Notes:

Died:
Fra dødsannonsen i Telemark Arbeiderblad (Skien), lørdag 5.mai 1990:

Vår alles kjære Dagmar Duun Engebretsen døde i dag.
Skien, 3.mai 1990.

Familien.

Dagmar married Einar Engebretsen on 29 May 1935 in Gamle Aker kirke, Oslo, Norge. Einar was born on 1 Jan 1904 in Kristiania, Oslo, Norge; died on 6 Jun 1986 in Hamar, Hedmark, Innlandet, Norge; was buried on 12 Jun 1986 in Hamar, Hedmark, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 4 Oct 1891, Fosnes, Nord-Trøndelag, Norge
• Education: 1901, Levanger, Nord-Trøndelag, Norge; Lærereksamen i 1904, Levanger lærerskole.
• Occupation: Abt Aug 1904, Inderøy, Nord-Trøndelag, Norge; Vikarlærer.
• Occupation: Abt Aug 1908, Botne, Holmestrand, Vestfold, Norge; Lærer i folkeskolen, Ramberg skole, frem til 1927.
• Residence: Bef 1910, Botne, Holmestrand, Vestfold, Norge; Ramberg skole.
• Residence: 1914, Botne, Holmestrand, Vestfold, Norge; Fjeldvang på Ramberg.
• Occupation: Bef 1939; Forfatter som skrev på nynorsk.

Notes:

Residence:
Familien på Ramberg skole under folketellingen i 1910:

Lærer i folkeskolen O. Duun, født 21.november 1876 i Fosnes, og hustru Emma Duun, født 10.juli 1881 i Kolvereid.

Deres datter Dagmar Duun, født 1.januar 1910 i Botne.

Residence:
Familien på Fjeldvang under folketellingen i 1920:

Lærer i folkeskolen Ole Julius Duun, født 21.november 1876 i Fosnes, og hustru Emma Georgine Duun, født 10.juli 1881 i Kolvereid.

Deres datter Dagmar Duun, født 1.januar 1910 i Botne.

Occupation:
Forfattar Olav Duun, Olav Ole Julius Duun, født 21. november 1876, fødested Jøa i Fosnes, Nord-Trøndelag, død 13. september 1939, dødssted Tønsberg, gravlagd på Dun kyrkjegard, Fosnes.
Foreldre: Bonde og fiskar Johannes Antonius Olsen Duun (1851–1936) og Elen Jensdatter Fossum (1851–1926).

Gift i Botne 31.august 1908 med meierske Emma Georgine Møller (10.juli 1881–1970), dotter (utanfor ekteskap) til handelsmann Johan Møller og Elise Dyblie.

Olav Duun høyrer til dei aller fremste norske forfattarar på 1900-talet. I perioden 1907–1938 gav han ut 25 romanar, 4 novellesamlingar (sogor er hans eiga sjangernemning) og 2 barnebøker (først i utgåver på riksmål, seinare på nynorsk). Knapt nokon annan norsk forfattar kunne nyta slik samla respekt som han i 1920-åra og 1930-åra, og dei beste romanverka hans, som t.d. 6-bandsverket Juvikfolket, Ragnhild-trilogien, Ettermæle og Menneske og maktene, vil bli ståande.

Duun er språkkunstnar av rang, reint særleg i dei rike naturskildringane, med stor spenning i seg: solspel og forrivne skyer, snøstorm og måne over berg, hav som glitrar og speglar himmel og jord, storbåra som skavlast opp av storm og krev liv. Han kombinerer elles impulsar frå munnleg, folkeleg forteljekunst med raffinerte litterære grep. I framstillinga er det på det beste suveren balanse mellom lun humor og subtil ironi.

Det er fylde i Duuns menneskeskildringar. Som få andre har han makta å gje meisterlege framstillingar av barn, både unge kvinner og menn, modne menneske, og av dei som står framfor døden. Dødsleieskildringane hans er monumentale og makelause i norsk litteratur. Menneskeskildringa til Duun er elles merkt av stor psykologisk innsikt, ikkje minst i umedvite sjeleliv og i korleis fortida som aktiv kraft i notida kan skapa irrasjonelle impulsar, mest i erotisk liv. Kjærleiken gjer mange av personane til Duun særleg ufrie. Av uklår tvang søkjer dei det forbodne, halvt incestuøse; av og til kan det sjå ut til å vera beinveges nedslag frå Freuds tankar omkring Ødipuskomplekset, men det er nok meir diktarens eigen fantasi enn impuls eller lån frå andre.

Motivet med fortida og det umedvitne som ufridom og band er berre den eine sida. Fortida er også ei positiv kraft for Duuns menneske. Kontakten med ættetradisjonen er ein styrke for heltane i hans historiske romanar, og medvitet om dei som har levd før, og om styrken i deira handlingar kan hjelpa moderne menneske gjennom kriser. Duun er likevel ikkje fortidsromantikar. Han er også oppteken av å visa utvikling og mentalitetsendring frå generasjon til generasjon, og det etiske perspektivet er alltid viktig i romanane hans. Mennesket er nok ufritt, men har likevel alltid ei forplikting til å handla, i pakt med ein positiv vitalitet: den blinde farten, heiter det i Juvikfolke.

Bibelske førestillingar er med i nesten alle Duuns bøker; somme av hans fremste skildringar, som av Odin på båtkvelven i I stormen og Ragnhild åleine under svarlause stjerner etter drapet på Didrik i Medmenneske har evangeliske førebilete. Men Duun er ingen “kristeleg” forfattar. Det enkelte mennesket står åleine i hans univers, men likevel har mennesket ansvar i den eksistensielle einsemda, ei moralsk forplikting som gjeld dei andre. Førestellinga om menneskeverd som ein grunnverdi får tydeleg uttrykk, t.d. i Menneske og maktene.

Duun voks opp på Jøa, mest på garden Dun (Øverdon), nær bygdesenteret i Fosnes kommune. Han vart buande heime til han var 25 år gammal, arbeidde på gard og var med på fiske 9 vintrar. Han hadde sett korleis storm kunne piska hav og opplevd forlis, og han lærte landskap og miljø godt å kjenna. Den skiftande naturen må ha gjort sterkt inntrykk; folkelivet òg, og ikkje minst språk og munnleg forteljekunst. Nesten alt han skreiv seinare har motiv frå landskap og miljø han kjende frå tida heime, og skriftspråket hans er farga av målføret, særleg når han gjev att replikkar.

Duun var den eldste i ein syskenflokk på 8. Det var meir enn 20 års aldersskilnad på han og den yngste broren. Tre av syskena døydde medan dei var mellom 3 og 5 år gamle, og det har nok påverka livet heime. Foreldra til Duun vart rivne med av lågkyrkjelege vekkingsbølgjer som gjekk over Jøa sist på 1800-talet. Duun kom seinare til å reagera sterkt mot at - lægpredikanter og andre troshelte huserer i ens hjem - og skilnaden i livssyn skapte avstand mellom han og foreldra.

Duun vart tidleg litterært interessert. Han lytta intenst til gode munnlege forteljarar, og han las alt han kom over; det var som ein sjukdom, har han sagt.
Han tok også tidleg til å skriva, i det handskrivne bladet i ungdomslaget på Jøa, og han sende manuskript til bladet Breidablik på Røros, der han fekk prenta sitt første dikt 1896. Same året sende han også sitt første bokmanus, 4 novelletter, til Olaf Norlis Forlag i Oslo. Det vart refusjon, som det også vart med eit nytt manus til Aschehoug forlag året etter, og i perioden 1897–1901 vart det i alt 5 refusjonar frå Aschehoug; alle dei første manuskripta var på det vanlege bokmålet.

I 1901 tok Duun til ved Levanger lærarskole, der han fullførte den høgare lærarprøva 1904. Forfattaren Vetle Vislie var norsklæraren hans. Kontakten med Vislie fekk mykje å seia for Duuns utvikling som forfattar, og Duun og Vislie vart etter kvart også nære vener. I lærarskoletida tok Duun til å skriva landsmål, som vart språket hans seinare, personleg farga, med særmerke frå målføret både i formverk og ortografi.

Duun var lærar i Trøndelag i 4 år, og 1908 vart han tilsett ved Ramberg skole i Botne i Vestfold, der han kombinerte læraryrket med dikting. Jamt over gav han ut ei bok for året også medan han var lærar. Han levde heller anonymt, i lag med kona og den eine dottera, Dagmar (f.1910). Dei kjøpte hus med vidt utsyn over fjorden, og der skreiv Duun med utgangspunkt i heimegrender han berre sjeldan vitja etter at han hadde flytt sørover.

Med Statens stipendium gjorde Duun ferder til Sverige, Danmark og Tyskland 1912 og 1914; lengst tid budde han i Bayern, der han var då krigen braut ut i august 1914:

Eg vilde sjå dei småbyane og leva millom dei menneskja som Auerbach, Hansjakob o.fl. har skildra i folkelivsbilæta sine, noko som eg lenge hadde ønskt eg kunde få høve til, skriv han i rapport til departementet.

I 1927 søkte han avskil som lærar og vigde seg heilt til skrivinga.

Duun publiserte lite dei første åra som lærar. Han gjorde ferdig ei diktsamling 1904 (hans første bokmanus på landsmål); den vart verande upublisert. Vislie rådde han til å skriva prosa i staden. 1907 debuterte Duun på Olaf Norlis Forlag med Løglege skruvar og anna folk. Sogor. Det er 12 soger i alt, folkelivsbilete, groteske humoresker, men også psykologiske portrett som peikar framover. Det er sikrare episke grep og tydelegare duunske motiv, som samanstilling av gamle verdiar og modernitet i den neste sogesamlinga, Gamal jord. Duun vart etter kvart ein meister også i det vesle formatet, ikkje minst i dei 2 seinare samlingane: Blind-Anders og Vegar og villstig.

I dei 2 barnebøkene Duun gav ut under namnet Ole Raabye på Aschehoug forlag 1912 og 1913, Storbåten og Sommereventyr, begge på riksmål, møter vi nok den forteljande læraren. Det er rimeleg å tru at bøkene har blitt prøvde ut i skolesituasjonen først. I 1930-åra kom desse bøkene ut i nye utgåver på nynorsk, og Duun er ein god forteljar for barn.

Den første romanen til Duun, Marjane, inneheld truleg restar av det han skreiv i 1890-åra. Det er ei uduunsk bok, med mykje sentimentalitet, men med glimt inn i det som kom til å bli landskap for mange av hans seinare romanar: ei kystbygd med garden Håberg som sentrum, og også somme av figurane i romanen møter vi att seinare.

Langt meir moden og moderne er romanen Paa tvert, med imponerande innsikt i psykologiske kompensasjonsmekanismar. Umedvite sjeleliv, med raffinert påvising av at fortida lever i notida, er sentralmotivet i Nøkksjølia og endå meir i framhaldet av denne romanen, Sigyn. Sigyn-bøkene viser det som blir endå tydelegare seinare, at Duun er ein av dei fremste kvinneskildrarane i norsk litteratur. Meisterleg psykologisk skildring er det også i den romanen som kom mellom dei 2 Sigyn-bøkene:

Hilderøya, som paradoksalt også kan karakteriserast som ein lyrisk roman om sjalusi, har samspel mellom natur og sjeleliv som eit sentralt motiv.

Sjeleskildring og erotisk konflikttematikk står sentralt også i Tre venner, men her er samstundes meir vekt på sosiale spenningar, som det også er i Harald, og endå meir i Det gode samvite, med skildring av 3 generasjonar og endring av mentalitet og moralske normer i takt med moderniseringa av samfunnet. Erotisk psykologi dominerer absolutt i På Lyngsøya.

Hovudverket til Duun er romansyklusen om Juvikfolket i 6 band:

Juvikingar, I blinda, Storbryllope, I eventyre, I ungdommen og I stormen.

Det er ein slektsroman frå bondemiljø i trøndsk kystsamfunn med perspektiv langt tilbake, men med vekt på tida frå tidleg 1800-tal til samtid. Vi lærer 6 generasjonar å kjenna, deira barske individualisme og utviklinga av tilhøvet deira til makter som natur, andre menneske, Vårherre og Satan, og vi ser deira kompliserte vokster inn i fellesskapen når den moderne tida kjem. Hovudpersonen i dei 3 siste romanane, Odin, syg kraft frå tradisjonen om dei gamle, men må handla annleis enn dei for å leva rett:

Han ofrar til slutt frivillig livet for fienden som har krenkt han på det grovaste. Slik fører han ætta eit - høneføtt - framover.

Juvikfolket er eit uvanleg rikt romanverk, språkleg suverent, med stor episk kraft, psykologisk innsyn og fint samspel mellom sjeleskildring og framstilling av sosiale og historiske prosessar.

Juvikfolket vart Duuns gjennombrot også hos publikum, både i Noreg og utlandet, særleg Tyskland, der verket kom i fleire utgåver i 1920- og 1930-åra og fekk svært rosande kritikk, særleg av Max Tau, som såg på Duun som den fremste europeiske diktaren i samtida. Då verket var fullført, fekk Duun diktarløn.

Han vart nominert til Nobelprisen i litteratur, og den sakkyndige i Svenska Akademien, Pär Hallström, skreiv ei svært rosande innstilling om verket og forfattaren. 13 gonger i alt vart Duun nominert til prisen; mellom dei som gong etter gong gjorde framlegg om hans kandidatur var historieprofessorane Oscar Albert Johnsen og Halvdan Koht, Harry Fett, Jens Thiis, Helga Eng og Paal Berg.

Novellesamlinga Blind-Anders har nær tilknyting til Juvikfolket, etter som forteljingane er lagde i munnen på Anders Håberg, hovudpersonen i I blinda.

For første gong etter debuten tok han 1 års pause og gav ikkje ut nokon roman 1925. Den moderne samfunnsromanen Straumen og evja er nok den minst vellykka av Duuns romanar, medan han gjorde stor suksess, ute og heime, med Olsøygutane, tilsynelatande ei frisk og lystig skildring av fire vitale fiskarbrør på ei lita øy ytst i havgapet, men i røynda ein subtil og heller mørk psykologisk roman om ufrie menneske med ironi til vern mot det såre dei ikkje kan tala om og knapt erkjenna. Carolus Magnus er dels frå hovudstaden og har trekk felles med Garborgs Bondestudentar. Romanen er ein studie i ufriskt sjeleliv; hovudpersonen må ein kunna karakterisera som psykopat.

Kritikken var famlande; berre Sigurd Hoel såg meisterskapen også i denne romanen. Derimot var kritikken unisont rosande 1929, då Duun gav ut Medmenneske, første roman om Ragnhild på Stavsund; den gode lyse kvinna som berre ønskjer å gjera vel og vera forsonar mellom far og son i konflikt: verfaren hennar, den sleske Didrik Dale, og mannen hennar, Håkon. Det endar med at ho, utan å ha planlagt det, kjem til å ta livet av Didrik med øks. Ho veit at ho har handla ille, men vel å tolka handlinga som meiningsfull, og det eksistensielle og etiske spørsmål romanen reiser, blir: kan det vera rett å ta liv? Håkon meiner nei. Han lever ikkje opp til hennar von om fellesskap, og ho kjenner seg svikta av han då ho må ta på seg straffa. Duun var sjølv med og dramatiserte Medmenneske for Det Norske Teatret 1935 (saman med Knut Hergel). Det vart suksess, og stykket har blitt spela fleire gonger også dei siste tiåra. Det har også vore laga fjernsynsserie av Medmenneske.

Dei 2 neste romanane i serien, Ragnhild og Siste leveåre, er mindre dramatiske, men særleg Ragnhild er ein framifrå roman om å venda tilbake til livet etter ei djup krise.

I 1930-åra eksperimenterte Duun elles mykje med forma. Dei novellene han gav ut 1931, Vegar og villstig, har meir av tidlaust legendepreg enn dei tidlegare sogene. Romanen Ettermæle har blitt karakterisert som kriminalroman og dreiar seg om ein son som etterforskar mors død som faren har blitt skulda for. Samstundes etterforskar han si eiga fortid, som han ikkje kjenner.
Ettermæle har seinare blitt dramatisert med stort hell. Gud smiler er komponert som 2 noveller med kvar sin hovudperson, og dei 2 kjenner ikkje kvarandre før mot slutten, då dei møtest og blir gifte.
Samtid er ein bygderoman om strid og kiv og ulike slags konfliktar, men det karakteristiske – og formelt moderne – med romanen er at alt som hender, blir formidla gjennom eit sinn, i eit slags stream-of-consciousness-teknikk.

Duun følgde opplagt med i utanlandsk litteratur og tok vare på impulsar frå det nye, både i USA og i Europa.
Menneske og maktene, som vart Duuns siste roman, er også originalt komponert. I ei rammeforteljing, dvs eit opningskapittel og eit sluttkapittel blir det fortalt om ei uversnatt med storm og med storflo over eit lite øysamfunn der mange druknar men nokre overlever. Mellom dei to samtidsaktuelle kapitla er det fem kapittel om nokre av dei personane som blir stilte overfor påkjenningar og kriser denne uversnatta, både slike som overlever og slike som går til grunne. Det er som om Duun spør: Kva skal til for at menneske skal overleva?

Duun var uvanleg høgt verdsett i si samtid. Han var den første som vart tildelt Gyldendals legat for norsk litteratur 1934. Særleg var han populær i Tyskland, i alle krinsar. Som den aller første fekk han på 60-årsdagen tildelt den store Henrik Steffens-prisen for skandinavisk litteratur og kunst. Universitetet i Hamburg stod som tildelar, professor Didrik Arup Seip var med i styret for prisen, men pengane kom frå ei stor kulturstifting, grunnlagd av forretningsmannen Alfred Töpfer. Duun tok imot prisen på 10 000 Reichsmark i Hamburg i april 1937.

Olav Duun sine bøker er omsett til svensk, dansk, islandsk, tysk, engelsk, nederlandsk, italiensk, polsk, latvisk, tsjekkisk, slovensk, fransk, ungarsk og serbokroatisk.

Verker:
Løglege skruvar og anna folk. Sogor, 1907
Marjane, 1907
Paa tvert, 1909
Nøkksjølia, 1910
Gamal jord, 1911
Hilderøya, 1912
Storbåten, 1912
Sommereventyr, 1913
Sigyn, 1913
Tre venner, 1914
Harald, 1915
Det gode samvite, 1916
På Lyngsøya, 1917

Juvikfolket, 1918–1923:
Juvikingar, 1918,
I blinda, 1919,
Storbryllope 1920,
I eventyre, 1921,
I ungdommen, 1922,
I stormen, 1923

Blind-Anders, 1924
Straumen og evja, 1926
Olsøygutane, 1927
Carolus Magnus, 1928

Ragnhild-trilogien, 1929–1933:
Medmenneske, 1929,
Ragnhild, 1930,
Siste leveåre, 1933

Vegar og villstig, 1931
Ettermæle, 1932
Gud smiler, 1935
Samtid, 1936
Menneske og maktene, 1938

IKKJE PUBLISERT MATERIALE:
Brev i NBO (Brevsamling 436 og 472) diverse usystematisert materiale i Olav Duun-huset, Holmestrand

Kilder og litteratur:
K. Elster d.y.: biografi i NBL1, bd. 3, 1926.
R. Thesen: Mennesket og maktene. Olav Duuns dikting i vokster og fullending, 1945.
K. Haukaas: Olav Duun og bøkene hans. Ein bibliografi, 1954.
B. Birkeland: Olav Duuns soger og forteljingar. Forteljekunst og tematikk, 1976.
O. Hageberg: Olav Duun. Biografiske og litteraturhistoriske streiflys, 1995.
d.s.: Forboden kjærleik. Spenningsmønster i Olav Duuns dikting, 1996.
Brevsamling 472, NBO.

Portretter m.m. KUNSTNARLEGE PORTRETT Byste av Stinius Fredriksen, u.å.; Det Norske Teatret, Oslo.

Ole married Emma Georgine Møller, "Nakling" / "Duun" on 31 Aug 1908 in Botne kirke, Holmestrand, Vestfold, Norge. Emma (daughter of Johan Moses Møller and Else Marie (Elise Margrete) Dyblie) was born on 10 Jul 1881 in Kolvereid, Nærøy, Nord-Trøndelag, Norge; was christened on 6 Jan 1882 in Kolvereid, Nærøy, Nord-Trøndelag, Norge; died on 24 Oct 1970 in Holmestrand, Vestfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Aft Feb 1882, Kolvereid, Nærøy, Nord-Trøndelag, Norge; Oppvokst på gården Nakling.
• Confirmation: 18 Jul 1897, Kolvereid, Nærøy, Nord-Trøndelag, Norge
• Occupation: Bef 1910, Inderøy, Nord-Trøndelag, Norge; Bankansatt.
• Residence: Aft 1939, Holmestrand, Vestfold, Norge; Rambergfjellet.

Notes:

Birth:
For Emma var barndommen og ungdommen fæl. Faren, Johan Moses Møller, var handelsmann, ordførar og stortingspolitikar. Han vart forlova med Else Marie Dyblie, men då bryllaupet skulle haldast, trekte brudgommen seg i siste liten. Dette var ein katastrofe for brura, som var gravid. Ho fann det best å setja bort dottera, og Emma voks opp på ein av nabogardane i Kolvereid.

Residence:
I ung alder ble Emma satt bort, og vokste opp på Nakling, en av nabogårdene til sin tante på Mulstad, sammen med gårdens øvrige barn. Oppveksten var preget av hardt arbeid.
Sin far Johan Moses skal Emma visstnok aldri ha møtt, men moren Else Marie, skal ha besøkt henne på Nakling flere ganger, anonymt.

Under folketellingen i 1891 står Emma Møller nevnt under Nakling som plejebarn.

Under folketellingen i 1900 står Emma Møller nevnt som ugift Pleiedatter, Arbeiderske, udlært Meierske, på Nakling østre gård.

Emma skal ha brukt Nakling som slektsnavn frem til hun giftet seg med dikteren Olav Duun.

Confirmation:
Av forskjellige årsaker ville ikke moren være bekjent av at hun hadde en datter og avviste henne. Da Emma skulle konfirmeres, ble moren invitert, men hun møtte ikke opp.

Occupation:
Olav Duun var utdannet lærer og fikk sin første stilling som vikar i Inderøy. På dette tidspunktet var han forlovet med Emma, og sørget for at hun fikk en jobb i den lokale banken. Men, da hennes mor fikk nyss om dette forlangte hun at Emma skulle fjerne seg fra bygden, og Emma flyktet da til Nord-Norge.

Residence:
Etter sin mann, forfatteren Olav Duuns bortgang levde Emma en ensom og tilbaketrukket tilværelse i 3 tiår i deres hjem på Rambergfjellet ved Holmestrand. Her arbeidet og stelte hun i hus og hage i det som hadde vært deres felles hjem. Naboene kunne skimte henne mellom trærne, helst iført svarte klær, og etter hvert fikk hun tilnavnet Den sorte dame. Det sies at hun fremsto som ensom og bitter, så hennes tragiske oppvekst og foreldre som avviste henne satte nok sine dype spor.
En gang etter krigen fikk Emma en henvendelse fra morens hjemtrakter med spørsmål om ikke hennes gamle mor kunne få bo hos henne nå som livet gikk mot slutten. Det sies at Emma skrev tilbake og avviste forslaget. Hun svarte med samme mynt.

Other Events and Attributes:

• Confirmation: Abt 1846, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Education: Abt 1851, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Svennebrev som maler, spesielt i lakkering og forgyldning.
• Occupation: Aft 1851, Ramsøy, Bjørnør, Osen, Sør-Trøndelag, Norge; Malermester.
• Occupation: Abt 1858, Ramsøy, Bjørnør, Osen, Sør-Trøndelag, Norge; Handelsmann/kjøpmann og gårdbruker.
• Residence: 1858, Ramsøy, Bjørnør, Osen, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: 1877, Kristiania, Oslo, Norge; Stortingsmann, 2.representant for Søndre Trondhjems Amt. Tittel: Landhandler.
• Occupation: Jan 1890, Osen, Sør-Trøndelag, Norge; Den første ordfører i Osen kommune.
• Residence: 1891, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nordregate (hotel), samt på Dampskipet Ragnvald Jarl. Reisende handelsmand.
• Occupation: Bef 1900, Kristiania, Oslo, Norge; Kongens Gade 33, midlertidig bosted.
• Residence: Bef 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kjøbmandsgate 4.

Notes:

Occupation:
For å utdanne seg videre etter å ha tatt svennebrevet, var det Johan Moses' hensikt å reise utenlands, til Danmark eller Tyskland, men slik ble det ikke. Han manglet penger, og en koleraepidemi som herjet i Danmark hindret også hans utreise. bestemte seg derfor å søke lykken på kysten, for som malermester å arbeide og om mulig spare seg opp penger til reise senere. På denne måten kom han til Bjørnør.
På Bjørnør ble han godt mottatt, og spesielt fikk Johan Moses et godt forhold til handelsmannen Adolf Jordan på Sørkråkøy. Her følte han seg hjemme, og han nød ubetinget tillit til handelsmannen og hans familie. Dette gjorde til at Johan Moses senere gikk over til handelen, først i Adolf Jordans tjeneste.
Etter en tid flyttet Johan Moses tilbake til Trondheim, men så ble Jordan syk og sengeliggende. Hans handelsbetjent, skipper og bryggmann omkom ved en ulykke utenfor stedets pakkhus, og selv døde Jordan kort tid etter. Johan Moses Møller fortsatte da som bestyrer av handelen for enken i et par år.
Fra Sørkråkøy dro han med et fartøy til Lofoten for å kjøpe og salte fisk og rogn. Bjørnørs lensmann O.Paulsen ydet han de fornødne kontanter uten noen som helst sikkerhet, da han også hadde full tillit til Johan Moses.
På Ramsøy hadde det tidligere vært et handelssted, og der bodde det en som bare drev gårdsbruket uten å beskaffe seg med handel. Da stedet ble utbydd til salgs, bestemte Johan Moses seg i 1857 for å kjøpe det. Han søkte og fikk kongelig bevilling til å drive landhandel.

Occupation:
Ramsøya er den nest største øya i Osen. Den tilhørte Reins kloster så langt bakover i tid som en kjenner til. Etter flere eiere gjennom årene, ble Johan Moses Møller fra Trondheim eier i 1858. Da Møller kom til Ramsøygården var bebyggelsen i dårlig forfatning, og han måtte føre opp nye husbygninger. Ramsøygården var på den tida den største gården i Osen og ble kalt Godset.
Han var en interessert og dyktig jordbruker, og forbedret jordens avkastning på Ramsøy så han etter noen år kunne ha dobbel besetning mot tidligere.
Det var mye arbeidsfolk på gården, som dreng, budeie og gjetergutt. Herskapet hadde også husjomfru, guvernante og kokke. I den ene enden av fjøset var det bakeri, og over der et rom som var til arbeidsfolkene. Møller drev også brennevinsutsalg.

Det var kun et anløpssted for skipstrafikk på Bjørnør fra før av, og det var Sørkråkøy, og et eneste poståpneri på Roan prestegård. Etter at Johan Moses kom til Ramsøy det han å få opprettet et skipsanløp der også, samt poståpneri, hvor han så ble ekspeditør, poståpner, skysskaffer og gjestgiver.

Etter lov i 1860-årene skulle det foretas en revidering av landets matrikkelskyld. I den anledning ble Johan Moses fylketsvalgt for å tiltrede Bjørnørs herredskommisjon, som hadde et nok så stort arbeide med å verdsette samtlige eiendommer i herredet. Dette arbeidet varte i et par sommere. Han fikk også vervet å ivareta herredets interesser i en oppnevnt fogderikommisjon.

Fra folketellingen i 1875:
Handelsmand, Gaardbr. S og Dampskibsexpeditør Johan Moses Møller, født i 1832 i Throndhjem.

I 1876 ble han valgt til Stortinget som fylkets 2.representant for årene 1877 til 1879, og deltok sådan i næringskommiteen. Etter junilovens ikrafttreden ble han flere ganger valgt som lagrettemann og domsmann, og deltok i flere skyld- og delingsforretninger. Han var i over 20 år revisor i Bjørnørs herredskasseregnskap og regnskapsfører for Osen kirke, samt 4 år formann i Bjørnørs eldste og første likningskommisjon.

I 1884 var Johan Moses Møller tilsatt av 10 forskjellige sjøforsikringsselskaper som fast havariagent på strekningen fra den Murmanske kyst til Moldøy i Nordfjord, og senere videre sydover langs kysten til Kristiania.

Fra 1891:
Johan Moses Møller, f.1832 i Thjem, grdbr.selveier, landhandler, poståbner.

Fra Norsk Kundgjørelsestidende, onsdag 3.august 1898:

Jeg, Johan Moses Møller anmelder herved, at jeg under Firma J. Moses Møller driver Handel med Forretningskontor i Osen Herred, hvor jeg bor paa Gaarden Ramsø.
Ramsø den 7 Juni 1898.

Registreret idag til Berigtigelse af tidligere Anmeldelse fra Firmaet J. Moses Møller i Bjørnør.
Fosens Fogderi, 13 Juli 1898.
P. Miotzfeldt.

Fra folketellingen i 1900:
Landhandler, gårdbruger(selveier) post- og dampskibsekspeditør Johan Moses Møller, født i 1832 i Trondhjem.

Johan Moses drev landhandel på Ramsøy i omtrent 52 år, før han solgte stedet til Helmer Volden, og flyttet tilbake til Trondheim.

I 1908 foretok han en reise for det Nordenfjeldske dampskipsselskap til Færøyene og Island for å undersøke handelsforholdene for om mulig å opprette en dampskipsrute fra Trondheim til disse stedene. Da var han 76 år gammel, og straks etter denne reisen fikk han avskjed i nåde, og en årlig pensjon av selskapene som han i en årrekke hadde arbeidet for.

Residence:
Ramsøya er den nest største øya i Osen. Den tilhørte Reins kloster så langt bakover i tid som en kjenner til.

Etter flere eiere gjennom årene, ble Johan Moses Møller fra Trondheim eier i 1858. Da Møller kom til Ramsøygården var bebyggelsen i dårlig forfatning, og han måtte føre opp nye husbygninger. Ramsøygården var på den tida den største gården i Osen og ble kalt Godset.
Det var mye arbeidsfolk på gården, som dreng, budeie og gjetergutt. Herskapet hadde også husjomfru, guvernante og kokke. I den ene enden av fjøset var det bakeri, og over der et rom som var til arbeidsfolkene. Møller drev også brennevinsutsalg.

Fra folketellingen i 1875:

Handelsmand, Gaardbr. S og Dampskibsexpeditør Johan Moses Møller, født i 1832 i Throndhjem, og hans kone Julie Fredrikke Marie Møller, født i 1832 i Throndhjem.

Deres barn:

Peter Bernhard Møller, født i 1865 i Throndhjem.
Marit Møller, født i 1866 i Osens S. Bjørnør.
Johannes Møller, født i 1868 i Osens S. Bjørnør.
Bergliodt Møller, født i 1870 i Osens S. Bjørnør.
Gudrund Møller, født i 1871 i Osens S. Bjørnør.
Astrid Møller, født i 1873 i Osens S. Bjørnør.
Sverre Møller, født i 1875 i Osens S. Bjørnør.

Familien og ansatte på Ramsø i 1891:

Johan Moses Møller, f.1832 i Thjem, grdbr.selveier, landhandler, poståbner og hustru Julie Fredrikke Marie Møller, f.1832 i Thjem.

Barn:

Peter Bernhard Møller, f.1865 i Thjem, ug handelsfuldm.
Johannes Brun Møller, f.1868, Bjørnør, ug handelsbetj.
Bergljot Møller, f.1870, Bjørnør, ug hjv.dtr.
Astrid Møller, f.1873, Bjørnør, ug hjv.dtr.
Sverre Møller, f.1875, Bjørnør, ug elev.
Trygve Møller, f.1877, Bjørnør.

Dessuten:

Karen Svendsen Uran, f.1869, Bjørnør, ug kokkepige.
Dina Johannessen Kløvig, f.1873, Fladanger, ug budeie.
Anne Jensen Hopen, f.1876, Bjørnør, ug stuepige.
Peter Pedersen Hepsø, f.1879, Bjørnør, pleiebarn, gjæter.
Peder Munch Brage, f.1865, Fjære, Grimstad, ug juridisk student.
Kristine Kristoffersdtr., f.1841, Bjørnør, g. arb.

Fra folketellingen i 1900:

Landhandler, gårdbruger(selveier) post- og dampskibsekspeditør Johan Moses Møller, født i 1832 i Trondhjem, og Handelsmdskone, husstel Julie Møller, født i 1832 i Trondhjem.

Occupation:
Fra Dagsposten Trønderen, tirsdag 21.januar 1890:

Ordførervalg. Bjørnør: Ordfører: Handelsmand Johan Moses Møller.

Johan Moses Møller var ordfører tilsammen i 8 år. Først fra 1.juni 1892 til 31.desember 1893. Deretter fra 1.januar 1896 til 31.desember 1901.

Residence:
Johan Moses Møller er enkemand og losjerende. Tittel er Chef Agent for Off. kontor og Handlende.

Died:
Fra dødsannonsen i Aftenposten, tirsdag 4.november 1919:

Vor kjære far J. Moses Møller døde i Kristiania den 31.oktober 1919, 87 aar gammel.

Børnene.

Bistettelsen foregaar i Krematoriet fredag den 7.novbr. kl. 1/2 3.

Fra Bergens Aftenblad, onsdag 5.november 1919:

J. Moses Møller død.
En høit agtet og skattet Mand i Trøndelagen, J. Moses Møller, er Fredag afgaaet ved Dødøen her i Kristiania. I det offentlige Liv deltog Moses Møller i sin Tid paa en fremtrædende Maade. Han var anden Repræsentant for Søndre Trøndelagens Amt i Perioden 1877-79 og Medlem af Herredsstyret i 30 Aar og i flere Aar Ordfører. Desuden var han Forligskommisær m.v. Moses Møller var i en Aarrække fast Havariagent fra Stadt til Grænsen mod Rusland for 10 norske og udenlandske Selskaber.

Johan married Else Marie (Elise Margrete) Dyblie. Else was born in 1854 in Inderøy, Nord-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1881, Kolvereid, Nærøy, Nord-Trøndelag, Norge; Bodde hos sin søster på gården Mulstad.

Notes:

Residence:
I forbindelsen med fødselen til datteren Emma, bodde Else Marie hos søsteren sin på Mulstad.

Notes:

Engaged:
Den velstående skipperen og kjøpmannen Johan Moses Møller fra Sandø og Else Marie Dyblie fra Inderøy tilhørte begge ressurssterke familier.
En tid etter det første møtet ble bryllup forberedt, og alt så ut til å ligge vel til rette for et vellykket ekteskap. Muligens ble bryllupet fremskyndet av brudens graviditet. Men, den vordende brudgommen bar på en stor og ulykksalig hemmelighet som bare han visste om. Johan var nemlig allerede en vel etablert mann og gift med en annen kvinne. Han hadde mange barn, 3 før og 8 i ekteskapet. Det planlagte bryllupet ble naturlig nok avlyst.

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 1816, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: 1822, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Andrelærer ved Døveskolen.
• Occupation: Bef 1842, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kunstdreier.
• Occupation: Bef 1843, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Handelsmann.

Notes:

Occupation:
Han hadde ingen lærerutdanning, men fikk stillingen fordi han hadde en døv bror, Andreas, og kunne derfor litt tegnspråk. Han måtte likevel lære seg nye tegn som broren hadde med seg fra studier i København, men fikk han problemer brukte han håndalfabetet. Bøkene som broren Andreas hadde med seg fra København ble studert nøye, og broren fortalte også hvordan de underviste døve i København. De 2 brødrene satte seg ned og øvde tegn og håndalfabet etter den første ordsamlingen.

I slutten av april 1838 sendte stiftsdireksjonen et brev til kirkedepartementet, der det sto at pastor Angell på Strinda hadde døpt et uekte barn i Malvik kirke. Få dager før fødselen hadde barnets mor kommet til bygda fra Døveskolen i Trøndheim. Regnskapsfører Schive ved Døveskolen reiste så til Malvik sammen med Frederik Lindemann for å få vite hva som hadde skjedd.

Vel framme fikk de vite at den unge moren var døv, og at hun hadde gått på Døveskolen fram til 1836, da hun ble konfirmert. Siden hadde hun arbeidet hos økonom Johannes Møller, og det var han som hadde kommet med henne til gården Vikhammer før fødselen.
Til folkene på gården hadde han sagt at han skulle betale for barnet. Selv sa hun bare at navnet på faren var - Hans - når noen spurte henne. Det gikk rykter i byen, og stiftsdireksjonen fant ut at de ville forhøre jenta. Det de fant var sørgelig.

Opplysningene førte til at andrelæreren Peter Christian Møller ble sagt opp, og fikk beskjed om å flytte fra skolen innen 8 dager.
Også den 78 år gamle økonomen Johannes Møller mistet jobben, men han fikk 3 måneders oppsigelse. Bevisene mot Johannes var nemlig ikke like sterke som bevisene mot Peter Christian. I tillegg var det vanskelig å finne en like flink økonom på kort tid.

Trondheim Stiftsmandskab skrev nå til stiftsdireksjonen om de gjennomførte forhørene av den døve unge barnemoren, Kirstine Arntsdatter Mousund, som hadde født en datter Anna-Olava (født 10.februar 1838 og døpt 25.februar samme år (Fastelavenssøndag)). Peter Christian innrømmet for stiftsdireksjonen at han var far til barnet. Han ba om at han ikke måtte bli mer - beskjemmet - og synes at saken burde henlegges. Han hadde jo tilstått, og fått sin fortjente oppsigelse.

Senere finner vi Kirstine boende hos sin gifte datter Anna i folketellingen i 1865, på gården Valentinlyst i Strinda kommune.

Peter married Beret Marie Worm Sivertsen, "Møller" on 13 Aug 1829 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Beret was born on 22 Feb 1809 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 26 Mar 1809 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 1 Feb 1882 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 10 Feb 1882 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Far: Moses Sivertsen.