Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1102, Polen; Hertug, konge.

Notes:

Occupation:
Wladyslaw 1 Herman (c. 1044 – 4 June 1102) was a Duke of Poland from 1079 until his death.

He was the second son of Casimir 1 the Restorer by his wife Maria Dobroniega, daughter of Vladimir the Great, Grand Duke of Kiev.

As the second son, Wladyslaw was not destined for the throne. However, due to the flight from Poland of his older brother Boleslaw 2 the Bold in 1079, he was elevated to the rank of Duke of Poland. Opinions vary on whether Wladyslaw played an active role in the plot to depose his brother or whether he was handed the authority simply because he was the most proper person, being the next in line in the absence of the king and his son Mieszko Boleslawowic.

In 1080, in order to improve the relations between Poland and Bohemia, Wladyslaw married Judith, the daughter of the Duke (and first King from 1085) Vratislaus 2. After this, the foreign policy of the Duke gravitated strongly towards appeasement of the Holy Roman Empire.

He accepted overlordship of the Empire, and when in 1085 while in Mainz the Holy Roman Emperor Henry 4 announced that his brother-in-law Vratislaus 2 to be King of Bohemia and Poland, Wladyslaw did not object. He also never pursued the Royal crown due to his subservient status. Soon after, he was forced by the barons of Poland to recall from exile in Hungary his nephew and rightful heir to the Polish throne, Mieszko Boleslawowic. The young prince accepted the overlordship of his uncle and gave up his hereditary claims in exchange for becoming first in line of succession. Wladyslaw was forced to accept the terms of his nephew, because his eldest and only son at that time, Zbigniew, was illegitimate because he had been born from a union not recognized by the church. Wladyslaw's relations with the Emperor were considerably improved after his second marriage with his sister Judith (also Dowager Queen of Hungary) in 1089.

Wladyslaw abandoned the alliance with Hungary favored by his deposed brother, and joined the anti-Papal camp. Also, he resumed paying tribute for Silesia to Bohemia. In addition Kraków and Cieszyn were ceded to Bohemia, Lubusz Land was lost to Germany while Przemysl Land in the east was lost to Halych-Ruthenia. Wladyslaw did make attempts to regain the control of Pomerania, and through numerous expeditions was temporarily (1090–1091) able to do so.

Although Wladyslaw was formally Dux and an Overlord of Poland, in reality the barons who banished his brother used this victory to strengthen their position. It's not surprising therefore, that within a short time the Duke was forced to give up the government to his Count Palatine, (Polish: wojewoda) a high born noble named Sieciech. Sieciech's administration of the realm was negatively perceived by those of the barons who were not the beneficiaries of the power shift.

The birth of the future Boleslaw 3 completely changed the political situation in Poland. Mieszko Boleslawowic was already 17 at that time and was, by the previous agreement made after his return, the first in line to succeed. In 1089 Mieszko died under mysterious circumstances, probably poisoned on the orders of Sieciech and Duchess Judith-Sophia. Almost immediately, Zbigniew was sent to Germany and placed in the Quedlinburg Abbey. With the idea of forcing his first-born son to take the holy vows, Wladyslaw intended to deprive him of any chance of succession.

In 1090 Sieciech, with help of Polish forces under his command, managed to gain control of Gdansk Pomerania, albeit for a short time. Major towns were garrisoned by Polish troops, the rest were burned, in order to thwart any future resistance. Several months later, however, a rebellion of native elites led to the restoration of the region’s independence from Poland.

Sieciech's tyrannical rule reflected negatively on Wladyslaw, causing a massive political migration out of Poland. In 1093 Silesia rebelled, and the comes Magnus with the assistance of the Bohemian and Polish knights welcomed Zbigniew after he escaped from Germany; however, soon Sieciech captured the prince and imprisoned him. The increasing dissatisfaction in the country forced the release of Zbigniew in 1097. Immediately after this Wladyslaw (after an unsuccessfully retaliatory expedition against Silesia and forced to recognize Zbigniew as the legitimate heir) appointed his sons as commanders of the army which was formed in order to recapture Gdansk Pomerania.

Simultaneously a great migration of Jews from Western Europe to Poland began circa 1096, around the time of the First Crusade. Wladyslaw, a tolerant ruler, attracted the Jews into his domains, and permitted to settle throughout the entire country without restriction.

Soon Zbigniew and Boleslaw decided to join forces and demanded that the reigns of the government should be handed over to them. Wladyslaw agreed to divide the realm between the brothers, each to be granted his own province while he himself kept control of Mazovia and its capital at Plock. Wladyslaw also retained control of the most important cities i.e. Wroclaw, Kraków and Sandomierz. Zbigniew’s province encompassed Greater Poland including Gniezno, Kuyavia, Leczyca and Sieradz. Boleslaw’s territory included Lesser Poland, Silesia and Lubusz Land.

However, Sieciech, alarmed by the evident diminution of his power, began to intrigue against the brothers. Wladyslaw decided to support him against his own sons. Defeated, in 1101 and after the mediation of the Archbishop of Gniezno Martin, the Duke was forced to confiscate Sieciech's properties and exiled him.

Wladyslaw died on 4 June 1102, without resolving the issue of succession, leaving his sons to struggle for supremacy. His body was interned in the Plock Cathedral.

Wladyslaw founded several churches in Poland. Most notably he was the founder of the Romanesque Wawel Cathedral of which the Silver Bells Tower still remains standing. He was also very fond of Saint Giles (Polish: Idzi) to whom he founded no less than 3 churches: in Kraków, Inowlodz and Giebultow. This is attributed to the fact that while his first wife was finally pregnant after six years of childless marriage, the Duke sent rich gifts to the Benedictine monastery of Saint Gilles in southern France, begging for a healthy child. When a boy was born, Wladyslaw began building churches in his honor. According to legend, he also founded a church - on the sand - dedicated to the Virgin Mary, which was later granted to the Carmelites.

Before Wladyslaw took the title of Duke of Poland, probably during the 1070s, he had a relationship with a certain Przeclawa, whose exact origins are unknown, although some sources stated that she belonged to the Prawdzic clan. Her status is also a matter of dispute among the historians: some believed that she only was W?adyslaw's mistress and others asserted that she was his wife, but this union was performed under pagan rituals and in consequence not recognized by the Church as a valid marriage. By 1080, one year after Wladyslaw ascended to the Polish throne, Przeclawa either died or was sent away; it's believed by some sources that after she was dismissed by the Duke, Przeclawa took the veil under the name of Christina (Polish: Krystyna) and died around 1092. This union produced a son:

1. Zbigniew (b. c. 1070/73 – d. c. 1112/14), who was considered illegitimate.

In 1080 Wladyslaw married firstly with Judith (b. c. 1056 – d. 25 December 1086), daughter of Duke (and since 1085 King) Vratislaus 2 of Bohemia. They had one son:

2. Boleslaw 3 Wrymouth (b. 20 August 1086 – d. 28 October 1138).

In 1089 Wladyslaw married secondly with Judith (b. 9 April 1054 – d. 14 March c. 1105), daughter of Henry 3, Holy Roman Emperor and widow of King Solomon of Hungary. They had 4 daughters:

3. Sophia (b. c. 1089 – d. bef. 12 May 1112), married bef. 1108 to Yaroslav Sviatopolkovich, Prince of Volhynia, son of Sviatopolk 2 of Kiev.

4. Agnes (b. c. 1090 – d. 29 December 1127), Abbess of Quedlinburg (1110) and Gandersheim (1111).

5. Adelaide (b. c. 1091 – d. 25/26 March 1127), married bef. 1118 to Dietrich 3, Count of Vohburg and Margrave of the Northern March.

6. NN (b. c. 1092 – d. bef. 1111), married c. 1111 with a Polish lord.

Vladislav married Judith av Böhmen about 1083. Judith (daughter of Vratislav av Böhmen, "Vratislav 2" and Adelheide av Ungarn) was born about 1055; died about 1086. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Boleslav (Boleslaw) av Polen, "Boleslav 3" was born on 20 Aug 1086; died on 28 Oct 1138.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1058, Polen; Hertug.

Notes:

Birth:
25.juli 1016?

Occupation:
Casimir 1 the Restorer (Polish: Kazimierz 1 Odnowiciel; b. Kraków, 25 July 1016 – d. Poznan, 28 November 1058), was a Duke of Poland of the Piast dynasty and the de jure monarch of the entire country from 1034 until his death.

He was the only son of Mieszko 2 Lambert by his wife Richeza, daughter of Count Palatine Ezzo of Lotharingia (of the Ezzonids) and granddaughter of Emperor Otto 2.

Casimir is known as the Restorer because he managed to reunite all parts of the Polish Kingdom after a period of turmoil. He reinstated Masovia, Silesia and Pomerania into his realm. However, he failed to crown himself King of Poland, mainly because of internal and external threats to his rule.

Relatively little is known of Casimir's early life. He must have spent his childhood at the royal court of Poland in Gniezno. In order to acquire a proper education, he was sent to one of the Polish monasteries in 1026. According to some older sources he initially wanted to have a career in the Church (it is probable that he held the post of oblate) and even asked for a dispensation to become a monk. This hypothesis, however, is not supported by modern historians. Regardless, he left church work for good in 1031.

Casimir's father, Mieszko 2, was crowned King of Poland in 1025 after the death of his father Boleslaw 1 the Brave. However, the powerful magnates of the country feared a strong central government like the one that existed under Boleslaw 1's rule. This led to considerable friction between the King and the nobility. Taking advantage of the King's precarious situation, Mieszko 2's older half-brother Bezprym and younger brother Otto turned against him and allied themselves with the Holy Roman Emperor Conrad 2, whose forces attacked Poland and regained Lusatia. Years of chaos and conflict followed, during which Mieszko 2 was forced to cede the throne to Bezprym in 1031, fled to Bohemia, was imprisoned by Duke Old?ich and castrated, returned to rule a portion of the kingdom, eventually regained the kingdom, and then died in May 1034 under suspicious circumstances.

Sometime during the reign of Bezprym, Casimir and his sisters were taken by their mother to Germany (her native land) for refuge. It has been reported that Queen Richeza brought the Polish royal crown and regalia to Emperor Conrad II at Bezprym's request to indicate his acceptance of the primacy of his western neighbor, although the Queen could have taken them for safekeeping, or they could have been brought to the Emperor by another means. At the time of his father's death in 1034, Casimir was about 18 years old and in Germany at the court of his uncle Hermann 2, Archbishop of Köln.

The central district of Greater Poland (Wielkopolska) revolted against the nobles and Catholic clergy in a mass rebellion. A pagan revival in the area lasted for several years. The district of Masovia seceded and a local lord, Mieclaw, formed a state of his own. A similar situation occurred in Pomerania.

In 1037 both the young prince and his mother returned to Poland and attempted to seize the throne. This precipitated a rebellion by local barons, which coupled with the so-called - Pagan Reaction - of the commoners, forced Casimir and Richeza to flee to Saxony.
However, soon Casimir returned to Poland and in 1038, once again, tried to regain power with the aide of his influential mother. This also failed and he had to flee again, this time to the Kingdom of Hungary where he was imprisoned by Stephen 1. The Dowager Queen remained in Germany as a nun until her death, in 1063.

Taking advantage of the chaos and his neighbour's weakness, Duke Bretislaus 1 of Bohemia invaded and ravaged the country in 1039. Lesser and Greater Poland were severely pillaged, Pozna? was captured, and Bretislaus sacked Gniezno, taking the relics of Saint Adalbert, Radim Gaudentius, and the five hermit brothers with him. On the way back he conquered part of Silesia, including Wroclaw, destroyed religious buildings which were built by Mieszko 1 during the feast of the conversion of Poland, and plundered Mieszko 1's tomb.

After initially escaping to Hungary, Casimir went to Germany, where in 1039 his relative the Emperor Henry 3 (who feared the increased power of the Bohemian ruler) gave him military and financial support. Casimir received a force of 1,000 heavy footmen and a significant amount of gold to restore his power in Poland. Casimir also signed an alliance with Yaroslav I the Wise, the Prince of Kievan Rus', who was linked with him through Casimir's marriage with Yaroslav's sister, Maria Dobroniega. With this support, Casimir returned to Poland and managed to retake most of his domain.

In 1041, Bretislaus, defeated in his second attempted invasion by Emperor Henry 3, signed a treaty at Regensburg (1042) in which he renounced his claims to all Polish lands except for Silesia, which was to be incorporated into the Bohemian Kingdom.
It was Casimir's success in strengthening royal power and ending internal strife that earned him the epithet of the Restorer.

The treaty gained Casimir a period of peace on the southern border and the capital of Poland was moved to Kraków, the only major Polish city relatively untouched by the wars. It is probable that the Holy Roman Emperor was pleased with the balance of power that had been restored to the region and forced Casimir not to crown himself the King of Poland. In 1046 Emperor Henry 3 held royal and imperial courts at Merseburg and Meissen, at which he ended the strife among the Duke of Pomerania (Dux Bomeraniorum), Duke Bretislaus of Bohemia, and Casimir 1.

In 1047 Casimir, aided by his Kievan brother-in-law, started a war against Masovia and seized the land. It is probable that he also defeated Mieclaw's allies from Pomerania and attached Gda?sk to Poland. This secured his power in central Poland. Three years later, against the will of the Emperor, Casimir seized Bohemian-controlled Silesia, thus securing most of his father's domain. In 1054 in Quedlinburg, the Emperor ruled that Silesia was to remain in Poland in exchange for a yearly tribute of 117 kg. of silver and 7 kg. of gold.

At that time Casimir focused on internal matters. To strengthen his rule he re-created the bishopric in Kraków and Wroclaw and erected the new Wawel Cathedral. During Casimir's rule heraldry was introduced into Poland and, unlike his predecessors, he promoted landed gentry over the dru?yna as his base of power. One of his reforms was the introduction, to Poland, of a key element of feudalism: the granting of fiefdoms to his retinue of warriors, thus gradually transforming them into medieval knights.

Casimir married Maria Dobroniega (ca. 1012–1087), daughter of Grand Duke Vladimir 1 of Kiev. There is no consensus among historians as to when it took place. Wladymir D. Koroliuk said that it was in 1039, Aleksej A. Szachmatow and Iwan Linniczenko 1041, while Dymitr S. Lichaczew 1043.

Casimir and Maria had 5 children:

1. Boleslaw 2 the Bold (ca. 1043 – 2/3 April 1081/82).

2. Wladyslaw 1 Herman (ca. 1044 – 4 June 1102)

3. Mieszko (16 April 1045 – 28 January 1065).

4. Otto (ca. 1046–1048).

5. Swietoslawa (ca. 1048 – 1 September 1126), married ca. 1062 to Duke (from 1085, King) Vratislaus 2 of Bohemia.

Casimir married Maria Dobronega av Kiev about 1039. Maria (daughter of Jaroslav av Kiev, "Jaroslav 1" and Ingegjerd (Irina) Olofsdatter av Sverige, "av Kiev") was born about 1012; died about 1087. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
There is no consensus among historians as to when it took place. Wladymir D. Koroliuk said that it was in 1039, Aleksej A. Szachmatow and Iwan Linniczenko 1041, while Dymitr S. Lichaczew 1043.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1034, Polen; Konge.

Mieszko married Richiza av Saalfeld og Lothringen about 1013. Richiza (daughter of Ezzo av Lothringen and Mathilde av Sachsen) was born about 0994; died on 21 Mar 1063 in Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Pfalz-Lorraine.

Died:
Saalfeld

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1019, Kiev, Ukraina; Storfyrste.

Notes:

Occupation:
Etter sin fars død i 1015 kjempet Jaroslav lenge mot sine brødre om tronen, og søkte støtte i Sverige. Han erobret med hjelp av væringene Kiev i 1019.

Han ble storfyrste av Kiev, ektet Olav Skötkonungs datter Ingegerd, og la under seg en stor del av Russland.

Under hans styre blomstret kirken, kulturen og den militære makten markant. Under Jaroslavs styre ble den første lovboken for riket utgitt, Russkaja pravda. Han lot også utarbeide kirkelover.

Jaroslav og Ingegerd var vertskap for Olav den hellige og hans følge da de dro i eksil til Russland før Olav returnerte til Norge og falt i slaget ved Stiklestad.

Jaroslav married Ingegjerd (Irina) Olofsdatter av Sverige, "av Kiev" about 1019. Ingegjerd (daughter of Olof Erikson av Sverige, "Olof 3" and Estrid av Mechlenburg) was born about 1001; died on 10 Feb 1050 in Kiev, Ukraina. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Ingegjerds levninger hviler ifølge enkelt kilder sammen med maken i en sarkofag i St.Sofia-katedralen, mens Sofia-katedralen i Novgorod også hevder å ha hennes relikvier.
Denne kirken med samme navn som katedralen i Kiev hadde Jaroslav og Ingegjerds sønn Vladimir som byggherre. Novgorod er da også stedet hvor helgenkulten oppstod. Sovjetiske forskere åpnet sarkofagen i Kiev i 1939 og undersøkte innholdet.

Det velbevarte kraniet som antas å være Ingegjerds var hva frenologene noe tvilsomt kalte for en nordisk type, massivt og tungt med en elliptisk form. Pannen var ikke særskilt høy og hadde en gjennomsnittlig helning. Nesen var sterkt framtredende med en smal neserot. Haken var av gjennomsnittlig storhet, men markant framtredende. Tennene ble bedømt som ganske godt bevart.
Jaroslav ble målt til ha vært ca.172 cm og Ingegjerd ca.162 cm lang.

Kildene til Ingegjerds liv er fåtallige og opplysningene om hennes opphøyelse til helgen er ikke entydige, men ifølge Den ortodokse kirkes tradisjon ble Ingegjerd etter sin død opphøyd til helgen, som den hellige Anna av Novgorod. Navnet Anna fikk hun da hun på sine gamle dager gikk i kloster; det er nemlig vanlig at den som tonsureres, får et nytt navn.
Ingegjerd ansees som Sveriges første ortodokse helgen og som landets skytshelgen. Det finnes en svensk-ortodoks menighet som er virksom i Linköping, Norrköping og Örebro, og som kalles Heliga Annas ortodoxa församling.
En bit av hennes relikvier er i år 2009 overført fra Russland til Sverige. Hennes kirkelige festdager er 10.februar og 4.oktober. En liturgisk hymne som synges i forbindelse med feiringen lyder:

Som en himmelskt lysande stjärna framträdde du från Västern. Du förunnades antaga den ortodoxa tron och i den frambragte du en välsignad frukt åt det heliga, ryska landet, heliga, rättrogna furstinna Anna. Du älskade Kristus av allt ditt hjärta och du bevarade hans rättfärdighet och lagar. Då vi i dag firar ditt allraheligaste minne, mottager vi därför genom dina förböner syndernas förlåtelse.

Fra en historisk synsvinkel synes det som om Ingegjerd er blitt forvekslet med Jaroslavs første hustru Anna og som senere ble erklært som en lokal helgen i Novgorod ettersom det var på hennes initiativ man skal igangsatt byggingen av den lokale Sofiakatedralen. Hennes levninger ble også undersøkt av sovjetiske forskere som avgjorde at de tilhørte en yngre kvinne enn Ingegjerd som må ha dødd da hun var rundt 50.

Notes:

Married:
Ingegjerd (også kalt Ingegerd), som Snorre Sturlason kaller henne, ble antagelig født i Sigtuna i Sverige.

Olav Digre ba om hennes hånd, noe de svenske stormennene anså var et godt gifte da det også vil bilegge ufreden med Norge, men svenskekongen selv, Olof Skötkonung, var mindre begeistret for nordmannen og satte seg imot.

...kongen var blitt så vred på Olav at han ikke kunne tåle å høre ham bli nevnt.

Og når nordmannens utsendinger snakker med svenskekongen slår han fast at:

Den digre mannen må ingen kalle konge her i min hird, han er mye mindre mann enn folk sier.

I henhold til Snorre var Ingegjerd slett ikke uvillig til å bli gift med Olav Digre:

Hvis Olav er en så gjev kar som du sier om ham, så kunne jeg ikke ønske meg en bedre mann, sa Ingegjerd mens hun rødmet.

På Uppsalatinget truet de svenske bøndene å drepe Olof Skötkonung om han ikke bila striden med Norge, og det ble avgjort at Ingegjerd Olofsdatter skulle bli gift med Olav Digre.
Norskekongen dro til Konghelle for å vente på sin svenske brud. Han ventet hele sommeren, og i mellomtiden brøt svenskekongen løftet sitt og giftet Ingegjerd bort til Jaroslav 1 av Kiev, fyrste av Gardariket.

Norskekongen sto uten brud, men sammen med sin svenske allierte, Ragnvald Ulvsson jarl, fant de ut at Astrid Olofsdatter, halvsøster av Ingegjerd, kunne gi den samme politiske gevinsten.

Ingegjerd ble i all hast giftet bort til den mektige Jaroslav den vise av Novgorod. Bryllupet skjedde i 1019. I Kiev ble navnet hennes endret til det kristne Irene eller Irina ettersom det er østkirkelig tradisjon at alle kristne skal ha et kristent navn.
I henhold til sagaene fikk hun som ekteskapsgaver Staraja Ladoga og omliggende land, og som senere fikk navnet Ingria (Ingermanland), antagelig en avart av hennes navn. Hun satte sin venn jarl Ragnvald Ulvsson som hersker og forvalter for seg.

Ingegjerd tok initiativet til å igangsette byggingen av St.Sofia-katedralen i Kiev, noe som ble overvåket av Jaroslav.

De fikk 6 sønner og 4 døtre (noe uklart for enkelte av dem). Døtrene ble dronninger av Frankrike, Ungarn, Norge, og til dels, om enn i landflyktighet, også av England. Hele familien er avbildet på en av freskoen i St.Sofia-katedralen. Bildet av døtrene finnes fortsatt i redusert forfatning mens fyrsteparet selv er gått tapt da denne veggen senere ble revet. Bildet er likevel kjent takket være en tegning som ble gjort av den på 1600-tallet.

Jaroslav og Ingegjerd hadde følgende barn (rekkefølgen er tilfeldig):

1. Elisaveta eller Ellisiv av Kiev, dronning av Norge, gift med Harald Hardråde.

2. Anastasia av Kiev, dronning av Ungarn, gift med Andreas 1 av Ungarn.

3. Anne av Kiev, dronning av Frankrike, gift med Henrik 1 av Frankrike.

4. Vladimir av Novgorod.

5. Izjaslav 1 av Kiev (1024–1078, døde i kamp), storfyrste av Kiev.

6. Svjatoslav 2 av Kiev.

7. Vsevolod 1 av Kiev.

8. Igor av Volynia.

9. Vyacheslav av Smolensk.

10. Agatha, hustru av Edvard den landflyktige.

11. Dobronega (Maria) av Kiev, gift med Kasimir 1, hertug av Polen.

Dokumentasjonen for både Agatha (10) og Dobronega (11) er svake og omdiskuterte.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1024, Polen; Konge av Polen fra 1024, og regnes for rikets grunnlegger.

Boloslav married Hemmilde av Slavekia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Lothringen.

Ezzo married Mathilde av Sachsen about 0991. Mathilde (daughter of Otto, "Otto 2" and Theophano Sclerena av Bysants) was born about 0981; died about 1025. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
Mathilde gift bare 10 år gammel.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1015, Kiev, Ukraina; Regent.

Vladimir married Rogneda Rognvaldsdatter. Rogneda (daughter of Rognvald) died about 1002. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0995, Sverige; Konge etter sin far, og den første konge over hele Sverige.

Notes:

Occupation:
Han var konge etter sin far Erik Segersäll, og den første konge over hele Sverige (Skötkonung = skattekonge, da han var den første konge som preget kongelig mynt og muligens den første med betaling for å slippe leidang, hvilket senere ble skatt).

Olof er den første kongen som beviselig regjerte over både Mälardalen og Västergötland, og han er også den første sveakongen som lot seg døpe, og forble kristen, og bidro til at Sverige ble kristent. Han var også med og prege mynt i Sverige.

Olof ble døpt i henhold til Sigfridlegenden i en kilde i Husaby i år 1008 av den engelske misjonsbiskopen Sigfrid, men denne opplysningen er usikker, og en misjonær ved navn Bernhard har også blitt nevnt som den som døpte Olof.
Kong Olof var således den første svenske kongen som var kristen til sin død, men siden folket stort sett holdt seg til tidligere tiders sed og skikk var kristningen av Sverige bare sporadisk og først og fremst i sør.

I tillegg var det blitt preget mynt med Olofs navn og kristne motiv i Sigtuna på slutten av 990-tallet. Det faktum at han lot prege Sveriges første mynt i Sigtuna vitner også om at han hadde sin maktbase i Mälardalen.

Olof Skötkonung er mest kjent for å være den som kristnet Sverige (på samme måte som Olav Tryggvason kristnet Norge). Et ledd i kristningen var at han tillot at landets første bispesete ble opprettet i Skara i 1014. Plasseringen av setet i Skara og ikke i Sigtuna, som hadde vært kristnet siden begynnelsen av 970-tallet, har blitt forklart med at Olof Skötkonung ikke ville underordne seg den tyske keiseren som erkebiskopen av Hamburg-Bremen var underlagt. Av samme anledningen støttet han også engelske misjonærer som den overnevnte Sigfrid.

I begynnelsen av hans styre var han i krig med danskekongen Svein Tjugeskjegg, hvis rike hans far Erik Segersäll hadde regjert over en kort tid, og som Olof gjorde krav på.
Men krigen avsluttes med at Olof erkjente Svein som konge av Danmark, og den seneres giftemål med Olofs mor som knyttet dem nærmere til hverandre.

Gikk i ledtog med danskekongen og ladejarlene Eirik og Svein, og sammen beseiret de den norske kongen Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i år 1000. Som en følge av seieren ble Norge delt (som likevel fungerte stort sett uavhengig) mellom de 2 kongene. Olaf Skötkonung rykket inn mot Oslofjorden og besatte Båhuslen, og etter sigende også sørlige delen av Trøndelag. At svenskekongen kunne markere seg i Trøndelag er usannsynlig med tanke på den sterke posisjonen som trønderne hadde, og dessuten var herredømmet over Norge illusorisk ved at han uansett mistet områdene i senere stridigheter med nordmennene.

Olav Haraldsson bekjempet og drepte Olofs jarler i Bohuslän.

Da det norske kongedømmet ble reetablert i 1015 med Olav Haraldsson den digre brøt en ny krig ut med Norge. Mange menn i både Norge og i Sverige forsøkte å forsone de 2 kongene.

I 1018 kom Olofs jarl i Vestergøtland, Ragnvald Ulvsson, og den norske kongens utsendinger, Bjørn Stallare og Halte Skeggesson, til tinget i Uppsala i et forsøk på å overtale svenskekongen til å akseptere fred og signere freden med å la svenskekongens datter gifte seg med Olav Haraldsson. Olof Skötkonung ble rasende og truet med å bannlyse og forvise Ragnvald Ulvsson fra kongedømmet.
Ragnvald ble derimot støttet av sin fosterfar, Torgny Lagman, ansett som den klokeste og mest respekterte mannen i Sverige.
Torgny reiste seg og ga en mektig tale hvor han minnet kongen om de store hærtog i Østerled av de tidligere svenske kongene Erik Anundsson og Bjørn Eriksson, og hvor de ikke hadde det hovmod at de ikke lyttet til sine menns råd. Torgny hadde selv deltatt i mange vellykkede hærtokt med Olofs far Erik Seiersæl og selv Erik lyttet til sine menn. Den nåværende kongen ønsket ingenting annet enn Norge, noe ingen annen svensk konge før ham hadde ønsket. Dette ga misnøye til sveaerne som var ivrige etter å dra på hærtokt i østerled og vinne tilbake tapt land, og det var derfor folkets ønske at kongen inngikk fred med kongen av Norge og ga ham sin datter Ingegerd til dronning.
Torgny avsluttet sin tale ved å slå fast at om svenskekongen likevel ikke ønsket å gjøre som han hadde foreslått, da ville sveaerne angripe og drepe ham. Deres forfedre hadde gjort så ved tinget i Mula da de kastet fem konger i en brønn, konger som var like arrogant da som Olof Skötkonung var mot sveaerne nå!

Disse argumentene, og kanskje aller mest de utvetydige truslene, overbeviste kong Olof Skötkonung til å følge sitt folks råd, men han giftet sin datter til den russiske storfyrsten Jaroslav 1 av Kiev isteden.

Da folket ble rastløse og begynte å rasle med våpnene fikk han bilagt opprøret ved å akseptere å dele makten med sin sønn Anund Jakob. Han ble også tvunget til å akseptere en enighet med Olav Haraldsson ved Konghelle, som allerede var blitt gift med hans andre datter Astrid, men uten Olof Skötkonungs vitende, gjennom Ragnvald Ulfsson.

Overstående er den forklaringen som Snorre Sturlasson har gitt til at sveaerne avsatte Olof Skötkonung og i steden valgte hans (like kristne) sønn Anund Jakob. Den tyske kronikøren Adam av Bremen mente i steden at det var Olof Skötkonungs kristne tro som skulle ha ført til misnøye blant de hedenske sveaere.

Tidlig i sin karriere deltok han på et hærtokt til Vendland og hvor han tok til fange en kvinne ved navn Edla, visstnok en datter av vendisk høvding, og som han gikk til sengs med og fikk sønnen Emund og datteren Astrid.

Han giftet seg senere med Estrid av obotritterne, en kristen kvinne som også var av vendisk eller slavisk bakgrunn, og som fødte ham sønnen Anund Jakob og datteren Ingegjerd.
Hos Snorre Sturlasson får Estrid dårlig omtale som en vanskelig kvinne som behandlet stebarna så dårlig at de ble sendt vekk til fostring.

Died:
Døde vinteren 1021-1022.

Olof married Estrid av Mechlenburg about 1000. Estrid was born about 0979. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
Da Olof giftet seg var det med en kristen kvinne, Estrid (et annet navn kan være Astrid), men som også var av slavisk bakgrunn fra folkeslaget obotritterne i nordøstlige Tyskland.

Antagelig var Estrid av kongelig eller adelig byrd og at ekteskapet var en dynastisk allianse.

Det er få kunnskaper om Estrid, bortsett fra at Snorre Sturlasson gir både Estrid og Olof dårlig attest i Olav den helliges saga.
Olof blir fremstilt som tverr og sur og en mann som bryter sitt ord. Hans dronning Estrid blir beskrevet som stor på det og var ikke god mot stebarna sine.