Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Home Search Login  
Share Print Bookmark

Notes


Matches 1 to 50 of 16,814

      1 2 3 4 5 ... 337» Next»

 #   Notes   Linked to 
1 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I2)
 
2
Ernas brev til tante Ruth 17.juni 1936:

Kjære tante Ruth og onkel!

Takk for hilsenen i mors brev. det er lenge siden jeg skrev til dig nu, men når mor skriver så skriver hun om alt så jeg ikke har noget at skrive om.

Jeg ser av mors brev at du undres på hvad slags kar det er jeg har fått tak i, jo det er en bra gutt å han har fast arbeide å han er snild, mor liker han så godt. Han er ikke så ung akurat han er 23 år så han er ingen guttunge
Neste gang jeg skriver skal du få fotografi av oss begge.

Lev nu vel, å hils onkel
Hilsen Erna. 		Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)
 
3
Ernas brev til tante Ruth 17.juni 1936:

Kjære tante Ruth og onkel!

Takk for hilsenen i mors brev. det er lenge siden jeg skrev til dig nu, men når mor skriver så skriver hun om alt så jeg ikke har noget at skrive om.

Jeg ser av mors brev at du undres på hvad slags kar det er jeg har fått tak i, jo det er en bra gutt å han har fast arbeide å han er snild, mor liker han så godt. Han er ikke så ung akurat han er 23 år så han er ingen guttunge
Neste gang jeg skriver skal du få fotografi av oss begge.

Lev nu vel, å hils onkel
Hilsen Erna. 		Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
 
4
Fra Aftenposten 13.juli 2018:

Offiserssønnen som ble en av Aps viktigste politikere.

Det sto ikke skrevet i stjernene at den unge juristen og offiserssønnen Thorvald Stoltenberg skulle bli en av Arbeiderpartiets mest folkekjære politikere.

Det var i 1970 at konsulent Thorvald Stoltenberg ble ansatt som LOs internasjonale sekretær. Det markerte starten på en karriere i norsk arbeiderbevegelse for offiserssønnen.
Det var nemlig ikke gitt at en person med Thorvald Stoltenbergs bakgrunn skulle tjene det trauste norske sosialdemokratiet.

Stoltenberg selv mente at det måtte være like bra å bli sosialdemokrat av overbevisning som å bli født inn i bevegelsen.
Stoltenberg tok utdanning i Østerrike, Sveits, USA og Finland og tok juristeksamen i 1957. Han begynte i Utenriksdepartementet i 1958.
Her delte han kontor med en annen som skulle bli en av Aps store utenrikspolitikere, nemlig Knut Frydenlund.

Samarbeidet dem imellom varte helt til Frydenlund døde 1987 og Stoltenberg overtok hans jobb som utenriksminister.

I sin tid som diplomat var Stoltenberg blant annet visekonsul i San Francisco fra 1959 til 1961 og ambassadesekretær i Beograd fra 1961 til 1964.

Han arbeidet i utenriksministerens sekretariat fra 1965 til 1970. Han startet under utenriksminister Hallvard Lange og fortsatte under John Lyng.
Men jeg er Ap-mann, skal Stoltenberg ha sagt da han fikk tilbudet av Lyng.
Det kan både De og jeg ha meget glede av, svarte den liberale høyremannen.

Han var senere ambassaderåd i Lagos i 1970. I 1970 forlot han UD og fikk jobben som sekretær i LOs internasjonale avdeling.

Fra posisjonen i LO var ikke veien lang til den første statssekretærposten som han fikk året etter.
Utover i 1970-årene hadde Thorvald Stoltenberg en rekke posisjoner som statssekretær for Ap-regjeringene i UD, Forsvarsdepartementet og Handelsdepartementet.

Da Høyre-regjeringen overtok i 1981, skiftet Thorvald Stoltenberg scene fra det internasjonale til det kommunale. Foran kommunevalget 1983 var han ordførerkandidat for Oslo Ap, men nådde ikke opp.
Han var kanskje ikke den som møtte på flest bystyremøter. Stoltenberg jobbet fortsatt med internasjonale spørsmål og ofte ble det i Oslo-politikken spøkt med at Stoltenberg var i - bydel 35 - det vil si utenlands.
Han gjorde også et lite comeback i kommunalpolitikken i siste periode, men ba seg etter hvert fritatt i 2017.

Ap kom tilbake i Regjering i 1986. Da Knut Frydenlund døde i 1987 overtok Stoltenberg som utenriksminister.

I 1989 overtok regjeringen Jan P. Syse og Thorvald Stoltenberg gikk tilbake til diplomatiet. Han fikk jobben som FN-ambassadør i New York, men ble kort tid etter FNs høykommissær for flyktninger.
Men da Syse-regjeringen gikk i oppløsningen året etter, forlot han FN jobben og kom hjem for å bli utenriksminister igjen. I disse årene lanserte han Barentssamarbeidet.

Han var utenriksminister frem til han i 1993 ble fredsmegler på Balkan. Ifølge ham selv en jobb som preget ham og som var meget vanskelig. Her jobbet han tett med en annen norsk diplomat, nemlig Kai Eide. De skrev bok om dette megleroppdraget; De tusen dagene. Fredsmeglere på Balkan.
Det var også i disse arbeidsmessige turbulente årene at familien Stoltenberg ble klar over den yngste datteren Ninnis rusproblemer. Thorvald ga et ansikt til de pårørende til folk med alvorlige stoffproblemer.

Et av de store politiske prosjektene som Stoltenberg mislyktes med var å få Norge inn i EU.
Dersom Norge hadde sagt ja i 1994, var det klart at Stoltenberg skulle forlate jobben som fredsmegler på Balkan og gå inn i Kommisjonen som fiskerikommissær, men slik gikk det ikke.

I 1996 var Stoltenberg igjen tilbake i diplomatiet. Han fikk jobben som Norges ambassadør i København. Der han satt frem til 1999 da han fylte 68.

Stoltenberg ville gjerne fortsatt, men ble innhentet av sitt eget ungdomsopprør i UD. Den gang han i 1960-årene inngikk i en gruppe som ble kalt «de unge løver.»
Beskjeden fra utenriksråden om at han ikke fikk sitte utover 68 år, som er grensen i UD, var heftet til et notat.
Det var skrevet av blant andre den unge UD-mannen Stoltenberg og handlet om at det var en fare for forgubbing når ambassadørene fikk sitte for lenge.

Røde Kors ble en viktig pensjonistarena for Thorvald Stoltenberg. Etter endt karriere i København, ble han president I Norges Røde Kors.
Vervet hadde han frem til 2008 og ble utnevnt til æresmedlem da han gikk av. Han uttalte senere at dette var en jobb som passet ham bra, det handlet om mennesker.
Thorvald Stoltenberg ble brukt til en rekke utredningsoppdrag. Blant annet ble han i 2009 bedt av de nordiske utenriksministrene å utarbeide en rapport med konkrete forslag til et utvidet samfunnssikkerhets- og forsvarssamarbeid i Norden. Noe som har lagt grunnlaget for et tettere forsvarssamarbeid.

Yngstedatteren Ninnis skjebne førte Thorvald Stoltenberg inn i ruspolitikken. Han ledet i 2009 og 2010 det såkalte Stoltenberg-utvalget, nedsatt av daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen.
Mandatet var en bedre rusomsorg for de mest hjelpetrengende narkotikaavhengige. Blant tiltakene som ble vurdert, var heroinassistert behandling et tiltak Stoltenberg støttet.
Han var med i Global Commission on Drug Policy. Kommisjonen består bl.a. av tidligere statsledere fra Latin-Amerika og Europa, og ønsker gjennom FN å fremme en ny narkotikapolitikk som i mindre grad er basert på straff.
Denne kommisjonen ønsker også å tillate lovlig og regulert tilgang til det som i dag er ulovlige rusmidler.

Jens Stoltenberg har fortalt at han snakket med Thorvald hver dag, både om politikk og dagligdagse ting. Thorvald selv var lojal og kom aldri med råd offentlig til sønnen.
Han skal også ha sagt til sin kone Karin at dersom han på sine gamle dager begynte å kritisere ledelsen i Ap, skulle hun låse ham inn.

Thorvald Stoltenberg ble enkemann i 2012 og var i et forhold med filmregissør Anja Breien, damen bak Hustru-filmene. 		Stoltenberg, Thorvald (I2669)
 
5
Fra Teknisk ukeblad 6te årgang 1888:

Maskiningeniør Lauritz Elfred Hoff er født 1833 i Laurvig. Som ganske ungt menneske kom han til Belgien for at studere ingeniørvidenskaben ved école des mines et des arts et manufactures i Ltittich.

Efterat have taget examen ved denne læreanstalt i 1854 tilbragte han endnu nogle år i Ltittich som tegner og konstruktør ved et derværende mekanisk værksted, hvorefter han kom hjem og var i 1858 assistent ved en papirfabrik, men blev snart efter - i 1859 - ansat ved de norske iernbaneanlæg og derpå, den 1ste januar 1863, som ingeniørassistent og to år senere som maskiningeniør ved Norsk Hoved- og Kongsvingerjernbane, i hvis tjeneste han siden har stået og nu den 1ste ds. feirede sit 25-års jubilæum.

Den virksomhed, der ved vore jernbaner er henlagt under de afdelingschefer, der benævnes maskiningeniører, omfatter, som man ved, driften og vedligeholdelsen af det rullende materiel. Det store publikum, der som bekjendt tror, at bestyrelsen af en jernbane er en meget enkel og ligefrem sag, tror jo også, at når man har kjøbt et passende antal lokomotiver og vogne, behøver man kun at fyre og smøre for at kunne bruge dein uafbrudt, indtil de engang i en fjern fremtid som helt udslidte må erstattes med nye. De der tænker slig, skulde imidlertid få en anden mening, om de kunde få en udsigt over alt det arbeide, som maskiningeniør Hoff nu kan se tilbage på som udført ved maskinafdelingen i de forløbne år til vedligeholdelse af det oprindelig anskaffede materiel og til supplering af samme med nyt for at imødekomme den voxende trafik.

Da Hovedbanen blev anlagt i en tid, da jernbanevæsenet var forholdsvis lidet udviklet og ganske ukjendt hos os, måtte også de forbedringer og forandringer af det rullende materiel, som den almindelige udvikling og vore tildels særegne trafikforhold påkrævede, blive meget større ved Hovedbanen end ved de senere byggede baner, hvor man kunde tage de vundne erfaringer til indtægt, og de arbeider, som Hoff i denne henseende har forestået, er tilsammenlagt meget betydelige.

Ligesom Kongsvingerbanens maskinafdeling stadig har været administreret underet med Hovedbanens, er også den samme branche ved Smålens-banen, siden dennes åbning for drift, bleven forenet med Hovedbanens, og det herved betydelig øgede administrationsarbeide har derfor i de senere år beslaglagt Hoffs arbeidskraft i høi grad.

Her har man imidlertid atter en af disse særsyn, et af disse huller i administrationen, som vi så ofte finder under vore endnu i faglig retning uorganiserede forhold. Medens Hoff faktisk er 1ste trafikdistrikts maskiningeniør, så står der i statskalenderen kun prikker for dennes navn, medens man må lede op Hoff under Hovedbanen. Og her møder da det endnu forunderligere, at denne mand kun er opført med en gage af kr. 3696 medens den normerede gage (med alderstillæg) i de betydelig mindre 2det og 4de distr. udgjør resp. kr. 4 800
og 4200 for de der fungerende betydelig yngre funktionærer. Har departementet for de offentlige
arbeider den rigtige forståelse af dette misforhold?

Udenfor sin virksomhed ved jernbanen er maskiningeniør Hoff vel kjendt i vor ingeniørverden. Han er mangeårigt medlem af Den polytekniske forening og har tidligere udviklet adskillig fortjenstfuld virksomhed der. Specielt må nævnes hans mangeårige deltagelse i redaktionen af Polyteknisk Tidsskrift, der gjennem tiderne har modtaget
mange betydelige bidrag fra lians hånd.

I den skandinaviske forening af jernbanefunktionærer, jernvågsmannasållskapet, er Hoff medlem af den norske styrelsesafdeling.
Med sine mangesidige og grundige kundskaber forener L. E. Hoff en sjelden nobel karakter og et elskværdigt væsen, der har skaffet ham særdeles mange venner og gjort ham overmåde afholdt af sine mange underordnede.

Ved sit 25 års jubilæum som funktionær ved Hovedbanen sidstleden 1ste januar blev han komplimenteret af maskinafdelingens personale, der som et tegn på sin erkjendtlighed overrakte ham et kaffeservice af sølv.

Om Polyteknisk Forening:

Polyteknisk Forening ble stiftet i Christiania den 23.juni 1852, som et møtested for interesserte i innføring av naturvitenskapelig tenkning, teknologi og moderne industri. Stiftelsen skjedde på kontoret til bestyrer Pihl ved det nystartede gassverket i Christiania. Initiativtaker var Anton Rosing, en ung kjemiingeniør som var assistentingeniør på Gassverket. Bildene viser - Skredder Ursins hus - i Prindsens gate hvor PF hadde sine første kontorer og Rosenkrantz gate 7, Håndverkeren, hvor PF har hatt sine lokaler siden 1905.

De fleste av stifterne hadde vært i utlandet for å skaffe seg utdannelse og alle var utålmodige. De ville fornye Norge og mente at opplysning og debatt om betydningen av moderne teknologi og naturvitenskap måtte til, enten det gjaldt industri, landbruk, kommunikasjoner, helsevesen eller nasjonaløkonomi.

Forordet til første nummer av Polyteknisk Tidsskrift sier litt om hvorledes stifterne så sin oppgave:

Det kan derfor ikke andet end vække Forundring og Bedrøvelse hos Enhver, der noensinde har gjort seg rede for denne Naturvidenskabernes store Betydning, at der hos oss hidtil er gjort særdeles lidt for deres fremme og utbredelse. Man finder derfor her tillands saare almindelig en fuldstendig Uvidenhet om de allervigtiste naturvidenskabelige Resultater og en fuldkommen mangel på Kundskab om de simpleste Naturlove, selv hos dem, der ellers i andre retninger staa høyt i Kundskaab og Dannelse. Man feiler derfor neppe, naar man andtager, at Utbredelsen av de naturvidenskablige Kundskaber vil være et af de kraftigste Midler til at hæve vort Agerbrug og vor Industri op fra det lave Standpunkt hvorpå den nu befinde sigIdeene fant gjenklang. Blant de aktive medlemmene i foreningens første år finner vi forstmannen og eventyrfortelleren Peter Chr. Asbjørnsen, grunnleggeren av Aker-konsernet Peter S. Stenstrup, grunnleggeren av Kværner-konsernet Oluf Onsum, grunnleggeren av den Botaniske have på Tøyen, medisineren og botanikkprofessoren Frederik Schübeler og kaptein Johannes Benedictus Klingenberg, som stod for moderniseringen av vannverket i Christiania og bygget opp det første profesjonelle brannvesen.

Foreningen ble et møtested, en arena for tanker om hvorledes ny teknologi og ny kunnskap kunne bidra til å løfte Norge opp av den fattigdommen som gjorde at mange måtte utvandre for å finne arbeid.

Det sier litt om medlemmenes entusiasme og innsatsvilje at den unge foreningen med knapt 70 medlemmer allerede i 1854 kunne utgi et eget tidsskrift, Polyteknisk Tidsskrift. Stoffet ble laget på dugnad. Tidsskriftet lever fortsatt i beste velgående. I dag heter det Teknisk Ukeblad og er verdens eldste polytekniske tidsskrift
Da P.F. ble stiftet var det ingen sivil teknisk utdannelse i Norge. De første tekniske skolene kom i 1870-årene. Det fantes heller ikke noe offentlig, teknisk bibliotek. Stifterne av P.F. opprettet derfor et eget naturvitenskaplig bibliotek, med leseværelse.
Gjennom en kombinasjon av bytteavtaler og innkjøp kunne biblioteket tilby 80 tidsskrifter, og omfattet ingeniørfag, arkitektur, industri, håndverk, landbruk, nasjonaløkonomi, elektroteknikk, kjemi og bergvesen. - Etter hvert som den naturvitenskaplige undervisning ble bygget opp fikk skolene og universitetene egne bibliotek, og P.F.s bibliotek kunne avvikles.

Hva arbeidet foreningen med i de første årene?

Polyteknisk Tidsskrift viser at i februar 1855 hadde foreningen 76 medlemmer. Siden forrige generalforsamling, som ble holdt for et halvt år siden, var det holdt 13 møter.
I dette halvåret ble følgende temaer behandlet: Plantebastarder (Krydsninger); Indsamling av Terpentin og Tilvirkning av Harpix og Terpentinolje; Naturselvtrykk,; Betraktninger over Skovbruket med specielt hensyn på Norge; om Photographien; Christiania-egnens Geognosi; Kjønrøk, Trekul og Tjære; Kurvfletning; Morses elektromagnetiske Telegraf; Stenkulformationen, specielt i Amerika:; Diskusjon om Offentlige Bade- og Vadskeanstalter, som strakte seg over to møter; og endelig om Furetreet og dets Betydning i Skovbruket.De to foredragene om skogbruk ble holdt av P. Chr. Asbjørnsen, mens det var polytekniker Anton Rosing som holdt de to foredragene om destillering av tre.

I 1850-årene foregikk det en rivende teknisk utvikling. Fotografering var nettopp blitt praktisk mulig. De første dampdrevne jernbanene var tatt i bruk i utlandet for vel 30 år siden. Norges første jernbane, Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvold sto ferdig i 1854. Den første telegraflinje, mellom Drammen og Kristiania, ble åpnet for "almindelig korrespondance" den 1. januar 1855, og i 1870 var nettet ført frem til Vardø. I utlandet drøftet man muligheten for en transatlantisk forbindelse.
På denne tiden var det ikke så mye spørsmål om å kunne alle detaljer, men om å ha en oversikt over de fysikalske sammenhenger og å vite hva som var teknisk mulig. Dette var tiden for de tekniske allvitere, polyteknikerne.
Oppgavene i Norge var enorme. Det skulle bygges veier, jernbane, kanaler, havner, fyr og telegraf.

Primærnæringene trengte modernisering, med nye dyrkingsmetoder og nye nyttevekster. Byene vokste og det var nødvendig å fornye vann- og avløpsystemene. Norge skulle bli selvstendig og selvforsynt. Vi skulle bygge verkstedsindustri og vareproduserende industri.
PF ble et forum for debatt om hvorledes teknologi og naturvitenskapelig tenkning kunne brukes til samfunnets beste. I 40 år var PF ett møteforum, men i 1892 ble den første faggruppen, Elektroteknikergruppen stiftet. Etter hvert har PF fått 20 grupper, og fellesmøtene, plenumsmøtene har fått ennå sterkere karakter av å være Forum for samfunnsdebatt.

PF har alltid vært uavhengig av politiske partier og av partene i arbeidslivet . Direksjonen motsatte seg at foreningen skulle drive interessearbeid. Det førte til at 8 av medlemmene i 1876 gikk sammen om å stifte Den Norske Ingeniør og Arkitektforening, N.I.A.F. som er forløperen til Norsk Arkitektforening og Teknisk Naturvitenskaplig Forening, Tekna (tidl. NIF).

Den Polytekniske Forening var bare vel ett år gammel og hadde 70 medlemmer da generalforsamlingen den 15. august 1853 besluttet å utgi et polyteknisk tidsskrift.
Subskripsjonsinnbydelsen viser at tidsskriftet skulle brukes som et verktøy for å øke forståelsen for teknologi og naturvitenskap, for å få naturvitenskap og teknologi inn i skoleverket og for å få opprettet tekniske skoler.

Målgruppen var ingeniører, teknikere, bønder, leger, farmasøyter og alle som interesserer seg for tidsskriftets formål. Tidsskriftet var et verktøy for å spre kunnskap utenfor den lukkede krets på møtene.
Ambisjonene i den unge PF var store, men ressursene var knappe. Tidsskriftet ble til på dugnad. Bladet ble redigert av en redaksjonskomité og hadde ingen ansatte. Det var redaksjonskomiteen og andre i foreningen som skrev artikler og som klippet og oversatte stoff fra utenlandske tidsskrifter.

Medlemmene av PF så det som sin oppgave å misjonere for ny teknologi og nye erkjennelser innenfor naturvitenskapene. De måtte bane vei for de nye, det som skulle løfte Norge opp av fattigdom, arbeidsløshet og utvandring.

I forordet til Polyteknisk tidsskrift No. 1 sier Redaksjonskomiteen det slik:

Man finder her tillands såre almindelig en fuldstændig Uvidenhed om de allervigtigste naturvidenskabelige Resultater og en fuldkommen Mangel på Kundskab om de simpleste Naturlove, selv hos dem, der ellers og i andre Retninger stå høit i Kundskab og Dannelse. Derfor ser man også hos os jevnligen Agerbrugeren , Håndverkeren og Fabrikanten anvende Fremgangsmåder der andensteds forlængste ere forkastede, fordi de fører til Resultater, lige motsat dem, der tilsigtedes, og som aldrig vilde være blevne anvendte, dersom Praktikeren havde kjendt de naturlove, hvorpå et heldigt Udfald af hans Virksomhed beror; - derfor ser man også så mangfoldige Naturrikdomme rundt om i vårt Land ligge ubenyttede eller vanskjøttede.
Utbredelsen av de naturvidenskablige Kundskaber vil være et af de kraftigste Midler til at hæve vort Agerbrug og vor Industri op fra det lave Standpunkt hvorpå den nu befinde seg.

Det er derfor af høieste Vigtighet ved andre mer direkte virkende Midler, at gjøre Naturvidenskaberne og deres Anvendelse anerkjendte og utbredte.

Blant disse Midler tør man vel anse en regelmæssig litterær Virksomhet som det mest hensigtsmæssigste.
Derfor brukte de pennen flittig, både den unge, entusiastiske stifteren av PF, polytekniker, agrokjemiker Anton Rosing og den meget aktive legen og botanikeren Fredrik Chr. Schübeler som hadde reist Europa rundt for å finne nye og bedre nytteplanter for norsk jord- og hagebruk. Men også de etablerte bedriftslederne Peter S, Steenstrup, tidligere marineoffiser og nå leder for Ager mechaniske Værksted og den selvlærte Jens J. Jensen som nylig hadde etablert Myrens Værksted var ivrige skribenter.

Det var disse fire som utgjorde bladets redaksjon, sammen med generalstabsoffiseren oberst Theodor Broch, lærer i Fortifikasjon ved den militære Høiskole og trigonometrist ved Norges Geografiske Opmåling.

Her må vi huske at frem til ca 1850 var det nesten ingen som hadde sivil teknisk utdannelse, det var det hær- og marineoffiserene som sto for den tekniske sakkunnskap. De hadde fått undervisning både om arkitektur , byggekunst , skipskonstruksjon og maskinteknikk, i tillegg til matematikk og fysikk. Derfor finner vi ingeniøroffiserene som byplanleggere, arkitekter og ledere av verkstedsindustri.

Kaptein Johannes Benedictus Klingenberg skrev om den frostsikre vannposten han hadde oppfunnet. Med den kunne man stenge av vannposten om vinteren. Hittil hadde man måttet la vannet renne, for at det ikke skulle fryse. Eventyrsamler og forstmann Peter Chr. Asbjørnsen skrev om skogens innflytelse på været. Anton Rosing fortalte om det nye metallet aluminium, og Fr. C. Schübeler skrev om nye nyttevekster. Innholdsfortegnelsen for første årgang viser at det ikke skortet på innsatsvilje - og heller ikke på kunnskap og faglig bredde.

Bladet var polyteknisk i ordets beste forstand. Her presenterte stipendiat Theodor Kjærulf sin nye hypotese om at fjellformasjonene rundt Oslofjorden er dannet ved folding og at "bølgetoppene" er slipt bort under ismassene. Men her er det også smånotiser sakset fra utenlandske tidsskrifter, og det er betraktninger om hvilken betydning offentlige badeanstalter kan ha for bedre folkehelse.

En ny forening og et nytt blad.

Historien om TU er historien om bygging av Norge som industrinasjon, og om hvorledes teknologi har lagt grunnlag for at Norge har utviklet seg fra å være et av de fattigste land i Europa til å bli det rikeste - i alle fall per innbygger. Men det er også historien om splittelse og samarbeid innen det polytekniske miljøet i Norge.

I Norge var det i 1852 ennå ikke bygget opp noe sivilt utdanningstilbud innen teknologi og arkitektur. Det kom først mer enn 20 år senere, og vi måtte vente 60 år før den tekniske høyskolen ble åpnet. Industrien var i sin spede begynnelse, og Norge lå langt etter resten av Europa i teknologisk, naturvitenskapelig og industriell utvikling. Den som ville bli ingeniør eller arkitekt måtte reise ut, til Danmark, Tyskland, Storbritannia eller Frankrike.

Polyteknisk Forening ble stiftet som et forum for den nye tids menn, de som mente at fremtiden for Norge lå i å ta i bruk landevinningene innen naturvitenskap og teknologi. Initiativtaker var den unge agrokjemikeren (Hans) Anton Rosing. I 1852, da foreningen ble stiftet, var han 25 år og det var bare to år siden han var uteksaminert fra Den Polytekniske Læreanstalt i København.

Anton Rosing og de andre pionerene var overbeviste om at Norge måtte ta i bruk nyvinnigene i teknologi og naturvitenskap for å innhente det norske etterslepet. De misjonerte ivrig både i skrift og tale, på talerstolen i PF, i Polyteknisk Tidsskrift og gjennom offentlige foredrag og innlegg i avisene. Men de arbeidet også på det praktiske plan, Schübeler reiste Europa rundt for å finne nye og bedre planter og nyttevekster, og han reiste rundt i Norge og misjonerte og delte ut planter. Vi har prøvd å sette ord på Rosings begeistring, slik skuespilleren Leif Blix tolket det i 2002.

Tidsskrift og forening.

Første nummer av Polyteknisk Tidsskrift kom ut 11. april 1854, og bladet kan feire 150-års jubileum. I de første 50 årene levde Polyteknisk Tidsskrift og PF/TU i symbiose. Det var de samme ildsjelene som drev bladet og foreningen. De brukte bladet både til å kommunisere med medlemmene og til å spre kunnskaper og forståelse om teknologi – i ordets videste forstand - og om naturvitenskap. Det er derfor naturlig å se foreningens historie og bladets historie under ett, frem til 1905.

Hva skrev Polyteknisk Tidsskrift om?

Da det første nummer av PT kom ut, den 11. April i 1854, var det bare 40 år siden Norge hadde fått sin grunnlov, og det var ennå 51 år til Norge skulle bli et selvstendig kongedømme i 1905.
I 1854 var vi i full gang med å bygge opp våre identitet som nasjon, men det meste var ennå ugjort. Som selvstendig nasjon trengte vi en kulturell identitet, med norsk historie, norske forfattere, norske komponister, norske malere og norske helter, men vi trengte også et selvstendig næringsliv og bankvesen, vi trengte å fornye landbruket, og vi måtte knytte landet sammen gjennom moderne kommunikasjonsmidler.

Norge var et fattig land og var preget av at det kulturelle og økonomiske sentret for Det dansk /norske riket hadde ligget i København. Norge hadde vært en provins, en råstoffleverandør som leverte fisk, trelast, malmer og is.

Hva var det redaksjonskomiteen ville med bladet. Hvorfor var de villige å gå inn med gratis dugnadsinnsats.
Til TUs 150-års jubileum prøvde vi å rekonstruere hvorledes verkseier Peter S. Steenstrup i skuespillen Paul-Otto Hagas skikkelse, ville presentert bladet, planene for innholdet i første årgang og redaksjonskomiteen.

Til tross for at bladet ble til på dugnad, og til tross for at første nummer kom så sent på året som 11. april, ble første årgang av Polyteknisk Tidsskrift meget innholdsrik,, slik innholdsfortegnelsen viser.

Dramatiske endringer.

I dag er vi av den oppfatning at den teknologiske utvikling stadig løper fortere, men innvirkningen av på samfunnet og det enkelte menneske i Norge var nok langt mer merkbar på slutten av 1800-tallet. Nyhetene kom slag i slag, og samfunnet endret seg dramatisk. I løpet av 1800 tallet vokste Christiania fra en sovende småby til en moderne industriby og landets administrative senter. I løpet av hundreåret steg folketallet i Christiania med omland fra ca 17 000 til 250 000.

Byen var blitt landets hovedstad, knutepunkt for landets jernbaner, landets viktigste skipsfartsby og landets dominerende industriby. Vi hadde fått dampskipsforbindelse, gassverk, jernbane, sporvei, telegraf, telefon og elektrisk lys, og ikke å forglemme: nytt vannverk og ordnet kloakk.

Norge hadde ikke vært med i den første industrielle revolusjonen, men fra midten av 1800-tallet gikk utviklingen med stormfart. Viktigst var kanskje telegrafen som bandt sammen hele Norge og knyttet Norge til hendelser over hele verden, men dampskipet som sikret regelmessig forbindelse til København og etter hvert knyttet hele Norskekysten sammen i et ett post- og passasjernett var også uhyre viktig.

Staten kjøpte de første hjuldamperne i 1827 for å skaffe regelmessig postforbindelse mellom Christiania og København. 26 år senere, i 1853, var rutenettet for statens postdampskip kommet frem til Vardø. De nye kommunikasjonen omformet samfunnsforholdene. Jernbaner, dampskipsfart, veier, kanaler og havner knyttet Norge sammen og åpnet lukkede samfunn.

Norges første jernbanestrekning, Hovedbanen fra Christiania til Eidsvoll ble åpnet i september 1854. Det var starten på en intens jernbanebygging, men i sterk konkurranse med båttransport på kanaler og innsjøer. Telegrafen kom sammen med jernbanen. Den første offentlige telegraflinjen var fra Christiania til Drammen og ble åpnet 1. januar 1855. I 1870 var telegrafsambandet strukket helt fra Mandal i sør til Vardø i nord.
Dampmaskinen effektiviserte landbruket, og det var bare fantasien som satte begrensningene for hva den kunne brukes til. Lokomobilen, den transportable dampmotoren, kunne drive treskeverk, og dampdrevne vinsjer, og den kunne trekke plog og harv. Men også i industrien ga dampmaskinen nye frihetsgrader. Nå var man ikke lenger bundet tilgang på vannkraft. Likevel var det som drivkraft for fremdriftsmaskineri at dampmaskinene hadde størst betydning: i damplokomotivene og i dampskipene.
På slutten av 1800-tallet kom elektrisiteten. Elektrisiteten tiltrakk seg ikke lenger bare fagmannens oppmerksomhet, men også allmennheten fikk øynene opp for hvilke muligheter den kunne ha for kommende slekter. Overgangen til det 20. århundre markerte starten på vannkraftepoken og utbygging av den kraftkrevende industri. Nå kom industrien til bygde-Norge.

Kunne elektromotoren erstatte dampmaskinen? Først måtte man finne metoder for effektiv overføring av elektrisk kraft. De første elverkene ble bygget for elektrisk belysning, der effektbehovet var beskjedent.

Christiania fikk sin første sporvei i 1875. Vognene ble trukket med hest. Bare 19 år senere kom den elektriske sporvognen til Kristiania (fra ca 1875 ble navnet skrevet Kristiania) , som den første i Skandinavia. Strømforsyningen kom fra selskapets eget dampkraftverk på Majorstuen. Dette verket leverte også strøm til drift av Holmenkollbanen.

I TU for 1904 er det gjengitt foredrag av elektroingeniør R. Schøyen: Kristiania bys forsyning med electricitet. Det er to kraftverk, Dampcentralen fra 1892 og Hammeren kraftverk fra 1899. Til sammen har de en ytelse på 5000 kW. Bare en firedel av byen er dekket av elnettet, men i de sentrale bydeler er det flere bygninger med elektrisk heis.

Elektrisk belysning av de ydre bydele er ønskelig men kan (fraregnet Homansby) undværes uden stort savn eller økonomiske følger.

Koking og oppvarming med elektrisitet kan ikke konkurrere med gass. Strømmen koster 20 øre pr kWh. For å bli like billig som gass, måtte strømprisen senkes til en syvdel.
Det viktiste er å skaffe strøm til byens bedrifter, til drift av elektriske motorer. I Kristiania er det 622 motorer, med en installert effekt på 2250 hk. Til sammenligning er det 1132 motorer i Stockholm, men den samlede motoreeffekten er den samme, ca 2250 Hk.

Fem timer på 50 km.

De første bilene kom ganske raskt til Norge, lenge før det var avklart om det var bensinmotoren, dampmotoren eller elektromotoren som skulle bli dominerende.
Ingeniør Einar Rasmussen forteller i TU 15/1899 om en prøvetur med elektrisk bil fra Kristiania til Sundvollen og retur. Turen tok fem timer og et kvarter hver vei. Bilen måtte lades, før de kunne starte på hjemturen. Rasmussen summerer opp slik:

Når hensyn tages til vort kuperte terræng, den dårlig brolægning og den indskrænkning vinteren medfører, tror jeg ikke det er udsigt til med det første at kunne benytte elektriske motorvogne med nogen fordel hertillands.

Den gang som nå var det batteriene som gjorde at El-bilen tapte i konkurranse med bensin (og diesel).

Telefonen - et brukelig leketøy.

Den samme historien, men i en litt annen variant: I 1877 ved en demonstrasjon i Drammen fikk oppfinneren av telefonen, Alexander Graham Bell en kommentar som er blitt ganske berømt:

Ja, mine herrer, dette er et meget morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri.

Telefonnettet ble bygget ut av private selskaper, og behovet for apparater og materiell la grunnlag for norsk elektroteknisk industri.

Teknologi og naturvitenskapelige nyvinninger revolusjonerte landbruket. To av PFs stiftere var dypt engasjert på dette området: Anton Rosing som ble lærer ved den nyopprettede Norges Landbrukshøyskole og en flittig forfatter av faglige artikler. Fredrik Chr. Schübeler, legen som ble botaniker og bestyrer for Universitetets botaniske have , professor i botanikk og en drivende kraft bak innføring av nye nyttevekster til landet. For eksempel skriver Schübeler i PT 1854 en artikkel om Rabarberplanten, med vinoppskrifter.
Ny teknologi og nye kunnskaper økte også forståelse for sammenhengen mellom folkehelse, drikkevann og kloakk, og for betydningen av boforhold og renovasjon.

I TU 1854 er det en artikkel av professor Strecker om - Undersøgelse av Christianias Drikkevand - som viser at vannet er godt, bedre enn i mange andre europeiske byer.
I TU 1885 er det en lang artikkel om Dødeligheden blandt de arbeidende Klasser. I artikkelen som er sakset på en tysk kilde, fremgår det at mens gjennomsnittelig levealder for geistelige er 66 år er den bare 40 år for litografer og kobberstikkere. Enda verre er det for tørrslipere av gafler; 29 år. Det pekes på helsefaren ved innånding av støv og giftige industrikjemikalier, kvikksølv, bly og fosfor. På den annen side fremheves helseefekten av frisk luft og mosjon:

Den fattige bonde på 30 år som nyter sitt enkle middagsmåltid ute på marken har i gjennomsnitt 13 år lengre liv foran seg enn fyrsten på samme alder.

For å binde Norge sammen måtte det bygges veier, jernbaner, kanaler, havner, telegraflinjer og fyr. Alt dette var stoff for Teknisk Ukeblad, og vi ser av listen over formenn og æresmedlemmer at sakkunnskapen var godt representert.

Splittelse og samarbeid - Fra PT til TU.

Flere av medlemmene i PF ønsket at foreningen også skulle arbeide for å fremme interessene til hva de mente skulle bli den nye ingeniør- og arkitektstanden, en stand ved siden av håndverker- og handelsstanden, etc. Da de ikke fikk gjennomslag for det, brøt Peter Andreas Blix og åtte andre medlemmer ut av PF i 1874 og dannet Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening, NIAF.

Noen ny stand ble det ikke, men etter hvert en slagkraftig interesseorganisasjon.
NIAF ville også ha sitt eget tidsskrift. Det krevde både offervilje og dugnadsinnsats. Æren for at NIAF i 1878 kunne gi ut første nummer av sitt tidsskrift - Organ for Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening - må i første rekke gis til stifteren, P. A. Blix. Han var en ildsjel, og satset både arbeidstid og penger på bladprosjektet.
Mens Polyteknisk Tidsskrift hadde skapt bredere interesse for teknikk og vitenskap i vårt land, kom "Organet" til å legge grunnlaget for den faglige tekno-vitenskapelige pressevirksomhet i Norge, skriver redaksjonssekretær Gunnar Oxaal, ved TUs 100-års jubileum i 1954.

Teknisk Ukeblad.

PF og NIAF var små foreninger med anstrengt økonomi. Derfor ble det i 1883 inngått en samarbeidsavtale. For å spare kostnader skulle foreningene ha felles lokaler og felles sekretariat. Samarbeidsavtalen omfattet også foreningenes tidsskrifter. I stedet for PT og Organet ble det besluttet å utgi to nye tidsskrifter: Teknisk Ukeblad og Norsk Teknisk Tidsskrift.

Foreningene flyttet inn i felles kontorer og møterom i Storthingsplads No 7. Her var det også kontorer for bladredaksjonene.

TU skulle komme en gang i uken og bringe tekniske og økonomiske meddelelser, redegjøre om de for hjemlige forhold viktigste fremskritt og oppfinnelser, og i det hele tatt søke å holde en teknisk interessert allmennhet à jour med utviklingen. NTT skulle komme hver annen måned og bidra til å fremme og utbrede tekniske vitenskaper og derved fremme den tekniske bedrift i vårt land.

Den 13. april 1883 kom første nummer av Teknisk Ukeblad. Mens Norsk Teknisk Tidsskrift må søke sin lesekrets blant de spesielle fagmenn, heter det vil TU prøve å danne et mellomledd mellom disse og allmennheten, representert ved fabrikanter, industridrivende, håndverkere og leverandører av materialer og rekvisita, bygningsentreprenører osv.
Det heter videre at bladet er tenkt som et bindeledd mellom de mindre - fagforeninger - rundt om i landet.
Her må vi huske på at dette er lenge før det ble dannet landsomfattende foreninger. Både PF og NIAF var Kristiania-foreninger, selv om de var åpne for utenbys medlemmer. Rundt om i landet ble det startet både polytekniske foreninger og ingeniørforeninger.

Ingeniørforeningene dannet landsforening i 1913, fire år etter at arkitektene hadde trukket seg ut av NIAF og dannet Den Norske Arkitektforening. De polytekniske foreningene slo seg aldri sammen, fordi deres virksomhet var basert på lokal foredrags- og møtevirksomhet.
Arkitektene satte sitt preg på bladet, slik vi ser av denne illustrasjonen fra TU i 1884, arkitekttegning av Det engelske Villa Kvarter i Kristiania.

Norsk Teknisk Tidsskrift hadde 19 artikler i årgangen 1886. Her finner vi en artikkel om å skaffe Kristiania driftsvann fra Øyeren, med flotte plansjer som viser topografi og foreslått trasé, sammen med en artikkel Om drivkraftens betydning for håndværk og småindustri med særlig hensyn til forholdene i Kristiania efter anlæg af driftvannsledning fra Øyeren.
Størst plass får tre artikler om Sølvverket på Kongsberg, med i alt 30 sider. Ellers er det artikler om elektrisk tenning ved bergspreninging, , Dynamomaskiner og transport af arbeide ved elektricitet og Om cement og beton.

Navneforandringen fra Polyteknisk Tidsskrift gjorde at man måtte ta et krafttak for å innarbeide Teknisk Ukeblad i allmennhetens bevissthet. Derfor ble det satset sterkt i forbindelse med Den norske industri- og kunstutstillingen i Kristiania i 1883. Det ble laget et eget messenummer med oversikt over utstillerne, og bladet ble solgt i aviskioskene. Dessuten åpnet foreningene - sitt leseværelse, konversasjonsrom og forsamlingslokale i Storthingsplass no 7 - for tilreisende til utstillingen. Messeutgaven hadde et ekstra opplag på 1 500.

Vekst, men langsomt i begynnelsen.

TU hadde i 1883 et opplag på 1300 og ble sendt gratis til foreningens medlemmer, samt til den svenske ingeniørforeningens 182 medlemmer mot et tilsvarende antall av denne foreningens blader i bytte.
NIAF og PF hadde i 1883 til sammen 428 medlemmer, og det var 384 eksterne abonnenter. Norsk Teknisk Tidsskrift hadde et opplag på 1100. Begge blader gikk med underskudd, til tross for at TU hadde god tilgang på betalte annonser.

NIAF og PF var små foreninger til langt inn på 1900-tallet.
Den felles medlemsfortegnelsen for 1898 viser at NIAF hadde 366 medlemmer, mens PF hadde 594. Det samlede medlemstallet var imidlertid bare 754, fordi 206 var medlem av begge foreninger.
NIF nådde 5 000 medlemmer i 1950, da hadde PF vel 2000.

Statsstøtte.

Tidsskriftenes anseelse steg frem mot århundreskiftet, og tilslutningen fra fagfolk, fra allmennheten og fra landets øvrige presse kom merkbart til uttrykk, skriver Oxaal. Det ble stadig nærmere kontakt til offentlige myndigheter, både ved behandling av tekniske saker, og ved den velvilje som ga seg uttrykk i et årlig statsbidrag som etter hvert steg til 3400 kr.
Samarbeidet mellom de to foreningene NIAF og PF, økte den økonomiske slagkraften, og Teknisk Ukeblad var nå blitt et betydelig annonseorgan.

I 1885 kom det ny patentlov som fastslo at kunngjøring om alle søkte eller innvilgede patenter skulle skje i TU, som offisielle meddelelser fra patentkontoret. Dette ga inntekter til TU og gjorde det nødvendig for patentinteresserte å holde seg à jour med TU.
Bildet fra 1883 viser patent på en trehjuls vogn som er drevet ved at setet huskes opp og ned. For å kunne forsere motbakker er det en kraftig fjær som kan lagre energi.

Redaktør på heltid.

Det startet som et dugnadsprosjekt, hvor en 5-manns komité påtok seg ansvaret for redaksjonen: Anton Rosing, Fr. Chr. Schübeler, J.J. Jensen, P. S. Steenstrup og Th. Broch. Da Anton Rosing dro på stipendreise i 1855 gikk han og J.J. Jensen ut av redaksjonskomiteen og de to vitenskapsmennene Hartvig C. Christie og Theodor Kjærulf gikk inn i deres sted. Broch, Schübeler og Steenstrup fortsatte.

I 1862 overtok Nils Henrik Bruun ansvaret, og siden har bladet hatt en ansvarlig redaktør - med unntak av årene 1985 - 1988 hvor det var to sidestilte redaktører.
I 1894 fikk TU sin første heltidsansatte redaktør, civilingeniør J. J.O. F. Dietrichson. Han hadde redaksjonsansvaret både for TU og NTT og en årslønn på 4000 kr.

Overgang til eneredaktørveldet er et merkepunkt. Hittil hadde redaktør og redaksjonsmedlemmer hatt sin hovedbeskjeftigelse på andre arbeidsplasser, og de hadde neppe hatt mye tid til å ofre bladets journalistiske og redaksjonelle profil stor oppmerksomhet.
Redaksjonen ble omorganisert på slutten av 1896, slik at det i tillegg til redaktøren kom faglige medredaktører. Norsk Teknisk Tidsskrift ble nedlagt som selvstendig blad og integrert i TU fra og med 1898.

Leserflukt.

Ti-årsperioden 1897 - 1906 var preget av raske utskiftninger i redaksjonen og økonomiske nedgangstider. Misnøyen blant leserne ble etter hvert faretruende , og den nådde redaksjonen gjennom flere kanaler. På møtene i foreningene het det at TU leser man da ikke. Dessverre kom dette budskapet også frem til annonsørene.
Foreningen nedsatte derfor i 1902 en tremannskomité for å gjennomgå kostnader og organisasjonsform. Komiteens konklusjon var at man burde avvikle ordningen med fagredaktører, og i stedet måtte det bli redaktørens oppgave være å få de forskjellige spørsmål best mulig behandlet ved hjelp av fagfolk i industri, forskning og offentlig administrasjon. Med den store stab av dyktige menn på teknikkens forskjellige områder, næret man ingen frykt for at det skulle savnes sakkyndighet til utredning av noe teknisk problem.

Særlig anså man det som en viktig sak å skape interesse for TU blant landets nye tusener av teknikere, således at det skulle falle naturlig for dem å henvende seg til bladet i alle spørsmål av teknisk interesse. Det skulle imidlertid gå nesten 70 år før NITO kom med i samarbeidet.

Fri og uavhengig.

Det ble lagt stor vekt på at redaktøren nå måtte få anledning til å virke fritt og uavhengig. Den tid da tidsskriftets minste anliggender, fra spørsmålet om ordenes stavemåte til løssalgsprisen for gamle eksemplarer, ble gjort til gjenstand for stemmegivning i foreningenes generalforsamlinger var for lengst forbi, men fortsatt hadde Fellesstyret et overoppsyn med alle redaksjonelle anliggender.

Redaktør Sparre, som var eneredaktør fra 1903 til 1906, skrev ganske utvetydig:

At når nå teknikk og industri begynner å danne en av de mest betydningsfulle og fremtredende faktorer i vår kulturelle og materielle utvikling, så blir også nytten av en uavhengig og kraftig teknisk fagpresse stadig mer fremtredende.

Han så den tekniske fagpressen som et våpen på like linje med landets øvrige presse, et våpen som i teknikkens tjeneste måtte bli utnyttet på beste måte.

Sammenslåingen av Norsk Teknisk Tidsskrift og TU betød store forenklinger for redaksjonen, og det lettet også litt på det økonomiske trykket. Det var sikkert også en fordel at ingeniørenes standsproblemer ble drøftet i et tidsskrift som nådde ut over deres egen krets. På den tiden var ikke ingeniørene fullt ut anerkjent i akademiske kretser, og særlig kunne striden rase når de universitetsutdannede bergkandidatene var motpart.

Samarbeidet opphører, men TU består.

Samarbeidet mellom NIAF og PF var av økonomisk art og forutsatte at foreningene skulle beholde sin identitet. NIAF følte imidlertid at foreningen måtte stå friere og sa i 1905 opp samarbeidsavtalen. Til tross for at det var betydelige motsetninger mellom de to foreningene, ble de enige om å fortsette å gi ut TU som felles organ, og slik har det vært siden. NIAF utviklet seg i løpet av noen få år fra å være en lokal forening for ingeniører og arkitekter til å bli en landsforening for ingeniører.

I 1905 hadde virksomheten i TU lenge vært moden for dyptgripende reformer. Oppløsningen av samarbeidet mellom NIAF og PF ga nå en ny mulighet til å gjennomføre endringer, og i 1906 ble det nedsatt en komité med mandat til å se på både bladets drift og redaksjon. Det var enighet om at det skulle utgis bare ett blad, Teknisk Ukeblad, men at det skulle deles inn i en alminnelig del og tre fagavdelinger:

Ingeniøravdelingen, Arkitektavdelingen og Avdeling for Kjemi og Bergvesen.

Ideen med fagavdelingene var at den enkelte fagmann skulle finne spesialstoff i TU, og at man på den måten unngikk konkurranse fra nye spesialtidsskrifter. Teknisk skulle dette løses ved at de som abonnerte på en fagavdeling fikk denne heftet sammen med TUs alminnelige del, mens de som ikke abonnerte på noen fagavdeling bare fikk TUs alminnelige del. I praksis viste dette seg komplisert, og ordningen ble bare gjennomført fullt ut i 1907 og 1908.

Arkitektene var ikke fornøyd med samarbeidet innen NIAF. I 1909 ble det stiftet en konkurrerende forening, Norske Arkitekters Landsforbund, og i 1912 ble NIAF omgjort til en landsorganisasjon for ingeniører, fra 1913 som Den Norske Ingeniørforening, der restene av NIAF gikk inn som Kristiania avdeling av NIF.

Siden Den Norske Ingeniørforening var en landsorganisasjon hvor det var tatt opp en rekke lokale ingeniørforeninger, måtte det lages en revidert avtale med PF om drift av TU.
Den øverste ledelse av bladet , Bladstyret, ble underlagt et representantskap, sammensatt fra PFs direksjon og NIFs hovedstyre, og med så mange medlemmer fra hver av foreningen at de ble likt representert. Den nye avtalen ga redaktørene en enda mer selvstendig stilling enn tidligere, og bladet ble nå drevet gjennom sameiet Teknisk Ukeblad. Fra nå av er det naturlig å skille mellom historien til TU og historien til PF. 		Hoff, Lauritz Elfred (I1760)
 
6
Fra VG 13.juli 2018:

Thorvald Stoltenberg døde fredag formiddag etter kort tids sykeleie. Hans tidligere Ap-kolleger beskriver ham som en stor inspirasjon.

Den tidligere Ap-politikeren og diplomaten Thorvald Stoltenberg har gått bort, 87 år gammel.
Familien opplyser til NTB at han døde fredelig hjemme fredag formiddag med familien rundt seg, etter kort tids sykeleie.

Stoltenberg hadde en lang politisk karriere bak seg, og var i flere år en viktig norsk diplomat.

Han har blant annet vært utenriksminister i to perioder under statsminister Gro Harlem Brundtland, samt forsvarsminister i én periode i Odvar Nordlis regjering.
Etter den politiske karrieren har han arbeidet i FN som fredsmegler i Jugoslavia, og som FNs høykommissær for flyktninger.

Han har i senere tid vært president i Norges Røde Kors, og engasjert seg i kampen for rusavhengiges verdighet.

Han er far til Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg.

Ap-leder Jonas Gahr Støre mottok budskapet om Thorvald Stoltenbergs død med dyp sorg.
Jeg fikk erfare den tilliten han ga til mennesker rundt ham. Og den store inspirasjonen han var for de som sto på for felles sak.
Støre jobbet sammen med Stoltenberg i Røde Kors. Han minnes sin tidligere kollega i et innlegg på sin egen Facebook-side.
Det gode mennesket Thorvald Stoltenberg er ikke lenger blant oss. Vi mottar budskapet med dyp sorg og minnes Thorvald med en stor takknemlighet, innleder Ap-lederen.

Stoltenberg var både utenriks- og forsvarsminister, men Støre minnes ham som mer enn bare det.
– For humanisten, diplomaten, medmennesket og fortelleren Thorvald var dette det viktigste; det enkelte menneskets krav på verdighet - om det var i krig eller fred, ute eller hjemme, skriver han.

Støre hedrer også Thorvalds metode som politiker og diplomat.

Han etter løsninger som kunne gi mennesker og samfunn muligheter til å komme videre etter en krise eller konflikt. Derfor var det så viktig for ham å se alle, og la alle bli hørt. Det var Thorvalds metode som diplomat, politiker, utenriksminister, FN-forhandler og Røde Kors-president.

Støre skriver også at Stoltenberg var en motsats til dagens politiske klima rundt om i verden.

Vi følger nye toner og takter i internasjonalt diplomati med sterke menn på flere kontinenter som sier Mitt land først. Som ser forhandlinger som null-sum-spill der noen må tape for at andre skal vinne, skriver han og fortsetter:
Thorvald Stoltenberg var den komplette motsatsen til denne linjen. Han forsto at vår tids store utfordringer krever at flere enn den som kjenner seg sterkest blir inkludert, får eierskap og medansvar. Han viste i praksis at en annen vei er mulig.

Fra en annen artikkel:

Så varm, så romslig.

Thorvald Stoltenberg snakket med alle. Han hadde en unik evne til å komme i kontakt med mennesker - overalt.

Det fortelles at mange av dem som vasket i Utenriksdepartementet gråt da han gikk av som utenriksminister. Han kunne navnene deres – og visste også ofte hva barna deres het. Thorvald Stoltenberg var genuint opptatt av mennesker. Det var hans viktigste egenskap – i politikken, og i livet.

Hans vei inn i politikken gikk gjennom diplomatiet. Det preget ham også som politiker. Han var overbevist om at utfordringer og problemer kunne ordnes gjennom samtaler og menneskelig kontakt. Med Thorvald kunne det ofte det. Frokostene med statsledere var legendariske. Han forsto at det er lettere å bryte isen hjemme, over et kjøkkenbord med leverpostei og bacon, enn på utenriksministerens kontor.

Gjennom den kalde krigen var han sentral både som statssekretær i mange av Aps regjeringer, som forsvarsminister og som utenriksminister. Thorvald bidro til å holde Norge på plass i sikkerhetspolitikken. Han var overbevist om at båndene mellom Norge og USA var avgjørende for vår trygghet, og han spilte en viktig rolle for å holde Ap så samlet som det var mulig gjennom krevende år med atomkappløp og opprustning. Stoltenberg bidro sterkt til å finne kompromisser innad i Ap som sikret bred oppslutning om at Norge kunne støtte opp under Nato og Natos strategi i møte med Sovjetunionen.

Etter Sovjetunionens fall var Thorvald en av dem som forsto viktigheten av nordområdene. Han tok initiativ til Barentssamarbeidet, nettopp for å sikre samarbeidet mellom Norge og Russland. Som gammel diplomat og utenrikspolitiker visste han at jo bredere og dypere samarbeid som skapes mellom naboer, jo mindre risiko er det for at interessemotsetninger og uenigheter får utvikle seg til uløselige konflikter.
Som fredsmegler strevde han med å skape fred i det tidligere Jugoslavia. Det var kanskje hans tøffeste utfordring som diplomat og politiker. Her var motsetningene dypere og mer intense enn noe annet han hadde vært i berøring med.
Dette var tunge år i Thorvalds liv. Det var i denne perioden han og kona Karin ble klar over at yngstedatteren Nini slet med rus. Thorvalds store sorg i livet var at han mistet Nini. Først til rusen. Så for godt, da hun døde sommeren for fire år siden.

Men før Nini døde, etter at hun i lange perioder hadde isolert seg, fikk hun og Thorvald mange gode år. Sammen bidro de to til å løfte narkotikapolitikken frem i den offentlige debatten – og fikk Thorvalds eget parti, Ap, til å se på vanskelige problemstillinger med nye øyne.

Thorvald mistet aldri håpet om at Nini skulle bli frisk. Selv i de mørkeste stundene, når alle andre hadde gitt opp, var Thorvald der, overbevist at nå, nå ville det snu. Han ga aldri opp. Det var ikke Thorvalds stil.
Mest av alt var Thorvald en familiemann. Han ringte barna sine omtrent hver dag. Omsorgsfull og nesten i overkant hanefar, lurte han på om røykvarslerne virket og om alt sto til som det skulle. Full av kjærlighet – og av livsglede.

Der Thorvald var, var det glede. Varme, humor og latter. Det er mange som vil savne Thorvald Stoltenberg. Mange flere enn de som var så heldige å få kjenne ham.

Norske politikere om Thorvald Stoltenberg:

Politikere fra alle partier er i sorg over nyheten om Thorvald Stoltenbergs død.

Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland mottok budskapet om Stoltenbergs bortgang med sorg.
Samtidig har jeg sjelden opplevd en slik samtidig varm følelse av takknemlighet og glede over et så positivt og så rikt levd liv. Jeg forsto på vår siste samtale at Thorvald også følte det slik.

Gro, jeg er 87 år og har levd et innholdsrikt og fantastisk liv.

Han ville det skulle være slik vi skulle huske ham, skriver hun i sitt minneord.
Brundtland beskriver Stoltenberg som en person som hadde en helt usedvanlig evne til å nå inntil de mennesker han møtte og de han arbeidet sammen med.

Jeg har vært utrolig imponert over energien og pågangsmotet, stå på humøret, også helt opp til de aller siste månedene og årene. Ingen oppgave for liten, ingen for stor. Slik var Thorvald unik, og slik vil jeg huske ham, som min flotte utenriksminister og nære venn og kollega gjennom så mange år.
Jeg takker Thorvald for alt han har stått for, ute og hjemme, hans evne og vilje til å representere Arbeiderpartiet, Regjeringen og vårt land på en så overbevisende måte, i tiår etter tiår, skriver hun.

Tidligere Høyre-politiker og statsminister, Kåre Willoch, beskriver nyheten som tragisk, og forteller at han satte veldig stor pris på Stoltenberg.
Han beskriver Stoltenberg som en meget klok og hyggelig mann, og en erfaren og kunnskapsrik politiker som har vært nyttig for Norge.
Jeg hadde stort utbytte av våre politiske samtaler. Sist jeg snakket med han var for et år siden da vi diskuterte utformingen av det nye regjeringskvartalet, sier han.

Carl I. Hagen beskriver nyheten som trist:
Det er alltid trist å høre når en betydningsfull mann som Thorvald går bort. Jeg hadde gleden og æren av å møte han i flere debatter og valgkamper. Vi var ofte rykende uenig men jeg hadde stor respekt for han og vi kom godt overens, sier han, og legger til at de to hadde svært like synspunkter og meninger om ruspolitikken.
Sist de møttes var under boklanseringen til den norske aktivisten Arild Knutsen, som har markert seg særlig i kampen for stoffbrukeres rettigheter.

Statsminister Erna Solberg (H) skriver på Twitter:

Vi husker ham som utenriksminister og fredsmegler, men først og fremst som et varmt menneske. Gjennom et langt liv gjorde han en stor og viktig innsats for Norge.

Venstre-leder Trine Skei Grande skriver at det var en utrolig trist beskjed å få.
Nå mistet vi et menneske som har forstått at diplomatiet handlet om mennesker og at politikk handler om å se både de store og de små.

Stortingspolitiker Abid Raja (V) skriver at en meget stor norsk politisk bauta har gått bort.
Thorvald Stoltenberg var alltid hyggelig å møte, både vis, omtenksom og solidarisk. Mine dypeste kondolanser til familien. Hvil i fred.

Kjell Magne Bondevik har mange gode minner å se tilbake på med den tidligere utenriksministeren.
Han var alltid veldig raus og oppmuntrende, og ikke minst varm og nær som person. Et par dager før jeg skulle ta over som utenriksminister, inviterte han meg hjem til leiligheten sin på Frogner for å gi meg en innføring i jobben. Det viser at han var omtenksom overfor meg som var ny i jobben, selv om vi tilhørte forskjellige parti, forteller Bondevik til VG.
Stoltenberg var også en mann med humor:
Da jeg leverte nøklene til utenriksdepartementet til ham, sa han spøkefullt:

Takk for at jeg får kontoret mitt tilbake.

Den erfarne politikeren satte sine spor i norsk utenrikspolitikk, mener Bondevik. Han har vært med på å forme norsk utenrikspolitikk i lang tid. Det vil stå igjen etter ham.

Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, sier at Stoltenberg var et menneske som betydde mye for mange.
Thorvald Stoltenberg var en betydningsfull utenrikspolitiker gjennom mange år, men mest av alt var han et varmt medmenneske som mange var glad i. Han behandlet alle mennesker med samme respekt, og jeg tror ikke han hadde noen uvenner, sier hun.
Skartveit sier at frokostene hans var velkjente.
Han hadde en rekke statsledere, deriblant Nelson Mandela ved sitt bord. Thorvald innførte på sett og vis frokostdiplomatiet. Han brukte ofte sjarmen og medmenneskeligheten sin til å oppnå resultater i politikken.

Thorvald Stoltenberg blir ikke bare beskrevet som en bauta innenfor politikken, men også innenfor Røde Kors-arbeidet i Norge. Han satt som president i den frivillige hjelpeorganisasjonen i tre perioder fra 1999 til 2008.
Han var en markant president, og har betydd utrolig mye for utviklingen av organisasjonen, sier generalsekretær Bernt G. Apeland i Røde Kors Norge.
Stoltenberg hadde flere saker han jobbet for å fremme i organisasjonen. Blant annet sto han på for frivilligheten i lokalsamfunnene, og reiste hver eneste uke rundt omkring i landet for å snakke med de frivillige. Det fortsatte Stoltenberg med lenge etter at han gikk av som president i Røde Kors.
Han var også en sterk forkjemper for å skape gode aktiviteter for mennesker som faller utenfor samfunnet, enten som følge av rus, psykiske lidelser, soning eller andre årsaker. Han hjalp dem tilbake til samfunnet, og med å etablere et A4-liv.
Thorvald påpekte ofte at det er mange av oss som klager over at vi har så kjedelige A4-liv, mens det for andre er en uoppnåelig drøm.
Apeland beskriver Stoltenbergs bortgang som et stort tap for mange. Han var en person som var veldig nær med alle. Vi følte alle at vi var hans nærmeste venn. Nå minnes vi ham med dyp takknemlighet.  		Stoltenberg, Thorvald (I2669)
 
7
I en artikkel av Ingeborg Dahl Bækkelund,
Rektor Alexander Brinchmann i Molde:
Ville at både barn og voksne skulle ha friluftsliv, musikk, skuespill og dans.

Utdrag fra artikkelen:

Fra min tidligste barndom hørte jeg hjemme om rektor Brinchmann, og av det som ble fortalt forsto jeg snart at han måtte ha vært en skolemann av de sjeldne.
Min far og hans 4 brødre hadde hatt ham som lærer og rektor, og av dems samtaler om skoledagene gikk det tydelig frem hvor de hadde beundret og høyaktet sin rektor, streng men rettferdig, og han tålte ingen - slinger i valsen - hva skolearbeidet angikk. Men hans iver for å aktivisere elevene også utenom undervisningen var imponerende!

Det ble fortalt om skoleturer tillands og tilvanns med sang og spill, om Årøleiren og om trærne i skolegårdene som elevene fikk plante selv, om bautastener og om innskriftene i taket i gymnastikklokalet på mange forskjellige sprog...
De lød: Gudsfrykt er begyndelsen til visdom, ädlaste mål lyser på vår bana. Par ardua ad astra. Frisch frei froh fromm. Help yourself and God will help you...

Ved tusenårsfesten i 1872 ble det her reist en bautasten som rektor og lærere og elever fraktet hit fra andre siden av fjorden. På stenen var hugget inn årstallene 872-1872...

De som gjennom årene har skrevet om Moldes historie i nyere tid har alle tatt med litt fra den såkalte - Brinchmann-tida - ...

Bastian Dahl; om Ytre Årø:

Her samledes hver August måned i årene 1866-1873 Molde latinskoles diciple med lærere til militære øvelser og feltmanøvrer i en uges tid, under hvilke soldater og befal var indkvarterede i bøndernes huse og lader... olympiske lege... Fortjenesten av disse leirøvelseners organisasjon har Molde skoles mangeårige rektor (fra 1859) A.Brinchmann...

3 romsdalske skoler (Kristiansund, Ålesund og Molde) mødtes til fellesopvisning i exercitie og gymnastikk.
Overlærer J.A. Schneider (fra Molde og Romsdal. En historisk oversigt):

...Gymnastik og Våbenøvelser stod i høi Kurs, og at denne Retning kulminerte i de årlige Sommerøvelser i Årøleiren. Ligeledes at Sang og Musik blev ivrig dyrket...
Rektor Brinchmann der selv var musikalsk og tillige en heldig og meget benyttet Leilighedsdikter sørgede for at Skolen altid havde et for Anledningen passende Felles-Udtryk for sine Stemninger, både til Høitid og på Udmarscher, og forstod i det hele på mange Måder at knytte Elevene til Skolen.

Rektor Leiv Heggstad (fra jubileumsboken i 1932 Molde høgre skule i 100 år):

...A.Brinchmann styrte skulen frå 1859 til 1893...
tatt med alle versene av Brinchmanns skolesang:
Sang på Marschen, skriven til Molde høgre skule i 1860 av ein elev frå skulen 1833-1841 d.e. A.Brinchmann
...siste vers lyder:

Naar som Mænd
vi igjen
til vor barndom skue hen,
mangen Dyst
i vort Bryst
vekker Mindets Lyst.
Derfor lad os stræbe nu
at vi mindes glad i Hu,
hvor vi gaaer
Skolens Aar
Livets fagre Vaar!

Lektor Niels de Seve (fra Molde bys historie i 1963):

...fyldig avsnitt omkring rektor Brinchmanns mangfoldige ideer til sysselsetting for elevene i sin omsorg for deres trivsel...

En septemberdag dro alle lærerne og elevene ut på fjorden. Etter vellykket fiskeri landedes på Sæterøen, hvor hvert båtlag tente bål samt kokte og spiste den fangete fisk. Til dels under kapproing iverksattes hjemturen i måneskinn...
Moro ville han at både barn og voksne skulle ha med friluftsliv,musikk, skuespill og dans.

Brinchmanns tid går godt inn i 1860-årenes Molde med misjonsforening, arbeiderforening, skytterlag, turnforening og ikke minst:

Det Musikalske Selskab!

Rektor Heggstad har i sin bok også tatt med noen minneord ved rektor Brinchmanns død i 1895, av rektor Feiberg i Kristiansand, som i årene 1863-1875 var overlærer under ham i Molde.

I Morgenbladet 17.september 1875, Skolen blev hans andet Hjem, derfor ham ligesom smeltede sammen med hans eget Familiehjem, og hans Indflydelse på dens Diciple var meget stor. Han var en stor Barneven, og hver ny Dicipel ble - hovedsagelig gjennom ham - ligesom indlemmet i en stor Familie, hvis Fader, Styrer og Opdrager han var. Han levede Børnenes Liv med pligttro dygtig Arbeide i deres Adspredelser og Glæder.

For dem digtede han smaa sange, fulde af skjemt og Liv fulde af Kjærlighed til det skjønne Romsdals Natur, fulde af Hentydninger til et trofast og alvorligt Arbeides Lykke.
For dem digtede han smaa dramatiske Arbeider til de Skolefester som han saa gjerne istandbregte for dem, for at lære dem at forsoneet alvorligt Arbeide med en anstændig og behersket glæde i Livet.

Bestandig deltog han selv med livlig Interesse i Forberedelsene i selve Festerne, og denne Deltagelse bidrog sit til at knytte Baande mellem Rektoren og hans Diciple fast. Derfor var han afholdt af dem som faa, og der var neppe nogen af dem, - spredte som de er over heel Landet, - som ikke nu ved Efterretningen om hans Bortgang med vemodig Taknemmelighed dvæler ved Mindet om den barnekjære Rektor, der gjorde dem deres skoleliv saa let og lyst paa samme Tid som alvorligt og frugtbart...

Fhv. sorenskriver Arnet Olafsen forteller om sin barndom i Molde:

Fremst blant dem er å nevne skolens bestyrer, rektor Alexander Brinchmann, vår lærer i gresk og romerske antikviteter i mitt siste skoleår, en flink filolog med åpent øre for sprogets skjønnhet, en myndig mann som det stod respekt av, når han rank og alvorlig trådte inn i klassen iført sort bonjour og hvidt slips.
Jeg ser ham gående frem og tilbake på gulvet, deciterende Illiadens velklingende vers, selv revet med av de greske sprogs vellyd som han stadig gjorde oss barbarer oppmerksom på. Eller han førte oss inn i antikkens skjønnhetsverden og skildret oss livet i Hellas og Rom i oldtiden. Da var det ånd over den gamle klassikers fremstilling.
Da jeg vel 40 år senere vandret om i det gamle Rom blant Pompeis ruiner, mindtes jeg med takknemmelighet min gamle rektor og hans undervisning.

Brinckmann interesserte seg varmt for sine elever, både i og utenfor skolen, arrangerte skoleturer og utmarsjer med leirslagning og idrettsøvelser under ledelse av skolens gymnastikklærer, en officer.
Om sommeren var det svømning ved rektorbryggen og eksersis i skolegården. Hertil ble anvendt en hel uke i tiden mellom det skriftlige og mundtlige. Eleverne formerte et kompani, inndelt i 3 peletoner. Peletonsjefene var vebnet med virkelige sabler, de menige med tregeværer. Øvelsene var de samme som i rekrutskolen på moen. Undertiden ble skolens fane tatt frem til parade. Det var et høytidelig øyeblikik. Trommen hvirvlet og de stramme små soldater presenterte gevær og officerene saluterte med sabelen.

Skolekompaniet hadde en praktfull uniform, garebaldistenes røde bluser og hvite bukser, samt blå skjermlue, forsynt med en liten sølvplate med inskripsjonen: Giv Akt.
Kompaniet hadde sin egen sang forfattet av rektor:
Varsko her, i gevær, kommer hele skolens hær.

Når det lille kompani marsjerte gjennom byen med fane, fanevakt og trommeslager i spissen, vakte det berettiget oppsikt.
I 1883 mødte kompaniet til kappestrid med amtets 2 andre høyere skoler i Tresfjorden, hvor vi lå i leir et par dager, holdt gymnastikkoppvisninger og kappedes i idrett. Etter tilskyndelse av elevene skrevet sanger til turen, likesom elevene hadde dannet et lite janitsjarorkester, en sextett som gjorde stor lykke, tross det mindre rikholdige program.
På tilbakeveien gjorde Kristansunderne en kortvarig stands i Molde, hvor det improvisertes en liten festlighet for dem i skolegpreden med tale av klasselærer Skioldborg fra Kristiansund for Molde som hjertebyen – med utgangspunkt i Hjertøya.
Til slutt toget begge skoler med musikken i spissen opp på Rekneshaugen. For å få lyd i hornene – embrosjyr – hadde musikerne inntatt forskjellige drikkevarer med den følge at korpset måtte innstille sine prestasjoner på nedturen.

Rektor B. hadde en lettflytende poetisk åre, hvormed han gledet både sine elever og byens borgere.
Foruten skolesanger skrev han små vaudeviller, som elevene oppførte i gymnastikklokalet til stor glede for dem selv og andre. Men også andre forfatteres verker kom til oppførelse, således i min tid Hostrups - Intrigerne - og H. Ø. Bloms syngestykke - Tordenskjold.

Eli Backe (f.Reitan), Gjettum 18.februar 2002:

Det var med bange anelser og en smule ulyst jeg gikk løs på denne brevbunken for om mulig å finne ut om den fortsatt var verdt å bevare. Men ettersom jeg leste ble jeg mer og mer fascinert av disse bildene fra en svunnen tid.
De aller fleste av brevene er fra den trofaste fader, men imellom kommer også andre inn og utfyller historien. På denne tiden bodde han fortsatt i Molde (til 1893), som også hans døtre Ragnhild og Louise, ofte omtalt bare som R og L.
Brevene ble skrevet som sirkelbrev til de andre barna som bodde på Østlandet, Hanna og Ludvig i Kristiania og Christopher i Fredrikstad, og de fikk dem i denne rekkefølgen.
Siden han skrev nokså regelmessig hver uke unntatt i sommerferien, begynner han svært ofte med å si at han ikke har så mye å skrive om, men som han selv kommer til:

...og indser nu, at der sålangt fra vil blive mangel på brevfyld til et ark, hvilket jeg ved min tilpultensætten befrygtede, at jeg forudser, at jeg får brug formere papir...

Han har stadig kommentarer til svarbrevene, så en får også innblikk i hva som hendte rundt i filialene, og ellers forteller han med engasjement om de små hendelser, gleder og fortredeligheter i hverdagen både hos han selv og døtrene.
Nettopp dette gjør brevene så levende når en først har vennet seg til tidens, eller kanskje heller den korrekte språkmanns snirklete skriftspråk. Han tillater seg allikevel å putte inn enkelte folkelige uttrykk som morrakvisten og Hoffmannsvogna, for ikke å snakke om etter en lite smigrende omtale av en kollega og plageånd:
Fy f. f. !.

Ellers kan en merke seg at han konsekvent bruker å og ikke aa, og ikke skriver substantivene med stor bokstav. Andre tanker om ortografiske reformer dukker også opp, men grammatikken skulle det nok ikke røres mye ved.
Det kan vel tenkes at den gode rektor ikke uttrykte seg særlig diplomatisk, se Karl Bjørsets reaksjoner, også i annen sammenheng !

Ved avgang fra Kristiania til Fredrikstad har brevene ofte fått med tilføyelser eller lapper fra den tydelig travle Ludvig. Man tager hva man haver: avrevne papirer, deler av brukte konvolutter, eller han skriver med tykk blå blyant tvers over faderens brev !

Av andre brev kan nevnes Therese Hiorths fra Fredrikstad til Erika og Christopher under deres besøk i Molde sommeren 1888 etter bryllupet, og Erikas brev til Christopher på Paristur sammen med Ludvig sommeren etter. Deres opplevelser hører vi dessverre ingenting om.

Andre brevskrivere er for eksempel Ragnhild og de 2 Karl’er Hiorth og Bjørset.

Til slutt litt om faderens håndskrift:
liten k skrives , og liten s på hele 3 forskjellige måter: , og i slutten av ord , litt forvirrende!

Jeg håper andre også overvinner en eventuell ulyst og får glede av å være med på noen få år av våre forgjengeres tid! 		Brinchmann, Alexander (I32)
 
8
Kirsten har vært på besøk hos foreldrene sine i noen dager, og skriver brev til søsteren sin i Amerika.

Hommelvik 7/6-36

Kjære Ruth!

Som du ser så er jeg nu på Hommelvik, har vært her snart i otte dage. Jeg er nemlig alene nu, Eide er på en tvungen vile å blir borte i to måneder, så skal jeg benytte friheten.

Jeg skriver så stykt, for jeg har nervesmerter i høire arm, har havt det i to-tre mmåneder, jeg har ikke kunnet røre armen, har lakt en tid, og havde dokter, fikk noe å smøre med, men det har ikke hjulpet noe videre. Når jeg får litt bedre råd, skal jeg ta lysbehandling. Det var heldig at jeg har ledig, nu når jeg er dårlig i armen.

Barna er hjemme nu sånær som Bjørg som er hos Petra. Clary styrer nu hjem nu mens jeg er her. Hennes forlovelse er forbi, han var ikke noe å samle på. Alt går galt for Clary, hun har lat seg svært nede av dette, du skal få høre ... når du kommer hjem. Hun er blit så tynn å mager, så du kjenner henne vel ikke igjen.
Det ser ut som det ligger ingen lykke til mig og mine.

Med de andre er det nokså bra. Kirsten sliter i en heldagplass for tyve kroner måneden, Aasta har ... en tid hos Kleven, å Gerd er naturligvis hjemme. Hun går fremdeles å "blåser". Hun er blit tynnere, underholdningen er naturligvis for dårlig.
Finn har for øieblikket litt kjøring for Lothe. Eide får begynne på igjen hos Lothe, efterpå.
Det er tungt for Kirsten der hun er, hun har vasket rundt hele huset helt alene, ...værelser, bad og kjøkken. Men hun har det godt i mat der.
Oskar er visergut hos Lothe, han har fem kroner uken.

Hos Petra er alt bra, hun har vært på Hamar en tur, jeg har ikke snakket med henne siden hun kom hjem. Hun skal komme hit å sy en kjole for mor i uken som kommer. Å så skal hun rette på en kjole for Erna. Petra er nemlig blit så flink til å sy, hun har tatt over efter dig.
Clary er også flink til å sy, hun snur og vender kjoler å skjørt mange ganger.

Ja jeg må nu fortelle dig, at mor og far har fått en ny svigersøn, han er her hver kveld, igåraftes kom han med en halvflaske, som far og han satt å koset sig med. Han er her fra Hommelvik å heter Håkon Jonsen. Han arbeider på "bruket", å bor i samme hus som ordføreren. De skal vist ringforlove seg St.Hansaften. Erna liker ham vist godt. Det er en kjæk gut. Han har lyst krøllet hår. Han minner mig litt om din Per, men er kjækkere. Han kommer imorgen kvell, å slår gresset for far.
Erna skal i barnedåp neste søndag hos hans bror, hun skal være fadder. Det er derfor hun skal ha kjolen forandret (Den blå silkes). Så du ser her blir store forandringer til du kommer.

Du kan tro her er vakkert nu, heggen står hvit, rundt omkring, og syrintræet ved verandaen har blomster i år. Haven er så pen.
Finn hentet et sandlass for far, så nu har far havt sand på alle havegangene. Det er så fint alle steder, bare det nu blir litt varmere, så blomstene kommer frem.

Hos Karl er vist alt bra. Tordun å Oskar var her en dag Karl var litt dårlig da, men når vi intet har hørt, så er han vel bra igjen.

Herdis og Ragnar skal vist ingen konfirmation holle, Herdis er jo noe for sig selv bestandig.

Hos Sverre er alt bra.

Hos Aasta er vel alt med det gamle, hun kommer vel hit til mors gebursdag. Hun sliter som sedvanlig. Ja bare vent, så får du se.

Mor og fra har fått mani for divaner, de har allerede fåt til fire, som de akter å legge amerikanerne på. Så dere får nu ialfall ligge når dere kommer.

Om pappenheimerne har jeg intet godt å si, derfor sier jeg intet. De lever ialfall. Sofus å Olaf er foresten "All right".

Det er sørgelig at jeg aldrig kan fortælle dig noe glædelig om mig og mine, men det ser ut som det aldrig skal bli anderledes, men jeg begynner nu å venne mig til, så jeg bare undres på hvad det neste skal bli.

Jeg må slutte nu, for jeg skal skrive noen ord til tante Gusta, å nu begynner armen å bli så ond.

Hils din ektehalvdel, så meget og vær selv hilset fra Kirsten

Skriv noen ord snart, mor blir så nervøs når hun venter. 		Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)
 
9
Nannestad prestegård het Skefilsstaðir i gammelnorsk tid og var da en fullgård på 96 øyresbol. Det var før svartedøden også en Nordre Skefilsstaðir, som under ødetiden kom under prestegården. Vi kjenner til 8 øyresbol i denne gården, men det var sikkert ikke alt. I ødetiden kom også Stensgård ved Hurdalssjøen som presten brukte til seter, og en part av Kykkelsrud, Fraustad, Ruds eng og Kaksrud fet under prestegården. Rudset eng lå ved Rud - vesta elva - og Kaksrud fet ved Leira nord for Kaksrud. Tilsammen var det et stort område som presten brukte i århundrene etter svartedøden.

Fra slutten av 1600-tallet ble Rudset eng og Kaksrud fet brukt av andre gårder. Likevel var Nannestad prestegård fortsatt den største prestegården i hele prostiet.
I 1722 ble gården taksert til 4 1/2 skippund tunge med sandig og god åkerjord. Den hadde seterhavn og skog til gjerdefang og brendsel. Det var 2 husmenn med tilsammen 3 1/2 tønne utsed.

Jordeboka nevner at i 1393 eide prestebolet i Nannestad - allar Skiefuilstader abud prestens - (dvs. hele Skefilsstaðir, prestens bostad), som skyldte 96 øyresbol.

Kongen må ha lagt den ut til underhold for presten allerede da kirkene og presteskapet ble organisert fra først av. Kongen kan ha konfiskert gården under kristningsstridene.

Sira Paul er den første presten i Nannestad som vi har navnet på. Han vitnet i en sak om Nordbyvik omkring 1310. Sira Þorstein på Nannestad var i 1326 vitne i en arvesak, og han var trolig prest etter sira Paul. Sira Þorðr Assarsson er nevnt som prest her 1369-1390, men virket sikkert utover dette tidsrommet.

Sira Gudbrandr Petersson var prest i Nannestad fra omkring 1425 og visstnok til 1458. Han hadde en tvist om 4 øyresbol i Brøstad, som var testamentert til Nannestad prestebol. 5. Matæi dag i 1458 kunngjorde 2 kanniker i Oslo og 2 lagrettesmenn at de var på Skefilsstad i prestemøte, og der overvar de at Inger Alvsdotter gav alt hun eide i gården Nannestad til Nannestad prestebol. Sira Guttormr var da prest på Nannestad og korsbror i Oslo.

Sira Amundr var prest i 1489, da han tilkalte Endre prest på Eidsvoll for å ta opp vitnemål om delegang i Bjørvika. Vitnet Bård Tordsson forklarte at han tjente hos herr Gudbrandr vel 30 år før. Et annet vitne (Hallvard Eivindsson) fortalte at faren tjente hr. Guldbrander.

Disse prestene er de eneste vi vet navnene til i katolsk tid, men fra reformasjonen er presterekken sammenhengende. 		Frantsen Flor, Frantz (I17075)
 
10 Dr. Alexander Hiorth Brinchmann var en lang tid overlege ved Bodø sykehus, Nordlandssykehuset, som spesialist i indremedisin og lungetuberkulose.

Her var han fram til midten av mars 1954, da han begynte som overlege ved Bærum sykehus. 		Brinchmann, Alexander Hiorth (I387)
 
11 Hr. Andreas Broch kalt adjunctus og successor til Biri på tretavle datert Anno 1777 d. 27.Augusti, datoen for den nye hovedkirkens innvielse. Broch, Anders (Andreas) (I7043)
 
12 Johannes Klingenberg fikk overauditørs karakter 25.juli 1733.
Avsto ved akkord sin stilling til Hans Hiorth 5.mai 1756. 		Andreasen Klingenberg, Johannes (I1861)
 
13 Nå fremgår det klart av sagaen at Ivar av Skedjuhof som sysselmann på Hedmark etterfulgte Olav Mok som ble drept av ribbungene i 1224.
Ifølge sagaen ble Olav Mok og Fridrek Slafse i 1218 utnevnt til sysselmenn på Hedmark, og umiddelbart etter beretningen om Olavs drap opplyses i sagaen at Ivar og Fridrek Slafse hadde sysselen på Hedmark på Kong Håkons vegne.

Dette er første gang Ivar nevnes, og sagaen beretter i denne forbindelse at hedmarkingene;
skar opp hærpil og reisto ferð or bygðom sinom at Ribbvngom austr a Vermaland ok vt a Ravmariki ok gerðo þeim marga bakellda.
Av sammenhengen fremgår at dette, som ventelig var, skjedde på sysselmennenes initiativ og var foranlediget ved ribbungenes tokt til Romerike og drapet av Olav Mok.

Beretningen synes således tydelig å vise at Ivar av Skedjuhof opptrer som en av Olavs ettermålsmenn.
Hærpil = budstikke. Den som merket ufred, hadde plikt til å varsle, og det gjorde man ved å sende hærpil fra gård til gård; den hadde et reip eller vidjeband i den ene enden og kalte alle menn væpnet til ting. Lovene har nøyaktige foreskrifter om dette underretningsvesenet for forsvaret.

Ivar nevnes i 1224 som sysselmann på Hedmark og var en av Kong Håkon Håkonssons fremste høvdinger under kampene mot ribbungene. I en av trefningene ble han alvorlig såret i foten så han siden stadig gikk halt.

Senere omtales han i sagaen som kongens sendebud til Skule jarl, og nevnes siste gang som deltager i toktet mot Oslo i 1240 hvor Skule led det avgjørende nederlag.

Om hans senere skjebne og hans død gir sagaen ingen opplysninger, men på bakgrunn av hans mangeårige tjeneste som innehaver av en viktig syssel og hans kampbedrifter for kongens sak tør man sikkert slutte at han har stått høyt i dennes gunst.

Ivar var en av Kong Håkons trofaste tilhengere og, som sønn av Olav Mok, også kongens frende.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131-132, 262-263.
 		Olavsen Skedjuhof, Ivar (I3412)
 
14 "76 Aar 3 Maan 16 Dagr gl" Hansdatter Taraldsen, Sara "Arentz" (I1870)
 
15 "Antonie Nilsine Marie Tjomsaas i Vestfossen" Tjomsaas, Antonia Nilsine Marie (Antonie) "Hoff" (I1761)
 
16 "Fer 3 Pasch .. Lars Stafrums Qvinde". Siursdatter, Kirsten "Stafrum" (I2356)
 
17 "Mandens forrige ?gteskab med Margrethe Cathrine Kock er ved Kgl.bevilling af 29.Decbr.41 h?vet." Family: / Margrethe Cathrine, "Kock" (F4722)
 
18 "Maren Michelsdatter, iligemaade den 9 Febr 1669 i Herren hensoven den 19de Ejusdem, indsadt i Christiania Kirke, og andre Dagen dereftter hiemf?rt tilUldensager hos hendes Sahl. Mand." Michelsdatter Aalborg, Maren (I2197)
 
19 "Sannæs Høyland pr Stavanger. Andreasdatter, Anna Elisabeth "Brinchmann" (I6222)
 
20 'Vemoder Sara Hansdatter Sl. Peter Henrichsens, Graff?st 1720'. Hansdatter Taraldsen, Sara "Arentz" (I1870)
 
21 (Hattings Berg. Prestehist. 8vo 110—11) Jørgensen, Engelbrekt (I6699)
 
22 (Petrus) Barnow, Pommern, Tyskland Arentsehe, Peter (I8304)
 
23 (Urnes) Omundsen Hildugard, Erling (I11108)
 
24 .

I tidenes morgen, da land og vann ble skilt, og enhver hadde sitt på det tørre
da var tilovers en liten slant, noen få tønner land, ikke større
Ser du etter på kartet - ved Tønsbergleia
så finner du - ja, det er ikke svære greia
nærmest en prikk å kalle
og prikken er merket Vallø.

(av Georg Ringshaug)

Litt om Vallø saltverks historie:

Salt er også siden de eldste tider blitt utvunnet av sjøvann, som stenges inne i store, grunne bassenger (saliner), hvor saltet dampes ut. Denne metoden er naturligvis mest effektiv i varme og tørre klimaer. Særlig kjent er de mange saliner (marinhas) ved Setúbal i Portugal.

Også i de nordligste land er det gjort mange forsøk på å utvinne salt av sjøvann, men oftest med dårlig økonomisk resultat. Norge har helt fra middelalderen vært sterkt avhengig av saltimport, ikke minst pga. fiskeriene, og hanseatenes handelsvelde bygde for en ikke liten del på deres herredømme over salthandelen. Under den britiske blokade av Norge i begynnelsen av 1800-tallet forsøkte Hans Nielsen Hauge å avhjelpe saltmangelen ved å anlegge saltkokerier på Sørlandet og Vestlandet.

På Valløy, Tønsberg kommune, lå Nordens største saltverk på 1700- og 1800-tallet.
Valløy eller Vallø er ei halvøy ved Oslofjorden i Slagen i Tønsberg kommune i Vestfold. Halvøya er bare cirka 1 km lang og en halv km brei, men har likevel vært svært viktig i nasjonal og lokal industrihistorie.

Da baron Gustav Wilhelm von Wedel kjøpte Jarlsberg grevskap i 1683 fulgte det også med et saltverk på Narverød i Slagen med panner og redskap. Hvor lenge dette saltverket hadde vært i drift vet man ikke, men baronen hadde ingen interesse av det og lot det straks bli fjernet.

Fyrforvalter Jørgen Michelsen anla i 1714 et lite saltbrenneri eller saltverk ved Ulleviksbogen (mellom Helodden og Lillebogen). Fra England skaffet Michelsen seg en saltpanne. Saltet ble kokt dels av sjøvann og dels av innført engelsk steinsalt.
Michelsen søkte senere om privilegium på saltutvinning, men fikk avslag. I stedet ble det i 1734 befalt for kgl. regning å oppføre et salt prøveverk på Narverød. Verket besto av et kokehus med en liten saltpanne med de nødvendige rør, pumper og kar samt et 30 m langt graderhus, som imidlertid ikke kom i bruk. Den tekniske ledelse var overlatt til en tysk saltmester ved navn Jørgen Steen (også kalt Georg Stein). Verket ble innstilt i 1738 etter å ha produsert 400 tønner salt.

Narverødanlegget var lite, og da man hadde liten teknisk erfaring å bygge på, var det vanskelig å få til en tilfredsstillende drift. Kongen sendte derfor saltdirektør Joachim Friderich von Beust fra Tyskland for å undersøke forholdene ved det norske saltkokeriet. Resultatet av von Beusts undersøkelser ble en kontrakt av 30.april 1739, hvorved han påtok seg å anlegge et nytt stort saltverk på Vallø.

1739:
Saltverket på Narverød legges ned og overflyttes til Vallø.
Graderhusene, kokehusene, administrasjonsbyggene og en rekke boliger bygges.

Etter å ha blitt gjort kjent med de ypperlige havneforhold og de store skogområder ved Vallø, sendte Kong Christian 6. den tyske Generaldirektør Baron Joachim Friderich von Beust til Vallø for å undersøke om stedet egnet seg til drift av et stort saltverk. Resultatet ble at 10 tømmermenn med flere overordnede sammen med den første forvalter, Christian Gottlieb Crell, kom til Vallø i 1739 for å bygge saltverket der. Ettersom Danmark allerede var delvis avskoget nettopp pga salttilvirking, var det meningen at saltverket på Vallø skulle dekke både Danmarks og Norges samlede behov for salt. Etter hvert ble det Nordens desidert største saltverk.
Omkringliggende gårder ble ervervet og bygging av enorme byggverk ble igangsatt, først og fremst de 2 store graderhusene. I tillegg kom det også kokehus, tørkehus, lagerhus, bøkkerhus, boliger osv.

Til dette store byggeprosjektet trengtes det så mye tegl- og takstein at det ble anlagt et eget teglverk inne ved dagens Heimdalskryss.

Da byggingen av saltverket ble igangsatt i 1739 var det nød i Norge med stor mangel på mat og arbeid. Verket hadde derfor ingen problemer med å skaffe arbeidskraft. De strømmet til fra hele landet. Fra Danmark og Tyskland kom det folk som var kjent med selve håndverket. Arbeidere ble innlosjert i egne brakker og i gamle hus på Vallø og i omegnen. Dette var ikke minst for å få familier til Vallø. Dermed ble arbeiderne også bundet til verket på godt og vondt.

Klasseskillet var stort, og skapte store sosiale forskjeller og spenninger. Mens ledelsen og funksjonærene hadde tilgang på fine hus og leiligheter, og egne forsamlingshus, måtte arbeiderne ta til takke med brakker og tilfeldige samlingssteder. Tilværelsen preget av engstelse og underdanighet i forhold til de som til enhver tid satt med ledelsen. Mange av arbeidernes pågangsmot var nok også svekket pga. alkoholmisbruk.

1741:
Saltverket starter produksjonen av salt.
Eier av Valløen bondegods, Hans Andersen, solgte godset til Kong Christian 6., og gården ble tillagt Vallø Saltverk.

Produksjonen av salt kom så smått i gang, og i 1744 var søndre graderhus, kalt - Christianus Sextus - etter kongen, ferdigbygd. Full produksjonskapasitet ble det etter 1751 da også det andre graderhuset ble tatt i bruk.

De første 15-20 år var saltproduksjonen liten. Kvaliteten var heller ikke god, noe som medførte treg avsetning. Få ville ha Vallø-salt fordi det ofte var fuktig og klumpet, og lite egnet til salting av fisk, men ypperlig til smørsalting pga. sin renhet.
Kongen fastsatte eneveldig prisen, og når - bay-salt (naturlig tørket havsalt) - fra Frankrike og Portugal var billigere og bedre, var det ikke rart at folk foretrakk det importerte saltet. Dette ble imidlertid motvirket ved importrestriksjoner og pålegg om å kjøpe salt fra Vallø.

På Vallø ble det gradert bare i sommermånedene og i tørt vær. Om vinteren var det derfor ikke arbeid å få for de mange løsarbeiderne, og heller ingen lønn.

Verket hadde i en periode vekslene forvaltere uten at dette bidro til noen bedring. Saltet hadde dårlig kvalitet, produksjonen var lav og vedlikeholdet misligholdt. Men endelig kom rette mann på rett plass.

Jacob Lerche (1738-1826) var født i Larvik og kom til Vallø i 1753 samtidig som sin far. Han ble ansatt som assistent på saltverket i 1759.
I 1761 overtok han stillingen som bokholder, og som forvalter i 1776. Saltverket var da i en elendig forfatning. Men Lerche satte i gang store forandringer og verket gikk deretter i mange år med betydelig overskudd.

1774:
Den største forandringen på produksjonssiden skjedde i 1774. Da begynte man å blande engelsk steinsalt i den graderte sohlen. Dette ble gjort i den siste kummen, og effekten var merkbar. Ved det første verket som tok 72 timer fikk man ut 40 - 42 tønner salt. En stor forbedring fra de ca. 29 tønner man hadde greidd tidligere. Samtidig reduserte man også vedforbruket. Årsproduksjonen ble nesten fordoblet ved den nye metoden.

Jacob Lerche var en myndig og streng bedriftsleder, satte store krav til sine medhjelpere og arbeidere, men hadde også følelse for kulturforpliktelse. Han fikk bygget hovedgård, kirke og spinneri, innført helsetjeneste og fattigkasse. Hans innsats bidro til at kongen fikk store inntekter i årene fram til noen år før oppløsningen av det dansk-norske riket i 1814.

Under Napoleonskrigen ble både produksjon og avsetning problematisk. Steinsaltet Lerche hadde blandet i sohlen fikk han ikke lenger importert, og eksporten til Sverige og Danmark stanset opp.
Den nye norske stat, som hadde overtatt verket i 1814, var lite interessert i saltvtilvirkingen og verket ble slått konkurs i 1818. Lerche hadde da vært ansatt ved saltverket i 59 år, nesten 43 år som forvalter.
For sitt virke på saltverket ble Jacob Lerche slått til ridder av Danebrog og tildelt Vasaorden.

1774:
Den største forandringen på produksjonssiden skjedde i 1774. Da begynte man å blande engelsk steinsalt i den graderte sohlen. Dette ble gjort i den siste kummen, og effekten var merkbar. Ved det første verket som tok 72 timer fikk man ut 40 - 42 tønner salt. En stor forbedring fra de ca. 29 tønner man hadde greidd tidligere. Samtidig reduserte man også vedforbruket. Årsproduksjonen ble nesten fordoblet ved den nye metoden.

1782:
Christians kirke innvies. Vallø hovedgård (Herregård) oppføres.

1783:
Ullspinneriet blir anlagt for å skaffe de fattigste arbeidernes kvinner og barn arbeid, og var nærmest en forsorgsinstitusjon. For dette hadde de halvparten av mennenes lønn.
Spinneriet var i drift til ca.1803.

1808:.
3 kystbatterier bygges på Vallø og 1 på Narverød
1808:
Marinehospital på Presterød gård, maks.120 pasienter, legges ned i 1814.

Fra 1742 til 1818 var det blitt produsert 1.066.523 tønner salt (a ca.120 kg). Til dette var det benyttet hele 188.208 favner ved, noe som hadde medført til en vesentlig avskoging i distriktet.

Etter at den Norske Stat overtok saltverket i 1814 gikk det stadig dårligere og gjelden steg. Saltverket ble derfor solgt på auksjon i 1819, for å dekke pant pga. store lånopptak de siste årene. Et interesseselskap av Tønsberg-kjøpmenn, blant dem kjente navn som Carl Stoltenberg, Niels Otto Bull og N.J. Conradi, fikk tilslaget.

Carl Peter Stoltenberg (1770-1830) var født i Våle, men opparbeidet seg etter hvert som ledende forretningsmann i Tønsberg. Han var byens representant i riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, og senere stortingsmann ved flere anledninger. I 1819 overtok han aksjemajoriteten i Vallø Saltverk, fikk det modernisert og lønnsomt i drift en liten periode, men selskapet gikk konkurs i 1830 bl.a. fordi tollsatsen på importert salt var satt vesentlig ned.
Stoltenberg var generøs og hjelpsom, hjalp nødstilte og bidro til borgernes felles interesser. Men da han døde i 1830 hadde nedgangstider bidratt til at hans bo var falitt.

1830:
Kvernbruk startes med vindmøllekraft.

Handelshuset Blumer & Tschudy fra Kristiania kjøpte i 1831 Vallø Saltverk på auksjon.
Handelshuset var eid av Peter Blumer (1783-1863) og hans svoger Melchior Tschudy (1788-1952). De var begge opprinnelig fra kanton Glarus i Sveits. I Kristiania drev de engrosforretning innen kaffe, sukker og huder. De tok med seg sitt firma til Vallø, men overførte det like etter til Tønsberg.

Slekten Tschudi er en gammel adelig sveitserslekt, som kan føres helt tilbake til det 9.århundre. Melchior Tschudy utvandret fra Sveits og ble handelsborger i Kristiania i 1814.

I partnerskap med Peter Blumer drev han Vallø Saltverk i 10 år fremover med stor suksess. Deretter gikk det gradvis dårligere ned til full produksjonsstopp i 1853. Men innen da hadde Melchior Tshudy, 1 år før sin død i 1851, solgt sin andel av verket for 41.000 speciedaler sølv til sin partner Peter Blumer.
Vallø saltverk ble meldt konkurs i 1861, og bare 2 år etter døde Blumer.

Under Tschudy-tiden var det en rivende industriutvikling i mange bransjer på Vallø. Foruten saltverket igangsatte Blumer og Tschudi brennevinsbrenneri, en ostefabrikk, kvernbruk og et bomullsspinneri. Etter nedleggelsen av saltverket fortsatte de med disse virksomheter i ennå noen 10-år før det hele ble avviklet.

1836:
Ysteri starter og er i drift til ca.1850.
Brennevinsbrenneriet starter. Nedlegges ca.1860.

1844:
Bomullsveveri starter. Går konkurs, men ny drift i 1870-1876.

1850:
Farveri tilknyttet veveriet starter.
Skipsbyggeri anlegges og er i drift fram til 1860.

1855:
Bomullsspinneriet starter og er drift fram til 1860.

1861:
Saltverket legges ned etter over 120 års drift.

Ved nedleggelsen hadde Vallø Saltverk vært i drift i rundt 120 år. I alle disse årene hadde saltverket bare hatt 4 eiere:
Den danske krone, Den norske stat, Interesseselskapet Stoltenberg, Bull og Conradi og Handelshuset Blumer og Tschudy.

1865:
I 1865 var det en rekke mystiske branner på Vallø, og de bar preg av å være påsatt. Det hele kuleminerer ved at gradèrhusene brenner ned. Denne brannen er så voldsom at stedets befolkning ikke greier slukningsarbeidet alene, og hjelp må tilkalles helt fra Horten. Den samlede branntakst for denne siste brannen var på 9000 spd. Det viste seg å være en 15 år gammel jente bosatt på Vallø som hadde satt på brannen. 		Christensen Aasen, Poul (Povel) "Konsten" (I12510)
 
25 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I87)
 
26 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6062)
 
27 .
30/10 88

Da jeg idag var min formiddagsvisit borte hos R. & L., hos hvilken sidste jeg fandt de 4 ikke-skolensøgende børn forsamlede på salen – Trygve i overstrømmende glæde over bedstefars besøg udførende alskens viltre lege på gulvet, snart på maven, snart med benene i vejret, o.s.v. – bad R. mig at hilse Chr. & E. samt onkel Fredrik, at det bestilte kjød nu var såvidt færdigt til afsendelse, at det muligens kunde afgå herfra i næstkommende uge. Da jeg spurgte R. & L., om de ellers havde noget at lade sige, bad de kun at bringe de vanlige hilsener om, at alt var vel. De var nu i selskab igår, skal iaften i det musicalske selskab, hvor de har meldt sig ind, R. som sangerinde, L. som pianistinde og Karl som kritikus, og imorgen skal de have de 5 Dundas’ser hos sig samt tante Anna.
Der blir altså udsættelse med mit hønselag, som antagelig vil for sig gå først på torsdag, da jeg skal have skoleråd (og forstandermøde fredag).

Nu var netop Olaf inde fra spisestuen, og da han så mig skrive, bad han om at få lægge ind et lidet brev, det han da nu er begyndt på inde i spisestuen ved den ene af de i glasmagasinet iår anskaffede sterkt lysende lamper. Blandt udgifter på næste års budget har jeg foreslået oppudsning af spisestuen med tilstødende kammer, en renovation, som jeg har ladet længe nok udstå af sky for de dermed forbundne ubehageligheder.

Peter Olsen med frue fra Pensacola er for tiden i byen – for hvor lang tid, vides ej. Idag traf jeg fru Olga Leth inde på Schistads bægerbutik, hun så nokså smilende ud og fortalte, at hun nys havde havt brev fra Henny.

Noget mere haves ej.
A.Br. 		Brinchmann, Alexander (I32)
 
28 .
30/10 88

Da jeg idag var min formiddagsvisit borte hos R. & L., hos hvilken sidste jeg fandt de 4 ikke-skolensøgende børn forsamlede på salen – Trygve i overstrømmende glæde over bedstefars besøg udførende alskens viltre lege på gulvet, snart på maven, snart med benene i vejret, o.s.v. – bad R. mig at hilse Chr. & E. samt onkel Fredrik, at det bestilte kjød nu var såvidt færdigt til afsendelse, at det muligens kunde afgå herfra i næstkommende uge. Da jeg spurgte R. & L., om de ellers havde noget at lade sige, bad de kun at bringe de vanlige hilsener om, at alt var vel. De var nu i selskab igår, skal iaften i det musicalske selskab, hvor de har meldt sig ind, R. som sangerinde, L. som pianistinde og Karl som kritikus, og imorgen skal de have de 5 Dundas’ser hos sig samt tante Anna.
Der blir altså udsættelse med mit hønselag, som antagelig vil for sig gå først på torsdag, da jeg skal have skoleråd (og forstandermøde fredag).

Nu var netop Olaf inde fra spisestuen, og da han så mig skrive, bad han om at få lægge ind et lidet brev, det han da nu er begyndt på inde i spisestuen ved den ene af de i glasmagasinet iår anskaffede sterkt lysende lamper. Blandt udgifter på næste års budget har jeg foreslået oppudsning af spisestuen med tilstødende kammer, en renovation, som jeg har ladet længe nok udstå af sky for de dermed forbundne ubehageligheder.

Peter Olsen med frue fra Pensacola er for tiden i byen – for hvor lang tid, vides ej. Idag traf jeg fru Olga Leth inde på Schistads bægerbutik, hun så nokså smilende ud og fortalte, at hun nys havde havt brev fra Henny.

Noget mere haves ej.
A.Br. 		Brinchmann, Ragnhild "Brinchmann-Hansen" (I393)
 
29 .
30/10 88

Da jeg idag var min formiddagsvisit borte hos R. & L., hos hvilken sidste jeg fandt de 4 ikke-skolensøgende børn forsamlede på salen – Trygve i overstrømmende glæde over bedstefars besøg udførende alskens viltre lege på gulvet, snart på maven, snart med benene i vejret, o.s.v. – bad R. mig at hilse Chr. & E. samt onkel Fredrik, at det bestilte kjød nu var såvidt færdigt til afsendelse, at det muligens kunde afgå herfra i næstkommende uge. Da jeg spurgte R. & L., om de ellers havde noget at lade sige, bad de kun at bringe de vanlige hilsener om, at alt var vel. De var nu i selskab igår, skal iaften i det musicalske selskab, hvor de har meldt sig ind, R. som sangerinde, L. som pianistinde og Karl som kritikus, og imorgen skal de have de 5 Dundas’ser hos sig samt tante Anna.
Der blir altså udsættelse med mit hønselag, som antagelig vil for sig gå først på torsdag, da jeg skal have skoleråd (og forstandermøde fredag).

Nu var netop Olaf inde fra spisestuen, og da han så mig skrive, bad han om at få lægge ind et lidet brev, det han da nu er begyndt på inde i spisestuen ved den ene af de i glasmagasinet iår anskaffede sterkt lysende lamper. Blandt udgifter på næste års budget har jeg foreslået oppudsning af spisestuen med tilstødende kammer, en renovation, som jeg har ladet længe nok udstå af sky for de dermed forbundne ubehageligheder.

Peter Olsen med frue fra Pensacola er for tiden i byen – for hvor lang tid, vides ej. Idag traf jeg fru Olga Leth inde på Schistads bægerbutik, hun så nokså smilende ud og fortalte, at hun nys havde havt brev fra Henny.

Noget mere haves ej.
A.Br. 		Brinchmann, Louise "Bjørset" (I394)
 
30 .
Andreas Høyem tok opp igjen saken fra 1797, som hans forgjenger Andreas Bredal Wessel startet, om at tilstanden til de 2 kapellene på Harøy og Sandøy var svært skral. Han sendte brev til biskop Bugge i 1805 og i 1806. I svaret til Høyem ga biskopen beskjed om at direkte initiativ fra prest til sentrale styresmakter ikke var rett vei å gå. Formell søknad om løyve til riving og nybygging måtte komme fra folket selv. Finansieringen måtte også hovedsakelig bli ordnet ved innsats direkte fra folket; Kollekt, fisketiende, anskaffelse av tømmer og personlig tilskudd.

Den endelige avgjørelsen om rivning av kapellene og bygging av ny kirke og opprettelse av ny kirkegård på Sandøy, ble fattet ved kongelig reskript 7.april 1809. Arbeidet kom i gang året etter. En ny 8-kantet kirke ble bygget på Søndre Remmen på Sandøy, og kirke og kirkegård ble vigslet til sitt rette bruk 20.september 1812.

Kilde:
Harøy kyrkje 50 år - jubileumsskrift for Harøy kyrkje, Sandøy sokneråd 1984.

Han har også vært ivrig i å ta opp diverse saker på Tinget, og har med dette ertet mange på seg.

I 1804 stevnet han Hans This og J.W.Møller for retten fordi de med noten sin hadde fått fanget flere føringslaster med sild på Kvalvikja ved Otrøya uten å legge tiendsild.

Han førte også sak mot flere ungkars-loser fordi de ikke hadde betalt skoletoll og presteavgift.

I 1809 brakte han opp en sak som pågikk over lang tid, og som vakte stor harme og nag til presten. Han satte frem påstand om tiende for brugdefangst. Hovedforhøret var på månedstingen på Molde 4.september 1810. En del av den fiskende almuen fra Aukra og Bu prestegjeld var innkalt til stevning for at de skille betale Høyem tiende for brugdefiske, såvel som annet fiske for året 1809.
Dom i denne saken falt 24.november 1810, hvor samtlige av de innstevnede ble fritatt for tiltak.

Ti kjendes for Rett: Samtlige indkalte av Akerø og Boe fiskende Almue bør for Citanten Herr Presten Høyems tiltale i denne Sag fri at være.

Det er fortalt at folk godtet seg over dette resultatet. Bak ryggen hans pekte folk langnase.

Høyem ble for dette og andre ting noe bitter, og han har kanskje derfor svartmalt en god del når han skildret folkelynnet på disse kantene:

Folks levemåte kan eg korkje rose eller laste... deira tenkjemåte tildels voldsom og tildels eigennyttig og rovgjerrig... (angående uværsdager) gjer dei høve til oppegging og vonde råd slik at hugen venrt gjenstridig, åtferda overveldande og talen overfusende. I det heile er bøndene her mistenksomme, trur ikkje mykje øvrigheita på ordet, løper vanlegvis frå den eine til hin med sine spørsmål og til sist oftast følgjer si eiga først-fatta meining...

Han antyder også at jo nærmere en kommer kysten, jo mer er tankegangen avvikende fra allmenn tenkemåte. Dette skyldes, tror Høyem, omgang og oppblanding av fremmede folkeslag, og tildels også omgang med brennevin. 		Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
 
31 .
Andreas I. Høyem var, som sin far, middels høy og sterk. I de siste år hadde han svær prestemage. Han var en dugende, men myndig prest, virksom i både tale og skrift.

I 1820 fikk han slag og var etter det svak. Han fikk slag gang på gang, og var lange stunder fra sans og samling.

Sin siste konfirmasjon holdt han 3.november 1822, den eneste gudstjenesten han greidde den høsten. Siden var han ikke i kirken.

Den 26.mars 1823 fikk han avskjed i nåde med 300 speciedaler i pensjon, men da brevet nådde frem til Aukra, lå han allerede på likstrå. 		Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
 
32 .
Andreas I. Høyem, som var en velholden mann da han kom til Aukra, mistet det meste av det han eide i et pengekrakk ca. 1801. Resten satte sønnen Jens senere over styr.
Andreas og fru Dorthea hadde ikke råd til å la noen av barna sine studere, men de greide å skjule fattigdommen og viste seg standmessig når prest og biskop besøkte dem.

En liten historie:

En dag hørte presten det tuska inne på låven, og gikk for å se hva det var. Der sto en av husmennene hans og fikla med den tyngste og beste kornsekken. Mannen truet presten og sa:
Korratt prest! Hjelper du meg ikkje sekken på, so slær eg deg i hel!
Høyem tok sekken på ryggen. Da han hadde båret den ut, så mannen presten kvast i øynene og sa:
Korratt prest! Når du sjølv lettar børa på tjuven, kan du ikkje krevja han straffa.
Nei, presten meldte ikke tyven, han hjalp tyven å få en mye bedre plass en mil fra prestegården, på det vilkår at han ikke skulle stjele mer. Kornet trengte han da, mente presten. Og det hendte det at mannen, han sluttet å stjele. 		Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
 
33 .
Atle Røising Aune, som da bodde på Bjørksæter, Sparreholm i Flen kommune i Södermanlands län, videresendte sin kusines brev den 16.september til Berg Olsen på Kjesæter flyktningemottak. Herunder sendte han også 2 brev til, ett til Ruth Lorentzen, samt ett til tanten Härdis Lorentzen.
Atle hadde jo fått råd på Kjesæter idet han reiste derfra, at han skulle holde seg borte fra all korrespondanse med Ruth, hvilket han til da også hadde gjort.

Videre skrev han:

Ellers tillater jeg meg å meddele at jeg har søkt, tross alt, om enten å bli opptatt i Den Kngl. Norske Marine eller innkalt til Politikurs, jeg ble som Dere kanskje husker nektet deltakelse i sådant kurs. Da jeg alltid har ønsket å få gjøre noe for Norge, som også bragte meg i ulykken, håper jeg å bli opptatt.

Ærbødigst
Atle R. Aune. 		Aune, Atle Røising (I838)
 
34 .
Aukrapresten ser ut til å ha vært nokså streng i sine krav til almuen og barna deres. Han kjempet for å få fullgod skikk på skolevesenet, men folk hadde mye bedre bruk for ungene sine på gården. Dette skapte en del vond strid i prestegjeldet. Høyem skrev:

Almuens Sindelag er ikke her stemt for Skolens Forbedring. Endnu gjenlyder deres Knur... Ungdommen overmåde vandkundig. Ikke anført til tænksomhet.

Frå Høyem si sida var striden ført for å skapa betre skikk på skule- og kyrkjestellet, ein strid mot trongsyn og delvis vrangvilje. Likevel lyt eg vedgå at Høyem... burde vore mindre brysk og meir mild og kjærleg (Arne M. Magerøy).

Presten besøkte ofte skolene og skoledistriktene i prestegjeldet. I konfirmasjonsskolen merket han seg de flinkeste, og tok disse, hvis de ville, til seg på prestegården og lærte dem opp til lærere. Han hadde også ansvaret for budsjettet for skolekassen.

Til en av konfirmantene skrev Høyem:

Du har ytret ønske om at blive Skoleholder i Vågø Sogn. Jeg erindrer vel at Du var en meget lærevillig Ungdom i Din Konfirmation, og har hørt at Du har vedblevet at søge Tilvext i Dine Kristendom-Kundskaber. Jeg ønsker derfor at Du kunne komme hertil med Din Fader, jo før, des bedre, for at søge den Forberedelse dertil som endnu måtte fattes Dig. Allerede 3 andre har anmeldt sig for mig.
Agerø Prestegård den 25.Januar 1818.
A.Høyem.

I 1805 skrev han om sine skolelærere:

Skolelærerne haver jeg undervist nogen Tid førend de beskikkedes. Vil herefter undervise dem i mit eget Hjem, uagtet jeg haver syvsmå Børn og en vidløftig stor Husholdning og et besværlig Kald.

Han skriver dog også at Almuens Sindelag er ikke her stemt for Skolens Forbedring. Endnu gjenlyder deres Knur over Fundasen af April 1796.

Budsjettet for skolekasse ble satt opp ved at Høyem kalte inn bygdekommisjonen.
Av bøker de kjøpte inn 26.juni 1805 var blant annet:

Bibel på dansk af Året 1774, Schønheydes Håndbog til Kristendommens Studering, Horts Bibelske Historie, Colbans Læsebog for Begyndere og Salmebog.

I visitasberetningene fra 1807, 1819 og 1823 får ungdommene ros for kunnskapene sine. Biskop dr.theol. Peder Olivarius Bugge, som var en kravstor og streng danemann, ga Høyem og lærerne i Aukra prestegjeld ros for godt skolestell:

Man sprer tydelig Prestens Flid med Skolevæsenet
...også Lærerne syntes at være temmelig gode, nogle endog mere end almindelige... jeg lagde mærke til at Præsten omgikkes Almuen meget stuslig og svarede dem kun kort.

Så her er det både ros og kritikk av Høyem, som var streng av seg, men påpasselig og dugende i arbeidet. I andre bygder får ungdommen ofte karakteristikken overmåde vankundig eller ikke anført til tænksomhed, så Høyem har vært nokså streng i sine krav til almuen og barna deres.

Skolesituasjonen på Aukra var tydeligvis også krisepreget i disse årene.
Fordi pengeverdien sank, skrev Høyem i 1811 til Stiftsdireksjonen og ba om å få lov til å øke lærerlønningene med seks til 8 riksdaler i året for hoved- og annekssoknet, og med 8 til 10 riksdaler i kapellaniet. Dette kunne han dersom Skolekassen tåler det, står det i svaret han fikk tilbake.

I 1813 skriver han en ny melding om at Almuefolket på Grund af den store Trang ikke kan modtage Skolen eller Skolemesteren. Han melder at det er uråd å drive inn lærerlønningene, at menge går fra gårdene sine o.l. Lærerlønningene ble derfor nedsatt til 18 riksdaler i året for 40 ukers skolehold. 		Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
 
35 .
Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av sønnen, tollkasserer Christopher Brinchmann, ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark:

...min Faders Eiendom Sjømyren beliggende ved Hittersøen og Hitterelven omtrent 1/8 Miil fra Bergstaden...

...mit Barndomsliv som tilbragtes i mine første Sommer og Høstmaaneder paa en mine Forældre tilhørende Avlsgaard, beliggende i Røraas Sogn 3/4 Mill fra Bergstaden, Wintervolden kaldet, der mod Øst og Nord grændsede til Glommen Elv som udspringer fra den i bemeldte Sogn liggende fiskerige Indsø, Aursunds Søen, mod Syd til Erlien og mod Vest til Almindingerne ved Storvartz Grube...

...Paa denne Gaard i Forening med mine Forældres førnævnte Eiendom, Sjømyren ved Røraas, kunne fødes 2 Heste og 10 Kjør...

...tog sin Sommerresidents paa Vintervolden til ud paa Høsten. Paa Vintervolden var den rigeste Anledning til at tumle i det Fri og more sig. Aarle om Morgenen var man ude og qvægede sig ved den deilige Sommerluft og Fuglesang...

...Gjennem Gaardens Ind- og Udmark løb fiskerige Bække - især den saakalte Vikebækken... 		Hansen Brinchmann, Michael Stub (I1504)
 
36 .
Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av sønnen, tollkasserer Christopher Brinchmann, ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark:

Nok en Beskjæftigelse jeg havde som Barn, i Krigsaaret 1808 - maa ogsaa omtales...

...i mine Forældres Huus, hvor der holdtes en Militair-Klub eller ugentlig Samling af Officerer for at læse Aviser, spille L'hombre og politisere og synge, især krigerske Sange. De yngre Officerer deeltog ogsaa i Keglespil som foregik i min Faders Gaard.

Det var ikke liden Militairstyrke som var garnisoneret paa Røros bemeldte Aar. Foruden Røraas Bergcorp's 2de Compagnier, som gjorde Tjeneste under Krigen - og ved hvilket min Fader stod som Premierlieutenant - var flere Compagnier af Gevorben og Nationale derunder Skiløbercompagni indqvarterede hos Indvaanerne paa Stedet. 		Hansen Brinchmann, Michael Stub (I1504)
 
37 .
Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av sønnesønnen, tollkasserer Christopher Brinchmann, ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark:

...Gaarden Skaarvolden i Størens Præstegjeld paa hvilken Gaard min Farfader Hans Brinchmann fra Aarene 1737 til 1753 boede som dengang residerende Capellan i Størens Menighed. 		Antonsen Brinchmann, Hans (I1506)
 
38 .
Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark:

...da jeg den lste Mai 1823 tiltraadte mit Embede som Fuldmægtig i den Kongelige Norske Regjerings Revisions Departemant (Se Indstill. harom No.), hvortil jeg den 13de April samme Aar blev beskikket af Hans Majestæt Kong Carl Johan (Se Dept. Skr. No.7).

Jeg forrettede Tjenesta i Departementets første Revisionscontoir, hvorunder var henlagt Revisionen af Hovadkasernes og de direkte Oppebørsels-Regnskaber indtil 1ste Juni 1832 da jag fratraadte dette Embede for at begive mig til Molde...

Se Bestall. No.8. 		Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
 
39 .
Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark:

...indtil 1ste Juni 1832 da jag fratraadte dette Embede for at begive mig til Molde og der overtage Toldkassarer Embede ved Toldstedet, hvortil jag ved kongelig Bestalling var bleven udnævnt den 10de Januar samme Aar.

Se Com. og Bestall. No.

Med Kone, 3 Sønner, Alexander, Harald og Ludvig, min Søsterdatter Cornelia Floer Dass som har været til Forsørgning og Opdragelse i mit Huus fra sit 11te Aar, 1827 og en Tjenestepige Karen Olsdatter Hagen, begav jeg mig paa Reisen overland fra Christiania Torsdagen den 7de Juni Kl.5 1/2 Efmd. og kom til Molde Løverdagsmorgen Klokken 6 den 16 Juni 1832, hvor jeg den paafølgende 20de Juni overtog Bestyrelsen af Toldkasserer Embedet — et
Embede som jeg har vedblevet at bestyre og som jeg agter fremdeles at forestaa saalænge Gud forunder mig Kræfter til at kunne opfylde de Pligter som dermed ere forbundne. 		Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
 
40 .
Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark:

...og det lykkedes mig at blive udnævnt til Copist i den Kongelige Norske Regjerings Statssecretariat den 1ste April 1818. En Post som jeg samme Dag overtog (Se Platous Beskikkelse No.6) og som jeg først fratraadte ved April Maaneds Udgang 1823... 		Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
 
41 .
Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark:

At Barneaarene har udgjort den 1ykkeligste Deel af mit Liv kan let forklares af Enhver som har naaet den modnere Alder. For mit Vedkommende kan bemærkes at jag som Barn var sund og frisk og deelte Barnets uskyldige Glæder i mine Forældres Huus med ældre og yngre Sødskende og deeltog med mange andre Barn i selskabelige Fornøielser hos Bergstadens Familier baade blandt de dannede og, om man saa vil kalde det, de lavere Klasser.

I Julehøitiderne var Børnebal gjængse For(nøielser?). Til andre Tider af Vinteren var af og til Børneselskab, hvor man morede sig ved at udføre forskjellige Lege, saaaom at sidde paa Forundringsstoel, lege Blindebuk, give og opløse Gaader o.d.l. og ofte blev en gammel Kortstok benyttet til at spille Rakker, Marjas, Svælte, Svarteper, Skidden-Anders og Dragkulue m.m. Ellers samledes man om Vinteren for at løbe paa Skøyter, Ski og Kjelke, kaste Sneebold, bygge Sneehuse og Sneekjærring m.m.

Om Sommeren foregik Børnelegene, deels paa aaben Mark ved at slaae paa Ringen, slaae Sissen, kaste Bold og lage Enkemand og Enke, deels paa aabne Pladse i Staden og i Gaardsrum, ved at lege Hund, Jæger og Hjort, Bones, Gjemsel, gjemme Kule, ved at slaae Sinke og Kegler og ved at spille paa Stikka og kaste Krone og Mynt, spille Klink, om Knappenaale og Knapper. Knappene havde en bestemt gangbar Værdi eller Cours. Saaledes var de heelstøbte Knapper de bedste, hvoraf, efter Størreleen, nogle indeholdt 8, andre 6, 4 og 2 Point. Knapper med tilloddene Maljer eller Hemper var af ringere Værdi. Knapper med løse Meljer gjaldt 1 og den hvis Kant var brækket, gjaldt kun 1/2 Point.

Den som bedst forstod at skyde tilmaals og komme Stikken nærmest med sin Slant - almindelig de saakaldte Christian den 7des Kobberskillinger af 1771 — havde Ret til at slaae først og de Andre i den Orden deres Slant kom Stikken nærmest. Samtlige i Spillet Deeltagende maatte derpaa sætte hver sin Knap paa Stikka - en flad Træfliis som vippedes over en liden Træpinde - Alla de Knapper, som ved denne Overvipning faldt paa Jorden med Meljen iveiret blev Spillerens Gevindst. De Knappe derimod hvis Melje vendte nedad bleve derefter af de efterfølgende Spillere behandlede som de første og som oftest naaede ikke Touren til at prøve sin Lykke for dem som havde det sidste Slag.

Krone- og Mynt—Spillet, eller at spille Klink, foregik paa den Maade, at man paa en forud vedtaget Afstand skjød tilmaals med en Kobberpenge mod en opsat Mærkesteen og i den Orden som man kom Mærket nær bleve da Pengene hævede op i Luften med Tilkjendegivende af enhver Spillende om Aversen eller Reversen - Krone- eller Skriftsiden - af Pengene som kom i Dagen, skulde gjælde for Gevindst eller ei. Her var naturligviis ogsaa størst Kans at vinde for den som først kastede og saa fremdeles. Gjenstanden, hvorom der spilledes var enten Knapnaale eller Knapper, der som Indsats havde sin Plads i Nærheden af Maalsmærkestenen.

Disse Spil om Knapper og Knapnaale var meget gjængse i min Barndom blandt Drengebørn paa Røraas om Søndagseftermiddagene efter endt Gudstjeneste. Der dannedes Partier flere Steder i Staden og ældre Mennesker af begge Kjøn vare ofte Tilskuere af deres Bedrift. De voxne Mandfolk havde ogsaa som Børn fornøiet sig paa samme Maade og derfor fandt de Interesse i at overvære de Unges Kamp. Den Dreng som vandt de fleste Knapper eller Knapnaale var ikke lidet stolt af sit Udbytte. Mange af de ældre Gutter mødte frem til Spillet med sine forud vundne Knapper, træd treradet paa en Traad eller Snor, og Knapnaalene vare indsatte i deres Veste og Trøier som garnering i Kanten af Klæderne. Jeg deeltog ogsaa i disse Spil men uden Held.

Engang havde jeg spillet Bankerot og for at kunne optage Forretningerne paany skaffede jeg mig Ressourcer paa den Maade, at jeg sprettede 6 ny blanke polerede Metalknapper af en nye Buxe som tilhørete en af mine Forældres Tjenestedrenge, Jacob Andersen. Eieren fordrede ingen Skadeserstatning for sit Tab eller Afstraffelse for den begaaede Forseelse, men det kom omsider for mine Forældres Øren og da var det ingen Pardon at vente. Jeg maatte knappe ned min Buxe og fik saa vældige Slag af Birkeriset, at jeg ikke kunne sidde paa min Ende de første Dage og slig en Straffetale og Advarsel, saa at jeg tabte Lysten til at gjentage en saadan ulovlig Handling. En Afstraffelse som senere har staaet levende for min Erindring gjennem Livet, ligesom al anden Tugt, der blev mig tildeelt i fuldt Maal som Barn har været mig tjenlig og hvorfor jeg altid af et taknemmeligt Hjerte har lovpriset mine kjære Forældre, siden jeg kom til Modenhedsalderen. Vel fandt jeg som Barn mangengang at være for haardt straffet, men mine Forældre indsaae bedre hvad der tjente til mit Bedste og paa dem kan den Sætning - Den som elsker sin Søn, tugter ham tidlig - med Sandhed anvendes.

Foruden de foroven anmærkede gaves mange andre Fornøielser for Børn om Sommeren, saaledes for Ex.: vandrede vi ud paa Markerne deels for at plukke Blomster saasom Soløie, Guulkold, Prestekrave, Røllik, Blaaklokke o.d.l., deels for at plukke Bær, saasom Krækling, Blaabær, Skindtryde, Tyting, Multe og Bjørnebær. Vi pyntede os da ud med Blomsterkrandse og Perlebaand og vare sjæleglade.
Vi byggede ogsaa Huse af Steen, Leer og Sand saa store at Børn deri kunne holde Huus, det vil sige, snart var den Ene, snart den Anden Vært og de Andre Gjæster og der beværtedes da med selvgjorte Rætter, saasom Kager, bagte deels af rød og deels af hvid Muldjord med Sand og Vand. Undertiden blev der trakteret med Bær og enkelte Gange holdtes stort Gjæstebud naar man var saa heldig at kunne træffe sammen med opsparte Mellemmad - Smørrebrød eller Kringler o.d.l. Vi havde i Almindelighed godt Drikkevand og vi fortærede vor Kost i de smaa Boliger, der bestode af et Værelse med Kjøkken, hvori var Skorsteen eller Ildsted og udemom Huset var anlagt Have og om det Hele var opført et Steengjærde med Indgangsport. Jeg var en utrættelig Arbeider ved disse Bygge-Arbeider og havde en særlig Interesse for et Anlæg som udførtes paa min Faders Eiendom Sjømyren beliggende ved Hittersøen og Hitterelven omtrent 1/8 Miil fra Bergstaden hvor der var god Anledning til at fiske, især den saakaldte Blindsild hvoraf der var en stor Mængde og i Nærheden deraf var en Mængde Bær at finde især Krækling, Blaabær og Skindtryte og tildeels Multebær.

Paa denne Eiendom var jeg om Vinteren med at fange Ryper i Snarer, hvortil den tætvoxede Smaaskov af Birk gav fortrinlig Anledning. Jeg synes endnu at det skjær mig i Hjertet naar jeg tænker paa hvor grusomme vi var mod disse deilige Ryper, som vi toge deels levende og deels qvalte, ud af Hestehaarssnarerne.

Jeg har nu længe dvælet ved at meddele Efterretning om de uskyldige Barndomsglæder som saa rigelig er faldt i min Lod, men førend jeg forlder denne Materie, vil jeg heller ikke undlade at give en Beretning om mit Barndomsliv som tilbragtes i mine første Sommer og Høstmaaneder paa en mine Forældre tilhørende Avlsgaard, beliggende i Røraas Sogn 3/4 Mill fra Bergstaden, Wintervolden kaldet, der mod Øst og Nord grændsede til Glommen Elv som udspringer fra den i bemeldte Sogn liggende fiskerige Indsø, Aursunds Søen, mod Syd til Erlien og mod Vest til Almindingerne ved Storvartz Grube.

Det var stor Glæde paa mig og mine Sødskende naar den Tid kom at Kreaturerne skulde flyttes til Havning paa Vintervolden. Paa denne Gaard i Forening med mine Forældres førnævnte Eiendom, Sjømyren ved Røraas, kunne fødes 2 Heste og 10 Kjør. Det var en Lyst at følge med naar de godt staldfodrede og kaade Kreaturer skulde til Sæters som vi kaldte det. Jeg erindrer godt hvilken Glæde der var paa Kjørens naar de bleve slupne af Baasene og kom ud paa Gaardspladsen, da var det ikke raadeligt for Børnene at være ude i Gaardsrummet, men efter at Fjøset var bleven tomt og Kreaturerne havde raset fra sig og udkjæmpet Striden indbyrdes ved alskens Brydning og gallopperende Sprang og Kaadheder for endeel havde lagt sig, bar det afsted til Sæters. Budejen i første Række med Bjeldkoen og et Par andre rolige Dyr under Ledning af Tjeneste Drengene, de øvrige gik løse. Folkene havde stor Møie for at følge Kjørene, som godt skjønnede hvorhen Touren gjaldt. Sveden pressedes alvorlig ud paa de Folk som skulde styre Toget i en saa hurtig Marsch. Naar Besætningen vel var af Gaarde, saa kom Efterfølget afsted kjørende, nemlig mine Forældre og Børnene, som da tog sin Sommerresidents paa Vintervolden til ud paa Høsten.

Paa Vintervolden var den rigeste Anledning til at tumle i det Fri og more sig. Aarle om Morgenen var man ude og qvægede sig ved den deilige Sommerluft og Fuglesang. Frit var det ikke at man ogsaa enkelte Gange fandt Behag i at plyndre et og andet Fuglerede for Æg, uagtet Forældrenes Forbud derimod. En Sommer kan jeg erindre at der var en talrig Mængde Lamænder i Skov og Mark paa Vintervoldens Jorder, men hvilken Glæde var det ikke for os børnene naar vi kunne tirre disse modige Dyr og hvilken Fortvivlelse de kjæmpede med Hunden indtil denne havde faaet Bugt med deres Liv.

Paa denne smukke Eiendom var Anledning baade til Jagt og smaat Fiske. T Glommen var mange Fiskesorter, saasom: Øret, Mar (Bor), Siig (Sik), Lake og Gjedder, der toges deels med Garn og deels med Not og endnu oftere ved Stangfiske. At kunne være tilstede ved saadanne Anledninger var en kostelig Fornøielse. Gjennem Gaardens Ind- og Udmark løb fiskerige Bække - især den saakalte Vikebækken hvor ogsaa vi Børnene trak mangen vakker Fisk, Kjøt eller Smaaøret og de Ældre fiskede tildeels med Ljuster om Høstkveldene og jeg satte stor Priis paa at kunne være med som Tilskuer ved slig Leilighed og see hvorledes de stak og fangede Fisken med den jernbeslagne Agncrer beslagne Skulterstang.

Naar Multebærene vare modne da droge vi afsted med vore smaae Daller og Næverskrukker for at sanke Bær paa Multefloerne eller Multemyrerne, der syntes som at de vare bedækkede med et rødt Klæde. O hvilken Fryd og Glæde var det ikke at komme til saadanne Bærsteder, hvor vi ei alene paa Stedet kunne proppe vore Maver, men kunne ogsaa hjembringe saamegen Bær til Fortæring, at vi deraf kunne gjøre os tilgode de paafølgende Dage. Ellers var der og Anledning til at kunne sanke flere Bærsorter af de ovennævnte Slags og desuden Tei- eller Taagbær, samt paa et enkelt Sted, endog faa Jordbær.

Vi fandt stor Fornøielse i at kunne efterligne Landmandsvirksomheden. Saaledes indhegnede vi smaae Jordestykker med Gjærde af Steen eller af smaae selvgjorte Grinder af Træe, opførte derpaa smaae Huse af Steen; lavede Smør, Ost og anden Mad af diverse Raastoffer - fornemmelig af Muld og deslige. Holdt en i Tal ikke liden Gaardsbesætning af Kjør, Gjeder, Sauer og Sviin, som tilveiebragtes ved hist og her at samle beenknokler af de nævnte Slags Dyr og Formen af disse Been gjorde Udslaget med Hensyn til hvilken Klasse Huusdyr de skulde henføres.

Men var største Glæde og Fornøielse indtraf i Høbjergningstiden da vi fik deeltage med Høstfolkene i Indhøstningen. Vi havde vore smaae malede og navnede River og indbildte os at gjøre megen Nytte ved at brede, vende og sammenhobe og sæde Hø, men det turde nok hende, at vi mere laae iveien for de egentlige Arbeidsfolk end gavnede dem noget ved vor Geskjæftighed; dog hjalp vi af og til vedvor Iver i at frambringe Roer og Krager - Hesjemeed - til de Steder paa Engen hvor Høhesjerne skulde opføres.
Den største Moro havde vi naar Høet skulde kjøres ind i Laden. Vi fik da Lov til enten at kjøre Hesten eller at sidde paa Hølasset og naar Høsleden kjørte tom tilbage fik vi altid sidde paa og vexelviis holde Tømmerne. Naar et større Qvantum velbjerget Hø var kommet i Huus fik vi atter en fornøielig Beskjæftigelse ved at Deeltage i Arbeidet med Høets Ombringen og Nedtrappen i Laden. Her gjorde vi da mangt et Hop og Kast fra Ladens øverste Bjelkelag ned i Høstaalet - Hødyngerne. Vi benyttede ogsaa Høet til at bekrige, ja jeg kan gjerne sige, til at begrave hverandre, saa at, naar Dagværket var endt, vi havde den største Møie for at rense os for Høe, som overalt var trængt ind i Klæderne og paa selve Kroppen.

Paa samme Aarstid som Høbjergningen foregik, vare Næperne komne saa vidt, at vi kunne besøge Næpraderne og gjøre os tilgode med denne — efter vor Smag - deilige Frugt, den vi fortærede enten i hele Stykker eller ved at skave og udhule Skallet. Den sidste Maade medførte den Fordeel, at man af Skallene fik brugbart Huusgeraad saasom Kelkebunker og Fade i Smaapigernes Dukkestue. Af de større Næper fabrikerede vi forskjelligartede Dyr og andre smaae Gjenstande, som vi for en kort Stund kunde more os med, men Enden paa Legen var som oftest at vi fortærede disse Fabrikata førend vi skiltes ad. Det maa ellers bemærkes, at denne Forsyning af Næper ofte var en ulovlig Handling, som foregik paa Steder fjernet og useet fra Gaardens Huse, men vi fandt, at den forbudne Frugt, som sagt, smagte godt.
Den opskavede Næpe havde ingen Lighed i Smag med den Sevje som vi paa Forsommeren udvandt af Birketræet medens dette var saftfuldt. 		Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
 
42 .
Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark:

Den algode Gud har ladet mig opleve de forskjellige Aldre, som falder i Dødeliges Lod. Enhver af disse Aldre have hver sine Glæder og Sorger, dog har Sorgens og Kummerens Dage været faa med de glade Dage, hvormed mit hele Liv have været overfyldte.

Hvad jeg har oplevet staaer meer og mindre klart for min Erindring. Imidlertid maa jeg erkjende, at Barndomsalderen udgjør Glandspunktet af dette Liv. Ungdoms- og Manddoms-Alderen har ogsaa medført megen Glæde. Oldingsalderen bar ligeledas været rig paa Trøst og Tilfredshed, men den har og hjemsøgt mig med Hjertesorg over en elsket Sønnekone som den 13de August 1863 ved Døden bortkaldtes fra 5 smaaa Børn og den fylder ofte mit Bryst med endnu større Sorg over at jeg i det forsvundne Tidsrum har levet mere for det nærværende end det tilkommende Liv og jag maa oprigtig bekjende, at det er mine begangne Synder i Forening med en svækket og nedbrudt Helbred, som medfører at Verdensglæderne ikke mere har noget tillokkende for mig, thi jeg har altfor ofte letsindigen forsømt de Anledninger jeg har havt til at udrette det Gode mod mine Medmennekser og endnu oftere har jeg undladt at efterleve Guds Ord.
Men jeg nærer dog det Haab, at jeg ved Anger over mine
Synder, et forbedret Levnet og ved i Jesu Navn at paakalde Gud om Kraft til at overvinde det Onde, kan vente Syndernes Forladelse og indgaae til den Hærlighed i Gudsrige som Guds enbaarne Søn har erhvervet Alle som tro paa Ham. 		Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
 
43 .
Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark:

Fra 1807 til Udgangen af Aaret 1810 anfarede jeg som Bergcadet ved Røraas Kobberværk, i hvilken Egenskab jeg deels forrettede Pligtsarbe1de ved Hytten i Bergstaden og deels udførte Minerings­arbeide i den 3/4 Miil fra Staden liggende Storvartz-Grube og endelig ved Deeltagelse i Hytteskriverens og Oberstigerens Contoirforretninger og Rægnskabsvæsen.

Se Støps Attæst No.3.

I den Tid jeg som Bergcadet forrettede Tjeneste ved Storvartz Grube foregik Touren om Vinteren over de islagte Vande Hittersøen, Stikkelen og Djubsøen paa Ski og om Sommeren benyttedes Landeveien for for endeel gik langs disse Vande. Jeg var iført samme slags Klædsdragt som de almindelige Grubearbeidere og paa Ryggen maatte jeg bære den Kiste som tiltrængtes i Løbet af en Uge. Udnistingen bestod i Bygmeel, Søndmørs Spegekjød og Tørfisk, Fladbrød og en liden æske Smør forvaret i en Madsæk af Skind samt en Kagge med tyk Mælk. Vi maatte selv koge og lave vor Mad og jeg fik megen Roes som Kok. Naar Oberstigeren besøgte Gruben og reisende Familier kom der for at bese sig, var jeg den der maatte koge og lave deres Kaffe og var altid med nede i Grubene for med Fakler at lyse og vise de Fremmede til de rigeste og smukkeste Malmleier.

Heller ikke vil jeg forbigaae at bemærke, at jeg drev en liden Binæring ved Gruben. I Bergstaden kjøbte jeg en Rul Tobak og denne udhøkrede jeg igjen og solgte til Arbeiderne i qvartviis og i større Maal indtil en Alens Længde. De skillinger jeg saaledes kunne tjene paa en Tobaksrul anvendte jeg til Indkjøb af Pentsler og Farver og andre smaae Fornødenheder. Med et Par andre Arbeidere javde jeg et lidet Værelse til Beboelse paa Gruben og der udførte jeg i min Fritid adskillige Arbeider, saasom at modelere Dyr og Bryststykker af Mennesker, hvortil en fortrinlig Art Jord og Leer fandtes ved Gruben. Disse Figurer beleve derefter indsatte med Farver.

Videre beskjæftige jeg mig med Tegninger. Saaledes havde jeg aftegnet Krigsfolket som i Krigens Tid opholdt sig paa Røraas med de forskjellige Uniformer og Vaaben efter de forskjellige Vaabenafdelinger og efter dertilerholdt Mønstre havde jeg tegnet Billeder af de nordenfjeldske Indbyggere - Mand og Kone - iførte deres brugelige Klædedragter, som var forskjellige i hvert enkelt Kirkesogn og mærkelig afvigende var Søbonden fra Landbonden, og denne igjen eftersom han enten var Fjeldbonde eller Dalebonde og var hvert enkelt Billede afbildet med et Særkjendetegn af deres Virken og de respective Producter. Med mine originale Afbildninger af de Militaire høstede jeg almindeligt Bifald især fordi man i flere af Portraiterne gjenkjendte de Personer som jeg havde søgt at skildre. Billederne af Nationalnød, tilligemed de andre Tegninger den Ære at blive ophængte paa en Væg i mine Forældres Storstue blandt Malerier som der forefandtes og jeg var ikke lidet stolt af mit Arbeide naar jeg hørte dette at blive fordeelagtig bedømt af fremmede Gjæster.

Jeg vedblev i min Stilling som Bergcadet indtil Udgangen af Aaret 1810. 		Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
 
44 .
Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark:

Jag var hjemme hos mine paa Røraas boende Forældre - der opdrog mig strængt i Tugt og Herrens Formaning - indtil jeg, 15 1/2 Aar gammel, blev antaget som Contoirbetjent paa Guldals Sorenskriver-Contoir hos Sorenskriver, vice Landsdommer Hans Nansen, der dengang boede i Trondhjem men som i Marts Maaned 1812 flyttede til Gaarden Skaarvolden i Størens Præstegjeld paa hvilken Gaard min Farfader Hans Brinchmann fra Aarene 1737 til 1753 boede som dengang residerende Capellan i Størens Menighed.
I Nansens Tjeneste forblev jeg indtil Landsdommeren fratraadte Guldals Sorenskriver Embede for at overtage sit ny Embede som Sorenskriver i Jæderen Dalerne.

Se Nansens Attest No.4.

Jeg var imidlertid engageret som Fuldmægtig hos hans Eftermand Regimentsqvartermesterog Auditeur Mads Møller Dessen, der ved sin Udnævnelse blev paalagt at tage Bopæl paa Bergstaden Røsaas, da han, foruden at være beskikket til Sorenskriver i Guldalen, tillige udnævntes til Politimester paa Røraas og til Udøvelse af de øvrige judicielle Forretninger i Bergstaden, som før den Tid administreredes af Bergværksdirecteuren paa Røraas.
I min Stilling som Fuldmægtig hos Dessen forblev jeg til Udgangen af Aaret 1817 da jeg havde fattet den Beslutning, at begive mig til Christiania for der at søge en fordeelagtigere Ansættelse for min Fremtid...

Se 8a Dessens Attest No.5. 		Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
 
45 .
Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark:

Medio Januar 1811 overtog jeg min Tjeneste som Kontorbetjent hos Sorenskriveren i Guldalen, vice Landsdommer Hans Nansen - Ætling af den berømte Borgermester Hans Nansen i Kjøbenhavn - som paa den Tid boede i Maler Skjølbergs Gaard i Bratøer-Veiten i Trondhjem.

I min Fritid fra Forretninger paa Contoret, fornemmlige Helligdagene, havde jeg den Glæde, at kunne være sammen med mine ældre Brødre, Hans, dengang Premierlieutenant og Adjutant hos General Greve af Schmettauw og Henning dengang Fuldmægtig hos Byfoged Udbye i Tronghjem. Ofte besøgte vi da vor Faster Dorthea Brinchmann, gift med Tømmermand Lars Ulstad, der boede i Taraldgaards-Veiten i Trondhjem. Sammenkomsten der var hjertensvenlig og som forøgedes i høi Grad naar min Broder Hans medtog sin elskværdige Kjæreste Aletha Marie Dass, med hvem han da nylig var forlovet. Naar Husets Datter Elisabeth, som havde antaget Moderens Binavn Brinchmann, var hjemme tilligemed sin Kjæreste Schweitseren Getz - senere Trakteur og Klubvært i Trondhjem - da var det muntert i disse Møder hos Faster Dorthea, thi der manglede ikke paa Sang og Skjemt og alskens Slags Historier som enhver af Gjæsterne gav til Bedste og der meddeeltes mangen Historie fra Værtfolkene om Hexeri og Trolddom og underjordiske Væsener som fandt megen Tiltro i deres Ungdom - deriblandt vil jeg nævne Hexen eller Troldqvinden Lisbeth Nypen paa Leinstranden der for sin Trolddomskunst ifølge Rettergang og Dom levende brændtes paa Gaarden Nypen ikke langt fra Trondhjem.
Foruden Dorthea havde jeg ogsaa en Faster Anetha Brinchmann Huusbestyrerinde hos Regimentsqvartermester Johannes Finne paa Bakkegaard ved Trondhjem. Hende besøgte vi Søskende af og til og fandt en gjæstfri Modtagelse. Forøvrigt nød jeg megen Hygge og Venskab blandt fjernere Beslægtede i vor Familie og bladt mine Brødres Venner og Omgangsfamilier i Tronhjem.

Derimod savnede jeg aldeles Familielivets Behageligheder i min Principals Huus - som nærmest maatte tilskrives hans unge og uerfarne Kone, en meget lærd og alsidig dannet Dame, opdraget i Kjøbenhavn, hvor hendes Fader var Hofbogtrykker Møller. Hun forstod sig lidet eller intet paa Huusholdningsvæsenet eller skjøttede ikke derom men overod Bestyrelsen af Huset til en Huusholderske medens hun selv syslede med sine Broderier, Stads og Pynt - som mange af Nutidens Damer - og tog ivrig Deel i de private og offentlige Selskaber, hvor hun altid blev beundret for sin Smag og sine Talenter og selv paa Scenen i det dramatiske Selskab gjorde hun Lykke. Hverken hendes Stedsønner Alberth og Anker Nansen eller Kontorbetjentene havde Adgang til Herskabets Bord enten de var alene eller havde Gjæster hos sig. Vi maatte tage tiltakke med at faa vor Middagsmad af Kokkepigen i dennes Pigekammer nede i Gaardsrummet. Vor Kost var simpel og tarvelig, forskjellig fra de lækkrere Retter som serveredes for Herskabet. Over Kosten fandt jeg ingen Grund til at klage efterdi jeg som Barn var vænnet til tarvelige Spiser, men da den Fædrenehjemmet herskede Orden og Stilhed under Maaltidets Nydelse her savnedes følte jeg mig aldrig vel tilmode, thi som oftest blev der af mine Spisekammerater Alberth Nansen og Contorbetjent Nils Christian Wahl - som Toldbetjent i Tronhjem - yppet Klammeri og Rift om den fremsatte Mad. Da jeg engang beklagede mig herover for min Principal, som var Godheden selv, bad han mig om at være taalmodig da der ville blive en Forandring i Huusstellet saasnart vi kom til at forlade Byen, og det varede da heller ikke længe førend dette indtraf. 		Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
 
46 .
Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark:

Nok en Beskjæftigelse jeg havde som Barn, i Krigsaaret 1808 - maa ogsaa omtales. Krigen medførte, at Indførselen af Sydfrugter udeblev og Citroner kunne ikke tilveiebringes naar der skulle laves Punsch. Jeg blev da anvist paa hvilken Maade man kunne erholde Myr-Edikke, som kunde bruges som Punschsurt istedenfor Citronsaft. Flere Gange indfandt jeg mig ved Myrstuene i bemeldte Aars Sommer og Høst for deraf at udvinde Edikke.

Experimentet foregik paa den Maade, at man heldede kogende Vand i en Spilkum ned i den samme hvorpaa Myrerne krøb op og saasnart Kjæppene vare fyldte bleve disse optagne og slagne med hinanden saa behændig at Myrerne faldt i det kogende Vand. Dermed fortfaredes hurtigst muligt indtil Edikken var færdig.

Dette Surrogat blev oftere benyttet i mine Forældres Huus, hvor der holdtes en Militair-Klub eller ugentlig Samling af Officerer for at læse Aviser, spille L'hombre og politisere og synge, især krigerske Sange.
De yngre Officerer deeltog ogsaa i Keglespil som foregik i min Faders Gaard.

Det var ikke liden Militairstyrke som var garnisoneret paa Røros bemeldte Aar. Foruden Røraas Bergcorp's 2de Compagnier, som gjorde Tjeneste under Krigen - og ved hvilket min Fader stod som Premierlieutenant - var flere Compagnier af Gevorben og Nationale derunder Skiløbercompagni indqvarterede hos Indvaanerne paa Stedet. 		Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
 
47 .
Bergensbanen er i dagligtale ensbetydende med jernbanesambandet mellom Bergen og Oslo (den gangen Kristiania). Etter at den sammenhengende sporforbindelsen var ferdig i 1909, har både infrastrukturen og togenes kjørerute blitt endret. Bergensbanen er slik sett et begrep med skiftende geografisk innhold. Togenes opprinnelige kjørerute var Bergen-Voss-Hønefoss-Roa-Kristiania Østbanestasjon.
Jernbanen Bergen-Voss fra 1883 fikk navnet Vossebanen. Fra 1909 ble den en del av Bergensbanen.

Norges 2 største byer trengte en jernbaneforbindelse, og tanken om en jernbane mellom Bergen og Kristiania ble trolig første gang antydet i en artikkel i bladet Vikingen 22.april 1871 med tittelen: Hvor skal vi ha jernbaner og hvordan skal vi bygge dem? Noen måneder senere kom det et innspill i Bergensposten, forfattet av den samferdsels- og samfunnsinteresserte Hans Andreas Tanberg Gløersen (kalt Bergensbanens far). Her beskriver han et helt konkret forslag til linjeføring: Fra Bergen til Vossevangen, opp Raundalen, over fjellet til Hallingdal og ned til sørenden av Krøderen, med kobling til Krøderbanen.
Sidestilt med argumentet for en tidsmessig gjennomgående forbindelse mellom Bergen og Kristiania ble det pekt på potensialet ved å utløse bedre samband mellom by og distrikt. I begynnelsen var drivkreftene definitivt sterkest på Vestlandet. I Bergen så man særlig for seg markedsmuligheter i retning Voss og Hallingdal. Det hersket jernbanefeber. Hva som hadde latt seg realisere andre steder, måtte også være mulig vestenfjells.

Oppmerksomheten rundt den visjonære tanken bredte seg, og i 1872 ville regjeringen finne ut om prosjektideen kunne ha noe for seg. I 1875 vedtok Stortinget å bygge strekningen Bergen-Voss fremfor å ta hele steget Bergen-Kristiania. Da hadde Bergens kommunale jernbanekomite pluss stortingsrepresentanter fra Bergen og nabofylkene på forhånd gått inn for en Vossebane. Begrunnelsen for bare delstrekningen stod støtt på egne ben - reisen mellom Bergen og Voss var høyst besværlig: 4 etapper på vei og 3 med båt. I 1894 var en Bergensbane, en Sørlandsbane og en Nord-Norgebane kommet på kartet som stambaner. Vedtaket i 1894 ble som følger for Bergensbanen: Voss - Taugevand. For Bergensbanen betydde vedtaket et viktig gjennomslag. Det var innlysende at banen før eller senere måtte fullføres. Med endepunkt ved Taugevand i en steinur 1300 meter over havet ville prosjektet ha blitt en tvilsom investering. Stortingsvedtaket av 1894 kan snarere sees som en strekningsvis utviklingsplan enn en prioriteringsrekkefølge i den videre jernbanebyggingen.

Sporvidden på landets jernbaner var diskusjonstema fra starten på 1850-tallet. Etter at Hovedbanen og Kongsvingerbanen ble bygget med normalspor – 1.435 mm – fulgte administrasjonen og de folkevalgte lenge rådet fra jernbanedirektør Carl Abraham Pihl om å spare kostnader ved å velge smalspor – 1.067 mm, også kalt CAP-spor. Et todelt sporsystem ble ansett som lite problematisk så lenge banestrekningene var spredt, uten innbyrdes forbindelse. Med flere nye banestrekninger i raskt utbyggingstempo formet det seg etter hvert en nettstruktur. Så sent som i 1875 sto man fast på doktrinen om normalspor på nye baner øst for Kristiania og smalspor vest for hovedstaden.
Stortinget vedtok Vossebanen i 1875 med smalspor – følgelig - i samsvar med gjeldende doktrine for sporvidde. Etter utstikking av linjen i detalj ble tunnelene påbegynt i 1876. Anleggsarbeidene for øvrig kom i gang først i 1878 og ble fullført i 1883. Banen gikk gjennom vanskelig, rasutsatt terreng, og det måtte bygges en rekke tunneler.

Da Stortinget i 1894 vedtok strekningen Voss-Taugevand, avgjorde det linjevalget til fordel for en Midtfjellslinje, men tok ikke stilling til videre linjeføring, ei heller sporvidden. Det hadde vært greiest å bestemme sporvidden samtidig med byggevedtaket, siden smalspor og normalspor krever ulik utforming av traseringen og spesielt profilet i tunneler. Frem til 1898 utestod fortsatt beslutning om Bergensbanens sporvidde og videreføring fra Taugevand. Frontene var steile både i fagmiljøet og i politikken. Beregninger over merkostnadene for normalspor versus smalspor spente fra 5 til 50 prosent påslag.
Etter vedtaket om Voss-Taugevandbanen i 1894 tok man fatt på den mest krevende delen av Bergensbanen. Før banebyggingen kunne starte måtte det lages en anleggsvei for å få frem folk, matforsyninger, redskap og materialer. Anleggsveien fra Flåm til Myrdal, Finse og Haugastøl eksisterer fortsatt, i dag kjent som Rallarvegen.

Det største delprosjektet på banestrekningen var den 5,3 km lange tunnelen mellom Uppsete og Myrdal gjennom Gravehalsen. Oppdraget tilfalt kontraktørene Strøm og Hornemann, som hadde kompetanse fra bygging av Panamakanalen(!). Anlegget i Gravehalstunnelen startet 1895 fra vestsiden med håndboring. I 1897 gikk man over til maskinboring og oppnådde med det en bedre fremdrift – ca. 2 meter i døgnet. Fra østsiden ble det boret med maskiner fra start i 1899. Det spennende møtet mellom vest og øst fant sted 4.juli 1902. Noen dager senere kunne Bergens Tidende berette: Ved en efter Gjennemslaget foretagen foreløbig Eftermaaling har det vist sig, at de to Tunneldele omtrent nøjaktig har truffet hinanden, idet der kun synes at være en difference af 4 cm i Sideretningen og 5 cm i høideretningen.

Med klarsignalet fra Stortinget i 1898 om fortsettelsen fra Taugevand til Hønefoss og Roa kunne anleggsdriften trappes opp. Hele prosjektet var inndelt i 2 distrikter som omfattet henholdsvis Voss-Ustaoset og Ustaoset-Hønefoss-Roa.
Da skinneleggingen fra vest og øst var fullført med sammenkoblingen ved Ustaoset 9.oktober 1907, var det fysisk mulig å fremføre tog mellom Bergen og Gulsvik. Med ferdigstillelsen av strekningen Voss-Gulsvik i desember 1907 var størstedelen av jernbanesambandet mellom vest og øst ferdig.

Ifølge tidtabellen som gjaldt fra 10.juni 1908 bestod det gjennomgående rutetilbudet av en daglig forbindelse hver retning. Avreisen fra Bergen var kl.16.30 med blandet tog, d.v.s. toget hadde både personvogner og godsvogner. Lenger enn til Voss rakk man ikke den dagen. Her var det overnatting og viderereise neste morgen kl.07.00, fortsatt med blandet tog, frem til Gulsvik og ankomst kl.17.05. Der ventet dampskipet som brakte ferdafolket på 2 timer og 30 minutter til Krøderen stasjon. Fra Krøderen gjorde et hurtigtog unna siste etappe til Kristiania Vestbanestasjon på snaut 4 timer. Da var det gått i alt 32 timer og 9 minutter siden starten i Bergen. I motsatt retning var reisetiden noe kortere: 28 timer og 22 minutter, overnattingsoppholdet på Voss medregnet også her.
Allerede 22.juni 1908 kom en solid innkorting av reisetidene, i og med at turen mellom Voss og Gulsvik nå ble tilbakelagt i hurtigtog og at overnattingen på Voss bortfalt. Reisen Bergen-Kristiania kunne nå gjøres på 18 timer og 39 minutter. Returen tok 18 timer og 9 minutter.
I vinterkjøreplanen fra 1.oktober 1908 ble reisetidene forlenget. Dertil var avgangstidene forskjøvet, slik at overnatting igjen ble nødvendig, men nå på Gulsvik. Båtreisen på Krøderen kunne bare garanteres inntil isen la seg. Så snart isen var sikker, kunne trafikantene tinge privat skyss med hest og slede mellom Gulsvik og Krøderen stasjon. For å passe med korresponderende tog måtte sledeetappen over Krøderen tilbakelegges på kveld/natt.

I løpet av høsten 1909 ble strekningen Gulsvik-Hønefoss ferdig, samtidig med Gjøvikbanens sidelinje fra Hønefoss til Roa. Dermed var sporforbindelsen Bergen-Kristiania komplett. Første tog mellom Gulsvik og Hønefoss gikk 31.oktober. Bergensbanens offisielle åpningstog ble kjørt fra Kristiania 27.november 1909 med retur den 29.november. Under stort seremoniell på Voss kunne Kong Haakon erklære banen for åpnet.
Kjøreplanen fra 1.desember 1909 markerte den nye tid med gjennomgående tog mellom Bergen og Kristiania. Det ble kjørt ett daglig togpar over hele strekningen. Disse togene var klassifisert som hurtigtog, men betjente hele 42 steder underveis. Reisetiden var 15 timer og 12 minutter i retning fra Bergen og 14 timer og 30 minutter motsatt vei.

Da driften på Bergensbanen startet, var damplokomotivet ennå enerådende som trekkkraft på det norske jernbanenettet. Lokpersonalet hadde nok et spaltet syn på sin daglige arbeidsplass. Til tross for dårlig arbeidsmiljø var damploket en real arbeidsplass mang en gammel lokmann har fortalt om med glede. Av dette utsagnet kan man ane stemningen i førerhuset med god fyr og fullt pådrag over vidda en vinterdag med stjerneklar himmel og fullmåne. Sammenlignet med 1850-tallets konstruksjoner var arbeidsmiljøet på lokene blitt forbedret frem mot århundreskiftet. Mens for eksempel Hovedbanens eldste lok bare hadde en frontvegg som beskyttelse mot vær og vind, fikk senere lokkonstruksjoner førerhus - lokomotivene var trivelige å arbeide på. Det var god plass i førerhytten, men om vinteren var de kolde og trekkfulle. Inngangsdørene var bare nogen jernlemmer i halvhøide, så den øverste del av inngangsdøren måtte dekkes av presenning - men Bergensbanens lokomotivmenn fikk etter hvert nyte godt av lukkede førerhus. Trekken ble mindre, men røyken fra skorsteinen var fortsatt høyst følbar, ikke minst under kjøring gjennom tunneler og snøoverbygg. For å kunne holde oversikt over linjen og observere signalene måtte personalet nødvendigvis kikke ut av sidevinduene og fikk da avgasser og sotpartikler rett i fjeset.

Banens opprinnelige endepunkt i Bergen, stasjon og verksted, lå ved Lille Lungegårdsvann. Med normalspor ble linjen inn mot sentrum lagt om, og en ny endestasjon opprettet på østsiden av Lille Lungegårdsvann. Stasjonsbygningen var tegnet av byens daværende fremste arkitekt, Jens Zetlitz Monrad Kielland, og ble innviet i 1913. Det nye jernbaneverkstedet ble lokalisert på Kronstad, i gunstig nærhet til Bergen stasjon.

Da den sammenhengende jernbaneforbindelsen mellom Bergen og Oslo stod ferdig i 1909, ble den betraktet som manifestasjonen på et nasjonalt krafttak og som nasjonsbygging på høyt nivå. Ressursinnsatsen tilsvarte et helt statsbudsjett. Resultatet bidro til å gi Norge en følelse av at - vi er ingen hvemsomhelst - i tiden etter unionsoppløsningen. Med rette ble det brukt store ord om prosjektet som noen mente var umulig. Planleggingen og byggingen var en bragd som tjente ingeniører og anleggsfolk til stor ære.

Strekningene med datoer:

Bergen-Nesttun-Voss
Vedtatt: 9.juni 1875. Åpnet for trafikk: 11.juli 1883.

Voss-Taugevand
Vedtatt: 1.mars 1894, Åpnet for trafikk: 10.juni 1908.

Taugevand-Gulsvik
Vedtatt: 2.juni 1898. Åpnet for trafikk: 10.juni 1908.

Gulsvik-Hønefoss
Vedtatt: 2.juni 1898. Åpnet for trafikk: 1.desember 1909.

(Hønefoss-Roa)
Vedtatt: 2.juni 1898. Åpnet fro trafikk: 1.desember 1909.

(Roa--Grefsen)
Vedtatt: 2.mars 1894. Åpnet for trafikk: 20.desember 1900.

(Grefsen-Kristiania Ø)
Vedtatt: 2.mars 1894. Åpnet for trafikk: 28.november 1902. 		Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
 
48 .
Beslutning om arrestasjon av Ruth Lorentzen Alstad for å ha vært betalt angiverske kom fra Harald Sjaastad ved Trondheim politikammer den 1.september 1945, og ble sendt til vaktmesteren ved Kretsfengselet på Vollan hvor Ruth satt på celle. 		Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
 
49 .
Bilde av Ollebakken 15:

I gården til Jac Jacobsen holdt søstrene Olumstad til med sin delikatesseforettning rundt 1900. Vi ser her Marie utenfor foretningen.
Gården ble bygget i 1840-1850 årene og det var Johan Fredrich Zinow som holdt til her med sin skredderforretning, senere kolonial og bakeri.
Overdratt til Fritjof Jensen & co i 1897.
Gården hadde nr. 15/17.

Jac Jacobsen holdt også til i gården med sin Sæbefabrikk, senere startet han Horten tobakkfabrikk (1898). Han hadde også etterhvert agentur for Gjær og spritfarbrikker, og østlanske petroliumskompani, senere ESSO.

I 1898 ble huset påbygget slik vi kjenner det i dag. Adolf Arnesen overtok bakeriet i 1902, og startet senere sin egen butikk i Torggata da gjennombruddet kom her i 1932. En av de siste kolonialhandlere i bygget var Gunnar Hem.
Siden har det vært Monteck, aktivitetshus, bilrekvisita og idag (2008) Hi Fi produkter.

Fotokortet som er stemplet Horten 1912 er av ukjent utgiver. 		Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
50 .
Biografi:

Andreas Roaldsen Blik (el. Blix) var sogneprest i Oppdal fra 1634 til 1662. Han var født 9.mars 1606 i Ytterøy, hvor faren Roald Andersen var sogneprest. Moren var Inger Hansdatter. I 1624 ble han student og året etter hører ved Trondheim skole. Fra 1627 var han residerende
kapellan i Støren og fra 1634 sogneprest i Oppdal. Han døde 11.september 1662, 56 år gammel.

Med hensyn til utnevnelsen til sognepresteembetet i Oppdal hadde menigheten kalt Roaldsen, som da var kapellan i Støren, mens prosten, Anders Bruse i Melhus, gikk inn for Anders Ellevsen, kapellanen i Oppdal. Det hører med til historien at begge var svigersønner til Erik Lauritsen Blix (ca.1570-1633), forgjengeren i embetet. Det ble til slutt
Roaldsen som trakk det lengste strå og kunne overta etter svigerfaren som sogneprest i Oppdal.

Roaldsen var gift med Lucie Eriksdatter, datteren til forgjengeren i embetet ovenfornevnte Erik Lauritsen Blix. De hadde 11 barn, fem døtre og fem sønner, slik det framgår av epitafiet i Oppdal kirke.

Maleriet er blitt til i to omganger. Det første maleriet er utført da ekteparet hadde to gutter og fire jenter, hvorav den ene var død. Seinere fikk de fem barn til og familieportrettet ble fullført. I den siste versjonen ble det også oppdatert med hensyn til klesstil og barnas alder. Den første versjonen av maleriet ble trolig malt en gang mellom 1642 og 1646, den andre versjonen ca.1652-1654.

Alle barna tok navnet på bygda til etternavn: Opdal. To av sønnene ble prester. Erik Opdal var prest på hospitalet i Trondheim og Henrik Opdal i Hole på Ringerike. Alle døtrene ble gift med prester. Maren var gift med Jens Andersen Borch, sogneprest i Elverum, og seinere med hans ettermann i embetet, Christoffer Knutsen Hammer. Ellen Opdal var
kjent som salmedikter og gift med Hans Andersen Bernhoft, som etterfulgte svigerfaren som sogneprest i Oppdal. Karen var gift med Jens Andersen Bernhoft, sogneprest i Holtålen, Inger med Lars Christophersen Belitz, prest i Vestre Moland, og Kirsten med Peder Mentzen (Darre), sogneprest i Melhus.

Gerhard Schøning forteller fra sitt besøk i kirken i 1775 at epitafiet hang på nordveggen i koret, og slik er det plassert fremdeles. Maleriet ble restaurert i 1920-årene, og hele epitafiet var til restaurering i 1984.

Kilde:

https://ub-baser.uio.no/norske-epitafier-1537-1700 		Roaldsen Blik, Anders (I1910)
 

      1 2 3 4 5 ... 337» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0, written by Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Maintained by Tor Kristian Zinow.