Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1187, Dublin, Irland; Konge av Dublin og øyene mot England-Skottland (del 1).
• Occupation: Bef 1187, Dublin, Irland; Konge av Dublin og øyene mot England-Skottland (del 2).

Notes:

Occupation:
Guðrøðr Óláfsson (died 10 November 1187) was a twelfth-century ruler of the kingdoms of Dublin and the Isles. Guðrøðr was a son of Óláfr Guðrøðarson, King of the Isles and Affraic, daughter of Fergus, Lord of Galloway. Throughout his career, Guðrøðr battled rival claimants to the throne, permanently losing about half of his realm to a rival dynasty in the process. Although dethroned for nearly a decade, Guðrøðr clawed his way back to regain control of a partitioned kingdom, and proceeded to project power into Ireland. Although originally opposed to the English invasion of Ireland, Guðrøðr adeptly recognised the English ascendancy in the Irish Sea region and aligned himself with the English. All later kings of the Crovan dynasty descended from Guðrøðr.

In the last year of his father's reign, Guðrøðr was absent at the court of Ingi Haraldsson, King of Norway, forging closer ties with the Kingdom of Norway. When Óláfr was assassinated by rival members of the Crovan dynasty in 1153, Guðrøðr returned to the Isles, overthrew his usurping cousins, and seized the throne for himself. Guðrøðr evidently pursued a more aggressive policy than his father, and the following year appears to have lent military assistance to Muirchertach Mac Lochlainn, King of Cenél nEógain in the latter's bid for the high-kingship of Ireland. Not long afterwards, Guðrøðr faced a dynastic challenge from his brother-in-law, Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll, whose son, as a grandson of Óláfr, possessed a claim to the throne. Late in 1156, Guðrøðr and Somaile fought an inconclusive sea-battle and partitioned the kingdom of the Isles between them. Two years later Somairle stuck again and forced Guðrøðr from the Isles altogether.

Guðrøðr appears to have spent his exile in the kingdoms of England and Scotland before journeying to Norway. In about 1161, Guðrøðr distinguished himself in the ongoing Norwegian civil wars at the final downfall of Ingi. Guðrøðr made his return to the Isles in 1164, in the aftermath of Somairle's defeat and death at the hands of the Scots. Although he regained the kingship itself, the territories ceded to Somairle in 1156 were retained by the latter's descendants. At some point in his career, Guðrøðr briefly held the kingship of Dublin. Although he was initially successful in fending off Muirchertach, the Dubliners eventually settled with the latter, and Guðrøðr returned to the Isles. This episode may have bearing on Guðrøðr's marriage to Findguala ingen Néill, Muirchertach's granddaughter. In 1170, Dublin fell to an Anglo-Irish alliance. The following year the ousted King of Dublin attempted to retake the town, and Ruaidrí Ua Conchobair, King of Connacht attempted to dislodge the English from Dublin. In both cases, Guðrøðr appears to have provided military assistance against the English. In succeeding years, however, Guðrøðr aligned himself with one of the most powerful English conquerors, John de Courcy. Guðrøðr's assistance to John, who had married Guðrøðr's daughter, Affrica, may have played a critical role in John's successful conquest of the Kingdom of Ulaid. Guðrøðr died in 1187 and was succeeded by his eldest son, R?gnvaldr. Although Guðrøðr may have attempted to avert any succession disputes between his descendants, R?gnvaldr and his younger brother, Óláfr svarti, eventually fought each over the throne, and the resulting conflict carried on into later generations.

Guðrøðr was a son of Óláfr Guðrøðarson, King of the Isles (died 1153) and his wife Affraic ingen Fergusa. The men were members of the Crovan dynasty, a Norse-Gaelic kindred descended from Guðrøðr Crovan, King of Dublin and the Isles (died 1095). Following Guðrøðr Crovan's death in 1095, there is a period of uncertainty in the history of the Kingdom of the Isles. Although the latter's eldest son, Logmaðr, appears to have succeeded to the kingship, he was soon forced to content with factions supporting his younger brothers: Haraldr, and Óláfr. Although he successfully dealt with Haraldr, foreign powers from Ireland intruded into the Isles, and Magnús Óláfsson, King of Norway (died 1103) seized control of the kingdom. At some point, Óláfr was entrusted to the protection of Henry 1, King of England (died 1135), and spent his youth in England before his eventual restoration as King of the Isles in the second decade of the twelfth century.

The thirteenth–fourteenth-century Chronicle of Mann reveals that Guðrøðr's mother, Affraic, was a daughter of Fergus, Lord of Galloway (died 1161). Several contemporary sources concerning Fergus' descendants suggest that he was married to an illegitimate daughter of Henry I, and that this woman was the mother of at least some of his offspring, including Affraic herself. Although the union between Guðrøðr's parents is not dated in contemporary sources, it appears to have been arranged in the 1130s or 1140s. The marital alliance forged between Óláfr and Fergus gave the Crovan dynasty valuable familial-connections with the English Crown, one of the most powerful monarchies in western Europe. As for Fergus, the union bound Galloway more tightly to a neighbouring kingdom from which an invasion had been launched during the overlordsship of Magnús. The alliance with Óláfr also ensured Fergus the protection of one of Britain's most formidable fleets, and further gave him a valuable ally outwith the orbit of the Scottish Crown.

Another alliance involving Óláfr was that with Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll (died 1164). Perhaps at about 1140, during a period when the latter was an apparent dependant of David 1, King of Scotland (died 1153), Somairle married Ragnhildr, one of Óláfr's illegitimate daughters. There is reason to suspect that the alliance was an after effect of the Scottish Crown's advancing overlordship. The marriage itself had severe repercussions on the later history of the Isles, as it gave the Meic Somairle—the descendants of Somairle and Ragnhildr—a claim to the kingship through Ragnhildr's royal descent. In the words of the chronicle, the union was the cause of the collapse of the entire Kingdom of the Isles.

Although the Chronicle of Mann portrays Óláfr's reign as one of tranquillity, a more accurate evaluation of his reign may be that he adeptly managed to navigate an uncertain political climate. By the mid part of the twelfth century, however, the ageing king's realm may well have begun to buckle under the strain, as perhaps evidenced by the depredations wrought on the Scottish mainland by Óláfr's leading ecclesiast, Wimund, Bishop of the Isles (fl. c.1130–c.1150). Confirmation of Óláfr's concern over the royal succession may well be preserved by the Chronicle of Mann, which states that Guðrøðr journeyed to the court of Ingi Haraldsson, King of Norway (died 1161) in 1152, where Guðrøðr rendered homage to the Norwegian king, and seemingly secured recognition of the royal inheritance of the Isles. According to Robert's Chronica, the kings of the Isles owed the kings of Norway a tribute of ten gold marks upon the accession of a new Norwegian king. This statement could indicate that Guðrøðr rendered Ingi such a payment upon his visit to the Norwegian court in 1152.

The following year marked a watershed in the history for the Kingdom of the Isles. For not only did David die late in May, but Óláfr himself was assassinated about a month later, on 29 June, whilst Guðrøðr was still absent in Norway. According to the chronicle, Óláfr had been confronted by three Dublin-based nephews—the Haraldssonar—the sons of his exiled brother, Haraldr. After hearing the demands of these men—that half of the kingdom should be handed over to them—a formal council was convened in which one of the Haraldssonar slew Óláfr himself. In the resulting aftermath, the chronicle relates that the Haraldssonar partitioned the island amongst themselves. Once in control, the chronicle reveals that the men fortified themselves against forces loyal to Guðrøðr, the kingdom's legitimate heir, by launching a preemptive strike against his maternal grandfather, Fergus. Although the invasion of Galloway was repulsed with heavy casualties, once the Haraldssonar returned to Mann the chronicle records that they slaughtered and expelled all resident Gallovidians that they could find. This ruthless reaction evidently reveals an attempt to uproot local factions adhering to Guðrøðr and his mother. Whatever the case, within months of his father's assassination, Guðrøðr executed his vengeance. According to the chronicle, he journeyed from Norway to Orkney, enstrengthened by Norwegian military support, and was unanimously acclaimed as king by the leading Islesmen. He is then stated to have continued on to Mann where he overcame his three kin-slaying cousins, putting one to death whilst blinding the other 2, and successfully secured the kingship for himself. Whether Guðrøðr succeeded to the throne in 1153 or 1154 is uncertain. The chronicle itself states that he overcame the Haraldssonar in the autumn following their coup.

Guðrøðr's reliance upon Norwegian assistance, instead of support from his maternal-grandfather, could suggest that the attack upon Galloway was more successful than the compiler of the chronicle cared to admit. Additionally, the account of incessant inter-dynastic strife amongst the ruling family of Galloway, as recorded by the twelfth-century Vita Ailredi, suggests that Fergus may have struggled to maintain control of his lordship by the mid 1150s, and may also explain his failure to come to Guðrøðr's aid following Óláfr's death. Óláfr and Guðrøðr's turn to Ingi occurred at about the same time that Norwegian encroachment superseded roughly thirty years of Scottish influence in Orkney and Caithness, and could be evidence of a perceived wane in Scottish royal authority in the first years of the 1150s. In November 1153, following the death of David, Somairle seized the initiative and rose in revolt against the recently inaugurated Malcolm 4, King of Scotland (died 1165). The dynastic-challenges faced by Malcolm, and the ebb of Scottish influence in the Isles, may partly account for Guðrøðr's success in consolidating control of the kingdom, and may be perceptible in the seemingly more aggressive policy he pursued as king in comparison to his father.

Midway through the twelfth-century, Muirchertach Mac Lochlainn, King of Cenél nEógain (died 1166) pressed forth to claim to the high-kingship of Ireland, an office then held by the elderly Toirrdelbach Ua Conchobair, King of Connacht (died 1156). In 1154, the forces of Toirrdelbach and Muirchertach met in a major conflict fought off the Inishowen coast, in what was perhaps one of the greatest naval battles of the twelfth century. According to the seventeenth-century Annals of the Four Masters, Muirchertach's maritime forces were mercenaries drawn from Galloway, Arran, Kintyre, Mann, and the territories of Scotland. This record appears to be evidence that Guðrøðr, Fergus, and perhaps Somairle, provided ships to Muirchertach's cause. Although Toirrdelbach's forces obtained a narrow victory, his northern maritime power seems to have been virtually nullified by the severity of the contest, and Muirchertach soon after marched on Dublin, gained overlordship over the Dubliners, and effectively secured himself the high-kingship of Ireland for himself.

The defeat of forces drawn from the Isles, and Muirchertach's subsequent spread of power into Dublin, may have had severe repercussions concerning Guðrøðr's career. In 1155 or 1156, the Chronicle of Mann reveals that Somairle precipitated a coup against Guðrøðr, specifying that Þorfinnr Óttarsson, one of the leading men of the Isles, produced Somairle's son, Dubgall, as a replacement to Guðrøðr's rule. Somairle's stratagem does not appear to have received unanimous support, however, as the chronicle specifies that the leading Islesmen were made to render pledges and surrender hostages unto him.

Late in 1156, on the night of 5-6 January, Somairle and Guðrøðr finally clashed in a bloody but inconclusive sea-battle. According to the chronicle, Somairle's fleet numbered eighty ships, and when the fighting concluded, the men divided the Kingdom of the Isles between themselves. Although the precise partitioning is unrecorded and uncertain, the allotment of lands seemingly held by Somairle's descendants in the twelfth- and thirteenth centuries could be evidence that he and his son gained the southern-most islands of the Hebrides, whilst Guðrøðr retained the northern-most. Two years later the chronicle reveals that Somairle, with a fleet of fifty-three ships, attacked Mann and drove Guðrøðr from the kingship and into exile. According to the thirteenth-century Orkneyinga saga, the contemporary Orcadian warlord Sveinn Ásleifarson (died 1171?) had connections in the Isles, and overcame Somairle in battle at some point in the twelfth century. Although this source's account of Sveinn and Somairle is clearly somewhat garbled, it could be evidence that Sveinn aided Guðrøðr in his struggle against Somairle. Although the young Dubgall may well have been the nominal King of the Isles following Guðrøðr's final defeat, the chronicle makes it clear that it was Somairle who possessed the real power, and certain Irish source regarded Somairle as king by the end of his career. Why Somairle's son was selected in his place is uncertain; it may have been because Somairle himself was somehow an unacceptable candidate to the Islesmen, and that Ragnhildr's ancestry lent credibility to Dubgall that Somairle lacked himself.

Contemporaneous sources reveal that, upon his expulsion, Guðrøðr attempted to garner royal support in England and Scotland. For example, the English Pipe rolls record that, in 1158, the sheriffs of Worcester and Gloucester received allowances for payments made to Guðrøðr for arms and equipment. Guðrøðr may have arrived in England by way of Wales. The English Crown's recent use of naval forces off the Gwynedd coast, as well as Guðrøðr's own familial links with the king himself, may account for the Guðrøðr's attempts to secure English assistance. Whatever the case, Guðrøðr was unable to gain Henry 2's help, and the latter proceeded to busy himself in Normandy. Guðrøðr next appears on record in Scotland, the following year, when he witnessed a charter of Malcolm to Kelso Abbey. The fact that the Scottish Crown had faced opposition from Somairle in 1153 could suggest that Malcolm was sympathetic to Guðrøðr's plight. Although the latter was certainly honourably treated by the Scots, as revealed by his prominent place amongst the charter's other witnesses, he was evidently unable to secure military support against Somairle.

It is uncertain why Guðrøðr did not turn to his grandfather, Fergus, for aid. One possibility is that the defeat of the Gallovidian fleet in 1154 severely weakened the latter's position in Galloway. In fact, there is evidence to suggest that Galloway endured a bitter power struggle later that decade. According to the twelfth–thirteenth-century Chronicle of Holyrood, Malcolm overcame certain - confederate enemies - in Galloway in 1160. Although the exact identities of these opponents are unknown, it is possible that this source documents a Scottish victory over an alliance between Somairle and Fergus. Before the end of the year, Fergus retired to Holyrood Abbey, and Somairle came into the king's peace. Although the concordat between the Scottish Crown and Somairle may have taken place after the Malcolm's subjugation of Somairle and Fergus, an alternate possibility is that the agreement was concluded in the context of Somairle having aided the Scots in their overthrow of Fergus. Somairle's deal with Scottish Crown may also have been undertaken not only in an effort to ensure that his own authority in the Isles was recognised by Malcolm, but to limit any chance of Guðrøðr receiving future royal support from the Scots.

Having failed to secure substantial support in England and Scotland, Guðrøðr appears to have turned to Ingi, his nominal Norwegian overlord. In late 1160 or early 1161, Guðrøðr distinguished himself in the ongoing civil war in the Norwegian realm, as evidenced by Hákonar saga herðibreiðs within the thirteenth-century saga-compilation Heimskringla. The fact that the Icelandic Annals allege that Guðrøðr assumed the kingship of the Isles in 1160 could be evidence that, whilst in Norway, Ingi formally recognised Guðrøðr as king in a public ceremony. There is reason to suspect that Guðrøðr's support of Ingi may have been undertaken in the context of fulfilling military obligations as a vassal. Be that as it may, Hákonar saga herðibreiðs reveals that Guðrøðr played an important part in Ingi's final downfall in battle at Oslo in 1161. Up until 1155, Ingi had shared the kingship with his brothers Sigurðr (died 1155) and Eysteinn (died 1157). With both of these brothers dead by 1157, Ingi was forced to contend with Hákon Sigurðarson (died 1162), who had been elected to the kingship within the year. In regard to Guðrøðr himself, the saga relates that during this final battle against Hákon, Guðrøðr, at the head of fifteen-hundred men, went over to Hákon's side. Guðrøðr's decision to abandon his embattled overlord tipped the scales in favour of Hákon, and directly contributed to Ingi's defeat and death. The young Magnús Erlingsson (died 1184) was elected king after Ingi's death, and following the fall of Hákon, was crowned king in 1163-1164. It is likely that Guðrøðr was present at Magnús Erlingsson's coronation, and possible that Guðrøðr rendered homage to him as well.

Somairle was slain in an unsuccessful invasion of mainland Scotland in 1164. The declaration in the fifteenth–sixteenth-century Annals of Ulster, of Somairle's forces being drawn from Argyll, Kintyre, Dublin, and the Isles, reveals the climax of Somairle's authority and further confirms his usurpation of power from Guðrøðr. Despite the record preserved by the Icelandic Annals—that Guðrøðr regained the kingship of the Isles in 1160—it appears that Guðrøðr made his actual return to the region after Somairle's fall. Although it is possible that Dubgall was able to secure power following his father's demise, it is evident from the Chronicle of Mann that the kingship was seized by Guðrøðr's brother, R?gnvaldr (fl. 1164), before the end of the year. Almost immediately afterwards, Guðrøðr is said by the same source to have arrived on Mann, ruthlessly overpowered his brother, and regained the kingship once and for all. Upon Guðrøðr's reestablishment in the Isles, the realm was partitioned between two closely related rival kindreds: the Meic Somairle and Crovan dynasty.

In an entry dated 1172, the chronicle states that Mann was invaded by a certain Ragnall mac Echmarcacha, a man who slaughtered a force of Manx coast-watchers before being slain himself in a later engagement on the island. Although the chronicle claims that Ragnall was of - royal stock - his identity is otherwise uncertain. One possibility is that this man's final adventure was somehow related to the dramatic fall of Norse-Gaelic Dublin in the preceding years. He could have possessed a connection with the former rulers of the town, as a distant relative of Echmarcach mac Ragnaill, King of Dublin and the Isles (died 1064-1065). Another possibility is that the attack was somehow related to events in northern Ireland, where the Meic Lochlainn lost hold of the Cenél nEógan kingship to Áed Méith. In fact, it is possible that the invader himself was a member of the Uí Catháin, a branch of the Uí Néill who were opponents of John de Courcy (died c. 1219), Guðrøðr's English ally and son-in-law.

Occupation:
For a brief duration of his career, Guðrøðr appears to have possessed the kingship of Dublin. The chronology of his rule is unclear, however, as surviving sources concerning this episode are somewhat contradictory. According to the Chronicle of Mann, the Dubliners invited Guðrøðr to rule over them as king in the third year of his reign in the Isles. If correct, such an arrangement would have almost certainly provoked Muirchertach, the Dubliners' Irish overlord. In fact, the chronicle reveals that Muirchertach indeed took exception to such overtures, and marched on Dublin with a massive host before forming up at Cortcelis. Whilst in control of Dublin, Guðrøðr and the defending Dubliners are stated to have repulsed a force of 3.000 horsemen under the command of a certain Osiblen. After the latter's fall, Muirchertach and his remaining host retired from the region.

The chronicle's version of events appears to be corroborated by the Annals of Ulster. Unlike the previous source, however, this one dates the episode to 1162. Specifically, Muirchertach's forces are recorded to have devastated the Ostman lands of - Magh Fitharta - before his host of horsemen were repulsed. Despite the difference in their chronologies, both accounts refer to similar military campaigns, and the uncertain place names of - Cortcelis - and - Magh Fitharta - may well refer to nearby locations roughly in the Boyne Valley. Another source documenting the conflict is the Annals of the Four Masters. According this account preserved by this source, after Muirchertach's setback at Dublin and subsequent withdrawal in 1162, he left the forces of Leinster and Mide to campaign against the Dubliners. In time, the source states that a peace was concluded between the Irish and the Dubliners in which the latter rendered a tribute of one hundred forty ounces of gold to Muirchertach. The payment reveals that the Dubliners recognised Muirchertach as their overlord, which in turn suggests that the price for peace was Guðrøðr's removal from the kingship.

In the winter of 1176-1177, the chronicle reveals that Guðrøðr was formally married to Muirchertach's granddaughter, Findguala Nic Lochlainn, in a ceremony conducted under the auspices of the visiting papal legate, Vivian, Cardinal priest of St Stephen in Celio Monte. The precise date when Guðrøðr and Findguala commenced their liaison is unknown, and the two could have been a couple for some time before their formal marriage. It is possible that the union was originally brokered as a compromise on Muirchertach's part, as a means to placate Guðrøðr for withdrawing from Dublin. The demonstrable unreliability of the chronicle's chronology, and the apparent corroboration of events by the Annals of the Four Masters and the Annals of Ulster, suggests that the Guðrøðr's adventure in Dublin date to about 1162. Such a date, however, appears to contradict the fact that Guðrøðr seems to have endured Norwegian exile in 1160-1161, and apparently only returned to the Isles in 1164. If the chronicle's date is indeed correct, Guðrøðr's inability to incorporate Dublin into the Kingdom of the Isles could well have contributed to his loss of status to Somairle.

There may be reason to suspect that Guðrøðr's defeat to Somairle was partly enabled by an alliance between Muirchertach and Somairle. For example, Argyllmen formed part of the mercenary fleet utilised by Muirchertach in 1154, and it is possible that the commander of the fleet, a certain Mac Scelling (fl. 1154–1173/1174), was a relation of Somairle himself. If Muirchertach and Somairle were indeed allied at this point in time it may have meant that Guðrøðr faced a united front of opposition. If correct, it could also be possible that Þorfinnr participated in Somairle's insurrection as an agent of Muirchertach. On the other hand, the fact that Somairle and Muirchertach jostled over ecclesiastical affairs in the 1160s suggests that these two were in fact rivals. Furthermore, the fact that Þorfinnr may have been related to a previous King of Dublin could reveal that Þorfinnr himself was opposed to Muirchertach's foreign overlordship. If Guðrøðr's difficulties in Dublin indeed date to a period just before Somairle's coup, the cooperation of men like Þorfinnr could be evidence that Dubgall, on account of his maternal ancestry and powerful father, was advanced as a potential candidate to the united kingship of Dublin and the Isles.

Later in his reign, Guðrøðr again involved himself in the affairs of Dublin. In 1166, the slaying of Muirchertach meant that 2 men made bids for the high-kingship of Ireland: Ruaidrí Ua Conchobair, King of Connacht (died 1198) and Diarmait Mac Murchada, King of Leinster (died 1171). The latter had possessed the overlordship of Dublin since Muirchertach's actions there in 1162. Within the same year as Muirchertach's fall, however, Diarmait was overcome by Ruaidrí and his allies, and forced him from Ireland altogether. Although Ruaidrí thereupon gained the high-kingship for himself, Diarmait made his return the following year enstrengthened with English mercenaries, and reclaimed the core of his lands. In 1170 even more English troops flocked to Diarmait's cause, including Richard de Clare, Earl of Pembroke (died 1176), who successfully stormed the Norse-Gaelic enclave of Waterford. Richard soon after married Diarmait's daughter, Aífe, and effectively became heir to kingship of Leinster and the overlordship of Dublin. Later that year, the combined forces of Diarmait and Richard marched on Dublin, and drove out the reigning Ascall mac Ragnaill, King of Dublin (died 1171).

According to the twelfth-century Expugnatio Hibernica, Ascall and many of the Dubliners managed to escape by fleeing to the northern islands. On one hand, this term could well refer to Orkney. On the other hand, it is also possible that the term refers to the Hebrides or Mann. If so, this source would appear to be evidence that the Dubliners had retained close links with the Isles. Whatever the case, within weeks of Diarmait's death early in May 1171, Ascall made his return to Dublin. The account of events recorded by Expugnatio Hibernica and the twelfth–thirteenth-century La Geste des Engleis en Yrlande indicate that Ascall's forces consisted of heavily armoured Islesmen and Norwegians. The invasion itself was an utter failure, however, and Ascall himself was captured and executed. Amongst the slain appears to have been Sveinn himself, Guðrøðr's apparent ally in arms.

The successive deaths of Diarmait and Ascall left a power vacuum in Dublin that others sought to fill. Almost immediately after Ascall's fall, for example, Ruaidrí had the English-controlled town besieged. Expugnatio Hibernica records that he and Lorcán Ua Tuathail, Archbishop of Dublin (died 1180) sent for Guðrøðr, and others in the Isles, asking them to blockade Dublin by sea. Whilst it is possible that Guðrøðr may have been enticed to assist the Irish through the promise of financial compensation, and perhaps the possession of any vessel his fleet captured in the operation, there is reason to suspect that the Islesmen were disquieted by prospect of permanent English authority in the region. Certainly, Expugnatio Hibernica states that:

The threat of English domination, inspired by the successes of the English, made the men of the Isles act all the more quickly, and with the wind in the north-west they immediately sailed about thirty ships full of warriors into the harbour of the Liffey.

Although the operation was one of the greatest military mobilisations that the Irish mustered in the twelfth century, the blockade was ultimately a failure, and Dublin remained firmly in the hands of the English. Ascall was the last Norse-Gaelic King of Dublin; and before the end of the year, Clare relinquished possession of Dublin to his own liege lord, Henry 2, who converted it into an English royal town.

With Dublin's defeat at the hands of English adventurers, and the ongoing entrenchment of the English throughout Ireland itself, the Crovan dynasty found itself surrounded by a threatening, rising new power in the Irish Sea zone. Despite his original opposition to the English in Dublin, Guðrøðr did not take long to realign himself with this new power, as exemplified though the marital alliance between his daughter, Affrica (died 1219-), and one of the most powerful incoming Englishmen, John de Courcy.

In 1177, John led an invasion of Ulaid (an area roughly encompassing what is today County Antrim and County Down). He reached Down (modern day Downpatrick), drove off Ruaidrí Mac Duinn Sléibe, King of Ulaid (died 1201), consolidated his conquest, and ruled with a certain amount of independence for about a quarter of a century. Although the precise date of the marriage between John and Affrica is unknown, the union itself may well have attributed to his stunning successes in Ireland. Certainly, decades later in the reign of Guðrøðr's son and successor, R?gnvaldr (died 1229), John received significant military support from the Crovan dynasty, and it is not improbable that Guðrøðr himself supplied similar assistance. In the 1190s, John also received military assistance from Guðrøðr's kinsman Donnchad mac Gilla Brigte, Earl of Carrick (died 1250). Like Guðrøðr, Donnchad was a grandson of Fergus, and it possible that John's marriage to Affrica accounts for Donnchad's cooperation with him.

Although the promise of maritime military support could well have motivated John to align himself with Guðrøðr, there may have been a more significant aspect to their alliance. The rulers of Ulaid and those of Mann had a bitter past-history between them, and it is possible that the binding of John to the Crovan dynasty was actually the catalyst of his assault upon the Ulaid. In fact, Guðrøðr formalised his own marriage to Findguala in 1176/1177, and it was by this union that Guðrøðr bound his own dynasty with the Meic Lochlainn, another traditional foe of the Ulaid. Another contributing factor to the alliance between Guðrøðr and John may have been the Meic Lochlainn's loss of the Cenél nEógain kingship to the rival Uí Néill dynast Áed Méith Ua Néill (died 1230) in 1177. The latter certainly clashed with John before the end of the century, and the strife between the Uí Néill and Meic Lochlainn continued on for decades. Whatever the case, the unions meant that John was protected on his right flank by Guðrøðr, through whom John shared a common interest with the Meic Lochlainn, situated on his left flank. John would have almost certainly attempted to use such alignments to his advantage, whilst Guðrøðr may have used John's campaigning against the Ulaid as a means of settling old scores.

There is reason to regard Óláfr, like his Scottish counterpart David, as a reforming monarch. Guðrøðr continued Óláfr's modernising policies, as evidenced by surviving sources documenting the ecclesiastical history of the Isles. For example, Guðrøðr confirmed his father's charter to the abbey of St Mary of Furness, in which the monks of this Cistercian house were granted the right to select the Bishop of the Isles. Guðrøðr granted the English priory of St Bees the lands of Escheddala (Dhoon Glen) and Asmundertoftes (Ballellin) in exchange for the church of St Óláfr and the lands of Euastad (perhaps near Ballure). In the reigns of Guðrøðr's succeeding sons, the Benedictine priory of St Bees continued to receive royal grants of Manx lands. The Chronicle of Mann reveals that Guðrøðr gave lands at Myroscough to the Cistercian abbey of Rievaulx in England. The chronicle also notes that a monastery was constructed on these lands, and that the lands eventually passed into the possession of the abbey of St Mary of Rushen. Guðrøðr also granted certain commercial rights and protections to the monks of the monastery of Holm Cultram, another Cistercian house in England.

The ecclesiastical jurisdiction within Guðrøðr's kingdom was the Diocese of the Isles. Little is known of its early history, although its origins may well lie with the Uí Ímair imperium. Ecclesiastical interconnection between the Isles and Dublin seems to have been severed during a period of Irish overlordship of Dublin, at about the beginning of Guðrøðr Crovan's reign in the Isles. Before the mid point of the twelfth century, Óláfr firmly established the Diocese of the Isles to correspond to the territorial borders of his kingdom, and seems to have initiated the transfer the ecclesiastical obedience of the Isles from the Archdiocese of Canterbury to Archdiocese of York. Such changes may have been orchestrated as a means to further distance his diocese from that of Dublin, where diocesan bishops were consecrated by the Archbishop of Canterbury. In 1152, steps were undertaken by the papacy to elevate the Diocese of Dublin to an archdiocese. Dublin's political and economic ties with the Isles could have meant that the Bishop of the Isles was now in danger of becoming subordinate to the Archbishop of Dublin. For Óláfr, such an event would have threatened to undermine both his ecclesiastical authority and secular power within his own realm. As a result of Óláfr's inability to have an ecclesiast of his own choice formally consecrated as bishop, and his own refusal to accept one favoured by the Archbishop of York, the episcopal see of the Isles appears to have been vacant at the same time of Dublin's ecclesiastical ascendancy. In consequence, without a consecrated bishop of its own, Óláfr's diocese seems to have been in jeopardy of falling under Dublin's increasing authority. Moreover, in 1152, David 1 attempted to have the dioceses of Orkney and the Isles included within the prospective Scottish Archdiocese of St Andrews.

It may have been in the context of this ecclesiastical crisis in the Isles that Guðrøðr undertook his journey to Norway in 1152. Guðrøðr's overseas objective, therefore, may have been to secure the patronage of a Scandinavian metropolitan willing to protect the Diocese of the Isles. Certainly, Guðrøðr's stay in Norway coincided with the Scandinavian visit of the papal legate Nicholas Breakspeare, Cardinal-Bishop of Albano (died 1159), a man who had been tasked to create Norwegian and Swedish ecclesiastical provinces in order to further extend the papacy's authority into the northern European periphery. Eventually the newly created Norwegian province—the Archdiocese of Niðaróss—encompassed eleven dioceses within and outwith mainland Norway. One such overseas diocese was that of the Isles, officially incorporated within the province in November 1154. Although Óláfr did not live long enough to witness the latter formality, it is evident that the remarkable overseas statecraft undertaken by Óláfr and Guðrøðr secured their kingdom's ecclesiastical and secular independence from nearby Dublin. The establishment of the Norwegian archdiocese bound outlying Norse territories closer to Norwegian royal power. In effect, the political reality of the Diocese of the Isles—its territorial borders and nominal subjection to far-off Norway—appears to have mirrored that of the Kingdom of the Isles.

Despite the ecclesiastical reorientation, the next Bishop of the Isles known from Manx sources was consecrated by Roger de Pont l'Evêque, Archbishop of York (died 1181). This bishop, an Englishman named Gamaliel, may have been consecrated between October 1154 and early 1155, possibly before news of the diocesesan realignment reached the Isles. Although it is possible that Gamaliel was consecrated without Guðrøðr's approval, the bishop appears to have witnessed at least one of the latter's charters. The fact that Gamaliel was buried in Peterborough could suggest that he was removed from his see at some point.

The next known bishop was Reginald (died c.1170), a Norwegian who witnessed the bitter struggles between Guðrøðr and Somairle, and who seems to have died in about 1170. It is possible that Reginald was consecrated in Norway in 1153/1154, and that the York-backed Gamaliel was compelled to resign the see to him. Reginald is the first Bishop of the Isles to be attested by the Icelandic Annals, which could indicate that he was the first such bishop to recognise the authority of Niðaróss. Either Gamaliel or Reginald could have been the unnamed Bishop of the Isles who is stated by Robert's Chronica to have met with William 1, King of Scotland and Henry 2 at Mont St Michel. Robert's account of the meeting indicates that the kings of the Isles were obligated to render tribute to newly crowned kings of Norway. It is possible that Reginald followed Guðrøðr into exile after the latter's defeat to Somairle. Reginald's successor was Cristinus, an Argyllman who appears to have been appointed by either Somairle or his descendants. The fact that Cristinus did not receive acknowledgement from the Archbishop of Niðaróss could be evidence that Reginald remained in Norway. The apparent antipathy between Guðrøðr and Cristinus may be evidenced by the fact that it was Silvanus, Abbot of Rievaulx — and not Cristinus — who conducted the marriage ceremony of Guðrøðr and Findguala during Vivian's visit in 1176.

According to the Chronicle of Mann, Guðrøðr had 4 children: Affrica, Ragnvaldr, Ívarr, and Óláfr svarti (died 1237). Although the chronicle specifically states that Findguala was Óláfr svarti's mother, and that he had been born before his parent's formalised marriage, the mothers of the other three children are unknown or uncertain. According to the anonymous praise-poem Baile suthach síth Emhna, Ragnvaldr's mother was Sadb, an otherwise unknown Irishwoman who may have been a wife or concubine of Guðrøðr. As for Ívarr, nothing further is recorded of him, although it is possible that his mother was also the product of an uncanonical liaison. There may be evidence to suggest that Guðrøðr had another son, Ruaidrí (fl. 1188-1190), who appears in a royal charter recorded as Ragnvaldr's brother (Rotherico, fratre meo).

Guðrøðr died on 10 November 1187 on St Patrick's Isle. The following year, he was finally laid to rest on Iona, an island upon which the oldest intact building is St Oran's Chapel. Certain Irish influences in this building's architecture indicate that it dates to about the mid twelfth century. The chapel could well have been erected by Óláfr or Guðrøðr. Certainly, their family's remarkable ecclesiastical activities during this period suggest that patronage of Iona is probable. Whatever the case, upon Guðrøðr's death the chronicle claims that he left instructions for his younger son, Óláfr svarti, to succeed to the kingship since he had been born in lawful wedlock.

On one hand, this record could be evidence that Guðrøðr continued to advance the institution of kingship in the Isles. For example, this episode appears to be the earliest record of a ruling member of the Crovan dynasty designating a royal successor. If so, such an arrangement may have been borne out of Guðrøðr's own bitter difficulties with rival claimants to the throne.

On the other hand, it is uncertain if the chronicle has preserved an accurate account of events, as the Islesmen are stated to have chosen Ragnvaldr to rule instead, because unlike Óláfr svarti, who was only a child at the time, Ragnvaldr was a hardy young man fully capable to reign as king. One possibility is that Guðrøðr may have intended for Ragnvaldr to temporarily rule as a lieutenant of sorts until Óláfr svarti was able to hold sway himself. Although Ragnvaldr appears to have later forged an alliance with the Meic Somairle, and may have temporarily reunited the entire Kingdom of the Isles under his own leadership, he was later opposed by Óláfr svarti, and the ensuing violent conflict between Guðrøðr's descendants carried on to further generations.

Family/Spouse: Findguala Nic Lochlainn. Findguala (daughter of Muirchertach Mac Lochlainn) was born about 1150 in Ulster, Nord-Irland; died about 1187. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Ragnvaldr Gudrødsen, "Reginald 3" was born about 1165; died about 14 Feb 1229 in Isle of Man, England.
2. Olaf Gudrødsen, "Olafr 2" died about 21 May 1237.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1103, Isle of Man, England; Konge Isle of Man & the Isles 1103-1153.

Notes:

Occupation:
Olaf 1 Bitling the Red was the last born child of Godred Crovan (Orry). To be the youngest is not necessarily to be a dwarf.

Óláfr Guðrøðarson (died 29 June 1153) was a twelfth-century King of the Isles. As a younger son of Guðrøðr Crovan, King of Dublin and the Isles, Óláfr witnessed a vicious power struggle between his elder brothers in the aftermath of their father's death.
At some point, the young Óláfr was entrusted to the care of Henry 1, King of England, and like the contemporaneous Scottish monarchs, Alexander 1 and David 1, Óláfr appears to have been a protégé of the English king.

As King of the Isles, Óláfr contracted marital alliances with neighbouring maritime rulers. Although he appears to have overseen successful military operations to reclaim the northern-most territories once controlled by his father, he may have witnessed the loss of authority in Galloway as well. Like his counterpart David 1, Óláfr was a reformer and moderniser of his realm. However, his four-decade reign ended in abrupt disaster when he was assassinated by 3 nephews in 1153. Following the ensuing power struggle, Óláfr's son Guðrøðr overcame the kin-slayers, and assumed the kingship of the Kingdom of the Isles.

The Isles—an archipelagic region roughly incorporating the Hebrides and Mann—was ruled by Guðrøðr Crovan for over 2 decades until his death in 1095, whereupon his eldest son Logmaðr assumed control. Warring soon broke out between factions supporting Logmaðr's younger brother Haraldr, which led to the intervention and encroachment of Irish power into the region. After a short period of Irish domination, the region lapsed into further conflict which was capitalised on by Magnús Óláfsson, King of Norway, who led two military campaigns throughout the Isles and surrounding Irish Sea region at about the turn of the twelfth century. Magnús dominated these regions until his death in 1103, whereupon control of the Isles appears to have fragmented into chaos once again.

Rather than allow ambitious Irish powers fill the power vacuum, Henry 1 appears to have installed Óláfr on the throne at some point between 1112 and 1115, about the time that Domnall mac Taidc relocated from the Isles to Ireland. Óláfr is recorded to have spent his youth at Henry 1's court, and Óláfr's later religious foundations reveal that he was greatly influenced by his English upbringing. In the second quarter of the eleventh century, Óláfr founded the abbey of St Mary of Rushen, a reformed religious house on Mann. He further oversaw the formation of the Diocese of the Isles, the territorial extent of which appears to reveal the boundaries of his realm. Óláfr is recorded to have had at least two wives: Ingibjørg, daughter of Hákon Pálsson, Earl of Orkney; and Affraic, daughter of Fergus, Lord of Galloway. The unions seem to reveal that Óláfr shifted from an alliance with Orkney to that with Galloway. Not long after his marriage to Affraic, one of Óláfr's daughters married Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll, an emerging power in the region.

Although Óláfr's reign is recorded to have been peaceful, there is reason to suspect that his own succession was uncertain.
In 1152, Guðrøðr travelled to Norway and rendered homage to Ingi Haraldsson, King of Norway. At about this time, the Diocese of the Isles was incorporated within the recently elevated Archdiocese of Niðaróss. Whilst this strengthened Norwegian links with the Isles, it secured the ecclesiastical independence of Óláfr's domain, and safeguard his secular authority in the region. Nevertheless before Guðrøðr returned to the Isles, three sons of Haraldr confronted Óláfr, and demanded a share of the kingdom before slaying him. Although the three men appear to have taken significant steps to counter military intervention from Galloway, they were soon after crushed by Guðrøðr, who returned to the region enstrengthened by Norwegian military might. Óláfr's descendants went on to reign as kings of the Isles for over a century.

Óláfr was a member of the Crovan dynasty, and 1 of 3 sons of this family's eponymous ancestor, Guðrøðr Crovan, King of Dublin and the Isles (died 1095). The latter appears to have secured the kingship of the Isles in the late 1070s, and to have seized the kingship of Dublin in the early 1090s. Guðrøðr Crovan's downfall came in 1094 when he was forced from Ireland altogether by Muirchertach Ua Briain, King of Munster (died 1119). There is reason to suspect that Guðrøðr Crovan was driven from Mann as well, since he is recorded to have died on Islay the following year.

According to the thirteenth–fourteenth-century Chronicle of Mann, Guðrøðr Crovan's eldest son, Logmaðr, succeeded to the kingship of the Isles. The chronicle further reveals that Logmaðr faced opposition from within his own family in the form of a rebellion by his brother, Haraldr. Logmaðr eventually overcame Haraldr, however, and is stated to have had him blinded and emasculated. Afterwards, Logmaðr appears to have faced further opposition in the form of a faction supporting his youngest brother, Óláfr. Apparently unable to overthrow Logmaðr on their own, the dissidents turned to Muirchertach, whose recent conquest of Dublin gave him control of that realm's dominating naval forces.

If the chronicle is to be believed, Óláfr's supporters petitioned Muirchertach to provide a regent from his own kin—the Uí Briain—to govern the Isles until Óláfr was old enough to assume control himself. Such a clause may well have been a condition of Muirchertach's involvement, rather than a request. Nevertheless, the chronicle indicates that Muirchertach installed his nephew, Domnall mac Taidc (died 1115), upon the throne. Although Domnall had previously opposed Muirchertach over the kingship of Munster, he was the son of Muirchertach's brother, and further possessed strong familial connections with the Isles through his maternal descent from Echmarcach mac Ragnaill, King of Dublin and the Isles (died 1064/1065). Regardless, the death of Domnall's brother, Amlaíb, recorded by the seventeenth-century Annals of the Four Masters in 1096, suggests that Domnall and the rest of the Meic Taidc faced significant opposition in the Isles, possibly in the form of Logmaðr's adherents. Domnall's reign appears to have been brief. The chronicle's account of warfare on the island in about 1097–1098 fails to mention him at all, a fact which seems to be evidence that he had lost control by then.

Probably late in 1097, Magnús Óláfsson, King of Norway (died 1103) turned his attention towards the Isles, and sent a certain Ingimundr into the region to take control on his behalf. Unfortunately for Magnús, Ingimundr was soon after slain on Lewis and Harris by leading Islesmen. The following year Magnús took matters into his own hands, and led an invasion-fleet of his into the area. As the invaders successfully carved their way through the Isles towards Mann, Logmaðr was evidently overcome and captured. From Mann, the Norwegians campaigned against the English in Anglesey. Although Magnúss saga berfœtts, within the thirteenth century Heimskringla, places this particular episode in the context of Norwegian conquest, it is likely that Magnús had merely assumed the same protector role that Óláfr's father had once filled with Gruffudd ap Cynan, King of Gwynedd (died 1137). Magnús gained the submission of Galloway, and may have consolidated his campaign through a treaty with Edgar, King of Scotland (died 1107).

Magnús overwintered in the Isles, and left for Norway in the summer. He made his return to the region, nearly four years later, in 1102 or 1103. After reestablishing himself on Mann, Magnús entered into an marital alliance with Muirchertach formalised through the marriage between Magnús's young son, Sigurðr (died 1130), and Muirchertach's young daughter, Bjaðmunjo (fl. 1102/1103). The fact that Magnús intended to return to Norway reveals that Muirchertach benefited to most from the arrangement, although the alliance appears to have bound the kings against a common enemy in the region, Domnall Mac Lochlainn, King of Cenél nEógain (died 1121). Unfortunately for Muirchertach, and his long-term ambitions in the Isles, Magnús was slain in Ulster in 1103, and Sigurðr immediately repudiated his bride and returned to Norway. Although Muirchertach was able to regain control of Dublin and still had held considerable influence in the Isles, Magnús' death left a vacuum which neither Muirchertach nor Domnall Mac Lochlainn could fill.

If the Chronicle of Mann is to be believed, at one point in his career Logmaðr repented the cruelty that he had inflicted upon Haraldr, and remorsefully resigned his kingdom before setting off to Jerusalem where he died. The particular terminology employed by the chronicle—that Logmaðr departed the kingdom - marked with the sign of the Lord's cross — suggests that he participated in a crusade. On the other hand, since the chronicle was compiled in the thirteenth century, during a period when the idea of a cross-bearing pilgrim was well established, it is possible that this depiction of L?gmaðr has been contaminated by anachronistic conceptions.

If Logmaðr was indeed a crusader, it is uncertain which particular crusade he undertook. One possibility is that he took part in the First Crusade, a movement that reached its climax with the successful siege and capture of Jerusalem in mid 1099. Logmaðr could have embarked upon this enterprise in about 1096, the year the pope's calls reached England. Alternately, in light of Logmaðr's capture by the Norwegians in 1098, it is conceivable that his release from custody was made conditional upon his exile and participation in the First Crusade. On the other hand, it is not impossible that Logmaðr originally undertook a pilgrimage before catching wind of the crusade en route.

Another possibility is that Logmaðr regained some form of control in the Isles following Magnús' death, and afterwards joined Sigurðr's expedition to Holy Land in the first decade of the twelfth century. The precise chronology of this enterprise is uncertain, although the Norwegian fleet certainly reached England before the end of the first decade of the twelfth century. It may have been at this point, whilst Sigurðr overwintered at the English royal court, that Logmaðr joined up with him. If Logmaðr and Sigurðr indeed rendezvoused in England, this may have been the time when Óláfr was entrusted to the safekeeping of the English king. Certainly, the chronicle reveals that Óláfr was brought up at the English court. The reason why he was entrusted into the care of the English may have been because Henry 1 was thought to have been the only monarch who could guarantee Óláfr's safety.

A probable tenth-century ancestor of Óláfr was the Uí Ímair dynast Óláfr kváran, King of Northumbria and Dublin (died 980/981), This man was likely the prototype of the mediaeval literary character variously known as Havelok the Dane. The earliest surviving source detailing Havelok is the twelfth-century Estoire des Engleis. The catalyst for Óláfr kváran's incorporation into twelfth-century English literature may have been Óláfr's stay at the court of Henry 1. Conceivably, writers may have sought out the patronage of the young Óláfr by borrowing tales of his famous like-named forebear.

According to the twelfth-century Historia regum, Alexander 1, King of Scotland (died 1124) struggled to maintain control of his kingdom. One region which may have caused the Scots some concern was the Isles. In 1111, Domnall mac Taidc seized the kingship of the region, possibly with the aid of Muirchertach's northern opponent, Domnall Mac Lochlainn. This encroachment of competing Irish factions into the Isles may well have been as unpalatable to the English and Scots as the power vacuum left in the wake of Magnús' demise. The chronicle accords Óláfr a reign spanning forty years. His accession to the kingship of the Isles, therefore, appears to date to about 1112, 1113, 1114, or 1115. As such, Óláfr's accession dates to about the time of Muirchertach's faltering authority in 1114. Domnall may have been driven out of the Isles by force, or he could have been drawn back to Ireland in an attempt to capitalise upon his uncle's failing health and fleeting authority.

Óláfr's return to the Isles from England appears to have been the work of Henry 1, who would have likely welcomed a steadfast dependent in control a region of strategic importance. Although the English and Scottish kings were certainly at odds over Cumbria at about this time, it is likely that they would have cooperated to combat the extension of Uí Briain and Meic Lochlainn influence in the Isles. In fact, the Scottish king's participation in the 1114 English expedition against Gruffudd—a man who seems to have been an associate of Muirchertach—may have been undertaken in this context. Furthermore, Muirchertach was closely associated with the Bellême-Montgomery family that had risen in a failed revolt against the English Crown in the first decade of the century. According to the twelfth-century Gesta regum Anglorum, the English imposed a trade embargo against Muirchertach at some point during the reign of Henry 1. Whilst it is possible that this action was a consequence of Muirchertach's familial relationship with his son-in-law Arnulf de Montgomery (died 1118-1122) — and Muirchertach's possible part in the Bellême-Montgomery insurrection—another possibility is that the sanctions concerned Muirchertach's ambitions in the Irish Sea region, especially since Óláfr had been entrusted into Henry 1's care. By establishing Óláfr in the Isles, Henry 1 may have sought to mitigate the extension of Irish influence in the Isles, and escalate the expansion of English authority into the Irish Sea region.

According to the Chronicle of Mann, Óláfr married Affraic, daughter of Fergus, Lord of Galloway (died 1161). Although the union is not dated by contemporary sources, it appears to have been arranged in the 1130s or 1140s. Affraic is specifically identified as the mother of Guðrøðr by the chronicle. The fact that he is recorded to have travelled to Norway on a diplomatic mission in 1152 suggests that he was an adult by this date, and may indicate that Óláfr and Affraic's union commenced in the 1130s. Several contemporary sources concerning Fergus' descendants suggest that he had married an illegitimate daughter of Henry 1 in about the 1120s, and that this woman was the mother of at least some of Fergus' offspring, including Affraic herself. In fact, the shared kinship between Guðrøðr and Henry 1's succeeding grandson, Henry 2, King of England (died 1189), is noted by the twelfth-century Chronica of Robert de Torigni, Abbot of Mont Saint-Michel (died 1186). The marital alliance forged between Óláfr and Fergus gave the Crovan dynasty valuable familial-connections with the English king, one of the most powerful rulers in western Europe. Fergus profited from the marriage pact as well, since it bound Galloway more tightly to the Isles, a neighbouring realm from which Galloway had been invaded during the time of Magnús' overlordship. The union also ensured Fergus the protection of one of Britain's most formidable fleets, and gave him a valuable ally then outwith the orbit of the Scottish king.

Óláfr's dealings with the abbey of St Mary of Furness—a religious house founded by the Lord of Lancaster, Stephen of Blois (died 1154) — could be evidence that Óláfr and Stephen enjoyed amiable relations in the first third of the twelfth century, and may indicate that Óláfr supported Stephen as King of England after 1135. At about this time, David 1 appears to have consolidated his overlordship of Argyll, a region located on the western periphery of the Scottish realm. By about 1140, not only had Óláfr and Fergus bound themselves together, but Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll (died 1164) married one of Óláfr's illegitimate daughters. Although the name of this woman is not recorded by the Chronicle of Mann, she is identified as Ragnhildr by the thirteenth-century Orkneyinga saga. The marital binding of Óláfr with 2 of David 1's dependants — Fergus and Somairle — roughly coincided with the Scottish king's endeavour to establish control of Cumbria in the 1130s and 1140s. During this period, David's authority extended southwards along the Cumbrian coast through Copeland, Furness, into Stephen's former honour of Lancaster, thereby making him a principal power in the northern Irish Sea region. The martial alliances concerning Óláfr, therefore, may have formed part of a Scottish strategy to not only isolate him from an English alliance, but to project Scottish authority into the Irish Sea, and draw Óláfr into David 1's sphere of influence.

Besides his wife Affraic, the chronicle states that Óláfr had many concubines by whom he had several daughters and three sons: Ragnvaldr (fl. 1164), Logmaðr, and Haraldr. The B-text of the thirteenth-century Fagrskinna records that Óláfr married Ingibjørg, daughter of Hákon Pálsson, Earl of Orkney (died c.1126). Whilst Ingibjørg is not referred to by the chronicle, she is certainly linked to Óláfr by Orkneyinga saga, although this source also incorrectly states — in a passage concerning Guðrøðr's son and successor, Ragnvaldr (died 1229) — that Ingibjørg was Guðrøðr's mother. As a consequence of this error, there is reason to suspect that the saga has conflated Guðrøðr's son with Somairle's like-named son, Ragnall (died 1191/1192–c.1210/1227). The saga's confused entry, therefore, may be evidence that Ingibjørg was the mother of Óláfr's daughter, Ragnhildr. The terminology employed by the sources documenting Affraic and Ingibjørg reveal that the latter's relationship with Óláfr came to be viewed differently in Orkney than the Isles. Although Orkneyinga saga acknowledges that the union between Ingibj?rg's own parents was not a canonical marriage either, the coupling formed the basis for her family's claim to the earldom. Whatever the case, Óláfr's union with Ingibjørg likely predates his marriage to Affraic. Accordingly, Óláfr appears to have turned from an alliance with Ingibjørg's brother and Norwegian dependant, Páll Hákonarson, Earl of Orkney (died 1137), to establish an alliance with Fergus, who was then a rising power in the Irish Sea region. The end result of this shift may be alluded to by the chronicle which states that Óláfr held peaceful alliances with Irish and Scottish kings so that none - dared disturbed - the Kingdom of the Isles.

Whilst at the English royal court, Óláfr could well have met members of the Scottish monarchy. For example, Henry 1's wife was Matilda (died 1118), whose royal brothers, Alexander 1 and the future David 1, King of Scotland (died 1153), both resided in England before the onset of their reigns (the brothers respectively reigned in 1102–1124 and 1124–1153). Óláfr would have certainly been exposed to Henry 1's efforts to reform the English Church. Both Matilda and her husband were renowned patrons of religious orders, the Augustinians in particular. Although Óláfr's stay at Henry's court predated the arrival of the Savignac and Cisterian orders in England, Óláfr's experiences in England clearly influenced his decision to introduce reformed monastic orders into his own realm. In fact, the ecclesiastical actions of Óláfr's Scottish contemporaries—David I, and his predecessing Alexander 1 — were similarly influenced by their time spent in England. Óláfr's interest in religious reform is alluded to by the Chronicle of Mann, which declares:

He was devout and enthusiastic in matters of religion and was welcome both to God and men.

The ecclesiastical jurisdiction within Óláfr's kingdom was the Diocese of the Isles. Little is known of its early history, although its origins may well lie with the Uí Ímair imperium. Ecclesiastical interconnection between the Isles and Dublin seems to have been severed during a period of Irish overlordship of Dublin, at about the beginning of Guðrøðr Crovan's reign in the Isles. By the time of Óláfr's reign, the diocese appears to have encompassed the islands that had formerly been claimed by Magnús, and may well have included territory in western Galloway. In a letter that appears to date to about 1113, at about start of his reign, Óláfr presented an unnamed bishop for consecration to an Archbishop of York. Although the letter identifies the bishop with the initial - G - which potentially could represent Gerald (died 1108), whose tenure dates to 1100–1108, the fact that Óláfr's reign appears to have commenced several years later suggests that the initial is erroneous, and that the initial - T - was intended, perhaps in reference to either archbishop Thomas (died 1114), or the Thomas' successor, Thurstan (died 1140). No consecration is recorded in English sources, and Óláfr's candidate is not recorded in the chronicle.

In about 1134, the chronicle reveals that Óláfr founded the abbey of St Mary of Rushen on Mann by granting Ivo, Abbot of Furness land to establish the house. As a Savignac daughter house of the nearby abbey of St Mary of Furness—a religious house seated just across the Irish Sea in Lancashire — the abbey of Rushen was the first reformed house in the Isles, and its foundation partly evidences the importance of links between Mann and northern England. The abbey's foundation charter reveals that Óláfr granted the monks of Furness the right to elect the Bishop of the Isles, a provision that further emphasised Óláfr's royal prerogative. The charter implies that episcopal authority within his realm had fallen to outsiders, and expresses the king's desire that the Isles be administered by its own bishop. This could be evidence that the former diocesan bishop, Hamond, died several years previous, and that a period of vacancy ensued in which neighbouring bishops took up the slack. The reestablishment of the Diocese of Whithorn in 1128, may have been undertaken in this context, and may also signal the loss of western Galloway from the Kingdom of the Isles.

In a letter that probably dates not long after his foundation, Óláfr wrote to Thurstan, and confirmed the candidate elected by the monks of Furness. Hamond's successor appears to have been the shadowy Wimund, Bishop of the Isles (fl. c.1130–c.1150). According to the twelfth-century Historia rerum Anglicarum, Wimund began his ecclesiastical career at Furness before removing to Rushen. Although a twelfth-century chronicle of the ecclesiastical history of York states that Wimund professed obedience to Thomas, this archbishop's early tenure (1109–1114) suggests he has been confused with Thurstan. The fact that this source identifies Wimund's see as sancta ecclesia de Schith ("the holy Church of Skye") seems to be evidence that the diocesan seat had not yet been permanently centred on Mann, and that Wimund was seated at the site of the later mediaeval Snizort Cathedral. As a monk of Furness, Wimund may have originally relocated to Mann in the context of Óláfr's foundation of Rushen. He appears to have been the first Bishop of the Isles elected by the monks of Furness, and seems to have been consecrated by Thurstan. Wimund appears to have used his elevated position to violently seek the inheritance of an Earl of Moray in the late 1140s. Wimund's warring against the Scots eventually forced David 1 to cede him lands near Furness before his capture and mutilation in 1152. It is likely that Wimund's campaigning led to the abandonment of his diocesan see, and that his actions posed a serious threat to Óláfr's authority.

The fact that Wimund is not listed amongst other diocesan bishops by the Chronicle of Mann could be evidence that Óláfr eventually came to repudiate him. A letter from Óláfr to the chapter of York suggests that the king unsuccessfully attempted to have a replacement, a certain Nicholas (fl. 1147-1152), consecrated by Robert de Ghent, Dean of York (died c.1158). The fact that Óláfr interacted with the dean suggests that the correspondence dates between the 1147 deposition of William fitz Herbert, Archbishop of York (died 1154) and the 1152 consecration of Henry Murdac, Archbishop of York (died 1153). Óláfr's inability to have his man consecrated may have been due to the Wimund episode being unresolved at the time. According to Robert de Torigni's Chronica and the thirteenth-century Flores historiarum, Henry Murdac consecrated John (fl. 1152), a Benedictine monk from Normandy, as Bishop of the Isles in 1152. The fact that the Chronicle of Mann fails to record John's name amongst other diocesan bishops appears to indicate that he was an unacceptable candidate to Óláfr and the Islesmen, and that John never occupied his see.

By way of his ecclesiastical actions, Óláfr firmly established the Diocese of the Isles to correspond to the territorial borders of his kingdom, and seems to have initiated the transfer the ecclesiastical obedience of the Isles from the Archdiocese of Canterbury to Archdiocese of York. Such changes may have been orchestrated as a means to further distance his diocese from that of Dublin, where diocesan bishops were consecrated by the Archbishop of Canterbury. In 1152, steps were undertaken by the papacy to elevate the Diocese of Dublin to an archdiocese. Dublin's political and economic ties with the Isles could have meant that the Bishop of the Isles was now in danger of becoming subordinate to the Archbishop of Dublin. For Óláfr, such an event would have threatened to undermine both his ecclesiastical authority and secular power within his own realm. As a result of Óláfr's inability to have Nicholas formally consecrated, and his refusal to accept John as bishop, the episcopal see of the Isles appears to have been vacant at the same time of Dublin's ecclesiastical ascendancy. In consequence, without a consecrated bishop of its own, Óláfr's diocese seems to have been in jeopardy of falling under Dublin's increasing authority. Moreover, in 1152, David 1 attempted to have the dioceses of Orkney and the Isles included within the prospective Scottish Archdiocese of St Andrews.

It may have been in the context of this ecclesiastical crisis in the Isles that Guðrøðr undertook his journey to Norway in 1152. Guðrøðr's overseas objective, therefore, may have been to secure the patronage of a Scandinavian metropolitan willing to protect the Diocese of the Isles. Certainly, Guðrøðr's stay in Norway coincided with the Scandinavian visit of the papal legate Nicholas Breakspeare, Cardinal-Bishop of Albano (died 1159), a man who had been tasked to create Norwegian and Swedish ecclesiastical provinces in order to further extend the papacy's authority into the northern European periphery. Eventually the newly created Norwegian province—the Archdiocese of Niðaróss—encompassed eleven dioceses within and outwith mainland Norway. One such overseas diocese was that of the Isles, officially incorporated within the province in November 1154. Although Óláfr did not live long enough to witness the latter formality, it is evident that the remarkable overseas statecraft undertaken by Óláfr and Guðrøðr secured their kingdom's ecclesiastical and secular independence from nearby Dublin. The establishment of the Norwegian archdiocese bound outlying Norse territories closer to Norwegian royal power. In effect, the political reality of the Diocese of the Isles — its territorial borders and nominal subjection to far-off Norway — appears to have mirrored that of the Kingdom of the Isles.

In some respects, Óláfr's kingship may be comparable to that of David 1, who has come to regarded by modern historiography as a significant moderniser of the Scottish realm. have introduced modern forms of feudalism into his realm, and to have developed manorialism on Mann. He seems to have introduced the parochial system into the Isles; and like David 1, Óláfr transformed the church within his realm, creating a territorially defined diocese. His establishment of a more modern territorial kingship, which came to be associated with its demesne on Mann, may have led to the alienation of outlying areas. Although climatic conditions in the Isles improved in the eleventh century, and agricultural production appears to have increased as a result, there appears to have been a decrease in manufacturing by the twelfth century. Evidence of an eleventh-century mint on Mann exists prior to Guðrøðr Crovan's rule, but there is no evidence of one during Óláfr's reign, and no coins bearing the names of any of the members of his dynasty have been found.

The acclamation or election of a king was an important component of kingship in northern mediaeval Europe. There are several examples of the role played by chieftains in the kingship of the Isles during Óláfr's floruit. For instance, the leading men of the realm are recorded to have brokered the deal to have Muirchertach provide a regent until Óláfr was old enough to reign, whilst disaffected chieftains are reported to have brought about the dramatic end of Ingimundr's regency, and chieftains are said to have accompanied Óláfr from England to begin his reign. Even in the immediate aftermath of Óláfr's demise, the Chronicle of Mann reveals that the chieftains of the Isles (principes insularum) gathered together and unanimously elected Guðrøðr as king.

There is surviving evidence of only twenty royal charters dating from the reign of the Crovan dynasty. Of these, only one dates to the reign of Óláfr. Óláfr styled himself rex insularum, a Latin equivalent of a Gaelic title first accorded to his 10th century predecessor, Guðrøðr Haraldsson, King of the Isles (died 989). Surviving sources indicate that Óláfr was the first of several kings from his dynasty to claim to rule dei gratia (by the grace of God). The use of this formula was common amongst contemporary European monarchs but its use by the kings of the Isles, like the kings of Scotland, appears to have been adopted in imitation of the charters issued by the Angevin kings of England. Like the Scots, Óláfr and his successors appear to have adopted the formula to emphasise their sovereign right to kingship, to take their place amongst the leading monarchs of their time. Óláfr's use of the formula exemplifies the fact that — in comparison to his royal predecessors in the Isles — he was a new kind of ruler and the real founder of later Manx kingship. The fact that Óláfr was brought up at the English royal court could suggest that he, like David 1, was knighted by the English king. Certainly, several of Óláfr's thirteenth-century royal successors were knighted by their English counterpart.

Óláfr appears to have been an energetic king who consolidated his rule in the northern portion of the Isles by way of military force. There is reason to suspect that this region had fallen under Orcadian influence before being reclaimed by the Islesmen under Óláfr. According to Hebridean tradition preserved by the seventeenth-century Sleat History, he was aided by Somairle in military operations (otherwise unrecorded in contemporary sources) against the ancient Danes north of Ardnamurchan. Together with its claim that Óláfr also campaigned on North Uist, this source may be evidence that the bitter struggle between Guðrøðr and Somairle (fought after Óláfr's demise) took place in the context of Somairle taking back territories that he had originally helped secure into Óláfr's kingdom. Somairle first emerges into the historical record in the 1130s supporting an unsuccessful rival branch of the Scottish royal family against David 1. By about the time of Somairle's marriage to Óláfr's daughter, David 1 seems to have successfully imposed his authority over Argyll. As a result of this apparent overlorship, Somairle may have been encouraged to redirect his energies from Scotland into the Isles.

There is reason to suspect that the Kingdom of the Isles lost control of territories in Galloway during Óláfr's floruit. Earlier in the mid eleventh century, the Rhinns of Galloway may have been ruled by Guðrøðr Crovan's predecessor, Echmarcach. By the last years of the century, the region was ruled by Mac Congail, King of the Rhinns (died 1094), who may have been a descendant of Guðrøðr Crovan's immediate predecessor, Fingal mac Gofraid. Whether Mac Congail ruled independently or subordinate to Guðrøðr Crovan is unknown. The installation of Gilla Aldan (died 1151-1154) as Bishop of Whithorn, in the third decade of the twelfth century, may mark the date when the Rhinns finally separated from the Kingdom of the Isles. Although support from the rulers of Galloway and Scotland may well have strengthened Óláfr's position in the Isles, and the chronicle portrays his reign as one of peacefulness, other sources vaguely recount the mainland depredations wrought by Wimund. The latter's warring against the Scots suggests that Óláfr may have struggled to maintain control of his far-flung kingdom.

It is uncertain how the Diocese of the Isles was organised during Óláfr's reign. There may well have been several regional centres where diocesan bishops, accompanied by retinues of clerics and warriors, would have visited each successive region, living off the rendered tithes. In time however, the ecclesiastical endowments on Mann, commenced by Óláfr and further developed by his successors, would have reduced the need for such peripatetic diocesan bishops. As the kings of the Isles became more identified with their seat on Mann, so too were the bishops of the Isles, which may have resulted in the alienation of outlying areas.

The now-ruinous ecclesiastical site of Cille Donnain, near Loch Kildonan on South Uist, could well have been a bishop's seat and twelfth-century power-centre in the Isles. Its precise place in the organisation of the Isles is uncertain. Certainly, L?gmaðr is associated with the Uists by a particular verse of poetry, attributed to the contemporary skald Gísl Illugason, preserved by the early thirteenth-century Morkinskinna. This contemporary composition could be evidence of a connection between him, or an associated bishop, with the Uist chain of islands. It is possible that, at a later date, the Cille Donnain site could have formed a residence for the peripatetic diocesan bishops of the Isles during their periodic visitations in the Uists.

The year 1153 was a watershed in the history of the Kingdom of the Isles. Not only did David 1 die late in May, but Óláfr himself was assassinated about a month later on 29 June, whilst Guðrøðr was still absent in Norway. According to the Chronicle of Mann, Óláfr had been confronted by three Dublin-based nephews—the Haraldssonar—the sons of his exiled brother, Haraldr. After hearing the demands of these men — that half of the kingdom should be handed over to them — a formal council was convened in which one of the Haraldssonar — a man named Ragnvaldr — approached Óláfr, raised his axe as if to salute the king, and decapitated him in a single stroke. In the resulting aftermath, the chronicle relates that the Haraldssonar partitioned the island amongst themselves. Whether the men attained any form of authority in the rest of the Isles is unknown. Once in control of Mann, the chronicle reveals that the men fortified themselves against forces loyal to Guðrøðr, the kingdom's legitimate heir, by launching a preemptive strike against his maternal grandfather, Fergus. Although the invasion of Galloway was repulsed with heavy casualties, once the Haraldssonar returned to Mann the chronicle records that they slaughtered and expelled all resident Gallovidians that they could find. This ruthless reaction evidently reveals an attempt to uproot local factions adhering to Guðrøðr and his mother.

Within months of his father's assassination, Guðrøðr executed his vengeance. According to the chronicle, he journeyed from Norway to Orkney, enstrengthened by Norwegian military support, and was unanimously acclaimed as king by the leading Islesmen. He is then stated to have continued on to Mann where he overcame his three kin-slaying cousins, putting one to death whilst blinding the other two, and successfully secured the kingship for himself. Guðrøðr's reliance upon Norwegian assistance, instead of support from his maternal-grandfather, could suggest that the attack upon Galloway was more successful than the compiler of the chronicle cared to admit. Additionally, the account of incessant inter-dynastic strife amongst the ruling family of Galloway, recorded in the twelfth-century Vita Ailredi, suggests that Fergus may have struggled to maintain control of his lordship by the mid 1150s, and may also explain his failure to come to Guðrøðr's aid following Óláfr's death.

The fact that Óláfr sent Guðrøðr to Norway in 1152 could suggest there had been anxiety over the succession of the Kingdom of the Isles, and that Guðrøðr rendered homage to Ingi Haraldsson, King of Norway (died 1161) in an effort secure assistance in safeguarding the kingship. The chronicle's account of Guðrøðr's return from Norway notes that he arrived with a fleet of five ships, which could indicate that overseas support was indeed obtained. The earlier episode of conflict between Óláfr's elder brothers, his own slaying at the hands of his nephews, and the later internecine struggles endured by his descendants, reveal that competition for the kingship of the Isles was incredibly competitive and exceptionally violent. The turn to Ingi occurred at about the same time that Norwegian encroachment superseded roughly thirty years of Scottish influence in Orkney and Caithness,[280] and could be evidence of a perceived wane in Scottish royal authority in the first years of the 1150s. In November 1153, following the death of David 1, Somairle seized the initiative and rose in revolt against the recently inaugurated Malcolm 4, King of Scotland (died 1165). The dynastic challenges faced by Malcolm, and the ebb of Scottish influence in the Isles, may partly account for Guðrøðr's success in consolidating control of the kingdom, and may be perceptible in the seemingly more aggressive policy he pursued as king in comparison to his father.

Through Guðrøðr, Óláfr was the patrilineal-ancestor of later rulers of the Crovan dynasty, a kindred whose tenure of power in the Isles lasted until the second half of the thirteenth century. Through Ragnhildr, Óláfr was an important ancestor of the rulers of Clann Somairle, the descendants of Ragnhildr's husband Somairle. Whilst the union certainly testifies to Somairle's esteemed status, the key to his successful career may well have been the marriage itself. In fact, the chronicle and Orkneyinga saga reveal that the early rulers of Clann Somairle owed their claim to the kingship of the Isles by right of their genealogical link to Óláfr through Ragnhildr.

Although the burial place of Óláfr is unrecorded and unknown, by the second quarter of the thirteenth century St Mary of Rushen appears to have filled the role of royal mausoleum for the Crovan dynasty. Guðrøðr was himself buried on Iona, an island upon which the oldest intact building is St Oran's Chapel. Certain Irish influences in this building's architecture indicate that it dates to about the mid twelfth century. The chapel could well have been erected by Óláfr or Guðrøðr. Certainly, their family's remarkable ecclesiastical activities during this period suggest that patronage of Iona is probable.

Olaf married Affraic av Galloway. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1079, Isle of Man, England; Konge av Man og Hebridene.

Notes:

Occupation:
Konge av Sudreys.

Kjempet sammen med sin svigerfar Harald Hardråde mot Harald Godwinson i slaget ved Stamford Brigde 1066. Svigerfar Harald falt i slaget, og Gudrød Crovan reiste til Isle of Man og bodde hos en slektning. Senere erobret han øya og tok makten der.

Gudrød married Ragnhild Haraldsdatter. Ragnhild (daughter of Harald Sigurdsen av Norge, "Harald 3" and Ellisiv Jaroslavsdatter av Kiev) was born about 1047; died after 1080 in Isle of Man, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1161, Galloway, Skottland; Hersker av Galloway (del 1).
• Occupation: Bef 1161, Galloway, Skottland; Hersker av Galloway (del 2).

Notes:

Occupation:
The lords of Galloway consisted of a dynasty of heirs who were lords (or kings) and ladies who ruled over Galloway in southwest Scotland, mainly during the High Middle Ages. Many regions of Scotland, including Galloway and Moray, periodically had kings or subkings, similar to those in Ireland during the Middle Ages. The Scottish monarch was seen as being similar to a high king (Ard-Righ in Gaelic). The lords of Galloway would have either paid tribute to the Scottish monarch, or at other times ignored him. The Lords of Galloway are fairly well recorded in the 12th and 13th centuries, but the records are incomplete or conflicting at other times. Later on, the kings were known as - lords - at the Scottish court, and - kings - at home, finally becoming - lords - in both arenas.

The boundaries of the Kingdom of Galloway were ill-defined, and varied over time. During many periods Galloway was much larger than it is today, and took in parts of southern Ayrshire, such as Carrick, Upper Douglasdale and Nithsdale. The area appears to have been the main bastion of Scottish Gaelic culture south of the Highlands in medieval times.

Fergus of Galloway took the throne of Galloway some time between 1110 and 1120. When he died in 1161 Fergus left Galloway to his 2 sons, Uchtred and Gille Brigte (Gilbert). In 1174 Uchtred died after being brutally blinded and mutilated by his brother Gille Brigte and Gille Brigte's son, Máel Coluim (Malcolm). When Gilla Brigte died a few years later, it was Uchtred's son Lochlann (Roland) who took possession of Galloway. Gilla Brigte's surviving son Donnchad (Duncan) was made 1st Earl/Mormaer of Carrick.

Lochlann married Helen, the daughter of Richard de Moreville, Constable of Scotland, and inherited his father-in-law's title. Their son Alan of Galloway was the most powerful of the lords and upon his death in 1234, his holdings were divided between his three daughters and their husbands. However, an attempt was made, within Galloway, to establish Alan's illegitimate son, Thomas as ruler, but this failed when King Alexander 2 of Scotland broke the line of rejected such claim for an illegitimate son to take over. In response Gille Ruadh led a revolt against Alexander. The attempt failed resulting in Galloway being divided amongst Alan's three living daughters who were married to the Frenchmen, Roger de Quincy (married to Ela), John de Balliol (married to Derborgaill) and William de Forz (married to Cairistiona). Galloway's period as an independent political entity eventually came to an end with John de Balliol delegated as Lord.

Fergus of Galloway (died 12 May 1161) was a twelfth-century Lord of Galloway. Although his familial origins are unknown, it is possible that he was of Norse-Gaelic ancestry. Fergus first appears on record in 1136, when he witnessed a charter of David 1, King of Scotland. There is considerable evidence indicating that Fergus was married to a bastard daughter of Henry 1, King of England. Although the identity of this woman is unknown, it is possible that she was the mother of Fergus' 3 children.

Fergus forged a marital alliance with Óláfr Guðrøðarson, King of the Isles through the marriage of the latter to Fergus' daughter, Affraic. As a consequence of this union, the leading branch of the Crovan dynasty descended from Fergus. When Óláfr was assassinated by a rival branch of the dynasty, Galloway itself was attacked before Fergus' grandson, Guðrøðr Óláfsson, was able to seize control of Isles. Both Fergus and his grandson appear to have overseen military operations in Ireland, before the latter was overthrown by Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll. The fact that there is no record of Fergus lending Guðrøðr support against Somairle could be evidence of a slackening of Fergus' authority. Contemporary sources certainly report that Galloway was wracked by inter-dynastic strife during the decade.

Fergus' fall from power came in 1160, after Malcolm IV, King of Scotland settled a dispute amongst his leading magnates and launched three military campaigns into Galloway. The reasons for the Scottish invasion are unknown. On one hand, it is possible that Fergus had precipitated events by preying upon Scottish territories. In the aftermath of the attack, the king came to terms with Somairle which could be evidence that he had either been allied with Fergus against the Scots or that he had aided in Fergus' destruction. Whatever the case, Fergus himself was driven from power, and forced to retire to the abbey of Holyrood. He died the next year. The Lordship of Galloway appears to have been partitioned between his sons, Gilla Brigte and Uhtred, and Scottish influence further penetrated into Galloway.

Fergus' familial origins are unknown. He is not accorded a patronym in contemporary sources, and his later descendants are traced no further than him in their charters. The fact that he tends to be styled - of Galloway - in contemporary sources suggests that he was the head of the most important family in the region. Such appears to have been the case with Fergus' contemporary Freskin, a significant settler in Moray, who was styled de Moravia.

One source that may possibly cast light on Fergus' familial origins is Roman de Fergus, a mediaeval Arthurian romance, mainly set in southern Scotland, which tells the tale of a knight who may represent Fergus himself. The name of the knight's father in this source is a form of the name borne by Fergus' neighbouring contemporary Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll (died 1164), and could be evidence that Fergus' father bore the same name. Conversely, the name of the knight's father could suggest that this character represents the historical Somairle himself, rather than the father of Fergus. Whatever the case, there is reason to suspect that the romance is a literary pastiche or parody of the compositions of Chrétien de Troyes; and besides the coincidence of names, the tale has little to commend it to the historical Fergus himself.

Despite the uncertainty surrounding his origins, it is possible that Fergus was of Norse-Gaelic and native Gallovdian ancestry. Traditionally, the Gallovidians appear to have looked towards the Isles instead of Scotland, and the core of his family's lands seems to have centred in valley of the river Dee and the coastal area around Whithorn, regions of substantial Scandinavian settlement. Whatever the case, the fact that Fergus died as an old man in 1161 suggests that he was born before 1100.

Fergus first appears on record in about 1136×1141, when he and his son, Uhtred (died 1174), witnessed the grant of the lands of Partick to the church of St Kentigern at Glasgow. The exact extent of the twelfth-century Lordship of Galloway is unclear. Surviving acta of Fergus and Uhtred reveal a concentration of endowments in central Galloway, between the rivers Urr and Fleet. Subsequent grants of lands by later descendants of Fergus in the Dee valley could represent the expansion of territory from this original core. There is evidence indicating the Fergus' domain extended into western Galloway as well. His descendants were certainly associated with the castle of Cruggleton and dealt with lands in the vicinity.[38] In 1140, during the return journey of Máel Máedoc Ua Morgair, Archbishop of Armagh (died 1148) from Clairvaux to Ulster, the latter made landfall at Cruggleton, as evidenced by Vita Sancti Malachiae, composed by Bernard of Clairvaux (died 1153). Although this source associates the castle with the Scots, it seems unlikely that Scottish royal authority extended to the Gallovidian coast, and the statement could therefore be a result of confusion with Máel Máedoc's previous stay at the castle of Carlisle, then controlled by David 1, King of Scotland (died 1153). In fact, Máel Máedoc's visit to Cruggleton may have involved the local lord of the region, conceivably Fergus himself. The mid twelfth-century lordship, therefore, seems to have been centred in the region of Wigtown Bay and the mouth of the river Dee.

The fact that Gilla Brigte (died 1185), who may well have been Fergus' eldest child, later appears to have drawn his power from west of the river Cree could be evidence that this man's mother was a member of a prominent family from this region. Such an alliance could also explain Fergus' apparent westward expansion. Whatever the case, the fact that the Diocese of Whithorn was revived in about 1128, possibly at the hands of Fergus himself, could indicate that he purposely established an episcopal see that encompassed the entirety of his domain. The apparent extension of Fergus' authority into western Galloway may have been facilitated by the disintegration of the expansive nearby Kingdom of the Isles. Upon the death of the reigning Guðrøðr Crovan, King of the Isles (died 1095), the Isles plunged into chaos, enduring periods of vicious dynastic kin-strife, overwhelming Norwegian overlordship, and Irish intrusion as well. By the end of the first quarter of the twelfth century, however, Guðrøðr Crovan's youngest son, Óláfr (died 1153), seems to have been reinserted into the Isles by Henry 1, King of England (died 1135). This restoration of the Crovan dynasty appears to have formed part of the English Crown's extension of influence into the Irish Sea region. Another aspect of this expansion was the establishment of the aforesaid David, a younger brother of the reigning Alexander 1, King of Scotland (died 1124), as Henry 1's vassal.

There is a considerable amount of evidence indicating that Fergus married a daughter of Henry 1. For example, there is abundant documentary evidence suggesting that all three of Fergus' children—Uhtred, Gilla Brigte, and Affraic — were descended from this king. Specifically, Uhtred was called a cousin of Henry 1's maternal-grandson, Henry 2, King of England (died 1189), by Roger de Hoveden (died 1201/1202). Although sources specifically concerning Gilla Brigte fail to make a similar claim, potentially indicating that he had a different mother than Uhtred, Gilla Brigte's son, Donnchad, Earl of Carrick (died 1250), was certainly regarded as a kinsman of Henry 2's son and successor, John, King of England (died 1216). In regard to Affraic, Robert de Torigni, Abbot of Mont Saint-Michel (died 1186) remarked that her son, Guðrøðr Óláfsson, King of Dublin and the Isles (died 1187), was related to Henry 2 through the latter's mother, Matilda (died 1167), one of Henry 1's daughters.

Henry 1 appears to have had about twenty-four illegitimate children. Although the name and identity of Fergus' wife is unknown, she would seem to have been one of Henry 1's numerous bastard daughters through which the king forged marital alliances with neighbouring princes along the periphery of his Anglo-Norman realm. The date of Uhtred's aforesaid attestation suggests that he was born in about 1123/1124 at the latest, whilst the fact that Guðrøðr was old enough to render homage to the Norwegian king in 1153 suggests that Affraic herself was born no latter than about 1122. Such birth dates suggest that Fergus' marriage dates to a period when the English Crown consolidated authority in the north-west and extended its influence into the Irish Sea. From the perspective of the English, an alliance between Henry I and Fergus would have secured an understanding with the man who controlled an important part of the north western flank of the Anglo-Norman realm. In fact, one of Henry 1's bastard daughters, Sybilla (died 1122), was wed to the reigning Alexander, seemingly not long after the latter's accession. Fergus' own apparent marriage, therefore, appears to evidence not only his pre-eminent status in Galloway itself, but the degree of political sovereignty he possessed as its ruler. The unions of Alexander and Fergus evidence Henry 1's intent of extending English authority north of the Solway Firth.

The early twelfth century saw the rise of Alexander's aforesaid younger brother, David. The latter's close connections with the English likely contributed to his eventual acquisition of a substantial part of southern Scotland from Alexander. In about 1113, David married Maud de Senlis (died 1131), a wealthy English widow, and through her came into possession of extensive lordship that came to be known as the Honour of Huntingdon. As the mid-part of the century approached, the balance of power along the northern part of the Anglo-Norman realm began to shift in favour of David. In 1120, Henry 1's only legitimate son died along with Richard d'Avranches, Earl of Chester (died 1120) in the White Ship disaster. The latter's lordship in the Welsh March was a critical region of Henry 1's realm, and the English king responded by transplanting Ranulf le Meschin (died 1129) from his lordship of Carlisle to Richard d'Avranches' former lordship along the Welsh frontier.

Upon Alexander's death in 1124, David succeeded to the throne. The latter's subsequent endowment of Annandale to Robert de Brus (died 1142) appears to have not only signalled the Scottish Crown's intention of consolidating control of the region, but served as a declaration of the kingdom's claims to Cumbria. Fergus' marriage to Henry 1's daughter, which appears to date to about this period, may have been arranged with such developments in mind. If so, the union could have been orchestrated as a means to not only compensate for Ranulf's removal, but to counter the dramatic rise of David and the resultant imbalance of power his ascent created. With Ranulf thus vacated from the north, Henry 1 had filled the power vacuum with various so-called new men. One such incomer may have been the aforesaid Robert de Brus, a Norman who had previously received extensive lands from the English Crown. In fact, it is possible that it was in the wake of Ranulf's removal that Robert de Brus originally received the lordship of Annandale. If so, the latter may have been inserted into the region by Henry 1, or perhaps through collaborative effort between Henry 1 and his then-vassal David as a means of securing the Anglo-Scottish border. The apparent rise of Fergus at about this time may have also played a part in the infeftment of Annandale.

Henry 1 himself was married to David's older sister, Edith (died 1118), a union which closely bound him to the Scottish royal house. For as long as Henry 1 lived, relations between him and David remained harmonious. When the former died in 1135, however, the peace between the neighbouring realms was shattered when his nephew, Stephen of Blois, Count of Boulogne and Mortain (died 1154), successfully seized the throne. Before the end of the year, the Scots surged forth and seized Carlisle and Cumberland before peace was restored. Relations broke down the following year, and the Scots again invaded in 1137, seizing Northumberland, and pushed forth towards York. The contemporary accounts of the English chroniclers Richard Hexham (died 1155-1167) and Ailred, Abbot of Rievaulx (died 1167) single out Gallovidian soldiers for their excessive atrocities in David's campaign. Disaster struck the Scots in 1138 at the Battle of the Standard, when David's forces were utterly overcome by the English near Northallerton.

Although Gallovidians clearly took part in David's campaigning, there is no specific evidence connecting Fergus to the operations until after operations ceased. It is possible that Fergus' aforesaid attestation of 1136 could have had bearing on Gallovidian participation in the king's campaigning. If Fergus' wife was indeed a bastard of Henry 1, Fergus himself had a stake in the unfolding English succession crisis, as she would have been a half-sister of Stephen's opponent, the aforesaid Matilda, whom Henry 1 had nominated as his royal successor. Explicit confirmation of Fergus' involvement may exist in the terms of the subsequent peace treaty, as Richard Hexham recorded that one of the hostages that was handed over to the English for surety was the son of an earl named Fergus. The fact that there was no Scottish earl of that name suggests that, unless Richard Hexham was mistaken, it was Fergus himself who was referred to. Whatever the case, after this date there is no further evidence of Fergus' involvement in Anglo-Scottish affairs.

In about 1128, the Diocese of Whithorn was revived after three centuries had passed since the consecration of the last diocesan bishop. The revival itself is revealed by a papal mandate dated December 1128, and the record of the oath of the bishop-elect, Gilla Aldan (died -1154), to Thurstan, Archbishop of York (died 1140) between about 1128 and 1140. It is uncertain who was the driving force behind the revival. David's known ecclesiastical activities could suggest that he was responsible. On the other hand, the extent of David's authority in Galloway is questionable. As for Fergus himself, there is no conclusive proof that he controlled the lordship at this point in time, or that he himself established the see.

The fact that Gilla Aldan was likely of native origin — as opposed to David's apparent preference for Anglo-Norman clergy — and the fact that Gilla Aldan professed obedience to the Archbishop of York — an ecclesiast whom David was attempting to exclude from influencing the Scottish Church — would both appear to indicate Gilla Aldan was a non-Scottish appointment. If Fergus was indeed responsible for Whithorn's revival, it would have almost certainly aided his royal aspirations since securing ecclesiastical independence could have been part of the process of ensuring political independence. Gilla Aldan's successor was Christian (died 1186), a man who was consecrated in 1154 by Hugh d'Amiens, Archbishop of Rouen (died 1164), who in turn may have been acting as a proxy for Roger de Pont l'Evêque, Archbishop-elect of York (died 1181).

Fergus and his family were remarkable ecclesiastical patrons, working with Augustinians, Benedictines, Cistercians, and Premonstratensians. Surviving charter evidence reveals that Fergus granted the lands of Dunrod, St Mary's Isle (upon which the aforesaid priory was at some point erected), and nearby Galtway to the Augustinian abbey of Holyrood. A fifteenth-century list of properties belonging to the Knights Hospitaller reveals that Fergus had granted this order of the lands of Galtway (within the mediaeval parishes of Balmaclellan and Dalry) at some point in his career. This transaction appears to further evidence Fergus' alignment with the English Crown.

The necrology of the abbey of Newhouse states that Fergus was the founder of a Premonstratensian house at Whithorn. Both he and Christian are stated by the necrology of the abbey of Prémontré to have founded a monastery at Whithorn. Christian's tenure as bishop (1154–1186), and Fergus' reign as lord (-1160), suggest that the priory of Whithorn was founded at some point between about 1154 and 1160. According to the annals of Maurice of Prato, this house was transformed into a Premonstratensian house by Christian in about 1177. These sources, therefore, appear to reveal that Fergus was responsible for the establishment of a possibly Augustinian house at Whithorn, whilst Christian was responsible for its later refoundation as a Premonstratensian institution. Such a switch was not an unknown occurrence in England or on the Continent.

Either Fergus or David—or perhaps both Fergus and David—may have been responsible for the foundation of the abbey of Dundrennan, a Cistercian house situated well within the confines of Fergus' lordship. John Fordun (died 1363-) and Walter Bower (died 1449) accord its foundation solely to David, although the near contemporary John Hexham (died -1209) failed to note the house amongst David's known foundations. The fact that Walter Daniel (fl. 1150–1167), a Cistercian monk from the community at Rievaulx, was highly critical of Galloway and its inhabitants may be evidence that Fergus was unlikely to have been the sole founder.[103] David's own close connections with the Cistercians could suggest that the monastery owed its formation, as a daughter house of Rievaulx, to cooperation between David and Fergus.

The abbey of Dundrennan appears to have been founded in about 1142, which in turn places its formation at a time when David had extended his power in the south west. Such a date also places the foundation at about the time Máel Máedoc was in the region, which in turn may hint at his own involvement. Whatever the case, if Fergus and David were involved in the abbey's endowment, the fact that it was colonised by Cistercians from Rievaulx suggests that it was somewhat of a penitential foundation in regard to the infamous Gallovidian contribution at the Battle of the Standard four years previously. Furthermore, the fact that Thurstan himself had been responsible for the English resistance meant that Fergus had warred against his own spiritual overlord, and had almost certainly endured ecclesiastical repercussions as a result. In the eyes of the Cistercians, Fergus and David were both responsible for failing to curb atrocities committed during the campaign, and Fergus himself was held accountable by Walter Daniel's Vita Ailredi for thousands of deaths.

Another religious house possibly founded by Fergus was the abbey of Soulseat, a Premonstratensian house seated near Stranraer. Walter Bower and the aforesaid necrologies certainly state as such. However, the fact that this house appears to be identical to the - Viride Stagnum - attested by the contemporary Vita Sancti Malachiae seems to be evidence that Soulseat originated as a Cistercian house founded by Máel Máedoc himself. If Máel Máedoc and Fergus met during the former's apparent stay in Cruggleton, it is conceivable that Fergus granted him the lands upon which he founded a religious house at Soulseat. If Máel Máedoc indeed founded a Cistercian house on this site, it clearly was converted to a Premonstratensian monastery not long afterwards.

Although the late mediaeval Hystoria Fundacionis Prioratus Insule de Traile claims that Fergus founded the priory of St Mary's Isle, the fantastical foundation claims preserved by this source are not corroborated by contemporary sources. According to a confirmation charter dating to within the decade after Fergus' death, Fergus granted the house to the abbey of Holyrood. A confirmation charter of William 1, King of Scotland (died 1214) reveals that the priory of St Mary's Isle may have been in existence by the time of Fergus's grandson, Roland fitz Uhtred, Lord of Galloway (died 1200), although the first recorded prior appears in the thirteenth century. Fergus' supposed links with this house, therefore, are dubious. Although Walter Bower declared that Fergus was responsible for the foundation of the abbey of Tongland, his great-grandson, Alan fitz Roland, Lord of Galloway (died 1234), appears to have founded it in the thirteenth century. The erroneous attribution of Fergus to this house may be the result of an attempt to enhance the antiquity of its establishment by linking it with the progenitor of Alan's family.

The inspiration behind Fergus' ecclesiastical patronage is uncertain. On one hand, it is conceivable that he was imitating or competing with the extensive patronage of the Scottish monarchy. On the other hand, familial connections with the rulers of England and the Isles could have played a part in his ecclesiastical interests. Contact with influential ecclesiasts like Máel Máedoc and Ailred could have also inspired Fergus' benefactions.

Furthermore, the introduction of Augustinians and Premonstratensians into Galloway may have been part of a process of revitalising the newly reformed diocese. The construction of ecclesiastical buildings, much like castles, was often a means by which mediaeval rulers displayed their pre-eminent status, which in turn could explain Fergus' ecclesiastical activities. In effect, his religious foundations may evince attempts to assert his authority in the region. While the foundation of an episcopal see seems to have been a means by which Fergus sought to reinforce his independence from the Scots, his remarkable support of reformed religious orders may have been a way in which he attempted to legitimise his regal aspirations.

Occupation:
Early in his career, Fergus bound himself to the Isles in the form of a marital alliance between Affraic and the reigning King of the Isles, the aforesaid Óláfr. Although the union itself is not dated in contemporary sources, the aforesaid Scandinavian sojourn of the couple's son suggests that the marriage was arranged in the 1130s or 1140s. The alliance forged between Óláfr and Fergus gave the former's family valuable familial-connections with the English Crown, one of the most powerful monarchies in western Europe. As for Fergus, the union bound Galloway more tightly to a neighbouring kingdom from which an invasion had been launched during the overlordsship of Magnús Óláfsson, King of Norway (died 1103). The alliance with Óláfr also ensured Fergus the protection of one of Britain's most formidable fleets, and further gave him a valuable ally outwith the orbit of the Scottish Crown.

One possible reason for Fergus' apparent lack of further participation in Anglo-Scottish affairs may have been due to events in the Isles. Although the thirteenth–fourteenth-century Chronicle of Mann portrays Óláfr's reign as one of tranquillity, a more accurate evaluation of his reign may be that he adeptly managed to navigate an uncertain political climate. In regard to Fergus, the acquisition of the Dublin kingship in 1142, by the Islesman Ottar mac meic Ottair (died 1148), may well have represented a threat to the authority of Óláfr, and the prospects of Fergus' aforesaid grandson. By the mid part of the twelfth century, however, the ageing Óláfr's realm may well have begun to buckle under the strain, as perhaps evidenced by the depredations wrought on the Scottish mainland by Óláfr's leading ecclesiast, Wimund, Bishop of the Isles (fl. c.1130–c.1150). Confirmation of Óláfr's concern over the royal succession may well be preserved by the chronicle, which states that Guðrøðr journeyed to the court of Ingi Haraldsson, King of Norway (died 1161) in 1152, where Guðrøðr rendered homage to the Norwegian king, and seemingly secured recognition of the royal inheritance of the Isles.

The following year marked a watershed in the history for the Kingdom of the Isles with the successive deaths of David and Óláfr. The latter was slain by three Dublin-based sons of his exiled brother, after which these men—the Haraldsonnar—partitioned Mann amongst themselves. Once in control, the chronicle reveals that the Haraldsonnar fortified themselves against forces loyal to the kingdom's legitimate heir by launching a pre-emptive strike against Fergus. Although the invasion of Galloway was repulsed with heavy casualties, once the Haraldsonnar returned to Mann the chronicle records that they slaughtered and expelled all resident Gallovidians that they could find. This ruthless reaction evidently reveals an attempt to uproot local factions adhering to Affraic and her son. Whatever the case, within months of his father's assassination, Guðrøðr executed his vengeance. Enstrengthened with Norwegian military support, Guðrøðr overcame his three kin-slaying cousins, and successfully secured the kingship for himself.

Midway through the twelfth-century, Muirchertach Mac Lochlainn, King of Tír nEógain (died 1166) pressed forth his claim to the high-kingship of Ireland, an office then held by the elderly Toirrdelbach Ua Conchobair, King of Connacht (died 1156). In 1154, the forces of Toirrdelbach and Muirchertach met in a major maritime conflict off the Inishowen coast. According to the seventeenth-century Annals of the Four Masters, Muirchertach's maritime forces were mercenaries drawn from Galloway, Arran, Kintyre, Mann, and "the territories of Scotland". This record appears to be evidence that Guðrøðr, Fergus, and perhaps Somairle, provided ships to Muirchertach's cause. Although Toirrdelbach's forces obtained a narrow victory, his northern maritime power seems to have been virtually nullified by the severity of the contest, and Muirchertach soon after marched on Dublin, gained overlordship over the Dubliners, and effectively secured himself the high-kingship of Ireland for himself.

The defeat of forces drawn from the Isles, and Muirchertach's subsequent spread of power into Dublin, may have had severe repercussions concerning Guðrøðr's career. In 1155 or 1156, Somairle and an apparent relative of Ottar precipitated a coup against Guðrøðr, presenting Somairle's son, Dubgall, as a replacement to Guðrøðr's rule. Late in 1156, Somairle and Guðrøðr clashed and divided the Kingdom of the Isles between themselves. Two years later the former drove the latter from the kingship and into exile.

It is uncertain why Fergus failed to support his grandson against Somairle. The record of the capture of Domnall mac Máel Coluim at Whithorn in 1156, as recorded by the twelfth–thirteenth-century Chronicle of Holyrood, and Gesta Annalia I, may have bearing on Fergus. Domnall appears to have been a son of Máel Coluim mac Alasdair, who was in turn a claimant to the Scottish throne and somehow related to Somairle. Following David's death in 1153, Somairle and Máel Coluim had risen in revolt against a newly inaugurated Malcolm without much success. Domnall's later capture in western Galloway, therefore, could be evidence that the Meic Máel Coluim claimants had attempted to forcefully carve out a power base in western Galloway. However, the fact that the chronicle makes no mention of such conflict in Galloway, coupled with the fact that Whithorn was a spiritual centre rather than a secular power centre, could suggest that Domnall was in the region under less violent circumstances. If so, it is conceivable that Fergus could have originally forged an understanding with the Meic Máel Coluim before pressure from his sons forced him to desert Domnall's cause. The fact that the latter's capture preceded Somairle's coup could suggest that, although Domnall may have been in the midst of securing Gallovidian support, once Somairle's designs against Guðrøðr became apparent, the Gallovdians handed over Somairle's kinsman to the Scots.

There is evidence to suggest that Fergus struggled to maintain control of his lordship during the decade. Such a crisis could well have kept him from intervening in the Isles on Guðrøðr's behalf. As with the latter, the failure of Muirchertach's aforesaid mercenary fleet could have contributed to a loss of Fergus' own authority. Disarray in the lordship is evidenced by Vita Ailredi, which reveals that the region was wracked by inter-dynastic strife during this period.

In 1160, Malcolm returned to Scotland having spent months campaigning in the service of the English on the Continent. After successfully dealing with a considerable number of disaffected magnates at Perth, the Chronicle of Holyrood and the Chronicle of Melrose reveal that he launched three military expeditions into Galloway. The circumstances surrounding these invasions is unclear, although what is clear is that Fergus submitted to the Scots before the end of the year. Specifically, according to Gesta Annalia 1, once the Scots subdued the Gallovidians, the conquerors forced Fergus to retire to the abbey of Holyrood, and hand over his son, Uhtred, as a royal hostage. The Chronicle of Holyrood and the fifteenth-century Ordinale of Holyrood corroborate Fergus' monastic retirement, with the former source further recording Fergus' grant of the lands of Dunrod to the abbey.

On one hand, it is possible that Fergus himself had precipitated Malcolm's reaction by raiding into the territory between the rivers Urr and Nith. The fact that the Chronicle of Holyrood describes Malcolm's Gallovidian opponents as - federate enemies - and makes no mention of his sons, suggests that Fergus was supported by other accomplices. In fact, it is possible that Malcolm had encountered an alliance between Fergus and Somairle. Evidence of such a coalition may exist in the dating clause of a royal charter that notes a formal agreement between Somairle and Malcolm that Christmas. Additionally, the fact that several churches near Kirkcudbright are recorded to have once belonged to Iona, an ancient ecclesiastical centre that Somairle attempted to revive during his reign in the Isles, could suggest some sort of concord between the rulers. If Somairle and Fergus had indeed been allies, the fall of the latter, coupled with the further advancement of Scottish authority into the Solway region, may have finally brought Somairle to terms with the Scots. An alternate possibility is that the charter clause could be evidence that Somairle supported Malcolm in his suppression and destruction of Fergus. There is also reason to suspect that Ferteth, Earl of Strathearn (died 1171) possessed some sort of affiliation with Fergus. Not only does Ferteth appear to be the most prominent of the disaffected magnates who confronted Malcolm in 1160, but his father is recorded to have taken a leading part in the Battle of the Standard, and Ferteth himself was married to a woman whose name may be evidence that she was a native of Galloway. The aforesaid kin-strife noted by Vita Ailredi could be evidence that Fergus' sons assisted in his overthrow, or at least did little to arrest it.

Fergus did not live long after retiring, and died on 12 May 1161, as evidenced by the Chronicle of Holyrood. Surviving sources reveal that he overshadowed his sons during his lifetime, with Uhtred witnessing only three charters and Gilla Brigte none at all. The latter's apparent exclusion from affairs of state could be relevant to the subsequent animosity between the siblings, as well as the difficulties Fergus faced with the men late in his career. Upon Fergus' death, the lordship appears to have been split between the brothers. Although there is no specific evidence for Gilla Brigte's share, later transactions involving Uhtred reveal that the latter held lands in the lower Dee valley, seemingly centred in an area around Kirkcudbright. The fact that this region appears to have formed the core of Fergus' holdings could be evidence that Uhtred was the senior successor. Conceivably, Uhtred's allotment consisted of the lordship's territory east of the river Cree, whilst Gilla Brigte's share was everything east of this waterway.

In the wake of Malcolm's destruction of Fergus, the Scottish Crown moved to further incorporate Galloway into the Scottish realm. Uhtred appears to have been granted the territory between the rivers Nith and Urr, whilst Gilla Brigte may have been wed to a daughter or sister of Donnchad, Earl of Fife (died 1204), the kingdom's foremost Gaelic magnate. Scottish authority penetrated into the lordship through the installation of royal officials, and Scottish power was perhaps further projected into Galloway by a royal castle at Dumfries. Surviving royal acta dating to after the fall of Fergus indicate that, from the perspective of the Scottish Crown, the Lordship of Galloway had been integrated into the Kingdom of Scotland, and was subject to the overlordship of Malcolm himself.

Fergus married NN Henrysdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1040, Isle of Man, England; Jarl (konge?).

Harald married NN Ragnfrødsdatter. NN (daughter of Ragnfrød Eiriksen) was born about 975; died after 1030 in Isle of Man, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1030, Tyrkia; Leiesoldat hos keiseren i Myklagard.
• Occupation: 1045, Norge; Konge.
• Occupation: Aft 1050, Norge; Konge.
• Occupation: Bef 1066, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Såret på Stiklestad, der han deltok på sin halvbror Olav Digres side, flyktet deretter til storfyrste Jaroslav i Gardarike hvor han ble høvding for landvernet.

Reiste 1034 til Miklagard, ble høvding for livvakten til keiser Mikael Katalaktes. Nevnt i den greske keisers tjeneste som høvding for væringene i Miklagard (Konstantinopel), skaffet seg store rikdommer på hærferder rundt i Middelhavet.
(Miklagard = storby, Mikill = stor)

Dro tilbake til Holmgard 1042 og giftet seg med Ellisiv, storfyrste Jasroslavs datter, gikk i forbund med Svein Ulvsson ( Estridsson ) som ble brutt etter svik.

Returnerte til Norge i 1045 med stor formue, og fikk halve riket mot å skifte gull med kong Magnus.

Ved Magnus' død i 1047 ble Harald enekonge i Norge, hvor han styrte med stor hardhet, derav tilnavnet Hardråde. Han kom i motsetning med flere stormenn, blant annet Einar Tambarskjelve, som han lot drepe.

Sies å ha påbegynt byggingene av Mariakirkene i Oslo og Nidaros. Han anla også Oslo.

Giftet seg med Tora Torbergsdotter Arnesson 1048, forlikte seg med danskekongen Svein 1064 etter flere hærferder og slag.

Harald drev kraftig vesterhavspolitikk, og Orknøyene og Hjaltland (Shetland) ble knyttet til Norge.

Gikk i forbund med den engelske jarl Toste Gudinesson, falt i slag mot Tostes bror kong Harald Gudinesson (Godwinson) ved Stamford Bridge september 1066.

Harald var sønn til Sigurd Syr og Åsta Gudbrandsdotter.
Gift med:
1.Ellisiv Jarisleivsdotter
2.Tora Torbergsdotter (frille?)

Sigurd Syrs sønn Harald, bror til Olav den hellige på morssida, var med i slaget på Stiklestad da kong Olav den hellige falt. Da ble Harald såret, og han kom seg bort med andre som flyktet.

Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Da det ble kjent i Norge at kong Olav var kommet østfra til Svitjod, samlet de seg sammen de av vennene hans som ville hjelpe ham. Den største høvdingen i den flokken var Harald Sigurdsson, bror til kong Olav. Han var 15 år gammel den gang, stor av vekst og fullvoksen å se til. Det var mange andre stormenn der også; i alt fikk de 600 mann da de reiste fra Opplanda, og med den hæren tok de vegen øst over Eidskogen til Värmland. Så drog de øst gjennom skogene til Svitjod og spurte seg for om hvor kong Olav var.

Da kong Olav tok av sted, kom den hæren sveakongen gav ham, også til ham, og det var 400 mann. Kongen tok den vegen svearne viste ham. De drog opp i landet til skogene og kom fram der det heter Jarnberaland.
Der traff kongen den hæren som hadde kommet fra Norge for å møte ham, og som det er fortalt om her før. Han møtte der sin bror Harald og mange andre av frendene sine, og det var et gledelig møte. Da hadde de til sammen 1.200 mann...

...Kongen ble stående og lot hæren også stanse da han kom til Stiklestad. Kongen bad folk stige av hestene og gjøre seg klare, og de gjorde som kongen sa. Så tok de til å fylke og satte opp merkene. Da var ennå ikke Dag kommet med sin hær, så de saknet den fylkingarmen. Da sa kongen at opplendingene skulle gå fram der og ta opp merkene.

Jeg tror det er best, sa kongen, at Harald, bror min, ikke er med i kampen; for han er bare barnet ennå.

Harald svarte:

Sannelig skal jeg være med i kampen, og om jeg har så små krefter at jeg ikke kan holde sverdet, så vet jeg god råd med det. Vi skal binde handtaket fast til handa. Ingen skal ha bedre vilje enn jeg til å være i vegen for bøndene. Jeg vil følge flokken min.

Og folk sier at da kvad Harald denne strofen:

Jeg skal nok vite å verge
den plass de valgte å gi meg,
bedre enn ei kvinne;
i kamp vi farger skjoldet.

Den unge skalden stridsglad
ikke for spyd vil vike
der menns møte blir harde
mord, og våpen kviner.

Harald fikk det som han ville og var med i slaget...


Så sier Tjodolv:

Nær Haug den harde kampstorm
jeg hørte dreiv mot kongen.
Men djerve bulgar-brenner
broren gav god støtte.
Fra døde Olav fyrsten
ikke gjerne skiltes
da han femtenårig
flyktet og seg skjulte.

Ragnvald Brusason fikk Harald ut av slaget og tok ham med til en bonde i skogen langt fra andre folk. Der fikk Harald pleie til han ble frisk. Siden fulgte sønn til bonden ham østover Kjølen, og de fór skogsvegene overalt der de kunne, og ikke allmannsvegen. Bondesønnen visste ikke hvem han fulgte; og da de rei mellom noen ødeskoger, kvad Harald dette:

Fra skog til skog jeg rømmer;
med skam jeg fram meg lurer.
Hvem vet om jeg ikke vinner
et navn i den vide?

Han fór øst igjennom Jemtland og Helsingland og så til Svitjod; der fant han Ragnvald Brusason og mange andre av kong Olavs menn, som haddekommet seg unna fra slaget på Stiklestad.
Våren etter fikk de seg skip og reiste om sommeren øst til Gardarike til kong Jarisleiv og var der om vinteren. Så sier Bolverk:

Høvding, sverdegg strøk du
da striden du gikk bort fra.
Rått kjøtt gav du ravnen;
rundt om tutet ulven.
Men året etter var du
øst i Gardarike;
ingen fredens fiende
fremre enn deg jeg kjenner.

Kong Jarisleiv tok vel imot Harald og hans følge. Nå ble Harald høvding over kongens landvernsmenn, og nest ham stod Eiliv, sønn til Ragnvald jarl. Så sier Tjodolv:

Hvor Eiliv var,
høvdingpar
i svinfylking god
sammen stod.
De østvender tvang
i krok så trang;
for læser ei lett
falt hærmannsrett.

Harald var i Gardarike noen år og fór vidt omkring i austerveg. Siden gav han seg på veg ut til Grekenland og hadde stort følge med. Da drog han til Miklagard. Så sier Bolverk:

Snøgt førte svale vinden
svarte hærskip langs landet;
de seilte stolt av gårde
med fagre seil og panser.
Miklagards gjæve fyrste
så stavnens jernband skinne.
Mange barmfagre langskip
la til brygga i byen.

Den tid rådde Zoe den mektige for Grekenland, og med henne Mikael Katalaktes. Da Harald kom til Miklagard til dronninga, tok han tjeneste i hæren der og fór straks om høsten ut på galeiene sammen med de hærmenn som skulle ut i Grekenlandshavet. Harald hadde et følge med seg av sine egne menn.Da var det en høvding over hæren som het Gyrge; han var frende til dronninga. Men Harald hadde bare vært en kort stund i hæren, før væringene tok til å holde seg mye hos ham, og når det var kamp, stod de alle i én flokk. Det ble da til det at Harald ble høvding over alle væringene. Gyrge og hans folk fór rundt omkring mellom de greske øyene og herjet mye der med hærskipene sine.
Det var en gang som de hadde reist over land og skulle ta seg natteleie ved noen skoger, og væringene kom først til nattestedet og valgte for seg de teltplasser som de så var best, og som lå høyest. For det er slik der at landet er bløtt, og så snart det kommer regn, er det vondt å holde til på de steder som ligger lavt til. Da kom Gyrge, høvdingen for hæren, og da han fikk se hvor væringene hadde slått telt, bad han dem gå bort å telte et annet sted, og sa at han ville telte der. Da svarte Harald:

Når dere kommer først dit vi skal ligge natta over, så tar dere ut nattsted, og så får vi slå telt på et annet sted,som vi liker. Gjør nå dere også slik, slå telt der dere vil, på et annet sted. Jeg har trodd at væringene hadde den rett her i riket til grekerkongen, at de skulle rå seg sjøl og være frie i alle ting for alle menn, og bara være skyldige til å tjene kongen og dronninga.

Dette trettet de hissig om, helt til de væpnet seg på begge sider, og det var ikke langt ifra at de hadde tatt til å slåss. Da kom noen av de klokeste mennene til og skilte dem. De sa at det var høveligst at de ble forlikt om dette, og at de gjorde en grei avtale seg imellom, så de ikke skulle få slik krangel om dette oftere. Det kom så til et tingingsmøte mellom dem, og de beste og klokeste menn styrte møtet.
På dette møtet ble etter deres råd alle enige om at de skulle kaste lodder i et klede, og så skulle loddet avgjøre mellom grekere og væringer, hvem som skulle ri og ro først eller først legge i havn eller velge teltplass. Hver av partene skulle så være fornøyd med det som loddet gav. Så ble det gjort lodder, og de ble merket. Da sa Harald til Gyrge:

Jeg vil se hvordan du merker ditt lodd, så vi ikke merker loddene på samme måten.

Han gjorde så. Etterpå merket Harald sitt lodd og kastet det i klesplagget, og det samme gjorde Gyrge.
Den mannen som skulle ta opp loddet, tok opp et og holdt det mellom fingrene, løftet opp handa og sa:

Disse skal ri og ro først, og først velge seg havneplass og teltplass.

Harald greip ham i handa, tok loddet og kastet det i sjøen, og så sa han:

Dette var vårt lodd.

Hvorfor lot du ikke flere se det? sa Gyrge.

Se nå, sa Harald, på det som er igjen. Der vil du nok kjenne igjen merket ditt.

Så så de etter på det loddet, og alle kjente merket til Gyrge. På den måten ble det avgjort at væringene skulle ha rett til å velge i alt de kom til å trette om. Det var flere ting som de ikke var forlikt om, men det gikk støtt slik at Harald fikk sin vilje.
Om sommeren fór de alle i lag og herjet. Når hele hæren var samlet, lot Harald sine menn være utenfor slaget eller der det var minst fare; og han sa at han ville vare seg, så han ikke mistet mannskapet sitt. Men når han var alene med folkene sine, la han seg så hardt i kampen at han måtte få enten seier eller bane. Det bar ofte til slik når Harald var høvding over hæren, at han vant seier, men at Gyrge ikke vant. Dette la hærmennene merke til, og de sa at det skulle gå bedre for dem dersom Harald alene var høvding over hele hæren. De klandret hærføreren fordi det ikke ble noe av med ham eller hans folk. Gyrge sa at væringene ikke ville hjelpe ham, og han bad dem reise til et annet sted og utrette det de kunne, så skulle han fare med resten av hæren.
Da tok Harald bort fra hæren og med ham væringene og latinmennene. Gyrge fór så med grekerhæren. Det viste seg da hva hver av dem kunne makte. Harald fikk støtt seier og hærfang, men hjem til Miklagard fór grekerne så nær som ungguttene, som gjerne ville vinne gods. De samlet seg om Harald og tok ham til fører. Da drog han med hæren sin vest til Afrika, som væringene kaller Serkland, og da økte flokken sterkt. I Serkland vant han 80 byer; noen overgav seg, og andre tok han med storm. Siden drog han til Sikiløy.
Så sier Tjodolv:

Den unge gavmilde fyrsten
kastet seg ut i faren.
Åtti byer tok han
på sitt tog i Serkland,
før den unge stridsmann,
han som skremte serker,
skjolddekt tok opp striden
på Sikiløys flate sletter.

Så sier Illuge Bryndølaskald:

Med våpen for gjæve Mikael
vant du Sørlanda, Harald.
Vi vet at sønn til Budle
bad til seg sine måger.

Her er det sagt at den tid var Mikael konge over grekerne. Harald var mange år i Afrika og fikk mye løsøre, gull og all slags kostbarheter. Og alt det gods som han fikk og ikke trengte til å greie utleggene sine med, sendte han med folk han kunne lite på, nord til Holmgard til kong Jarisleiv, som skulle styre og stelle med det; og der samlet det seg sammen en uendelig rikdom, som ventelig var, når han herjet på den del av verden som var rikest på gull og kostbarheter, og når han gjorde så store ting som det at han vant 80 byer, slik som vi alt har fortalt, og som er sikkert og visst.
Da Harald kom til Sikiløy, herjet han der og la seg der med hæren sin ved en stor og folkerik by. Han kringsatte byen, for den hadde sterke murer, så han fant det ikke rimelig at han kunne ta den med storm. Bymennene hadde nok av mat og andre ting som de trengte til forsvar. Da fant han på det at fuglefangerne hans tok noen små fugler, som hadde reir i byen, når de fløy ut i skogen om dagen etter mat. På ryggen til fuglene lot Harald binde høvelsponer av tyrived, smurte på voks og svovel, og så tente han ild på. Så snart fuglene slapp løs, fløy de alle på en gang inn i byen til ungene sine og reirene, som de hadde i hustakene; de var tekt med siv eller halm. Da tok ilden fra fuglene fatt i hustakene, og enda hver fugl hadde bare lite ild med seg, ble det snart til en stor brann, fordi det var mange fugler som bar den med seg til hustakene i byen. Snart brant det ene huset etter det andre, like til hele byen stod i lys lue. Da gikk alt folket ut av byen og bad om miskunn, de samme som i forvegen mang en gang hadde skrytt og hånet grekerhæren og høvdingene over den. Harald gav grid til alle menn som bad om det, og byen kom så under hans makt.

Det var en annen by som Harald la seg ved med hæren sin. Den var både folkerik og hadde sterke festningsverker, så det var ingen utsikt til at de kunne ta den med storm. Det var harde og slette marker omkring byen. Da satte Harald folk til å grave ei grøft fra et sted det rant en bekk; der var det et dypt gjel, så de ikke kunne se det fra byen. De kastet jorda i vannet og lot strømmen føre den bort. Med dette arbeidet holdt de på både dag og natt, i flere skift. Men hæren gikk hver dag inn mot byen; bymennene gikk til skytegluggene, og partene skjøt på hverandre. Da Harald skjønte at gangen under jorda var så lang at den gikk inn under bymuren, lot han hæren væpne seg. Det var mot dag da de gikk inn i jordgangen. Da de kom til enden, grov de opp over hodet på seg til de støtte på steiner som var murt sammen med kalk ; det var golvet i en steinhall. Så brøt de opp golvet og gikk opp i hallen. Der var det mange av bymennene, som satt og åt og drakk. Og dem kom ulykken brått og uventet over, for væringene gikk på dem med dragne sverd; der drepte de noen med én gang, men de rømte, de som kunne. Væringene satte etter dem, men noen tok og lukket opp byporten, og der gikk hele stormengden av hæren inn. Da de kom inn i byen, rømte byfolket, men mange bad om grid, og det fikk alle som overgav seg. På denne måten la Harald under seg byen og med den en endeløs mengde gods.

Den tredje byen de kom til, var den største og sterkeste av alle byene både på gods og på folk. Omkring denne byen var det store diker, så de skjønte at de ikke kunne vinne den med slike knep som de hadde vunnet de andre byene med. Lenge lå de der, men kom ingen veg. Da bymennene skjønte det, ble de djervere. De satte fylkingene sine opp på bymurene; så lukket de opp byportene og ropte til væringene, egget dem og bad dem gå inn i byen; men de var ikke modige nok, sa de, og de var ikke bedre til å slåss enn høns.
Harald bad mennene sine late som de ikke skjønte det de sa.

Vi vinner ingenting, sa han, om vi så renner inn i byen. De kan kaste ned på oss under føttene på seg sjøl. Og om så vi kommer inn i byen med en flokk, så er det ingen sak for dem å stenge inne så mange de vil, og stenge de andre ute, for de har satt vakt ved alle byportene. Vi skal gjøre likså mye narr av dem, og la dem se at vi ikke er redde for dem. Våre menn skal gå fram på markene så nær byen som råd er, men ta seg i vare for å komme innen skuddmål for dem. Alle våre menn skal gå våpenløse og drive på med leik, og la bymennene se at vi ikke vører fylkingene deres.

Og så gikk det på den måten i noen dager.
Det er nevnt noen islandske menn som var med kong Harald der. Den ene var Halldor, sønn til Snorre gode, det var han som tok med seg disse frasagnene hit til landet. Den andre var Ulv, sønn til Ospak, som igjen var sønn til Osviv den spake. Begge 2 var framifrå sterke og våpendjerve menn, og de var gode venner med Harald. Begge 2 var med i leiken. Da de hadde holdt på slik noen dager, ville bymennene vise at de torde våge seg til å gjøre enda mer, og så gikk de våpenløse opp på bymurene, men lot likevel portene stå åpne. Da væringene så det, gikk de en dag til leiken med sverd under kappene og hjelm under hattene. Da de så hadde holdt leik en stund, skjønte de at bymennene ikke hadde noen mistanke, og så tok de fort våpnene og stormet mot byporten.
Men da bymennene fikk se det, gikk de modig imot dem, og de også var fullt væpnet. Så kom det til kamp i byporten. Væringene hadde ingen skjold, men de tullet kappene om venstre arm. De ble såret, og noen falt, og alle var i stor nød. Harald og de menn som var med ham i leiren, kom til for å hjelpe sine folk. Men da hadde bymennene kommet seg opp på bymurene, og de skjøt og kastet stein på dem. Det ble en hard strid. De som var i byporten, syntes at det ikke gikk så fort med hjelpen som de kunne ønske. Da Harald kom til byporten, falt merkesmannen hans. Da sa han:

Halldor, ta oppmerket!

Halldor tok opp merkesstanga og svarte vettløst:

Hvem vil bære merket for deg, når du følger det så stakkarslig som nå en stund?

Dette var mer sagt i sinne enn sant, for Harald var så våpendjerv som noen. Så trengte de inn i byen, og der ble det et hardt slag; men enden på det ble at Harald fikk seier og tok byen. Halldor ble stygt såret, han fikk et stort sår i ansiktet, og det skjemte ham i alle hans levedager.

Den fjerde byen Harald kom til med hæren sin, var større enn alle de vi nå har fortalt om; den hadde så sterke festningsverker at de skjønte det ikke var noen utsikt til at de kunne ta den med storm. Da la de seg om byen og kringsatte den slik at det ikke kunne komme noen tilførsel til den. Da de hadde vært der en liten stund, ble Harald sjuk, så han måtte gå til sengs. Han lot sette teltet sitt et stykke borte fra de andre teltene, for han syntes han trengte ro, så han ikke hørte gny og ståk fra hæren. Mennene hans kom ofte flokkevis til ham og spurte om råd. Bymennene skjønte at noe gikk for seg blant væringene. De sendte ut speidere for å få greie på hva dette kunne være. Men da speiderne kom tilbake til byen, kunne de fortelle at høvdingen for væringene var sjuk, og derfor gikk de ikke til angrep på byen. Da det hadde gått en stund slik, minket Haralds krefter, så mennene hans ble rent hugsjuke og sørgmodige. Alt dette fikk bymennene greie på. Til slutt tok sjukdommen Harald så hardt at det ble sagt over hele hæren at han var død. Da gikk væringene av sted og talte med bymennene, og sa dem at høvdingen var død, og de bad prestene gi ham ei grav i byen.
Da bymennene fikk greie på dette, var det mange der som rådde for kloster og andre store kirkelige stiftelser i byen, og hver av dem ville gjerne ha dette liket til sin kirke, for de visste at det ville følge stort offer med. Hele mengden av prester kledde seg i sitt skrud og gikk ut av byen med skrin og helligdommer og gjorde en fager prosesjon. Væringene gjorde også en stor likferd. Likkista ble båret høyt, den var kledd med pell, og over den ble båret mange faner. Men da den ble båret slik inn gjennom byporten, satte de ned kista på tvers av portåpningen. Så blåste væringene hærblåst i alle lurene sine og drog sverdene, og hele væringhæren stormet ut av leiren med full væpning og sprang til byen med skrik og rop. Munkene og de andre geistlige som hadde gått ut i denne likferden, og som hadde kappes med hverandre om å komme først ut og ta imot offeret, de fikk nå kappes dobbelt så mye om å komme lengst bort fra væringene, som drepte hver den som stod dem nærmest, enten han var klerk eller uvigd mann. Slik fór væringene omkring i hele denne byen, at de drepte folket og plyndret alle kirker i byen og tok en umåtelig mengde gods.

Harald var mange år på denne hærferden som vi nå har fortalt om, både i Serkland og på Sikiløy. Siden fór han tilbake til Miklagard med hæren og varder en stund før han gav seg på ferd til Jorsalaheim. Både han og alle væringer som slo følge med ham, lot bli igjen det gull som de hadde fått i lønn av grekerkongen. Det blir fortalt at Harald på disse ferdene hadde 18 store slag. Så sier Tjodolv:

Alle vet det at Harald
har atten harde strider
kjempet; høvdingen ofte
har brutt fred og forlik.
Navngjetne konge, du farget,
før du fòr hit til landet,
ørneklørne røde.
Ulven får mat der du ferdes.

Harald for med hæren sin ut til Jorsalaland og siden over til Jorsalaborg. Hvor han kom i Jorsalaland, gav alle byer og kasteller seg under hans makt. Så sier Stuv skald, som hadde hørt kongen sjøl fortelle om disse hendingene:

Den sverddjerve modige fyrsten
fòr så bort fra greker
for å legge under seg Jorsal;
folket lovte å lyde.
Uten motstand og ubrent
gav landet snart seg under
den mektige hærmanns velde.
Må ha hvor det er godt å være!

Her er det sagt at dette landet kom ubrent og uherjet i Haralds makt. Så gikk han til Jordan og lauget seg der, slik som andre pilegrimer hadde for skikk. Harald gav store gaver til Herrens grav og til det hellige kors og til andre helligdommer i Jorsalaland. Han fredet vegen helt ut til Jordan og drepte røvere og annet ufredsfolk.
Så sier Stuv:

Egdekongen virket
med råd og ord så vrede
på begge sider av Jordan,
gjorde slutt på svik og voldsdåd.
For brotsverk de var skyld i,
bøte hardt de måtte,
straffet ble de av kongen.
Hos Kristus evig opphold!

Så reiste han tilbake til Miklagard.
Da Harald hadde kommet til Miklagard fra Jorsalaland, lengtet han etter å fare til Norderlanda til odelseiendommene sine. Da hadde han fått vite at Magnus Olavsson, brorsønn hans, var blitt konge i Norge og dessuten Danmark; så sa han opp tjenesten hos den greske kongen. Men da dronning Zoe fikk greie på dette, ble hun svært harm og reiste klagemål mot Harald, og sa at han nok hadde gjort svik med det godset til den greske kongen som de hadde vunnet på hærferd da Harald hadde vært høvding over hæren.
Det var ei ung og vakker møy som het Maria og var brordatter til dronning Zoe. Til denne møya hadde Harald fridd, men dronninga hadde sagt nei. Så har væringene fortalt her nord, de som har vært og gjort tjeneste i Miklagard, at det ordet gikk der blant folk som kjente til det, at dronning Zoe sjøl ville ha ham til mann, og at den rette grunnen til klagemålet mot Harald var den at han ville fare bort fra Miklagard, enda det ble hevdet noe annet til folket. Da var han grekerkonge som het Konstantinus Monomakus; han styrte riket sammen med dronning Zoe. På grunn av disse klagemålene lot grekerkongen gripe Harald og føre ham til et fengsel.
Da Harald var kommet nesten fram til fengslet, viste den hellige Olav seg for ham og sa at han ville hjelpe ham. Der i stretet ble det senere bygd et kapell, som ble innvigd til kong Olav, og dette kapellet har stått der siden. Fengslet var bygd slik at det var et høyt tårn der som var åpent oventil, og ei dør til å gå inn fra bystretet. Der ble Harald satt inn og sammen med ham Halldor og Ulv. Natta etter kom det ei fornem kvinne opp i fengslet; hun hadde gått opp på noen stiger sammen med 2 tjenere. De firte ned tau i fengslet og drog dem opp. Denne kvinna hadde den hellige Olav en gang gitt hjelp, og nå hadde han vist seg for henne og sagt at hun skulle fri hans bror ut av fengslet. Harald gikk med én gang til væringene, og alle stod opp da han kom, og tok imot ham med glede. Så væpnet hele hæren seg og gikk dit kongen lå og sov. De greip kongen og stakk ut begge øynene på ham. Så sier Torarin Skeggjason i sin dråpa:

Gull vant gjæve høvding,
men Grekenlands store konge
fikk mein for hele livet;
han leve måtte steinblind.

Så sier Tjodolv skald:

Ut lot krigerhøvding
begge øyne stikke
på Grekenlands stolkonge.
Stridens tid var inne.
Egdefyrsten merket
østpå djerve kongen
med et grusomt lyte.
Leit det gikk med kongen.

I disse 2 dråpaene om Harald og i mange andre kveder om ham er det fortalt at Harald blindet sjøve grekerkongen; og de hadde vel sagt at den som blindet ham, var en hertug eller greve eller en annen fyrstelig mann, om de hadde visst at dette var rettere; for det er Harald sjøl og de andre mennene som var med ham der, som har fortalt om dette.
Samme natt gikk Harald og mennene hans til det huset Maria sov i, og tok henne bort med makt. Så gikk de ned til væringenes galeier og tok 2 galeier og rodde inn i Sjåvidarsund. Da de kom der det lå jernlenker tvert over sundet, sa Harald at mennene skulle sette seg til årene på begge galeiene, og alle de menn som ikke rodde, skulle springe akterut på galeiene, og hver skulle holde sin skinnsekk i fanget. Slik rente galeiene opp på jernlenka. Så snart de stod fast, og farten tok av, bad han alle sammen springe forut. Da stupte den forover den galeien som Harald var på, og med overvekta forut glei den av jernlenka; men den andre galeien sprang lekk da den ble hengende på jernlenka; mange folk druknet der, men noen som lå og svømte, ble tatt opp.
På denne måten kom Harald seg ut av Miklagard, og så seilte han inn i Svartehavet. Men før han seilte ut, satte han jomfrua i land og gav henne godt følge tilbake til Miklagard. Han bad henne spørre Zoe, sin frende, hvor stor makt hun hadde over Harald, og om dronninga hadde makt til å hindre ham i å få tak i jomfrua. Dermed seilte Harald nord til Ellipaltar og fór derfra gjennom hele Russland. På disse ferdene diktet Harald noen skjemteviser, 16 ialt, og alle med samme omkved. Den ene lyder så:

Langs Sikiløy skar snekka,
stolt seilte vengebåten,
om bord var menn så djerve,
vi byrge var med rette.
Og sikkert ingen stakkar
på slik hærferd seg våger.
Men møya i Gardarike meg likevel vil vrake.
Med dette siktet han til Ellisiv, datter til kong Jarisleiv i Holmgard.

Occupation:
Da Harald kom til Holmgard, tok kong Jarisleiv særlig godt imot ham, og han var der om vinteren. Han overtok da sjøl alt det gullet og de mange slags kostbarheter som han hadde sendt dit fra Miklagard. Det var så mye gods at ingen mann nord i landene hadde sett slikt i én manns eie. Tre ganger hadde Harald tatt del i polutasvarv mens han var i Miklagard. Det er lov der at hver gang grekerkongen dør, skal væringene ha polutasvarv. Da skal de gå gjennom alle palassene til kongen, der hans skattkammer er, og hver og en får da fritt ta det som han kan få fatt i med hendene.
Den vinteren giftet kong Jarisleiv sin datter med Harald; hun het Elisabet, og nordmennene kaller henne Ellisiv. Dette omtaler Stuv den blinde:

Egdenes stridsglade høvding
fikk svogerskap som han ville.
Mennenes venn fikk gullet
i mengde og datter til kongen.

Mot våren gav han seg på veg fra Holmgard og fór om våren til Aldeigjuborg. Der fikk han seg skip og seilte vestover om sommeren. Først reiste han til Svitjod og la inn til Sigtuna. Så sier Valgard fra Voll:

Fagrest last du hadde
fått med på skipet, Harald.
Gull du førte fra Gardar.
Fullt av heder du høster.
Herlige konge, du styrte
snøgt i den harde stormen.
Skipene duvde, og Sigtun
så du da sjøsprøyten sluttet.

Der møtte Harald Svein Ulvsson; den høsten hadde han flyktet for kong Magnus ved Helganes. Da de møttes, hilste de glade på hverandre. Sveakongen Olav Svenske var morfar til Ellisiv, Haralds hustru, og Sveins mor Astrid, var søster til kong Olav. Harald og Svein sluttet forbund og bandt det med faste avtaler. Alle svearne var Sveins venner, for han hadde den gjæveste ætt der i landet. Derfor ble alle svear venner og hjelpesmenn for Harald også. Mange stormenn der var bundet til ham ved svogerskap.
Så sier Tjodolv:

Øst for Gardar pløyde
eikekjølen bølgen.
Djerve konge, siden
svearne deg støttet.
Haralds skip fikk lute,
tyngd i le av gullet,
under breie seilet.
Storm om høvding suste.

Siden rådde de seg hærskip, Harald og Svein, og det samlet seg snart en stor hær hos dem. Da hæren var rustet, seilte de vestover til Danmark.
Så sier Valgard:

Kampglade konge! Skipet
suste under deg siden
bort fra Svitjod. Din odel
var deg eslet med rette.
I topp var seilet heist opp,
hen langs det flate Skåne
du seilte. Danske kvinner
du satte skrekk i barmen.

De la først til Sjælland og herjet og brente vidt og bredt der. Så satte de over til Fyn; der gikk de opp og herjet.
Så sier Valgard:

Harald! Hele Sjælland
herjet du. Da ulven
fort fant veg til valplass.
Kongen fienden knuser.
Mannsterk fyrsten siden
gikk til Fyn, gav hjelmer
brått en mengde arbeid.
Med brak brast skjold i stykker.
Sør for Roskilde bygder
den bjarte ilden brente.
Til grunn lot kongen rive
røykomspente garder.
Landets menn i mengde
lå liv og frihet røvet.
Med sorg i sinn da folket
stilt flyktet inn i skogen.
Flokken måtte spredes,
og sinket ble da somme.
De menn som levde etter,
liv ved flukten berget.
Da ble fagre kvinner
til fange tatt og bundet;
på veg til fartøy lenker
gnog fagre kvinnekroppen.

Kong Magnus Olavsson styrte høsten etter Helganesslaget nord til Norge. Da hørte han de tidender at Harald Sigurdsson, frenden hans, hadde kommet til Svitjod, og likeså det at han og Svein Ulvsson hadde sluttet forbund og hadde ute en stor hær, og eslet seg til å legge under seg Danevelde og siden Norge. Kong Magnus bød ut leidang fra Norge og det samlet seg snart en stor hær hos ham. Da fikk han greie på at Harald og Svein hadde kommet til Danmark og brente og svidde overalt, og at folket i landet mange steder gav seg under dem. Det ble også sagt at Harald var større og sterkere enn andre menn, og så klok at han kunne greie alt, og at han alltid fikk seier når han kom i slag. Han var også så rik på gull at ingen kjente maken til det.
Så sier Tjodolv:

At freden vil vare lenger
venter mennene neppe.
Folk med grunn kan frykte
når flåter er utfor landet.
I strid går Magnus gjerne;
han styrer med flåten nordfra.
Og sørfra gjæve Harald
hærskip ruster til kampen.

Mennenne til kong Magnus, de som han var vant til å rådslå med, sa at de syntes det ville se ille ut om han og hans frende Harald skulle stå hverandre etter livet. Mange bød seg til å fare og prøve på å få forlik mellom dem. Og de fikk overtalt kongen til å samtykke i det. Da sendte de noen menn på ei snarseilende skute, og de seilte så fort de kunne, sør til Danmark. Der fikk de noen danske menn som fullt ut var venner til kong Magnus, til å bære fram dette ærendet for Harald. Denne saken ble fremmet så stilt som mulig. Da nå Harald hørte at kong Magnus, hans frende, ville by ham forlik og forbund, slik at Harald skulle få halve Norge med Magnus, og at de skulle skifte løsøret likt seg imellom, da sa Harald for sin part ja til dette forliksbudet. Bud om denne avtalen gikk så tilbake til kong Magnus.

Kort tid etterpå var det at Harald og Svein satt og talte sammen en kveld ved drikken. Svein spurte hvilken kostbarhet Harald syntes mest monn i av dem han hadde. Han svarte så at det var merket hans Landøydan. Da spurte Svein hva det var for noe med dette merket siden det var slik en dyrverdig ting. Harald svarte at det var sagt at den alltid skulle få seier som dette merket ble båret for, og han sa at det hadde gått slik fra den tid han fikk det. Svein svarer:

Dersom du holder 3 slag mot kong Magnus, frenden din, og vinner i alle 3, da skal jeg tro at merket har denne natur.

Da svarte Harald i sinne:

Jeg kjenner vel til frendskapen min med kong Magnus, uten at du minner meg om den. Og om vi nå farer mot hverandre med hærskjold, så er det ikke derfor sagt at vi ikke skal møtes siden på en høveligere måte.

Da skiftet Svein farge og sa:

Det er noen som sier det, Harald, at du har gjort slik før, at du bare holder det av avtalene dine, som du synes kan nytte deg sjøl best.

Harald svarte:

Mindre ofte torde du vite at jeg ikke har holdt avtaler, enn jeg vet at kong Magnus ville si at du ikke har holdt avtaler med ham.

Og så gikk de til hver sin kant.
Om kvelden da Harald gikk og skulle sove i løftingen på skipet sitt, sa han til skosveinen:

Nå vil jeg ikke ligge på soveplassen min i natt, for jeg ha mistanke om at ikke alt her er uten svik. I kveld merket jeg at Svein, mågen min, ble ikke lite harm over at jeg talte fritt ut. Du skal holde vakt, om det hender noe i natt.

Så gikk Harald et annet sted og la seg, men la en trestabbe der han sjøl skulle ha hvilt. Om natta rodde det en båt inn til løftingen, og det gikk en mann opp og sprettet opp tjeldet over løftingen; og så gikk han opp og hogg med ei stor øks i soveplassen til Harald, så den stod fast i trestabben. Så sprang mannen med én gang ut i båten - det var belgmørkt - og rodde straks bort. Men den øksa mannen hadde brukt, var et sikkert bevis, for den stod fast i treet. Så vekte Harald mennene sine og lot dem vite hva svik de hadde vært ute for.

Det kan vi se, sa han, at vi ikke har mannskap nok her mot Svein når han slår seg på svik imot oss. Det er nok det beste for oss at vi kommer oss bort herfra mens vi ennå har høve til det. La oss løse skipene våre og ro lønnlig bort.

Det gjorde de så og rodde om natta nordetter langs land. De fór dag og natt like til de møtte kong Magnus der han lå med hæren sin. Så gikk Harald til kong Magnus, frenden sin, og det var stor glede på begge sider over dette møtet, så som Tjodolv sier:

Vidkjente høvding, bølgen
fikk brytes mot skipssida
da du fra øst mot Danmark
de dyre hærskip styrte.
Men halvt med seg å dele
bød Olavs sønn deg siden
sitt folk og hele riket.
To frender glade møttes.

Siden talte frendene seg immellom, og alt gikk fredelig for seg.
Kong Magnus lå ved stranda og hadde telt oppe på land. Han bød da Harald, sin frende til bordet sitt, og Harald gikk til gjestebudet med 60 mann.Det var et prektig gilde. Men da det lei på dagen, gikk kong Magnus inn i teltet der Harald satt. Menn gikk med ham og bar bører; det var våpen og klær. Så gikk kongen til den ytterste mannen og gav ham et godt sverd; den neste gav han et skjold, og de andre gav han klær eller våpen eller gull, større gaver dess fornemmere de var. Til sist kom han til Harald, frenden sin, og han hadde 2 rørkjepper i handa, og så sa han:

Hvilken av disse 2 kjeppene vil du ha?

Da svarte Harald:

Den som er nærmest meg.

Så sa kong Magnus:

Med denne rørkjeppen gir jeg deg halve Norges rike med all skatt og skyld og all eiendom som hører til, med den avtalen at du skal være konge allesteds i Norge med samme rett som jeg. Men når vi 2 er sammen, skal jeg være førstemann i hilsen, tjeneste og sete. Er det 3 fyrstelige menn til stede, skal jeg sitte i midten; jeg skal ha rett til kongeplass i havn og ved brygge. De skal også stø og styrke Vår makt til gjengjeld for at vi har gjort Dem til en så stor mann i Norge at vi trodde ingen skulle bli så stor så lenge hodet Vårt var over molda.

Da stod Harald opp og takket ham vel for den høye verdighet og for æren, dermed satte de seg ned begge 2 og var lystige og glade. Om kvelden gikk Harald og mennene hans til skipet sitt,
Morgenen etter lot kong Magnus blåse hele hæren til tings. Da tinget var satt, kunngjorde kong Magnus for alle mennene den gava han hadde gitt Harald, sin frende. Tore fra Steig gav Harald kongsnavn der på tinget. Den dagen bad kong Harald kong Magnus til bords hos seg, og Magnus gikk samme dagen med 60 mann til teltene til kong Harald, der hvor han hadde stelt til gjestebud. Der satt da begge kongene i samme setet, og kongene var både lystige og glade. Da det lei ut på dagen, lot kong Harald bære inn i teltet en stor mengde tasker, og noen bar inn klær og våpen og andre kostbarheter. Alt dette delte han ut, og gav og skiftet det mellom mennene til kong Magnus, de som var i gjestebudet.
Så lot han løse opp taskene og sa til Magnus:

I går gav De oss et stort rike, som De hadde vunnet fra Deres og våre uvenner og tok oss til forbund med Dem. Det var vel gjort, for De har stridd mye for det. Men når det gjelder oss, så har vi vært utenlands, og vi har også vært i livsfare noen ganger før jeg har samlet i hop dette gullet som De nå skal få se. Dette vil jeg nå dele med Dem. Løsøre skal vi 2 ta like mye av, slik som hver av oss eier halve riket i Norge. Jeg vet at vårt huglynne er ulikt; du er mye mer gavmild enn jeg; vi vil derfor dele dette likt mellom oss; så hver kan gjøre med sin del som han vil.

Så lot Harald breie ut en stor nautehud og helle gullet fra taskene på den; og nå tok de fram vektskåler og lodd, delte gullet og skiftet alt etter vekt, og alle som så på, syntes det var et under at så mye gull skulle ha blitt samlet på ett sted i Norderlanda. Dette var nå også i virkeligheten grekerkongens eiendom og rikdom, for alle sier at der er hus fulle med røde gullet. Da var kongene lystige og glade. Så kom det fram et staup, det var så stort som et mannshode. Kong Harald tok opp staupet og sa:

Hvor er nå det gullet, Magnus frende, som du kan sette opp mot denne hodeknappen?

Da svartekong Magnus:

Det har vært så mye ufred og så store leidanger at nesten alt det gull og sølv som jeg har hatt hos meg, har gått med. Nå har jeg ikke mer gull igjen enn denne ringen.

Dermed tok han ringen og rakte den til Harald.
Harald så på den og sa:

Det er lite gull, frende, for en konge som har 2 kongeriker, og enda er det noen som tviler på om denne ringen er din.

Da sa kong Magnus alvorlig:

Eier jeg ikke denne ringen med rette, så vet jeg ikke hva jeg har fått med rette, for kong Olav den hellige, min far, gav meg denne ringen da vi skiltes siste gangen.

Da svarte kong Harald leende:

Det er sant som du sier, kong Magnus, at din far gav deg ringen. Den ringen tok han fra min far for en liten sak. Det er også sant at den gang var det ikke godt for småkongene i Norge da din far var som mektigst.

I dette gjestebudet gav kong Harald Steigar-Tore en bolle av valbjørk med sølvgjord omkring og sølvhank over, begge 2 forgylte; og den var helt full avskjære sølvpenger. Det fulgte også 2 gullringer som veide ei mark til sammen. Han gav ham også kappa si, den var av mørk purpur med hvitt skinn, og han lovte ham stor ære og sitt vennskap. Torgils Snorrason sa at han hadde sett et alterklede som var gjort av denne kappa, og Gudrid, datter til Guttorm Steigar-Toresson, sa at hun så at Guttorm, hennes far, hadde denne bollen. Så sier Bolverk:

Til gave fikk, som jeg hørte,
du det grønne landet;
og du bød så kong Magnus
av ditt gull ved møtet.
Forliket mellom frender
ble fredelig nok sluttet;
men Svein, han måtte siden
striden hard seg vente.

Kong Magnus og kong Harald rådde begge for Norge vinteren etter dette forliket, og hver av dem hadde sin hird. Om vinteren var de omkring på Opplanda på gjestebud; stundom holdt de seg sammen og stundom hver for seg. De fór helt nord til Trondheimen og til Nidaros. Kong Magnus hadde tatt vare på kong Olavs legeme fra den tid han kom til landet, klipte håret hans og neglene hver 12 måned og hadde sjøl den nøkkelen som de kunne låse opp skrinet med. Da hendte det mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom. Snart ble det til at kongene ble usams, og mange var så illtenkte at de gikk med vondt imellom dem.

Svein Ulvsson lå igjen og sov da Harald hadde reist bort. Siden spurte Svein etter hvor Harald hadde tatt vegen. Da han fikk vite at Harald og Magnus var blitt forlikte, og at de nå hadde en hær sammen, styrte han med hæren sin øst langs Skånesida, og der holdt han seg til han om vinteren hadde fått vite at Magnus og Harald hadde styrt med sin hær til Norge. Da holdt Svein sør til Danmark med hæren sin, og der tok han alle kongelige inntekter den vinteren.
Da det tok til å våres, bød kong Magnus og kong Harald ut leidang fra Norge. En gang hendte det at kong Magnus og kong Harald lå i samme havn; dagen etter var Harald først ferdig, og han seilte straks. Om kvelden la han til havn der han og Magnus hadde tenkt å være den natta. Harald la skipet sitt i kongsleiet og tjeldet der. Kong Magnus seilte av sted lenger ut på dagen, og da de kom til havna, hadde Haralds menn alt satt opp tjeld. Da fikk de se at Harald hadde lagt seg i kongsleiet, og at han hadde tenkt å bli liggende der. Da kong Magnus og hans folk hadde tatt ned seilene, sa kong Magnus:

Nå skal mennene få ut årene, og sette seg langs skipsbordene, og noen skal ta fram våpnene og væpne seg; om de ikke vil ro unna, skal vi slåss.

Da kong Harald så at kong Magnus ville legge til strid med dem, talte han til sine menn:

Kapp landtauene og legg skipene ut av leiet; nå er han vond, Magnus frende.

Så gjorde de, og de la skipene ut av leiet. Kong Magnus la inn i leiet med skipene sine. Da begge hadde gjort seg ferdige, gikk kong Harald med noen menn bort på skipet til kong Magnus. Kongen tok godt imot ham og ønsket ham velkommen. Da svarte kong Harald:

Jeg tenkte at vi var kommet blant venner; men for en liten stund siden måtte jeg tvile litt på om De vil at det skal være så. Men det er sant som det er sagt, at brå er barnehugen; jeg vil ikke vøre dette annerledes enn som ungeframferd.

Da sa kong Magnus:

Det var slik framferd som ligger til ætta, ikke ungeframferd, for jeg kan nok minnes hva jeg gav, og hva jeg nektet. Om nå denne lille tingen hadde kunnet gå for seg mot min vilje, så ville det snart kommet én til. Hele dette forliket som er gjort, vil jeg holde, men da vil jeg også at De på samme måte skal holde det som er avtalt.

Da svarte kong Harald:

Det er også gammel skikk at den klokeste gir etter.

Så gikk han tilbake til skipet sitt.
I slike sammenstøt mellom kongene kunne det merkes at det var vanskelig å være varsom nok. Mennene til kong Magnus mente at han hadde rett; men de som var uvettige, mente at Harald i noen monn ble svivørt. Men Haralds menn sa det ikke var gjort annen avtale enn at kong Magnus skulle ha rett til leiet når de kom på samme tid, men at Harald ikke var skyldig til å legge ut av leiet når han lå der i forvegen; de sa at Harald hadde gått framviselig og vel. De som ville legge det ut til det verste, sa at kong Magnus ville bryte forliket, og de sa at det var urett og skammelig gjort av ham mot kong Harald. Uvettige folk talte så lenge om slikt krangel til det ble uvennskap mellom kongene. Det gikk også mangt for seg som kongene hadde hver sin mening om, enda det er lite skrevet om det her.

28.
Kong Magnus og kong Harald seilte sør til Danmark med denne hæren. Men da Svein fikk høre det, flyktet han unna øst til Skåne. Kong Magnus og kong Harald ble lenge i Danmark om sommeren, og da la de under seg hele landet. De var i Jylland om høsten. Ei natt da kong Magnus lå i senga si, drømte han og syntes han var hos sin far, den hellige kong Olav. Og han syntes at Olav sa til ham:

Hva vil du helst nå, sønn min, enten fare med meg eller bli den mektigste av alle konger og leve lenge, men gjøre en slik synd at du knapt eller ikke kan få sonet den.

Han syntes at han svarte:

Jeg vil at du skal velge for meg.

Da syntes han at kong Olav svarte:

Da skal du fare med meg.

Kong Magnus fortalte denne drømmen til Mennene sine. Kort etter ble han sjuk og ble liggende der det heter Sudatorp. Da han var nær døden, sendte han sin bror Tore til Svein Ulvsson, og bad ham at han skulle gi Tore den hjelp han trengte. Det fulgte med ordsendingen at kong Magnus gav Svein Danevelde etter sin død. Han fant det rimelig at Harald rådde for Norge og Svein for Danmark. Så døde kong Magnus den gode, og hans død var til storsorg for hele folket. Så sier Odd Kikinaskald:

Menn felte mange tårer
da den milde de bar til grava.
Tung var børen for dem
som titt han gull hadde skjenket.
Huskarer, tunge i hugen,
holdt ikke tårer tilbake.
Med sorg i sinnet så ofte
satt alle kongsmenn siden.

Etter disse hendingene holdt kong Harald ting med hæren, og sa til mennene det han tenkte å gjøre; han ville fare med hæren til Viborg ting og la seg ta til konge over Danevelde, og så vinne landet. Han sa at dette var en arv etter kong Magnus, frenden hans, likeså vel som Norge var det. Han bad hæren om hjelp, og sier at da skulle nordmenn til alle tider være herrer over danene. Da svarte Einar Tambarskjelve at han var mer skyldig til å føre kong Magnus, sin fostersønn til grava og føre ham til hans far, kong Olav, enn å slåss utenlands og streve etter rike og eiendom til en annen konge. Han sluttet talen sin slik at han syntes det var bedre å følge kong Magnus død enn noen annen konge levende.
Så lot han ta liket og stelle om det på ærefull måte, så de kunne se tilstellingen på kongsskipet. Så gjorde alle trøndere og nordmenn seg ferdige til å reise hjem med liket av kong Magnus, og leidangshæren løste seg opp. Da skjønte kong Harald at det var best å fare tilbake til Norge og først legge under seg det riket og derifra få seg større styrke. Nå fór kong Harald tilbake til Norge med hele hæren. Så snart han kom til Norge, holdt han ting med folket og lot seg ta til konge over hele landet. Han fór slik helt øst fra Viken at han ble tatt til konge i hvert fylke i Norge.
Einar Tambarskjelve fór med liket av kong Magnus og med ham hele trønderhæren; de førte det til Nidaros, og han ble jordet i Klemenskirken; den gang var den hellige kong Olavs skrin der. Kong Magnus hadde vært middels stor på vokster, med rettskåret ansikt, lyslett og lyshåret, veltalende og snarrådig, mandig, så raus som noen, stor krigsmann og framifrå våpendjerv. Han var den vennesæleste av alle konger, og både venner og uvenner gav ham lovord.
Den høsten var Svein Ulvsson i Skåne, og han tenkte seg til å fare øst til Sveavelde og ville gi opp det kongsnavnet som han hadde tatt i Danmark. Men med det samme han skulle stige til hest, kom noen av hans menn ridende og fortalte ham nytt, for det første det at kong Magnus Olavsson var død,og så at hele nordmannshæren hadde fart bort fra Danmark. Svein svarte raskt og sa:

Det tar jeg Gud til vitne på at jeg aldri mer skal rømme fra Danevelde så lenge jeg lever.

Så steig han på hesten og rei sør til Skåne; da kom det straks mye folk til ham. Den vinteren la han hele Danevelde under seg, og alle daner tok ham til konge. Tore, bror til kong Magnus, kom til Svein om høsten med ordsendingene fra kong Magnus, som før skrevet. Svein tok godt imot ham, og Tore var lenge hos ham i akt og ære.

Kong Harald Sigurdsson tok kongedømme over hele Norge etter kong Magnus Olavssons død. Da han hadde rådd for Norge én vinter, og da våren kom, bød han ut leidang av hele landet, halv allmenning av mannskap og hærskip, og seilte sør til Jylland. Om sommeren herjet og brente han vidt og bredt og la til i Godnarfjorden. Da diktet kong Harald dette verset:

La oss ligge her for anker
uti Godnarfjorden
mens den linkledde kvinna
luller sin sang for mannen.

Så sa han til Tjodolv skald at han skulle dikte resten. Han kvad:

Neste sommer, det spår jeg
sønnafor fester vi anker.
Ofte kommer vi til å
kaste kroken i dypet.

Det taler Bolverk også om i sin dråpa at Harald fór til Danmark sommeren etter kong Magnus' død:

Neste år du leidang
fra landet det fagre bød ut.
Du pløyde havet i stormen
med praktfulle store hærskip.
Sjøen slo inn over skipene,
som svømte på mørke bølge.
Ved land lå skip fylt med mannskap,
da mistet danene motet.

Da brente de garden til Torkjell Gøysa; han var en stor høvding. Hans døtre ble ført bundet til skipene. Vinteren før hadde de drevet mye spott med at kong Harald ville fare til Danmark med hærskip. De skar anker av ost, og sa at slike nok kunne greie å holde skipene til Norges konge. Da ble dette diktet:

Sjødaners vakre jenter
gjorde av ost et anker.
Kongen seg mektig ergret
over de ting de laget.
Men nå i morgenstunden
mang ei møy får se hærskip
for sterke jernkrok ligge;
le gjør nå ikke mange.

Det blir fortalt at en vaktmann som hadde sett kong Haralds flåte, sa til Torkjell Gøysas døtre:

Det sa dere, Gøysadøtre, at kong Harald ikke ville komme til Danmark.

Dotta svarte:

Det var i går, det!

Torkjell løste ut døtrene sine med en umåtelig pengesum. Så sier Grane:

Umild lot han aldri
kvinnenes øyne bli tørre
da han førte dem fagne
fram gjennom tjukke Hornskog.
Filenes konge forfulgte
fiendeflokken til stranda.
Far til Dotta måtte
fort med sin rikdom bøte.

Kong Harald herjet hele den sommeren i Danevelde, og det var ikke ende på det gods han vant. Men han fikk ikke fast fot i Danmark den sommeren. Om høsten reiste han tilbake til Norge og var der om vinteren.

Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnesson vinteren etter at kong Magnus var død. De hadde 2 sønner; den eldste het Magnus og den andre Olav.

Kong Harald og dronning Ellisiv hadde 2 døtre; den ene het Maria, den andre Ingegjerd.

Våren etter den hærferden som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reiste om sommeren til Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer. Så sier Stuv skald:

Hardt ble Falster herjet,
har jeg hørt fortelle.
Ravnen fikk da føde,
og folket der ble vettskremt.
Folket i Tjoda forskrekket
flyktet fra møte med kongen.
Seier vant hugstore hjertet.
Haralds sjel i himlen.

Kong Svein rådde for hele Danevelde etter at kong Magnus var død. Han satt rolig om vintrene, men om somrene lå han ute med full leidang. Han truet med å fare nord til Norge med danehæren, og gjøre ikke mindre vondt der enn kong Harald hadde gjort i Danmark. Kong Svein bød kong Harald om vinteren at de sommeren etter skulle møtes ved Elv, og enten kjempe så det ble en ende på striden, eller forlikes. Begge 2 holdt på hele vinteren og ruste skipene sine og hadde halv leidang ute om sommeren. Den sommeren kom Torleik Fagre fra Island og tok til å dikte en flokk om kong Svein Ulvsson. Da han kom til Norge, fikk han vite at kong Harald hadde fart sør til Elv mot kong Svein. Da diktet Torleik dette:

Den vakre inntrønderhæren
ventelig finner der ute
stridsglade konge på sjøen
i spydværet djerv og vågal.
Råde skal Gud alene
hvem riket og livet vil røve
fra den andre. Men Svein vil ikke
usikkert forlik slutte.
Harald, han som ofte
i hærferd fòr langs landet,
de breie langskip nordfra
på bølgen med kamplyst fører.
Sørfra over sjøen
kong Svein, den djerve krigsmann,
fører gylne draker
med farger vakkert prydet.

Kong Harald kom til det stevnet som var avtalt. Da fikk han vite at kong Svein lå sør ved Sjælland med flåten sin. Da delte kong Harald hæren. Størstedelen av bondehæren lot han fare hjem; så tok han med hirden og lendmennene, sine venner, og den del av bondehæren som bodde nærmest danene. De fór sør til Jylland sør for Vendelskage og så sør om Tjoda. Overalt fór de med hærskjold; så sier Stuv skald:

Folket i Tjoda forskrekket
flyktet fra møte med kongen.
Seier vant hugstore hjertet.
Haralds sjel i himlen.

Så fór de sørover helt til Heidaby, tok og brente kjøpstaden. Da diktet kong Haralds menn dette:

Fra ende til annen hele
Heidaby vi brente.
Et storverk der vi gjorde,
det sanner sikkert alle.
Svein vi ventelig volder
sorg. I natt før otta
så jeg i byen ilden
høyt ifra husene raste.

Dette forteller Torleik også i sin flokk, da han hadde fått vite at det ikke var blitt noe av med slaget ved Elv:

Hos kongens gjæve skare
spør de som ikke vet det,
hvordan med kamplyst fyrsten
til Heidaby kursen styrte
den gang da Harald østfra
i utrengsmål til kongsbyen
lot sine hærskip seile;
slikt var bedre ugjort.

Så seilte Harald nordetter med 60 skip, og de fleste var store og tunglastet med hærfang som de hadde tatt om sommeren. Da de kom nord for Tjoda, kom kong Svein ned fra landet med en stor hær. Han bød seg til å kjempe mot Harald om han ville gå i land. Kong Harald hadde mindre enn halvparten så mange folk; han bød seg til å kjempe med kong Svein på skipene. Så sier Torleik Fagre:

Svein, som i heldigste time
her på jorda så dagslys,
kalte de mektige kjemper
til kamp så blodig på stranda.
Men Harald, som hater å vente,
på hærskipet valgte sin valplass
dersom den rådsnare konge
nektet å gi ham riket.

Deretter seilte Harald nord om Vendelskage. Så fikk de motvind, og de la til under Læsø og lå der om natta. Da la det seg mørkeskodde over sjøen. Men om morgenen ved solrenning så de at det var som ilder brant på den andre sida av havet. Det ble sagt til kong Harald; da så han etter og sa straks:

Kast tjeldene av skipene og ta til å ro! Dane hæren har kommet over oss. Skodda har nok lettet der de er, og det er sikkert sola som skinner på de gullagte drakehodene deres.

Det var slik som kong Harald sa. Svein danekonge var kommet med en uovervinnelig hær. Nå rodde de på begge sider alt det de kunne. Danene hadde skip som fløt lettere under årene; men skipene til nordmennene var både vasstrukne og tungt lastet, så avstanden mellom begge parter støtt ble mindre. Da skjønte kong Harald at det ikke kunne nytte på den måten. Haralds drake gikk sist av alle skipene hans. Da sa kong Harald at de skulle kaste over bord noen stokker og legge klær og gode kostbarheter oppå. Det var så stilt at alt dette dreiv for strømmen. Men da danene fikk se at deres eiendom dreiv på havet, vendte de som kom først, seg dit; de syntes det var lettere å ta det som fløt løst, enn å hente det ombord hos nordmennene. De ble da sinket i å ro etter.
Da kong Svein kom etter dem med skipene sine, egget han dem og sa det var stor skam, så stor hær som de hadde, om de ikke skulle få tatt dem og få dem i sin makt som hadde så liten hær. Da tok danene på ny til å ro så sterkt de kunne. Da kong Harald så at skipene til danene gikk fortere, bad han sine menn å lette båtene og kaste over bord malt, hvete og flesk og hogge hull på drikkekjørelene og tømme ut drikken; på den måten greide de seg en stund. Så lot kong Harald ta skansekledninger og fat og tomme tønner og kaste over bord sammen med menn som de hadde fanget. Da alt dette lå og rak på sjøen, bad kong Svein at de skulle hjelpe disse mennene, og det ble gjort. Mens de holdt på med det, kom flåtene fra hverandre. Danene snudde og vendte tilbake, og nordmennene fór sin veg. Så sier Torleik Fagre:

At snarlynte Svein satte etter
på sjøen de flyktende nordmenn,
har jeg hørt, og dessuten unna
den andre høvdingen styrte.
På det brusende Jyllandshavet
byttet til trønderkongen
fritt måtte ligge og flyte;
flere hærskip de mistet.

Kong Svein vendte tilbake med flåten og styrte inn under Læsø. Der fant han 7 av skipene til nordmennene, det var leidangsfolk og bare bønder. Da kong Svein kom på dem, bad de om grid og bød løsepenger for seg.
Så sier Torleik Fagre:

For fred bød Haralds venner
fyrsten mange penger;
da mindre folk de hadde
de modig stoppet kampen.
De kloke bønder drygde
med blodig kamp å åpne
til de i ord fikk tinget.
De ønsket ikke døden.

Kong Harald var en mektig mann og en sterk styrer innenlands. Han var så klok at det blir vanlig sagt at det ikke har vært noen høvding i Norderlanda som har vært så dyptenkt eller rådsnar som han. Han var en stor krigsmann og så våpendjerv som noen. Han var sterkere og mer våpenfør enn noen annen mann, som før er skrevet. Likevel er det mange flere av hans navngjetne storverk som vi ikke har skrevet noe om. For en del kommer det av at vi ikke har kunnskap om dem; dessuten vil vi ikke sette inn i bøker fortellinger som ikke er vitnefaste. Enda vi har hørt fortalt eller nevnt flere ting, synes vi det er bedre at det siden blir lagt noe til, enn at det skulle vise seg nødvendig å ta ut noe. En stor del av sagaen om kong Harald er satt inn i de vers som islandske menn førte fram for ham sjøl eller for sønnene hans; derfor var han en god venn for dem. Han var også så god venn som noen for alle folk her i landet. En gang da det var stort uår på Island, gav kong Harald 4 skip lov til å fare til Island med mjøl, og han fastsatte at et skippund ikke skulle være dyrere enn hundre alen vadmel. Han gav alle fattigfolk som sjøl kunne koste seg over havet, lov til å fare til Norge, og derav kom landet til makt igjen, og det ble bedre med åringen. Kong Harald sendte hit ut ei klokke til den kirken som den hellige kong Olav hadde sendt tømmer til, og som ble bygd på Alltinget. Slike minner har folk her i landet om kong Harald, og mange andre i de store gavene som han gav dem som kom til ham.

Halldor Snorrason og Ulv Ospaksson, som vi før har fortalt om, kom til Norge sammen med kong Harald. De var på mange måter ulike. Halldor var en stormann, sterk og vakker som noen. Kong Harald gav ham det vitnesbyrd, at han var den av mennene hans som en minst kunne se noe skifte på om noe uventet kom på; enten det så var livsfare eller gode tidender eller hva det så var som hendte når det ikke var fare på ferde, var han verken mer eller mindre glad for det. Ikke sov han mer eller mindre eller drakk eller åt annerledes enn hans vane var. Halldor var en fåmælt mann, stiv i ord, han talte fritt ut, var stridlynt og ubøyelig; det likte ikke kongen, som hadde nok av andre gjæve og tjenestevillige menn. Bare en kort stund kom Halldor til å være hos kongen; så reiste han til Island og satte bo i Hjardarholt. Der bodde han til sin alderdom, og han ble en gammel mann.

Ulv Ospaksson var hos kong Harald, og Harald og han ble gode venner. Han var så klok som noen, veltalende, mandig, trofast og ærlig. Kong Harald gjorde Ulv til sin stallare og lot ham gifte seg med Jorunn Torbergsdotter, søster til Tora som kong Harald var gift med. Ulv og Jorunn hadde flere barn: Joan Sterke på Rosvoll og Brigida, mor til Sauda-Ulv som var far til Peter Byrdesvein, som var far til Ulv Fly og hans søsken. Sønn til Joan Sterke var Erlend Himalde, far til Øystein erkebiskop og brødrene hans. Kong Harald gav Ulv stallare landmannsrett og 12 marks veitsler og om framt et halvt fylke i Trondheimen. Det forteller Stein Herdisson i Ulvsflokken.

Kong Magnus Olavsson lot bygge kirke i kaupangen på det sted hvor kong Olavs lik hadde vært satt natta over; da var det ovenfor byen. Der lot han reise kongsgården også. Kirken var ikke helt ferdig da kongen døde. Kong Harald lot fullføre det som stod igjen. Han tok til med å bygge en steinhall der i gården også, men den ble ikke ferdig før han døde. Kong Harald lot reise fra grunnen av Mariakirken oppe på melen, nær det sted hvor kong Olavs hellige legeme lå i jorda den første vinteren etter hans fall. Det var en stor kirkebygning, og den var murt så sterkt med kalk, så det var knapt en fikk revet den ned da erkebiskop Øystein lot rive den. Så lenge Mariakirken var under bygging, ble kong Olavs legeme forvart i Olavskirken. Kong Harald lot bygge en kongsgård nedenfor Mariakirken ved elva der den nå ligger. Den hallen som han hadde latt bygge, lot han vie til Gregoriuskirke.

Ivar Kvite het en mann som var en gjæv lendmann. Han bodde på Opplanda; han var dattersønn til Håkon jarl den mektige. Ivar var den vakreste mann som noen kunne se. Sønn til Ivar het Håkon; om ham er det sagt at han stod over alle de menn som var i Norge den tid, i djervhet, styrke og dyktighet. Alt i unge år var han på hærferder og vant seg stor ære, og Håkon ble en mann med et stort navn.

Einar Tambarskjelve var den mektigste av lendmennene i Trondheimen. Det var ikke særlig godt mellom ham og kong Harald, men Einar hadde likevelde landinntektene som han hadde hatt så lenge kong Magnus levde. Einar var en grunnrik mann; han var gift med Bergljot, datter til Håkon jarl, som fører skrevet. Eindride, deres sønn, var nå fullvoksen. Han var gift med Sigrid, datter til Kjetil Kalv og Gunnhild, som var ei søsterdatter til kong Harald. Eindride var vakker som morsfrendene sine, Håkon jarl og sønnene hans, men etter sin far, Einar, hadde han vekst og styrke og all den dyktighet som Einar hadde framfor andre menn. Han var en svært vennesæl mann.

Orm het på den tid en jarl på Opplanda. Hans mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Orm var en navngjeten mann. På Jæren bodde dengang Aslak Erlingsson øst på Sola. Han var gift med Sigrid, datter til Svein jarl Håkonsson. Gunnhild, den andre dattera til Svein jarl, var gift med danekongen Svein Ulvsson. Slike menn var Håkon jarls avkom i Norge på den tid, og dessuten mange andre gjæve folk. Hele denne ætta var mye vakrere enn andre folk, og de fleste var særlig dugelige menn, og alle var gjæve menn.

Kong Harald ville gjerne rå, og det økte på med det etter som han fikk fast fot i landet. Det kom så vidt at det nyttet lite for de fleste å tale imot ham eller komme fram med noe annet enn han ville. Så sier Tjodolv skald:

Krigerens trofaste hærfolk
hører det kongen befaler.
Sitte og stå gjør de bare
som høvdingen gjæv av dem ønsker.
For ravnemetteren faller
hele folket til fote.
Det nytter ikke for noen
å nekte å lystre kongen.

Einar Tambarskjelve var det som mest var formann for bøndene i hele Trondheimen. Han svarte for dem på tingene når kongsmennene gjorde søksmål. Einar hadde godt kjennskap til lovene; og det skortet ham ikke på djervhet til å føre det fram på tingene om så kongen sjøl var der. Alle bøndene støttet ham. Kongen harmet seg sterkt over dette, og til slutt kom det til det at de hele tida dreiv på med ordstrid. Einar sa at bøndene ville ikke tåle ulov av ham dersom han brøt landsretten for dem. På denne måten gikk det noen ganger mellom dem. Da tok Einar til å ha stor folkestyrke om seg hjemme, men enda mange flere folk når han fór inn til byen og kongen var der. Det var en gang at Einar fór inn til byen og hadde mye folk med, 8 eller 9 langskip og nær 500 mann. Da han kom til byen, gikk han i land med dette mannskapet. Kong Harald var da i gården sin og stod ute i svalgangen og så at Einarsfolk gikk i land fra skipene. Det blir sagt at Harald da kvad:

Her ser jeg at den djerve
Einar Tambarskjelve,
som mang en gang sjøen pløyer
går i land så mannsterk.
Han full av styrke venter
å vinne kongens sete.
Ofte huskarer færre
fant jeg i følge til jarlen.
Han, som gjør sverdet blodig,
bort vil drive fra landet
oss, om Einar ei kysser
øksemunn den tynne.
Einar ble i byen noen dager.

En dag ble det holdt tingmøte i byen, og kongen sjøl var på møtet. De hadde tatt en tjuv i byen, og han ble ført til tingmøtet. Mannen hadde før vært hos Einar, og han hadde vært vel nøyd med ham. Dette ble meldt til Einar, og han mente å vite at kongen ikke ville la mannen slippe unna om så Einar gjerne ville det. Da lot Einar sine menn væpne seg og gå til tingmøtet. Der tok Einar mannen fra tinget med makt. Etter dette la vennene til begge seg imellom og prøvde å få i stand forlik. Det ble da til at det ble avtalt et møte, og at de skulle møtes sjøl.
Det var ei målstue i kongsgården nede ved Nidelva; kongen gikk inn i den med noen få menn, men resten av folket hans stod ute i gården. Kongen lot dra fjøla over ljoren, så det bare var en liten åpning igjen. Da kom Einar inn i gården med sine folk; han sa til Eindride, sønnen sin:

Vær du ute med folkene, så er det ingen fare for meg.

Eindride ble stående ute ved inngangen. Da Einar kom inn i stua, sa han:

Mørkt er det i kongens målstue.

Med det samme løp folk på ham, noen stakk og noen hogg. Da Eindride hørte det, drog han sverdet og løp inn i stua. Han ble straks felt liksom faren. Da sprang kongsmennene til stua og stilte seg framfor inngangen, men bøndene stod handfalne, fordi de ikke hadde noen formann mer. De egget nok hverandre, og sa det var en skam at de ikke skulle hevne høvdingen sin; men likevel ble det ikke til det at de gikk på. Kongen gikk ut til mannskapet sitt, stilte mennene opp i fylking og satte opp merket sitt, men det ble ingenting av at bøndene gikk på. Kongen gikk ut på skipet med hele mannskapet. Så rodde de ut etter elva og fór sin veg ut på fjorden.

Bergljot, Einars kone, fikk vite om hans fall. Da var hun i det herberget som hun og Einar før hadde hatt ute i byen. Hun gikk straks opp i kongsgårdender bondehæren var. Hun egget dem sterkt til kamp; men nettop da rodde kongen ut etter elva. Da sa Bergljot:

Nå sakner vi Håkon Ivarsson, frenden min. Ikke ville Eindrides banemenn ro her ut etter elva dersom Håkon stod her på elvebakken.

Så lot Bergljot stelle om likene til Einar og Eindride, og de ble jordet i Olavskirken ved grava til kong Magnus Olavsson.
Etter Einars fall ble kong Harald så forhatt for denne gjerningen at den eneste grunn til at lendmenn og bønder ikke gikk imot ham og holdt slag med ham, var at det ikke var noen formann til å reise merket for bondehæren.

Occupation:
Den gangen bodde Finn Arnesson på Austrått på Ørlandet; han var nå lendmann til kong Harald. Finn var gift med Bergljot, datter til Halvdan, som var Sigurd Syrs sønn. Halvdan var bror til kong Olav den hellige og til kong Harald. Tora, kong Haralds hustru, var brordatter til Finn Arnesson. Finn og alle brødrene hans var kjære venner til kongen. Finn Arnesson hadde vært noen somrer i vesterviking; da hadde Finn og Guttorm Gunnhildsson og Håkon Ivarsson vært sammen på hærferd alle 3.
Kong Harald fór ut etter Trondheimsfjorden og ut til Austrått. Her ble han vel mottatt. Siden taltes de ved, kongen og Finn, og drøftet seg imellom det som nyss hadde hendt, at Einar og hans sønn var drept, og likeså den murringen og det bråket som trønderne gjorde mot kongen. Finn sier hastig:

Du farer ille åt i alt. Først gjør du all slags vondt, og etterpå er du så redd at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg.

Kongen svarte leende:

Måg, nå vil jegsende deg inn til byen; jeg ønsker at du skal forlike bøndene med meg; men om dette ikke skulle gå, vil jeg at du farer til Opplanda og får Håkon Ivarsson til at han ikke går imot meg.

Finn svarte:

Hva vil du love meg om jeg farer denne vågelige ferden. For både trøndere og opplendinger er dine fiender så sterkt, at ingen sendemann fra deg kan komme dit dersom han ikke har seg sjøl å lite på.

Kongen svarte:

Far du, måg, denne sendeferden; for jeg vet at om noen kan få forlikt oss, så er det du, og be så sjøl om det du vil av oss.

Finn sa:

Hold da ditt ord, så skal jeg be om det jeg ønsker.Jeg ber om fred og landsvist for Kalv, min bror, og alle eiendommene hans, og det med at han skal ha samme rang og samme makt som han hadde før han fór fra landet.

Kongen sa ja til alt det Finn sa, og de tok vitner på det og gjorde handslag. Så sa Finn:

Hva skal jeg by Håkon for at han skal gå med på fred med deg. Han er den som har mest å si blant de frendene.

Kongen sa:

Først skal du høre hva Håkon krever for sin part for å gå med på forlik. Så får du fremme min sak så godt du kan; men til slutt skal du ikke nekte ham annet enn kongedømmet.

Siden fór kong Harald sør til Møre og drog til seg folk og ble mannsterk.
Finn Arnesson fór inn til byen og hadde med seg huskarene sine, nær på 80 mann. Da han kom inn til byen, holdt han ting med bymennene. Finn talte på tinget lenge og veltalende og bad bymenn og bønder gjøre alle andre vedtak heller enn det å leve i ufred med kongen sin eller jage ham bort. Han minte dem om hvor mye vondt det hadde kommet over dem etter det de hadde gjort mot den hellige kong Olav. Han sa også at kongen ville bøte for disse drapene slik som de beste og klokeste menn ville dømme. Finn fikk satt det gjennom med talen sin at mennene lovte å la denne saken hvile til de sendemennene kom tilbake som Bergljot hadde sendt til Opplanda til Håkon Ivarsson. Så reiste Finn ut til Orkdalen med de menn som hadde fulgt ham til byen; deretter fór han opp til Dovrefjell og østover fjellet. Finn fór først til sin måg, Orm jarl - jarlen var gift med Sigrid, datter til Finn - og fortalte ham om ærendet sitt.
Siden avtalte de møte med Håkon Ivarsson. Da de møttes, kom Finn fram med ærendet sitt for Håkon, det som kong Harald hadde gitt ham. Det var snart å skjønne på Håkons tale at han syntes han hadde stor plikt på seg til å hevne Eindride, frenden sin. Han sa at han hadde fått melding fra Trondheimen om at han ville få nok hjelp der til å gjøre oppstand mot kongen. Så la Finn fram for Håkon, hvor mye bedre det var for ham å få så stor heder av kongen som han sjøl ville kreve, enn å ta det vågespillet å reise strid mot den kongen som han i forvegen var pliktig til å tjene. Han sa at han nok ville få useier,

og da har du forbrutt både gods og fred. Men om du vinner over kongen, da vil du hete drottensviker.

Jarlen støttet Finn i denne talen.
Da Håkon hadde tenkt over dette, kom han fram med det han hadde tenkt ut, og han sa:

Jeg vil forlike meg med kong Harald dersom han vil gi meg til ekte sin frenke Ragnhild, datter til kong Magnus Olavsson, med slik medgift som det er sømmelig for henne, og som hun vil ha.

Finn sa at han ville gå med på dette på kongens vegne, og de stadfestet så denne saken seg imellom. Så farer Finn nord igjen til Trondheimen, og da la den seg denne ufreden og uroen, så kongen fikk ha riket sitt i fred innenlands; for nå var hele det forbund knekt som Eindrides frender hadde fått sammen til motstand mot kong Harald.

Da den tid kom da Håkon skulle kreve denne avtalen opp fylt, fór han til kong Harald. Da de tok til å tale sammen, sa kongen at han for sin part ville holde alt det som Finn og Håkon hadde avtalt i forliket.

Sjøl må du, Håkon, sa kongen, tale om denne saken med Ragnhild, om hun vil samtykke i dette giftermålet. Men det er ikke rådelig for deg eller noen annen å få Ragnhild dersom hun sjøl ikke samtykker i det.

Så gikk Håkon til Ragnhild og førte fram frieriet. Hun svarte så:

Titt merker jeg det at kong Magnus, min far, er død og borte, om jeg nå skal gifte meg med en bonde, enda du er en vakker mann og framifrå dugelig i idretter. Dersom kong Magnus hadde levd, ville han nok ikke ha giftet meg bort til noen mindre mann enn til en konge. Nå er det ikke å vente at jeg vil gifte meg med en mann som ikke har høy verdighet.

Da gikk Håkon til kong Harald og fortalte om samtalen mellom han og Ragnhild og minte om avtalen mellom han og Finn. Håkon tok da alle dem til vitne på at avtalen var slik at kongen skulle gi Ragnhild slik medgift som hun ville ha -

nå vil hun ikke gifte seg med en mann uten verdighet; da får De gi meg jarlsnavn. Jeg har ætt til det å hete jarl, og andre ting med, etter det som folk sier,

Kongen svarte:

Kong Olav, min bror, og kong Magnus, hans sønn, da de rådde for riket, lot de det være én jarl om gangen i landet. Jeg har også gjort det slik siden jeg ble konge, og jeg vil ikke ta fra Orm jarl den verdighet som jeg før har gitt ham.

Håkon skjønte da at hans sak ikke ville få framgang; det likte han på ingen måte. Finn var også sint og harm. De sa at kongen ikke holdt ord, og så skiltes de. Håkon reiste da straks fra landet med et langskip som hadde godt mannskap. Han kom sør til Danmark og fór straks til kong Svein, mågen sin. Kongen tok med glede mot ham og gav ham store landinntekter der. Håkon ble kong Sveins landvernsmann mot vikinger, som ofte herjet i Danevelde, vender og kurer og andre austervegsmenn. Han lå ute med hærskip både vinter og sommer.

Åsmund het en mann, som det blir sagt var søstersønn og fostersønn til kong Svein. Åsmund hadde vært så dugelig som noen, og kongen holdt mye av ham. Men da Åsmund ble voksen, ble han snart en stor villstyring og en drapsmann. Dette likte kongen ille og sendte ham ifra seg og gav ham et godt len, så han kunne holde seg og sine folk. Men så snart Åsmund hadde tatt imot kongens gods, drog han mange menn til seg. Da det godset han hadde fått, ikke strakk til for utgiftene hans, tok han mye mer gods som tilhørte kongen. Da kongen fikk greie på dette, stevnte han Åsmund til seg, og da de møttes, sa kongen at Åsmund skulle være i hirden hans, og ikke ha noe følge, og det ble som kongen ville. Da Åsmund hadde vært en liten stund hos kongen, likte han seg ikke der, men rømte derfra ei natt og kom tilbake til sine menn og gjorde enda mer vondt enn før.

Da kongen en gang rei omkring i landet og kom tett ved det sted hvor Åsmund var, sendte han folk som skulle ta Åsmund med makt. Og så lot kongen ham sette i jern og holdt ham slik en stund, og tenkte at på den måten skulle han spakne. Men da Åsmund slapp ut av jernet, rømte han med det samme igjen og fikk tak i folk og hærskip og tok til å herje både utenlands og innenlands; han gjorde et svært hærverk, drepte mange folk og plyndret vidt og bredt. De som var ute for denne ufreden, kom til kongen og klagde for ham over den skade de hadde lidd. Men han svarte:

Hvorfor sier dere dette til meg? Hvorfor går dere ikke til Håkon Ivarsson? Han er min landvernsmann her, og han er satt til det å skaffe fred for dere bønder og til å holde vikinger i age. Det ble sagt meg at Håkon var en djerv og modig mann, men nå ser det ut til at han ikke vil komme noen steder hvor det synes å være noen fare på ferde.

Disse kongens ord ble båret til Håkon med mange tillegg.
Da fór Håkon med sine folk for å finne Åsmund, og de møttes med skip. Håkon la straks til kamp, og det ble et hardt og et stort slag. Håkon gikk opp på skipet til Åsmund og ryddet det. Her kom Håkon og Åsmund sjøl til å skifte hogg med hverandre, og der falt Åsmund; Håkon hogg hodet av ham. Så skyndte Håkon seg til kong Svein og kom til ham nettopp som han satt til bords. Håkon gikk fram for bordet og la hodet på bordet foran kongen, og spurte om han kjente det. Kongen svarte ingenting, men ble blodrød å se på. Så gikk Håkon bort. Kort etter sendte kongen menn til ham og bad ham fare bort fra hans tjeneste.

Jeg vil ikke gjøre ham noe vondt, sa han, men ikke kan jeg passe på alle frendene våre.

Deretter fór Håkon bort fra Danmark og nord til Norge til eiendommene sine. Da var hans frende, Orm jarl, død. Håkons frender og venner ble svært glade over at han kom, og mange gjæve menn gav seg til å arbeide for forlik mellom ham og kong Harald. Enden ble at de forliktes på den måten at Håkon fikk Ragnhild kongsdatter, og kong Harald gav Håkon jarledømme og slik makt som Orm hadde hatt. Håkon svor kong Harald troskapsed til den tjeneste han var skyldig til.

Kalv Arnesson hadde vært i vesterviking siden han fór fra Norge. Om vintrene var han ofte på Orknøyene hos mågen sin, Torfinn jarl. Finn Arnesson, bror hans, sendte bud til Kalv og lot ham få greie på den avtalen som han og kong Harald hadde gjort, at Kalv skulle ha landsvist i Norge og sine eiendommer og slike landinntekter som han hadde hatt av kong Magnus. Da denne ordsendingen kom til Kalv, gjorde han seg ferdig til å reise med én gang. Han seilte øst til Norge og kom først til sin bror Finn. Så fikk Finn grid for Kalv, og kongen og Kalv møttes sjøl og gjorde forlik etter det som kongen og Finn før hadde avtalt seg imellom. Kalv gav kongen sikkerhet for at han ville tjene kongen på de samme vilkår som han før hadde bundet seg til med kong Magnus, slik at Kalv var pliktig til å gjøre alt det kong Harald ville, og som han mente kunne være til gagn for hans rike. Kalv tok da til seg alle eiendommer og landinntekter som han før hadde hatt.

Sommeren etter hadde kong Harald leidang ute: han fór sør til Danmark og herjet der om sommeren. Da han kom sør til Fyn, var det en stor hærsamling imot dem der. Da lot kongen folket sitt gå fra skipene og gjorde seg ferdig til å gå i land. Han delte hæren og lot Kalv Arnesson føre en flokk og bad dem gå i land først, og sa hvor de skulle ta vegen; han sa at han ville gå opp etter dem og komme dem til hjelp. Kalv og hans flokk gikk i land, og brått kom det folk imot dem. Kalv tok straks til å kjempe, men denne striden ble ikke lang, for Kalv kom snart ut for stor overmakt og kom på flukt med sine folk; men danene fulgte etter, og mange av nordmennene falt. Der falt Kalv Arnesson. Kong Harald gikk i land med sin fylking. De hadde ikke kommet langt før de så de falne framfor seg, og de fant snart Kalvs lik. Men kongen gikk opp i landet og herjet og drepte mange folk der.
Så sier Arnor:

I blodet kongen farget
på Fyn den skarpe sverdegg.
Fynbygg-hæren minket;
mennenes hus brente.

Etter dette kjente Finn Arnesson seg i fiendskap med kongen, fordi Kalv, hans bror, var falt. Han påstod at kongen var opphavsmann til Kalvs død, og at det var bare svik imot Finn, da han fikk ham til å lokke Kalv, sin bror, til å stole på kong Harald og komme østover havet i hans vold. Da denne talen kom ut, sa mange menn at de syntes det var kortsynt når Finn hadde trodd det at Harald ville vise troskap mot Kalv. De syntes at kongen brukte å hevne seg for mindre ting enn dem som Kalv hadde gjort mot kong Harald. Kongen lot hver tale om dette som han ville; han sannet det ikke, men nektet det heller ikke. Bare det var lett å skjønne at kongen syntes det var velgjort. Kong Harald kvad denne strofen:

Død har jeg tenkt og iverksatt
for tretten mann i det hele.
Drapene må jeg minnes;
til mord blir jeg egget.
Til lønn for svik får man
hardt fiendskap av folket.
Løken, som de sier,
vokser lett av lite.

Finn Arnesson tok dette så tungt at han fór bort fra landet og kom sør til Danmark. Han drog til kong Svein og ble godt mottatt der. De talte lenge i enerom, og enden ble at Finn gikk kong Svein til hånde og ble hans mann; Svein gav ham jarledømme og Halland å styre, og der var han til landvern mot nordmennene.

Guttorm het en sønn til Kjetil Kalv og Gunnhild på Ringnes, søstersønn til kong Olav og kong Harald. Guttorm var en dugelig mann og tidlig voksen. Guttorm var ofte hos kong Harald, som var svært glad i ham og ofte hørte hans råd, for Guttorm var en klok mann ; han var også vennesæl. Guttorm var ofte i hærferd og herjet mye i Vesterlanda; han hadde mange folk. Han hadde fredland og vintersete i Dublin i Irland og var i stort vennskap med kong Margad.

Sommeren etter fór kong Margad og Guttorm sammen og herjet på Bretland og fikk uendelig mye gods der. Siden la de inn i Ongulsøysundet, der ville de dele hærfanget mellom seg. Da all den mengde sølv ble båret fram, og kongen fikk se det, ville han ha alt godset alene og vørte da lite sitt vennskap med Guttorm. Det likte Guttorm ille at han og hans menn skulle miste sin del. Men kongen sa at han skulle få 2 vilkår å velge mellom:

Det ene er det at du skal finne deg i det som vi vil, og det andre er det at du skal holde slag med oss, og så kan den ha godset som får seier. Dessuten skal du gå fra skipene dine, dem vil jeg ha.

Guttorm syntes at begge vilkårene var harde; han syntes ikke at han med ære kunne gi fra seg skip og gods uten noen skyld. Det var også et stort vågestykke å kjempe med kongen og den store hæren som fulgte ham, og det var også så stor forskjell i deres styrke at kongen hadde 16 langskip, men Guttorm bare 5. Da bad Guttorm om å få 3 døgns frist i denne saken så han kunne rådføre seg med sine menn. Han tenkte seg at han på den tida nok kunne få kongen blidere, og at han skulle få saken til å stå bedre hos kongen når hans menn talte om den hos ham. Men kongen ville ikke gå med på det han bad om. Det var olsokkvelden (1052). Nå valgte Guttorm heller å dø med manndom eller å vinne seier enn det å tåle skam og svivøring og hånsord når han mistet så mye. Da kalte han på Gud og på den hellige kong Olav, frenden sin, bad dem om hjelp og støtte og lovte å gi til den hellige manns hus tiende av alt det hærfang som de ville få om de vant seier. Siden stilte han opp mannskapet sitt og fylkte det mot den store hæren og tok til å kjempe mot den. Og med Guds og den hellige kong Olavs hjelp fikk Guttorm seier. Der falt kong Margad og hver mann som fulgte ham, ung og gammel.

Etter denne herlige seieren vendte Guttorm glad hjem med alt det gods som de hadde fått i striden. Da tok de hver tiende penning av det sølvet de hadde fått, slik som de hadde lovt den hellige kong Olav ; og dette var slik en mengde penger, at Guttorm av dette sølvet lot gjøre et krusifiks etter sin egen eller sin stavnbus vekst, og dette bildet er sju alen høyt. Dette krusifikset gav Guttorm til den hellige Olavs kirke, og der har det vært siden til minne om Guttorms seier og om den hellige kong Olavs jærtegn.

Det var en greve i Danmark, ond og full av avund. Han hadde ei norsk tjenestekvinne, ættet fra Trøndelag. Hun dyrket den hellige Olav og trodde fast på hans helligdom. Men denne greven som jeg nyss nevnte, tvilte på alt det som ble fortalt ham om den hellige manns jærtegn. Han sa at det ikke var annet enn snakk og sladder, og han dreiv gjøn og moro med all den lov og dyrking som folket i landet viste den gode kongen. Men nå kom den høytidsdag da den gode kongen lot sitt liv, og som alle nordmenn holdt hellig; da ville denne uvettige greven ikke holde helg, og han sa til sin tjenestekvinne at hun skulle bake og ilde ovn til brød på den dagen.
Hun visste med seg sjøl at greven var rasende, og at han ville straffe henne hardt om hun ikke gjorde det som han sa til henne. Hun måtte til så nødig hun ville og fyrte på i ovnen, men hun jamret sårt mens hun arbeidet. Hun kalte på kong Olav og sa at hun aldri mer ville tro på ham om han ikke med et eller annet tegn ville hevne denne skjenselsgjerning. Nå skal dere få høre en høvelig straff og sanne jærtegn:

Det hendte på én gang i samme stund at greven ble blid på begge øynene, og at det brødet ble til stein som hun hadde satt inn i ovnen. Noen av disse steinene er kommet til den hellige kong Olavs kirke og mange andre steder. Fra den tid av har Olavsmessen alltid vært holdt hellig i Danmark.

Vest i Valland var det en vanfør mann, som var krøpling, han gikk på knærne og knuene. En dag var han ute på vegen og hadde sovnet. Da drømte han at det kom en gjæv mann til ham og spurte hvor han skulle hen, og han nevnte en by. Men denne gjæve mannen sa til ham:

Far du til den Olavskirken som står i London, da skal du bli frisk.

Da våknet han og gikk og ville finne seg fram til Olavskirken. Til slutt kom han til Londons bru, og der spurte han bymennene om de kunne si ham hvor Olavskirken var. Men de svarte og sa at det var for mange kirker der til at de kunne vite hvilken mann hver av dem var vigd til. Men kort etterpå kom det en mann til ham og spurte hvor han skulle hen. Han sa fra om det. Da sa mannen:

Vi to skal fare sammen til Olavs kirke, og jeg kan vegen dit.

Så gikk de over Londons bru og gjennom det stretet som førte til Olavskirken. Da de kom til kirkegårdsporten, steig han over den treskelen som er i porten, men krøplingen veltet seg inn over den og stod straks frisk opp igjen. Da han så seg om, var mannen han hadde hatt føge med, borte.

Kong Harald lot reise en kjøpstad øst i Oslo, og der holdt han ofte til, for det var godt for tilførsel der og rik landsbygd omkring. Der satt han godt til for å vernge landet mot danene og likeså for å gjøre hærferd i Danmark. Han hadde ofte det for vane, om han så ikke hadde stor hær ute. Det hendte en sommer at kong Harald la ut med noen lette skip og lite mannskap. Han styrte sør i Viken, og da han fikk god bør, seilte han over havet og under Jylland. Her tok han til å herje, og folket i landet samlet seg og verget landet sitt.
Da styrte kong Harald til Limfjorden og la inn fjorden. Limfjorden er slik at innløpet er som ei smal elverenne, men når en kommer inn i fjorden, er det som et stort hav. Harald herjet der på begge sider, men overalt hadde danene samlet folk imot ham. Da la kong Harald til med skipene sine ved ei lita øy som det ikke bodde folk på. Da de lette etter vann fant de ingenting. Han bad dem leite om det skulle finnes en lyngorm der; da de fant en, kom de til kongen med den. Han lot dem føre ormen til en ild og varme og mase den ut for at den skulle tørste så mye som råd var. så ble en tråd bundet om halen på ormen, og den ble sloppet løs. Den rente da av sted med én gang, og tråden rekte seg av nøstet. Så gikk de etter ormen helt til den krøp ned i jorda. Der bad kongen dem grave etter vann. Så ble gjort, og de fant vann så det ikke skortet.
Kong Harald fikk vite det av sine speidere at kong Svein var kommet med en stor flåte til fjordmunningen; men det gikk seint for ham å komme inn, for bare ett skip kunne fare om gangen. Kong Harald styrte med skipene sine lenger inn i fjorden; der den er breiest, heter det Lusbrei. Der er det et smalt eid lengst inne i vika vest i havet. Dit rodde Harald og hans folk om kvelden. Om natta da det var blitt mørkt, losset de skipene og drog dem over eidet, og alt det hadde de greid før dag, og de hadde gjort skipene i stand for annen gang. Så styrte de nordetter langs Jylland. Da sa de:

Av danenes hender
Harald smatt.

Da sa kongen at neste gang han kom til Danmark, skulle han ha mer folk og større skip. Så seilte kongen nord til Trondheimen.

Om vinteren satt kong Harald i Nidaros. Han lot bygge et skip den vinteren ute på Ørene. Det var et busseskip. Dette skipet ble gjort etter mønster av Ormen lange og utført på alle måter så omhyggelig som mulig. Det var et drakehode forut og krok akter, og nakkene var helt gullagte. Det hadde 35 rom og var stort i forhold til det, og det var framifrå vakkert. Kongen lot gjøre all redskapen til skipet av beste slag, både seil og rigg, anker og ankertau. Kong Harald sendte bud om vinteren sør til Danmark til kong Svein at han skulle komme nord til Elv våren etter og møte ham der og slåss, så kunne de siden skifte landene slik at én av dem fikk begge kongerikene.

Den vinteren bød kong Harald ut full leidang fra Norge. Da det ble vår, samlet det seg en stor hær. Da lot kong Harald sette ut det store skipet på Nidelva; så lot han sette på drakehodene.
Da kvad Tjodolv skald:

Fagre møy! Jeg skipet
så ført fra elv til havet.
Se hvor den ligger for landet
den lange, herlige draken.
Fakset på skinnende ormen
stråler ut over lasta
siden den glei av lunnen.
Gullet på nakkene glimrer.

Så rustet kong Harald skipet og gjorde seg i stand. Da han var ferdig, styrte han ut av elva med skipet. Roingen ble gjort på den aller fineste måten.
Så sier Tjodolv:

Hærføreren kaster lørdag
det lange tjeldet av seg.
Fra byen de fagre kvinner
kunne se ormens side.
Fra Nid den unge kongen
det nye hærskip styrte
vestover, og i sjøen
sveiner med årer plasker.
Kongens hærmenn fører
fast årer i sjøen.
Kvinner som et under
den åreføring finner.
De sterke tjærede årer
ikke går lett i stykker;
i fred kan vi ro skipet.
Slikt roser gjerne kvinner.
Sorg vil mange kjenne
før menn tilbake vender
og løfter sytti årer
i keipene opp av sjøen.
På draken med jernnagler
nordmenn ror på sjøen
i haglvær; der ute var det
som så du en ørnevinge.

Kong Harald styrte med hæren søretter langs land, og han hadde ute full leidang både av mannskap og av skip. Da de vendte øst mot Viken, fikk de sterk motvind, og flåten lå omkring i havnene både ved utøyer og inne i fjordene. Så sier Tjodolv:

Le og ly av skogen
søker skipets glatte stavner.
Med hærskip rundt om landet
leidangs høvding det stenger.
I hver vik bak skjær og øyer
skip fra flåten ligger.
Ly må høybrynjet skipsstavn
bak lave eidene søke.

I disse sterke stormene som kom på dem, trengte det store skipet gode ankergreier.
Så sier Tjodolv:

Kongen lar stavnen bryte
mot høye bølger ved Læsø.
Han nytter ut skipets trosser
til de ikke mer det klarer.
Ankerne lider i stormen;
aldri så stor en jernkrok
blir gnagd opp av harde steiner;
stygge uvær den tærer.

Da de så fikk bør, styrte kong Harald med hæren øst til Elv og kom dit om kvelden.
Så sier Tjodolv:

Djervt til Gautelv Harald
haster fram å komme.
Om natta nær ved grensa
Norges konge ligger.
Ved Tumla kongen holder
et ting; der Svein og Harald
til glede for ravnen skal møtes,
med mindre danene svikter.

Da danene fikk vite at nordmannshæren var kommet, rømte de alle som kunne komme til. Nordmennene fikk høre at danekongen også hadde en hær ute, og at han lå sør ved Fyn og Smålanda. Da kong Harald spurte at kong Svein ikke ville møtes med ham eller holde kamp med ham slik det var avtalt, gjorde han på samme måte som før, lot bondehæren fare hjem, men hadde mannskap på halvannet hundre skip; med denne hæren seilte han sør langs Halland og herjet vidt omkring. Han la med hæren sin inn i Lovefjorden og herjet opp i landet der. Kort etter kom Svein mot dem med daneflåten, han hadde trehundre skip. Da nordmennene så hæren, lot kong Harald blåse sammen sin hær. Mange sa det at de skulle rømme unna, og at det var uråd å slåss. Da svarte kongen:

Før skal vi falle alle sammen, den ene oppå den andre, før vi skal rømme.

Så sier Stein Herdisson:

Høvding med haukemotet
høyt sa det han tenkte.
Her kan vi ikke vente
videre skånsel, sa kongen.
Så, ropte navngjetne høvding,
heller enn gi oss vi faller
den ene oppå den andre.

Alle mann greip til våpen.
Siden lot kong Harald ordne flåten til å gå mot fienden; og han la fram den store draken midt i flåten.
Så sier Tjodolv:

Vennegavenes giver
som gjerne gav ulven føde,
fram lot føre draken
fremst i spissen for hæren.

Dette skipet hadde et stort og ypperlig mannskap.
Så sier Tjodolv:

Fyrsten, vyrk om trygghet,
bad fylkingen stå modig.
Hærmenn skjold langs sida
som i skjoldborg stilte.
Manndåds modige leder
lukket den sterke draken
med skjold der utenfor Nissan;
det ene tok i det andre.

Ulv stallare la skipet sitt på den ene sida av kongsskipet; han sa til mennene sine at de skulle legge skipet vel fram. Stein Herdisson var på skipet til Ulv. Han kvad:

Ulv, stallar hos kongen,
egget oss alle kraftig
da langspyd ristet der ute,
og hærskip rodde til striden.
Da bad den uredde vennen
til vise kongen oss legge
skipet hans godt fram med kongen;
karene svarte med ja-rop.

Håkon Ivarsson jarl lå ytterst i den ene fylkingarmen, og mange skip fulgte ham, og mannskapet der var vel rustet. Ytterst i den andre armen lå trønderhøvdingene; det var også en stor og vakker hær.

Kong Svein ordnet også sin flåte. Han la skipet sitt imot kong Haralds skip midt i flåten, og nærmest ham la Finn jarl fram skipet sitt. Nærmest ham satte danene alt det mannskap som var modigst og best væpnet. Siden bandt de sammen skipene midt i flåten på begge sider. Men fordi flåten var så stor, var det en mengde skip som fór løse, og da la hver og en fram sitt skip som han hadde mot til; og dette var svært ujamt. Enda forskjellen i folke- styrke var svært stor, hadde likevel begge parter en veldig hær. Kong Svein hadde seks jarler i sin hær.
Stein Herdisson sier så:

I fare hersedrotten
hugsterk ut seg kastet,
med halvannet hundre langskip
han på danene ventet.
Og så kom Lejre-kongen
lysten etter striden,
tre hundre hærskip fulgte
ham over sjøen til slaget.

Kong Harald lot blåse hærblåst så snart han hadde gjort ferdig skipene, og så lot han mennene sine ro fram til strid. Så sier Stein Herdisson:

For Svein la Harald
en hindring ved elveosen.
Motstand gjorde fyrsten,
om fred bad han ikke.
Med sverd ved side kongsmenn
til kamp ved Halland rodde.
Fra heite sår fikk blodet
fosse ut i sjøen.

Så tok kampen til, og den ble hard og kvass. Begge konger egget folkene sine.
Så sier Stein Herdisson:

Begge de djerve konger
brydde seg ikke om skjoldvern,
de bad hærmenn skyte
og hogge;
hær tett ved hær var fylket.
I lufta fløy piler og steiner,
og sverdet av blod dryppet.
For menn som var kåret
til døden,
gjorde dette ende på livet.

Det var seint på dag slaget tok til, og det holdt på hele natta. Kong Harald skjøt lenge med bue.
Så sier Tjodolv:

Almbuen natta igjennom
opplandske kongen spente.
Piler lot djerve kongen
drive mot skjoldene hvite.
Dødssår gav der til bønder
den blodige odden på pila.
Der piler sto fast i skjoldet,
spydkast fra kongen økte.

Håkon jarl og den styrke som fulgte ham, bandt ikke sammen skipene sine, men rodde imot de danske skipene som lå løse. Han ryddet hvert skip som han hengte seg fast ved. Da danene skjønte det, drog hver av dem sitt skip bort derifra hvor jarlen kom, men han fulgte etter danene når de veik unna, og det var nær ved at de ville ta flukten. Da rodde det ei skute bort til jarlsskipet, og fra den ble det ropt på jarlen og sagt at den ene fylkingen til kong Harald holdt på å gi seg, og at mange av deres folk hadde falt. Da rodde jarlen dit og gikk hardt på, så danene måtte dra seg tilbake. Slik fór jarlen hele natta og var med der det trengtes mest, og hvor han så kom, kunne ingenting stå seg imot ham. Håkon rodde ytterst mens slaget stod på. Mot slutten av natta tok hovedmengden av danene til å flykte; for da hadde kong Harald med sitt følge gått opp på skipet til kong Svein, og han ryddet skipet så fullstendig at alle mann falt unntatt de som hoppet over bord.
Så sier Arnor Jarlaskald:

Den uredde Svein gikk ikke
uten grunn ifra snekka;
på hjelmen kom harde malmen;
slik mener jeg at det gikk til.
Ordsnare jute-venns farkost
folketom først måtte flyte,
før høvdingen tok til å flykte
fra sine falne hirdmenn.

Da kong Sveins merke hadde falt, og skipet var tomt for folk, flyktet alle hans menn, og noen falt. Men på de skipene som var bundet sammen, hoppet mannskapet over bord. Somme kom seg over på andre skip, som var løse. Da rodde de bort alle de av Sveins menn som kunne. Det ble et forferdelig mannefall. Der kongene sjøl hadde kjempet, og de fleste skipene var bundet i hop, der lå det, igjen mer enn sytti av skipene til kong Svein.
Så sier Tjodolv:

Den gjæve Sognekongen
skal i en snartur på èn gang
Sveins menns herlige langskip
sytti i tallet ha ryddet.

Kong Harald rodde etter danene og forfulgte dem. Men det var ikke lett, for båtene lå så tett at det var så vidt en kunne komme fram. Finn jarl ville ikke flykte, og han ble tatt til fange. Han hadde svakt syn.
Så sier Tjodolv:

Svein vant ikke seier
skjønt seks danske jarler
i én og samme kampen
kraftig kjempet for ham.
Finn Arnesson, kampsterk,
midt i fylkingen fanget
ble, fordi han uredd
ikke sitt liv ville berge.

Håkon jarl lå etter med skipet sitt mens kongen og resten av hæren dreiv på å forfølge fienden, for jarlsskipet kunne ikke komme fram for de skipene som lå i vegen. Da kom det roende en mann med en vid hatt. Han ropte opp på skipet:

Hvor er jarlen?

Jarlen var i forrommet og stoppet blodet på en mann. Jarlen så på mannen med hatten og spurte ham hva han het.

Vandråd er her; tal du med meg, jarl.

Jarlen bøyde seg utover relinga til ham. Da sa mannen i båten:

Jeg vil ta imot livet av deg om du vil gi meg det.

Jarlen reiste seg opp og ropte på 2 av sine menn, som begge var hans kjære venner, og sa:

Gå i båten og før Vandråd til lands; følg ham så til Karl bonde, min venn. Si ham det til kjenningstegn at han skal la Vandråd få den hesten som jeg gav Karl i forgårs, og at han skal gi ham sin egen sal og sin sønn til følge.

Så gikk de ned i båten og tok til årene, Vandråd styrte.
Dette var i grålysningen. Da var også ferdselen størst av skip, som rodde til lands, og somme ut på havet, både små og store skip. Vandråd styrte der han syntes det var rommeligst mellom båtene. Når et av nordmennenes skip rodde nær dem, sa jarlsmennene hvem de var, og alle lot dem da fare dit de ville. Vandråd styrte fram langs med stranda og la ikke til lands før de kom forbi den store mengden av skip. Så gikk de opp til Karls gard, og da tok det til å lysne. De gikk inn i stua; der var Karl nettopp på kledd. Jarlsmennene fortalte ham ærendet sitt. Karl sa at de først skulle få seg mat, han lot sette bord fram til dem og gav dem vann til å vaske seg. Da kom kona inn i stua og sa straks:

Det er da underlig også at vi aldri skal få søvn eller ro i natt for skrik og ståk.

Karl svarte:

Vet du ikke at kongene har holdt slag i natt?

Hun spurte:

Hvem har vunnet?

Karl svarte:

Nordmennene har fått seier.

Da har han nok flyktet, kongen vår, sier hun.

Karl svarte:

Folk vet ikke om han har flyktet eller falt.

Hun sa:

Det er en stakkar til konge vi har; han er både halt og redd.

Da sa Vandråd:

Kongen er nok ikke redd, men han er ikke seiersæl.

Vandråd vasket seg sist; og da han tok handkledet, tørket han seg midt på det. Kona i huset tok handkledet og reiv det fra ham og sa:

Lite folkeskikk har du; det er bare en bondetamp som væter hele duken på én gang.

Vandråd svarte:

Slik får jeg det nok en gang igjen, at jeg kan tørke meg midt på handkledet.

Så satte Karl et bord for dem, og Vandråd satte seg i midten. De spiste en stund, og så gikk de ut. Da var hesten ferdig, og sønn til Karl skulle følge med, og han hadde en annen hest. Så rei de bort til skogen, men jarlsmennene gikk til båten sin og rodde ut til jarlsskipet.

Kong Harald og hans folk forfulgte ikke langt, men rodde tilbake til skipene som lå der uten folk. Da undersøkte de alle som hadde falt. På kongsskipet var det en mengde døde menn, men ikke fant de liket av kongen, enda de mente å vite at han hadde falt. Kong Harald lot stelle om likene til ,mennene sine, og binde om sårene hos dem som trengte det. Etterpå lot han føre til lands likene til Sveins menn, og han sendte bud til bøndene at de skulle jorde likene. Så lot han skifte hærfanget; han ble der ei tid. Så fikk han høre at kong Svein var kommet til Sjælland, og at hele den hæren som hadde flyktet fra slaget, var kommet til ham, og mye annet folk, så han hadde fått en veldig stor hær.

Finn Arnesson jarl ble tatt til fange i slaget, som før er skrevet. Han ble ført til kongen. Kong Harald var riktig lystig og sa:

Her skulle vi møtes nå, vi to, Finn, men sist var det i Norge. Den danske hirden har ikke stått riktig fast om deg, og nordmennene får nå et leit arbeid, å dra deg med seg, blind som du er, og holde liv i deg.

Da svarte jarlen:

Mye leit arbeid må nordmennene gjøre, men det verste er alt det du setter dem til.

Da sa kong Harald:

Vil du ha grid, enda du ikke har fortjent det?

Da svarte jarlen:

Ikke av deg, din hund!

Kongen sa:

Vil du at Magnus, frenden din, skal gi deg grid?

Magnus, sønn til kong Harald, styrte et av skipene. Da svarte jarlen:

Hva kan den valpen rå for grid?

Da lo kongen og hadde moro av å erte ham og sa:

Vil du ta imot grid av Tora, frenka di?

Jarlen svarte:

Er hun her?

Her er hun, sa kongen.

Da sa Finn jarl noen grove ord som ennå bli husket, for de viser hvor harm han var, så han ikke kunne styre ordene sine:

Ikke er det underlig at du har bitt godt ifra deg når merra fulgte med deg.

Finn jarl fikk grid, og kong Harald hadde ham hos seg en tid. Finn var lite glad og ikke videre mjuk i ord. Da sa kong Harald:

Jeg ser det, Finn, at du nå ikke vil bli til venns med meg eller frendene dine. Jeg vil gi deg lov til å fare til Svein, kongen din.

Jarlen svarte:

Det tar jeg imot, og dess før jeg kommer bort herifra, dess mer skal jeg takke deg.

Så lot kongen jarlen sette i land; hallendingene tok vel imot ham. Etterpå styrte kong Harald nord til Norge med hæren sin, han reiste først til Oslo, og så lot han alt det mannskap som ville, få hjemlov.

Det blir fortalt at kong Svein satt i Danmark den vinteren og styrte riket sitt som før. Om vinteren sendte han folk nord til Halland etter Karl og kona hans. Da de kom til kongen, kalte han Karl til seg, og så spurte kongen Karl om han kjente ham eller syntes han hadde sett ham før. Karl svarte:

Jeg kjenner deg nå, konge, og jeg kjente deg før, straks jeg så deg. Det er gud å takke at den vesle hjelpa jeg gav deg, kom deg til nytte.

Kongen svarte:

For alle de dager jeg kommer til å leve heretter, har jeg deg å takke. Nå vil jeg først lønne deg slik at jeg gir deg en gard på Sjælland som du kan velge deg, og så vil jeg gjøre deg til en stor mann om du høver til det.

Kongen takket kongen vel for hans ord, og så sa han at han hadde enda en ting han ville be om. Kongen spurte hva det var. Karl sa:

Jeg vil be deg om det, konge, at du lar meg få med kona mi.

Kongen sa da:

Det vil jeg ikke gi deg lov til, for jeg skal gi deg ei kone som er mye bedre og klokere. Men kona di kan få ha den vesle garden som dere før har hatt. Den kan hun greie å leve av.

Kongen gav Karl en stor og gjæv gard og fikk i stand et godt giftermål for ham, og han ble siden en stor og mektig mann. Dette ble kjent vidt og bredt, og det kom også nord til Norge.

Kong Harald satt i Oslo vinteren etter Nissanslaget. Om høsten da flåten kom sør fra, ble det snakket og fortalt mye om det slaget som hadde vært ved Nissan om høsten. Hver og en som hadde vært med, syntes han hadde noe å fortelle. Det var en gang at det satt noen menn i ei lita stue og drakk og var svært pratsomme. De talte om Nissanslaget og om hvem som hadde vunnet størst ære der. Alle var enige om at det at ingen mann hadde vært slik der som Håkon jarl, han var våpendjervest, og han var modigst, han hadde mest lykke med seg, og det ble til størst hjelp det han gjorde, og han vant seieren! Kong Harald var der ute i gården og talte med noen menn. Da gikk han bort til stuedøra og sa:

Her vil nok noen hver hete Håkon, og så gikk han sin veg.

Om høsten fór Håkon jarl til Opplanda og var der om vinteren i riket sitt. Han var meget vennesæl blant opplendingene. Da det lei utpå våren, satt det en gang noen menn og drakk, og talen gikk på ny om Nissanslaget; noen roste Håkon jarl svært, men noen drog fram andre ikke mindre. Da de hadde talt sammen en stund, var det en mann som svarte:

Det kan nok være at flere menn har kjempet djervere ved Nissan enn Håkon jarl; men likevel har det ikke vært noen der som har hatt lykken med seg slik som han, etter det jeg forstår.

De sa at det største hell han hadde, var det at han hadde fått jagd på flukt så mange av danene. Da svarte den samme mannen:

Enda større hell hadde han i det at han gav kong Svein livet.

Da svarte en:

Det vet du ikke noe visst om, det du der sier.

Han svarte:

Det har jeg god greie på, for han har fortalt meg det sjøl, han som satte kongen i land.

Men da var det som det ofte er sagt, at mange er kongens ører.
Dette ble fortalt til kongen, og med en eneste gang lot kongen ta mange hester og rei straks om natta med 200 mann. Han rei hele natta og dagen etterpå. Da kom det ridende mot dem noen menn som skulle til Oslo med mjøl og malt. Det var en mann som het Gamal som var i følget til kongen. Han rei bort til en bonde som han kjente. De talte sammen alene, og Gamal sa:

Jeg skal betale deg for at du rir så hardt du kan på de korteste lønnvegene som du kjenner, like til Håkon jarl. Si til ham at kongen vil drepe ham, fordi kongen nå har greie på at jarlen har hjulpet kong Svein i land ved Nissan.

De gjorde avtale om dette.
Denne bonden rei og kom til jarlen, som satt og drakk og ikke hadde gått til sengs. Da bonden hadde sagt ærendet sitt, stod jarlen straks opp med alle sine menn. Jarlen lot føre bort alt løsøre fra garden til skogen; alle mennene var også borte fra garden da kongen kom. Han ble der om natta. Men Håkon jarl rei sin veg og kom fram øst i Sveavelde til kong Steinkjell og var hos ham om sommeren. Siden vendte kong Harald tilbake til byen. Om sommeren fór han nord til Trondheimen og var der om sommeren ut, men om høsten fór han øst i Viken igjen.

Håkon jarl reiste straks om sommeren tilbake til Opplanda da han hadde fått greie på at kongen hadde reist nordover. Han ble der helt til kongen kom sørover. Så fór jarlen øst til Värmland og var lenge der om vinteren. Kong Steinkjell gav jarlen styringen der. Da det lei utpå vinteren, fór han vest til Romerike, og han hadde en stor hær som gøter og vermer hadde gitt ham. Da tok han inn sine landskylder og de skatter av opplendingene som han hadde rett til. Så tok han øst igjen til Götaland og var der om våren. Kong Harald satt i Oslo om vinteren og sendte menn til Opplanda for at de skulle kreve inn skatter og landskyld og bøter til kongen. Men opplendingene sa at all den skyld som de hadde plikt å betale, ville de betale og gi til Håkon jarl så lenge han var i live, og han ikke hadde forbrutt liv eller rike, og kongen fikk ingen landskyld derfra den vinteren.

Denne vinteren gikk det bud og sendemenn mellom Norge og Danmark; både nordmenn og daner ville gjerne få fred og forlik mellom landene, og ønsker om det ble ført fram for kongene. Det så ut til at dette skulle føre til fred, og til slutt ble det avgjort at et forliksmøte skulle bli holdt ved Elv mellom kong Harald og kong Svein. Da det ble vår, samlet begge kongene en stor hær og mange skip til denne ferden.
Det sier en skald i en flokk om deres ferd:

Kongen til vern for landet
lot legge av skip et gjerde
nordover helt fra Øresund;
inn i havna han styrer.
Hærskip med gull på stavnen
stryker fram på havet
kvast der vest for Halland
med hæren; skvettbord skalv.
Edfaste Harald! Du ofte
med hærskip gjerdet om landet.
Også Svein gjennom sundet
seilte til møte med kongen.
Den lovsæle ravnemetter,
som lukker hver våg sørfra
med hærskip, av alle daner
en yrende hær har med seg.

Her blir det sagt at disse kongene holdt det møte som var avtalt mellom dem, og begge kom til landegrensa. Så som her blir sagt:

Djerve konge sørpå
du seilte av sted til møtet
som alle daner ønsket
av ikke liten årsak.
Svein nå nordover seiler
nær til landegrensa
for Harald å møte; de seilte
med slit langs vidstrakte landet.

Da kongene møttes, tok folk til å tale om forlik mellom dem. Men så snart dette var kommet på tale, tok mange til å klage over den skade de hadde fått av hærferd, herjing og mannefall. Dette stod på en lang stund slik som det her er sagt:

De kloke bøndene sier
når karene møtes, høylytt
ord på begge sider
som sterkt harmer de andre.
Menn som tretter om allting
er ikke snare, det vet vi,
når forlik det gjelder å finne.
Hos fyrstene svulmer motet.
Kongens harme blir farlig;
om forlik vi her skal vinne,
de menn som vet å mekle,
må veie allting på vekta.
Til kongene bør nå saken
bli sagt som folket den ønsker.
Om mennene uforlikt skilles,
er det maktlyst som ligger bakom.

Seinere la de beste og klokeste menn seg imellom, og det kom da til forlik mellom kongene på den måten at Harald skulle ha Norge og Svein Danmark til den landegrensa som fra gammel tid hadde vært mellom Norge og Danmark. Ingen av dem skulle bøte til den andre. Der det var herjet, skulle man finne seg i det; og den som hadde fått hærfang, skulle ha det. Denne freden skulle stå på så lenge de var konger; dette forliket ble bundet med eder. Så gav kongene hverandre gisler, slik som det er sagt:

Hørt jeg har at både
Harald og Svein glade
gav hverandre gisler,
gjerning god var dette.
Gid de ed må holde
og hele freden fullt ut,
så ingen forliket bryter.

Freden ble sluttet med vitner.
Kong Harald styrte med hæren sin nord til Norge, kong Svein reiste sør til Danmark.

Kong Harald var i Viken om sommeren, men han sendte menn til Opplanda etter skatt og skyld som han skulle ha der. Bøndene ville ikke betale, men sa at de ville la alt vente til Håkon jarl kom til dem. Da var Håkon jarl oppe i Götaland og hadde en stor hær. Da det lei på sommeren, styrte kong Harald sør til Konghelle. Der tok han alle de lette skipene han kunne få tak i, og styrte opp etter Göta älv. Han lot dra skipene over land ved fossene og førte dem opp i innsjøen Vänern. Siden rodde han øst over innsjøen dit han hadde fått greie på at Håkon jarl var. Men da jarlen hadde fått nyss om kongens ferd, drog han nedover fra landet, og ville ikke at kongen skulle herje skulle herje der. Håkon jarl hadde en stor hær som gøtene hadde gitt ham. Kong Harald la opp i ei elv med skipene sine, og så gjorde han landgang, men han lot noe av hæren bli igjen til å holde vakt ved skipene. Kongen sjøl rei og noen til, men mange flere gikk. De måtte fare over en skog, og så var det noen myrer fulle av kratt, og så et holt. Da de kom opp i holtet, fikk de se hæren til jarlen. Da var det ei myr imellom dem. De fylkte da hæren på begge sider. Da sa kongen at hans hær skulle bli oppe på bakken.

La oss først prøve om de vil falle over oss. Håkon har ikke lyst til å vente, sier han.

Det var frost i været og noe snødrev. Harald og hans folk satt under skjoldene sine, men gøtene hadde lite klær på, og det ble kaldt for dem. Jarlen bad dem vente til kongen gikk på, og de alle stod jevnhøyt. Håkon jarl hadde de merker som kong Magnus Olavsson hadde hatt.

Lagmannen hos gøtene het Torvid; han satt til hest, og tømmen var bundet til en påle som stod i myra. Han talte og sa:

Det vet Gud at vi har en stor hær og djerve karer. La kong Steinkjell få høre at vi har hjulpet den gode jarlen vel. Det vet jeg at om nordmennene går på oss, vil vi ta traust imot dem. Men om ungguttene murrer og ikke vil bli stående, så la oss ikke renne lenger enn hit til bekken. Om ungguttene skulle murre enda mer, som jeg vet at de nok ikke gjør, la oss da ikke renne lenger enn til haugen her.

I det samme sprang nordmannshæren opp og satte i hærrop og slo på skjoldene sine. Da tok gøtehæren til å rope. Men hesten til lagmannen ble skremt av hærropet, og rykte til så hardt at pålen røk opp og fór forbi hodet til lagmannen. Han ropte:

Måtte du få ei ulykke slik du skyter, nordmann!

Og dermed rei lagmannen av sted i trav.

Kong Harald hadde før talt til mennene slik:

Vi skal nok gjøre bråk og skrik om oss, men likevel skal vi ikke gå utfor bakken før de kommer hit til oss, og slik gjorde de.

Men så snart hærropet tok til, lot jarlen bære fram merket sitt. Da de kom under bakken, veltet kongsmennene seg ned på dem. Da falt med én gang en del av jarlens hær, og en del flyktet. Nordmennene forfulgte dem ikke langt fordi det var i kveldinga. Der tok de Håkon jarls merke og så mye våpen og klær som de kunne få tak i. Kongen lot bære framfor seg begge merkene da han gikk ned bakken. De talte seg imellom om jarlen kanskje hadde falt; men da de rei gjennom skogen, kunne de bare ri en og en. Da kom det en mann ridende over vegen og kjørte et kastespyd gjennom ham som bar merket til jarlen. Han greip merkestanga og rei av sted med merket i fullt trav den andre vegen i skogen. Da dette ble meldt til kongen, sa han:

Jarlen lever; gi meg brynja mi.

Kongen rei om natta til skipene sine; mange sa at jarlen hadde hevnet seg.
Da kvad Tjodolv:

Steinkjells menn som skulle
den stridsglade jarlen hjelpe,
til Hel er gitt; det voldte
den veldige, sterke kongen.
Da Håkon helt måtte gi opp
håpet om hjelpen derfra,
drog han seg fort tilbake,
sier de som vil pynte på saken.

Resten av natta var kong Harald om bord på skipene sine, men om morgenen da det ble lyst, hadde isen lagt seg så tjukk alle steder omkring skipene at en kunne gå rundt omkring dem. Da bad kongen mennene sine at de skulle hogge i stykker isen fra båtene og ut til vannet. Det gikk da noen og tok til med å hogge i stykker isen. Magnus, sønn til kong Harald, styrte det skipet som lå nederst i elveosen og nærmest ut til vannet. Da de hadde hogd i stykker isen nesten helt ut, sprang det en mann ut etter isen der som de skulle hogge, og han tok til å hogge i isen som han skulle være vill eller gal. Da sa en mann:

Det er nå som så ofte før at det er ingen det er så god hjelp i, hva han så tar seg til, som Hall Kodrånsbane; se bare hvordan han hogger isen.

På skipet til Magnus var det en mann som het Tormod Eindridason. Da han hørte nevne Kodrånsbane, sprang han på Hall og hogg ham banehogg. Kodrån var sønn til Gudmund Eyjolvsson, og Valgjerd, søster til Gudmund, var mor til Jorunn, som igjen var mor til Tormod. Tormod var årsgammel da Kodrån ble drept, og han hadde aldri sett Hall Otryggsson før da. Da var isen hogd opp ut til vannet, og Magnus la ut til skipet sitt og satte straks seil vestover vannet, men kongsskipet lå innerst i råka og kom ut sist. Hall hadde vært i kongens følge, og kongen holdt mye av ham; nå var han svært harm. Det varte lenge før kongen kom til havn; da hadde Magnus sloppet drapsmannen til skogs og bød bøter for ham. Det var nær ved at kongen hadde gått imot Magnus og hans menn, før vennene deres kom og fikk dem forlikt.

Denne vinteren fór kong Harald opp på Romerike med en stor hær. Han klagde på bøndene over at de hadde nektet ham skatter og skylder, og at de hadde hjulpet hans fiender til ufred imot ham. Han lot gripe bøndene, noen lot han lemleste, noen lot han drepe, og fra mange tok han hele eiendommen deres. Da rømte de som kunne komme til; vidt og bredt lot han bygdene brenne og la dem helt øde.
Så sier Tjodolv:

Han som tvang holmbuer,
hard dom la på raumer.
Jeg tror at Haralds fylking
fast gikk fram i kampen.
Med ild kongen seg hevnet;
nå var det han som rådde.
Flammende branner førte
til fred elendige bønder.

Siden reiste kong Harald opp på Hedmark og brente der og gjorde ikke mindre hærverk der enn på Romerike. Så fór han til Hadeland og ut på Ringerike, brente der og fór overalt med Hærskjold.
Så sier Tjodolv:

Det som trossige tegner eide,
brant opp; ild stod i taket.
Høvdingers herre slo til
heiner med leie steiner.
Mennene bad for livet.
Brannen gav ringerikinger
dom som var lei å bære
før luene sluttet å brenne.

Etter dette la bøndene hele saken inn under kongen.

Etter at kong Magnus var død, gikk 15 år før Nissanslaget, og siden 2 år før Harald og Svein ble forlikt. Så sier Tjodolv:

Lett er det ikke å finne
ord som seg høver om kongen,
da opplendinger han lærte
å legge åker øde.
Den kloke høvding har vunnet
så stor heder og ære
i disse tre halvår
at alltid det vil minnes.

Occupation:
Edvard Adalrådsson var konge i England etter Horda-Knut, sin bror. Han ble kalt Edvard den gode, og det var han også. Mor til kong Edvard var dronning Emma, datter til Rikard Rudajarl. Hennes bror var Robert jarl, far til Vilhjalm Bastard, som da var hertug i Ruda i Normandi. Kong Edvard var gift med dronning Gyda, datter til jarlen Gudine Ulvnadsson. Brødrene til Gyda var Toste jarl, han var eldst, den andre var Morukåre jarl, den tredje Valtjov jarl, den fjerde Svein jarl, den femte Harald, han var yngst. Han vokste opp i kong Edvards hird og var hans fostersønn; kongen elsket ham overmåte høyt og reknet ham som sin egen sønn, for kongen hadde ingen barn sjøl.

Det var en sommer at Harald Gudinesson skulle fare til Bretland og fór til skips. Da de kom ut på sjøen, fikk de motvind og dreiv til Havs. De tok land vest i Normandi og hadde hatt en farlig storm. De kom inn til byen Ruda og fant der Vilhjalm jarl. Han tok med glede imot Harald og følget hans, og Harald var der som gjest lenge om høsten, for stormene varte ved, og det var ikke til å komme ut på havet.
Da det lei mot vinteren, talte jarlen og Harald om at Harald skulle slå seg til der om vinteren. Harald satt i høgsetet på den ene sida av jarlen, og på den andre sida satt jarlens hustru; hun var den vakreste kvinne en kunne se. Disse 3 satt gjerne og snakket sammen ved drikken og hygget seg. Jarlen gikk oftest tidlig til sengs, men Harald satt lenge om kveldene og talte med jarlens hustru; slik gikk det lenge om vinteren.
En gang de talte sammen, sa hun:

Nå har jarlen talt med meg og spurt hva vi snakker om så ofte, og nå er han harm.

Harald svarte:

Vi skal la ham vite snarest mulig alt det vi har pratet om.

Dagen etter bad Harald jarlen om å få tale med ham, og de gikk inn i målstua. Der var også jarlens hustru og deres rådgivere. Da tok Harald til orde:

Det har jeg å si deg, jarl, at det ligger mer under det at jeg kom hit, enn det jeg hittil har kommet fram med. Jeg tenker å be om din datter til hustru. Dette har jeg ofte talt om for hennes mor, og hun har lovt meg at hun skal støtte denne saken hos deg.

Men så snart Harald hadde sagt dette, tok alle de som var til stede, det godt opp og støttet det hos jarlen. Til slutt ble det slik at jarledattera ble festet til Harald. Men da hun var ung, ble det avtalt å vente med bryllupet i noen år.

Da våren kom, gjorde Harald ferdig skipet sitt og tok bort. Han og jarlen skiltes i stort vennskap. Harald satte over til England og kong Edvard, men han kom ikke til Valland siden for å holde bryllup.

Kong Edvard styrte over England i 23 år; han døde sottedøden i London 5.januar (1066) og ble jordet i Pålskirken, og engelskmennene rekner ham for hellig. Sønnene til Gudine jarl var på den tid de mektigste menn i England. Toste var satt til høvding over hæren til den engelske kongen, og han var landvernsmann da kongen tok til å eldes. Han var satt over alle andre jarler. Harald, hans bror, var støtt den mann i hirden som stod kongen nærmest i all tjeneste, og han hadde tilsyn med alle skattkamrene til kongen.

Det er fortalt at da det lei mot døden med kongen, var Harald og noen få andre menn til stede. Da bøyde Harald seg over kongen og sa:

Det tar jeg dere alle til vitne på at kongen nå gav meg kongedømmet og all makten i England.

Kort etter ble kongen båret død ut av senga si. Samme dag var det høvdingmøte, og det ble talt om kongevalget. Da lot Harald føre fram sine vitner på at kong Edvard gav ham riket på sin dødsdag. Møtet sluttet slik at Harald ble tatt til konge, og han fikk kongsvigsel 13.dagen i Pålskirken; da gav alle høvdinger og alt folket seg under ham.

Da Toste jarl, bror hans, fikk greie på det, likte han det ille. Han syntes at han var likså nær til å være konge.

Jeg vil, sa han, at landshøvdingene skal velge den til konge som de synes høver best til det - og om dette gikk det ordsendinger mellom brødrene.

Kong Harald sa da at han ville ikke gi opp kongedømmet, for han var blitt satt på den trone som kongen hadde, og var siden salvet og hadde fått kongsvigsel. Hele folkemengden sluttet seg også til ham, og han hadde også alle kongens inntekter.

Da Harald merket at hans bror Toste ville ta fra ham kongedømmet, trodde han ham ille, for Toste var en klok mann og en gjæv mann og godt til venns med landshøvdingene. Da tok Harald fra Toste hærstyringen og all den makt som han før hadde hatt framfor de andre jarlene der i landet. Toste jarl ville ikke på noen måte finne seg i å være tjener for sin sambårne bror. Han fór da bort med sine folk mot sør over sjøen til Flandern og ble der en kort stund. Så reiste han til Frisland og derfra til Danmark til kong Svein, som var hans frende. De var søsken Ulv jarl, far til kong Svein, og Gyda, mor til Toste jarl. Jarlen bad kong Svein om støtte og folkehjelp. Kong Svein bød ham være hos seg, og sa at han skulle få et slik jarledømme i Danmark at han kunne være en gjæv høvding der. Jarlen sa da:

Det er det jeg ønsker, å få fare tilbake til England, til odelen min. Men om jeg ikke får hjelp til det av Dem, konge, vil jeg heller by Dem det at jeg vil gi Dem all den hjelp som jeg har høve til i England, om De vil fare med danehæren til England og vinne landet slik som Knut, Deres morbror.

Kongen svarte:

Så mye mindre mann er jeg min frende, kong Knut, at jeg knapt kan verge Danevelde mot nordmennene. Gamle Knut fikk Daneriket ved arv, men vant England i hærferd og strid; likevel så det ei tid ut til at han skulle miste livet sitt der. Norge fikk han uten kamp. Nå kan jeg holde så vidt måte at jeg heller retter meg etter mine egne små vilkår enn etter den framgang min frende Knut hadde.

Da sa jarlen:

Mindre blir det jeg oppnår ved ærendet mitt hit enn jeg tenkte, når du som er så gjæv en mann lar meg være i slik knipe. Det kan nå være at jeg søker vennskap der det er mindre rimelig. Men likevel kan det hende jeg finner en høvding som er mindre redd for å legge store planer enn De, konge.

Så skiltes de, kongen og jarlen, og var ikke svært gode venner.
Nå vendte Toste ferden til en annen kant, og han kom fram til Norge og reiste til kong Harald, som var i Viken. Da de møttes, bar jarlen fram ærendet sitt for kongen; han fortalte ham alt om sin ferd fra da han fór fra England; han bad kongen om å få hjelp til å vinne riket sitt i England. Kongen sa da at nordmennene ikke hadde noen lyst til å fare til England å herje når de hadde en engelsk høvding over seg.

Folk sier det, sa han, at disse engelskmennene er ikke alt for mye å lite på.

Jarlen svarte:

Mon det er sant det jeg hørte si i England? At kong Magnus, din frende, sendte menn til kong Edvard med den ordsending at kong Magnus eide England med samme rett som Danmark, og dette landet hadde han tatt i arv etter Horda-Knut, slik som de med ed hadde lovt hverandre?

Kongen svarte:

Hvorfor hadde han det ikke da, når han eide det?

Jarlen sier:

Hvorfor har ikke du Danmark slik som kong Magnus hadde det før deg?

Kongen svarte:

Ikke trenger danene å briske seg for oss nordmenn. Stor skade har vi gitt dem, disse frendene dine.

Da sa jarlen:

Vil ikke du si meg det, så skal jeg si deg det. Derfor la kong Magnus Danmark under seg, fordi høvdingene der gav ham hjelp og derfor fikk du det ikke, fordi hele landsfolket stod imot deg. Derfor kjempet ikke kong Magnus for å vinne England, fordi alt folket i landet ville ha Edvard til konge. Vil du få makt over England, kan jeg lage det slik at størsteparten av høvdingene i England blir dine venner og hjelpesmenn. Det er bare i kongsnavn jeg står tilbake for Harald, min bror. Det vet alle menn at det ikke har vært født noen slik hærmann som du i Norderlanda; det synes jeg er underlig at du kjempet i 15 år for å vinne Danmark, men England ville du ikke ha når det ligger åpent for deg.

Kong Harald tenkte nøye over det jarlen sa, og skjønte at det var mye sant i det, og dessuten fikk han også lyst til å vinne riket. Siden talte de sammen, kongen og jarlen, lenge og ofte, og de avtalte da at om sommeren skulle de fare til England og vinne landet.

Kong Harald sendte bud over hele Norge og bød ut leidang, halv allmenning. Overalt ble det talt om dette, og det var mange slags gjetninger hvorledes det vel ville gå på denne ferden. Noen reknet opp storverkene til Harald, og sa at ingenting ville være umulig for ham; noen sa at England ville det ikke være lett å vinne, der var mange folk, og så var det en hær der som ble kalt Tingmannalid; i den hæren var mennene så djerve, ar én av dem var bedre enn 2 av de beste hos Harald.
Da svarte Ulv Stallare:

Kongens stallare trenger
ei ferdes i Haralds stavnrom
- rikdom vant jeg alltid
uten at jeg ble tvunget -
om for en tingmann alene
to av våre skal vike.
Annen vane fikk jeg
i ungdommen, lyse kvinne.

Den våren døde Ulv stallare. Kong Harald stod ved hans grav og sa da han gikk derifra:

Der ligger nå han som var traustest og mest trofast mot kongen sin.

Om våren seilte Toste jarl vest til Flandern til møte med de menn som hadde fulgt ham fra England, og med de andre som samlet seg hos ham både fra England og der i Flandern.

Hæren til kong Harald samlet seg ved Solund. Da kong Harald var ferdig til å legge ut av Nidaros, gikk han først til kong Olavs skrin og lukket det opp og klipte hans hår og negler og låste så skrinet, men nøklene kastet han ut i Nidelva, og siden har ikke den hellige Olavs skrin vært lukket opp. Da hadde det gått 35 år fra hans fall. Han levde også 35 år her i verden. Kong Harald styrte sørover med den hæren som fulgte ham, til møte med den andre hæren. Der kom det sammen en veldig hær, så det blir sagt at kong Harald hadde nær 200 skip, og dertil proviantskip og småskuter.

Da de lå ved Solund, var det en mann på kongsskipet som het Gyrd, som hadde en drøm. Han syntes han stod på kongsskipet og så at det stod ei svær trollkjerring oppe på øya; i den ene handa hadde hun et sverd og i den andre et trau. Han syntes også at han så ut over alle skipene deres, og at det satt en fugl på hver skipsstavn. Det var alt sammen ørner og ravner. Trollkjerringa kvad:

Visst er det at kongen østfra
blir egget mot vest å fare
til møte med lik-knokler mange,
for meg er det til nytte.
Der kan ravnen finne
føde på skipene til seg;
den vet den får nok å ete.
Alltid slik jeg støtter.

Tord het en mann som var på et skip som lå tett ved kongsskipet. Han drømte ei natt at han syntes at han så kong Haralds flåte fare mot et land; han mente å vite at det var England. Han så en stor fylking der i landet, og det så ut som begge hærer gjorde seg ferdige til slag og hadde mange merker oppe. Men framfor hæren til mennene i landet rei ei svær trollkjerring; og hun satt på en varg, og vargen hadde liket av en mann i munnen, og det rant blod av kjeften på den. Men da den hadde ett opp én, kastet hun en annen i munnen på den, og siden den ene etter den andre, og den slukte dem alle sammen. Hun kvad:

Trollet lar røde skjoldet
skinne når kamp seg nærmer.
At kongen uferd farer
ser framsynt jotnebrura.
Kvinna med kjeven flenger
kjøttet av falne hærmenn.
Farger i villskap ulven
inni munnen med blodet.

Nå drømte kong Harald ei natt at han var i Nidaros og møtte sin bror, kong Olav, som kvad et vers for ham:

Den digre kongen i mange
kamper seiret med ære.
Hellig fall i kampen
fikk jeg fordi jeg ble hjemme.
Det reddes jeg for, konge,
at kampdøden nå deg venter.
Mat du vil bli for varger;
slikt volder nok Gud ikke.

Mange andre drømmer og andre slags varsler ble fortalt, og de fleste varslet vondt. Før kong Harald tok av sted fra Trondheimen, hadde han latt sin sønn Magnus ta til konge der, og satt ham til å styre i Norge når han sjøl fór bort. Tora Torbergsdatter ble også igjen, men dronning Ellisiv og døtrene hennes, Maria og Ingegjerd reiste med ham. Olav, sønn til kong Harald, fór også med ham ut av landet.

Da kong Harald var ferdig, og han fikk bør, seilte han ut på havet og kom inn ved Hjaltland; men noen av skipene hans kom til Orknøyene. Kong Harald lå bare ei kort tid før han seilte til Orknøyene, og derifra fikk han med seg en stor styrke og jarlene Pål og Erlend, sønnene til Torfinn jarl. Men han lot etter seg der dronning Ellisiv og døtrene deres Maria og Ingegjerd. Derifra seilte han sør langs Skottland og så langs England og kom til land der det heter Klevland. Der gikk han i land og herjet straks og la under seg landet; han fikk ingen motstand. Siden styrte kong Harald inn til Skardaborg og kjempet med bymennene der. Han gikk opp på berget som er der, og lot gjøre et stort bål, som han satte ild på. Da bålet flammet opp, tok de noen store staker og skubbet bålet ned i byen. Så tok det ene huset etter det andre til å brenne, og hele byen gav seg. Nå drepte nordmennene mange menn der, og tok alt det gods som de fikk tak i. Engelskmennene hadde da ikke annet vilkår enn å gi seg under kong Harald, om de ville berge livet. Da la han under seg alt land der han fór. Så styrte kong Harald med hele hæren sør langs landet og la til ved Hellornes. Der kom det en flokk imot ham, og der holdt kong Harald slag og vant seier.

Etterpå fór kong Harald til Humber og oppetter elva og la til land der. Da var jarlene Morukåre og Valtjov oppe i Jorvik, og de hadde en veldig hær. Kong Harald lå i Usa da jarlehæren drog ned imot ham. Da gikk kong Harald på land og tok til å fylke hæren sin. Den ene fylkingarmen stod frampå elvebakken, og den andre vendte opp mot landet mot et dike. Der var det ei dyp brei myr, full av vann. Jarlene lot sin fylking først dra seg ned langsmed elva med hele mengden. Kongsmerket var nær elva; der var fylkingen tjukk overalt, men ved diket var den tynn, og der stod det mannskap som var minst å lite på. Da rykte jarlene ned langsmed diket; den norske fylkingarmen som vendte mot diket, drog seg da tilbake, og engelskmennene satte etter dem og trodde at nordmennene ville flykte. Det var merket til Morukåre som fór fram der.

Da kong Harald fikk se at fylkingen til engelskmennene hadde kommet ned langsmed diket rett imot dem, lot han blåse hærblåst og egget hæren av all kraft. Han lot bære fram merket Landøydan. Hæren gikk på så hardt at alt rømte unna for dem, og det ble et veldig mannefall i jarlehæren. Snart vendte hele hæren seg på flukt; somme flyktet opp med elva eller nedover, og de fleste sprang ut i diket. Der lå de falne så tjukt at nordmennene kunne gå tørrføtt over. Der satte Morukåre livet til.
Så sier Stein Herdisson:

I elva strøk med mange,
mennene sank og druknet.
Om unge Morukåre
mange menn falt tidlig.
Fjalerkongen på flukten
fienden dreiv, og hæren
rente alt det den maktet.

Denne dråpa diktet Stein Herdisson om Olav, sønn til kong Harald, og nevner her at kong Olav var med kong Harald sin far, i slaget. Om det blir det også talt i Haralds-stikken:

Falne menn
i myra lå;
hærmenn til Valtjov
med våpen felt,
så at de kunne,
de kampvante nordmenn,
gå over diket
på dynger av lik.

Valtjov jarl og de menn som kom seg unna, flyktet opp til byen Jorvik, og der ble det et veldig mannefall. Dette slaget var onsdag før Matteusmesse (20.september 1066.)

Toste jarl hadde kommet vestfra Flandern til kong Harald så snart han kom til England, og jarlen var med i alle disse slagene. Da gikk det som han hadde sagt til Harald da de møttes forrige gang, at en mengde menn dreiv til dem i England; det var frender og venner til Toste jarl, og det ble til stor folkehjelp for kongen. Etter det slaget som det nyss er fortalt om, gikk alt folket i de nærmeste bygdene under kong Harald, men noen rømte. Nå drog kong Harald av sted for å vinne byen og la hæren ved Stamford bru. Men fordi kongen hadde vunnet så stor seier mot store høvdinger og en veldig hær, var alle folk redde og tvilte på om de kunne gjøre motstand. Da tok bymennene den utveg at de sendte bud til kong Harald og bød seg til å overgi både seg sjøl og byen til ham. Det gikk budsending om dette slik at søndag (24.september) fór kong Harald med hele hæren til byen; kongen og hans menn satte ting utenfor, og bymennene kom til tinget. Her samtykte hele folket i å gå inn under kong Harald og gav stormannssønner til gisler etter det kjennskap som Toste jarl hadde til alle i denne byen.

Om kvelden fór kongen til skipene sine med en seier som hadde gjort seg sjøl, og han var lystig og glad. Det ble fastsatt ting i byen til tidlig om mandagen; da skulle kong Harald sette styresmenn i byen og gi len og rettigheter. Samme kvelden etter solnedgang kom kong Harald Gudinesson sørfra til byen med en veldig hær. Han rei inn i byen med alle bymennenes vilje og samtykke. Det ble satt mannskap ved alle byportene og på alle veger, så nordmennene ikke skulle få nyss om det. Denne hæren var i byen om natta.

Om mandagen da Harald Sigurdsson hadde fått seg dugurd, lot han blåse til landgang. Han gjorde hæren i stand og skiftet mannskapet og avgjorde hvem som skulle fare, og hvem som skulle bli igjen. I hver avdeling lot han 2 mann gå opp, mens én ble igjen. Toste jarl gjorde seg ferdig til å gå i land med sin flokk sammen med Harald; men for å holde vakt ved skipene ble tilbake Olav kongssønn og Orknøyjarlene Pål og Erlend og Øystein Orre, sønn til Torberg Arnesson. Han var den gjæveste og den kongen var mest glad i av alle lendmennene, og da hadde kong Harald lovt ham Maria, sin datter.

Det ble framifrå godt vær og hett solskinn. Mennene lot brynjene bli tilbake og gikk i land med skjold og hjelm og spyd, med sverd i beltet, og mange hadde piler og bue, og de var lystige og glade. Men da de kom nær byen, rei en stor hær imot dem; de så støvrøyken av hestene og innimellom vakre skjold og hvite brynjer. Da stoppet kongen hæren, lot kalle til seg Toste jarl, og spurte hva det vel kunne være for en hær. Jarlen svarte at det så mest ut til at det kunne være ufredsmenn; men det kunne også være noen av hans frender som kom og bad om nåde og vennskap og til gjengjeld ville stille seg under kongens vern og trygd. Da sa kongen at de først skulle gjøre holdt og se å få bedre greie på hæren. De gjorde så, og hæren ble større dess nærmere den kom, og overalt var det å se på som isstykker når det skinte av våpnene.

Kong Harald Sigurdsson sa da:

La oss finne på et godt og klokt råd; for det er ikke til å dølge at det er ufred, og det er visst kongen sjøl.

Da sa jarlen:

En utveg har vi, og det er å vende tilbake til skipene så fort vi kan etter mannskapet vårt og våpnene, og at vi gjør motstand så godt vi kan; eller i annet fall kan vi la skipene verge oss, da kan hestfolk ikke ha noen makt over oss.

Da sa kong Harald:

Noe annet vil jeg gjøre: sette 3 spreke karer på de raskeste hestene og la dem ri så fort de kan, og si dette til mannskapet vårt, og da vil de fort komme oss til hjelp, og engelskmennene kan nok vente å få en hard strid før vi ligger under.

Da sa jarlen at han ville la kongen rå i dette som i alt annet, og han sa at heller ikke han hadde lyst til å flykte. Så lot kong Harald sette opp merket sitt, Landøydan. Frirek het den mannen som bar merket.

Nå fylkte kong Harald hæren og lot fylkingen være lang og ikke tjukk; og så bøyde han fylkingarmene tilbake, så de nådde sammen. Da var det en vid ring, tjukk og jevn på alle sider utenpå, skjold ved skjold, og likeså oventil. Kongens avdeling stod utenfor ringen, og der var merket. Det var utvalgte hærfolk. På et annet sted var Toste jarl med sin avdeling; han hadde et annet merke. Slik hadde kongen latt fylke fordi han visste at hestfolket var vant til å gjøre anfall i småflokker og straks dra seg tilbake igjen. Nå sa kongen at hans avdeling og jarlens avdeling skulle gå fram der det mest trengtes,

men buemennene våre skal også være med oss, og de som står fremst, skal sette spydskaftene i jorda og vende oddene mot brystet til rytterne, dersom de rir inn på oss. Men de som står i neste rekke skal sette spydoddene mot brystet på hestene.

Kong Harald Gudinesson var kommet der med en veldig hær, både hestfolk og fotfolk. Kong Harald Sigurdsson rei omkring fylkingen og mønstret den. Han satt på en svart blesset hest. Hesten falt under ham så kongen stupte framover og falt av. Han stod fort opp og sa:

Fall er hell på ferden.

Da sa den engelske kongen Harald til de nordmennene som var sammen med ham:

Kjente dere den store mannen som falt av hesten der, med den blå kjortelen og den vakre hjelmen?

Det er kongen sjøl, sier de.

Den engelske kongen sa da:

En stor og mektig mann; men nå er det rimeligst at det er ute med lykken hans.

Nå rei tjue ryttere av Tingmannalid fram for fylkingen til nordmennene, de var helt brynjekledde, både de sjøl og hestene deres. Da sa en rytter:

Er Toste jarl i hæren?

Han svarte:

Ikke er det noen grunn til å dølge det; her kan dere finne ham.

Da sa en rytter:

Harald, din bror, sender deg hilsen og de ord at du skal få grid og hele Nordimbraland, og heller enn at du skulle la være å slutte deg til ham, vil han gi deg tredjedelen av hele riket med seg.

Da svarte jarlen:

Det er et annet tilbud enn ufred og svivøring slik som i vinter. Hadde dette tilbudet vært satt fram den gang, ville mang en mann vært i live, som nå er død, og da ville det ha stått bedre til med Englands rike. Om jeg nå tar imot dette vilkåret, hva vil han by kong Harald Sigurdsson for hans arbeid?

Da sa rytteren:

Han har sagt noe om det som han vil unne ham av England: Sju fot rom eller så mye lenger som han er høyere enn andre menn.

Da sa jarlen:

Far nå tilbake og si til kong Harald at han skal gjøre seg klar til slag. Annet skal nordmennene si med sannhet enn at Toste jarl gikk fra kong Harald Sigurdsson og til fiendeflokken hans da han skulle vest i England. Heller skal vi gjøre én ting, dø med ære eller få England med seier.

Så rei rytterne. Da sa kong Harald Sigurdsson til jarlen:

Hvem var han, denne ordhage mannen?

Jarlen svarte:

Det var kong Harald Gudinesson.

Da sa kong Harald Sigurdsson:

Altfor lenge var dette skjult for oss; de var kommet så nær hæren vår at ikke skulle denne Harald ha kunnet fortelle om våre menns død.

Da sa jarlen:

Sant er det herre; uvarlig fór en slik høvding, og det kunne ha gått så som De sier. Jeg skjønte at han ville by meg grid og et stort rike, men at jeg ville bli hans banemann om jeg hadde sagt hvem han var. Jeg vil heller at han skal være min banemann enn jeg hans.

Da sa kong Harald Sigurdsson til sine menn:

En liten mann var dette, men han stod fast i stigbøylen.

Så blir det fortalt at kong Harald Sigurdsson kvad dette verset:
Fram la oss gå
i fylkingen
brynjeløse
mot blåsvart egg.
Hjelmer skinner,
jeg er brynjeløs,
nå ligger vår rustning
nede på skipene.

Emma het brynja hans; den var så sid at den rakk ned midt på beinet, og så sterk at våpen aldri hadde bitt på den. Da sa kong Harald Sigurdsson:

Dette var dårlig diktet, og jeg får gjøre et annet vers som er bedre.

Så kvad han dette:

Ikke vi i kampen
kryper sammen bak skjoldet
av frykt for våpenbraket,
så bød den ordfaste kvinne.
Hun som bar halsband, bad meg
hodet høyt å bære
i kampen der hvor sverdet
og hjerne-skallene møtes.

Da kvad Tjodolv også:

Ikke skal jeg kongens
unge arvinger svike,
om kongen faller i striden;
slikt skjer som Gud vil det.
Sol ei på kongsemner bedre
enn begge disse skinner.
Rådsnare Haralds hevnmenn
er fullvoksne hauker.

Nå begynte slaget, og engelskmennene rei mot nordmennene. Motstanden var hard, og det var ikke lett for engelskmennene å ri inn på nordmennene for skytingen, og de rei i ring omkring dem. I førstningen var slaget bare løst så lenge nordmennene holdt sammen fylkingen. Engelskmennene rei hardt på, og straks fra igjen når de ikke fikk gjort noen ting. Da nordmennene så det, og syntes at de rei mot dem uten kraft, satte de inn på dem og ville forfølge. Men da de hadde brutt skjoldborgen, rei engelskmennene mot dem fra alle kanter og gikk løs på dem med spyd og skyting. Da kong Harald Sigurdsson fikk se det, gikk han fram i slaget der våpenregnet var tettest. Der ble da kampen hardest, og det falt mange folk på begge sider. Da ble kong Harald Sigurdsson så vill at han sprang helt fram av fylkingen og hogg med begge hender. Da stod verken hjelm eller brynje for ham. Alle de som stod nærmest, drog seg unna; da var det nær ved at engelskmennene måtte flykte.
Så sier Arnor Jarlaskald:

Den hugstore kongen hadde
stort mot til vern i kampen;
stridssnar var kongen og uredd,
aldri han visste av reddhug.
Der hos hersers høvding
hæren ble vitne til dette
at hans blodige sverdegg
såret fiender til døden.

Kong Harald Sigurdsson ble såret av ei pil i strupen, og det ble hans banesår. Han falt da, og hele den flokken som gikk fram sammen med ham, så nær som de som veik tilbake, og de berget merket. Da ble det hard strid igjen, og nå gikk Toste jarl under kongsmerket. På begge sider tok de nå til å fylke for annen gang, og da ble det en lang stans i slaget.
Da kvad Tjodolv:

Ille svi vi måtte;
stedt i fare er hæren.
Uten grunn har Harald
østfra bydd oss hærferd.
Slik måtte den djerve høvding
dagene sine ende,
så alle vi kom i fare;
han falt, den lovpriste kongen.

Men før slaget tok til igjen, bød Harald Gudinesson grid til Toste jarl, sin bror, og til de andre menn som da levde igjen av nordmannshæren. Men nordmennene ropte alle på én gang, og sa at før skulle de falle den ene oppå den andre, før de tok imot grid av engelskmennene, og de satte i hærrop, og så tok slaget til på nytt lag.
Så sier Arnor Jarlaskald:

Kongen som otte vakte,
i en ulykkesstund fant døden.
Skinnende gylne piler
sparte ei røverfienden.
Den gavmilde kongens venner
valgte alle å falle
om sin hærvante høvding
heller enn grid å få.

Øystein Orre kom nettop i det samme fra skipene med de menn som fulgte ham. De var helt brynjekledde. Øystein fikk da kong Haralds merke, Landøydan. Nå ble det slag for tredje gang, og dette slaget ble så hardt som noe før. Da falt mange engelskmenn, og det var nær ved at de hadde tatt flukten. Denne striden fikk navnet Orre-ria. Øystein og hans menn hadde fart fra skipene med slik hast at de var så trøtte i forvegen at de nesten var blitt uføre til kamp før de kom til slaget, men siden ble de så ville at de ikke vernet seg med skjoldene så lenge de kunne stå på føttene. Til slutt kastet de av seg ringbrynjene. Da var det lett for engelskmennene å finne hoggested på dem; noen sprengte seg reint og døde usåret. Nesten alle stormenn blant nordmennene falt. Dette var på slutten av dagen. Det gikk her som rimelig var, at ikke alle var like gode; mange flyktet, og det var mange som kom seg unna på annen måte. Det ble mørkt om kvelden før det var slutt på alle mannedrap.

Styrkår, stallare hos kong Harald Sigurdsson, en gjæv mann, kom seg unna. Han fikk seg hest og rei så bort. Om kvelden ble det vind og temmelig kaldt, og Styrkår hadde ikke flere klær enn bare skjorte og hjelm på hodet og et nakent sverd i handa. Han tok til å fryse da trøttheten gikk av ham. Da kom det en mann i ei vogn kjørende imot ham, og han hadde på seg en fóret skinntrøye uten ermer. Da sa Styrkår:

Vil du selge meg trøya, bonde?

Ikke til deg, sa han; du er nok en nordmann, jeg kjenner deg på målet.

Da sa Styrkår:

Om jeg er en nordmann, hva vil du da?

Bonden svarte:

Jeg ville gjerne drepe deg, men nå er det så ille at jeg ikke har noe våpen som duger.

Da sa Styrkår:

Om du ikke kan drepe meg, bonde, så skal jeg friste om jeg kan drepe deg, og dermed svinger han sverdet og setter det i halsen på ham, så hodet gikk av.
Så tok han skinntrøya, sprang opp på hesten og rei ned til stranda.

Ruda-jarlen Vilhjalm Bastard fikk høre at kong Edvard hans frende var død, og det med, at da var Harald Gudinesson tatt til konge i England, og at han hadde fått kongsvigsel. Men Vilhjalm mente at han hadde større rett til riket i England enn Harald på grunn av frendskap mellom ham og kong Edvard. Det var også en grunn at han syntes han burde betale Harald for den svivøring han hadde vist ved at han hadde brutt festemålet med hans datter. På grunn av alt dette drog Vilhjalm sammen en hær i Normandi og hadde en stor mengde menn og nok av skip. Den dagen han skulle ri ut av byen til skipene sine, og han var kommet opp på hesten, gikk hans hustru til ham og ville tale med ham. Men da han så det, sparket han til henne med hælen og satte sporen for brystet på henne, så den stod dypt inn. Hun falt og fikk straks sin død. Men jarlen rei til skipet og fór med hæren til England. Der var hans bror, biskop Otta òg med. Da jarlen kom til England, herjet han og la under seg landet hvor han kom. Vilhjalm jarl var større og sterkere enn andre, en god rytter, en stor hærmann. Han var svært hard av seg, men en klok mann. Det ble sagt at han ikke var til å lite på.

Harald Gudinesson gav Olav, sønn til kong Harald Sigurdsson, lov til å fare bort med det mannskapet som var hos ham og ikke hadde falt i kampen. Men kong Harald vendte seg så med hæren sin sør i England, fordi han hadde fått vite at Vilhjalm Bastard fór nordover i England og la under seg landet. Med kong Harald var da brødrene hans Svein, Gyrd og Valtjov. Harald og Vilhjalm møttes sør i England ved Hastings. Der ble det et stort slag; og der falt kong Harald og Gyrd jarl, bror hans, og en stor del av hæren deres. Det var 19 dager etter (14.oktober 1066) at kong Harald Sigurdsson falt. Valtjov jarl kom seg unna på flukt; seint en kveld møtte jarlen en avdeling av Vilhjalms menn. Da de fikk se Valtjov jarls folk, flyktet de unna til en eikeskog; det var 100 mann. Valtjov jarl satte ild på skogen og brente opp alt sammen.
Så sier Torkjell Skallason i Valtjovsflokken:

Kongens hundre hirdmenn
hærmannen lot brenne
i heite ild; for krigsfolk
kvelden ble en svi-kveld
mennene måtte - det vet jeg -
under vargeklo ligge.
Spydet rikelig føde
skaffet den mørke ulven.

Vilhjalm lot seg ta til konge i England. Han sendte bud til Valtjov jarl at de skulle forlikes og gav ham grid til et møte. Jarlen fór med noen få mann; men da han kom på heia nord for Kastalabru, kom det 2 årmenn mot ham med en flokk og tok ham og la ham i lenker, og siden ble han halshogd, og engelskmennene rekner ham for hellig. Så sier Torkjell:

Visst er det at Vilhjalm,
våpenfargeren sørfra,
som kom over kalde havet,
den kampdjerve Valtjov har sveket.
Sant er at seint vil manndrap
stanse nå i England.
Djerv og snar var min herre,
det dør ikke gjævere fyrste.

Vilhjalm var siden konge i England i 21 år, og etterkommerne hans hele tiden etterpå.

Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt. Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge; der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv drog østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med. Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt kongsfostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjæve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner av kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål i stand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk. Skule Kongsfostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greide han med hele landsstyringen.

Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet.

Om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller, sa han, ta imot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler.

Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt. Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdotter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge og hertug Skule.

Året etter kong Haralds fall ble liket hans ført vestfra England og nord til Nidaros, og det ble jordet i Mariakirken, som han hadde latt bygge. Det sa alle at kong Harald hadde stått over alle andre menn i klokskap og i å finne på råd, enten han skulle ta en rask avgjørelse, eller han skulle tenke seg om lenge - for seg sjøl eller andre. Han var mer våpendjerv enn noen annen; han var også seiersæl som nylig ble skrevet.
Så sier Tjodolv:

Sjællendingers øder
aldri manglet motet.
Hugen er halve seieren,
Harald dette sanner.

Kong Harald var en vakker mann, og han så verdig ut. Han hadde lyst hår og skjegg og langt overskjegg. Det ene øyebrynet satt noe høyere enn det andre. Han hadde store hender og føtter, men de var velskapte. Han var 5 alen høy. Han var hard mot uvenner og refste alltid strengt når noen gjorde ham imot.
Så sier Tjodolv:

Overmot rådvise Harald
refser hos sine tegner.
Jeg tror at kongens sveiner
får straff for det de volder.
Slik byrde får de å bære
som sjøl de har bundet.
På tvist gjør Harald ende,
gjør rett og skjel mot alle.

Kong Harald var urimelig kjær etter makt og all slags vinning. Han var raus mot vennene sine, dem som han likte godt. Så sier Tjodolv:

Ei mark jeg fikk av høvding
på hærskip for mitt kvede.
Når en har vist seg verdig,
med vennskap lønner kongen.

Kong Harald var 50 år gammel da han falt. Ingen pålitelige frasagn har vi om hans oppvekst, før han var 15 år, da han var med på Stiklestad i slaget, med kong Olav, bror sin. Siden levde han i 35 år, og i all den tida var det aldri stans med uro og ufred. Kong Harald flyktet aldri fra noe slag, men han fant ofte på en utveg når han kom ut for overmakt. Alle menn som fulgte ham i slag eller hærferd, sa at når han var i stor fare, og det gjaldt å handle raskt, da valgte han den utveg som alle etterpå kunne se hadde vært den som rimeligst kunne bli til hjelp.

Halldor, sønn til Brynjolv Ulvalde den gamle, var en klok mann og en stor høvding. Når han hørte folk talte om at de 2 brødrene kong Olav den hellige og Harald var så ulike i lynne, sa han:

Jeg var hos begge disse brødrene, og det var godt vennskap mellom oss, og jeg kjente lynnet til begge 2. Men aldri har jeg funnet 2 menn som var likere i sinn. De var begge svært kloke og våpendjerve menn; de ville gjerne ha rikdom og makt, stolte, ikke folkelige; de ville gjerne styre, og de var strenge til å refse. Kong Olav tvang landsfolket til kristendom og rette seder, men straffet hardt dem som ikke ville høre på det. Landshøvdingene tålte ikke at han dømte rettferdig og likt for alle, og reiste en hær imot ham og felte ham på hans egen grunn, og derfor ble han hellig. Men Harald herjet for å få ære og makt og tvang under seg alt det folk som han kunne, og han falt på andre kongers grunn. Til daglig viste begge brødrene fin framferd, og de var vyrke om sin ære. De var vidfarende og viste stort tiltak; derfor ble de også navngjetne vidt omkring.

Kong Magnus Haraldsson rådde for Norge den første vinteren etter kong Haralds fall, og siden styrte han landet i 2 år sammen med sin bror Olav. Da var det 2 konger; Magnus hadde norddelen av landet, og Olav østdelen. Kong Magnus hadde en sønn som het Håkon. Steigar-Tore fostret ham; han var en uvanlig lovende ung mann. Etter kong Harald Sigurdssons fall mente og sa Svein danekonge, at nå var freden til ende mellom nordmenn og daner, og at freden ikke hadde vært satt for lengre tid enn de begge levde, Harald og Svein. Det var da hæroppbud i begge riker. Haralds sønner hadde allmenning av folk og skip ute for Norge, men kong Svein fór sørfra med danehæren. Det fór da sendemenn mellom dem og bar forliksbud. Nordmennene sa at de ville enten holde det samme forlik som var gjort før, eller også kjempe. Derfor ble dette kvedet:

Med fredsord og trusler
trygde Olav landet.
Det vågde ingen konger
å kreve riket.
Så sier Stein Herdisson i Olavsdråpa :
Den stridsdjerve kongen i kaupangen,
mot Svein vil verge sin odel
hvor den hellige kongen hviler;
en høvding mektig er han.
Olav konge vil unne
ætta si hele Norge,
krav på landet bør ikke
Ulvs arving reise.

I denne stevneleidangen ble det gjort forlik mellom kongene og fred mellom landene. Kong Magnus fikk en sjukdom, rævormsott, og lå ei tid. Han døde i Nidaros og ble jodet der. Han var en konge som ble elsket av hele folket.

Harald married Ellisiv Jaroslavsdatter av Kiev about 1042. Ellisiv (daughter of Jaroslav av Kiev, "Jaroslav 1" and Ingegjerd (Irina) Olofsdatter av Sverige, "av Kiev") was born in Kiev, Ukraina; died after 1066. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: England; Konge.

Notes:

Occupation:
Henrik 1 Vilhjalmsson (født ca. 1068, død 1. desember 1135), var den femte sønnen til Vilhelm Erobreren og det første barnet som ble født i England etter den normanniske erobringen i 1066. Han etterfulgte sin eldre bror Vilhelm 2 Rufus) som konge av England i 1100. Engelsk konge 1100-1135 .
Utstedte Charta Libertatum 1101 som er grunnlaget for den engelske forfatning.
Han beseiret sin eldste bror hertug Robert Curthose og erobret Normandie i 1106.
Henrik ble på 1300-tallet kalt for Beauclerc grunnet sine interesser i boklig kunnskap.

Henrik ble født mellom mai 1068 og mai 1069, sannsynligvis i Selby, Yorkshire i nordøstlige England. Hans mor, dronning Matilda av Flandern, var en etterkommer av Alfred den store, men ikke direkte gjennom den vestsaksiske kongelige linje. Dronning Matilda navnga prins Henrik etter hennes onkel Henrik I av Frankrike. Som den fjerde og yngste sønnen i familien var hans framtidsutsikter å bli biskop og ble derfor gitt en mer omfattende skolegang enn hva som var normalt for en ung adelsmann. Kronikøren William av Malmesbury hevdet at Henrik en gang bemerket at en konge som ikke var lesekyndig var en kronet esel. Han var bestemt den første normanniske konge som snakket engelsk flytende.

William av Malmesbury har gitt følgende samtidsbeskrivelse:

Han var av middels statur, hans hår var sort, men skrinn nær forhodet; hans øyne var mildt og klart, hans brystkasse kraftig, hans kropp muskuløs. Han var spøkefull i høvelige tider, hverken mangfoldighet i forretninger som fikk ham til å være mindre behagelig når han var blant folk. Ikke utstrakt for personlig bekjempende, han bekreftet et utsagn fra Scipio Africanus, - Min mor fødte som general, ikke som soldat - derfor var han ikke mindre i visdom enn til noen annen konge i moderne tid; stridende ved beslutninger heller enn ved sverd. Om han kunne erobret han uten blodsutgytelse; om det ikke var til å unngå, med så lite som mulig.

I 1086 ble Henrik gjort til ridder av sin far i Westminster, men før den tid er lite kjent om hans liv. Han skal ha vært en favoritt hos sin mor og hun testamenterte flere eiendommer til ham som han dog ikke fikk benytte i sin fars levetid.

Uten å arve noe landområdet utnyttet Henrik broren Roberts pengevanskeligheter og for en mindre sum fikk han kjøpt distriktet Cotentin i Normandie. Han forhandlet med sin andre bror, Vilhelm Rufus, om å få råde over arven etter sin mor, men det vekket kun hertugens mistenksomhet og som kastet ham i fengsel. I 1090 kunne Henrik vise sin lojalitet ved på vegne av Robert å slå ned et opprør i Rouen (som broren Vilhelm Rufus hadde oppmuntret). Begge de eldre brødrene ble forsont året etter og sammen fikk de Henrik jagd fra Cotentin. Henrik ble tvunget til å svelge denne fornærmelsen og levde i nær to år i den franske delen av Vexin i relativ fattigdom. Han aksepterte deretter fra borgerne i Domfront et tilbud om å forsvare dem mot den anglo-normanniske Robert av Bellême, 3. jarl av Shrewsbury. Det førte til at han igjen kom til en enighet med Vilhelm Rufus, og gikk da med i brorens krig mot den eldste broren Robert.

Henrik forsøkte å spille sine brødre opp mot hverandre, men til slutt, vaktsomme over Henriks manøvreringer, gikk Vilhelm Rufus og Robert sammen og undertegnet en avtale som var ment å forhindre at prins Henrik fikk tilgang til deres riker ved at de gjensidig forpliktet seg til at om enten kong Vilhelm eller hertug Robert døde uten en arving, skulle deres to herredømmer fra deres far igjen bli forent av den overlevende som den andre.

I 1096 dro hertug Robert for å delta i det første korstoget. På den tiden var han ekstremt pengelens og han pantsatte sitt hertugdømme Normandie til sin bror Vilhelm for en sum av 10 000 mark. Henrik var da i Vilhelms tjeneste, og han deltok i det kongelige jaktselskapet på den dagen da Vilhelm døde, den 2. august 1100. Hadde Robert vært i Normandie kunne han ha krevd den engelske tronen etter sin bror, men Robert kom først tilbake til sitt hertugdømme en måned etter Henriks kroning.

Henriks regime er bemerkelsesverdig for dens politiske opportunisme. Hans plass i rekkefølgen til tronen ble bekreftet mens han bror Robert var unna av vegen på det første korstoget og begynnelsen av hans kongedømme var opptatt med krigføring mot broren for kontroll over både England og Normandie etter deres atskillelse etter farens død i 1087. Da han ble kronet konge signerte han et historisk frihetsbrev som underla kongen loven. Dette frihetsbrevet bebudet Magna Carta.
Her lovte Henrik å sikre kirken og adels rettigheter og stille kongen inn under loven. Han fengslet den mislikte Ranulf Flambard, Vilhelm Rufus’ sjefsminister og fikk således populær støtte blant det engelske folk.

Henriks kongedømme var fylt med lovmessige og finansielle reformer og han var en dyktig administrator. Han etablerte et system av reisende dommere og et profesjonelt statsbyråkrati, med blant annet en finansminister, exchequer, for å håndtere kronens finansier. På mange måter var Henriks styre den spede begynnelsen på den moderne statsmakten England.

Ulikhetene og motsetningene mellom den engelske og normanniske befolkningene begynte å jevne seg ut i løpet av hans regime. Selv giftet Henrik seg med en datter av det gamle engelske kongehuset, noe som var en stor symbolhandling. Henrik kranglet med Anselm, erkebiskop av Canterbury, som hevdet at kongen ikke hadde rett til å utnevnte biskoper, og for en tid gikk Anselm i landflyktighet, men til slutt måtte Henrik bøye av og inngikk fred med kirken.

Henrik tilbakekalte også erkebiskop Anselm fra hans landflyktighet og Anselm ga prekener til kongens ære. Til tross for den nye alliansen mellom kirken og kronen kunne ikke Anselm komme tilbake uten bestemte betingelser. Anselm måtte motta fra Henrik, i egen person, innsettingen til hans tidligere posisjon som erkebiskop, noe som var i konflikt med pavens beordring. Henrik nektet å frafalle de privilegier som hans forgjengere hadde sittet med, at kongen hadde retten til å utnevne biskoper.
I drakampen mellom Anselm og Henrik førte til at det politiske spørsmålet skulle legges fram for paven. To ambassadører ble sent til Roma og pave Paschalis II med spørsmålet om berettigelsen av Henriks innsettingsrett. Paven dømte til fordel for sin erkebiskop, men Henrik holdt likevel fast på sin rett, og i 1103 dro Anselm selv og utsendinger fra kongen til Roma. Paven bestemte igjen til fordel for kirken, og truet med bannlysing for alle de som forhindret den.

Uten mulighet til å dra tilbake til England dro Anselm til Lyon for å vente på pavens neste handling.
I 1105 bannlyste paven den engelske kongen. Henrik ble nå tvunget til å reagere, fikk arrangert et møte med pave Paschalis 2 og en forsoning ble etablert. I 1106 fikk Anselm tillatelse til å komme tilbake til England og med pavens autoritet for å fjerne bannlysningen.
Først i 1107 ble den lange krangelen om innsettingsrett endelig løst med et kompromiss i et konkordat i London hvor Henrik hevdet hans rett til å innsette hans biskoper og abbeder, men uten at disse fulgte sedvanen å gi hyllest for temporalities (landområdene knyttet til bispedømmene), og de gjenstående årene av Anselms liv var da knyttet til hans arbeid ved sitt erkebispesete til han døde i 1109.

Den 11. november 1100 giftet Henrik seg med Edith, datter av kong Malcolm 3 av Skottland. Ettersom Edith også var niese av Edgar Ætheling og oldebarn av Edvard Bekjennerens halvbror på farsiden, Edmund 2 av England, var ekteskapet en forening av den normanniske slektslinjen med den gammelengelske kongeslekten. Ekteskapet var ikke noe som gledet de normanniske baronene og som en konsesjon av deres følsomhet endret Edith navn til Matilda da hun ble dronning. Den andre siden av den samme saken var at Henrik ble langt mer akseptabel for den angelsaksiske befolkningen.

Edith vise seg som en god og meget respektert dronning. Hun fulgte sin mors eksempel, den hellige Margaret av Skottland, og henga seg til gode gjerninger, og skal etter sigende ha vasket beina til de fattige. Selv om Henrik var notorisk utro til sin dronning, var deres ekteskap tilsynelatende lykkelig.

Dronning Matilda (Edith) døde den 1.mai 1119 ved palasset i Westminster. Hun ble gravlagt i Westminster Abbey. Henrik fikk 2 barn med sin dronning:

- Maud av England (Matilda) (ca.februar 1102 – 10.september 1167). Hun ble først gift med Henrik 5 av Det tysk-romerske rike, og andre gang med Geoffrey 5, greve av Anjou, og fikk en arving i andre ekteskap.

- William Adelin, (5.august 1103 – 25.november 1120). Han giftet seg med Matilda (død 1154), datter av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou. William døde i skipsulykken med Det hvite skip.

Ranulf Flambard, som satt fengslet i Tower of London, gjorde en dristig flykt, kom seg over Den engelske kanal og slo seg sammen med hertug Robert Curthose i Normandie i 1101. Robert, ved å være den eldre bror, betraktet England som hans farsarv og det brøt ut krig over spørsmålet.

I 1101 forsøkte Robert Curthose å erobre den engelske kronen fra kong Henrik, egget av Ranulf Flambard og andre anglo-normanniske baroner.
I juli samme år gjorde Robert invasjon ved Portsmouth. Robert av Bellême og andre normanniske baroner gikk over til Roberts side, men Vilhelm Rufus’ tidligere hoff ledet av Robert de Beaumont, 1. jarl av Leicester, sammen med kirken, støttet den innsatte kong Henrik. Beaumont og broren hadde vært tilstede ved New Forest da Vilhelm Rufus døde under mystiske omstendigheter, men sverget straks troskap til Henrik som belønnet ham med jarledømmet Leicester. Samtidig mistet han sine eiendommer i Normandie ved at disse ble konfiskert av Guillaume av Evreaux og Raoul de Tosny med makt under påskuddet at Beaumont hadde voldt dem skade gjennom sine råd til kongen.

Mot denne makten verget Robert Curthose og hans å møte disse i åpen kamp. Han manglet også populær støtte i England. Isteden ble det forhandlet en fredsavtale, den såkalte Alton-traktaten, hvor de to brødrene signert på at Robert anerkjente Henrik som konge av England i bytte for en årlig utbetaling på 2 000 mark og andre innrømmelser som at den engelske tronen overga sine normanniske landområder. Avtalen avsluttet den den truende krisen midlertidig. Robert og hans hær trakk seg tilbake til Normandie uten at et sverdslag var blitt utvekslet.

For Henrik var avtalen åpenbart kun ment for å skaffe seg et pusterom.
I 1105, for å få sluttet på utbetalingene til broren, ledet Henrik en invasjonsstyrke over den engelske kanal. Det var første gangen i historien at England invaderte det som siden skulle bli arvefienden Frankrike. Han erobret først Bayeux og Caen, men ble deretter personlig tvunget til avbryte felttoget grunnet de pressede politiske problemene med erkebiskop Anselm og innsettingsretten (se overfor). Med disse løst var han igjen tilbake i Normandie i løpet av sommeren 1106.

Etter hurtig å ha erobret det befestete klosteret i Saint-Pierre-sur-Dives i nærheten av Falaise vendte Henrik og hæren sørover og beleiret festningen Tinchebray på en høyde overfor byen av samme navn. Tinchebray lå på grensen av fylket Mortain i sørvestlige Normandie, og ble holdt av en av de få betydningsfulle grevene som fortsatt var lojale til hertug Robert.

Hertug Robert kom med sine styrker for å bryte Henriks beleiring, og etter noen fånyttige forhandlinger var kamp uunngåelig. Om morgenen den 28. september 1106, nøyaktig 40 år etter at Vilhelm Erobreren invaderte England, sto det avgjørende slaget mellom hans to sønner, Robert Curthose og Henry Beauclerc. Kampen var uventet og uforberedt. Henrik og hans arme kom marsjerende sørover fra Barfleur mot Domfront mens Robert marsjerte Falaise mot Mortain. De møttes ved vegkryssingen ved Tinchebray og slaget strakte seg ut over flere kilometer. Stedet hvor det meste av slaget foregikk er ved landsbyens idrettsplass i dag. Den viktigste delen av kampen i seg selv varte kun en time, og da Henrik lot en skjult reserveavdeling angripe fikk han overtaket. Robert forsøkte å ta til flukten, men ble tatt til fange ved et sted 3 km nord for Tinchebray. En bondegård ved navn - Prise - står i dag på samme sted ved motervegen D22 og en gravstein dekorert med tre riddere står ikke langt unna ved den samme vegen.

De fleste i Roberts hær ble tatt til fange eller drept. Foruten Robert Curthose selv ble også følgende tatt til fange: Edgar Ætheling, onkel av Henriks hustru og tidligere krevd Englands trone, og William, greve av Mortain, en uforsonlig fiende av Henrik.

De fleste av fangene ble løslatt, men Robert Curthose og William av Mortain tilbrakte resten av livet i fangenskap. I overmot lot Henrik brorens sønn, William Clito, bli satt i et behagelig forvaring som han senere rømte fra og siden bisto opposisjonen mot den engelske tronen. Robert Curthose ble derimot sittende innesperret resten av livet. Først ble han oppbevart i Tower of London, deretter overført til festningen Devizes Castle i den engelske byen Devizes i Wiltshire i de neste tyve årene før han ble flyttet til Cardiff Castle. Ved Cardiff gjorde han et forsøk på rømme. Mens han var ute og red gjorde han et desperat forsøk på å ri vekk, men hesten ble dratt ned i myr og han ble tatt til fange på nytt. For å forhindre nye rømningsforsøk fikk Henrik sin brors øyne brent ut. Robert døde ved Cardiff i 1134. Han var da i begynnelsen av 80-årene.

Henrik tok hertugdømmet Normandie som en besittelse under kongeriket England og forente således sin fars rike. Selv etter at han hatt tatt kontroll over hertugdømmet verget han seg fra å bruke tittelen hertug. Han styrte det som konge av England. Grunnen var at hertugen av Normandie var formelt en vasall under den franske krone, og den franske kongen presset på for at han skulle gi sin hyllest som vasall. Som konge i sin egen rett var Henrik uvillig til adlyde og fikk isteden sin sønn William Adelin utnevnt, om enn i navnet, som hertug i 1115 og den franske kongen aksepterte til slutt dette i 1120.

I 1131 i et forsøk på å redusere vanskelighetene i Normandie fikk han forlovet sin eldste sønn William Adelin til datteren av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou, den gang en bekymringsfull motstander. Ekteskapet ble inngått i 1119. Åtte år senere, etter Williams beklagelige død, ble en langt mer betydningsfull allianse inngått mellom Henriks datter Maud (Matilda) og Fulkos sønn Geoffrey Plantagenet, som til slutt førte til at de to rikene ble forent under av konge Huset Plantagenet.

Henrik var også kjent for å være hardhendt når det var behov for det. Han lot en gang en forrædersk borger ved navn Conan Pilatus bli kastet fra tårnet i Rouen, tårnet har siden blitt kjent som - Conan's Leap - eller - Conans sprang.
Ved en annen anledning som skjedde i 1119 utveksling Henriks svigersønn, Eustace de Pacy, og Ralph Harnec, constable av Ivry, gisler i form av den enes sønn og den andres døtre. Av en ukjent grunn lot Eustace den unge mannen bli blindet, og den rasende Ralph Harnec forlangte å gjøre det samme med pikene. Kong Henrik ga ham tillatelse til å gjøre dette mot de to pikene som også var hans egne barnebarn. Eustace og hans hustru Juliane ble rasende og truet med å gjøre opprør. Henrik arrangerte et møte med sin datter i Breteuil. Der forsøkte Juliane å rette en armbrøst mot sin far og myrde ham. Hun ble tatt til fange og holdt i forvaring i en festning, men unnslapp ved å hoppe ut av et vindu og ned i vollgraven.
Først noen år senere ble Henrik forsont med sin svigersønn og datter.

Tragedien rammet England og Henrik 1 som et sjokk da hans eneste legitime sønn William Adelin på veg tilbake fra Normandie druknet i Den engelske kanal, i tragedien med Det hvite skipet den 25.november 1120 Han var kun 17 år gammel da skipet grunnstøtte. Blant de omkomne var flere av Henriks slektninger og kremen av Englands unge adel. William hadde kommet seg ombord i livbåt, men snudde for å redde sin halvsøster, men de desperate skipbrudne kastet seg ombord i livbåten, veltet den og alle unntatt en druknet.

Her døde også med William, Richard, en annen av kongens sønner, som en kvinne uten rang før hans tiltredelse hadde født ham, en tapper ungdom, og kjær for sin far for sin lydighet; Richard d'Avranches, andre jarl av Chester, og hans bror Otheur; Geoffrey Ridel; Walter av Everci; Geoffrey, erkediakon av Hereford; grevinnen av Perche, kongens datter; grevinnen av Chester; kongens niese Lucia-Mahaut of Blois; og mange andre... Intet annet skip brakte så mye sorg til England, skrev William av Malmesbury.

Katastrofen var middelalderens utgave av Titanic-forliset. Henrik var overveldet av personlig sorg, men sto også overfor politiske problemer da han ikke lenger hadde en opplagt arving til det rike han møysommelig hadde fått konstruert ved hjelp av diplomatiske evner og allianser.

I et håp om å skaffe seg en ny mannlig arving giftet Henrik seg den 29.januar 1121 med den unge og vakre Adeliza av Louvain, født samme år som hans avdøde sønn, datter av Godefroid 1 av Louvain, hertug av Nedre Lorraine og landgreve av Brabant, men dette ekteskapet produserte ingen arving. Sittende uten en mannlig arving tok Henrik det hittil ukjente skritt å få sine baroner til å sverge troskap til hans datter keiserinne Maud av England, enke etter keiser Henrik 5, som hans arving og etterfølger.

Henrik besøkte Normandie i 1135 for besøke sine unge barnebarn, barna til Maud og Geoffrey. Han hadde store glede av sine barnebarn, men kom snart i krangel med sin datter og svigersønn, og disse stridene førte til at han ble lengre i Normandie enn han opprinnelig hadde planlagt.

Henrik døde den 1. desember 1135 fra matforgiftning etter - en forspising på niøyer - noe han var spesielt glad i, ved Saint-Denis-en-Lyons (i dag Lyons-la-Forêt) i Normandie. Liket ble sydd inn i en okse for å bevare legemet ved frakten til England, og ble gravlagt i Reading Abbey, som han hadde grunnlagt 14 år tidligere.

Hans testamente betinget at han skulle bli etterfulgt av sin datter, keiserinne Maud (Matilda). Selv om Henriks baroner hadde sverget troskap og lydighet til hans datter som deres dronning, var hennes kjønn og hennes ekteskap med Huset Anjou, en fiende av normannerne, et problem, og tillot Henriks nevø, Stefan av Blois, å komme til England og kreve tronen med populær støtte.

Mens England hadde hatt stort fredelige tider og vekst under Henrik, blant annet ved at han tok krigen og slagene i Normandie framfor England, betydde hans død en slutt på den innenlandske stabiliteten og til en opprivende strid mellom tidligere keiserinnen Maud og Stefan. Den førte til en lang borgerkrig som karakterisert som kaoset eller anarkiet - det engelske kaos under Stefan.