| Name |
Olav Trygvasen |
| Suffix |
"Olav 1" |
| Nickname |
"Trygvasson" |
| Gender |
Male |
| Occupation |
Abt 0995 |
Norge  [1, 2] |
| Konge - del 1 oppsummering. |
- Det er noe uvisst når Olav ble født. Snorre Sturlason skriver at han ble født like etter at hans far ble drept i 963, mens andre kilder hevder at det skjedde en gang mellom 964 og 969. Hvis Olav var født i de seneste av disse årene setter dette tvil om Olavs herkomst, som oldebarn av Harald Hårfagre, noe som legitimerte hans krav til kronen.
Snorre skriver at mor til Olav Tryggvason Astrid Eiriksdatter, datter av Eirik Bjodaskalle, som var gift med kong Trygve Olavsson, kom seg unna i hemmelighet da Trygve falt. Både fiender og uvenner var etter henne. Dessuten bar hun barnet til kong Trygve. Hun ble rodd ut på et vann – det blir ikke angitt hvilket vann – og gjemte seg på en holme. Der ble Olav født.
Astrid og Olav flyktet først til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Oprekstad, som muligens er identisk med Obrestad i Hå, Jæren, og var der over vinteren.
Så fór de til Håkon Gamle i Svitjod.
Etter 2 år hos Håkon Gamle ville Astrid dra med 3 år gamle Olav til Gardarrike hvor Astrids bror Sigurd var i tjeneste hos kong Valdemar. Men på vei over Østersjøen ble de kapret av Estiske vikinger, og alle ombord ble enten drept eller tatt som treller. Der ble Olav skilt fra sin mor.
En ester som het Klerkon, fikk både Olav, fosterfaren til Astrid Torolv Luseskjegg og hans sønn Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel trell, syntes ikke han gjorde nok nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann, Reas, kjøpte Olav. Han gav ei god kappe for ham, et slags reiseplagg. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var 6 år i Estland i slik utlegd.
Sigurd Eiriksson, bror til Astrid kom til Estland på en sendeferd for kong Valdemar i Holmgard, da han skulle kreve inn skatt for kongen der i landet. Sigurd som var en svært ansett mann hos kongen kom som en mektig mann med stort følge og mye gods.
På torget fikk han se en gutt som var svært vakker, han skjønte at han måtte være utlending og spurte ham om navn og ætt. Da fikk han vite at han het Olav, sønn av Tryggve Olavsson og Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle. Da fikk Sigurd kjøpt både Olav og Torgils av Reas og tok dem med seg til Holmgard.
Olav Tryggvason stod en dag på torget, det var en mengde mennesker der så fikk han øye på en han kjente igjen, ifølge Snorre;
Da fikk han se Klerkon, som hadde drepte fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt ei lita øks i handa, og den satte han i hodet på Klerkon, så den stod langt inn i hjernen...
Etter dette sprang han til sin frende Sigurd, som tok han med til dronning Allogia, for å søke tilflukt. En mobb hadde samlet seg for å ta gutten. Ikke før dronningen betalte blodpenger gav mobben seg. Kong Valdemar og dronning Allogia fikk da vite Olavs hærkomst som kongssønn, og de tok seg godt av ham. Olav var 9 år da han kom til Gardarike, og han ble der ytterligere 9 år.
Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren han sendte for å verge landet. Han holdt en stor flokk hærmenn selv også, og lønte dem av det han fikk av kongen. Olav var rundhåndet mot sine menn, og derfor ble han vennesæl.
Valdemar ble da redd for sin egen trone og gjorde seg til uvenn med Olav. Olav forlot da dronningen og Holmgard for å søke lykken andre steder, etterhvert til Norge.
Han seilte vestover, da kom han innom Bornholm. Der gjorde han landgang og herjet, folk i landet kom ned og holdt strid med ham, men Olav vant seier og et stort bytte.
Olav seilte så syd, til Vendland. Kongen i Vendland het Burislav. Hans datter Geira styrte og hadde makten der hvor Olav kom i land. Diksin, en av kongsdatterens rådgivere kom Olav i møte og skjønte straks at dette var en mann som var av gjæv ætt og et vakkert åsyn. Diksin sa til dem at dronninga bad dem hjem til seg og bød sitt vennskap. Olav tok imot tilbudet, og drog til dronning Geira om vinteren. De 2 likte hverandre svært godt og Olav fridde til dronning Geira. Dermed fikk han styringen over dette riket sammen med henne.
Han plyndret også både i Skåne og på Gotland.
Keiser Otto 1. av det tysk-romerske rike hadde krevd at danskekongen Harald Blåtann skulle ta den rette tro, noe Harald nektet. Dermed dro Keiser Otto sammen en stor hær. Han mobiliserte folk fra Saksland, Frankland og Friesland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans.
Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Slaget stod ved Danevirke hvor Harald danekonge hadde sendt Håkon jarl sammen med den hæren av nordmenn som fulgte ham. Harald og Håkon jarl vant slaget, og mange av keiserens menn falt.
Otto seilte da rundt Danmark og jaget Harald danekonge ut på Morsø i Limfjorden hvor han til slutt lot seg kristne sammen med alle sine menn.
Etter bare 3 år i Vendland, ble Geira så syk at hun døde. Olav sørget så over å ha mistet henne at han ikke likte seg i Vendland mer.
Han skaffet seg hærskip igjen, og dro på hærferd, først til Friesland og så til Saksland og Flandern.
I 4 år var han ute i Viking helt til han kom til Syllingene. Da Olav Tryggvason lå ved Syllingene fikk han høre om en dyktig kristen med profetisk nådegave. Olav oppsøkte profeten og spurte om han kunne forutsi hvordan det ville gå med ham. Eneboeren svarte med en hellig profeti:
Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på det svaret mitt, så skal du ta dette til merke: Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen sju dager, og like etter skal du la deg døpe.
Det gikk som eneboeren hadde profetert. Da Olav vende tilbake, ble mennene hans overfalt av irske røvere. Olav ble selv såret, men etter 7 dager ble han frisk.
Etter dette ble Olav så nysgjerrig at han vendte tilbake til den gamle, ble da døpt av ham og lærte om Gud og kristendommen av ham.
Om høsten 988 seilte Olav fra Syllingene til England, hvor han nå fór med fred, for England var kristnet og han var også kristen. Der gikk det tingbud over landet og da tinget var satt, kom dronning Gyda dit. Hun var søster til Olav Kvåran som var konge i Dublin på Irland. Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England, som nå var død, og hun hadde riket etter ham. Hun ville se seg ut en ny mann ved tinget, og Olav stakk seg ut med sin størrelse og sitt vakre ytre. Hun spurte Olav hvem han var, og han kalte seg - Åle - et navn han hadde ofte brukt på reise. Gyda sa til ham at hun ville velge ham hvis han ville ha henne, til det svarte Olav:
Jeg sier ikke nei til det.
Slåsskjempen Alvine bød Olav Tryggvason til holmgang på grunn av dette giftemålet, Olav vant over Alvine og hans menn. Olav giftet seg med Gyda og ble i England og Irland.
(Det heter seg at Olav først var Håkon Adalsteinfostres underkonge i Viken. At han og 2 andre vikhøvdinger i 991 sluttet forlik med engelskkongen og fikk 10.000 pund. Og at han og Svein Tjugeskjegg i 994 angrep London med 94 skip. Det ble inngått nytt forlik og de fikk 16.000 pund.)
I år 995 gikk ryktet om en nordmann i vest med kongelig blod av Harald Hårfagres ætt. Tiden var moden for at Olav kunne reise til Norge og kreve kronen. Olav seilte øst over havet, og kom seilende inn til land ytterst på Moster. Det var det første stedet han gikk i land i i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Siden ble det bygd en kirke på samme sted.
Bøndene hadde allerede startet å gjøre opprør mot Håkon, som var på flukt. Olav så noen skip som kom seilende og trodde det var Håkon jarl, men det var Erlend, sønn til Håkon jarl, som kom med tre skip. Erlend fryktet at skipene som kom mot ham bragte ufred mot ham, og han hoppet overbord og la på svøm. Olav tok styrvolen (styreåren) og kastet etter ham, og den traff Erlend i hodet så han døde.
Håkon jarl hørte at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønnen hans. Da søkte Håkon ly i en grav (hule) under en grisebinge sammen med trellen Kark. Da Olav traff bøndene, tok de ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å lete etter Håkon jarl. Da de kom til gården hvor Håkon og Kark gjemte seg ble begge urolig. Det endte med at Kark drepte Håkon jarl ved å kjøre kniven i halsen på ham. Kark skar hodet av jarlen og løp sin vei. Dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham. Olav så på Karks svik mot sin herre som så alvorlig at det ikke kunne oppveie at han forærte ham Håkon Jarls hode. Etter dette var Olav konge over Norge.
Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen. Han reiste så videre til områdene som før hadde vært under danskekongen, slik som Opplandene og Viken. Overfor sine nærmeste frender og rådgivere sa han at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø. Etterhvert lyste kong Olav for allmuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. Han startet kristningen i Viken. Kongen dro nå rundt og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt. Noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen drev han ut av landet.
Kong Olav dro vest til Agder, og hvor enn han kom og han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen, for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom.
I Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt 4 sønner. Den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola. Den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten i Hordaland.
Stormennene diskuterte om hva som ville skje. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.
Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Der hadde de plukket ut de 3 mest veltalende bøndene til å tale Olav imot. Den første fikk ikke sagt et ord, da han ble rammet av hoste. Den andre ble plutselig stum og den siste ble så hes at ingen hørte ham, dermed ble det ingen motstand mot Olav. Da ble alle på tinget døpt før de dro sin vei.
Ved Gulating var stormennene samlet, og de ville ikke la seg tvinge til dåp hvis ikke de fikk noe igjen for det. Kong Olav spurte stormennene hva de ville kreve av ham for å få et best mulig forlik. De ville at Olav skulle gifte bort Astrid, søsteren sin, til Erling Skjalgsson, noe Olav gikk med på fordi han visste Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar. Men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette.
Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn, men Erling ville ikke ha noe høyere enn tittelen Herse mot at han blir den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine.
Olav lyste ut 4-fylkersting nord på Dragseid på Stad, og dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. De så hæren til Olav, som nå også bestod av mennene fra Hordaland og Rogaland. Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet dét fylket.
Olav seilte inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der, men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjort fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da han fikk vite det, dro han heller sydover igjen.
Fra hovet på Lade hadde Olav tatt vekk en gullring som han sendte til Dronning Sigrid i Svitjod, hun som ble kalt Storråde, for å fri til henne. Dronning Sigrid fant ut at ringen var falsk og at den var fylt med kobber inni, dette gjorde henne vred og hun lurte på hva Olav mente med dette. Da de møttes for å avtale giftemålet, krevde Olav at hun skulle la seg døpe. Dronningen nektet å gi opp sin tro, men sa at hun kunne leve med at de hadde forskjellig tro. Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått:
Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund, og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa.
Da svarte Sigrid:
Dette kunne vel bli din bane.
Kongen drog da nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde.
Kong Olav dro med sin hær om sommeren til Trondheimen, og styrte først inn til Nidaros. Så lot han det gå tingbud over hele fjorden og lyste ting på Frosta. Da kongen kom til tinget hadde mange bønder møtt opp, sterkt bevæpnet. De begynte å rope og sa han skulle tie stille, ellers ville de gå på ham og jage ham bort slik som de hadde gjort med Håkon Adelstensfostre.
Olav forstod at bøndene hadde en større hær og gikk da med på forlik om at han skulle bli med dem til det største blotsstedet og se hvordan de dyrket sin tro. Skjegge, som ble kalt Jernskjegge, var bøndenes leder og det var han som talte mot kongen og fikk bøndene til å reise seg mot kristendommen. Da tiden var kommet for blotet, reiste kong Olav til Mære. Der gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene.
Inne i hovet var det en statue av guden Tor som var prydet med gull og sølv. Olav tok opp en gullslått piggstav med øks på som Tor hadde i hendene, og slo i stykker statuen og veltet de andre gudebildene. Utenfor drepte kongsmennene Jernskjegge. Med Jernskjegge død var det ingen som kunne lede bøndene, og da ble alle der døpt og trønderne tok kristendommen.
I 997 dro Kong Olav med hæren ut til Nidaros. Der lot han bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok.
Om høsten lot han føre dit alt det han trengte av kost og annet til vinteren. Han hadde samlet mange folk rundt seg, og både hoffet og hirden var der.
For å komme til forlik med Jernskjegge sine frender, ble det avtalt at kongen skulle gifte seg med Gudrun, hans datter. Men på bryllupsnatten dro hun frem en kniv og ville drepe ham. Olav oppdaget dette og fikk henne sendt vekk.
Samme høst lot kong Olav bygge et stort langskip på øra ved Nidelv. Det var en snekke, som hadde tretti rom, det var høyt i stavnene. Dette skipet kalte kongen Tranen.
Hos kong Olav Tryggvason var det en saksisk prest som het Tangbrand. Tangbrand var en villstyring og slåsskjempe, men ifølge sagaene ellers en vellært klerk og en kjekk kar. Kongen ville ikke ha ham hos seg og sendte ham ut til Island for å kristne landet. Tangbrand prekte kristendom på Island. Noen høvdinger lot seg døpe på hans ord, men det var mange flere som talte mot ham. Tangbrand var 2 år på Island, og drepte 3 menn før han drog bort.
Da Tangbrand kom tilbake fra Island fortalte han til kong Olav at det ikke hadde gått så godt på Island, og at islendingene ikke ville la seg kristne, men heller lagde nidviser om Tangbrand og ønsket ham død. Kongen ble så vill og vred at han samlet alle islendingene som var i byen, og så sa han at de skulle bli drept, alle sammen. Han ble overtalt til å la dem leve og la dem døpe.
Våren 998 lot kong Olav sette i stand skipene og rustet opp hæren sin. Selv reiste han i Tranen, for å kristne Hålogaland. Langs hele kysten, hvor enn han kom i land, holdt han ting, og der bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen hadde makt og menn nok til å sette seg opp mot kongen. Kong Olav tok inn hos Hårek på Tjøtta, og da ble Hårek og alle folkene hans døpt. Hårek gav kongen store gaver, og da de skiltes var han blitt kongens mann og han hadde fått veitsler av kongen og lendmanns rett.
Raud den ramme og Tore Hjort var 2 hedenske høvdinger som tok til våpen da de hørte at kongen kom nordover. De fikk samlet mange menn og utrustet skip. Raud hadde en stor drake med forgylt hode på skipet, som hadde 30 rom og var stort i forhold til romtallet. Tore Hjort hadde også et stort skip. Det ble et stort slag der de 2 flåtene møttes, og snart ble det mannefall, men mest hos håløygene og skipene deres ble ryddet. Tore Hjort sprang i land, og ble drept av kongens spyd, mens Raud lot skipet seile vekk.
Raud den ramme flyktet til sin gård på Godøy i Saltfjorden. Kongen og hans menn overrasket Raud som lå og sov, da de kom. Olav ville være mild mot ham hvis han ville la seg døpe, men Raud spottet heller Gud på det styggeste. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som fantes. Han stakk en pinne i munnen på Raud, og tvang en orm ned halsen på ham, denne spiste seg ut siden på Raud.
Den draken som Raud hadde eid, tok kong Olav og styrte selv, for det var et mye større og finere skip enn Tranen. Framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale. Begge nakkene og hele stavnen var belagt med gull. Dette skipet kalte kongen Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, og det var det fineste skipet i hele Norge. Dette skipet, tidvis kalt Ormen lange, kan ha vært en av sin tids største og mest effektive krigsmaskiner.
Kong Olav falt ifølge kildene i sjøslaget ved Svolder ca. år 1000 (nær Rügen - Öresund).
Han var på vei hjem fra et tokt til Vendland da han gikk i et bakhold arrangert av sine største politiske motstandere, Svein Tjugeskjegg, konge av Danmark, Olof Skötkonung, konge av Sverige, og Eirik Håkonsson, ladejarl fra Trøndelag.
Kildene forteller at Olavs menn var tallmessig underlegne, og at han selv hoppet i sjøen etter at det ble klart at slaget var tapt.
Olav Tryggvason regnes som en av de sentrale og innflytelsesrike kongene, og holdes i norsk historietradisjon for å være en av de viktigste skikkelsene i norgeshistorien. Han har i ettertiden fått en høy stjerne, både hos Snorre, og hos senere historikere.
Dette kan delvis være på grunn av hans innsats for å få innført kristendommen, men det kan også være motstanden han ytte mot utenlandske konger. Slik motstand kan ha blitt tolket positivt, og derfor fremhevet, under nasjonsbyggingsprosessen.
Olav Tryggvason regnes som en viktig nasjonsbygger i Norge – hans mål har øyensynlig vært å bygge en moderne, det vil si kristen sentralstat på tuftene av det hedenske høvdinge- og tingsamfunnet. Hans regjeringstid preges derfor både av rikssamling og kristning.
Kong Olav kom i motsetningsforhold til det trønderske aristokrati, grunnet sin misjonsvirksomhet for kristendommen. Han bygget Norges eldste kirke på Moster i 995 og grunnla Trondheim i 997.
Han hadde sine fiender i de danske og svenske konger, og i Håkon jarls sønner. Olav søkte allianse med sin frende, den mektige polske konge Boleslav, som i 990-årene hadde erobret landene sør for Østersjøen.
Olav var gift med:
1. Geira Burislavsdotter av Vendland, død 977.
2. Gyda Olavsdotter av Irland, Irland i 995.
3. Astrid Erlingsdatter.
4. Gudrun Skjeggesdatter.
Kilder:
Rolf Edberg (1961). Fridtjof Nansen: Europeeren: En studie i vilje og godvilje. Oslo: Aschehoug. s. 9.
Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet: 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121.
Den islandske munken Odd Snorresson skrev ca. 1190 den eldste sagaen om Olav; denne er skrevet på latin, og var kilde for flere av de senere sagaene.
Theodoricus monachus' kongekrønike, Ågrip og Historia Norvegiæ er noenlunde samtidige.
De islandske diktet Dråpa om Olav Tryggvason fra ca. år 1200 er bare delvis bevart.
Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga i Heimskringla er skrevet ca. år 1230.
Den større saga om Olav Tryggvason er fra ca. år 1300, og samler Snorres arbeid, andre tekster, og muligens muntlig tradisjon. [1, 2]
|
| Occupation |
Abt 0995 |
Norge [2] |
| Konge - del 2 Olav Tryggvassons saga. |
- Fra Snorre: Håkon jarls saga:
...Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike.
Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre.
Da våren kom, lyste kong Harald og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om.
En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge to at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen. Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet.
Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren. Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr...
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:
1.
Astrid het den kona kong Tryggve Olavsson hadde vært gift med; hun var datter til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Obrestad, det var en mektig mann.
Etter at Tryggve var falt, kom Astrid seg unna i all hemmelighet med alt det løsøre hun kunne få med seg. Fosterfar hennes, som het Torolv Luseskjegg, fulgte henne. Han gikk aldri fra henne; men de andre trofaste menn hun hadde, var rundt og speidet og fikk vite nytt om uvennene hennes, og hvor de var.
Astrid gikk med barnet til kong Tryggve. Hun lot dem ro seg ut på et vann, og der gjemte hun seg på en holme sammen med noen få folk. Der fødte hun et barn, det var en gutt. Da de øste vann over ham, kalte de ham Olav etter farfaren.
Hun holdt seg gjemt der om sommeren. Men da nettene ble mørke og dagene stuttere og været kaldt, tok Astrid av sted igjen; Torolv og noen få menn fulgte henne. De reiste bare om natta gjennom bygdene, slik at de holdt seg skjult og møtte ingen. En dag mot kvelden kom de fram til Eirik på Obrestad, far til Astrid. De gikk varsomt fram, Astrid sendte folk opp til garden som skulle si fra til Eirik, og han lot noen følge dem til ei lita stue og dekke bord for dem med beste slags mat. Da Astrid og folkene hennes hadde vært der en stund, tok følget bort, og hun ble igjen sammen med 2 tjenestejenter og sønnen Olav, Torolv Luseskjegg og sønn hans, Torgils, som da var 6 år gammel. De ble der vinteren over.
2.
Da de hadde drept Tryggve Olavsson, drog Harald Gråfell og Gudrød, bror hans, til de gardene Tryggve hadde eid ; men da var Astrid borte, og de kunne ikke få spurlag på henne. De fikk høre folk ymtet om at hun skulle gå med kong Tryggves barn. Om høsten drog de nord i landet, som før er skrevet. Da de kom til Gunnhild, mor si, fortalte de henne hvordan alt var gått for seg, og hva som hadde hendt dem på ferden. Hun spurte dem nøye ut om alt som hadde med Astrid og gjøre. Da fortalte de henne om det snakket de hadde hørt. Men samme høst fikk Gunnhildssønnene strid med Håkon jarl og likeså vinteren etter, som før er skrevet, og av samme grunn ble det ikke satt i gang noen leting etter Astrid og sønnen hennes den vinteren.
3.
Våren etter sendte Gunnhild speidere til Opplanda og over hele Viken, de skulle få greie på hvordan det hadde seg med Astrid. Da sendemennene kom tilbake, kunne de fortelle Gunnhild at Astrid nok var hos Eirik, far sin, og dessuten at det visst var så at hun fostret opp sin og kong Tryggves sønn der. Da sendte Gunnhild straks menn ut og gav dem godt med våpen og hester; det var tretti mann, og føreren for dem var en mektig mann som het Håkon, en av Gunnhilds venner. Hun bad dem reise til Eirik på Obrestad og få med seg sønn til kong Tryggve derfra, og føre ham til Gunnhild.
Så reiste alle sendemennene av sted. Da de ikke hadde langt igjen til Obrestad, fikk Eiriks venner se dem komme, de gikk og varslet ham om kvelden at sendemennene var på veg. Straks samme natta lot Eirik Astrid dra bort, han gav henne en god fører på vegen og sendte henne øst til Svitjod til Håkon den gamle, en venn og en mektig mann. De tok av sted mens det ennå var langt igjen av natta. Mot kvelden neste dag kom de til ei bygd som heter Skaun, der så de en stor gard og gikk dit og bad om husvær for natta. De sa ikke hvem de var og hadde dårlige klær. Bonden der het Bjørn Eiterkveise, han var rik, men ingen bra mann, han jagde dem vekk, og de gikk samme kvelden til en annen gard like ved, som heter Vitskar. Der het bonden Torstein, han gav dem hus og godt stell om natta; de sov i gode senger.
4.
Håkon og de andre mennene til Gunnhild kom til Obrestad tidlig på morgenen og spurte etter Astrid og sønnen hennes. Eirik sa hun ikke var der. Håkon og de andre ransakte garden og ble der lenge utover dagen, og så fikk de vite noe om hvor Astrid hadde tatt vegen. Da rei de samme veg og kom seint på kvelden til Bjørn Eiterkveise i Skaun, der tok de inn. Håkon spurte Bjørn om han visste noe å fortelle om Astrid. Han svarte at det hadde kommet noen folk der om dagen som hadde bedt om husvær, men jeg jagde dem bort. De har vel fått hus et annet sted i bygda.
En av arbeidskarene til Torstein kom fra skogen om kvelden, han kom innom hos Bjørn, for det var på vegen for ham. Han så det var gjester der og hørte hva ærend de kom i, og fortalte det til Torstein bonde. Og mens det ennå var en tredjedel igjen av natta, vekte Torstein gjestene sine, og bad dem se å komme seg vekk, og snakket stygt og hardt til dem. Men da de vel var kommet på veg og ute av garden, sa Torstein til dem at Gunnhilds sendemenn var hos Bjørn og fõr og lette etter dem. De bad ham om litt hjelp, han gav dem med en til å vise vegen, og noe mat. Mannen fulgte dem framover i skogen til de kom til et vann, der var det en holme som var overgrodd med siv. De kunne vasse ut til holmen, og der gjemte de seg i sivet.
Tidlig neste dag rei Håkon fra Bjørn og ut i bygda; hvor han kom spurte han etter Astrid. Da han kom til Torstein, spurte han om de var kommet dit. Han svarte at det hadde vært noen folk der, men de drog østover mot skogen ved daggry. Håkon bad Torstein om følge, siden han var kjent både med vegen og gjemmestedene. Torstein fulgte dem, men da han kom til skogen, viste han veg tvert imot der Astrid var. De dreiv og lette hele dagen, men fant dem ikke.Så reiste de hjem igjen og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått. Astrid og følget hennes reiste sin veg videre, de kom fram til Håkon Gamle i Svitjod. Der bodde Astrid og Olav, sønnen hennes, en lang stund og hadde det godt.
5.
Gunnhild kongemor fikk høre ar Astrid og Olav, sønn hennes, var i Sveavelde. Da sendte hun Håkon ut igjen med godt følge, han skulle øst til Eirik sveakonge med gode gaver og løfter om vennskap. Sendemennene ble godt mottatt der, det ble vist dem all vennlighet. Så kom Håkon fram med ærendet sitt for sveakongen. Han sa at Gunnhild hadde sendt bud og bedt om at kongen skulle støtte ham, så han kunne få med seg Olav Tryggvason til Norge. Gunnhild vil ta ham til oppfostring, sa han.
Kongen gav ham menn med, og de rei til Håkon Gamle. Håkon bad med mange vennlige ord Olav om å bli med seg. Håkon Gamle svarte pent, men sa at mora fikk rå for om han skulle bli med, og Astrid ville ikke for noen pris at gutten skulle reise. Sendemennene fór sin veg, og sa til kong Eirik hvordan det hadde gått.
Nå gjorde sendemennene seg ferdige til å reise hjem. Men de bad kongen enda en gang om han ville hjelpe dem så de kunne få gutten med, enten Håkon Gamle ville eller ikke. Kongen gav dem en flokk menn igjen. Sendemennene kom til Håkon Gamle og krevde at han skulle la gutten følge med dem. Da han ikke var villig til dette, brukte de grove ord, lovte at han skulle få svi for det og var fælt sinte. Da løp det fram en trell som het Burste og ville slå til Håkon, og det var så vidt de kom seg av sted uten å bli banket av trellen. Så reiste de hjem til Norge og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått dem, men at de hadde da sett Olav Tryggvason.
6.
Bror til Astrid het Sigurd, han var sønn til Eirik Bjodaskalle. Han hadde vært borte fra landet lenge, han hadde vært øst i Gardarike hos kong Valdemar, der hadde Sigurd mye å si. Astrid ville gjerne reise dit til Sigurd, bror sin. Håkon Gamle gav henne godt følge og godt tilfang av alt; hun reiste sammen med noen kjøpmenn. Da hadde hun vært 2 år hos Håkon Gamle, og Olav var 3 år gammel. Men da de seilte østover havet, kom det vikinger over dem, det var estere. De røvet både folk og gods, noen drepte de, og de andre delte de mellom seg til treller.
Der ble Olav skilt fra mora. En mann som het Klerkon, en ester, fikk både ham og Torolv og Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel til trell, syntes ikke han gjorde nok nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann kjøpte Olav, han gav ei god kappe for ham, et slags reiseplagg; han het Reas. Kona hans het Rekon og sønnen Rekone. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var 6 år i Estland i slik utlegd.
7.
Sigurd Eiriksson kom til Estland på en sendeferd for kong Valdemar i Holmgard, han skulle ta inn skattene for kongen der i landet. Sigurd kom som en mektig mann med stort følge og mye gods. På torget fikk han se en gutt som var svært vakker, han skjønte at han måtte være utlending og spurte ham om navn og ætt. Han sa han het Olav, at Tryggve Olavsson var far hans, og at mor hans var Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle. Da kjentes Sigurd ved gutten, skjønte han var søstersønn hans. Sigurd spurte gutten hvordan han var kommet dit. Olav fortalte ham hvordan alt hadde gått til for ham. Sigurd bad ham følge seg til Reas bonde, og da han kom dit, kjøpte han begge guttene, både Olav og Torgils, og tok dem med seg til Holmgard. Han lot det ikke bli kjent hva ætt Olav var av, men sørget godt for ham.
8.
Olav Tryggvason stod en dag på torget, det var en mengde mennesker der. Da fikk han se Klerkon, som hadde drept fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt ei lita øks i handa, og den satte han i hodet på Klerkon, så den stod langt inn i hjernen, og så satte han på sprang hjem der han bodde og fortalte det til Sigurd, frenden sin. Sigurd fikk med en gang Olav med inn i huset til dronninga og fortalte henne det som hadde hendt. Hun het Allogia. Sigurd bad henne hjelpe gutten. Hun så på gutten og svarte; hun sa at det gikk da ikke an å drepe slik en vakker gutt, og bad dem tilkalle folk, fullt væpnet.
I Holmgard var freden så hellig at etter loven der skulle en drepe hver den som drepte en annen uten dom, og som skikken var, og loven bød, skyndte alle mennesker seg å leite etter gutten, hvor det var blitt av ham. Da ble det sagt at han var i garden til dronninga, og at der var det en hær av folk i fulle våpen. Dette ble fortalt til kongen, og så kom han til med sitt følge, han ville ikke det skulle bli strid. Han fikk først i stand grid, og så forlik; kongen dømte bøtene og dronninga greidde dem ut. Siden ble Olav hos dronninga, og hun var god og kjærlig mot ham.
I Gardarike var det en lov at kongebårne menn ikke måtte være der uten at kongen gav samtykke til det. Nå fortalte Sigurd dronninga hva ætt Olav var av, og hvorfor han var kommet dit, og at han ikke kunne være hjemme i sitt eget land for ufred, han bad henne tale med kongen om dette. Hun gjorde det, bad kongen hjelpe denne kongesønnen, så hardtsom folk hadde fart med ham, og hun talte så godt for seg at kongen lovte henne dette. Han tok Olav til seg og sørget for ham på stormannsvis, slik som det sømmer seg for en kongssønn å ha det.
Olav var 9 år da han kom til Gardarike, og han var hos kong Valdemar de neste 9 åra. Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om.
... [2]
|
| Occupation |
Abt 0995 |
Norge [2] |
| Konge - del 3 Olav Tryggvassons saga. |
- Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:
21.
Hele denne tida var Olav Tryggvason i Gardarike, kong Valdemar sørget for ham på det beste, og dronninga var svært glad i ham. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren han sendte for å verge landet. Der kom Olav ut i strid noen ganger, og hærstyret var i gode hender. Han holdt en stor flokk hærmenn sjøl også, og lønte dem av det han fikk av kongen. Olav var rundhåndet mot sine menn, og derfor ble han vennesæl.
Men det gikk som det så ofte går når en utlending kommer til makt, eller til så stor ære at han går foran folk i landet; mange ble misunnelige på ham fordi han var så godt likt av kongen og ikke mindre av dronninga. Folk sa til kongen at han skulle vare seg, og ikke la Olav få bli for stor:
For en slik mann kan bli svært farlig for Dem, om han skulle finne på å la seg bruke til skade for Dem eller Deres rike, så godt som han er utstyrt; han er både dugelig og vennesæl. Vi vet ikke hva det er han og dronninga alltid snakker om heller.
Det var ofte skikk hos mektige konger at dronninga hadde halve hirden og holdt den på sin bekostning; da fikk hun så mye av skatter og skylder som trengtes til dette. Slik var det hos kong Valdemar også, dronninga hadde ikke mindre hird enn kongen, og de kappet med hverandre om hvem som kunne få de dugeligste folkene, begge ville ha dem til seg. Nå gikk det slik at kongen festet tiltro til det snakket folk kom til ham med; han ble litt stutt og tverr mot Olav.
Da Olav merket dette, sa han det til dronninga; han la til at han gjerne ville til Norderlanda. Frendene hans hadde hatt rike der før, sa han, og han trodde det var mest likt til at han kunne komme seg opp der. Dronninga bad farvel med ham, og sa at han ville nok folk synes var en gjæv mann, hvor han så kom hen. Så drog Olav av sted; han gikk om bord og seilte ut i Østersjøen. På vegen da han seilte vestover, kom han innom Bornholm, der gjorde han landgang og herjet; folk i landet kom ned og holdt strid med ham, men Olav vant seier og et stort bytte.
22.
Mens Olav lå ved Bornholm, fikk han kvast vær og stormsjø, så han kunne ikke holde seg der; så seilte de derfra og sør under Vendland, og der fikk de god havn. Der gikk alt fredelig for seg, og de ble der en stund. Kongen i Vendland het Burislav, døtrene hans var Geira, Gunnhild og Astrid. Der hvor Olav kom i land, var det Geira kongsdatter som styrte og hadde makten. Den mann som hadde mest å si hos dronning Geira og hjalp med styringen, het Diksin. Da de fikk høre at det var kommet i land noen ukjente folk, som så ut som stormenn og kom med fred, kom Diksin ned med bud fra dronning Geira om at hun ville spørre dem som var kommet, om de ville være der vinteren over, for det var langt på sommeren alt, og været var hardt med svære stormer. Da Diksin kom, skjønte han straks at her rådde en mann som var gjæv både av ætt og åsyn. Diksin sa til dem at dronninga bad dem hjem til seg og bød sitt vennskap. Olav tok imot tilbudet, og drog til dronning Geira om vinteren. De 2 likte hverandre særs godt, så Olav fridde til dronning Geira samme vinteren. Så fikk han styringen over dette riket sammen med henne. Hallfred Vandrædaskald nevner dette i den dråpa han laget om kong Olav.
Høvdingen ved Holmen
herdet sverd i blodet,
øst i Gardar også.
Nekt det ikke, bønder!
Etter kampene på Gotland:
23.
Håkon jarl rådde over Norge og svarte ingen skatter, for danekongen gav ham alle de skattene kongen skulle ha i Norge for strev og omkostninger som jarlen hadde med å verge landet mot Gunnhildssønnene.
24.
Dengang var Otto keiser i Saksland. Han sendte bud til Harald danekonge at han skulle ta imot dåpen og den rette tro, og det skulle folk i landet også; hvis han ikke ville det, sa keiseren at han ville gå med en hær imot ham.
Danekongen lot landvernet sette i stand, sa Danevirke skulle holdes ved like, og hærskipene skulle være ferdige. Så sendte kongen bud til Norge til Håkon jarl, sa han skulle komme til ham tidlig på våren med hele den hæren han kunne få tak på.
Håkon jarl bød ut hær om våren fra hele riket, han fikk en svær mengde folk, og med den hæren seilte han så til Danmark og møtte danekongen. Kongen tok imot ham med stor heder. Der hos danekongen var det mange andre høvdinger også da, som ville hjelpe ham. Han hadde en stor hær.
25.
Olav Tryggvason hadde vært i Vendland om vinteren, som før skrevet. Den vinteren drog han rundt i Vendland til noen bygder der, som før hadde hørt under dronning Geira; men nå hadde de holdt helt opp med å vise lydighet og gi skatter. Der herjet Olav og drepte mange, han brente for noen og tok mye gods og la under seg disse rikene. Siden drog han hjem til borgen sin.
Tidlig på våren fikk Olav i stand skipene og seilte så ut på havet. Han seilte langs Skåne og gjorde landgang der; men folk i landet samlet seg og gikk til kamp. Olav seiret og tok stort bytte. Siden seilte han øst til Gotland, der tok han et kjøpmannsskip som noen jemter eide. De verget seg vel og lenge, men det endte med at Olav ryddet skipet, drepte en mengde folk og tok alle varene. Tredje kampen hadde han ved Gotland, der fikk Olav seier og stort bytte. Så sier Hallfred Vandrædaskald:
Flokker av jemter og vender
felte kongen i striden.
Slikt ble snart hans vane,
stridbar mot alt hellig.
Djervt dro herser herre
drepende sverd mot goter,
delte gull, og sendte
spydvær fra sør mot Skåne.
26.
Keiser Otto drog sammen en stor hær, han fikk folk fra Saksland, Frankland og Frisland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans.
Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Han fikk en stor hær fra Holstein også.
Harald danekonge sendte Håkon jarl med den hæren av nordmenn som fulgte ham, sør til Danevirke for å verge landet der. Dette er sagt i Vellekla:
Skipskjølene ilte
under kjempen nordfra,
sør til Danmark rente
øykene, slikt kan hende.
Med redselshjelm på hodet
søkte horders herre
Dovre-drotten, dengang
danske kongers møte
Og gavmilde konge
for mørke skogmarker
ville friste jarlen
som kom i frost nordfra;
fyrsten ba den sterke
brynjekledde stridsmann
verge Virket mot de
veldige skjoldkjemper.
Keiser Otto kom med hæren sørfra til Danevirke, og Håkon jarl verget borgmuren med folkene sine. Danevirke er laget slik:
Det går 2 fjorder inn i landet, en fra hver side, og mellom disse fjordene hadde danene bygd en stor borgmur av stein og torv og tømmer, gravd et bredt og dypt dike utenfor den og bygd kasteller ved borgportene.
Da ble det et stort slag. Det er nevnt i Vellekla:
Så djervt han enn stridde,
spydslyngeren, mot dem,
var det ikke grei framgang
å gå mot hæren deres,
da frankerkongen sørfra
i frisers og venders følge
kom til strid og krevde
kamp av flåtens fører
Håkon jarl satte fylkinger over alle borgportene, men det var likevel den største del av hæren, den han lot gå hele vegen langs muren og verge der det gikk hardest for seg. Der falt en mengde av keiserens folk, og de greide ikke å ta borgen. Så snudde keiseren og drog bort og prøvde ikke mer på det. Detter er sagt i Vellekla:
Luende sverd larmet
der Odins leikesveiner
la skjoldene sammen,
ørners venn gikk mot odder.
Sjøhelten fikk drevet
sakserne på flukten,
fyrsten og hans følge
verget Virket mot fienden.
Etter dette slaget drog Håkon jarl tilbake til skipene sine og tenkte å seile nordover til Norge igjen, men han fikk ikke bør. Derfor ble han liggende lenge ute i Limfjorden.
27.
Keiser Otto vendte seg nå mot Slien med hæren, han drog sammen en flåte der og satte hæren over fjorden til Jylland.
Da Harald danekonge fikk høre det, gikk han imot ham med sin hær; det ble et stort slag der og til slutt seiret keiseren, men danekongen rømte unna til Limfjorden og der satte han ut på øya Mors.
Så gikk det bud mellom kongen og keiseren, det ble satt grid og avtalt et møte. Keiser Otto og danekongen møttes på Mors. Da prekte en hellig biskop som het Poppo, troen for kong Harald, han bar gloende jern i handa og viste kong Harald at handa ikke var brent. Så lot kong Harald seg og hele danehæren døpe.
Kong Harald hadde sendt bud etter Håkon jarl før, mens kongen var på Mors, for at jarlen skulle komme å hjelpe ham. Jarlen var så kommet til øya etter at kongen hadde latt seg døpe, og nå sendte kongen bud at jarlen skulle komme til ham.
Da de møttes, tvang kongen jarlen til å la seg døpe; og Håkon jarl ble døpt der, og alle menn som fulgte ham også. Kongen gav ham prester med, og andre lærde menn, og sa at jarlen skulle la hele folket i Norge døpe. Så skiltes de.
Håkon jarl seilte ut til havs og lå og ventet på bør der. Da det ble slikt vær at han mente det kunne ta ham ut på havet, så satte han alle de lærde menn opp på land, og sjøl seilte han rett til havs. Vinden var vest-sørvest.
Så seilte jarlen østover gjennom Øresund, der herjet han landet på begge sider, deretter seilte han østover langs Skånesida og herjet der overalt hvor han kom i land. Da han kom øst utenfor Götaskjæra, la han i land, der gjorde han et stort blot. Da kom det flygende 2 ravner; de skreik høyt, og da trodde jarlen han kunne vite at Odin hadde tatt imot blotingen, og at nå var den rette tid for jarlen å kjempe.
Da brente jarlen alle skipene sine og gikk opp på land med hele hæren, han gikk med hærskjold der han kom.
Ottar jarl kom mot ham, han rådde over Götaland. De hadde en stor strid med hverandre, og Håkon jarl vant; Ottar jarl falt, og en stor del av hæren hans falt med ham.
Håkon jarl drog gjennom både østre og vestre Götaland og hele tiden med hærskjold, helt til han kom til Norge. Der tok han landevegen helt nord til Trondheimen. Dette er det fortalt om i Vellekla:
Han som flyktninger felte
frittet og blotet guder,
fikk vite tid for kampen,
var venn av valkyrjer.
Ramme ravner så han,
da bød han raskt til striden.
Laut-teinene hjalp ham
tyne livet av gøter.
Der hvor aldri hærskjold
herjet før, kom jarlen;
satte ting med sverdet,
det slo flammer av skjoldet.
Så langt har ingen båret
skjoldene opp fra sjøen,
gramen bar dem fra skipet
gjennom hele Götaland.
28.
Keiser Otto drog tilbake til riket sitt i Saksland, han og danekongen skiltes i vennskap. Folk sier at keiser Otto var gudfar for Svein, sønn til kong Harald, og at han gav ham navnet sitt, så han ble døpt Otto Svein. Harald danekonge holdt kristendommen godt, helt til han døde. Kong Burislav drog nå til Vendland og Olav, mågen hans, ble med ham. Denne kampen taler Hallfred Vandrædaskald om i Olavsdråpa:
Sør for Hedeby skrelte
skipenes herre brynja
av krigsfolket i Danmark,
som en flår bark av bjørka.
29.
Olav Tryggvason ble 3 år i Vendland. Da ble Geira, kona hans, så sjuk at hun døde. Olav sørget så over å ha mistet henne at han ikke likte seg i Vendland mer. Så skaffet han seg hærskip igjen, og drog på hærferd, først til Frisland og så til Saksland og Flandern. Så sier Hallfred Vandrædaskald:
Kongen, sønn til Tryggve,
titt hogg i hjel sakser;
likene fikk ligge
for leie, stygge ulver.
Vennekjær høvding ofte
lot ulvene få drikke,
vannet hekse-blakken
med brunt blod av friser.
Mektig hærleder laget
lik av valkererne,
han lot ravnene hakke
holdet av menn fra Flandern.
30.
Siden seilte Olav Tryggvason til England og herjet mange steder der i landet; han seilte helt nord til Nordimbraland og herjet, derfra drog han nord til Skottland og herjet mange steder der. Så seilte han til Suderøyene og holdt noen slag.
Etterpå drog han sør til Man og kjempet. Han herjet også omkring i Irland, og så styrte han til Bretland og herjet mange steder der i landet, og likeså der det heter Kumraland.
Derfra seilte han vestover til Valland og herjet, og så østover og tenkte seg til England; da kom han til noen øyer som het Syllingene ute i havet vest for England.
Så sier Hallfred Vandrædaskald:
Tungt det falt for angler
å trosse kongen, den unge,
i regn av piler røvet
han raskt nordimbrer livet;
drepte skotter med sverdet,
mettet sultne ulver;
gullets stridsglade giver
leikte på Man sin sverdleik.
Den dristige bueskytter
lot øyfolkets hær drepe,
irernes også, slynget
spydene, lysten på ære.
Kongen hogg ned bønder
som bygger bretske jorder,
slo Kumraland-folket,
ravnens sult ble stillet.
Olav Tryggvason var på hærferd i 4 år fra han drog fra Vendland til han kom til Syllingene.
31.
Da Olav Tryggvason lå ved Syllingene, fikk han høre at det var en spåmann der på øya som kunne forutsi ting som skulle hende, og mange mente at det gikk ofte som han sa. Olav ble nysgjerrig etter å prøve spådomsgavene til denne mannen. Han tok ut den vakreste og største av mennene sine, kledde på ham det staseligste, sendte ham så av sted og sa han skulle si han var kongen, for Olav var blitt kjent for det i alle land nå, at han var vakrere og gjævere og større enn noen annen mann. Etter at han hadde reist fra Gardarike, brukte han ikke sitt eget navn mer, han kalte seg Åle og sa han var fra Gardarike.
Da sendemannen kom til spåmannen og sa han var kongen, fikk han dette svaret:
Du er ikke konge. Men jeg rår deg til å være trofast mot kongen din.
Og mere sa han ikke til mannen. Sendemannen kom tilbake og fortalte Olav dette. Nå fikk han enda større lyst til å møte denne mannen siden han hørte han hadde svart slik, og han tvilte ikke lenger på at han virkelig var spåmann.
Så gikk Olav til spåmannen og talte med ham, spurte hva han kunne forutsi om Olav, hvordan det skulle gå ham med å få et rike eller annen lykke. Eneboeren svarte med en hellig spådom:
Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på det svaret mitt, så skal du ta dette til merke:
Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen 7 dager, og like etter skal du la deg døpe.
Nå gikk Olav ned til skipene igjen, og der møtte han ufredsmenn som ville drepe ham og folkene hans. I striden gikk det slik som eneboeren hadde sagt, Olav ble båret såret om bord i skipet, og han ble også bra igjen på 7 dager. Da mente Olav han kunne vite at denne mannen hadde sagt sant til ham, og at han virkelig var spåmann, hvor han nå kunne få spådommene fra.
Så gikk Olav for å treffe denne mannen en gang til, han talte lenge med ham, spurte ham nøye ut om hvordan han hadde fått slik visdom at han kunne forutsi ting som skulle hende. Eneboeren sa at det var sjølve kristenfolkets gud som lot ham vite det han gjerne ville vite; han fortalte Olav om mange av Guds store tegn, og etter disse fortellingene samtykte Olav i å la seg døpe. Slik hendte det at Olav ble døpt der, og hele følget hans også. Han ble der nokså lenge og lærte den rette tro, og fikk med seg prester og andre lærde menn derfra.
32.
Om høsten seilte Olav fra Syllingene til England. Han lå i ei havn der, og nå fór han med fred, for England var kristnet og han var også kristen. Der gikk det tingbud over landet, at alle skulle komme til tings. Og da tinget var satt, kom det ei dronning dit som het Gyda, søster til Olav Kvåran som var konge i Dublin i Irland. Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England, nå var han død, og hun hadde riket etter ham. Det var en mann som het Alvine i riket hennes, en svær slåsskjempe som dreiv og bød folk holmgang. Han hadde fridd til henne, men hun svarte at hun ville velge sjøl hvem hun ville ha av de mennene som var i riket hennes. Og nå var da tinget kalt sammen forat Gyda skulle velge seg en mann. Der var Alvine kommet, kledd i de beste klærne sine, og det var mange andre der også i gode klær. Olav kom også, han hadde hverdagsklærne sine og ytterst ei lodden kappe, han stod med følget sitt litt borte fra de andre.
Gyda gikk og så på hver enkelt mann som hun syntes så ut til å være noe til mann. Da hun kom der Olav stod, så hun opp i ansiktet på ham og spurte hva han var for en kar. Han kalte seg Åle.
Jeg er utlending her, sa han.
Gyda sa:
Jeg vil velge deg om du vil ha meg.
Jeg sier ikke nei ti det, sa han.
Så spurte han hva navn hun hadde denne kvinna, hva ætt hun var av, og hvor hun hørte hjemme.
Jeg er ei kongsdatter fra Irland, sa hun. Jeg ble gift med den jarlen som rådde over riket her. Nå siden han døde, har jeg styrt riket. Det har vært menn som har fridd til meg, men ingen som jeg ville gifte meg med. Jeg heter Gyda.
Det var ei ung og vakker kone, de talte med hverandre om saken og ble enige. Olav festet Gyda.
Alvine likte nå slett ikke dette. Det var skikk i England at om det var 2 som lå i kappestrid om en ting, så skulle det være holmgang. Alvine bød Olav Tryggvason til holmgang om denne saken. De avtalte tid og sted for kampen, og at det skulle være 12 mann på hver side. Da de møttes, sa Olav til sine menn at de skulle gjøre som han. Han hadde ei stor øks. Og da Alvine ville hogge til ham med sverdet, slo han sverdet ut av handa på ham, og i neste hogg slo han Alvine sjøl slik at han falt. Så bandt Olav ham fast. Slik gikk det alle Alvines menn, de ble banket og bundet og så ført hjem til huset der Olav bodde. Nå sa han til Alvine at han skulle dra ut av landet og aldri komme igjen mer, og Olav tok alt det han eide.
Olav giftet seg med Gyda og ble der i England, noen ganger var han i Irland.
Engang Olav var i Irland, var han ute på hærferd. De hadde skip; og engang de trengte å hogge strandhogg, gikk noen mann opp på land og dreiv ned en mengde buskap. Da kom det en bonde etter dem og bad Olav gi ham de kuene han eide. Olav sa han kunne få ta kuene sine om han kunne kjenne dem, men heft oss ikke bort. Bonden hadde en stor buhund der. Han sendte hunden inn i kuflokken, det var mange hundre kuer som var drevet sammen der. Hunden løp omkring i alle kuflokkene og dreiv ut nettopp så mange kuer som bonden sa han eide, og de var merket på samme måte alle sammen. Da skjønte de at hunden sikkert hadde kjent dem riktig. De syntes dette var en merkelig klok hund, og så spurte Olav om bonden ville gi ham hunden.
Ja gjerne, sa bonden.
Olav gav ham straks en gullring isteden, og lovte ham vennskap. Hunden het Vige, og det var en rent framifrå hund. Olav hadde den lenge.
... [2]
|
| Occupation |
Abt 0995 |
Norge [2] |
| Konge - del 4 Olav Tryggvassons saga. |
- Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:
45.
Håkon jarl rådde over hele Norge langs kysten i vest, han styrte 16 fylker. Etter at Harald Hårfagre hadde ordnet det slik at det skulle være én jarl i hvert fylke, holdt dette seg lenge siden. Men Håkon jarl hadde 16 jarler under seg. Dette er sagt i Vellekla:
Hvor i verden ellers
vet man at én jorddrott
har land som 16 jarler?
Slik hæren lenge minnes.
Derfor rider et rykte
om rask leik med våpen,
leikt av gavmild fyrste,
mot 4 verdenshjørner.
Hauger av lik stablet
stridsmann opp på vollen,
æsers ætling seiret,
Odin fikk de falne.
Hvem tviler på guders styre
når han kan tyne konger?
Sterke makter, sier jeg,
styrker Håkons rike.
Så lenge Håkon jarl rådde i Norge, var det gode år i landet og god fred for bøndene innenlands. Jarlen var vennesæl blant bøndene det meste av tida han levde, men da det lei på, ble jarlen så lei med det at han ikke var sømmelig i omgang med kvinner. Det gikk så vidt at han lot døtrene til mektige menn ta og føre hjem til seg, og der lå han med dem ei uke eller to, og så sendte han dem hjem igjen. Dette skaffet ham mye uvennskap med kvinnenes frender; bøndene tok til å gi vondt fra seg, slik som trøndere har for skikk når det er noe de ikke liker.
46.
Håkon jarl fikk høre noe snakk om at det skulle være en mann vest over havet som kalte seg Åle, og der trodde de han var konge. Noe av det folk sa, gav jarlen en mistanke om at dette kanskje var en som hørte til den norske kongsætta. Han fikk høre at Åle sa han hadde ætta si i Gardarike, og jarlen hadde hørt at Tryggve Olavsson hadde hatt en sønn, som var reist øst til Gardarike og hadde vokst opp der hos kong Valdemar, og han het Olav. Jarlen hadde ofte spurt seg for om denne mannen, og han hadde en mistanke om at det var den samme som nå var kommet dit til Vesterlanda.
Det var en mann som het Tore Klakka, han var Håkon jarls gode venn. Han hadde vært i viking i lange tider, og stundom på kjøpmannsferd, og var kjent mange steder. Håkon jarl sendte denne mannen vest over havet, sa han skulle dra på kjøpmannsferd til Dublin, slik som folk ofte gjorde dengang; der skulle han få greie på hvem denne Åle var. Og når Tore fikk vite om det var sant at det var Olav Tryggvason eller noen annen av den norske kongsætta, så skulle han se om han kunne få i stand et svikråd mot ham.
47.
Nå drog Tore vestover til Irland og til Dublin, der fikk han spurt om Åle, han var der hos kong Olav Kvåran, mågen sin. Så stelte Tore seg så han fikk snakke med Åle, Tore hadde lett for å snakke. Da de hadde talt godt og lenge med hverandre, tok Åle til å spørre nytt fra Norge; først spurte han etter opplandskongene, hvem som var i live av dem og hva rike de hadde. Så spurte han etter Håkon jarl, om hvor vennesæl han var der i landet.
Tore sa:
Jarlen er en så mektig mann, at det ikke er noen som tør si annet enn det han vil; men det kommer bare av at det ikke er noen annen å gå til. Når jeg skal si deg det som sant er, så kjenner jeg sinnelaget hos mange av stormennene og hos allmuen med, og det er ikke noe de heller vil og ønsker enn at det skal komme en konge til riket av kong Harald Hårfagres ætt. Men vi ser ingen utveg til det nå, og grunnen er vel mest den at det har vist seg hvor ille det går den som vil kjempe mot Håkon jarl.
De talte flere ganger om dette med hverandre, og så lot Olav Tore få vite navnet sitt og hva ætt han var av, og spurte ham til råds; han spurte Tore hva han trodde: om Olav kom til Norge, ville bøndene da ta ham til konge? Tore støttet ham av alle krefter og sa han burde reise, han roste ham svært, og sa han var en dugelig mann. Olav fikk mer og mer lyst på å dra dit han hadde ættearven sin.
Så seilte Olav vestfra med 5 skip, først til Suderøyene. Tore var sammen med ham. Da lå Sigurd Lodvesson jarl i Åsmundarvåg ved Ragnvaldsøy med et langskip og tenkte seg over til Katanes. Olav seilte med skipene sine vestfra mot øyene og la til havn der, for Petlandsfjorden var ikke farbar. Da kongen fikk vite at jarlen lå der, lot han jarlen kalle til en samtale.
Jarlen kom og talte med kongen, og de hadde ikke talt lenge, før kongen sa at jarlen og hele folket hans skulle la seg døpe, og ville han ikke det, skulle han dø på flekken; kongen sa han ville gå med ild og brann over øyene og legge hele landet øde, om ikke folket ble kristent.
Slik som jarlen da var kommet opp i det, valgte han heller å ta imot dåpen. Så ble han døpt, og alt det folk som var hos jarlen også. Etterpå svor jarlen kongen troskapsed og ble hans mann, han gav ham en av sønnene med som gissel; han het Valp eller Hunde og Olav tok ham med seg til Norge.
Olav seilte øst over havet, og kom seilende av hav ytterst på Moster, der gikk han først i land i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Og siden ble det bygd en kirke på samme sted.
Tore Klakka sa til kongen at det eneste han hadde å gjøre, var å ikke la noen vite hvem han var, og ikke la det gå noe ord i forvegen om at han kom, men han skulle dra så fort han bare kunne til jarlen og komme helt uventet over ham.
Kong Olav gjorde så, han drog nordover natt og dag etter som han fikk bør, og sa ikke noe til folk i land om hvem som seilte der. Da han kom nord til Agdenes, fikk han høre at Håkon jarl var inne i fjorden, og dessuten at han var uforlikt med bøndene.
Men da Tore hørte dette, da skjønte han det hadde gått helt annerledes enn han hadde tenkt, for etter jomsvikingslaget hadde alle folk i Norge vært i fullkomment vennskap med Håkon jarl etter den seieren han hadde vunnet, og fordi han frelste hele landet for ufred. Men nå var det gått så ille at det var kommet en stor høvding til landet, og nettopp nå var bøndene uforlikt med jarlen.
48.
Håkon jarl var i gjestebud på Melhus i Gauldalen, og skipene hans lå ute ved Viggja. Det var en mann som het Orm Lyrgja, en mektig bonde som bodde på Bunes, han hadde ei kone som het Gudrun, datter til Bergtor på Lunde; hun ble kalt Lundesol, og var den vakreste kvinne en kunne se. Jarlen sendte noen av trellene sine til Orm i det ærend å hente Gudrun, Orms kone, til jarlen. Trellene kom fram med ærendet. Orm bad dem først få seg kveldsverd. Men før trellene var ferdig med maten, hadde det kommet en mengde menn fra bygda til Orm, som hadde sendt bud på dem. Nå sa Orm at det var ikke tale om at Gudrun skulle gå med trellene. Gudrun sa trellene kunne si til jarlen at hun ville ikke komme til ham med mindre han sendte Tora på Romol etter henne, det var ei mektig husfrue, en av kjærestene til jarlen. Trellene sa de skulle komme igjen en annen gang, og da skulle bonden og husfrua komme til å angre denne skammelige streken; trellene truet fælt, men drog da bort etter dette.
Men Orm sendte hærpil utover bygda til alle 4 kanter, og lot bud følge pila at alle skulle gå med våpen mot Håkon jarl og drepe ham. Han sendte også bud til Halldor på Skjerdingstad, og Halldor sendte straks ut hærpil. Like i forvegen hadde jarlen tatt kona fra en mann som het Brynjolv, og dette hadde vakt stor uvilje hos folk; da hadde det vært nære på det hadde samlet seg hær. Og da budstikka kom nå, løp de opp alle som èn og drog til Melhus.
Men jarlen fikk nyss om det og tok av sted fra garden med følget sitt inn i en dyp dal; det er den de siden kaller Jarlsdalen. Der gjemte de seg. Dagen etter fikk jarlen greie på alt om bondehæren. Bøndene sperret alle vegene, de tenkte seg helst at jarlen måtte ha dradd til skipene sine. Erlend, sønn hans, en usedvanlig staut ung mann, rådde for skipene da. Da natta kom, sendte jarlen følget sitt fra seg, sa de skulle ta vegen gjennom skogene ut til Orkdalen.
Ingen vil gjøre dere noe når ikke jeg er i nærheten. Send bud til Erlend at han skal seile ut gjennom fjorden, og at vi skal møtes på Møre. Jeg skal nok få gjemt meg for bøndene.
Så tok jarlen av sted sammen med en trell han hadde, som het Kark. Det var is på Gaula, og der kjørte jarlen hesten sin uti og lot kappa ligge igjen der; de 2 gikk inn i en heller, som siden blir kalt Jarlshelleren. De sovnet, og da Kark våknet, sa han hva han hadde drømt:
En svart og fæl mann kom framom helleren, og han ble redd han skulle gå inn, den mannen sa til ham at Ulle var død.
Jarlen sa at Erlend var visst drept. Tormod Kark sovnet igjen for annen gang og skreik stygt i søvne, da han våknet sa han at han hadde drømt han så samme mannen, han kom da tilbake og ned til dem og bad ham si til jarlen at nå var alle sund stengte. Kark fortalte drømmen, og jarlen sa han var redd slikt spådde han ikke hadde lenge igjen å leve.
Så sto han opp, og gikk til garden Romol, der sendte jarlen Kark inn til Tora og bad henne komme ut uten at noen så det. Hun gjorde det, og tok godt imot jarlen. Jarlen bad henne gjemme ham i noen dager til bøndene gikk fra hverandre igjen.
Her på garden min kommer de til å leite etter deg både ute og inne, sa hun, for det er mange som vet at jeg gjerne vil hjelpe deg alt jeg kan. Men det er ett eneste sted på garden min, der de ikke vil leite etter en slik mann, det er grisebingen.
De gikk dit, og jarlen sa:
Her får vi slå oss ned, nå må vi først og fremst berge livet.
Så gravde trellen ei stor grav og bar bort jorda og la noe tømmer over. Tora fortalte jarlen hun hadde hørt at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønn hans. Så gikk jarlen ned i grava sammen med Kark, og Tora dekket over med tømmeret, sopte møkk og jord utover og dreiv grisene utpå. Grisebingen lå innunder en stor stein.
49.
Olav Tryggvason seilte innover fjorden med fem langskip, og der kom Erlend, sønn til Håkon jarl, roende imot ham med 3 skip. Da de nærmet seg hverandre, fikk Erlend og folkene hans mistanke om at det nok ble ufred, og så styrte de mot land. Og da Olav så langskipene som kom roende mot ham utetter fjorden, trodde han det var Håkon jarl som kom, og sa de skulle ro etter dem så hardt de kunne. Da Erlend og hans folk var kommet nesten til lands, rodde de på grunn, de løp straks over bord og prøvde å komme i land. Nå kom Olavs skip til i full fart. Olav så en mann legge på svøm, en usedvanlig vakker kar. Olav tok styrvolen og kastet etter denne mannen, hogget kom i hodet på Erlend, sønn til jarlen, så hausen sprakk inn til hjernen. Der mistet Erlend livet. Olav og hans folk drepte mange, noen kom seg unna på flukt, og noen tok de og gav grid, og fikk vite nytt av dem. Da fortalte de Olav at bøndene hadde drevet bort Håkon jarl, at han hadde vært nødt til å rømme unna for dem, og at hele følget hans var spredt til alle kanter.
Nå kom bøndene til Olav, det ble glede over møtet på begge sider, og de slo seg straks sammen. Bøndene tok ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å leite etter Håkon jarl.
De drog opp i Gauldalen, for de syntes det var rimeligst at jarlen var på Romol, om han var på noen av gardene, Tora var den kjæreste vennen han hadde der i dalen. De kom dit og lette etter jarlen både ute og inne, men fant ham ikke. Så holdt Olav husting ute på garden, han stod oppe på den store steinen som var der like ved grisebingen. Da talte Olav, og i talen sa han at han ville skjenke den mann både gods og heder, som kunne skade Håkon jarl.
Denne talen hørte jarlen og Kark. De hadde lys hos seg. Jarlen sa:
Hvorfor er du så bleik, men stundom svart som jord? Det er vel ikke så at du vil svike meg?
Nei, sa Kark.
Vi ble født i samme natt, sa jarlen, det blir ikke langt mellom vår død heller.
Kong Olav drog bort da det ble kveld. Om natta holdt jarlen seg våken, Kark sovnet og skreik fælt i søvne. Da vekte jarlen ham og spurte hva han drømte. Han sa:
Jeg var på Lade nå, og Olav Tryggvason la en gullring om halsen på meg.
Jarlen svarte:
Det viser at Olav Tryggvason kommer til å lage en blodrød ring om halsen på deg om du møter ham. Ta deg i vare for det. Av meg skal du få bare godt som alltid før, svik meg nå ikke.
Etter dette våkte de begge 2, liksom den ene våkte over den andre. Men da det lei mot dag, sovnet jarlen, snart tok han til å skrike fælt, og det ble så mye av det at jarlen satte hælene og nakken innunder seg som om han ville reise seg opp, og skreik høyt og uhyggelig. Kark ble redd og fælen, han tok en svær kniv han hadde i beltet og kjørte den gjennom strupen på jarlen og skar den ut igjen. Det ble Håkon jarls død.
Etterpå skar Kark hodet av jarlen og løp sin veg; dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Han fortalte også alt det som hadde hendt mellom han og Håkon jarl, og som er skrevet her ovenfor.
Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham.
50.
Nå drog kong Olav sammen med en mengde bønder ut til Nidarholm og hadde med seg hodene til Håkon jarl og Kark. Denne holmen brukte de å drepe tjuver og røverpakk på, og der stod en galge. Dit lot han bære hodene til Håkon jarl og Kark. Så gikk hele hæren borttil og ropte og skreik og kastet stein på dem, de sa at der fikk den nidingen gå samme vegen som andre nidinger. Etterpå sendte de folk opp i Gauldalen, de tok kroppen og drog den bort og brente den.
Nå er det slik makt i det fiendskapet trønderne kjente for Håkon jarl at ingen fikk lov å nevne ham uten å kalle ham den vonde jarlen, og det navnet holdt seg lenge etterpå. Men en får si som sant er om Håkon jarl, at det var mange ting ved ham som gjorde ham til en dugelig høvding, først stor ætt, og så vett og kunnskaper til å bruke makten, mot i kampen og lykke til å vinne seier og drepe sine fiender. Så sier Torleiv Raudfellson:
Håkon! Vi vet ikke
under månens veger
større jarl enn du er.
Ved strid du steig til makten.
Ni edlinger har du
sendt til Odin. Ravnen
eter av lik du gav den
og du ble landrik herre.
Håkon jarl var gavmild som få, og det var en ren ulykke som førte slik høvding til den død han fikk. Men det som mest gjorde at det gikk som det gikk, det var at nå var tida kommet da blotskap og blotmenn skulle fordømmes, og hellig tro og gode seder skulle komme i stedet.
51.
Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen, han skulle ha landet slik som Harald Hårfagre hadde hatt det. Da sprang de opp, hele den store allmuen som èn mann, og ville ikke høre tale om annet enn at Olav Tryggvason skulle være konge.
Olav drog omkring i hele landet og la det under seg. Alle folk i Norge gikk over til å vise ham lydighet. Høvdingene på Opplanda og i Viken også, de som før hadde fått landet av danekongen og holdt det for ham, de ble nå Olavs menn og fikk landet av ham. Slik drog han omkring i landet første vinteren og sommeren etter.
Eirik Håkonsson jarl og Svein, bror hans, og de andre frendene og vennene deres rømte av landet og drog øst til kong Olav Svenske i Sveavelde, og der ble de godt mottatt. Så sier Tord Kolbeinsson:
Mennenes svik sendte
siden Håkon i døden,
fredløs varg det voldte,
lagnaden vil så meget.
Tryggves sønn var kommet
til det land han modig
vant bak lindeskjoldet
da han seilte vestfra.
Mere stod i Eiriks
sinn mot gullrik konge
enn han sa oss høylytt.
Slikt ventet vi av ham.
Trøndske jarlen søkte
råd hos svenskekongen,
vred på trassige trønder.
Det torde ingen hindre. [2]
|
| Occupation |
Abt 0995 |
Norge [2] |
| Konge - del 5 Olav Tryggvassons saga. |
- Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:
52.
Det var en mann som het Lodin, han var vikværing, rik og av god ætt. Han var ofte ute på kjøpmannsferd, og imellom på hærferd også. Det var en sommer Lodin drog på kjøpmannsferd i austerveg, han eide skipet alene og hadde mye å selge. Han seilte til Estland, der var det kjøpstevne om sommeren. Så lenge det var marked, ble det ført alle slags varer dit; det kom mange treller som var til salgs. Der så Lodin ei kvinne som hadde vært solgt til trell, og da han så nærmere på henne, kjente han henne igjen, det var Astrid Eirikssdotter, som hadde vært gift med kong Tryggve; men hun var ikke videre lik seg sjøl, slik hun var sist han så henne; nå var hun bleik og mager og dårlig kledd.
Han gikk bort til henne og spurte hvordan hun hadde det. Hun sa:
Det er tungt det jeg har å fortelle. Jeg er blitt solgt til trell, og de har tatt meg med hit for å selge meg igjen.
Nå gav de seg til kjenne for hverandre, og Astrid hadde god greie på hvem han var. Hun bad ham om han ville kjøpe henne og ta henne med seg hjem til frendene hennes.
Jeg skal gjøre det på ett vilkår, sa han, jeg skal ta deg med til Norge om du vil gifte deg med meg.
Og etter som nå Astrid var kommet i nød, og dessuten visste at Lodin var av stor ætt, og kjekk og rik, så lovte hun ham dette for at han skulle løse henne ut.
Så kjøpte Lodin Astrid og tok henne med hjem til Norge og giftet seg med henne med samtykke av hennes frender.
Barna deres var Torkjell Nevja, Ingerid og Ingegjerd.
Astrid og kong Tryggve hadde døtrene Ingebjørg og Astrid.
Sønnene til Eirik Bjodaskalle var Sigurd, Karlshode, Jostein og Torkjell Dyrdil, de var rike stormenn alle sammen og hadde garder der på Østlandet. Det var 2 brødre som bodde øst i Viken, den ene het Torgeir og den andre Hyrning; de ble gift med døtrene til Lodin og Astrid.
53.
Da Harald Gormsson danekonge hadde gått over til kristendommen, sendte han bud ut over hele riket sitt at alle skulle la seg døpe og omvende seg til den rette tro. Han hadde sjøl tilsyn med at budet ble fulgt, og brukte makt og refset når ikke annet hjalp. Han sendte 2 jarler til Norge med en stor hær. De skulle innføre kristendommen i Norge. Det gikk i Viken, der Harald hadde overmakten; der ble de fleste folk i landet døpt. Men etter Haralds død drog sønn hans, Svein Tjugeskjegg, snart på hærferd både til Saksland og Frisland og til slutt til England. Og de folk i Norge som hadde tatt imot kristendommen, gikk da tilbake til å blote igjen som før, og som folk gjorde nord i landet.
Da nå Olav Tryggvason var blitt konge i Norge, var han lenge i Viken om sommeren; der kom det mange av frendene hans til ham, og noen av mågene og mange som hadde vært gode venner med far hans, og de tok imot ham som en kjær venn. Nå kalte Olav morbrødrene sine til seg til en samtale, og stefaren Lodin og mågene Torgeir og Hyrning, og så la han fram denne saken for dem og la hele sin hug i den:
Først og fremst skulle de sjøl være med ham, og siden støtte ham av all kraft i det han ville, og det var å komme med påbud om kristendom over hele riket. Han sa at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø.
Jeg skal gjøre dere til store og mektige menn alle sammen, for jeg har mest tiltro til dere, etter som vi er frender eller bundet sammen på annen måte.
De gikk alle sammen med på å gjøre som han sa, og følge ham i alt han ville, og det skulle også alle gjøre som ville følge deres råd.
Nå lyste kong Olav med èn gang for almuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. De var også de mektigste av dem som var der, og alle andre gjorde som dem. Så ble alle mennesker døpt øst i Viken.
Nå drog kongen nord i Viken og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt, noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen dreiv han ut av landet. Det endte med at i hele det riket som kong Tryggve, far hans, hadde styrt før, og likeså i det som frenden hans, Harald Grenske, hadde hatt, der gikk alle folk over til kristendommen, slik som Olav bød dem, og den sommeren og vinteren etter ble hele Viken kristnet.
54.
Tidlig på våren drog kong Olav utover i Viken og hadde mye folk med. Han drog vest til Agder, og hvor han han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen; for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom.
I Hordaland var det mange gjæve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt 4 sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjæveste ætta i Hordaland.
Nå fikk disse frendene høre hva for ei lei knipe de var kommet i. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.
55.
Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Da tingbudet kom til bøndene, samlet de seg mannsterke, de kom i fulle våpen. Da de vel var kommet sammen, talte de med hverandre og la opp råd; de ble enige om at de 3 menn som var mest veltalende i flokken, skulle svare kong Olav på tinget og tale mot ham. Dessuten ble de forlikt om at de tok ikke imot annet enn lov og rett, om det så var kongen som bød.
Da nå bøndene var kommet til tingstedet, og tinget var satt, stod kong Olav opp og talte til bøndene, først med blide ord. Men det kom likevel tydelig fram i talen, at han ville de skulle ta ved kristendommen. Han bad dem først med gode ord, men til slutt føyde han til at de som talte imot ham og ikke ville gjøre som han sa, de måtte finne seg i hans unåde, og han ville gi dem straff og harde vilkår overalt der han kunne komme til.
Da kongen var ferdig med å tale, stod den bonden opp som var mest veltalende, og som de hadde valgt til å svare kong Olav først. Men da han skulle til å tale, fikk han slik hoste og åndenød at han ikke kunne få fram et ord, og måtte sette seg ned igjen. Så stod den andre bonden opp, han ville ikke la det skorte på svar sjøl om den første ikke hadde vært så heldig med det. Men da han skulle til å tale, var han blitt så stam at han ikke fikk sagt et ord; alle som hørte på, slo opp en latter, og bonden måtte sette seg igjen. Nå stod den tredje opp og ville tale mot kong Olav, men da han tok til orde, var han så hes og krimfull at ingen kunne høre hva han sa, og så satte han seg ned.
Og nå var det ikke flere av bøndene som kom seg til å tale mot kongen. Da nå bøndene ikke fikk svart kongen, ble det ikke noe av at de reiste seg til motstand mot ham. Så ble det til at alle gikk med på det kongen bød. Alle folk på tinget der var døpt før kongen skiltes fra dem.
56.
Kong Olav drog til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet.
Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han bad dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod den gamle:
Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss da vil vi gå over til deg alle sammen og love deg vår tjeneste fullt og helt.
Kongen sa:
Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt?
Da sa Olmod:
Det var for det første at du ville gifte Astrid, søster di, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av.
Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid sjøl måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søstera.
Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og en konges søster, sa hun når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte.
Og så sluttet samtalen for den gangen.
57.
Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjøra plukke av den, og så sendte han den til henne, Da sa Astrid:
Nå er bror min vred.
Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville.
Jeg har tenkt, sa kongen, jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet.
Så lot kongen Olmod og Erling og alle frendene deres kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling.
Nå lot kongen sette ting, han bød bøndene la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen dristet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet.
58.
Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik:
Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet.
Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet.
59.
Samme høsten lyste kong Olav 4-fylkersting nord på Dragseid på Stad. Dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. Kong Olav kom dit med et svært følge som han hadde med østfra landet, og dessuten den hæren som hadde kommet til ham fra Rogaland og Hordaland.
Da kong Olav kom på tinget, bød han kristendommen der som andre steder. Og kongen hadde slik styrke i denne hæren, så de ble redde for den. Enden på saken ble at kongen bød dem velge 1 av 2, enten fikk de gå over til kristendommen og la seg døpe, eller også skulle de få holde strid med ham. Og da bøndene ikke så noen utveg til å kjempe med kongen, så valgte de heller det andre, og hele folket ble kristnet.
Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet det fylket. Så seilte han inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Fra døra på hovet tok han en stor gullring, som Håkon jarl hadde latt gjøre. Så lot kong Olav hovet brenne.
Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der; men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjort fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da Olav hørte dette, snudde han og seilte sørover langs landet. Og da han kom sør for Stad, seilte han makeligere, men kom likevel fram helt øst i Viken først på vinteren.
60.
Dronning Sigrid i Svitjod, hun som ble kalt Storråde, holdt seg på gardene sine. Den vinteren gikk det bud mellom kong Olav og dronning Sigrid. Kong Olav fridde til dronning Sigrid, og hun svarte vennlig på det, saken ble avtalt, og alt gikk greit. Så sendte kong Olav den store gullringen til dronning Sigrid, den han hadde tatt av døra på hovet på Lade, og den skulle være et rent praktstykke. De skulle møtes våren etter ved landegrensa ved Elv for å tale nærmere om dette giftermålet.
Denne ringen som kong Olav hadde sendt til dronning Sigrid, ble rost svært av alle mennesker. Det var 2 smeder der hos dronninga, 2 brødre; de tok ringen og løftet på den og veide den med hendene og hvisket noe til hverandre. Da lot dronninga dem kalle til seg og spør hva de hadde å utsette på ringen. De ville ikke ut med det, men hun sa de måtte for all del la henne få vite det om de hadde merket noe. De sa ringen var falsk. Da lot hun dem bryte sund ringen, og så fant de kobber inni. Nå ble dronninga sint; hun sa det kunne hende Olav sveik henne i mer enn dette.
Samme vinter drog kong Olav opp på Ringerike og kristnet der.
Åsta Gudbrandsdotter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død med en mann som het Sigurd Syr: han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre. Olav, sønn til Åsta og Harald Grenske, var der hos henne, han vokste opp i ungdommen hos stefaren Sigurd Syr.
Og da kong Olav Tryggvason kom til Ringerike for å by kristendom, lot de seg døpe, Sigurd Syr og kona hans Åsta, og Olav, sønn hennes. Da stod Olav Tryggvason fadder for Olav Haraldsson, som var 3 år den gang. Kong Olav drog vest i Viken igjen og ble der om vinteren. Det var tredje året han var konge i Norge.
61.
Tidlig på våren drog kong Olav øst til Konghelle for å møte dronning Sigrid. Da de møttes, talte de om den saken som hadde vært på tale før om vinteren, at de skulle gifte seg med hverandre, og dette så ut til å gå greit. Da sa kong Olav at Sigrid måtte ta dåpen og den rette tro.
Hun svarte slik:
Jeg vil ikke gå fra den tro jeg har før, og som frendene mine har hatt før meg. Men jeg skal heller ikke si noe på det om du tror på den gud du har hug til.
Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått:
Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund! og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa.
Så stod han opp og hun også. Da sa Sigrid:
Dette kunne vel bli din bane!
Så skiltes de. Kongen drog nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde.
62.
Kong Olav drog til Tønsberg, og der holdt han ting igjen. På dette tinget talte han, og sa at alle som gjorde seg skyldige å drive med galdrer og trollkunster, eller var seidmenn, de skulle reise ut av landet, alle sammen. Så lot kongen ransake etter slike folk omkring i bygdene der i nærheten, og bød dem komme til seg alle sammen. De kom dit, og da var en av dem en mann som het Øyvind Kelda, han var sønnesønn til Ragnvald Rettilbeine, sønn til Harald Hårfagre. Øyvind var seidmann og kunne fælt mye trolldom.
Kong Olav lot alle disse mennene få plass i ei stue, han lot dem få bra stell, gjorde gjestebud for dem og lot dem få mye sterkt å drikke. Og da de var blitt fulle, lot Olav sette ild på stua, og stua brant og alle som var inne i den, uten Øyvind Kelda, han kom seg ut gjennom ljoren og slapp bort. Da han hadde kommet, møtte han noen folk på vegen, som tenkte seg til kongen. Han bad dem fortelle kongen det, at Øyvind Kelda hadde kommet seg unna fra brannen, at han aldri mer skulle komme i kong Olavs makt, og at han ville drive på som før med alle kunstene sine. Da disse mennene kom til kong Olav, sa de alt det Øyvind hadde bedt dem om. Kongen sa det var ille at Øyvind ikke var død.
63.
Da det ble vår, drog Olav vestover i Viken og gjestet på storgardene sine; han sendte bud over hele Viken at han ville ha hær ute om sommeren og dra nord i landet. Siden drog han nord til Agder. Da det lei ut i langfasta, tok han nord til Rogaland og kom til Avaldsnes på Karmøy påskeaften. Der var det laget påskegjestebud for ham, han hadde nesten 300 mann.
Samme natt kom Øyvind Kelda dit til øya, han hadde et langskip med fullt mannskap, det var bare seidmenn og annet trollpakk alt i hop. Øyvind og flokken hans gikk i land fra skipet og tok til å trolle av alle krefter. Øyvind gjorde dem usynlige, og laget slik svart tåke at kongen og hans folk ikke skulle kunne se dem.
Men da de kom like opp til garden på Avaldsnes, ble det lys dag. Da gikk det helt annerledes enn Øyvind hadde tenkt; det mørket, som han hadde fått laget med trolldommen, kom over ham sjøl og kameratene hans, slik at de så ikke mer med øynene enn med nakken, og gikk bare rundt i ring hele tida. Vaktmennene til kongen så dem, de kunne ikke skjønne hva dette var for slags folk. Det ble sagt fra til kongen, og han og følget hans stod opp og kledde på seg. Da kongen fikk se Øyvind og folkene hans gå der, sa han til mennene sine at de skulle ta våpen og gå bort og finne ut hva dette var for folk. Kongsmennene kjente igjen Øyvind, og så tok de ham til fange, ham og alle de andre, og leidde dem til kongen. Så måtte Øyvind fortelle hvordan alt hadde gått for ham. Etterpå lot kongen ta alle sammen og sette dem ut på et skjær som sjøen gikk over i flotid, og lot dem binde der. Slik mistet Øyvind og alle disse folkene livet. Siden heter skjæret Skratteskjær. [2]
|
| Occupation |
Abt 0995 |
Norge [2] |
| Konge - del 6 Olav Tryggvassons saga. |
- Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:
64.
Det blir fortalt at engang kong Olav var i gjestebud på Avaldsnes, kom det en gammel mann til ham en kveld; han talte overmåte klokt for seg, hadde ei sid hette og var enøyd. Han visste å fortelle fra alle land. Han fikk tale med kongen ; kongen syntes det var moro med fortellingene hans og spurte ham om mange ting, gjesten kunne svare på alt mulig, og kongen ble sittende lenge utover kvelden. Så spurte kongen om han visste hvem den Ogvald hadde vært, som neset og garden var oppkalt etter. Gjesten sa at Ogvald hadde vært konge og en stor hærmann. Mest dyrket han ei ku, og hadde henne med seg overalt hvor han kom; han trodde det var helsebot å drikke mjølka hennes.
Kong Ogvald sloss med en konge som het Varin, i den kampen falt kong Ogvald, og han ble hauglagt like ved garden, der ble satt bautasteiner, og de står her ennå. Kua ble hauglagt et annet sted ikke langt herfra.
Dette og mye annet fortalte han om konger og gamle hendinger. Da de hadde sittet til langt på natt, minte biskopen kongen om at nå var det på tide å gå og legge seg, og så gjorde kongen det. Men da han hadde kledd av seg og lagt seg til sengs, satte gjesten seg på fottrinnet og snakket med kongen lenge ennå. Når et ord var sagt, stundet kongen etter neste.
Da talte biskopen til kongen og sa at nå var det på tide å sove; og kongen gjorde så, og gjesten gikk ut. Litt seinere våknet kongen og spurte etter gjesten, bad folk kalle ham til seg, men gjesten var ikke å finne noen steder.
Morgenen etter lot kongen kalle til seg kokken og han som stelte med drikken, og spurte om det var kommet noen fremmed mann til dem. De sa at da de skulle stelle til maten, kom det en mann og sa at det var fælt så dårlig slakt de kokte til kongens bord, og så gav han dem 2 digre feite oksesider, som de hadde kokt sammen med det andre kjøttet. Da sa kongen at all denne maten skulle de ødelegge, han sa at dette hadde nok ikke vært noe menneske, det måtte ha vært Odin, som hedenske folk hadde trodd på så lenge; han sa at Odin skulle ikke komme noen veg med å få sveket dem.
65.
Kong Olav fikk sammen en svær hær østfra landet om sommeren; med den hæren seilte han nord til Trondheimen og styrte først inn til Nidaros. Så lot han det gå tingbud over hele fjorden og lyste til 8-fylkersting på Frosta. Men bøndene gjorde tingbudet om til hærpil og stevnte samme tegn og trell fra hele Trondheimen. Og da kongen kom til tinget, var bondemugen alt kommet der fullt væpnet.
Da tinget var satt, talte kongen til folket og bad dem gå over til kristendommen. Men han hadde ikke talt lenge før bøndene ropte opp og sa han skulle tie stille, de sa at ellers ville de gå på ham og jage ham bort.
Det gjorde vi med Håkon Adalsteinsfostre, sa de, da han kom og bød oss slikt, og vi vører ikke deg mer enn ham.
Da kong Olav så hvor ville bøndene ble, og at de dessuten hadde så stor hær at han ikke kunne stå seg mot dem, gav han etter i talen og lot som han var enig med bøndene. Han sa:
Jeg vil vi skal være forlikte igjen, slik som vi avtalte med hverandre før. Jeg vil bli med dere dit dere har det største blotstedet, og se på skikkene der. Så kan vi siden rådslå om hva for skikk og tro vi skal velge å ha, og så kan vi bli enige alle sammen.
Da nå kongen var så spak og talte mildt til bøndene, ble de mykere til sinns, og siden gikk det greit og fredelig med alle rådslagningene. Til slutt ble det avtalt at det skulle være midtsommersblot inne på Mære, og dit skulle alle høvdinger og mektige bønder komme, slik som skikken var. Der skulle også kong Olav komme.
66.
Det var en mektig bonde som het Skjegge, han ble kalt Jernskjegge. Han bodde på Opphaug på Ørlandet. Skjegge var den første på tinget som talte mot kong Olav, og det var han som mest fikk bøndene til å sette seg mot kristendommen. Slik stod saken da de oppløste tinget. Bøndene drog hjem, og kongen til Lade.
67.
Kong Olav hadde skipene sine liggende i Nidelva, han hadde 30 skip og mye godt folk. Kongen sjøl var oftest på Lade med hirden. Da det tok til å li mot den tid blotet skulle være inne på Mære, gjorde kong Olav i stand et stort gjestebud på Lade; han sendte bud inn på Strinda og opp i Gauldalen og bad til seg høvdinger og andre storbønder. Da gjestebudet var ferdig stelt til, og gjestene var kommet, ble det et godt og staselig lag der første kvelden, og det ble skjenket svært så flittig. Folk ble grundig drukne. Etterpå sov de alle sammen i ro der om natta.
Morgenen etter, da kongen var kledd, lot han synge messe for seg, og da messen var slutt, lot kongen blåse til husting. Alle hans menn gikk fra skipene og kom til tinget.
Da tinget var satt, stod kongen opp og talte; han sa:
Vi hadde ting inne på Frosta; jeg bød bøndene at de skulle la seg døpe, de bød meg derimot at jeg skulle omvende meg og blote sammen med dem, slik som kong Håkon Adalsteinsfostre hadde gjort. Vi ble enige om at vi skulle møtes på Mære og stelle til et stort blot der. Men skal jeg omvende meg og blote i lag med dere, da vil jeg stelle til det største blot som er brukelig, jeg vil ofre mennesker. Og jeg vil ikke velge treller eller uslinger til det. Nei, vi skal velge de største menn som er her, til det, og gi dem til gudene; jeg nevner Orm Lyrgja fra Melhus og Styrkår fra Gimsan, Kår fra Gryting, Asbjørn Torbergsson fra Værnes, Orm fra Ljoksa, Halldor fra Skjerdingstad,
og dessuten nevnte han 5 andre av de største der; han sa at dem ville han ofre for godt år og fred, og så lot han straks folk gå mot dem.
Da bøndene så at de ikke hadde stor nok flokk til å stå imot kongen, bad de om fred og gav seg helt over i kongens makt. De ble forlikte om dette at alle bønder som var der, skulle la seg døpe og sverge kongen at de ville holde den rette tro og gi opp all blotskap. Kongen holdt alle disse mennene i gjestebud hos seg helt til de gav sønnene sine eller brødre eller andre nære frender som gisler til kongen.
68.
Kong Olav drog inn i Trondheimen med hele hæren. Da han kom inn på Mære, var alle trønderhøvdingene kommet dit, de som stod mest imot kristendommen; de hadde med seg alle de storbøndene som før hadde hatt med blotene der på stedet. Det var en mengde folk der, slik som det hadde vært på Frostatinget forrige gang. Så lot kongen kreve ting, og begge flokkene gikk til tinget i fulle våpen. Da tinget var satt, talte kongen og bød folk ta kristendommen.
Jernskjegge svarte for bøndene på kongens tale; han sa at bøndene ville nå som før at kongen ikke skulle bryte lovene for dem.
Vi vil du skal blote, konge, sa han, slik har andre konger gjort her før deg.
Bøndene ropte opp og gav ham medhold, de sa at de ville alt skulle være som Skjegge sa. Da sa kongen han ville gå til hovet og se hvordan de bar seg når de blotet. Dette var bøndene nøyd med, og de gikk til hovet begge flokkene.
69.
Nå gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene. Kongen kom inn der gudene var, der satt Tor og var høvding for alle gudene, prydet med gull og sølv. Kong Olav løftet opp en gullslått piggstav med øks på som han hadde i handa, og slo til Tor så han falt ned av stallen han stod på, og så løp kongsmennene bort og skubbet alle gudene ned av stallene. Og mens kongen var inne i hovet, ble Jernskjegge drept utenfor hovsdøra, og det gjorde kongsmennene.
Da kongen kom ut til folket, bød han bøndene å velge 1 av 2, enten skulle de alle sammen gå over til kristendommen, eller også kjempe med ham. Men nå da Jernskjegge var død, var det ingen til å gå foran i bondehæren og reise merke mot kong Olav. Derfor valgte de heller å gå over til kongen og gjøre det han bød dem. Så lot kong Olav alt det folket som var der døpe, og han fikk gisler av bøndene for at de skulle holde ved kristendommen. Etterpå lot kong Olav sine menn reise rundt i alle fylkene i Trondheimen; nå talte ingen imot kristendommen, og så ble hele folket i Trøndelag døpt.
70.
Kong Olav drog med hæren ut til Nidaros. Der lot han bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok Om høsten lot han føre dit alt det han trengte av kost og annet til vinteren. Han hadde en mengde folk hos seg.
71.
Kong Olav satte stevne med frendene til Jernskjegge og bød dem bøter, og der var det mange store og gjæve menn til å svare kongen. Jernskjegge hadde ei datter som het Gudrun, og til slutt ble de forlikt om at kong Olav skulle gifte seg med Gudrun. Bryllupet ble holdt, og de gikk da i éi seng, kong Olav og Gudrun. Men første natta de lå sammen, drog hun fram en kniv straks kongen hadde sovnet, og ville stikke ham. Da kongen merket det, tok han kniven fra henne, stod opp av senga og gikk til sine menn og sa hva som hadde hendt. Gudrun tok også klærne sine, og alle de som hadde fulgt henne dit også; de drog sin veg, og Gudrun kom aldri mer i samme seng som kong Olav.
72.
Samme høst lot kong Olav bygge et stort langskip på øra ved Nidelv. Det var ei snekke, han hadde en mengde håndverkere der til det. Mot vinteren var skipet fullt ferdig, da hadde det 30 rom, det var høyt i stavnene, men var ikke stort ellers. Kongen kalte dette skipet for Tranen.
Da Jernskjegge var drept, ble liket hans ført ut på Ørlandet; han ligger i Skjeggehaugen ved Austrått.
73.
Da kong Olav Tryggvason hadde vært konge i Norge i 2 år, var det en saksisk prest hos ham som het Tangbrand. Han var en fæl villstyring og slåsskjempe, men ellers vellært klerk og en kjekk kar ; men han var så ustyrlig at kongen ville ikke ha ham hos seg, og derfor sendte han ham ut i det ærende at han skulle dra til Island og kristne landet. Han fikk et kjøpskip, og om reisen er det bare å si at han kom til Island i søndre Alptafjord i Austfjordene, og der var han hos Hall på Sida vinteren som fulgte. Tangbrand prekte kristendom på Island, og Hall og hele hans husstand og mange andre høvdinger lot seg døpe på hans ord ; men det var mange flere som talte mot ham. Torvald Veile og Vetrlide skald laget nidviser om Tangbrand, og han drepte begge to. Tangbrand var 2 år på Island, og drepte 3 menn før han drog bort.
74.
Det var en mann som het Sigurd og en som het Hauk; de var håløyger og dreiv mye i kjøpmannsferd. En sommer hadde de vært vest i England. Da de kom tilbake til Norge, seilte de nordover langs land; og på Nordmøre støtte de på kong Olavs folk. Det ble sagt til kongen at det var kommet noen håløyger der, og at de var hedninger; da lot kongen skipperne kalle til seg; han spurte dem om de ville la seg døpe, men det sa de nei til.
Så snakket kongen for dem på mange måter, men det hjalp ikke; da lovte han dem død eller lemlesting, men de gav seg ikke for det. Så lot han dem sette i lenker og hadde dem hos seg en tid, de ble alltid holdt bundet. Kongen snakket ofte for dem, men det nyttet ikke, og ei natt ble de borte uten at noen hørte noe til dem, eller visste hvordan de var kommet unna. Men om høsten kom de seg fram nord hos Hårek på Tjøtta; han tok godt imot dem, og de ble der om vinteren hos ham og hadde det godt.
75.
En vakker vårdag hendte det at Hårek var hjemme, og det var lite folk på garden; han syntes han hadde det kjedelig. Sigurd spurte ham om han ville de skulle ro ut litt for moro skyld, og det ville Hårek gjerne. Så gikk de ned til stranda og drog fram en seksæring. Sigurd gikk i naustet og tok seil og redskap som de pleide; de hadde ofte seil med når de var ute for moro skyld. Hårek gikk ut i båten og la roret i lag. Sigurd og Hauk var fullt væpnet, slik brukte de alltid å gå hjemme hos bonden; de var riktig sterke karer begge 2. Før de gikk om bord, kastet de ut i båten noen smørlauper og ei kasse brød, og så bar de ei stor bøtte øl mellom seg ut i båten. Så rodde de ut fra land.
De var ikke kommet langt fra øya før brødrene fikk opp seilene. Hårek styrte. Nå gikk det fort ut fra øya. Da gikk de 2 brødrene akterover dit Hårek satt. Sigurd sa til Hårek bonde:
Nå skal du få noen vilkår her å velge mellom. Det første er at du lar oss brødre få rå for hvor denne ferden skal gå hen; det andre er at du lar oss binde deg, og det tredje at vi dreper deg.
Hårek skjønte hvordan saken stod for ham; om han hadde vært like godt væpnet som de, kunne han likevel ikke ha stått seg mot mer enn én av brødrene; derfor valgte han det han syntes var det likeste, han lot dem rå for hvor de skulle hen. Dette bandt han seg til med eder og gav dem sitt ord på det.
Så gikk Sigurd til roret og styrte sørover langs land. Brødrene så seg vel for at de ikke møtte folk noen steder, og de hadde fin bør. De stanset ikke før de kom sør til Trondheimen og inn til Nidaros, og der gikk de til kong Olav. Nå lot kong Olav Hårek kalle til samtale med seg, og sa han skulle la seg døpe. Hårek sa nei, og dette snakket de om i mange dager, kongen og Hårek, noen ganger så mange hørte på, og noen ganger på tomannshånd; men de ble ikke forlikte.
Men til slutt sa kongen til Hårek:
Nå kan du seile hjem, og jeg skal ikke gjøre deg noe denne gangen. For det første er vi nære frender, og for det andre kom du til å si at jeg hadde tatt deg med svik. Men det kan du være viss på, at i sommer kommer jeg nordover og ser til dere håløyger. Da skal dere få se at jeg kan straffe dem som ikke vil ha kristendommen.
Hårek sa han var glad han kom derfra så snart som mulig. Kong Olav gav Hårek ei god skute, 10-12 mann rodde den; han lot skipet utruste på det beste med alt som trengtes. Kongen gav Hårek 30 mann med, kjekke karer og vel rustet.
76.
Hårek fra Tjøtta skyndte seg ut av byen og bort så snart han kunne, men Hauk og Sigurd ble igjen hos kongen og lot seg døpe begge 2. Hårek seilte av sted til han kom hjem til Tjøtta. Han sendte bud til sin venn Øyvind Kinnriva, og sa de skulle si fra Hårek på Tjøtta at han hadde vært hos kong Olav, men at han ikke hadde latt seg true til å gå over til kristendommen; dernest skulle de si at kong Olav tenkte å komme med en hær mot dem til sommeren. Hårek sa at dette måtte de være på vakt mot, og bad Øyvind komme så snart han kunne. Da dette budskapet kom fram til Øyvind, skjønte han at her var det helt nødvendig å finne råd, så ikke kongen skulle få tak på dem. Øyvind drog av sted på ei lita lett skute så fort han kunne, og hadde ikke mange folk med seg. Da han kom til Tjøtta, tok Hårek godt imot ham, og Hårek og Øyvind gikk med en gang bort på den andre sida av garden for å snakke sammen. Men de hadde ikke snakket lenge før kong Olavs menn kom dit, de som hadde fulgt Hårek nordover. De tok Øyvind til fange og førte ham med seg ned til skipet, og så seilte de bort med Øyvind.
De stanset ikke før de kom til Trondheimen og til kong Olav i Nidaros. Der ble Øyvind ført til en samtale med kong Olav. Kongen bød ham som andre å ta imot dåpen. Øyvind sa nei. Kongen bad ham med milde ord å gå over til kristendommen, og gav ham mange grunner for det, det samme gjorde biskopen. Øyvind brydde seg ikke noe om det. Så bød kongen ham gaver og store veitsler, men Øyvind sa nei til alt sammen. Da truet kongen ham med død eller lemlesting. Øyvind brydde seg ikke om det heller. Nå lot kongen bære inn et vaskefat fullt av glør, og det ble satt på magen til Øyvind. Snart etter sprakk magen sund. Da sa Øyvind:
Ta fatet av meg, jeg vil si noen ord før jeg dør.
Det ble gjort. Da spurte kongen:
Nå Øyvind, vil du tro på Krist?
Nei, sa han, jeg kan ikke ta noen dåp, for jeg er en ånd som finnene har gjort levende med trolldom i en menneskekropp; far og mor min hadde ikke kunnet få noen barn før.
Så døde Øyvind, han hadde kunnet mer trolldom enn de fleste.
77.
Våren etter lot kong Olav sette i stand skipene og rustet ut hæren sin. Han tok sjøl Tranen. Kongen hadde stor og vakker hær.
Da han var ferdig, seilte han flåten ut etter fjorden, og så nordover forbi Bøle og nord til Hålogaland. Hvor han kom i land, holdt han ting, og der bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen dristet seg til å si ham imot, og slik ble hele landet kristnet der han kom. Kong Olav tok inn hos Hårek på Tjøtta; og da ble Hårek og alle folkene hans døpt. Hårek gav kongen store gaver da de skiltes og ble hans mann, han fikk veitsler av kongen og lendmanns rett.
78.
Det var en bonde som het Raud den ramme; han bodde på Godøy i fjorden som heter Saltfjorden. Raud var en steinrik mann og holdt mange huskarer; han var mektig, en svær flokk finner hjalp ham straks når han trengte det. Raud var svær til å blote og kunne mye trolldom. Han var en god venn til en mann som er nevnt før, Tore Hjort; de var store høvdinger begge 2.
Da disse 2 fikk høre at kong Olav var på veg sørfra gjennom Hålogaland med en stor hær, samlet de hær om seg de også; de bød ut skip og fikk mye folk. Raud hadde en stor drake med forgylt hode på; skipet hadde 30 rom og var stort i forhold til romtallet. Tore Hjort hadde også et stort skip. De styrte sørover med flåten mot kong Olav. Da de møttes, la de til kamp mot kong Olav; det ble et stort slag der, og snart ble det mannefall, men mest hos håløygene, skipene deres ble ryddet, og da kom det over dem både skrekk og redsel. Raud rodde ut til havs med draken sin, og så lot han heise seil. Raud hadde alltid bør hvor han så ville seile, det kom av trolldommen hans.
Det er snart sagt hvordan det gikk Raud, han seilte hjem til Godøy. Tore Hjort flyktet inn mot land, der sprang de ut av skipene, men kong Olav fulgte etter dem og jagde og drepte dem. Kongen var den fremste igjen, som alltid ellers, når slikt skulle fristes. Han så Tore Hjort som løp, Tore var snarere til beins enn alle andre. Kongen rente etter ham, og Vige, hunden hans, fulgte. Da ropte kongen:
Vige, ta hjorten!
Vige løp fram og etter Tore, og hoppet opp på ham. Tore ble stående. Da kastet kongen et spyd mot Tore, Tore stakk hunden med sverdet og gav den et stort sår, men i det samme fløy spydet til kongen inn under armen på Tore, så det kom ut igjen på den andre sida. Der mistet Tore livet, og Vige ble båret såret om bord. Kong Olav gav grid til alle som bad om det, og som ville gå over til kristendommen.
79.
Kong Olav styrte flåten nordover langs landet og kristnet alle mennesker der han kom. Da han kom nord til Saltfjorden, ville han seile inn fjorden og finne Raud. Men et forrykende uvær og hard storm stod ut etter fjorden; kongen lå der ei uke, og samme uværet holdt seg inne i fjorden, men utenfor blåste det fin bør til å seile nordover langs landet med. Så seilte kongen helt nord til Omd, og der gikk alle folk over til kristendommen. Etterpå snudde kongen og drog sørover igjen. Men da han kom utenfor Saltfjorden, stod stormen og sjørøyken utetter fjorden igjen. Kongen lå der noen dager, og det var samme været. Da gikk kongen til biskop Sigurd og spurte om han kunne gi ham noe råd for dette. Biskopen sa han ville prøve om gud ville låne dem noe av sin styrke så de kunne seire over denne djevelsmakt.
80.
Biskop Sigurd tok hele messeskrudet sitt med seg og gikk fram i stavnen på kongeskipet; han lot tenne lys og svinge røkelse, satte opp et krusifiks der i stavnen, leste evangeliet og mange andre bønner, og skvettet vievann utover hele skipet. Så sa han de skulle ta ned skipsteltene og ro innover fjorden. Kongen lot rope til de andre skipene at de skulle ro etter ham. Og da de kom i gang med å ro på Tranen, gikk den inn fjorden, og de som rodde skipet, kjente ingen vind mot seg; men kjølvannet, der skipet hadde gått, stod som merke etter det, slik at der var det stille, men sjørøyken stod på begge sider slik at en kunne ikke se fjella for den. Så rodde det ene skipet etter det andre innover der i stilla, slik gikk det hele dagen og natta som fulgte, og litt før dag kom de til Godøy. Da de kom utenfor garden til Raud, så de den store draken hans som lå og fløt der ved land.
Kong Olav gikk straks opp til garden med følget, de gikk til det loftet Raud sov i, brøt det opp og løp inn der. Raud ble tatt til fange og bundet, og av de andre som var der inne, ble noen drept og noen tatt til fange. Så gikk kongsmennene til det huset som huskarene til Raud sov i, der ble noen drept, noen bundet og noen banket. Nå lot kongen Raud føre fram for seg og bød ham å la seg døpe.
Da skal jeg ikke ta fra deg det du eier, sa kongen, men jeg skal være din venn, om du kan stelle deg slik.
Raud ropte og skreik mot ham, han sa han aldri ville tro på Krist, og spottet Gud fælt. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som var.
Så lot kongen folk ta og binde ham med ryggen mot en stokk, han lot dem sette en pinne mellom tennene på ham, slik at munnen stod åpen. Så lot kongen ta en lyngorm og sette foran munnen på ham, men ormen ville ikke inn i munnen, den krøkte seg bort, for Raud blåste mot den. Da lot kongen ta en kvannstilk som var som et rør, og sette i munnen på Raud, noen sier forresten at det var luren sin kongen lot sette i munnen på ham. Så slapp han ormen inn der og kjørte ei gloende jernstang inn etter den. Da krøkte ormen seg inn i munnen på Raud, og videre ned gjennom halsen og skar seg ut i sida. Slik mistet Raud livet.
Kong Olav tok svære rikdommer i gull og sølv der og mye annet løsøre, våpen og mange slags kostbarheter. Og alle de mennene som hadde fulgt Raud, dem lot kongen døpe, og når de ikke ville det, lot han dem drepe eller pine. Den draken som Raud hadde eid, tok kong Olav og styrte sjøl, for det var et mye større og finere skip enn Tranen; framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale; begge nakkene og hele stavnen var lagt med gull. Dette skipet kalte kongen Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, og det var det fineste skipet i hele Norge.
De øyene Raud bodde på, heter Gylling og Hæring, og alle sammen heter de Godøyene, og strømmen i nord mellom dem og fastlandet heter Godøystraumen. Kong Olav kristnet hele fjorden, siden drog han sørover langs med landet, og på den ferden hendte det mye som det går sagn om, troll og vonde vetter eglet seg inn på mennene hans og stundom på ham sjøl óg. Men vi vil heller skrive om hvordan det gikk til da kong Olav kristnet Norge og de andre landene som han førte kristendommen til. Samme høsten kom kong Olav til Trondheimen med hæren, og styrte til Nidaros og gjorde seg i stand til å bli der om vinteren.
Det neste jeg nå vil skrive om, handler om islendinger.
81.
Samme høsten kom Kjartan Olavsson til Nidaros fra Island; Kjartan var sønn til Olav, sønn til Hoskuld, og han var dattersønn til Egil Skallagrimsson; folk sier han har vært den aller beste unge mann som noen gang er blitt født på Island. Der var Halldor også, sønn til Gudmund på Mødruvellir, og Kolbein, sønn til Tord Frøysgode og bror til Brenne-Flose; den fjerde var Sverting, sønn til Runolv gode. Alle disse var hedninger, og det var mange andre med dem, noen mektige og noen småfolk. Samtidig kom det også noen andre stormenn fra Island, folk som hadde lært kristendom av Tangbrand; det var Gissur Kvite, sønn til Teit Kjetilbjørnsson, mor hans var Ålov, datter til Bodvar herse, Viking-Kåres sønn. Bror til Bodvar var Sigurd, far til Eirik Bjodaskalle so var far til Astrid, mor til kong Olav. En av islendingene het Hjalte Skeggjason, han var gift med Vilborg, datter til Gissur Kvite. Hjalte var også kristen, og kong Olav tok svært godt imot disse mågene Gissur og Hjalte, og de bodde hos ham der.
Men de islendingene som var hedninger, og som styrte skip, de prøvde å seile sin veg, så snart kongen kom til byen, for de hadde hørt at kongen tvang alle mennesker til å bli kristne. Men været var imot dem, og så dreiv de tilbake inn under Nidarholm. De som styrte disse skipene, var Torarin Nevjolvsson, Hallfred Ottarsson skald, Brand den gavmilde og Torleik Brandsson. Det ble sagt fra til kong Olav om dette, at det var noen skip der med islendinger som var hedninger alle sammen, og nå ville de rømme for ikke å møte kongen. Da sendte kongen bud til dem og nektet dem å seile, han sa de skulle styre inn til byen, og det gjorde de, men de bar ikke noe i land fra skipene sine.
82.
Nå ble det Mikkelsmess. Den dagen lot kongen feire høytidelig, han lot synge høytidsmesse. Islendingene gikk til messen og hørte på den vakre sangen og lyden fra klokkene. Da de kom tilbake til skipene, sa hver av dem hvordan de hadde likt dette som kristenfolket dreiv på med. Kjartan syntes godt om det, men de fleste av de andre hadde bare vondord. Men det er sant som det er sagt, at mange er kongens ører, kongen fikk høre om det, og så sendte han straks samme bud etter Kjartan og bad ham komme til seg.
Kjartan gikk til kongen sammen med noen andre, og kongen tok godt imot ham. Kjartan var en usedvanlig stor og vakker mann, og talte godt for seg. Kongen og han hadde ikke talt mange ordene med hverandre, før kongen bød Kjartan ta kristendommen. Kjartan sa han ville ikke si nei til det, om han kunne få kongens vennskap for det. Kongen lovte ham sitt fulle vennskap, og så ble han og kongen enige om dette med hverandre. Dagen etter ble Kjartan døpt, og Bolle Torlaksson, frenden hans, og hele følget deres også. Kjartan og Bolle var gjester hos kongen så lenge de var i hvite dåpsklær, og kongen viste dem stor godhet.
83.
Det var en dag kong Olav var ute og gikk på stretet, da kom det noen menn gående mot ham, og den som gikk først, hilste på kongen. Kongen spurte mannen hva han het, og han sa han het Hallfred. Da sa kongen:
Er det du som er skald?
Han sa:
Jeg kan da dikte.
Da sa kongen:
Kanskje du vil gå over til kristendommen, og så siden bli min mann?
Han sa:
Jeg setter ett vilkår; jeg skal la meg døpe dersom du, konge, sjøl vil være gudfar for meg; det vil jeg ikke ta imot av noen annen mann.
Kongen sa:
Det skal jeg være.
Så ble Hallfred døpt, og kongen holdt ham under dåpen.
Etterpå spurte kongen Hallfred:
Vil du nå bli min mann?
Hallfred sa:
Jeg har vært hirdmann hos Håkon jarl før. Og nå vil jeg ikke bli handgangen verken hos deg eller noen annen høvding, uten du lover meg at du aldri skal jage meg fra deg, hva det så skulle komme til å hende meg.
Jeg har ikke hørt annet av deg, Hallfred, sa kongen, enn at du nok verken er så vettug eller så vis at jeg ikke må vente annet enn at du kommer til å gjøre ting som jeg ikke for noen pris kan finne meg i.
Da får du drepe meg, sa Hallfred.
Kongen sa:
Du er en vandrædaskald. Men du skal være min skald fra nå av.
Hallfred svarte:
Hva gir du meg i navnefeste da, konge, når jeg skal hete Vandrædaskald?
Kongen gav ham et sverd, men det fulgte ingen skjede med. Kongen sa:
Nå kan du lage ei strofe om sverdet, og la ordet sverd komme i hver linje.
Hallfred kvad:
Ett sverdenes sverd var det
som sverdrik meg gjorde.
For sverdsvingere blir det
nå sverdete å leve.
Sverdet ble ikke verre
om utstyr fulgte sverdet,
en vakker farget skjede.
Jeg er verd 3 ganger sverdet.
Da gav kongen ham skjede til og sa:
Ordet sverd står ikke i hver linje.
Hallfred svarer:
Det er én linje det er 2 i.
Slik er det, sa kongen
Fra kvadene til Hallfred har vi fått kunnskap og visshet om det som er fortalt om kong Olav Tryggvason.
84.
Samme høsten kom Tangbrand prest fra Island til kong Olav. Han fortalte at det hadde ikke gått så glatt for ham; islendingene hadde laget nid om ham, sa han, og noen av dem ville drepe ham, og han trodde ikke det var noen utsikt til at landet skulle bli kristent. Kong Olav ble så vill og vred at han lot blåse i luren, og kalte sammen alle de islendingene som var i byen, og så sa han de skulle bli drept alle sammen. Men Kjartan og Gissur og Hjalte og de andre som hadde gått over til kristendommen, gikk til ham og sa:
Konge, du kan ikke ville gå tilbake på dine egne ord, og du sier jo at ingen mann skal ha gjort så mye som kunne gjøre deg vred, at du ikke skulle tilgi ham alt om han lot seg døpe og gav opp hedenskapen. Nå vil alle disse islendingene som er her, la seg døpe, og vi skal nok finne på en list så kristendommen skal få framgang på Island. Det er mange her som er sønner til mektige menn på Island, og fedrene deres vil være til stor hjelp for denne saken. Og Tangbrand fór fram med råskap og manndrap der som her hos deg, og det ville ikke folk finne seg i av ham.
Kongen tok nå til å høre på det de hadde å si. Og så ble de døpt alle de islendingene som var der.
85.
Kong Olav var den beste i alle slags idretter av alle de menn det er fortalt om i Norge; han var sterkere og smidigere enn noen annen mann, og det er skrevet mange frasagn om det.
Ett av dem er om at han gikk opp på Smalsarhorn og festet skjoldet sitt på toppen av fjellet, et annet om hvordan han hjalp en av hirdmennene sine som først hadde klyvd opp der i berget slik at han verken kunne komme opp eller ned; kongen gikk opp til ham og tok ham under armen og bar ham ned på sletta.
Kong Olav kunne gå på årene utabords mens mennene hans rodde på Ormen; han lekte med 3 sverd slik at det ene alltid var i lufta, og tok dem alltid igjen i handgrepet. Han hogg alltid med begge hender og kastet 2 spyd på én gang.
Kong Olav var glad i moro og likte godt leik, han var blid og liketil; han dreiv hardt med alle ting, og var rent storveies til å gi bort, han var svært nøye på klærne; han var foran alle andre menn når det gjaldt å være djerv i kamp; stygg og grusom som få når han ble sint, og pinte uvennene sine fælt; noen brente han med ild, noen lot han olme hunder rive i filler, og noen lemlestet han, eller lot dem kaste utfor høye fjell. Derfor var vennene hans glade i ham, men uvennene var redd ham, og når han hadde slik framgang, var det fordi noen gjorde det han ville av godhet og vennskap, og noen fordi de var redde.
86.
Leiv, sønn til Eirik Raude som først bygde på Grønland, kom til Norge fra Grønland denne sommeren. Han kom til kong Olav og tok imot kristendommen og ble vinteren over hos kong Olav.
87.
Gudrød, sønn til Eirik Blodøks og Gunnhild, hadde vært og herjet i Vesterlanda etter han hadde rømt fra landet for Håkon jarl. Men denne sommeren som det ble fortalt om nå her foran, da kong Olav Tryggvason hadde rådd for Norge i 4 år, da kom Gudrød til Norge og hadde med seg mange hærskip. Han hadde seilt ut fra England, og da han kom så langt at han snart skulle se land i Norge, så styrte han sørover langs kysten, dit han tenkte det minst rimelig å støte på kong Olav.
Gudrød seilte sør til Viken. Og straks han kom i land, tok han til å herje og tvinge folk i landet under seg; han krevde de skulle ta ham til konge. Da de som bodde der, så at det var kommet en stor hær over dem, bad de om fred og forlik, og de tilbød kongen å la det gå tingbud over landet; de bød seg til å ta ham til konge heller enn å få hæren hans over seg. Så ble det satt en frist så lenge tingbudet gikk. Kongen krevde kosthold så lenge ventetiden varte, men bøndene valgte heller å gjøre veitsler for kongen, all den stund han trengte til det, og det tok kongen imot; han drog omkring i landet på veitsler med noen av mennene sine, og de andre så etter skipene.
Da de 2 brødrene Hyrning og Torgeir, mågene til kong Olav, hørte dette, samlet de folk om seg og fikk seg skip, deretter drog de nord i Viken, og kom ei natt med flokken sin der Gudrød var på veitsle. De gikk mot ham der med ild og våpen. Der falt kong Gudrød og det meste av hæren hans, og av de folkene som hadde blitt igjen ved skipene, ble noen drept og noen kom seg unna og rømte lange veger.
Nå var de døde alle sønnene til Eirik og Gunnhild.
88.
Den vinteren etter at kong Olav var kommet fra Hålogaland, lot han bygge et stort skip inne under Ladehammeren; det var mye større enn noen av de andre skipene som fantes i landet den gang, bakkestokkene er der ennå, så en kan se hvor stort skipet var. En mann som het Torberg Skavhogg bygde stavnene på skipet, men det var mange andre som arbeidde på det, noen til å sette det sammen, noen til å telje, noen til å slå søm og noen til å kjøre tømmeret. Alt på det ble svært omhyggelig og fint forseggjort. Skipet var både langt og bredt, det var høyt opp til relinga og bygd av svært tømmer.
Men da de skulle legge den øverste bordkledningen, måtte Torberg nødvendigvis et ærend hjem til garden sin, og der ble han nokså lenge. Da han kom tilbake, var bordkledningen lagt. Kongen gikk ut straks om kvelden sammen med Torberg og så på skipet, hvordan det var blitt. Alle sa de aldri hadde sett så stort og vakkert langskip. Så gikk kongen tilbake til byen.
Tidlig neste morgen gikk kongen og Torberg ut til skipet igjen. Da var handverkerne alt kommet dit, de sto der alle sammen og gjorde ingen ting. Kongen spurte hvorfor de stod slik. De sa at skipet var ødelagt; en mann måtte ha gått fra framstavnet til løftingen og sneid det ene hogget etter det andre inn i det øverste bordet. Kongen gikk bort og så det var sant. Da sa han med én gang, og svor på det, at om han, kongen, fikk greie på hvem det var som hadde ødelagt skipet for ham slik av misunnelse, da skulle den mannen få dø.
Men den som kan si meg hvem det er, skal jeg gjøre mye godt for.
Da sa Torberg:
Jeg skulle nok si Dem hvem som har gjort dette her, konge.
Det er heller ikke noen annen mann jeg venter det mer av enn deg, sa kongen, at du skulle ha lykke til å finne ut dette og fortelle meg det.
Konge, sa han, jeg skal si deg hvem som har gjort det. Jeg har gjort det.
Da sa kongen:
Da skal du bøte det igjen slik at det blir like godt som det var før. Og du setter livet på spill med dette.
Nå gikk Torberg bort og telgde bordet slik at alle sneihoggene ble borte. Da sa kongen og alle de andre at skipet var mye vakrere på den sida som Torberg hadde skåret i. Kongen bad ham gjøre slik på den andre sida også, og sa han skulle ha så mange takk for det.
Nå ble Torberg førstemann i arbeidet på skipet helt til det var ferdig.
Det var en drake, bygd slik som Ormen, som kongen hadde hatt med fra Hålogaland; men dette skipet var mye større og mer forseggjort på alle måter. Han kalte det Ormen lange og det andre Ormen stutte. Det var 34 rom på Ormen lange. Hodet og kroken var helt forgylte; og det var like høyt til relinga som et havskip. Det er det beste skip som har vært bygd i Norge og det som har kostet mest.
89.
Eirik Håkonsson jarl og brødrene hans og mange andre av de gjæve frendene deres, drog bort og ut av landet etter at Håkon jarl var falt. Eirik jarl drog øst til Svitjod til Olav sveakonge, og der ble han godt mottatt. Kong Olav gav jarlen land og fred der og gav ham store veitsler, så han kunne holde seg og sine menn godt der i landet.
Dette taler Tord Kolbeinsson om:
Mennenes svik sendte
siden Håkon i døden,
fredløs varg det voldte,
lagnaden vil så meget.
Tryggves sønn var kommet
til det land han modig
vant bak lindeskjoldet
da han seilte vestfra.
Mere stod i Eiriks
sinn mot gullrik konge
enn han sa oss høylytt.
Slikt ventet vi av ham.
Trøndske jarlen søkte
råd hos svenskekongen,
vred på trassige trønder.
Det torde ingen hindre.
Det kom mye folk fra Norge til Eirik jarl, menn som hadde blitt landflyktige for kong Olav Tryggvason. Eirik jarl fant da på å skaffe seg skip og drog på hærferd etter gods til seg og følget sitt.
Han seilte først til Gotland, og der lå han lenge om sommeren og kapret kjøpmannsskip som kom seilende dit til landet, eller om det var vikinger. Stundom gikk han opp på land og herjet rundt omkring langs sjøkanten.
Dette er sagt i Bandadråpa:
Siden vant jarlen mange
andre seirer med våpen,
spydværet spørs ennå.
Med spyd vant Eirik landet -
Skjoldbærende herre
herjetokter gjorde
rundt på Gotlands strender:
glad i kampens stormvær.
Etterpå seilte Eirik jarl sør til Vendland, og der utenfor Stauren møtte han noen vikingskip og la til kamp mot dem. Eirik jarl fikk seier der, og drepte vikingene. Dette er sagt i Bandadråpa:
Med list styrte kongen
skip til Stauren. Der fikk
mannehodene ligge.
Kampglad rår nå jarlen -
Sårfuglen sleit på øra
i sverdenes harde møte,
hud av vikingers hoder.
landet, som guder vokter.
90.
Om høsten seilte Eirik jarl tilbake til Svitjod og ble der en vinter til. Men om våren rustet jarlen hæren og seilte i austerveg. Da han kom i kong Valdemars rike, tok han til å herje og drepe folk, brente og ødela landet overalt der han kom. Han kom til Aldeigjuborg, og kringsatte den og lå der til han vant byen; han drepte mange og brøt ned og brente hele borgen. Etterpå drog han med hærskjold rundt omkring i Gardarike.
Dette er sagt i Bandadråpa:
Siden sverdets herre
i voksende storm av odder
herjet Valdemars rike
veldig med sverd som flammer.
Aldeigjuborg brøt du,
hærfolks herre, vi vet det.
Hard ble Hild mot bønder
da du kom øst i Gardar.
Eirik jarl var ute i alle disse hærferdene i 5 somrer til sammen, og da han kom hjem fra Gardarike, fór han med hærskjold over hele Adalsysla og Øysysla. Der tok han 4 store vikingskip fra danene og drepte alle som var på dem. Dette er sagt i Bandadråpa:
Jeg har hørt piler suse
der blodig strid han vakte
dengang i øysundet.
Med spyd vant Eirik landet -
Folkets gavmilde fører
ryddet fire skeider,
for danene. Det vet vi.
glad i kampens stormvær.
Kraftige rytter av havhest,
i byen der bønder rente,
fikk du kamp med gøter.
Kampglad rår nå jarlen -
Som en hærgud fòr han
med hærskjold i alle sysler.
Han gikk mot folkefreden.
landet, som guder vokter.
Da Eirik jarl hadde vært 1 år i Sveavelde, drog han til Danmark. Han drog til danekongen Svein Tjugeskjegg og fridde til Gyda, datter hans; giftermålet ble avtalt, og Eirik jarl fikk Gyda. Året etter fikk de en sønn som het Håkon. Om vinteren var Eirik jarl i Danmark og noen ganger i Sveavelde, men om sommeren var han på hærferd.
91.
Svein Tjugeskjegg danekonge var gift med Gunnhild, datter til Burislav venderkonge. Men ved den tid det er fortalt om her foran, hendte det at Gunnhild ble sjuk og døde. Og litt seinere ble kong Svein gift med Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste og mor til sveakongen Olav Svenske. Med mågskapen kom det stort vennskap mellom kongene og mellom dem og Eirik Håkonsson jarl.
92.
Burislav venderkonge klagde for mågen sin, Sigvalde jarl, over at det var brutt det forliket som Sigvalde jarl hadde fått i stand mellom kong Svein og kong Burislav. Kong Burislav skulle ha Tyre Haraldsdotter, søster til kong Svein, til ekte, men dette giftermålet hadde ikke kommet i stand, for Tyre sa tvert nei; hun ville ikke gifte seg med en hedensk mann, som attpå var gammel. Nå sa kong Burislav til jarlen at han ville kreve avtalen holdt, og bad jarlen dra til Danmark og hente dronning Tyre til ham.
Sigvalde jarl lot seg ikke be 2 ganger, han drog til Svein danekonge og la fram saken for ham; og jarlen fikk overtalt kong Svein slik at han gav søstera Tyre over til jarlen; noen kvinner fulgte henne, dessuten fosterfaren hennes som het Ossur Agesson, en mektig mann, og noen andre. Kongen og jarlen avtalte at de eiendommene som dronning Gunnhild hadde hatt i Vendland, skulle Tyre ha i medgift og særeie, og dessuten andre store eiendommer som hun skulle ha av brudgommen. Tyre gråt sårt og ville svært nødig reise.
Da nå jarlen kom til Vendland med henne, holdt kong Burislav bryllup og giftet seg med dronning Tyre. Men ettersom hun var hos hedenske mennesker, ville hun verken ta imot mat eller drikke av dem, og slik gikk det i 7 dager.
Men så ei natt løp dronning Tyre og Ossur bort i mørke om natta og tok til skogs. Det er ikke langt å fortelle om hvordan det gikk dem, de kom fram til Danmark, men der torde ikke Tyre være for noen pris, for hun visste at om kong Svein, bror hennes, fikk høre at hun var der, ville han sende henne tilbake til Vendland snarest. Så drog de videre, hele tida uten å gi seg til kjenne, helt til de kom til Norge.
Tyre stanset ikke før de kom til kong Olav; han tok godt imot dem, og de var der og hadde det godt. Tyre fortalte kongen alt om den vanskelige stilling hun var kommet i, bad ham om råd og hjelp, og om fred i hans rike. Tyre talte godt for seg, og kongen likte godt det hun sa, han så det var ei vakker kvinne, og så falt det ham inn at dette måtte være et godt gifte.
Han vendte samtalen inn på dette, og spurte om hun ville gifte seg med ham. Og slik som sakene stod for henne, syntes hun det var vondt å komme ut av det igjen, og dessuten så hun for et heldig gifte dette var, å få en slik navngjeten konge til mann, og så sa hun han fikk rå for henne og giftet hennes. Da de nå hadde talt mer om dette, fikk kong Olav dronning Tyre til hustru. Dette bryllupet stod den høsten kongen hadde kommet nordfra fra Hålogaland. Kong Olav og dronning Tyre ble i Nidaros den vinteren.
Våren etter klagde dronning Tyre stadig for kong Olav og gråt sårt over at hun som hadde så store eiendommer i Vendland, ikke hadde noen rikdom der i landet, som kunne sømme seg for ei dronning. Imellom bad hun kongen så vakkert at han skulle hente det hun eide til henne; hun sa at kong Burislav og kong Olav var så gode venner at Olav ville få alt han krevde, så snart de 2 møttes. Kong Olavs venner hørte om det hun sa, og de rådde alle sammen kongen fra å reise.
Men så var det en dag tidlig på våren kongen gikk gjennom stretet, og ved torget kom det en mann imot ham med en mengde kvanner, de var merkelig store for den årstida. Kongen tok med seg en stor kvannstilk og gikk hjem i huset til dronning Tyre med den. Tyre satt i stua og gråt da kongen kom inn. Kongen sa:
Se her skal du få en stor kvannstilk!
Hun slo til den med handa, og sa:
Det var større gaver de Harald Gormsson gav, men så kvidde han seg heller ikke så mye for å dra ut av landet og hente sin eiendom, som du gjør nå. Det viste seg, dengang han kom hit til Norge og la størstedelen av landet her øde, og tok alt under seg med skylder og skatter. Men du tør ikke reise gjennom Danevelde for kong Svein, bror min.
Kong Olav fór opp da hun sa dette. Han ropte høyt og svor på det:
Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.
93.
Litt seinere lyste kong Olav til ting i byen. Da gjorde han det kjent for hele folket at han ville ha leidang ut utenfor landet om sommeren. Han ville ha fast utgreiing fra hvert fylke, både av skip og folk, og sa med én gang hvor mange skip han ville ha der fra fjorden. Så sendte han bud både i nord og sør langs kysten både ytre og indre leia, og lot by ut hær.
Kong Olav fikk satt fram Ormen lange og alle de andre skipene sine, både store og små; sjøl styrte han Ormen lange. Da de skulle sette mannskap på skipene, ble det valgt ut så omhyggelig at på Ormen lange fikk ingen mann være som var over 60 år eller under 20, og de var utvalgte folk når det gjaldt mot og styrke også. Det var først og fremst kong Olavs hirdmenn, for til hirden var det valgt ut alle de som var de sterkeste og djerveste både av innenlandske og utenlandske folk.
94.
Ulv Raude het den mannen som bar merket for kong Olav, han var i stavnen på Ormen. De andre der het Kolbjørn stallare, Torstein Oksefot og Vikar fra Tiundaland, bror til Arnljot Gelline.
I saksene på rausn stod disse: Vak Raumesson fra Elv, Berse den sterke, Ån skytte fra Jemtland, Trond Ramme fra Telemark og Utyrme, bror hans; av håløyger var det Trond Skjalge, Ogmund Sande, Lodve Lange fra Saltvik og Hårek Kvasse. Av inntrønderne: Kjetil Høge, Torfinn Eisle, Håvard og brødrene hans fra Orkdalen.
I forrommet stod Bjørn fra Støle, Torgrim fra Kvine, sønn til Tjodolv, Asbjørn og Orm, Tord fra Njardarlog, Torstein Kvite fra Obrestad, Arnor fra Møre, Hallstein og Hauk fra Fjordane, Øyvind Snåk, Bergtor Bestil, Hallkjell fra Fjaler, Olav Dreng, Arnfinn fra Sogn, Sigurd Bild, Einar fra Hordaland og Finn, Kjetil fra Rogaland og Grjotgard Raske.
Disse stod i krapperommet: Einar Tambarskjelve, han syntes de ikke var full kar, for han var bare 18 år gammel, Hallstein Livsson, Torolv, Ivar Smetta, Orm Skogarnev.
Det var også mange andre store og vidgjetne menn på Ormen, om vi ikke kan navnene på flere. Det var 8 mann i hvert halvrom på Ormen, og de var valgt ut enkeltvis hver eneste mann; i forrommet var det 30. Folk brukte å si at mannskapet om bord i Ormen stod like mye over alle andre menn som Ormen over andre skip, så vakkert og sterkt og djervt var det.
Torkjell Nevja, bror til kongen, styrte Ormen stutte; Torkjell Dyrdil og Jostein, morbrødrene til kongen, hadde Tranen, og begge disse skipene hadde også godt mannskap. Kong Olav hadde 11 store skip med seg fra Trondheimen, foruten tjuesesser og mindre skip.
95.
Da kong Olav hadde gjort hæren klar i Nidaros, satte han menn i sysler og årmannsembeder over hele Trøndelag. Da sendte han Gissur Kvite og Hjalte Skeggjason til Island for å by kristendom også der, han gav dem en prest med, som het Tormod, og en del andre prestevigde menn; men de 4 han syntes var de gjæveste av islendingene, holdt han tilbake som gisler, der var Kjartan Olavsson, Halldor Gudmundsson, Kolbein Tordsson og Sverting Runolvsson. Det er fortalt om Gissur og Hjalte at de kom ut til Island før Alltinget, og drog til ting. Og på det tinget ble kristendommen innført ved lov på Island, og om sommeren ble alle mennesker døpt.
96.
Samme vår sendte kong Olav også Leiv Eiriksson til Grønland for at han skulle by kristendom der, og han seilte til Grønland samme sommer. I havet berget han et skipsmannskap, de var hjelpeløse og lå og dreiv på et vrak.
Da fant han Vinland det gode også, og kom til Grønland utpå sommeren. Han hadde med seg prest og lærere dit og drog til faren Eirik i Brattalid og bodde der. Folk kalte ham siden Leiv den hepne, men Eirik, far hans, sa at de 2 tingene gikk opp i opp, at Leiv hadde berget et skip fullt av folk, og så at han hadde hatt med hykleren til Grønland - det var presten.
97.
Kong Olav drog sørover langs kysten med flåten. Da kom det til ham mange av vennene hans, stormenn som var ferdige til å dra med kongen.
Første mann der var Erling Skjalgsson, mågen hans, han hadde den store skeiden, den hadde 30 rom, og det var et skip med bare godt mannskap.
Så kom kongens måger, Hyrning og Torgeir, til ham også, de styrte hvert sitt store skip.
Mange andre stormenn fulgte ham, han hadde 60 langskip da han seilte fra landet.
Han seilte sørover forbi Danmark gjennom Øresund, og ferden gikk like til Vendland; der satte kong Olav stevne med kong Burislav. Kongene møttes, de talte sammen om de eiendommene kong Olav gjorde krav på. Alle samtaler gikk glatt mellom kongene, og de kravene kong Olav mente å ha der, fikk han godt og greit ordnet. Kong Olav ble der lenge utover sommeren og søkte opp mange av vennene sine.
98.
Kong Svein Tjugeskjegg var nå gift med Sigrid Storråde, som før skrevet. Sigrid var kong Olav Tryggvasons verste uvenn, grunnen var at kong Olav hadde brutt avtale med henne og slått henne i ansiktet, som før skrevet.
Hun dreiv og egget opp kong Svein til å føre krig mot kong Olav Tryggvason; hun sa han hadde grunn nok til strid med kong Olav, for han hadde ligget med Tyre, søster hans, uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i. Slik snakk førte Sigrid støtt i munnen, og til slutt fikk hun det så langt ved overtalelsene sine, at kong Svein ble helt oppsatt på dette.
Tidlig på våren sendte kong Svein bud øst i Svitjod til mågen Olav sveakonge og til Eirik jarl; han lot dem få vite at Olav Norges konge hadde leidang ute og tenkte seg til Vendland om sommeren. Sendebudene skulle videre si at sveakongen og jarlen skulle by ut hær og komme og møte kong Svein. Så skulle de alle sammen legge til kamp mot kong Olav. Sveakongen og Eirik jarl var straks ferdige, de samlet en svær flåte fra Sveavelde, og med denne flåten seilte de sør til Danmark, og kom dit da Olav Tryggvason nettopp hadde seilt østover. Dette taler Halldor Ukristne om i den dråpa han laget om Eirik jarl:
Kongers knusende fiende
bød kamplysten hæren,
den store,ut fra Svitjod.
Jarlen drog sør til striden.
Hver eneste mann av bønder
som mesker likfugler,
fulgte Eirik. På sjøen
ravn i sår seg lesket.
Sveakongen og Eirik jarl seilte og møtte danekongen, og alle 3 til sammen hadde de en hær så stor at det ikke var ende på det.
99.
Da kong Svein hadde sendt bud etter hæren, sendte han Sigvalde jarl til Vendland, han skulle holde utkik med kong Olav Tryggvason og lage en felle, slik at kong Svein og kong Olav kunne møtes.
Sigvalde jarl drog av sted og kom fram til Vendland; han kom til Jomsborg og drog derfra til kong Olav Tryggvason. Det var stort vennskap mellom dem fra før, og nå ble jarlen en riktig kjær venn hos kongen. Astrid, datter til kong Burislav, hun som var gift med jarlen, var en god venn til kong Olav; det var mye fordi de engang hadde vært skyldfolk, dengang Olav var gift med Geira, søster hennes.
Sigvalde var en klok mann og underfundig, og ettersom han nå var inne i alt kong Olav hadde fore, heftet han ham lenge så han ikke kom til å seile vestover, han fant på mange forskjellige ting. Kong Olavs folk brukte seg fælt for dette, mennene ville endelig hjem, de lå der fullt ferdige, og det så ut på været som det skulle bli god bør.
Sigvalde jarl fikk hemmelig bud fra Danmark om at nå var danekongens hær kommet østfra og Eirik jarl hadde også hæren sin ferdig, og høvdingene skulle komme sammen øst under Vendland; de hadde avtalt at de skulle vente på kong Olav ved den øya som het Svolder. Og så skulle jarlen stelle det slik at de kom til å møte kong Olav der.
100.
Det kom et rykte til Vendland om at Svein danekonge hadde hær ute, og snart tok folk til å mumle om at det visst var kong Olav Svein ville møte. Men Sigvalde jarl sa til kongen:
Kong Svein kan ikke tenke på å legge til kamp med deg med bare danehæren, så stor hær som du har. Men hvis du har noen mistanke om at det skulle være ufred i vente for deg, så skal jeg følge deg med min flokk, og hittil har det alltid gått for å være styrke i det at jomsvikingene fulgte en høvding. Jeg skal gi deg 11 skip med godt mannskap.
Kongen tok imot tilbudet. Det var liten, men stø og god vind.
Nå lot kongen flåten løse og blåste til bortferd, og så heiste folk seil. Alle småskipene gikk fortere enn de andre, og seilte i forvegen ut til havs. Jarlen seilte inn til kongsskipet, han ropte til det, og sa kongen skulle seile etter ham.
Jeg vet best hvor sunda er dypest mellom øyene, sa han og det kommer du til å trenge med de store skipene.
Så seilte jarlen først med sine skip, det var 11 av dem, og kongen seilte etter ham med storskipene sine. Han hadde også 11 skip der, hele resten av hæren hadde seilt ut på havet. Da Sigvalde jarl seilte inn mot Svolder, kom det ei skute roende ut til ham. Der sa de til jarlen at hæren til danekongen lå i havna foran dem. Da lot Sigvalde jarl seilene falle og rodde inn under øya.
Så sier Halldor Ukristne:
Øyners store konge
seilte skeider sørfra,
syttien i tallet.
Sverd ble farget røde.
Jarlen fikk fra Skåne
de skuter som han krevde,
havdypets raske reiner.
Da røk nok folkefreden.
Her er det sagt at kong Olav og Sigvalde jarl hadde 71 skip da de seilte sørfra. [2]
|
| Occupation |
Abt 0995 |
Norge [2] |
| Konge - del 7 Olav Tryggvassons saga. |
- 101.
Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl var der med hele hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn; alle høvdingene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. Og nå så de at et skip kom seilende, det var stort og staselig, da sa begge kongene:
Det var et svært skip, også så vakkert, det må være Ormen lange.
Eirik jarl svarte; han sa:
Dette er ikke Ormen lange, og det var som han sa, for det var Eindride fra Gimsan som eide det skipet.
Litt seinere så de et annet skip komme seilende, mye større enn det første. Da sa kong Svein:
Han er redd, Olav Tryggvason, nå; han tør ikke seile med hodet på skipet sitt.
Men Eirik jarl sa:
Dette er ikke kongsskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har stripete seil. Dette er Erling Skjalgsson, ham lar vi seile. Det er bedre for oss å sakne det skipet i flåten til kong Olav; det blir skår der etter det, slik det er rustet.
Noe seinere så de skipene til Sigvalde jarl og kjente dem; de skipene styrte dit inn til holmen. Så fikk de se at 3 skip kom seilende, og det ene var et stort et. Da ropte kong Svein opp og sa de skulle gå til skipene, han sa at der kom Ormen lange. Eirik jarl sa:
De har mange andre store og staselige skip enn Ormen lange, vi venter ennå.
Da var det mange som som sa:
Nå vil ikke Eirik jarl kjempe og hevne far sin. Dette er så stor skam at det kommer til å spørres utover alle land, her ligger vi med så stor hær som vi har, og så seiler kong Olav til havs rett for nesa på oss.
Da de hadde snakket om dette en stund, så de 4 skip som kom seilende, ett av dem var en svær drake med mye gull på. Da reiste kong Svein seg og sa:
Høyt skal Ormen løfte meg i kveld; ham skal jeg styre.
Nå var det mange som sa at Ormen var et veldig stort skip, og så vakkert, og det var en raus kar som hadde latt bygge et slikt skip. Da sa Eirik jarl, slik at bare noen få hørte det:
Om kong Olav ikke hadde større skip enn dette, så kunne likevel kong Svein aldri ta det fra ham med bare danehæren.
Nå dreiv folk ned til skipene og tok til å rive av skipsteltene. Men mens høvdingene stod og talte med hverandre om dette vi fortalte nå, da fikk de øye på 3 veldige skip og det fjerde kom sist etter de andre, og det var Ormen lange. De 2 andre store skipene som hadde seilt før, og som de hadde trodd var Ormen, det var først Tranen og så Ormen stutte. Men da de fikk se Ormen lange, da kjente de det alle sammen, og nå var det ingen som sa imot; der seilte Olav Tryggvason. Nå gikk de til skipene og gjorde seg ferdig til kamp.
Det var en avtale mellom høvdingene at hver av dem, kong Svein og kong Olav og Eirik jarl, skulle få sin 1/3 av Norge, om de drepte kong Olav Tryggvason. Og den av høvdingene som gikk først opp på Ormen, skulle ha hele hærfanget de fikk der, og ellers skulle hver ha de skipene han ryddet:
Eirik jarl hadde en uhorvelig stor barde, som han brukte ha i viking; det var jernkam på den øverst på hver av stavnene, og nedover fra den et jernspant så tjukt og så bredt som sjølve kjølen, og det gikk helt ned i sjøen.
102.
Da Sigvalde jarl og hæren hans rodde inn under holmen, så Torkjell Dyrdil på Tranen det, og likedan styresmennene på de andre skipene som fulgte dem. De så at jarlen styrte skipene sine inn under holmen, og så lot de også seilene falle og rodde etter ham. De ropte til ham og spurte hvorfor han gjorde dette. Jarlen sa han ville vente på kong Olav.
Det ser nesten ut som det er ufred på ferde her.
Så lot de skipene ligge og drive til Torkjell Nevja kom med Ormen stutte og de 3 skipene som fulgte den; de fikk høre samme nyheten, de lot da også seilene falle, og ble liggende og vente på kong Olav. Men da kongen seilte innefra mot holmen, rodde hele hæren ut i sundet foran dem. Da de så det, bad de kongen seile sin veg og ikke legge til kamp mot en så stor hær. Kongen svarte høyt, han stod oppe i løftingen:
Ta ned seilet. Mine menn skal ikke tenke på flukt. Jeg har aldri flyktet i noen kamp. Gud rår for mitt liv, men på flukt kommer jeg aldri.
Så ble det gjort som kongen sa.
Så sier Hallfred:
Her skal I høre ordet
som hærkongen talte
djervt til sine drenger
dengang i våpentretten;
hærfreden brøt han,
bad så sine karer
aldri tenke på flukten.
Slike fyndord lever.
103.
Kong Olav lot blåse sammen alle skipene sine. De ble lagt slik at kongsskipet lå midt i flåten, og på den ene siden av det lå Ormen stutte, på den andre Tranen. Da de tok til å binde sammen stavnene, ville de binde sammen stavnene på Ormen lange og Ormen stutte. Men da kongen så det, ropte han høyt og sa de skulle legge det store skipet bedre fram og ikke la det være det bakerste skipet i hele flåten.
Da svarte Ulv Raude:
Om vi skal legge Ormen så mye lenger fram som den er lengre enn de andre skipene, så blir det tungt arbeid i saksene.
Kongen sa:
Jeg visste ikke at jeg hadde en stavnbu som var både rau og redd.
Ulv sa:
Vis bare ikke baken mer når du verger løftingen du, enn jeg når jeg verger stavnen.
Kongen hadde en bue i handa, nå la han ei pil på strengen og siktet på Ulv. Ulv sa:
Skyt den andre vegen, konge, der trengs det mer. Det jeg gjør, gjør jeg for deg.
104.
Kong Olav stod i løftingen på Ormen, han stod høyt over de andre. Han hadde et forgylt skjold og rød gullhjelm, han var lett å kjenne fra de andre; utenpå brynja hadde han en rød kjortel. Da kong Olav så flokkene ordne seg, og merkene kom opp foran høvdingene, spurte han:
Hvem er høvding for den hæren som er beint mot oss?
De sa ham at der var kong Svein Tjugeskjegg med danehæren. Kongen svarte:
De blautingene er jeg ikke redd for, det er ikke noe mot i danene. Men hva er det for en høvding som følger merket der ute på høyre hånd?
De svarte at det var kong Olav med sveahæren. Kong Olav sa:
Det var bedre for svearne om de satt hjemme og slikket blotbollene sine, enn at de går her mot Ormen under våpnene til dere. Men hvem eier de store skipene som ligger der ute til babord for danene?
Der, sa de, der er Eirik Håkonsson jarl.
Da svarte kong Olav:
Han synes vel han har god grunn til å møte oss, og der kan vi vente oss en kvass strid. De er nordmenn som vi sjøl.
105.
Nå rodde kongene mot dem. Kong Svein la sitt skip mot Ormen lange, og kong Olav Svenske la til på sida og stakk stavnene mot det ytterste skipet til kong Olav Tryggvason; på den andre sida la Eirik jarl seg. Nå ble det en hard kamp. Sigvalde jarl skåtet unna og la ikke til kamp. Så sier Skule Torsteinsson, han var hos Eirik jarl dengang:
Ung fulgte jeg frisers
fiende og Sigvalde.
Der spyd sang, fikk jeg leve.
Nå synes folk jeg eldes.
Dengang sør ved Svolder
bar vi sverd så røde
mot den mektige kriger,
der våpen møttes til tinge.
Hallfred sier også noe av det samme:
Kongen sårt fikk sakne
støtte av kjekke trønder
da han gikk til striden.
Store flokker tok flukten.
Storkongen stod alene
mot 2 stridbare konger,
jarl var den tredje. Slikt gjør
lett skaldenes yrke.
106.
Denne kampen ble mer enn vanlig kvass, og det falt en mengde menn. Frambyggene på Ormen lange og Ormen stutte og Tranen slengte anker og entrehaker ned på skipene til kong Svein, og de kunne bruke våpnene mot dem ovenfra og ned under føttene på seg. De ryddet alle de skip de fikk tak på, og kong Svein og de menn som kom seg unna, rømte over på andre skip, og så la de seg utenfor skuddhold; den hæren gjorde nettopp slik som Olav Tryggvason hadde spådd. Da la Olav sveakonge til der isteden, men straks de kom nær storskipene, gikk det dem som de andre, de mistet en mengde folk og noen av skipene sine, og dermed drog de seg unna.
Men Eirik jarl la barden langskips inntil det ytterste av skipene til kong Olav og ryddet det, så hogg han av fortøyningene og la seg inntil det neste som kom, og sloss til det var ryddet. Da tok hæren til å løpe bort fra småskipene over på de større skipene, og jarlen hogg over fortøyningene etter hvert som skipene ble ryddet. Nå la danene og svearne seg fra alle kanter inn i skuddhold omkring kong Olavs skip. Men Eirik jarl lå hele tiden langskips med skipene og dreiv nærkamp med hoggvåpen, og etter som folk falt på hans skip, kom det andre opp der isteden, daner og svear.
Så sier Halldor:
Det ble kamp med skarpe
sverd rundt Ormen lange,
drengene sloss lenge,
det gylne spyd gjallet.
De sier at svenske karer
og danske stridsmenn fulgte
med ham der sør, der blanke
leggbitende sverd kjeklet.
Nå ble striden kvass som aldri før, det falt en mengde folk, og til slutt gikk det slik at alle skipene til kong Olav ble ryddet, uten Ormen lange. Da hadde de kommet opp der alle de av folkene hans som ennå var våpenføre. Da la Eirik jarl barden langskips med Ormen, og nå ble det kamp med hoggvåpen der.
Så sier Halldor:
Ormen lange hadde
hard seilas dengang;
blodige sverd brakte,
skjold fikk skar i stavnen.
Som en spydets Regin
la han stavnhøy barde
ved Fåvnes-Ormens side.
Jarlen seiret ved holmen.
107.
Eirik jarl stod i forrommet på skipet sitt, og det var fylket i skjoldborg. Der ble det kamp både med hogg og med spyd, og de kastet med alt som til var av våpen, og noen skjøt med bue eller kastet med håndspyd. Da fløy det så mange våpen mot Ormen at en snaut kunne holde skjold for seg, så tjukt var det av spyd og piler; for nå la de hærskip mot Ormen fra alle kanter. Kong Olavs menn var så ville og gale at de sprang opp på relinga for å nå å drepe folk med sverdene, men det var ikke mange som ville legge seg så tett oppunder Ormen at de kom i nærkamp. Og Olavsmennene gikk rett ut fra relinga mange av dem, og sanset ikke annet enn at de sloss på slette vollen, og så gikk de til bunns med våpnene sine.
Så sier Hallfred:
Høyt ropte da jarlen,
hisset sine drenger;
folk skvatt over tofta
akterover til Olav,
da de gullrike herrer
hadde kringsatt kongen
med sine skeider. Venders
fiender fikk våpen mot seg.
108.
Einar Tambarskjelve stod bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pila smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det ei ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom sida og armen på ham, og så inn i hodefjøla bak ham, slik at brodden stod langt ut på den andre sida. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt, det var en stor bueskytter:
Skyt den store mannen i krapperommet, du.
Finn skjøt, og pila traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da brast buen i 2 stykker. Da sa kong Olav:
Hva brast så høyt der?
Einar svarte:
Norge av di hand, konge.
Det var vel ikke så stor brist, sa kongen, ta min bue og skyt med den, og så kastet han buen sin til ham.
Einar tok buen, drog den straks ut forbi odden på pila, og sa:
For veik, for veik er kongens bue!
Så slengte han buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.
109.
Kong Olav Tryggvason stod i løftingen på Ormen og skjøt det meste av dagen, snart med bue og snart med små kastespyd, og alltid 2 på en gang. Han så framover skipet og så mennene svinge sverd og hogge tett, men så også at det beit dårlig for dem. Da ropte han:
Hvorfor svinger dere sverdene så sløvt? Jeg ser de biter ikke for dere.
Det var en som sa:
Sverdene våre er blitt sløve, og mange er brukket.
Da tok kongen ned i forrommet og lukket opp høgsetekista og tok ut mange kvasse sverd og gav dem. Men da han tok nedi kista med høyre hand, så de at det rant blod ned under brynjeermet. Ingen vet hvor han var såret.
110.
De på Ormen som verget seg best og drepte flest, var folk i forrommet og så stavnbuene; der var det mest utvalgte menn og dessuten var skipet høyest der. Da først folk tok til å falle midtskips, og det stod få igjen av mennene omkring masta, prøvde Eirik jarl å gå opp på Ormen, og kom seg opp med 15 mann. Da kom Hyrning, kong Olavs måg, mot ham med en flokk, og det ble en veldig hard strid, det endte med at jarlen drog seg tilbake og ned igjen på barden, og av de som fulgte ham, falt noen, og noen ble såret. Dette nevner Tord Kolbeinsson:
Der hvor hæren hjelmkledd
fikk blodig skjold i kampen,
vant Hyrning seg heder,
sin høvding han verget
med blåblankt sverd. Himmelen
styrter før slikt glemmes.
Nå ble det kvass strid igjen, og det falt mange på Ormen. Og da rekkene av dem som verget Ormen, tok til å tynnes, prøvde Eirik for annen gang å gå opp på Ormen. Det ble et hardt basketak igjen. Da stavnbuene på Ormen så dette, gikk de akterover og snudde seg mot jarlen for å verge skipet, og gjorde kraftig motstand. Men nå hadde det falt så mange på Ormen at det mange steder var tomt langs relinga, og så tok jarlsmennene til å gå opp mange steder. Og alt det folk som ennå stod og kunne verge seg på Ormen, drog seg akterover på skipet, dit kongen stod. Halldor Ukristne sier at da egget Eirik jarl sine menn:
Venderskip seig til striden.
Sverd, de tynne udyr
Fra Odins land, gapte
med jernmunn mot folket.
Sverdgny det ble på sjøen;
ørn og ulv stilte sulten,
mektig jarlen kjempet,
mang en mann tok flukten.
111.
Kolbjørn stallare gikk opp i løftingen til kongen, de 2 var svært like i klær og våpen. Kolbjørn var også en usedvanlig stor og vakker mann. Så ble det en skarp strid igjen i forrommet. Men nå var det kommet opp på Ormen så mange av jarlens folk som det var plass til der på skipet, og skipene hans la seg mot Ormen fra alle kanter, og på Ormen var det ikke mange folk igjen til å verge seg mot en så stor hær ; og enda de var både sterke og djerve menn, så varte det ikke lenge før de falt nesten alle sammen.
Kong Olav sjøl og Kolbein sprang over bord begge 2 på hver si side av skipet. Jarlsmennene hadde lagt seg rundt omkring med småskuter og drepte alle de som sprang på sjøen, og da kongen sjøl hadde sprunget på sjøen, ville de ta ham til fange og føre ham til Eirik jarl. Kong Olav holdt skjoldet over seg da han stupte på sjøen. Men Kolbjørn stallare skjøv skjoldet under seg til vern mot spydene som de kastet mot ham fra skipene nedenfor, og han falt i sjøen slik at skjoldet var under ham; derfor kom han ikke så fort under, og så ble han tatt og dradd opp på ei skute; der trodde de han var kongen. Han ble ført fram for jarlen; men da jarlen så at dette var Kolbjørn og ikke kong Olav, så gav han Kolbjørn grid. Mens dette stod på, sprang de over bord fra Ormen alle de av kong Olavs menn som ennå var i live. Hallfred sier at kongens bror Torkjell Nevja var den siste av alle som sprang over bord:
Sårede sank de av Ormen
der pilene skadde skjoldet,
de brydde seg ikke om noe,
de brynjekledde kjemper.
Slike drenger vil Ormen
alltid sakne, om enn
herlig konge den styrer,
der den skrider med hærmenn.
Armringenes fiende
farget spyd røde;
begge Ormer og Tranen
tomme så han drive,
før enn Torkjell søkte
på svøm bort fra skipet;
han vågde kjempe modig
i verste stridslarmen.
112.
Det er skrevet her før at Sigvalde jarl kom og fulgte kong Olav fra Vendland; jarlen hadde 10 skip, og på det 11 var Astrid kongsdatters folk, hun var gift med Sigvalde. Og da kong Olav hadde sprunget over bord, ropte hele hæren seiersrop, og da satte de årene i sjøen, jarlen og hans menn, og rodde til kamp.
Dette nevner Halldor Ukristne:
Til kamp Ormen lange
bar en hjelmkledd konge,
til ting med skarpe ringsverd;
skeiden strålte med hærmenn.
Men sør i larm av våpen
en lystig jarl tok Ormen.
Den ættstore bror av Heming
først fikk farge sverdet.
Men den vendersnekka som Astrids menn var om bord på, rodde bort, tilbake til Vendland, og det ble straks alminnelig snakk om at kong Olav skulle ha vrengt av seg brynja under vannet og så svømt under vannet bort fra langskipene og derfra til vendersnekka, og så skulle Astrids menn ha ført ham i land. Og det er noen som har laget frasagn siden om kong Olavs videre liv ; men Hallfred sier nå dette : Se kvad
Hvordan det nå kan ha seg med dette, så kom Olav Tryggvason iallfall aldri mer til riket sitt i Norge. Likevel sier Hallfred Vandrædaskald dette også:
Jeg vet ei om den jeg priser
er død eller i live,
ofte hans blinkende økser
døyvde ørnens hunger;
folk sier begge deler
og sverger på det er sannhet.
Såret var han i hvert fall;
vondt er å vite mere.
Menn som kom fra kampen
sa at kongen levde;
de fører dunkel tale
om svikløs sønn til Tryggve.
Olav, sier de, slapp vel
ut av våpenstormen;
folk taler langt fra sannhet,
verre var det enn dette.
Hør det kvad jeg kveder.
Dengang kjempene søkte
mot den kraftige konge
kunne lagnaden ikke
slippe ham av striden,
den sølvrike herre,
elsket av mange. Annet
kan jeg ikke tro på.
Enda sier meg somme
menn at såret var han,
at kongen kom seg unna
fra kampen der i østen.
Men nå har jeg sannspurt sørfra,
han falt i storslaget.
Jeg kan ikke med å fylle
folk med løse rykter.
113.
Eirik Håkonsson jarl fikk Ormen lange til eie etter seieren, og han fikk mye gods med den; han styrte Ormen lange bort etter slaget.
Så sier Halldor:
Til kamp Ormen lange
bar en hjelmkledd konge,
til ting med skarpe ringsverd;
skeiden strålte med hærmenn.
Men sør i larm av våpen
en lystig jarl tok Ormen.
Den ættstore bror av Heming
først fikk farge sverdet.
Da hadde Svein, sønn til Håkon jarl, festet Holmfrid, datter til Olav sveakonge. De delte Norgesvelde mellom seg, Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl, så fikk kong Olav 4 fylker i Trondheimen, begge Mørene, Romsdal og Ranrike i øst fra Göta älv til Svinesund. Dette riket gav kong Olav til Svein jarl på slike vilkår som skattkonger eller jarler hadde brukt å ha før hos overkonger. Eirik jarl fikk 4 fylker i Trondheimen, Hålogaland og Namdalen, Fjordane, Fjaler, Sogn, Hordaland og Rogaland, og Agder sør til Lindesnes.
Så sier Tord Kolbeinsson:
Jeg vet at alle herser,
uten Erling, dengang
snart ble jarlens venner.
Den gullrike jeg priser.
Etter striden ligger
landet nord for Vega
sør til Agder og lenger
under jarlen. Så er det.
Folket elsket fyrsten,
alle liker slikt styre.
Han vil holde, sa han,
hand over folk i Norge.
Men nå meldes det sørfra
at død er Svein konge.
Øde står hans garder.
Lagnaden sparer ingen.
Svein danekonge fikk igjen Viken, som han hadde hatt før, og han gav Romerike og Hedmark til Eirik jarl. Svein Håkonsson ble jarl under kong Olav Svenske. Svein jarl var den vakreste mann folk noen gang har sett. Eirik og Svein jarl lot seg døpe begge to og tok den rette tro, men så lenge de rådde for Norge, lot de hver mann gjøre som han sjøl ville med å holde kristendommen. Sjøl holdt de godt de gamle lovene og landsens skikk og bruk, og de var vennesæle menn og styrte godt. Det var støtt Eirik jarl som var den første av brødrene i alt som hadde med styringen å gjøre. [2]
|
| Death |
Abt 1000 |
Svolder, Östersund, Sverige |
| Person ID |
I4834 |
My Genealogy |
| Last Modified |
25 Jul 2016 |
- Abt 1000