Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1896, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Karl Kristian på besøk hos sin farmor Karen Lorentzen.
• Event-Misc: Abt 1896, Hamar, Hedmark, Innlandet, Norge; Kirsten Margit og Karl Kristian hos fotograf.
• Event-Misc: 31 Dec 1899, Johanneskirken, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Under prekestolen i kirken på nyttårsaften.
• Confirmation: 05 Oct 1902, Johanneskirken, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge
• Occupation: Aft 26 Nov 1902, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Jobbet på grustoget ved Bergen.
• Milit-Beg: Abt 1906
• Occupation: 1906; Kokk på Dampskibet Lindholmen, og senere på Hurtigruten.
• Occupation: 2 Apr 1907, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Var registrert som arbeider på Bergensbanen.
• Anecdote: 2 Mar 1908, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Karl Kristian skriver til sine foreldre.
• Anecdote: 11 Mar 1908, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Karl Kristians brev til sin mor datert 11.mars 1908.
• Occupation: 1 Dec 1908, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Jernbanebremser.
• Occupation: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Stasjonsbetjent ved jernbanen.
• Residence: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kirkegaten 17.
• Residence: 1911, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Inherredsveien 70. Stasjonsbetjent Karl Lorentzen og frue Ragna.
• Occupation: 26 Dec 1912, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sporskifter ved jernbanen.
• Residence: Aft 26 Dec 1912, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nedre Baklandet 5.
• Anecdote: 7 Mar 1913, Meråker, Nord-Trøndelag, Norge; Karl Kristian er på tjeneste i militæret og skriver til sin mor.
• Anecdote: 17 Sep 1913, Kristiania, Oslo, Norge; Karl Kristian skriver postkort til sin bror Arthur fra hovedstaden.
• Residence: Oct 1913, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Østersundsgata 13.
• Education: 02 Dec 1913; Ansatt 15.10.1909
• Occupation: 13 Dec 1913, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Underkonduktør under Trondhjem Trafikdistrikt.
• Residence: Aft 30 Jan 1914, Singsaker, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Strindveien, Grenda (Grema), Blusevoldsbakken.
• Anecdote: 1 Feb 1914, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Karl Kristian til broren Sverre.
• Event-Misc: Bef 1920; Lorentzen/Eide samling trolig før 1920.
• Residence: Abt 1920, Baklandet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lillegaardens grund 12.
• Anecdote: 22 Dec 1920, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Karl Kristian til foreldrene på Foynland.
• Event-Misc: 1922, Villa Bjerklund, Foynland, Nøtterøy, Færder, Vestfold, Norge; Besøk hos Lorentzens på Foynland.
• Occupation: 14 Sep 1922, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Overkonduktør ved jernbanen.
• Anecdote: 1 Feb 1929, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Postkort til søsteren Ruth i Chicago.
• Event-Misc: Abt 1930, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Karl Kristian og onkel Olaf i Hommelvik.
• Residence: Aug 1934, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skyåsvegen no 1, Strinden.
• Anecdote: 29 Aug 1934, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Karl Kristian til søsteren Ruth Zinow i Chicago.
• Anecdote: 23 Aug 1936, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Mor Klara skriver til datteren Ruth i Chicago.
• Event-Misc: Bef 1939, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skrogstad-arv fra Amerika.
• Event-Misc: 1 Mar 1943, Vollan fengsel, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Arrestert for kureervirksomhet, brev- og personsmugling, fra Norge til Sverige.
• Event-Misc: 30 Mar 1943, Falstad fangeleir, Ekne, Levanger, Nord-Trøndelag, Norge; Overført fra Vollan til Falstad fangeleir.
• Event-Misc: 8 Dec 1943, Oslo, Norge; På vei til Sachsenhausen i Tyskland, via Oslo og overfart med fangeskipet Donau.
• Event-Misc: 12 Dec 1943, Sachsenhausen, Oranienburg, Brandenburg, Tyskland; Fange nr. 73748 i arbeides- og konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
• Event-Misc: Abt Mar 1945, Sachsenhausen, Oranienburg, Brandenburg, Tyskland; Frigjøringen fra fangeskapet og De hvite bussene.
• Event-Misc: 27 May 1945, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Det første tog med nordmenn frigitt fra tysk fangeskap.
• Retired: 26 Nov 1947, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Pensjonist etter 42 års tjeneste ved NSB.
• Event-Misc: Aft Jun 1948, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aspirant ved NSB og nevø Atle Aunes erindringer om sin onkel.
• Event-Misc: Aft 25 Mar 1949, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Karl Kristian sammen med datteren Asbjørg og hennes datter Bjørg.
• Event-Misc: Abt Jul 1951, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Siste gang søsteren Ruth så sin bror Karl.
• Event-Misc: Bef 1952, Oslo, Norge; På besøk i Oslo pga frimerkesamling.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel ved fødselen var Innherredsveien 23.

Event-Misc:
Fortalt av Erland og Turid, barn til Karl Kristian:

Det var på den tiden familien bodde på Hamar. Karl var en ung gutt, og ble sendt alene med toget til Trondheim for å besøke sin farmor Karen. Når han kom fram dit hun bodde, gikk han bort til vinduet og kakket på vindusglasset. Farmor Karen ble forskrekket, men Karl svarte myndig og veslevoksent:

Det er Karl Kristian Lorentzen fra Hamar.

Event-Misc:
Karl Kristian fortalte barna sine at han på den spesielle nyttårsaften mellom 1899 og 1900 befant seg under prekestolen i Johanneskirken i Bergen. Han var den gang bare 12 år gammel, og mulig dette var en idé han hadde fått for seg, eller om det var fordi foreldrene hans var på gudstjeneste i kirken akkurat den kvelden.

Occupation:
Ifølge datteren Turid begynte Karl først å jobbe på grustoget i Bergen, og det allerede som 15-åring.

Flyttet til Trondheim i 1905.

Occupation:
Karl hadde opprinnelig et ønske om å jobbe på båter, som kokk ifølge datteren Turid. Han fikk seg bl.a. en skipskiste som han senere ga til eldstesønnen Knut.

En liten historie som han fortalte til barna sine:

Ombord i hurtigruta, Kong Sverre, sovnet han, og sov dypt. Han ble ikke vekket når han skulle av båten, og var de langt på vei nordover.

Han trivdes ikke så godt på sjøen, og ville prøve seg med arbeide på jernbanen isteden. Slik ble det.

.
Brev fra Karl til moren i Bergen:
Brevpapir fra Dampskibet Lindholmen, Arendals Dambskibsselskab.

Trondhjem den .....(ca.1906).

Kjære Forældre!

Nu er jeg her i Trondhjem igjen. Jeg har været oppe hos bestemor hun er meget bedrøvet. da jeg kom op saa laa hun og graad. Laura har nu skrevet til America for at faa rede paa dødsaarsagen. Fredrik og Bestemor har nu faat bilet til America de skal reise i midten af August.
Det gaar nogsaa bra her paa baaden det er meget arbeide og jeg kan ikke trives. baaden skal nu gaa og jeg har liden tid. igaar gav jeg bestemor lorntsen et spand erter.
Nu maa jeg slutte med at skrive. Du faar hilse alle kjendte.
hils Rutta Ingeleiv Aasta Ragna Sverre Arthur Kirsten.
Mest er du hilset fra din søn Carl
Hils Far

Senere skriver han (og er trolig på Hurtigruta nå):

Paa veien til Hamerfest den 17-6-06.

Kjære Moder!
Du har antagelig faat det brev jeg sendte fra Trondhjem. Det skrev jeg i al hast strakst før baaden skulde gaa. Jeg var i saant daarligt humør den dagen.Det er nogsaa trist her oppe i Nordland her ligger sneen lige ned i søkanten. Det er nogsaa koldt. Jeg har forlidet vidt før saa jeg maa nu vaske selv. Bedstemor vasket et sæt uldtøi og et sæt vit jeg gav hun de 50 ørene som jeg havde. Hvist du har faat brev fra Fredrik saa ved du vel at Bedstemor og Fredrik har faat bileter til America.
Du kan tro jeg har faat bestilling paa sprit fra Hamburg Olav og Gusta maa nu apsolut have sa de.
Jeg var ude hos Laura i sanden hun var meget daarlig humør over Arne. Bedstefar forstod vidst ikke at Arne var død, men han kjendte mig igjen fra forige gang.
Fredrik arbeider hos Brænne, nu er det forbi igjen med forlovelsen hans jeg skal gaa ud og snakke med jenta for hun har nogsaa gaat kaffebrød. Og saa skal jeg gjøre hvad jeg kan for at gjøre det godt igjen.
Du maa skrive til mig til Trondhjem og førtælle mig om di har bestemt dig at reise. det er marked i Trondhjem naar vi kommer did. Jeg kan ligesaa godt førtælle dig at jeg er lei hele Kogsmatsarbeidet her ombord er det meget at gjøre du kan selv sjønne naa der er imellem 20-30 paa 1ste Plads. Jeg har angret mangen gang paa at jeg sluted paa Lindholmen.
Du maa hils koka ifra mig vist hun kommer oppover. Hils Far i mig og bed ham at gjøre hvad han kan for at faa arbeide oppe i Rundalen eller et andetsted. I Narvik snakked jeg med en Jernbaneman og skulde varskue Sigurd Hansen om at jeg var med, saa paa sydgaaendes saa kanske jeg faar snakke med ham, jeg tænker paa at spørge ham om det kunde gaa an at komme ind paa Jernbanen.
Det er under farten at jeg skriver dette breve saadet er saa stykt skrevet.
Du maa hilse alle kjendte og saa alle mine sødskende og saa Utta mest er du Hilset fra din søn Carl.

Occupation:
Registrert blant arbeiderne på Bergensbanen Vest. Innmeldt til tjeneste 2.april 1907:

Karl Kristian Lorentzen, født 26.november 1887 i Trondhjem. Hjemsted er Bergen.

Med Bergensbanen kom helt nye yrkesgrupper til distriktene den skulle tjene. Lokalbefolkningens aller første kontakt med jernbanen var ingeniører og assistenter som skulle stikke ut linjen. Etter hvert fulgte anleggsfolk, banepersonale, stasjonsbetjening og togpersonale. Deres daglige virke ble fulgt med interesse og ledet kanskje også til tanken om en jobb på jernbanen for flere. En fast arbeidsplass ved statsbanene kunne absolutt være et fristende alternativ, spesielt for unge arbeidssøkere.

Det meste av anleggsdriften foregikk i et svært krevende terreng og et ugjestmildt værlag, og kraftanstrengelsene var store. Innsatsen ble belønnet med en brukbar dagsfortjeneste. Det meste av anleggsarbeidet var basert på akkord som basen på vegne av arbeidslaget avtalte med avdelingsingeniøren. Felles interesser på arbeidslaget fremmet samhold og solidaritet blant arbeiderne. I gjennomsnitt lå akkordlønnen på rundt 5 kroner, og på en god dag kunne den komme opp mot 8 kroner. I et knipetak stilte de gjerne opp for hverandre. Boforholdene på anleggene var enkle. Arbeidere med familier leide gjerne husrom privat hvis muligheten fantes i nærheten av arbeidsstedet. For øvrig var det bokollektiv i brakke som var alternativet.

.
En 17.mai, mens familien bodde i Bergen, hadde Mor Klara sydd opp nye klær til barna av noe gammelt stoff hun hadde liggende, men hun hadde ikke sko til dem. Da eldstegutten Karl Kristian kom hjem fra arbeidet på Bergensbanen, tok han moren med til byen og kjøpte sko til alle søsknene. Da ble det stor jubel i hjemmet.

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian til mor Klara og far Oskar, datert Bergen den Mandag 2-3-1908:

Kjære Far & Mor!

Tak for deres brev som jeg har modtaget. Og hvoraf jeg ser at det er haab om at komme hjem igjen. Jeg vil haabe det maatte ske snarest. Du ved det er bra nok at være her og tjene penge; men det bliver ingenting udaf det. Jeg begyndte hos Bak idag. Vi var borte ved Turnhallen og stak det er nogsaa kjækt og være med paa stikningen.
Vad tid tror far at jeg faar plads. Er det sikkert at jeg faar. Jeg ser af deres brev at dere har baade dans og fest, men her er det ikke noget af delene. Det eneste som er fornøielse her er karneval og det koster penge og penge det har ikke jeg, ikke nu for øieblikket. Saa jeg maa slaa mig tilro.
Hos Rogne er alt med det gamle baade Anna og Marta gaar ligedan som før. De bliver hvist aldrig Forlovet.
Jeg var hjemme hos Berg igaar Borghild og madammen sad hjemme allene. Saa det ser trist du allesteds. Hos Evensen har jeg ogsaa været flere gange. Halftan er nu kommen igjen dere har vel læst af avisene. Han er den samme som han har været.
Jeg havde brev fra Emil Hugaas igaar han beklager at han ikke har faat svar fra Kirsten. Du maa bede hende skrive til ham. Hvorledes er det med hende hun er vel bra frisk ogsaa Rutha er hun All-Rikt. Hvorledes er det med Gusta Loholt – er hun bra synger hun fremdeles sine valser?
Hils Magnhild og alle kjendte.
Bed far at gjøre hva han kan - men det er vel ikke noget at gjøre med et jeg faar vel brev fra Driftsbestyreren i 4 Distrikt saafremst at jeg faar Plads. Men hva tid tror far at det bliver? Bliver det over en maaned? Hvis det bliver i denne maaned saa slap jeg at reise tilfjelds igjen.
I begge tilfælder saa maa jeg se at faa kjøbt mig en del undertøi. Ved første løning og saa har jeg en større udgift nu, som dere ikke har nogen – anelse hva det er - - - nu kan dere jætte hva det er.- Kanske du faar hvide det naar jeg kommer hjem. Jeg maa nu slutte med en kjærlig hilsen til dere alle. Men mest er du Mor hilset fra
Din sønn - Carl.

Du hilses fra Ingeborg hun har det saa travel med sine smaa.
Hildur gaar i Frelsesarmeen hver kvæld.

Hilsen Carl.

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian til mor Klara, datert Bergen den 11-3-1908:

Bergen den 6-3-08

Kjære Mor!
Tak for dit brev som jeg har faaet idag, Hvoraf jeg ser at de alle er friske untagen Ruth. Og jeg ser ligeledes at du og Oskar har det godt samens. Det er jo bra at at det er noget ellernogen som har det godt. Jeg kan ikke skryde over jeg har det for bra nu ialfald. Jeg har det bra hos Ingeborg men det er saa daarligt arbeide, jeg maa være med paa alt mulig.
Du har vel faaet mit andre brev ogsaa nu. Har far hørt noget?
Jeg skal hilse dig fra Madame Rogne hun er fremdeles daarlig i Halsen. Foresten er alt bra. Hos Bergs er det hvist ogsaa med det gamle. Jeg var hos Berg i gaaraftes og spiste Flaksild. røget, den var meget god. Du hilses fra madammen og Borghild. Jeg skal nu fortælle dig at Peder har været her og reist igjen Emil er i Bergen han fik arbeide hos Sævig idag. Jeg spurgte for ham. Vi staar nu sammen og arbeider paa tomten. Det er bedre for Emil at han slaar sig til ro og arbeider paa et sted end og fare og flakke med ….
Peder er nemlig i Haugesund nu for tiden, men han kommer vel hid igjen. Emil spiser hos Ingeborg men ligger hos Amanda Fillyn (?) Han liker sig bra her nu. Vi er stadig sammen. Kjære mor dette er et rart brev. Jeg har sluttet og begyndt mange gange men er bleven afbrudt. Nu skal de snart begynde paa fjeldet igjen antagelig om en 14 dagers tid. Du maa bede Kirsten og skrive til Emil da han vendter paa brev fra hende, han snakker svært meget om Kirsten. Hils hend fra mig hils Far og alle smaa hils alle kjendte. Mest er du hilset fra din Carl.

Nu maa jeg slutte for nu kommer Olaf krybende henover bordet. Hilsen Carl.

Residence:
Fra folketellingen i 1910:

Stationsbetjent Jernbane Karl Kristian Lorentzen, f.26.november 1887 i Trondhjem.
Husmor Ragna Fredrikke Lorentzen, f.3.desember 1883 i Trondhjem.

Dessuten bor Ragnas mor Mary Rennemo, f.15.mai 1847 i Trondhjem på samme adresse.

De bodde i 1.etasje, og husleien var på kr.240,-. Her bodde stasjonsbetjent Karl og frue Ragna.

Dette var også adressen deres ved hennes død 4.januar 1911. I protokollen står det at det ikke var noe å skifte etter Ragna.

Residence:
Nygifte Karl og Aagot hadde sitt bo på Nedre Bakklandet 5.
Her står de også i adresseboka i 1913. Da bor også Karls bror, Sverre her.

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian til mor Klara, datert Jensvold (?) 7.mars 1913:

Kjære Mor!

Ja nu har jeg snart uttjent min værneplikt ogsaa for denne gang. I morgentidlig begynder marsen over fjeldet til Meraker. Jeg er glad for at vi er komt saa langt det har været en tung tid her oppe – Snestorm og elendighed, men jeg har greiet mig utmærket. Jeg har haft nok mat og drikk penger har jeg endnu saa jeg kan kjøbe hva jeg vil. Jeg har ingen nød.
Jeg havde brev fra Aagot igaaraftes – hun er i godt humør, hun er nu sluttet hos Djønne (?), saa det bliver nu morsommere at komme hjem for mig. Hun har vist noget i bakhaanden for mig for hun er saa spisfindig i sine brev til mig.
Hvordan lever dere paa Selsbak. 14 dage siden var jeg i byen tænkte da at træffe dig hos Kirsten, men nei, dere var og blev borte! Vi fik en bedre middag og havde det hyggelig; men det havde vært morsomt at se dere ogsaa.
Hvorledes er det med Rut?
Næste Fredag er jeg i byen saa faar vi træffes, hvis du har tid saa kom op paa Baklandet saa kunde det blive en hyggelig aften Aagot har lovet at stelle til lidet gran.
Jeg har mangen gang ønsket mig hjem og hyggelig skal det blive at komme sig til byen igjen. Ja de gaar vel disse 8 dage ogsaa saa er det slut for denne gang saa er jeg fri i 4 aar.

Ja lev vel Mor!
Hils alle kjendte Rut og alle – mest er du Mor hilset fra din Søn Karl.
Vi skal være i Meraker Tirsdag – Hils Kirsten og lille – Klary –

Anecdote:
Postkort fra Karl Kristian Lorentzen til sin bror Arthur, datert Kristiania 17.september 1913:

Nu er jeg atter i fuld gang med skolen, masse lekser men det gaar nok.
Jeg sender dig dette kort det er av den park som vi bor ved jeg har sat et kryds over det hus hvor vi bor.

Lev da vel! hver hilset fra din Broder Karl.

Hils Mor og alle.

Occupation:
Nuhavende stilling fra 13.12.1913. Årslønn kr. 2.450,- fra 01.01.1918.

Residence:
Huset deres, kalt Grenda, lå i Strindveien ved Blusevollsbakken på Singsaker, bakenfor Oskar og Klara Lorentzens hus Bakkehell.

De solgte dette huset og flyttet til et selvbygget hus på Selsbakk. Deretter, i 1920, kjøpte de huset i Lillegårdsbakken.

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian Lorentzen til sin bror Sverre, datert Trondhjem 1.februar 1914:

Kjære Broder!

Tak for kortet som jeg har faat du sier det er langsomt, men du maa finde paa noget saa at du ikke længes for da blir tiden for dig saa lang. Jeg tænker det blir bedre for dig naar du blir kjendt og kommer dig ut og kan gaa rundt og se dig om.
Her i Thjem er alt ved det gamle – mildt og regn paa Selsbak er det vist ogsaa bare bra. Kalven trives og hopper over galen saa den maatte bygges høiere. Jeg tænker det blir saa at Skrogstad kjøper Kalven for 12 Kroner og det er jo bra pris for en okskalv. Jeg skal underhandle med Far om kjøpet imorgen eller naar jeg træffer ham.
Idag har jeg og Aagot været langt oppover paa Tyholdt og seet paa hus, vi tænkte saa smaat paa flytte, men dem forlangte 35 kr per maaned for 3 værelser og kjøkken, men det var for langt og for dyrt saa vi maa vist betænke os. Men det hadde jo været prægtig at bod paa landet og saa var der anledning til at ha høns. Men vi faar tænke paa det for det blir saa langt for mig at gaa.
Den siste uge har jeg kjørt smaatog imellem Thjem – Heimdal til uken skal jeg kjøre godstog til Hommelvik saa du ser jeg driver mig bare paa livet løst.
Hjemme hos mig er alt godt - Knuten – trives og er stor og kjæk alle som ser ham tror han er minst 6 maaneder og han er jo bare 3. Og det er bare bra at han blir stor og stærk saa kan han snart ut at tjene for brødet.
Eidet & Co er nu i fuld gang med fiskhandelen igjen jeg skal nu prøve at faa solgt lidt for ham mens jeg kjøre, jeg fik solgt en 1/2 tønde igaar.

Residence:
Karl Kristian Lorentzen står som eier, og bor her med familien sin.

Søsteren Aasta og hennes mann Atle Aune med to barn står også nevnt her.

I tillegg huser Karl Kristian to studenter fra Vadsø:
Asbjørn Dahl, telegrafexp. og student, og Svein Brune, student, som begge har flyttet inn fra og med 15.oktober 1925.

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian Lorentzen til foreldrene på Foynland, datert Trondhjem 22.desember 1920:

Kjære Far og Mor!

Glædelig Jul – Godt Nytår!
I år tegnet det til å bli en svart jul, men nei det lysnet op så nu kan vi julen trøstig imøte. Vi fik igår løning for 14 daga så vi greier os nu bra til jul – vi har kjøpt ind mat – plenty – dyresteg fiskeboller 6 hele bayer 6 halve bok diverse andet så dere ser vi greier os bra iår også.
Ragnar og jeg sendte igåraftes en boks til dere – dyresteken ifra mig osten fra Ragnar vi skulle ha sendt det før, men vi skulle da vendte for Kirsten skulle sende noget samtidig, men så fik hun fuldt op at gjøre med flytningen
Stakkars Kirsten hun får sandelig nu vite av at hun er gift. Flytte nu dagen før jul hun lå her igårnat da var her livlig- fik først opover sengene gåraftes – skal flytte resten idag så dere sjønner hun kommer neppe iorden til jul, men hun får det nu meget mere letvindt deroppe end hun hadde det ute i ila. Penge har dem nu så der er heldigvis ingen nød.
Vi har nu heldigvis gjort ifra os streiken og kommet os i gang med det gamle arbeide. Jeg har gjort en tur til Hamar hilste der på den nye togkontrolør S.O. Koppang. han var i den nye uniform allerede og tog sig fanden så godt ut han bad mig hilse dere.

Ja lev vel! Glædelig Jul Godt Nytår. Hilsen Karl.

Occupation:
Fra Jernbanekalenderen:

1929:
Medl. av pensjonskassen 15.10.1909. Årslønn kr. 4.400,- fra 01.01.1926.

1933/35:
Årslønn kr. 4.175,- fra 01.01.1930.

1939:
Årslønn kr. 4.250,- fra 01.07.1937.

Han pensjonerte seg 26.11.1947, etter 42 års tjeneste ved NSB.

Fra en annonse som sto i avisen i anledning av hans 60-årsdag i 1947:

Han begynte ved NSB som 15-åring. Flyttet i 1905 til Trondheims distrikt.
Gikk gjennom alle trinn på rangstigen til overkonduktør.

Strekninger han var på:
Nattog til Oslo, til Røros og på Meråkerbanen.
Under krigen på Meråkerbanen.
I den siste tiden på Nordlandsbanen.

Arrestert i 1943 av tyskerne, og ble sendt til Tyskland, hvor han satt i konsentrasjonsleir.
Etter frigjøringen trådte han inn i stillingen igjen.

Karl beskrives som en person med uslitelig humør og vinnende vesen.

Residence:
Fra den kommunale folketellingen i 1934:

Overkonduktør på Jernbanen Karl Kristian Lorentzen og hustru Aagot Karoline Lorentzen og deres barn:

Student Knut Arnljot, f.19.oktober 1913.
Turid, f.29.november 1914.
Butikkdame Asbjørg, f.8.mars 1917.
Rigmor, f.13.desember 1918.
Randi Aagot, f.30.juni 1920.
Erland, f.19.februar 1922.
Oscar, f.20.desember 1924.
Tordun, f.27.august 1926.

Anecdote:
P.t. Hommelvik 29/8-34.

Kjære søster og Svoger.

Jeg er idag en tur som du ser i Hommelvik. Jeg strever ivei om dagene med Knut han skal nu den 1ste begynde ved Høiskolen så dere skjønner der vil være endel klær og skolematriel for å få ham igjennom den siste skole, han går nu ind for maskinlinjen og om fire år er han nåd målet som maskininginiør - hvis du Ruth får se Knut nu kjenner du ham ikke igjen han har blit stor og sver kraftig og energisk gir sig ikke før målet er nåd. Han deltar i marskonkuranser og boksing så du skjønner han blir også legemlig utviklet i ferien iår syklet han gjennem Sverige Gevle-Sundsvall-Stokholm og dalarne til Røros og Guldalen hjem til Theim. Turen kostet ham 35 kr han hadde da mat med hjemmefra som du ser, han er som bestemor sa: svert mineserlig (?).
av de andre av mine barn er det kun Rigmor som vil lese hun går nu i 2den middel og vil svert gjerne ta artium for å bli lærerinde; men jeg tror ikke jeg greier det for du forstår det koster endel, men tiden kan jo forbedres om 2 år til den tid. Jeg har nu været hjemme hos far og mor og hos dem får atskillig som sparer mig for utgifter. Jeg har fåt mig en grå dress og hat og tobakspipe så jeg har helt utstyr. så jeg slipper å kjøpe og penge spart er penge tjent....
Lørdag den 1ste skal far og jeg på høiskolen og se og høre på immatrikuleringen av studenterne, om kvelden skal jeg holle en liten fest i anledning Knut så du forstår jeg ligger i det som en sagflis mu om dagene. Hjemme er alt bra, dykti langt mellem lønninga men det går. Iår er jeg skatlagt i Strinda men en formue på Kr.7700 så det går ret veien; men selv ser jeg ikke noe til formuen da den ligger hjemt i huset. så det blir bare Camourflage-Jou nou
Vis du husker og kan så tenk på Knut med mansgetskjorte og slips da det vil falle i god jord. Jeg sier som Per Gynt med mig for det være det samme jeg for stande ved slottets port.

Vær hilset Ruth og din Mand fra din broder Karl.
vor adresse: Skyåsveien no 1
Strinda
Norge

Anecdote:
Far Oskar er syk og barna, bl.a. Karl er der for å hjelpe til hjemme hos dem. Klara skriver:

..Far er bedre, han har sovet godt inat, og smerterne har git sig noget, Doktoren var her igaaraftes og han sa at han var meget bedre, men han sa at de tok nok en tid før han blev helt bra, for dette er jo en saan langvarig sykdom før dem blir helt bra, og heldigvis saa er den jo ikke dødelig uten at de støter noget andet til, Doktoren sa at vi ikke skulde være ræd, for Far har et godt hjerte siger han, men jeg blir træt af at gaa trappen hele dagen, vi tenkte at flytte ham ned i Spisestuen men de vilde han ikke, han ligger nu paa Altanværelset, og der synes han at han har de bra..

Karl har vært og hjulpet til med å bytte på han, og med å få byttet på sengen. Søster Olga fikk ikke komme og hjelpe til med dette - men de er da umulig til at faa ham med paa, du vet da af far de maa da ingen fremmede komme nær ham, du vet da han er saa skjenert..

Event-Misc:
Sønnen Knut fortalte at familien mottok en arv fra en Skrogstad som hadde flyttet til Amerika. Det var en anseelig sum, ca. kr.3.000,-, som familien blant annet brukte på å kjøpe klær til familiemedlemmene.

Knut fikk 100 kroner som han brukte til å utløse panten på et gullur som han hadde fått av faren. Uret ble pantsatt fordi faren trengte penger, og panten var på 50 kroner. Ja, faren hadde blitt så glad da postbudet kom med den endelige beskjeden om arven, at Knut også fikk beholde de 50 kronene som ble til overs etter at panten var betalt.

Event-Misc:
Karl Kristian ble arrestert 1.mars 1943 for kureervirksomhet, brev- og personsmugling, fra Norge til Sverige. Han jobbet som konduktør på NSB fra Trondheim til Storlien i Sverige (Meråkerbanen) under krigen.

Fra registreringen: Arrestasjon Trondheim 1.mars 1943 (Overført til Vollan). 6.mars 1943 er også oppgitt som arrestasjonsdato.
Sivilstatus: Gift.
Yrke: Overkonduktør.
Bosted: Skyåsvegen 1, Strinda.

Fangeopphold Vollan. Fangenummer: 322.
Fra 6.mars 1943 til 30.mars 1943 (Overført til Falstad).

Som konduktør på denne strekningen mot Sverige, var Karl Kristian involvert i både brev- og persontrafikk for motstandsbevegelsen. Sannsynligvis ble han avslørt av Rinnan-banden.
På Meråker hadde Karl Kristian hadde fått telefon hjemmefra. Kona Aagot fortalte han at Gestapo ventet hjemme hos dem på Singsaker for å arrestere han. Karl Kristian ville ikke flykte underveis uten familien. Han ville heller møte tyskerne/Gestapo og svare for sitt motstandsarbeid, enn å behøve frykte for represalier mot familien.
Barna Knut og Turid, søsteren Ruth, samt nevøen Atle Aune fortalte at tyske soldater (Gestapo) hadde stoppet toget hans ved Leangen denne skjebnesvangre dagen, og foretatt arrestasjoner. Karl Kristian skal visstnok ikke ha blitt arrestert med en gang, da han bar uniform, men de fulgte med han på toget inn til Trondheim, og videre på trikken hjem til Singsaker, der flere Gestapo-folk ventet for å sikre arrestasjonen.

Han satt først på Vollan og ventet på sin henrettelse, men henrettelsespapirene på Karl Kristian ble ikke signert. Derfor unngikk han denne skjebnen. Historier er fortalt at den som skulle signere papirene ble drept av motstandsbevegelsen like før, og da er også navnet Odd Wullum nevnt.

Vollan kretsfengsel var et fengsel i Klostergata 1, og ble benyttet av tyskerne under okkupasjonen som fengsel både for politiske fanger og krigsfanger. En av funksjonene var som en transittleir for politiske fanger. Det var også mange fanger der som ble tatt med og skutt på Kristiansten festning. Fangene på Vollan ble avhørt på Misjonshotellet i Trondheim, noen ble også avhørt av Rinnan og hans folk.

Motstandsmannen Frank Storm Johansen satt også en kort tid i Vollan fengsel, akkurat som Karl Kristian, og har beskrevet soningsforholdene der:

De var flere på hver celle, og lå på treullmadrasser om nettene. Ullteppe fikk de på deling. For trengende om natten, var det plassert en bøtte til det fornødne i hver celle. På morgenen stablet de treullmadrassene i en krok, stille på geledd, og så var det springmarsj ned i kjelleren, under ledelse av en vakt. Hver morgen måtte de ned i kjelleren for å vaske seg i kaldt vann, uten såpe og på et minimum av tid. Det ble aldri gitt noen opplysning av tyskerne. En del av straffen var at de måtte leve i uvisshet om sin skjebne som fange. Rykter var ikke en mangelvare, og man visste ikke hva man skulle tro.

Karl Kristian ble så overført til Falstad fangeleir 30.mars 1943.

Kilde:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.

Event-Misc:
Til Falstad fangeleir ble Karl Kristian overført fra Vollan fengsel. Datoen var 30.mars 1943.

Fra registreringen:

Fangeopphold Falstad. Fangenummer: 981.
Fra 30.mars 1943 til 8.desember 1943 (Overført til Sachsenhausen).

Frank Storm Johansens beskrivelse av oppholdet på Falstad er trolig mye sammenfallende med Karl Kristians opplevelser av fangetiden der.

Frank Storm Johansen ble av samme grunn som Karl arrestert for for sitt motstandsarbeid, og som senere skrev om krigsfangetiden i boken Tusen dager i fangeskap (2015) - som består av hans egen beretning, slik han skrev den ned i perioden 1945-1986, samt av brev og fotografier. Det unike kildematerialet gjør boken til en personlig, rørende og dramatisk tidsvitneskildring.

Han jobbet som telegrafist på Trofors stasjon under krigen, ble involvert i motstandsarbeidet på Helgeland, og ble arrestert på sin arbeidsplass på Trofors stasjon i september 1942. Etter avhør m.m. kom han til Falstad fangeleir sammen med flere andre arresterte motstandsmenn.

Han ankom Falstad tidligere enn Karl Kristian, og beskriver fangeforholdene der som brutale og uhyggelige, særlig i tiden fra rette etter arrestasjonen og frem til våren 1943. Deretter var det vaktskifte og de nye vaktene var ikke så ille.

Etter hans ankomst med bil til Falstad, ble han og de andre motstandsmennene samlet i turnhallen innenfor leirportene. Her ble de kommandert av vaktsjefen på snorrette geledder, urørlige i Stillgestanden! Slik ble de stående lenge, og det vanket brutale slag og spark på de som rørte seg.
Etter en kort undersøkelse hos leirlegen ble de beordret til Bekleidungskammer, hvor de fikk utdelt fangedrakten og treskoene, så bar det ut i gården til oppstilling og instruksjon i tyske kommandoord.
Straffeeksis var obligatorisk mottakelse for alle nye fanger. Det kunne eksempelvis være springmarsj ute på myra utenfor leiren - Hinlegen! Kriechen! Hüpfen! Rollen! Pumpen! - og tyske vakter passet på at eksisen ble utført raskt ved hjelp av sine geværkolber, som de brukte flittig på de nyankomne fangene. Sadistisk og hard lærdom, jo verre, jo bedre.

På nettene var de plassert i trange celler, 2 og 2, hvor de måtte hvile ut og samle krefter liggende i køyesenger. Kom Wachtmeisteren i døråpningen måtte de melde cellenummer etterfulgt av: ...mit 2 Mann belegt. Auf der Celle nichts Neues! Meldingen måtte læres, ellers ventet et forferdelig leven og juling.

Ifølge leirreglementet måtte en fange alltid stoppe og stå i giv akt når de møtte en Wachtmeister eller en annen tysker. Da måtte de spørre om å få gå forbi: Ich bitte vorbeigehen zu dürfen?

Kommandør i Trondheim, og ansvarlig for Falstad fangeleir, Oberststurmbannführer Gerhard Flesch (1909-1948) var ofte på besøk i leiren. Da var det alltid stort oppstyr. Det var stadig avrettinger i Falstadskogen. Norske motstandsmenn, russiske og serbiske fanger, som først ble avhørt, deretter satt på dødscelle, før de ble ført ut i Falstadskogen av bøddelgjengen fra Trondheim for å bli skutt. Stemningen i leiren var alltid uhyggelig på slike dager.

Hverdagslivet i fangeleiren kunne arte seg slik:

Klokken 5 lød kommandoen Aufstehen! Så frokost, 2 tørre brødskiver og kaffeerstatning. Klokken 6 var det appell/oppstilling og telling av fangene. Deretter kunne det være 1 times straffeeksis: Tyske marsjsanger skulle synges av full hals mens fangene trampet taktfast i søla med de tunge treskoene.
Så ble de delt opp i arbeidsgrupper - arbeid i potetåkeren, grøftegraving, gårdsarbeid, arbeid på saga, tømmerhogst for skolehjemmet, tømmer- og steinbæring m.m.
Arbeidstiden var klokken 7 til 13, så middag i spisesalen bestående av suppe (som kunne være kokt på poteter og bedervet pølse), og arbeid igjen klokken 14 til 19, med ny appell etter arbeidstidens slutt. Kveldsmaten var lik som frokosten, 2 tørre skiver med kaffeerstatning. Sulten gnog. Å kunne orge seg litt ekstra mat, rå poteter, litt pølse e.l. var avgjørende for å kunne overleve.

Det var vaktskifte ved Falstad våren 1943. Eldre reservister overtok vaktansvaret. De fleste av disse var for slepphentet og tillot litt for frie forhold for fangene. Derfor ble disse byttet ut med yngre soldater sommeren 1943. Det nye unge vaktstyrken var ikke av de verste de heller, men tillot ikke så mye som sine siste forgjengere.
Tilværelsen som fange på Falstad for likevel en stor belastning på nerver og humør. Stadige rykter om tysklandstransport tæret også på.

Frank Storm Johansen forteller at maten våren og sommeren 1943 ble noe bedre, forholdene tatt i betraktning. Mat ble smuglet inn, og familiebesøk kunne fangene ta imot en søndag i måneden. Familiene ble samlet inne i turnhallen.

Sønnen Knut og hans Ellinor fikk besøke han på Falstad, sommeren 1943. Under besøket måtte Knut, Ellinor og Karl Kristian stå i stram giv akt overfor hverandre, godt bevoktet av tyske soldater og norske nazister. Karl Kristian hadde begrensede muligheter for å svare med annet enn enstavelsesord.

Før de dro ut til Falstad, hadde Knut vært innom Gestapos hovedkvarter i Trondheim, for å søke om tillatelse til å besøke faren. Der fikk han beskjed om at han snart skulle frigis, men samtidig så Knut en bunke med noen røde merker. Disse omhandlet blant annet Karl Kristian, og Knut visste at disse røde merkene betydde at faren skulle skytes. Slik ble det heldigvis ikke, som tidligere fortalt ble det av en eller annen grunn ikke gjennomført.

Datteren Turid fortalte at hun, sønnen Arvid og moren Aagot også var på Falstad og besøkte faren i løpet av sommeren 1943.

Av hyggelige minner fra Falstad-oppholdet hørte det gode kameratskapet både i harde og i mindre harde perioder.
Eksempelvis på sin 56-årsdag 26.november 1943, fikk Karl Kristian denne hilsenen fra sine medfanger, skrevet av Bergenseren:

I din ungdom var du en farlig chamør,
som gjorde så mangen pikelill mør.
O minnes, minnes hin tåkefulle natt
da du på Finse gjennem sengebunnen datt!

I Falstad Lager som gartner du går omkring
og legger din elsk på gresskar, tomat og bring.
O stakkars, stakkars lille, spede ...
når du bliv ... av ...

Når solen skinner og det er varmt i veret
du ofte viser dig med trillebør stræve.
Men er det regnfullt, vått og kliss,
da går kun ... ut når han skal piss.

Så vit tilslutt jeg dig med dagen gratulere
og håper at du utenfor piggtråden får mange flere.
Skål, skål for din 56-års dag,
og takk for hver hyggestund i garten ilag.

Fra Falstad fangeleir ble Karl Kristian sendt videre til arbeides- og konsentrasjonsleiren Sachsenhausen 8.desember 1943.

Kilde:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.

.
Litt om Falstad:

Falstad konsentrasjonsleir var en transittleir for overføring av fanger til Tyskland. Mange ble også sendt hjem igjen, eller til andre leire eller fengsler i Norge, og mange mistet livet, ble henrettet på Falstad.

Falstad har stor historisk betydning, og stedet var under 2. verdenskrig skueplass for grove overgrep mot mennesker fra i alt 13 land. I Falstadskogen, like ved fangeleiren, ble vel 200 politiske krigsfanger henrettet i okkupasjonsårene. Falstadbygningen er i dag Norges best bevarte politiske fengsel og krigsfangeleir.

I krigsårene 1940-1945 etablerte tyskerne 5 leirer for politiske fanger i Norge. Hovedformålet med leirene var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet.
Falstadleiren ble tatt i bruk i oktober 1941, og var den nest største i Norge. Falstad var en viktig brikke i et svært omfattende leirsystem i Norge under krigen. Vel 250 leire var spredt over hele landet. I Norge ble ca.150.000 norske og utenlandske statsborgere fengslet og satt under tvang i løpet av krigsårene.

Man går ut fra at om lag 5.000 personer satt på Falstad fra november 1941 til frigjøringen i mai 1945. Fangebellegget på Falstad var under hele krigen dominert av nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politiske motstand mot okkupasjonsmakten.
Antallet fanger i leiren varierte veldig mellom 1941 og 1945. De første månedene etter opprettelsen var det neppe mer enn ca.200 fanger på Falstad.
Utover vinteren og våren 1942 økte dette tallet noe, og lå de neste årene antakelig på mellom 259 og 500. Høsten 1943 ble leiren utvidet med 2 fangebrakker for å løse plassmangelen som hadde oppstått. Fra senhøsten 1944 og fram til kapitulasjonen steg antallet betraktelig. Det var stadig opprullinger og arrestasjoner i Trøndelagsdistriktet. Fangetransportene til Tyskland hadde stanset, samt at fanger fra leire i Nord-Norge ble evakuert og ført sørover, blant annet til Falstad.

Flere av fangene sonet lengre straffer i leiren, mens andre slapp unna med noen dager i fangenskap. For mange fungerte Falstad som gjennomgangsleir. Disse fangene ble etter et opphold i leiren sendt på transport, som regel til Grini eller Tyskland. Kildene viser at det ikke var uvanlig med større transporter.
I løpet av januar måned 1943 måtte 35.000 arbeidsdyktige fanger fra besatte områder transporteres til Tyskland. Behovet for arbeidskraft i den tyske rustningsindustrien var prekær.

Nazistenes leirsystem:

De omlag 260 fangeleirene som ble opprettet i Norge i perioden 1940-1945 var en videreføring av et system som nazistene i Tyskland hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år. Storparten var tvangsarbeidsleire hvor russere, jugoslaver og polakker utgjorde de største gruppene. De norske politiske fangene var fordelt i de 5 hovedleirene Grini, Falstad, Ulven/Espeland, Sydspissen og Arkivet.

I Tyskland ble konsentrasjonsleiren Dachau satt i driftallerede fra 1933, og i 1936 startet oppbyggingen av permanente leire i Det tredje Rike. Disse leirene var det mest ytterliggående uttrykk for terroren som SS-sjef Heinrich Himmler satte i system, hvor formålet var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet.

Politisk kamp mot opposisjonen:

Begrepet Schutzhaft (varetekt) ble selve symbolet på den politiske kampen mot opposisjonen i Tyskland. Hitler innførte Schutzhaft samtidig med nødforordningen til beskyttelse av folket og staten. Denne fjernet elementer i Weimar-konstitusjonen som vernet om den personlige frihet. Politiet fikk dermed anledning til å arrestere potensielle politiske fiender uten å måtte gå veien om rettsapparatet. Dette førte etter hvert til at hele landet ble kontrollert av nazistene.
Ikke alle som ble arrestert av det tyske maktapparatet endte opp i konsentrasjonsleire. Bare et begrenset antall hadde formell status som statlige KZ-leire. Disse utgjorde en del av et omfattende, overordnet system av leire, fengsler og tukthus både i Tyskland og i de okkuperte landene.

Leirsystemet videreført i Norge:

I Norge må etableringen av Falstad, Grini og de andre leirene forstås som en naturlig fortsettelse av et innarbeidet system som nazistene hadde praktisert i en årrekke. Her i landet hadde institusjonen BdS (Befählshaber der Sicherheitspolizei) forvaltningsansvar for de norske politiske fangene. Men også her fantes flere varianter.
De vel 250 leirene var inndelt i to hovedkategorier: Leire for politiske fanger og tvangsarbeidsleire. De nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politiske forbrytelser havnet i den førstnevnte kategorien, i den andre finner vi en stor og broket samling av utenlandske fanger.

Nord-Norge i en særstilling:

Situasjonen i Nord-Norge må karakteriseres som helt spesiell med en leirtetthet som vi ikke finner maken til andre steder. På det meste var det for eksempel 50 leire mellom Korgen og Narvik med ca.30.000 fanger. Antallet fanger i Norge ved frigjøringen illustrerer omfanget av dette apparatet. Hele 80.000 utenlandske krigsfanger/tvangsarbeidere befant seg på norsk jord i mai 1945. Til sammenligning var det totalt ca.40.000 nordmenn i tysk fangenskap i krigsårene. Omtrent 1/4 av disse ble deportert til konsentrasjonsleirer, tukthus og tvangsarbeidsleire på kontinentet. Totalt regner vi med at ca.150.000 mennesker satt i fangenskap i Norge under okkupasjonen. Flere tusen døde som direkte følge av forholdene.

Mangelfull forskning og kunnskap:

Etter frigjøringen i 1945 er det kommet en flom av forskningslitteratur om okkupasjonsårene. Forskningen har behandlet en rekke temaer og emneområder, men mangelfull er litteraturen om de norske fangeleirene og de mange tusen leirfangene i Norge.
Mangelfull er også faghistoriske arbeider om Organisation Todt (OT) som organiserte tyskernes vei-/jernbaneutbygging og anleggsvirksomhet i Norge, og som samtidig benyttet seg av titusenvis av utenlandske tvangsarbeidere i dette arbeidet.
Falstadsenteret har drevet innsamling av beretninger blant tidligere Falstadfanger. Norges Hjemmefrontmuseum samlet i sin tid beretninger fra konsentrasjonsleirene Ravensbrück og Natzweiler. Videre har Kristian Ottosen drevet systematisk dokumentasjonsarbeid i forbindelse med sitt omfangsrike forfatterskap om de deporterte nordmenn som havnet i konsentrasjonsleire, fengsler og tukthus i Hitler-Tyskland.
Stiftelsen Hvite Busser til Auschwitz har i en tid stått bak et dokumentarfilmprosjekt med tidligere konsentrasjonsleirfanger. Alt dette er viktige bidrag til okkupasjonsforskningen.

Viktig informasjon har gått tapt. Spor etter det omfattende system av fange- og tvangsarbeidsleire som fortsatt eksisterer, er mange steder i ferd med å forsvinne. Ofte er leirbygningene blitt fjernet eller bygget om for å tjene nye formål. Dette har ført til at få levninger eksisterer i dag, og en viktig del av okkupasjonshistorien er i ferd med å gå tapt.

På Falstad i dag finner vi blant annet leirens hovedbygning og kommandantbolig noenlunde intakt.
Førstnevnte, en 2-etasjers ringbygning, hvit med sort tak, omkring en gårdsplass. På 3 av flæyene gikk det en balustrade, en overbygd gang, hvor 2.etasje skjøt litt fram. Bygningen inneholdt under okkupasjonen leiradministrasjon, turnhall, sovesaler, kjøkken og spisesal, dødsceller, revier, snekker- og skredderverksteder, vaskeri i kjelleren, kvinneavdeling og avdeling for de jødiske fangene (jødeloftet).

Arena for ettertanke:

Med utgangspunkt i den tidligere SS-leiren Falstad og i andre leire i okkupasjonsårene, er krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter 3 viktige elementer for Falstadsenterets virksomhet. Med bakgrunn i hendelsene på Falstad, er stedet en unik referanseramme for å studere og konkretisere dagsaktuelle konflikter i lys av brudd på menneskerettighetene.

Event-Misc:
Den 8.desember 1943 ble en gruppe Falstadfanger satt på transport til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Hele 150 fanger ble kommandert til oppstilling, yngstemann var 17 år.

Noen var fanger som hadde unngått dødsdommer i Majavatnsaken der 24 unge menn ble skutt i Falstadskogen. Andre var fra Wærdahl/Thingstad-gruppa der 18 kamerater var skutt på Kristiansten festning i løpet av 1943. Underlig nok følte noen en lettelse over å bli valgt ut, da de hadde saker som ikke var fullført og utfallet var uvisst.

De ble satt på tog til Oslo sammen med andre fanger, alle bundet på hender og føtter. Den videre ferden gikk med fangeskipet Donau til Stettin sammen med 1.000 fanger fra Grini. I Stettin ble fangene fordelt til forskjellige leire i Tyskland. Ingen visste hva en tysk KZ-leir var og mange kom aldri hjem igjen.

Avreisen fra Falstad, og transporten til Oslo:

Fra Frank Storm Johansens bok - Tusen dager i fangeskap - som også beskriver transporten fra Falstad via Oslo til Sachsenhausen i Tyskland:

Den 8.september fikk de navnene sine opplest på morgenappellen i leiren. Oppropet viste at Frank og Karl Kristian sto på listen over 150 fanger som skulle på transport. Reiseklare måtte de være klokken 13. De kledde seg og og pakket med seg det aller nødvendigste. Så var det å ta avskjed med kjente som skulle være igjen.

Før avreisen var det parade i gården foran kommandør Flesch, som på sin vanlige arrogante måte gikk fra mann til mann. Ekstra trusler ble gitt med på veien. Nå skulle jernbanefolkene få føle noe annet. De hadde ikke vost seg tyskernes tillit verdig.
Blant fangene som skulle ut på transport til Tyskland var nervøsiteten og usikkerheten til å ta og føle på, selv om de prøvde å skjule dette bak en maske av godt humør. Hva lå foran dem nå? Ingen av dem visste ennå på dette tidspunktet hva en KZ-leir i Tyskland var.

Tidlig, allerede klokken 3 på morgenen, ble det beordret oppstilling. Oppstilt med sin forpakning ved foten sto de og hutret og frøs i nattemørket. Nye navn ble ropt opp, og de fikk meget kort tid og ordne seg på. I puljer på 20 ble de kommandert inn i busser som sto klare utenfor gjerdet. Nå ble de nektet å ta med pakningen som hver og en av dem hadde pakket med stor omhu. De måtte reise som de sto og gikk. De ble kroppsvisitert av 2 politisoldater.
Bussene startet opp og de rullet gjennom en mørk og tilsynelatende sovende Ekne-bygd. Fangene prøvde å holde humøret oppe i bussene. Nå var de på vei til Tyskland.

I Trondheim var folk allerede underrettet, og mange hadde samlet seg bak sperringene rundt jernbanestasjonen. Bussene kjørte helt opp til porten, og gjennom en allé av politisoldater, norske og tyske, måtte fangene gå direkte inn i toget. Noen prøvde forgjeves å rope og få kontakt med folk bak sperringene. Det ble ropt navn når noen oppdaget kjenninger blant fangene.
En SD-mann kom snart inn i vognene og med lenker og silkesnorer i massevis, og snart satt fangene lenket på hender og føtter alle sammen.

Fra Trondheim gikk togturen sørover. Fangene satt trangt og ubehagelig. Først bakbundet, men etter protester ga tyskerne seg og bandt hendene foran istedet.
Nyheten om transporten gikk foran toget, og på noen stasjoner hvor toget stoppet, fikk fangene inn smørbrød, varm velling m.m. Fangene ble rørt av hvor omtenksomme og gavmilde folk utenfor var.

Sønnen Knut fortalte at turen fra Falstad/Trondheim gikk med tog, hvor fangene ble stuet inn i godsvogner. På Hamar fikk Karl Kristian øye på en bekjent (Heggelund) gjennom en glugge i vognen, og tilkalte han ved å plystre på han. Nå fikk Karl Kristian gitt beskjed til familien hjemme i Trondheim om at han var på vei til Tyskland.

Ut på natten endte togturen på en øde og forlatt Østbanestasjon i Oslo. Straks lød: Los! Los! og oppstilling i 5 geledder med ansiktet mot veggen, fremdeles bundet på hender og føtter. Slik måtte fangene stå til organisasjonstalentene hadde summet seg. Etter en lang stund kom ordren om avmarsj. Fremdeles bundet på hender og føtter, trippet fangene for fot i geleddet på 5 ut av Østbanehallen og ut i et mørklagt Oslo.
Fangene ble ledet over Stortorget gjennom Møllergata til nummer 19. Der var det opprop, fangene ble kvitt lenker og bånd på hender og føtter, som de da hadde hatt på seg i nesten 1 døgn.

Oppropet tok vel 1 time, så ble fangene kommandert i puljer ut i noen av de velkjente tyske politibilene. Turen gikk opp Grensen, over Karl Johan, forbi Vestbanen og Akers mekaniske verksted til Filipstadkaien. Her lå den store, ruvende Donau.

Her sammenfaller historien med gartner og motstandsmann fra Asker, Aksel Smith Sindings historie. Han ble sendt til fangeleir i Tyskland etter å ha sittet en stund på Grini. Han var med på samme reisen til Tyskland som Karl Kristian Lorentzen og forannevnte Frank Storm Johansen.
Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid - erindringer 1943-1945) gir også et svært godt innblikk i hvordan Karl Kristian opplevde denne reisen og den første tiden i den tyske fangeleiren Sachsenhausen.

For Aksel Smith Sinding startet turen fra Grini den 9.desember 1943, i bil nedover mot Oslo og Kontraskjæret, hvor fangeskipet Donau ventet ved kaien. De var omkring 800 fanger fra Grini, og det viste seg at det kom mange mann fra andre leirer også - fra Falstad, Møllergaten, Bergen osv., motstandsmenn, arresterte politifolk og studenter.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.

.
Ombord i slaveskipet Donau:

Langs en lang rekke med vaktposter ble fangene først kommandert ombord. Under skrik og skrål, med spark og slag med geværkolbene jaget tyskerne fangene ombord i fangeskipet, og deretter straks videre ned gjennom lastelukene og nedenunder i skipet.

Nede i lasterommet ventet dem et trist syn. Halmmadrasser lå strødd utover gulvet, ellers fantes intet annet utstyr. Fangene fra Grini var allerede kommet ombord. Mange av dem hadde soveposer, som hjalp godt i kulden. Fangene fra Falstad hadde ingenting. De var jo blitt fratatt pakningene sine av de tyske fangevokterne på Falstad. Det sto en gufs av isende kald desemberluft ned fra den store dekksluken.
Falstadfangene var de siste som var blitt ført ombord, og båten la fra kai.

Etter at Donau var kommet i rom sjø, ble fangene kommandert opp på dekk. Oppstilt i rekker på dekk fikk de instukser om reglement og disiplin om bord av en gestapist. De fikk også utdelt et redningsbelte hver, med beskjed om å ha den på til enhver tid. Under ingen omstendigheter måtte de ta redningsvesten av, verken dag eller natt.

Denne tidlige morgenen, i gråværet på fjorden, seg Donau fremover på sin ferd mot Tyskland. Foran og på begge sider gikk flere skip, ytterst og forrest krigsskip, og over kretset 2 jagere.

Etter tur fikk fangene lov til å gå på Aborten (do). Var de heldige med vakten som var der i øyeblikket, fikk de stå oppe en 5-10 minutter og ta en røyk.

Diskusjonstemaet blant fangene i lasterommet var selvfølgelig destinasjonen. Hva ventet dem? Hva gikk de til? De skulle bare visst!

I Øresund fikk de igjen gå på dekk. Været var blitt bedre, sola tittet frem. Ikke langt unna lå svenskekysten. Et fritt land så nær, men likevel så fjernt. Parallelt med Donau, på den svenske siden av territorialgrensen gikk et svensk kystbevoktningsfartøy. Følget deres, de andre båtene og krigsskipene, hadde forlatt dem lenger nord.
Utenfor København ble Donau liggende i ro en times tid, før reisen fortsatte videre sørover. Det mørknet igjen.

Akterut, i det bakre lasterommet var det lunere. Varmen fra maskinen gjorde det lunt i rommet, og her var det til og med køyer. Det var her de fleste av Falstadfangene etter hvert hadde sitt opphold ombord.

Mat fikk ikke fangene den første dagen, bare en kopp kaffeerstatning. Fangene brukte tiden så godt de kunne og organiserte litt underholdning. En prest holdt en manende tale, noen fortalte historier og et provisorisk sangkor gjorde lykke.

Neste morgen, den 11.desember, så de kysten av Tyskland. Et grått og trist landskap som strakte seg flatt og endeløst sørover.
Med sneglefart seg Donau innover mot elven Oder og kanalen mot Stettin. Båten virket voldsomt stor i den trange kanalen, slept av taubåter gjennom en stadig tettere bebyggelse.

På fallrepet fikk fangene nå en solid middag, ertesuppe servert fra et dampende feltkjøkken på dekk. Før det hadde fangene bare fått brød, 2 mann på 1 brød, og en boks sardiner i svartblikk.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.

.
Mottakelsen i Tyskland:

Donau klappet til kai i Stettin. På land vrimlet det av soldater og politi - grå, grønne og sorte uniformer om hverandre - som gjorde seg klare til å ta imot over 1.000 fanger. Havnen var trolig sperret av for anledningen, for sivile folk var ikke å se.
Mens det ble gjort forberedelser på land, ble om lag 60 fanger ropt opp på dekk. Disse ble skilt fra resten av fangene, stilt opp til avmarsj, og sendt til Elsass, en Nacht und Nebel leir. Mange av disse døde der.

Opprop for de andre fangene hadde det vært et par ganger allerede, men nå gikk det løs igjen. Fangene ble kommandert ned landgangen og straks etter begynte endeløse opprop nede på kaien også. Her ble de ulike gruppene med fanger skilt - politiene for seg, studentene for seg og de politiske fangene i en tredje gruppe. Det tok lang tid, og kaldt var det. Spenningen var stor og spekulasjonene mange - hvor skulle de forskjellige gruppene? Ingen visste noe.

Først ut på ettermiddagen var oppropet endelig ferdig. Etter en del timers ventetid ble det gitt ordre om avmarsj. Fangene merket nå en tydelig forskjell med hensyn til behandlingen. Vaktpostene var iltre, og lederne deres - offiserene - var hundre ganger verre. Det var rent sånn at de søkte leilighet til å slå, skrike og bære seg som ville.

På skiftetomten, ikke langt unna ventet det tog med en lang rekke lukkede godsvogner (såkalte kuvogner). Det ble det neste transportmiddelet for denne fangetransporten.
Under skrik, slag og trusler ble fangene jaget i springmarsj bort til de ventende kuvognene, hvor de hurtigst mulig måtte klatre opp og dumpe inn i trengselen med sine medfanger. Det var alvorlig trangt i kuvognene, og med opp mot mer en 60-70 mann i hver vogn, ble skyvedørene slått igjen. Da ble det selvsagt bekmørkt.

Da, som et løfte om samhold, lød plutselig sangen - Bedre og bedre dag for dag - fra en av vognene, og straks var alle med på sangen.

Det var råkaldt, og stå der stuet inne i de trekkfulle vognene. Det var langt fra behagelig. Fortsatt skulle det gå timer før toget beveget på seg.
Tett sammenstuet, nesten uten å kunne røre seg, sto fangene i vognene. Alle kunne ikke sitte på en gang, det var det ikke plass til. Halmballer ble kastet inn i vognene. Fangene rev opp og drysset halm ned mellom seg. Det lunet litt.

Det var blitt natt og mørkt igjen ute før toget begynte å bevege seg. Hvor de skulle visste de ikke. Fort gikk det ikke. Flere ganger stanset toget ved stasjoner for skifting, frem og tilbake, til dels så hardhendt skifting at fangene skaket mot hverandre i trengselen i mørket. I trengselen hutret de og frøs, det var for kaldt og for urolig til å få sove. Armer og ben stivnet til av kulden og mangelen på bevegelse.

Noen ganger når toget stanset, fikk noen få som sto nærmest dørene gå ut og gjøre sitt fornødne. De andre - hva de gjorde? Noen fant en blikkboks, eller det ble ofret en gummistøvel, som ble sendt rundt på omgang, og innholdet ble tømt ut av gluggene. Løsningen for andre igjen ble å la det stå til, og la alt gå i buksene.

Vann hadde de ikke fått på over et døgn, og tørsten plaget fangene. Frank Storm Johansen opplevde det slik:

På en stasjon hvor vi stoppet, ropte jeg til vaktposten av vi måtte ha vann. En kald latter var svaret og et spørsmål om jeg var gal, det var jo 10 kuldegrader. Jeg sa vi ikke hadde smakt vann på over et døgn, men han bare ba meg holde kjeft.

At det begynte å lysne av dag, så fangene igjennom sprekkene i vognene. Utenfor var et flatt og ensformig landskap, dekket av et tynt lag med snø. Stasjoner med ukjente landsens navn ble passert. Hjulene klapret monotont mot skinneskjøtene, og til plage for fangene trakk det en isende vind igjennom de utette veggene til vognene. Samtalene fangene imellom hadde for lengst gått i stå. Stort verre enn dette kunne det vel ikke bli.

Utpå kvelden var de endelig fremme, etter om lag 28 timer i sardintilværelsen i vognene. Døren ble slått opp med brak, og sirkuset begynte igjen.
De første som sto nærmest dørene, som stive og støle skulle hoppe ned på plattformen, ble brutalt grepet og hivd ut. Heraus, Mensch! Los, los! De tyske vaktene skrek og kommanderte, slo med geværkolber mot forsvarsløse rygger og ellers hvor det måtte falle seg. Tunge militærstøvler spente på måfå inn i fangeflokken. Aufgehen zu fünfen! Los, los, ihre Schweine, ihr Drecksäcke! Eder og forbannelser haglet over fangene.

I mørket kunne fangene skimte en liten grå stasjonsbygning med navnet Sachsenhausen under en blendet lampe.

Aksel Smith Sinding skrev:

...vi hadde jo hørt og lest om slike transporter, men vi trodde jo ikke at nettopp vi skulle havne i en slik redselstransport... ja, det ville nok gå mange år før minnet om denne turen fra Stettin til Sachsenhausen vil forsvinne...

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.

Event-Misc:
Ankomst Konzentrationslager Sachsenhausen am Rande der Stadt Oranienburg:

Det var kveld 12.desember 1943. På togstasjonen i Sachsenhausen sto de døstrette, utkjørte, frosne, stive og støle fangene oppstilt 5 og 5. Så lød kommandoen: Im Gleischritt, Marsch!
Enkelte nysgjerrige sivile kikket på da de trampet ut av stasjonsporten. Noen av fangene oppfattet kommentarer som: Wahrscheinlich ausländische Gefangene. Verdammte Schweine! Noen fanger opplevde å bli spyttet på.

Selv om veien ikke var lang å gå til leiren, så virket den mye lenger. Vaktene maste på så det ble noe halveis mellom gange og løp. Kom en eller annen aldri så lite ut av rekken så skrek de iltre vaktene opp: Seitenrichtung! Aufgehen! På grunn av blendingen kunne ikke fangene se i mørket. Først bar det gjennom villabebyggelse, senere forbi små brakker, til slutt gjennom en gate med høye murgjerder på begge sider. De velkjente vakttårnene og de høye elektriske gjerdene.
Plutselig dreide de første til høyre, gjennom en port, så gjennom en kort bygning. Marsjen gjennom den store smijernsporten Eingangs-Gebäude med skinnende hvite bokstaver: Arbeit macht frei! Så ut på en stor åpen plass. En lyskaster ble satt på og lyste opp hele plassen, rundt hvilken brakker var ordnet i en stor halvsirkel. De var fremme.

Transporten fra Norge var på 1.000 mann, hvorav 378 kom til Sachsenhausen, resten ble sendt til andre leirer fra Stettin.

Til Sachsenhausen kom Karl Kristian inn gjennom portene med påskriften - Arbeit macht frei - sent på kvelden 12.desember 1943, og han fikk fangenummer 73748. Karl Kristians kommende svigersønn (gift i juni 1946 med datteren Randi), Arnfinn Nedrelid, fikk fangenummer 73749.

* Tidligere nevnte motstandsmenn, Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid) og Frank Storm Johansens historie (Tusen dager i fangeskap) gir sannsynligvis et svært godt innblikk i hvordan Karl Kristian opplevde den første tiden i Sachsenhausen. Aksel Smith Sinding fikk fangenummer 73999, Frank Storm Johansen fikk fangenummer 73742, begge ikke så langt unna Karl Kristian sitt nummer.

* Velger også å ta med skildringer fra Odd Nansens dagbok skrevet under hans opphold i Sachsenhausen (fra oktober 1943 til mars 1945). Dagboksbladene av tynt papir, med liten skrift, som ble gjemt i uthulte brødfjøler som han laget i leirens snekkerverksted. Brødfjølene ble fordelt til medfanger og samlet inn ved frigjøringen. Fra dag til dag er en sterk personlig beskrivelse av opplevelsene i konsentrasjonsleiren og er et enestående tidsvitnedokument.
Fridtjof Nansens arkitektsønn hadde fangenummer 72060.

Vel inne i leiren, på den store appellplassen, kunne de se Heinrich Himmlers læresetning skrevet på gavlveggene på de omkringliggende brakkene:

Es gibt nur einen Weg zur Freiheit Seine Mielepfeilen heissen Ehrlichkeit Wahrhaftigkeit Gehorsam Fleiss Nüchternkeit Zauberkeit und Liebe zum Vaterlande!

Rundt de nyankomnene samlet det seg en del fanger. Mange var kledd i blå- og hvitstripete sebratøy som pyjamaser. Andre var kledd i sivile klær innsydd med røde kors eller kryss i ryggen, for å kunne se at de var fanger. De spurte hvor de nyankomne kom fra. Ach, Norweger! De kjente til nordmenn, ja.
For noen arealer det var her innenfor, som en hel liten by! Brakker overalt, rekke etter rekke.

I sluttet tropp bar det med de nyankomne fangene til avlusningsbrakken, hvor de slitne sto og ventet på deres tur. På badet gikk det bare noen få av gangen. Når det så ble deres tur gikk det slag i slag - bokstavelig!
Rundt dem var det ordenspoliti bestående av mer erfarne fanger, og mange av dem gikk inn i oppgaven med iver og nytelse. De kunne slå og slå, rett og slett bare for å se fangene lide. De nyankomne, utslitte fangene var et lett bytte.
Alle klær skulle av. Tøy måtte avleveres, pakker og verdisaker, ingenting kunne beholdes. Lagerälteste sa at alt ville ble merket med navn og tatt vare på. Å lure noe unna ble straffet: Fünfundzwanzig auf den Arsch! Særlig undertøyet som ble avlevert var nok et herlig syne etter togturen fra Stettin. Så bar det inn på badet nakne alle mann på tur.

Her ventet menn med store elektriske klippemaskiner og sløve barberhøvler - alt av kroppshår, hår og barter forsvant - så en varm dusj. Innsåpningen måtte skje raskt, likeså å skylle dette av i dusjen. De som var for sene måtte gå videre med all såpen på seg. Det hjalp ikke å protestere til bademesteren. Derfra var svaret et likegyldig og høylydt: Halt deine Schnauze! Så bar det inn i neste rom for avlusning. Lusesalve fikk de kastet på seg under hver arm og i det hårløse skrittet. Så måtte de kline denne svarte sviende salven utover det hele med fingrene. Det luktet stramt.

Så kom øyeblikket da de nakne nyankomne med de blanke hodene fikk utdelt og skulle påføre seg fangedraktene, grå- og blåstripete. En tynn skjorte og underbukse, en bukse og en jakke av et tynt og dårlig stoff. Et par fotkluter, og til slutt et par kjempestore tresko - Füsslinge. Om klær og sko passet var ikke så nøye, fangene måtte ta det de fikk der og da, og kle seg som best med det.

Så var det oppstilling, Fertig! Im Gleischritt Marsch! Fangene frøs, og den mangelfulle påkledningen hjalp ikke stort i den isende vinterkulden. Marsjen gikk til karanteneblokken - Zugangsblock, Block 37 - hvor nykomlinger var strengt adskilt fra hovedleiren, i de første par ukene. De måtte ikke blandes med de andre fangene og spre eventuelle smittsomme sykdommer, som tyfus, difteri og dysenteri.

På Zugangsblock ble de trette nykomlingene mottatt av Stubenälteste og de frosne fangene fikk utdelt et enkelt ullteppe, og kunne endelig stupe i de tomme køyene. De krøp tett inntil hverandre i køyene for å holde varmen, for varmt var det heller ikke på Zugangsblock.
Lenge fikk de ikke sove, for klokken 4 var det vekking. Da måtte alle i leiren stå opp, uten unntak. Et krus med lunken kaffeerstatning var alt de fikk til forkost, før de ble jaget ut i kulden av Blockälteste, som var sjef og diktator på brakken.

Odd Nansen beskrev i dagboken sin hans opplevelse av ankomsten til de nye norske fangene fra Norge:

Alt sto stort sett bra til med dem, bortsett fra at de alle sammen fryser som bare fanden. En større innsamling av undertøy foregår i norskeblokkene... De trenger det sårt...

I den første tiden var de inne på det sperrede område rundt Block 37 og straffebrakken Block 38, som sto rett ovenfor dem. Her fikk de en rik anledning, ved de daglige appellene, til å se mye elendighet. En samling av fanger som var drevet ned i den største nød, ved sult og ytterst dårlig behandling, som ble slått, sparket og hundset på alle måter. Det var påminnelser og trusler om at nøyaktig slik ville de også få det, om de fant på noe sprell og brøt leirreglementet.

Leirprogrammet var vekking klokken 4, vasking og spising, appell 5.30, arbeid til 12, middag, arbeid fra 12.30 til 18, appell, spising og rosignal klokken 21.

I karantenetiden ble nykomlingene stadig jaget ut i kulden. Arbeid var det ikke i karentene, men tiden gikk med til å lære seg å bli Anständigen Häftlinge:
Gymnastikk, marsjere, gjøre vendinger, hilse eller rett og slett bare straffeeksis. Leirregler og leirdisiplin måtte læres, ikke minst de mange tyske gloser og tyske kommandoer som ble brukt i leiren.
Innimellom skjellsord, eder og forbannelser lød maset fra Blockälteste: Aufgehen zu fünfen! Seitenrichtung! Vordermann! Stillgestanden! Im Gleischritt, Marsch! Mützen ab!
Fangene trampet frem og tilbake i sine store tresko, som gnagde på heler og tær, og de frøs bitterlig i sine tynne klær hele tiden. På brakken var det kaldt, ingen fyring, og de hadde ingenting å foreta seg på tiden der. De bare satt.

Man måtte læres seg å bli et massemenneske, lære seg å innordne seg under en takt, en felles reaksjon for de ting man ble utsatt for, lære seg å bli et nummer, bli usunlig og ubemerket.

De fikk høre om mange tidligere kameraters skjebner, de som ikke hadde orket mer, ikke holdt ut, de som hadde bukket under for sykdom., mistet peppen og - gått i pipa. Dette utrykket ledsaget av en liten bevegelse med hånden i spiral oppover, men løftet tommelfinger, ble flittig brukt. Tommelfingeren og bevegelsen markerte røyken fra krematoriepipen.

En dag var de på Politische Abteilung for å bli ført i kartotek. Deres data ble nedskrevet, arrestasjonsårsak, pårørende som skulle underrettes ved død m.m. De ble fotografert, ansiktsbilde og profilbilde.

De fikk etter hvert kontakt med norske fanger som hadde vært der lenger enn dem, og som hadde erfaring nok til å rettlede de nyankomne for at gjøre det lettere for dem. Den første tiden i ny leir var alltid kritisk og vanskelig, før en ble kjent. De gamle fangene visste hvordan å stelle seg sånn noenlunde fornuftig, hvordan oppnå fordeler, og ikke minst de hadde forbindelse med hjemmet og Røde Kors, så de regelmessig fikk brev og pakker.
Det var mange nordmenn fra før i Sachsenhausen, opptil 1.500-2.000, og de organiserte en masse gamle klær til de nyankomne, som undertøy, pullovere, strømper m.m.

Den 18.desember fikk de lov til å skrive hjem. Hva de kunne skrive om var nærmest bestemt på forhånd. Retningslinjene mptte følges og sensuren var streng!

Det nærmet seg jul.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Julefeiring 1943:

Før de var ferdige med zugangstiden, kom julen. Det var Karl Kristians første jul i fangeskap. Denne julen ble en særegen opplevelse.

Blant de norske fangene var det flere malere og tegnere som fikk lov til å lage dekorasjoner inn mot julen 1943. Enkelte var med gode tvetydige norske tekster på. De hadde også et sangkor som ble riktig flinke etter noen øvelser.

Kristian Ottosen skrev at når julen 1943 nærmet seg, var det ønske om at Arnulf Øverland skulle skrive et juledikt til sine medfanger. Dette var han ikke uinteressert i.
Han svarte:
Hvis jeg orker det skal jeg prøve å få til et juledikt. Men dere skjønner vel at dette ikke er det rette stedet for å konsentrere seg om sine dikteriske gjerninger.
Det ble organisert slik at Øverland fikk en papirbit og en blyant med seg på arbeidsplassen, og så kunne han begynne å forberede sitt juledikt.
Nå var det selvsagt ikke tillatt å feire julekvelden blant fangene i Sachsenhausen, men høsten 1943 var det blitt så romslig blant de norske fangene at man hadde et visst overskudd nettopp takket være matpakkene. Det ble aldri gitt noen formell tillatelse til det, men leirledelsen lot skinne igjennom at den var kjent med den norske juleskikken, og at det ikke ville bli møtt med represalier om nordmenn markerte julen på en eller annen måte innenfor brakken.

Bakgrunnen for diktet var at han feiret julen på en annen måte. Han ville ha fram at julen ikke bare handler om presanger, og at høytiden kanskje ikke er like trygg for alle. Han skriver mye om at det ikke hjelper å hevne seg på ting som allerede er skjedd. Han skriver om trygghet, og hvor viktig det er. På slutten av diktet skriver han at dersom det blir krig igjen, skal Norges land kjempe, og ikke la seg knekke av en fremmed hær.

Den kålsuppen fangene fikk til middag hver dag, var ikke til å bli mett av. Denne julaften og juledagen var zugängerne så heldige å få potetskrelling alle mann i hovedkjøkkenet fra klokke 6 til 18. I julen skulle det være Salzkartoffeln og ikke Pellkartoffeln, nok til 2 middager for vel 25.000 mann. Maten var litt bedre og rasjonene litt større i juledagene. Zugängerne ble passet på så de ikke spiste rå poteter under arbeidet, men de dristet seg likevel til å spise så mye de turte av rå poteter. Det var jo også mat.

På selve julekvelden var det program med julesang og diktopplesning blant de nye norske fangene. Nordmennene satt pakket som sild i en tønne. En prest, Dahle fra Bergen, leste juleevangeliet.

Fra høytalerne tonte de frommeste julesanger ut av de hese metalltromlene og ga en viss påminnelse om jul.

Julekvelden 1943 steg Arnulf Øverland opp på en krakk i B-fløyen på brakke 1 i Sachsenhausen. Rommet var fylt til trengsel. Alle visste at Øverland hadde sitt juledikt ferdig. Forventningsfulle satt vi der, ved bordene, på gulvet, langs veggene, i døråpningene. Dikteren myste mot arket han holdt i hånden. Så lød det ut over forsamlingen med fast røst:

Jul i Sachsenhausen.

Et juletre er tendt på galgebakken!
Vi sitter benket ved vår suppeskål
og dufter stille av den sure kål,
og har det hyggelig her i barakken.

Vi feirer dagen, da en mann blev født,
som bar så underlige frihetsdrømme:
Han vilde vekke liv, der alt var dødt.
Han vilde fri fra fremmed herredømme
og egne landsmenns fariseerklasse
en voldtatt, våpenløs og rådløs masse.

Han vilde rense tempelet for svik
og fjerne skillet mellom arm og rik
og fri fra slavedom sitt folk og land,
- den altfor drømmerike, unge mann!

Og samme folk er det, en bok forteller,
det satt i babylonisk fangenskap.
Men det er samme lov, som ennu gjelder,
dens bud er det totale folkedrap:
Gå hen og gjør allverdens folk til treller!

År strømmer hen, årtusener forbi,
her sitter vi!

Nu har vi vasket våre suppekrus,
og vi lar synke våre slitte never,
mens våre lengselssyke tanker svever
om brente tomter og forlatte hus.
Der var vårt hjem!

Og våre kjære, hvordan går det dem?
Vi håper, og vi tror jo, at de lever,
vi skriver brever
der kommer alltid et og annet frem
med kvalte utbrudd, ord som bare tier.
Vi går i måneder og venter svar,
og himlen gråner, selv om den er klar;
til slutt får vi et svar som intet sier!

Vi går og håper, snart må noget hende,
et tegn må skje...
Selv disse år må engang ta en ende!

Vi lytter til et flaut kommunikè;
og jorden vender sig mot frost og mørke,
mot natt og sne.
En mann blir løslatt,
inn kommer der en hundretallig flokk.
Når blir det nok?

Der går en vei til frihet - skorstenspipen!
Det er et hverdagsblad av vår historie,
en allfarvei: Revier og krematoriet!

Men det skal hevnes! hørte vi fra nogen.
Da kom det fra en mann fra Telavågen,
fra en av dem, som hadde mistet sine sønner,
det falt så stille, med det gav et sjokk:
Kva skal vel eg med hemn? Og mannen stønner:
Nei, me frå Telavåg hev fenge nok!

Og kan vi tenke slik, da blir det fred.
Men vil du slukke ild med hatets flamme,
da får du ennu engang se det samme:
Slekt efter slekt skal stille på geled
til marsch i mørket og mot ukjent sted!
De skyldige, dem kan du ikke ramme
ved å la barn og kvinner trampe ned!

Det kommer for mig noget jeg fikk høre,
som Martin sa: Det første jeg skal gjøre,
det er å sette op igjen en stue,
selv om den ikke blir så grom og stor;
men det er greit å vite, hvor en bor,
og godt å sitte på sin egen tue.
På denne bakken ned mot havn og brygge,
der vil jeg bo, den stuen vil jeg bygge!

Der tendes vinduer i vårblek kveld.
Det skinner i den nye låveveggen.
Nede i bekkefaret dufter heggen,
og lien lysner under sneblå fjell.

Men neste gang, vi hører dyreskriket
og motorbrølet fra en fremmed hær,
da kjenner vi dem. vet vi, hvem de er,
og vi skal møte dem og ikke vike!
Ukrenkelig er Norges land og rike!

Da applausen hadde lagt seg brøytet en fange fra en av de andre brakkene seg frem gjennom flokken rundt dikteren: Arnulf, du må komme til oss også. Du må lese diktet ditt for oss alle.
Slik ble det. I den sene julekvelden ble Arnulf Øverland leiet fra brakke til brakke der de norske fangene holdt til, nattblind og fysisk sterkt svekket. Men hans intellekt var klarnet i månedene og ukene han hadde slitt med å sette diktet sammen, ord for ord, linje for linje, vers for vers.

Kvelden etter kom de gamle guttene for å underholde de nye. Overraskende for de nye fangene fikk de høre det frie ord frimodig tolket av fremragende krefter, og selveste Arnulf Øverland møtte også opp og leste egne dikt, blant annet Jul i Sachsenhausen: Et juletre er tent på galgebakken.

Og det var sant nok, for der hvor juletreet var reist, pleide de å reise galgen når noen skulle henges.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Hvordan var så dagliglivet i Sachsenhausen for de norske fangene?

Tiden i karanteneblokken nærmet seg slutten, og den 25.desember 1943 var den siste og avgjørende marsjen på appellplassen før de stilte for SS-Arbeidseinsatzführer. Det var viktig å gjøre et godt inntrykk. Han hadde arbeidskort med opplysninger gitt til Politische Abteilung tidligere. Nykomlingene ble fordelt på ulike arbeidskommandoer. De som var fagarbeidere ble tatt ut til arbeid i SS-verksteder og fabrikker. Noen ble i Sachsenhausen, andre kom til KZ Lichterfelde (en satelittleir til Sachsenhausen), og mange ble sendt til arbeid i Heinkel Flugwerke utenfor Oranienburg (sistnevnte ble ødelagt av allierte bombefly sommeren 1944).

Så var de blitt ordentlige fanger.

I nærheten av revier lå det 5 norskebrakker, de såkalte Norwegerblocks. Nordmennene var så heldige å få bo samlet i Sachsenhausen-leiren. Brakkene, eller blokkene, de bodde på var inndelt hver seg i 2 fløyer, med vaskerom og toalettrom i midten. Hver av fløyene var oppdelt i 4 store rom, 2 spise- og oppholdsrom og 2 sovesaler - kanskje store nok til 40-50 mann, men her var de 100-120 mann, så det var trangt.
I sovesalene sto det rekke på rekke med køyer, 3 køyer i høyden, og det var svært lite luft oppunder taket. Så trangt var det mellom rekkene at de ikke greide å gå forbi hverandre, men en måtte da krype inn i underkøyen med hele overkroppen, 2 mann i hver køye.

Hver morgen var det opp klokken 4: Aufstehen! så re opp seng (bygge Betten), ut i vaskerommet: Hemd aus!
Frokosten var kaffeerstatning og 2,5 skive brød. Spising skjedde i 2 spiselag.

Tenk for et sirkus når det ble skreket til appell, kanskje halvparten var i sovesalen og som stormet ut, mens en del satt i matsalen. De siste måtte tilbake til sovesalen for å hente tøyet sitt før de gikk ut. Sengene res opp riktig, ellers...
Kollisjoner med de førstnevnte i de mikroskopiske og trange gangene mellom køyene var ikke til å unngå. Mange skulle opp og ut av sengene samtidig, ta på seg på beina, kle på seg og re sengene. For et ubehjelpelig kaos, en fortvilet trengsel og livsfarlig atmosfære mellom morgengrette, trøtte og sultne fanger. Skrik og banning, for ingen ville komme sist ut. Det var for risikabelt, for dem ventet slag og spark. Los, los!

Så lød signalet: Antreten zum Appell! Det var oppstilling foran hver block, og marsjering ut på den store appellplassen blockvis. Mange tusen fanger oppstilt på en gang, et hav av mennesker, alle slags nasjonaliteter og mennesker under lyskasterne. Summing av samtaler, avbrutt av tyske kommandobjeff: Stillgestanden! Augen gerade aus! Augen rechts! Augen links! Richt euch! Rührt euch!

SS-Blockführer kontrollerte antall fanger for brakken de hadde ansvaret for, fikk overlevert rapport med riktig antall og underskrev på denne. Blockälteste måtte løpe frem og tilbake og levere rapportene til Raportführer midt på plassen. Det tok tid før totaltallet stemte, ikke så rart når fangetallet var på 25.000. Morgenappellen varte stort sett i en knapp time. Hele tiden svingte 3 lyskastere i hovedtårnet frem og tilbake for å kontrollere havet av loslitte, ofte frysende fanger.

Stemte fangetallet kommanderte Rapportführer: Zum Arbeitskommando antreten! og hele appellplassen ble et yrende liv av skrikende, fektende og kjempende fanger som skulle finne frem til, ja endog slå seg frem til, sine respektive arbeidskommandoers faste plasser på kortest mulig tid.

Så var det å vente på tur til å marsjere ut til arbeidsplassen. Oppstilling med venting var det flere ganger om dagen, vente på plass ved spisebordet, vente på plass på do m.m.
Marsjen til arbeidsplassen gikk forbi Rapportführer, mens Vorarbeiter nokså hardhendt hold styr på rekkene. Det lød Mützen ab! Augen links! Hände angelegt!

Arbeidstempoet på arbeidsplassene var høyt. Nåde den som ikke arbeidet fort nok!

Hele 12 timers arbeid hver dag, bare avbrutt av 20 minutters middagspause. Alle måtte ha sin Schüssel med 3/4 liter kålsuppe (Stechribben). Pausetiden var dyrebar. Mens de slukte suppen, måtte de passe på å få med seg fløytesignalet fra Vorarbeiteren om at pausen var over og de måtte tilbake til arbeidet. Var de ikke raske nok vanket det slag og skrik.

Den første vinteren i Sachsenhausen var ikke lett. Hardt arbeid, utilstrekkelig og dårlig mat, og tynne, dårlige klær. Klimaet var svært rått og uvant for nordboerne. Det blåste surt og kaldt hele vinteren. Frøs gjorde de om dagen, og frøs gjorde de i søvne om natten. Det samme helvete dag ut og dag inn. Dag for dag ble de slappere, og gikk ned i vekt.

...det føltes som om morgenlufta krøp under våre tynne klær og la seg kald og klam rett inn på kroppen...
...forkjølelsen er det umulig å bli kvitt. ...etter å ha stått og frosset og hostet på appellene i timevis. ..et elendig vått og råkaldt vær, med en evig isende vind inn på ryggmargen daglig...
...Det er bitende kaldt, og vi fryser som bikkjer.

Av og til falt det snø, men den lå aldri lenge. Som oftest regnet det. Snø og søle kladdet under treskoene og gnagsår og vonde ben var et stort problem.

Nattesøvn var også et problem. Klærne var alltid fuktige, og det var ingen mulighet til å få tørket dem. I sovesalen var det ikke tillatt å ha på seg mer enn undertøy. Yttertøyet måtte fangene ha liggende pent buntet sammen på plassen i spiserommet. Dette ble kontrollert. Over seg hadde de bare et tynnslitt ullteppe. I sovesalen var det trent sammen 200 mennesker, og for å få nok frisk luft måtte enkelte vinduer stå åpne, uansett vær.

Kveldsappellene var slitsomme. Etter en lang og hard arbeidsdag, var det oppstilling i geledder på 5 og 5 for å bli telt, rette inn og ta luen av og på etter idiotiske ritualer - stå til tellingen var avsluttet, fangetallet stemte og overlevert til Lagerführer. Det kunne i verste fall ta timer.

Av og til ble kveldsappellen forlenget med kunngjøringer eller offentlige avstraffelser som Fünfundzwansig auf den Arsch. Femogtyve på ræva var et stående uttrykk, og det risikeres for hva som helst. Disse prylingene ble foretatt av utvalgte egnede blant fangene selv.
Ofrene ble bundet fast med remmer, bøyd fremover på magen over en slags bukk. Så gikk det løs. Tunge forferdelige slag på offerets lår og ende. Høre stønn og smerteskrik fra offeret mens bøddelen slo av all makt, skrik som døde hen når offeret mistet bevisstheten.

Var det henrettelser på gang, sto galgen midt på plassen når de kom fra arbeidet. Demonstrasjonshenrettelsene var for å sette skrekk i fangene og gjaldt helst fanger som hadde forsøkt å flykte eller sabotere. Etter henrettelsen måtte resten av fangene marsjere kolonnevis forbi, tett opp til offeret, som nå han livløs i repet. SS-vakter kontrollerte at alle fangene så opp på den hengte.
Disse kveldene ble lange og uhyggelige, før de kunne komme inn på brakken hvor dagsrasjonen med brød ventet.

Mer erfarne fanger, mange med opp til 10 års fangetid, og som regel tyskere eller polakker, fungerte som Vorarbeitere. At fanger kunne være så rå og brutale mot sine medfanger, som de fleste av Vorarbeiterne var, var forferdelig å oppleve. At de kunne rope og skrike, slå og plage sine fangekamerater for litt ekstra matrasjoner - suppe eller brød, og litt mer plass for seg selv i fangeblokken. Vorarbeteren trengte ikke arbeide selv, men hadde et visst ansvar for at arbeidet ble gjort i tide, så de fleste brukte seg, maste og skrek, slo og sparket når det passet for at arbeidet skulle gå unna, særlig hvis det var noen tyske soldater i nærheten.

Berlin-distriktet ble ofte rammet av allierte bombeangrep, dag som natt. Leiren hadde ingen beskyttelsesanordninger, og fangene ble beordret til å bli på brakka i ro under angrepene. All forkortning av arbeidsøkter, oppstillinger, pine og slit var kjærkommen for fangene.

Samholdet nordmennene i mellom var god, og de benyttet enhver anledning til å diskutere eller fortelle fra bedre ager for å glemme tid og sted. Det ble mye snakk om mat og diskusjoner om forskjellige matretter.

Tross alle grusomhetene skrev Frank Storm Johansen om det gode kameratskapet fangene i mellom:

...Mer kunne sikkert vært tatt med. Men samme hvor mye man forteller om, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å gi andre et virkelig bilde av t.eks. hva en tysk konsentrasjonsleir var. Hvordan kan man beskrive atmosfæren eller håpløsheten i en slik avstengt, absurd verden? Eller hvordan kan man få andre til å kjenne lukten av brent menneskekjøtt fra krematoriepipa, der røyken sto til værs dagen lang?
Men tross alt, det er noe annet som også sitter igjen i hukommelsen, minst like tydelig, nemlig kameratskapet fangene i mellom, hjelpsomheten, at man delte det man hadde, i det hele tatt samholdet uansett sosiale eller andre skiller. I nøden lærer man hva venner er. Det gjør at jeg på en måte faktisk ikke ville vært fangeskapet foruten...

Historiene som Karl Kristian fortalte fra oppholdet sitt i konsentrasjonsleiren var ikke mange, for han ville helst ikke snakke om dette.

Datteren Turid fortalte at han ble svært dårlig under oppholdet i konsentrasjonleiren, ja så dårlig at det sto om livet. Karl Kristian skal blant annet ha fått - Rosen - en type bakterieinfeksjon som rammer de øvre lagene i huden.
Brakkekameratene på den norske brakken reddet Karl Kristian. De ga han ekstra med mat, og holdt han oppreist under oppstillingen på appellplassen, som kunne vare i flere timer, og hjalp han med arbeidsoppgavene hans.
Han skal også ha fått hjelp av en russer som han arbeidet sammen med, som overtok en betydelig del av Karl Kristians del av arbeidet for å hjelpe han til å bli bedre. Deres arbeid besto i å fjerne isolasjonen på elektriske ledninger, slik at tyskerne kunne få kobberet som var inne i ledningene.

Søsteren Ruth fortalte også om at Karl Kristian hadde opplevd at en kamerat av han, en jernbanemann, hadde blitt så dårlig at han ble lagt på likhaugen. Kameratene på brakken hentet han i skjul fra likhaugen, smuglet han inn igjen på brakken, og tok hånd om han til han ble sterk nok til å greie seg selv. Ifølge historien kom kameraten også hjem til Trondheim etter krigen.

En kan lure på likheten i disse 2 historiene. Er de egentlig samme historie? Var det dette som skjedde med Karl Kristian, med kameraten eller begge?

Søsteren Ruth fortalte at hun hadde hørt at Karl Kristian også måtte lete i søppelhaugene etter noe spiselig. Her kunne det hende at han fant noe gammel sild som han måtte spise - han som ikke spiste sild hjemme.

Utover i året 1944 skjedde det mye i leiren. Tilstrømmingen av fanger til leiren økte på. Transport etter transport med fanger fra andre leire lenger østpå, hvor russerne var i ferd med å ta seg frem mot Tyskland. De allerede kummerlige og trange forholdene i leiren ble enda verre.

Krigen var i en brutal sluttfase. Stadig oftere bombeangrep mot Berlin fra allierte fly, og en tysk ledelse som økte omfanget av likvideringer.

Avstraffelser på appellplassen skjedde stadig, og fanger ble hengt for det tyskerne kalte forbrytelser, men som ofte kunne vise seg å være bagateller. Redselsfulle historier hvor fanger ble hengt med for kort tau, eller for langt tau, og som ikke døde øyeblikkelig, men som tvertimot måtte kjempe en håpløs kamp mot døden ved langsom kvelning. Alt mens tusener på tusener av medfanger fortvilet måtte stå og se på de grusomme ugjerningene.
Müssen ab! når dommen ble lest opp. Müssen auf! når bøddelen skred til verket. Ingen dødsdømt skulle bli hedret med blottede hoder av kameratene.
Men, hva betydde en død fange fra eller til etter hvert? Mange ble følelsesmessig avstumpet, for de hadde mer enn nok med å kjempe sin egen kamp mot sult, kulde og livstruende sykdommer.

Fanger fra andre leire østpå fortsatte å strømme på vinteren 1945. Det var ikke uvanlig at mange av disse fangene allerede var døde ved ankomst Sachsenhausen eller Oranienburg, av sult, kulde eller sykdom. Vintertransport i åpne kuvogner eller lange etapper til fots (såkalte dødsmarsjer), var det mange som ikke tålte.
Fangebrakkene ble fylt opp, og de kunne ligge opp til 3 fanger i hver seng, og være mer enn 400 fanger i hver brakke.

I februar 1945 var det evakueringsstemning i leiren, og ryktene gikk om transport vestover for både den ene og den andre. Flere tusen fanger ble sendt videre, men ikke nordmennene. Krematoriet var i full virksomhet dag som natt for å få fjernet like fra leiren, fra de ankomne flyktningtransportene fra andre leire og fra gasskamrene, hvor jøder ble gasset ihjel.

Utenfor leiren var situasjonen ganske kaotisk. Fronten nærmet seg, russerne nærmet seg, og sivile flyktninger var også synlige i hopetall utenfor piggtrådgjerdet.

Mot slutten av februar kom det store nyheter til normennene i Sachsenhausen. Det svenske Røde Kors var i forhandlinger med Tyskland om evakuering av de skandinaviske fangene. Hva var sannheten i dette?

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Kontakt med omverdenen:

Karl Kristian, som de andre norske fangene, fikk lov til å skrive og motta brev hjemmefra. Selvfølgelig under meget streng sensur. Og motta pakker hjemmefra eller fra Røde Kors. Dette hadde mer å si enn noen aner.

Den 18.desember fikk de lov til å skrive hjem. En tillitsmann kom og ga en orientering om hva de måtte og ikke måtte skrive. Brevet måtte skrives etter en bestemt mal og på tysk. For å få brevet gjennom sensuren måtte fangene begynne brevene med: Ich bin immer gesund und bei guter Laune.
Det ble noen kjedelige og ensformige brev, men de fikk i alle fall vist et lite livstegn til de som ventet hjemme. De som ikke kunne tysk, fikk hjelp av de om kunne det.

Det lille standardarket fangene måtte benytte til brevskrivingen hadde en trykt tekst øverst: Leiren har kantine hvor forskjellige matvarer kan fåes kjøpt. Det var løgn. Det var også opplyst om at penger kunne sendes fangene, noe de fleste hjemme gjorde. Alt fangene så til disse var en personlig beskjed fra Deutsche Reichsbank om at beløpene var satt inn på deres konto der.

Utdrag fra Frank Storm Johansens brev datert 19.desember 1943 (oversatt til norsk):

...jeg sender mine beste hilsener hjem. Det går meg godt og jeg er frisk. Jeg trenger følgende ting: Strømper, undertøy, ulljakke, sovepose og toalettsaker... Matvarer kan jeg motta i postpakke, og hver måned 30 riksmark per postanvisning. Henvend dere til Røde Kors, da får dere beskjed. Skriv til meg så snart som mulig på tysk. Jeg ønsker dere alle en god jul og et godt nytt år...

Ut på vinteren og våren 1944, da disse pakkene begynte å komme, ga de nordmennene bedre mulighet til å kunne holde seg i live. Både ved at de kunne spe på sitt eget kosthold, og ved at de nå kunne kjøpe seg litt bedre behandling fra den mest brutale tyske Vorarbeiter med et stykke pølse eller litt tobakk.
Mange andre sultne fanger fulgte interessert med når nordmennene fikk pakker med mat og tobakk m.m., og det varte ikke lenge før nordmennene fikk tilbud om å få vasket eller reparert sitt tøy, stoppet sine sokker osv. i bytte mot å dele av innholdet i pakkene.
Innholdet i pakkene var for mange verdifullt betalingsmiddel på svartebørsen i leiren. Til tross for all risiko foregikk det en utstrakt orging og smugling inn i leiren.

Pakkene hjemmefra og fra Røde Kors berget mang en nordmanns liv i Sachsenhausen. Die Norweger fikk en særstilling i leiren, og mange utnyttet dette til sin fordel. Som oftest ble det ikke gitt noen ting til andre fanger, uten at Die Norweger fikk noe tilbake. Kjøp av tjenester, fordeler, ekstra hvile, medisiner osv ble for mange måten å overleve i leiren.

Samtidig med pakkene kom også brev hjemmefra. Ordene fra familien og de kjære der hjemme ble lest igjen og igjen, og fangene gjorde seg stor flid når de skrev brev tilbake til Norge - på tysk selvfølgelig, og sensurert!

Brevene fra Karl var opplysende, få ord med hentydninger.

I et brev datert 21.januar 1945 skriver Karl:

Liebe Aagot!
Besten Dank für deinen Brief von 3/1, es freut mich sehr, dass ihr eine Weinachten von alter Sille höltet. Ich hatte auch eine gute Hoehgeit, es hat mir auch milts gefehlt, kleine Kuchen, Weinachtsbaum und Bingekochtes (Sylte). Ich gratuliere dich sehr mit deinen grossen Tag am 17 Februar, oh, ich habe manchmals gewünscht, au diesen Tag wieder bei dir zu sein, aber wir werden den Tag wiedernehmen, wenn ich endlich eines schönen Tages komme. Ich danke euch allen für alles das, was ich zu Weichnachten und dem Neuer Jahre bekommen habe, es wird eine bessere Stimmung, wenn man etwas von zu Hause hat. Grüsse Rostad und Len. Dank der Sofie für das Paket. Grüsse alle Kinderskinden. Am mesten bist du von deinem Mann gegrüsst.
Karl.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Fra Heinkel:

Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid) beskriver sin tid i Sachsenhausen, hvor han blant annet jobbet i Heinkel-leiren (fangenummer 73999).

Etter karantenetiden ble de sendt til Heinkel. De ble jaget opp i lastebiler, tettpakket og trangt satt de sammen på bilene, dyttet og trykket tett sammen med geværkolbene. Straks lastebilene stoppet innenfor fabrikkområdet ved en av de store flyhallene lød kommandoene: Raus! Schnell, Schnell!
Dette forferdelige hastverket var typisk, men også eiendommelig på sin måte. Først timevis ventetid, så plutselig: Schnell, schnell!

Nye, nøye undersøkelser og gjennomroting i deres fattige eiendeler. Noen småting hadde de fått beholde, som ikke var av verdi for tyskerne. Så ble de stuet sammen i Block 11 - Zugangsblock (ankomstbrakken) - og ble så fordelt på de forskjellige hallene.
De var 8 kjempemessige haller, og tett inntil hver hall lå de vanlige fangeblokkene. Dessuten var det underjordiske sovesaler og vaskehaller. Mellom de 6.000-7.000 fangene (fra mange europeiske nasjoner) som jobbet på Heinkel, var en del tyske sivilarbeidere som fungerte som arbeidsledere.

...det hjalp så lite å tenke at dette var arbeid for fienden, direkte krigsnyttig mot våre allierte, vi var her og Gud skal vite at vi satt godt fast i saksen...

Hele 12 timers arbeid hver dag, bare avbrutt av 20 minutters middagspause. Den var i korteste laget, med tanke på at 600-700 fanger stormet ut av hallen for å komme først når signalet lød.

Etter arbeidsdagens slutt var det appell igjen, og dagens forordninger ble kunngjort. Etter appellen var så vanligvis de fleste fri og kunne gå på blokken og få brød og til tider litt suppe.

Besøk fra luften fikk de på Heinkel. Engelske og amerikanske fly fløy med sine store formasjoner over dem på sin vei mot Berlin, som bare lå ca.35 kilometer unna. Det var en oppmuntring for fangene når alarmsignalet gikk i fabrikkhallen, og de måtte slippe det de holdt på med og springe til tilfluktsrommene. Der var det å stå tett i tett nede i kjelleren og vente i 2-3 timer. Det gjorde ikke noe på dagen, da det var et kjærkommet avbrekk i arbeidet.
Noe annet var det når alarmen gikk om natten. Da måtte de opp av køyene sine og løpe til blokken de skulle samle seg i, og stå der i timevis halvsovende til faren-over signalet gikk igjen.

Den 18.april 1944 kom det et voldsomt bombeangrep som rammet selve leiren hardt. Mange fanger ble drept av bombene som flyene slapp over leiren.

Kilde:
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.

.
Julefeiring 1944:

Når det nærmet seg julen 1944, kom beskjeden om at all julefeiring skulle være forbudt. Søknaden til leirledelsen om tillatelse til å feire jul ble blankt avslått. Tykke, røde streker over hver eneste programpost på søknaden, samt et rødt NEIN! skrevet i sinne og ergrelse, var svaret. Intet juleevangelium, ingen taler, ingen underholdning. Bare tyske sanger ble tillat sunget.

Brakkene ble av ivrige norske fanger - nattarbeidere - dekorert innvendig med malerier av norske landskap, nisser o.l. Juleprogrammet ble gjennomført likevel, så nær som presten med juleevangeliet. Det var god mat til fellesmåltidet, Lagerbier, kjeks, knekkebrød og røyk. Det var allsang og enkeltsang, opplesning og prolog og alskens løyer.
Høydepunktet ble, som året før, at Arnulf Øverland leste et storartet dikt, med dramatiske kontrastvirkninger, store syner, inderlighet, varme, hat, kulde - et mesterverk.

Tyskernes høysinn strekte seg til at de først måtte være i seng 22.30, og at appellen dagen etter først var 8.45. Denne appellen ble lang, i bitende kulde. Visstnok var det 2 fanger som frøs ihjel under denne appellen. Hvor mange var det som fikk dødsstøtet?

På kvelden 1.juledag fortsatte nordmennene med sitt juleprogram med sang, talekor, prologer, og sammen med fanger fra andre brakker ble det litt julestemning, mat og drikke.

Kilde:
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Om Sachsenhausen:
Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ble bygd av fanger fra Nord-Tyskland sommeren 1936. Det var den første konsentrasjonsleir som ble anlagt etter at Heinrich Himmler, Reichsführer i SS, i juli 1936 var blitt utnevnt til sjef for tysk politi. Anlegget var utarbeidet på tegnebrett og skulle være mønster for konsentrasjonsleirer. Samtidig skulle det vise den absolutte makt som SS hadde over sine fanger.

Sommeren 1936 ble det i furuskogen ved Oranienburg, ca 35 km. fra Berlin, felt noen trær og bygget en brakke. En forkommando på 50 fanger fra KZ -leiren Esterwegen i Emsmoor ble innkvartert, og de følgende seks uker kom ytterligere tre transporter på hver 300. Fangene selv bygde opp konsentrasjonsleiren, det var også fangene selv som i praksis drev konsentrasjonsleiren.
Med sin plassering nær rikshovedstaden Berlin hadde Sachsenhausen en særstilling i systemet av nazistiske konsentrasjonsleirer. Dette ble understreketi 1938 da den sentrale administrasjonen for alle leirene ble flyttet fra Berlin til Oranienburg.

Fra 1936 til 1945 ble mer enn 200.000 mennesker sendt til Sachsenhausen. I den første tiden var det politiske motstandere av naziregimet, men etterhvert ble det stadig flere av de grupper som nazistene anså som rasemessig eller biologisk mindreverdige. Fra 1939 kom en stadig voksende strøm av mennesker fra de stater som ble okkupert av de tyske styrker.
Titusener av fanger døde i leiren på grunn av sult, sykdommer, tvangsarbeid og mishandling, mens andre ble offer for massemyrderier, satt i system av SS. Da leiren ble evakuert i slutten av april 1945, døde enda noen tusen fanger under dødsmarsjene. Ca.3.000 som var blitt igjen i leiren - syke, leger og pleiere - ble 22.april 1945 befridd av russiske og polske enheter av Den røde armé.

Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. De første ankom våren 1941. Forholdene var gjennom hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært vanskelige. De første dødsfallene blant norske fanger kom tidlig i 1942. Fra sommeren 1942 ble de norske fangene samlet på en egen brakke. Det fortsatte å komme nye nordmenn, slik at det ved utgangen av 1943 var hele 5 norske brakker. Forholdene på sykebrakka ble også bedre i løpet av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor innsats. Det hjalp også at det lyktes å få inn viktige medisiner fra Danmark og Røde Kors. Det som kom til å bety mest for at så mange norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var imidlertid at det fra sommeren 1943, etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeid med sivilinternerte nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, ble gitt tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene, og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke minst småpakker hjemmefra. De norske fangene kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene. De sivilinternerte nordmennene tilhørte familiene Hjort og Seip og levde i Gross Kreutz i Brandenburg omlag 100 km syd for Sachsenhausen.

I alt 3.240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av dem ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. Ca. 2.000 nordmenn satt her i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. Tilsammen døde ca.200 nordmenn i Sachsenhausen.

Fangenes første møte med leiren var brutalt. De ble fratatt alle klær og eiendeler, ble klippet og barbert der det fantes hår på kroppen og de ble dusjet med desinfiserende væske.
Fangene kom så til en Zugangslager (gjennomgangsleir), denne besto i den såkalte Skomarsjen, som betydde at fangene måtte gå inn sko som skulle benyttes av de tyske soldatene. Dette var en enorm påkjenning. Hver dag måtte fangene gå 42 kilometer (tilsvarende en maraton) på varierende underlag som grus, stein, gress og asfalt. Det var vanskelig å finne riktig skonummer og mange fikk store gnagsår på føttene av skomarsjen i tillegg virket dette svært utmattende på fangene, som ikke kunne sette seg ned for å ta en hvil.

Fangene måtte også lære seg tyske gloser da de kom til leiren. Dette var kommando ord som høyre (rechts) og venstre (links), det medførte straff dersom man ikke lød ordre, dermed var det viktig å forstå ordrene som ble gitt på nettopp tysk.

Det snakkes som regel om den harde og den gode tida for nordmenn i Sachsenhausen. Skillet kan settes til årsskiftet 1942-1943. De nordmennene som kom til leiren i 1941 og 1942 møtte en hard tilværelse med sult og sykdom. Dessuten var leirlivet preget av en brutalitet som de ikke kjente fra fangelivet i Norge. I juni 1942 fikk imidlertid de norske fangene sin første norskebrakke (brakke 3, senere omdøpt til brakke 1) og slapp dermed å bo spredt rundt i leiren slik de andre fangene måtte. At nordmennene fikk bo sammen på en egen brakke – selv om brakkesjefen var tysk – markerte en forbedring i levevilkårene fordi samholdet var godt og de kunne støtte og hjelpe hverandre bedre enn før. De slapp også å være redd for mishandlinger og tyveri fra andre fangers side. Etter hvert som det kom flere nordmenn til leiren, fikk nordmennene også flere brakker og å slutten av 1943 var brakkene nr. 1, 2, 23, 24, 25 norskebrakker (også danske fanger ble innkvartert her). I de siste månedene før oppløsningen av leiren skjedde det imidlertid en del omrokkeringer.

I brakkene bodde man veldig tett, sengene var bygget i 3 etasjer og man bodde 2 og 2 i hver etasje. Slike tette forhold sammen med dårlig kost og hygiene, lite søvn og kulde førte til at sykdommene florerte. Senere ble forholdene noe bedre, i og med at man ble tilsendt pakker fra Røde Kors som inneholdt mat.
Selv om livet i leiren var hardt, var dette en av leirene hvor det var nogenlunde ordnede forhold, man hadde spiseplasser i brakkene og også skap hvor man kunne legge inn i de få eiendelene man hadde. Fanger som ble sendt videre til andre leire, som Majdanek og Auschwitz, begge i Polen, ønsket seg tilbake til Sachsenhausen nettopp på grunn av disse ordnede forholdene, dessuten følte man seg tryggere her, hvor enn utrolig det høres ut.

Fra soloppgang og til mørket falt på arbeidet fangene under de mest ekstreme forhold. Trær ble felt og slept vekk og bygningsarbeider utført i et voldsomt tempo under skrik og slag fra SS-vaktenes side. Arbeidet krevet blod og svette, krøplinger og døde. Oppførelsen av KZ-leiren Sachsenhausen var preget av umenneskelige arbeidsforhold, utilstrekkelig kost og ren terror.

På grunn av den lave produktiviteten i tvangsarbeidet fikk tyske (ikke-jødiske) fanger lov til å motta matpakker fra slutten av oktober 1942 og rundt årsskiftet 1942-1943 ble denne tillatelsen utvidet også til å gjelde en del andre fanger, deriblant nordmennene. Nordmennene (ikke NN-fangene) fikk pakker hjemmefra og fra Røde Kors. Dessuten fikk de nordmennene som ikke var NN-fanger lov til å skrive ett brev hver 14.dag. Brevet måtte skrives etter en bestemt mal og på tysk, dessuten var det underlagt streng sensur, men likevel; fangene fikk mulighet til å skrive hjem, noe som var veldig viktig for å holde motet og humøret oppe. Dette markerte begynnelsen på den gode tida (relativt sett!) for nordmennene sin del. At de fikk bo på egne brakker og fikk tilsendt mat bedret levevilkårene betraktelig.

Flere norske kjente fanger satt i leiren. Blant dem var forfatteren Arnulf Øverland som ble sendt hit fra Grini, og Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, begge ble senere statsminister i Norge. 70 fanger fra Telavåg ble også sendt til Sachsenhausen i mai 1942, av disse døde 25 i løpet av den følgende vinteren. Tilsammen døde 200 nordmenn i Sachsenhausen.

Angiveri var en metode som førte til belønning for de fangene som anga sine medfanger. Straffene som fulgte var harde, blant annet ble det benyttet piskeslag til avstraffelse, 25 piskeslag var den mildeste straffen i så henseende. Det var fangene selv som utførte piskeslagene, og straffen var ikke bare smertefull, det var også nedverdigende å bli slått av en medfange.
Andre avstraffelsmetoder var fengsel eller jordcelle. Jordcella var en celle under jorda som var rundt 2 kvadratmeter stort, her satt fangen uten lys og ofte uten mat. Henrettelser forekom ofte som ved strangulering (kvelning) og ved skyting som foregikk i skyttergraven som fantes i leiren. Dersom en fange ble hengt, måtte de andre fangene være vitne til denne hendelsen.

Fangeleiren med kommandantur og Industrie und Bauhof var til å begynne med omgitt av et piggtrådgjerde, men allerede i løpet av 1937 ble dette leirområdet firedoblet med blant annet - boliger for SS-vaktene og industribygninger. Selve leiren ble liggende i utkanten av Oraninenburg.

I form av en trekant, en kjempestor trekant, ble de i de følgende år bygget en KZ-leir med 68 fangebrakker til foreløpig 10.000 mann. I tillegg kom SS-kaserner og annet.

Selve fangeleiren ble anlagt slik at fangebrakkene spredte seg vifteformet ut i fire rekker omkring en halvsirkelformet appellplass. Denne oppbyggingen sikret full kontroll over området fra vaktenes side.
Hele fangeleiren var omgitt av en høy mur med 9 vakttårn og et piggtrådgjerde som var ladet med 1000 volt. Kontakt med gjerdet, medførte døden.
Foran fangeleiren lå kommandanturet og en rekke tjenesteboliger for SS-staben.
Rundt leiren lå en rekke fabrikker og verksteder som tyske firmaer hadde anlagt og hvor de for en billig penge leide arbeidskraft fra leiren, mange kjente firmaer var med på dette.

På Industriehofs område lå også krematoriet, bygget i 1940 med 2 ovner, en brakke som var ombygget til masseutryddelsessted. Her ble blant annet 18.000 sovjetiske krigsfanger myrdet.
I tillegg kom den såkalte Station Z, et beryktet tillintetgjørelsessted med et nakkeskuddsanlegg, et gasskammer og fire krematorieovner. Ved siden av lå skytegraven med fire galger i tillegg. Ufattelige lidelser for fanger fra de okkuperte landene fant sted her. Dette området var også omgitt av en høy mur med ni vaktktårn.

I et skogsområde lå også et lager hvor SS oppbevarte en del av det byttet som var tatt fra de okkuperte land.
I en stor gård holdt man hunder som var dressert til flere oppgaver. En var til å passe på fanger under marsj utenfor det indre gjerdet, andre oppgaver var ved fronten.

Etter krigens slutt, opphørte ikke Sachsenhausens status som konsentrasjonsleire. Leiren ble da brukt som interneringsleir for krigsforbryterne, det vil si nazistene.

Man kan besøke Sachsenhausen i dag, men det er ikke mye som står igjen av leiren. Nærmest alle brakkene er borte av ulike årsaker, men de manglende brakkene er markert med en stein og et nummer hver. En av brakkene som fortsatt står og som er brukt som utstillingsbrakke, ble for noen år siden tent på av nynazistene, men man har valgt å la brakka stå slik, med tydlige brannskader fordi man vil vise at det dessverre fortsatt finnes mennesker med nazistisk tilknytning.

Event-Misc:
Karl Kristian var blant de fangene som ble reddet av De hvite bussene fra Sverige.

Meldingen fra Røde Kors om hjemtransport av skandinaviske fanger kom i mars 1945. I Sachsenhausen hadde fangene fått beskjed om å gjøre seg klare og pakke sitt pikk-pakk i starten av mars. Lørdag 10.mars var det oppbruddstemning i alle norskebrakkene på ettermiddagen. Tidlig søndags morgen var det appell som vanlig med etterfølgende morgensjau.

Appellen for kommandanten fant sted klokken 10 og utover dagen. Beskjeden fra kommandanten var at ingen skulle reise i sebratøy eller være dårlig skodd. Der Norweger skulle ha på gode sivile klær, være nybarberte og ha rent tøy når de skulle avgårde - en av de første dagene - ble det sagt. Bussene som skulle hente dem hadde plass til 30 fanger i hver.
Lørdag kveld ble de avluset, kledd nakne og og soveposer og klær sendt i - gassen - mens hver fange ble sjekket med lupe under magen etter badet.
Ventetiden frem til avreise var nok lang for fangene, og en stor prøvelse - så nær friheten.

Den første Røde Kors-kolonnen til Sachsenhausen, bestående av 35 busser med tilhørende hjelpebiler og ordonnanser på motorsykler, forlot hovedkvarteret (til det svenske Røde Kors) Friedrichsruhe klokken 7 torsdag 15.mars 1945.
Stadige allierte flyangrep gjorde turen vanskelig, men frem skulle den svenske hjelpeekspedisjonen.

Avhentingen skjedde alfabetisk. Fanger med bokstavene fra A til F i etternavnet hadde allerede gjort seg klare da den første Røde Kors-kolonnen ankom Sachsenhausen 16.mars.
Pulje 2 ofattet fanger med etternavn til og med J (Jensen), den dro avgårde natten 17-18.mars. De fangene som lå på Revier (sykehuset i leiren) ble prioritert også.
Mandag aften 19.mars Ble listen over norske fanger til og med N lest opp, og gjorde seg klare til avreise. Som de andre reisende ble det en stund venting på badet, stuet sammen som sild i en tønne, før de klokken 4 tirsdags morgen fikk beskjed om at de skulle marsjere av. Da lød flyalarmen, og gruppen måtte vente ennå en times tid på badet før de kunne marsjere ut av portene mot bussene som ventet på dem.

Evakueringen fortsatte, natt etter natt. De hvite bussene kom til Sachsenhausen i flere omganger for å hente ut de skandinaviske fangene. Alt i alt skjedde evakueringen av Sachsenhausen i 7 puljer. Den 24.mars 1945 hadde De hvite bussene hentet i alt 1.942 nordmenn, 217 dansker og svensker og kjørt dem fra Sachsenhausen til Neuengamme.

Frank Storm Johansen beskriver følelsen blant de norske fangene i Sachsenhausen mens de ventet på hjemtransporten:

Stemningen kan vanskelig beskrives og vel aldri glemmes av oss som var med. Puljevis slapp vi gjennom porten... det var helt stille, noe som var uvant for oss når SS var tilstede. Utenfor porten hørte vi plutselig: Lugna er, karar... Det var som en røst fra en annen og bedre verden. Vi kunne nesten ikke tro det var sant... SS-offiserer bare sto og så på. De måtte vel forundre seg over at alt kunne gå så raskt og knirkefritt, når det ikke ble sagt et overflødig ord, langt fra skreket og brølt, ikke brukt skjellsord og sjikane, ikke sparket og slått... Svenskene hjalp oss vennlig og bestemt og uten unødige ord... På hvert sete inne i bussen sto en Røde Kors-pakke med mat. En elskelig svensk sykesøster tittet inn og spurte om vi hadde det bra, hvorpå vi svarte at det var lenge siden vi hadde hatt det så bra.

Etter ordre fra tyskerne hadde de hvite bussene fått alle vinduene tildekket - blendet - med treplater når de kjørte gjennom restene av Det tredje riket.
I noen busser var det også med en tysk gestapomann, i andre var det svenske gruppeførere.
Ferden gikk fra Sachsenhausen til Neuengamme ved elven Elben 2 mil sørvest for Hamburg, en oppsamlingsleir for de skandinaviske fangene. De svenske bussene måtte stoppe vel en kilometer utenfor selve leiren. På ny måtte de marsjere inn bak piggtråd og elektriske gjerder i en leir i Nazi-Tyskland.

Det første som ventet dem i Neuengamme var en stank av søppel og kloakk, og en stor mangel på orden og renslighet. De kom inn på en middels stor betongert appellplass omgitt av brakker, som igjen var omgitt av piggtrådgjerder. Bak disse skimtet de kameratene som hadde ankommet fra de foregående transportene.
Mottakelsen var som ellers, opprop - Seitenrichtung! Zu fünfen! - innlevering av eiendeler, beordring om bading m.m.

Dette var en gammel leir, som var brukt til engelske krigsfanger under 1.verdenskrig. Brakkene med skandinaviske fanger var adskilt fra resten av leiren. De overfylte, skitne og illeluktende brakkene hadde gammeldagse doer, mangel på køyer gjorde at mange måtte ligge på gulvet.

Det ble dem fortalt at under betongdekket på appellplassen lå det ca.50.000 jøder begravet. Gårdsplassene mellom brakkene var nærmest som en åpen kloakk, og stinket enda verre enn det gjorde inne i brakkene. Skitten lå over alt i tykke lag. Over alt det samme griseriet, samme stanken og skitten.

Adskilt fra norskebrakkene sto brakker fylt med muselmenn, som døde som fluer i den ytterste elendighet. Lusete, syke og døende muselmenn som slepte seg avgårde og som hang på piggtrådgjerdene rundt norskebrakkene, tiggende om mat, sigarettstumper og annet. Enorme likhauger av muselmenn, som krematoriet hadde problemer med å brenne. Det var et trøstesløst syn.

I Neuengamme fikk etterhvert grev Folke Bernadotte med sin stab lov til å komme på besøk. Han fikk full informasjon om de ille forholdene som rådet i leiren. Han beklaget, men mente at det var godt håp om å få de skandinaviske fangene nordover snart. Da han gikk over appellplassen, sto de skandinaviske fangene og vinket, tett i tett bak piggtråden. Bernadotte vinket tilbake.

Det ble etter hvert slutt på at de ble beordret ut på mer arbeid. I denne lediggangsperioden fikk nordmennene fra Sachsenhausen høre redselshistorier fra andre leire, som langt overgikk det de selv hadde opplevd i Sachsenhausen. Historier om lidelser og slit, om kamerater som bukket under, om systematiske massedrap og andre grusomme redselsskildringer.

Det ble delt ut pakker fra Røde Kors, og brød fra Danmark - men bare til de skandinaviske fangene.

Under aprildagene i Neuengamme fikk de norske fangene stadig nyheter om krigens gang, om den store offensiven fra vest, som snart ville møte den fra øst. Krigen var uten tvil i sin sluttfase i Europa.

...så mektige er alle de nyheter og alle de inntrykk og begivenheter som strømmer inn over oss i disse dager, at vi ikke makter å fordøye dem... Røyk stiger mot himlen fra krematoriepipa der bakom Revier; det er den virkelighet som vi tross alt ennå lever midt oppi... Kan det være sant at dette marerittet snart skal være slutt?

Den 3.april ble det kunngjort at de ikke lenger var Schützhäftlinge, men sivilinternerte, og dermed bortfalt også arbeidsplikten. Men, på appellen hver dag måtte nordmennene stille - der måtte de fortsatt stå lenge - helt til opptellingen av fangene stemte - og det var fortsatt en lang, kald og våt prøvelse å stå på geledd i mange timer.

Nyankomne nordmenn fra Nacht und Nebel-leire viste at det var mange som hadde hatt det ennå verre enn de som - bare - satt i Sachsenhausen. Skinnmagre, avkreftede skjelettskikkelser, med tomme blikk og drag av tretthet og utmattelse i ansiktet, fortalte mer enn ord hva de hadde måttet gjennomgå - hva de hadde sett og opplevd av nød, lidelse og undergang:

...hadde svenskene kommet bare en uke senere...

I Neuengamme fikk disse nå smake - velstanden - de andre norske fangene hadde med sine pakker med mat som nå kunne nytes med forsiktighet. De måtte tilvennes å spise normalt, måtte samle krefter til turen videre mot friheten.

Sent om kvelden den 19.april fikk fangene ordre om å stille seg opp på appellplassen. De skulle evakueres. Engelskmennene nærmet seg, og de måtte være klare til å marsjere fra leiren. Utover dagen og kvelden 20.april ble de hentet ut av Neuengamme av De hvite bussene, danske og svenske.

På ferden nordover, gjennom de nordlige delene av Tyskland, fikk de se krigens ødeleggelser på nært hold, resultatet av systematisk alliert bombing av tyske byer og strategiske mål.

Ved grensen til Danmark ble bussene møtt av begeistrede dansker som ønsket dem velkommen. Det var jubel, og det var gråt. Fangene var hjemme i Norden. Men, Danmark var fortsatt et okkupert land, så fangene kom snart tilbake igjen til virkeligheten.
Igjen ble de overlevert til tyske SS-soldater, og etter en kort marsj var de på nytt på vei inn bak dobbelte piggtrådgjerder i den danske konsentrasjonsleiren Frøslev. Andre havnet et sted som het Møgelkær utenfor Horsens.

Statsfengslet Møgelkær var et av Kriminalomsorgens åpne fengsler, beliggende på Møgelkær i Juelsminde. Møgelkær var tidligere en herregård, så arbeidsleir for unge arbeidsløse, og fra 1945 til 1973 ble stedet brukt som ungdomsfengsel.

Frøslev (tysk: Fröslee) var en politifangeleir i Sønderjylland ved den dansk-tyske grense som ble åpnet i august 1944. Leiren hadde både mannlige og kvinnelige fanger og bestod som fangeleir frem til 5.mai 1945. Forholdene i leiren skal ha vært tilnærmet bra, i hvertfall sammenlignet med leirene i Danmark.
Leiren fikk en spesiell betydning for de norske fangene. Mange av de norske fangene som ble reddet av De hvite bussene tilbrakte noen dager i denne leiren på vei fra Neuengamme til Sverige.

I Frøslev ventet på nytt oppstilling, opprop og kontroll, som tok timer, som de var vant til fra før. Deretter inn i brakker, og igjen sove 2 og 2 i køyesender med ullteppe over seg. Frokosten i leiren bød på en stor overraskelse. Den besto av brød, loff, godt smør, sukker, pålegg, kaffe og melk. Det var vanskelig for Tysklandsfangene å tro på dette. Og som Frank Storm Johansen opplevde: Hans første middag i Frøslev var svinestek!

Nordmennene måtte bidra med litt arbeid i Frøslev, men bare hver tredje dag. Arbeidstempoet var behagelig. Til Frøslev kom også Folke Bernadotte på besøk, som alltid i uniform merket med Røde Kors-flagget. Besøket skapte nytt håp og optimisme blant fangene, nå som krigens slutt og tyskernes nederlag nærmet seg. Etter en ukes opphold i Danmark kom beskjeden om at Tysklandsfangene skulle overføres til Sverige.

Snart kom De hvite bussene på ny og hentet dem. På veien gjennom Danmark sto det massevis av mennesker flere steder og vinket til dem når de passerte. De mottok blomster, godterier, mat og tobakk av folkemengdene vinkende med danske, svenske og norske flagg! Tyskerne som observerte dette foretok seg ingenting.

Snart kom de til København og fergeleiet i Frihavnen, hvor Malmöfergen ventet. Snart var de virkelig i Sverige som frie mennesker! Om bord i fergen fikk fangene utdelt egne midlertidige pass. Så seg fergen inn til kaien i Malmö.

I Malmö ventet en ny marsj, mellom svenske soldater med gevær i anlegg. En liten nedtur blant nordmennene. Marsjen endte direkte ombord i et tog. Dette toget fraktet dem til en mottakssentral i Hälsingborg og Ramlösa, hvor det var avlusing, bading og utdeling av nye klær. Legeundersøkelser, røntgenfotografering, vaksinasjoner m.m. Overalt var det hjelpsomme, vennlige mennesker som ga dem god mat og godt stell.

Derifra ble nordmennene sendt i små puljer videre innover til andre steder i Sverige. Da var det blitt mai, og freden hadde kommet også til Norge. Matmangelen var stor i Norge, og de var mange som skulle hjem. Det var ikke lov til å reise på egen hånd, så ordren var å holde seg i ro inntil videre, ta til seg god mat og godt stell. Utålmodige måtte nordmennene vente på hjemreisen, så 17.mai ble feiret sammen med fangekamerater i Sverige.

Statsansatte fikk 60% lønn så lenge de var i Sverige, så Karl Kristian var ikke helt blakk da han skulle returnere til Trondheim.

Dagen før Tysklands kapitulasjon, den 7.mai 1945, ble en navneliste over de nordmenn som til da var kommet til Sverige, oversendt til Norges Røde Kors. Fra Oslo ble listen videresendt til lokalavdelinger over hele landet, og offentliggjort i norske aviser i dagene etter Frigjøringsdagen, den 8.mai 1945. På denne måten fikk de pårørende informasjon om fangene som var i Sverige og som ventet på transport hjem til Norge. Karl Kristian var på den listen som ble offentliggjort i Trondheims aviser i maidagene.

Sønnen Knut, som var aktivt med i BEORG, fikk høre at faren hadde kommet med de hvite bussene til Sverige, og prøvde å ringe han. Knut hadde tilgang til telefon gjennom sin posisjon i BEORG, som var en motstandsorganisasjon som skulle ødelegge for industrien under de tyske okkupantene.
Han fikk ta i faren per telefon, og hadde en lang samtale med han. Knut sa det var en rar føelse å kunne snakke med faren sin igjen, etter alt faren hadde vært igjennom i fangeskapet.

Så kom endelig beskjeden om at det var klart for hjemreisen med tog til Trondheim 27.mai 1945.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Redningen, veien ut av fangeskapet våren 1945, av Kristian Ottosen. 1998.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Kort om De hvite bussene:

Etter hvert som de allierte styrkene i 1944 nærmet seg Tyskland ble det fra SHAEF (de alliertes hovedkvarter) bestemt hva som skulle skje med fangene. I den norske eksilregjeringen hadde major Johan Koren Christie den 23.september utarbeidet et PM om dette. Fangene skulle bli inntil de ble befridd av de allierte. Familiene Hjort og Seip på Gross Kreutz fikk kjennskap til dette måneden etter og reagerte raskt. Johan Bernhard Hjort skrev en rapport i oktober 1944 hvor han sterkt frarådet forslaget. Han argumenterte for at fangene risikerte å bli likvidert, og at de derfor måtte reddes ut av Tyskland før landet ble okkupert.
Hjorts rapport fra oktober 1944 er første gang et forslag om en svensk aksjon for de skandinaviske fangene luftes. Sverige var, som det eneste nordiske landet, nøytralt under andre verdenskrig.

I Stockholm nektet Ditleff å godta retningslinjene fra London-regjeringen og fortsatte med å bearbeide svensker og det svenske utenriksdepartementet for å redde ut skandinaviske fanger. Ditleff tok også i september 1944 opp spørsmålet om evakuering med greve Folke Bernadotte som umiddelbart stilte seg positiv. Ditleff overleverte så den 30.november notatet - Momenter til svensk aksjon for fangehjelp - til svensk UD. Men han handlet fremdeles på eget initiativ.
Den 29.desember 1944 snudde imidlertid den norske regjeringen i London og gav ambassaden i Stockholm klarsignal til å diskutere muligheten for en svensk aksjon til fordel for de skandinaviske fangene.

Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert.
Den 5.februar 1945 oversendte Ditleff et nytt PM til svensk UD, nå som en offisiell norsk anmodning. Sverige ble anmodet om å sende en Røde Kors-delegasjon til Berlin for å forhandle om de skandinaviske fangene, for deretter å sende en svensk hjelpeekspedisjon. Folke Bernadotte fløy til Berlin den 16.februar 1945 og hadde møter med en rekke naziledere. Den 6.mars landet Folke Bernadotte nok en gang i Berlin og fortsatte sine forhandlinger for å sikre transport av skandinaviske fanger.

Transportene startet 15.mars 1945, avstanden var om lag 540 kilometer og med i alt 7 reiser ble 2.200 dansker og nordmenn overført til Neuengamme. Sven Frykmann som ledet en av transportene skriver om fangene og turen:

I allmänhet var de i relativt god kondition i jämförelse med andra fångar jag sett och på hygienen kunde man inte klaga. De berättade att de livsmedelspaket som de fått från Norge och Danmark hade hållit dem uppe, och på sista tiden hade behandlingen blivit märkbart bättre. De var alla rörande tacksamma och glada. Jag tror att alla vi som har haft förmånen att få hjälpa dessa stackars människor i Tyskland fått erfara en så överväldigande tacksamhet att det räcker för vårt återstående liv.

Etter hvert som fangene ble hentet i Sachsenhausen ble listen kontrollert med kretsen fra Gross Kreutz, så ingen ble glemt.
Den andre gruppen, tropp 2 og 3 fikk ansvaret for å hente fanger fra Sydtyskland.

I Neuengamme ble det ved de svenske transportene stadig flere fanger, og den samling av skandinaviske fanger som Bernadotte hadde blitt lovet av Himmler drøyde. Det svenske helsepersonellet fikk heller ikke umiddelbar tilgang til leiren. I den første perioden av transportene fikk heller ikke bussene kjøre inn i leiren; fangene måtte selv marsjere det siste stykket da tyskerne ikke ville la svenskene se leiren.
Den 29.mars fikk endelig svensk Røde Kors-personell adgang til Neuengamme, det ble fraktet inn medikamenter, tepper, sanitærartikler og mat. En skandinavisk avdeling ble etablert og forholdene ble såpass bra at fanger fra andre nasjoner fikk en negativ innstilling til de privilegerte, skandinaviske fangene.

Folke Bernadotte ankom Berlin fra Stockholm den 28.mars for nye forhandlinger med Himmler. Han skulle presse på for å få tillatelse til å overføre de skandinaviske fangene fra Neuengamme til Sverige, få tilgang til hele leiren, og hvis mulig; også ta med jødiske fanger til Sverige. Den 30.mars fikk Folke Bernadotte for første gang besøke Neuengamme.
I begynnelsen av april var de fleste skandinaviske fangene i Tyskland samlet i Neuengamme.

Bernadotte hadde nå ved nye forhandlinger fått klarsignal for evakuering av alvorlig syke, den første transporten gikk den 9.april fra Neuengamme, 12 svenske busser og 8 danske ambulanser. 153 fanger, de fleste sengeliggende ble kjørt til grensen mot Danmark og lastet av i Padborg hvor danskene hadde en karantenestasjon. Her fikk fangene ytterligere hvile og behandling, før de med danske busser og tog ble fraktet gjennom Danmark til København og sendt med fergen over til Malmö.
Frem til den 18.april hadde 1.216 syke danske og norske fanger blitt sendt til Sverige, og 2 dager etter, den 20.april ble alle skandinaviske fanger evakuert fra Neuengamme.

I alt 4.255 danske og norske fanger ble evakuert, av 120 busser var 20 svenske og 100 danske. Etter noen dager i Danmark ble så fangene sendt videre med ferge til Malmö i Sverige.

Reisen til Sverige gikk med ferge fra København til Malmö, og der overtok Länsstyrelsen og Civilförsvaret. Ved ankomst Sverige ble alle plassert i karantene, grunnet faren for smitte. Det var totalt 23 forlegninger, de fleste i Malmö län, med 11.000 senger. Ambulerende helsesentraler, stort sett bemannet av norske og danske leger og sykepleiere som hadde flyktet tok seg av fangene. For noen av fangene kom hjelpen for sent, 110 døde etter ankomst til Sverige; de fleste var polske fanger.

---

De hvite bussene var en aksjon ledet av den svenske greven Folke Bernadotte på slutten av andre verdenskrig for å redde skandinaver (dansker og nordmenn) som satt i tyske konsentrasjonsleirer. Navnet kom av at bussene som ble samlet til oppdraget, var malt helhvite. På taket, siden, foran og bak var det påmalt røde kors og svenske flagg, for at bussene ikke skulle bli tatt for militære mål, noe som også var årsaken til den hvite fargen.

Etter dansk og norsk påtrykk og planlegging ble det i regi av det svenske Røde Kors i mars og april 1945 reddet i overkant av 15 000 skandinaver og personer med annen nasjonalitet fra konsentrasjonsleirene i tyskkontrollerte områder.

Skandinaviske politiske fanger hadde første prioritet, men også svenske kvinner og barn som bodde i Tyskland skulle hentes ut. Hvis det var mulig kunne man, i tillegg til disse, ta med andre. Aksjonen var en stor humanitær suksess og reddet livet til mange fanger, men den er òg blitt kritisert for å være for ensidig rettet mot skandinaver, for at den ikke i samme grad hjalp fanger av andre nasjonaliteter, og for dens transporthjelp til det tyske SS.

For Sverige var aksjonen med de hvite bussene en triumf som ga landet mye velvilje i fredsdagene, returferden gjennom Danmark var ekstatisk, og den 17.mai 1945 sto grev Folke Bernadotte af Wisborg på slottsbalkongen i Oslo sammen med den norske kronprinsen.

Event-Misc:
Fra Adresseavisa mandag 28.mai 1945:

Reddet - til friheten og livet.
Tilbake fra konsentrasjonsleirenes og fengslenes gru i Tyskland. Beveget og hjertelig gjensynsglede i Trondheim.

Det første tog med nordmenn frigitt fra tysk fangeskap i Tyskland, etter at det svenske Røde Kors hadde reddet dem ut fra konsentrasjonsleirene og fengslene, kom til Trondheim i går over Storlien, og fikk en mottagelse som var både verdig og vakker. Heimreisen formet seg som en sammenhengende hyldest fra Storlien til Trondheim.

Ankomsten ble kjent av noen få først på lørdag ettermiddag, men nyhetene viser seg å ha den samme evne til hurtig og effektiv utbredelse nu som før, og tusener av mennesker møtte fram på stasjonen i går ettermiddag for å hilse guttene velkommen heim.

Den offisielle høytideligheten inne på stasjonsområdet ble dagens og reisens absolutte clou, gleden over gjensynet og hjerteligheten i velkomsten slo imot alle med en varme som gjør stunden uforglemmelig for dem som var til stede, og i særlig for dem som var høytidelighetens årsak.

Slik innledes artikkelen, som også nevner følgende:
Redning i siste øyeblikk.

..meddelelser om det svenske Røde Kors' innsats ved å hente innesperrede nordmenn fra tyske fangeleirer..
De frigitte har imidlertid ikke lovord som er sterke nok overfor sine redningsmenn. Den alminnelige mening er at om aksjonen var satt ut i livet bare en uke seinere, vilde mange av dem som vender friske og kjekke tilbake i dag ikke vært i live.
Takket være en måneds rekreasjon i Sverige, med en helt ypperlig pleie og forpleining, minnet guttene ved ankomsten mer om turister enn om frigitte fanger, muntre og glade som de uten unntagelse var, og sunne og sterke som de aller fleste så ut. Og velkledte. Ved ankomsten til Sverige ble alle de gamle klærne tilintetgjort, og hver enkelt ble kledd opp fra topp til tå..

For øvrig hadde ingen av dem lyst til å berette noe videre akkurat i går, og ikke gikk noen hardere inn på dem for å framkalle mørke og triste minner heller..

På Storlien.. Og ved siden av toget, i egenskap av reisefører, kommer overkonduktør Lorentzen, som også bare på et hengende hår unngikk dødsdom i sin tid. En av hans kamerater som ble arrestert samtidig ble skutt..

I alt er det et belegg på 138 mann.. hører mellom 70 og 80 heime i Trondheim.. Praktisk talt alle er ungdom i sin beste alder, gjennomsnittet ligger kanskje omkring 25 år. Bare noen ganske få har passert 50-årene..

Og så nærmer vi oss Norge.. norsk jord under føttene, for første gang på årevis, og det frie Norges jord for første gang på mer enn fem år. Blikket glir over skog og fjell, over Fongens majestetiske hvite silhuett med dunlette sommerskyer, vårblå himmelen. Solen lyser over hvitveis og grønne skudd, over nysprunget lauv og over vinterens siste, skitne snø. Gran og bjørk, furu i liene, en måltrost på topp. I et vindu utenfor en av kupeene står en ungdom alene og synger Gud signe Norigs land.

Den rene triumfferd fra grensen ned til Trondheim.
På Trondheim stasjon.. Over alt hang det norske flagg.. På selve stasjonen og utenfor stasjonen og de nedre bygatene var det møtt fram tusener og atter tusener av mennesker i den herlige mai-ettermiddagen, kanskje den skjønneste vårdagen vi har hatt hittil i år. Det var som om byen riktig haddepyntet seg til fest..

Det var stor spenning og forventning før toget kom - og det var tydelig å se at mange av de pårørende var helt bleke av spenning.. Og så: Endelig! Der borte på brua kom toget sakte sigende inn mot stasjonen. Divisjonsmusikken satte i med Ja, vi elsker, og det var mangt et øye som var vått både blant publikum og blant de heimvendte. Og snart var de oppe i de mest rørende gjensynsscener.. Omfavnelser og tårer, av glede. Men det var også andre tårer.. og der var det sorgens og vemodets bitre tårer som fikk fritt løp mens jubelen bruste omkring dem. Hvilket register av stemninger og følelser opplever vi ikke om dagene..

Fra en talerstol reist over utgangen fra perrongen rettet ordfører Skjånes de første velkomsord til de frigitte.
Ord blir for fattige når vi skal tolke hva vi føler for dere, sa ordføreren bl.a. Med et sinn fylt av den høyeste takknemlighet ønsker vi dere velkommen heim til et frit og selvstendig Norge. Det falt i deres lodd å hevde retten mot uretten. No er tvangsbåndene slitt over, vi er fri, og går mot dag og sol..

Journalist Alf Sjursen takket på de heimkomnes vegne for mottagelsen.
Vi har lengtet og drømt om denne dagen, sa han, og lengselen etter våre kjære og vårt land ble enda sterkere da vi ble sendt ut av landet. Men vissheten om at dere kjempet videre styrket oss til å motstå enhver tanke om kapitulasjon. Taleren minnet om at mange ikke kommer tilbake, og bad deres minne høytidelig holdt med et øyeblikks stillhet. Til slutt rettet han en takk, fram for alt til det svenske Røde Kors og til alle organisasjoner og enkeltpersoner som hadde muliggjort heimreisen og lagt fest over den, og først og sist, sluttet han, takker vi heimefronten for at den holdt ut til seiren var vår. La oss no hjelpes ad med å bygge vårt land sterkere, rikere og lykkeligere enn før..

...under musikk toget de frigitte bak fanene inn i byen, mens en mur av mennesker kranset gatene der de gikk.

.
Ved hjemkomsten veide Karl Kristian 44 kg, mot ca.75-80 normalt. Han var svært sliten og avkreftet, og hentet seg aldri helt inn igjen.

Event-Misc:
Atle Røising Aune jobbet med sin onkel Karl Kristian Lorentzen mens han var ung aspirant.
Han karakteriserte Karl som ganske lik type som faren Oskar Lorentzen, men ikke fullt så stram.

Karl hadde humor, noe Atle fikk merke den første tiden. Atle fortalte et par historier fra han var fersk ved NSB:

Som aspirant var Atle svært nervøs foran sin onkel Karl Kristian Lorentzen, som var overkonduktør.
En gang hadde Karl spurt han strengt: Spell du kort?
Ikke noe svar fra den nervøse og usikre unge aspiranten.
Karl fortsatte like strengt: Svar da! Spell du poker?
Atle forsøkte seg på et forsiktig: Mmmmmm.
Karl fortsatte: Er det et ja? Det er det likaste du gjør!

En annen gang hadde Karl spurt om Atle hadde lyst på et slag kort. Svaret fra Atle var ja.
Ka fanken nøler du etter, sa Karl, og trakk bordet inntil seg.

Event-Misc:
Det var på Byåsen stasjon på Gråkallbanen som søsteren Ruth så sin bror Karl for siste gang. Hun fortalte senere at hun hadde sett han når han gikk og trillet barnevogna for sin datter Tordun,

Event-Misc:
Niesen Ruth Eva fortalte at hun husket at Karl Kristian kom på besøk til søsteren Ruths familie i Sorgenfrigata 29B på Majorstua. Han var da et ærend i Oslo for å se på frimerker på en salgsutstilling.

Died:
Karl døde i sitt hjem i Trondheim. Årsaken var at han hadde kreft i magen.

Buried:
Tilfredshet kapell, fredag kl. 14.00 ved Størseth begravelsesbyrå. Kranser bl.a. fra Trodheim distrikts konduktørpersonalforening, Berg og Valene arbeiderlag, AS Rustfritt stål og AS Strinden Teglverk. Res. kapellan Winsnes forrettet.

Ligger begravet på Lademoen.

Karl married Ragna Fredrikke Rennesmo, "Lorentzen" on 01 Dec 1908 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Ragna was born on 03 Dec 1882 in Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 10 Jun 1883 in Lade kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 04 Jan 1911 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 12 Jan 1911 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Aagot Karoline Skrogstad, "Lorentzen" on 26 Dec 1912 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Aagot (daughter of Erland Sivertsen Skrogstad and Hansine Sørensdatter Vensetval, "Skrogstad") was born on 17 Feb 1895 in Baklandet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 15 Apr 1895 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 Mar 1985 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried after 24 Mar 1985 in Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: 1920, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Knut Lorentzen som gutt.
• Education: 1925, Singsaker skole, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: Abt 1925, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Speidergutt.
• Education: 1931, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gymnasiast, bosatt med foreldre i Lillegårdens grund 12.
• Event-Misc: 1932, Garli, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Påsketur på Garli.
• Education: 1933, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Eksamen artium.
• Anecdote: Bef 29 Aug 1934, Sverige
• Education: 01 Sep 1934, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Maskiningeniør fra NTH.
• Occupation: Bef 18 Feb 1943, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Ingeniør ved Fleischer kjemiske fabrikk.
• Residence: 1945, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge
• Occupation: Aft 1945, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Styreformann for Landsbankens filial i Bergen.
• Residence: Abt 1954, Tromsø, Troms, Norge
• Occupation: Aft 23 Jan 1954, Tromsø, Troms, Norge; Arbeidsinspektør 9.distrikt.
• Occupation: 1956, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Distriktsarbeidssjef for Hordaland.
• Anecdote: Bef 1959, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Formann i Bergen skolestyre.
• Residence: Bef 1960, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Strimmelen 23.
• Residence: Abt Jun 1965, Løvenstad, Rælingen, Akershus, Norge; Skytilveien 8. Telefonnummer 715686 (i 1977).
• Occupation: Aft 19 Jun 1965, Oslo, Norge; Over- og sjefsingeniør ved Direktoratet for Arbeidstilsynet.
• Anecdote: Bef 1971, Rælingen, Akershus, Norge; Formann i Rælingen Boligbyggelag.
• Occupation: Dec 1971, Rælingen, Akershus, Norge; Ordfører for Arbeiderpartiet.
• Event-Misc: 19 Oct 1983, Løvenstad, Rælingen, Akershus, Norge; Knut feirer sin 70-årsdag.
• Anecdote2: 1987, Rælingen, Akershus, Norge; Startet Arbeiderbevegelsens historielag i Akershus.
• Occupation: 29 Jan 1997, Rælingen, Akershus, Norge; Leder for Eldrerådet i Rælingen kommune.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel ved Knuts fødsel var Østersundsgata 13.

Anecdote:
Karl Kristian forteller Ruth at sønnen Knut har syklet gjennom Sverige sommeren 1934:

Gävle - Sundsvall - Stockholm - Dalarne - Røros - Gudbrandsdalen - Trondheim.

Turen kostet Knut kr. 35,-. Mat hadde han med hjemmefra.

Education:
Etter endt artium begynte Knut på ingeniørutdannelse på Norges tekniske høyskole i byen.

Faren Karl Kristian Lorentzen forteller sin søster, Ruth Zinow, i Chicago, at hans eldste sønn skal begynne på Høiskolen på maskinlinjen 1.september 1934. Knuts mål er da å bli maskiningeniør.

P.t. Hommelvik 29/8-34.

Kjære søster og Svoger.

Jeg er idag en tur som du ser i Hommelvik. Jeg strever ivei om dagene med Knut han skal nu den 1ste begynde ved Høiskolen så dere skjønner der vil være endel klær og skolematriel for å få ham igjennom den siste skole, han går nu ind for maskinlinjen og om fire år er han nåd målet som maskininginiør - hvis du Ruth får se Knut nu kjenner du ham ikke igjen han har blit stor og sver kraftig og energisk gir sig ikke før målet er nåd. Han deltar i marskonkuranser og boksing så du skjønner han blir også legemlig utviklet i ferien iår syklet han gjennem Sverige Gevle-Sundsvall-Stokholm og dalarne til Røros og Guldalen hjem til Theim. Turen kostet ham 35 kr han hadde da mat med hjemmefra som du ser, han er som bestemor sa: svert mineserlig (?)...
Jeg har nu været hjemme hos far og mor og hos dem får atskillig som sparer mig for utgifter. Jeg har fåt mig en grå dress og hat og tobakspipe så jeg har helt utstyr. så jeg slipper å kjøpe og penge spart er penge tjent....
Lørdag den 1ste skal far og jeg på høiskolen og se og høre på immatrikuleringen av studenterne, om kvelden skal jeg holle en liten fest i anledning Knut så du forstår jeg ligger i det som en sagflis mu om dagene. Hjemme er alt bra, dykti langt mellem lønninga men det går. Iår er jeg skatlagt i Strinda men en formue på Kr.7700 så det går ret veien; men selv ser jeg ikke noe til formuen da den ligger hjemt i huset. så det blir bare Camourflage-Jou nou
Vis du husker og kan så tenk på Knut med mansgetskjorte og slips da det vil falle i god jord. Jeg sier som Per Gynt med mig for det være det samme jeg for stande ved slottets port...

Farmor Klara nevner han i et brev datert 5.februar 1936:

Hos Carl er alt også bra. Alle barna ...er ute i plats saanær som den som gaar paa skolen, og de er Knut, andre aaret paa Høiskolen og Rigmor tredie aaret paa middelskolen og Erland gaar nu 8de classe, lille Oscar gaar nu i 5te og lille Tordun i 3de og Turid, Asbjørg og Randi har platser Turid har kr 50. og Asbjørg har kr.40.00 og Randi har 20 kr maaneden Carl er saa glad for at Smaapigene har platser han siger at de letter ham meget i de økonomiske...

Hans eksamensoppgave som maskiningeniør var å lage en dampmaskin.

Knut Lorentzen ble Diplomingeniør (maskin) ved NTH i Trondheim, uteksaminert i 1939.

Residence:
Etter tiden i Bergen flyttet familien til Tromsø fordi Knut fikk jobb der.

Occupation:
Fra Nordlands Framtid 23.januar 1954. Her står bl.a. at NTB i Oslo melder om at Distriktsingeniør Knut A. Lorentzen ble beskikket fredag i statsråd som arbeidsinspektør i 9.arbeidsdistrikt, Tromsø, som bl.a. omfattet Troms og Finnmark.
Dette nevnes også i Bergens Arbeiderblad samme dato.

Her jobbet han i distriktet, inkludert Nordland og Svalbard.

Svalbard fikk Knut et godt forhold til, og han var flere ganger der i yrkessammenheng.

Occupation:
I Lofotposten 11.juli 1955 står det at sivilingeniør Knut A. Lorentzen er beskikket som arbeidsinspektør i 6.arbeidsinspektorat, Bergen.
Dette er også nevnt i Vårt land 9.juli samme år.

I Lofotposten 21.juni 1965 står det bl.a. at Knut A. Lorentzen er distriktssjef i arbeidstilsynets 6.distrikt. Han blir da beskikket som overingeniør ved direktoratet for arbeidstilsynet.
Dette er også nevnt i Vårt land 19.juni samme år.

7 og 8.mars 1960 er Knut A. Lorentzen nevnt som distriktssjef ved Statens Arbeidstilsyn i Bergen og Hordaland, i henholdsvis Bergens Tidende og i Aftenposten.

Occupation:
I teknisk avdeling i Direktoratet for Arbeidstilsynet var Knut Lorentzen over- og sjefsingeniør. Han ble beskikket til denne stillingen i juni 1965, ifølge artikler i bl.a. Aftenposten og i Adresseavisen 19.juni 1965.

Occupation:
Knut Lorentzen ble valgt til ordfører i Rælingen i 1971, et verv han trakk seg fra ved valget i august 1979. Grunnen var at partiet ville at ordførerjobben skulle bli heldagsjobb, noe Knut var imot:

Det er rådmenn og andre kommuneansatte som skal jobbe i kommunen. Politikernes oppgave er å kontrollere at de gjør jobben sin, og iverksette de politiske tiltakene, sa Knut Lorentzen under et intervju i Romerikes Blad i 1993.

Under hans regjeringstid i Rælingen, ble Blystadlia utbygd og folketallet i kommunen steg fra 9.000 til 12.000.

Knut Lorentzen var også formann i arbeidsnevnden for Nedre Romerike.

Knut var ivrig politisk interessert, og han ble det tidlig i løpet av studieårene sine. Han var venstreorientert, og som mange i hans slekt var det Arbeiderpartiet som ble hans valg.

Av hans kjerneområder kan nevnes utdannelse, som han mente var viktig, og vedrørende Rælingen kommune var det samarbeidet med boligbyggerlaget. Han var også styremedlem i NBBL.

Knut beskrives som et arbeidjern, engasjert, sterk, sosial, idealist og humanist. Han var et godt menneske.

Anecdote2:
I 1987 var Knut med på å starte Arbeiderbevegelsens historielag i Akershus, som veteran i Arbeiderpartiet. Han sto for utgivelsen av fire årø?ker fra og med 1988.

Buried:
Begravet ved Stalsberg kirkegård.

Died:
Fra dødsannonsen i Bergens Tidene 14.november 2008:

Knut Arnljot Lorentzen f.19.10.1913 sovnet stille inn på Fjerdingby omsorgssenter 12.november 2008 etter et langt aktivt og innholdsrikt liv.
Berit, Steinar.
Tore, Tove.
Kjell,Bjørg.
Barnebarn, Oldebarn.

Knut married Ellinor Sofie Sollie, "Lorentzen" on 21 Dec 1940 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Ellinor was born on 29 Dec 1916 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 22 Apr 1917 in Lademoen kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 19 Feb 2007 in Rælingen, Akershus, Norge; was buried on 26 Feb 2007 in Rælingen, Akershus, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1918, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lille Turid sammen med oldemor, besteforeldere, mor og tanter.
• Education: 1921, Singsaker skole, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 1932, Garli, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Påsketur på Garli.
• Occupation: Bef Sep 1935, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ekspeditør i en fruktbutikk.
• Event-Misc: 17 May 1945; Turid og guttene feirer 17.mai i frihet.
• Event-Misc: 1950, Voss, Hordaland, Vestland, Norge; Turid i bunad på Voss.
• Event-Misc: 1972; Fra barnebarnet Toves dåp.
• Event-Misc: Mar 1997, Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge; På besøk hos oldemor Turid.
• Event-Misc: 2009; Kristian og oldemor Turid.

Notes:

Christened:
Faddere var mormor og morfar, samt onkel Hilmar og hustru Nella.

Foreldrenes bopæl er Nedre Møllenberggate 36.

Occupation:
Den 5.februar 1936 skriver farmor Klara Lorentzen til sin datter Ruth Zinow i Chicago, og nevner sin sønn Karl Kristians familie:

Hos Carl er alt også bra. Alle barna ...er ute i plats saanær som den som gaar paa skolen, og de er Knut, andre aaret paa Høiskolen og Rigmor tredie aaret paa middelskolen og Erland gaar nu 8de classe, lille Oscar gaar nu i 5te og lille Tordun i 3de og Turid, Asbjørg og Randi har platser Turid har kr 50. og Asbjørg har kr.40.00 og Randi har 20 kr maaneden Carl er saa glad for at Smaapigene har platser han siger at de letter ham meget i de økonomiske...

Died:
Fra dødsannonsen i Gudbrandsdølen Dagningen 30.april 2010:

Vår kjære Turid Møller født Lorentzen, 29.november 1914, døde fra oss i dag.
Lillehammer, 29.april 2010.

Arvid, Åse.
Torger, Thordis.
Inge, Anne.

Bisettelse fra Lillehammer kirke fredag 7.mai kl.10.30. Etter bisettelsen er alle velkommen til minnesamvær.

Turid married Alf Osvald Møller on 26 Nov 1938 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Alf (son of Johan Nicolai Møller and Anne Oline Vibe, "Møller") was born on 24 Jul 1908 in Malm, Verran, Nord-Trøndelag, Norge; was christened on 19 Sep 1908 in Malm, Verran, Nord-Trøndelag, Norge; died on 27 Feb 1995 in Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge; was buried on 7 Mar 1995 in Lillehammer kirke, Oppland, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: Bef 1925, Singsaker skole, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: 1936, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; ...er ute i plats...
• Event-Misc: Aft 25 Mar 1949, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Asbjørg sammen med datteren Bjørg og far Karl Kristian.

Notes:

Birth:
Foreldrene bodde på Blusevold.

Occupation:
Den 5.februar skriver farmor Klara Lorentzen til sin datter Ruth Zinow i Chicago og forteller om sønnens familie:

Hos Carl er alt også bra. Alle barna ...er ute i plats saanær som den som gaar paa skolen, og de er Knut, andre aaret paa Høiskolen og Rigmor tredie aaret paa middelskolen og Erland gaar nu 8de classe, lille Oscar gaar nu i 5te og lille Tordun i 3de og Turid, Asbjørg og Randi har platser Turid har kr 50. og Asbjørg har kr.40.00 og Randi har 20 kr maaneden Carl er saa glad for at Smaapigene har platser han siger at de letter ham meget i de økonomiske...

Asbjørg married Trygve Krautzer Trulsen in 1940. Trygve was born on 18 Sep 1912 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 16 Jan 1987 in Mo i Rana, Rana, Nordland, Norge; was buried after 16 Jan 1987 in Ytteren, Mo i Rana, Rana, Nordland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 13 May 1934, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Education: Abt 1936, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Artium (middelskolen).
• Occupation: 1965, Sør-Trøndelag, Norge; Vararepresentant til Stortinget for Arbeiderpartiet (1965-1969).
• Occupation: Bef 1988, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Formann i Strinda Arbeiderpartis kvinneutvalg.
• Occupation: Bef 1988, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Sosialsekretær.
• Event-Misc: Bef 1989, Foss, Geilo, Hol, Buskerud, Viken, Norge; Besøk på Geilo hos familien Møller.
• Occupation: 1993, Sør-Trøndelag, Norge; Vararepresentant til Stortinget for Arbeiderpartiet (1993-1997).
• Occupation: Bef 2000, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Leder for Arbeiderpartiets pensjonistforening i Trondheim.

Notes:

Education:
Faren skriver i et brev til sin søster Ruth Zinow i Chicago høsten 1934:

P.t. Hommelvik 29/8-34.
Kjære søster og Svoger.
Jeg er idag en tur som du ser i Hommelvik...
...av de andre av mine barn er det kun Rigmor som vil lese hun går nu i 2den middel og vil svert gjerne ta artium for å bli lærerinde; men jeg tror ikke jeg greier det for du forstår det koster endel, men tiden kan jo forbedres om 2 år til den tid. Jeg har nu været hjemme hos far og mor og hos dem får atskillig som sparer mig for utgifter. Jeg har fåt mig en grå dress og hat og tobakspipe så jeg har helt utstyr. så jeg slipper å kjøpe og penge spart er penge tjent....

Farmor Klara nevner Rigmor i et brev datert 5.februar 1936:

Hun skriver at alle barna (til sønnen Karl) - er ute i plats saanær som den som gaar paa skolen, .. og Rigmor tredie aaret paa middelskolen..

Occupation:
1988-1991: Styret for Vikhov skole, Fhv. Sosialsekretær

Vikhov skole (for tunghørte elever, statlig), Malvik 1958 – 1992.

Rigmor married Laurits Hegle on 21 Jul 1945 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Laurits (son of Frits Severin Hegle and Anna Oline Møller, "Hegle") was born on 27 Feb 1918 in Løkken Verk, Meldal, Orkland, Sør-Trøndelag, Norge; died on 17 Dec 1982 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 2217 Dec 1982 in Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 01 Dec 1935, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: 1936, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; ...er ute i plats...

Notes:

Birth:
Petersborg 12

Confirmation:
Farmor Klara skriver allerede 1.desember til Chicago for å fortelle at de har vært i barnebarnet Randis konfirmasjon.
Hun følger videre opp med er brev datert 5.desember 1935:

Ja nu har vi da været i Confirmation hos Carl og der var rigtig hyggeligt der var som vanlig mange mennesker, og alt var rigtig kjækt, meget god mat og lidt skjenk men bare pasende saa ingen blev fuld, saa alt gik saa fint.

Olaf og Marie og Sofus og Karen var der og Gusta, og Sverre og Hildur Ragnar og Härdis, Hilmar og Ella og Soffa Sande og Gartneren og Katti, Ingeleiv og Johnsen var bet men kom ikke, for Ingeleiv havde ingen til at passe, da Ellen nu har plats, hun passer en liten gut og har ti kr maaneden,

Randi var saa pen som Confirmant hun har hvit blank Silkekjole, og den var pent syd, og rød andendags Kjole og pen Kaabe, og hun fik mange pene ting, og Kr 70.00 i penge, vi kjøbte ingen ting vi gav hende 10 Kr, og hun var godt fornøiet,

vi reiste til byen lørdag og laa hos Ingeleiv nat til Søndag gik saa i Kirken søndag og kjørte saa Bilen sammen med Carl og Aagodt og Randi og Gusta, saa laa vi hos Carl til mandags formiddag..

Occupation:
Den 5.februar skriver farmor Klara Lorentzen til sin datter Ruth Zinow i Chicago og forteller om sønnens familie:

Hos Carl er alt også bra. Alle barna ...er ute i plats saanær som den som gaar paa skolen, og de er Knut, andre aaret paa Høiskolen og Rigmor tredie aaret paa middelskolen og Erland gaar nu 8de classe, lille Oscar gaar nu i 5te og lille Tordun i 3de og Turid, Asbjørg og Randi har platser Turid har kr 50. og Asbjørg har kr.40.00 og Randi har 20 kr maaneden Carl er saa glad for at Smaapigene har platser han siger at de letter ham meget i de økonomiske...

Buried:
Begravet på Moholt kirkegård.

Randi married Arnfinn Nedrelid on 08 Jun 1946 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Arnfinn was born on 18 Dec 1914 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 30 Dec 1989 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 27 Jun 1990 in Moholt, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: 1933, Agle, Snåsa, Nord-Trøndelag, Norge; På besøk hos Atle og Aasta Aune på Agle stasjon.
• Occupation: 19 Aug 1941, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; NSB, Trondheim stasjon.
• Occupation: 30 Jun 1947, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; NSB, Trondheim stasjon.
• Occupation: Bef 1970, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Medlem i Stasjonspersonalets forening.
• Occupation: 01 Jul 1978, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; NSB, Trondheim stasjon.
• Occupation: 01 Jul 1979, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; NSB, Trondheim stasjon.
• Residence: Bef 1980, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Harry Bøkmanns vei 2. Telefonnummer 075-58631.
• Event-Misc: Bef 2000, Byåsen skole, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Erland deltok på flytting/restaurering av Steinaunet skole - museumsskolen.

Notes:

Occupation:
Styremedlem, opplysningssekretær i Stasjonspersonalets forening. Kretsstyreformann siden 1970.

Erland married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Anecdote: 1937; Aktiv i speideren fram til 1961.
• Education: 1948, Norges tekniske høyskole NTH, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Maskinlinjen.
• Occupation: Aft 1948, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Maskinkonstruktør, farveri- og vaskerimaskiner.
• Occupation: Aft 1952, Brumundal, Ringsaker, Hedmark, Innlandet, Norge; Maskinkonstruktør, sagbruk- og høvlerimaskiner.
• Occupation: 1961, Hamar, Hedmark, Innlandet, Norge; Driftsleder for Olrich's Maskiner.
• Occupation: Abt 1971, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Verksted- og servicesjef ved Felleskjøpet Trondheim.
• Residence: Bef 1972, Jakobsli, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bjørkvegen 31.
• Anecdote: Bef 1994; Aktiv i foto, smalfilm og video. Musikkinteressert.
• Anecdote2: Bef 2002, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Trondheim Symfoniorkesters Venner.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Lillegaards grund 12.

Occupation:
Lorentzen, Oscar, driftsleder, Hamar, (20.12 1924 i Trondheim -16.11.2002).

Gift 1950 med Bergljot Rosmæl (24.7.1927- 18.7.2003), datter av Johan Rosmæl og hustru Borghild. 1 datter.

Middelskole, fagskole, tekn. aftenskole, 3. kl. maskinistskole. 4 års fagutdannelse som mek. (filer) ved NSB's verksted, Trondheim. Trondheim tekn. skole, maskintekn. fagl. 1948.

Tegner ved Stentor Radiofabrikk og ved Ila Jernstøperi, Trondheim.
Konstr. ved A.s Rustfritt Stål, Bergen, 4 år.
Konstr. hos Berger Langmoen, Brumunddal 1954-1959, leder av Berger Langmoens etterbehandlingsavd. for wallboard 1959-1961.
Driftsleder for Olrich's Maskiner A.s, Hamar, siden 1961.

Kurs i arbeidsledelse ved Statens Teknologiske Institutt, 1952.
Kurs i automasjon ved Nordiska Ingeniørsamfundet, 1960.

Medl. NITO fra 1948, nr. 4193, Hamar avd. Medl. av lønnsrådet i Bergen avd. 1953. Godkjent ing. fra 1956.

Anecdote2:
Var med på å stifte Trondheim Symfoniorkesters Venner, hadde økonomistyringa, medlemsarkivet og var formann en stund.

Oscar married Bergljot Rosmæl, "Lorentzen" on 22 Jul 1950 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Bergljot was born on 24 Jul 1927 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 18 Jul 2003 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 24 Jul 2003 in Tilfredshet kapell, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt Jul 1941, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Alf og Turid med sønnene Arvid og Torger.
• Event-Misc: Abt 1942; Brødrene Arvid og Torger hos fotograf.
• Event-Misc: 17 May 1945; Turid og guttene feirer 17.mai i frihet.
• Event-Misc: 1946, Narvik, Nordland, Norge; Turid, Alf, Arvid og Torger Møller med Aagot Lorentzen.
• Event-Misc: Abt 1947; Torger og Arvid hos fotograf i matrosdresser.
• Event-Misc: Abt 1950; Speiderne Arvid og Torger.
• Event-Misc: Mar 1964, Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge; Påskeskitur.
• Education: Bef 1966, Oslo, Norge; Journalistakademiet.
• Occupation: 1966, Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge; Forfatter.
• Occupation: Bef 1970; Journalist.
• Occupation: 1970, Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge; Journalist, programsekretær og redaksjonssjef i NRK.
• Event-Misc: 24 Jul 1988, Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge; Feiring av pappa Alfs 80-årsdag.
• Residence: 1996, Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge; Kurudgutua 29.
• Event-Misc: 2005; Fikk Kongens fortjeneste medalje i gull for sitt forfatterskap.

Notes:

Occupation:
Arvid Møller beskriver seg selv som forfatter på følgende måte i et intervju med Olav Egil Aune i Vårt Land 20.desember 1991:

Jeg går ikke med drømmen om å gjøre en stor roman. Jeg skriver mine bøker så lenge forlag og lesere vil. Heller ikke har jeg illusjoner, aller minst om at jeg er en stor skribent eller forfatter. At talentet har sine begrensninger, det vet jeg da så inderlig godt. På den andre siden - når jeg er ferdig med en bok, føler jeg meg rimelig trygg på at jeg har laget en reportasje som holder. Jeg tar vare på det talentet jeg har, prøver å forvalte det så forstandig og vettugt jeg kan. Det er alt. Og det gir meg glede.

Han fortsetter videre:

Mennesket er drivkraften. Og nysgjerrigheten.. Jeg er nysgjerrig på mennesker. Interessert.. Et enkelt individ har så mange fasetter, en sjelrommer et univers.. Er det et fellestrekk ved bøkene mine, kan det kanskje være dette: At jeg oppsøker folk som har røynd litt.

I et intervju med Terje Eklund i avisa Valdres den 27.februar 1998 står det også om hans forfatterskap:

Det er i første rekke dokumentarlitteratur, biografier og kunstbøker Møller har skrevet, men han har også forfattet barnebøker.
På spørsmål om hva som driver han til å skrive bøker sier Arvid Møller til Eklund:

For det første er jeg et skrivende menneske - og for det andre synes jeg det er vanvittig moro å skrive.

Arvid Møllers forfatterskap:

1966:
1, 2, 3 Gå, Aschehoug F., Biografi om skiløperen Håkon Brusveen.

1967:
Svarting, Norsk Barneblads F., Barnebok, vant 3.premie i forlagets konkurranse. Om en farget gutt som blir adoptert i norsk bygd, hvor han møter fordommer og store problemer.

1972:
Store veonder, Jotunheimen F., Skrøner fra Gudbrandsdalen.

1973:
Store veonder 2, Jotunheimen F., Skrøner fra Gudbrandsdalen.
Anders fra Underdalen, Lutherstiftelsen F., Biografi om dikteren, eneboeren og omreisende taler i ungdomslagene, Anders Underdal.
Je er her læll, Jotunheimen F., Skrøner fra Toten.

1974:
Herifrå, Jotunheimen F., Skrøner fra Toten.
Store veonder 3, Jotunheimen F., Skrøner fra Gudbrandsdalen.
Taterdronningen, Lutherstiftelsen F., Om Marie Lovinie Oliversen, Stor-Johans datter.
Jens fra Ekornes, Lutherstiftelsen F., Om møbelgrunderen Jens Ekornes, som ga bort aksjene i bedriften til misjonen.

1975:
Grove kutt, Jotunheimen F., Skrøner fra Toten.
Valdres, Jotunheimen F., Om Valdres og valdriser.
Solveigs hender, Cappelen F., Om Solveig Fiskerud og hennes helbredende varme hender.
Takk for hver dag, Lutherstiftelsen F., Om to multippel sklerose rammede brødre Bråten.

1976:
Gjendine, Cappelen F., Om Gjendine Slålien, som sang for Edvard Grieg omkring århundreskiftet, og som ble æresgjest ved Festspillene i Bergen. Hun,som ble over 100 år, fikk møte kong Olav.
Jokes, Jotunheimen F., Skrøner fra Toten i engelsk versjon.
Barna i villmarka, Luther F., Barnebok om familie som flytter fra hovedstaden til en fjellgård i Gudbrandsdalen.
Hemsmør og jomfrusuppe, Det Norske Samlaget, Muntre historier fra Hedmark og Oppland.
Vebjørn Tandberg, Lu-Mi F., Om grunderen av Tandberg Radiofabrikk.

1977:
Annie Skau, Luther F., Om Kina-misjonæren, som bygget sykehuset Håpets Havni Hong Kong.
Hans med fela, Cappelen F., Om folkemusikeren Hans W. Brimi fra Vårdalen i Lom.
Julie fra Govika, Cappelen F., Om Julie Karlstad fra Kjøllefjord i Finnmark. En av 40.000 tvangsevakuerte under 2.verdenskrig. Mann og datter ble tatt av snøskred 1959 og døde, mens Julie måtte amputere ene foten.
Gull og grønne laurbær, Cappelen F., Om Jan Egil Storholt, gullmedaljevinner i OL 1976 på 1500 meter skøyter.

1978:
Aril Edvardsen i Sarons Dal, Cappelen F., Om forkynneren A.E. og om hans engasjement.
Agnar Espegren, Lutherstiftelsen F., Om Kina-misjonæren som ble kastet ut derfra etter 2.verdenskrig og som senere satset på hjelp til narkomane i Hong Kong.

1979:
Lina på prærien, Aschehoug F., Om norsk utvandrer, Lina Olson, fra Svåi i Marifjøra i Luster.
Eli og Emil Aarsheim, Luther F., Om misjonærparets innsats i Kina og Thailand.
Jo Gjende, Cappelen F., Om fjellkaren Jo Tjøstolvsson, som bodde i Jo Gjende-bua ved Gjendeosen i Jotunheimen.
Misjonær i krigens Kina, Luther F., Om Georg Rinvold (Arvid Møller var ghostwriter).

1980:
Vis-Knut, Cappelen F., Om den klarsynte mannen fra Vestre Gauldal.
Høvding Herman, Aschehoug F., Om Herman Smith-Johansen, død i 1986 111 år gammel. Legende i USA og i Norge.
Vi må ikke glemme, Cappelen F., Om jøden Ernst Aberle, som overlevde tysk konsentrasjonsleir.
Vinterskog, J.M.Stenersens F., Tekst Arvid M. Akvareller av Kåre Tveter.
Rondane, Gyldendal, Flere forfattere. A.M. skriver om folk i Rondane.

1982:
Fjellfører i Jotunheimen, Cappelen F., Om Eiliv Sulheim, fjellfører til Galdhøpiggen.
Barn på flukt, Luther F., Om de 25 barna som flyktet da tyskerne sprengte barnehjemmet Vårsol i Vadsø i 1944.
Novikfolket, Aschehoug F., Om familien Nøvik fra Averøya som flyktet i en motorkutter 1940, og som kom fram til Vancouver i Canada et år etter.
Frans Widerberg. 100 bilder, J.M.Stenersens F., Om billedkunstneren Widerberg.

1983:
Sigurd fra Klevfos, Tiden. Om Sigurd Tomter.
Harald Kihles hester, J.M.Stenersens F. Om hestemotivet i Harald Kihles kunst.
Losen på Tranøy, Luther F. Om los Giæver Jensen på Hamarøy i Nordland.

1984:
814 reddet, Luther F. Om redningsdåden til Løvstad av Farsund i en konvoi under krigen.
Kjell Pahr-Iversen, J.M.Stenersens F. Om billedkunstneren Pahr-Iversen.
Veidemann på Vidda, Cappelen. Om veidemann og forfatter Lars Vivelid på Hardangervidda.
Utvandreren Turi - og kirkebyggerne på prærien, Ansgar F.
Med livet i hendene, Luther F. Om beboerne på gamlehjemmet Kveldsol på Ingøy i Finnmark, som tyskerne bombet 1944.
Haldor fra Hegge, Grøndahl F. Om bonde og kulturpersonlighet Haldor Hegg.

1985:
Senorita Sigrid, Luther F. Om misjonæren Sigrid Løvdokken i Andesfjellene i Ecuador.
Ingen barndom, Cappelen. Om Ola Ødegaard, som ble misbrukt av sine lærere, og som startet Landsforeningen Rettferd for Tapere.

1986:
Ellen Anna, Luther F. Om den første kvinnelige bureiseren i Finnmark.
Australia-farere, Cappelen. Om norsk utvandring til Australia.
Den farlige naturen, Det Norske Samlaget. Om mennesker som har vært utsatt for naturens vrede.

1987:
Gull i rennesteinen, Atheneum F. Om Frelsesarmeoffiser Asta Abrahamsens arbeid for prostituerte.
Den ukjente krigen, Atheneum F. Om nordmenn i Stillehavskrigen under 2.verdenskrig.
Liv Haug, Cappelen. Om den norske misjonær, ordfører og anleggsbas i Amazonas, Peru.
Underet på Kongsberg, Luther F. Om Sigrid Aasand, som så Jesus og ble helbredet.

1988:
Misjon i tålmodighet, Luther F. Om misjonærene Møyfrid og Anders Eraker i Japan.
Jørgine Boomer, Cappelen. Om Jørgine Slettede fra Bøverdalen som ble vertinne på hotellet Waldorf-Astoria i New York.
En handelsreisendes liv, Grøndahl F. Om Fritz Enge.
Til seters med Marit, Ansgar F. Om Marit Hovde, småbrukerkjerring og seterbudeie.
Svalbard, Labyrinth Press. Akvareller fra Svalbard av Håkon Tveter.

1989:
Alt for fjellfolket, Luther F. Om misjonærene Alfhild og Bjarne Gislefoss på Taiwan.
Sikkilsdalen, Grøndahl F. Bl.a. en samtale med kong Olav og om Prinsehytta.
Se Norges OL-dal. Om Gudbrandsdalen.
Barn av en fjerde verden, Atheneum F. Om Marit og Geir Austestads hjelpearbeid blant vietnamesiske båtfolket i Hong Kong.

1990:
Kronprinsesse Märtha, Cappelen. Om kong Olavs hustru, i samtaler med kongen og prinsesse Astrid.
August, Labyrinth Press. Akvareller om måneden August av Kåre Tveter.
Livstegn, Grøndahl F. Om maler Arne Paus.
Terje Ythjall, Dreyer/ARS F. Om billedkunstneren Ythjall - Norges fremste surrealist.
Harald Kihle, Labyrinth Press. Om Kihles oljebilder.

1991:
Kronprins Haakon - kongsemne, Atheneum F.
Konge og dronning av folket, Cappelen. Om kong Harald og dronning Sonjas signingsferd sommeren 1991.
Per Ung, Labyrinth Press. Om billedhuggeren Ung og hans kunst.
Jotunkongen, Cappelen. Om Åmund Elvesæter fra Leirvassbu og Elvesæter hotel.
Lell da gut, Thorsrud F. Fortellertradisjonen i Oppland.
Kong Olav V, Grøndahl F. En minnebok om folkekongen.
Inger Helene, Valdres F. Om skijenta I.H.Nybråten fra Skrautvål.

1992:
Dronning Maud, Cappelen. Om kong Haakon VII's engelskfødte hustru.
Olav Mosebekk - og bakom synger Eros, Labyrinth Press. Om billedkunstneren Mosebekk.
Krigserindringer, Capppelen. Om general Johan K. Christie, bl.a. bombeflyver ved RAF.
Lell da gut 2, Thorsrud F. Fortellertradisjonen i Oppland.
Golå-skisser, Thorsrud F. Om Golå høyfjellshotel ved dets 100-års jubileum.

1993:
Hjemme i himlen, Lunde F. En minnebok om misjonæren Annie Skau.
Dronning Sonja, Cappelen. 25 år siden hun ble kronprinsesse.
Lefse-Bertha. Med kjevle som våpen, Cappelen. Om Bertha Jørgensveen, industri-reiser og grunder av Lefsebakeriet.

1994:
Drømmenes land, Lunde F. Norske utvandrerskjebner i Amerika.
Nisselue og fem par bukser, Atheneum F. Muntre glimt fra Lillehammer-OL.
Lyslugg og mørkemann, Luther F. Om Gunnar Prestegård, generalsekretær i Indremisjonen.
Vinterlys Lillehammer, Labyrinth Press. Offisiell OL-bok med akvareller av Håkon Tveter.

1995:
Kjell Pahr-Iversen, Labyrinth Press. Om kunstneren og hans kunst.
Terje Grøstad - tresnitt, Grøndehl Dreyer.
Jiffy-pots og gamle hus, Valdres F. Om industrigrunderen Leif Fr. Koxvold i Valdres.
Dødsdømt og fri, Thorsrud F. Om Arnulf Lund, fengslet og torturert under krigen.
Åge Hovengen. Urokråke - eller den lille manns advokat? Landbruksforlaget. Om småbrukeren og stortingsrepresentanten fra Valdres.
Gatebarnas engel, Sambåndets F. Om Eliete Rocha Gjervans hjelpearbeid blant slumbarn i Brasil.

1996:
Hele verden gikk han med, Lunde F. Norske misjonærer forteller om hvordan de fikk kallet.
Roar Wold - Bilder, Grøndahl Dreyer. Om billedkunstneren i Trondheim.

1997:
Den vare tonen, Snøhetta F. Om folkemusikeren Hans W. Brimi, død i 1998.
Søyle i skyggeland, Grøndahl Dreyer. Om billedhuggeren Wilhelm Rasmussen.
Fra vedskjulet til Europatoppen, Tangen Grafiske Senter. Om grunnleggeren av landets største trykkeri Kjell Våraker.
Skrøner fra Oppland, Thorsrud F.
Erling i Stegadn, Valdres F. Om Erling Fuglesteg fra Luster.

1998:
Jeg vet et sted. Modum Bads Nervesanatorium. Badets historie.
Sviktende forskning ødelegger dyr og mennesker, Thorsrud F. A.M. var ghost-writer for Harald Bolstad, forsker på dyresykdommer.
Jordmor-Matja, Lunde F. Biografi om Helga Johansen, som var jordmor ved Alf Prøysens fødsel, kjent fra Julekveldsvisa.
Erlend Grøstad og Nutheim, Labyrinth Press. Om maleren og hans kunstnerhotell.

1999:
Levende liv, Genesis F. Om salmedikteren Liv Nordhaug.
Oskar Sørreime, Thorsrud F. Om jærmaleren på Randaberg.
Anna og William Singer. Herskap og tjenere i Tydal og Olden. Om mangemillionærparet, som oppholdt seg i Norge hver sommer og flere vintre. Bygget flere luksuriøse jakthytter, Dalheim i Olden, sykehuset på Nordfjordeid etc.

2000:
Kunstbok om ekteparet Irma Bruun Hodne og Erling Hodne i Stavanger.
Kunstbok om maleren Reidar Kolbrek i Rauland i Telemark.
Alene mot mamma, Genesis F. Om fars seksuelle overgrep på Anne Catrine Jacobsen, og mors mishandling.
Juvasshytta, Thorsrud F. Om turisthytta oppunder Galdhøpiggen.

2001:
Julie Prøysen - fra legdunge til mor hass Alf, Genesis F. Om mora til Alf Prøysen.
Frank Frantzen. Kunstbok om maleren fra Stavanger.
Jotunheimens døtre, Schibsted F. Om kvinner og deres skjebne i fjellriket.

2005:
Alvheim, Schibsted F. Biografien til FrP-politikeren John Alvheim.

Omtale av Julie Prøysen fra legdunge til mor hass Alf (Genesis). Omtalt av: Liv Simensen:

Møllers bok var blitt tynn uten Prøysens egne tekster. Svakt om Julie Prøysen.
Den som har lest Alf Prøysens egne minner, småstubber og noveller, eller bøker om Prøysen, finner svært lite nytt og ingenting bedre i Arvid Møllers bok Julie Prøysen fra legdunge til mor hass Alf.
Arvid Møller fører en lett journalistpenn, som han i stor grad bruker til å omskrive Prøysens egne minner fra i hovedsak Det var da det, og itte nå, og andres nedskrevne minner, foruten de mange direkte sitatene fra Prøysens forfatterskap.
Møllers bok var blitt tynn uten Prøysens egne tekster. Det er ikke godt å vite om det skyldes uvitenhet eller frekkhet når noen lager bok på en slik måte.
Forfatteren takker for øvrig Prøysens arvinger for vennlig tillatelse til å bruke korte utdrag fra Prøysens tekster.
Møllers ærend er å vise at Prøysen ikke kunne blitt den forfatteren han var uten påvirkningen fra moren. I første kapittel, som fungerer som et slags forord, skriver han at forholdet mellom Julie og sønnen grenser opp mot en form for morsbinding. Hva dette utsagnet skal bety, forklares ikke, og det skal vi kanskje være glade for.
Overfladisk virker Møllers bok også, når beretningen om Julie dokumenteres med lettvintheter som ofte var det, ellers hendte det at, mange mener. Det er også grunn til undring svakt uttrykt når Møller et sted skriver at bondekultur og arbeiderkultur var to sider av samme sak.
Møller har villet fortelle om legdsystemet og husmannsvesenet i beretningen om Julie, har han sagt. Det har han gjort ved å sette sammen leksikalske opplysninger om de to temaene i to rammesaker på i alt seks sider.
Forfatteren problematiserer ikke og drøfter ikke Julies liv, verken hennes liv som enkeltmenneske eller hennes liv i forhold til det samfunnet hun levde i.
Det har derimot flere av dem som har skrevet om Prøysen gjort, først og fremst Ove Røsbak i sin Prøysen-biografi. Røsbak har prøvd å tenke tanker om Julies styrke og hvor den kom fra.
I skjønnlitteraturen har legdungen, husmannskjerringa og moren Julie Prøysen sjøl tatt den plassen hun skal ha; som første støtte, inspirator og mye bruktmodell for sin egen sønns forfatterskap.
Verken Prøysen eller hans nærmeste eller hans forfatterskap blir noe mindre eller større, for den saks skyld av alle som går løs på det med ulike virkemidler og ut fra ulike hensikter. I dette bevises alene gang på gang Prøysens storhet.

Omtale av Alene mot mamma, (Genesis). Omtalt av: Geir Vestad:

Fanget av mamma.
Om morgenen fikk hun juling fordi hun ikke klarte å finne to like sokker i alt rotet. Derfor kom hun for sent på skolen og derfor fikk hun med melding hjem, og derfor fikk hun mer juling når hun kom hjem.
Slik er en hverdagsdetalj fra fortellingen til Anne Catrine Jacobsen, fortalt til Arvid Møller i boka Alene mot mamma. Jacobsen er den første her til lands som er tilkjent voldsoffererstatning av det offentlige for lidelsene hun ble påført av mora, med den begrunnelse at det offentlige ikke grep inn. I boka gir hun glimt av hva hun ble utsatt for. Hun understreker også hvordan den daglige mishandlingen gjennom de tolv første årene av livet hennes var kjent av mange - men at ingen gjorde noe for å stoppe den.

Occupation:
Arvid var journalist i Gula Tidend, Fredriksstad Blad, Gudbrandsdølen/Lillehammer Tilskuer og Dagningen på Lillehammer.

Occupation:
I 1970 ble Arvid Møller ansatt som progamssekretær i NRK. Der var han i 7 år redaksjonssjef ved NRKs distriktskontor på Lillehammer.

Hovedsakelig var han involvert i kulturformidling i radio og fjernsyn, som portrettintervjuer med norske bildende kunstnere, fra veteranene Johs. Rian, Hans Finne-Grønn, Ridley Borchgrevink, Jean Heiberg, Harald Kihle, Kai Fjell, Kaare Espolin Johnson, til Jakob Weidemann og Frans Widerberg.

Ble i mars 1970 tildelt Austmannaprisen for den innsatsen han hadde gjort for norsk målbruk, både i dagspressen i Gudbrandsdalen og i kringkastingen.

Pr.1991 hadde han halv stilling i NRK Oppland ved siden av sitt virke som forfatter, vesentlig som portrettør i portrettserien På tomannshånd (siden 1993).

I et intervju med Terje Eklund i avisa Valdres den 27.februar 1998 står det:

Om Arvid Møller er det blitt sagt at han er den siste radiomannen i eteren som fortsatt kan kunsten å intervjue mennesker samtidig som han lar dem få snakke ferdig uten unødige avbrytelser.

Residence:
Telefon 61 25 27 13.

Arvid married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Dec 1978, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Samferdselsavdelingen i fylkeskommunen.
• Occupation: 2007, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fylkesdirektør på samferdselsområdet.
• Residence: Bef 2019, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skyåsveien 1.

Notes:

Died:
Fra dødsannonsen:

Min kjære mann, vår snille pappa, svigerfar, bestefar, bror og onkel Harald Severin Hegle f.5.2.1947 sovnet stille inn etter lengre tids sykdom.
Trondheim 7.januar 2019.

Gordana.
Petter, Helene.
Reidar, Gunn.
Jenny, Tormod.

Niklas, Emil, Eira, Mila, Ulrik, Markus Severin.

Ingrid.

Øvrige familie.

Du sovnet så stille da reisen var slutt,
fra alt som deg plaget, nå hviler du ut.
Vi unner deg hvilen, men savner deg så.
Takk for all kjærlighet du lot oss få.

Bisettelse i Lademoen kapell tirsdag 15.januar kl.13.00.

Like kjært som blomster er en gave til Vardesenteret på St.Olavs Hospital, Vipps: 129959.
Gaven kan også gis i kapellet.

Minneord publisert i Adresseavisen 21.januar 2019:

Harald Severin Hegle døde 7. januar, 71 år gammel.

Det var med stor sorg vi mottok budskapet om Haralds bortgang. Han hadde så vidt startet opp med pensjonisttilværelsen fra en lang og innholdsrik yrkeskarriere i Sør-Trøndelag fylkeskommune. Han gikk bort så alt for tidlig.

Harald Hegle ble ansatt på samferdselsavdelingen i fylkeskommunen i desember 1978. Da kom han fra Samferdselsdepartementet. Han ble konstituert samferdselssjef og prosjektleder for utarbeidelse av den første Samferdselsplanen for Sør-Trøndelag. Denne planen innebar nyorganisering av samferdselssektoren, herunder effektivisering og rasjonalisering, samt samarbeid mellom de ulike sektorene. Etter noen år i forskjellige stillinger i samferdselsavdelingen gikk han over i fylkesrådmannen økonomiavdeling.

Byggingen av nytt sykehus - RiT-2000 - var et nødvendig og krevende initiativ for Sør-Trøndelag fylkeskommune med betydelig nytenkning i forhold til planlegging og økonomi. Her var Harald en svært sentral person med overblikk og ryddighet innenfor det fylkeskommunale arbeidet og det økonomiske forholdet til Staten. Gjennom mange forhandlinger og tøffe møter i departementet skaffet han seg stor respekt og tillit også hos nasjonale myndigheter.

Harald Hegle ble en del av rådmannens leder gruppe på 2000-tallet som økonomidirektør og som assisterende fylkesrådmann. I krevende økonomiske perioder for fylkeskommunen var Harald kontinuitetsbærer med høy kompetanse på Sør-Trøndelag fylkeskommune og en avgjørende og betydelig ressurs i økonomiplanleggingen. Det var veldig få, om noen, som tok økonomiske avgjørelser uten at Harald ble rådført først.

Utover 2000- tallet sto fylkeskommunen overfor betydelige endringer på samferdselsområdet. Haralds brede kompetanse og store arbeidskraft kom også her til nytte. Fra 2007 ble Harald Hegle også fylkesdirektør på samferdselsområdet og fikk ansvar overføringen av en betydelig del av riksveinettet til fylkeskommunen, samt endring av kollektivtransportens organisering gjennom etableringen av AtB.

Sentrale vegprosjekter som Harald var ansvarlig for var blant annet Laksevegen, Fosenvegene, veg og bru til Linesøya, Vanvikbakkene, og Valslagstunnelen. Flere sentrale vegstrekninger ble forskuttert og forvaltet slik at fylkets innbyggere raskere fikk et tilfredsstillende vegnett. I tillegg ble midler til båt, ferje og kollektiv brukt til oppgraderinger og tilpasset et mer moderne kollektivtilbud. Harald Hegle var også meget sentral i oppstarten av og i arbeidet med Miljøpakken.

Da jeg ble Fylkesordfører i 2003, var det nødvendig med stram økonomistyring i fylkeskommunen, både for å holde knappe økonomiske rammer, men også for å frigjøre midler til prioriterte områder og nødvendige investeringer innen skole og opplæring. Harald Hegle bidro faglig til å synliggjøre både rammer og muligheter for oss politikere i denne prosessen og var svært delaktig til at vi både tok ansvarlige politiske valg, men også fikk rom til nødvendige satsinger.

Harald Hegle gikk av med pensjon og ble takket for sin innsats av fylkestinget i Sør-Trøndelag i 2014. Med Harald Hegle sin bortgang har fylkeskommunen og Trøndelag mistet en høyt verdsatt kollega og en ressurssterk og kunnskapsrik person. Harald var ikke bare en fremragende fagmann, men også en samfunnsbygger av rang jeg hadde stor glede av å både diskutere og samarbeide med. Han vil bli dypt savnet. Jeg lyser fred over hans minne.

Tore O. Sandvik
Fylkesordfører

Harald married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Døde av kreft.

Torger married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Torger married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: 1990, Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge; Feiring av farmor Turid og farfar Alf Møller.
• Education: Abt 1995, Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge; Lillehammer videregående skole.
• Education: Bef 1998, Hedmark, Innlandet, Norge; Elev ved Høgskolen.
• Occupation: Jul 2000, Aker sykehus, Sinsen, Oslo, Norge; informasjonskonsulent
• Occupation: 01 Jan 2001, Oslo, Norge; Kommunikasjonsrådgiver ved Argument AS.
• Occupation: 2003, Oslo, Norge; Organisasjonssekretær ved Norges Bilsportforbund.
• Occupation: Sep 2006, Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge; Ansvarlig nettbutikk og websider ved Motorsenteret Lillehammer.
• Occupation: Sep 2008, Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge; Salg og opplæring ved Ipera AS.
• Occupation: Sep 2010, Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge; Daglig leder i Ipera AS.
• Occupation: Aug 2011, Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge; Prosjekleder i Popkorn AS.
• Occupation: Feb 2012, Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge; Konsulent i OKM Rådgivning.
• Event-Misc1: 05 May 2012, Kristiansand, Vest-Agder, Norge; Skadet i bilrally.

Notes:

Education:
Beskrivelse av Olve på gymnaset:

Olve burde hatt Nobelpris for morratrynet sitt! (Hvilken farge er det på øynene hans egentlig?) Klevmo er sjelden til stede i timene, grunnen er alltid den samme: MØTER! Han er riktignok klassas tillitselev, MEN! Møllers ord er vår lov, tror han selv iallefall. (Hva med de 1400 lovene som må forandres i forbindelse med en eventuell EØS-avtale?)

I friminuttene ser vi heller aldri denne gutten. Da er han ute og ruller med tunga. Ryktene forteller at den utkårede kommer fra Ring. (Sjekk i NAF-boka!) Funnet ble gjort på Grisefesten, der Olve ble kveldens HINGST (... Men det skulle vi visst ikke si no eom).

På julebordet i 2,. kl. imponerte Olve med sin fargesprakende overkropp, takket være ivrige dekoratører med solfaktor 5. Resultat: Renseriet gikk for første gang med overskudd.

I fritida er det heller ingen som ser Myllarguten. Er han ikke på Ring, så er han på et møte da også.

Når Olve først har en god dag, åpnes latterdøra for fullt, og hele klassa blir smittet. (Det må være latteren som har sjarmert alle damene, en annen løsning på det har i alle fall ikke vi!)

Klevmo er en liten journalistspire, det eneste vi trenger nå er et drivhus(!) Ellers må det nevnes at Olve er member of Julebrusklanen.

http://home.no.net/russ1992/3d/russeavis/olve.htm

Education:
Olve studerte informasjon og samfunnskontakt, og organisasjon og ledelse.

Han var leder i Studentenes Landsforbund 1998-2000-

Studentenes Landsforbund, forkortet StL, er Norges største studentorganisasjon og representerer 100 000 studenter ved 30 høgere utdanningsinstitusjoner.
StL er partipolitisk uavhengig og ivaretar og fremmer studentenes økonomiske, faglige, kulturelle, sosiale og demokratiske interesser.
StL ble stiftet i mai 1996 gjennom en sammenslåing av Høgskolestudentenes Landsforbund (HSL), Norsk Elevsamskipnad for Teknisk Studerende (NETS) og Landslaget for Norges Sykepleierstudenter (LNS).
Fra 1. juli 1999 ble Landslaget for Norges Lærerstudenter (LNL) og Barnevern-, Sosionom-, og Vernepleierstudentene en del av StL. Høgskolestudentorganisasjonene var nå samlet til én sterk organisasjon.


Event-Misc1:
Fra Dagningen (Publisert 5.mai 2012 kl 11:10):

Skadet i Rally Sørland. Kartleser Olve Klevmo Møller fra Lillehammer ble fraktet til sykehuset i Kristiansand med legehelikopter.
To rallybiler kjørte av veien og ned i en dyp bekk under Rally Sørland i Søgne fredag ettermiddag. I den ene bilen satt kartleseren fra Lillehammer. Klevmo Møller fikk skader i bena. Sjåføren Joar André Obrestad ble kjørt til sykehuset med ambulanse. Han skal ha fått en skade i nakken, melder fvn.no.
Ifølge sørlandspolitiets operasjonsleder er situasjonen stabil for Klevmo Møller.
I ulykkesbil nummer to ble Arild Tveit og Oddbjørn Støl kjørt til legevakta i Mandal for sjekk. Senere på kvelden var Tveit tilbake på ulykkesstedet for å få bilen opp av bekken.

Utdrag fra NRK/NTB: Dramatikk på Rally Sørland:

Alvorlig skadd i utforkjøring. Løpet ble sterkt forsinket på grunn av ei ulykke på den andre av de tre fartsetappene. Det var to biler som kjørte av veien på samme sted. Fører og kartleser i den ene bilen ble sendt til sykehus, mens de to i den andre bilen ble sendt til legevakta for en sjekk. Ulykka skjedde ved Hævåker mellom Tråne og Tånevik. Det tok fyr i begge bilene, men brannen ble raskt slukket. Det var til sammen fire personer i bilene, og de første meldingene gikk ut på at en av dem var kritisk skadd, men dette ble senere nedgradert til alvorlig, sier operasjonsleder Ingrid Mæhre i Agder politidistrikt. Sørlandet sykehus opplyser til NRK.no lørdag formiddag at de to er under behandling og at tilstanden deres er stabil.

Melding på facebook fra pappa Inge Møller:

Mange har hørt og lest om ulykken i Rally Sørland i går ettermiddag. Derfor denne korte oppsummeringen til orientering:
Joar og Olve (Fiesta R2) kjørte av vegen i stor fart på slutten av SS , og traff steiner slik at det ble kraftig bråstopp. Begge ble fraktet til Kristiansand sykehus, Olve i luftambulanse og Joar i sykebil. Olve ligger der med brudd i ryggen. Joar er utskrevet etter grundig sjekk av nakke. Foreløpige signaler fra de i hvite frakker er at Olves brudd ser greit ut, og det er ingen komplikasjoner eller andre sympomer så langt.

Melding fra Olve på facebook senere:

Takk for hilsener her og der fra fjern og nær :-) Det gikk hardt ut over ryggen i gårsdagens smell (og slett ikke beina som mediene skriver), men iflg legene er ikke bruddet av den leie og kompliserte sorten - og vil lege og gro av seg selv.

Died:
Døde av kreft.

Minneord, Olve Klevmo Møller

Det var med stor sorg vi mottok budskapet om at Olve hadde gått bort 29. april 2017.

Vi har visst en tid at han hadde det vondt og at kreften herjet med han.
Olve var allikevel positiv i tiden etter han fikk konstatert kreftdiagnosen, men ved påsketider sa Olve selv:

Jeg må vel innse realiteten i dette nå.

Da skjønte vi som kjente han godt at prognosene ikke lenger var gode.

Olve var veldig engasjert og ideskapende med klare meninger.
Olve skapte mye latter og positivitet med sin form for humor.
Han var styremedlem i NMK sentralt fra 2007-2009, en kortere periode ansatt i Norges Bilsportforbund, mangeårig medlem av NMK Rallykomite og i det siste året styremedlemogså i Motorsport AS.
Han var en ressursperson i arbeidet for utvikling/drift av resultatsystemet for rally. Olve var «driveren» av dette og i den forbindelsen var han enten til stede selv eller foran pc`n på Lillehammer for å overvåke/sikre at systemene fungerte.

Ved etablering av Rally Radioen var han en viktig pådriver og leder av interimstyret som ble etablert for å få denne i drift.
I forbindelse med diverse rallyarrangement og spesielt Rally Hedemarken hadde undertegnede en utrolig god støttespiller i Olve.
Det blir et - rart - Rally Hedemarken i 2017 uten Olves tilstedeværelse, men i tankene våre vil han være med.

Olve vil bli sterkt savnet blant sine venner og kollegaer, både i NMK familien, rallymiljøet og i challenge miljøet.
Vi lyser fred over Olve sitt minne og tankene våre går til familien

For
Norsk Motorklubb
Rallykomiteen i Norsk Motorklubb
Børger Brænd.

Det var med meget stor sorg, vi mottok budskapet om Olves bortgang, han hadde kjempet en lang kamp mot kreften. Vi er mange i challenge og rallymiljøet og ikke minst på arrangørsiden som hadde glede av Olves kunnskaper og innsats både når det gjaldt NMKs resultatsystem i rally som hele Rally NM har hatt gled av. Sammen med dette organiserte og publiserte han også flere websiter for rally og challenge som alle brukte. Selv hadde jeg gleden av å samarbeide med han på dette område for våre løp og rallysprint, og selv om det røynet på innimellom behandlinger hadde Olve full kontroll fra sin base.
Dette er et samarbeide som vil bli sterkt savnet av mange arrangører. Det var alltid spennende å diskutere utvikling og løsninger med Olve som hadde hånda på rattet i dette arbeide.

Vi sender våre tanker til familie og nære venner og lyser fred over Olves minne.

Vidar Holum leder Asker og Bærum Motorsport på vegne av mange aktive og funksjonærer.

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]