Family/Spouse: Erling Ivarsen på Bjarkøy. Erling (son of Ivar Bjarnesen på Bjarkøy) was born about 1235 in Bjarkøy, Troms, Norge; died about 1263 in Bjarkøy, Troms, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Giske, Møre og Romsdal, Norge
• Occupation: Bef 1313, Bjarkøy, Troms, Norge; Lendmann og baron.

Notes:

Residence:
Datter til Nikolaus Pålsson, Margaretha Nikolausdatter, var blitt gift med Bjarne Erlingsson, som var fra Bjarkøy i Nord-Norge. Margaretha og Bjarne var fjerne slektninger, ettersom han gjennom et kvinneledd stammet fra Arne Arnesson Giske.

Bjarne fikk etterhvert en svært framtredende plass i riksstyret. I 1277 ble han sammen med de andre lendmennene tildelt tittelen baron.
Fra 1280 og utover var han også formann i formynderstyret til den unge kong Eirik. Dette gjorde han til rikets mektigste mann.

Det var særlig 2 ting som opptok Bjarne. Det ene var å redusere makten til de katolske biskopene. Det andre var å fri Norge fra det strupetaket de tyske Hansakjøpmennene holdt på å få.

Når det gjaldt biskopene var det særlig den griske pengeutsugingen den katolske kirken sto for det ble kjempet mot. I denne kampen tok kirken til motaksjoner som bannlysing og interdikt, samtidig som de søkte hjelp hos sine internasjonale brødreorganisasjoner. Her møtte altså Bjarne en motstander som hadde sin styrke i organisasjon.

Kampen mot Hansakjøpmennene gikk ut på å begrense den økonomiske utsugingen de sto for. Også her møtte Bjarne en sterk motstander som hadde en godt utbygd organisasjon. Dette gjorde Hansabyene i stand til å treffe tiltak mot norsk krigsførsel som utførselsforbud, prispolitikk og andre økonomiske maktmidler.

Margaretha Nikolausdatter døde i 1307 og Bjarne Erlingsson i 1313. De hadde ett eneste barn, sønnen Anders Bjarnesson, som var død før dem.
Giske gikk dermed i arv til hans datter Kristin Andersdatter. Hun eide bare Giske i kort tid. Hun var barnløs og trolig ugift ved sin død.

Den neste eieren ble Erling Vidkunsson, brorsønn av Bjarne Erlingsson. Han ble gift med Elin, datter av baron Tore Håkonsson.
Erling oppnådde, som de tidligere eierne, en framtredene plass i riksstyringen. Erling hadde en sønn, Bjarne Erlingsson, etterhvert ridder, riksråd og sysselmann i Jemtland.

Omkring denne tiden, første halvdel av 1300-tallet, sto riddervesnet i full blomst i Mellom- og Sør-Europa. I Nord-Europa var det også riddere, men færre i antall og med dårligere økonomi som fordret enklere utstyr. Dessuten var det mindre mulighet til å øve seg opp i turneringer, rytterkrig og tvekamper.

I 1339 var en veltrent tysk ridder kommet til Sverige, og der seiret han over alle sine svenske medtevlere i en turnering. Men da han møtte Bjarne Erlingsson fant han sin overmann.
Den svensk-norske kongen, Magnus 2. Eriksson, ble så oppglødd av seieren at han gav Bjarne sin slektning Rikitsa til kone.
Bjarne Erlingsson skulle med dette ha vilkår til å nå de høyeste stillingene i Norge, men døde forholdsvis ung. Han etterlot seg heller ingen barn. Dermed gikk Giske videre til Erlings datter Ingebjørg, gift med Sigurd Haftorsson.

Occupation:
Gift med Margrete Nikolasdatter (død senest 1307), datter av godseier og lendmann Nikolas Petersson (død 1265).

Bjarne var sin samtids mest ættstore og godsrike mann i Norge, og deltok i den nærmeste regjeringskretsen omkring kong Magnus Lagabøte og hans 2 sønner.
I Eirik Magnussons regjeringstid (1280–1299) var han sammen med Audun Hugleiksson den fremste i kongens råd, men beholdt i motsetning til Audun sin stilling under Håkon 5 Magnusson.

Bjarne kan være født omkring 1250 eller litt tidligere, og kunne som sønn av lendmannen Erling Ivarsson i Bjarkøy gjennom kvinneledd føre sin ætt tilbake til de navngjetne arnmødlingene. Etter faren overtok Bjarne det nordnorske Bjarkøy-godset, som da kan ha omfattet et godt tjuetall gårder. Senere fikk han hånd over Dønnes-godset på Helgeland. Den viktigste tilveksten til hans jordeiendommer kom likevel da han giftet seg med Margrete Nikolasdatter. Hun var enearving til arnmødlingenes Giske-gods, som den gang trolig omfattet et førtitall heleide gårder og en god del strøgods på Sunnmøre og i Romsdal og trolig var det største sammenhengende godskomplekset i Norge.

Særlig på Bjarkøy, men også på Dønnes og Giske, var inntektene av fiske og sjøfangst viktige, og eierne søkte derfor å sette seg fast i det ekspanderende eksportsenteret i Bergen. Bjarne bygde selv Bjarnegard eller Nygard i Vågsbotn i Bergen. Etter hustruen overtok han 3/4 av Giske-ættens gamle bygård Fatten på Bryggen og makeskiftet til seg resten mot Bjarnegard. Med fotfeste i Bergen kunne han også lettere delta i den sentrale regjeringskretsen.

Bjarne er først omtalt 1273, da han som lendmann deltok på riksmøtet i Bergen og medbeseglet kong Magnus' konkordat med den norske kirken. Hans senere KARRIERE som diplomat og forhandler tyder på at han i unge år hadde fått boklig opplæring og kanskje også studert utenlands. I samme retning peker den interessen han senere viste for den heroisk-romantiske oversettelseslitteraturen som det norske kongehuset fremmet fra Håkon Håkonssons dager. Fra sin sendeferd til Skottland 1286–87 tok han med seg tilbake en engelsk versjon av historien om Olif og Landres og fikk den oversatt til norrønt; den er bevart som en del av kompilasjonen Karlamagnús saga.

Etter Magnus Lagabøtes død 1280 ble Bjarne Erlingsson sammen med Audun Hugleiksson den ledende i formynder- og rådskretsen omkring kong Eirik Magnusson. Han må ha deltatt i de innledende forhandlingene om Eiriks giftermål med den skotske kongsdatteren Margareta, og avla som leder av den norske delegasjonen ed i kongens navn på den ekteskapstraktaten som ble sluttet i Roxburgh 1281. Samtidig var han førende i den antikirkelige politikken som i begynnelsen av 1280-årene brøt med kong Magnus' linje. Det var trolig etter kong Eiriks bryllup i Bergen 1281 at han - i kongens herberge - kalte tilbake den myntretten Magnus hadde stadfestet for erkebiskopen, og på ting i Vågan i Lofoten forbød han bl.a. de utvidede tiendeytelsene kirken var innvilget av Magnus. For dette ble han personlig lyst i bann av erkebiskop Jon Raude og så sent som 1290–91 stevnet av erkebiskop Jørund for å gjøre bot. Han etterkom ikke stevningen, men må likevel senere være blitt forlikt med Jørund.

Listen over Bjarnes virksomhet i kong Eiriks tjeneste er lang og imponerende. I 1280-årene hadde han stadig høyt betrodde oppdrag på kongens vegne, i første rekke som forhandler i utlandet. Han fortsatte å spille en viktig rolle i forbindelsene med Skottland og England, og drog 1284 sammen med broren Vidkunn til England for å fornye forbundet med den engelske kongen. Kanskje var det nå han fikk det gullbeltet av - den store Edvard - kongen av England, som han senere gav bort i sitt testament. Når han drog til Skottland 1286–1287, var det for å ivareta kongsdatteren jomfru Margaretas arveinteresser etter at morfaren, kong Alexander 3, var død.

Etter hvert ble også forholdet til Danmark og de tyske hansabyene et virkefelt for Bjarne. I den spente situasjonen i 1285, da de vendiske sjøstedene blokkerte Norge i forbund med Danmark, drog Bjarne sammen med biskop Narve av Bergen for å søke forlik med den svenske og danske kongen og samtidig utnytte mulighetene til å få i gang forhandlinger med de tyske stedene. Og under leidangen mot Danmark 1289 ledet han sammen med den islandske biskop Arne en forhandlingsdelegasjon til København.

Fra omkring 1290 ser det ut til at Bjarne som kongelig rådgiver kom i bakgrunnen for den mer spektakulære Audun Hugleiksson, som nå overtok føringen i det vestvendte diplomatiet. Fra 1294 og ut gjennom resten av Eirik Magnussons regjeringstid var Bjarne likevel tilbake i betrodde utenrikspolitiske oppdrag, dels som sendemann til England, og dels som forhandler i forholdet til Danmark. Samtidig hadde han som kongelig rådgiver innenrikspolitiske oppgaver, blant annet å MEGLE i striden mellom erkebiskop Jørund og hans domkapittel 1297. Han var til stede ved Eirik Magnussons dødsleie i Bergen 12. juli 1299, dagen før kongen gikk bort.

Etter kong Eiriks død fortsatte Bjarne å tjene broren og etterfølgeren Håkon 5. Mens Audun Hugleiksson ble fengslet og henrettet, var Bjarne nå ikke bare den fremste i rang i den sentrale regjeringskretsen; han er også den baron som i Håkons regjeringstid blir hyppigst nevnt som rådgiver og i andre betydelige regjeringsoppdrag. Fortsatt kunne han dra i viktige sendeferder, som da han i Kolsätter i Sverige 1305 beseglet forliksavtalen mellom kong Birger Magnusson og hans hertuglige brødre, og da han 1312–13 var i Skottland og på Orknøyene og bl.a. fornyet Perth-traktaten av 1266 med den skotske kongen.

Men det gikk lenger mellom de diplomatiske oppdragene enn tidligere, muligens fordi han var begynt å trekke på årene. Ved alle store og viktige avgjørelser i den hjemlige riksstyringen var han fortsatt en selvskreven deltaker, og det ser ut til at det ikke minst ble trukket på hans dyktighet og erfaring i utenrikspolitiske spørsmål. Men han fulgte neppe lenger kongen daglig i samme grad som han hadde gjort i deler av Eirik Magnussons regjeringstid. I stedet holdt han mye til i Bergen, der han spilte en fremtredende rolle i den stasjonære rådsavdelingen som tok form fra omkring 1303, med en overordnet og overvåkende funksjon i håndhevelsen av lov og rett.

Bjarnes sendeferd til Skottland og Orknøyene 1312–1313 var hans siste store kongelige oppdrag. Med den fullførte han sitt fjerde tiår i sammenhengende kongstjeneste. De mange glimtene dokumentariske kilder gir av Bjarnes virksomhet, forteller ikke direkte om hans personlighet, men de summerer seg opp til et bilde av en mann som forente høy ætt og uvanlig rikdom med stor dyktighet, lojalitet og integritet i sitt virke på høyeste regjeringsnivå. Dette, sammen med den store politiske erfaringen han etter hvert satt inne med, forklarer at han aldri tapte tillit hos 3 så forskjellige konger som Magnus Lagabøte og hans 2 sønner.

Etter sin død 7.juli 1313 ble Bjarne gravlagt i Kristkirken (Domkirken) i Trondheim, der han hadde valgt seg hvilested i sitt testament og der det er funnet et bruddstykke av det som trolig var hans gravstein. Ikke bare hans hustru, men også hans eneste sønn, Andres, var gått bort før ham. Til sjelehjelp for dem begge og seg selv skjenket han store gaver til kirker, klostre og hospitaler i landets viktigste byer og i de områdene der han hadde jordegods, og betenkte fremstående og nærstående personer med dronning Eufemia i spissen med kostelige gaver.

Kildene er uklare på hvem han donerte gården Giske til; det kan ha vært hans sønnedatter Kristine, som må ha dødd omtrent samtidig med han, eller hans svigerdatter Kristin Toresdatter. Den som videre kom til å arve det meste av hans store jordegods, var brorsønnen Vidkunn Erlingsson. Han skulle komme til å stå enda mer sentralt i den norske riksstyringen enn Bjarne selv hadde gjort.

Kilder:
RN bd. 2–3 registrerer alle dokumenter som omtaler Bjarne Erlingsson i DN og andre kildeutgaver.
Árna saga biskups, utg. av Þ. Hauksson, 1972.
Isl.Ann.
Íslenzkar Ártiðaskrár, utg. av J. Þorkelsson, 1893–96.
Karlamagnús saga ok kappa hans, utg. av C. R. Unger, 1860.
NFH del 4, bd. 1–2, 1858–59.
G. Storm: Om Lendermandsklassens Talrighed i 12. og 13. Aarhundrede, i HT, rk. 2, bd. 4, 1884.
E. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972.
A. Holmsen: Gård og gods i Norge i eldre tid, 1980.
A. Dybdahl: Bjarne Erlingssons testamente og Giskeættens jordegods, i HT, bd. 77, 1998.

Notes:

Died:
Tjalge. 1305?

Family/Spouse: Erling Omundsen Hildugard. Erling was born about 1250 in Ornes, Luster, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge; died about 1319. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1302; Ridder, baron og sysselmann i Viken.

Notes:

Occupation:
Ridder fra 1282, og noen år før 1300 ble han baron.

Vidkun married Gyrid Andersdatter på Stovrheim in 1291. Gyrid was born in 1270 in Stårheim, Eid, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge; died on 25 Oct 1323. [Group Sheet] [Family Chart]

Holmfrid married Erlend before 1295. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Håkon Gautesen Reve. Håkon was born about 1262; died about 1304. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Aft 1313, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Godseier.
• Occupation: 1316; Ridder.
• Occupation: Abt 1323, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Norsk ridder, sysselmann, riksråd og riksforstander (drottsete).

Notes:

Residence:
Erling Vidkunnsson var sin samtids mest ættstore og godsrike mann i Norge. I årene 1323–31 ledet han det norske riksstyret med kongelig myndighet og tittel som drottsete.

Gjennom farfaren Erling Vidkunnsson i Bjarkøy kunne Erling føre sin ætt tilbake til arnmødlingene. Etter farbroren Bjarne Erlingsson arvet Erling det meste av det omfattende Bjarkøy-Giske-godset. Kildene er uklare på hvem Bjarne Erlingsson testamenterte Setegården Giske til. Det kan ha vært hans sønnedatter Kristine, eller til sønnekonen Kristine Toresdatter (som også var søster av Erlings hustru), slik at Erling først overtok Giske etter hennes død, trolig omkring 1340.

Datter til Nikolaus Pålsson, Margaretha Nikolausdatter, var blitt gift med Bjarne Erlingsson. Han var fra Bjarkøy i Nord-Norge. Margaretha og Bjarne var fjerne slektninger, ettersom han gjennom et kvinneledd stammet fra Arne Arnesson. Bjarne fikk etterhvert en svært framtredende plass i riksstyret. I 1277 ble han sammen med de andre lendmennene tildelt tittelen baron. Fra 1280 og utover var han også formann i formynderstyret til den unge kong Eirik. Dette gjorde han til rikets mektigste mann. Det var særlig to ting som opptok Bjarne. Det ene var å redusere makten til de katolske biskopene. Det andre var å fri Norge fra det strupetaket de tyske Hansa-kjøpmennene holdt på å få. Når det gjaldt biskopene var det særlig den griske pengeutsugingen den katolske kirken sto for det ble kjempet mot. I denne kampen tok kirken til motaksjoner som bannlysing og interdikt, samtidig som de søkte hjelp hos sine internasjonale brødreorganisasjoner. Her møtte altså Bjarne en motstander som hadde sin styrke i organisasjon. Kampen mot Hansa-kjøpmennene gikk utpå å begrense den økonomiske utsugingen de sto for. Også her møtte Bjarne en sterk motstander som hadde en godt utbygd organisasjon. Dette gjorde Hansa-byene i stand til å treffe tiltak mot norsk krigsførsel som utførselsforbud, prispolitikk og andre økonomiske maktmidler.

Margaretha Nikolausdatter døde i 1307 og Bjarne Erlingsson i 1313. De hadde ett eneste barn, sønnen Anders Bjarnesson, som var død før dem. Giske gikk dermed i arv til hans datter Kristin Andersdatter. Hun eide bare Giske i kort tid. Hun var barnløs og trolig ugift ved sin død.

Den neste eieren ble Erling Vidkunsson, brorsønn av Bjarne Erlingsson. Han ble gift med Elin, datter av baron Tore Håkonsson. Erling oppnådde, som de tidligere eierne, en framtredene plass i riksstyringen. Erling hadde en sønn, Bjarne Erlingsson, etterhvert ridder, riksråd og sysselmann i Jemtland.

Omkring denne tiden, førstehalvdel av 1300-tallet, sto riddervesnet i full blomst i Mellom- og Sør-Europa. I Nord-Europa var det også riddere, men færre i antall og med dårligere økonomi som fordret enklere utstyr. Dessuten var det mindre mulighet til å øve seg opp i turneringer, rytterkrig og tvekamper. I 1339 var en veltrent tysk ridder kommet til Sverige, og der seiret han over alle sine svenske medtevlere i en turnering. Men da han møtte Bjarne Erlingsson fant han sin overmann.Den svensk-norske kongen, Magnus 2 Eriksson, ble så oppglødd av seieren at han gav Bjarne sin slektning Rikitsa til kone. Bjarne Erlingsson skulle med dette ha vilkår til å nå de høyeste stillingene i Norge, men døde forholdsvis ung. Han etterlot seg heller ingen barn. Dermed gikk Giske videre til Erlings datter Ingebjørg, gift med Sigurd Havtorsson.

Erlings mor var av Ståreimsætten fra Nordfjord, i slekt med kongehuset og de østnorske Tornberg-mennene (Erling Alvsson og Alv Erlingsson). Etter henne var Erling odelsmann til Ståreim med tilliggende gods og trolig også noe av Tornberg-ættens tidligere jord. Gjennom sin hustru fikk han tilgang til hennes arvelodd i farens jord på Østlandet og Orknøyene, senere også arven etter søsteren Kristine og brorsønnen Stig Håkonsson. I tillegg skaffet Erling seg ny jord gjennom kjøp og andre transaksjoner. Samlet er det anslått at jordeiendommene hans utgjorde minst 7 prosent av alt adelsgods i Norge. Det gjorde ham til landets uten sammenligning største private godseier.

Erling Vidkunnsson opptrådte siste kjente gang som riksråd da han på Båhus 1353 var garantist og medbesegler ved kongens omskifting av dronning Blancas morgengavelen. Samme år døde trolig sønnen Bjarne, for det var etter hans bønn på dødsleiet at Erling januar 1354 skjenket Giske til datteren Ingebjørg. Under 1355 melder en islandsk annal at Erling selv gikk bort etter et liv som hadde ført ham til uvanlig rikdom og en høyere offentlig posisjon en noen annen norsk adelsmann i samtiden.


Occupation:
I 1316 var Erling blitt ridder, men det ser ikke ut til at han gjorde seg særlig gjeldende politisk i Håkon 5's regjeringstid.
Etter kongens død 1319 rangerte han langt fremme blant de 30 lendmennene og ridderne som samme år inngikk Oslo-avtalen om kongefellesskap med Sverige.

Occupation:
Det store spranget i Erlings politiske karriere kom 1323, da biskoper og håndgangne menn på alminnelig hirdstevne i Oslo valgte ham til formann for riksråd og riksstyring med kongelig myndighet. Hensikten var å bøte på det angivelige vanstyret etter Håkon 5's død ved å trenge kongens datter, hertuginne Ingebjørg, til side i regjeringen for hennes mindreårige sønn, kong Magnus Eriksson. Det svenske riksrådet hadde året i forveien nøytralisert hertuginnen og hennes krets, og det var også etter svensk mønster Erling tok tittelen drottsete, som i Norge tidligere hadde vært et hirdembete (kjøgemester) uten klare administrative oppgaver, men heretter kom til å betegne en riksforstander i kongens sted.

Erling Vidkunsson av Bjarkøy og Giske, norsk ridder, riksråd og riksforstander (drottsete). Drottsete = opprinnelig den hirdmann som sto for kongens hushold. I senere middelalder betød drottsete den høyeste sivile embetsmann med hele den indre forvaltning under seg.

Han var i sin tid Norges rikeste og fornemste mann, eier av Giske-, Bjarkøy- og Stovreim-godsene, fikk dessuten med sin hustru, Elin Toresdatter, datter til kansleren Tore Håkonsson, store eiendommer på Østlandet. Han ble ridder 1316. Drottsete mens Magnus Eriksson var umyndig (1323–32); tronskiftet i 1319 medførte behov for et formynderstyre for den treårige kong Magnus.
Brevet som ble satt opp i forbindelsen med avtalen mellom nordmenn og svensker i Oslo i 1319, ble da også fra norsk side beseglet med det alminnelige seglet til rikets råd i Norge. Likevel oppfylte ikke det formynderstyret som ble etablert under Erling Vidkunsens lederskap i 1323, fullt ut bestemmelsene fra 1302. Dermed styrte i virkeligheten Erling Vidkunsen landet under Magnus' umyndighetstid 1323-1332.

I 1324–27 synes han også å ha fungert som kansler. Han organiserte forsvaret mot russernes angrep på Finnmark og sluttet freds- og grensetraktat med Novgorod 1326. Arbeidet med å utbygge kong Håkon 5's lovgivning mot tyskernes handelsovergrep, særlig i Bergen.

Formynderrådet med drottseten i spissen var mer dominert av de verdslige stormennene enn hva kong Håkon 5 hadde lagt opp til, og gjenspeilte etter altå dømme det verdslige aristokratiets styrke i 1320-årene.
Magnus Erikssons umyndighetstid ga dermed rom for de norske stormennene til å omdanne og konsolidere kretsen av rådgivere rundt kongen til et riksråd.
Også det at hirdorganisasjonen med hirdstevnet forsvant i samme periode, bidro til at de verdslige stormennene hadde behov for å bygge ut et politiskorgan som kunne artikulere aristokratiets interesser i riksstyret og balansere kongens personlige makt.

Som myndig konge forsøkte Magnus Eriksson illustrerende nok å holde rådet utenfor deler av riksstyret i både Norge og Sverige. Det var en fåfengt politikk på lang sikt fordi aristokratiet hadde for sterke maktpolitiske interesser knyttet til rådets eksistens til at det var mulig for kongen å neglisjere rådets deltakelse i beslutninger. Riksrådet var allerede veletablert i den norske riksforvaltningen, der det hadde funksjon som aristokratisk interesseorgan,samtidig som det var et samarbeidsorgan for kongen i styret av landet.
På tross av dette fortsatte samarbeidet mellom konge og riksråd å variere i den daglige politikken. Ikke minst skyldtes dette at middelalderen sammenliknet med vår tid ikke hadde sans for formelt å avgrense politiske organ og deres myndighetsområde, noe som igjen blant annet hang sammen med det nevnte fraværet av atskilte samfunnssfærer.
Denne mangelen på klare formelle grenser for å utøve myndighet kommer til uttrykk i den svenske landslovens bestemmelser om riksrådet fra rundt 1350.Her het det at kongen skulle velge rådet, som skulle bestå av erkebiskopen foruten et hensiktsmessig antall biskoper, samt tolv verdslige menn.Imidlertid presiserte loven karakteristisk nok ikke rådets kompetanse i riksstyret.
Den rådseden som den svenske landsloven foreskrev for riksrådene, uttrykte klarere enn de tilsvarende norske edene fra slutten av 1200-tallet at rådsherrene hadde en kontrollerende funksjon både overfor konge og overfor befolkning. Riksrådet ble foreskrevet å skulle stå i en meklerstilling mellomkonge og undersåtter ved å representere riket, et begrep som i loven var løsrevet fra begrepene konge og allmue og gitt en egen eksistens og betydning uavhengig av disse.

Rett etter at kong Magnus hadde tiltrådt som myndig konge, gjorde Erling sammen med Jon og Sigurd Havtoressønner, opprør mot kongen fra Tunsberghus. Årsakene ligger i mørke, men opprøret bunnet sannsynligvis i en konflikt om innflytelse på riksstyret. Opprørerne underkastet seg kongen, og Erling ser ikke ut til å ha gått åpent ut mot kongen senere.

En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør.
Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde.
Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.

15.august 1343 utstedte Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresssønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson, Bjarne Erlingsson (Erling Vidkunsens sønn), Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, følgende brev:
Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges, Sveriges, Skånes og Hallands konge.
Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om.
Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge.
Vi sluttet oss med glede til kong Magnus' avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norgesrike.

I 1340-årene var han sysselmann på Sunnmøre. Etter mannedauden gjorde han (1350) en pilegrimsferd til Roma, ble på tilbakeveien tatt til fange i England, men utløst av sin venn erkebiskop Olav.

Family/Spouse: Elin Toresdatter på Tandberg. Elin (daughter of Tore Håkonsen på Tandberg and Ingeborg Erlingsdatter på Tornberg) was born about 1287 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died in Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Ingebjørg Holmfridsdatter.

Died:
ca.1371?

Family/Spouse: Filippus Erlendsen på Osland, "på Odensland". Filippus (son of Erlend Arnesen and Ingeborg Erlandsdatter) was born between 1270 and 1290; died in 1340 in Osland, Kyrkjebø, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Eiliv Eilivsson på Naustdal. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1339, Jämtlands län, Sverige; Ridder.

Notes:

Occupation:
Omkring denne tiden, første halvdel av 1300-tallet, sto riddervesnet i full blomst i Mellom- og Sør-Europa.
I Nord-Europa var det også riddere, men færre i antall og med dårligere økonomi som fordret enklere utstyr. Dessuten var det mindre mulighet til å øve segopp i turneringer, rytterkrig og tvekamper.
I 1339 var en veltrent tysk ridder kommet til Sverige, og der seiret han over alle sine svenske medtevlere i en turnering. Men da han møtte Bjarne Erlingsson fant han sin overmann.
Den svensk-norske kongen, Magnus 2. Eriksson, ble så oppglødd av seieren at han gav Bjarne sin slektning Rikitsa til kone.

Bjarne Erlingsson skulle med dette ha vilkår til å nå de høyeste stillingene i Norge, men døde forholdsvis ung. Han etterlot seg heller ingen barn.

Bjarne Erlingsen eide Elingård, eller Elin / Ælin som det opprinnelige navnet var, på Onsøy.
Han eide også Ornesgården i Luster i 1309 (Hallvard Magerøy 1991). Han bodde i 1333 på Tønsberg, Vestfold, Norge.

En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør.
Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde.
Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.
15.08.1343 utstedte Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresssønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson,Bjarne Erlingsson (Erling Vidkunsens sønn), Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, følgende brev:
Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges, Sveriges, Skånes og Hallands konge.
Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om.
Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge.
Vi sluttet oss med glede til kong Magnus' avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norgesrike.

Family/Spouse: Torstein. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Giske, Møre og Romsdal, Norge

Ingebjørg married Sigurd Havtoresen på Sudrheim on 29 Sep 1342. Sigurd (son of Havtore Jonsen på Sudrheim and Agnes Håkonsdatter) was born about 1315 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1390 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Gjertrud married Otte Svalesen Røymare in 1360. Otte (son of Svale Olfvirsen Røymare and Elsebe) was born about 1330; died about 1411 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]