Other Events and Attributes:

• Occupation: 1299, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Håkon var sønn av Magnus 6 Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273, over Oppland, Oslo, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt.

Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.

Da broren, kong Eirik 2 Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. Håkon 5 ble den første konge som ble kronet i Oslo, som regnes som hovedstad heretter. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad.

Han ble omtalt som Hákon Háleggr på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.

Bygde Akershus (dvs. påbegynte arbeidet av anlegget på Akersneset (Akershus festning)), Båhus, og Vardøhus festninger.
Håkon innførte faste årlige inspeksjoner av sysselmennenes embedsførsel, og førte en kraftig politikk mot stormennene. Utstedte retterbot 1308 somavskaffet jarle- og lendmannsverdighet og inndro alle sysler og gavebrev på jordegods etter innehaverens død.

Håkon 5 Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.

Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo 10 formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537.

At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
Der kom Bud for Oslo ind
og ingen Mand dem kjende:
død var hellig Haakon Konning
Sankt Olaf Kongens Frende.
Død var hellig Haakon Konning
og Gud kaldte ham af dage:
han blev ført i Oslo ind,
i Mariekirke lagdes han i Graven
(Dansk håndskrift fra ca. 1560).

Håkon støttet svensk hertug Erik Magnussons strid mot broren.

Med ham døde den siste av det gamle norske kongehus på mannssiden.

Gift med Eufemia av Arnstein. Datter: Ingeborg, gift med hertug Erik Magnusson. Deres sønn Magnus ble senere både svensk og norsk konge.
Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290–1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.

Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.
Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige.

Kong Håkon 5 Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble funnet ved arkeologiske undersøkelser i Mariakirken på slutten av 1960-tallet. De ble senere identifisert av dr.med. Per Holck, og ble endelig overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982.

Family/Spouse: Catharina Ivarsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Agnes Håkonsdatter was born in 1292; died in 1319 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.

Håkon married Eufemia av Rügen in May 1299 in Mariakirken, Oslo, Norge. Eufemia was born about 1280; died in 1312. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
I Vitzlav 2s testamente som han undertegnet i Oslo 27. desember 1302 er to store sølvboller testamentert til fru dronning av Norge, min kjære datter.

Eufemias giftermål med daværende hertug Håkon Magnusson ble avtalt på et møte i Stralsund høsten 1298. Sendebud for kong Erik Magnusson og hertug Håkon hentet Eufemia i Straslsund og førte henne sjøveien til Oslo våren 1299. Hun brakte med seg biblioteket sitt, som skal ha vært et av Europas mest rikholdige. For øvrig fulgte det med Eufemia en medgift på 3000 mark brent sølv etter kølnsk vekt, som Håkon senere brukte til å gjøre strategiske landinvesteringer.

Eufemia ble ektet til hertug Håkon Magnusson i Mariakirken i Oslo i 1299, i følge islandske annaler i mai 1299. I morgengave fikk hun jordegodset og øya Bygdøy og en fast inntekt på 1200 mark.

I november 1299 ble Håkon og Eufemia kronet til konge og dronning over Norgesveldet. De ble etter alt å dømme kronet i Oslo, en handling som gjorde byen viktigere i rikssammenheng.

Hun er særlig kjent som mesén for Eufemiavisene — tre ridderromaner hun tok initiativ til å få oversatt til svenske parrimede vers i heholdsvis 1303, 1308 og 1312.

Eufemia og Håkon fikk datteren Ingebjørg i 1301, parets eneste ektefødte barn.

1. Ingeborg (Ingebjørg) Håkonsdatter died in 1361.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1257, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Da den eldre broren Håkon Unge ble konge sammen med sin far under hertug Skules opprør i 1240, ble Magnus hertug. Iflg. Håkon Håkonssons saga var det aktuelt å gi ham et hertugdømme som omfattet 1/3 av landet, men noen endelig avklaring fant aldri sted. Det synes likevel klart at han styrte over Sørvestlandet. Håkon Unge døde i 1257 og Magnus fikk da kongsnavn. Han ble kronet i 1261 og var enekonge fra årsskiftet 1263/64.

Broren kong Håkon la ut på krigstokt mot Skottland sommeren 1263 for å beskytte Sudrøyene (Hebridene og Man) som var en del av Norgesveldet. Felttoget endte uten noen klar avgjørelse, men kong Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge i farens fravær ble det intet brudd i den politiske kontinuiteten. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

Kong Magnus innledet fredsforhandlinger med kong Alexander 3 av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark sterling. Det er uklart hvor lenge skottene betalte avgiften. Bispedømmet Sodor fortsatte som en del av den norske kirkeprovinsen.
Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt. Forholdet til Skottland var mer tvetydig. Magnus søkte å bedre forholdet gjennom en dynastisk allianse. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander 3 av Skottland, Margareta, var et steg i denne retning.

Tilnavnet Lagabøte, det vil si Lovforbedreren, fikk han fordi han bøtte på lovene i Norge.
Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

Nye rangklasser og bestemmelser for riksembedsmenn og hird med adelige rettigheter og plikter. Nye titler for lendmenn og skutilsveiner (baron, ridder, væpner).
Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov. Magnus Lagabøte sto også for den første Allmenningsloven, som bokstavlig talt ryddet grunnen for vår tids offentlige territorium, frie områder til allmenn disposisjonsrett.

Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.

Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.

Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.

Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.

Det ble gjennomført en omfattende myntreform i 1270-årene. Etter nærmere 170 år med små ensidige pregninger, såkalte brakteater, gjeninnførte Magnus Lagabøtes penning som hovedmynt i norsk mynthistorie. For første gang ble det utgitt fraksjoner av penningen, kvartpenninger.

Magnus Håkonsson er en av de første norske kongene som satte et tall bak sitt navn. Han kalte seg Magnus den fjerde i latinske dokumenter som Bergenstraktaten fra 1273 og Sættargjerden i Tønsberg fra 1277. Det hadde vært fem Magnus-konger før ham i henhold til kongesagaene, men to av dem var samkonger og førte ikke dynastiet videre. De gamle regnet dem derfor ikke inn i kongerekken.

Gift med Ingeborg, datter til Erik Plogpenning, konge av Danmark. Ingeborg av Danmark, født ca.1244, død 25.mars 1287. Hun øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

I mai 1280 døde den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Han lot seg begrave i Fransiskanerordenens kloster i Bergen. Tronfølgeren var Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.

Magnus ble hovedperson i den siste kongesagaen som ble skrevet.

Magnus married Ingeborg Eriksdatter av Danmark in 1261. Ingeborg (daughter of Erik Valdemarsen av Danmark and Judith av Sachsen) was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1280, Danmark; Dronning.

Notes:

Occupation:
Ingeborg av Danmark øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

Notes:

Married:
Muligens 1280.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1217, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Birth:
Håkon ble født i 1204 på Folkenborg i det som i dag er Eidsberg kommune i Østfold.

Moren hans var Inga (med slekt fra Varteig i Østfold), og hun hevdet at det var birkebeinerkongen Håkon Sverresen som var far til gutten. Han hadde besøkt gården Varteig året før, og da hatt Inga som frille en tid.

Håkon Sverresen var død da Inga fødte, men flere av mennene hans bekreftet Ingas påstander, og birkebeinerne anerkjente Håkon som kongssønn.

Håkon Håkonsen ble født i et område som var kontrollert av baglerne, og det at han var sønn av en birkebeinerkonge satte ham og moren hans i en svært farlig situasjon. Derfor flyktet hun nordover mot Trøndelag med gutten.

Det er fra en del av denne flukten historien om birkebeinerne som flyktet på ski med det lille guttebarnet kommer.

Flukten til Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka i 1206 er udødeliggjort i maleriet Birkebeinerne av Knud Bergslien fra 1869, og minnes hvert år i Birkebeinerrennet.

Håkon Håkonsen kom slik til birkebeinernes hovedstad, Nidaros, og kong Inge Bårdsen, og Inge anerkjente Håkon som kongssønn.

Occupation:
Håkon var konge fra 1217. Han var uekte sønn av kong Håkon Sverresen og Inga av Varteig, som etter farens død 1204 ble anerkjent av kong Inge Bårdsen som kongssønn og oppfostret ved hans hoff, og hos jarl Håkon Galen.

Ved Inges død ble han tatt til konge av birkebeinerne på Øreting (1217), mens jarl Skule Bårdsen, halvbror til kong Inge, som hadde arverett til tronen, skulle være hans formynder og riksstyrer og ha en tredjedel av riket og skattlandene.
Samme år døde baglerkongen Filippus Simonsen, og de fleste baglerhøvdingene hyllet Håkon, men noen misnøyde reiste nye flokker og laget uro på Opplandene i flere år, inntil deres høvding Knut jarl overgav seg i 1227.

I løpet av hans regjeringstid ble det slutt på borgerkrigene. Det siste opprøret ble ledet av svigerfaren hans, hertug Skule Bårdsen, som ble drept i 1240. Etter Skules fall var det slutt på 100 års tronstrid.

Håkon ble kronet i Bjørgvin, Bergen, 1247 av kardinal Viljam av Sabina. Lot vedta en rekke nye lover bl.a. forbud mot ættedrap (se ynglingesagaen). Bygde mange nye festninger, kirker og kongsgårder. Handelstraktater med Lübeck og Novgorod. Island og Grønland ble lagt under kongeveldet. Ble syk og døde i Kirkwall på Orknøyene etter felttog motskottekongen på Suderøyene 1263.


I 1223 ble det holdt et riksmøte i Bergen, der lagmennene tildømte Håkon kongedømmet. I 1218 hadde Inga båret jernbyrd for ham. Formålet med riksmøtet kan ha vært å gjøre ende på uvennskapet og trettene mellom kongens og jarlens menn. I 1219 hadde Håkon festet Skules datter Margrete, og 1225 ble ekteskap inngått mellom dem. I noen år var nå forholdet mellom kongen og jarlen bedre, men senere ble motsetningen sterkere enn noensinne, og det hjalp ikke at Håkon gav Skule hertugtittel 1237.

I 1239 tok hertugen kongenavn på Øreting og tvang dermed Håkon til væpenet oppgjør. Skule ble felt ved Elgeseter kloster 1240. Hans fall var den endelige slutt på mer enn 1000 års tronstrid.

Håkon var den siste som ble konge etter den gamle, norske arverett. I samsvar med det europeisk-kirkelige syn på kongedømmet, som hadde begynnt å gjøre seg gjeldende også i Norge, satte han selv til side sin eldste, uekte sønn og lot Håkon den unge ta kongenavn 1240.
Etter mange års forhandlinger med paven oppnådde Håkon, tross sin uekte fødsel, kirkens vigsel av sitt eget kongedømme, da kardinal Vilhelm av Sabina 1247 kom til Bergen og kronet ham.

I 1260 lot han vedta på Frostatinget en ny lov om tronfølgen, som bestemte at den eldste ektefødte sønn skulle være enekonge.
Håkons regjering bærer preg av stor aktivitet både i det indre styrke og i forholdet til utlandet. Etter sagaen lot han vedta en rekke nye lover, bl.a. forbud mot ættedrap, så at ingen skulle unngjelde for en annens gjerninger uten med de bøter som loven fastsatte.

Flere nye borger ble til i Håkons tid, bl.a. på Ekeberg og i Oslo, Ragnhildholmen ved Konghelle; Tunsberghus og Sverresborg ved Bergen ble forstreket. Håkon grunnla Marstrand, bygde kirker og kongsgårder, blant dem Håkonshallen i Bergen og Trondenes kirke.

I Håkons tid var allerede tyskernes seilas på Norge betydelig, og Håkon sluttet den første handelstraktat med Lübeck, året etter med Novgorod en traktat som skulle trygge freden nordpå. Etter mange års arbeid, først av Skute og senere av Håkon, ble Island (1262) og Grønland (1261) lagt under det norske kongevelde like før Håkons død.

I 1262 gikk den skotske konge til angrep på Suderøyene etterat flere tilbud om å kjøpe den var avslått.
I 1263 rustet Håkon ut en stor leidangsflåte (den største leigangflåten som noen gang var samlet) og reiste til Skottland, for å beskytte Suderøyene (Hebridene) som hadde vært under angrep fra skottekongen Alexander 3. Med hjelp av vasallene sine, kongen av Sudrøyene og kongen av Man, gjenopprettet Håkon kontroll over Sudrøyene og sendte også styrker innover i landet. Forhandlingene med skottene ble halt ut av skottekongen, fordi han visste at Håkon til slutt ville få problem med å holde flåten sin samlet så langt hjemmefra.

En del av flåten hans utkjempet en trefning med en større skotsk styrke ved Largs, i det som senere har fått navnet Slaget ved Largs. Både nordmenn og skotter hevdet at de seiret i dette slaget.

En irsk delegasjon kom til Håkon og tilbød å huse ham og flåten hans gjennom vinteren dersom Håkon ville hjelpe dem mot engelskmennene. Det ser ut som om Håkon kan ha vært interessert i forslaget, men mennene hans nektet. Da vinteren kom hadde han ikke klart å tvinge fram en avklaring i striden med skottekongen. Han reiste tilbake til Orknøyene for vinteren, mens mesteparten av flåten vendte hjem til Norge.

Mens Håkon var på Orknøyene ble han syk, og døde 17.desember 1263. Han ble gravlagt for vinteren i St.Magnuskatedralen i Kirkwall.

Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Flere ting vitner om at det sto en viss glans av Håkon utenlands. Hans datter Kristina ble gift med en prins av Castilla, en engelsk krønikeskriver forteller at Ludvig 9 av Frankrike tilbød han kommandoen over den franske korstogsflåte, og at paven ville ha han til tysk-romersk keiser.
Tilnavnet - den gamle - gav samtiden ham for å skille ham fra hans eldste ektefødte sønn, Håkon den unge (f.1234), som fikk kongenavn 1240, men døde allerede i 1257; kongens nest eldste sønn Magnus (Lagabøter) fikk deretter kongeverdigheten.

Norgesveldet var på sitt største under Håkon 4.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132. NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84.

Håkon married Margrethe Skulesdatter på Rein on 09 May 1263. Margrethe (daughter of Skule Bårdsen på Rein and Ragnhild Nokvesdatter på Giske) died about 1270 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Skules datter Margrete kom til klosteret i 1264, året etter at hennes mann, kong Håkon Håkonsson, var død på Orknøyene. Og hun ble boende der til sin død.

Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann.

Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side.

Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264.
Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132, NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1241, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Erik var dansk medkonge fra 1232, dansk enekonge fra 1241–1250. Hans regjeringstid var full av bitre kamper mellom Erik og brødrene hans, mest hertug Abel av Sønderjylland, som fikk Erik myrdet.

Det var til stor irritasjon for hans to brødre, Abel og Kristoffer, som begge ønsket å få del i makten. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holsteinske svogre.

I 1244 ble de forlikte til delta på et felles korstog mot Estland, men snart blusset kampen opp mellom dem igjen.

For å finansiere disse kampene la Erik i 1249 skatt på hver plog, noe som var en rettferdig skatt ettersom antallet ploger sto i forhold til den dyrkede jorden. En penning var såpass lite beløp at alle kunne betale, men harde inndrivelse av skatten skaffet ham tilnavnet Plogpenning. Skatten var ikke særlig populær, og i 1249 måtte han flykte fra rasende bønder i Skåne som nektet å betale.

I tillegg røk Erik også uklar med kirken og den mektige Hvide-slekten. På denne tiden var bispene meget offensive. I 1237 måtte Erik skaffe seg pavens brev mot de bisper som nektet å innsette prester som var utpekt av kongen i hans kirker. Erik var likevel en kirkens mann. For egen regning påbegynte han oppførelsen av Gråbrødre kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet.
Dronning Jutta nevnes som et vitne i et brev hvor kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte et ønske om å få dø i Franciskanenes (gråbrødrenes) ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde.

I 1250 lykkes det for Erik å erobre størsteparten av Abels hertugdømme, Rendsburg, og de møttes hos Abel for å slutte forlik, etter megling av søsteren Sophie av Brandenburg. Under besøket, som fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9. august 1250, ble Erik tatt til fange, og halshugget av en av Abels menn. Liket ble senket ned i Slien.

Erikskrøniken, Sveriges eldste historiske kildeskrift, kritisert for sin politiske subjektivitet som drar ned troverdigheten, men er ellers en fargeglad skildring av en periode som var full av kongedrap og politiske intriger i de samtlige nordiske landene Norge, Danmark og Sverige. Blant annet beskriver krøniken kong Erik av Danmarks voldsomme død (utdrag i original tekst):

Danmark thz fik digher skadha thz konung erik aff ringst han bleff swa jammerlika döder han var forradin aff sinom bröder Hans broder het hertugh abel han gaff sith rad ok vilia ther tell thz man honom nidh i slää sänkte Ve ward honom at han thz tenkte Fatighe fiskara hitto vpa hans liik hwar thz a grunden laa Ok fördot til landz i thera baat önkelika dödh ok illa waat Huar man honom förde eller baar ther brunno liwss ä hwar han war The gud nid aff hymelin sende oc the helgo ängla tände Gud hauer giort han swa säligh at han er i hymerike häligh Abel var tha konung en lithen riidh sidan vart han dräpin i strid han wart släghin i häll aff frisa Nw haffuer han i heluite engen lisa we er them swa jorderikis ödh...

I 1258 ble hans jordiske levninger overført til St. Bendts kirke i Ringsted hvor han ble gravlagt. På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død.

Erik ble æret av folket som helgen.

Died:
I Rendsburg, mens han var på besøk hos sin bor Abel for å slutte forlik, ble Erik tatt til fange og halshugget av Laue Gudmundsen, en av bror Abels menn. Dette fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9.august 1250.

Liket av kong Erik ble senket ned i Slien.
Et kalkmaleri i St.Bendts kirke i Ringsted skal vise denne siste hendelsen.

Erik married Judith av Sachsen. Judith (daughter of Albert av Sachsen and Agnes av Østerrike) was born in 1223; died on 02 Feb 1267. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1202, Norge; Konge.

Notes:

Birth:
1182 Nidaros?

Occupation:
Håkon 3 Sverressen, født 1182 i Nidaros?), død 1.januar 1204 i Bergen, var konge av Norge fra 1202 til 1204 etter at faren kong Sverre Sigurdsen døde den 9.mars 1202.

Håkon var således birkebeinenes kongsemne. Håkon var den andre uekte sønnen til kong Sverre. Moren var Astrid Roesdatter.

Håkon ble utpekt til konge på et hirdstemne i Nidaros i 1202 og hyllet på Øyratinget seinere på våren. Håkon ble et samlingspunkt som dempet den uforsonlige striden som kretset rundt kong Sverres personlighet. Han kallet biskopene hjem og fikk forlik med dem og baglerne.

Håkon døde brått i 1204, det ble påstått at dødsfallet var mistenkelig og muligens ble han forgiftet av enkedronning Margareta.

Håkon ble ikke gift, men ifølge sagaen avlet han en sønn med den vakre Inga fra Varteig. Den seinere kong Håkon 4 Håkonsen ble født noen få måneder etter at Håkon Sverresen døde. For å fjerne all tvil om slektskapet lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218.

Died:
Fra heimskringla.no:

1.januar 1204: Kong Håkon Sverresson har vært syk hele julen, og på julens 8.dag dør han. Kongens legeme er blåfarget og oppsvulmet så han nærmest ikke ligner et menneske.
Snart blir enkedronning Margaret mistenkt for å ha helt gift i kongens beger.

Håkon married Inga Olavsdatter til Varteig before 1204. Inga was born in Varteig, Sarpsborg, Østfold, Norge; died in 1235; was buried in 1235 in Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1204, Østfold, Norge; Kong Håkons frille.
• Occupation: Aft 1217, Norge; Inga Kongsmor.

Notes:

Occupation:
Inga fra Varteig var elskerinne eller frille til kong Håkon Sverresson av Norge, fødte sønnen Håkon Håkonsson utenfor ekteskap, og bar senere jernbyrd for å bevise sannheten om sønnens kongsarv. Hun har spilt en betydelig rolle i Norges historie.

Hun omtales i historisk litteratur som Inga fra Varteig uten at det er kildebelegg for at det var der hun kom fra. Sagaen sier bare at Håkon Sverreson kom i kontakt med henne i Borg (dagens Sarpsborg). Sagaen sier også uttrykkelig at hun hadde slekt fra Varteig i nærheten av Sarpsborg. Trolig hørte hun til en bondeslekt herfra. Det lille vi vet om Inga er fra Håkon Håkonssons saga, en kongesaga som er blitt skrevet i nær kontakt med, og under kontroll av, Håkons sønn Magnus Lagabøter. Det er påfallende at svært lite sies om Ingas familie, altså Håkons morsfamilie. En hypotese går ut på at hun var av baglerslekt, og at dette bevisst er underkommunisert i sagaen.

Etter sigende var Inga meget vakker. Under et opphold hos sin frende Audun, en av de gjeveste mennene i Borg (Sarpsborg), ble hun kjent med Håkon Sverresson. Bekjentskapet ble intimt og hun ble senere gravid med et barn som ble konge, Håkon Håkonsson. Ifølge Håkon Håkonssons saga bodde Inga i kong Håkons hus, kongen delte seng med henne; Håkon Galen og flere av kongens betrodde menn visste om det. Kanskje så hun sin framtidige elsker første gang da han skulle hylles på Borgartinget i 1202.

Ebbe Hertzberg skrev først på 1900-tallet en artikkel i Historisk Tidsskrift: Inga fra Varteig og hendes ættlegg. Der heter det blant annet:
Hendes alder ved sammentræffet med Haakon i 1203 kan maaske helst sættes til omkring 18 aar, saaledes at hun har været født omtrent 1185. Desto mindre har hun formaaet at ane, at hun ved at inlade sig paa et saadant eventyr gjorde sin livsskjæbne til en af de mest bevægede og romantiske i hele den norske sagatid.
Forholdet mellom hende og kongen blev snart aabenbart for hans omgivelser og har selvfølgelig heller ikke længe kunnet holdes skjult for Audun i Borg eller Ingas øvrige slægt. Efter kongens afreise har hun derfor visselig gjennomgaaet onde dage, og verre maa det være blevet, da det, formentlig henimod juletider, ligesaalidt kunde blive en hemmelighed, at hendes forbindelse med den forhadte Sverre-ætt ikke vilde blive uden frugt. Ikke lenge efter maa det dessuden være rygtedes, at hendes ufødte barns far, den unge konge, allerede var død ottende dag jul (1ste januar 1204), en efterretning, som vel til at begynde med har været nær ved at knuse den ulykkelige. Hendes nærmeste har da nu ogsaa ganske slaaet haanden af hende og nødt hende til i sine fortvivlede omstændigheder at søge tilflukt hos fremmede.
At Inga valgte at ty til det et par mil længere oppe ved Glommen liggende herred Eidsberg, eller som det den gang hed Heggen, har øiensynlig havt sin bestemte, i sagaen ligeledes kun antydningsvis berørte grund. Paa gaarden Huseby i Heggen boede nemlig den eneste bonde paa lang leid, der var bekjendt for at være en ven af kong Sverres ætt. Erlend af Husebø roste sig af at nedstamme fra hin Guthorm Graabarde, som var far til den af Harald Gilles friller, der blev mor til Sverres paastaaede far, kong Sigurd Mund. Langt ude, men i hine tider nær nok at regnes med, ansaa Erlend sig derfor i slægt med denne gren af kongeætten. Maaske har Inga under kong Haakons ophold i Borg ogsaa havt anledning til ved hirden at se Erlend paa skyldig hilsebesøk hos kongen. I hvert fald maa det have været haabet om hans hjælp, som har bragt hende op i hans nærhed. Heller ikke han har imidlertid fundet det trygt at optage hende i sit hus. Dertil var vel hans Birkebeiner-sympathier for velkjende. Mindre opsigt og mistanke vilde det derimot vække, om hun kunde faa ophold hos hans ven og nabo, præsten Thrond paa Folkensborg, der rigtignok likeledes stod paa Birkebeinernes side, men formodentlig som præst i Bagler-bispen Nikolas´stift, har været forsigtig nok til ikke at lade dette blive videre bekjendt. Det maa desuden erindres, at de allerflæste norske landspræster endnu paa denne tid paa en eller anden maade var gifte, hvilket ogsaa for Thronds vedkommende var tilfældet. Da paa sommeren 1204, formentlig omkring Sankthans, fødte da Inga paa Folkensborg et guttebarn, der som vanlig, naar faren var død, opkaldtes efter denne.

Håkon Sverresson regjerte i knappe to år. Han døde brått nyttårsdagen i 1204, bare noen måneder før sønnen ble født, og det ble påstått at han ble forgiftet. Ryktene sa at det var hans stemor, enkedronning Margrete, som hadde forgiftet ham.

Med kongens død ble Norge utstabilt igjen, og landet ble delt mellom profesjonelle krigere med baglere på den ene siden og birkebeinere på den andre. Folk flest, bønder og lendmenn, var trette av krig og uår.

Ebbe Hertzberg skrev videre i Inga fra Varteig og hendes ættlegg:
Medens Inga vedblev at opholde sig paa Folkensborg, antog forholdene i landet atter et stedse mer forvirret præg. Endnu sommeren 1204 døde barnekongen Guthorm Sigurdsson, den sidste kjendte mandlige ættling af Sverre, og fulde af nyvakte forhaabninger reiste Baglerne sig paa ny med Erling Steinvegg som partikonge. Rigtignok indfandt Birkebeinernes nye konge, Inge Baardsson af Rein, sig sommeren 1205 i Viken og tiltvang sig hylding baade paa Haugathing ved Tønsberg og paa Borgarthing; men til gjengjæld opnaaede Erling Steinvegg det samme i Nidaros paa selve Ørethinget, og overhovedet kom partikampene atter i fuld gang. Under disse omstændigheder var det farlig at sidde med en Birkebeiner-konges søn midt inde i den mest birkebeiner-fiendtlige del af Viken. Der gikk lumske rygter om aarsagerne til de to uventede kongedødsfald i Sverre-ætten i løbet af et og samme aar, og hva der kunde tiltroes de intrigerende faktioner ved Birkebeinernes egen kongehird i Nidaros, kunde med endnu større sandsynlighed i Viken tiltænkes de forbitrede Baglere.

Birkebeinerne fremmet barnekongen Guttorm Sigurdsson, en sønnesønn av kong Sverre, men denne døde samme år. Baglerne fremmet Filippus Simonsson, den dattersønn av Harald Gilles dronning og søstersønn av den krigerske Oslo-bispen Nikolas Arneson. Det var ytterst farlig å bære på en potensiell tronarving midt i sentrum av baglerriket og Inga var i en vanskelig situasjon. Mens hun var gravid ble hun sveket av sine frender. Hun måtte vandre hjemmefra og ble mottatt av Erland på Huseby i Eidsberg. Hun ble innkvartert hos en Trond prest på Folkenborg i Eidsberg, et par kilometer nord for Huseby, da hun i 1204 fødte Håkon. Et barn som, for enkelte grupper, spesielt baglerne ledet av biskop Nikolas Arneson, var en trussel som måtte likvideres. Biskop Nikolas hadde selv kongskrav til tronen ved å være sønn av Harald Gilles enke Ingerid og var en innbitt motstander av kong Sverre og hans krets.

Juleaften i 1205 dro Inga med lille Håkon til Hamar, men av frykt for baglerne som lette etter barnet, reiste hun straks videre til Lillehammer og gjemte seg der i julen. I januar 1206 dro en flokk birkebeinere på ski over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen, forfulgt av baglerne. De hadde med seg den halvannet år gammel gutten, Håkon. Moren Inga var også med i følget. Birkebeinerflokken var på vei nordover Opplandene for å bringe sønnen til kongsgården i Nidaros, hvor birkebeinerne sto sterkt og gutten ville være trygg.

Fra Lillehammer dro de østover fjellet; de mente det var risikabelt å fare den vanlige veien nordover Gudbrandsdalen. Vær og føre var ikke på birkebeinernes side. Da uværet raste som verst, ble det bestemt at de to beste skiløperne, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, skulle dra i forveien og bringe gutten i sikkerhet.

De fant ly for gutten i ei utløe, hvor de smeltet snø for å gi ham å drikke. Sagaen gir ingen grunn til å tro at Inga var med på denne turen, selv om den ikke spesifikt nevner at hun ikke var det. De to birkebeinerne kjempet seg frem gjennom uværet, uten tanke på å snu eller gi opp, for å redde det barnet som de håpet skulle bli Norges konge. På denne ferden sleit de mye vondt av styggevær og frost og snø.

Ebbe Hertzberg skrev videre i Inga fra Varteig og hendes ættlegg:
Som sit nærmeste maal havde det lille følget stillet sig Hamar for øie. Her sad der to af Birkebeinernes sysselmænd, fra hvis side de mente at kunde vente baade god modtagelse og virksom hjælp for den videre reise. Men de to krigshøvdinger befandt sig selv i knibe. Trods de anseelige flokke af stridsmend, som de omgav sig med, levede de i stadig frygt for overfald fra de ogsaa rundt om paa Oplandene huserende Baglere. Afse nogen større eskorte til kongesønnens ledsagelse over fjeldet turde de derfor ikke. Ei engang julefred formaaede de at berede flygtningerne. I saa henseende havde disse ikke regnet tilstrækkelig med biskop Ivar og den skarpe udkig, han holdt med sine fiender, de to Birkebeiner-sysselmænds gjøren og laden. Han fik straks greie paa, hva det var for et maktpaaliggende barn, som det paa selve julaften til Hamar sydfra indtrufne følge medbragte, og benyttende sig af sit slægtskab med gutten, inbød han med tilsyneladende velvilje mor og barn til at tilbringe julehelgen hos sig. Da det er udelukket, at det kan have været paa Sverre-ættens side, at den nævnte saa fiendtlig sindede Hamar-bisp har været beslægtet med Haakon Haakonsson, maa slægtskabet have knyttet sig til dennes mor, altsaa Inga selv.

Inga og hennes ledsagere var fullt på det rene med at frende var frende verst. Allerede 2. juledag ble følget med barnet, i all hemmelighet, fraktet videre oppover til Lillehammer. I mellomtiden prøvde man å hindre at biskopen gikk til ytterligere skritt ved å forespeile ham at følget, når de etter jul følte seg uthvilte, ville benytte seg av hans gjestfrihet. Å ta seg over fjellet fra Gudbrandsdalen til Østerdalen og videre over til Dovre, var utenkelig på de korte midtvintersdagene. Man ventet derfor på lysere dager på senvinteren. Inntil fastetiden begynte, lå følget i all stillhet værfast på en liten gård ved Lillehammer. Da de endelig brøt opp, hadde det samlet seg flere birkebeinere. Det kan ikke sies med sikkerhet om Thrond prest og Erlend nå skiltes fra Inga og kongsbarnet og dro tilbake til hjemmene sine i Heggen. Det som er sikkert, er at biskop Nikolas til sist, gjennom sin embedsbror og partifelle på Hamar, hadde fått nyss om ferden og grunnen til den, og at han hadde underrettet de Baglerhøvdingene som overvintret i Tønsberg om dette.

Men inden den af disse utsendte, betydelige hærafdeling, anført af hele 8 sveitehøvdinger, der hadde befaling til at bemægtige sig den kongebaarne gut, var naaet op til Hedemarken, var følget allerede kommet ned i Østerdalen og paa vei videre nordover. Overgangen fra Faaberg havde været frygtelig. Som det synes allerede den første dag efter opbruddet kom de ud for en voldsom snestorm, der tvang følget til at dele sig og sende barnet i forveien med et par dygtige skiløbere, som med nød og neppe bragte det i ly i en utlade. Overhovedet pleiede samtiden at sammenligne denne Ingas farefulde flugt med sin lille søn med den i sagnet saa berømte undvigelse, som Olaf Trygvassons mor Astrid under lignende møie og farer blev nødt til at foretage for at redde sit kongebarn fra dronning Gunhilds efterstræbelser.

Etter at det hadde kommet fram til Østerdalen – til hvilken bygd er det umulig ut fra sagaen å si – var imidlertid faren forbi for Inga. Befolkningen tok seg av henne og hennes ledsagere med iver og varme og eskorterte dem nordover. Da den utsendte Baglerstyrken fikk greie på det, fant de ut at de burde dra fra Hedemark igjen.

I Nidaros sies det at først vakte ryktet om at et nytt kongsemne var på vei, uro ved kong Inges hird, men da det viste seg å være en sønn av Håkon Sverreson, og altså den eneste mannlige etterkommer etter Sverre, ble han mottatt med jubel og inderlig tilfredshet av birkebeinerne.

Også kong Inge viste seg meget vennskapelig og lot mor og barn bo i kongsgården. For øvrig skal Inga straks etter ankomsten ha tilbudt seg å bære jern for å bevise at hun snakket sant om sønnens kongelige herkomst. Dette tilbudet fikk hun imidlertid ikke anledning til å innfri før langt senere. Slik endte det første merkelige kapittel i beretningen om Inga fra Varteigs liv.

Kilde bl.a.:
Varteig Historielag (http://www.varteig-historielag.no/inga_historien.html), Inga fra Varteig og hendes ættlegg av Ebbe Hertzberg.

Occupation:
Håkon Håkonssons kongedømme fikk en trang fødsel. Etter flukten fra baglerne kom Inga med sin sønn til Nidaros.

Det var imidlertid langt fra, at hermed for Inga al uro var forbi. Neppe var endnu to maaneder hengaaede efter hendes ankomst til Nidaros med sin søn, da Baglernes ligesaa uforudseede som blodige overfald paa Birkebeinerne fandt sted natten til den 22de april. Som bekjendt feiredes dagen forud et fornemt bryllup ved hirden, og trods en varslende underretning, som inløb om aftenen, blev der af de drukne mandskaber intet vagthold ordnet. Følgen var, at Baglerne utpaa natten sværmede om i hele byen, inden de fortumlede Birkebeiner kom sig op og ud. Et stort antal af deres første mænd blev nedhuggede, og det var kun med den yderste nød, at kongen selv og hans brødre reddede sig. Ved denne frygtelige anledning har sagaen intet at berette om kongesønnen Haakon og hans moder. De synes under den almindelige forstyrrelse at være bleven glemt baade af fiende og ven. Annerledes kan det vanskelig forklares, at Baglernes høvdinger, som for kort tid siden havde været saa ivrige efter at faa fat paa Haakon, ved denne leilighed ikke særlig sørgede for at bemægtige sig ham.

Men Inga har selvfølelig pånytt gjennomlevd en skremmende natt. Hun måtte jo hvert øyeblikk vente at barnet skulle rives ut av armene hennes, men heldigvis ser det ikke ut til at baglerne gjorde byens kvinner noe vondt, og derfor har vel hun og den lille gutten sluppet ubemerket vekk sammen med mange andre. (Dette nevner også Munch III, s. 495-96.)

Det neste året (1206-07) tilbragte Inga fra Varteig sammen med sin sønn ved hirden til jarlen Håkon Galen. Han var, som kjent, kong Inges halvbror og dattersønn av kong Sverres antatte far Sigurd Mund. Det kan vel ha vært forskjellige grunner til at han tok seg så varmt av den unge kongesønnen. I hvert fall grep han ofte anledningen til å framheve guttens fortrinnsrett til tronen. Inga må derfor ha følt seg noenlunde trygg i hans nærhet, selv om man aner at hennes forhold til jarlens svenske hustru, Kristine Nikolasdatter, ikke var det beste. Denne Kristine var søsterdatter til Sverres gjenlevende dronning Margrete, som var datter av den svenske kongen Erik den hellige.

Det varede imidlertid ikke længe, før Inga for sit barns skyld paany skulde utstaa en haard tid. Hun blev i sanhed ikke sparet for at erfare, hvorledes det i hine tvedragtens dage var at vide sig som mor til en vordende konge.

Da kong Inge og Haakon jarl vaaren 1207 drog sydover med sin flaade for at bekjæmpe Baglerne, tog de for sikkerheds skyld de kvindelige medlemmer af kongeætten med sig og deriblant ogsaa Inga af Varteig med hendes søn. I Bergen efterlodes damerne og kongsemnet paa borgen Sverresborg, som det tryggeste sted, hvor de kunde anbringes. Medens Inge og Haakon drog længere syd og østover og de paa sommeren beseirede Baglerne ved Tønsberg, lykkes det imidlertid en anden afdeling af disse under den nye Bagler-konge Filip af Stovreims egen befaling at tvinge Sverresborg til overgivelse. Ved denne leilighed kom da virkelig lille Haakon Haakonsson med sin moder i Baglernes vold. Erkebiskop Thore befandt sig imidlertid ligeledes i Bergen, og da han ved underhandlingerne om borgens kapitulation havde gaaet imellem parterne, som et slags tillitsmand for begge, har han benyttet sig heraf til at forlange sig udleveret baade de kongelige damer og kongsemnet, en andmodning , som er blevet ham indrømmet. Øiensynlig har kong Filip, da det kom til Stykket, ikke ment at burde gjøre stærkere brug af det tilfælde; der havde ført Birkebeinernes kongesøn i hans magt, dels har i saa henseende erkebiskopens forestillinger virket, dels var Filip ikke i Bergen under direkte indflytedelse af en saa kraftig herskernatur som broren, biskop Nikolas. Følgen blev, at da Baglerne kort efter maatte rømme Bergen for den sig østfra nærmende Haakon galen, fandt denne gutten og Inga i god behold i erkebiskopens værge.

Jarlen kunne bare bli i Bergen en kort tid før han måtte ile tilbake og hjelpe sin bror kongen som fremdeles opphold seg i Tønsberg. Baglerne hadde brent ned og ødelagt Sverresborg, og han påla sysselmann Dagfinn Bonde å gjenreise borgen og ta vare på den unge kongesønnen. Ved denne anledningen nevnes ikke Inga, men trolig ble også hun igjen i byen. Senere denne urolige sommeren så kong Filip og Baglerne seg igjen sitt snitt til å overfalle Bergen. Dagfinn Bonde trak seg da tilbake til den halvferdige borgen med en liten styrke på 25 mann. Hit tok han også kongesønnen. Ved denne anledningen måtte altså Inga skilles fra barnet sitt, for under de rådende omstendigheter har det neppe vært tilrådelig å ta med seg kvinner. Baglerne satte også alt inn på å få borgen til å overgi seg. Dagfinn forsvarte seg lengst mulig, men da Baglerne gjorde forberedelser til stormangrep, forsøkte han å redde den treårige Håkon. Gutten ble heist ut over borgmuren i en kurv, og man ba om at de ville skjenke han livet. I kurven la han også et kostbart sverd som var ment som gave til Dagfinns egen svoger, Gyrd skjalge, som var en av baglernes høvdinger. Denne gikk straks fram og tok imot både sverdet og barnet. Samme dag fikk også Dagfinn og hans menn fri utgang fra borgen, som så pånytt ble revet ned. Kongesønnen Håkon var nå for alvor kommet i baglernes vold.

Hvilken idelig uro Inga af Varteig under disse omskiftende trængsler har maatte svæve i, kan enhver mor sige sig. Og nu maatte hun da ogsaa opleve, at de fiender, som lige fra først af havde efterstræbt hende og barnet, virkelig havde faaet tag i dette. Ganske vist havde de forrige gang vist sig lempelig mod gutten; men den gang var det dog som nævnt egentlig i erkebiskopens værge, han havde befundet sig, medens han efter sin anden tilfangetagelse skal have været hele tre maaneder hos Baglerne selv. Hvilke vekslende stemninger disse kunde blive gjenstand for ligeoverfor Sverre-ættlingen, var naturligvis ikke let at beregne. Livet havde de nu imidlertid skjenket ham, og da hans kjække, vindende barnlighed snart ogsaa indtog mange af Baglerne for ham og der begyndte at fortælles smaa historier om hans morsomme svar og bemærkninger, var nogen fare for ham i ethvert fald ikke overhængende. Ikke mindst har Baglerne formodentlig vurdered ham som en god gidsel, der ved given leilighed kunde vise sig nyttig. Til dels opstod der endog andre tanker hos dem. Deres partikonge, Filip af Stovreim, der blot kunde paaberaabe sig slægtskab med kongeætten gjennem kvindeled, havde kun efter adskillig modstand fra krigshøvdingernes side opnaaet hylding, og han omfattedes overhovedet bare med lunken respekt. Det faldt derfor en af partiets ledende mænd, den bekjendte Vikværing, Reidar Sendemand, ind, at Baglerne ved at utraabe barnet Haakon Haakonsson til konge og lade Filip gaa tilbage til jarleværdigheden, som han før havde baaret, kunde sikre sig et stort tilløb fra de tætte rækker blant Birkebeinerne. Saa fint udtænkt dette paa sæt og vis var, danner planen, der fra Reidars side synes at være alvorlig ment, samtidig et mærkelig vidnesbyrd om de aldeles oprevne, helt opløste partiforhold, hvori Norge nå var gledet ud. For at forsyne Baglerne med et virkelig brugbart kongsemne, var en af deres mest indflydelsesrige høvdinger villig til at hylde erkefienden Sverres sønnesøn, Birkebeinernes store frihedshaab! Sandt nok var Reidar selv en af dem, der i sin tid som kong Sverres fange personlig var blevet særdeles vel behandlet af ham. Baglernes øvrige i Bergen tilstedeværende befalingsmænd synes ligeledes at have overveiet den fremkastede tanke; dog kunde de ikke enes om at iværksætte den.

Kong Filip kan da neppe ha opphold seg i Bergen. Antagelig har Munch rett når han antar at det var mens Filip tidlig på høsten gjorde et snartog til Nidaros for å la seg hylle som konge på Øretinget, at disse mer merkelige enn viktige samtaler fant sted mellom Reidar og hans partifeller. Kanskje er Munch også på riktig spor når han gjetter på at denne planen har kommet Filip for øre etter at han kom tilbake til Bergen, og at det har ført til at kongesønnen ble levert tilbake til birkebeinerne. Han befant seg i hvert fall i god behold hos birkebeinerne senhøstes 1207. Jarlen Håkon galen skal ha takket Gud for at de fikk ham tilbake og lovet at han aldri mer skulle slippe ham fra seg.

Efter begivenhederne 1207 omtales den unge Haakon aldrig mer som befindende sig i sin mors varetægt. Haakon galen maa øiensynlig have taget sig sin selvpaalagte pligt som guttens værge alvorlig og ikke ladet ham slippe ud af sine nærmeste omgivelser; ogsaa hans hustru fru Kristine tog sig af ham, men dog med adskillig lunefuldhed.

Til at fjerne Inga af Varteig fra hendes kongebaarne søn maa det tillige i væsentlig grad have bidraget, at hun paa denne tid giftede sig. At dette var tilfældet, er nemlig sikkert. Hun kaldes senere i sagaen leilighedsvis fru Inga, og hun havde en søn Olaf, der i den første del af Haakon Haakonssons regjering som kongens halvbror nød meget forfremmelse, og til hvem jeg nedenfor kommer tilbage. Heller ikke kan det være gjenstand for berettiget tvil, at den mand, hun giftede sig med, var den senere bekjendte Birkebeiner-høvding Vegar Væradal. Denne kaldes nemlig udtrykkelig i Haak. Haak. S. k. 59 (Flatøb.) kongens maag, og da det ved omstændighederne er ganske udelukket, at han kunde være den unge konges svigerfar, svoger eller svigersøn, saa kan ordet maag her kun betegne stedfar, hvilker er den fjerde af de anvendelser hvori ordet bruges. Munch har da ogsaa i denne forbindelse gjættet paa Vegard (N.F.H. III s 664 i noten), men udtaler sig herom med en, som det synes mig, ganske utidig usikkerhed. Den omstændighed, at Vegard var den unge Haakons stedfar, forklarer da ogsaa tilfulde den særlige iver og autoritet, hvormed han senere tog sig af Haakons sag. Men det forstaaes ogsaa, at hans hus ikke ansaaes fornemt nok som opholdssted for kongesønnen, der derfor efter Haakon galens død i januar 1214 fik tilhold hos kong Inge selv.

Ingas giftemål kan, i følge det sagaen forteller om henne, ikke ha funnet sted før etter det som hendte i Bergen sommeren 1207, men det kan heller ikke ha skjedd stort senere, for hennes sønn omtales som voksen og deltager i krigsferd allerede i 1223. Han må da nettopp ha blitt myndig, dvs. ha fylt 15 år. Han har altså vært i yngste laget til å bære våpen, og han settes derfor under tilsyn og kommando av sin morbror. Som kongens halvbror var han selvskreven til å tas med i ung alder.

Selvfølgelig var det ikke bare kjærligheten til den unge kongen av Sverre-etta, som fikk Håkon jarl og senere hans halvbror, Reinsettens representant, kong Inge til å ta seg så godt av den unge Håkon Håkonsson. Tvert imot lå det opp i dagen at de, ved å la ham bli oppdratt ved hirden, forhindret at han ble gjort til sentrum i en annen krets der han kunne komme under direkte innflytelse av folk som med den populære kongesønnen i sin krets kunne ønske å reise en ny opprørsflokk. At frykten for dette ikke var helt ubegrunnet, viste seg klart nok gjennom det sammenstøt av motstridende interesser som den siste halvdel av Inge Bårdssons hoffhistorie er så rik på.

Det første af disse intrigespil fandt sted, da geisteligheden, formodentlig i 1212, paany søgte at faa fastslaaet egte fødsel som betingelse for arvefølgeret til tronen¸ herved vilde nemlig den unge Haakon direkte udelukkes fra at blive konge. Det paa grundlag af en saadan arvefølge sluttede forlig bortfaldt imidlertid allerede i begyndelsen af 1214, da Haakon jarl døde; men i hans sted optraadte nu kongens unge egtefødte bror, Skule Baardsson, som bærer af det samme program, og Haakon Haakonssons tilhængere synes at have følt sig urolig paa sit kongsemnes vegne. Det siges, at den unge konges ”frænder” endnu samme aar henvendte sig til kong Inge for at bevæge ham til at indrømme Haakon et len, hvorved han kunde underholde sig og sine ”frænder”. Munch opkaster (III s 561 i noten) det spørgsmaal, hvilke disse frænder kan have været. Den omstændighed, at Andres Skjaldarband ved denne leilighed var frændernes ordfører, synes i ethvert fald delvis at gjøre den slutning af Munch berettiget, at der ved frænderne kan sigtes til enkelte med kong Sverres færøiske slegtninger forbundne personer; thi da Andres Skjaldarband kaldte sin søn Peter, maa det antages, at enten han selv eller kanskje hans hustru Ingebjørg har været barn af en av dem blant de færøiske slegtninger, der netop bar navnet Peter (Peter Steyper eller Peter Roason). Paa den anden side tyder den omstændighed, at lenet tænktes at skulle tjene til underhold ikke alene for Haakon selv, men ogsaa for frænderne, hen paa, at disse maa have staaet Haakon saa nær, at han maate ansees at have direkte forsørgelsespligt ligeoverfor dem.

I så fall må man i første rekke tenke på hans mor og stefar. De har visstnok funnet det best å la Andres fremme ønsket for seg. At Vegard Veradal var den egentlige opphavsmannen, styrkes av det faktum at det påtenkte len skulle være Jemtland, for Jemtlands veiforbindelse med resten av Norge gikk nettopp gjennom Værdalen som var Vegards hjembygd. Vi må derfor tro at han har hatt gode forbindelser i dette området, og i tilfelle opprør ville Jemtland og Verdalen ha kunnet danne en brukbar basis for et opprør. Ønsket om et len ble imidlertid avslått. Kong Inge fant det tryggest å beholde gutten ved hirden. Frendene ga likevel ikke opp, de fikk det unge kongsemnet sitt mellom seg. Og med Andres Skjaldarband som ordfører, oppfordret de ham på det sterkeste til å flykte med dem og la seg utrope til konge for en flokk. Denne gangen skal forsøket deres ha strandet på den 10-årige guttens egen sindighet. Han nektet å la seg bruke i en slik plan. Når sagaen imidlertid i hele denne beretningen så diskret unngår å nevne andre av de medvirkende frender enn Andres Skjaldarband, vitner vel også dette om at det egentlig var den senere kongens mor og hennes mann, Vegard, som sto bak. Det sier seg jo selv at disse måtte ha vært de første til å delta i Håkons flukt fra hirden. Det er derfor mer enn sannsynlig at den skarpe motsetning som senere ble tydlig mellom Reins-ettens representant, Skule, på den ene siden og Inga fra Varteig med sønn og mann på den andre siden, har begynt å utvikle seg i de første årene etter Håkon jarls død.

Den afgjørende kamp mellem begge fraktioner kunde dog først komme til udbrud ved kong Inges død i april 1217. Og nu aabtraadte Vegard Væradal aabent som Haakons nærmeste beskytter. Navnelig var det ham, som under det frivillige sammentraadte hirdstævne paa hirdens vegne forlangte kongehyldingen fremskyndet uanseet erkebiskopens fravær, og som derpaa dagen efter paa det da sammenkaldte almindelige thing gjentog det samme krav og derved bevirkede, at hyldingsthinget indkaldtes med en maaneds varsel. Og da der paa det samme thing blev fremsat tilbud om, at Inga af Varteig skulde aflægge jernbyrd til bevis for sin søns kongelige herkomst, maa det ligeledes have været Vegard, som bragte dette tilbud til antagelse. Rigtignok strandede jernbyrden denne gang paa geistlighedens modstand; men som bekjendt fremmedes sagen aaret efter paa et rigsmøde i Bergen. Og atter var det her Vegard Væradal, som sammen med Andres Skjaldarband følte sig forpligtet til personlig at værne om den unge konges og naturligvis ogsaa hans moders sikkerhed (Haak. Haak.s.k. 34 og 36).

For øvrig gikk bølgene også ved denne anledningen høyt omkring Inga og hennes sønn. Denne gangen var det nettopp fra Skule jarls og geistlighetens side at ønsket om Ingas jernbyrd ble satt fram. Øyensynlig hadde man et stille håp om at den skulle mislykkes. Hva som lå bak dette håp fra Skules side, viste seg i hvert fall som et glimt da en av hans tjenere, en flamlender, tilbød seg å lære Inga og hennes venner om et ufeilbarlig middel for å oppnå et heldig utfall. Dette tilbudet ble, klokelig nok, avslått. Også denne gangen prøvde altså partene etter evne og anledning og overliste hverandre, og Skules tilhengere trakk igjen det korteste strået. På den annen side er det ganske merkelig at den samme kong Håkon, som da ga uttrykk for at han fullt og helt stolte på Guds dom i saken, senere gikk til det skritt å avskaffe all jernbyrd.

Historikere tror at Inga kongsmor, kort etter Håkons fødsel i 1204, giftet seg med birkebeinerhøvdingen Vegard fra Verdal. I dette ekteskapet fødte hun senere sønnen Olav Vegardsson.
Det var ikke et hinder for at hun i 1218, etter en del vanskeligheter, bærer jern for å få frem sannheten om at kong Håkon er Håkon Sverressons sønn. Jernbyrd kommer fra norrønt járnburdr og betyr å bære glødende jern. Det var kirken som innførte troen på at sannheten ville bli bevist gjennom et rituale hvor en person tok et stykke jern fra kokende vann og så gikk ni skritt med det i hendene. Var hendene uskadd og uten brannsår en tid etter, hadde Gud selv tatt til stilling til skyld eller uskyld.
Harald Gille (1130–1136) beviste på samme måte sin rett til kongstronen ved å gå på glødende jern. Paven gikk i mot dette i 1216 og kirken i Norge forbød tradisjonen i 1247. I stedet avgjorde man tvister ved å bruke vitner. Om og eventuelt hvordan Inga jukset i testen vet vi ikke i dag.

At Ingas jernbyrd løb meget heldig af, ansaa for øvrig samtidens brede lag naturligvis som et stærkt bekræftende Guds under; men det gjorde dog ikke Skule jarls stemning ligeoverfor hende og hendes mand blidere. Tvertimod maa jarlen fra nu af have sat sig i hovedet, at baade Vegard og Andres, saasnart leilighed dertil gaves, burde fjernes saa langt fra kongens person, at de ikke idelig skulde kunde krydse hans egne planer. En saadan leilighed fandt han dog først under hirdens ophold i Nidaros 1219-20. Den unge konge havde da allerede siden vaaren forud været trolovet med jarlens datter Margrete, og det fredelige forhold, der vel som følge heraf for øieblikket herskede mellem dem, har jarlen benyttet sig af til at faa Vegard og Andres udnevnt til sysselmænd i Haalogalands nordligste del. At jarlen herved tillige forfulgte et andet endnu mer personlig formaal, viste senere hans utillatelige forbindelse med Andres´s i Nidaros vistnok efterladte hustru Ingebjørg.

Birkebeinerne gikk til valg i Nidaros med Håkon, frillesønnen til Håkon Sverresson, som kongsemne. Jarl Skule Bårdsson som selv higet etter kongetronen, som halvbror av kong Inge Bårdsson, ble overrumplet.
Det var et dristig prosjekt birkebeinerne fremmet, at de krevde at man skulle ta hensyn til Håkon, og se bort fra hans uekte fødsel og det tvilsomme farskapet som man kun hadde Ingas ord for. Geistligheten i Nidaros nektet å godta andre enn Skule Bårdsson, men erkebiskop Guttorm var på visitas i Hålogaland.

Birkebeinerne satte hardt mot hardt og stevnet Øyrating på egen hånd hvor veteranen fra kong Sverres dager, Dagfinn Bonde fra Bergen, la fram et brev fra birkebeinerne på Gulating som ikke ville godta andre enn Håkon Håkonsson. Birkebeinerne fikk hyllet Håkon til tross for at prestene stridde imot og nektet å bære ut Hellige-Olavs skrin til å sverge kongseden på og tillegg nektet Inga å bære jernbyrd for sønnen. Skule Bårdsson fortsatte å så tvil om opphavet og nektet å sverge ed til Håkon Håkonsson.
Hyllingen ble gjentatt i Bergen noen måneder senere og da sverget Skule eden, men utformet den slik at han selv ble medregent. Her fikk Håkon sverget kongseden på St. Sunnivas skrin.

Inga ble aldri dronning, men hun er en av Norgeshistoriens mest særegne skikkelser. Hun fikk oppleve å se sin sønn som Norges konge.

Skule jarl nøyde seg imidlertid ikke bare med å fjerne Vegard fra kongen. Våren 1221 kom det en sørgelig melding fra Hålogaland. Vegard Veradal var blitt snikmyrdet etter ordre fra Andres Skaldarband. Andres kom selv kort etterpå og bekreftet sin udåd. Men utfra så vel hans egne medelelser og andre omstendigheter, som var kjent på den tiden, er det rimelig å anta at den egentlige initiativtageren til drapet var Skule jarl. Forfatteren av Håkon Håkonssons saga har imidlertid unnlatt å si noe tydelig om dette. Det er lett forståelig ut fra hensynet til jarlens etterkommere på den norske trone. For kongen var imidlertid sammenhengen så klar, at han unnlot å gi Andres annen straff enn at han mistet den kongelige andelen i sysselen. Til gjengjeld fikk han jarlens andel.

Inga kongemoder blev imidlertid paa denne maade saa at sige for anden gang enke, og hendes søn Olaf, som paa denne tiden har været omtrent 13 aar gammel, maa have modtaget et stærkt indtryk af moderens sorg ikke mindre end af hendes forbitrelse mod den mægtige jarl.
To aar efter, i 1223, nævnes Olaf som anført, første gang i egenskab af deltager i krigsbegivenhederne. Da 15-aarsalderen som bekjendt i dette tidsrum danner terminen for myndighedens indtrædelse hos den unge mand, tør hans fremtreden vidne om, at han just da havde naaet denne alder. Paa toget mot Ribbungerne i det nevnte aar sattes han dog under opsigt og overbefaling af morens bror, Bjørn af Varteig. Han maa imidlertid have vist sig kjæk og brugbar; thi to aar efter, i 1225, betroedes der ham det magtpaaliggende hverv, sammen med to andre, i paakommende tilfælde at forsvare Slotsberget ved Tønsberg mod Ribbungerne. Endelig anføres han vinteren 1227, formodentlig da 19 aar gammel, som en af befalingsmændene paa et særlig vigtigt togt, som kong Haakon den gang afsendte fra Oslo mod de i Ranrike optrædende Ribbunger. Senere nevnes han derimod ikke. Rigtignok var tilstanden i landet i det følgene ti-aar saavidt fredelig, at der neppe var opfordring for særlig at omtale ham. Men under kampene mod Varbelgerne 1238-40 kunde kongens halvbror vanskelig have undgaaet at spille en fræmtredende rolle, hvorfor han maa antages i forveien at være afgaaet ved døden, altsaa før han naaede 30-aarsalderen.

Etter Vegards død i 1221 nevnes hun en og annen gang i Håkon Håkonssons saga sammen med andre av hoffets damer. Kongsmoren Inga døde i Bergen i 1234.

Overskuer vi nu i sin helhed Inga kongsmoders levnetsløb, griber det unegtelig ved sine mange og farverige omskiftelser. Først hendes ungpigeforelskelse i den unge konge for det fiendtlige parti, saa denne hendes høitstillede elskers pludselige død, saa hendes forstødelse fra hjem og slægt, fødselen af hendes barn hos fremmede, dernæst hendes berømte flugt midt paa det haardeste af vinteren fra Borgarsyssel til Throndhjem, først under Baglernes forfølgelse, siden i livsfarlig uveir, videre hendes og barnets begeistrede modtagelse i Nidaros fra de gamle Birkebeiners side, saavel som deres venlige optagelse i kong Inges og jarlen Haakon galens omgivelser, saa det frygtelige blodbad paa Birkebeinerne i Nidaros hin bryllupsnat vaaren 1206, da mor og barn atter maa have svævet i den største fare, saa de dramatiske begivenheder i Bergen sommeren 1207, der tilsidst bringer kongebarnet i Baglernes vold, guttens paafølgende gjenoptagelse i Haakon galens og Birkebeinernes flok samme aars høst, Ingas omtrent samtidige giftermaal med Vegard Væradal, senere en aarrække tilbragt i Throndhjem fuld af oprivende intriger mellem kongesønnens og Reinsættens tilhængere, endende med Haakons udraabelse til konge ved kong Inges død, igjen nye intriger mellem den unge konges og Skule jarls partier ved hirden, Inga kongemoders jernbyrd til fordel for sønnen, hendes mand Vegard Væradals fjernelse fra kongens omgivelser ved hans ansættelse som sysselmand længst nord i Haalogaland, hans drab foranlediget af hans egen nærstaaende ven og embedsbroder paa anstiftelse af Skule jarl, fremtrædelsen af Ingas og Vegards søn som ung deltager i krigsbegivenhederne under virksom protektion af hans halvbror kongen, kongeættens og Reinsættens tilsyneladende forlig ved egteskabet mellem kong Haakon og Margrete Skulesdatter, senere styrket og fulgt ved Olaf Ingusons egteskab med Ragndid Skulesdatter, Ingas opnaaelse af bestemoderværdigheden ved fødselen af fire sønnesønner, nemlig Olaf og Haakon i det førstnævnte ekteskab, Haakon og Olaf i det sidstnævnte, endelig Olaf Ingusons visselig meget beklagede død i sin ungdoms bedste kraft. Et bevæget og rikt liv har i sanhed Inga af Varteig ført. Hendes skjæbne bragte med sig en række træk saa egte middelalderske, at de aldrig kunde falde i en nutidskvindes lod at opleve. Da hun i 1235 døde, næppe lenge efter sin søn og formodentlig lidt over 50 aar gammel, har hun trods alt kunnet forudse sine efterkommeres videre skjæbne fremad i haabets lyse farver.

Spør vi etter hennes karakter og sjelsevner, må svaret selvfølgelig bli noe mer usikkert, for sagaen gir ingen bestemte holdepunkter for å dra slutninger på dette området. Det at hun i sitt livs viktigste øyeblikk klarte å opptre med mot og handlekraft, tyder imidlertid på en sterk vilje og stor besluttsomhet. Og det at de utallige omskiftninger i livet hennes ikke har ført til at hun mistet motet, vitner vel om et optimistisk livssyn. De samme egenskapene møter vi også igjen hos hennes sønn, kong Håkon. Sagaen er full av eksempler på hans rolige besluttsomhet.

Kilde bl.a.:
Varteig Historielag (http://www.varteig-historielag.no/inga_historien.html), Inga fra Varteig og hendes ættlegg av Ebbe Hertzberg.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 24 Apr 1217, Norge; Jarl og hirdstyrer for kong Inge.
• Will: 1226, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Løfte avgitt når han lå farlig syk.
• Occupation: 1237, Norge; Hertug.

Notes:

Occupation:
Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.

Kort før Kong Inges død 23.april 1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn.

Will:
I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte.
Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
I denne forbindelse utspant det seg en prosess om Austrått, og førte til et bittert uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eriksson til Austrått. Årstallet forstiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster fru Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

Occupation:
Skule gjorde krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson, som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen.
Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sunnmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham.

I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.

Da Skule hadde grunnlagt Reinskloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods. Men dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene.

I 1239 besluttet hertug Skule seg til å ta opp kampen om kongedømmet, og reiste opprørsfanen mot kong Håkon 4 Håkonsson. Skule tok kongsnavn på Øreting i 1239.

Den 6. november 1239 kom hertugen med mange folk til Kristkirken. Der kalte han sammen korsbrødrene og ba dem gi tillatelse til at St.Olavs skrin ble ført ut av kirken. Korsbrødrene kunne ikke komme til enighet i dette spørsmålet. Den korsbroren som på forhånd var innsatt som erkebiskopens stedfortreder i vanskelige saker, Eystein Syre, var imot at noe ble gjort i saken før erkebiskopen kom tilbake.
Da så hertugens menn ville føre skrinet bort med makt, lyste Eystein de menn i bann, som bar ut skrinet uten brødrenes samtykke. Dette ble likevel gjort og skrinet ble ført ut til Øyreting der Skule høytidelig ble tatt til konge. Etterpå fulgte Skule skrinet tilbake til Kristkirken, men han ble ikke møtt med prosesjon og klokkeklang. Bare to korsbrødre tok imot skrinet utenfor Kristkirken, de ledet også hertugen inn. En uhellsvanger og trist forestilling må dette ha vært. Korsbrødrenes holdning var et dårlig varsel for Skules kongedømme. Når geistligheten i hertugens egen del av riket stilte seg så klart imot det skrittet han nå tok, kunne han være sikker på at den overveiende storpart av den norske geistligheten ville gå inn for Håkon og imot hans eget kongedømme. Som konge var Skule da også fra første ferd i erkebiskopens bann.

Da erkebiskop Sigurd et stykke ut i november 1239 seilte inn Trondheimsfjorden, fikk han først høre nyheten da han kom til Leiranger. Han sendte da straks brev om disse tidender søretter til kongen, og tok deretter inn til Nidaros. En av Skules nærmeste rådgivere var abbed Bjørn til Nidarholm kloster. Erkebiskopen ga Bjørn en del av skylden for det som hadde hendt og lyste ham i bann sist på året 1239.

I februar 1240 dro Skule med en hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler. Han dro til Viken mens Håkon med en stor flåte kom nord til Nidaros. Erkebiskop Sigurd og korsbrødrene møtte kongen med prosesjon og fagnet ham vel. Kongen og erkebiskopen talte ofte om de store hendingene som gikk for seg i landet. Da det kom tidende til Nidaros at hertug Skule hadde slått birkebeinerne i et stort slag på Låka, tilbød erkebiskopen seg å reise sør til hertugen for å søke å få i stand et forlik.
Kong Håkon hadde ofte tidligere gjort klokt og rett i å følge erkebiskopens råd. Men i denne situasjonen viste han sin storhet ved å velge sin egen vei.

For å sikre kongedømmet for sitt dynasti, lot kongen sin ektefødte sønn Håkon ta til konge på Øyreting søndag den 1. april 1240. St.Olavs skrin ble båret ut og erkebiskop Sigurd var til stede på Øyretinget og i gjestebud hos kongen etterpå.

I 1240 led Skule nederlag i Oslo, og måtte dra nordover. Sammen med noen av mennene sine søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster, men birkebeinerne fikk rede på dette og søkte ut til klosteret for å ta seg selv til rette. Dette fikk erkebiskop Sigurd høre, og han tok straks av sted til Elgeseter og forbød birkebeinerne å gå til angrep på klosteret eller lage noen ufred der. Da birkebeinerne ikke ville høre på dette, tilbød erkebiskopen å betale en løsesum for hertugen så han kunne få høve til å fare til kongen i trygd. På tross av erkebiskopens ord satte Åsulv og birkebeinerne ild på klosteret og sørget for at Skule ble drept da han forsøkte å berge seg ut (24. mai 1240).

Dette var helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd. Denne slekten reiste sannsynligvis omkring 1200 den kirken som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

Skule ble kort etter gravlagt i Kristkirken og erkebiskop Sigurd, alle korsbrødrene, mange prester og byfolk og mange birkebeinere var til stede.

Skule var sagaskriveren og islandshøvdingen, Snorre Sturlasson, beste venn, er det sagt.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-131.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334, Bind XIV (1940), side 22-28.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 173.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 831.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Skule married Ragnhild Nokvesdatter på Giske about 1209. Ragnhild (daughter of Nokve på Giske and Ragnhild Jonsdatter på Randaberg, "på Giske") died about 1247. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1188, Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland; Hertug av Slesvig.
• Occupation: 25 Dec 1202, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Valdemar Sejr, Valdemar 2 av Danmark (1170 - 28.mars 1241 i Vordingborg), sønn av Valdemar 1 den store, var dansk konge fra 1202 til 1241. Han etterfulgte sin bror Knut, som døde barnløs.

I 1188 ble han hertug av Slesvig.

Kronet til konge av Danmark 1.juledag 1202 i domkirken i Lund (Kilde: heimskringla.no).

Valdemar drev kraftig utenrikspolitikk. Den danske ekspansjonen, som Valdemar den store hadde påbegynt ble videreført under Knut, og også under Valdemar Sejr.
I 1204 hadde han et resultatløst felttog mot Viken for å støtte baglerne.
En traktat med keiser Fredrik 2 i 1214, gjorde han til herre over en del av Nord-Tyskland. La under seg Holstein, Ditmarsken, Hamburg og Lübeck.

Erobret Estland 1219-1220 etter flere korstog og foretok flere erobringstog til Østersjø landene. Ingen av erobringene ble etterfulgt av dansk bosetning og flere gikk tapt da han ble fanget av en av sine lendmenn 1223.

Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven hadde oppfordret kong Valdemar til å iverksette et dansk korstog til Det hellige land eller føre et korstog mot de antatt hedenske balterne. Valdemar ville langt heller gjøre ferdig den mangeårige erobringspolitikken i Estland slik at sverdridderne (senere innlemmet i Den tyske orden) ikke ble for mektige på bekostning av det danske kongedømmet.
Med på korstoget var også Johanniter-ordenen, som siden rundt 1130 hadde hatt pavens velsignelse til å føre rødt-hvitt korsbanner. Det var et hvitt kors som delte den røde duken i fire kvadratiske felter. Det danske flagget Dannebrog har som bekjent to kvadratiske og to avlange felter.

Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag hvor det lenge så ut som de kristne ville tape slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle erkebiskopen Anders Sunesen knelte i bønn på en bakketopp. Da han strakte armene mot himmelen rykket danskene fram og da armene av tretthet ble senket vek danskene tilbake. Det kom hjelpere til for å støtte den gamle erkebiskopens armer.
Denne delen av Roskilde-munk Peder Olsens beskrivelse fra omkring år 1500 kan tenkes å være inspirert av Bibel-fortellingen der Moses har omtrent samme rolle som Anders Sunesen, nemlig i 2. Mosebok 17:11-12.
Da kampen var på sitt kraftigste sendte Gud hjelp. Tegnet fra Gud var et rødt flagg med et hvitt kors som dalte ned fra himmelen. Dette ansporet danskene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at dette korsbanner som ga danskene seieren skulle heretter være det danske riksbanner.

I 1217 sendte Valdemar sin nevø Albert av Orlamünde til Estland i håp om å erobre øya Øsel. Vinteren 1218–1219 var kald og hard nok til at man kunne sende tropper fra Riga over isen til Estland. Denne ekspedisjonen fikk i ettertid tilnavnet Det kalde korstog.
Sverdbroderordenen, tyske korsfarere og nyomvendte latviere og litauere bega seg i vinternattens mørke over isen til Suntaken og derfra over land til Reval. Frosten og den bitende vinden fikk ansiktshuden til slå sprekker og falle av. Mange forfrøs nese, hender og føtter i løpet av natten.
Om morgenen satte de i fortvilelse den første landsbyen de fant i brann for å skaffe seg varme, og de tilbrakte de neste dagene med å plyndre og drepe hedninger og deretter jagde de krigsfanger og kveg ut på isen ved Reval og gikk tilbake til Riga med byttet. I løpet av sommeren 1219 kom Valdemar selv. Hvis det er riktig at han hadde med seg 1500 skip hadde han også mobilisert de danske stormennenes egne styrker. Erkebiskop Sunesen var også med.
Danskene reiste nå den borgen som ble kalt for Danskeborgen, men som på estisk ble til Tallinn.

Esterne møtte fram hos Valdemar og overga seg til ham og kristendommen. Rørt ga Valdemar dem store gaver mens biskopene døpte dem. I virkeligheten var det en krigslist for esterne vendte tilbake tre dager senere og overfalt de danske styrkene. Danske satt og spiste kveldsmat og ble overrumplet. De ble reddet kun av at Vitslav av Rügen sto gjemt bak en sanddyne med sine ryttere og fikk drevet esterne på flukt.
Danskene og de tyske vasallene forfulgte de flyktende og skal ha drept mer enn et tusen av dem. Det ble holdt en takkegudstjeneste før Valdemar dro tilbake til Danmark. For sikkerhets skyld ble biskopene igjen med en tropp som hele året kjempet mot Revals beboere inntil de endelig modtok dåpens sakramente.

I løpet av en jakttur til Lyø i 1223 ble Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar tatt til fange av greve Henrik av Schwerin, kalt for Sorte Henrik. Greven avverget påfølgende angrep fra danskene og i 1225 ble Valdemar kjøpt fri for den store sum 45 000 mark, penger som han måtte låne av Henrik selv. Dessuten var det en betingelse at alle erobrede områder i Nord-Tyskland skulle bli gitt tilbake. Til sist måtte kong Valdemar sverge på å avstå fra hevn.

Alt håp om å gjenerobre de tapte områdene brast med nederlaget ved Bornhøved i Holstein 22.juli 1227 - Rex amisit victoriam (kongen mistet seieren).
Han tok parti for baglerne i den norske tronstriden, dog uten større kraft og engasjement.
Forsøkte, og mislyktes, å gjeninnsette fordrevne Sverker den yngre på Sveriges trone.
De tyske besittelser gikk også tapt.

Deretter gikk Valdemar i gang med rikets indre oppbygging. Kort tid før sin død stadfestet han Den Jyske Lov og Danmarks jordebok med fortegnelser over konge-og krongods, og som bærer navn etter han.
Sølibatet og tienden ble innført og trelldommen avskaffet.

På grunn av sine mange erobringstokt fikk han tilnavnet Sejr. Alle områder unntatt Estland gikk imidlertid tapt igjen allerede i hans egen tid etter konflikten med greve Henrik. Som sin far søkte Valdemar Sejr å sikre den kongelige arvefølgen ved å få kronet sin eldste sønn som medkonge, og de andre sønnene fikk hver et landområde i arvelig len. Dette førte i praksis til en svekkelse av kongemakten og innebar kimen til den kampen om tronen som sønnene utkjempet etter hans død.
I 1205 giftet Valdemar Sejr seg med Dagmar, født på Vyšehrad i Praha og datter av Ottokar 1 av Böhmen (Tsjekkia). Hun var i henhold til tradisjonen elsket av befolkningen. Hun døde i 1212 og hviler udi Ringsted. På sitt dødsleie skulle hun i henhold til folkevisen ha forsøkt å overtale Valdemar Sejr til å ekte Karl av Rises datter Liden Kirsten, og ikke den beske blomme Bengerd som hun kalles i visen.

I 1214 giftet Valdemar Sejr seg med Berengaria som var datter av kong Sancho 1 av Portugal. Hun ble mor til Erik, Abel og Kristoffer.
Med Helena Guttormsdatter (datter av Guttorm jarl; enke etter Esbern Snare) fikk han utenfor ekteskap sønnen Knut Valdemarsson av Danmark (1211 – 1260), hertug av Reval (Tallinn).

Med Margrethe Dragomir (Dagmar av Danmark) fikk han sønnen Valdemar (1209–1231).

Med Berengaria av Portugal fikk han barna:
Erik Plogpenning (1216–1250)
Sofie av Danmark (1217–1247)
Abel av Danmark (ca. 1218-1252)
Kristoffer av Danmark (ca. 1219-1259).

Valdemar Sejrs liv og kriger er hovedtema i B.S.Ingemanns bok med samme navn fra 1826.

Valdemar married Helena Guttormsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
Nevnt som enke Helena

Albert married Agnes av Østerrike. Agnes (daughter of Leopold av Østerrike and Theodora av Bysants) was born in 1206; died in 1225. [Group Sheet] [Family Chart]