Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes


Matches 1 to 50 of 12,916

      1 2 3 4 5 ... 259» Next»

 #   Notes   Linked to 
1 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I2)
 
2
Ernas brev til tante Ruth 17.juni 1936:

Kjære tante Ruth og onkel!

Takk for hilsenen i mors brev. det er lenge siden jeg skrev til dig nu, men når mor skriver så skriver hun om alt så jeg ikke har noget at skrive om.

Jeg ser av mors brev at du undres på hvad slags kar det er jeg har fått tak i, jo det er en bra gutt å han har fast arbeide å han er snild, mor liker han så godt. Han er ikke så ung akurat han er 23 år så han er ingen guttunge
Neste gang jeg skriver skal du få fotografi av oss begge.

Lev nu vel, å hils onkel
Hilsen Erna. 
Family F13
 
3
Ernas brev til tante Ruth 17.juni 1936:

Kjære tante Ruth og onkel!

Takk for hilsenen i mors brev. det er lenge siden jeg skrev til dig nu, men når mor skriver så skriver hun om alt så jeg ikke har noget at skrive om.

Jeg ser av mors brev at du undres på hvad slags kar det er jeg har fått tak i, jo det er en bra gutt å han har fast arbeide å han er snild, mor liker han så godt. Han er ikke så ung akurat han er 23 år så han er ingen guttunge
Neste gang jeg skriver skal du få fotografi av oss begge.

Lev nu vel, å hils onkel
Hilsen Erna. 
Family F8
 
4
Fars brev til datteren Ruth i Chicago, skrevet den 17.juni 1936:

Hallo Ruth og Einar!

Har nu vært i byen med pengene vi modtok igår, beløpet er nu kommet til 1500 og vel det, det stemmer vel? - Har ellers ikke någet å skrive om, jeg har fortsat en del maling indvendig av huset i 2den etage - 1ste skal males i løbet av høsten - foresten går tiden med til ugræs og vanding, - her har vært lite av regn i Trøndelag - så der er stor vandmangel især her på Blåkammeren.

Hils Laura at venter på den kortstok - som Hun skrev om - og sig hende en tak fra mig, hils også Gusta.

Lev vel allesammen og vær hilset fra Far. 
Family F13
 
5
Fars brev til datteren Ruth i Chicago, skrevet den 17.juni 1936:

Hallo Ruth og Einar!

Har nu vært i byen med pengene vi modtok igår, beløpet er nu kommet til 1500 og vel det, det stemmer vel? - Har ellers ikke någet å skrive om, jeg har fortsat en del maling indvendig av huset i 2den etage - 1ste skal males i løbet av høsten - foresten går tiden med til ugræs og vanding, - her har vært lite av regn i Trøndelag - så der er stor vandmangel især her på Blåkammeren.

Hils Laura at venter på den kortstok - som Hun skrev om - og sig hende en tak fra mig, hils også Gusta.

Lev vel allesammen og vær hilset fra Far. 
Family F8
 
6
Fra Aftenposten 13.juli 2018:

Offiserssønnen som ble en av Aps viktigste politikere.

Det sto ikke skrevet i stjernene at den unge juristen og offiserssønnen Thorvald Stoltenberg skulle bli en av Arbeiderpartiets mest folkekjære politikere.

Det var i 1970 at konsulent Thorvald Stoltenberg ble ansatt som LOs internasjonale sekretær. Det markerte starten på en karriere i norsk arbeiderbevegelse for offiserssønnen.
Det var nemlig ikke gitt at en person med Thorvald Stoltenbergs bakgrunn skulle tjene det trauste norske sosialdemokratiet.

Stoltenberg selv mente at det måtte være like bra å bli sosialdemokrat av overbevisning som å bli født inn i bevegelsen.
Stoltenberg tok utdanning i Østerrike, Sveits, USA og Finland og tok juristeksamen i 1957. Han begynte i Utenriksdepartementet i 1958.
Her delte han kontor med en annen som skulle bli en av Aps store utenrikspolitikere, nemlig Knut Frydenlund.

Samarbeidet dem imellom varte helt til Frydenlund døde 1987 og Stoltenberg overtok hans jobb som utenriksminister.

I sin tid som diplomat var Stoltenberg blant annet visekonsul i San Francisco fra 1959 til 1961 og ambassadesekretær i Beograd fra 1961 til 1964.

Han arbeidet i utenriksministerens sekretariat fra 1965 til 1970. Han startet under utenriksminister Hallvard Lange og fortsatte under John Lyng.
Men jeg er Ap-mann, skal Stoltenberg ha sagt da han fikk tilbudet av Lyng.
Det kan både De og jeg ha meget glede av, svarte den liberale høyremannen.

Han var senere ambassaderåd i Lagos i 1970. I 1970 forlot han UD og fikk jobben som sekretær i LOs internasjonale avdeling.

Fra posisjonen i LO var ikke veien lang til den første statssekretærposten som han fikk året etter.
Utover i 1970-årene hadde Thorvald Stoltenberg en rekke posisjoner som statssekretær for Ap-regjeringene i UD, Forsvarsdepartementet og Handelsdepartementet.

Da Høyre-regjeringen overtok i 1981, skiftet Thorvald Stoltenberg scene fra det internasjonale til det kommunale. Foran kommunevalget 1983 var han ordførerkandidat for Oslo Ap, men nådde ikke opp.
Han var kanskje ikke den som møtte på flest bystyremøter. Stoltenberg jobbet fortsatt med internasjonale spørsmål og ofte ble det i Oslo-politikken spøkt med at Stoltenberg var i - bydel 35 - det vil si utenlands.
Han gjorde også et lite comeback i kommunalpolitikken i siste periode, men ba seg etter hvert fritatt i 2017.

Ap kom tilbake i Regjering i 1986. Da Knut Frydenlund døde i 1987 overtok Stoltenberg som utenriksminister.

I 1989 overtok regjeringen Jan P. Syse og Thorvald Stoltenberg gikk tilbake til diplomatiet. Han fikk jobben som FN-ambassadør i New York, men ble kort tid etter FNs høykommissær for flyktninger.
Men da Syse-regjeringen gikk i oppløsningen året etter, forlot han FN jobben og kom hjem for å bli utenriksminister igjen. I disse årene lanserte han Barentssamarbeidet.

Han var utenriksminister frem til han i 1993 ble fredsmegler på Balkan. Ifølge ham selv en jobb som preget ham og som var meget vanskelig. Her jobbet han tett med en annen norsk diplomat, nemlig Kai Eide. De skrev bok om dette megleroppdraget; De tusen dagene. Fredsmeglere på Balkan.
Det var også i disse arbeidsmessige turbulente årene at familien Stoltenberg ble klar over den yngste datteren Ninnis rusproblemer. Thorvald ga et ansikt til de pårørende til folk med alvorlige stoffproblemer.

Et av de store politiske prosjektene som Stoltenberg mislyktes med var å få Norge inn i EU.
Dersom Norge hadde sagt ja i 1994, var det klart at Stoltenberg skulle forlate jobben som fredsmegler på Balkan og gå inn i Kommisjonen som fiskerikommissær, men slik gikk det ikke.

I 1996 var Stoltenberg igjen tilbake i diplomatiet. Han fikk jobben som Norges ambassadør i København. Der han satt frem til 1999 da han fylte 68.

Stoltenberg ville gjerne fortsatt, men ble innhentet av sitt eget ungdomsopprør i UD. Den gang han i 1960-årene inngikk i en gruppe som ble kalt «de unge løver.»
Beskjeden fra utenriksråden om at han ikke fikk sitte utover 68 år, som er grensen i UD, var heftet til et notat.
Det var skrevet av blant andre den unge UD-mannen Stoltenberg og handlet om at det var en fare for forgubbing når ambassadørene fikk sitte for lenge.

Røde Kors ble en viktig pensjonistarena for Thorvald Stoltenberg. Etter endt karriere i København, ble han president I Norges Røde Kors.
Vervet hadde han frem til 2008 og ble utnevnt til æresmedlem da han gikk av. Han uttalte senere at dette var en jobb som passet ham bra, det handlet om mennesker.
Thorvald Stoltenberg ble brukt til en rekke utredningsoppdrag. Blant annet ble han i 2009 bedt av de nordiske utenriksministrene å utarbeide en rapport med konkrete forslag til et utvidet samfunnssikkerhets- og forsvarssamarbeid i Norden. Noe som har lagt grunnlaget for et tettere forsvarssamarbeid.

Yngstedatteren Ninnis skjebne førte Thorvald Stoltenberg inn i ruspolitikken. Han ledet i 2009 og 2010 det såkalte Stoltenberg-utvalget, nedsatt av daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen.
Mandatet var en bedre rusomsorg for de mest hjelpetrengende narkotikaavhengige. Blant tiltakene som ble vurdert, var heroinassistert behandling et tiltak Stoltenberg støttet.
Han var med i Global Commission on Drug Policy. Kommisjonen består bl.a. av tidligere statsledere fra Latin-Amerika og Europa, og ønsker gjennom FN å fremme en ny narkotikapolitikk som i mindre grad er basert på straff.
Denne kommisjonen ønsker også å tillate lovlig og regulert tilgang til det som i dag er ulovlige rusmidler.

Jens Stoltenberg har fortalt at han snakket med Thorvald hver dag, både om politikk og dagligdagse ting. Thorvald selv var lojal og kom aldri med råd offentlig til sønnen.
Han skal også ha sagt til sin kone Karin at dersom han på sine gamle dager begynte å kritisere ledelsen i Ap, skulle hun låse ham inn.

Thorvald Stoltenberg ble enkemann i 2012 og var i et forhold med filmregissør Anja Breien, damen bak Hustru-filmene. 
Stoltenberg, Thorvald (I2669)
 
7
Fra Teknisk ukeblad 6te årgang 1888:

Maskiningeniør Lauritz Elfred Hoff er født 1833 i Laurvig. Som ganske ungt menneske kom han til Belgien for at studere ingeniørvidenskaben ved école des mines et des arts et manufactures i Ltittich.

Efterat have taget examen ved denne læreanstalt i 1854 tilbragte han endnu nogle år i Ltittich som tegner og konstruktør ved et derværende mekanisk værksted, hvorefter han kom hjem og var i 1858 assistent ved en papirfabrik, men blev snart efter - i 1859 - ansat ved de norske iernbaneanlæg og derpå, den 1ste januar 1863, som ingeniørassistent og to år senere som maskiningeniør ved Norsk Hoved- og Kongsvingerjernbane, i hvis tjeneste han siden har stået og nu den 1ste ds. feirede sit 25-års jubilæum.

Den virksomhed, der ved vore jernbaner er henlagt under de afdelingschefer, der benævnes maskiningeniører, omfatter, som man ved, driften og vedligeholdelsen af det rullende materiel. Det store publikum, der som bekjendt tror, at bestyrelsen af en jernbane er en meget enkel og ligefrem sag, tror jo også, at når man har kjøbt et passende antal lokomotiver og vogne, behøver man kun at fyre og smøre for at kunne bruge dein uafbrudt, indtil de engang i en fjern fremtid som helt udslidte må erstattes med nye. De der tænker slig, skulde imidlertid få en anden mening, om de kunde få en udsigt over alt det arbeide, som maskiningeniør Hoff nu kan se tilbage på som udført ved maskinafdelingen i de forløbne år til vedligeholdelse af det oprindelig anskaffede materiel og til supplering af samme med nyt for at imødekomme den voxende trafik.

Da Hovedbanen blev anlagt i en tid, da jernbanevæsenet var forholdsvis lidet udviklet og ganske ukjendt hos os, måtte også de forbedringer og forandringer af det rullende materiel, som den almindelige udvikling og vore tildels særegne trafikforhold påkrævede, blive meget større ved Hovedbanen end ved de senere byggede baner, hvor man kunde tage de vundne erfaringer til indtægt, og de arbeider, som Hoff i denne henseende har forestået, er tilsammenlagt meget betydelige.

Ligesom Kongsvingerbanens maskinafdeling stadig har været administreret underet med Hovedbanens, er også den samme branche ved Smålens-banen, siden dennes åbning for drift, bleven forenet med Hovedbanens, og det herved betydelig øgede administrationsarbeide har derfor i de senere år beslaglagt Hoffs arbeidskraft i høi grad.

Her har man imidlertid atter en af disse særsyn, et af disse huller i administrationen, som vi så ofte finder under vore endnu i faglig retning uorganiserede forhold. Medens Hoff faktisk er 1ste trafikdistrikts maskiningeniør, så står der i statskalenderen kun prikker for dennes navn, medens man må lede op Hoff under Hovedbanen. Og her møder da det endnu forunderligere, at denne mand kun er opført med en gage af kr. 3696 medens den normerede gage (med alderstillæg) i de betydelig mindre 2det og 4de distr. udgjør resp. kr. 4 800
og 4200 for de der fungerende betydelig yngre funktionærer. Har departementet for de offentlige
arbeider den rigtige forståelse af dette misforhold?

Udenfor sin virksomhed ved jernbanen er maskiningeniør Hoff vel kjendt i vor ingeniørverden. Han er mangeårigt medlem af Den polytekniske forening og har tidligere udviklet adskillig fortjenstfuld virksomhed der. Specielt må nævnes hans mangeårige deltagelse i redaktionen af Polyteknisk Tidsskrift, der gjennem tiderne har modtaget
mange betydelige bidrag fra lians hånd.

I den skandinaviske forening af jernbanefunktionærer, jernvågsmannasållskapet, er Hoff medlem af den norske styrelsesafdeling.
Med sine mangesidige og grundige kundskaber forener L. E. Hoff en sjelden nobel karakter og et elskværdigt væsen, der har skaffet ham særdeles mange venner og gjort ham overmåde afholdt af sine mange underordnede.

Ved sit 25 års jubilæum som funktionær ved Hovedbanen sidstleden 1ste januar blev han komplimenteret af maskinafdelingens personale, der som et tegn på sin erkjendtlighed overrakte ham et kaffeservice af sølv.

Om Polyteknisk Forening:

Polyteknisk Forening ble stiftet i Christiania den 23.juni 1852, som et møtested for interesserte i innføring av naturvitenskapelig tenkning, teknologi og moderne industri. Stiftelsen skjedde på kontoret til bestyrer Pihl ved det nystartede gassverket i Christiania. Initiativtaker var Anton Rosing, en ung kjemiingeniør som var assistentingeniør på Gassverket. Bildene viser - Skredder Ursins hus - i Prindsens gate hvor PF hadde sine første kontorer og Rosenkrantz gate 7, Håndverkeren, hvor PF har hatt sine lokaler siden 1905.

De fleste av stifterne hadde vært i utlandet for å skaffe seg utdannelse og alle var utålmodige. De ville fornye Norge og mente at opplysning og debatt om betydningen av moderne teknologi og naturvitenskap måtte til, enten det gjaldt industri, landbruk, kommunikasjoner, helsevesen eller nasjonaløkonomi.

Forordet til første nummer av Polyteknisk Tidsskrift sier litt om hvorledes stifterne så sin oppgave:

Det kan derfor ikke andet end vække Forundring og Bedrøvelse hos Enhver, der noensinde har gjort seg rede for denne Naturvidenskabernes store Betydning, at der hos oss hidtil er gjort særdeles lidt for deres fremme og utbredelse. Man finder derfor her tillands saare almindelig en fuldstendig Uvidenhet om de allervigtiste naturvidenskabelige Resultater og en fuldkommen mangel på Kundskab om de simpleste Naturlove, selv hos dem, der ellers i andre retninger staa høyt i Kundskaab og Dannelse. Man feiler derfor neppe, naar man andtager, at Utbredelsen av de naturvidenskablige Kundskaber vil være et af de kraftigste Midler til at hæve vort Agerbrug og vor Industri op fra det lave Standpunkt hvorpå den nu befinde sigIdeene fant gjenklang. Blant de aktive medlemmene i foreningens første år finner vi forstmannen og eventyrfortelleren Peter Chr. Asbjørnsen, grunnleggeren av Aker-konsernet Peter S. Stenstrup, grunnleggeren av Kværner-konsernet Oluf Onsum, grunnleggeren av den Botaniske have på Tøyen, medisineren og botanikkprofessoren Frederik Schübeler og kaptein Johannes Benedictus Klingenberg, som stod for moderniseringen av vannverket i Christiania og bygget opp det første profesjonelle brannvesen.

Foreningen ble et møtested, en arena for tanker om hvorledes ny teknologi og ny kunnskap kunne bidra til å løfte Norge opp av den fattigdommen som gjorde at mange måtte utvandre for å finne arbeid.

Det sier litt om medlemmenes entusiasme og innsatsvilje at den unge foreningen med knapt 70 medlemmer allerede i 1854 kunne utgi et eget tidsskrift, Polyteknisk Tidsskrift. Stoffet ble laget på dugnad. Tidsskriftet lever fortsatt i beste velgående. I dag heter det Teknisk Ukeblad og er verdens eldste polytekniske tidsskrift
Da P.F. ble stiftet var det ingen sivil teknisk utdannelse i Norge. De første tekniske skolene kom i 1870-årene. Det fantes heller ikke noe offentlig, teknisk bibliotek. Stifterne av P.F. opprettet derfor et eget naturvitenskaplig bibliotek, med leseværelse.
Gjennom en kombinasjon av bytteavtaler og innkjøp kunne biblioteket tilby 80 tidsskrifter, og omfattet ingeniørfag, arkitektur, industri, håndverk, landbruk, nasjonaløkonomi, elektroteknikk, kjemi og bergvesen. - Etter hvert som den naturvitenskaplige undervisning ble bygget opp fikk skolene og universitetene egne bibliotek, og P.F.s bibliotek kunne avvikles.

Hva arbeidet foreningen med i de første årene?

Polyteknisk Tidsskrift viser at i februar 1855 hadde foreningen 76 medlemmer. Siden forrige generalforsamling, som ble holdt for et halvt år siden, var det holdt 13 møter.
I dette halvåret ble følgende temaer behandlet: Plantebastarder (Krydsninger); Indsamling av Terpentin og Tilvirkning av Harpix og Terpentinolje; Naturselvtrykk,; Betraktninger over Skovbruket med specielt hensyn på Norge; om Photographien; Christiania-egnens Geognosi; Kjønrøk, Trekul og Tjære; Kurvfletning; Morses elektromagnetiske Telegraf; Stenkulformationen, specielt i Amerika:; Diskusjon om Offentlige Bade- og Vadskeanstalter, som strakte seg over to møter; og endelig om Furetreet og dets Betydning i Skovbruket.De to foredragene om skogbruk ble holdt av P. Chr. Asbjørnsen, mens det var polytekniker Anton Rosing som holdt de to foredragene om destillering av tre.

I 1850-årene foregikk det en rivende teknisk utvikling. Fotografering var nettopp blitt praktisk mulig. De første dampdrevne jernbanene var tatt i bruk i utlandet for vel 30 år siden. Norges første jernbane, Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvold sto ferdig i 1854. Den første telegraflinje, mellom Drammen og Kristiania, ble åpnet for "almindelig korrespondance" den 1. januar 1855, og i 1870 var nettet ført frem til Vardø. I utlandet drøftet man muligheten for en transatlantisk forbindelse.
På denne tiden var det ikke så mye spørsmål om å kunne alle detaljer, men om å ha en oversikt over de fysikalske sammenhenger og å vite hva som var teknisk mulig. Dette var tiden for de tekniske allvitere, polyteknikerne.
Oppgavene i Norge var enorme. Det skulle bygges veier, jernbane, kanaler, havner, fyr og telegraf.

Primærnæringene trengte modernisering, med nye dyrkingsmetoder og nye nyttevekster. Byene vokste og det var nødvendig å fornye vann- og avløpsystemene. Norge skulle bli selvstendig og selvforsynt. Vi skulle bygge verkstedsindustri og vareproduserende industri.
PF ble et forum for debatt om hvorledes teknologi og naturvitenskapelig tenkning kunne brukes til samfunnets beste. I 40 år var PF ett møteforum, men i 1892 ble den første faggruppen, Elektroteknikergruppen stiftet. Etter hvert har PF fått 20 grupper, og fellesmøtene, plenumsmøtene har fått ennå sterkere karakter av å være Forum for samfunnsdebatt.

PF har alltid vært uavhengig av politiske partier og av partene i arbeidslivet . Direksjonen motsatte seg at foreningen skulle drive interessearbeid. Det førte til at 8 av medlemmene i 1876 gikk sammen om å stifte Den Norske Ingeniør og Arkitektforening, N.I.A.F. som er forløperen til Norsk Arkitektforening og Teknisk Naturvitenskaplig Forening, Tekna (tidl. NIF).

Den Polytekniske Forening var bare vel ett år gammel og hadde 70 medlemmer da generalforsamlingen den 15. august 1853 besluttet å utgi et polyteknisk tidsskrift.
Subskripsjonsinnbydelsen viser at tidsskriftet skulle brukes som et verktøy for å øke forståelsen for teknologi og naturvitenskap, for å få naturvitenskap og teknologi inn i skoleverket og for å få opprettet tekniske skoler.

Målgruppen var ingeniører, teknikere, bønder, leger, farmasøyter og alle som interesserer seg for tidsskriftets formål. Tidsskriftet var et verktøy for å spre kunnskap utenfor den lukkede krets på møtene.
Ambisjonene i den unge PF var store, men ressursene var knappe. Tidsskriftet ble til på dugnad. Bladet ble redigert av en redaksjonskomité og hadde ingen ansatte. Det var redaksjonskomiteen og andre i foreningen som skrev artikler og som klippet og oversatte stoff fra utenlandske tidsskrifter.

Medlemmene av PF så det som sin oppgave å misjonere for ny teknologi og nye erkjennelser innenfor naturvitenskapene. De måtte bane vei for de nye, det som skulle løfte Norge opp av fattigdom, arbeidsløshet og utvandring.

I forordet til Polyteknisk tidsskrift No. 1 sier Redaksjonskomiteen det slik:

Man finder her tillands såre almindelig en fuldstændig Uvidenhed om de allervigtigste naturvidenskabelige Resultater og en fuldkommen Mangel på Kundskab om de simpleste Naturlove, selv hos dem, der ellers og i andre Retninger stå høit i Kundskab og Dannelse. Derfor ser man også hos os jevnligen Agerbrugeren , Håndverkeren og Fabrikanten anvende Fremgangsmåder der andensteds forlængste ere forkastede, fordi de fører til Resultater, lige motsat dem, der tilsigtedes, og som aldrig vilde være blevne anvendte, dersom Praktikeren havde kjendt de naturlove, hvorpå et heldigt Udfald af hans Virksomhed beror; - derfor ser man også så mangfoldige Naturrikdomme rundt om i vårt Land ligge ubenyttede eller vanskjøttede.
Utbredelsen av de naturvidenskablige Kundskaber vil være et af de kraftigste Midler til at hæve vort Agerbrug og vor Industri op fra det lave Standpunkt hvorpå den nu befinde seg.

Det er derfor af høieste Vigtighet ved andre mer direkte virkende Midler, at gjøre Naturvidenskaberne og deres Anvendelse anerkjendte og utbredte.

Blant disse Midler tør man vel anse en regelmæssig litterær Virksomhet som det mest hensigtsmæssigste.
Derfor brukte de pennen flittig, både den unge, entusiastiske stifteren av PF, polytekniker, agrokjemiker Anton Rosing og den meget aktive legen og botanikeren Fredrik Chr. Schübeler som hadde reist Europa rundt for å finne nye og bedre nytteplanter for norsk jord- og hagebruk. Men også de etablerte bedriftslederne Peter S, Steenstrup, tidligere marineoffiser og nå leder for Ager mechaniske Værksted og den selvlærte Jens J. Jensen som nylig hadde etablert Myrens Værksted var ivrige skribenter.

Det var disse fire som utgjorde bladets redaksjon, sammen med generalstabsoffiseren oberst Theodor Broch, lærer i Fortifikasjon ved den militære Høiskole og trigonometrist ved Norges Geografiske Opmåling.

Her må vi huske at frem til ca 1850 var det nesten ingen som hadde sivil teknisk utdannelse, det var det hær- og marineoffiserene som sto for den tekniske sakkunnskap. De hadde fått undervisning både om arkitektur , byggekunst , skipskonstruksjon og maskinteknikk, i tillegg til matematikk og fysikk. Derfor finner vi ingeniøroffiserene som byplanleggere, arkitekter og ledere av verkstedsindustri.

Kaptein Johannes Benedictus Klingenberg skrev om den frostsikre vannposten han hadde oppfunnet. Med den kunne man stenge av vannposten om vinteren. Hittil hadde man måttet la vannet renne, for at det ikke skulle fryse. Eventyrsamler og forstmann Peter Chr. Asbjørnsen skrev om skogens innflytelse på været. Anton Rosing fortalte om det nye metallet aluminium, og Fr. C. Schübeler skrev om nye nyttevekster. Innholdsfortegnelsen for første årgang viser at det ikke skortet på innsatsvilje - og heller ikke på kunnskap og faglig bredde.

Bladet var polyteknisk i ordets beste forstand. Her presenterte stipendiat Theodor Kjærulf sin nye hypotese om at fjellformasjonene rundt Oslofjorden er dannet ved folding og at "bølgetoppene" er slipt bort under ismassene. Men her er det også smånotiser sakset fra utenlandske tidsskrifter, og det er betraktninger om hvilken betydning offentlige badeanstalter kan ha for bedre folkehelse.

En ny forening og et nytt blad.

Historien om TU er historien om bygging av Norge som industrinasjon, og om hvorledes teknologi har lagt grunnlag for at Norge har utviklet seg fra å være et av de fattigste land i Europa til å bli det rikeste - i alle fall per innbygger. Men det er også historien om splittelse og samarbeid innen det polytekniske miljøet i Norge.

I Norge var det i 1852 ennå ikke bygget opp noe sivilt utdanningstilbud innen teknologi og arkitektur. Det kom først mer enn 20 år senere, og vi måtte vente 60 år før den tekniske høyskolen ble åpnet. Industrien var i sin spede begynnelse, og Norge lå langt etter resten av Europa i teknologisk, naturvitenskapelig og industriell utvikling. Den som ville bli ingeniør eller arkitekt måtte reise ut, til Danmark, Tyskland, Storbritannia eller Frankrike.

Polyteknisk Forening ble stiftet som et forum for den nye tids menn, de som mente at fremtiden for Norge lå i å ta i bruk landevinningene innen naturvitenskap og teknologi. Initiativtaker var den unge agrokjemikeren (Hans) Anton Rosing. I 1852, da foreningen ble stiftet, var han 25 år og det var bare to år siden han var uteksaminert fra Den Polytekniske Læreanstalt i København.

Anton Rosing og de andre pionerene var overbeviste om at Norge måtte ta i bruk nyvinnigene i teknologi og naturvitenskap for å innhente det norske etterslepet. De misjonerte ivrig både i skrift og tale, på talerstolen i PF, i Polyteknisk Tidsskrift og gjennom offentlige foredrag og innlegg i avisene. Men de arbeidet også på det praktiske plan, Schübeler reiste Europa rundt for å finne nye og bedre planter og nyttevekster, og han reiste rundt i Norge og misjonerte og delte ut planter. Vi har prøvd å sette ord på Rosings begeistring, slik skuespilleren Leif Blix tolket det i 2002.

Tidsskrift og forening.

Første nummer av Polyteknisk Tidsskrift kom ut 11. april 1854, og bladet kan feire 150-års jubileum. I de første 50 årene levde Polyteknisk Tidsskrift og PF/TU i symbiose. Det var de samme ildsjelene som drev bladet og foreningen. De brukte bladet både til å kommunisere med medlemmene og til å spre kunnskaper og forståelse om teknologi – i ordets videste forstand - og om naturvitenskap. Det er derfor naturlig å se foreningens historie og bladets historie under ett, frem til 1905.

Hva skrev Polyteknisk Tidsskrift om?

Da det første nummer av PT kom ut, den 11. April i 1854, var det bare 40 år siden Norge hadde fått sin grunnlov, og det var ennå 51 år til Norge skulle bli et selvstendig kongedømme i 1905.
I 1854 var vi i full gang med å bygge opp våre identitet som nasjon, men det meste var ennå ugjort. Som selvstendig nasjon trengte vi en kulturell identitet, med norsk historie, norske forfattere, norske komponister, norske malere og norske helter, men vi trengte også et selvstendig næringsliv og bankvesen, vi trengte å fornye landbruket, og vi måtte knytte landet sammen gjennom moderne kommunikasjonsmidler.

Norge var et fattig land og var preget av at det kulturelle og økonomiske sentret for Det dansk /norske riket hadde ligget i København. Norge hadde vært en provins, en råstoffleverandør som leverte fisk, trelast, malmer og is.

Hva var det redaksjonskomiteen ville med bladet. Hvorfor var de villige å gå inn med gratis dugnadsinnsats.
Til TUs 150-års jubileum prøvde vi å rekonstruere hvorledes verkseier Peter S. Steenstrup i skuespillen Paul-Otto Hagas skikkelse, ville presentert bladet, planene for innholdet i første årgang og redaksjonskomiteen.

Til tross for at bladet ble til på dugnad, og til tross for at første nummer kom så sent på året som 11. april, ble første årgang av Polyteknisk Tidsskrift meget innholdsrik,, slik innholdsfortegnelsen viser.

Dramatiske endringer.

I dag er vi av den oppfatning at den teknologiske utvikling stadig løper fortere, men innvirkningen av på samfunnet og det enkelte menneske i Norge var nok langt mer merkbar på slutten av 1800-tallet. Nyhetene kom slag i slag, og samfunnet endret seg dramatisk. I løpet av 1800 tallet vokste Christiania fra en sovende småby til en moderne industriby og landets administrative senter. I løpet av hundreåret steg folketallet i Christiania med omland fra ca 17 000 til 250 000.

Byen var blitt landets hovedstad, knutepunkt for landets jernbaner, landets viktigste skipsfartsby og landets dominerende industriby. Vi hadde fått dampskipsforbindelse, gassverk, jernbane, sporvei, telegraf, telefon og elektrisk lys, og ikke å forglemme: nytt vannverk og ordnet kloakk.

Norge hadde ikke vært med i den første industrielle revolusjonen, men fra midten av 1800-tallet gikk utviklingen med stormfart. Viktigst var kanskje telegrafen som bandt sammen hele Norge og knyttet Norge til hendelser over hele verden, men dampskipet som sikret regelmessig forbindelse til København og etter hvert knyttet hele Norskekysten sammen i et ett post- og passasjernett var også uhyre viktig.

Staten kjøpte de første hjuldamperne i 1827 for å skaffe regelmessig postforbindelse mellom Christiania og København. 26 år senere, i 1853, var rutenettet for statens postdampskip kommet frem til Vardø. De nye kommunikasjonen omformet samfunnsforholdene. Jernbaner, dampskipsfart, veier, kanaler og havner knyttet Norge sammen og åpnet lukkede samfunn.

Norges første jernbanestrekning, Hovedbanen fra Christiania til Eidsvoll ble åpnet i september 1854. Det var starten på en intens jernbanebygging, men i sterk konkurranse med båttransport på kanaler og innsjøer. Telegrafen kom sammen med jernbanen. Den første offentlige telegraflinjen var fra Christiania til Drammen og ble åpnet 1. januar 1855. I 1870 var telegrafsambandet strukket helt fra Mandal i sør til Vardø i nord.
Dampmaskinen effektiviserte landbruket, og det var bare fantasien som satte begrensningene for hva den kunne brukes til. Lokomobilen, den transportable dampmotoren, kunne drive treskeverk, og dampdrevne vinsjer, og den kunne trekke plog og harv. Men også i industrien ga dampmaskinen nye frihetsgrader. Nå var man ikke lenger bundet tilgang på vannkraft. Likevel var det som drivkraft for fremdriftsmaskineri at dampmaskinene hadde størst betydning: i damplokomotivene og i dampskipene.
På slutten av 1800-tallet kom elektrisiteten. Elektrisiteten tiltrakk seg ikke lenger bare fagmannens oppmerksomhet, men også allmennheten fikk øynene opp for hvilke muligheter den kunne ha for kommende slekter. Overgangen til det 20. århundre markerte starten på vannkraftepoken og utbygging av den kraftkrevende industri. Nå kom industrien til bygde-Norge.

Kunne elektromotoren erstatte dampmaskinen? Først måtte man finne metoder for effektiv overføring av elektrisk kraft. De første elverkene ble bygget for elektrisk belysning, der effektbehovet var beskjedent.

Christiania fikk sin første sporvei i 1875. Vognene ble trukket med hest. Bare 19 år senere kom den elektriske sporvognen til Kristiania (fra ca 1875 ble navnet skrevet Kristiania) , som den første i Skandinavia. Strømforsyningen kom fra selskapets eget dampkraftverk på Majorstuen. Dette verket leverte også strøm til drift av Holmenkollbanen.

I TU for 1904 er det gjengitt foredrag av elektroingeniør R. Schøyen: Kristiania bys forsyning med electricitet. Det er to kraftverk, Dampcentralen fra 1892 og Hammeren kraftverk fra 1899. Til sammen har de en ytelse på 5000 kW. Bare en firedel av byen er dekket av elnettet, men i de sentrale bydeler er det flere bygninger med elektrisk heis.

Elektrisk belysning av de ydre bydele er ønskelig men kan (fraregnet Homansby) undværes uden stort savn eller økonomiske følger.

Koking og oppvarming med elektrisitet kan ikke konkurrere med gass. Strømmen koster 20 øre pr kWh. For å bli like billig som gass, måtte strømprisen senkes til en syvdel.
Det viktiste er å skaffe strøm til byens bedrifter, til drift av elektriske motorer. I Kristiania er det 622 motorer, med en installert effekt på 2250 hk. Til sammenligning er det 1132 motorer i Stockholm, men den samlede motoreeffekten er den samme, ca 2250 Hk.

Fem timer på 50 km.

De første bilene kom ganske raskt til Norge, lenge før det var avklart om det var bensinmotoren, dampmotoren eller elektromotoren som skulle bli dominerende.
Ingeniør Einar Rasmussen forteller i TU 15/1899 om en prøvetur med elektrisk bil fra Kristiania til Sundvollen og retur. Turen tok fem timer og et kvarter hver vei. Bilen måtte lades, før de kunne starte på hjemturen. Rasmussen summerer opp slik:

Når hensyn tages til vort kuperte terræng, den dårlig brolægning og den indskrænkning vinteren medfører, tror jeg ikke det er udsigt til med det første at kunne benytte elektriske motorvogne med nogen fordel hertillands.

Den gang som nå var det batteriene som gjorde at El-bilen tapte i konkurranse med bensin (og diesel).

Telefonen - et brukelig leketøy.

Den samme historien, men i en litt annen variant: I 1877 ved en demonstrasjon i Drammen fikk oppfinneren av telefonen, Alexander Graham Bell en kommentar som er blitt ganske berømt:

Ja, mine herrer, dette er et meget morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri.

Telefonnettet ble bygget ut av private selskaper, og behovet for apparater og materiell la grunnlag for norsk elektroteknisk industri.

Teknologi og naturvitenskapelige nyvinninger revolusjonerte landbruket. To av PFs stiftere var dypt engasjert på dette området: Anton Rosing som ble lærer ved den nyopprettede Norges Landbrukshøyskole og en flittig forfatter av faglige artikler. Fredrik Chr. Schübeler, legen som ble botaniker og bestyrer for Universitetets botaniske have , professor i botanikk og en drivende kraft bak innføring av nye nyttevekster til landet. For eksempel skriver Schübeler i PT 1854 en artikkel om Rabarberplanten, med vinoppskrifter.
Ny teknologi og nye kunnskaper økte også forståelse for sammenhengen mellom folkehelse, drikkevann og kloakk, og for betydningen av boforhold og renovasjon.

I TU 1854 er det en artikkel av professor Strecker om - Undersøgelse av Christianias Drikkevand - som viser at vannet er godt, bedre enn i mange andre europeiske byer.
I TU 1885 er det en lang artikkel om Dødeligheden blandt de arbeidende Klasser. I artikkelen som er sakset på en tysk kilde, fremgår det at mens gjennomsnittelig levealder for geistelige er 66 år er den bare 40 år for litografer og kobberstikkere. Enda verre er det for tørrslipere av gafler; 29 år. Det pekes på helsefaren ved innånding av støv og giftige industrikjemikalier, kvikksølv, bly og fosfor. På den annen side fremheves helseefekten av frisk luft og mosjon:

Den fattige bonde på 30 år som nyter sitt enkle middagsmåltid ute på marken har i gjennomsnitt 13 år lengre liv foran seg enn fyrsten på samme alder.

For å binde Norge sammen måtte det bygges veier, jernbaner, kanaler, havner, telegraflinjer og fyr. Alt dette var stoff for Teknisk Ukeblad, og vi ser av listen over formenn og æresmedlemmer at sakkunnskapen var godt representert.

Splittelse og samarbeid - Fra PT til TU.

Flere av medlemmene i PF ønsket at foreningen også skulle arbeide for å fremme interessene til hva de mente skulle bli den nye ingeniør- og arkitektstanden, en stand ved siden av håndverker- og handelsstanden, etc. Da de ikke fikk gjennomslag for det, brøt Peter Andreas Blix og åtte andre medlemmer ut av PF i 1874 og dannet Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening, NIAF.

Noen ny stand ble det ikke, men etter hvert en slagkraftig interesseorganisasjon.
NIAF ville også ha sitt eget tidsskrift. Det krevde både offervilje og dugnadsinnsats. Æren for at NIAF i 1878 kunne gi ut første nummer av sitt tidsskrift - Organ for Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening - må i første rekke gis til stifteren, P. A. Blix. Han var en ildsjel, og satset både arbeidstid og penger på bladprosjektet.
Mens Polyteknisk Tidsskrift hadde skapt bredere interesse for teknikk og vitenskap i vårt land, kom "Organet" til å legge grunnlaget for den faglige tekno-vitenskapelige pressevirksomhet i Norge, skriver redaksjonssekretær Gunnar Oxaal, ved TUs 100-års jubileum i 1954.

Teknisk Ukeblad.

PF og NIAF var små foreninger med anstrengt økonomi. Derfor ble det i 1883 inngått en samarbeidsavtale. For å spare kostnader skulle foreningene ha felles lokaler og felles sekretariat. Samarbeidsavtalen omfattet også foreningenes tidsskrifter. I stedet for PT og Organet ble det besluttet å utgi to nye tidsskrifter: Teknisk Ukeblad og Norsk Teknisk Tidsskrift.

Foreningene flyttet inn i felles kontorer og møterom i Storthingsplads No 7. Her var det også kontorer for bladredaksjonene.

TU skulle komme en gang i uken og bringe tekniske og økonomiske meddelelser, redegjøre om de for hjemlige forhold viktigste fremskritt og oppfinnelser, og i det hele tatt søke å holde en teknisk interessert allmennhet à jour med utviklingen. NTT skulle komme hver annen måned og bidra til å fremme og utbrede tekniske vitenskaper og derved fremme den tekniske bedrift i vårt land.

Den 13. april 1883 kom første nummer av Teknisk Ukeblad. Mens Norsk Teknisk Tidsskrift må søke sin lesekrets blant de spesielle fagmenn, heter det vil TU prøve å danne et mellomledd mellom disse og allmennheten, representert ved fabrikanter, industridrivende, håndverkere og leverandører av materialer og rekvisita, bygningsentreprenører osv.
Det heter videre at bladet er tenkt som et bindeledd mellom de mindre - fagforeninger - rundt om i landet.
Her må vi huske på at dette er lenge før det ble dannet landsomfattende foreninger. Både PF og NIAF var Kristiania-foreninger, selv om de var åpne for utenbys medlemmer. Rundt om i landet ble det startet både polytekniske foreninger og ingeniørforeninger.

Ingeniørforeningene dannet landsforening i 1913, fire år etter at arkitektene hadde trukket seg ut av NIAF og dannet Den Norske Arkitektforening. De polytekniske foreningene slo seg aldri sammen, fordi deres virksomhet var basert på lokal foredrags- og møtevirksomhet.
Arkitektene satte sitt preg på bladet, slik vi ser av denne illustrasjonen fra TU i 1884, arkitekttegning av Det engelske Villa Kvarter i Kristiania.

Norsk Teknisk Tidsskrift hadde 19 artikler i årgangen 1886. Her finner vi en artikkel om å skaffe Kristiania driftsvann fra Øyeren, med flotte plansjer som viser topografi og foreslått trasé, sammen med en artikkel Om drivkraftens betydning for håndværk og småindustri med særlig hensyn til forholdene i Kristiania efter anlæg af driftvannsledning fra Øyeren.
Størst plass får tre artikler om Sølvverket på Kongsberg, med i alt 30 sider. Ellers er det artikler om elektrisk tenning ved bergspreninging, , Dynamomaskiner og transport af arbeide ved elektricitet og Om cement og beton.

Navneforandringen fra Polyteknisk Tidsskrift gjorde at man måtte ta et krafttak for å innarbeide Teknisk Ukeblad i allmennhetens bevissthet. Derfor ble det satset sterkt i forbindelse med Den norske industri- og kunstutstillingen i Kristiania i 1883. Det ble laget et eget messenummer med oversikt over utstillerne, og bladet ble solgt i aviskioskene. Dessuten åpnet foreningene - sitt leseværelse, konversasjonsrom og forsamlingslokale i Storthingsplass no 7 - for tilreisende til utstillingen. Messeutgaven hadde et ekstra opplag på 1 500.

Vekst, men langsomt i begynnelsen.

TU hadde i 1883 et opplag på 1300 og ble sendt gratis til foreningens medlemmer, samt til den svenske ingeniørforeningens 182 medlemmer mot et tilsvarende antall av denne foreningens blader i bytte.
NIAF og PF hadde i 1883 til sammen 428 medlemmer, og det var 384 eksterne abonnenter. Norsk Teknisk Tidsskrift hadde et opplag på 1100. Begge blader gikk med underskudd, til tross for at TU hadde god tilgang på betalte annonser.

NIAF og PF var små foreninger til langt inn på 1900-tallet.
Den felles medlemsfortegnelsen for 1898 viser at NIAF hadde 366 medlemmer, mens PF hadde 594. Det samlede medlemstallet var imidlertid bare 754, fordi 206 var medlem av begge foreninger.
NIF nådde 5 000 medlemmer i 1950, da hadde PF vel 2000.

Statsstøtte.

Tidsskriftenes anseelse steg frem mot århundreskiftet, og tilslutningen fra fagfolk, fra allmennheten og fra landets øvrige presse kom merkbart til uttrykk, skriver Oxaal. Det ble stadig nærmere kontakt til offentlige myndigheter, både ved behandling av tekniske saker, og ved den velvilje som ga seg uttrykk i et årlig statsbidrag som etter hvert steg til 3400 kr.
Samarbeidet mellom de to foreningene NIAF og PF, økte den økonomiske slagkraften, og Teknisk Ukeblad var nå blitt et betydelig annonseorgan.

I 1885 kom det ny patentlov som fastslo at kunngjøring om alle søkte eller innvilgede patenter skulle skje i TU, som offisielle meddelelser fra patentkontoret. Dette ga inntekter til TU og gjorde det nødvendig for patentinteresserte å holde seg à jour med TU.
Bildet fra 1883 viser patent på en trehjuls vogn som er drevet ved at setet huskes opp og ned. For å kunne forsere motbakker er det en kraftig fjær som kan lagre energi.

Redaktør på heltid.

Det startet som et dugnadsprosjekt, hvor en 5-manns komité påtok seg ansvaret for redaksjonen: Anton Rosing, Fr. Chr. Schübeler, J.J. Jensen, P. S. Steenstrup og Th. Broch. Da Anton Rosing dro på stipendreise i 1855 gikk han og J.J. Jensen ut av redaksjonskomiteen og de to vitenskapsmennene Hartvig C. Christie og Theodor Kjærulf gikk inn i deres sted. Broch, Schübeler og Steenstrup fortsatte.

I 1862 overtok Nils Henrik Bruun ansvaret, og siden har bladet hatt en ansvarlig redaktør - med unntak av årene 1985 - 1988 hvor det var to sidestilte redaktører.
I 1894 fikk TU sin første heltidsansatte redaktør, civilingeniør J. J.O. F. Dietrichson. Han hadde redaksjonsansvaret både for TU og NTT og en årslønn på 4000 kr.

Overgang til eneredaktørveldet er et merkepunkt. Hittil hadde redaktør og redaksjonsmedlemmer hatt sin hovedbeskjeftigelse på andre arbeidsplasser, og de hadde neppe hatt mye tid til å ofre bladets journalistiske og redaksjonelle profil stor oppmerksomhet.
Redaksjonen ble omorganisert på slutten av 1896, slik at det i tillegg til redaktøren kom faglige medredaktører. Norsk Teknisk Tidsskrift ble nedlagt som selvstendig blad og integrert i TU fra og med 1898.

Leserflukt.

Ti-årsperioden 1897 - 1906 var preget av raske utskiftninger i redaksjonen og økonomiske nedgangstider. Misnøyen blant leserne ble etter hvert faretruende , og den nådde redaksjonen gjennom flere kanaler. På møtene i foreningene het det at TU leser man da ikke. Dessverre kom dette budskapet også frem til annonsørene.
Foreningen nedsatte derfor i 1902 en tremannskomité for å gjennomgå kostnader og organisasjonsform. Komiteens konklusjon var at man burde avvikle ordningen med fagredaktører, og i stedet måtte det bli redaktørens oppgave være å få de forskjellige spørsmål best mulig behandlet ved hjelp av fagfolk i industri, forskning og offentlig administrasjon. Med den store stab av dyktige menn på teknikkens forskjellige områder, næret man ingen frykt for at det skulle savnes sakkyndighet til utredning av noe teknisk problem.

Særlig anså man det som en viktig sak å skape interesse for TU blant landets nye tusener av teknikere, således at det skulle falle naturlig for dem å henvende seg til bladet i alle spørsmål av teknisk interesse. Det skulle imidlertid gå nesten 70 år før NITO kom med i samarbeidet.

Fri og uavhengig.

Det ble lagt stor vekt på at redaktøren nå måtte få anledning til å virke fritt og uavhengig. Den tid da tidsskriftets minste anliggender, fra spørsmålet om ordenes stavemåte til løssalgsprisen for gamle eksemplarer, ble gjort til gjenstand for stemmegivning i foreningenes generalforsamlinger var for lengst forbi, men fortsatt hadde Fellesstyret et overoppsyn med alle redaksjonelle anliggender.

Redaktør Sparre, som var eneredaktør fra 1903 til 1906, skrev ganske utvetydig:

At når nå teknikk og industri begynner å danne en av de mest betydningsfulle og fremtredende faktorer i vår kulturelle og materielle utvikling, så blir også nytten av en uavhengig og kraftig teknisk fagpresse stadig mer fremtredende.

Han så den tekniske fagpressen som et våpen på like linje med landets øvrige presse, et våpen som i teknikkens tjeneste måtte bli utnyttet på beste måte.

Sammenslåingen av Norsk Teknisk Tidsskrift og TU betød store forenklinger for redaksjonen, og det lettet også litt på det økonomiske trykket. Det var sikkert også en fordel at ingeniørenes standsproblemer ble drøftet i et tidsskrift som nådde ut over deres egen krets. På den tiden var ikke ingeniørene fullt ut anerkjent i akademiske kretser, og særlig kunne striden rase når de universitetsutdannede bergkandidatene var motpart.

Samarbeidet opphører, men TU består.

Samarbeidet mellom NIAF og PF var av økonomisk art og forutsatte at foreningene skulle beholde sin identitet. NIAF følte imidlertid at foreningen måtte stå friere og sa i 1905 opp samarbeidsavtalen. Til tross for at det var betydelige motsetninger mellom de to foreningene, ble de enige om å fortsette å gi ut TU som felles organ, og slik har det vært siden. NIAF utviklet seg i løpet av noen få år fra å være en lokal forening for ingeniører og arkitekter til å bli en landsforening for ingeniører.

I 1905 hadde virksomheten i TU lenge vært moden for dyptgripende reformer. Oppløsningen av samarbeidet mellom NIAF og PF ga nå en ny mulighet til å gjennomføre endringer, og i 1906 ble det nedsatt en komité med mandat til å se på både bladets drift og redaksjon. Det var enighet om at det skulle utgis bare ett blad, Teknisk Ukeblad, men at det skulle deles inn i en alminnelig del og tre fagavdelinger:

Ingeniøravdelingen, Arkitektavdelingen og Avdeling for Kjemi og Bergvesen.

Ideen med fagavdelingene var at den enkelte fagmann skulle finne spesialstoff i TU, og at man på den måten unngikk konkurranse fra nye spesialtidsskrifter. Teknisk skulle dette løses ved at de som abonnerte på en fagavdeling fikk denne heftet sammen med TUs alminnelige del, mens de som ikke abonnerte på noen fagavdeling bare fikk TUs alminnelige del. I praksis viste dette seg komplisert, og ordningen ble bare gjennomført fullt ut i 1907 og 1908.

Arkitektene var ikke fornøyd med samarbeidet innen NIAF. I 1909 ble det stiftet en konkurrerende forening, Norske Arkitekters Landsforbund, og i 1912 ble NIAF omgjort til en landsorganisasjon for ingeniører, fra 1913 som Den Norske Ingeniørforening, der restene av NIAF gikk inn som Kristiania avdeling av NIF.

Siden Den Norske Ingeniørforening var en landsorganisasjon hvor det var tatt opp en rekke lokale ingeniørforeninger, måtte det lages en revidert avtale med PF om drift av TU.
Den øverste ledelse av bladet , Bladstyret, ble underlagt et representantskap, sammensatt fra PFs direksjon og NIFs hovedstyre, og med så mange medlemmer fra hver av foreningen at de ble likt representert. Den nye avtalen ga redaktørene en enda mer selvstendig stilling enn tidligere, og bladet ble nå drevet gjennom sameiet Teknisk Ukeblad. Fra nå av er det naturlig å skille mellom historien til TU og historien til PF. 
Hoff, Lauritz Elfred (I1760)
 
8
Fra VG 13.juli 2018:

Thorvald Stoltenberg døde fredag formiddag etter kort tids sykeleie. Hans tidligere Ap-kolleger beskriver ham som en stor inspirasjon.

Den tidligere Ap-politikeren og diplomaten Thorvald Stoltenberg har gått bort, 87 år gammel.
Familien opplyser til NTB at han døde fredelig hjemme fredag formiddag med familien rundt seg, etter kort tids sykeleie.

Stoltenberg hadde en lang politisk karriere bak seg, og var i flere år en viktig norsk diplomat.

Han har blant annet vært utenriksminister i to perioder under statsminister Gro Harlem Brundtland, samt forsvarsminister i én periode i Odvar Nordlis regjering.
Etter den politiske karrieren har han arbeidet i FN som fredsmegler i Jugoslavia, og som FNs høykommissær for flyktninger.

Han har i senere tid vært president i Norges Røde Kors, og engasjert seg i kampen for rusavhengiges verdighet.

Han er far til Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg.

Ap-leder Jonas Gahr Støre mottok budskapet om Thorvald Stoltenbergs død med dyp sorg.
Jeg fikk erfare den tilliten han ga til mennesker rundt ham. Og den store inspirasjonen han var for de som sto på for felles sak.
Støre jobbet sammen med Stoltenberg i Røde Kors. Han minnes sin tidligere kollega i et innlegg på sin egen Facebook-side.
Det gode mennesket Thorvald Stoltenberg er ikke lenger blant oss. Vi mottar budskapet med dyp sorg og minnes Thorvald med en stor takknemlighet, innleder Ap-lederen.

Stoltenberg var både utenriks- og forsvarsminister, men Støre minnes ham som mer enn bare det.
– For humanisten, diplomaten, medmennesket og fortelleren Thorvald var dette det viktigste; det enkelte menneskets krav på verdighet - om det var i krig eller fred, ute eller hjemme, skriver han.

Støre hedrer også Thorvalds metode som politiker og diplomat.

Han etter løsninger som kunne gi mennesker og samfunn muligheter til å komme videre etter en krise eller konflikt. Derfor var det så viktig for ham å se alle, og la alle bli hørt. Det var Thorvalds metode som diplomat, politiker, utenriksminister, FN-forhandler og Røde Kors-president.

Støre skriver også at Stoltenberg var en motsats til dagens politiske klima rundt om i verden.

Vi følger nye toner og takter i internasjonalt diplomati med sterke menn på flere kontinenter som sier Mitt land først. Som ser forhandlinger som null-sum-spill der noen må tape for at andre skal vinne, skriver han og fortsetter:
Thorvald Stoltenberg var den komplette motsatsen til denne linjen. Han forsto at vår tids store utfordringer krever at flere enn den som kjenner seg sterkest blir inkludert, får eierskap og medansvar. Han viste i praksis at en annen vei er mulig.

Fra en annen artikkel:

Så varm, så romslig.

Thorvald Stoltenberg snakket med alle. Han hadde en unik evne til å komme i kontakt med mennesker - overalt.

Det fortelles at mange av dem som vasket i Utenriksdepartementet gråt da han gikk av som utenriksminister. Han kunne navnene deres – og visste også ofte hva barna deres het. Thorvald Stoltenberg var genuint opptatt av mennesker. Det var hans viktigste egenskap – i politikken, og i livet.

Hans vei inn i politikken gikk gjennom diplomatiet. Det preget ham også som politiker. Han var overbevist om at utfordringer og problemer kunne ordnes gjennom samtaler og menneskelig kontakt. Med Thorvald kunne det ofte det. Frokostene med statsledere var legendariske. Han forsto at det er lettere å bryte isen hjemme, over et kjøkkenbord med leverpostei og bacon, enn på utenriksministerens kontor.

Gjennom den kalde krigen var han sentral både som statssekretær i mange av Aps regjeringer, som forsvarsminister og som utenriksminister. Thorvald bidro til å holde Norge på plass i sikkerhetspolitikken. Han var overbevist om at båndene mellom Norge og USA var avgjørende for vår trygghet, og han spilte en viktig rolle for å holde Ap så samlet som det var mulig gjennom krevende år med atomkappløp og opprustning. Stoltenberg bidro sterkt til å finne kompromisser innad i Ap som sikret bred oppslutning om at Norge kunne støtte opp under Nato og Natos strategi i møte med Sovjetunionen.

Etter Sovjetunionens fall var Thorvald en av dem som forsto viktigheten av nordområdene. Han tok initiativ til Barentssamarbeidet, nettopp for å sikre samarbeidet mellom Norge og Russland. Som gammel diplomat og utenrikspolitiker visste han at jo bredere og dypere samarbeid som skapes mellom naboer, jo mindre risiko er det for at interessemotsetninger og uenigheter får utvikle seg til uløselige konflikter.
Som fredsmegler strevde han med å skape fred i det tidligere Jugoslavia. Det var kanskje hans tøffeste utfordring som diplomat og politiker. Her var motsetningene dypere og mer intense enn noe annet han hadde vært i berøring med.
Dette var tunge år i Thorvalds liv. Det var i denne perioden han og kona Karin ble klar over at yngstedatteren Nini slet med rus. Thorvalds store sorg i livet var at han mistet Nini. Først til rusen. Så for godt, da hun døde sommeren for fire år siden.

Men før Nini døde, etter at hun i lange perioder hadde isolert seg, fikk hun og Thorvald mange gode år. Sammen bidro de to til å løfte narkotikapolitikken frem i den offentlige debatten – og fikk Thorvalds eget parti, Ap, til å se på vanskelige problemstillinger med nye øyne.

Thorvald mistet aldri håpet om at Nini skulle bli frisk. Selv i de mørkeste stundene, når alle andre hadde gitt opp, var Thorvald der, overbevist at nå, nå ville det snu. Han ga aldri opp. Det var ikke Thorvalds stil.
Mest av alt var Thorvald en familiemann. Han ringte barna sine omtrent hver dag. Omsorgsfull og nesten i overkant hanefar, lurte han på om røykvarslerne virket og om alt sto til som det skulle. Full av kjærlighet – og av livsglede.

Der Thorvald var, var det glede. Varme, humor og latter. Det er mange som vil savne Thorvald Stoltenberg. Mange flere enn de som var så heldige å få kjenne ham.

Norske politikere om Thorvald Stoltenberg:

Politikere fra alle partier er i sorg over nyheten om Thorvald Stoltenbergs død.

Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland mottok budskapet om Stoltenbergs bortgang med sorg.
Samtidig har jeg sjelden opplevd en slik samtidig varm følelse av takknemlighet og glede over et så positivt og så rikt levd liv. Jeg forsto på vår siste samtale at Thorvald også følte det slik.

Gro, jeg er 87 år og har levd et innholdsrikt og fantastisk liv.

Han ville det skulle være slik vi skulle huske ham, skriver hun i sitt minneord.
Brundtland beskriver Stoltenberg som en person som hadde en helt usedvanlig evne til å nå inntil de mennesker han møtte og de han arbeidet sammen med.

Jeg har vært utrolig imponert over energien og pågangsmotet, stå på humøret, også helt opp til de aller siste månedene og årene. Ingen oppgave for liten, ingen for stor. Slik var Thorvald unik, og slik vil jeg huske ham, som min flotte utenriksminister og nære venn og kollega gjennom så mange år.
Jeg takker Thorvald for alt han har stått for, ute og hjemme, hans evne og vilje til å representere Arbeiderpartiet, Regjeringen og vårt land på en så overbevisende måte, i tiår etter tiår, skriver hun.

Tidligere Høyre-politiker og statsminister, Kåre Willoch, beskriver nyheten som tragisk, og forteller at han satte veldig stor pris på Stoltenberg.
Han beskriver Stoltenberg som en meget klok og hyggelig mann, og en erfaren og kunnskapsrik politiker som har vært nyttig for Norge.
Jeg hadde stort utbytte av våre politiske samtaler. Sist jeg snakket med han var for et år siden da vi diskuterte utformingen av det nye regjeringskvartalet, sier han.

Carl I. Hagen beskriver nyheten som trist:
Det er alltid trist å høre når en betydningsfull mann som Thorvald går bort. Jeg hadde gleden og æren av å møte han i flere debatter og valgkamper. Vi var ofte rykende uenig men jeg hadde stor respekt for han og vi kom godt overens, sier han, og legger til at de to hadde svært like synspunkter og meninger om ruspolitikken.
Sist de møttes var under boklanseringen til den norske aktivisten Arild Knutsen, som har markert seg særlig i kampen for stoffbrukeres rettigheter.

Statsminister Erna Solberg (H) skriver på Twitter:

Vi husker ham som utenriksminister og fredsmegler, men først og fremst som et varmt menneske. Gjennom et langt liv gjorde han en stor og viktig innsats for Norge.

Venstre-leder Trine Skei Grande skriver at det var en utrolig trist beskjed å få.
Nå mistet vi et menneske som har forstått at diplomatiet handlet om mennesker og at politikk handler om å se både de store og de små.

Stortingspolitiker Abid Raja (V) skriver at en meget stor norsk politisk bauta har gått bort.
Thorvald Stoltenberg var alltid hyggelig å møte, både vis, omtenksom og solidarisk. Mine dypeste kondolanser til familien. Hvil i fred.

Kjell Magne Bondevik har mange gode minner å se tilbake på med den tidligere utenriksministeren.
Han var alltid veldig raus og oppmuntrende, og ikke minst varm og nær som person. Et par dager før jeg skulle ta over som utenriksminister, inviterte han meg hjem til leiligheten sin på Frogner for å gi meg en innføring i jobben. Det viser at han var omtenksom overfor meg som var ny i jobben, selv om vi tilhørte forskjellige parti, forteller Bondevik til VG.
Stoltenberg var også en mann med humor:
Da jeg leverte nøklene til utenriksdepartementet til ham, sa han spøkefullt:

Takk for at jeg får kontoret mitt tilbake.

Den erfarne politikeren satte sine spor i norsk utenrikspolitikk, mener Bondevik. Han har vært med på å forme norsk utenrikspolitikk i lang tid. Det vil stå igjen etter ham.

Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, sier at Stoltenberg var et menneske som betydde mye for mange.
Thorvald Stoltenberg var en betydningsfull utenrikspolitiker gjennom mange år, men mest av alt var han et varmt medmenneske som mange var glad i. Han behandlet alle mennesker med samme respekt, og jeg tror ikke han hadde noen uvenner, sier hun.
Skartveit sier at frokostene hans var velkjente.
Han hadde en rekke statsledere, deriblant Nelson Mandela ved sitt bord. Thorvald innførte på sett og vis frokostdiplomatiet. Han brukte ofte sjarmen og medmenneskeligheten sin til å oppnå resultater i politikken.

Thorvald Stoltenberg blir ikke bare beskrevet som en bauta innenfor politikken, men også innenfor Røde Kors-arbeidet i Norge. Han satt som president i den frivillige hjelpeorganisasjonen i tre perioder fra 1999 til 2008.
Han var en markant president, og har betydd utrolig mye for utviklingen av organisasjonen, sier generalsekretær Bernt G. Apeland i Røde Kors Norge.
Stoltenberg hadde flere saker han jobbet for å fremme i organisasjonen. Blant annet sto han på for frivilligheten i lokalsamfunnene, og reiste hver eneste uke rundt omkring i landet for å snakke med de frivillige. Det fortsatte Stoltenberg med lenge etter at han gikk av som president i Røde Kors.
Han var også en sterk forkjemper for å skape gode aktiviteter for mennesker som faller utenfor samfunnet, enten som følge av rus, psykiske lidelser, soning eller andre årsaker. Han hjalp dem tilbake til samfunnet, og med å etablere et A4-liv.
Thorvald påpekte ofte at det er mange av oss som klager over at vi har så kjedelige A4-liv, mens det for andre er en uoppnåelig drøm.
Apeland beskriver Stoltenbergs bortgang som et stort tap for mange. Han var en person som var veldig nær med alle. Vi følte alle at vi var hans nærmeste venn. Nå minnes vi ham med dyp takknemlighet.  
Stoltenberg, Thorvald (I2669)
 
9 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I12)
 
10
I en artikkel av Ingeborg Dahl Bækkelund,
Rektor Alexander Brinchmann i Molde:
Ville at både barn og voksne skulle ha friluftsliv, musikk, skuespill og dans.

Utdrag fra artikkelen:

Fra min tidligste barndom hørte jeg hjemme om rektor Brinchmann, og av det som ble fortalt forsto jeg snart at han måtte ha vært en skolemann av de sjeldne.
Min far og hans 4 brødre hadde hatt ham som lærer og rektor, og av dems samtaler om skoledagene gikk det tydelig frem hvor de hadde beundret og høyaktet sin rektor, streng men rettferdig, og han tålte ingen - slinger i valsen - hva skolearbeidet angikk. Men hans iver for å aktivisere elevene også utenom undervisningen var imponerende!

Det ble fortalt om skoleturer tillands og tilvanns med sang og spill, om Årøleiren og om trærne i skolegårdene som elevene fikk plante selv, om bautastener og om innskriftene i taket i gymnastikklokalet på mange forskjellige sprog...
De lød: Gudsfrykt er begyndelsen til visdom, ädlaste mål lyser på vår bana. Par ardua ad astra. Frisch frei froh fromm. Help yourself and God will help you...

Ved tusenårsfesten i 1872 ble det her reist en bautasten som rektor og lærere og elever fraktet hit fra andre siden av fjorden. På stenen var hugget inn årstallene 872-1872...

De som gjennom årene har skrevet om Moldes historie i nyere tid har alle tatt med litt fra den såkalte - Brinchmann-tida - ...

Bastian Dahl; om Ytre Årø:

Her samledes hver August måned i årene 1866-1873 Molde latinskoles diciple med lærere til militære øvelser og feltmanøvrer i en uges tid, under hvilke soldater og befal var indkvarterede i bøndernes huse og lader... olympiske lege... Fortjenesten av disse leirøvelseners organisasjon har Molde skoles mangeårige rektor (fra 1859) A.Brinchmann...

3 romsdalske skoler (Kristiansund, Ålesund og Molde) mødtes til fellesopvisning i exercitie og gymnastikk.
Overlærer J.A. Schneider (fra Molde og Romsdal. En historisk oversigt):

...Gymnastik og Våbenøvelser stod i høi Kurs, og at denne Retning kulminerte i de årlige Sommerøvelser i Årøleiren. Ligeledes at Sang og Musik blev ivrig dyrket...
Rektor Brinchmann der selv var musikalsk og tillige en heldig og meget benyttet Leilighedsdikter sørgede for at Skolen altid havde et for Anledningen passende Felles-Udtryk for sine Stemninger, både til Høitid og på Udmarscher, og forstod i det hele på mange Måder at knytte Elevene til Skolen.

Rektor Leiv Heggstad (fra jubileumsboken i 1932 Molde høgre skule i 100 år):

...A.Brinchmann styrte skulen frå 1859 til 1893...
tatt med alle versene av Brinchmanns skolesang:
Sang på Marschen, skriven til Molde høgre skule i 1860 av ein elev frå skulen 1833-1841 d.e. A.Brinchmann
...siste vers lyder:

Naar som Mænd
vi igjen
til vor barndom skue hen,
mangen Dyst
i vort Bryst
vekker Mindets Lyst.
Derfor lad os stræbe nu
at vi mindes glad i Hu,
hvor vi gaaer
Skolens Aar
Livets fagre Vaar!

Lektor Niels de Seve (fra Molde bys historie i 1963):

...fyldig avsnitt omkring rektor Brinchmanns mangfoldige ideer til sysselsetting for elevene i sin omsorg for deres trivsel...

En septemberdag dro alle lærerne og elevene ut på fjorden. Etter vellykket fiskeri landedes på Sæterøen, hvor hvert båtlag tente bål samt kokte og spiste den fangete fisk. Til dels under kapproing iverksattes hjemturen i måneskinn...
Moro ville han at både barn og voksne skulle ha med friluftsliv,musikk, skuespill og dans.

Brinchmanns tid går godt inn i 1860-årenes Molde med misjonsforening, arbeiderforening, skytterlag, turnforening og ikke minst:

Det Musikalske Selskab!

Rektor Heggstad har i sin bok også tatt med noen minneord ved rektor Brinchmanns død i 1895, av rektor Feiberg i Kristiansand, som i årene 1863-1875 var overlærer under ham i Molde.

I Morgenbladet 17.september 1875, Skolen blev hans andet Hjem, derfor ham ligesom smeltede sammen med hans eget Familiehjem, og hans Indflydelse på dens Diciple var meget stor. Han var en stor Barneven, og hver ny Dicipel ble - hovedsagelig gjennom ham - ligesom indlemmet i en stor Familie, hvis Fader, Styrer og Opdrager han var. Han levede Børnenes Liv med pligttro dygtig Arbeide i deres Adspredelser og Glæder.

For dem digtede han smaa sange, fulde af skjemt og Liv fulde af Kjærlighed til det skjønne Romsdals Natur, fulde af Hentydninger til et trofast og alvorligt Arbeides Lykke.
For dem digtede han smaa dramatiske Arbeider til de Skolefester som han saa gjerne istandbregte for dem, for at lære dem at forsoneet alvorligt Arbeide med en anstændig og behersket glæde i Livet.

Bestandig deltog han selv med livlig Interesse i Forberedelsene i selve Festerne, og denne Deltagelse bidrog sit til at knytte Baande mellem Rektoren og hans Diciple fast. Derfor var han afholdt af dem som faa, og der var neppe nogen af dem, - spredte som de er over heel Landet, - som ikke nu ved Efterretningen om hans Bortgang med vemodig Taknemmelighed dvæler ved Mindet om den barnekjære Rektor, der gjorde dem deres skoleliv saa let og lyst paa samme Tid som alvorligt og frugtbart...

Fhv. sorenskriver Arnet Olafsen forteller om sin barndom i Molde:

Fremst blant dem er å nevne skolens bestyrer, rektor Alexander Brinchmann, vår lærer i gresk og romerske antikviteter i mitt siste skoleår, en flink filolog med åpent øre for sprogets skjønnhet, en myndig mann som det stod respekt av, når han rank og alvorlig trådte inn i klassen iført sort bonjour og hvidt slips.
Jeg ser ham gående frem og tilbake på gulvet, deciterende Illiadens velklingende vers, selv revet med av de greske sprogs vellyd som han stadig gjorde oss barbarer oppmerksom på. Eller han førte oss inn i antikkens skjønnhetsverden og skildret oss livet i Hellas og Rom i oldtiden. Da var det ånd over den gamle klassikers fremstilling.
Da jeg vel 40 år senere vandret om i det gamle Rom blant Pompeis ruiner, mindtes jeg med takknemmelighet min gamle rektor og hans undervisning.

Brinckmann interesserte seg varmt for sine elever, både i og utenfor skolen, arrangerte skoleturer og utmarsjer med leirslagning og idrettsøvelser under ledelse av skolens gymnastikklærer, en officer.
Om sommeren var det svømning ved rektorbryggen og eksersis i skolegården. Hertil ble anvendt en hel uke i tiden mellom det skriftlige og mundtlige. Eleverne formerte et kompani, inndelt i 3 peletoner. Peletonsjefene var vebnet med virkelige sabler, de menige med tregeværer. Øvelsene var de samme som i rekrutskolen på moen. Undertiden ble skolens fane tatt frem til parade. Det var et høytidelig øyeblikik. Trommen hvirvlet og de stramme små soldater presenterte gevær og officerene saluterte med sabelen.

Skolekompaniet hadde en praktfull uniform, garebaldistenes røde bluser og hvite bukser, samt blå skjermlue, forsynt med en liten sølvplate med inskripsjonen: Giv Akt.
Kompaniet hadde sin egen sang forfattet av rektor:
Varsko her, i gevær, kommer hele skolens hær.

Når det lille kompani marsjerte gjennom byen med fane, fanevakt og trommeslager i spissen, vakte det berettiget oppsikt.
I 1883 mødte kompaniet til kappestrid med amtets 2 andre høyere skoler i Tresfjorden, hvor vi lå i leir et par dager, holdt gymnastikkoppvisninger og kappedes i idrett. Etter tilskyndelse av elevene skrevet sanger til turen, likesom elevene hadde dannet et lite janitsjarorkester, en sextett som gjorde stor lykke, tross det mindre rikholdige program.
På tilbakeveien gjorde Kristansunderne en kortvarig stands i Molde, hvor det improvisertes en liten festlighet for dem i skolegpreden med tale av klasselærer Skioldborg fra Kristiansund for Molde som hjertebyen – med utgangspunkt i Hjertøya.
Til slutt toget begge skoler med musikken i spissen opp på Rekneshaugen. For å få lyd i hornene – embrosjyr – hadde musikerne inntatt forskjellige drikkevarer med den følge at korpset måtte innstille sine prestasjoner på nedturen.

Rektor B. hadde en lettflytende poetisk åre, hvormed han gledet både sine elever og byens borgere.
Foruten skolesanger skrev han små vaudeviller, som elevene oppførte i gymnastikklokalet til stor glede for dem selv og andre. Men også andre forfatteres verker kom til oppførelse, således i min tid Hostrups - Intrigerne - og H. Ø. Bloms syngestykke - Tordenskjold.

Eli Backe (f.Reitan), Gjettum 18.februar 2002:

Det var med bange anelser og en smule ulyst jeg gikk løs på denne brevbunken for om mulig å finne ut om den fortsatt var verdt å bevare. Men ettersom jeg leste ble jeg mer og mer fascinert av disse bildene fra en svunnen tid.
De aller fleste av brevene er fra den trofaste fader, men imellom kommer også andre inn og utfyller historien. På denne tiden bodde han fortsatt i Molde (til 1893), som også hans døtre Ragnhild og Louise, ofte omtalt bare som R og L.
Brevene ble skrevet som sirkelbrev til de andre barna som bodde på Østlandet, Hanna og Ludvig i Kristiania og Christopher i Fredrikstad, og de fikk dem i denne rekkefølgen.
Siden han skrev nokså regelmessig hver uke unntatt i sommerferien, begynner han svært ofte med å si at han ikke har så mye å skrive om, men som han selv kommer til:

...og indser nu, at der sålangt fra vil blive mangel på brevfyld til et ark, hvilket jeg ved min tilpultensætten befrygtede, at jeg forudser, at jeg får brug formere papir...

Han har stadig kommentarer til svarbrevene, så en får også innblikk i hva som hendte rundt i filialene, og ellers forteller han med engasjement om de små hendelser, gleder og fortredeligheter i hverdagen både hos han selv og døtrene.
Nettopp dette gjør brevene så levende når en først har vennet seg til tidens, eller kanskje heller den korrekte språkmanns snirklete skriftspråk. Han tillater seg allikevel å putte inn enkelte folkelige uttrykk som morrakvisten og Hoffmannsvogna, for ikke å snakke om etter en lite smigrende omtale av en kollega og plageånd:
Fy f. f. !.

Ellers kan en merke seg at han konsekvent bruker å og ikke aa, og ikke skriver substantivene med stor bokstav. Andre tanker om ortografiske reformer dukker også opp, men grammatikken skulle det nok ikke røres mye ved.
Det kan vel tenkes at den gode rektor ikke uttrykte seg særlig diplomatisk, se Karl Bjørsets reaksjoner, også i annen sammenheng !

Ved avgang fra Kristiania til Fredrikstad har brevene ofte fått med tilføyelser eller lapper fra den tydelig travle Ludvig. Man tager hva man haver: avrevne papirer, deler av brukte konvolutter, eller han skriver med tykk blå blyant tvers over faderens brev !

Av andre brev kan nevnes Therese Hiorths fra Fredrikstad til Erika og Christopher under deres besøk i Molde sommeren 1888 etter bryllupet, og Erikas brev til Christopher på Paristur sammen med Ludvig sommeren etter. Deres opplevelser hører vi dessverre ingenting om.

Andre brevskrivere er for eksempel Ragnhild og de 2 Karl’er Hiorth og Bjørset.

Til slutt litt om faderens håndskrift:
liten k skrives , og liten s på hele 3 forskjellige måter: , og i slutten av ord , litt forvirrende!

Jeg håper andre også overvinner en eventuell ulyst og får glede av å være med på noen få år av våre forgjengeres tid! 
Brinchmann, Alexander (I32)
 
11
Kirsten har vært på besøk hos foreldrene sine i noen dager, og skriver brev til søsteren sin i Amerika.

Hommelvik 7/6-36

Kjære Ruth!

Som du ser så er jeg nu på Hommelvik, har vært her snart i otte dage. Jeg er nemlig alene nu, Eide er på en tvungen vile å blir borte i to måneder, så skal jeg benytte friheten.

Jeg skriver så stykt, for jeg har nervesmerter i høire arm, har havt det i to-tre mmåneder, jeg har ikke kunnet røre armen, har lakt en tid, og havde dokter, fikk noe å smøre med, men det har ikke hjulpet noe videre. Når jeg får litt bedre råd, skal jeg ta lysbehandling. Det var heldig at jeg har ledig, nu når jeg er dårlig i armen.

Barna er hjemme nu sånær som Bjørg som er hos Petra. Clary styrer nu hjem nu mens jeg er her. Hennes forlovelse er forbi, han var ikke noe å samle på. Alt går galt for Clary, hun har lat seg svært nede av dette, du skal få høre ... når du kommer hjem. Hun er blit så tynn å mager, så du kjenner henne vel ikke igjen.
Det ser ut som det ligger ingen lykke til mig og mine.

Med de andre er det nokså bra. Kirsten sliter i en heldagplass for tyve kroner måneden, Aasta har ... en tid hos Kleven, å Gerd er naturligvis hjemme. Hun går fremdeles å "blåser". Hun er blit tynnere, underholdningen er naturligvis for dårlig.
Finn har for øieblikket litt kjøring for Lothe. Eide får begynne på igjen hos Lothe, efterpå.
Det er tungt for Kirsten der hun er, hun har vasket rundt hele huset helt alene, ...værelser, bad og kjøkken. Men hun har det godt i mat der.
Oskar er visergut hos Lothe, han har fem kroner uken.

Hos Petra er alt bra, hun har vært på Hamar en tur, jeg har ikke snakket med henne siden hun kom hjem. Hun skal komme hit å sy en kjole for mor i uken som kommer. Å så skal hun rette på en kjole for Erna. Petra er nemlig blit så flink til å sy, hun har tatt over efter dig.
Clary er også flink til å sy, hun snur og vender kjoler å skjørt mange ganger.

Ja jeg må nu fortelle dig, at mor og far har fått en ny svigersøn, han er her hver kveld, igåraftes kom han med en halvflaske, som far og han satt å koset sig med. Han er her fra Hommelvik å heter Håkon Jonsen. Han arbeider på "bruket", å bor i samme hus som ordføreren. De skal vist ringforlove seg St.Hansaften. Erna liker ham vist godt. Det er en kjæk gut. Han har lyst krøllet hår. Han minner mig litt om din Per, men er kjækkere. Han kommer imorgen kvell, å slår gresset for far.
Erna skal i barnedåp neste søndag hos hans bror, hun skal være fadder. Det er derfor hun skal ha kjolen forandret (Den blå silkes). Så du ser her blir store forandringer til du kommer.

Du kan tro her er vakkert nu, heggen står hvit, rundt omkring, og syrintræet ved verandaen har blomster i år. Haven er så pen.
Finn hentet et sandlass for far, så nu har far havt sand på alle havegangene. Det er så fint alle steder, bare det nu blir litt varmere, så blomstene kommer frem.

Hos Karl er vist alt bra. Tordun å Oskar var her en dag Karl var litt dårlig da, men når vi intet har hørt, så er han vel bra igjen.

Herdis og Ragnar skal vist ingen konfirmation holle, Herdis er jo noe for sig selv bestandig.

Hos Sverre er alt bra.

Hos Aasta er vel alt med det gamle, hun kommer vel hit til mors gebursdag. Hun sliter som sedvanlig. Ja bare vent, så får du se.

Mor og fra har fått mani for divaner, de har allerede fåt til fire, som de akter å legge amerikanerne på. Så dere får nu ialfall ligge når dere kommer.

Om pappenheimerne har jeg intet godt å si, derfor sier jeg intet. De lever ialfall. Sofus å Olaf er foresten "All right".

Det er sørgelig at jeg aldrig kan fortælle dig noe glædelig om mig og mine, men det ser ut som det aldrig skal bli anderledes, men jeg begynner nu å venne mig til, så jeg bare undres på hvad det neste skal bli.

Jeg må slutte nu, for jeg skal skrive noen ord til tante Gusta, å nu begynner armen å bli så ond.

Hils din ektehalvdel, så meget og vær selv hilset fra Kirsten

Skriv noen ord snart, mor blir så nervøs når hun venter. 
Family F13
 
12
Nannestad prestegård het Skefilsstaðir i gammelnorsk tid og var da en fullgård på 96 øyresbol. Det var før svartedøden også en Nordre Skefilsstaðir, som under ødetiden kom under prestegården. Vi kjenner til 8 øyresbol i denne gården, men det var sikkert ikke alt. I ødetiden kom også Stensgård ved Hurdalssjøen som presten brukte til seter, og en part av Kykkelsrud, Fraustad, Ruds eng og Kaksrud fet under prestegården. Rudset eng lå ved Rud - vesta elva - og Kaksrud fet ved Leira nord for Kaksrud. Tilsammen var det et stort område som presten brukte i århundrene etter svartedøden.

Fra slutten av 1600-tallet ble Rudset eng og Kaksrud fet brukt av andre gårder. Likevel var Nannestad prestegård fortsatt den største prestegården i hele prostiet.
I 1722 ble gården taksert til 4 1/2 skippund tunge med sandig og god åkerjord. Den hadde seterhavn og skog til gjerdefang og brendsel. Det var 2 husmenn med tilsammen 3 1/2 tønne utsed.

Jordeboka nevner at i 1393 eide prestebolet i Nannestad - allar Skiefuilstader abud prestens - (dvs. hele Skefilsstaðir, prestens bostad), som skyldte 96 øyresbol.

Kongen må ha lagt den ut til underhold for presten allerede da kirkene og presteskapet ble organisert fra først av. Kongen kan ha konfiskert gården under kristningsstridene.

Sira Paul er den første presten i Nannestad som vi har navnet på. Han vitnet i en sak om Nordbyvik omkring 1310. Sira Þorstein på Nannestad var i 1326 vitne i en arvesak, og han var trolig prest etter sira Paul. Sira Þorðr Assarsson er nevnt som prest her 1369-1390, men virket sikkert utover dette tidsrommet.

Sira Gudbrandr Petersson var prest i Nannestad fra omkring 1425 og visstnok til 1458. Han hadde en tvist om 4 øyresbol i Brøstad, som var testamentert til Nannestad prestebol. 5. Matæi dag i 1458 kunngjorde 2 kanniker i Oslo og 2 lagrettesmenn at de var på Skefilsstad i prestemøte, og der overvar de at Inger Alvsdotter gav alt hun eide i gården Nannestad til Nannestad prestebol. Sira Guttormr var da prest på Nannestad og korsbror i Oslo.

Sira Amundr var prest i 1489, da han tilkalte Endre prest på Eidsvoll for å ta opp vitnemål om delegang i Bjørvika. Vitnet Bård Tordsson forklarte at han tjente hos herr Gudbrandr vel 30 år før. Et annet vitne (Hallvard Eivindsson) fortalte at faren tjente hr. Guldbrander.

Disse prestene er de eneste vi vet navnene til i katolsk tid, men fra reformasjonen er presterekken sammenhengende. 
Frantsen Flor, Frantz (I17075)
 
13
Oskars brev til datteren Ruth i Chicago:

Hallo Ruth og Einar!

Ja - de tilsendte penge er modtat og plasert i Banken, - beløpet er er nu 1739 - sytten hundrede ni og tredve kroner.
De kviteringer De får - når De sender - har De vel opbevart så De kan se om det stemmer. Det mangler nu 261 kroner på 2000,- hertil kommer så endel renter. Jeg vilder meget gjerne når De svarer på dette - få vite om beløpet stemmer.

Jeg har eller intet nyt at skrive om - Mor greier alt nyhetsstof - Hils Laura tak for Kortstokken - den blir flittig brugt - mest for Kabal.

Lev vel og vær hilset begge to fra Eders Far.

Hommelvik 17-7-36. 
Family F13
 
14
Oskars brev til datteren Ruth i Chicago:

Hallo Ruth og Einar!

Ja - de tilsendte penge er modtat og plasert i Banken, - beløpet er er nu 1739 - sytten hundrede ni og tredve kroner.
De kviteringer De får - når De sender - har De vel opbevart så De kan se om det stemmer. Det mangler nu 261 kroner på 2000,- hertil kommer så endel renter. Jeg vilder meget gjerne når De svarer på dette - få vite om beløpet stemmer.

Jeg har eller intet nyt at skrive om - Mor greier alt nyhetsstof - Hils Laura tak for Kortstokken - den blir flittig brugt - mest for Kabal.

Lev vel og vær hilset begge to fra Eders Far.

Hommelvik 17-7-36. 
Family F8
 
15 Da det 1817 ble en ledig lærerstilling ved skolen i København, sendte Castberg bud etter Andreas, og bad ham om å søke stillingen.
Han ble tilsatt og underviste der frem til han 1822 vendte tilbake til sin fødeby. 
Møller, Andreas Christian (I2243)
 
16 Dr. Alexander Hiorth Brinchmann var en lang tid overlege ved Bodø sykehus, Nordlandssykehuset, som spesialist i indremedisin og lungetuberkulose.

Her var han fram til midten av mars 1954, da han begynte som overlege ved Bærum sykehus. 
Brinchmann, Alexander Hiorth (I387)
 
17 Hr. Andreas Broch kalt adjunctus og successor til Biri på tretavle datert Anno 1777 d. 27.Augusti, datoen for den nye hovedkirkens innvielse. Broch, Anders (Andreas) (I7043)
 
18 Johannes Klingenberg fikk overauditørs karakter 25.juli 1733.
Avsto ved akkord sin stilling til Hans Hiorth 5.mai 1756. 
Andreasen Klingenberg, Johannes (I1861)
 
19 Nå fremgår det klart av sagaen at Ivar av Skedjuhof som sysselmann på Hedmark etterfulgte Olav Mok som ble drept av ribbungene i 1224.
Ifølge sagaen ble Olav Mok og Fridrek Slafse i 1218 utnevnt til sysselmenn på Hedmark, og umiddelbart etter beretningen om Olavs drap opplyses i sagaen at Ivar og Fridrek Slafse hadde sysselen på Hedmark på Kong Håkons vegne.

Dette er første gang Ivar nevnes, og sagaen beretter i denne forbindelse at hedmarkingene;
skar opp hærpil og reisto ferð or bygðom sinom at Ribbvngom austr a Vermaland ok vt a Ravmariki ok gerðo þeim marga bakellda.
Av sammenhengen fremgår at dette, som ventelig var, skjedde på sysselmennenes initiativ og var foranlediget ved ribbungenes tokt til Romerike og drapet av Olav Mok.

Beretningen synes således tydelig å vise at Ivar av Skedjuhof opptrer som en av Olavs ettermålsmenn.
Hærpil = budstikke. Den som merket ufred, hadde plikt til å varsle, og det gjorde man ved å sende hærpil fra gård til gård; den hadde et reip eller vidjeband i den ene enden og kalte alle menn væpnet til ting. Lovene har nøyaktige foreskrifter om dette underretningsvesenet for forsvaret.

Ivar nevnes i 1224 som sysselmann på Hedmark og var en av Kong Håkon Håkonssons fremste høvdinger under kampene mot ribbungene. I en av trefningene ble han alvorlig såret i foten så han siden stadig gikk halt.

Senere omtales han i sagaen som kongens sendebud til Skule jarl, og nevnes siste gang som deltager i toktet mot Oslo i 1240 hvor Skule led det avgjørende nederlag.

Om hans senere skjebne og hans død gir sagaen ingen opplysninger, men på bakgrunn av hans mangeårige tjeneste som innehaver av en viktig syssel og hans kampbedrifter for kongens sak tør man sikkert slutte at han har stått høyt i dennes gunst.

Ivar var en av Kong Håkons trofaste tilhengere og, som sønn av Olav Mok, også kongens frende.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131-132, 262-263.
 
Olavsen Skedjuhof, Ivar (I3412)
 
20 "76 Aar 3 Maan 16 Dagr gl" Hansdatter Taraldsen, Sara "Arentz" (I1870)
 
21 "Antonie Nilsine Marie Tjomsaas i Vestfossen" Tjomsaas, Antonia Nilsine Marie (Antonie) "Hoff" (I1761)
 
22 "Fer 3 Pasch .. Lars Stafrums Qvinde". Siursdatter, Kirsten "Stafrum" (I2356)
 
23 "Mandens forrige ?gteskab med Margrethe Cathrine Kock er ved Kgl.bevilling af 29.Decbr.41 h?vet." Family F4722
 
24 "Maren Michelsdatter, iligemaade den 9 Febr 1669 i Herren hensoven den 19de Ejusdem, indsadt i Christiania Kirke, og andre Dagen dereftter hiemf?rt tilUldensager hos hendes Sahl. Mand." Michelsdatter Aalborg, Maren (I2197)
 
25 "Sannæs Høyland pr Stavanger. Andreasdatter, Anna Elisabeth "Brinchmann" (I6222)
 
26 'Vemoder Sara Hansdatter Sl. Peter Henrichsens, Graff?st 1720'. Hansdatter Taraldsen, Sara "Arentz" (I1870)
 
27 (Hattings Berg. Prestehist. 8vo 110—11) Jørgensen, Engelbrekt (I6699)
 
28 (Petrus) Barnow, Pommern, Tyskland Arentsehe, Peter (I8304)
 
29 (Urnes) Omundsen Hildugard, Erling (I11108)
 
30 .

I tidenes morgen, da land og vann ble skilt, og enhver hadde sitt på det tørre
da var tilovers en liten slant, noen få tønner land, ikke større
Ser du etter på kartet - ved Tønsbergleia
så finner du - ja, det er ikke svære greia
nærmest en prikk å kalle
og prikken er merket Vallø.

(av Georg Ringshaug)

Litt om Vallø saltverks historie:

Salt er også siden de eldste tider blitt utvunnet av sjøvann, som stenges inne i store, grunne bassenger (saliner), hvor saltet dampes ut. Denne metoden er naturligvis mest effektiv i varme og tørre klimaer. Særlig kjent er de mange saliner (marinhas) ved Setúbal i Portugal.

Også i de nordligste land er det gjort mange forsøk på å utvinne salt av sjøvann, men oftest med dårlig økonomisk resultat. Norge har helt fra middelalderen vært sterkt avhengig av saltimport, ikke minst pga. fiskeriene, og hanseatenes handelsvelde bygde for en ikke liten del på deres herredømme over salthandelen. Under den britiske blokade av Norge i begynnelsen av 1800-tallet forsøkte Hans Nielsen Hauge å avhjelpe saltmangelen ved å anlegge saltkokerier på Sørlandet og Vestlandet.

På Valløy, Tønsberg kommune, lå Nordens største saltverk på 1700- og 1800-tallet.
Valløy eller Vallø er ei halvøy ved Oslofjorden i Slagen i Tønsberg kommune i Vestfold. Halvøya er bare cirka 1 km lang og en halv km brei, men har likevel vært svært viktig i nasjonal og lokal industrihistorie.

Da baron Gustav Wilhelm von Wedel kjøpte Jarlsberg grevskap i 1683 fulgte det også med et saltverk på Narverød i Slagen med panner og redskap. Hvor lenge dette saltverket hadde vært i drift vet man ikke, men baronen hadde ingen interesse av det og lot det straks bli fjernet.

Fyrforvalter Jørgen Michelsen anla i 1714 et lite saltbrenneri eller saltverk ved Ulleviksbogen (mellom Helodden og Lillebogen). Fra England skaffet Michelsen seg en saltpanne. Saltet ble kokt dels av sjøvann og dels av innført engelsk steinsalt.
Michelsen søkte senere om privilegium på saltutvinning, men fikk avslag. I stedet ble det i 1734 befalt for kgl. regning å oppføre et salt prøveverk på Narverød. Verket besto av et kokehus med en liten saltpanne med de nødvendige rør, pumper og kar samt et 30 m langt graderhus, som imidlertid ikke kom i bruk. Den tekniske ledelse var overlatt til en tysk saltmester ved navn Jørgen Steen (også kalt Georg Stein). Verket ble innstilt i 1738 etter å ha produsert 400 tønner salt.

Narverødanlegget var lite, og da man hadde liten teknisk erfaring å bygge på, var det vanskelig å få til en tilfredsstillende drift. Kongen sendte derfor saltdirektør Joachim Friderich von Beust fra Tyskland for å undersøke forholdene ved det norske saltkokeriet. Resultatet av von Beusts undersøkelser ble en kontrakt av 30.april 1739, hvorved han påtok seg å anlegge et nytt stort saltverk på Vallø.

1739:
Saltverket på Narverød legges ned og overflyttes til Vallø.
Graderhusene, kokehusene, administrasjonsbyggene og en rekke boliger bygges.

Etter å ha blitt gjort kjent med de ypperlige havneforhold og de store skogområder ved Vallø, sendte Kong Christian 6. den tyske Generaldirektør Baron Joachim Friderich von Beust til Vallø for å undersøke om stedet egnet seg til drift av et stort saltverk. Resultatet ble at 10 tømmermenn med flere overordnede sammen med den første forvalter, Christian Gottlieb Crell, kom til Vallø i 1739 for å bygge saltverket der. Ettersom Danmark allerede var delvis avskoget nettopp pga salttilvirking, var det meningen at saltverket på Vallø skulle dekke både Danmarks og Norges samlede behov for salt. Etter hvert ble det Nordens desidert største saltverk.
Omkringliggende gårder ble ervervet og bygging av enorme byggverk ble igangsatt, først og fremst de 2 store graderhusene. I tillegg kom det også kokehus, tørkehus, lagerhus, bøkkerhus, boliger osv.

Til dette store byggeprosjektet trengtes det så mye tegl- og takstein at det ble anlagt et eget teglverk inne ved dagens Heimdalskryss.

Da byggingen av saltverket ble igangsatt i 1739 var det nød i Norge med stor mangel på mat og arbeid. Verket hadde derfor ingen problemer med å skaffe arbeidskraft. De strømmet til fra hele landet. Fra Danmark og Tyskland kom det folk som var kjent med selve håndverket. Arbeidere ble innlosjert i egne brakker og i gamle hus på Vallø og i omegnen. Dette var ikke minst for å få familier til Vallø. Dermed ble arbeiderne også bundet til verket på godt og vondt.

Klasseskillet var stort, og skapte store sosiale forskjeller og spenninger. Mens ledelsen og funksjonærene hadde tilgang på fine hus og leiligheter, og egne forsamlingshus, måtte arbeiderne ta til takke med brakker og tilfeldige samlingssteder. Tilværelsen preget av engstelse og underdanighet i forhold til de som til enhver tid satt med ledelsen. Mange av arbeidernes pågangsmot var nok også svekket pga. alkoholmisbruk.

1741:
Saltverket starter produksjonen av salt.
Eier av Valløen bondegods, Hans Andersen, solgte godset til Kong Christian 6., og gården ble tillagt Vallø Saltverk.

Produksjonen av salt kom så smått i gang, og i 1744 var søndre graderhus, kalt - Christianus Sextus - etter kongen, ferdigbygd. Full produksjonskapasitet ble det etter 1751 da også det andre graderhuset ble tatt i bruk.

De første 15-20 år var saltproduksjonen liten. Kvaliteten var heller ikke god, noe som medførte treg avsetning. Få ville ha Vallø-salt fordi det ofte var fuktig og klumpet, og lite egnet til salting av fisk, men ypperlig til smørsalting pga. sin renhet.
Kongen fastsatte eneveldig prisen, og når - bay-salt (naturlig tørket havsalt) - fra Frankrike og Portugal var billigere og bedre, var det ikke rart at folk foretrakk det importerte saltet. Dette ble imidlertid motvirket ved importrestriksjoner og pålegg om å kjøpe salt fra Vallø.

På Vallø ble det gradert bare i sommermånedene og i tørt vær. Om vinteren var det derfor ikke arbeid å få for de mange løsarbeiderne, og heller ingen lønn.

Verket hadde i en periode vekslene forvaltere uten at dette bidro til noen bedring. Saltet hadde dårlig kvalitet, produksjonen var lav og vedlikeholdet misligholdt. Men endelig kom rette mann på rett plass.

Jacob Lerche (1738-1826) var født i Larvik og kom til Vallø i 1753 samtidig som sin far. Han ble ansatt som assistent på saltverket i 1759.
I 1761 overtok han stillingen som bokholder, og som forvalter i 1776. Saltverket var da i en elendig forfatning. Men Lerche satte i gang store forandringer og verket gikk deretter i mange år med betydelig overskudd.

1774:
Den største forandringen på produksjonssiden skjedde i 1774. Da begynte man å blande engelsk steinsalt i den graderte sohlen. Dette ble gjort i den siste kummen, og effekten var merkbar. Ved det første verket som tok 72 timer fikk man ut 40 - 42 tønner salt. En stor forbedring fra de ca. 29 tønner man hadde greidd tidligere. Samtidig reduserte man også vedforbruket. Årsproduksjonen ble nesten fordoblet ved den nye metoden.

Jacob Lerche var en myndig og streng bedriftsleder, satte store krav til sine medhjelpere og arbeidere, men hadde også følelse for kulturforpliktelse. Han fikk bygget hovedgård, kirke og spinneri, innført helsetjeneste og fattigkasse. Hans innsats bidro til at kongen fikk store inntekter i årene fram til noen år før oppløsningen av det dansk-norske riket i 1814.

Under Napoleonskrigen ble både produksjon og avsetning problematisk. Steinsaltet Lerche hadde blandet i sohlen fikk han ikke lenger importert, og eksporten til Sverige og Danmark stanset opp.
Den nye norske stat, som hadde overtatt verket i 1814, var lite interessert i saltvtilvirkingen og verket ble slått konkurs i 1818. Lerche hadde da vært ansatt ved saltverket i 59 år, nesten 43 år som forvalter.
For sitt virke på saltverket ble Jacob Lerche slått til ridder av Danebrog og tildelt Vasaorden.

1774:
Den største forandringen på produksjonssiden skjedde i 1774. Da begynte man å blande engelsk steinsalt i den graderte sohlen. Dette ble gjort i den siste kummen, og effekten var merkbar. Ved det første verket som tok 72 timer fikk man ut 40 - 42 tønner salt. En stor forbedring fra de ca. 29 tønner man hadde greidd tidligere. Samtidig reduserte man også vedforbruket. Årsproduksjonen ble nesten fordoblet ved den nye metoden.

1782:
Christians kirke innvies. Vallø hovedgård (Herregård) oppføres.

1783:
Ullspinneriet blir anlagt for å skaffe de fattigste arbeidernes kvinner og barn arbeid, og var nærmest en forsorgsinstitusjon. For dette hadde de halvparten av mennenes lønn.
Spinneriet var i drift til ca.1803.

1808:.
3 kystbatterier bygges på Vallø og 1 på Narverød
1808:
Marinehospital på Presterød gård, maks.120 pasienter, legges ned i 1814.

Fra 1742 til 1818 var det blitt produsert 1.066.523 tønner salt (a ca.120 kg). Til dette var det benyttet hele 188.208 favner ved, noe som hadde medført til en vesentlig avskoging i distriktet.

Etter at den Norske Stat overtok saltverket i 1814 gikk det stadig dårligere og gjelden steg. Saltverket ble derfor solgt på auksjon i 1819, for å dekke pant pga. store lånopptak de siste årene. Et interesseselskap av Tønsberg-kjøpmenn, blant dem kjente navn som Carl Stoltenberg, Niels Otto Bull og N.J. Conradi, fikk tilslaget.

Carl Peter Stoltenberg (1770-1830) var født i Våle, men opparbeidet seg etter hvert som ledende forretningsmann i Tønsberg. Han var byens representant i riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, og senere stortingsmann ved flere anledninger. I 1819 overtok han aksjemajoriteten i Vallø Saltverk, fikk det modernisert og lønnsomt i drift en liten periode, men selskapet gikk konkurs i 1830 bl.a. fordi tollsatsen på importert salt var satt vesentlig ned.
Stoltenberg var generøs og hjelpsom, hjalp nødstilte og bidro til borgernes felles interesser. Men da han døde i 1830 hadde nedgangstider bidratt til at hans bo var falitt.

1830:
Kvernbruk startes med vindmøllekraft.

Handelshuset Blumer & Tschudy fra Kristiania kjøpte i 1831 Vallø Saltverk på auksjon.
Handelshuset var eid av Peter Blumer (1783-1863) og hans svoger Melchior Tschudy (1788-1952). De var begge opprinnelig fra kanton Glarus i Sveits. I Kristiania drev de engrosforretning innen kaffe, sukker og huder. De tok med seg sitt firma til Vallø, men overførte det like etter til Tønsberg.

Slekten Tschudi er en gammel adelig sveitserslekt, som kan føres helt tilbake til det 9.århundre. Melchior Tschudy utvandret fra Sveits og ble handelsborger i Kristiania i 1814.

I partnerskap med Peter Blumer drev han Vallø Saltverk i 10 år fremover med stor suksess. Deretter gikk det gradvis dårligere ned til full produksjonsstopp i 1853. Men innen da hadde Melchior Tshudy, 1 år før sin død i 1851, solgt sin andel av verket for 41.000 speciedaler sølv til sin partner Peter Blumer.
Vallø saltverk ble meldt konkurs i 1861, og bare 2 år etter døde Blumer.

Under Tschudy-tiden var det en rivende industriutvikling i mange bransjer på Vallø. Foruten saltverket igangsatte Blumer og Tschudi brennevinsbrenneri, en ostefabrikk, kvernbruk og et bomullsspinneri. Etter nedleggelsen av saltverket fortsatte de med disse virksomheter i ennå noen 10-år før det hele ble avviklet.

1836:
Ysteri starter og er i drift til ca.1850.
Brennevinsbrenneriet starter. Nedlegges ca.1860.

1844:
Bomullsveveri starter. Går konkurs, men ny drift i 1870-1876.

1850:
Farveri tilknyttet veveriet starter.
Skipsbyggeri anlegges og er i drift fram til 1860.

1855:
Bomullsspinneriet starter og er drift fram til 1860.

1861:
Saltverket legges ned etter over 120 års drift.

Ved nedleggelsen hadde Vallø Saltverk vært i drift i rundt 120 år. I alle disse årene hadde saltverket bare hatt 4 eiere:
Den danske krone, Den norske stat, Interesseselskapet Stoltenberg, Bull og Conradi og Handelshuset Blumer og Tschudy.

1865:
I 1865 var det en rekke mystiske branner på Vallø, og de bar preg av å være påsatt. Det hele kuleminerer ved at gradèrhusene brenner ned. Denne brannen er så voldsom at stedets befolkning ikke greier slukningsarbeidet alene, og hjelp må tilkalles helt fra Horten. Den samlede branntakst for denne siste brannen var på 9000 spd. Det viste seg å være en 15 år gammel jente bosatt på Vallø som hadde satt på brannen. 
Christensen Aasen, Poul (Povel) "Konsten" (I12510)
 
31 .
Bilde av Ollebakken 15:

I gården til Jac Jacobsen holdt søstrene Olumstad til med sin delikatesseforettning rundt 1900. Vi ser her Marie utenfor foretningen.
Gården ble bygget i 1840-1850 årene og det var Johan Fredrich Zinow som holdt til her med sin skredderforretning, senere kolonial og bakeri.
Overdratt til Fritjof Jensen & co i 1897.
Gården hadde nr. 15/17.

Jac Jacobsen holdt også til i gården med sin Sæbefabrikk, senere startet han Horten tobakkfabrikk (1898). Han hadde også etterhvert agentur for Gjær og spritfarbrikker, og østlanske petroliumskompani, senere ESSO.

I 1898 ble huset påbygget slik vi kjenner det i dag. Adolf Arnesen overtok bakeriet i 1902, og startet senere sin egen butikk i Torggata da gjennombruddet kom her i 1932. En av de siste kolonialhandlere i bygget var Gunnar Hem.
Siden har det vært Monteck, aktivitetshus, bilrekvisita og idag (2008) Hi Fi produkter.

Fotokortet som er stemplet Horten 1912 er av ukjent utgiver. 
Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
32 .
Broren Einar søkte kontakt med sine 2 brødre, Adolf og Ivar August, og fikk svar fra generalkonsulatet i Shanghai. 
Zinow, Ivar August (I448)
 
33 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I102)
 
34 .
Etter at kona Hansine døde bodde Erland hos sin datter Helga i Malvik. Der hadde han eget snekkerverksted i kjelleren.

Han hadde solgt gården sin til naboen, tatt pengene for den og reist til Trondheim.

Her fulgte en tid med festing, blant annet med Amanda Tiller. 
Sivertsen Skrogstad, Erland (I78)
 
35 .
Familien bor på Halsetmoen da sønnen Sverre blir konfirmert på Byåsen 25.september 1910.

Fra Folketelling 1910 for 1660 Strinda herred, Halsetmoen i Byaasen tellingkrets, Strinden prestegjeld og herred:

Overkonduktør jernb. Oskar Lorentzen, f.23.februar 1865 i Trondhjem.
Forregaaendes hustru Klara Lorentzen, f.11.juni 1864 i Strinden.

Barn:

Kjørergut Sverre Lorentzen, f.22.mars 1896 på Hamar.

Ragnar Lorentzen, 10.desember 1898 på Hamar.

Aasta Lorentzen, f.16.februar 1899 i Bergen.

Rut Lorentzen, f.19.desember 1902 i Bergen. 
Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
 
36 .
Fra Bergens Tidene 16.august 1930:

Kaptein Zinow nevnes som 1 av 3 loskapteiner som er tilkyttet farten på Yangtsekiang og fast stasjonert i Shanghai. De er i sjøfartskretser kjent som meget dyktige folk.
Kaptein Zinow tilhører Shanghai Licensed Pilot Association, og loser på strekningen mellom Woosung og havet. De 2 andre er ansatt i firmaet O.Thoresen Co., og er knyttet til trafikken mellom Shanghai og Hankow.
Shanghailosene har ord for å være de best betalte loser i verden.

I starten av 1932 angrep japanerne Woosung og Shanghai, både fra luften og fra sjøen, og inntok Woosung i februar. Uroen og kamphandlingene i området foregikk utover 1930-årene, og nevnes både i 1934 og i 1937. 
Zinow, Ivar August (I448)
 
37 .
Fra en artikkel i Aftenposten mandag 29.oktober 1877 under overskriften - Opsætsigt Skibsmandskab - (også nevnt i Bergens Adressecontoirs Efterretninger fredag 9.november 1877):

Under Skibet - Xullas - henliggen paa Helsingør Rhev Søndag den 8de Oktober f.A. forefaldt nogle Optøier ombord som Følge af, at Mandskabet ulovlig hadde skaffet sig Brændevin og beruset sig, og Mandag Morgen, som Kapteinen skulde reise iland, kom først Tømmermanden, Sigvart Hansen, og en af Matroserne, A.Nyrerød, og siden de øvrige Matroser ind i Kahytten til Kapteinen og forlangte at reise iland til Konsulen.

Paa Kapteinens Spørgsmaal om, hvad de vilde denne, erklærede de, at det ikke vedkom Kapteinen, hvorfor han negtede dem Landlov, idet han dog tillagde, at Konsulen muligens kom ombord.

Kapteinen var imidlertid bange for, at den fremsatte Begjæring var Inledningen til Opsætsighed og han kaldte derfor de Angjældende for sig og tilspurgte dem i Overvær af begge Styrmænd og to ombordværende Politibetjente, om de var villige til at gaa Seil med Skibet, naar der kom en Mand istedetfor en Mand af Besætningen, der ianledning af den foregaaende Dags Begivenheder var bleven afskediget. Men hertil svarede de alle nei.

Kapteinen forsøgte forgjæves at tale dem til Rette, og for at faa Konsulen ombord, fik han Mandskabets Negtelse skriftlig undtagen af Tømmermanden, som ikke vilde underskrive, idet han ytrede, at han ikke agtede det Forhør, som Kapteinen holdt ombord, og at han ikke vilde efterkomme nogen Befaling, før han hadde talt med Konsulen.

Kapteinen gik nu iland og kom tilbage med Konsulen, for hvem de Angjældende vedgik at have negtet at gjøre, hvad Kapteinen befalede.

Da Konsulen havde foreholdt dem Sjøfartslovens Bestemmelser om Opsætsighed og hørt deres Klager, som kun angik Styrmanden, og desuden fandtes betydningsløs, gav Mandskabet efter paa Tømmermanden nær, der viste sig brutal og uforskammet ogsaa mod Konsulen og erklærede, at han ikke vilde vige fra sin engang tagne Beslutning og opfordrede de Øvrige til at følge hans Exempel. Tømmermanden førtes iland og arresteredes.

Den paafølgende Dag faldt dog ogsaa han til Føie, efterat være hentet til Forhør hos Konsulen og af denne var truet med at hjemsendes som Arrestant. Han bad da om Forladelse og lovede for Fremtiden at vise Lydighed, hvorefter han løslodes og kom igjen ombord.

Skibet afseilede den 11te, men var ved det Passerede (?) opholdt fra den 8de, og Utgifterne ved dettes Ophold har Kapteinen paastaaet sig erstattet hos vedkommende Mandskab, og han telegraferede strax til Rederiet, at intet maatte udbetales paa de Angjældedes Træksedler.

Da Skibet nogle Dage senere for haveri indkom til Gjersø, kom de alle, den ene efter den anden, efterat de havde faaet Kundskab om den af Kapteinen trufne Foranstaltning med Hensyn til Træksedlerne, ind i Kahytten og forlangte Afmønstring.

Kapteinen blev ogsaa tilsidst nødt til at lade dem afmønstre, idet det dog udtrykkelig blev betydet de Angjældende at det skede, forbi deres Forlangende opfattedes som en Negtelse af længere at følge Skibet.

Over dette Mandskabs Forhold indgav Kapteinen Anmeldelse og efter optaget Forhør blev de Angjeldende satte under Tiltale, der ledede til, at ved Tønsbergs Søretsdom af 21de Juni sidstl. blev Matroserne Hakon Ludvig Nimand Berg, Johan Georg Hansen, August Zinow og Tømmermand Sigvart Hansen for Forbrydelse mod Kriminallovens § 115 anseet med Fænsel paa Vand og Brød, de førstnævnte i 10 Dage og Sigvart Hansen i 15 Dage. Helmer Marius Holm dømtes til 25 Dages Fangekost, hvorhos samtlige skulde have sin tilgodehavende hyre hos - Xullar - Rhederi forbudt og - in solidum - forpligtedes at betale Sagens Omkostninger.

Denne Dom blev for Hakon Niman Bergs, Johan Georg Hansens og August Zinows Vedkommende paaanket til Høiesteret, der ved Dom ilørdags ansaa disse Tiltalte efter Søfartslovens § 115 med hver 8 Dages Fængsel paa Vand og Brød og Fortabelse af deres tilgodehavende Hyre.

Forklaringer:

In solidum:
Solidarisk ansvar, også kalt solidaransvar eller ansvar én for alle og alle for én, er det at flere personer (skyldnere/ debitorer) hefter for samme forpliktelse, slik at hver av dem er ansvarlig for hele forpliktelsen. 
Zinow, August (I61)
 
38 .
Fra folketellingen i 1865 i Prinsens Gade 101 på Ladestedet Steenkjær nordre Side, Egge Sogn, Stod Prestegjeild:

Johannes Müller, 57 år og født i Throndhjem, Huseier og Bager.
Oline Müller, 51 år og født i Throndhjem, hans Kone.

Barn (født i Throndhjem):

Frederik Müller, 29 år, ug Snidker.

Elleonora Müller, 18 år, ug.

Dessuten:

Størker Larsen, 24 år og født i Stod Pr., ug Snidkersvend. 
Møller, Johannes Ibert (I2237)
 
39 .
Fra folketellingen i 1865:

Enkemann Handelsborger Friedrich Zinow bodde her med barna, Carl (ugift sømand), Emilie, Fredrikke, Theodor, August (alle født i Holmestrand) og Lovise (født i Horten), som var i alder fra 19 til 7 år gamle.

De hadde 1 hest og 1 ku i 1865.

I gården bodde også handelsbetjent Hans Olsen fra Holmestrand, gårdsdrengen Halvor Larsen fra Sandsvær og tjenestepiken Martine Olsen fra Ramnes.

Fødestedet til handelsborger Zinow står nevnt som Mechlenburg/Strelitz.

Fra folketellingen i 1875:

Frederik Zinon, f.1818 i Møllenbeck Meklenburg Strelitz, hf, e, Handelsborger.

Barn:
Emilie Zinon, f.1850 i Holmestrand, ug, Forsørget af Faderen.
Frederikke Zinon, f.1853 i Holmestrand, ug, Forsørget af Faderen.
Theodor Zinon, f.1855 i Holmestrand, ug, Sømand.
August Zinon, f.1857 i Holmestrand, ug, Sømand.

Dessuten:
Peder Hansen, ug Handelsbetjent.
Martinius Christoffersen, ug Gaardsdreng.
Anette Syversen, fra Sverige, ug Tjenestepige.

Om Johan Fredrik Adolf Zinow fortelles det at han aldri kunne skjule sin tyske herkomst. Når barna på Bjerkeskolen på andre siden av gaten ble for nærgående og oppsetsige, kom han ut på trappen foran butikken, hyttet med neven og ropte på tysk. Ingen skjønte noe av det han ropte, men barna hadde mye moro med dette.

Fra Gjengangeren 28.september 1931:

...Østre Brårudgate — også kaldt Zinowgaten efter baker Zinow, hvis hus lå på hjørnet ved Ollebakken... 
Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
40 .
Fra folketellingen i 1875 boende i Prinsens gade 101:

Johannes Møller, f.1809 i Trondhjem, hf, e, Bager.

Fredrik Møller, f.1837?? i Trondhjem, hf, g, Snedker og Herikke Møller, f.1837 i Inderøen, hu, g, Husmoder.

Deres sønn:

Johan Nicolai Møller, f.1873 i Stenkjær.

Dessuten:

Martin Sjelstad, f.1848 i Inderøen, Logerende, g, Snedker og Eleonora Johanna Møller, f.1848, i Stenkjær, hu, g Hustru.

Deres datter:

Anna Rebekka Petersen, f.1863 i Stenkjær.

Dessuten:

Ludvig Eliassen, f.1855 i Buksnæs, tj, ug, Tyende.

Fra folketellingen i 1885 under samme adresse finner vi:

Johannes Ibert Møller, f.1809 i Throndhjem, Bager.

Frederik Christian Møller, f.1837 i Trondhjem, Snedker.
Hendrika Nilsdatter Møller, f.1837 i Inderøens Prgj., Konne.

Barn (alle født i Stenkjær):

Johan Nicolai Møller, f.1873.
Hilmar Frederik Møller, f.1876.
Elise Marie Møller, f.1878.
Anna Oline Møller, f.1882. 
Møller, Johannes Ibert (I2237)
 
41 .
Fra Heinkel:

Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid) beskriver sin tid i Sachsenhausen, hvor han blant annet jobbet i Heinkel-leiren (fangenummer 73999).

Etter karantenetiden ble de sendt til Heinkel. De ble jaget opp i lastebiler, tettpakket og trangt satt de sammen på bilene, dyttet og trykket tett sammen med geværkolbene. Straks lastebilene stoppet innenfor fabrikkområdet ved en av de store flyhallene lød kommandoene: Raus! Schnell, Schnell!
Dette forferdelige hastverket var typisk, men også eiendommelig på sin måte. Først timevis ventetid, så plutselig: Schnell, schnell!

Nye, nøye undersøkelser og gjennomroting i deres fattige eiendeler. Noen småting hadde de fått beholde, som ikke var av verdi for tyskerne. Så ble de stuet sammen i Block 11 - Zugangsblock (ankomstbrakken) - og ble så fordelt på de forskjellige hallene.
De var 8 kjempemessige haller, og tett inntil hver hall lå de vanlige fangeblokkene. Dessuten var det underjordiske sovesaler og vaskehaller. Mellom de 6.000-7.000 fangene (fra mange europeiske nasjoner) som jobbet på Heinkel, var en del tyske sivilarbeidere som fungerte som arbeidsledere.

...det hjalp så lite å tenke at dette var arbeid for fienden, direkte krigsnyttig mot våre allierte, vi var her og Gud skal vite at vi satt godt fast i saksen...

Hele 12 timers arbeid hver dag, bare avbrutt av 20 minutters middagspause. Den var i korteste laget, med tanke på at 600-700 fanger stormet ut av hallen for å komme først når signalet lød.

Etter arbeidsdagens slutt var det appell igjen, og dagens forordninger ble kunngjort. Etter appellen var så vanligvis de fleste fri og kunne gå på blokken og få brød og til tider litt suppe.

Besøk fra luften fikk de på Heinkel. Engelske og amerikanske fly fløy med sine store formasjoner over dem på sin vei mot Berlin, som bare lå ca.35 kilometer unna. Det var en oppmuntring for fangene når alarmsignalet gikk i fabrikkhallen, og de måtte slippe det de holdt på med og springe til tilfluktsrommene. Der var det å stå tett i tett nede i kjelleren og vente i 2-3 timer. Det gjorde ikke noe på dagen, da det var et kjærkommet avbrekk i arbeidet.
Noe annet var det når alarmen gikk om natten. Da måtte de opp av køyene sine og løpe til blokken de skulle samle seg i, og stå der i timevis halvsovende til faren-over signalet gikk igjen.

Den 18.april 1944 kom det et voldsomt bombeangrep som rammet selve leiren hardt. Mange fanger ble drept av bombene som flyene slapp over leiren.

Kilde:
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
42 .
Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret vedr Østre Braarudgate 11:

Obligasjon av 7.juni, tinglyst 12.juni 1866 fra Lars Christensen til F. Zinow for 50 Spd. Avløst 20.april 1881. 
Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
43 .
Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret, vedr Ollebakkgaden 13:

Presteattest av 17.januar, tinglyst 29.januar 1881, om at Zinow etterlater 4 myndige og ...skiftende arvinger, nemlig:
1. Datter Emilie Agathe Zinow.
2. Do Fredrikke Birgitta, gift med Frantz Gauer.
3. Søn Johan Theodor Zinow og
4. Do August Zinow.

Obligasjon av september 1883, tinglyst 19.september, fra Zinows arvinger til Hortens Sparebank for kr. 10.000 med prioritet i denne tomt og nr.15. Avløst 26.juni 1897.

Kontrakt datert 19.mai, tinglyst 18.juni 1884, hvoretter Zinows arvinger til fru Emilie Bjerke - bortlejer 2 bekvemeligheder i gården på forskjellige betingelser. Avløst 13.februar 1897.

Grunnseddel av 14.februar, tinglyst 28.februar 1885 fra C.E.Braarud til enkefru Emilie Bjerke og flerkommende (?) eiere av husene 13 og 15 ved Ollebakken på den tomt og oppført for årlig grunnleie kr. 60,- forbeholder 1.prioritet i husene.

Skjøte av 25.februar, tinglyst 28.mars 1885, fra August Zinow til hans 3 medeiere på hans 1/8 av nr. 13 og 15 for kr. 2.000,-.
Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 155.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB).

Skjøte av 27.oktober, tinglyst 29.oktober 1887 fra Th. (Theodor) Zinow til Frantz Gauer på hans 1/3 part i nr. 13 og 15 for kr. 4.000,-.
Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 334.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB).

Kontrakt av 22.november, tinglyst 10.desember 1890, mellom Carljohansverns verft og fru Emilie Bjerke angående en kloakledning.

Skjøte av 20.april, tinglyst 29.april 1893 fra Emilie Bjerke til Frantz Gauer på hennes 1/3 part i nr. 13 og 15 for kr. 6.000,-.
Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 465.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB).

Obligasjon av 20.september, tinglyst 30.september 1893 fra Frantz Gauer til Carl Schjelsbak (?) for kr. 10.000,- med pant i nr. 13 og 15.

Skjøte av 22.juni, tinglyst 26.juni 1897 fra Frantz Gauer til Jacob Matheus Jacobsen på nr. 13 og 15 ved Ollebakgaden for kr. 20.000,-.
Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 1.549.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB).

---

Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret, vedr Ollebakkgaden 15:

Presteattest av 17.januar 1881 om arveforholdet etter Zinow (se Ollebakgaden 13).

se også ovennevnte skjøter, grunnseddel, obligasjoner etc. gjeldende for nr. 15 også nevnt under nr.13.

 
Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
44 .
Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret:

Skjøte av 25.juni, tinglyst 29.juni 1867 fra ... til matros Carl Zinow.

Zinow ingen grunnseddel.

Obligasjon av 25.juni, tinglyst 29.juni 1867 fra Carl Zinow til far og handelsborger F. Zinow for 400 Spd. Avløst 19.juni 1877.

Skjøte av 5.april, tinglyst 19.juni 1877 fra F. Zinow, etter fullmakt av 25.juni 1867 fra Carl Zinow, til fyrbøter Lars Gustav Eriksen. Skjøtet inneholder flere innskrenkende betingelser til fordel for selgeren, Fr. Zinow.

Eriksen ingen grunnseddel.

Obligasjon av 5.april, tinglyst 19.juni 1877 fra Lars Gustav Eriksen til F. Zinow for kr. 1.678,-. Avløst 30.mai 1891.

Skadesløsbrev av 5.april, tinglyst 19.juni 1877 fra Lars Gustav Eriksen til F. Zinow for kr. 2.880,- med prioritet etter obligasjonen. Utgår 6.mars 1869.

deretter nevnes skadesløsbrev av 20.november, tinglyst 24.november 1877 fra Lars Gustav Eriksen til F. Zinow for kr. 800,-. Utgår 6.mars 1869. 
Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
45 .
Han var i en rettstvist som var mellom Ole Jacob Hoff og Larvik kommune og dreide seg om boforholdene til han og hans familie i og med at han var offentlig ansatt tjenestemann.
Vi kan lese om dette i rettspapirene:

L.Nr.280 D.Nr.22: Laurvigs Byes Commune mod kirkesanger Hoff.

I denne Sag blev af Christiania Stiftsoverrets 2den Afdeling den 7de Juni 1852 afsagt følgende Dom:
Under 13de Mai 1839 indgav Skolelærer og kirkesanger Ole Jacob Hoff et Undragende til Laurvigs Byes Formandskab, hvori han besværer sig over, at den ham anviste Bolig i den Laurvigs Commune tilhørende saakaldte Herregaard var altfor knap, og dertil ubekvem, samt anholder om, hvis han ei kan erholde en for ham passende Bekvemmelighed i den østre Fløi af Herregaarden, at tilstaaes en aarlig Husleiegodtgjørelse af 60 Spdlr., for at han uden Tab kunde beboe sin egen Gaard paa Thorstrand.

I Anledning at dette Undragende fattede Laurvigs Formand: og Repræsentantskab under 26de Juni 1839 følgende at Jarlsbergs og Laurvigs Amt under 17de Marts 1840 approberede Beslutning:

De af Klokker Hoff hidtil til Bolig og Skole benyttede Værelser bestemmes for Fremtiden til Bolig for Middelskolens Bestyrer i Forbindelse med det ham forhen anviste Locale, hvorimod Hoff tilstaaes aarlig Husleie 50 Spdlr., fra 14de October 1839 at regne, indtil Bolig in natura kan anvises ham.

I Overeensstemmelse med denne Beslutning tilflyttede derpaa Kirkesanger Hoff sin egen Gaard, og erholdt at Laurvigs Bykasse udbetalt som Husleiegodtgjørelse 50 Spdlr., indtil Laurvigs Communalbestyrelse under 28de December 1849 besluttede, at der i Henhold til den ovennævnte Beslutning at 26de Juni 1839 skulde anvises Kirkesanger Hoff fri Bolig in natura fra 14de October 1850 og indtil videre; dog skulde det staae Hoff frit for, i Stedet for fri Bolig in natura at modtage, ligeledes indtil videre, som passende Husleiegodtgjørelse 40 Spdlr. aarlig, naar han derom erklærede sig inden 4 Uger, efter at denne Beslutning var bleven ham communiceret.

Uagtet Hoff under 20de Januar 1850 erklærede, at han ikke kunde indlade sig paa at vælge noget af de ham forelagte Alternativer, med derimod gjorde Paastand paa, uden Afkortning eller Forandring at nyde de ham betingede 50 Spdlr. aarlig i Husleiegodtgjørelse, tilmeldte Laurvigs Formandskab i Skrivelse af 12te Juli 1850 Laurvigs Magistrat, at Communalbestyrelsen foreløpig for et Tidsrum af 2 Aar, fra 14de October 1850 at regne, havde til fri Bolig for Kirkesanger Hoff leiet Styrmand Dehlns Gaard Nr. 315 b paa Thorstrand, samt at selvfølgelig den Husleiegodtgjørelse i Penge, som Hoff hidtil hadde nydt af Communen, vilde ophøre fra sidstnævnte Datum.

Efter forgjæves anstillet Forligsprøve, og efter at være medeelt naadigst beneficium processus gratuiti, sagsøgte Kirkesanger Hoff ved Stævning af 21de Juli f.A. Laurvigs Byes Communalbestyrelse, hvori efter han paastod principaliter:
at Indstævne tilpligtes at betale Citanten 50 Spdlr. aarlig Husleiegodtgjørelse, fra 14de October 1850 at regne, med 4 pCt. Renter fra Dato af Klagen til Forligelsescommissionen til Betaling steer, eller in subsidium, at Indstævnte tilpligtes at betale Citanten den nysnævnte Husleiegodgjørelse fra 14de October 1850, indtil Indstævnte anskaffer Citanten i Byens eiende Gaard en saadan Bolig, som forhen har været ham tilstaaet, eller anden fast Bolig, paa den i Loven af 14de Juni 1816, § 5, bestemte Maade, der af uvillige Mænd maatte skjønnes antagelig og passende.

Da den ordinære Dommer, constitueret Byfoged i Laurvig, Procurator Schreder, fandt sig foranlediget til at vige sit Sæde, fordi han tidligere af Citanten havde været consulteret betræffende nærværende Sags Gjenstand, er Sagen i første Instants bleven behandlet af den af Jarlsbergs og Laurvigs Amt beskikkede Sættedommer, Sorenskriver Thaulow, som under 27de November f.A. tjendte saaledes for Ret:

Indstævnte Laurvigs Byes Communalbestyrelse bør til Citanten Ole Jacob Hoff som Kirkesanger i Laurvig at betale i aarlig Husleiegodtgjørelse 50 Spdlr., fra 14de October 1850 og indtil paa lovlig Maade Bolig i en Byen tilhørende Gaard anvises ham. Af Beløbet 50 Spdlr. bør Indstævnte tillige til Citanten erlægge 4 pCt. aarlig Rente, saa længe eller for saa vidt Beløbet, imod de for sammes Betaling tidligere befulgte Terminer, er eller bliver ham forholdt. Sættedommeren Sorenskriver Thaulow og den betalede Sagfører Procurator Sebbelow tillægges i Salarium, den Første 20 og den Sidste 15 Spdlr., hvilke Salarier udredes af Statkassen. I Øvrigt ophæves Processens Omkostninger mellem Parterne.

Denne Dom har Laurvigs Byes Communalbestyrelse ved Stævning af 18de December f.A. indanket her til Retten, og derefter paastaaet, at Underrettens Dom underkjendes, og at Appellantskabet for Kirkesanger Hoffs Tiltale frifindes, samt hos ham tilkjendes Sagens Omkostninger for begge Retter.

Instævnte Kirkesanger Hoff har, skjønt lovligen varslet, ikke mødt eller ladet møde her ved Retten.

Efter Indholdet af den ovenfor omtalte, af Laurvigs Byes Formænd og Repræsentanter under 26de Juni 1839 fattede Beslutning forekommer det Retten, endog uden hensyn til Bestemmelsen i Loven angaaende Geistlighedens Indkomster m.v. af 14de Juni 1816, § 5, klart, at Appellantskabet ikke paa egen haand kunde uden Indstævntes Samtykke gjøre nogen Redsættelse i den ham ved samme Beslutning tilstaaede Husleiegodtgjørelse, 50 Spdlr. aarlig, men at det eneste Middel til at frigjøre Communen for denne Udredsel, maatte være at skaffe Indstævnte fri Bolib in natura.

Dette Alternativ formener Appellantskabet ogsaa at have fyldestgjort ved at have anviist Indstævnte fri Bolig i det Styrmand Dehlns tilhørende Hus.

Indstævnte har, foruden at bemærke, at den ham saaledes anviste Bolig er altfor indskrænket og mangler flere nødvendige Bekvemmeligheder, ogsaa anført, at Communalbestyrelsen efter Lovgivningen maa ansees uberettiget til at anvise ham Bolig andet Steds end i en Communen selv tilhørende Gaard, hvor han kunde gjøre Regning paa stadig Ophold, og er denne Indsigelse ogsaa af Underdommeren givet Medhold.

De Lovsteder, som i den heromhandle Henseende hovedsaglig ville komme i Betragtning, ere:

a) L. 2-21-62, der bestemmer, at Sognepræsterne, Capellanerne og andre Kirketjenere i Kjøbstederne skulle forsørges med bekvemme og skikkelige Boliger, der skulle af Kirkernes Midler vedligeholdes og paabygges, hva der fattes til Fornødenhed.

b) Lov af 14de Juni 1816 angaaende nærmere Bestemmelse i Henseende til Geistlighedens, Kirkes og Skolebetjenters Indkomster, § 5, der er saa lydende:
De af Kongen eller Øvrigheden fast ansatte geistlige Embedsmænd og Betjente i Kjøbstæderne og Bergstæderne, som skulle boe i disse, skulle af Byen eller Verket nyde enten fri Bolig, som anskaffes og vedligeholdes paa Byens eller Verkets Bekostning, eller og Vederlag derfor i Penge efter Øvrighedens Forslag, som af Stiftsdirectionen indsendes til Regjeringens Approbation.

Nærværende Ret kan heller ikke indsee Andet, end at be citerede Lovsteder tydelig forndsætte, at de i Kjøbstæderne ansatte geistlige Embedsmænd og Betjente ere berettigede til at erholde fri Bolig i Kjøbstadcommunen selv tilhørende Bygninger, og at de ikke kunne være pligtige til at modtage nogen for dem af Communalbestyrelsen i private Mænds Hus leiet Bolig.

Naar saaledes L. 2-21-62 befaler, at Kirkens Embedsmænds og Betjentes Boliger ikke blot skulle vedligeholdes, men ogsaa, for saa vidt Saadant fornødiges, paabygges af Kirkernes Midler, er det klart, at der forudsættes, at Kjøbstadens geistlige Embedsmænd og Betjente anvises Bolig i Kjøbstadcommunen selv tilhørende Bygninger; thi disse Bestemmelser vilde jo være ganske upassende, naar Talen var om en hos Private for kortere eller længere Tid leiet Bolig.

Ogsaa Loven af 14de Juni 1816, § 5, gaaer, saa vidt skjønnes, kjendelig ud frå, at Kjøbstædernes geistlige Embedsmænd og Betjente ere berettigede til at erholde Bolig i Communens egne Bygninger, hvor de kunne gjøre Regning paa et Stadigt Ophold, saa længe Deres Embede eller Bestilling vedvarer.

Dette følger formeentlig, ikke blot af de i Lovstedet forekommende Ord:
anskaffes og vedligeholdes paa Byens Bekostning, men ogsaa deraf, at Lovstedets 2det Alternativ eller og Vederlag derfor i Penge sjælden eller aldrig vilde komme til Anvendelse, naar vedkommende geistlige Embedsmand eller Betjente skulde være pligtig at lade sig nøie med den Bolig, som Communebestyrelsen maatte leie til ham for kortere eller længere Tid hos en privat Mand; thi det er næppe tænkeligt, at det i nogen Kjøbstad ei skulde være muligt at faae leiet en til Bolig for de omhandlede Embedsmænd og Betjente tjenlig Bekvemmelighed.

Da det nu ikke kan antages, at Loven af 14de Juni 1816, §5, i den heromhandlede Henseende skulde være forandret ved Loven om Formandskaber i Kjøbstæderne af 14de Juni 1837 (jfr. samme Lovs §§23 og 44), og da derhos Indstævnte ikke derved, at han har modtaget de ham ved Laurvigs Formand- og Repræsentantskabs Beslutning af 26de Juni 1839 som Husleiegodtgjørelse tilstaaede 50 Sp. aarlig, kan antages at have samtykket i at modtage Bolig, hvor som helst i Laurvigs By Appellantskabet maatte finde for godt at leie Bekvemmelighed til ham, hvorimod hans Undragende af 13de Mai 1839 gaaer ud paa, alternative at erholde enten Bolig i den østre Fløi i den Laurvigs Commune tilhørende Herregaard eller i Mangel deraf Husleiegodtgjørelse i Penge, kan Appellantskabets Paastand ikke blive at tage til følge.

Retten finder derimod, at Appellantskabet saaledes, som ved den paaankede Dom skeet er, maa tilpligtes at betale Indstævnte i Husleiegodtgjørelse 50 Spdlr. aarlig fra 14de October 1850 at regne, og indtil paa lovlig Maade Bolig i en Laurvigs Commune tilhørende Gaard anvises ham.
Af det omhandlede Beløb maa derhos blive at svare Renter overensstemmende med Underretsdommen.

Ligesom Procesomkostningerne ere ophævede ved den fra Indstævnets Side upaaankede Underretsdom, saaledes maa ogsaa Omkostningerne ved Overretten, hvor Indstævnte ikke har mødt, blive at ophæve.

Ved de Sættedommeren og Indstævntes betalede Sagfører ved Underretten tilkjente Salarier, respective 20 og 15 Spdlr., her blive at udrede af Statskassen, findes Intet at erindre.

For saa vidt Sagførelsen i første Instans har været befalet, eragtes den at have været forsvarlig.
Thi kjendes for Ret: Underrettens Dom bør ved Magt at stande. Processens Omkostninger for Overretten ophæves. Det Idømte o.s.v.

For Høiesteret, hvortil Communen indankede Sagen, bemærkede dens Sagfører, som blandt Andet fremlagde et Grundrids af det leiede Hus, at det indeholdt 4 Underværelser, foruden Spisekammer, og 1 Kvistværelse, og var saaledes i Stand til Flyttetid, at selv Modparten havde kaldt det et Dukkehus (spotviis, fordi han fandt Alt for smaat). Før havde han kun havt 3 smaa Værelser (i hans Skrivelse af 13de Mai 1839 hed det saaledes), nu bødes ham 5 bedre Værelser.

Husleien var, som Følge af Laurvigs Tilbagegang i senere Aar, betydelig falden, og hva tidligere blev anseet for passende Godtgjørelse, var nu efter samme Maalestok for meget.

Vel var det mulig, at Hoff med sin talrige Familie og sin Haandverksbedrift, der fordrede et Verksted, boede bekvemmere i sin egen Gaard, end han vilde faae det i den leiede; men det stod ikke til ham at foreskrive Communen, hvad Vilkaar han fandt for godt, hvorimod han maatte tage til Takke med en i Almindelighed passende Klokkerbolig, som her beviislig bødes ham, lige meget, om leiet eller eiet af Communen, da Eiendomsforholdet var ham ganske uvedkommende. Han kunde i det ene som i det andet Tilfælde alene fordre en passende Bolig, men intet Mere.
Havde han Krav paa at blive sin Livstid i samme Bolig, maatte Communen i det ene Tilfælde drage Omsorg for tilsvarende Leie, som i det andet for Vedligeholdels, af sin Eiendomsbolig, og misligholdt den sin Forpligtelse, kunde den i begge Tilfælde søges til Erstatning.
Havde han derimod intet saadant krav, kunde Communen jo lige saa let forurolige ham ved at drive ham du af den ene Eiendomsbolig ind i den anden, som ved at skifte Leiebolig.

Efter Forholdets Natur var der altsaa ingen Grund til at gjøre Forskjel mellem eget og leiet Huus; ei heller kunde den Omstændighed, at den ældre Lovgivnings Udtryksmaade nærmest svarede til, hva den Gang var sædvanligt, medføre nogen Indstrænfning i saa Henseende, og man havde derfor uden Føie paaberaabt L. 2-21-62 og 63, m.fl. L. af 14de Juli 1816, § 5, der nu alene var den gjældende Regel for saadanne Tilfælde, fordrede heller ikke, at den Bolig, der skal anskaffes og vedligeholdes paa Byens Bekostning, er Eiendomsbolig, og naar Husleiegodtgjørelse ydes i Stedet, maa ogsaa leies, saa at Usikkerheden med Hensyn til Fintning (?) er den samme, enten Communen eller den Daagjeldende selv leier.

Efter sin dobbelte Stilling henhørte Hoff ogsaa under Skolel. af 12te Juli 1848, § 9, der heller ikke fordrer, at det skal være Eiendomsbolig. (Paastand om Frifindelse og Omkostninger).

Indstævntes Sagfører bestred Boligens Brugbarhed, fordi Værelserne vare for smaa, saa at Sænger maatte sættes under Vinduer, m.M., og tildeels for lidet forsynede mod Kulden, o.s.v. (Intet Skjøn var optaget). Han meente derhos, at Communebestyrelsen i alle fald ikke eensidig kunde bestemme, hva der skulde ansees som passende Bolig for hans Part.

For Øvrigt søgte han nærmere at begrunde den Synsmaade, hvorpaa Overretsdommen var bygget, og bemærkede blant Andet, at man saa meget mindre kunde komme forbi L. af 14de Juli 1816, § 5, der forbød en saadan Vilkaarlighed, som de to Alternativer altid vilde udelukke det tredie. Kunde Communebestyrelsen i Stedet for Eiendomsbolig levere Leiebolig, vilde ingen Anvendelse være for Lovens eget Alternativ, der aabenbar var sat som det eneste, i Stedet for anskaffet Eiendomsbolig; thi at der skulde være meent Vedligeholdelse ogsaa af Leiebolig paa Byens Bekostning, var jo en Urimelighed, som man paa ingen Maade kunde indtvinge Loven.

Offentlige Betjente skulde ikke være udsatte for idelig Fintning efter Communebestyrelsens Forgodtbefindende, og kunde der ikke skaffes fast Bolig i Communens egne Bygninger, fik den finde sig i, efter Loven at give en passende Godtgjørelse, der satte Betjenten i Stand til selv at skaffe sig Hus efter sin Bekvemmelighed.

Begge Dele maatte i Tilfælde af Tvist afgjøres ved Skjøn, og Beviisbyrden paalaae den, som paastod at have opfyldt sin Forpligtelse, naar det benegtedes; men Contracten var i alle Fald sluttet i henhold til Lovens to Alternativer, og udelukkede et tredie. (Paastand om Stadfæstelse og Omkostninger).

I Dom af 26de Mai 1853 frifandt Høiesteret Appelantskabet, og ophævede Omkostningerne for alle Retter. 
Hoff, Ole Jacob (I2855)
 
46 .
Hvordan var så dagliglivet i Sachsenhausen for de norske fangene?

Tiden i karanteneblokken nærmet seg slutten, og den 25.desember 1943 var den siste og avgjørende marsjen på appellplassen før de stilte for SS-Arbeidseinsatzführer. Det var viktig å gjøre et godt inntrykk. Han hadde arbeidskort med opplysninger gitt til Politische Abteilung tidligere. Nykomlingene ble fordelt på ulike arbeidskommandoer. De som var fagarbeidere ble tatt ut til arbeid i SS-verksteder og fabrikker. Noen ble i Sachsenhausen, andre kom til KZ Lichterfelde (en satelittleir til Sachsenhausen), og mange ble sendt til arbeid i Heinkel Flugwerke utenfor Oranienburg (sistnevnte ble ødelagt av allierte bombefly sommeren 1944).

Så var de blitt ordentlige fanger.

I nærheten av revier lå det 5 norskebrakker, de såkalte Norwegerblocks. Nordmennene var så heldige å få bo samlet i Sachsenhausen-leiren. Brakkene, eller blokkene, de bodde på var inndelt hver seg i 2 fløyer, med vaskerom og toalettrom i midten. Hver av fløyene var oppdelt i 4 store rom, 2 spise- og oppholdsrom og 2 sovesaler - kanskje store nok til 40-50 mann, men her var de 100-120 mann, så det var trangt.
I sovesalene sto det rekke på rekke med køyer, 3 køyer i høyden, og det var svært lite luft oppunder taket. Så trangt var det mellom rekkene at de ikke greide å gå forbi hverandre, men en måtte da krype inn i underkøyen med hele overkroppen, 2 mann i hver køye.

Hver morgen var det opp klokken 4: Aufstehen! så re opp seng (bygge Betten), ut i vaskerommet: Hemd aus!
Frokosten var kaffeerstatning og 2,5 skive brød. Spising skjedde i 2 spiselag.

Tenk for et sirkus når det ble skreket til appell, kanskje halvparten var i sovesalen og som stormet ut, mens en del satt i matsalen. De siste måtte tilbake til sovesalen for å hente tøyet sitt før de gikk ut. Sengene res opp riktig, ellers...
Kollisjoner med de førstnevnte i de mikroskopiske og trange gangene mellom køyene var ikke til å unngå. Mange skulle opp og ut av sengene samtidig, ta på seg på beina, kle på seg og re sengene. For et ubehjelpelig kaos, en fortvilet trengsel og livsfarlig atmosfære mellom morgengrette, trøtte og sultne fanger. Skrik og banning, for ingen ville komme sist ut. Det var for risikabelt, for dem ventet slag og spark. Los, los!

Så lød signalet: Antreten zum Appell! Det var oppstilling foran hver block, og marsjering ut på den store appellplassen blockvis. Mange tusen fanger oppstilt på en gang, et hav av mennesker, alle slags nasjonaliteter og mennesker under lyskasterne. Summing av samtaler, avbrutt av tyske kommandobjeff: Stillgestanden! Augen gerade aus! Augen rechts! Augen links! Richt euch! Rührt euch!

SS-Blockführer kontrollerte antall fanger for brakken de hadde ansvaret for, fikk overlevert rapport med riktig antall og underskrev på denne. Blockälteste måtte løpe frem og tilbake og levere rapportene til Raportführer midt på plassen. Det tok tid før totaltallet stemte, ikke så rart når fangetallet var på 25.000. Morgenappellen varte stort sett i en knapp time. Hele tiden svingte 3 lyskastere i hovedtårnet frem og tilbake for å kontrollere havet av loslitte, ofte frysende fanger.

Stemte fangetallet kommanderte Rapportführer: Zum Arbeitskommando antreten! og hele appellplassen ble et yrende liv av skrikende, fektende og kjempende fanger som skulle finne frem til, ja endog slå seg frem til, sine respektive arbeidskommandoers faste plasser på kortest mulig tid.

Så var det å vente på tur til å marsjere ut til arbeidsplassen. Oppstilling med venting var det flere ganger om dagen, vente på plass ved spisebordet, vente på plass på do m.m.
Marsjen til arbeidsplassen gikk forbi Rapportführer, mens Vorarbeiter nokså hardhendt hold styr på rekkene. Det lød Mützen ab! Augen links! Hände angelegt!

Arbeidstempoet på arbeidsplassene var høyt. Nåde den som ikke arbeidet fort nok!

Hele 12 timers arbeid hver dag, bare avbrutt av 20 minutters middagspause. Alle måtte ha sin Schüssel med 3/4 liter kålsuppe (Stechribben). Pausetiden var dyrebar. Mens de slukte suppen, måtte de passe på å få med seg fløytesignalet fra Vorarbeiteren om at pausen var over og de måtte tilbake til arbeidet. Var de ikke raske nok vanket det slag og skrik.

Den første vinteren i Sachsenhausen var ikke lett. Hardt arbeid, utilstrekkelig og dårlig mat, og tynne, dårlige klær. Klimaet var svært rått og uvant for nordboerne. Det blåste surt og kaldt hele vinteren. Frøs gjorde de om dagen, og frøs gjorde de i søvne om natten. Det samme helvete dag ut og dag inn. Dag for dag ble de slappere, og gikk ned i vekt.

...det føltes som om morgenlufta krøp under våre tynne klær og la seg kald og klam rett inn på kroppen...
...forkjølelsen er det umulig å bli kvitt. ...etter å ha stått og frosset og hostet på appellene i timevis. ..et elendig vått og råkaldt vær, med en evig isende vind inn på ryggmargen daglig...
...Det er bitende kaldt, og vi fryser som bikkjer.

Karl Kristian opplevde å bli alvorlig syk under det tøffe og umenneskelige oppholdet i Sachsenhausen, og var døden nær. Brakkekameratene ville likevel ikke at Karls skjebne skulle være å dø i leiren, så de ga han mat, hjalp han under oppstillingen og med arbeidsoppgavene.

Av og til falt det snø, men den lå aldri lenge. Som oftest regnet det. Snø og søle kladdet under treskoene og gnagsår og vonde ben var et stort problem.

Nattesøvn var også et problem. Klærne var alltid fuktige, og det var ingen mulighet til å få tørket dem. I sovesalen var det ikke tillatt å ha på seg mer enn undertøy. Yttertøyet måtte fangene ha liggende pent buntet sammen på plassen i spiserommet. Dette ble kontrollert. Over seg hadde de bare et tynnslitt ullteppe. I sovesalen var det trent sammen 200 mennesker, og for å få nok frisk luft måtte enkelte vinduer stå åpne, uansett vær.

Kveldsappellene var slitsomme. Etter en lang og hard arbeidsdag, var det oppstilling i geledder på 5 og 5 for å bli telt, rette inn og ta luen av og på etter idiotiske ritualer - stå til tellingen var avsluttet, fangetallet stemte og overlevert til Lagerführer. Det kunne i verste fall ta timer.

Av og til ble kveldsappellen forlenget med kunngjøringer eller offentlige avstraffelser som Fünfundzwansig auf den Arsch. Femogtyve på ræva var et stående uttrykk, og det risikeres for hva som helst. Disse prylingene ble foretatt av utvalgte egnede blant fangene selv.
Ofrene ble bundet fast med remmer, bøyd fremover på magen over en slags bukk. Så gikk det løs. Tunge forferdelige slag på offerets lår og ende. Høre stønn og smerteskrik fra offeret mens bøddelen slo av all makt, skrik som døde hen når offeret mistet bevisstheten.

Var det henrettelser på gang, sto galgen midt på plassen når de kom fra arbeidet. Demonstrasjonshenrettelsene var for å sette skrekk i fangene og gjaldt helst fanger som hadde forsøkt å flykte eller sabotere. Etter henrettelsen måtte resten av fangene marsjere kolonnevis forbi, tett opp til offeret, som nå han livløs i repet. SS-vakter kontrollerte at alle fangene så opp på den hengte.
Disse kveldene ble lange og uhyggelige, før de kunne komme inn på brakken hvor dagsrasjonen med brød ventet.

Mer erfarne fanger, mange med opp til 10 års fangetid, og som regel tyskere eller polakker, fungerte som Vorarbeitere. At fanger kunne være så rå og brutale mot sine medfanger, som de fleste av Vorarbeiterne var, var forferdelig å oppleve. At de kunne rope og skrike, slå og plage sine fangekamerater for litt ekstra matrasjoner - suppe eller brød, og litt mer plass for seg selv i fangeblokken. Vorarbeteren trengte ikke arbeide selv, men hadde et visst ansvar for at arbeidet ble gjort i tide, så de fleste brukte seg, maste og skrek, slo og sparket når det passet for at arbeidet skulle gå unna, særlig hvis det var noen tyske soldater i nærheten.

Berlin-distriktet ble ofte rammet av allierte bombeangrep, dag som natt. Leiren hadde ingen beskyttelsesanordninger, og fangene ble beordret til å bli på brakka i ro under angrepene. All forkortning av arbeidsøkter, oppstillinger, pine og slit var kjærkommen for fangene.

Samholdet nordmennene i mellom var god, og de benyttet enhver anledning til å diskutere eller fortelle fra bedre ager for å glemme tid og sted. Det ble mye snakk om mat og diskusjoner om forskjellige matretter.
Tross alle grusomhetene skrev Frank Storm Johansen om det gode kameratskapet fangene i mellom:

...Mer kunne sikkert vært tatt med. Men samme hvor mye man forteller om, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å gi andre et virkelig bilde av t.eks. hva en tysk konsentrasjonsleir var. Hvordan kan man beskrive atmosfæren eller håpløsheten i en slik avstengt, absurd verden? Eller hvordan kan man få andre til å kjenne lukten av brent menneskekjøtt fra krematoriepipa, der røyken sto til værs dagen lang?
Men tross alt, det er noe annet som også sitter igjen i hukommelsen, minst like tydelig, nemlig kameratskapet fangene i mellom, hjelpsomheten, at man delte det man hadde, i det hele tatt samholdet uansett sosiale eller andre skiller. I nøden lærer man hva venner er. Det gjør at jeg på en måte faktisk ikke ville vært fangeskapet foruten...

Utover i året 1944 skjedde det mye i leiren. Tilstrømmingen av fanger til leiren økte på. Transport etter transport med fanger fra andre leire lenger østpå, hvor russerne var i ferd med å ta seg frem mot Tyskland. De allerede kummerlige og trange forholdene i leiren ble enda verre.

Krigen var i en brutal sluttfase. Stadig oftere bombeangrep mot Berlin fra allierte fly, og en tysk ledelse som økte omfanget av likvideringer.

Avstraffelser på appellplassen skjedde stadig, og fanger ble hengt for det tyskerne kalte forbrytelser, men som ofte kunne vise seg å være bagateller. Redselsfulle historier hvor fanger ble hengt med for kort tau, eller for langt tau, og som ikke døde øyeblikkelig, men som tvertimot måtte kjempe en håpløs kamp mot døden ved langsom kvelning. Alt mens tusener på tusener av medfanger fortvilet måtte stå og se på de grusomme ugjerningene.
Müssen ab! når dommen ble lest opp. Müssen auf! når bøddelen skred til verket. Ingen dødsdømt skulle bli hedret med blottede hoder av kameratene.
Men, hva betydde en død fange fra eller til etter hvert? Mange ble følelsesmessig avstumpet, for de hadde mer enn nok med å kjempe sin egen kamp mot sult, kulde og livstruende sykdommer.

Fanger fra andre leire østpå fortsatte å strømme på vinteren 1945. Det var ikke uvanlig at mange av disse fangene allerede var døde ved ankomst Sachsenhausen eller Oranienburg, av sult, kulde eller sykdom. Vintertransport i åpne kuvogner eller lange etapper til fots (såkalte dødsmarsjer), var det mange som ikke tålte.
Fangebrakkene ble fylt opp, og de kunne ligge opp til 3 fanger i hver seng, og være mer enn 400 fanger i hver brakke.

I februar 1945 var det evakueringsstemning i leiren, og ryktene gikk om transport vestover for både den ene og den andre. Flere tusen fanger ble sendt videre, men ikke nordmennene. Krematoriet var i full virksomhet dag som natt for å få fjernet like fra leiren, fra de ankomne flyktningtransportene fra andre leire og fra gasskamrene, hvor jøder ble gasset ihjel.

Utenfor leiren var situasjonen ganske kaotisk. Fronten nærmet seg, russerne nærmet seg, og sivile flyktninger var også synlige i hopetall utenfor piggtrådgjerdet.

Mot slutten av februar kom det store nyheter til normennene i Sachsenhausen. Det svenske Røde Kors var i forhandlinger med Tyskland om evakuering av de skandinaviske fangene. Hva var sannheten i dette?

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
47 .
Hærføreren av Tom Kristiansen ble utgitt i 2019 og er på 428 sider.

Redningsmannen Otto Ruge.
General Otto Ruge har endeleg fått sin biografi. Tom Kristiansen kan vere nøgd med arbeidet han har levert.
Av Asgeir Ueland.

9.april 1940 var dåverande oberst Otto Ruge, generalinspektør for Hæren, på toget frå Sverige. Jamvel om han var halvt svensk var det ikkje nokon sein vinterferie han kom frå, men ein lengre inspeksjon av styrkane i Nord-Noreg. Den finske vinterkrigen var nett over, og Norden var tilsynelatande ein fredsæl stad att nokre veker. Då Ruge kom inn frå Sverige var alt det over, og Noreg var i sin fyrste krig sidan Napoleon erobra heile Europa. To dagar seinare, etter ein kort tur heimom i Oslo, var obersten blitt kommanderande general, og nokre månadar etter landet sin fyrste forsvarssjef. Han hadde òg blitt det store nasjonale symbolet på den norske motstanden under felttoget. No har Otto Ruge endeleg fått sin biografi.

Historikar Tom Kristiansen byrjar boka si med togturen og drar oss med gjennom dei dramatiske månadane fram til konge og regjering drog i eksil til England. Det var mykje som hende i denne tida som me skal kome attende til, men denne fyrste delen vil nok vere den som fenger mest for lekmannslesaren. Kristiansen gjer altså som kua, og tek det beste fyrst. Del to handlar om det omtrent fem år lange fangenskapet som Ruge friviljug gjekk i, samstundes som det skisserer opp livet og karrieren til generalen fram til krigen. Den siste delen handlar om Ruge etter krigen, den korte tida som forsvarssjef, pensjonisttilværet, hans skepsis til endringar etter krigen, og tida som friviljug korporal i det nyoppretta Heimevernet ( i det no nedlagte Luft-Heimevernet).

Dette vil utvilsamt verte ståande som standardverket om Ruge. Kristiansen har snudd det meste av papir i inn og utland for å finne ut mest mogleg om helten frå 1940. Det som må ha vore litt frustrerande er at Ruge ikkje var av typen som samla på alt. I nokre periodar av livet hans må forfattaren berre innsjå at spora vert kalde og gå vidare. Det er spesielt med tanke på dei formative åra. Ruge var etter eige utsegn radikal i ungdommen, men me er ikkje sikre på kva det tyder. Ein får ikkje heilt tak i kor han stod politisk, jamvel om han vart skulda for å ha «marxistiske sympatier». Ruge var òg ein kristen mann, jamvel om han var glad i ein dram. Men om ein skal tippa var han kanskje litt i skjeringspunktet mellom det gamle Venstre og Arbeidarpartiet på 1930-talet. Der stod han i kontrast med nokre av dei andre generalane i generalstaben, kor han jobba til 1938.

Sjefen den gong, Kommanderande General Kristian Laake var ein klassisk Venstre-mann. Noko med det gode med denne boka er at Kristiansen, om enn kort, setter spørsmålsteikn med den noko einsidige kritikken som har kome mot Laake i ettertid. Mentoren til Ruge hadde «jobba som ein turk» for å betre stoda i Hæren, og gitt hans åtvaringar er det ikkje så rart at han meinte det var nyttelaust å ta opp kampen, i alle høve reint psykologisk.

Ein ting som det verkar som Kristiansen har hatt problem med å finne kjelder på er Ruge si oppfatning av situasjonen i 1905. Den gong var han ein ung offiser, og ein potensiell helt i den store norske fridomskrigen som aldri kom. Som svensk på morssida var Ruge tilhengar av unionen med Sverige, og kunne fort hamna i den svenske hæren som ung. Men på mange måtar gjorde dette synet han til ein outsider i høve mange av sine kollegaer. Men Ruge hadde som mange andre i embetsverket på den tida røter på kontinentet. Slektsforskinga hans gjekk attende til Rostock på 1600-talet, og sjølv om namnet kanskje kan høyrast ut som ein kar frå eit torp ein stad på Austlandet var det langt frå høvet. Han mista mora tidleg, faren var ein slags bohem, og hans solide forankring i barndommen var ein ungkarsonkel som var oberstløytnant og budde på Lillehammer. Ein stad han for forbi under felttoget.

For dei som har sett seg inn i kampane på Austlandet i 1940 er det ikkje all verda av nyhende i denne boka. Ruge hadde von om at engelskmennene ville berga situasjonen, men då to bataljonar med deltidssoldatar, såkalla «territorials», kom i fyrste bølgje vart røyndommen plutseleg ein annan. Dei proffe kom ikkje før det var for seint, etter å ha blitt overført frå Frankrike. Det beste med denne biten er at Kristiansen tek eit oppgjer med alle slags rykte som virrar rundt på nettet om at landet ikkje var i krig med Tyskland. Det er diverre ein ting som treng å gjerast i ei tid kor faktaundersøkingar vert meir og meir viktige. Kristiansen feiar vekk alle konspirasjonar med ein grundig og godt kjeldebelagt argumentasjon.

Noko anna som får relativt stort rom er forholdet til dei britiske kollegaene både i Sør- og Nord-Noreg. Det var ikkje alltid det beste, og det er liten tvil om at det enkelte stader var «B-laget» til britane som kom. I alle høve før det vart frigitt styrker frå Frankrike i form av britar, franskmenn og polakkar. Kristiansen sparar ikkje på karakteristikkar av norske offiserar som hadde NS-sympatiar eller var medlemmer av partiet, men jamvel om han skriv om bråket med den britiske generalen Mackesy, kunne han fint lagt til at han vart kalla ein fyllik og ein tryggleiksrisiko av den legendariske generalen Allen Brooke, som frå 1941 til krigens slutt leida Den britiske hæren.

Men det var ikkje berre britiske generalar som gjorde slett innsats desse månadane. Av dei norske divisjonsgeneralane var det berre Steffens, Hvinden Haug og Fleischer som kom frå det med ei slags ære i behald. Jamvel om Hvinden Haug var saman med Ruge i sør, høyrer med lite om ham, men me høyrer mykje og godt om usemja mellom Ruge og Fleischer. Forholdet mellom dei to generalane har dukka opp fleire gonger, men Kristiansen gjer eit ryddig og godt innblikk i kvar dei to skilte seg ut og korleis debatten har gått. Eg skal ikkje gje dykk fasit på nett den delen. Uansett er den fyrste delen av boka særs god.

Eitt spørsmål vert då, kva med resten av boka? Ein kan umogleg skrive opp fem års fangeleir minutt for minutt. I staden vel Kristiansen Ruge la tankane gå attende til tida frå han var ung fram til krigen. Her får me vite mykje om norsk forsvarspolitikk og kva Ruge tenkte rundt sentrale spørsmål i samtida. Det er ikkje sikkert at alle lesarar vil finne dette like spanande, men for min del anar eg ein viss undertekst i delar av denne delen. Kristiansen har kome fram til Ruges metode.
I denne delen finn ein ein del som minner om dagens debatt rundt Forsvaret. For Ruge -var det innlysende at Forsvaret måtte utformes i skjæringspunket mellom stategiske utfordringer, statens økonomiske bæreevne og den militærteknologiske og operative utviklingen. (s. 172) Og vidare vil Ruge: ...i stillehet lyve mig fram til 100 000 kroner som vi får, enn å legge frem dødfødte millionforslag og få ros i Aftenposten. (s. 176). Heile dette korte kapittelet verkar på meg til å ha ein undertekst som peiker på at Ruge ville vore på linje med det som departementet kjem med i dag, og det er ei glitrande historisk øving Kristiansen gjer her, same om ein får ros i Aftenposten i dag eller ikkje. Ruge var fyrst og fremst lojal til dei som styrde politisk og det var ingen sjølvsagt ting i den ideologiske kampen på 1920 og 1930-talet.

I den siste delen seier ein motviljug Ruge ja til å verte Forsvarssjef etter heimkomsten frå fangenskapet. Og jamvel om han er kritisk til ein del av utforminga av Forsvaret er det fyrst og fremst to ulike verdar som kolliderer. Ein har konflikten med den unge forsvarsministeren Jens Christian Hauge, ein har uvissa om allianse framåt, Norden eller Storbritannia eller den Atlantiske alliansen. Alt dette verkar fjernt i dag etter Nato, men den gong var det alvorlege spørsmål som til dels vart ordna med Nato og litt etter Marshall-hjelpa. Då var alt Ruge pensjonist, jamvel om det kom folk til heimen på Høytorp og spurde om råd. Ein ting som kanskje slår ein med etterkrigs-Ruge er at han høyrde til i ei anna verd og ei anna tid. Eg sat i alle høve att med spørsmålet om Ruge kanskje var den siste store Venstre-mann, eit slags siste minne om den mektige rørsla som varte frå rundt 1880 til krigen. Etter krigen tok - ungtyrkarane - i Arbeidarpartiet over og forma landet i sitt bilete.

Då Ruge døydde i 1961 var dei store etterkrigskulla i ferd med å verte tenåringar. Elvis hadde slept sitt sjette album, Noreg var ein velferdsstat, og Forsvaret var relativt greitt utrusta. Ein annan generasjon hadde tatt over. Men namnet Ruge klang framleis godt i øyrene til folk. Det haldt det fram med å gjere i fleire år. Men etter nokre generasjonar vert det kollektive minnet endra.

Eg veit ikkje kor mange av dei som er rundt 20 i dag som veit kven han er. Tom Kristiansen trur at minnet om han er i ferd med å verte viska vekk, basert på ei nyleg bok om norske krigsheltar kor Ruge ikkje er nemnd. Ruge var mannen som berga den nasjonale sjølvkjensla i 1940. Han sa ja til å kjempe då det gjaldt som mest. Om folk tar seg tid til å lese denne boka vil dei sitte att med eit grundig og godt bilete av mannen og samtida hans. Og for dei som er mindre interesserte kan ein i alle fall slå fast at toga var nokolunde i rute jamvel 9. april 1940. Den gong tok Ruge ansvar for noko som såg vonlaust ut, og som gjorde at nordmenn kunne rette seg litt opp i ryggen og ta i eit tak for landet og for kvarandre. Og Otto Ruge er mannen me kan takke for det.

Kilde:
https://forsvaretsforum.no/redningsmannen-otto-ruge. Publisert 10.september 2019. 
Ruge, Otto (I17767)
 
48 .
I 1891 er disse registrert i Ollebakgaden:

Familiens overhode enke Emilie Agathe Bjerke, født Zinow.
Pleiedatter Gudrun Emilie Zinow.
Tjenestejenter, Marie Pedersen og Jenny Elevine Larsen, fra Horten. 
Zinow, Emilie Agatha "Bjerke" (I441)
 
49 .
I hovedrullen for Horten innrulleringskontor står August Zinow registrert som nr. 1445 den 28.januar 1876.

Påmønstringer er nevnt:

18.mars 1876 på skipet Xulla fra Fredrikstad til England. Avmønstret 25.oktober 1876 i Tønsberg - etter episode som beskrives nærmere i norske aviser etter noen retterganger i 1877.

20.juli 1877 på skipet St.Thomas fra Gøteborg til England (?). Avmønstret 10.februar 1878 i Horten.

28.mai 1879 på skipet Talport (?) fra Fredrikstad til Rauen (?). Avmønstret 2.august samme året i Piteå (rømte?).

15.mai 1880 på skipet Jeandte (?) fra Fredrikstad til ... Avmønstret 25.juni samme året i Drammen (?)

28.august 1880 på skipet ... fra Tønsberg til Bremen. Avmønstret 29.desember samme året i Horten.

Overført 9.mars 1881 til Drammen innrulleringskontor (nr.2192). 
Zinow, August (I61)
 
50 .
Julefeiring 1943:

Før de var ferdige med zugangstiden, kom julen. Det var Karl Kristians første jul i fangeskap. Denne julen ble en særegen opplevelse.

Blant de norske fangene var det flere malere og tegnere som fikk lov til å lage dekorasjoner inn mot julen 1943. Enkelte var med gode tvetydige norske tekster på. De hadde også et sangkor som ble riktig flinke etter noen øvelser.

Kristian Ottosen skrev at når julen 1943 nærmet seg, var det ønske om at Arnulf Øverland skulle skrive et juledikt til sine medfanger. Dette var han ikke uinteressert i.
Han svarte:
Hvis jeg orker det skal jeg prøve å få til et juledikt. Men dere skjønner vel at dette ikke er det rette stedet for å konsentrere seg om sine dikteriske gjerninger.
Det ble organisert slik at Øverland fikk en papirbit og en blyant med seg på arbeidsplassen, og så kunne han begynne å forberede sitt juledikt.
Nå var det selvsagt ikke tillatt å feire julekvelden blant fangene i Sachsenhausen, men høsten 1943 var det blitt så romslig blant de norske fangene at man hadde et visst overskudd nettopp takket være matpakkene. Det ble aldri gitt noen formell tillatelse til det, men leirledelsen lot skinne igjennom at den var kjent med den norske juleskikken, og at det ikke ville bli møtt med represalier om nordmenn markerte julen på en eller annen måte innenfor brakken.

Bakgrunnen for diktet var at han feiret julen på en annen måte. Han ville ha fram at julen ikke bare handler om presanger, og at høytiden kanskje ikke er like trygg for alle. Han skriver mye om at det ikke hjelper å hevne seg på ting som allerede er skjedd. Han skriver om trygghet, og hvor viktig det er. På slutten av diktet skriver han at dersom det blir krig igjen, skal Norges land kjempe, og ikke la seg knekke av en fremmed hær.

Den kålsuppen fangene fikk til middag hver dag, var ikke til å bli mett av. Denne julaften og juledagen var zugängerne så heldige å få potetskrelling alle mann i hovedkjøkkenet fra klokke 6 til 18. I julen skulle det være Salzkartoffeln og ikke Pellkartoffeln, nok til 2 middager for vel 25.000 mann. Maten var litt bedre og rasjonene litt større i juledagene. Zugängerne ble passet på så de ikke spiste rå poteter under arbeidet, men de dristet seg likevel til å spise så mye de turte av rå poteter. Det var jo også mat.

På selve julekvelden var det program med julesang og diktopplesning blant de nye norske fangene. Nordmennene satt pakket som sild i en tønne. En prest, Dahle fra Bergen, leste juleevangeliet.

Fra høytalerne tonte de frommeste julesanger ut av de hese metalltromlene og ga en viss påminnelse om jul.

Julekvelden 1943 steg Arnulf Øverland opp på en krakk i B-fløyen på brakke 1 i Sachsenhausen. Rommet var fylt til trengsel. Alle visste at Øverland hadde sitt juledikt ferdig. Forventningsfulle satt vi der, ved bordene, på gulvet, langs veggene, i døråpningene. Dikteren myste mot arket han holdt i hånden. Så lød det ut over forsamlingen med fast røst:

Jul i Sachsenhausen.

Et juletre er tendt på galgebakken!
Vi sitter benket ved vår suppeskål
og dufter stille av den sure kål,
og har det hyggelig her i barakken.

Vi feirer dagen, da en mann blev født,
som bar så underlige frihetsdrømme:
Han vilde vekke liv, der alt var dødt.
Han vilde fri fra fremmed herredømme
og egne landsmenns fariseerklasse
en voldtatt, våpenløs og rådløs masse.

Han vilde rense tempelet for svik
og fjerne skillet mellom arm og rik
og fri fra slavedom sitt folk og land,
- den altfor drømmerike, unge mann!

Og samme folk er det, en bok forteller,
det satt i babylonisk fangenskap.
Men det er samme lov, som ennu gjelder,
dens bud er det totale folkedrap:
Gå hen og gjør allverdens folk til treller!

År strømmer hen, årtusener forbi,
her sitter vi!

Nu har vi vasket våre suppekrus,
og vi lar synke våre slitte never,
mens våre lengselssyke tanker svever
om brente tomter og forlatte hus.
Der var vårt hjem!

Og våre kjære, hvordan går det dem?
Vi håper, og vi tror jo, at de lever,
vi skriver brever
der kommer alltid et og annet frem
med kvalte utbrudd, ord som bare tier.
Vi går i måneder og venter svar,
og himlen gråner, selv om den er klar;
til slutt får vi et svar som intet sier!

Vi går og håper, snart må noget hende,
et tegn må skje...
Selv disse år må engang ta en ende!

Vi lytter til et flaut kommunikè;
og jorden vender sig mot frost og mørke,
mot natt og sne.
En mann blir løslatt,
inn kommer der en hundretallig flokk.
Når blir det nok?

Der går en vei til frihet - skorstenspipen!
Det er et hverdagsblad av vår historie,
en allfarvei: Revier og krematoriet!

Men det skal hevnes! hørte vi fra nogen.
Da kom det fra en mann fra Telavågen,
fra en av dem, som hadde mistet sine sønner,
det falt så stille, med det gav et sjokk:
Kva skal vel eg med hemn? Og mannen stønner:
Nei, me frå Telavåg hev fenge nok!

Og kan vi tenke slik, da blir det fred.
Men vil du slukke ild med hatets flamme,
da får du ennu engang se det samme:
Slekt efter slekt skal stille på geled
til marsch i mørket og mot ukjent sted!
De skyldige, dem kan du ikke ramme
ved å la barn og kvinner trampe ned!

Det kommer for mig noget jeg fikk høre,
som Martin sa: Det første jeg skal gjøre,
det er å sette op igjen en stue,
selv om den ikke blir så grom og stor;
men det er greit å vite, hvor en bor,
og godt å sitte på sin egen tue.
På denne bakken ned mot havn og brygge,
der vil jeg bo, den stuen vil jeg bygge!

Der tendes vinduer i vårblek kveld.
Det skinner i den nye låveveggen.
Nede i bekkefaret dufter heggen,
og lien lysner under sneblå fjell.

Men neste gang, vi hører dyreskriket
og motorbrølet fra en fremmed hær,
da kjenner vi dem. vet vi, hvem de er,
og vi skal møte dem og ikke vike!
Ukrenkelig er Norges land og rike!

Da applausen hadde lagt seg brøytet en fange fra en av de andre brakkene seg frem gjennom flokken rundt dikteren: Arnulf, du må komme til oss også. Du må lese diktet ditt for oss alle.
Slik ble det. I den sene julekvelden ble Arnulf Øverland leiet fra brakke til brakke der de norske fangene holdt til, nattblind og fysisk sterkt svekket. Men hans intellekt var klarnet i månedene og ukene han hadde slitt med å sette diktet sammen, ord for ord, linje for linje, vers for vers.

Kvelden etter kom de gamle guttene for å underholde de nye. Overraskende for de nye fangene fikk de høre det frie ord frimodig tolket av fremragende krefter, og selveste Arnulf Øverland møtte også opp og leste egne dikt, blant annet Jul i Sachsenhausen: Et juletre er tent på galgebakken.

Og det var sant nok, for der hvor juletreet var reist, pleide de å reise galgen når noen skulle henges.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 

      1 2 3 4 5 ... 259» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding ©, v. 12.0.2, written by Darrin Lythgoe 2001-2020.

Maintained by Tor Kristian Zinow.