Notes:

Birth:
Mulig søster av Karl den store av Frankrike.

Redburga married Egbert (Ecgbert) av Wessex, "Egbert 3" before 0800. Egbert (son of Ealhmund av Wessex og Kent and NN Aethelbertsdatter) was born about 0775 in Wessex, England; died on 04 Feb 0839 in Wessex, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0839, Wessex, England; Konge av Wessex og Kent.

Notes:

Birth:
Som barn ble Ethelwulf gitt undervisning av blant annet Svithun av Winchester.

Occupation:
Ethelwulf ble anglosaksisk konge i 839. Han etterfulgte sin far Egbert. Noe av det første han gjorde som konge var å splitte farens rike i to. Han ga det østre riket, som var Kent, Essex, Surrey og Sussex, til sin eldste sønn Ethelstan. Selv beholdt han den vestre del av Wessex, dvs Hampshire, Wiltshire, Dorset og Devon.

Han var meget kirkevennlig og ville foreta en pilgrimsferd. Biskop Ealstan fikk ham i stedet til å verge Wessex mot vikingene, som han seiret over flere ganger. Under hans regjeringstid var han plaget av vikinger. Han vant en viktig seier i slaget ved Acleah, antagelig ved Ockley. Han slo også, sammen med Mercias konge, den walisiske kongen Cyngen ap Cadell. Vikingene ble slått senere også av sønnen Ethelbald ved Sandwich i 851.

Etter sin første kones død etter 855, dro han sammen med sønnen Alfred på pilgrimsferd til Roma, hvor han forpliktet seg til å gi 300 gullmynter i årlige Peterspenger. Alfred ble konfirmert av paven, Leo 4.

På tilbakereisen var de innom Karls den skallede i Frankrike, og Ethelwulf ektet Karl's unge datter. Etter tilbakekomsten overlot han styret av Wessex til sin kraftige sønn Ethelbald, og nøyde seg med en beskjeden stilling som underkonge i Kent fra 856.

Kilder:
Dictionary of National Biography.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 218.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 103.

Tekst til bilde av ring:
"Æthelwulf's ring, measuring about an inch across, richly decorated with religious symbols, and inscribed Æthelwulf Rex."

Æthelwulf, also spelled Aethelwulf or Ethelwulf; Old English: Æþelwulf, meaning "Noble Wolf", was King of Wessex from 839 until his death in 858. He was the only known child of King Egbert of Wessex.
He conquered the kingdom of Kent on behalf of his father in 825, and was sometime later made King of Kent as a sub-king to Egbert.
He succeeded his father as King of Wessex on Egbert's death in 839, at which time his kingdom stretched from the county of Kent in the east to Devon in the west. At the same time his eldest son Æthelstan became sub-king of Kent as a subordinate ruler.

He proved to be intensely religious, cursed with little political sense, and with too many able and ambitious sons.

In 843, he fought unsuccessfully at Carhampton against 35 ship companies of Danes, whose raids had increased considerably.
His most notable victory came in 851 at Acleah, possibly Ockley in Surrey or Oakley in Berkshire. Here, Æthelwulf and his son Æthelbald fought against the heathen, and according to the Chronicle it was the greatest slaughter of heathen host ever made.
Around 853, Æthelwulf and his son-in-law, Burgred, King of Mercia, defeated Cyngen ap Cadell of Wales and made the Welsh subject to him.
The Chronicle depicts more battles throughout the years, mostly against invading pirates and Danes. This was an era in European history when nations were being invaded by many different groups; there were Saracens in the south, Magyars in the east, Moors in the west, and Vikings in the north.
Before Æthelwulf's death, raiders had wintered on the Isle of Sheppey and pillaged at will in East Anglia. Over the course of the next 20 years the struggles of his sons were to be ceaseless, heroic, and largely futile.

Religion was always an important part of Æthelwulf's life. As early as the first year of his reign he planned a pilgrimage to Rome. Due to the ongoing and increasing raids he felt the need to appeal to the Christian God for help against an enemy so agile, and numerous, and profane.
In 853, Æthelwulf sent his son Alfred, a child of about four years, to Rome. In 855, about a year after the death of his wife Osburga, Æthelwulf followed Alfred to Rome, where he was generous with his wealth. He distributed gold to the clergy of St. Peter's and offered them chalices of the purest gold and silver-gilt candelabra of Saxon work. During the return journey in 856 he married Judith, a Frankish princess and a great-granddaughter of Charlemagne.

Upon their return to England in 856 Æthelwulf met with an acute crisis. His eldest surviving son Æthelbald (Athelstan had since died) had devised a conspiracy with the Ealdorman of Somerset and the Bishop of Sherborne to oppose Æthelwulf's resumption of the kingship on his return. While Æthelwulf was able to muster enough support to fight a civil war or to banish Æthelbald and his fellow conspirators, he instead chose to yield western Wessex to his son, while he himself retained central and eastern Wessex. The absence of coins in Æthelbald's name suggests that West Saxon coinage was in Æthelwulf's name until his death. He ruled there until his death on 13 January 858.

The restoration of Æthelwulf included a special concession on behalf of Saxon queens. The West Saxons previously did not allow the queen to sit next to the king. In fact they were referred to not as a queen but merely as the wife of the king. This restriction was lifted for Queen Judith, probably because she was a high-ranking European princess.

Buried:
Han ble gravlagt i Steyning. Senere ble hans legeme flyttet til Winchester-katedralen i London.

He was buried first at Steyning and later re-interred in the Old Minster in Winchester. His bones now rest in one of several mortuary chests in Winchester Cathedral.

Ethelwulf married Osburga av Isle of Wight before 0829. Osburga (daughter of Oslac av Isle of Wight and Judith) was born about 0810 in Isle of Wight, England; died between 0853 and 0855 in Kent, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Ethelwulf married Judith av Flandern on 01 Oct 0856 in Verberie, Oise, Picardie, Frankrike. Judith (daughter of Karl (Charles) av Vest-Franken, "Karl 2" and Irmentrud (Ermentrude) av Orleans) was born between 0843 and 0844 in Roches, Frankrike; died about 0870 in Roches, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0855, England; Konge av Øst-Anglia.

Notes:

Died:
Fanget av vikingene og led martyrdøden.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0839, Wessex, England; Konge.

Notes:

Occupation:
Noe av det første faren gjorde som konge var å splitte riket i to.
Han ga det østre riket, som var Kent, Essex, Surrey og Sussex, til sin eldste sønn Ethelstan.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0856, Wessex, England; Konge av Wessex.

Notes:

Occupation:
King Æthelbald of Wessex or Ethelbald (Old English: Æþelbald) was the second of the five sons of King Æthelwulf of Wessex and Osburh. He was king of Wessex from 858 to 860.

He witnessed his father's charters as a kings' son in the 840s, and in 850 he received the rank of Ealdorman. In 855 he became regent of Wessex while his father, Æthelwulf, visited Rome, his elder brother Æthelstan having died in 851 or shortly after. His younger brother Æthelbert became king of Kent.

Æthelwulf returned a year later, having taken as his second wife, the Carolingian King Charles the Bald's thirteen-year-old daughter Judith.

According to Alfred the Great's biographer, Asser, during Æthelwulf's absence there may have been a plot hatched to prevent the king's return either by Æthelbald, or by Ealhstan, Bishop of Sherborne and Eanwulf, Ealdorman of Somerset, or by all three.
It is probable that Æthelbald was involved in such a plot because of his father's marriage to Judith. The marriage to a Frankish princess who had her own royal lineage could have produced heirs more throne-worthy than Æthelbald.

To avoid a civil war, Æthelwulf allowed Æthelbald to continue to rule Wessex itself (or the western part of Wessex) while he took Kent and the other eastern parts of the kingdom.

Ann Williams dates the start of Æthelbald's reign to 855, regarding father and son as joint kings from Æthelwulf's return from Rome in 856 until his death in 858.
The absence of any coins in Æthelbald's name during this period suggests the coinage continued to be in Æthelwulf's name until his death. Æthelbald then became the king of Wessex, while Æthelbert again became king of Kent.

Judith's charisma as a Carolingian princess was so great that rather than lose the prestige of the connection Æthelbald then married her, in spite of strong clerical opposition, as marriage to a widowed stepmother was considered incestuous.

Little is known of his reign and only one charter survives, witnessed by king Æthelbald, king Æthelbert and Judith, suggesting that he was on good terms with his brother.

Æthelbald died at Sherborne in Dorset on 20 December 860. Asser, who was hostile to Æthelbald both because of his revolt against his father and because of his uncanonical marriage, described him as iniquitous and grasping, and his reign as two and a half lawless years.

Ethelbald married Judith av Flandern after 13 Jan 0858 in Wessex, England. Judith (daughter of Karl (Charles) av Vest-Franken, "Karl 2" and Irmentrud (Ermentrude) av Orleans) was born between 0843 and 0844 in Roches, Frankrike; died about 0870 in Roches, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0860, Wessex, England; Konge.

Notes:

Occupation:
Han var sønn av Ethelwulf av Wessex, og etterfulgte sin bror Ethelbald.

Under hans tid som konge ble Kent og Northumbria plyndret av daner under Ragnar Lodbrok. Da han fikk makten hadde danene kommet så langt som Winchester.

Ethelbert døde uten å ha fått barn, og ble etterfulgt av sin bror Ethelred.

Buried:
Hans grav er bevart i Sherborne Abbey i Sherborne, Dorset, som var hovedstaden i Wessex på hans tid.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0865, Wessex, England; Konge over Wessex og Kent.

Notes:

Birth:
Wantage

Occupation:
Lå i stadig strid med vikingene som hadde satt seg fast i nord og øst.

Han var også bretwalda, angelsaksisk overherre, og regnes av den grunn med blant de tidligste kongene av hele England.

Han var sønn av Ethelwulf av Wessex, og etterfulgte sin eldre bror Ethelbald.

Ethelred var ikke i stand til å ta sikre riket mot danske angrep, som var et stadig økende problem.
Den 4.januar 871 kjempet han mot en dansk hær i slaget ved Reading. Ethelred tapte slaget, men påførte danskene store tap.

Den 23.april samme år falt han i slaget ved Merton.

Han ble etterfulgt av sin bror Alfred den store.

Died:
Falt i slaget ved Morton.

Han ble gravlagt i Wimborne i Dorset.

Ethelred ble av en del regnet som en helgen rett etter sin død, men dette ble aldri akseptert av Den katolske kirke.

The first Battle of Reading was a battle on 4 January 871 at Reading in what is now the English county of Berkshire. It was one of a series of battles, with honours to both sides, that took place following an invasion of the then kingdom of Wessex by an army of Danes led by Bagsecg and Halfdan Ragnarsson in an attempt to conquer Wessex.

The Danes had established a camp at Reading, defended by the Thames and Kennet rivers on two sides, and by a rampart on the western side. Three days after their arrival, a party of Danes rode out towards nearby Englefield, where a West Saxon force under the command of Æthelwulf, the Ealdorman of the shire, was waiting for them. In the ensuing Battle of Englefield many of the Danes were killed, and the rest driven back to Reading.
Four days later, Æthelwulf had been joined by the main West Saxon army, led by King Æthelred and his brother, Alfred the Great. The entire Saxon force marched on Reading. The assault was directed mainly at a gateway through the ramparts, and fierce and bloody fighting followed, before the attack was repulsed. Among the many dead of both sides was Æthelwulf. The Saxon forces were forced to retreat, allowing the Danes to continue their advance into Wessex.

Following the Battle of Reading, Æthelred and Alfred reformed their army, and a few days later won a famous victory at the Battle of Ashdown, forcing the Danes to retreat to Reading once more. Two weeks later the Danes won the Battle of Basing, and then, on 22 March, the Battle of Marton. In April Æthelred died, to be succeeded by Alfred. The Danish army remained in Reading until late in 871, when they retreated to winter quarters in London, and much of King Alfred's 28-year reign was taken up with the Danish conflict.

Ethelred married Wulfthryth before 0868. Wulfthryth was born about 0843 in England. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Ethelswith levde videre i Italia etter at ektemannen døde.
Hun ble begravet i Pavia.

Ethelswith married Burgred av Mercia about 0853. Burgred died after 0874 in Italia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0871, Wessex, England; Konge av England.

Notes:

Birth:
Alfred ble født i Wantage, som dengang lå i Berkshire, men som siden 1974 har tilhørt Oxfordshire.

Han var fjerde sønn av kong Ethelwulf av Wessex. Moren var antagelig Ethelwulfs første kone Osburga.

Hans 3 eldre brødre var Ethelbald, Ethelbert og Ethelred.

Som barn skal han ha vært vakker og lovende.

Som 5-åring ble han angivelig sendt til Roma, hvor han ble konfirmert av pave Leo 4. Paven skal også ha salvet ham som konge. Senere historikere har tatt dette som en kroning utført på forskudd. Det er lite trolig at paven mente å gjøre det, ettersom alle de 3 eldre brødrene var i live på det tidspunktet. Det dreier seg antagelig om en spesiell velsignelse eller i høyden om en bekreftelse av en tittel som underkonge i et av rikene som var underlagt Wessex.

Høyst sannsynlig er hele historien apokryf, men det er sikkert at Alfred reiste til Roma i 854–855 sammen med sin far. De tilbrakte da noe tid hos Karl den skallede, frankernes konge.

Faren døde allerede i 858, da Alfred var omkring 9 år gammel.

Occupation:
Alfred blir regnet som den engelske nasjons skaper og han er nasjonalhelten fremfor noen.

Han hersket aldri over hele dagens England, men regnes som en av de mest sentrale personer i samlingen av England og forsvaret av riket mot danene. Han har derfor fått tilnavnet Den store. Han var også den første kongen som i sin levetid hadde tittelen Konge av England.

Han overlistet vikingene og fikk beholde Wessex i fred. Bygde krigsfartøyer som han møtte vikingene med til havs og satte seg i respekt hos fienden. Hadde et humant livssyn og fikk vedtatt et stort lovverk som trygget fred og orden.

I motsetning til andre tidlige engelske konger vet man mye om hans liv, ettersom Asser, biskop av Sherborne, skrev en biografi.

De 2 eldste brødrene, Ethelbald og Ethelbert, styrte i ganske kort tid, henholdsvis 856–860 og 860–865.
I denne perioden opptrer ikke Alfred i kildene. Men da Ethelred overtok tronen i 865 trer Alfred frem som en militærleder.
Asser bruker ordet secundarius om ham, hvilket antyder at han var den åpenbare arving etter Ethelred, en ordning som ligner det skotske tanisteriet hvor det ikke nødvendigvis er eldste sønn av kongen som arver, men den som er best egnet til å styre. Det er grunn til å tro at dette var en arverekkefølge som ble bekreftet av Witenagemot, slik at man hadde rekkefølgen klar dersom Ethelred skulle dø plutselig.

I 868, samme år som han giftet seg, kjempet Alfred sammen med Ethelred mot danene i et mislykket forsøk på å sikre Mercia mot dansk press. Deretter fulgte 2 nokså fredelige år, men i 870 begynte det som er kalt Alfreds slagår.

I løpet av 870 og 871 kjempet han i en rekke slag, med forskjellige utfall. To av slagene er ikke kjent verken ved dato eller sted. De som er kjent er:

31.desember 870 – Slaget ved Englesfield (Alfred seiret)
4.januar 871 – Slaget ved Reading (Alfred led et alvorlig nederlag)
8.januar 871 – Slaget ved Ashdown (Alfred seiret)
22.januar 871 – Slaget ved Basing (Alfred led nederlag)
22.mars 871 – Slaget ved Marton (Alfred led nederlag)

For angelsakserne var første halvdel av 800-tallet en grusom tid. De hedenske mennene fra nord benyttet seg av de stadige indre urolighetene i smårikene i Øst-England og underla seg etter hvert hele denne delen av landet, brente kirker og klostre og slo uten barmhjertighet i hjel både munker og nonner. En vikinghøvding hugget med egen hånd ned en gammel ærverdig abbed som sto for høyalteret og leste messen, og fra bøndene tok de buskap og hester og spente eierne selv for plogen.

Angelsaksernes redningsmann i nøden ble kong Alfred av Wessex, det sydligste av de angelsaksiske smårikene.

I april 871 døde Ethelred, og Alfred overtok tronen. Mens han var opptatt med brorens begravelse seiret danene i et slag, hvor er ikke kjent, og i mai seiret de over Alfred i slaget ved Wilton. Etter dette ble det inngått en fredsavtale, og danene fokuserte på andre deler av England. Alfred kunne da nøye seg med en mindre observasjonsstyrke ved grensen.

I 876 angrep danene Wareham. De var da ledet av Guthrum. De ga så inntrykk av å ville forhandle, men snek seg vestover og tok Exeter. Alfred blokkerte danehæren der, og etter at en dansk flåte ble spredt av en storm måtte de overgi seg og trekke seg tilbake til Mercia.
I januar 878 angrep de igjen, denne gang i Chippenham, som var en kongelig festningsby hvor Alfred kort tid i forveien hadde feiret jul.
Alfred måtte flykte med en liten gruppe soldater, og ved påsketider 878 bygde de opp et fort ved Athelney og begynte arbeidet med å stoppe danene.
Etter utallige forbitrede kamper med danene, var angelsaksernes krefter nå nesten uttømt, og det så ut som om hele England skulle komme i de fremmedes vold.

Alfred måtte flykte og holde seg skjult i skog og myrer.
Han opplevde mange eventyr som folkesagnene har romantisert og utbrodert.

En tid bodde han forkledd i en gjeterhytte. Men i hemmelighet sendte han bud til alle som ville ta opp kampen mot undertrykkerne at de skulle møte fullt væpnet på et bestemt sted.

En dag hadde gjeterens kone satt ham til å passe noen brød som hun holdt på å steke, mens hun stelte med noe annet arbeid. Men da hun kom tilbake var brødene brent. Din latstokk, ropte hun forarget og slo til ham med bakstefløyten, spise brødet vårt, det kan du, men passe det duger du ikke til.
I det samme trådte Alfreds sendebud inn og meddelte sin konge at de angelsaksiske frivillige nå var samlet og bare ventet på sin anfører. Og nå fikk kona til sin forferdelse vite hvem det var hun hadde behandlet så lite ærbødig. Men Alfred bare smilte, takket vertsfolkene sine og gikk.

Danenes hær lå i en befestet leir. For å skaffe seg rede på fiendens styrke og forsvarstiltak skal Alfred selv ha gitt seg i vei dit, forkledd som en omvandrende harpespiller. Danene ble så begeistret for spillemannen som sang og spilte så vakkert, at de holdt ham tilbake i flere dager. Men da Alfred hadde utforsket alle svake punkter i fiendens leir, smøg han seg tilbake til sine egne. Neste dag førte ha dem mot danene og tilføyde fienden et så grundig nederlag at de måtte overgi seg på nåde og unåde.

Dette skjedde omkring midten av mai 878. Da Alfred var ferdig med sine forberedelser, og dro ut fra Athelney. Han tok med seg styrker som var skrevet ut i Somerset, Wiltshire og Hampshire. Danene forlot Chippenham, og de 2 styrkene møttes i slaget ved Edington. Alfred vant der en avgjørende seier. Danene underkastet seg, ga Alfred gisler som sikkerhet for at de skulle la Wessex i fred, og danehøvdingen Guthrum og 29 av hans fornemste menn lot seg døpe.

England ble dermed delt i 2 ved freden i Wedmore, med en sørvestlig del styrt av sakserne og en nordøstlig del kjent som Danelagen.
Innen 879 hadde Alfred renset Wessex og den delen av Mercia som var vest for Watling Street for daner.

Selv om store deler av England, inkludert London, fortsatt var på danske hender, hadde maktbalansen tippet over i Alfreds favør. De neste årene var det rolig, ikke minst fordi danene var opptatt av andre kriger på kontinentet.

Ved å bygge krigsfartøy og møte vikingene ute på havet, sparte han sitt folk for mange lidelser og satte seg også i større respekt hos fienden enn noen av hans forgjengere eller de frankiske kongene hadde maktet. Og med tiden smeltet også de nordboerne som hadde bosatt seg i England og angelsakserne sammen til ett folk.

Så snart Alfred hadde avsluttet sin heltemodige og beundringsverdig utholdende kamp for å vinne sitt rike tilbake, begynte han av all kraft å arbeide for å styrke forsvaret både til lands og til vanns, og her tok han lærdom av fienden han hadde kjempet mot i så mange år.

I 884 eller 885 ble en landstigning i Kent slått tilbake, men dette invasjonsforsøket oppmuntret danene i East Anglia til å gjøre opprør. Under kampen for å slå ned dette opprøret tok Alfred London, i 885 eller 886, og grensen ble trukket opp på nytt, til Alfreds fordel.

Igjen kom en rolig periode, fulgt av den siste store stormen i 892 eller 893.
Danene på kontinentet befant seg i en presset situasjon, og mange dro over til England. De kom i 2 flåter på tilsammen omkring 330 skip, og slo leir i Appledore og ved Milton i Kent. De hadde med seg kvinner og barn, hvilket understreket at det ikke var et raid, men et forsøk på en permanent erobring. De ble støttet av daner i East Anglia og Northumbria.

Alfred stilte i 893 eller 894 opp styrker på et sted hvor begge daneleirene kunne observeres. Mens han diskuterte med lederen i Milton, Haesten, slo danene i Appledore seg ut og gikk nordvestover. De ble tatt igjen av Alfreds sønn Edvard, som seiret i slaget ved Farnham. Danene som overlevde måtte søke tilflukt på øya Thorney i Hertfordshire Colne. Der ble de stengt inne, og måtte til slutt overgi seg. De dro så til Essex, hvor de igjen ble slått i slaget ved Benfleet. De sluttet seg så til Haestens styrke ved Shorbury.

Alfred var på vei til Thorney for å hjelpe Edvard da han fikk vite at danene fra Northumbria og East Anglia beleiret Exeter og en annen befestet stilling i Devon. Han snudde derfor og klarte å bryte beleiringen av Exeter. Hvordan det gikk med det andre stedet er ikke nevnt i kildene.
Samtidig marsjerte Haestens styrke oppover Thames Valley, muligens for å hjelpe sine frender i vest. De møtte en stor engelsk styrke og ble tvunget til å vende nordvestover. Ved Buttington, enten Buttington Tump ved elven Wye eller Buttington i Powys, ble de tilslutt stengt inne. Et forsøk på å bryte ut lyktes ikke, og de overlevende måtte tilslutt trekke seg tilbake til Shoebury. Der samlet de forsterkninger og gikk raskt over England til Chester, hvor de tok ruinene av de romerske bymurene.
Engelskmennene forsøkte ikke å blokkere dem om vinteren, men nøyde seg med å ødelegge forsyninger i området.

Tidlig i 894 eller 895 måtte danene på grunn av matmangel trekke seg tilbake til Essex igjen.
Mot slutten av dette året, og begynnelsen av 895 eller 896 trakk danene skipene sine opp Themsen og Lea og bygde en befestet stilling omkring 30 km oppstrøms fra London. Et angrep på de danske linjene lyktes ikke, men Alfred fant ut at han ved å demme opp elven kunne hindre danene i å bruke skipene sine. Danene innså at de hadde tapt, og trakk seg tilbake til Bridgnorth.
Året etter, 896 eller 897, ga de opp uten kamp. Noen trakk seg tilbake til Northumbria og andre til East Anglia, mens de som ikke hadde familie i England vendte tilbake til kontinentet.

Alfreds seier skyldtes ikke bare hans karakter og lederevner, men også 3 viktige militærreformer han innførte:

1- Den nasjonale styrken ble delt i 2 deler som avløste hverandre i intervaller, slik at man hadde en stående styrke som ikke var for krigstrett.

2. Det ble reist festningsverker og opprettet garnisoner på strategiske punkter.

3. Alle som eide mer enn 5 huder jord måtte stille med væpnede styrker, slik at kongen fikk en kjerne av godt utstyrte menn og ikke bare en utrent bondehær.

Fred og orden trygget han med et stort lovverk, hvor han som ledende prinsipp satte ordene:

Alt det som Dere ikke vil at menneskene skal gjøre mot Dere, skal Dere heller ikke gjøre mot dem!

Krig og leirliv hadde ikke brutalisert Alfreds humane livssyn. Sin skildring av hvordan en konge bør være, har han innledet med følgende ord:

Makt er i og for seg intet gode, men blir det bare så sant dens innehaver selv er god.

I hele sin ferd som hersker minner Alfred meget om frankernes største konge, hvis veldige materielle ressurser riktignok var mange ganger større enn angelsakserens.
Som Karl den store elsket Alfred de gamle saksiske sangene og kronet sin kongegjerning med et iherdig arbeid for å gjenopprette den angelsaksiske kulturen som hadde gått sterkt tilbake under danenes herjinger.
Alfred var også vitebegjærlig og full av kunnskapstørst og satte seg som mål å utbre lese- og skriveferdigheten blant sine undersåtter ved å oppretteskoler. Hans ganglige virksomhet på alle områder skaffet ham hans landsmenns takknemlighet både i samtid og ettertid og innbrakte ham også hedersnavnet Den store.

For engelskmennene er - den engelske nasjons skaper - blitt nasjonalhelten fremfor noen og hans liv er av deres kjæreste historiske minner.

Den vise kongen er i folketradisjonen blitt til en engelsk Salomo, hvis ry for ubestikkelig rettferdighet er slått fast på en temmelig drastisk måte i fortellingen om hvordan han på en og samme dag hengte 44 urettferdige dommere.
Dette er bare en av alle de anekdotene som i tidens løp er blitt knyttet til minnet om den gode og folkekjære fyrsten - som på en gang var konge, far og oppdrager for sitt folk - for å sitere en berømt engelsk historiker.

Alfred døde sannsynligvis i år 899. Hans sønn og sønnesønner fortsatte det verket han hadde påbegynt og fullførte det ved å underlegge seg flere andre engelske småriker og skape et stort samlet rike med London som hovedstad. Men i sin sønnesønns sønnesønn, Ethelred 2 med tilnavnet - den rådville - fikk Alfred derimot en uverdig etterfølger.

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 362-365.
Dictionary of National Biography.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 217.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 103.

Died:
Alfred døde 26.oktober 899. Dødsåret er riktignok noe usikkert, men det er blitt fastslått med sikkerhet at det ikke var i 900 eller 901 slik man har trodd tidligere, og 899 er nå akseptert av langt de fleste som riktig år. Dødsårsaken er ukjent.

Buried:
Han ble gravlagt i Winchesterkatedralen.

Alfred married Ealhswyth (Ealswith) av Gaini about 0868 in Winchester, Hampshire, England. Ealhswyth (daughter of Ethelred (Aethelred Mucil) av Mickle and Eadburh (Eadburga) av Mercia) was born about 0852 in Mercia, England; died on 5 Dec 905 in Winchester, Hampshire, England; was buried after 05 Dec 0905 in Winchester, Hampshire, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Buried:
St.Peters, Goucesters.

Notes:

Buried:
St.Peters Abbey.

Elftrude married Balduin (Baldwin) av Flandern, "Balduin 2" about 0884 in Flandern, Belgia. Balduin (son of Balduin (Baldwin) av Flandern, "Balduin 1" and Judith av Flandern) was born between 0864 and 0866 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia; died on 10 Sep 0918 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 26 Oct 0899, England; Konge.

Notes:

Occupation:
Regnes som den første konge over hele England.

Edvard var sønn av Alfred den store, og kom til makten ved farens død. Tittelen han arvet var konge av Wessex, men på dette tidspunkt kontrollerte Wessex størsteparten av dagens England og han regnes derfor som konge av England og ikke bare av Wessex.

Han ville normalt være regnet som Edvard 1, men etter normannisk tradisjon begynte man etter Vilhelm Erobreren å telle på nytt, slik at det 3 kongene som het Edvard før den tid er kjent etter sine tilnavn.

Han kuet danene og ble anerkjent som Wales' herre. Hadde flere slag mot vikingene og greide å slå dem i Øst-Anglia, hvor de ble underkuet.
Han overgikk sin far på slagmarken, noe som er en bragd ettersom Alfred med hell forsvarte sitt rike og fastsatte grenser for Danelagen.

Fra 918, da søsteren Ethelfleda døde, hadde Edvard kontroll over Danelagen.

I de tidligste årene av hans regjeringstid måtte han i tillegg til danene også kjempe mot sin fetter Aethelwald, sønn av Ethelred 1.

Edvard var gift 3 ganger, og fikk omkring 18 barn med sine koner. I tillegg mistenkes det at han hadde et barn utenom ekteskap.

Died:
Døde i Farndon-on-Dee i Cheshire.

Edward married Egwina about 0895. Egwina was born before 0880 in England; died on 25 Aug 0968. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Edward married Eadgiva (Eadgifu) between 0904 and 0919. Eadgiva was born about 0896 in Kent, England; died on 25 Aug 968 in Kent, England; was buried after 25 Aug 0968 in Kent, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Edward married Aelflaed av Wiltshire before 0910. Aelflaed was born about 0878 in Wessex, England; died about 0920 in England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0918, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Occupation:
Arnulv den gamle, med tilnavnet den store også, var greve av Flandern 918-958 og 962-965. Hans lange regjeringstid var avbrutt i tre år da sønnen, Balduin 3 regjerte.

Grevskapet Flandern utvidet Arnulf 1 på 900-tallet til sør for elven Somme.

Arnulf of Flanders, called the Great, was the third Count of Flanders, who ruled the County of Flanders, an area that is now northwestern Belgium and southwestern Netherlands.

Arnulf was the son of count Baldwin 2 of Flanders and Ælfthryth of Wessex, daughter of Alfred the Great. Through his mother he was a descendant of the Anglo-Saxon kings of England, and through his father, a descendant of Charlemagne. Presumably Arnulf was named after Saint Arnulf of Metz, a progenitor of the Carolingian dynasty.

At the death of their father in 918, Arnulf became Count of Flanders while his brother Adeloft or Adelolf succeeded to the County of Boulogne. However, in 933 Adeloft died, and Arnulf took the countship of Boulogne for himself, but later conveyed it to his nephew, Arnulf 2.

Arnulf 1 greatly expanded Flemish rule to the south, taking all or part of Artois, Ponthieu, Amiens, and Ostrevent. He exploited the conflicts between Charles the Simple and Robert I of France, and later those between Louis 4 and his barons.

In his southern expansion Arnulf inevitably had conflict with the Normans, who were trying to secure their northern frontier. This led to the 942 murder of the Duke of Normandy, William Longsword, at the hands of Arnulf's men. The Viking threat was receding during the later years of Arnulf's life, and he turned his attentions to the reform of the Flemish government.

Arnulf made his eldest son and heir Baldwin 3 of Flanders co-ruler in 958, but Baldwin died untimely in 962, so Arnulf was succeeded by Baldwin's infant son, Arnulf 2 of Flanders.

Arnulv married Adele (Alice) av Vermandois about 0933 in Flandern, Belgia. Adele (daughter of Herbert av Vermandois, "Herbert 2" and Luitgard (Liegard) av Paris) was born about 0915 in Vermandois, Normandie, Frankrike; died on 10 Oct 0960 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 17 Jul 924, England; Konge.

Notes:

Occupation:
Som konge av England etterfulgte Adalstein sin halvbror Ethelweard (904-924). Ethelweard døde i Oxford etter bare å ha vært konge i 16 dager. Det har blitt spekulert om Ethelweard ble drept etter ordre fra Adalstein. Uansett ble Adalstein konge den 17.juli 924.

Adalsteins mor het Egwina og var først kjent som ei fattig datter av en gjeter. Edvard den eldre ble forelsket i henne. Det ble derfor stilt spørsmåltegn om Adalstein rettslig kunne bli konge ettersom han ikke var blitt født innenfor ekteskap, og tillegg var morens ætt ikke god nok. Seinere ble moren skildret som - ei dame av adelsslekt.

Tok Skottland og Wales 933, slo vikingene ved Brunanborg 937 og gjorde seg til herre over Danelagen. Fosterfar til Håkon den gode.

Adalstein er ofte sett på som den første rettslige kongen av hele England. Han hadde militær framgang, og vant slag både over engelske rivaler og mot vikinger utenfra. Området han styrte ble utvidet til deler av Wales og Cornwall. Den største seieren kom i slaget mot vikingene ved Brunanburh i 937, og gjorde seg til herre over Danelagen.

Selv om Adalstein gikk inn i flere allianser knyttet til familien, giftet han seg aldri og fikk ingen barn.

Adalstein var derimot fosterfar til Håkon den gode, også kalt Håkon Adalsteinsfostre, av Norge. Kong Håkon fikk en kristen oppdragelse av sin formynder, og forsøkte forgjeves å innføre kristendommen i Norge. I de norske kongesagene, Heimskringla, ble Adalstein omtalt som kong Adalstein.

På Erik Werenskiolds tegning har kong Harald Hårfagres hirdmand Hauk Håbrog nettopp satt den unge Håkon på kong Adalsteins kne.

Egil Skallagrimson og broren Tololv var leiesoldater i Adalsteins tjeneste. Da Torolv falt i et slag ble Egil svært morsk, forteller Egils saga, og den engelske kongen måtte blidgjøre ham med flere gylne gaver, foruten 2 kister med sølv som erstatning for brorens død.

En søster av Adalstein ble i 926 giftet bort til Sigtrygg Caech, en norrøn-gælisk konge av Jorvik.

Buried:
Begravet i Malmesbury Abbey i Wiltshire.

Eadgyth married Otto, "Otto 1" before 0946. Otto was born about 23 Nov 0912 in Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland; died about 7 May 0973 in Thüringen, Tyskland; was buried after 7 May 0973 in Magdeburg, Sachsen-Anhalt, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0939, England; Konge.

Notes:

Occupation:
Da broren Athelstan døde i 939, overtok Edmund kongetittelen etter han.

I 940 tapte han - the Five Boroughs - det danske Mercia - til danskene, men vant dette tilbake et par år senere, i 942.

Han beseiret Eirik Blodøks og jagde vikingene fra Jorvik 941.

Vant tilbake hele Northumbria i 944, og Cumbria året etter. Siste ga han til skottekongen Malcom for å få han som alliert.

Died:
Knivstukket og drept av Leofa under et slagsmål ved Pucklechurch.

Buried:
Begravet i Glastonbury Abbey, Somersetshire.

Edmund married Aelgifu before 0944. Aelgifu was born about 0922 in Wessex, England; died on 25 Aug 968 in Wessex, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Aelgifu married Karl (Charles) av Frankrike, "Karl 3" on 07 Oct 0919 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike. Karl (son of Louis (Ludvig) av Frankrike, "Louis 2" and Adelaide (Judith) av Paris) was born on 17 Sep 0879 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; died on 07 Oct 0929 in Somme, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Aelgifu married Ebles Mancer av Aquataine after 0930. [Group Sheet] [Family Chart]

Alberic married Elfgifu about 0930. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0958, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Occupation:
Baldwin 3 The Young of Flanders was Count of Flanders, who briefly ruled the County of Flanders (an area that is now northwestern Belgium and southwestern Netherlands), together with his father Arnulf 1 (c.890–965).

Baldwin 3 was born c.940, as the son of Arnulf 1, Count of Flanders and his second wife, Adele of Vermandois (c.915–969), daughter of Herbert 2, Count of Vermandois.

His father, Arnulf 1 had made Baldwin co-ruler in 958, but Baldwin died before his father and was succeeded by his infant son Arnulf 2, with Arnulf 1 acting as regent until his own death. Then Baldwin Balso continued as the regent for the child.

During his short rule, Baldwin was responsible for establishing the wool manufacturing industry at Ghent and markets at other towns in Flanders.

Baldwin 3 died on 1 January 962. After Baldwin's death, Arnulf 1 arranged for King Lothair of France to become the guardian of Baldwin's son Arnulf 2.

Balduin married Mathilde (Mathildis/Maud) av Sachsen about 0960. Mathilde (daughter of Herman av Sachsen, "Herman 5" and Hildegard (Hildeshuith) av Westerbourg) was born about 0942 in Lüneburg, Niedersachsen, Tyskland; died on 25 May 1008. [Group Sheet] [Family Chart]

Hildegard married Dietrich av Vest Friesland, "Dietrich 2" about 0961. [Group Sheet] [Family Chart]

Elstrude married Sigfried av Danmark before 0965. Sigfried (son of Gottfried (Godfrey) av Danmark) was born in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Født i Poitiers, Cienne, Poitou-Charentes.

Foreldre:

Ebles Mancer de Aquitaine, greve av Poitou, hertug av Aquitaine, og St.Aelfgifu, dronning av England. Født circa 922?

Died:
Poitiers, Vienna.

William married Gerlaug (Gerloc/Adele) av Normandie about 0945. Gerlaug (daughter of Rolv (Rollo) Ragnvaldsen, "Robert 1" and Poppa av Bayeux) was born about 0917 in Normandie, Frankrike; died on 14 Oct 0962. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0965, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Occupation:
Arnulf 2 of Flanders was Count of Flanders from 965 until his death.
He was the son of Baldwin 3 of Flanders and Mathilde Billung of Saxony, daughter of Herman, Duke of Saxony.

His father Baldwin 3 died in 962, when Arnulf was just an infant, while Arnulf's grandfather, Arnulf 1, was still alive. When Arnulf 1 died three years later (965), the regency was held by his kinsman Baldwin Balso, who died in 973.

By the time Arnulf attained his majority in 976, Flanders had lost some of the southern territory acquired by Arnulf 1. The latter had given some parts of Picardy to King Lothar of France to help assure his grandson's succession, and gave Boulogne as a fief to another relative.
Then early in Arnulf's minority Lothar had taken Ponthieu and given it to Hugh Capet, and the first counts of Guînes had established themselves.

In 968 he married Rozala of Lombardy, daughter of Berengar 2 of Italy, and had two children:

1. Baldwin 4 (980–1035), who succeeded his father. He married twice and fathered Baldwin 5, Count of Flanders.

2. Mathilde, who died before 995.

Arnulf died on 30 March, 987 at age 26. Shortly after Arnulf's death his widow married Robert 2, King of France as his first wife.

Arnulv married Susanna av Italia about 0968 in Flandern, Belgia. Susanna (daughter of Berenger av Italia, "Berenger 2" and Willa av Burgund, "av Arles") was born after 0930. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Guisnes, Picardy.

Hawise married Gottfried (Godfrey) av Brienne about 1007. Gottfried (son of Richard av Normandie, "Richard 1" and Gunnor Haraldsdatter av Crepon) was born about 0953 in Normandie, Frankrike; died about 1015 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Aquitaine, Bordeaux.

Adelaide married Hugh Capet about 0968. Hugh was born about 0941 in Roches, Frankrike; died on 24 Oct 0996 in Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0995, Frankrike; Greve av Poitou.

William married Emma av Blois before 0995. Emma was born in Blois, Loiret, Centre, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0987, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Birth:
Luxemburg?

Occupation:
På 1000-tallet utvidet grevene Balduin 4 og Balduin 5 riket med fem land øst for Schelde, som opprinnelig hadde tilhørt det midtfrankiske riket, men som i 870 var blitt innlemmet i det østfrankiske riket (det tysk-romerske riket). Grevskapet bestod da av Kron-Flandern, len under den franske konge, og Riks-Flandern, len under den tyske keiser. På denne måten ble greven vasall under to lensherrer, noe som gav ham større selvstendighet og mulighet til å bygge grevskapet ut til en sterk politisk enhet.

Balduin 4 bemektiget seg Valenciennes og kom derved i strid med keiser Konrad 2 av Tyskland. Han var imidlertid heldig i kampene og ervervet seg endelbesittelser på høyre Seine-bredd i nærheten av Gent samt de Zeelandske øyer.
Etter den tid skiller man mellom det egentlige Flandern, Kronflandern som var et fransk len og Riksflandern som grevene hadde til len av det tyske rike.

Balduin var første gang gift ca. 1012 med Otgiva av Luxemburg (995-1031). Baldvin 5 var hans sønn i ekteskapet med Otgiva.

Han var annen gang gift etter 1031 med Eleonore(?) av Normandie, født ca. 1010. Hun var datter til Richard 2 - den Gode - av Normandie som døde 23.august 1027 og Judith av Bretagne (ca. 982-1017).

Hans datter, Judith av Flandern, skal være født i 1028 eller 1033, hvilket gjør at det er usikkert hvem som var hennes mor.

Kilder bl.a.:
Allgemeine deutsche Biographie.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 838.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre.


Died:
Buried in Chapel of St.Laurent, Abbey of St Pierre de Grand.

Balduin married Otgiva (Ogiva) av Luxemburg about 1012. Otgiva (daughter of Friedrich av Luxemburg, "Friedrich 1" and Ermentrude av Wettergau, "av Gleiberg") was born about 0995 in Luxemburg; died on 21 Feb 1030 in Luxemburg. [Group Sheet] [Family Chart]

Balduin married Eleonore av Normandie after 1031 in Flandern, Belgia. Eleonore (daughter of Richard av Normandie, "Richard 2" and Judith av Bretagne) was born about 1010 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1036, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Occupation:
Balduin 5 knyttet ved ekteskap for en kort tid Haunaut til sine andre besittelser. De zeelandske øyer gikk imidlertid tapt til greven av Holland. Han fikk tilnavnet Insulanus.

Kilder bl.a.:
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 1178.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 37.

Baldwin 5 of Flanders was Count of Flanders from 1035 until his death. He was the son of Baldwin 4, Count of Flanders.

In 1028 Baldwin married Adèle of France in Amiens, daughter of King Robert II of France; at her instigation he rebelled against his father but in 1030 peace was sworn and the old count continued to rule until his death.

During a long war (1046–1056) as an ally of Godfrey the Bearded, Duke of Lorraine, against the Holy Roman Emperor Henry 3, he initially lost Valenciennes to Hermann of Hainaut. However, when the latter died in 1051 Baldwin married his son Baldwin 6 to Herman's widow Richildis and arranged that the sons of her first marriage were disinherited, thus de facto uniting the County of Hainaut with Flanders.
Upon the death of Henry 3 this marriage was acknowledged by treaty by Agnes de Poitou, mother and regent of Henry 4.

Baldwin 5 played host to a grateful dowager queen Emma of England, during her enforced exile, at Bruges. He supplied armed security guards, entertainment, comprising a band of minstrels. Bruges was a bustling commercial centre, and Emma fittingly grateful to the citizens. She dispensed generously to the poor, making contact with the monastery of Saint Bertin at St Omer, and received her son, King Harthacnut of England at Bruges in 1039.

From 1060 to 1067 Baldwin was the co-Regent with Anne of Kiev for his nephew-by-marriage Philip 1 of France, indicating the importance he had acquired in international politics. As Count of Maine, Baldwin supported the King of France in most affairs. But he was also father-in-law to William of Normandy, who had married his daughter Matilda.

Flanders played a pivotal role in Edward the Confessor's foreign policy. As the King of England was struggling to find an heir: historians have argued that he may have sent Harold Godwinsson to negotiate the return of Edward the Atheling from Hungary, and passed through Flanders, on his way to Germany. Baldwin's half-sister had married Earl Godwin's third son, Tostig. The half-Viking Godwinsons had spent their exile in Dublin, at a time William of Normandy was fiercely defending his duchy. It is unlikely however that Baldwin intervened to prevent the duke's invasion plans of England, after the Count had lost the conquered province of Ponthieu.

By 1066, Baldwin was an old man, and died the following year.


Died:
Lille?

Balduin married about 1028 in Paris, Ile-de-France, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Toste Godwinson in Sep 1051. Toste (son of Godwin (Gudine) Wulfnothsen av Wessex and Gyda Torkilsdatter) died on 25 Sep 1066 in Stamford Bridge, Yorkshire, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Welf av Bayern in 1070. Welf died on 6 Nov 1101 in Pafos, Kypros. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1071, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Robert married Gertrude av Sachsen after 28 Jun 1061. Gertrude (daughter of Bernhard av Sachsen, "Bernhard 2" and Elika av Schweinfurt) died on 03 Aug 1115 in Veurne, Vest-Flandern, Belgia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1066, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann, leder for hirden hos norske kong Olav Kyrre.

Notes:

Birth:
Det hevdes at Toste, jarl av Northumberland, var far til Skule Kongsfostre som fikk godset Rein og ble stamfar til blant annet kong Inge Bårdsson og Hertug Skule. Dette slektskapet tilbakevises av en del forskere.

Occupation:
Skule Kongsfostre (født 1052 i Wessex, England, død 1090 i Norge) hevdes å være sønn av Toste Godwinsson, jarl av Northumbria, som var bror av kong Harald 2 Godwinsson. Dette tilbakevises av flere engelske forskere som mener å ha full oversikt over Tostes barn, og ikke finner plass for Skule der, men det er også noen som mener det ikke er usannsynlig. Lars Løberg gjør oppmerksom på at den siste omtalen han har sett, refererer til de norrøne påstandene om dette slektskapet som helt utenkelige. Det hevdes også at Toste møtte Skule første gang i 1066.
Snorre Sturlason – som kjente Hertug Skule og derved skulle ha gode kilder, oppgir ikke noe slikt slektskap. Snorre sier kun at han var av god engelsk ætt. Skules bror, Ketil Krok, kom ifølge Snorre også til Norge, se slekten Krog.

Skule var med den norske flåte som etter Harald Hardrådes fall i slaget ved Stanford Bro i 1066 vendte fra England tilbake til Norge.
Skule Kongsfostre ble leder for hirden hos kong Olav Kyrre Haraldsson, og ble kongens nære venn og rådgiver.
Av kong Olav Kyrre fikk han også Gudrun Nevsteinsdatter til hustru. Skule og Gudrun fikk to barn:

1. Åsulf Skulesson på Rein.

2. Ragnhild Skulesdatter, som ble gift med Orm Svendsson, også kalt for Krypinge-Orm, og ble stamfar for Erling Skakke.

Han fikk også godset Rein (senere Reinskloster) på Fosen i Sør-Trøndelag. Han regnes som Reinsættens stamfar.

Etter Skules død var det sønnen Åsulv som satt med Rein. Han ble gift med Tora, som hadde mektige menn som Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson som sine nære forfedre. Etter han fulgte sønnen Guttorm, som igjen ble fulgt av sin sønn Bård.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt.
Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge, der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med.
Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål istand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk.
Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen.
Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller, sa han, ta mot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler.
Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt.
Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald.
Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Gutttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1936), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 835.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Family/Spouse: Gudrun Nevsteinsdatter. Gudrun (daughter of Nevstein Haldorsen and Ingrid Sigurdsdatter) was born about 1053. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Frederick Rocho av Diessen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1101, Bayern, Tyskland; Hertug av Bayern.

Notes:

Occupation:
Welf 2, or Welfhard, called Welf the Fat, was duke of Bavaria from 1101 until his death. In the Welf genealogy, he is counted as Welf 5.

Welf was the oldest son of Welf 1, Duke of Bavaria, and his wife Judith of Flanders.

In 1089, he was married to Matilda of Tuscany, who was 26 years older, in order to strengthen the relation between his family and the pope during the Investiture Controversy between king and pope. During King Henry 4's Italian campaign of 1090, Welf and Matilda fought against the King.

Since Matilda had secretly transferred her property to the Church before her marriage, Welf left her in 1095 and, together with his father, changed sides to King Henry 4, possibly in exchange for a promise of succeeding his father as duke of Bavaria.

After his father's death in 1101 Welf indeed inherited the office of duke of Bavaria. He continued his alliance with the kings; he did not remarry and died childless in 1120. Welf was buried at Weingarten Abbey.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1120, Bayern, Tyskland; Hertug av Bayern.

Notes:

Occupation:
Henry 9, called the Black, a member of the House of Welf, was Duke of Bavaria from 1120 to 1126.
Henry was the second son of Welf 1, Duke of Bavaria and Judith of Flanders.

As a young man, he administered the family's property south of the Alps. Through his marriage to Wulfhilde, daughter of Magnus, Duke of Saxony, he acquired part of the Billung property in Saxony.

In 1116, he joined Emperor Henry 5's Italian campaign. He succeeded his brother Welf 2, Duke of Bavaria, when the latter died childless in 1120.

In the royal election of 1125, he supported his son-in-law Frederick 2, Duke of Swabia, but switched his allegiance to Lothair, Duke of Saxony, after Lothair promised that Gertrud, his only daughter and heir, would marry Henry's son Henry.

After Lothair won the election and banned Frederick, in 1126 Henry abdicated as duke of Bavaria and retired to the family foundation of Weingarten Abbey so that he did not have to take part in the prosecution of his son-in-law. Henry died shortly thereafter and was buried in Weingarten.

Henry and Wulfhilde had the following children:
1. Judith, married Frederick 2, Duke of Swabia.

2. Conrad, died 17 March 1126.

3. Henry X the Proud.

4. Welf.

5. Sophia, married Berthold 3, Duke of Zähringen and Leopold 1, Duke of Styria.

6. Wulfhild, married Rudolf, Count of Bregenz
Mathilde, married Diepold 4, Margrave of Vohburg and Gebhard 3, Count of Sulzbach.

7. Adalbert, Abbot of Corvey.

Family/Spouse: Orm Sveinsen. Orm (son of Svein Sveinsen på Gjerde and Ragna Ormsdatter) died about 1140. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1150, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Family/Spouse: Tora Skoftesdatter på Giske, "på Rein". Tora (daughter of Skofte Ogmundsen på Giske and Gudrun Tordsdatter på Giske) was born about 1070 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1135 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1115, Etne, Hordaland, Vestland, Norge
• Occupation: Bef 1179, Sunnhordaland, Hordaland, Vestland, Norge; Lendemann og kongsfar.

Notes:

Occupation:
Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-1155 hadde han vært med Orknøyjarlen på korstogsferd.
Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne/maurerne på Sicilia fikk han et hogg over halsen. Såret grodde ikke godt, og slik ble det at hodet hans kom til å helle mot den ene siden. Dette ga Erling tilnavnet Skakke.

Erling Skakke støttet Inge mot Harald Gilles andre sønner.
Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru.

Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge.
Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen Valdemar den store, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær.
Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.

De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender.
At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.
For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-1153 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-1153. Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson.

Øystein var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.
Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom - kroningseden - sikret seg viktige rettigheter.

Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot Romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-1153 om Peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med kanonisk rett (alminnelig kirkerett).

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 19.juni 1179 faller kongefaderen Erling Skakke i slaget på Kalvskinnet.

Vi møtes igjen på gledens dag, min far! sier kong Magnus og kysser sin døende far.

Erling married Kristina Sigurdsdatter av Norge in 1155. Kristina (daughter of Sigurd Magnusen av Norge and Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev) was born about 1124; died about 1178. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Erik (Eirik) Gryvel. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1183, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Notes:

Occupation:
Guttorm bodde på Rein og synes å ha levd meget lenge. Han var vel i 1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt.
Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i 1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder og fikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttet til trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid.

Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga:
Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Snorre Sturlasson: Inges saga, avsnitt 1.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 833.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 22, 84.

Family/Spouse: Eldrid Jonsdatter på Blindheim. Eldrid (daughter of Jon Smørbjalte) was born in Blindheim, Vigra, Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Guttorm married Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske" about 1150. Sigrid (daughter of Torkjell på Fugl and Hallkatla Sveinsdatter) was born about 1120; died after 1150. [Group Sheet] [Family Chart]