Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1771, Kvikne, Tynset, Hedmark, Innlandet, Norge; Overstiger ved kobberverket.

Henrich married Helvig Marie Brandt, "Floer" on 10 Aug 1762. Helvig was born before 16 Mar 1731 in Vinger, Kongsvinger, Hedmark, Innlandet, Norge; was christened on 16 Mar 1731 in Vinger, Kongsvinger, Hedmark, Innlandet, Norge; died in 1792. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Richard Henrichsen Floer was born on 11 Apr 1767 in Kvikne, Tynset, Hedmark, Innlandet, Norge; was christened on 19 Apr 1767 in Kvikne, Tynset, Hedmark, Innlandet, Norge; died on 28 Aug 1822 in Røros, Sør-Trøndelag, Norge; was buried after 28 Aug 1822 in Røros kirke, Sør-Trøndelag, Norge.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1691, Tolga, Hedmark, Innlandet, Norge; Hytteskriver.
• Event-Misc: Abt Dec 1718, Tolga, Hedmark, Innlandet, Norge; Leder for arbeidernes kompani mot Armfeldts arme.

Notes:

Birth:
Kristiansund?

Occupation:
Skogfogd/hytteskriver Tolga 1691-1730.

Event-Misc:
Etter at generalløytnant Carl Gustaf Armfeldt og hans karolinere 28.november 1718 hadde angrepet Trondheim, dro en gruppe på 350 karolinere sørover for å ta de dyrebare skattene fra gruvene bl.a. på Røros, Kvikne og Tolga.

Direktør på Kvikne kobberverk Brostrup Tax fikk høre om trusselen, fra karolinerne under ledelse av generalløytnant de la Barre, gjennom presten i Meldalen. Han samlet det han kunne oppby av væpnet lokalbefolkning og satte av sted mot Rennebu for å kunne avskjære karolinerne.
Underveis støtte de på en rytteravdeling med svenske soldater, og bøndene til Tax flyktet i alle retninger. Tax selv flyktet tilbake til Kvikne, og gjemte seg i gruvene der.

I Tolga var arbeiderne organisert i et eget kompani som hytteskriver Henrik Floer sto i spissen for. Dette kompaniet ble forsterket med bønder væpnet med jaktbørser, høygafler og hesjestaur, og hadde straks de fikk høre om karolinerne, rykket frem for å slutte seg til Tax.
På veien dit, fremme ved Lonåsen 12 kilometer nordvest for Tynset, ventet dem en utrivelig nyhet. Svenskene sto allerede ved Kvikne, 30 kilometer lenger fremme på samme vei. Bøndene fulgte naboenes eksempel og trakk seg i hui og hast tilbake til gårdene sine. Selv søkte hytteskriver Floer og gruvekompaniet tilflukt i nabobygda Vingelen.

Karolinerne under ledelse av de la Barre kom til Kvikne 14.desember. De trengte ikke lete lenge før de fant Tax og 32 arbeidere gjemt i gruvegangene. Samtlige ble tatt til fange, og en betydelig mengde kobber, proviant og ammunisjon ble beslaglagt.

Med hytteskriver Floer i Vingelen, og en liten hær med Rørosinger som forgjeves sto i Holtålen, sto veien til Røros åpen for de la Barre og hans menn. Ilmarsj mot Bergstaden Røros ble beordret, men ikke den vanlige landeveien gjennom Tynset, Tolga og Os, med derimot snarveien (få trodde var fremkommelig på denne tiden av året) tvers over Eidsfjellet og frem til Vingelen.

En av Floers patruljer observerte rytterne da de var kommet over det høyeste punktet og forbi de 2 Magnil-sjøene, Nordre og Søndre. Rapporter gikk straks tilbake til hytteskriveren, som stilte opp folkene sine nede i bygda og spurte om de var villige til å yte den fremrykkende fienden noen motstand. Det var de ikke. I stedet trakk de seg ned til Eidet på den andre siden av Glomma, 6 kilometer sør for Vingelen, og morgenen etter like godt hlet hjem. Det var ikke mer proviant igjen.

Fullstendig nediset og nedsnødd, men uten å ha mistet en eneste mann, ankom de svenske rytterne Vingelen om kvelden 19.desember. Veien til Røros lå nå helt åpen foran dem.

De kom frem til Røros om ettermiddagen 21.desember og tok straks Bergverksdirektør Bergmann til fange. Han nektet ikke å samarbeide da de la Barre truet med å svi av hele bebyggelsen på Røros, og verkets våpen, kobber og proviant havnet på svenskenes hender uten at det kostet en dråpe blod.

Henrich married Anna Cathrine Pedersdatter Hagerup, "Flor" after 1713 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Anna (daughter of Peder Richardsen Hagerup and Elisabeth Sophie Johannesdatter Irgens, "Hagerup") was born in 1686 in Røros, Sør-Trøndelag, Norge; died before 26 Jun 1775 in Tolga, Hedmark, Innlandet, Norge; was buried on 26 Jun 1775 in Tolga, Hedmark, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1687, Tolga, Hedmark, Innlandet, Norge; Hytteskriver.

Anders married Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1687, Røros, Sør-Trøndelag, Norge; Bergskriver ved kobberverket.
• Residence: 1692, Røros, Sør-Trøndelag, Norge; Kverneng.
• Probate: 17 Jul 1693

Notes:

Occupation:
Bergskriver:

Kobberverkets kontorsjef, regnskapsfører for gruvedriften. Direkte under direktøren i rang.
En bergskriver hadde ansvaret for regnskapene, for innkreving av penger og materialer og utbetaling av lønninger.

Died:
Døde i Sverige dit han ble sendt i 1690 for å studere kopperutmynting med tanke på å begynne utmynting på Røros.

Peder married Elisabeth Sophie Johannesdatter Irgens, "Hagerup" in 1680 in Romsdal, Møre og Romsdal, Norge. Elisabeth (daughter of Johannes Henrichsen Jürgens, "Irgens" and Elisabeth Sophie Anna Henningsdatter Arnisæus, "Jürgens" / "Irgens") was born about 1656 in Røros, Sør-Trøndelag, Norge; died in 1693 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Trondheim ?

Died:
Romsdalen ? Trondheim ?

Notes:

Married:
Gift 1678?

6 barn iht manntall 1685.

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: 8 Jun 1662, København, Sjælland, Danmark; Nevøen Laurits ble stukket ned og drept av Johan Christian Løvenklo.

Notes:

Birth:
Prestegården.

Event-Misc:
Christopher omtalte 10.juni 1662 den nedstukne student som sin - kiere Brodersøn Lauritz Frandsøn.

Her Christoffer Lauridsøn capelan til Vaale prestegield i Vernøe closters lehn hadde da ventet forgjeves på et eget sognekall i 15 år.

Christopher married Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1631, Vestnes, Møre og Romsdal, Norge; Toller 1631-1664. Nevnt 1664 på Remmem, Vestnes.
• Occupation: Abt 1670, Røros, Sør-Trøndelag, Norge; Bergskriver ved kobberverket.

Notes:

Birth:
Trondheim?

Occupation:
Bergskriver:

Kobberverkets kontorsjef, regnskapsfører for gruvedriften. Direkte under direktøren i rang.
En bergskriver hadde ansvaret for regnskapene, for innkreving av penger og materialer og utbetaling av lønninger.

Died:
1673?

Richard married Gjertrud Sørensdatter Remmem, "Hagerup" about 1635. Gjertrud (daughter of Søren Andersen Remmem and Living) was born about 1615. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
1622?

Notes:

Married:
En alternativ forklaring på Hagerup-navnet ble lansert på 1920-tallet av slektsgransker S. H. Finne-Grønn.
To av av stesønnene ble gift med to søstre, hvis far var presten i Bud, Søfren Andersson, som skal ha kommet fra Hagerup. Sånn kan også Hagerup-navnet ha blitt introdusert.

Spørsmaalet er nu hvorfra tilnavnet Hagerup, navnet paa en sjællandsk landsby, er kommet ind i denne slekt. Det maa selvsagt være kommet ad kognatisk vei og det kunde da tænkest at tolderen i Romsdalen Rickert Rickertsen hustru Gjertrud Sørensdatter og hans bror sagbrukeren i Bolsø Hans Rickertsens hustru Anne Sørensdatter har været søstre og at det er disse, som har medført - Hagerup - siden begges barn optar dette tilnavn. At saa har været tilfælde er nok neppe sandsynlig. Gjertrud og Anne har nok været søstre og rimeligvis døtre av hr. Søren Andersen, som var sogneprest til Bud i Romsdalen frå 1601 til sin død 1621, og det er jo en mulighet for at denne igjen kan ha været søn av hr. Anders Christensen, sogneprest til Hjørlunde pa Sjælland, i hvilket landsbyen Hagerup ligger, men denne sidste kombination er vel sterkt vovet. Spørsmålet maa visstnok derfor søkes løst paa andet vis og her foreligger forhold som likefrem indbyr, til dette.

I Trondhjem levet nemlig en nordlandshandler Hans Hansen Hagerup, som var født ca. 1600–1610 og ved sin død i 1664 efterlot stor familie. Han staar som det synes fuldstændig isolert frå den i det foregaend omhandlede Hagerup-slegt og kan verken sjølv eller gjennom sine barn sees at ha hat forbindelse med medlemmer av denne.

Det kan imidlertid ikkje vel tænkes at en mand i Trondhjem med dette den gang elles i Noreg ikkje forekomende tilnavn skulde være ganske utan slegtsforbindelse med den fra same by Trondhjem utgaaende slegt med selvsamme namn Hagerup. Da Hans Hansen Hagerup er født saa tidlig som i det første decennium av 1600-tallet, blir han jevngammel med raadmand Rickert Petersens tre sønner Peter, Hans og Rickert, og da den ene av raadmandens sønner har fornavnet Hans, hvilket tidligere ikke kjendes i hans slekt, vil det være naturlig at søke forbindelse her, ved at anta at raadmanden har været gift med en (Anne) Hansdatter Hagerup, som har skrevet sig fra den sjællandske landsby av dette navn, og at Hans Hansen Hagerup har været hendes brorsøn.
For et saadant forhold passer alle data og altsaa ogsaa navnefølgen. Og forholder det sig saaledes, vil alle personer som her i landet har baaret familienavnet Hagerup kunne føres tilbake til et fælles navneutspring.

Nordlandshandler Hans Hansen Hagerup var gift med Anne Esche (Eske])

Kilde:
Stian Herlofsen Finne-Grønn, Norsk tidsskrift for Genealogi, personalhistorie, biografi og literærhistorie, Bind III, 1926.

Other Events and Attributes:

• Education: Bef 1635, Rostock, Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland
• Education: Bef 1635, Leiden, Zuid-Holland, Nederland
• Education: 11 Apr 1635, Padova, Venezia, Italia; Medisin.
• Education: 05 May 1635, Siena, Toscana, Italia
• Occupation: 1651, Røros, Sør-Trøndelag, Norge; Direktør ved Røros bergverk 1651-1659.
• Residence: Abt 1651, Røros gård, Røros, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Education:
Johannes Irgens hadde studert både i Rostock og i Leiden før han studerte medisin og ble dr.philos.et.med. i Padua 11.april 1635.

Studerte fra 5.mai samme år i Siena.

Occupation:
Rundt midten av 1600-tallet var det stor interesse for gruvedrift i Norge, og malmleting ble drevet mange steder etter påtrykk fra kongen i København. Krigene som også Danmark- Norge var innblandet i, skapte behov for metaller til våpen. Metaller var også i seg selv verdier som rikdom kunne måles i. Fra prekestolen oppfordret prestene bøndene til å se etter malm når de ferdes i utmarka. Mange steder lette fremmede bergfolk systematisk etter nye funn.

Det betydeligste kobberverket var Røros der prøvedrift begynte i 1644. Da fikk sjiktmester Lorents Lossius og bergskriver Peter Petersen, begge ved Kvikne kobberverk, mutingsbrev på en ertsforekomst i Raudhåmmåren øst for Røros. Funnet i Rauhammeren førte ikke til varig drift, men det ble snart funnet malmforekomster i Storvola (Storwartz). Etter tradisjonen ble funnet gjort av bonden Hans Åsen på Hitteråsen, som gjorde Lossius oppmerksom på det. Den første smeltehytta ble bygd ved Hitterelva.

Lorentz Lossius ble verkets første direktør, og verket fikk sine første privilegier i 1646.
Kammertjener Joachim Irgens fikk imidlertid privilegium på verket i 1647, og etter en strid om rettighetene ble verket delt i 60 parter, der Irgens fikk 50.
Irgens kom dårlig ut av det med direktør Lossius, som ble avsatt i 1651 og erstattet med Joachim Irgens' bror, doktor i medisin Johannes Irgens.

Johannes bodde med hustru og barn i Itzehoe, da han av sin bror, den mektige Joachim, ble kalt til Røros.
I 1651 ble han ansatt av sin bror, uten participantenes viten og vilje, som hans direktør ved Røros Verk etter Lossius.

Johannes var ikke kyndig i bergverksdrift, men han var en dygtig og nidkjær forvalter og skal ha foretat forbedringer i hyttedriften. Det vil si at han skjøtte sin bergmannsgjerning tilfredsstillende.

Det ble klaget på Johannes' urigtige behandling av arbeiderne, og Dahle forteller at Johannes hadde lange tvistigheder med Lossius' enke, og førte strid med fogd Klaabye, fordi direktøren opbergede Sigt og Bødder.

Johannes fikk av broren, i 1655 en part i verket -tredivtedel - men ingen lønn av det.
I dette året viser regnskapene at det ble brukt 3.679 lester settved ved Gammelberget og 604 ved Nyberget, og utvunnet henholdsvis 15.980 og 3.105 tdr. malm. Det ble brukt 380 favner røstved og 7.749 lester kull. Av ialt 265 røster ble det smaltet 768 skålpund såkalt sortkobber, som igjen ga 690 skålpund garkobber.
Kongens tiende utgjorde 10 prosent eller 69 skålpund. De øvrige 621 skålpund á 50 riksdaler, ga samlet inntekt på 31.050 riksdaler.
Etter at utgiftene, 19.724 riksdaler, var trukket fra ble nettooverskuddet 11.325 riksdaler.

I 1657 var Johannes så syk at han overga verkets bestyrelse til Jackob Mathias Tax.

I Johannes' direktørtid varierte kobberproduksjonen mellom 660 og 1.000 skålpund per år.

Etter Johannes' død i 1659, forlangte broren Joachim en etterskuddslønn av 500 riksdaler årlig til Johannes' etterlatte, men participantene ser ut til å ha nektet å utbetale noe, da de betragtede doctoren som kammertjenerens private fuldmægtig.

Da Johannes Jürgens ble direktør ved Røros kobberverk, bosatte han seg på Røros gård.

Veien mellom Bergstaden og Direktørboligen var ikke tilfredstillende, og han ba Rørosbefolkningen om hjelp til å utbedre veien. Dette ville de ikke gjøre.
Johannes var ingen populær mann blant Røros' befolkning, og det han nå bestemte for å framskynde arbeidet med nyveien, gjorde han ikke mer populær, nei.

Proviantlageret, eller magasinhuset, som til nå hadde ligget i selve Røros, flyttet han nå til Røros gård. Dermed ble arbeiderne nødt til å reise til Røros-gård for å hente sin proviant, og de ble naturligvis interessert i, eller tvunget til, å hjelpe til med å få en skikkelig vei istand snarest mulig.

Arbeidsfolket anla den første gode kjøreveien ved Røros i årene 1651 til 1659, og den gikk ut til direktørgården og provianthuset, med den store Sundbrua over Glåma.
Sundbrua ble reparert så tidlig som i 1661, så det må ha vært livlig trafikk, og veien Bergsatden - Rørosgård ble betegnet som - et af de smukkeste Anlæg i Nærheden af Værket.

Historien forteller at når veien var vel ferdig, så flyttet Johannes proviantlageret inn til byen igjen, og Røros' befolkning følte seg veldig lurt.

Den eldste kjørevei sommer som vinter på Røros heter den dag i dag Nyveien, og den ble også allmannveien sørover.

Historien er delvis tillagt informasjon gitt av kirketjener ved Røros kirke, til Tor Kristian Zinow og Åse Reitan når de var på besøk der høsten 1996.

Under historien til gammelkirken, som ble erstattet av dagens (2019) kirke i 1784 står nevnt:

...det er knyttet en gammel tradisjon til et av maleriene i den nåværende kirken, som tyder på at det var et visst rom mellom alteret og bakveggen i koret. Det gjelder bildet av Dr. med. Johannes Irgens og konen Elisabeth Arnisæus. Han var dårlig likt av almuen på Røros, og det er fortalt at da han døde og maleriet av ham skulle henges opp i gammelkjerka, forlangte folk at det skulle henges opp bak alteret. Bildet ble flyttet over til den nye kirken, der det fikk den samme bortgjemte plassen.

Residence:
I skattemanntallet 1651 nevnes Anders Røraas som selveier, 1/2 øre, rår selv for bygselen og betaler 1/2 daler i skatt.
Dette året var den første kirken på Røros tatt i bruk, som annekskirke under Haltdalen, og sokneprest Anders Hansen Bernhoft flyttet til gården, som lå på Sundet utenfor Røros, og ervervet 1/2 øre av eiendommen.

Omtrent samtidig synes også direktøren for kobberverket på Røros, Johannes Jürgens, å ha ervervet en del av eiendommen. Også han flyttet dit.

I manntallet for kvegskatten 1657 opplyses herr Anders å ha tilsammen 19 hester og naut og 12 sauer, og han betaler 2 riksdaler 2 ort i skatt.

Johannes Jürgens kjøpte omkring 1658 presten Anders Bernhofts del i Røros gård.

I 1660 er doktorinnen, enke Elisabeth Irgens, eier av 1/2 øre og betaler 1 riksdaler i skatt.

Sogneprestens Mandtal 1666 Gaarde som ligger omkring Røraas Q verk:

No 2 Røraas Nedergaard 6 marklag, Elisabeth Irgens og sønnene:
Baltzer 16 år, Fredrich 10 år, Ludvig 9 år og Brostrup 8 år.
No 1 Røraas Ofregaard 6 marklag, Joachim Irgens.

I 1667 eier Jochum Irgens Øvre Rørosgård med fergestaden av skyld 18 marklag, og Elisabeth sal.Doktors, Nedre Rørosgård med Trøen, også 18 marklag i skyld.

Under svenskeinnfallet 14.juli 1678 under generalløytnant Sparres ledelse ble Røros gård og magasinene brent.

Året etter, da svenskene gjorde et nytt streiftokt mot Røros, ble igjen provianten på såvel Røros gård som i Bergstaden brent opp. Denne gang var oberst Planting anfører.
Skadene utgjorde ialt 4.863 riksdaler 48 skilling.

Under matrikuleringen i 1688 ba Elisabeth i et bønnskrift til lagmann Peter Dreier, om at hennes - liden Gaard - som nå i løpet av få år hadde fått skylden forhøyet 2 ganger, ikke på nytt måtte bli utsatt for dette. Lagmannen uttalte medlidenhet for - den bedagede og bedrøvede kvinnes vilkår - men førhøyet likevel skylden til det dobbelte.

I matrikkelen beskrives gården:

Røros Gaard med tvende smaa indhegnede Pladse, nemlig Trøen og Sund, som Fru Doktorinden Elisabeth Jürgens ejer og bruger, skylder 1 Øres Leye.

Iligemaade Qverneng sex Marklaug, hvilke fornefnte 2de Gaardes Cirkumference strecker sig i Syd udi Haastenen norden Galaaen (hvor Østerdalens Fogderie udi Aggershuus Lehn endis), i Nord til en Haug strax synden for Lars Krogens Gierdis Gaard paa Raueldaleni Aalens Tinglaug udi Guldals Fogderie, som er i Lengden langs Glaamen Elf toe Miil og udi Bredde fra bemeldte Elf lige opp i Fieldet en half Miil, og i det mindste en Fierdings Vej efter Landets Situation og Beskaffenhed indtil Dalsbøiden i Østerdalens Fogderie paa den eene og Aalens Leyemaal udi Guldals Fogderie paa den anden Side.

Og eftersom samme Gaarde formedelst temmelig god Tilfelde af Engesletter, Rødningsland samt nogen Skoug og Fiskevand saavel ved og omkring Glaamen Elf som særdeles i Fieldet befindis at være for ringe sat (hvor dog aldrig vokser korn), altsaa ere de nu eftersaadan Beskaffenhed dyrket og forbedret til:

1 Spand Leye. Nemlig af Røraas Gaard skal herefter contribueres til Hans Kongl. Mayts. for toe Øre tolf Marklaug og af Qverneng en half Øre som tilsammen giør 1 Spand.

Elisabeth bodde visstnok på gården hele tiden etter sin manns død. Sønnen Brostrup overtok hennes del i Røros gård.

Died:
47 år?

Johannes bodde på Sundet utenfor Røros, og døde visstnok i fattigdom, da han skyldte mye.

Johannes married Elisabeth Sophie Anna Henningsdatter Arnisæus, "Jürgens" / "Irgens" in 1637 in Itzehoe, Schleswig-Holstein, Tyskland. Elisabeth (daughter of Henning Petersen Arnisæus and Elisabeth Götz, "Arnisæus") was born in 1618 in Haderslev, Jylland, Danmark; was christened in 1618 in Helmstedt, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland; died before 18 Dec 1694 in Røros gård, Røros, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Anecdote: 1668, Røros gård, Røros, Sør-Trøndelag, Norge; Tinntallerken funnet under en sten ved Røros gård omkring 1868.
• Event-Misc: 1668, Røros kirke, Sør-Trøndelag, Norge; Detaljer om Elisabeth fra epitafiet i Røros kirke.
• Residence: 1670, Røros, Sør-Trøndelag, Norge
• Will: 18 Dec 1694, Røros, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Birth:
1621? Hillerød?

Event-Misc:
Tekst på bildet:

Den dypt sørgende enke Elisabeth Arnisæi datter med gjenlevende 10 sønner, 3 døtre og 10 barnebarn hedrer ved denne minnetavle i kjær erindring hengivent, oppriktig og ydmykt asken efter doktor Johannes Jürgens av Itzehoe i Holsten, den skarpsindige tenker, den høyt erfarne læge og den mest ønskverdige direktør for gruvene her på stedet.

Røntgenbilder av maleriet og bruk av infrarøde teknikker avdekker en rekke oppsiktsvekkende forhold og gir en forståelse av hvordan Elisabeth opprinnelig var utformet.

I den første versjonen lener Elisabeth høyre hånd på bordkanten og holder den venstre foran brystet. Man skimter her også den lyserøde blomsten - kanskje en nellik? - som hun holder i sin venstre hånd. Den karminrøde børstenelliken er et symbol på Kristi lidelse og figurerer som kjærlighetspant på forlovelsesbilder fra renessansen. På bildet over kan man se detalj av Elisabeth Irgens' hode, tatt med et kamera som er følsomt for infrarødt. Man ser den opprinnelige utformingen av ansiktet til venstre for midten.

Bildet er malt av en dyktig maler, men få kunstnere av dette kaliberet opererte på Røros i 1660-årene. Mange av kunstnerne som virket i Norge på denne tiden var innvandret fra Nederland og Tyskland. En av dem kan ha malt det, men det er mer sannsynlig at Elisabeth Irgens fikk bildet malt i for eksempel Amsterdam.

Overmalingen av Elisabeth kan skyldes at hun ikke var fornøyd med det første portrettet. Det er tydelige forskjeller i de 2 ansiktene. Den opprinnelige kvinnen er yngre, og det er dessuten fysiognomiske forskjeller.

Den første versjonen av Elisabeth viser en moden europeisk overklassekvinne, antagelig iført siste mote. Hun bærer en utringet kjole og har nakne skuldre og hals. På kragen og mansjettene har hun omfattende blonder og hun har kostbare ringer og armbånd på begge hender.

Den sekundære Elisabeth har et helt annet uttrykk; kjolen er mye enklere og tilknappet, i tradisjonelle tekstiler som ull og lin. En enkel gullring sitter på venstre ringfinger. Resultatet er en mer streng, myndig og pietetsfull kvinneskikkelse.

Moderniseringen blir forståelig når man tenker på at bildet er en minnetavle over 2 betydningsfulle personer på 1600-tallets Røros. Det skulle henge i kirken i påsyn av en luthersk menighet.
Det var trolig den norske maleren Peter Andersen Lillie som fikk i oppdrag å modernisere portrettet av Elisabeth. Han var engasjert av Irgens-familien for å staffere kirken på 1670-tallet.
Et portrett han har malt av Magdalene Jørgensdatter Beyer Brandal i Norddal kirke i Møre og Romsdal viser mange likhetstrekk med portrettet av Elisabeth Irgens.

Anecdote:
En tinntallerken ble funnet av Jens Olsen Indset under en stein i utmarken på Røros gård. På denne tallerkenen er det inngravert:

Elisabeth Ivrgens 1668.

Det er antatt at denne tinntallerkenen og flere andre ble bortgjemt i forbindelse med krigshandlingene med svenskenes innfall mot Røros i 1678. Da ble både Røros bergstad og Røros gård nedbrent. Det skulle altså gå omtrent 200 år før tinntallerkenen ble funnet av Jens Olsen Indset.

Kilde:
Rørosmuseet.

Residence:
Elisabeth Sophie har for ettertiden blitt husket som en mektig og sterk kvinne. Det sies at hun etter hvert fikk stor innflytelse på driften av kobberverket. Hun var rådgiver for sin mann, direktøren, og blir betegnet som en meget driftig, dyktig og foretaksom kvinne.

Fra Norske Kongebrev 1670: 19.august 1670: Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 22b:

Befaling til Ove Juul om å forhøre 4 eller flere av de dyktigste bergfolk ved Røros Kobberverk angående de klager som er kommet fra bergfolkenes side. Det henvises til 2 supplikker. Juul skal sende rapport og fremme forslag.

Norske Innlegg:

a. Supplikasjon, datert København 8.juli 1670, med 24 underskrifter fra berghyttefolk, kullbrennere og samtlige arbeidere ved Røros Kobberverk. De klager generelt over store tyngsler, høye priser på proviant og andre forurettelser, og nevner følgende poster:

1. De må gjøre en dags arbeid for hver helligdag hele året rundt, ellers mister de sin lønn. De antar at dette ikke er tilfelle ved de andre bergverk, og ber derfor om samme ordning som der.

2. Istedenfor penger må de ta proviant for de priser som fru Dochterinne og Jens Bing holder
(1 tønne rug = 4,5-5 riksdaler, 1 tønne korn = 3,5-4 riksdaler, 1 våg me = 4-5 ort, 1 tønne malt = 3,5-4 riksdaler, 1 bismerpund smør = 5 ort, 1 bismerpundflesk = 1 riksdaler, 1 tønne sild = 5 riksdaler, 1 kvarter erter = 6 ort, 1 våg nautekjøtt = 6 ort, 1 våg småfekjøtt 6,5 ort).
Henning Irgens holder tilbake deres lønn og kjøper proviant som han selger til bergfolkene enten gjennom Claus Sommer eller hjemme på fru Dochterinnens gard.

3. En del av arbeiderne har ikke fått regnskap på 1,5 til 2 år. Sluttoppgjør er ikke foretatt på 7 år. De må ofte vente 1,5 år før de får betaling, og når de ikke kan vente lenger, må de reise den lange vei til Trondheim. På den måten taper de ikke bare arbeidstid, men de må også gi 16 skilling for hver riksdaler til den som utbetaler dem penger.

4. En del arbeidere settes om vinteren til å - fyre - så de taper fra 18 til 20 riksdaler i arbeidslønn. En del gamle bergseller og bergarbeidere blir avskjediget og andre satt i deres sted.

5. Samtlige kullbrennere klager over at skogene for største delen er uthogd i 2,5 mils omkrets. De får samme betaling som for 14-15 år siden til tross for at de har mye lenger vei. Når de har levert kull, kan de ikke få penger uten å reise til Trondheim, og der blir deres tilgodehavende trukket med 16 skilling av hver riksdaler. Dessuten truer Henning Irgens svenske dalere på dem, og derved taper de 12 skilling for hver riksdaler. Hvis forholdene ikke forbedres, og de ikke får de penger som tilkommer dem, blir de nødt til å oppgi arbeidet for ikke å gå helt under med sine fattige koner og barn.

6. De fattige bønder fra Selbu og Dalsbygda som også brenner kull til hytta, arbeider under samme dårlige forhold. De blir nødt til å oppgi kullbrenningen hvis ikke forholdene bedres. De har derfor sammen med verkets kullbrennere vært nødt til å holde seg vekk fra arbeidet, og de vil ikke befatte seg med det før de får mer for hver lest kull.

7. De klager også over det at de blir overfalt med hugg og slag av Henning Irgens når de trenger penger for utført arbeid, og at han truer dem med fengsel hvis de ikke betaler for å slippe.

8. De blir også slått til blods av Henning Irgens fordi de nekter å innlevere sine signeter til besegling av hva som kan være skrevet uten deres vitende. Han truer dem så lenge med fengsel og annen straff at de tilslutt må gi seg. Andre blir lurt på en annen måte og fratatt sine buemerker mens de er drukne.

9. Når de etter meget slit oppnår å få en seddel som lyder på noen penger, og denne skal innløses av Henning Irgens, blir beløpet alltid mer eller mindre avkortet. En enslig kvinne har på denne måten mistet 7,5 riksdaler på en seddel som lød på 40 riksdaler. Hun tapte på 3 års tid 15,5 riksdaler. Med andre går det på samme måte.

10. Når en av bergfolkene har fått seg en hest eller et annet trekkdyr i håp om å kunne tjene noe med malmkjøring eller lignende for å betale sin gjeld, da blir det forbudt fordi bonden, presten og andre som bor på landet har fått bevilling til det. Men når det trengs å kjøre noe til bergverket - i forfald - da blir de tvunget til å kjøre, enten de vil eller ikke. De har sendt sine skriftlige klager til bergmester Tax. Men han er nå død og de har ikke blitt hjulpet. De reiser derfor den lange vei til København for å få hjelp. Av de 24 som har forseglet dokumentet, er 15 bergseller, 2 smeltere, 1 byggmester og 6 kullbrennere.

Påtegning:

Stattholderen tilrår å forordne et par kommissærer som kan undersøke klagene. Datert 13.juli 1670.

b. Memorial fra berghyttefolk, kullbrennere og samtlige arbeidere, datert København 11.juli 1670.
Det nevnes at de sendte en av sine kamerater, Arne Sivertsen, til bergmester Jacob Mathias Tax som da ennå levde, og lot han spørre om de fikk lov til å forelegge han sine klager, og med hans samtykke sendte de en søknad til han. Da offiserene fikk vite det, gikk de med - plidsfogden - til Sven Andersens hus og lot det han eide kaste ut av huset, og kona og barna måtte flykte til skogs hvor de ennå er. To dager senere hogg Claus Sommer ut 3 vinduer i Johan Pryds' hus og slo istykker det fjerde. Mannen var ikke hjemme, og kona, som var med barn, ble så redd at hun aborterte. Claus Sommer gikk også i andre hus og hogg ut vinduene.
Myndighetene har tvunget en del svensker som var rømt fra sin tjeneste, til å avgi sine signeter til besegling av falske erklæringer.
Det opplyses videre at i begynnelsen fikk de fyrlønn, som var dobbelt betaling for arbeid på helligdager, men deres - fyrschichter - er tatt fra dem så de må arbeide på helligdager for enkel lønn.
Smelterne får ingen lønn når hytta står. Ved andre bergverk får de da halv lønn. Når det hender en ulykke og en arbeider blir skadet, får han ingen lønn. Ved andre bergverk får de i slike tilfeller halv lønn mens de er sengeliggende.
De ber kongen om å ansette en mann som de kan gå til med sine klager, og som kan håndheve rett.

I 1685 eide Elisabeth 6 parter á 1000 riksdaler i Røros kobberverk, og hun drev også handel med korn og annet til verkets arbeidere.

Notes:

Anecdote:
Under en omvisning i Røros kirke ble det fortalt denne historien om bildet av Johannes og Elisabeth Jürgens, som henger bak alteret:

Det var vanlig at man i kirken hang opp portrettmalerier av direktørene ved kobberverket, prestene og viktige bidragsytere til kirken eller lokalsamfunnet. Det ble bestemt av kongen at portrett av den da avdøde direktøren, Johannes, og enken etter han, Elisabeth, skulle henges opp i kirken. Røros' befolkning nektet. De likte absolutt ikke tanken på å måtte se på den forhatte direktøren og hans hustru, hver søndag når de skulle i gudstjeneste i kirken. De truet med å boikotte kirken, alle som en. Men kongen sto på sitt, og portrettmaleriet skulle opp i kirken.
For å prøve å finne en løsning, skrev presten til enken etter direktøren, Elisabeth, og påberopte seg retten til å bestemme hvor i kirken maleriet av dem skulle henge. Enken aksepterte, i den tro at portrettet skulle henge et eller annet sted sammen med de andre portrettene. Nei da, det store portrettmaleriet av de 2 ble hengt opp bak sakrestiet. På det mørkeste stedet i kirken, ute av syne for menigheten. Dermed var saken løst, maleriet hang i kirken, enken kunne ikke nekte for det, og befolkningen slapp å se det.

Historien er delvis tillagt informasjon gitt av kirketjener ved Røros kirke, til Tor Kristian Zinow og Åse Reitan når de var på besøk der høsten 1996.

Irgensepitafiet fra Røros kirke ble hentet inn og behandlet ved NIKUs atelier i Oslo i perioden 1998-2001. Maleriet er utført i olje på lerret og viser bergverksdirektør Johannes Irgens og frue Elisabeth Arnisæus Irgens.

Maleriet er etter all sannsynlighet utført rundt 1670. Det er flere ting som taler for at bildet opprinnelig er bestilt og malt i Nederland eller Tyskland, men har lite av sitt originale uttrykk bevart grunnet sekundære endringer i form av overmalinger og formatsendringer.

Maleriet ble opprinnelig bestilt til og hengt opp i den gamle kirken på Røros, men ble flyttet til dagens kirke i 1784. Alt tyder på at portrettet har hatt samme plassering siden da.

Behandlingen av bildet har i hovedsak dreid seg om å fastlegge løs maling, lappe alle hull og rifter, planere bukler og deformasjoner, rense overflaten for smuss og mørknet ferniss samt kitte og retusjere alle lakuner og skjemmende skader. Maleriet ble tilbakeført og hengt på sin tidligere plass i Røros kirke i desember 2001.

Maleriet fra 1668 viser verksdirektør Johannes Irgens med hustru. På skriftfeltet under maleriet står det:

P. M. Hocce Epitaphio / Philosophiae clarissimi Medicinae experientissimi Doctoris Johannis Ivrgens Itzeho - Holsati / Harum fodinarum Directoris desideratissimi Cineres Pie iuste devote / Vidua maestissima Elisabetha Arnisaeana Superstites filii decem tres filiae decemqve nepotes devenerantur.

Denne tekst vil i oversettelse lyde som følger:

Den dypt sørgende enke Elisabeth Arnisæi datter med gjenlevende 10 sønner, 3 døtre og 10 barnebarn hedrer ved denne minnetavle i kjær erindring hengivent, oppriktig og ydmykt asken efter doktor Johannes Jürgens av Itzehoe i Holsten, den skarpsindige tenker, den høyt erfarne læge og den mest ønskverdige direktør for gruvene her på stedet.

Røntgenbilder av maleriet og bruk av infrarøde teknikker avdekker en rekke oppsiktsvekkende forhold og gir en forståelse av hvordan Elisabeth opprinnelig var utformet.

I den første versjonen lener Elisabeth høyre hånd på bordkanten og holder den venstre foran brystet. Man skimter her også den lyserøde blomsten - kanskje en nellik? - som hun holder i sin venstre hånd. Den karminrøde børstenelliken er et symbol på Kristi lidelse og figurerer som kjærlighetspant på forlovelsesbilder fra renessansen. På bildet over kan man se detalj av Elisabeth Irgens' hode, tatt med et kamera som er følsomt for infrarødt. Man ser den opprinnelige utformingen av ansiktet til venstre for midten.

Vi vet ikke hvem som malte epitafiet. Kunnskapen om kunstnere og malerkunst i Norge på 1600-tallet er dessuten liten.

Bildet er malt av en dyktig maler, men få kunstnere av dette kaliberet opererte på Røros i 1660-årene. Mange av kunstnerne som virket i Norge på denne tiden var innvandret fra Nederland og Tyskland. En av dem kan ha malt det, men det er mer sannsynlig at Elisabeth Irgens fikk bildet malt i for eksempel Amsterdam. Johannes Irgens hadde studert i Tyskland og Nederland, og hans bror Joachim ledet sitt forretningsimperium fra København og Amsterdam.

Overmalingen av Elisabeth kan skyldes at hun ikke var fornøyd med det første portrettet. Det er tydelige forskjeller i de 2 ansiktene. Den opprinnelige kvinnen er yngre, og det er dessuten fysiognomiske forskjeller.

Den første versjonen av Elisabeth viser en mondén europeisk overklassekvinne, antagelig iført siste mote. Hun bærer en utringet kjole og har nakne skuldre og hals. På kragen og mansjettene har hun omfattende blonder og hun har kostbare ringer og armbånd på begge hender.

Den sekundære Elisabeth har et helt annet uttrykk; kjolen er mye enklere og tilknappet, i tradisjonelle tekstiler som ull og lin. En enkel gullring sitter på venstre ringfinger. Resultatet er en mer streng, myndig og pietetsfull kvinneskikkelse.

Moderniseringen blir forståelig når man tenker på at bildet er en minnetavle over 2 betydningsfulle personer på 1600-tallets Røros. Det skulle henge i kirken i påsyn av en luthersk menighet.
Det var trolig den norske maleren Peter Andersen Lillie som fikk i oppdrag å modernisere portrettet av Elisabeth. Han var engasjert av Irgens-familien for å staffere kirken på 1670-tallet. Et portrett han har malt av Magdalene Jørgensdatter Beyer Brandal i Norddal kirke i Møre og Romsdal viser mange likhetstrekk med portrettet av Elisabeth Irgens.

Et påfallende element i maleriet er den vertikale skjøten som nærmest deler bildet i 2. Den mest sannsynlige forklaringen på skjøten er at det opprinnelig har vært 2 separate portretter.
Forklaringen på Irgensepitafiets utseende i dag ligger derfor mest sannsynlig i flyttingen fra gammelkirken til nykirken.
Den 15.august 1784 ble den nye steinkirken på Røros vigslet. Først da kunne man rive den gamle. De 2 opprinnelige separate portrettene tas ned og syes sammen til 1 lerret. Maleriet spennes opp og påmonteres en ny pynteramme som males i samme blåfarge som alteret. Et nytt skriftfelt hvor teksten antagelig er basert på et tidligere skriftfelt utformes og tilpasses det nye formatet, og maleriet får den plasseringen det har i dag - på baksiden av alteret.