Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1065, Oppland, Innlandet, Norge; Jarl, lendmann.

Notes:

Occupation:
Håkon Ivarsson, norsk stormann, etter sagatradisjonen sønn av Olav den helliges lendmann Ivar Hvite i Viken og gift med Magnus den godes datter Ragnhild.
Dro ut i viking ca.1042 og vendte hjem først 5 år senere. Da er Magnus den gode død, og Harald Hardråde er enekonge i Norge.
Da kong Harald nektet å gjøre ham til jarl, drog han til Danmark og ble Svend Estridssøns landvernsmann og jarl i Halland (omkring 1051).
Omkring 1055 vender Håkon tilbake til Norge, og kong Harald gjør han til jarl på Opplandene og han får gifte seg med kongsdatteren Ragnhild Magnusdatter.
Kjempet på kong Haralds side mot danekongen Svein Estridsen i slaget ved Niså i 1062. Sies å ha hjulpet kong Svein å unnslippe etter at danene hadde tapt slaget, og måtte flykte for kong Haralds vrede til Sveariket.
Håkon Ivarsen går da i sveakongen Steinkjells tjeneste og blir den svenskekongens jarl i Vest-Gautland.
Kong Harald og kong Steinkjell forlikes i 1964, og Harald tar opp jakten på Håkon Ivarsen. Det står et slag ved Vänern omkring 1065, som Harald seirer ved, og han slår samtidig ned motstanden på Opplandene.
Senere lar Harald seg friste av tronen i England og drar dit på erobringstokt. Han faller i slaget ved Stamford Bridge i forsøket på å ta den Engelske kronen med makt.
Danekongen Svein ga Håkon Ivarsen jarledømme i Halland etter Finn Arnesen ca.1070.
Håkon Ivarsen returnerer til Norge omkring 1076.

Fra Harald Hardrådes saga:

39.

Ivar Kvite het en mann som var en gjæv lendmann. Han bodde på Opplanda; han var dattersønn til Håkon jarl den mektige.

Ivar var den vakreste mann som noen kunne se.

Sønn til Ivar het Håkon; om ham er det sagt at han stod over alle de menn som var i Norge den tid, i djervhet, styrke og dyktighet. Alt i unge år var han på hærferder og vant seg stor ære, og Håkon ble en mann med et stort navn.

44.

En dag ble det holdt tingmøte i byen, og kongen sjøl var på møtet. De hadde tatt en tjuv i byen, og han ble ført til tingmøtet. Mannen hadde før vært hos Einar, og han hadde vært vel nøyd med ham. Dette ble meldt til Einar, og han mente å vite at kongen ikke ville la mannen slippe unna om så Einar gjerne ville det. Da lot Einar sine menn væpne seg og gå til tingmøtet. Der tok Einar mannen fra tinget med makt. Etter dette la vennene til begge seg imellom og prøvde å få i stand forlik. Det ble da til at det ble avtalt et møte, og at de skulle møtes sjøl.

Det var ei målstue i kongsgården nede ved Nidelva; kongen gikk inn i den med noen få menn, men resten av folket hans stod ute i gården. Kongen lot dra fjøla over ljoren, så det bare var en liten åpning igjen. Da kom Einar inn i gården med sine folk; han sa til Eindride, sønnen sin:
Vær du ute med folkene, så er det ingen fare for meg.

Eindride ble stående ute ved inngangen. Da Einar kom inn i stua, sa han:
Mørkt er det i kongens målstue.

Med det samme løp folk på ham, noen stakk og noen hogg. Da Eindride hørte det, drog han sverdet og løp inn i stua. Han ble straks felt liksom faren. Da sprang kongsmennene til stua og stilte seg framfor inngangen, men bøndene stod handfalne, fordi de ikke hadde noen formann mer. De egget nok hverandre, og sa det var en skam at de ikke skulle hevne høvdingen sin; men likevel ble det ikke til det at de gikk på. Kongen gikk ut til mannskapet sitt, stilte mennene opp i fylking og satte opp merket sitt, men det ble ingenting av at bøndene gikk på. Kongen gikk ut på skipet med hele mannskapet. Så rodde de ut etter elva og fór sin veg ut på fjorden.

Bergljot, Einars kone, fikk vite om hans fall. Da var hun i det herberget som hun og Einar før hadde hatt ute i byen. Hun gikk straks opp i kongsgården der bondehæren var. Hun egget dem sterkt til kamp; men nettop da rodde kongen ut etter elva. Da sa Bergljot:
Nå sakner vi Håkon Ivarsson, frenden min. Ikke ville Eindrides banemenn ro her ut etter elva dersom Håkon stod her på elvebakken.

Så lot Bergljot stelle om likene til Einar og Eindride, og de ble jordet i Olavskirken ved grava til kong Magnus Olavsson. Etter Einars fall ble kong Harald så forhatt for denne gjerningen at den eneste grunn til at lendmenn og bønder ikke gikk imot ham og holdt slag med ham, var at det ikke var noen formann til å reise merket for bondehæren.

45.

Den gangen bodde Finn Arnesson på Austrått på Ørlandet; han var nå lendmann til kong Harald. Finn var gift med Bergljot, datter til Halvdan, som var Sigurd Syrs sønn. Halvdan var bror til kong Olav den hellige og til kong Harald. Tora, kong Haralds hustru, var brordatter til Finn Arnesson. Finn og alle brødrene hans var kjære venner til kongen. Finn Arnesson hadde vært noen somrer i vesterviking ; da hadde Finn og Guttorm Gunnhildsson og Håkon Ivarsson vært sammen på hærferd alle tre.

Kong Harald fór ut etter Trondheimsfjorden og ut til Austrått. Her ble han vel mottatt. Siden taltes de ved, kongen og Finn, og drøftet seg imellom det som nyss hadde hendt, at Einar og hans sønn var drept, og likeså den murringen og det bråket som trønderne gjorde mot kongen. Finn sier hastig:
Du farer ille åt i alt. Først gjør du all slags vondt, og etterpå er du så redd at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg.

Kongen svarte leende:
Måg, nå vil jeg sende deg inn til byen; jeg ønsker at du skal forlike bøndene med meg; men om dette ikke skulle gå, vil jeg at du farer til Opplanda og får Håkon Ivarsson til at han ikke går imot meg.

Finn svarte:
Hva vil du love meg om jeg farer denne vågelige ferden. For både trøndere og opplendinger er dine fiender så sterkt, at ingen sendemann fra deg kan komme dit dersom han ikke har seg sjøl å lite på.

Kongen svarte:
Far du, måg, denne sendeferden; for jeg vet at om noen kan få forlikt oss, så er det du, og be så sjøl om det du vil av oss.

Finn sa:
Hold da ditt ord, så skal jeg be om det jeg ønsker. Jeg ber om fred og landsvist for Kalv, min bror, og alle eiendommene hans, og det med at han skal ha samme rang og samme makt som han hadde før han fór fra landet.

Kongen sa ja til alt det Finn sa, og de tok vitner på det og gjorde handslag. Så sa Finn:
Hva skal jeg by Håkon for at han skal gå med på fred med deg. Han er den som har mest å si blant de frendene.

Kongen sa:
Først skal du høre hva Håkon krever for sin part for å gå med på forlik. Så får du fremme min sak så godt du kan; men til slutt skal du ikke nekte ham annet enn kongedømmet.

Siden fór kong Harald sør til Møre og drog til seg folk og ble mannsterk.

46.

Finn Arnesson fór inn til byen og hadde med seg huskarene sine, nær på åtti mann. Da han kom inn til byen, holdt han ting med bymennene. Finn talte på tinget lenge og veltalende og bad bymenn og bønder gjøre alle andre vedtak heller enn det å leve i ufred med kongen sin eller jage ham bort. Han minte dem om hvor mye vondt det hadde kommet over dem etter det de hadde gjort mot den hellige kong Olav. Han sa også at kongen ville bøte for disse drapene slik som de beste og klokeste menn ville dømme. Finn fikk satt det gjennom med talen sin at mennene lovte å la denne saken hvile til de sendemennene kom tilbake som Bergljot hadde sendt til Opplanda til Håkon Ivarsson. Så reiste Finn ut til Orkdalen med de menn som hadde fulgt ham til byen; deretter fór han opp til Dovrefjell og østover fjellet. Finn fór først til sin måg, Orm jarl - jarlen var gift med Sigrid, datter til Finn - og fortalte ham om ærendet sitt.

47.

Siden avtalte de møte med Håkon Ivarsson. Da de møttes, kom Finn fram med ærendet sitt for Håkon, det som kong Harald hadde gitt ham. Det var snart å skjønne på Håkons tale at han syntes han hadde stor plikt på seg til å hevne Eindride, frenden sin. Han sa at han hadde fått melding fra Trondheimen om at han ville få nok hjelp der til å gjøre oppstand mot kongen. Så la Finn fram for Håkon, hvor mye bedre det var for ham å få så stor heder av kongen som han sjøl ville kreve, enn å ta det vågespillet å reise strid mot den kongen som han i forvegen var pliktig til å tjene. Han sa at han nok ville få useier, og da har du forbrutt både gods og fred. Men om du vinner over kongen, da vil du hete drottensviker. Jarlen støttet Finn i denne talen.

Da Håkon hadde tenkt over dette, kom han fram med det han hadde tenkt ut, og han sa:
Jeg vil forlike meg med kong Harald dersom han vil gi meg til ekte sin frenke Ragnhild, datter til kong Magnus Olavsson, med slik medgift som det er sømmelig for henne, og som hun vil ha.

Finn sa at han ville gå med på dette på kongens vegne, og de stadfestet så denne saken seg imellom. Så farer Finn nord igjen til Trondheimen, og da la den seg denne ufreden og uroen, så kongen fikk ha riket sitt i fred innenlands; for nå var hele det forbund knekt som Eindrides frender hadde fått sammen til motstand mot kong Harald.

49.

Åsmund het en mann, som det blir sagt var søstersønn og fostersønn til kong Svein. Åsmund hadde vært så dugelig som noen, og kongen holdt mye av ham. Men da Åsmund ble voksen, ble han snart en stor villstyring og en drapsmann. Dette likte kongen ille og sendte ham ifra seg og gav ham et godt len, så han kunne holde seg og sine folk. Men så snart Åsmund hadde tatt imot kongens gods, drog han mange menn til seg. Da det godset han hadde fått, ikke strakk til for utgiftene hans, tok han mye mer gods som tilhørte kongen. Da kongen fikk greie på dette, stevnte han Åsmund til seg, og da de møttes, sa kongen at Åsmund skulle være i hirden hans, og ikke ha noe følge, og det ble som kongen ville. Da Åsmund hadde vært en liten stund hos kongen, likte han seg ikke der, men rømte derfra ei natt og kom tilbake til sine menn og gjorde enda mer vondt enn før.

Da kongen en gang rei omkring i landet og kom tett ved det sted hvor Åsmund var, sendte han folk som skulle ta Åsmund med makt. Og så lot kongen ham sette i jern og holdt ham slik en stund, og tenkte at på den måten skulle han spakne. Men da Åsmund slapp ut av jernet, rømte han med det samme igjen og fikk tak i folk og hærskip og tok til å herje både utenlands og innenlands; han gjorde et svært hærverk, drepte mange folk og plyndret vidt og bredt. De som var ute for denne ufreden, kom til kongen og klagde for ham over den skade de hadde lidd. Men han svarte:
Hvorfor sier deredette til meg? Hvorfor går dere ikke til Håkon Ivarsson? Han er min landvernsmann her, og han er satt til det å skaffe fred for dere bønder og til å holde vikinger i age. Det ble sagt meg at Håkon var en djerv og modig mann, men nå ser det ut til at han ikke vil komme noen steder hvor det synes å være noen fare på ferde.

Disse kongens ord ble båret til Håkon med mange tillegg.

Da fór Håkon med sine folk for å finne Åsmund, og de møttes med skip. Håkon la straks til kamp, og det ble et hardt og et stort slag. Håkon gikk opp på skipet til Åsmund og ryddet det. Her kom Håkon og Åsmund sjøl til å skifte hogg med hverandre, og der falt Åsmund ; Håkon hogg hodet av ham. Så skyndte Håkon seg til kong Svein og kom til ham nettopp som han satt til bords. Håkon gikk fram for bordet og la hodet på bordet foran kongen, og spurte om han kjente det. Kongen svarte ingenting, men ble blodrød å se på. Så gikk Håkon bort. Kort etter sendte kongen menn til ham og bad ham fare bort fra hans tjeneste.
Jeg vil ikke gjøre ham noe vondt, sa han, men ikke kan jeg passe på alle frendene våre.

50.

Deretter fór Håkon bort fra Danmark og nord til Norge til eiendommene sine. Da var hans frende, Orm jarl, død. Håkons frender og venner ble svært glade over at han kom, og mange gjæve menn gav seg til å arbeide for forlik mellom ham og kong Harald. Enden ble at de forliktes på den måten at Håkon fikk Ragnhild kongsdatter, og kong Harald gav Håkon jarledømme og slik makt som Orm hadde hatt. Håkon svor kong Harald troskapsed til den tjeneste han var skyldig til.

58.

Kong Harald lot reise en kjøpstad øst i Oslo, og der holdt han ofte til, for det var godt for tilførsel der og rik landsbygd omkring. Der satt han godt til for å vernge landet mot danene og likeså for å gjøre hærferd i Danmark. Han hadde ofte det for vane, om han så ikke hadde stor hær ute. Det hendte en sommer at kong Harald la ut med noen lette skip og lite mannskap. Han styrte sør i Viken, og da han fikk god bør, seilte han over havet og under Jylland. Her tok han til å herje, og folket i landet samlet seg og verget landet sitt.

Da styrte kong Harald til Limfjorden og la inn fjorden. Limfjorden er slik at innløpet er som ei smal elverenne, men når en kommer inn i fjorden, er det som et stort hav. Harald herjet der på begge sider, men overalt hadde danene samlet folk imot ham. Da la kong Harald til med skipene sine ved ei lita øy som det ikke bodde folk på. Da de lette etter vann fant de ingenting. Han bad dem leite om det skulle finnes en lyngorm der; da de fant en, kom de til kongen med den. Han lot dem føre ormen til en ild og varme og mase den ut for at den skulle tørste så mye som råd var. så ble en tråd bundet om halen på ormen, og den ble sloppet løs. Den rente da av sted med én gang, og tråden rekte seg av nøstet. Så gikk de etter ormen helt til den krøp ned i jorda. Der bad kongen dem grave etter vann. Så ble gjort, og de fant vann så det ikke skortet.

Kong Harald fikk vite det av sine speidere at kong Svein var kommet med en stor flåte til fjordmunningen; men det gikk seint for ham å komme inn, for bare ett skip kunne fare om gangen. Kong Harald styrte med skipene sine lenger inn i fjorden; der den er beiest, heter det Lusbrei. Der er det et smalt eid lengst inne i vika vest i havet. Dit rodde Harald og hans folk om kvelden. Om natta da det var blitt mørkt, losset de skipene og drog dem over eidet, og alt det hadde de greid før dag, og de hadde gjort skipene i stand for annen gang. Så styrte de nordetter langs Jylland. Da sa de:
Av danenes hender
Harald smatt.

Da sa kongen at neste gang han kom til Danmark, skulle han ha mer folk og større skip. Så seilte kongen nord til Trondheimen.

59.

Om vinteren satt kong Harald i Nidaros. Han lot bygge et skip den vinteren ute på Ørene. Det var et busseskip. Dette skipet ble gjort etter mønster av Ormen lange og utført på alle måter så omhyggelig som mulig. Det var et drakehode forut og krok akter, og nakkene var helt gull-lagte. Det hadde 35 rom og var stort i forhold til det, og det var framifrå vakkert. Kongen lot gjøre all redskapen til skipet av beste slag, både seil og rigg, anker og ankertau. Kong Harald sendte bud om vinteren sør til Danmark til kong Svein at han skulle komme nord til Elv våren etter og møte ham der og slåss, så kunne de siden skifte landene slik at én av dem fikk begge kongerikene.

60.

Den vinteren bød kong Harald ut full leidang fra Norge. Da det ble vår, samlet det seg en stor hær. Da lot kong Harald sette ut det store skipet på Nidelva ; så lot han sette på drakehodene.
Da kvad Tjodolv skald:

Fagre møy! Jeg skipet
så ført fra elv til havet.
Se hvor den ligger for landet
den lange, herlige draken.
Fakset på skinnende ormen
stråler ut over lasta
siden den glei av lunnen.
Gullet på nakkene glimrer.

Så rustet kong Harald skipet og gjorde seg i stand. Da han var ferdig, styrte han ut av elva med skipet. Roingen ble gjort på den aller fineste måten.
Så sier Tjodolv:

Hærføreren kaster lørdag
det lange tjeldet av seg.
Fra byen de fagre kvinner
kunne se ormens side.
Fra Nid den unge kongen
det nye hærskip styrte
vestover, og i sjøen
sveiner med årer plasker.

Kongens hærmenn fører
fast årer i sjøen.
Kvinner som et under
den åreføring finner.
De sterke tjærede årer
ikke går lett i stykker;
i fred kan vi ro skipet.
Slikt roser gjerne kvinner.

Sorg vil mange kjenne
før menn tilbake vender
og løfter sytti årer
i keipene opp av sjøen.
På draken med jernnagler
nordmenn ror på sjøen
i haglvær; der ute var det
som så du en ørnevinge.

Kong Harald styrte med hæren søretter langs land, og han hadde ute full leidang både av mannskap og av skip. Da de vendte øst mot Viken, fikk de sterk motvind, og flåten lå omkring i havnene både ved utøyer og inne i fjordene. Så sier Tjodolv:

Le og ly av skogen
søker skipets glatte stavner.
Med hærskip rundt om landet
leidangs høvding det stenger.
I hver vik bak skjær og øyer
skip fra flåten ligger.
Ly må høybrynjet skipsstavn
bak lave eidene søke.

I disse sterke stormene som kom på dem, trengte det store skipet gode ankergreier.
Så sier Tjodolv:

Kongen lar stavnen bryte
mot høye bølger ved Læsø.
Han nytter ut skipets trosser
til de ikke mer det klarer.
Ankerne lider i stormen;
aldri så stor en jernkrok
blir gnagd opp av harde steiner;
stygge uvær den tærer.

Da de så fikk bør, styrte kong Harald med hæren øst til Elv og kom dit om kvelden.
Så sier Tjodolv:

Djervt til Gautelv Harald
haster fram å komme.
Om natta nær ved grensa
Norges konge ligger.
Ved Tumla kongen holder
et ting; der Svein og Harald
til glede for ravnen skal møtes,
med mindre danene svikter.

61.

Da danene fikk vite at nordmannshæren var kommet, rømte de alle som kunne komme til. Nordmennene fikk høre at danekongen også hadde en hær ute, og at han lå sør ved Fyn og Smålanda. Da kong Harald spurte at kong Svein ikke ville møtes med ham eller holde kamp med ham slik det var avtalt, gjorde han på samme måte som før, lot bondehæren fare hjem, men hadde mannskap på halvannet hundre skip ; med denne hæren seilte han sør langs Halland og herjet vidt omkring. Han la med hæren sin inn i Lovefjorden og herjet opp i landet der. Kort etter kom Svein mot dem med daneflåten, han hadde trehundre skip. Da nordmennene så hæren, lot kong Harald blåse sammen sin hær. Mange sa det at de skulle rømme unna, og at det var uråd å slåss. Da svarte kongen:
Før skal vi falle alle sammen, den ene oppå den andre, før vi skal rømme.

Så sier Stein Herdisson:

Høvding med haukemotet
høyt sa det han tenkte.
Her kan vi ikke vente
videre skånsel, sa kongen.
Så, ropte navngjetne høvding,
heller enn gi oss vi faller
den ene oppå den andre.
Alle mann greip til våpen.

Siden lot kong Harald ordne flåten til å gå mot fienden ; og han la fram den store draken midt i flåten.
Så sier Tjodolv:

Vennegavenes giver
som gjerne gav ulven føde,
fram lot føre draken
fremst i spissen for hæren.

Dette skipet hadde et stort og ypperlig mannskap.
Så sier Tjodolv:

Fyrsten, vyrk om trygghet,
bad fylkingen stå modig.
Hærmenn skjold langs sida
som i skjoldborg stilte.
Manndåds modige leder
lukket den sterke draken
med skjold der utenfor Nissan;
det ene tok i det andre.

Ulv stallare la skipet sitt på den ene sida av kongsskipet; han sa til mennene sine at de skulle legge skipet vel fram. Stein Herdisson var på skipet til Ulv. Han kvad:

Ulv, stallar hos kongen,
egget oss alle kraftig
da langspyd ristet der ute,
og hærskip rodde til striden.
Da bad den uredde vennen
til vise kongen oss legge
skipet hans godt fram med kongen;
karene svarte med jarop.

Håkon Ivarsson jarl lå ytterst i den ene fylkingarmen, og mange skip fulgte ham, og mannskapet der var vel rustet. Ytterst i den andre armen lå trønderhøvdingene; det var også en stor og vakker hær.

62.

Kong Svein ordnet også sin flåte. Han la skipet sitt imot kong Haralds skip midt i flåten, og nærmest ham la Finn jarl fram skipet sitt. Nærmest ham satte danene alt det mannskap som var modigst og best væpnet. Siden bandt de sammen skipene midt i flåten på begge sider. Men fordi flåten var så stor, var det en mengde skip som fór løse, og da la hver og en fram sitt skip som han hadde mot til ; og dette var svært ujamt. Enda forskjellen i folke- styrke var svært stor, hadde likevel begge parter en veldig hær. Kong Svein hadde seks jarler i sin hær.
Stein Herdisson sier så:

I fare hersedrotten
hugsterk ut seg kastet,
med halvannet hundre langskip
han på danene ventet.
Og så kom Lejre-kongen
lysten etter striden,
tre hundre hærskip fulgte
ham over sjøen til slaget.

63.

Kong Harald lot blåse hærblåst så snart han hadde gjort ferdig skipene, og så lot han mennene sine ro fram til strid. Så sier Stein Herdisson:

For Svein la Harald
en hindring ved elveosen.
Motstand gjorde fyrsten,
om fred bad han ikke.
Med sverd ved side kongsmenn
til kamp ved Halland rodde.
Fra heite sår fikk blodet
fosse ut i sjøen.

Så tok kampen til, og den ble hard og kvass. Begge konger egget folkene sine.
Så sier Stein Herdisson:

Begge de djerve konger
brydde seg ikke om skjoldvern,
de bad hærmenn skyte
og hogge;
hær tett ved hær var fylket.
I lufta fløy piler og steiner,
og sverdet av blod dryppet.
For menn som var kåret
til døden,
gjorde dette ende på livet.

Det var seint på dag slaget tok til, og det holdt på hele natta. Kong Harald skjøt lenge med bue.
Så sier Tjodolv:

Almbuen natta igjennom
opplandske kongen spente.
Piler lot djerve kongen
drive mot skjoldene hvite.
Dødssår gav der til bønder
den blodige odden på pila.
Der piler sto fast i skjoldet,
spydkast fra kongen økte.

Håkon jarl og den styrke som fulgte ham, bandt ikke sammen skipene sine, men rodde imot de danske skipene som lå løse. Han ryddet hvert skip som han hengte seg fast ved. Da danene skjønte det, drog hver av dem sitt skip bort derifra hvor jarlen kom, men han fulgte etter danene når de veik unna, og det var nær ved at de ville ta flukten. Da rodde det ei skute bort til jarlsskipet, og fra den ble det ropt på jarlen og sagt at den ene fylkingen til kong Harald holdt på å gi seg, og at mange av deres folk hadde falt. Da rodde jarlen dit og gikk hardt på, så danene måtte dra seg tilbake.
Slik fór jarlen hele natta og var med der det trengtes mest, og hvor han så kom, kunne ingenting stå seg imot ham. Håkon rodde ytterst mens slaget stod på. Mot slutten av natta tok hovedmengden av danene til å flykte; for da hadde kong Harald med sitt følge gått opp på skipet til kong Svein, og han ryddet skipet så fullstendig at alle mann falt unntatt de som hoppet over bord.
Så sier Arnor Jarlaskald:

Den uredde Svein gikk ikke
uten grunn ifra snekka;
på hjelmen kom harde malmen;
slik mener jeg at det gikk til.
Ordsnare jute-venns farkost
folketom først måtte flyte,
før høvdingen tok til å flykte
fra sine falne hirdmenn.

Da kong Sveins merke hadde falt, og skipet var tomt for folk, flyktet alle hans menn, og noen falt. Men på de skipene som var bundet sammen, hoppet mannskapet over bord. Somme kom seg over på andre skip, som var løse. Da rodde de bort alle de av Sveins menn som kunne. Det ble et forferdelig mannefall. Der kongene sjøl hadde kjempet, og de fleste skipene var bundet i hop, der lå det, igjen mer enn sytti av skipene til kong Svein.
Så sier Tjodolv:

Den gjæve Sognekongen
skal i en snartur på èn gang
Sveins menns herlige langskip
sytti i tallet ha ryddet.

Kong Harald rodde etter danene og forfulgte dem. Men det var ikke lett, for båtene lå så tett at det var så vidt en kunne komme fram. Finn jarl ville ikke flykte, og han ble tatt til fange. Han hadde svakt syn.
Så sier Tjodolv:

Svein vant ikke seier
skjønt seks danske jarler
i én og samme kampen
kraftig kjempet for ham.
Finn Arnesson, kampsterk,
midt i fylkingen fanget
ble, fordi han uredd
ikke sitt liv ville berge.

64.

Håkon jarl lå etter med skipet sitt mens kongen og resten av hæren dreiv på å forfølge fienden, for jarlsskipet kunne ikke komme fram for de skipene som lå i vegen. Da kom det roende en mann med en vid hatt. Han ropte opp på skipet:
Hvor er jarlen?

Jarlen var i forrommet og stoppet blodet på en mann. Jarlen så på mannen med hatten og spurte ham hva han het. Vandråd er her; tal du med meg, jarl.

Jarlen bøyde seg utover relinga til ham. Da sa mannen i båten:
Jeg vil ta imot livet av deg om du vil gi meg det.

Jarlen reiste seg opp og ropte på to av sine menn, som begge var hans kjære venner, og sa:
Gå i båten og før Vandråd til lands; følg ham så til Karl bonde, min venn. Si ham det til kjenningstegn at han skal la Vandråd få den hesten som jeg gav Karl i forgårs, og at han skal gi ham sin egen sal og sin sønn til følge.

Så gikk de ned i båten og tok til årene, Vandråd styrte.
Dette var i grålysningen. Da var også ferdselen størst av skip, som rodde til lands, og somme ut på havet, både små og store skip. Vandråd styrte der han syntes det var rommeligst mellom båtene. Når et av nordmennenes skip rodde nær dem, sa jarlsmennene hvem de var, og alle lot dem da fare dit de ville. Vandråd styrte fram langs med stranda og la ikke til lands før de kom forbi den store mengden av skip. Så gikk de opp til Karls gard, og da tok det til å lysne. De gikk inn i stua; der var Karl nettopp på kledd. Jarlsmennene fortalte ham ærendet sitt. Karl sa at de først skulle få seg mat, han lot sette bord fram til dem og gav dem vann til å vaske seg. Da kom kona inn i stua og sa straks:
Det er da underlig også at vi aldri skal få søvn eller ro i natt for skrik og ståk.

Karl svarte:
Vet du ikke at kongene har holdt slag i natt?

Hun spurte: Hvem har vunnet?

Karl svarte:
Nordmennene har fått seier.

Da har han nok flyktet, kongen vår, sier hun.

Karl svarte:
Folk vet ikke om han har fløyktet eller falt.

Hun sa:
Det er en stakkar til konge vi har; han er både halt og redd.

Da sa Vandråd:
Kongen er nok ikke redd, men han er ikke seiersæl.

Vandråd vasket seg sist; og da han tok handkledet, tørket han seg midt på det. Kona i huset tok handkledet og reiv det fra ham og sa:
Lite folkeskikk har du; det er bare en bondetamp som væter hele duken på én gang.

Vandråd svarte:
Slik får jeg det nok en gang igjen, at jeg kan tørke meg midt på handkledet.

Så satte Karl et bord for dem, og Vandråd satte seg i midten. De spiste en stund, og så gikk de ut. Da var hesten ferdig, og sønn til Karl skulle følge med, og han hadde en annen hest. Så rei de bort til skogen, men jarlsmennene gikk til båten sin og rodde ut til jarlsskipet.

65.

Kong Harald og hans folk forfulgte ikke langt, men rodde tilbake til skipene som lå der uten folk. Da undersøkte de alle som hadde falt. På kongsskipet var det en mengde døde menn, men ikke fant de liket av kongen, enda de mente å vite at han hadde falt. Kong Harald lot stelle om likene til, mennene sine, og binde om sårene hos dem som trengte det. Etterpå lot han føre til lands likene til Sveins menn, og han sendte bud til bøndene at de skulle jorde likene. Så lot han skifte hærfanget; han ble der ei tid. Så fikk han høre at kong Svein var kommet til Sjælland, og at hele den hæren som hadde flyktet fra slaget, var kommet til ham, og mye annet folk, så han hadde fått en veldig stor hær.

68.

Kong Harald satt i Oslo vinteren etter Nissan slaget. Om høsten da flåten kom sør fra, ble det snakket og fortalt mye om det slaget som hadde vært ved Nissan om høsten. Hver og en som hadde vært med, syntes han hadde noe å fortelle. Det var en gang at det satt noen menn i ei lita stue og drakk og var svært pratsomme. De talte om Nissan-slaget og om hvem som hadde vunnet størst ære der. Alle var enige om at det at ingen mann hadde vært slik der som Håkon jarl, han var våpendjervest, og han var modigst, han hadde mest lykke med seg, og det ble til størst hjelp det han gjorde, og han vant seieren! Kong Harald var der ute i gården og talte med noen menn. Da gikk han bort til stuedøra og sa:
Her vil nok noen hver hete Håkon, og så gikk han sin veg.

69.

Om høsten fór Håkon jarl til Opplanda og var der om vinteren i riket sitt. Han var meget vennesæl blant opplendingene. Da det lei utpå våren, satt det en gang noen menn og drakk, og talen gikk på ny om Nissan-slaget; noen roste Håkon jarl svært, men noen drog fram andre ikke mindre. Da de hadde talt sammen en stund, var det en mann som svarte:

Det kan nok være at flere menn har kjempet djervere ved Nissan enn Håkon jarl; men likevel har det ikke vært noen der som har hatt lykken med seg slik som han, etter det jeg forstår. De sa at det største hell han hadde, var det at han hadde fått jagd på flukt så mange av danene.

Da svarte den samme mannen:
Enda større hell hadde han i det at han gav kong Svein livet.

Da svarte en:
Det vet du ikke noe visst om, det du der sier.

Han svarte:
Det har jeg god greie på, for han har fortalt meg det sjøl, han som satte kongen i land.

Men da var det som det ofte er sagt, at mange er kongens ører.

Dette ble fortalt til kongen, og med en eneste gang lot kongen ta mange hester og rei straks om natta med to hundre mann. Han rei hele natta og dagen etterpå. Da kom det ridende mot dem noen menn som skulle til Oslo med mjøl og malt. Det var en mann som het Gamal som var i følget til kongen. Han rei bort til en bonde som han kjente. De talte sammen alene, og Gamal sa:
Jeg skal betale deg for at du rir så hardt du kan på de korteste lønnvegene som du kjenner, like til Håkon jarl. Si til ham at kongen vil drepe ham, fordi kongen nå har greie på at jarlen har hjulpet kong Svein i land ved Nissan.

De gjorde avtale om dette.

Denne bonden rei og kom til jarlen, som satt og drakk og ikke hadde gått til sengs. Da bonden hadde sagt ærendet sitt, stod jarlen straks opp med alle sine menn. Jarlen lot føre bort alt løsøre fra garden til skogen; alle mennene var også borte fra garden da kongen kom. Han ble der om natta. Men Håkon jarl rei sin veg og kom fram øst i Sveavelde til kong Steinkjell og var hos ham om sommeren. Siden vendte kong Harald tilbake til byen. Om sommeren fór han nord til Trondheimen og var der om sommeren ut, men om høsten fór han øst i Viken igjen.

70.

Håkon jarl reiste straks om sommeren tilbake til Opplanda da han hadde fått greie på at kongen hadde reist nordover. Han ble der helt til kongen kom sørover. Så fór jarlen øst til Värmland og var lenge der om vinteren. Kong Steinkjell gav jarlen styringen der. Da det lei utpå vinteren, fór han vest til Romerike, og han hadde en stor hær som gøter og vermer hadde gitt ham.
Da tok han inn sine landskylder og de skatter av opplendingene som han hadde rett til. Så tok han øst igjen til Götaland og var der om våren. Kong Harald satt i Oslo om vinteren og sendte menn til Opplanda for at de skulle kreve inn skatter og landskyld og bøter til kongen. Men opplendingene sa at all den skyld som de hadde plikt å betale, ville de betale og gi til Håkon jarl så lenge han var i live, og han ikke hadde forbrutt liv eller rike, og kongen fikk ingen landskyld derfra den vinteren.

72.

Kong Harald var i Viken om sommeren, men han sendte menn til Opplanda etter skatt og skyld som han skulle ha der. Bøndene ville ikke betale, men sa at de ville la alt vente til Håkon jarl kom til dem. Da var Håkon jarl oppe i Götaland og hadde en stor hær. Da det lei på sommeren, styrte kong Harald sør til Konghelle. Der tok han alle de lette skipene han kunne få tak i, og styrte opp etter Göta älv. Han lot dra skipene over land ved fossene og førte dem opp i innsjøen Vänern. Siden rodde han øst over innsjøen dit han hadde fått greie på at Håkon jarl var. Men da jarlen hadde fått nyss om kongens ferd, drog han nedover fra landet, og ville ikke at kongen skulle herje skulle herje der. Håkon jarl hadde en stor hær som gøtene hadde gitt ham.
Kong Harald la opp i ei elv med skipene sine, og så gjorde han landgang, men han lot noe av hæren bli igjen til å holde vakt ved skipene. Kongen sjøl rei og noen til, men mange flere gikk. De måtte fare over en skog, og så var det noen myrer fulle av kratt, og så et holt. Da de kom opp i holtet, fikk de se hæren til jarlen. Da var det ei myr imellom dem. De fylkte da hæren på begge sider. Da sa kongen at hans hær skulle bli oppe på bakken.
La oss først prøve om de vil falle over oss. Håkon har ikke lyst til å vente, sier han.

Det var frost i været og noe snødrev. Harald og hans folk satt under skjoldene sine, men gøtene hadde lite klær på, og det ble kaldt for dem. Jarlen bad dem vente til kongen gikk på, og de alle stod jevnhøyt. Håkon jarl hadde de merker som kong Magnus Olavsson hadde hatt.

Lagmannen hos gøtene het Torvid; han satt til hest, og tømmen var bundet til en påle som stod i myra. Han talte og sa:
Det vet Gud at vi har en stor hær og djerve karer. La kong Steinkjell få høre at vi har hjulpet den gode jarlen vel. Det vet jeg at om nordmennene går på oss, vil vi ta traust imot dem. Men om ungguttene murrer og ikke vil bli stående, så la oss ikke renne lenger enn hit til bekken. Om ungguttene skulle murre enda mer, som jeg vet at de nok ikke gjør, la oss da ikke renne lenger enn til haugen her.

I det samme sprang nordmannshæren opp og satte i hærrop og slo på skjoldene sine. Da toh gøtehæren til å rope. Men hesten til lagmannen ble skremt av hærropet, og rykte til så hardt at pålen røk opp og fór forbi hodet til lagmannen. Han ropte:
Måtte du få ei ulykke slik du skyter, nordmann!

Og dermed rei lagmannen av sted i trav.

Kong Harald hadde før talt til mennene slik:
Vi skal nok gjøre bråk og skrik om oss, men likevel skal vi ikke gå utfor bakken før de kommer hit til oss,

og slik gjorde de. Men så snart hærropet tok til, lot jarlen bære fram merket sitt. Da de kom under bakken, veltet kongsmennene seg ned på dem. Da falt med én gang en del av jarlens hær, og en del flyktet. Nordmennene forfulgte dem ikke langt fordi det var i kveldinga. Der tok de Håkon jarls merke og så mye våpen og klær som de kunne få tak i. Kongen lot bære framfor seg begge merkene da han gikk ned bakken. De talte seg imellom om jarlen kanskje hadde falt; men da de rei gjennom skogen, kunne de bare ri en og en. Da kom det en mann ridende over vegen og kjørte et kastespyd gjennom ham som bar merket til jarlen. Han greip merkestanga og rei av sted med merket i fullt trav den andre vegen i skogen.
Da dette ble meldt til kongen, sa han:
Jarlen lever; gi meg brynja mi.

Kongen rei om natta til skipene sine; mange sa at jarlen hadde hevnet seg.
Da kvad Tjodolv:

Steinkjells menn som skulle
den stridsglade jarlen hjelpe,
til Hel er gitt; det voldte
den veldige, sterke kongen.
Da Håkon helt måtte gi opp
håpet om hjelpen derfra,
drog han seg fort tilbake,
sier de som vil pynte på saken.

Resten av natta var kong Harald om bord på skipene sine, men om morgenen da det ble lyst, hadde isen lagt seg så tjukk alle steder omkring skipene at en kunne gå rundt omkring dem. Da bad kongen mennene sine at de skulle hogge i stykker isen fra båtene og ut til vannet. Det gikk da noen og tok til med å hogge i stykker isen. Magnus, sønn til kong Harald, styrte det skipet som lå nederst i elveosen og nærmest ut til vannet. Da de hadde hogd i stykker isen nesten helt ut, sprang det en mann ut etter isen der som de skulle hogge, og han tok til å hogge i isen som han skulle være vill eller gal. Da sa en mann:
Det er nå som så ofte før at det er ingen det er så god hjelp i, hva han så tar seg til, som Hall Kodrånsbane; se bare hvordan han hogger isen.

På skipet til Magnus var det en mann som het Tormod Eindridason. Da han hørte nevne Kodrånsbane, sprang han på Hall og hogg ham banehogg. Kodrån var sønn til Gudmund Eyjolvsson, og Valgjerd, søster til Gudmund, var mor til Jorunn, som igjen var mor til Tormod. Tormod var årsgammel da Kodrån ble drept, og han hadde aldri sett Hall Otryggsson før da. Da var isen hogd opp ut til vannet, og Magnus la ut til skipet sitt og satte straks seil vestover vannet, men kongsskipet lå innerst i råka og kom ut sist. Hall hadde vært i kongens følge, og kongen holdt mye av ham; nå var han svært harm. Det varte lenge før kongen kom til havn; da hadde Magnus sloppet drapsmannen til skogs og bød bøter for ham. Det var nær ved at kongen hadde gått imot Magnus og hans menn, før vennene deres kom og fikk dem forlikt.

Håkon married Ragnhild Magnusdatter about 1062. Ragnhild (daughter of Magnus Olavsen, "Magnus 1") was born about 1038; died after 1070 in Orkenøyene, Skottland. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Ragnhild Håkonsdatter was born about 1054.
2. Ivar Håkonsen was born about 1070 in Romerike, Akershus, Norge.
3. Sunniva Håkonsdatter was born about 1075.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1027, Oppland, Innlandet, Norge; Jarl, lendmann.

Notes:

Occupation:
Omtalt som lendmann til kong Olav den Hellige. Han hadde sin eiendom på Opplandene. Farsætten var opplandsk, stammet fra lendmenn og var sønn av Sigrid, datter av Håkon Ladejarl.
Han skal ha vært en vakker mann, hvit i både hud og hår, og en klok mann, glad i venner, rik på gods og gild og god av seg.

Fra Snorre: Harald Hardrådes saga:

39.
Ivar Kvite het en mann som var en gjæv lendmann. Han bodde på Opplanda; han var dattersønn til Håkon jarl den mektige.

Ivar var den vakreste mann som noen kunne se.

Sønn til Ivar het Håkon; om ham er det sagt at han stod over alle de menn som var i Norge den tid, i djervhet, styrke og dyktighet. Alt i unge år var han på hærferder og vant seg stor ære, og Håkon ble en mann med et stort navn.

Ivar Hvide nevnes som Ulv jarl Torkildsons banemann (Ulv født omkring 998, død 1027 i Roskilde, sønn av Torkild Sprakalegg).

...På vei hjem fra Østersjøtoget i 1022 kom det til forsoning mellom Knud den Mektige og Torkild den Høye, som ble innsatt som stattholder i Danmark. Få år senere døde Torkild, og den engelske stormannen Wulfsige, som var gift med Knuds halvsøster Estrid, overtok som stattholder under navnet Ulv Jarl. Hans far var angelsakseren Sprakling, etter islandske kilder, Torkilds Sprakelegg. I brev fra Knud den Mektiges tid nevnes Ulv og hans bror Eilif som jarler i England. Ulv var nest kong Knud den mektigste mann i Danmark.
Under et sjakkspill kom Ulv i trette med Knud den Mektige. Han ble deretter drept i Luciuskirken i Roskilde ca.1026 av hirdmannen Ivar Hvide på Knud den Mektiges befaling.

Fra Snorre: Olav den helliges saga:

152.
Kong Knut så dette at Norges konge og sveakongen styrte flåten sin østover langs land. Da sendte han straks en hær opp på land og lot sine menn ri landvegen dag og natt etter som kongenes hær seilte utenfor; andre speidere kom og drog videre når noen vendte tilbake. Kong Knut fikk hver dag høre nytt om hva kongene hadde fore, det var speidere i hæren hos kongene. Men da han fikk høre at en stor del av hæren hadde reist hjem, så styrte han tilbake til Sjælland med sin hær og la seg i Øresund med hele hæren. Noe av flåten lå ved Sjælland og noe ved Skåne.

Kong Knut rei opp til Roskilde dagen før mikkelsmess, og en stor flokk fulgte ham. Der hadde Ulv jarl, mågen hans, gjort gjestebud for ham; jarlen gav et storslått gilde og var glad og lystig. Kongen var fåmælt og ikke god å komme nær, jarlen prøvde å tale til ham og lette etter slike samtaleemner som han trodde kongen best likte. Kongen svarte ikke stort.
Så spurte jarlen om han ville spille sjakk; det sa han ja til, og så tok de sjakkbrikkene og spilte. Ulv jarl var flåkjeftet og uvøren både i ord og alle ting, en mann som fikk fram det han ville i riket sitt og en stor hærmann, det er en lang saga om ham.

Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark nest etter kongen. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode, Englands konge.

153.
Mens de spilte sjakk, kong Knut og Ulv jarl, gjorde kongen et stygt feiltrekk, og så tok jarlen en springer fra ham. Kongen satte brikken hans tilbake og sa han skulle trekke om igjen. Jarlen ble sint, skubbet ned hele spillet, stod opp og gikk sin veg. Kongen sa:

Renner du nå, Ulv den redde!

Jarlen snudde seg i døra og sa:

Du hadde rent lenger i Helga å om du hadde kunnet komme til. Du kalte meg ikke Ulv den redde da jeg la inn til skipet og hjalp deg, mens svearne banket dere som hunder.

Så gikk jarlen ut og gikk til sengs. Litt etterpå gikk kongen for å sove. Morgenen etter da kongen kledde på seg, sa han til skosveinen:

Gå til Ulv jarl du, sa han, og drep ham.

Sveinen gikk og var borte en stund og kom igjen. Da sa kongen:

Har du drept jarlen?

Han svarte:

Nei, jeg har ikke drept ham, for han hadde gått i Luciuskirken.

Det var en mann som het Ivar Kvite, av norrøn ætt; han var hirdmann hos kong Knut dengang og sov i samme rom som kongen. Kongen sa til Ivar:

Gå og drep jarlen, du.

Ivar gikk til kirken og inn i koret og stakk sverdet gjennom jarlen; der døde Ulv jarl. Ivar gikk til kongen og holdt det blodige sverdet i handa. Kongen spurte:

Har du nå drept jarlen?

Ivar svarte:

Nå har jeg drept ham.

Det var godt gjort, sa kongen.

Men etterpå, da jarlen var drept, lot munkene låse kirken. Det ble sagt fra til kongen om dette. Han sendte bud til munkene og sa de skulle lukke opp kirken og la synge messer. De gjorde som kongen bød. Men da kongen kom til kirken, la han så mye jord til kirken at det er et stort herred, og siden har dette kirkestedet kommet seg svært opp. Derfor har dette jordegodset ligget til kirken der siden. Kong Knut rei ut til skipene sine etterpå, og ble der lenge utover høsten med en svær hær.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0997, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge; Trøndersk stormann.

Notes:

Occupation:
Jernskjegge (Jarnskjegge), død 997, egentlig Skjegge Asbjørnson, var en trøndersk stormann, og ifølge Sagaen om Olav Tryggvason var han en av kong Olav Tryggvasons motstandere, som var lederen for de hedenske bøndene i Trøndelag.

Skjegge skal ha deltatt under slaget i Hjørungavåg i 986. Jarlesønnen Svein Håkonsson skal, sammen med Skjegge og Ragnvald fra Ervik på Stad ha kommandert en flåte på 60 skip på Håkon jarls side i kampen mot jomsvikingene.

Han skal ha bodd på Opphaug i Ørland. Skjegge var den første som talte mot kong Olav da de møttes på Frostatinget, og det var han som mest fikk bøndene til å sette seg mot kristendommen. Jernskjegge ble drept av kongsmennene utenfor hoveddøren til hovet på Mære i 997. Etter at han var drept, ble liket hans ifølge sagaen ført ut på Ørlandet, hvor han visstnok skal ligge i Skjeggehaugen ved Austrått. Det er i dag flere hauger ved Austrått som kalles Skjeggehaugen.

Skjegges datter Gudrun giftet seg med kong Olav som et ledd i et forlik mellom kongen og Skjegges slektninger, men etter at hun dro fram en kniv under bryllupsnatten ble hun sendt bort fra kongen.

Skjegges søster Ålov Asbjørnsdatter var gift med Klypp herse, drapsmannen til Sigurd Sleva.

Fra Snorre: Håkon jarls saga:

...Håkon jarl og Eirik jarl, sønn hans, lå i Hallkjellsvik, der var hele hæren deres kommet sammen, de hadde 150 skip, og de hadde fått greie på at jomsvikingene hadde lagt til på utsida av Hod. Nå rodde jarlene nordover for å finne dem, og da de kom der det heter Hjørungavåg, møttes de.
Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og Håkon 60. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, med 20 skip. Mot dem la Eirik Håkonsson jarl 60 skip, hos ham var disse høvdingene:
Gudbrand Kvite fra Opplanda og Torkjell Leira, en vikværing.
I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med 20 skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ervik på Stad og 60 skip. Dette er sagt i Eiriksdråpa:

Langveisfra langs landet
leidangen glei til kampen,
mens de slanke danske
skeider skrei imot den.
Jarlen ryddet de fleste
for rikt, gullsmykt mannskap;
med varme lik lastet
lå skip og dreiv rundt Møre.

Øyvind sier også dette i Håløygjatal:

Yngve-Frøys
uvenner
liten fryd
fikk av møtet

den morgenstund,
da mektig jorddrott
fór med flåten
mot øydaner,

og da sørfra
sverdsvingeren
kjørte havhest
mot hæren deres.

Nå la de flåtene sammen, og da ble det en hard og stygg strid, det falt mange på begge sider, men mange flere hos Håkon, for jomsvikingene sloss både djervt og modig og kvast og skjøt tvert gjennom skjoldene. Det var så mange våpen som traff Håkon jarl, at brynja hans ble slitt i filler og var til ingen nytte, og da kastet han den av seg. dette nevner Tind Hallkjellsson:

Det var ikke som når vakker
viv med myke armer
reier ei seng til jarlen,
- larmen steig med striden -,
dengang Odins-skjorta,
smidd av blanke ringer,
han reiv av seg. Ryddet
ble sjøkongens ridehester.

Der på sanden blåste
serken sund for jarlen,
vevd av sterke ringer.
Av slikt bærer han merke.

Jomsvikingene hadde større og høyere skip, men begge hærene gikk på så djervt de kunne. Vagn Åkesson gikk så hardt fram mot skipet til Svein Håkonsson, at Svein lot folkene skåte med årene, og tok til å flykte.
Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. Nå lot Vagn sige unna, og så lå skipene som de hadde ligget fra først av.
Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fortøyningene og skulle til å følge etter flyktningene.
Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og nå ble det en hard og kvass nærkamp med hoggvåpen, på Eiriks skip var det 2 og 3 mot 1 hos Bue.
Da kom det et fælt uvær, ei haglbyge så svær at haglkorn veide en øre. Nå hogg Sigvalde fortøyningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn Åkesson ropte til ham, at han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med 70 skip, mens 25 lå igjen.

Nå la Håkon jarl sitt skip opp på den andre sida av Bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for mennene til Bue. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som lå der på tilja, en mann hadde nettopp brukt det til å klinke sammen handgrepet på sverdet sitt. Vigfus var en svært sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet på Aslak Holmskalle, slik at nebbet stod langt inn i hjernen. Før hadde ikke våpen bitt på Aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fostersønn hans. En annen stavnbu var Håvard Hoggande, det var også en svært sterk kar, overmåte modig.

I denne striden gikk Eiriksmennene opp på skipet til Bue og bakover mot løftingen der Bue stod. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesa så neseryggen gikk sund, det ble et svært sår. Bue hogg til Torstein fra sida, så mannen gikk tvers av på midten. Så tok Bue opp 2 kister, fulle av gull, og ropte høyt:

Over bord, alle Bues menn!

Dermed stupte Bue over bord med begge kistene, og mange av hans menn sprang også over bord, men noen av dem falt på skipet, for det nyttet ikke stort å be om grid. Så ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre.

Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet.
Da gikk Torkjell Leira bort til dem og sa dette:

Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg.

Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjell hadde ei stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa:

Jeg har ei nål i handa, den vil jeg stikke i jorda om jeg skjønner noe når hodet er av meg.

De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa:

Ikke søl blod i håret.

En mann tok håret i handa og holdt det fast. Torkjell løftet øksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret gav etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte:

Hvem er denne vakre mannen?

De kaller meg Sigurd, sa han, og jeg går for å være sønn til Bue. Ennå er ikke alle jomsvikinger døde.

Eirik sa:

Du må sannelig være en sann sønn til Bue. Vil du ha grid?spør jarlen.

Det kommer an på hvem som byr, sa Sigurd.

Den byr som har makt til det, sa jarlen, det er Eirik jarl.

Ja da vil jeg, sa han.

Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjell Leira:

Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra, og så sprang han fram med løftet øks. Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjell. Torkjell falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjell i hjel. Nå sa jarlen:

Vagn, vil du ha grid?

Det vil jeg, sa han, om vi kan få det alle sammen.

Løs dem av tauet, sa jarlen. Det ble gjort ; da var 18 drept, og 12 fikk grid.

Håkon jarl satt sammen med en del andre menn på en trestokk, da smalt det i en streng på Bues skip, pila traff Gissur fra Valdres, en lendmann, som satt ved siden av jarlen og var svært staselig kledd. Noen folk gikk ut på skipet, og der fant de Håvard Hoggande, han stod på knærne ute ved relinga, for føttene var hogd av ham; han hadde en bue i handa. Da de kom ut på skipet, spurte Håvard:

Hvem var det som falt ned av tømmerstokken?

De sa han het Gissur.

Da var lykken ikke så stor som jeg ønsket, sa han.

Ulykken var stor nok, sa de, og du skal ikke få gjort flere, og så drepte de ham.

Nå gikk de over valplassen og de falne, og bar sammen hærfanget til deling; 25 av jomsvikingenes skip var ryddet. Så sier Tind:

Dengang bar vender spor av
våpen. Sverdet beit dem
som ei bikkje i beinet.
Han dekker bord for ravnen.

25 lange
skeider fikk han ryddet;
han sloss med sverdet, farlig
for sjøfarende kjemper.

Nå løste de opp hæren. Håkon jarl drog til Trondheimen. Han var fælt misfornøyd med at Eirik hadde gitt Vagn Åkesson grid.

Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene.

Eirik jarl drog nå til Opplanda og derfra øst i riket sitt, Vagn Åkesson fulgte ham. Eirik giftet Vagn med Ingebjørg, datter til Torkjell Leira, og gav ham et godt langskip med fullt utstyr og satte mannskap til det; de skiltes som de kjæreste venner. Vagn drog hjem, sør til Danmark; han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham...


Fra Snorre: Olav Tryggvasons saga:

...Det var en mektig bonde som het Skjegge, han ble kalt Jernskjegge. Han bodde på Opphaug på Ørlandet. Skjegge var den første på tinget som talte mot kong Olav, og det var han som mest fikk bøndene til å sette seg mot kristendommen. Slik stod saken da de oppløste tinget. Bøndene drog hjem, og kongen til Lade.

...

Kong Olav drog inn i Trondheimen med hele hæren. Da han kom inn på Mære, var alle trønderhøvdingene kommet dit, de som stod mest imot kristendommen; de hadde med seg alle de storbøndene som før hadde hatt med blotene der på stedet. Det var en mengde folk der, slik som det hadde vært på Frostatinget forrige gang. Så lot kongen kreve ting, og begge flokkene gikk til tinget i fulle våpen. Da tinget var satt, talte kongen og bød folk ta kristendommen.
Jernskjegge svarte for bøndene på kongens tale; han sa at bøndene ville nå som før at kongen ikke skulle bryte lovene for dem.

Vi vil du skal blote, konge, sa han, slik har andre konger gjort her før deg.

Bøndene ropte opp og gav ham medhold, de sa at de ville alt skulle være som Skjegge sa. Da sa kongen han ville gå til hovet og se hvordan de bar seg når de blotet. Dette var bøndene nøyd med, og de gikk til hovet begge flokkene.

Nå gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene. Kongen kom inn der gudene var, der satt Tor og var høvding for alle gudene, prydet med gull og sølv. Kong Olav løftet opp en gullslått piggstav med øks på som han hadde i handa, og slo til Tor så han falt ned av stallen han stod på, og så løp kongsmennene bort og skubbet alle gudene ned av stallene. Og mens kongen var inne i hovet, ble Jernskjegge drept utenfor hovsdøra, og det gjorde kongsmennene.

Da kongen kom ut til folket, bød han bøndene å velge 1 av 2, enten skulle de alle sammen gå over til kristendommen, eller også kjempe med ham. Men nå da Jernskjegge var død, var det ingen til å gå foran i bondehæren og reise merke mot kong Olav. Derfor valgte de heller å gå over til kongen og gjøre det han bød dem. Så lot kong Olav alt det folket som var der døpe, og han fikk gisler av bøndene for at de skulle holde ved kristendommen. Etterpå lot kong Olav sine menn reise rundt i alle fylkene i Trondheimen; nå talte ingen imot kristendommen, og så ble hele folket i Trøndelag døpt.

...

Kong Olav satte stevne med frendene til Jernskjegge og bød dem bøter, og der var det mange store og gjæve menn til å svare kongen. Jernskjegge hadde ei datter som het Gudrun, og til slutt ble de forlikt om at kong Olav skulle gifte seg med Gudrun. Bryllupet ble holdt, og de gikk da i éi seng, kong Olav og Gudrun. Men første natta de lå sammen, drog hun fram en kniv straks kongen hadde sovnet, og ville stikke ham. Da kongen merket det, tok han kniven fra henne, stod opp av senga og gikk til sine menn og sa hva som hadde hendt. Gudrun tok også klærne sine, og alle de som hadde fulgt henne dit også; de drog sin veg, og Gudrun kom aldri mer i samme seng som kong Olav.

...

Da Jernskjegge var drept, ble liket hans ført ut på Ørlandet; han ligger i Skjeggehaugen ved Austrått.

Skjegge married Ingebjørg (Sigrid) Håkonsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 1.
• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 2.
• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 3.
• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 4.

Notes:

Occupation:
Håkon Ladejarl - den Mektige - var konge av Norge 974 - 994.

Eirikssønnene hadde greid å brenne inne sin verste motstander, Sigurd jarl på Lade, i 962. Men dermed vant de ikke nettopp trøndernes hjerter, og Sigurds sønn, Håkon, var mann for å ta opp kampen. Gjennom en årrekke greide han å holde Eirikssønnene stangen, riktignok slik at han fra tid til annen måtte flykte utenlands. Han kom imidlertid alltid igjen, og bare tidvis lyktes det for brødrene å sette seg fast i Trondheimen.

Sannsynligvis var det i en slik periode, da Håkon var drevet på defensiven, at Harald Gråfell greide å sikre seg herredømmet over Viken og ta livet av de 2 småkongene som regjerte der.
Harald Blåtann hadde opprinnelig støttet Eirikssønnene, men nå begynte de å bli for sterke til at han riktig likte det. Han begynte å låne øre til Håkon, som foreslo å lokke Harald Gråfell til Danmark og felle ham i et bakhold. Det ble også gjort.
Harald Gråfell falt for overmakten på Hals ved Limfjorden ca. 965, og de gjenlevende brødrene hans evnet ikke å holde seg i Norge, de måtte rømme landet.

Håkon kunne dra hjem til Norge i triumf. Han fikk hele det nordenfjeldske i len av Harald Blåtann, men i realiteten var det han som nå ble kyst-Norgeshersker.
Meget snart nektet han å anerkjenne Blåtann som Norges overherre.
Vi vet at Harald Blåtann gjorde et innfall i Tyskland da nyheten kom om at keiser Otto den store var død. Men den nye keiseren rustet seg til en straffeekspedisjon, og Håkon jarl kom Harald til hjelp for å forsvare Danevirke, vollen tvers over Sønderjylland. Dette var omkring 973-974, og kan ikke ha vært lenge etter drapet på Gråfell'en. De nordiske høvdingene led nederlag, og det kan ha vært nettopp dette nederlaget som fikk jarlen til å se sin sjanse og si seg fri fra Haralds overherredømme.
Han betalte aldri senere noen skatt eller ytet Harald noen form for hjelp.

I sitt store hyllingskvad, Vellekla, feiret Einar Skålaglamm Håkon jarl som den store fornyer av fedrenes religion. Eirikssønnene hadde ødet helligdommene, men Håkon gjorde snart alle Tors og gudenes herjede hovsland til sanne helligdommer for folket. Og nå vender de nådige guder seg til blotene, nå er jorden fruktbar som før; den gavmilde mann lar krigerne igjen glade befolke godenes hellige steder.
Det er som om skalden, og andre med ham, har opplevd noe som både har skremt og rystet dem. Ikke bare har hovene blitt vanhelliget, men folk har vendt seg fra dem, de er blitt likegyldige med de gamle guder. Det var en tid da det ikke var selvsagt at krigerne flokket seg i helligdommene. Eirkssønnenes helligdomsran var ikke hvilke som helst overgrep; de truet selve den religiøse orden. Men nå kan en endelig puste ut, jarlen har brakt alt i den rette skikk. En får tydelig inntrykk av at Håkon jarls religionsfornyelse har vært en bevisst reaksjon, og har vært følt slik. Det var en tid da mange fant gode grunner til å bli likegyldige med den gamle religion, var det mon ikke også allerede noen som fant veien til den nye?

Håkon jarl sverget til den hedenske tro, og styrte hensynsløst, og var derfor dårlig likt.
Bøndene støttet dermed Olav Tryggvasson i oppstand mot Håkon, som måtte rømme.

Håkon ble myrdet i februar 995 av sin trell, Kark.

Fra Snorre: Håkon den godes saga:

Da Håkon (den gode) var konge i Norge, var det god fred for bønder og kjøpmenn, ingen mann skadde en annen hverken på liv eller eiendom; det var gode år både på sjø og på land. Kong Håkon var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, han var svært klok og tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake, og han satte Frostatingsloven i samråd med Sigurd jarl og andre av de klokeste blandt trønderne. Heidsævesloven hadde alt Halvdan Svarte satt, som før skrevet.
Kong Håkon var i julegjestebud i Trondheimen, Sigurd jarl hadde stelt det til for ham på Lade. Første julenatten fødte konen til jarlen, Bergljot, en gutt. Dagen etter øste kong Håkon vann over gutten og ga ham navnet sitt; og den gutten vokste opp og ble siden en gjev og mektig mann. Sigurd jarl var kong Håkons kjæreste venn.

Fra Snorre: Eirikssønnenes saga:

...Bror til Sigurd jarl het Grjotgard, han var mye yngre og hadde mindre å si ; han hadde heller ikke noe verdighetsnavn, men han holt da et følge og var på vikingferd om sommeren og skaffet seg rikdom.
Kong Harald sendte noen menn inn i Trondheimen til Sigurd jarl med gaver og vennlige ord, han sa at kong Harald (Gråfell) ville gjerne komme i samme vennskap med Sigurd jarl som jarlen før hadde hatt med kong Håkon. Med denne ordsendingen fulgte det også at jarlen skulle komme til kong Harald, og dette vennskapet skulle de da binde fullt og fast.

Sigurd jarl tok godt imot sendemennene og kongens vennskap; han sa han kunne ikke komme til kongen for han hadde så mye å gjøre, men han sendte kongen vennegaver og gode, vennlige ord for hans vennskap. Sendemennene drog bort. De kom nå til Grjotgard og hadde samme ærend til ham, kong Haralds vennskap og spørsmål om han vil komme til ham, og gode gaver attpå. Og da sendemennene drog hjem, hadde Grjotgard lovt å komme.

På avtalt dag kommer nå Grjotgard til kong Harald og Gunnhild. Der ble han mottatt med stor glede ; han ble opptatt som en kjær venn, de tok Grjotgard til samtaler i enerom, og han fikk vite mange hemmelige saker. Til sist tok de til å tale om Sigurd jarl, og fortalte det de var blitt enige om før. De snakket for Grjotgard om hvordan jarlen hadde gjort ham til en liten mann. Men om han ville være med å hjelpe dem i denne saken, sa kongen at Grjotgard skulle bli hans jarl, og få hele det riket som Sigurd jarl hadde hatt. Dette gjorde de så en hemmelig avtale om, Grjotgard skulle holde utkik med når det var best å gå mot Sigurd jarl, og så skulle han sende bud til kong Harald. Etter disse avtalene drog Grjotgard hjem og fikk gode gaver av kongen.

Om høsten drog Sigurd jarl inn i Stjørdalen og var på veitsler der. Derfra tok han ut til Oglo og ville ta veitsler der. Jarlen hadde alltid hatt mange folk om seg, så lenge han var lite trygg på kongene. Men ettersom det nå hadde gått vennskapsord mellom ham og kong Harald, så hadde han ikke noen stor flokk med seg denne gangen.

Grjotgard varslet nå kong Harald, sa at det ville ikke bli lettere å gå mot jarlen en annen gang. Og straks samme natta drog kongene Harald og Erling inn etter Trondheimen, de hadde 4 skip og mye folk; de seilte om natta, det var stjernelyst. Så kom Grjotgard og møtte dem.
Seint på natta kom de til Oglo, hvor Sigurd jarl var på veitsle. De tente ild på huset og brente jarlen inne med hele hans følge. Tidlig samme morgen drog de bort ut etter fjorden og så sør til Møre, og der ble de en lang stund...

Fra Snorre: Håkon jarls saga:

1.
Håkon, sønn til Sigurd jarl, var inne i Trondheimen da han fikk høre om det som hadde hendt. Det samlet seg straks en stor hær fra hele Trondheimen, hvert skip som var hærført, ble satt på vannet. Da denne hæren var kommet sammen, tok de Håkon, Sigurd jarls sønn, til jarl og høvding over flåten. Så styrte de ut gjennom Trondheimen med hele flåten. Da Gunnhildssønnene fikk høre dette, tok de av sted sør til Romsdal og Sunnmøre. De 2 hærene lå nå og holdt utkikk etter hverandre.
Sigurd jarl ble drept 2 år etter at kong Håkon (den gode) var falt. Øyvind Skaldespille sier i Håløygjatal:

Og Sigurd
som skjenket ravnen,
Odins svane,
blodig øl,
mistet livet;
landets herre
ødela ham
ved Oglo.

Gullets øder,
den uredde,
livet lot
i luende ild,
da landkongene
brøt sitt løfte,
sveik i trygd
Tys ætling.

Med hjelp av frendene sine holdt Håkon jarl Trondheimen i 3 år, slik at Gunnhildssønnene ikke fikk noen inntekter i Trondheimen. Han hadde strid noen ganger med Gunnhildssønnene, og de drepte mange menn for hverandre. Dette taler Einar Skålaglam om i Vellekla, som han laget om Håkon jarl:

Fram gjennom uvær førte
han den breie flåten,
det spydvær Gondul reiste.
han spilte ikke tida.
Han bar skjold til striden,
heiste Hedins kampseil,
kongers lyst til kappleik
kunne slik han stille.

Neppe noen nekter
nok av piler suste.
I valkyrjens uvær
tørstet ikke ravnen.
Når han skaket skjoldet
skvatt det piler fra det,
fredløse menns fiende
frelste modig livet.

Mang en kamp ble kjempet
førenn krigeren sørpå
vant seg land og rike.
Rådende guder hjalp ham.

Einar taler også om hvordan Håkon tok hevn for faren:

Her jeg nevner hevnen
høvdingen tok for faren,
larmende drog han sverdet;
denne dåd må prises.

Våpen dreiv som skurer,
skylte over hæren,
kampglad økte jarlen
kraftig Odins følge.
Iskald sverdstorm reiste
han som sjøhester temte,
Odins uvær livet
ofte tok av bønder

Etterpå gikk begges venner imellom og bad dem forlike seg, for bøndene ble lei av hærferd og ufred innenlands. Stormennene fikk da laget det så at det ble sluttet forlik mellom dem. Håkon jarl skulle ha samme rike i Trondheimen som hans far, Sigurd jarl, hadde hatt, og kongene skulle ha det riket som kong Håkon hadde hatt før dem, og dette ble da trygt bundet med løfter. Nå ble det slik kjærlighet mellom Håkon jarl og Gunnhild; men ofte prøvde de å lure hverandre og se hvem var listigst. Slik gikk det 3 år til, og Håkon satt rolig i riket sitt.

2.
Kong Harald (Eiriksson) var mest i Hordaland og Rogaland, og slik var det med flere av brødrene. De var ofte i Hardanger.
Det var en sommer at det kom et havskip fra Island, det var islendinger som eide det. Det var lastet med skinnfeller og de seilte inn i Hardanger med skipet, for de fikk høre at der var det samlet flest folk. Men da folk kom for å handle med dem, var det ingen som ville kjøpe skinnfellene. Da gikk skipperen til kong Harald, for han kjente ham og hadde talt med ham før; han fortalte ham om vanskelighetene. Kongen sa han skulle komme til dem, og han kom.

Kong Harald var en snill mann og glad i moro. Han kom dit med et skip med fullt mannskap. Han så på varene deres og sa til skipperen:

Vil du gi meg en av gråfellene?

Ja gjerne, sa skipperen, og flere også om så var.

Så tok kongen en fell og hengte på seg som kappe, og gikk ned til skipet igjen. Og før de rodde bort, hadde hver eneste av mennene hans kjøpt en fell. Noen få dager seinere kom det så mange folk der som ville kjøpe seg fell, at ikke halvparten av de som ville ha, fikk noen. Siden ble han kalt Harald Gråfell.

3.
En vinter reiste Håkon jarl til Opplanda i et gjestebud; der lå han med ei kvinne; hun var av lav ætt. Men da det var gått ei tid, så var kvinna med barn, og da barnet ble født, var det en gutt; de øste vann over ham og kalte ham Eirik. Mora tok gutten med til Håkon jarl, og sa han var faren.
Jarlen lot gutten vokse opp hos en mann som het Torleiv Spake; han bodde i Meldal. Det var en mektig og rik mann, som var jarlens gode venn. Eirik så snart ut til å bli en kjekk kar, han var riktig vakker å se til, og var tidlig stor og sterk. Jarlen brydde seg lite om ham. Håkon jarl var også vakrere å se til enn folk flest, han var ikke høy, men svært sterk og god i idretter, klok og en stor hærmann.

4.
Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike.

Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre.

Da våren kom, lyste kong Harald (Gråfell) og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om.

En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge 2 at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen.

Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet.

Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren.
Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr.

5.
Kong Harald seilte mest utaskjærs. Han styrte inn i Viken og kom til Tønsberg om natta. Der fikk han høre at kong Gudrød var på veitsle oppe i landet der like ved. Kong Harald og hans menn drog dit opp, de kom dit om natta og kringsatte husene for dem. Kong Gudrød og hans menn gikk ut, det ble en kort strid til kong Gudrød falt og mange mann med ham. Så drog kong Harald hjem og møtte kong Gudrød, bror sin. Nå la de under seg hele Viken.

6.
Kong Gudrød Bjørnson hadde tatt seg ei bra kone av god ætt slik som høvelig var. De hadde en sønn som het Harald, han ble sendt til oppfostring i Grenland hos Roe den kvite, en lendmann. Sønn til Roe var Rane den vidfarne; han og Harald var jamngamle på lag, og fosterbrødre.

Etter at faren Gudrød var falt, rømte Harald, som ble kalt Grenske, først til Opplanda; fosterbroren Rane og noen få mann ble med ham. Der bodde han en stund hos frendene sine.
Eirikssønnene var stadig ute etter de menn som hadde noe utestående med dem, og især etter slike som de kunne tenke seg ville reise seg mot dem. Frendene og vennene til Harald rådde ham derfor til at han skulle reise ut av landet. Derfor drog Harald Grenske øst til Svitjod og så til å komme om bord på et skip og få følge med noen som skulle på hærferd og skaffe seg rikdom. Harald var dugelig som få.

Det var en mann i Svitjod som het Toste, han var en av de mektigste og beste menn der i landet av dem som ikke hadde høvdingnavn. Han var en stor hærmann og var på hærferd i lange tider, de kalte ham Skoglar-Toste.
Harald Grenske slo seg i lag med ham og ble med Toste på vikingferd om sommeren. Alle syntes godt om Harald. Vinteren etter var Harald hos Toste.

Datter til Toste het Sigrid, hun var ung og vakker og ikke lite stor på det. Siden ble hun gift med sveakongen Eirik den seiersæle; deres sønn var Olav Svenske, som ble konge i Svitjod siden. Eirik døde sottedøden i Uppsala 10 år etter ar Styrbjørn var falt.

7.
Gunnhildssønnene bød ut en stor hær i Viken, så seilte de nordover langs kysten og fikk med seg folk og skip fra hvert fylke. De sa rett ut at de ville seile nord til Trondheimen med denne hæren, mot Håkon jarl.
Dette fikk jarlen greie på, han samlet sammen en hær og fikk seg skip. Men da han fikk høre hvor stor hær Gunnhildssønnene hadde, så seilte han med hæren sin sør til Møre, han herjet overalt der han kom og drepte en mengde mennesker. Så sendte han trønderhæren og alle bøndene hjem igjen, sjøl gikk han med hærskjold over begge Mørene og Romsdal og holdt speidere etter Gunnhildssønnenes hær helt til sør for Stad.

Da han hørte de var kommet i Fjordane og lå og ventet på bør for å seile nord forbi Stad, så seilte Håkon jarl sørover forbi Stad så langt ute at de ikke kunne se seilene hans fra land. Nå lot han det gå havleia østover langs landet og kom fram til Danmark, derfra seilte han i austerveg og herjet der om sommeren.

Gunnhildssønnene seilte med flåten nord til Trondheimen og ble der nokså lenge; de tok inn alle skatter og skylder. Da det lei på sommeren, slo Sigurd Sleva og Gudrød seg ned der, men Harald og de andre brødrene drog øst i landet og tok med seg den leidangshæren som hadde vært med om sommeren.

8.
Om høsten drog Håkon jarl til Helsingland og satte opp skipene sine der. Så tok han landvegen gjennom Helsingland og Jemtland og østfra over Kjølen og kom ned i Trondheimen. Straks gikk folk over til ham, og han fikk seg skip.
Da Gunnhildssønnene hørte det, gikk de om bord i skipene sine og seilte ut etter fjorden. Håkon jarl drog ut til Lade og var der om vinteren, men Gunnhildssønnene satt på Møre, og de dreiv og overfalt og drepte folk for hverandre.
Håkon jarl holdt fast på riket sitt i Trondheimen og var der som oftest om vinteren, men om sommeren drog han av og til øst i Helsingland, og der tok han skipene sine og seilte i austerveg, og herjet der om sommeren, men stundom ble han i Trondheimen også og hadde hæren ute, og da kunne ikke Gunnhildssønnene greie seg nord for Stad.

9.
En sommer drog Harald Gråfell nord til Bjarmeland med hæren og herjet der; han hadde en stor strid med bjarmene på elvebakken ved Dvina. Der vant kong Harald seier og drepte en mengde folk, han herjet rundt omkring i landet der, og tok svære rikdommer. Det taler Glum Geirason om:

I øst farget kongers
overmann sverdet blodrødt;
nord for byen som brente,
bjarmene så jeg renne.

Mennenes forliker
medbør fikk i striden
øst på Dvinas bredder.
Ord står av unge høvding!

Sigurd Sleva kom til Klypp herses gard. Klypp var sønn til Tord, sønn til Horda-Kåre, han var en mektig og ættstor mann. Klypp var ikke hjemme da; men Ålov, kona hans, tok godt imot kongen, det var et godt gjestebud og mye å drikke.

Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve.

Kongen gikk til Ålovs seng om natta og lå der mot hennes vilje. Etterpå reiste kongen sin veg.

Høsten etter drog kong Harald og Sigurd, bror hans, opp til Voss og lyste til ting med bøndene der. Men på tinget gikk bøndene mot dem og ville drepe dem; de kom seg unna, og så drog de bort. Kong Harald reiste til Hardanger og kong Sigurd til Ålrekstad.

Da Klypp herse hørte dette, samlet de seg, han og frendene, og gikk mot kongen. Det var Vemund Volurbrjot som var høvding på denne ferden. Da de kom til garden, gikk de på kongen, Klypp stakk sverdet igjennom ham, og det ble hans bane; men Erling Gamle drepte Klypp i samme stund.

10.
Kong Harald Gråfell og broren, kong Gudrød, fikk sammen en stor hær østfra landet, og med denne hæren styrte de nord til Trondheimen. Men da Håkon jarl fikk høre det, samlet han hær om seg og seilte sør til Møre og herjet. Der var farbroren Grjotgard da, han skulle holde landvern for Gunnhildssønnene. Han bød ut en hær, slik som kongene hadde sendt bud at han skulle. Håkon jarl styrte rett imot ham og la til strid. Der falt Grjotgard og foruten ham 2 jarler og mange andre menn. Det taler Einar Skålaglam om:

Jarlen slo med hjelmhagl
fiender i hjel. Kvadet
vokser voldsomt for meg,
et vell av Odinsmjøden.

Den gang i våpenskuren
stupte, ramt av sverdlyn,
tre sønner av jarler.
Glans ståt av folkets hjelper.

Etterpå seilte Håkon jarl ut til havs og så utaskjærs sørover langs landet. Han kom fram sør i Danmark, og drog til Harald Gormsson, danekongen; der ble han godt mottatt, og ble der vinteren over.

Der hos danekongen var det også en mann som het Harald, han var sønn til Knut Gormsson og brorsønn til kong Harald. Han var kommet hjem fra vikingferd, hadde vært ute og herjet lenge og fått seg svære rikdommer; de kalte ham Gull-Harald. Han mente han hadde god rett til å bli konge i Danmark.

11.
Kong Harald og brødrene hans seilte flåten nord til Trondheimen, og der møtte de ingen motstand. De tok inn skatter og skylder og alle kongsinntekter og lot bøndene greie ut store bøter; for da hadde kongene fått lite penger fra Trondheimen i lange tider, ettersom Håkon jarl hadde sittet der med en svær mengde folk og ligget i ufred med kongene.

Om høsten drog kong Harald sørover i landet med det meste av hæren som hørte til der, og kong Erling ble igjen med sitt følge. Da kom han fram med enda flere krav til bøndene og brukte hard rett mot dem. Bøndene knurret svært, de ville ikke finne seg i slike tap.

Utpå vinteren samlet bøndene seg, det ble en stor hær, og så drog de dit hvor kong Erling var på veitsle og kjempet med ham. Der falt kong Erling, og en stor flokk falt sammen med ham.

Da Gunnhildssønnene rådde i Norge, var det harde uår, og det ble verre og verre dess lenger de hadde styring over landet. Bøndene gav kongene skylden for det, og sa at de var pengegriske, og at de brukte hard rett mot bøndene. Til slutt var det slik at det skortet på korn og fisk mest alle steder i landet.
I Hålogaland var sulten og nøden størst; der vokste det nesten ikke korn, og det lå snø over alle jordene midtsommers, og all buskapen stod inne til midtsommers. Øyvind Skaldespille kvad slik, han kom ut engang i så fælt et snødrev:

Midtsommers skjuler snøen
jorda, Odins hustru.
Lik finnlappen må vi fòre
geita med kvist på fjøset.

Øyvind hadde laget ei dråpa om alle islendinger; de lønte ham på den måten at hver bonde gav en skattpenge, den skulle være verd 3 penger i veid sølv og være hvit i bruddet. Da sølvet kom fram på Alltinget, ble de enige om at de skulle få en smed til å rense sølvet, og siden lage ei kappespenne av det. Da smeden hadde fått sin lønn, veide spenna ennå 50 mark. Denne sendte de til Øyvind, men Øyvind lot spenna hogge opp og kjøpte seg buskap for den.

Om våren kom det engang en sildestim til et utvær der. Øyvind satte huskarene og busitterne sine på ei roferje og rodde dit silda stod. Han kvad:

Nå lar vi sjø-svarten
sparke nord i værene,
skodd med lange nøter;
sild har terna spådd om.

Få se om mine venner
kan finne, vakre jente,
sild, den iskalde sjøblomst
havsvinet roter fra bunnen.

Og alt det han eide av penger, hadde gått så helt med til å kjøpe inn til garden, at han måtte kjøpe sild for pilene sine.
Han kvad:

Spenne fikk jeg til fellen,
fe kjøpte jeg for den.
Ute fra øya sendte
islendinger den til meg.

Og sildene, de slanke,
som springer fra buestrengen,
byttet jeg bort for silda,
den blanke pil fra sjøen.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Håkon den godes saga.
Snorre Sturlasson: Eiriksønnenes saga.
Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga.
Snorre Sturlasson: Olav Tryggvassons saga.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 207-208, 211-212.
Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), 244-248, 256-261, 266-267, 285, 301, 331.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 340.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 525.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17, 50.

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

9.
Håkon jarl Sigurdsson var hos Harald Gormsson, danekongen, vinteren etter at han hadde rømt fra Norge for Gunnhildssønnene. Håkon tenkte og grunnet på så mye den vinteren at han gikk til sengs og ble rent søvnløs, han åt og drakk bare så vidt han ikke mistet kreftene.
Så sendte han noen av sine menn nordover til Trondheimen til vennene han hadde der, han påla dem at de skulle drepe kong Erling om de kunne komme til, og sa at han skulle vende hjem igjen til riket sitt når sommeren kom.
Om vinteren drepte trønderne Erling som før skrevet.

Det var varmt vennskap mellom Håkon og Gull-Harald, Harald spurte Håkon om råd. Harald sa han ville slå seg ned på landjorda og ikke drive på hærskip lenger, han spurte Håkon hva han tenkte, om kong Harald kanskje ville dele riket med ham, hvis han krevde det.

Jeg skulle tro det, sa Håkon, at danekongen ikke ville nekte deg noe du har rett til. Men denne saken får du likevel ikke helt greie på uten du taler med kongen om den. Jeg tror ikke du får riket, om du ikke krever det.

Like etter denne samtalen talte Gull-Harald med kong Harald, mens det var mange stormenn til stede, venner til begge 2. Da krevde Gull-Harald av kong Harald at han skulle skifte riket og gi ham halvparten, slik som han hadde byrd og ætt til der i Danevelde. Kong Harald ble fælt harm for dette kravet; han sa at ingen mann hadde krevd av kong Gorm, far hans, at han skulle bli halvkonge i Danevelde, og heller ikke av far hans, Horda-Knut eller av Sigurd Orm-i-auga eller av Ragnar Lodbrok.
Han ble så vill og vred at det ikke var råd å snakke til ham.

10.
Nå var Gull-Harald enda mer misfornøyd enn før, han hadde ikke mer rike nå enn han hadde hatt, og i tillegg hadde han kongens unåde. Så kom han til vennen Håkon og klagde til ham over hvor vanskelig han hadde det, bad ham komme med et godt råd om det fantes noe, så han kunne få riket; han sa han hadde tenkt mest på å prøve å ta riket med makt og våpen. Håkon sa han måtte ikke snakke om dette til noen slik at det ble kjent, og så sa han:

Det gjelder livet for deg dette. Tenk over for deg sjøl, hvor mye du er i stand til å sette igjennom. I slike store saker trengs det en mann som er djerv og uredd, han må ikke spare verken på godt eller vondt, om det skal gå, det han har satt seg fore. Det går ikke å sette i gang store ting og så siden gi dem opp med skam.

Gull-Harald svarte:

Dette kravet tenker jeg å ta opp slik at jeg ikke engang skal spare hendene mine for å drepe kongen sjøl, om jeg kan komme til det, for han vil nekte meg det riket som jeg med rette skal ha.

Dermed sluttet samtalen.

Så kom kong Harald til Håkon, og de talte sammen. Kongen fortalte jarlen hvordan Gull-Harald hadde gjort krav på rike hos ham, og hva svar han hadde gitt ham, han sa at han ikke for noen pris ville gjøre riket sitt mindre.

Og hvis Gull-Harald holder fast på dette kravet, så gjør ikke jeg noe av å la ham drepe, for jeg kan ikke stole på ham, om han ikke vil holde opp med slikt.

Jarlen svarte:

Jeg tror nok at når nå Harald har gått så langt med dette kravet, så gir han det ikke opp igjen. Jeg skulle tro han kommer til å ha lett for å få folk om han reiser ufred her i landet, mest fordi far hans var så vennesæl. Og De kommer opp i et fælt uføre om de dreper Deres frende, alle kommer til å si han var sakesløs om De gjør det. Heller ikke vil jeg si jeg rår deg til å gjøre deg til en mindre konge enn far din, Gorm, var; han lot riket sitt vokse og minket det ikke noensteds.

Da sa kongen:

Hva rår du da til, Håkon? Skal jeg verken dele opp riket eller skaffe meg av med dette som volder meg slik uro?

Vi skal møtes igjen om noen dager, sier Håkon jarl; jeg vil tenke over denne vanskelige saken først, og så skal jeg gi deg et svar.

Kongen gikk bort med alle sine menn.

11.
Nå tok Håkon jarl til å tenke og grunne på råd igjen, og han lot ikke mange folk få være i huset hos seg.
Få dager seinere kom Harald til jarlen, og de talte sammen. Kongen spurte om han hadde tenkt noe mer over det de hadde talt om forrige dagen.

Nå har jeg våket både dag og natt siden, sa jarlen, og jeg er kommet til at det blir best du får ha og styre hele det riket som far din hadde, og som du fikk etter ham; men du må skaffe Harald, din frende, et annet kongerike som kan gjøre ham til en hedret mann.

Hva for et rike er det, sa kongen, som jeg kan ha rett til å gi Harald, og likevel ha Danevelde ubeskåret?

Jarlen sa:

Det er Norge. De kongene som er der, er vonde mot alle folk i landet, hver mann vil dem vondt, som rimelig er.

Kongen sa:

Norge er et stort land med et hardt folk, det er vrangt å ta for en utenlandsk hær. Det fikk vi merke da Håkon verget landet, vi mistet en mengde folk og vant ingen seier. Og Harald Eiriksson er min fostersønn, jeg har knesatt ham.

Da sa jarlen:

Jeg har lenge visst at De ofte har hjulpet Gunnhildssønnene, men de har da aldri takket Dem med annet enn vondt. Vi skal vinne Norge mye lettere enn ved å la hele danehæren slåss for det. Send bud til Harald, fostersønn din, by ham at han skal få land og len, slik som han og brødrene hadde før her i Danmark. Stevn ham hit til deg. Da kan Gull-Harald på en liten stund vinne Norges rike fra kong Harald Gråfell.

Kongen sa at dette kommer folk til å si var dårlig gjort, å svike fostersønn sin.

Danene kommer til å si det, sa jarlen, at når en skal velge, så er det bedre å drepe en norrøn viking, enn sin danske brorsønn.

Nå talte de om dette en lang stund, og til slutt ble de enige.

12.
Gull-Harald kom for å tale med Håkon igjen. Jarlen sa til ham, at nå hadde han arbeidd så med denne saken for ham at det så ut til at kongeriket i Norge skulle ligge ferdig til ham.

Da skal vi holde sams sak videre, sa han. Jeg kan være til stor støtte for deg i Norge da. Du kan ha det riket først. Kong Harald er svært gammel nå, og han har bare en sønn, og ham er han lite glad i, det er en frillesønn.

Jarlen snakket så lenge til Gull-Harald om dette at han sa han var svært nøyd med det. Siden talte de ofte med hverandre alle sammen, kongen, jarlen og Gull-Harald.

Nå sendte danekongen menn nord i Norge til Harald Gråfell. Det var en staselig sendeferd, den ble godt mottatt og kom til kong Harald. Der fortalte de slike tidender så at Håkon jarl var i Danmark og lå dødssjuk og nesten sanseløs; dernest sa de også at Harald danekonge bød Harald Gråfell fostersønn sin til seg, han skulle få de veitsler som han og brødrene hadde hatt før der i Danmark, og kongen bad Harald komme til Jylland og møte ham.
Harald Gråfell la saken fram for Gunnhild og de andre vennene sine. Det var svært delte meninger om den, noen syntes det var utrygt å reise, slike folk en fikk å gjøre med der. Men det var flere som ville han skulle reise, for det var slik sult i Norge dengang, at kongene knapt fikk mat til følget sitt. Det var dengang den fjorden som kongene oftest satt i, fikk navn, så de kalte den Hardanger.
Årsveksten i Danmark var ikke så verst, og så tenkte folk de skulle kunne få mat derfra, om kong Harald fikk len og styre der. Det ble avgjort før sendemennene drog bort, at kong Harald skulle komme til Danmark til sommeren og møte danekongen og ta imot det kong Harald hadde bydd.

13.
Om sommeren drog Harald Gråfell til Danmark, han hadde 3 langskip. Det ene styrte Arinbjørn herse fra Fjordane. Kong Harald seilte ut fra Viken og til Limfjorden og la til ved Hals. Det ble sagt at danekongen snart skulle komme dit.
Da Gull-Harald hørte det, seilte han dit med 9 skip, han hadde gjort klar den flåten før, som om han ville i viking.
Håkon jarl hadde også sin flåte og eslet seg i viking; han hadde 12 skip, store alle sammen.

Da Gull-Harald var borte, sa Håkon jarl til kongen:

Nå spørs det om vi ikke kommer både til å ro leidangen og betale forfallsbøter attpå. Nå dreper Gull-Harald Harald Gråfell, og siden tar han kongedømme i Norge. Tror du han kommer til å være trofast mot deg om du gir ham slik makt? Han sa til meg i vinter at han ville drepe deg, om han kunne komme til. Nå kan jeg vinne Norge for deg og drepe Gull-Harald, om du vil love meg at det skal bli lett for meg å få forlik med deg etterpå. Så skal jeg bli Deres jarl og sverge ed på det, jeg skal vinne Norge for Dem og med Deres hjelp, og siden holde landet i Deres makt og svare Dem skatter. Og da er du større konge enn far din, for da har du 2 folkland å rå over.

Dette ble kongen og jarlen enige om. Håkon drog med sin hær for å møte Gull-Harald.

14.
Gull-Harald kom til Hals ved Limfjorden, han bød straks Harald Gråfell til kamp, og enda Harald hadde mindre folk, gikk han straks i land og gjorde seg ferdig til strid, fylkte hæren. Før fylkingene støtte sammen, egget Harald Gråfell hæren sin hardt, bad dem dra sverdene; han løp straks fram fremst i fylkingen og hogg til begge sider. Så sier Glum Geirason i Gråfelldråpa:

Malmsterke klingers herre
kraftige ord talte
til folket, før han vågde
farge vollen i blodet.

Harald landets hersker,
bad hirden dra sverdet
og drepe. Det drottensordet
duger, mente hæren.

Harald Gråfell falt der. Så sier Glum Geirason:

Kongen fikk evig ligge
ved Limfjords vide strender,
han som hestekjær satte
skjoldgard om sjøhesten.

Gullgivende fyrste
falt ved Hals på sanden;
glatt.tunget venn av konger
voldte dette drapet.

Halve mitt håp om rikdom
med herrens liv jeg mistet.
Haralds død gir ikke
utsikt for meg til velstand.

Men jeg vet at begge
brødrene hans har gitt meg
gode løfter. Hirdmenn
håper hos dem på lykke.

De fleste av kong Haralds menn falt der med ham; det var der Arinbjørn herse falt. Da var det gått 15 år etter Håkon Adalsteinsfostres fall, og 13 år etter Sigurd Ladejarls fall. Are prest Torgilsson sier at Håkon jarl hadde sittet i Trondheimen over farsarven sin i 13 år før Harald Gråfell falt, men de siste 6 åra Harald Gråfell levde, sier Are at Håkon og Gunnhildssønnene lå i ufred og rømte fra landet skiftevis.


15.
Håkon jarl og Gull-Harald møttes litt etter at Harald Gråfell var falt. Da la Håkon jarl til strid mot Gull-Harald. Håkon jarl seiret, og Harald ble fanget, Håkon lot ham henge i en galge.
Etterpå drog Håkon jarl til danekongen, og han ble lett forlikt med ham for drapet på Gull-Harald, frenden hans

Så bød kong Harald ut hær over hele riket, han hadde 600 skip. Håkon jarl var med ham der da, og Harald Grenske, sønn til kong Gudrød, og mange andre stormenn som hadde rømt fra odelen sin for Gunnhildssønnene.

Danekongen kom sørfra med hæren til Viken, og der gikk hele folket under ham; da han kom til Tønsberg, kom det en mengde folk og gikk over til ham, og hele denne hæren som var kommet til ham i Norge, gav kong Harald over til Håkon jarl og gav ham dessuten styringen i Rogaland og Hordaland, Sogn, Firdafylke, Sunnmøre og Romsdal og Nord-Møre. Disse 7 fylkene gav kong Harald Håkon jarl, slik at han skulle rå for dem på de samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine; det var bare det som skilte at Håkon jarl skulle få alle kongsgårdene og all landskylden både der og i Trondheimen, han skulle også ha så mye han trengte av kongens andre inntekter, om det var hær i landet.
Kong Harald gav Harald Grenske Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes og dertil kongsnavn, han lot ham i ett og alt ha samme rike der som frendene hans hadde hatt fra gammelt, og som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine. Da var Harald Grenske 18 år gammel, og han ble siden en stor mann. Så drog Harald danekonge hjem med hele danehæren.

16.
Håkon jarl drog med flåten nordover langs landet. Da Gunnhild og sønnene hennes fikk høre om dette, samlet de hær, men de fikk dårlig med folk. Så gjorde de det samme som så ofte før, de seilte vest over havet med de menn som ville følge dem, først drog de til Orknøyene, og der ble de en stund. Der var det jarler i forvegen, sønnene til Torfinn Hausakljuv:
Lodve og Arnvid, Ljot og Skule.

Håkon jarl la hele landet under seg og ble i Trondheimen den vinteren. Det taler Einar Skålaglam om i Vellekla:

Han som silkebandet
bærer om sin panne
tok under seg sju fylker
Det var fryd for landet!

Da Håkon jarl seilte sørfra langs kysten om sommeren, og folk i landet gikk under ham, gav han påbud over hele riket sitt at de skulle holde hovene og blotene ved like, og det ble også gjort. Det er sagt i Vellekla:

Hærens kloke herre
lot det herjede hovsland
som Tor eide, atter
aktes som guders templer.
Sjøl en Tor bak skjoldet,
førte han over sjøen
til jotners vei kampens
ulv. Ham guder styrer.

Og de nyttige æser
atter kommer til bloting,
mektig stridsmann øker
slik sin egen heder.
Nå gror det igjen på jorda.
Atter gavmild herre
lar skjoldbærende hærmenn
få søke guders templer.

Alt nordafor Viken
ligger nå under jarlen.
Vidt går Håkons rike,
vunnet med hærskjoldet.

Første vinteren Håkon rådde over landet, gikk silda inn langs hele kysten, og høsten i forvegen hadde kornet vokst overalt hvor det var sådd. Og om våren skaffet folk seg såkorn, så de fleste bøndene fikk sådd til jordene sine, og det så snart ut til å bli godt år.


17.
Kong Ragnfrød, sønn til Gunnhild, og Gudrød, en annen sønn til Gunnhild, disse 2 var nå de eneste som var i live av Eiriks og Gunnhilds sønner. Glum Geirason sier i Gråfelldråpa:

...

Ragnfrød drog av sted om våren da han hadde vært en vinter på Orknøyene. Han seilte østover til Norge og hadde en bra hær og store skip. Da han kom til Norge, fikk han høre at Håkon jarl var i Trondheimen.

Ragnfrød seilte da nordover forbi Stad og herjet på Sunnmøre, og noen folk der gikk under ham, slik som det ofte går når det drar hær- flokker over et land ; de som er utsatt for dem, søker hjelp der det mest ser ut til at de kan få den.

Håkon jarl fikk høre om dette at det var ufred sør på Møre. Jarlen fikk straks sammen skip og lot skjære hærpil; han skyndte seg alt han kunne, og seilte ut gjennom fjorden. Han fikk godt med folk. Ragnfrød og Håkon jarl møttes på nordsida av Sunnmøre. Håkon jarl la straks til slag. Han hadde større hær, men mindre skip. Det ble en hard strid, og tyngst for Håkon, for de sloss om stavnene, det var skikken.
Det var strøm i sundet, og alle skipene dreiv sammen inn mot land. Jarlen lot dem skåte innover mot stranda, der han syntes det var best å gå i land. Da skipene tok bunn, gikk jarlen og hele hæren ut av skipene og drog dem opp, så at ikke uvenner skulle kunne dra dem ut igjen. Så fylkte jarlen på vollen og egget Ragnfrød til å komme i land. Ragnfrød la til utenfor, og de skjøt på hverandre en lang stund; men Ragnfrød ville ikke gå i land, og så skiltes de med dette.

Ragnfrød seilte med hæren sin sør om Stad, for han var redd for landhæren om den skulle gå over til Håkon jarl. Men jarlen la ikke til strid flere ganger, for han syntes Ragnfrøds skip var for store sammenliknet med hans.

Om høsten drog han nord til Trondheimen og ble der vinteren over. Kong Ragnfrød hadde da alt landet sør for Stad: Firdafylke, Sogn, Hordaland og Rogaland. Han hadde mye folk om seg om vinteren, og da våren kom, bød han ut leidang og fikk stor hær; så reiste han rundt i alle disse fylkene og skaffet seg folk og skip og forråd av annet han trengte.


18.
Da våren kom, bød Håkon jarl ut hær overalt nord i landet. Han fikk mye folk fra Hålogaland og Namdalen, og hele vegen mellom Bøle og Stad fikk han folk fra alle sjøbygdene; han drog også hær til seg fra hele Trøndelag og fra Romsdal. Det blir sagt at han hadde hær ute fra 4 folkland; 7 jarler fulgte ham, og til sammen hadde de så mye folk at det ikke var ende på det. Det er sagt i Vellekla:

Mere hendte. Mørers
mektige verge gjorde,
lysten på strid, utferd
nordfra til Sogn med hæren.
Fra fire folkland kom de,
fulgte ham til kampen.
Slik brukte han sverdet,
sloss for hele folket.

Og til møtet suste
sju jarler med fyrsten,
rente på myke vannski
i ravners sultne følge.
Hele Norge ga gjenklang
da heltene støtte sammen
til sverdkrig. Utfor neset
lå nok av lik og rekte.


Med denne hæren seilte Håkon jarl sør om Stad. Der fikk han høre at kong Ragnfrød hadde dradd inn i Sogn med sin hær, så styrte han flåten dit, og der møttes han og Ragnfrød. Jarlen la til land med skipene og haslet voll for kong Ragnfrød, og stilte opp til kamp. Det er sagt i Vellekla:

Venders fiende voldte
vidspurt mannefall siden
i den neste striden.
Sjøl han stred som hardest.
Sverdene skreik som hekser,
høvdingen snudde skipet,
ytterst i fylket la han
til land med havhesten.

Da ble det en veldig kamp der. Håkon jarl hadde mye større hær, og vant seier. Dette var på Dingenes, der hvor Sogn og Hordaland møtes. Kong Ragnfrød flyktet til skipene, men det falt 300 mann av hæren hans. Dette er sagt i Vellekla:

Kvass var kampen innen
likgribbene klemte
tre hundre mann i klørne,
dit dreiv dem kraftig kjempe.

Seierrik fyrste kunne
kjempende gå derfra
over sjøfolks hoder.
Slikt har folket gagn av.

Etter denne striden rømte kong Ragnfrød ut av Norge, og Håkon jarl trygget freden i landet. Den svære hæren som hadde fulgt ham om sommeren, lot han dra nordover igjen, men ble sjøl igjen der høsten og vinteren utover.


19.
Håkon jarl giftet seg med ei kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var ei usedvanlig vakker kvinne. Sønnene deres het Svein og Heming, dattera het Bergljot, hun ble siden gift med Einar Tambarskjelve.

Håkon jarl var svært glad i kvinner, og han hadde mange barn. Ei datter het Ragnhild, han giftet henne bort til Skofte Skagesson, bror til Tora.

Jarlen var så glad i Tora at han holdt mye mer av Toras frender enn av noen andre; mågen Skofte var enda den han satte høyest av alle frendene hennes. Jarlen gav ham store veitsler på Møre. Hver gang de var ute i leidang, måtte Skofte legge sitt skip nærmest jarlens; det gikk ikke for noen annen å prøve på å legge skipet sitt mellom deres.

20.
Det var en sommer Håkon jarl hadde leidang ute. Da styrte Torleiv Spake et skip for ham, og der var Eirik også med, han var 10-11 år gammel. Når de lå i havn om kveldene, ville Eirik ikke finne seg i annet enn at de skulle ligge i natteleie nærmest skipet til jarlen.
Men da de kom sør til Møre, kom jarlens måg, Skofte, til med et langskip og godt mannskap. Og da Skofte kom roende mot flåten, ropte han til Torleiv at han skulle rømme havneplassen for ham og se å komme ut av leiet. Eirik svarte fort, han sa Skofte kunne legge seg et annet sted. Dette hørte Håkon jarl, at Eirik, sønn hans, nå syntes han var så mektig at han ikke ville vike for Skofte; jarlen ropte straks og sa de skulle flytte ut av leiet, sa at ellers skulle det gå dem verre og at de skulle få bank.
Da Torleiv hørte dette, ropte han på folkene sine og bad dem løse skipet av fortøyningene, og det ble gjort. Skofte la seg på den plassen han var vant til å ha nærmest skipet til jarlen. Skofte brukte alltid å fortelle jarlen alle nye tidender når de var sammen, og jarlen fortalte Skofte nytt, når det var noe han hadde hørt først. De kalte ham Tidende-Skofte.

Vinteren etter var Eirik hos fosterfaren Torleiv, og tidlig på våren fikk han seg følge. Torleiv gav ham ei skute, ei femtensesse med fullt utstyr, telter og kost. Eirik seilte ut gjennom fjorden og derfra sør til Møre. Der var Tidende-Skofte på veg mellom gardene sine med ei femtensesse og fullt mannskap. Eirik seilte mot ham og la til strid, der falt Skofte. Eirik gav grid til dem av mennene som ikke var falt. Dette sier Eyjolf Dådaskald i Bandadråpa:

Seint på kvelden seilte
den unge skipsfører
med like ungt mannskap
gjennom utvær mot hersen;
han svingte sverd som luet
mot skjoldets runde bue,
gledet ulv og ravner;
gav dem Skofte til åte.

Hard og mektig lot han
hersen segne i striden.
En gullrik herre tapte
livet før han trodde.
Han steig, stålsatt, aldri
fra en som slår på skjoldet,
før han var død og stille.
Han seirer ved guders vilje.

Siden seilte Eirik sørover langs land og kom fram i Danmark, der drog han til kong Harald Gormsson, og ble hos ham om vinteren.

Våren etter sendte danekongen Eirik nord til Norge og gav ham jarlsnavn og Vingulmark og Romerike å styre, på samme vilkår som skattkongene hadde hatt før. Dette sier Eyjolv Dådaskald:

Få år gammel bare
ferdes folkets styrer
sørover på sjøens
slange, drakeskipet,
før de gullglade fyrster
gav den unge stridsmann
jord, og ba ham hjelmkledd
eie Odins hustru.

Etter dette ble Eirik jarl en stor høvding.

...

23.
Håkon jarl rådde over Norge og svarte ingen skatter, for danekongen gav ham alle de skattene kongen skulle ha i Norge for strev og omkostninger som jarlen hadde med å verge landet mot Gunnhildssønnene.

24.
Dengang var Otto keiser i Saksland. Han sendte bud til Harald danekonge at han skulle ta imot dåpen og den rette tro, og det skulle folk i landet også; hvis han ikke ville det, sa keiseren at han ville gå med en hær imot ham.
Danekongen lot landvernet sette i stand, sa Danevirke skulle holdes ved like, og hærskipene skulle være ferdige. Så sendte kongen bud til Norge til Håkon jarl, sa han skulle komme til ham tidlig på våren med hele den hæren han kunne få tak på.
Håkon jarl bød ut hær om våren fra hele riket, han fikk en svær mengde folk, og med den hæren seilte han så til Danmark og møtte danekongen. Kongen tok imot ham med stor heder. Der hos danekongen var det mange andre høvdinger også da, som ville hjelpe ham. Han hadde en stor hær.

...

26.
Keiser Otto drog sammen en stor hær, han fikk folk fra Saksland, Frankland og Frisland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans.
Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Han fikk en stor hær fra Holstein også.

Harald danekonge sendte Håkon jarl med den hæren av nordmenn som fulgte ham, sør til Danevirke for å verge landet der. Dette er sagt i Vellekla:

Skipskjølene ilte
under kjempen nordfra,
sør til Danmark rente
øykene, slikt kan hende.

Med redselshjelm på hodet
søkte horders herre
Dovre-drotten, dengang
danske kongers møte

Og gavmilde konge
for mørke skogmarker
ville friste jarlen
som kom i frost nordfra;
fyrsten ba den sterke
brynjekledde stridsmann
verge Virket mot de
veldige skjoldkjemper.

Keiser Otto kom med hæren sørfra til Danevirke, og Håkon jarl verget borgmuren med folkene sine. Danevirke er laget slik:

Det går 2 fjorder inn i landet, en fra hver side, og mellom disse fjordene hadde danene bygd en stor borgmur av stein og torv og tømmer, gravd et bredt og dypt dike utenfor den og bygd kasteller ved borgportene.

Da ble det et stort slag. Det er nevnt i Vellekla:

Så djervt han enn stridde,
spydslyngeren, mot dem,
var det ikke grei framgang
å gå mot hæren deres,
da frankerkongen sørfra
i frisers og venders følge
kom til strid og krevde
kamp av flåtens fører

Håkon jarl satte fylkinger over alle borgportene, men det var likevel den største del av hæren, den han lot gå hele vegen langs muren og verge der det gikk hardest for seg. Der falt en mengde av keiserens folk, og de greide ikke å ta borgen. Så snudde keiseren og drog bort og prøvde ikke mer på det. Detter er sagt i Vellekla:

Luende sverd larmet
der Odins leikesveiner
la skjoldene sammen,
ørners venn gikk mot odder.
Sjøhelten fikk drevet
sakserne på flukten,
fyrsten og hans følge
verget Virket mot fienden.

Etter dette slaget drog Håkon jarl tilbake til skipene sine og tenkte å seile nordover til Norge igjen, men han fikk ikke bør. Derfor ble han liggende lenge ute i Limfjorden.

27.
Keiser Otto vendte seg nå mot Slien med hæren, han drog sammen en flåte der og satte hæren over fjorden til Jylland.
Da Harald danekonge fikk høre det, gikk han imot ham med sin hær; det ble et stort slag der og til slutt seiret keiseren, men danekongen rømte unna til Limfjorden og der satte han ut på øya Mors.
Så gikk det bud mellom kongen og keiseren, det ble satt grid og avtalt et møte. Keiser Otto og danekongen møttes på Mors. Da prekte en hellig biskop som het Poppo, troen for kong Harald, han bar gloende jern i handa og viste kong Harald at handa ikke var brent. Så lot kong Harald seg og hele danehæren døpe.

Kong Harald hadde sendt bud etter Håkon jarl før, mens kongen var på Mors, for at jarlen skulle komme å hjelpe ham. Jarlen var så kommet til øya etter at kongen hadde latt seg døpe, og nå sendte kongen bud at jarlen skulle komme til ham.
Da de møttes, tvang kongen jarlen til å la seg døpe; og Håkon jarl ble døpt der, og alle menn som fulgte ham også. Kongen gav ham prester med, og andre lærde menn, og sa at jarlen skulle la hele folket i Norge døpe. Så skiltes de.

Håkon jarl seilte ut til havs og lå og ventet på bør der. Da det ble slikt vær at han mente det kunne ta ham ut på havet, så satte han alle de lærde menn opp på land, og sjøl seilte han rett til havs. Vinden var vest-sørvest.

Så seilte jarlen østover gjennom Øresund, der herjet han landet på begge sider, deretter seilte han østover langs Skånesida og herjet der overalt hvor han kom i land. Da han kom øst utenfor Götaskjæra, la han i land, der gjorde han et stort blot. Da kom det flygende 2 ravner; de skreik høyt, og da trodde jarlen han kunne vite at Odin hadde tatt imot blotingen, og at nå var den rette tid for jarlen å kjempe.
Da brente jarlen alle skipene sine og gikk opp på land med hele hæren, han gikk med hærskjold der han kom.

Ottar jarl kom mot ham, han rådde over Götaland. De hadde en stor strid med hverandre, og Håkon jarl vant; Ottar jarl falt, og en stor del av hæren hans falt med ham.

Håkon jarl drog gjennom både østre og vestre Götaland og hele tiden med hærskjold, helt til han kom til Norge. Der tok han landevegen helt nord til Trondheimen. Dette er det fortalt om i Vellekla:

Han som flyktninger felte
frittet og blotet guder,
fikk vite tid for kampen,
var venn av valkyrjer.
Ramme ravner så han,
da bød han raskt til striden.
Laut-teinene hjalp ham
tyne livet av gøter.

Der hvor aldri hærskjold
herjet før, kom jarlen;
satte ting med sverdet,
det slo flammer av skjoldet.
Så langt har ingen båret
skjoldene opp fra sjøen,
gramen bar dem fra skipet
gjennom hele Götaland.

...

33.
Harald Gormsson danekonge fikk høre at Håkon jarl hadde kastet kristendommen og herjet omkring i danekongens land. Da bød Harald danekonge ut hær og drog til Norge. Og da han kom til det riket Håkon jarl hadde styring over, herjet han der, og ødela hele landet. Han kom med hæren til noen øyer som het Solund. Bare fem garder stod ubrente i Lærdal i Sogn, og alle mennesker rømte opp i fjell og skoger med alt de kunne få med seg.
Etterpå tenkte danekongen å seile flåten til Island, og hevne den skam at alle islendinger hadde diktet nid om ham...

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

34.
Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i 2, og ville ikke gi ham noe rike...
...Svein la til strid med ham, det ble et stort slag ; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge i Danmark...
...Den tid truet danene stadig med å dra med hær mot Håkon jarl i Norge.

35.
Kong Svein gjorde et svært gjestebud, han bad til seg alle høvdinger som var i riket, for han ville drikke arveøl etter Harald, faren. Like i forvegen var Strut-Harald i Skåne død, og Vesete på Bornholm, far til Bue Digre og Sigurd; og så sendte kongen bud til jomsvikingene at Sigvalde jarl og Bue og brødrene deres skulle komme dit og drikke arveøl etter fedrene i dette gjestebudet som kongen gjorde.
Jomsvikingene kom til gjestebudet med alle de modigste menn i hæren, de hadde til sammen førti skip fra Vendland og tjue fra Skåne, det ble en veldig mengde mennesker som kom sammen der.

Første dag i gjestebudet, før kong Svein steig opp i farens høgsete, drakk han minne etter ham, og lovte at før 3 år hadde gått, skulle han ha kommet til England med hæren sin og drept kong Adalråd eller drevet ham ut av landet. Den minneskåla måtte de drikke alle som var i arveølet, og for jomsvikingehøvdingene ble det skjenket de største hornene med den sterkeste drikken som var der.

Da dette minnet var drukket, skulle alle drikke Krists minne, og hele tiden bar de den sterkeste drikken for jomsvikingene.

Tredje minnet var for Mikael, og den drakk også alle. Og etter den drakk Sigvalde jarl sin fars minne, og han lovte at før 3 år hadde gått, skulle han ha kommet til Norge og drept Håkon jarl eller drevet ham ut av landet.

Så lovte Torkjell Høge, bror hans, at han skulle følge Sigvalde til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde kjempet ennå.
Da lovte Bue Digre at han skulle dra til Norge sammen med dem og ikke flykte i noe slag for Håkon jarl.
Da lovte Sigurd, bror hans, at han skulle være med til Norge og ikke flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene sloss ennå. Da lovte Vagn Åkesson at han skulle bli med dem til Norge og ikke komme igjen før han hadde drept Torkjell Leira og gått til sengs med Ingebjørg, datter hans.
Mange av de andre høvdingene lovte forskjellige andre ting.

Den dagen drakk de arveøl, men morgenen etter, da jomsvikingene ble edrue igjen, syntes de at de hadde tatt munnen lovlig full, og holdt møter og la råd opp om hva de nå skulle gjøre, hvordan de skulle ta fatt på denne ferdn. De ble enige om å gjøre seg i stand så fort de kunne, og så rustet de skip og mannskap. Dette ble allment kjent utover i landene.

36.
Eirik Håkonsson jarl fikk høre om dette, han var på Romerike dengang. Han samlet straks folk og drog til Opplanda og videre nord over fjellet til Trondheimen til Håkon jarl, far sin. Dette nevner Tord Kolbeinsson i Eiriksdråpa:

Sørfra kom det sanne
sagn om store hærer,
om kjemper med stålvåpen.
Bønder ble redd for striden.
Danenes lange skeider
i sør var dradd av lunnen
og satt på sjøen. Dette
hørte skipenes herre.

37.
Håkon jarl og Eirik jarl lot skjære hærpil over hele Trøndelag; de sendte bud til Nordmøre og Sunnmøre og Romsdal, likeså nord i Namdalen og til Hålogaland, og stevnte så ut full allmenning av folk og skip. Dette er sagt i Eiriksdråpa:

Skjoldbæreren sendte
snekker i brus av brenning,
og mange skeider og knarrer,
- skaldens lovkvad vokser-
da storkongen med hærskjold
og herdede odder herjet
hans fars land. Da lå det
mange skjold rundt landet.

Håkon jarl seilte straks sør til Møre for å speide og samle folk der, og Eirik jarl drog hæren sammen og førte den sørover.

38.
Jomsvikingene styrte flåten til Limfjorden og seilte derfra ut til havs. De hadde 60 skip og kom til land på Agder. Derfra seilte de flåten nord til Rogaland, og der tok de til å herje straks de kom inn i riket til Håkon jarl; slik drog de nordover langs kysten og fór med hærskjold overalt.

Det var en mann som het Geirmund, han tok av sted med ei skute, en skarpseiler, sammen med noen andre. Han kom fram til Møre, og der fant han Håkon jarl, han gikk inn framfor bordet og fortalte jarlen nytt som hadde hendt, det var hær sør i landet, og den var kommet fra Danmark. Jarlen spurte om han var viss på det var sant. Geirmund løftet opp den ene armen, handa var hogd av ved handleddet; der var vel merke på at det var hær i landet, sa han. Nå spurte jarlen ham nøye ut om denne hæren. Geirmund sa det var jomsvikinger, de hadde drept mange mennesker og ranet mange steder.

Men de seiler likevel fort og har hastverk, sa han. Jeg skulle tro det ikke vil vare lenge før de er her.

Da rodde jarlen gjennom alle fjordene, inn langs det ene landet og ut langs det andre; han reiste dag og natt og sendte speidere landvegen over Eid og likeså sør i Fjordane og nordetter, der Eirik var med hæren. Dette er nevnt i Eiriksdråpa:

Da Sigvalde truet, satte
jarlen de høye stavner
mot ham; kampklok hisset
han havets kjølskodde hester.
Da skalv vel mangen åre,
men ingen fryktet døden
av sårgribbenes venner,
som sleit i sjøen med åra.

Eirik jarl seilte nordfra med hæren så fort som råd var.

39.
Sigvalde jarl seilte flåten nord om Stad, og la først til ved Herøy. Folk i land sa aldri sannheten om hva jarlene hadde fore, når vikingene fikk tak i noen å spørre.

Vikingene herjet hvor de kom. De la til på utsida av Hod, der løp de opp og herjet, drog ned til skipene både folk og fe og drepte alle karfolk som kunne bære våpen. Men da de var på veg ned til skipene igjen, kom det en gammel bonde til dem, han kom like opp i flokken til Bue. Bonden sa:

Dere bærer dere ikke at som hærmenn, driver kuer og kalver til stranda; det var større jakt for dere å ta bjørnen, som nå er kommet like ved bjørnebåsen.

Hva sier du kall? sa de, kan du si oss noe om Håkon jarl?

Bonden svarte:

Han seilte inn i Hjørundfjord i går, jarlen hadde bare 1 eller 2 skip, iallfall ikke flere enn 3, og han visste ikke noe om dere.

Da tok Bue og hans flokk på sprang til skipene og slapp alt byttet. Bue sa:

Nå nytter vi ut det vi har fått greie på, og så blir vi de første i seieren!

Da de kom ned til skipene, rodde de straks ut. Sigvalde jarl ropte på dem og spurte hva som var på ferde, de sa at Håkon jarl var der inne i fjorden. Da løste jarlen flåten, de rodde nordenom øya Hod, og så inn forbi øya.

40.
Håkon jarl og Eirik jarl, sønn hans, lå i Hallkjellsvik, der var hele hæren deres kommet sammen, de hadde 150 skip, og de hadde fått greie på at jomsvikingene hadde lagt til på utsida av Hod. Nå rodde jarlene nordover for å finne dem, og da de kom der det heter Hjørungavåg, møttes de.
Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og Håkon 60. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, med 20 skip. Mot dem la Eirik Håkonsson jarl 60 skip, hos ham var disse høvdingene:
Gudbrand Kvite fra Opplanda og Torkjell Leira, en vikværing.
I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med 20 skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ervik på Stad og 60 skip. Dette er sagt i Eiriksdråpa:

Langveisfra langs landet
leidangen glei til kampen,
mens de slanke danske
skeider skrei imot den.
Jarlen ryddet de fleste
for rikt, gullsmykt mannskap;
med varme lik lastet
lå skip og dreiv rundt Møre.

Øyvind sier også dette i Håløygjatal:

Yngve-Frøys
uvenner
liten fryd
fikk av møtet

den morgenstund,
da mektig jorddrott
fór med flåten
mot øydaner,

og da sørfra
sverdsvingeren
kjørte havhest
mot hæren deres.

Nå la de flåtene sammen, og da ble det en hard og stygg strid, det falt mange på begge sider, men mange flere hos Håkon, for jomsvikingene sloss både djervt og modig og kvast og skjøt tvert gjennom skjoldene. Det var så mange våpen som traff Håkon jarl, at brynja hans ble slitt i filler og var til ingen nytte, og da kastet han den av seg. dette nevner Tind Hallkjellsson:

Det var ikke som når vakker
viv med myke armer
reier ei seng til jarlen,
- larmen steig med striden -,
dengang Odins-skjorta,
smidd av blanke ringer,
han reiv av seg. Ryddet
ble sjøkongens ridehester.

Der på sanden blåste
serken sund for jarlen,
vevd av sterke ringer.
Av slikt bærer han merke.

41.
Jomsvikingene hadde større og høyere skip, men begge hærene gikk på så djervt de kunne. Vagn Åkesson gikk så hardt fram mot skipet til Svein Håkonsson, at Svein lot folkene skåte med årene, og tok til å flykte.
Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. Nå lot Vagn sige unna, og så lå skipene som de hadde ligget fra først av.
Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fortøyningene og skulle til å følge etter flyktningene.
Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og nå ble det en hard og kvass nærkamp med hoggvåpen, på Eiriks skip var det 2 og 3 mot 1 hos Bue.
Da kom det et fælt uvær, ei haglbyge så svær at haglkorn veide en øre. Nå hogg Sigvalde fortøyningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn Åkesson ropte til ham, at han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med 70 skip, mens 25 lå igjen.

Nå la Håkon jarl sitt skip opp på den andre sida av Bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for mennene til Bue. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som lå der på tilja, en mann hadde nettopp brukt det til å klinke sammen handgrepet på sverdet sitt. Vigfus var en svært sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet på Aslak Holmskalle, slik at nebbet stod langt inn i hjernen. Før hadde ikke våpen bitt på Aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fostersønn hans. En annen stavnbu var Håvard Hoggande, det var også en svært sterk kar, overmåte modig.

I denne striden gikk Eiriksmennene opp på skipet til Bue og bakover mot løftingen der Bue stod. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesa så neseryggen gikk sund, det ble et svært sår. Bue hogg til Torstein fra sida, så mannen gikk tvers av på midten. Så tok Bue opp 2 kister, fulle av gull, og ropte høyt:

Over bord, alle Bues menn!

Dermed stupte Bue over bord med begge kistene, og mange av hans menn sprang også over bord, men noen av dem falt på skipet, for det nyttet ikke stort å be om grid. Så ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre.

Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet.
Da gikk Torkjell Leira bort til dem og sa dette:

Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg.

Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjell hadde ei stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa:

Jeg har ei nål i handa, den vil jeg stikke i jorda om jeg skjønner noe når hodet er av meg.

De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa:

Ikke søl blod i håret.

En mann tok håret i handa og holdt det fast. Torkjell løftet øksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret gav etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte:

Hvem er denne vakre mannen?

De kaller meg Sigurd, sa han, og jeg går for å være sønn til Bue. Ennå er ikke alle jomsvikinger døde.

Eirik sa:

Du må sannelig være en sann sønn til Bue. Vil du ha grid?spør jarlen.

Det kommer an på hvem som byr, sa Sigurd.

Den byr som har makt til det, sa jarlen, det er Eirik jarl.

Ja da vil jeg, sa han.

Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjell Leira:

Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra, og så sprang han fram med løftet øks. Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjell. Torkjell falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjell i hjel. Nå sa jarlen:

Vagn, vil du ha grid?

Det vil jeg, sa han, om vi kan få det alle sammen.

Løs dem av tauet, sa jarlen. Det ble gjort ; da var 18 drept, og 12 fikk grid.

42.
Håkon jarl satt sammen med en del andre menn på en trestokk, da smalt det i en streng på Bues skip, pila traff Gissur fra Valdres, en lendmann, som satt ved siden av jarlen og var svært staselig kledd. Noen folk gikk ut på skipet, og der fant de Håvard Hoggande, han stod på knærne ute ved relinga, for føttene var hogd av ham; han hadde en bue i handa. Da de kom ut på skipet, spurte Håvard:

Hvem var det som falt ned av tømmerstokken?

De sa han het Gissur.

Da var lykken ikke så stor som jeg ønsket, sa han.

Ulykken var stor nok, sa de, og du skal ikke få gjort flere, og så drepte de ham.

Nå gikk de over valplassen og de falne, og bar sammen hærfanget til deling; 25 av jomsvikingenes skip var ryddet. Så sier Tind:

Dengang bar vender spor av
våpen. Sverdet beit dem
som ei bikkje i beinet.
Han dekker bord for ravnen.

25 lange
skeider fikk han ryddet;
han sloss med sverdet, farlig
for sjøfarende kjemper.

Nå løste de opp hæren. Håkon jarl drog til Trondheimen. Han var fælt misfornøyd med at Eirik hadde gitt Vagn Åkesson grid.

Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene.

Eirik jarl drog nå til Opplanda og derfra øst i riket sitt, Vagn Åkesson fulgte ham. Eirik giftet Vagn med Ingebjørg, datter til Torkjell Leira, og gav ham et godt langskip med fullt utstyr og satte mannskap til det; de skiltes som de kjæreste venner. Vagn drog hjem, sør til Danmark; han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham.

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

45.
Håkon jarl rådde over hele Norge langs kysten i vest, han styrte 16 fylker. Etter at Harald Hårfagre hadde ordnet det slik at det skulle være én jarl i hvert fylke, holdt dette seg lenge siden. Men Håkon jarl hadde 16 jarler under seg. Dette er sagt i Vellekla:

Hvor i verden ellers
vet man at én jorddrott
har land som 16 jarler?
Slik hæren lenge minnes.
Derfor rider et rykte
om rask leik med våpen,
leikt av gavmild fyrste,
mot 4 verdenshjørner.

Hauger av lik stablet
stridsmann opp på vollen,
æsers ætling seiret,
Odin fikk de falne.
Hvem tviler på guders styre
når han kan tyne konger?
Sterke makter, sier jeg,
styrker Håkons rike.

Så lenge Håkon jarl rådde i Norge, var det gode år i landet og god fred for bøndene innenlands. Jarlen var vennesæl blant bøndene det meste av tida han levde, men da det lei på, ble jarlen så lei med det at han ikke var sømmelig i omgang med kvinner. Det gikk så vidt at han lot døtrene til mektige menn ta og føre hjem til seg, og der lå han med dem ei uke eller to, og så sendte han dem hjem igjen. Dette skaffet ham mye uvennskap med kvinnenes frender; bøndene tok til å gi vondt fra seg, slik som trøndere har for skikk når det er noe de ikke liker.

46.
Håkon jarl fikk høre noe snakk om at det skulle være en mann vest over havet som kalte seg Åle, og der trodde de han var konge. Noe av det folk sa, gav jarlen en mistanke om at dette kanskje var en som hørte til den norske kongsætta. Han fikk høre at Åle sa han hadde ætta si i Gardarike, og jarlen hadde hørt at Tryggve Olavsson hadde hatt en sønn, som var reist øst til Gardarike og hadde vokst opp der hos kong Valdemar, og han het Olav. Jarlen hadde ofte spurt seg for om denne mannen, og han hadde en mistanke om at det var den samme som nå var kommet dit til Vesterlanda.

Det var en mann som het Tore Klakka, han var Håkon jarls gode venn. Han hadde vært i viking i lange tider, og stundom på kjøpmannsferd, og var kjent mange steder. Håkon jarl sendte denne mannen vest over havet, sa han skulle dra på kjøpmannsferd til Dublin, slik som folk ofte gjorde dengang; der skulle han få greie på hvem denne Åle var. Og når Tore fikk vite om det var sant at det var Olav Tryggvason eller noen annen av den norske kongsætta, så skulle han se om han kunne få i stand et svikråd mot ham.

47.
Nå drog Tore vestover til Irland og til Dublin, der fikk han spurt om Åle, han var der hos kong Olav Kvåran, mågen sin. Så stelte Tore seg så han fikk snakke med Åle, Tore hadde lett for å snakke. Da de hadde talt godt og lenge med hverandre, tok Åle til å spørre nytt fra Norge; først spurte han etter opplandskongene, hvem som var i live av dem og hva rike de hadde. Så spurte han etter Håkon jarl, om hvor vennesæl han var der i landet.
Tore sa:

Jarlen er en så mektig mann, at det ikke er noen som tør si annet enn det han vil; men det kommer bare av at det ikke er noen annen å gå til. Når jeg skal si deg det som sant er, så kjenner jeg sinnelaget hos mange av stormennene og hos allmuen med, og det er ikke noe de heller vil og ønsker enn at det skal komme en konge til riket av kong Harald Hårfagres ætt. Men vi ser ingen utveg til det nå, og grunnen er vel mest den at det har vist seg hvor ille det går den som vil kjempe mot Håkon jarl.

De talte flere ganger om dette med hverandre, og så lot Olav Tore få vite navnet sitt og hva ætt han var av, og spurte ham til råds; han spurte Tore hva han trodde: om Olav kom til Norge, ville bøndene da ta ham til konge? Tore støttet ham av alle krefter og sa han burde reise, han roste ham svært, og sa han var en dugelig mann. Olav fikk mer og mer lyst på å dra dit han hadde ættearven sin.

Så seilte Olav vestfra med 5 skip, først til Suderøyene. Tore var sammen med ham. Da lå Sigurd Lodvesson jarl i Åsmundarvåg ved Ragnvaldsøy med et langskip og tenkte seg over til Katanes. Olav seilte med skipene sine vestfra mot øyene og la til havn der, for Petlandsfjorden var ikke farbar. Da kongen fikk vite at jarlen lå der, lot han jarlen kalle til en samtale.
Jarlen kom og talte med kongen, og de hadde ikke talt lenge, før kongen sa at jarlen og hele folket hans skulle la seg døpe, og ville han ikke det, skulle han dø på flekken; kongen sa han ville gå med ild og brann over øyene og legge hele landet øde, om ikke folket ble kristent.
Slik som jarlen da var kommet opp i det, valgte han heller å ta imot dåpen. Så ble han døpt, og alt det folk som var hos jarlen også. Etterpå svor jarlen kongen troskapsed og ble hans mann, han gav ham en av sønnene med som gissel; han het Valp eller Hunde og Olav tok ham med seg til Norge.

Olav seilte øst over havet, og kom seilende av hav ytterst på Moster, der gikk han først i land i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Og siden ble det bygd en kirke på samme sted.
Tore Klakka sa til kongen at det eneste han hadde å gjøre, var å ikke la noen vite hvem han var, og ikke la det gå noe ord i forvegen om at han kom, men han skulle dra så fort han bare kunne til jarlen og komme helt uventet over ham.
Kong Olav gjorde så, han drog nordover natt og dag etter som han fikk bør, og sa ikke noe til folk i land om hvem som seilte der. Da han kom nord til Agdenes, fikk han høre at Håkon jarl var inne i fjorden, og dessuten at han var uforlikt med bøndene.
Men da Tore hørte dette, da skjønte han det hadde gått helt annerledes enn han hadde tenkt, for etter jomsvikingslaget hadde alle folk i Norge vært i fullkomment vennskap med Håkon jarl etter den seieren han hadde vunnet, og fordi han frelste hele landet for ufred. Men nå var det gått så ille at det var kommet en stor høvding til landet, og nettopp nå var bøndene uforlikt med jarlen.

48.
Håkon jarl var i gjestebud på Melhus i Gauldalen, og skipene hans lå ute ved Viggja. Det var en mann som het Orm Lyrgja, en mektig bonde som bodde på Bunes, han hadde ei kone som het Gudrun, datter til Bergtor på Lunde; hun ble kalt Lundesol, og var den vakreste kvinne en kunne se. Jarlen sendte noen av trellene sine til Orm i det ærend å hente Gudrun, Orms kone, til jarlen. Trellene kom fram med ærendet. Orm bad dem først få seg kveldsverd. Men før trellene var ferdig med maten, hadde det kommet en mengde menn fra bygda til Orm, som hadde sendt bud på dem. Nå sa Orm at det var ikke tale om at Gudrun skulle gå med trellene. Gudrun sa trellene kunne si til jarlen at hun ville ikke komme til ham med mindre han sendte Tora på Romol etter henne, det var ei mektig husfrue, en av kjærestene til jarlen. Trellene sa de skulle komme igjen en annen gang, og da skulle bonden og husfrua komme til å angre denne skammelige streken; trellene truet fælt, men drog da bort etter dette.

Men Orm sendte hærpil utover bygda til alle 4 kanter, og lot bud følge pila at alle skulle gå med våpen mot Håkon jarl og drepe ham. Han sendte også bud til Halldor på Skjerdingstad, og Halldor sendte straks ut hærpil. Like i forvegen hadde jarlen tatt kona fra en mann som het Brynjolv, og dette hadde vakt stor uvilje hos folk; da hadde det vært nære på det hadde samlet seg hær. Og da budstikka kom nå, løp de opp alle som èn og drog til Melhus.

Men jarlen fikk nyss om det og tok av sted fra garden med følget sitt inn i en dyp dal; det er den de siden kaller Jarlsdalen. Der gjemte de seg. Dagen etter fikk jarlen greie på alt om bondehæren. Bøndene sperret alle vegene, de tenkte seg helst at jarlen måtte ha dradd til skipene sine. Erlend, sønn hans, en usedvanlig staut ung mann, rådde for skipene da. Da natta kom, sendte jarlen følget sitt fra seg, sa de skulle ta vegen gjennom skogene ut til Orkdalen.

Ingen vil gjøre dere noe når ikke jeg er i nærheten. Send bud til Erlend at han skal seile ut gjennom fjorden, og at vi skal møtes på Møre. Jeg skal nok få gjemt meg for bøndene.

Så tok jarlen av sted sammen med en trell han hadde, som het Kark. Det var is på Gaula, og der kjørte jarlen hesten sin uti og lot kappa ligge igjen der; de 2 gikk inn i en heller, som siden blir kalt Jarlshelleren. De sovnet, og da Kark våknet, sa han hva han hadde drømt:

En svart og fæl mann kom framom helleren, og han ble redd han skulle gå inn, den mannen sa til ham at Ulle var død.

Jarlen sa at Erlend var visst drept. Tormod Kark sovnet igjen for annen gang og skreik stygt i søvne, da han våknet sa han at han hadde drømt han så samme mannen, han kom da tilbake og ned til dem og bad ham si til jarlen at nå var alle sund stengte. Kark fortalte drømmen, og jarlen sa han var redd slikt spådde han ikke hadde lenge igjen å leve.

Så sto han opp, og gikk til garden Romol, der sendte jarlen Kark inn til Tora og bad henne komme ut uten at noen så det. Hun gjorde det, og tok godt imot jarlen. Jarlen bad henne gjemme ham i noen dager til bøndene gikk fra hverandre igjen.

Her på garden min kommer de til å leite etter deg både ute og inne, sa hun, for det er mange som vet at jeg gjerne vil hjelpe deg alt jeg kan. Men det er ett eneste sted på garden min, der de ikke vil leite etter en slik mann, det er grisebingen.

De gikk dit, og jarlen sa:

Her får vi slå oss ned, nå må vi først og fremst berge livet.

Så gravde trellen ei stor grav og bar bort jorda og la noe tømmer over. Tora fortalte jarlen hun hadde hørt at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønn hans. Så gikk jarlen ned i grava sammen med Kark, og Tora dekket over med tømmeret, sopte møkk og jord utover og dreiv grisene utpå. Grisebingen lå innunder en stor stein.

49.
Olav Tryggvason seilte innover fjorden med fem langskip, og der kom Erlend, sønn til Håkon jarl, roende imot ham med 3 skip. Da de nærmet seg hverandre, fikk Erlend og folkene hans mistanke om at det nok ble ufred, og så styrte de mot land. Og da Olav så langskipene som kom roende mot ham utetter fjorden, trodde han det var Håkon jarl som kom, og sa de skulle ro etter dem så hardt de kunne. Da Erlend og hans folk var kommet nesten til lands, rodde de på grunn, de løp straks over bord og prøvde å komme i land. Nå kom Olavs skip til i full fart. Olav så en mann legge på svøm, en usedvanlig vakker kar. Olav tok styrvolen og kastet etter denne mannen, hogget kom i hodet på Erlend, sønn til jarlen, så hausen sprakk inn til hjernen. Der mistet Erlend livet. Olav og hans folk drepte mange, noen kom seg unna på flukt, og noen tok de og gav grid, og fikk vite nytt av dem. Da fortalte de Olav at bøndene hadde drevet bort Håkon jarl, at han hadde vært nødt til å rømme unna for dem, og at hele følget hans var spredt til alle kanter.

Nå kom bøndene til Olav, det ble glede over møtet på begge sider, og de slo seg straks sammen. Bøndene tok ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å leite etter Håkon jarl.
De drog opp i Gauldalen, for de syntes det var rimeligst at jarlen var på Romol, om han var på noen av gardene, Tora var den kjæreste vennen han hadde der i dalen. De kom dit og lette etter jarlen både ute og inne, men fant ham ikke. Så holdt Olav husting ute på garden, han stod oppe på den store steinen som var der like ved grisebingen. Da talte Olav, og i talen sa han at han ville skjenke den mann både gods og heder, som kunne skade Håkon jarl.
Denne talen hørte jarlen og Kark. De hadde lys hos seg. Jarlen sa:

Hvorfor er du så bleik, men stundom svart som jord? Det er vel ikke så at du vil svike meg?

Nei, sa Kark.

Vi ble født i samme natt, sa jarlen, det blir ikke langt mellom vår død heller.

Kong Olav drog bort da det ble kveld. Om natta holdt jarlen seg våken, Kark sovnet og skreik fælt i søvne. Da vekte jarlen ham og spurte hva han drømte. Han sa:

Jeg var på Lade nå, og Olav Tryggvason la en gullring om halsen på meg.

Jarlen svarte:

Det viser at Olav Tryggvason kommer til å lage en blodrød ring om halsen på deg om du møter ham. Ta deg i vare for det. Av meg skal du få bare godt som alltid før, svik meg nå ikke.

Etter dette våkte de begge 2, liksom den ene våkte over den andre. Men da det lei mot dag, sovnet jarlen, snart tok han til å skrike fælt, og det ble så mye av det at jarlen satte hælene og nakken innunder seg som om han ville reise seg opp, og skreik høyt og uhyggelig. Kark ble redd og fælen, han tok en svær kniv han hadde i beltet og kjørte den gjennom strupen på jarlen og skar den ut igjen. Det ble Håkon jarls død.

Etterpå skar Kark hodet av jarlen og løp sin veg; dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Han fortalte også alt det som hadde hendt mellom han og Håkon jarl, og som er skrevet her ovenfor.
Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham.

50.
Nå drog kong Olav sammen med en mengde bønder ut til Nidarholm og hadde med seg hodene til Håkon jarl og Kark. Denne holmen brukte de å drepe tjuver og røverpakk på, og der stod en galge. Dit lot han bære hodene til Håkon jarl og Kark. Så gikk hele hæren borttil og ropte og skreik og kastet stein på dem, de sa at der fikk den nidingen gå samme vegen som andre nidinger. Etterpå sendte de folk opp i Gauldalen, de tok kroppen og drog den bort og brente den.

Nå er det slik makt i det fiendskapet trønderne kjente for Håkon jarl at ingen fikk lov å nevne ham uten å kalle ham den vonde jarlen, og det navnet holdt seg lenge etterpå. Men en får si som sant er om Håkon jarl, at det var mange ting ved ham som gjorde ham til en dugelig høvding, først stor ætt, og så vett og kunnskaper til å bruke makten, mot i kampen og lykke til å vinne seier og drepe sine fiender. Så sier Torleiv Raudfellson:

Håkon! Vi vet ikke
under månens veger
større jarl enn du er.
Ved strid du steig til makten.

Ni edlinger har du
sendt til Odin. Ravnen
eter av lik du gav den
og du ble landrik herre.

Håkon jarl var gavmild som få, og det var en ren ulykke som førte slik høvding til den død han fikk. Men det som mest gjorde at det gikk som det gikk, det var at nå var tida kommet da blotskap og blotmenn skulle fordømmes, og hellig tro og gode seder skulle komme i stedet.


51.
Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen, han skulle ha landet slik som Harald Hårfagre hadde hatt det. Da sprang de opp, hele den store allmuen som èn mann, og ville ikke høre tale om annet enn at Olav Tryggvason skulle være konge.
Olav drog omkring i hele landet og la det under seg. Alle folk i Norge gikk over til å vise ham lydighet. Høvdingene på Opplanda og i Viken også, de som før hadde fått landet av danekongen og holdt det for ham, de ble nå Olavs menn og fikk landet av ham. Slik drog han omkring i landet første vinteren og sommeren etter.

Eirik Håkonsson jarl og Svein, bror hans, og de andre frendene og vennene deres rømte av landet og drog øst til kong Olav Svenske i Sveavelde, og der ble de godt mottatt. Så sier Tord Kolbeinsson:

Mennenes svik sendte
siden Håkon i døden,
fredløs varg det voldte,
lagnaden vil så meget.
Tryggves sønn var kommet
til det land han modig
vant bak lindeskjoldet
da han seilte vestfra.

Mere stod i Eiriks
sinn mot gullrik konge
enn han sa oss høylytt.
Slikt ventet vi av ham.
Trøndske jarlen søkte
råd hos svenskekongen,
vred på trassige trønder.
Det torde ingen hindre.