd. 1, Stockholm 1948, s. 243.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972, s. 587.
G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1 og 2, Trondheim 1992.
G. I. Leistad: Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig ny tid, i Asker og Bærums historielags skrifter 37, 1997, s. 311–346.
H. Gillingstam: Roos, i SBL, bd. 30, hf. 148, Stockholm 1999, s. 348–354.

Family/Spouse: Birgitta Knudsdatter Lejon. Birgitta (daughter of Knud Magnusson Lejon and Cecilia Røriksdatter Gipshovud) died in 1395 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Foreldre også nevnt som Ludvig Albertsen von Eberstein (Everstein) (1270-1328) og Else Pedersdatter (1275-1333).

Videre:

Albert (Albrect) Ludvigsen von Everstein (1245-1289) og Marianne Esbernsdatter Vognsen (1250-1295).

Ludvig 1 av Everstein (1196-1284) og Adelheid Lambertsdatter av Gleichen (1220-1267).

Lambert 2 av Gleichen (1160-14.september 1227) og Sofie Sigfriedsdatter von Weimar Orlamunde (1190-3.september 1244),
Sigfried Hermansen av Orlamunde (ca.1160-1206) og Sofie av Danmark (1160-).

Herman Albrechtsen av Orlamunde (1130-1176) og Irmgard (ca.1140).

Albrecht Ottosen Bjøn av Brandenburg (1100-1170) og Sophie av Winzenberg (1107-1160).

Otto den rike av Sachsen (1075-9.2.1122/23) og Elica Magnusdatter av Sachsen (1080-1142).

Magnus Ottosen av Sachsen (1045-1106) og Sophia av Ungarn (ca.1040-18.juni 1095).

OrdulfOtto av Sachsen (1020-28.mars 1072) og Ulvhild Olavsdatter (-28.mai 1071), datter av Olav den Hellige og Astrid Olavsdatter.

Family/Spouse: Jens Jensen Grubbe. Jens was born in 1310. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jon Marteinsson Stjerne. Jon was born before 1345 in Sverige; died in 1405. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: 1387, Norge; Kongsemne?

Notes:

Event-Misc:
Etter Olav Håkonsens død i 1387 var Jon Havtorsen av Sudrheims sønn Håkon på tale som konge i Norge.
Men det ble ikke slik at han fikk denne tittelen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Sverige; Svensk riksråd.
• Occupation: Solør, Hof, Hedmark, Innlandet, Norge; Sysselmann.
• Residence: Ervalla, Örebro, ôrebro län, Sverige
• Residence: Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Occupation: 1379., Värmlands län, Sverige; Ombudsmann.

Notes:

Residence:
Den vanligaste tolkningen av ortnamnet Ervalla, som år 1415 skrevs Ærwala, är att namnets förled syftar på det fornsvenska ordet ær (god skörd) eller på det fornsvenska ærdh (gröda, årsväxt), och att efterleden syftar på dialektordet val, som betyder röjning m.m.

Ervalla herrgård ligger 500 m öster om Ervalla kyrka. Den första mangårdsbyggnaden var ett medeltida stenhus, som till viss del påminde om Glimmingehus och Tyresöhus och kallades Ervalla hus. Byggnaden antas vara uppfört omkring år 1500 av den rike jorddrotten Jöns Ulfsson Roos.

Förste kände ägare var den norske riddaren Jon Hafthorsson, kusin till kung Magnus Eriksson. Sonen Ulf Jonsson (Roos), sedermera riksråd, flyttade till Ervalla. Sedermera har den tillhört en mängd ätter av den högre adeln, Roos, Liljehök, Leijonhufvud, von Horn, Bielke, Piper, Rudbeck, Åkerhielm, m. fl.

Ulf benevntes i Sverige Roos av Ervalla.

Hans søster, Cecilia, var gift med Herr Ulf Holmgeirsson Løvebjelke.
Før Herr Ulf bosatte seg i Sverige på Ervalla i Närke (Nerike) var han sysselmann over Solør og antagelig også Värmland hvor han som ombudsmann 1379-1400 hadde Hallstein Halvardsson Kaliber som bodde på Valstad i Nes på Romerike.

Med sin første kone har han hatt sterk tilknytning til Romerike, og Ullensaker i særdeleshet. Antagelig var hun datter til lagmannen i Hålogaland, Amund Arnsteinssøn, som eide gods på Romerike, bla. Blekstad i Eidsvoll og Rud i Hurdal. Han var sønn til Arnstein (Torkildsson) Broka som var lensman i Bjørke i Nannestad og hans siste hustru, Aase Salmondsdatter som antagelig var fra Hærset i Trøgstad.

Herr Ulf har sannsynligvis hatt enda flere gifter, kanskje nettopp med en søster eller datter til Hallstein Kaliber på Valstad i Nes.

I sitt siste ekteskap var han gift med Fru Mette, død 1415, antagelig en Pedersdatter av slekten Bonde. De hadde barna:
Peder, gift med Gjertrud Amundsdatter Bolt, døde i 1438.
Birgitta gift med Jens Eriksson Lykke, død i 1443.
Katarina, gift med Tord Pedersson Bonde.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon, Bind VII (1936), side 105. Ludvig Algrim: Litt om Sudreim, Bolt, Kamp, Gyldenhorn og Rosensverd, Runar 1/1982, side 95-97.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Mette Pedersdatter Bonde. Mette died in 1415. [Group Sheet] [Family Chart]