Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1161, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Valgt til konge av mennene til Øystein etter hans fall, falt i slag på Sekken utenfor Veøy i Romsdalsfjorden 1162 mot Erling Skakke.

Etter at Simon Skalp har drept kong Øystein er Inge Krokrygg enekonge. Året er 1157.

Snorre skriver:

1.
Håkon, sønn til kong Sigurd (Munn), ble tatt til høvding over den flokken som hadde fulgt kong Øystein, og mennene i flokken gav ham kongsnavn. Da var han 10 år gammel. Med ham den gang var Sigurd, sønn til Hallvard, storbonde på Rør og Simonssønnene Andres og Ånund, fosterbrødrene til Håkon, og mange andre høvdinger og venner til kong Øystein og kong Sigurd. De tok først opp i Götaland.

Kong Inge la under seg alt det som de eide i Norge og gjorde dem utlege. Kong Inge reiste nord i Viken og var der, men stundom var han nord i landet. Gregorius var i Konghelle, hvor fare var nærmest, og der verget han landet.

2.
Sommeren etter kom Håkon og hans menn ned fra Götaland, og de kom til Konghelle med en stor og vakker styrke. Gregorius var der i byen, og han holdt et ting som det kom mange både bønder og bymenn til, og han krevde hjelp; men han syntes folk var lite villige, og han sa at han trodde dem ille. Han reiste bort med 2 skip og inn i Viken, og han var lite glad. Han ville fare til kong Inge; han hadde fått vite at kong Inge kom med en stor hær sørover gjennom Viken. Da Gregorius hadde kommet et kort stykke nordover, møtte han Simon Skalp og Halldor Brynjolvsson og Gyrd Åmundesson, kong Inges fosterbror. Gregorius ble svært glad da han møtte dem; han vendte om, og alle fulgte med ham, og de hadde 11 skip.

Da de rodde opp til Konghelle, holdt Håkon og hans menn ting utenfor byen, og så at de kom. Da sa Sigurd fra Rør:

Nå er Gregorius feig (skal snart dø) når han farer i hendene på oss med så lite folk.

Gregorius la til land rett imot byen og ville bie på på kong Inge, som var ventende, men han kom ikke. Kong Håkon rustet seg i byen, og satte Torljot Skauveskalle til høvding over mannskapet på de kjøpskipene som lå ved byen; han var viking og ransmann. Håkon og Sigurd og hele hæren var i byen og stilte seg opp i fylking på bryggene. Alle menn der i byen hadde gitt seg under Håkon.

3.
Gregorius og hans folk rodde opp etter elva og lot skipene drive for strømmen ned mot Torljot og hans folk. De skjøt på hverandre ei tid, til Torljot og kameratene hans måtte hoppe over bord. Noen ble drept, og noen kom seg opp på land. Så rodde Gregorius og hans menn inn til bryggene, og Gregorius lot straks sette opp landganger fra skipet sitt under føttene på Håkons menn. Da falt den mannen som bar merket hans med det samme han ville gå på land. Da bød Gregorius Hall, sønn til Audun Hallsson, å ta opp merket, og Gregorius gikk like etter ham og holdt skjoldet fram over hodet på ham. Men straks Gregorius kom opp på bryggene, og Håkons menn kjente ham, drog de seg tilbake, og så sprang de opp i byen. Men Gregorius og hans folk fulgte etter dem og dreiv dem 2 ganger ut av byen og drepte mange.

Det sier folk at aldri har noen fart djervere ferd enn den Gregorius fór, for kong Håkon hadde mer enn 4.000 mann, men Gregorius ikke fullt 400. Da sa Gregorius til Hall Audunsson etter slaget:

Jeg synes at mange er mer lettvinte når de går på enn dere islendinger, for dere er mindre oppøvd enn vi Norgesmenn, men ingen synes jeg er mer våpendjerv enn dere er.

Da kom Inge kort etter og lot drepe mange menn som hadde gitt seg under Håkon, men somme lot han betale bøter, for somme brente han gardene, og somme dreiv han ut av landet og gjorde mye vondt mot dem.

Om vinteren reiste Håkon landvegen nord til Trondheimen, og han kom dit før påske (1.påskedag, 12.april 1159). Trønderne tok ham til konge slik at han skulle ha farsarven sin, tredjeparten av Norge, med kong Inge.

Inge og Gregorius var i Viken, og Gregorius ville fare nord imot dem, men mange rådde fra, og det ble ikke noe av den vinteren.

4.
Håkon reiste sørover om våren med nesten 30 skip. Vikværingene i Håkons hær fór først med 8 skip og herjet på Nordmøre og Sunnmøre. Ingen mann kunne minnes at det før hadde vært herjet mellom kjøpstedene.

Jon, sønn til Hallkjell Huk, samlet en bondehær og gikk mot dem og tok Kolbein Ode og drepte hver sjel på skipet hans. Så lette han etter de andre, og han fant dem med 7 skip og kjempet med dem. Men Hallkjell, far hans, kom ikke og møtte ham som de hadde avtalt. Der falt mange gode bønder, og Jon sjøl ble såret.

Håkon fór sør til Bergen med flåten sin, og da han kom til Stjornvelta, fikk de høre at kong Inge og Gregorius få dager i forvegen var kommet østfra til Bergen, og da torde de ikke styre dit. De seilte utaskjærs sør forbi Bergen og møtte der noen av Inges tilhengere på 3 skip, som var blitt sinket på reisen østfra.
Der var Gyrd Åmundesson, fosterbror til kong Inge, han var gift med Gyrid, søster til Gregorius, den andre var lagmannen Gyrd Gunnhildsson, og den tredje var Håvard Klining.
Håkon lot drepe Gyrd Åmundesson og Håvard Klining, men han tok Gyrd lagmann med seg og reiste øst til Viken.

5.
Da kong Inge fikk vite det, reiste han østover etter dem. De møttes øst i Göta älv. Kong Inge la oppover den nordre armen og sendte speidere foran seg for å få greie på Håkon og hans folk. Kong Inge la til land ute ved Hisingen og ventet på speiderne der. Da speiderne kom igjen, gikk de til kongen og sa at de hadde sett kong Håkons flåte og hele den stilling den hadde. De sa at de lå oppe ved pålene og hadde bundet bakstavnene fast i dem:

de har 2 Østersjø-knarrer, som de har lagt ytterst av alle skipene.

På begge knarrene var det kastell i mastetoppen, og kastell var det også i framstavnene. Da kongen hadde fått vite hvordan de var rustet, lot han blåse hele hæren sammen til husting. Da tinget var sammenkalt og satt, spør kongen mennene sine til råds og vendte seg til Gregorius Dagsson og til sin måg Erling Skakke og til andre lendmenn og skipsførere og forteller dem om hele utrustningen til Håkon og mennene hans.
Gregorius svarte først og la fram sin mening; han talte så:

Vi og Håkon har møtt hverandre noen ganger før, og de har oftest hatt flere folk, og likevel har de fått den minste delen når vi har noe å strides om. Men nå har vi en mye større hær, og nå vil de som nylig har mistet gjæve frender for dem, finne det rimelig at her kunne det lage seg godt til å få hevn, for de har rømt unna for oss lenge nå i sommer. Vi har ofte sagt det at om de bier på oss slik som det er sagt at de gjør nå, skulle vi våge oss til å møte dem. Jeg må si at min mening er at jeg vil legge til slag mot dem dersom det ikke er mot kongens vilje; for jeg tenker at de, slik som det før har hendt, vil dra seg tilbake om vi går modig på; jeg skal legge til der andre synes det er vanskeligst.

Til Gregorius' tale ble det stort tilrop, og alle sa seg villige til å legge til slag mot Håkon og mennene hans.

Så rodde de med alle skipene oppetter elva, til begge parter kunne se hverandre. Da svingte kong Inge og hans folk ut av strømmen og ut under Hisingen. Kongen hadde da en samtale med alle skipsførerne og bad dem ordne seg til strid. Så vendte han seg til Erling Skakke og sa, som sant var, at ingen mann i hæren var klokere eller skjønte seg bedre på slag, enda andre kunne være ivrigere til å drive på. Kongen vendte seg så til flere lendmenn i talen sin, nevnte somme ved navn, men sluttet talen slik at han bad hver legge fram det rådet som han mente var mest gagn i, og at siden skulle alle være enige om én ting.

6.
Erling Skakke svarte på kongens tale:

Jeg er skyldig, konge, til ikke å tie til Deres tale. Men om De vil vite hva jeg vil rå til, da skal jeg la Dem høre det. Den plan som nå er lagt, er tvert imot min mening; for jeg mener det er uråd å kjempe mot dem slik som det nå er stelt, enda om vi har en stor og vakker hær. Om vi skal legge imot dem og ro imot strømmen med 3 mann i hvert halvrom, da må én ro, den andre må holde skjoldet over ham; hva er så det, annet enn at bare en tredjedel av mannskapet kan være med å kjempe. Jeg mener at de som sitter ved årene og vender ryggen til fienden, ikke vil gjøre stort gagn i slaget. Gi meg tid til å legge råd, så lover jeg at innen 3 dager skal jeg ha funnet en utveg, så vi lettere kan komme til å legge imot dem.

Og det kunne en godt merke på Erlings tale at han rådde fra å legge til kamp, men mange andre egget ikke mindre til. De sa at Håkons og hans mennn og ville springe opp på land nå som før:

og da får vi ikke tak på dem, sa de, men nå har de en liten hær, og nå har vi dem helt i vår makt.

Gregorius talte bare noen få ord om det, og han slo på det at grunnen til at Erling rådde fra at de skulle legge mot dem, var mest den at han ville velte de råd som Gregorius kom med, heller enn at han skulle ha så mye bedre skjønn på dette enn alle andre.

7.
Da sa kong Inge til Erling:

Måg, nå vil jeg følge dine råd, om hvordan vi skal ordne oss når vi legger imot dem. Men vi vil legge mot dem i dag, siden våre rådgivere helst vil det.

Da sa Erling:

Alle småskuter og lette skip skal ro ut om øya og opp den østre armen og så ned mot dem; og de skal prøve om de kan få løst dem fra pålene. Så skal vi ro med storskipene mot dem, og ingen vet før vi har fått prøve det, om de andre er likeså mye bedre til å legge imot fienden som de er hissigere, enn jeg.

Dette rådet likte alle godt.

Det gikk et nes fram mellom dem og Håkon, så ingen av partene kunne se skipene til motparten. Da nå alle småskutene tok til å ro nedover elva, fikk Håkon og hans menn se det; like i forvegen hadde de vært til samtale og holdt råd. Der hadde somme sagt at kong Inges hær nok ville legge mot dem, men mange hadde ment at de ikke ville våge seg til det, da de syntes det drog ut med angrepet; og de hadde satt sin lit til sin forsvarsstilling og sin folkestyrke.

I flokken deres var det mange stormenn; der var Sigurd fra Rør og de 2 Simonssønnene, der var også Nikolas Skjaldvorsson og Eindride, sønn til Jon Mornev, som da var den gjæveste og vennesæleste mannen i Trøndelag, og der var mange andre lendmenn og høvdinger.

Da de nå fikk se at Inges menn rodde med mange skip utetter elva, da trodde Håkons hær at nå ville Inges hær flykte, og de kappet tauene som bandt skipene, greip årene og rodde etter dem og ville forfølge dem. Skipene dreiv fort for strømmen, og da det bar nedover elva med dem, forbi neset, som før hadde vært imellom dem, fikk de se at hovedstyrken til Inge lå ute ved Hisingen. Da Inges menn nå fikk se skipene til Håkon kom nedover, tenkte de at de ville legge mot dem. Da ble det stort oppstyr og våpenbrak og oppegging, og de satte i hærrop.

Håkon og hans menn vendte da skipene inn mot nordlandet, der er ei lita vik, så de kom ut av strømmen. Der laget de seg til; de festet bakstavnene i land og vendte ut framstavnene, så bandt de sammen alle skipene, de lot Østersjøknarrene ligge utenfor de andre skipene, den ene ovenfor og den andre nedenfor, og bandt dem fast i langskipene. Midt i flåten lå kongsskipet og nærmest det Sigurds skip. På den andre sida av kongsskipet lå Nikolas, og så Eindride Jonsson. Alle de mindre skipene lå lenger ut. De hadde nesten fylt alle skipene med stein og våpen.

8.
Sigurd fra Rør holdt en tale og sa:

Det ser nå ut til at det blir noe av det som lenge har vært lovt oss, at vi og Inge skal møtes. Nå har vi også rustet rettelig lenge imot dem, og mange av våre menn har talt stort om at de ikke ville flykte eller skjelve for kong Inge eller Gregorius, og nå er det godt å minnes deres ord. Men vi som før er blitt noe tannsåre i våre nappetak med dem, kan tale med mindre trygghet om dette. Og det er så som hver mann har hørt, at de ferder vi har gjort mot dem, ofte har vært til lite hell for oss. Men ikke dess mindre er det nå nødvendig at vi gjør så mandig motstand og står så fast som vi kan, for det er den utveg vi har til å få seier. Om vi så har litt færre folk, så må lykken likevel rå for hvem som skal vinne. Det er det beste håp vi har for vår sak, at Gud vet at vi har retten på vår side. Inge har før hogd ned de 2 brødrene sine; men det kan hver mann se hvilke farsbøter han har tiltenkt kong Håkon: å hogge ham ned som sine andre frender; det vil vise seg på denne dag. Fra først av krevde Håkon ikke mer av Norge enn den tredjepart som far hans hadde hatt, og det ble nektet ham. Etter min mening har Håkon større rett til å ta arv etter Øystein, sin farbror, enn Inge eller Simon Skalp eller de andre som tok kong Øystein av dage. Mange som kunne ha gjort slike store synder som Inge, og som ville frelse sin sjel, kunne nok synes at de ikke for Gud torde våge å kalle seg med kongsnavn, og det undres jeg på at Gud tåler slik frekkhet av ham, og det er sikkert Guds vilje at vi skal slå ham ned. La oss kjempe djervt, for Gud vil gi oss seier; men om vi faller, vil Gud lønne oss for det med mangfoldig glede, dersom han gir onde menn makt til å overvinne oss. Far nå sindig fram, og vær ikke redde om det kommer til slag. Ta nå hver og en vare på seg sjøl og sine sidemenn, og Gud være med oss alle!

Det ble gjort gode tilrop til Sigurds tale, og alle lovte dyrt at de skulle stå godt imot. Kong Håkon gikk opp på Østersjøknarren, og det ble satt skjoldborg om ham; men merket hans var på det langskipet som han før hadde vært på.

9.
Om Inges menn skal vi nå fortelle, at da de fikk se at Håkons menn laget seg til slag, og bare elva var mellom dem, sendte de ei lettrodd skute ut etter den del av flåten som hadde rodd bort, med bud om at de skulle snu; men kongen og resten av hæren ventet på dem, og de ordnet flåten til å legge ut i slag. Da talte høvdingene og satte mannskapet inn i slagplanen, og de sa først fra om hvilke skip skulle ligge nærmest. Gregorius sa:

Vi har stort og vakkert mannskap; nå er det mitt råd, at De, konge, ikke er med i striden, for har vi Dem, er alt berget; og ingen vet hvor pila til en låk skytter kan slumpe til å råke. De har rustet seg slik at de kommer til å kaste stein og våpen fra toppkastellene på kjøpskipene; da er det litt mindre farlig for dem som ligger lenger borte. De har ikke større hær enn at det høver for oss lendmenn å holde slag med dem. Jeg skal legge mitt skip mot det største skipet hos dem; jeg tenker enda det blir en kort prøve å slåss med dem. Så har det oftest gått når vi har møtt hverandre, om så overmakten har vært på en annen side enn den nå er.

Dette som Gregorius sa, at kongen sjøl ikke skulle være med i slaget, likte alle godt. Da sa Erling Skakke:

Det råd vil jeg slutte meg til, at De konge, ikke går med i slaget. Jeg synes ar deres utrustning er slik at vi blir nødt til å se oss vel for om vi ikke skal miste altfor mange menn for dem; jeg finner det best å binde om hele lemmer. I den rådlegging vi hadde før i dag, var det mange som talte imot det som jeg rådde til, og de sa at jeg ikke ville kjempe, men jeg synes at det nå har vendt seg, så det ser mye bedre ut for oss, siden de har kommet bort fra pålene. Nå er det kommet til det at jeg ikke vil rå fra å legge til slag, for jeg ser det som alle kan skjønne, hvor rent nødvendig det er å jage bort denne ufredsflokken, som har fart landet rundt med ran og røving, så folk deretter kan bygge landet i fred og tjene én konge som er god og rettvis som kong Inge er. Nå har han lenge hatt det strevsomt og vanskelig på grunn av overmot og urett fra sine fiender; han har vært et vern for hele folket, og han har kastet seg ut i mangfoldige farer for å fredelandet.

Mangt og godt talte Erling, og likeså flere høvdinger, og enden på alle talene var at de egget til å legge fram til strid. De ventet til hele flåten var samlet. Da hadde kong Inge Bøkesuden, og han gjorde som hans venner bad om, at han ikke la ut til slaget, og han lå igjen ved øya.

10.
Da hæren var ferdig, rodde de fram, og satte i hærrop på begge sider. Inges hær bandt ikke sammen skipene og fór ikke samlet, for de rodde på tvers av strømmen, og storskipene dreiv sterkt. Erling Skakke la til kong Håkons skip og stakk stavnen mellom det og Sigurds skip. Så tok slaget til. Skipet til Gregorius dreiv på grunn og lå og helte sterkt til den ene sida, så det i førstningen ikke kom med i slaget.

Da Håkons menn fikk se det, la de borttil og angrep det; men Gregorius' skip ble liggende fast. Da la Ivar, sønn til Håkon Mage, mot Gregorius, og løftingene tørnet mot hverandre. Ivar krøkte en stavnljå om Gregorius der han var smalest og rykte til seg, så Gregorius ble dradd ut imot esinga; men ljåen glei opp etter sida på ham, og det var nær ved at Ivar fikk krøkt ham over bord. Gregorius ble bare litt såret, for han hadde platebrynje på. Ivar ropte til ham og sa han hadde tjukke hærklær på. Gregorius svarte at slik som Ivar fór fram, kunne han trenge det, og det var ikke noe for mye. Da var det nær ved at Gregorius og hans folk måtte hoppe over bord, men så kastet Aslak Unge et anker opp i skipet deres og drog det av grunnen. Da la Gregorius imot Ivars skip, og de kjempet en lang stund.

Skipet til Gregorius var større og hadde flere folk, og da falt det mye folk på Ivars skip; og somme sprang over bord. Ivar ble hardt såret så han ikke kunne kjempe; men da skipet hans var ryddet, lot Gregorius ham føre i land og fikk ham unna, og siden var de venner.

11.
Da kong Inge og de som var hos ham, fikk se at Gregorius stod på grunn, sa kongen til mannskapet sitt at de skulle ro bort til ham. Han sa:

Det var et fælt uklokt råd at vi skulle ligge igjen her når vennene våre fór til kamp. Vi har det skipet som er størst og har best mannskap i hele hæren; nå ser jeg at Gregorius trenger hjelp, den mann som jeg har mest å takke for, og la oss ro til slaget så hardt vi kan. Det er rettest også at vi er med i slaget, for jeg vil få æren for seieren om vi vinner den. Men om jeg så visste i forvegen at våre menn ville få useier, var det likevel det eneste vi kunne gjøre, å være der som våre andre menn er. For jeg kan ikke ta meg til noe om jeg mister de menn som er mitt vern, og som er de tapreste menn, og som lenge har vært styrere for meg og mitt rike,

og så bad han dem sette opp merkene, og så ble gjort, og de rodde over elva.

Da var kampen på det villeste, og kongen fikk ikke rom til å legge til, så trangt lå skipene der. Da rodde de inn under Østersjøknarrene; der ble det sendt over dem spyd og pålstaver og steiner så store at ingenting kunne stå seg imot det, og de kunne ikke være der.
Da hærmennene så at kongen var kommet, gav de rom for ham, og han la seg mot skipet til Eindride Jonsson. Nå gav Håkons menn opp småskipene,og de gikk opp på knarrene, og somme gikk på land.

Erling Skakke og hans menn hadde en hard strid; han var i forrommet; han ropte på stavnbuene sine og bad dem gå opp på kongsskipet. De svarte at det var ikke lett, og at det var jern foran på relinga. Erling gikk foran i stavnen, og han hadde ikke vært der lenge før de greide å gå opp på kongsskipet, som de så ryddet. Da tok hele hæren til å flykte, og så sprang mange på sjøen, og mange kom seg unna; og hele mengden kom seg på land, som Einar Skulason sier:

Fra blodig skipsstavn mang en
mann falt ned i dypet;
lik rak bort med elva,
så ulv fikk nok å ete.
Iskald elv ble farget
av det heite blodet;
med vannet ut til havet
det varme blodet strømte.
I elva, uten mannskap,
mangt blodstenkt skip fikk flyte.
Hæren spente buen
og skjøt på våte hjelmer,
før høvdingfølget flyktet
fra hærskip opp i landet.
Sterkt i striden Håkons
flokk av hærmenn minket.

Einar diktet om Gregorius Dagsson en flokk som er kalt Elveviser.

Kong Inge gav Nikolas Skjaldvorsson grid, da skipet hans var ryddet, og han gikk så over til kong Inge og var med ham siden så lenge han levde. Eindride Jonsson sprang om bord på kong Inges skip da hans eget skip var ryddet, og bad om grid; det ville kongen gi ham, men Håvard Klinings sønnsprang til og hogg ham banehogg. Dette verk ble sterkt lastet, men han sa at Eindride var skyld i drapet på Håvard, far hans. Over Eindride ble det sørget mye, men mest i Trøndelag. Der falt det mange av Håkons hær, men ikke flere høvdinger. Av Inges hær falt det få, men mange var såret.

Håkon flyktet opp på land, men Inge tok nord i Viken med hæren; han og Gregorius ble der i Viken om vinteren. Noen av kong Inges menn kom til Bergen fra slaget, det var sønnene til Ivar fra Elda, Bergljot og brødrene hans; der drepte de Nikolas Skjegg, som hadde vært gjaldkere, og så reiste de hjem nord til Trondheimen.
Kong Håkon kom nordpå før jul, men Sigurd var stundom hjemme på Rør. Gregorius hadde fått grid for ham av Inge, så han skulle få ha alle eiendommene sine, for Gregorius og Sigurd var nære frender.

Kong Håkon var i kaupangen i jula. En aften i jula sloss mennene hans i hirdstua; 7 mann ble drept, og mange såret. Men etter 8. dag jul reiste noen av Håkons tilhengere inn til Elda:

Alv Rode, sønn til Ottar Birting, og nesten 80 mann, og de kom dit tidlig på natta da folkene der var drukne, og de satte ild på huset. Mennene gikk ut og verget seg, der falt Bergljot, Ivars sønn, og Ogmund, bror hans, og mange andre menn. De hadde vært nesten 30 mann inne.

Om vinteren døde Andres Simonsson nord i kaupangen, fosterbror til kong Håkon, og det ble sørget sterkt over hans død. Erling Skakke og de av kong Inges menn som var i Bergen, talte om å fare nordover da om vinteren og ta Håkon, men det ble ingenting av. Gregorius sendte bud østfra Konghelle at, om han hadde sittet likså nær som Erling og hans folk, ville han ikke sittet stille i Bergen når Håkon lot drepe vennene til kong Inge og hirdkameratene deres i Trondheimen.

12.
Om våren (1160) tok kong Inge og Gregorius vest til Bergen. Men så snart Håkon og Sigurd og hans folk fikk høre det at Inge hadde reist fra Viken, tok de over land øst til Viken. Da kong Inge og hans menn kom til Bergen, kom det opp uvennskap mellom Halldor Brynjolvsson og Bjørn Nikolasson; en av Bjørns huskarer spurte en av Halldors, da de møttes nede på bryggene, hvorfor han var så bleik. Han svarte at han hadde årelatt seg.

Ikke ville jeg ha blitt så fisbleik som du er, for en årelating.

Men jeg tenker, sa den andre, at du ville båret deg verre og vært mindre kjekk.

Det var ikke større opphav til tretten enn som så; men ord vokste av ord, til de kom i slagsmål og så i våpenkamp.

Det ble fortalt Halldor Brynjolvsson at en av huskarene hans var blitt såret nede på bryggene. Halldor satt da og drakk i en av gårdene tett ved; han gikk straks dit; men da hadde alt huskarene til Bjørn kommet til, og nå syntes Halldor at de hadde lagt seg opp i striden med urette, og hans menn tok nå til å puffe og slå Bjørns huskarer. Nå ble det sagt til Bjørn Bukk at vikværingene banket opp huskarene hans nede på bryggene. Da tok Bjørn og hans menn våpnene sine og sprang til og ville ta hevn for sine folk. Og nå vanket det mange hogg.

Da ble det meldt til Gregorius at Halldor, mågen hans, trengte hjelp, og at huskarene hans ble hogd ned ute på stretet. Da tok Gregorius og hans menn fort brynjene på seg og sprang til. Nå fikk Erling Skakke vite at Bjørn, hans søstersønn, kjempet mot Halldor og Gregorius inne på bryggene, og at han trengte til hjelp; da fór han dit svært mannsterk, og bad folk hjelpe seg.

Det ville være en skam for folk, sa han, om en vikværing skal bli vår overmann her hvor vi har frender på alle kanter, og det vil alle tider bli sittende på oss.

Der falt 1 mann: 9 fikk sin bane med en gang, og 5 døde seinere av sårene, og mange ble såret.

Da kom det bud til kong Inge at Gregorius og Erling kjempet mot hverandre inne på bryggene; han skyndte seg til og ville skille dem, men kunne ikke makte noe, fordi de var så ville på begge sider. Da ropte Gregorius på kong Inge og bad ham gå bort, for han kunne så likevel ikke få utrettet noe slik som det nå var. Han sa at det ville være den største ulykke om han kom noe til;
Da tok kongen bort. Men da den verste kamp holdt opp, gikk Gregorius og hans menn opp til Nikolaskirken, og Erling og hans folk fulgte etter, og de ropte til hverandre. Så kom kong Inge for andre gangen og ville forlike dem; da ville begge parter at han alene skulle dømme dem imellom.

Så fikk de vite at Håkon var i Viken, og kong Inge og Gregorius reiste østover, og de hadde en mengde skip. Da de kom østover, drog Håkon og hans flokk seg unna, og det ble ikke noe slag. Så tok kong Inge inn til Oslo, og Gregorius ble i Konghelle.

13.
Kort etterpå fikk Gregorius vite at Håkon og mennene hans holdt til på et sted som heter Saurbø nær Marker. Han kom dit og kom om natta og tenkte at Håkon og Sigurd måtte være på den største garden, og de satte ild på husene der. Men Håkon og Sigurd var på den minste garden; de sprang til så snart de fikk se ilden, og ville hjelpe sine menn. Der falt Munån, sønn til Åle Uskøynd og bror til kong Sigurd, Håkons far. Gregorius og hans folk fikk drept ham da han ville hjelpe dem som ble innebrent. De gikk ut, og mange menn ble drept der.

Asbjørn Jalda, som var en svær viking, kom seg bort fra garden, men han var blitt såret. Så møtte en bonde ham, Asbjørn bad bonden om at han skulle få slippe unna, så ville han gi ham penger for det. Bonden sa at han ville gjøre det som han hadde større lyst til; han sa at han ofte hadde gått i redsel for ham - og så gav han ham banehogg.

Håkon og Sigurd kom seg unna, men mange av deres menn ble drept. Så tok Gregorius øst til Konghelle. Kort etterpå gikk Håkon og Sigurd til Halldor Brynjolvssons gard på Vettaland og satte ild på husene og brente dem opp. Halldor gikk ut og ble straks hogd ned, og huskarene hans med ham; der ble det drept nesten 20 mann i alt. Sigrid, kona hans, var søster til Gregorius; henne lot de gå til skogs i bare nattserken. Der tok de til fange Åmunde, sønn til Gyrd Åmundesson og Gyrid Dagsdotter og søstersønn til Gregorius; ham tok de med seg; han var 5 år gammel da.

14.
Da Gregorius fikk høre om dette, ble han fælt harm; så prøvde han å få nøye greie på hvor de var. I de siste juledagene fór Gregorius fra Konghelle med en stor hær; de kom til Fors 13. dag jul og ble der om natta.

Avfaredagen (7.januar 1161) hadde han ottesang der, og etterpå ble evangeliet lest for ham; det var lørdag. Da Gregorius og hans menn fikk se Håkons hær, syntes de at Håkons hadde mye mindre folk enn de sjøl hadde. Det var ei elv imellom der de møttes; den heter Bevja; det var dårlig is på elva fordi flo fra sjøen gikk under isen. Håkons folk hadde hogd våker på elva og måkt snø over etterpå, så det ikke var noe å se.

Da Gregorius kom til elva, sa han at han syntes isen så dårlig ut, og at det var best å fare til brua som gikk over elva litt lenger oppe. Bondeflokken svarte og sa at de ikke kunne skjønne hva det var i vegen siden han ikke torde gå over isen mot Håkon, så lite folk som han hadde. De mente at isen var sikker nok, og sa at nå hadde nok lykken vendt seg. Gregorius svarte at skjelden hadde folk trengt å klandre ham fordi han var for redd av seg, og det skulle de ikke trenge til å gjøre nå heller; han bad dem følge godt etter, og ikke bli stående på land når han gikk ut på isen. Det var deres eget råd, sa han, at de gikk ut på dårlig is, men han sjøl hadde ikke lyst til det.

Men likevel vil jeg ikke høre på klander fra dere, sa han, og så bød han at merket hans skulle bli ført fram.

Så gikk han ut på isen; men så snart bøndene merket at isen var dårlig, snudde de om. Gregorius falt i, men ikke dypt; men han bad mennene å ta seg i vare. Ikke mer enn nær 20 mann fulgte ham, de andre snudde om. En mann i flokken til Håkon skjøt ei pil mot ham, og den råkte i strupen. Der falt Gregorius og 20 mann med ham, og der sluttet hans levetid.
Det sier alle at han var den største høvding av alle lendmenn i Norge, så langt de menn som da levde, kunne minnes, og han har vært best mot oss islendinger siden kong Øystein den eldre døde.
Liket av Gregorius ble ført opp til Hovund og gravsatt i Gimsøy ved det nonneklosteret som er der. Da var Baugeid, søster til Gregorius, abbedisse der.

15.
To årmenn reiste inn til Oslo og skulle fortelle kong Inge det som hadde hendt. Da de kom dit, bad de om å få tale med kongen. Han spurte hva nytt de kom med.

Gregorius Dagssons fall, sa de.

Hvordan kunne det gå så ille? sa kongen.

De fortalte ham da om det. Kongen sa til det:

Der fikk de rå som hadde minst vett.

Det er sagt at det gikk så inn på ham at han gråt som et barn. Men da gråten hadde stilnet, sa han:

Jeg vil fare til Gregorius straks jeg hadde fått vite at Halldor var drept, for jeg syntes nok jeg kunne vite at Gregorius ikke lenge ville holde seg i ro og la være å prøve på hevn. Men folk her mente at ingenting var så viktig som denne juledrikkingen, og at den ikke kunne avbrytes. Det vet jeg visst at om jeg hadde vært der, skulle det enten gått for seg med større omtanke, eller så skulle Gregorius og jeg ha fart til samme gjestebud. Men nå er den mann borte som har vært best for meg, og som mest har holdt landet i mi hand. Jeg har tenkt til nå at det ikke skulle bli langt mellom oss. Nå skal jeg love det ene at jeg vil fare mot Håkon, og da skal ett av to hende: enten skal jeg få min bane, eller jeg skal felle Håkon og hans menn. Ikke blir en slik mann som Gregorius godt nok hevnet om de så alle må bøte med livet.

En mann svarte at han trengte ikke å leite mye etter dem, for nå tenkte de å komme til ham. Kristin, datter til kong Sigurd og søskenbarn til kong Inge, var der i Oslo. Kongen hørte at hun tenkte seg ut av byen. Hun mente det var farlig å bli, og hun sa det ikke var rådelig for kvinner å være der. Kongen ba at hun ikke skulle fare bort.

Om vi får seier, som jeg tror, da vil du være velberget; men om jeg faller, vil sikkert ikke vennene mine få lov til å stelle om mitt lik; da skal du be om å få stelle om det. Slik kan du best lønne meg for det at jeg har vært god imot deg.

16.
Blasiusmesse (3.februar 1161) om kvelden fikk kong Inge bud om at Håkon var ventende til byen. Da lot kong Inge blåse hæren opp og ut av byen; der ble da mønstret nesten 4.000 mann. Kongen lot fylkingen være lang og ikke mer enn 5 mann dyp. Da sa folk til kongen at han skulle ikke være med i slaget; de sa at det var stort ansvar om han skulle komme noe til;

la Orm, din bror, være høvding for hæren!

Kongen sier:

Det tenker jeg at om Gregorius var i live, og han var her, men jeg hadde falt, og de skulle hevne meg, så ville ikke han gjemme seg bort, og han ville nok ha vært med i slaget sjøl. Om så jeg ikke er så rask som han på grunn av min vanhelse, så skal jeg ikke vise mindre vilje enn han; derfor er det ikke ventende atj eg ikke skulle være med i slaget.

Folk forteller at Gunnhild, som hadde vært gift med Simon og var fostermor til Håkon, hadde latt ei kjerring sitte ute og mane for å få seier for Håkon. Hun fikk det svaret at de skulle kjempe mot Inge om natta, og aldri om dagen, og da skulle det gå godt. Tordis Skjegga het den kjerringa, som de sier satt ute, men ikke vet jeg om det er sant. Simon Skalp hadde gått til byen og lagt seg til å sove, og han våknet ved hærropet. Da det lei ut på natta, kom det speidere til kong Inge og fortalte at Håkon og hans hær nå kom innover isen; for isen lå helt fra byen og ut til Hovedøya.

17.
Da gikk kong Inge med hæren sin ut på isen og fylkte hæren utenfor byen. Simon Skalp var i den fylkingarmen som vendte ut mot Trælaborg, og i den andre armen som var inne ved Nonneseter, var Gudrød, konge på Suderøyene, sønn til Olav Klining, og Jon, sønn til Svein, som var sønn til Bergtor Bukk.

Da Håkon og hans folk kom imot kong Inges fylking, ropte de hærrop på begge sider. Gudrød og Jon gjorde tegn til Håkons hær og lot dem vite hvor de stod. Så vendte Håkons menn seg dit, men Gudrød og hans menn flyktet med én gang, og det kunne være oppimot 1.500 mann. Men Jon og en stor flokk med ham sprang over i Håkons hær og kjempet sammen med dem. Dette ble fortalt kong Inge. Han svarte så:

Det har vært stor skilnad på vennene mine; aldri ville Gregorius ha gjort så mens han levde.

Da bad folk kongen at han skulle sette seg på en hest og ri fra slaget opp på Romerike.

Der vil du få folk nok med én gang.

Det har jeg ingen lyst på, sa kongen; ofte har jeg hørt dere si det, og jeg synes det er sant også, at min bror kong Øystein lite hadde lykken med seg fra den tid han gav seg på flukt, og han var likevel godt utrustet i alle de ting som pryder en konge. Nå kan jeg godt skjønne at det var lite som ville lage seg for meg med min vanhelse, dersom jeg tar til med det som skulle gjøre det så floket for ham, så stor skilnad som det var på oss i tiltak, helse og kraft. Jeg gikk i det 2. året da jeg ble tatt til konge i Norge, og nå er jeg godt og vel 25. Jeg synes jeg har hatt mer av vanskeligheter og vågnad i mitt kongedømme enn av glede og hygge. Jeg har holdt mange slag, stundom med størst hær og stundom med minst. Det har vært min største lykke at jeg aldri har kommet på flukt. Gud får rå for mitt liv, hvor langt det skal bli, men på flukt kommer jeg aldri.

18.
Da Jon og mennene hans hadde brutt kong Inges fylking, flyktet også mange av dem som hadde stått nær ved. Da ble fylkingen sprengt og oppløst i små flokker. Men Håkons hær gikk hardt på, da var det nesten blitt dagning, de gikk fram mot kong Inges merke.

I denne striden falt kong Inge, men Orm, hans bror, holdt da fram med slaget. Nå rømte mye folk opp i byen. Orm gikk opp i byen 2 ganger etter at kongen hadde falt, og egget opp mannskapet, og begge gangene gikk han ut igjen på isen og holdt fram med slaget. Da søkte Håkons hær inn mot den fylkingarmen som Simon Skalp førte, og i denne striden falt av Inges hær Gudbrand Skavhoggsson, mågen til kongen. Men Simon Skalp og Hallvard Hikre gikk mot hverandre og kjempet med flokkene sine, og de ble etter hvert ut under Trælaborg. I denne striden falt både Simon og Hallvard.

Orm kongsbror vant stort ry her i slaget, men til slutt måtte han likevel flykte.
Om vinteren hadde Orm festet Ragna, datter til Nikolas Måse; hun hadde vært gift med kong Øystein Haraldsson, og bryllupet skulle stå søndagen etter. Blasiusmesse var på en fredag. Orm flyktet til Svitjod til sin bror Magnus, som da var konge der, og Ragnvald, deres bror, var jarl der; de var sønner til Ingerid og Heinrek Halte (Ingerid hadde vært gift med Heinrek før Harald Gille). Heinrek var sønn til Svein, som var sønn til Svein danekonge (Estridsson, Ulvsson).

Kristin kongsdatter stelte med liket av kong Inge, og han ble lagt i steinveggen i Hallvardskirken, på sørsida utenfor koret. Da hadde han vært konge 25 år.
I dette slaget falt det mange på begge sider, men likevel flest av Inges menn. Arne Frireksson falt i Inges hær. Håkons menn tok all bryllupskosten og en mengde annet hærfang.

19.
Nå la Håkon hele landet under seg og satte sine menn i alle sysler og likeså i kjøpstedene. Kong Håkons og hans menn holdt møter i Hallvardskirken når de rådslo om landsstyringen. Kristin kongsdatter gav penger til den presten som tok vare på kirkenøklene, for at han skulle gjemme en av hennes menn i kirken, så hun kunne høre hva Håkon og hans folk talte om. Da hun fikk greie på det de avtalte, sendte hun bud til Bergen, til Erling Skakke, sin mann, at han aldri skulle tro dem.

Kong Inge hadde skaffet Erling Skakke Sigurd Jorsalfares ektefødte datter, Kristin, til hustru.
Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamlesønn med Kristin, til konge.
Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen Valdemar den store, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær.

Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 7.juli 1162 står slaget ved Sekken (en liten øy i Romsdalsfjorden i Molde kommune). Erling Skakke ønsker tilsynelatende å skåne den tilfangetagne Håkon Herdebrei, men meget beleilig mister den unge kongen livet i kampen. Erlings sønn Magnus blir deretter norsk enekonge.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1136, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Sigurd ble valgt til konge av høvdingene i Trondheimen, falt i slag mot kong Inge og Gregorius Dagsson i Bergen 10 juni 1155.

Kong Sigurd var stor og sterk med et vakkert utseende (dog bortsett fra munnen), men han var også meget voldsom og hensynsløs, beretter sagaen.

Haraldssønnenes saga.

Harald Gille er drept av Sigurd Slembe. Året er 1136.

Snorre skriver:

1.
Dronning Ingerid og lendmennene og den hirden som kong Harald hadde hatt, ble enige om å få gjort i stand et snarseilende skip og sende det nord til Trondheimen for å gi melding om kong Haralds fall, og at trønderne skulle ta til konge Sigurd, sønn til kong Harald; han var da der nord og ble fostret hos Såda-Gyrd Bårdsson. Men dronning Ingerid reiste straks øst i Viken. Inge het en sønn til henne og kong Harald; han var til oppfostring der i Viken hos Åmunde, sønn til Gyrd Logbersesson. Da de kom til Viken, ble det stevnet Borgarting, og der ble Inge tatt til konge, da var han på det andre året. Åmunde og Tjostolv Ålesson og mange andre store høvdinger ble med på dette vedtaket.
Da disse tidender kom nord til Trondheimen at kong Harald var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Sauda-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger. Nesten hele folket gav seg under de to brødrene, og aller mest fordi deres far ble reknet for hellig. Landet ble tilsvoret dem på den måten at ingen skulle gi seg under noen annen mann så lenge noen av sønnene til kong Harald var i live.

2.
Sigurd Slembedjakn drog nord forbi Stad; men da han kom til Nordmøre, hadde det alt før ham kommet brev og kjenningstegn fra dem som hadde vært med på vedtaket om å gi seg under sønnene til kong Harald, så der ble han ikke mottatt, og han fikk ingen hjelp. Men siden han sjøl hadde få folk, bestemte de seg til å stevne inn i Trondheimen; for han hadde i forvegen sendt bud inn dit til dem som var venner med ham og kong Magnus, som var blitt blindet. Da han kom til kaupangen, rodde han opp i Nidelva og fikk båtfestene i land ved kongsgården, men de måtte dra seg unna igjen, for hele folket stod imot. Så la de til ved Holmen, og der tok de Magnus Sigurdsson ut av klosteret mot munkenes vilje; han hadde da alt latt seg vie til munk. Det er flere som sier at Magnus gikk med godvillig; men det ble sagt for å pynte på saken. Sigurd ventet at han skulle få flere folk med seg nå på grunn av dette, og det fikk han også; dette var straks etter jul.
Sigurd og mennene hans tok ut etter fjorden. Siden kom det flere etter dem; Bjørn Egilsson, Gunnar fra Gimsan, Halldor Sigurdsson, Aslak Håkonsson og brødrene Benedikt og Eirik og den hird som før hadde vært hos kong Magnus, og mange andre menn. De seilte med flokken sør forbi Møre og helt til Romsdalsfjorden. Der delte de hæren sin, og Sigurd Slembedjakn tok straks vest over havet om vinteren, men Magnus reiste til Opplanda da han ventet seg stor hjelp der, som han også fikk. Han var der på Opplanda om vinteren og hele sommeren og hadde da en stor hær. Men kong Inge fór med hæren sin imot, og de møttes der det heter Minne. Det ble et hardt slag, og kong Magnus hadde størst hær. Det er fortalt at Tjostolv Ålesson bar kong Inge i kjortelposen mens slaget stod på, og at han gikk under merket med ham, og at han kom i stor nød ved strevet og den strid han måtte stå i. Folk sier at da fikk kong Inge den vanhelse som han alltid hadde siden; ryggen fikk en krok, og den ene foten var kortere enn den andre og så veik at han var dårlig til å gå så lenge han levde. Etter hvert ble mannefallet størst blant kong Magnus' menn, og fremst i fylkingen falt disse: Halldor Sigurdsson og Bjørn Egilsson, Gunnar fra Gimsan og en stor mengde av hæren til Magnus, før han ville ta til flukt eller rømme unna.
Så sier Kolle:

I kamp du øst for Minne
kom, og kort tid etter,
herre, mat til ravnen
hæren gav med sverdhogg.
Før ringmilde fyrste
flykte ville, lå fallen
hele hirden på vollen.
(resten er gått tapt)

Derifra flyktet Magnus øst til Götaland og derifra til Danmark. På den tida var jarlen Karl Sonesson i Götaland; han var mektig og maktgrisk. Magnus Blinde og hans menn sa da når de kom i tale med høvdinger, at Norge ville være lett å vinne om noen store høvdinger ville gå mot det, fordi det ikke var noen konge over landet, og lendmennene hadde styringen der i riket. Og de lendmenn som først var tatt til å styre, de var nå uforlikte på grunn av avundsjuke. Men siden Karl jarl var maktgrisk og lett å overtale, samlet han en hær og rei vest til Viken, og mange folk ble skremt til å gi seg under ham.
Da Tjostolv Ålesson og Åmunde fikk greie på dette, fór de mot ham med det mannskap de fikk samlet, og de hadde med seg kong Inge. De møtte Karl jarl og gøtehæren øst i Krokaskogen og hadde der det andre slaget, og kong Inge fikk seier. Der falt Munån Ogmundsson, morbror til Karl jarl. Ogmund, Munåns far, var sønn til jarlen Orm Eilivsson og Sigrid, som var datter til jarlen Finn Arnesson. Astrid Ogmundsdotter var mor til Karl jarl. Mange falt på Krokaskogen, men jarlen flyktet østpå fra skogen. Kong Inge tok etter dem østover ut av sitt rike; gøtene hadde stor skam av ferden.
Så sier Kolle:

Fortelle jeg vil hvordan ravner
reiv i sår til gøter;
ørnen seg fylte med føde,
farget i blod ble sverdet.
Hærmenn som ufred voldte
velfortjent lønn for sin gjerning
på krokaskog måtte hente.
Din makt de lærte å kjenne.

3.
Magnus Blinde fór så til Danmark til Eirik Eimune, og der ble han godt mottatt. Han tilbød Eirik å følge ham til Norge om Eirik ville legge under seg landet og fare med en dansk hær til Norge. Og han sa at dersom han kom med en hærstyrke, torde ingen mann i Norge skyte et spyd imot ham. Kongen lot seg overtale og bød ut leidang; han fór med seks hundre skip nord til Norge, og Magnus Blinde og hans menn var med danekongen på denne ferden. Da de kom til Viken, fór de noenlunde rimelig og fredelig fram på østsida av fjorden; men da de kom med flåten til Tønsberg, var det en stor samling av lendmennene til kong Inge der. Vatnorm Dagsson, bror til Gregorius, var fører for dem. Da kunne danene ikke komme i land, og ikke fikk de ta seg vann; mange av dem ble drept. Da holdt de inn etter fjorden til Oslo, og der var Tjostolv Ålesson. Det er fortalt at de ville bære skrinet til Hallvard den hellige ut av byen om kvelden, og det gikk så mange menn under skrinet som kunne komme til, men de fikk ikke båret det lenger enn ut på kirkegolvet. Men om morgenen da de fikk se at en hær kom seilende inn mot Hovedøya, bar fire mann skrinet opp fra byen, og Tjostolv og alt byfolket fulgte med skrinet.

4.
Kong Eirik og hans menn gikk opp i byen, og noen satte etter Tjostolv og hans følge. Tjostolv skjøt ei pil på en mann som het Åskjell - han var kong Eiriks stavnbu - og traff ham i halsen, så odden stakk ut gjennom nakken. Tjostolv syntes han aldri hadde skutt et bedre skudd, for det var ikke noe bart sted på ham uten der. Skrinet til den hellige Hallvard ble flyttet opp på Romerike og var der tre måneder. Tjostolv reiste omkring på Romerike, og der samlet han folk om natta og kom ned til byen om morgenen. Kong Eirik lot sette ild på Hallvardskirken og mange andre steder i byen, og han brente opp alt rundt omkring. Så kom Tjostolv med en stor hær, men kong Eirik seilte da bort med flåten, og de kunne ikke komme i land noe sted på nordsida av fjorden for det mannskap som lendmennene hadde samlet. Overalt hvor de prøvde å gjøre landgang, ble det liggende igjen fem eller seks eller flere.
Kong Inge lå i Hornborusundene med en stor hær. Da kong Eirik fikk vite det, snudde han sør til Danmark. Kong Inge satte etter dem, og folkene hans tok fra dem alt det de kunne. Det sier folk at verre ferd har ingen gjort i annens konges rike med så stor hær. Kong Eirik var harm på Magnus og hans menn, og han syntes de hadde dradd spott over ham når de hadde fått ham til denne ferd. Han lovte nå at han aldri mer skulle være en slik venn mot dem som før.

5.
Den sommeren kom Sigurd Slembedjakn vestfra over havet til Norge. Da han fikk vite hvordan det hadde gått Magnus, hans frende, kunne han skjønne at da ville han få liten hjelp i Norge. Han seilte da utaskjærs hele vegen søe langs med landet og kom til Danmark. Han seilte inn i Øresund; men sør for Ærø møtte han noen vendersnekker og la til kamp mot dem og fikk seier. Han ryddet åtte snekker der og drepte mange menn og hengte noen. Han hadde også et slag mot venderne ved Møn og fikk seier. Så seilte han mot nord og la opp i Göta älv i det østre elveløpet og vant der tre skip fra Tore Kvinantorde og Olav, sønn til Harald Kesja, sin søstersønn. Olavs mor var Ragnhild, datter til kong Magnus Berrføtt. Han jagde Olav opp på land.
Tore var i Konghelle og hadde en hærstyrke der. Sigurd styrte dit, og de skjøt på hverandre, og det falt folk på begge sider, og mange ble såret. Sigurd og hans folk fikk ikke komme i land. Der falt Ulvhedin Saksolvsson, en nordlending (Nordlandet på Island), stavnbu til Sigurd. Så la Sigurd fra og seilte nord i Viken og rante mange steder. Han lå i Portør på Limgardsida og lå på lur der etter skip som fór til eller fra Viken, og rante dem. Tønsbergmennene sendte folk imot ham, og de kom uventet over Sigurd og hans folk mens de var på land og delte hærfanget. Noen kom på dem oppe fra land, og noen la seg med skipene tvers over havna utenfor. Sigurd sprang om bord på skipet sitt og rodde ut imot dem. Skipet til Vatnorm lå nærmest, og han lot ro akterover. Men Sigurd rodde ut ved sida av dem og kom seg unna med ett skip, men mange av mennene hans falt. Derfor ble dette diktet:

Vel verget seg ikke
Vatnorm i Portør.

6.
Sigurd Slembedjakn seilte siden sør til Danmark, og da druknet en mann av mannskapet, han som het Kolbein Torljotsson fra Batalden. Han var i etterbåten som var bundet til skipet, og de seilte i stor fart. Sigurd forliste da de kom sørpå, og om vinteren var han i Ålborg. Sommeren etterpå reiste han og Magnus nordover med sju skip, og de kom uventet til Lista om natta og la i land med skipene. Der var da Bentein Kolbeinsson, kong Inges hirdmann og en djerv og modig mann. Sigurd og hans folk gikk opp der i daglysingen og kom uventet over folkene på garden og ville sette ild på den. Bentein kom seg ut i et bur hærkledd og vel rustet med våpen, og stod innenfor døra med draget sverd og hadde skjoldet foran seg og hjelm på hodet, fullt ferdig til å verge seg. Døra var temmelig lav. Sigurd spurte hvorfor de ikke gikk inn; de svarte at ingen av dem hadde lyst til det. Mens de talte som best om dette, sprang Sigurd inn i huset forbi Bentein, som hogg etter ham, men ikke traff. Så vendte Sigurd seg mot ham, og de skiftet bare få hogg med hverandre før Sigurd drepte ham og bar hodet hans ut i handa. De tok alt det gods som var der på garden, og så gikk de ned til skipene.
Da kong Inge og hans venner og de to brødrene til Bentein, Sigurd og Gyrd Kolbeinsson, fikk høre at Bentein var drept, sendte kongen folk imot Sigurd og følget hans. Sjøl reiste han av sted og tok et skip fra Håkon Pålsson Pungelta, som var dattersønn til Aslak Erlingsson fra Sola og søskenbarn til Håkon Mage. Inge jagde Håkon opp på land og tok all ladningen. Men Sigurd Stork, sønn til Eindride i Gautdal, og Eirik Hæl, bror hans, og Andres Kjeldeskit, sønn til Grim fra Viste, kom seg unna inn i fjorden. Men Sigurd og Magnus og Torleiv Skjappe seilte nordover utaskjærs med fem skip til Hålogaland. Magnus var på Bjarkøy om vinteren hos Vidkunn Jonsson, men Sigurd hogg stavnene av skipet sitt, hogg hull i det og senket det innerst i Øksfjorden.
Om vinteren satt Sigurd i Tjeldsund på Hinnnøy, et sted som heter Gljuvrafjord. Innerst i fjorden er det en heller i berget. Der satt Sigurd om vinteren med sine menn, i alt tjue mann, og de satte noe for helleråpningen, så ingen kunne se inngangen fra fjæra. Mat fikk Sigurd den vinteren fra Torleiv Skjappe og Einar, sønn til Ogmund fra Sand og Gudrun, som var datter til Einar Arason fra Reykholar. Det blir fortalt at Sigurd den vinteren lot noen finner inne i fjorden bygge skuter for seg, og de skutene var bundet sammen med sener uten søm og de hadde vidjer istedenfor kne, og tolv mann rodde på hver side. Sigurd var hos finnene da de gjorde skutene. Finnene hadde øl der og gjorde gjestebud for ham. Siden kvad Sigurd dette:

Godt var det i gammen
da glade vi drakk,
og kongssønnen glad
fikk gå mellom benker.
Det skortet ikke gammen
ved gammensdrikken.
Menn gledet hverandre
som hvor som helst ellers.

Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet, som det er kvedet:

Få kan følge
furubåt håløygsk,
som bundet med sener
for seilet flyger.

Men om våren (1139) tok Sigurd og Magnus sørover med de to skutene som finnene hadde gjort. Da de kom til Vågan, drepte de der Svein prest og de to sønnene hans.

7.
Sigurd styrte så sør til Vikar og tok der til fange Vilhjalm Skinnare, som var lendmann til kong Sigurd, og dessuten Toralde Kjeft, og han drepte dem begge to. Så fór Sigurd sør langsmed landet og møtte så sør ved Bøle Styrkår Glæsirove, som kom fra kaupangen, og drepte ham. Men da Sigurd kom sør til Valsnes, møtte han Svina-Grim og lot hogge den høyre handa av ham. Derifra fór han sør til Møre utenfor Trondheimsfjorden og tok til fange der Hedin Hardmage og Kalv Kringleauge; han lot Hedin få gå, men de drepte Kalv. Kong Sigurd og Såda-Gyrd, hans fosterfar, fikk høre om hvordan Sigurd fór fram, og hva han tok seg til. Da sendte de folk ut for å leite etter ham; til førere satte de Jon Kada, sønn til Kalv den vrange, bror til Ivar biskop, og presten Jon Smyril.
De drog av sted på Reinen, som hadde 22 rom og seilte snarere enn andre skip. De fór ut for å leite etter Sigurd, men de fant ham ikke, og de kom tilbake med liten ære, for folk sier at de hadde nok sett ham, men torde ikke legge til. Sigurd fór sør til Hordaland og kom til Herdla. Der hadde Einar, sønn til Lakse-Pål, en gard, og han hadde nettopp reist inn i Hamarsfjorden til gangdageting. De tok alt det gods som var på garden, og et langskip på 25 rom, som Einar eide, og hans sønn, som var fire år gammel, og som lå hos en av arbeidsmennene hans. Somme ville drepe gutten, og somme ville ta ham med bort.
Arbeidsmannen sa til dem: Det blir ingen lykke for dere å drepe denne gutten, og ingen vinning om dere fører han bort. Dette er min sønn og ikke Einars.
På grunn av hans ord lot de gutten bli igjen, og så fór de bort. Da Einar kom hjem, gav han arbeidsmannen gods som var to øre gull verd, og takket ham for det han hadde gjort, og sa at han for alltid skulle være hans venn. Eirik Oddsson, som først skreiv ned denne hendingen, sier at han hadde hørt Einar Pålsson sjøl fortelle om den i Bergen.
Sigurd tok så sørover langsmed landet helt øst i Viken, og øst i Kville møtte han Finn Sauda-Ulvsson, som reiste rundt og krevde landskyld til kong Inge; de lot ham henge. Siden fór de sør til Danmark.

8.
Vikværinger og Bergensmenn sa at det var en skam at Sigurd og vennene hans satt rolig nord i kaupangen, enda hans fars banemenn seilte allfarvegen utenfor Trondheimsfjorden; men kong Inge og hans menn satt øst i Viken med all vågnaden og verget landet og hadde holdt mange slag. Da sendte kong Inge brev til kaupangen; disse ord stod i det: Kong Inge, sønn til kong Harald, sender Guds og sin hilsen til kong Sigurd sin bror, og til Såda-Gyrd, Ogmund Svifte, Ottar Birting og alle lendmennene, hirdmenn og huskarer og hele allmuen, rike og fattige, unge og gamle. Alle kjenner de vansker vi har, og likeså vår ungdom, at du er fem år gammel og jeg tre. Vi kan ikke komme noen veg dersom vi ikke får hjelp fra våre venner og gode menn. Nå synes jeg og mine venner at vi har de vanskeligheter og den nød som gjelder oss begge, nærmere på livet enn du og dine venner. Gjør du nå så vel at du farer til meg så snart og så mannsterk som du kan, og la oss to være sammen, hva det så hender. Nå er han vår beste venn, som rår til at vi er så godt forlikte som mulig og alltid holder sammen i alle måter. Men dersom du drar deg unna, og enda jeg ber deg inntrengende, lar være å komme som du før har gjort,da kan du vente deg at jeg vil fare imot deg med en hær, og så får Gud skifte mellom oss. For ikke kan vi lenger ha det så at vi sitter med stor kostnad og mye mannskap som trengs for ufreden, men du tar halvparten av all landskyld og andre inntekter i Norge. Lev i Guds fred. Da svarte Ottar Birting; han stod opp på tinget og talte:

9.
Kong Sigurd svarer sin bror, kong Inge, så, at Gud må lønne ham for hans gode hilsen og for det strev og den møye som du og dine venner i dette riket har hatt i den vanskelige stilling som vi har begge to. Men enda noe kan synes å være nokså stritt i kong Inges ord til kong Sigurd, hans bror, kan han likevel ha god grunn til det i mange måter. Nå vil jeg åpent si det jeg mener, og høre om kong Sigurd og de andre stormennene vil at du, kong Sigurd, skal ruste deg og den hær som vil følge deg, for å verge ditt land. Og far så mannsterk du kan, og så snart du kan, til kong Inge, din bror; og så får den ene hjelpe den andre i alt som det er nytte i, og den allmektige Gud hjelpe dere begge to. Nå vil jeg høre dine ord, konge. Peter, sønn til Sauda-Ulv, bar kong Sigurd på tinget, han som siden ble kalt for Peter Byrdesvein.
Da sa kong Sigurd: Det skal alle vite at om jeg skal rå, vil jeg fare til min bror Inge så snart jeg kan.
Så talte den ene etter den andre, og hver tok til på sin måte, men alle endte sin tale på samme vis som Ottar Birting hadde svart. Det ble da avgjort at de skulle samle en hær og fare øst i landet. Så reiste kong Sigurd øst i Viken og møtte der kong Inge, sin bror.

10.
Samme høst kom Sigurd Slembedjakn og Magnus Blinde sørfra Danmark med tretti skip, både daner og nordmenn; det var nær vinternatt. Da kongene og deres folk fikk greie på det, reiste de østover mot dem. De møttes i Hvaler ved Holmengrå dagen etter Martinsmesse på en søndag. Kong Inge og kong Sigurd hadde tjue skip, og alle var store. Der ble det et stort slag, men etter den første striden flyktet danene med atten skip sørover og hjem. Da ble skipene til Sigurd og Magnus ryddet. Da skipet til Magnus var nesten ryddet - han lå i køya si - tok Reidar Grjotgardsson, som hadde fulgt ham lenge og var hans hirdmann, kong Magnus i fanget og ville springe om bord på et annet skip. Da ble Reidar skutt med et spyd mellom herdene, tvers igjennom. Så blir det sagt at der fikk kong Magnus sin bane av det samme spydkastet, og Reidar falt baklengs på tiljene, og Magnus oppå ham. Det sier hver mann at de syntes han hadde fulgt sin herre vel og gjævt. Godt er det for hver den som får slik omtale!

Reidar bærer kong Magnus.
Der falt Lodin Saupprud fra Linnestad på skipet til kong Magnus, og Berse Tormodsson, stavnbu til Sigurd Slembedjakn, og Ivar Kolbeinsson og Hallvard Fæge, som var forromsmann hos Sigurd Slembedjakn. Det var denne Ivar som gikk inn til kong Harald og gav ham det første såret. Da falt det en stor del av hæren til Magnus og Sigurd, fordi Inges menn ikke lot noen komme unna som de kunne nå; men jeg nevner bare få ved navn. På en holme drepte de mer enn seksti mann. Der ble to islandske menn drept, Sigurd prest, sønn til Bergtor Måsson, og Klemet, sønn til Are Einarsson.
Ivar Skrauthanke, sønn til Kalv den vrange, han som siden ble biskop nord i Trondheimen og var far til Eirik erkebiskop, hadde alltid fulgt kong Magnus. Han kom seg om bord på skipet til Jon Kada, sin bror. Jon var gift med Cecilia, datter til Gyrd Bårdsson, og de var begge i hæren til kong Inge og kong Sigurd; Ivar kom seg med to andre menn opp på skipet til Jon; den ene var Arnbjørn Ambe, som siden ble gift med datter til Torstein i Audsholt, den andre var Ivar Staresson Dynta; han var bror til Helge Staresson og trøndsk på morsida, en særdeles vakker mann.
Da hærmennene fikk vite dette at de var der, tok de våpnene og gikk mot Jon og hans menn, og de laget seg til motstand, så det var nær på at hele hæren hadde kommet til å slåss. Men de ble forlikt slik at Jon skulle løskjøpe sin bror Ivar og Arnbjørn og bandt seg til å betale løsepenger for dem, men siden fikk han disse pengene ettergitt. Men Ivar Dynta ble ført på land og hogd ned, for Kolbeinssønnene Sigurd og Gyrd ville ikke ta imot penger for ham, fordi de holdt ham for å være medskyldig i drapet på Bentein, bror deres. Det sa Ivar biskop at han syntes var det verste som noen gang hadde hendt ham, da Ivar ble ført på land under øksa, og først vendte seg til dem og ønsket dem et gledelig gjensyn. Dette fortalte Gudrid Birgersdotter, søster til Jon erkebiskop, til Eirik Oddsson, og hun sa at hun hadde hørt Ivar biskop si det.

11.
Trond gjaldkere het en mann som førte et skip i flåten til Inge. Nå var det kommet til det at Inges menn rodde i småbåter etter dem som lå og svømte, og de drepte alle de fikk tak i. Sigurd Slembedjakn sprang over bord da skipet hans var ryddet, og han kastet av seg brynja under vannet, så svømte han med skjoldet over seg. Noen menn fra Tronds skip tok en mann som lå og svømte og ville drepe ham. Men han bad for seg og sa at han kunne si dem hvor Sigurd Slembe var, og det gikk de med på. Men skjold og spyd og døde menn og klær fløt vidt og bredt rundt om skipene. Der kan dere se, sa han, at det flyter et rødt skjold; under der er han. Så rodde de dit og greip ham og førte ham til Tronds skip, og Trond sendte bud til Tjostolv og Ottar og Åmunde.
Sigurd Slembe hadde hatt ildtøy på seg, og knusken var inne i et valnøttskall, som det var støpt voks utenpå. Dette blir nevnt fordi folk syntes det viste slik omtanke at han stelte med det slik at det aldri kunne bli vått. Skjoldet hadde han over seg da han svømte, for da kunne ingen vite om det var hans skjold eller et annet, da det fløt så mange skjold på sjøen. De sa at de aldri ville ha funnet ham om det ikke var blitt sagt til dem hvor han var.
Da Trond kom til lands med ham, ble det sagt til hærmennene at han var fanget, og hele hæren satte i gledesrop.
Da Sigurd hørte det, sa han: Mang en vond mann blir glad her ved mitt hode i dag.
Så gikk Tjostolv Ålesson bort dit han satt og strøk av hodet på ham ei silkelue som var prydet med gullband og sa: Hvorfor var du så djerv, du trellesønn, at du torde kalle deg sønn til kong Magnus?
Han svarte: Ikke trenger du å likne min far med en trell, for din far var lite verdt mot min far.
Hall, som var sønn til legen Torgeir Steinsson, og var hirdmann hos kong Inge, var til stede da dette gikk for seg. Han fortalte det til Eirik Oddsson, som skreiv ned det som ble fortalt; Eirik skreiv den boka som blir kalt Ryggjarstykke; i den boka blir det fortalt om Harald Gille og hans to sønner og om Magnus Blinde og om Sigurd Slembe helt til deres død. Eirik var en kyndig mann, og han var lenge i Norge den tida. Noe av det som ble fortalt, skreiv han ned slik som det ble sagt ham av Håkon Mage, lendmann til Haraldssønnene. Håkon og sønnene hans var med i alle disse stridigheter og tiltak. Eirik nevner flere som fortalte ham om disse hendingene, kyndige og pålitelige menn, som var til stede, så de hørte og så det som gikk for seg. Og noe skreiv han etter det som han sjøl hadde sett eller hørt på.

12.
Hall forteller det slik at høvdingene ville la ham drepe med én gang. Men de som var hardest, og syntes de hadde grunn til å hevne på ham den skadede hadde lidd, fikk satt igjennom at han skulle pines; blant dem ble nevnt Benteins brødre, Sigurd og Gyrd Kolbeinssønner, og Peter Byrdesvein, som ville hevne sin bror Finn. Men høvdingene og de fleste andre gikk bort. De knuste legger og armer på ham med øksehamrer, og så sleit de av ham klærne og ville flå ham levende; de kløvde huden på hodet hans, men kunne ikke gjøre mer fordi han blødde så. Da tok de skinnsveper og slo ham sålenge at huden var helt av som han skulle være flådd. Og så tok de en stokk og dunket ham i ryggen så ryggraden ble knekt. Deretter slepte de ham til et tre og hengte ham og hogg siden av ham hodet og drog bort kroppen og grov den ned i ei steinrøys.

Sigurd Slembe hudflettes.
Det sa alle, både venner og uvenner, at ingen i manns minne hadde vært hævere i alle deler enn Sigurd, men han hadde ulykke med seg i noen ting. Så sa Hall at han talte lite da han ble pint, og at han bare svarte med få ord om noen talte til ham. Hall fortalte også at han gav seg ikke mer enn om de hadde slått på stokk og stein. Og det la han til at en fullgod og hardfør kar kunne en kalle den mann som tålte pinsler så godt at han ikke åpnet munnen eller bare gav seg lite. Om Sigurd sa han at han aldri skiftet mæle under pinselen, og at han talte likeså lett som når han satt inne på ølbenken; han talte verken høyere eller lavere eller mer skjelvende enn hans vane var. Han talte helt til han døde, og han sang tredjeparten av Psalterium, og til det, syntes Hall, skulle det større utholdenhet og styrke enn andre menn har.
Den presten som hadde kirke nær ved, lot Sigurds lik føre dit til kirken. Denne presten var en venn av Haraldssønnene. Da dette spurtes, ble de harme på ham og førte liket tilbake dit det hadde ligget før, og presten måtte betale bot for det. Men Sigurds venner kom siden sørfra Danmark og hentet liket med skip og førte det til Ålborg og gravla det ved Mariakirken der i byen. Dette fikk Eirik Oddson fortalt av Kjetil prost, som hadde under seg Mariakirken, at Sigurd var gravlagt der. Tjostolv Ålesson lot føre kong Magnus' lik til Oslo, og han ble gravlagt ved Hallvardskirken ved siden av sin far, kong Sigurd. Lodin Saupprud førte de til Tønsberg, men alle de andre ble gravlagt der på stedet.

13.
Da Sigurd og Inge hadde styrt Norge i seks år, kom Øystein vestfra Skottland om våren. Han var sønn til Harald Gille. Arne Sturla og Torleiv Brynjolvsson og Kolbein Ruga hadde reist vest over havet etter Øystein, og de fulgte ham til landet og seilte straks nord til Trondheimen. Trønderne tok imot ham, og han ble tatt til konge på Øreting i gangdagene, slik at han skulle ha tredjeparten av Norge med brødrene sine. Da var Sigurd og Inge øst i landet. Nå gikk det bud mellom kongene, og de ble forlikt så at Øystein skulle ha tredjeparten av riket. Øystein tok ingen gudsdom for å vise hvem hans far var, men folk trodde det som kong Harald hadde sagt om det. Mor til Øystein het Bjadok, og hun fulgte med ham til Norge.

14.
Magnus het den fjerde sønnen til kong Harald; han ble fostret hos Kyrpinge-Orm. Han ble også tatt til konge og hadde sin del av landet. Magnus var skrøpelig i føttene; han levde bare kort tid og døde sottedød.
Einar Skulason taler om ham:

Gull til menn gir Øystein
egge til kamp gjør Sigurd.
Inge lar våpen synge,
skape fred gjør Magnus.
Aldri har fire brødre
bedre enn de levd på jorda.
Den herlige konges sønner
i blod skjoldene farger.

Etter kong Harald Gilles fall ble dronning Ingerid gift med Ottar Birting. Han var lendmann og en stor høvding, trøndsk av ætt. Han var en sterk støtte for kong Inge så lenge han var barn. Kong Sigurd var ikke noe større venn med ham, for han syntes han alltid holdt med Inge, sin stesønn. Ottar Birting ble drept nord i kaupangen av en drapsmann en kveld han skulle gå til aftensang. Da han hørte kvinet av hogget, løftet han handa og kappa imot fordi han trodde det ble kastet en snøball på ham, slik som unge gutter har moro av å gjøre. Han falt for hogget. I det samme kom Alv Rode, sønn hans, gående inn på kirkegården; han så at faren falt, og likeså at den mann som hadde drept ham, sprang øst om kirken. Alv sprang etter ham og drepte ham ved sanghushjørnet. Folk sa at han hadde hevnet seg godt, og han ble reknet for mye gjævere mann enn før.

Alv Rode hevner sin fars død.

15.
Kong Øystein Haraldsson var inne i Trondheimen da han fikk høre om Ottars fall. Han stevnte til seg en bondehær, og så tok han ut til byen og hadde mange folk. Men Ottars frender og andre venner la mest skylden på kong Sigurd for drapet. Han var i kaupangen da, og bøndene var sterkt oppøst imot ham. Kongen bød gudsdom for seg og bandt seg til jernbyrd, som skulle sanne at han var uskyldig, og på det vilkåret ble det forlik. Kong Sigurd reiste så sør i landet, men det ble aldri til noe med denne gudsdommen.

16.
Dronning Ingerid fikk en sønn med Ivar Sneis; han het Orm og ble siden kalt kongsbror. Han var en vakker mann og ble en stor høvding, slik som det vil bli omtalt siden. Dronning Ingerid ble gift med Arne på Stårheim, som siden ble kalt kongsmåg. Deres barn var Inge, Nikolas (biskop i Oslo 1190-1225), Filippus i Herdla, og Margret, som først var gift med Bjørn Bukk og siden med Simon Kåresson.

17.
Erling het sønn til Kyrpinge-Orm og Ragnhild, som var datter til Sveinke Steinarsson. Kyrpinge-Orm var sønn til Svein, som var sønn til Svein Erlendsson fra Gjerde. Orms mor var Ragna, datter til jarlen Orm Eilivsson og Sigrid, som var datter til jarlen Finn Arnesson. Orm jarls mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Erling var en klok mann, og han var en god venn til kong Inge. Med hans samtykke fikk Erling Kristin, datter til kong Sigurd (Jorsalfare) og dronning Malmfrid. Erling hadde gard på Støle i Sunnhordland. Erling fór fra landet og med ham Eindride Unge og flere lendmenn, og de hadde et vakkert mannskap. De hadde rustet seg til Jorsalferd og fór vestover havet til Orknøyene. Derfra fikk de følge med Ragnvald jarl, som ble kalt Kale, og med Vilhjalm biskop. I alt hadde de femten langskip da de seilte fra Orknøyene, og så seilte de til Suderøyene og derfra vest til Valland, og siden den veg som kong Sigurd Jorsalfare hadde tatt, ut til Norvasund, og de herjet vidt og bredt i det hedenske Spania. Kort etter at de hadde seilt gjennom sundet, skilte Eindride Unge og de som fulgte ham, seg fra dem med seks skip, og nå fór de hver for seg.
Ragnvald og Erling Skakke støtte på en dromund i sjøen, og de la til med ni skip og sloss med dem. (Mer utførlig om dette i orknøyingenes saga). Til slutt la de snekkene under dromunden; da kastet hedningene ned på dem både våpen og stein og gryter fulle med kokende bek og olje. Erling lå nærmest dem med sitt skip. Da hogg Erling og hans folk huller i dromunden, noen nede i vannet og noen oppe på sidene, så de kunne gå inn gjennom dem.
Så sier Torbjørn Skakkeskald i Erlingsdråpa:

Med økse-egger hogde
uredd djerve nordmenn
hull på nye skipet
i sida dypt under vannet.
Krigerne på skipet
så det lure påfunn.
Løs ble slått med våpen
skansene på skipet.

Audun Raude het den mann som først gikk opp på dromunden; han var stavnbu hos Erling. De vant dromunden og drepte mange menn, tok så en mengde gods der og vant en herlig seier. Ragnvald jarl og Erling Skakke kom på denne ferden til Jorsalaland og ut til Jordanelva. Så vendte de først tilbake til Miklagard, der lot de skipene bli igjen, fór så landvegen hjem og hadde en heldig reise helt til de kom til Norge; det gikk stort ord om denne ferden. Erling gjaldt nå for å være mye gjævere mann enn før, både på grunn av denne reisa og på grunn av sitt giftermål. Han var dessuten en klok mann, rik, ættstor og veltalende. Nå holdt han seg mest til venns i alle ting med kong Inge av de brødrene.

18.
Kong Sigurd rei på veitsle øst i Viken med hirden sin; da rei han forbi garden til en mektig mann som het Simon. Da kongen rei gjennom garden, hørte han inne i et hus en som sang så fagert at han syntes det var et under å høre. Han rei bort til huset og fikk se at der inne stod ei kvinne ved ei kvern, og hun sang så vakkert mens hun malte. Kongen steig av hesten og gikk inn til kvinna og la seg med henne. Da kongen fór bort, fikk Simon bonde greie på det ærend kongen hadde vært der i. Hun het Tora og var i tjeneste hos Simon bonde. Nå lot Simon gi akt på hennes tilstand, og ei tid etterpå fødte hun et barn. Det var en gutt, og han fikk navnet Håkon og ble reknet for å være sønn til kong Sigurd. Håkon vokste opp der hos Simon Torbergsson og Gunnhild, kona hans. Der vokste også Ånund og Andres opp, sønnene til Simon; de og Håkon holdt så mye av hverandre, at ikke noe annet enn døden kunne skille dem.

Kong Sigurd lytter til kvinnesang utenfor huset.

19.
Kong Øystein Haraldsson var en gang øst i Viken nær landegrensa; han var uenig med bøndene i Ranrike og på Hisingen. De samlet seg imot ham, og han holdt slag med dem og vant seier. De kjempet et sted som heter Leikberg. Han brente vidt og bredt på Hisingen. Siden gav bøndene seg under ham og betalte store bøter, og kongen tok gisler av dem.
Så sier Einar Skulason:

For vikverjers verk
gav kongen sterk
en lønn som de
måtte finne seg i.
De i redsel gikk
før fred de fikk.
Han bot la på,
tok gisler så.
Kongen og hans hær
ved Leikberg nær
til kamp gikk fram,
folk roser ham.
Rener fort
rømte bort.
De gav sin nød
det kongen bød.

20.
Kort etter gav kong Øystein seg på ferd vest over havet og seilte til Katanes. Han fikk vite at jarlen Harald Maddadsson lå i Torså. Han la til med tre småskuter og kom uventet over ham. Jarlen hadde et skip på tretti rom og åtti mann på det; men da de ikke hadde ventet kamp, kom kong Øystein og hans menn straks opp på skipet, de fanget jarlen og tok ham med seg på sitt skip. Han løste seg ut med tre mark gull, og med det skiltes de.
Så sier Einar Skulason:

Åtti menn var samlet
med Maddads sønn den djerve
da mektige ørnemetter
la ut til kamp med hærskip.
Med skuter tre tok jarlen
sjøkongen til fange.
Den djerve hærfører siden
gav hodet til kjekke fyrste.

Kong Øystein seilte derifra søretter øst for Skottland og la til i en kjøpstad i Skottland som heter Apardjon og drepte mange menn der og herjet byen.
Så sier Einar Skulason:

I Apardjon falt
folket, hørte jeg, alt.
Freden tok slutt
sverdene ble brutt.

Det andre slaget holdt han sør ved Hjartapoll mot en hær av hestfolk, som han dreiv på flukt; der ryddet de noen skip. Så sier Einar:

Kongssverdet beit,
så blodstrøm rant heit.
Hird stred i samhold
sør ved Hjartapoll.
Blodet hett
gjorde ravnen mett.
Da anglerskip han vant,
blodstrøm større rant.

Deretter seilte han videre sør i England og holdt det tredje slaget ved Hvitaby og fikk seier, men brente byen.
Så sier Einar:

Kongen gikk på ny
i kamp ved Hvitaby.
Sverdsangen klang,
skjoldene sprang.
Ulven drakk blod;
høyt ilden stod
om hus og borg,
så fienden fikk sorg.

Etter dette herjet han vidt og bredt omkring i England; den gang var Stevne (Stefan av Blois) konge i England. Dernest holdt kong Øystein slag med noen ryttere ved Skarpeskjær.
Så sier Einar:

I pileregn lei
kongen fant vei
gjennom skjoldkyndig hær
ved Skarpeskjær.

Dernest kjempet han i Pilavik og fikk seier. Så sier Einar:

Kongen rødfarget sverd;
så sleit ulveferd
bymenns lik
i Pilavik.
Ved Vestersalt
voldte han at alt
Langetun brant;
sverd pannen fant.

Der brente de Langetun, en stor by, og folk sier at den byen ikke har kunnet komme seg opp igjen siden. Etter dette fór kong Øystein bort fra England og om høsten tilbake til Norge; folk dømte svært ulikt om denne ferden.

21.
Det var god fred i Norge i førstningen av Haraldssønnenes dager, og de holdt sammen så noenlunde så lenge de gamle rådgiverne levde. Så lenge Inge og Sigurd var barn, hadde de én hird sammen; men Øystein én alene, for han var fullvoksen mann. Men da de var døde, de som hadde vært rådgivere for Inge og Sigurd under oppveksten - Så da Gyrd Bårdsson, Åmunde Gyrdsson, Tjostolv Ålesson, Ottar Birting, Ogmund Svifte og Ogmund Denge, bror til Erling Skakke - Erling sjøl hadde folk bare liten vørnad for så lenge Ogmund levde - da hadde Inge og Sigurd ikke lenger hird i lag. Da fikk kong Inge sin beste støtte i Gregorius, sønn til Dag Eilivsson og Ragnhild, som var datter til Skofte Ogmundsson. Gregorius var rik på gods, og han var en framifrå dugelig mann. Han ble formann for landsstyringen sammen med kong Inge, og av kongen fikk han lov til å ta av hans eiendom så mye han ville.
Kong Sigurd ble en villstyring og uvøren i alle deler, så snart han vokste opp. Slik var Øystein også, likevel var han da noe rimeligere, men svært pengekjær og egennyttig var han. Kong Sigurd ble en stor og sterk mann og hadde et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig. Det nevner Einar Skulason:

Sigurd, han som farger
sverd i blod, står over
andre i å tale.
Unt har Gud ham seier.
Når raumekongen myndig
røsten løfter til tale,
andre menn må tie,
ære får gladmælt konge.

22.
Kong Øystein var svarthåret og mørklett, litt over middelshøy, en klok og skjønnsom mann. Men det drog mest makten bort fra ham at han var egennyttig og pengekjær. Han var gift med Ragna, datter til Nikolas Måse.
Kong Inge hadde det vakreste ansikt, han hadde gult hår; det var temmelig tynt og svært krøllet. Han var liten av vekst og kunne snaut gå alene, så vissen var den ene foten hans, og han hadde en pukkel både på ryggen og på brystet. Han var blid og vennlig mot sine venner, gavmild på gods, og lot høvdingene rå mye med i landsstyringen; han var vel likt blant allmuen, og alt dette drog makt og mye folk til ham.
Brigida het ei datter til kong Harald Gille; hun var først gift med sveakongen Inge Hallsteinsson (?), og siden med jarlen Karl Sonesson (?) og så med sveakongen Magnus. Til sist ble hun gift med jarlen Birger Brosa. De hadde fire sønner, Filippus jarl, Knut jarl, Folke og Magnus. Døtrene deres var Ingegjerd, som ble gift med sveakongen Sørkve, deres sønn var Jon konge, og Kristin og Margret. Maria het ei anna datter til Harald Gille; hun var gift med Simon Skalp, sønn til Hallkjell Huk; deres sønn het Nikolas. Margret het den tredje dattera til Harald Gille; hun var gift med Jon Hallkjellsson, bror til Simon. Imellom disse brødrene hendte det mangt som det kom uenighet av; men jeg vil bare tale om det som jeg synes førte til de største hendinger.

23.
Kardinalen Nikolas (Nicolaus Brekespear) fra Roma kom til Norge i Haraldssønnenes dager, og paven hadde sendt ham til Norge. Kardinalen var harm på Sigurd og Øystein, og de ble nødt til å forlike seg med ham. Men han var overmåte vennlig mot Inge og kalte ham sin sønn. Da de alle var forlikte med ham, gav han samtykke til at Jon Birgersson ble satt til erkebisp i Trondheimen, og han gav ham det klede som heter pallium, og han sa at erkebispestolen skulle være i Nidaros ved Kristkirken, der kong Olav den hellige hviler; men før hadde det bare vært lydbisper i Norge.
Kardinalen fikk vedtatt at ingen mann skulle ha lov til å gå med våpen i kjøpstedene så nær som de tolv mann som skulle følge kongen. På mange måter fikk han bedret sedene blant folket i Norge mens han var der i landet. Ikke har det kommet noen utlending til Norge, som alle mennesker satte så høyt, eller som har hatt så mye å si hos folk, som han. Han reiste sørover med store vennegaver, og han sa at han alltid ville være nordmennenes beste venn. Da han kom sør til Roma, døde brått han som var pave før (Anastasius IV), og hele folket i Roma ville ta Nikolas til pave; så han ble vigd til pave med navnet Adrianus (Hadrian IV). Så sier de som i hans tid kom til Roma, at aldri hadde han så viktige saker å tale med andre menn om han ikke alltid først talte med nordmennene når de ville tale med ham. Han var ikke lenge pave (1154-1159); nå blir han reknet som hellig.

24.
I Harald Gilles sønners dager hendte det at en mann som het Halldor, kom ut for venderne, og de tok ham og lemlestet ham. De skar hull på strupen og drog ut tunga og skar av tungerota. Siden drog han til den hellige kong Olav, vendte hugen sin fast til den hellige mann og gråt mye og bad kong Olav gi ham mål og helse. Da fikk han mål og miskunn av denne gode kongen og ble straks hans tjenestemann for alle sine livsdager, og han ble en ypperlig og trofast mann. Dette jærtegn hendte en halv måned før den seinere Olavsmesse på den dag da kardinal Nikolas steig i land i Norge (20. juli 1152 eller 1153).

25.
Det var to brødre på Opplanda, ættstore og rike menn. Einar og Andres, sønner til Guttorm Gråbarde og morbrødre til kong Sigurd Haraldsson; der hadde de sin odel og all sin eiendom. De hadde ei søster som var svært vakker, men hun var ikke varsom nok for vondt folks snakk, som det viste seg siden. Hun var hyggelig og vennlig mot en engelsk prest, som het Rikard, og som oppholdt seg der hos brødrene hennes. Hun gjorde ham mangt til vilje og gjorde ofte godt imot ham av godvilje. Da gikk det ikke bedre enn at det kom ut stygge ord om denne kvinna. Siden da saken var kommet på folkemunne, gav alle presten skylden, og det gjorde også brødrene hennes. Så snart de ble var dette, sa de det til folk at det var rimeligst å legge skyld på ham på grunn av det store vennskap som hadde rådd mellom ham og deres søster. Dette ble nå til stor ulykke for dem, som ventelig var, da brødrene tidde still om sin lønnlige list og ikke lot seg merke med noe.
Men en dag kalte de presten til seg; han ventet seg ikke annet enn godt av dem. De lokket ham hjemmefra med seg og sa at de skulle til en annen bygd og greie med noe som var nødvendig for dem, og de bad ham følge med. De hadde med seg en av tjenerne sine, som kjente til deres planer. De fór i båt langsmed stranda opp etter en innsjø som heter Rond, og de gikk i land ved et nes som heter Skiftesand. Der gikk de opp på land og holdt leik en stund. Så gikk de til et sted der ingen så dem, og så bad de tjenestekaren å gi presten et slag med øksehammeren. Han slo til ham så han lå i svime.
Da han kom til seg sjøl igjen, sa han: Hvorfor skal dere fare så hardt med meg i leiken?
Da svarte de: Om så ingen sier deg det, så skal du nå få kjennehva du har gjort, og så kom de med beskyldningene mot ham. Han nektet og bad Gud og den hellige kong Olav dømme dem imellom.
Nå knuste de den ene leggen på ham, og så slepte de ham mellom seg til skogen og bandt hendene hans bak på ryggen. Deretter la de et reip om hodet på ham og et bord under akslene og hodet og satte i en pinne, som de strammet reipet med. Så tok Einar en treplugg og satte på øyet til presten, og tjeneren hans stod ved sida og slo på den med øksa, og sprengte øyet så det straks falt ned i skjegget. Og så satte han trepluggen på det andre øyet og sa til tjeneren: Slå ikke fullt så hardt! Han gjorde så; da glapp pluggen av øyesteinen og sleit øyelokket fra. Så tok Einar øyelokket med handa og holdt det opp, og så at øyesteinen ennå var på plass. Da satte han pluggen ute ved kinnet, og tjeneren slo så; da sprang øyesteinen ned på kinnbeinet der det var høyest. Siden åpnet de munnen på ham og tok tunga og drog den ut og skar den av, og så løste de hendene hans og hodet.
Så snart han kom til seg sjøl igjen, da kom det for ham at han skulle legge øyesteinene på plass oppe ved brynene, og han holdt på dem med begge hender så godt han kunne. Så bar de ham til båten og fór til en gard som heter Sæheimrud og gikk i land der. De sendte en mann opp til garden for å si at det lå en prest der i båten ved stranda. Mens mannen som de hadde sendt av sted, var borte, spurte de om presten kunne tale, og han bladret med tunga og ville prøve å tale. Da sa Einar til broren: Om han kommer seg, og tungestubben gror til, er jeg redd han kommer til å tale. Så klipte de tungestubben av ham med ei tang, og så drog de i den og skar to ganger ned i den og tredje gangen ned i tungerota, og så lot de ham ligge der halvdød.
Kona der på garden var fattig, men likevel gikk hun straks ut sammen med dattera, og de bar ham hjem til hus i kappene sine. Så gikk de og hentet en prest; da han kom dit, bandt han om alle sårene på ham, og de prøvde å hjelpe ham så godt de kunne. Slik lå han der nå, den sårede presten, ynkelig tilredt, men han satte sin lit til Guds miskunn og mistvilte aldri; enda han var målløs, bad han til Gud i tankene og med et sorgfullt hjerte, og mer og mer tillitsfullt dess sjukere han ble. Han vendte også hugen til den milde kongen, Olav den hellige, Guds herlige venn; han hadde før hørt mangt fortelle om hans mektige gjerninger, og han trodde derfor så mye fastere av hele sitt hjerte på hjelp fra ham i sin nød. Da han lå der lam og helt maktløs, gråt han sårt og ynket seg og bad med sårt hjerte den herlige kong Olav om hjelp.
Etter midnatt sovnet presten så såret han var; da syntes han å se at en gjæv og gild mann kom til ham og sa: Ille er du nå medfart, Rikard lagsfelle; jeg ser at nå makter du ikke mye. Han syntes at han sa ja til det.
Da sa han til ham: Du trenger miskunn.
Presten svarte: Jeg kunne trenge miskunn fra Gud den allmektige og fra kong Olav den hellige.
Han svarte: Det skal du få også. Så tok han i tungestubben til presten og halte så hardt i den at det gjorde vondt, etterpå strøk han med handa si over øynene på ham og over foten og andre lemmer som var såret. Da spurte presten hvem det var.
Mannen så på ham og sa: Olav er her, nord fra Trondheimen. - og så forsvant han, men presten våknet helt frisk og tok straks til å tale. Sæl er jeg nå, sa han, Gud være takk og den hellige kong Olav; han har gitt meg helsa igjen. Og så ille han før var medfaren, likeså brått fikk han hjelp for sin ulykke; og han kjente det som han verken hadde vært såret eller sjuk, tunga var hel, begge øynene var kommet i lag, beinbruddene hadde grodd sammen, og alle andre sår hadde grodd eller var frie for verk, og han hadde fått den beste helse. Men til tegn på at øynene hadde vært utstukket, grodde det et hvitt arr på hvert øyelokk, for at en kunne se den gjæve konges herlighet på denne mannen som hadde vært så ynkelig tilredt.

26.
Øystein og Sigurd var blitt uforlikte fordi kong Sigurd hadde drept en hirdmann for kong Øystein, Harald den vikværske som hadde hus i Bergen, og en til, presten Jon Tapard, sønn til Bjarne Sigurdsson. Derfor avtalte de forliksstevne med hverandre om vinteren på Opplanda. De to satt lenge i samtale, og det ble til slutt avtalt at alle brødrene skulle møtes i Bergen sommeren etter. Det var med i deres avtale at de skulle være enige om at kong Inge skulle ha bare to eller tre garder og så stor eiendom ellers at han kunne ha tretti mann omkring seg, og de syntes at han ikke så ut til å ha god nok helse til å være konge.
Inge og Gregorius fikk høre om dette, og de reiste til Bergen med mange menn. Sigurd kom litt etterpå , og han hadde mye mindre folk. Da hadde Inge og Sigurd vært konger over Norge i nitten år. Øystein kom siden østfra Viken, men de andre to kom nordfra. Da lot kong Inge blåse til tings på Holmen,og der kom Sigurd og Inge med mye folk. Gregorius hadde to skip og godt og vel nitti mann, som han holdt på egen kostnad. Han holdt huskarene sine bedre enn andre lendmenn gjorde, for han drakk aldri i skytninger uten at alle huskarene drakk med ham. Han gikk med forgylt hjelm til tinget, og alle hans menn var hjelmkledde. Kong Inge stod opp og sa til mennene hva han hadde hørt om hvordan brødrene ville ordne det med ham, og han bad om hjelp. Hele mengden gav gode tilrop til talen hans, og de sa de ville følge ham.

27.
Da stod kong Sigurd opp og talte; han sa det var usant det som Inge beskyldte dem for, og at det var Gregorius som fant på slikt. Han sa at det skulle ikke vare lenge før de fikk et slikt møte - dersom han fikk rå - at han skulle få støtt ned den forgylte hjelmen; han sluttet talen sin med å si at ikke skulle de leve lenge begge to. Gregorius svarte og sa at han tenkte at han ikke skulle trenge å lengte så etter et møte, for han var ferdig. Få dager etterpå ble en av huskarene til Gregorius drept ute på stretet, og drapsmannen var en av huskarene til kong Sigurd. Da ville Gregorius gå på kong Sigurd og mennene hans, men kong Inge og mange andre menn rådde fra.
Da Ingerid, mor til kong Inge, gikk fra aftensang, fant hun et sted Sigurd Skrudhyrna liggende drept. Han var hirdmann hos kong Inge og så gammel at han hadde tjent mange konger. Drapsmennene var kong Sigurds menn, Hallvard Gunnarsson og Sigurd, sønn til Øystein Travale, og folk beskylte Sigurd for å stå bak. Da gikk Ingerid med en gang til kong Inge og sa til ham at han kom til å være en liten konge lenge når han ikke ville gjøre noe ved det at hirdmennene hans ble drept, den ene etter den andre, liksom svin. Kongen ble harm over hennes klander, og mens de trettet om det, kom Gregorius gående inn i hjelm og brynje og bad kongen ikke bli harm, og han sa at det var sant det hun sa. Her er jeg kommet og vil hjelpe deg, dersom du vil gå imot kong Sigurd, og her er mer enn hundre mann ute i gården, huskarene mine, hjelmkledde og brynjekledde, og vi skal gå imot fra den kanten som andre synes er farligst.
De fleste rådde fra, og sa at Sigurd nok ville gi bot for ugjerningen. Da Gregorius skjønte at planen holdt på å gå over styr, sa han til kong Inge: Slik plukker de deg; for kort tid siden drepte de en huskar for meg og nå en hirdmann for deg; og de vil nok felle meg eller en annen lendmann som de mener du vil lide mye ved å miste, når de ser at du ikke gjør noe ved det; og så tar de fra deg kongedømmet når vennene dine er tatt. Hva så de andre lendmennene dine vil gjøre, så vil jeg ikke vente på å bli hogd ned som et naut, og nå i natt skal Sigurd og jeg gjøre en handel som får gå som den kan. For det første er det låkt med deg for din vanhelse, og dessuten tror jeg du har liten vilje til å holde oppe vennene dine. Men nå er jeg fullt ferdig til å gå mot Sigurd herfra , for her ute er merket mitt. Kong Inge stod opp og bad om å få hærklærne sine, og bad hver mann som ville følge ham, å gjøre seg istand; og han sa at det nyttet ikke å rå ham fra; han hadde veket unna lenge, men nå fikk stålet avgjøre saken mellom ham og Sigurd.

Dronning Ingerid og Gregorius egger kong Inge.

28.
Kong Sigurd satt og drakk i gården til Sigrid Sæta. Han rustet seg, men tenkte at det ikke ville bli noe av med angrepet. Da kom de imot gården, kong Inge ovenfra Smedbuene, Arne kongsmåg ute fra Sandbru, Aslak Erlendsson fra gården sin, men Gregorius fra stretet, og derfra mente de det var farligst å gå fram. Sigurd og hans folk skjøt mye fra loftsgluggene, og de brøt ned ovnene og kastet steinene på dem. Gregorius og mennene hans brøt opp gårdsporten, og der i porten falt en av kong Sigurds menn, Einar, sønn til Lakse-Pål; Hallvard Gunnarsson falt også, men han ble skutt inne på loftet, og ingen mann sørget over ham. De hogg ned husene, og kong Sigurds menn gikk fra ham og bad om grid.
Så gikk Sigurd opp på et loft og ville be om å få lyd; han hadde gull-lagt skjold. Folk kjente ham og ville ikke høre på ham; de skjøt på ham, og pilene fløy så tett at det var som å se i snøføyke, og der kunne han ikke være. Men da folkene hans hadde gått fra ham, og huset nesten var hogd ned, da gikk han ut og med ham hans hirdmann Tord Husfrøya, en vikværsk mann; de ville dit som kong Inge var, og Sigurd ropte på Inge sin bror at han skulle gi ham grid. Men de ble straks hogd ned, begge to, og Tord Husfrøya falt med stor ære. Der falt mange mann av Sigurds folk, enda jeg nevner bare få, og likeså av Inges folk; av Gregorius' folk falt fire mann, og så falt det en del som ikke var med noen av dem, men som kom ut for skudd nede på bryggene eller ute på skipene.
Slaget stod fjorten dager før jonsok (10.juni 1155), og det var en fredag. Kong Sigurd ble jordet ved den gamle Kristkirken ute på Holmen. Kong Inge gav Gregorius det skipet kong Sigurd hadde eid. To eller tre dager etterpå kom kong Øystein østfra med tretti skip, og han hadde med seg Håkon, sin brorsønn. Han styrte ikke inn til Bergen, men ble liggende i Florvåg. Det gikk bud mellom ham og kong Inge for å forlike dem. Men Gregorius ville at de skulle legge ut imot dem, for det ble ikke bedre siden; han sa at han sjøl ville være høvding på ferden, men du, konge, skal ikke være med; nå har vi folk nok. Men mange rådde fra, og derfor ble det ikke noe av ferden. Kong Øystein fór øst i Viken, men kong Inge nord til Trondheimen, og da var de å rekne for forlikte, men de møttes ikke sjøl.

29.
Gregorius Dagsson reiste østover kort etter kong Øystein og var oppe på Hovund på garden sin Bratsberg. Kong Øystein var inne i Oslo og lot dra skipene sine mer enn to sjømil på isen, for det lå mye is inne i Viken. Han tok opp til Hovund og ville ta Gregorius til fange; men Gregorius hadde fått greie på det og drog seg unna opp i Telemark med nitti mann, og så nordover fjellet, og han kom ned til Hardanger og fór så til Støle i Etne. Der bodde Erling Skakke; men han hadde reist nord til Bergen. Kristin, kona hans, datter til kong Sigurd Jorsalfare, var hjemme, og hun bød Gregorius den hjelp han ville ha derfra. Gregorius fikk god mottagelse; han fikk med seg et langskip derfra som Erling eide, og alt det han trengte. Gregorius takket henne vel, og sa at hun hadde opptrådt på stormannsvis, slik som det var å vente. Så reiste de til Bergen og fant Erling, og han syntes at hun hadde gjort rett.

30.
En stund etterpå reiste Gregorius Dagsson nord til kaupangen og kom dit før jul. Kong Inge ble svært glad da han kom, og bad ham ta så mye av hans eiendom som han ville. Kong Øystein brente garden til Gregorius og hogg ned buskapen. De nausta som kong Øystein den eldre hadde latt gjøre nord i kaupangen, og som var kostbare bygninger, ble brent om vinteren; noen gode skip til kong Inge strøk også med. Dette vakte stor harme blant folk, og det ble sagt at kong Øystein stod bak, og likeså Filippus Gyrdsson, fosterbror til kong Sigurd.
Sommeren etter fór Inge sørover så mannsterk som mulig; men kong Øystein kom østfra, og han samlet folk til seg. De møttes ved Seløyene, nord for Lindesnes, og kong Inge hadde mange flere folk. Det var nær på at de hadde kommet i slag. De ble forlikt på det vilkår at Øystein skulle betale 45 mark gull; kong Inge skulle ha tretti mark fordi Øystein hadde stått bak planen om å brenne skipene og nausta; Filippus og alle de som hadde vært med på brannen, da skipene ble brent, skulle være utlege. De menn skulle også være utlege, som var skyldige i drapet på kong Sigurd; for kong Øystein lastet kong Inge for at han hadde hos seg de mennene. Gregorius skulle ha femten mark fordi kong Øystein hadde brent for ham.
Kong Øystein likte dette ille, og han syntes det var tvangsforlik. Kong Inge tok øst til Viken fra stevnet, og Øystein nord til Trondheimen. Siden var kong Inge i Viken, og Øystein nordpå, og de møttes ikke. Mellom dem fór bare slike ord som ikke førte til forlik. Hver av dem lot også drepe vennene til den andre, og det ble ingenting av med betalingen fra Øystein. Hver av dem beskylte også den andre for at han ikke holdt avtalen. Kong Inge og Gregorius lokket mange menn fra kong Øystein, Bård Standale Brynjolvsson og Simon Skalp, sønn til Hallkjell Huk og mange andre lendmenn, Halldor Brynjolvssonog Jon Hallkjellsson.

31.
Da det var gått to år etter kong Sigurds fall, drog kongene hær sammen, Inge østfra landet, og han fikk åtti skip, men kong Øystein nordfra, og han fikk 45 skip. Da hadde han den store draken, som kong Øystein Magnusson hadde latt bygge, og de hadde et stort og svært godt mannskap. Kong Inge lå med skipene sør ved Moster, og Øystein lå litt lenger nord i Grøningsund. Kong Øystein sendte Aslak Jonsson Unge og Arne Sæbjørnsson Sturla sør til Inge; de hadde ett skip. Da Inges menn kjente dem, la de mot dem og drepte mange av dem, tok skipet og alt som hørte til det, og hele ladningen. Men Aslak og Arne og noen mann med dem kom seg opp på land og tok vegen til kong Øystein, og fortalte ham hvordan kong Inge hadde tatt imot dem
Da holdt kong Øystein husting, og sa til sine menn hvilken ufred Inge og hans menn ville få i stand, og han bad mannskapet at de skulle følge ham. Vi har så stor hær at jeg ikke vil rømme unna noensteds dersom dere vil følge meg. Men det kom ingen tilrop til talen hans. Hallkjell Huk var der, men begge sønnene hans, Simon og Jon, var hos Inge. Hallkjell svarte så mange hørte det: La nå gullkistene dine følge deg og verge landet ditt.

32.
Natta etter rodde de lønnlig bort med mange skip, noen ville gi seg i lag med kong Inge, og noen ville til Bergen og noen inn i Fjordane. Om morgenen da det ble lyst, lå kongen igjen med bare ti skip. Da lot han den store draken ligge etter der, fordi den var tung under årene, og likeså flere skip. De skamhogg draken, og så slo de i stykker øltønnene sine, og alt det som de ikke kunne ta med seg, spilte de. Kong Øystein gikk om bord på skipet til Eindride Jonsson Mornev, og de seilte nordover og inn i Sogn; derfra tok de landvegen øst til Viken.
Kong Inge tok skipene og fór sjøvegen øst til Viken. Da var kong Øystein øst for folden og hadde nær tolv hundre mann. Da de så kong Inges flåte, syntes de at de ikke hadde folk nok og sprang unna til skogs. De rømte hver og en til sin kant, så kongen bare hadde én mann med seg. Kong Inge og hans folk ble var hvor Øystein hadde tatt vegen, og likeså at han hadde få folk med seg. De gikk for å leite etter ham. Simon Skalp fant ham i det samme han kom imot dem ut fra et riskratt.
Simon hilste på ham: Vel møtt, herre ! sa han.
Kongen sa: Jeg vet ikke bedre enn at du nå synes å være minherre.
Det er nå som det lager seg, sa Simon. Kongen bad at han skulle la ham slippe bort, og sa at det sømmet seg for ham, for lenge har det vært godt mellom oss to, om det så er annerledes nå. Simon sa at det skulle det ikke bli noe av. Kongen bad om at han først måtte få høre messe, og det fikk han. Så la han seg med ansiktet ned, rettet hendene ut fra seg, og bad dem hogge ham i kors mellom akslene, og han sa at da skulle de få vite om han tålte jern eller ikke, slik som lagsmennene til kong Inge hadde sagt.

Kong Øystein kommer fram fra skjulestedet.

Simon sa til ham som skulle hogge, at han skulle gå til verket; kongen hadde krøpet helst litt for lenge omkring i lynget der, sa han. Så fikk kongen hogget, og de syntes han tok det med ære. Liket hans ble flyttet til Fors, og det ble satt for natta under bakken sør for kirken. Kong Øystein ble jordet i Forskirken, og grava hans er midt på kirkegolvet, og et teppe er lagt over; folk rekner ham for hellig. Der han ble hogd, og blodet hans kom på jorda, spratt det opp ei kjelde, og en annen under bakken der hvor liket hans var satt for natta. Av vannet fra begge disse brønnene synes mange menn å ha fått helsebot. Det forteller vikværingene at det hendte mange jærtegn ved grava til kong Øystein, helt til uvennene hans helte suppe kokt på hundekjøtt på grava.
Simon Skalp ble sterkt klandret for denne gjerning. At det gikk for seg som her fortalt, blir vanlig sagt mellom folk. Men noen sier at da kong Øystein var tatt til fange, sendte Simon en mann til kong Inge, men kongen bad at Øystein ikke skulle komme for øynene på ham.
Så har kong Sverre latt skrive, men det sier Einar Skulason:

Han som til mord har seg vennet
og med mye ondskap sveik kongen,
han vil seint få sin frelse,
Simon Skalp,
for slik udåd.

Konge av Norge 1136 - 1155.

Gillesønnene Sigurd og Inge ble tatt til konger etter farens død. Inge Krokrygg på Borgarting og Sigurd Munn på Øreting.
Øystein kom til Norge og ble tatt til samkonge på Øreting i 1142 under formynderskap av de mektige lendermenn. Etter at Sigurd Slembe og Magnus Blinde var drept i 1139, hersket det fred mellom kongene. Da de ble voksne ble de imidlertid uenige.
Sigurd var populær, men voldsom. Han og Øystein forsøkte forgjeves å avsette Inge, men 10.juni 1155 ble Sigurd Munn drept av Inges menn i Bergen.
I Sigurds regjeringstid ble erkebiskesetet i Nidaros opprettet.

Av hans friller nevnes:
1. Tora.
2. Kristina, datter til Sigurd Jorsalfare.
3. Gunhild som var mor til Sverre.

Etter at Øystein ble drept av Inges menn i Båhuslen i 1157, var Inge enekonge til 1159, da Håkon Berdebrei ble tatt til motkonge. Inge Krokrygg falt i et slag ved Oslo mot Håkons menn i 1161.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 263.
Snorre Sturlasson: Inges Saga.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, Bind 3, Bind 15 side 170-171.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 788.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 10.juni 1155 blir den siste dag i kong Sigurd Munns liv. Han ber sin bror, kong Inge Krokrygg, om fred, men blir allikevel hugget ned.

Other Events and Attributes:

• Residence: Bergen, Hordaland, Vestland, Norge
• Occupation: Abt 1130, Norge; Konge.

Notes:

Residence:
Tora var Harald Gilles offisielle frille, en hård og ond kvinne.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga:

...Kong harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde.

I lang tid var ætten og ættevernet en realitet, og størst rolle spilte det selvfølgelig for de mektigste, de eldste ættene i bygda. Små og ringe ætter haddevanskelig for å hevde seg mot kaksene. En kan ikke la seg lede av lovforskriftene alene når en skal gjøre seg opp et begrep om hvordan samfunnet i virkeligheten fungerte.
Kongsmoren Tora lot f.eks. tungen rive ut på en småsvein som hadde nasket av godtefatet hennes.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga, avsnitt 1.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 294.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 801.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.


Occupation:
Kom fra Irland til Norge sammen med sin mor med krav om arverett etter sin far Magnus Berrføtt.
Ga fra seg retten til tronen så lenge Sigurd eller sønnen Magnus levde mot å gå på glødende jern for å bevise sin herkomst. Folk syntes dette var en hardbevisbyrde for lite i gjengjeld, og lovnaden om tronavståelse ble jo også fort glemt etter Sigurds død.
Harald ble overfalt og drept av Sigurd Slembe mens han sov.

Gift med:
1. Tora Guttormsdotter Gråbarde.
Sønn: Sigurd Munn.

2. Ingerid Ragnvaldsdotter.
Sønn: Inge Krokrygg.
Datter: Brigida, som ble gift med svenskekongen Magnus.

3. Bjadok.
Sønn: Øystein.

4. NN.
Datter: Maria, gift med Simon Skalp.

Harald Gille og Magnus Blindes saga.

Snorre skriver:

1.
Magnus, sønn til kong Sigurd (Jorsalfare), ble tatt til konge i Oslo over hele landet, slik som allmuen hadde svoret kong Sigurd. Da gikk mange menn i hans tjeneste, og mange ble lendmenn. Magnus var vakrere enn alle andre menn som den gang var i Norge. Han var storaktig og grusom, en storidrettsmann; men det var den vennesælhet hans far hadde hatt, som mest vant vennskap for ham hos allmuen. Magnus var svær til å drikke, han var pengekjær, lite hyggelig og omgjengelig. Harald Gille var vennlig og lystig, han ville gjerne holde moro, han var ikke stor på det, gavmild så han ikke sparte noe for sine venner; han tok gjerne mot råd, så han lot andre styre med seg så mye de ville. Alt dette gjorde at han ble vennesæl og fikk gode lovord. Mange stormenn sluttet seg til ham, slett ikke færre enn til kong Magnus.

Harald var i Tønsberg da han fikk vite om sin bror, kong Sigurds død. Da holdt han straks møter med vennene sine, og de avtalte at de skulle holde Haugating der i byen. På dette tinget ble Harald tatt til konge over halve landet. Det ble reknet for avtvungen ed at han hadde svoret fra seg farsarven sin. Harald tok seg hird og utnevnte lendmenn, og snart samlet det seg ikke mindre mannskap om ham enn om kong Magnus. Så gikk det menn imellom dem, og slik stod det i 7 dager. Men da Magnus fikk mye mindre folk, så han ingen annen utveg for seg enn å dele landet med Harald. Det ble da delt slik at hver av dem skulle ha halvparten av det riket som kong Sigurd hadde hatt. Skip og bordtøy og kostbarheter og alt løsøre som kong Sigurd hadde hatt, fikk kong Magnus; og han var enda minst fornøyd med sin del. Likevel styrte de landet ei tid i fred, men var svært uenige.

Kong Harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde.
Kong Harald var gift med Ingerid, datter til Ragnvald; han var sønn til kong Inge Steinkjellsson.

Kong Magnus var gift med Kristin, datter til Knut Lavard, søster til Valdemar danekonge. Kong Magnus kom ikke til å elske henne og sendte henne tilbake sør til Danmark, og siden gikk alt tyngre for ham. Hennes frender viste ham stor uvilje.

2.
Da Magnus og Harald hadde vært konger i 3 år, satt de den fjerde vinteren begge nord i kaupangen; de gjorde gjestebud for hverandre, men likevel hadde det nær kommet til kamp mellom folkene deres. Om våren seilte kong Magnus med flåten søretter langs land og drog til seg alt det mannskapet han kunne få. Han spurte vennene sine om de ville hjelpe ham til å ta fra Harald kongedømmet og gi ham bare så mye av riket som Magnus syntes. Han minte om at Harald hadde frasvoret seg riket. Kong Magnus fikk samtykke til dette av mange stormenn.

Harald tok til Opplanda og fór landvegen øst til Viken; han samlet også folk da han fikk høre om kong Magnus. Hvor de fór, hogg de begge 2 ned buskap og drepte folk for hverandre. Kong Magnus var mye mannsterkere fordi han hadde storparten av landet å samle folk i fra. Harald var i Viken øst for fjorden og samlet folk, og begge tok fra hverandre både folk og gods. Sammen med Harald var den gang Kristrød, hans bror på morsida, og mange lendmenn var med ham, men likevel var det mange flere med kong Magnus.
Kong Harald var med mannskapet sitt et sted som heter Fors på Ranrike, og derifra tok han ut til sjøen.
Lavrantsokaften (9.august 1134) åt de kveldsmat på en gard som heter Fyrileiv; vaktmenn holdt vakt til hest på alle veger fra garden. Da ble vaktmennene var at kong Magnus' hær drog fram mot garden. Kong Magnus hadde 6.000 mann, og Harald hadde 1.500. Da kom vaktmennene og fortalte kong Harald at hæren til kong Magnus hadde kommet nær inn til garden. Harald svarte:

Hva mon kong Magnus, min frende,vil? Det kan vel ikke være så at han vil kjempe mot oss.

Da sier Tjostolv Ålesson:

Herre, De må gå ut ifra det når De legger råd for Dem og hæren, at kong Magnus har samlet hær i hele sommer for å kjempe så snart han finner Dem.

Da stod kongen opp og talte til mennene sine og bad dem ta sine våpen,

dersom Magnus vil kjempe, så skal vi også kjempe.

Og så ble det blåst til slag, og hele kong Haralds hær gikk ut ifra garden til en åker med gjerde om og satte opp merkene der. Kong Harald hadde 2 ringbrynjer, men Kristrød, hans bror, hadde ingen; han ble reknet for en mann modig som få. Da kong Magnus og hans menn så hæren til kong Harald, fylkte de hæren sin, og gjorde fylkingen så lang at de kunne kringsette hele hæren til kong Harald.
Så sier Halldor Skvaldre:

Fylkingarmer lengre
fikk der kong Magnus,
for mange mann ham fulgte.
Folk falt der i mengde.

3.
Kong Magnus lot bære det hellige kors framfor seg i slaget, og det ble et stort og hardt slag. Kristrød kongsbror hadde gått med sin flokk midt inn i kong Magnus' fylking, og han hogg til begge sider, så mennene veik unna for ham til 2 kanter. En mektig bonde som hadde vært i hæren til kong Harald, hadde plass bakom Kristrød; han løftet opp spydet med begge hender og stakk det mellom akslene på ham, så det kom fram i brystet, og der falt Kristrød. Da spurte mange som stod der, hvorfor han gjorde dette uverket. Han sa:

Nå kan han ha det så godt, fordi de hogg ned buskapen min i sommer og tok alt det som var hjemme, og tvang meg til å være med seg i hæren. Dette hadde jeg i forvegen tenkt ut for ham om jeg skulle komme til.

Etter dette kom kong Haralds hær på flukt, og han flyktet sjøl og hele hæren. Da hadde mange av kong Haralds menn falt. Av Haralds hær fikk lendmannen Ingemar Sveinsson fra Ask banesår der, likeså nesten 60 hirdmenn. Da flyktet kong Harald øst i Viken til skipene sine, og etterpå fór han til Danmark til kong Eirik Eimune og søkte hjelp hos ham.

De møttes sør på Sjælland. Kong Eirik tok godt imot ham, mest fordi de hadde svoret brødrelag med hverandre. Han gav Harald Halland til len og styring, og gav ham 8 langskip uten rigg. Så drog kong Harald nord gjennom Halland, og da kom det hærfolk til ham.

Kong Magnus la alt land under seg etter dette slaget; han gav grid til alle dem som var såret, og han lot dem lege som sine egne menn. Han reknet nå hele landet for sitt og hadde alle de beste menn som var i landet. Men da de holdt råd, ville Sigurd Sigurdsson og Tore Ingeridsson og alle de klokeste mennene, at de skulle holde flokken i viken å bie der, om Harald skulle komme sørfra. Men kong Magnus avgjorde i egenrådighet å fare nord til Bergen og slå seg ned der for vinteren. Han lot hæren gå fra seg, og lendmennene fikk ta hjem til gardene sine.

4.
Kong Harald kom til Konghelle med hæren som hadde fulgt ham fra Danmark. Da hadde lendmenn og bymenn der samlet seg imot ham og satte enfylking opp fra byen. Men kong Harald gikk i land fra skipene sine og sendte bud til bondehæren, og bad dem at de ikke skulle verge hans eget land med våpenmakt imot ham. Han sa at han ikke ville kreve mer enn han med rette skulle ha. Det gikk sendemenn imellom dem, og til slutt løste bøndene opp sin hærsamling og gav seg under kong Harald. Så gav Harald len og veitsler til lendmennene mot å få hjelp av dem, og han gav de bønder som sluttet seg til ham, bedre kår enn de før hadde.

Etter det sluttet mange folk seg til kong Harald; han fór vest gjennom Viken og gav god fred til alle så nær som til kong Magnus' menn; de ble plyndret og drept hvor han kom over dem. Da han kom vest til Sarpsborg, tok han der 2 av lendmennene til kong Magnus, Asbjørn og Nereid, hans bror; og han gav dem valget slik at den ene skulle de henge, og den andre skulle de kaste ut i Sarpsfossen, og han bad dem velge sjøl. Asbjørn valgte å gå i Sarpsfossen, fordi han var den eldste, og den død syntes å være hardest; og så ble gjort.
Det taler Halldor Skvaldre om:

Asbjørn som så ille
ordet holdt mot kongen,
i Sarpen stupe måtte;
mat fikk ravnen vidt om.
Kongen lot Nereid henge
høyt i grusom galge;
for taler holdt på husting
han lot mannen bøte.

Etter dette tok kong Harald nord til Tønsberg, og der ble han godt mottatt. Det samlet seg også en stor hær til ham.

5.
Kong Magnus satt i Bergen og fikk høre om dette. Da lot han kalle de høvdinger som var i byen, til samtale med seg, og han spurte dem til råds om hvordan de nå skulle gå fram. Da sa Sigurd Sigurdsson:

Her kan jeg gi deg et godt råd. Sett godt mannskap på ei skute, og meg eller en annen lendmann til å styre den, så den kan fare til kong Harald, din frende, for å by ham forlik slik som rettvise menn her i landet vil gjøre mellom dere, og det er at han skal ha halve riket med Dem. Jeg finner det rimelig at kong Harald tar imot dette tilbudet når gode menn rår til det, og da kunne det bli forlik imellom dere.

Da sa kong Magnus:

Dette vil jeg ikke, for hva nytte var det da at vi vant hele riket i høst, om vi nå skal gi bort halve riket; gi derfor et annet råd!

Da sa Sigurd Sigurdsson:

Det ser så ut for meg, herre, som de av dine lendmenn som i høst bad deg om hjemlov, nå blir sittende hjemme og ikke vil komme til deg. Den gang var det mye mot mitt råd at du spredde så sterkt den folkemengde vi da hadde; for jeg mente å vite det at Harald og hans folk nok ville komme tilbake til Viken så snart de fikk høre at det var høvdingløst der. Nå fins et annet råd, og det er leit; likevel kan det hende at det vil være til nytte for oss. La gjestene dine og andre menn med dem fare hjem til de lendmenn som nå ikke vil hjelpe deg når det trengs, og drepe dem, og gi eiendommene deres til noen av dem som er trofaste mot deg, men før ikke har vært i så stor vørnad. La dem drive sammen folk og ta med likså vel dårlige som dugelige menn, og så skal du fare øst imot Harald med det mannskap som du får tak i, og kjempe.

Kongen sa:

Uvennesæl ville jeg bli om jeg lot drepe så mange stormenn og løfte opp småfolk. De har ofte vært likså upålitelige, og så har de styrt landet verre. Jeg vil høre flere råd fra deg.

Sigurd svarte:

Nå blir det vanskelig å finne på råd, når du ikke vil forlikes og ikke slåss. La oss da fare nord til Trondheimen der vi har landsens største styrke å holde oss til, og la oss ta med på vegen alt det folk vi kan få tak i. Da kan det hende at elvegrimene blir leie av å reke etter oss.

Kongen svarte:

Ikke vil jeg rømme for dem som vi jagde i sommer; gi meg et bedre råd.

Da stod Sigurd opp og laget seg til å gå bort og sa:

Jeg skal gi deg det råd som jeg ser du vil ha, og som nok blir fulgt. Sitt her i Bergen til Harald kommer med en stor hærstyrke, og da blir du nødt til å finne deg i død eller skam.

Og Sigurd var ikke lenger med i denne samtalen.

6.
Kong Harald fór vestover langs landet med en svært stor hær. Denne vinteren ble kalt mugevinteren.
Harald kom til Bergen julaften (1134) og la seg med flåten i Florvåg. Han ville ikke kjempe i jula for helgas skyld. Men kong Magnus rustet seg mot ham i byen. Han lot sette opp ei valslynge ute på Holmen, og han lot legge et stengsel av jernlenker og stokker tvers over Vågen fra kongsgården. Han lot smi fotangler og kaste ut over Jonsvollene, og det ble ikke holdt helg mer enn 3 dager i jula, de dagene ble det ikke arbeidet.

Men avfaredagen (7.januar 1135) lot kong Harald blåse til utferd for flåten; 900 mann hadde samlet seg til kong Harald i jula.

7.
Kong Harald gjorde det løfte til den hellige Olav for å få seier at han skulle la bygge en Olavskirke der i byen på sin egen kostnad. Kong Magnus satte sin fylking ut på Kristkirkegård, men Harald rodde først bort imot Nordnes. Da kong Magnus fikk se det, snudde han inn til byen og inn i Vågsbotnen. Da de gikk inn gjennom Stretet, sprang mange bymenn inn i gårdene og til heimene sine, men de som gikk over vollene, kom på fotanglene. Da fikk kong Magnus og hans menn se at Harald med hele hæren hadde rodd over til Hegravik og gikk opp der på bakken ovenfor byen. Da vendte kong Magnus om ut etter stretet; da rømte mannskapet fra ham, noen opp i fjellet, noen opp om Nonneseter, og noen inn i kirkene eller gjemte seg andre steder. Magnus gikk ut på skipet sitt, men det var ingen råd for dem å komme bort, fordi jernlenkene stengte utenfor. Det var bare få menn som fulgte kongen,så de kunne ikke makte noen ting.
Så sier Einar Skulason i Haraldsdråpa:

Vågen i Bergen
ei uke var stengt.
Bort kunne hærskip
fra byen ei fare.

Litt seinere kom kong Haralds menn ut på skipene, og da ble kong Magnus tatt til fange. Han satt akter i forrommet på høgsetekista og med ham Håkon Fauk, hans morbror, som var vakker som få, men han ble ikke reknet for å være særlig klok. Også Ivar Ossursson og mange andre av vennene hans ble tatt til fange, og noen ble drept med en gang.

8.
Så holdt kong Harald møte med rådgiverne sine og bad dem om råd, og da dette møtet sluttet, ble det avgjort at de skulle avsette Magnus, så han ikke kunne reknes for konge fra da av. Så ble han overgitt til kongens treller, og de lemlestet ham, stakk ut øynene på ham og hogg av den ene foten, og til sist ble han gjeldet.
Ivar Ossursson ble blindet, og Håkon Fauk ble drept.

Etter dette gav hele landet seg under kong Harald. Nå lette de mye etter hvem som hadde vært de beste vennene til kong Magnus, eller hvem som hadde best greie på hans skattkammer og hans kostbarheter. Det hellige kors hadde Magnus hatt med seg siden slaget på Fyrileiv, og han ville ikke si hvor det nå var blitt av det. Reinald biskop i Stavanger var engelsk; han ble reknet for å være svært pengekjær. Han var en kjær venn til kong Magnus, og folk mente det var rimelig at han hadde fått store skatter og kostbarheter til forvaring. De sendte bud til ham, og han kom til Bergen. Så ble han gjort kjent med denne mistanken, men han nektet og bød gudsdom for seg. Harald ville ikke det; han påla biskopen å betale ham 15 merker gull. Biskopen sa at han ville ikke arme ut bispesetet sitt slik, og han ville heller våge livet. Så hengte de biskop Reinald utpå Holmen ved valslynga. Da han gikk til galgen, ristet han støvelen av foten sin og sa med en ed:

Ikke vet jeg om mer av kong Magnus' gods enn det som er der i støvelen.

Det var en gullring i den. Biskopen ble jordet på Nordnes ved Mikaelskirken, og dette verk ble sterkt lastet. Siden var Harald enekonge over Norge så lenge han levde.

Kong Magnus lemlestes og blindes.
Biskop Reinald henges på Holmen ved valslynga.

9.
5 år etter kong Sigurds død hendte det store ting i Konghelle. Det var Guttorm, sønn til Harald Flette, og Sæmund Husfrøya som var sysselmenn der på den tida. Han var gift med Ingebjørg, datter til presten Andreas Brunsson. Deres sønner var Pål Flip og Gunne Fis. Åsmund het en uekte sønn til Sæmund.
Andreas Brunsson var en stor og merkelig mann; han var prest ved Korskirken, Solveig het hans kone. Den gang hadde de til oppfostring Jon Loptsson, som var 11 år gammel. Presten Lopt Sæmundsson, Jons far, var også der. Datter til Andreas prest og Solveig het Helga, hun var gift med Einar.

Det hente i Konghelle natta til første søndag etter påskeuka (14.april) at det ble et stort gny ute på gatene over hele byen, likesom når kongen fór med hele hirden. Hundene bar seg så ille at de ikke var til å holde inne, de brøt seg ut. Men alle de som kom ut, ble galne og beit alt det som kom i deres veg, både folk og fe. Og alle som ble bitt, og som blodet kom ut på, ble galne; og alt det som bar på foster, mistet fostret og gikk fra vettet. Dette varsel hendte nesten hver natt fra påske til himmelfartsdagen. Folk var svært redde for disse undrene, og mange fant det best å flytte bort, de solgte gardene sine, reiste opp på landet eller til andre kjøpsteder; og det var alle de klokeste, som la størst vekt på dette, og ble redde for at dette varslet store hendinger som ennå ikke hadde hendt, og slik var det også. Men Andreas prest talte lenge og vel på pinsedag (26.mai), og til slutt gikk han i sin tale over til å tale om den fare bymennene var i, og han bad folk ta mot til seg og ikke legge øde den herlige byen, men heller holde god vakt og verge seg mot alt det som kunne komme på, mot ild og ufred, og be til Gud om miskunn for seg.

10.
13 lasteskip seilte fra byen og skulle til Bergen, og 11 ble borte med mannskap og gods og alt det som var om bord, det 12. forliste, mannskapet ble berget, men godset sank. Da reiste Lopt prest til Bergen, og han kom uskadd fram. Det var Lavrantsokdagen at lasteskipene forliste.

Eirik danekonge og erkebisp Ossur sendte begge bud til Konghelle og bad folkene der holde vakt om byen sin. De sa at venderne hadde ute en stor hær og herjet vidt og bredt på kristne menn og støtt hadde seier. Bymennene la altfor liten vekt på det som var deres egen sak, og de ble mer sorgløse og tenkte mindre på saken dess lenger det lei etter den redsel som hadde kommet over dem. Men Lavrantsokdagen da det ble talt til høymesse, kom venderkongen Rettibur til Konghelle med halv sjette hundre vendiske skuter; på hver skute var det 44 mann og 2 hester.

Dunimits het kongens søstersønn, og Unibur het en høvding som rådde for en stor hær. Disse to høvdingene rodde med en del av hæren opp det østre elveløpet omkring Hisingen og kom så ovenfra ned imot byen, og med en annen del av hæren la de opp det vestre elveløpet til byen. De la til land ute ved pålene og satte hestfolket opp der og rei om brattåsen og så opp om byen. Einar, måg til Andreas, kom og meldte dette i Kastellkirken, for der var byfolket, som hadde gått dit til høymesse. Einar kom da Andreas prest talte. Einar fortalte at det kom en hær mot byen med en mengde skip, og at en del av hæren rei ned om Brattåsen. Da sa mange at det nok var Eirik danekonge, og av ham ventet folk å få grid.
Så sprang alt folket ned til byen til eiendommene sine og væpnet seg og gikk ned til bryggene. De så straks at det var ufred, og en hær som det var umulig å stå seg imot. Det lå 9 østersjøfarere som noen kjøpmenn eide, i elva utenfor bryggene. Venderne la først til der og kjempet med kjøpmennene. Kjøpmennene væpnet seg og verget seg lenge godt og tappert. Kampen ble hard før kjøpmennene ble overvunnet. I denne striden mistet venderne halvannet hundre skip med hele mannskapet. Da striden var som hardest, stod bymennene på bryggene og skjøt på hedningene. Men da striden stilnet, flyktet bymennene opp i byen og så hele folket til kastellet, og de tok med seg kostbarheter og alt det gods som de kunne få med. Da venderne hadde vunnet kjøpskipene, gikk de på land og mønstret hæren, og da fikk de se hvor stor skade de hadde lidd. Noen av dem sprang inn i byen, og noen ut på kjøpskipene, og de tok alt det gods som de ville ha med seg. Deretter satte de ild på byen og brente den helt opp og likeså skipene. Så søkte de med hele hæren mot kastellet og ordnet seg til å angripe der.

11.
Kong Rettibur lot tilby dem som var i kastellet, at de kunne gå ut og få grid for liv med våpen, klær og gull. men alle i hop ropte imot og gikk ut på borgen, noen skjøt, noen kastet stein, noen skjøt med staurer, og det ble en hard strid. Det falt mange på begge sider, men mest av venderne.
Solveig kom opp til Solbjarger og fortalte der om det som hendte. Da ble det skåret hærpil og sendt til Skurbågar. Der var det et sammenskuddsgilde og mange folk. Det var en bonde der som het Olve Miklamunn. Han sprang straks opp og tok skjold og hjelm og ei stor øks i handa og sa:

La oss stå opp, gjæve karer, ta våpen, og la oss fare og hjelpe bymennene; for hver mann som får vite det, vil synes det er en skam at vi sitter her og heller i oss øl, og gjæve karer våger livet i byen for vår skyld.

Mange svarte og talte imot, og sa at de ville bare komme til å miste livet sjøl, men ikke være til noen hjelp forbymennene.
Da sprang Olve opp og sa:

Om så alle de andre blir igjen her, så vil jeg likevel fare alene, og én eller to av hedningene skal late livet for meg før jeg faller sjøl.

Og så sprang han ned til byen. Noen menn sprang etter ham, og ville se hvordan det gikk ham, og om de kanskje kunne hjelpe ham i noe. Da han kom så nær kastellet at hedningene fikk se ham, sprang 8 fullvæpnede menn imot ham. Da de møttes, kringsatte hedningene ham. Olve løftetopp øksa over hodet, og med framhjørnet slo han til den som stod bak ham, under haka, så han skar sund kjaken og strupen på ham, og mannen falt baklengs. Så løftet han øksa fram for seg og hogg en annen i hodet og kløvde ham ned til akslene. Så kjempet de mot hverandre, og han drepte 2 til, og han ble sjøl hardt såret; men da rømte de unna, de 4 som var igjen. Olve sprang etter dem, det var et dike foran dem, og 2 av hedningene sprang uti der, og Olve drepte dem begge, men da stod han fast i diket han også. To av de 8 hedningene kom seg unna. De menn som hadde fulgt etter Olve, tok ham og førte ham med seg til Skurbågar, og sårene ble helt leget på ham. Det blir sagt mellom folk at ingen har fart en djervere ferd.

To lendmenn, Sigurd Gyrdsson, bror til Filippus, og Sigard kom med 600 mann til Skurbågar, men der snudde Sigurd med 400 mann, og siden var han i liten vørnad, og han levde bare kort tid. Men Sigard fór med 200 mann til byen og kjempet mot hedningene og falt der med hele flokken sin.
Venderne gikk på mot kastellet, men kongen og styresmennene på skipene stod utenfor striden. Et sted venderne stod, var det en mann som skjøt med bue og drepte en mann med hver pil. To mann stod og dekket ham med skjold. Da sa Sæmund til Åsmund, sønnen sin, at de skulle skyte begge 2 på skytteren på en gang,

men jeg vil skyte på han som bærer skjoldet.

Han gjorde så, men han skjøt da skjoldet foran seg sjøl. Da skjøt Åsmund mellom skjoldene, og pila kom i panna på skytteren, så den kom ut gjennom nakken, og han falt død på ryggen. Da venderne så det, ulte de alle som hunder eller varger. Da lot kong Rettibur rope til dem og by dem grid; men de sa nei. Så gikk hedningene hardt på. Da var det en av hedningene som gikk så nær at han gikk helt til kastellporten og stakk til en mann som stod innenfor porten. De skjøt og kastet stein på ham, og han var uten skjold, men han var slik trollmann at våpen ikke beit på ham. Da tok Andreas prest vigd ild og signet og skar opp tønder og tente på det og satte det på en pilodd og gav Åsmund, som skjøt denne pila på trollmannen, og dette skuddet råkte så godt at han fikk nok, og han falt død til jorda.

Da tok hedningene til igjen med samme stygge låten som før, de ulte og kvinte. Så gikk alt folket til kongen; de kristne tenkte seg at de nå ville rådslå om å fare bort. Da hørte en tolk, som skjønte vendisk, at høvdingen Unibur talte så:

Dette folket er atalt og leit å kjempe mot; om vi så tok alt det gods som er i denne byen, så kunne vi gi likeså mye til for at vi ikke hadde kommet her; så mange folk og så mange høvdinger har vi mistet. I førstningen idag da vi tok til å kjempe mot kastellet, da hadde de piler og spyd til vern; dernest kjempet de mot oss med stein, og nå slår de løs på oss som på hunder med kjepper. Av det kan jeg skjønne at det minker med forsvarsvåpen for dem, og vi skal gå hardt på dem en gang til og friste på.

Og slik var det som han sa, nå skjøt de med staurer, men i den første kampen hadde de ødslet med skuddvåpen og stein.
Da de kristne så at det minket med staurer, hogg de hver staur i 2. Hedningene gikk løs på dem og kjempet hardt, men hvilte seg imellom. På begge sider var de trøtte og såret. I en hvil lot kongen tilby dem grid på det vilkår at de skulle få med seg våpen og klær og det som de kunne bære med seg ut av kastellet. Da hadde Sæmund Husfrøya falt, og de menn som da var igjen, tok nå det råd å overgi kastellet og seg sjøl til hedningene. Men det var det dummeste de kunne gjøre, for hedningene holdt ikke ord, de tok alle til fange, menn, kvinner og barn, og de drepte mange, alle de som var såret og unge, som de syntes det var tungvint å føre med seg. De tok alt det gods som var der i kastellet. De gikk inn i Korskirken og rante den for alt det skrud den hadde.

Andreas prest gav kong Rettibur ei sølvslått stavøks, og Dunimits, kongens søstersønn, gav han en fingerring av gull. Derav mente de å kunne skjønne at han var en som hadde noe å si i byen, og de viste ham vørnad framfor de andre. De tok det hellige kors og førte det bort. De tok tavla som stod foran alteret, og som kong Sigurd hadde latt gjøre i Grekenland og ført med seg til landet; de la den ned på avsatsen framfor alteret. Så gikk de ut av kirken. Da sa kongen:

Dette huset har vært prydet i stor kjærlighet til den gud som eier dette huset; men jeg synes at det ser ut til at både stedet og huset har vært dårlig stelt, for jeg skjønner at guden er harm på dem som skulle ta vare på det.

Kong Rettibur gav Andreas prest kirken og skrinet, det hellige kors, plenariusboka og 4 klerker. men hedningene brente kirken og alle husene som var i kastellet. Men den ild som de hadde tent i kirken, sloknet 2 ganger. Så hogg de ned kirken, og da tok den til å lue opp overalt innenfra, og den brant som andre hus.

Så gikk hedningene til skipene sine med hærfanget og mønstret hæren sin. Da de fikk se hvor stor skade de hadde lidd, tok de alt folket til hærfang og delte mellom skipene. Så fór Andreas prest og klerkene ut på kongsskipet med det hellige kors. Da kom det redsel over hedningene på grunn av det under som hendte. Over kongsskipet kom det så stor hete at de syntes de var nær på å brenne opp. Kongen bad tolken spørre presten hva det kom av. Han sa at den allmektige Gud som de kristne trodde på, sendte dem dette til merke på sin vrede, fordi de var så djerve at de tok med hendene på hans pinselsmerke, de som ikke ville tro på sin skaper.

Og så stor makt følger korset, at ofte hadde slike jærtegn - og noen enda tydeligere - hendt før med hedninger som hadde hatt det i hendene.

Kongen lot prestene sette i skipsbåten, og Andreas bar korset i fanget. De drog båten fram langs med skipet og fram foran stavnen og akterover langs den andre skipssida til løftingen; så skjøt de båten ifra med båtshaker og fikk den inn til bryggene. Siden tok Andreas prest av sted med korset om natta til Solbjarger, og da var det både storm og regn. Andreas førte korset til et trygt sted.

12.
Kong Rettibur og det av hans hær som var igjen, reiste bort og tilbake til Vendland, og mange av de mennesker som de hadde tatt til fange i Konghelle, var i Vendland i trelldom lenge etterpå. Men de som ble løskjøpt og kom tilbake til Norge til eiendommene sine, kom alle til å ha mindre velstand enn før. Kjøpstaden i Konghelle har aldri kommet seg opp igjen som den var før.

Da Magnus var blitt blindet, reiste han til Nidaros og gav seg i kloster og tok munkeklær. Da ble Store-Hernes på Frosta tilskjøtet klosteret for hans underhold. Men Harald rådde for landet alene vinteren etterpå, og han gav alle de menn forlik som ville ha det; han tok opp i hirden mange menn som hadde vært hos Magnus. Einar Skulason sier at kong Harald hadde 2 slag i Danmark, det ene ved Ven, og det andre ved Læsø:

Kampdjerve krigerhøvding!
Ved høye Ven du modig
på troløse fiender i blodet
farget sverdene røde.
Harde krigsmann, du hadde
en kamp ved Læsø-stranda.
Alle merker i vinden
over mennene blafret veldig.

13.
Sigurd het en mann som vokste opp i Norge. De sa han var sønn til Adalbrikt prest. Sigurds mor var Tora, datter til Sakse i Vik, og søster til Sigrid, som var mor til kong Olav Magnusson og til Kåre kongsbror, som var gift med Borghild, datter til Dag Eilivsson. Sønnene deres var Sigurd på Austrått og Dag. Sigurds sønner var Jon på Austrått og Torstein og Andreas Dauve. Jon var gift med Sigrid, søster til kong Inge og hertug Skule.

I barndommen ble Sigurd satt til boka, og han ble klerk og vigd til diakon. Da han ble fullvoksen i alder og styrke, var han framifrå djerv og sterk kar og stor. I alle idretter var han framom alle dem som var javngamle med ham og nesten alle andre i Norge også. Sigurd var tidlig en vill og uvøren mann; han ble kalt Slembedjakn. Han var en fager mann, han hadde tynt, men vakkert hår.

Sigurd fikk høre at hans mor sa at kong Magnus Berrføtt var hans far; og straks han var sin egen herre, lot han klerkeseder fare og tok bort fra landet. Da han hadde vært ute på ferder lenge, gjorde han en ferd ut til Jorsal og kom til Jordan og gikk til de hellige steder som pilegrimene bruker å gå til. Da han kom tilbake, dreiv han på med kjøpferder. En vinter holdt han ei tid til på Orknøyene og var med Harald jarl da Torkjell Fostre Sumarlidason falt. Sigurd var også oppe i Skottland hos skottekongen David; der var han i stor ære. Siden reiste Sigurd til Danmark, og det sa han og hans menn at der hadde han fått gudsdom for hvem far hans var, og at det hadde vist seg at han var sønn til kong Magnus, og at det var 5 biskoper til stede.
Så sier Ivar Ingemundsson i Sigurdsbolken:

Fem biskoper
de fremste av alle
gudsdom felte
om fyrstens byrd.
Så det seg viste
at veldige kongen
var sønn til Magnus,
mild på gaver.

Haralds venner sa at dette hadde vært svik og løgn av danene.

14.
Da Harald hadde vært konge over Norge i 6 år (1136), kom Sigurd til Norge, og han reiste til kong Harald sin bror; han fant ham i Bergen, og gikk straks til ham og åpenbarte for ham hvem hans far var, og han bad kongen godkjenne frendskapen. Kongen avgjorde ikke noe i denne saken, men bar den fram for mennene sine, som han hadde samtale og møter med. Men av samtalen mellom dem ble utfallet at kongen la klage mot Sigurd for at han hadde vært med og drept Torkjell Fostre vest for havet.

Torkjell hadde fulgt Harald til Norge den gang han kom til landet første gang. Torkjell hadde vært den beste venn til kong Harald. Denne saken ble fremmet så hardt at det ble reist dødssak mot Sigurd for den.

Etter råd av lendmennene hendte det så at en kveld gikk noen gjester dit Sigurd var, og kalte ham til seg og tok ei skute og rodde bort fra byen med Sigurd og sør til Nordnes. Sigurd satt akter på kista og tenkte på sin sak, og han hadde en mistanke om at dette nok var svik. Han var kledd slik at han hadde blå brok og skjorte og til overplagg ei kappe med band. Han satt og så nedfor seg og hadde hendene på kappebandene; han drog dem stundom opp over hodet og stundom ned igjen. Da de var kommet rett utenfor et nes, var de lystige og drukne, rodde hardt og tenkte ikke på noe. Da stod Sigurd opp og gikk til relinga, men de 2 mennene som var satt til å holde vakt over ham, stod opp og gikk også bort til relinga. Begge tok i kappa og holdt den ut fra ham, slik som det er skikk å gjøre med stormenn.
Da han fikk mistanke om at de holdt i flere av klærne hans, greip han dem i hver hand og kastet seg over bord med dem begge 2, men skipet rente langt fram, og det gikk seint med å få snudd, og det tok lang tid før de fikk tatt opp mennene. Men Sigurd dukket og svømte så lenge under vannet at han var oppe på land før de fikk vendt skipet etter ham. Sigurd var så fotrapp som noen, og han tok vegen opp i land, kongsmennene fór og lette etter ham hele natta, men fant ham ikke. Han la seg i ei bergskorte og frøs svært. Han tok av broka og skar hull i bakstykket og drog den på seg slik at han stakk armene gjennom brokbeina. Slik berget han livet denne gangen. Kongsmennene rodde tilbake, og de kunne ikke holde ferden sin skjult.

15.
Sigurd syntes nå han kunne skjønne at det ikke ville være til noen nytte for ham å gå til kong Harald. Han holdt seg da skjult hele høsten og førstningen av vinteren. Han var i byen Bergen hos en prest og prøvde å få høve til å drepe kong Harald, og det var svært mange menn med i disse planene med ham, og noen av dem var kong Haralds hirdmenn og bodde i hans herberge; de hadde før vært hirdmenn hos kong Magnus. Nå var de i stort vennskap med kong Harald, så det var alltid en av dem som satt ved bordet til kongen.

Luciamessedagen om kvelden satt det 2 menn og talte sammen der. Den ene sa til kongen:

Herre, nå vil vi la din dom avgjøre tretten mellom oss. Vi har veddet en ask (16 liter) honning med hverandre. Jeg sier at du vil ligge hos dronning Ingerid, din kone, i natt, men han sier at du vil ligge hos Tora Guttormsdotter.

Da sa kongen leende, og han hadde ingen tanke om at dette spørsmålet var laget med så stor list:

Du vinner nok ikke veddemålet.

Av det mente de å vite hvor han var å finne den natta. Men hovedvakta ble da holdt for det herberget, som de fleste tenkte kongen var i, og som dronninga sov i.

16.
Sigurd Slembedjakn og noen menn med ham kom til det herberget kongen sov i, og de brøt opp døra og gikk inn dit med dragne våpen. Ivar Kolbeinsson gav kongen det første hogget, men kongen hadde lagt seg drukken, og han sov fast, men våknet ved det at folk begynte å hogge i ham, og han sa i ørske:

Du farer vondt med meg nå, Tora.

Hun sprang opp og sa:

De farer vondt med deg, de som vil deg verre enn jeg.

Der lot kong Harald livet. Sigurd gikk bort med sine menn. Så lot han kalle til seg de menn som hadde lovt å slutte seg til ham, om han fikk tatt livet av kong Harald.

Nå gikk Sigurd og hans menn om bord på ei skute, og mennene satte seg til årene og rodde ut på Vågen under kongsgården. Da tok det til å lysne av dag. Så stod Sigurd opp og talte til dem som stod på kongsbrygga, og han lyste drapet på kong Harald på seg, og bad at de skulle ta imot ham og ta ham til konge, slik som hans byrd gav ham rett til. Da samlet det seg mange menn fra kongsgården der på bryggene, og alle svarte som én munn at det skulle aldri hende at de gav seg under den mann som hadde myrdet sin bror.

Men om han ikke var din bror, da har du ingen rett til å være konge.

Dermed slo de sammen våpnene og dømte dem alle utlege og fredløse. Så ble det blåst i kongsluren, og alle lendmenn og hirdmenn ble kalt sammen. Men Sigurd og hans menn fant det da rådeligst å komme seg bort. Han seilte til Nordhordland og holdt ting med bøndene der. De gikk under ham og gav ham kongsnavn. Så tok han inn i Sogn og holdt ting med bøndene der. Der ble han også tatt til konge. Så reiste han nord til Fjordane. Der ble han vel mottatt.
Så sier Ivar Ingemundsson:

Ved Haralds fall
horder og sygner
tok mot den milde
sønn til Magnus.
Da svor seg mange
menn på tinget
i broders sted
for kongesønnen.

Kong Harald ble jordet i den gamle Kristkirken.

Harald Gille var konge av Norge 1130-1136.

Det ser ut til å ha vært splittelse innen topparistokratiet alt før Sigurd Jorsalfare døde. Ikke alle syntes tilfredse med å få Sigurds sønn Magnus til konge.

Ireren Harald Gille (egentlig Gilla Christ = Guds tjener) ble nemlig utpå 1120-tallet hentet til landet av lendmannen Hallkjell Huk, og man påstod at Harald var sønn av Magnus Berrføtt med en irsk kvinne.
Moren var forøvrig med for å vitne.

Gilchrist kalte seg også Harald, og i Norge ble han hetende Harald Gille.

Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde.
I følge tidens skikk kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbent lede av 2 biskoper over 9 (eller 7) glødende plogjern, og etter 3 dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror.

Den 26.mars 1130 døde Sigurd Jorsalfare i Oslo og ble gravlagt i den nybygde Hallvardskirken der, lagt i steinveggen ute fra koret på sørsiden. Sønnen Magnus var i byen da, og overtok straks styret.
Harald Gille lot seg nå likevel kongehylle. Han fikk så stor oppslutning blant stormennene at Magnus måtte godta ham som samkonge. Etter felles hylling på Øyratinget holdt samkongene seg hver for seg, Magnus helst i Trøndelag, Harald i Viken.

Oppslutningen om Harald underbygger den betydning gavmildhet hadde når allianser skulle etableres.
Harald var av den lystige og elskverdige typen, han hadde lett for å få venner, mens Magnus skal ha vært hovmodig og grusom, glad i penger og lite flink til å gi dem ut. Følgen var at Harald Gille fikk godt følge da han også lot seg ta til konge.

Harald var i Tønsberg da Sigurd døde, og det var der, på Haugating, han krevde like rett med Magnus og lot seg utrope til konge over halve Norge. Den eden han måtte sverge om ikke å strebe etter riket, regnet folk for avtvungen og ugyldig. Harald fikk mer folk enn Magnus, og det kom snart til forhandlinger mellom dem.
Enden ble at Magnus ikke så noen annen råd enn å overlate halve riket til farbroren.

Etter en lang indre fredsperiode brøt det ut krig om kongemakten umiddelbart etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130.
Sommeren 1134 sto slaget ved gården Fyrileiv i Ranrike (Bohuslän?), den første vepnede strid mellom norske riksstyrere på over hundre år. De som tørnet sammen, var Sigurds sønn Magnus og Harald Gille, som sa seg å være hans onkel. Begge ble støttet av stormannsgrupper.
Denne striden innledet en hundreårig kamp om kongemakten i Norge.

Det er likevel ikke tale om en sammenhengende krig fra Sigurd Jorsalfares død til Ribbungenes nederlag i 1227 eller til hertug Skules reisning 1239-1240.
Kampene var brutt i kortere eller lengre perioder.
Striden hadde altså ikke hele tiden et omfang som rettferdiggjør betegnelsen borgerkrig. Men særlig i de par-tre siste tiårene av 1100-tallet var brede befolkningslag i større deler av landet innblandet. Betegnelsen - innbyrdeskrig - er mer dekkende enn borgerkrig, som er anakronistisk da den gir assosiasjoner til organiserte kamphandlinger mellom innbyggerne i en mer moderne statsdannelse.

Men - borgerkrig - er likevel den tradisjonelle og innarbeidete betegnelsen. Striden ble i første rekke utkjempet av mer eller mindre profesjonelle krigere i kongenes eller kongsemnenes hird og av huskarene til lendmenn og andre stormenn. Etter hvert kom også et element av rotløse opprørsflokker til. Kampene rammet tidlig folk flest - bønder og bymenn - i de områdene der det ble kjempet. Hærene og flokkene måtte skaffes underhold gjennom plyndring og skattlegging. Og under kongene Magnus Erlingsson og Sverre krevde partene også leidangsutbud fra de områdene de kontrollerte.

Parallelt med krigshandlingene - og delvis som en følge av dem - skjedde det en sterk ekspansjon på flere samfunnsområder, ikke minst i kirkelig og statlig organisasjon og myndighet. Det norske erkebispedømmet ble opprettet midt på 1100-tallet, og noen egentlig statsdannelse kan en knapt tale om før borgerkrigene. På 1200-tallet derimot, etableres en for sin tid sterk sentralmakt.

Kamp om tronen var ikke noe særnorsk fenomen i denne perioden. Liknende stridigheter fant sted også i Danmark i periodene 1130-1170 og 1241-1340,og i Sverige var det indre strid stort sett gjennom hele middelalderen.
Gjennom ekteskapsforbindelser var kongsættene i de 3 landene knyttet sammen, slik at de stridende partene til tider søkte støtte over landegrensene.

Det er særlig indre norske forhold som er trukket frem når historikerne har søkt å forklare borgerkrigene. Én slik forklaring har vært tronfølgeordningen, som var slik at alle kongssønner hadde arverett til tronen og dermed rett til å bli anerkjent som konge.
Denne ordningen kunne føre til at det var flere konger samtidig, med fare for rivalisering og strid.

Spenningsforhold mellom kongemakt og lendmannsaristokrati er også trukket frem som forklaring. Aristokratiet skulle ha samlet seg om føyelige konger og søkt å redusere kongedømmet til sitt redskap, men så ha møtt motstand fra en monarkisk retning som seiret med Sverre. Motsetning mellom kongedømme og kirke har blitt regnet som en skjerpende faktor i striden, da man har ment å kunne plassere en universalkirkelig innstilt høygeistlighet på den angivelig aristokratiske siden mot kongemakten, helt fra erkesetet ble opprettet i 1152-1153.

Man har også tenkt seg at borgerkrigene hadde en geografisk og ættemessig bakgrunn. Kongsemner og partier skal ha hatt fotfeste i forskjellige landsdeler; frem til Sverres tid skulle striden ha hatt karakter av ættestrid.

Sosiale motsetninger med økonomisk grunnlag er blitt fremhevet, særlig av de materialistiske historikerne Bull, Koht og Schreiner, og videreutviklet av Holmsen. Slik Holmsen ser det, utviklet befolkningspress og godsdannelse en jordeiende overklasse og en stadig økende jordløs underklasse; dette skapte konfliktstoff som fikk sin utløsning gjennom borgerkrigene.
Lendmennene - på 1100-tallet kan antallet normalt ha ligget fra et 20-tall til et 40-tall - var storgodseiere med råd til å holde profesjonelle krigere. De støttet forskjellige kongsemner ut fra personlige maktinteresser i den innledende fasen av borgerkrigene, men de fleste gikk etter hvert sammen og siktet mot å utøve samfunnsherredømme gjennom kongedømmet.
Lendmennene fikk tilslutning fra kirken, som selv var stor godseier.
Selv om Sverre i begynnelsen ledet en flokk fattigfolk, endte han selv med å støtte seg til en krets av jordeiere. Godseierkongedømmet gikk seirende ut av borgerkrigene.

Også landskapsmotsetninger kan innpasses i denne teorien. Godseierkongedømmet skulle ha særlig fotfeste i kystområder vest og øst i landet, der godsdannelsen hadde nådd lengst. Motstand fikk man fra Trøndelag, indre Østland og Telemark. Godseierområder skulle med andre ord stå mot distrikter med jevne bønder og småfolk.

Holmsens teori har den fordelen at den er helhetlig og inkorporerer og forklarer de fleste enkeltfenomenene som tidligere ble gitt som årsaker til borgerkrigene. Men hypotesen om sterkt økende godsdannelse like før og i borgerkrigstiden er ikke holdbart begrunnet - dette er noe som forutsettes. Og den sosiale spenningen som kan øynes et stykke ut i borgerkrigstiden, ser i det minste delvis ut til å være et produkt av striden selv, en motsetningmellom den bofaste befolkningen og en rotløs krigerklasse som snyltet på denne, om nødvendig gjennom voldsbruk. Dette gjaldt etter hvert også kongsmenn og andre stormenn, som fremkalte lokale bondeoppgjør på grunn av hard fremferd mot allmuen.

Et syn som er representativ for en utbredt oppfatning, er formulert av Sverre Bagge. Borgerkrigene oppstod som følge av at aristokratiets økonomiske stilling i løpet av den fredelige perioden 1030-1130 var blitt prekær. Det var inntektene fra vikingferdene som frem mot midten av 1000-tallet hadde finansiert gaver og gjengaver, som knyttet sammen og vedlikeholdt kryssende allianser innen aristokratiet, og som var grunnlaget for stormennenes politiske makt.
Disse inntektene ble sterkt redusert etter 1030. For å kompensere inntektstapet samlet stormennene seg om kongen, som hadde skaffet seg et stort jordegods gjennom konfiskasjoner under Olav Haraldsson og Harald Hardråde. Gjennom kongstjeneste fikk man del i kongedømmets inntekter, og lokalehøvdinger gikk i stadig større grad over til å bli et riksaristokrati rundt kongen.

Men etter hvert fikk kongen problemer med å belønne sine tilhengere, slik at konkurransen innen aristokratiet om kongedømmets ressurser ble skjerpet. En viktig årsak må ha vært at kirken i perioden 1030-1130 etablerte seg som betydelig jordeier - for en stor del gjennom gaver fra kongen og i noen grad også fra stormennene.

For kongen var dette en fordel så lenge han kontrollerte kirken. For aristokratiet var overføringene dobbelt katastrofale. Storemengder jordegods gikk ut av sirkulasjon, slik at mindre ble igjen til å belønne gruppas medlemmer. Stormennenes lokale maktposisjon ble undergravd gjennom utbyggingen av kirkens organisasjoner, da deres rolle som lokale religiøse ledere ble overtatt av et sentralt styrt presteskap. Dette førte til forsterket rivalisering innen aristokratiet om kongemaktens ressurser, og misfornøyde tronpretendenter kunne lett skaffe seg støtte til innbyrdes maktkamp.

Harald Gille tapte slaget ved Fyrileiv i Ranrike sommeren 1134, men søkte hjelp hos danskekongen Erik Emune, vendte tilbake høsten 1134. Han satte seg fast i Viken, og dro så til Bergen der Magnus oppholdt seg.
Han klarte å fange Magnus i Bergen like over nyttår 1135.
For å gjøre Magnus uskikket til konge, lot Harald han lemleste (fothogge), blinde og kastrere, og for deretter å sette han i kloster.

Harald fikk ikke glede seg lenge ved kongedømmet. I Trøndelag var det vokst opp en gutt hos storbonden Sakse i Vik (nå Saksvik i Strinda), en gutt som het Sigurd.
Sigurd var sønn av Sakses datter Tora, og faren gikk for å være en prest ved navn Adalbrikt. Familien hadde forbindelser med kongehuset. Toras søster hadde vært Magnus Barfots frille og med ham fått sønnen Olav. Sigurd ble satt til boken og fikk diakonvigsel, men den geistlige løpebanen lokket ham ikke. Han ble kjent som en vill og uvøren kar, og ble kalt - Slembedjakn - den fæle diakonen. Og nå begynte det å gå rykter om at Magnus Barfot nok hadde kastet sine øyne på Tora også, og at Sigurd Slelmbe i virkeligheten var kongens sønn.
Da la han boken vekk og dro utenlands, der han fristet mangt og meget, dro til Jerusalem og fór på kjøpmannsferder, tilbrakte flere år ved det skotske hoff og var vel ansett hos kong David. Omsider kom han til Danmark, og der fikk han gudsdom for sin kongelige avstamning, etter hva det ble påstått.

Etter at Harald var blitt enekonge i Norge, dukket Sigurd opp i Bergen i 1136 og krevde del i farsarven og del med Harald i styret av land og rike. Men Harald fant fram en gammel sak mot Sigurd, det var en historie om et drap borte på Vesterhavsøyene et sted, og en tid ble han holdt borte på denne måten. Til sist tok noen av Haralds menn ham med på en båttur som var ment å skulle være hans siste. Sigurd kom seg unna, og forstod omsider at av Harald hadde han ikke noe godt å vente. Han holdt seg skjult i og omkring byen, og klarte etter hvert å vinne noen av Haralds folk over til seg. Det kom et komplott i stand, og Harald mistet livet. Det gikk slik til:

Harald var glad i kvinner, og i Bergen hadde han hos seg både dronningen og sin elskerinne, Tora Guttormsdatter. En av de sammensvorne lot som om han hadde veddet med en kamerat om hvor kongen hadde tenkt å tilbringe natten. Kongen lo og røpet hvem han aktet å besøke den kvelden - det var hos Tora, frillen. Toras herberge var dårlig bevoktet, og Sigurds menn hadde lett spill. De trengte seg inn mens kongen sov og stakk ham ihjel.

Dagen etter lyste Sigurd Slembe drapet på seg, og krevde kongedømmet etter Harald. Men den støtten han fikk, var ikke stor. Å drepe en mann om natten mens han sov var nidingsverk, å drepe en nær frende likeså. Få ville følge Sigurd, den vanlige reaksjonen var:

Enten var Harald bror din, og da er du en niding, eller han var det ikke, og da har du ingen rett til å være konge.

Sigurd måtte komme seg unna det forteste han vant. Med et lite følge dro han nordover, og gjorde opphold i fjordene underveis; der våget ikke folk annet enn å gi ham kongsnavn.

Men stormennene rundt Harald Gille hadde ikke til hensikt å gi fra seg styringsmakten. Alternativet til Sigurd Slembe var et nytt samkongedømme. De lot derfor Haralds frillesønn Sigurd kongehylle på Øyratinget, og på Borgartinget den ektefødte sønnen Inge, som var pukkelrygget og derfor hadde tilnavnet - krokrygg.

Sigurd Slembe fikk liten oppslutning også etter at han hentet Magnus Blinde ut av klosteret. Stormannskretsene rundt de 2 barnekongene slo seg sammen, og i slaget ved Holmengrå ved Hvaler høsten 1139 mistet Magnus livet, mens Sigurd ble tatt til fange og pint i hjel. Militæraksjonene mot Sigurd Slembe dannet opptakten til et mer varig samarbeid mellom stormennene rundt barnekongene, som nå fikk felles hird.

I 1142 hentet misnøyde stormenn en tredje sønn av Harald Gille fra Skottland. Farskapet var anerkjent av Harald selv, så trønderne tok Øystein til samkonge på Øyratinget samme år. Dette er siste gang hylling og blodsrett gjorde en mann til konge over hele Norge. Ingen av kongene hadde fastlandsdelstilknytning, men Sigurd, med tilnavnet - munn - holdt seg helst i Trøndelag, mens Inge Krokrygg holdt seg i Viken. Øystein, som var eldre enn sine brødre og tok egen hird, var aktiv utenfor landets grenser i den grad at han i begynnelsen av 1150-årene tvang Orknøyjarlen til underkastelse og til og med herjet i Skottland og England.

Innenlands var likevel årene frem mot midten av 1150-tallet forholdsvis fredelige, noe som må ha vært en forutsetning for en særs viktig begivenhet i norsk historie; opprettelsen av den norske kirkeprovins.
Det var fred mellom kongebrødrene så lenge deres gamle rådgivere og formyndere levde, det vil si frem mot 1150, da Inge og Sigurd tok seg hver sin hird. Det ble nå uenighet mellom brødrene uten at vi sikkert vet hvorfor, men det er nærliggende å tenke seg strid om kongedømmets ressurser som viktig, der uvennskap og prestisjekamp mellom deres menn ofte utløste stridighetene.

Motsetningene økte etter opprettelsen av erkestolen i Nidaros, og virkelig krig ble det da Sigurd og Øystein sommeren 1155 slo seg sammen om å frata Inge kongeverdigheten. I denne krigen ble først Sigurd drept, så Øystein, slik at Inge sensommeren 1157 så ut til å stå som den endelige seierherren. Vi kan i løpet av striden mellom brødrene skimte konturene av fastere partigrupperinger. Kretsen rundt Inge ble stadig klarere et lendmannsparti med tyngdepunkt på Vestlandet og i Viken. Flere av Sigurds og Øysteins lendmenn gikk etter Sigurds fall over til Inge.

Mot Inges parti samlet det seg en flokk med fotfeste i Trøndelag, på Opplandene og lengst øst i Viken, ved Götaelv. Disse tok uten videre Sigurd Munns 10 år gamle uekte sønn Håkon (Herdebrei) til konge, uten å la valget formaliseres gjennom hylling på ting. Hirden eller flokken overtok altså bøndenes rolle som kongemakere. Nytt er det også at flokken eller partiet - skapte - kongsemner ved behov.

Håkon ble vinteren 1159 tatt til samkonge i Trøndelag som sin fars arving. I striden som fulgte, hadde Inges hær i begynnelsen overtaket, men hæren ble etter hvert svekket av rivninger mellom en vestlandsk og en sørøstnorsk fraksjon, og 4.februar 1161 falt Inge nær Oslo i kamp med Håkons menn.

I denne første fasen av borgerkrigene var kamphandlingene i all hovedsak begrenset til et par perioder, mellom Magnus Sigurdsson og Harald Gille i 1134-135, og mellom Haralds sønner fra 1155.
Fasen er videre kjennetegnet av at striden i all hovedsak ble ført av kongene og deres menn uten at folk flest i særlig grad ble trukket inn.
Fastere partidannelser er det først tale om i perioden 1155-1160. Før den tid kunne stormennenes lojalitet være vekslende,der Inge viste størst evne til å tiltrekke seg stormennene gjennom generøsitet. Under disse korte konfliktene er det også vanskelig å se konfliktmønstre regionene imellom. Kongene hadde tilhengere i alle landsdeler, og selv var de mobile, selv om de gjerne foretrakk å oppholdt seg i visse landsdeler uten at de gjorde forsøk på å underlegge seg disse permanent.

Etter kong Inges fall stod Håkon Herdebrei som enehersker i Norge. Han lot sende ut folk for å overta kongsombudene landet rundt og begynte å jage bort biskoper som var innsatt under kong Inge. Det så altså ut til at Håkons parti hadde kontrollen, men slik fremferd var neppe egnet til å forsone motstanderne. Ingepartiet hadde knapt noe godt å vente fra Håkon Herdebrei og hans menn.

Nå fremstod Erling Skakke som partiets fremste mann. Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-1155 hadde han vært med Orknøyjarlen på korstogsferd. Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne på Sicilia fikk han et hogg over halsen slik at hodet kom til å helle mot den ene siden, noe som skaffet ham tilnavnet - skakke.
Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru.

Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge. Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær. Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.

De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.

For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-1153 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-1153.

Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson. Han var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.

Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom - kroningseden - sikret seg viktige rettigheter. Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot Romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-1153 om Peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med - kanonisk - rett (alminnelig kirkerett).

Andre dokumenter utdyper det bildet kroningseden gir av politisk ideologi og nært samarbeid mellom kirken og kongedømmet i Magnus Erlingssons regjeringstid.

Tronfølgeloven fra samme tid fastslår at det skal være enekongedømme, basert på førstefødselsrett (primogenitur) og legitim fødsel. Dette betyr at bare én skulle være konge, normalt kongens eldste ektefødte sønn. Etter ham kom andre, ektefødte kongssønner - den som var bestskikket - og dernest - nærmeste arving. Om arving manglet, skulle den best skikkete overhodet være konge.
Hvem av de ektefødte kongssønnene som var best skikket, hvem som var nærmeste arving, eller hvem som var best skikket overhodet, skulle avgjøres av et riksmøte med 12 bønder fra hvert bispedømme, oppnevnt av biskopen, sammen med hirden og kirkens fremste menn. Ved uenighet skulle kirken ha det avgjørende ordet. Kirken fikk altså svært stor innflytelse. Vi kan også merke oss at de lokale hyllingstingene ble kuttet ut til fordel for ett møte for hele riket.

Det ble riktignok aldri foretatt noe kongevalg etter disse reglene. Men loven ble et mønster for den fremtidige utformingen av tronfølgen.

Samtidig ble det foretatt en revisjon av landskapslovene - for første gang under ett. Revisjonen gjaldt i første rekke kristenrettene, noe som viser at kirken medvirket aktivt.
For det første ble tienden lovfestet til avløsning av eldre avgifter. Trolig ble den først nå innført over hele landet.
For det andre ble flere typer forbrytelser regnet som ubotamål. Ubotamål var forbrytelser som i prinsippet ikke kunne bøtes, og som medførte full formueskonfiskasjon. Dessuten ble bøtesatsene for lovbrudd - også kristenrettsbrudd - hevet, noe som ga økte bøteinntekter til biskopene.

Magnus Erlingssons noe senere privilegiebrev til Nidaroskirken er blitt karakterisert - nesten i bokstavelig forstand - som kronen på verket når det gjelder samarbeidet mellom kirke og kongemakt i Norge i middelalderen. I dette dokumentet tok Magnus riket i len av Gud og St.Olav; han var helgenens vasall. Han lovte å vokte lov og rett, og å forsvare fedrelandet. Som tegn på lensunderkastelsen ofret Magnus sin krone på alteret i Kristkirken i Nidaros og lovte at både hans og hans etterfølgeres kroner skulle tilfalle kirken etter deres død. Dette var et vitnesbyrd om evig underkastelse.

I tillegg ble bestemmelsene fra 1152-1153 stadfestet, og det ble gitt rettsforbedringer (i form av rettarbøter).

Enda klarere enn kroningseden og tronfølgeloven fremstiller privilegiebrevet kongedømmet som et gudegitt embete, som forplikter innehaveren til å opprettholde fred og rettferdighet. Ved å underkaste seg St.Olav, den ideelle - rex iustus - bandt Magnus seg til selv å styre som rettferdig konge. Vasallforholdet ga på sin side Magnus' kongedømme økt religiøs sanksjon og kan ha vært ment som et rettsvern mot ytre og indre fiender.

Det kunne nå se ut til at Erling og Magnus satt trygt ved makten, de hadde tilslutning fra storparten av det verdslige aristokratiet og fra kirken. Men etter Håkon Herdebreis fall rømte hæren hans til Opplandene der den tok seg et nytt kongsemne, men ble slått i 1163-1164. Sommeren 1165 truet en ny fare da danskekongen Valdemar den Store angrep Viken med en stor flåte, men også han uten å lykkes. Etter gjensidige angrep og påfølgende forhandlinger ble det forlik i 1170. Både Saxo og sagaene opplyser at Erling anerkjente Valdemar som overherre og tok Viken i len av ham som hans jarl.

En ny motkonge opptrådte vinteren 1165-1166 i de østlandske innlandsbygdene. Han ble definitivt slått i 1168.

I 1174 samlet det seg en flokk om Øystein Møyla (småjente), en angivelig sønn av Øystein Haraldsson. Denne flokken var hovedsakelig satt sammen av rotløse menn fra Marker og området ved Götaelv, slike som hadde mistet slektninger og eiendom i krigene - og dertil folk fra Telemark. Denne flokken, som var lite populær både hos lendmennene og hos bøndene, ble etter hvert kalt - birkebeiner - en nedsettende betegnelse da de på grunn av fattigdom skal ha brukt bjørkenever rundt beina i stedet for sko. Til slutt ble birkebeinerne etter nyttår i 1177 slått av Magnus Erlingsson i slaget på Re nord for Tønsberg, og Øystein Møyla ble drept. Snorres - Heimskringla - og de andre eldre sagaene fører sin beretning frem til slaget på Re.

Sverres saga fører beretningen videre.

Øst i Värmland støtte restene av birkebeinerflokken på sin neste fører, som skulle lede dem til seier over Magnus og Erling. Det var Sverre, som påstod han var sønn av Sigurd Munn.

Kongers og kongsemners skjebne i borgerkrigstiden - Patronymikon i parantes angir usikkerhet om farskap.

Magnus Sigurdsson Blinde (1130-1135) - Falt ved Holmengrå nær Hvaler i 1139 mot Inge Krokrygg.

Harald Gille (1130-1136) - Myrdet i Bergen av Sigurd Slembe.

Sigurd Slembe (1136-1139) - Henrettet.

Inge Krokrygg (1136-1161) - Falt på isen ved Grønnlia i Oslo i kamp med Håkon Herdebrei.

Sigurd Munn (1136-1155) - Falt.

Øystein Haraldsson (1142-1157) - Falt.

Håkon (Sigurdsson) Herdebrei (1159-1162) - Falt i et sjøslag utenfor Veøy i Romsdalen.

Magnus Erlingsson (1161-1184) - Falt i slaget mot Sverre ved Fimreite i Sogn.

Sigurd (Sigurdsson) Markusfostre (1163-1164) - Falt.

Øystein (Øysteinsson) Møyla (1174-1177) - Falt i slaget på Re nord for Tønsberg.

Sverre (1177-1202).

Jon (Ingesson) Kuvlung (1185-1188) - Falt i et slag mot birkebeinerne i Bergen.

Sigurd (Magnusson) (1193-1194) - Falt i et slag mot birkebeinerne i Florvåg ved Bergen.

Inge (Magnusson) (1196-1202) - Drept av bønder på Opplandene.

Håkon Sverresson (1202-1204).

Guttorm Sigurdsson (1204).

Erling (Magnusson) Steinvegg (1204-1207).

Inge Bårdsson (1204-1217).

Filippus Simonsson (1207-1217).

Skule Bårdsson (1239-1240) - Drept av birkebeinere utenfor Elgeseter kloster ved Nidaros.

Håkon (Håkonsson) (1217-1263).


Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 263.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 346f.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 103-107, 110-114.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 789.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

Magnus Berrføtts saga:

12.
Steinkjel Sveakonge døde omtrent på den tiden de to Haraldene falt, Håkon het den kongen som rådde for Svitjod etter ham. Siden var Inge, sønn til Steinkjel, konge; han var en god og mektig konge, større og sterkere enn andre menn; han var konge i Svitjod da Magnus var konge i Norge.

Magnus Blindes saga:

1.
...Kong Harald var gift med Ingerid, datter til Ragnvald; han var sønn til kong Inge Steinkjelsson.

Died:
Fra heimskringla.no:

Natten mellom 13. og 14.desember 1136 skrives kong Harald Gille ut av sagaen. Den berusede kongen blir overfalt og drept i sengen hos sin elskerinne Tora Guttormsdatter. Gjerningsmennene ledes av Sigurd Slumpedegn (Slembe), som påstår å være kongens halvbror.

Harald married Tora Guttormsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Anecdote:
Tora var Harald Gilles offisielle frille, en hård og ond kvinne.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga:

Kong Harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde.
I lang tid var ætten og ættevernet en realitet, og størst rolle spilte det selvfølgelig for de mektigste, de eldste ættene i bygda. Små og ringe ætter haddevanskelig for å hevde seg mot kaksene. En kan ikke la seg lede av lovforskriftene alene når en skal gjøre seg opp et begrep om hvordan samfunnet i virkeligheten fungerte. Kongsmoren Tora lot f.eks. tungen rive ut på en småsvein som hadde nasket av godtefatet hennes.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga, avsnitt 1.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 294.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 801.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1093, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Magnus ble tatt til konge av det overveiende flertall av fylkene i det nordlige Norge, men Opplanda valgte Håkon Toresfostre, sønn til Magnus Haraldsen.
Håkon døde like etter, men den flokken han hadde, samlet seg om fosterfaren Steigar-Tore og gikk i strid mot kongen. Magnus vant og var siden enekonge fra 1094.

Han hadde konflikt gående med svenskekongen Inge Steinkjellsson om riksgrensen, ble forlikt etter megling av kong Erik Eiegod av Danmark i 1101 i Konghelle.
Da giftet Magnus seg med Inges datter Margrethe, kalt fredkull' av den grunn.

Reiste på hærferd til Skottland og øyene, tok svært hærfang og underla seg mye land, bl.a. Ongulsøy (Anglesey) i Bretland, Orknøyene, Suderøyene og Man.

Tilnavnet Berrføtt fikk Magnus fordi han og hans menn gikk med skotsk drakt med kort kjortel.
Det er også sagt at navnet kom av at han skal ha måttet gå barbeint over glødende kull for å bevise sin kongelige byrd.

Dro på nytt krigstokt mot øyene i vest i 1102, og på hjemvei falt Magnus på hærferd til Irland i slag/landgang i Ulster.

Gift med:

1. NN: sønn Øystein.

2. Tora: sønn Sigurd Jorsalfare.

3. Sigrid Saksesdatter: sønn Olav.

4. Margret Ingesdatter fra Svitjod, (Fredkulla).

5. NN: fra Irland, mor til Harald 4.

6. Tora Saksesdotter: Sigurd Slembe.

Den siste viking av de norske konger.

Ifølge Snorre skal Krigs-Magnus ha sagt:
Konger skal en ha til ære, ikke til et langt liv.

Fra Magnussønnenes saga:

Snorre skriver:

1.
Etter kong Magnus Berrføtts fall tok sønnene hans kongedømme i Norge, Øystein, Sigurd og Olav. Øystein fikk norddelen av landet og Sigurd sørdelen. Da var kong Olav bare fire eller fem år; og den tredjeparten som han fikk, styrte de to andre sammen. Sigurd var tretten eller fjorten år da han ble tatt til konge, og Øystein var ett år eldre. Kong Sigurd lot datter til irekongen bli igjen vest for havet. Da Magnussønnene ble tatt til konger, kom de hjem igjen de menn som hadde reist ut med Skofte Ogmundsson, noen fra Jorsalaheim og noen fra Miklagard. De ble navngjetne vidt og bredt og hadde all slags nytt å fortelle. På grunn av disse nyhetene fikk en mengde mennesker i Norge lyst på en slik ferd. Det ble fortalt at i Miklagard fikk nordmenn som ville ta tjeneste i hæren, en mengde penger. De bad kongene at en av dem, Øystein eller Sigurd, skulle være med og være høvding for de menn som ville med i utferden. Kongene sa ja til dette, og sammen kostet de alt i stand til ferden. Mange stormenn, både lendmenn og mektige bønder, rådde seg til å være med på ferden. Da alt var ferdig, ble det avgjort at Sigurd skulle fare, men Øystein skulle styre landet for dem begge.

2.
Ett år eller to etter kong Magnus Berrføtts fall, kom Håkon, sønn til Pål jarl, vest fra Orknøyene. Kongene gav ham jarledømme og styring på Orknøyene, slik som jarlene hadde hatt før ham, Pål, hans far, og Erlend, hans farbror. Håkon fór vestover igjen til Orknøyene.

3.
Fire år (riktigere fem) etter kong Magnus' fall drog kong Sigurd med hæren sin fra Norge; da hadde han seksti skip. Så sier Torarin Stuttfell:

Så mange talte
det modige mannskap
som kom sammen,
mot kongen trofast,
at seksti hærskip,
herlig bygd,
etter Guds vilje
glei ut herfra.
Sigurds ferd fra landet.

Kong Sigurd seilte om høsten til England; da var Henrik, sønn til Vilhjalm Bastard, konge der. Kong Sigurd var der om vinteren. Så sier Einar Skulason:

Mot vest med den store hæren
den hardføre kongen styrte.
Så bar da skipet til høvdingen
på bølgen fram til England.
Der lot den stridsglade kongen
stavnene hvile om vinteren.
Aldri kan av hærskip
bedre høvding stige.

4.
Våren etter seilte kong Sigurd med hæren vest til Valland og kom fram om høsten til Galizeland og var der den neste vinteren. Så sier Einar Skulason:

Folkekongen som rådde
for rike gjævest på jorden,
i Jakobsland sitt tilhold
tok så neste vinter.
jeg hørte at hærkongen straffet
svikferd fra frekke jarlen.
blod den raske høvding
hærfuglen gav å drikke.

Dette gikk slik for seg at den jarlen som rådde for landet, gjorde avtale med kong Sigurd at jarlen skulle la Sigurd få kjøpe mat hele vinteren; dette førte han ikke fram lenger enn til jul, men da ble det vondt for mat, for landet er magert og et dårlig matland. Da fór kong Sigurd med en stor hær til det kastellet som jarlen hadde, men jarlen flyktet unna, for han hadde få folk. Kong Sigurd tok en mengde mat og mye annet hærfang og førte det til skipene sine. Så gjorde han seg ferdig til å reise derifra og seilte langs med Spania. Da kong Sigurd seilte langs Spania, hendte det at noen vikinger som var ute etterhærfang, kom imot ham med en galeiflåte. Men kong Sigurd la til strid med dem, og dette var det første slaget mot hedninger, og han tok åtte galeier fra dem.
Så sier Halldor Skvaldre:

Elendige vikinger styrte
mot veldige kongen til møte.
Men i striden høvdingen felte
for fote fiender mange.
Hæren greide å rydde
raskt åtte galeier.
Stor var haugen av falne.
Hærfang vant vennesæl høvding.

Siden styrte kong Sigurd til et kastell som heter Sintra, og der kjempet han det andre slaget. Det er i Spania. Der satt hedenske folk (maurere) og herjetpå kristne. Han tok kastellet (sammen med grev Henrik av Portugal) og drepte alle sammen der fordi de ikke ville la seg kristne. Han tok gods der også.
Så sier Halldor Skvaldre:

Nå nevner jeg kongens storverk,
som han i Spania gjorde.
Djervt mot Sintra-kastellet
stormet den storgjæve høvding.
Her av den harde kongen
hærmenn fikk stor skade,
fordi de nektet å ta mot
den rette tro, som han bød dem.

5.
Etter det seilte kong Sigurd med hæren til Lisboa; det er en stor by i Spania, halvt kristen og halvt hedensk. Det er skillet mellom det kristne Spania og det hedenske Spania. Hedenske er alle de bygder som ligger vest (sør) for den. Der hadde kong Sigurd det tredje slaget med hedninger, og der fikk han seier. Han vant også stort hærfang. Så sier Halldor Skvaldre:

Den tredje seier vant du,
tapre kongeætling
da til land du styrte
der byen Lisboa ligger.

Så styrte kong Sigurd med hæren vest (sør) for det hedenske Spania og la til ved en borg som heter Alkasse, og der hadde han det fjerde slaget med hedenske menn. Han vant borgen og drepte mange folk der, da han ødela borgen. Der fikk de en umåtelig mengde gods.
Så sier Halldor Skvaldre:

Ute ved Alkasse
ønsket du - så jeg hørte -
hærfører, fjerde gangen
å gå i harde striden.
Og likeså dette :
Jeg har hørt at sorgen rammet
de hedenske kvinner i borgen
da mennene måtte flykte
for den djerve fiendehæren.

6.
Så holdt kong Sigurd fram med ferden og seilte til Norvasund. I sundet møtte han en stor vikingflåte, og kongen la til slag mot dem. Der hadde han det femte slaget og vant seier.
Så sier Halldor Skvaldre:

I blod å farge du vågde
øst for Norvasund våpen.
Hjelp sendte Gud; til friske
sår fikk ravnen flyge.

Siden seilte kong Sigurd på sørsida langs Serkland, og kom til den øya som blir kalt Forminterra. Der hadde en stor flokk hedenske blå menn slått seg ned i en heller, og de hadde satt en stor steinvegg for helleråpningen. De herjet vidt og bredt i landet og førte alt hærfang til helleren. Kong Sigurd gjorde landgang på denne øya og gikk til helleren, men den var i et berg, og det var høyt å gå opp til steinveggen ved helleren, og berget lutet fram over steinveggen. Hedningene verget steinveggen, og var ikke redde for våpnene til nordmennene, for de kunne kaste stein og våpen ned på nordmennene under føttene sine. Nordmennene ville heller ikke gå opp når det var slik. Så tok hedningene pell og andre dyre ting og bar ut på veggen og svingte med dem mot nordmennene. De ropte til dem og egget dem, og sa de hadde ikke mot i livet.
Da fant kong Sigurd på råd. Han lot ta to skipsbåter, slike som blir kalt barker, og han lot dem dra opp på berget og over helleråpningen; han lot binde digre tau under alle spantene og om stavnene. Så gikk det så mange mann opp i dem som det var rom til, og så firte de båtene ned framfor helleren med reip. så skjøt de som var i båtene og kastet stein, så hedningene måtte dra seg tilbake fra steinveggen. Så gikk kong Sigurd opp i berget under steinveggen med hæren sin, de brøt i stykker veggen og kom på den måten opp i helleren. Men hedningene rømte inn bak en steinvegg som var satt tvert over helleren. Da lot kongen bære inn i helleren store stokker og gjøre et stort bål i helleråpningen, som de tente ild på. Da ilden og røyken nådde hedningene, lot noen av dem livet, og noen gikk imot våpnene til nordmennene, og alle sammen ble drept eller brent. Der fikk nordmennene det største hærfang som de hadde tatt på denne ferden.
Så sier Halldor Skvaldre:

Stridslystne fredsbryter
snart fikk se
framfor stavnen
Forminterra.
Der hær av blåmenn
før bane de fikk,
måtte egg
og ild tåle.
Og likeens dette:
Hærkonge, du lot barker
ned for berget fire.
Høvdingens verk mot serker
er blitt spurt så vide.
Oppover bratte berget
brøt du deg fram, kriger.
Mot folkefylte heller
med følget ditt du trengte.

Dessuten sier Torarin Stuttfell:

Stridsklok kongen
bad karene
dra opp på berget
to beksvarte båter.
Ved reip ble de firet
nedover fjellet
fulle av hærmenn
for helleråpning.

7.
Siden fór kong Sigurd lenger fram og kom til ei øy som heter Iviza. Der holdt han slag og vant seier. Det var det sjuende slaget. Så sier Halldor Skvaldre:

Hederomkranset høvding
med hærskip kom til Iviza.
Den gjæve kongen hadde
stor hug til kamp å komme.

Etter dette kom kong Sigurd til ei øy som heter Manork. Der hadde de det åttende slaget med hedenske menn, og fikk seier. Så sier Halldor Skvaldre:

Åttende slaget ble siden
utstridd på grønne Manork.
Den prektige kongehæren
pilene farget røde.

8.
Om våren kom kong Sigurd til Sikiløy og slo seg til lenge der. Da var Rodgeir (Roger II) hertug der. Han tok vel imot kongen og bad ham til gjestebud. Kong Sigurd kom dit og mange mann med ham. Der fikk han en herlig mottagelse, og hver dag ved gjestebudet stod hertug Rodgeir og vartet opp ved bordet til kong Sigurd. Da de hadde tatt bad sjuende gjestebudsdagen, tok kong Sigurd hertugen i handa og førte ham opp i høgsetet og gav ham kongsnavn og rett til å være konge over Sikiløy-riket; før hadde det vært jarler over det riket.

9.
Rodgeir, konge over Sikiløy, var en svært mektig konge. Han vant hele Pul og la også under seg mange storøyer i Grekenlandshavet. Han ble kalt Rodgeir den mektige. Hans sønn var Vilhjalm, konge på Sikiløy; han hadde lenge hatt stor ufred med keiseren i Miklagard. Kong Vilhjalm hadde tredøtre, men ingen sønn. Han giftet den ene dattera si med keiser Henrik (Henrik VI), sønn til Fredrik (Barbarossa), som nå er keiser i Roma. Den andre dattera til kong Vilhjalm ble gift med hertugen av Kipr, og den tredje ble gift med flåtehøvdingen Margrit. Keiser Henrik drepte dem begge to. Datter til Rodgeir, konge på Sikiløy, ble gift med Manule, keiser i Miklagard. Deres sønn var keiser Kirjalaks (Alexios II).

10.
Om sommeren seilte kong Sigurd ut over Grekenlandshavet til Jorsalaland. Så drog han opp til Jorsalaborg og møtte der jorsalakongen Baldvine. Kong Baldvine tok overmåte vel imot kong Sigurd og rei med ham ut til elva Jordan og tilbake til Jorsalaborg.
Så sier Einar Skulason:

I Grekenlandshavet høvding
lot havkalde skipet duve -
det er ikke småting som skalden
kan synge om kongens storferd
til han fikk landfestet skipet
ved store og vide Akersborg.
Hele hæren med kongen
hilste den morgen med glede.
Jeg nevner at kampglade konge
kom til Jorsala-byen;
under den vide himmel
hævere høvding fins ei.
I Jordans rene bølger
badet den gavmilde fyrsten.
Alle som hørte om det,
høyt måtte prise dåden.

Kong Sigurd oppholdt seg lenge i Jorsalaland utover høsten og førstningen av vinteren.

11.
Kong Baldvine gjorde et flott gjestebud for kong Sigurd og mange av mennene hans. Da gav kong Baldvine kong Sigurd mange helligdommer, og med samtykke av Baldvine og patriarken ble det tatt en spon av det hellige kors, og begge to svor ved helligdommen at dette tre var av det hellige kors som Gud sjøl var pint på. Etterpå ble denne helligdommen gitt til kong Sigurd på det vilkår at han og tolv andre menn med ham svor på at han skulle fremme kristendommen av all sin makt, og reise en erkebispestol i landet om han kunne, og at korset skulle være der den hellige kong Olav hvilte, og han skulle innføre tiende, og sjøl gi tiende.
Kong Sigurd fór siden til skipene sine i Akersborg. Da rustet også kong Baldvine hæren sin for å fare til Syrland til en by som heter Sætt; den borgen var hedensk. Kong Sigurd fulgte med ham på den ferden. Da kongene hadde holdt byen kringsatt ei kort tid, gav de hedenske menn seg, og kongene vant byen (19.desember 1110), men hærmennene fikk alt det andre hærfanget. Kong Sigurd gav kong Baldvine hele borgen.
Så sier Halldor Skvaldre:

Den hedenske byen vant du
med velde, men bort du gav den,
gavmilde kriger! Alltid
du ære vant i kampen.
Einar Skulason sier også om dette :
Dølenes konge tok Sidon,
slikt kan nok karene minnes.
Slynger tok da sterkt til
å svinge seg i striden.
Stridsmannen brøt en festning
som faretruende stod der.
Sverdene ble farget røde,
fyrsten fikk gledelig seier.

Deretter fór kong Sigurd til skipene sine og laget seg til å fare bort fra Jorsalaland. De seilte nordover til øya som heter Kipr, og kong Sigurd slo seg ned der en stund. Siden fór han til Grekenland og la seg med hele flåten ute ved Engelsnes, og der lå han en halv måned. Hver dag var det rask bør til å seile nordover havet med, men han ville bie på bidevind, så de kunne strekke seilene langs etter skipet, fordi alle seilene hans var kledd med pell både på den sida som snudde fram, og den som snudde bak, for verken de som var forut, eller de som var akter på skipet, ville se det som var minst vakkert på seilene.

12.
Da kong Sigurd seilte inn til Miklagard, seilte han nær land. Overalt oppe i land der er det byer, kasteller og landsbyer, så det ikke noe sted er slutt på dem. Fra land så de alle de spente seilene som fulgte tett på hverandre, så det så ut som et gjerde. Alle folk stod ute, så de kunne se på kong Sigurds seiling. Også keiser Kirjalaks (Alexios I) hadde fått vite om kong Sigurds ferd, og han lot åpne den byporten i Miklagard som heter Gullvarta. Den porten skal keiseren ri inn gjennom når han har vært lenge borte fra Miklagard og har vunnet stor seier.
Kong Sigurd Jorsalfare rir inn gjennom Gullvarta.
Keiseren lot breie ut pell på alle gatene i byen fra Gullvarta til Laktjarner; der er den gjæveste hallen til keiseren. Kong Sigurd sa til mennene sine at de skulle ri kaute inn i byen, og de skulle vise seg lite forundret over alt det nye som de fikk se; og så gjorde det. Med slik prakt rei kong Sigurd og alle mennene hans til Miklagard og så til den gjæveste kongshallen, og der var alt gjort i stand til dem. Kong Sigurd slo seg ned der ei tid.
Da sendte kong Kirjalaks noen av sine menn til ham, og spurte om han ville ta imot seks skippund gull av keiseren, eller om han ville at keiseren skulle få i stand den leiken som keiseren brukte å la holde på Padreimen. Kong Sigurd valgte leiken, men sendemennene sa at leiken kostet ikke keiseren mindre enn dette gullet. Da lot keiseren stelle til leiken, og den gikk for seg som det var vanlig. I alle leiker gikk det denne gangen best for kongen. Dronninga har halvparten av leiken, og hennes og kongens menn kappes i alle leikene. Grekerne sier at når kongen vinner flere leiker enn dronninga, da skal kongen vinne seier når han farer i hærferd.

13.
Deretter laget kong Sigurd seg til hjemferden. Han gav keiseren alle skipene sine; det var gull-lagte hoder på det skipet som kongen hadde styrt; de ble satt på Peterskirken. Keiser Kirjalaks gav kong Sigurd mange hester og gav ham vegvisere gjennom hele riket sitt. Så reiste kong Sigurd bort fra Miklagard; men en hel mengde menn ble igjen og tok tjeneste i hæren. Kong Sigurd fór først til Bulgaraland og derfra gjennom Ungarariket, Pannonia, Svåva og Byjaraland. Der møtte han Lozarius (Lothar, hertug av Sachsen), keiser av Rom, som tok overmåte vel imot ham og gav vegvisere gjennom hele riket sitt og lot ham og hans folk kjøpe alt det de trengte. Da kong Sigurd kom til Slesvig i Danmark, holdt Eiliv jarl et kostbart gjestebud for ham; det var ved midtsommerstid. I Heidaby møtte han Nikolas danekonge, som tok særdeles godt imot ham og sjøl fulgte ham nord til Jylland og gav ham et skip i full stand, som han reiste over til Norge med. Så kom Sigurd hjem til riket sitt, og han ble vel mottatt. Det sa folk at ingen hadde fart en større hedersferd fra Norge enn den; da var han tjue år gammel og hadde vært tre år på denne ferden. Hans bror Olav var da tolv år gammel.

14.
Kong Øystein hadde gjort mye nyttig i landet mens kong Sigurd var på ferd. Han grunnla Munkeliv på Nordnes i Bergen og la mye gods til det. Han lot også bygge Apostelkirken på kongsgården, en trekirke, og der lot han bygge den store hallen, det staseligste trehus som har vært bygd i Norge. Han lot også bygge kirke på Agdenes, og ved sida en skansevoll og ei havn der det før hadde vært havneløst. Han lot også bygge Nikolaskirken i kongsgården i Nidaros, og dette huset ble svært omsorgsfullt utført med utskjæringer og allslags arbeid. Han lot også bygge en kirke i Vågan på Hålogaland og lainntekter til den.

Kong Øystein bygger.

15.
Kong Øystein sendte bud til de klokeste og mektigste menn i Jemtland og bød dem til seg, og han tok imot alle som kom, med stor vennlighet, og ved avskjeden gav han dem vennegaver; på den måten førte han dem til vennskap med seg. Da mange av dem nå fikk til vane å fare til ham og tok imot gaver av ham, og da flere som ikke kom dit, fikk sendende gaver fra ham, vant han fullt vennskap med alle de menn som rådde for landet. Siden talte han for dem, og sa at jemtene hadde gjort ille da de hadde vendt seg bort fra kongene i Norge og ikke ville stå under dem eller betale skatt til dem. Først talte han om det at jemtene hadde gitt seg under kong Håkon Adalsteinsfostre og siden vært lenge under Norges konger. Han nevnte også det hvor mange nødvendige ting de kunne få fra Norge, eller hvor tungvint det ville være for dem å søke til sveakongen om det de trengte til. Han kom så langt med sine taler at jemtene sjøl bød seg til å gå under kong Øystein. Først tok stormennene der troskapsed av hele folket; så drog de til kong Øystein og tilsvor ham landet, og dette har holdt seg hele tida siden. Kong Øystein vant Jemtland med klokskap og ikke ved å gå på med makt som noen av forfedrene hans.

16.
Kong Øystein var vakker som få å se til, blåøyd og noe storøyd, med lyst krøllet hår. Han var knapt middels høy, en klok mann som hadde gode kunnskaper om alt, om lover og lærerike fortellinger om mennesker, han var rådklok og veltalende, gladlynt og vennlig i omgang, omtykt og elsket av alle mennesker. Han var gift med Ingebjørg, datter til Guttorm Steigar-Toresson ; de hadde ei datter som het Maria, og som siden ble gift med Gudbrand Skavhoggsson.

17.
Kong Sigurd var stor av vekst; og han hadde brunt hår. Han var mandig, men ikke vakker. Han var velvoksen og snar i vendingen, fåmælt og oftest ikke vennlig; han var vennegod og trofast; han hadde ikke lyst til å tale mye, holdt på formene og var verdig. Kong Sigurd ville gjerne styre og var streng til å straffe, han holdt godt loven, var gavmild, mektig og gjæv. Kong Olav var høy og slank, vakker å se til, gladlynt, omgjengelig og vennesæl. Da disse brødrene var konger i Norge, tok de bort mange av de pålegg som danene hadde lagt på folket da Svein Alfivuson styrte landet, og derfor ble de likt særlig godt både av allmuen og av stormennene.

18.
Kong Olav fikk en sjukdom som førte til døden. Han er gravlagt ved Kristkirken i Nidaros, og det var stor sorg etter ham. Siden rådde de to kongene, Øystein og Sigurd, for landet, men først hadde de tre brødrene vært konger i tolv år, fem år etter at kong Sigurd kom hjem til landet, og sju år før. Kong Olav var sytten år da han døde, og det var den 22. desember (1115), da kong Øystein hadde vært ett år øst i landet og Sigurd nordpå. Da satt kong Øystein lenge om vinteren i Sarpsborg.

19.
Det var en mektig bonde som het Olav i Dal, en rik mann. Han bodde på Store-Dal i Åmord og hadde to barn. Sønnen het Håkon Fauk, og dattera var Borghild. Hun var ei framifrå vakker kvinne, og så var hun klok og hadde mange kunnskaper. Olav og hans kone og hans barn var lenge i Borg om vinteren, og Borghild var støtt og talte med kongen, og folk sa både det ene og det andre om deres vennskap. Men sommeren etter drog kong Øystein nord i landet, og Sigurd kom østpå, og vinteren etter var kong Sigurd øst i landet. Han satt lenge i Konghelle og hjalp opp denne kjøpstaden mye. Der gjorde han et stort kastell og lot grave et stort dike omkring. Kastellet var bygd av torv og stein. Han gjorde dette kastellet til bolig for fast besetning og han bygde kirke der.
Det hellige kors lot han være i Konghelle, og i det stykket holdt han ikke den eden han svor i Jorsalaland. Men han innførte tiende og gjorde det meste av det han hadde svoret. Når han satte korset øst ved landsenden, tenkte han at dette skulle være til vern for hele landet. Men det ble til stor ulykke å sette denne helligdommen slik at hedninger så lett kunne komme til, som det siden viste seg.
Borghild Olavsdotter fikk høre det rykte som gikk, at folk talte ille om henne og kong Øystein for deres samtaler og vennskap. Da drog hun til Borg og fastet til jernbyrd der og bar jern for denne saken og ble helt renset. Da kong Sigurd fikk høre dette, rei han på én dag så langt som to store dagsreiser ellers, og kom fram til Olav i Dal og var der om natta. Da tok han Borghild til Frille og førte henne bort med seg. Deres sønn var Magnus; han ble straks sendt bort til oppfostring nord på Hålogaland til Vidkunn Jonsson på Bjarkøy, og der vokste han opp. Magnus var vakker som få, og han ble tidlig stor og sterk.

20.
Kong Sigurd ble gift med Malmfrid, datter til kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard. Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson. Mor til Malmfrid var Kristin, datter til sveakongen Inge Steinkjellsson. Søster til Malmfrid var Ingelborg, som var gift med Knut Lavard, sønn til danekongen Eirik den gode, som var sønn til Svein Ulvsson. Knuts og Ingelborgs barn var Valdemar, som tok kongedømme i Danmark etter Svein Eiriksson, Margret, Kristin og Katrin. Margret var gift med Stig Kvitlær, og de hadde ei datter Kristin, som var gift med sveakongen Karl Sørkvesson. Deres sønn var kong Sørkve.

21.
En vinter var kong Øystein og kong Sigurd begge to på veitsle på Opplanda, og de hadde hver sin gard. Men da det bare var et kort stykke mellom de gardene hvor kongene skulle ha veitsle, ble det avtalt at de skulle være sammen i gjestebud og skiftevis på garden til den andre. Først var de sammen på den garden som kong Øystein eide. men om kvelden da folk tok til å drikke, var ølet ikke godt, og mennene tidde still.
Da sa kong Øystein: Det er svært som folk tier still. Det er da bedre skikk ved drikkebordet at folk er glade. La oss få noe moro ved drikkebordet, så skal det ennå bli gammen i laget. Bror Sigurd, alle vil synes det høver best om vi tar til med skjemt som tale.
Kong Sigurd svarte bare noe kort: Snakk så mye du vil, men la meg få lov til å tie for deg.
Da sa kong Øystein: Det har ofte vært skikk i drikkelag at en velger seg en mann til jamføring. Nå vil jeg at vi skal gjøre så her. Da tidde kong Sigurd. Jeg ser, sa kong Øystein, at jeg får ta til med denne moroa. Jeg vil ta deg, bror, til min jamføringsmann. Jeg nevner først at vi begge to har lik rang og lik eiendom, og jeg gjør ingen forskjell på vår ætt og oppfostring.
Da svarte kong Sigurd : Minnes du ikke det at jeg la deg på ryggen når jeg ville, enda du var ett år eldre.
Da sa kong Øystein . Jeg minnes ikke det mindre at du ikke kunne være med i slike leiker som det skulle mykhet til.
Da sa kong Sigurd : Minnes du hvordan det gikk når vi skulle svømme; jeg kunne dukke deg under når jeg ville. Kong Øystein svarte: Jeg svømte ikke kortere enn du, heller ikke var jeg dårligere til å svømme under vann enn du. Jeg kunne også gå på islegger, så jeg ikke kjente noen som kunne kappes med meg i det; men det kunne ikke du bedre enn et naut.
Kong Sigurd sa: Jeg synes det er nyttigere idrett, som høver bedre for en høvding, å skyte godt med bue. Jeg antar at du greide ikke å spenne buen min om du så brukte foten.
Kong Øystein svarer: Jeg er ikke så buesterk som du, men mindre forskjell er det når det gjelder å skyte beint, og så kan jeg stå mye bedre på ski enn du, og det ble også reknet for en god idrett før i tida.
Kong Sigurd sa: Jeg synes det er mye mer høvdingslig at han som skal være overmann over andre, er stor i flokken og sterk og mer våpenfør enn andre, og at han er lett å se og kjenne når det er mange folk sammen.
Kong Øystein sa: Ikke har det mindre å si at en mann er vakker, og han også er lett å kjenne i mengden. Det synes jeg også høver en høvding, for de beste klærne og vakkerhet høver sammen. Jeg kjenner også mye bedre til lovene enn du, og når vi skal tale, har jeg lettere for å finne ord.
Kong Sigurd sier: Det kan nok være at du har lært flere lovknep, for jeg har hatt annet å gjøre. Og det er ikke noen som nekter at du kan ordlegge deg godt, men det sier mange at du ikke er helt ordfast, og at du legger liten vekt på det du lover, og at du taler den etter munnen som er hos deg; og det er ikke kongelig.
Kong Øystein sier: Det kommer av det at når folk bærer fram sakene sine for meg, så tenker jeg først og fremst på å få avgjort hver manns sak som han best kunne ønske det. Så kommer ofte også den andre, han som har sak med ham, og da blir det ofte til at det blir lempet slik at begge skal like det. Det hender også titt at jeg lover det som jeg er bedt om, for jeg vil at alle skal gå glade fra meg. Jeg ser nok også den måten å greie det på som du bruker: å love alle vondt; men jeg hører ikke noen klager over at du ikke holder det du lover.
Kong Sigurd sier: Det har folk sagt at den ferd som jeg fór fra landet, var høvelig for en høvding, men da satt du hjemme som datter til far din.
Kong Øystein svarte: Nå tok du på byllen. Ikke hadde jeg fått denne samtalen i gang om jeg ikke kunne svare noe her. Snarere synes det som at det var jeg som utstyrte deg som ei søster, før du kunne bli i stand til ferden. Kong Sigurd sier: Du har nok hørt tale om det at jeg holdt mange slag i Serkland, og jeg vant seier i alle og fikk mange slags kostbarheter, som det ikke før har kommet maken til hit til lands. Der ble jeg mest vørt når jeg kom sammen med de gjæveste menn, men jeg mener at du er en heimføding ennå.
Kong Øystein sa: Det har jeg hørt at du holdt noen slag utenlands, men nyttigere var det for landet vårt at jeg i den tida bygde fem nye kirker, og at jeg gjorde ei havn ved Agdenes der det før var havneløst, og hvor alle menn må fare som skal nordover eller sørover langs landet. Jeg bygde også tårnet i Senholmssund og hallen i Bergen, mens du i Serkland slaktet blåmenn til fanden, og det tenker jeg var til lite gagn forriket vårt.
Kong Sigurd sa: På denne ferden reiste jeg helt ut til Jordan og svømte over elva; men utpå elvebakken er det noen busker, og på dem knyttet jeg en knute, og sa da at du skulle løse den, bror, eller også finne deg i det som var sagt over knuten.
Kong Øystein sa: Ikke vil jeg løse den knuten som du knyttet til meg, men jeg kunne ha knyttet en slik knute for deg, som du mye mindre skulle få løsta du kom seilende med ett skip inn i flåten min den gang du kom til landet.
Etter det tidde de still, og begge to var harme. Det hendte flere ting mellom brødrene, så en kunne se at hver av dem drog fram seg sjøl og sin sak, og den ene ville være større enn den andre. Men freden holdt seg likevel mellom dem så lenge de levde.

22.
Kong Sigurd var på veitsle et sted på Opplanda, og der var gjort i stand til ham. Da kongen var i badet, og det var satt tjeld over karet, syntes han at en fisk svømte i karet hos ham, og da kom han i slik stor latter at han var rent fra seg sjøl, og dette kom ofte på ham siden. Ragnhild, datter til kong Magnus Berrføtt, giftet brødrene hennes bort til Harald Kesja. Han var sønn til danekongen Eirik den gode. Sønnene deres var Magnus, Olav, Knut og Harald.

23.
Kong Øystein lot gjøre et skip i Nidaros; i storleik og i utseende ble det gjort slik som ormen lange hadde vært, som Olav Tryggvason hadde latt bygge. Det hadde også drakehode forut, men akter var det en stjert, og begge var forgylt; skipet var høybordt, men stavnene syntes noe mindre enn de burde være. Der i Nidaros lot han også bygge naust, som var så store at det var som et under, og som dessuten var gjort av beste trevirke og framifrå godt tømret.
Kong Øystein var en gang på veitsle på Stim på Hustad; der fikk han brått en sjukdom som førte ham til døden. Han døde 29.august, og hans lik ble flyttet nord til kaupangen, og han er jordet der i Kristkirken. Det sier folk at over ingen manns lik har så mange menn i Norge stått så sorgfulle, siden kong Magnus, kong Olav den helliges sønn, døde. Øystein var konge i Norge i tjue år; etter kong Øysteins død var Sigurd alene konge i landet så lenge han levde.

24.
Danekongen Nikolas, sønn til Svein Ulvsson, ble siden gift med Margret Ingesdotter, som før hadde vært gift med Magnus Berrføtt. Hennes sønn med Nikolas het Magnus den sterke. Kong Nikolas sendte bud til kong Sigurd Jorsalfare og bad at han skulle gi ham folk og hjelp fra sitt rike for å fare sammen med kong Nikolas øst til Småland i Sveavelde og kristne folket der; for de som bodde der, holdt ikke på den kristne tro, enda noen hadde tatt ved kristendommen. På den tida var mange folk hedninger omkring i Sveavelde, og mange var bare dårlig kristnet; for det var noen av kongene da som vraket kristendommen og holdt ved lag blotene, så som Blotsvein og siden Eirik den årsæle gjorde. Kong Sigurd lovte å fare med, og kongene avtalte å møtes i Øresund. Så bød kong Sigurd ut allmenning fra hele Norge, både mannskap og skip. Da denne hæren kom sammen, hadde han vel tre hundreskip. Kong Nikolas kom i god tid til møtestedet og ventet lenge der. Da murret danene stygt, og sa at nordmennene nok ikke kom.
Så løste de opp leidangshæren, og kongen og hele hæren fór bort. Etterpå kom kong Sigurd dit og likte ille dette. De styrte da mot øst til Svimraros og holdt husting der, og kong Sigurd talte om hvor upålitelig kong Nikolas var, og så la de over at de skulle gjøre noe hærverk i hans land for dette. De tok en landsby som heter Tumatorp, og som ligger ikke langt fra Lund, og siden styrte de øst til den kjøpstaden som heter Kalmar, og herjet der og likeså i Småland. De påla Småland å gi femten hundre naut til opphold for hæren, og smålendingene tok ved kristendommen. Så vendte kong Sigurd tilbake med hæren og kom til sitt rike med mange store kostbarheter og med hærfang som han hadde vunnet på denne ferden, og denne leidangen ble kalt Kalmarleidangen. Det var sommeren før Det store mørket (solformørkelsen 11.august 1124). Dette var den eneste leidangen kong Sigurd rodde så lenge han var konge.

25.
Kong Sigurd var en gang på en av gardene sine. Om morgenen da han var kledd, var han fåmælt og uglad, og vennene hans var redde at ustyrligheten hadde kommet over ham igjen. Men årmannen var en klok og djerv mann, og han gav seg i samtale med kongen og spurte om han hadde fått noen viktige tidender som gjorde ham uglad, eller om det kanskje var så at han ikke var fornøyd med gjestingen, eller om det var noen andre ting som folk kunne rå bot på. Kong Sigurd sa at ikke noe av det han talte om, var skyld i dette; men grunnen er, sa han, at jeg tenker på en drøm som jeg hadde i natt.
Herre, sa årmannen, måtte det være en god drøm, men vi skulle gjerne ville høre den.
Kongen sa: Jeg syntes jeg stod her ute på Jæren, og jeg så ut over havet, og der så jeg noe stort svart som kom farende, og det nærmet seg hit. Da så det ut for meg som det var et stort tre, og greinene stod opp, men røttene gikk ned i sjøen. Da treet kom til land, gikk det i stykker, og stumper av treet rak vidt og bredt om landet, både om fastlandet og om utøyer, skjær og strender. Da hadde jeg et syn, så jeg syntes å se over hele Norge langs med sjøen, og jeg så at stumper av dette treet hadde reket inn i hver vik, og de fleste var små, men noen var større.
Da svarte årmannen: Denne drømmen er det rimeligst De tyder best sjøl, og vi skulle gjerne ville høre at De tydet den.
Da sa kongen: Det synes meg rimeligst at det varsler om at det vil komme en mann til landet. Han vil slå seg ned her, og hans avkom vil spre seg vidt og bredt i dette landet, og det vil bli stor skilnad på den stilling de får.

26.
Hallkjell Huk, sønn til Joan Smørbalte, var lendmann på Møre. Han fór vest over havet og helt til Suderøyene. Dit kom det en mann til ham fra Irland; han het Gillekrist, og han sa at han var sønn til kong Magnus Berrføtt. Mor hans fulgte med ham, og sa han het Harald med et annet navn. Hallkjell tok imot disse to og førte dem med seg til Norge, og straks drog han til kong Sigurd med Harald og hans mor. De bar fram ærendet sitt for kongen. Kong Sigurd talte om saken med høvdingene, og sa at hver skulle si det han mente om denne saken; men alle bad ham rå sjøl. Da lot kong Sigurd kalle til seg Harald, og han sa til ham at han ikke ville nekte Harald å føre bevis for hvem hans far var ved gudsdom, dersom han ville la det være fast avtale at om han så fikk godtgjort at faren var den han sa, skulle han ikke kreve kongedømmet så lenge kong Sigurd eller Magnus kongssønn levde. Og dette avtalte de og gjorde ed på.
Kong Sigurd sa at Harald skulle trå på glødende jern for å bevise farskapen for seg; men denne gudsdom syntes folk var i hardeste laget, siden han skulle la gudsdommen fullføre bare for å vise hvem hans far var, men ikke for å vinne kongedømmet, som han i forvegen hadde fraskrevet seg. Men Harald gikk med på dette. Han fastet til jernprøven, og så ble den fullført den gudsdom som er den største som noen gang har gått for seg i Norge; ni glo-ende plogjern ble lagt ned, og Harald gikk over dem med bare føtter, og to bisper leide ham. Tre dager etterpå ble utfallet av prøven undersøkt; da var føttene ubrente. Etter dette tok Sigurd vel imot frendskapet med Harald. Men hans sønn Magnus var meget uvennlig imot ham, og mange av stormennene gjorde som Magnus. Kong Sigurd stolte så på den vennesælhet han hadde vunnet hos hele folket, at han bad om at alle skulle sverge på at Magnus, sønn til kong Sigurd, skulle være konge etter ham. Og denne eden fikk han så av hele folket.

Harald Gilles jernbyrd.

27.
Harald Gille var en høy og grannvokst mann, med lang hals og noe lang i ansiktet, svartøyd, mørkhåret, rask og sprek. Han gikk mye med irsk klesdrakt, korte og lette klær. Han hadde tungt for å tale norsk, og han fomlet ofte etter ordene; mange gjorde narr av ham for det.
Harald satt en gang i et drikkelag og talte med en annen mann, og fortalte ham om hvordan det var vest i Irland. Da fortalte han også det, at det var noen menn i Irland som var så rappe på foten at ingen hest tok dem på spranget.
Magnus kongssønn hørte på dette og sa: Nå lyger han igjen som han bruker.
Harald svarte: Det er sant at det fins menn i Irland som ingen hest i Norge greier å springe forbi.
Så talte de noen ord om dette, og de var drukne begge to. Da sa Magnus: Nå skal du vedde med meg og våge hodet ditt på at du kan springe så fort som jeg rir på hesten min; og jeg skal sette gullringen min imot.
Harald svarte: Jeg sier ikke at jeg kan springe så fort; men i Irland skal jeg kunne finne slike menn, som kan springe så fort, og det skal jeg vedde om.
Magnus kongssønn svarte: Ikke vil jeg reise til Irland; her skal vi vedde og ikke der.
Harald gikk så for å sove og ville ikke ha mer med ham å gjøre. Dette hendte i Oslo.
Men morgenen etterpå, da det var slutt med formessen, rei Magnus opp i Gatene, og han sendte bud til Harald at han skulle komme dit. Da han kom,var han kledd slik: Han hadde skjorte og bukser med fotband, kort kappe, en irsk hatt på hodet og et spydskaft i handa. Magnus satte merker for skeiet. Harald sa: Altfor langt gjør du skeiet. Straks gjorde Magnus det mye lengre og sa at det likevel var altfor kort. Mange folk var til stede. De tok til med skeiet, og Harald fulgte hele tida hestebogen. Da de kom til enden av skeiet, sa Magnus: Du holdt i salreima, og hesten drog deg. Magnus hadde en svært rask gautsk hest. Så tok de skeiet tilbake igjen, da sprang Harald hele vegen framfor hesten. Da de så kom til enden av skeiet, spurte Harald: Holdt jeg nå i salreima?
Magnus svarte: Nå hadde du forsprang. Så lot Magnus hesten puste ut en stund; da han var ferdig, kjørte han til hesten med sporene og fikk den straks i fart. Harald stod ennå stille. Da så Magnus seg tilbake og ropte: Spring nå! sa han. Da sprang Harald og kom fort framom hesten og langt framfor den helt til enden av skeiet. Han kom dit lenge før, så han la seg ned og spratt opp og hilste på Magnus da han kom. Så gikk de hjem til byen.
Kong Sigurd hadde vært i messe i mellomtida, og han fikk ikke vite noe om dette før etter måltidet om dagen. Da ble han harm og sa til Magnus: Dere sier Harald er dum, men jeg synes du er en tosk; ikke kjenner du skikken utenlands. Visste du ikke det før at menn i utlandet øver seg i andre idretter enn å fylle seg med drikk og gjøre seg øre og uføre, så de ikke har vett eller sans. Gi Harald ringen hans, og driv ikke mer gjøn med ham så lenge mitt hode er over molda.

28.
Da kong Sigurd en gang var ute på skipene, la de til i ei havn, og et kjøpskip lå ved sida av dem, en islandsfarer. Harald Gille var i forrommet på kongsskipet, men nærmest framfor ham lå Svein Rimhildsson; han var sønn til Knut fra Jæren. Sigurd Sigurdsson var en gjæv lendmann; han var der og styrte sjøl et skip. En dag det var vakkert vær med hett solskinn, gikk mange ut for å svømme både fra langskipene og fra kjøpskipet. En islending som lå og svømte, hadde moro av å dukke dem under som ikke var så gode til å svømme. Mennene lo av dette. Kong Sigurd så og hørte dette. Så kastet han av seg klærne og sprang ut i vannet og la bort til islendingen, greip ham og dukket ham under og holdt ham nede. Og straks islendingen kom opp, dukket kongen ham under for andre gangen, og slik den ene gangen etter den andre.
Da sa Sigurd Sigurdsson: Skal vi la kongen drepe mannen? En mann svarte at ingen hadde stor lyst til å legge ut. Sigurd sa: Det hadde nok vært en mann som torde om Dag Eilivsson hadde vært her.
Sigurd løp siden over bord og svømte bort til kongen, tok i ham og sa: Tyn ikke mannen, nå ser alle at du er mye bedre til å svømme.
Kongen svarte: La meg komme løs, Sigurd; jeg vil drepe ham; han ville drukne mennene våre.
Sigurd svarte: Vi to skal nå først leike litt sammen, men du, islending, kom deg i land! Han gjorde så, men kongen lot Sigurd komme løs og svømte til skipet; det gjorde Sigurd også. Men kongen sa Sigurd måtte ikke være så djerv at han kom for øynene på ham. Det ble sagt til Sigurd, og han gikk opp på land.

29.
Om kvelden da mennene gikk for å sove, var det noen som holdt leik oppe på land. Harald var med i leiken, og han bad sveinen sin å ta ut på skipet og gjøre i stand soveplassen hans og vente på ham der. Sveinen så gjorde. Kongen hadde gått for å sove. Men da sveinen syntes det tok lang tid, la han seg opp på Haralds plass. Svein Rimhildsson sa: Det er stor skam for gjæve karer å fare hjemmefra gardene sine, bare for å se en tjenestedreng jamhøgt med seg sjøl.
Sveinen svarte at Harald hadde vist ham dit.
Svein Rimhildsson svarte: Vi synes ikke det er altfor godt for oss at Harald ligger her, om han ikke skal dra med seg treller og stavkarer også. Og så tok han opp en liten stokk og slo til sveinen i hodet, så blodet rant nedover ham.
Sveinen sprang straks opp på land, og sa til Harald hva som hadde hendt. Harald gikk straks om bord og akter i forrommet; han hogg til Svein med ei handøks og gav ham et stort sår på handa. Harald gikk straks opp på land igjen. Svein sprang opp på land etter ham, og frendene til Svein kom til og tok fatt på Harald og ville henge ham. Men da de laget seg til det, gikk Sigurd Sigurdsson ut på skipet til kong Sigurd og vekte ham.
Da kongen åpnet øynene og kjente Sigurd, sa han: For det skal du dø at du kom for mitt åsyn, jeg hadde jo nektet deg det. Dermed sprang kongen opp, men Sigurd sa: Det blir det alltid høve til, konge, når du vil; men andre ting er det først viktigere for deg å gjøre. Far så fort du kan opp på land og hjelp Harald bror din; nå vil rygene henge ham.
Da sa kongen: Gud hjelpe oss nå! Sigurd, rop på lursveinen; la ham blåse mannskapet opp etter meg.
Kongen sprang på land, men alle som kjente ham, fulgte ham, og de gikk dit hvor galgen var gjort i stand. Han tok straks Harald til seg, og alle folk styrtet straks fullt bevæpnet til kongen da luren hadde lydt. Da sa kongen at Svein og alle hans hjelpesmenn skulle være utlege. Men da alle mann bad for dem, gikk kongen med på at de skulle ha lov til å være i landet og ha eiendommene sine, men for såret skulle det ikke bli gitt bøter. Da spurte Sigurd Sigurdsson om kongen ville at han skulle fare bort.
Det vil jeg ikke, sa kongen, aldri skal jeg være deg foruten.

30.
Kolbein het en mann som var ung og fattig. Tora, mor til kong Sigurd Jorsalfare, lot skjære tunga ut av ham, og det var ikke større grunn til det enn at denne unge mannen Kolbein hadde ett et halvt stykke av fatet til kongsmora, og sa at steikeren hadde gitt ham det; men steikeren torde ikke stå veddet for henne. Siden gikk denne mannen målløs lang tid.
Det taler Einar Skulason om i Olavsdråpa:

Til straff for liten gjerning
lot gjæve kvinne tunga
skjære ut av hodet
på stakkars unge mannen.
Denne mannen så jeg
sannelig røvet for mælet
da jeg få uker etter
kom til garden Lia.

Han drog siden til Trondheimen og til Nidaros og våket i Kristkirken. Men under ottesangen på den seinere Olavsmesse sovnet han og syntes han så at Olav den hellige kom til ham og tok med handa i tungestumpen og drog. Da han våknet, var han helbredet, og han takket glad Vår herre og kong Olav,som han hadde fått helse og miskunn av. Han hadde kommet dit målløs og hadde søkt det hellige skrinet hans; men han gikk derfra helbredet og med talende tunge.

31.
Det var en ung mann av dansk ætt, som hedningene tok og førte til Vendland, og der holdt de ham fanget sammen med andre fanger. Om dagene var han alene i jern uten vakt, men om nettene var han lenket sammen med en bondesønn for at han ikke skulle løpe fra ham. Men denne stakkars mannen fikk aldri søvn eller ro for harm og sorger. Han tenkte etter på mange måter hva som kunne være til hjelp for ham, og han grudde svært for den tvang han skulle være i. Han var redd både for sult og pinsler, og ventet ikke at frendene hans skulle løskjøpe ham, for de hadde to ganger før løskjøpt ham fra hedenske land, og han syntes han kunne vite at de ville finne det både brysomt og dyrt å ta dette på seg tredje gangen. Godt har den mann det som ikke får friste så mye vondt her i verden som han synes å ha fristet.
Nå så han ingen annen råd enn å løpe bort og komme seg unna, om det skulle kunne lykkes. Så tok han midt på natta og drepte bondesønnen, hogg av ham foten og la så av sted til skogen med lenka om foten. Men da det ble lyst morgenen etter, ble de var det som hadde hendt, og satte etter ham med to hunder som var vante til å spore opp dem som rømte. De fant ham i skogen der han lå og gjemte seg for dem. Nå fanget de ham og slo og dengte ham og fór ille med ham på allslags vis. Så slepte de ham hjem, og det var med nød og neppe de lot ham ha livet, men de viste ham ingen annen miskunn. De pinte ham og satte ham straks i mørkestua der som det i forvegen satt seksten mann inne, alle kristne; der bandt de ham med jern og andreband så fast de kunne.
Nå syntes han den elendighet og de pinsler som han før hadde lidd bare var en skygge mot alt det vonde som han nå fikk friste. Ingen mann som ville be om miskunn for ham, fikk se ham i dette fengslet. Ingen mann syntes synd i den vesalmannen, så nær som de kristne som lå der bundet som han. De sørget og gråt over hans elendighet og over sin egen nød og ulykke. En dag gav de ham et råd og bad ham at han skulle love seg til den hellige kong Olav og bli tjener i hans hellige hus, dersom han ved Guds miskunn og Olavs forbønn kunne komme ut av dette fengslet. Nå lovte han med glede dette og lovte seg straks til den kirken som de hadde bedt ham om.
Natta etter syntes han at han så i søvne at en mann som ikke var høy, stod nær ved ham og talte til ham slik: Hør du, stakkars mann, sa han, hvorfor står du ikke opp?
Han svarte: Herre min, hva er du for en mann?
Jeg er kong Olav, sa han, som du kalte på.
Å, gode herre min, svarte han, jeg ville med glede stå opp om jeg kunne, men jeg ligger bundet i jern og dessuten i lenker sammen med de menn som sitter her bundet.
Da kaller han på ham og taler slik til ham: Stå opp fort, og vær ikke redd; visst er du nå løs.
Dernest våknet han og fortalte da til sine kamerater det han hadde drømt. Da bad de ham stå opp og prøve om det var sant. Han stod opp og kjente at han var løs. Nå sa kameratene hans til ham at dette ikke ville være til noen nytte for ham, for døra var låst både utentil og innentil.
Da la en gammel mann som satt der i hardt fengsel, sitt ord med i laget. Han bad ham ikke mistvile om den manns miskunn som hadde løst ham. Og så sa han: Derfor har han gjort jærtegn med deg, for at du skal ha hans miskunn og komme løs herfra, men ikke for at det skal bli til større vesaldom og pinsel for deg. Vær nå snar, og gå til døra, og dersom du greier å komme ut, da er du hjulpet. Så gjorde han, og han fant straks døra åpen, smatt ut så fort han kunne og bort i skogen. Så snart de ble var dette, slapp de løs hundene sine og satte etter så fort de kunne. Men han lå og gjemte seg, den stakkars mannen, og så nøye hvor de fór etter ham. Nå mistet hundene straks sporet da de kom nær innpå ham, og synet ble vendt på dem alle, så ingen mann kunne finne ham, enda han lå like for føttene på dem. Da vendte de hjem igjen og bar seg og harmet seg så mye over at de ikke kunne få tak i ham. Kong Olav lot ham ikke gå til grunne da han var kommet til skogen og gav ham hørsel og full helse; for i forvegen hadde de slått og dunket ham i hodet til han ble døvhørt. Siden kom han seg om bord på et skip med to kristne menn, som de lenge hadde pint der, og de skyndte seg nå alle sammen med denne farkosten så fort de kunne, og fikk på den måten rømt bort.
Siden søkte han til den helliges manns hus, og da var han blitt helbredet og dugelig til hærferd. Da angret han det han hadde lovt, gikk tilbake på sine ord til den milde kongen og løp bort en dag og kom om kvelden til en bonde som gav ham husly for Guds skyld. Men om natta da han lå og sov, så han tre møyer som kom inn til ham, vakre og fagert kledd. De talte straks til ham og skjente på ham med harde ord fordi han var så djerv å løpe bort fra den gode kongen som hadde vist ham så stor miskunn at han løste ham først fra jern og så fra fengsel, og at han slik hadde skilt seg fra den kjære herre som han hadde gått i tjeneste hos. Da våknet han forferdet og stod straks opp tidlig om morgenen og sa det til husbonden. Men den gode bonden gav seg ikke før han hadde fått ham til å vende tilbake til det hellige stedet. Den mannen som først skrev opp dette jærtegnet, så sjøl mannen og merkene etterjernene på ham.

32.
Kong Sigurd lot hjelpe opp kjøpstaden i Konghelle så mye at ingen kjøpstad ble mektigere den gang i Norge, og han satt der lenge for å verne landet. Han lot bygge kongsgård i kastellet. Han påla alle herreder som var nær kjøpstaden, og likeså bymennene, at hvert år skulle hver mann, som var ni år gammel eller eldre, bære til kastellet fem våpensteiner eller fem staurer, som de skulle gjøre kvasse i den ene enden, og fem alen høye.
Der i kastellet lot kong Sigurd bygge en kirke, som var innvigd til det hellige kors; det var en trekirke og omsorgsfullt utført både når det gjaldt byggefang og arbeid. Da kong Sigurd hadde vært konge i 24 år, ble korskirken innvigd. Da lot kongen det hellige korset og mange andre helligdommer få plass der. Den ble kalt Kastellkirken. Foran alteret der satte han ei tavle som han hadde latt gjøre i Grekenland; den var gjort av kobber og sølv, vakkert forgylt og innsatt med emalje og edelsteiner. Der var det skrinet som danekongen Eirik Eimune hadde sendt kong Sigurd, og en plenarius skrevet med gullbokstaver, som patriarken gav kong Sigurd.

33.
Tre år etter at Korskirken var innvigd, fikk kong Sigurd sott. Da var han i Oslo. Han døde der ei natt etter Mariamessen i fasten (26.mars 1130). Han ble jordet ved Hallvardskirken, lagt i steinveggen utenfor koret på sørsida. Magnus, sønn til kong Sigurd, var der i byen da. Han tok straks alle kongens inntekter da kong Sigurd døde. Sigurd var konge over Norge i 27 år; han ble førti år gammel, og hans tid var god for folket; da var det både fred og gode åringer.

Magnus married Bethoc Gille-Adomhnan. Bethoc (daughter of Gille Adominans) was born about 1076 in Hebridene, Storbritannia; died in Norge. [Group Sheet] [Family Chart]