Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0923, Paris, Ile-de-France, Frankrike; Greve.

Notes:

Died:
Drept.

Robert married Beatrice (Beatrix) av Vermandois about 0895 in Roches, Frankrike. Beatrice (daughter of Herbert av Vermandois, "Herbert 1" and Bertha av Morvais) was born about 0880 in Vermandois, Normandie, Frankrike; died about 0931 in Roches, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Luitgard married Herbert av Vermandois, "Herbert 2" about 0915. Herbert (son of Herbert av Vermandois, "Herbert 1" and Bertha av Morvais) was born about 0880 in Vermandois, Normandie, Frankrike; died on 23 Feb 0943 in Vermandois, Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0956, Frankrike; Greve av Paris og Orleans.

Notes:

Died:
Deurdan, Dourdan.

Hugh married before 0956. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
St.Quinton

Died:
Bruges, Aquitaine, Frankrike?
Begravet Abby de St.Pierre.

Adele married Arnulv (Arnold) av Flandern, "Arnulv 1" about 0933 in Flandern, Belgia. Arnulv (son of Balduin (Baldwin) av Flandern, "Balduin 2" and Elftrude (Aefthryth) av Wessex) was born about 0890 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia; died on 27 Mar 0964 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia. [Group Sheet] [Family Chart]

Adele married Gebhard av Ufgau about 0930. Gebhard was born about 0895 in Tyskland; died after 0947. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Begravet i Abbey of Saint-Pere a Chartres.

Luitgard married William, "William 1" before 0942. William (son of Rolv (Rollo) Ragnvaldsen, "Robert 1" and Poppa av Bayeux) was born about 0893 in Rouen, Haute-Normandie, Frankrike; died about 17 Dec 0942 in Congsworth, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Luitgard married after 0943. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0967, Frankrike; Greve av Troyes.

Robert married Adelaide av Chalon about 0950. Adelaide (daughter of Gilbert av Chalon and Ermengarde av Bourgogne) was born about 0914 in Frankrike; died on 19 Aug 0967. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0958, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Occupation:
Baldwin 3 The Young of Flanders was Count of Flanders, who briefly ruled the County of Flanders (an area that is now northwestern Belgium and southwestern Netherlands), together with his father Arnulf 1 (c.890–965).

Baldwin 3 was born c.940, as the son of Arnulf 1, Count of Flanders and his second wife, Adele of Vermandois (c.915–969), daughter of Herbert 2, Count of Vermandois.

His father, Arnulf 1 had made Baldwin co-ruler in 958, but Baldwin died before his father and was succeeded by his infant son Arnulf 2, with Arnulf 1 acting as regent until his own death. Then Baldwin Balso continued as the regent for the child.

During his short rule, Baldwin was responsible for establishing the wool manufacturing industry at Ghent and markets at other towns in Flanders.

Baldwin 3 died on 1 January 962. After Baldwin's death, Arnulf 1 arranged for King Lothair of France to become the guardian of Baldwin's son Arnulf 2.

Balduin married Mathilde (Mathildis/Maud) av Sachsen about 0960. Mathilde (daughter of Herman av Sachsen, "Herman 5" and Hildegard (Hildeshuith) av Westerbourg) was born about 0942 in Lüneburg, Niedersachsen, Tyskland; died on 25 May 1008. [Group Sheet] [Family Chart]

Hildegard married Dietrich av Vest Friesland, "Dietrich 2" about 0961. [Group Sheet] [Family Chart]

Elstrude married Sigfried av Danmark before 0965. Sigfried (son of Gottfried (Godfrey) av Danmark) was born in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Montreuil-Bellay, Anjou, Maine.

Adelaide married before 0963. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Anjou, Maine.

Adelais married Gottfried (Geoffrey) av Anjou, "Gottfried 1" before 0960. Gottfried (son of Foulques av Anjou, "Foulques 2" and Gerberga av Gatinais) was born about 0940 in Frankrike; died on 21 Jul 0987 in Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0965, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Occupation:
Arnulf 2 of Flanders was Count of Flanders from 965 until his death.
He was the son of Baldwin 3 of Flanders and Mathilde Billung of Saxony, daughter of Herman, Duke of Saxony.

His father Baldwin 3 died in 962, when Arnulf was just an infant, while Arnulf's grandfather, Arnulf 1, was still alive. When Arnulf 1 died three years later (965), the regency was held by his kinsman Baldwin Balso, who died in 973.

By the time Arnulf attained his majority in 976, Flanders had lost some of the southern territory acquired by Arnulf 1. The latter had given some parts of Picardy to King Lothar of France to help assure his grandson's succession, and gave Boulogne as a fief to another relative.
Then early in Arnulf's minority Lothar had taken Ponthieu and given it to Hugh Capet, and the first counts of Guînes had established themselves.

In 968 he married Rozala of Lombardy, daughter of Berengar 2 of Italy, and had two children:

1. Baldwin 4 (980–1035), who succeeded his father. He married twice and fathered Baldwin 5, Count of Flanders.

2. Mathilde, who died before 995.

Arnulf died on 30 March, 987 at age 26. Shortly after Arnulf's death his widow married Robert 2, King of France as his first wife.

Arnulv married Susanna av Italia about 0968 in Flandern, Belgia. Susanna (daughter of Berenger av Italia, "Berenger 2" and Willa av Burgund, "av Arles") was born after 0930. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Guisnes, Picardy.

Hawise married Gottfried (Godfrey) av Brienne about 1007. Gottfried (son of Richard av Normandie, "Richard 1" and Gunnor Haraldsdatter av Crepon) was born about 0953 in Normandie, Frankrike; died about 1015 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Anjou, Maine.

Ermengarde married Conan av Bretagne, "Conan 1" before 0982. Conan (son of Juhal Berenger av Rennes and Gerberga av Rennes) was born about 0927 in Bretagne, Frankrike; died on 27 Jun 0992 in Bretagne, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1040, Frankrike; Greve av Anjou.

Notes:

Birth:
Anjou, Maine.

Foulques married about 1018. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0987, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Birth:
Luxemburg?

Occupation:
På 1000-tallet utvidet grevene Balduin 4 og Balduin 5 riket med fem land øst for Schelde, som opprinnelig hadde tilhørt det midtfrankiske riket, men som i 870 var blitt innlemmet i det østfrankiske riket (det tysk-romerske riket). Grevskapet bestod da av Kron-Flandern, len under den franske konge, og Riks-Flandern, len under den tyske keiser. På denne måten ble greven vasall under to lensherrer, noe som gav ham større selvstendighet og mulighet til å bygge grevskapet ut til en sterk politisk enhet.

Balduin 4 bemektiget seg Valenciennes og kom derved i strid med keiser Konrad 2 av Tyskland. Han var imidlertid heldig i kampene og ervervet seg endelbesittelser på høyre Seine-bredd i nærheten av Gent samt de Zeelandske øyer.
Etter den tid skiller man mellom det egentlige Flandern, Kronflandern som var et fransk len og Riksflandern som grevene hadde til len av det tyske rike.

Balduin var første gang gift ca. 1012 med Otgiva av Luxemburg (995-1031). Baldvin 5 var hans sønn i ekteskapet med Otgiva.

Han var annen gang gift etter 1031 med Eleonore(?) av Normandie, født ca. 1010. Hun var datter til Richard 2 - den Gode - av Normandie som døde 23.august 1027 og Judith av Bretagne (ca. 982-1017).

Hans datter, Judith av Flandern, skal være født i 1028 eller 1033, hvilket gjør at det er usikkert hvem som var hennes mor.

Kilder bl.a.:
Allgemeine deutsche Biographie.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 838.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre.


Died:
Buried in Chapel of St.Laurent, Abbey of St Pierre de Grand.

Balduin married Otgiva (Ogiva) av Luxemburg about 1012. Otgiva (daughter of Friedrich av Luxemburg, "Friedrich 1" and Ermentrude av Wettergau, "av Gleiberg") was born about 0995 in Luxemburg; died on 21 Feb 1030 in Luxemburg. [Group Sheet] [Family Chart]

Balduin married Eleonore av Normandie after 1031 in Flandern, Belgia. Eleonore (daughter of Richard av Normandie, "Richard 2" and Judith av Bretagne) was born about 1010 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1008, Bretagne, Frankrike; Hertug.

Notes:

Died:
Drept

Gottfried married Hedwig av Normandie before 1008. Hedwig (daughter of Richard av Normandie, "Richard 1" and Gunnor Haraldsdatter av Crepon) was born about 0973 in Normandie, Frankrike; died about 21 Feb 1034 in Rennes, Ille-et-Vilaine, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Fécamp, Seine Inferieure.

Judith married Richard av Normandie, "Richard 2" about 1000 in Bretagne, Frankrike. Richard (son of Richard av Normandie, "Richard 1" and Gunnor Haraldsdatter av Crepon) was born about 0958 in Normandie, Frankrike; died about 23 Aug 1027 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1036, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Occupation:
Balduin 5 knyttet ved ekteskap for en kort tid Haunaut til sine andre besittelser. De zeelandske øyer gikk imidlertid tapt til greven av Holland. Han fikk tilnavnet Insulanus.

Kilder bl.a.:
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 1178.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 37.

Baldwin 5 of Flanders was Count of Flanders from 1035 until his death. He was the son of Baldwin 4, Count of Flanders.

In 1028 Baldwin married Adèle of France in Amiens, daughter of King Robert II of France; at her instigation he rebelled against his father but in 1030 peace was sworn and the old count continued to rule until his death.

During a long war (1046–1056) as an ally of Godfrey the Bearded, Duke of Lorraine, against the Holy Roman Emperor Henry 3, he initially lost Valenciennes to Hermann of Hainaut. However, when the latter died in 1051 Baldwin married his son Baldwin 6 to Herman's widow Richildis and arranged that the sons of her first marriage were disinherited, thus de facto uniting the County of Hainaut with Flanders.
Upon the death of Henry 3 this marriage was acknowledged by treaty by Agnes de Poitou, mother and regent of Henry 4.

Baldwin 5 played host to a grateful dowager queen Emma of England, during her enforced exile, at Bruges. He supplied armed security guards, entertainment, comprising a band of minstrels. Bruges was a bustling commercial centre, and Emma fittingly grateful to the citizens. She dispensed generously to the poor, making contact with the monastery of Saint Bertin at St Omer, and received her son, King Harthacnut of England at Bruges in 1039.

From 1060 to 1067 Baldwin was the co-Regent with Anne of Kiev for his nephew-by-marriage Philip 1 of France, indicating the importance he had acquired in international politics. As Count of Maine, Baldwin supported the King of France in most affairs. But he was also father-in-law to William of Normandy, who had married his daughter Matilda.

Flanders played a pivotal role in Edward the Confessor's foreign policy. As the King of England was struggling to find an heir: historians have argued that he may have sent Harold Godwinsson to negotiate the return of Edward the Atheling from Hungary, and passed through Flanders, on his way to Germany. Baldwin's half-sister had married Earl Godwin's third son, Tostig. The half-Viking Godwinsons had spent their exile in Dublin, at a time William of Normandy was fiercely defending his duchy. It is unlikely however that Baldwin intervened to prevent the duke's invasion plans of England, after the Count had lost the conquered province of Ponthieu.

By 1066, Baldwin was an old man, and died the following year.


Died:
Lille?

Balduin married about 1028 in Paris, Ile-de-France, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Toste Godwinson in Sep 1051. Toste (son of Godwin (Gudine) Wulfnothsen av Wessex and Gyda Torkilsdatter) died on 25 Sep 1066 in Stamford Bridge, Yorkshire, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Welf av Bayern in 1070. Welf died on 6 Nov 1101 in Pafos, Kypros. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1028, Frankrike; Konge.

Notes:

Died:
Seine-Maritime.

Richard married about 1023. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1035, Frankrike; Hertug av Normandie og fransk konge.

Notes:

Birth:
Falaise Castle, Falaise, Calvados.

Robert married Alette about 1024. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fécamp, Seine Inferieure.

Eleonore married Balduin (Baldwin) av Flandern, "Balduin 4" after 1031 in Flandern, Belgia. Balduin (son of Arnulv av Flandern, "Arnulv 2" and Susanna av Italia) was born about 0980 in Belgia; died on 30 May 1035 in Luxemburg. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1071, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Robert married Gertrude av Sachsen after 28 Jun 1061. Gertrude (daughter of Bernhard av Sachsen, "Bernhard 2" and Elika av Schweinfurt) died on 03 Aug 1115 in Veurne, Vest-Flandern, Belgia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1066, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann, leder for hirden hos norske kong Olav Kyrre.

Notes:

Birth:
Det hevdes at Toste, jarl av Northumberland, var far til Skule Kongsfostre som fikk godset Rein og ble stamfar til blant annet kong Inge Bårdsson og Hertug Skule. Dette slektskapet tilbakevises av en del forskere.

Occupation:
Skule Kongsfostre (født 1052 i Wessex, England, død 1090 i Norge) hevdes å være sønn av Toste Godwinsson, jarl av Northumbria, som var bror av kong Harald 2 Godwinsson. Dette tilbakevises av flere engelske forskere som mener å ha full oversikt over Tostes barn, og ikke finner plass for Skule der, men det er også noen som mener det ikke er usannsynlig. Lars Løberg gjør oppmerksom på at den siste omtalen han har sett, refererer til de norrøne påstandene om dette slektskapet som helt utenkelige. Det hevdes også at Toste møtte Skule første gang i 1066.
Snorre Sturlason – som kjente Hertug Skule og derved skulle ha gode kilder, oppgir ikke noe slikt slektskap. Snorre sier kun at han var av god engelsk ætt. Skules bror, Ketil Krok, kom ifølge Snorre også til Norge, se slekten Krog.

Skule var med den norske flåte som etter Harald Hardrådes fall i slaget ved Stanford Bro i 1066 vendte fra England tilbake til Norge.
Skule Kongsfostre ble leder for hirden hos kong Olav Kyrre Haraldsson, og ble kongens nære venn og rådgiver.
Av kong Olav Kyrre fikk han også Gudrun Nevsteinsdatter til hustru. Skule og Gudrun fikk to barn:

1. Åsulf Skulesson på Rein.

2. Ragnhild Skulesdatter, som ble gift med Orm Svendsson, også kalt for Krypinge-Orm, og ble stamfar for Erling Skakke.

Han fikk også godset Rein (senere Reinskloster) på Fosen i Sør-Trøndelag. Han regnes som Reinsættens stamfar.

Etter Skules død var det sønnen Åsulv som satt med Rein. Han ble gift med Tora, som hadde mektige menn som Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson som sine nære forfedre. Etter han fulgte sønnen Guttorm, som igjen ble fulgt av sin sønn Bård.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt.
Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge, der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med.
Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål istand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk.
Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen.
Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller, sa han, ta mot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler.
Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt.
Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald.
Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Gutttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1936), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 835.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Family/Spouse: Gudrun Nevsteinsdatter. Gudrun (daughter of Nevstein Haldorsen and Ingrid Sigurdsdatter) was born about 1053. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Frederick Rocho av Diessen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1101, Bayern, Tyskland; Hertug av Bayern.

Notes:

Occupation:
Welf 2, or Welfhard, called Welf the Fat, was duke of Bavaria from 1101 until his death. In the Welf genealogy, he is counted as Welf 5.

Welf was the oldest son of Welf 1, Duke of Bavaria, and his wife Judith of Flanders.

In 1089, he was married to Matilda of Tuscany, who was 26 years older, in order to strengthen the relation between his family and the pope during the Investiture Controversy between king and pope. During King Henry 4's Italian campaign of 1090, Welf and Matilda fought against the King.

Since Matilda had secretly transferred her property to the Church before her marriage, Welf left her in 1095 and, together with his father, changed sides to King Henry 4, possibly in exchange for a promise of succeeding his father as duke of Bavaria.

After his father's death in 1101 Welf indeed inherited the office of duke of Bavaria. He continued his alliance with the kings; he did not remarry and died childless in 1120. Welf was buried at Weingarten Abbey.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1120, Bayern, Tyskland; Hertug av Bayern.

Notes:

Occupation:
Henry 9, called the Black, a member of the House of Welf, was Duke of Bavaria from 1120 to 1126.
Henry was the second son of Welf 1, Duke of Bavaria and Judith of Flanders.

As a young man, he administered the family's property south of the Alps. Through his marriage to Wulfhilde, daughter of Magnus, Duke of Saxony, he acquired part of the Billung property in Saxony.

In 1116, he joined Emperor Henry 5's Italian campaign. He succeeded his brother Welf 2, Duke of Bavaria, when the latter died childless in 1120.

In the royal election of 1125, he supported his son-in-law Frederick 2, Duke of Swabia, but switched his allegiance to Lothair, Duke of Saxony, after Lothair promised that Gertrud, his only daughter and heir, would marry Henry's son Henry.

After Lothair won the election and banned Frederick, in 1126 Henry abdicated as duke of Bavaria and retired to the family foundation of Weingarten Abbey so that he did not have to take part in the prosecution of his son-in-law. Henry died shortly thereafter and was buried in Weingarten.

Henry and Wulfhilde had the following children:
1. Judith, married Frederick 2, Duke of Swabia.

2. Conrad, died 17 March 1126.

3. Henry X the Proud.

4. Welf.

5. Sophia, married Berthold 3, Duke of Zähringen and Leopold 1, Duke of Styria.

6. Wulfhild, married Rudolf, Count of Bregenz
Mathilde, married Diepold 4, Margrave of Vohburg and Gebhard 3, Count of Sulzbach.

7. Adalbert, Abbot of Corvey.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1051, Normandie, Frankrike; Hertug.
• Occupation: 1066, England; Konge.

Notes:

Occupation:
Vilhelm - Guillaume - gjorde Normandie til en rik og mektig region.

Født ca.1027 i Falaise i Normandie der faren - Robert den praktfulle - var hertug og regjerte 1030-1035. Moren var Alette, en vanlig jente fra Falaise, som ikke var gift med Robert - derav kallenavnet Bastarden.

Robert dro på pilgrimsferd, og overlot makten i Normandie til sin 7 år gamle sønn Vilhelm. Da Robert døde på pilgrimsferden ville ikke alle adelsmennene i Normandie godta den unge Vilhelm som regent.

I ca.1045, i Valognes, prøvde noen adelsmenn å ta livet av Vilhelm, men han fikk nyss om planene deres og flyktet til Falaise, hvor han søkte tilflukt.

Vilhelm vendte seg så til kongen av Frankrike for hjelp, og sammen vant de over de opprørske baronene i et stort slag ved Val-es-Dunes, som ligger ved elven Orne. Det sies at elven var farget rød av blod etter slaget.

Vilhelm flyttet deretter til Caen, bygget et slott, for å gjøre byen til hovedstad i riket sitt, Basse-Normandie. Her omga han seg med intellektuelle og geistlige.

Hva vet vi om Vilhelm? Han skal ha vært ca.173-175 centimeter høy (antatt etter målene til lårbenet hans), en relativt høy mann for den tiden å være. Han hadde ikke skjegg, og håret var kort, som skikken var den gangen.

Vilhelm ble gift med Mathilde i Eu ca.1050-1051, et ekteskap som holdt livet ut. Hun var datter til greven av Flandern, en ætt med den franske kongen og karolingene.
Men, paven Leo 9. godtok ikke ekteskapet fordi Vilhelm og Mathilde var i slekt.
Den senere pave Nikolaus 2. aksepterte dog Vilhelm og hans ekteskap.

Halvbroren Odo gjorde han til biskop i Bayeux, som senere viste seg å være et ulykkelig valg for Vilhelm.

Vilhelm lot bygge munke- og nonnekloster. Klostrene var et samlingspunkt på denne tiden, og landsbyer vokste opp rundt disse av årsaker som:

Utdanningssenter.
Sykepleie.
Suppekjøkken.

En litt nærmere titt på Jumiègesklosteret:

Abbaye de Jumièges var et benediktinerkloster som lå i den franske kommunen Jumièges i departementet Seine-Maritime i Normandie.
Klosteret ble grunnlagt i 654 av sankt Philibert som hadde vært venner med Ouen og Wandrille (begge ble også helgenerklært senere) ved merovingenes hoff. Philibert ble første abbed, men ble senere tvunget til å forlate Jumièges, etter sigende på grunn av sjalusi fra sine fiender. Han grunnla et annet kloster ved Noirmoutier hvor han døde en gang rundt 685. Under den andre abbeden, sankt Achard, blomstret klosteret og hadde til sist bortimot tusen munker.
På 800-tallet ble klosteret plyndret og brent ned til grunnen av nordboere, men ble oppbygd i en enda større skala av Vilhelm Langsverd, hertug av Normandie (død 942). En ny kirke ble reist i 1067 i nærværet av Vilhelm Erobreren, året etter at han hadde erobret England med sverd og blod, og således hadde gode grunn til å takke Gud.
Under den gavemilde støtten fra hertugene av Normandie ble klosteret et stort læresenter for religion og undervisning. Dens skoler frambrakte blant mange lærde også den nasjonale historikeren William av Jumièges. Det nådde toppen av sin berømmelse på slutten av 1000-tallet og ble sett på som en modell for alle andre klostre i Normandie og andre steder. Det var kjent blant annet for sin veldedighet overfor fattige og ble derfor populært kalt for Jumièges l'Aumônier.

Mens Vilhelm oppholdt seg i England og kjempet mot walisere og skotter, benyttet hertugdømmene rundt Normandie anledningen til å gjøre opprør mot Vilhelm.

1.november 1083 dør Mathilde i Caen. Hun ble begravet i nonneklosteret der.

På sine eldre dager var Vilhelm stadig i konflikt med franskekongen Filip 1, sønn av Henrik 1, på grunn av grenseområdet Vexin mellom Normandie og det daværende Frankrike. Filip 1's egentlige rike omfattet bare området fra Paris til Orléans, men han klarte ved hjelp av allianser å beskytte seg mot trusselen fra foreningen mellom Normandie og England etter 1066.

I 1087 prøver Vilhelm igjen å erobre Vexin, men faller av hesten på et tokt og får sadelknappen i magen. Han dør ca. en uke senere i Rouen. Han sies å ha vært klar i hodet til det siste og fordelte arven etter seg.
Vilhelm Rufus fikk den engelske kronen, ikke eldstesønnen Robert Curthose.
Vilhelm testamenterte sine herredømmer til sine 3 overlevende sønner (Vilhelm Erobrerens tredje sønn Rikard døde før sin far ved å bli drept i en jaktulykke i New Forest) i følgende orden:

Robert Curthose, den eldste sønnen, mottok Hertugdømmet Normandie og ble hertug Robert 2.
Vilhelm Rufus mottok kongedømmet England og ble kong Vilhelm 2.
Henry Beauclerc mottok 5 000 pund i sølv.

Det brøt ut panikk da Vilhelm lå for døden, og folk rundt han flyktet og lot han ligge igjen alene på dødsleiet.

Etter Vilhelms død ble liket fraktet til Caen, og han ble gravlagt i klosteret der.

Normandie mistet sin selvstendighet, og ble en del av Frankrike i 1204.

Occupation:
Edvard Bekjenneren (The Confessor) ble tatt imot i hoffet til Vilhelm. Han ble senere konge i England etter mange års eksiltid i Normandie. Edvard hadde ingen arvinger, og det sies at han utropte Vilhelm til sin arving av den engelske kronen, og ikke sin svoger Harald (Harold) Godwinson.

I 1064 reiste Harald seil og dro for å møte Vilhelm i Ponthieu nord i Normandie, men han ble tatt til fange. Vilhelm slapp han fri senere.

Vilhelm og Harald ble tilsynelatende gode venner og kriget sammen i Bretagne. Vilhelm fikk også Harald til å love han troskap i Bayeux-katedralen.

Dette er begynnelsen på Bayeux-teppet, laget i Kent i England, men har i ettertiden blitt stilt ut i Bayeux-katedralen hver juli måned.

Den 5.januar 1066 dør Edvard Bekjenneren i London med Harald tilstede. Edvard hadde vært svak og lovet bort kongemakten etter sin død til flere. Det tyder på at han også ga kongemakten til svogeren Harald på sitt dødsleie.
Allerede den 6.januar lar Harald seg krone til konge i England.

Dette er også vist på Bayeux-teppet.

Påskedag 1066 samlet Vilhelm sine normanniske baroner for å få de med å kjempe om den engelske kronen han mente han hadde rettmessig krav på. Han ville på felttog til England. Dette var baronene negative til. Å krysse havet slik vikingene hadde gjort var nå ute av tiden, kong Harald i England var også en dyktig hærfører, og ikke minst, baronene var fornøyde slik de hadde det i Normandie.
Vilhelm ga seg ikke med det, men forhandlet med hver og en av baronene, og fikk til slutt et flertall for et felttog til England.
seg fikk normannerne også fane og støtte av paven.

De mønstret en armada på omkring 1000-3000 skip, med ca.15.000 krigere, men Vilhelm ventet likevel lenge med å dra over kanalen. Ventetiden tok på, og folk begynte å murre, men så flyttet kong Harald sin hær nordover i England for å møte den norske invasjonshæren ledet av den norske kongen Harald Hardråde.
Circa 28.september snudde vinden og Vihelm gjorde seg klar til å seile over kanalen med hæren sin. Han selv ledet an på skipet Mora.

Vilhelm nådde England ved Pevensey i ro og mak, tok hæren sin til Hastings og satte i gang med å bygge forsvarsverker av trevirker tatt med over kanalen.

Dette fortelles også i Bayeux-teppet.

Ved Sanlac ventet den engelske hæren, oppildnet etter seieren over nordmennene ved Stamford Bridge.

Det dramatiske og betydningsfulle slaget ved Hastings begynte tidlig om morgenen 29.september, og varte i flere timer.

Ifølge Bayeux-teppet falle kong Harald enten ved en pil gjennom øyet, eller at en ridder på hest feller han ved et sverdslag, eller er det begge deler?
Da kongen dør, løser den engelske hæren seg opp, og dermed var skjebnen til England satt.

Som takk til Gud for seieren over engelskmennene, lot Vilhelm bygge et kloster på plassen hvor slaget sto.

Vilhelm tok sjøveien til London, og lot mennene fare hardt fram for å skremme londonerne til overgivelse. Mulig motstand, men dette er historikerne enige om.

Kroningen av Vilhelm som konge i England sto i Westminister Abbey, beskyttet av sine mest trofaste riddere. Vilhelm var nå ikke bare hertug og regent i Normandie, men også konge i England.

Hvorfor ville Vilhelm ta England?
England var et rikt land.
I England var det dyktige skatteinnkrevere, mye på grunn av innkrevingen av danegjelden.
London var en internasjonal havneby allerede på denne tiden.

I London lot Vilhelm bygge festningsverk, blant annet tårnet i Tower of London.
I løpet av de første årene lot Vilhelm å bygge mange borger rundt om i England, og adelen fulgte hans eksempel.

Hans kone Mathilde kom til England i 1068 og ble kronet til dronning. Hun fødte deres sønn Henrik i England, som ble konge i 1100 som Henrik 1.

Normannerne viste seg å være grufulle, og gikk hardt til verks både mot walisere og skotter. MAssakrer er omtalt, særlig i nord.
På grunn av Vihelms skrekkvelde i England, er England å regne som rolig i 1072.

Domesday Book:

Dommedagsboken, også kalt Domesday eller Book of Winchester, er nedtegningen av den store folke- og boligtellingen som ble foretatt i England i 1086 etter ordre fra Vilhelm Erobreren.
Vilhelm ønsket et fullstendig oversikt over befolkningen, eiendommer og verdier i landet han hadde erobret i 1066, og beordret derfor at det ble foretatt en undersøkelse av samme type som moderne folke- og boligtellinger. Et av hovedpoengene med å lage oversikten var å finne ut grunnlaget for utskriving av skatter. Det som ble nedtegnet i boken var endelig, og det fantes ingen ankemyndighet dersom man mente at noe var vurdert galt. Derfor fikk den navnet Domesday (mellomengelsk skrivemåte for moderne engelsk Doomsday) – den var gyldig til dommedag. Domesday book er blitt regnet som verdens eldste, virkelige matrikkel.

Domesday Book er egentlig to uavhengige arbeider. Den ene, kjent som Little Domesday, dekker Norfolk, Suffolk og Essex, mens Great Domesday dekker resten av England med unntak av områdene som senere ble Westmorland, Cumberland, Northumberland og Durham. Noen av disse områdene ble ikke med fordi de var under skotsk kontroll, mens Cumberland ikke ble erobret før noe senere og Durham kun ble skattlagt av biskop William av St.Carilef. London, Winchester og enkelte andre byer er også utelatt, antagelig fordi det var for komplisert å få oversikt over eiendomsforholdene innenfor de tidsrammene som var gitt. Deler av Durham bispedømme ble dekket i Boldon Book i 1183.

Little Domesday er, til tross for navnet, den største av de to bøkene. Den er langt mer detajert, blant annet fordi husdyr er talt opp. Det er mulig at det var meningen å utføre undersøkelsen på et så detaljert nivå for hele landet, men at man gav opp og gikk over til den enklere ordningen i Great Domesday.

Innholdet ble i begge bøker sortert etter len (fiefs) og ikke geografisk. Man valgte altså å ikke bruke byer eller hundreder som inndeling, men satte opp eiendommene etter hvilke baroner som kontrollerte dem på vegne av kronen.

Listene for hvert grevskap begynner med kongens egne eiendommer. Deretter følger kirkelige eiendommer, så baronene, kvinner, kongelige tjenere, de få angelsaksiske thegnene som fortsatt hadde eiendommer og til slutt eventuelle andre typer eiendom. I noen grevskap ble en eller flere større byer skilt ut i en egen seksjon. Enkelte omstridte eiendommer, clamores, ble også behandlet for seg. I Great Domesday har man ikke klart å gjennomføre dette systemet hele veien.

De fleste byer er tatt med i Domesday Book, men i mange av dem er det bare noen få eiendommer av spesiell interesse for kronen som er nevnt. Man finner blant annet fragmenter av eldre tollavtaler, opptegninger om militærtjeneste, markeder, myntslagerier og annet. Det er også nevnt enkelte tradisjonelle avgifter til kronen, som faste leveringer av honning fra flere byer og grevskap.

Det finnes en del informasjon i tillegg til det rent tallmessige materialet, om politiske forhold, personer, kirkelige forhold og sosialhistorie. Disse opptegningene er sporadiske, og skulle egentlig ikke vært med. Slik informasjon har vært til stor nytte for historikere, og ble blant annet gjennomgått av Edward Augustus Freeman da han skrev om invasjonen.

Ifølge Den angelsaksiske krønike ble undersøkelsen planlagt i 1085, og ifølge kolofonen ble den gjennomført i 1086. Det er usikkert når Domesday Book ble sammenstilt fra de mange rapportene, men det ser ut til at én person skrev hele manuskriptet.
Hvert grevskap ble besøkt av en gruppe kongelige tjenestemenn, legati, som holdt en offentlig utspørring. Dette skjedde antagelig i forsamlingen kjent som county court, hvor både lokal adel og representanter for byene deltok. Opplysningene ble hentet inn for hvert hundrede. Tolv lokale edsvorne gikk i hvert hundrede god for at opplysningene var korrekte; seks av dem var angelsaksere og seks normannere.
For hundredene i Cambridgeshire er det som ser ut til å være en komplett avskrift av utspørringen bevart. Inquisitio Eliensis og Exon Domesday som dekker Cornwall, Devon, Dorset, Somerset og Wiltshire inneholder også detaljer fra den opprinnelige undersøkelsen.
Ut fra sammenligninger av hva som er nedtegnet i ulike grevskap kan man identifisere seks regioner:

Berkshire, Hampshire, Kent, Surrey og Sussex.
Cornwall, Devon, Dorset, Somerset og Wiltshire (Exon Domesday).
Bedfordshire, Buckinghamshire, Cambridgeshire, Hertfordshire og Middlesex.
Leicestershire, Northamptonshire, Oxfordshire, Staffordshire og Warwickshire.
Cheshire, Gloucestershire, Herefordshire, Shropshire, Worcestershire og Welsh Marches.
Derbyshire, Huntingdonshire, Lincolnshire, Nottinghamshire og Yorkshire.

Det finnes tre kilder som forteller om formålet med undersøkelsen:

I Den angelsaksiske krønike fortelles det i oppføringen for 1085 hvorfor den ble bestilt:

Etter dette hadde kongen et stort møte, og en veldig grundig konsultasjon med sitt råd om dette landet; hvordan det var bebodd og av hva slags mennesker. Han sendte så sine menn over hele England inn i hvert shire, og gav dem i oppdrag å finne ut hvor mange hundre huder er det der, hvilke eiendommer har kongen selv og hva som finnes på eiendommene, eller hva bør kongen få årlig fra området.
Han bad dem også skrive ned hvor mye eiendom hans erkebiskoper hadde, og hans stiftsbiskoper, og hans abbeder og hans jarler, og, selv om jeg kan virke fiksert og kjedelig, hva, eller hvor mye, hver mann hadde som eide jord i England, enten i jordeiendom eller annet, og hvor mye penger de var verd. Så nøye bad han dem utføre det at ikke en enkelt hud, eller en meter med jord, ei heller (det er skamfullt å fortelle det, men han skammet seg ikke over å gjøre det) noen ku eller svin ble utelatt uten å bli skrevet ned. Og alle detaljer som var skrevet ned ble etterpå bragt til ham.
Listen over spørsmål som ble stilt til de edsvorne, som er bevart i Inquisitio Eliensis.
Innholdet i Domesday Book og bevarte undersøkelser
Det er ikke mulig å forene de tre kildene helt, men det er generelt akseptert at hovedformålet var å fastlå grunnlaget for kongens skattlegging. Skatteinntektene kom primært fra:

Eiendomsskatt (geldum) som ble betalt ut fra et overslag.
Diverse avgifter.
Inntekter fra kronens eiendommer.

Etter normannernes invasjon ble det meste av eiendommene til den angelsaksiske adelen beslaglagt og fordelt til normanniske baroner. Det var i kongens interesse å sikre at ikke kronen ble lidende i denne omfordelingen. Det står klart at de normanniske baronene hadde en tendens til å forsøke å unngå å betale de samme avgifter som deres angelsaksiske forgjengere hadde betalt. Undersøkelsen satte derfor opp en oversikt over navnene på jordeierne, og overslag som dannet grunnlag for skattlegging.
Men Domesday Book er mer enn bare et skattemanntall. Den er også et forsøk på å lage en oversikt over alle verdier i landet på tre tidspunkter: Da Edvard bekjenneren døde, da de nye eierne tok over og da undersøkelsen ble foretatt. Det ser også ut til at man ønsket å finne den potensielle fremtidige verdien, men dette er ikke grundig gjennomført. Det er ut fra dette åpenbart at Vilhelm ønsket å ha oversikt over sitt nye rikes økonomiske ressurser. Det fantes eldre, mindre omfattende oversikter som han antagelig sammenlignet sin egen undersøkelse med. For hver herregård er det oppgitt hvor mye dyrkbar mark som finnes, antallet ploglag (hver bestående av åtte okser), enger, skog, beitemark, fiskeplasser, vannmøller, saltkokerier på eiendommer ved kysten og andre inntektskilder. Bøndene telles i forskjellige klasser etter sin status, og til slutt ble verdien til hele herregården anslått. Det er tydelig at overslagene er nokså grove.

Fordi undersøkelsene, som ble foretatt på geografisk basis, ble omorganisert etter hvem som eide jorden, fikk kongen oversikt over hva hver enkelt av baronene eide. Han fikk også innsikt i om baronene hadde leid ut jorden videre og i så fall hvor mye de hadde delt den opp. Dette var viktig for ham fordi han ønsket å få leietagerne til å sverge en troskapsed direkte til kongen. Egentlig var de underlagt baronen og hadde dermed sverget troskap gjennom ham. Kun fornavn er oppgitt for leietagere, så det er ikke alltid mulig å finne ut hvem som var normannere, men det er gjort en del forskning på dette. En betydelig andel hadde normanniske fornavn.

I tillegg til den vanlige skattleggingen var også undersøkelsen viktig for at kongen skulle vite hvor han kunne henvende seg for å skaffe ekstraordinære midler.

Slott blir sjelden nevnt i undersøkelsen, fordi de var utgiftsposter og dermed ikke interessante for skattleggingen. Unntakene er der normanniske slott ble reist på eiendommer som tidligere gav inntekter, slik at forskjellene måtte forklares.

Domesday Book ble opprinnelig oppbevart i det kongelige skattkammeret i Winchester, som var normannerkongenes hovedstad. Den ble derfor kalt Book of Winchester, og i en sen utgave er dette navnet bruk i selve boken.

Vilhelm som var blitt gammel og tykk overlot til sin halbror Odo å styre England som sin visekonge.
Odo styrte England effektivt på en autoritær måte. Han var glad i rikdom og makt og tok seg friheter.
Til slutt (omkring 1082) ga Vilhelm ordre om at Odo skulle arresteres, og satte han i fengsel i Rouen, hvor han satt fram til Vilhelm døde i 1087.

Nevnes som konger i England etter Vilhelm:

1. Vilhelm 2 Rufus, sønn av Vilhelm 1 (Erobreren). Engelsk konge 1087-1100.

Vilhelm 2 Rufus' nøyaktige fødselsdato er ukjent, men det var en gang mellom 1056 og 1060, og var Vilhelm Erobreren og Matilda av Flanderns tredje sønn. Han ble født i sin fars hertugdømme Normandie som skulle arves av hans eldre bror Robert Curthose. I sin ungdom ble han utdannet under Lanfranc og tilsynelatende utpekt til en adelig posisjon, men ikke som konge. En brå død av en eldre bror plasserte han derimot i direkte linje for å etterfølge faren på den engelske tronen. Som sin fars favorittsønn ble Vilhelm engelske konge da Vilhelm Erobreren døde. Mellom Vilhelm Rufus og hans eldste bror var det alltid et fiendskap selv om de kom til en enighet i 1091 etter et kuppforsøk av deres yngste bror Henrik.
Forholdene mellom de tre brødrene ble aldri bra. Orderic Vitalis beskriver en hendelse som ble utspilt ved Laigle i 1077 da Vilhelm og Henrik ble trette av å spille terninger og besluttet å holde gjøn med storebroren og tømte illeluktende vann over ham fra etasjen over, noe som skjemte ham ut og gjorde ham rasende. Det oppsto et slagsmål mellom dem og faren, Vilhelm Erobreren, måtte gripe inn og skille dem.

I henhold til William av Malmesbury var Vilhelm Rufus - tykkfallen og muskuløs med en framskutt mage, en spradebasse kledd i den seneste moten, dog overdrevet, han bar sitt lange, blonde hår, delt på midten som lot pannen bli bar, og i hans røde, koleriske ansikt fantes det øyne i ombyttelige farger (Barlow).

Vilhelm Rufus (Vilhelm den røde) et tilnavn han kan ha fått for sitt utseende eller sitt blodige regime. På fransk ble han kalt Guillaume Le Roux.
Han fikk makt over Normandie og hadde en viss innflytelse over Skottland, men hadde mindre suksess med erobre Wales.
Selv om Vilhelm var en dyktig soldat, var han en hensynsløs hersker og lite likt av dem han styrte over, og i henhold til Den angelsaksiske krønike var han hatet av nesten alle i sitt folk. Det er dog ikke underlig at tidens historieskrivere hadde et negativt bilde å formidle av ham da de fleste av de skrivekyndige var kirkens menn som Vilhelm Rufus hadde kjempet hardt og hensynsløst mot, og i normannisk tradisjon forsøkte han å utrydde både angelsakserne og deres kultur. Hans regjeringstid var preget av hans krigerske temperament, han verken giftet seg eller hadde noen illegitime barn, hvilket har ført til spekulasjoner om han var homoseksuell. Hans favoritt var Ranulf Flambard som han gjorde til biskop av Durham i 1099, en utnevnelse som også var basert på politiske behov ettersom et bispesete på denne tiden var også et betydningsfullt føydalt område.

Oppdelingen av Vilhelm Erobrerens rike i to deler innebar et dilemma for de normanniske adelsmenn som hadde landområder på begge sider av kanalen. Ettersom de to brødrene Vilhelm og Robert var fiender og naturlige rivaler ble adelsmennene urolige for at de ikke kunne gjøre begge herrer til lags og risikerte å komme på kant med en av dem eller begge. Den eneste løsningen, slik de så det, var å forene England og Normandie atter en gang under en hersker. Streben mot dette målet fikk dem til å gjøre opprør i 1088 mot Vilhelm, og under lederskapet til den mektige biskop Odo av Bayeux, halvbror til Vilhelm Erobreren. Robert dro derimot ikke over til England for å støtte opprøret og broren Vilhelm vant engelsk støtte ved hjelp av sølv og løfter om bedre styre. Uten autoritet ble opprøret slått ned og i 1090 invaderte han Normandie, knuste Roberts soldater og tvang ham til å avgi en del av sitt land. Deretter klarte de å komme til en enighet og Vilhelm lovte Robert å hjelpe ham med få tilbake andre landområder som han tidligere hadde tapt til Frankrike, i særdeleshet Maine.

Således ble Vilhelm Rufus sikker i det mektigste kongedømmet i Europa etter at det Salianske dynastiet hadde kollapset. Som i Normandie var hans biskoper og abbeder bundet til ham ved føydale forpliktelser, og hans egen kongelige rett var i normannisk tradisjon var urokkelig. Det engelske kongedømmet, grunnlagt på de anglosaksiske ruiner og normanniske overtagelse, nådde en effektivitet som ikke hadde sitt motstykke i Europa. Kongens lov og kongens administrasjon forente kongedømmet og gjorde det bortimot uimottagelig for press eller fordømmelse fra Den hellige stol, noe Vilhelm Rufus’ styre demonstrerte.

Vilhelm Rufus arvet den anglo-normanniske bosetningen, dens detaljer er reflektert i «Dommedagsboken» (1086), en oversikt som ikke kunne ha blitt gjort noe annet sted i Europa på denne tiden og et signal på monarkiets makt, men han hadde ikke arvet Vilhelm Erobrerens karisma eller politiske kløkt. I løpet av noe få mistet Vilhelm Rufus sin fars rådgiver og fortrolige, den italiensk-normanniske erkebiskopen av Canterbury, Lanfranc, i 1089.

Store deler av Vilhelms regime ble benyttet til strid med kirken. Etter at Lanfranc døde utsatte og forhalte han å utnevne en ny biskop mens han i mellomtiden innkrevde de geistlige inntekter, noe som var ment å være beskyttet for kirken, og for dette ble han sterkt kritisert. I panikken da han var svært syk i 1093 ble en ny italiensk-normanner gjort til erkebiskop av Canterbury, Anselm av Bec, den største teologen i sin generasjon. Utnevnelsen førte til et stort fiendskap mellom kirken og staten. Anselm var en sterkere tilhenger av gregorianske reformer enn Lanfranc hadde vært. Vilhelm og Anselm var uenige om en rekke kirkelige spørsmål, og det engelske presteskapet som var avhengig av kongen for sine posisjoner var ute av stand til å støtte erkebiskopen offentlig. Vilhelm innkalte til et råd ved Rockingham i 1095 for bringe Anselm under hælen, men denne appellerte til Roma.

I 1097 dro Anselm i eksil og førte sin sak til Den hellige stol. Den nye paven var den diplomatiske og politisk fleksible franske Urban II som ikke var i en posisjon hvor han ønsket flere kongelige fiender. Herskeren i Tyskland støttet en motpave, og Urban kom til en overenskomst med Vilhelm Rufus: Den engelske kongen anerkjente Urban som pave og denne ga sin godkjennelse til å holde de geistlige spørsmål i England i status quo. Vilhelm kunne dessuten kreve inntektene av erkebispedømmet Canterbury så lenge Anselm forble i eksil, noe denne gjorde så lenge Vilhelm levde.

Vilhelm Rufus var mindre dyktig enn sin far å holde orden på de normanniske adelskapets tendens til vold og ulydighet.
I 1095 ville ikke jarlen av Northumbria, Robert de Mowbray, komme til Vilhelms Curia Regis, hans kongelige hoff hvor alle avgjørelsene ble foretatt. Vilhelm ledet deretter en hær mot Northumbria og beseiret jarlen som ble kastet i fengsel. En annen adelsmann, William av Eu, ble også anklaget for forræderi og straffet med kastrasjon og blindet. Det samme året gjorde Vilhelm et mislykket forsøk på å erobre Wales.
Han forsøkte på nytt i 1097 med samme mangel på suksess. Han dro tilbake til Normandie samme år og til 1099 dro han på hærtokt i Frankrike, sikret og holdt nordlige Maine, men mislykket med å overta det franskkontrollerte området Vexin. På den tiden da han døde planla han å erorbre Aquitaine i sørvestlige Frankrike.

Vilhelm hadde også en strid med den skotske kongen Máel Coluim 3, eller Malcolm 3, og tvang ham til betale skatt og underkaste seg i 1091, og han overtok grensebyene i Carlisle og Cumbria i 1092.
I slaget ved Alnwick den 13.november 1093 ble Malcolm og hans sønn Edvard drept og skottekongens bror Donald overtook den skotske tronen. Vilhelm støttet Malcolms sønn Duncan som klarte å overta den skotske tronen i en kort tid før han ble drept. Edgar av Skottland overtok da tronen og erobret Lothian i 1094 og fikk fjernet Donald i 1097 med Vilhelms støtte. Edgar anerkjente Vilhelms herredømme over Lothian og deltok ved Vilhelms hoff.

I 1096 deltok Vilhelms bror Robert Curthose i Det første korstoget. Han trengte penger for å finansiere sitt hærtokt og pantsatte sitt hertugdømme til Vilhelm for en utbetaling på 10 000 merker – en sum tilsvarende en fjerdedel av Vilhelms årlige inntekter. I en demonstrasjon av den normanniske skattleggingens effektivitet skaffet Vilhelm pengene ved å pålegge en ekstra og svært tung og forhatt skatt på hele England. Vilhelm styrte deretter Normandie som hersker i Roberts fravær. Robert kom ikke tilbake for september 1100, en måned etter at Vilhelm døde.

Vilhelm Rufus hadde en beryktet forakt for kirken og hans mest pasjonerte kritikere fantes naturlig nok blant kirkens menn. Eadmer beskriver to hendelser da kongen enten overtalte konverterte jøder til å gå tilbake til jødedommen, eller forsøkte å gjøre det. I løpet av sine strider med Anselm av Canterbury erklærte kongen at han hatet han mye i går, at han hatet mye i dag og at han skulle hate ham mer og mer i morgen og hver eneste dag.

William av Malmesbury beskrev Vilhelms hoff som fylt med feminine unge menn i ekstravagante klær med tilgjort gange med sko med bøyde tupper. Orderic Vitalis nevner de utuktige og sodomitter som hadde velvilje under Vilhelm Rufus’ regjeringstid, og påpekte at det første ordre som Henrik utførte som konge var å se til at hoffmennene klipte sitt lange hår.

Vilhelm 2 Rufus døde 2.august 1100.
Kanskje den mest minneverdige hendelsen i Vilhelm Rufus’ liv var hans død. Det skjedde mens han var på jakt i New Forest. Han ble drept av pil gjennom hjertet, men omstendighetene er fortsatt uklare.
På en klar augustdag i 1100 organiserte Vilhelm en jakttur. En opptegnelse av Orderic Vitalis beskriver forberedelsene til jakten:

...en våpensmed kom inn og viste ham (Rufus) seks piler. Kongen tok straks imot dem med stor tilfredsstillelse, berømmet håndverket og uklar på hva som skulle skje beholdt han fire av dem selv og ga to av dem til Walter Tyrrel... og sa Det er ikke mer enn rett at de skarpeste skal gis til den mann som kan skyte de dødeligste skuddene.

Under den påfølgende jakten spredte selskapet ut da de jagde sitt bytte og Vilhelm og Walter Tirel (eller Tyrell), lord av Poix, ble skilt fra de øvrige. Det var den siste gangen som Vilhelm Rufus ble sett i levende live.
Vilhelm ble gjenfunnet den neste dagen av en gruppe lokale bønder, liggende død i skogen med en pil gjennom brystkassen. Vilhelms lik var blitt etterlatt av adelsmannen hvor han hadde falt. Ettersom med kongens død døde også rikets lov og orden og alle flyktet hjem til sine gods for å sikre sine egne interesser. Legenden sier at det ble opp til en lokal trekullbrenner ved navn Purkis å dra kongens lik til katedralen i Winchester på sin kjerre.

I henhold til historieskriverne var Vilhelms død ikke et mord. Walter og Vilhelm hadde jaget sammen da en av Walters piler ved et ulykkestilfelle traff Vilhelms bryst istedenfor den kronhjort han hadde siktet på. Walter hadde forsøkt å hjelpe kongen, men kunne ikke gjøre noe. Redd for at han ville bli anklaget for mord fikk han panikk, kastet seg på hesten og flyktet. En versjon av denne hendelsen er blitt gitt av William av Malmesbury i Krøniken om engelskmennenes konger (ca. 1128):

Dagen før han døde drømte kongen om at han kom til himmelen. Han våknet brått. Han ga ordre om at lys skulle tennes og forbød sine tjenere om å forlate ham. Neste dag bega han seg til skogen... Han ble fulgt av få personer... Walter Tirel ble med ham mens de andre jagde. Solen var på veg til å gå ned da kongen spente sin bue og slapp av gårde en pil som lett skadet en passerende hjort... Hjorten sprang fortsatt. Kongen fulgte den lenge med øynene og holdt opp hånden for å ikke bli blendet av solen. I det øyeblikket besluttet Walter for å drepe en annen hjort. Herregud! Pilen gjennomboret kongens bryst.
Da han fikk pilen i brystet sa kongen ikke et eneste ord, men han brøt av pilskaftet... Dette påskyndet hans død. Walter kom øyeblikkelig springende, men da han fant ham livløs kastet han seg på sin hest og flyktet i all hast. Det var visselig ingen som forfulgte ham; noen hjalp ham under flukten; andre synes synd på ham.
Kongens kropp ble plassert på en kjerre og transportert til katedralen i Winchester... blod rant fra liket hele vegen. Han ble begravd i tårnet. Neste år raste tårnet sammen. Wilhelm Rufus døde 1100... førti år gammel. Han var en mann som foraktet presteskapet... han hadde en sjel som ikke kunne bli frelst... Han ble elsket av sine soldater, men hatet av folket som han hadde utsatt for plyndring.

For noen historieskrivere var en slik force majeure en rettferdig slutt for en ond konge. Gjennom århundrene har det dog flere ganger blitt antydet at noen av Vilhelms mange fiender var innblandet i den uvanlige hendelsen. Selv historieskrivere fra samtiden har påpekt at det ikke var sannsynlig at en dyktig bueskytter som Walter skulle ha vært i stand til avfyre et sådant dårlige og ulykksalig skudd. Vilhelms bror Henrik, som selv var med på jakten den dagen, dro direkte fordel av dødsfallet da han kort tid etter ble kronet som konge.

Abbed Suger, en annen historieskriver, var Walter Tirels venn og beskyttet ham i eksil i Frankrike. Han skrev senere:

En viss adelsmann, Walter Tirel, påstår å ha skutt kongen med en pil, men jeg har ofte hørt ham si at han ikke hadde vært redd for eller håpet på og høytidelig sverget på at ikke var i den delen av skogen der kongen jaget, eller en gang så ham i skogen hele den dagen.

2. Henrik 1 Vilhjalmsson (født ca. 1068, død 1. desember 1135), var den femte sønnen til Vilhelm Erobreren og det første barnet som ble født i England etter den normanniske erobringen i 1066. Han etterfulgte sin eldre bror Vilhelm 2 Rufus) som konge av England i 1100. Engelsk konge 1100-1135 .
Utstedte Charta Libertatum 1101 som er grunnlaget for den engelske forfatning.
Han beseiret sin eldste bror hertug Robert Curthose og erobret Normandie i 1106.
Henrik ble på 1300-tallet kalt for Beauclerc grunnet sine interesser i boklig kunnskap.

Henrik ble født mellom mai 1068 og mai 1069, sannsynligvis i Selby, Yorkshire i nordøstlige England. Hans mor, dronning Matilda av Flandern, var en etterkommer av Alfred den store, men ikke direkte gjennom den vestsaksiske kongelige linje. Dronning Matilda navnga prins Henrik etter hennes onkel Henrik I av Frankrike. Som den fjerde og yngste sønnen i familien var hans framtidsutsikter å bli biskop og ble derfor gitt en mer omfattende skolegang enn hva som var normalt for en ung adelsmann. Kronikøren William av Malmesbury hevdet at Henrik en gang bemerket at en konge som ikke var lesekyndig var en kronet esel. Han var bestemt den første normanniske konge som snakket engelsk flytende.

William av Malmesbury har gitt følgende samtidsbeskrivelse:

Han var av middels statur, hans hår var sort, men skrinn nær forhodet; hans øyne var mildt og klart, hans brystkasse kraftig, hans kropp muskuløs. Han var spøkefull i høvelige tider, hverken mangfoldighet i forretninger som fikk ham til å være mindre behagelig når han var blant folk. Ikke utstrakt for personlig bekjempende, han bekreftet et utsagn fra Scipio Africanus, - Min mor fødte som general, ikke som soldat - derfor var han ikke mindre i visdom enn til noen annen konge i moderne tid; stridende ved beslutninger heller enn ved sverd. Om han kunne erobret han uten blodsutgytelse; om det ikke var til å unngå, med så lite som mulig.

I 1086 ble Henrik gjort til ridder av sin far i Westminster, men før den tid er lite kjent om hans liv. Han skal ha vært en favoritt hos sin mor og hun testamenterte flere eiendommer til ham som han dog ikke fikk benytte i sin fars levetid.

Uten å arve noe landområdet utnyttet Henrik broren Roberts pengevanskeligheter og for en mindre sum fikk han kjøpt distriktet Cotentin i Normandie. Han forhandlet med sin andre bror, Vilhelm Rufus, om å få råde over arven etter sin mor, men det vekket kun hertugens mistenksomhet og som kastet ham i fengsel. I 1090 kunne Henrik vise sin lojalitet ved på vegne av Robert å slå ned et opprør i Rouen (som broren Vilhelm Rufus hadde oppmuntret). Begge de eldre brødrene ble forsont året etter og sammen fikk de Henrik jagd fra Cotentin. Henrik ble tvunget til å svelge denne fornærmelsen og levde i nær to år i den franske delen av Vexin i relativ fattigdom. Han aksepterte deretter fra borgerne i Domfront et tilbud om å forsvare dem mot den anglo-normanniske Robert av Bellême, 3. jarl av Shrewsbury. Det førte til at han igjen kom til en enighet med Vilhelm Rufus, og gikk da med i brorens krig mot den eldste broren Robert.

Henrik forsøkte å spille sine brødre opp mot hverandre, men til slutt, vaktsomme over Henriks manøvreringer, gikk Vilhelm Rufus og Robert sammen og undertegnet en avtale som var ment å forhindre at prins Henrik fikk tilgang til deres riker ved at de gjensidig forpliktet seg til at om enten kong Vilhelm eller hertug Robert døde uten en arving, skulle deres to herredømmer fra deres far igjen bli forent av den overlevende som den andre.

I 1096 dro hertug Robert for å delta i det første korstoget. På den tiden var han ekstremt pengelens og han pantsatte sitt hertugdømme Normandie til sin bror Vilhelm for en sum av 10 000 mark. Henrik var da i Vilhelms tjeneste, og han deltok i det kongelige jaktselskapet på den dagen da Vilhelm døde, den 2. august 1100. Hadde Robert vært i Normandie kunne han ha krevd den engelske tronen etter sin bror, men Robert kom først tilbake til sitt hertugdømme en måned etter Henriks kroning.

Henriks regime er bemerkelsesverdig for dens politiske opportunisme. Hans plass i rekkefølgen til tronen ble bekreftet mens han bror Robert var unna av vegen på det første korstoget og begynnelsen av hans kongedømme var opptatt med krigføring mot broren for kontroll over både England og Normandie etter deres atskillelse etter farens død i 1087. Da han ble kronet konge signerte han et historisk frihetsbrev som underla kongen loven. Dette frihetsbrevet bebudet Magna Carta.
Her lovte Henrik å sikre kirken og adels rettigheter og stille kongen inn under loven. Han fengslet den mislikte Ranulf Flambard, Vilhelm Rufus’ sjefsminister og fikk således populær støtte blant det engelske folk.

Henriks kongedømme var fylt med lovmessige og finansielle reformer og han var en dyktig administrator. Han etablerte et system av reisende dommere og et profesjonelt statsbyråkrati, med blant annet en finansminister, exchequer, for å håndtere kronens finansier. På mange måter var Henriks styre den spede begynnelsen på den moderne statsmakten England.

Ulikhetene og motsetningene mellom den engelske og normanniske befolkningene begynte å jevne seg ut i løpet av hans regime. Selv giftet Henrik seg med en datter av det gamle engelske kongehuset, noe som var en stor symbolhandling. Henrik kranglet med Anselm, erkebiskop av Canterbury, som hevdet at kongen ikke hadde rett til å utnevnte biskoper, og for en tid gikk Anselm i landflyktighet, men til slutt måtte Henrik bøye av og inngikk fred med kirken.

Henrik tilbakekalte også erkebiskop Anselm fra hans landflyktighet og Anselm ga prekener til kongens ære. Til tross for den nye alliansen mellom kirken og kronen kunne ikke Anselm komme tilbake uten bestemte betingelser. Anselm måtte motta fra Henrik, i egen person, innsettingen til hans tidligere posisjon som erkebiskop, noe som var i konflikt med pavens beordring. Henrik nektet å frafalle de privilegier som hans forgjengere hadde sittet med, at kongen hadde retten til å utnevne biskoper.
I drakampen mellom Anselm og Henrik førte til at det politiske spørsmålet skulle legges fram for paven. To ambassadører ble sent til Roma og pave Paschalis II med spørsmålet om berettigelsen av Henriks innsettingsrett. Paven dømte til fordel for sin erkebiskop, men Henrik holdt likevel fast på sin rett, og i 1103 dro Anselm selv og utsendinger fra kongen til Roma. Paven bestemte igjen til fordel for kirken, og truet med bannlysing for alle de som forhindret den.

Uten mulighet til å dra tilbake til England dro Anselm til Lyon for å vente på pavens neste handling.
I 1105 bannlyste paven den engelske kongen. Henrik ble nå tvunget til å reagere, fikk arrangert et møte med pave Paschalis 2 og en forsoning ble etablert. I 1106 fikk Anselm tillatelse til å komme tilbake til England og med pavens autoritet for å fjerne bannlysningen.
Først i 1107 ble den lange krangelen om innsettingsrett endelig løst med et kompromiss i et konkordat i London hvor Henrik hevdet hans rett til å innsette hans biskoper og abbeder, men uten at disse fulgte sedvanen å gi hyllest for temporalities (landområdene knyttet til bispedømmene), og de gjenstående årene av Anselms liv var da knyttet til hans arbeid ved sitt erkebispesete til han døde i 1109.

Den 11. november 1100 giftet Henrik seg med Edith, datter av kong Malcolm 3 av Skottland. Ettersom Edith også var niese av Edgar Ætheling og oldebarn av Edvard Bekjennerens halvbror på farsiden, Edmund 2 av England, var ekteskapet en forening av den normanniske slektslinjen med den gammelengelske kongeslekten. Ekteskapet var ikke noe som gledet de normanniske baronene og som en konsesjon av deres følsomhet endret Edith navn til Matilda da hun ble dronning. Den andre siden av den samme saken var at Henrik ble langt mer akseptabel for den angelsaksiske befolkningen.

Edith vise seg som en god og meget respektert dronning. Hun fulgte sin mors eksempel, den hellige Margaret av Skottland, og henga seg til gode gjerninger, og skal etter sigende ha vasket beina til de fattige. Selv om Henrik var notorisk utro til sin dronning, var deres ekteskap tilsynelatende lykkelig.

Dronning Matilda (Edith) døde den 1.mai 1119 ved palasset i Westminster. Hun ble gravlagt i Westminster Abbey. Henrik fikk 2 barn med sin dronning:

- Maud av England (Matilda) (ca.februar 1102 – 10.september 1167). Hun ble først gift med Henrik 5 av Det tysk-romerske rike, og andre gang med Geoffrey 5, greve av Anjou, og fikk en arving i andre ekteskap.

- William Adelin, (5.august 1103 – 25.november 1120). Han giftet seg med Matilda (død 1154), datter av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou. William døde i skipsulykken med Det hvite skip.

Ranulf Flambard, som satt fengslet i Tower of London, gjorde en dristig flykt, kom seg over Den engelske kanal og slo seg sammen med hertug Robert Curthose i Normandie i 1101. Robert, ved å være den eldre bror, betraktet England som hans farsarv og det brøt ut krig over spørsmålet.

I 1101 forsøkte Robert Curthose å erobre den engelske kronen fra kong Henrik, egget av Ranulf Flambard og andre anglo-normanniske baroner.
I juli samme år gjorde Robert invasjon ved Portsmouth. Robert av Bellême og andre normanniske baroner gikk over til Roberts side, men Vilhelm Rufus’ tidligere hoff ledet av Robert de Beaumont, 1. jarl av Leicester, sammen med kirken, støttet den innsatte kong Henrik. Beaumont og broren hadde vært tilstede ved New Forest da Vilhelm Rufus døde under mystiske omstendigheter, men sverget straks troskap til Henrik som belønnet ham med jarledømmet Leicester. Samtidig mistet han sine eiendommer i Normandie ved at disse ble konfiskert av Guillaume av Evreaux og Raoul de Tosny med makt under påskuddet at Beaumont hadde voldt dem skade gjennom sine råd til kongen.

Mot denne makten verget Robert Curthose og hans å møte disse i åpen kamp. Han manglet også populær støtte i England. Isteden ble det forhandlet en fredsavtale, den såkalte Alton-traktaten, hvor de to brødrene signert på at Robert anerkjente Henrik som konge av England i bytte for en årlig utbetaling på 2 000 mark og andre innrømmelser som at den engelske tronen overga sine normanniske landområder. Avtalen avsluttet den den truende krisen midlertidig. Robert og hans hær trakk seg tilbake til Normandie uten at et sverdslag var blitt utvekslet.

For Henrik var avtalen åpenbart kun ment for å skaffe seg et pusterom.
I 1105, for å få sluttet på utbetalingene til broren, ledet Henrik en invasjonsstyrke over den engelske kanal. Det var første gangen i historien at England invaderte det som siden skulle bli arvefienden Frankrike. Han erobret først Bayeux og Caen, men ble deretter personlig tvunget til avbryte felttoget grunnet de pressede politiske problemene med erkebiskop Anselm og innsettingsretten (se overfor). Med disse løst var han igjen tilbake i Normandie i løpet av sommeren 1106.

Etter hurtig å ha erobret det befestete klosteret i Saint-Pierre-sur-Dives i nærheten av Falaise vendte Henrik og hæren sørover og beleiret festningen Tinchebray på en høyde overfor byen av samme navn. Tinchebray lå på grensen av fylket Mortain i sørvestlige Normandie, og ble holdt av en av de få betydningsfulle grevene som fortsatt var lojale til hertug Robert.

Hertug Robert kom med sine styrker for å bryte Henriks beleiring, og etter noen fånyttige forhandlinger var kamp uunngåelig. Om morgenen den 28. september 1106, nøyaktig 40 år etter at Vilhelm Erobreren invaderte England, sto det avgjørende slaget mellom hans to sønner, Robert Curthose og Henry Beauclerc. Kampen var uventet og uforberedt. Henrik og hans arme kom marsjerende sørover fra Barfleur mot Domfront mens Robert marsjerte Falaise mot Mortain. De møttes ved vegkryssingen ved Tinchebray og slaget strakte seg ut over flere kilometer. Stedet hvor det meste av slaget foregikk er ved landsbyens idrettsplass i dag. Den viktigste delen av kampen i seg selv varte kun en time, og da Henrik lot en skjult reserveavdeling angripe fikk han overtaket. Robert forsøkte å ta til flukten, men ble tatt til fange ved et sted 3 km nord for Tinchebray. En bondegård ved navn - Prise - står i dag på samme sted ved motervegen D22 og en gravstein dekorert med tre riddere står ikke langt unna ved den samme vegen.

De fleste i Roberts hær ble tatt til fange eller drept. Foruten Robert Curthose selv ble også følgende tatt til fange: Edgar Ætheling, onkel av Henriks hustru og tidligere krevd Englands trone, og William, greve av Mortain, en uforsonlig fiende av Henrik.

De fleste av fangene ble løslatt, men Robert Curthose og William av Mortain tilbrakte resten av livet i fangenskap. I overmot lot Henrik brorens sønn, William Clito, bli satt i et behagelig forvaring som han senere rømte fra og siden bisto opposisjonen mot den engelske tronen. Robert Curthose ble derimot sittende innesperret resten av livet. Først ble han oppbevart i Tower of London, deretter overført til festningen Devizes Castle i den engelske byen Devizes i Wiltshire i de neste tyve årene før han ble flyttet til Cardiff Castle. Ved Cardiff gjorde han et forsøk på rømme. Mens han var ute og red gjorde han et desperat forsøk på å ri vekk, men hesten ble dratt ned i myr og han ble tatt til fange på nytt. For å forhindre nye rømningsforsøk fikk Henrik sin brors øyne brent ut. Robert døde ved Cardiff i 1134. Han var da i begynnelsen av 80-årene.

Henrik tok hertugdømmet Normandie som en besittelse under kongeriket England og forente således sin fars rike. Selv etter at han hatt tatt kontroll over hertugdømmet verget han seg fra å bruke tittelen hertug. Han styrte det som konge av England. Grunnen var at hertugen av Normandie var formelt en vasall under den franske krone, og den franske kongen presset på for at han skulle gi sin hyllest som vasall. Som konge i sin egen rett var Henrik uvillig til adlyde og fikk isteden sin sønn William Adelin utnevnt, om enn i navnet, som hertug i 1115 og den franske kongen aksepterte til slutt dette i 1120.

I 1131 i et forsøk på å redusere vanskelighetene i Normandie fikk han forlovet sin eldste sønn William Adelin til datteren av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou, den gang en bekymringsfull motstander. Ekteskapet ble inngått i 1119. Åtte år senere, etter Williams beklagelige død, ble en langt mer betydningsfull allianse inngått mellom Henriks datter Maud (Matilda) og Fulkos sønn Geoffrey Plantagenet, som til slutt førte til at de to rikene ble forent under av konge Huset Plantagenet.

Henrik var også kjent for å være hardhendt når det var behov for det. Han lot en gang en forrædersk borger ved navn Conan Pilatus bli kastet fra tårnet i Rouen, tårnet har siden blitt kjent som - Conan's Leap - eller - Conans sprang.
Ved en annen anledning som skjedde i 1119 utveksling Henriks svigersønn, Eustace de Pacy, og Ralph Harnec, constable av Ivry, gisler i form av den enes sønn og den andres døtre. Av en ukjent grunn lot Eustace den unge mannen bli blindet, og den rasende Ralph Harnec forlangte å gjøre det samme med pikene. Kong Henrik ga ham tillatelse til å gjøre dette mot de to pikene som også var hans egne barnebarn. Eustace og hans hustru Juliane ble rasende og truet med å gjøre opprør. Henrik arrangerte et møte med sin datter i Breteuil. Der forsøkte Juliane å rette en armbrøst mot sin far og myrde ham. Hun ble tatt til fange og holdt i forvaring i en festning, men unnslapp ved å hoppe ut av et vindu og ned i vollgraven.
Først noen år senere ble Henrik forsont med sin svigersønn og datter.

Tragedien rammet England og Henrik 1 som et sjokk da hans eneste legitime sønn William Adelin på veg tilbake fra Normandie druknet i Den engelske kanal, i tragedien med Det hvite skipet den 25.november 1120 Han var kun 17 år gammel da skipet grunnstøtte. Blant de omkomne var flere av Henriks slektninger og kremen av Englands unge adel. William hadde kommet seg ombord i livbåt, men snudde for å redde sin halvsøster, men de desperate skipbrudne kastet seg ombord i livbåten, veltet den og alle unntatt en druknet.

Her døde også med William, Richard, en annen av kongens sønner, som en kvinne uten rang før hans tiltredelse hadde født ham, en tapper ungdom, og kjær for sin far for sin lydighet; Richard d'Avranches, andre jarl av Chester, og hans bror Otheur; Geoffrey Ridel; Walter av Everci; Geoffrey, erkediakon av Hereford; grevinnen av Perche, kongens datter; grevinnen av Chester; kongens niese Lucia-Mahaut of Blois; og mange andre... Intet annet skip brakte så mye sorg til England, skrev William av Malmesbury.

Katastrofen var middelalderens utgave av Titanic-forliset. Henrik var overveldet av personlig sorg, men sto også overfor politiske problemer da han ikke lenger hadde en opplagt arving til det rike han møysommelig hadde fått konstruert ved hjelp av diplomatiske evner og allianser.

I et håp om å skaffe seg en ny mannlig arving giftet Henrik seg den 29.januar 1121 med den unge og vakre Adeliza av Louvain, født samme år som hans avdøde sønn, datter av Godefroid 1 av Louvain, hertug av Nedre Lorraine og landgreve av Brabant, men dette ekteskapet produserte ingen arving. Sittende uten en mannlig arving tok Henrik det hittil ukjente skritt å få sine baroner til å sverge troskap til hans datter keiserinne Maud av England, enke etter keiser Henrik 5, som hans arving og etterfølger.

Henrik besøkte Normandie i 1135 for besøke sine unge barnebarn, barna til Maud og Geoffrey. Han hadde store glede av sine barnebarn, men kom snart i krangel med sin datter og svigersønn, og disse stridene førte til at han ble lengre i Normandie enn han opprinnelig hadde planlagt.

Henrik døde den 1. desember 1135 fra matforgiftning etter - en forspising på niøyer - noe han var spesielt glad i, ved Saint-Denis-en-Lyons (i dag Lyons-la-Forêt) i Normandie. Liket ble sydd inn i en okse for å bevare legemet ved frakten til England, og ble gravlagt i Reading Abbey, som han hadde grunnlagt 14 år tidligere.

Hans testamente betinget at han skulle bli etterfulgt av sin datter, keiserinne Maud (Matilda). Selv om Henriks baroner hadde sverget troskap og lydighet til hans datter som deres dronning, var hennes kjønn og hennes ekteskap med Huset Anjou, en fiende av normannerne, et problem, og tillot Henriks nevø, Stefan av Blois, å komme til England og kreve tronen med populær støtte.

Mens England hadde hatt stort fredelige tider og vekst under Henrik, blant annet ved at han tok krigen og slagene i Normandie framfor England, betydde hans død en slutt på den innenlandske stabiliteten og til en opprivende strid mellom tidligere keiserinnen Maud og Stefan. Den førte til en lang borgerkrig som karakterisert som kaoset eller anarkiet - det engelske kaos under Stefan.

3. Stefan av Blois (født ca.1096, død 25.oktober 1154), dattersønn til Vilhelm 1. Engelsk konge 1135-1154, den eneste konge av England fra huset Blois.
Stefan ble født i Blois i Frankrike, og var sønn av grev Stefan av Blois og Adela av Normandie. Theobald 2 av Champagne og Henry av Blois, biskop av Winchester, var hans brødre.
Han ble i 1106, omkring 10 år gammel, sendt til det engelske hoffet for å oppdras his sin onkel, Henrik 1. Omkring 1115 ble han greve av Mortain, og omkring 1125 giftet han seg med Matilda av Boulogne som kort tid etter ble grevinne av Boulogne.
I 1128 ble Stefan hennes medhersker i Boulogne, noe som varte til 1150. Året etter ble grevskapet gitt til sønnen Eustace. Ettersom Eustace døde barnløs gikk tittelen videre til Stefans nest eldste sønn, William.

Stefan var altså barnebarn av Vilhelm Erobreren gjennom sin mor, og krevde derfor tronen ved Henrik 1's død.
For å støtte sitt krav hevdet han at onkelen Henrik 1 hadde skiftet mening på dødsleiet og ville ha ham som tronarving. Han oppnådde å bli kronet, og fikk da raskt støtte fra flertallet av baronene og fra pave Innocens 2.

De første årene av hans regjeringstid var fredelige, men innen 1139 hadde han fått ry for å være svak og ubesluttsom, og landet gikk mot en borgerkrigstid kjent som Kaoset under Stefan.

Stefan hadde en rekke egenskaper som på overflaten skulle gjort ham egnet som konge:

Høy byrd, avstamning fra Wilhelm Erobreren, godt utseende, mot og en vennlig natur.

Men han manglet den hensynsløsheten som kunne være nødvendig i det som var hensynsløse tider. Walter Map skrev om ham at han var dyktig i krigskunst, men i andre henseender var han enfoldig.

Stefan ble stilt overfor keiserinne Matildas styrker flere ganger, blant annet i slaget ved Lincoln og slaget om Beverston Castle.
Før slaget ved Lincoln den 2.februar 1141 opplevde han flere dårlige jærtegn. Han stod mot de opprørske baronene Robert, 1. jarl av Gloucester (keiserinne Matildas uektefødte halvbror) og Ranulph de Gernon, 2. jarl av Chester. Kongen kjempet så hardt i slaget at stridsøksen brast; han trakk et sverd og kjempet videre til det også brast. Deretter ble han tatt til fange av en ridder ved navn William de Cahagnes, og brakt til sin kusine, keiserinne Matilda.

Han ble fengslet i Bristol, men hans kone, grevinne Matilda, klarte å holde gløden oppe, og keiserinnen ble snart jaget fra London. Da jarlen av Gloucester, hennes beste kommandant i felten, ble tatt til fange, måtte hun slippe Stefan fri, og i november 1141 kunne han igjen sette seg på tronen. I desember 1142 ble keiserinnen beleiret i Oxford, men hun klarte å komme seg over snødekte jorder til Wallingford Castle, som ble kontrollert av hennes støttespiller Brian FitzCount.

I 1147 sluttet keiserinne Matildas mindreårige sønn Henrik Plantagenet seg til krigen. Han samlet en liten styrke av leiesoldater, og invaderte England. Ryktene om hans styrke skremte Stefans våpenbrødre, selv om det egentlig dreide som en en svært liten hær. Etter å ha tapt to slag, og uten penger til å betale leiesoldatene, måtte Henrik vende seg til sin onkel Robert for å få hjelp, men ble da avvist. Desperat vendte han seg i hemmelighet til Stefan for å få penger til å betale soldatene. Gesta Stephani forteller at da han fikk meldingen hørte kongen, som alltid var full av nåde og kjærlighet, på den unge mannen; kongen gav Henrik de midler han trengte. Det fantes rykter om at Stefan var guttens biologiske far, men til tross for den meget generøse gaven til en som nettopp hadde forsøkt å styrte ham finnes det ikke noe bevis for dette.

Stefan klamret seg til tronen resten av sin levetid. Etter et uavklart sammenstøt med Henrik Plantagenet ved Wallingford, og sønnen Eustaces død i 1153, ble han overtalt til å inngå en avtale med keiserinne Matilda. Ifølge Wallingford-traktaten (også kjent som Winchester-traktaten), skulle hennes sønn Henrik etterfølge ham som Henrik 2 av England.

Kongen døde i Dover Priory i Dover, og ble gravlagt i Faversham Abbey som han hadde grunnlagt sammen med sin kone grevinne Matilda i 1147.

Stefan ble etterfulgt av Henrik 2 fra huset Angevin.

4. Henrik 2 av England (født 5.mars 1133 i Le Mans, Frankrike, død 6.juli 1189) styrte som konge av England (1154–1189), greve av Anjou, hertug av Normandie, hertug av Aquitaine, hertug av Gascogne, greve av Nantes, lord av Irland og kontrollerte til ulike tider deler av Wales, Skottland og vestlige Frankrike.
Henrik var den første av Huset Plantagenet til å styre England, og var oldebarn av den normanniske Vilhelm Erobreren.
Henrik var den første som benyttet tittelen - konge av England – i motsetning til - konge av de engelske - , og og var en av de mest effektive av Englands monarker.
Han ble i sin samtid også kalt for Henrik Curtmantle (kortkåpe), fordi han benyttet en kåpe som var kortere enn hans forgjengere.

Den 18.mai 1152 ved Poitiers, da han var 19 år gammel, giftet han seg med Eleonore av Aquitaine, som var omtrent 12 år eldre enn Henrik, og bryllupet skjedde uten den pomp og prakt som var passende for deres rang. Grunnen var delvis at Eleonore kun seks uker tidligere hadde blitt skilt fra kong Ludvig 7 av Frankrike. Eleonore hadde fått 2 døtre med den franske kongen, men ingen sønn.

Ekteskapet mellom Eleonore og Henrik var basert på fornuft, og til tross for aldersforskjellen synes det som om det innledningsvis var basert på en viss grad av ømhet, og ekteskapet produserte hele 5 sønner og 3 døtre:

Vilhelm, Henrik, Rikard, Geoffrey, Johan, Matilda, Eleonore, og Johanna.

Etter hvert ble det derimot stadig kjøligere mellom ektefellene inntil det døde ut. En av årsakene til at det oppstod strid mellom ektefellene var at Eleonore oppmuntret sine sønner til å gå til væpnet opprør mot sin far i 1173. Henrik satte da Eleonore i et fangenskap som varte i 15 år.

Han overtok tronen i kjølvannet av kaoset som Stefans regime hadde ført til. Han var kun 21 år gammel, men var likevel en erfaren statsmann og hele livet var han preget av en rastløs energi. Som sin bestefar Henrik 1 av England hadde Henrik 2 en framstående kunnskap om lovverket. Han likte å omgås lærde, og var selv boklærd, språkmektig, og hadde blant annet en ypperlig latin. Når det var mulig deltok han i egen person i rådene. Hans interesser i økonomi var reflektert i hans egen måteholdne livsstil. Han kledde seg enkelt unntatt når tradisjonen dikterte noe annet og han spiste en sparsommelig kost.
Han var fordringsløs og menget seg like lett med alle klasser. Den samtidige Walter Map skrev at kongen - Han tok ikke på seg å tenke høye tanker, hans tunge svellet aldri av opprømt språk; han forherliget ikke seg selv som mer enn en mann.

Henrik overlevde kriger, opprør, strid til han kunne herske et av de mektigste europeiske kongedømmer i middelalderen. Han reformerte det normanniske styret og skapte en regjering og en administrasjon som var dyktig og selvgående, også i de tider da kongen var utenlands. Adelen hadde under Stefan manipulert føydal lov for å underminere kongelig autoritet, og Henrik 2 satte i gang mange reformer som svekket de tradisjonelle føydale båndene og styrket kongens posisjon. Festninger som var blitt reist under borgerkrigen ble revet. Økt beskatning erstattet stor grad militærtjeneste som vasallenes viktigste plikt, noe som gjorde kongen mindre avhengig av adelen, og som uansett var mindre interessert i å utkjempe en krig utenfor England.

Henrik utvidet sitt område på de britiske øyer på to måter. Først tok han Cumbria og Northumbria fra Malcolm 4 av Skottland, og fastsatte grensen i nord. Hans kampanjer i Wales var mindre vellykte og innebar ikke erobring, men han invaderte Irland og sikret engelsk tilstedeværelse og overherredømme på øya. De besittelser som han hersket over på kontinentet, og som han satte sine sønner til å herske over som sine vasaller innbefattet de følgende land: Bretagne, Maine, Poitou, Touraine, Gascogne, Anjou, Aquitaine, og Normandie. Henrik II var teknisk sett en føydal vasall av den franske kongen, men i virkeligheten eide han større områder, hadde større inntekter og var langt mektigere enn sin franske overherre.

Forsøket på å fordele sine besittelser og riker blant sine tallrike sønner resulterte i mange problemer for kong Henrik. Kongens plan om en velordnet overføring av makt til Henrik den unge konge var avhengig av i hvilken grad sønnen Henrik greide å styre, og i hvilken grad hans brødre ga ham hyllest for sine landområder. Imidlertid nektet den kanskje hardeste og mest ambisiøse av sønnene, Rikard Løvehjerte, å underkaste seg sin bror da de hadde samme mor og far og slektskap.

Henrik 2's plan om å dele sine omfattende besittelser og titler skapte sjalusi og vekket forræderi fra hans sønner. På oppmuntring fra blant annet deres mor, Eleonore av Aquitaine, gjorde de opprør mot sin far flere ganger, ofte med den franske kongen som alliert.
At to av dem døde, i 1183 og 1186, endret ikke opprørslysten og viljen til å gå imot faren.
Da Henrik 2 begynte å eldes ble han angrepet av sin dyktigste sønn, Rikard, som i fellesskap med Filip 2 August av Frankrike beseiret ham i 1189. Henrik 2 ble tvunget til en ydmykende fredsavtale og døde selv to dager etter.

Svak, syk og forlatt av alle, unntatt en sønn utenfor ekteskap, Geoffrey, døde Henrik i Chinon den 6.juli 1189, 56 år gammel. Hans legitime sønner, har krønikene latt ham si, var de virkelige bastardene.
Den seirende prins Rikard viste senere sin respekt for Henriks lik da det ble fraktet til Fontevraud-klosteret hvor det i henhold til Roger av Wendover - blod strømmet fra neseborene fra den avdøde som om... indignert over tilstedeværelsen av den man antok hadde medvirket til hans død.
Henriks eldste overlevende sønn og erobrer ble kronet - ved Guds nåde, kong Rikard 1 av England - ved Westminster den 1.september 1189. Hans første handling som konge var å sende bud om at moren, Henriks hustru, dronning Eleonore av Aquitaine, skulle bli løslatt fra det fangenskap som Henrik hadde sendt henne til de siste årene.



The founding of Normandy bears a similarity to the way Danelaw came into existence in England some years earlier. The possible founding of Normandy may have been a direct result of the difficulty they found themselves in when invading England, now that it was becoming more organized in resisting them.

By the early 900s, Viking raids were common place in northern Europe, including France. To allay these attacks, Charles the Simple, in 911 made apact with the leader of the Vikings. This Dane was known as Rollo. As a condition of the peace, he accepted baptism. In return he was given an areaoff the north eastern cost of France which later became known as Normandy, which loosely translates as North man. He was renamed Robert and married princess Gisele, who was the daughter of Charles the Simple.

When she died a few years later, he returned to a former mistress by the name of Poppa. Poppa's father was Count Beranger of Bayeux who he had killed in battle.

Rollo and Poppa had a son name William Longsword who later became William 1 Duke of Normandy. William married a woman named Luitgard and together had a son and heir who later inherited his fathers title.

Richard 1 or the fearless as he became known, married a French princess but maintained a mistress on the side. She was known as Gunnor. Gunnor bore all of Richard's children. Gunnor was from an important Danish family and eventually married him on the princess's death.

This meeting with Gunnor is steeped in French folklore. When Richard was out hunting, he stayed on the property of one of his subjects. It was normal in that period for the husband to offer his wife for the lords comfort. His quick thinking wife introduced her sister Gunnor to Richard. They immediately fell in love and were soon meeting on a regular basis. From this liaison came all Richard's children. How many children there were is uncertain but at least 4 are known.

Richard 2 who followed his father and was known as the Good. Emma, who eventually married Aethelred the Unready and Canute, who in turn became kings of England.

Grandson's to Richard 1 and Gunnor were Richard 3 who followed his father as Duke of Normandy then by his younger brother Robert 1 the magnificent.

Even more folklore surrounds how Robert met and fell in love with Arletta. Her real name was Herleva but became known as Arletta later.
The story goes that in 1027 Robert was returning to his castle in Falaise when he set eyes upon a girl washing her clothes in the river near by. When Robert saw her, he was immediately attracted by her beauty. Both would have been about 17 or 18 at the time. Unable to get her out of his mind, he sent a messenger to her to arrange a meeting. Expecting her to readily agree, it must of come as a shock when she refused unless she came in broad daylight, mounted, and through the main gate. When Robert was informed, he agreed.

Within one year a baby boy was born and was named William. The William who would later be known as the Conqueror and King William of England. Never would the father named Fulbert, a leather Tanner, have thought that he would have a daughter who would bear a son that would later become the King of England.

For some strange reason better known to himself, Robert decided that he needed to go to the Holy Land to do penance. He left the 8 year old William with trusted guardians until his return. In his own mind he knew he was not going to return.

When the death of Robert became known, the power struggle began. William had to be removed one way or another. It began with the murder of his guardian, Gilbert of Brionne followed by his tutor, Thurold. Osbern, his seneschal was the next to die. He was murdered with a knife in Le Vaundreuil castle while he slept. What the murderer didn't realize was that the boy William was sleeping in the same bed next to him.
William mysteriously disappeared for his own safety for five or six years. He possibly was entrusted to a common loyal family who brought him up as a their son so as not to allow his identity to become known. William never lost site of his position however, which seems to indicate he was still being kept in touch with events at court.

Around 1045, William now 17 was ready to recapture his birthright. With a band of loyal followers he returned to his home in Falaise. Here he appealed for the townsfolk's help to regain the castle. Reminding them of his origin and of his father, managed to rally their support. The castle was captured from the Dane, Toustain, who managed to escape with his life. The first stage of William's return was complete.

William's position was still not secure. The re-emergence of William sent shock waves through Normandy. Illegitimacy was the rule rather than the exception at this time in Normandy from William Longsword down. Family ties were not as strong as they were in England. Bearing this in mind it is no wonder that in 1046, his own cousin, Guy of Brionne plotted William's death.

Unfortunately for Guy, the plot was discovered by William's jester named Gollet. Gollet was possibly performing in Bayeux when he overheard their plans. He immediately left and rode to William in Valognes. Here William was intending to spend the night. When informed, he immediately rode to Bayeux, and passed the execution squad riding in the other direction. Passing straight through Bayeux, he met a knight who directed him home to Falaise. William learnt a lesson from this near miss that would make him much harder and less forgiving in the future. He appealed to King Henry 1 for support as the king had promised to care for the boy during Robert's penance.

William was now 20 years old and the struggle for power came to a head. Whoever won this battle would be unchallenged as the Duke of Normandy. William and the Kings men on one side and an Armada of his opponents on the other. The battle took place at Val-es-Dunes and William was victorious. He was immediately knighted by the king. Guy of Brionne was captured but later released and exiled to Burgundy. Normandy was again a strong force tobe reckoned with.

With year of 1051 heralded a strange period. During this year, it is thought, William used the exiling of Godwin to Flanders to visit Edward the Confessor in England. Edward spent most of his youth in France, so probably welcomed this visit. Why William chose to visit Edward at all is open to question. Did he have eyes on the English throne by appealing to a kingsman. Whatever happened on this trip, words were exchanged that gave William the impressionthat when Edward died, he would automatically become the new king of England. If that was his plan, he could not have picked a better time with the Godwins in disgrace.

William decided to get married and approached The amiable Count Balduin of Flanders, for the hand of his daughter, Matilda. Matilda flatly refused, saying that she would rather be a nun than to marry a bastard. On hearing this, William immediately rode to the Counts castle in Lille and a meeting with her. When she again refused, legend has it that he gave her a good beating. She seemed to respond to this.
They were married and remained faithful toeach other until William's death in 1087. If William and Matilda were happily married, the Pope was not happy about it. It was seen as a sin if there was any intermarrying of cousins. The relationship was so distant that there must have been other reasons for Pope Leo 9's action.

The result was excommunication for them along with the whole of Normandy. This must have been very disturbing to William and his subjects. William flatly refused to annul the marriage, so the ban stayed in force. William had a loyal friend named Lanfranc, who became the prior of Bec in 1045 and later, following the Norman Conquest, Archbishop of Canterbury in 1070. Lanfranc managed to persuade the new Pope named Nicholas 2 to rescind the order on the grounds that it would be politically unwise to return Matilda to her father, as it would be seen as a gross insult, and could possibly lead to war. It was not agreed to without cost.
For absolution, William was ordered to build a monastery and nunnery in Caen. These still stand today and are known as the Abbaye-aux-Hommes and the Abbaye-aux-Dames.
He was also ordered to build a number of hospitals in various locations.

William and Matilda had 4 sons and 4 daughters. Robert Shorthose, William Rufus, Henry Beauclerc, Richard, Constance, Adelisa, Adelaide and Adela.

It was not all plain sailing for William. Normandy was always the subject of attack from neighbours. William's leadership reigned supreme. He was not adverse to crossing over his own borders himself.

When in 1054, King Henry 1, who had so willingly supported him against Guy of Brionne, suddenly annulled the treaty made between Charles the Simple and Rollo in 911. William prepared for an attack. The king supported by Angevins and Gauls invaded Normandy and inflicted many casualties. William refused to admit defeat by going on the offensive. he crossed his border and captured those responsible.

He was now possibly the most powerful man in France beneath the king. By 1062 he had increased the size of his kingdom by capturing the area known as Maine to the south.

In 1064 news came from Guy of Ponthieu that he had captured someone that William might be interested to meet at the right price. That someone was Duke Harold Godwinson the future king of England. William would not pay Guy a ransom for Harold but used disguised threats which seemed to work, as Harold was handed over to him.

The news of the coronation of Harold a few months earlier must have infuriated William. After Harold's oath of 1064 and the promise made to him by Edward the Confessor, he must have considered all his options until he was left with only one.

To this end, he prepared

Family/Spouse: Mathilda av Flandern. Mathilda died about 1083. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Toste Godwinson in Sep 1051. Toste (son of Godwin (Gudine) Wulfnothsen av Wessex and Gyda Torkilsdatter) died on 25 Sep 1066 in Stamford Bridge, Yorkshire, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Welf av Bayern in 1070. Welf died on 6 Nov 1101 in Pafos, Kypros. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Orm Sveinsen. Orm (son of Svein Sveinsen på Gjerde and Ragna Ormsdatter) died about 1140. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1150, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Family/Spouse: Tora Skoftesdatter på Giske, "på Rein". Tora (daughter of Skofte Ogmundsen på Giske and Gudrun Tordsdatter på Giske) was born about 1070 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1135 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: England; Konge.

Notes:

Occupation:
Henrik 1 Vilhjalmsson (født ca. 1068, død 1. desember 1135), var den femte sønnen til Vilhelm Erobreren og det første barnet som ble født i England etter den normanniske erobringen i 1066. Han etterfulgte sin eldre bror Vilhelm 2 Rufus) som konge av England i 1100. Engelsk konge 1100-1135 .
Utstedte Charta Libertatum 1101 som er grunnlaget for den engelske forfatning.
Han beseiret sin eldste bror hertug Robert Curthose og erobret Normandie i 1106.
Henrik ble på 1300-tallet kalt for Beauclerc grunnet sine interesser i boklig kunnskap.

Henrik ble født mellom mai 1068 og mai 1069, sannsynligvis i Selby, Yorkshire i nordøstlige England. Hans mor, dronning Matilda av Flandern, var en etterkommer av Alfred den store, men ikke direkte gjennom den vestsaksiske kongelige linje. Dronning Matilda navnga prins Henrik etter hennes onkel Henrik I av Frankrike. Som den fjerde og yngste sønnen i familien var hans framtidsutsikter å bli biskop og ble derfor gitt en mer omfattende skolegang enn hva som var normalt for en ung adelsmann. Kronikøren William av Malmesbury hevdet at Henrik en gang bemerket at en konge som ikke var lesekyndig var en kronet esel. Han var bestemt den første normanniske konge som snakket engelsk flytende.

William av Malmesbury har gitt følgende samtidsbeskrivelse:

Han var av middels statur, hans hår var sort, men skrinn nær forhodet; hans øyne var mildt og klart, hans brystkasse kraftig, hans kropp muskuløs. Han var spøkefull i høvelige tider, hverken mangfoldighet i forretninger som fikk ham til å være mindre behagelig når han var blant folk. Ikke utstrakt for personlig bekjempende, han bekreftet et utsagn fra Scipio Africanus, - Min mor fødte som general, ikke som soldat - derfor var han ikke mindre i visdom enn til noen annen konge i moderne tid; stridende ved beslutninger heller enn ved sverd. Om han kunne erobret han uten blodsutgytelse; om det ikke var til å unngå, med så lite som mulig.

I 1086 ble Henrik gjort til ridder av sin far i Westminster, men før den tid er lite kjent om hans liv. Han skal ha vært en favoritt hos sin mor og hun testamenterte flere eiendommer til ham som han dog ikke fikk benytte i sin fars levetid.

Uten å arve noe landområdet utnyttet Henrik broren Roberts pengevanskeligheter og for en mindre sum fikk han kjøpt distriktet Cotentin i Normandie. Han forhandlet med sin andre bror, Vilhelm Rufus, om å få råde over arven etter sin mor, men det vekket kun hertugens mistenksomhet og som kastet ham i fengsel. I 1090 kunne Henrik vise sin lojalitet ved på vegne av Robert å slå ned et opprør i Rouen (som broren Vilhelm Rufus hadde oppmuntret). Begge de eldre brødrene ble forsont året etter og sammen fikk de Henrik jagd fra Cotentin. Henrik ble tvunget til å svelge denne fornærmelsen og levde i nær to år i den franske delen av Vexin i relativ fattigdom. Han aksepterte deretter fra borgerne i Domfront et tilbud om å forsvare dem mot den anglo-normanniske Robert av Bellême, 3. jarl av Shrewsbury. Det førte til at han igjen kom til en enighet med Vilhelm Rufus, og gikk da med i brorens krig mot den eldste broren Robert.

Henrik forsøkte å spille sine brødre opp mot hverandre, men til slutt, vaktsomme over Henriks manøvreringer, gikk Vilhelm Rufus og Robert sammen og undertegnet en avtale som var ment å forhindre at prins Henrik fikk tilgang til deres riker ved at de gjensidig forpliktet seg til at om enten kong Vilhelm eller hertug Robert døde uten en arving, skulle deres to herredømmer fra deres far igjen bli forent av den overlevende som den andre.

I 1096 dro hertug Robert for å delta i det første korstoget. På den tiden var han ekstremt pengelens og han pantsatte sitt hertugdømme Normandie til sin bror Vilhelm for en sum av 10 000 mark. Henrik var da i Vilhelms tjeneste, og han deltok i det kongelige jaktselskapet på den dagen da Vilhelm døde, den 2. august 1100. Hadde Robert vært i Normandie kunne han ha krevd den engelske tronen etter sin bror, men Robert kom først tilbake til sitt hertugdømme en måned etter Henriks kroning.

Henriks regime er bemerkelsesverdig for dens politiske opportunisme. Hans plass i rekkefølgen til tronen ble bekreftet mens han bror Robert var unna av vegen på det første korstoget og begynnelsen av hans kongedømme var opptatt med krigføring mot broren for kontroll over både England og Normandie etter deres atskillelse etter farens død i 1087. Da han ble kronet konge signerte han et historisk frihetsbrev som underla kongen loven. Dette frihetsbrevet bebudet Magna Carta.
Her lovte Henrik å sikre kirken og adels rettigheter og stille kongen inn under loven. Han fengslet den mislikte Ranulf Flambard, Vilhelm Rufus’ sjefsminister og fikk således populær støtte blant det engelske folk.

Henriks kongedømme var fylt med lovmessige og finansielle reformer og han var en dyktig administrator. Han etablerte et system av reisende dommere og et profesjonelt statsbyråkrati, med blant annet en finansminister, exchequer, for å håndtere kronens finansier. På mange måter var Henriks styre den spede begynnelsen på den moderne statsmakten England.

Ulikhetene og motsetningene mellom den engelske og normanniske befolkningene begynte å jevne seg ut i løpet av hans regime. Selv giftet Henrik seg med en datter av det gamle engelske kongehuset, noe som var en stor symbolhandling. Henrik kranglet med Anselm, erkebiskop av Canterbury, som hevdet at kongen ikke hadde rett til å utnevnte biskoper, og for en tid gikk Anselm i landflyktighet, men til slutt måtte Henrik bøye av og inngikk fred med kirken.

Henrik tilbakekalte også erkebiskop Anselm fra hans landflyktighet og Anselm ga prekener til kongens ære. Til tross for den nye alliansen mellom kirken og kronen kunne ikke Anselm komme tilbake uten bestemte betingelser. Anselm måtte motta fra Henrik, i egen person, innsettingen til hans tidligere posisjon som erkebiskop, noe som var i konflikt med pavens beordring. Henrik nektet å frafalle de privilegier som hans forgjengere hadde sittet med, at kongen hadde retten til å utnevne biskoper.
I drakampen mellom Anselm og Henrik førte til at det politiske spørsmålet skulle legges fram for paven. To ambassadører ble sent til Roma og pave Paschalis II med spørsmålet om berettigelsen av Henriks innsettingsrett. Paven dømte til fordel for sin erkebiskop, men Henrik holdt likevel fast på sin rett, og i 1103 dro Anselm selv og utsendinger fra kongen til Roma. Paven bestemte igjen til fordel for kirken, og truet med bannlysing for alle de som forhindret den.

Uten mulighet til å dra tilbake til England dro Anselm til Lyon for å vente på pavens neste handling.
I 1105 bannlyste paven den engelske kongen. Henrik ble nå tvunget til å reagere, fikk arrangert et møte med pave Paschalis 2 og en forsoning ble etablert. I 1106 fikk Anselm tillatelse til å komme tilbake til England og med pavens autoritet for å fjerne bannlysningen.
Først i 1107 ble den lange krangelen om innsettingsrett endelig løst med et kompromiss i et konkordat i London hvor Henrik hevdet hans rett til å innsette hans biskoper og abbeder, men uten at disse fulgte sedvanen å gi hyllest for temporalities (landområdene knyttet til bispedømmene), og de gjenstående årene av Anselms liv var da knyttet til hans arbeid ved sitt erkebispesete til han døde i 1109.

Den 11. november 1100 giftet Henrik seg med Edith, datter av kong Malcolm 3 av Skottland. Ettersom Edith også var niese av Edgar Ætheling og oldebarn av Edvard Bekjennerens halvbror på farsiden, Edmund 2 av England, var ekteskapet en forening av den normanniske slektslinjen med den gammelengelske kongeslekten. Ekteskapet var ikke noe som gledet de normanniske baronene og som en konsesjon av deres følsomhet endret Edith navn til Matilda da hun ble dronning. Den andre siden av den samme saken var at Henrik ble langt mer akseptabel for den angelsaksiske befolkningen.

Edith vise seg som en god og meget respektert dronning. Hun fulgte sin mors eksempel, den hellige Margaret av Skottland, og henga seg til gode gjerninger, og skal etter sigende ha vasket beina til de fattige. Selv om Henrik var notorisk utro til sin dronning, var deres ekteskap tilsynelatende lykkelig.

Dronning Matilda (Edith) døde den 1.mai 1119 ved palasset i Westminster. Hun ble gravlagt i Westminster Abbey. Henrik fikk 2 barn med sin dronning:

- Maud av England (Matilda) (ca.februar 1102 – 10.september 1167). Hun ble først gift med Henrik 5 av Det tysk-romerske rike, og andre gang med Geoffrey 5, greve av Anjou, og fikk en arving i andre ekteskap.

- William Adelin, (5.august 1103 – 25.november 1120). Han giftet seg med Matilda (død 1154), datter av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou. William døde i skipsulykken med Det hvite skip.

Ranulf Flambard, som satt fengslet i Tower of London, gjorde en dristig flykt, kom seg over Den engelske kanal og slo seg sammen med hertug Robert Curthose i Normandie i 1101. Robert, ved å være den eldre bror, betraktet England som hans farsarv og det brøt ut krig over spørsmålet.

I 1101 forsøkte Robert Curthose å erobre den engelske kronen fra kong Henrik, egget av Ranulf Flambard og andre anglo-normanniske baroner.
I juli samme år gjorde Robert invasjon ved Portsmouth. Robert av Bellême og andre normanniske baroner gikk over til Roberts side, men Vilhelm Rufus’ tidligere hoff ledet av Robert de Beaumont, 1. jarl av Leicester, sammen med kirken, støttet den innsatte kong Henrik. Beaumont og broren hadde vært tilstede ved New Forest da Vilhelm Rufus døde under mystiske omstendigheter, men sverget straks troskap til Henrik som belønnet ham med jarledømmet Leicester. Samtidig mistet han sine eiendommer i Normandie ved at disse ble konfiskert av Guillaume av Evreaux og Raoul de Tosny med makt under påskuddet at Beaumont hadde voldt dem skade gjennom sine råd til kongen.

Mot denne makten verget Robert Curthose og hans å møte disse i åpen kamp. Han manglet også populær støtte i England. Isteden ble det forhandlet en fredsavtale, den såkalte Alton-traktaten, hvor de to brødrene signert på at Robert anerkjente Henrik som konge av England i bytte for en årlig utbetaling på 2 000 mark og andre innrømmelser som at den engelske tronen overga sine normanniske landområder. Avtalen avsluttet den den truende krisen midlertidig. Robert og hans hær trakk seg tilbake til Normandie uten at et sverdslag var blitt utvekslet.

For Henrik var avtalen åpenbart kun ment for å skaffe seg et pusterom.
I 1105, for å få sluttet på utbetalingene til broren, ledet Henrik en invasjonsstyrke over den engelske kanal. Det var første gangen i historien at England invaderte det som siden skulle bli arvefienden Frankrike. Han erobret først Bayeux og Caen, men ble deretter personlig tvunget til avbryte felttoget grunnet de pressede politiske problemene med erkebiskop Anselm og innsettingsretten (se overfor). Med disse løst var han igjen tilbake i Normandie i løpet av sommeren 1106.

Etter hurtig å ha erobret det befestete klosteret i Saint-Pierre-sur-Dives i nærheten av Falaise vendte Henrik og hæren sørover og beleiret festningen Tinchebray på en høyde overfor byen av samme navn. Tinchebray lå på grensen av fylket Mortain i sørvestlige Normandie, og ble holdt av en av de få betydningsfulle grevene som fortsatt var lojale til hertug Robert.

Hertug Robert kom med sine styrker for å bryte Henriks beleiring, og etter noen fånyttige forhandlinger var kamp uunngåelig. Om morgenen den 28. september 1106, nøyaktig 40 år etter at Vilhelm Erobreren invaderte England, sto det avgjørende slaget mellom hans to sønner, Robert Curthose og Henry Beauclerc. Kampen var uventet og uforberedt. Henrik og hans arme kom marsjerende sørover fra Barfleur mot Domfront mens Robert marsjerte Falaise mot Mortain. De møttes ved vegkryssingen ved Tinchebray og slaget strakte seg ut over flere kilometer. Stedet hvor det meste av slaget foregikk er ved landsbyens idrettsplass i dag. Den viktigste delen av kampen i seg selv varte kun en time, og da Henrik lot en skjult reserveavdeling angripe fikk han overtaket. Robert forsøkte å ta til flukten, men ble tatt til fange ved et sted 3 km nord for Tinchebray. En bondegård ved navn - Prise - står i dag på samme sted ved motervegen D22 og en gravstein dekorert med tre riddere står ikke langt unna ved den samme vegen.

De fleste i Roberts hær ble tatt til fange eller drept. Foruten Robert Curthose selv ble også følgende tatt til fange: Edgar Ætheling, onkel av Henriks hustru og tidligere krevd Englands trone, og William, greve av Mortain, en uforsonlig fiende av Henrik.

De fleste av fangene ble løslatt, men Robert Curthose og William av Mortain tilbrakte resten av livet i fangenskap. I overmot lot Henrik brorens sønn, William Clito, bli satt i et behagelig forvaring som han senere rømte fra og siden bisto opposisjonen mot den engelske tronen. Robert Curthose ble derimot sittende innesperret resten av livet. Først ble han oppbevart i Tower of London, deretter overført til festningen Devizes Castle i den engelske byen Devizes i Wiltshire i de neste tyve årene før han ble flyttet til Cardiff Castle. Ved Cardiff gjorde han et forsøk på rømme. Mens han var ute og red gjorde han et desperat forsøk på å ri vekk, men hesten ble dratt ned i myr og han ble tatt til fange på nytt. For å forhindre nye rømningsforsøk fikk Henrik sin brors øyne brent ut. Robert døde ved Cardiff i 1134. Han var da i begynnelsen av 80-årene.

Henrik tok hertugdømmet Normandie som en besittelse under kongeriket England og forente således sin fars rike. Selv etter at han hatt tatt kontroll over hertugdømmet verget han seg fra å bruke tittelen hertug. Han styrte det som konge av England. Grunnen var at hertugen av Normandie var formelt en vasall under den franske krone, og den franske kongen presset på for at han skulle gi sin hyllest som vasall. Som konge i sin egen rett var Henrik uvillig til adlyde og fikk isteden sin sønn William Adelin utnevnt, om enn i navnet, som hertug i 1115 og den franske kongen aksepterte til slutt dette i 1120.

I 1131 i et forsøk på å redusere vanskelighetene i Normandie fikk han forlovet sin eldste sønn William Adelin til datteren av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou, den gang en bekymringsfull motstander. Ekteskapet ble inngått i 1119. Åtte år senere, etter Williams beklagelige død, ble en langt mer betydningsfull allianse inngått mellom Henriks datter Maud (Matilda) og Fulkos sønn Geoffrey Plantagenet, som til slutt førte til at de to rikene ble forent under av konge Huset Plantagenet.

Henrik var også kjent for å være hardhendt når det var behov for det. Han lot en gang en forrædersk borger ved navn Conan Pilatus bli kastet fra tårnet i Rouen, tårnet har siden blitt kjent som - Conan's Leap - eller - Conans sprang.
Ved en annen anledning som skjedde i 1119 utveksling Henriks svigersønn, Eustace de Pacy, og Ralph Harnec, constable av Ivry, gisler i form av den enes sønn og den andres døtre. Av en ukjent grunn lot Eustace den unge mannen bli blindet, og den rasende Ralph Harnec forlangte å gjøre det samme med pikene. Kong Henrik ga ham tillatelse til å gjøre dette mot de to pikene som også var hans egne barnebarn. Eustace og hans hustru Juliane ble rasende og truet med å gjøre opprør. Henrik arrangerte et møte med sin datter i Breteuil. Der forsøkte Juliane å rette en armbrøst mot sin far og myrde ham. Hun ble tatt til fange og holdt i forvaring i en festning, men unnslapp ved å hoppe ut av et vindu og ned i vollgraven.
Først noen år senere ble Henrik forsont med sin svigersønn og datter.

Tragedien rammet England og Henrik 1 som et sjokk da hans eneste legitime sønn William Adelin på veg tilbake fra Normandie druknet i Den engelske kanal, i tragedien med Det hvite skipet den 25.november 1120 Han var kun 17 år gammel da skipet grunnstøtte. Blant de omkomne var flere av Henriks slektninger og kremen av Englands unge adel. William hadde kommet seg ombord i livbåt, men snudde for å redde sin halvsøster, men de desperate skipbrudne kastet seg ombord i livbåten, veltet den og alle unntatt en druknet.

Her døde også med William, Richard, en annen av kongens sønner, som en kvinne uten rang før hans tiltredelse hadde født ham, en tapper ungdom, og kjær for sin far for sin lydighet; Richard d'Avranches, andre jarl av Chester, og hans bror Otheur; Geoffrey Ridel; Walter av Everci; Geoffrey, erkediakon av Hereford; grevinnen av Perche, kongens datter; grevinnen av Chester; kongens niese Lucia-Mahaut of Blois; og mange andre... Intet annet skip brakte så mye sorg til England, skrev William av Malmesbury.

Katastrofen var middelalderens utgave av Titanic-forliset. Henrik var overveldet av personlig sorg, men sto også overfor politiske problemer da han ikke lenger hadde en opplagt arving til det rike han møysommelig hadde fått konstruert ved hjelp av diplomatiske evner og allianser.

I et håp om å skaffe seg en ny mannlig arving giftet Henrik seg den 29.januar 1121 med den unge og vakre Adeliza av Louvain, født samme år som hans avdøde sønn, datter av Godefroid 1 av Louvain, hertug av Nedre Lorraine og landgreve av Brabant, men dette ekteskapet produserte ingen arving. Sittende uten en mannlig arving tok Henrik det hittil ukjente skritt å få sine baroner til å sverge troskap til hans datter keiserinne Maud av England, enke etter keiser Henrik 5, som hans arving og etterfølger.

Henrik besøkte Normandie i 1135 for besøke sine unge barnebarn, barna til Maud og Geoffrey. Han hadde store glede av sine barnebarn, men kom snart i krangel med sin datter og svigersønn, og disse stridene førte til at han ble lengre i Normandie enn han opprinnelig hadde planlagt.

Henrik døde den 1. desember 1135 fra matforgiftning etter - en forspising på niøyer - noe han var spesielt glad i, ved Saint-Denis-en-Lyons (i dag Lyons-la-Forêt) i Normandie. Liket ble sydd inn i en okse for å bevare legemet ved frakten til England, og ble gravlagt i Reading Abbey, som han hadde grunnlagt 14 år tidligere.

Hans testamente betinget at han skulle bli etterfulgt av sin datter, keiserinne Maud (Matilda). Selv om Henriks baroner hadde sverget troskap og lydighet til hans datter som deres dronning, var hennes kjønn og hennes ekteskap med Huset Anjou, en fiende av normannerne, et problem, og tillot Henriks nevø, Stefan av Blois, å komme til England og kreve tronen med populær støtte.

Mens England hadde hatt stort fredelige tider og vekst under Henrik, blant annet ved at han tok krigen og slagene i Normandie framfor England, betydde hans død en slutt på den innenlandske stabiliteten og til en opprivende strid mellom tidligere keiserinnen Maud og Stefan. Den førte til en lang borgerkrig som karakterisert som kaoset eller anarkiet - det engelske kaos under Stefan.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1066, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann, leder for hirden hos norske kong Olav Kyrre.

Notes:

Birth:
Det hevdes at Toste, jarl av Northumberland, var far til Skule Kongsfostre som fikk godset Rein og ble stamfar til blant annet kong Inge Bårdsson og Hertug Skule. Dette slektskapet tilbakevises av en del forskere.

Occupation:
Skule Kongsfostre (født 1052 i Wessex, England, død 1090 i Norge) hevdes å være sønn av Toste Godwinsson, jarl av Northumbria, som var bror av kong Harald 2 Godwinsson. Dette tilbakevises av flere engelske forskere som mener å ha full oversikt over Tostes barn, og ikke finner plass for Skule der, men det er også noen som mener det ikke er usannsynlig. Lars Løberg gjør oppmerksom på at den siste omtalen han har sett, refererer til de norrøne påstandene om dette slektskapet som helt utenkelige. Det hevdes også at Toste møtte Skule første gang i 1066.
Snorre Sturlason – som kjente Hertug Skule og derved skulle ha gode kilder, oppgir ikke noe slikt slektskap. Snorre sier kun at han var av god engelsk ætt. Skules bror, Ketil Krok, kom ifølge Snorre også til Norge, se slekten Krog.

Skule var med den norske flåte som etter Harald Hardrådes fall i slaget ved Stanford Bro i 1066 vendte fra England tilbake til Norge.
Skule Kongsfostre ble leder for hirden hos kong Olav Kyrre Haraldsson, og ble kongens nære venn og rådgiver.
Av kong Olav Kyrre fikk han også Gudrun Nevsteinsdatter til hustru. Skule og Gudrun fikk to barn:

1. Åsulf Skulesson på Rein.

2. Ragnhild Skulesdatter, som ble gift med Orm Svendsson, også kalt for Krypinge-Orm, og ble stamfar for Erling Skakke.

Han fikk også godset Rein (senere Reinskloster) på Fosen i Sør-Trøndelag. Han regnes som Reinsættens stamfar.

Etter Skules død var det sønnen Åsulv som satt med Rein. Han ble gift med Tora, som hadde mektige menn som Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson som sine nære forfedre. Etter han fulgte sønnen Guttorm, som igjen ble fulgt av sin sønn Bård.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt.
Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge, der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med.
Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål istand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk.
Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen.
Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller, sa han, ta mot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler.
Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt.
Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald.
Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Gutttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1936), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 835.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Family/Spouse: Gudrun Nevsteinsdatter. Gudrun (daughter of Nevstein Haldorsen and Ingrid Sigurdsdatter) was born about 1053. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Frederick Rocho av Diessen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1101, Bayern, Tyskland; Hertug av Bayern.

Notes:

Occupation:
Welf 2, or Welfhard, called Welf the Fat, was duke of Bavaria from 1101 until his death. In the Welf genealogy, he is counted as Welf 5.

Welf was the oldest son of Welf 1, Duke of Bavaria, and his wife Judith of Flanders.

In 1089, he was married to Matilda of Tuscany, who was 26 years older, in order to strengthen the relation between his family and the pope during the Investiture Controversy between king and pope. During King Henry 4's Italian campaign of 1090, Welf and Matilda fought against the King.

Since Matilda had secretly transferred her property to the Church before her marriage, Welf left her in 1095 and, together with his father, changed sides to King Henry 4, possibly in exchange for a promise of succeeding his father as duke of Bavaria.

After his father's death in 1101 Welf indeed inherited the office of duke of Bavaria. He continued his alliance with the kings; he did not remarry and died childless in 1120. Welf was buried at Weingarten Abbey.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1120, Bayern, Tyskland; Hertug av Bayern.

Notes:

Occupation:
Henry 9, called the Black, a member of the House of Welf, was Duke of Bavaria from 1120 to 1126.
Henry was the second son of Welf 1, Duke of Bavaria and Judith of Flanders.

As a young man, he administered the family's property south of the Alps. Through his marriage to Wulfhilde, daughter of Magnus, Duke of Saxony, he acquired part of the Billung property in Saxony.

In 1116, he joined Emperor Henry 5's Italian campaign. He succeeded his brother Welf 2, Duke of Bavaria, when the latter died childless in 1120.

In the royal election of 1125, he supported his son-in-law Frederick 2, Duke of Swabia, but switched his allegiance to Lothair, Duke of Saxony, after Lothair promised that Gertrud, his only daughter and heir, would marry Henry's son Henry.

After Lothair won the election and banned Frederick, in 1126 Henry abdicated as duke of Bavaria and retired to the family foundation of Weingarten Abbey so that he did not have to take part in the prosecution of his son-in-law. Henry died shortly thereafter and was buried in Weingarten.

Henry and Wulfhilde had the following children:
1. Judith, married Frederick 2, Duke of Swabia.

2. Conrad, died 17 March 1126.

3. Henry X the Proud.

4. Welf.

5. Sophia, married Berthold 3, Duke of Zähringen and Leopold 1, Duke of Styria.

6. Wulfhild, married Rudolf, Count of Bregenz
Mathilde, married Diepold 4, Margrave of Vohburg and Gebhard 3, Count of Sulzbach.

7. Adalbert, Abbot of Corvey.

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1115, Etne, Hordaland, Vestland, Norge
• Occupation: Bef 1179, Sunnhordaland, Hordaland, Vestland, Norge; Lendemann og kongsfar.

Notes:

Occupation:
Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-1155 hadde han vært med Orknøyjarlen på korstogsferd.
Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne/maurerne på Sicilia fikk han et hogg over halsen. Såret grodde ikke godt, og slik ble det at hodet hans kom til å helle mot den ene siden. Dette ga Erling tilnavnet Skakke.

Erling Skakke støttet Inge mot Harald Gilles andre sønner.
Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru.

Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge.
Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen Valdemar den store, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær.
Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.

De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender.
At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.
For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-1153 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-1153. Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson.

Øystein var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.
Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom - kroningseden - sikret seg viktige rettigheter.

Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot Romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-1153 om Peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med kanonisk rett (alminnelig kirkerett).

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 19.juni 1179 faller kongefaderen Erling Skakke i slaget på Kalvskinnet.

Vi møtes igjen på gledens dag, min far! sier kong Magnus og kysser sin døende far.

Erling married Kristina Sigurdsdatter av Norge in 1155. Kristina (daughter of Sigurd Magnusen av Norge and Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev) was born about 1124; died about 1178. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Erik (Eirik) Gryvel. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1183, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Notes:

Occupation:
Guttorm bodde på Rein og synes å ha levd meget lenge. Han var vel i 1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt.
Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i 1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder og fikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttet til trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid.

Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga:
Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Snorre Sturlasson: Inges saga, avsnitt 1.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 833.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 22, 84.

Family/Spouse: Eldrid Jonsdatter på Blindheim. Eldrid (daughter of Jon Smørbjalte) was born in Blindheim, Vigra, Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Guttorm married Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske" about 1150. Sigrid (daughter of Torkjell på Fugl and Hallkatla Sveinsdatter) was born about 1120; died after 1150. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Fergus av Galloway. Fergus died about 12 May 1161. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Orm Sveinsen. Orm (son of Svein Sveinsen på Gjerde and Ragna Ormsdatter) died about 1140. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1150, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Family/Spouse: Tora Skoftesdatter på Giske, "på Rein". Tora (daughter of Skofte Ogmundsen på Giske and Gudrun Tordsdatter på Giske) was born about 1070 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1135 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jon Torbergsen på Randaberg. Jon (son of Living) was born in 1153 in Randaberg, Rogaland, Norge; died in 1179 in Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1161, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Valgt til konge av stormennene på Vestlandet, som hadde fulgt kong Inge og Gregorius Dagsson, med Erling som formynder.
Stormennene ønsket ikke Sigurd Munns sønn, Håkon Herdebrei, som konge. Håkon Herdebrei ble drept av Erling Skakke i 1162.

Magnus ble, som den første konge i Norge, kronet i Bergen 1164 av erkebiskop Øystein Erlendsson med den romerske legaten, Stefanus, som vitne. Med dette fikk kirken innflytelse over hvem som skulle sitte med kongemakten i Norge.

Birkebeinerne under ledelse av Øystein Møyla gjorde oppstand i 1174. Men Magnus vant over dem i slag på Re ved Tønsberg i 1177.

Magnus falt selv i slag mot birkebeinerne, denne gangen under Sverre Sigurdssons ledelse, i sjøslaget ved Fimreite i Sogn i 1184 sammen med størstedelen av den gamle landadelen i Norge.
Sverre hadde først drept Magnus' far Erling Skakke på Kalvskinnet.

På austsida av innløpet til Sogndalsfjorden ligg Fimreite-gardane. Her er ingen fornminne som viser spor etter busetnad før det kjende slaget ved Fimreite i 1184. Men frå andre halvdel av 1300-talet kjenner ein til at omlag halve Fimreite var eigd av adelsmenn, medan resten var kyrkjegods.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 15.juni 1184 skrives kong Magnus Erlingson ud af sagaen, da han falder i slaget ved Fimreite.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge; "Jarlsfrende".

Notes:

Occupation:
Åsulv Eiriksson jarlsfrende på Austrått, var sønn av Eirik Gryvel (Gryfill) og Torbjørg Åsulvsdatter, sønnedatter av Guttorm Åsulvsson på Rein i dennes ekteskap med Bergljot, en ætling av kong Magnus den gode. Åsulv Eiriksson var gift med Baugeid Jonsdatter, datter av Jon Sigurdsson på Austrått.
Jon Sigurdsson var gift med Sigrid Bårdsdatter til Rein, hertug Skules søster og den første abbedissen på Rein kloster. Jon og Sigrids eneste barn var datteren Baugeid Jonsdatter. Hun ble gift med Åsulv Eriksson.

Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods.

Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd.

Omkring år 1200 reiste Åsulvs slekt den kirke som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

Åsulv Eiriksson og Baugeid Jonsdatters barn var Steinar Herka Åsulvsson (1235–1263) som fulgte kong Håkon Håkonsson på Skottlandstoktet til Vesterhavet i 1263. Steinar var antagelig gift med Ragna Iversdatter Bjarkøy fra Bjarkøy i Troms. De fikk følgende barn:
1. Ægeleiv Steinarsdatter
2. Åsulv Steinarsson
3. Ivar Steinarsson

I den grad fødsel og dødsår stemmer oppnådde Åsulv Eiriksson en uvanlig høy alder for samtiden på 70 år.

Family/Spouse: Guttorm Austmannsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1181, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.
• Occupation: Bef 1194, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Birkebeinernes høvding.

Notes:

Occupation:
Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.

Occupation:
Han talte blant sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn.
Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve.
Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelag godtok Sverre.

Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre.
At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin søster Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard.

Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.

Inges saga skildrer Baard i meget alminnelige ord:
Han var meget rik, vakker å se til, saktmodig og stille og holdt seg vel.
Han nevnes ofte i Sverressaga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.

I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131-132.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334-335, Bind XIV (1940), side 22.
Cappelen's Norges Historie, Bind 3.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 832.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Buried:
Det står om Bård, at hans lik ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Cecilia Sigurdsdatter, "på Rein". Cecilia (daughter of Sigurd Haraldsen av Norge, "Sigurd 2") was born about 1155; died about 1186; was buried about 1186 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein". Ragnhild (daughter of Erling Alvsen på Kviden and NN Skårvangsole) was born about 1165 in Valdres, Oppland, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Olaf (Olof) Gudrødsen, "Olafr 1". Olaf (son of Gudrød Crovan Haraldsen, "Godred 3" and Ragnhild Haraldsdatter) was born about 1080 in Isle of Man, England; died about 29 Jun 1153 in Isle of Man, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1115, Etne, Hordaland, Vestland, Norge
• Occupation: Bef 1179, Sunnhordaland, Hordaland, Vestland, Norge; Lendemann og kongsfar.

Notes:

Occupation:
Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-1155 hadde han vært med Orknøyjarlen på korstogsferd.
Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne/maurerne på Sicilia fikk han et hogg over halsen. Såret grodde ikke godt, og slik ble det at hodet hans kom til å helle mot den ene siden. Dette ga Erling tilnavnet Skakke.

Erling Skakke støttet Inge mot Harald Gilles andre sønner.
Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru.

Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge.
Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen Valdemar den store, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær.
Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.

De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender.
At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.
For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-1153 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-1153. Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson.

Øystein var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.
Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom - kroningseden - sikret seg viktige rettigheter.

Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot Romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-1153 om Peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med kanonisk rett (alminnelig kirkerett).

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 19.juni 1179 faller kongefaderen Erling Skakke i slaget på Kalvskinnet.

Vi møtes igjen på gledens dag, min far! sier kong Magnus og kysser sin døende far.

Erling married Kristina Sigurdsdatter av Norge in 1155. Kristina (daughter of Sigurd Magnusen av Norge and Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev) was born about 1124; died about 1178. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Erik (Eirik) Gryvel. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1183, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Notes:

Occupation:
Guttorm bodde på Rein og synes å ha levd meget lenge. Han var vel i 1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt.
Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i 1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder og fikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttet til trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid.

Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga:
Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Snorre Sturlasson: Inges saga, avsnitt 1.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 833.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 22, 84.

Family/Spouse: Eldrid Jonsdatter på Blindheim. Eldrid (daughter of Jon Smørbjalte) was born in Blindheim, Vigra, Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Guttorm married Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske" about 1150. Sigrid (daughter of Torkjell på Fugl and Hallkatla Sveinsdatter) was born about 1120; died after 1150. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Nokve på Giske. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1204, Tønsberg, Vestfold, Norge; Konge i Viken for baglerne.

Notes:

Occupation:
Erling Steinvegg utga seg for å være sønn av Magnus Erlingsen. Etter å ha båret jernbyrd (bevise ved å bære glødene metall et bestemt antall skritt uten å vise smerte) ble han hyllet av baglerne som konge i Viken 1204.
Overfalt Nidaros i 1206, og døde i Tunsberg.
Sønnen Siggurd Ribbung (1204-1226) ble i 1219 valgt til konge av ribbungene (Østlandet).

Family/Spouse: Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2". Valdemar (son of Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1" and Sofia av Halicz) was born about 1170; died on 28 Mar 1241 in Vordingborg, Sjælland, Danmark; was buried after 28 Mar 1241 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1204, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Inge Bårdsen ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204, og var konge i det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket i den siste fasen av striden mellom birkebeinere og baglere. Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten.
Inge var øyensynlig en fredelig natur, som fant seg dårlig til rette i en tid fylt av kamp og intriger.

Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240. Stor indre spenning, uro og åpen strid, da halvbrødrene Håkon Galen jarl og Skule Bårdsson samt Filippus i Viken fikk stor makt og delvis overstyrte Inge.

Inge var sønn av kong Sverres søster Cecilia i ekteskapet med den trønderske lendmannen Bård Guttormsson. Da birkebeinerne tok den lille Guttorm Sigurdsson til konge over nyttår 1204, fikk Inge styret over hele Trøndelag. Halvbroren Håkon Galen, Cecilias sønn i det tidligere ekteskapet med den svenske Folkvid lagmann, ble utnevnt til jarl og leder av hird og hær, og han satt nå og senere mest i Bergen med styre over Vestlandet.

Etter Guttorms død samme år var Cecilias to sønner de mest aktuelle etterfølgerne. De ledende menn i hirden og hærfolkene foretrakk den krigsvante Håkon som konge i en situasjon da baglerflokken hadde reist seg på ny. Men trønderbøndenes oppslutning i samråd med erkebiskop Eirik førte til at det var Inge som ble kongehyllet på Øyrating; bøndene ville ikke ha en konge av gautsk (svensk) ætt. Håkon ble likevel på ny utnevnt til jarl og hærleder med halvparten av kongsinntektene.

Sommeren 1205 drog konge og jarl med leidangshær mot Viken, der Inge ble tatt til konge på Haugating og Borgarting. Baglerne fikk de likevel ikke bukt med.
April 1206 overrasket de Inge og birkebeinerne i Trondheim mens de sov rusen ut etter en bryllupsfeiring, Inge hos sin frille Gyrid. Han kom seg så vidt unna ved å svømme over Nidelva. I strid med baglerne i Oslo året etter viste han seg heller ikke som noen stor militær leder.

Da det med kirkelig mellomkomst ble sluttet forlik mellom birkebeinere og baglere på Kvitsøy i Ryfylke 1208 (Kvitesøyforliket), ble riket delt slik at baglerkongen Filippus Simonsson fikk herredømme over Østlandet øst til Svinesund og kong Sverres datter Kristin til ekte. Det fulgte nå en periode med fredelig sameksistens mellom det østnorske baglerriket og det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket.

Kong Inge lot bygge opp igjen kongsgården i Bergen, som baglerne hadde brent, men han satt som før mest i Trondheim. Han stod i diplomatisk kontakt med både den engelske og den skotske kongen.

Jarlen Håkon Galen var ikke tilfreds med sin stilling og traktet etter kongsnavn. Inge avviste dette, men Håkon fikk med kirkelig støtte drevet igjennom en tronfølgeavtale, trolig 1212, som gikk ut på at den som levde lengst av ham og Inge skulle arve hele riket; etter begges død skulle den av deres arvinger som var ektefødt, være konge. Bakgrunnen var at Håkon hadde en ektefødt sønn, mens Inge bare hadde frillesønnen Guttorm. Avtalen ble likevel til Inges fordel, i og med at Håkon døde 1214.

Året før hadde trønderbøndene grepet til våpen mot Inge og drept syslemannen hans i Strinda, i protest mot kongelige krav om leidangsskatt og andre utredsler. Inge ville angivelig ikke stride mot sine egne bønder, men kongens yngre og krigerske halvbror Skule Bårdsson fikk ham til å slå bøndene tilbake. Året etter Håkon Galens død samlet Inge en stor leidangshær i Bergen og tvang trønderbøndene til å godta de omstridte ytelsene til kongedømmet, men lot dem ellers være i fred.

Böglunga sögur (sagaen om birkebeinere og baglere) fremstiller kong Inge som en fredelig og stillfarende mann, vennlig og god mot mennene sine. Han skal ha tatt godt imot den unge Håkon Håkonsson og moren hans da de søkte tilflukt i Trondheim 1206, og han lot senere Håkon gå i skole ved Kristkirken der sammen med sønnen Guttorm, til tross for at han var en potensiell tronrival.

Etter bagleroverfallet i Trondheim 1206 var Inge tungfør og hadde svak helse, og han trivdes best når han var på skip. Vinteren 1216–17 ble han syk, og han døde i Trondheim 23. april, etter at han hadde utnevnt broren Skule til jarl og leder av hird og hær. Kong Inge ble gravlagt i den søndre veggen i Kristkirken (Nidarosdomen) i en staselig prydet grav.

Arvefølgen etter Inge skulle vært avgjort av avtalen med Håkon Galen, slik at Knut Håkonsson jarl skulle blitt konge. Alternativet var Inges uektefødte sønn Guttorm Ingesson. Men arvefølgespørsmålet ble først og fremst en kamp mellom Skule Bårdsson og Håkon Håkonsson, med Sigurd Ribbung som en ekstra joker i leken. Spørsmålet ble avgjort da kirken støttet Håkon, til tross for at Knut var den eneste ektefødte blant kandidatene.

Etterfølgeren, Håkon 4 Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere.

Kilder:
Soga om birkebeinar og baglar. B?glunga s?gur, utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 1988.
Snorres kongesagaer, Håkon Håkonssons saga.
RN, bd. 1.
E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 6, 1934.
K. Helle: Omkring Böglungasögur, UiB Årbok. Hist.-antikv. rk. 1958 nr. 7, 1958.
d.s.: Norge blir en stat 1130–1319, bd. 3 i Handbok i Norges historie, 1974.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1230, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Abbedisse på Reinkloster.

Notes:

Occupation:
Årstallet for stiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230.
Skules halvsøster Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte. Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods.

Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd.

Det er uvisst hvilken ordenstilhørighet klosteret har hatt, men man antar at det har vært en augustinerstiftelse for fornemme kvinner. Rein nonnekloster lå på en dominerende høyde i det flate Rissalandskapet, med vid utsikt mot den ytre delen av Trondheimsfjorden.

Family/Spouse: Jon Sigurdsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 24 Apr 1217, Norge; Jarl og hirdstyrer for kong Inge.
• Will: 1226, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Løfte avgitt når han lå farlig syk.
• Occupation: 1237, Norge; Hertug.

Notes:

Occupation:
Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.

Kort før Kong Inges død 23.april 1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn.

Will:
I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte.
Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
I denne forbindelse utspant det seg en prosess om Austrått, og førte til et bittert uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eriksson til Austrått. Årstallet forstiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster fru Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

Occupation:
Skule gjorde krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson, som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen.
Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sunnmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham.

I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.

Da Skule hadde grunnlagt Reinskloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods. Men dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene.

I 1239 besluttet hertug Skule seg til å ta opp kampen om kongedømmet, og reiste opprørsfanen mot kong Håkon 4 Håkonsson. Skule tok kongsnavn på Øreting i 1239.

Den 6. november 1239 kom hertugen med mange folk til Kristkirken. Der kalte han sammen korsbrødrene og ba dem gi tillatelse til at St.Olavs skrin ble ført ut av kirken. Korsbrødrene kunne ikke komme til enighet i dette spørsmålet. Den korsbroren som på forhånd var innsatt som erkebiskopens stedfortreder i vanskelige saker, Eystein Syre, var imot at noe ble gjort i saken før erkebiskopen kom tilbake.
Da så hertugens menn ville føre skrinet bort med makt, lyste Eystein de menn i bann, som bar ut skrinet uten brødrenes samtykke. Dette ble likevel gjort og skrinet ble ført ut til Øyreting der Skule høytidelig ble tatt til konge. Etterpå fulgte Skule skrinet tilbake til Kristkirken, men han ble ikke møtt med prosesjon og klokkeklang. Bare to korsbrødre tok imot skrinet utenfor Kristkirken, de ledet også hertugen inn. En uhellsvanger og trist forestilling må dette ha vært. Korsbrødrenes holdning var et dårlig varsel for Skules kongedømme. Når geistligheten i hertugens egen del av riket stilte seg så klart imot det skrittet han nå tok, kunne han være sikker på at den overveiende storpart av den norske geistligheten ville gå inn for Håkon og imot hans eget kongedømme. Som konge var Skule da også fra første ferd i erkebiskopens bann.

Da erkebiskop Sigurd et stykke ut i november 1239 seilte inn Trondheimsfjorden, fikk han først høre nyheten da han kom til Leiranger. Han sendte da straks brev om disse tidender søretter til kongen, og tok deretter inn til Nidaros. En av Skules nærmeste rådgivere var abbed Bjørn til Nidarholm kloster. Erkebiskopen ga Bjørn en del av skylden for det som hadde hendt og lyste ham i bann sist på året 1239.

I februar 1240 dro Skule med en hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler. Han dro til Viken mens Håkon med en stor flåte kom nord til Nidaros. Erkebiskop Sigurd og korsbrødrene møtte kongen med prosesjon og fagnet ham vel. Kongen og erkebiskopen talte ofte om de store hendingene som gikk for seg i landet. Da det kom tidende til Nidaros at hertug Skule hadde slått birkebeinerne i et stort slag på Låka, tilbød erkebiskopen seg å reise sør til hertugen for å søke å få i stand et forlik.
Kong Håkon hadde ofte tidligere gjort klokt og rett i å følge erkebiskopens råd. Men i denne situasjonen viste han sin storhet ved å velge sin egen vei.

For å sikre kongedømmet for sitt dynasti, lot kongen sin ektefødte sønn Håkon ta til konge på Øyreting søndag den 1. april 1240. St.Olavs skrin ble båret ut og erkebiskop Sigurd var til stede på Øyretinget og i gjestebud hos kongen etterpå.

I 1240 led Skule nederlag i Oslo, og måtte dra nordover. Sammen med noen av mennene sine søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster, men birkebeinerne fikk rede på dette og søkte ut til klosteret for å ta seg selv til rette. Dette fikk erkebiskop Sigurd høre, og han tok straks av sted til Elgeseter og forbød birkebeinerne å gå til angrep på klosteret eller lage noen ufred der. Da birkebeinerne ikke ville høre på dette, tilbød erkebiskopen å betale en løsesum for hertugen så han kunne få høve til å fare til kongen i trygd. På tross av erkebiskopens ord satte Åsulv og birkebeinerne ild på klosteret og sørget for at Skule ble drept da han forsøkte å berge seg ut (24. mai 1240).

Dette var helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd. Denne slekten reiste sannsynligvis omkring 1200 den kirken som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

Skule ble kort etter gravlagt i Kristkirken og erkebiskop Sigurd, alle korsbrødrene, mange prester og byfolk og mange birkebeinere var til stede.

Skule var sagaskriveren og islandshøvdingen, Snorre Sturlasson, beste venn, er det sagt.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-131.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334, Bind XIV (1940), side 22-28.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 173.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 831.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Skule married Ragnhild Nokvesdatter på Giske about 1209. Ragnhild (daughter of Nokve på Giske and Ragnhild Jonsdatter på Randaberg, "på Giske") died about 1247. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Alv Erlingsen på Tornberg in 1221. Alv (son of Erling på Tornberg) was born about 1190 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died about 1240 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1187, Dublin, Irland; Konge av Dublin og øyene mot England-Skottland (del 1).
• Occupation: Bef 1187, Dublin, Irland; Konge av Dublin og øyene mot England-Skottland (del 2).

Notes:

Occupation:
Guðrøðr Óláfsson (died 10 November 1187) was a twelfth-century ruler of the kingdoms of Dublin and the Isles. Guðrøðr was a son of Óláfr Guðrøðarson, King of the Isles and Affraic, daughter of Fergus, Lord of Galloway. Throughout his career, Guðrøðr battled rival claimants to the throne, permanently losing about half of his realm to a rival dynasty in the process. Although dethroned for nearly a decade, Guðrøðr clawed his way back to regain control of a partitioned kingdom, and proceeded to project power into Ireland. Although originally opposed to the English invasion of Ireland, Guðrøðr adeptly recognised the English ascendancy in the Irish Sea region and aligned himself with the English. All later kings of the Crovan dynasty descended from Guðrøðr.

In the last year of his father's reign, Guðrøðr was absent at the court of Ingi Haraldsson, King of Norway, forging closer ties with the Kingdom of Norway. When Óláfr was assassinated by rival members of the Crovan dynasty in 1153, Guðrøðr returned to the Isles, overthrew his usurping cousins, and seized the throne for himself. Guðrøðr evidently pursued a more aggressive policy than his father, and the following year appears to have lent military assistance to Muirchertach Mac Lochlainn, King of Cenél nEógain in the latter's bid for the high-kingship of Ireland. Not long afterwards, Guðrøðr faced a dynastic challenge from his brother-in-law, Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll, whose son, as a grandson of Óláfr, possessed a claim to the throne. Late in 1156, Guðrøðr and Somaile fought an inconclusive sea-battle and partitioned the kingdom of the Isles between them. Two years later Somairle stuck again and forced Guðrøðr from the Isles altogether.

Guðrøðr appears to have spent his exile in the kingdoms of England and Scotland before journeying to Norway. In about 1161, Guðrøðr distinguished himself in the ongoing Norwegian civil wars at the final downfall of Ingi. Guðrøðr made his return to the Isles in 1164, in the aftermath of Somairle's defeat and death at the hands of the Scots. Although he regained the kingship itself, the territories ceded to Somairle in 1156 were retained by the latter's descendants. At some point in his career, Guðrøðr briefly held the kingship of Dublin. Although he was initially successful in fending off Muirchertach, the Dubliners eventually settled with the latter, and Guðrøðr returned to the Isles. This episode may have bearing on Guðrøðr's marriage to Findguala ingen Néill, Muirchertach's granddaughter. In 1170, Dublin fell to an Anglo-Irish alliance. The following year the ousted King of Dublin attempted to retake the town, and Ruaidrí Ua Conchobair, King of Connacht attempted to dislodge the English from Dublin. In both cases, Guðrøðr appears to have provided military assistance against the English. In succeeding years, however, Guðrøðr aligned himself with one of the most powerful English conquerors, John de Courcy. Guðrøðr's assistance to John, who had married Guðrøðr's daughter, Affrica, may have played a critical role in John's successful conquest of the Kingdom of Ulaid. Guðrøðr died in 1187 and was succeeded by his eldest son, R?gnvaldr. Although Guðrøðr may have attempted to avert any succession disputes between his descendants, R?gnvaldr and his younger brother, Óláfr svarti, eventually fought each over the throne, and the resulting conflict carried on into later generations.

Guðrøðr was a son of Óláfr Guðrøðarson, King of the Isles (died 1153) and his wife Affraic ingen Fergusa. The men were members of the Crovan dynasty, a Norse-Gaelic kindred descended from Guðrøðr Crovan, King of Dublin and the Isles (died 1095). Following Guðrøðr Crovan's death in 1095, there is a period of uncertainty in the history of the Kingdom of the Isles. Although the latter's eldest son, Logmaðr, appears to have succeeded to the kingship, he was soon forced to content with factions supporting his younger brothers: Haraldr, and Óláfr. Although he successfully dealt with Haraldr, foreign powers from Ireland intruded into the Isles, and Magnús Óláfsson, King of Norway (died 1103) seized control of the kingdom. At some point, Óláfr was entrusted to the protection of Henry 1, King of England (died 1135), and spent his youth in England before his eventual restoration as King of the Isles in the second decade of the twelfth century.

The thirteenth–fourteenth-century Chronicle of Mann reveals that Guðrøðr's mother, Affraic, was a daughter of Fergus, Lord of Galloway (died 1161). Several contemporary sources concerning Fergus' descendants suggest that he was married to an illegitimate daughter of Henry I, and that this woman was the mother of at least some of his offspring, including Affraic herself. Although the union between Guðrøðr's parents is not dated in contemporary sources, it appears to have been arranged in the 1130s or 1140s. The marital alliance forged between Óláfr and Fergus gave the Crovan dynasty valuable familial-connections with the English Crown, one of the most powerful monarchies in western Europe. As for Fergus, the union bound Galloway more tightly to a neighbouring kingdom from which an invasion had been launched during the overlordsship of Magnús. The alliance with Óláfr also ensured Fergus the protection of one of Britain's most formidable fleets, and further gave him a valuable ally outwith the orbit of the Scottish Crown.

Another alliance involving Óláfr was that with Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll (died 1164). Perhaps at about 1140, during a period when the latter was an apparent dependant of David 1, King of Scotland (died 1153), Somairle married Ragnhildr, one of Óláfr's illegitimate daughters. There is reason to suspect that the alliance was an after effect of the Scottish Crown's advancing overlordship. The marriage itself had severe repercussions on the later history of the Isles, as it gave the Meic Somairle—the descendants of Somairle and Ragnhildr—a claim to the kingship through Ragnhildr's royal descent. In the words of the chronicle, the union was the cause of the collapse of the entire Kingdom of the Isles.

Although the Chronicle of Mann portrays Óláfr's reign as one of tranquillity, a more accurate evaluation of his reign may be that he adeptly managed to navigate an uncertain political climate. By the mid part of the twelfth century, however, the ageing king's realm may well have begun to buckle under the strain, as perhaps evidenced by the depredations wrought on the Scottish mainland by Óláfr's leading ecclesiast, Wimund, Bishop of the Isles (fl. c.1130–c.1150). Confirmation of Óláfr's concern over the royal succession may well be preserved by the Chronicle of Mann, which states that Guðrøðr journeyed to the court of Ingi Haraldsson, King of Norway (died 1161) in 1152, where Guðrøðr rendered homage to the Norwegian king, and seemingly secured recognition of the royal inheritance of the Isles. According to Robert's Chronica, the kings of the Isles owed the kings of Norway a tribute of ten gold marks upon the accession of a new Norwegian king. This statement could indicate that Guðrøðr rendered Ingi such a payment upon his visit to the Norwegian court in 1152.

The following year marked a watershed in the history for the Kingdom of the Isles. For not only did David die late in May, but Óláfr himself was assassinated about a month later, on 29 June, whilst Guðrøðr was still absent in Norway. According to the chronicle, Óláfr had been confronted by three Dublin-based nephews—the Haraldssonar—the sons of his exiled brother, Haraldr. After hearing the demands of these men—that half of the kingdom should be handed over to them—a formal council was convened in which one of the Haraldssonar slew Óláfr himself. In the resulting aftermath, the chronicle relates that the Haraldssonar partitioned the island amongst themselves. Once in control, the chronicle reveals that the men fortified themselves against forces loyal to Guðrøðr, the kingdom's legitimate heir, by launching a preemptive strike against his maternal grandfather, Fergus. Although the invasion of Galloway was repulsed with heavy casualties, once the Haraldssonar returned to Mann the chronicle records that they slaughtered and expelled all resident Gallovidians that they could find. This ruthless reaction evidently reveals an attempt to uproot local factions adhering to Guðrøðr and his mother. Whatever the case, within months of his father's assassination, Guðrøðr executed his vengeance. According to the chronicle, he journeyed from Norway to Orkney, enstrengthened by Norwegian military support, and was unanimously acclaimed as king by the leading Islesmen. He is then stated to have continued on to Mann where he overcame his three kin-slaying cousins, putting one to death whilst blinding the other 2, and successfully secured the kingship for himself. Whether Guðrøðr succeeded to the throne in 1153 or 1154 is uncertain. The chronicle itself states that he overcame the Haraldssonar in the autumn following their coup.

Guðrøðr's reliance upon Norwegian assistance, instead of support from his maternal-grandfather, could suggest that the attack upon Galloway was more successful than the compiler of the chronicle cared to admit. Additionally, the account of incessant inter-dynastic strife amongst the ruling family of Galloway, as recorded by the twelfth-century Vita Ailredi, suggests that Fergus may have struggled to maintain control of his lordship by the mid 1150s, and may also explain his failure to come to Guðrøðr's aid following Óláfr's death. Óláfr and Guðrøðr's turn to Ingi occurred at about the same time that Norwegian encroachment superseded roughly thirty years of Scottish influence in Orkney and Caithness, and could be evidence of a perceived wane in Scottish royal authority in the first years of the 1150s. In November 1153, following the death of David, Somairle seized the initiative and rose in revolt against the recently inaugurated Malcolm 4, King of Scotland (died 1165). The dynastic-challenges faced by Malcolm, and the ebb of Scottish influence in the Isles, may partly account for Guðrøðr's success in consolidating control of the kingdom, and may be perceptible in the seemingly more aggressive policy he pursued as king in comparison to his father.

Midway through the twelfth-century, Muirchertach Mac Lochlainn, King of Cenél nEógain (died 1166) pressed forth to claim to the high-kingship of Ireland, an office then held by the elderly Toirrdelbach Ua Conchobair, King of Connacht (died 1156). In 1154, the forces of Toirrdelbach and Muirchertach met in a major conflict fought off the Inishowen coast, in what was perhaps one of the greatest naval battles of the twelfth century. According to the seventeenth-century Annals of the Four Masters, Muirchertach's maritime forces were mercenaries drawn from Galloway, Arran, Kintyre, Mann, and the territories of Scotland. This record appears to be evidence that Guðrøðr, Fergus, and perhaps Somairle, provided ships to Muirchertach's cause. Although Toirrdelbach's forces obtained a narrow victory, his northern maritime power seems to have been virtually nullified by the severity of the contest, and Muirchertach soon after marched on Dublin, gained overlordship over the Dubliners, and effectively secured himself the high-kingship of Ireland for himself.

The defeat of forces drawn from the Isles, and Muirchertach's subsequent spread of power into Dublin, may have had severe repercussions concerning Guðrøðr's career. In 1155 or 1156, the Chronicle of Mann reveals that Somairle precipitated a coup against Guðrøðr, specifying that Þorfinnr Óttarsson, one of the leading men of the Isles, produced Somairle's son, Dubgall, as a replacement to Guðrøðr's rule. Somairle's stratagem does not appear to have received unanimous support, however, as the chronicle specifies that the leading Islesmen were made to render pledges and surrender hostages unto him.

Late in 1156, on the night of 5-6 January, Somairle and Guðrøðr finally clashed in a bloody but inconclusive sea-battle. According to the chronicle, Somairle's fleet numbered eighty ships, and when the fighting concluded, the men divided the Kingdom of the Isles between themselves. Although the precise partitioning is unrecorded and uncertain, the allotment of lands seemingly held by Somairle's descendants in the twelfth- and thirteenth centuries could be evidence that he and his son gained the southern-most islands of the Hebrides, whilst Guðrøðr retained the northern-most. Two years later the chronicle reveals that Somairle, with a fleet of fifty-three ships, attacked Mann and drove Guðrøðr from the kingship and into exile. According to the thirteenth-century Orkneyinga saga, the contemporary Orcadian warlord Sveinn Ásleifarson (died 1171?) had connections in the Isles, and overcame Somairle in battle at some point in the twelfth century. Although this source's account of Sveinn and Somairle is clearly somewhat garbled, it could be evidence that Sveinn aided Guðrøðr in his struggle against Somairle. Although the young Dubgall may well have been the nominal King of the Isles following Guðrøðr's final defeat, the chronicle makes it clear that it was Somairle who possessed the real power, and certain Irish source regarded Somairle as king by the end of his career. Why Somairle's son was selected in his place is uncertain; it may have been because Somairle himself was somehow an unacceptable candidate to the Islesmen, and that Ragnhildr's ancestry lent credibility to Dubgall that Somairle lacked himself.

Contemporaneous sources reveal that, upon his expulsion, Guðrøðr attempted to garner royal support in England and Scotland. For example, the English Pipe rolls record that, in 1158, the sheriffs of Worcester and Gloucester received allowances for payments made to Guðrøðr for arms and equipment. Guðrøðr may have arrived in England by way of Wales. The English Crown's recent use of naval forces off the Gwynedd coast, as well as Guðrøðr's own familial links with the king himself, may account for the Guðrøðr's attempts to secure English assistance. Whatever the case, Guðrøðr was unable to gain Henry 2's help, and the latter proceeded to busy himself in Normandy. Guðrøðr next appears on record in Scotland, the following year, when he witnessed a charter of Malcolm to Kelso Abbey. The fact that the Scottish Crown had faced opposition from Somairle in 1153 could suggest that Malcolm was sympathetic to Guðrøðr's plight. Although the latter was certainly honourably treated by the Scots, as revealed by his prominent place amongst the charter's other witnesses, he was evidently unable to secure military support against Somairle.

It is uncertain why Guðrøðr did not turn to his grandfather, Fergus, for aid. One possibility is that the defeat of the Gallovidian fleet in 1154 severely weakened the latter's position in Galloway. In fact, there is evidence to suggest that Galloway endured a bitter power struggle later that decade. According to the twelfth–thirteenth-century Chronicle of Holyrood, Malcolm overcame certain - confederate enemies - in Galloway in 1160. Although the exact identities of these opponents are unknown, it is possible that this source documents a Scottish victory over an alliance between Somairle and Fergus. Before the end of the year, Fergus retired to Holyrood Abbey, and Somairle came into the king's peace. Although the concordat between the Scottish Crown and Somairle may have taken place after the Malcolm's subjugation of Somairle and Fergus, an alternate possibility is that the agreement was concluded in the context of Somairle having aided the Scots in their overthrow of Fergus. Somairle's deal with Scottish Crown may also have been undertaken not only in an effort to ensure that his own authority in the Isles was recognised by Malcolm, but to limit any chance of Guðrøðr receiving future royal support from the Scots.

Having failed to secure substantial support in England and Scotland, Guðrøðr appears to have turned to Ingi, his nominal Norwegian overlord. In late 1160 or early 1161, Guðrøðr distinguished himself in the ongoing civil war in the Norwegian realm, as evidenced by Hákonar saga herðibreiðs within the thirteenth-century saga-compilation Heimskringla. The fact that the Icelandic Annals allege that Guðrøðr assumed the kingship of the Isles in 1160 could be evidence that, whilst in Norway, Ingi formally recognised Guðrøðr as king in a public ceremony. There is reason to suspect that Guðrøðr's support of Ingi may have been undertaken in the context of fulfilling military obligations as a vassal. Be that as it may, Hákonar saga herðibreiðs reveals that Guðrøðr played an important part in Ingi's final downfall in battle at Oslo in 1161. Up until 1155, Ingi had shared the kingship with his brothers Sigurðr (died 1155) and Eysteinn (died 1157). With both of these brothers dead by 1157, Ingi was forced to contend with Hákon Sigurðarson (died 1162), who had been elected to the kingship within the year. In regard to Guðrøðr himself, the saga relates that during this final battle against Hákon, Guðrøðr, at the head of fifteen-hundred men, went over to Hákon's side. Guðrøðr's decision to abandon his embattled overlord tipped the scales in favour of Hákon, and directly contributed to Ingi's defeat and death. The young Magnús Erlingsson (died 1184) was elected king after Ingi's death, and following the fall of Hákon, was crowned king in 1163-1164. It is likely that Guðrøðr was present at Magnús Erlingsson's coronation, and possible that Guðrøðr rendered homage to him as well.

Somairle was slain in an unsuccessful invasion of mainland Scotland in 1164. The declaration in the fifteenth–sixteenth-century Annals of Ulster, of Somairle's forces being drawn from Argyll, Kintyre, Dublin, and the Isles, reveals the climax of Somairle's authority and further confirms his usurpation of power from Guðrøðr. Despite the record preserved by the Icelandic Annals—that Guðrøðr regained the kingship of the Isles in 1160—it appears that Guðrøðr made his actual return to the region after Somairle's fall. Although it is possible that Dubgall was able to secure power following his father's demise, it is evident from the Chronicle of Mann that the kingship was seized by Guðrøðr's brother, R?gnvaldr (fl. 1164), before the end of the year. Almost immediately afterwards, Guðrøðr is said by the same source to have arrived on Mann, ruthlessly overpowered his brother, and regained the kingship once and for all. Upon Guðrøðr's reestablishment in the Isles, the realm was partitioned between two closely related rival kindreds: the Meic Somairle and Crovan dynasty.

In an entry dated 1172, the chronicle states that Mann was invaded by a certain Ragnall mac Echmarcacha, a man who slaughtered a force of Manx coast-watchers before being slain himself in a later engagement on the island. Although the chronicle claims that Ragnall was of - royal stock - his identity is otherwise uncertain. One possibility is that this man's final adventure was somehow related to the dramatic fall of Norse-Gaelic Dublin in the preceding years. He could have possessed a connection with the former rulers of the town, as a distant relative of Echmarcach mac Ragnaill, King of Dublin and the Isles (died 1064-1065). Another possibility is that the attack was somehow related to events in northern Ireland, where the Meic Lochlainn lost hold of the Cenél nEógan kingship to Áed Méith. In fact, it is possible that the invader himself was a member of the Uí Catháin, a branch of the Uí Néill who were opponents of John de Courcy (died c. 1219), Guðrøðr's English ally and son-in-law.

Occupation:
For a brief duration of his career, Guðrøðr appears to have possessed the kingship of Dublin. The chronology of his rule is unclear, however, as surviving sources concerning this episode are somewhat contradictory. According to the Chronicle of Mann, the Dubliners invited Guðrøðr to rule over them as king in the third year of his reign in the Isles. If correct, such an arrangement would have almost certainly provoked Muirchertach, the Dubliners' Irish overlord. In fact, the chronicle reveals that Muirchertach indeed took exception to such overtures, and marched on Dublin with a massive host before forming up at Cortcelis. Whilst in control of Dublin, Guðrøðr and the defending Dubliners are stated to have repulsed a force of 3.000 horsemen under the command of a certain Osiblen. After the latter's fall, Muirchertach and his remaining host retired from the region.

The chronicle's version of events appears to be corroborated by the Annals of Ulster. Unlike the previous source, however, this one dates the episode to 1162. Specifically, Muirchertach's forces are recorded to have devastated the Ostman lands of - Magh Fitharta - before his host of horsemen were repulsed. Despite the difference in their chronologies, both accounts refer to similar military campaigns, and the uncertain place names of - Cortcelis - and - Magh Fitharta - may well refer to nearby locations roughly in the Boyne Valley. Another source documenting the conflict is the Annals of the Four Masters. According this account preserved by this source, after Muirchertach's setback at Dublin and subsequent withdrawal in 1162, he left the forces of Leinster and Mide to campaign against the Dubliners. In time, the source states that a peace was concluded between the Irish and the Dubliners in which the latter rendered a tribute of one hundred forty ounces of gold to Muirchertach. The payment reveals that the Dubliners recognised Muirchertach as their overlord, which in turn suggests that the price for peace was Guðrøðr's removal from the kingship.

In the winter of 1176-1177, the chronicle reveals that Guðrøðr was formally married to Muirchertach's granddaughter, Findguala Nic Lochlainn, in a ceremony conducted under the auspices of the visiting papal legate, Vivian, Cardinal priest of St Stephen in Celio Monte. The precise date when Guðrøðr and Findguala commenced their liaison is unknown, and the two could have been a couple for some time before their formal marriage. It is possible that the union was originally brokered as a compromise on Muirchertach's part, as a means to placate Guðrøðr for withdrawing from Dublin. The demonstrable unreliability of the chronicle's chronology, and the apparent corroboration of events by the Annals of the Four Masters and the Annals of Ulster, suggests that the Guðrøðr's adventure in Dublin date to about 1162. Such a date, however, appears to contradict the fact that Guðrøðr seems to have endured Norwegian exile in 1160-1161, and apparently only returned to the Isles in 1164. If the chronicle's date is indeed correct, Guðrøðr's inability to incorporate Dublin into the Kingdom of the Isles could well have contributed to his loss of status to Somairle.

There may be reason to suspect that Guðrøðr's defeat to Somairle was partly enabled by an alliance between Muirchertach and Somairle. For example, Argyllmen formed part of the mercenary fleet utilised by Muirchertach in 1154, and it is possible that the commander of the fleet, a certain Mac Scelling (fl. 1154–1173/1174), was a relation of Somairle himself. If Muirchertach and Somairle were indeed allied at this point in time it may have meant that Guðrøðr faced a united front of opposition. If correct, it could also be possible that Þorfinnr participated in Somairle's insurrection as an agent of Muirchertach. On the other hand, the fact that Somairle and Muirchertach jostled over ecclesiastical affairs in the 1160s suggests that these two were in fact rivals. Furthermore, the fact that Þorfinnr may have been related to a previous King of Dublin could reveal that Þorfinnr himself was opposed to Muirchertach's foreign overlordship. If Guðrøðr's difficulties in Dublin indeed date to a period just before Somairle's coup, the cooperation of men like Þorfinnr could be evidence that Dubgall, on account of his maternal ancestry and powerful father, was advanced as a potential candidate to the united kingship of Dublin and the Isles.

Later in his reign, Guðrøðr again involved himself in the affairs of Dublin. In 1166, the slaying of Muirchertach meant that 2 men made bids for the high-kingship of Ireland: Ruaidrí Ua Conchobair, King of Connacht (died 1198) and Diarmait Mac Murchada, King of Leinster (died 1171). The latter had possessed the overlordship of Dublin since Muirchertach's actions there in 1162. Within the same year as Muirchertach's fall, however, Diarmait was overcome by Ruaidrí and his allies, and forced him from Ireland altogether. Although Ruaidrí thereupon gained the high-kingship for himself, Diarmait made his return the following year enstrengthened with English mercenaries, and reclaimed the core of his lands. In 1170 even more English troops flocked to Diarmait's cause, including Richard de Clare, Earl of Pembroke (died 1176), who successfully stormed the Norse-Gaelic enclave of Waterford. Richard soon after married Diarmait's daughter, Aífe, and effectively became heir to kingship of Leinster and the overlordship of Dublin. Later that year, the combined forces of Diarmait and Richard marched on Dublin, and drove out the reigning Ascall mac Ragnaill, King of Dublin (died 1171).

According to the twelfth-century Expugnatio Hibernica, Ascall and many of the Dubliners managed to escape by fleeing to the northern islands. On one hand, this term could well refer to Orkney. On the other hand, it is also possible that the term refers to the Hebrides or Mann. If so, this source would appear to be evidence that the Dubliners had retained close links with the Isles. Whatever the case, within weeks of Diarmait's death early in May 1171, Ascall made his return to Dublin. The account of events recorded by Expugnatio Hibernica and the twelfth–thirteenth-century La Geste des Engleis en Yrlande indicate that Ascall's forces consisted of heavily armoured Islesmen and Norwegians. The invasion itself was an utter failure, however, and Ascall himself was captured and executed. Amongst the slain appears to have been Sveinn himself, Guðrøðr's apparent ally in arms.

The successive deaths of Diarmait and Ascall left a power vacuum in Dublin that others sought to fill. Almost immediately after Ascall's fall, for example, Ruaidrí had the English-controlled town besieged. Expugnatio Hibernica records that he and Lorcán Ua Tuathail, Archbishop of Dublin (died 1180) sent for Guðrøðr, and others in the Isles, asking them to blockade Dublin by sea. Whilst it is possible that Guðrøðr may have been enticed to assist the Irish through the promise of financial compensation, and perhaps the possession of any vessel his fleet captured in the operation, there is reason to suspect that the Islesmen were disquieted by prospect of permanent English authority in the region. Certainly, Expugnatio Hibernica states that:

The threat of English domination, inspired by the successes of the English, made the men of the Isles act all the more quickly, and with the wind in the north-west they immediately sailed about thirty ships full of warriors into the harbour of the Liffey.

Although the operation was one of the greatest military mobilisations that the Irish mustered in the twelfth century, the blockade was ultimately a failure, and Dublin remained firmly in the hands of the English. Ascall was the last Norse-Gaelic King of Dublin; and before the end of the year, Clare relinquished possession of Dublin to his own liege lord, Henry 2, who converted it into an English royal town.

With Dublin's defeat at the hands of English adventurers, and the ongoing entrenchment of the English throughout Ireland itself, the Crovan dynasty found itself surrounded by a threatening, rising new power in the Irish Sea zone. Despite his original opposition to the English in Dublin, Guðrøðr did not take long to realign himself with this new power, as exemplified though the marital alliance between his daughter, Affrica (died 1219-), and one of the most powerful incoming Englishmen, John de Courcy.

In 1177, John led an invasion of Ulaid (an area roughly encompassing what is today County Antrim and County Down). He reached Down (modern day Downpatrick), drove off Ruaidrí Mac Duinn Sléibe, King of Ulaid (died 1201), consolidated his conquest, and ruled with a certain amount of independence for about a quarter of a century. Although the precise date of the marriage between John and Affrica is unknown, the union itself may well have attributed to his stunning successes in Ireland. Certainly, decades later in the reign of Guðrøðr's son and successor, R?gnvaldr (died 1229), John received significant military support from the Crovan dynasty, and it is not improbable that Guðrøðr himself supplied similar assistance. In the 1190s, John also received military assistance from Guðrøðr's kinsman Donnchad mac Gilla Brigte, Earl of Carrick (died 1250). Like Guðrøðr, Donnchad was a grandson of Fergus, and it possible that John's marriage to Affrica accounts for Donnchad's cooperation with him.

Although the promise of maritime military support could well have motivated John to align himself with Guðrøðr, there may have been a more significant aspect to their alliance. The rulers of Ulaid and those of Mann had a bitter past-history between them, and it is possible that the binding of John to the Crovan dynasty was actually the catalyst of his assault upon the Ulaid. In fact, Guðrøðr formalised his own marriage to Findguala in 1176/1177, and it was by this union that Guðrøðr bound his own dynasty with the Meic Lochlainn, another traditional foe of the Ulaid. Another contributing factor to the alliance between Guðrøðr and John may have been the Meic Lochlainn's loss of the Cenél nEógain kingship to the rival Uí Néill dynast Áed Méith Ua Néill (died 1230) in 1177. The latter certainly clashed with John before the end of the century, and the strife between the Uí Néill and Meic Lochlainn continued on for decades. Whatever the case, the unions meant that John was protected on his right flank by Guðrøðr, through whom John shared a common interest with the Meic Lochlainn, situated on his left flank. John would have almost certainly attempted to use such alignments to his advantage, whilst Guðrøðr may have used John's campaigning against the Ulaid as a means of settling old scores.

There is reason to regard Óláfr, like his Scottish counterpart David, as a reforming monarch. Guðrøðr continued Óláfr's modernising policies, as evidenced by surviving sources documenting the ecclesiastical history of the Isles. For example, Guðrøðr confirmed his father's charter to the abbey of St Mary of Furness, in which the monks of this Cistercian house were granted the right to select the Bishop of the Isles. Guðrøðr granted the English priory of St Bees the lands of Escheddala (Dhoon Glen) and Asmundertoftes (Ballellin) in exchange for the church of St Óláfr and the lands of Euastad (perhaps near Ballure). In the reigns of Guðrøðr's succeeding sons, the Benedictine priory of St Bees continued to receive royal grants of Manx lands. The Chronicle of Mann reveals that Guðrøðr gave lands at Myroscough to the Cistercian abbey of Rievaulx in England. The chronicle also notes that a monastery was constructed on these lands, and that the lands eventually passed into the possession of the abbey of St Mary of Rushen. Guðrøðr also granted certain commercial rights and protections to the monks of the monastery of Holm Cultram, another Cistercian house in England.

The ecclesiastical jurisdiction within Guðrøðr's kingdom was the Diocese of the Isles. Little is known of its early history, although its origins may well lie with the Uí Ímair imperium. Ecclesiastical interconnection between the Isles and Dublin seems to have been severed during a period of Irish overlordship of Dublin, at about the beginning of Guðrøðr Crovan's reign in the Isles. Before the mid point of the twelfth century, Óláfr firmly established the Diocese of the Isles to correspond to the territorial borders of his kingdom, and seems to have initiated the transfer the ecclesiastical obedience of the Isles from the Archdiocese of Canterbury to Archdiocese of York. Such changes may have been orchestrated as a means to further distance his diocese from that of Dublin, where diocesan bishops were consecrated by the Archbishop of Canterbury. In 1152, steps were undertaken by the papacy to elevate the Diocese of Dublin to an archdiocese. Dublin's political and economic ties with the Isles could have meant that the Bishop of the Isles was now in danger of becoming subordinate to the Archbishop of Dublin. For Óláfr, such an event would have threatened to undermine both his ecclesiastical authority and secular power within his own realm. As a result of Óláfr's inability to have an ecclesiast of his own choice formally consecrated as bishop, and his own refusal to accept one favoured by the Archbishop of York, the episcopal see of the Isles appears to have been vacant at the same time of Dublin's ecclesiastical ascendancy. In consequence, without a consecrated bishop of its own, Óláfr's diocese seems to have been in jeopardy of falling under Dublin's increasing authority. Moreover, in 1152, David 1 attempted to have the dioceses of Orkney and the Isles included within the prospective Scottish Archdiocese of St Andrews.

It may have been in the context of this ecclesiastical crisis in the Isles that Guðrøðr undertook his journey to Norway in 1152. Guðrøðr's overseas objective, therefore, may have been to secure the patronage of a Scandinavian metropolitan willing to protect the Diocese of the Isles. Certainly, Guðrøðr's stay in Norway coincided with the Scandinavian visit of the papal legate Nicholas Breakspeare, Cardinal-Bishop of Albano (died 1159), a man who had been tasked to create Norwegian and Swedish ecclesiastical provinces in order to further extend the papacy's authority into the northern European periphery. Eventually the newly created Norwegian province—the Archdiocese of Niðaróss—encompassed eleven dioceses within and outwith mainland Norway. One such overseas diocese was that of the Isles, officially incorporated within the province in November 1154. Although Óláfr did not live long enough to witness the latter formality, it is evident that the remarkable overseas statecraft undertaken by Óláfr and Guðrøðr secured their kingdom's ecclesiastical and secular independence from nearby Dublin. The establishment of the Norwegian archdiocese bound outlying Norse territories closer to Norwegian royal power. In effect, the political reality of the Diocese of the Isles—its territorial borders and nominal subjection to far-off Norway—appears to have mirrored that of the Kingdom of the Isles.

Despite the ecclesiastical reorientation, the next Bishop of the Isles known from Manx sources was consecrated by Roger de Pont l'Evêque, Archbishop of York (died 1181). This bishop, an Englishman named Gamaliel, may have been consecrated between October 1154 and early 1155, possibly before news of the diocesesan realignment reached the Isles. Although it is possible that Gamaliel was consecrated without Guðrøðr's approval, the bishop appears to have witnessed at least one of the latter's charters. The fact that Gamaliel was buried in Peterborough could suggest that he was removed from his see at some point.

The next known bishop was Reginald (died c.1170), a Norwegian who witnessed the bitter struggles between Guðrøðr and Somairle, and who seems to have died in about 1170. It is possible that Reginald was consecrated in Norway in 1153/1154, and that the York-backed Gamaliel was compelled to resign the see to him. Reginald is the first Bishop of the Isles to be attested by the Icelandic Annals, which could indicate that he was the first such bishop to recognise the authority of Niðaróss. Either Gamaliel or Reginald could have been the unnamed Bishop of the Isles who is stated by Robert's Chronica to have met with William 1, King of Scotland and Henry 2 at Mont St Michel. Robert's account of the meeting indicates that the kings of the Isles were obligated to render tribute to newly crowned kings of Norway. It is possible that Reginald followed Guðrøðr into exile after the latter's defeat to Somairle. Reginald's successor was Cristinus, an Argyllman who appears to have been appointed by either Somairle or his descendants. The fact that Cristinus did not receive acknowledgement from the Archbishop of Niðaróss could be evidence that Reginald remained in Norway. The apparent antipathy between Guðrøðr and Cristinus may be evidenced by the fact that it was Silvanus, Abbot of Rievaulx — and not Cristinus — who conducted the marriage ceremony of Guðrøðr and Findguala during Vivian's visit in 1176.

According to the Chronicle of Mann, Guðrøðr had 4 children: Affrica, Ragnvaldr, Ívarr, and Óláfr svarti (died 1237). Although the chronicle specifically states that Findguala was Óláfr svarti's mother, and that he had been born before his parent's formalised marriage, the mothers of the other three children are unknown or uncertain. According to the anonymous praise-poem Baile suthach síth Emhna, Ragnvaldr's mother was Sadb, an otherwise unknown Irishwoman who may have been a wife or concubine of Guðrøðr. As for Ívarr, nothing further is recorded of him, although it is possible that his mother was also the product of an uncanonical liaison. There may be evidence to suggest that Guðrøðr had another son, Ruaidrí (fl. 1188-1190), who appears in a royal charter recorded as Ragnvaldr's brother (Rotherico, fratre meo).

Guðrøðr died on 10 November 1187 on St Patrick's Isle. The following year, he was finally laid to rest on Iona, an island upon which the oldest intact building is St Oran's Chapel. Certain Irish influences in this building's architecture indicate that it dates to about the mid twelfth century. The chapel could well have been erected by Óláfr or Guðrøðr. Certainly, their family's remarkable ecclesiastical activities during this period suggest that patronage of Iona is probable. Whatever the case, upon Guðrøðr's death the chronicle claims that he left instructions for his younger son, Óláfr svarti, to succeed to the kingship since he had been born in lawful wedlock.

On one hand, this record could be evidence that Guðrøðr continued to advance the institution of kingship in the Isles. For example, this episode appears to be the earliest record of a ruling member of the Crovan dynasty designating a royal successor. If so, such an arrangement may have been borne out of Guðrøðr's own bitter difficulties with rival claimants to the throne.

On the other hand, it is uncertain if the chronicle has preserved an accurate account of events, as the Islesmen are stated to have chosen Ragnvaldr to rule instead, because unlike Óláfr svarti, who was only a child at the time, Ragnvaldr was a hardy young man fully capable to reign as king. One possibility is that Guðrøðr may have intended for Ragnvaldr to temporarily rule as a lieutenant of sorts until Óláfr svarti was able to hold sway himself. Although Ragnvaldr appears to have later forged an alliance with the Meic Somairle, and may have temporarily reunited the entire Kingdom of the Isles under his own leadership, he was later opposed by Óláfr svarti, and the ensuing violent conflict between Guðrøðr's descendants carried on to further generations.

Family/Spouse: Findguala Nic Lochlainn. Findguala (daughter of Muirchertach Mac Lochlainn) was born about 1150 in Ulster, Nord-Irland; died about 1187. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jon Torbergsen på Randaberg. Jon (son of Living) was born in 1153 in Randaberg, Rogaland, Norge; died in 1179 in Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1161, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Valgt til konge av stormennene på Vestlandet, som hadde fulgt kong Inge og Gregorius Dagsson, med Erling som formynder.
Stormennene ønsket ikke Sigurd Munns sønn, Håkon Herdebrei, som konge. Håkon Herdebrei ble drept av Erling Skakke i 1162.

Magnus ble, som den første konge i Norge, kronet i Bergen 1164 av erkebiskop Øystein Erlendsson med den romerske legaten, Stefanus, som vitne. Med dette fikk kirken innflytelse over hvem som skulle sitte med kongemakten i Norge.

Birkebeinerne under ledelse av Øystein Møyla gjorde oppstand i 1174. Men Magnus vant over dem i slag på Re ved Tønsberg i 1177.

Magnus falt selv i slag mot birkebeinerne, denne gangen under Sverre Sigurdssons ledelse, i sjøslaget ved Fimreite i Sogn i 1184 sammen med størstedelen av den gamle landadelen i Norge.
Sverre hadde først drept Magnus' far Erling Skakke på Kalvskinnet.

På austsida av innløpet til Sogndalsfjorden ligg Fimreite-gardane. Her er ingen fornminne som viser spor etter busetnad før det kjende slaget ved Fimreite i 1184. Men frå andre halvdel av 1300-talet kjenner ein til at omlag halve Fimreite var eigd av adelsmenn, medan resten var kyrkjegods.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 15.juni 1184 skrives kong Magnus Erlingson ud af sagaen, da han falder i slaget ved Fimreite.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge; "Jarlsfrende".

Notes:

Occupation:
Åsulv Eiriksson jarlsfrende på Austrått, var sønn av Eirik Gryvel (Gryfill) og Torbjørg Åsulvsdatter, sønnedatter av Guttorm Åsulvsson på Rein i dennes ekteskap med Bergljot, en ætling av kong Magnus den gode. Åsulv Eiriksson var gift med Baugeid Jonsdatter, datter av Jon Sigurdsson på Austrått.
Jon Sigurdsson var gift med Sigrid Bårdsdatter til Rein, hertug Skules søster og den første abbedissen på Rein kloster. Jon og Sigrids eneste barn var datteren Baugeid Jonsdatter. Hun ble gift med Åsulv Eriksson.

Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods.

Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd.

Omkring år 1200 reiste Åsulvs slekt den kirke som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

Åsulv Eiriksson og Baugeid Jonsdatters barn var Steinar Herka Åsulvsson (1235–1263) som fulgte kong Håkon Håkonsson på Skottlandstoktet til Vesterhavet i 1263. Steinar var antagelig gift med Ragna Iversdatter Bjarkøy fra Bjarkøy i Troms. De fikk følgende barn:
1. Ægeleiv Steinarsdatter
2. Åsulv Steinarsson
3. Ivar Steinarsson

I den grad fødsel og dødsår stemmer oppnådde Åsulv Eiriksson en uvanlig høy alder for samtiden på 70 år.

Family/Spouse: Guttorm Austmannsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1181, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.
• Occupation: Bef 1194, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Birkebeinernes høvding.

Notes:

Occupation:
Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.

Occupation:
Han talte blant sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn.
Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve.
Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelag godtok Sverre.

Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre.
At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin søster Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard.

Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.

Inges saga skildrer Baard i meget alminnelige ord:
Han var meget rik, vakker å se til, saktmodig og stille og holdt seg vel.
Han nevnes ofte i Sverressaga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.

I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131-132.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334-335, Bind XIV (1940), side 22.
Cappelen's Norges Historie, Bind 3.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 832.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Buried:
Det står om Bård, at hans lik ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Cecilia Sigurdsdatter, "på Rein". Cecilia (daughter of Sigurd Haraldsen av Norge, "Sigurd 2") was born about 1155; died about 1186; was buried about 1186 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein". Ragnhild (daughter of Erling Alvsen på Kviden and NN Skårvangsole) was born about 1165 in Valdres, Oppland, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]