Notes:

Died:
Hun dro sammen med sin mann på pilegrimsreise til Det hellige land da de begge begynte å trekke på årene.

Erik Eiegod døde på Kypros, men hun selv skal ha nådd fram og døde deretter av sykdom på Oljeberget i 1103.

Hun nevnes i den islandske Knytlinga saga fra 1200-tallet, men disse fortellingene om henne må regnes som upålitelige, blant annet blir hun i denne versjon gjort til en halvsøster av tyske keiser Henrik.

Bodil married Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" about 1080. Erik (son of Svein (Svend) Ulvsen av Danmark, "Svein 2 Estridsson" and Ranveig Tordsdatter på Aurland) was born about 1056 in Slangerup, Sjælland, Danmark; died on 10 Jul 1103 in Kypros. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
I henhold til Saxos fortelling må hun allerede ha vært gift med Erik Eiegod ved begynnelsen av Olav Hungers kongstid da hun skal ha fulgt ham i landflyktighet til Sverige og hos den svenske kongen.

Saxo priser hennes skjønnhet og hennes karakter, særlig hennes overdrevne overbærenhet med hennes manns utsvevelser.

1. Harald Eriksen av Danmark was born about 1080; died about 1135.
2. Erik Eriksen av Danmark, "Erik 2" was born about 1090; died on 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark; was buried after 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark.
3. Knud Eriksen was born on 12 Mar 1096 in Roskilde, Sjælland, Danmark; died on 07 Jan 1131 in Haraldsted skov, Ringsted, Midtsjælland, Sjælland, Danmark; was buried after 07 Jan 1131 in Danmark.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1070, Danmark; Jarl.

Notes:

Occupation:
Thrugot var en stormann fra Jylland som var kong Svein Estridssons hirdstyrer. Thrugot var sammen med kongen i slaget utenfor Halmstad i 1062, og senere sto han blant Knut den helliges tilhengere.

Thrugot knyttes noe vagt til Galicia, en historisk region i østlige Sentral-Europa, i dag delt mellom Polen og Ukraina. Antagelig er denne forbindelsen grunnet hans far Ulv som hviler på en legendarisk grunn. På moderne dansk kalles Thrugot eksempelvis Thrugot Ulfsen Fagerskind af Galizia. Hans betydning ligger i at han er stamfar til Thrugotslekten. Han nevnes i flere middelalderkilder, blant annet i den norrøne Knytlinga saga og hos Saxos fortellinger.

Thrugot ble gift med Torgunna Vagnsdatter, datter av Vagn Åkesson og Ingeborg Torkelsdatter. Hans datter var Bodil Thrugotsdatter som ble gift med kong Erik Eiegod. Han også minst to sønner, Astrad Thrugotsson og Svend Thrugotsson, begge knyttet til Erik den helliges hird.

Fra Svend nedstammer de senere mektige biskopene i Lund. Han var far til Asser og farfar til Eskil. Også historikeren Sven Aggesen tilhørte slekten som Eskils nevø.

Både middelalderens og moderne historikere har problematisert slektskapet.
Saxo fjernet Vagn Åkessons navn fra omtalen av Slaget ved Hjørungavåg. Grunnen var antagelig at han var et symbol på Thrugotslekten som i sin tid besto av betydningsfulle motstandere av erkebiskop Absalon. Saxos oppdragsgiver var Absalon.
Lars Hermanson ser den politiske maktkampen i 1100-tallets danske samfunn som en kamp mellom ulike sosiale nettverk innenfor et avgrenset politisk elitesjikt. Bodil Thrugotsdatters slektskap tilbake til Thrugot kan således også betviles:

Saxos Thrugotus och Knytlingas Thorgot (eller Thorgaut) behøver följaktligen inte ha något att göra med trundsläkten. Bodils ädla härkomst måste således sökas på annat håll. Bodil beskrivs i abbot Wilhelms Genealogia som Botilde regina de nobilissima Danorum prosapia orta.

Thorgaut married Thorgunna Vagnsdatter before 1056. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1062, Danmark; Jarl.

Notes:

Occupation:
Ulv var mest kjent for sine dristige Vesterhavstokter, helt til Galicien i Spanien. Han gikk derfor under navnet Galicieulv i henhold til Saxo og Knytligesagaen.

Ulv hadde også vært på pilgrimsreise til St. Jakobsland (Galileen).

Adam i Bremen omtaler Ulv i anledning av et tokt han skal ha gjort helt opp til de nordlige hav.

Kilder:
Wikipedia
Dansk Biografisk Leksikon, Bind 3 (1934), side 362.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 521.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 44, 50.

Ulv married Bodil Håkonsdatter. Bodil (daughter of Håkon Eiriksen and Gunnhild Vortigernsdatter av Vendland) was born about 1030. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0986, Danmark; Kriger og jomsviking.

Notes:

Occupation:
Vagn Åkesson var en legendarisk dansk kriger på slutten av 900-tallet som har en betydelig rolle i Jomsvikingenes saga, og nevnes også i andre sagaer.

Vagn var sønn av Åke Tokesson og Torgunn Vesetesdatter fra Bornholm.
Allerede i 12-årsalderen var Vagn en bråmoden kriger som søkte å bli opptatt blant de legendariske jomsvikingene, et antatt broderskap av leiesoldater med strenge regler. Imponert over den unge mannens mot og selvhevdelse lot jomsvikingenes høvding Palnatoke ham bevise sin dyktighet i en duell mot Sigvalde jarl, som Vagn beseiret. Vagn fikk da lov til å bli jomsviking til tross for regelen om at ingen mann under 18 år kunne bli medlem. Palnatoke adopterte således Vagn som sin fostersønn. Kanskje var Palnatoke allerede en slektning av Vagn, kanskje til og med hans farfar. Forfatteren av Jomsvikingadråpa nevner ved 2 tilfeller at Vagn eide en falk, noe som kanskje er et bilde på tapperhet.

Vagn blir beskrevet som en av de mest fryktesløse i Jomsvikingenes saga og hans mot står i skarp kontrast til den pragmatismen eller den feigheten som blir vist av Sigvalde jarl. Når Palnatoke dør blir Sigvalde jarl jomsvikingenes nye leder.

I slaget ved Hjørungavåg i 986 gir han ordre om retrett når nordmennene går fram, en ordre som en rasende Vagn nekter å følge. I henhold til sagaen kaster Vagn sitt spyd etter Sigvalde, men treffer ikke.
I slaget blir det kamp direkte mot Eirik Håkonsson, sønnen til Håkon jarl: Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet.
Tanken var å halshugge alle de jomsvikingene som overlevde, men Eirik jarl viser sitt storsinn og gir Vagn grid til tross for at faren hans, Håkon jarl, var svært misfornøyd med det.
Vagn overlever slaget med ære mens Sigvalde jarl blir latterliggjort.

I følge Snorre Sturlasson lot Eirik jarl Vagn Åkesson gifte seg med Ingebjørg Torkelsdatter, datteren til Torkjell Leira (som Vagn har drept) og utstyrte ham med et godt skip og mannskap. De skiltes som gode venner og Vagn drog hjem, sør til Danmark. Han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham.

Etter dette forsvinner Vagn ut av sagaene, og vi kjenner ikke til Vagns barn, bortsett fra en datter, Torgunn Vagnsdatter som giftet seg med Thrugot Ulvsson Fagerskinna (som igjen var i slekt med Håkon jarl). Torgunns datter blir senere gift med kong Erik Eiegod, og Snorre har således sitt ord i behold at mange storfolk stammer fra Vagn.

Håkon Jarl behersket i 970-årene kysten rundt fra Viken og nordover, sier et skaldekvad. I Viken var derimot danskekongens makt på ny anerkjent. Der satt nå Hårfagreætlingen Harald Grenske (oppfostret i Grenland), sønn til vestfoldkongen Gudrød.
I 980-årene sendte så Harald Blåtann en stor styrke nordover for å gjøre opp med jarlen. Slaget i Hjørungavåg ble besunget av en rekke skalder, og med god grunn ble det stående i minnet som en av de navnkundigste begivenheter i Norgeshistorien. Jomsvikinger eller ikke, danskekongen hadde mobilisert de beste krigerne han kunne skaffe. Selv om det først er sønnen som har reist trelleborgene, har Harald vært i stand til å disponere betydelige stridskrefter, og at han ved denne anledningen har hatt hjelp av danske garnisoner fra Vendland, er trolig nok. Som ledere for hæren nevner flere kvad en Sigvalde som var sønn av en jarl i Skåne og Bue Digre. Håkon Jarl hadde budt ut leidang på Vestlandet, men var klart underlegen det danske oppbudet, de nådde helt opp på Mørekysten før det kom til kamp.

Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

Om gjestebudet kong Svein Tjugeskjegg av Danmark holdt for å drikke arveøl etter faren:

...Kong Svein gjorde et svært gjestebud, han ba til seg alle høvdinger som var i riket, for han ville drikke arveøl etter faren. Like i forveien var Strut-Harald i Skåne død, og Vesete på Bornholm, far til Bue Digre og Sigurd; og så sendte kongen bud til jomsvikingene at Sigvalde jarl og Bue og brødrene deres skulle komme dit og drikke arveøl etter fedrene i dette gjestebudet som kongen gjorde. Jomsvikingene kom til gjestebudet med alle de modigste menn i hæren, de hadde tilsammen 40 skip fra Vendland og 20 fra Skåne, det ble en veldig mengde mennesker som kom sammen der.

Første dag i gjestebudet, før kong Svein steg opp i farens høysete, drakk han minne etter ham, og lovte at før 3 år hadde gått, skulle han ha kommet til England med hæren sin og drept kong Adalråd (Ætelred) eller drevet ham ut av landet. Den minneskål måtte de drikke alle som var i arveølet, og for jomsvikingehøvdingene ble det skjenket de største hornene med den sterkeste drikken som var der.
Da dette minnet var drukket, skulle alle drikke Krists minne, og hele tiden bar de den sterkeste drikken for jomsvikingene.
Tredje minnet var for Mikael (erkeengelen), og den drakk også alle.
Og etter den drakk Sigvalde jarl sin fars minne, og han lovte at før 3 år hadde gått, skulle han ha kommet til Norge og drept Håkon jarl eller drevet ham ut av landet. Så lovte Torkjel Høye, bror hans, at han skulle følge Sigvalde til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde kjempet ennå. Da lovte Bue Digre at han skulle dra til Norge sammen med dem og ikke flykte i noe slag for Håkon jarl. Da lovte Sigurd, bror hans, at han skulle være med til Norge og ikke flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene sloss enda. Da lovte Vagn Åkesson at han skulle bli med dem til Norge og ikke komme igjen før han hadde drept Torkjel Leira og gått til sengs med Ingebjørg, datter hans. Mange av de andre høvdingene lovte forskjellige andre ting. Den dagen drakk de arveøl, men morgenen etter, da jomsvikingene ble edrue igjen, syntes de at de hadde tatt munnen lovlig full, og holdt møter og la råd opp om hva de nå skulle gjøre, hvordan de skulle ta fatt på denne ferden. De ble enige om å gjøre seg i stand så fort de kunne, og så rustet de skip og mannskap. Dette ble alment kjent utover i landene.

Om slaget ved Hjørungavåg:

...Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og Håkon 60. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan (i Gauldal) var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, mot dem la Eirik Håkonsson jarl 60 skip, og hos ham var disse høvdingene: Gudbrand Hvite fra Opplandene og Torkjel Leira, en vikværing. I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med 20 skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ærvik på Stad og 60 skip...


...Jomsvikingene hadde større og høyere skip, men begge hærene gikk på så djervt de kunne. Vagn Åkesson gikk så hardt fram mot skipet til Svein Håkonsson, at Svein lot folkene skåte med årene, og tok til å flykte. Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. Nå lot Vagn sige unna, og så lå skipene som de hadde ligget fra først av. Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fortøyningene og skulle til å følge etter flyktningene. Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og nå ble det en hard og kvass nærkamp med hoggvåpen, på Eiriks skip var de to og tre mot én hos Bue. Da kom det et fælt uvær, en haglbyge så svær at hvert haglkorn veide en øre. Nå hogg Sigvalde fortøyningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn Åkesson ropte til ham, sa han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med 70 skip, men 25 lå igjen.

Nå la Håkon jarl sitt skip opp på den andre siden av Bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for Bue-mennene. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som lå der på tilja, en mann hadde nettopp brukt det til å klinke sammen håndgrepet på sverdet sitt. Vigfus var en svært sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet på Aslak Holmskalle, slik at nebbet sto langt inn i hjernen. Før hadde ikke våpen bitt på Aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fostersønn hans. En annen Stavnbu var Håvard Hoggende, det var også en svært sterk kar, overmåte modig.
I denne striden gikk Eiriks-mennene opp på skipet til Bue og bakover mot løftingen der Bue sto. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesen så neseryggen gikk sund, det ble et svært sår. Bue hogg til Torstein fra siden, så mannen gikk tvers av på midten. Så tok Bue opp to kister, fulle av gull, og ropte høyt: «Overbord alle Bues menn!» Dermed stupte Bue overbord med begge kistene, og mange av hans menn sprang også overbord, men noen av dem falt på skipet, for det nyttet ikke stort å be om grid. Så ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre. Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet.
Da gikk Torkjel Leira bort til dem og sa dette:

Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg.

Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjel hadde en stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa:

Jeg har en nål her i hånden, den vil jeg stikke i jorden om jeg skjønner noe når hodet er av meg.

De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa:

Ikke søl blod i håret.

En mann tok håret i hånden og holdt det fast. Torkjel løftet øksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret, ga etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte:

Hvem er denne vakre mannen?

De kaller meg Sigurd, sa han, og jeg går for å være sønn til Bue. Alle Jomsvikinger er ikke døde ennå.

Eirik sa:

Du må sannelig være en sann sønn til Bue. Vil du ha grid? spør jarlen.

Det kommer an på hvem som byr, sa Sigurd.

Den byr som har makt til det, sa jarlen, det er Eirik jarl.

Ja da vil jeg, sa han.

Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjel Leira:

Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra, og så sprang han fram med løftet øks.

Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjel. Torkjel falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjel i hjel. Nå sa jarlen:

Vagn, vil du ha grid?

Det vil jeg, sa han, om vi kan få det alle sammen.

Løs dem av tauet, sa jarlen.

Det ble gjort; da var 18 drept, og 12 fikk grid.

Håkon jarl satt sammen med en del andre menn på en trestokk, da smalt det i en streng på Bues skip, pila traff Gissur fra Valdres, en lendmann, som satt ved siden av jarlen og var svært staselig kledd. Noen folk gikk ut på skipet, og der fant de Håvard Hoggande, han stod på knærne ute ved relinga, for føttene var hogd av ham; han hadde en bue i handa. Da de kom ut på skipet, spurte Håvard:

Hvem var det som falt ned av tømmerstokken?

De sa han het Gissur.

Da var lykken ikke så stor som jeg ønsket, sa han.

Ulykken var stor nok, sa de, og du skal ikke få gjort flere, og så drepte de ham.

Nå gikk de over valplassen og de falne, og bar sammen hærfanget til deling; 25 av jomsvikingenes skip var ryddet. Så sier Tind:

Dengang bar vender spor av
våpen. Sverdet beit dem
som ei bikkje i beinet.
Han dekker bord for ravnen.

25 lange
skeider fikk han ryddet;
han sloss med sverdet, farlig
for sjøfarende kjemper.

Nå løste de opp hæren. Håkon jarl drog til Trondheimen. Han var fælt misfornøyd med at Eirik hadde gitt Vagn Åkesson grid.

Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene.

Eirik jarl drog nå til Opplanda og derfra øst i riket sitt, Vagn Åkesson fulgte ham. Eirik giftet Vagn med Ingebjørg, datter til Torkjell Leira, og gav ham et godt langskip med fullt utstyr og satte mannskap til det; de skiltes som de kjæreste venner. Vagn drog hjem, sør til Danmark; han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham...

Vagn married Ingeborg Thorkilsdatter about 0987. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1015, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl etter faren.

Notes:

Occupation:
I 1015 dro faren Eirik jarl til England, og satte Håkon til å styre over en del av riket.

Håkon ble fanget av Olav Digre, og måtte love å ikke kjempe mot han. Da Olav måtte rømme landet i 1028, satte danekongen Knut den mektige Håkon til jarl over Norge.

Året etter druknet Håkon på hjemvei fra England.

Fra Snorre: Olav den helliges saga:

27.
Den sommeren Olav Haraldsson kom fra viking vestfra, kom kong Adalråds sønner også fra England til Ruda i Valland til morbrødrene sine, De var i Normandi alle sammen den vinteren, og der sluttet de forbund med hverandre og avtalte at kong Olav skulle ha Nordimbraland, om de fikk tatt England fra danene. Da sendte kong Olav fosterfaren Rane til England om høsten for å samle en hær der; Adalrådssønnene sendte ham til venner og frender som de hadde, med tegn at han kom fra dem, og kong Olav gav ham en mengde penger til å lokke folk over til dem. Rane ble i England vinteren over og fikk løfte om troskap av mange stormenn; folk i landet ville heller ha landsmenn som konger over seg, men danenes makt i England var da blitt så stor at de hadde brutt under seg alt folk i landet og hadde det i sin makt.

28.
Om våren seilte de vestfra alle sammen, kong Olav og sønnene til Adalråd, og de kom til England der det heter Jungufurda. Der gikk de i land med hæren og opp til borgen. Der møtte de mange av de menn som hadde lovt dem hjelp; de vant borgen og drepte mange menn. Men da kong Knuts folk merket dette, samlet de hær og ble fort mannsterke, så kong Adalråds sønner hadde ikke nok styrke til å stå imot, og så valgte de heller å seile bort og vestover tilbake til Ruda.

Da skilte kong Olav lag med dem, han ville ikke tilbake til Valland. Han seilte nordover langs England helt til Nordimbraland, og la til i ei havn som heter Furuvald, der kjempet han med bymennene og vant seier og stor rikdom.

29.
Der lot kong Olav langskipene bli igjen og rustet ut 2 knarrer; på dem hadde han 260 mann, utvalgte folk, i brynje og våpen. Han seilte til havs og nordover om høsten; de fikk svær storm i havet, så det så farlig ut, men ettersom de hadde godt mannskap og kongens lykke med seg, så gikk det godt.
Så sier Ottar:

På toknarrer tok du
turen vestfra, herre.
Skjoldungers skipsfelle,
du skyr aldri farer.

Strømmen, den strie, kunne
ha slukt kjøpmannsskipet,
og mannskapet over bølgen
stod mindre sterkt innabords.

Du fryktet ikke Ægir,
du fór over storhavet;
bedre karer får vel
aldri noen konge.

Haralds ætling! Ofte
øvde deg i sjøferd,
inntil med brott om baugen
du bautet mot Norges vestland.

Her er det sagt at kong Olav kom inn til Norge midt på Vestlandet. Den øya de kom i land på, het Sæla, den ligger utfor Stad. Da sa kongen han trodde det måtte være en lykkedag siden de hadde landet i Norge på Sæla, han sa det måtte være et godt varsel når dette hadde hendt. Så gikk de i land på øya. Der kom kongen til å gli med den ene foten i noe leire som var der, men han stødde seg på kneet. Da sa han:

Nå falt jeg.

Da sa Rane:

Du falt ikke, konge, nå fikk du fast fot i landet.

Kongen lo og sa:

Det kan nok være, om gud vil.

Så gikk de ned til skipene og seilte sør til Ulvesund. Der fikk de høre om Håkon jarl at han var sør i Sogn, men at de ventet ham nordover så snart det ble bør, og at han hadde bare 1 skip.

30.
Da kong Olav kom sør forbi Fjaler, styrte han skipene sine inn fra skipsleia og snudde inn Saudungssund og la seg der, de 2 skipene lå på hver side av sundet og hadde et tjukt tau mellom seg. I samme stund rodde Håkon Eiriksson jarl mot sundet med et langskip og fullt mannskap, han trodde det var 2 kjøpmannsskip som lå i sundet, og rodde fram mellom de 2 skipene. Da drog kong Olav og hans folk tauet opp midt under kjølen på langskipet og sveivde det inn med gangspill. Straks tauet fikk feste, gikk akterenden i været, og stavnen stupte framover så sjøen falt inn i saksene, langskipet ble fullt av vann og hvelvet. Kong Olav fisket opp Håkon der han lå og svømte, og likeså alle de mennene hans de fikk tak i; noen drepte de, og noen druknet.
Så sier Ottar:

Du fórer svarte ravner,
skatter har du nok av;
et staselig skip tok du
fra Håkon, ham sjøl attpå.

Du samlet kampens fugler,
søkte alt i din ungdom
hit til dine ættland;
for deg måtte jarlen vike.

Håkon jarl ble ført opp på kongens skip, han var den vakreste mann noen hadde sett; han hadde svart hår, så fint som silke, om hodet hadde han bundet et gullband. Han satte seg i forrommet. Da sa kong Olav:

Det er nok ikke løgn det som er sagt om dere frender, hvor vakre dere er å se på; men nå er det ute med lykken for dere.

Da sa Håkon:

Det er ikke noen ulykke, dette som har hendt oss. Det har vært slik lenge at seieren har skiftet, og med dine og mine frender har det også gått slik at vi har skiftes til å seire. Jeg er nå bare så vidt kommet ut av barneåra, og vi hadde ikke godt for å verge oss heller nå, for vi hadde ingen tanke på at det var ufred. En annen gang kan det hende det går bedre for oss enn nå.

Da svarte kong Olav:

Kunne du ikke tenke deg det, jarl, at slik som det har gått her, kommer du verken til å få seier eller nederlag heretter?

Jarlen sa:

Det er De som rår denne gangen, konge.

Da sa kong Olav:

Hva vil du gjøre, jarl, for at jeg skal la deg gå hvor du vil, hel og uskadd?

Jarlen spurte hva han krevde. Kongen sa:

Ikke annet enn at du drar ut av landet og gir opp riket og sverger en ed på at han aldri skal gå til kamp mot meg fra nå av.

Jarlen svarte at dette skulle han gjøre. Og så svor Håkon jarl kong Olav en ed på at han aldri mer skulle kjempe mot ham, og ikke verge Norge med ufred mot kong Olav og heller ikke gå mot ham. Så gav kong Olav grid til ham og alle hans menn. Jarlen fikk igjen det skipet han før hadde hatt, og så rodde de bort.
Dette nevner Sigvat skald:

Den mektige sa han måtte
møte Håkon dengang
i Saudungsund, det gamle;
han strevde etter framgang.

Der traff du harde konge
en jarl, av ætt den beste,
han ung ble bare nestbest
der dansk tunge tales.

31.
Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover.

Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De 2, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder.

130.
Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England og over Danevelde på den tida. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald Gormsson, farfar ti Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. Han og broren Svein Håkonsson rådde deretter landet, inntil Eirik jarl drog vest til England da Knut den mektige, mågen hans, sendte bud etter ham; han satte sin sønn Håkon jarl etter seg til å styre i Norge, Håkon var søstersønn til Knut den mektige, Eiriks måg.
Men da så Olav Digre kom til Norge, tok han først Håkon jarl til fange og avsatte ham fra styret, slik som før er skrevet. Da reiste Håkon til sin morbror Knut, og hos ham hadde han vært hele tida siden til vi er kommet så langt i sagaen.

Knut den mektige hadde vunnet England i strid og kjempet seg til det; og han hadde hatt et langt slit før folket i landet hadde blitt lydige mot ham. Da han nå mente han hadde fått full og hel styring der i landet, tok han til å tenke på det han mente å ha rett til i et rike han ikke sjøl hadde oppsyn med, og det var Norge.
Han mente han sjøl hadde arverett til hele Norge, og Håkon, søstersønn hans, til noe av det, og dertil kom at han syntes han hadde mistet det med skam. En av grunnene til at Knut og Håkon hadde latt det være stilt med kravene på Norge, var den at i førstningen da Olav Haraldsson kom til landet, løp den opp som én mann hele den store bondemugen og ville ikke høre tale om annet enn at Olav skulle være konge over hele landet.
Men siden, da folk syntes de ikke fikk rå seg sjøl under hans styre, var det noen som prøvde å komme seg ut av landet; da var det nokså mange stormenn som hadde reist til kong Knut, og sønner til mektige bønder også, de hadde gitt seg ett eller annet ærend. Og hver den som kom til kong Knut og ville bli hans mann, fikk alltid hendene fulle av gull. Der kunne en også se mye større prakt enn andre steder, både det at det var så mange folk der til daglig, og så utstyret ellers i de husene han hadde, og som han sjøl bodde i.

Knut den mektige fikk skatter og skylder fra de rikeste folkland i Norderlanda; og ettersom han hadde større inntekter enn andre konger, gav han også bort av dem i samme monn mer enn noen annen konge.
I hele riket hans var freden så sikker at ingen torde bryte den, og sjølve folket i landet hadde fred og gammel landsens rett. Slikt ble han kjent og æret for i alle land. Men av dem som kom fra Norge, var det mange som klagde over ufrihet, og la ut for Håkon jarl for det, og noen lot kongen sjøl få vite at nordmennene ville være ferdige til å vende tilbake under kong Knut og jarlen og få friheten sin igjen av dem. Dette snakket syntes jarlen godt om, han la det fram for kongen, og bad ham undersøke om kong Olav ville gi opp riket sitt til dem eller gå med på noe slags forlik om å dele det. Det var mange som støttet jarlen denne gangen.

146.
Kong Knut hadde fått høre vest i England at Olav, Norges konge, hadde leidang ute, og dessuten at han seilte med flåten til Danmark, og at det var ufred i Knuts rike. Da tok Knut til å samle hær; det kom snart sammen en stor hær og en mengde skip. Håkon jarl ble den andre høvdingen for hæren.
Den sommeren kom Sigvat skald til England vest fra Ruda i Valland, og sammen med ham var en mann som het Berg. De hadde seilt på kjøpmannsferd dit sommeren før. Sigvat diktet en flokk, som ble kalt Vestfararvisene, og her er første vers:

Berg! jeg minnes vi mang en
morgen på kjøpmannsferden
lot skipet ankre i vestre
armen ved Rudaborgen

Da Sigvat kom til England, drog han straks til kong Knut og ville be om lov til å reise til Norge. Kong Knut hadde lagt reiseforbud på alle kjøpmannsskip inntil han var ferdig med å ruste hæren. Da nå Sigvat kom til ham, gikk han til det rom kongen var i; men der var det låst, og han stod lenge utenfor. Men da han fikk tale med kongen, fikk han lov til det han bad om. Da kvad han:

Utenfor husdøra stod jeg
og spurte før jeg fikk komme
og tale med juters høvding,
huset var lukket for bønder.
Men da vi kom i salen
kunne jo Gorms ætling
lett gi svar på vårt ærend:
Jern-ermer bar jeg ofte.

Da Sigvat merket at kong Knut rustet seg til hærferd mot kong Olav, og da han fikk vite hvor stor styrke kong Knut hadde, da kvad Sigvat:

Den ødsle Knut og Håkon
vil prøve å velte Olav,
alt har han som fór ute;
for kongens død jeg engstes.
Må verneren leve, enda
ei Knut og jarlene vil det.
Godt blir et møte på fjellet
først når du slapp fra det.

Sigvat diktet enda flere strofer om Knuts og Håkons ferd. Han kvad dette også:

Den djerve jarlen skulle
søke forlik for Olav,
med de gamle bønder
som oftest reiste striden.
Eiriks ætt er mektig;
i større fiendskap handlet
de før om hoder, men Håkon
bare hatet minnes.

147.
Knut den mektige hadde rustet hæren sin til å fare fra landet; han hadde en diger hær og svære skip. Sjøl hadde han en drake som var så stor at det var 60 rom i den; hodene på den var gullagte.
Håkon jarl hadde en annen drake, den hadde 40 rom, der var også hodene forgylte, og alle seilene på begge var stripete med blått og grønt og rødt. Alle skipene var malt ovenfor vannlinja, og all redskapen på skipene var av fineste slag. Mange andre skip hadde de også, stor og godt rustet. Dette nevner Sigvat skald i Knutsdråpa:

Blå seil ved rå
bar de i blåsten,
kongens draker;
dyr var ferden.
Og skuter som kom
vestfra, seilte
den veg som ledet
gjennom Limfjords brenning.

Det blir fortalt at kong Knut seilte med denne store flåten vest fra England og kom vel fram til Danmark med hele hæren og la til i Limfjorden. Der møtte de en stor samling av landets menn.

161.
Erling Skjalgsson og alle sønnene hans hadde vært i kong Knuts hær om sommeren og i flokken til Håkon jarl; der var Tore Hund også og hadde mye og si. Men da kong Knut fikk høre at kong Olav hadde tatt landvegen til Norge, løste kong Knut opp leidangen og gav alle mann lov til å finne seg bosted for vinteren. Da var det en svær hær av utlendinger i Danmark, både engelskmenn og nordmenn og folk fra flere land som hadde kommet i hæren om sommeren.

Erling Skjalgsson reiste til Norge med følget sitt om høsten, han fikk store gaver av kong Knut. Sammen med Erling reiste det sendemenn fra kong Knut nord til Norge, de hadde med seg en mengde gull og sølv. Om vinteren drog de rundt omkring i landet og greidde ut de pengene kong Knut hadde lovt folk om høsten dersom de ville følge ham, og de gav også til mange andre som de fikk kjøpt med penger for å vise kong Knut vennskap. De hadde støtte av Erling da de reiste omkring. Så ble det til at en mengde menn gikk over til å bli kong Knuts venner og lovte ham sin tjeneste, og dessuten å gjøre motstand mot kong Olav; noen gjorde det åpenlyst, men det var mange flere som holdt det hemmelig for allmuen. Kong Olav fikk vite om dette; det var mange som kunne fortelle ham om det, og det ble talt mye om det der i hirden. Sigvat skald kvad om dette:

Kongens fiender farer
med løse pengepunger,
folk byr ofte det tunge
malm for kongens hode.

Jeg vet at hver som selger
for gull sin gode herre
en gang vandrer til svarte
helvete, og er verdt det.

Sørgelig lønn i himmelen
fikk han som her på jorda
dreiv med svik, han dømmes
i dypet av ildens konge.

Det ble ofte sagt og talt om hvor dårlig det var av Håkon jarl å føre hær mot kong Olav som hadde gitt ham livet dengang jarlen hadde kommet i hans makt. Men Sigvat var svært god venn til jarlen, og da nå Sigvat hørte jarlen ble baktalt igjen, kvad han:

Hordekongens hirdmenn
holdt seg for sterkt til jarlen
om de tok imot penger
for Olavs liv å røve,
det er ingen heder for hirden
at slik blir hørt om den,
best er for oss om alle
er uten svik og reine.

171.
Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge. Så holdt han et stort ting av folk både fra hæren og fra landet. Der lyste kong Knut at han ville gi sin frende Håkon jarl styringen over alt det land han hadde vunnet på denne ferden; da han hadde gjort det, leidde han Horda-Knut, sønn sin, til høgsetet hos seg og gav ham kongsnavn og med det Danevelde. Kong Knut tok gisler av alle lendmenn og storbønder, han tok sønnene deres eller brødrene eller andre nære frender eller slike menn som de var mest glad i, og som han syntes høvde til det. På den måten som nå er fortalt, bandt kongen folk til å vise troskap mot seg.

Da Håkon jarl hadde overtatt makten i Norge, kom Einar Tambarskjelve, mågen hans, og slo seg i lag med ham. Han fikk igjen alle de veitslene han hadde hatt før mens jarlene rådde i landet. Kong Knut gav Einar store gaver og bandt ham til seg i nært vennskap, han lovte at så lenge hans makt stod i landet, skulle Einar få være den største og gjæveste av alle menn som ikke var av høvdingætt i Norge, og han føyde til det at han syntes at for ættas skyld var Einar, eller sønn hans Eindride, den som best kunne høve til å bære høvdingnavn i Norge, om de ikke hadde hatt jarlen. Disse løftene satte Einar stor pris på og lovte ham sin troskap til gjengjeld. Da ble Einar på nytt en stor og mektig mann.

184.
Den sommeren seilte Håkon jarl fra landet og vest til England, og da han kom dit, tok kong Knut godt imot ham. Jarlen hadde sin festemøy der i England, og han reiste for å hente henne, han hadde tenkt å holde bryllupet i Norge, men ville skaffe seg i England de sakene han trengte, og som han mente var verst å få tak på i Norge. Om høsten gjorde jarlen seg klar til å seile hjem, men han ble nokså seint ferdig. Da han var rede, seilte han til havs.
Men om reisen hans er det bare det å si, at det skipet gikk under, og ikke én mann ble berget. Det er noen som sier at skipet har vært sett nord for Katanes i en svær storm en dag mot kvelden, og været stod ut Petlandsfjorden. De som tror på dette, mener at skipet har drevet inn i Svelgen, men det er iallfall sant, at Håkon jarl kom bort på sjøen, og ikke noe av det som var på det skipet, kom til lands.
Samme høsten fortalte kjøpmenn at det gikk rykter omkring i landene om at folk trodde jarlen hadde druknet. Men alle visste at han kom ikke til Norge den høsten, og da var landet høvdingløst.

Håkon married Gunnhild Vortigernsdatter av Vendland about 1028. Gunnhild (daughter of Briaczeslav av Vendiske og Polen and Gunnhild Sveinsdatter) was born in Vendland; died about 1070. [Group Sheet] [Family Chart]

Åke married Thorgunna Vesetesdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0986; Stormann, og blir i Olav Tryggvassons saga omtalt som vikværing.

Notes:

Occupation:
Blir i Olav Tryggvassons saga omtalt som vikværing. Dvs. en som kom fra Viken eller Oslofjordområdet.

I følge Snorre var det her leidangshæren til Håkon Jarl slo jomsvikingene og en dansk invasjonshær, i slaget i Hjørungavåg i år 986. Håkon jarl og sønnen Eiriks seier over den danske invasjonshæren, støttet av de beryktede jomsvikingene var et viktig skritt mot en reell rikssamling av Norge.

Slaget er beskrevet i de norske kongesagaene, som Snorre Sturlassons Heimskringla, foruten Jomsvikingenes saga, men også Saxo Grammaticus’ latinske historieverk Gesta Danorum. De ulike kildene er innbyrdes motstridende, også om tidspunktet og hvem som deltok – spesielt på den danske siden, hvilket understreker slagets legendariske status. Til tross for de uklare detaljene er slaget en historisk realitet, det vitner skaldekvadene om. I henhold til sagaene var det minst fire skalder til stede ved slaget, iallfall på den norske siden, og blant de som har diktet om hendelsen er Tord Kolbeinsson og Tind Hallkjellsson.

Den fremstillingen som Snorre gir av opptakten til slaget er av stor litterær kvalitet, men som ikke kan betraktes som historisk gjengivelse:

Kong Svein Tjugeskjegg holdt et gjestebud og jomsvikingene fikk de største drikkehornene med den sterkeste drikken. Med list får kong Svein den ene jomsvikingen etter den andre til ta munnen for full. Sigvalde jarl sverget at før 3 år var gått skulle han ha drept eller drevet ut Håkon jarl fra Norge. Hans bror, Torkjell Høge, lovte at han skulle følge broren til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde jarl fortsatt levde. Bue Digre lovte at han ikke skulle flykte for noe slag for Håkon jarl. Hans bror Sigurd lovte at han ikke skulle flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene fortsatt levde. Vagn Åkesson lovte at han ikke skulle dra fra Norge før han hadde drept Torkjell Leira og gått til sengs med datteren hans. De andre høvdingene lovte også noe i forbindelse med det samme. Neste dag angret de, men var nødt til å holde det de hadde lovet. I Snorres litterære fremstilling la disse løftene premissene for slaget.

I henhold til Snorre samlet nordmennene seg i Hallkjellsvik i Voldafjorden, og ventet på fienden med rundt 180 skip. Da de fikk høre hvor fienden var, rodde dei sør ved leita deira (leita deira er øya Haud) og møtte dem ved Hjørungavåg. Begge hærene ordnet seg for strid. Sigvalde jarl og Håkon jarl dannet sentrum for hver sin hær, henholdsvis 20 skip og 60 skip. Håkon jarls sønn, Eirik Håkonsson, som rådde over like mange skip som faren, la seg mot fiendens fylking, den ene enden av den lange rekken av skip hvor Bue Digre og broren Sigurd var med 20 skip.
I den motsatte enden av fylkingen lå Vagn Åkesson med ytterligere 20 skip. Vagn ble angrepet av Eiriks bror Svein Håkonsson som også styrte 60 skip. Det fortelles om både Eirikssønnene og jomsvikingene at de hadde store skip, men relativt få i forhold til forsvarerne.

Det er ingen grunn til å tvile når Snorre skriver at det ble en - hard og stygg strid - og innledningsvis gikk det ikke bra med nordmennene. Det falt mange menn på begge sider, men flest hos Håkon jarl. De fryktede jomsvikingene slåss både djervt og kvast. Det var så mange våpen, sier Snorre, som traff Håkon jarl at brynja hans ble slått i stykker til han bare slengte den av seg.
Vagn Åkesson gikk så hardt mot skipet til Svein Håkonsson at han tok til å vike, men ble berget av broren Eirik som kom til unnsetning, og Vagn trakk seg tilbake igjen. Eiriks skip la seg opp mot Vagns skip og gikk til nærkamp med hoggvåpen.
Da endrer slagets gang seg. Et voldsomt uvær braket løs, ei skikkelig norsk haglbyge - så svær at hvert hagelkorn veide en øre - og det trollske uværet ble vendepunktet i kampen.

Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

Om gjestebudet kong Svein Tjugeskjegg av Danmark holdt for å drikke arveøl etter faren:

...Kong Svein gjorde et svært gjestebud, han ba til seg alle høvdinger som var i riket, for han ville drikke arveøl etter faren. Like i forveien var Strut-Harald i Skåne død, og Vesete på Bornholm, far til Bue Digre og Sigurd; og så sendte kongen bud til jomsvikingene at Sigvalde jarl og Bue og brødrene deres skulle komme dit og drikke arveøl etter fedrene i dette gjestebudet som kongen gjorde. Jomsvikingene kom til gjestebudet med alle de modigste menn i hæren, de hadde tilsammen 40 skip fra Vendland og 20 fra Skåne, det ble en veldig mengde mennesker som kom sammen der.

Første dag i gjestebudet, før kong Svein steg opp i farens høysete, drakk han minne etter ham, og lovte at før 3 år hadde gått, skulle han ha kommet til England med hæren sin og drept kong Adalråd (Ætelred) eller drevet ham ut av landet. Den minneskål måtte de drikke alle som var i arveølet, og for jomsvikingehøvdingene ble det skjenket de største hornene med den sterkeste drikken som var der.
Da dette minnet var drukket, skulle alle drikke Krists minne, og hele tiden bar de den sterkeste drikken for jomsvikingene.
Tredje minnet var for Mikael (erkeengelen), og den drakk også alle.
Og etter den drakk Sigvalde jarl sin fars minne, og han lovte at før 3 år hadde gått, skulle han ha kommet til Norge og drept Håkon jarl eller drevet ham ut av landet. Så lovte Torkjel Høye, bror hans, at han skulle følge Sigvalde til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde kjempet ennå. Da lovte Bue Digre at han skulle dra til Norge sammen med dem og ikke flykte i noe slag for Håkon jarl. Da lovte Sigurd, bror hans, at han skulle være med til Norge og ikke flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene sloss enda. Da lovte Vagn Åkesson at han skulle bli med dem til Norge og ikke komme igjen før han hadde drept Torkjel Leira og gått til sengs med Ingebjørg, datter hans. Mange av de andre høvdingene lovte forskjellige andre ting. Den dagen drakk de arveøl, men morgenen etter, da jomsvikingene ble edrue igjen, syntes de at de hadde tatt munnen lovlig full, og holdt møter og la råd opp om hva de nå skulle gjøre, hvordan de skulle ta fatt på denne ferden. De ble enige om å gjøre seg i stand så fort de kunne, og så rustet de skip og mannskap. Dette ble alment kjent utover i landene.

Om slaget ved Hjørungavåg:

...Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og Håkon 60. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan (i Gauldal) var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, mot dem la Eirik Håkonsson jarl 60 skip, og hos ham var disse høvdingene: Gudbrand Hvite fra Opplandene og Torkjel Leira, en vikværing. I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med 20 skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ærvik på Stad og 60 skip...


...Jomsvikingene hadde større og høyere skip, men begge hærene gikk på så djervt de kunne. Vagn Åkesson gikk så hardt fram mot skipet til Svein Håkonsson, at Svein lot folkene skåte med årene, og tok til å flykte. Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. Nå lot Vagn sige unna, og så lå skipene som de hadde ligget fra først av. Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fortøyningene og skulle til å følge etter flyktningene. Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og nå ble det en hard og kvass nærkamp med hoggvåpen, på Eiriks skip var de to og tre mot én hos Bue. Da kom det et fælt uvær, en haglbyge så svær at hvert haglkorn veide en øre. Nå hogg Sigvalde fortøyningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn Åkesson ropte til ham, sa han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med 70 skip, men 25 lå igjen.

Nå la Håkon jarl sitt skip opp på den andre siden av Bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for Bue-mennene. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som lå der på tilja, en mann hadde nettopp brukt det til å klinke sammen håndgrepet på sverdet sitt. Vigfus var en svært sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet på Aslak Holmskalle, slik at nebbet sto langt inn i hjernen. Før hadde ikke våpen bitt på Aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fostersønn hans. En annen Stavnbu var Håvard Hoggende, det var også en svært sterk kar, overmåte modig.
I denne striden gikk Eiriks-mennene opp på skipet til Bue og bakover mot løftingen der Bue sto. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesen så neseryggen gikk sund, det ble et svært sår. Bue hogg til Torstein fra siden, så mannen gikk tvers av på midten. Så tok Bue opp to kister, fulle av gull, og ropte høyt: «Overbord alle Bues menn!» Dermed stupte Bue overbord med begge kistene, og mange av hans menn sprang også overbord, men noen av dem falt på skipet, for det nyttet ikke stort å be om grid. Så ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre. Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet.
Da gikk Torkjel Leira bort til dem og sa dette:

Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg.

Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjel hadde en stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa:

Jeg har en nål her i hånden, den vil jeg stikke i jorden om jeg skjønner noe når hodet er av meg.

De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa:

Ikke søl blod i håret.

En mann tok håret i hånden og holdt det fast. Torkjel løftet øksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret, ga etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte:

Hvem er denne vakre mannen?

De kaller meg Sigurd, sa han, og jeg går for å være sønn til Bue. Alle Jomsvikinger er ikke døde ennå.

Eirik sa:

Du må sannelig være en sann sønn til Bue. Vil du ha grid? spør jarlen.

Det kommer an på hvem som byr, sa Sigurd.

Den byr som har makt til det, sa jarlen, det er Eirik jarl.

Ja da vil jeg, sa han.

Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjel Leira:

Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra, og så sprang han fram med løftet øks.

Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjel. Torkjel falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjel i hjel. Nå sa jarlen:

Vagn, vil du ha grid?

Det vil jeg, sa han, om vi kan få det alle sammen.

Løs dem av tauet, sa jarlen.

Det ble gjort; da var 18 drept, og 12 fikk grid...

Håkon jarl satt sammen med en del andre menn på en trestokk, da smalt det i en streng på Bues skip, pila traff Gissur fra Valdres, en lendmann, som satt ved siden av jarlen og var svært staselig kledd. Noen folk gikk ut på skipet, og der fant de Håvard Hoggande, han stod på knærne ute ved relinga, for føttene var hogd av ham; han hadde en bue i handa. Da de kom ut på skipet, spurte Håvard:

Hvem var det som falt ned av tømmerstokken?

De sa han het Gissur.

Da var lykken ikke så stor som jeg ønsket, sa han.

Ulykken var stor nok, sa de, og du skal ikke få gjort flere, og så drepte de ham.

Nå gikk de over valplassen og de falne, og bar sammen hærfanget til deling; 25 av jomsvikingenes skip var ryddet. Så sier Tind:

Dengang bar vender spor av
våpen. Sverdet beit dem
som ei bikkje i beinet.
Han dekker bord for ravnen.

25 lange
skeider fikk han ryddet;
han sloss med sverdet, farlig
for sjøfarende kjemper.

Nå løste de opp hæren. Håkon jarl drog til Trondheimen. Han var fælt misfornøyd med at Eirik hadde gitt Vagn Åkesson grid.

Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene.

Eirik jarl drog nå til Opplanda og derfra øst i riket sitt, Vagn Åkesson fulgte ham. Eirik giftet Vagn med Ingebjørg, datter til Torkjell Leira, og gav ham et godt langskip med fullt utstyr og satte mannskap til det; de skiltes som de kjæreste venner. Vagn drog hjem, sør til Danmark; han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham...

Died:
I f?lge Snorre var det her leidangsh?ren til H?kon Jarl slo jomsvikingene og en dansk invasjonsh?r, i slaget i Hj?rungav?g i ?r 986. H?kon jarl og s?nnen Eiriks seier over den danske invasjonsh?ren, st?ttet av de beryktede jomsvikingene var et viktig skritt mot en reell rikssamling av Norge.

Slaget er beskrevet i de norske kongesagaene, som Snorre Sturlassons Heimskringla, foruten Jomsvikingenes saga, men ogs? Saxo Grammaticus? latinske historieverk Gesta Danorum. De ulike kildene er innbyrdes motstridende, ogs? om tidspunktet og hvem som deltok ? spesielt p? den danske siden, hvilket understreker slagets legendariske status. Til tross for de uklare detaljene er slaget en historisk realitet, det vitner skaldekvadene om. I henhold til sagaene var det minst fire skalder til stede ved slaget, iallfall p? den norske siden, og blant de som har diktet om hendelsen er Tord Kolbeinsson og Tind Hallkjellsson.
Den fremstillingen som Snorre gir av opptakten til slaget er av stor litter?r kvalitet[1], men som ikke kan betraktes som historisk gjengivelse: Kong Svein Tjugeskjegg holdt et gjestebud og jomsvikingene fikk de st?rste drikkehornene med den sterkeste drikken. Med list f?r kong Svein den ene jomsvikingen etter den andre til ta munnen for full. Sigvalde jarl sverget at f?r tre ?r var g?tt skulle han ha drept eller drevet ut H?kon jarl fra Norge. Hans bror, Torkjell H?ge, lovte at han skulle f?lge broren til Norge og ikke flykte fra noen kamp s? lenge Sigvalde jarl fortsatt levde. Bue Digre lovte at han ikke skulle flykte for noe slag for H?kon jarl. Hans bror Sigurd lovte at han ikke skulle flykte s? lenge st?rstedelen av jomsvikingene fortsatt levde. Vagn ?kesson lovte at han ikke skulle dra fra Norge f?r han hadde drept Torkjell Leira og g?tt til sengs med datteren hans. De andre h?vdingene lovte ogs? noe i forbindelse med det samme. Neste dag angret de, men var n?dt til ? holde det de hadde lovet. I Snorres litter?re fremstilling la disse l?ftene premissene for slaget.

I henhold til Snorre samlet nordmennene seg i Hallkjellsvik i Voldafjorden, og ventet p? fienden med rundt 180 skip. Da de fikk h?re hvor fienden var, rodde dei s?r ved leita deira (leita deira er ?ya Haud)og m?tte dem ved Hj?rungav?g. Begge h?rene ordnet seg for strid. Sigvalde jarl og H?kon jarl dannet sentrum for hver sin h?r, henholdsvis 20 skip og 60 skip. H?kon jarls s?nn, Eirik H?konsson, som r?dde over like mange skip som faren, la seg mot fiendens fylking, den ene enden av den lange rekken av skip hvor Bue Digre og broren Sigurd var med 20 skip. I den motsatte enden av fylkingen l? Vagn ?kesson med ytterligere 20 skip. Vagn ble angrepet av Eiriks bror Svein H?konsson som ogs? styrte 60 skip. Det fortelles om b?de Eirikss?nnene og jomsvikingene at de hadde store skip, men relativt f? i forhold til forsvarerne.
Det er ingen grunn til ? tvile n?r Snorre skriver at det ble en ?hard og stygg strid?, og innledningsvis gikk det ikke bra med nordmennene. Det falt mange menn p? begge sider, men flest hos H?kon jarl. De fryktede jomsvikingene sl?ss b?de djervt og kvast. Det var s? mange v?pen, sier Snorre, som traff H?kon jarl at brynja hans ble sl?tt i stykker til han bare slengte den av seg.
Vagn ?kesson gikk s? hardt mot skipet til Svein H?konsson at han tok til ? vike, men ble berget av broren Eirik som kom til unnsetning, og Vagn trakk seg tilbake igjen. Eiriks skip la seg opp mot Vagns skip og gikk til n?rkamp med hoggv?pen.
Da endrer slagets gang seg. Et voldsomt uv?r braket l?s, ei skikkelig norsk haglbyge "s? sv?r at hvert hagelkorn veide en ?re" og det trollske uv?ret ble vendepunktet i kampen.

Snorre skriver:
35.
"Kong Svein gjorde et sv?rt gjestebud, han ba til seg alle h?vdinger som var i riket, for han ville drikke arve?l etter faren. Like i forveien var Strut-Harald i Sk?ne d?d, og Vesete p? Bornholm, far til Bue Digre og Sigurd; og s? sendte kongen bud til jomsvikingene at Sigvalde jarl og Bue og br?drene deres skulle komme dit og drikke arve?l etter fedrene i dette gjestebudet som kongen gjorde. Jomsvikingene kom til gjestebudet med alle de modigste menn i h?ren, de hadde tilsammen 40 skip fra Vendland og 20 fra Sk?ne, det ble en veldig mengde mennesker som kom sammen der.
F?rste dag i gjestebudet, f?r kong Svein steg opp i farens h?ysete, drakk han minne etter ham, og lovte at f?r tre ?r hadde g?tt, skulle han ha kommet til England med h?ren sin og drept kong Adalr?d (?telred) eller drevet ham ut av landet. Den minnesk?l m?tte de drikke alle som var i arve?let, og for jomsvikingeh?vdingene ble det skjenket de st?rste hornene med den sterkeste drikken som var der. Da dette minnet var drukket, skulle alle drikke Krists minne, og hele tiden bar de den sterkeste drikken for jomsvikingene. Tredje minnet var for Mikael (erkeengelen), og den drakk ogs? alle. Og etter den drakk Sigvalde jarl sin fars minne, og han lovte at f?r tre ?r hadde g?tt, skulle han ha kommet til Norge og drept H?kon jarl eller drevet ham ut av landet. S? lovte Torkjel H?ye, bror hans, at han skulle f?lge Sigvalde til Norge og ikke flykte fra noen kamp s? lenge Sigvalde kjempet enn?. Da lovte Bue Digre at han skulle dra til Norge sammen med dem og ikke flykte i noe slag for H?kon jarl. Da lovte Sigurd, bror hans, at han skulle v?re med til Norge og ikke flykte s? lenge st?rstedelen av jomsvikingene sloss enda. Da lovte Vagn ?kesson at han skulle bli med dem til Norge og ikke komme igjen f?r han hadde drept Torkjel Leira og g?tt til sengs med Ingebj?rg, datter hans. Mange av de andre h?vdingene lovte forskjellige andre ting. Den dagen drakk de arve?l, men morgenen etter, da jomsvikingene ble edrue igjen, syntes de at de hadde tatt munnen lovlig full, og holdt m?ter og la r?d opp om hva de n? skulle gj?re, hvordan de skulle ta fatt p? denne ferden. De ble enige om ? gj?re seg i stand s? fort de kunne, og s? rustet de skip og mannskap. Dette ble alment kjent utover i landene."

40.
" ... S? ordnet begge h?rene seg til strid. I midten av h?ren var merket til Sigvalde jarl, mot det la H?kon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og H?kon 60. Tore Hjort fra H?logaland og Styrk?r fra Gimsan (i Gauldal) var h?vdinger i h?ren hos H?kon jarl. I den ene armen p? fylkingen l? Bue Digre og Sigurd, bror hans, mot dem la Eirik H?konsson jarl 60 skip, og hos ham var disse h?vdingene: Gudbrand Hvite fra Opplandene og Torkjel Leira, en vikv?ring. I den andre armen p? fylkingen la Vagn ?kesson seg fram med 20 skip, mot ham l? Svein H?konsson sammen med Skjegge fra Opphaug p? ?rlandet og Ragnvald fra ?rvik p? Stad og 60 skip ...".

41.
"Jomsvikingene hadde st?rre og h?yere skip, men begge h?rene gikk p? s? djervt de kunne. Vagn ?kesson gikk s? hardt fram mot skipet til Svein H?konsson, at Svein lot folkene sk?te med ?rene, og tok til ? flykte. Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. N? lot Vagn sige unna, og s? l? skipene som de hadde ligget fra f?rst av. Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fort?yningene og skulle til ? f?lge etter flyktningene. Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og n? ble det en hard og kvass n?rkamp med hoggv?pen, p? Eiriks skip var de to og tre mot ?n hos Bue. Da kom det et f?lt uv?r, en haglbyge s? sv?r at hvert haglkorn veide en ?re. N? hogg Sigvalde fort?yningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn ?kesson ropte til ham, sa han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med 70 skip, men 25 l? igjen.
N? la H?kon jarl sitt skip opp p? den andre siden av Bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for Bue-mennene. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som l? der p? tilja, en mann hadde nettopp brukt det til ? klinke sammen h?ndgrepet p? sverdet sitt. Vigfus var en sv?rt sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet p? Aslak Holmskalle, slik at nebbet sto langt inn i hjernen. F?r hadde ikke v?pen bitt p? Aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fosters?nn hans. En annen Stavnbu var H?vard Hoggende, det var ogs? en sv?rt sterk kar, overm?te modig.
I denne striden gikk Eiriks-mennene opp p? skipet til Bue og bakover mot l?ftingen der Bue sto. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesen s? neseryggen gikk sund, det ble et sv?rt s?r. Bue hogg til Torstein fra siden, s? mannen gikk tvers av p? midten. S? tok Bue opp to kister, fulle av gull, og ropte h?yt: ?Overbord alle Bues menn!? Dermed stupte Bue overbord med begge kistene, og mange av hans menn sprang ogs? overbord, men noen av dem falt p? skipet, for det nyttet ikke stort ? be om grid. S? ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre. N? la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble f?rt opp p? land og bundet.
Da gikk Torkjel Leira bort til dem og sa dette: "Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men n? ser det mer ut til at jeg kommer til ? drepe deg." Vagn og hans menn satt p? en t?mmerstokk alle sammen. Torkjel hadde en stor ?ks, han hogg den som satt ytterst p? stokken. Vagn og de andre var bundet p? den m?ten at det var sn?rt et tau om f?ttene p? dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa: "Jeg har en n?l her i h?nden, den vil jeg stikke i jorden om jeg skj?nner noe n?r hodet er av meg." De hogg hodet av ham og n?la falt ut av hendene p? ham. S? satt det en mann som var vakker og hadde stort h?r; han sveipte h?ret fram over hodet, rakte fram halsen og sa: "Ikke s?l blod i h?ret." En mann tok h?ret i h?nden og holdt det fast. Torkjel l?ftet ?ksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet s? hardt at den som holdt h?ret, ga etter, og ?ksa falt ned p? begge hendene hans og tok dem av, ?ksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte: "Hvem er denne vakre mannen?" "De kaller meg Sigurd," sa han, "og jeg g?r for ? v?re s?nn til Bue. Alle Jomsvikinger er ikke d?de enn?". Eirik sa: "Du m? sannelig v?re en sann s?nn til Bue. Vil du ha grid?" sp?r jarlen. ?Det kommer an p? hvem som byr,? sa Sigurd. ?Den byr som har makt til det,? sa jarlen, ?det er Eirik jarl.? "Ja da vil jeg," sa han. S? ble han l?st av tauet. Men da sa Torkjel Leira: "Jarl, om du s? vil gi grid til alle disse mennene, s? skal iallfall Vagn ?kesson aldri g? levende herfra," og s? sprang han fram med l?ftet ?ks. Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran f?ttene p? Torkjel. Torkjel falt s? lang han var over ham, da grep Vagn ?ksa og l?ftet den h?yt og hogg Torkjel i hjel. N? sa jarlen: "Vagn, vil du ha grid?" "Det vil jeg," sa han, "om vi kan f? det alle sammen" "L?s dem av tauet," sa jarlen. Det ble gjort; da var atten drept, og tolv fikk grid".