Family/Spouse: Nokve på Giske. [Group Sheet] [Family Chart]

Ragnhild married Skule Bårdsen på Rein about 1209. Skule (son of Bård Guttormsen på Rein and Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein") was born about 1189 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 May 1240 in Elgeseter, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Skules datter Margrete kom til klosteret i 1264, året etter at hennes mann, kong Håkon Håkonsson, var død på Orknøyene. Og hun ble boende der til sin død.

Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann.

Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side.

Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264.
Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132, NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84.

Margrethe married Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" on 09 May 1263. Håkon (son of Håkon Sverresen av Norge, "Håkon 3" and Inga Olavsdatter til Varteig) was born about 1204 in Eidsberg, Indre Østfold, Norge; died on 09 May 1263 in Orkenøyene, Skottland; was buried in 1264 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Olav Ingesen på Stein. Olav was born about 1200 in Stein, Hole, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1240, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Håkon Håkonsson Unge, formelt norsk samkonge i årene 1240–1257. Håkon Unge var sønn av kong Håkon Håkonsson (1204–1263), som også ble kalt Håkon gamle, og dronning Margrete Skulesdatter (død 1270).

Den norske tronarvingen Håkon Unge fikk kongstittel på Øretinget i 1240 da hertug Skule gjorde opprør for å kreve den norske kongedømmet for seg selv, men mislykkes.

Håkon ble gift med Rikitsa Birgersdatter av Bjälboætten i Oslo i 1251. Rikitsa var datter av den mektige svenske riksforstanderen og jarlen Birger Magnusson, grunnleggeren av Stockholm, far til to sønner som begge ble konger av Sverige og styrte selv som Sveriges reelle hersker som formynderregent fra 1248 og til sin død i 1266.

Ekteskapet var en dynastisk allianse mellom det norske og det svenske kongedømmene og en forlengelse av fredsavtalen fra 1249 som sa at det skulle være fred mellom Norge og Sverige, uvenner av den ene eller den andre ikke trives eller tåles i den andres rike.

Deres eneste barn var Sverre Håkonsson (1252–1261). Normalt ville lille Sverre ha vært berettiget for den norske tronen etter at Håkon Unges altfor tidlige død, kun 25 år gammel. Det blir ikke aktuelt når Sverre dør som barn kun 9 år gammel. Den norske tronen gikk da uansett til Håkon Unges bror Magnus Håkonsson, kjent som Magnus Lagabøte og senere dennes sønner.

Han sendte i 1255 et gesandtskap (legasjon) til kong Alfons 10. av Kastilla (landskap i nordre og mellomste del av Spania).


Died:
Død i Tønsberg 30. april (eller 5. mai) 1257, begravd i St.Hallvards kirken i Oslo.

Håkon married Rikissa Birgersdotter before 1257. Rikissa was born about 1238; died on 13 Dec 1288. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristin married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1257, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Da den eldre broren Håkon Unge ble konge sammen med sin far under hertug Skules opprør i 1240, ble Magnus hertug. Iflg. Håkon Håkonssons saga var det aktuelt å gi ham et hertugdømme som omfattet 1/3 av landet, men noen endelig avklaring fant aldri sted. Det synes likevel klart at han styrte over Sørvestlandet. Håkon Unge døde i 1257 og Magnus fikk da kongsnavn. Han ble kronet i 1261 og var enekonge fra årsskiftet 1263/64.

Broren kong Håkon la ut på krigstokt mot Skottland sommeren 1263 for å beskytte Sudrøyene (Hebridene og Man) som var en del av Norgesveldet. Felttoget endte uten noen klar avgjørelse, men kong Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge i farens fravær ble det intet brudd i den politiske kontinuiteten. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

Kong Magnus innledet fredsforhandlinger med kong Alexander 3 av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark sterling. Det er uklart hvor lenge skottene betalte avgiften. Bispedømmet Sodor fortsatte som en del av den norske kirkeprovinsen.
Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt. Forholdet til Skottland var mer tvetydig. Magnus søkte å bedre forholdet gjennom en dynastisk allianse. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander 3 av Skottland, Margareta, var et steg i denne retning.

Tilnavnet Lagabøte, det vil si Lovforbedreren, fikk han fordi han bøtte på lovene i Norge.
Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

Nye rangklasser og bestemmelser for riksembedsmenn og hird med adelige rettigheter og plikter. Nye titler for lendmenn og skutilsveiner (baron, ridder, væpner).
Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov. Magnus Lagabøte sto også for den første Allmenningsloven, som bokstavlig talt ryddet grunnen for vår tids offentlige territorium, frie områder til allmenn disposisjonsrett.

Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.

Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.

Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.

Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.

Det ble gjennomført en omfattende myntreform i 1270-årene. Etter nærmere 170 år med små ensidige pregninger, såkalte brakteater, gjeninnførte Magnus Lagabøtes penning som hovedmynt i norsk mynthistorie. For første gang ble det utgitt fraksjoner av penningen, kvartpenninger.

Magnus Håkonsson er en av de første norske kongene som satte et tall bak sitt navn. Han kalte seg Magnus den fjerde i latinske dokumenter som Bergenstraktaten fra 1273 og Sættargjerden i Tønsberg fra 1277. Det hadde vært fem Magnus-konger før ham i henhold til kongesagaene, men to av dem var samkonger og førte ikke dynastiet videre. De gamle regnet dem derfor ikke inn i kongerekken.

Gift med Ingeborg, datter til Erik Plogpenning, konge av Danmark. Ingeborg av Danmark, født ca.1244, død 25.mars 1287. Hun øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

I mai 1280 døde den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Han lot seg begrave i Fransiskanerordenens kloster i Bergen. Tronfølgeren var Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.

Magnus ble hovedperson i den siste kongesagaen som ble skrevet.

Magnus married Ingeborg Eriksdatter av Danmark in 1261. Ingeborg (daughter of Erik Valdemarsen av Danmark and Judith av Sachsen) was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Magnhild Hallkjellsdatter, "på Stein". Magnhild was born about 1250. [Group Sheet] [Family Chart]