Family/Spouse: Torleif Haraldsen. Torleif (son of Harald Gudrødsen, "Harald 3") was born in Isle of Man, England; died after 1280 in Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Hallstein Torleivsen was born in 1272 in Isle of Man, England; died in 1345 in Egge, Stod, Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1265, Isle of Man, England; Konge 1265-1266.

Notes:

Occupation:
Godred 4 Magnusson, sønn av Magnus 3 Olavsson, var kortvarig konge av Man (Mann) i 1275. Han falt i slaget ved Ronaldsway den 8.oktober 1275 mot en skotsk hær sendt av kong Aleksander 3 av Skottland. Med Godreds død ebbet den norrøne mannslinjen til den gamle kongeslekten på øya Man i Irskesjøen ut, og hans øvrige familie flyktet til Norge.

Det er ikke nevnt om Godred var gift eller om han hadde noen sønn. Derimot kan han ha hatt en datter ved Magnhild som skal ha reist til Norge i tiden etter Godreds død. Navnet hans var blitt etablert på Man fra og med Godred Crovan, en av Godred Magnussons forgjengere, men navnet var uansett populær fra tidlig middelalder med varianter som Godfred, Godfrey, Giotto og videre, og betyr Guds fred.

Godred var et resultat av en lang rekke dynastiske forbindelser i og rundt Irskesjøen. Han var sønn av Magnus 3, også konge av Man, men underlagt den norske kronen som vasall og Man som norsk skattland. Man var blitt annektert av Skottland etter Magnus' død i 1265.

Godreds onkel var Harald 1 Olavsson Svarte, også konge av Man, men mer engasjert på Hebridene. Han døde sammen med sin brud på bryllupsreisen tilbake fra Norge hvor han var blitt gift med Cecilia Håkonsdatter, datter av kong Håkon Håkonsson av Norge.
Magnus Olavsson var en yngre bror av Harald, og ble siden selv konge av Man. Han følte sin posisjon truet av sterke monarkier rundt seg, både Skottland og England, og søkte anerkjennelse som konge av Man i Norge.

Magnus deltok i Håkon Håkonssons store felttog mot Skottland, og slåss i slaget ved Largs i 1263. Magnus Olavsson døde i Castletown den 24.november 1265 og ved Perthtraktaten i 1266 oppga Håkons sønn og arvtager Magnus Lagabøte alle norske krav på Man og de andre øyene mot Skottland. Man havnet uvillig inn under Skottland som sendte representanter for den skotske kronen til øya. Svært lite er kjent fra Mans historie i årene mellom 1266 og 1275.

Hans mor var Maria eller Mary av Argyll, en uklar skikkelse, som giftet seg som enke etter Magnus 3 først med Maol Íosa 2, jarl av Strathearn, og deretter med sir Hugh de Abernethy, og til sist med en William FitzWarin og døde en gang før 1303 og skal ha blitt gravlagt i Christ Church Greyfriars i London.
Hun var datter av Eóghan av Argyll (anglifisert som Ewen av Argyll) og nedstammet i direkte linje fra Somerled, en høvding av både gælisk og norrøn bakgrunn, og som selv erobret Man fra sin svoger for en kortere tid. Hun fikk også barn med sine andre ektemenn.

Vi vet ikke når Godred ble født og hvor gammel han var i den urolig tiden mellom 1266 og 1275. Hva som synes klart er at det gamle maktgrunnlaget for kongene på Man var gått i oppløsning. Det var kun Man tilbake mens den skotske kongen hadde tatt kontroll over øygruppene Hebridene, Skye, Islay, Mull of Kintyre, Arran og fastlandsområdet Argyll, hvor hans mor kom fra. Også Man var formelt underlagt Skottland, men vi vet lite om hva som skjedde på Man i denne tiden, unntatt at den skotske kongen utpekte bailiffer (en form for lensmenn) til Man, noe som nevnes den skotske Lanercost-krøniken.

I 1275 ble det strid om utnevnelsen av en ny biskop på Man, og det brøt ut stridigheter. At de skotske representantene ble dårlig mottatt synes opplagt, og kom i konflikt med lokale interesser. Over tid må striden ha toppet seg. Folket og mennene på Man valgte i 1275 å utrope Godred Magnusson som sin konge og leder, og således gjeninnføre det gamle norrøne styret. Det var en åpen krigserklæring mot den skotske kongen.

Godreds maktbase synes å ha vært i landsbyen Castletown som hadde en trygg havn og en mindre festning, Castle Rushen, som hans far hadde øyensynlig begynt å reise i stein fra en tidligere festningsverk i tømmer.

Den skotske kongen så på Godred og mennene på Man som ulydige opprørere, og sendte en flåte og en hær mot Man. Hæren var ledet av den skotsk-normanniske adelsmannen John de Vesci, herre av Alnwick. Hvor stor den skotske styrken var er uvisst, men det nevnes at det var andre adelsmenn i følget. Antagelig var disse riddere i rustninger, profesjonelle soldater, mens mennene på Man, både de av mansk som de av norrøn bakgrunn, var bønder og fiskere som sluttet opp om sin leder.
Skottene gikk i land ved St Michael's Isle rett nord for Langness den 7.oktober 1275. Folket på Man må ha vært så forberedt som de kunne være og da skottene sendte bud til Godred og hans menn om Guds og kongen av Skottlands fred på betingelse at de la til side deres absurde innbilskhet og overga seg til kongen og hans adel.

Godred og hans menn avslo tilbudet om betingelsesløs overgivelse, og slaget kom i gang før soloppgang den påfølgende dagen 8.oktober, mens mørket fortsatt dekket jorden. Stedet hvor slaget utspilte seg var Ronaldsway mellom Castletown og St Michael's Isle. Lanercost-krøniken slår kun fast at mennene fra Man ble drept, og blant de store tapene som de manske krigerne fikk var antagelig Godred selv blant de drepte da han ikke nevnes siden. I henhold til Krøniken om kongene av Mann og Øyene døde 537 menn. Med ham døde også den mannlige slektslinjen av det gamle norrøne dynastiet på Man ut. Det har vært spekulert om Godred kanskje likevel overlevde og flyktet til Wales.

Godred nevnes siden ikke i klartekst i noen kilder slik at det er sannsynlig at han var en av de drepte. Ved en utbedring av Mans flyplass på Ronaldsway i 1936 ble funnet et stort antall skjeletter som synes å ha blitt kastet sammen på uordnet vis. Det ble antatt av arkeologene fra Manx museum at denne samlingen av skjeletter kan ha vært en massegrav for de soldatene som falt i slaget ved Ronaldsway i 1275. Muligens var Godred en av de døde som slengt ned i graven.

Den mannlige slektslinjen døde ut med Godred Magnusson, men han synes å ha kvinnelige etterkommere. Bortsett fra den nevnte datteren Magnhild må det antagelig ha vært andre. I 1293 nevnes det om en viss kvinne ved navn Affreca, en mulig datterdatter av Godred, og som hevdet å være hans lovlige arving ved et brev av 15.juni 1293 av Edvard 1 av England til hans skotske vasall Johan Balliol. Den Affreca som ble gift med John de Courcy var datter av en annen mansk konge, Godred 2 Olavsson Svarte (død 1187) som Godred Magnusson her muligens blir forvekslet med. Kravet på Man er dog reelt da hun uansett var i samme slekt.

Den 25.mars 1305 utsendte Affreca en beskjed at hun hadde overført sin rettigheter til Man til en Simon de Montacute, og ved 1307 synes det som om Edvard 1 av England hadde gjenopptatt og gjennomført sitt krav på Man.

Maria eller Mary, en datter av Ragnvald 2 Gudrødsson, også en tidligere konge av Man, skal også ha gjort krav på Man, og hennes barnebarn, John Waldebeof, skal ha henvendt seg til Edvard 1 av England, uten at den engelske kongen lot til å bry seg større.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1265, Isle of Man, England; Konge.

Notes:

Occupation:
Magnus 3, konge av Man, men underlagt den norske kronen som vasall og Man som norsk skattland. Man var blitt annektert av Skottland etter Magnus' død i 1265.

Magnus' bror var Harald 1 Olavsson Svarte, også konge av Man, men mer engasjert på Hebridene. Han døde sammen med sin brud på bryllupsreisen tilbake fra Norge hvor han var blitt gift med Cecilia Håkonsdatter, datter av kong Håkon Håkonsson av Norge.
Magnus Olavsson var en yngre bror av Harald, og ble siden selv konge av Man. Han følte sin posisjon truet av sterke monarkier rundt seg, både Skottland og England, og søkte anerkjennelse som konge av Man i Norge.

Magnus deltok i Håkon Håkonssons store felttog mot Skottland, og slåss i slaget ved Largs i 1263. Magnus Olavsson døde i Castletown den 24.november 1265.

Ved Perthtraktaten i 1266 oppga Håkons sønn og arvtager Magnus Lagabøte alle norske krav på Man og de andre øyene mot Skottland. Man havnet uvillig inn under Skottland som sendte representanter for den skotske kronen til øya.

Svært lite er kjent fra Mans historie i årene mellom 1266 og 1275.

Magnus' hustru var Maria eller Mary av Argyll, en uklar skikkelse, som giftet seg som enke etter Magnus 3 først med Maol Íosa 2, jarl av Strathearn, og deretter med sir Hugh de Abernethy, og til sist med en William FitzWarin og døde en gang før 1303 og skal ha blitt gravlagt i Christ Church Greyfriars i London.
Hun var datter av Eóghan av Argyll (anglifisert som Ewen av Argyll) og nedstammet i direkte linje fra Somerled, en høvding av både gælisk og norrøn bakgrunn, og som selv erobret Man fra sin svoger for en kortere tid. Hun fikk også barn med sine andre ektemenn.

Magnus married Maria (Mary) av Argyll. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1237, Isle of Man, England; King of the Isles.

Notes:

Occupation:
Óláfr Guðrøðarson commonly known in English as Olaf the Black, was a mid 13th century sea-king who ruled the Isle of Man (Mann) and parts of the Hebrides. Óláfr was the son of Guðrøðr Óláfsson, King of the Isles, King of Dublin, and his wife Finnguala, granddaughter of Muirchertach Mac Lochlainn, High King of Ireland, King of Cenél nEógain.

According to the Chronicle of Mann, Guðrøðr appointed Óláfr as heir since he had been born in lawful wedlock. Whether or not this is the case, on Guðrøðr's death in 1187 the Manxmen instead appointed Ragnvaldr as king, as he was a capable adult and Óláfr was a mere child.

Ragnvaldr ruled the Crovan dynasty's island-kingdom for almost 40 years, during which time the half-brothers vied for the kingship.

At one point Óláfr, who had been given possession of Lewis, complained to Rögnvaldr that his lands were not enough. Ragnvaldr's response was seize Óláfr and send him to the King of Scots, where he was imprisoned for almost 7 years.

Upon his release, Óláfr undertook a pilgrimage to Santiago de Compostela, after which the half-brothers were reconciled and Rögnvaldr had Óláfr married to Lauon, the sister of his own wife. Sometime after 1217 this marriage was nullified by Reginald, Bishop of the Isles, who may have been an ally of Óláfr against Rögnvaldr. Óláfr then married Christina, a daughter of the King of Scots' protégé Ferchar, Earl of Ross.

The chronicle claims that Ragnvaldr's bitter wife tricked their own son, Guðrøðr, into attempting to kill Óláfr; however, Óláfr narrowly escaped with his life and fled to the protection of his father-in-law on the mainland. Together with a loyal follower, one Páll Bálkason, Óláfr later defeated Guðrøðr on Skye.

In the 1220s Rögnvaldr formed an alliance with Alan, Lord of Galloway, in an attempt to fend off Óláfr. Ragnvaldr married his daughter to one of Alan's sons, and it has been theorised that this son was intended to inherit the island-kingdom. Rögnvaldr's actions enraged the Manxmen and in 1226 they deposed him in favour of Óláfr. Ragnvaldr was later killed battling Óláfr in 1229.

In 1230 Óláfr fled to Norway to seek military assistance against Alan and members of Clann Somairle. The Norwegian king's response was to send a fleet into the Isles under the command of Óspakr-Hákon, a member of Clann Somairle. Óspakr-Hákon was slain early in the campaign, after which Óláfr took control of the fleet and secured himself on Mann. The island-kingdom was divided between him and his mutilated nephew Guðrøðr, with the latter ruling the Hebridean portion and Óláfr ruling Mann itself.

Guðrøðr was soon after killed on Lewis, and Óláfr ruled the whole Kingdom of Mann and the Isles peacefully, until his death in 1237.

Óláfr's restoration on Mann was seen as a success by the Norwegians, and likely favourably viewed by the Scots as well; since the internal struggle between him and his rivals had been brought to an end.

Óláfr was succeeded by his son, Haraldr. In all, 3 of Óláfr's sons ruled the Crovan dynasty's island-kingdom — the last of which, Magnús Óláfsson, was also the last of the dynasty to rule.

Óláfr is known to have been survived by 3 children; Haraldr (d. 1248), Ragnvaldr (d. 1249), and Magnús (d. 1265) — all of whom ruled as kings in their own right. Although the mother of Óláfr's children is not known for certain, she is thought to have been Christina. The Chronicle of Mann states that Óláfr's immediate successor, Haraldr, was only 14 years old at the time of his father's death, which dates his birth to about the time of the marriage of Óláfr and Christina.

There is evidence to suggest that Óláfr might have had a fourth son named Guðrøðr. For example, the chronicle relates how the governor of Mann, described as a kinsman of Haraldr, fled from the king in 1238 and set sail for Wales, taking with him his foster-son Guðrøðr Óláfsson. When the fleeing ship reached the Welsh coast it was wrecked and, according to the chronicle, Guðrøðr perished on board.
Furthermore, amongst the names of witnesses within a quitclaim between Llywelyn ap Gruffudd (d. 1282) and Ralph de Mortimer (d. 1246), thought to date to about 1241, there is a certain Guðrøðr who appears in Latin as Godredo filio regis Mannie (Guðrøðr, son of the King of Mann).
Although the possibility has been raised that the two sources may refer to the same man, there is no further evidence to confirm it.