Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugås, Schøyen, Møller, Skrogstad, Vibe, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hoff, Hiorth, Linge, Hytten, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Holteberg, Haakenby, Coucheron, Irgens etc.

Notes


Matches 1 to 50 of 11,998

      1 2 3 4 5 ... 240» Next»

 #   Notes   Linked to 
1
Ernas brev til tante Ruth 17.juni 1936:

Kjære tante Ruth og onkel!

Takk for hilsenen i mors brev. det er lenge siden jeg skrev til dig nu, men når mor skriver så skriver hun om alt så jeg ikke har noget at skrive om.

Jeg ser av mors brev at du undres på hvad slags kar det er jeg har fått tak i, jo det er en bra gutt å han har fast arbeide å han er snild, mor liker han så godt. Han er ikke så ung akurat han er 23 år så han er ingen guttunge
Neste gang jeg skriver skal du få fotografi av oss begge.

Lev nu vel, å hils onkel
Hilsen Erna. 
Family F13
 
2
Ernas brev til tante Ruth 17.juni 1936:

Kjære tante Ruth og onkel!

Takk for hilsenen i mors brev. det er lenge siden jeg skrev til dig nu, men når mor skriver så skriver hun om alt så jeg ikke har noget at skrive om.

Jeg ser av mors brev at du undres på hvad slags kar det er jeg har fått tak i, jo det er en bra gutt å han har fast arbeide å han er snild, mor liker han så godt. Han er ikke så ung akurat han er 23 år så han er ingen guttunge
Neste gang jeg skriver skal du få fotografi av oss begge.

Lev nu vel, å hils onkel
Hilsen Erna. 
Family F8
 
3
Fars brev til datteren Ruth i Chicago, skrevet den 17.juni 1936:

Hallo Ruth og Einar!

Har nu vært i byen med pengene vi modtok igår, beløpet er nu kommet til 1500 og vel det, det stemmer vel? - Har ellers ikke någet å skrive om, jeg har fortsat en del maling indvendig av huset i 2den etage - 1ste skal males i løbet av høsten - foresten går tiden med til ugræs og vanding, - her har vært lite av regn i Trøndelag - så der er stor vandmangel især her på Blåkammeren.

Hils Laura at venter på den kortstok - som Hun skrev om - og sig hende en tak fra mig, hils også Gusta.

Lev vel allesammen og vær hilset fra Far. 
Family F13
 
4
Fars brev til datteren Ruth i Chicago, skrevet den 17.juni 1936:

Hallo Ruth og Einar!

Har nu vært i byen med pengene vi modtok igår, beløpet er nu kommet til 1500 og vel det, det stemmer vel? - Har ellers ikke någet å skrive om, jeg har fortsat en del maling indvendig av huset i 2den etage - 1ste skal males i løbet av høsten - foresten går tiden med til ugræs og vanding, - her har vært lite av regn i Trøndelag - så der er stor vandmangel især her på Blåkammeren.

Hils Laura at venter på den kortstok - som Hun skrev om - og sig hende en tak fra mig, hils også Gusta.

Lev vel allesammen og vær hilset fra Far. 
Family F8
 
5
Fra Aftenposten 13.juli 2018:

Offiserssønnen som ble en av Aps viktigste politikere.

Det sto ikke skrevet i stjernene at den unge juristen og offiserssønnen Thorvald Stoltenberg skulle bli en av Arbeiderpartiets mest folkekjære politikere.

Det var i 1970 at konsulent Thorvald Stoltenberg ble ansatt som LOs internasjonale sekretær. Det markerte starten på en karriere i norsk arbeiderbevegelse for offiserssønnen.
Det var nemlig ikke gitt at en person med Thorvald Stoltenbergs bakgrunn skulle tjene det trauste norske sosialdemokratiet.

Stoltenberg selv mente at det måtte være like bra å bli sosialdemokrat av overbevisning som å bli født inn i bevegelsen.
Stoltenberg tok utdanning i Østerrike, Sveits, USA og Finland og tok juristeksamen i 1957. Han begynte i Utenriksdepartementet i 1958.
Her delte han kontor med en annen som skulle bli en av Aps store utenrikspolitikere, nemlig Knut Frydenlund.

Samarbeidet dem imellom varte helt til Frydenlund døde 1987 og Stoltenberg overtok hans jobb som utenriksminister.

I sin tid som diplomat var Stoltenberg blant annet visekonsul i San Francisco fra 1959 til 1961 og ambassadesekretær i Beograd fra 1961 til 1964.

Han arbeidet i utenriksministerens sekretariat fra 1965 til 1970. Han startet under utenriksminister Hallvard Lange og fortsatte under John Lyng.
Men jeg er Ap-mann, skal Stoltenberg ha sagt da han fikk tilbudet av Lyng.
Det kan både De og jeg ha meget glede av, svarte den liberale høyremannen.

Han var senere ambassaderåd i Lagos i 1970. I 1970 forlot han UD og fikk jobben som sekretær i LOs internasjonale avdeling.

Fra posisjonen i LO var ikke veien lang til den første statssekretærposten som han fikk året etter.
Utover i 1970-årene hadde Thorvald Stoltenberg en rekke posisjoner som statssekretær for Ap-regjeringene i UD, Forsvarsdepartementet og Handelsdepartementet.

Da Høyre-regjeringen overtok i 1981, skiftet Thorvald Stoltenberg scene fra det internasjonale til det kommunale. Foran kommunevalget 1983 var han ordførerkandidat for Oslo Ap, men nådde ikke opp.
Han var kanskje ikke den som møtte på flest bystyremøter. Stoltenberg jobbet fortsatt med internasjonale spørsmål og ofte ble det i Oslo-politikken spøkt med at Stoltenberg var i - bydel 35 - det vil si utenlands.
Han gjorde også et lite comeback i kommunalpolitikken i siste periode, men ba seg etter hvert fritatt i 2017.

Ap kom tilbake i Regjering i 1986. Da Knut Frydenlund døde i 1987 overtok Stoltenberg som utenriksminister.

I 1989 overtok regjeringen Jan P. Syse og Thorvald Stoltenberg gikk tilbake til diplomatiet. Han fikk jobben som FN-ambassadør i New York, men ble kort tid etter FNs høykommissær for flyktninger.
Men da Syse-regjeringen gikk i oppløsningen året etter, forlot han FN jobben og kom hjem for å bli utenriksminister igjen. I disse årene lanserte han Barentssamarbeidet.

Han var utenriksminister frem til han i 1993 ble fredsmegler på Balkan. Ifølge ham selv en jobb som preget ham og som var meget vanskelig. Her jobbet han tett med en annen norsk diplomat, nemlig Kai Eide. De skrev bok om dette megleroppdraget; De tusen dagene. Fredsmeglere på Balkan.
Det var også i disse arbeidsmessige turbulente årene at familien Stoltenberg ble klar over den yngste datteren Ninnis rusproblemer. Thorvald ga et ansikt til de pårørende til folk med alvorlige stoffproblemer.

Et av de store politiske prosjektene som Stoltenberg mislyktes med var å få Norge inn i EU.
Dersom Norge hadde sagt ja i 1994, var det klart at Stoltenberg skulle forlate jobben som fredsmegler på Balkan og gå inn i Kommisjonen som fiskerikommissær, men slik gikk det ikke.

I 1996 var Stoltenberg igjen tilbake i diplomatiet. Han fikk jobben som Norges ambassadør i København. Der han satt frem til 1999 da han fylte 68.

Stoltenberg ville gjerne fortsatt, men ble innhentet av sitt eget ungdomsopprør i UD. Den gang han i 1960-årene inngikk i en gruppe som ble kalt «de unge løver.»
Beskjeden fra utenriksråden om at han ikke fikk sitte utover 68 år, som er grensen i UD, var heftet til et notat.
Det var skrevet av blant andre den unge UD-mannen Stoltenberg og handlet om at det var en fare for forgubbing når ambassadørene fikk sitte for lenge.

Røde Kors ble en viktig pensjonistarena for Thorvald Stoltenberg. Etter endt karriere i København, ble han president I Norges Røde Kors.
Vervet hadde han frem til 2008 og ble utnevnt til æresmedlem da han gikk av. Han uttalte senere at dette var en jobb som passet ham bra, det handlet om mennesker.
Thorvald Stoltenberg ble brukt til en rekke utredningsoppdrag. Blant annet ble han i 2009 bedt av de nordiske utenriksministrene å utarbeide en rapport med konkrete forslag til et utvidet samfunnssikkerhets- og forsvarssamarbeid i Norden. Noe som har lagt grunnlaget for et tettere forsvarssamarbeid.

Yngstedatteren Ninnis skjebne førte Thorvald Stoltenberg inn i ruspolitikken. Han ledet i 2009 og 2010 det såkalte Stoltenberg-utvalget, nedsatt av daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen.
Mandatet var en bedre rusomsorg for de mest hjelpetrengende narkotikaavhengige. Blant tiltakene som ble vurdert, var heroinassistert behandling et tiltak Stoltenberg støttet.
Han var med i Global Commission on Drug Policy. Kommisjonen består bl.a. av tidligere statsledere fra Latin-Amerika og Europa, og ønsker gjennom FN å fremme en ny narkotikapolitikk som i mindre grad er basert på straff.
Denne kommisjonen ønsker også å tillate lovlig og regulert tilgang til det som i dag er ulovlige rusmidler.

Jens Stoltenberg har fortalt at han snakket med Thorvald hver dag, både om politikk og dagligdagse ting. Thorvald selv var lojal og kom aldri med råd offentlig til sønnen.
Han skal også ha sagt til sin kone Karin at dersom han på sine gamle dager begynte å kritisere ledelsen i Ap, skulle hun låse ham inn.

Thorvald Stoltenberg ble enkemann i 2012 og var i et forhold med filmregissør Anja Breien, damen bak Hustru-filmene. 
Stoltenberg, Thorvald (I2669)
 
6
Fra folketellingen i 1875 boende i Prinsens gade 101:

Johannes Møller, f.1809 i Trondhjem, hf, e, Bager.

Fredrik Møller, f.1837?? i Trondhjem, hf, g, Snedker og Herikke Møller, f.1837 i Inderøen, hu, g, Husmoder.

Deres sønn:

Johan Nicolai Møller, f.1873 i Stenkjær.

Dessuten:

Martin Sjelstad, f.1848 i Inderøen, Logerende, g, Snedker og Eleonora Johanna Møller, f.1848, i Stenkjær, hu, g Hustru.

Deres datter:

Anna Rebekka Petersen, f.1863 i Stenkjær.

Dessuten:

Ludvig Eliassen, f.1855 i Buksnæs, tj, ug, Tyende.

Fra folketellingen i 1885 under samme adresse finner vi:

Johannes Ibert Møller, f.1809 i Throndhjem, Bager.

Frederik Christian Møller, f.1837 i Trondhjem, Snedker.
Hendrika Nilsdatter Møller, f.1837 i Inderøens Prgj., Konne.

Barn (alle født i Stenkjær):

Johan Nicolai Møller, f.1873.
Hilmar Frederik Møller, f.1876.
Elise Marie Møller, f.1878.
Anna Oline Møller, f.1882. 
Møller, Johannes Ibert (I2237)
 
7
Fra Teknisk ukeblad 6te årgang 1888:

Maskiningeniør Lauritz Elfred Hoff er født 1833 i Laurvig. Som ganske ungt menneske kom han til Belgien for at studere ingeniørvidenskaben ved école des mines et des arts et manufactures i Ltittich.

Efterat have taget examen ved denne læreanstalt i 1854 tilbragte han endnu nogle år i Ltittich som tegner og konstruktør ved et derværende mekanisk værksted, hvorefter han kom hjem og var i 1858 assistent ved en papirfabrik, men blev snart efter - i 1859 - ansat ved de norske iernbaneanlæg og derpå, den 1ste januar 1863, som ingeniørassistent og to år senere som maskiningeniør ved Norsk Hoved- og Kongsvingerjernbane, i hvis tjeneste han siden har stået og nu den 1ste ds. feirede sit 25-års jubilæum.

Den virksomhed, der ved vore jernbaner er henlagt under de afdelingschefer, der benævnes maskiningeniører, omfatter, som man ved, driften og vedligeholdelsen af det rullende materiel. Det store publikum, der som bekjendt tror, at bestyrelsen af en jernbane er en meget enkel og ligefrem sag, tror jo også, at når man har kjøbt et passende antal lokomotiver og vogne, behøver man kun at fyre og smøre for at kunne bruge dein uafbrudt, indtil de engang i en fjern fremtid som helt udslidte må erstattes med nye. De der tænker slig, skulde imidlertid få en anden mening, om de kunde få en udsigt over alt det arbeide, som maskiningeniør Hoff nu kan se tilbage på som udført ved maskinafdelingen i de forløbne år til vedligeholdelse af det oprindelig anskaffede materiel og til supplering af samme med nyt for at imødekomme den voxende trafik.

Da Hovedbanen blev anlagt i en tid, da jernbanevæsenet var forholdsvis lidet udviklet og ganske ukjendt hos os, måtte også de forbedringer og forandringer af det rullende materiel, som den almindelige udvikling og vore tildels særegne trafikforhold påkrævede, blive meget større ved Hovedbanen end ved de senere byggede baner, hvor man kunde tage de vundne erfaringer til indtægt, og de arbeider, som Hoff i denne henseende har forestået, er tilsammenlagt meget betydelige.

Ligesom Kongsvingerbanens maskinafdeling stadig har været administreret underet med Hovedbanens, er også den samme branche ved Smålens-banen, siden dennes åbning for drift, bleven forenet med Hovedbanens, og det herved betydelig øgede administrationsarbeide har derfor i de senere år beslaglagt Hoffs arbeidskraft i høi grad.

Her har man imidlertid atter en af disse særsyn, et af disse huller i administrationen, som vi så ofte finder under vore endnu i faglig retning uorganiserede forhold. Medens Hoff faktisk er 1ste trafikdistrikts maskiningeniør, så står der i statskalenderen kun prikker for dennes navn, medens man må lede op Hoff under Hovedbanen. Og her møder da det endnu forunderligere, at denne mand kun er opført med en gage af kr. 3696 medens den normerede gage (med alderstillæg) i de betydelig mindre 2det og 4de distr. udgjør resp. kr. 4 800
og 4200 for de der fungerende betydelig yngre funktionærer. Har departementet for de offentlige
arbeider den rigtige forståelse af dette misforhold?

Udenfor sin virksomhed ved jernbanen er maskiningeniør Hoff vel kjendt i vor ingeniørverden. Han er mangeårigt medlem af Den polytekniske forening og har tidligere udviklet adskillig fortjenstfuld virksomhed der. Specielt må nævnes hans mangeårige deltagelse i redaktionen af Polyteknisk Tidsskrift, der gjennem tiderne har modtaget
mange betydelige bidrag fra lians hånd.

I den skandinaviske forening af jernbanefunktionærer, jernvågsmannasållskapet, er Hoff medlem af den norske styrelsesafdeling.
Med sine mangesidige og grundige kundskaber forener L. E. Hoff en sjelden nobel karakter og et elskværdigt væsen, der har skaffet ham særdeles mange venner og gjort ham overmåde afholdt af sine mange underordnede.

Ved sit 25 års jubilæum som funktionær ved Hovedbanen sidstleden 1ste januar blev han komplimenteret af maskinafdelingens personale, der som et tegn på sin erkjendtlighed overrakte ham et kaffeservice af sølv.

Om Polyteknisk Forening:

Polyteknisk Forening ble stiftet i Christiania den 23.juni 1852, som et møtested for interesserte i innføring av naturvitenskapelig tenkning, teknologi og moderne industri. Stiftelsen skjedde på kontoret til bestyrer Pihl ved det nystartede gassverket i Christiania. Initiativtaker var Anton Rosing, en ung kjemiingeniør som var assistentingeniør på Gassverket. Bildene viser - Skredder Ursins hus - i Prindsens gate hvor PF hadde sine første kontorer og Rosenkrantz gate 7, Håndverkeren, hvor PF har hatt sine lokaler siden 1905.

De fleste av stifterne hadde vært i utlandet for å skaffe seg utdannelse og alle var utålmodige. De ville fornye Norge og mente at opplysning og debatt om betydningen av moderne teknologi og naturvitenskap måtte til, enten det gjaldt industri, landbruk, kommunikasjoner, helsevesen eller nasjonaløkonomi.

Forordet til første nummer av Polyteknisk Tidsskrift sier litt om hvorledes stifterne så sin oppgave:

Det kan derfor ikke andet end vække Forundring og Bedrøvelse hos Enhver, der noensinde har gjort seg rede for denne Naturvidenskabernes store Betydning, at der hos oss hidtil er gjort særdeles lidt for deres fremme og utbredelse. Man finder derfor her tillands saare almindelig en fuldstendig Uvidenhet om de allervigtiste naturvidenskabelige Resultater og en fuldkommen mangel på Kundskab om de simpleste Naturlove, selv hos dem, der ellers i andre retninger staa høyt i Kundskaab og Dannelse. Man feiler derfor neppe, naar man andtager, at Utbredelsen av de naturvidenskablige Kundskaber vil være et af de kraftigste Midler til at hæve vort Agerbrug og vor Industri op fra det lave Standpunkt hvorpå den nu befinde sigIdeene fant gjenklang. Blant de aktive medlemmene i foreningens første år finner vi forstmannen og eventyrfortelleren Peter Chr. Asbjørnsen, grunnleggeren av Aker-konsernet Peter S. Stenstrup, grunnleggeren av Kværner-konsernet Oluf Onsum, grunnleggeren av den Botaniske have på Tøyen, medisineren og botanikkprofessoren Frederik Schübeler og kaptein Johannes Benedictus Klingenberg, som stod for moderniseringen av vannverket i Christiania og bygget opp det første profesjonelle brannvesen.

Foreningen ble et møtested, en arena for tanker om hvorledes ny teknologi og ny kunnskap kunne bidra til å løfte Norge opp av den fattigdommen som gjorde at mange måtte utvandre for å finne arbeid.

Det sier litt om medlemmenes entusiasme og innsatsvilje at den unge foreningen med knapt 70 medlemmer allerede i 1854 kunne utgi et eget tidsskrift, Polyteknisk Tidsskrift. Stoffet ble laget på dugnad. Tidsskriftet lever fortsatt i beste velgående. I dag heter det Teknisk Ukeblad og er verdens eldste polytekniske tidsskrift
Da P.F. ble stiftet var det ingen sivil teknisk utdannelse i Norge. De første tekniske skolene kom i 1870-årene. Det fantes heller ikke noe offentlig, teknisk bibliotek. Stifterne av P.F. opprettet derfor et eget naturvitenskaplig bibliotek, med leseværelse.
Gjennom en kombinasjon av bytteavtaler og innkjøp kunne biblioteket tilby 80 tidsskrifter, og omfattet ingeniørfag, arkitektur, industri, håndverk, landbruk, nasjonaløkonomi, elektroteknikk, kjemi og bergvesen. - Etter hvert som den naturvitenskaplige undervisning ble bygget opp fikk skolene og universitetene egne bibliotek, og P.F.s bibliotek kunne avvikles.

Hva arbeidet foreningen med i de første årene?

Polyteknisk Tidsskrift viser at i februar 1855 hadde foreningen 76 medlemmer. Siden forrige generalforsamling, som ble holdt for et halvt år siden, var det holdt 13 møter.
I dette halvåret ble følgende temaer behandlet: Plantebastarder (Krydsninger); Indsamling av Terpentin og Tilvirkning av Harpix og Terpentinolje; Naturselvtrykk,; Betraktninger over Skovbruket med specielt hensyn på Norge; om Photographien; Christiania-egnens Geognosi; Kjønrøk, Trekul og Tjære; Kurvfletning; Morses elektromagnetiske Telegraf; Stenkulformationen, specielt i Amerika:; Diskusjon om Offentlige Bade- og Vadskeanstalter, som strakte seg over to møter; og endelig om Furetreet og dets Betydning i Skovbruket.De to foredragene om skogbruk ble holdt av P. Chr. Asbjørnsen, mens det var polytekniker Anton Rosing som holdt de to foredragene om destillering av tre.

I 1850-årene foregikk det en rivende teknisk utvikling. Fotografering var nettopp blitt praktisk mulig. De første dampdrevne jernbanene var tatt i bruk i utlandet for vel 30 år siden. Norges første jernbane, Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvold sto ferdig i 1854. Den første telegraflinje, mellom Drammen og Kristiania, ble åpnet for "almindelig korrespondance" den 1. januar 1855, og i 1870 var nettet ført frem til Vardø. I utlandet drøftet man muligheten for en transatlantisk forbindelse.
På denne tiden var det ikke så mye spørsmål om å kunne alle detaljer, men om å ha en oversikt over de fysikalske sammenhenger og å vite hva som var teknisk mulig. Dette var tiden for de tekniske allvitere, polyteknikerne.
Oppgavene i Norge var enorme. Det skulle bygges veier, jernbane, kanaler, havner, fyr og telegraf.

Primærnæringene trengte modernisering, med nye dyrkingsmetoder og nye nyttevekster. Byene vokste og det var nødvendig å fornye vann- og avløpsystemene. Norge skulle bli selvstendig og selvforsynt. Vi skulle bygge verkstedsindustri og vareproduserende industri.
PF ble et forum for debatt om hvorledes teknologi og naturvitenskapelig tenkning kunne brukes til samfunnets beste. I 40 år var PF ett møteforum, men i 1892 ble den første faggruppen, Elektroteknikergruppen stiftet. Etter hvert har PF fått 20 grupper, og fellesmøtene, plenumsmøtene har fått ennå sterkere karakter av å være Forum for samfunnsdebatt.

PF har alltid vært uavhengig av politiske partier og av partene i arbeidslivet . Direksjonen motsatte seg at foreningen skulle drive interessearbeid. Det førte til at 8 av medlemmene i 1876 gikk sammen om å stifte Den Norske Ingeniør og Arkitektforening, N.I.A.F. som er forløperen til Norsk Arkitektforening og Teknisk Naturvitenskaplig Forening, Tekna (tidl. NIF).

Den Polytekniske Forening var bare vel ett år gammel og hadde 70 medlemmer da generalforsamlingen den 15. august 1853 besluttet å utgi et polyteknisk tidsskrift.
Subskripsjonsinnbydelsen viser at tidsskriftet skulle brukes som et verktøy for å øke forståelsen for teknologi og naturvitenskap, for å få naturvitenskap og teknologi inn i skoleverket og for å få opprettet tekniske skoler.

Målgruppen var ingeniører, teknikere, bønder, leger, farmasøyter og alle som interesserer seg for tidsskriftets formål. Tidsskriftet var et verktøy for å spre kunnskap utenfor den lukkede krets på møtene.
Ambisjonene i den unge PF var store, men ressursene var knappe. Tidsskriftet ble til på dugnad. Bladet ble redigert av en redaksjonskomité og hadde ingen ansatte. Det var redaksjonskomiteen og andre i foreningen som skrev artikler og som klippet og oversatte stoff fra utenlandske tidsskrifter.

Medlemmene av PF så det som sin oppgave å misjonere for ny teknologi og nye erkjennelser innenfor naturvitenskapene. De måtte bane vei for de nye, det som skulle løfte Norge opp av fattigdom, arbeidsløshet og utvandring.

I forordet til Polyteknisk tidsskrift No. 1 sier Redaksjonskomiteen det slik:

Man finder her tillands såre almindelig en fuldstændig Uvidenhed om de allervigtigste naturvidenskabelige Resultater og en fuldkommen Mangel på Kundskab om de simpleste Naturlove, selv hos dem, der ellers og i andre Retninger stå høit i Kundskab og Dannelse. Derfor ser man også hos os jevnligen Agerbrugeren , Håndverkeren og Fabrikanten anvende Fremgangsmåder der andensteds forlængste ere forkastede, fordi de fører til Resultater, lige motsat dem, der tilsigtedes, og som aldrig vilde være blevne anvendte, dersom Praktikeren havde kjendt de naturlove, hvorpå et heldigt Udfald af hans Virksomhed beror; - derfor ser man også så mangfoldige Naturrikdomme rundt om i vårt Land ligge ubenyttede eller vanskjøttede.
Utbredelsen av de naturvidenskablige Kundskaber vil være et af de kraftigste Midler til at hæve vort Agerbrug og vor Industri op fra det lave Standpunkt hvorpå den nu befinde seg.

Det er derfor af høieste Vigtighet ved andre mer direkte virkende Midler, at gjøre Naturvidenskaberne og deres Anvendelse anerkjendte og utbredte.

Blant disse Midler tør man vel anse en regelmæssig litterær Virksomhet som det mest hensigtsmæssigste.
Derfor brukte de pennen flittig, både den unge, entusiastiske stifteren av PF, polytekniker, agrokjemiker Anton Rosing og den meget aktive legen og botanikeren Fredrik Chr. Schübeler som hadde reist Europa rundt for å finne nye og bedre nytteplanter for norsk jord- og hagebruk. Men også de etablerte bedriftslederne Peter S, Steenstrup, tidligere marineoffiser og nå leder for Ager mechaniske Værksted og den selvlærte Jens J. Jensen som nylig hadde etablert Myrens Værksted var ivrige skribenter.

Det var disse fire som utgjorde bladets redaksjon, sammen med generalstabsoffiseren oberst Theodor Broch, lærer i Fortifikasjon ved den militære Høiskole og trigonometrist ved Norges Geografiske Opmåling.

Her må vi huske at frem til ca 1850 var det nesten ingen som hadde sivil teknisk utdannelse, det var det hær- og marineoffiserene som sto for den tekniske sakkunnskap. De hadde fått undervisning både om arkitektur , byggekunst , skipskonstruksjon og maskinteknikk, i tillegg til matematikk og fysikk. Derfor finner vi ingeniøroffiserene som byplanleggere, arkitekter og ledere av verkstedsindustri.

Kaptein Johannes Benedictus Klingenberg skrev om den frostsikre vannposten han hadde oppfunnet. Med den kunne man stenge av vannposten om vinteren. Hittil hadde man måttet la vannet renne, for at det ikke skulle fryse. Eventyrsamler og forstmann Peter Chr. Asbjørnsen skrev om skogens innflytelse på været. Anton Rosing fortalte om det nye metallet aluminium, og Fr. C. Schübeler skrev om nye nyttevekster. Innholdsfortegnelsen for første årgang viser at det ikke skortet på innsatsvilje - og heller ikke på kunnskap og faglig bredde.

Bladet var polyteknisk i ordets beste forstand. Her presenterte stipendiat Theodor Kjærulf sin nye hypotese om at fjellformasjonene rundt Oslofjorden er dannet ved folding og at "bølgetoppene" er slipt bort under ismassene. Men her er det også smånotiser sakset fra utenlandske tidsskrifter, og det er betraktninger om hvilken betydning offentlige badeanstalter kan ha for bedre folkehelse.

En ny forening og et nytt blad.

Historien om TU er historien om bygging av Norge som industrinasjon, og om hvorledes teknologi har lagt grunnlag for at Norge har utviklet seg fra å være et av de fattigste land i Europa til å bli det rikeste - i alle fall per innbygger. Men det er også historien om splittelse og samarbeid innen det polytekniske miljøet i Norge.

I Norge var det i 1852 ennå ikke bygget opp noe sivilt utdanningstilbud innen teknologi og arkitektur. Det kom først mer enn 20 år senere, og vi måtte vente 60 år før den tekniske høyskolen ble åpnet. Industrien var i sin spede begynnelse, og Norge lå langt etter resten av Europa i teknologisk, naturvitenskapelig og industriell utvikling. Den som ville bli ingeniør eller arkitekt måtte reise ut, til Danmark, Tyskland, Storbritannia eller Frankrike.

Polyteknisk Forening ble stiftet som et forum for den nye tids menn, de som mente at fremtiden for Norge lå i å ta i bruk landevinningene innen naturvitenskap og teknologi. Initiativtaker var den unge agrokjemikeren (Hans) Anton Rosing. I 1852, da foreningen ble stiftet, var han 25 år og det var bare to år siden han var uteksaminert fra Den Polytekniske Læreanstalt i København.

Anton Rosing og de andre pionerene var overbeviste om at Norge måtte ta i bruk nyvinnigene i teknologi og naturvitenskap for å innhente det norske etterslepet. De misjonerte ivrig både i skrift og tale, på talerstolen i PF, i Polyteknisk Tidsskrift og gjennom offentlige foredrag og innlegg i avisene. Men de arbeidet også på det praktiske plan, Schübeler reiste Europa rundt for å finne nye og bedre planter og nyttevekster, og han reiste rundt i Norge og misjonerte og delte ut planter. Vi har prøvd å sette ord på Rosings begeistring, slik skuespilleren Leif Blix tolket det i 2002.

Tidsskrift og forening.

Første nummer av Polyteknisk Tidsskrift kom ut 11. april 1854, og bladet kan feire 150-års jubileum. I de første 50 årene levde Polyteknisk Tidsskrift og PF/TU i symbiose. Det var de samme ildsjelene som drev bladet og foreningen. De brukte bladet både til å kommunisere med medlemmene og til å spre kunnskaper og forståelse om teknologi – i ordets videste forstand - og om naturvitenskap. Det er derfor naturlig å se foreningens historie og bladets historie under ett, frem til 1905.

Hva skrev Polyteknisk Tidsskrift om?

Da det første nummer av PT kom ut, den 11. April i 1854, var det bare 40 år siden Norge hadde fått sin grunnlov, og det var ennå 51 år til Norge skulle bli et selvstendig kongedømme i 1905.
I 1854 var vi i full gang med å bygge opp våre identitet som nasjon, men det meste var ennå ugjort. Som selvstendig nasjon trengte vi en kulturell identitet, med norsk historie, norske forfattere, norske komponister, norske malere og norske helter, men vi trengte også et selvstendig næringsliv og bankvesen, vi trengte å fornye landbruket, og vi måtte knytte landet sammen gjennom moderne kommunikasjonsmidler.

Norge var et fattig land og var preget av at det kulturelle og økonomiske sentret for Det dansk /norske riket hadde ligget i København. Norge hadde vært en provins, en råstoffleverandør som leverte fisk, trelast, malmer og is.

Hva var det redaksjonskomiteen ville med bladet. Hvorfor var de villige å gå inn med gratis dugnadsinnsats.
Til TUs 150-års jubileum prøvde vi å rekonstruere hvorledes verkseier Peter S. Steenstrup i skuespillen Paul-Otto Hagas skikkelse, ville presentert bladet, planene for innholdet i første årgang og redaksjonskomiteen.

Til tross for at bladet ble til på dugnad, og til tross for at første nummer kom så sent på året som 11. april, ble første årgang av Polyteknisk Tidsskrift meget innholdsrik,, slik innholdsfortegnelsen viser.

Dramatiske endringer.

I dag er vi av den oppfatning at den teknologiske utvikling stadig løper fortere, men innvirkningen av på samfunnet og det enkelte menneske i Norge var nok langt mer merkbar på slutten av 1800-tallet. Nyhetene kom slag i slag, og samfunnet endret seg dramatisk. I løpet av 1800 tallet vokste Christiania fra en sovende småby til en moderne industriby og landets administrative senter. I løpet av hundreåret steg folketallet i Christiania med omland fra ca 17 000 til 250 000.

Byen var blitt landets hovedstad, knutepunkt for landets jernbaner, landets viktigste skipsfartsby og landets dominerende industriby. Vi hadde fått dampskipsforbindelse, gassverk, jernbane, sporvei, telegraf, telefon og elektrisk lys, og ikke å forglemme: nytt vannverk og ordnet kloakk.

Norge hadde ikke vært med i den første industrielle revolusjonen, men fra midten av 1800-tallet gikk utviklingen med stormfart. Viktigst var kanskje telegrafen som bandt sammen hele Norge og knyttet Norge til hendelser over hele verden, men dampskipet som sikret regelmessig forbindelse til København og etter hvert knyttet hele Norskekysten sammen i et ett post- og passasjernett var også uhyre viktig.

Staten kjøpte de første hjuldamperne i 1827 for å skaffe regelmessig postforbindelse mellom Christiania og København. 26 år senere, i 1853, var rutenettet for statens postdampskip kommet frem til Vardø. De nye kommunikasjonen omformet samfunnsforholdene. Jernbaner, dampskipsfart, veier, kanaler og havner knyttet Norge sammen og åpnet lukkede samfunn.

Norges første jernbanestrekning, Hovedbanen fra Christiania til Eidsvoll ble åpnet i september 1854. Det var starten på en intens jernbanebygging, men i sterk konkurranse med båttransport på kanaler og innsjøer. Telegrafen kom sammen med jernbanen. Den første offentlige telegraflinjen var fra Christiania til Drammen og ble åpnet 1. januar 1855. I 1870 var telegrafsambandet strukket helt fra Mandal i sør til Vardø i nord.
Dampmaskinen effektiviserte landbruket, og det var bare fantasien som satte begrensningene for hva den kunne brukes til. Lokomobilen, den transportable dampmotoren, kunne drive treskeverk, og dampdrevne vinsjer, og den kunne trekke plog og harv. Men også i industrien ga dampmaskinen nye frihetsgrader. Nå var man ikke lenger bundet tilgang på vannkraft. Likevel var det som drivkraft for fremdriftsmaskineri at dampmaskinene hadde størst betydning: i damplokomotivene og i dampskipene.
På slutten av 1800-tallet kom elektrisiteten. Elektrisiteten tiltrakk seg ikke lenger bare fagmannens oppmerksomhet, men også allmennheten fikk øynene opp for hvilke muligheter den kunne ha for kommende slekter. Overgangen til det 20. århundre markerte starten på vannkraftepoken og utbygging av den kraftkrevende industri. Nå kom industrien til bygde-Norge.

Kunne elektromotoren erstatte dampmaskinen? Først måtte man finne metoder for effektiv overføring av elektrisk kraft. De første elverkene ble bygget for elektrisk belysning, der effektbehovet var beskjedent.

Christiania fikk sin første sporvei i 1875. Vognene ble trukket med hest. Bare 19 år senere kom den elektriske sporvognen til Kristiania (fra ca 1875 ble navnet skrevet Kristiania) , som den første i Skandinavia. Strømforsyningen kom fra selskapets eget dampkraftverk på Majorstuen. Dette verket leverte også strøm til drift av Holmenkollbanen.

I TU for 1904 er det gjengitt foredrag av elektroingeniør R. Schøyen: Kristiania bys forsyning med electricitet. Det er to kraftverk, Dampcentralen fra 1892 og Hammeren kraftverk fra 1899. Til sammen har de en ytelse på 5000 kW. Bare en firedel av byen er dekket av elnettet, men i de sentrale bydeler er det flere bygninger med elektrisk heis.

Elektrisk belysning av de ydre bydele er ønskelig men kan (fraregnet Homansby) undværes uden stort savn eller økonomiske følger.

Koking og oppvarming med elektrisitet kan ikke konkurrere med gass. Strømmen koster 20 øre pr kWh. For å bli like billig som gass, måtte strømprisen senkes til en syvdel.
Det viktiste er å skaffe strøm til byens bedrifter, til drift av elektriske motorer. I Kristiania er det 622 motorer, med en installert effekt på 2250 hk. Til sammenligning er det 1132 motorer i Stockholm, men den samlede motoreeffekten er den samme, ca 2250 Hk.

Fem timer på 50 km.

De første bilene kom ganske raskt til Norge, lenge før det var avklart om det var bensinmotoren, dampmotoren eller elektromotoren som skulle bli dominerende.
Ingeniør Einar Rasmussen forteller i TU 15/1899 om en prøvetur med elektrisk bil fra Kristiania til Sundvollen og retur. Turen tok fem timer og et kvarter hver vei. Bilen måtte lades, før de kunne starte på hjemturen. Rasmussen summerer opp slik:

Når hensyn tages til vort kuperte terræng, den dårlig brolægning og den indskrænkning vinteren medfører, tror jeg ikke det er udsigt til med det første at kunne benytte elektriske motorvogne med nogen fordel hertillands.

Den gang som nå var det batteriene som gjorde at El-bilen tapte i konkurranse med bensin (og diesel).

Telefonen - et brukelig leketøy.

Den samme historien, men i en litt annen variant: I 1877 ved en demonstrasjon i Drammen fikk oppfinneren av telefonen, Alexander Graham Bell en kommentar som er blitt ganske berømt:

Ja, mine herrer, dette er et meget morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri.

Telefonnettet ble bygget ut av private selskaper, og behovet for apparater og materiell la grunnlag for norsk elektroteknisk industri.

Teknologi og naturvitenskapelige nyvinninger revolusjonerte landbruket. To av PFs stiftere var dypt engasjert på dette området: Anton Rosing som ble lærer ved den nyopprettede Norges Landbrukshøyskole og en flittig forfatter av faglige artikler. Fredrik Chr. Schübeler, legen som ble botaniker og bestyrer for Universitetets botaniske have , professor i botanikk og en drivende kraft bak innføring av nye nyttevekster til landet. For eksempel skriver Schübeler i PT 1854 en artikkel om Rabarberplanten, med vinoppskrifter.
Ny teknologi og nye kunnskaper økte også forståelse for sammenhengen mellom folkehelse, drikkevann og kloakk, og for betydningen av boforhold og renovasjon.

I TU 1854 er det en artikkel av professor Strecker om - Undersøgelse av Christianias Drikkevand - som viser at vannet er godt, bedre enn i mange andre europeiske byer.
I TU 1885 er det en lang artikkel om Dødeligheden blandt de arbeidende Klasser. I artikkelen som er sakset på en tysk kilde, fremgår det at mens gjennomsnittelig levealder for geistelige er 66 år er den bare 40 år for litografer og kobberstikkere. Enda verre er det for tørrslipere av gafler; 29 år. Det pekes på helsefaren ved innånding av støv og giftige industrikjemikalier, kvikksølv, bly og fosfor. På den annen side fremheves helseefekten av frisk luft og mosjon:

Den fattige bonde på 30 år som nyter sitt enkle middagsmåltid ute på marken har i gjennomsnitt 13 år lengre liv foran seg enn fyrsten på samme alder.

For å binde Norge sammen måtte det bygges veier, jernbaner, kanaler, havner, telegraflinjer og fyr. Alt dette var stoff for Teknisk Ukeblad, og vi ser av listen over formenn og æresmedlemmer at sakkunnskapen var godt representert.

Splittelse og samarbeid - Fra PT til TU.

Flere av medlemmene i PF ønsket at foreningen også skulle arbeide for å fremme interessene til hva de mente skulle bli den nye ingeniør- og arkitektstanden, en stand ved siden av håndverker- og handelsstanden, etc. Da de ikke fikk gjennomslag for det, brøt Peter Andreas Blix og åtte andre medlemmer ut av PF i 1874 og dannet Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening, NIAF.

Noen ny stand ble det ikke, men etter hvert en slagkraftig interesseorganisasjon.
NIAF ville også ha sitt eget tidsskrift. Det krevde både offervilje og dugnadsinnsats. Æren for at NIAF i 1878 kunne gi ut første nummer av sitt tidsskrift - Organ for Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening - må i første rekke gis til stifteren, P. A. Blix. Han var en ildsjel, og satset både arbeidstid og penger på bladprosjektet.
Mens Polyteknisk Tidsskrift hadde skapt bredere interesse for teknikk og vitenskap i vårt land, kom "Organet" til å legge grunnlaget for den faglige tekno-vitenskapelige pressevirksomhet i Norge, skriver redaksjonssekretær Gunnar Oxaal, ved TUs 100-års jubileum i 1954.

Teknisk Ukeblad.

PF og NIAF var små foreninger med anstrengt økonomi. Derfor ble det i 1883 inngått en samarbeidsavtale. For å spare kostnader skulle foreningene ha felles lokaler og felles sekretariat. Samarbeidsavtalen omfattet også foreningenes tidsskrifter. I stedet for PT og Organet ble det besluttet å utgi to nye tidsskrifter: Teknisk Ukeblad og Norsk Teknisk Tidsskrift.

Foreningene flyttet inn i felles kontorer og møterom i Storthingsplads No 7. Her var det også kontorer for bladredaksjonene.

TU skulle komme en gang i uken og bringe tekniske og økonomiske meddelelser, redegjøre om de for hjemlige forhold viktigste fremskritt og oppfinnelser, og i det hele tatt søke å holde en teknisk interessert allmennhet à jour med utviklingen. NTT skulle komme hver annen måned og bidra til å fremme og utbrede tekniske vitenskaper og derved fremme den tekniske bedrift i vårt land.

Den 13. april 1883 kom første nummer av Teknisk Ukeblad. Mens Norsk Teknisk Tidsskrift må søke sin lesekrets blant de spesielle fagmenn, heter det vil TU prøve å danne et mellomledd mellom disse og allmennheten, representert ved fabrikanter, industridrivende, håndverkere og leverandører av materialer og rekvisita, bygningsentreprenører osv.
Det heter videre at bladet er tenkt som et bindeledd mellom de mindre - fagforeninger - rundt om i landet.
Her må vi huske på at dette er lenge før det ble dannet landsomfattende foreninger. Både PF og NIAF var Kristiania-foreninger, selv om de var åpne for utenbys medlemmer. Rundt om i landet ble det startet både polytekniske foreninger og ingeniørforeninger.

Ingeniørforeningene dannet landsforening i 1913, fire år etter at arkitektene hadde trukket seg ut av NIAF og dannet Den Norske Arkitektforening. De polytekniske foreningene slo seg aldri sammen, fordi deres virksomhet var basert på lokal foredrags- og møtevirksomhet.
Arkitektene satte sitt preg på bladet, slik vi ser av denne illustrasjonen fra TU i 1884, arkitekttegning av Det engelske Villa Kvarter i Kristiania.

Norsk Teknisk Tidsskrift hadde 19 artikler i årgangen 1886. Her finner vi en artikkel om å skaffe Kristiania driftsvann fra Øyeren, med flotte plansjer som viser topografi og foreslått trasé, sammen med en artikkel Om drivkraftens betydning for håndværk og småindustri med særlig hensyn til forholdene i Kristiania efter anlæg af driftvannsledning fra Øyeren.
Størst plass får tre artikler om Sølvverket på Kongsberg, med i alt 30 sider. Ellers er det artikler om elektrisk tenning ved bergspreninging, , Dynamomaskiner og transport af arbeide ved elektricitet og Om cement og beton.

Navneforandringen fra Polyteknisk Tidsskrift gjorde at man måtte ta et krafttak for å innarbeide Teknisk Ukeblad i allmennhetens bevissthet. Derfor ble det satset sterkt i forbindelse med Den norske industri- og kunstutstillingen i Kristiania i 1883. Det ble laget et eget messenummer med oversikt over utstillerne, og bladet ble solgt i aviskioskene. Dessuten åpnet foreningene - sitt leseværelse, konversasjonsrom og forsamlingslokale i Storthingsplass no 7 - for tilreisende til utstillingen. Messeutgaven hadde et ekstra opplag på 1 500.

Vekst, men langsomt i begynnelsen.

TU hadde i 1883 et opplag på 1300 og ble sendt gratis til foreningens medlemmer, samt til den svenske ingeniørforeningens 182 medlemmer mot et tilsvarende antall av denne foreningens blader i bytte.
NIAF og PF hadde i 1883 til sammen 428 medlemmer, og det var 384 eksterne abonnenter. Norsk Teknisk Tidsskrift hadde et opplag på 1100. Begge blader gikk med underskudd, til tross for at TU hadde god tilgang på betalte annonser.

NIAF og PF var små foreninger til langt inn på 1900-tallet.
Den felles medlemsfortegnelsen for 1898 viser at NIAF hadde 366 medlemmer, mens PF hadde 594. Det samlede medlemstallet var imidlertid bare 754, fordi 206 var medlem av begge foreninger.
NIF nådde 5 000 medlemmer i 1950, da hadde PF vel 2000.

Statsstøtte.

Tidsskriftenes anseelse steg frem mot århundreskiftet, og tilslutningen fra fagfolk, fra allmennheten og fra landets øvrige presse kom merkbart til uttrykk, skriver Oxaal. Det ble stadig nærmere kontakt til offentlige myndigheter, både ved behandling av tekniske saker, og ved den velvilje som ga seg uttrykk i et årlig statsbidrag som etter hvert steg til 3400 kr.
Samarbeidet mellom de to foreningene NIAF og PF, økte den økonomiske slagkraften, og Teknisk Ukeblad var nå blitt et betydelig annonseorgan.

I 1885 kom det ny patentlov som fastslo at kunngjøring om alle søkte eller innvilgede patenter skulle skje i TU, som offisielle meddelelser fra patentkontoret. Dette ga inntekter til TU og gjorde det nødvendig for patentinteresserte å holde seg à jour med TU.
Bildet fra 1883 viser patent på en trehjuls vogn som er drevet ved at setet huskes opp og ned. For å kunne forsere motbakker er det en kraftig fjær som kan lagre energi.

Redaktør på heltid.

Det startet som et dugnadsprosjekt, hvor en 5-manns komité påtok seg ansvaret for redaksjonen: Anton Rosing, Fr. Chr. Schübeler, J.J. Jensen, P. S. Steenstrup og Th. Broch. Da Anton Rosing dro på stipendreise i 1855 gikk han og J.J. Jensen ut av redaksjonskomiteen og de to vitenskapsmennene Hartvig C. Christie og Theodor Kjærulf gikk inn i deres sted. Broch, Schübeler og Steenstrup fortsatte.

I 1862 overtok Nils Henrik Bruun ansvaret, og siden har bladet hatt en ansvarlig redaktør - med unntak av årene 1985 - 1988 hvor det var to sidestilte redaktører.
I 1894 fikk TU sin første heltidsansatte redaktør, civilingeniør J. J.O. F. Dietrichson. Han hadde redaksjonsansvaret både for TU og NTT og en årslønn på 4000 kr.

Overgang til eneredaktørveldet er et merkepunkt. Hittil hadde redaktør og redaksjonsmedlemmer hatt sin hovedbeskjeftigelse på andre arbeidsplasser, og de hadde neppe hatt mye tid til å ofre bladets journalistiske og redaksjonelle profil stor oppmerksomhet.
Redaksjonen ble omorganisert på slutten av 1896, slik at det i tillegg til redaktøren kom faglige medredaktører. Norsk Teknisk Tidsskrift ble nedlagt som selvstendig blad og integrert i TU fra og med 1898.

Leserflukt.

Ti-årsperioden 1897 - 1906 var preget av raske utskiftninger i redaksjonen og økonomiske nedgangstider. Misnøyen blant leserne ble etter hvert faretruende , og den nådde redaksjonen gjennom flere kanaler. På møtene i foreningene het det at TU leser man da ikke. Dessverre kom dette budskapet også frem til annonsørene.
Foreningen nedsatte derfor i 1902 en tremannskomité for å gjennomgå kostnader og organisasjonsform. Komiteens konklusjon var at man burde avvikle ordningen med fagredaktører, og i stedet måtte det bli redaktørens oppgave være å få de forskjellige spørsmål best mulig behandlet ved hjelp av fagfolk i industri, forskning og offentlig administrasjon. Med den store stab av dyktige menn på teknikkens forskjellige områder, næret man ingen frykt for at det skulle savnes sakkyndighet til utredning av noe teknisk problem.

Særlig anså man det som en viktig sak å skape interesse for TU blant landets nye tusener av teknikere, således at det skulle falle naturlig for dem å henvende seg til bladet i alle spørsmål av teknisk interesse. Det skulle imidlertid gå nesten 70 år før NITO kom med i samarbeidet.

Fri og uavhengig.

Det ble lagt stor vekt på at redaktøren nå måtte få anledning til å virke fritt og uavhengig. Den tid da tidsskriftets minste anliggender, fra spørsmålet om ordenes stavemåte til løssalgsprisen for gamle eksemplarer, ble gjort til gjenstand for stemmegivning i foreningenes generalforsamlinger var for lengst forbi, men fortsatt hadde Fellesstyret et overoppsyn med alle redaksjonelle anliggender.

Redaktør Sparre, som var eneredaktør fra 1903 til 1906, skrev ganske utvetydig:

At når nå teknikk og industri begynner å danne en av de mest betydningsfulle og fremtredende faktorer i vår kulturelle og materielle utvikling, så blir også nytten av en uavhengig og kraftig teknisk fagpresse stadig mer fremtredende.

Han så den tekniske fagpressen som et våpen på like linje med landets øvrige presse, et våpen som i teknikkens tjeneste måtte bli utnyttet på beste måte.

Sammenslåingen av Norsk Teknisk Tidsskrift og TU betød store forenklinger for redaksjonen, og det lettet også litt på det økonomiske trykket. Det var sikkert også en fordel at ingeniørenes standsproblemer ble drøftet i et tidsskrift som nådde ut over deres egen krets. På den tiden var ikke ingeniørene fullt ut anerkjent i akademiske kretser, og særlig kunne striden rase når de universitetsutdannede bergkandidatene var motpart.

Samarbeidet opphører, men TU består.

Samarbeidet mellom NIAF og PF var av økonomisk art og forutsatte at foreningene skulle beholde sin identitet. NIAF følte imidlertid at foreningen måtte stå friere og sa i 1905 opp samarbeidsavtalen. Til tross for at det var betydelige motsetninger mellom de to foreningene, ble de enige om å fortsette å gi ut TU som felles organ, og slik har det vært siden. NIAF utviklet seg i løpet av noen få år fra å være en lokal forening for ingeniører og arkitekter til å bli en landsforening for ingeniører.

I 1905 hadde virksomheten i TU lenge vært moden for dyptgripende reformer. Oppløsningen av samarbeidet mellom NIAF og PF ga nå en ny mulighet til å gjennomføre endringer, og i 1906 ble det nedsatt en komité med mandat til å se på både bladets drift og redaksjon. Det var enighet om at det skulle utgis bare ett blad, Teknisk Ukeblad, men at det skulle deles inn i en alminnelig del og tre fagavdelinger:

Ingeniøravdelingen, Arkitektavdelingen og Avdeling for Kjemi og Bergvesen.

Ideen med fagavdelingene var at den enkelte fagmann skulle finne spesialstoff i TU, og at man på den måten unngikk konkurranse fra nye spesialtidsskrifter. Teknisk skulle dette løses ved at de som abonnerte på en fagavdeling fikk denne heftet sammen med TUs alminnelige del, mens de som ikke abonnerte på noen fagavdeling bare fikk TUs alminnelige del. I praksis viste dette seg komplisert, og ordningen ble bare gjennomført fullt ut i 1907 og 1908.

Arkitektene var ikke fornøyd med samarbeidet innen NIAF. I 1909 ble det stiftet en konkurrerende forening, Norske Arkitekters Landsforbund, og i 1912 ble NIAF omgjort til en landsorganisasjon for ingeniører, fra 1913 som Den Norske Ingeniørforening, der restene av NIAF gikk inn som Kristiania avdeling av NIF.

Siden Den Norske Ingeniørforening var en landsorganisasjon hvor det var tatt opp en rekke lokale ingeniørforeninger, måtte det lages en revidert avtale med PF om drift av TU.
Den øverste ledelse av bladet , Bladstyret, ble underlagt et representantskap, sammensatt fra PFs direksjon og NIFs hovedstyre, og med så mange medlemmer fra hver av foreningen at de ble likt representert. Den nye avtalen ga redaktørene en enda mer selvstendig stilling enn tidligere, og bladet ble nå drevet gjennom sameiet Teknisk Ukeblad. Fra nå av er det naturlig å skille mellom historien til TU og historien til PF. 
Hoff, Lauritz Elfred (I1760)
 
8
Fra VG 13.juli 2018:

Thorvald Stoltenberg døde fredag formiddag etter kort tids sykeleie. Hans tidligere Ap-kolleger beskriver ham som en stor inspirasjon.

Den tidligere Ap-politikeren og diplomaten Thorvald Stoltenberg har gått bort, 87 år gammel.
Familien opplyser til NTB at han døde fredelig hjemme fredag formiddag med familien rundt seg, etter kort tids sykeleie.

Stoltenberg hadde en lang politisk karriere bak seg, og var i flere år en viktig norsk diplomat.

Han har blant annet vært utenriksminister i to perioder under statsminister Gro Harlem Brundtland, samt forsvarsminister i én periode i Odvar Nordlis regjering.
Etter den politiske karrieren har han arbeidet i FN som fredsmegler i Jugoslavia, og som FNs høykommissær for flyktninger.

Han har i senere tid vært president i Norges Røde Kors, og engasjert seg i kampen for rusavhengiges verdighet.

Han er far til Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg.

Ap-leder Jonas Gahr Støre mottok budskapet om Thorvald Stoltenbergs død med dyp sorg.
Jeg fikk erfare den tilliten han ga til mennesker rundt ham. Og den store inspirasjonen han var for de som sto på for felles sak.
Støre jobbet sammen med Stoltenberg i Røde Kors. Han minnes sin tidligere kollega i et innlegg på sin egen Facebook-side.
Det gode mennesket Thorvald Stoltenberg er ikke lenger blant oss. Vi mottar budskapet med dyp sorg og minnes Thorvald med en stor takknemlighet, innleder Ap-lederen.

Stoltenberg var både utenriks- og forsvarsminister, men Støre minnes ham som mer enn bare det.
– For humanisten, diplomaten, medmennesket og fortelleren Thorvald var dette det viktigste; det enkelte menneskets krav på verdighet - om det var i krig eller fred, ute eller hjemme, skriver han.

Støre hedrer også Thorvalds metode som politiker og diplomat.

Han etter løsninger som kunne gi mennesker og samfunn muligheter til å komme videre etter en krise eller konflikt. Derfor var det så viktig for ham å se alle, og la alle bli hørt. Det var Thorvalds metode som diplomat, politiker, utenriksminister, FN-forhandler og Røde Kors-president.

Støre skriver også at Stoltenberg var en motsats til dagens politiske klima rundt om i verden.

Vi følger nye toner og takter i internasjonalt diplomati med sterke menn på flere kontinenter som sier Mitt land først. Som ser forhandlinger som null-sum-spill der noen må tape for at andre skal vinne, skriver han og fortsetter:
Thorvald Stoltenberg var den komplette motsatsen til denne linjen. Han forsto at vår tids store utfordringer krever at flere enn den som kjenner seg sterkest blir inkludert, får eierskap og medansvar. Han viste i praksis at en annen vei er mulig.

Fra en annen artikkel:

Så varm, så romslig.

Thorvald Stoltenberg snakket med alle. Han hadde en unik evne til å komme i kontakt med mennesker - overalt.

Det fortelles at mange av dem som vasket i Utenriksdepartementet gråt da han gikk av som utenriksminister. Han kunne navnene deres – og visste også ofte hva barna deres het. Thorvald Stoltenberg var genuint opptatt av mennesker. Det var hans viktigste egenskap – i politikken, og i livet.

Hans vei inn i politikken gikk gjennom diplomatiet. Det preget ham også som politiker. Han var overbevist om at utfordringer og problemer kunne ordnes gjennom samtaler og menneskelig kontakt. Med Thorvald kunne det ofte det. Frokostene med statsledere var legendariske. Han forsto at det er lettere å bryte isen hjemme, over et kjøkkenbord med leverpostei og bacon, enn på utenriksministerens kontor.

Gjennom den kalde krigen var han sentral både som statssekretær i mange av Aps regjeringer, som forsvarsminister og som utenriksminister. Thorvald bidro til å holde Norge på plass i sikkerhetspolitikken. Han var overbevist om at båndene mellom Norge og USA var avgjørende for vår trygghet, og han spilte en viktig rolle for å holde Ap så samlet som det var mulig gjennom krevende år med atomkappløp og opprustning. Stoltenberg bidro sterkt til å finne kompromisser innad i Ap som sikret bred oppslutning om at Norge kunne støtte opp under Nato og Natos strategi i møte med Sovjetunionen.

Etter Sovjetunionens fall var Thorvald en av dem som forsto viktigheten av nordområdene. Han tok initiativ til Barentssamarbeidet, nettopp for å sikre samarbeidet mellom Norge og Russland. Som gammel diplomat og utenrikspolitiker visste han at jo bredere og dypere samarbeid som skapes mellom naboer, jo mindre risiko er det for at interessemotsetninger og uenigheter får utvikle seg til uløselige konflikter.
Som fredsmegler strevde han med å skape fred i det tidligere Jugoslavia. Det var kanskje hans tøffeste utfordring som diplomat og politiker. Her var motsetningene dypere og mer intense enn noe annet han hadde vært i berøring med.
Dette var tunge år i Thorvalds liv. Det var i denne perioden han og kona Karin ble klar over at yngstedatteren Nini slet med rus. Thorvalds store sorg i livet var at han mistet Nini. Først til rusen. Så for godt, da hun døde sommeren for fire år siden.

Men før Nini døde, etter at hun i lange perioder hadde isolert seg, fikk hun og Thorvald mange gode år. Sammen bidro de to til å løfte narkotikapolitikken frem i den offentlige debatten – og fikk Thorvalds eget parti, Ap, til å se på vanskelige problemstillinger med nye øyne.

Thorvald mistet aldri håpet om at Nini skulle bli frisk. Selv i de mørkeste stundene, når alle andre hadde gitt opp, var Thorvald der, overbevist at nå, nå ville det snu. Han ga aldri opp. Det var ikke Thorvalds stil.
Mest av alt var Thorvald en familiemann. Han ringte barna sine omtrent hver dag. Omsorgsfull og nesten i overkant hanefar, lurte han på om røykvarslerne virket og om alt sto til som det skulle. Full av kjærlighet – og av livsglede.

Der Thorvald var, var det glede. Varme, humor og latter. Det er mange som vil savne Thorvald Stoltenberg. Mange flere enn de som var så heldige å få kjenne ham.

Norske politikere om Thorvald Stoltenberg:

Politikere fra alle partier er i sorg over nyheten om Thorvald Stoltenbergs død.

Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland mottok budskapet om Stoltenbergs bortgang med sorg.
Samtidig har jeg sjelden opplevd en slik samtidig varm følelse av takknemlighet og glede over et så positivt og så rikt levd liv. Jeg forsto på vår siste samtale at Thorvald også følte det slik.

Gro, jeg er 87 år og har levd et innholdsrikt og fantastisk liv.

Han ville det skulle være slik vi skulle huske ham, skriver hun i sitt minneord.
Brundtland beskriver Stoltenberg som en person som hadde en helt usedvanlig evne til å nå inntil de mennesker han møtte og de han arbeidet sammen med.

Jeg har vært utrolig imponert over energien og pågangsmotet, stå på humøret, også helt opp til de aller siste månedene og årene. Ingen oppgave for liten, ingen for stor. Slik var Thorvald unik, og slik vil jeg huske ham, som min flotte utenriksminister og nære venn og kollega gjennom så mange år.
Jeg takker Thorvald for alt han har stått for, ute og hjemme, hans evne og vilje til å representere Arbeiderpartiet, Regjeringen og vårt land på en så overbevisende måte, i tiår etter tiår, skriver hun.

Tidligere Høyre-politiker og statsminister, Kåre Willoch, beskriver nyheten som tragisk, og forteller at han satte veldig stor pris på Stoltenberg.
Han beskriver Stoltenberg som en meget klok og hyggelig mann, og en erfaren og kunnskapsrik politiker som har vært nyttig for Norge.
Jeg hadde stort utbytte av våre politiske samtaler. Sist jeg snakket med han var for et år siden da vi diskuterte utformingen av det nye regjeringskvartalet, sier han.

Carl I. Hagen beskriver nyheten som trist:
Det er alltid trist å høre når en betydningsfull mann som Thorvald går bort. Jeg hadde gleden og æren av å møte han i flere debatter og valgkamper. Vi var ofte rykende uenig men jeg hadde stor respekt for han og vi kom godt overens, sier han, og legger til at de to hadde svært like synspunkter og meninger om ruspolitikken.
Sist de møttes var under boklanseringen til den norske aktivisten Arild Knutsen, som har markert seg særlig i kampen for stoffbrukeres rettigheter.

Statsminister Erna Solberg (H) skriver på Twitter:

Vi husker ham som utenriksminister og fredsmegler, men først og fremst som et varmt menneske. Gjennom et langt liv gjorde han en stor og viktig innsats for Norge.

Venstre-leder Trine Skei Grande skriver at det var en utrolig trist beskjed å få.
Nå mistet vi et menneske som har forstått at diplomatiet handlet om mennesker og at politikk handler om å se både de store og de små.

Stortingspolitiker Abid Raja (V) skriver at en meget stor norsk politisk bauta har gått bort.
Thorvald Stoltenberg var alltid hyggelig å møte, både vis, omtenksom og solidarisk. Mine dypeste kondolanser til familien. Hvil i fred.

Kjell Magne Bondevik har mange gode minner å se tilbake på med den tidligere utenriksministeren.
Han var alltid veldig raus og oppmuntrende, og ikke minst varm og nær som person. Et par dager før jeg skulle ta over som utenriksminister, inviterte han meg hjem til leiligheten sin på Frogner for å gi meg en innføring i jobben. Det viser at han var omtenksom overfor meg som var ny i jobben, selv om vi tilhørte forskjellige parti, forteller Bondevik til VG.
Stoltenberg var også en mann med humor:
Da jeg leverte nøklene til utenriksdepartementet til ham, sa han spøkefullt:

Takk for at jeg får kontoret mitt tilbake.

Den erfarne politikeren satte sine spor i norsk utenrikspolitikk, mener Bondevik. Han har vært med på å forme norsk utenrikspolitikk i lang tid. Det vil stå igjen etter ham.

Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, sier at Stoltenberg var et menneske som betydde mye for mange.
Thorvald Stoltenberg var en betydningsfull utenrikspolitiker gjennom mange år, men mest av alt var han et varmt medmenneske som mange var glad i. Han behandlet alle mennesker med samme respekt, og jeg tror ikke han hadde noen uvenner, sier hun.
Skartveit sier at frokostene hans var velkjente.
Han hadde en rekke statsledere, deriblant Nelson Mandela ved sitt bord. Thorvald innførte på sett og vis frokostdiplomatiet. Han brukte ofte sjarmen og medmenneskeligheten sin til å oppnå resultater i politikken.

Thorvald Stoltenberg blir ikke bare beskrevet som en bauta innenfor politikken, men også innenfor Røde Kors-arbeidet i Norge. Han satt som president i den frivillige hjelpeorganisasjonen i tre perioder fra 1999 til 2008.
Han var en markant president, og har betydd utrolig mye for utviklingen av organisasjonen, sier generalsekretær Bernt G. Apeland i Røde Kors Norge.
Stoltenberg hadde flere saker han jobbet for å fremme i organisasjonen. Blant annet sto han på for frivilligheten i lokalsamfunnene, og reiste hver eneste uke rundt omkring i landet for å snakke med de frivillige. Det fortsatte Stoltenberg med lenge etter at han gikk av som president i Røde Kors.
Han var også en sterk forkjemper for å skape gode aktiviteter for mennesker som faller utenfor samfunnet, enten som følge av rus, psykiske lidelser, soning eller andre årsaker. Han hjalp dem tilbake til samfunnet, og med å etablere et A4-liv.
Thorvald påpekte ofte at det er mange av oss som klager over at vi har så kjedelige A4-liv, mens det for andre er en uoppnåelig drøm.
Apeland beskriver Stoltenbergs bortgang som et stort tap for mange. Han var en person som var veldig nær med alle. Vi følte alle at vi var hans nærmeste venn. Nå minnes vi ham med dyp takknemlighet.  
Stoltenberg, Thorvald (I2669)
 
9 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I12)
 
10
Kirsten har vært på besøk hos foreldrene sine i noen dager, og skriver brev til søsteren sin i Amerika.

Hommelvik 7/6-36

Kjære Ruth!

Som du ser så er jeg nu på Hommelvik, har vært her snart i otte dage. Jeg er nemlig alene nu, Eide er på en tvungen vile å blir borte i to måneder, så skal jeg benytte friheten.

Jeg skriver så stykt, for jeg har nervesmerter i høire arm, har havt det i to-tre mmåneder, jeg har ikke kunnet røre armen, har lakt en tid, og havde dokter, fikk noe å smøre med, men det har ikke hjulpet noe videre. Når jeg får litt bedre råd, skal jeg ta lysbehandling. Det var heldig at jeg har ledig, nu når jeg er dårlig i armen.

Barna er hjemme nu sånær som Bjørg som er hos Petra. Clary styrer nu hjem nu mens jeg er her. Hennes forlovelse er forbi, han var ikke noe å samle på. Alt går galt for Clary, hun har lat seg svært nede av dette, du skal få høre ... når du kommer hjem. Hun er blit så tynn å mager, så du kjenner henne vel ikke igjen.
Det ser ut som det ligger ingen lykke til mig og mine.

Med de andre er det nokså bra. Kirsten sliter i en heldagplass for tyve kroner måneden, Aasta har ... en tid hos Kleven, å Gerd er naturligvis hjemme. Hun går fremdeles å "blåser". Hun er blit tynnere, underholdningen er naturligvis for dårlig.
Finn har for øieblikket litt kjøring for Lothe. Eide får begynne på igjen hos Lothe, efterpå.
Det er tungt for Kirsten der hun er, hun har vasket rundt hele huset helt alene, ...værelser, bad og kjøkken. Men hun har det godt i mat der.
Oskar er visergut hos Lothe, han har fem kroner uken.

Hos Petra er alt bra, hun har vært på Hamar en tur, jeg har ikke snakket med henne siden hun kom hjem. Hun skal komme hit å sy en kjole for mor i uken som kommer. Å så skal hun rette på en kjole for Erna. Petra er nemlig blit så flink til å sy, hun har tatt over efter dig.
Clary er også flink til å sy, hun snur og vender kjoler å skjørt mange ganger.

Ja jeg må nu fortelle dig, at mor og far har fått en ny svigersøn, han er her hver kveld, igåraftes kom han med en halvflaske, som far og han satt å koset sig med. Han er her fra Hommelvik å heter Håkon Jonsen. Han arbeider på "bruket", å bor i samme hus som ordføreren. De skal vist ringforlove seg St.Hansaften. Erna liker ham vist godt. Det er en kjæk gut. Han har lyst krøllet hår. Han minner mig litt om din Per, men er kjækkere. Han kommer imorgen kvell, å slår gresset for far.
Erna skal i barnedåp neste søndag hos hans bror, hun skal være fadder. Det er derfor hun skal ha kjolen forandret (Den blå silkes). Så du ser her blir store forandringer til du kommer.

Du kan tro her er vakkert nu, heggen står hvit, rundt omkring, og syrintræet ved verandaen har blomster i år. Haven er så pen.
Finn hentet et sandlass for far, så nu har far havt sand på alle havegangene. Det er så fint alle steder, bare det nu blir litt varmere, så blomstene kommer frem.

Hos Karl er vist alt bra. Tordun å Oskar var her en dag Karl var litt dårlig da, men når vi intet har hørt, så er han vel bra igjen.

Herdis og Ragnar skal vist ingen konfirmation holle, Herdis er jo noe for sig selv bestandig.

Hos Sverre er alt bra.

Hos Aasta er vel alt med det gamle, hun kommer vel hit til mors gebursdag. Hun sliter som sedvanlig. Ja bare vent, så får du se.

Mor og fra har fått mani for divaner, de har allerede fåt til fire, som de akter å legge amerikanerne på. Så dere får nu ialfall ligge når dere kommer.

Om pappenheimerne har jeg intet godt å si, derfor sier jeg intet. De lever ialfall. Sofus å Olaf er foresten "All right".

Det er sørgelig at jeg aldrig kan fortælle dig noe glædelig om mig og mine, men det ser ut som det aldrig skal bli anderledes, men jeg begynner nu å venne mig til, så jeg bare undres på hvad det neste skal bli.

Jeg må slutte nu, for jeg skal skrive noen ord til tante Gusta, å nu begynner armen å bli så ond.

Hils din ektehalvdel, så meget og vær selv hilset fra Kirsten

Skriv noen ord snart, mor blir så nervøs når hun venter. 
Family F13
 
11
Nannestad prestegård het Skefilsstaðir i gammelnorsk tid og var da en fullgård på 96 øyresbol. Det var før svartedøden også en Nordre Skefilsstaðir, som under ødetiden kom under prestegården. Vi kjenner til 8 øyresbol i denne gården, men det var sikkert ikke alt. I ødetiden kom også Stensgård ved Hurdalssjøen som presten brukte til seter, og en part av Kykkelsrud, Fraustad, Ruds eng og Kaksrud fet under prestegården. Rudset eng lå ved Rud - vesta elva - og Kaksrud fet ved Leira nord for Kaksrud. Tilsammen var det et stort område som presten brukte i århundrene etter svartedøden.

Fra slutten av 1600-tallet ble Rudset eng og Kaksrud fet brukt av andre gårder. Likevel var Nannestad prestegård fortsatt den største prestegården i hele prostiet.
I 1722 ble gården taksert til 4 1/2 skippund tunge med sandig og god åkerjord. Den hadde seterhavn og skog til gjerdefang og brendsel. Det var 2 husmenn med tilsammen 3 1/2 tønne utsed.

Jordeboka nevner at i 1393 eide prestebolet i Nannestad - allar Skiefuilstader abud prestens - (dvs. hele Skefilsstaðir, prestens bostad), som skyldte 96 øyresbol.

Kongen må ha lagt den ut til underhold for presten allerede da kirkene og presteskapet ble organisert fra først av. Kongen kan ha konfiskert gården under kristningsstridene.

Sira Paul er den første presten i Nannestad som vi har navnet på. Han vitnet i en sak om Nordbyvik omkring 1310. Sira Þorstein på Nannestad var i 1326 vitne i en arvesak, og han var trolig prest etter sira Paul. Sira Þorðr Assarsson er nevnt som prest her 1369-1390, men virket sikkert utover dette tidsrommet.

Sira Gudbrandr Petersson var prest i Nannestad fra omkring 1425 og visstnok til 1458. Han hadde en tvist om 4 øyresbol i Brøstad, som var testamentert til Nannestad prestebol. 5. Matæi dag i 1458 kunngjorde 2 kanniker i Oslo og 2 lagrettesmenn at de var på Skefilsstad i prestemøte, og der overvar de at Inger Alvsdotter gav alt hun eide i gården Nannestad til Nannestad prestebol. Sira Guttormr var da prest på Nannestad og korsbror i Oslo.

Sira Amundr var prest i 1489, da han tilkalte Endre prest på Eidsvoll for å ta opp vitnemål om delegang i Bjørvika. Vitnet Bård Tordsson forklarte at han tjente hos herr Gudbrandr vel 30 år før. Et annet vitne (Hallvard Eivindsson) fortalte at faren tjente hr. Guldbrander.

Disse prestene er de eneste vi vet navnene til i katolsk tid, men fra reformasjonen er presterekken sammenhengende. 
Frantsen Flor, Frantz (I17075)
 
12
Oskars brev til datteren Ruth i Chicago:

Hallo Ruth og Einar!

Ja - de tilsendte penge er modtat og plasert i Banken, - beløpet er er nu 1739 - sytten hundrede ni og tredve kroner.
De kviteringer De får - når De sender - har De vel opbevart så De kan se om det stemmer. Det mangler nu 261 kroner på 2000,- hertil kommer så endel renter. Jeg vilder meget gjerne når De svarer på dette - få vite om beløpet stemmer.

Jeg har eller intet nyt at skrive om - Mor greier alt nyhetsstof - Hils Laura tak for Kortstokken - den blir flittig brugt - mest for Kabal.

Lev vel og vær hilset begge to fra Eders Far.

Hommelvik 17-7-36. 
Family F13
 
13
Oskars brev til datteren Ruth i Chicago:

Hallo Ruth og Einar!

Ja - de tilsendte penge er modtat og plasert i Banken, - beløpet er er nu 1739 - sytten hundrede ni og tredve kroner.
De kviteringer De får - når De sender - har De vel opbevart så De kan se om det stemmer. Det mangler nu 261 kroner på 2000,- hertil kommer så endel renter. Jeg vilder meget gjerne når De svarer på dette - få vite om beløpet stemmer.

Jeg har eller intet nyt at skrive om - Mor greier alt nyhetsstof - Hils Laura tak for Kortstokken - den blir flittig brugt - mest for Kabal.

Lev vel og vær hilset begge to fra Eders Far.

Hommelvik 17-7-36. 
Family F8
 
14 Da det 1817 ble en ledig lærerstilling ved skolen i København, sendte Castberg bud etter Andreas, og bad ham om å søke stillingen.
Han ble tilsatt og underviste der frem til han 1822 vendte tilbake til sin fødeby. 
Møller, Andreas Christian (I2243)
 
15 Dr. Alexander Hiorth Brinchmann var en lang tid overlege ved Bodø sykehus, Nordlandssykehuset, som spesialist i indremedisin og lungetuberkulose.

Her var han fram til midten av mars 1954, da han begynte som overlege ved Bærum sykehus. 
Brinchmann, Alexander Hiorth (I387)
 
16 Hr. Andreas Broch kalt adjunctus og successor til Biri på tretavle datert Anno 1777 d. 27.Augusti, datoen for den nye hovedkirkens innvielse. Broch, Anders (Andreas) (I7043)
 
17 Johannes Klingenberg fikk overauditørs karakter 25.juli 1733.
Avsto ved akkord sin stilling til Hans Hiorth 5.mai 1756. 
Andreasen Klingenberg, Johannes (I1861)
 
18 Nå fremgår det klart av sagaen at Ivar av Skedjuhof som sysselmann på Hedmark etterfulgte Olav Mok som ble drept av ribbungene i 1224.
Ifølge sagaen ble Olav Mok og Fridrek Slafse i 1218 utnevnt til sysselmenn på Hedmark, og umiddelbart etter beretningen om Olavs drap opplyses i sagaen at Ivar og Fridrek Slafse hadde sysselen på Hedmark på Kong Håkons vegne.

Dette er første gang Ivar nevnes, og sagaen beretter i denne forbindelse at hedmarkingene;
skar opp hærpil og reisto ferð or bygðom sinom at Ribbvngom austr a Vermaland ok vt a Ravmariki ok gerðo þeim marga bakellda.
Av sammenhengen fremgår at dette, som ventelig var, skjedde på sysselmennenes initiativ og var foranlediget ved ribbungenes tokt til Romerike og drapet av Olav Mok.

Beretningen synes således tydelig å vise at Ivar av Skedjuhof opptrer som en av Olavs ettermålsmenn.
Hærpil = budstikke. Den som merket ufred, hadde plikt til å varsle, og det gjorde man ved å sende hærpil fra gård til gård; den hadde et reip eller vidjeband i den ene enden og kalte alle menn væpnet til ting. Lovene har nøyaktige foreskrifter om dette underretningsvesenet for forsvaret.

Ivar nevnes i 1224 som sysselmann på Hedmark og var en av Kong Håkon Håkonssons fremste høvdinger under kampene mot ribbungene. I en av trefningene ble han alvorlig såret i foten så han siden stadig gikk halt.

Senere omtales han i sagaen som kongens sendebud til Skule jarl, og nevnes siste gang som deltager i toktet mot Oslo i 1240 hvor Skule led det avgjørende nederlag.

Om hans senere skjebne og hans død gir sagaen ingen opplysninger, men på bakgrunn av hans mangeårige tjeneste som innehaver av en viktig syssel og hans kampbedrifter for kongens sak tør man sikkert slutte at han har stått høyt i dennes gunst.

Ivar var en av Kong Håkons trofaste tilhengere og, som sønn av Olav Mok, også kongens frende.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131-132, 262-263.
 
Olavsen Skedjuhof, Ivar (I3412)
 
19 "76 Aar 3 Maan 16 Dagr gl" Hansdatter Taraldsen, Sara "Arentz" (I1870)
 
20 "Antonie Nilsine Marie Tjomsaas i Vestfossen" Tjomsaas, Antonia Nilsine Marie (Antonie) "Hoff" (I1761)
 
21 "Fer 3 Pasch .. Lars Stafrums Qvinde". Siursdatter, Kirsten "Stafrum" (I2356)
 
22 "Mandens forrige ?gteskab med Margrethe Cathrine Kock er ved Kgl.bevilling af 29.Decbr.41 h?vet." Family F4722
 
23 "Maren Michelsdatter, iligemaade den 9 Febr 1669 i Herren hensoven den 19de Ejusdem, indsadt i Christiania Kirke, og andre Dagen dereftter hiemf?rt tilUldensager hos hendes Sahl. Mand." Michelsdatter Aalborg, Maren (I2197)
 
24 "Sannæs Høyland pr Stavanger. Andreasdatter, Anna Elisabeth "Brinchmann" (I6222)
 
25 "Sgr. Kield Stub er ved D?den afgangen Ao 1663 den 20 Aprill under Pr?diken Anden Paaske dag. Liiged blev needsadt i Uldenagers Kirke." Det finnes flere anekdoter om Kjeld Stub, som blant annet er ? finne i 'Ullensaker, en bygdebok' og i 'Prost Michael Stubs optegnelser om mag. Kjeld Stub og hans slekt.' i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, 1948. Lauritsen Stub, Kjeld (I1562)
 
26 'Vemoder Sara Hansdatter Sl. Peter Henrichsens, Graff?st 1720'. Hansdatter Taraldsen, Sara "Arentz" (I1870)
 
27 (Hattings Berg. Prestehist. 8vo 110—11) Jørgensen, Engelbrekt (I6699)
 
28 (Petrus) Barnow, Pommern, Tyskland Arentsehe, Peter (I8304)
 
29 (Urnes) Omundsen Hildugard, Erling (I11108)
 
30 ...9.Febr... trolovet Grenader Lorentz Ericsen med pigen Giertrud Susana Svensdotter...

Attestert av Wille og Arnt Severin Evjen. 
Family F702
 
31 ...confirmeret af Provsten Deinboll, efter dertil at være bleven forberedt dertil hovedsagelig af Pastor Jervell, hvem hun allerede paa Skolen havde faaet inderlig kjær som Lærer. Hoffmann, Maren Johanne "Brinchmann" (I392)
 
32 ...Da nå Olav, sønn til kong Ingjald, fikk høre at faren var død, reiste han sin veg og tok med seg alt det folk som ville følge ham, for hele sveamugen reiste seg som en mann for å jage ut kong Ingjalds ætt og alle hans venner. Olav fór først opp i Närike, men da svearne fikk spurlag på ham, kunne han ikke være der lenger.

Så reiste han vestover gjennom skogene til ei elv som faller nordfra ut i Vänern og heter Elv. Der slo de seg ned, de tok til å rydde i skogen, brente og bygde siden, det ble snart store bygder der, og det kalte de Värmland; det var stort og godt land. Men da det spurtes i Svitjod at Olav ryddet skoger, kalte de ham Tretelgja, de syntes det var skam for ham.

Olav giftet seg med ei kvinne som het Solveig eller Solva, datter til Halvdan Gulltann vest fra Solør.
Halvdan var sønn til Solve som var sønn til Solvar, sønn til Solve den gamle, han var den første som ryddet i Solør.

Mor til Olav Tretelgja het Gauthild, og hennes mor het Ålov, datter til Olav den klarsynte, konge i Närike.

Olav og Solva hadde 2 sønner, Ingjald og Halvdan.
Halvdan vokste opp i Solør hos morbroren Solve, og ble kalt Halvdan Kvitbein.

Det var en mengde mennesker som fór fredløse fra Svitjod for kong Ivar. De hørte at Olav Tretelgja hadde mye godt land i Värmland, og så kom de drivende til ham i slike flokker at landet ikke kunne tåle det, og det ble fælt uår og sult. Det gav de kongen skylden for, ettersom svearne alltid pleier å gi kongen skylden for både gode og dårlige år.
Kong Olav var ikke noen stor blotmann, og det likte ikke svearne, de trodde det var det uåret kom av. Så samlet svearne hær og gikk imot kong Olav, de kringsatte huset hans og brente ham inne og gav ham til Odin og blotet ham for godt år. Det var ved Vänern.

Fra Ynglingesagaen:

42.
Daa Olav, son til kong Ingjald, spurde far sins avferd, so fór han av med deim som vilde fylgja han; for heile aalmugen i Svitjod reiste seg som ein mann til aa jaga ut ætti til kong Ingjald og alle venine hans. Olav fór fyrst upp i Nærike. Men daa sviane fekk spurlag paa han, fekk han ikkje vera der og reiste skogleides vestetter til ei aa som kjem nordantil ut i Venern og heiter Elvi (120).

Der gav dei seg til og tok til aa rydja og brenna skogane og byggja. Der vart de snart store bygdir, som dei kalla det Vermeland, og de var godt for jord der. Men daa dei spurde i Svitjod, at Olav rudde skogane, kalla dei han Tretelgja og totte dette var svivyrdlegt.

Olav fekk seg ei kone, som heitte Solveig eller Solva, og var dotter hans Halvdan Gulltann vestantil Solør. Halvdan var son hans Solve Solvarsson, som var soneson hans Solve den gamle, som fyrst rudde Solør.

Mor hans Olav Tretelgja heitte Gauthild, og mor hennar heitte Olov, dotter hans Olav den skygne (121), som var konge i Nærike. Olav og Solveig hadde tvo sønir, Ingjald og Halvdan; Halvdan vart uppfødd i Solør hjaa Solve, morbror sin; han vart kalla Halvdan Kvitbein.

43.
De var mykje folk, som fór fredlause or Svitjod for kong Ivar. Dei spurde at Olav Tretelgja hadde godt for jord i Vermeland, og de dreiv dit so tjukt med folk til han, at lande kunde ikkje bera de, og de vart grøtelegt uaar og svult der. Dette gav dei kongen skuldi for, liksom sviane plar gjeva kongen skuldi baade for gode aaringer og uaar.

Kong Olav var ikkje nokon blotmann; dette mislika sviane, og trudde at uaare kunde koma av de; daa samla sviane ein her, drog imot kong Olav og kringsette huse og brende han inne og gav han til Odin og blota han for gode aaringar. Dette var ved Venern. So segjer Tjodolv:

Attmed vaagen
veit eg elden
Tretelgja
tok og gløypte,
og frasande
Fornjots-sonen (122)
klædi svidde
av svia-kongen.
Burt kvarv ætti
fraa Uppsalir,
Lovde-ætti (123),
longe sidan.

Dei vitugaste av sviane skyna daa, at uaare kom av de, at folkemengdi var større enn lande kunde bera, og at kongen ikkje var skuldi.
De vart til de, at dei fór med heile heren vestetter yvi Eidskogen (124) og kom fram i Solør reint uventande; dei drap kong Solve, men fanga Halvdan Kvitbein; dei tok han til hovding yvi seg og gav han kongsnamn, og han lagde under seg Solør. Sidan fór han med heren ut til Raumarike (125) og herja der og tok dette fylke med magt.

Forklaringer:
(120) Klar-elvi eller Gøtaelvi.
(121) Den gløggsynte.
(122) Fornjot var far til Loge (= eld).
(123) Lovde (lovði) er eit ord som diktarane brukar med same meining som konge.
(124) Eidskogen, grenseskogen millom Solør og Vermeland.
(125) Romerike. 
Ingjaldsen, Olav (I3755)
 
33 ...De av svearne som hadde mer vett, skjønte nå at uåret kom av at det var flere mennesker der enn landet orket å bære, og at kongen ikke kunne noe for det. Så fant de på å gå med hele hæren vest over Eidskogen, de kom fram helt uventet i Solør; der drepte de kong Solve og fanget Halvdan Kvitbein, ham tok de til høvding over seg og gav ham kongsnavn. Han la under seg Solør, og siden gikk han inn på Romerike med hæren og herjet derog tok det fylket med hærferd.

Halvdan Kvitbein var en mektig konge; han var gift med Åsa, datter til opplandskongen Øystein Hardråde, som rådde på Hedmark. Halvdan og Åsa hadde 2 sønner, Øystein og Gudrød.
Halvdan tok mye av Hedmark og Toten og Hadeland, og mye av Vestfold.

Han ble en gammel mann og han døde sottedød på Toten, etterpå ble han flyttet ut i Vestfold og hauglagt der det het Skæreid i Skiringssal.

Ingjald, kong Halvdans bror, var konge i Värmland, men etter hans død la kong Halvdan Värmland under seg og fikk skatter der og satte jarler over det så lenge han levde.

Fra Ynglingesagaen:

44.
Halvdan Kvitbein var ein megtug konge; han var gift med Aasa, dotter hans Øystein den hardraade, kongen yvi upplendingane; han raadde for Heidmarki. Ho og Halvdan hadde tvo sønir, Øystein og Gudrød. Halvdan eigna til seg mykje av Heidmarki og Toten og Hadaland (126) og mykje av Vestfold (127). Han vart ein gamal mann og døyde straadaude paa Toten, og vart sidan flutt ut paa Vestfold og hauglagd ein stad som heiter Skæreid i Skiringssal (128). So segjer Tjodolv:

De hev alle høyrt gjeti,
at gjæve menn
skulde Halvdan
sakna faa,
og den løynske
Loke-dotter (129)
paa Toten hæve
hovdingen tok,
og Skæreid
i Skiringssal
i sorg yvi beini
aat den brynju-klædde luter.

45.
Ingjald, bror hans Halvdan, var konge i Vermeland; men daa han hadde slokna, lagde Halvdan Vermeland under seg og tok skattar og sette jarlar yvi de, medan han levde.

Forklaringer:
(126) Haðaland (Hadeland) lyder no oftast Haland.
(127) Vestfold var namne paa Jarlsbergs og Larviks amt med Eiker og Lier herad.
(128) Skiringssal var namne paa Tjølling sokn ved Larvik. Ved Kaupang der var i 9de hundrad-aare ei hamn og ein marknadsplass. Noko stelle med namn Skæreid er ikkje kjent. 
Olavsen, Halvdan (I3590)
 
34 ...den 8de Januar næstefter blev døbt av min Broder Ludvig, daværende personel Capellan, i nærværelse af følgende Faddere : Bedstemoderen Hanna Hoffmann, (der bar henne ved Daaben), Jomfru Anne Bruun Taarvig og min Søster Louise, samt min Fader, Morbroderen Frederik og mig selv. Vi maatte atter af Hensyn til det indskrænkede Locale gjøre Fadderstadsen saa simpel som muligt. Denne Gang fikk da Marenjohanne sit Ønske opfyldt, da Barnet erholdt Mormoderens navn - Hanna. Brinchmann, Hanna "Brekke" (I395)
 
35 ...hvor han ved nytaar 1625 oplot embedet til sin værsøn, hr. Jens Buck mot nogen aarlig rente. Hr. Jens døde imidlertid allerede i mai 1627, og hr. Abel fik da paa andragende kgl. brev 19/6 1627 fremdeles at nyte renten av den kommende sogneprest, anseedes ikke billigt at en Guds ords tjenere, som i saa langsommelig tid prædikeembedet haver forestaaet, skal forskydes eller fornævnte underholdning benegtes av det sogn, han lovligen haver været tilkaldet og udi ingen maader forbrudt, men for sin alderdoms skyld en anden det at tjene bevilget.

Kilde:
NST I Jesper Hansen fogden paa Helgeland - fogden paa Kaupanger ved S.H.Finne-Grønn s.63. 
Olufsen, Abel (I3240)
 
36 ...hvorefter han studerede ved Kjøbenhavns universitet fra 1548 til 1552, understøttetdels af faderen, dels og fornemmelig af biskop Geble Pederssøn. Simonsen Krag, Peder (Per) (I3303)
 
37 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Family F522
 
38 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I5764)
 
39 ..fortsatte imidlertid hun sin Skolegang, idet hun fra Jomfru Lieunges Skole, hvor hun først havde gaaet, var bleven overflyttet til Madame Deinbolls Pige-institut, hvor hun foruden i de almindelige Skolefag tillige havde Underviisning i Pianofortespil.
Disse sine Skoleaar omtalte hun senere stedse med inderlig Glæde, ikke blot fordi hun i dem lagde Grunden til sit senere mere befæstede Venskab med mange Skolekamerader og altid med hjærtelig Kjærlighed mindedes sin Lærerinde og sine Lærere, men ogsaa fordi hun med Flid og Interesse omfattede selve Underviisningen. Ofte faldt det hende imidlertid tungt at opfylde sine Discipelpligter saaledes, som hun ønskede, deels fordi hun i et Par Aar paa Grund av stærk Legemsvext var svag af Helbred, hvorfor hun ogsaa tilbragte et Par Sommere paa Landet hos Familier, som stode i Venskabsforhold til Forældrene, deels fordi hun i en meget tidlig Alder maatte begynde at deeltage i Forældrenes paa Grund af den store Børneflok besværlige Huusholdning - en Øvelse, som imidlertid dog senere, da hun selv blev Huusmoder, kom hende særdeles til gode.....
....Efter denne Tid (etter konfirmasjonen) fortsattes vistnok hendes Underviisning, saavel i boglige Fag, navnlig Sprog, af Privatlærere, som i Pianofortespil, men hendes Arbeide var dog væsentlig optaget af Huusholdningen, der nu saagodtsom ganske kom til at hvile paa hende, da de mange smaa Børn gave Moderen mere end nok at bestille og Familiens Talrighed i Forening med Forældrenes udstrakte Gjæstfrihed lagde for stærkt Beslag paa Doctorens Indtægter til at kunne tilstede, hvad der vel ellers kunde tiltrænges, Antagelsen af en Huusholderske... 
Hoffmann, Maren Johanne "Brinchmann" (I392)
 
40 ..I byen er alt bra alle er friske Du spørger om vi sendte noget til lille Kjell jo da vi sendte en liten Kasse med lidt av hvert, lidt Kaffe og sukker og forskjellig småt til Gurine og til Guttene sendte vi frugt og nøtter og Ingeleiv sendte en æske med marsipan saa de blev meget godt, jeg venter nu Kjell hit en tur, han har været her flere gange alene nu du kan tro at han er kjæk og saa høflig og snild..  Haugan, Kjell (I900)
 
41 ..I byen er alt med de gamle, skriver mor Klara. Familien til datteren Kirsten har det bra. Nytt er at Finn og Oskar har fått arbeide hos Lothe, samme sted som faren Johan. Family F71
 
42 ..Jeg har været oppe hos bestemor hun er meget bedrøvet. da jeg kom op saa laa hun og graad. Laura har nu skrevet til America for at faa rede paa dødsaarsagen. Fredrik og Bestemor har nu faat bilet til America de skal reise i midten af August, skriver barnebarnet Karl Kristian i et brev fra 1906.

Senere skriver han (og er trolig på Hurtigruta nå):

Paa veien til Hamerfest den 17-6-06.
..Hvist du har faat brev fra Fredrik saa ved du vel at Bedstemor og Fredrik har faat bileter til America..

Den 22. august 1906 reiser Fredrik Kr. (f.1877) så til Chicago igjen med sin mor, Karen (f.1842). Begge skal til Chicago med skipet Salmo fra Allan-linjen. Billettene er betalt i Amerika.

Karens formål med reisen var:

Reisre til sine Børn. 
Olsdatter Moe, Karen "Lorentzen" (I501)
 
43 ..Kirsten er nu lidt bedre saa vi har nu bedre haab ijen, og hun er nu i bedre humør..

..Gerd er riktig bra, men jeg og far har ingen god tro om hende, men du skjønner at de tør vi jo ikke at sige, noget om, foresten er der nu bra. Eide er hos Lothe og har rigtig bra løn, saa dem lever nu bra, han betaler husleien og er ordentlig og nok for dem til mat, han har tre maaneder at sone, og de har han faat utsættelse med til Paaske, nu er de den travleste tiden i foretningen saa Lothe har bet ham fri til Paaske da skal han avsted, men Lothe har lovet ham platsen ijen da han har sonet fra sig dette..
 
Family F71
 
44 ..Og for de andet skal jeg fortælle dig at Bestemor er nu bestemt paa at reise til Amerika hun venter nu billeterne i denne uge, og da skal Bestemor og Gusta reise, har du hørt noget værre? Har jeg bare vist dette før jeg reiste men nu er de forsent. Men det er det eneste at jeg haaber endnu at hun angrer sig saa det bliver, og hvis det ikke bliver at dem reiser saa kommer dem til at bo sammen med mig..

Dette skrev svigerinnen til Gusta, Klara Lorentzen, til sin mann Oskar 19.juni 1908, så da var Gusta bestemt på å reise til Amerika igjen. 
Olsdatter Moe, Karen "Lorentzen" (I501)
 
45 ..Torsdag den 8de Januar 1936.
Kjære Ruth og Einar! Tak for dit kjære brev, som du har skrevet den 22de desember altsaa lille Juleaften, som vi fik igaar, ser deraf at du har motat juleheftet fra Kirsten, men vi hører ikke om du har faat Juleheftet fra os..

..Kirsten er nu oppe og ute men ikke helt bra, hun kommer hit ikveld og skal være nogle dage, hvis hun er saapas frisk skal hun hjelpe mig at bake lidt Fattigmand og hjorthron, jeg bakte ikke noget til Jul, for jeg fik en æske med kaker fra Aasta til Jul, men nu maa jeg bake lidt for nu er de min Tid til at ha Julefrimmede, lørdags kveld venter vi et helt bilæs inover, dem skal bruke Eides lastebil, de er Eide og Johnsen og Ingeleiv og Fensta og Anna, og Finn er safør og Gusta blir med.. 
Family F71
 
46 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Family F3554
 
47 1 barn. Family F5619
 
48 1 barn. Family F6557
 
49 1 barn. Family F6558
 
50 1 barn? Einar Oskar? Family F5602
 

      1 2 3 4 5 ... 240» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding ©, v. 12.0.2, written by Darrin Lythgoe 2001-2018.

Maintained by Tor Kristian Zinow.