Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1252, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Kristoffer 1 av Danmark (født 1219, død 29.mai 1259) var dansk konge i 1252–1259, sønn av kong Valdemar Sejr, og yngste bror av Erik Plogpenning og Abel av Danmark, begge brødre var konge før ham.

Da kong Abel ble drept i et bondeopprør i 1252 var hans sønn i Valdemar av Slesvig i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å gjøre krav på Danmarks krone som sin fars eldste sønn, men i Köln ble han arrestert av erkebiskop Konrad av Ahr-Hochstaden. Her ble holdt som fange inntil de schauenburgske grever av Holstein betalte løsepenger for ham i 1253. Da han nådde fram til Danmark, var onkelen Kristoffer allerede blitt valgt til konge. Dermed var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og den yngre slektslinjen av kongehuset, som kom til å vare i årtier.
Kristoffer ble kronet til konge i Lund domkirke på juledagen 1252.

Kong Kristoffer satte i gang bestrebelser for å få sin bror Erik Plogpenning anerkjent som martyr eller helgen. Foruten at det alltid er heldig å ha en helgen i familien var den viktigste grunnen å få brennmerket Abel som brodermorder, og dermed utelukke hans slekt, først og fremst nevøen Valdemar, nå hertug av Slesvig, fra tronfølgen. Kristoffer samlet opplysninger om ulike undre som hadde skjedd ved Eriks grav. Abels tilhengere var imot forsøket og samtidig ble kongens forhold til kirken stadig forverret.

Ved å tillate Abels sønn Valdemar å bli hertug av Slesvig unngikk Kristoffer umiddelbart borgerkrig, men ble selv mål for intriger og forræderi. Både Slesvig som Holstein sto for en tid uavhengig av kongens styre.

Erkebiskop Jakob Erlandsen, som med pavens velsignelse var blitt innsatt på bispesetet i Lund, var tilhenger av en sterk og uavhengig kirke. Han kom i konflikt med kongen om blant annet de geistliges leidangsplikt og skatteplikt på lik linje med enhver annen jordeier. Biskop Jacob nektet og gikk så langt som å forby bønder som levde eller arbeidet på kirkens eiendommer om å yte militærtjeneste for kongen. Biskopen var kanskje den rikeste i hele kongedømmet og insisterte samtidig at et verdslig styre ikke hadde kontroll eller makt over kirken, dens eiendom eller kirkens ansatte. Han bannlyste kongen for å slå fast at han ikke ville bøye seg for kongens vilje.

Erkebiskopen kjempet dog ikke kun for kirken. På morssiden slektet han på den mektige Hvide-slekten som tilhørte avdøde kong Abels tilhengere. Det kom til uttrykk da Jakob Erlandsen nektet å krone Kristoffers sønn Erik Klipping som medkonge og tronfølger.

I 1256 samlet erkebiskopen rikets fremste til et møte i Vejle hvor de vedtok konstitusjonen Cum Ecclesia Daciana. Her står det at riket vil bli lyst i interdikt (det vil si forbud mot alle kirkelige handlinger) hvis kongen utsetter geistlige for overgrep. Jakob Erlandsen ville innføre kanonisk rett i Danmark, det vil si tvinge igjennom gyldigheten av pave Gregor 9's Liber Extra. Den danske kirkekamp hadde tilsvarende paralleller over hele Europa, blant grunnet pave-keiser-striden.

Vinteren 1257–1258 gikk de holstenske grever på anmodning fra Jakob Erlandsen, og for sikre deres nevøs arverett til hertugdømmet Slesvig i Sønderjylland, til angrep på Danmark, men angrepet ble avverget.

I februar 1259 ble Jakob Erlandsen arrestert av mecklenburgske soldater. I følge en beretning ble han til spott og spe iført en verdslig drakt med en lue av revehaler, deretter bundet og kastet i fengsel. Erkebispesetet i Lund, og kort tid etter også biskop Peder Bang i Roskilde (som var i familie med Jakob Erlandsen) lyste interdikt over kongen.

Sverige og Norge hadde inngått en politisk allianse mot Danmark allerede før Kristoffer var blitt konge ved at de var blitt provosert av kong Abels innblandinger.

I 1256 foretok Håkon 4 Håkonsson et plyndringstokt mot dansk land i Halland.
I 1257 ble det inngått forlik mellom Kristoffer og Håkon Håkonsson. Det samme året var det et bondeopprør i Danmark som brøt ut på nytt i 1258 som et resultat av Kristoffers nye eiendomsskatt, men danskekongen fikk slått disse ned.

I 1259 flyktet biskop Peder Bang av Roskilde til Rügen og overtalte fyrst Jaromar 2, prins av Rügen, som var Erik Abelssons svigerfar, til å gjøre landgang på Sjælland. Herfra inntok han København. Jarmers Tårn er oppkalt etter fyrsten.

Før Kristoffer rakk å reagere døde han den 29.mai 1259 i Ribe hvor han hadde dratt for å være hos biskopen. I følge et rykte skal han ha blitt forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster da han ga kongen nattverden. Året etter ble Arnfast gjort til biskop av Århus av erkebiskop Jakob Erlandsson, men paven omgjorde vedtaket.

Kristoffer ble gravlagt foran høyalteret i Ribe domkirke kort tid etter sin død av den lokale biskop til tross for interdiktet.

Det er mulig at kongen døde av naturlige årsaker, men hans tilhengere kalte ham Krist-Offer.

Kristoffer var gift med Margarete Sambiria Samborsdatter av Pommern. De fikk følgende barn:

Erik Klipping, konge av Danmark,
Valdemar,
Niels,
Mechthilde, eller Matilda (død 1311), gift med Albert 3, margreve av Brandenburg,
Margrete (død 1306), gift med greve Johan 2 av Holstein-Kiel,
Ingeborg.

Dronningen og Jaromar var altså begge vendere fra Rügen, og den gylne, vendiske drage på rød bunn var tidligere med i det danske riksvåpen.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 29.mai 1259 dør kong Kristoffer 1. Valdemarsen av Danmark.
Et ondsindet rygte vil vide, at han blevet forgivet af abbed Arnfast fra Ryd Kloster.

Kristoffer married Margrethe (Sambiria) av Pommern about 1248. Margrethe (daughter of Sambor av Pommern, "Sambor 2" and Mechtild av Mecklenburg) was born about 1230 in Pommern, Tyskland; died on 01 Dec 1282. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1259, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Erik Klipping (født 1249, død 22.november 1286) var konge av Danmark i 1259–1286. Han var sønn av Kristoffer 1 av Danmark og dronning Margarete Sambiria (Sprænghest).

Fram til 1264 styrte han kun i navnet under beskyttelse av sin mor, den kompetente dronningenken Margrete Sambiria. I tidsrommet 1261–1262 var han fange i Holstein som følge av et militært nederlag, og etterpå vokste han opp i Brandenburg.

Erik Klipping ble født i Lolland. Ved farens plutselig død i 1259 hadde fyrst Jaromar 2 av Rügen sammen med hertug Erik 1 av Slesvig (sønn av kong Abel av Danmark) invadert Sjælland og inntatt København.

Etter et stort nederlag i 1261 ble både enkedronningen og Erik Klipping tatt til fange. De ble holdt i fangenskap i Hamburg, men dronning Margrete greide å skaffe seg hjelp fra hertug Albert av Braunschweig som gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Danmark.
Her gjenvant hun initiativet og fikk hentet sin nå myndige sønn Erik hjem til en plass på tronen i 1264. Inntil da hadde hans mor, enkedronningen, fungert som hans formynder. Erik ble deretter kronet til konge, men farens uforsonlige fiende, den mektige erkebiskop Jakob Erlandsen, bannlyste etterpå alle de biskoper som hadde deltatt i kroningen.

Erik Klipping blandet seg inn i den interne striden i Sverige hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson kjempet om kongesmakten mot deres eldre bror, kong Birger Magnusson. Den danske kongen støttet først Magnus og siden Valdemar. I 1277 lot han danske styrker herje langt inne på svensk område. For å finansiere disse krigshandlingene foretok kongen en myntforringelse.
Hans pussige tilnavn kan antagelig stamme fra dette.

Klipping eller Glipping stammer antagelig fra hans klipping (devaluering) av landets mynt. Myntene ble klippet eller kuttet for å indikere devalueringen. En tidligere populær forklaring skal være at Erik blunket uvanlig med øynene som et tegn på svakhet, men denne betraktes som en ren spekulasjon.

Erik forsøkte som tidligere konger å tvinge kirken og adelen under sin makt. På 1270-tallet angrep han Småland. Kong Erik gikk så langt som å ta tvangslån hos kirken. Hans konflikt med kirken ble dog ført til et tilfredsstillende resultat ved hjelp av paven. Han hadde et dårlig rykte. Han gjorde sjelden det han sa han ville gjøre og holdt sjelden det han lovte. I tillegg sprang han etter kvinner uansett alder og status.

De utilfredse stormennene tvang i 1282 kongen til å avholde årlige møter med dem, det såkalte Danehoff. Kongen ble tvunget til å underskrive et dokument, som kan betraktes som Danmarks svar på Magna Carta, og som i stor grad begrenset hans autoritet. Her forpliktet kongen seg til regelmessig å rådføre seg med stormennene, og bøndenes rett skal sikres.
Kongen skal i henhold til dokumentet innkalle - rigets bedste mænd - til danehoff og regjere landet sammen med dem. De tradisjonelle landstingene hadde således utspilt sin rolle. Det var ikke lenger bøndene som valgte kongen, men man beholdt skikken med å hylle kongen på tinget.

Erik Klipping gifte seg den 11.november 1273 i Slesvig med Agnes av Brandenburg (død 1304). Paret fikk følgende barn:

1.Erik Menved (1274–1319), konge av Danmark.

2.Kristoffer 2 (1276–1332), konge av Danmark.

3.Margrete Eriksdatter av Danmark (død 1341), kalt for Märta, gift med kong Birger Magnusson av Sverige (død 1321).

4.Rikissa Eriksdatter av Danmark (død 1308), gift med fyrst Nikolaus II av Mecklenburg-Werle (død 1316).

5.Katarina Eriksdatter (død som spedbarn 1283).

6.Elisabet Eriksdotter (død som spedbarn 1283).

7.Valdemar Eriksson (død 1304).

Died:
I løpet av en jakttur den 22.november 1286 (St.Cecilias natt) søkte kong Erik og hans følge ly i en låve i den lille byen Finderup nord i Jylland.
Han ble myrdet av ukjente gjerningsmenn ved Finderup Lade.

Mordet skapte stor uro i Danmark, som i det siste århundret hadde opplevd flere kongemord. Rykteflommen gikk, og kilder fra tiden etter drapet fortalte at flere av kongens mest betrodde menn skal ha vært involvert. Ifølge ryktene skulle morderne ha kommet til åstedet forkledd som munker og drept kongen med 56 knivstikk før de satte låven i brann og red vekk.

En teori er at det var hertug Valdemar av Slesvig (bror av hertug Erik av Slesvig) som sto bak mordet. Da Erik Klipping var død, kunne hans unge sønn Erik Menved, som allerede i 1276 var blitt hyllet som konge, umiddelbart tiltre som konge. Erik Menved var dog kun 12 år gammel i 1286.

Kilder i samtiden viser at mordet ble gitt stor oppmerksomhet i de fleste nordiske og nordtyske annaler og krøniker på denne tiden. De eldste av disse er årbøkene fra Ryd kloster og årbøkene fra erkebispesetet i Lund. I sistnevnte heter det kortfattet at kong Erik ble St.Cecilie natt drept på sitt leie av sine egne menn. Årboken for Ryd kloster skriver det samme, men tilføyer at kongen ble drept av 56 knivstikk.
Senere overleveringer blir gradvis fyldigere, og en årbok fra Lübeck fra tidlig på 1300-tallet heveder at Erik Klipping ble drept av sine menn for sin ukyskhets skyld.

Det som synes klart er at dynastiets motstandere hadde dermed en gyllen mulighet til å fremtvinge et regimeskifte.

Etter drapet på kongen hadde enkedronning Agnes av Brandenburg raskt tatt styringen som formynder for sin 12 år gamle sønn Erik Menved. De mest betrodde menn fra tiden under kong Erik Klipping ble hurtig fjernet og nye menn kom til. Blant annet fikk nettopp hertug Valdemar av Slesvig en sentral posisjon.

Ved domsmøtet i Nyborg pinsen 1287 sto den mektige grev Jakob av Nord-Halland, kongens tidligere marsk Stig Andersen Hvide og flere andre stormenn, som alle hadde vært sentrale i kretsen rundt kongen, på tiltalebenken. Om disse egentlig hadde noe å gjøre med mordet eller ikke er uklart. Stig Andersen Hvide flyktet fra landet og som lovløs ga han seg på piratvirksomhet. De dømte fikk ved domsavsigelsen heller ikke mulighet til å sverge seg fri, slik de ifølge loven hadde anledning til. På dette grunnlaget nektet både den norske kongen Eirik 2 Magnusson og erkebiskopen i Lund, Jens Grand, å anse dommen som rettskraftig. Historikeren Erik Arup har derfor argumentert for at dommen i Nyborg var et justismord. Mange av de danske stormennene søkte tilflukt i Norge i tiden etter dommen.

Erik Klipping ble gravlagt i krypten i Viborg domkirke. Etter kirkens brann i 1726 ble kongens jordiske rester overført til en muret grav bak alteret.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Richitza married Nikolaus av Werle, "Nikolaus 2" before 1303. Nikolaus was born before 1275; died about 18 Feb 1316 in Güstrow, Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Sophia married Gerhard av Holstein-Rendsburg, "Gerhard 3" before 1317. Gerhard was born about 1292; died on 01 Apr 1340 in Randers, Aarhus, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1367, Holstein, Tyskland; Hertug av Holstein-Rendsburg.

Notes:

Occupation:
Count Henry 2 of Holstein-Rendsburg (nickname Iron Henry; c.1317 c.1384) was count of Holstein-Rendsburg and pledge lord of Southern Schleswig. He ruled jointly with his younger brother, Count Nicholas (d. 1397).

Henry was the elder son of Count Gerhard 3 and Sophia of Werle.

Henry was a major European player as a mercenary leader and a typical representative of the late medieval knighthood. He fought in Italy, Russia, Estonia and France. He served in the English and Swedish armies. In 1367, he was commander of a fleet of the Hanseatic League and in 1368, he conquered Copenhagen. Count Henry II and his brother Nicholas vigorously defended their claims in Holstein and Schleswig, against Denmark and against the Frisians.

His seal had the inscription:
S (IGILLUM) HINRICI D (E) I GRA (TIA) COMIT (IS) HOLTZACIE STORM ARIA
(Seal of Henry by the grace of God Duke of Holstein, (and) Stormarn).

Henry was married twice:

1.Matilda (d.1365), the daughter of Bernard 5, Lord of Lippe. They had 1 daughter:
Matilda (documented on March 12, 1365).

2.1366 Ingeborg (d.c.1398), daughter of Albert 2, Duke of Mecklenburg-Schwerin. They had 4 children:
Gerhard 6.
Albert 2.
Henry 3. (d.1421), Prince-Bishop of Osnabrück as Henry 1
Sophia of Holstein (born: 1375 in Lübeck), married Bogislaw 8 of Pomerania-Stargard.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Sophie married Bogislaw av Pommern, "Bogislaw 8" before 1407. Bogislaw was born about 1364; died on 11 Feb 1418. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1418, Pommern, Tyskland; Hertug av Pommern.

Notes:

Occupation:
Boguslaw 9; 1407/1410 – 7 December 1446) was a duke of Pomerania in Pomerania-Stolp, whose residence was Stargard. His cousin Eric of Pomerania tried in vain to have him recognized as King of the Kalmar Union.

Boguslaw was the son of Bogislaw 8, Duke of Pomerania, and Sophia of Holstein.

On June 24, 1432 in Poznan he married Maria of Masovia, daughter of Siemowit 4, Duke of Masovia and Alexandra of Lithuania. They had daughters:

Sophia, who married Eric 2, Duke of Pomerania.

Alexandra.

And at least one of unknown name.

During the Polish–Teutonic War (1431–1435), Bogislaw opposed the Teutonic Knights and supported the Kingdom of Poland. He was later involved in struggles related to Pomeranian bishops.

Boguslaw was succeeded by Eric of Pomerania.

Bogislaw married Maria av Masovia before 1435. [Group Sheet] [Family Chart]

Adelheid married Bernard av Sachsen-Lauenburg, "Bernard 2" about 1428. Bernard was born between 1385 and 1392; died about 16 Jul 1463. [Group Sheet] [Family Chart]

Sophia married Erich av Pommern-Wolgast, "Erich 2" about 1451. Erich was born between 1418 and 1425; died about 05 Jul 1474. [Group Sheet] [Family Chart]

Sophie married Magnus av Mecklenburg, "Magnus 2" on 29 May 1478. Magnus was born about 1441; died on 20 Nov 1503 in Wismar, Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Katarina married Heinrich av Sachsen, "Heinrich 4" on 06 Jul 1512 in Freiberg, Sachsen, Tyskland. Heinrich was born about 16 Mar 1473 in Dresden, Sachsen, Tyskland; died about 18 Aug 1541 in Dresden, Sachsen, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Sibylle married Franz (Francis) av Sachsen-Lauenburg, "Franz 1"" on 08 Feb 1540 in Dresden, Sachsen, Tyskland. Franz was born about 1510; died on 19 Mar 1581 in Buxtehude, Hamburg, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 17 Feb 1567, Bremen, Tyskland; Erkebiskop av Bremen-Hamburg.

Notes:

Occupation:
Henry of Saxe-Lauenburg (German: Heinrich von Sachsen-Lauenburg; 1 November 1550 – 22 April 1585, Vörde) was a Prince-Archbishop of Bremen (as Henry 3), then Prince-Bishop of Osnabrück (as Henry 2), then Prince-Bishop of Paderborn (as Henry 4).

Henry was a member of the House of Ascania, Saxe-Lauenburg line. He was the third son of Duke Francis 1 of Saxe-Lauenburg (1543–1581) and is wife Sibylle of Saxony, who had both converted to Lutheranism. Henry was raised Lutheran.
At the age of ten, he was promised a prebend as canon (German: Domherr) at the cathedral chapter at Cologne. Since 1564 he studied at the University of Cologne under law professor Dr. Conrad Betzdorf, who housed him and his brother Frederick and was their mentor.

The schism was not yet so definite, as it looks in the retrospect. The Holy See who, at the time was no-longer related to the original Charlemagne dynasty that had set up the churches and acted as protectors of God, had tried to enforce changes to the church and a grab for lands that did not belong to him. You see, the reformation was not about changing the original church of God as supported by Luther, it was about stopping the changes that the Church in Italy that was now in possession of usurpers the Lombards, who insisted on integrating the old gods and old was into the church, by making priests celibate (even though God states it is not good for men to be alone) and started witch burnings and interogrations using psychiatric practices to punish their opposition with poisoning and torture techniques.

Henry was against these inhumane practices, and so where all the original Charlemagne descendants, the nobility and royal rulers of the lands of Europe, who had carried on Charlemagne's human rights laws, that all men and women shall be deemed free (including freedom of religion). While his youth is recorded as wild, he is recalled as a quiet student. During his studies in Cologne Henry came to know and love Anna von Broich (Borch), who lived as foster child with Betzdorf, since her parents, Cologne's Burgomaster Heinrich von Broich and his wife Ursula, had perished in the plague in 1553. In 1565 he received the prebend and in the following year he advanced to canonicate.

In 1524 the Prince-Archbishopric of Bremen had subjected the autonomous farmers' republic of the Land of Wursten, but the Wursteners still hoped for a liberation and support from the neighbouring Saxe-Lauenburgian exclave of the Land of Hadeln. So the enfranchised capitular canons, which were mostly Lutherans since the Reformation, of Bremen Cathedral and Hamburg Cathedral chapter (with only three votes) elected Henry of Saxe-Lauenburg archbishop on 17 February 1567. Since his predecessor Prince-Archbishop George had no coadjutor, an office usually entailing the succession to the see, several dynasts applied for sons of their houses.

Henry's election included a deal stipulated with Henry's father Francis I, who waived any Saxe-Lauenburgian claim to the Land of Wursten, earlier raised by his father Magnus I, as well as to the bailiwick of Bederkesa and Elmlohe, de facto held by Bremen city and abandoned the lawsuit, which Francis had brought to the Imperial Chamber Court to this end.

In his election capitulation (Wahlkapitulation) Henry covenanted to accept the privileges of the Estates of the Prince-Archbishopric (Stiftsstände) and the existing laws. Due to his minority he agreed, that Chapter and Estates would rule the Prince-Archbishopric until coming of age, paying him an annual appanage of 500 rixdollars. For the time being Henry was supposed to work towards his papal confirmation as archbishop.

Henry de facto assumed regency in 1569, lacking any papal confirmation. He still had to repay debts from his pre-predecessor Prince-Archbishop Christopher the Spendthrift Henry continued George's financial assanation and developed for a better financial control the budgeting for the prince-archiepicopal expenditures. While Pope Pius V remained sceptic as to Henry's faith, Emperor Maximilian II regarded Henry a true Catholic, putting in a good word for Henry. Thus Maximilian granted Henry an imperial liege indult (Lehnsindult) in 1570, investing him with the princely regalia for the prince-archbishopric although he still lacked the papal confirmation.

Therefore Henry never officially functioned as archbishop, but as princely Administrator of the Prince-Archbishopric, however, he was nevertheless colloquially referred to as prince-archbishop. Henry always observed the Roman Catholic formalities for the episcopal consecration, although he never wanted to be a Catholic bishop. The All Saints' Flood of November 1 and 2, 1570 inflicted terrible hardship in the Bremian Elbe Marshes.

In 1571 Henry started a campaign against brigandage. Through all his episcopate the Popes Pius 5 and Gregory 13 as well as the Emperors Maximilian 2 and Rudolph 2 tested Henry's obedience once in a while, demanding the succession of Catholic candidates for vacancies in the Bremian Cathedral Chapter - which it sometimes accepted, sometimes denied.

In 1567 the Holy See failed to replace the late Canon Christoph of East Frisia with the Catholic Wilhelm Quadt of Landskorn. Two years later Pius V prevailed with the Catholic Jodocus von Galen succeeding the Lutheran Canon Hermann Clüvers.

In 1570 Pius ordered Henry to promote Verden's Catholic Cathedral Dean Nikolaus von Hemeling as Bremian cathedral provost (Dompropst), a function including the presidency of the chapter, while Maximilian demanded – using his privilege of presentation – Georg Rudell. However, the capitular canons then elected Henry's brother Frederick, succeeding the late Ludwig von Varendorf.
After Frederick's death Gregory 13 demanded succession for the Catholic Theodor von Galen, and prevailed.
The chapter fulfilled the religious functions as in case of sede vacante until 26 September 1580, in order not to complicate a papal confirmation, which, however, never materialised. Henry then postponed his efforts to be recognised by Rome. The Pope succeeded to get a third Catholic canon elected into the else Lutheran chapter, Ahasver von Langen, later Provost of Zeven nunnery between 1601–1603, but these three never formed a Catholic opposition within the chapter.

On 23 May 1574 the cathedral chapter of Osnabrück elected Henry Bishop Henry 2, as such lacking papal confirmation and imperial liege indult to rule the prince-bishopric. When the Osnabrück chapter appointed Henry administrator of the prince-bishopric, Henry swore to protect Catholic faith and to maintain peace between the denominations. The papal order not to appoint Henry administrator arrived in Osnabrück only days after his investiture, so that Henry celebrated his festive entering in the prince-bishopric in June 1574.
In late 1574, the nuncio to Cologne, Kaspar Gropper, also professor at Cologne University, presented a protocol which evaluated the conditions for Henry's election in Münster and Osnabrück according to Canon Law. For Rome the recognition of Henry's election as bishop was not acceptable.

His reign in Osnabrück is overshadowed by numerous witch burnings. But he also completed the prince-episcopal Fürstenau Castle, started by his predecessor John of Hoya, while the started construction of a residential castle in Osnabrück ended with Henry's sudden death. Henry also ran for the episcopal elections of Münster in 1575, 1577 and 1580, but failed narrowly. The Catholic opposition played no relevant role in Osnabrück.

On 25 October 1575, Court Preacher Hermann Gade married Henry and Anna of Broich (also known as Betzdorf) secretly in the chapel of Burghagen Castle in Hagen im Bremischen. She was supposedly the biological daughter of his mentor, professor Betzdorf in Cologne. Bremen's cathedral chapter approved the wedding, violating Henry's election capitulation, but ordered that future administrators were not to marry. As reason for the marriage, he wrote into the wedding book that he did not possess the gift of chastity. The plague befell the prince-archbishopric in 1575. The year after Henry prompted the renovation of the Vörde hospital and infirmary founded by Prince-Archbishop Johann Rode, as he generally promoted the development of his residential town.

Since 1576, in anticipation of the inheritance of the Land of Hadeln, Henry served as regent of that Saxe-Lauenburgian exclave, consented by Emperor Rudolph 2. In return Henry paid his indebted father a compensation and assumed his debts with the Counts of Oldenburg.

After his father's death in 1581 Henry inherited Hadeln and used the opportunity to renew its Church Order (Lutheran church constitution), first issued in 1526. The publication of the Estates Laws of Hadeln (Hadler Landrecht, 1583), the compilation of which his father Francis had begun, fell into Henry's regency. His brother Francis 2 disputed Henry as heir, but could not prevail.

In 1577 Pope Gregory 13 announced to excommunicate every capitular canon, who would dare to vote for Henry as administrator. Bremen's cathedral chapter recommended Paderborn's capitulars to elect him bishop there. The cathedral chapter then ignored the papal threat and elected Henry Bishop of Paderborn, as Henry 4, on 14 October 1577. Papal confirmation and liege indult were again denied. As Paderborn's elect Henry chose the motto:

Gott ist mir Anfang und Ende" (God is beginning and end to me).

In 1578, Henry ostentatively entered Paderborn accompanied by his wife. The Catholic opposition, forming in Paderborn, troubled Henry's reign there, he failed to expel the Jesuits and Nuncio to Cologne, Giovanni Francesco Bonomi, even considered his impeachment.
During the warlike conflict between his brother Magnus and his father Francis I and other brothers Francis 2, and Maurice, Henry functioned as arbiter.
In 1581 – shortly before Francis I's death – Henry, his father, and Rudolph 2 consulted, unconcerted with Magnus and Maurice, concluding that Francis 1 made his third son Francis 2, whom he considered the ablest, his sole successor, violating the rules of primogeniture in Saxe-Lauenburg. The emperor esteemed his skills and thus charged Henry with arbitrations in lawsuits at the Imperial Chamber Court and the Aulic Council.

In 1577 he codified the laws of the Bremian knightage (Bremisches Ritterrecht) and decreed a prince-archiepiscopal police ordinance. In the Prince-Archbishopric of Bremen Henry introduced a Lutheran Church Order in 1580 and the Vörde Church Constitution (Vörder Kirchenordnung) in 1582. In order to improve the Lutheran pastoring he introduced regular visitations in the parishes. Thus Henry adopted pastoral functions as a Lutheran in all the Prince-Archbishopric, also in its northeastern part, which belonged in ecclesiastical respect to the Verden See, held by Administrator Eberhard of Holle. Henry urged the Altkloster nunnery (part of today's Buxtehude) to accept the Lutheran Christoph von der Hude as their provost, however, the steadfastly Catholic nuns refused. In reaction to this development the Holy See founded the Roman Catholic Nordic Missions, an endeavour for pastoral care and mission in the area of the de facto ceased archdioceses of Bremen and of Lund. In 1581 Henry prompted a new Court Procedures Code for the Prince-Archbishopric of Bremen.

Henry had consulted his brother Francis 2 in developing the Church Order for the Lutheran church of Saxe-Lauenburg, which Francis decreed in 1585.

In 1581 his father died in Buxtehude, a town under Henry's prince-archiepiscopal rule, also his mother and brother Maurice settled and later died there in 1592 and 1612, respectively.

On Palm Sunday, 8 April 1585, after a Lutheran church service in Vörde, riding home Henry met with an equestrian accident, his horse baulked and pitched him. In his residence Vörde Castle he died of his injuries on April 22. On May 21 he was buried in Vörde's Palace Church, his grave was destroyed when the church was demolished in 1682. While in Bremen, the Catholic cause was lost forever, Henry's unexpected death led to a success for the Counter Reformation in Paderborn.

His widow inherited several estates, among them Beverstedtermühlen, which she successfully extended into a Vorwerk. However, her brother-in-law Francis 2 blamed her to have caused Henry's early death. Francis, after quarreling with Maurice, reacquired the Land of Hadeln for Saxe-Lauenburg.

Heinrich III., Erzbischof von Bremen, † am 18. April 1585, gewählt am 17. Februar 1567, vorher Domherr zu Köln, lutherisch, Freund des späteren Erzbischofs Gebhard II. (Truchseß von Waldburg), der 1583 entsetzt wurde; ist 1574 auch Bischof von Osnabrück und 1577 (zwischen 5. Sept. bis 16. Nov.) Bischof von Paderborn geworden; die versuchte Erlangung von Münster 1580 [507] scheiterte. Als Sohn Herzogs Franz I. von Lauenburg 1550 am 11. November geboren, kam er früh zur Herrschaft, und entgegengesetzt dem wilden fehdelustigen Raufboldwesen der Prinzen seines Hauses wurde er ein tüchtiger, friedliebender, wohl verwaltender Regent seiner Stifter, von hohem Ansehen im Reich, obwol vom Papst nie bestätigt, ebenso geehrt an den verschwägerten Königshöfen von Schweden und Dänemark. Kalt, ernst, unbeugsam, strammer Niederwerfer adelicher Raublust und Eigenmacht, Förderer financieller Ordnung, also auch von Steuern, war er persönlich nicht geliebt, aber seine Unterthanen haben nachher sein Andenken gesegnet, namentlich im Bremischen, das nie solche Wohlfahrt gekannt hatte als unter ihm. Er war verheirathet mit Anna von Broich, der Tochter eines Färbermeisters und Rathsherren zu Köln, die nach ihrem Vormund Dr. Pestorf auch Anna Pestorf (Bestorf) genannt wird, 1575, 25. October zu Hagen (irrig bei v. Kobbe) durch Prediger Gade getraut. Durch seine Wahl kam durch Vertrag das Land Wursten definitiv an Bremen, und er wußte die Bauern zu versöhnen; er ordnete und vereinfachte das Gerichtswesen, ließ die Volksrechte theils sammeln, theils bessern, und setzte 1577 das von Joachim Hinck ausgearbeitete Bremische Ritterrecht durch, das in verbalhornter Gestalt noch gilt; auch suchte er zu erreichen, was wir heute ein Budget nennen, und damals unerhört, auch nicht zu erzielen war. Als Paderborner Bischof hat er eine kurze Fehde wegen Pyrmont’s gehabt; die Osnabrücker, bei denen er das Schuldwesen zu ordnen unternahm, wurden seiner Regierung wegen schwerer Pest, Miswachses und Hungersnoth und des Klosterbrandes von Iburg 1581 nicht recht froh. Als Bremer Erzbischof hat er einen kurzen diplomatischen Streit mit Wilhelm von Oranien 1576, da er einen holländischen Vice-Admiral Hans Abel, der, ein geborener Wurster Bauer, wegen Eigenhülfe hatte fliehen müssen, verhaftet hatte, als er mit einem Kriegsgeschwader in die Wesermündung gelaufen war. Seiner Zeit Gebrechen haftet an diesem tüchtigen, in kleinlicher Zeit weit blickenden Regenten in den Hexenverfolgungen; 1583 allein wurden 163 Personen im Bisthum, davon 121 Weiber in der Stadt Osnabrück hingerichtet. Er starb an einem Sturz vom Pferde beim Kirchritt und wurde in Bremervörde, seiner Residenz, beigesetzt. Seine Gemahlin, die sich nun „Anna von Broich Wittwe“ schrieb, behielt ein Kirchengut als Witthum; die herzoglich Lauenburgische Familie hatte schon lange ausgesprengt, Anna habe H. durch Liebestränke bezaubert, und schmählich genung forderte Herzog Franz II. jetzt das Bremer Domcapitel auf, wegen möglicher Verschleppung „ohne Weitläufigkeit und Proceß gegen sie zu verfahren“, was dieses ablehnte. Um Papiere ausgeliefert zu erhalten, bat er dann sie selbst in sehr freundlichen Schreiben, und Anna übergab dieselben auch 1590. – Von 1581–85 regierte H. auch das Land Hadeln als sein Erbe.

Heinrich married Anna von Broich, "Betzdorf" on 25 Oct 1575 in Hagen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland. Anna (daughter of Heinrich von Broich, "Betzdorf" and Ursula von Breinich, "von Broich" / "von Linner") was born before 1553 in Bremensvorde, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]