Other Events and Attributes:

• Residence: 23 Oct 1818, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Confirmation: 18 Apr 1819, Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: Bef 1826, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Trompeter ved artilleriet.
• Residence: 1834, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Anecdote: 20 Mar 1858, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Måtte betale hundeavgift.

Notes:

Christened:
Døpte:

I Fruekirken. Den 10de Januari...

Grenader Lorents Erichsens Søn, Svend Andreas, Faddrene vare Mad. Sophia Catharina Weise, Mad. Ludovice From, Jomfrue Maren Kirstina Bratsberg,hr. Stadskapitain Christian Henrich Weihne, hr. Reinhold Siverts, hr. Ole Midelfardt Widerøe.

Occupation:
1829:
Trompetermand Artill. No7.

1832:
Trompeter 3de 3No Sjøg.Bataljon.

1835:
Trompeter No7... 8 Bataljon.

1838:
Trompeter 7... 8 Bataljon.

Ved sønnen Fredrik Christians dåp 1832, står Svend Andreas nevnt som trompeter.

Anecdote:
Den 23.mars 1858 bekjentgjøres det i Trondhjems Adresseavis:

Indtil Dato er Afgift erlagt til Throndhjems Kommunekasse at 163 Hunde, der eies eller besiddes af nedenanførte Personer. Saafremt Nogen her i Byenendnu maatte være i Besiddelse af Hund, for hvilken Afgift er erlagt, eller saafremt Nogen herefter i Aarets Løb maatte komme i Besiddelse af nogen Saadan, forventes Anmeldelse herom uopholdeligen afgivet til Politiet.

Heunder nevnes så fisker Svend Lorentzen i Sandgaden 29.

Died:
Død hjemme i Sandgaten av afkreftelse.

Fra annonsen i Adresseavisa:

At min kjære, stravsomme Mand, Svend Andreas Lorentzen efter længere Tids Sygdom, afgik ved Døden den 7de dennes, i en Alder af 62 1/2 Aar, tilkjendegives fraværende Slægt og Bekjendte.

Tillige aflægges min hjertligste Tak til alle dem, der fulgte ham til Graven.

Throndhjem den 15de April 1865.
Johanna Lorentzen.

Buried:
Trompeter Svend Andreas Lorentsen 62 år. Opholdsted Sandgaten.

Svend married Johanna Jonsdatter Havstenshaugen, "Lorentzen" on 25 Jun 1826 in Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Johanna (daughter of Jon Larsen Tverdal, "Sommervold / Kystad / Solem" and Chierstina Sivertsdatter Myhren) was born before 26 May 1805 in Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 26 May 1805 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 22 Mar 1874 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 27 Mar 1874 in Lade kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 03 Oct 1841, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Milit-Beg: 22 Nov 1844, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Anhvervet 22de November 1844.
• Occupation: 26 Apr 1850, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Musikstykjunker (trompeter) ved artellerimusikken, 7de batteri.
• Residence: 1865, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sandgaden 29.
• Residence: 1875, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Hvedingsveiten 5.
• Event-Misc: 29 Mar 1875, Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gudfar for sin nevø Gustav Adolf Lorentzen.
• Event-Misc: 15 Apr 1877, Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gudfar for sin nevø Oskar Gerhard Lorentzen.
• Residence: 1885, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Vestregade 20.
• Residence: 1888, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Erling Skakkes Gade 20.
• Anecdote: 5 May 1894, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fra skattelikningen for Trondheim by.
• Event-Misc: 22 Nov 1894, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Feiret 50 år som militær i Trondheim by.

Notes:

Christened:
Far var trompeter ved artilleriet.

Occupation:
Musikstykjunker (trompeter) ved artellerimusikken, 7de batteri, i Trondheim (Overhalla bygdebok).

Folketellinger:

1865 og 1885: Musik Sergeant.

1875: Artillerie Trompeter.

1900: Stykjunker pensioneret.

I Trondheims adressebøker:

Stykjunker.

Ved datteren Karoline Mathildes dåp i 1857 står Johan Andreas nevnt som Trompeter ved 7de Batteri.

Residence:
Under folketellingen i 1865 finner vi familien i Sandgaden 29:

Musik-Sergeant og Husfader Johan Lorentzen, 40 år fra Throndhjem. Hans kone Grethe Oline (f.Hoeggen), 46 år fra Throndhjem.

Deres barn (alle født i Throndhjem):

Johan Sofus Munch, 13 år.
Albert Vilhelm, 11 år.
Karoline Mathilde, 9 år.
Axel Sigvard, 8 år.
Ludvig Anton, 4 år.
Gustav, 1 år.

I alt bor det 20 personer på denne adressen.

Residence:
Hvedingsveiten var adressen til enkemann og - Artillerie Trompeter - Johan Andreas Lorentzen (f.1826 Thjem Fruesogn) under folketellingen i 1875.
Disse er nevnt under denne adressen foruten Johan Andreas:

Pottemager Christian Lorentzen, f.1836 i Trondhjems Domsogn og hustru Ane, f.1809 i Hlade Sogn Strinden.
Pleiedatter og Syerske Marie Holthe, f.1857 i Thjem Domsogn.

Inderst og Overconstabel Martin Iversen, f.1850 i Levanger Alstahoug.

Arbeider Peter Lorentzen, f.1832 i Bakk. Sogn Strinden, og hustru Kirstine, f.1825 i Hegre Sogn Størdalen.
Sønnene, begge Søfarende:
Oluf, f.1856, og Anthon, f.1857. Begge født i Strinden.

Johan Andreas' sønner:

Ludvig Anthon, f.1862 i Thjem Fruesogn.
Søfarende og ugifte Axel, f.1858 i Thjem Fruesogn.
Matros og ugifte Andreas Lorentzen, f.1856 i Strinden.

Dessuten:

Enkefru og Syerske Oline Hagen, f.1840 i Strinden Bakke Sogn, og barna:

Gustav (f.1862) og Ingvard (f.1865) født i Thjem Fruesogn, og Harald (f.1869) og Lina (f.1872) født i Thjem Domsogn.

Residence:
Fra folketelling 1885 for 1601 Trondheim kjøpstad:

Familien er da:

Musiksergeant Johan Andreas Lorentzen, f.1826 i Trondhjem, og hustru Nikoline Georgine Lorentzen, f.1830 i Trondhjem.

Barn:

Albert Wilhelm Lorentzen, f.1854 i Trondhjem, Handelsbetjent.
Axel Sigvard Lorentzen, f.1858 i Trondhjem, Søfarende.
Ludvig Anton Lorentzen, f.1863 i Trondhjem, Søfarende.

Residence:
I Trondheims adressebøker er han funnet fra 1888 og framover:

Lorentzen, Johan Andreas, Stykjunker, Erling Skakkes Gade 20.

Folketellinga 1900:

I Erling Skakkesgate 20 bodde forhenværende - Stykjunker pensioneret - Johan Andreas Lorentzen, med sin hustru Nikoline Georgine, født 1829 i Trondheim.

I adresseboka 1904-1905 er også forhenværende handelsmann Carl Lorentzen oppført på denne adressen.

Denne adressen står både Johan og Nicoline oppført på som bosted ved deres død i 1911 og 1919.

Anecdote:
I Trondhjems Adresseavis blir Skatteligningen i Trondhjems By for Aaret 1894 publisert 5.mai 1894. Om Stykjunker Johan Lorentzen i skatteklasse 2 står det antatt inntekt 1.200, og at han har betalt byskatt 21,12.

Event-Misc:
Fra Trondhjems Adresseavis 22.november 1894:

50 Aarsjubilæum.

Korpstrompeter og Musikinstruktør ved 3die Feltartillerikorps, Stykjunker Johan Lorentzen feirer idag sit 50-Aarsjubilæum som Militær.

Han blev anhvervet 22de November 1844, ansat som Sergenttrompeter fra 26de April 1850 og har fungeret som Bataljonstrompeter og Leder af Musiken fra 1865.
12 Oktober 1886 blev han udnævnt til Stykjunker og den 2den Mai 1889 til Korpstrompeter, hvorhos han i de sids5 Aar har været Musikens Instruktør.

Lorentzen er en gammel Hædersmand, der har vundet sine Foresattes Tilfredshed; desuden er han en utmærket Kamerat, og paa Grund af hans store Evner som Musiker og Instruktør, vil hans Elever altid have ham i taknemlig Erindring.

Trods den fremstredne Alder er han i fuld Vigør og vil endnu kunne svinge Taktstokken til mangen lystig Dans paa Exercerpladsen.

N.

Died:
Fra dødsannonsen i Adresseavisen 12.desember 1919:

Vor kjære far, bedstefar og svigerfar fhv. stykjunker Johan A. Lorentzen døde stille inat 93 aar gl.
Trondhjem d.11te desbr. 1919.

Alb. Lorentzen, toldopsynsm.
Ludvig Lorentzen, maskinist.

Axel Lorentzen jr.

Lina Lorentzen.
Katrina Lorentzen.
Marie Lorentzen.

Testamente av 24.mai 1889. Arvingene har i erklæring av 30.desember 1919 og 7.januar 1920 overtatt arv og gjeld.

Johan married Grethe Oline Hoeggen, "Lorentzen" on 30 Mar 1852 in Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Grethe (daughter of Amund Amundsen Hoeggen and Karen Martha Johansdatter Steendahl, "Hoeggen") was born on 10 May 1820 in Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 28 May 1820 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 14 Apr 1873 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 19 Apr 1873 in Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Johan married Nikoline Georgine, "Lorentzen" before 1900 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Nikoline was born in 1829 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 06 Oct 1915 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Bef 13 Aug 1863, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nedre Jomfrugaden.
• Occupation: 1865, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søfarende.
• Residence: 1865, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sandgaten 24.
• Occupation: 1874, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fisker.
• Residence: 1875, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sandgade 65.
• Residence: 1885, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Øvre Møllenberggade 41A.
• Residence: 07 Oct 1888, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: Bef 1889, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Arbeidsmann. Han skal også ha arbeidet som los og kullosser.
• Residence: 04 Oct 1891, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Residence: Bef 1892, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Øvre Møllenberggate 24.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bosted ved fødselen: Danielsveiten.

Residence:
Under folketellingen i 1865 står familien Lorentzen nevnt under Sandgaten 24, gårdsnummer 40, i Throndhjem:

Christian Lorntsen, Husfader og Søfarende, 32 år, født i Throndhjem.
Karen Lorntsen, Kone, 26 år, fødested Sælbu.

Barn:

Laura, 4 år, født i Throndhjem.

Oskar, 1 år, født i Throndhjem.

Occupation:
Fredrik Christian er nevnt som fisker ved sine sønners, Johan Sophus' og Fredrik Christians dåp, henholdsvis 3.september 1874 og 2.april 1877, samt i datteren Laura Gjertines konfirmasjon 23.april 1876.

Også i folketellingen i 1875 er han fisker.

Dette var han også i 1879 og 1882, ved sønnen Gustav Adolfs dåp og begravelse.

Residence:
Fra folketellingen i 1875:

Kristian Lorensen, Fisker, født 1832 i Trondheim.
Karen, Kone, født 1840 i Sælbo.

Barn:

Laura, d, født 1865 i Trondheim.

Oskar, s, født 1862, samme.

Johan Sofus Munk, s, født 1874, samme.

Olaf, s, født 1867, samme.

Da var bostedsadressen Sandgata 65 for Sømand Frederik Christian Lorentzen og kone Karen.

Residence:
I Øvre Møllenberggade 41A er familien Lorentzen registrert under folketellingen i 1885:

Arbeidsmand Christian Lorentzen og hustru Karen Lorentzen. Deres barn:

Jernbaneconductør Oscar, f.1865.
Sømand Olaf, f.1867.
Sophus, f.1873.
Fredrik, f.1876.
Augusta, f.1882.

Occupation:
Fredrik Christian nevnes i 1889 som:

Lorentzen, Chr., Arbeider i Øvre Møllenberggate 41 A.

Han nevnes i 1892 - 95 som Arbeidsmand med adresse Øvre Møllenberggate 24.

Residence:
Fra adresseboka 1892, 1893, 1894 og 1895:

Lorentsen, Fredrik K., Arbeidsmand, Øv. Møllb.24.

Died:
Los og kullosser Fredrik Kristian Lorentzen døde av lungetæring, dvs tuberkulose, ifølge lege Kielland.

Han hadde først vært delvis arbeidsudyktig, senere helt arbeidsudyktig de siste 12 måneder, og døde trolig i sitt hjem i Øvre Møllenberggate 24. Han døde på en søndag.

Fra dødsannonsen i Adresseavisen 19.september 1895:

Dødsfald

At min kjære Mand Christian Lorentsen afgik ved Døden stille og rolig Søndag den 15de dennes, 63 1/2 Aar gammel, bekjendtgjøres herved for Slægt og Venner og kun paa denne Maade.
Throndhjem den 16de September 1895.

Paa egne og Børns Vegne.
Karen Lorentsen.

Begravelsen foregaar fra Hjemmet, Øvre Møllenberg No.24, Lørdag Kl. 12 1/2. Indbydelsen sker kun paa denne Maade.

Buried:
Den 24.november 1895 står det i Trondhjems Adresseavis:

For al deltagelse ved min mands sygdom, død og begravelse takkes hjerteligst. En særlig tak til min mands arbeidskamerater.

Karen Lorentzen.

Family/Spouse: Oline Olsdatter, "Klinge" / "Zaura". Oline was born on 13 Sep 1822 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 06 Oct 1822 in Lade kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Fredrik married Karen Olsdatter Moe, "Lorentzen" on 16 Feb 1862 in Lade kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Karen (daughter of Ole Jonsen Sørmoen, "Moe" and Gjertrud (Giertru) Andersdatter Lillebudal, "Moe") was born on 09 May 1840 in Sletne, Selbu, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 08 Jun 1840 in Selbu, Sør-Trøndelag, Norge; died on 04 Dec 1925 in Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 10 Dec 1925 in Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 30 Sep 1849, Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Birth:
Danielsveiten

Died:
Dødsårsak oppgitt som Aareforkalkning.

Anna married Elias Jensen on 29 Oct 1865 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Elias was born on 11 Sep 1842 in Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge; died on 16 Nov 1910 in Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 30 Mar 1856, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Died:
Svend Oscar druknet på hjemreise fra byen Vordinborg i Danmark med skonnerten - Valhalla - ført av kaptein Rachstang, skriver Adresseavisa.

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 02 Oct 1859, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: Bef 1865, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sjømann.
• Residence: 1865, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Tordenskjoldsgade 12.
• Residence: 1870, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Batteri Veiten 1.
• Residence: 1875, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kongens Gade 96.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Tordenskjoldsgaten.

Residence:
Enke 61-årige Johanna Johnsdatter, bodde sammen med sin sønn, sjøfarede Gustav Adolf, under folketellingen i 1865.

Hun er nevnt som husmoder med fødested Strinden.

Residence:
Sjømand Gustav Lorentzen, husfader og logerende, født 1844 i Trondheim.
Line hans kone, født 1836 i Trondheim.
Gustav, sønn, født 1875.

Buried:
Pårørande Far Trompeter Svend Lorentsen, Pårørande Mor H. Johanna, for Avdød Søfarende Gift Gustav Adolf Lorentsen

bosted: Kongens Gade 96

født: 7.desember 1844
alder: 32 Aar
død: 31.mars 1877.

Fra Adresseavisen 6.april 1877:

Søfarende Gustaf Lorentzen og Kones Begravelse foregaar fra Kongens Gade Nr.96, Lørdag den 7de dennes Kl.11 1/2 Formiddag.

Died:
Fra Adresseavisen - Døde i afvigte Uge - 1.april 1877:

...Søfarende Gustav Adolf Lorntsen 32 Aar...

Fra dødsannonsen i Adresseavisen 21.april 1877:

At min kjære Svoger, Søfarende Gustav Lorentzen, døde den 31te Marts og Søster, Oline Gurine Lorentzen, den 1ste April, 32 og 42 Aar gamle, efterladende 2de Smaa, der ere for unge til at føle Tabet af deres bortvandrede Forældre, meddeles for Slægt og Venner.
For al udvist Deltagelse takkes hjertelig.

Throndhjem den 21de April 1877.

I min Mands Fravær: Johanna Saugestad.

Gustav married Oline Gurine Dahl, "Lorentzen" on 18 Sep 1869 in Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Oline was born on 04 Oct 1834 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 01 Apr 1877 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 07 Apr 1877 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 09 Jul 1862, Nærøy, Nord-Trøndelag, Norge
• Residence: 1865, Løvøy, Nærøy, Nord-Trøndelag, Norge; Ugift tjenestekarl på Løvø (Ødegården).
• Emigration: 29 May 1873, Red Wing, Goodhue, Minnesota, USA

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Tordenskjoldsgaten.

Confirmation:
Lauridtz var blant de konfirmerte ved Garstad, og nevnes der at han kom til Nærøy 26.oktober 1850.

Residence:
På Løvø (Ødegården) finner vi i 1865:

Haagen Pedersen, 44 år, født i Størdalen. Nevnt som Huusfader, Gaardbruger og Selveier, og hans hustru Methe Johnsdatter, 50 år, født i Frostens Prgj.

Dessuten den ugifte Tjenestekarl Laurits Svendsen, 19 år fra Throndhjem, den ugifte Tjenestepige Lovise K. Olsdatter, 19 år fra Nærø, og pleiedøtrene Henriette J. Johansdatter, 11 år fra Nærø, og Nikolina A. Frøseth, 3 år fra Nærø.

Emigration:
Lauritz reiste fra Trondheim sammen med Haagen Pedersen Løvø, kona Methe og datteren Henriette med Tasso til Red Wing, Minnisota.

Laurits nevnes som - sønn - i emigrantprotokollen.

Han tok navnet Swanson i USA.

Family/Spouse: Bergitta Nilsdatter Smevik, "Swanson". Bergitta was born on 30 Apr 1840. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 11 Oct 1868, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Education: Bef 1873, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Musikkelev.

Notes:

Died:
Død av tæring.

Buried:
Fra Adresseavisa:

Teksten den 24.april er slik:

Dødfald. At det behagede Bud at falde til ftg den 4de dennes minhaabefulde Søn Johan Sofus Munch, dernæst den 14de min kjære Kone Grethe Oline, født Hoeggen, tillader jeg mig herved at tilkjendegive for Venner og Paarørende.
For at udvist Deeltagelse og Belvillie aflægges min hjerteligste Tak.
Throndhjem 24de April 1873.
Johan Lorentzen.

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 24 Apr 1870, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: 1875, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Handelsbetjent.
• Residence: 1875, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Christianstens Gade 3.
• Residence: 1895, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Erling Skakkesgate 20.
• Occupation: Bef 20 Feb 1898, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Seilskipsmatros.
• Occupation: 1900, Røros, Sør-Trøndelag, Norge; Toller.
• Residence: 1900, Røros, Sør-Trøndelag, Norge; Storgaden, Hus No 47 & 48.
• Occupation: 1905, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Toldopsynsmand.
• Residence: 1905, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Danielsveiten 16.
• Residence: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Hospitalsgate 3.
• Residence: 1925, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Erling Skakkesgate 20.

Notes:

Christened:
Faddere for Albert Wilhelm var farmor Johanna Lorentzen, mad. Johanna Møller, pige Christine Hoeggen, malermester Paul Fjelseth, UR (?) sergeant Johan L. Aas og UR (?) skreddersvend Bernt Lein.

Residence:
I folketellingen i 1875 finner vi Albert Lorentzen (født 1853 i Trondheim) som ugift handelsbetjent.

Residence:
Her bor ekteparet Albert og Lina under folketellingen i 1900.

Residence:
Fra folketelling 1910 for 1601 Trondheim kjøpstad:

De som er registrert i vaaningshuset i Hospitalsgate 3 er:

Albert Lorentzen, f.19.februar 1855 i Trondhjem, hf og Toldopsynsmand og hustru Lina Lorentzen, f.6.juni 1856 i Trondhjem.

Ugifte Inga Mjelde, f.28.mars 1898 i Haugesund, Skolebarn Fors. Grbr.
Ugifte Hilda Sehus, f.13.april 1898 i Kristiansund, Skolebarn Fors. Grbr.
Ugifte Hilma Lillejord, f.4.september 1897 i Beieren, Skolebarn Fors. Grbr.

Residence:
Under kommunetellingen i Trondheim i 1925 står pensjonist Albert Wilhelm oppført som eier av Erling Skakkesgate 20.

Buried:
Fra Tilfredshet kapell.

Albert married Lina Johnsen Alstad, "Lorentzen" on 20 Feb 1898 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Lina was born on 06 Jun 1856 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 06 Jul 1856 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died before 1933. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 07 Apr 1872, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Died:
Døde av lungebetennelse.

Karoline married Peer Tangen on 17 Jun 1884 in Tynset, Hedmark, Innlandet, Norge. Peer was born on 08 Nov 1852 in Tynset, Hedmark, Innlandet, Norge; was christened on 28 Nov 1852 in Tynset, Hedmark, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1885, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søfarende.
• Occupation: Bef 1895, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skibskaptein (skipsfører).
• Residence: 1895, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Erling Skakkes Gade 20.
• Residence: Bef 22 Sep 1899, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Hospitalsgata.
• Residence: 1900, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Erling Skakkesgate 20.
• Occupation: Bef 1909, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Opsynsmand.
• Occupation: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Leiet toldopsynsmand.

Notes:

Occupation:
På gravsteinen på Tillfredshet kapell står det Skibsfører.

Residence:
Axel nevnes i Trondheims adressebøker fra 1895. Dette året er også broren Albert nevnt under samme adresse (også i 1896 og 1897).

Residence:
1909-1910: Lorentsen, Axel, Opsynsmand, Erl. Sk.gd. 20.

Under folketellingen 1900 er Axel nevnt under denne adressen.

Erling Skakkes Gade 20 er da beskrevet som et Vaaningshus i 2 etasjer, og har 2 Kjeldere.

Type: Forhus, Etasje: 2den, Vær.etasje: 3, Ant.kjøkken: 1.

Her bor Axel S. Lorentzen med sin hustru Karoline, og sønn Axel.

De samme 3 familiemedlemmene er nevnt på denne adressen også i 1910.

Axel married Karoline Marie Wold, "Lorentzen before 1895. Karoline was born on 24 Dec 1861 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 27 Jul 1921 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 02 Aug 1921 in Tilfredshet kapell, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Indvortes sygdom er oppgitt som dødsårsak. Død hjemme i Sandgaten.

Buried:
Tvillingbrødrene ble gravlagt sammen.

Notes:

Died:
Indvortes sygdom er oppgitt som dødsårsak. Død hjemme i Sandgaten.

Buried:
Tvillingbrødrene ble gravlagt sammen.

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 30 Mar 1879, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: 1885, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søfarende.
• Occupation: 1900; 1ste maskinist paa dampskib, med midlertidig bosted: Biskayiske bugt.
• Residence: 1900, Fana, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge
• Occupation: 1910, Årstad, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; D/S maskinist.
• Residence: 1910, Årstad, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Familiens Haab.

Notes:

Residence:
Fra folketelling 1910 for 1280 Årstad herred.

Familien som er registrert er:

D/S maskinist Ludvig Anton Lorentzen, f.19.desember 1863 i Throndhjem, og hustru Katarine Dortea Lorentzen, f.1.januar 1864 i Leikanger, handlende Kolonial.

Barn:

Johan M. R. Lorentzen, f.14.juli 1891, Aarstad.
Hanna Karoline Lorentzen, f.11.februar 1893, Fane.
Lovise Katarine Lorentzen, 16.november 1895, Fane.
Bergit Nicoline Lorentzen, f.28.januar 1898, Fane.
Jakob Kort Lorentzen, 10.juni 1902, Bergen.
Per Tangen Lorentzen, 23.juni 1908, Aarstad.


Dessuten:
Inga Mikkelsen, f.4.februar 1874, Aarstad, ug Tjener.
Hanne H. Rolfsen, f.14.april 1836, Bergen, enke som forsørges av Ludvig A. Lorentzen.

Ludvig married Katarine Dorthea Rolfsen, "Lorentzen" on 20 Apr 1890 in Årstad, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. Katarine was born on 01 Jan 1864 in Leikanger, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge; died on 15 Jun 1947 in Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1865, Frosta, Nord-Trøndelag, Norge; Faanås nedre gård.
• Confirmation: 19 Oct 1873, Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Education: 1875, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Garverlærling hos Klem Hansen Garveri.
• Residence: 1875, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Dronningens Gade 45.
• Occupation: Jul 1880, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Garversvend i Årstad.
• Occupation: 21 Nov 1884, Karlstad, Värmlands län, Sverige; Garverarbeider.
• Residence: 21 Nov 1884, Karlstad, Värmlands län, Sverige; Kullen.
• Residence: 11 Sep 1896, Lundby, Hisingen, Västra Götalands län, Sverige
• Nationality: 19 Aug 1897; Martin Frederik blir svensk statsborger.
• Occupation: Aft 11 Mar 1900, Alingsås, Västra Götalands län, Sverige; Fabrikkgründer og -eier, Göta Läderfabrik AB.
• Residence: 11 Mar 1904, Alingsås, Västra Götalands län, Sverige

Notes:

Birth:
Far var ungkar og matros Frederik Christian Lorentzen, mor gift kone Oline Klinge. Faren bodde da hos A.Olsen i Sandgaten.

Residence:
Martin Fr Klinge bor her som fostersønn, 6 år f.Tr.Heim, hos Andreas Hanssen, husfader gaardbr selveier, 46 år f.Frosten, og Maren Johnsdatr, hans kone, 42 år f.Frosten.

Residence:
Her finner vi Severin og Oline Zaura, sammen med Martin Frederik, som står nevnt som - stedson - og garverlærling, samt pleiedatteren Bertha Veie, f.1870 i Levangerskogn.

Residence:
Til Karlstad by ankommer Martin og Anne med 2 barn 21.november 1884.

I bydelen - Kullen - bodde familien Klinge under folketellingen i 1890.
Han står oppført med yrke garvf.arb. Familien ellers består av hans hustru Anna Serine Pedersen, og barna Nora Valborg, Sigfrid Orlaug, Sverre Leopold, Fritjof, Tryggve og Signe Solveig. De 2 første barna ble født i Aastad i Norge, mens de 4 siste står født i Karlstad.

Occupation:
Textilindustrin har länge satt sin prägel på Alingsås men också garvarna intog under hela 1800-talet en framträdande bland stadens yrkesmän. De utgjorde en stor grupp bland hantverkarna och drog sig inte för att kalla sig fabrikörer under 1800-talets slut, då deras verksamhet förlorade något av det gamla hantverkets prägel.

Efter sekelskiftet 1900 grundades den första läderfabriken i staden som i mer industriell skala fortsatte den gamla garverihanteringen.
Grundaren var Martin F Klinge uppfördes vid Långelyckan, ett område mellan Sävevägen och Säveån. Efter några år byggde man ytterligare en anläggning vid Lugnet.

Under de senaste åren, innan fabriken lades ner vid årsskiftet 1969-1970, utgjorde tillverkningen av ovanläder och bottenläder för skotillverkning. Man beräknade att ca 30 procent av tillverkningen gick till Oscarias egna skofabriker, att en lika stor del exporterades och att reste fanns avsättning på marknaden i Sverige.

I dag (2011) finns endast en fabrik kvar av den en gång så stolta garverinäringen i staden och det är Axel Bodéns Handels AB, som har sin verksamhet förlagd i kv Klockan vid Västra Ringgatan. Det stockholmska företaget grundades 1862 och bedriver egen tillverkning av skinn för beklädnadsändamål av importerd råvara. Det är i första hand fråga om getskinn, som köps ifrån några utomeuropeiska länder som Pakistan och Indien. Tillverkningens årliga värde ligger vid cirka 4 miljoner och antalet anställda vid Alingsåsfabriken uppgår till omkring 25.

Textilindustrin satte sin prägel på staden under Alströmers tid och från 1863 då Charles Hill startade Alingsås bomullsväfveri. Garverihanteringen präglade staden under hela 1800-talet, och långt dessförinnan fanns garvare i staden - ett viktigt hantverk var det och stor blev yrkeskåren.

Martin married Anne Serine Pedersen, "Klinge" on 11 Jul 1880 in St.Jørgens hospital, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. Anne was born on 23 Jul 1859 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; was christened on 21 Aug 1859 in Korskirken, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 18 Feb 1930 in Alingsås, Västra Götalands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 23 Apr 1876, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Emigration: 19 Sep 1888, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Destinasjon var Chicago, Illinois.
• Event-Misc: Aft 27 Jul 1900, Chicago, Cook, Illinois, USA; Søstrene Gusta og Laura hos fotograf.
• Event-Misc: Bef 1921, Chicago, Cook, Illinois, USA; På biltur med datteren Cora og Ruth Petersen.
• Residence: 1930, Chicago, Cook, Illinois, USA; 4342 Parker ave.
• Event-Misc: Aft 1932, Chicago, Cook, Illinois, USA; Lorentzen-Loholt samling i Chicago.
• Event-Misc: 17 May 1934, Chicago, Cook, Illinois, USA; Nasjonaldagsfeiring.
• Event-Misc: 17 May 1935, Chicago, Cook, Illinois, USA; Nasjonaldagsfeiring blant norske slektninger.
• Anecdote: Sep 1936, Chicago, Cook, Illinois, USA; Laura skriver til sin syke bror i Hommelvik.

Notes:

Birth:
Far var nevnt som Inderst Fredrik Christian Lorentzen.

Christened:
Laura Jertines foreldre var sjøfarende Kristian Lorentsen og Karen Jonsen på Kristianfelt.

Blant fadderne er nevnt styrmand Moe i Trondheim, bror til mor Karen.

Confirmation:
Faren er her nevnt som fisker.

Kristendomkunnskapen hennes er Meget God.

Koppervaksinert 13.august 1868.

Emigration:
Dato for utreise var 19.september 1888 for ugifte Laura Lorents., 26 år fra Thjem. Destinasjon var Chicago, Illinois.

Hun reiste med skipet Hero fra Cunardlinjen, og billetten var betalt i Trondheim.

I USA fikk hun arbeid hos en prestefamilie.

Residence:
Den 2.juli 1932 skriver niesen Ruth Lorentzen at Laura har flyttet opp i 2.etasje i huset Laura eier.

Sønnen George blir boende i 1.etasje, sammen med sin kona Clara.

I 2.etasje skal Laura bo sammen med sin datter Cora, og sin datterdatter Patricia.

Anecdote:
Kjære Oscar,

Jeg vil i al hast sende nogle ord med Ruth, haaber du by den tid, naar hun er der you vil be alright, de er sørgeligt at du skulde bliv saa syg, som har vært saa frisk hele dit liv men de kommer naar vi minst venter det.

Vi er nu Gusta og jeg hos Aasta og er færdig til at gaa paa stationen skal skrive lidt mere udførligt senere her sitter jeg og minser (?) engelsk indimellem men du faar unskylde.

Mit inderligste ønske er at du maa blive alright og leve mange aar enda saa vi kanske kan sees engang til

kjærlig hilsen til Clara og dig

i all hast søster Laura

Buried:
Mount Olive Cemetery.

Died:
Fra dødsannonsen i Skandinavian, fredag 9.desember 1938:

Fru Laura Larsen, født Lorentsen, 4342 Parker Avenue, Enke efter Politimand Tobias Larsen, er avgaat ved Døden i en Alder av 76 Aar. Hun hadde været sygelig i nogen Tid, men Døden indtraf alligevel uventet og pludselig. Begravelsen foregik fra Pedersens Kapel med Bisættelse paa Mount Olive Gravlund. Avøde efterlader to Sønner og en Datter, og en Søster og en Bror her i Byen, og Slægt i sin Hjemby Trondheim.

Laura married Tobias Larsen before 1888 in Chicago, Cook, Illinois, USA. Tobias was born in 1867 in Danmark; died on 02 May 1922 in Chicago, Cook, Illinois, USA; was buried after 02 May 1922 in Chicago, Cook, Illinois, USA. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Nedre Jomfrugaden. Foreldre var matros Christian Lorentsen og Karen Lorentsen.

Died:
Død av nervefeber på sykehuset.

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Bef 1879; Oskar som gutt.
• Confirmation: 05 Oct 1879, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: Aft 1880, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Servitør på Harmonien.
• Occupation: Bef 1885, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Jernbaneconductør/jernbanebetjent/underkonduktør.
• Residence: Bef 1887, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kirkegaden 12 B.
• Residence: Bef 1888, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Innherredsveien 25 (23).
• Residence: Bef 15 Aug 1889, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nedre Møllenberggate 38.
• Residence: 1891, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lademoen a.
• Residence: Bef 01 Nov 1891, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sandgaden 89.
• Occupation: Bef 1892, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Konduktør ved jernbanen.
• Residence: Bef 1892, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sandgaden 36.
• Residence: Bef 1894, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fjæregaden 1.
• Event-Misc: Bef 1896, Marstrand, Kungälv, Västra Gotalands län, Sverige; Ingvald skrev brev til sin svoger Oskar Lorentzen.
• Residence: Bef 1896, Hamar, Hedmark, Innlandet, Norge
• Occupation: 1898, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Overkonduktør ved NSB.
• Residence: Bef Nov 1898, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Nygårdsgaten.
• Residence: Bef 1900, Vangen, Voss, Hordaland, Vestland, Norge
• Residence: Bef 05 Oct 1902, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Nygaardsgaden 82 A.
• Residence: Bef Dec 1902, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Vestre jernbanegade 23.
• Residence: Bef Mar 1907, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Vincent Lunges gate 16, 2.etasje.
• Occupation: Abt Jun 1908, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Overkonduktør ved NSB.
• Residence: Bef 04 Oct 1908, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gyldenløvesgate 25.
• Residence: Bef 09 Nov 1908, Buran, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gamle Kongevei 18.
• Anecdote: Bef 1910; En liten spøkelseshistorie....
• Residence: Bef Sep 1910, Halsetmoen, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Residence: 30 Oct 1916, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Blusuvold, Bakkehell. Strindveien 44.
• Residence: Abt May 1917, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Haugan.
• Residence: Aft Apr 1920, Villa Bjerklund, Foynland, Nøtterøy, Færder, Vestfold, Norge
• Anecdote: 29 Apr 1921, Tønsberg, Vestfold, Norge; Postkort fra Kirsten til moren på Foynland.
• Event-Misc: 6 Aug 1922, Innset, Rennebu/Kvikne, Sør-Trøndelag, Norge; Fadder til sitt barnebarn Atle Røysing Aune.
• Residence: Abt 1923, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Leide hus av Gellein på Gammellina.
• Residence: Abt Aug 1923, Villa Utsikten, Midtsand, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge
• Residence: Abt Sep 1925, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: Aft May 1933, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gusta var på besøk hjemme i gamlelandet i 1933.
• Event-Misc: 22 Feb 1935, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Feiring av Oskars 70-årsdag.
• Anecdote: Sep 1936, Chicago, Cook, Illinois, USA; Gusta Petersen skriver til broren Oskar som ligger dødssyk.
• Anecdote: Sep 1936, Chicago, Cook, Illinois, USA; Laura Larsen skriver til sin syke bror i Hommelvik.

Notes:

Birth:
Oskar ble født i Lillegårdsbakken, hvor foreldrene bodde midlertidig.

Confirmation:
Foreldre var Søfarende Frederik Kristian Lorentzen og kone Karen Olsdatter i Sandgata 65.
Kristendomskunnskapen hos konfirmanten er Naft Meget Godt, og han ble vaksinert mot kopper 13.august 1868.

Occupation:
Det var som servitør på Harmonien Oskar møtte sin kommende hustru Klara, som jobbet på samme sted som barnepike.

Datteren Ruth fortalte at det var distriktssjefen på NSB, som pleide å spise på Harmonien, som fikk Oskar inn på tanken å begynne og jobbe i NSB (Norges Statsbaner).


Occupation:
Under folketellingen i 1885 er Oskar Lorentzen fortsatt hjemmeboende og står nevnt som Jernbaneconductør.

Det står i Adresseavisen 23.februar 1925 i forbindelse med Oskars 60 årsdag at han kom til jernbanen i 1880-årene som togtjener på natthurtigtogene fra Trondheim over Røros til Hamar og Kristiania.

Residence:
Ved sønnen Karl Kristians dåp 29.januar 1888 står Forældrenes Bopæl som Indherredsvejen 23.

Fra adressebøkene:
1888: Lorentzen, O., Jernb.betj., Indherv.25.
1889: Lorentzen, O., Underkonduktør, Inndherredsv.25.
1890: Lorentzen, O., Underkonduktør, Inndherredsv.25.

Residence:
Ved sønnen Paul Arthurs dåp 21.januar 1894 er familiens adresse Nedre Møllenberggate 38.

Residence:
Folketelling 1891 for 1660 Strinda herred, Lademoen a.:

Albert Larsen, f.1856 i Namsos, snedker.
Hustru Jenssine Henriethe Hansdtr., f.1840 i Tranø.
Sønn Jakob Kristian Albertsen, f.1881 i Namsos.
Sønn Johan Henrik Albertsen, f.1878 i Namsos.

Oskar Lorntzen, f.1865 i Thjem, jernb.kond.
Hustru Klara Pedersdtr., f.1864 i Strinden.
Sønn Karl Kristian Oskarsen, f.1887 i Thjem.
Sønn Paul Arthur Oskarsen, f.1889 i Thjem.

Johan Bernhard Loholt, f.1867 i Strinden, ug tjener.

Residence:
Ved datteren Kirsten Margits dåp 1.november 1891 var adressen Sandgaden 89.

Residence:
Fra adresseboka 1892:
Lorentsen, Oskar, Konduktør, Sandgaden 36.

Residence:
Fra adresseboka 1894:
Lorensen, Oscar, Konduktør, Fjæregaden 1.

Samme står i 1895, men Oskar nevnes ikke i 1896.

Event-Misc:
Marstrand den 16de Juli.
Gode Svoger!
Det er nu lenge siden vi saaes og taltes ved, og jeg har paa den tiden siden september maaned forrige aar ikke hørt eller seet noge fra verken dig eller min Søster, uden mor har hilst en gang imellem, Eftersom jeg ei ved din adres saa kan jeg ei adresere brefvet til dig men du faar dette i mors bref, og jeg haaber du ei fortryder paa om jeg i all høflighed beder dig isåfald du kan, Hjelpe min Mor med nogle Kr. Ja jeg vet at hun behøver dem; Dette skulle jeg ei har bedt dig om isåfald, at jeg selv har haft, men da nu dette ei er tifeldet før øijeblikket, saa jorde du mig en tjeneste om du saa jorde; For ei at kreve dig, vilket ei er min mening beder jeg dig paa dette vis.
Jeg lever bra, vilket jeg haaber at faa høre fra dig og dine, jeg slutter med Hilsning til dig og Søster Klara og di små. Lev vell til vi sees Din Svoger Ingvald.

Residence:
Begge sønnene Sverre og Ragnar er født på Hamar, henholdsvis i 1896 og 1897.

Occupation:
Oskar Lorentzen ble forfremmet til overkonduktør i 1898 og flyttet til Bergen distrikt, i forbindelse med arbeidet på Bergensbanen mellom Voss og Bergen. Turen til Bergen gikk med båt for hele familien. Der var Oskar konduktør på en smalsporet strekning til Os.
Bergensbanen skulle bli en bredsporet bane. Dermed måtte den smalsporete Vossebanen bygges om slik at man slapp sporbrudd på Voss. Under denne ombyggingen av Vossebanen, var Oskar Lorentzen i flere år i anleggskjøringen og grusingen der. Dette arbeidet var fullført i 1904.
Oskar Lorentzen var den første konduktøren som kjørte på Bergensbanen under den midlertidige drift til Myrdal.

Om rekrutteringen til Bergensbanen:

Karrierestigen for jernbanefolk som Oskar Lorentzen, var slik innrettet at opprykk til bedre jobber gjerne var forbundet med flytting til andre deler av jernbanenettet. I alminnelighet var jernbanens folk vel ansett og del av det gode selskap.
Med Bergensbanen kom helt nye yrkesgrupper til distriktet. Først kom ingeniører og assistenter som skulle stikke ut linjen, og deretter fulgte anleggsfolk, banepersonale, stasjonsbetjening og togpersonale.

Bildet:
Arbeidstog på Bergensbanen med damplokomotiv type 21a nr. 177 og banearbeidere.
Avbildede personer: Lorentzen, Karl Kristian og Lorentzen, Oscar.

Ifølge datteren Ruth hadde Oskar ca. Kr.45,- per måned i lønn når han arbeidet på Bergensbanen. Det var ikke så mye den gang heller.
Sønnene - Sverre, Ragnar og Arthur - pleide å si at når de ble store, så skulle de kjøpe seg en forskjærskniv og et langebrød, så de en gang kunne spise seg mette.

.
Bergensbanen er i dagligtale ensbetydende med jernbanesambandet mellom Bergen og Oslo (den gangen Kristiania). Etter at den sammenhengende sporforbindelsen var ferdig i 1909, har både infrastrukturen og togenes kjørerute blitt endret. Bergensbanen er slik sett et begrep med skiftende geografisk innhold. Togenes opprinnelige kjørerute var Bergen-Voss-Hønefoss-Roa-Kristiania Østbanestasjon.
Jernbanen Bergen-Voss fra 1883 fikk navnet Vossebanen. Fra 1909 ble den en del av Bergensbanen.

Norges 2 største byer trengte en jernbaneforbindelse, og tanken om en jernbane mellom Bergen og Kristiania ble trolig første gang antydet i en artikkel i bladet Vikingen 22.april 1871 med tittelen: Hvor skal vi ha jernbaner og hvordan skal vi bygge dem? Noen måneder senere kom det et innspill i Bergensposten, forfattet av den samferdsels- og samfunnsinteresserte Hans Andreas Tanberg Gløersen (kalt Bergensbanens far). Her beskriver han et helt konkret forslag til linjeføring: Fra Bergen til Vossevangen, opp Raundalen, over fjellet til Hallingdal og ned til sørenden av Krøderen, med kobling til Krøderbanen.
Sidestilt med argumentet for en tidsmessig gjennomgående forbindelse mellom Bergen og Kristiania ble det pekt på potensialet ved å utløse bedre samband mellom by og distrikt. I begynnelsen var drivkreftene definitivt sterkest på Vestlandet. I Bergen så man særlig for seg markedsmuligheter i retning Voss og Hallingdal. Det hersket jernbanefeber. Hva som hadde latt seg realisere andre steder, måtte også være mulig vestenfjells.

Oppmerksomheten rundt den visjonære tanken bredte seg, og i 1872 ville regjeringen finne ut om prosjektideen kunne ha noe for seg. I 1875 vedtok Stortinget å bygge strekningen Bergen-Voss fremfor å ta hele steget Bergen-Kristiania. Da hadde Bergens kommunale jernbanekomite pluss stortingsrepresentanter fra Bergen og nabofylkene på forhånd gått inn for en Vossebane. Begrunnelsen for bare delstrekningen stod støtt på egne ben - reisen mellom Bergen og Voss var høyst besværlig: 4 etapper på vei og 3 med båt. I 1894 var en Bergensbane, en Sørlandsbane og en Nord-Norgebane kommet på kartet som stambaner. Vedtaket i 1894 ble som følger for Bergensbanen: Voss - Taugevand. For Bergensbanen betydde vedtaket et viktig gjennomslag. Det var innlysende at banen før eller senere måtte fullføres. Med endepunkt ved Taugevand i en steinur 1300 meter over havet ville prosjektet ha blitt en tvilsom investering. Stortingsvedtaket av 1894 kan snarere sees som en strekningsvis utviklingsplan enn en prioriteringsrekkefølge i den videre jernbanebyggingen.

Sporvidden på landets jernbaner var diskusjonstema fra starten på 1850-tallet. Etter at Hovedbanen og Kongsvingerbanen ble bygget med normalspor – 1.435 mm – fulgte administrasjonen og de folkevalgte lenge rådet fra jernbanedirektør Carl Abraham Pihl om å spare kostnader ved å velge smalspor – 1.067 mm, også kalt CAP-spor. Et todelt sporsystem ble ansett som lite problematisk så lenge banestrekningene var spredt, uten innbyrdes forbindelse. Med flere nye banestrekninger i raskt utbyggingstempo formet det seg etter hvert en nettstruktur. Så sent som i 1875 sto man fast på doktrinen om normalspor på nye baner øst for Kristiania og smalspor vest for hovedstaden.
Stortinget vedtok Vossebanen i 1875 med smalspor – følgelig - i samsvar med gjeldende doktrine for sporvidde. Etter utstikking av linjen i detalj ble tunnelene påbegynt i 1876. Anleggsarbeidene for øvrig kom i gang først i 1878 og ble fullført i 1883. Banen gikk gjennom vanskelig, rasutsatt terreng, og det måtte bygges en rekke tunneler.

Da Stortinget i 1894 vedtok strekningen Voss-Taugevand, avgjorde det linjevalget til fordel for en Midtfjellslinje, men tok ikke stilling til videre linjeføring, ei heller sporvidden. Det hadde vært greiest å bestemme sporvidden samtidig med byggevedtaket, siden smalspor og normalspor krever ulik utforming av traseringen og spesielt profilet i tunneler. Frem til 1898 utestod fortsatt beslutning om Bergensbanens sporvidde og videreføring fra Taugevand. Frontene var steile både i fagmiljøet og i politikken. Beregninger over merkostnadene for normalspor versus smalspor spente fra 5 til 50 prosent påslag.
Etter vedtaket om Voss-Taugevandbanen i 1894 tok man fatt på den mest krevende delen av Bergensbanen. Før banebyggingen kunne starte måtte det lages en anleggsvei for å få frem folk, matforsyninger, redskap og materialer. Anleggsveien fra Flåm til Myrdal, Finse og Haugastøl eksisterer fortsatt, i dag kjent som Rallarvegen.

Det største delprosjektet på banestrekningen var den 5,3 km lange tunnelen mellom Uppsete og Myrdal gjennom Gravehalsen. Oppdraget tilfalt kontraktørene Strøm og Hornemann, som hadde kompetanse fra bygging av Panamakanalen(!). Anlegget i Gravehalstunnelen startet 1895 fra vestsiden med håndboring. I 1897 gikk man over til maskinboring og oppnådde med det en bedre fremdrift – ca. 2 meter i døgnet. Fra østsiden ble det boret med maskiner fra start i 1899. Det spennende møtet mellom vest og øst fant sted 4.juli 1902. Noen dager senere kunne Bergens Tidende berette: Ved en efter Gjennemslaget foretagen foreløbig Eftermaaling har det vist sig, at de to Tunneldele omtrent nøjaktig har truffet hinanden, idet der kun synes at være en difference af 4 cm i Sideretningen og 5 cm i høideretningen.

Med klarsignalet fra Stortinget i 1898 om fortsettelsen fra Taugevand til Hønefoss og Roa kunne anleggsdriften trappes opp. Hele prosjektet var inndelt i 2 distrikter som omfattet henholdsvis Voss-Ustaoset og Ustaoset-Hønefoss-Roa.
Da skinneleggingen fra vest og øst var fullført med sammenkoblingen ved Ustaoset 9.oktober 1907, var det fysisk mulig å fremføre tog mellom Bergen og Gulsvik. Med ferdigstillelsen av strekningen Voss-Gulsvik i desember 1907 var størstedelen av jernbanesambandet mellom vest og øst ferdig.

Ifølge tidtabellen som gjaldt fra 10.juni 1908 bestod det gjennomgående rutetilbudet av en daglig forbindelse hver retning. Avreisen fra Bergen var kl.16.30 med blandet tog, d.v.s. toget hadde både personvogner og godsvogner. Lenger enn til Voss rakk man ikke den dagen. Her var det overnatting og viderereise neste morgen kl.07.00, fortsatt med blandet tog, frem til Gulsvik og ankomst kl.17.05. Der ventet dampskipet som brakte ferdafolket på 2 timer og 30 minutter til Krøderen stasjon. Fra Krøderen gjorde et hurtigtog unna siste etappe til Kristiania Vestbanestasjon på snaut 4 timer. Da var det gått i alt 32 timer og 9 minutter siden starten i Bergen. I motsatt retning var reisetiden noe kortere: 28 timer og 22 minutter, overnattingsoppholdet på Voss medregnet også her.
Allerede 22.juni 1908 kom en solid innkorting av reisetidene, i og med at turen mellom Voss og Gulsvik nå ble tilbakelagt i hurtigtog og at overnattingen på Voss bortfalt. Reisen Bergen-Kristiania kunne nå gjøres på 18 timer og 39 minutter. Returen tok 18 timer og 9 minutter.
I vinterkjøreplanen fra 1.oktober 1908 ble reisetidene forlenget. Dertil var avgangstidene forskjøvet, slik at overnatting igjen ble nødvendig, men nå på Gulsvik. Båtreisen på Krøderen kunne bare garanteres inntil isen la seg. Så snart isen var sikker, kunne trafikantene tinge privat skyss med hest og slede mellom Gulsvik og Krøderen stasjon. For å passe med korresponderende tog måtte sledeetappen over Krøderen tilbakelegges på kveld/natt.

I løpet av høsten 1909 ble strekningen Gulsvik-Hønefoss ferdig, samtidig med Gjøvikbanens sidelinje fra Hønefoss til Roa. Dermed var sporforbindelsen Bergen-Kristiania komplett. Første tog mellom Gulsvik og Hønefoss gikk 31.oktober. Bergensbanens offisielle åpningstog ble kjørt fra Kristiania 27.november 1909 med retur den 29.november. Under stort seremoniell på Voss kunne Kong Haakon erklære banen for åpnet.
Kjøreplanen fra 1.desember 1909 markerte den nye tid med gjennomgående tog mellom Bergen og Kristiania. Det ble kjørt ett daglig togpar over hele strekningen. Disse togene var klassifisert som hurtigtog, men betjente hele 42 steder underveis. Reisetiden var 15 timer og 12 minutter i retning fra Bergen og 14 timer og 30 minutter motsatt vei.

Da driften på Bergensbanen startet, var damplokomotivet ennå enerådende som trekkkraft på det norske jernbanenettet. Lokpersonalet hadde nok et spaltet syn på sin daglige arbeidsplass. Til tross for dårlig arbeidsmiljø var damploket en real arbeidsplass mang en gammel lokmann har fortalt om med glede. Av dette utsagnet kan man ane stemningen i førerhuset med god fyr og fullt pådrag over vidda en vinterdag med stjerneklar himmel og fullmåne. Sammenlignet med 1850-tallets konstruksjoner var arbeidsmiljøet på lokene blitt forbedret frem mot århundreskiftet. Mens for eksempel Hovedbanens eldste lok bare hadde en frontvegg som beskyttelse mot vær og vind, fikk senere lokkonstruksjoner førerhus - lokomotivene var trivelige å arbeide på. Det var god plass i førerhytten, men om vinteren var de kolde og trekkfulle. Inngangsdørene var bare nogen jernlemmer i halvhøide, så den øverste del av inngangsdøren måtte dekkes av presenning - men Bergensbanens lokomotivmenn fikk etter hvert nyte godt av lukkede førerhus. Trekken ble mindre, men røyken fra skorsteinen var fortsatt høyst følbar, ikke minst under kjøring gjennom tunneler og snøoverbygg. For å kunne holde oversikt over linjen og observere signalene måtte personalet nødvendigvis kikke ut av sidevinduene og fikk da avgasser og sotpartikler rett i fjeset.

Banens opprinnelige endepunkt i Bergen, stasjon og verksted, lå ved Lille Lungegårdsvann. Med normalspor ble linjen inn mot sentrum lagt om, og en ny endestasjon opprettet på østsiden av Lille Lungegårdsvann. Stasjonsbygningen var tegnet av byens daværende fremste arkitekt, Jens Zetlitz Monrad Kielland, og ble innviet i 1913. Det nye jernbaneverkstedet ble lokalisert på Kronstad, i gunstig nærhet til Bergen stasjon.

Da den sammenhengende jernbaneforbindelsen mellom Bergen og Oslo stod ferdig i 1909, ble den betraktet som manifestasjonen på et nasjonalt krafttak og som nasjonsbygging på høyt nivå. Ressursinnsatsen tilsvarte et helt statsbudsjett. Resultatet bidro til å gi Norge en følelse av at - vi er ingen hvemsomhelst - i tiden etter unionsoppløsningen. Med rette ble det brukt store ord om prosjektet som noen mente var umulig. Planleggingen og byggingen var en bragd som tjente ingeniører og anleggsfolk til stor ære.

Strekningene med datoer:

Bergen-Nesttun-Voss
Vedtatt: 9.juni 1875. Åpnet for trafikk: 11.juli 1883.

Voss-Taugevand
Vedtatt: 1.mars 1894, Åpnet for trafikk: 10.juni 1908.

Taugevand-Gulsvik
Vedtatt: 2.juni 1898. Åpnet for trafikk: 10.juni 1908.

Gulsvik-Hønefoss
Vedtatt: 2.juni 1898. Åpnet for trafikk: 1.desember 1909.

(Hønefoss-Roa)
Vedtatt: 2.juni 1898. Åpnet fro trafikk: 1.desember 1909.

(Roa--Grefsen)
Vedtatt: 2.mars 1894. Åpnet for trafikk: 20.desember 1900.

(Grefsen-Kristiania Ø)
Vedtatt: 2.mars 1894. Åpnet for trafikk: 28.november 1902.

Residence:
Oskar og Klara bodde i en murgård i Nygårdsgata. Det lå før en bakke, på venstre side (når en går sydover fra sentrum), ikke så langt fra der Grieghallen og Lille Lungegårdsvannet er idag, fortalte datteren Ruth i 1984.

Sønnen Ragnar fortalte om at de bodde i nærheten av Minde sjokoladefabrikk. Det hendte at de fikk svidd sjokolade derfra, og spiste så mye at de ble dårlige av det.

Om Minde:

Minde ble etablert i Bergen av brødrene Hjalmar og Anton Minde i slutten av 1890 tallet. De skulle forsøke å konkurrere med Freia og Nidar sine produkter. De klarte seg lenge bra med sin satsing, det var hovedsakelig i Bergen og omheng de hadde sin beste omsetning, det var ikke mange utenfor området som hadde hørt om Minde.

Brødrene Anton og Hjalmar Minde registrerte H&A. Minde Chokolade i Bergens handelsregister i 1898. Kjøpmannssønnene satset oppsparte midler på en ny industri som vokste i takt med en befolkning som i stadig større grad kunne unne seg litt luksus i hverdagen: Sjokolade! Freia hadde banet vei siden 1889, og en rekke dampsjokoladefabrikker ble etablert for å surfe på Freia-bølgen.
Mindebrødrene skulle bite seg bedre fast enn de fleste andre, forankret i lokalpatriotisme rundt et Bergens-kjært varemerke og vareutvalg tilpasset et lokalt marked.

Den aller første produksjonen må ha kommet i gang allerede mot slutten av året 1897. Lokalene midt i Bergen sentrum, var små og upraktiske men man var i gang. Produktene fant fort et marked i byen. Allerede fra starten av ble det produsert håndlagete sjokoladefigurer, konfekt, marsipan og kakao i pulverform.

Når man leter etter hvem arbeiderne disse første årene var, slår det en at langt de flest ansatte var kvinner, selv om den etter hvert voksende arbeidsstokken også omfattet flere menn. Grunnen til at sjokoladeproduksjon hurtig ble kvinnenes arbeidsplass, var at de representerte billig arbeidskraft. Med nøyaktighet og hurtighet kunne de utføre rutinepreget arbeid som maling og røsting av kakaobønnene, forming av masse og pakking av større om mindre forpakninger. Det ble helt fa begynnelsen av satset på finere konfekt og sjokoladeprodukter, i tillegg til løsvektsalget av kakao.

Det var hovedsakelig Anton Minde som sto for utviklingen av fabrikken utover 1900-tallet. Han skjønte at det var inspirasjon og gode ideer å hente i utlandet. Kunnskapen og teknologien lå hovedsakelig i Tyskland og Frankrike, og nå bød det seg en sjanse for 25-åringen til å lære mer. Stortinget hadde lyst ut et antall reisestipender til verdensutstillingen i Paris, som ble holdt i året 1900. Anton Minde søkte og fikk et av disse stipendene, godt hjulpet av anbefalinger fra Bergens Håndverkerforening. Med seg hjem fra Paris brakte han brosjyrer over drops, sjokoladeproduksjon og anvendelige maskiner.

Residence:
Datteren Ingeleiv ble født på Voss i april 1900.

Residence:
Ved sønnen Karl Kristians konfirmasjon 5.oktober 1902 er bostedsadressen Nygaardsgaden 82 A.

Residence:
Når datteren Ruth blir født 17.desember 1902 bor familien i Vestre jernbanegade 23.

Under Stemmerettsfortegnelsen for kommunevalget i Bergen 1904 står overkonduktør Oskar og hans hustru Klara oppført under adressen Jernbanegaden, vestre, nummer 23.

Samme adresse når sønnen Ingvald ble gravlagt 24.mai 1905.

Oskar og Klara flyttet tilbake til Trondheim igjen sommeren 1908 etter 10 år i Bergen og Voss. Klara dro i forveien med ungene.

Residence:
Kort til Oskar Lorentzen, konvolutt datert 9.mars 1907:

På konvolutt:

Hr. Overkonduktør Lorentzen
Vincent Lungesgd 16 II

Ordlyd på kortet:

Hr. O.Konduktør Lorentzen takkes hjerteligst for den overordentlig smukke og uventede gave, som jeg har modtaget ianledning min 10-aarige ansættelse som sykekassens læge.
Med venlige hilsener
Deres H. Rosenlund.
Bergen d 5te Marts 1907.

Occupation:
I 1907 ble Oskar Lorentzen forflyttet til Trondhjems distrikt, hvor han i 11 år kjørte nattgodstogene over Rørosbanen - det er mang en stormfull vinternatt over fjellet denne staute veteran har lagt bak seg.

Oskar gikk av med pensjon i 1920, 55 år gammel (aldersgrensa den gangen), men fortsatte likevel litt til.

I mai 1921 jobbet han på Dovrebanen ved Oppdal, som sønnen Sverre beskriver i et brev. Arnt M. Magerøy skriver også i sin bok om Høyem-ætten at Oskar fortsatte på Dovrebanen fram til den ble offisielt åpnet på høsten 1921.

Siden ble det også 2 år på Sunnan-Grong-banen.

Atle R.Aune fortalte:

Det gikk lenge rykter på jernbanen i Trondheim blant konduktørene om Oskar, og sønnen Karl Kristian. Ingen av de to tålte noen slinger i valsen, unnasluntring eller konduktører som ikke ville yte service mot publikum. Begge var kjent som snarsinte, og historiene blant konduktørene var mange. En ting var sikkert; arbeidet de under overkonduktørene Oskar eller Karl Kristian Lorentzen, måtte de stå på, holde tidsskjemaet og hjelpe publikum med å komme trygt av og på toget med sin bagasje.

Residence:
I kirkeboka 4.oktober 1908 ved sønnen Paul Arthurs konfirmasjon står adressen lik Gyldenløvesgate 25 for Oskar og Klara.

Residence:
Datteren Ruth fortalte:
De bodde først et års tid i Gamle Kongevei innpå Buran.

Fra adresseboka:
Lorentsen, Oskar, Overkonduktør, Gl. Kongev. 18.

Adressen er også nevnt ved barna, Kirsten og Karl Kristians vielser, henholdsvis 9.november 1908 og 1.desember 1908.

Anecdote:
Ruth Lorentzen (gift Zinow/Skøien) fortalte om sin tante Hedevig at hun hadde det med å stå opp og gå rundt om nettene for å kikke etter om alle sov, og da tok hun rundturen om barna også. En gang hadde Ruths bror, Ragnar, ligget og lest spøkelseshistorier på sengen før han la seg til for å sove. Han våknet på natten av en lyd i rommet, og så et langt rekkel i hvitt fra topp til tå stå ved sengeenden sin. Han ble skremt og tok boken fra nattbordet sitt og hev rett i hode på reklet. Og reklet, eller Hedevig, vræla og Far (Oskar Lorentzen) kom springende til for å se hva som skapte det forferdelige bråket i huset midt på natten. Da han så Hedevig, og skjønte hva som hadde skjedd, så holdt han på å le seg skakk.

Residence:
Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret:

Halsetmoen:
G.nr. 100 Halset
B.nr. 10
Matrikkel nr. 18

Den 31.mars 1909 selger banemester/-vokter Andreas Skjetne eiendommen Halsetmoen til overkonduktør Oskar Lorentzen for kr. 4.600,-. Tinglyst 3.april samme år.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Johan Lorentzen og Peer Tangen for kr. 2.400,-. Datert 31.mars 1909 og tinglyst 3.april samme år. Avløst 24.september 1913.

Erklæring hvorved Oskar Lorentzen som eier av denne eiendom vedtar forskjellige betingelser i anledning erholdt tillatelse til at anbringe et ... i jernbanens gjærde ved ... 554.59. Datert 25.september, tinglyst 8.oktober 1910.

Obligasjon fra overkonduktør Oskar Lorentzen til Tønset Sparebank for kr. 2.000,-. Datert 12.september og tinglyst 24.september 1913. Avløst 1.august 1916.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens Sparebank for 700 Kroner, datert 28.oktober, tinglyst 2.november 1915. Avløst 1.august 1916.

Skjøte fra Oskar Lorentzen til Ludvig Kroglund for kr. 10.200,-. Datert 15.juli, tinglyst 1.august 1916. Iøvrig paa vilkaar opsat i kjøpekontrakt av 12.juli 1916.

.
Familien bor på Halsetmoen da sønnen Sverre blir konfirmert på Byåsen 25.september 1910.

Fra Folketelling 1910 for 1660 Strinda herred, Halsetmoen i Byaasen tellingkrets, Strinden prestegjeld og herred:

Overkonduktør jernb. Oskar Lorentzen, f.23.februar 1865 i Trondhjem.
Forregaaendes hustru Klara Lorentzen, f.11.juni 1864 i Strinden.

Barn:

Kjørergut Sverre Lorentzen, f.22.mars 1896 på Hamar.

Ragnar Lorentzen, 10.desember 1898 på Hamar.

Aasta Lorentzen, f.16.februar 1899 i Bergen.

Rut Lorentzen, f.19.desember 1902 i Bergen.

.
Datteren Ruth fortalte historier fra denne tiden de bodde i dette huset:

De hadde 7 mål jord, og husdyr som en ku, høner og griser.

Hver lørdag hadde de huset fullt av gjester. De som ikke fikk soveplass i huset, lå på låven.

Det var en gang at Oskar og broren Fredrik skulle ta seg en tur til Leirfossen en søndag formiddag. Hvem møtte de ikke på turen, om ikke de 2 grisene til Oskar og Klara, som hadde gått seg en liten tur på egenhånd.

Ruth fortalte at Mor var snillheten selv, og det var Far også. Men, Far var litt snarsint av seg, og tålte ikke mye sprell fra barna. Samme inntrykket hadde Ruths venninne Gjertrud Hollum også. Hun sa at Klara var en meget snill dame. Oskar var også snill, men han var også snarsint og streng. Som Ruth uttrykte det:

Far tålte itj at oingan sa no.

En gang sloss døtrene Aasta og Ingeleiv om en strikkepinne, og fektet med den. Far kom for å gripe tak i dem, men de bare gled unna. Så fikk han tak i forkleet til Ingeleiv, men hun skyndet seg da å ta opp knappen bak, vrengte av seg forkleet og sprang nedover veien, vekk fra huset og en forfjamset Far.
Dermed slapp hun juling den kvelden, sa Ruth.

Ruth fortalte også om en gang Far sto på stigen og malte huset hvitt. Far sto på stabburstrappen og rørte i malingen. Ruth som var nysgjerrig, hang over kanten på malingspannet og så på, mens hun blåste med - nermunnen - opp i nesen. Plutselig begynte hun å blø neseblod, rett opp i malingspannet med den hvite malingen. Hun ble forskrekket, og Far ble forskrekket, og Far ble sint - vart forbainna - og løp etter Ruth, som forsvant så fort benene kunne klare - nedover bakkan.

Det var også en gang at de var alene hjemme; Aasta, Ingeleiv, Ragnar og Ruth. De hadde vært oppe på loftet og hentet et stort speil ned til soverommet. De la speilet oppe i sengn. Nå sto de rundt sengen og de veddet, og sa at de skulle se hvem som turte å hoppe opp i speilglasset først. Den som gjorde det var minstejenta Ruth. Glasset knuste. Da Far kom hjem senere og så hva som hadde skjedd, trodde han det var Ingeleiv som hadde gjort det, og hun fikk juling.

Til jul fikk alle ungene nøtter og en halv appelsin hver dag. Dette husket Ruth godt og sa de var så glade for dette og koste seg.

Residence:
Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret:

Blusuvold:
G.nr. 58 Bakkehell.
B.nr. 49

Skjøte fra Karl Tiller og Karl Lysholm til overkonduktør Oskar Lorentzen for kr. 20.000,-. Datert 30.oktober, tinglyst 5.desember 1916.

Obligasjon fra Oskar Lorentzen til Norges statsbaners pensionskasse for kr. 12.000,-. Datert 21.november, tinglyst 5.desember 1916. Avløst 30.mars 1928.

Obligasjon fra Oskar Lorentzen til Karl Tiller og Karl Lysholm for kr. 5.000,-. prioritert etter foranstående. Datert 30.oktober, tinglyst 5.desember 1916. Avløst 25.mai 1926.

Attest fra Huitfeldt & co om at Karl Tiller og Karl Lysholm for egen regning har oppført husene på denne eiendommen. Datert 27.januar, tinglyst 13.februar 1917.

Skjøte fra Oskar Lorentzen til konduktør Olaf Bakken på dette bruket for kr. 21.000,-. Datert 15.mai, tinglyst 21.august 1917.

Residence:
Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret:

Haugan:
G.nr. 100 Halset
B.nr. 13
Matrikkel nr. 18.

Skjøte fra Randi Haugan til Oskar Lorentzen på bruket for kr. 5.000,-. Datert 19.mai, tinglyst 29.mai 1917.

Panteobligasjon fra Oskar Lorentzen til Randi Haugan for kr. 1.000,-. Datert 15.mai, tinglyst 29.mai 1917. Avløst 27.mai 1919.

Skifteattest anm. at Randi Haugan hersitter i uskiftet bo etter avdøde mann Gunnerius Haugan. Datert 11.mai, tinglyst 29.mai 1917.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens Sparebank for kr. 3.500,-. Datert 20.august, tinglyst 21(?).august 1917. Avløst 3.desember 1918.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Melhus Sparebank for kr. 7.500 med 3 parts prioritet og opsjonsrett etter kr. 1.200,- til Realkreditbanken (?) og kr. 1.000 til Randi Haugan. Datert 21.november, tinglyst 3.desember 1918.

Notater:
Banken hvirved frafaldes pant i parcellerne br.nr 31 og 32, dat. 19, tingl. 22/7 19.
Banken hvorved viker prioritet til fordel for et laan i Statsbanenes pensjonskasse stort 12.000 kr, d. 28/9 1920.

Skylddelingsforretninger hvorved er fraskilt parcell:
Bergheim, b.nr. 31 av skyld mark 0,11
Lunden, b.nr. 32 av skyld mark 0,05
Datert 26.november, tinglyst 3.desember 1918.

Skjøte fra Oskar Lorentzen til vognvisitør Ole Hognes (?) for 18.000 kr. Datert 29.mai, tinglyst 8.juni 1920.

Obligasjon fra Ole Hognes til Oskar Lorentzen for kr. 7.800,-. Datert 29.mai, tinglyst 8.juni 1920.

Oskar gikk av med pensjon i 1920, 55 år gammel, som den gang var aldersgrensen.

Oskar Lorentzen solgte sin eiendom Haugan ved Selsbak til hr. vognvisitør Ole Hogness, ble det annonsert i Trondhjems Adresseavis 4.mai 1920.

Dette gamle Haugan-huset lå ganske langt inn på Selsbak. Senere har Ruth Eva og Tor Kristian kjørt bort til dette huset som da var gult, og med litt spist tak.

Residence:
Oskar gikk av med pensjon i 1920, 55 år gammel. Da kjøpte de villa Bjerklund på Foynland ved Tønsberg, og bodde her sammen med sin datter Ruth. Det var meningen at de 2 gamle skulle nyte sine siste gamle dager her.

Selv om Oskar nå var blitt pensjonist, så kjørte han også på jernbanen etter det. Først et år på Dovrebanen inntil åpningen av denne på høsten 1921, så et par år på Sunnan-Grongbanen.

Far Oskar jobbet tidvis som konduktør på Oddal-Dombåsbanen - på gruvtogan oppi der - og Ruth var også med dit.
En morgen hadde Ruth laget i stand nistematen som faren skulle ha med seg. Hun hadde stekt kjøttkaker og brunet løk. Faren fikk nisten og dro på arbeidet. Da han kom hjem viste det seg at han ikke hadde rørt nisten i det hele tatt - han hadd' itj smakt maten - den var jo full av fluer, sa han til Ruth. Nei, det var nok bare Ruth som hadde stekt løken for mye.

Det var mens Ruth var på Oppdal og stelte for faren sin, kom venninnen Gjertrud Hollum på besøk. Gjertrud var circa 17 år den gangen, og det var første gangen hun reiste så langt med toget.
Hun trodde at Ruth skulle møte henne på stasjonen, men ingen Ruth var møtt frem. Gjertrud hadde på forhånd fått vite hvor hun skulle gå hen, og at hun skulle følge hovedveien til hun kom frem til en skomakerforretning. Hun gikk og gikk i kullmørkeret. Det var ingen gatelykter, så det var beksvart. Jeg hadd' itj gått han idag, nei, sa Gjertrud. Da hun kom frem hadde Ruth møtt henne og sagt: Kjem du?

Ruth pleide også å lage i stand et lokkfat med smørbrød til sin mor og fra, som de hadde stående ved sengen sin om natten. Når de 2 våknet om natten, satt de i sengen og koste seg med det.

Det hendte også at mor Klara måtte på sykehuset. Der fikk hun lungebetennelse, så Ruth tok moren med hjem til villa Bjerkelund isteden for å kunne stelle godt med henne der, når sykehuset ikke kunne ta godt nok vare på henne.

I denne tiden var både Ruth og foreldrene på en del turer nordover til Trøndelag for å besøke familie og venner der. En gang mens Ruth var overnattingsgjest hos sin søster Kirsten Eide, var det en dag at Kirstens mann Johan Martin kom til Ruth med en flaske brennevin. Han hadde alkoholproblemer, og sa til Ruth at hun måtte gjemme flasken for han, og at hun ikke måtte gi han flasken når han kom hjem igjen, samme hva han sa om det da. Ruth så gjorde.
Da Johan Eide kom hjem igjen var han sterkt påvirket av p ha drukket på byen. Han ba Ruth om å gi han flasken hun hadde fått av han, men hun nektet. Dermed ble han sint og vill ta tak i henne. Ruth forsøkte så godt hun kunne å komme seg bort fra han, men han løp etter henne og fikk tak i fletten hennes og slo henne i hodet med spaserstokken sin. Ruth greide å vri seg løs, kom seg ut av huset, hoppet over gjerdet og sprang vekk. En skuespiller som het Holter som hadde sett opptrinnet sa siden at han aldri hadde sett en jentunge som hadde hoppet så høyt før.
Ruth var svimmel og medtatt etter slaget i hodet, og helt nummen på ene siden, fortalte hun selv etterpå. Trolig fikk hun hjernerystelse. Hun hadde siden varige fysiske merke etter spaserstokken, som et søkk i kraniet.

Datteren Ruth fortalte at de trivdes meget bra på Foynland. Når hun tenkte tilbake på den tiden de hadde der, omtalte hun dette stedet, Villa Bjerklund, som et paradis på jord.
Men, lengselen og avstanden tilbake til Trondheim ble etter hvert for stor for familien i Villa Bjerklund.

Nevnt som Birkelund i telegram 17.desember 1922.

Residence:
Lengselen tilbake til Trondheim og resten av familien der ble for stor for dem som bodde på Foynland ved Tønsberg, og de bestemte seg derfor for å flytte hjem igjen. De solgte villa Bjerklund, og leide en stund huset til Gellein på Gammellina på Selsbakk.

Deretter kjøpte de villa Utsikten på Midtsand.

Residence:
De kjøpte de villa Utsikten på Midtsand og bodde der ca. 1 år, før de igjen solgte og kjøpte Villa Fagerli i Hommelvik.

Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret:

Lillesanden:
G.nr. 44 Utsikten 1
B.nr. 13

Skjøte fra Olaf Kvitsand til Oskar Lorentzen for kr. 12.000,-. Datert 1.august, tinglyst 7.august 1923.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens sparebank for kr. 9.000,-. Datert 2.august, tinglyst 7.augist 1923. 1.prioritet.
Notat: hvorved Karl Stav som ny hjemmelsinnehaver samtykker i pantestillelsen. Tinglyst 9.september 1924.
Avlyst 28.februar 1930.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens sparebank for kr. 2.500,-. Datert 2.august, tinglyst 7.august 1923.
Prioritet med opprykksrett etter kr. 9.000,- til Strindens sparebank.
Notat: hvorved Karl Stav som ny hjemmelsinnehaver samtykker i pantestillelsen. Tinglyst 9.september 1924.
Annet notat: Utgår her.

Skjøte fra Oskar Lorentzen til Karl Stav for kr. 14.500,-. Datert 30.august, tinglyst 26.september 1924.

Residence:
Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret:

Grønberg:
G.nr. 48 Fagerli
B.nr. 16

Skjøte fra Karl Olsen til Oskar Lorentzen for kr. 11.000,-. Datert 5.februar, tinglyst 24.februar 1925.

Obligasjon fra Oskar Lorentzen til Strindens Sparebank for kr. 6.500,-. Datert 20.februar, tinglyst 24.februar.
Kr. 2.500,- ble slettet 31.oktober 1938.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til overkonduktør Karl Lorentzen for kr. 2.800,-. Datert 19.oktober, tinglyst 8.desember 1925. Avløst 21.juni 1927.

Oskar døde 28.oktober 1936. Notert i panteregisteret:
Klara Lorentzen sitter i uskifte efter sin avdøde mann Oscar Lorentzen.

Skjøte fra Klara Lorentzen til Thomas Buaas f.22.mai 1909 for kr. 5.750,-. Datert 15.oktober, grbf. 24.november 1938.

.
I Hommelvik hadde de det godt. Ruth beskrev hagen deres der som et sted med masse blomster, flotte hekker, epletrær, ripsbusker, solbærbusker, og med benker og bord i hagen hvor de drakk kaffe på ettermiddagene.
Godt naboskap var det også i Solihaugs, Røsægs m.fl.

Ruth fortalte at Oskar pleide å stå på verandaen hver lørdag ettermiddag og speide nedover mot veien og stasjonen: Kjem det itt'no besøk den her helga? Joda, som regel kom det besøk, masse besøk. Ruth fortalte at de ofte hadde mange på besøk samtidig, opp til 15-20 personer. Huset var fullt, men de hadde det veldig koselig, mimret Ruth.
Da ble det dekket langbord med mat som de hadde handlet inn for helgen. Gjestene var ofte så mange at de sov på - flatsenga - rundt omkring i huset.

Ruth fikk jobben med å rydde opp etter de besøkende. Når de var der så fikk Ruth også oppgaven med å klippe barna på håret, det skulle sys og fikses på klær. Alle satte satte igjen tøy som skulle fikses på.

Ved 6-7 årsalderen fikk datterdatteren Erna plusitt (lungesykdom) og var veldig dårlig. Hun ble da sendt til besteforeldrene Oskar og Klara i Hommelvik for å bo hos dem.

.
Kortspill var en aktivitet som var populær i Lorentzen-familien.

Oskars barnebarn, Finn Eide, fortalte en gang da han og Far (Oskar ble bare kalt for Far, også av barnebarna) spilte Casino. Det var stor stas å spille med Far, for kortspill var forholdsvis alvorlige greier for Lorentzens.

Finn var ikke gamle karen, og til overmål hadde han fått en fingerbøl med dram av Far. Finn følte seg stor.
Så hendte det at Finn satt i hell, og vant. Dessuten ble han litt overmodig i lykkerusen.
Far derimot likte ikke å tape, og ble muttere og muttere.
Så oppdaget Finn at Mor ga han kvikke øyekast og hint om at burde være litt forsiktig i hellet. Dermed begynte Finn å tape med vilje.
Dette oppdaget Far, og ble irritert. Han, Finn, skulle ikke behøve å gjøre seg til for å tape, nei. Dette gikk på æren løs for Far Lorentzen.

På bildet ser vi Sverre og Ragnar sammen med Oskar (mulig det er Karl Kr. som sitter med ryggen til) spiller kort.

Event-Misc:


Anecdote:
Dearest Oscar,

Ruth og Einar staar nu for reisen færdig, saa jeg vil skynd mig og skrive nogle ord. Du maa sandelig ta dig sammen og blive frisk og rask som du var sidst jeg var hjemme, tiden gaar saa hurtig det er nu bare fire maaneder igjen n det er plenty tid for dig og komme paa benene igjen, da Ruth har saa lidet rum sender jeg dig bare to kortstokker, mere næste gang.

Kjærlig hilsen søster Gusta.

Anecdote:
Kjære Oscar,

Jeg vil i al hast sende nogle ord med Ruth, haaber du by den tid, naar hun er der you vil be alright, de er sørgeligt at du skulde bliv saa syg, som har vært saa frisk hele dit liv men de kommer naar vi minst venter det.

Vi er nu Gusta og jeg hos Aasta og er færdig til at gaa paa stationen skal skrive lidt mere udførligt senere her sitter jeg og minser (?) engelsk indimellem men du faar unskylde.

Mit inderligste ønske er at du maa blive alright og leve mange aar enda saa vi kanske kan sees engang til

kjærlig hilsen til Clara og dig

i all hast søster Laura

Died:
I begynnelsen av 1936 er det særlig helsen til Oskar som blir dårligere. Far hadde også influensa denne vinteren. I august er Oskar syk, isejas, og har ligget til sengs i 14 dager. Han hadde voldsomme smerter, og det var også urin i blodet. De har hatt doktor der 2 ganger, men ingen forandring synes.

I slutten av august får datteren Ruth i Chicago beskjed om at Fars tilstand har blitt verre. Han har hatt smerter og doktoren måtte komme hjem til dem i Hommelvik. Åttdaga før Fars død kommer så datteren Ruth og Einar til Hommelvik for å være hos han de siste dagene. De hadde da blitt sendt bud på pr. telegram.

Oskar døde i sin seng i hjemme i Villa Fagerli i Hommelvik tirsdag den 27.oktober, 71 1/2 år gammel.

Den 28.oktober 1936 står det om Oscar Lorentzen i Dagsposten:

Dødsfall. Fhv. overkonduktør OSCAR LORENTZEN er død. Avdøde, som. var født i Trondhjem 23.februar 1865, begynte i ung alder i ernbanens tjeneste. Han gjennemgikk gradene til han i 1898 blev overkonduktør ...mange år tjenestegjorde Lorentzen i Hamar distrikt, og var med på grusingen av Bergensbanen. Siden 1907 og til han for endel år siden tok avskjed gjorde han tjeneste på Nordlandsbanen. Lorentzen har i mange år bodd i Hommelvik.

Den 29.oktober 1936 står en omtale av Oscar Lorentzen i Adresseavisen forbindelse med hans død:

Forhenværende overkonduktør, Oscar Lorentzen er død, 71 år gammel. Avdøde som var født i Trondhjem, begynte i en ung alder i jernbanens tjeneste og gjennemgikk gradene til han i 1898 blev overkonduktør. Siden 1907 og til han for nogen år siden tok avskjed, gjorde han tjeneste ved Nordlandsbanen.

Buried:
Oskar ble bisatt tirsdagen den 3.november kl.15.00, en uke etter sin død, fra hjemmet i Hommelvik til krematoriet i Trondheim.

Fra Arbeider-Avisa, torsdag 29.oktober 1936:

Oskar Lorentzen bisettes fra hjemmet, Fagerli i Hommelvik, til Krematoriet i Trondhjem lørdag 31.ds. kl.3

Fra Arbeider-Avisa, lørdag 31.oktober 1936:

Overkonduktør Oskar Lorentzen kremeres tirsdag 3.november kl.2.

Ved bisettelsen sangforsamlingen Vår Gud han er så fast en borg, før presten talte. Etter talen ble Så ta da mine hender sunget, før Agathe Becker-Grøndahls Mot kveld avsluttet minnehøytideligheten.

Dagsposten, tirsdag 3.november 1936:

OVERKONDUKTØR OSKAR LORENTZEN blev ieftermiddag bisatt fra Krematoriet. I sørgeskaren såes mange kolleger og naboer i Hommelvik, hvor avdøde har bodd i en årrekke, samt venner. Minnestunden åpnedes av et mannskor med Vår Gud han er så fast en borg. Sogneprest Rostad som bragte slekten og venneskarens siste takk og farvel, la krans på den blomstersmykkede båre fra hustru, barn og barnebarn med takk for all kjærlighet. Efter talen sang mannskvartetten: Så ta da mine hender. Der blev nedlagt krans fra Trondhjems Konduktørforening og fra pensjonerte konduktører. Til tonene av Mot kveld senkedes båren, mens den store sørgeskare reiste sig som en siste hilsen til avdøde.

Dagsposten, torsdag 5.november 1936:

For utvist deltagelse ved min manns og vår fars bortgang takkes hjerteligst.
Klara Lorentzen. Barna.

Oskar married Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" on 13 Feb 1887 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Klara (daughter of Peder Arntzen Hugaas and Knerche Amalie Høyem, "Hugaas") was born on 11 Jun 1864 in Steinaunet skole, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 07 Aug 1864 in Lade kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 12 Dec 1953 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 18 Dec 1953 in Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 09 Oct 1881, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: Bef 1896; Dykker.
• Occupation: 1897, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sjømand.
• Residence: Oct 1897, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Øvre Møllenberggate 24.
• Residence: 1898, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nedre Møllenberggate 15.
• Residence: 1900, Tromsø, Troms, Norge; Elvegaden.
• Residence: 1901, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nedre Møllenberggate 16.
• Residence: 1904, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nonnegaten 20 B.
• Residence: 1907, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Illness: Abt Jun 1908, Tromsø, Troms, Norge; Dykkersyke.
• Residence: 1909, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nonnegaden 24.
• Occupation: 1911, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sjømand.
• Residence: 1911, Baklandet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nedre Bakklandet 6.
• Occupation: 1913, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Dykker.
• Residence: 1913, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nonnegaten 24
• Occupation: 1925, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Løsarbeider.
• Residence: 1925, Baklandet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kristianstensbakken 6.
• Event-Misc: Abt 1930, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Karl Kristian og onkel Olaf i Hommelvik.
• Event-Misc: Bef 5 May 1936, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Olaf vant kr.250,- i lotteriet.

Notes:

Fra venstre:
Kristian Ludvik og Marie. Bak ser vi Alfred Pedersen (gift med Cora).
Tante Gusta, Haldis og Paul Leonard med lille Hans og Olaf.

Christened:
Lille Svend Olaf Lorentzens foreldre var Sømand Frederik Christian Lorentzen og Hustru Karen på Reberbanen.

Faddere for lille Svend Olaf var:

Tømmermand Ole Moe, Slagter G. Myhre, Dampskibstjener Anton Hoeggen, enke Johanne Lorentzen og kone Mette Moe.

Confirmation:
Svend Olaf, født i Domsognet, er bosatt i Sandgata 65 når han ble konfirmert i Vår Frue kirke.

Han er vaksinert mot kopper 10.september 1873, og hans kristendomskunnskap er God.

Foreldre er Sømand Frederik Christian Lorentzen og kone Karen.

Occupation:
Han jobbet som dykker når de anlagte Tromsø havn i årene omkring århundreskiftet.

Når det ikke var dykking arbeidet han som rigger, sydde arbeidshansker og flettet taugfendere for Erling Haug.

Han har også vært sjømann.

Andre kilder:
Vielsesattesten fra 1896 og folketellinga 1900 i Tromsø.

Residence:
I Elvegaden bor Svend Lorentzen, dykker, født 1860 i Trondhjem, og hustru Hanna, født 1872 i Trondhjem.

Barna var Fredrik, født 1897 i Trondhjem, og Hanna, født 24.juli 1899 i Tromsø.

Illness:
Sitat fra Klara Lorentzens brev:

..Nu skal jeg Fortælle dig at Bestemor har været paa Tromsø og besøgt Olaf, stakars Olaf han ligger endnu paa Sygehuset og er rigtig daarlig. Han har faaet det paa den maade at han har dykket den koldeste dag ivinter og mens han da var under vand saa harluftrøret froset ijen, og da har han faaet det i Hovedet og årene for det første og saa har det slaaet sig til en av føderne saa han er opereret i knæet, og det skal være rigtig farlig for ham. Han er saa maver at det er bare benene ijen paa ham, men han skal være saa taalmodig.
Marie sidder nu der med to smaa, men dem for nu lidt af Riksforsikringen saa det er vel ikke væst at leve for dem hvis bare Olaf bliver frisk ijen..

.
Olaf skal ha blitt så dårlig i benene at han måtte amputere det ene benet. Han hadde trefot etter det.

Residence:
Fra adresseboka 1909-1910:

Lorentzen, Olaf, Dykker, Nonnegaden 24.

Residence:
Her bor løsarbeider Olaf og rengjøringsdame Marie med barna Olaf (nevnt som visergutt), Haldis Margrethe (nevnt som påleggerske) og Cora Alice.

I tillegg nevnes Sven Odd Pløim Thun (f.21.oktober 1919 i Trondheim) på denne adressen.

Svend married Hanna Marie Meland, "Lorentzen" on 14 Nov 1896 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Hanna was born on 08 May 1872 in Statsbygda, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 16 Jun 1872 in Statsbygda, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 30 Aug 1961 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 05 Sep 1961 in Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Sandgaten.

Died:
Margrethe Christine, Frederik Christian Lorentsens barn, døde 5 1/2 mnd gammel av Bronchites.

Opholdsted Sandgaden.

Buried:
Døde i afvigte Uge: ...Søfarende Chr. Lorentsens Barn Margrethe Christine, 5 1/2 Aar gl.

Kommentar:
Her har de skrevet år istedenfor måneder, og det er feil.

Notes:

Christened:
Lille Carl Johan ble døpt (ikke hjemmedøpt) av foreldrene Sømand Frederik Christian Lorentzen (f.1832) og hustru Karen (f.1840). Viet i 1861.

Faddere var Trompeter Johan Lorentzen, Sømand Sofus Gevig, Arbeidsmand Lars Dahl, Mad. Regina Olsen og Jomfru Oline Berg.

Died:
Død av Larynitis med Convulsioner, hvilket kan bety strupekatar med kramper.

Bosted: Holstveiten.

Fra Adresseavisen - Døde i afvigte Uge - 21.januar 1872:

...Fisker Christian Lorentzens Barn Carl Johan, 1 Aar gl...

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 07 Oct 1888, Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Residence: Bef 1897, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Øvre Møllenberggate 24.
• Occupation: 1897, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Farver/garver.
• Residence: 1917, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ulstadløkken 7 E.
• Residence: 1918, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Residence: 1918, Baklandet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skansegata 5.
• Event-Misc: Abt 1923, Villa Utsikten, Midtsand, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Besøk på Villa Utsikten hos Oskar og Klara.
• Event-Misc: 1925, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Besøk hos Oskar og Klara i Hommelvik.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Sandgaten.

Christened:
Faren er nevt som fisker Fredrik Christian Lorentzen.

Confirmation:
Foreldre var Arbejder Fredrik Kristian Lorentsen og kone Karen Olsdatter i Øvre Møllenberggt. 41A.

Han ble koppervaksinert 29.juli 1880.

Residence:
Fra adresseboka fra 1897, 1899 og framover:

Lorentzen, Sofus, Farver, Øvre Møllenberg 24.

I 1900 finner vi i Øvre Møllenberg Gade 24 (et våningshus i 2 etasjer) blant annet:

Sophus Lorntzen, Farverarbeider, født 1874 i Trondhjem, gift husfar.
Karen Lorntzen, i Husvæsenet, født 1875 i Trondhjem, gift husmor.

Barn:
Inger, født 1898 i Trondhjem.
Sigrid, født 16.april 1900 i Trondhjem.

Under samme adresse bodde også Sophus' ugifte bror Fredrik, født 1877 i Trondhjem, som da var Farversvend.

Videre er det skrevet om denne adressen:

Leilighet No: 2, Type: Forhus, Etasje: første, Vær.etasje: 1, Ant.kjøkken: 1/2.

Occupation:
Farver/garver hos Schjølberg, som lå bak Harmonien.

Nevnt som farver i adresseboka fra og med 1897.

I 1925:

Farveriarbeider.

Residence:
Den 16.oktober 1919 står det i Trondhjems Adresseavis:

Kommunens præmier for smaahaver.

Dette har vært en konkurranse med 29 deltakere, hvorav 19 har fått premie. Komiteen hadde vedtatt - at almindelige smaahaver foran husene ogsaa kunde betragtes som forhaver og præmieres som saadanne.

I gruppe 2 - mindre forhaver - gikk 2.premien til Sofus Lorentzen i Skansegaten 5.

Sophus var forlover til Karen Gustava Lorentzen når hun giftet seg i Bakke kirke i 1922. Da er han nevnt med adresse Skansegata 5.

Eiendommen står som eiet av kommunen i 1925.

Her bor farveriarbeider Sophus og kona Karen sammen med barna Sigrid, Bjarne, Inger og Kåre. De 3 siste går på Singsaker skole.

Familien Lorentzen i Skansegata 5 besto under kommunetellingen i 1925 av:

Farveriarbeider Johan Sophus Amund Lorentzen, f.17.august 1874 i Trondheim, og husmor Karen Margrethe Lorentzen, f.24.september 1875 i Trondheim.

Barn (alle født i Trondheim):

Sigrid, f.16.april 1900, kontordame.

Bjarne, f.14.januar 1912.

Inger, f.15.mars 1915.

Kåre, f.17.oktober 1917.

Buried:
Bisettelsen fant sted kl.13.00 fredag 3.september 1943 (H.Svanholms begravelsesbyrå).

Johan married Karen Margrete Øverby (Bye), "Lorentzen" on 01 Mar 1898 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Karen was born on 24 Sep 1875 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 16 Aug 1936 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 21 Aug 1936 in Lademoen kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 04 Oct 1891, Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Residence: 1892, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Øvre Møllenberggate 24. Arbeidsmand Fredrik Kristian Lorentzen.
• Occupation: Bef 1898, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Farver / Farversvend.
• Residence: 1902, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nedre Møllenberggate 22.
• Emigration: 25 Mar 1903, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Reiste fra Trondheim til Chicago.
• Occupation: 1920, Chicago, Cook, Illinois, USA; Painter.
• Residence: 1920, Chicago, Cook, Illinois, USA
• Anecdote: 22 Jul 1925, Chicago, Cook, Illinois, USA; Brev fra Fred Lorentzen til sin mor Karen, datert Chicago Ill July 22 – 1925.
• Event-Misc: Aft 1932, Chicago, Cook, Illinois, USA; Lorentzen-Loholt samling i Chicago.
• Residence: 1939, Chicago, Cook, Illinois, USA; Bodde i et hus på Keating avenue.
• Residence: Bef 29 Jan 1939, Chicago, Cook, Illinois, USA; 3405 North Lockwood avenue.
• Anecdote: 29 Jan 1939, Chicago, Cook, Illinois, USA; Fred skriver til sin niese Ruth Zinow i Oslo.
• Residence: 1940, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ward 38.

Notes:

Birth:
Faren er nevnt som fisker Fredrik Christian Lorentzen.
Fred ble altså oppkalt etter sin far.

Confirmation:
Fredrik Kristian, født i Frue sogn, ble konfirmert i Bakke kirke 4.oktober 1891.

Foreldrene bodde i Kirkegaden 9A, og faren var Arbeider.

Koppervaksine 22.juli 1880.

Residence:
Frederik Lorentzen står oppført i Trondheims adressebøker i Øvre Møllenberggate 24 i 1893 som Sjauer.

Sammen med sin mor Karen:

1897: Lorentsen, Fredrik, Arbeidsm., Ø.Møllenb.gd.24.

1909-1910: Lorntzen, Fredrik. Farversvend, Ø.Møllenberggd. 24.

Han bodde under folketellingen i 1900 hos sin bror Johan Sophus og hans familie. Da nevnt som ugift Farversvend.

Occupation:
Oppført som Farver i adresseboka fra 1898.

Farversvend er han oppført som i adresseboka fra 1900-1901 til 1909-1910.

Emigration:
Ifølge Bruce Petersen skal Fredrik Christian ha emigrert sammen med sin søster Gusta til Amerika. De forlot Norge 25.mars 1903, med destinasjon Chicago.

Emigrantprotokollen bekrefter ikke dette fullt ut. Den ugifte farver Fredrik Kristian Lorentzen emigrerte fra Trondheim 25.mars 1903 med skipet Tasso, Allan-linjen. Endelig destinasjon var Chicago, Illinois.
Billetten betalt i Amerika, og reisetillatelsen var til 30.mars samme år (kaptein Bratt).

Vi vet at Gusta var i Trondheim omkring 1903, med sin datter Alice, så historien til Bruce er vel ikke gal allikevel.

Den 22.august 1906 reiser Fred (f.1877) så til Chicago igjen med sin mor, Karen (f.1842). Begge skal til Chicago med skipet Salmo fra Allan-linjen. Billettene er betalt i Amerika. Karens formål med reisen var: Reiser til sine Børn.

Farver Fredrik Kristian står også nevnt i emigrantprotokollen i 1910. Denne gangen var avreisedatoen fra Trondheim 16.mars, og turen gikk med Salmo fra Canadian.
Nå er Fred gift, bopel er Trondheim, og destinasjon er Chicago, Illinois. Formålet med emigrasjonen var arbeid. Billetten var betalt i Amerika.
Hustruen Ragna og sønnen Gunnar reiste etter 14.mai 1910.

Residence:
Under folketellingen i 1920, finner vi familien i Cook county, Chicago, Illinois:

Painter Fred Lorentzen 42 år, hustru Ragna 37 år.
Sønn Gunnar 9 år og datter Margaret 7 år.

De 3 første født i Norge, Margaret født i Chicago.

I 1930 finner vi dem i Cook county, Chicago, Illinois:

Painter Interior D... Fred 53 år og hustru Ragna 47 år. Sammen med dem også barna Installing telephones Gunnar 20 år og Stenographie Law Margareth 17 år.

Anecdote:
Kjære Mor.
Du tror vel at jeg er en daarlig søn og har aldeles glemt dig med det maa du ikke tro for det er nu saa at naar man har været længe i Amerika saa er det som man Happes mer og mer. Du ved at her maa man hange er de gode penge at tjene saa faar ogsaa lov at gjøre ret for det. Og da ved da at naar man kommer hjem om kvelden saa er man udkjørt og naar der til kommer at jeg snart er nærmer mig de femti saa er jeg ikke saa ung længere. Men der for er du stadig i mine tanker.
Naar du faar dette brev saa har vel Aasta vært og besøgt dig. Jeg var oppe hos Aasta kvelden før dem reiste. Aasta har faat en hyggelig og snil fyr.
Olaf og Reidar bor nu i den leiligheden som Aasta havde. Dem kommer paa besøg her hos os dem var her for to uker siden og da havde vi det riktig hyggelig. Reidun var ogsaa med. Andrea har vi ikke sett paa aldrig saa længe.
Reidun er riktig hyggelig. Jeg liker hende.
Her har været fryktelig varmt her en tid men nu har vi de deiligste sommerveir passe varmt og koldt om natten og da kan man baade spise og sove godt.
Vi er alle friske og raske. Hvis alting gaar godt kanske Ragna kommer en tur hjem næste sommer.
Haaber du er frisk og rask.
hils Sophus Olaf Oskar.
Lad Aasta vite hva du trænger af undertøi jeg saa af Claras brev at du trænger det saa skal jeg sende enten penger eller eller om nogen reiser.
Med det er di bedste hilsener til aller sammen. Den bedste til dig mor

Fred Lorentzen
3458 N Cicero ave
Chicago

Residence:
Fred skriver:

...leilig hed paa 3 værelser stort kjøken Parlor og Bedroom. Steam heat and hot water.

Anecdote:
Chicago Ill Jan 23-39.

Kjære Ruth og Einar.

Du undres vel kanske paa hvad det er som stak me, naar efter saa lang tid jeg skriver.
Jeg faar vel først og fremst be tusinde gange om forladelse fordi det tok saa lange.
Well hvordan staar det til, haaper at alt er paa de bedste.
Jeg havde saa smaat haapet og vented paa at di skulde komme tilbake til de forenede Stater. Jeg skulde like at høre aarsaken hvorfor du bestemte dig paa at stoppe hjemme.
Som jeg forstaar saa er det værre at leve hjemme nu end nogen sinde, det er i hvert fald reportene som kommer over her.
Well so much for that. Du maa skrive saa snart du faar dette brev og fortæl alt af interesse.
Her er det stille og roligt paa denne tiden af aaret, men alle siger at det kommer til at bli et travelt aar. Jeg selv har haapom at faa noget at gjøre snart.
Som du alle rede vet saa har vi solgt huset paa Keating ave vi maatte sælge billig. Vi lever nu paa 3405 N Lockwood ave vi har en leilig hed paa 3 værelser stort kjøken Parlor og Bedroom. Steam heat and hot water.
Vi ønsker bare at di to havde vært her og set hvordan vi har de.
Som du kanske vet saa har Margaret and Ed faat en arving det er en kjæk gutte barn spiser og vokser saa det er en lyst.
Det hviskes i krogene her at du er paa veien?
Du vet vel at Gunnar er gift.
Han har en meget pen og forstandig hustru. Gusta har vel fortalt dig at Laura er død. Cora tok det nok saa haardt.
Jeg vet ikke hvordan det skal gaa med hende. Nu er en anden gammel Trønder død, han blev begraven igaar. Hans navn var Louis Odin Lykke fra Sandgaten.
Jeg faar nu slutte med di kjærligste hilsner fra os alle. Hils alle kjendte og slæktninge.
Din Onkel.
Fred.

P.S. Jeg bliver 62 aar imorgen 24 Januar.
Jeg rykker nu op i gammelkarenes rækker bynne æ aa bli gammel sei du nei ka fan.
Det ser ikke ut som det blir nogen Norges tur for mig, de be ror paa om vi faar gode tider. Det skulde ha vært morsomt og seet Norges fjelde endnu engang og alle slæktninge, som jeg for staar saa er Sophus syk haaper han kommer over det. Du maa be Einar skrive nogle linjer naar du skriver.
Fred.

Dont do like I did, and wait so long before you answer my letter. You hear.

Residence:
Registrert i 1940 i Ward 38 i Chicago:

Fred Lorentzen, 62 år gammel og hans kone Ragna, 58 år gammel.

Buried:
Acacia Park Cemetery and Mausoleum.

Fredrik married Ragna Eline Robertsen, "Lorentzen" on 07 Aug 1909 in Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Ragna was born on 26 Jul 1882 in Vesterålen, Nordland, Norge; was christened on 14 May 1883 in Vesterålen, Nordland, Norge; died on 11 Apr 1961 in Chicago, Cook, Illinois, USA; was buried on 14 Apr 1961 in Norwood Park, Cook, Illinois, USA. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Sandgaten.

Died:
Død av skarlagensfeber hjemme i Sandgaten.

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 25 Apr 1897, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Residence: 1900, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ø.Møllenbg. 12.
• Emigration: 27 Jul 1900, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Reisemålet var Chicago.
• Event-Misc: Aft 27 Jul 1900, Chicago, Cook, Illinois, USA; Søstrene Gusta og Laura hos fotograf.
• Event-Misc: 1933, Agle, Snåsa, Nord-Trøndelag, Norge; Bilder fra besøk hos Aunes på Agle stasjon.
• Event-Misc: Aft 1932, Chicago, Cook, Illinois, USA; Lorentzen-Loholt samling i Chicago.
• Event-Misc: Aft May 1933, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gusta var på besøk hjemme i gamlelandet i 1933.
• Event-Misc: 17 May 1934, Chicago, Cook, Illinois, USA; Nasjonaldagsfeiring.
• Event-Misc: 17 May 1935, Chicago, Cook, Illinois, USA; Norges nasjonaldag feires i Chicago.
• Anecdote: Sep 1936, Chicago, Cook, Illinois, USA; Brev fra Gusta Petersen til broren Oskar Lorentzen som lå dødssyk.
• Event-Misc: 1939, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gusta igjen på besøk i gamlelandet.
• Event-Misc: Bef 1957, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gusta Petersen og niesen Kirsten Eide hos fotografen.
• Residence: Bef Oct 1962, Chicago, Cook, Illinois, USA; 4833 N. Walcott.
• Residence: Bef Aug 1963, Chicago, Cook, Illinois, USA; 2507 W. Catalpa Avenue.
• Event-Misc: Bef 1968, Chicago, Cook, Illinois, USA; Alice, Gusta og Cora.

Notes:

Fra venstre:
Anna Sørensen, Cora født Larsen, Alice født Petersen, Gusta Petersen, Karen født Petersen og Grace Palmer (født Petersen).

Birth:
Foreldrenes bopel: Sandgaten 25.

Residence:
Fra adresseboka 1900-1901 og 1902-1903:

Lorentzen, Gustava, Frk., Ø.Møllenbg. 12.

Emigration:
Ifølge emigrantprotokoll over emigrerte fra Trondheim, dro 58-årige Karen Lorentzen med skipet Salmo, Dominion-linjen, fra Trondheim 27.juli 1900, sammen med sin 18-årige datter Gusta.
Endelig destinasjon skal ha vært Chicago, Illinois.

Billettene deres var betalt i Amerika.

Kilde:
Emigrantarkivet, under emigrerte fra Trondheim 1867-1930.

Ifølge Bruce Petersen skal Gusta ha reist fra Norge med sin mor, Karen Lorentzen, med SS Salmo til Hull i England i 1900. Derfra med tog til Liverpool, hvor de i august dro videre til Boston med SS New England. Er dette riktig?

Bruce Petersen sier også at Gusta skal ha fulgt sin eldre bror Fredrik Christian til Amerika, da han reiste 25.mars 1903 (dato iht emigrantprotokollen).
Gusta skal ha vendt hjem til gamlelandet kort tid etter at datteren Alice ble født - turen det trolig refereres til ovenfor.

Anecdote:
Dearest Oscar,

Ruth og Einar staar nu for reisen færdig, saa jeg vil skynd mig og skrive nogle ord. Du maa sandelig ta dig sammen og blive frisk og rask som du var sidst jeg var hjemme, tiden gaar saa hurtig det er nu bare fire maaneder igjen n det er plenty tid for dig og komme paa benene igjen, da Ruth har saa lidet rum sender jeg dig bare to kortstokker, mere næste gang.

Kjærlig hilsen søster Gusta.

Event-Misc:
På bildet:

Fra venstre:
Kristian Ludvik og Marie. Bak ser vi Alfred Pedersen (gift med Cora).
Gusta, Haldis og Paul Leonard med lille Hans og Olaf.

Residence:
I et brev til sin niese Ruth Skøien datert 16.august 1963 skriver Gusta:

...I am so croppled up and have so much pain, the best place for me is home. I don't go out unless someone picks me up or I take a cab.
We are all settled in our new flat and we like it a lot, it's a nice neigborhood...

Died:
Niesen Margaret Nelson skriver i et brev til sin kusine Ruth Skøien datert 13.august 1971:

Dear Ruth:

Well, I guess you know by now that Aunt Gusta passed away two weeks ago. She didn't suffer too much at the end as they gave her pain killers. She actually died of cancer. When Cora and I went to see her you would hardly recognize her she was so shriveled up and thin.
They held the wake only one night at the same funeral home that Alice was laid out in and there weren't too many people there as most of Alice's frends live in Chicago and they think Glenview is too far away.

I saw Ruth at the wake...

Gustava married Peter Petersen in 1902 in Chicago, Cook, Illinois, USA. Peter was born on 07 Jul 1871 in Horsens, Jylland, Danmark; died on 27 Sep 1950 in Chicago, Cook, Illinois, USA. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1900, Aunækren, Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge; Handelsbetjent, kjøpmann og poståpner.
• Residence: 1900, Aunækren, Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge; Gnr.32, br.nr.2.

Notes:

Residence:
Fra folketellingen 1900:

Elias Jensen, f.1840 i Bjugns herred, hf, g, Gårdbruger, selveier, postaabner, handelsmand, bager.
Anna Kristine Lorentsen, f.1838 i Trondhjem, hm, g, Gårdmandskone.

Albert E Jensen, 1876 i Stjørna herred, s, g, Handelsbetjent.
Kristine Dianna Sivertsen, 1875 i Stjørna herred, Sønnekone.
Oskar Ludvig Jensen, 1895 i Stjørna herred, Sønnesøn, ug.
Anna Elisabet Jensen, f.1898 i Stjørna herred, Sønnedatter, ug.

Olina Olsdatter, f.1873 på Ørlandet, ug, Tjenestepige.

Fra folketellingen 1910:

Enke Anna Jensen, Landhandler og gaardbrukerenke og Postaabnerske.

Albert Jensen, Handelsbetjent og konstituert postaabner gaarddriver.
Kristine Sivertsdatter, Sønnekone, Husstel.

Deres barn (alle født i Skjørn):

Oskar A. Jensen, f.8.november 1895.
Anna A. Jensen, f.28.0april 1898.
Aksel A. Jensen, f.18.januar 1901.
Ragna A. Jensen, f.5.april 1905.
Sverre A. Jensen, f.18.februar 1907.
Alf Kyrre A. Jensen, f.7.juni 1909.

Dessuten:

Husmand og Gaardbruker Peter Vold, f.1853, Frøia, har midlertidig opphold på gården.

Albert married Diana Kristina (Kristine Dianna) Dueskar, "Jensen" on 25 Nov 1897 in Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge. Diana was born on 28 Feb 1875 in Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 02 May 1875 in Hegvik kirke, Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Dødfødt pigebarn.

Notes:

Birth:
Dødfødt drengebarn.

Notes:

Birth:
Dødfødt pigebarn.

Notes:

Christened:
Gustav Adolf Lorentsen ektefødt 10.februar 1875

Far Søfarende Gustav Lorentsen bosted: Kongensgade f.1844 gift 1869.
Mor H. Oline Gurine bosted: Kongensgade f.1844 gift 1869

Faddere Trompeter Johan Lorentsen, onkel
Fadder Garversvend Robert Wilner
Fadder Garversvend Oskar Gellein
Fadder Kone Christine Andersen
Fadder Pige Anna Fallan
Fadder Pige Anna Sundland

Died:
Fra dødsannonsen i Dagsposten Lørdag den 11te Februar 1882:

Dødsfald.

At vor kjære Søn og Stedsøn, Gustav Adolf Lorentzen døde 9de dennes i en Alder af 6 1/2 Aar efter 5 Ugers Sygeleie bekjendtgjøres herved.

Wilhelmine Holtermann, født Tandberg.
L. Holtermann, Styrmand.

Begravelsen foregaar Mandag d. 13de Kl.12 fra Fjærems Gaard, Kirkesletten.

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 09 Apr 1893, Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: 1900, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Maler/-arbeider.
• Residence: 1900, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Hospitalsløkkene.
• Residence: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kirkegaten 14b.

Notes:

Christened:
Trondheim Domkirke Mini 601.A22:

Døpt 15.april 1877 Domkirken K: Hjemmedaab stadfæstet.
Begge Forældrene ere døde. Faderen 31.mars 1877, Moderen 1.april 1877 Hjd H.

Barn Oskar Gerhard f.22.mars 1877 Ektefødt

Far Søfarende Gustav Adolf Lorentsen Kongensgade f.1844
Mor H. Oline Gurine Kongensgade f.1834

Fadder Trompeter Johan Lorentsen, onkel
Fadder Korporal Nils Medjo
Fadder Madm. Hanna Saugestad
Fadder Madm. Oline Lorentsen
Heimedøypar Klokker Johanssen

Residence:
Oskar Gerhard var pleiesønn av havnearbeider Ole Moe, født i Klæbu 10.september 1830, og hustru Jonette Moe, født i Bratsberg 3.mai 1839.

Residence:
Hjemmeboende hos sin pleiefar Ole Moe.

Notes:

Died:
Teksten i dødsannonsen:

Vor kjære lille Ingrid døde idag, 4 Dage gl.
T.hjem 22/10 1897.
Marie Lorentzen. Aksel Lorentzen. Skibsfører.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1925, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bankassistent.
• Residence: 1925, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Erling Skakkes gate 20.
• Residence: 1934, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kong Inges gt. 27.
• Occupation: Bef 1982, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bankkasserer, hovedkasserer.

Notes:

Residence:
Den ugifte bankassistenten Axel bor hos sin onkel Albert Wilhelm, som står som eier på denne adressen.

Residence:
Fra kommunal folketelling 1934 for 1660 Strinda herred.

Familien er:

Bankassistent Axel Lorentzen, f.22.september 1899, Trondheim, og hustru lærerinne Birgit Nikoline Lorentzen, f.28.januar 1899, Fana.

Barn:

Grethe Lorentzen, f.3.mai 1927, Trondhjem.

Inger Lorentzen, f.7.mars 1931, Strinda.

Dessuten:

Svenn Lorentzen, f.11.april 1921, Asker (midlertidig boende).

Lovise Katharina Lorentzen, f.16.november 1895, Fana, ug Hushjelp.

Died:
I liste over gravsteder i Trondheim står dødsdagen lik 17.april 1981 for hovedkasserer Axel Lorentzen, født 22.september 1899.

Axel married Birgit Nikoline Lorentzen before 1927. Birgit (daughter of Ludvig Anton Lorentzen and Katarine Dorthea Rolfsen, "Lorentzen") was born on 28 Jan 1899 in Birkeland, Birkenes, Aust-Agder, Norge; died on 02 Nov 1982 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried after 02 Nov 1982 in Tilfredshet kapell, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1925, Ila, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Byaasveien 42.
• Occupation: Bef 1950; Yrkesreisende.
• Residence: 1950, Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge; Lerkelund (gnr.34, bnr.14) i Høybakken i Stjørna.

Notes:

Birth:
Solheimsviken.

Johan Melchior er tippoldebarn av Jens Rolfsen 1765-1819, en av de fem deputerede fra Bergen til riksforsamlingen 1814.

Residence:
Familien i 1925:

Handelsmand Johan Melchior Rolfsen Lorentzen, f.14.juli 1891, Aarstad, og hustru og husmor Anna Elisabeth Lorentzen, f.28.april 1898, Stjørn.

Barn:

Svenn Lorentzen, f.11.april 1921, Asker.

Kari Lorentzen, 19.mars 1922, Asker.

Ludvig Albert Lorentzen, f.28.september 1925, Trondheim.

Dessuten:

Hushjælp ugifte Valborg Johanne Mortensen, f.11.juni 1902, Dverberg.

Johan married Anna Elisabet Jenssen, "Lorentzen" on 03 Apr 1920 in Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge. Anna (daughter of Albert Vilhelm Jensen and Diana Kristina (Kristine Dianna) Dueskar, "Jensen") was born on 28 Apr 1898 in Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 19 Jun 1898 in Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge; died on 02 Oct 1972 in Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 7 Oct 1972 in Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 25 Sep 1910, Årstad, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 25 Sep 1910, Årstad, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge
• Residence: 1934, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bor i Kong Inges gt. 27 hos sin søsters familie.

Notes:

Residence:
Fra kommunal folketelling 1934 for 1660 Strinda herred.

Familien er:

Bankassistent Axel Lorentzen, f.22.september 1899, Trondheim, og hustru lærerinne Birgit Nikoline Lorentzen, f.28.januar 1899, Fana.

Barn:

Grethe Lorentzen, f.3.mai 1927, Trondhjem.

Inger Lorentzen, f.7.mars 1931, Strinda.

Dessuten:

Svenn Lorentzen, f.11.april 1921, Asker (midlertidig boende).

Lovise Katharina Lorentzen, f.16.november 1895, Fana, ug Hushjelp.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1934, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lærerinne.

Notes:

Birth:
Fana?

Birgit married Axel Lorentzen before 1927. Axel (son of Axel Sigvard Lorentzen and Karoline Marie Wold, "Lorentzen) was born on 22 Sep 1899 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 10 Dec 1899 in Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died in Sep 1982 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 13 Sep 1982 in Tilfredshet kapell, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 12 May 1918, Domkapitlet, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 07 Dec 1924, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Moholt.

Family/Spouse: Johanne Marie G., "Tangen". Johanne was born on 14 Jun 1908; died on 28 Mar 1999 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 26 Oct 1999 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Aarstad

Nora married Axel Efraim Dahlström on 30 Apr 1904. Axel was born on 17 May 1874 in Sverige; died on 13 Jun 1957 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Møllendal.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1949, Sverige; Ångbåtsman/Ångbåtsöfvermaskinist.

Fritjof married Signe Karolina Karlsson, "Klinge" before 1913. Signe was born on 06 Jul 1885 in Sverige; died on 13 Jan 1985 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: 1910, Freiberg, Sachsen, Tyskland; Eksamen ved garverskolen i Freiberg 1910.
• Occupation: 1920, Alingsås, Västra Götalands län, Sverige; Disponent, garver og fabrikkeier.
• Anecdote2: Bef 1954; Musikk, sang og litteratur.

Notes:

Education:
Student i USA fra 1908, i Frankrike og Tyskland fra 1910.

Occupation:
Sjef for Läderfabricken AB 1920-1942, innehaver av Tryggve Klinge Handels- & Fabr.firma fra 1942.

Initiativtaker til Alingsås fabr.- og hantv.fören i 1910. Ordf. der 1920-1945, styr.led. og hed.ordf. der.

Ordförer i Älvsborgs läns hantv.distr. tilsammen 15 år, dets hed.led., led. av stadsfullm. 1931-1933.

Medlem av Frimurerordenen o. Göt. Förb.

Died:
5/4?

Knut married Edith Alfhilda Svensson, "Klinge" on 25 Oct 1913 in Alingsås, Västra Götalands län, Sverige. Edith was born on 30 Jul 1890 in Alingsås, Västra Götalands län, Sverige; died on 05 Apr 1952 in Alingsås, Västra Götalands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Nils Alfred Ljungberg. Nils was born on 20 Jul 1885 in Västra Sallerup, Eslöv, Skåne län, Sverige; died on 15 Apr 1946 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1951, Sverige; Lagerbiträ.

Björn married Anna Matilda Elisabet Norgren, "Klinge" on 22 Sep 1917. Anna was born on 17 May 1890 in Agnetorp, Todaholm, Skaraborgs län, Västra Götalands län, Sverige; died in 1977 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Buried:
Grorud kirkegård.

Svea married Kjell Grim Aune on 23 Jun 1920. Kjell was born on 29 Mar 1895 in Kristiansand, Vest-Agder, Norge; died on 02 May 1964 in Oslo, Norge; was buried on 6 May 1964 in Grorud, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Født 16.mai?

Other Events and Attributes:

• Residence: 1930, Chicago, Cook, Illinois, USA

Notes:

Buried:
Mount Olive Cemetery.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Herbert married Anna Serine Lorentzen, "Larsen" before 1925 in USA. Anna was born on 15 May 1896 in Sørfjord, Lyngen, Troms, Norge; was christened on 16 Aug 1896 in Sørfjord, Lyngen, Troms, Norge; died on 23 Dec 1987 in Chicago, Cook, Illinois, USA; was buried after 23 Dec 1987 in Chicago, Cook, Illinois, USA. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1920, Chicago, Cook, Illinois, USA; Sjåfør.

Notes:

Died:
Gusta Petersen omtaler George's død i et brev til niesen Ruth Skøien datert 22.oktober 1962.

George married Clara Philomena Klug, "Larsen" before 1918 in Illinois, USA. Clara was born on 13 Aug 1899 in Illinois, USA; died on 01 Mar 1992 in USA. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Bef 1921, Chicago, Cook, Illinois, USA; Fra Chicago tidlig i 1920-årene.
• Residence: 1940, Chicago, Cook, Illinois, USA; 4342 Parker Avenue.
• Event-Misc: Bef 1968, Chicago, Cook, Illinois, USA; Alice, Gusta og Cora.
• Residence: Bef 1976, Chicago, Cook, Illinois, USA; 4848 Henderson street.

Notes:

Residence:
Fra 1940:

Household Members:

Head Cora Tufts 42 år.
Daughter Patricia Tufts, 19 år.
Son Robert Tufts, 14 år.

Lodger Victor Pearam, 47 år.

Buried:
Mount Olive Cemetery.

Died:
Døde trolig av kreft.

Cora married Robert Tufts before 1921 in Illinois, USA, and was divorced before Jul 1932. Robert was born about 1899 in Illinois, USA. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1896, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Karl Kristian på besøk hos sin farmor Karen Lorentzen.
• Event-Misc: Abt 1896, Hamar, Hedmark, Innlandet, Norge; Kirsten Margit og Karl Kristian hos fotograf.
• Event-Misc: 31 Dec 1899, Johanneskirken, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Under prekestolen i kirken på nyttårsaften.
• Confirmation: 05 Oct 1902, Johanneskirken, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge
• Occupation: Aft 26 Nov 1902, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Jobbet på grustoget ved Bergen.
• Milit-Beg: Abt 1906
• Occupation: 1906; Kokk på Dampskibet Lindholmen, og senere på Hurtigruten.
• Occupation: 2 Apr 1907, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Var registrert som arbeider på Bergensbanen.
• Anecdote: 2 Mar 1908, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Karl Kristian skriver til sine foreldre.
• Anecdote: 11 Mar 1908, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Karl Kristians brev til sin mor datert 11.mars 1908.
• Occupation: 1 Dec 1908, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Jernbanebremser.
• Occupation: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Stasjonsbetjent ved jernbanen.
• Residence: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kirkegaten 17.
• Residence: 1911, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Inherredsveien 70. Stasjonsbetjent Karl Lorentzen og frue Ragna.
• Occupation: 26 Dec 1912, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sporskifter ved jernbanen.
• Residence: Aft 26 Dec 1912, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nedre Baklandet 5.
• Anecdote: 7 Mar 1913, Meråker, Nord-Trøndelag, Norge; Karl Kristian er på tjeneste i militæret og skriver til sin mor.
• Anecdote: 17 Sep 1913, Kristiania, Oslo, Norge; Karl Kristian skriver postkort til sin bror Arthur fra hovedstaden.
• Residence: Oct 1913, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Østersundsgata 13.
• Education: 02 Dec 1913; Ansatt 15.10.1909
• Occupation: 13 Dec 1913, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Underkonduktør under Trondhjem Trafikdistrikt.
• Residence: Aft 30 Jan 1914, Singsaker, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Strindveien, Grenda (Grema), Blusevoldsbakken.
• Anecdote: 1 Feb 1914, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Karl Kristian til broren Sverre.
• Event-Misc: Bef 1920; Lorentzen/Eide samling trolig før 1920.
• Residence: Abt 1920, Baklandet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lillegaardens grund 12.
• Anecdote: 22 Dec 1920, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Karl Kristian til foreldrene på Foynland.
• Event-Misc: 1922, Villa Bjerklund, Foynland, Nøtterøy, Færder, Vestfold, Norge; Besøk hos Lorentzens på Foynland.
• Occupation: 14 Sep 1922, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Overkonduktør ved jernbanen.
• Anecdote: 1 Feb 1929, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Postkort til søsteren Ruth i Chicago.
• Event-Misc: Abt 1930, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Karl Kristian og onkel Olaf i Hommelvik.
• Residence: Aug 1934, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skyåsvegen no 1, Strinden.
• Anecdote: 29 Aug 1934, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Karl Kristian til søsteren Ruth Zinow i Chicago.
• Anecdote: 23 Aug 1936, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Mor Klara skriver til datteren Ruth i Chicago.
• Event-Misc: Bef 1939, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skrogstad-arv fra Amerika.
• Event-Misc: 1 Mar 1943, Vollan fengsel, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Arrestert for kureervirksomhet, brev- og personsmugling, fra Norge til Sverige.
• Event-Misc: 30 Mar 1943, Falstad fangeleir, Ekne, Levanger, Nord-Trøndelag, Norge; Overført fra Vollan til Falstad fangeleir.
• Event-Misc: 8 Dec 1943, Oslo, Norge; På vei til Sachsenhausen i Tyskland, via Oslo og overfart med fangeskipet Donau.
• Event-Misc: 12 Dec 1943, Sachsenhausen, Oranienburg, Brandenburg, Tyskland; Fange nr. 73748 i arbeides- og konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
• Event-Misc: Abt Mar 1945, Sachsenhausen, Oranienburg, Brandenburg, Tyskland; Frigjøringen fra fangeskapet og De hvite bussene.
• Event-Misc: 27 May 1945, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Det første tog med nordmenn frigitt fra tysk fangeskap.
• Retired: 26 Nov 1947, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Pensjonist etter 42 års tjeneste ved NSB.
• Event-Misc: Aft Jun 1948, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aspirant ved NSB og nevø Atle Aunes erindringer om sin onkel.
• Event-Misc: Aft 25 Mar 1949, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Karl Kristian sammen med datteren Asbjørg og hennes datter Bjørg.
• Event-Misc: Abt Jul 1951, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Siste gang søsteren Ruth så sin bror Karl.
• Event-Misc: Bef 1952, Oslo, Norge; På besøk i Oslo pga frimerkesamling.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel ved fødselen var Innherredsveien 23.

Event-Misc:
Fortalt av Erland og Turid, barn til Karl Kristian:

Det var på den tiden familien bodde på Hamar. Karl var en ung gutt, og ble sendt alene med toget til Trondheim for å besøke sin farmor Karen. Når han kom fram dit hun bodde, gikk han bort til vinduet og kakket på vindusglasset. Farmor Karen ble forskrekket, men Karl svarte myndig og veslevoksent:

Det er Karl Kristian Lorentzen fra Hamar.

Event-Misc:
Karl Kristian fortalte barna sine at han på den spesielle nyttårsaften mellom 1899 og 1900 befant seg under prekestolen i Johanneskirken i Bergen. Han var den gang bare 12 år gammel, og mulig dette var en idé han hadde fått for seg, eller om det var fordi foreldrene hans var på gudstjeneste i kirken akkurat den kvelden.

Occupation:
Ifølge datteren Turid begynte Karl først å jobbe på grustoget i Bergen, og det allerede som 15-åring.

Flyttet til Trondheim i 1905.

Occupation:
Karl hadde opprinnelig et ønske om å jobbe på båter, som kokk ifølge datteren Turid. Han fikk seg bl.a. en skipskiste som han senere ga til eldstesønnen Knut.

En liten historie som han fortalte til barna sine:

Ombord i hurtigruta, Kong Sverre, sovnet han, og sov dypt. Han ble ikke vekket når han skulle av båten, og var de langt på vei nordover.

Han trivdes ikke så godt på sjøen, og ville prøve seg med arbeide på jernbanen isteden. Slik ble det.

.
Brev fra Karl til moren i Bergen:
Brevpapir fra Dampskibet Lindholmen, Arendals Dambskibsselskab.

Trondhjem den .....(ca.1906).

Kjære Forældre!

Nu er jeg her i Trondhjem igjen. Jeg har været oppe hos bestemor hun er meget bedrøvet. da jeg kom op saa laa hun og graad. Laura har nu skrevet til America for at faa rede paa dødsaarsagen. Fredrik og Bestemor har nu faat bilet til America de skal reise i midten af August.
Det gaar nogsaa bra her paa baaden det er meget arbeide og jeg kan ikke trives. baaden skal nu gaa og jeg har liden tid. igaar gav jeg bestemor lorntsen et spand erter.
Nu maa jeg slutte med at skrive. Du faar hilse alle kjendte.
hils Rutta Ingeleiv Aasta Ragna Sverre Arthur Kirsten.
Mest er du hilset fra din søn Carl
Hils Far

Senere skriver han (og er trolig på Hurtigruta nå):

Paa veien til Hamerfest den 17-6-06.

Kjære Moder!
Du har antagelig faat det brev jeg sendte fra Trondhjem. Det skrev jeg i al hast strakst før baaden skulde gaa. Jeg var i saant daarligt humør den dagen.Det er nogsaa trist her oppe i Nordland her ligger sneen lige ned i søkanten. Det er nogsaa koldt. Jeg har forlidet vidt før saa jeg maa nu vaske selv. Bedstemor vasket et sæt uldtøi og et sæt vit jeg gav hun de 50 ørene som jeg havde. Hvist du har faat brev fra Fredrik saa ved du vel at Bedstemor og Fredrik har faat bileter til America.
Du kan tro jeg har faat bestilling paa sprit fra Hamburg Olav og Gusta maa nu apsolut have sa de.
Jeg var ude hos Laura i sanden hun var meget daarlig humør over Arne. Bedstefar forstod vidst ikke at Arne var død, men han kjendte mig igjen fra forige gang.
Fredrik arbeider hos Brænne, nu er det forbi igjen med forlovelsen hans jeg skal gaa ud og snakke med jenta for hun har nogsaa gaat kaffebrød. Og saa skal jeg gjøre hvad jeg kan for at gjøre det godt igjen.
Du maa skrive til mig til Trondhjem og førtælle mig om di har bestemt dig at reise. det er marked i Trondhjem naar vi kommer did. Jeg kan ligesaa godt førtælle dig at jeg er lei hele Kogsmatsarbeidet her ombord er det meget at gjøre du kan selv sjønne naa der er imellem 20-30 paa 1ste Plads. Jeg har angret mangen gang paa at jeg sluted paa Lindholmen.
Du maa hils koka ifra mig vist hun kommer oppover. Hils Far i mig og bed ham at gjøre hvad han kan for at faa arbeide oppe i Rundalen eller et andetsted. I Narvik snakked jeg med en Jernbaneman og skulde varskue Sigurd Hansen om at jeg var med, saa paa sydgaaendes saa kanske jeg faar snakke med ham, jeg tænker paa at spørge ham om det kunde gaa an at komme ind paa Jernbanen.
Det er under farten at jeg skriver dette breve saadet er saa stykt skrevet.
Du maa hilse alle kjendte og saa alle mine sødskende og saa Utta mest er du Hilset fra din søn Carl.

Occupation:
Registrert blant arbeiderne på Bergensbanen Vest. Innmeldt til tjeneste 2.april 1907:

Karl Kristian Lorentzen, født 26.november 1887 i Trondhjem. Hjemsted er Bergen.

Med Bergensbanen kom helt nye yrkesgrupper til distriktene den skulle tjene. Lokalbefolkningens aller første kontakt med jernbanen var ingeniører og assistenter som skulle stikke ut linjen. Etter hvert fulgte anleggsfolk, banepersonale, stasjonsbetjening og togpersonale. Deres daglige virke ble fulgt med interesse og ledet kanskje også til tanken om en jobb på jernbanen for flere. En fast arbeidsplass ved statsbanene kunne absolutt være et fristende alternativ, spesielt for unge arbeidssøkere.

Det meste av anleggsdriften foregikk i et svært krevende terreng og et ugjestmildt værlag, og kraftanstrengelsene var store. Innsatsen ble belønnet med en brukbar dagsfortjeneste. Det meste av anleggsarbeidet var basert på akkord som basen på vegne av arbeidslaget avtalte med avdelingsingeniøren. Felles interesser på arbeidslaget fremmet samhold og solidaritet blant arbeiderne. I gjennomsnitt lå akkordlønnen på rundt 5 kroner, og på en god dag kunne den komme opp mot 8 kroner. I et knipetak stilte de gjerne opp for hverandre. Boforholdene på anleggene var enkle. Arbeidere med familier leide gjerne husrom privat hvis muligheten fantes i nærheten av arbeidsstedet. For øvrig var det bokollektiv i brakke som var alternativet.

.
En 17.mai, mens familien bodde i Bergen, hadde Mor Klara sydd opp nye klær til barna av noe gammelt stoff hun hadde liggende, men hun hadde ikke sko til dem. Da eldstegutten Karl Kristian kom hjem fra arbeidet på Bergensbanen, tok han moren med til byen og kjøpte sko til alle søsknene. Da ble det stor jubel i hjemmet.

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian til mor Klara og far Oskar, datert Bergen den Mandag 2-3-1908:

Kjære Far & Mor!

Tak for deres brev som jeg har modtaget. Og hvoraf jeg ser at det er haab om at komme hjem igjen. Jeg vil haabe det maatte ske snarest. Du ved det er bra nok at være her og tjene penge; men det bliver ingenting udaf det. Jeg begyndte hos Bak idag. Vi var borte ved Turnhallen og stak det er nogsaa kjækt og være med paa stikningen.
Vad tid tror far at jeg faar plads. Er det sikkert at jeg faar. Jeg ser af deres brev at dere har baade dans og fest, men her er det ikke noget af delene. Det eneste som er fornøielse her er karneval og det koster penge og penge det har ikke jeg, ikke nu for øieblikket. Saa jeg maa slaa mig tilro.
Hos Rogne er alt med det gamle baade Anna og Marta gaar ligedan som før. De bliver hvist aldrig Forlovet.
Jeg var hjemme hos Berg igaar Borghild og madammen sad hjemme allene. Saa det ser trist du allesteds. Hos Evensen har jeg ogsaa været flere gange. Halftan er nu kommen igjen dere har vel læst af avisene. Han er den samme som han har været.
Jeg havde brev fra Emil Hugaas igaar han beklager at han ikke har faat svar fra Kirsten. Du maa bede hende skrive til ham. Hvorledes er det med hende hun er vel bra frisk ogsaa Rutha er hun All-Rikt. Hvorledes er det med Gusta Loholt – er hun bra synger hun fremdeles sine valser?
Hils Magnhild og alle kjendte.
Bed far at gjøre hva han kan - men det er vel ikke noget at gjøre med et jeg faar vel brev fra Driftsbestyreren i 4 Distrikt saafremst at jeg faar Plads. Men hva tid tror far at det bliver? Bliver det over en maaned? Hvis det bliver i denne maaned saa slap jeg at reise tilfjelds igjen.
I begge tilfælder saa maa jeg se at faa kjøbt mig en del undertøi. Ved første løning og saa har jeg en større udgift nu, som dere ikke har nogen – anelse hva det er - - - nu kan dere jætte hva det er.- Kanske du faar hvide det naar jeg kommer hjem. Jeg maa nu slutte med en kjærlig hilsen til dere alle. Men mest er du Mor hilset fra
Din sønn - Carl.

Du hilses fra Ingeborg hun har det saa travel med sine smaa.
Hildur gaar i Frelsesarmeen hver kvæld.

Hilsen Carl.

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian til mor Klara, datert Bergen den 11-3-1908:

Bergen den 6-3-08

Kjære Mor!
Tak for dit brev som jeg har faaet idag, Hvoraf jeg ser at de alle er friske untagen Ruth. Og jeg ser ligeledes at du og Oskar har det godt samens. Det er jo bra at at det er noget ellernogen som har det godt. Jeg kan ikke skryde over jeg har det for bra nu ialfald. Jeg har det bra hos Ingeborg men det er saa daarligt arbeide, jeg maa være med paa alt mulig.
Du har vel faaet mit andre brev ogsaa nu. Har far hørt noget?
Jeg skal hilse dig fra Madame Rogne hun er fremdeles daarlig i Halsen. Foresten er alt bra. Hos Bergs er det hvist ogsaa med det gamle. Jeg var hos Berg i gaaraftes og spiste Flaksild. røget, den var meget god. Du hilses fra madammen og Borghild. Jeg skal nu fortælle dig at Peder har været her og reist igjen Emil er i Bergen han fik arbeide hos Sævig idag. Jeg spurgte for ham. Vi staar nu sammen og arbeider paa tomten. Det er bedre for Emil at han slaar sig til ro og arbeider paa et sted end og fare og flakke med ….
Peder er nemlig i Haugesund nu for tiden, men han kommer vel hid igjen. Emil spiser hos Ingeborg men ligger hos Amanda Fillyn (?) Han liker sig bra her nu. Vi er stadig sammen. Kjære mor dette er et rart brev. Jeg har sluttet og begyndt mange gange men er bleven afbrudt. Nu skal de snart begynde paa fjeldet igjen antagelig om en 14 dagers tid. Du maa bede Kirsten og skrive til Emil da han vendter paa brev fra hende, han snakker svært meget om Kirsten. Hils hend fra mig hils Far og alle smaa hils alle kjendte. Mest er du hilset fra din Carl.

Nu maa jeg slutte for nu kommer Olaf krybende henover bordet. Hilsen Carl.

Residence:
Fra folketellingen i 1910:

Stationsbetjent Jernbane Karl Kristian Lorentzen, f.26.november 1887 i Trondhjem.
Husmor Ragna Fredrikke Lorentzen, f.3.desember 1883 i Trondhjem.

Dessuten bor Ragnas mor Mary Rennemo, f.15.mai 1847 i Trondhjem på samme adresse.

De bodde i 1.etasje, og husleien var på kr.240,-. Her bodde stasjonsbetjent Karl og frue Ragna.

Dette var også adressen deres ved hennes død 4.januar 1911. I protokollen står det at det ikke var noe å skifte etter Ragna.

Residence:
Nygifte Karl og Aagot hadde sitt bo på Nedre Bakklandet 5.
Her står de også i adresseboka i 1913. Da bor også Karls bror, Sverre her.

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian til mor Klara, datert Jensvold (?) 7.mars 1913:

Kjære Mor!

Ja nu har jeg snart uttjent min værneplikt ogsaa for denne gang. I morgentidlig begynder marsen over fjeldet til Meraker. Jeg er glad for at vi er komt saa langt det har været en tung tid her oppe – Snestorm og elendighed, men jeg har greiet mig utmærket. Jeg har haft nok mat og drikk penger har jeg endnu saa jeg kan kjøbe hva jeg vil. Jeg har ingen nød.
Jeg havde brev fra Aagot igaaraftes – hun er i godt humør, hun er nu sluttet hos Djønne (?), saa det bliver nu morsommere at komme hjem for mig. Hun har vist noget i bakhaanden for mig for hun er saa spisfindig i sine brev til mig.
Hvordan lever dere paa Selsbak. 14 dage siden var jeg i byen tænkte da at træffe dig hos Kirsten, men nei, dere var og blev borte! Vi fik en bedre middag og havde det hyggelig; men det havde vært morsomt at se dere ogsaa.
Hvorledes er det med Rut?
Næste Fredag er jeg i byen saa faar vi træffes, hvis du har tid saa kom op paa Baklandet saa kunde det blive en hyggelig aften Aagot har lovet at stelle til lidet gran.
Jeg har mangen gang ønsket mig hjem og hyggelig skal det blive at komme sig til byen igjen. Ja de gaar vel disse 8 dage ogsaa saa er det slut for denne gang saa er jeg fri i 4 aar.

Ja lev vel Mor!
Hils alle kjendte Rut og alle – mest er du Mor hilset fra din Søn Karl.
Vi skal være i Meraker Tirsdag – Hils Kirsten og lille – Klary –

Anecdote:
Postkort fra Karl Kristian Lorentzen til sin bror Arthur, datert Kristiania 17.september 1913:

Nu er jeg atter i fuld gang med skolen, masse lekser men det gaar nok.
Jeg sender dig dette kort det er av den park som vi bor ved jeg har sat et kryds over det hus hvor vi bor.

Lev da vel! hver hilset fra din Broder Karl.

Hils Mor og alle.

Occupation:
Nuhavende stilling fra 13.12.1913. Årslønn kr. 2.450,- fra 01.01.1918.

Residence:
Huset deres, kalt Grenda, lå i Strindveien ved Blusevollsbakken på Singsaker, bakenfor Oskar og Klara Lorentzens hus Bakkehell.

De solgte dette huset og flyttet til et selvbygget hus på Selsbakk. Deretter, i 1920, kjøpte de huset i Lillegårdsbakken.

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian Lorentzen til sin bror Sverre, datert Trondhjem 1.februar 1914:

Kjære Broder!

Tak for kortet som jeg har faat du sier det er langsomt, men du maa finde paa noget saa at du ikke længes for da blir tiden for dig saa lang. Jeg tænker det blir bedre for dig naar du blir kjendt og kommer dig ut og kan gaa rundt og se dig om.
Her i Thjem er alt ved det gamle – mildt og regn paa Selsbak er det vist ogsaa bare bra. Kalven trives og hopper over galen saa den maatte bygges høiere. Jeg tænker det blir saa at Skrogstad kjøper Kalven for 12 Kroner og det er jo bra pris for en okskalv. Jeg skal underhandle med Far om kjøpet imorgen eller naar jeg træffer ham.
Idag har jeg og Aagot været langt oppover paa Tyholdt og seet paa hus, vi tænkte saa smaat paa flytte, men dem forlangte 35 kr per maaned for 3 værelser og kjøkken, men det var for langt og for dyrt saa vi maa vist betænke os. Men det hadde jo været prægtig at bod paa landet og saa var der anledning til at ha høns. Men vi faar tænke paa det for det blir saa langt for mig at gaa.
Den siste uge har jeg kjørt smaatog imellem Thjem – Heimdal til uken skal jeg kjøre godstog til Hommelvik saa du ser jeg driver mig bare paa livet løst.
Hjemme hos mig er alt godt - Knuten – trives og er stor og kjæk alle som ser ham tror han er minst 6 maaneder og han er jo bare 3. Og det er bare bra at han blir stor og stærk saa kan han snart ut at tjene for brødet.
Eidet & Co er nu i fuld gang med fiskhandelen igjen jeg skal nu prøve at faa solgt lidt for ham mens jeg kjøre, jeg fik solgt en 1/2 tønde igaar.

Residence:
Karl Kristian Lorentzen står som eier, og bor her med familien sin.

Søsteren Aasta og hennes mann Atle Aune med to barn står også nevnt her.

I tillegg huser Karl Kristian to studenter fra Vadsø:
Asbjørn Dahl, telegrafexp. og student, og Svein Brune, student, som begge har flyttet inn fra og med 15.oktober 1925.

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian Lorentzen til foreldrene på Foynland, datert Trondhjem 22.desember 1920:

Kjære Far og Mor!

Glædelig Jul – Godt Nytår!
I år tegnet det til å bli en svart jul, men nei det lysnet op så nu kan vi julen trøstig imøte. Vi fik igår løning for 14 daga så vi greier os nu bra til jul – vi har kjøpt ind mat – plenty – dyresteg fiskeboller 6 hele bayer 6 halve bok diverse andet så dere ser vi greier os bra iår også.
Ragnar og jeg sendte igåraftes en boks til dere – dyresteken ifra mig osten fra Ragnar vi skulle ha sendt det før, men vi skulle da vendte for Kirsten skulle sende noget samtidig, men så fik hun fuldt op at gjøre med flytningen
Stakkars Kirsten hun får sandelig nu vite av at hun er gift. Flytte nu dagen før jul hun lå her igårnat da var her livlig- fik først opover sengene gåraftes – skal flytte resten idag så dere sjønner hun kommer neppe iorden til jul, men hun får det nu meget mere letvindt deroppe end hun hadde det ute i ila. Penge har dem nu så der er heldigvis ingen nød.
Vi har nu heldigvis gjort ifra os streiken og kommet os i gang med det gamle arbeide. Jeg har gjort en tur til Hamar hilste der på den nye togkontrolør S.O. Koppang. han var i den nye uniform allerede og tog sig fanden så godt ut han bad mig hilse dere.

Ja lev vel! Glædelig Jul Godt Nytår. Hilsen Karl.

Occupation:
Fra Jernbanekalenderen:

1929:
Medl. av pensjonskassen 15.10.1909. Årslønn kr. 4.400,- fra 01.01.1926.

1933/35:
Årslønn kr. 4.175,- fra 01.01.1930.

1939:
Årslønn kr. 4.250,- fra 01.07.1937.

Han pensjonerte seg 26.11.1947, etter 42 års tjeneste ved NSB.

Fra en annonse som sto i avisen i anledning av hans 60-årsdag i 1947:

Han begynte ved NSB som 15-åring. Flyttet i 1905 til Trondheims distrikt.
Gikk gjennom alle trinn på rangstigen til overkonduktør.

Strekninger han var på:
Nattog til Oslo, til Røros og på Meråkerbanen.
Under krigen på Meråkerbanen.
I den siste tiden på Nordlandsbanen.

Arrestert i 1943 av tyskerne, og ble sendt til Tyskland, hvor han satt i konsentrasjonsleir.
Etter frigjøringen trådte han inn i stillingen igjen.

Karl beskrives som en person med uslitelig humør og vinnende vesen.

Residence:
Fra den kommunale folketellingen i 1934:

Overkonduktør på Jernbanen Karl Kristian Lorentzen og hustru Aagot Karoline Lorentzen og deres barn:

Student Knut Arnljot, f.19.oktober 1913.
Turid, f.29.november 1914.
Butikkdame Asbjørg, f.8.mars 1917.
Rigmor, f.13.desember 1918.
Randi Aagot, f.30.juni 1920.
Erland, f.19.februar 1922.
Oscar, f.20.desember 1924.
Tordun, f.27.august 1926.

Anecdote:
P.t. Hommelvik 29/8-34.

Kjære søster og Svoger.

Jeg er idag en tur som du ser i Hommelvik. Jeg strever ivei om dagene med Knut han skal nu den 1ste begynde ved Høiskolen så dere skjønner der vil være endel klær og skolematriel for å få ham igjennom den siste skole, han går nu ind for maskinlinjen og om fire år er han nåd målet som maskininginiør - hvis du Ruth får se Knut nu kjenner du ham ikke igjen han har blit stor og sver kraftig og energisk gir sig ikke før målet er nåd. Han deltar i marskonkuranser og boksing så du skjønner han blir også legemlig utviklet i ferien iår syklet han gjennem Sverige Gevle-Sundsvall-Stokholm og dalarne til Røros og Guldalen hjem til Theim. Turen kostet ham 35 kr han hadde da mat med hjemmefra som du ser, han er som bestemor sa: svert mineserlig (?).
av de andre av mine barn er det kun Rigmor som vil lese hun går nu i 2den middel og vil svert gjerne ta artium for å bli lærerinde; men jeg tror ikke jeg greier det for du forstår det koster endel, men tiden kan jo forbedres om 2 år til den tid. Jeg har nu været hjemme hos far og mor og hos dem får atskillig som sparer mig for utgifter. Jeg har fåt mig en grå dress og hat og tobakspipe så jeg har helt utstyr. så jeg slipper å kjøpe og penge spart er penge tjent....
Lørdag den 1ste skal far og jeg på høiskolen og se og høre på immatrikuleringen av studenterne, om kvelden skal jeg holle en liten fest i anledning Knut så du forstår jeg ligger i det som en sagflis mu om dagene. Hjemme er alt bra, dykti langt mellem lønninga men det går. Iår er jeg skatlagt i Strinda men en formue på Kr.7700 så det går ret veien; men selv ser jeg ikke noe til formuen da den ligger hjemt i huset. så det blir bare Camourflage-Jou nou
Vis du husker og kan så tenk på Knut med mansgetskjorte og slips da det vil falle i god jord. Jeg sier som Per Gynt med mig for det være det samme jeg for stande ved slottets port.

Vær hilset Ruth og din Mand fra din broder Karl.
vor adresse: Skyåsveien no 1
Strinda
Norge

Anecdote:
Far Oskar er syk og barna, bl.a. Karl er der for å hjelpe til hjemme hos dem. Klara skriver:

..Far er bedre, han har sovet godt inat, og smerterne har git sig noget, Doktoren var her igaaraftes og han sa at han var meget bedre, men han sa at de tok nok en tid før han blev helt bra, for dette er jo en saan langvarig sykdom før dem blir helt bra, og heldigvis saa er den jo ikke dødelig uten at de støter noget andet til, Doktoren sa at vi ikke skulde være ræd, for Far har et godt hjerte siger han, men jeg blir træt af at gaa trappen hele dagen, vi tenkte at flytte ham ned i Spisestuen men de vilde han ikke, han ligger nu paa Altanværelset, og der synes han at han har de bra..

Karl har vært og hjulpet til med å bytte på han, og med å få byttet på sengen. Søster Olga fikk ikke komme og hjelpe til med dette - men de er da umulig til at faa ham med paa, du vet da af far de maa da ingen fremmede komme nær ham, du vet da han er saa skjenert..

Event-Misc:
Sønnen Knut fortalte at familien mottok en arv fra en Skrogstad som hadde flyttet til Amerika. Det var en anseelig sum, ca. kr.3.000,-, som familien blant annet brukte på å kjøpe klær til familiemedlemmene.

Knut fikk 100 kroner som han brukte til å utløse panten på et gullur som han hadde fått av faren. Uret ble pantsatt fordi faren trengte penger, og panten var på 50 kroner. Ja, faren hadde blitt så glad da postbudet kom med den endelige beskjeden om arven, at Knut også fikk beholde de 50 kronene som ble til overs etter at panten var betalt.

Event-Misc:
Karl Kristian ble arrestert 1.mars 1943 for kureervirksomhet, brev- og personsmugling, fra Norge til Sverige. Han jobbet som konduktør på NSB fra Trondheim til Storlien i Sverige (Meråkerbanen) under krigen.

Fra registreringen: Arrestasjon Trondheim 1.mars 1943 (Overført til Vollan). 6.mars 1943 er også oppgitt som arrestasjonsdato.
Sivilstatus: Gift.
Yrke: Overkonduktør.
Bosted: Skyåsvegen 1, Strinda.

Fangeopphold Vollan. Fangenummer: 322.
Fra 6.mars 1943 til 30.mars 1943 (Overført til Falstad).

Som konduktør på denne strekningen mot Sverige, var Karl Kristian involvert i både brev- og persontrafikk for motstandsbevegelsen. Sannsynligvis ble han avslørt av Rinnan-banden.
På Meråker hadde Karl Kristian hadde fått telefon hjemmefra. Kona Aagot fortalte han at Gestapo ventet hjemme hos dem på Singsaker for å arrestere han. Karl Kristian ville ikke flykte underveis uten familien. Han ville heller møte tyskerne/Gestapo og svare for sitt motstandsarbeid, enn å behøve frykte for represalier mot familien.
Barna Knut og Turid, søsteren Ruth, samt nevøen Atle Aune fortalte at tyske soldater (Gestapo) hadde stoppet toget hans ved Leangen denne skjebnesvangre dagen, og foretatt arrestasjoner. Karl Kristian skal visstnok ikke ha blitt arrestert med en gang, da han bar uniform, men de fulgte med han på toget inn til Trondheim, og videre på trikken hjem til Singsaker, der flere Gestapo-folk ventet for å sikre arrestasjonen.

Han satt først på Vollan og ventet på sin henrettelse, men henrettelsespapirene på Karl Kristian ble ikke signert. Derfor unngikk han denne skjebnen. Historier er fortalt at den som skulle signere papirene ble drept av motstandsbevegelsen like før, og da er også navnet Odd Wullum nevnt.

Vollan kretsfengsel var et fengsel i Klostergata 1, og ble benyttet av tyskerne under okkupasjonen som fengsel både for politiske fanger og krigsfanger. En av funksjonene var som en transittleir for politiske fanger. Det var også mange fanger der som ble tatt med og skutt på Kristiansten festning. Fangene på Vollan ble avhørt på Misjonshotellet i Trondheim, noen ble også avhørt av Rinnan og hans folk.

Motstandsmannen Frank Storm Johansen satt også en kort tid i Vollan fengsel, akkurat som Karl Kristian, og har beskrevet soningsforholdene der:

De var flere på hver celle, og lå på treullmadrasser om nettene. Ullteppe fikk de på deling. For trengende om natten, var det plassert en bøtte til det fornødne i hver celle. På morgenen stablet de treullmadrassene i en krok, stille på geledd, og så var det springmarsj ned i kjelleren, under ledelse av en vakt. Hver morgen måtte de ned i kjelleren for å vaske seg i kaldt vann, uten såpe og på et minimum av tid. Det ble aldri gitt noen opplysning av tyskerne. En del av straffen var at de måtte leve i uvisshet om sin skjebne som fange. Rykter var ikke en mangelvare, og man visste ikke hva man skulle tro.

Karl Kristian ble så overført til Falstad fangeleir 30.mars 1943.

Kilde:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.

Event-Misc:
Til Falstad fangeleir ble Karl Kristian overført fra Vollan fengsel. Datoen var 30.mars 1943.

Fra registreringen:

Fangeopphold Falstad. Fangenummer: 981.
Fra 30.mars 1943 til 8.desember 1943 (Overført til Sachsenhausen).

Frank Storm Johansens beskrivelse av oppholdet på Falstad er trolig mye sammenfallende med Karl Kristians opplevelser av fangetiden der.

Frank Storm Johansen ble av samme grunn som Karl arrestert for for sitt motstandsarbeid, og som senere skrev om krigsfangetiden i boken Tusen dager i fangeskap (2015) - som består av hans egen beretning, slik han skrev den ned i perioden 1945-1986, samt av brev og fotografier. Det unike kildematerialet gjør boken til en personlig, rørende og dramatisk tidsvitneskildring.

Han jobbet som telegrafist på Trofors stasjon under krigen, ble involvert i motstandsarbeidet på Helgeland, og ble arrestert på sin arbeidsplass på Trofors stasjon i september 1942. Etter avhør m.m. kom han til Falstad fangeleir sammen med flere andre arresterte motstandsmenn.

Han ankom Falstad tidligere enn Karl Kristian, og beskriver fangeforholdene der som brutale og uhyggelige, særlig i tiden fra rette etter arrestasjonen og frem til våren 1943. Deretter var det vaktskifte og de nye vaktene var ikke så ille.

Etter hans ankomst med bil til Falstad, ble han og de andre motstandsmennene samlet i turnhallen innenfor leirportene. Her ble de kommandert av vaktsjefen på snorrette geledder, urørlige i Stillgestanden! Slik ble de stående lenge, og det vanket brutale slag og spark på de som rørte seg.
Etter en kort undersøkelse hos leirlegen ble de beordret til Bekleidungskammer, hvor de fikk utdelt fangedrakten og treskoene, så bar det ut i gården til oppstilling og instruksjon i tyske kommandoord.
Straffeeksis var obligatorisk mottakelse for alle nye fanger. Det kunne eksempelvis være springmarsj ute på myra utenfor leiren - Hinlegen! Kriechen! Hüpfen! Rollen! Pumpen! - og tyske vakter passet på at eksisen ble utført raskt ved hjelp av sine geværkolber, som de brukte flittig på de nyankomne fangene. Sadistisk og hard lærdom, jo verre, jo bedre.

På nettene var de plassert i trange celler, 2 og 2, hvor de måtte hvile ut og samle krefter liggende i køyesenger. Kom Wachtmeisteren i døråpningen måtte de melde cellenummer etterfulgt av: ...mit 2 Mann belegt. Auf der Celle nichts Neues! Meldingen måtte læres, ellers ventet et forferdelig leven og juling.

Ifølge leirreglementet måtte en fange alltid stoppe og stå i giv akt når de møtte en Wachtmeister eller en annen tysker. Da måtte de spørre om å få gå forbi: Ich bitte vorbeigehen zu dürfen?

Kommandør i Trondheim, og ansvarlig for Falstad fangeleir, Oberststurmbannführer Gerhard Flesch (1909-1948) var ofte på besøk i leiren. Da var det alltid stort oppstyr. Det var stadig avrettinger i Falstadskogen. Norske motstandsmenn, russiske og serbiske fanger, som først ble avhørt, deretter satt på dødscelle, før de ble ført ut i Falstadskogen av bøddelgjengen fra Trondheim for å bli skutt. Stemningen i leiren var alltid uhyggelig på slike dager.

Hverdagslivet i fangeleiren kunne arte seg slik:

Klokken 5 lød kommandoen Aufstehen! Så frokost, 2 tørre brødskiver og kaffeerstatning. Klokken 6 var det appell/oppstilling og telling av fangene. Deretter kunne det være 1 times straffeeksis: Tyske marsjsanger skulle synges av full hals mens fangene trampet taktfast i søla med de tunge treskoene.
Så ble de delt opp i arbeidsgrupper - arbeid i potetåkeren, grøftegraving, gårdsarbeid, arbeid på saga, tømmerhogst for skolehjemmet, tømmer- og steinbæring m.m.
Arbeidstiden var klokken 7 til 13, så middag i spisesalen bestående av suppe (som kunne være kokt på poteter og bedervet pølse), og arbeid igjen klokken 14 til 19, med ny appell etter arbeidstidens slutt. Kveldsmaten var lik som frokosten, 2 tørre skiver med kaffeerstatning. Sulten gnog. Å kunne orge seg litt ekstra mat, rå poteter, litt pølse e.l. var avgjørende for å kunne overleve.

Det var vaktskifte ved Falstad våren 1943. Eldre reservister overtok vaktansvaret. De fleste av disse var for slepphentet og tillot litt for frie forhold for fangene. Derfor ble disse byttet ut med yngre soldater sommeren 1943. Det nye unge vaktstyrken var ikke av de verste de heller, men tillot ikke så mye som sine siste forgjengere.
Tilværelsen som fange på Falstad for likevel en stor belastning på nerver og humør. Stadige rykter om tysklandstransport tæret også på.

Frank Storm Johansen forteller at maten våren og sommeren 1943 ble noe bedre, forholdene tatt i betraktning. Mat ble smuglet inn, og familiebesøk kunne fangene ta imot en søndag i måneden. Familiene ble samlet inne i turnhallen.

Sønnen Knut og hans Ellinor fikk besøke han på Falstad, sommeren 1943. Under besøket måtte Knut, Ellinor og Karl Kristian stå i stram giv akt overfor hverandre, godt bevoktet av tyske soldater og norske nazister. Karl Kristian hadde begrensede muligheter for å svare med annet enn enstavelsesord.

Før de dro ut til Falstad, hadde Knut vært innom Gestapos hovedkvarter i Trondheim, for å søke om tillatelse til å besøke faren. Der fikk han beskjed om at han snart skulle frigis, men samtidig så Knut en bunke med noen røde merker. Disse omhandlet blant annet Karl Kristian, og Knut visste at disse røde merkene betydde at faren skulle skytes. Slik ble det heldigvis ikke, som tidligere fortalt ble det av en eller annen grunn ikke gjennomført.

Datteren Turid fortalte at hun, sønnen Arvid og moren Aagot også var på Falstad og besøkte faren i løpet av sommeren 1943.

Av hyggelige minner fra Falstad-oppholdet hørte det gode kameratskapet både i harde og i mindre harde perioder.
Eksempelvis på sin 56-årsdag 26.november 1943, fikk Karl Kristian denne hilsenen fra sine medfanger, skrevet av Bergenseren:

I din ungdom var du en farlig chamør,
som gjorde så mangen pikelill mør.
O minnes, minnes hin tåkefulle natt
da du på Finse gjennem sengebunnen datt!

I Falstad Lager som gartner du går omkring
og legger din elsk på gresskar, tomat og bring.
O stakkars, stakkars lille, spede ...
når du bliv ... av ...

Når solen skinner og det er varmt i veret
du ofte viser dig med trillebør stræve.
Men er det regnfullt, vått og kliss,
da går kun ... ut når han skal piss.

Så vit tilslutt jeg dig med dagen gratulere
og håper at du utenfor piggtråden får mange flere.
Skål, skål for din 56-års dag,
og takk for hver hyggestund i garten ilag.

Fra Falstad fangeleir ble Karl Kristian sendt videre til arbeides- og konsentrasjonsleiren Sachsenhausen 8.desember 1943.

Kilde:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.

.
Litt om Falstad:

Falstad konsentrasjonsleir var en transittleir for overføring av fanger til Tyskland. Mange ble også sendt hjem igjen, eller til andre leire eller fengsler i Norge, og mange mistet livet, ble henrettet på Falstad.

Falstad har stor historisk betydning, og stedet var under 2. verdenskrig skueplass for grove overgrep mot mennesker fra i alt 13 land. I Falstadskogen, like ved fangeleiren, ble vel 200 politiske krigsfanger henrettet i okkupasjonsårene. Falstadbygningen er i dag Norges best bevarte politiske fengsel og krigsfangeleir.

I krigsårene 1940-1945 etablerte tyskerne 5 leirer for politiske fanger i Norge. Hovedformålet med leirene var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet.
Falstadleiren ble tatt i bruk i oktober 1941, og var den nest største i Norge. Falstad var en viktig brikke i et svært omfattende leirsystem i Norge under krigen. Vel 250 leire var spredt over hele landet. I Norge ble ca.150.000 norske og utenlandske statsborgere fengslet og satt under tvang i løpet av krigsårene.

Man går ut fra at om lag 5.000 personer satt på Falstad fra november 1941 til frigjøringen i mai 1945. Fangebellegget på Falstad var under hele krigen dominert av nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politiske motstand mot okkupasjonsmakten.
Antallet fanger i leiren varierte veldig mellom 1941 og 1945. De første månedene etter opprettelsen var det neppe mer enn ca.200 fanger på Falstad.
Utover vinteren og våren 1942 økte dette tallet noe, og lå de neste årene antakelig på mellom 259 og 500. Høsten 1943 ble leiren utvidet med 2 fangebrakker for å løse plassmangelen som hadde oppstått. Fra senhøsten 1944 og fram til kapitulasjonen steg antallet betraktelig. Det var stadig opprullinger og arrestasjoner i Trøndelagsdistriktet. Fangetransportene til Tyskland hadde stanset, samt at fanger fra leire i Nord-Norge ble evakuert og ført sørover, blant annet til Falstad.

Flere av fangene sonet lengre straffer i leiren, mens andre slapp unna med noen dager i fangenskap. For mange fungerte Falstad som gjennomgangsleir. Disse fangene ble etter et opphold i leiren sendt på transport, som regel til Grini eller Tyskland. Kildene viser at det ikke var uvanlig med større transporter.
I løpet av januar måned 1943 måtte 35.000 arbeidsdyktige fanger fra besatte områder transporteres til Tyskland. Behovet for arbeidskraft i den tyske rustningsindustrien var prekær.

Nazistenes leirsystem:

De omlag 260 fangeleirene som ble opprettet i Norge i perioden 1940-1945 var en videreføring av et system som nazistene i Tyskland hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år. Storparten var tvangsarbeidsleire hvor russere, jugoslaver og polakker utgjorde de største gruppene. De norske politiske fangene var fordelt i de 5 hovedleirene Grini, Falstad, Ulven/Espeland, Sydspissen og Arkivet.

I Tyskland ble konsentrasjonsleiren Dachau satt i driftallerede fra 1933, og i 1936 startet oppbyggingen av permanente leire i Det tredje Rike. Disse leirene var det mest ytterliggående uttrykk for terroren som SS-sjef Heinrich Himmler satte i system, hvor formålet var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet.

Politisk kamp mot opposisjonen:

Begrepet Schutzhaft (varetekt) ble selve symbolet på den politiske kampen mot opposisjonen i Tyskland. Hitler innførte Schutzhaft samtidig med nødforordningen til beskyttelse av folket og staten. Denne fjernet elementer i Weimar-konstitusjonen som vernet om den personlige frihet. Politiet fikk dermed anledning til å arrestere potensielle politiske fiender uten å måtte gå veien om rettsapparatet. Dette førte etter hvert til at hele landet ble kontrollert av nazistene.
Ikke alle som ble arrestert av det tyske maktapparatet endte opp i konsentrasjonsleire. Bare et begrenset antall hadde formell status som statlige KZ-leire. Disse utgjorde en del av et omfattende, overordnet system av leire, fengsler og tukthus både i Tyskland og i de okkuperte landene.

Leirsystemet videreført i Norge:

I Norge må etableringen av Falstad, Grini og de andre leirene forstås som en naturlig fortsettelse av et innarbeidet system som nazistene hadde praktisert i en årrekke. Her i landet hadde institusjonen BdS (Befählshaber der Sicherheitspolizei) forvaltningsansvar for de norske politiske fangene. Men også her fantes flere varianter.
De vel 250 leirene var inndelt i to hovedkategorier: Leire for politiske fanger og tvangsarbeidsleire. De nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politiske forbrytelser havnet i den førstnevnte kategorien, i den andre finner vi en stor og broket samling av utenlandske fanger.

Nord-Norge i en særstilling:

Situasjonen i Nord-Norge må karakteriseres som helt spesiell med en leirtetthet som vi ikke finner maken til andre steder. På det meste var det for eksempel 50 leire mellom Korgen og Narvik med ca.30.000 fanger. Antallet fanger i Norge ved frigjøringen illustrerer omfanget av dette apparatet. Hele 80.000 utenlandske krigsfanger/tvangsarbeidere befant seg på norsk jord i mai 1945. Til sammenligning var det totalt ca.40.000 nordmenn i tysk fangenskap i krigsårene. Omtrent 1/4 av disse ble deportert til konsentrasjonsleirer, tukthus og tvangsarbeidsleire på kontinentet. Totalt regner vi med at ca.150.000 mennesker satt i fangenskap i Norge under okkupasjonen. Flere tusen døde som direkte følge av forholdene.

Mangelfull forskning og kunnskap:

Etter frigjøringen i 1945 er det kommet en flom av forskningslitteratur om okkupasjonsårene. Forskningen har behandlet en rekke temaer og emneområder, men mangelfull er litteraturen om de norske fangeleirene og de mange tusen leirfangene i Norge.
Mangelfull er også faghistoriske arbeider om Organisation Todt (OT) som organiserte tyskernes vei-/jernbaneutbygging og anleggsvirksomhet i Norge, og som samtidig benyttet seg av titusenvis av utenlandske tvangsarbeidere i dette arbeidet.
Falstadsenteret har drevet innsamling av beretninger blant tidligere Falstadfanger. Norges Hjemmefrontmuseum samlet i sin tid beretninger fra konsentrasjonsleirene Ravensbrück og Natzweiler. Videre har Kristian Ottosen drevet systematisk dokumentasjonsarbeid i forbindelse med sitt omfangsrike forfatterskap om de deporterte nordmenn som havnet i konsentrasjonsleire, fengsler og tukthus i Hitler-Tyskland.
Stiftelsen Hvite Busser til Auschwitz har i en tid stått bak et dokumentarfilmprosjekt med tidligere konsentrasjonsleirfanger. Alt dette er viktige bidrag til okkupasjonsforskningen.

Viktig informasjon har gått tapt. Spor etter det omfattende system av fange- og tvangsarbeidsleire som fortsatt eksisterer, er mange steder i ferd med å forsvinne. Ofte er leirbygningene blitt fjernet eller bygget om for å tjene nye formål. Dette har ført til at få levninger eksisterer i dag, og en viktig del av okkupasjonshistorien er i ferd med å gå tapt.

På Falstad i dag finner vi blant annet leirens hovedbygning og kommandantbolig noenlunde intakt.
Førstnevnte, en 2-etasjers ringbygning, hvit med sort tak, omkring en gårdsplass. På 3 av flæyene gikk det en balustrade, en overbygd gang, hvor 2.etasje skjøt litt fram. Bygningen inneholdt under okkupasjonen leiradministrasjon, turnhall, sovesaler, kjøkken og spisesal, dødsceller, revier, snekker- og skredderverksteder, vaskeri i kjelleren, kvinneavdeling og avdeling for de jødiske fangene (jødeloftet).

Arena for ettertanke:

Med utgangspunkt i den tidligere SS-leiren Falstad og i andre leire i okkupasjonsårene, er krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter 3 viktige elementer for Falstadsenterets virksomhet. Med bakgrunn i hendelsene på Falstad, er stedet en unik referanseramme for å studere og konkretisere dagsaktuelle konflikter i lys av brudd på menneskerettighetene.

Event-Misc:
Den 8.desember 1943 ble en gruppe Falstadfanger satt på transport til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Hele 150 fanger ble kommandert til oppstilling, yngstemann var 17 år.

Noen var fanger som hadde unngått dødsdommer i Majavatnsaken der 24 unge menn ble skutt i Falstadskogen. Andre var fra Wærdahl/Thingstad-gruppa der 18 kamerater var skutt på Kristiansten festning i løpet av 1943. Underlig nok følte noen en lettelse over å bli valgt ut, da de hadde saker som ikke var fullført og utfallet var uvisst.

De ble satt på tog til Oslo sammen med andre fanger, alle bundet på hender og føtter. Den videre ferden gikk med fangeskipet Donau til Stettin sammen med 1.000 fanger fra Grini. I Stettin ble fangene fordelt til forskjellige leire i Tyskland. Ingen visste hva en tysk KZ-leir var og mange kom aldri hjem igjen.

Avreisen fra Falstad, og transporten til Oslo:

Fra Frank Storm Johansens bok - Tusen dager i fangeskap - som også beskriver transporten fra Falstad via Oslo til Sachsenhausen i Tyskland:

Den 8.september fikk de navnene sine opplest på morgenappellen i leiren. Oppropet viste at Frank og Karl Kristian sto på listen over 150 fanger som skulle på transport. Reiseklare måtte de være klokken 13. De kledde seg og og pakket med seg det aller nødvendigste. Så var det å ta avskjed med kjente som skulle være igjen.

Før avreisen var det parade i gården foran kommandør Flesch, som på sin vanlige arrogante måte gikk fra mann til mann. Ekstra trusler ble gitt med på veien. Nå skulle jernbanefolkene få føle noe annet. De hadde ikke vost seg tyskernes tillit verdig.
Blant fangene som skulle ut på transport til Tyskland var nervøsiteten og usikkerheten til å ta og føle på, selv om de prøvde å skjule dette bak en maske av godt humør. Hva lå foran dem nå? Ingen av dem visste ennå på dette tidspunktet hva en KZ-leir i Tyskland var.

Tidlig, allerede klokken 3 på morgenen, ble det beordret oppstilling. Oppstilt med sin forpakning ved foten sto de og hutret og frøs i nattemørket. Nye navn ble ropt opp, og de fikk meget kort tid og ordne seg på. I puljer på 20 ble de kommandert inn i busser som sto klare utenfor gjerdet. Nå ble de nektet å ta med pakningen som hver og en av dem hadde pakket med stor omhu. De måtte reise som de sto og gikk. De ble kroppsvisitert av 2 politisoldater.
Bussene startet opp og de rullet gjennom en mørk og tilsynelatende sovende Ekne-bygd. Fangene prøvde å holde humøret oppe i bussene. Nå var de på vei til Tyskland.

I Trondheim var folk allerede underrettet, og mange hadde samlet seg bak sperringene rundt jernbanestasjonen. Bussene kjørte helt opp til porten, og gjennom en allé av politisoldater, norske og tyske, måtte fangene gå direkte inn i toget. Noen prøvde forgjeves å rope og få kontakt med folk bak sperringene. Det ble ropt navn når noen oppdaget kjenninger blant fangene.
En SD-mann kom snart inn i vognene og med lenker og silkesnorer i massevis, og snart satt fangene lenket på hender og føtter alle sammen.

Fra Trondheim gikk togturen sørover. Fangene satt trangt og ubehagelig. Først bakbundet, men etter protester ga tyskerne seg og bandt hendene foran istedet.
Nyheten om transporten gikk foran toget, og på noen stasjoner hvor toget stoppet, fikk fangene inn smørbrød, varm velling m.m. Fangene ble rørt av hvor omtenksomme og gavmilde folk utenfor var.

Sønnen Knut fortalte at turen fra Falstad/Trondheim gikk med tog, hvor fangene ble stuet inn i godsvogner. På Hamar fikk Karl Kristian øye på en bekjent (Heggelund) gjennom en glugge i vognen, og tilkalte han ved å plystre på han. Nå fikk Karl Kristian gitt beskjed til familien hjemme i Trondheim om at han var på vei til Tyskland.

Ut på natten endte togturen på en øde og forlatt Østbanestasjon i Oslo. Straks lød: Los! Los! og oppstilling i 5 geledder med ansiktet mot veggen, fremdeles bundet på hender og føtter. Slik måtte fangene stå til organisasjonstalentene hadde summet seg. Etter en lang stund kom ordren om avmarsj. Fremdeles bundet på hender og føtter, trippet fangene for fot i geleddet på 5 ut av Østbanehallen og ut i et mørklagt Oslo.
Fangene ble ledet over Stortorget gjennom Møllergata til nummer 19. Der var det opprop, fangene ble kvitt lenker og bånd på hender og føtter, som de da hadde hatt på seg i nesten 1 døgn.

Oppropet tok vel 1 time, så ble fangene kommandert i puljer ut i noen av de velkjente tyske politibilene. Turen gikk opp Grensen, over Karl Johan, forbi Vestbanen og Akers mekaniske verksted til Filipstadkaien. Her lå den store, ruvende Donau.

Her sammenfaller historien med gartner og motstandsmann fra Asker, Aksel Smith Sindings historie. Han ble sendt til fangeleir i Tyskland etter å ha sittet en stund på Grini. Han var med på samme reisen til Tyskland som Karl Kristian Lorentzen og forannevnte Frank Storm Johansen.
Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid - erindringer 1943-1945) gir også et svært godt innblikk i hvordan Karl Kristian opplevde denne reisen og den første tiden i den tyske fangeleiren Sachsenhausen.

For Aksel Smith Sinding startet turen fra Grini den 9.desember 1943, i bil nedover mot Oslo og Kontraskjæret, hvor fangeskipet Donau ventet ved kaien. De var omkring 800 fanger fra Grini, og det viste seg at det kom mange mann fra andre leirer også - fra Falstad, Møllergaten, Bergen osv., motstandsmenn, arresterte politifolk og studenter.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.

.
Ombord i slaveskipet Donau:

Langs en lang rekke med vaktposter ble fangene først kommandert ombord. Under skrik og skrål, med spark og slag med geværkolbene jaget tyskerne fangene ombord i fangeskipet, og deretter straks videre ned gjennom lastelukene og nedenunder i skipet.

Nede i lasterommet ventet dem et trist syn. Halmmadrasser lå strødd utover gulvet, ellers fantes intet annet utstyr. Fangene fra Grini var allerede kommet ombord. Mange av dem hadde soveposer, som hjalp godt i kulden. Fangene fra Falstad hadde ingenting. De var jo blitt fratatt pakningene sine av de tyske fangevokterne på Falstad. Det sto en gufs av isende kald desemberluft ned fra den store dekksluken.
Falstadfangene var de siste som var blitt ført ombord, og båten la fra kai.

Etter at Donau var kommet i rom sjø, ble fangene kommandert opp på dekk. Oppstilt i rekker på dekk fikk de instukser om reglement og disiplin om bord av en gestapist. De fikk også utdelt et redningsbelte hver, med beskjed om å ha den på til enhver tid. Under ingen omstendigheter måtte de ta redningsvesten av, verken dag eller natt.

Denne tidlige morgenen, i gråværet på fjorden, seg Donau fremover på sin ferd mot Tyskland. Foran og på begge sider gikk flere skip, ytterst og forrest krigsskip, og over kretset 2 jagere.

Etter tur fikk fangene lov til å gå på Aborten (do). Var de heldige med vakten som var der i øyeblikket, fikk de stå oppe en 5-10 minutter og ta en røyk.

Diskusjonstemaet blant fangene i lasterommet var selvfølgelig destinasjonen. Hva ventet dem? Hva gikk de til? De skulle bare visst!

I Øresund fikk de igjen gå på dekk. Været var blitt bedre, sola tittet frem. Ikke langt unna lå svenskekysten. Et fritt land så nær, men likevel så fjernt. Parallelt med Donau, på den svenske siden av territorialgrensen gikk et svensk kystbevoktningsfartøy. Følget deres, de andre båtene og krigsskipene, hadde forlatt dem lenger nord.
Utenfor København ble Donau liggende i ro en times tid, før reisen fortsatte videre sørover. Det mørknet igjen.

Akterut, i det bakre lasterommet var det lunere. Varmen fra maskinen gjorde det lunt i rommet, og her var det til og med køyer. Det var her de fleste av Falstadfangene etter hvert hadde sitt opphold ombord.

Mat fikk ikke fangene den første dagen, bare en kopp kaffeerstatning. Fangene brukte tiden så godt de kunne og organiserte litt underholdning. En prest holdt en manende tale, noen fortalte historier og et provisorisk sangkor gjorde lykke.

Neste morgen, den 11.desember, så de kysten av Tyskland. Et grått og trist landskap som strakte seg flatt og endeløst sørover.
Med sneglefart seg Donau innover mot elven Oder og kanalen mot Stettin. Båten virket voldsomt stor i den trange kanalen, slept av taubåter gjennom en stadig tettere bebyggelse.

På fallrepet fikk fangene nå en solid middag, ertesuppe servert fra et dampende feltkjøkken på dekk. Før det hadde fangene bare fått brød, 2 mann på 1 brød, og en boks sardiner i svartblikk.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.

.
Mottakelsen i Tyskland:

Donau klappet til kai i Stettin. På land vrimlet det av soldater og politi - grå, grønne og sorte uniformer om hverandre - som gjorde seg klare til å ta imot over 1.000 fanger. Havnen var trolig sperret av for anledningen, for sivile folk var ikke å se.
Mens det ble gjort forberedelser på land, ble om lag 60 fanger ropt opp på dekk. Disse ble skilt fra resten av fangene, stilt opp til avmarsj, og sendt til Elsass, en Nacht und Nebel leir. Mange av disse døde der.

Opprop for de andre fangene hadde det vært et par ganger allerede, men nå gikk det løs igjen. Fangene ble kommandert ned landgangen og straks etter begynte endeløse opprop nede på kaien også. Her ble de ulike gruppene med fanger skilt - politiene for seg, studentene for seg og de politiske fangene i en tredje gruppe. Det tok lang tid, og kaldt var det. Spenningen var stor og spekulasjonene mange - hvor skulle de forskjellige gruppene? Ingen visste noe.

Først ut på ettermiddagen var oppropet endelig ferdig. Etter en del timers ventetid ble det gitt ordre om avmarsj. Fangene merket nå en tydelig forskjell med hensyn til behandlingen. Vaktpostene var iltre, og lederne deres - offiserene - var hundre ganger verre. Det var rent sånn at de søkte leilighet til å slå, skrike og bære seg som ville.

På skiftetomten, ikke langt unna ventet det tog med en lang rekke lukkede godsvogner (såkalte kuvogner). Det ble det neste transportmiddelet for denne fangetransporten.
Under skrik, slag og trusler ble fangene jaget i springmarsj bort til de ventende kuvognene, hvor de hurtigst mulig måtte klatre opp og dumpe inn i trengselen med sine medfanger. Det var alvorlig trangt i kuvognene, og med opp mot mer en 60-70 mann i hver vogn, ble skyvedørene slått igjen. Da ble det selvsagt bekmørkt.

Da, som et løfte om samhold, lød plutselig sangen - Bedre og bedre dag for dag - fra en av vognene, og straks var alle med på sangen.

Det var råkaldt, og stå der stuet inne i de trekkfulle vognene. Det var langt fra behagelig. Fortsatt skulle det gå timer før toget beveget på seg.
Tett sammenstuet, nesten uten å kunne røre seg, sto fangene i vognene. Alle kunne ikke sitte på en gang, det var det ikke plass til. Halmballer ble kastet inn i vognene. Fangene rev opp og drysset halm ned mellom seg. Det lunet litt.

Det var blitt natt og mørkt igjen ute før toget begynte å bevege seg. Hvor de skulle visste de ikke. Fort gikk det ikke. Flere ganger stanset toget ved stasjoner for skifting, frem og tilbake, til dels så hardhendt skifting at fangene skaket mot hverandre i trengselen i mørket. I trengselen hutret de og frøs, det var for kaldt og for urolig til å få sove. Armer og ben stivnet til av kulden og mangelen på bevegelse.

Noen ganger når toget stanset, fikk noen få som sto nærmest dørene gå ut og gjøre sitt fornødne. De andre - hva de gjorde? Noen fant en blikkboks, eller det ble ofret en gummistøvel, som ble sendt rundt på omgang, og innholdet ble tømt ut av gluggene. Løsningen for andre igjen ble å la det stå til, og la alt gå i buksene.

Vann hadde de ikke fått på over et døgn, og tørsten plaget fangene. Frank Storm Johansen opplevde det slik:

På en stasjon hvor vi stoppet, ropte jeg til vaktposten av vi måtte ha vann. En kald latter var svaret og et spørsmål om jeg var gal, det var jo 10 kuldegrader. Jeg sa vi ikke hadde smakt vann på over et døgn, men han bare ba meg holde kjeft.

At det begynte å lysne av dag, så fangene igjennom sprekkene i vognene. Utenfor var et flatt og ensformig landskap, dekket av et tynt lag med snø. Stasjoner med ukjente landsens navn ble passert. Hjulene klapret monotont mot skinneskjøtene, og til plage for fangene trakk det en isende vind igjennom de utette veggene til vognene. Samtalene fangene imellom hadde for lengst gått i stå. Stort verre enn dette kunne det vel ikke bli.

Utpå kvelden var de endelig fremme, etter om lag 28 timer i sardintilværelsen i vognene. Døren ble slått opp med brak, og sirkuset begynte igjen.
De første som sto nærmest dørene, som stive og støle skulle hoppe ned på plattformen, ble brutalt grepet og hivd ut. Heraus, Mensch! Los, los! De tyske vaktene skrek og kommanderte, slo med geværkolber mot forsvarsløse rygger og ellers hvor det måtte falle seg. Tunge militærstøvler spente på måfå inn i fangeflokken. Aufgehen zu fünfen! Los, los, ihre Schweine, ihr Drecksäcke! Eder og forbannelser haglet over fangene.

I mørket kunne fangene skimte en liten grå stasjonsbygning med navnet Sachsenhausen under en blendet lampe.

Aksel Smith Sinding skrev:

...vi hadde jo hørt og lest om slike transporter, men vi trodde jo ikke at nettopp vi skulle havne i en slik redselstransport... ja, det ville nok gå mange år før minnet om denne turen fra Stettin til Sachsenhausen vil forsvinne...

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.

Event-Misc:
Ankomst Konzentrationslager Sachsenhausen am Rande der Stadt Oranienburg:

Det var kveld 12.desember 1943. På togstasjonen i Sachsenhausen sto de døstrette, utkjørte, frosne, stive og støle fangene oppstilt 5 og 5. Så lød kommandoen: Im Gleischritt, Marsch!
Enkelte nysgjerrige sivile kikket på da de trampet ut av stasjonsporten. Noen av fangene oppfattet kommentarer som: Wahrscheinlich ausländische Gefangene. Verdammte Schweine! Noen fanger opplevde å bli spyttet på.

Selv om veien ikke var lang å gå til leiren, så virket den mye lenger. Vaktene maste på så det ble noe halveis mellom gange og løp. Kom en eller annen aldri så lite ut av rekken så skrek de iltre vaktene opp: Seitenrichtung! Aufgehen! På grunn av blendingen kunne ikke fangene se i mørket. Først bar det gjennom villabebyggelse, senere forbi små brakker, til slutt gjennom en gate med høye murgjerder på begge sider. De velkjente vakttårnene og de høye elektriske gjerdene.
Plutselig dreide de første til høyre, gjennom en port, så gjennom en kort bygning. Marsjen gjennom den store smijernsporten Eingangs-Gebäude med skinnende hvite bokstaver: Arbeit macht frei! Så ut på en stor åpen plass. En lyskaster ble satt på og lyste opp hele plassen, rundt hvilken brakker var ordnet i en stor halvsirkel. De var fremme.

Transporten fra Norge var på 1.000 mann, hvorav 378 kom til Sachsenhausen, resten ble sendt til andre leirer fra Stettin.

Til Sachsenhausen kom Karl Kristian inn gjennom portene med påskriften - Arbeit macht frei - sent på kvelden 12.desember 1943, og han fikk fangenummer 73748. Karl Kristians kommende svigersønn (gift i juni 1946 med datteren Randi), Arnfinn Nedrelid, fikk fangenummer 73749.

* Tidligere nevnte motstandsmenn, Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid) og Frank Storm Johansens historie (Tusen dager i fangeskap) gir sannsynligvis et svært godt innblikk i hvordan Karl Kristian opplevde den første tiden i Sachsenhausen. Aksel Smith Sinding fikk fangenummer 73999, Frank Storm Johansen fikk fangenummer 73742, begge ikke så langt unna Karl Kristian sitt nummer.

* Velger også å ta med skildringer fra Odd Nansens dagbok skrevet under hans opphold i Sachsenhausen (fra oktober 1943 til mars 1945). Dagboksbladene av tynt papir, med liten skrift, som ble gjemt i uthulte brødfjøler som han laget i leirens snekkerverksted. Brødfjølene ble fordelt til medfanger og samlet inn ved frigjøringen. Fra dag til dag er en sterk personlig beskrivelse av opplevelsene i konsentrasjonsleiren og er et enestående tidsvitnedokument.
Fridtjof Nansens arkitektsønn hadde fangenummer 72060.

Vel inne i leiren, på den store appellplassen, kunne de se Heinrich Himmlers læresetning skrevet på gavlveggene på de omkringliggende brakkene:

Es gibt nur einen Weg zur Freiheit Seine Mielepfeilen heissen Ehrlichkeit Wahrhaftigkeit Gehorsam Fleiss Nüchternkeit Zauberkeit und Liebe zum Vaterlande!

Rundt de nyankomnene samlet det seg en del fanger. Mange var kledd i blå- og hvitstripete sebratøy som pyjamaser. Andre var kledd i sivile klær innsydd med røde kors eller kryss i ryggen, for å kunne se at de var fanger. De spurte hvor de nyankomne kom fra. Ach, Norweger! De kjente til nordmenn, ja.
For noen arealer det var her innenfor, som en hel liten by! Brakker overalt, rekke etter rekke.

I sluttet tropp bar det med de nyankomne fangene til avlusningsbrakken, hvor de slitne sto og ventet på deres tur. På badet gikk det bare noen få av gangen. Når det så ble deres tur gikk det slag i slag - bokstavelig!
Rundt dem var det ordenspoliti bestående av mer erfarne fanger, og mange av dem gikk inn i oppgaven med iver og nytelse. De kunne slå og slå, rett og slett bare for å se fangene lide. De nyankomne, utslitte fangene var et lett bytte.
Alle klær skulle av. Tøy måtte avleveres, pakker og verdisaker, ingenting kunne beholdes. Lagerälteste sa at alt ville ble merket med navn og tatt vare på. Å lure noe unna ble straffet: Fünfundzwanzig auf den Arsch! Særlig undertøyet som ble avlevert var nok et herlig syne etter togturen fra Stettin. Så bar det inn på badet nakne alle mann på tur.

Her ventet menn med store elektriske klippemaskiner og sløve barberhøvler - alt av kroppshår, hår og barter forsvant - så en varm dusj. Innsåpningen måtte skje raskt, likeså å skylle dette av i dusjen. De som var for sene måtte gå videre med all såpen på seg. Det hjalp ikke å protestere til bademesteren. Derfra var svaret et likegyldig og høylydt: Halt deine Schnauze! Så bar det inn i neste rom for avlusning. Lusesalve fikk de kastet på seg under hver arm og i det hårløse skrittet. Så måtte de kline denne svarte sviende salven utover det hele med fingrene. Det luktet stramt.

Så kom øyeblikket da de nakne nyankomne med de blanke hodene fikk utdelt og skulle påføre seg fangedraktene, grå- og blåstripete. En tynn skjorte og underbukse, en bukse og en jakke av et tynt og dårlig stoff. Et par fotkluter, og til slutt et par kjempestore tresko - Füsslinge. Om klær og sko passet var ikke så nøye, fangene måtte ta det de fikk der og da, og kle seg som best med det.

Så var det oppstilling, Fertig! Im Gleischritt Marsch! Fangene frøs, og den mangelfulle påkledningen hjalp ikke stort i den isende vinterkulden. Marsjen gikk til karanteneblokken - Zugangsblock, Block 37 - hvor nykomlinger var strengt adskilt fra hovedleiren, i de første par ukene. De måtte ikke blandes med de andre fangene og spre eventuelle smittsomme sykdommer, som tyfus, difteri og dysenteri.

På Zugangsblock ble de trette nykomlingene mottatt av Stubenälteste og de frosne fangene fikk utdelt et enkelt ullteppe, og kunne endelig stupe i de tomme køyene. De krøp tett inntil hverandre i køyene for å holde varmen, for varmt var det heller ikke på Zugangsblock.
Lenge fikk de ikke sove, for klokken 4 var det vekking. Da måtte alle i leiren stå opp, uten unntak. Et krus med lunken kaffeerstatning var alt de fikk til forkost, før de ble jaget ut i kulden av Blockälteste, som var sjef og diktator på brakken.

Odd Nansen beskrev i dagboken sin hans opplevelse av ankomsten til de nye norske fangene fra Norge:

Alt sto stort sett bra til med dem, bortsett fra at de alle sammen fryser som bare fanden. En større innsamling av undertøy foregår i norskeblokkene... De trenger det sårt...

I den første tiden var de inne på det sperrede område rundt Block 37 og straffebrakken Block 38, som sto rett ovenfor dem. Her fikk de en rik anledning, ved de daglige appellene, til å se mye elendighet. En samling av fanger som var drevet ned i den største nød, ved sult og ytterst dårlig behandling, som ble slått, sparket og hundset på alle måter. Det var påminnelser og trusler om at nøyaktig slik ville de også få det, om de fant på noe sprell og brøt leirreglementet.

Leirprogrammet var vekking klokken 4, vasking og spising, appell 5.30, arbeid til 12, middag, arbeid fra 12.30 til 18, appell, spising og rosignal klokken 21.

I karantenetiden ble nykomlingene stadig jaget ut i kulden. Arbeid var det ikke i karentene, men tiden gikk med til å lære seg å bli Anständigen Häftlinge:
Gymnastikk, marsjere, gjøre vendinger, hilse eller rett og slett bare straffeeksis. Leirregler og leirdisiplin måtte læres, ikke minst de mange tyske gloser og tyske kommandoer som ble brukt i leiren.
Innimellom skjellsord, eder og forbannelser lød maset fra Blockälteste: Aufgehen zu fünfen! Seitenrichtung! Vordermann! Stillgestanden! Im Gleischritt, Marsch! Mützen ab!
Fangene trampet frem og tilbake i sine store tresko, som gnagde på heler og tær, og de frøs bitterlig i sine tynne klær hele tiden. På brakken var det kaldt, ingen fyring, og de hadde ingenting å foreta seg på tiden der. De bare satt.

Man måtte læres seg å bli et massemenneske, lære seg å innordne seg under en takt, en felles reaksjon for de ting man ble utsatt for, lære seg å bli et nummer, bli usunlig og ubemerket.

De fikk høre om mange tidligere kameraters skjebner, de som ikke hadde orket mer, ikke holdt ut, de som hadde bukket under for sykdom., mistet peppen og - gått i pipa. Dette utrykket ledsaget av en liten bevegelse med hånden i spiral oppover, men løftet tommelfinger, ble flittig brukt. Tommelfingeren og bevegelsen markerte røyken fra krematoriepipen.

En dag var de på Politische Abteilung for å bli ført i kartotek. Deres data ble nedskrevet, arrestasjonsårsak, pårørende som skulle underrettes ved død m.m. De ble fotografert, ansiktsbilde og profilbilde.

De fikk etter hvert kontakt med norske fanger som hadde vært der lenger enn dem, og som hadde erfaring nok til å rettlede de nyankomne for at gjøre det lettere for dem. Den første tiden i ny leir var alltid kritisk og vanskelig, før en ble kjent. De gamle fangene visste hvordan å stelle seg sånn noenlunde fornuftig, hvordan oppnå fordeler, og ikke minst de hadde forbindelse med hjemmet og Røde Kors, så de regelmessig fikk brev og pakker.
Det var mange nordmenn fra før i Sachsenhausen, opptil 1.500-2.000, og de organiserte en masse gamle klær til de nyankomne, som undertøy, pullovere, strømper m.m.

Den 18.desember fikk de lov til å skrive hjem. Hva de kunne skrive om var nærmest bestemt på forhånd. Retningslinjene mptte følges og sensuren var streng!

Det nærmet seg jul.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Julefeiring 1943:

Før de var ferdige med zugangstiden, kom julen. Det var Karl Kristians første jul i fangeskap. Denne julen ble en særegen opplevelse.

Blant de norske fangene var det flere malere og tegnere som fikk lov til å lage dekorasjoner inn mot julen 1943. Enkelte var med gode tvetydige norske tekster på. De hadde også et sangkor som ble riktig flinke etter noen øvelser.

Kristian Ottosen skrev at når julen 1943 nærmet seg, var det ønske om at Arnulf Øverland skulle skrive et juledikt til sine medfanger. Dette var han ikke uinteressert i.
Han svarte:
Hvis jeg orker det skal jeg prøve å få til et juledikt. Men dere skjønner vel at dette ikke er det rette stedet for å konsentrere seg om sine dikteriske gjerninger.
Det ble organisert slik at Øverland fikk en papirbit og en blyant med seg på arbeidsplassen, og så kunne han begynne å forberede sitt juledikt.
Nå var det selvsagt ikke tillatt å feire julekvelden blant fangene i Sachsenhausen, men høsten 1943 var det blitt så romslig blant de norske fangene at man hadde et visst overskudd nettopp takket være matpakkene. Det ble aldri gitt noen formell tillatelse til det, men leirledelsen lot skinne igjennom at den var kjent med den norske juleskikken, og at det ikke ville bli møtt med represalier om nordmenn markerte julen på en eller annen måte innenfor brakken.

Bakgrunnen for diktet var at han feiret julen på en annen måte. Han ville ha fram at julen ikke bare handler om presanger, og at høytiden kanskje ikke er like trygg for alle. Han skriver mye om at det ikke hjelper å hevne seg på ting som allerede er skjedd. Han skriver om trygghet, og hvor viktig det er. På slutten av diktet skriver han at dersom det blir krig igjen, skal Norges land kjempe, og ikke la seg knekke av en fremmed hær.

Den kålsuppen fangene fikk til middag hver dag, var ikke til å bli mett av. Denne julaften og juledagen var zugängerne så heldige å få potetskrelling alle mann i hovedkjøkkenet fra klokke 6 til 18. I julen skulle det være Salzkartoffeln og ikke Pellkartoffeln, nok til 2 middager for vel 25.000 mann. Maten var litt bedre og rasjonene litt større i juledagene. Zugängerne ble passet på så de ikke spiste rå poteter under arbeidet, men de dristet seg likevel til å spise så mye de turte av rå poteter. Det var jo også mat.

På selve julekvelden var det program med julesang og diktopplesning blant de nye norske fangene. Nordmennene satt pakket som sild i en tønne. En prest, Dahle fra Bergen, leste juleevangeliet.

Fra høytalerne tonte de frommeste julesanger ut av de hese metalltromlene og ga en viss påminnelse om jul.

Julekvelden 1943 steg Arnulf Øverland opp på en krakk i B-fløyen på brakke 1 i Sachsenhausen. Rommet var fylt til trengsel. Alle visste at Øverland hadde sitt juledikt ferdig. Forventningsfulle satt vi der, ved bordene, på gulvet, langs veggene, i døråpningene. Dikteren myste mot arket han holdt i hånden. Så lød det ut over forsamlingen med fast røst:

Jul i Sachsenhausen.

Et juletre er tendt på galgebakken!
Vi sitter benket ved vår suppeskål
og dufter stille av den sure kål,
og har det hyggelig her i barakken.

Vi feirer dagen, da en mann blev født,
som bar så underlige frihetsdrømme:
Han vilde vekke liv, der alt var dødt.
Han vilde fri fra fremmed herredømme
og egne landsmenns fariseerklasse
en voldtatt, våpenløs og rådløs masse.

Han vilde rense tempelet for svik
og fjerne skillet mellom arm og rik
og fri fra slavedom sitt folk og land,
- den altfor drømmerike, unge mann!

Og samme folk er det, en bok forteller,
det satt i babylonisk fangenskap.
Men det er samme lov, som ennu gjelder,
dens bud er det totale folkedrap:
Gå hen og gjør allverdens folk til treller!

År strømmer hen, årtusener forbi,
her sitter vi!

Nu har vi vasket våre suppekrus,
og vi lar synke våre slitte never,
mens våre lengselssyke tanker svever
om brente tomter og forlatte hus.
Der var vårt hjem!

Og våre kjære, hvordan går det dem?
Vi håper, og vi tror jo, at de lever,
vi skriver brever
der kommer alltid et og annet frem
med kvalte utbrudd, ord som bare tier.
Vi går i måneder og venter svar,
og himlen gråner, selv om den er klar;
til slutt får vi et svar som intet sier!

Vi går og håper, snart må noget hende,
et tegn må skje...
Selv disse år må engang ta en ende!

Vi lytter til et flaut kommunikè;
og jorden vender sig mot frost og mørke,
mot natt og sne.
En mann blir løslatt,
inn kommer der en hundretallig flokk.
Når blir det nok?

Der går en vei til frihet - skorstenspipen!
Det er et hverdagsblad av vår historie,
en allfarvei: Revier og krematoriet!

Men det skal hevnes! hørte vi fra nogen.
Da kom det fra en mann fra Telavågen,
fra en av dem, som hadde mistet sine sønner,
det falt så stille, med det gav et sjokk:
Kva skal vel eg med hemn? Og mannen stønner:
Nei, me frå Telavåg hev fenge nok!

Og kan vi tenke slik, da blir det fred.
Men vil du slukke ild med hatets flamme,
da får du ennu engang se det samme:
Slekt efter slekt skal stille på geled
til marsch i mørket og mot ukjent sted!
De skyldige, dem kan du ikke ramme
ved å la barn og kvinner trampe ned!

Det kommer for mig noget jeg fikk høre,
som Martin sa: Det første jeg skal gjøre,
det er å sette op igjen en stue,
selv om den ikke blir så grom og stor;
men det er greit å vite, hvor en bor,
og godt å sitte på sin egen tue.
På denne bakken ned mot havn og brygge,
der vil jeg bo, den stuen vil jeg bygge!

Der tendes vinduer i vårblek kveld.
Det skinner i den nye låveveggen.
Nede i bekkefaret dufter heggen,
og lien lysner under sneblå fjell.

Men neste gang, vi hører dyreskriket
og motorbrølet fra en fremmed hær,
da kjenner vi dem. vet vi, hvem de er,
og vi skal møte dem og ikke vike!
Ukrenkelig er Norges land og rike!

Da applausen hadde lagt seg brøytet en fange fra en av de andre brakkene seg frem gjennom flokken rundt dikteren: Arnulf, du må komme til oss også. Du må lese diktet ditt for oss alle.
Slik ble det. I den sene julekvelden ble Arnulf Øverland leiet fra brakke til brakke der de norske fangene holdt til, nattblind og fysisk sterkt svekket. Men hans intellekt var klarnet i månedene og ukene han hadde slitt med å sette diktet sammen, ord for ord, linje for linje, vers for vers.

Kvelden etter kom de gamle guttene for å underholde de nye. Overraskende for de nye fangene fikk de høre det frie ord frimodig tolket av fremragende krefter, og selveste Arnulf Øverland møtte også opp og leste egne dikt, blant annet Jul i Sachsenhausen: Et juletre er tent på galgebakken.

Og det var sant nok, for der hvor juletreet var reist, pleide de å reise galgen når noen skulle henges.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Hvordan var så dagliglivet i Sachsenhausen for de norske fangene?

Tiden i karanteneblokken nærmet seg slutten, og den 25.desember 1943 var den siste og avgjørende marsjen på appellplassen før de stilte for SS-Arbeidseinsatzführer. Det var viktig å gjøre et godt inntrykk. Han hadde arbeidskort med opplysninger gitt til Politische Abteilung tidligere. Nykomlingene ble fordelt på ulike arbeidskommandoer. De som var fagarbeidere ble tatt ut til arbeid i SS-verksteder og fabrikker. Noen ble i Sachsenhausen, andre kom til KZ Lichterfelde (en satelittleir til Sachsenhausen), og mange ble sendt til arbeid i Heinkel Flugwerke utenfor Oranienburg (sistnevnte ble ødelagt av allierte bombefly sommeren 1944).

Så var de blitt ordentlige fanger.

I nærheten av revier lå det 5 norskebrakker, de såkalte Norwegerblocks. Nordmennene var så heldige å få bo samlet i Sachsenhausen-leiren. Brakkene, eller blokkene, de bodde på var inndelt hver seg i 2 fløyer, med vaskerom og toalettrom i midten. Hver av fløyene var oppdelt i 4 store rom, 2 spise- og oppholdsrom og 2 sovesaler - kanskje store nok til 40-50 mann, men her var de 100-120 mann, så det var trangt.
I sovesalene sto det rekke på rekke med køyer, 3 køyer i høyden, og det var svært lite luft oppunder taket. Så trangt var det mellom rekkene at de ikke greide å gå forbi hverandre, men en måtte da krype inn i underkøyen med hele overkroppen, 2 mann i hver køye.

Hver morgen var det opp klokken 4: Aufstehen! så re opp seng (bygge Betten), ut i vaskerommet: Hemd aus!
Frokosten var kaffeerstatning og 2,5 skive brød. Spising skjedde i 2 spiselag.

Tenk for et sirkus når det ble skreket til appell, kanskje halvparten var i sovesalen og som stormet ut, mens en del satt i matsalen. De siste måtte tilbake til sovesalen for å hente tøyet sitt før de gikk ut. Sengene res opp riktig, ellers...
Kollisjoner med de førstnevnte i de mikroskopiske og trange gangene mellom køyene var ikke til å unngå. Mange skulle opp og ut av sengene samtidig, ta på seg på beina, kle på seg og re sengene. For et ubehjelpelig kaos, en fortvilet trengsel og livsfarlig atmosfære mellom morgengrette, trøtte og sultne fanger. Skrik og banning, for ingen ville komme sist ut. Det var for risikabelt, for dem ventet slag og spark. Los, los!

Så lød signalet: Antreten zum Appell! Det var oppstilling foran hver block, og marsjering ut på den store appellplassen blockvis. Mange tusen fanger oppstilt på en gang, et hav av mennesker, alle slags nasjonaliteter og mennesker under lyskasterne. Summing av samtaler, avbrutt av tyske kommandobjeff: Stillgestanden! Augen gerade aus! Augen rechts! Augen links! Richt euch! Rührt euch!

SS-Blockführer kontrollerte antall fanger for brakken de hadde ansvaret for, fikk overlevert rapport med riktig antall og underskrev på denne. Blockälteste måtte løpe frem og tilbake og levere rapportene til Raportführer midt på plassen. Det tok tid før totaltallet stemte, ikke så rart når fangetallet var på 25.000. Morgenappellen varte stort sett i en knapp time. Hele tiden svingte 3 lyskastere i hovedtårnet frem og tilbake for å kontrollere havet av loslitte, ofte frysende fanger.

Stemte fangetallet kommanderte Rapportführer: Zum Arbeitskommando antreten! og hele appellplassen ble et yrende liv av skrikende, fektende og kjempende fanger som skulle finne frem til, ja endog slå seg frem til, sine respektive arbeidskommandoers faste plasser på kortest mulig tid.

Så var det å vente på tur til å marsjere ut til arbeidsplassen. Oppstilling med venting var det flere ganger om dagen, vente på plass ved spisebordet, vente på plass på do m.m.
Marsjen til arbeidsplassen gikk forbi Rapportführer, mens Vorarbeiter nokså hardhendt hold styr på rekkene. Det lød Mützen ab! Augen links! Hände angelegt!

Arbeidstempoet på arbeidsplassene var høyt. Nåde den som ikke arbeidet fort nok!

Hele 12 timers arbeid hver dag, bare avbrutt av 20 minutters middagspause. Alle måtte ha sin Schüssel med 3/4 liter kålsuppe (Stechribben). Pausetiden var dyrebar. Mens de slukte suppen, måtte de passe på å få med seg fløytesignalet fra Vorarbeiteren om at pausen var over og de måtte tilbake til arbeidet. Var de ikke raske nok vanket det slag og skrik.

Den første vinteren i Sachsenhausen var ikke lett. Hardt arbeid, utilstrekkelig og dårlig mat, og tynne, dårlige klær. Klimaet var svært rått og uvant for nordboerne. Det blåste surt og kaldt hele vinteren. Frøs gjorde de om dagen, og frøs gjorde de i søvne om natten. Det samme helvete dag ut og dag inn. Dag for dag ble de slappere, og gikk ned i vekt.

...det føltes som om morgenlufta krøp under våre tynne klær og la seg kald og klam rett inn på kroppen...
...forkjølelsen er det umulig å bli kvitt. ...etter å ha stått og frosset og hostet på appellene i timevis. ..et elendig vått og råkaldt vær, med en evig isende vind inn på ryggmargen daglig...
...Det er bitende kaldt, og vi fryser som bikkjer.

Av og til falt det snø, men den lå aldri lenge. Som oftest regnet det. Snø og søle kladdet under treskoene og gnagsår og vonde ben var et stort problem.

Nattesøvn var også et problem. Klærne var alltid fuktige, og det var ingen mulighet til å få tørket dem. I sovesalen var det ikke tillatt å ha på seg mer enn undertøy. Yttertøyet måtte fangene ha liggende pent buntet sammen på plassen i spiserommet. Dette ble kontrollert. Over seg hadde de bare et tynnslitt ullteppe. I sovesalen var det trent sammen 200 mennesker, og for å få nok frisk luft måtte enkelte vinduer stå åpne, uansett vær.

Kveldsappellene var slitsomme. Etter en lang og hard arbeidsdag, var det oppstilling i geledder på 5 og 5 for å bli telt, rette inn og ta luen av og på etter idiotiske ritualer - stå til tellingen var avsluttet, fangetallet stemte og overlevert til Lagerführer. Det kunne i verste fall ta timer.

Av og til ble kveldsappellen forlenget med kunngjøringer eller offentlige avstraffelser som Fünfundzwansig auf den Arsch. Femogtyve på ræva var et stående uttrykk, og det risikeres for hva som helst. Disse prylingene ble foretatt av utvalgte egnede blant fangene selv.
Ofrene ble bundet fast med remmer, bøyd fremover på magen over en slags bukk. Så gikk det løs. Tunge forferdelige slag på offerets lår og ende. Høre stønn og smerteskrik fra offeret mens bøddelen slo av all makt, skrik som døde hen når offeret mistet bevisstheten.

Var det henrettelser på gang, sto galgen midt på plassen når de kom fra arbeidet. Demonstrasjonshenrettelsene var for å sette skrekk i fangene og gjaldt helst fanger som hadde forsøkt å flykte eller sabotere. Etter henrettelsen måtte resten av fangene marsjere kolonnevis forbi, tett opp til offeret, som nå han livløs i repet. SS-vakter kontrollerte at alle fangene så opp på den hengte.
Disse kveldene ble lange og uhyggelige, før de kunne komme inn på brakken hvor dagsrasjonen med brød ventet.

Mer erfarne fanger, mange med opp til 10 års fangetid, og som regel tyskere eller polakker, fungerte som Vorarbeitere. At fanger kunne være så rå og brutale mot sine medfanger, som de fleste av Vorarbeiterne var, var forferdelig å oppleve. At de kunne rope og skrike, slå og plage sine fangekamerater for litt ekstra matrasjoner - suppe eller brød, og litt mer plass for seg selv i fangeblokken. Vorarbeteren trengte ikke arbeide selv, men hadde et visst ansvar for at arbeidet ble gjort i tide, så de fleste brukte seg, maste og skrek, slo og sparket når det passet for at arbeidet skulle gå unna, særlig hvis det var noen tyske soldater i nærheten.

Berlin-distriktet ble ofte rammet av allierte bombeangrep, dag som natt. Leiren hadde ingen beskyttelsesanordninger, og fangene ble beordret til å bli på brakka i ro under angrepene. All forkortning av arbeidsøkter, oppstillinger, pine og slit var kjærkommen for fangene.

Samholdet nordmennene i mellom var god, og de benyttet enhver anledning til å diskutere eller fortelle fra bedre ager for å glemme tid og sted. Det ble mye snakk om mat og diskusjoner om forskjellige matretter.

Tross alle grusomhetene skrev Frank Storm Johansen om det gode kameratskapet fangene i mellom:

...Mer kunne sikkert vært tatt med. Men samme hvor mye man forteller om, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å gi andre et virkelig bilde av t.eks. hva en tysk konsentrasjonsleir var. Hvordan kan man beskrive atmosfæren eller håpløsheten i en slik avstengt, absurd verden? Eller hvordan kan man få andre til å kjenne lukten av brent menneskekjøtt fra krematoriepipa, der røyken sto til værs dagen lang?
Men tross alt, det er noe annet som også sitter igjen i hukommelsen, minst like tydelig, nemlig kameratskapet fangene i mellom, hjelpsomheten, at man delte det man hadde, i det hele tatt samholdet uansett sosiale eller andre skiller. I nøden lærer man hva venner er. Det gjør at jeg på en måte faktisk ikke ville vært fangeskapet foruten...

Historiene som Karl Kristian fortalte fra oppholdet sitt i konsentrasjonsleiren var ikke mange, for han ville helst ikke snakke om dette.

Datteren Turid fortalte at han ble svært dårlig under oppholdet i konsentrasjonleiren, ja så dårlig at det sto om livet. Karl Kristian skal blant annet ha fått - Rosen - en type bakterieinfeksjon som rammer de øvre lagene i huden.
Brakkekameratene på den norske brakken reddet Karl Kristian. De ga han ekstra med mat, og holdt han oppreist under oppstillingen på appellplassen, som kunne vare i flere timer, og hjalp han med arbeidsoppgavene hans.
Han skal også ha fått hjelp av en russer som han arbeidet sammen med, som overtok en betydelig del av Karl Kristians del av arbeidet for å hjelpe han til å bli bedre. Deres arbeid besto i å fjerne isolasjonen på elektriske ledninger, slik at tyskerne kunne få kobberet som var inne i ledningene.

Søsteren Ruth fortalte også om at Karl Kristian hadde opplevd at en kamerat av han, en jernbanemann, hadde blitt så dårlig at han ble lagt på likhaugen. Kameratene på brakken hentet han i skjul fra likhaugen, smuglet han inn igjen på brakken, og tok hånd om han til han ble sterk nok til å greie seg selv. Ifølge historien kom kameraten også hjem til Trondheim etter krigen.

En kan lure på likheten i disse 2 historiene. Er de egentlig samme historie? Var det dette som skjedde med Karl Kristian, med kameraten eller begge?

Søsteren Ruth fortalte at hun hadde hørt at Karl Kristian også måtte lete i søppelhaugene etter noe spiselig. Her kunne det hende at han fant noe gammel sild som han måtte spise - han som ikke spiste sild hjemme.

Utover i året 1944 skjedde det mye i leiren. Tilstrømmingen av fanger til leiren økte på. Transport etter transport med fanger fra andre leire lenger østpå, hvor russerne var i ferd med å ta seg frem mot Tyskland. De allerede kummerlige og trange forholdene i leiren ble enda verre.

Krigen var i en brutal sluttfase. Stadig oftere bombeangrep mot Berlin fra allierte fly, og en tysk ledelse som økte omfanget av likvideringer.

Avstraffelser på appellplassen skjedde stadig, og fanger ble hengt for det tyskerne kalte forbrytelser, men som ofte kunne vise seg å være bagateller. Redselsfulle historier hvor fanger ble hengt med for kort tau, eller for langt tau, og som ikke døde øyeblikkelig, men som tvertimot måtte kjempe en håpløs kamp mot døden ved langsom kvelning. Alt mens tusener på tusener av medfanger fortvilet måtte stå og se på de grusomme ugjerningene.
Müssen ab! når dommen ble lest opp. Müssen auf! når bøddelen skred til verket. Ingen dødsdømt skulle bli hedret med blottede hoder av kameratene.
Men, hva betydde en død fange fra eller til etter hvert? Mange ble følelsesmessig avstumpet, for de hadde mer enn nok med å kjempe sin egen kamp mot sult, kulde og livstruende sykdommer.

Fanger fra andre leire østpå fortsatte å strømme på vinteren 1945. Det var ikke uvanlig at mange av disse fangene allerede var døde ved ankomst Sachsenhausen eller Oranienburg, av sult, kulde eller sykdom. Vintertransport i åpne kuvogner eller lange etapper til fots (såkalte dødsmarsjer), var det mange som ikke tålte.
Fangebrakkene ble fylt opp, og de kunne ligge opp til 3 fanger i hver seng, og være mer enn 400 fanger i hver brakke.

I februar 1945 var det evakueringsstemning i leiren, og ryktene gikk om transport vestover for både den ene og den andre. Flere tusen fanger ble sendt videre, men ikke nordmennene. Krematoriet var i full virksomhet dag som natt for å få fjernet like fra leiren, fra de ankomne flyktningtransportene fra andre leire og fra gasskamrene, hvor jøder ble gasset ihjel.

Utenfor leiren var situasjonen ganske kaotisk. Fronten nærmet seg, russerne nærmet seg, og sivile flyktninger var også synlige i hopetall utenfor piggtrådgjerdet.

Mot slutten av februar kom det store nyheter til normennene i Sachsenhausen. Det svenske Røde Kors var i forhandlinger med Tyskland om evakuering av de skandinaviske fangene. Hva var sannheten i dette?

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Kontakt med omverdenen:

Karl Kristian, som de andre norske fangene, fikk lov til å skrive og motta brev hjemmefra. Selvfølgelig under meget streng sensur. Og motta pakker hjemmefra eller fra Røde Kors. Dette hadde mer å si enn noen aner.

Den 18.desember fikk de lov til å skrive hjem. En tillitsmann kom og ga en orientering om hva de måtte og ikke måtte skrive. Brevet måtte skrives etter en bestemt mal og på tysk. For å få brevet gjennom sensuren måtte fangene begynne brevene med: Ich bin immer gesund und bei guter Laune.
Det ble noen kjedelige og ensformige brev, men de fikk i alle fall vist et lite livstegn til de som ventet hjemme. De som ikke kunne tysk, fikk hjelp av de om kunne det.

Det lille standardarket fangene måtte benytte til brevskrivingen hadde en trykt tekst øverst: Leiren har kantine hvor forskjellige matvarer kan fåes kjøpt. Det var løgn. Det var også opplyst om at penger kunne sendes fangene, noe de fleste hjemme gjorde. Alt fangene så til disse var en personlig beskjed fra Deutsche Reichsbank om at beløpene var satt inn på deres konto der.

Utdrag fra Frank Storm Johansens brev datert 19.desember 1943 (oversatt til norsk):

...jeg sender mine beste hilsener hjem. Det går meg godt og jeg er frisk. Jeg trenger følgende ting: Strømper, undertøy, ulljakke, sovepose og toalettsaker... Matvarer kan jeg motta i postpakke, og hver måned 30 riksmark per postanvisning. Henvend dere til Røde Kors, da får dere beskjed. Skriv til meg så snart som mulig på tysk. Jeg ønsker dere alle en god jul og et godt nytt år...

Ut på vinteren og våren 1944, da disse pakkene begynte å komme, ga de nordmennene bedre mulighet til å kunne holde seg i live. Både ved at de kunne spe på sitt eget kosthold, og ved at de nå kunne kjøpe seg litt bedre behandling fra den mest brutale tyske Vorarbeiter med et stykke pølse eller litt tobakk.
Mange andre sultne fanger fulgte interessert med når nordmennene fikk pakker med mat og tobakk m.m., og det varte ikke lenge før nordmennene fikk tilbud om å få vasket eller reparert sitt tøy, stoppet sine sokker osv. i bytte mot å dele av innholdet i pakkene.
Innholdet i pakkene var for mange verdifullt betalingsmiddel på svartebørsen i leiren. Til tross for all risiko foregikk det en utstrakt orging og smugling inn i leiren.

Pakkene hjemmefra og fra Røde Kors berget mang en nordmanns liv i Sachsenhausen. Die Norweger fikk en særstilling i leiren, og mange utnyttet dette til sin fordel. Som oftest ble det ikke gitt noen ting til andre fanger, uten at Die Norweger fikk noe tilbake. Kjøp av tjenester, fordeler, ekstra hvile, medisiner osv ble for mange måten å overleve i leiren.

Samtidig med pakkene kom også brev hjemmefra. Ordene fra familien og de kjære der hjemme ble lest igjen og igjen, og fangene gjorde seg stor flid når de skrev brev tilbake til Norge - på tysk selvfølgelig, og sensurert!

Brevene fra Karl var opplysende, få ord med hentydninger.

I et brev datert 21.januar 1945 skriver Karl:

Liebe Aagot!
Besten Dank für deinen Brief von 3/1, es freut mich sehr, dass ihr eine Weinachten von alter Sille höltet. Ich hatte auch eine gute Hoehgeit, es hat mir auch milts gefehlt, kleine Kuchen, Weinachtsbaum und Bingekochtes (Sylte). Ich gratuliere dich sehr mit deinen grossen Tag am 17 Februar, oh, ich habe manchmals gewünscht, au diesen Tag wieder bei dir zu sein, aber wir werden den Tag wiedernehmen, wenn ich endlich eines schönen Tages komme. Ich danke euch allen für alles das, was ich zu Weichnachten und dem Neuer Jahre bekommen habe, es wird eine bessere Stimmung, wenn man etwas von zu Hause hat. Grüsse Rostad und Len. Dank der Sofie für das Paket. Grüsse alle Kinderskinden. Am mesten bist du von deinem Mann gegrüsst.
Karl.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Fra Heinkel:

Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid) beskriver sin tid i Sachsenhausen, hvor han blant annet jobbet i Heinkel-leiren (fangenummer 73999).

Etter karantenetiden ble de sendt til Heinkel. De ble jaget opp i lastebiler, tettpakket og trangt satt de sammen på bilene, dyttet og trykket tett sammen med geværkolbene. Straks lastebilene stoppet innenfor fabrikkområdet ved en av de store flyhallene lød kommandoene: Raus! Schnell, Schnell!
Dette forferdelige hastverket var typisk, men også eiendommelig på sin måte. Først timevis ventetid, så plutselig: Schnell, schnell!

Nye, nøye undersøkelser og gjennomroting i deres fattige eiendeler. Noen småting hadde de fått beholde, som ikke var av verdi for tyskerne. Så ble de stuet sammen i Block 11 - Zugangsblock (ankomstbrakken) - og ble så fordelt på de forskjellige hallene.
De var 8 kjempemessige haller, og tett inntil hver hall lå de vanlige fangeblokkene. Dessuten var det underjordiske sovesaler og vaskehaller. Mellom de 6.000-7.000 fangene (fra mange europeiske nasjoner) som jobbet på Heinkel, var en del tyske sivilarbeidere som fungerte som arbeidsledere.

...det hjalp så lite å tenke at dette var arbeid for fienden, direkte krigsnyttig mot våre allierte, vi var her og Gud skal vite at vi satt godt fast i saksen...

Hele 12 timers arbeid hver dag, bare avbrutt av 20 minutters middagspause. Den var i korteste laget, med tanke på at 600-700 fanger stormet ut av hallen for å komme først når signalet lød.

Etter arbeidsdagens slutt var det appell igjen, og dagens forordninger ble kunngjort. Etter appellen var så vanligvis de fleste fri og kunne gå på blokken og få brød og til tider litt suppe.

Besøk fra luften fikk de på Heinkel. Engelske og amerikanske fly fløy med sine store formasjoner over dem på sin vei mot Berlin, som bare lå ca.35 kilometer unna. Det var en oppmuntring for fangene når alarmsignalet gikk i fabrikkhallen, og de måtte slippe det de holdt på med og springe til tilfluktsrommene. Der var det å stå tett i tett nede i kjelleren og vente i 2-3 timer. Det gjorde ikke noe på dagen, da det var et kjærkommet avbrekk i arbeidet.
Noe annet var det når alarmen gikk om natten. Da måtte de opp av køyene sine og løpe til blokken de skulle samle seg i, og stå der i timevis halvsovende til faren-over signalet gikk igjen.

Den 18.april 1944 kom det et voldsomt bombeangrep som rammet selve leiren hardt. Mange fanger ble drept av bombene som flyene slapp over leiren.

Kilde:
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.

.
Julefeiring 1944:

Når det nærmet seg julen 1944, kom beskjeden om at all julefeiring skulle være forbudt. Søknaden til leirledelsen om tillatelse til å feire jul ble blankt avslått. Tykke, røde streker over hver eneste programpost på søknaden, samt et rødt NEIN! skrevet i sinne og ergrelse, var svaret. Intet juleevangelium, ingen taler, ingen underholdning. Bare tyske sanger ble tillat sunget.

Brakkene ble av ivrige norske fanger - nattarbeidere - dekorert innvendig med malerier av norske landskap, nisser o.l. Juleprogrammet ble gjennomført likevel, så nær som presten med juleevangeliet. Det var god mat til fellesmåltidet, Lagerbier, kjeks, knekkebrød og røyk. Det var allsang og enkeltsang, opplesning og prolog og alskens løyer.
Høydepunktet ble, som året før, at Arnulf Øverland leste et storartet dikt, med dramatiske kontrastvirkninger, store syner, inderlighet, varme, hat, kulde - et mesterverk.

Tyskernes høysinn strekte seg til at de først måtte være i seng 22.30, og at appellen dagen etter først var 8.45. Denne appellen ble lang, i bitende kulde. Visstnok var det 2 fanger som frøs ihjel under denne appellen. Hvor mange var det som fikk dødsstøtet?

På kvelden 1.juledag fortsatte nordmennene med sitt juleprogram med sang, talekor, prologer, og sammen med fanger fra andre brakker ble det litt julestemning, mat og drikke.

Kilde:
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Om Sachsenhausen:
Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ble bygd av fanger fra Nord-Tyskland sommeren 1936. Det var den første konsentrasjonsleir som ble anlagt etter at Heinrich Himmler, Reichsführer i SS, i juli 1936 var blitt utnevnt til sjef for tysk politi. Anlegget var utarbeidet på tegnebrett og skulle være mønster for konsentrasjonsleirer. Samtidig skulle det vise den absolutte makt som SS hadde over sine fanger.

Sommeren 1936 ble det i furuskogen ved Oranienburg, ca 35 km. fra Berlin, felt noen trær og bygget en brakke. En forkommando på 50 fanger fra KZ -leiren Esterwegen i Emsmoor ble innkvartert, og de følgende seks uker kom ytterligere tre transporter på hver 300. Fangene selv bygde opp konsentrasjonsleiren, det var også fangene selv som i praksis drev konsentrasjonsleiren.
Med sin plassering nær rikshovedstaden Berlin hadde Sachsenhausen en særstilling i systemet av nazistiske konsentrasjonsleirer. Dette ble understreketi 1938 da den sentrale administrasjonen for alle leirene ble flyttet fra Berlin til Oranienburg.

Fra 1936 til 1945 ble mer enn 200.000 mennesker sendt til Sachsenhausen. I den første tiden var det politiske motstandere av naziregimet, men etterhvert ble det stadig flere av de grupper som nazistene anså som rasemessig eller biologisk mindreverdige. Fra 1939 kom en stadig voksende strøm av mennesker fra de stater som ble okkupert av de tyske styrker.
Titusener av fanger døde i leiren på grunn av sult, sykdommer, tvangsarbeid og mishandling, mens andre ble offer for massemyrderier, satt i system av SS. Da leiren ble evakuert i slutten av april 1945, døde enda noen tusen fanger under dødsmarsjene. Ca.3.000 som var blitt igjen i leiren - syke, leger og pleiere - ble 22.april 1945 befridd av russiske og polske enheter av Den røde armé.

Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. De første ankom våren 1941. Forholdene var gjennom hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært vanskelige. De første dødsfallene blant norske fanger kom tidlig i 1942. Fra sommeren 1942 ble de norske fangene samlet på en egen brakke. Det fortsatte å komme nye nordmenn, slik at det ved utgangen av 1943 var hele 5 norske brakker. Forholdene på sykebrakka ble også bedre i løpet av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor innsats. Det hjalp også at det lyktes å få inn viktige medisiner fra Danmark og Røde Kors. Det som kom til å bety mest for at så mange norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var imidlertid at det fra sommeren 1943, etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeid med sivilinternerte nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, ble gitt tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene, og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke minst småpakker hjemmefra. De norske fangene kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene. De sivilinternerte nordmennene tilhørte familiene Hjort og Seip og levde i Gross Kreutz i Brandenburg omlag 100 km syd for Sachsenhausen.

I alt 3.240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av dem ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. Ca. 2.000 nordmenn satt her i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. Tilsammen døde ca.200 nordmenn i Sachsenhausen.

Fangenes første møte med leiren var brutalt. De ble fratatt alle klær og eiendeler, ble klippet og barbert der det fantes hår på kroppen og de ble dusjet med desinfiserende væske.
Fangene kom så til en Zugangslager (gjennomgangsleir), denne besto i den såkalte Skomarsjen, som betydde at fangene måtte gå inn sko som skulle benyttes av de tyske soldatene. Dette var en enorm påkjenning. Hver dag måtte fangene gå 42 kilometer (tilsvarende en maraton) på varierende underlag som grus, stein, gress og asfalt. Det var vanskelig å finne riktig skonummer og mange fikk store gnagsår på føttene av skomarsjen i tillegg virket dette svært utmattende på fangene, som ikke kunne sette seg ned for å ta en hvil.

Fangene måtte også lære seg tyske gloser da de kom til leiren. Dette var kommando ord som høyre (rechts) og venstre (links), det medførte straff dersom man ikke lød ordre, dermed var det viktig å forstå ordrene som ble gitt på nettopp tysk.

Det snakkes som regel om den harde og den gode tida for nordmenn i Sachsenhausen. Skillet kan settes til årsskiftet 1942-1943. De nordmennene som kom til leiren i 1941 og 1942 møtte en hard tilværelse med sult og sykdom. Dessuten var leirlivet preget av en brutalitet som de ikke kjente fra fangelivet i Norge. I juni 1942 fikk imidlertid de norske fangene sin første norskebrakke (brakke 3, senere omdøpt til brakke 1) og slapp dermed å bo spredt rundt i leiren slik de andre fangene måtte. At nordmennene fikk bo sammen på en egen brakke – selv om brakkesjefen var tysk – markerte en forbedring i levevilkårene fordi samholdet var godt og de kunne støtte og hjelpe hverandre bedre enn før. De slapp også å være redd for mishandlinger og tyveri fra andre fangers side. Etter hvert som det kom flere nordmenn til leiren, fikk nordmennene også flere brakker og å slutten av 1943 var brakkene nr. 1, 2, 23, 24, 25 norskebrakker (også danske fanger ble innkvartert her). I de siste månedene før oppløsningen av leiren skjedde det imidlertid en del omrokkeringer.

I brakkene bodde man veldig tett, sengene var bygget i 3 etasjer og man bodde 2 og 2 i hver etasje. Slike tette forhold sammen med dårlig kost og hygiene, lite søvn og kulde førte til at sykdommene florerte. Senere ble forholdene noe bedre, i og med at man ble tilsendt pakker fra Røde Kors som inneholdt mat.
Selv om livet i leiren var hardt, var dette en av leirene hvor det var nogenlunde ordnede forhold, man hadde spiseplasser i brakkene og også skap hvor man kunne legge inn i de få eiendelene man hadde. Fanger som ble sendt videre til andre leire, som Majdanek og Auschwitz, begge i Polen, ønsket seg tilbake til Sachsenhausen nettopp på grunn av disse ordnede forholdene, dessuten følte man seg tryggere her, hvor enn utrolig det høres ut.

Fra soloppgang og til mørket falt på arbeidet fangene under de mest ekstreme forhold. Trær ble felt og slept vekk og bygningsarbeider utført i et voldsomt tempo under skrik og slag fra SS-vaktenes side. Arbeidet krevet blod og svette, krøplinger og døde. Oppførelsen av KZ-leiren Sachsenhausen var preget av umenneskelige arbeidsforhold, utilstrekkelig kost og ren terror.

På grunn av den lave produktiviteten i tvangsarbeidet fikk tyske (ikke-jødiske) fanger lov til å motta matpakker fra slutten av oktober 1942 og rundt årsskiftet 1942-1943 ble denne tillatelsen utvidet også til å gjelde en del andre fanger, deriblant nordmennene. Nordmennene (ikke NN-fangene) fikk pakker hjemmefra og fra Røde Kors. Dessuten fikk de nordmennene som ikke var NN-fanger lov til å skrive ett brev hver 14.dag. Brevet måtte skrives etter en bestemt mal og på tysk, dessuten var det underlagt streng sensur, men likevel; fangene fikk mulighet til å skrive hjem, noe som var veldig viktig for å holde motet og humøret oppe. Dette markerte begynnelsen på den gode tida (relativt sett!) for nordmennene sin del. At de fikk bo på egne brakker og fikk tilsendt mat bedret levevilkårene betraktelig.

Flere norske kjente fanger satt i leiren. Blant dem var forfatteren Arnulf Øverland som ble sendt hit fra Grini, og Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, begge ble senere statsminister i Norge. 70 fanger fra Telavåg ble også sendt til Sachsenhausen i mai 1942, av disse døde 25 i løpet av den følgende vinteren. Tilsammen døde 200 nordmenn i Sachsenhausen.

Angiveri var en metode som førte til belønning for de fangene som anga sine medfanger. Straffene som fulgte var harde, blant annet ble det benyttet piskeslag til avstraffelse, 25 piskeslag var den mildeste straffen i så henseende. Det var fangene selv som utførte piskeslagene, og straffen var ikke bare smertefull, det var også nedverdigende å bli slått av en medfange.
Andre avstraffelsmetoder var fengsel eller jordcelle. Jordcella var en celle under jorda som var rundt 2 kvadratmeter stort, her satt fangen uten lys og ofte uten mat. Henrettelser forekom ofte som ved strangulering (kvelning) og ved skyting som foregikk i skyttergraven som fantes i leiren. Dersom en fange ble hengt, måtte de andre fangene være vitne til denne hendelsen.

Fangeleiren med kommandantur og Industrie und Bauhof var til å begynne med omgitt av et piggtrådgjerde, men allerede i løpet av 1937 ble dette leirområdet firedoblet med blant annet - boliger for SS-vaktene og industribygninger. Selve leiren ble liggende i utkanten av Oraninenburg.

I form av en trekant, en kjempestor trekant, ble de i de følgende år bygget en KZ-leir med 68 fangebrakker til foreløpig 10.000 mann. I tillegg kom SS-kaserner og annet.

Selve fangeleiren ble anlagt slik at fangebrakkene spredte seg vifteformet ut i fire rekker omkring en halvsirkelformet appellplass. Denne oppbyggingen sikret full kontroll over området fra vaktenes side.
Hele fangeleiren var omgitt av en høy mur med 9 vakttårn og et piggtrådgjerde som var ladet med 1000 volt. Kontakt med gjerdet, medførte døden.
Foran fangeleiren lå kommandanturet og en rekke tjenesteboliger for SS-staben.
Rundt leiren lå en rekke fabrikker og verksteder som tyske firmaer hadde anlagt og hvor de for en billig penge leide arbeidskraft fra leiren, mange kjente firmaer var med på dette.

På Industriehofs område lå også krematoriet, bygget i 1940 med 2 ovner, en brakke som var ombygget til masseutryddelsessted. Her ble blant annet 18.000 sovjetiske krigsfanger myrdet.
I tillegg kom den såkalte Station Z, et beryktet tillintetgjørelsessted med et nakkeskuddsanlegg, et gasskammer og fire krematorieovner. Ved siden av lå skytegraven med fire galger i tillegg. Ufattelige lidelser for fanger fra de okkuperte landene fant sted her. Dette området var også omgitt av en høy mur med ni vaktktårn.

I et skogsområde lå også et lager hvor SS oppbevarte en del av det byttet som var tatt fra de okkuperte land.
I en stor gård holdt man hunder som var dressert til flere oppgaver. En var til å passe på fanger under marsj utenfor det indre gjerdet, andre oppgaver var ved fronten.

Etter krigens slutt, opphørte ikke Sachsenhausens status som konsentrasjonsleire. Leiren ble da brukt som interneringsleir for krigsforbryterne, det vil si nazistene.

Man kan besøke Sachsenhausen i dag, men det er ikke mye som står igjen av leiren. Nærmest alle brakkene er borte av ulike årsaker, men de manglende brakkene er markert med en stein og et nummer hver. En av brakkene som fortsatt står og som er brukt som utstillingsbrakke, ble for noen år siden tent på av nynazistene, men man har valgt å la brakka stå slik, med tydlige brannskader fordi man vil vise at det dessverre fortsatt finnes mennesker med nazistisk tilknytning.

Event-Misc:
Karl Kristian var blant de fangene som ble reddet av De hvite bussene fra Sverige.

Meldingen fra Røde Kors om hjemtransport av skandinaviske fanger kom i mars 1945. I Sachsenhausen hadde fangene fått beskjed om å gjøre seg klare og pakke sitt pikk-pakk i starten av mars. Lørdag 10.mars var det oppbruddstemning i alle norskebrakkene på ettermiddagen. Tidlig søndags morgen var det appell som vanlig med etterfølgende morgensjau.

Appellen for kommandanten fant sted klokken 10 og utover dagen. Beskjeden fra kommandanten var at ingen skulle reise i sebratøy eller være dårlig skodd. Der Norweger skulle ha på gode sivile klær, være nybarberte og ha rent tøy når de skulle avgårde - en av de første dagene - ble det sagt. Bussene som skulle hente dem hadde plass til 30 fanger i hver.
Lørdag kveld ble de avluset, kledd nakne og og soveposer og klær sendt i - gassen - mens hver fange ble sjekket med lupe under magen etter badet.
Ventetiden frem til avreise var nok lang for fangene, og en stor prøvelse - så nær friheten.

Den første Røde Kors-kolonnen til Sachsenhausen, bestående av 35 busser med tilhørende hjelpebiler og ordonnanser på motorsykler, forlot hovedkvarteret (til det svenske Røde Kors) Friedrichsruhe klokken 7 torsdag 15.mars 1945.
Stadige allierte flyangrep gjorde turen vanskelig, men frem skulle den svenske hjelpeekspedisjonen.

Avhentingen skjedde alfabetisk. Fanger med bokstavene fra A til F i etternavnet hadde allerede gjort seg klare da den første Røde Kors-kolonnen ankom Sachsenhausen 16.mars.
Pulje 2 ofattet fanger med etternavn til og med J (Jensen), den dro avgårde natten 17-18.mars. De fangene som lå på Revier (sykehuset i leiren) ble prioritert også.
Mandag aften 19.mars Ble listen over norske fanger til og med N lest opp, og gjorde seg klare til avreise. Som de andre reisende ble det en stund venting på badet, stuet sammen som sild i en tønne, før de klokken 4 tirsdags morgen fikk beskjed om at de skulle marsjere av. Da lød flyalarmen, og gruppen måtte vente ennå en times tid på badet før de kunne marsjere ut av portene mot bussene som ventet på dem.

Evakueringen fortsatte, natt etter natt. De hvite bussene kom til Sachsenhausen i flere omganger for å hente ut de skandinaviske fangene. Alt i alt skjedde evakueringen av Sachsenhausen i 7 puljer. Den 24.mars 1945 hadde De hvite bussene hentet i alt 1.942 nordmenn, 217 dansker og svensker og kjørt dem fra Sachsenhausen til Neuengamme.

Frank Storm Johansen beskriver følelsen blant de norske fangene i Sachsenhausen mens de ventet på hjemtransporten:

Stemningen kan vanskelig beskrives og vel aldri glemmes av oss som var med. Puljevis slapp vi gjennom porten... det var helt stille, noe som var uvant for oss når SS var tilstede. Utenfor porten hørte vi plutselig: Lugna er, karar... Det var som en røst fra en annen og bedre verden. Vi kunne nesten ikke tro det var sant... SS-offiserer bare sto og så på. De måtte vel forundre seg over at alt kunne gå så raskt og knirkefritt, når det ikke ble sagt et overflødig ord, langt fra skreket og brølt, ikke brukt skjellsord og sjikane, ikke sparket og slått... Svenskene hjalp oss vennlig og bestemt og uten unødige ord... På hvert sete inne i bussen sto en Røde Kors-pakke med mat. En elskelig svensk sykesøster tittet inn og spurte om vi hadde det bra, hvorpå vi svarte at det var lenge siden vi hadde hatt det så bra.

Etter ordre fra tyskerne hadde de hvite bussene fått alle vinduene tildekket - blendet - med treplater når de kjørte gjennom restene av Det tredje riket.
I noen busser var det også med en tysk gestapomann, i andre var det svenske gruppeførere.
Ferden gikk fra Sachsenhausen til Neuengamme ved elven Elben 2 mil sørvest for Hamburg, en oppsamlingsleir for de skandinaviske fangene. De svenske bussene måtte stoppe vel en kilometer utenfor selve leiren. På ny måtte de marsjere inn bak piggtråd og elektriske gjerder i en leir i Nazi-Tyskland.

Det første som ventet dem i Neuengamme var en stank av søppel og kloakk, og en stor mangel på orden og renslighet. De kom inn på en middels stor betongert appellplass omgitt av brakker, som igjen var omgitt av piggtrådgjerder. Bak disse skimtet de kameratene som hadde ankommet fra de foregående transportene.
Mottakelsen var som ellers, opprop - Seitenrichtung! Zu fünfen! - innlevering av eiendeler, beordring om bading m.m.

Dette var en gammel leir, som var brukt til engelske krigsfanger under 1.verdenskrig. Brakkene med skandinaviske fanger var adskilt fra resten av leiren. De overfylte, skitne og illeluktende brakkene hadde gammeldagse doer, mangel på køyer gjorde at mange måtte ligge på gulvet.

Det ble dem fortalt at under betongdekket på appellplassen lå det ca.50.000 jøder begravet. Gårdsplassene mellom brakkene var nærmest som en åpen kloakk, og stinket enda verre enn det gjorde inne i brakkene. Skitten lå over alt i tykke lag. Over alt det samme griseriet, samme stanken og skitten.

Adskilt fra norskebrakkene sto brakker fylt med muselmenn, som døde som fluer i den ytterste elendighet. Lusete, syke og døende muselmenn som slepte seg avgårde og som hang på piggtrådgjerdene rundt norskebrakkene, tiggende om mat, sigarettstumper og annet. Enorme likhauger av muselmenn, som krematoriet hadde problemer med å brenne. Det var et trøstesløst syn.

I Neuengamme fikk etterhvert grev Folke Bernadotte med sin stab lov til å komme på besøk. Han fikk full informasjon om de ille forholdene som rådet i leiren. Han beklaget, men mente at det var godt håp om å få de skandinaviske fangene nordover snart. Da han gikk over appellplassen, sto de skandinaviske fangene og vinket, tett i tett bak piggtråden. Bernadotte vinket tilbake.

Det ble etter hvert slutt på at de ble beordret ut på mer arbeid. I denne lediggangsperioden fikk nordmennene fra Sachsenhausen høre redselshistorier fra andre leire, som langt overgikk det de selv hadde opplevd i Sachsenhausen. Historier om lidelser og slit, om kamerater som bukket under, om systematiske massedrap og andre grusomme redselsskildringer.

Det ble delt ut pakker fra Røde Kors, og brød fra Danmark - men bare til de skandinaviske fangene.

Under aprildagene i Neuengamme fikk de norske fangene stadig nyheter om krigens gang, om den store offensiven fra vest, som snart ville møte den fra øst. Krigen var uten tvil i sin sluttfase i Europa.

...så mektige er alle de nyheter og alle de inntrykk og begivenheter som strømmer inn over oss i disse dager, at vi ikke makter å fordøye dem... Røyk stiger mot himlen fra krematoriepipa der bakom Revier; det er den virkelighet som vi tross alt ennå lever midt oppi... Kan det være sant at dette marerittet snart skal være slutt?

Den 3.april ble det kunngjort at de ikke lenger var Schützhäftlinge, men sivilinternerte, og dermed bortfalt også arbeidsplikten. Men, på appellen hver dag måtte nordmennene stille - der måtte de fortsatt stå lenge - helt til opptellingen av fangene stemte - og det var fortsatt en lang, kald og våt prøvelse å stå på geledd i mange timer.

Nyankomne nordmenn fra Nacht und Nebel-leire viste at det var mange som hadde hatt det ennå verre enn de som - bare - satt i Sachsenhausen. Skinnmagre, avkreftede skjelettskikkelser, med tomme blikk og drag av tretthet og utmattelse i ansiktet, fortalte mer enn ord hva de hadde måttet gjennomgå - hva de hadde sett og opplevd av nød, lidelse og undergang:

...hadde svenskene kommet bare en uke senere...

I Neuengamme fikk disse nå smake - velstanden - de andre norske fangene hadde med sine pakker med mat som nå kunne nytes med forsiktighet. De måtte tilvennes å spise normalt, måtte samle krefter til turen videre mot friheten.

Sent om kvelden den 19.april fikk fangene ordre om å stille seg opp på appellplassen. De skulle evakueres. Engelskmennene nærmet seg, og de måtte være klare til å marsjere fra leiren. Utover dagen og kvelden 20.april ble de hentet ut av Neuengamme av De hvite bussene, danske og svenske.

På ferden nordover, gjennom de nordlige delene av Tyskland, fikk de se krigens ødeleggelser på nært hold, resultatet av systematisk alliert bombing av tyske byer og strategiske mål.

Ved grensen til Danmark ble bussene møtt av begeistrede dansker som ønsket dem velkommen. Det var jubel, og det var gråt. Fangene var hjemme i Norden. Men, Danmark var fortsatt et okkupert land, så fangene kom snart tilbake igjen til virkeligheten.
Igjen ble de overlevert til tyske SS-soldater, og etter en kort marsj var de på nytt på vei inn bak dobbelte piggtrådgjerder i den danske konsentrasjonsleiren Frøslev. Andre havnet et sted som het Møgelkær utenfor Horsens.

Statsfengslet Møgelkær var et av Kriminalomsorgens åpne fengsler, beliggende på Møgelkær i Juelsminde. Møgelkær var tidligere en herregård, så arbeidsleir for unge arbeidsløse, og fra 1945 til 1973 ble stedet brukt som ungdomsfengsel.

Frøslev (tysk: Fröslee) var en politifangeleir i Sønderjylland ved den dansk-tyske grense som ble åpnet i august 1944. Leiren hadde både mannlige og kvinnelige fanger og bestod som fangeleir frem til 5.mai 1945. Forholdene i leiren skal ha vært tilnærmet bra, i hvertfall sammenlignet med leirene i Danmark.
Leiren fikk en spesiell betydning for de norske fangene. Mange av de norske fangene som ble reddet av De hvite bussene tilbrakte noen dager i denne leiren på vei fra Neuengamme til Sverige.

I Frøslev ventet på nytt oppstilling, opprop og kontroll, som tok timer, som de var vant til fra før. Deretter inn i brakker, og igjen sove 2 og 2 i køyesender med ullteppe over seg. Frokosten i leiren bød på en stor overraskelse. Den besto av brød, loff, godt smør, sukker, pålegg, kaffe og melk. Det var vanskelig for Tysklandsfangene å tro på dette. Og som Frank Storm Johansen opplevde: Hans første middag i Frøslev var svinestek!

Nordmennene måtte bidra med litt arbeid i Frøslev, men bare hver tredje dag. Arbeidstempoet var behagelig. Til Frøslev kom også Folke Bernadotte på besøk, som alltid i uniform merket med Røde Kors-flagget. Besøket skapte nytt håp og optimisme blant fangene, nå som krigens slutt og tyskernes nederlag nærmet seg. Etter en ukes opphold i Danmark kom beskjeden om at Tysklandsfangene skulle overføres til Sverige.

Snart kom De hvite bussene på ny og hentet dem. På veien gjennom Danmark sto det massevis av mennesker flere steder og vinket til dem når de passerte. De mottok blomster, godterier, mat og tobakk av folkemengdene vinkende med danske, svenske og norske flagg! Tyskerne som observerte dette foretok seg ingenting.

Snart kom de til København og fergeleiet i Frihavnen, hvor Malmöfergen ventet. Snart var de virkelig i Sverige som frie mennesker! Om bord i fergen fikk fangene utdelt egne midlertidige pass. Så seg fergen inn til kaien i Malmö.

I Malmö ventet en ny marsj, mellom svenske soldater med gevær i anlegg. En liten nedtur blant nordmennene. Marsjen endte direkte ombord i et tog. Dette toget fraktet dem til en mottakssentral i Hälsingborg og Ramlösa, hvor det var avlusing, bading og utdeling av nye klær. Legeundersøkelser, røntgenfotografering, vaksinasjoner m.m. Overalt var det hjelpsomme, vennlige mennesker som ga dem god mat og godt stell.

Derifra ble nordmennene sendt i små puljer videre innover til andre steder i Sverige. Da var det blitt mai, og freden hadde kommet også til Norge. Matmangelen var stor i Norge, og de var mange som skulle hjem. Det var ikke lov til å reise på egen hånd, så ordren var å holde seg i ro inntil videre, ta til seg god mat og godt stell. Utålmodige måtte nordmennene vente på hjemreisen, så 17.mai ble feiret sammen med fangekamerater i Sverige.

Statsansatte fikk 60% lønn så lenge de var i Sverige, så Karl Kristian var ikke helt blakk da han skulle returnere til Trondheim.

Dagen før Tysklands kapitulasjon, den 7.mai 1945, ble en navneliste over de nordmenn som til da var kommet til Sverige, oversendt til Norges Røde Kors. Fra Oslo ble listen videresendt til lokalavdelinger over hele landet, og offentliggjort i norske aviser i dagene etter Frigjøringsdagen, den 8.mai 1945. På denne måten fikk de pårørende informasjon om fangene som var i Sverige og som ventet på transport hjem til Norge. Karl Kristian var på den listen som ble offentliggjort i Trondheims aviser i maidagene.

Sønnen Knut, som var aktivt med i BEORG, fikk høre at faren hadde kommet med de hvite bussene til Sverige, og prøvde å ringe han. Knut hadde tilgang til telefon gjennom sin posisjon i BEORG, som var en motstandsorganisasjon som skulle ødelegge for industrien under de tyske okkupantene.
Han fikk ta i faren per telefon, og hadde en lang samtale med han. Knut sa det var en rar føelse å kunne snakke med faren sin igjen, etter alt faren hadde vært igjennom i fangeskapet.

Så kom endelig beskjeden om at det var klart for hjemreisen med tog til Trondheim 27.mai 1945.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Redningen, veien ut av fangeskapet våren 1945, av Kristian Ottosen. 1998.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Kort om De hvite bussene:

Etter hvert som de allierte styrkene i 1944 nærmet seg Tyskland ble det fra SHAEF (de alliertes hovedkvarter) bestemt hva som skulle skje med fangene. I den norske eksilregjeringen hadde major Johan Koren Christie den 23.september utarbeidet et PM om dette. Fangene skulle bli inntil de ble befridd av de allierte. Familiene Hjort og Seip på Gross Kreutz fikk kjennskap til dette måneden etter og reagerte raskt. Johan Bernhard Hjort skrev en rapport i oktober 1944 hvor han sterkt frarådet forslaget. Han argumenterte for at fangene risikerte å bli likvidert, og at de derfor måtte reddes ut av Tyskland før landet ble okkupert.
Hjorts rapport fra oktober 1944 er første gang et forslag om en svensk aksjon for de skandinaviske fangene luftes. Sverige var, som det eneste nordiske landet, nøytralt under andre verdenskrig.

I Stockholm nektet Ditleff å godta retningslinjene fra London-regjeringen og fortsatte med å bearbeide svensker og det svenske utenriksdepartementet for å redde ut skandinaviske fanger. Ditleff tok også i september 1944 opp spørsmålet om evakuering med greve Folke Bernadotte som umiddelbart stilte seg positiv. Ditleff overleverte så den 30.november notatet - Momenter til svensk aksjon for fangehjelp - til svensk UD. Men han handlet fremdeles på eget initiativ.
Den 29.desember 1944 snudde imidlertid den norske regjeringen i London og gav ambassaden i Stockholm klarsignal til å diskutere muligheten for en svensk aksjon til fordel for de skandinaviske fangene.

Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert.
Den 5.februar 1945 oversendte Ditleff et nytt PM til svensk UD, nå som en offisiell norsk anmodning. Sverige ble anmodet om å sende en Røde Kors-delegasjon til Berlin for å forhandle om de skandinaviske fangene, for deretter å sende en svensk hjelpeekspedisjon. Folke Bernadotte fløy til Berlin den 16.februar 1945 og hadde møter med en rekke naziledere. Den 6.mars landet Folke Bernadotte nok en gang i Berlin og fortsatte sine forhandlinger for å sikre transport av skandinaviske fanger.

Transportene startet 15.mars 1945, avstanden var om lag 540 kilometer og med i alt 7 reiser ble 2.200 dansker og nordmenn overført til Neuengamme. Sven Frykmann som ledet en av transportene skriver om fangene og turen:

I allmänhet var de i relativt god kondition i jämförelse med andra fångar jag sett och på hygienen kunde man inte klaga. De berättade att de livsmedelspaket som de fått från Norge och Danmark hade hållit dem uppe, och på sista tiden hade behandlingen blivit märkbart bättre. De var alla rörande tacksamma och glada. Jag tror att alla vi som har haft förmånen att få hjälpa dessa stackars människor i Tyskland fått erfara en så överväldigande tacksamhet att det räcker för vårt återstående liv.

Etter hvert som fangene ble hentet i Sachsenhausen ble listen kontrollert med kretsen fra Gross Kreutz, så ingen ble glemt.
Den andre gruppen, tropp 2 og 3 fikk ansvaret for å hente fanger fra Sydtyskland.

I Neuengamme ble det ved de svenske transportene stadig flere fanger, og den samling av skandinaviske fanger som Bernadotte hadde blitt lovet av Himmler drøyde. Det svenske helsepersonellet fikk heller ikke umiddelbar tilgang til leiren. I den første perioden av transportene fikk heller ikke bussene kjøre inn i leiren; fangene måtte selv marsjere det siste stykket da tyskerne ikke ville la svenskene se leiren.
Den 29.mars fikk endelig svensk Røde Kors-personell adgang til Neuengamme, det ble fraktet inn medikamenter, tepper, sanitærartikler og mat. En skandinavisk avdeling ble etablert og forholdene ble såpass bra at fanger fra andre nasjoner fikk en negativ innstilling til de privilegerte, skandinaviske fangene.

Folke Bernadotte ankom Berlin fra Stockholm den 28.mars for nye forhandlinger med Himmler. Han skulle presse på for å få tillatelse til å overføre de skandinaviske fangene fra Neuengamme til Sverige, få tilgang til hele leiren, og hvis mulig; også ta med jødiske fanger til Sverige. Den 30.mars fikk Folke Bernadotte for første gang besøke Neuengamme.
I begynnelsen av april var de fleste skandinaviske fangene i Tyskland samlet i Neuengamme.

Bernadotte hadde nå ved nye forhandlinger fått klarsignal for evakuering av alvorlig syke, den første transporten gikk den 9.april fra Neuengamme, 12 svenske busser og 8 danske ambulanser. 153 fanger, de fleste sengeliggende ble kjørt til grensen mot Danmark og lastet av i Padborg hvor danskene hadde en karantenestasjon. Her fikk fangene ytterligere hvile og behandling, før de med danske busser og tog ble fraktet gjennom Danmark til København og sendt med fergen over til Malmö.
Frem til den 18.april hadde 1.216 syke danske og norske fanger blitt sendt til Sverige, og 2 dager etter, den 20.april ble alle skandinaviske fanger evakuert fra Neuengamme.

I alt 4.255 danske og norske fanger ble evakuert, av 120 busser var 20 svenske og 100 danske. Etter noen dager i Danmark ble så fangene sendt videre med ferge til Malmö i Sverige.

Reisen til Sverige gikk med ferge fra København til Malmö, og der overtok Länsstyrelsen og Civilförsvaret. Ved ankomst Sverige ble alle plassert i karantene, grunnet faren for smitte. Det var totalt 23 forlegninger, de fleste i Malmö län, med 11.000 senger. Ambulerende helsesentraler, stort sett bemannet av norske og danske leger og sykepleiere som hadde flyktet tok seg av fangene. For noen av fangene kom hjelpen for sent, 110 døde etter ankomst til Sverige; de fleste var polske fanger.

---

De hvite bussene var en aksjon ledet av den svenske greven Folke Bernadotte på slutten av andre verdenskrig for å redde skandinaver (dansker og nordmenn) som satt i tyske konsentrasjonsleirer. Navnet kom av at bussene som ble samlet til oppdraget, var malt helhvite. På taket, siden, foran og bak var det påmalt røde kors og svenske flagg, for at bussene ikke skulle bli tatt for militære mål, noe som også var årsaken til den hvite fargen.

Etter dansk og norsk påtrykk og planlegging ble det i regi av det svenske Røde Kors i mars og april 1945 reddet i overkant av 15 000 skandinaver og personer med annen nasjonalitet fra konsentrasjonsleirene i tyskkontrollerte områder.

Skandinaviske politiske fanger hadde første prioritet, men også svenske kvinner og barn som bodde i Tyskland skulle hentes ut. Hvis det var mulig kunne man, i tillegg til disse, ta med andre. Aksjonen var en stor humanitær suksess og reddet livet til mange fanger, men den er òg blitt kritisert for å være for ensidig rettet mot skandinaver, for at den ikke i samme grad hjalp fanger av andre nasjonaliteter, og for dens transporthjelp til det tyske SS.

For Sverige var aksjonen med de hvite bussene en triumf som ga landet mye velvilje i fredsdagene, returferden gjennom Danmark var ekstatisk, og den 17.mai 1945 sto grev Folke Bernadotte af Wisborg på slottsbalkongen i Oslo sammen med den norske kronprinsen.

Event-Misc:
Fra Adresseavisa mandag 28.mai 1945:

Reddet - til friheten og livet.
Tilbake fra konsentrasjonsleirenes og fengslenes gru i Tyskland. Beveget og hjertelig gjensynsglede i Trondheim.

Det første tog med nordmenn frigitt fra tysk fangeskap i Tyskland, etter at det svenske Røde Kors hadde reddet dem ut fra konsentrasjonsleirene og fengslene, kom til Trondheim i går over Storlien, og fikk en mottagelse som var både verdig og vakker. Heimreisen formet seg som en sammenhengende hyldest fra Storlien til Trondheim.

Ankomsten ble kjent av noen få først på lørdag ettermiddag, men nyhetene viser seg å ha den samme evne til hurtig og effektiv utbredelse nu som før, og tusener av mennesker møtte fram på stasjonen i går ettermiddag for å hilse guttene velkommen heim.

Den offisielle høytideligheten inne på stasjonsområdet ble dagens og reisens absolutte clou, gleden over gjensynet og hjerteligheten i velkomsten slo imot alle med en varme som gjør stunden uforglemmelig for dem som var til stede, og i særlig for dem som var høytidelighetens årsak.

Slik innledes artikkelen, som også nevner følgende:
Redning i siste øyeblikk.

..meddelelser om det svenske Røde Kors' innsats ved å hente innesperrede nordmenn fra tyske fangeleirer..
De frigitte har imidlertid ikke lovord som er sterke nok overfor sine redningsmenn. Den alminnelige mening er at om aksjonen var satt ut i livet bare en uke seinere, vilde mange av dem som vender friske og kjekke tilbake i dag ikke vært i live.
Takket være en måneds rekreasjon i Sverige, med en helt ypperlig pleie og forpleining, minnet guttene ved ankomsten mer om turister enn om frigitte fanger, muntre og glade som de uten unntagelse var, og sunne og sterke som de aller fleste så ut. Og velkledte. Ved ankomsten til Sverige ble alle de gamle klærne tilintetgjort, og hver enkelt ble kledd opp fra topp til tå..

For øvrig hadde ingen av dem lyst til å berette noe videre akkurat i går, og ikke gikk noen hardere inn på dem for å framkalle mørke og triste minner heller..

På Storlien.. Og ved siden av toget, i egenskap av reisefører, kommer overkonduktør Lorentzen, som også bare på et hengende hår unngikk dødsdom i sin tid. En av hans kamerater som ble arrestert samtidig ble skutt..

I alt er det et belegg på 138 mann.. hører mellom 70 og 80 heime i Trondheim.. Praktisk talt alle er ungdom i sin beste alder, gjennomsnittet ligger kanskje omkring 25 år. Bare noen ganske få har passert 50-årene..

Og så nærmer vi oss Norge.. norsk jord under føttene, for første gang på årevis, og det frie Norges jord for første gang på mer enn fem år. Blikket glir over skog og fjell, over Fongens majestetiske hvite silhuett med dunlette sommerskyer, vårblå himmelen. Solen lyser over hvitveis og grønne skudd, over nysprunget lauv og over vinterens siste, skitne snø. Gran og bjørk, furu i liene, en måltrost på topp. I et vindu utenfor en av kupeene står en ungdom alene og synger Gud signe Norigs land.

Den rene triumfferd fra grensen ned til Trondheim.
På Trondheim stasjon.. Over alt hang det norske flagg.. På selve stasjonen og utenfor stasjonen og de nedre bygatene var det møtt fram tusener og atter tusener av mennesker i den herlige mai-ettermiddagen, kanskje den skjønneste vårdagen vi har hatt hittil i år. Det var som om byen riktig haddepyntet seg til fest..

Det var stor spenning og forventning før toget kom - og det var tydelig å se at mange av de pårørende var helt bleke av spenning.. Og så: Endelig! Der borte på brua kom toget sakte sigende inn mot stasjonen. Divisjonsmusikken satte i med Ja, vi elsker, og det var mangt et øye som var vått både blant publikum og blant de heimvendte. Og snart var de oppe i de mest rørende gjensynsscener.. Omfavnelser og tårer, av glede. Men det var også andre tårer.. og der var det sorgens og vemodets bitre tårer som fikk fritt løp mens jubelen bruste omkring dem. Hvilket register av stemninger og følelser opplever vi ikke om dagene..

Fra en talerstol reist over utgangen fra perrongen rettet ordfører Skjånes de første velkomsord til de frigitte.
Ord blir for fattige når vi skal tolke hva vi føler for dere, sa ordføreren bl.a. Med et sinn fylt av den høyeste takknemlighet ønsker vi dere velkommen heim til et frit og selvstendig Norge. Det falt i deres lodd å hevde retten mot uretten. No er tvangsbåndene slitt over, vi er fri, og går mot dag og sol..

Journalist Alf Sjursen takket på de heimkomnes vegne for mottagelsen.
Vi har lengtet og drømt om denne dagen, sa han, og lengselen etter våre kjære og vårt land ble enda sterkere da vi ble sendt ut av landet. Men vissheten om at dere kjempet videre styrket oss til å motstå enhver tanke om kapitulasjon. Taleren minnet om at mange ikke kommer tilbake, og bad deres minne høytidelig holdt med et øyeblikks stillhet. Til slutt rettet han en takk, fram for alt til det svenske Røde Kors og til alle organisasjoner og enkeltpersoner som hadde muliggjort heimreisen og lagt fest over den, og først og sist, sluttet han, takker vi heimefronten for at den holdt ut til seiren var vår. La oss no hjelpes ad med å bygge vårt land sterkere, rikere og lykkeligere enn før..

...under musikk toget de frigitte bak fanene inn i byen, mens en mur av mennesker kranset gatene der de gikk.

.
Ved hjemkomsten veide Karl Kristian 44 kg, mot ca.75-80 normalt. Han var svært sliten og avkreftet, og hentet seg aldri helt inn igjen.

Event-Misc:
Atle Røising Aune jobbet med sin onkel Karl Kristian Lorentzen mens han var ung aspirant.
Han karakteriserte Karl som ganske lik type som faren Oskar Lorentzen, men ikke fullt så stram.

Karl hadde humor, noe Atle fikk merke den første tiden. Atle fortalte et par historier fra han var fersk ved NSB:

Som aspirant var Atle svært nervøs foran sin onkel Karl Kristian Lorentzen, som var overkonduktør.
En gang hadde Karl spurt han strengt: Spell du kort?
Ikke noe svar fra den nervøse og usikre unge aspiranten.
Karl fortsatte like strengt: Svar da! Spell du poker?
Atle forsøkte seg på et forsiktig: Mmmmmm.
Karl fortsatte: Er det et ja? Det er det likaste du gjør!

En annen gang hadde Karl spurt om Atle hadde lyst på et slag kort. Svaret fra Atle var ja.
Ka fanken nøler du etter, sa Karl, og trakk bordet inntil seg.

Event-Misc:
Det var på Byåsen stasjon på Gråkallbanen som søsteren Ruth så sin bror Karl for siste gang. Hun fortalte senere at hun hadde sett han når han gikk og trillet barnevogna for sin datter Tordun,

Event-Misc:
Niesen Ruth Eva fortalte at hun husket at Karl Kristian kom på besøk til søsteren Ruths familie i Sorgenfrigata 29B på Majorstua. Han var da et ærend i Oslo for å se på frimerker på en salgsutstilling.

Died:
Karl døde i sitt hjem i Trondheim. Årsaken var at han hadde kreft i magen.

Buried:
Tilfredshet kapell, fredag kl. 14.00 ved Størseth begravelsesbyrå. Kranser bl.a. fra Trodheim distrikts konduktørpersonalforening, Berg og Valene arbeiderlag, AS Rustfritt stål og AS Strinden Teglverk. Res. kapellan Winsnes forrettet.

Ligger begravet på Lademoen.

Karl married Ragna Fredrikke Rennesmo, "Lorentzen" on 01 Dec 1908 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Ragna was born on 03 Dec 1882 in Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 10 Jun 1883 in Lade kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 04 Jan 1911 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 12 Jan 1911 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Aagot Karoline Skrogstad, "Lorentzen" on 26 Dec 1912 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Aagot (daughter of Erland Sivertsen Skrogstad and Hansine Sørensdatter Vensetval, "Skrogstad") was born on 17 Feb 1895 in Baklandet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 15 Apr 1895 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 Mar 1985 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried after 24 Mar 1985 in Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel var Nedre Møllenberggade 38.

Christened:
Blant fadderen er Arne Hugaas og Johan Loholt.

Died:
Fra Adresseavisa, torsdag 2.november 1893:

Dødsfald. Det bekjendtgjøres herved for Slægt og Venner at vor kjære Søn Paul Arthur døde igaar paa Difteritlaxarettet, 4 1/2 Aar gammel.
Trondhjem 2den November 1893.

Clara Lorentzen. Osc. Lorentzen. Konductør.

Buried:
Paul Arthur ble begravet der det nå er park, ved siden av Studentersamfunnet.

Fra Adresseavisa, tirsdag 7.november 1893:

Paul Arthur Lorentzens Begravelse foregaar fra Elgesæter Ligkapel Torsdag den 9de Novbr. Kl.12 1/2.

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1896, Hamar, Hedmark, Innlandet, Norge; Kirsten Margit og Karl Kristian hos fotograf.
• Confirmation: 29 Sep 1907, Domkapitlet, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Bopel Vinc. Lungesg. 16.
• Event-Misc: Aft 28 Jan 1912, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Hos fotograf.
• Event-Misc: Abt 1918, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen hos fotograf.
• Event-Misc: 1919, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen på besøk hos slektninger i Soknedal.
• Illness: Bef 1921; Diabetes/sukkersyke.
• Anecdote: 29 Apr 1921, Tønsberg, Vestfold, Norge; Postkort fra Kirsten til moren på Foynland.
• Event-Misc: Abt 1926; Lorentzen samling.
• Event-Misc: Aft 1925, Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På Karen Lorentzens gravsted på Lademoen.
• Event-Misc: Bef 2 Apr 1931, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen samlet ved Ruths hjemmebesøk (fra Chicago).
• Event-Misc: Bef 16 Apr 1931, Agle, Snåsa, Nord-Trøndelag, Norge; På besøk hos sin søster Aasta på Agle.
• Illness: 04 Dec 1935, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sukkersyke og blødninger.
• Illness: 1936, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kirsten skriver brev til sin søster Ruth i Chicago.
• Event-Misc: 28 Mar 1955; Kirsten skriver i minneboka til sin niese Ruth Eva Skøien.
• Event-Misc: Bef 1957, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gusta Petersen og niesen Kirsten Eide hos fotografen.
• Event-Misc: Bef 1957; Søstrene Ruth og Kirsten hos fotograf.

Notes:

Birth:
Ifølge kirkeboka ved dåpen er fødselsdatoen 16.september.

I kommunetellinga 1925 er datoen nevnt som 8.september.

Confirmation:
Konfirmeret af pastor Skagen

Illness:
Svigerdatteren Elly Eide fortalte at Kirsten spiste ofte, men veldig lite om gangen. Hun spiste som en fugl, beskrev hun.

Illness:
Moren Klara skriver i et brev, til sin datter Ruth i Amerika, datert 1.desember 1935:

Hun og Oskar har vært i barnebarnet Randis konfirmasjon (Karl Kristians datter).
Etter konfirmasjonen hadde de dratt ned til datteren Kirsten som lå syk. Datteren Aasta hadde kommet på besøk med sine 3 barn, Atle, Liv og Halvard. Aasta, som skulle ordne klær til guttene, varsler sin mor om at søsteren Kirsten har blitt alvorlig syk, og har hatt legebesøk.

Kirsten har sukkersyke og har også hatt blødninger, og det bekymrer hennes mor Klara.

Den 5.desember skriver Klara et nytt brev til Amerika:

..tirsdags morgen reiste Aasta og lille Atle til byen for at reise til Heimdahl men da hun kom til byen fik hun høre af Ingeleiv at Kirsten var meget syk gik saa op til hende og da har dem netop sent bud after Doktoren saa Aasta blev der hele dagen.

Doktor Halse kunne ikke gjøre noget alene saa maatte dem ringe op Doktor Brant, saa dem var da to, og om kvelden var hun da lidt bedre men hun skal nu ligge og alt maa være stille om hende, Sukkersyken har tat sig op saa nu maa hun begynde med fuld og streng diæt ijen, og dertil en voldsom blødning saa de stod nok om livet ijen, og de er da ikke at undres over saa megen motgang som hun har. idag skal jeg ned for at se om hende, jeg har ikke fred før jeg for se hende ijen, Aasta reiste hjem igaaraftes, men hun kommer snart en tur ijen for at se om Kirsten...

Den 30.januar 1936 skriver Klara at Kirsten har vært veldig syk igjen, og måtte overføre blod (?)

Illness:
I brev av 7.juni 1936, fra Kirsten til søsteren Ruth i Chicago, forteller hun at hun har hatt nervesmerter i høyre arm i lenger tid.
Samtidig beklager hun at hun aldri har noe gledelig å fortelle om seg og sine.

Mor betegner noe i armen til Kirsten som - nervegigt - i sitt brev til Ruth 17.juni 1936.

Event-Misc:
Svigerdatteren Elly Eide hadde sine tanker og betraktninger om sin svigermor. Hun sa at Kirsten kanskje var litt stolt, og ville være en fin dame, kanskje bedre enn andre - en liten frue. Hun ble glad når hun fikk nye klær og pynteting.

Kirsten hadde liten omgangskrets, mye fordi hun hadde så mange barn å ta vare på.

Kirsten married Johan Martin Eide on 09 Nov 1908 in Lademoen kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Johan was born on 27 Dec 1884 in Stoksund, Åfjord, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 01 Feb 1885 in Stoksund, Åfjord, Sør-Trøndelag, Norge; died on 03 Dec 1947 in Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 09 Dec 1947 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Anecdote: Bef 19 Jun 1908, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Hendelse på båten fra Bergen til Trondheim.
• Confirmation: 04 Oct 1908, Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bosted Gyldenløvesgate 25.
• Occupation: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Telegrafbud.
• Residence: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Øvre Møllenberggate 24.
• Event-Misc: Sep 1913, Halsetmoen, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Anecdote: 17 Sep 1913, Kristiania, Oslo, Norge; Karl Kristian skriver postkort til sin bror Arthur fra hovedstaden.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel var Fjæregaden 1 A.

Christened:
Faddere var Fyrvogter Thorset.. og Hustr., Arbeidsmand Kristian Lorntsen og Hustr. og Arb. Sofus Lorntsen ug.

Anecdote:
Da de skulle flytte fra Bergen, dro Mor Klara i forveien med barna, og skrev blant annet dette i brevet den 19. juni 1908 til sin Oskar etter ankomsten til Trondheim:

Ja nu er vi da kommem os vel og vakkert frem. Vi kom frem Mandags aften kl. 11 og da var Bestemor Fredrik Gusta og Karen paa kaien, og det var rigtig godt for da var vi trætte af turen allesammen, det gik foresten meget godt, den eneste som var lidt syg var Ragnar han var lidt daarlig da vi gik over Stat, foresten var alla rigtig kjække, og det var ogsaa stille veir men rigtig kolt..

Carl var saa snil til at hjelpe mig paa turen Arthur og Sverre mistet begge sine Huer paa søen Arthurs blaaste af ham og Sverre kastet sin efter saa jeg ved nu ikke hvad jeg skal have paa dem til de nye klær om Søndagen, men det bliver vel en raad,..

Residence:
Enkefru Lorentzen bor sammen med sitt barnebarn telegrafbud Arthur Lorentzen under folketellingen i 1910.

De bor i 1.etasje og betaler kr. 108,- i året i husleie.

Anecdote:
Postkort fra Karl Kristian Lorentzen til sin bror Arthur, datert Kristiania 17.september 1913:

Nu er jeg atter i fuld gang med skolen, masse lekser men det gaar nok.
Jeg sender dig dette kort det er av den park som vi bor ved jeg har sat et kryds over det hus hvor vi bor.

Lev da vel! hver hilset fra din Broder Karl.

Hils Mor og alle.

Died:
Paul Arthur døde av tæring/tuberkulose hjemme i sin seng på Selsbakk, nesten 20 år gammel.

Fra dødsannonsen i Trondhjems Adresseavis 22.september 1913:

Vor kjære Søn og Broder Arthur døde idag, nær 20 Aar gammel.
Selsbak den 20de Septbr. 1913.

Clara Lorentzen, født Hugaas.
Osc. Lorentzen, Overkonduktør.
Søskende.

Den 25.september tillegges:

Begravelsen foregaar fra Hjemmet Fredag førstk. kl.11 1/2. Indbydelsen kun herved.

Buried:
Etter begravelsen, annonsert i Trondhjems Adresseavis mandag 29.september 1913, takker Oscar og Clara for deltakelse ved begravelsen:

For al deltagelse ved vor kjære Arthurs sygdom, død og begravelse takkes hjerteligst.

Clara Lorentzen, født Hugaas.
Osc. Lorentzen, overkonduktør.

Family/Spouse: Hildur Olea Sandmo, "Lorentzen". Hildur was born on 19 Sep 1895 in Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 17 Nov 1895 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 7 Dec 1980 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 12 Dec 1980 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1899; Ragnar og Sverre hos fotograf.
• Event-Misc: Bef 1908, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Falt fra 2.etasje og traff en jernkasse. Hadde en litt sjanglete gange etter denne hendelsen.
• Anecdote: Bef 19 Jun 1908, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; En historie fra hjemturen fra Bergen til Trondheim.
• Education: 1910, Byåsen skole, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Avgangsklassen 1910.
• Occupation: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kjørergut.
• Confirmation: 25 Sep 1910, Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bosted Halsetmoen, Selsbak.
• Occupation: 1913, Baklandet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Smedlærling.
• Residence: 1913, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nedre Bakklandet 5.
• Event-Misc: Aft 1913, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brødrene Ragnar, Karl Kristian og Sverre.
• Occupation: 1914, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Maskinist på båt.
• Anecdote: 30 Jan 1914, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Aasta Lorentzen til broren Sverre, datert Trondhjem 30.januar 1914.
• Anecdote: 1 Feb 1914, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Karl Kristian til broren Sverre.
• Occupation: 1916, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fyrbøter.
• Occupation: Bef 1917, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sjømand.
• Occupation: 1917, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sporskifter ved jernbanen.
• Residence: 1917, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Øvre Møllenberggate 43 D.
• Residence: Bef Nov 1917, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Halsetdalen.
• Residence: Aft Apr 1920, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sandvikshuset.
• Event-Misc: 11 Jun 1928, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Feiring av Klara Lorentzens 64-årsdag.
• Event-Misc: Abt 1929, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Kortspill var en aktivitet som var populær i Lorentzen-familien.
• Event-Misc: 1931, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sverre sammen med sin søster Kirsten og 2 av hennes barn.
• Event-Misc: Aft May 1933, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gusta var på besøk hjemme i gamlelandet i 1933.
• Residence: Bef 1 Nov 1934, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Heim.
• Event-Misc: 22 Mar 1935, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fest for 40-års jubilanten. Sverres 40-års feiring ble holdt på Harmonien i Trondheim.
• Anecdote: 02 Mar 1936, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Oskar, Klara og Sverre til Ruth i Chicago.
• Anecdote: 22 Apr 1936, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Søsteren Aasta nevner Sverre i et brev til Ruth i Chicago.
• Anecdote: 10 May 1936, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Sverre til søsteren Ruth i Chicago, datert 10.mai 1936.
• Occupation: Abt 1940, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lagerarbeider i svogerens firma Joh. Eide & Co. i krigsårene.
• Event-Misc: Abt 1946; Morfar Sverre med sitt barnebarn Bjørg.
• Residence: Abt 1949, Rognheim, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Residence: Bef 1957, Munkvoll, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nordre Hallsetveg 88 B, 3.etasje.
• Occupation: Bef 1971, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Vaktmann ved Trondheim Mekaniske Verksted (TMV).
• Event-Misc: Abt Jul 1973, Flatåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aasta på besøk hos bror Sverre.
• Anecdote: Bef 1975, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fotballspill med barnebarnet Bjørn Sverre Aune.
• Residence: Bef 1975, Flatåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Øvre Flatås vei 9 A. Telefonnummer 075-57406.

Notes:

Event-Misc:
Brødrene Sverre og Ragnar fikk begge tuberkulose som barn, og måtte bli sendt bort på hjem for å bli bra igjen.

Datteren Erna fortalte at Sverre selv også trodde at han hadde hatt TBC, men da sønnen hans lille-Sverre pratet med legen hans mange år senere, fikk han høre at Sverre aldri hadde hatt TBC. Derimot hadde han noe med en blodåre - blodsirkning - som gjorde at han kastet opp blod når han var forkjølet.

Som Erna sa det:

Hvis doktoran hadde behandla'n orntli, så koinn hatt en god jobb, hain pappa.

Sverres niese Birgit Lorentzen (gift Børmark) fortalte at hun husket at Sverre alltid ba om at de kokte koppen hans etter at han hadde drukket av den. Han var så redd for å smitte andre.

Anecdote:
Mor Klara dro i forveien med barna, og skrev blant annet dette i brevet den 19. juni 1908 til sin Oskar etter ankomsten til Trondheim:

Ja nu er vi da kommem os vel og vakkert frem. Vi kom frem Mandags aften kl. 11 og da var Bestemor Fredrik Gusta og Karen paa kaien, og det var rigtig godt for da var vi trætte af turen allesammen, det gik foresten meget godt, den eneste som var lidt syg var Ragnar han var lidt daarlig da vi gik over Stat, foresten var alla rigtig kjække, og det var ogsaa stille veir men rigtig kolt..

Carl var saa snil til at hjelpe mig paa turen Arthur og Sverre mistet begge sine Huer paa søen Arthurs blaaste af ham og Sverre kastet sin efter saa jegved nu ikke hvad jeg skal have paa dem til de nye klær om Søndagen, men det bliver vel en raad,..


Occupation:
Etter å ha jobbet på Skanse-tomta med Ragnar, dro Sverre til sjøs.

Først kjørte han på båt i rute innover mot Steinkjer med Fosen D/S, senere kjørte han utenriks, til Hamburg og Amerika.

Søsteren Ruth fortalte at det var mens han var på sjøen at Sverre hugget av seg den ene pekefingeren. Datteren Erna mente at han mistet pekefingeren når en luke smalt over fingeren. Visstnok skal skipskameratene hans ha besvimt tvert når han kom opp på dekk med den løse fingeren. Fingeren var kappet av før det øverste leddet.

Stumpen han hadde igjen brukte han senere til å skremme unger med. Han puttet den opp i nesen, så det så ut som om han hadde hele fingeren i nesen. Han hadde mye moro av det.

Nevøen Per Arne Johnsen fortalte om en gang da Sverre sto vakt i en bod på dokken, så kom en mann og spurte etter telefon, og om det var dyrt å ringe riks.
Ja, hvis du stammer så, svarte Sverre.

Å kjøre i utenriksfart var ikke helt ufarlig, særlig ikke i årene omkring første verdenskrig 1914 - 1918. Selv om Norge da var nøytralt, hendte det stadig at norske handelsskip ble torpedert og sank med mann og mus.

Familien Lorentzen hadde flere ganger opplevd redsel for at Sverre ikke skulle komme hjem igjen.

Ved utbruddet av krigen var Sverre ute på sjøen, og de hjemme var redde for torpedering. Mor drømte en natt at sønnen skulle komme hjem igjen, og - morran - etter var han der.

Anecdote:
Kjære Sverre!
Jeg maa skrive nogle ord til dig. Tusen tak for kortet vi fik ifra dig. Vi fik det idag. Aagot og Karl er i stiørdalen, og kommer igjen ikvæld kl 8. Knut er frisk og kjæk. Mor har faat sig nyt skind og muffe. Jeg skal slutte skolen den 16 februar, og da skal jeg reise hjem. Karl og Aagot skal flytte til Blussevoldsbakken i en villa. Jeg hører du er frisk, og det er bra. Kirsten er bare frisk og det er Petra , Klary og Gerd ogsaa. Mor er bare frisk. Jeg var hjemme om Mandag og da gav jeg kalven melk, han er stor og kjæk. Ru har vært daar- et par dage. Hønsene verper 6 og 10 egg om dagen. Jeg skal hilse dig fra Hildur Sandmo. Jeg har ikke mere at skrive om nu, men jeg skal sende kort senere. Jeg tenkte at lægge et 10 øres frimerke indi brevet, men saa har jeg bare et.
Du maa skrive og svare. Nu vaakner Knut og da maa jeg ta ham op. Han holder paa at faa den første tand saa han er noksaa grætten.
Olaf Gisvold har lungebetændelse. Jeg skal hilse dig fra Ansgar, og H.H. og A.G. Gurine M. Mor sige at jeg ogsaa maa hilse dig. Men mest er du hilset fra din søster Aasta.
Lev vel! Skriv snart. Du hilses fra Rut og Ingeleiv

Karl skal ogsaa skrive

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian Lorentzen til sin bror Sverre, datert Trondhjem 1.februar 1914:

Kjære Broder!

Tak for kortet som jeg har faat du sier det er langsomt, men du maa finde paa noget saa at du ikke længes for da blir tiden for dig saa lang. Jeg tænker det blir bedre for dig naar du blir kjendt og kommer dig ut og kan gaa rundt og se dig om.
Her i Thjem er alt ved det gamle – mildt og regn paa Selsbak er det vist ogsaa bare bra. Kalven trives og hopper over galen saa den maatte bygges høiere. Jeg tænker det blir saa at Skrogstad kjøper Kalven for 12 Kroner og det er jo bra pris for en okskalv. Jeg skal underhandle med Far om kjøpet imorgen eller naar jeg træffer ham.
Idag har jeg og Aagot været langt oppover paa Tyholdt og seet paa hus, vi tænkte saa smaat paa flytte, men dem forlangte 35 kr per maaned for 3 værelser og kjøkken, men det var for langt og for dyrt saa vi maa vist betænke os. Men det hadde jo været prægtig at bod paa landet og saa var der anledning til at ha høns. Men vi faar tænke paa det for det blir saa langt for mig at gaa.
Den siste uge har jeg kjørt smaatog imellem Thjem – Heimdal til uken skal jeg kjøre godstog til Hommelvik saa du ser jeg driver mig bare paa livet løst.
Hjemme hos mig er alt godt - Knuten – trives og er stor og kjæk alle som ser ham tror han er minst 6 maaneder og han er jo bare 3. Og det er bare bra at han blir stor og stærk saa kan han snart ut at tjene for brødet.
Eidet & Co er nu i fuld gang med fiskhandelen igjen jeg skal nu prøve at faa solgt lidt for ham mens jeg kjøre, jeg fik solgt en 1/2 tønde igaar.

Event-Misc:


Residence:
På Heim på Byåsen er familien registrert under den kommunale folketellingen i 1934:

Tidl. Fyrbøter. Fort,. Arbeidsløs Sverre Lorentzen og hustru Hildur Olea Lorentzen, sammen med barna (alle født i Strinda):

Klara, f.12.oktober 1917.
Hedvig Amalie, f.25.april 1920.
Ragnhild Sofie, f.26.oktober 1922.
Sverre Hilmar, f.27.august 1927.
Jørund, f.10.august 1928.
Margrethe Oline, f.15.juni 1934. Hennes navn står ikke i tellingen.

Anecdote:
Dette brevet har Klara og Oskar, sammen med sønnen Sverre, skrevet til Ruth og hennes ektemann Einar i Chicago.

- Far Oskar skriver først:

Hallo Ruth og Einar!

Mange tak for brevet og de 3 dollar, - er nu færdig med 71 årsdagen - den gik av i stilhed, Åsta - Dutte og Tuppa kom kvelden før - fra Byen kom kun Karl - flere var her ikke Søndagen den 23de.
Sverre kom Mandagen og er her endnu - han har hjulpet mig med forskjellig - skal reise igjen imorgen men kommer hit igjen senere - da det er meget å gjøre både med hus og have, - noget nyt er ikke at fortælle om alt er med det gamle her.
Sendte brev for 8 dage siden om de sidst modtagne penge... Du har fåt - når Du modtar dette brev.
Mor skriver nogle ord - så jeg slutter nu en hilsen til Dere begge to fra Eders Far.

- Sverre åpner sitt bidrag med:

Hallo godtfolk - partifeller!

Jeg skriver denne overskrift da jeg går ut fra at dere tilhører arbeiderpartiet. Som dere kanske vet går det nu ut på politikk alt mulig her. Vi skal nu ha en stor salgkamp til høsten, og går da ut fra at ialfall en av vor familie kommer på tinget, Aune, Härdis å Ragnar er blandt aspirantene, ja jeg og Hildur er også med, men er ennu bare menige.

Har nu vært her i 8 dage, skal nu reise hjem en tur, men skal snart innom igjen, som jeg forstår så blir det meget å gjøre.
Jeg skulde absolutt ha vært hjemme igår på Søndag, da jeg skulde ha vært med i gaukerennet på Selsbak, men da Erikson er her om kveldene måtte jeg heller være her å spille casino.

Idag har Marry Erikson vært her å vasket klær, med det er så dårlig med klætørker, å lite vann i brønnen.

Jeg venter snart svar på de brev jeg sendte forrige lørdag, å da skal jeg skrive et langt realt brev til dere.

Må nu slutte da kaffen blir kald, far synes vist det går hårdt på kaffen, for kaffe drikkes helle dagen.
Mange hilsener deres bror.

Den 22de d m blir jeg 40 år, selskapet skal holdes i "Harmonien".

Hommelvik 2/3-36.

Sverre

- Mor Klara avslutter brevet:

Nu har jo baade far og Sverre skrevet, saa jeg vet næsten ikke noget nyt,

Igaar var Carl og Aagodt og lille Oskar og Tordun her, dem kom Lørdag kveld, og reiste igaaraftes, alt var bra der, alle er friske
Kirsten er bedre men ikke sterk, jeg vet ikke noget nyt fra byen da jeg ikke har vert i byen paa en maaned,

her har vert saa kold vind at jeg ikke har dristet mig ut saameget, jeg er ræd for Lungebætendelse jeg vil være forsiktig om jeg kunne faa leve til jeg faar se eder ijen

Kjærlig hilsen mor

alt vi nu snakker om er hvorledes vi skal ordne de paa de beste til di kommer

Anecdote:
Det opplyses om at Mor og Far Lorentzen holder på å male huset hjemme på Hommelvik, og at Sverre hjelper dem med det.

Anecdote:
Utdrag fra brevet:

Sverre skriver blant annet at datteren Erna har vært og pyntet bestemors grav (dvs Karen Lorentzens grav) på Lademoen på bestemors 95-årsdag 9.mai.

Han skriver også at han anbefaler dem (søsteren Ruth og mannen Einar Zinow) å kjøpe en bil når de returnerer hjem fra Amerika. Han tilbyr seg å ordne kjøpet for dem - kan få brukte pene vogne til 3-400 kroner - skriver han.

Residence:
Mor Klara bodde hos sin sønn Sverre sine siste leveår.

Det var ikke alltid de kom overens, som ofte skjer når en mor skal bo i samme huset som sin sønn og hans familie. Klara skriver til sin datter Aasta trolig en gang omkring 1949:

Kjære Aasta
Jeg maa nu bede dig om at komme opover og hente mig straks, jeg vil ikke være her lenger og har ingen sted at gaa, han har bedt mig reise til Helvete med kofferten, kjære kom snart
jeg reiser om jeg saa skal dø paa turen. Kom snart
en kjærlig hilsen fra en ulykkelig mor.

En dramatisk hendelse beskrives også:

Søndag morgen
Ja idag er her en trist dag
for 4 dager siden fikk Sverre Blødning saa nat til Torsdag maatte vi ringe efter Doktor Kl 3 om natten og da var de frygtelig, og igaar fik han atter en blødning saa vi maatte ringe op Doktor igjen, og inat var de lidt roligere men idag er han saa daarlig og han kan ikke snakke og nu venter vi Carl og Ragnar, lille Sverre var her igaar og kommer nu igjen
jeg var netop inne hos ham men han sa at ingen maatte komme ind til han idag saa her er en alvorlig dag
nu maa du straks sende bud til Ruth men skrem hende ikke
Jeg er bra og er nu oppe og sitter nu og venter paa Carl. Ja de var vel dette jeg skulde opleve før jeg fik død. Jeg fik brev fra Kirsten igaar, hun trives ikke i Norland, skal nu reise til Lille Kirsten men jeg tror at hun kommer snart hjem
du hilses fra Ingeleiv nu er hun her hver dag for at se om Sverre, stakels Sverre. Hildur er flink til at passe ham.
hils Aune og min kjære Halvard.
en kjærlig hilsen
mor
Du hilses fra Hildur.

Anecdote:
Bjørn Sverre:

Husker godt da jeg lå over til bestemor og bestafar på Munkvoll.

Jeg hadde med meg fotballspillet mitt. Bestefar skulle bestandig være HAMKAM. Han sa hver eneste gang: Du vet at jeg er født på Hamar.
Jeg var selvsagt RBK. Da han scoret lo han så han ristet.

Bestemor var som vanlig på kjøkkenet. Smurte brød med bondesmør!!

....Han ramset opp lagoppstillingen til HAMKAM helt utrolig!


Buried:
Bisettelsen var fra Havstein kirke tirsdag 23.september klokka ett.

Havstein kirke var vakkert pyntet med levende lys og blomster. Hans båre var dekorert med blomster fra nærmeste familie, og det var signerte kranser fra øvrige familie, Jern- og Metallarbeiderforeningen.

Strykere og organist spilte Sibelius' - Stjernesangen, og Thor Grønnesby sang - Eg veit i himmerik ei borg. Sogneprest Solbu forrettet, og brakte hilsen og takk fra hustru Hildur, barna og deres familier.
Solbu knyttet sin andakt til 1.Joh.4,9. Solisten sang - Blott en dag, før Jan Åsmul la krans på båren fra Jern- og Metallarbeiderforeningen.

Minnestunden på Havstein ble avrundet med at musikerne spilte Nordraaks - Melodi, og sørgeskaren sang - Så ta da mine hender.

Died:
Sverre døde stille og rolig fra familien i sitt hjem på Nordre Hallsetveg 88 B på Byåsen. Dødsårsaken var alderdom/lungebetennelse.

Sverre married Hildur Olea Sandmo, "Lorentzen" on 17 Oct 1915 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Hildur was born on 19 Sep 1895 in Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 17 Nov 1895 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 7 Dec 1980 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 12 Dec 1980 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1899; Ragnar og Sverre hos fotograf.
• Event-Misc: 27 May 1900, Voss, Hordaland, Vestland, Norge; Søstrene Aasta og Ingeleiv ble døpt samtidig.
• Anecdote: Bef 1910; En liten spøkelseshistorie....
• Confirmation: 8 Dec 1912, Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: Aft 1913, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brødrene Ragnar, Karl Kristian og Sverre.
• Anecdote: 8 Mar 1914, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Ragnar til broren Sverre.
• Event-Misc: 1918, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskensamling.
• Occupation: Bef 1921, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lagerbetjent.
• Residence: Aft 15 Oct 1921, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bosted i Gammellina i villa Solvoll.
• Residence: Bef 1922, Lademoen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aslak Bolts gate 3, 6 etasje.
• Occupation: 1925, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lagerarbeider.
• Event-Misc: Abt 1929, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Kortspill var en aktivitet som var populær i Lorentzen-familien.
• Event-Misc: Bef 1933, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Selsbakk Arbeiderlags formann.
• Event-Misc: 1933, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Klaus med mormor, onkel Finn og grandonkel Ragnar.
• Residence: 1934, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skoggløtt.
• Occupation: Mar 1936, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Arbeidsmann på brygga.
• Occupation: 1939, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ragnars månedslønn var kroner 300.
• Occupation: Bef 1944, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lagersjef.
• Event-Misc: 1944, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Flukt til Sverige.
• Event-Misc: 7 Aug 1944, Ramundberget, Härjedalen, Jämtlands län, Sverige; Telegram fra Ragnar, Härdis og Birgit til Ruth om at de hadde ankommet Sverige.
• Event-Misc: 10 Aug 1944, Kjesæter, Vingåker, Södermanlands län, Sverige; Avhør på flyktningmottaket av Ragnar, Härdis og Birgit.
• Occupation: Bef 1946, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lagerformann.
• Event-Misc: 11 Apr 1955; Ragnar skriver i sin niese Ruth Evas minnebok.
• Residence: Abt Sep 1962, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Holemshåggån/Rimolshåggån.
• Event-Misc: Aft 1962, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Ragnar og dattersønnen Tellef.
• Event-Misc: Jun 1970, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Besøk hos Sverre og Hildur på Byåsen.
• Event-Misc: Apr 1971, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ruth sammen med bror Ragnar og hans datter Birgit.
• Event-Misc: Jun 1971, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Ragnar hjemme på tunet.
• Event-Misc: 1973, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Sommerbesøk på Rimolshagan.
• Event-Misc: Abt Aug 1973, Moholt, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos Aasta i Fjøsmesterveien 1 A.
• Event-Misc: 1975, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ragnar med Selsbak kvinnearbeidslag.
• Event-Misc: Abt Jul 1975, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Trondheimsbesøk i Sande.
• Event-Misc: Abt Jul 1976, Villa Bjerklund, Foynland, Nøtterøy, Færder, Vestfold, Norge; På besøk der Oskar og Klara Lorentzen bodde i begynnelsen av 1920-årene.
• Event-Misc: Abt Jul 1976, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Sommerbesøk i Sande.
• Event-Misc: Abt Jul 1979, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Besøk på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1980, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1981, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1982, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1982, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Tante og onkelbesøk hjemme hos Kjell og Elsa.
• Event-Misc: 10 Dec 1982, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Ragnar feiret sin 85-årsdag.
• Event-Misc: Oct 1983, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff hjemme hos Ragnar Lorentzen.

Notes:

Christened:
Stadfestet i kirken (Vang) 17.juli 1898.

Event-Misc:
Brødrene Sverre og Ragnar fikk begge tuberkulose som barn, og måtte bli sendt bort på hjem for å bli bra igjen.

Anecdote:
Ruth Lorentzen (gift Zinow/Skøien) fortalte om sin tante Hedevig at hun hadde det med å stå opp og gå rundt om nettene for å kikke etter om alle sov, og da tok hun rundturen om barna også. En gang hadde Ruths bror, Ragnar, ligget og lest spøkelseshistorier på sengen før han la seg til for å sove. Han våknet på natten av en lyd i rommet, og så et langt rekkel i hvitt fra topp til tå stå ved sengeenden sin. Han ble skremt og tok boken fra nattbordet sitt og hev rett i hode på reklet. Og reklet, eller Hedevig, vræla og Far (Oskar Lorentzen) kom springende til for å se hva som skapte det forferdelige bråket i huset midt på natten. Da han så Hedevig, og skjønte hva som hadde skjedd, så holdt han på å le seg skakk.

Anecdote:
Brev fra Ragnar Lorentzen til broren Sverre, datert Selsbak 8.mars 1914:

Kjære Sverre

Jeg maa nu til at skrive til dig. Mor har ikke tid til at skrive i dag, men hun skal skrive en anden dag. Jeg er nu begyndt som laborantgut i Ilens apothek for 8 kr uken, der er hyggelig at være i gaard var det første dag, jeg vasket flasker og morter, jeg har middag fra 12 til ½ 2 og spiser hos Laura, i gaard eftermiddag fik jeg the paa apotheket.
Vi har det morsomt i logen nu, Ingeleiv skal gaa ind paa næste møte, logen har nu 56 medlemmer.
Skal hilse dig fra Ansgar og Harald og brødrene Gellein.
Vi er alle friske, en du?
Sidste søndag var jeg paa Graakallen og saa paa rendet, Ole Kroppan var en av de bedste hoppere, der var meget krangling deroppe. Det er ikke noget at skrive om.
I kveld skal jeg i kinomatograf.

Hilser dig fra Karl, Aagot og Knut, og familien Eide. Hilsen fra mor og far og Aasta, Ingeleiv og Rut. Skriv snart.

Hilsen Ragnar

Karl skal bygge opi Bergsbakkene oppenfor Lilligaarden.

Alt vell
Se Baksiden

Jeg skulde høre fra Far om du hadde lyst til at reise til Soknedalen i sommer, for hvis du vilde det saa skulde Far og Mor opover og snakke med Ola Hugaas om plads. Svar næste brev.

Vi fyrer med høi til april

Residence:
I 6.etasje i Aslak Bolts gate 3 på Lademoen som eies av Henrik Eklund bor:

Lagerarbeider Ragnar Lorentzen og hustru Härdis Kristine, husmor, samt deres barn Ruth Kristine.

Event-Misc:
Fra Arbeider-Avisa, fredag 8.november 1963:

...allerede våren 1925 ble stiftet en kvinnegruppe på Selsbakk. og den første formannen i denne var Mari Hollum. Laget arbeidet godt en tid, men så dabbet interessen etter hvert av, og man så til slutt ingen grunn til å fortsette. I 1933, da så mange andre kvinnegrupper ble stiftet, kom det liv i arbeiderkvinnene på Selsbakk også, og etter initiativ av den daværende formannen i Selsbakk Arbeiderlag, Ragnar Lorentzen, ble det dannet en ny gruppe. På det første møtet valgte man Hærdis Lorentzen som formann. Under krigen ble det mer og mindre slutt på all foreningsvirksomhet, men i 1945 var det igjen Mari Hollum som tok fatt for å reorganisere laget...

Residence:
Under den kommunale folketellingen i 1934 bor Ragnar med sin familie på Skoggløtt på Byåsen:

Lagerarbeider Ragnar Lorentzen og hustru Hardis Kristine Lorentzen, sammen med barna:

Ruth Kristine, f.18.mars 1922.
Birgit Ingeborg, f.1.oktober 1926.

Pleiebarn Tore Stoltz, f.1.april 1934.

Event-Misc:
Ragnars søster Ruth fortalte:
Senere under krigen var situasjonen så prekær for de aktive Arbeiderpartipolitikerne Ragnar og Härdis, at de måtte flykte til Sverige. Ragnars mor og søsteren Aasta så at de dro avsted, og vinket til dem. Ingen sa noe, for jo mindre de visste jo mindre farlig var det for dem som ble igjen.

Birgit fortalte:
Ragnar og Härdis flyktet til Sverige i 1944, og Ragnar ble politisoldat ved den norske forlegningen Ekerstad.

I 1944 måtte Ragnar og Härdis flykte til Sverige med barna.
De pakket kofferter og dro avsted i de små natterstimer.

Mor og Ragnars søster Aasta så dem dra og vinka til dem, men ingen sa noe.

På Ekerstad norske politiforlegning ble Ragnar politisoldat.

Occupation:
Ragnar jobbet i en årrekke som lagermann hos Rieber & co. i Trondheim.

Residence:
Den 10.september 1962 nevner broren Sverre Lorentzen i et brev til søsteren Ruth Skøien i Oslo:

...Ragnar har kjøpt en liten gård i Melhus med 20 mål jord, han skal begynde med hønseri...

Telefonnummer 084-70403 (i 1977).

Died:
Død av kreft.

Ragnar røykte mange cigarillos om dagen (40-60 stk), og hadde svært grøtete stemme på grunn av dette. Dette var nok årsaken til at han fikk kreft på slutten.

Fra dødsannonsen i Adresseavisen, fredag 20.januar 1984:

Vår kjære far, svigerfar, bestefar, oldefar, bror, svoger og onkel Ragnar Lorentzen døde fra oss i dag, 86 år gammel.

Melhus, 19.januar 1984.

Ruth.
Birgit, Rudolf.

Hasse, Tove.
Ragnar, Kirsti.
Ella.
Matts, Grete.
Tellef.
Ragni.

Øvrige familie.

Begraves fra Melhus kirke fredag 27.januar kl.11.00. Alle som vil følge ham til graven er velkommen i kirken og minnesamvær på Vertshuset Høvdingen.

Ragnar married Härdis Kristine Eklund, "Lorentzen" on 15 Oct 1921 in Lademoen kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Härdis was born on 25 Jan 1901 in Bodø, Nordland, Norge; died on 11 Jul 1970 in Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 16 Jul 1970 in Melhus kirke, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Anecdote: 30 Jan 1914, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Aasta Lorentzen til broren Sverre, datert Trondhjem 30.januar 1914.
• Confirmation: 04 Oct 1914, Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bosted Halsetmoen, Selsbak.
• Event-Misc: Abt 1917, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lorentzen-samling (trolig fra tiden de bodde i Blusevollsbakken).
• Event-Misc: 1918, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskensamling.
• Event-Misc: 1919, Midtsand, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; En nydelig samling på Midtsand.
• Event-Misc: 1919, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen på besøk hos slektninger i Soknedal.
• Event-Misc: Abt 1920, Oppdal, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk på Oppdal.
• Event-Misc: 1920; Sommeren 1920.
• Event-Misc: Abt Apr 1920, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aasta og Ruth sammen med venner.
• Event-Misc: Bef 1921, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På teater.
• Event-Misc: 1931, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aasta sammen med sin søster Kirsten og 5 av hennes barn.
• Event-Misc: Bef 2 Apr 1931, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen samlet ved Ruths hjemmebesøk (fra Chicago).
• Event-Misc: Aft May 1933, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gusta var på besøk hjemme i gamlelandet i 1933.
• Anecdote: Bef 1945, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Det store sirupsslaget.
• Anecdote: 1951, Marnardal, Vest-Agder, Norge; Mannen og fløtemugga.
• Event-Misc: Aft 1952, Marnardal, Vest-Agder, Norge; Ruth på besøk hos sin søster Aasta.
• Event-Misc: 14 Mar 1955; Aasta skriver i sin niese Ruth Evas minnebok.
• Event-Misc: Abt 1960, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk på Rimolshagan.
• Event-Misc: Abt Jul 1960, Voss, Hordaland, Vestland, Norge; Sommerbesøk hos Møllers på Voss.
• Event-Misc: Abt Nov 1960, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gudmor for sin søster Ingeleivs dattersønn John Arne Olsen.
• Event-Misc: 1965, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Tone og mormor koser seg ute.
• Event-Misc: 6 Oct 1966, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Besøk på Rimolshagan.
• Event-Misc: Feb 1969, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aasta feirer sin 70-års dag.
• Event-Misc: Bef 1970, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Loholt og Lorentzen-søstre samlet.
• Event-Misc: Apr 1970, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff i forbindelse med Ingeleivs 70-årsdag.
• Event-Misc: Jul 1971, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Hyttebesøk hos Ruth og Einar i Sande.
• Residence: Bef 1973, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fjøsmesterveien 1 A. Telefonnummer 079-16739.
• Event-Misc: Abt Aug 1973, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aasta på besøk hos bror Sverre.
• Event-Misc: Abt Aug 1973, Moholt, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos Aasta i Fjøsmesterveien 1 A.
• Event-Misc: Abt Aug 1973, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Sommerbesøk på Rimolshagan.
• Event-Misc: Abt Jul 1975, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Trondheimsbesøk i Sande.
• Event-Misc: Abt 1976; Passfoto.
• Event-Misc: Abt Jul 1976, Villa Bjerklund, Foynland, Nøtterøy, Færder, Vestfold, Norge; På besøk der Oskar og Klara Lorentzen bodde i begynnelsen av 1920-årene.
• Event-Misc: Abt Jul 1976, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Sommerbesøk i Sande.
• Event-Misc: Abt Jul 1978, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Aasta og Ruth på besøk hos sin svigerinne Hildur.
• Event-Misc: Sep 1978, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos mor, mormor og oldemor Aasta Aune i Fjøsmesterveien 1A.
• Event-Misc: 16 Feb 1979, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aasta feirer sin 80-års dag.
• Event-Misc: Abt Jul 1979, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Besøk på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1979, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Tantebesøk hos Ellen Olsen.
• Event-Misc: Abt Jul 1980, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1981, Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På farmor Karen Lorentzens gravsted på Lademoen.
• Event-Misc: Abt Jul 1981, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1982, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1982, Moholt, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Ingeleiv og Ruth på besøk hos Aasta.
• Event-Misc: Abt Jul 1982, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Tante og onkelbesøk hjemme hos Kjell og Elsa.
• Event-Misc: Oct 1983, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff hjemme hos Ragnar Lorentzen.
• Event-Misc: Jul 1985, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos Lisbeth og Sverre Lorentzen.
• Event-Misc: 19 Jul 1987, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Slektsstevne for etterkommere etter Oskar og Klara Lorentzen.
• Event-Misc: 18 Jul 1988, Ammerudkollen, Ammerud, Oslo, Norge; Tor Kristians opplevelse omkring grandtante Aasta Aunes død.

Notes:

Christened:
Hjemmedøpt.

Registrert i kirkeboka 27.mai 1900.

Anecdote:
Kjære Sverre!
Jeg maa skrive nogle ord til dig. Tusen tak for kortet vi fik ifra dig. Vi fik det idag. Aagot og Karl er i stiørdalen, og kommer igjen ikvæld kl 8. Knut er frisk og kjæk. Mor har faat sig nyt skind og muffe. Jeg skal slutte skolen den 16 februar, og da skal jeg reise hjem. Karl og Aagot skal flytte til Blussevoldsbakken i en villa. Jeg hører du er frisk, og det er bra. Kirsten er bare frisk og det er Petra , Klary og Gerd ogsaa. Mor er bare frisk. Jeg var hjemme om Mandag og da gav jeg kalven melk, han er stor og kjæk. Ru har vært daar- et par dage. Hønsene verper 6 og 10 egg om dagen. Jeg skal hilse dig fra Hildur Sandmo. Jeg har ikke mere at skrive om nu, men jeg skal sende kort senere. Jeg tenkte at lægge et 10 øres frimerke indi brevet, men saa har jeg bare et.
Du maa skrive og svare. Nu vaakner Knut og da maa jeg ta ham op. Han holder paa at faa den første tand saa han er noksaa grætten.
Olaf Gisvold har lungebetændelse. Jeg skal hilse dig fra Ansgar, og H.H. og A.G. Gurine M. Mor sige at jeg ogsaa maa hilse dig. Men mest er du hilset fra din søster Aasta.
Lev vel! Skriv snart. Du hilses fra Rut og Ingeleiv

Karl skal ogsaa skrive

Event-Misc:
Aasta jobbet hos dem som drev teateret i byen (senere Trøndelag teater). Hun og søsteren Ingeleiv fikk billetter til et teaterstykke, en komedie. Billettene var på 2.rad midt foran scenen. Stykket var morsomt, og Aasta lo så mye at hun dunket til fyren som satt foran dem i ryggen. Løstennene for ut av munnen på mannen. Han snudde seg og sa: Farken ta deg vetj (=jente).

Event-Misc:


Anecdote:
En fortelling fra krigens dager:

Under krigen (eller under frigjøringsdagene 1945) skulle tyskerne kjøre sirupstønner fra matvarelagerte sitt på Selsbak, fra Magasinet. Underveis falt et par tønner av vogna, og dette gikk ikke upåakta hen hos kjerringene på Selsbak. De kom styrtende til med sleiver og spann, ja, alt som de kunne bruke til å frakte de dyrebare sirupen i. Det var ikke bare ren sirup de fikk med seg, nei, her fulgte både grus, stein og gress med i det de plukket med seg opp.

Det ble kalt det store sirupsslaget fordi kjerringene begynte å sloss om de edle dråpene, til tyskernes store fornøyelse. Hvem var med på dette slaget? Jo, Aasta.


Anecdote:
Det kom en mann til stasjonskafeen på Marnardal, som Aasta drev. Han skulle ha kaffe. Fløtemugga tok han med seg bort til bordet han satt seg ved. Litt om litt gikk Aasta bort til mannen og spurte om å få igjen fløtemugga, da andre gjester også skulle få forsyne seg med fløte i kaffen. Mannen helte dermed all fløten opp i kaffekoppen sin, så det rant utover asjetten og bordet.

Event-Misc:
Det var kort tid før Anne og Tor Kristian Zinow skulle gifte seg sommeren 1988, mer presist skjedde dette mandag den 18.juli.

Det var en varm sommerdag, veldig varm, og Tor Kristian hadde kommet hjem til leiligheten på Ammerud etter jobb. Han var alene i leiligheten og oppholdt seg på rommet sitt, da han merket at det plutselig ble så guffent kaldt og rart i leiligheten omkring han. Det var ubehagelig, for det var jo skikkelig varmt vær ute egentlig. Han syntes også at han kunne høre den karakteristiske hosten til sin mormor Ruth (Aastas søster) fra hennes soverom vegg i vegg. Men, hun hadde jo vært død siden august 1984. Det hang også en lukt i luften omkring Tor Kristian slik som han syntes han kjente igjen etter sin mormor. Først avfeide han dette som fantasier, slik han hadde forestilt seg ved tidligere anledninger. Likevel, var dette annerledes. Dessuten forsvant ikke kulden, lydene eller lukten heller.

Tor Kristian ble urolig og litt redd. Han tittet inn på soverommet til sin mormor, og i de andre rommene, men så ingenting. Da gikk han ut i stuen og satte seg i stress-lessen til sin morfar, skrudde på TV-en, prøvde å lese litt, men det hjalp ikke. Det var fortsatt en urolighet i leiligheten, særlig ute i entreen og utenfor soverommene. Det var akkurat som om lufta var litt tåkete, uklar. Nå begynte han å bli mer redd, og ville ut av leiligheten. For sikkerhets skyld ringte han først Anne og fortalte henne om dette merkelige som skjedde, og at han måtte ut en tur, så hun ville ikke kunne nå han på telefonen med det første.

Men, Tor Kristian gikk likevel ikke ut av leiligheten. Derimot gikk han inn på stuen igjen og satte seg i stress-lessen og tittet ut mot entreen gjennom glasset i døren som var lukket mellom stuen og entreen. Slik ble han sittende en liten stund og lytte, se og føle på det merkelige som skjedde i leiligheten.

Så ringte telefonen. Tor Kristian gikk ut i entreen og svarte. Det var Atle Aune som ringte, Aastas sønn. Han fortalte da at hans mor døde for en halvtime siden.
Det var en rar følelse som for igjennom Tor Kristian. Det var som om en stein falt fra hans bryst, og urolighetene , ja, de var plutselig borte. Det var varmt i rommet igjen, rolig og stille.
Om han tenkte eller sa det høyt er ikke sikkert, men han sa noe sånn som at: Var det derfor. Var det dette du prøvde å fortelle meg, mormor.

Ruth og Aasta hadde et veldig nært forhold og et sterkt søster-bånd dem imellom, så det var vel ikke så rart likevel at mormor prøvde å fortelle sin dattersønn om at Aasta nå døde.

Buried:
Aasta ble begravet ved siden av sin mann på Havsten kirkegård mandag 25.juli 1988. Sermonien i kirken startet klokka 13.

Aasta married Atle Aune on 15 Oct 1921 in Lademoen kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Atle was born on 17 Feb 1898 in Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; died on 24 Jul 1959 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 29 Jul 1959 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: 1915, Byåsen skole, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Confirmation: 03 Oct 1915, Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 1918, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskensamling.
• Event-Misc: 1919, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen på besøk hos slektninger i Soknedal.
• Event-Misc: Abt Apr 1919, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv og Ruth sammen med venner.
• Event-Misc: Apr 1920; Ingeleiv og datteren Ellen påsken 1920.
• Anecdote: 4 Jul 1921, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv skriver til sin mor på Foynland, Nøtterøy.
• Event-Misc: 1922, Villa Bjerklund, Foynland, Nøtterøy, Færder, Vestfold, Norge; Besøk hos Lorentzens på Foynland.
• Occupation: 1924, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Akvisitør.
• Event-Misc: 11 Mar 1924, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv og datteren Ellen hos fotograf.
• Event-Misc: 1925, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos Mor og Far.
• Event-Misc: Bef 1928, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Lorentzen-samling, trolig i Hommelvik.
• Event-Misc: 11 Jun 1928, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Feiring av mor Klara Lorentzens 64-årsdag.
• Event-Misc: Jul 1930; Ingeleiv og datteren Anny Marie Johnsen.
• Event-Misc: Bef 2 Apr 1931, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen samlet ved Ruths hjemmebesøk (fra Chicago).
• Event-Misc: 1933, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos besteforeldre i Hommelvik.
• Event-Misc: 1934, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv med Thor Helge og Anny Marie, og ny barnevogn.
• Event-Misc: 1935, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv hos fotograf med barna.
• Anecdote: 5 Feb 1936, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Mor Klara skriver til datteren Ruth i Chicago.
• Anecdote: 25 Apr 1936, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Mor Klara nevner Ingeleiv i brev til Ruth i Chicago.
• Residence: May 1936, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Villa Bekkestua på Ugla.
• Event-Misc: 9 Apr 1940, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Frivillig i Kvinnelig Arbeidshjelp (under Røde Kors) for å hjelpe med evakueringen av Trondheim.
• Anecdote: 28 Apr 1940, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Mor Klara skriver til datteren Ruth i Oslo.
• Event-Misc: 7 Aug 1940, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Medlem nr.4408 i N.S. F.O. 16, krets 70, lag 30.
• Occupation: Bef 7 Mar 1946, Innherad fangeleir, Falstad, Ekne, Levanger, Nord-Trøndelag, Norge; Kokke.
• Event-Misc: Abt Sep 1947, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Dømt for landssvik for NS-medlemsskap (lagleder) og angiveri av mann for radiobesittelse.
• Event-Misc: 11 Apr 1955; Ingeleiv skriver i sn niese Ruth Evas minnebok.
• Event-Misc: 9 Apr 1960, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv feirer 60-årsdagen sin.
• Anecdote: Bef 10 Aug 1963, Heimdal, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Elly Eide fikset kjole til Ingeleiv før Per Arnes bryllup.
• Event-Misc: Bef 1969, Heimdal, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskenkrangel i hageselskap hos Elly og Finn Eide.
• Name: Bef 1969; Inger Vidlyng
• Event-Misc: Jun 1969, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Trondheimsbesøk på Furulund av Ingeleiv og John Arne.
• Event-Misc: Bef 1970, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Loholt og Lorentzen-søstre samlet.
• Residence: Abt 1970, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Havstadv. 15C.
• Event-Misc: Apr 1970, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff i forbindelse med Ingeleivs 70-årsdag.
• Event-Misc: 23 Sep 1975, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv i broren Sverres begravelse.
• Residence: Aft 1977, Munkvoll, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Vestre Halsetvangen 52 I. Telefonnummer 075-59679 (i 1977).
• Event-Misc: Abt Jul 1981, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1982, Moholt, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Ingeleiv og Ruth på besøk hos Aasta.
• Event-Misc: Oct 1983, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff hjemme hos Ragnar Lorentzen.
• Event-Misc: Bef 9 Oct 1984, St.Olavs hospital, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Per Arne og Ellen besøker sin mor på sykehuset.

Notes:

Christened:
Bilde fra dåpen:

Oskar og Klara med barna Ragnar og Aasta (på Fars fang) og dåpsbarnet Ingeleiv (på Mors fang).

Bildet er tatt på Voss.

Confirmation:
En liten historie fra konfirmasjonen. Ingeleiv fikk pengegaver, og hun fikk lov å beholde litt av disse av foreldrene sine. For disse pengene kjøpte hun seg parfyme, og dynket seg med det til hun kastet opp av lukten.

Event-Misc:
Søsteren Ruth fortalte om Ingeleiv i ungdommen, at hun blant annet skulle lære seg å spille fiolin. Men, sa Ruth, det ble ikke noe resultat av det. Hu tok bare omkring fyran, sa Ruth. Ingeleiv gjorde seg til, til stadighet.

En gang ble Ingeleiv spådd, og fikk da vite at hun ville bli gift 6 ganger. Ja, hun gjorde så godt hun kunne. Typisk nok kom det fra henne selv: Forandring hver vår eller forandring fryder.

Anecdote:
Kjære Mor.

Jeg maa nu skrive til dig og takke for brev og penger. Kjære mama du kan ikke tro vor glad jeg blev naar jeg fik brevet og fandt pengene. Jeg fik dem 2den markedsdag om morgenen, din drøm mor er sand, for i den sidste tid har jeg været forfærdelig modløs. Jeg eide ikke et øre den morgenen jeg fik penge, saa du kan tænke dig hvor glad jeg blev.
Jeg har skrevet til Tante Hedvik, og jeg sagde at hun fik komme til mig ivinter. Jeg synes det er saa fryktelig at tænke paa at hun skal være saa forladt og bare vente paa at faa dø. Jeg fik brev fra hende den 22 Juni. Halfdan er selfølgelig imot dette men han har jeg saa liten hygge av allikevel, saa om han er sint gjør ingen ting. Jeg lægger tantes brev indi dette. Du mor maa skrive, og give mig et lite raad andgaaende dette med tante. Jeg synes ikke at jeg kan skrive, og sige t hun ikke skal komme. For det vil gjøre hende ondt. Nu har vi da det værelse staaende til ingen nytte. Og den maten ante spiser er saa lite at vi merker det knapt.
Vi holder nu paa at steller os, og skal reise til Kr.sund den 7 August. Haaber du kommer hit i mitten av Juli saa jeg faar snakke med dig.
Ellen er nu blidt lit tykkere siden sidst du var her.
Jeg maa nu vist slutte mit brev for denne gang. Ja mor du skal nu have tusen tak for brev og penger. Du vet mor og gjøre en glad en gang iblandt.

Du hilses paa det kjærligste fra Ingeleiv og Ellen
Du hilses fra Halfdan
Skriv snart

Occupation:
Ingeleiv jobbet som akvisitør fra 1924.

I sitt brev til datteren Ruth i Chicago, skriver Mor Klara i 1936 at Ingeleiv har fått jobb som akvisitør for gasovner på Gasværket. Det hadde vært 87 søkere til jobben, men som Mor skriver: Ingeleiv har talegaver.

Vaskemaskiner i patrisierstuen.
I Kongens gate 27 stilles vi overfor et ganske merkelig møte mellom gammel og ny tid. De mest moderne husholdningsmaskiner en kan tenke seg, er satt inn i et interiør fra et helt annet århundre. Virkningen kan få hvilken som helst husmor til å prise seg lykkelig over at hun lever i vår tidsalder der mulighetene for rasjonalisering er nesten utrolig..
..Elisabeth Kathenkamp, og det er en av hennes stuer, gårdens nåværende eier, A.s Maskinagentur, har villet gjenskape i sin nye salgsavdeling for moderne husholdningsmaskiner..
..På veggene henger gamle kobberstikk, og vi finner noen møbler fra en svunnen tid. Gardiner og tapeter er holdt i samme stil. Mens langs veggene står vaskemaskiner, kjøleskap, elektriske ruller, strykejern og mye annet og frister en ganske alminnelig husmor nesten litt for sterkt..
..har sitt daglige arbeid i Elisabeth Kathenkamps stuer,.. Ingeleiv Lenes Olsen.

Event-Misc:
Teksten bak bildet lyder som følger:

Her ser du min flotte Landam. Dette er den største og flotteste vogn i Thjem. Den er som en stor bil. Jeg kjøpte den av Konsul Jensen. Det er lille Ingrid som sitter ved mig. Anny var paa Hommelvik.

Hilsen Ingeleiv.
Thor beundrer sin vogn.

Anecdote:
Om Ingeleiv skriver mor Klara at alt er bra:

..lille Annymarry er nu her.. hun er saa snild naar hun er hos os, hun er stor og tyk som et lite fjeld..

Anecdote:
Mor og Far Lorentzen har vært en tur hos datteren Ingeleiv, og derfra tok de med seg bursdagsbarnet (6 år) Anny hjem til Villa Fagerli i Hommelvik. Mens Klara skriver brevet er Oskar nede i kjelleren med lille Anny og hugger ved.

Residence:
I brev fra Mor til datteren Ruth fra 20.april skriver hun at Ingeleiv har kjøpt en hytte på Byåsen ved Kystad. Det var et møblert dødsbo hun fikk for kr.2.000,- inklusive 3 maal jord. Hun skulle flytte dit først i mai.

Fra Arbeider-Avisa, torsdag 7.november 1940:

Eiendomssalg:
Skjøte fra Solveig Hansen v/verje Inga Aalberg til Arne Margido Johnsen på Bekkestuen 1 Strinda for 4.500 kr.

Fra Adresseavisen, onsdag 27.september 1950:

Skjøte fra Arne M. Johnsen til Ingeleiv Johnsen Lorentzen på Bekkestuen i Strinda for 8.000 kroner.

I annonse i forbindelse med Ingeleivs 60-årsdag, nevnes fortsatt Bekkestua som hennes bosted.

Dette stedet solget Ingeleiv senere, og hun angret svært på at hun gjorde akkurat det.

Event-Misc:
Den 9.april 1940 meldte Ingeleiv seg frivillig til Kvinnelig Arbeidshjelp (under Røde Kors) for å hjelpe med evakueringen av Trondheim. Som beboende på Byåsen ble hennes oppgave å ta imot flyktningene som strømmet opp i bymarka, og sørge for at de ble innkvartert i hyttene rundt om i bymarka. Dette holdt hun på med i circa 1 måneds tid.

Anecdote:
Klara skriver fra Selsbakk den 28.april 1940, bare noen dager etter at den dramatiske tyske invasjonen av Norge startet. Hun skriver til datteren Ruth i Oslo for å fortelle hvordan det går med alle i familien i Trondheim, og nevner Ingeleiv også i dette brevet:

..lille Per Arne er stor og kjæk rigtig en røveronge Ingeleiv er bra Ellen er nu hos mama ijen hun er bra frisk nu..


Occupation:
Brev fra Härdis Lorentzen til datteren Ruth, fange nr.1419 på Innherad Fangeleir. Poststemplet 3.mars 1946, hvor Ingeleiv Johnsen ble nevnt:

...I familien fortelles det at tante Ingeleiv Johnsen skal reise til Falstad som kok, i neste uke. Jeg kan ikke tro at det er sandt. Med hennes meritter gjennom hele livet og NS medlemskap fra 1940 m.m. synes jeg det er udelukket at hun kan få ansettelse der. Men du får jo se om det er sandt...

-

Et avhør av Ingeleiv 7.mars samme år i Innherad fangeleir, ble hun nevnt som - for tiden kokke - i leiren.

Event-Misc:
.
Fra avisen Nidaros, mandag 22.september 1947:

Ingeleiv Johnsen, Strinda, ble i sin tid forelagt en bot på 2.000 kr- for medlemskap i NS, for å ha vært lagleder og for at hun hadde anmeldt at en mann hadde radio. Radioen ble beslaglagt. Forelegget nektet hun å vedta. Retten dømte henne imidlertid overensstemmende med forelegget, men boten ble nedsatt til 1.500 kroner. Dertil kommer rettighetstap i 10 år og 10 kroner i saksomkostninger.

Anecdote:
Før Ingeleiv skulle i bryllupet til sønnen Per Arne Johnsen og hans Kirsten, måtte hun ordne seg ny kjole. Det hjalp Elly Eide henne med. Hun var flink til å sy og fikse på klær, og hun var gift med Ingeleivs nevø Finn Eide. Mens de holdt på med å prøve og ordne på kjolen fikk Elly høre mye rart fra Ingeleiv. Man kunne ikke tro på alt hun sa, fortalte Elly, og når jeg sa så til henne, så bare lo hun av det (og seg selv). Humor hadde Ingeleiv plenty av.

Ingeleiv kunne ha vært skuespiller, ble det sagt. Hun kunne vært på sirkus! Hun laget liv og røre der hun var buden inn, sang og leste dikt og laget mangt et show for de som var tilstede i selskapet. Hun kunne bare dra ut løstennene og starte med sang og morsom mimikk.

No må æ byn' å lær' mæ tekstan', sa Ingeleiv ofte når hun hadde satt i gang med sine lystne sanger. Ofte ble det med startstrofen, første vers eller bare refrenget før hun utbrøt dette. Hvor mange ganger begynte hun ikke å synge på Steinkjersannan for å bråstoppe med rungende latter når teksten ikke satt lenger. Det ble som regel med første verset.

Steinkjersannan gjengis her i sin helhet:

Mitt livs erfaring du akta på,
og skriftemålet du ei forsmå:
:/:det er om elskov og hjertesår,
om Steinkjersannan i ungdoms vår.:/:

I Maimåna når snø’n e reist,
i leir’n hos vakta bli’ flage’ heist;
:/: rekruten vandrer i solens skinn
på Steinkjersannan med vennen sin :/:

Men han æ møtte den ene gang
av lua så man hans høie rang.
:/: Og æ forstod da han var mig nær
at han var offesjer i Frelsens hær:/:

I Furuskogen den sommerstund
han fikk mitt ja-ord med hånd og mund
:/: Han spurd’ så ømt om æ villa ha’n;
så vart det kjærligheit å sea ba’n. :/:

Vår uskylds lykke bag skåvens trær
den rapportertes til Frelsens hær.
:/: Og han som hadde så brei ei rand
mått’ by’n på neafra som menig mand. :/:

Event-Misc:
Elly Eide fortalte om en gang de holdt hageselskap hjemme hos seg. Alle Lorentzen-søsknene var buden, og Ingeleiv var der sammen med sin mann John Olsen. Under selskapet startet Ingeleiv en diskusjon med sin bror Sverre, som hun ikke gikk så altfor godt sammen med. Diskusjonen ble opphetet, og med Lorentzen-temperamentet i orden hos dem begge, så utviklet dette seg etterhvert til en krangel. Da reiste Ingeleiv seg brått opp og sa til sin mann John, Kom, så går vi til Britannia!, og så dro de to avgårde. De som ble igjen mente nok at Ingeleiv med vilje hadde startet denne badaljen, fordi hun og John allerede trolig hadde en avtale på Britannia.

Name:
Da Ingeleiv var gift med John Olsen, skiftet de navn fra Olsen til Lernes-Olsen. Senere skiftet de igjen navn til Vidlyng. Ideen til navnet Vidlyng fikk Ingeleiv da hun en gang satt og nøt synet av åpne vidder med lyng. Da bestemte hun seg for å en gang ta navnet Vidlyng.

Hun endret samtidig sitt fornavn til Inger.

Event-Misc:
Nok en artig historie om Ingeleiv, fortalt av Tor Kristian Zinow (dattersønn til hennes søster Ruth):

Det var på minnesamværet etter seremonien i kirken. Etter å ha spist snitter m.m. ble det servert kaffe og kaker. I tillegg gikk noen rundt med serveringsfat med sigaretter til de som røyket. Ja, slik var det den gangen! Ingeleiv likte å vise seg litt frem, og var en av dem som forsynte seg med en sigarett. Det må nok sies her at hun så absolutt ikke røyet til vanlig, så dette var nok mer for å vise seg litt. Men, så skjedde det at når hun skulle tenne på sigaretten, så tok det skikkelig fyr i sigaretten. Ja, det brant med skikkelig flamme. Ingeleiv ble forferdet og overrasket, og det skapte latter blant de som satt ved de nærmeste bordene. Ingeleiv hadde rett og slett puttet sigaretten inn i munnen feil vei, med filteret ytterst. Ikke rart det brant!

Event-Misc:
Ingeleiv var kjapp i replikken, og ofte var det mye humor i den også. Når hun lå på det siste på sykehuset, fikk hun besøk av sønnen Per Arne og datteren Ellen. Ellen satt på en stol ved siden av sengen til moren. Da hun skulle reise seg for å gå, ba hun Per Arne om hjelp til å reise seg. Da kom det umiddelbart fra mor Ingeleiv i sengen siden av: Per Arne, nå tar du på deg litt av en oppgave!

Died:
Døde kl.07.50.

Buried:
Begravelsen startet kl.13.00.

Ingeleiv married Halvdan Marius Hågensen on 26 Jul 1919 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge, and was divorced on 16 Mar 1924 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Halvdan was born on 19 Aug 1896 in Kristiansund, Møre og Romsdal, Norge; was christened on 6 Dec 1896 in Kristiansund, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Peter Andreas Haugan. Peter was born on 23 Feb 1892 in Ørland, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 24 Apr 1892 in Ørland, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Thomas Troøien. Thomas was born on 8 Jul 1884 in Singsås, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; died on 28 Dec 1969 in Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeleiv married Arne Margido Johnsen on 27 Oct 1928 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge, and was divorced on 19 Apr 1944 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Arne was born on 28 Dec 1898 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 26 Feb 1899 in Ilen kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 28 Nov 1972 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 2 Dec 1972 in Tilfredshet kapell, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeleiv married John Gunerius Olsen, "Lernes-Olsen" / "Vidlyng" on 23 Aug 1952 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. John was born on 11 Jul 1897; died on 24 Apr 1969 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 30 Apr 1969 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeleiv married Emil Sophus Lorch-Falch on 31 Oct 1970 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Emil was born on 31 Dec 1895 in Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; was christened on 14 Feb 1896 in Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; died on 9 Aug 1974 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 14 Aug 1974 in Tilfredshet kapell, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeleiv married Odd Peder Solbu after 1974 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Odd was born on 13 Jan 1919; died on 8 Aug 1987 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 14 Aug 1987 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: Abt 1910, Byåsen skole, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Barneskole.
• Residence: Bef Sep 1910, Halsetmoen, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 23 Sep 1914, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Vaksinasjon.
• Education: Abt Oct 1916, Singsaker skole, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ruth gikk siste året på barneskole på Singsaker.
• Residence: Abt May 1917, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Haugan.
• Event-Misc: Abt 1918, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Noen tidlige bilder.
• Confirmation: 29 Sep 1918, Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 1919, Midtsand, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; En nydelig samling på Midtsand.
• Event-Misc: 1919, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen på besøk hos slektninger i Soknedal.
• Event-Misc: Abt Apr 1919, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv og Ruth sammen med venner.
• Event-Misc: Bef 1920; Lorentzen/Eide samling trolig før 1920.
• Occupation: Abt 1920, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Hushjelp og barnepike.
• Event-Misc: Abt Apr 1920, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ruth sammen med venner.
• Event-Misc: Abt May 1920, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lorentzens samlet i pinsen.
• Residence: Aft Apr 1920, Villa Bjerklund, Foynland, Nøtterøy, Færder, Vestfold, Norge
• Event-Misc: 6 Aug 1922, Innset, Rennebu/Kvikne, Sør-Trøndelag, Norge; Gudmor for sin nevø Atle Røysing Aune.
• Residence: Abt 1923, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Leide hus av Gellein på Gammellina.
• Residence: Abt Aug 1923, Villa Utsikten, Midtsand, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge
• Illness: Bef Sep 1923, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Trakk alle tennene. Herfra var det gebiss.
• Residence: Abt Sep 1925, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 11 Apr 1928, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Besøk Lorentzens i forbindelse med Ruths avreise til Amerika.
• Emigration: 15 Apr 1928, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Reisemål: Chicago.
• Immigration: Bef 17 May 1928, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth ankom Amerika før 17.mai.
• Event-Misc: 17 May 1928, Chicago, Cook, Illinois, USA; Den 17.mai 1928 er Ruth sammen med venninner hos fotograf i Chicago.
• Occupation: Abt Jun 1928, Chicago, Cook, Illinois, USA; Hushjelp (maid).
• Event-Misc: 29 Jul 1928, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth Lorentzen og Aasta Loholt på tur med venner.
• Event-Misc: 5 Aug 1928, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth Lorentzen og Ingrid Loholt på tur med venner.
• Residence: Bef Nov 1928, Chicago, Cook, Illinois, USA; 3314 Sheridan Road.
• Residence: Bef Dec 1928, Winnetka, Cook, Illinois, USA; 352 Ridge Avenue.
• Event-Misc: 1929, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth med slekt og venner.
• Anecdote: 1 Feb 1929, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Postkort til søsteren Ruth i Chicago.
• Event-Misc: Aug 1929, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth og søstrene Loholt (Ingrid og Aasta).
• Residence: Bef Nov 1929, Chicago, Cook, Illinois, USA; 3314 Sheridan Road.
• Event-Misc: 19 Jun 1930, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk i gamlelandet.
• Event-Misc: Abt Dec 1930, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Ruth er på besøk i gamlelandet i julen.
• Event-Misc: 1931, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth og søstrene Loholt (Ingrid og Aasta).
• Event-Misc: Bef 16 Apr 1931, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk i gamlelandet.
• Occupation: 09 Jun 1931, Chicago, Cook, Illinois, USA; Hushjelp (maid) og kokk.
• Residence: Aug 1931, Chicago, Cook, Illinois, USA; 3236 Hirsch Street, West Chicago township.
• Residence: Dec 1931, Chicago, Cook, Illinois, USA; 4609 Woodlawn Ave var Mrs. R.R. Donnelley sin bostedsadresse.
• Anecdote: Jul 1932, Lake Forest, Lake, Illinois, USA; Brev fra Ruth til sine foreldre i gamlelandet.
• Occupation: 12 Sep 1933, Chicago, Cook, Illinois, USA; Hushjelp (maid) og kokk.
• Occupation: 27 Jan 1934, Chicago, Cook, Illinois, USA; Hushjelp (maid) og kokk.
• Event-Misc: 3 Mar 1934, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth fikk sertifikat for bil.
• Occupation: Jun 1934, Chicago, Cook, Illinois, USA; Hushjelp (maid).
• Anecdote: 29 Aug 1934, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Karl Kristian til søsteren Ruth Zinow i Chicago.
• Occupation: 01 Oct 1934, Chicago, Cook, Illinois, USA; Hushjelp (maid).
• Event-Misc: 1935, Illinois, USA; Bilder fra Fox River.
• Anecdote: 22 Nov 1935, Glencoe, Cook, Illinois, USA; Brev fra Ruth til foreldrene i Hommelvik.
• Anecdote2: Bef 1936; Interesse for håndarbeid (sy, strikke, hekle).
• Event-Misc: 17 May 1936, Chicago, Cook, Illinois, USA; Lorentzen-Loholt samling, trolig 17.mai 1936.
• Anecdote: 6 Aug 1936, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra niesen Ruth og hennes mor Härdis Lorentzen.
• Emigration: 01 Oct 1936, Chicago, Cook, Illinois, USA; Returen til gamlelandet (denne gang for godt).
• Event-Misc: 1937, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ruth på besøk hos familie, slekt og venner.
• Illness: Jun 1939, Oslo, Norge; Migreneanfall.
• Event-Misc: Aft 9 Apr 1940, Oslo, Norge; Historier fra krigen.
• Event-Misc: Aft 1940, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lorentzen/Eide samling trolig etter 1940.
• Event-Misc: Bef 1945, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; En liten historie fra krigen...
• Event-Misc: Bef 1945, Oslo, Norge; Flere historier fra okkupasjonsårene.
• Event-Misc: 27 May 1945, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Da Karl Kristian kom hjem fra Sachsenhausen.
• Event-Misc: Abt 1946, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På tur med søsteren Kirsten Eide.
• Occupation: Abt 1946, Oslo, Norge; Hjemmeværende husmor, og hushjelp for andre familier.
• Name: 15 Mar 1946, Oslo, Norge; Slektsnavnsendring fra Zinow til Skøien.
• Event-Misc: 5 Jul 1948, Oslo, Norge; Ruths pass utskrevet 5.juli 1948.
• Event-Misc: Abt Jul 1951, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Siste gang søsteren Ruth så sin bror Karl.
• Event-Misc: 30 Jul 1951, Oslo, Norge; Ruth Skøien og Aasta Christensen på Oslotur.
• Event-Misc: 17 Dec 1952, Oslo, Norge; Annonsering av Ruths 50-årsdag i Aftenposten.
• Event-Misc: Aft 1952, Marnardal, Vest-Agder, Norge; Ruth på besøk hos sin søster Aasta.
• Event-Misc: Abt Nov 1954, Majorstua, Oslo, Norge; Ruth skriver i barnas minnebok.
• Event-Misc: Dec 1954, Oslo, Norge; Siameserkatten Seretete av Samarang, kalt Tete.
• Occupation: Bef 1955, Oslo, Norge; Sydde vesker for Brødrene Ljungberg.
• Event-Misc: 1955, Fredrikstad, Østfold, Norge; Ruth i Fredrikstad i forbindelse med en katteutstilling.
• Event-Misc: Bef 1957; Søstrene Ruth og Kirsten hos fotograf.
• Event-Misc: 1962, Oslo, Norge; Ruth hos fotograf.
• Event-Misc: 17 Dec 1962, Persaunet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Feiring av Ruths 60-årsdag.
• Event-Misc2: Abt May 1966, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Øistein og Margot på besøk hos Skøiens på Furulund.
• Event-Misc: 6 Oct 1966, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Besøk på Rimolshagan.
• Event-Misc: Bef 1968, Oslo, Norge; Ruth og venninnen Aagot Schønning Larsen i Sorgenfrigaten.
• Event-Misc: Abt Jul 1968, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff hjemme hos Sverre og Hildur på Byåsen.
• Event-Misc: Jun 1969, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Trondheimsbesøk på Furulund av Ingeleiv og John Arne.
• Event-Misc: 8 Aug 1969, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth på Amerika-besøk.
• Event-Misc: Bef 1970, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Loholt og Lorentzen-søstre samlet.
• Event-Misc: Apr 1970, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff i forbindelse med Ingeleivs 70-årsdag.
• Event-Misc: Jun 1970, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Åsta og Kirsten med sin tante Ruth på besøk fra Oslo.
• Event-Misc: 19 Aug 1970, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth på Amerika-besøk.
• Event-Misc: Apr 1971, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ruth sammen med bror Ragnar og hans datter Birgit.
• Event-Misc: Apr 1971, Heimdal, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Tante Ruth på besøk hos Elly og Finn Eide.
• Event-Misc: Jul 1971, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Hyttebesøk hos Ruth og Einar i Sande.
• Event-Misc: 17 Dec 1972, Oslo, Norge; Annonsering 16.desember i Aftenposten av Ruths 70-årsdag.
• Event-Misc: Abt Aug 1973, Moholt, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos Aasta i Fjøsmesterveien 1 A.
• Event-Misc: 1974, Ammerud, Oslo, Norge; Sydde bærevesker og håndklær til kjøkkenet.
• Event-Misc: Abt Jul 1975, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Trondheimsbesøk i Sande.
• Event-Misc: Apr 1976, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Påskeferien 1976.
• Event-Misc: Abt Jul 1976, Villa Bjerklund, Foynland, Nøtterøy, Færder, Vestfold, Norge; På besøk der Oskar og Klara Lorentzen bodde i begynnelsen av 1920-årene.
• Event-Misc: Aug 1976, Verran, Nord-Trøndelag, Norge; På besøk hos Erna Berg i Verrabotn.
• Event-Misc: 25 Oct 1977, Oslo, Norge; Ruths nye identitetskort hos Postverket.
• Event-Misc: Abt Jul 1978, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Aasta og Ruth på besøk hos sin svigerinne Hildur.
• Illness: Bef 1979, Oslo, Norge; Kreft i tynntarmen.
• Illness: 1979, Oslo, Norge; Lungeemfysem.
• Event-Misc: Abt Jul 1979, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Trondheimstur sommeren 1979.
• Event-Misc: Abt Jul 1980, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1981, Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På farmor Karen Lorentzens gravsted på Lademoen.
• Event-Misc: Abt Jul 1981, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1982, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Trondheimstur sommeren 1982.
• Event-Misc: 17 Dec 1982, Ammerudkollen, Ammerud, Oslo, Norge; Ruth på sin 80-årsdag.
• Event-Misc: Oct 1983, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff hjemme hos Ragnar Lorentzen.
• Event-Misc: Jul 1984, Aker sykehus, Sinsen, Oslo, Norge; Besøk av bestevenninne Gjertrud Øien.
• Event-Misc: 30 Jul 1984, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Ruths siste tur til hytta i Sande.
• Event-Misc: 27 Aug 1984, Ammerudkollen, Ammerud, Oslo, Norge; Ruths siste døgn.

Notes:

Birth:
Personnummer: 170202-40056

Christened:
Faddere for lille Ruth var:
Kontorist Anders Rogne og Martha Rogne, samt konduktør Ole Olsen.
Foreldrenes bostedssadresse var Vestre jernbanegade 23.

Familiebilde fra Ruths dåpsdag i Bergen 1903:
Paul Arthur, Kirsten, Far Oskar, Karl Kristian.
Aasta, Mor Klara, lille Ruth, Ingeleiv, Ragnar, Sverre.

Kilde:
SSB s. 6995, nr. 85, folkemengdens bevegelse pk. 14/1903.

Education:
Ruth gikk på Byåsen skole og fikk mange venner i årene der. En venninne betydde mye og knyttet et meget nært bånd til Ruth. Det var Gjertrud Hollum.

Ruth begynte først på skolen når hun var 8 år. Hun ville ikke begynne da hun var 7 år, for hun ville vente på de 1 år yngre venninnene sine Gjertrud Hollum, Alfrida Hess og Louise Okkenhaug.
Ruth gikk på Byåsen skole i 1 år, deretter sendte foreldrene henne til Ila skole isteden, fordi de syntes Byåsen skole lå så langt unna. Faren, Oskar Lorentzen, måtte betale for Ruth på Ila skole, men det ville ikke Ruth ha noe av. Hun ville tilbake til Byåsen skole og venninnene sine, så derfor ble det bare 1 år på Ila skole før hun var tilbake på Byåsen skole igjen. Her gikk Ruth til og med 6.klasse.

Gjertrud fortalte om sitt førsteinntrykk av Ruth. Hun var jo alldeles kortklipt som en guttunge når hun kom til Selsbakk med familien sin. Gjertrud syntes det var rart med unger som måtte klippe av seg håret.

Gjertrud var så lang og tynn, og - gutoingan var så troillat - de sto bare og puffet Gjertrud over ende, men Ruth gikk imellom.

En gang var de 2 bestevenninnene uvenner. Men, det ble for - langsomt - for Gjertrud, så hun gikk til Ruth og sa at hun ikke ville at de skulle være uvenner mer. Ruth knakk da sammen og lo og gråt om hverandre. Så glad var hun også for at de skulle bli venner igjen. Siden den gangen var de aldri mer uvenner.

Gjertrud var en meget rolig også som barn, mens Ruth i den andre ytterlighet, kunne være både snarsint og langsint. Men, Gjertrud påpekte at Ruth var en meget snill jente, omtenksom og god venninne. Som alle de andre jentene, sa Gjertrud, at også Ruth var alminnelig flink på skolen.
Lærerne gjorde forskjell på hvordan de behandlet ungene på skolen. På den ene siden hadde de ungene til storbøndene, mens Ruth og venninnene tilhørte almuen/fattigfolket på Selsbakk. Vi var bare rampen vi, fortalte Gjertrud, unger til vanlige, fattige arbeidsfolk.

På skolen gikk de annenhver dag, og på vinteren brukte de ski eller kjelke til og fra skolen.
Det var en vintermorgen at det var Ruth som skulle være hjemme, mens Ingeleiv skulle på skolen. Da Ingeleiv skulle gå hjemmefra, tyvlånte hun kjelken til Ruth, og det likte Ruth dårlig. Når hun så at kjelken var borte, ante hun hvem som hadde tyvlånt den. Ruth kledde på seg og gikk hele den lange veien opp til Byåsen skole. Ganske riktig, der sto kjelken opp mot skoleveggen. Hun tok så kjelken og skulle til å dra hjemover med den, da hun fikk se at i skolevinduet sto Ingeleiv forskrekket og så på at hun dro av gårde hjem igjen med kjelken.

Fra Byaasens skole og krets, utgitt i 1988, fortalt av Gjertrud Øien (altså samme Gjertrud som over):

En skoledag i 1911 - Skoleveien gikk fra Magasinet, ovenfor Gammellina, over den daværende jernbanelinja (som ble nedlagt i 1918), og opp til den første svingen ovenfor jernbanelinjen som den ligger i dag. Det gikk en snarvei rett oppover jordene, forbi husmannsplassen Fuggelsangen, der Hallset skole ligger i dag.
Fra 1913 var Gudrun Veiseth lærerinne på Byåsen skole. Hun var streng, men rettferdig og tålte ikke sladder. Da måtte hele klassen stå og synge sladresangen, mens sladrehanken satt på pulten og vel hadde mest lyst til å forsvinne igjennom gulvet.
De strevde med bibelhistorie, katekismus, forklaring og salmevers. Alt skulle læres på rams, og på kommando skulle leksen lires av elevene, som de kanskje hadde forstått svært lite av. I friminuttene lekte særlig jentene balleker m.m. Både guttene og jentene var med på - fisken i fatet - hvor de minste og letteste måtte være fisk.

1.lærer 1902 til 1927 på Byåsen skole var Olaus Jonsen Aalmo. Han var streng. Fra 1907 var også Arnt Bonesvoll lærer der.

Om Byåsen skole står det i bygdeboken at skolebygningen i 1890 var i en så elendig forfatning at den dette året ble satt i stand og utvidet med et ekstra klasserom, som senere ble omdannet til lærerinnebolig. Skolebygningen var i 2 etasjer, men boligdelen i 2.etasje. Den neste skolebygningen fikk Byåsen skole i 1909, med 4 klasserom. Den kostet kr.7.700,- å oppføre.

Residence:
Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret:

Halsetmoen:
G.nr. 100 Halset
B.nr. 10
Matrikkel nr. 18

Den 31.mars 1909 selger banemester/-vokter Andreas Skjetne eiendommen Halsetmoen til overkonduktør Oskar Lorentzen for kr. 4.600,-. Tinglyst 3.april samme år.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Johan Lorentzen og Peer Tangen for kr. 2.400,-. Datert 31.mars 1909 og tinglyst 3.april samme år. Avløst 24.september 1913.

Erklæring hvorved Oskar Lorentzen som eier av denne eiendom vedtar forskjellige betingelser i anledning erholdt tillatelse til at anbringe et ... i jernbanens gjærde ved ... 554.59. Datert 25.september, tinglyst 8.oktober 1910.

Obligasjon fra overkonduktør Oskar Lorentzen til Tønset Sparebank for kr. 2.000,-. Datert 12.september og tinglyst 24.september 1913. Avløst 1.august 1916.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens Sparebank for 700 Kroner, datert 28.oktober, tinglyst 2.november 1915. Avløst 1.august 1916.

Skjøte fra Oskar Lorentzen til Ludvig Kroglund for kr. 10.200,-. Datert 15.juli, tinglyst 1.august 1916. Iøvrig paa vilkaar opsat i kjøpekontrakt av 12.juli 1916.

.
Familien bor på Halsetmoen da sønnen Sverre blir konfirmert på Byåsen 25.september 1910.

Fra Folketelling 1910 for 1660 Strinda herred, Halsetmoen i Byaasen tellingkrets, Strinden prestegjeld og herred:

Overkonduktør jernb. Oskar Lorentzen, f.23.februar 1865 i Trondhjem.
Forregaaendes hustru Klara Lorentzen, f.11.juni 1864 i Strinden.

Barn:

Kjørergut Sverre Lorentzen, f.22.mars 1896 på Hamar.

Ragnar Lorentzen, 10.desember 1898 på Hamar.

Aasta Lorentzen, f.16.februar 1899 i Bergen.

Rut Lorentzen, f.19.desember 1902 i Bergen.

.
Datteren Ruth fortalte historier fra denne tiden de bodde i dette huset:

De hadde 7 mål jord, og husdyr som en ku, høner og griser.

Hver lørdag hadde de huset fullt av gjester. De som ikke fikk soveplass i huset, lå på låven.

Det var en gang at Oskar og broren Fredrik skulle ta seg en tur til Leirfossen en søndag formiddag. Hvem møtte de ikke på turen, om ikke de 2 grisene til Oskar og Klara, som hadde gått seg en liten tur på egenhånd.

Ruth fortalte at Mor var snillheten selv, og det var Far også. Men, Far var litt snarsint av seg, og tålte ikke mye sprell fra barna. Samme inntrykket hadde Ruths venninne Gjertrud Hollum også. Hun sa at Klara var en meget snill dame. Oskar var også snill, men han var også snarsint og streng. Som Ruth uttrykte det:

Far tålte itj at oingan sa no.

En gang sloss døtrene Aasta og Ingeleiv om en strikkepinne, og fektet med den. Far kom for å gripe tak i dem, men de bare gled unna. Så fikk han tak i forkleet til Ingeleiv, men hun skyndet seg da å ta opp knappen bak, vrengte av seg forkleet og sprang nedover veien, vekk fra huset og en forfjamset Far.
Dermed slapp hun juling den kvelden, sa Ruth.

Ruth fortalte også om en gang Far sto på stigen og malte huset hvitt. Far sto på stabburstrappen og rørte i malingen. Ruth som var nysgjerrig, hang over kanten på malingspannet og så på, mens hun blåste med - nermunnen - opp i nesen. Plutselig begynte hun å blø neseblod, rett opp i malingspannet med den hvite malingen. Hun ble forskrekket, og Far ble forskrekket, og Far ble sint - vart forbainna - og løp etter Ruth, som forsvant så fort benene kunne klare - nedover bakkan.

Det var også en gang at de var alene hjemme; Aasta, Ingeleiv, Ragnar og Ruth. De hadde vært oppe på loftet og hentet et stort speil ned til soverommet. De la speilet oppe i sengn. Nå sto de rundt sengen og de veddet, og sa at de skulle se hvem som turte å hoppe opp i speilglasset først. Den som gjorde det var minstejenta Ruth. Glasset knuste. Da Far kom hjem senere og så hva som hadde skjedd, trodde han det var Ingeleiv som hadde gjort det, og hun fikk juling.

Til jul fikk alle ungene nøtter og en halv appelsin hver dag. Dette husket Ruth godt og sa de var så glade for dette og koste seg.

Education:
Familien solgte Halsetmoen på Selsbakk og flyttet til villa Bakkehelll på Tyholt i Blusevolllsbakken ovenfor Singsaker skole. Ruth gikk derfor siste året av barneskolen der. Men, Ruth lengtet tilbake til Selsbak. Tiden der var en lykkelig tid i livet hennes, og hun trivdes så godt på Selsbakk. Der hadde hun venninner fra hun var liten, og noen av disse vennskapene holdt livet ut.

Residence:
Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret:

Haugan:
G.nr. 100 Halset
B.nr. 13
Matrikkel nr. 18.

Skjøte fra Randi Haugan til Oskar Lorentzen på bruket for kr. 5.000,-. Datert 19.mai, tinglyst 29.mai 1917.

Panteobligasjon fra Oskar Lorentzen til Randi Haugan for kr. 1.000,-. Datert 15.mai, tinglyst 29.mai 1917. Avløst 27.mai 1919.

Skifteattest anm. at Randi Haugan hersitter i uskiftet bo etter avdøde mann Gunnerius Haugan. Datert 11.mai, tinglyst 29.mai 1917.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens Sparebank for kr. 3.500,-. Datert 20.august, tinglyst 21(?).august 1917. Avløst 3.desember 1918.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Melhus Sparebank for kr. 7.500 med 3 parts prioritet og opsjonsrett etter kr. 1.200,- til Realkreditbanken (?) og kr. 1.000 til Randi Haugan. Datert 21.november, tinglyst 3.desember 1918.

Notater:
Banken hvirved frafaldes pant i parcellerne br.nr 31 og 32, dat. 19, tingl. 22/7 19.
Banken hvorved viker prioritet til fordel for et laan i Statsbanenes pensjonskasse stort 12.000 kr, d. 28/9 1920.

Skylddelingsforretninger hvorved er fraskilt parcell:
Bergheim, b.nr. 31 av skyld mark 0,11
Lunden, b.nr. 32 av skyld mark 0,05
Datert 26.november, tinglyst 3.desember 1918.

Skjøte fra Oskar Lorentzen til vognvisitør Ole Hognes (?) for 18.000 kr. Datert 29.mai, tinglyst 8.juni 1920.

Obligasjon fra Ole Hognes til Oskar Lorentzen for kr. 7.800,-. Datert 29.mai, tinglyst 8.juni 1920.

Oskar gikk av med pensjon i 1920, 55 år gammel, som den gang var aldersgrensen.

Oskar Lorentzen solgte sin eiendom Haugan ved Selsbak til hr. vognvisitør Ole Hogness, ble det annonsert i Trondhjems Adresseavis 4.mai 1920.

Dette gamle Haugan-huset lå ganske langt inn på Selsbak. Senere har Ruth Eva og Tor Kristian kjørt bort til dette huset som da var gult, og med litt spist tak.

Confirmation:
Samtidig med Ruth ble mange av hennes venninner også konfirmert i Byaasen sogn. Vi nevner Lovise Okkenhaug, Alfrida Hess og Gjertrud Hollum.

Sistnevnte var nok hennes beste venninne. Ruth fortalte mang en gang at hun ventet 1 år med å stå konfirmant fordi hun ville konfirmeres sammen med bestevenninnen Gjertrud.

Selve konfirmasjonen ble holdt i Havstein kirke, men de gikk for presten på Lade kirke, fortalte Ruth.

Selskap holdt 6,oktober? Det er datoen på gratulasjonskortene.

Event-Misc:
Ruth fortalte at broren Ragnar tok med seg søstrene sine, Aasta, Ingeleiv og Ruth, når det var dans på lokalet. Der danset de pols, reinlender, vals osv.

Gjertrud, Ruths venninne gjennom barneårene og livet ut, fortalte at de 2 ikke var så mye sammen daglig i de siste ungdomsårene. Familien til Ruth flyttet så ofte, og da de flyttet til Tønsberg i 1920 så var det vanskelig å treffes. De holdt likevel kontakt med hverandre via brevveksling, og Ruth kom jo alltid innom Selsbak og venninnene sine når hun var i Trondheim på besøk.

Alltid når Ruth var i Trondheim, så var hun innom venninnene sine også, ikke bare familien og slekten. Dette var også tilfelle når Ruth senere flyttet til Chicago for noen år. Når hun var hjemme i gamlelandet besøkte hun også venninnene sine - Gjertrud, Alfrida og Louise.

Gjertrud fortalte at Ruth ikke hadde tid til å være med venninnene sine så mye på dans - hu hadd' itj tia til å verra me på dains, hu - Ruth skulle bare dra rundt son au-pair og stelle for og hjelpe til rundt omkring. Ruth hadde flere voksne søsken som da hadde småbarn som de trengte hjelp til å få passet.

Occupation:
Ruth jobbet gjennom sine ungdomsår, fram til hun reiste til Amerika, som barnepike for barna til sin eldre bror Karl Kristian og hans kone Aagot, dvs. at hun passet sin nevø Knut og sin niese Turid.

Passet som ble utskrevet i Trondheim 17.februar 1928 sier yrke: Hushjelp (maid).

Ruth var også en tid hushjelp og barnepike hos kaptein Dorsruds familie, som vi leser av søsteren Aastas brev datert 30.desember 1935:

Like før jul døde kaptein Dorsrud. De du var hos. Hun sitter nu igjen med 3 barn 2 gutter og en pike. De holder nu i Oslo.

Residence:
Oskar gikk av med pensjon i 1920, 55 år gammel. Da kjøpte de villa Bjerklund på Foynland ved Tønsberg, og bodde her sammen med sin datter Ruth. Det var meningen at de 2 gamle skulle nyte sine siste gamle dager her.

Selv om Oskar nå var blitt pensjonist, så kjørte han også på jernbanen etter det. Først et år på Dovrebanen inntil åpningen av denne på høsten 1921, så et par år på Sunnan-Grongbanen.

Far Oskar jobbet tidvis som konduktør på Oddal-Dombåsbanen - på gruvtogan oppi der - og Ruth var også med dit.
En morgen hadde Ruth laget i stand nistematen som faren skulle ha med seg. Hun hadde stekt kjøttkaker og brunet løk. Faren fikk nisten og dro på arbeidet. Da han kom hjem viste det seg at han ikke hadde rørt nisten i det hele tatt - han hadd' itj smakt maten - den var jo full av fluer, sa han til Ruth. Nei, det var nok bare Ruth som hadde stekt løken for mye.

Det var mens Ruth var på Oppdal og stelte for faren sin, kom venninnen Gjertrud Hollum på besøk. Gjertrud var circa 17 år den gangen, og det var første gangen hun reiste så langt med toget.
Hun trodde at Ruth skulle møte henne på stasjonen, men ingen Ruth var møtt frem. Gjertrud hadde på forhånd fått vite hvor hun skulle gå hen, og at hun skulle følge hovedveien til hun kom frem til en skomakerforretning. Hun gikk og gikk i kullmørkeret. Det var ingen gatelykter, så det var beksvart. Jeg hadd' itj gått han idag, nei, sa Gjertrud. Da hun kom frem hadde Ruth møtt henne og sagt: Kjem du?

Ruth pleide også å lage i stand et lokkfat med smørbrød til sin mor og fra, som de hadde stående ved sengen sin om natten. Når de 2 våknet om natten, satt de i sengen og koste seg med det.

Det hendte også at mor Klara måtte på sykehuset. Der fikk hun lungebetennelse, så Ruth tok moren med hjem til villa Bjerkelund isteden for å kunne stelle godt med henne der, når sykehuset ikke kunne ta godt nok vare på henne.

I denne tiden var både Ruth og foreldrene på en del turer nordover til Trøndelag for å besøke familie og venner der. En gang mens Ruth var overnattingsgjest hos sin søster Kirsten Eide, var det en dag at Kirstens mann Johan Martin kom til Ruth med en flaske brennevin. Han hadde alkoholproblemer, og sa til Ruth at hun måtte gjemme flasken for han, og at hun ikke måtte gi han flasken når han kom hjem igjen, samme hva han sa om det da. Ruth så gjorde.
Da Johan Eide kom hjem igjen var han sterkt påvirket av p ha drukket på byen. Han ba Ruth om å gi han flasken hun hadde fått av han, men hun nektet. Dermed ble han sint og vill ta tak i henne. Ruth forsøkte så godt hun kunne å komme seg bort fra han, men han løp etter henne og fikk tak i fletten hennes og slo henne i hodet med spaserstokken sin. Ruth greide å vri seg løs, kom seg ut av huset, hoppet over gjerdet og sprang vekk. En skuespiller som het Holter som hadde sett opptrinnet sa siden at han aldri hadde sett en jentunge som hadde hoppet så høyt før.
Ruth var svimmel og medtatt etter slaget i hodet, og helt nummen på ene siden, fortalte hun selv etterpå. Trolig fikk hun hjernerystelse. Hun hadde siden varige fysiske merke etter spaserstokken, som et søkk i kraniet.

Datteren Ruth fortalte at de trivdes meget bra på Foynland. Når hun tenkte tilbake på den tiden de hadde der, omtalte hun dette stedet, Villa Bjerklund, som et paradis på jord.
Men, lengselen og avstanden tilbake til Trondheim ble etter hvert for stor for familien i Villa Bjerklund.

Nevnt som Birkelund i telegram 17.desember 1922.

Residence:
Lengselen tilbake til Trondheim og resten av familien der ble for stor for dem som bodde på Foynland ved Tønsberg, og de bestemte seg derfor for å flytte hjem igjen. De solgte villa Bjerklund, og leide en stund huset til Gellein på Gammellina på Selsbakk.

Deretter kjøpte de villa Utsikten på Midtsand.

Residence:
De kjøpte de villa Utsikten på Midtsand og bodde der ca. 1 år, før de igjen solgte og kjøpte Villa Fagerli i Hommelvik.

Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret:

Lillesanden:
G.nr. 44 Utsikten 1
B.nr. 13

Skjøte fra Olaf Kvitsand til Oskar Lorentzen for kr. 12.000,-. Datert 1.august, tinglyst 7.august 1923.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens sparebank for kr. 9.000,-. Datert 2.august, tinglyst 7.augist 1923. 1.prioritet.
Notat: hvorved Karl Stav som ny hjemmelsinnehaver samtykker i pantestillelsen. Tinglyst 9.september 1924.
Avlyst 28.februar 1930.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens sparebank for kr. 2.500,-. Datert 2.august, tinglyst 7.august 1923.
Prioritet med opprykksrett etter kr. 9.000,- til Strindens sparebank.
Notat: hvorved Karl Stav som ny hjemmelsinnehaver samtykker i pantestillelsen. Tinglyst 9.september 1924.
Annet notat: Utgår her.

Skjøte fra Oskar Lorentzen til Karl Stav for kr. 14.500,-. Datert 30.august, tinglyst 26.september 1924.

.
Det var i denne tiden på Midtsand hvor Ruth begynte å få lysten på å dra til Amerika.

Hver helg var det mange som kom på besøk til villa Utsikten, og mange lå over også. Ruth ryddet som regel opp etter gjestene. Barn skulle klippes og det ble satt igjen tøy som skulle fikses på.

Ruth fortalte at hun før hver jul, så satt hun hjemme hos broren Karl Kristian og hans Aagot og klipte og sydde til barna, samt at hun var barnepike for dem.

Til slutt gikk hun lei, og tanken om å reise til slektningene hun hadde i Amerika meldte seg. Hun hadde jo både onkel og tanter med deres familier som allerede bodde i Chicago.

I et brev datert 13.april 1924 fra Svanhild Andersen (postet fra Staten Island, New York) skriver hun:

Kjæreste Ruth!

Tusin tak for brevet som jeg motok torsdag, ser derav at du har Amerikalyst, det var en stor overraskelse, det var en ting jeg aldrig hadde tenkt.
Det motte bli rigti morro om du vilde komme hit over. Du behøver ikke at sørge for plas for de er de i masse vis av. Det er ingen sak at faa plas bare en har andeledning til at komme hit over. Haaper at du gjør alvor av at komme. Jeg fortalte det til di her og du skulde bare ha hørt hvad guttene sa, di vilde alle være med for at ta i mot dig...

Haaper du vil bestemme dig til at komme, du behøver ikke at bekymmere dig for plass, for di kan du faa i masvis av. Skriv og si hvad tid du kommer, jeg vil komme og møte dig...

Hjertelig hilsen din Svanhild.

Illness:
I et brev datert 3.september 1923 skriver Ruths gode venninne Alfrida:

...Hører at du har trækt tænder, jeg skal gjøre det samme, men når det blir det vet jeg ikke. Synes det er så vemmelig og gå tandløs...

Residence:
Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret:

Grønberg:
G.nr. 48 Fagerli
B.nr. 16

Skjøte fra Karl Olsen til Oskar Lorentzen for kr. 11.000,-. Datert 5.februar, tinglyst 24.februar 1925.

Obligasjon fra Oskar Lorentzen til Strindens Sparebank for kr. 6.500,-. Datert 20.februar, tinglyst 24.februar.
Kr. 2.500,- ble slettet 31.oktober 1938.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til overkonduktør Karl Lorentzen for kr. 2.800,-. Datert 19.oktober, tinglyst 8.desember 1925. Avløst 21.juni 1927.

Oskar døde 28.oktober 1936. Notert i panteregisteret:
Klara Lorentzen sitter i uskifte efter sin avdøde mann Oscar Lorentzen.

Skjøte fra Klara Lorentzen til Thomas Buaas f.22.mai 1909 for kr. 5.750,-. Datert 15.oktober, grbf. 24.november 1938.

.
I Hommelvik hadde de det godt. Ruth beskrev hagen deres der som et sted med masse blomster, flotte hekker, epletrær, ripsbusker, solbærbusker, og med benker og bord i hagen hvor de drakk kaffe på ettermiddagene.
Godt naboskap var det også i Solihaugs, Røsægs m.fl.

Ruth fortalte at Oskar pleide å stå på verandaen hver lørdag ettermiddag og speide nedover mot veien og stasjonen: Kjem det itt'no besøk den her helga? Joda, som regel kom det besøk, masse besøk. Ruth fortalte at de ofte hadde mange på besøk samtidig, opp til 15-20 personer. Huset var fullt, men de hadde det veldig koselig, mimret Ruth.
Da ble det dekket langbord med mat som de hadde handlet inn for helgen. Gjestene var ofte så mange at de sov på - flatsenga - rundt omkring i huset.

Ruth fikk jobben med å rydde opp etter de besøkende. Når de var der så fikk Ruth også oppgaven med å klippe barna på håret, det skulle sys og fikses på klær. Alle satte satte igjen tøy som skulle fikses på.

Ved 6-7 årsalderen fikk datterdatteren Erna plusitt (lungesykdom) og var veldig dårlig. Hun ble da sendt til besteforeldrene Oskar og Klara i Hommelvik for å bo hos dem.

.
Kortspill var en aktivitet som var populær i Lorentzen-familien.

Oskars barnebarn, Finn Eide, fortalte en gang da han og Far (Oskar ble bare kalt for Far, også av barnebarna) spilte Casino. Det var stor stas å spille med Far, for kortspill var forholdsvis alvorlige greier for Lorentzens.

Finn var ikke gamle karen, og til overmål hadde han fått en fingerbøl med dram av Far. Finn følte seg stor.
Så hendte det at Finn satt i hell, og vant. Dessuten ble han litt overmodig i lykkerusen.
Far derimot likte ikke å tape, og ble muttere og muttere.
Så oppdaget Finn at Mor ga han kvikke øyekast og hint om at burde være litt forsiktig i hellet. Dermed begynte Finn å tape med vilje.
Dette oppdaget Far, og ble irritert. Han, Finn, skulle ikke behøve å gjøre seg til for å tape, nei. Dette gikk på æren løs for Far Lorentzen.

På bildet ser vi Sverre og Ragnar sammen med Oskar (mulig det er Karl Kr. som sitter med ryggen til) spiller kort.

Emigration:
Kvittering fra Cunard Line vedrørende utreisen er pålydende kr.582,- som fuld passagerfrakt til Chicago Ill. Datert Trondhjem den 12.april 1928. For S/S Lucania med avgang fra byen 15.april.

I Digitalarkivet er ugifte hushjelp Ruth Lorentzen registrert som emigrant med reisedato 14.april 1928. Reisemålet var Amerika, nærmere bestemt Chicago, hvor hun hadde slektninger som ventet på henne. Formålet med reisen ble opplyst var arbeid.
Hun reiste med Cunardlinjen via Bergen, og hadde betalt kontant (cash) for billetten over.
Hennes bopel i gamlelandet står nevnt som Malvik, dvs hos foreldrene i Villa Fagerli i Hommelvik.

Reisetillatelse: pass Uttrøndelag pkm 17.februar 1928.

Beskrivelse av henne i passet (utstedt 17.februar 1928 i Trondhjem):
Høide 161 cm, smalt ovalt ansikt og øiefarve brun.

Via England? Stempel i pass per 19.april 1928.

Båten gikk til New York, deretter tok hun tog til Chicago, fortalte hun selv om turen.

Niesen Erna Lorentzen (gift Berg) fortalte at mor Klara og far Oskar hørte på radiosendingen fra når Amerikabåten gikk fra norsk jord. Da fikk de høre en radiohilsen til dem fra datteren Ruth, og etterpå ble Fedrelandssalmen spilt. Far Oskar gråt.

Ruth fortalte selv:
Da hun reiste fra Norge til Amerika hadde hun nydelig langt rødt hår. Som oftest var dette knyttet sammen i en kjempelang flette.
Da hun kom til Chicago klippet hun håret kort, til stor sorg for hennes foreldre i gamlelandet. Men, hun tok vare på fletta si, og den var siden med henne dit hun flyttet.

På bildet ser vi Ruth med sitt lange hår bak til venstre. Ved siden av henne står søsteren Ingeleiv.
På benken foran sitter hennes foreldre Oskar og Klara, samt hennes svigerinne Aagot Lorentzen.

Ruth reiste fra Trondheim til Chicago for å komme seg bort fra barnepass og mas hjemme i gamlelandet. Hun var blitt lei av dette. Dessuten lokket onkler og tanter med jobbmuligheter i det store og spennende Amerika. Dermed ble beslutningen tatt, og Ruth reiste over dit med båt for å søke lykken der, og for å treffe sine nære slektninger i Chicago.

I Chicago ble Ruth møtt på stasjonen av kusinen Aasta Christensen (født Loholt) og ektemannen hennes, Christ. De dro hjem til Aasta og Christ., hvor hun fikk servert salt kjøtt, flesk og ertesuppe. De skulle overraske Ruth med norsk mat.

Hun ble et par dager hos Aasta, som arbeidet på et hotel. Deretter flyttet hun til sin tante Laura.

Occupation:
Ruth bodde hos sin tante Laura Larsen til å begynne med en stund. hjalp Ruth i gang med å søke etter arbeid.

I den norsk/svensk/dansk-språklige avisen Scandinavian så de annonse på en ledig jobb, som tante Laura ringte på. Der passet det fint, for fruen som hadde annonsert, skulle kjøre den andre hushjelpen som sluttet inn til Chicago.
Dermed ble det slik at hun hentet Ruth før hun slapp av den avtroppende hushjelpen.
Den avtroppende hushjelpen var en Solveig, som kom fra Skien, og hun og Ruth ble gode venninner.

Ruth arbeidet for denne fruen i circa 1 år. I fritiden var hun mye sammen med Solveig. Det var gjennom Solveig at Ruth møtte sin kommende ektemann Einar Zinow fra Oslo.

Event-Misc:
Ruth reiser hjem til gamlelandet i slutten av juni for å besøke sine foreldre og søsken, men hun var også på Selsbakk for å hilse på bestevenninnene Alfrida og Gjertrud.

Stempel i pass, Nidaros 7.juli 1930.

Event-Misc:
Ruth var en tur hjem til gamlelandet for å besøke familien sin våren 1931. Da var hun på rundtur rundt i Trøndelag for å treffe alle sammen. Både hos søsteren Aasta og familien på Agle, hos søsteren Kirsten og familien i Trondheim osv, og selvfølgelig hos foreldrene sine i Hommelvik.

Hun returnerte fra Norge med S/S Bergensfjord, Den Norske Amerikalinje fra Oslo til New York:

Avgang 16.april 1931 i lugar 43, køie A

Kilde:
Billetten fra S/S Bergensfjord.

Occupation:
Ruth arbeidet som hushjelp og kokkerske hos flere herskapsfamilier i Chicago i løpet av den tiden hun (og Einar) var i Amerika. Hun fikk gode skussmål for sine matlagingskunnskaper.

I denne tiden førte Ruth nøye ned hvor hun (og Einar) arbeidet (for hvem og adresser), hva de tjente og hvilke utgifter de hadde. Dette kan sees av regnskapsbøkene hun førte:

Ruth startet hos Mrs. R.R.Donnelly 9.juni 1931 med $18 i uka. Lønnen steg til $19 i uka fra 23.juni, og til $19,50 i uka fra 28.september 1931.

Så arbeidet Ruth hos Miss Donnelly (datter?) fra 16.oktober 1931 med $17 i uka.

Lønna fra 25.februar 1932 er på $16 i uka og fra 9.mars 1933 $14 i uka.

Ruth ser ut til å ha hatt bijobber også:
For Mrs. Erdmann, Mrs. Cock, Mrs. Rysdorp og Hateley.

Inkomst 1931: $551,50.
Utbetalt: $477,34.

Inkomst 1932: $832.
Utbetalt: $741,49.

I brev av 24.august 1932 blir kursen på dollar oppgitt til kr. 3,78.

Mye (penger og gaver) ble sendt hjem til Ruths familie og slekt i gamlelandet, men også egen sparing ble sendt hjem via far Oskar Lorentzen, som satte dette i banken for dem.

Ruth og Einar jobbet også sammen for Mrs. R.R.Donnelly, og fikk tilsammen $60 i måneden ($30 på hver) pr. 1.juni 1933. Da var Ruth var maid og kokkerske, Einar var sjåfør, Driving for Miss Donnelly, tjener og oppasser.

Mye penger ble sendt hjem til Norge fra Ruth (og Einar), nevnt blant annet:

-til Ruths mor og fra 1-2 ganger per måned.
-til søster Aasta, blant annet til baby Liv Ruth august 1931.
-til søster Ingeleiv, og hennes døtre Ellen og Anny-Mary, 2-3 ganger i året.
-til søster Kirsten og hennes familie, blant annet til datteren Clary.
-til bror Ragnar og hustru Härdis.
-til bror Sverre og hustru Hildur, og til datteren Erna.
-til bror Karl Kristian og hustru Aagot, og deres barn Knut.
-til venninnen Gjertrud.
-til egen sparing, som Ruths far satte i banken for dem.

Residence:
Fra Lake Forest begynner Ruth på sitt brev til foreldrene sine i Hommelvik. Brevet er påbegynt 2.juli 1932. Her står det bl.a.:

Jeg var fri igår istedenfor torsdag, og jeg tok å kjørte benest over til tante Laura, kom dit kl 1/2 2 og var der til 3.. Jeg gik derfra kl 3 og det er bare en 15-20 min fra hende og over dit hvor Zinow arbeider, så jeg gik over dit, og stod utenfor, da han kom ut fra arbeide. Dere skulle set ansiktet på ham da han så mig stå der, det blev så langt som herfra å hjem. Vi spaserte da hele veien herfra å hjem dit hvor Zinow bor, det tok over en time. Jeg spiste da bif med dampede poteter og beer og desert der, det smakte så godt efter den lange marchen..
Håndvesken var ny til siste jul, Miss Donnelly kunde ikke få håndtaket reparert så det holt, så hun gav vesken til mig. Jeg syntes at den passet akurat til dig mor, så du skal ha den..

Idag er det Onsdag 13 july og så varmt at svetten render av mig, her er over 90 grader efter målestokken her. Vi har idag havt 8te for lunch, og jeg er aldeles våt av svette. Serveringspiken har ferie - reiste fredag den 8de july og blir borte til 22nd july, så jeg er alene til å servere og gjøre mit eget atbeide. Idag havde vi fruen til chaufføren til å hjelpe os, hun hjelper bestandig til når vi har fremmede. Og hun vasker klærne, nu mens jeg har så meget andet..

Jeg vil forsøke å få ferie nu samtidig som Zinow har - han har fra 23 juli til 8 aug. så jeg skal forsøke å få fra 25de huli til 1.aug og da kunde vi gifte os 25de juli og da reise med noen norsker, - til en farm langt op i Wisconsin.
Hvis jeg ikke får ferie, blir vi gift torsdag 28th juli på min dag av..

15.juli fortsetter Ruth på brevet:

Endnu er brevet ikke sendt. Jeg havde det med mig til Chicago igår, men det var så varmt at jeg orket ikke å skrive det færdig. Her har været fryktilig varmt nu de siste dage, det har været nesten uutholdelig, jeg svetter verre.
Idag efter at jeg var færdig med husrengjøringen ovenpå, sa fruen at vi alle kunde få gå ned til sjøen å bade, og alle av os chafføren - fruen - gutten - kokken og jeg kjørte dit ned, å dere kan tro at det var godt å bli avkjølt. Jeg holder mig bare ved bredden men de andre svømmer langt ut. Jeg kan heldigvis ikke svømme..

Anecdote:
Fra Lake Forest begynner Ruth på sitt brev til foreldrene sine i Hommelvik. Brevet er påbegynt 2.juli 1932. Her står det bl.a.:

Jeg var fri igår istedenfor torsdag, og jeg tok å kjørte benest over til tante Laura, kom dit kl 1/2 2 og var der til 3.. Jeg gik derfra kl 3 og det er bare en 15-20 min fra hende og over dit hvor Zinow arbeider, så jeg gik over dit, og stod utenfor, da han kom ut fra arbeide. Dere skulle set ansiktet på ham da han så mig stå der, det blev så langt som herfra å hjem. Vi spaserte da hele veien herfra å hjem dit hvor Zinow bor, det tok over en time. Jeg spiste da bif med dampede poteter og beer og desert der, det smakte så godt efter den lange marchen..
Håndvesken var ny til siste jul, Miss Donnelly kunde ikke få håndtaket reparert så det holt, så hun gav vesken til mig. Jeg syntes at den passet akurat til dig mor, så du skal ha den..

Idag er det Onsdag 13 july og så varmt at svetten render av mig, her er over 90 grader efter målestokken her. Vi har idag havt 8te for lunch, og jeg er aldeles våt av svette. Serveringspiken har ferie - reiste fredag den 8de july og blir borte til 22nd july, så jeg er alene til å servere og gjøre mit eget atbeide. Idag havde vi fruen til chaufføren til å hjelpe os, hun hjelper bestandig til når vi har fremmede. Og hun vasker klærne, nu mens jeg har så meget andet..

Jeg vil forsøke å få ferie nu samtidig som Zinow har - han har fra 23 juli til 8 aug. så jeg skal forsøke å få fra 25de huli til 1.aug og da kunde vi gifte os 25de juli og da reise med noen norsker, - til en farm langt op i Wisconsin.
Hvis jeg ikke får ferie, blir vi gift torsdag 28th juli på min dag av..

15.juli fortsetter Ruth på brevet:

Endnu er brevet ikke sendt. Jeg havde det med mig til Chicago igår, men det var så varmt at jeg orket ikke å skrive det færdig. Her har været fryktilig varmt nu de siste dage, det har været nesten uutholdelig, jeg svetter verre.
Idag efter at jeg var færdig med husrengjøringen ovenpå, sa fruen at vi alle kunde få gå ned til sjøen å bade, og alle av os chafføren - fruen - gutten - kokken og jeg kjørte dit ned, å dere kan tro at det var godt å bli avkjølt. Jeg holder mig bare ved bredden men de andre svømmer langt ut. Jeg kan heldigvis ikke svømme..

Occupation:
Ruth arbeidet som hushjelp (maid) og kokkerske, og Einar som sjåfør for Mr. & Mrs. Dallstream til litt ute i november samme år.

Ruth og Einar jobbet sammen i 1362 Astor Street også, og fikk tilsammen $75 i måneden.

I sluttattesten får både Ruth og Einar et meget godt skussmål:

To Whom it may Concern.
Einar Zinow and his wife, Ruth, were in my employ during the months of September, October + part of November 1933 performing the services usually performed by a couple in a small household.
Einar serves well, is a good cleaner and drives a car carefully and efficiently. Ruth is a good cook and an usually good maid. Both are honest.
I am pleased to recommend their employment by anyone needing the services of a couple.
Mrs Andrew John Dallstream.

Det var nok tøft likevel å få seg fast jobb med god og stabil inntekt. I Ruths regnskapsbøker står det - out of work between - fra 15.januar 1933 til 27.januar 1934.

Occupation:
Ruth var hushjelp (maid) og kokkerske, Einar var sjåfør for Dr. William Nicolay Senn. Dette engasjementet varte til juni 1934.

Dr. William Nicolay Senn betalte Ruth og Einar $75 den første hver måned i 5 måneder.

Ruth og Einars førstefødte ble oppkalt etter denne arbeidsgiveren, så han må ha gitt et dypt inntrykk på dem.

I søk på nettet på Find a grave finnes en William Nicholas Senn (juni 1875 - 2.januar 1947) begravet på Graceland Cemetery i Chicago.
Registrert Rush Medical College graduate i år 1900. Han var sønn av kirurg Nicolas Senn.

Event-Misc:
Fra sertifikatet:

Ruth Zinow
c/o Dr. William Nicolay Senn
1242 Astor Street
Chicago
Illinois

Biltype: Chrysler 1927 Coach 21,6 hestekrefter.

Occupation:
Ruth var hushjelp (maid), og Einar var sjåfør for Hymans.

Ruth og Einar startet hos Mrs. R.Hyman, 1430 Lake Shore Drive, for $75 i måneden, utbetalt $37,50 hver 1. og 15.

I denne tiden sender Ruth en del ting til familien i Norge, blant annet kjoletøi, kjoler, tøi til fruene, bukser, penger og dragt til guttene.

Her jobbet de til 15.august samme år.

Deretter er det notert i Ruths regnskapsbøker - out of work - fra 15.august til 1.oktober 1934.


Anecdote:
P.t. Hommelvik 29/8-34.

Kjære søster og Svoger.

Jeg er idag en tur som du ser i Hommelvik. Jeg strever ivei om dagene med Knut han skal nu den 1ste begynde ved Høiskolen så dere skjønner der vil være endel klær og skolematriel for å få ham igjennom den siste skole, han går nu ind for maskinlinjen og om fire år er han nåd målet som maskininginiør - hvis du Ruth får se Knut nu kjenner du ham ikke igjen han har blit stor og sver kraftig og energisk gir sig ikke før målet er nåd. Han deltar i marskonkuranser og boksing så du skjønner han blir også legemlig utviklet i ferien iår syklet han gjennem Sverige Gevle-Sundsvall-Stokholm og dalarne til Røros og Guldalen hjem til Theim. Turen kostet ham 35 kr han hadde da mat med hjemmefra som du ser, han er som bestemor sa: svert mineserlig (?).
av de andre av mine barn er det kun Rigmor som vil lese hun går nu i 2den middel og vil svert gjerne ta artium for å bli lærerinde; men jeg tror ikke jeg greier det for du forstår det koster endel, men tiden kan jo forbedres om 2 år til den tid. Jeg har nu været hjemme hos far og mor og hos dem får atskillig som sparer mig for utgifter. Jeg har fåt mig en grå dress og hat og tobakspipe så jeg har helt utstyr. så jeg slipper å kjøpe og penge spart er penge tjent....
Lørdag den 1ste skal far og jeg på høiskolen og se og høre på immatrikuleringen av studenterne, om kvelden skal jeg holle en liten fest i anledning Knut så du forstår jeg ligger i det som en sagflis mu om dagene. Hjemme er alt bra, dykti langt mellem lønninga men det går. Iår er jeg skatlagt i Strinda men en formue på Kr.7700 så det går ret veien; men selv ser jeg ikke noe til formuen da den ligger hjemt i huset. så det blir bare Camourflage-Jou nou
Vis du husker og kan så tenk på Knut med mansgetskjorte og slips da det vil falle i god jord. Jeg sier som Per Gynt med mig for det være det samme jeg for stande ved slottets port.

Vær hilset Ruth og din Mand fra din broder Karl.
vor adresse: Skyåsveien no 1
Strinda
Norge

Occupation:
Ruth var hushjelp (maid) og Einar var sjåfør for Mrs. J. Simpson, 275 Sheridan Road.
For dette fikk Ruth og Einar $100 i måneden.

Med et opphold igjen som arbeidsledige fra 14.mai 1935, fikk de igjen jobb hos Mrs. J. Simpson, med samme betaling, fra 1.oktober 1935. Her er de ansatt frem til 1.august 1936.

Her jobbet de 2 også på herskapets landsted i Glencoe, et sted hvor de trivdes meget godt og fortalte mye om i ettertid.

I oktober 1935 får de 2 brev fra Ruths far Oskar Lorentzen:

Mor Klara og barnebarnet Erna har reist til byen for et par dager og han sitter alene hjemme i Villa Fagerli:

Jeg er således alene hjemme og da det er nokså ensomt - fandt jeg på å skrive nogle ord. Han er opptatt av hvordan de har det, sparing og venter utålmodig på at de skal komme hjem til gamlelandet for godt:
Jeg må først ønske tillykke med den nye jobben - det er meget bra hvis De nu blir stående der entid så ordner det sig nok med hjemreisen, - Mor begynte å tape troen herpå - da De skiftet plads så ofte. Jeg ser av Dit brev at De nu vil gjøre alvor av å spare - ja det må vistnok til, - jeg vil komme med et forslag: - av 100 dollar pr: Md: betales det 25 av på Billetter - 50 sendes hit og settes i Bank av mig - resten 25 - må De klare Dere med til eget behov, dette forutsætter standhaftighet samt tillit til mig. Den 1ste april vil De - altså efter 6 Md:- ha nedbetalt på billetter 150 dollar og hjemme i Norge ha 300 dl: eller 1200 kr:- regnet efter kursen idag 4 kr: pr: Dl. Så har De hele Sommeren efter 1ste april - da vil den fortsatte sparing gå så mye lettere da De har et rygstø fra Vinteren at øke på .... penger godt å ha - til å starte et eller andet - hvis De skal stoppe her - eller til reisepenge hvis De skal dra over igjen. Ja dette er kun mit forslag - som jeg håper ikke faller i fisk og blir tat unådig op. Jaja - færdig me de - Det blir ikke rart dette brevet men Mor skrev jo igår - så det blir bare drøvtygging hvis jeg skulde fortsætte..
Han signerer med Far.

Fra regnskapsbøkene til Ruth:

Income per august er $100. Av dette sendte Ruth hjem $40,40. Deres utgifter var i samme måned på $48,54.

September: Income $100, utgifter $95,80.
Oktober: Income $100, utgifter $88,70, og $10 sendt hjem.
November: Income $100, utgifter $90, og $15 sendt hjem.
Desember: Income $100, utgifter $75.

Anecdote:
Ruth skriver hjem til foreldrene fra Glencoe, Illinois. Brevet er datert 22.november 1935:

Kjæreste mora å faren min å Erna dear!

Vil nu svare på deres siste brev å samtidig fortelle dere at igår sendte jeg to pakker til dere, i Gustas adr, å en pakke med billedbøker for barna sendte jeg ind til dere i H.vik. Aa en anden pakke for Aastas barn sendte jeg direkte ind til hende. Nu ville jeg gjerne, om Erna ville pakke hver enkelt bom (navnene står på bøkerne) i pent papir å sette navn på dem utenpå så dem er færdige til å legges under juletreet. Ikke pak bøkerne ind før dere har fåt de store pakkerne fra Gusta, da det er et par bøker i de pakkene som også går sammen med de andre til Sverre.

Jeg havde desverre ikke råd til å kjøpe noe særlig til hver enkelt i familien, så jeg bare kjøpte noe til dig mor å faren. Håper at dere liker hvad jeg kjøpte, dere får se når pakkene kommer. Den kommer lit tidligere iår, men det er så mye bedre for dere, så slipper dere at gå rundt å dele ut gammelt i siste liten.

Det er en 5-6 par gamle sko der, jeg satte navn på et par der som vi fik sat nye gummiheler på å som jeg håper at du mor kan bruke. De er efter fruen her alle, så nær som de brune det er et par efter mig, det er vel altis noen der som kan bruke dem. La Kirsten få et par som hun liker.
Hvis de skoene passer dig mor, da har jeg et ordentlig par pene mørkeblå semsket skinsko med rem over vristen, som jeg skal tage med mig hjem selv når vi kommer. Jeg ville ikke sende dem for da kanske at du ikke fik beholde dem selv.

Jeg havde ikke mye å sende Erna, det er et armbånd der som jeg håper hun bliver fornøiet med, hvis det er noe andet i pakket som hun kan bruke så lad hende få det.

Nu vil jeg ikke at du å far skal give bort hvad jeg sender dere, behold det selv, jeg blir høilig fornermet hvis jeg kommer hjem å ikke ser at dere har det. Hvis ikke dere kan bruke det da kan vi bruke det selv når vi engang kommer hjem.

Jeg fik desverre ikke ivei alt som jeg havde liggende denne gang hellere, så jeg lar det ligge nu til reiser hjem selv, det er for kostbart å sende det i en båt (?) for sig selv - det er altis noen da også som kan bruke hvad vi bringer.

Jeg sendte brev til Ragnar forrige uke, å jeg skrev da om at jeg sender to par arbeidshansker vet du at jeg glemte å kjøpe dem siste gang jeg var fri så dem blev ikke med i pakken. Jeg må nu kjøpe dem neste gang vi er fri, å jeg vil da pakke dem i en pakke for sig selv å sende dem direkte til Ragnar.
Det ene paret skulle være fra tante Gusta, hun gav mig penge til å kjøpe dem for.
Aasta var med mig i byen sist, så hun begyndte å handle å før vi viste ordet av, så var kl så mange at butikkene skulle stenges. Hun kjøpte sig trekk for to tepper å 2 senge tepper å postierer å div, hun har ikke kjøpt noe på så lenge at hun trængte det høiligen.

Ja, som dere har hørt om - så er Ingrid også gåt av stabelen, vi har da hørt rykter av at hun skulle være gift, men vi ville ikke tro det før, men når hun har telegrafert hjem om det, så må det vel være noe i det. Håper at hun får det som hun har planlagt.

Jeg mottok brevet fra Aasta, skrevet i H.vik, angående onkel Martins å Johannes bryllupsdag, å jeg er så glad over at alt der blev så vellykket å dem var så fornøiet med alt. Det var så morsomt å høre at det var så mange av familien samlet om dem den dagen. Håper at vi får se dem når vi engang kommer hjem.

I kvell tirsdag den 26 nov.

Hallo igjen!
Ja, vi har nu alt færdig for os til å gå ut imorgen, så jeg vil nu i all hast avslutte dette brev så jeg får det sendt imorgen når vi går ut.
Igår kvell tok vi en tur ind til Fred, der er bare bra med dem vi havde med os lit godt til dem.

Nu førstkommende torsdag er det en såkalt takke dag (tanksgiving) å da har alle som har råd, kalkun for middag. Vi vet ikke om herskapet kommer hit ut enda, men vist dem kommer da bliver det både kalkun å alt andet tilbehør for os å fikse. Vi må ringe ind til byen imorgen tidlig før vi går ind, for hvis dem kommer hit ut, da kan ikke vi gå ut imorgen for da må vi ha alt færdig til torsdags middag. Håper at dem ikke kommer så vi kan gå ut.

Det er antagelig brev til mig inne hos Aasta imorgen når vi kommer dit.

Hils alle kjendte - Sollihaugs å alle der - Vær endelig forsigtige så dere ikke blir syke.

Jeg vil nu slutte dette, å få avsendt imorgen. Hvor skal dere være denne julehelg? Ser av datoen at det idag er Carls gebursdag. Håper han har en hyggelig dag er han 47 - eller 48 år?

Lev nu vel kjæreste mor å far, de kjærligste hilsener fra mig å Einar.

Deres egen Ruth.

Ruth fortalte om en gang de var på landstedet til herskapet, og at de når de fikk beskjed om at herskapet skulle komme dit, hadde kjøpt inn mat til dem for helgen. Da det viste seg at herskapet likevel ikke kom, ba Einar og Ruth inn venner isteden til landstedet på et kjempeflott middagsselskap.

I perioder kunne Ruth og Einar være alene på landstedet, i påvente at herskapet skulle komme dit i helgene, vekk fra jobb og ansvar i storbyen Chicago. Det var stas å ha landstedet for seg selv, og de koste seg og nøt dagene alene.

Anecdote2:
Ruths hobby, som til dels også var noe hun gjorde i arbeidet sitt, var å sy, strikke og hekle.

Anecdote:
I brev av 6.august 1936 til sin tante Ruth i Chicago forteller Lille-Ruth fra sin konfirmasjon:

Kjære dere!

Jeg er endelig kommet til det resultat at jeg burde skrive til dere. Sender brev sammen med mamma.

Først og fremst må jeg få takke dig, tante Ruth, for alt jeg fikk av dig til konfirmationen. Du må også bringe takken videre til tante Gusta og Åsta for mig.

Vi var 60 konfirmanter i Havstein kirke iår. Det er det meste som hittil har vært der.
Jeg hørte mange si at av alle 25 jenter hadde jeg den peneste kjole. Jeg er ordentlig glad for at du sendte kremgult tøi. Av billedene ser du fasongen på kjolen og hvor mange gjester vi hadde. Det var ikke noget stort selskap.

Bestefar Eklund var også buden, men han hadde ikke anledning til å komme. Han sendte en presang til mig i posten. Det var et yndig grønt silkeundersett.
Fra mor og far fikk jeg en stor rumkake, samt 10 kr. Fra Karls fikk jeg 10 kr. og fra fam. E.Eriksen 5 kr. Fra Erna og Håkon 3 kr., og av en arbeidskamerat av pappa 1 krone.
Av andre presanter fikk jeg 4-fire ringer og et halssmykke i sølv, et negleetui, to flasker solbadolje, et stort, vakkert glass. Si-ko talkum, og en eske Eau De Cologne, såpe og parfyme.
Av Hedvik fikk jeg et pent armbånd. Du vet hun har arbeid nu, barnepike hos fru Tuun.
Av fru Tuun, som er en barndomsveninde av mamma, fikk jeg permanentkrøll og en kringle. Hun er jo frisørdame.
Fra Gjertrud og Olav Garnes fikk jeg en stor bløtkake.

Dette blev nu vel bare en tørr opramsing av alt jeg har fått, tross av at jeg har spedd med bløte kaker. Jeg vet desværre ingen annen måte å fortelle dig det på.

Vi har vært på 14 dages ferie i Frol til Hognes. Du vet den familjen som kjøpte det siste huset far hadde på Selsbakk.
Efterpå var vi i Hommelvik i 5 dager. Det vi si jeg og Birgit, mamma og pappa i to dager.

En gang i denne måned skal jeg begynne middelskolen. Jeg har nettop begynt i en tramgjeng he. Vi, tramgjengen altså, har allerede flere angasemant. Den er nystartet. Draktene skal være rød bluse med sølvgrå benklær.

Du kan tro jeg glær mig til at du og onkel Einar skal komme hjem.

Skriv snart til mig, for det er svært morsomt å få brev fra dere derover.

Tusen helsinga frå Ruth.

Mor Härdis skriver også noen ord i brevet fra Ruth:

Jeg undres på om du aner hvad en tramgjeng er for noe rart? Neppe.
En del unge gutter og jenter som reiser rundt å snakker i kor, med solister e.t.c. De er gripende, rørende o.s.v. brukes under agitasjon foran valgene, og nu er det stortingsvalg i høst å da gjelder det som det aldrig har gjullet før.
Mor sa at hendes svigersønner og døtre kom enten på bodsfengselet eller også på stortinget, ergo må vel Atle eller jeg i ilden i høst. Ja dette er leven forstås. Kommer nogen av oss på listen blir det så langt ut at vi ikke rekker så langt som til Storting.

H.L.

Emigration:
At Ruth og Einar skulle flytte hjem igjen til Norge, var planlagt i lang tid.
I slutten av august får datteren Ruth i Chicago beskjed om at Fars tilstand blitt verre. Han har hatt smerter og doktoren måtte komme hjem til dem i Hommelvik.
Hjemreisen ble framskyndet da de to fikk telegram fra hjemlandet om at Ruths far, Oskar Lorentzen lå for døden, og ønsket å se sin kjære datter før han døde.

Ruth og Einar reiste fra New York med S/S Gripsholm til Göteborg, hvor de ankom 10.oktober (stempel i pass).

Da de 2 ankom Oslo, på vei nordover mot Trondheim, var hele Zinow-familien samlet hjemme hos Fredrikke, Einars søster, og mannen hennes Karl Hansen.

Deretter bar det opp til Trøndelag. Stempel i pass, Hommelvik 23.oktober.

Da de ankom Trondheim hadde Ruths nevø Oscar Eide skrevet et dikt til henne:

I 1930 du reiste derhen. Nu har du atter kommet hjem.
Vi har dig nu atter i Norge igjen. Vi hilser dig velkommen til dit barndomshjem.
Nu du til Fagerli vil fare, vi ber da Gud dig bevare.

De ankom villa Fagerli i Hommelvik - ått'daga - før Oskar Lorentzen døde hjemme i sin seng, tirsdag den 27.oktober, 71,5 år gammel. Ruth sa senere at faren - hadd' logge å venta på mæ. Stadig den siste tiden hadde han spurt: Er dere sikre på at dere har sendt bud på Ruth?

Etter at far Oskar Lorentzen var død, reiste Einar sørover til Oslo for å ordne leilighet til dem, mens Ruth ble igjen en tid i Trøndelag. Hun måtte ordne en del omkring begravelsen og arven.

Illness:
Ruth fikk også erfare hvordan hennes far, Oskar Lorentzen, hadde hatt det med migrene. Bare - trevekka - etter at hun fødte sønnen William fikk Ruth migrene for første gang.

Siden skulle denne sykdommen følge henne livet ut.

Event-Misc:
Da tyskerne kom til Norge tidlig om morgenen 9.april 1940, var Ruth og Einar, som de fleste andre norske borgere, totalt uvitende om dette før de hørte de tyske flyene som tordnet inn over Oslo. Ruth fortalte at hun satt i kjøkkenvinduet med William på fanget, og så opp mot himmelen der de tyske flyene passerte over dem.

Dette hendte mens Ruth gikk gravid med Ruth Eva. Det var krig og Norge var okkupert av tyskerne. Ruth ramlet, og så kom det en hjelpsom arm imot henne som ville dra henne opp igjen. Da hun fikk se armen og uniformen på den, så skal hun ha sagt - Ha dæ bort ditt hælvetes tysk-svin - og slått han på fingrene. Det skal ha vært en tysk offiser, en feltprest, som prøvde å hjelpe henne.

Event-Misc:
Det er blitt fortalt flere historier om tiden i Oslo under okkupasjonsårene. Ruth likte ikke de tyske okkupantene og var ikke redd for å gi uttrykk for det alltid. Det var farlig å si negative ting om dem og om de norske nazistene så barna hørte det, og det kunne blitt skjebnesvangert:

En gang de kjørte med trikken i Oslo, Ruth og sønnen William, så kom det noen norske NS-folk på trikken i uniform. Da sa William høyt: Er det tysker-jævla, mamma? Ruth hysjet på William og var redd for at NS-folkene hørte dette. Men, det gikk bra.
Slik fortalte Ruth selv historien.

Hennes søster Aasta fortalte den på denne måten:
De var på kafe i Trondheim, Aasta, Ruth og William. På et bord ved siden av dem satt det noen tyskere eller NS-folk. William hadde da sagt høyt og tydelig: Er det der tyskerjævlan, mamma? Ruth hadde da svart, til søsteren Aastas store forferdelse: Ja, det er tyskerjævla.
Heldigvis skjedde det ikke noe fra tyskernes side.

Ruth fortalte også om en gang hun og venninnen Signe Røsæg var ute og trillet William i vogn. Da de holdt på å krysse gaten, skar det plutselig en tysk offisersbil i full fart rundt svingen, som holdt på å kjøre på dem. Ruth ble redd og sint, knyttet neven, huttet i luften, og ropte noe amerikanske gloser etter bilen med de tyske offiserene i. Bilen stoppet, offiserene gikk ut, og de så tilbake mot Ruth og barnevognen. Da ble Ruth redd og fortsatte videre så raskt hun bare kunne vekk fra bilen. Offiserene bare ristet på hodet, gikk inn i bilen igjen og kjørte vekk. Heldigvis!

Under krigen var det rasjonering og derfor dårlig tilgang på mat og råvarer til å lage mat med. Ruth dro rundt omkring med William i vogna, på de ulike stoppestedene for båten til øyene i Oslofjorden. Hun gikk også rundt på gårder i omegn omkring Oslo for å kjøpe og bytte til seg mat/råvarer mot penger og håndarbeid hun kunne tilby tilbake. Blant annet kjøpte hun og sydde om silkestrimler til undertøy, som hun igjen solgte eller brukte som byttemiddel for å få tak i mat.

Da Einar arbeidet i Årdal, bodde han på en gård, og derfra sendte han mat og annet han kunne skaffe til familien sin.

Ofte sendte Ruth både mat/råvarer (eksempelvis smør, plommer og epler) og diverse håndarbeid og klær nordover til familie og slekt i Trøndelag, for å hjelpe dem som best hun kunne. I Trondheim ventet de på pakkene fra Ruth, og når en pakke kom ble det fest.
Dette ble det satt stor pris på, og mange fortalte nettopp om denne gavmildheten og generøsiteten til Ruth i årene etter okkupasjonen.
Ruth selv sa: Æ va jo hjæm bare med de små oingan så vi greid oss.

Selv om det var krig og nød i landet, prøvde Ruth å reise til familien sin i Trondheim når anledningen bød seg. Moren og søsknene hennes sto henne meget nært, og det var derfor viktig for Ruth å treffe dem og hjelpe dem i dagliglivet.

Når hennes bror, Karl Kristian, ble arrestert for motstandsarbeid mot okkupantene var hun også veldig bekymret for hans skjebne. Hun holdt kontakt med hans nærmeste familie, og fikk opplysninger om hvor han satt fengslet, blant annet på Falstad. Deretter fikk hun også beskjed om at han var blitt sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, Sachsenhausen. Da prøvde hun å sende pakker med mat, tobakk og nødvendige ting til han der, for de norske fangene fikk lov til å motta dette hjemmefra.

Utenfor leiligheten hadde de kaniner i bur, men de ble stjålet fra dem før de fikk slaktet dem til mat.
En gris hadde de også i kjelleren, husket Ruth Eva. Særlig var det skrikene til grisen da den ble slaktet som hadde satt seg fast i hukommelsen.

Det hendte også en gang at det ble stjålet epler fra dem som de hadde lagret i kjelleren. Ruth fortalte at hun hadde tittet ut av vinduet deres, og sett en mann som spiste på et rødt eple. Da hadde hun tenkt: Er det flere enn meg som har fått tak i epler? Nei, det var nok bare tyven hun hadde sett.

Datteren Ruth Eva fortalte at hun husket at når flyalarmen gikk, måtte de skyndte seg ned i kjelleren.

Event-Misc:
Datteren til Härdis og Ragnar, Birgit, fotalte en historie fra okkupasjonen hvor familien plutselig fikk besøk av en tysk soldat på dørstokken deres. Härdis åpnet døren da han banket på, og han spurte så etter frøken Lorentzen (det vil si en av døtrene i huset, Ruth eller Birgit). Härdis ville ha han vekk, og forsto kanskje at her var det noe, og ba han følge med henne til Selsbakkeggen. Hun pekte på et hus og sa at der bodde frøken Lorentzen, og gikk sin vei. Tyskeren banket på døren til huset, og den som åpnet døren var Härdis' svigerinne Ruth Zinow (tidligere frøken Lorentzen som ugift). Denne Ruth, som bare var på besøk fra Oslo, ville ikke ha noe med tyskeren å gjøre og jaget han vekk.

Event-Misc:
Da Karl Kristian kom hjem til Trondheim med toget med de frigitte konsentrasjonsleirfangene fra Sverige, var Ruth på besøk hos sin mor Klara. De 2 var på en liten spasertur ned til Kirsten da de møtte fru Paulsen. Hun spurte de 2 forbauset: Er du ikke i byen i dag da fru Lorentzen? Vet du ikke at Karl kommer hjem i dag?

Ruth gråt bestandig når hun fortalte denne historien. Det var fælt for - a' mor - å ikke vite at sønnen Karl skulle komme hjem, så lenge som de hadde levd i uvisshet om hvordan det gikk med han i fangeskapet i Tyskland.

Karl kom oppom sin mor Klara på besøk en søndag formiddag etterpå.

Occupation:
Etter krigens slutt, og etter at familien hadde flyttet til Sorgenfrigata, fikk Ruth arbeidsoppdrag som hushjelp og kokkerske for noen finere amerikanske familier i Oslo. Ved siden av å være husmor i sin egen husholdning, laget hun også mat for disse familiene og serverte i selskaper. Hun hjalp også til med annet husarbeide, barnepass, sying m.m.

Familier hun arbeidet for kan nevnes:

Fra omkring 1946-1947, familien O'Donnell. Direktøren for Moore-McCormack-rederiet, hvor Einar arbeidet, het Frank O'Donnell. Han var amerikansk, og bodde med kone og 4 døtre (Sandra, Jean, Kathrine og Maureen) i et stort gammelt tømmerhus i Fritjof Nansens vei 1 på Lysaker. Her begynte Ruth å arbeide med rengjøring, barnepass, diverse husarbeid og med matlaging og servering i store selskaper. Dette helt fram til O'Donnells flyttet til Stockholm noen år senere. Siden flyttet de tilbake til Amerika. Ruth Eva var innom og besøkte dem der når hun var der i 1968.

Ruth begynte først å jobbe for en onkel av Gunnar Christensen som bodde et kvartal lenger ned i Sorgenfrigata, omkring 1947-1948. Hun drev med søm, husarbeid, rengjøring, matlaging og servering i selskaper. De hadde hadde også en voksen datter som Ruth hjalp til hos også. Dette var fra omkring 1949-1950.

Gjennom disse ble hun kjent med faren til Gunnar Christensen, og begynte å jobbe for dem på Smestad fast 1-2 ganger i uken. Mye de samme oppgavene som for Christensen-familien i Sorgenfrigata, i tillegg til å passe huset deres når de var bortreist.
Dette pågikk så lenge foreldrene til Gunnar Christensen levde. Mor Christensen var russisk er det blitt fortalt.

Etter at foreldrene døde, solgte Gunnar Christensen huset på Smestad. Gunnar dro til Amerika, der han giftet seg med sin Betty (født i Chicago). Da de kom hjem til Norge igjen, fikk Ruth arbeid for dem i deres leilighet på Majorstua (Hoffsveien). Det ble både husarbeid og barnepass, og datteren Ruth Eva var også med som barnepike for Christensen-barna, John Gunnar (Tøffi), Mette og Anne (kalt Ann).

Senere flyttet denne familien Christensen til Melkeveien 21 på Vettakollen, men Ruth fortsatte å ta arbeidsoppdrag for dem i mange år til, helt fram til slutten av 1970-tallet.
Ruth laget i stand store middager til deres selskaper, sydde for dem og passet barna, ja, det var ikke mye hun ikke gjorde i huset deres. Det var mang en sommeruke som familien Skøien nærmest bodde på Vettakollen, mens Christensens var på en av sine reiser til Amerika. Av Christensen-barna ble Ruth kalt - mamma Skøien - mens Einar ble kalt - pappa Skøien. De satte stor pris på den arbeidsomme familien Skøien.

Datteren Ruth Eva også etter hvert med på flere av arbeidsoppdragene, ikke bare som barnepike, men hjalp til med servering i selskapene. Ruth Eva ble godt kjent med flere av familiene som Ruth jobbet for.

Mang en gang ble Anne Christensen med til hytta i Sande, som Ruth og Einar bygde i 1961-1962.

Siste gangen Ruth og Ruth Eva serverte i et selskap hos Christensens på Vettakollen, kalte Gunnar de 2 inn til selskapet. Blant sine venner som satt rundt middagsbordet, holdt han en pen tale for Ruth - mamma Skøien - og takket for alt hun hadde gjort for familien i mange år.

Hver jul kom Gunnar Christensen til familien Skøien med julegaver, ikke bare til Einar, Ruth og Ruth Eva, men også til Ruth Evas sønn, Tor Kristian.

Ved bisettelsen av Ruth 3.september 1984, lå det en bårebukett fra familien Christensen. Det var et nydelig hjerte av gule og hvite blomster, og på sløyfen sto det: Takk for alt mamma Skøien.

Name:
Einar fikk ikke jobb etter krigen, fordi folk trodde han var tysk. Derfor søkte familien om å å ta Skøien til slektsnavn.

Skøien var Einars mor sitt pikenavn, selv om navnet da ble skrevet mer som Schøyen.

Event-Misc:
Opplysninger fra passet:

Stilling: Husmor.
Høyde: Under middels.
Øynenes farge: Brune.
Særlige kjennetegn: Litet arr under nesen, høyre side.

Event-Misc:
Det var på Byåsen stasjon på Gråkallbanen som søsteren Ruth så sin bror Karl for siste gang. Hun fortalte senere at hun hadde sett han når han gikk og trillet barnevogna for sin datter Tordun,

Event-Misc:
Her er svarene fra den 51-årige Ruth på noen av spørsmålene:

Glad i? Pappa, Ruth Eva og William og hele min familie
Min hobby? Alt mulig
Vil bli? Danserinne
Favorittfilmstjerne? Fernando Lamas
Har husdyr? Ja, 2 selskapspapegøyer
Venn/venninne? Alfrida Hess
Livrett? Kylling
Beste film? Tatt av vinden
Beste gave? Pappa i 1932
Beste sted i verden? Trondheim
Beste ukeblad? Illustrert
Søstre og brødre? 3 søstre (Kirste, 62- Aasta, 55- Ingeleiv, 54 år), 3 brødre (Sverre, 58- Ragnar, 56 år) (Bror Karl Kristian var død)

Event-Misc:
Siameserkatten Tete ble kjøpt for 75 kroner på en utstilling i Håndverkeren i Oslo i desember 1954.

Tete døde av røykforgiftning i brannen i Sorgenfrigata i 1968. Da hadde hun først varslet sin familie ved å kaste seg på døra, så de våknet av dunkingen og oppdaget at det brant.

Occupation:
Ruth sydde vesker for Brødrene Ljungberg. Denne jobben fikk hun gjennom sin venninne Signe Røsæg. Gjennom denne jobben fikk Ruth plager med smerter i skuldrene, da det var tunge materialer å jobbe med når hun sydde.

Nevnt i adresseboka i 1955, 1960/1961 og i 1965/1966.

Event-Misc:
Avreise med fly fra Fornebu 8.august. Retur til Fornebu 31.august.

Event-Misc:
Fly fra Fornebu til Flesland 19.august, deretter til Montreal og så til Chicago.

Hun besøkte slekt og venner, blant annet Leif og Margaret Larsen i Chicago.

Ruth skulle også hjelpe sin slektning Aasta Christensen å returnere til Norge. Bodde hos E. C3217 W. Beach Avenue, Chicago.

Oppholdet varte nesten 1 måned denne gangen, og var hjemme i Oslo 18.september.

Event-Misc:
Ruth var veldig kjær i Trondheim, ja Trøndelag i sin helhet. Hun nynnet stadig på trønderske viser hun hadde kjær, og de kom ofte frem når hun var på vei nordover til familien sin.

Her gjengis noen store favoritter:

Trondhjæm, Trondhjæm

Æ e født i Trondhjæm uti Sanden
Og siden har æ bodd der aill mi ti,
At Trondhjæm e en by som ingen annen,
Det trur æ ganske trygt at æ kan si.

Æ e så grænselaust taknæmli'
Forde at æ e fødd i slik en by,
Der e no alt så koseli og hjæmli,
Der som den ligg der trøgt og godt i ly.

Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist ifra dæ,
At æ koinne finn på nokka slekt!
Når æ tænke på ka godt du ga mæ,
E de' som æ ha læst et dekt!

Trondhjæm, Trondhjæm, no æ rætt forstår dæ,
Du min barndoms ailler største vænn!
Oindres på korless det går dæ,
Ka som heinne einn,
Aildri reise æ fra dæ igjæn!

Nei, bætterdø, æ tar den første båten
Å sjer å kom mæ hjæm så fort æ kainn.
Æ længte jo så æ e reint på gråten,
Å ka æ gjør, så e de' likedan!
Æ e så gla i aillt som e der hjæmme
Fra Ilevollen og til Lade gård:
Og Elsterparken kainn æ aildri glæmme
Den va' jo ailti' leikeplassen vår!

Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist ifra dæ,
At æ koinne finn på nokka slekt!
Når æ tænke på ka godt du ga mæ,
E de' som æ ha læst et dekt!
Trondhjæm, Trondhjæm, no æ rætt forstår dæ,
Du min barndoms ailler største vænn!
Oindres på korless det går dæ,
Ka som heinne einn,
Aildri reise æ fra dæ igjæn!

-

Nidelven

Nidelven stile, og vakker du er
Her hvor jeg går å drømmer
Drømmer om henne jeg hadde så kjær
Nu er det bare minner

Den gamle bybro er lykkens portal
Sammen vi seiler i stjerners korall

Nidelven, stille og vakker du er
Her hvor jeg går å drømmer

Langt i det fjerne, bak fjellene blå
Ligger et sted jeg har kjær
Dit mine tanker og drømmer vil gå
Alltid du er meg så nær

Nidelven stile, og vakker du er
Her hvor jeg går å drømmer
Drømmer om henne jeg hadde så kjær
Nu er det bare minner

Den gamle bybro er lykkens protal
Sammen vi seiler i stjerners korall

Nidelven, stille og vakker du er
Her hvor jeg går å drømmer

-

Husker du dengang i måneskinn

Husker du dengang i måneskinn
at bladene skjelvende drysset?
Rødmende strøk de ditt lubne kinn!
Var det av angst kun for skogens vind,
eller fordi jeg tok deg inn
varmt og ditt øyepar kysset?

Tåreblankt smilte du mot meg øm.
Var det da bare en drøm?
Jeg vet det ikke mere, du dåret helt mitt sinn!
Men hjertet bever ennu hver kveld i måneskinn.

Husker du alt hva du den gang sa
med leben så ømt til mitt øre?
Måneskinnshvisk , ja, hvor kom du fra?
Var det ei hjertet som talte da,
fikk jeg ei heller ditt eget ja, - kunne så feil jeg da høre?
Rødmende sto du i løvets dryss, møttes vi ikke i kyss?

Husker du ikke ditt hjertes slag,
er dine minner da fløyne?
Hvirvlet de bort alt den neste dag,
liksom bladhengets viltre jag
bare det blæste et høstelig drag? Var det kun måneskinnsløgne?
Lo dine leber av fryd på skrømt, har jeg så grusomt da drømt?

Event-Misc:
Ruth sydde vesker (handlevesker) og hånklær med oppheng til å henge på f.eks. komfyrhåndtaket på kjøkkenet. Dette hadde hun med seg til alle hun besøkte som gaver.

I et brev datert 21.november 1974 skriver hennes søster Aasta Aune:

...Hører du syr vesker. Er det bærenett så vil jeg ha to kjøpe likeså skulle jeg hatt 2 eller fire håndkler som du syr til å tørke av hendene...

Illness:
Ruth ble operert for på Aker sykehus i Oslo og ble helt frisk. De fjernet tynntarmen, og operasjonen var vellykket. Hun fikk aldri kreft igjen.

Illness:
Dette året begynte Ruth å gå merkbart ned i vekt. Hosten for å få opp slim av lungene førte ofte til at maten også kom opp. Kreftene forsvant gradvis, som kiloene.

Ifølge legen hennes Astrid Lian utviklet hun også bulemi som følge av emfysemen og hostingen.

Den 2.april 1980 sendte datteren Ruth Eva, på vegne av sin syke mor, avgårde en søknad til Televerket i Oslo Teledistrikt om å få telefon hjemme. Den søknaden ble godtatt og det ble kort tid etter telefon på familien som bodde i Ammerudveien 70. Telefonnummeret var 16 32 31.

Når vi kom til 1984, året hun døde, hadde hun mistet over 30 kilo. Alt som var igjen av Ruth var bare skinn og bein. At hun levde så lenge med denne sykdommen skyldtes ene og alene hennes utrolige viljestyrke.

Event-Misc:
Fortalt av barnebarnet Tor Kristian:

Sommeren 1984 dro mamma og jeg til Trondheim på en ukes ferie. Dette likte mormor dårlig, da hun var innlagt på sosialmedisinsk avdeling på Akers sykehus, og kunne ikke være med på turen. Hun følte at vi forlot henne, og lot henne ligge igjen der alene. Det var sårt å forlate henne, men vi trengte et lite avbrudd i hverdagsproblemene, og få besøkt kjære slektninger i Trondheim.
Men, under vårt opphold i Trondheim lyktes vi i å overtale mormors gamle barndomsvenninne, Gjertrud Øien, til å være med oss sørover til Oslo. Dermed ble det et hjertelig, siste gjensyn, og en stor overraskelse for mormor å få treffe Gjertrud igjen. Det betydde mye for henne.
Alt i alt kom det mye glede ut av Trondheimsturen vår, og det var så utrolig godt å se gleden mormor følte over å få se og treffe sin aller beste venninne igjen.

Event-Misc:
Ruth ble hentet på Aker sykehus 27.juli av Ruth Eva og Tor Kristian. Mandag 30.juli dro de ut til hytta, og var der frem til 12.august.

På hytta ble det besøk av William og Berit & co. 31.juli, og Eilif og Synøve Gundersen 11.august.

Den 13.august måtte Ruth tilbake på sykehuset (Aker). Der var hun noen dager frem til 21.august, da hun kom hjem til Ammerud igjen.

Event-Misc:
Barnebarnet Tor Kristian forteller:

Natten før mormor døde ble jeg vekket av at mamma kjeftet på mormor fordi hun hadde tisset på seg i sengen. Jeg ble veldig sint på mamma på grunn av dette, for mormor var jo veldig renslig av seg. Hun ville for enhver pris gå på do selv.

For å hjelpe og bistå mormor hadde mamma for lengst byttet sengeplass med bestepappa ved siden av mormor.

Denne natten hadde mamma blitt vekket av mormor flere ganger fordi mormor ville ha hjelp til å gå på do, men hver gang endte det opp med at hun ikke greide å gjøre noe der. Mamma var sliten, trøtt og fortvilet, så hun var nok mer enn unnskyldt når hun nå ble sint egentlig.

Jeg ba mamma gå vekk, for så å hjelpe mormor selv på do. Det var en trist mormor jeg hjaøp på do. Hun var veldig lei seg for at mamma var sint, men jeg sa til henne at vi jo bare var så veldig glade i henne, og ønsket å hjelpe henne. Det hadde bare blitt litt for mye for mamma. Det skjønte hun godt.
Jeg husker at jeg satt på kne foran henne inne på do, holdt henne oppe, mens hun satt der naken, tynn og avkreftet, og prøvde å gjøre sitt fornødne. Det er et bilde jeg aldri kommer til å glemme. På en måte var det et så vakkert minne av henne, denne stolte, iherdige og elskverdige mormoren som hadde gjort alt for meg og for oss. Denne gangen var det min tur å hjelpe henne, være tilstede og trøste henne, fortelle henne hvor glade vi var i henne. Hvor hun prøvde å holde verdigheten, alltid, selv så avkreftet hun hadde blitt. I mine øyne greide hun dette med glans.

Mandag 28.august var det min første dag som student på Blindern, universitetet i Oslo. Jeg var i gang med de forberedende studiene til Examen Philosophicum. Da jeg kom hjem etter endt dag på Blindern, var også bestepappa kommet hjem fra jobb. Mormor lå i sengen sin og ba meg gå ned på nærbutikken, Olimb's matsenter, for å handle noe vi trengte til middag.

Jeg var ikke borte så lenge, men mens jeg var ute og handlet hadde mamma også kommet hjem fra jobb, mormor hadde begynt å føle seg dårligere og fått pustevansker. Mamma hadde ringt etter ambulanse, og i leiligheten var det oppjaget stemning. Inne fra soverommet hvor mormor la i sengen sin, var det en stram lukt av slim, slik lukt som det var fra det slimet som mormor pleide å hoste opp fra lungene sine. Vi ringte til onkel William og informerte han om situasjonen.

Jeg gikk inn til mormor før ambulansen kom. Hun var svak, men fortsatt bevisst når jeg satt ved sengen hos henne. Hun prøvde anstrengt å si noe til meg, men det var ikke lett å forstå det hun prøvde å si til meg. Jeg hadde veldig vondt av henne, der hun lå, sliten og avkreftet, og nesten forgjeves prøvde å gjøre seg forstått.

Jeg har det for meg at hun prøvde å si noe som - Takk for alt dere har gjort for meg - eller noe liknende. Jeg fortalte henne også om hvor mye hun hadde betydd for meg og oss. Hun forsto nok at tiden var kommet for å forlate oss. Det var den siste samtalen jeg hadde med min kjære mormor, for da kom ambulansefolkene like etter.

Mamma og jeg kjørte straks etter ambulansen til Aker sykehus. Jeg husker det var mye trafikk og kø inn mot Sinsenkrysset, som vi måtte igjennom for å komme til sykehuset. Vi kjørte med nødlys på og tutet for å kunne komme oss raskere igjennom køen. Jeg husker ikke om det hjalp noe særlig.

Da vi kom fram til sykehuset var ikke lenger mormor ved bevissthet. Det var et styr med leger og sykepleiere omkring oss, og vi ble henvist til et venterom for pårørende. Vi ble fortalt nå, etter at de hadde undersøkt henne, at mormor var så svak at hun nok ikke kom til å leve natten over. Dette kunne jeg ikke fatte. Det hele var så uvirkelig. Mormor med sin sterke vilje til å leve, og hun var jo akkurat her hvor de hadde ekspertise til å få henne opp igjen. Min fasade utad viste nok at jeg liksom aksepterte at hun skulle dø. men inne i meg rådet kaos og fornektelse. Min mormor var jo det kjæreste og nærmeste jeg hadde, og jeg var jo så uendelig glad i henne. Det var utenkelig å skulle miste henne.

Jeg tok på meg jobben med å ringe øvrig familie og nærmeste slektninger. Mamma var sønderknust, og hadde nok med å være sammen med mormor i hennes siste stund. Jeg ringte onkel William, og sa det som vi hadde fått vite av legene. Mormor ville dø snart, så de måtte komme til Aker sykehus de også. Deretter ringte jeg kjære tante Aasta i Trondheim.

William, Berit, Anders og Kjersti kom til sykehuset. Ventetiden ble lang, og rapportene fra leger og sykepleiere var uforandret. Vi visste ingenting om hvor lang tid det kunne ta før noe endret seg. Akkurat i disse dagene var det klubbmesterskap i tennis på Abildsø, så William og jeg dro for å spille kampene våre denne ettermiddagen. Det var merkelig, men vi dro tilbake igjen til sykehuset så fort vi kunne.

Situasjonen til mormor var uforandret da jeg kom tilbake. Hun lå fortsatt ubevisst på overvåkningen med diverse apparater tilsluttet seg. Jeg syntes ikke jeg hadde fått sagt ordentlig adjø til henne, ei heller fått fortalt hvor mye hun betydde for meg og hvor glad jeg var i henne. Alene gikk jeg inn til henne for å si det som jeg følte så mye for å si til henne. Selv om hun ikke var ved bevissthet, så hadde jeg hørt at en likevel kunne høre og oppfatte hva som ble sagt rundt seg, derfor ville jeg prøve. Jeg begynte, men ble raskt avbrutt av en lege som kom inn i rommet, og jeg gjennomførte ikke, jeg var redd jeg ville virke for dum på legen. Det hele endte med at jeg gikk tilbake til venterommet uten å få sagt noe mer. Jeg angret dypt på dette siden, at jeg ikke gjennomførte det jeg ville si til henne.

Natten nærmet seg, og William og co. dro hjem til seg. Mamma og jeg ble enige om at jeg og bestepappa skulle dra hjem vi også. Jeg hadde ny skoledag på universitetet dagen etter, og bestepappa trengte også å få seg litt søvn. Mamma ble igjen alene hos mormor, og skulle ringe oss om noe skjedde.

Ved 2-tiden på natten ringte hun til oss og fortalte at mormor var død. Jeg tok bilen og kjørte ned til Aker sykehus for å være sammen med mamma. Min kjæreste mormor var død, uten at jeg hadde fått tatt ordentlig farvel med henne.

Died:
Som vanlig med eldre mennesker som har en alvorlig sykdom som gjør dem svake mot slutten, fikk også Ruth lungebetennelse. Denne lungebetennelsen greide ikke kroppen å hjelpe henne igjennom, og hun døde av hjertesvikt.
Selve utløsende dødsårsak var derfor lungebetennelse, men selve grunnen til hennes sviktende helse var mangeårige angina-plager, og tøffe år med lungeemfysem hennes siste leveår.

Hun døde 01.59 natt til 28.august. Datteren Ruth Eva var hos henne da hun sovnet inn.

Fra dødsannonsen i Aftenposten 30.august 1984:

Min kjære hustru, vår umistelige mamma, svigermor og snille farmor, mormor og søster Ruth Skøien f.Lorentzen sovnet stille inn idag.
Oslo, 28.august 1984.

Einar.
William, Berit.
Ruth Eva.
Tor Kristian, Anders og Kjersti.
Aasta og Ingeleiv.
Øvrige familie.

Bisettes i Østre krematorium, store kapell, mandag 3.september kl. 10.00

Buried:
Ruth ble bisatt fra Østre krematorium kl.10.00.
Til hennes bisettelse kom søsteren Aasta med sin sønn Halvard fra Trondheim, samt nevøen Finn Eide fra Heimdal og niesen Birgit Børmark fra Melhus. Nevøen Per Arne Johnsen kom fra Kristiansand, og hennes beste venninne gjennom livet, Gjertrud Øien, kom fra Selsbakk.
Etter bisettelsen var det minnestund hjemme i leiligheten på Ammerud, og det ble servert smørbrød fra Christiania Dampkjøkken, kaffe og kaker.

Ruths siste hvilested ble så på Alfaset gravlund på Alnabru i Oslo, hvor urnenedsettelsen fant sted 5.oktober 1984.

Family/Spouse: Rudolf. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Per. [Group Sheet] [Family Chart]

Ruth married Einar Zinow, "Skøien" on 24 Jul 1932 in Chicago, Cook, Illinois, USA. Einar (son of August Zinow and Inga Marie Laurentze Schøyen, "Zinow") was born on 21 Oct 1902 in Kristiania, Oslo, Norge; was christened on 18 Dec 1904 in Paulus kirke, Kristiania, Oslo, Norge; died on 28 Jan 1990 in Ammerudhjemmet, Ammerud, Oslo, Norge; was cremated on 02 Feb 1990 in Ammerudhjemmet, Ammerud, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Christened:
Hjemmedøpt i Johanneskirkens sokn.

Died:
Lille Ingvald ble født uten endetarmsåpning.

Fra Bergens Aftenblad og Bergens Adressecontoirs Efterretninger, mandag 29.mai 1905:

Anmeldte Dødsfald i Ugen fra 20de til 27de Mai 1905.

...Overkonduktørs Søn Ingvald Lorentzen 1 Uge...

Buried:
Søsteren Ruth husker at Mor sto og strøk likskjorta til baby Ingvald, mens hun gråt.

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 01 Dec 1912, Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: Aft 1945; Fikk utmerkelse for deltakelse i konvoytjenesten under krigen.

Notes:

Event-Misc:
Ole Anskar Sæthre og Kristian Lorentzen fikk etter krigen den høyeste utmerkelsen for å ha deltatt i konvoytjenesten, fra krigen startet til den sluttet.

Fredrik married Helen Lula, "Lorentzen" before 1927. Helen was born on 01 Aug 1908 in New York, USA; died on 09 Oct 1996 in New York, USA. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 10 May 1914, Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge

Hanna married Oskar Georg Thun on 14 Jun 1919 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Oskar was born on 15 Feb 1897 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 14 May 1916, Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Emigration: 25 Jun 1923, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Reiste fra Trondheim til Amerika.
• Event-Misc: 27 Aug 1929, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Hjemreise etter Norgesbesøk.

Notes:

Emigration:
Skibstømmermands hustru Karen Gustava Lorints. Sæthre dro til Amerika med Stavangerfjord.

Event-Misc:
Karen som er gift og arbeider ved automobilfabrikk i USA, reiser hjem med Stavangerfjord etter besøk i gamlelandet (Kristianstensbakken i Trondheim).

Karen married Ole Ansgar Sæthre on 30 Sep 1922 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Ole was born on 11 Nov 1896 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 3 Jan 1897 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died in Jun 1964 in Munice, Delaware, Indiana, USA. [Group Sheet] [Family Chart]

Laura married Jacob Harold BonshireUSA. Jacob died on 25 Sep 1988 in USA. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Bef 1945, USA
• Residence: Bef 1945, Papua New Guinea

Notes:

Residence:
Det eneste Olaf ville si om sine krigserindringer, var at han visste at han ikke kom til helvete når han døde, for der hadde han vært.

Han kastet medaljene i søpla etter en stund, da han forsto at han hadde kjempet forgjeves... det satt like mange diktatorer igjen etter krigen, som det var før krigen startet.

Olaf married Marwell Judith, "Lorentzen" before 1990. Marwell was born on 22 Jan 1913 in Borhaug, Farsund, Vest-Agder, Norge; died on 09 Feb 2005 in Borhaug, Farsund, Vest-Agder, Norge; was buried on 15 Feb 2005 in Vanse, Farsund, Vest-Agder, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: 30 Sep 1922, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brudepike i søsteren Karens bryllup.
• Occupation: 1925, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Påleggerske.

Notes:

Christened:
Faddere var overkonduktør Oscar Lorentzen og hustru Clara, konduktør Karl Lorentzen og Kirsten Lorentzen.

Haldis married Paul Leonhard Krohn Olsen on 13 Nov 1926 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Paul was born on 10 Sep 1905 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 28 Apr 1987 in Tønsberg, Vestfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Haldis married Olaf Eli after 1939. Olaf was born on 12 Nov 1912 in Orkdal, Orkland, Sør-Trøndelag, Norge; died on 21 Dec 1992 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1914; Hos fotograf.
• Confirmation: 10 May 1925, Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Christened:
Foruten barnets foreldre står enke Karen Lorentzen og enke Gusta Loholt nevnt som faddere.

Cora married Alfred Pedersen before 1935, and was divorced before 1935. Alfred was born on 27 Nov 1903 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 26 Nov 1991 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Cora married Lidvald Skarholt on 30 Nov 1935 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Lidvald was born on 17 Jul 1907; died on 10 Jul 1996 in USA. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Fra dødsannonsen i Trondhjems Adresseavis, onsdag 21.august 1912:

Vor inderlig kjære datter og søster Inger Margrethe Lorntsen døde stille og fredfuldt idag, 14 aar gammel.
Trondhjem, 21/8 12.

Paa forældre, søskende og bedsteforældres vegne

Karen Lorntsen, f.Bye
Sophus Lorntsen

Søskende

Marie Bye
John Bye

Family/Spouse: Erling Nilssen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1925, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kontordame.

Notes:

Died:
Fra dødsannonsen i Adresseavisen 23.juni 1986:

Vår snille mamma, svigermor, farmor, mormor og oldemor Sigrid Nilssen sovnet stille inn i dag, 86 år.
Tr.heim, 20.juni 1986.

John, Astrid
Ingrid, Arnfinn
Barnebarn og oldebarn

Bisettes i Lademoen kapell torsdag 26.juni kl.12.

Sigrid married Ole Normann Nilssen on 24 Apr 1926 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Ole was born on 31 Dec 1899 in Flatanger, Nord-Trøndelag, Norge; died on 9 Jul 1976 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried after 9 Jul 1976 in Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 07 Jun 1923, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fyrbøter.

Notes:

Died:
Døde ugift på Trondheims sykehus.

Intet å skifte.

Fra dødsannonsen i Dagsposten, Trønderen, mandag 11.juni 1923:

Vorkjære søn og broder Johan døde stille og rolig idag, 22 aar gammel.
Trondhjem 7de juni 1923.

Karen Lorentzen, født Bye.
Sophus Lorentzen.
Sigri, Reidar, Andrea (USA), Reidun, Bjarne, Inger, Kaare.

Begravelsen foregaar fra Lademoens kapel onsdag 13de juni kl.12 1/2.

Other Events and Attributes:

• Residence: Bef 1943, USA

Andrea married Alberth Fichbak before 1943. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: USA

Notes:

Died:
Fra dødsannonsen i Adresseavisen 23.september 1980:

Vår kjære bror Reidar Lorentzen døde i dag, 75 år gammel.
New York, 15.sept. 1980.

Sigrid, Inger.