Elstrude married Sigfried av Danmark before 0965. Sigfried (son of Gottfried (Godfrey) av Danmark) was born in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Hawise av Guisnes was born about 0958 in Normandie, Frankrike.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0918, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Occupation:
Arnulv den gamle, med tilnavnet den store også, var greve av Flandern 918-958 og 962-965. Hans lange regjeringstid var avbrutt i tre år da sønnen, Balduin 3 regjerte.

Grevskapet Flandern utvidet Arnulf 1 på 900-tallet til sør for elven Somme.

Arnulf of Flanders, called the Great, was the third Count of Flanders, who ruled the County of Flanders, an area that is now northwestern Belgium and southwestern Netherlands.

Arnulf was the son of count Baldwin 2 of Flanders and Ælfthryth of Wessex, daughter of Alfred the Great. Through his mother he was a descendant of the Anglo-Saxon kings of England, and through his father, a descendant of Charlemagne. Presumably Arnulf was named after Saint Arnulf of Metz, a progenitor of the Carolingian dynasty.

At the death of their father in 918, Arnulf became Count of Flanders while his brother Adeloft or Adelolf succeeded to the County of Boulogne. However, in 933 Adeloft died, and Arnulf took the countship of Boulogne for himself, but later conveyed it to his nephew, Arnulf 2.

Arnulf 1 greatly expanded Flemish rule to the south, taking all or part of Artois, Ponthieu, Amiens, and Ostrevent. He exploited the conflicts between Charles the Simple and Robert I of France, and later those between Louis 4 and his barons.

In his southern expansion Arnulf inevitably had conflict with the Normans, who were trying to secure their northern frontier. This led to the 942 murder of the Duke of Normandy, William Longsword, at the hands of Arnulf's men. The Viking threat was receding during the later years of Arnulf's life, and he turned his attentions to the reform of the Flemish government.

Arnulf made his eldest son and heir Baldwin 3 of Flanders co-ruler in 958, but Baldwin died untimely in 962, so Arnulf was succeeded by Baldwin's infant son, Arnulf 2 of Flanders.

Arnulv married Adele (Alice) av Vermandois about 0933 in Flandern, Belgia. Adele (daughter of Herbert av Vermandois, "Herbert 2" and Luitgard (Liegard) av Paris) was born about 0915 in Vermandois, Normandie, Frankrike; died on 10 Oct 0960 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
St.Quinton

Died:
Bruges, Aquitaine, Frankrike?
Begravet Abby de St.Pierre.

Notes:

Married:
The name of Arnulf's first wife is unknown but he had at least one daughter by her:
Name unknown; married Isaac of Cambrai. Their son Arnulf succeeded his father as Count of Cambrai.

In 934 he married Adele of Vermandois, daughter of Herbert 2 of Vermandois. Their children were:

1. Hildegarde, born c. 934, died 990; she married Dirk 2, Count of Holland. It is uncertain whether she is his daughter by his first or second wife.

2. Liutgard, born in 935, died in 962; married Wichmann 4, Count of Hamaland.

3. Egbert, died 953.

4. Baldwin 3 of Flanders (c. 940 – 962), married Mathilde of Saxony (dead 1008), daughter of Hermann Billung.

5. Elftrude; married Siegfried, Count of Guînes.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0879, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Occupation:
Baldwin 2, nicknamed Calvus (the Bald) was the second Count of Flanders and ruled from 879 to 918.
He was the son of Baldwin 1 of Flanders and Judith, a daughter of Charles the Bald and as such a descendant of Charlemagne.

In 884 Baldwin married Ælfthryth (Ælfthryth, Elftrude, Elfrida), a daughter of King Alfred the Great of England. The immediate goal of this Anglo-Flemish alliance was to help Baldwin control the lower Canche River valley.

The early years of Baldwin's rule (879-885) were marked by a series of devastating Viking raids into Flanders where little north of the Somme was left untouched.

By 883 he was forced northward to the flat marshes of the pagus flandransis which became the territory most closely associated with the counts of Flanders from that time on.
Baldwin constructed a series of wooden fortifications at Saint-Omer, Bruges, Ghent, and Kortrijk and seized those lands abandoned by royal and ecclesiastical officials. Many of these same citadels later formed castellanies housing government, militia and local courts.

In 888 the west Frankish king Charles the Fat was deposed and there were several candidates for his replacement.
As he was a grandson of Charles the Bald, Holy Roman Emperor and King of West Francia, Baldwin could have, but did not, compete for the crown of western Francia.
Instead Baldwin joined others in trying to convince the East Frankish king Arnulf to also take the west Frankish crown, but Arnulf declined. The Robertine Odo, Count of Paris, was elected king but Odo would not support Baldwin's attempts at gaining control of the abbey of St. Bertin the two fell out and while Odo attacked Baldwin at Bruges he could not prevail.

Baldwin continued his expansion to the south and gained control of Artois including the important abbey of St. Vaast. When the abbey came under the jurisdiction of Archbishop Fulk of Reims in 900 Baldwin had him assassinated. When his attempts to expand further into the upper Somme River valley were opposed by Herbert 1, Count of Vermandois Baldwin likewise had him assassinated.

He died 10 September 918 at Blandijnberg (near Ghent) and was succeeded by his eldest son Arnulf 1 of Flanders.

His younger son Adalulf was (the first) count of Boulogne.

Died:
Blandinberg. 2.januar?

Balduin married Elftrude (Aefthryth) av Wessex about 0884 in Flandern, Belgia. Elftrude (daughter of Alfred (Aelfred) av Wessex and Ealhswyth (Ealswith) av Gaini) was born about 0871 in Wessex, England; died on 07 Jun 0929 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia; was buried after 07 Jun 0929 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Buried:
St.Peters Abbey.

Notes:

Married:
In 884 Baldwin married Ælfthryth (Ælfthryth, Elftrude, Elfrida), a daughter of King Alfred the Great of England. The immediate goal of this Anglo-Flemish alliance was to help Baldwin control the lower Canche River valley.

They had the following children:
1. Arnulf 1 of Flanders (c. 890–964), married Adela of Vermandois.

2. Adalulf (c. 890–933), Count of Boulogne.

3. Ealswid.

4. Ermentrud.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0943, Vermandois, Normandie, Frankrike; Greve av Vermandios, Troyes og Meaux.

Notes:

Birth:
St.Quinton

Died:
St.Quinton

Herbert married Luitgard (Liegard) av Paris about 0915. Luitgard (daughter of Robert Capet, "Robert 1" and Beatrice (Beatrix) av Vermandois) was born about 0895 in Vermandois, Normandie, Frankrike; died after 0920 in Roches, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0862, Flandern, Belgia; Markgreve av Flandern

Notes:

Birth:
I A. Conhs: Stammtafeln zur Geschichte der europeischen Staaten, 1871, heter det at Baldiun var sønn til Audakar, sønn til Ingelgram som levde i 808, igjen sønn til Liderik som levde i 729.

Occupation:
Balduin Jernarmen, var markgreve av Flandern.
Balduin stammer fra en edel vestfrankisk slekt og kom i sin ungdom til Karl den skalledes hoff.

Flandern omfattet kystlandet fra utløpet av elven Aa til Scheldemunningen.
Flandernslekten var grever av Flandern fra 862 til 1119 og senere grever av Hainaut. Grevskapet Flandern ligger nå hovedsaklig i Belgia, men var den gang en del av Frankrike. Luxembourgslekten var grever av Luxembourg (Moselgau) fra 963 til 1136.

Flandern var ved Caesars erobring av Gallia bebodd av keltiske og germanske stammer og hørte senere til den romerske provins Belgica Secunda, før de germanske frankerne trengte inn i området under folkevandringene. Enda området i hovedsak var et germansk område, ble det ved delingen av det frankiske rike i 843 (forliket i Verdun) tillagt det vestfrankiske riket, det senere Frankrike. Kong Karl den skallete gav i 864 et område omkring Brugge og Gent som markgrevskap til sin svigersønn Balduin 1. Dennes sønn, Balduin 2, bygde grevskapet ut til et selvstendig rike, som Arnulf 1 på 900-tallet utvidet til sør for elven Somme. På 1000-tallet utvidet grevene Balduin 4 og Balduin 5 riket med fem land øst for Schelde, som opprinnelig hadde tilhørt det midtfrankiske riket, men som i 870 var blitt innlemmet i det østfrankiske riket (det tysk-romerske riket). Grevskapet bestod da av Kron-Flandern, len under den franske konge, og Riks-Flandern, len under den tyske keiser. På denne måten ble greven vasall under to lensherrer, noe som gav ham større selvstendighet og mulighet til å bygge grevskapet ut til en sterk politisk enhet.

I middelalderen ble det utviklet en betydelig tekstilindustri i Flandern, særlig i byene Brugge, Gent, Ieper og Douai (Dowaai). Forutsetningen for denne industrien var import av engelsk ull, noe den franske kongen mislikte. Det kom til flere opprør; det mest berømte var Gyldensporeslaget ved Kortrijk 1302, der en hær av flamske vevere og bønder tilføyde den overlegne franske hær et knusende nederlag. Brugge var på 1300- og 1400-tallet det viktigste handelssentrum i Europa. Samtidig blomstret kulturen. Det nederlandske litteraturspråk fant sin form her omkring 1200. De franskspråklige byer i sør, Arras og Lille, var samtidig de viktigste sentra for franskspråklig litteratur. På 1400-tallet var Gent og Brugge sentrum for den første store perioden i nederlandsk malerkunst.

I 1369 inngikk hertug Filip den dristige av Burgund ekteskap med Margaretha, eneste arving til Flandern, og 1384 ble Filip greve av Flandern. Ved hans død i 1404 overtok sønnen Jan uten frykt, som ble myrdet i 1419. Hans sønn, Filip den gode, klarte ved hjelp av arv og avtaler å samle 11 av de 17 nederlandske provinser i en personalunion, med Brussel som hovedstad. Siden har Flanderns historie vært en del av Nederlandenes historie (se Belgia, historie og Nederland, historie).

Kilder bl.a.:
Allgemeine deutsche Biographie.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Mogens Bugge: V?re forfedre, nr. 843.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 38.

Baldwin 1 (probably 830s – 879), also known as Baldwin Iron Arm (the epithet is first recorded in the 12th century), was the first count of Flanders.

At the time Baldwin first appears in the records he was already a count, presumably in the area of Flanders, but this is not known. Count Baldwin rose to prominence when he eloped with princess Judith, daughter of Charles the Bald, king of West Francia.

By 870 Baldwin had acquired the lay-abbacy of St. Pieter in Ghent and is assumed to have also acquired the counties of Flanders and Waasland, or parts thereof by this time. Baldwin developed himself as a very faithful and stout supporter of Charles and played an important role in the continuing wars against the Vikings. He is named in 877 as one of those willing to support the emperor's son, Louis the Stammerer. During his life Baldwin expanded his territory into one of the major principalities of Western Francia, he died in 879 and was buried in the Abbey of St-Bertin, near Saint-Omer.

Baldwin was succeeded by his and Judith's son, Baldwin 2 (c.866 – 918).

Balduin married Judith av Flandern on 13 Dec 862 in Auxerre, Yonne, Bourgogne, Frankrike. Judith (daughter of Karl (Charles) av Vest-Franken, "Karl 2" and Irmentrud (Ermentrude) av Orleans) was born between 0843 and 0844 in Roches, Frankrike; died about 0870 in Roches, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
Hun giftet seg med Balduin 1 av Flandern "Baldwin Jernarmen" (4561) cirka 863 på Auxerre, Yonne, Bourgogne, Frankrike. Judith hadde først vært gift med den engelske konge Ethelwulf som døde i 858, og deretter med dennes sønn fra første ekteskap, Ethelbald, død i 860.
Baldiun bortførte henne i forståelse med hennes bror Ludvig "den stammende" og hennes fetter, kong Lothar 2. De dro til Roma og ba pave Nicolaus 1 om hjelp og fikk etter pavens forbønn hennes fars tilgivelse.

Following her second husband king Æthelbald's death, Judith sold her properties in Wessex and returned to France.
According to the Chronicle of St. Bertin, her father sent her to the Monastery at Senlis, where she would remain under his protection and royal episcopal guardianship, with all the honour due to a queen, until such time as, if she could not remain chaste, she might marry in the way the apostle said, that is suitably and legally.

Around Christmas 861, Judith eloped with Baldwin, later Count of Flanders. The two were likely married at the monastery of Senlis at this time. The record of the incident in the Annals depicts Judith not as the passive victim of bride theft but as an active agent, eloping at the instigation of Baldwin and apparently with her brother Louis the Stammerer's consent.
Unsurprisingly, Judith's father was furious and ordered his bishops to excommunicate the couple. They later fled to the court of Judith's cousin Lothair 2 of Lotharingia for protection, before going to Pope Nicholas 1 to plead their case.
The Pope took diplomatic action and asked Judith's father to accept the union as legally binding and welcome the young couple into his circle, which ultimately he did. The couple then returned to France and were officially married at Auxerre in 863.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0871, Wessex, England; Konge av England.

Notes:

Birth:
Alfred ble født i Wantage, som dengang lå i Berkshire, men som siden 1974 har tilhørt Oxfordshire.

Han var fjerde sønn av kong Ethelwulf av Wessex. Moren var antagelig Ethelwulfs første kone Osburga.

Hans 3 eldre brødre var Ethelbald, Ethelbert og Ethelred.

Som barn skal han ha vært vakker og lovende.

Som 5-åring ble han angivelig sendt til Roma, hvor han ble konfirmert av pave Leo 4. Paven skal også ha salvet ham som konge. Senere historikere har tatt dette som en kroning utført på forskudd. Det er lite trolig at paven mente å gjøre det, ettersom alle de 3 eldre brødrene var i live på det tidspunktet. Det dreier seg antagelig om en spesiell velsignelse eller i høyden om en bekreftelse av en tittel som underkonge i et av rikene som var underlagt Wessex.

Høyst sannsynlig er hele historien apokryf, men det er sikkert at Alfred reiste til Roma i 854–855 sammen med sin far. De tilbrakte da noe tid hos Karl den skallede, frankernes konge.

Faren døde allerede i 858, da Alfred var omkring 9 år gammel.

Occupation:
Alfred blir regnet som den engelske nasjons skaper og han er nasjonalhelten fremfor noen.

Han hersket aldri over hele dagens England, men regnes som en av de mest sentrale personer i samlingen av England og forsvaret av riket mot danene. Han har derfor fått tilnavnet Den store. Han var også den første kongen som i sin levetid hadde tittelen Konge av England.

Han overlistet vikingene og fikk beholde Wessex i fred. Bygde krigsfartøyer som han møtte vikingene med til havs og satte seg i respekt hos fienden. Hadde et humant livssyn og fikk vedtatt et stort lovverk som trygget fred og orden.

I motsetning til andre tidlige engelske konger vet man mye om hans liv, ettersom Asser, biskop av Sherborne, skrev en biografi.

De 2 eldste brødrene, Ethelbald og Ethelbert, styrte i ganske kort tid, henholdsvis 856–860 og 860–865.
I denne perioden opptrer ikke Alfred i kildene. Men da Ethelred overtok tronen i 865 trer Alfred frem som en militærleder.
Asser bruker ordet secundarius om ham, hvilket antyder at han var den åpenbare arving etter Ethelred, en ordning som ligner det skotske tanisteriet hvor det ikke nødvendigvis er eldste sønn av kongen som arver, men den som er best egnet til å styre. Det er grunn til å tro at dette var en arverekkefølge som ble bekreftet av Witenagemot, slik at man hadde rekkefølgen klar dersom Ethelred skulle dø plutselig.

I 868, samme år som han giftet seg, kjempet Alfred sammen med Ethelred mot danene i et mislykket forsøk på å sikre Mercia mot dansk press. Deretter fulgte 2 nokså fredelige år, men i 870 begynte det som er kalt Alfreds slagår.

I løpet av 870 og 871 kjempet han i en rekke slag, med forskjellige utfall. To av slagene er ikke kjent verken ved dato eller sted. De som er kjent er:

31.desember 870 – Slaget ved Englesfield (Alfred seiret)
4.januar 871 – Slaget ved Reading (Alfred led et alvorlig nederlag)
8.januar 871 – Slaget ved Ashdown (Alfred seiret)
22.januar 871 – Slaget ved Basing (Alfred led nederlag)
22.mars 871 – Slaget ved Marton (Alfred led nederlag)

For angelsakserne var første halvdel av 800-tallet en grusom tid. De hedenske mennene fra nord benyttet seg av de stadige indre urolighetene i smårikene i Øst-England og underla seg etter hvert hele denne delen av landet, brente kirker og klostre og slo uten barmhjertighet i hjel både munker og nonner. En vikinghøvding hugget med egen hånd ned en gammel ærverdig abbed som sto for høyalteret og leste messen, og fra bøndene tok de buskap og hester og spente eierne selv for plogen.

Angelsaksernes redningsmann i nøden ble kong Alfred av Wessex, det sydligste av de angelsaksiske smårikene.

I april 871 døde Ethelred, og Alfred overtok tronen. Mens han var opptatt med brorens begravelse seiret danene i et slag, hvor er ikke kjent, og i mai seiret de over Alfred i slaget ved Wilton. Etter dette ble det inngått en fredsavtale, og danene fokuserte på andre deler av England. Alfred kunne da nøye seg med en mindre observasjonsstyrke ved grensen.

I 876 angrep danene Wareham. De var da ledet av Guthrum. De ga så inntrykk av å ville forhandle, men snek seg vestover og tok Exeter. Alfred blokkerte danehæren der, og etter at en dansk flåte ble spredt av en storm måtte de overgi seg og trekke seg tilbake til Mercia.
I januar 878 angrep de igjen, denne gang i Chippenham, som var en kongelig festningsby hvor Alfred kort tid i forveien hadde feiret jul.
Alfred måtte flykte med en liten gruppe soldater, og ved påsketider 878 bygde de opp et fort ved Athelney og begynte arbeidet med å stoppe danene.
Etter utallige forbitrede kamper med danene, var angelsaksernes krefter nå nesten uttømt, og det så ut som om hele England skulle komme i de fremmedes vold.

Alfred måtte flykte og holde seg skjult i skog og myrer.
Han opplevde mange eventyr som folkesagnene har romantisert og utbrodert.

En tid bodde han forkledd i en gjeterhytte. Men i hemmelighet sendte han bud til alle som ville ta opp kampen mot undertrykkerne at de skulle møte fullt væpnet på et bestemt sted.

En dag hadde gjeterens kone satt ham til å passe noen brød som hun holdt på å steke, mens hun stelte med noe annet arbeid. Men da hun kom tilbake var brødene brent. Din latstokk, ropte hun forarget og slo til ham med bakstefløyten, spise brødet vårt, det kan du, men passe det duger du ikke til.
I det samme trådte Alfreds sendebud inn og meddelte sin konge at de angelsaksiske frivillige nå var samlet og bare ventet på sin anfører. Og nå fikk kona til sin forferdelse vite hvem det var hun hadde behandlet så lite ærbødig. Men Alfred bare smilte, takket vertsfolkene sine og gikk.

Danenes hær lå i en befestet leir. For å skaffe seg rede på fiendens styrke og forsvarstiltak skal Alfred selv ha gitt seg i vei dit, forkledd som en omvandrende harpespiller. Danene ble så begeistret for spillemannen som sang og spilte så vakkert, at de holdt ham tilbake i flere dager. Men da Alfred hadde utforsket alle svake punkter i fiendens leir, smøg han seg tilbake til sine egne. Neste dag førte ha dem mot danene og tilføyde fienden et så grundig nederlag at de måtte overgi seg på nåde og unåde.

Dette skjedde omkring midten av mai 878. Da Alfred var ferdig med sine forberedelser, og dro ut fra Athelney. Han tok med seg styrker som var skrevet ut i Somerset, Wiltshire og Hampshire. Danene forlot Chippenham, og de 2 styrkene møttes i slaget ved Edington. Alfred vant der en avgjørende seier. Danene underkastet seg, ga Alfred gisler som sikkerhet for at de skulle la Wessex i fred, og danehøvdingen Guthrum og 29 av hans fornemste menn lot seg døpe.

England ble dermed delt i 2 ved freden i Wedmore, med en sørvestlig del styrt av sakserne og en nordøstlig del kjent som Danelagen.
Innen 879 hadde Alfred renset Wessex og den delen av Mercia som var vest for Watling Street for daner.

Selv om store deler av England, inkludert London, fortsatt var på danske hender, hadde maktbalansen tippet over i Alfreds favør. De neste årene var det rolig, ikke minst fordi danene var opptatt av andre kriger på kontinentet.

Ved å bygge krigsfartøy og møte vikingene ute på havet, sparte han sitt folk for mange lidelser og satte seg også i større respekt hos fienden enn noen av hans forgjengere eller de frankiske kongene hadde maktet. Og med tiden smeltet også de nordboerne som hadde bosatt seg i England og angelsakserne sammen til ett folk.

Så snart Alfred hadde avsluttet sin heltemodige og beundringsverdig utholdende kamp for å vinne sitt rike tilbake, begynte han av all kraft å arbeide for å styrke forsvaret både til lands og til vanns, og her tok han lærdom av fienden han hadde kjempet mot i så mange år.

I 884 eller 885 ble en landstigning i Kent slått tilbake, men dette invasjonsforsøket oppmuntret danene i East Anglia til å gjøre opprør. Under kampen for å slå ned dette opprøret tok Alfred London, i 885 eller 886, og grensen ble trukket opp på nytt, til Alfreds fordel.

Igjen kom en rolig periode, fulgt av den siste store stormen i 892 eller 893.
Danene på kontinentet befant seg i en presset situasjon, og mange dro over til England. De kom i 2 flåter på tilsammen omkring 330 skip, og slo leir i Appledore og ved Milton i Kent. De hadde med seg kvinner og barn, hvilket understreket at det ikke var et raid, men et forsøk på en permanent erobring. De ble støttet av daner i East Anglia og Northumbria.

Alfred stilte i 893 eller 894 opp styrker på et sted hvor begge daneleirene kunne observeres. Mens han diskuterte med lederen i Milton, Haesten, slo danene i Appledore seg ut og gikk nordvestover. De ble tatt igjen av Alfreds sønn Edvard, som seiret i slaget ved Farnham. Danene som overlevde måtte søke tilflukt på øya Thorney i Hertfordshire Colne. Der ble de stengt inne, og måtte til slutt overgi seg. De dro så til Essex, hvor de igjen ble slått i slaget ved Benfleet. De sluttet seg så til Haestens styrke ved Shorbury.

Alfred var på vei til Thorney for å hjelpe Edvard da han fikk vite at danene fra Northumbria og East Anglia beleiret Exeter og en annen befestet stilling i Devon. Han snudde derfor og klarte å bryte beleiringen av Exeter. Hvordan det gikk med det andre stedet er ikke nevnt i kildene.
Samtidig marsjerte Haestens styrke oppover Thames Valley, muligens for å hjelpe sine frender i vest. De møtte en stor engelsk styrke og ble tvunget til å vende nordvestover. Ved Buttington, enten Buttington Tump ved elven Wye eller Buttington i Powys, ble de tilslutt stengt inne. Et forsøk på å bryte ut lyktes ikke, og de overlevende måtte tilslutt trekke seg tilbake til Shoebury. Der samlet de forsterkninger og gikk raskt over England til Chester, hvor de tok ruinene av de romerske bymurene.
Engelskmennene forsøkte ikke å blokkere dem om vinteren, men nøyde seg med å ødelegge forsyninger i området.

Tidlig i 894 eller 895 måtte danene på grunn av matmangel trekke seg tilbake til Essex igjen.
Mot slutten av dette året, og begynnelsen av 895 eller 896 trakk danene skipene sine opp Themsen og Lea og bygde en befestet stilling omkring 30 km oppstrøms fra London. Et angrep på de danske linjene lyktes ikke, men Alfred fant ut at han ved å demme opp elven kunne hindre danene i å bruke skipene sine. Danene innså at de hadde tapt, og trakk seg tilbake til Bridgnorth.
Året etter, 896 eller 897, ga de opp uten kamp. Noen trakk seg tilbake til Northumbria og andre til East Anglia, mens de som ikke hadde familie i England vendte tilbake til kontinentet.

Alfreds seier skyldtes ikke bare hans karakter og lederevner, men også 3 viktige militærreformer han innførte:

1- Den nasjonale styrken ble delt i 2 deler som avløste hverandre i intervaller, slik at man hadde en stående styrke som ikke var for krigstrett.

2. Det ble reist festningsverker og opprettet garnisoner på strategiske punkter.

3. Alle som eide mer enn 5 huder jord måtte stille med væpnede styrker, slik at kongen fikk en kjerne av godt utstyrte menn og ikke bare en utrent bondehær.

Fred og orden trygget han med et stort lovverk, hvor han som ledende prinsipp satte ordene:

Alt det som Dere ikke vil at menneskene skal gjøre mot Dere, skal Dere heller ikke gjøre mot dem!

Krig og leirliv hadde ikke brutalisert Alfreds humane livssyn. Sin skildring av hvordan en konge bør være, har han innledet med følgende ord:

Makt er i og for seg intet gode, men blir det bare så sant dens innehaver selv er god.

I hele sin ferd som hersker minner Alfred meget om frankernes største konge, hvis veldige materielle ressurser riktignok var mange ganger større enn angelsakserens.
Som Karl den store elsket Alfred de gamle saksiske sangene og kronet sin kongegjerning med et iherdig arbeid for å gjenopprette den angelsaksiske kulturen som hadde gått sterkt tilbake under danenes herjinger.
Alfred var også vitebegjærlig og full av kunnskapstørst og satte seg som mål å utbre lese- og skriveferdigheten blant sine undersåtter ved å oppretteskoler. Hans ganglige virksomhet på alle områder skaffet ham hans landsmenns takknemlighet både i samtid og ettertid og innbrakte ham også hedersnavnet Den store.

For engelskmennene er - den engelske nasjons skaper - blitt nasjonalhelten fremfor noen og hans liv er av deres kjæreste historiske minner.

Den vise kongen er i folketradisjonen blitt til en engelsk Salomo, hvis ry for ubestikkelig rettferdighet er slått fast på en temmelig drastisk måte i fortellingen om hvordan han på en og samme dag hengte 44 urettferdige dommere.
Dette er bare en av alle de anekdotene som i tidens løp er blitt knyttet til minnet om den gode og folkekjære fyrsten - som på en gang var konge, far og oppdrager for sitt folk - for å sitere en berømt engelsk historiker.

Alfred døde sannsynligvis i år 899. Hans sønn og sønnesønner fortsatte det verket han hadde påbegynt og fullførte det ved å underlegge seg flere andre engelske småriker og skape et stort samlet rike med London som hovedstad. Men i sin sønnesønns sønnesønn, Ethelred 2 med tilnavnet - den rådville - fikk Alfred derimot en uverdig etterfølger.

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 362-365.
Dictionary of National Biography.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 217.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 103.

Died:
Alfred døde 26.oktober 899. Dødsåret er riktignok noe usikkert, men det er blitt fastslått med sikkerhet at det ikke var i 900 eller 901 slik man har trodd tidligere, og 899 er nå akseptert av langt de fleste som riktig år. Dødsårsaken er ukjent.

Buried:
Han ble gravlagt i Winchesterkatedralen.

Alfred married Ealhswyth (Ealswith) av Gaini about 0868 in Winchester, Hampshire, England. Ealhswyth (daughter of Ethelred (Aethelred Mucil) av Mickle and Eadburh (Eadburga) av Mercia) was born about 0852 in Mercia, England; died on 5 Dec 905 in Winchester, Hampshire, England; was buried after 05 Dec 0905 in Winchester, Hampshire, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Aft 26 Oct 0899; Etter Alfreds død i 899 gikk Ealhswith i kloster.

Notes:

Birth:
Hun tilhørte gainerne, en folkegruppe fra Mercia. Hennes mor var Eadburga Saxe-Mercia, og faren var Ethelred Mucil, ealdorman for gainerne.

Buried:
Hun ble gravlagt i St.Mary's Abbey i Winchester, Hampshire.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0900, Vermandois, Normandie, Frankrike; Greve av Vermandois og Soissons.

Notes:

Died:
Herbert ble myrdet mellom 900 og 908.

Kilder:
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 246.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 58, 63, 99.

Herbert married Bertha av Morvais about 0880. Bertha (daughter of Robert Capet and Adelaide) was born about 0850 in Vermandois, Normandie, Frankrike; died after 0892 in Vermandois, Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0923, Paris, Ile-de-France, Frankrike; Greve.

Notes:

Died:
Drept.

Robert married Beatrice (Beatrix) av Vermandois about 0895 in Roches, Frankrike. Beatrice (daughter of Herbert av Vermandois, "Herbert 1" and Bertha av Morvais) was born about 0880 in Vermandois, Normandie, Frankrike; died about 0931 in Roches, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]