Sophia married Gerhard av Holstein-Rendsburg, "Gerhard 3" before 1317. Gerhard was born about 1292; died on 01 Apr 1340 in Randers, Aarhus, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Henrich av Holstein-Rendsburg, "Henrich 2" was born about 1317; died about 1384.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1283, Werle, Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland; Lord av Werle-Parchim.

Notes:

Occupation:
Nicholas 2, Lord of Werle (before 1275 – 18 February 1316 in Pustow, near Güstrow) was Lord of Werle-Parchim from 1283 until his death, and from 1292 Lord of Werle.

His uncle Henry 1 of Werle was killed in 1291 by his sons Henry 2 and Nicholas, because he had remarried and they felt this threatened their inheritance. After a prolonged war, Nicholas 2 defeated his cousins, who had formed an alliance with Lord Henry 2 of Mecklenburg and Elector Albert 3 of Brandenburg. This allowed him to reunite Werle-Parchim and Werle-Güstrow.

In 1311, he travelled to Montpellier in southern France, where he hoped to be cured of leprosy at the famous school of medicine. He was not cured, but the progress of the disease was slowed down.
He retired from government and lived the rest of his life at Pustow, near Güstrow.

Nicholas 2 died in 1316.

After his death, Werle was split again, with Nicholas' son John 3 taking Werle-Goldberg and Nicholas' younger brother John 2 taking Werle-Güstrow.

Nicholas first married in 1292, with Richeza (died before 27 October 1308), a daughter of King Eric 5 of Denmark. He had 2 children with her:

1. John 3, Lord of Werle-Goldberg.

2. Sophia (d. 6 December 1339), married with Gerhard 3 the Great, Count of Holstein-Rendsburg.

His second wife was Matilda, the daughter of Duke Otto 2 of Brunswick-Lüneburg. This marriage remained childless.

Nikolaus married Richitza (Rikissa) Eriksdatter av Danmark before 1303. Richitza (daughter of Erik Kristoffersen av Danmark, "Erik 5") died between 1303 and 1308. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1259, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Erik Klipping (født 1249, død 22.november 1286) var konge av Danmark i 1259–1286. Han var sønn av Kristoffer 1 av Danmark og dronning Margarete Sambiria (Sprænghest).

Fram til 1264 styrte han kun i navnet under beskyttelse av sin mor, den kompetente dronningenken Margrete Sambiria. I tidsrommet 1261–1262 var han fange i Holstein som følge av et militært nederlag, og etterpå vokste han opp i Brandenburg.

Erik Klipping ble født i Lolland. Ved farens plutselig død i 1259 hadde fyrst Jaromar 2 av Rügen sammen med hertug Erik 1 av Slesvig (sønn av kong Abel av Danmark) invadert Sjælland og inntatt København.

Etter et stort nederlag i 1261 ble både enkedronningen og Erik Klipping tatt til fange. De ble holdt i fangenskap i Hamburg, men dronning Margrete greide å skaffe seg hjelp fra hertug Albert av Braunschweig som gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Danmark.
Her gjenvant hun initiativet og fikk hentet sin nå myndige sønn Erik hjem til en plass på tronen i 1264. Inntil da hadde hans mor, enkedronningen, fungert som hans formynder. Erik ble deretter kronet til konge, men farens uforsonlige fiende, den mektige erkebiskop Jakob Erlandsen, bannlyste etterpå alle de biskoper som hadde deltatt i kroningen.

Erik Klipping blandet seg inn i den interne striden i Sverige hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson kjempet om kongesmakten mot deres eldre bror, kong Birger Magnusson. Den danske kongen støttet først Magnus og siden Valdemar. I 1277 lot han danske styrker herje langt inne på svensk område. For å finansiere disse krigshandlingene foretok kongen en myntforringelse.
Hans pussige tilnavn kan antagelig stamme fra dette.

Klipping eller Glipping stammer antagelig fra hans klipping (devaluering) av landets mynt. Myntene ble klippet eller kuttet for å indikere devalueringen. En tidligere populær forklaring skal være at Erik blunket uvanlig med øynene som et tegn på svakhet, men denne betraktes som en ren spekulasjon.

Erik forsøkte som tidligere konger å tvinge kirken og adelen under sin makt. På 1270-tallet angrep han Småland. Kong Erik gikk så langt som å ta tvangslån hos kirken. Hans konflikt med kirken ble dog ført til et tilfredsstillende resultat ved hjelp av paven. Han hadde et dårlig rykte. Han gjorde sjelden det han sa han ville gjøre og holdt sjelden det han lovte. I tillegg sprang han etter kvinner uansett alder og status.

De utilfredse stormennene tvang i 1282 kongen til å avholde årlige møter med dem, det såkalte Danehoff. Kongen ble tvunget til å underskrive et dokument, som kan betraktes som Danmarks svar på Magna Carta, og som i stor grad begrenset hans autoritet. Her forpliktet kongen seg til regelmessig å rådføre seg med stormennene, og bøndenes rett skal sikres.
Kongen skal i henhold til dokumentet innkalle - rigets bedste mænd - til danehoff og regjere landet sammen med dem. De tradisjonelle landstingene hadde således utspilt sin rolle. Det var ikke lenger bøndene som valgte kongen, men man beholdt skikken med å hylle kongen på tinget.

Erik Klipping gifte seg den 11.november 1273 i Slesvig med Agnes av Brandenburg (død 1304). Paret fikk følgende barn:

1.Erik Menved (1274–1319), konge av Danmark.

2.Kristoffer 2 (1276–1332), konge av Danmark.

3.Margrete Eriksdatter av Danmark (død 1341), kalt for Märta, gift med kong Birger Magnusson av Sverige (død 1321).

4.Rikissa Eriksdatter av Danmark (død 1308), gift med fyrst Nikolaus II av Mecklenburg-Werle (død 1316).

5.Katarina Eriksdatter (død som spedbarn 1283).

6.Elisabet Eriksdotter (død som spedbarn 1283).

7.Valdemar Eriksson (død 1304).

Died:
I løpet av en jakttur den 22.november 1286 (St.Cecilias natt) søkte kong Erik og hans følge ly i en låve i den lille byen Finderup nord i Jylland.
Han ble myrdet av ukjente gjerningsmenn ved Finderup Lade.

Mordet skapte stor uro i Danmark, som i det siste århundret hadde opplevd flere kongemord. Rykteflommen gikk, og kilder fra tiden etter drapet fortalte at flere av kongens mest betrodde menn skal ha vært involvert. Ifølge ryktene skulle morderne ha kommet til åstedet forkledd som munker og drept kongen med 56 knivstikk før de satte låven i brann og red vekk.

En teori er at det var hertug Valdemar av Slesvig (bror av hertug Erik av Slesvig) som sto bak mordet. Da Erik Klipping var død, kunne hans unge sønn Erik Menved, som allerede i 1276 var blitt hyllet som konge, umiddelbart tiltre som konge. Erik Menved var dog kun 12 år gammel i 1286.

Kilder i samtiden viser at mordet ble gitt stor oppmerksomhet i de fleste nordiske og nordtyske annaler og krøniker på denne tiden. De eldste av disse er årbøkene fra Ryd kloster og årbøkene fra erkebispesetet i Lund. I sistnevnte heter det kortfattet at kong Erik ble St.Cecilie natt drept på sitt leie av sine egne menn. Årboken for Ryd kloster skriver det samme, men tilføyer at kongen ble drept av 56 knivstikk.
Senere overleveringer blir gradvis fyldigere, og en årbok fra Lübeck fra tidlig på 1300-tallet heveder at Erik Klipping ble drept av sine menn for sin ukyskhets skyld.

Det som synes klart er at dynastiets motstandere hadde dermed en gyllen mulighet til å fremtvinge et regimeskifte.

Etter drapet på kongen hadde enkedronning Agnes av Brandenburg raskt tatt styringen som formynder for sin 12 år gamle sønn Erik Menved. De mest betrodde menn fra tiden under kong Erik Klipping ble hurtig fjernet og nye menn kom til. Blant annet fikk nettopp hertug Valdemar av Slesvig en sentral posisjon.

Ved domsmøtet i Nyborg pinsen 1287 sto den mektige grev Jakob av Nord-Halland, kongens tidligere marsk Stig Andersen Hvide og flere andre stormenn, som alle hadde vært sentrale i kretsen rundt kongen, på tiltalebenken. Om disse egentlig hadde noe å gjøre med mordet eller ikke er uklart. Stig Andersen Hvide flyktet fra landet og som lovløs ga han seg på piratvirksomhet. De dømte fikk ved domsavsigelsen heller ikke mulighet til å sverge seg fri, slik de ifølge loven hadde anledning til. På dette grunnlaget nektet både den norske kongen Eirik 2 Magnusson og erkebiskopen i Lund, Jens Grand, å anse dommen som rettskraftig. Historikeren Erik Arup har derfor argumentert for at dommen i Nyborg var et justismord. Mange av de danske stormennene søkte tilflukt i Norge i tiden etter dommen.

Erik Klipping ble gravlagt i krypten i Viborg domkirke. Etter kirkens brann i 1726 ble kongens jordiske rester overført til en muret grav bak alteret.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1252, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Kristoffer 1 av Danmark (født 1219, død 29.mai 1259) var dansk konge i 1252–1259, sønn av kong Valdemar Sejr, og yngste bror av Erik Plogpenning og Abel av Danmark, begge brødre var konge før ham.

Da kong Abel ble drept i et bondeopprør i 1252 var hans sønn i Valdemar av Slesvig i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å gjøre krav på Danmarks krone som sin fars eldste sønn, men i Köln ble han arrestert av erkebiskop Konrad av Ahr-Hochstaden. Her ble holdt som fange inntil de schauenburgske grever av Holstein betalte løsepenger for ham i 1253. Da han nådde fram til Danmark, var onkelen Kristoffer allerede blitt valgt til konge. Dermed var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og den yngre slektslinjen av kongehuset, som kom til å vare i årtier.
Kristoffer ble kronet til konge i Lund domkirke på juledagen 1252.

Kong Kristoffer satte i gang bestrebelser for å få sin bror Erik Plogpenning anerkjent som martyr eller helgen. Foruten at det alltid er heldig å ha en helgen i familien var den viktigste grunnen å få brennmerket Abel som brodermorder, og dermed utelukke hans slekt, først og fremst nevøen Valdemar, nå hertug av Slesvig, fra tronfølgen. Kristoffer samlet opplysninger om ulike undre som hadde skjedd ved Eriks grav. Abels tilhengere var imot forsøket og samtidig ble kongens forhold til kirken stadig forverret.

Ved å tillate Abels sønn Valdemar å bli hertug av Slesvig unngikk Kristoffer umiddelbart borgerkrig, men ble selv mål for intriger og forræderi. Både Slesvig som Holstein sto for en tid uavhengig av kongens styre.

Erkebiskop Jakob Erlandsen, som med pavens velsignelse var blitt innsatt på bispesetet i Lund, var tilhenger av en sterk og uavhengig kirke. Han kom i konflikt med kongen om blant annet de geistliges leidangsplikt og skatteplikt på lik linje med enhver annen jordeier. Biskop Jacob nektet og gikk så langt som å forby bønder som levde eller arbeidet på kirkens eiendommer om å yte militærtjeneste for kongen. Biskopen var kanskje den rikeste i hele kongedømmet og insisterte samtidig at et verdslig styre ikke hadde kontroll eller makt over kirken, dens eiendom eller kirkens ansatte. Han bannlyste kongen for å slå fast at han ikke ville bøye seg for kongens vilje.

Erkebiskopen kjempet dog ikke kun for kirken. På morssiden slektet han på den mektige Hvide-slekten som tilhørte avdøde kong Abels tilhengere. Det kom til uttrykk da Jakob Erlandsen nektet å krone Kristoffers sønn Erik Klipping som medkonge og tronfølger.

I 1256 samlet erkebiskopen rikets fremste til et møte i Vejle hvor de vedtok konstitusjonen Cum Ecclesia Daciana. Her står det at riket vil bli lyst i interdikt (det vil si forbud mot alle kirkelige handlinger) hvis kongen utsetter geistlige for overgrep. Jakob Erlandsen ville innføre kanonisk rett i Danmark, det vil si tvinge igjennom gyldigheten av pave Gregor 9's Liber Extra. Den danske kirkekamp hadde tilsvarende paralleller over hele Europa, blant grunnet pave-keiser-striden.

Vinteren 1257–1258 gikk de holstenske grever på anmodning fra Jakob Erlandsen, og for sikre deres nevøs arverett til hertugdømmet Slesvig i Sønderjylland, til angrep på Danmark, men angrepet ble avverget.

I februar 1259 ble Jakob Erlandsen arrestert av mecklenburgske soldater. I følge en beretning ble han til spott og spe iført en verdslig drakt med en lue av revehaler, deretter bundet og kastet i fengsel. Erkebispesetet i Lund, og kort tid etter også biskop Peder Bang i Roskilde (som var i familie med Jakob Erlandsen) lyste interdikt over kongen.

Sverige og Norge hadde inngått en politisk allianse mot Danmark allerede før Kristoffer var blitt konge ved at de var blitt provosert av kong Abels innblandinger.

I 1256 foretok Håkon 4 Håkonsson et plyndringstokt mot dansk land i Halland.
I 1257 ble det inngått forlik mellom Kristoffer og Håkon Håkonsson. Det samme året var det et bondeopprør i Danmark som brøt ut på nytt i 1258 som et resultat av Kristoffers nye eiendomsskatt, men danskekongen fikk slått disse ned.

I 1259 flyktet biskop Peder Bang av Roskilde til Rügen og overtalte fyrst Jaromar 2, prins av Rügen, som var Erik Abelssons svigerfar, til å gjøre landgang på Sjælland. Herfra inntok han København. Jarmers Tårn er oppkalt etter fyrsten.

Før Kristoffer rakk å reagere døde han den 29.mai 1259 i Ribe hvor han hadde dratt for å være hos biskopen. I følge et rykte skal han ha blitt forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster da han ga kongen nattverden. Året etter ble Arnfast gjort til biskop av Århus av erkebiskop Jakob Erlandsson, men paven omgjorde vedtaket.

Kristoffer ble gravlagt foran høyalteret i Ribe domkirke kort tid etter sin død av den lokale biskop til tross for interdiktet.

Det er mulig at kongen døde av naturlige årsaker, men hans tilhengere kalte ham Krist-Offer.

Kristoffer var gift med Margarete Sambiria Samborsdatter av Pommern. De fikk følgende barn:

Erik Klipping, konge av Danmark,
Valdemar,
Niels,
Mechthilde, eller Matilda (død 1311), gift med Albert 3, margreve av Brandenburg,
Margrete (død 1306), gift med greve Johan 2 av Holstein-Kiel,
Ingeborg.

Dronningen og Jaromar var altså begge vendere fra Rügen, og den gylne, vendiske drage på rød bunn var tidligere med i det danske riksvåpen.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 29.mai 1259 dør kong Kristoffer 1. Valdemarsen av Danmark.
Et ondsindet rygte vil vide, at han blevet forgivet af abbed Arnfast fra Ryd Kloster.

Kristoffer married Margrethe (Sambiria) av Pommern about 1248. Margrethe (daughter of Sambor av Pommern, "Sambor 2" and Mechtild av Mecklenburg) was born about 1230 in Pommern, Tyskland; died on 01 Dec 1282. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1252, Danmark; Dronning.

Notes:

Occupation:
Margarete Sambiria av Pommern (født ca.1230, død 1.desember 1282) var dronning og hustru til kong Kristoffer 1 av Danmark og fungerte som regent for sin sønn Erik Klipping.

I Danmark er hun også kjent som - Margrete Sprenghest - et tilnavn hun fikk fordi hun red en hest til døde under en rask forflytning av en hær, eller kanskje på grunn av sin kraft og energi.
I danske sagn kalles hun også for - Sorte Grete - antagelig på grunn av sitt sorte hår.

Margarete ble født en gang i 1230 som datter til fyrst Sambor 2 av Pommern fra den herskende familien i Vendern i dagens Kaschubisch og hans hustru Mechtild av Mecklenburg. Foreldrene hadde et fyrstedømme i Gdansk Pommern.
Hennes besteforeldre på morsiden var Mestwin 1 av Pomerelia og hans hustru Swinislawa.
Mer interessant fra dansk synsvinkel var hennes besteforeldre på morsiden som var Henrik Burwin 2 av Mecklenburg, fyrste i Rostock, og hans hustru Kristina fra Skåne.

Margarete fikk sitt fornavn, den gang sjeldent i nordlige Tyskland og Polen, for å ære hennes slektninger på morsiden i Sverige. Navnet Margarete er opprinnelig et gresk navn, men synes introdusert i Sverige og resten av Norden fra slutten av 1000-tallet med familien til kong Inge Stenkilsson den eldre.

Margarete ble i 1248 gift med prins Kristoffer, den yngste sønnen til kong Valdemar Sejr og Berengária av Portugal. Kristoffer ble valgt til konge etter at Abel av Danmark døde i kamp mot friserne i 1252, og Margarete ble kronet sammen med Kristoffer. Hans overtagelse av tronen var ikke uten strid, og han måtte kjempe mot Abels sønn Valdemar Abelson som hadde støtte i Holstein. Han lå også i strid mot Sverige og Norge.

Kristoffer fikk 3 barn sammen med Margarete:

Matilda (død 1311).
Gift med Albert 3, markgreve av Brandenburg.

Margarete (død 1306).
Gift med fyrst Johan 2 av Holstein-Kiel.

Erik 5 av Danmark, kalt Erik Klipping, ca.1249–1286.

Den 29.mai 1259 døde Kristoffer 1 brått i Ribe. Ryktene ville ha det til at han ble forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster på vegne av erkebiskop Jakob Erlandsen.

Sønnen og arvingen Erik Klipping var mindreårig, og Margarete ble gjort til regent i hans sted, en posisjon hun hadde i årene 1259–1264.
Hun fortsatte ektemannens strid med erkebiskop Jakob Erlandsen, Valdemars bror Erik Abelson og holsteinerne. Etter nederlaget i slaget på Lohede syd for Danmark i 1261 ble hun sammen med sin unge sønn tatt til fange og holdt fengslet av holsteinerne i 9 måneder i Hamburg, men kom seg til slutt fri ved hjelp av hertug Albrecht 1 av Braunschweig og gjenvant initiativet. Man antar at hun beholdt en del av styringen av riket selv etter at sønnen ble myndig.

Den endeløse rivaliseringen mellom Erik og hans støtter på den ene siden og etterkommerne til tidligere kong Abel fikk Margarete til å henvende seg direkte til pave Urban 4 i Roma en gang i 1262 eller 1263 og ba ham tillate at kvinner kunne arve Danmarks trone for således gjøre det mulig for en av Eriks søstre til å bli tronarving i tilfelle den unge kongen skulle dø før han fikk barn. Paven skal tilsynelatende ha sagt seg enig.

Margaretes egenrådige politikk skaffet henne mange fiender innen adelen, men hun hadde et omdømme som en meget kompetent regent.

I 1266 gikk enkedronningen - ut i pensjon - mot å få Estland og Virland overført til sin kontroll på livstid. Hun flyttet til Nykøbing slott på Falster. Der kontrollerte hun sine eiendommer i det sørlige Danmark og sine interesser ved Østersjøen, deriblant som visekonge i Estland.
Hun utnevnte en stattholder som regjerte i Estland på vegne av den danske kronen og visekongen i Nykøbing.
Enkedronningen ble en sterk maktfaktor i Østersjøsregionen og gikk endog til krig mot Novgorod i det østlige Estland. Hennes personlige østersjøsimperium varte fram til hennes død.

Hun døde i desember 1282 og ble gravlagt i klosterkirken i Bad Doberan ved Østersjøen i dagens Tyskland.