Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1367, Holstein, Tyskland; Hertug av Holstein-Rendsburg.

Notes:

Occupation:
Count Henry 2 of Holstein-Rendsburg (nickname Iron Henry; c.1317 c.1384) was count of Holstein-Rendsburg and pledge lord of Southern Schleswig. He ruled jointly with his younger brother, Count Nicholas (d. 1397).

Henry was the elder son of Count Gerhard 3 and Sophia of Werle.

Henry was a major European player as a mercenary leader and a typical representative of the late medieval knighthood. He fought in Italy, Russia, Estonia and France. He served in the English and Swedish armies. In 1367, he was commander of a fleet of the Hanseatic League and in 1368, he conquered Copenhagen. Count Henry II and his brother Nicholas vigorously defended their claims in Holstein and Schleswig, against Denmark and against the Frisians.

His seal had the inscription:
S (IGILLUM) HINRICI D (E) I GRA (TIA) COMIT (IS) HOLTZACIE STORM ARIA
(Seal of Henry by the grace of God Duke of Holstein, (and) Stormarn).

Henry was married twice:

1.Matilda (d.1365), the daughter of Bernard 5, Lord of Lippe. They had 1 daughter:
Matilda (documented on March 12, 1365).

2.1366 Ingeborg (d.c.1398), daughter of Albert 2, Duke of Mecklenburg-Schwerin. They had 4 children:
Gerhard 6.
Albert 2.
Henry 3. (d.1421), Prince-Bishop of Osnabrück as Henry 1
Sophia of Holstein (born: 1375 in Lübeck), married Bogislaw 8 of Pomerania-Stargard.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Sophie av Holstein

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1332, Holstein, Tyskland; Greve/hertug av Holstein-Rendsburg.

Notes:

Occupation:
Gerhard 3 av Holsten-Rendsborg (ca.1292 – 1.april 1340), i Danmark også husket som - greve Gert - og - den kullede greve (den skallede greve) - var en tysk prins som reellt hersket over det meste Danmark under kongen Valdemar 3 av Danmark og deretter under den kongeløse tid 1332–1340.

Han var greve av Holstein i årene 1304/1312–1340, hertug av hertugdømmet Slesvig i 1326–1330 (som Gerhart 1) og riksforstander i Danmark 1326–1340.

Etter at han ble myrdet i Randers i 1340 ble han gravlagt i klosterkirken i Itzehoe. Han var sønn av Henrik 1 av Holstein (død 1304) og Hedvig av Bronkhorst (død etter 1310).

Han arvet sin del av landet Holstein allerede som gutt, og som ung mann hadde han utvidet sin arv ved å utmanøvrere sine slektninger og ved å erobre andre deler av Holstein. I disse årene fungerte han også som en betalt condottiere, leiesoldat, for nabokonger som betalt ham med pant i landområder, eksempelvis den danske kongen Erik Menved. Han samarbeidet ofte sammen med sin fetter fra Holstein, greve Johan av Holsten-Plön.

I 1325 begynte greve Gerhard sin karriere i nord ved å ta formynderskapet for sin mindreårige nevø, hertug Valdemar av Slesvig. Denne posisjonen gjorde ham som en mulig alliert for misfornøyde danske stormenn, og i 1326 fikk han jagd kong Kristoffer 2 fra Danmarks trone sammen med danske opprørere. Fra da av og fram til sin død var en av de viktigste i dansk politikk. Han plasserte sin unge nevø Valdemar på den danske tronen, og ble selv gjort til formynderregent, og sikret seg gjennom en ny lov, Constitutio Valdemariana, at samme person ikke kunne være både Danmarks konge og hertug av Slesvig. Da Valdemar ikke lenger kunne være hertug, overtok Gerhard selv denne posisjonen samtidig som han regjerte Danmark på vegne av barnekongen. Dette var også begynnelsen på en langvarig tysk innflytelse i Sønderjylland og grunnen til at det endret navn til Slesvig.

Gerhards manglende evne til å skape fred og orden førte til opprør blant bøndene og en konflikt med greve Johan. Som et resultat erstattet Gerhard i 1330 Valdemar med Kristoffer II som en marionettkonge. Grehard fikk da Fyn som et arvelig len mot å gi fra seg Sønderjylland (hertugdømmet Slesvig) som ble gitt tilbake til den avsatte kong Valdemar 3. Vilkåret for dette var at om Valdemar døde uten arvinger skulle Gerhard atter få Sønderjylland. Han beholdt dog nordlige Jylland som pant for sine krigsutgifter, og Kristoffers eldste sønn skulle giftes med Gerhards søster Elisabet. Etter at maktesløse Kristoffer II var død i 1332 overtok han ganske enkelt styre av Danmark selv uten lovmessig grunnlag.

Fra 1332 til 1340 var greve Gerhard den egentlige hersker av det meste av det oppløste Danmark ved å være herre av både Jylland og Fyn mens greve Johan styrte resten. Han forsøkte ikke å gjøre seg selv til konge, men synes å ha styrt som en militær diktator og panteeier som utnyttet og utbyttet sine eiendeler så mye som mulig. Hans posisjon var utrygg da han selv hadde skaffet seg kreditorer for å finansiere egne hæravdelinger. Det vokste fram en økende opposisjon mot fremmedstyret hos den danske lavadelen som tidligere hadde støttet ham. Gerhard ble også lagt press på av tyske nabostater som nå støttet Kristoffer IIs sønn Valdemar IV som fungerte som den offisielle tronpretendent og kongsemne.

For å redde seg ut av disse vanskelighetene inngikk Gerhard et forlik i Lübeck den 11.februar 1340 med hertug Valdemar av Slesvig og prins Valdemar (Valdemar Atterdag), Kristoffer 2's yngste sønn. Nordlige Jylland ble overført til hertug Valdemar mot en innløsning av 43 000 mark sølv og for en del av denne summen fikk Gerhard inntil videre beholde nordlige Jylland, skjønt hertugen var innstilt på å innløse også dette.

Gerhard var altså forberedt på en politisk tilbaketrekning mot å få ettergitt hans utestående gjeld, men før en løsning ble oppnådd oppsto det våren 1340 et opprør i nordlige Jylland. Gerhard samlet en stor hær av tyske leiesoldater og herjet fram i landet helt til Randers. Her ble han drept av den danske ridderen Niels Ebbesen som trengte seg inn i hans soverom i Randers og huggede hans hoved af over sengestokken.

Hans død betydde slutten på Holstein-styret i Danmark, og hans 2 sønner oppga deres posisjoner i bytte med en tilfredsstillende økonomisk kompensasjon for å ha brakt Valdemar 4 til tronen.

På grunn av hans politiske rolle har Gerhard blitt ulikt bedømt av historikerne. I Danmark har han tradisjonelt blitt sett på som en slyngel og en tysk tyrann, og mordet på ham har blitt sett på som et høydepunkt i dansk historie som har inspirert danske diktere og forfattere så sent som under den tyske okkupasjonen av Danmark i 1940–1945.
I det tyske området Ditmarsken i Schleswig-Holstein hvor han også herjet har han også blitt omtalt i ufordelaktige vendinger, mens han i Holstein blir vurdert som en form for nasjonal krigshelt. Fra samtidige kilder synes han å ha vært en energisk, brutal og samtidig dypt religiøs soldat.

Ved sitt ekteskap med en niese av Erik Menved og Kristoffer 2 ble han faktisk stamfar til det nåværende danske kongefamilie.
Gerhard 3 gifte seg omkring 1314 (pavelig dispensasjon 1325 og 1326) med Sofia av Mecklenburg-Werle (død 1339). Paret fikk følgende barn:

Henrik 2 av Holstein (omkring 1317-1385), greve av Holstein.

Nikolaus av Holstein (omkring 1321-1397), greve av Holstein.

Elisabet av Holstein (død 1402), forlovet med den svensk-norske kongen Håkon 6 Magnusson (1340–1380), men isteden giftet han seg i 1363 med Valdemar Atterdags datter Margrete Valdemarsdatter.

Gerhard married Sophia av Werle before 1317. Sophia (daughter of Nikolaus av Werle, "Nikolaus 2" and Richitza (Rikissa) Eriksdatter av Danmark) was born before 1308. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1283, Werle, Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland; Lord av Werle-Parchim.

Notes:

Occupation:
Nicholas 2, Lord of Werle (before 1275 – 18 February 1316 in Pustow, near Güstrow) was Lord of Werle-Parchim from 1283 until his death, and from 1292 Lord of Werle.

His uncle Henry 1 of Werle was killed in 1291 by his sons Henry 2 and Nicholas, because he had remarried and they felt this threatened their inheritance. After a prolonged war, Nicholas 2 defeated his cousins, who had formed an alliance with Lord Henry 2 of Mecklenburg and Elector Albert 3 of Brandenburg. This allowed him to reunite Werle-Parchim and Werle-Güstrow.

In 1311, he travelled to Montpellier in southern France, where he hoped to be cured of leprosy at the famous school of medicine. He was not cured, but the progress of the disease was slowed down.
He retired from government and lived the rest of his life at Pustow, near Güstrow.

Nicholas 2 died in 1316.

After his death, Werle was split again, with Nicholas' son John 3 taking Werle-Goldberg and Nicholas' younger brother John 2 taking Werle-Güstrow.

Nicholas first married in 1292, with Richeza (died before 27 October 1308), a daughter of King Eric 5 of Denmark. He had 2 children with her:

1. John 3, Lord of Werle-Goldberg.

2. Sophia (d. 6 December 1339), married with Gerhard 3 the Great, Count of Holstein-Rendsburg.

His second wife was Matilda, the daughter of Duke Otto 2 of Brunswick-Lüneburg. This marriage remained childless.

Nikolaus married Richitza (Rikissa) Eriksdatter av Danmark before 1303. Richitza (daughter of Erik Kristoffersen av Danmark, "Erik 5") died between 1303 and 1308. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1259, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Erik Klipping (født 1249, død 22.november 1286) var konge av Danmark i 1259–1286. Han var sønn av Kristoffer 1 av Danmark og dronning Margarete Sambiria (Sprænghest).

Fram til 1264 styrte han kun i navnet under beskyttelse av sin mor, den kompetente dronningenken Margrete Sambiria. I tidsrommet 1261–1262 var han fange i Holstein som følge av et militært nederlag, og etterpå vokste han opp i Brandenburg.

Erik Klipping ble født i Lolland. Ved farens plutselig død i 1259 hadde fyrst Jaromar 2 av Rügen sammen med hertug Erik 1 av Slesvig (sønn av kong Abel av Danmark) invadert Sjælland og inntatt København.

Etter et stort nederlag i 1261 ble både enkedronningen og Erik Klipping tatt til fange. De ble holdt i fangenskap i Hamburg, men dronning Margrete greide å skaffe seg hjelp fra hertug Albert av Braunschweig som gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Danmark.
Her gjenvant hun initiativet og fikk hentet sin nå myndige sønn Erik hjem til en plass på tronen i 1264. Inntil da hadde hans mor, enkedronningen, fungert som hans formynder. Erik ble deretter kronet til konge, men farens uforsonlige fiende, den mektige erkebiskop Jakob Erlandsen, bannlyste etterpå alle de biskoper som hadde deltatt i kroningen.

Erik Klipping blandet seg inn i den interne striden i Sverige hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson kjempet om kongesmakten mot deres eldre bror, kong Birger Magnusson. Den danske kongen støttet først Magnus og siden Valdemar. I 1277 lot han danske styrker herje langt inne på svensk område. For å finansiere disse krigshandlingene foretok kongen en myntforringelse.
Hans pussige tilnavn kan antagelig stamme fra dette.

Klipping eller Glipping stammer antagelig fra hans klipping (devaluering) av landets mynt. Myntene ble klippet eller kuttet for å indikere devalueringen. En tidligere populær forklaring skal være at Erik blunket uvanlig med øynene som et tegn på svakhet, men denne betraktes som en ren spekulasjon.

Erik forsøkte som tidligere konger å tvinge kirken og adelen under sin makt. På 1270-tallet angrep han Småland. Kong Erik gikk så langt som å ta tvangslån hos kirken. Hans konflikt med kirken ble dog ført til et tilfredsstillende resultat ved hjelp av paven. Han hadde et dårlig rykte. Han gjorde sjelden det han sa han ville gjøre og holdt sjelden det han lovte. I tillegg sprang han etter kvinner uansett alder og status.

De utilfredse stormennene tvang i 1282 kongen til å avholde årlige møter med dem, det såkalte Danehoff. Kongen ble tvunget til å underskrive et dokument, som kan betraktes som Danmarks svar på Magna Carta, og som i stor grad begrenset hans autoritet. Her forpliktet kongen seg til regelmessig å rådføre seg med stormennene, og bøndenes rett skal sikres.
Kongen skal i henhold til dokumentet innkalle - rigets bedste mænd - til danehoff og regjere landet sammen med dem. De tradisjonelle landstingene hadde således utspilt sin rolle. Det var ikke lenger bøndene som valgte kongen, men man beholdt skikken med å hylle kongen på tinget.

Erik Klipping gifte seg den 11.november 1273 i Slesvig med Agnes av Brandenburg (død 1304). Paret fikk følgende barn:

1.Erik Menved (1274–1319), konge av Danmark.

2.Kristoffer 2 (1276–1332), konge av Danmark.

3.Margrete Eriksdatter av Danmark (død 1341), kalt for Märta, gift med kong Birger Magnusson av Sverige (død 1321).

4.Rikissa Eriksdatter av Danmark (død 1308), gift med fyrst Nikolaus II av Mecklenburg-Werle (død 1316).

5.Katarina Eriksdatter (død som spedbarn 1283).

6.Elisabet Eriksdotter (død som spedbarn 1283).

7.Valdemar Eriksson (død 1304).

Died:
I løpet av en jakttur den 22.november 1286 (St.Cecilias natt) søkte kong Erik og hans følge ly i en låve i den lille byen Finderup nord i Jylland.
Han ble myrdet av ukjente gjerningsmenn ved Finderup Lade.

Mordet skapte stor uro i Danmark, som i det siste århundret hadde opplevd flere kongemord. Rykteflommen gikk, og kilder fra tiden etter drapet fortalte at flere av kongens mest betrodde menn skal ha vært involvert. Ifølge ryktene skulle morderne ha kommet til åstedet forkledd som munker og drept kongen med 56 knivstikk før de satte låven i brann og red vekk.

En teori er at det var hertug Valdemar av Slesvig (bror av hertug Erik av Slesvig) som sto bak mordet. Da Erik Klipping var død, kunne hans unge sønn Erik Menved, som allerede i 1276 var blitt hyllet som konge, umiddelbart tiltre som konge. Erik Menved var dog kun 12 år gammel i 1286.

Kilder i samtiden viser at mordet ble gitt stor oppmerksomhet i de fleste nordiske og nordtyske annaler og krøniker på denne tiden. De eldste av disse er årbøkene fra Ryd kloster og årbøkene fra erkebispesetet i Lund. I sistnevnte heter det kortfattet at kong Erik ble St.Cecilie natt drept på sitt leie av sine egne menn. Årboken for Ryd kloster skriver det samme, men tilføyer at kongen ble drept av 56 knivstikk.
Senere overleveringer blir gradvis fyldigere, og en årbok fra Lübeck fra tidlig på 1300-tallet heveder at Erik Klipping ble drept av sine menn for sin ukyskhets skyld.

Det som synes klart er at dynastiets motstandere hadde dermed en gyllen mulighet til å fremtvinge et regimeskifte.

Etter drapet på kongen hadde enkedronning Agnes av Brandenburg raskt tatt styringen som formynder for sin 12 år gamle sønn Erik Menved. De mest betrodde menn fra tiden under kong Erik Klipping ble hurtig fjernet og nye menn kom til. Blant annet fikk nettopp hertug Valdemar av Slesvig en sentral posisjon.

Ved domsmøtet i Nyborg pinsen 1287 sto den mektige grev Jakob av Nord-Halland, kongens tidligere marsk Stig Andersen Hvide og flere andre stormenn, som alle hadde vært sentrale i kretsen rundt kongen, på tiltalebenken. Om disse egentlig hadde noe å gjøre med mordet eller ikke er uklart. Stig Andersen Hvide flyktet fra landet og som lovløs ga han seg på piratvirksomhet. De dømte fikk ved domsavsigelsen heller ikke mulighet til å sverge seg fri, slik de ifølge loven hadde anledning til. På dette grunnlaget nektet både den norske kongen Eirik 2 Magnusson og erkebiskopen i Lund, Jens Grand, å anse dommen som rettskraftig. Historikeren Erik Arup har derfor argumentert for at dommen i Nyborg var et justismord. Mange av de danske stormennene søkte tilflukt i Norge i tiden etter dommen.

Erik Klipping ble gravlagt i krypten i Viborg domkirke. Etter kirkens brann i 1726 ble kongens jordiske rester overført til en muret grav bak alteret.