Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0460, Uppsala län, Sverige; Konge i Svitjod.

Notes:

Occupation:
Aun eller Åne het Jørunds sønn, han ble konge over svearne etter far sin; han var en klok mann og stor blotmann; hærmann var han ikke, han satt hjemme i landet.

På samme tid som disse kongene det nå er fortalt om, levde i Uppsala, var først Dan den storlåtne konge over Danmark, han ble eldgammel; så kom hans sønn Frode den storlåtne eller den fredsomme og hans sønner Halvdan og Fridleiv; de var store hærmenn.

Halvdan var eldst og fremst av dem i alt; han fór med hæren til Svitjod mot kong Aun, de hadde noen kamper mot hverandre og Halvdan seiret alltid. Til slutt flyktet kong Aun til Västergötland. Da hadde han vært konge i Uppsala i 20 år; han var nå 20 år i Götaland også, mens kong Halvdan var i Uppsala.

Kong Halvdan døde sottedød i Uppsala, og der er han hauglagt. Deretter kom kong Aun tilbake til Uppsala igjen, da var han 60 år; da fikk han i stand et stort blot, og blotet til langt liv for seg, han gav sin sønn til Odin og blotet ham. Kong Aun fikk svar av Odin, han skulle få leve i 60 år til. Så var Aun konge i Uppsala 20 år igjen.

Da kom Åle den frøkne med sin hær til Svitjod mot kong Aun, det var Fridleivs sønn, de kjempet med hverandre og Åle fikk alltid seier; så flyktet kong Aun fra riket for annen gang og til Västergötland. Åle var konge i Uppsala i 20 år, til Starkad Gamle drepte ham.

Etter Åles fall kom kong Aun tilbake til Uppsala og rådde for riket ennå 20 år. Da gjorde han stort blot og tok den andre sønnen sin og blotet ham, og da sa Odin til ham at han skulle leve videre så lenge som han gav Odin en sønn hvert tiende år, og dessuten skulle gi et herred i landet navn etter tallet på de sønnene han ofret til Odin.

Men da han hadde ofret den sjuende sønnen, levde han i 10 år og var slik at han ikke kunne gå, han ble båret på en stol; så blotet han den åttende sønnen og levde ennå 10 år, men da lå han til sengs; så blotet han den niende sønnen og levde 10 år til; da drakk han av horn som et spedbarn.
Da hadde Aun bare en sønn igjen og ville ta ham også til blot; så ville han gi Odin Uppsala og de herredene som ligger under det og kalle det Tiundaland; svearne forbød ham det, og det ble ikke noe av blotet.

Så døde kong Aun og han er hauglagt i Uppsala. Siden heter det Ånesott når en mann dør av elde uten sjukdom.

Fra Ynglingesagaen:

25.
Aun eller Aane heitte son hans Jørund, som var konge yvi sviane etter far sin; de var ein vis mann og ein stor blotmann, men hermann var han ikkje og sat heime i ro.

I den tidi, daa desse kongane, som de no er fortalt um, var i Uppsalir, var fyrst Dan den storlaatne konge i Danmark. Han vart ovgamal. Etter honom kom son hans, Frode den storlaatne eller den fredsame; og so hans sønir, Halvdan og Fridleiv, som var store hermenn.

Halvdan var eldst og den fremste i alt. Han fór med heren sin til Svitjod mot kong Aun, og dei heldt nokre slag, og jamt vann Halvdan. Og sistpaa flydde kong Aun til Vester-Gautland; daa hadde han vori konge yvi Uppsalir i 25 vetrar. I Gautland var han og 25 vetrar, medan kong Halvdan var i Uppsalir.

Kong Halvdan lagdest helsott i Uppsalir og er hauglagd der. Etter dette kom kong Aun til Uppsalir att; daa var han 60 vetrar.

Daa gjorde han eit stort blot, og blota for eit langt liv, og gav son sin aat Odin og blota han. Kong Aun fekk de svare av Odin, at han skulde liva endaa i 60 vetrar. Aun var daa konge i Uppsalir i 25 vetrar til.

Daa kom Aale den frøkne (83), son til kong Fridleiv, med heren sin til Svitjod mot kong Aun, og heldt fleire slag med han, og jamt vann Aale. Daa flydde kong Aun andre gongen fraa rike sitt og fór til Vester-Gautland. Aale var konge i Uppsalir i 25 vetrar; daa drap Starkad den gamle han. Daa Aale var fallin, fór kong Aun attende til Uppsalir og raadde der for rike i 25 vetrar til.

Daa gjorde han eit stort blot og blota andre sonen sin. Daa sagde Odin til han, at han skulde liva heile tidi, so lengi han gav Odin ein av sønine sine tiandekvart aar, og likeins at han gjeva eit herad i lande sitt namn etter tale paa sønine sine som var han blota til Odin. Men daa han hadde blota 7 av sønine sine, levde han i 10 vetrar slik at han iikje kunde ganga, og dei bar han paa ein stol. Daa blota han den aattande sonen sin, og levde daa 10 vetrar til og laag til sengs. Daa blota han den niande sonen sin, og levde endaa 10 vetrar; daa drakk han av eit horn som eit sogbarn.
Daa hadde han att ein son, og daa vilde han blota honom og gjeva Odin Uppsalir og dei herad som ligg til, og kalla de Tiundaland (84). Sviane meinka han dette, og de vart ikkje noko blot av.
Dermed døydde kong Aun, og han er hauglagd i Uppsalir. Sidan kalla dei de Aane-sott, naar ein mann døyr av alderdom utan verk. So segjer Tjodolv:

Endeleg kunde
i Uppsalir
Aane-sott
Aun faa kjenna,
og seigliva
skulde han faa
andre gongen
unge-bragd,
og den smale
odden av kvasse
verjo til stuten (85)
vende han aat seg.
Han som frendar
farga med blod,
av lange stute-horn
liggjande drakk.
Ukse-sverde (86)
orka 'kje graahærd
auster-kongen
uppe halda.

Forklaringer:
(83) Den urædde.
(84) Tiundaland hev Snorre teki som tiande-lande (lande aat den tiande), medan de tyder lande med dei tie herad (hundrad).
(85) Horne.
(86) Serleg gull og sylv.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0475, Uppsala län, Sverige; Konge i Svitjod.

Notes:

Occupation:
Egil het Aun den gamles sønn, han ble konge i Svitjod etter sin far; han var ingen hærmann og satt i ro hjemme i landet.

Tunne het en trell han hadde, som hadde vært hos Aun den gamle og vært fehirden hans. Da nå Aun var død, tok Tunne en mengde løsøre og grov det ned i jorda.
Men da Egil ble konge, satte han Tunne sammen med de andre trellene; dette likte han slett ikke, så løp han bort og mange andre treller med ham; de grov opp det løsøret han hadde gjemt, det gav han til mennene sine, og så tok de ham til høvding; siden kom det drivende alskens stygt pakk til ham, de lå ute på skogen, og stundom kom de ned i bygdene og rante eller drepte folk.

Kong Egil fikk høre om dette, og så tok han ut med hæren og lette etter dem. Men en kveld da han hadde slått seg ned for natta, kom Tunne med sitt folk uventet over dem og drepte mange av kongens menn.
Da kong Egil merket det var ufred, satte han seg til motverge og satte opp merket sitt, men det var mange av hans menn som flyktet fra ham. Tunne og hans folk gikk modig på, og kong Egil så da ingen annen utveg enn å flykte; Tunne og hans menn jagde dem like til skogs, og siden vendte de tilbake dit folk bodde og rante og herjet, og nå fikk de ingen motstand lenger. Alt det Tunne tok i herredet, gav han til de menn som fulgte ham, derfor ble han vennesæl og mannsterk.

Kong Egil samlet hær og gikk til kamp mot Tunne, de sloss og Tunne vant, og Egil flyktet og mistet mye folk. Kong Egil og Tunne kjempet med hverandre åtte ganger, og Tunne seiret alltid.

Da flyktet Egil til Danmark, til Frode den frøkne på Sjælland. Han lovte kong Frode skatt av svearne om han ville hjelpe; Frode gav ham en hær og kjempene sine.

Så fór Egil til Svitjod, og da Tunne fikk vite det, gikk han mot ham med sin hær, det ble et stort slag, og der falt Tunne. Kong Egil tok igjen riket sitt, og danene vendte hjem. Kong Egil sendte store og gode gaver til kong Frode hvert halvår, men betalte ingen skatt til danene, og likevel holdt vennskapet mellom han og Frode.

Etter at Tunne var falt, styrte Egil riket i 3 år.

Da hendte det en gang i Svitjod at en graokse som var eslet til blot, var blitt så gammel og så kraftig gjøddat den var blitt mannvond, og da de så ville ta den, rente den til skogs og ble vill og holdt til lenge i skogen og var til stor ugagn for folk.
Kong Egil var svær til å veide, han rei ofte om dagen ut i skogen og veidet dyr. Så var det en gang han hadde ridd ut på veiding med mennene sine; kongen hadde drevet et dyr lenge og rei i fullt løp etter det inn i skogen og bort fra alle de andre.
Da fikk han se graoksen og rei til og ville drepe den; oksen kom mot ham, og kongen stakk til den, men spydet skar ut; graoksen stakk hornene i sida på hesten, så den falt flat ned og kongen likeså; kongen sprang opp og ville dra sverdet, da kjørte oksen hornene i brystet på ham så de sto langt inn; så kom kongens menn til og drepte graoksen.
Kongen levde bare en kort stund, og han er hauglagt i Uppsala.

Fra Ynglingesagaen:

26.
Egil heitte son hans Aun den gamle, som var konge i Svitjod etter far sin. Han var ingin hermann og sat heime i ro.

Han hadde ein træl, som heitte Tunne, som hadde vori skattmeister hjaa Aane den gamle. Daa Aane hadde andast av, so tok Tunne mykje lausøyre (86) og grov ned i jordi. Men daa Egil vart konge, sette han Tunne millom hine trælane; dette lika han fælt ille og strauk av, og mange andre trælar med. Dei tok upp lausøyren, som Tunne hadde gøymt; den gav han mennane sine, og dei tok han til hovding. Sidan dreiv de mange illgjerningsmenn til han; dei laag ute paa skogen, og stundom snøgga dei seg ned i bygdine og røva fraa folk eller drap deim.

Kong Egil spurde dette og fór ut og leita etter deim med folke sitt. Men ein gong han hadde fengi hus til natti, so kom Tunne der med mennane sine og sprang uventande paa deim og drap mykje folk for kongen.
Daa kong Egil vart var ufreden, vilde han setja seg mot og sette upp merket sitt, men mykje folk flydde fraa han. Tunne og hans folk gjekk djervt paa, og daa kong Egil ingi onnor raad enn aa fly. Tunne og hine jaga deim alt til skogs; sidan fór dei attende til bygdi og herja og røva, og ingin sette seg mot. Alt de godse, som Tunne tok i bygdi, gav han aat mennane sine, og av dette vart han vensæl og fekk mykje folk.

Kong Egil samla ein her og fór til strid mot Tunne; dei heldt slag, og Tunne vann, men kong Egil flydde og miste mykje folk. Kong Egil og Tunni heldt 8 slag, og Tunne vann i deim alle. Etter dette flydde kong Egil ut or lande og til Danmark, til Frode den frøkne paa Selund. Han lova kong Frode skatt av sviane til aa faa hjelp.

Daa gav Frode han ein her og kjempune sine, og med deim fór kong Egil til Svitjod. Men daa Tunne spurde de, fór han mot han med sitt folk. Daa vart de eit stort slag; der fall Tunne, men kong Egil tok daa att rike sitt, og danine fór heim.
Kong Egil sende kong Frode gode og store gaavur kvart aar, men han reidde ingin skatt til danine; men venskapen heldt seg endaa millom honom og Frode.

Etter Tunne var fallin, raadde Egil aaleine for rike i 3 vetrar.

Daa hende de i Svitjod, at ein gra-ukse, som var etla til bloting, hadde vorti gamal og gjødd so upp, at han vart mannvond; daa dei vilde taka han, sette han til skogs og vart galin og var lengi i skogen og gjorde mykje skade for folk.
Kong Egil var ein stor skyttar, han reid jamt um dagane ute i skogane og veidde dyr. Det var ein gong han reid paa veidestig med mennane sine. Kongen hadde lengi jaga paa eit dyr, og reid etter inn i skogen fraa alle mennane sine.
Daa vart han var gra-uksen, og reid til og vilde drepe han. Gra-uksen snudde seg mot han, og kongen stakk til han, men spjote skar seg ut. Gra-uksen stakk horni i sida paa hesten, so han datt flat ned paa flekken, og kongen med. Daa sprang kongen upp paa føtane og vilde draga sverde, men gra-uksen stanga han for brjoste, so horni gjekk radt inn.
Daa kom menname aat kongen til og drap gra-uksen; kongen levde berre ei liti stund og er hauglagd i Uppsalir. So segjer Tjodolv:

Og den lovsæle (87) laut
or lande røma,
son hans Ty (88),
for Tunne den megtuge.
Men jotuns øyken (89)
paa Egil farga
blanke panne-sverd (90)
av blode raudt,
uksen, som hadde
aust i skogen
hovude lengi
høgt bori;
men hovud-sverde (91)
slire-laust
Skilvings-sonen (92)
stod til hjarta.

Forklaringer:
(87) Den namngjetne.
(88) Ty var son aat Odin og raade for sigeren; son hans Ty er difor de same som ein stor stridsmann.
(89) Uksen.
(90) Horne.
(91) Hovud-sverd utan slire er horne.
(92) Skilvingar er eit eldre namn paa den svenske konge-ætti.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0498, Uppsala län, Sverige; Konge.

Notes:

Occupation:
Ottar het Egils sønn, han fikk riket og kongedømmet etter ham.

Han holdt ikke vennskap med Frode, og da sendte Frode menn til for å hente den skatten Egil hadde lovt ham. Ottar svarte at svearne aldri hadde betalt skatt til danene, han sa at han ville heller ikke gjøre det; sendemennene vendte hjem.

Frode var en stor hærmann. En sommer seilte Frode til Svitjod med hæren, han gjorde landgang der og herjet, drepte mange og hærtok andre; han tok svære mengder i bytte, brente gardene mange steder og gjorde stort hærverk.

Sommeren etter fór kong Frode og herjet i austerveg, dette fikk Ottar høre, og at Frode ikke var hjemme i landet; da går han om bord i hærskip, seiler til Danmark og herjer der og får ingen motstand.
Han får nå høre om stor hærsamling på Sjælland, så stevner han vest gjennom Øresund, seiler sør til Jylland og legger inn i Limfjorden og herjer i Vendsyssel; han brenner og legger landet helt øde mange steder.

Vott og Faste het Frodes jarler; dem hadde Frode satt til landvern i Danmark mens han var utenlands. Da nå jarlene hørte at sveakongen herjet i Danmark, så samlet de hær, sprang om bord på skipene og seilte sør i Limfjorden, der kom de helt uventet over kong Ottar, og la straks til kamp; svearne tok godt igjen, og det falt folk på begge sider, men etter hvert som det falt folk av danene, kom det bare mer fra bygdene omkring, og så la de til med alle de skip som fantes i nærheten; slaget endte med at Ottar falt der og det meste av hæren hans.

Danene tok liket hans og flyttet det i land, der la de det opp på en haug og lot dyr og fugler rive i åtslet. De lagde ei Trekråke og sendte til Svitjod og sa at mer var han ikke verd, Ottar, kongen deres. Siden kalte de ham for Ottar Vendelkråke.

Fra Ynglingesagaen:

27.
Ottar heitte son hans Egil, som tok rike og kongedøme etter han.

Han gjorde seg ikkje til vens med kong Frode. Daa sende kong Frode menn til kong Ottar til aa henta den skatten, som Egil hadde lova han. Ottar svara de, at sviane aldri hadde lagt skatt til danine, og sagde at han vilde ikkje gjera de han heller. Sendemennane fór attende.

Frode var ein stor hermann. De var ein sumar, at Frode fór med heren sin til Svitjod og gjekk i land der og herja og drap mykje folk og fanga sume. Der fekk han ovmykje herfang, brende bygdi vidt umkring og gjorde stort herverk.

Sumaren etter fór kong Frode paa herjing i Austerveg (93), daa spurde kong Ottar, at kong Frode ikkje var i lande. Han gjeng um bord pa herskip og fer til Danmark og herjar der, og ingin sette seg imot. Han spør, at de hadde samla seg mykje folk på Selund, og stemner daa vest til Øresund og sigler so sør til Jylland og legg inn i Limfjorden og herjar paa Vendil (94) og brenner og snøyder av.

Vott og Faste heitte jarlane hans Frode, som Frode hadde sett til aa verja lande i Danmark, medan han sjølv var burte. Daa jarlane spurde, at sviakongen herja i Danmark, daa samlar dei ein her og gjeng um bord og sigler sør til Limfjorden. Der kom dei reint uventande paa kong Ottar og lagde straks til slag. Sviane tok vel imot deim, og de fall folk paa baae sidur. Men etter som de fall folk for danine, kom de andre og fleire til fraa bygdine, og likeins lagde dei aat med alle dei skip som var der umkring. Enden paa slage vart, at kong Ottar fall og mesteparten av folke hans.

Danine tok like hans og hadde i land og lagde uppaa ein haug og lét dyr og fuglar riva de sund. Dei gjorde ei tre-kraake og sende til Svitjod, og sagde at han var ikkje meir verd, Ottar, kongen deira. Sidan kalla dei han Ottar Vendilkraake. So segjer Tjodolv:

Ottar fall
under ørneklo,
den dugande kjempa,
for danske vaapn.
Ufreds-hauken
hakka med blodut
klo paa Vendil
den vise kongen.
Eg veit, at um verke
til Vott og Faste
vil segnir ganga
millom svenske menn,
at jarlane hans Frode
gjævingen tok
og den drustelege
drap i hel.

Forklaringer:
(93) Austrvegr eller -vegir kalla dei landi umkring Øystresjøen, i vissa paa austsida.
(94) Vendill heiter no Vendsyssel, nordanfor øystre luten av Limfjorden.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0531, Uppsala län, Sverige; Konge.

Notes:

Occupation:
Adils het kong Ottars sønn, som fikk kongedømmet etter ham; han var konge lenge og ble svært rik. Han var også i viking, noen ganger om sommeren.

Kong Adils kom med hæren til Saksland, der rådde en konge som het Geirtjov, hans kone het Ålov den mektige, det er ikke sagt noe om at de hadde barn. Kongen var ikke i landet. Kong Adils og hans menn sprang opp til kongsgården og rante der, noen tok buskapen og jagde den ned til strandhogg; det hadde vært ufrie folk, menn og kvinner, til å gjete buskapen, og dem tok de med seg alle sammen. Blant dem var ei jente, som var så vidunderlig vakker, hun kalte seg Yrsa.

Så seilte Adils hjem med byttet. Yrsa var ikke sammen med trellkvinnene; det var lett å merke at hun var klok, talte vel for seg og hadde gode kunnskaper om allting; folk likte henne godt og kongen aller best, og så ble det til at Adils holdt bryllup med henne. Så ble Yrsa dronning i Svitjod, og folk syntes hun var ei storslått kvinne i alle deler.

Kong Helge Halvdansson rådde den gang for Lejre, han kom til Svitjod med så stor hær at kong Adils ikke så seg annen råd enn å flykte unna.

Kong Helge gikk i land med hæren og herjet og tok svært bytte; han tok dronning Yrsa til fange og hadde henne med seg til Lejre og tok henne til kone; deres sønn var Rolv Krake.

Da Rolv var 3 år gammel, kom dronning Ålov til Danmark, hun fortalte Yrsa at hennes mann, kong Helge, var far hennes og Ålov hennes mor.

Da vendte Yrsa tilbake til Svitjod til Adils og var dronning der så lenge hun levde.

Kong Helge falt i hærferd. Rolv Krake var 8 år gammel da, og han ble tatt til konge i Lejre.

Kong Adils lå i stadig ufred med en konge som het Åle den opplandske, han var fra Norge. De kjempet på isen på Vänern, der falt Åle, og Adils seiret; dette slaget er det fortalt mye om i Skjoldungesaga, også om hvordan Rolv Krake kom til Uppsala til Adils. Den gang var det Rolv Krake sådde gullet på Fyrisvollene.

Kong Adils var så glad i gode hester, han hadde de beste hester som fantes på den tid; en av hestene hans het Sløngve, en annen Ravn, den hadde han tatt fra Åle da han var død, og under den ble avlet en annen hest som også het Ravn; den sendte han til kong Godgjest på Hålogaland. Godgjest rei den, men han kunne ikke få den til å stanse: så han falt av hesten og døde, det var i Omd på Hålogaland.

Kong Adils var til et Diseblot og rei hesten omkring disesalen, hesten snublet under ham, og kongen falt framover, hodet slo mot en stein så hausen sprakk, og hjernen fløt ut på steinen, det ble hans bane; han døde i Uppsala og ble hauglagt der, svearne reknet ham for en mektig konge.

Fra Ynglingesagaen:

28.
Adils heitte son til kong Ottar, som tok kongsdøme etter honom; han var lengi konge og vart ovende rik; nokre sumrar var han paa vikingferd og. Kong Adils kom med heren sin til Saksland (95); der styrde ein konge som heitte Geirtjov, og kona hans heitte Aalov den megtuge; borni deira er ikkje nemnde. Kongen var ikkje i lande. Kong Adils og mennane hans sprang upp til kongsgarden og røva der, og sume dreiv buskapen ned til strandhogg (96). Der var trælar, baade karfolk og kvinnfolk, til aa gjæta buskapen, og alle deim hadde dei med seg. Imillom desse var de ei ov-unders væn møy, som heitte Yrsa. Daa fór kong Adils heim med herfange. Yrsa vart ikkje sett millom tenestgjentune, og ein merka snart, at ho var klok og lettmælt og godt lærd i alle stykke. Alle lika henne godt, men kongen best, og de vart til de, at Adils heldt brudlaup med ho. Daa vart Yrsa dronning i Svitjod, og dei totte ho var ei utifraa hæv kvinne.

29.
Kong Helge Halvdansson raadde den gongen for Leidra; han kom til Svitjod med ein her, som var so stor at kong Adils saag seg ikkje onnor raad enn aa fly undan. Kong Helge gjekk i land der med heren sin og herja og fekk mykje herfang; han fanga dronning Yrsa og hadde med seg til Leidra og gifte seg med ho. Son deira var Rolv Krake. Men daa Rolv var tri vetrar gamal, so kom dronning Aalov til Danmark og fortalde Yrsa, at mann hennar, kong Helge, var far hennar, og Aalov var mor hennar. Daa fór Yrsa attende til Svitjod til kong Adils og var dronning der sidan so lengi ho livde. Kong Helge fall paa ei herferd. Daa var Rolv Krake 8 vetrar og vart tekin til konge i Leidra. Kong Adils laag i uvenskap med ein konge som heitte Aale den upplendske og var fraa Norig. Kong Adils og kong Aale heldt slag ute paa isen paa Venern; der fall kong Aale, og Adils vann.
Dette slage er de mykje fortalt um i Skjoldunga-soga (97), og likeins um at Rolv Krake kom til Uppsalir til Adils; de var den gongen Rolv Krake saadde gulle paa Fyrisvollane.

Kong Adils var kjær etter gode hestar; han hadde dei beste hestane paa den tid. Han hadde ein hest som heitte Sløngve, og ein som heitte Ravn, som han tok fraa Aale, daa han var fallin; undan den vart ein annan hest alin, som heitte Ravn; den sende han til Haalogaland til kong Godgjest. Kong Godgjest reid paa han, men kunde ikkje faa stagga han, og han reid av og fekk sin bane. Dette var paa Omd (98) paa Haalogaland.

Kong Adils var aat og heldt dise-blot (99) og reid umkring disar-salen; hesten snaava under han og stupte, og kongen fram-yvi og av, og hovude hans kom mot ein stein, so hausen brotna, og heilen vart liggjande paa steinen. De vart banen hans. Adils døydde i Uppsalir og er hauglagd der. Sviane kalla han ein megtug konge. So segjer Tjodolv:

De spurde eg og,
at Adils skulde
live for vonde
vette lata,
og paa storverk huga
av heste-bogen
frenden hans Frøy
falla skulde,
og den høg-ætta
hovdingen fekk
heilen blanda
med blaute gyrma,
og døy skulde
daadsæle kongen,
uvenen hans Aale
i Uppsalir.

Forklaringer:
(95) Saksland vil her segja auststrandi av Holstein.
(96) Strandhogg gjorde den som gjekk upp paa strandi og hogg ned eller røva buskapen.
(97) Skjoldunga-soga hev fortalt um dei danske kongane i eldre tid; men heile soga hev forkomist, i den skapnad som Snorre kjende ho, so nær som eit or-drag av soga um Rolv Krake, som Snorre hev gjevi i Edda.
(98) Ömd synest vera de gamle namn paa Hindøyi eller øystre bygdi paa øyi, der Trondenes ligg (sjaa soga om Olav den heilage, kap. 117).
(99) Ofring til disine eller gydjune.

Family/Spouse: Yrsa Helgesdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0564, Uppsala län, Sverige; Konge over Sveavelde.

Notes:

Occupation:
Øystein het Adils sønn, som deretter rådde over Sveavelde. I hans dager falt Rolv Krake i Lejre. Den tida var det mange konger som herjet i Svavelde, både daner og nordmenn. Mange av dem var sjøkonger, de hadde stor hær og ikke noe land. Bare den kunne med rette kalle seg sjøkonge som - aldri sov under sotet tak og aldri drakk i årekroken.

Solve het en sjøkonge som var sønn til Hogne på Nærøy, han herjet i austerveg da og hadde rike i Jylland. Han seilte til Svitjod med hæren. Kong Øystein var da på veitsle i ei bygd som heter Lovund, dit kom kong Solve uventet ei natt, han kringsatte huset kongen var i, og brente ham inne sammen med hele hirden.
Så seilte Solve til Sigtuna og krevde å bli mottatt som konge å få kongsnavn, men svearne samlet hær og ville verge landet, det ble et slag så stort at det er sagt at det ikke endte på 11 dager; kong Solve seiret, og så var han konge over Sveavelde i lang tid, helt til svearne sveik ham, og han ble drept.

Fra Ynglingesagaen:

30.
Øystein heitte son aat Adils, som deretter raadde for Sviavelde; i hans tid fall Rolv Krake i Leidra. I den tid herja kongar mykje i Sveivelde, baade danir og nordmenn. De var mange sjøkongar som raadde for mykje folk, men hadde ikkje land. Berre den totte dei med full rett heitte sjøkonge, som aldri sov under sotut aas og aldri drakk i peiskroken.

31.
Det var ein sjøkonge som heitte Solve, som hans Hogne paa Njardøy (100); han herja daa i Austerveg, men hadde eit rike i Jylland. Han styrde med folke sitt til Svitjod. Kong Øystein var nett i gjestebod i ei bygd som heiter Lovund (101); der kom kong Solve uventande paa han og kringsette huse og brende han inne med heile hirdi hans. So fór Solve til Sigtun og bad um kongsnamn og at dei skulde taka mot han, men sviane samla ein her og vilde verje lande mot han, og de vart so stort slag der, at de er fortalt, at de fekk ikkje slutt paa 11 døger. Daa vann kong Solve, og daa var han konge yvi Sviavelde ei lang tid, til dess sviane sveik han og han vart drepin der. So segjer Tjodolv:

Øystein veit eg
enden fann
paa live i Lovund,
so lagnaden vilde.
Og juten, kvad dei,
inne brende
stor-kongen
med svia-menn.
Den som skogen
snøyder av (102),
paa hovdingen fauk
i heimen hans eigin,
daa den trauste
timber-stogo,
av kjempur full
yvi kongen brann.

Forklaringer:
(100) Njardøy er Nærøyi utanfor Namdalen.
(101) Lovund er vel de same som Laghunda hundari i Fjardrundaland, der de var ein gamal kongsgard, Laghundsberg, no Landsberga.
(102) Elden.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0597, Uppsala län, Sverige; Konge over Sveavelde.

Notes:

Occupation:
Yngvar het kong Øysteins sønn; han ble så konge over Sveavelde. Han var en stor hærmann og lå mye ute på hærskip, for Svearike var den gang svært utsatt for herjinger både av daner og av folk i austerveg.

Kong Yngvar sluttet fred med danene og tok så til å herje i austerveg.

En sommer hadde han en hær ute og seilte til Estland og herjet der om sommeren; der det heter Stein. Da kom esterne innenfra landet med en stor hær, og det ble slag; landhæren var så svær at svearne ikke kunne stå imot; da falt kong Yngvar, og folket hans flyktet; han ble hauglagt der like ved sjøen, det er i Adalsysla (Øsel), på fastlandet.

Svearne seilte hjem etter denne useier.

Fra Ynglingesagaen:

32.
Yngvar heitte son hans Øystein, som daa vart konge yvi Sviavelde. Han var ein stor hermann og var tidt ute paa herskip, for di at Sviarike hadde vori mykje ute for her-flokkar, baade av danir og folk fraa Austerveg. Kong Yngvar gjorde fred med danine og tok daa til aa herja i Austerveg. Ein sumar hadde han ein her ute og fór til Eistland og herja der um sumaren ein staden som heiter Stein. Daa kom estane ned med ein stor her og heldt slag med han. Landsheren var so drjug, at sviane fekk ikkje verja seg; daa fall kong Yngvar, og heren hans flydde. Han er hauglagd der tett attmed sjøen i Adalsysla (103).Sviane fór heim etter dette tape. So segjer Tjodolv:

Kunnugt var de,
at konung Yngvar
for Sysla-folke
stupa laut.
Heren fraa Estland
ved havsens hjarta (104)
den ljosleitte hovdingen
i hel drap.
Auster-have
havgudens kvæde
syng ved haugen
aat sviakongen.

Forklaringer:
(103) Adalsysla (hovudsysla) var lande austanfor øyi Øsel (Eysysla); baae tilsaman, eller heile Estland, var kalla Sysla.
(104) Havsens hjarta er utlagt aa tyda de same som stein, og Snorre hev teki de som namn paa ein stad i Estland, Stein.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0630, Uppsala län, Sverige; Konge i Tinndaland i Svitjod.

Notes:

Occupation:
Anund het Yngvars sønn, som deretter fikk kongedømmet i Svitjod; i hans dager var det god fred i Svitjod, og han ble svært rik på gull og annet løsøre.

Kong Anund seilte med hæren til Estland for å hevne sin far; han gikk i land der med hæren og herjet rundt omkring i landet og tok stort hærfang, om høsten seilte han tilbake til Svitjod.

I hans dager var det gode åringer i Svitjod, Anund var en konge så vennesæl som få.

Svitjod har mange og store skoger, det er ødemarker der så store at det er mange dagsreiser over dem.
Kong Anund la stort arbeid og kostet mye på å rydde skogene og bygge langs rydningene; han lot også legge veger over ødemarkene, og da fant de mange steder i skogene bart land; der ble det store bygder; på denne måten ble landet bygd, for det var nok av folk i landet som ville bygge.
Kong Anund lot bryte veger over hele Svitjod gjennom både skog og myr, og fjellveger; der ble han kalt Braut-Anund.

Kong Anund hadde hus og gard i hver storbygd i Svitjod, og fór på veitsle over hele landet.

Kong Anund var på veg mellom gardene sine en høst med hirden, og kom til et sted som heter Himmelhei, det er noen trange fjelldaler med høye fjell på begge sider. Det regnet fælt, snøen hadde alt lagt seg på fjellene, og så gikk det et svært skred med stein og leire. Det kom over kong Anund og følget hans, og der fikk kongen bane og mange med ham.

Fra Ynglingesagaen:

33.
Onund heitte son hans Yngvar, som deretter tok kongsdøme i Svitjod. I hans tid var de god fred i Svitjod, og han vart rik paa lausøyre. Kong Onund fór med heren sin til Estland, till aa hemna far sin, og gjekk upp der med heren sin og herja vidt umkring i lande og fekk mykje herfang; um hausten fór han attende til Svitjod. I hans tid var de gode aaringar i Svitjod. Kong Onund var utifraa vensæl. Svitjod er eit stort skogland, og der ligg so store øydemarkir, at de er mange dagsleidir yvi. Kong Onund lagde mykje vinn og kostnad paa aa rydja skogane og dyrka upp rudningi. Han lét leggja vegir og yvi øydemarkine, og daa fann dei skoglaust land rundt umkring i skogane, og der vart de daa store bygdir. Paa denne maaten vart lande bygt, for di de var landsfolk nok til aa byggja. Kong Onund lét brjota vegir yvi heile Svitjod, baade i skogane og myrane og fjellvegir. Difor vart han kalla Braut-Onund. Kong Onund bygde seg ein gard i kvar storbygd i Svitjod og fór yvi heile lande i gjestebod.

34.
Braut-Onund hadde ein son som heitte Ingjald. Daa var Yngvar konge i Fjadrundaland (105). Han hadde tvo sønir med kona si, den eine heitte Alv og hin Agnar. Dei var mest jamgamle med Ingjald. Umkring i Svitjod var de paa den tidi herads-kongar under Braut-Onund, og for Tiundaland raadde Svipdag den blinde. Der ligg Uppsalir, og der er tingstaden aat alle sviar. Den gongen var det store blot der, og mange kongar fór dit ved midvetters-leite (106). Og ein vinter daa de var komi mykje folk til Uppsalir, var kong Yngvar og sønine hans der. Dei var 6 vetrar gamle, baade han Alv son til kong Yngvar, og han Ingjald, son til kong Onund. Dei stelte til ein guteleik, og kvar skulde raa yvi sin flokk. Men daa dei leika med kvarandre, var Ingjald veikare enn Alv, og dette totte han var so harmelegt, at han grét. Daa kom Gautvid, fosterbror hans, til, og leidde han burt til Svipdag Blinde, fosterfar hans, og sagde at de hadde gjengi ille med han, og at han var veikare og laakare i leiken enn Alv, son til kong Yngvar. Daa svara Svipdag, at de var stor skam. Dagen etter lét Svipdag taka hjarta or ein varg og steikja paa ein tein, og gav de so til Ingjald, kongssonen, at han skulde eta de; og fraa den tid vart han meir hardhjarta og illhaatta enn andre folk. Daa Ingjald vart vaksin, fridde Onund for han til Gauthild, dotter til kong Algaute. Han var son til kong Gautrek den milde, som var son hans Gaut, som Gautland (107) hev fengi namn etter. Kong Algaute tottest vita, at dotter hans vart godt gift, naar ho fekk son til kong Onund, soframt han hadde far sins huglynde, og gjenta vart send til Svitjod, og Ingjald heldt brudlaup med ho.
35. Ein haust fór kong Onund millom gardane sine med hirdi si og kom til ein stad som heiter Himinheid (108). Der er nokre tronge fjelldalar, med høge fjell paa baae sidur. De var eit ofsa regn-vér, men i fyrivegen hadde de snøa paa fjelli. Der gjekk de ut ei stor skridu med stein og leir. Kong Onund og heren hans kom ut for denne skrido, og kongen fekk sin bane, og mykje folk med honom. So segjer Tjodolv:

Som Jonakers sønir (109)
stein-slegne,
vart Onund heft
under Himilfjelli,
daa steinskrido
sturtande
Estlands
uven drap.
Han, som verjo hans Hogne (110)
veit aa bruka,
av urd og aur
vart yvi-breidd.

Forklaringer:
(105) Fjadrundaland er eit "folkland" i Uppland, lengst vest; ein kan sjaa av soga um Olav den heilage (kap. 77), at Snorre hev meint, at Fjadrundaland var de same som Vestmannland. Difor kjenner han (kap. 34) kongar i Fjardundaland, Tiundaland og Aattundaland (d.e. heile Uppland) og Nærike og Sudermannland, men ingin konge i Vestmannland.
(106) =: i midten av januar, daa dei heldt jol i heidning-tidi (sjaa soga um Haakon den gode, kap. 13).
(107) Gautland er Gøtaland, serleg Verstergøtland.
(108) Nokon stad med namne Himinsheid (Himilsheid) er ikkje kjend i Sverige.
(109) Sønine aat Jonaker vart drepne med steinkast, av di vaapn ikkje beit paa deim.
(110) Hogne er ein gamal namngjetin konge. Den som kan bruka hans verju er ein stor stridmann.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0668, Uppsala län, Sverige; Konge i Svitjod.

Notes:

Occupation:
Braut-Anund hadde en sønn som het Ingjald.

Da var det en konge i Fjadrundaland som het Yngvar, han hadde 2 sønner med sin kone, den ene het Alv, den andre Agnar; de og Ingjald var mest jevnaldrende. Det var bygdekonger mange steds omkring i Svitjod den gang.

Braut-Anund rådde i Tiundaland, der er Uppsala, og der er alle-svears-ting. Der var det store blot, og dit kom mange konger, især midtvinters.

En vinter det var kommet fullt av folk til Uppsala, var kong Yngvar og sønnene hans der også, de var 6 år gamle. Alv, kong Yngvars sønn, og Ingjald, sønn til kong Anund, fikk i stand en gutteleik, hver skulle rå for sin flokk; men da de leikte, var Ingjald mindre sterk enn Alv, og det syntes han var så ille at han storgråt; da kom Gautvid, fosterbror hans, til, og leide han bort til Svipdag Blinde, som var hans fosterfar, og sa til ham at det hadde gått så ille, og at Ingjald var ikke så sterk og så kraftig i leiken han som Alv, sønn til kong Yngvar; Svipdag svarte da at det var en stor skam.
Men neste dag lot Svipdag ta hjertet ut av en varg og steike det på spidd, og så gav han Ingjald kongssønn det å ete, og fra den stund av fikk han vondere og verre sinn enn noen andre.

Da nå Ingjald ble voksen, bad Anund om kone for ham, det var Gauthild, datter til kong Algaut; han var sønn til kong Gautrek den milde, sønn til Gaut, som Gautland har fått navn etter.
Kong Algaut var viss på at dattera måtte bli vel gift, når hun fikk sønn til kong Anund, om han hadde slikt lynne som faren; og så ble hun sendt til Svitjod, og Ingjald holdt bryllup med henne.

Ingjald, kong Anunds sønn, ble konge i Uppsala.

Uppsalakongene var de fremste av kongene i den gang det var mange bygdekonger; det var fra den tid Odin hadde vært høvding i Svitjod. De som satt i Uppsala, var høvdinger alene over hele Sveavelde helt til Agne døde; men da ble riket først delt mellom brødrene, slik som før er skrevet, og siden ble riket og kongedømmet spredt i ætta, ettersom den greinte seg ut; noen konger ryddet store skoger og bygde der og fikk større rike på den måten. Så da Ingjald fikk riket og kongedømmet, var det mange bygdekonger, som før er skrevet.

Kong Ingjald lot stelle til stort gjestebud i Uppsala og ville holde arveøl etter sin far kong Anund; han lot bygge en sal som var like stor og like gildt utstyrt som Uppsal, den kalte han Sjukongesalen, det var satt opp 7 høgseter i den.

Kong Ingjald sendte menn over hele Svitjod og bød til seg konger og jarler og andre stormenn; til dette arveølet kong Algaut, Ingjalds måg, og kong Yngvar fra Fjadrundaland og de 2 sønnene hans, Agnar og Alv, kong Sporsnjall fra Närike og kong Sigverk fra Åttundaland; men kong Granmar fra Södermannland kom ikke.

De 6 kongene fikk sete i den nye salen, ett høgsete stod tomt av dem som kong Ingjald hadde latt sette opp. Alt folk som var kommet, fikk sete i den nye salen. Kong Ingjald hadde gitt sin hird og alt sitt eget folk sete i Uppsal.

Det var skikk den gang at når en skulle holde arveøl etter konger og jarler, så skulle den som holdt det, og skulle ta imot arven, sitte på trinnet foran høgsetet helt til ei skål ble båret inn som de kalte Brageskåla; da skulle han stå opp og ta imot Brageskåla og gjøre et løfte, og så drikke ut skåla; så skulle de leie ham til høgsetet som hans far hadde hatt, da var han kommet til full arv etter faren.
Slik ble det gjort her òg; da Brageskåla kom inn, stod kong Ingjald opp og tok imot et svært dyrehorn; så gjorde han det løfte at han skulle øke riket så det ble én gang til så stort mot alle himmelhjørner eller også dø; så drakk han ut hornet.
Og da folk var blitt drukne om kvelden, sa kong Ingjald til Folkvid og Hulvid, Svipdags sønner, at de og deres menn skulle væpne seg om kvelden slik de hadde tenkt.
De gikk ut til den nye salen, de satte ild på den, også tok salen til å flamme opp, og der brant det inne 6 konger og alle deres menn, og de som prøvde å komme ut, ble straks drept.

Etter dette la kong Ingjald under seg alle de rikene som kongene hadde hatt, og fikk skatter av dem.

Kong Granmar fikk høre om dette, og han mente han kunne vite at samme lagnad var eslet ham også, om han ikke var på vakt.
Samme sommer kom kong Hjorvard, han som de kalte Ylving, til Svitjod med hæren sin, han la til i en fjord som heter Myrkvafjord. Da nå kong Granmar hørte det, sendte han menn til ham og bad ham til gjestebud med hele hæren; han tok imot dette, for han hadde ikke herjet i kong Granmars rike.
Da han kom til gjestebud, ble det stor glede. Om kvelden, når de skulle drikke skåler, var det skikk hos konger som satt hjemme i eget land og i gjestebud som de lot holde, at de skulle drikke tvimenning om kveldene, en mann og ei kvinne sammen så langt det rakk, de som ble til overs, skulle drikke hver for seg. Men det var vikinglov å drikke alle i en flokk, om det så var i gjestebud.
Kong Hjorvards høgsete var satt rett imot høgsetet til kong Granmar, alle hans menn satt på samme benken.

Da sa Granmar til Hildegunn, dattera si, at hun skulle bu seg og bære øl til vikingene, hun var den vakreste kvinne en kunne se. Hun tok en sølvkalk og fylte den, så gikk hun fram til kong Hjorvard og sa:

Alt godt for Ylvinger, ved Rolv Krakes minne! drakk kalken halvt ut og gav den til kong Hjorvard.

Han tok kalken og handa hennes med, og sa hun skulle komme og sitte hos ham; hun svarte at det var ikke vikingskikk å drikke tvimenning med kvinner. Hjorvard sa at det var ikke umulig at han kom til å skifte skikk, gi opp vikingloven og heller drikke tvimenning med henne. Da satte Hildegunn seg hos ham, og de drakk sammen og talte om mange ting om kvelden.

Dagen etter, da kongene Granmar og Hjorvard møttes, fridde Hjorvard og bad om Hildegunn. Kong Granmar talte saken for sin kone Hild, og for de andre stormennene, og sa at de ville få god hjelp av kong Hjorvard, og nå ble det høye rop, og alle mente dette var et godt råd, og det endte med at Hildegunn ble festet til kong Hjorvard, og han holdt bryllup med henne; kong Hjorvard skulle så bli hos kong Granmar, for han hadde ingen sønn til å ta vare på riket sammen med seg.

Samme høst samlet kong Ingjald en hær og ville gå mot kong Granmar og Hjorvard, mågen hans; han hadde hær ute fra alle de rikene han hadde lagt under seg før. Og da de 2 mågene hørte om dette, samlet de folk i sitt rike, og til hjelp kom kong Hogne og Hilde, sønn hans, de rådde for Östergötland. Hogne var far til Hild, som kong Granmar var gift med.

Kong Ingjald gikk i land med hele sin hær og hadde mange flere folk, hærene støtte sammen og kampen ble hard, men da de hadde kjempet en liten stund, flyktet de høvdingene som rådde i Fjadrundaland og for vestgøtene, og de fra Närike og Åttundaland og hele den hæren som kom fra disse landene, og de løp til skipene.
Nå var kong Ingjald kommet i stor nød etter dette og fikk mange sår og kom seg så vidt på flukt til skipene; men Svipdag Blinde falt der, fosterfaren hans, og begge Svipdags sønner, Gautvid og Hulvid.

Kong Ingjald vendte tilbake til Uppsala og var lite glad for denne ferden; han syntes han skjønte nå at en hær han fikk fra den delen av riket som var tatt med hærferd, ville være utro mot ham.
Deretter var det stor ufred mellom kong Ingjald og kong Granmar.

Da det var gått lange tider på denne måten, fikk deres venner demtil å forlike seg, og kongene satte stevne med hverandre og møttes og sluttet fred, det var kong Ingjald og kong Granmar og hans måg kong Hjorvard; den freden skulle vare så lenge alle 3 kongene levde; det ble bundet med ed og trygdemål.

Våren etter tok Granmar til Uppsala og blotet for fred om sommeren, som skikk var; da falt spådommen for ham slik at det så ut som om han ikke skulle leve lenge. Han vendte da hjem i riket sitt.

Høsten etter fór kong Granmar og mågen hans, kong Hjorvard, til ei øy som heter Sela og tok veitsle der på gardene sine, og mens de var der på veitsle, kom kong Ingjald dit ei natt med hæren, kringsatte huset og brente dem inne med hele følget.
Deretter la han under seg hele det riket som kongene hadde hatt, og satte høvdinger over det.

Kong Hogne og Hilde, sønn hans, rei ofte opp i Sveavelde og drepte kong Ingjalds menn, som han hadde satt over det riket kong Granmar, mågen deres, hadde hatt.

Den varte i lange tider denne ufreden mellom kong Ingjald og kong Hogne, men kong Hogne greide da likevel å holde riket sitt for kong Ingjald så lenge han levde.

Kong Ingjald hadde 2 barn med kona si, den eldste het Åsa, den andre Olav; Gauthild, kong Ingjalds kone, sendte gutten av sted til Bove i Västergötland, som var hennes fosterfar. Der vokste han opp sammen med Sakse, Boves sønn, som de kalte Flette.

Folk sier at kong Ingjald drepte 12 konger, og alle sveik han med løfte om fred; de kalte ham Ingjald Illråde, han var konge over størstedelen av Svitjod.

Åsa, sin datter, giftet han med kong Gudrød i Skåne, hun liknet sin far i sinn; det var Åsa som fikk Gudrød til å drepe sin bror Halvdan; Halvdan var far til Ivar Vidfavne. Åsa fikk også drept Gudrød, sin husbond.

Ivar Vidfavne kom til Skåne etter at farbroren Gudrød var falt, han drog straks sammen en stor hær og fór like opp i Svitjod. Åsa Illråde var kommet dit til sin far i forvegen.
Kong Ingjald var nettopp på veitsle på Räning da han fikk vite at kong Ivars hær var kommet der like ved; kong Ingjald skjønte at han ikke hadde noen styrke til å slåss med Ivar, han så også grant at om han la på flukt, ville fiendene hans komme drivende til fra alle kanter.

Da valgte han og Åsa en utveg som det går sagn om, de drakk alle folkene døddrukne, og så lot de tenne ild på hallen, og der brant hallen og alt folk som inne var, kong Ingjald med.

Ivar Vidfavne la under seg Sveavelde, han tok også hele Danevelde og en stor del av Saksland og hele Østrike og femtedelen av England. Av hans ætter de siden kommet de av danekongene og sveakongene som har vært enekonger.

Etter Ingjald Illråde gikk Uppsalavelde ut av ynglingeætta i rett linje, den som en kunne rekne fra far til sønn.

Fra Ynglingesagaen:

36.
Ingjald, son til kong Onund, vart konge i Uppsalir. Uppsala-kongane var dei høgste kongane i Svitjod, den tid daa de var mange herads-kongar der, alt fraa di Odin var hovding i Svitjod. Dei som sat i Uppsalir var einvaldshovdingar yvi heile Sviavelde, til dess Agne døydde. Men daa vart rike fyrst skilt millom brør, som fyrr er fortalt, men sidan vart rike og kongedøme smaabytt, etter som ættine greina seg; men sume kongar rudde store skogland og bygde der og auka soleis rike sitt. Men daa kong Ingjald tok rike og kongedøme, var de mange herads-kongar, som fyrr er fortalt. Kong Ingjald lét laga til eit stort gjestebod i Uppsalir og etla seg til aa gjera erve-drykkje etter kong Onund, far sin. Han lét stella til ein sal, som var likso stor og gild i alle maatar som Uppsalen var, og den kalla han Sjaukongesalen. Han gjorde sjau høgsæte i han. Kong Ingjald sende menn yvi heile Svtjod og baud til seg kongar og jarlar og andre stormenn. Til denne erve-drykkja kom kong Algaute, verfar hans Ingjald, og kong Yngvar fraa Fjadrundaland og dei tvo sønine hans, Alv og Agnar, kong Sporsnjall fraa Nærike, og kong Sigverk fraa Aattundaland; men kong Granmar fraa Sudermannland var ikkje komin. Desse seks kongane vart sessa i den nye salen. De stod eit høgsæte tomt av deim som kong Ingjald hadde lati gjera. Alle dei, som var komne dit, vart sessa i den nye salen, men si eigi hird og sitt eigi folk hadde kong Ingjald sessa i Uppsalen. De var skikk i den tidi, naar dei skulde gjera erve-drykkje etter kongar eller jarlar, at den, som gjorde erve-drykkja og skulde taka mot arven, skulde sitja paa troppestige framanfor høgsæte, alt til dess dei bar inn den skaali, som dei kalla Brage-skaali. Daa skulde han standa upp imot Brage-skaali og lova eitkvart og drikka ut skaali; so skulde dei leida han til høgsæte, som far hans hadde havt; daa hadde han fengi rett til all arven etter han. Soleis vart de gjort no med, og daa Brage-skaali kom inn stod kong Ingjald upp og tok mot eit stort dyrehorn, og lova at han skulde gjera rike sitt ein gong til so stort til alle fire himils-ættir, eller so døy; sidan drakk han av horne. Og daa dei vart drukne um kvelden, daa sagde kong Ingjald til Folkvid og Hulvid, sønine hans Svipdag, at dei skulde væpna seg og folke sitt, som dei hadde avgjort seg imillom um kvelden. Dei gjekk ut og burt til den nye salen og kveikte eld paa han, og strakst tok salen til aa loga upp. Der brann seks kongar inne og alt folke deira; men dei, som freista paa aa koma seg ut, vart radt drepne. Etter dette lagde kong Ingjald under seg alle dessa riki, som kongane hadde havt, og tok skattar av deim.

37.
Kong Granmar spurde alle desse hendingane, og han tottest vita, at de same var etla honom, soframt han ikkje agta seg. Same sumaren kjem kong Hjørvard, som dei kalla Ylving, med heren sin til Svitjod, og lagde inn i ein fjord som heiter Myrkvafjorden (111). Men daa kong Granmar spør de, sender han bod til han og bed han sjølv og heile heren hans til gjestebod. Han tok mot dette, av di han hadde ikkje herja paa rike til kong Granmar, og daa han kom til gjestebode, vart de stor glede. Um kvelden, daa dei skulde drikka skaalir, var de skikk hjaa dei kongane som sat heime og heldt gjestebod, at dei skulde drikka tvo og tvo i lag, ein mann og ei kvinne, so langt de rakk, men for seg sjøve dei som de var flest av. Men vikingane hadde den lovi, at dei skulde drikka alle i lag med kvarandre, endaa dei var i gjestebod. Høgsæte til kong Hjørvard var tilstelt gjegnt imot høgsæte til kong Granmar, og paa same benken sat alle mennane hans. Daa sagde kong Granmar ved Hildegunn, dotter si, at ho skulde laga seg til og bera øl aat vikingane. De var ei overlag væn gjente. Daa tok ho eit sylvstaup og fyllte og gjekk til kong Hjørvard og sagde: " Heile og sæle alle Ylvingar, til minne Rolv Krake", og drakk helvti og gav de til kong Hjørvard. No tok han staupe, og handi hennar med, og sagde at ho skulde setja seg hjaa han. Ho segjer, at de ikkje var viking-skikk aa drikka tvo og tvo i lag med kvende. Hjørvard sagde, at de var von um, at han heller vilde skifta skikk og slutta med viking-lovi og drikka i lag med henne. Daa sette Hildegunn seg hjaa han, og dei tvo drakk ihop og svalla um mangt og mykje um kvelden. Dagen etter, daa kongane Granmar og Hjørvard raakast, fridde Hjørvard og bad um Hildegunn. Kong Granmar bar denne saki fram for kona si, Hild, og andre stormenn, og sagde at de vilde vera god hjelp i kong Hjørvard. Alle ropte daa at dei samtykte og totte at dette var raadelegt, og enden vart, at Hildegunn vart trulova med kong Hjørvard, og han heldt brudlaup med ho. Kong Hjørvard skulde verta verande hjaa kong Granmar, for di han hadde ikkje nokon son til aa hjelpa seg med aa taka vare paa rike.

38.
Same hausten samla kong Ingjald seg folk og etla seg mot Granmar og Hjørvard, maagen hans. Han hadde ein her ute fraa alle dei riki, som han hadde lagt under seg. Daa Granmar og Hjørvard spør de, samlar dei folk i sitt rike, og kong Hogne og Hilde, son hans, som raadde for Øystre-Gautland, kjem til hjelp. Hogne var far hennar Hild, som var gift med kong Granmar. Kong Ingjald gjekk upp paa land med heile heren sin og hadde mykje meir folk. Daa seig herane ihop, og de vart eit hardt slag. Men daa dei hadde slegist ei liti stund, so flydde dei hovdingane, som raadde for Fjadrundaland, og for vest-gautane og dei fraa Nærike og Aattundaland, og heile den heren som var komin fraa desse landi, og fór til skipi sine. Dermed kom kong Ingjald i stor naud og fekk mange saar og kom seg undan og flydde til skipi sine. Men der fall Svipdag Blinde, fosterfar hans, og baae sønine hans, Gautvid og Hulvid. Kong Ingjald fór attende til Uppsalir etter dette og var ille nøgd med ferdi, og han tottest merka, at den heren var utru, som han hadde fraa de rike som han fekk med herferd. Etter dette var de stor ufred millom kong Ingjald og kong Granmar. Men daa de hadde gjengi ei lang stund paa den visi, fekk venine deira forlik i stand, og kongane sette stemnelag med kvarandre og møttest og gjorde fred med kvarandre, kongane Ingjald og Granmarr og Hjørvard, maagen hans; denne freden skulde standa ved lag so lengi dei tri kongane livde. Dette gjorde dei eiden sin paa og lova kvarandre truskap. Um vaaren etter fór kong Granmar til Uppsalir til aa blota for fred, som skikk var, naar de leid mot sumaren. Spaadommen (112) fall daa slik aat han, at han ikkje skulde liva lengi; sidan fór han heim til rike sitt.

39.
Um hausten etter fór kongane Granmar og Hjørvard, maagen hans, i gjestebud paa gardane sine paa ei øy som heiter Sile (113). Daa dei var i gjestebode, kjem kong Ingjald dit ei natt med heren sin og kringsætte huse og brende deim inne med alt folke deira. Etter dette lagde han under seg heile de rike, som kongane hadde havt, og sette hovdingar yvi. Kong Hogne og Hilde, son hans, reid tidt upp i Sviavelde og drap mennane til kong Ingjald, som han hadde sett yvi de rike som kong Granmar, maagen hans, hadde aatt. De var lang stund stor uvenskap millom kongane Ingjald og Hogne, men kong Hogne fekk likevel hava rike sitt for kong Ingjald alt til sin døyande-dag. Kong Ingjald hadde tvo born med kona si, den eldste heitte Aasa og hin Olav Tretelgja; Gauthild, kona til kong Ingjald, sende guten til Vester-Gautland, til Bove, fosterfar sin; der vart han uppfødd baade han og Sakse, son hans Bove, som dei kalla Flette. Folk segjer, at kong Ingjald drap 12 kongar og sveik deim alle ihop, endaa han hadde lova deim fred, og han vart kalla Ingjald Illraade; han var konge yvi mesteparten av Svitjod. Aasa, dotter si, gifte han med Gudrød, konge i Skaane (114). Ho liktest far sin i huglynde. Aasa var skuld i at Gudrød drap Halvdan, bror sin. Halvdan var far hans Ivar Vidfamne. Aasa var skuld i de med, at husbonden hennar, kong Gudrød, vart drepin.

40.
Ivar Vidfamne kom til Skaane, etter Gudrød, farbror hans, var fallin, og drog straks ein stor her ihop og gjekk radt upp i Svitjod. Aasa Illraade var reist til far sin i fyrivegen. Kong Ingjald var nett i gjestebod paa Ræning (115), daa han spurde at heren til kong Ivar ikkje var langt undan. Ingjald totte ikkje han hadde magt til aa slaast med Ivar; han totte de var berrsynlegt og, at um han gav seg til aa fly, vilde fiendane hans driva til fraa alle leidir. Han og Aasa gjorde daa noko, som hev vorte vidgjeti; dei drakk alle folk dauddrukne, sidan lét dei leggja eld i halli. Daa brann halli upp og alt de folk som inne var, kong Ingjald med. So segjer Tjodolv:

Og fraa Ingjald
elden rjukande
skulde paa Ræning
røva live,
daa hus-tjuven (116)
med heite solar
gude-kongen (117)
gjenom tro.
Den hending totte
heile folke
sjeldsynt var
i Sviavelde,
daa den gjæve
gjeva vilde
utrædd aat elden
sitt eigi liv.

41.
Ivar Vidfamne lagde under seg heile Sviavelde; han eigna til seg Danavelde med, og ein stor lut av Saksland og heile Aust-rike (118) og femteparten av England (119). Av hans ætt er sidan danakongane og sviakongane komne, dei som hev havt einvelde der. Etter Ingjald Illraade kom Uppsala-velde ut or ætti til Ynglingane; so lenge styrde dei, son etter far.

Forklaringer:
(111) Myrkvafjorden, no Mørkøfjorden, gjeng inn mot nord til Sødertelje i Sødermanland.
(112) Dei spaadde paa den vis, at dei fellte blot-spon, d.v.s. spreidde sponar eller tre-pinnar (kanskje med runir innrista) paa fyriskrivin maate, og søkte med dette upplysningar hjaa gudane um framtidi.
(113) Sili, no Sela-øn i Mælaren, nordaust fraa Strengnes, høyrde til Sødermanland.
(114) Skáni eller Skáney, Skaane, høyrde den til med til Danmark.
(115) Gard paa Tosterøyi i Mælaren, vest for Sela-øn, høyrde like eins til Sødermanland.
(116) Elden, som øydelegg huse.
(117) Kongane var ætta fraa gudane.
(118) Aust-rike er Russland eller Øystresjø-landi her: de var ikkje fyrr i 9de hundrad-aare at svenskane fekk velde der.
(119) Med femteparten av England er meint Northumberland; de var likevel ikkje fyrr i 866 at danske vikingar vann de.

Ingjald married Gauthild Algautesdatter av Götaland before 0630. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Gudrød. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0710, Värmlands län, Sverige; Konge.

Notes:

Occupation:
...Da nå Olav, sønn til kong Ingjald, fikk høre at faren var død, reiste han sin veg og tok med seg alt det folk som ville følge ham, for hele sveamugen reiste seg som en mann for å jage ut kong Ingjalds ætt og alle hans venner. Olav fór først opp i Närike, men da svearne fikk spurlag på ham, kunne han ikke være der lenger.

Så reiste han vestover gjennom skogene til ei elv som faller nordfra ut i Vänern og heter Elv. Der slo de seg ned, de tok til å rydde i skogen, brente og bygde siden, det ble snart store bygder der, og det kalte de Värmland; det var stort og godt land. Men da det spurtes i Svitjod at Olav ryddet skoger, kalte de ham Tretelgja, de syntes det var skam for ham.

Olav giftet seg med ei kvinne som het Solveig eller Solva, datter til Halvdan Gulltann vest fra Solør.
Halvdan var sønn til Solve som var sønn til Solvar, sønn til Solve den gamle, han var den første som ryddet i Solør.

Mor til Olav Tretelgja het Gauthild, og hennes mor het Ålov, datter til Olav den klarsynte, konge i Närike.

Olav og Solva hadde 2 sønner, Ingjald og Halvdan.
Halvdan vokste opp i Solør hos morbroren Solve, og ble kalt Halvdan Kvitbein.

Det var en mengde mennesker som fór fredløse fra Svitjod for kong Ivar. De hørte at Olav Tretelgja hadde mye godt land i Värmland, og så kom de drivende til ham i slike flokker at landet ikke kunne tåle det, og det ble fælt uår og sult. Det gav de kongen skylden for, ettersom svearne alltid pleier å gi kongen skylden for både gode og dårlige år.
Kong Olav var ikke noen stor blotmann, og det likte ikke svearne, de trodde det var det uåret kom av. Så samlet svearne hær og gikk imot kong Olav, de kringsatte huset hans og brente ham inne og gav ham til Odin og blotet ham for godt år. Det var ved Vänern.

Fra Ynglingesagaen:

42.
Daa Olav, son til kong Ingjald, spurde far sins avferd, so fór han av med deim som vilde fylgja han; for heile aalmugen i Svitjod reiste seg som ein mann til aa jaga ut ætti til kong Ingjald og alle venine hans. Olav fór fyrst upp i Nærike. Men daa sviane fekk spurlag paa han, fekk han ikkje vera der og reiste skogleides vestetter til ei aa som kjem nordantil ut i Venern og heiter Elvi (120).

Der gav dei seg til og tok til aa rydja og brenna skogane og byggja. Der vart de snart store bygdir, som dei kalla det Vermeland, og de var godt for jord der. Men daa dei spurde i Svitjod, at Olav rudde skogane, kalla dei han Tretelgja og totte dette var svivyrdlegt.

Olav fekk seg ei kone, som heitte Solveig eller Solva, og var dotter hans Halvdan Gulltann vestantil Solør. Halvdan var son hans Solve Solvarsson, som var soneson hans Solve den gamle, som fyrst rudde Solør.

Mor hans Olav Tretelgja heitte Gauthild, og mor hennar heitte Olov, dotter hans Olav den skygne (121), som var konge i Nærike. Olav og Solveig hadde tvo sønir, Ingjald og Halvdan; Halvdan vart uppfødd i Solør hjaa Solve, morbror sin; han vart kalla Halvdan Kvitbein.

43.
De var mykje folk, som fór fredlause or Svitjod for kong Ivar. Dei spurde at Olav Tretelgja hadde godt for jord i Vermeland, og de dreiv dit so tjukt med folk til han, at lande kunde ikkje bera de, og de vart grøtelegt uaar og svult der. Dette gav dei kongen skuldi for, liksom sviane plar gjeva kongen skuldi baade for gode aaringer og uaar.

Kong Olav var ikkje nokon blotmann; dette mislika sviane, og trudde at uaare kunde koma av de; daa samla sviane ein her, drog imot kong Olav og kringsette huse og brende han inne og gav han til Odin og blota han for gode aaringar. Dette var ved Venern. So segjer Tjodolv:

Attmed vaagen
veit eg elden
Tretelgja
tok og gløypte,
og frasande
Fornjots-sonen (122)
klædi svidde
av svia-kongen.
Burt kvarv ætti
fraa Uppsalir,
Lovde-ætti (123),
longe sidan.

Dei vitugaste av sviane skyna daa, at uaare kom av de, at folkemengdi var større enn lande kunde bera, og at kongen ikkje var skuldi.
De vart til de, at dei fór med heile heren vestetter yvi Eidskogen (124) og kom fram i Solør reint uventande; dei drap kong Solve, men fanga Halvdan Kvitbein; dei tok han til hovding yvi seg og gav han kongsnamn, og han lagde under seg Solør. Sidan fór han med heren ut til Raumarike (125) og herja der og tok dette fylke med magt.

Forklaringer:
(120) Klar-elvi eller Gøtaelvi.
(121) Den gløggsynte.
(122) Fornjot var far til Loge (= eld).
(123) Lovde (lovði) er eit ord som diktarane brukar med same meining som konge.
(124) Eidskogen, grenseskogen millom Solør og Vermeland.
(125) Romerike.

Family/Spouse: Solveig (Solva) Halvdansdatter. Solveig (daughter of Halvdan Solvesen, "Gulltann") was born about 0670 in Solør, Hof, Hedmark, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Värmlands län, Sverige; Konge.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0745, Värmlands län, Sverige; Konge, og den første Yngling i Norge.

Notes:

Occupation:
...De av svearne som hadde mer vett, skjønte nå at uåret kom av at det var flere mennesker der enn landet orket å bære, og at kongen ikke kunne noe for det. Så fant de på å gå med hele hæren vest over Eidskogen, de kom fram helt uventet i Solør; der drepte de kong Solve og fanget Halvdan Kvitbein, ham tok de til høvding over seg og gav ham kongsnavn. Han la under seg Solør, og siden gikk han inn på Romerike med hæren og herjet derog tok det fylket med hærferd.

Halvdan Kvitbein var en mektig konge; han var gift med Åsa, datter til opplandskongen Øystein Hardråde, som rådde på Hedmark. Halvdan og Åsa hadde 2 sønner, Øystein og Gudrød.
Halvdan tok mye av Hedmark og Toten og Hadeland, og mye av Vestfold.

Han ble en gammel mann og han døde sottedød på Toten, etterpå ble han flyttet ut i Vestfold og hauglagt der det het Skæreid i Skiringssal.

Ingjald, kong Halvdans bror, var konge i Värmland, men etter hans død la kong Halvdan Värmland under seg og fikk skatter der og satte jarler over det så lenge han levde.

Fra Ynglingesagaen:

44.
Halvdan Kvitbein var ein megtug konge; han var gift med Aasa, dotter hans Øystein den hardraade, kongen yvi upplendingane; han raadde for Heidmarki. Ho og Halvdan hadde tvo sønir, Øystein og Gudrød. Halvdan eigna til seg mykje av Heidmarki og Toten og Hadaland (126) og mykje av Vestfold (127). Han vart ein gamal mann og døyde straadaude paa Toten, og vart sidan flutt ut paa Vestfold og hauglagd ein stad som heiter Skæreid i Skiringssal (128). So segjer Tjodolv:

De hev alle høyrt gjeti,
at gjæve menn
skulde Halvdan
sakna faa,
og den løynske
Loke-dotter (129)
paa Toten hæve
hovdingen tok,
og Skæreid
i Skiringssal
i sorg yvi beini
aat den brynju-klædde luter.

45.
Ingjald, bror hans Halvdan, var konge i Vermeland; men daa han hadde slokna, lagde Halvdan Vermeland under seg og tok skattar og sette jarlar yvi de, medan han levde.

Forklaringer:
(126) Haðaland (Hadeland) lyder no oftast Haland.
(127) Vestfold var namne paa Jarlsbergs og Larviks amt med Eiker og Lier herad.
(128) Skiringssal var namne paa Tjølling sokn ved Larvik. Ved Kaupang der var i 9de hundrad-aare ei hamn og ein marknadsplass. Noko stelle med namn Skæreid er ikkje kjent.

Family/Spouse: Aasa Øysteinsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0770, Vestfold, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Gift med Hild, datter til Eirik Agnarson, konge i Vestfold.

Ble slått overbord av bommen på skipet han førte og døde, liket ble ført til Borre og hauglagt der.

Øystein, sønn til Halvdan Kvitbein, ble konge etter ham på Romerike og i Vestfold; han var gift med Hild, datter til Eirik Agnarsson, som var konge i Vestfold.

Agnar, Eiriks far, var sønn til kong Sigtrygg i Vendsyssel.

Kong Eirik hadde ingen sønn, han døde mens kong Halvdan Kvitbein ennå levde. Halvdan og sønnen Øystein fikk da hele Vestfold under seg, og Øystein rådde i Vestfold så lenge han levde.

Den gang var det en konge på Varna som het Skjold; han kunne all slags trolldom. Kong Øystein seilte med noen hærskip over til Varna og herjet; han tok det han fant, klær og annet som var verdt å ha, redskapen til bøndene, og så hogg de strandhogg, etterpå seilte de bort.

Kong Skjold kom ned til stranda med hæren sin, da var kong Øystein borte og kommet helt over fjorden, og Skjold så seilene deres; så tok han kappa si og sveivde og blåste med den.
Da de seilte inn forbi Jersøy, satt kong Øystein ved roret, et annet skip seilte like opp mot dem, det var litt sjøgang, og så slo bommen på skipet kongen over bord; det ble hans bane.

Mennene hans fikk tak i liket, de flyttet det inn i Borre, og der kastet de haug på raet ute ved sjøen ved Vadla.

Så sier Tjodolv:

Og Øystein
slått av bommen
fór til Hel,
Lokes datter,
og nå ligger
under steinrøys
rik høvding
på raets kant,
der hvor iskald
Vadla-elva
går i vågen
hos gøtske konge.

Fra Ynglingesagaen:

46.
Øystein, son hans Halvdan Kvitbein, var konge etter han paa Raumarike og Vestfold; han var gift med Hild, dotter hans Eirik Agnarsson, som var konge paa Vestfold. Agnar, far hans Eirik, var son hans Sigtrygg, som var konge i Vendil. Kong Eirik hadde ingin son, og døydde medan kong Halvdan Kvitbein livde. Halvdan og Øystein tok daa og lagde under seg heile Vestfold. Øystein raadde for Vestfold so lengi han livde. Den tid var de ein konge paa Varna (130), som heitte Skjold og var ein stor trollmann. Kong Øystein fór med nokre herskip yvi til Varna og herja der og tok de han raaka paa, klæde og andre eignelutir og reidskapen til bøndane, og hogg strandhogg; sidan fór dei burt. Kong Skjold kom til strandi med heren sin; daa var kong Øystein alt burte og komin yvi fjorden, og Skjold saag segli deira. Daa tok kappa si og veivde og blés. Daa dei siglde inn um Jarlsøy (131), sat kong Øystein ved styre; eit anna skip siglde tett attmed. De sjøa noko, og seglbommen paa de andre skipe slo kongen yvi bord, og de vart banen hans. Mennane hans fekk like upp og førde de inn til Borro (132) og kasta upp ein haug etter han paa Rae (133) ute ved sjøen ved Vadla. So segjer Tjodolv:

Men for seglbommen
stupte Øystein
og til brordotter
hans Byleist fór (134).
Paa kanten av Rae
kviler han
den storgjæve (135) kongen
under steinen gøymd.
Uvérs-kald,
der kongen ligg,
Vadle-straumen
ut i viki renn.

Forklaringer:
(129) Hel.
(130) Varna var Rygge herad paa Austfold (Smaaleni), der den store garden Værne var kongsgard seinare utetter og, til den ikring 1200 vart eit hospital der for gamle hirdmenn.
(131) Jarlsøy heiter no Jærsøy, ved innlaupe til Tunsberg.
(132) Borró, heiter no Borre, ved Horten.
(133) Rae (Ra'e) er ein jordrygg av stein og aur, ein gamal jøkulgard eller vór (moræne) som strekkjer seg gjenom Vestfold fraa Helgeraai til Horten. Snorre hev meint, at Vadla var namn paa ei elv i Borro; men der gjeng ingi elv ut i fjorden.
(134) Byleist var bror hans Loke, som var far til Hel.
(135) Gjevmild.

Died:
Kong Øistein Halvdanson omkommer ved Jarlsø etter å ha blitt slått over bord av bommen til et fiendtlig skip.

Øystein married Hild Eiriksdatter before 0770. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0800, Vestfold, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Gift med Liv, datter til Dag fra Vestmar.

Halvdan var en stor kriger og var på flere hærferder og hentet seg store rikdommer. Lønnet sine folk godt og var rundhåndet med penger, derav navnet.

Døde sottedød, hauglagt i Borre.

Halvdan het kong Øysteins sønn, som fikk kongedømmet etter ham; han ble kalt Halvdan den gavmilde og matille. De sier at han gav mennene sine i lønn like mange gullpenger som andre konger gav sølvpenger, men han sultet dem på mat.

Han var en stor hærmann og var lange tider i viking og hentet seg rikdom.

Han var gift med Liv, datter til kong Dag fra Vestmar.

Holtan i Vestfold var hovedgarden hans, der døde han sottedød, og han er hauglagt i Borre.

Så sier Tjodolv:

Og til møte
Lokes møy
tredje kongen
fra livet kalte,
da Halvdan
Holtanbonden,
hadde nytt
det norner bød.
Og seierens menn
siden gjemte
budlungen
der i Borre.

Fra Ynglingesagaen:

47.
Halvdan heitte son til kong Øystein, som tok kongedøme etter han; han vart kalla Halvdan den milde (135) og mat-ille. Dei segjer, at han gav mennane sine likso mange gullpengar i løn, som andre kongar gav sylvpengar, men at han svelte folk med kosten. Han var ein stor hermann og var lengi i viking og fekk seg rikdom. Han var gift med Liv, dotter til kong Dag paa Vestmar (136). Holtar (137) paa Vestfold var hovudgarden hans; der sottdøydde han og er hauglagd paa Borro. So segjer Tjodolv:

Og til tings
den tridje kongen (138)
løynske Hel
or heimen baud,
den gong daa Halvdan,
som paa Holtar budde,
lagnadens dom
lyda maate,
og paa Borro
dei beste kjempur
hovdingen
i haug ladge.

Forklaringer:
(136) Vestmar synest vera namn paa strandbygdine vestanfor Vestfold ikring Grenmar (Langesundsfjorden).
(137) Holtar, no Haltan i Borro herad paa Vest-fold.
(138) Den tridje fraa Halvdan Kvitbein.

Halvdan married Liv Dagsdatter av Vestmar before 0800. [Group Sheet] [Family Chart]