Other Events and Attributes:

• Occupation: Bjarkøy, Troms, Norge; Herse.

Notes:

Occupation:
Tore fra Bjarkøy var en betydelig herse i nord. Han var i viking med småkongen Harald Grenske, far til Olav Haraldsson, og var sammen med Harald på frierferd til Sigrid Storråde, og hvor begge mennene ble brent inne.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Trondenes, Harstad, Troms, Norge; Jarl og lendemann.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling.
Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten. Sigurd bodde på Trondenes på Omd, han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens handgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de 2, for han var kongens lendmann.

Men hjemme på garden var Sigurd ikke på noen måte mindre raus; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha 3 blot hver vinter, ett om vinternatt, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren.

Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på den samme måten med gjestebud; om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren julegjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på så lenge han levde. Sigurd døde av sjukdom.

Da var Asbjørn 18 år; han overtok arven etter faren, og han dreiv på samme måten og holdt 3 gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort....

Family/Spouse: Sigrid Skjalgsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1030, Bjarkøy, Troms, Norge; Høvding, og banemannen til kong Olav den hellige.

Notes:

Occupation:
Tore Hund (norrønt Þórir hundr), født rundt 990 og død en gang etter 1030, var en av de betydeligste høvdingene i Hålogaland. Han hadde gård på Bjarkøy i dagens Troms fylke.

Tore Hund tilhørte Bjarkøyætta. Alt i Harald Hårfagres dager nevnes Karl på Bjarkøy som ble dømt fredløs etter å ha drept Tore Svarte. Karls sønn, Olav Bekk, dro til Island samtidig med Tore Tussasprengar. Antagelig var Tore i slekt med disse og selv var Tore Hund sønn av Tore fra Bjarkøy, en betydelig herse i nord som var i viking med småkongen Harald Grenske, far til Olav Haraldsson, og var sammen med Harald på frierferd til Sigrid Storråde, og hvor begge mennene ble brent inne.

Tore Hund var gift med en kvinne ved navn Ranveig, men vi kjenner ikke til hennes ætt. Med Ranveig fikk han sønnen Sigurd Toresson fra Bjarkøy. Om han hadde flere barn er uvisst og kanskje heller ikke sannsynlig.

Broren Sigurd Toresson var også en betydningsfull høvding og var bosatt på Trondenes sør for Bjarkøy og Grytøya. Sigurd var standsmessig gift med Sigrid Skjalgsdatter, søster til Erling Skjalgsson på Jæren, og med Sigrid hadde han sønnen Asbjørn som siden ble kalt for Asbjørn Selsbane.

Tore Hunds søster, Sigrid Toresdatter, ble inngiftet med Olve Grjotgardsson på Egge for å knytte allianser med de mektigste høvdingene i Trøndelag. Etter Olves død ble Sigrid gift med Kalv Arnesson som ble den nye høvdingen på Egge.

Tore Hund var en av lederne i opprøret mot kong Olav Haraldsson Digre, slik det er blitt beskrevet i Snorre Sturlassons saga om Olav den hellige i Heimskringla.

Tore Hund var ute i vikingtokter og ledet flere ekspedisjoner nordover til Kolahalvøya og Kvitsjøen i Bjarmeland (dagens Russland).

Da Olav Haraldsson ble konge, ble Tore Hund hans lendmann i nord.
Over tid surnet forholdet mellom kongen og Tore, det startet med kornmangel i Hålogaland, noe som førte til drap. Drapene førte til hevn og nye drap, og det tvang Tore Hund til å gå i opposisjon til Olav Haraldsson og alliere seg med den danske kongen Knut den mektige. Konflikten endte i det store slaget ved Stiklestad i 1030.

Hålogaland kan rimeligvis bli sett på som en selvstendig fristat før Norge var fullstendig samlet utover 1000-tallet, men Hålogaland var ingen politisk enhet. De ulike høvdingene slåss innbyrdes for å utvide sine maktområder og allierte seg med kongen i sør om de opportunsk så fordeler av det, og brøt alliansen med kongen tilsvarende. For Tore Hund og andre betydningsfulle høvdinger var det ingen grunn til å akseptere det overherredømme, til dels bygget på vold og brutalitet, som først Olav Tryggvason og siden som Olav Haraldsson sto som representanter for.

Tore Hund ble født en i tid preget av nye og gamle konflikter. Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson sto for kristning av landet, men kristningen var ikke spørsmål om tro alene. Kristendommen var også et mektig politisk redskap for å rive gamle høvdingsystemer overende, og for Hålogaland var det ingen selvsagt sak at Hårfagreætten hadde noen odelsrett til å styre utenfor Vestlandet.

At Tore Hund ikke var kristen, men hedning er i denne sammenhengen underordnet. Det politiske styret som jarlebrødrene Eirik Håkonsson og Svein Håkonsson hadde stått for før Olav Haraldsson var basert på religiøs toleranse som forhindret politiske konflikter. I tillegg var det også et økonomisk spørsmål som strakte seg langt tilbake i tid: Kongedømmet som var basert på Vestlandet, og i Olav Haraldssons tilfelle fra Østlandet, krevde å få monopol på både finneskatten og handelen med Nord-Norge og Kvitsjøen. Det var ikke selvsagt at Tore Hund anså det som rettferdig at kongen skulle bryte og ta gammel hevd.

I tillegg hadde Tore Hund et personlig motsetningsforhold til kongen ved at denne hadde dømt ham en stor bot etter et mord, foruten at kongen selv drepte en av hans nære familiemedlemmer, nevøen Asbjørn Selsbane. Da Olav Haraldsson sto ansvarlig for at høvdingen Erling Skjalgsson ble drept på en lite høvisk måte i 1028 var begeret fullt. Tore Hund stilte seg sammen med høvdingene Kalv Arnesson og Hårek fra Tjøtta i spissen for et opprør mot kongen. En allianse med danskekongen Knut den mektige lå da i kortene.

Olav Haraldsson bygde seg allianser med et nett med slektsforbindelser, og således knyttet til seg blant annet Kjetil Kalv på Ringnes i Stange, og Tord Guttormsson på Steig i Fron, men dette nettet var forbeholdt Østlandet. Vestlandet og Hålogaland hadde han ikke full kontroll over.

Den mest betydelige høvdingen var Erling Skjalgsson på Jæren som ikke bare kontrollerte Rogaland, men store deler av Vestlandet. Sigvat skald kaller ham for skjöldungr jarla, det vil si «jarlers konger», noe som sier mye om den enestående posisjonen som Erling hadde i Norge. I tillegg hadde han knyttet viktige og komplekse slektsbånd til andre betydningsfulle ætter, spesielt de i nord. Selv var hans mor Olav Tryggvasons søster Astrid, og hans egen søster Sigrid var gift med Sigurd på Trondenes, bror av Tore Hund. Erlings datter Ragnhild ble gift med Torberg Arnesson på Giske. En søster av Torberg var gift med Hårek av Tjøtta, og en av sønnene til Erling, Aslak, var gift med Svein jarls datter Sigrid.

For å få totalitær kontroll over Norge måtte Olav Haraldsson i førstningen gå utenom en så mektig mann som Erling Skjalgsson. Han gjorde Hålogaland til et første mål før Rogaland, og fikk Tore Hund som sin lendmann. Men rundt 1021 lar han Olve Grjotgardsson på Egge drepes, og gjør Tore Hunds søster til enke. Da endres forholdet mellom kongen og hålogøyingene. Bedre blir det ikke at høsten slår feil i Nord-Norge, og Olav Haraldsson legger ned forbud mot salg av korn til Hålogaland.

Snorre Sturlasson utpensler den kommende konflikten mellom Tore Hund og Olav Haraldsson gjennom en serie opptrappende konflikter.

Tore Hunds bror Sigurd på Trondenes holdt 3 blot hvert år, og selv da han tok kristendommen fortsatte han å holde gjestebud med mye folk ved samme tidspunkt som før. Da Sigurd døde av sykdom tok den 18-årige sønnen Asbjørn opp arven og holder gjestebud som tidligere, inntil kornhøsten slo feil i Hålogaland. Neste år var det like ille, og moren Sigrid ville han skal spare korn og avholde seg fra gjestebud, men det ville ikke sønnen. Han fikk lånt korn, men neste år, 1022, var det fortsatt ille, og da kommer det bud fra kong Olav Haraldsson at ingen fikk lov å selge korn til Hålogaland.

Likevel seilte Asbjørn sørover for å kjøpe korn. Han kom til Karmsund ved Avaldsnes hvor Tore Sel var kongens årmann. Tore Sel møtte Asbjørn og hørte ærendet hans, ville ikke selge ham korn og isteden advarte eller truer ham:

Reis heim igjen, håløyg! Det blir det beste for deg!

Asbjørn dro likevel videre sørover inntil han møter onkelen Erling Skjalgsson og la fram ærendet sitt for ham. Erling sa at det ikke ville bli enkelt da kongen hadde nektet alt kornsalg. Asbjørn sa videre at han forsto det slik at Erling ikke var mer fri fra kongen at han ikke kunne gjøre hva han vil med kornet sitt. Erling lo og sa:

Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme.

Erling omgikk formelt kongens forbud ved å la trellene selge korn til Asbjørn, ettersom disse ikke sto under lov som andre.

På veg nordover måtte Asbjørn igjen passere Avaldsnes og blir møtt av Tore Sel som kom med mange folk og tok kornet fra håløygen. Til sist tok han det staselig seilet og gir ham et dårlig ett i bytte ettersom det var godt nok når de seiler med tom båt.

Det var en dypt deprimert Asbjørn som seiler tomhendt hjem. Ikke kunne han holde julegilde og da ville han heller ikke gå i gjestebud til onkelen Tore Hund. Tore Hund synes dårlig om det og lot det høre at gutten fryktet en Sel-Tore på hver holm». Den ydmykelsen kunne ikke Asbjørn leve med og da våren kom seiler han igjen sørover.

På Avaldsnes er kong Olav på besøk og han spør Tore Sel om hvordan håløygene tok tapet av kornet. Tore Sel svarer at det likte de dårlig, men da han tok seilet begynte Asbjørn å gråte. Dette hører Asbjørn og styrter inn i stua med hevet sverd og slår hodet av årmannen slik at det faller av foran kongen. Olav Haraldsson blir rasende og får Asbjørn satt i lenker.

Da griper Erling Skjalgsson inn og med seg har han så mye som 1500 mann. Han ber kongen dømme straff så lenge gutten ikke må bøte med livet eller fare fra landet. Dette er første gang Erling Skjalgsson, rygekongen, går i direkte opposisjon mot kong Olav som rasende blir nødt til å bøye av. Kong Olav dømmer Asbjørn til å overta Tore Sels plass som årmann. Asbjørn aksepterer, men vil gjerne hjem til Trondenes først. Kongen går nødigst med på det. Snorre slår deretter fast at uvennskapet mellom Erling og Olav vokste etter dette.

Vel hjemme kommer Tore Hund og råder Asbjørn om å ikke gå i kongens tjeneste og til gjengjeld skal ætten og frender støtte ham mot kongens uvennskap:

Forrige gang du seilte sør i landet, ble det til stor skam, men det stod da til å rette på. Men denne ferden blir til skam for både deg sjøl og frendene dine, om det skal bli til det at du blir kongens trell og jamngod med slik en usling som denne Tore Sel!

Asbjørn gjør som Tore Hund råder.

I 1024 tok kong Olav halve sysselen i Hålogaland fra Hårek på Tjøtta og gav den til Åsmund Grankjellson som gikk i forbund med 2 brødre på Langøya i Vesterålen, Gunnstein og Karle, som begge ville innynde seg hos kongen.

Da Åsmund hørte at Asbjørn Selsbane hadde seilt til stevnet ved Vågan, dro han ut sammen med Karle for å møte ham på heimvegen. De gjenkjenner Asbjørn på hans blå kjortel ved roret, og da skipene passerer hverandre i et sund sa Åsmund at han skulle få farget den kjortelen rød. Han kastet et spyd etter Asbjørn, traff ham midt i livet og naglet ham fast til tofta. Skipet fraktet Asbjørn tilbake til Trondenes som lik.

Mor Sigrid sendte bud på Tore Hund til gravøl. Da folket skulle ta avskjed gav hun hver og en rike gaver, og til sist tok hun farvel med Tore Hund ved å rekke ham et spyd og sa så:

Her er det spydet som stod igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karstykke nå, så lot du dette spydet gå ut av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg, du skal være hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn.

I Snorres levende skildring var Tore Hund så rasende at han ikke klarte å slippe spydet eller si et ord, og folk måtte støtte ham slik at han ikke gikk rett på sjøen.

Våren 1026 sendte kong Olav Haraldsson sin hirdmann Karle fra Langøya på Bjarmelandsferd. Gunnstein ble også med. Avtalen var at kongen skulle ha halvparten av hva de fikk inn. Da Tore Hund hørte dette dro han med, men i eget skip og sa at de skulle dele likt. Brødrene var lite lystne når de så størrelsen på Tores skip og antall menn ombord, men de ble med. Stemningen var dog spent mellom partene, men utbyttet de fikk var rikt.

Da Tore Hund ville dele utbyttet var brødrene uvillige. Da kjører Tore Hund spydet sitt tvers gjennom Karle, og i henhold til Snorre med følgende replikk:

Her skal du få kjenne en bjarkøying, Karle!

Gunnstein fikk med seg liket av broren og satte til havs. Tore Hund følgte etter, og halte innpå inntil Gunnstein seilte skipet sitt i fjærsteinene og stakk av til lands. Tore Hund tok alt godset på det etterlatte skipet og senket det i havet med stein.

Gunnstein kom seg etter hvert sørover og fortalte kongen om Bjarmelandsferden.

Våren 1027 bød kong Olav leidang langs hele landet for å møte kong Knut den mektige. Kalv Arnessons bror, Finn Arnesson, ble sendt nord til Hålogaland for å organisere leidangshæren. I Vågan skulle hæren samles, og Tore Hund kom med det store langskipet sitt med plass til 80 mann. Da Finn møtte Tore Hund på tinget tok han straks opp drapet på Karle og krevde på kongens vegne en bot på 30 merker gull.

Tore Hund verget seg med at boten var stor, og at han iallfall måtte ha tid på seg til å samle penger. Finn satte spydodden mot brystet til Tore og krevde at boten skulle betales på stedet. Tore Hund tok da til å låne penger av kjenninger og fikk litt her og litt der, litt sølv og litt gull, og imens gikk tiden og folk forlot stedet. Finn oppdaget at det ble lite med folk rundt ham, og han tok det som Tore Hund hadde skrapet sammen, kanskje 1/3, og sa at resten måtte betales direkte til kongen. Så dro han hastig sørover etter hæren.

Tore Hund klargjorde sitt eget skip og seilte ut gjennom Vestfjorden. Lengre sør seilte han klar av Norge, krysset Nordsjøen til England og til kong Knut.

Våren 1027 seilte kong Olav sørover med hæren og herjet i Danmark mens svenskekongen Anund Jakob herjet i Skåne. Kong Knut samlet hæren i England og seilte østover. Med seg hadde han nordmennene Håkon Eiriksson, Erling Skjalgsson og Tore Hund. Hårek på Tjøtta var derimot i kong Olavs hær. Kong Knut la seg med hæren i Øresund, og da gikk kong Olav og hæren i land og etterlot skipene sine, dog ikke Hårek som ikke ville oppgi skipet sitt. Etterpå klarte han å lure seg forbi danskekongens flåte og seile nordover til Tjøtta.

I 1028 seilte kong Knut til Nidaros sammen med Tore Hund, og i Trøndelag ble danskekongen lyst til Norges konge. Både Tore Hund som Hårek på Tjøtta ble gjort til kongens lendmann, fikk finnskatten og rike gaver.

Både 1029 og 1030 var Tore Hund på finneferd nord for Hålogaland. Etter sigende skal han ha kjøpt 12 skinnkofter av finnene som var så sterke at jern ikke beit på dem. Når det kommer ord om at Olav Haraldsson var på veg tilbake til Norge østfra byr Tore Hund ut leidang i Hålogaland og seiler sørover.

På høysommeren 1030 kom Olav Haraldsson østfra med en hær, men bøndene samlet seg i stort antall for å møte ham. Tore Hund ledet bondehæren sammen med Hårek på Tjøtta og Kalv Arnesson.

Bondehæren minnet hverandre om den friheten som kong Knut har lovet dem og som de mente Olav Digre ville ta fram dem. Tore Hund sa:

Jeg minnes nok de menn jeg har mistet, kong Olav har tatt livet av 4 menn som alle sammen var gjæve i stilling og ætt: Asbjørn, brorsønn min, Tore og Grotjard, søstersønnene mine, og Olve, far deres, og alle disse skylder jeg å hevne.

I henhold til tradisjonen hadde Tore Hund med seg 11 utvalgte menn i tillegg til de øvrige fra Hålogaland. De sto først i fylkingen under egen fane sammen med Håreks og Kalvs menn. I tillegg var det håløyging som het Torstein Knarresmed. Kong Olav hadde tatt fra ham et handelsskip og han ville være fremst i fylkingen. Når Tore Hund ropte:

Fram, fram, bondemenn! tørnet hærene sammen.

Fremst i kongshæren sto Olav selv og han hogg med sverdet etter Tore, men Tore hadde ei reinsskinnskofte, og slaget sklei av i en sky av reinshår. Kongen ropte da til Bjørn stallare som hadde øks:

Slå du hunden som jern ikke biter på!

Bjørn stallare ga Tore et slag med øksehammeren slik at han vaklet, men slo ham ikke overende. Isteden kjørte Tore spydet Selshevneren gjennom den andre mens han sa:

Slik spidder vi bjørnene!

Torstein Knarresmed hogg kong Olav med øksa og traff ham over kneet. Finn Arnesson drepte deretter Torstein. Kongen kastet fra seg sverdet, lente seg mot en stein og begynte å be Gud hjelpe seg. Tore Hund lente seg fram og støtte spydet opp under kongens brynje og inn i maven på ham. I samme stund fikk han også et tredje sår av ei øks på venstre side av halsen. Av disse 3 skadene døde kongen.

Etter kongens død varte ikke slaget lenge. Kongshæren flyktet og bondehæren forfulgte dem ikke. De vendte tilbake til stridsvollen hvor mange hadde frender og venner. I henhold til tradisjonen var det Tore Hund som brettet et klede over kongens lik.

Ettertiden, spesielt til kirkelige skriftene, har forsøkt å rettferdiggjøre Olavs krav til tronen og hans kongedømme ved å fordømme og fortegne hans motstandere. Hvis helgenkongen var god, var hans motstandere onde. Fienden er djevelen og Olavs motstandere djevelens medhjelpere. Tore Hund og hans allierte var - ondsinnede mennesker og ugjerningsmenn og svikere, onde og troløse. Betegnende er Adam av Bremens påstand at høvdingene gikk mot kongen fordi han hadde drept konene deres, og kvinnene ble drept fordi de drev på med trolldom.

Trolldomsmotivet går igjen for nordlendingene og Hålogaland. Tore Hund drev handel med finnene og skaffet seg 12 reinskinnskufter med mye trollskap i. Siden stilte Tore Hund 11 utvalgte menn først i striden mot kongen, og han selv var den tolvte, og underforstått var de 12 bar alle kofter besatt med trolldom. Trolldomstemaet går igjen også i Olav Tryggvasons saga i hans møte med Raud den ramme.

Etter at Olav var flyktet til Gardariket sier Snorre Sturlasson at grunnen til at nordmennene reiste seg mot kongen var at - de ikke tålte hans rettferdighet - da han straffet rike likt med fattige. Denne rettferdiggjøringen av Olavs styre er ikke historisk korrekt, like lite som konstruksjonene om trolldom og de senere påståtte mirakler er det.

Tore Hund og hans følgesmenn kjempet ikke mot en rettferdig helgenkonge. Tvert imot, de bekjempet den urimelige og harde kong Olav Haraldsson som kom sørfra. Helgengjøringen skjedde etter slaget ved Stiklestad og i et slikt omfang at alle tidligere vurderinger og verdier ble snudd opp ned. En av grunnene var at danskekongens Knut den mektiges løfter ikke ble holdt, og helgengjøringen ble politisk opportunt.

Samtidige skaldekvad nyanserer det religiøse bildet som fortrengte det politiske bildet av Olav Haraldsson. Sigvat skald sier i kvadet Erfidråpa at Olav hogg etter Tore med sverdet, men det beit ikke på Tore Hund. Også Sigvat var preget av den kirkelige demoniseringen av kongens motstandere, men samtidig sier han at den mann som bebreider Tore for feighet, fornekter den dristige Hunds sanne mot, (...) ettersom den kraftige kriger (...) våget å rette hugg mot en konge.

Det kirken fordømte mest, å gjøre opprør mot en kristen konge og således mot Gud selv, er det samme som i Sigvats øyne likevel kan beundres ettersom det krever en mann med usedvanlig krigersk mot å gå imot slike mektige krefter.

Etter slaget på Stiklestad forlot Tore Hund Norge. Snorre har kun vage og sekundære informasjoner om hans videre skjebne:

Tore Hund fór bort fra landet kort tid etter kong Olavs fall. Tore fór til Jorsal, og mange har fortalt at han visst ikke kom tilbake.
At Jorsal, det vil si Jerusalem, skulle ha vært målet tyder på Snorres kilde mente at Tore Hund hadde en bot å sone, noe som ikke er rimelig for en mann som gjorde det han mente var rett. Hvor Tore Hund til slutt havnet er uvisst, men ettersom han ikke blir bekreftet i andre kilder er det rimelig å anta at han må ha dødd kort tid etter, enten i 1030 eller året etter. Hjem til Bjarkøy kom han uansett aldri mer.

Det finnes en kort fortelling ved navn Selsbanetåtten som gjenforteller skjebnen til Tore Hunds nevø. Både Asbjørn Selsbane og Tore Hund opptar en betydelig del av Olav den helliges saga, skrevet av Snorre Sturlasson, og er blant de litterære høydepunktene i denne sagaen.

Snorres innslag om Tore Hund er blitt sammenlignet med Den eldste saga om Olav den hellige hvor innslagene av direkte tale er betydelig kortere. Forskerne mener det er sannsynlig at det i begge tilfeller egentlig dreier seg om et sammendrag fra et felles skriftlig forelegg. Det vil si at begge sagaene har benyttet en saga som siden er gått tapt.
I tillegg er også Fagrskinna et sammenligningsgrunnlag. Det er sannsynlig at Snorre kan ha oppholdt seg i Nidaros vinteren 1218–1219 og nedtegnet sagn han har hørt av nordlendinger eller skrevet av fra en norsk saga om høvdingene i Hålogaland.
Til sammenligning er flere irske krøniker fra middelalderen satt sammen fra overleverte tekster for å gjenskape tapte, eksempelvis Irlandskrøniken eller Connacht-annalene, men i motsetning til Irland og andre land, har man ikke forsøkt å rekonstruere tapte sagaer i Norge.

Flere forskere har jobbet med disse hypotesene, som selvsagt vanskelig lar seg bevise. I avhandlingen Fra sagn til saga (1923) forsøkte historikeren Toralf Berntsen å spore en norsk sagatradisjon som har vært kildene til Snorre. Berntsens konklusjon var at det har eksistert minst 2 skrevne sagaer, den ene om Hårek fra Tjøtta og hans ætt, og den andre om Tore Hund og hans ætt.

Ut fra en detalj i Fagrskinna har Jan R. Hagland i en artikkel fra 1975 argumentert overbevisende for at forfatteren har hatt tilgang til en prosatekst som har ledsaget kvadet. Øyvind var som kjent Håreks far.

Filologen Alfred Jakobsen har i en artikkel i Nordlands historie (bind 2, 1994) gått Berntsens hypoteser etter i sømmene og finner dem meget sannsynlige. Forfatteren av Den eldste saga har de samme kunnskapene som Snorre, men de to benytter dem ulikt. Snorre er mest opptatt av kronologi, mens forfatteren av Den eldste saga interesserer seg mest for slaget ved Stiklestad og mangler Snorres kompositoriske grep, eller, som Jakobsen konstaterer, han er urutinert ved at han både foregriper begivenheter og samtidig stryker begivenheter som har betydning for framdriften. I forbindelse med omtalen av Hårek sier Snorre:

...og det er mange store frasagn om stridene mellom Åsmund og Håreks sønner.

Snorres eget utsagn er i seg selv en indikasjon som bekrefter at en tapt saga faktisk har eksistert ved at han viser til kilder som ikke passet inn i hans kronologi. Også i teksturen finner Jakobsen spor. Således er den lokalkjente beskrivelsen av nordnorsk topografi noe man ikke kan forvente at en islending ville kjenne til. Jakobsen konstaterer at fortellingen om Tore Hund som Snorre gjenforteller, er et sannsynlig utdrag fra en antatt Håløygenes saga, sannsynligvis tematisk lik Orknøyingenes saga, og antagelig har det også eksistert en saga om Ladejarlene.

Litteratur:
Sturlasson, Snorre: Snorres kongesagaer (Heimskringla). Oslo 2003.
Berglund, Birgitta (red.): Nordlands historie. Bind 2. Mosjøen 1994.
Eidnes, Hans: Hålogalands historie, Trondheim 1943.
Krag, Claus: Aschehougs Norgeshistorie. Vikingtid og riksamling 800-1130. Bind 2. Oslo 1995.

Family/Spouse: Kalv Arnesen på Giske, "på Egge". Kalv (son of Arne Armodsen på Giske and Tora Torgeirsdatter) died about 1051. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Trondenes, Harstad, Troms, Norge; Jarl.

Notes:

Occupation:
Asbjørn Selsbane var en norsk viking, mest kjent for at han drepte Tore Sel, som var Olav den helliges mann, noe som bidro til ufreden mellom kongen og Erling Skjalgsson. Han fikk derav navnet Selsbane.

Han ble drept av Åsmund Grankjellsson, kongens lendmann i Hålogaland; ifølge Snorre tok Tore Hund spydet som han ble drept med og brukte det under slaget på Stiklestad.

Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling.
Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten. Sigurd bodde på Trondenes på Omd, han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens handgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de 2, for han var kongens lendmann.

Men hjemme på garden var Sigurd ikke på noen måte mindre raus; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha 3 blot hver vinter, ett om vinternatt, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren.

Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på den samme måten med gjestebud; om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren julegjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på så lenge han levde. Sigurd døde av sjukdom.

Da var Asbjørn 18 år; han overtok arven etter faren, og han dreiv på samme måten og holdt 3 gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort.

Ikke lenge etter at Asbjørn hadde fått farsarven, var det at åringene ble dårligere, og kornet slo feil for folk. Asbjørn holdt ved med gjestebudene sine slik som før, nå hjalp det ham at han hadde gammelt korn og gamle forråd av alt det som trengtes. Men da året var gått, og det neste kom, så ble kornet ikke det minste bedre enn året før.
Da ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten med noen eller alle. Det ville ikke Asbjørn, han reiste rundt til vennene sine om høsten og kjøpte korn der han kunne, og noen steder fikk han det. Så gikk det den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var ikke såkorn å få kjøpt. Sigrid snakket om at de fikk ha færre huskarer; det ville ikke Asbjørn, han dreiv på den sommeren også på samme måten. Det så nokså dårlig ut med kornet. Nå kom også det til at det ble fortalt sørfra landet at kong Olav hadde forbudt å føre korn og malt og mjøl nord i landet sørfra.

Da syntes Asbjørn det tok til å bli vanskelig å skaffe mat til garden. Så fant han på den utveg at han lot sette ut en lastebåt han hadde, den var bygd som et havgående skip. Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig gjort, det hadde seil som var farget i striper. Asbjørn gav seg av sted og hadde 20 mann med, de seilte nordfra om sommeren, og det er ikke fortalt noe fra ferden før de kom til Karmsund en dag mot kvelden og la til ved Avaldsnes.

Det er en stor gard der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgard, en fin gard, og der rådde Tore Sel, han var årmann der. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp, han var en god arbeidskar, talte godt for seg, svær til å skryte, pågående og stri. Det hjalp han godt siden at han fikk hjelp av kongen. Han var snar til å si fra og uvøren i munnen.

Asbjørn og folkene hans lå der natta over. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide dette staselige skipet. Asbjørn sa hvem han var og nevnte sin far. Tore spurte hvor han skulle hen som lengst, og hva ærend han hadde. Asbjørn sa han ville kjøpe seg korn og malt; han sa som sant var, at det var svært uår nord i landet.

Men vi har hørt at det skal være godt år her. Vil du, bonde, selge oss korn? Jeg ser dere har store stakker her; det ville være en hjelp for oss om vi ikke trengte fare lenger.

Tore svarte:

Jeg skal hjelpe deg så du ikke trenger å reise på kornkjøp lenger, verken her i Rogaland eller videre. Jeg skal fortelle deg at du like godt kan snu her og ikke seile lenger, for du får ikke korn, verken her eller andre steder; kongen har forbudt å selge korn herfra nord i landet. Reis hjem igjen, håløyg. Det blir det beste for deg.

Asbjørn sa:

Om det er som du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et annet ærend som ikke er mindre, jeg vil hilse på venner på Sola og se hvordan Erling, min frende, har det hjemme.

Tore sa:

Hvor nært frendskap er det mellom deg og Erling?

Han sa:

Mor mi er søster hans.

Tore sa:

Nå har jeg visst vært litt fort til å snakke, siden du er søstersønn til rygekongen!

Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem:

Far vel da, og kom innom her på hjemvegen!

Asbjørn sa at det skulle han gjøre.
Så drog de videre og kom til Jæren mot kvelden. Asbjørn og 10 mann gikk i land, de andre 10 ble igjen på skipet. Da Asbjørn kom til garden, ble han godt mottatt, og Erling var svært blid mot ham. Erling satte ham ved sida av seg og spurte ivrig etter nytt nord fra landet. Asbjørn fortalte ham alt om det ærend han var ute i. Erling sa det var ingen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg.

Jeg tror ikke det fins noen mann her, sa han, som våger seg til å bryte kongens ord. Jeg må være nøye med å følge kongens sinn, for det er så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss.

Asbjørn sa:

Sannheten får en sist høre. Helt fra barnsbein har jeg alltid lært at mor mi var fribåren i alle ættgreiner, og videre at Erling på Sola nå var den mektigste av frendene hennes. Men nå hører jeg du sier at du er ikke mer fri for kongens treller enn at du ikke kan gjøre det du har lyst til med kornet ditt.

Erling så på ham og smilte, han sa:

Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme; du har godt å slekte på i det stykket. La oss først drikke, frende, så får vi se på det i morgen hva vi kan gjøre med ærendet ditt.

De gjorde det, og var glade om kvelden.
Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa:

Jeg har tenkt ut noe med kornkjøpet ditt, Asbjørn. Men er du svært nøye med hvem du handler med?

Han sa at han brydde seg aldri det grann om hvem han kjøpte korn av, når bare den som solgte, hadde rett til det. Erling sa:

Jeg skulle tro trellene mine hadde så mye korn å selge at du kan få kjøpt det du trenger. De står ikke under lov og landsrett som andre folk.

Asbjørn sa at dette ville han ta imot. Så ble det sagt fra til trellene om kjøpet; de fant fram korn og malt og solgte det til Asbjørn, og han lastet skipet så mye han ville. Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver; de skiltes som kjære venner.

Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natta over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og likeså at skipet hans var fullastet. Tore stevnte til seg folk om natta, så han hadde 60 mann før det var dag. Så snart det ble litt lyst, gikk han ned til Asbjørn, han og mennene gikk like ut på skipet. Da var Asbjørn og hans folk alt kledd, og Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva slags last Asbjørn hadde på skipet. Han sa det var korn og malt. Tore sa:

Så har Erling gjort som han er vant til og tatt alt det kongen har sagt for å være bare løst snakk. Han har ennå ikke blitt lei av å stå imot ham i alle ting. Det er et under at kongen finner seg i allting av ham.

Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som hadde eid kornet. Tore svarte skarpt at han brydde seg ikke om hans og Erlings krokveger.

Nå er det ikke annet å gjøre for dere enn å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet.

Asbjørn så at han hadde ikke folk nok mot Tore, og så gikk Asbjørn og folkene hans i land, og Tore lot hele ladningen flytte i land fra skipet. Da skipet var ryddet, gikk Tore bortover skipet. Han sa:

Det var svært så godt seil de har disse håløygene, ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det! Det er fullt ut godt nok til dem når de seiler med tom båt.

Dette ble gjort, seilene ble byttet. Så seilte Asbjørn og folkene hans sin veg etter dette, og han styrte nordover langs kysten og stanset ikke før han kom hjem først på vinteren. Denne reisen snakket folk mye om.
Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore (Hund) bad Asbjørn og mor hans til julegjestebud med så mange menn som de ville ta med seg. Asbjørn ville ikke reise, så han satt hjemme. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt imot innbydelsen på en lite hedrende måte, og så gav Tore fantord fra seg om denne reisen til Asbjørn.

Det var nok så, sa han, at det er stor forskjell på oss frendene til Asbjørn, men Asbjørn viser det nå også tydelig, slikt strev som han tok for å hilse på Erling på Jæren i sommer, og så vil han ikke komme hit til meg som bor i det nærmeste huset. Eller kanskje det er så at han tror det bor en Sel-Tore på hver holme.

Slike ord fikk Asbjørn høre fra Tore, og flere til av samme slag. Asbjørn var helt ute av seg for denne reisen, og verre ble det da han hørte den var til latter og spott. Han ble hjemme hele vinteren og gikk ikke i noen gjestebud.

Asbjørn hadde et langskip; det var ei snekke med 20 tofter, og den stod i det store naustet. Etter kyndelsmess lot han sette fram skipet og bar all redskap ut på det og lot det gjøre seilklart. Så stevnte han til seg vennene sine og fikk nesten 90 mann, alle vel væpnet. Da han var ferdig og han fikk bør, seilte han sørover langs land; de seilte av sted, men fikk nokså seint bør.

Da de kom sør i landet, seilte de den ytre leia mer enn den vanlige skipsleia. Det hendte dem ikke noe før de kom inn til Karmøy om kvelden torsdag etter påske. Denne øya er slik laget; det er ei stor øy, lang, men for det meste ikke brei; den ligger på utsida av den vanlige skipsleia. Det er ei stor bygd der, men ellers er store deler av øya ubygd, de som ligger ut mot havet. Asbjørn og hans folk landet på utsida av øya, der det var ubygd.

Da de hadde fått opp teltene, sa Asbjørn:

Nå skal dere bli igjen her og vente på meg; jeg vil gå opp på øya og få greie på hvordan det står til her, fordi vi har ikke hørt noe om det i forvegen.

Asbjørn var dårlig kledd og hadde ei sid hette på, en båtshake i handa, men et sverd ved sida under klærne. Han gikk i land og innover øya. Da han kom opp på en høyde der han kunne se garden på Avaldsnes og ut i Karmsund, så han det kom en mengde folk dit både på sjø og på land, og alle drog til garden på Avaldsnes; det syntes han var merkelig. Så gikk han opp på garden og inn der tjenestefolkene holdt på å lage til maten; da hørte han straks så pass at han skjønte på det de sa, at kong Olav var kommet dit på veitsle, og dessuten at kongen hadde gått til bords.

Asbjørn gikk inn i stua, og da han kom i forstua, gikk det folk ut og inn, så det var ingen som la merke til ham. Stuedøra stod åpen, og han så at Tore Sel stod foran høgsetebordet. Det var langt på kvelden. Asbjørn hørte at folk spurte Tore om hvordan det gikk for seg mellom ham og Asbjørn, og videre at Tore hadde en lang historie om de, og Asbjørn syntes han lot den helle sterkt til den ene sida. Så hørte han en som sa:

Hvordan tok han Asbjørn det da dere ryddet skipet?

Tore sa:

Han bar seg da noenlunde mens vi ryddet skipet, men likevel ikke helt godt, men da vi tok seilet fra ham, gråt han.

Da Asbjørn hørte dette, drog han sverdet hardt og fort og løp inn i stua, og hogg til Tore med en gang; hogget kom i halsen bakfra på ham, og hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene hans, borddukene fløt i bare blod både oppe og nede. Kongen sa de skulle ta ham, og så ble gjort; Asbjørn ble tatt til fange og ført ut, så tok de bordstellet og dukene og bar dem ut, og så liket til Tore, som også ble båret bort, og så sopte de alt det som var blitt blodig. Kongen var fælt harm, men han styrte seg når han talte, som han alltid brukte.
Skjalg Erlingsson stod opp og gikk fram for kongen og sa:

Nå går det som ofte ellers, konge, vi må vende oss til Dem for å finne en råd ut av dette. Jeg vil by bøter for denne mannen, så han skal få ha liv og lemmer; men De, konge, skal rå for alt annet.

Kongen sa:

Er ikke det en dødssak, Skjalg, om en mann bryter påskefreden? Og en til om en mann dreper en annen i kongens hus? Og en tredje, som riktignok du og far din vel synes har lite å si, han brukte føttene mine til hoggestabbe?

Skjalg svarte:

Det var leit, konge, at De ikke likte dette; ellers var det ikke dårlig gjort. Men om De, konge, synes det er et verk som går Dem imot, og at det har mye å si, så venter jeg likevel å få mye igjen for min tjeneste hos Dem. Mange vil si at dette kan De godt gjøre.

Kongen sa:

Du er nok mye verdt, Skjalg, men jeg vil ikke for din skyld bryte loven og minke kongens verdighet.

Skjalg vendte seg bort og gikk ut av stua. Det hadde vært 12 mann i følge med Skjalg, og de fulgte ham alle sammen, og det var mange andre som gikk bort med ham også. Skjalg sa til Torarin Nevjolvsson:

Om du vil ha vennskap med meg, så gjør du alt du kan for at mannen ikke skal bli drept før søndag.

Så gikk Skjalg og mennene hans av sted; de tok en robåt han hadde, og rodde sørover så hardt de kunne, og kom til Jæren i grålysningen. Der gikk de opp på garden og til det loftet Erling sov i. Skjalg løp mot døra, så den knakk i naglene. Av dette våknet Erling og de andre som var der inne, han kom seg opp i en fart, greip skjold og sverd og løp til døra og spurte hvem det var som hadde slikt hastverk. Skjalg sa hvem han var, og bad ham lukke opp. Erling sa:

Jeg kunne tenke det var du som farer så uvettig; har dere noen etter dere?

Så ble døra lukket opp. Nå sa Skjalg:

Du synes kanskje jeg har hastverk, men jeg tenker ikke Asbjørn, din frende, synes jeg farer for fort der han sitter i lenker nord på Avaldsnes. Det er mer mandig å ta av sted og hjelpe ham.

Så skiftet far og sønn noen ord, Skjalg fortalte Erling hvordan alt hadde gått for seg da Sel-Tore ble drept.

Kong Olav satte seg i høgsetet igjen da de hadde ryddet opp i stua. Han var fælt harm. Han spurte hva de hadde gjort med drapsmannen, det ble sagt at han stod ute i svalgangen og var tatt i forvaring. Kongen sa:

Hvorfor er han ikke drept?

Torarin Nevjolvsson sa:

Herre, rekner De det ikke for mord å drepe folk om natta?

Da sa kongen:

Sett ham i lenker og drep ham i morgen.

Så ble Asbjørn lenket og lukket inne i et hus natta over.
Dagen etter hørte kongen morgenmesse, så gikk han til møter og satt der til høymessen; da han gikk fra messen, sa han til Torarin:

Nå står vel sola høyt nok til at Asbjørn, vennen din, kan bli hengt.

Torarin bøyde seg for kongen og sa:

Herre, sist fredag sa biskopen at den kongen som har all makt, han tålte likevel prøvelser; og salig er den som kan likne på ham mer enn på dem som dømte ham til døden, eller på dem som drepte ham. Nå er det ikke lenge til i morgen, og da er det hverdag.

Kongen så på ham og sa:

Du skal få din vilje, han skal ikke bli drept i dag. Men nå skal du overta ham og ta vare på ham, og det skal du vite for visst at du setter livet på spill om han kommer bort på noen måte.

Så gikk kongen sin veg, og Torarin gikk dit hvor Asbjørn satt i lenker. Nå tok Torarin av ham lenkene og fulgte ham bort i ei lita stue og lot ham få mat og drikke, og fortalte ham hva kongen hadde lovt om Asbjørn løp bort. Asbjørn sa at Torarin trengte ikke være redd for det. Torarin satt hos ham lenge om dagen og sov der om natta også.

Lørdagen stod kongen opp og gikk til morgenmessen, så gikk han til møtet, der var det kommet en mengde bønder, og de hadde mange ting de skulle ha avgjort. Kongen satt der lenge utover dagen, og det ble seint før han gikk til høymesse. Etterpå gikk kongen og spiste, og da han hadde spist, ble han sittende å drikke en stund før bordene ble tatt ned.
Torarin gikk til den presten som hadde å gjøre med kirken der, og gav ham 2 øre i sølv for at han skulle ringe inn helgen med en gang de tok bort bordet for kongen. Da kongen hadde drukket en stund så han syntes det var nok, ble bordene tatt bort. Da sa kongen at nå var det best trellene tok med seg drapsmannen og drepte ham. I det samme ringte de helgen inn. Så gikk Torarin fram for kongen og sa:

Mannen får da få grid helgen over, enda så galt han har gjort.

Kongen sa:

Du får gjete ham, Torarin, så han ikke kommer bort.

Så gikk kongen til kirken og hørte nonsmesse, og Torarin satt hos Asbjørn resten av dagen.
Søndag kom biskopen til Asbjørn og skriftet ham og gav ham lov til å høre høymessen. Da gikk Torarin til kongen og bad ham finne folk til å holde vakt over Asbjørn.

Nå vil jeg ikke ha mer med hans sak å gjøre, sa han.

Kongen sa han skulle ha takk for det. Så satte han folk til å holde vakt over Asbjørn, og da satte de lenker på ham. Da folk gikk til høymesse, ble Asbjørn leidd til kirken; han og de som holdt vakt over ham, stod utenfor kirken. Kongen og hele allmuen hørte messen stående.

Nå må vi gå videre der vi sluttet før. Erling og Skjalg, sønn hans, rådførte seg med hverandre om vanskelighetene, og da Skjalg og de andre sønnene rådde sterkt til det, ble de stående ved det at de samlet folk og skar hærpil: det kom snart en stor hær sammen, og de gikk om bord i skipene; så holdt de manntall, og der var innpå 1.500 mann.
Med denne hæren drog de av sted, og om søndagen kom de til Avaldsnes på Karmøy og gikk opp til garden med hele hæren; de kom dit nettopp da evangeliet var lest. De gikk straks opp til kirken, tok Asbjørn og brøt lenkene av ham. Ved dette ståket og ved larmen av våpen løp alle de inn i kirken som før stod ute, og de som var inne i kirken, så ut alle sammen uten kongen, han ble stående og så seg ikke om. Erling og sønnene stilte opp hæren sin på begge sider av den vegen som gikk fra kirken til stua, og sønnene hans stod nærmest stua.
Da hele messen var sunget, gikk kongen like ut av kirken, han gikk foran gjennom manngarden, og så fulgte den ene etter den andre av hans menn. Da han kom hjem til huset, gikk Erling framfor døra, bøyde seg for kongen og hilste ham. Kongen svarte og bad Gud hjelpe ham. Så tok Erling ordet:

Jeg har hørt at Asbjørn, min frende, har kommet i skade for å gjøre en stor ugjerning, og det er leit om det har hendt noe slikt, konge, som De er misfornøyd med. Jeg kommer for her nå for å by forlik og bøter for ham, så store som De sjøl vil fastsette, men til gjengjeld vil jeg han skal få ha liv og lemmer og rett til å være i landet.

Kongen svarte:

Jeg synes det ser ut til at du mener du har Asbjørns sak helt i di hand nå, Erling. Jeg skjønner ikke hvorfor du later som du byr forlik for ham; du har vel dradd sammen denne folkehæren fordi du tenker at denne gangen vil du rå mellom oss.

Erling sa:

De skal rå, men rå slik at vi skilles forlikte.

Kongen sa:

Tenker du å skremme meg, Erling? Er det derfor du har så mye folk?

Nei, sa han.

Ja ligger det noe annet under, så kommer ikke jeg til å flykte nå.

Erling sa:

Du trenger ikke å minne meg om at hver gang vi har møttes hittil, så har jeg hatt lite folk å sette mot deg. Men jeg vil ikke legge skjul på hva jeg har i sinne; jeg vil vi skal skilles forlikte. Eller skulle jeg tro jeg ikke kommer til å prøve flere møter mellom oss.

Da var Erling rød som blod i ansiktet. Nå gikk biskop Sigurd fram og sa til kongen:

Herre, jeg ber Dem høre på meg for Guds skyld, og forlike Dem med Erling på de vilkår han byr Dem, slik at denne mannen får ha fred på liv og lemmer, men De alene skal rå for alle fredsvilkårene.

Kongen svarte:

De skal rå.

Da sa biskopen:

Erling, gi kongen den trygd han vil ha, og siden skal Asbjørn gi seg i kongens makt og be om grid.

Erling gav trygd, og kongen tok imot. Så gikk Asbjørn og bad om grid og gav seg i kongens makt og kysset kongen på handa. Da gikk Erling bort med hæren sin; de hilste hverandre ikke.

Nå gikk kongen inn i huset, og Asbjørn fulgte ham; der satte kongen opp forliksvilkårene og sa så:

Første vilkår i forliket, Asbjørn, er det at du skal følge den landsens lov som byr at den mann som dreper kongens tjenestemann, skal sjøl påta seg samme tjeneste, om kongen vil. Nå vil jeg at du skal påta deg den årmannsstillingen som Sel-Tore har hatt, og styre garden for meg her på Avaldsnes.

Asbjørn sa det skulle bli som kongen ville.

Men jeg må likevel først hjem til garden min og ordne opp der.

Kongen gikk gjerne med på det. Han drog derfra til et annet gjestebud som ble gjort for ham.
Asbjørn gav seg på veg hjem med følget sitt, som hadde ligget gjemt i ei vik hele tida mens Asbjørn var borte; de hadde fått høre hva det var på ferde med ham og ville ikke seile bort før de visste hva enden ble på det. Så gav Asbjørn seg i veg og stanset ikke før han kom nordpå til garden sin ut på våren. Han ble kalt Asbjørn Selsbane.

Asbjørn hadde ikke vært lenge hjemme før de møttes, han og frenden hans, Tore, og de talte med hverandre. Tore spurte Asbjørn nøye ut om ferden, og om alt som hadde hendt der, og Asbjørn fortalte alt som det hadde gått for seg. Da sa Tore:

Du synes vel du er kvitt den skammen nå, at du ble ranet i høst?

Ja, det er så, sa Asbjørn, eller hva synes du, frende?

Det skal jeg snart si, sa Tore. Forrige gang du seilte sør i landet, ble det til stor skam, men det stod da til å rette på. Men denne ferden blir til skam for både deg sjøl og frendene dine, om det skal bli til det at du blir kongens trell og jamngod med slik en usling som denne Tore Sel. Vær nå så mye til kar at du heller blir sittende her på eiendommen din! Vi, dine frender, skal hjelpe deg, så du aldri kommer i en slik knipe mer.

Asbjørn syntes det hørtes lovende, og før de skiltes, han og Tore, hadde de slått fast dette; han skulle bli boende på garden sin og aldri komme til kongen mer og heller ikke gå i hans tjeneste. Og det gjorde han, ble hjemme på gardene sine...

Samme våren gav kong Olav halve sysla på Hålogaland til Åsmund Grankjellsson; den andre halve hadde Hårek på Tjøtta, men før hadde han hatt hele, noe i veitsler og noe i len. Åsmund hadde ei skute og innpå 30 mann om bord, de var godt væpnet. Da Åsmund kom nordpå, møttes han og Hårek; Åsmund sa ham hvordan kongen hadde ordnet med sysla, og viste fram sikre kjenningstegn fra kongen. Hårek sa som så at kongen fikk rå for hvem som skulle ha sysla.

Men høvdingene gjorde likevel ikke slik i gamle dager at de minket rettighetene for oss som er født til å få makt av konger, og gav dem til slike bondesønner som aldri før har hatt den slags mellom hendene.

Og enda en kunne merke på Hårek at dette bød ham imot, så lot han likevel Åsmund få overta sysla, slik som kongen hadde sendt bud om.
Så drog Åsmund hjem til far sin; han ble der en liten stund, og så drog han siden til sysla nord på Hålogaland. Han kom nord til Langøya; der bodde det den gang 2 brødre, den ene het Gunnstein, den andre Karle; det var rike menn og storkarer. Gunnstein styrte garden, han var den eldste av brødrene; Karle var vakker å se til og glad i stas; begge hadde de ferdighet i mange ting. Åsmund ble godt mottatt der og ble der en stund; han hentet sammen det han kunne få fra sysla. Karle snakket med Åsmund om at han gjerne ville bli med ham sørover til kong Olav og prøve å komme inn i hirden. Åsmund rådde han til dette og lovte å hjelpe ham hos kongen, så Karle kunne få det han bad om der. Så slo Karle følge med Åsmund.

Åsmund fikk høre at Asbjørn Selsbane hadde seilt sørover til til stevnet i Vågan med et lasteskip han hadde, og nesten 20 mann, og at han var ventende sørfra nå. Åsmund og hans følge drog sin veg sørover langs land, de hadde motbør, men det var lite vind. Det kom seilende skip mot dem som hørte til Vågan-flåten. De spurte nå i all stillhet etter hvor Asbjørn var, og fikk vite at han var på veg sørfra.

Åsmund og Karle delte seng, og de var kjære venner. Så var det en dag Åsmund og følget hans rodde fram gjennom et sund, da kom det seilende et lasteskip mot dem. Skipet var lett å kjenne, det var lyst på sidene, malt både med hvitt og rødt, og hadde seil med striper. Da sa Karle til Åsmund:

Du har ofte talt om at du gjerne ville se han Asbjørn Selsbane. Om det ikke er han som seiler der, så skjønner ikke jeg meg på å kjenne skip.

Åsmund svarte:

Vær så snill å si meg til, lagsmann, når du kjenner ham.

Nå glei skipene inn på sida av hverandre. Da sa Karle:

Der sitter han Selsbane ved roret i blå kjortel!

Åsmund svarte:

Jeg skal gi ham rød kjortel.

Og så kastet han Åsmund et spyd etter Asbjørn, og det traff ham i livet og gikk gjennom ham, så det ble sittende fast i hodefjøla. Asbjørn falt død ned fra styret. Deretter seilte begge sin veg.

De førte Asbjørns lik nord til Trondenes. Sigrid lot sende bud etter Tore Hund på Bjarkøy. Han kom til da de stelte med Asbjørns lik etter deres skikk. Da de skulle reise, fant Sigrid fram gaver til vennene sine. Hun fulgte Tore til skipet, og før de skiltes. sa hun:

Det er jo så, Tore, at Asbjørn, sønn min, hørte på dine kjærlige råd. Nå fikk ikke han langt nok liv til å lønne deg slik som du fortjener, og om jeg vel ikke er så god til det som han ville vært, så skal jeg da legge godviljen til. Her er ei gave som jeg vil gi deg, og jeg vil ønske du får bruk for den.

Det var et spyd.

Her er det spydet som stod igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karsstykke nå, så lot du dette spydet gå ut av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg, sa hun, du skal bli hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn.

Så vendte hun seg og gikk. Tore var blitt så harm mens hun talte at han ikke kunne svare noen ting, han sanste ikke å slippe spydet, og han sanste ikke landgangen, og om ikke folk hadde tatt og støttet ham, ville han ha gått på sjøen, da han gikk ut på skipet. Det var et lite spyd med graveringer på, falen var gullinnlagt. Tore og følget hans rodde bort og hjem til Bjarkøy.

Åsmund og hans folk seilte videre sin veg til de kom sør i Trondheimen til kong Olav. Åsmund sa til kongen hva som hadde hendt ham på reisa. Karle ble kongens hirdmann. Åsmund og han var gode venner som før. Men de ord som Åsmund og Karle hadde sagt til hverandre før drapet på Asbjørn, ble ikke holdt hemmelige, for dem fortalte de sjøl til kongen. Men her gikk det slik at alle har én venn mellom uvenner, som det heter; det var noen der som husket på dette, og derfra kom det til Tore Hund...