Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1204, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Inge Bårdsen ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204, og var konge i det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket i den siste fasen av striden mellom birkebeinere og baglere. Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten.
Inge var øyensynlig en fredelig natur, som fant seg dårlig til rette i en tid fylt av kamp og intriger.

Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240. Stor indre spenning, uro og åpen strid, da halvbrødrene Håkon Galen jarl og Skule Bårdsson samt Filippus i Viken fikk stor makt og delvis overstyrte Inge.

Inge var sønn av kong Sverres søster Cecilia i ekteskapet med den trønderske lendmannen Bård Guttormsson. Da birkebeinerne tok den lille Guttorm Sigurdsson til konge over nyttår 1204, fikk Inge styret over hele Trøndelag. Halvbroren Håkon Galen, Cecilias sønn i det tidligere ekteskapet med den svenske Folkvid lagmann, ble utnevnt til jarl og leder av hird og hær, og han satt nå og senere mest i Bergen med styre over Vestlandet.

Etter Guttorms død samme år var Cecilias to sønner de mest aktuelle etterfølgerne. De ledende menn i hirden og hærfolkene foretrakk den krigsvante Håkon som konge i en situasjon da baglerflokken hadde reist seg på ny. Men trønderbøndenes oppslutning i samråd med erkebiskop Eirik førte til at det var Inge som ble kongehyllet på Øyrating; bøndene ville ikke ha en konge av gautsk (svensk) ætt. Håkon ble likevel på ny utnevnt til jarl og hærleder med halvparten av kongsinntektene.

Sommeren 1205 drog konge og jarl med leidangshær mot Viken, der Inge ble tatt til konge på Haugating og Borgarting. Baglerne fikk de likevel ikke bukt med.
April 1206 overrasket de Inge og birkebeinerne i Trondheim mens de sov rusen ut etter en bryllupsfeiring, Inge hos sin frille Gyrid. Han kom seg så vidt unna ved å svømme over Nidelva. I strid med baglerne i Oslo året etter viste han seg heller ikke som noen stor militær leder.

Da det med kirkelig mellomkomst ble sluttet forlik mellom birkebeinere og baglere på Kvitsøy i Ryfylke 1208 (Kvitesøyforliket), ble riket delt slik at baglerkongen Filippus Simonsson fikk herredømme over Østlandet øst til Svinesund og kong Sverres datter Kristin til ekte. Det fulgte nå en periode med fredelig sameksistens mellom det østnorske baglerriket og det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket.

Kong Inge lot bygge opp igjen kongsgården i Bergen, som baglerne hadde brent, men han satt som før mest i Trondheim. Han stod i diplomatisk kontakt med både den engelske og den skotske kongen.

Jarlen Håkon Galen var ikke tilfreds med sin stilling og traktet etter kongsnavn. Inge avviste dette, men Håkon fikk med kirkelig støtte drevet igjennom en tronfølgeavtale, trolig 1212, som gikk ut på at den som levde lengst av ham og Inge skulle arve hele riket; etter begges død skulle den av deres arvinger som var ektefødt, være konge. Bakgrunnen var at Håkon hadde en ektefødt sønn, mens Inge bare hadde frillesønnen Guttorm. Avtalen ble likevel til Inges fordel, i og med at Håkon døde 1214.

Året før hadde trønderbøndene grepet til våpen mot Inge og drept syslemannen hans i Strinda, i protest mot kongelige krav om leidangsskatt og andre utredsler. Inge ville angivelig ikke stride mot sine egne bønder, men kongens yngre og krigerske halvbror Skule Bårdsson fikk ham til å slå bøndene tilbake. Året etter Håkon Galens død samlet Inge en stor leidangshær i Bergen og tvang trønderbøndene til å godta de omstridte ytelsene til kongedømmet, men lot dem ellers være i fred.

Böglunga sögur (sagaen om birkebeinere og baglere) fremstiller kong Inge som en fredelig og stillfarende mann, vennlig og god mot mennene sine. Han skal ha tatt godt imot den unge Håkon Håkonsson og moren hans da de søkte tilflukt i Trondheim 1206, og han lot senere Håkon gå i skole ved Kristkirken der sammen med sønnen Guttorm, til tross for at han var en potensiell tronrival.

Etter bagleroverfallet i Trondheim 1206 var Inge tungfør og hadde svak helse, og han trivdes best når han var på skip. Vinteren 1216–17 ble han syk, og han døde i Trondheim 23. april, etter at han hadde utnevnt broren Skule til jarl og leder av hird og hær. Kong Inge ble gravlagt i den søndre veggen i Kristkirken (Nidarosdomen) i en staselig prydet grav.

Arvefølgen etter Inge skulle vært avgjort av avtalen med Håkon Galen, slik at Knut Håkonsson jarl skulle blitt konge. Alternativet var Inges uektefødte sønn Guttorm Ingesson. Men arvefølgespørsmålet ble først og fremst en kamp mellom Skule Bårdsson og Håkon Håkonsson, med Sigurd Ribbung som en ekstra joker i leken. Spørsmålet ble avgjort da kirken støttet Håkon, til tross for at Knut var den eneste ektefødte blant kandidatene.

Etterfølgeren, Håkon 4 Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere.

Kilder:
Soga om birkebeinar og baglar. B?glunga s?gur, utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 1988.
Snorres kongesagaer, Håkon Håkonssons saga.
RN, bd. 1.
E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 6, 1934.
K. Helle: Omkring Böglungasögur, UiB Årbok. Hist.-antikv. rk. 1958 nr. 7, 1958.
d.s.: Norge blir en stat 1130–1319, bd. 3 i Handbok i Norges historie, 1974.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1181, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.
• Occupation: Bef 1194, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Birkebeinernes høvding.

Notes:

Occupation:
Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.

Occupation:
Han talte blant sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn.
Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve.
Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelag godtok Sverre.

Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre.
At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin søster Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard.

Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.

Inges saga skildrer Baard i meget alminnelige ord:
Han var meget rik, vakker å se til, saktmodig og stille og holdt seg vel.
Han nevnes ofte i Sverressaga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.

I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131-132.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334-335, Bind XIV (1940), side 22.
Cappelen's Norges Historie, Bind 3.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 832.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Buried:
Det står om Bård, at hans lik ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Bård married Cecilia Sigurdsdatter, "på Rein". Cecilia (daughter of Sigurd Haraldsen av Norge, "Sigurd 2") was born about 1155; died about 1186; was buried about 1186 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Buried:
Det står om Bård, at hans lik ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1183, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Notes:

Occupation:
Guttorm bodde på Rein og synes å ha levd meget lenge. Han var vel i 1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt.
Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i 1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder og fikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttet til trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid.

Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga:
Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Snorre Sturlasson: Inges saga, avsnitt 1.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 833.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 22, 84.

Guttorm married Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske" about 1150. Sigrid (daughter of Torkjell på Fugl and Hallkatla Sveinsdatter) was born about 1120; died after 1150. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1150; Kvadet om Sigrid den stolte.

Notes:

Event-Misc:
Om Sigrid kvad kongeskalden Einar Skulesson da han så henne styre et langskip i storm:

Ferda heim den frue frøysekavl på havet pløyer.
Båror bryt, og segla bulnar innom Ulsteinfjordens øyar.
Aldri bar ei skute betre bør enn henne heim i hamn.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1136, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Sigurd ble valgt til konge av høvdingene i Trondheimen, falt i slag mot kong Inge og Gregorius Dagsson i Bergen 10 juni 1155.

Kong Sigurd var stor og sterk med et vakkert utseende (dog bortsett fra munnen), men han var også meget voldsom og hensynsløs, beretter sagaen.

Haraldssønnenes saga.

Harald Gille er drept av Sigurd Slembe. Året er 1136.

Snorre skriver:

1.
Dronning Ingerid og lendmennene og den hirden som kong Harald hadde hatt, ble enige om å få gjort i stand et snarseilende skip og sende det nord til Trondheimen for å gi melding om kong Haralds fall, og at trønderne skulle ta til konge Sigurd, sønn til kong Harald; han var da der nord og ble fostret hos Såda-Gyrd Bårdsson. Men dronning Ingerid reiste straks øst i Viken. Inge het en sønn til henne og kong Harald; han var til oppfostring der i Viken hos Åmunde, sønn til Gyrd Logbersesson. Da de kom til Viken, ble det stevnet Borgarting, og der ble Inge tatt til konge, da var han på det andre året. Åmunde og Tjostolv Ålesson og mange andre store høvdinger ble med på dette vedtaket.
Da disse tidender kom nord til Trondheimen at kong Harald var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Sauda-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger. Nesten hele folket gav seg under de to brødrene, og aller mest fordi deres far ble reknet for hellig. Landet ble tilsvoret dem på den måten at ingen skulle gi seg under noen annen mann så lenge noen av sønnene til kong Harald var i live.

2.
Sigurd Slembedjakn drog nord forbi Stad; men da han kom til Nordmøre, hadde det alt før ham kommet brev og kjenningstegn fra dem som hadde vært med på vedtaket om å gi seg under sønnene til kong Harald, så der ble han ikke mottatt, og han fikk ingen hjelp. Men siden han sjøl hadde få folk, bestemte de seg til å stevne inn i Trondheimen; for han hadde i forvegen sendt bud inn dit til dem som var venner med ham og kong Magnus, som var blitt blindet. Da han kom til kaupangen, rodde han opp i Nidelva og fikk båtfestene i land ved kongsgården, men de måtte dra seg unna igjen, for hele folket stod imot. Så la de til ved Holmen, og der tok de Magnus Sigurdsson ut av klosteret mot munkenes vilje; han hadde da alt latt seg vie til munk. Det er flere som sier at Magnus gikk med godvillig; men det ble sagt for å pynte på saken. Sigurd ventet at han skulle få flere folk med seg nå på grunn av dette, og det fikk han også; dette var straks etter jul.
Sigurd og mennene hans tok ut etter fjorden. Siden kom det flere etter dem; Bjørn Egilsson, Gunnar fra Gimsan, Halldor Sigurdsson, Aslak Håkonsson og brødrene Benedikt og Eirik og den hird som før hadde vært hos kong Magnus, og mange andre menn. De seilte med flokken sør forbi Møre og helt til Romsdalsfjorden. Der delte de hæren sin, og Sigurd Slembedjakn tok straks vest over havet om vinteren, men Magnus reiste til Opplanda da han ventet seg stor hjelp der, som han også fikk. Han var der på Opplanda om vinteren og hele sommeren og hadde da en stor hær. Men kong Inge fór med hæren sin imot, og de møttes der det heter Minne. Det ble et hardt slag, og kong Magnus hadde størst hær. Det er fortalt at Tjostolv Ålesson bar kong Inge i kjortelposen mens slaget stod på, og at han gikk under merket med ham, og at han kom i stor nød ved strevet og den strid han måtte stå i. Folk sier at da fikk kong Inge den vanhelse som han alltid hadde siden; ryggen fikk en krok, og den ene foten var kortere enn den andre og så veik at han var dårlig til å gå så lenge han levde. Etter hvert ble mannefallet størst blant kong Magnus' menn, og fremst i fylkingen falt disse: Halldor Sigurdsson og Bjørn Egilsson, Gunnar fra Gimsan og en stor mengde av hæren til Magnus, før han ville ta til flukt eller rømme unna.
Så sier Kolle:

I kamp du øst for Minne
kom, og kort tid etter,
herre, mat til ravnen
hæren gav med sverdhogg.
Før ringmilde fyrste
flykte ville, lå fallen
hele hirden på vollen.
(resten er gått tapt)

Derifra flyktet Magnus øst til Götaland og derifra til Danmark. På den tida var jarlen Karl Sonesson i Götaland; han var mektig og maktgrisk. Magnus Blinde og hans menn sa da når de kom i tale med høvdinger, at Norge ville være lett å vinne om noen store høvdinger ville gå mot det, fordi det ikke var noen konge over landet, og lendmennene hadde styringen der i riket. Og de lendmenn som først var tatt til å styre, de var nå uforlikte på grunn av avundsjuke. Men siden Karl jarl var maktgrisk og lett å overtale, samlet han en hær og rei vest til Viken, og mange folk ble skremt til å gi seg under ham.
Da Tjostolv Ålesson og Åmunde fikk greie på dette, fór de mot ham med det mannskap de fikk samlet, og de hadde med seg kong Inge. De møtte Karl jarl og gøtehæren øst i Krokaskogen og hadde der det andre slaget, og kong Inge fikk seier. Der falt Munån Ogmundsson, morbror til Karl jarl. Ogmund, Munåns far, var sønn til jarlen Orm Eilivsson og Sigrid, som var datter til jarlen Finn Arnesson. Astrid Ogmundsdotter var mor til Karl jarl. Mange falt på Krokaskogen, men jarlen flyktet østpå fra skogen. Kong Inge tok etter dem østover ut av sitt rike; gøtene hadde stor skam av ferden.
Så sier Kolle:

Fortelle jeg vil hvordan ravner
reiv i sår til gøter;
ørnen seg fylte med føde,
farget i blod ble sverdet.
Hærmenn som ufred voldte
velfortjent lønn for sin gjerning
på krokaskog måtte hente.
Din makt de lærte å kjenne.

3.
Magnus Blinde fór så til Danmark til Eirik Eimune, og der ble han godt mottatt. Han tilbød Eirik å følge ham til Norge om Eirik ville legge under seg landet og fare med en dansk hær til Norge. Og han sa at dersom han kom med en hærstyrke, torde ingen mann i Norge skyte et spyd imot ham. Kongen lot seg overtale og bød ut leidang; han fór med seks hundre skip nord til Norge, og Magnus Blinde og hans menn var med danekongen på denne ferden. Da de kom til Viken, fór de noenlunde rimelig og fredelig fram på østsida av fjorden; men da de kom med flåten til Tønsberg, var det en stor samling av lendmennene til kong Inge der. Vatnorm Dagsson, bror til Gregorius, var fører for dem. Da kunne danene ikke komme i land, og ikke fikk de ta seg vann; mange av dem ble drept. Da holdt de inn etter fjorden til Oslo, og der var Tjostolv Ålesson. Det er fortalt at de ville bære skrinet til Hallvard den hellige ut av byen om kvelden, og det gikk så mange menn under skrinet som kunne komme til, men de fikk ikke båret det lenger enn ut på kirkegolvet. Men om morgenen da de fikk se at en hær kom seilende inn mot Hovedøya, bar fire mann skrinet opp fra byen, og Tjostolv og alt byfolket fulgte med skrinet.

4.
Kong Eirik og hans menn gikk opp i byen, og noen satte etter Tjostolv og hans følge. Tjostolv skjøt ei pil på en mann som het Åskjell - han var kong Eiriks stavnbu - og traff ham i halsen, så odden stakk ut gjennom nakken. Tjostolv syntes han aldri hadde skutt et bedre skudd, for det var ikke noe bart sted på ham uten der. Skrinet til den hellige Hallvard ble flyttet opp på Romerike og var der tre måneder. Tjostolv reiste omkring på Romerike, og der samlet han folk om natta og kom ned til byen om morgenen. Kong Eirik lot sette ild på Hallvardskirken og mange andre steder i byen, og han brente opp alt rundt omkring. Så kom Tjostolv med en stor hær, men kong Eirik seilte da bort med flåten, og de kunne ikke komme i land noe sted på nordsida av fjorden for det mannskap som lendmennene hadde samlet. Overalt hvor de prøvde å gjøre landgang, ble det liggende igjen fem eller seks eller flere.
Kong Inge lå i Hornborusundene med en stor hær. Da kong Eirik fikk vite det, snudde han sør til Danmark. Kong Inge satte etter dem, og folkene hans tok fra dem alt det de kunne. Det sier folk at verre ferd har ingen gjort i annens konges rike med så stor hær. Kong Eirik var harm på Magnus og hans menn, og han syntes de hadde dradd spott over ham når de hadde fått ham til denne ferd. Han lovte nå at han aldri mer skulle være en slik venn mot dem som før.

5.
Den sommeren kom Sigurd Slembedjakn vestfra over havet til Norge. Da han fikk vite hvordan det hadde gått Magnus, hans frende, kunne han skjønne at da ville han få liten hjelp i Norge. Han seilte da utaskjærs hele vegen søe langs med landet og kom til Danmark. Han seilte inn i Øresund; men sør for Ærø møtte han noen vendersnekker og la til kamp mot dem og fikk seier. Han ryddet åtte snekker der og drepte mange menn og hengte noen. Han hadde også et slag mot venderne ved Møn og fikk seier. Så seilte han mot nord og la opp i Göta älv i det østre elveløpet og vant der tre skip fra Tore Kvinantorde og Olav, sønn til Harald Kesja, sin søstersønn. Olavs mor var Ragnhild, datter til kong Magnus Berrføtt. Han jagde Olav opp på land.
Tore var i Konghelle og hadde en hærstyrke der. Sigurd styrte dit, og de skjøt på hverandre, og det falt folk på begge sider, og mange ble såret. Sigurd og hans folk fikk ikke komme i land. Der falt Ulvhedin Saksolvsson, en nordlending (Nordlandet på Island), stavnbu til Sigurd. Så la Sigurd fra og seilte nord i Viken og rante mange steder. Han lå i Portør på Limgardsida og lå på lur der etter skip som fór til eller fra Viken, og rante dem. Tønsbergmennene sendte folk imot ham, og de kom uventet over Sigurd og hans folk mens de var på land og delte hærfanget. Noen kom på dem oppe fra land, og noen la seg med skipene tvers over havna utenfor. Sigurd sprang om bord på skipet sitt og rodde ut imot dem. Skipet til Vatnorm lå nærmest, og han lot ro akterover. Men Sigurd rodde ut ved sida av dem og kom seg unna med ett skip, men mange av mennene hans falt. Derfor ble dette diktet:

Vel verget seg ikke
Vatnorm i Portør.

6.
Sigurd Slembedjakn seilte siden sør til Danmark, og da druknet en mann av mannskapet, han som het Kolbein Torljotsson fra Batalden. Han var i etterbåten som var bundet til skipet, og de seilte i stor fart. Sigurd forliste da de kom sørpå, og om vinteren var han i Ålborg. Sommeren etterpå reiste han og Magnus nordover med sju skip, og de kom uventet til Lista om natta og la i land med skipene. Der var da Bentein Kolbeinsson, kong Inges hirdmann og en djerv og modig mann. Sigurd og hans folk gikk opp der i daglysingen og kom uventet over folkene på garden og ville sette ild på den. Bentein kom seg ut i et bur hærkledd og vel rustet med våpen, og stod innenfor døra med draget sverd og hadde skjoldet foran seg og hjelm på hodet, fullt ferdig til å verge seg. Døra var temmelig lav. Sigurd spurte hvorfor de ikke gikk inn; de svarte at ingen av dem hadde lyst til det. Mens de talte som best om dette, sprang Sigurd inn i huset forbi Bentein, som hogg etter ham, men ikke traff. Så vendte Sigurd seg mot ham, og de skiftet bare få hogg med hverandre før Sigurd drepte ham og bar hodet hans ut i handa. De tok alt det gods som var der på garden, og så gikk de ned til skipene.
Da kong Inge og hans venner og de to brødrene til Bentein, Sigurd og Gyrd Kolbeinsson, fikk høre at Bentein var drept, sendte kongen folk imot Sigurd og følget hans. Sjøl reiste han av sted og tok et skip fra Håkon Pålsson Pungelta, som var dattersønn til Aslak Erlingsson fra Sola og søskenbarn til Håkon Mage. Inge jagde Håkon opp på land og tok all ladningen. Men Sigurd Stork, sønn til Eindride i Gautdal, og Eirik Hæl, bror hans, og Andres Kjeldeskit, sønn til Grim fra Viste, kom seg unna inn i fjorden. Men Sigurd og Magnus og Torleiv Skjappe seilte nordover utaskjærs med fem skip til Hålogaland. Magnus var på Bjarkøy om vinteren hos Vidkunn Jonsson, men Sigurd hogg stavnene av skipet sitt, hogg hull i det og senket det innerst i Øksfjorden.
Om vinteren satt Sigurd i Tjeldsund på Hinnnøy, et sted som heter Gljuvrafjord. Innerst i fjorden er det en heller i berget. Der satt Sigurd om vinteren med sine menn, i alt tjue mann, og de satte noe for helleråpningen, så ingen kunne se inngangen fra fjæra. Mat fikk Sigurd den vinteren fra Torleiv Skjappe og Einar, sønn til Ogmund fra Sand og Gudrun, som var datter til Einar Arason fra Reykholar. Det blir fortalt at Sigurd den vinteren lot noen finner inne i fjorden bygge skuter for seg, og de skutene var bundet sammen med sener uten søm og de hadde vidjer istedenfor kne, og tolv mann rodde på hver side. Sigurd var hos finnene da de gjorde skutene. Finnene hadde øl der og gjorde gjestebud for ham. Siden kvad Sigurd dette:

Godt var det i gammen
da glade vi drakk,
og kongssønnen glad
fikk gå mellom benker.
Det skortet ikke gammen
ved gammensdrikken.
Menn gledet hverandre
som hvor som helst ellers.

Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet, som det er kvedet:

Få kan følge
furubåt håløygsk,
som bundet med sener
for seilet flyger.

Men om våren (1139) tok Sigurd og Magnus sørover med de to skutene som finnene hadde gjort. Da de kom til Vågan, drepte de der Svein prest og de to sønnene hans.

7.
Sigurd styrte så sør til Vikar og tok der til fange Vilhjalm Skinnare, som var lendmann til kong Sigurd, og dessuten Toralde Kjeft, og han drepte dem begge to. Så fór Sigurd sør langsmed landet og møtte så sør ved Bøle Styrkår Glæsirove, som kom fra kaupangen, og drepte ham. Men da Sigurd kom sør til Valsnes, møtte han Svina-Grim og lot hogge den høyre handa av ham. Derifra fór han sør til Møre utenfor Trondheimsfjorden og tok til fange der Hedin Hardmage og Kalv Kringleauge; han lot Hedin få gå, men de drepte Kalv. Kong Sigurd og Såda-Gyrd, hans fosterfar, fikk høre om hvordan Sigurd fór fram, og hva han tok seg til. Da sendte de folk ut for å leite etter ham; til førere satte de Jon Kada, sønn til Kalv den vrange, bror til Ivar biskop, og presten Jon Smyril.
De drog av sted på Reinen, som hadde 22 rom og seilte snarere enn andre skip. De fór ut for å leite etter Sigurd, men de fant ham ikke, og de kom tilbake med liten ære, for folk sier at de hadde nok sett ham, men torde ikke legge til. Sigurd fór sør til Hordaland og kom til Herdla. Der hadde Einar, sønn til Lakse-Pål, en gard, og han hadde nettopp reist inn i Hamarsfjorden til gangdageting. De tok alt det gods som var på garden, og et langskip på 25 rom, som Einar eide, og hans sønn, som var fire år gammel, og som lå hos en av arbeidsmennene hans. Somme ville drepe gutten, og somme ville ta ham med bort.
Arbeidsmannen sa til dem: Det blir ingen lykke for dere å drepe denne gutten, og ingen vinning om dere fører han bort. Dette er min sønn og ikke Einars.
På grunn av hans ord lot de gutten bli igjen, og så fór de bort. Da Einar kom hjem, gav han arbeidsmannen gods som var to øre gull verd, og takket ham for det han hadde gjort, og sa at han for alltid skulle være hans venn. Eirik Oddsson, som først skreiv ned denne hendingen, sier at han hadde hørt Einar Pålsson sjøl fortelle om den i Bergen.
Sigurd tok så sørover langsmed landet helt øst i Viken, og øst i Kville møtte han Finn Sauda-Ulvsson, som reiste rundt og krevde landskyld til kong Inge; de lot ham henge. Siden fór de sør til Danmark.

8.
Vikværinger og Bergensmenn sa at det var en skam at Sigurd og vennene hans satt rolig nord i kaupangen, enda hans fars banemenn seilte allfarvegen utenfor Trondheimsfjorden; men kong Inge og hans menn satt øst i Viken med all vågnaden og verget landet og hadde holdt mange slag. Da sendte kong Inge brev til kaupangen; disse ord stod i det: Kong Inge, sønn til kong Harald, sender Guds og sin hilsen til kong Sigurd sin bror, og til Såda-Gyrd, Ogmund Svifte, Ottar Birting og alle lendmennene, hirdmenn og huskarer og hele allmuen, rike og fattige, unge og gamle. Alle kjenner de vansker vi har, og likeså vår ungdom, at du er fem år gammel og jeg tre. Vi kan ikke komme noen veg dersom vi ikke får hjelp fra våre venner og gode menn. Nå synes jeg og mine venner at vi har de vanskeligheter og den nød som gjelder oss begge, nærmere på livet enn du og dine venner. Gjør du nå så vel at du farer til meg så snart og så mannsterk som du kan, og la oss to være sammen, hva det så hender. Nå er han vår beste venn, som rår til at vi er så godt forlikte som mulig og alltid holder sammen i alle måter. Men dersom du drar deg unna, og enda jeg ber deg inntrengende, lar være å komme som du før har gjort,da kan du vente deg at jeg vil fare imot deg med en hær, og så får Gud skifte mellom oss. For ikke kan vi lenger ha det så at vi sitter med stor kostnad og mye mannskap som trengs for ufreden, men du tar halvparten av all landskyld og andre inntekter i Norge. Lev i Guds fred. Da svarte Ottar Birting; han stod opp på tinget og talte:

9.
Kong Sigurd svarer sin bror, kong Inge, så, at Gud må lønne ham for hans gode hilsen og for det strev og den møye som du og dine venner i dette riket har hatt i den vanskelige stilling som vi har begge to. Men enda noe kan synes å være nokså stritt i kong Inges ord til kong Sigurd, hans bror, kan han likevel ha god grunn til det i mange måter. Nå vil jeg åpent si det jeg mener, og høre om kong Sigurd og de andre stormennene vil at du, kong Sigurd, skal ruste deg og den hær som vil følge deg, for å verge ditt land. Og far så mannsterk du kan, og så snart du kan, til kong Inge, din bror; og så får den ene hjelpe den andre i alt som det er nytte i, og den allmektige Gud hjelpe dere begge to. Nå vil jeg høre dine ord, konge. Peter, sønn til Sauda-Ulv, bar kong Sigurd på tinget, han som siden ble kalt for Peter Byrdesvein.
Da sa kong Sigurd: Det skal alle vite at om jeg skal rå, vil jeg fare til min bror Inge så snart jeg kan.
Så talte den ene etter den andre, og hver tok til på sin måte, men alle endte sin tale på samme vis som Ottar Birting hadde svart. Det ble da avgjort at de skulle samle en hær og fare øst i landet. Så reiste kong Sigurd øst i Viken og møtte der kong Inge, sin bror.

10.
Samme høst kom Sigurd Slembedjakn og Magnus Blinde sørfra Danmark med tretti skip, både daner og nordmenn; det var nær vinternatt. Da kongene og deres folk fikk greie på det, reiste de østover mot dem. De møttes i Hvaler ved Holmengrå dagen etter Martinsmesse på en søndag. Kong Inge og kong Sigurd hadde tjue skip, og alle var store. Der ble det et stort slag, men etter den første striden flyktet danene med atten skip sørover og hjem. Da ble skipene til Sigurd og Magnus ryddet. Da skipet til Magnus var nesten ryddet - han lå i køya si - tok Reidar Grjotgardsson, som hadde fulgt ham lenge og var hans hirdmann, kong Magnus i fanget og ville springe om bord på et annet skip. Da ble Reidar skutt med et spyd mellom herdene, tvers igjennom. Så blir det sagt at der fikk kong Magnus sin bane av det samme spydkastet, og Reidar falt baklengs på tiljene, og Magnus oppå ham. Det sier hver mann at de syntes han hadde fulgt sin herre vel og gjævt. Godt er det for hver den som får slik omtale!

Reidar bærer kong Magnus.
Der falt Lodin Saupprud fra Linnestad på skipet til kong Magnus, og Berse Tormodsson, stavnbu til Sigurd Slembedjakn, og Ivar Kolbeinsson og Hallvard Fæge, som var forromsmann hos Sigurd Slembedjakn. Det var denne Ivar som gikk inn til kong Harald og gav ham det første såret. Da falt det en stor del av hæren til Magnus og Sigurd, fordi Inges menn ikke lot noen komme unna som de kunne nå; men jeg nevner bare få ved navn. På en holme drepte de mer enn seksti mann. Der ble to islandske menn drept, Sigurd prest, sønn til Bergtor Måsson, og Klemet, sønn til Are Einarsson.
Ivar Skrauthanke, sønn til Kalv den vrange, han som siden ble biskop nord i Trondheimen og var far til Eirik erkebiskop, hadde alltid fulgt kong Magnus. Han kom seg om bord på skipet til Jon Kada, sin bror. Jon var gift med Cecilia, datter til Gyrd Bårdsson, og de var begge i hæren til kong Inge og kong Sigurd; Ivar kom seg med to andre menn opp på skipet til Jon; den ene var Arnbjørn Ambe, som siden ble gift med datter til Torstein i Audsholt, den andre var Ivar Staresson Dynta; han var bror til Helge Staresson og trøndsk på morsida, en særdeles vakker mann.
Da hærmennene fikk vite dette at de var der, tok de våpnene og gikk mot Jon og hans menn, og de laget seg til motstand, så det var nær på at hele hæren hadde kommet til å slåss. Men de ble forlikt slik at Jon skulle løskjøpe sin bror Ivar og Arnbjørn og bandt seg til å betale løsepenger for dem, men siden fikk han disse pengene ettergitt. Men Ivar Dynta ble ført på land og hogd ned, for Kolbeinssønnene Sigurd og Gyrd ville ikke ta imot penger for ham, fordi de holdt ham for å være medskyldig i drapet på Bentein, bror deres. Det sa Ivar biskop at han syntes var det verste som noen gang hadde hendt ham, da Ivar ble ført på land under øksa, og først vendte seg til dem og ønsket dem et gledelig gjensyn. Dette fortalte Gudrid Birgersdotter, søster til Jon erkebiskop, til Eirik Oddsson, og hun sa at hun hadde hørt Ivar biskop si det.

11.
Trond gjaldkere het en mann som førte et skip i flåten til Inge. Nå var det kommet til det at Inges menn rodde i småbåter etter dem som lå og svømte, og de drepte alle de fikk tak i. Sigurd Slembedjakn sprang over bord da skipet hans var ryddet, og han kastet av seg brynja under vannet, så svømte han med skjoldet over seg. Noen menn fra Tronds skip tok en mann som lå og svømte og ville drepe ham. Men han bad for seg og sa at han kunne si dem hvor Sigurd Slembe var, og det gikk de med på. Men skjold og spyd og døde menn og klær fløt vidt og bredt rundt om skipene. Der kan dere se, sa han, at det flyter et rødt skjold; under der er han. Så rodde de dit og greip ham og førte ham til Tronds skip, og Trond sendte bud til Tjostolv og Ottar og Åmunde.
Sigurd Slembe hadde hatt ildtøy på seg, og knusken var inne i et valnøttskall, som det var støpt voks utenpå. Dette blir nevnt fordi folk syntes det viste slik omtanke at han stelte med det slik at det aldri kunne bli vått. Skjoldet hadde han over seg da han svømte, for da kunne ingen vite om det var hans skjold eller et annet, da det fløt så mange skjold på sjøen. De sa at de aldri ville ha funnet ham om det ikke var blitt sagt til dem hvor han var.
Da Trond kom til lands med ham, ble det sagt til hærmennene at han var fanget, og hele hæren satte i gledesrop.
Da Sigurd hørte det, sa han: Mang en vond mann blir glad her ved mitt hode i dag.
Så gikk Tjostolv Ålesson bort dit han satt og strøk av hodet på ham ei silkelue som var prydet med gullband og sa: Hvorfor var du så djerv, du trellesønn, at du torde kalle deg sønn til kong Magnus?
Han svarte: Ikke trenger du å likne min far med en trell, for din far var lite verdt mot min far.
Hall, som var sønn til legen Torgeir Steinsson, og var hirdmann hos kong Inge, var til stede da dette gikk for seg. Han fortalte det til Eirik Oddsson, som skreiv ned det som ble fortalt; Eirik skreiv den boka som blir kalt Ryggjarstykke; i den boka blir det fortalt om Harald Gille og hans to sønner og om Magnus Blinde og om Sigurd Slembe helt til deres død. Eirik var en kyndig mann, og han var lenge i Norge den tida. Noe av det som ble fortalt, skreiv han ned slik som det ble sagt ham av Håkon Mage, lendmann til Haraldssønnene. Håkon og sønnene hans var med i alle disse stridigheter og tiltak. Eirik nevner flere som fortalte ham om disse hendingene, kyndige og pålitelige menn, som var til stede, så de hørte og så det som gikk for seg. Og noe skreiv han etter det som han sjøl hadde sett eller hørt på.

12.
Hall forteller det slik at høvdingene ville la ham drepe med én gang. Men de som var hardest, og syntes de hadde grunn til å hevne på ham den skadede hadde lidd, fikk satt igjennom at han skulle pines; blant dem ble nevnt Benteins brødre, Sigurd og Gyrd Kolbeinssønner, og Peter Byrdesvein, som ville hevne sin bror Finn. Men høvdingene og de fleste andre gikk bort. De knuste legger og armer på ham med øksehamrer, og så sleit de av ham klærne og ville flå ham levende; de kløvde huden på hodet hans, men kunne ikke gjøre mer fordi han blødde så. Da tok de skinnsveper og slo ham sålenge at huden var helt av som han skulle være flådd. Og så tok de en stokk og dunket ham i ryggen så ryggraden ble knekt. Deretter slepte de ham til et tre og hengte ham og hogg siden av ham hodet og drog bort kroppen og grov den ned i ei steinrøys.

Sigurd Slembe hudflettes.
Det sa alle, både venner og uvenner, at ingen i manns minne hadde vært hævere i alle deler enn Sigurd, men han hadde ulykke med seg i noen ting. Så sa Hall at han talte lite da han ble pint, og at han bare svarte med få ord om noen talte til ham. Hall fortalte også at han gav seg ikke mer enn om de hadde slått på stokk og stein. Og det la han til at en fullgod og hardfør kar kunne en kalle den mann som tålte pinsler så godt at han ikke åpnet munnen eller bare gav seg lite. Om Sigurd sa han at han aldri skiftet mæle under pinselen, og at han talte likeså lett som når han satt inne på ølbenken; han talte verken høyere eller lavere eller mer skjelvende enn hans vane var. Han talte helt til han døde, og han sang tredjeparten av Psalterium, og til det, syntes Hall, skulle det større utholdenhet og styrke enn andre menn har.
Den presten som hadde kirke nær ved, lot Sigurds lik føre dit til kirken. Denne presten var en venn av Haraldssønnene. Da dette spurtes, ble de harme på ham og førte liket tilbake dit det hadde ligget før, og presten måtte betale bot for det. Men Sigurds venner kom siden sørfra Danmark og hentet liket med skip og førte det til Ålborg og gravla det ved Mariakirken der i byen. Dette fikk Eirik Oddson fortalt av Kjetil prost, som hadde under seg Mariakirken, at Sigurd var gravlagt der. Tjostolv Ålesson lot føre kong Magnus' lik til Oslo, og han ble gravlagt ved Hallvardskirken ved siden av sin far, kong Sigurd. Lodin Saupprud førte de til Tønsberg, men alle de andre ble gravlagt der på stedet.

13.
Da Sigurd og Inge hadde styrt Norge i seks år, kom Øystein vestfra Skottland om våren. Han var sønn til Harald Gille. Arne Sturla og Torleiv Brynjolvsson og Kolbein Ruga hadde reist vest over havet etter Øystein, og de fulgte ham til landet og seilte straks nord til Trondheimen. Trønderne tok imot ham, og han ble tatt til konge på Øreting i gangdagene, slik at han skulle ha tredjeparten av Norge med brødrene sine. Da var Sigurd og Inge øst i landet. Nå gikk det bud mellom kongene, og de ble forlikt så at Øystein skulle ha tredjeparten av riket. Øystein tok ingen gudsdom for å vise hvem hans far var, men folk trodde det som kong Harald hadde sagt om det. Mor til Øystein het Bjadok, og hun fulgte med ham til Norge.

14.
Magnus het den fjerde sønnen til kong Harald; han ble fostret hos Kyrpinge-Orm. Han ble også tatt til konge og hadde sin del av landet. Magnus var skrøpelig i føttene; han levde bare kort tid og døde sottedød.
Einar Skulason taler om ham:

Gull til menn gir Øystein
egge til kamp gjør Sigurd.
Inge lar våpen synge,
skape fred gjør Magnus.
Aldri har fire brødre
bedre enn de levd på jorda.
Den herlige konges sønner
i blod skjoldene farger.

Etter kong Harald Gilles fall ble dronning Ingerid gift med Ottar Birting. Han var lendmann og en stor høvding, trøndsk av ætt. Han var en sterk støtte for kong Inge så lenge han var barn. Kong Sigurd var ikke noe større venn med ham, for han syntes han alltid holdt med Inge, sin stesønn. Ottar Birting ble drept nord i kaupangen av en drapsmann en kveld han skulle gå til aftensang. Da han hørte kvinet av hogget, løftet han handa og kappa imot fordi han trodde det ble kastet en snøball på ham, slik som unge gutter har moro av å gjøre. Han falt for hogget. I det samme kom Alv Rode, sønn hans, gående inn på kirkegården; han så at faren falt, og likeså at den mann som hadde drept ham, sprang øst om kirken. Alv sprang etter ham og drepte ham ved sanghushjørnet. Folk sa at han hadde hevnet seg godt, og han ble reknet for mye gjævere mann enn før.

Alv Rode hevner sin fars død.

15.
Kong Øystein Haraldsson var inne i Trondheimen da han fikk høre om Ottars fall. Han stevnte til seg en bondehær, og så tok han ut til byen og hadde mange folk. Men Ottars frender og andre venner la mest skylden på kong Sigurd for drapet. Han var i kaupangen da, og bøndene var sterkt oppøst imot ham. Kongen bød gudsdom for seg og bandt seg til jernbyrd, som skulle sanne at han var uskyldig, og på det vilkåret ble det forlik. Kong Sigurd reiste så sør i landet, men det ble aldri til noe med denne gudsdommen.

16.
Dronning Ingerid fikk en sønn med Ivar Sneis; han het Orm og ble siden kalt kongsbror. Han var en vakker mann og ble en stor høvding, slik som det vil bli omtalt siden. Dronning Ingerid ble gift med Arne på Stårheim, som siden ble kalt kongsmåg. Deres barn var Inge, Nikolas (biskop i Oslo 1190-1225), Filippus i Herdla, og Margret, som først var gift med Bjørn Bukk og siden med Simon Kåresson.

17.
Erling het sønn til Kyrpinge-Orm og Ragnhild, som var datter til Sveinke Steinarsson. Kyrpinge-Orm var sønn til Svein, som var sønn til Svein Erlendsson fra Gjerde. Orms mor var Ragna, datter til jarlen Orm Eilivsson og Sigrid, som var datter til jarlen Finn Arnesson. Orm jarls mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Erling var en klok mann, og han var en god venn til kong Inge. Med hans samtykke fikk Erling Kristin, datter til kong Sigurd (Jorsalfare) og dronning Malmfrid. Erling hadde gard på Støle i Sunnhordland. Erling fór fra landet og med ham Eindride Unge og flere lendmenn, og de hadde et vakkert mannskap. De hadde rustet seg til Jorsalferd og fór vestover havet til Orknøyene. Derfra fikk de følge med Ragnvald jarl, som ble kalt Kale, og med Vilhjalm biskop. I alt hadde de femten langskip da de seilte fra Orknøyene, og så seilte de til Suderøyene og derfra vest til Valland, og siden den veg som kong Sigurd Jorsalfare hadde tatt, ut til Norvasund, og de herjet vidt og bredt i det hedenske Spania. Kort etter at de hadde seilt gjennom sundet, skilte Eindride Unge og de som fulgte ham, seg fra dem med seks skip, og nå fór de hver for seg.
Ragnvald og Erling Skakke støtte på en dromund i sjøen, og de la til med ni skip og sloss med dem. (Mer utførlig om dette i orknøyingenes saga). Til slutt la de snekkene under dromunden; da kastet hedningene ned på dem både våpen og stein og gryter fulle med kokende bek og olje. Erling lå nærmest dem med sitt skip. Da hogg Erling og hans folk huller i dromunden, noen nede i vannet og noen oppe på sidene, så de kunne gå inn gjennom dem.
Så sier Torbjørn Skakkeskald i Erlingsdråpa:

Med økse-egger hogde
uredd djerve nordmenn
hull på nye skipet
i sida dypt under vannet.
Krigerne på skipet
så det lure påfunn.
Løs ble slått med våpen
skansene på skipet.

Audun Raude het den mann som først gikk opp på dromunden; han var stavnbu hos Erling. De vant dromunden og drepte mange menn, tok så en mengde gods der og vant en herlig seier. Ragnvald jarl og Erling Skakke kom på denne ferden til Jorsalaland og ut til Jordanelva. Så vendte de først tilbake til Miklagard, der lot de skipene bli igjen, fór så landvegen hjem og hadde en heldig reise helt til de kom til Norge; det gikk stort ord om denne ferden. Erling gjaldt nå for å være mye gjævere mann enn før, både på grunn av denne reisa og på grunn av sitt giftermål. Han var dessuten en klok mann, rik, ættstor og veltalende. Nå holdt han seg mest til venns i alle ting med kong Inge av de brødrene.

18.
Kong Sigurd rei på veitsle øst i Viken med hirden sin; da rei han forbi garden til en mektig mann som het Simon. Da kongen rei gjennom garden, hørte han inne i et hus en som sang så fagert at han syntes det var et under å høre. Han rei bort til huset og fikk se at der inne stod ei kvinne ved ei kvern, og hun sang så vakkert mens hun malte. Kongen steig av hesten og gikk inn til kvinna og la seg med henne. Da kongen fór bort, fikk Simon bonde greie på det ærend kongen hadde vært der i. Hun het Tora og var i tjeneste hos Simon bonde. Nå lot Simon gi akt på hennes tilstand, og ei tid etterpå fødte hun et barn. Det var en gutt, og han fikk navnet Håkon og ble reknet for å være sønn til kong Sigurd. Håkon vokste opp der hos Simon Torbergsson og Gunnhild, kona hans. Der vokste også Ånund og Andres opp, sønnene til Simon; de og Håkon holdt så mye av hverandre, at ikke noe annet enn døden kunne skille dem.

Kong Sigurd lytter til kvinnesang utenfor huset.

19.
Kong Øystein Haraldsson var en gang øst i Viken nær landegrensa; han var uenig med bøndene i Ranrike og på Hisingen. De samlet seg imot ham, og han holdt slag med dem og vant seier. De kjempet et sted som heter Leikberg. Han brente vidt og bredt på Hisingen. Siden gav bøndene seg under ham og betalte store bøter, og kongen tok gisler av dem.
Så sier Einar Skulason:

For vikverjers verk
gav kongen sterk
en lønn som de
måtte finne seg i.
De i redsel gikk
før fred de fikk.
Han bot la på,
tok gisler så.
Kongen og hans hær
ved Leikberg nær
til kamp gikk fram,
folk roser ham.
Rener fort
rømte bort.
De gav sin nød
det kongen bød.

20.
Kort etter gav kong Øystein seg på ferd vest over havet og seilte til Katanes. Han fikk vite at jarlen Harald Maddadsson lå i Torså. Han la til med tre småskuter og kom uventet over ham. Jarlen hadde et skip på tretti rom og åtti mann på det; men da de ikke hadde ventet kamp, kom kong Øystein og hans menn straks opp på skipet, de fanget jarlen og tok ham med seg på sitt skip. Han løste seg ut med tre mark gull, og med det skiltes de.
Så sier Einar Skulason:

Åtti menn var samlet
med Maddads sønn den djerve
da mektige ørnemetter
la ut til kamp med hærskip.
Med skuter tre tok jarlen
sjøkongen til fange.
Den djerve hærfører siden
gav hodet til kjekke fyrste.

Kong Øystein seilte derifra søretter øst for Skottland og la til i en kjøpstad i Skottland som heter Apardjon og drepte mange menn der og herjet byen.
Så sier Einar Skulason:

I Apardjon falt
folket, hørte jeg, alt.
Freden tok slutt
sverdene ble brutt.

Det andre slaget holdt han sør ved Hjartapoll mot en hær av hestfolk, som han dreiv på flukt; der ryddet de noen skip. Så sier Einar:

Kongssverdet beit,
så blodstrøm rant heit.
Hird stred i samhold
sør ved Hjartapoll.
Blodet hett
gjorde ravnen mett.
Da anglerskip han vant,
blodstrøm større rant.

Deretter seilte han videre sør i England og holdt det tredje slaget ved Hvitaby og fikk seier, men brente byen.
Så sier Einar:

Kongen gikk på ny
i kamp ved Hvitaby.
Sverdsangen klang,
skjoldene sprang.
Ulven drakk blod;
høyt ilden stod
om hus og borg,
så fienden fikk sorg.

Etter dette herjet han vidt og bredt omkring i England; den gang var Stevne (Stefan av Blois) konge i England. Dernest holdt kong Øystein slag med noen ryttere ved Skarpeskjær.
Så sier Einar:

I pileregn lei
kongen fant vei
gjennom skjoldkyndig hær
ved Skarpeskjær.

Dernest kjempet han i Pilavik og fikk seier. Så sier Einar:

Kongen rødfarget sverd;
så sleit ulveferd
bymenns lik
i Pilavik.
Ved Vestersalt
voldte han at alt
Langetun brant;
sverd pannen fant.

Der brente de Langetun, en stor by, og folk sier at den byen ikke har kunnet komme seg opp igjen siden. Etter dette fór kong Øystein bort fra England og om høsten tilbake til Norge; folk dømte svært ulikt om denne ferden.

21.
Det var god fred i Norge i førstningen av Haraldssønnenes dager, og de holdt sammen så noenlunde så lenge de gamle rådgiverne levde. Så lenge Inge og Sigurd var barn, hadde de én hird sammen; men Øystein én alene, for han var fullvoksen mann. Men da de var døde, de som hadde vært rådgivere for Inge og Sigurd under oppveksten - Så da Gyrd Bårdsson, Åmunde Gyrdsson, Tjostolv Ålesson, Ottar Birting, Ogmund Svifte og Ogmund Denge, bror til Erling Skakke - Erling sjøl hadde folk bare liten vørnad for så lenge Ogmund levde - da hadde Inge og Sigurd ikke lenger hird i lag. Da fikk kong Inge sin beste støtte i Gregorius, sønn til Dag Eilivsson og Ragnhild, som var datter til Skofte Ogmundsson. Gregorius var rik på gods, og han var en framifrå dugelig mann. Han ble formann for landsstyringen sammen med kong Inge, og av kongen fikk han lov til å ta av hans eiendom så mye han ville.
Kong Sigurd ble en villstyring og uvøren i alle deler, så snart han vokste opp. Slik var Øystein også, likevel var han da noe rimeligere, men svært pengekjær og egennyttig var han. Kong Sigurd ble en stor og sterk mann og hadde et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig. Det nevner Einar Skulason:

Sigurd, han som farger
sverd i blod, står over
andre i å tale.
Unt har Gud ham seier.
Når raumekongen myndig
røsten løfter til tale,
andre menn må tie,
ære får gladmælt konge.

22.
Kong Øystein var svarthåret og mørklett, litt over middelshøy, en klok og skjønnsom mann. Men det drog mest makten bort fra ham at han var egennyttig og pengekjær. Han var gift med Ragna, datter til Nikolas Måse.
Kong Inge hadde det vakreste ansikt, han hadde gult hår; det var temmelig tynt og svært krøllet. Han var liten av vekst og kunne snaut gå alene, så vissen var den ene foten hans, og han hadde en pukkel både på ryggen og på brystet. Han var blid og vennlig mot sine venner, gavmild på gods, og lot høvdingene rå mye med i landsstyringen; han var vel likt blant allmuen, og alt dette drog makt og mye folk til ham.
Brigida het ei datter til kong Harald Gille; hun var først gift med sveakongen Inge Hallsteinsson (?), og siden med jarlen Karl Sonesson (?) og så med sveakongen Magnus. Til sist ble hun gift med jarlen Birger Brosa. De hadde fire sønner, Filippus jarl, Knut jarl, Folke og Magnus. Døtrene deres var Ingegjerd, som ble gift med sveakongen Sørkve, deres sønn var Jon konge, og Kristin og Margret. Maria het ei anna datter til Harald Gille; hun var gift med Simon Skalp, sønn til Hallkjell Huk; deres sønn het Nikolas. Margret het den tredje dattera til Harald Gille; hun var gift med Jon Hallkjellsson, bror til Simon. Imellom disse brødrene hendte det mangt som det kom uenighet av; men jeg vil bare tale om det som jeg synes førte til de største hendinger.

23.
Kardinalen Nikolas (Nicolaus Brekespear) fra Roma kom til Norge i Haraldssønnenes dager, og paven hadde sendt ham til Norge. Kardinalen var harm på Sigurd og Øystein, og de ble nødt til å forlike seg med ham. Men han var overmåte vennlig mot Inge og kalte ham sin sønn. Da de alle var forlikte med ham, gav han samtykke til at Jon Birgersson ble satt til erkebisp i Trondheimen, og han gav ham det klede som heter pallium, og han sa at erkebispestolen skulle være i Nidaros ved Kristkirken, der kong Olav den hellige hviler; men før hadde det bare vært lydbisper i Norge.
Kardinalen fikk vedtatt at ingen mann skulle ha lov til å gå med våpen i kjøpstedene så nær som de tolv mann som skulle følge kongen. På mange måter fikk han bedret sedene blant folket i Norge mens han var der i landet. Ikke har det kommet noen utlending til Norge, som alle mennesker satte så høyt, eller som har hatt så mye å si hos folk, som han. Han reiste sørover med store vennegaver, og han sa at han alltid ville være nordmennenes beste venn. Da han kom sør til Roma, døde brått han som var pave før (Anastasius IV), og hele folket i Roma ville ta Nikolas til pave; så han ble vigd til pave med navnet Adrianus (Hadrian IV). Så sier de som i hans tid kom til Roma, at aldri hadde han så viktige saker å tale med andre menn om han ikke alltid først talte med nordmennene når de ville tale med ham. Han var ikke lenge pave (1154-1159); nå blir han reknet som hellig.

24.
I Harald Gilles sønners dager hendte det at en mann som het Halldor, kom ut for venderne, og de tok ham og lemlestet ham. De skar hull på strupen og drog ut tunga og skar av tungerota. Siden drog han til den hellige kong Olav, vendte hugen sin fast til den hellige mann og gråt mye og bad kong Olav gi ham mål og helse. Da fikk han mål og miskunn av denne gode kongen og ble straks hans tjenestemann for alle sine livsdager, og han ble en ypperlig og trofast mann. Dette jærtegn hendte en halv måned før den seinere Olavsmesse på den dag da kardinal Nikolas steig i land i Norge (20. juli 1152 eller 1153).

25.
Det var to brødre på Opplanda, ættstore og rike menn. Einar og Andres, sønner til Guttorm Gråbarde og morbrødre til kong Sigurd Haraldsson; der hadde de sin odel og all sin eiendom. De hadde ei søster som var svært vakker, men hun var ikke varsom nok for vondt folks snakk, som det viste seg siden. Hun var hyggelig og vennlig mot en engelsk prest, som het Rikard, og som oppholdt seg der hos brødrene hennes. Hun gjorde ham mangt til vilje og gjorde ofte godt imot ham av godvilje. Da gikk det ikke bedre enn at det kom ut stygge ord om denne kvinna. Siden da saken var kommet på folkemunne, gav alle presten skylden, og det gjorde også brødrene hennes. Så snart de ble var dette, sa de det til folk at det var rimeligst å legge skyld på ham på grunn av det store vennskap som hadde rådd mellom ham og deres søster. Dette ble nå til stor ulykke for dem, som ventelig var, da brødrene tidde still om sin lønnlige list og ikke lot seg merke med noe.
Men en dag kalte de presten til seg; han ventet seg ikke annet enn godt av dem. De lokket ham hjemmefra med seg og sa at de skulle til en annen bygd og greie med noe som var nødvendig for dem, og de bad ham følge med. De hadde med seg en av tjenerne sine, som kjente til deres planer. De fór i båt langsmed stranda opp etter en innsjø som heter Rond, og de gikk i land ved et nes som heter Skiftesand. Der gikk de opp på land og holdt leik en stund. Så gikk de til et sted der ingen så dem, og så bad de tjenestekaren å gi presten et slag med øksehammeren. Han slo til ham så han lå i svime.
Da han kom til seg sjøl igjen, sa han: Hvorfor skal dere fare så hardt med meg i leiken?
Da svarte de: Om så ingen sier deg det, så skal du nå få kjennehva du har gjort, og så kom de med beskyldningene mot ham. Han nektet og bad Gud og den hellige kong Olav dømme dem imellom.
Nå knuste de den ene leggen på ham, og så slepte de ham mellom seg til skogen og bandt hendene hans bak på ryggen. Deretter la de et reip om hodet på ham og et bord under akslene og hodet og satte i en pinne, som de strammet reipet med. Så tok Einar en treplugg og satte på øyet til presten, og tjeneren hans stod ved sida og slo på den med øksa, og sprengte øyet så det straks falt ned i skjegget. Og så satte han trepluggen på det andre øyet og sa til tjeneren: Slå ikke fullt så hardt! Han gjorde så; da glapp pluggen av øyesteinen og sleit øyelokket fra. Så tok Einar øyelokket med handa og holdt det opp, og så at øyesteinen ennå var på plass. Da satte han pluggen ute ved kinnet, og tjeneren slo så; da sprang øyesteinen ned på kinnbeinet der det var høyest. Siden åpnet de munnen på ham og tok tunga og drog den ut og skar den av, og så løste de hendene hans og hodet.
Så snart han kom til seg sjøl igjen, da kom det for ham at han skulle legge øyesteinene på plass oppe ved brynene, og han holdt på dem med begge hender så godt han kunne. Så bar de ham til båten og fór til en gard som heter Sæheimrud og gikk i land der. De sendte en mann opp til garden for å si at det lå en prest der i båten ved stranda. Mens mannen som de hadde sendt av sted, var borte, spurte de om presten kunne tale, og han bladret med tunga og ville prøve å tale. Da sa Einar til broren: Om han kommer seg, og tungestubben gror til, er jeg redd han kommer til å tale. Så klipte de tungestubben av ham med ei tang, og så drog de i den og skar to ganger ned i den og tredje gangen ned i tungerota, og så lot de ham ligge der halvdød.
Kona der på garden var fattig, men likevel gikk hun straks ut sammen med dattera, og de bar ham hjem til hus i kappene sine. Så gikk de og hentet en prest; da han kom dit, bandt han om alle sårene på ham, og de prøvde å hjelpe ham så godt de kunne. Slik lå han der nå, den sårede presten, ynkelig tilredt, men han satte sin lit til Guds miskunn og mistvilte aldri; enda han var målløs, bad han til Gud i tankene og med et sorgfullt hjerte, og mer og mer tillitsfullt dess sjukere han ble. Han vendte også hugen til den milde kongen, Olav den hellige, Guds herlige venn; han hadde før hørt mangt fortelle om hans mektige gjerninger, og han trodde derfor så mye fastere av hele sitt hjerte på hjelp fra ham i sin nød. Da han lå der lam og helt maktløs, gråt han sårt og ynket seg og bad med sårt hjerte den herlige kong Olav om hjelp.
Etter midnatt sovnet presten så såret han var; da syntes han å se at en gjæv og gild mann kom til ham og sa: Ille er du nå medfart, Rikard lagsfelle; jeg ser at nå makter du ikke mye. Han syntes at han sa ja til det.
Da sa han til ham: Du trenger miskunn.
Presten svarte: Jeg kunne trenge miskunn fra Gud den allmektige og fra kong Olav den hellige.
Han svarte: Det skal du få også. Så tok han i tungestubben til presten og halte så hardt i den at det gjorde vondt, etterpå strøk han med handa si over øynene på ham og over foten og andre lemmer som var såret. Da spurte presten hvem det var.
Mannen så på ham og sa: Olav er her, nord fra Trondheimen. - og så forsvant han, men presten våknet helt frisk og tok straks til å tale. Sæl er jeg nå, sa han, Gud være takk og den hellige kong Olav; han har gitt meg helsa igjen. Og så ille han før var medfaren, likeså brått fikk han hjelp for sin ulykke; og han kjente det som han verken hadde vært såret eller sjuk, tunga var hel, begge øynene var kommet i lag, beinbruddene hadde grodd sammen, og alle andre sår hadde grodd eller var frie for verk, og han hadde fått den beste helse. Men til tegn på at øynene hadde vært utstukket, grodde det et hvitt arr på hvert øyelokk, for at en kunne se den gjæve konges herlighet på denne mannen som hadde vært så ynkelig tilredt.

26.
Øystein og Sigurd var blitt uforlikte fordi kong Sigurd hadde drept en hirdmann for kong Øystein, Harald den vikværske som hadde hus i Bergen, og en til, presten Jon Tapard, sønn til Bjarne Sigurdsson. Derfor avtalte de forliksstevne med hverandre om vinteren på Opplanda. De to satt lenge i samtale, og det ble til slutt avtalt at alle brødrene skulle møtes i Bergen sommeren etter. Det var med i deres avtale at de skulle være enige om at kong Inge skulle ha bare to eller tre garder og så stor eiendom ellers at han kunne ha tretti mann omkring seg, og de syntes at han ikke så ut til å ha god nok helse til å være konge.
Inge og Gregorius fikk høre om dette, og de reiste til Bergen med mange menn. Sigurd kom litt etterpå , og han hadde mye mindre folk. Da hadde Inge og Sigurd vært konger over Norge i nitten år. Øystein kom siden østfra Viken, men de andre to kom nordfra. Da lot kong Inge blåse til tings på Holmen,og der kom Sigurd og Inge med mye folk. Gregorius hadde to skip og godt og vel nitti mann, som han holdt på egen kostnad. Han holdt huskarene sine bedre enn andre lendmenn gjorde, for han drakk aldri i skytninger uten at alle huskarene drakk med ham. Han gikk med forgylt hjelm til tinget, og alle hans menn var hjelmkledde. Kong Inge stod opp og sa til mennene hva han hadde hørt om hvordan brødrene ville ordne det med ham, og han bad om hjelp. Hele mengden gav gode tilrop til talen hans, og de sa de ville følge ham.

27.
Da stod kong Sigurd opp og talte; han sa det var usant det som Inge beskyldte dem for, og at det var Gregorius som fant på slikt. Han sa at det skulle ikke vare lenge før de fikk et slikt møte - dersom han fikk rå - at han skulle få støtt ned den forgylte hjelmen; han sluttet talen sin med å si at ikke skulle de leve lenge begge to. Gregorius svarte og sa at han tenkte at han ikke skulle trenge å lengte så etter et møte, for han var ferdig. Få dager etterpå ble en av huskarene til Gregorius drept ute på stretet, og drapsmannen var en av huskarene til kong Sigurd. Da ville Gregorius gå på kong Sigurd og mennene hans, men kong Inge og mange andre menn rådde fra.
Da Ingerid, mor til kong Inge, gikk fra aftensang, fant hun et sted Sigurd Skrudhyrna liggende drept. Han var hirdmann hos kong Inge og så gammel at han hadde tjent mange konger. Drapsmennene var kong Sigurds menn, Hallvard Gunnarsson og Sigurd, sønn til Øystein Travale, og folk beskylte Sigurd for å stå bak. Da gikk Ingerid med en gang til kong Inge og sa til ham at han kom til å være en liten konge lenge når han ikke ville gjøre noe ved det at hirdmennene hans ble drept, den ene etter den andre, liksom svin. Kongen ble harm over hennes klander, og mens de trettet om det, kom Gregorius gående inn i hjelm og brynje og bad kongen ikke bli harm, og han sa at det var sant det hun sa. Her er jeg kommet og vil hjelpe deg, dersom du vil gå imot kong Sigurd, og her er mer enn hundre mann ute i gården, huskarene mine, hjelmkledde og brynjekledde, og vi skal gå imot fra den kanten som andre synes er farligst.
De fleste rådde fra, og sa at Sigurd nok ville gi bot for ugjerningen. Da Gregorius skjønte at planen holdt på å gå over styr, sa han til kong Inge: Slik plukker de deg; for kort tid siden drepte de en huskar for meg og nå en hirdmann for deg; og de vil nok felle meg eller en annen lendmann som de mener du vil lide mye ved å miste, når de ser at du ikke gjør noe ved det; og så tar de fra deg kongedømmet når vennene dine er tatt. Hva så de andre lendmennene dine vil gjøre, så vil jeg ikke vente på å bli hogd ned som et naut, og nå i natt skal Sigurd og jeg gjøre en handel som får gå som den kan. For det første er det låkt med deg for din vanhelse, og dessuten tror jeg du har liten vilje til å holde oppe vennene dine. Men nå er jeg fullt ferdig til å gå mot Sigurd herfra , for her ute er merket mitt. Kong Inge stod opp og bad om å få hærklærne sine, og bad hver mann som ville følge ham, å gjøre seg istand; og han sa at det nyttet ikke å rå ham fra; han hadde veket unna lenge, men nå fikk stålet avgjøre saken mellom ham og Sigurd.

Dronning Ingerid og Gregorius egger kong Inge.

28.
Kong Sigurd satt og drakk i gården til Sigrid Sæta. Han rustet seg, men tenkte at det ikke ville bli noe av med angrepet. Da kom de imot gården, kong Inge ovenfra Smedbuene, Arne kongsmåg ute fra Sandbru, Aslak Erlendsson fra gården sin, men Gregorius fra stretet, og derfra mente de det var farligst å gå fram. Sigurd og hans folk skjøt mye fra loftsgluggene, og de brøt ned ovnene og kastet steinene på dem. Gregorius og mennene hans brøt opp gårdsporten, og der i porten falt en av kong Sigurds menn, Einar, sønn til Lakse-Pål; Hallvard Gunnarsson falt også, men han ble skutt inne på loftet, og ingen mann sørget over ham. De hogg ned husene, og kong Sigurds menn gikk fra ham og bad om grid.
Så gikk Sigurd opp på et loft og ville be om å få lyd; han hadde gull-lagt skjold. Folk kjente ham og ville ikke høre på ham; de skjøt på ham, og pilene fløy så tett at det var som å se i snøføyke, og der kunne han ikke være. Men da folkene hans hadde gått fra ham, og huset nesten var hogd ned, da gikk han ut og med ham hans hirdmann Tord Husfrøya, en vikværsk mann; de ville dit som kong Inge var, og Sigurd ropte på Inge sin bror at han skulle gi ham grid. Men de ble straks hogd ned, begge to, og Tord Husfrøya falt med stor ære. Der falt mange mann av Sigurds folk, enda jeg nevner bare få, og likeså av Inges folk; av Gregorius' folk falt fire mann, og så falt det en del som ikke var med noen av dem, men som kom ut for skudd nede på bryggene eller ute på skipene.
Slaget stod fjorten dager før jonsok (10.juni 1155), og det var en fredag. Kong Sigurd ble jordet ved den gamle Kristkirken ute på Holmen. Kong Inge gav Gregorius det skipet kong Sigurd hadde eid. To eller tre dager etterpå kom kong Øystein østfra med tretti skip, og han hadde med seg Håkon, sin brorsønn. Han styrte ikke inn til Bergen, men ble liggende i Florvåg. Det gikk bud mellom ham og kong Inge for å forlike dem. Men Gregorius ville at de skulle legge ut imot dem, for det ble ikke bedre siden; han sa at han sjøl ville være høvding på ferden, men du, konge, skal ikke være med; nå har vi folk nok. Men mange rådde fra, og derfor ble det ikke noe av ferden. Kong Øystein fór øst i Viken, men kong Inge nord til Trondheimen, og da var de å rekne for forlikte, men de møttes ikke sjøl.

29.
Gregorius Dagsson reiste østover kort etter kong Øystein og var oppe på Hovund på garden sin Bratsberg. Kong Øystein var inne i Oslo og lot dra skipene sine mer enn to sjømil på isen, for det lå mye is inne i Viken. Han tok opp til Hovund og ville ta Gregorius til fange; men Gregorius hadde fått greie på det og drog seg unna opp i Telemark med nitti mann, og så nordover fjellet, og han kom ned til Hardanger og fór så til Støle i Etne. Der bodde Erling Skakke; men han hadde reist nord til Bergen. Kristin, kona hans, datter til kong Sigurd Jorsalfare, var hjemme, og hun bød Gregorius den hjelp han ville ha derfra. Gregorius fikk god mottagelse; han fikk med seg et langskip derfra som Erling eide, og alt det han trengte. Gregorius takket henne vel, og sa at hun hadde opptrådt på stormannsvis, slik som det var å vente. Så reiste de til Bergen og fant Erling, og han syntes at hun hadde gjort rett.

30.
En stund etterpå reiste Gregorius Dagsson nord til kaupangen og kom dit før jul. Kong Inge ble svært glad da han kom, og bad ham ta så mye av hans eiendom som han ville. Kong Øystein brente garden til Gregorius og hogg ned buskapen. De nausta som kong Øystein den eldre hadde latt gjøre nord i kaupangen, og som var kostbare bygninger, ble brent om vinteren; noen gode skip til kong Inge strøk også med. Dette vakte stor harme blant folk, og det ble sagt at kong Øystein stod bak, og likeså Filippus Gyrdsson, fosterbror til kong Sigurd.
Sommeren etter fór Inge sørover så mannsterk som mulig; men kong Øystein kom østfra, og han samlet folk til seg. De møttes ved Seløyene, nord for Lindesnes, og kong Inge hadde mange flere folk. Det var nær på at de hadde kommet i slag. De ble forlikt på det vilkår at Øystein skulle betale 45 mark gull; kong Inge skulle ha tretti mark fordi Øystein hadde stått bak planen om å brenne skipene og nausta; Filippus og alle de som hadde vært med på brannen, da skipene ble brent, skulle være utlege. De menn skulle også være utlege, som var skyldige i drapet på kong Sigurd; for kong Øystein lastet kong Inge for at han hadde hos seg de mennene. Gregorius skulle ha femten mark fordi kong Øystein hadde brent for ham.
Kong Øystein likte dette ille, og han syntes det var tvangsforlik. Kong Inge tok øst til Viken fra stevnet, og Øystein nord til Trondheimen. Siden var kong Inge i Viken, og Øystein nordpå, og de møttes ikke. Mellom dem fór bare slike ord som ikke førte til forlik. Hver av dem lot også drepe vennene til den andre, og det ble ingenting av med betalingen fra Øystein. Hver av dem beskylte også den andre for at han ikke holdt avtalen. Kong Inge og Gregorius lokket mange menn fra kong Øystein, Bård Standale Brynjolvsson og Simon Skalp, sønn til Hallkjell Huk og mange andre lendmenn, Halldor Brynjolvssonog Jon Hallkjellsson.

31.
Da det var gått to år etter kong Sigurds fall, drog kongene hær sammen, Inge østfra landet, og han fikk åtti skip, men kong Øystein nordfra, og han fikk 45 skip. Da hadde han den store draken, som kong Øystein Magnusson hadde latt bygge, og de hadde et stort og svært godt mannskap. Kong Inge lå med skipene sør ved Moster, og Øystein lå litt lenger nord i Grøningsund. Kong Øystein sendte Aslak Jonsson Unge og Arne Sæbjørnsson Sturla sør til Inge; de hadde ett skip. Da Inges menn kjente dem, la de mot dem og drepte mange av dem, tok skipet og alt som hørte til det, og hele ladningen. Men Aslak og Arne og noen mann med dem kom seg opp på land og tok vegen til kong Øystein, og fortalte ham hvordan kong Inge hadde tatt imot dem
Da holdt kong Øystein husting, og sa til sine menn hvilken ufred Inge og hans menn ville få i stand, og han bad mannskapet at de skulle følge ham. Vi har så stor hær at jeg ikke vil rømme unna noensteds dersom dere vil følge meg. Men det kom ingen tilrop til talen hans. Hallkjell Huk var der, men begge sønnene hans, Simon og Jon, var hos Inge. Hallkjell svarte så mange hørte det: La nå gullkistene dine følge deg og verge landet ditt.

32.
Natta etter rodde de lønnlig bort med mange skip, noen ville gi seg i lag med kong Inge, og noen ville til Bergen og noen inn i Fjordane. Om morgenen da det ble lyst, lå kongen igjen med bare ti skip. Da lot han den store draken ligge etter der, fordi den var tung under årene, og likeså flere skip. De skamhogg draken, og så slo de i stykker øltønnene sine, og alt det som de ikke kunne ta med seg, spilte de. Kong Øystein gikk om bord på skipet til Eindride Jonsson Mornev, og de seilte nordover og inn i Sogn; derfra tok de landvegen øst til Viken.
Kong Inge tok skipene og fór sjøvegen øst til Viken. Da var kong Øystein øst for folden og hadde nær tolv hundre mann. Da de så kong Inges flåte, syntes de at de ikke hadde folk nok og sprang unna til skogs. De rømte hver og en til sin kant, så kongen bare hadde én mann med seg. Kong Inge og hans folk ble var hvor Øystein hadde tatt vegen, og likeså at han hadde få folk med seg. De gikk for å leite etter ham. Simon Skalp fant ham i det samme han kom imot dem ut fra et riskratt.
Simon hilste på ham: Vel møtt, herre ! sa han.
Kongen sa: Jeg vet ikke bedre enn at du nå synes å være minherre.
Det er nå som det lager seg, sa Simon. Kongen bad at han skulle la ham slippe bort, og sa at det sømmet seg for ham, for lenge har det vært godt mellom oss to, om det så er annerledes nå. Simon sa at det skulle det ikke bli noe av. Kongen bad om at han først måtte få høre messe, og det fikk han. Så la han seg med ansiktet ned, rettet hendene ut fra seg, og bad dem hogge ham i kors mellom akslene, og han sa at da skulle de få vite om han tålte jern eller ikke, slik som lagsmennene til kong Inge hadde sagt.

Kong Øystein kommer fram fra skjulestedet.

Simon sa til ham som skulle hogge, at han skulle gå til verket; kongen hadde krøpet helst litt for lenge omkring i lynget der, sa han. Så fikk kongen hogget, og de syntes han tok det med ære. Liket hans ble flyttet til Fors, og det ble satt for natta under bakken sør for kirken. Kong Øystein ble jordet i Forskirken, og grava hans er midt på kirkegolvet, og et teppe er lagt over; folk rekner ham for hellig. Der han ble hogd, og blodet hans kom på jorda, spratt det opp ei kjelde, og en annen under bakken der hvor liket hans var satt for natta. Av vannet fra begge disse brønnene synes mange menn å ha fått helsebot. Det forteller vikværingene at det hendte mange jærtegn ved grava til kong Øystein, helt til uvennene hans helte suppe kokt på hundekjøtt på grava.
Simon Skalp ble sterkt klandret for denne gjerning. At det gikk for seg som her fortalt, blir vanlig sagt mellom folk. Men noen sier at da kong Øystein var tatt til fange, sendte Simon en mann til kong Inge, men kongen bad at Øystein ikke skulle komme for øynene på ham.
Så har kong Sverre latt skrive, men det sier Einar Skulason:

Han som til mord har seg vennet
og med mye ondskap sveik kongen,
han vil seint få sin frelse,
Simon Skalp,
for slik udåd.

Konge av Norge 1136 - 1155.

Gillesønnene Sigurd og Inge ble tatt til konger etter farens død. Inge Krokrygg på Borgarting og Sigurd Munn på Øreting.
Øystein kom til Norge og ble tatt til samkonge på Øreting i 1142 under formynderskap av de mektige lendermenn. Etter at Sigurd Slembe og Magnus Blinde var drept i 1139, hersket det fred mellom kongene. Da de ble voksne ble de imidlertid uenige.
Sigurd var populær, men voldsom. Han og Øystein forsøkte forgjeves å avsette Inge, men 10.juni 1155 ble Sigurd Munn drept av Inges menn i Bergen.
I Sigurds regjeringstid ble erkebiskesetet i Nidaros opprettet.

Av hans friller nevnes:
1. Tora.
2. Kristina, datter til Sigurd Jorsalfare.
3. Gunhild som var mor til Sverre.

Etter at Øystein ble drept av Inges menn i Båhuslen i 1157, var Inge enekonge til 1159, da Håkon Berdebrei ble tatt til motkonge. Inge Krokrygg falt i et slag ved Oslo mot Håkons menn i 1161.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 263.
Snorre Sturlasson: Inges Saga.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, Bind 3, Bind 15 side 170-171.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 788.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 10.juni 1155 blir den siste dag i kong Sigurd Munns liv. Han ber sin bror, kong Inge Krokrygg, om fred, men blir allikevel hugget ned.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1150, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Åsulv married Tora Skoftesdatter på Giske, "på Rein". Tora (daughter of Skofte Ogmundsen på Giske and Gudrun Tordsdatter på Giske) was born about 1070 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1135 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Torkjell married Hallkatla Sveinsdatter. Hallkatla (daughter of Svein Brynjulvsen på Aurland and Ingrid Sveinsdatter av Danmark) died after 1120. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Bergen, Hordaland, Vestland, Norge
• Occupation: Abt 1130, Norge; Konge.

Notes:

Residence:
Tora var Harald Gilles offisielle frille, en hård og ond kvinne.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga:

...Kong harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde.

I lang tid var ætten og ættevernet en realitet, og størst rolle spilte det selvfølgelig for de mektigste, de eldste ættene i bygda. Små og ringe ætter haddevanskelig for å hevde seg mot kaksene. En kan ikke la seg lede av lovforskriftene alene når en skal gjøre seg opp et begrep om hvordan samfunnet i virkeligheten fungerte.
Kongsmoren Tora lot f.eks. tungen rive ut på en småsvein som hadde nasket av godtefatet hennes.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga, avsnitt 1.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 294.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 801.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.


Occupation:
Kom fra Irland til Norge sammen med sin mor med krav om arverett etter sin far Magnus Berrføtt.
Ga fra seg retten til tronen så lenge Sigurd eller sønnen Magnus levde mot å gå på glødende jern for å bevise sin herkomst. Folk syntes dette var en hardbevisbyrde for lite i gjengjeld, og lovnaden om tronavståelse ble jo også fort glemt etter Sigurds død.
Harald ble overfalt og drept av Sigurd Slembe mens han sov.

Gift med:
1. Tora Guttormsdotter Gråbarde.
Sønn: Sigurd Munn.

2. Ingerid Ragnvaldsdotter.
Sønn: Inge Krokrygg.
Datter: Brigida, som ble gift med svenskekongen Magnus.

3. Bjadok.
Sønn: Øystein.

4. NN.
Datter: Maria, gift med Simon Skalp.

Harald Gille og Magnus Blindes saga.

Snorre skriver:

1.
Magnus, sønn til kong Sigurd (Jorsalfare), ble tatt til konge i Oslo over hele landet, slik som allmuen hadde svoret kong Sigurd. Da gikk mange menn i hans tjeneste, og mange ble lendmenn. Magnus var vakrere enn alle andre menn som den gang var i Norge. Han var storaktig og grusom, en storidrettsmann; men det var den vennesælhet hans far hadde hatt, som mest vant vennskap for ham hos allmuen. Magnus var svær til å drikke, han var pengekjær, lite hyggelig og omgjengelig. Harald Gille var vennlig og lystig, han ville gjerne holde moro, han var ikke stor på det, gavmild så han ikke sparte noe for sine venner; han tok gjerne mot råd, så han lot andre styre med seg så mye de ville. Alt dette gjorde at han ble vennesæl og fikk gode lovord. Mange stormenn sluttet seg til ham, slett ikke færre enn til kong Magnus.

Harald var i Tønsberg da han fikk vite om sin bror, kong Sigurds død. Da holdt han straks møter med vennene sine, og de avtalte at de skulle holde Haugating der i byen. På dette tinget ble Harald tatt til konge over halve landet. Det ble reknet for avtvungen ed at han hadde svoret fra seg farsarven sin. Harald tok seg hird og utnevnte lendmenn, og snart samlet det seg ikke mindre mannskap om ham enn om kong Magnus. Så gikk det menn imellom dem, og slik stod det i 7 dager. Men da Magnus fikk mye mindre folk, så han ingen annen utveg for seg enn å dele landet med Harald. Det ble da delt slik at hver av dem skulle ha halvparten av det riket som kong Sigurd hadde hatt. Skip og bordtøy og kostbarheter og alt løsøre som kong Sigurd hadde hatt, fikk kong Magnus; og han var enda minst fornøyd med sin del. Likevel styrte de landet ei tid i fred, men var svært uenige.

Kong Harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde.
Kong Harald var gift med Ingerid, datter til Ragnvald; han var sønn til kong Inge Steinkjellsson.

Kong Magnus var gift med Kristin, datter til Knut Lavard, søster til Valdemar danekonge. Kong Magnus kom ikke til å elske henne og sendte henne tilbake sør til Danmark, og siden gikk alt tyngre for ham. Hennes frender viste ham stor uvilje.

2.
Da Magnus og Harald hadde vært konger i 3 år, satt de den fjerde vinteren begge nord i kaupangen; de gjorde gjestebud for hverandre, men likevel hadde det nær kommet til kamp mellom folkene deres. Om våren seilte kong Magnus med flåten søretter langs land og drog til seg alt det mannskapet han kunne få. Han spurte vennene sine om de ville hjelpe ham til å ta fra Harald kongedømmet og gi ham bare så mye av riket som Magnus syntes. Han minte om at Harald hadde frasvoret seg riket. Kong Magnus fikk samtykke til dette av mange stormenn.

Harald tok til Opplanda og fór landvegen øst til Viken; han samlet også folk da han fikk høre om kong Magnus. Hvor de fór, hogg de begge 2 ned buskap og drepte folk for hverandre. Kong Magnus var mye mannsterkere fordi han hadde storparten av landet å samle folk i fra. Harald var i Viken øst for fjorden og samlet folk, og begge tok fra hverandre både folk og gods. Sammen med Harald var den gang Kristrød, hans bror på morsida, og mange lendmenn var med ham, men likevel var det mange flere med kong Magnus.
Kong Harald var med mannskapet sitt et sted som heter Fors på Ranrike, og derifra tok han ut til sjøen.
Lavrantsokaften (9.august 1134) åt de kveldsmat på en gard som heter Fyrileiv; vaktmenn holdt vakt til hest på alle veger fra garden. Da ble vaktmennene var at kong Magnus' hær drog fram mot garden. Kong Magnus hadde 6.000 mann, og Harald hadde 1.500. Da kom vaktmennene og fortalte kong Harald at hæren til kong Magnus hadde kommet nær inn til garden. Harald svarte:

Hva mon kong Magnus, min frende,vil? Det kan vel ikke være så at han vil kjempe mot oss.

Da sier Tjostolv Ålesson:

Herre, De må gå ut ifra det når De legger råd for Dem og hæren, at kong Magnus har samlet hær i hele sommer for å kjempe så snart han finner Dem.

Da stod kongen opp og talte til mennene sine og bad dem ta sine våpen,

dersom Magnus vil kjempe, så skal vi også kjempe.

Og så ble det blåst til slag, og hele kong Haralds hær gikk ut ifra garden til en åker med gjerde om og satte opp merkene der. Kong Harald hadde 2 ringbrynjer, men Kristrød, hans bror, hadde ingen; han ble reknet for en mann modig som få. Da kong Magnus og hans menn så hæren til kong Harald, fylkte de hæren sin, og gjorde fylkingen så lang at de kunne kringsette hele hæren til kong Harald.
Så sier Halldor Skvaldre:

Fylkingarmer lengre
fikk der kong Magnus,
for mange mann ham fulgte.
Folk falt der i mengde.

3.
Kong Magnus lot bære det hellige kors framfor seg i slaget, og det ble et stort og hardt slag. Kristrød kongsbror hadde gått med sin flokk midt inn i kong Magnus' fylking, og han hogg til begge sider, så mennene veik unna for ham til 2 kanter. En mektig bonde som hadde vært i hæren til kong Harald, hadde plass bakom Kristrød; han løftet opp spydet med begge hender og stakk det mellom akslene på ham, så det kom fram i brystet, og der falt Kristrød. Da spurte mange som stod der, hvorfor han gjorde dette uverket. Han sa:

Nå kan han ha det så godt, fordi de hogg ned buskapen min i sommer og tok alt det som var hjemme, og tvang meg til å være med seg i hæren. Dette hadde jeg i forvegen tenkt ut for ham om jeg skulle komme til.

Etter dette kom kong Haralds hær på flukt, og han flyktet sjøl og hele hæren. Da hadde mange av kong Haralds menn falt. Av Haralds hær fikk lendmannen Ingemar Sveinsson fra Ask banesår der, likeså nesten 60 hirdmenn. Da flyktet kong Harald øst i Viken til skipene sine, og etterpå fór han til Danmark til kong Eirik Eimune og søkte hjelp hos ham.

De møttes sør på Sjælland. Kong Eirik tok godt imot ham, mest fordi de hadde svoret brødrelag med hverandre. Han gav Harald Halland til len og styring, og gav ham 8 langskip uten rigg. Så drog kong Harald nord gjennom Halland, og da kom det hærfolk til ham.

Kong Magnus la alt land under seg etter dette slaget; han gav grid til alle dem som var såret, og han lot dem lege som sine egne menn. Han reknet nå hele landet for sitt og hadde alle de beste menn som var i landet. Men da de holdt råd, ville Sigurd Sigurdsson og Tore Ingeridsson og alle de klokeste mennene, at de skulle holde flokken i viken å bie der, om Harald skulle komme sørfra. Men kong Magnus avgjorde i egenrådighet å fare nord til Bergen og slå seg ned der for vinteren. Han lot hæren gå fra seg, og lendmennene fikk ta hjem til gardene sine.

4.
Kong Harald kom til Konghelle med hæren som hadde fulgt ham fra Danmark. Da hadde lendmenn og bymenn der samlet seg imot ham og satte enfylking opp fra byen. Men kong Harald gikk i land fra skipene sine og sendte bud til bondehæren, og bad dem at de ikke skulle verge hans eget land med våpenmakt imot ham. Han sa at han ikke ville kreve mer enn han med rette skulle ha. Det gikk sendemenn imellom dem, og til slutt løste bøndene opp sin hærsamling og gav seg under kong Harald. Så gav Harald len og veitsler til lendmennene mot å få hjelp av dem, og han gav de bønder som sluttet seg til ham, bedre kår enn de før hadde.

Etter det sluttet mange folk seg til kong Harald; han fór vest gjennom Viken og gav god fred til alle så nær som til kong Magnus' menn; de ble plyndret og drept hvor han kom over dem. Da han kom vest til Sarpsborg, tok han der 2 av lendmennene til kong Magnus, Asbjørn og Nereid, hans bror; og han gav dem valget slik at den ene skulle de henge, og den andre skulle de kaste ut i Sarpsfossen, og han bad dem velge sjøl. Asbjørn valgte å gå i Sarpsfossen, fordi han var den eldste, og den død syntes å være hardest; og så ble gjort.
Det taler Halldor Skvaldre om:

Asbjørn som så ille
ordet holdt mot kongen,
i Sarpen stupe måtte;
mat fikk ravnen vidt om.
Kongen lot Nereid henge
høyt i grusom galge;
for taler holdt på husting
han lot mannen bøte.

Etter dette tok kong Harald nord til Tønsberg, og der ble han godt mottatt. Det samlet seg også en stor hær til ham.

5.
Kong Magnus satt i Bergen og fikk høre om dette. Da lot han kalle de høvdinger som var i byen, til samtale med seg, og han spurte dem til råds om hvordan de nå skulle gå fram. Da sa Sigurd Sigurdsson:

Her kan jeg gi deg et godt råd. Sett godt mannskap på ei skute, og meg eller en annen lendmann til å styre den, så den kan fare til kong Harald, din frende, for å by ham forlik slik som rettvise menn her i landet vil gjøre mellom dere, og det er at han skal ha halve riket med Dem. Jeg finner det rimelig at kong Harald tar imot dette tilbudet når gode menn rår til det, og da kunne det bli forlik imellom dere.

Da sa kong Magnus:

Dette vil jeg ikke, for hva nytte var det da at vi vant hele riket i høst, om vi nå skal gi bort halve riket; gi derfor et annet råd!

Da sa Sigurd Sigurdsson:

Det ser så ut for meg, herre, som de av dine lendmenn som i høst bad deg om hjemlov, nå blir sittende hjemme og ikke vil komme til deg. Den gang var det mye mot mitt råd at du spredde så sterkt den folkemengde vi da hadde; for jeg mente å vite det at Harald og hans folk nok ville komme tilbake til Viken så snart de fikk høre at det var høvdingløst der. Nå fins et annet råd, og det er leit; likevel kan det hende at det vil være til nytte for oss. La gjestene dine og andre menn med dem fare hjem til de lendmenn som nå ikke vil hjelpe deg når det trengs, og drepe dem, og gi eiendommene deres til noen av dem som er trofaste mot deg, men før ikke har vært i så stor vørnad. La dem drive sammen folk og ta med likså vel dårlige som dugelige menn, og så skal du fare øst imot Harald med det mannskap som du får tak i, og kjempe.

Kongen sa:

Uvennesæl ville jeg bli om jeg lot drepe så mange stormenn og løfte opp småfolk. De har ofte vært likså upålitelige, og så har de styrt landet verre. Jeg vil høre flere råd fra deg.

Sigurd svarte:

Nå blir det vanskelig å finne på råd, når du ikke vil forlikes og ikke slåss. La oss da fare nord til Trondheimen der vi har landsens største styrke å holde oss til, og la oss ta med på vegen alt det folk vi kan få tak i. Da kan det hende at elvegrimene blir leie av å reke etter oss.

Kongen svarte:

Ikke vil jeg rømme for dem som vi jagde i sommer; gi meg et bedre råd.

Da stod Sigurd opp og laget seg til å gå bort og sa:

Jeg skal gi deg det råd som jeg ser du vil ha, og som nok blir fulgt. Sitt her i Bergen til Harald kommer med en stor hærstyrke, og da blir du nødt til å finne deg i død eller skam.

Og Sigurd var ikke lenger med i denne samtalen.

6.
Kong Harald fór vestover langs landet med en svært stor hær. Denne vinteren ble kalt mugevinteren.
Harald kom til Bergen julaften (1134) og la seg med flåten i Florvåg. Han ville ikke kjempe i jula for helgas skyld. Men kong Magnus rustet seg mot ham i byen. Han lot sette opp ei valslynge ute på Holmen, og han lot legge et stengsel av jernlenker og stokker tvers over Vågen fra kongsgården. Han lot smi fotangler og kaste ut over Jonsvollene, og det ble ikke holdt helg mer enn 3 dager i jula, de dagene ble det ikke arbeidet.

Men avfaredagen (7.januar 1135) lot kong Harald blåse til utferd for flåten; 900 mann hadde samlet seg til kong Harald i jula.

7.
Kong Harald gjorde det løfte til den hellige Olav for å få seier at han skulle la bygge en Olavskirke der i byen på sin egen kostnad. Kong Magnus satte sin fylking ut på Kristkirkegård, men Harald rodde først bort imot Nordnes. Da kong Magnus fikk se det, snudde han inn til byen og inn i Vågsbotnen. Da de gikk inn gjennom Stretet, sprang mange bymenn inn i gårdene og til heimene sine, men de som gikk over vollene, kom på fotanglene. Da fikk kong Magnus og hans menn se at Harald med hele hæren hadde rodd over til Hegravik og gikk opp der på bakken ovenfor byen. Da vendte kong Magnus om ut etter stretet; da rømte mannskapet fra ham, noen opp i fjellet, noen opp om Nonneseter, og noen inn i kirkene eller gjemte seg andre steder. Magnus gikk ut på skipet sitt, men det var ingen råd for dem å komme bort, fordi jernlenkene stengte utenfor. Det var bare få menn som fulgte kongen,så de kunne ikke makte noen ting.
Så sier Einar Skulason i Haraldsdråpa:

Vågen i Bergen
ei uke var stengt.
Bort kunne hærskip
fra byen ei fare.

Litt seinere kom kong Haralds menn ut på skipene, og da ble kong Magnus tatt til fange. Han satt akter i forrommet på høgsetekista og med ham Håkon Fauk, hans morbror, som var vakker som få, men han ble ikke reknet for å være særlig klok. Også Ivar Ossursson og mange andre av vennene hans ble tatt til fange, og noen ble drept med en gang.

8.
Så holdt kong Harald møte med rådgiverne sine og bad dem om råd, og da dette møtet sluttet, ble det avgjort at de skulle avsette Magnus, så han ikke kunne reknes for konge fra da av. Så ble han overgitt til kongens treller, og de lemlestet ham, stakk ut øynene på ham og hogg av den ene foten, og til sist ble han gjeldet.
Ivar Ossursson ble blindet, og Håkon Fauk ble drept.

Etter dette gav hele landet seg under kong Harald. Nå lette de mye etter hvem som hadde vært de beste vennene til kong Magnus, eller hvem som hadde best greie på hans skattkammer og hans kostbarheter. Det hellige kors hadde Magnus hatt med seg siden slaget på Fyrileiv, og han ville ikke si hvor det nå var blitt av det. Reinald biskop i Stavanger var engelsk; han ble reknet for å være svært pengekjær. Han var en kjær venn til kong Magnus, og folk mente det var rimelig at han hadde fått store skatter og kostbarheter til forvaring. De sendte bud til ham, og han kom til Bergen. Så ble han gjort kjent med denne mistanken, men han nektet og bød gudsdom for seg. Harald ville ikke det; han påla biskopen å betale ham 15 merker gull. Biskopen sa at han ville ikke arme ut bispesetet sitt slik, og han ville heller våge livet. Så hengte de biskop Reinald utpå Holmen ved valslynga. Da han gikk til galgen, ristet han støvelen av foten sin og sa med en ed:

Ikke vet jeg om mer av kong Magnus' gods enn det som er der i støvelen.

Det var en gullring i den. Biskopen ble jordet på Nordnes ved Mikaelskirken, og dette verk ble sterkt lastet. Siden var Harald enekonge over Norge så lenge han levde.

Kong Magnus lemlestes og blindes.
Biskop Reinald henges på Holmen ved valslynga.

9.
5 år etter kong Sigurds død hendte det store ting i Konghelle. Det var Guttorm, sønn til Harald Flette, og Sæmund Husfrøya som var sysselmenn der på den tida. Han var gift med Ingebjørg, datter til presten Andreas Brunsson. Deres sønner var Pål Flip og Gunne Fis. Åsmund het en uekte sønn til Sæmund.
Andreas Brunsson var en stor og merkelig mann; han var prest ved Korskirken, Solveig het hans kone. Den gang hadde de til oppfostring Jon Loptsson, som var 11 år gammel. Presten Lopt Sæmundsson, Jons far, var også der. Datter til Andreas prest og Solveig het Helga, hun var gift med Einar.

Det hente i Konghelle natta til første søndag etter påskeuka (14.april) at det ble et stort gny ute på gatene over hele byen, likesom når kongen fór med hele hirden. Hundene bar seg så ille at de ikke var til å holde inne, de brøt seg ut. Men alle de som kom ut, ble galne og beit alt det som kom i deres veg, både folk og fe. Og alle som ble bitt, og som blodet kom ut på, ble galne; og alt det som bar på foster, mistet fostret og gikk fra vettet. Dette varsel hendte nesten hver natt fra påske til himmelfartsdagen. Folk var svært redde for disse undrene, og mange fant det best å flytte bort, de solgte gardene sine, reiste opp på landet eller til andre kjøpsteder; og det var alle de klokeste, som la størst vekt på dette, og ble redde for at dette varslet store hendinger som ennå ikke hadde hendt, og slik var det også. Men Andreas prest talte lenge og vel på pinsedag (26.mai), og til slutt gikk han i sin tale over til å tale om den fare bymennene var i, og han bad folk ta mot til seg og ikke legge øde den herlige byen, men heller holde god vakt og verge seg mot alt det som kunne komme på, mot ild og ufred, og be til Gud om miskunn for seg.

10.
13 lasteskip seilte fra byen og skulle til Bergen, og 11 ble borte med mannskap og gods og alt det som var om bord, det 12. forliste, mannskapet ble berget, men godset sank. Da reiste Lopt prest til Bergen, og han kom uskadd fram. Det var Lavrantsokdagen at lasteskipene forliste.

Eirik danekonge og erkebisp Ossur sendte begge bud til Konghelle og bad folkene der holde vakt om byen sin. De sa at venderne hadde ute en stor hær og herjet vidt og bredt på kristne menn og støtt hadde seier. Bymennene la altfor liten vekt på det som var deres egen sak, og de ble mer sorgløse og tenkte mindre på saken dess lenger det lei etter den redsel som hadde kommet over dem. Men Lavrantsokdagen da det ble talt til høymesse, kom venderkongen Rettibur til Konghelle med halv sjette hundre vendiske skuter; på hver skute var det 44 mann og 2 hester.

Dunimits het kongens søstersønn, og Unibur het en høvding som rådde for en stor hær. Disse to høvdingene rodde med en del av hæren opp det østre elveløpet omkring Hisingen og kom så ovenfra ned imot byen, og med en annen del av hæren la de opp det vestre elveløpet til byen. De la til land ute ved pålene og satte hestfolket opp der og rei om brattåsen og så opp om byen. Einar, måg til Andreas, kom og meldte dette i Kastellkirken, for der var byfolket, som hadde gått dit til høymesse. Einar kom da Andreas prest talte. Einar fortalte at det kom en hær mot byen med en mengde skip, og at en del av hæren rei ned om Brattåsen. Da sa mange at det nok var Eirik danekonge, og av ham ventet folk å få grid.
Så sprang alt folket ned til byen til eiendommene sine og væpnet seg og gikk ned til bryggene. De så straks at det var ufred, og en hær som det var umulig å stå seg imot. Det lå 9 østersjøfarere som noen kjøpmenn eide, i elva utenfor bryggene. Venderne la først til der og kjempet med kjøpmennene. Kjøpmennene væpnet seg og verget seg lenge godt og tappert. Kampen ble hard før kjøpmennene ble overvunnet. I denne striden mistet venderne halvannet hundre skip med hele mannskapet. Da striden var som hardest, stod bymennene på bryggene og skjøt på hedningene. Men da striden stilnet, flyktet bymennene opp i byen og så hele folket til kastellet, og de tok med seg kostbarheter og alt det gods som de kunne få med. Da venderne hadde vunnet kjøpskipene, gikk de på land og mønstret hæren, og da fikk de se hvor stor skade de hadde lidd. Noen av dem sprang inn i byen, og noen ut på kjøpskipene, og de tok alt det gods som de ville ha med seg. Deretter satte de ild på byen og brente den helt opp og likeså skipene. Så søkte de med hele hæren mot kastellet og ordnet seg til å angripe der.

11.
Kong Rettibur lot tilby dem som var i kastellet, at de kunne gå ut og få grid for liv med våpen, klær og gull. men alle i hop ropte imot og gikk ut på borgen, noen skjøt, noen kastet stein, noen skjøt med staurer, og det ble en hard strid. Det falt mange på begge sider, men mest av venderne.
Solveig kom opp til Solbjarger og fortalte der om det som hendte. Da ble det skåret hærpil og sendt til Skurbågar. Der var det et sammenskuddsgilde og mange folk. Det var en bonde der som het Olve Miklamunn. Han sprang straks opp og tok skjold og hjelm og ei stor øks i handa og sa:

La oss stå opp, gjæve karer, ta våpen, og la oss fare og hjelpe bymennene; for hver mann som får vite det, vil synes det er en skam at vi sitter her og heller i oss øl, og gjæve karer våger livet i byen for vår skyld.

Mange svarte og talte imot, og sa at de ville bare komme til å miste livet sjøl, men ikke være til noen hjelp forbymennene.
Da sprang Olve opp og sa:

Om så alle de andre blir igjen her, så vil jeg likevel fare alene, og én eller to av hedningene skal late livet for meg før jeg faller sjøl.

Og så sprang han ned til byen. Noen menn sprang etter ham, og ville se hvordan det gikk ham, og om de kanskje kunne hjelpe ham i noe. Da han kom så nær kastellet at hedningene fikk se ham, sprang 8 fullvæpnede menn imot ham. Da de møttes, kringsatte hedningene ham. Olve løftetopp øksa over hodet, og med framhjørnet slo han til den som stod bak ham, under haka, så han skar sund kjaken og strupen på ham, og mannen falt baklengs. Så løftet han øksa fram for seg og hogg en annen i hodet og kløvde ham ned til akslene. Så kjempet de mot hverandre, og han drepte 2 til, og han ble sjøl hardt såret; men da rømte de unna, de 4 som var igjen. Olve sprang etter dem, det var et dike foran dem, og 2 av hedningene sprang uti der, og Olve drepte dem begge, men da stod han fast i diket han også. To av de 8 hedningene kom seg unna. De menn som hadde fulgt etter Olve, tok ham og førte ham med seg til Skurbågar, og sårene ble helt leget på ham. Det blir sagt mellom folk at ingen har fart en djervere ferd.

To lendmenn, Sigurd Gyrdsson, bror til Filippus, og Sigard kom med 600 mann til Skurbågar, men der snudde Sigurd med 400 mann, og siden var han i liten vørnad, og han levde bare kort tid. Men Sigard fór med 200 mann til byen og kjempet mot hedningene og falt der med hele flokken sin.
Venderne gikk på mot kastellet, men kongen og styresmennene på skipene stod utenfor striden. Et sted venderne stod, var det en mann som skjøt med bue og drepte en mann med hver pil. To mann stod og dekket ham med skjold. Da sa Sæmund til Åsmund, sønnen sin, at de skulle skyte begge 2 på skytteren på en gang,

men jeg vil skyte på han som bærer skjoldet.

Han gjorde så, men han skjøt da skjoldet foran seg sjøl. Da skjøt Åsmund mellom skjoldene, og pila kom i panna på skytteren, så den kom ut gjennom nakken, og han falt død på ryggen. Da venderne så det, ulte de alle som hunder eller varger. Da lot kong Rettibur rope til dem og by dem grid; men de sa nei. Så gikk hedningene hardt på. Da var det en av hedningene som gikk så nær at han gikk helt til kastellporten og stakk til en mann som stod innenfor porten. De skjøt og kastet stein på ham, og han var uten skjold, men han var slik trollmann at våpen ikke beit på ham. Da tok Andreas prest vigd ild og signet og skar opp tønder og tente på det og satte det på en pilodd og gav Åsmund, som skjøt denne pila på trollmannen, og dette skuddet råkte så godt at han fikk nok, og han falt død til jorda.

Da tok hedningene til igjen med samme stygge låten som før, de ulte og kvinte. Så gikk alt folket til kongen; de kristne tenkte seg at de nå ville rådslå om å fare bort. Da hørte en tolk, som skjønte vendisk, at høvdingen Unibur talte så:

Dette folket er atalt og leit å kjempe mot; om vi så tok alt det gods som er i denne byen, så kunne vi gi likeså mye til for at vi ikke hadde kommet her; så mange folk og så mange høvdinger har vi mistet. I førstningen idag da vi tok til å kjempe mot kastellet, da hadde de piler og spyd til vern; dernest kjempet de mot oss med stein, og nå slår de løs på oss som på hunder med kjepper. Av det kan jeg skjønne at det minker med forsvarsvåpen for dem, og vi skal gå hardt på dem en gang til og friste på.

Og slik var det som han sa, nå skjøt de med staurer, men i den første kampen hadde de ødslet med skuddvåpen og stein.
Da de kristne så at det minket med staurer, hogg de hver staur i 2. Hedningene gikk løs på dem og kjempet hardt, men hvilte seg imellom. På begge sider var de trøtte og såret. I en hvil lot kongen tilby dem grid på det vilkår at de skulle få med seg våpen og klær og det som de kunne bære med seg ut av kastellet. Da hadde Sæmund Husfrøya falt, og de menn som da var igjen, tok nå det råd å overgi kastellet og seg sjøl til hedningene. Men det var det dummeste de kunne gjøre, for hedningene holdt ikke ord, de tok alle til fange, menn, kvinner og barn, og de drepte mange, alle de som var såret og unge, som de syntes det var tungvint å føre med seg. De tok alt det gods som var der i kastellet. De gikk inn i Korskirken og rante den for alt det skrud den hadde.

Andreas prest gav kong Rettibur ei sølvslått stavøks, og Dunimits, kongens søstersønn, gav han en fingerring av gull. Derav mente de å kunne skjønne at han var en som hadde noe å si i byen, og de viste ham vørnad framfor de andre. De tok det hellige kors og førte det bort. De tok tavla som stod foran alteret, og som kong Sigurd hadde latt gjøre i Grekenland og ført med seg til landet; de la den ned på avsatsen framfor alteret. Så gikk de ut av kirken. Da sa kongen:

Dette huset har vært prydet i stor kjærlighet til den gud som eier dette huset; men jeg synes at det ser ut til at både stedet og huset har vært dårlig stelt, for jeg skjønner at guden er harm på dem som skulle ta vare på det.

Kong Rettibur gav Andreas prest kirken og skrinet, det hellige kors, plenariusboka og 4 klerker. men hedningene brente kirken og alle husene som var i kastellet. Men den ild som de hadde tent i kirken, sloknet 2 ganger. Så hogg de ned kirken, og da tok den til å lue opp overalt innenfra, og den brant som andre hus.

Så gikk hedningene til skipene sine med hærfanget og mønstret hæren sin. Da de fikk se hvor stor skade de hadde lidd, tok de alt folket til hærfang og delte mellom skipene. Så fór Andreas prest og klerkene ut på kongsskipet med det hellige kors. Da kom det redsel over hedningene på grunn av det under som hendte. Over kongsskipet kom det så stor hete at de syntes de var nær på å brenne opp. Kongen bad tolken spørre presten hva det kom av. Han sa at den allmektige Gud som de kristne trodde på, sendte dem dette til merke på sin vrede, fordi de var så djerve at de tok med hendene på hans pinselsmerke, de som ikke ville tro på sin skaper.

Og så stor makt følger korset, at ofte hadde slike jærtegn - og noen enda tydeligere - hendt før med hedninger som hadde hatt det i hendene.

Kongen lot prestene sette i skipsbåten, og Andreas bar korset i fanget. De drog båten fram langs med skipet og fram foran stavnen og akterover langs den andre skipssida til løftingen; så skjøt de båten ifra med båtshaker og fikk den inn til bryggene. Siden tok Andreas prest av sted med korset om natta til Solbjarger, og da var det både storm og regn. Andreas førte korset til et trygt sted.

12.
Kong Rettibur og det av hans hær som var igjen, reiste bort og tilbake til Vendland, og mange av de mennesker som de hadde tatt til fange i Konghelle, var i Vendland i trelldom lenge etterpå. Men de som ble løskjøpt og kom tilbake til Norge til eiendommene sine, kom alle til å ha mindre velstand enn før. Kjøpstaden i Konghelle har aldri kommet seg opp igjen som den var før.

Da Magnus var blitt blindet, reiste han til Nidaros og gav seg i kloster og tok munkeklær. Da ble Store-Hernes på Frosta tilskjøtet klosteret for hans underhold. Men Harald rådde for landet alene vinteren etterpå, og han gav alle de menn forlik som ville ha det; han tok opp i hirden mange menn som hadde vært hos Magnus. Einar Skulason sier at kong Harald hadde 2 slag i Danmark, det ene ved Ven, og det andre ved Læsø:

Kampdjerve krigerhøvding!
Ved høye Ven du modig
på troløse fiender i blodet
farget sverdene røde.
Harde krigsmann, du hadde
en kamp ved Læsø-stranda.
Alle merker i vinden
over mennene blafret veldig.

13.
Sigurd het en mann som vokste opp i Norge. De sa han var sønn til Adalbrikt prest. Sigurds mor var Tora, datter til Sakse i Vik, og søster til Sigrid, som var mor til kong Olav Magnusson og til Kåre kongsbror, som var gift med Borghild, datter til Dag Eilivsson. Sønnene deres var Sigurd på Austrått og Dag. Sigurds sønner var Jon på Austrått og Torstein og Andreas Dauve. Jon var gift med Sigrid, søster til kong Inge og hertug Skule.

I barndommen ble Sigurd satt til boka, og han ble klerk og vigd til diakon. Da han ble fullvoksen i alder og styrke, var han framifrå djerv og sterk kar og stor. I alle idretter var han framom alle dem som var javngamle med ham og nesten alle andre i Norge også. Sigurd var tidlig en vill og uvøren mann; han ble kalt Slembedjakn. Han var en fager mann, han hadde tynt, men vakkert hår.

Sigurd fikk høre at hans mor sa at kong Magnus Berrføtt var hans far; og straks han var sin egen herre, lot han klerkeseder fare og tok bort fra landet. Da han hadde vært ute på ferder lenge, gjorde han en ferd ut til Jorsal og kom til Jordan og gikk til de hellige steder som pilegrimene bruker å gå til. Da han kom tilbake, dreiv han på med kjøpferder. En vinter holdt han ei tid til på Orknøyene og var med Harald jarl da Torkjell Fostre Sumarlidason falt. Sigurd var også oppe i Skottland hos skottekongen David; der var han i stor ære. Siden reiste Sigurd til Danmark, og det sa han og hans menn at der hadde han fått gudsdom for hvem far hans var, og at det hadde vist seg at han var sønn til kong Magnus, og at det var 5 biskoper til stede.
Så sier Ivar Ingemundsson i Sigurdsbolken:

Fem biskoper
de fremste av alle
gudsdom felte
om fyrstens byrd.
Så det seg viste
at veldige kongen
var sønn til Magnus,
mild på gaver.

Haralds venner sa at dette hadde vært svik og løgn av danene.

14.
Da Harald hadde vært konge over Norge i 6 år (1136), kom Sigurd til Norge, og han reiste til kong Harald sin bror; han fant ham i Bergen, og gikk straks til ham og åpenbarte for ham hvem hans far var, og han bad kongen godkjenne frendskapen. Kongen avgjorde ikke noe i denne saken, men bar den fram for mennene sine, som han hadde samtale og møter med. Men av samtalen mellom dem ble utfallet at kongen la klage mot Sigurd for at han hadde vært med og drept Torkjell Fostre vest for havet.

Torkjell hadde fulgt Harald til Norge den gang han kom til landet første gang. Torkjell hadde vært den beste venn til kong Harald. Denne saken ble fremmet så hardt at det ble reist dødssak mot Sigurd for den.

Etter råd av lendmennene hendte det så at en kveld gikk noen gjester dit Sigurd var, og kalte ham til seg og tok ei skute og rodde bort fra byen med Sigurd og sør til Nordnes. Sigurd satt akter på kista og tenkte på sin sak, og han hadde en mistanke om at dette nok var svik. Han var kledd slik at han hadde blå brok og skjorte og til overplagg ei kappe med band. Han satt og så nedfor seg og hadde hendene på kappebandene; han drog dem stundom opp over hodet og stundom ned igjen. Da de var kommet rett utenfor et nes, var de lystige og drukne, rodde hardt og tenkte ikke på noe. Da stod Sigurd opp og gikk til relinga, men de 2 mennene som var satt til å holde vakt over ham, stod opp og gikk også bort til relinga. Begge tok i kappa og holdt den ut fra ham, slik som det er skikk å gjøre med stormenn.
Da han fikk mistanke om at de holdt i flere av klærne hans, greip han dem i hver hand og kastet seg over bord med dem begge 2, men skipet rente langt fram, og det gikk seint med å få snudd, og det tok lang tid før de fikk tatt opp mennene. Men Sigurd dukket og svømte så lenge under vannet at han var oppe på land før de fikk vendt skipet etter ham. Sigurd var så fotrapp som noen, og han tok vegen opp i land, kongsmennene fór og lette etter ham hele natta, men fant ham ikke. Han la seg i ei bergskorte og frøs svært. Han tok av broka og skar hull i bakstykket og drog den på seg slik at han stakk armene gjennom brokbeina. Slik berget han livet denne gangen. Kongsmennene rodde tilbake, og de kunne ikke holde ferden sin skjult.

15.
Sigurd syntes nå han kunne skjønne at det ikke ville være til noen nytte for ham å gå til kong Harald. Han holdt seg da skjult hele høsten og førstningen av vinteren. Han var i byen Bergen hos en prest og prøvde å få høve til å drepe kong Harald, og det var svært mange menn med i disse planene med ham, og noen av dem var kong Haralds hirdmenn og bodde i hans herberge; de hadde før vært hirdmenn hos kong Magnus. Nå var de i stort vennskap med kong Harald, så det var alltid en av dem som satt ved bordet til kongen.

Luciamessedagen om kvelden satt det 2 menn og talte sammen der. Den ene sa til kongen:

Herre, nå vil vi la din dom avgjøre tretten mellom oss. Vi har veddet en ask (16 liter) honning med hverandre. Jeg sier at du vil ligge hos dronning Ingerid, din kone, i natt, men han sier at du vil ligge hos Tora Guttormsdotter.

Da sa kongen leende, og han hadde ingen tanke om at dette spørsmålet var laget med så stor list:

Du vinner nok ikke veddemålet.

Av det mente de å vite hvor han var å finne den natta. Men hovedvakta ble da holdt for det herberget, som de fleste tenkte kongen var i, og som dronninga sov i.

16.
Sigurd Slembedjakn og noen menn med ham kom til det herberget kongen sov i, og de brøt opp døra og gikk inn dit med dragne våpen. Ivar Kolbeinsson gav kongen det første hogget, men kongen hadde lagt seg drukken, og han sov fast, men våknet ved det at folk begynte å hogge i ham, og han sa i ørske:

Du farer vondt med meg nå, Tora.

Hun sprang opp og sa:

De farer vondt med deg, de som vil deg verre enn jeg.

Der lot kong Harald livet. Sigurd gikk bort med sine menn. Så lot han kalle til seg de menn som hadde lovt å slutte seg til ham, om han fikk tatt livet av kong Harald.

Nå gikk Sigurd og hans menn om bord på ei skute, og mennene satte seg til årene og rodde ut på Vågen under kongsgården. Da tok det til å lysne av dag. Så stod Sigurd opp og talte til dem som stod på kongsbrygga, og han lyste drapet på kong Harald på seg, og bad at de skulle ta imot ham og ta ham til konge, slik som hans byrd gav ham rett til. Da samlet det seg mange menn fra kongsgården der på bryggene, og alle svarte som én munn at det skulle aldri hende at de gav seg under den mann som hadde myrdet sin bror.

Men om han ikke var din bror, da har du ingen rett til å være konge.

Dermed slo de sammen våpnene og dømte dem alle utlege og fredløse. Så ble det blåst i kongsluren, og alle lendmenn og hirdmenn ble kalt sammen. Men Sigurd og hans menn fant det da rådeligst å komme seg bort. Han seilte til Nordhordland og holdt ting med bøndene der. De gikk under ham og gav ham kongsnavn. Så tok han inn i Sogn og holdt ting med bøndene der. Der ble han også tatt til konge. Så reiste han nord til Fjordane. Der ble han vel mottatt.
Så sier Ivar Ingemundsson:

Ved Haralds fall
horder og sygner
tok mot den milde
sønn til Magnus.
Da svor seg mange
menn på tinget
i broders sted
for kongesønnen.

Kong Harald ble jordet i den gamle Kristkirken.

Harald Gille var konge av Norge 1130-1136.

Det ser ut til å ha vært splittelse innen topparistokratiet alt før Sigurd Jorsalfare døde. Ikke alle syntes tilfredse med å få Sigurds sønn Magnus til konge.

Ireren Harald Gille (egentlig Gilla Christ = Guds tjener) ble nemlig utpå 1120-tallet hentet til landet av lendmannen Hallkjell Huk, og man påstod at Harald var sønn av Magnus Berrføtt med en irsk kvinne.
Moren var forøvrig med for å vitne.

Gilchrist kalte seg også Harald, og i Norge ble han hetende Harald Gille.

Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde.
I følge tidens skikk kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbent lede av 2 biskoper over 9 (eller 7) glødende plogjern, og etter 3 dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror.

Den 26.mars 1130 døde Sigurd Jorsalfare i Oslo og ble gravlagt i den nybygde Hallvardskirken der, lagt i steinveggen ute fra koret på sørsiden. Sønnen Magnus var i byen da, og overtok straks styret.
Harald Gille lot seg nå likevel kongehylle. Han fikk så stor oppslutning blant stormennene at Magnus måtte godta ham som samkonge. Etter felles hylling på Øyratinget holdt samkongene seg hver for seg, Magnus helst i Trøndelag, Harald i Viken.

Oppslutningen om Harald underbygger den betydning gavmildhet hadde når allianser skulle etableres.
Harald var av den lystige og elskverdige typen, han hadde lett for å få venner, mens Magnus skal ha vært hovmodig og grusom, glad i penger og lite flink til å gi dem ut. Følgen var at Harald Gille fikk godt følge da han også lot seg ta til konge.

Harald var i Tønsberg da Sigurd døde, og det var der, på Haugating, han krevde like rett med Magnus og lot seg utrope til konge over halve Norge. Den eden han måtte sverge om ikke å strebe etter riket, regnet folk for avtvungen og ugyldig. Harald fikk mer folk enn Magnus, og det kom snart til forhandlinger mellom dem.
Enden ble at Magnus ikke så noen annen råd enn å overlate halve riket til farbroren.

Etter en lang indre fredsperiode brøt det ut krig om kongemakten umiddelbart etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130.
Sommeren 1134 sto slaget ved gården Fyrileiv i Ranrike (Bohuslän?), den første vepnede strid mellom norske riksstyrere på over hundre år. De som tørnet sammen, var Sigurds sønn Magnus og Harald Gille, som sa seg å være hans onkel. Begge ble støttet av stormannsgrupper.
Denne striden innledet en hundreårig kamp om kongemakten i Norge.

Det er likevel ikke tale om en sammenhengende krig fra Sigurd Jorsalfares død til Ribbungenes nederlag i 1227 eller til hertug Skules reisning 1239-1240.
Kampene var brutt i kortere eller lengre perioder.
Striden hadde altså ikke hele tiden et omfang som rettferdiggjør betegnelsen borgerkrig. Men særlig i de par-tre siste tiårene av 1100-tallet var brede befolkningslag i større deler av landet innblandet. Betegnelsen - innbyrdeskrig - er mer dekkende enn borgerkrig, som er anakronistisk da den gir assosiasjoner til organiserte kamphandlinger mellom innbyggerne i en mer moderne statsdannelse.

Men - borgerkrig - er likevel den tradisjonelle og innarbeidete betegnelsen. Striden ble i første rekke utkjempet av mer eller mindre profesjonelle krigere i kongenes eller kongsemnenes hird og av huskarene til lendmenn og andre stormenn. Etter hvert kom også et element av rotløse opprørsflokker til. Kampene rammet tidlig folk flest - bønder og bymenn - i de områdene der det ble kjempet. Hærene og flokkene måtte skaffes underhold gjennom plyndring og skattlegging. Og under kongene Magnus Erlingsson og Sverre krevde partene også leidangsutbud fra de områdene de kontrollerte.

Parallelt med krigshandlingene - og delvis som en følge av dem - skjedde det en sterk ekspansjon på flere samfunnsområder, ikke minst i kirkelig og statlig organisasjon og myndighet. Det norske erkebispedømmet ble opprettet midt på 1100-tallet, og noen egentlig statsdannelse kan en knapt tale om før borgerkrigene. På 1200-tallet derimot, etableres en for sin tid sterk sentralmakt.

Kamp om tronen var ikke noe særnorsk fenomen i denne perioden. Liknende stridigheter fant sted også i Danmark i periodene 1130-1170 og 1241-1340,og i Sverige var det indre strid stort sett gjennom hele middelalderen.
Gjennom ekteskapsforbindelser var kongsættene i de 3 landene knyttet sammen, slik at de stridende partene til tider søkte støtte over landegrensene.

Det er særlig indre norske forhold som er trukket frem når historikerne har søkt å forklare borgerkrigene. Én slik forklaring har vært tronfølgeordningen, som var slik at alle kongssønner hadde arverett til tronen og dermed rett til å bli anerkjent som konge.
Denne ordningen kunne føre til at det var flere konger samtidig, med fare for rivalisering og strid.

Spenningsforhold mellom kongemakt og lendmannsaristokrati er også trukket frem som forklaring. Aristokratiet skulle ha samlet seg om føyelige konger og søkt å redusere kongedømmet til sitt redskap, men så ha møtt motstand fra en monarkisk retning som seiret med Sverre. Motsetning mellom kongedømme og kirke har blitt regnet som en skjerpende faktor i striden, da man har ment å kunne plassere en universalkirkelig innstilt høygeistlighet på den angivelig aristokratiske siden mot kongemakten, helt fra erkesetet ble opprettet i 1152-1153.

Man har også tenkt seg at borgerkrigene hadde en geografisk og ættemessig bakgrunn. Kongsemner og partier skal ha hatt fotfeste i forskjellige landsdeler; frem til Sverres tid skulle striden ha hatt karakter av ættestrid.

Sosiale motsetninger med økonomisk grunnlag er blitt fremhevet, særlig av de materialistiske historikerne Bull, Koht og Schreiner, og videreutviklet av Holmsen. Slik Holmsen ser det, utviklet befolkningspress og godsdannelse en jordeiende overklasse og en stadig økende jordløs underklasse; dette skapte konfliktstoff som fikk sin utløsning gjennom borgerkrigene.
Lendmennene - på 1100-tallet kan antallet normalt ha ligget fra et 20-tall til et 40-tall - var storgodseiere med råd til å holde profesjonelle krigere. De støttet forskjellige kongsemner ut fra personlige maktinteresser i den innledende fasen av borgerkrigene, men de fleste gikk etter hvert sammen og siktet mot å utøve samfunnsherredømme gjennom kongedømmet.
Lendmennene fikk tilslutning fra kirken, som selv var stor godseier.
Selv om Sverre i begynnelsen ledet en flokk fattigfolk, endte han selv med å støtte seg til en krets av jordeiere. Godseierkongedømmet gikk seirende ut av borgerkrigene.

Også landskapsmotsetninger kan innpasses i denne teorien. Godseierkongedømmet skulle ha særlig fotfeste i kystområder vest og øst i landet, der godsdannelsen hadde nådd lengst. Motstand fikk man fra Trøndelag, indre Østland og Telemark. Godseierområder skulle med andre ord stå mot distrikter med jevne bønder og småfolk.

Holmsens teori har den fordelen at den er helhetlig og inkorporerer og forklarer de fleste enkeltfenomenene som tidligere ble gitt som årsaker til borgerkrigene. Men hypotesen om sterkt økende godsdannelse like før og i borgerkrigstiden er ikke holdbart begrunnet - dette er noe som forutsettes. Og den sosiale spenningen som kan øynes et stykke ut i borgerkrigstiden, ser i det minste delvis ut til å være et produkt av striden selv, en motsetningmellom den bofaste befolkningen og en rotløs krigerklasse som snyltet på denne, om nødvendig gjennom voldsbruk. Dette gjaldt etter hvert også kongsmenn og andre stormenn, som fremkalte lokale bondeoppgjør på grunn av hard fremferd mot allmuen.

Et syn som er representativ for en utbredt oppfatning, er formulert av Sverre Bagge. Borgerkrigene oppstod som følge av at aristokratiets økonomiske stilling i løpet av den fredelige perioden 1030-1130 var blitt prekær. Det var inntektene fra vikingferdene som frem mot midten av 1000-tallet hadde finansiert gaver og gjengaver, som knyttet sammen og vedlikeholdt kryssende allianser innen aristokratiet, og som var grunnlaget for stormennenes politiske makt.
Disse inntektene ble sterkt redusert etter 1030. For å kompensere inntektstapet samlet stormennene seg om kongen, som hadde skaffet seg et stort jordegods gjennom konfiskasjoner under Olav Haraldsson og Harald Hardråde. Gjennom kongstjeneste fikk man del i kongedømmets inntekter, og lokalehøvdinger gikk i stadig større grad over til å bli et riksaristokrati rundt kongen.

Men etter hvert fikk kongen problemer med å belønne sine tilhengere, slik at konkurransen innen aristokratiet om kongedømmets ressurser ble skjerpet. En viktig årsak må ha vært at kirken i perioden 1030-1130 etablerte seg som betydelig jordeier - for en stor del gjennom gaver fra kongen og i noen grad også fra stormennene.

For kongen var dette en fordel så lenge han kontrollerte kirken. For aristokratiet var overføringene dobbelt katastrofale. Storemengder jordegods gikk ut av sirkulasjon, slik at mindre ble igjen til å belønne gruppas medlemmer. Stormennenes lokale maktposisjon ble undergravd gjennom utbyggingen av kirkens organisasjoner, da deres rolle som lokale religiøse ledere ble overtatt av et sentralt styrt presteskap. Dette førte til forsterket rivalisering innen aristokratiet om kongemaktens ressurser, og misfornøyde tronpretendenter kunne lett skaffe seg støtte til innbyrdes maktkamp.

Harald Gille tapte slaget ved Fyrileiv i Ranrike sommeren 1134, men søkte hjelp hos danskekongen Erik Emune, vendte tilbake høsten 1134. Han satte seg fast i Viken, og dro så til Bergen der Magnus oppholdt seg.
Han klarte å fange Magnus i Bergen like over nyttår 1135.
For å gjøre Magnus uskikket til konge, lot Harald han lemleste (fothogge), blinde og kastrere, og for deretter å sette han i kloster.

Harald fikk ikke glede seg lenge ved kongedømmet. I Trøndelag var det vokst opp en gutt hos storbonden Sakse i Vik (nå Saksvik i Strinda), en gutt som het Sigurd.
Sigurd var sønn av Sakses datter Tora, og faren gikk for å være en prest ved navn Adalbrikt. Familien hadde forbindelser med kongehuset. Toras søster hadde vært Magnus Barfots frille og med ham fått sønnen Olav. Sigurd ble satt til boken og fikk diakonvigsel, men den geistlige løpebanen lokket ham ikke. Han ble kjent som en vill og uvøren kar, og ble kalt - Slembedjakn - den fæle diakonen. Og nå begynte det å gå rykter om at Magnus Barfot nok hadde kastet sine øyne på Tora også, og at Sigurd Slelmbe i virkeligheten var kongens sønn.
Da la han boken vekk og dro utenlands, der han fristet mangt og meget, dro til Jerusalem og fór på kjøpmannsferder, tilbrakte flere år ved det skotske hoff og var vel ansett hos kong David. Omsider kom han til Danmark, og der fikk han gudsdom for sin kongelige avstamning, etter hva det ble påstått.

Etter at Harald var blitt enekonge i Norge, dukket Sigurd opp i Bergen i 1136 og krevde del i farsarven og del med Harald i styret av land og rike. Men Harald fant fram en gammel sak mot Sigurd, det var en historie om et drap borte på Vesterhavsøyene et sted, og en tid ble han holdt borte på denne måten. Til sist tok noen av Haralds menn ham med på en båttur som var ment å skulle være hans siste. Sigurd kom seg unna, og forstod omsider at av Harald hadde han ikke noe godt å vente. Han holdt seg skjult i og omkring byen, og klarte etter hvert å vinne noen av Haralds folk over til seg. Det kom et komplott i stand, og Harald mistet livet. Det gikk slik til:

Harald var glad i kvinner, og i Bergen hadde han hos seg både dronningen og sin elskerinne, Tora Guttormsdatter. En av de sammensvorne lot som om han hadde veddet med en kamerat om hvor kongen hadde tenkt å tilbringe natten. Kongen lo og røpet hvem han aktet å besøke den kvelden - det var hos Tora, frillen. Toras herberge var dårlig bevoktet, og Sigurds menn hadde lett spill. De trengte seg inn mens kongen sov og stakk ham ihjel.

Dagen etter lyste Sigurd Slembe drapet på seg, og krevde kongedømmet etter Harald. Men den støtten han fikk, var ikke stor. Å drepe en mann om natten mens han sov var nidingsverk, å drepe en nær frende likeså. Få ville følge Sigurd, den vanlige reaksjonen var:

Enten var Harald bror din, og da er du en niding, eller han var det ikke, og da har du ingen rett til å være konge.

Sigurd måtte komme seg unna det forteste han vant. Med et lite følge dro han nordover, og gjorde opphold i fjordene underveis; der våget ikke folk annet enn å gi ham kongsnavn.

Men stormennene rundt Harald Gille hadde ikke til hensikt å gi fra seg styringsmakten. Alternativet til Sigurd Slembe var et nytt samkongedømme. De lot derfor Haralds frillesønn Sigurd kongehylle på Øyratinget, og på Borgartinget den ektefødte sønnen Inge, som var pukkelrygget og derfor hadde tilnavnet - krokrygg.

Sigurd Slembe fikk liten oppslutning også etter at han hentet Magnus Blinde ut av klosteret. Stormannskretsene rundt de 2 barnekongene slo seg sammen, og i slaget ved Holmengrå ved Hvaler høsten 1139 mistet Magnus livet, mens Sigurd ble tatt til fange og pint i hjel. Militæraksjonene mot Sigurd Slembe dannet opptakten til et mer varig samarbeid mellom stormennene rundt barnekongene, som nå fikk felles hird.

I 1142 hentet misnøyde stormenn en tredje sønn av Harald Gille fra Skottland. Farskapet var anerkjent av Harald selv, så trønderne tok Øystein til samkonge på Øyratinget samme år. Dette er siste gang hylling og blodsrett gjorde en mann til konge over hele Norge. Ingen av kongene hadde fastlandsdelstilknytning, men Sigurd, med tilnavnet - munn - holdt seg helst i Trøndelag, mens Inge Krokrygg holdt seg i Viken. Øystein, som var eldre enn sine brødre og tok egen hird, var aktiv utenfor landets grenser i den grad at han i begynnelsen av 1150-årene tvang Orknøyjarlen til underkastelse og til og med herjet i Skottland og England.

Innenlands var likevel årene frem mot midten av 1150-tallet forholdsvis fredelige, noe som må ha vært en forutsetning for en særs viktig begivenhet i norsk historie; opprettelsen av den norske kirkeprovins.
Det var fred mellom kongebrødrene så lenge deres gamle rådgivere og formyndere levde, det vil si frem mot 1150, da Inge og Sigurd tok seg hver sin hird. Det ble nå uenighet mellom brødrene uten at vi sikkert vet hvorfor, men det er nærliggende å tenke seg strid om kongedømmets ressurser som viktig, der uvennskap og prestisjekamp mellom deres menn ofte utløste stridighetene.

Motsetningene økte etter opprettelsen av erkestolen i Nidaros, og virkelig krig ble det da Sigurd og Øystein sommeren 1155 slo seg sammen om å frata Inge kongeverdigheten. I denne krigen ble først Sigurd drept, så Øystein, slik at Inge sensommeren 1157 så ut til å stå som den endelige seierherren. Vi kan i løpet av striden mellom brødrene skimte konturene av fastere partigrupperinger. Kretsen rundt Inge ble stadig klarere et lendmannsparti med tyngdepunkt på Vestlandet og i Viken. Flere av Sigurds og Øysteins lendmenn gikk etter Sigurds fall over til Inge.

Mot Inges parti samlet det seg en flokk med fotfeste i Trøndelag, på Opplandene og lengst øst i Viken, ved Götaelv. Disse tok uten videre Sigurd Munns 10 år gamle uekte sønn Håkon (Herdebrei) til konge, uten å la valget formaliseres gjennom hylling på ting. Hirden eller flokken overtok altså bøndenes rolle som kongemakere. Nytt er det også at flokken eller partiet - skapte - kongsemner ved behov.

Håkon ble vinteren 1159 tatt til samkonge i Trøndelag som sin fars arving. I striden som fulgte, hadde Inges hær i begynnelsen overtaket, men hæren ble etter hvert svekket av rivninger mellom en vestlandsk og en sørøstnorsk fraksjon, og 4.februar 1161 falt Inge nær Oslo i kamp med Håkons menn.

I denne første fasen av borgerkrigene var kamphandlingene i all hovedsak begrenset til et par perioder, mellom Magnus Sigurdsson og Harald Gille i 1134-135, og mellom Haralds sønner fra 1155.
Fasen er videre kjennetegnet av at striden i all hovedsak ble ført av kongene og deres menn uten at folk flest i særlig grad ble trukket inn.
Fastere partidannelser er det først tale om i perioden 1155-1160. Før den tid kunne stormennenes lojalitet være vekslende,der Inge viste størst evne til å tiltrekke seg stormennene gjennom generøsitet. Under disse korte konfliktene er det også vanskelig å se konfliktmønstre regionene imellom. Kongene hadde tilhengere i alle landsdeler, og selv var de mobile, selv om de gjerne foretrakk å oppholdt seg i visse landsdeler uten at de gjorde forsøk på å underlegge seg disse permanent.

Etter kong Inges fall stod Håkon Herdebrei som enehersker i Norge. Han lot sende ut folk for å overta kongsombudene landet rundt og begynte å jage bort biskoper som var innsatt under kong Inge. Det så altså ut til at Håkons parti hadde kontrollen, men slik fremferd var neppe egnet til å forsone motstanderne. Ingepartiet hadde knapt noe godt å vente fra Håkon Herdebrei og hans menn.

Nå fremstod Erling Skakke som partiets fremste mann. Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-1155 hadde han vært med Orknøyjarlen på korstogsferd. Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne på Sicilia fikk han et hogg over halsen slik at hodet kom til å helle mot den ene siden, noe som skaffet ham tilnavnet - skakke.
Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru.

Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge. Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær. Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.

De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.

For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-1153 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-1153.

Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson. Han var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.

Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom - kroningseden - sikret seg viktige rettigheter. Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot Romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-1153 om Peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med - kanonisk - rett (alminnelig kirkerett).

Andre dokumenter utdyper det bildet kroningseden gir av politisk ideologi og nært samarbeid mellom kirken og kongedømmet i Magnus Erlingssons regjeringstid.

Tronfølgeloven fra samme tid fastslår at det skal være enekongedømme, basert på førstefødselsrett (primogenitur) og legitim fødsel. Dette betyr at bare én skulle være konge, normalt kongens eldste ektefødte sønn. Etter ham kom andre, ektefødte kongssønner - den som var bestskikket - og dernest - nærmeste arving. Om arving manglet, skulle den best skikkete overhodet være konge.
Hvem av de ektefødte kongssønnene som var best skikket, hvem som var nærmeste arving, eller hvem som var best skikket overhodet, skulle avgjøres av et riksmøte med 12 bønder fra hvert bispedømme, oppnevnt av biskopen, sammen med hirden og kirkens fremste menn. Ved uenighet skulle kirken ha det avgjørende ordet. Kirken fikk altså svært stor innflytelse. Vi kan også merke oss at de lokale hyllingstingene ble kuttet ut til fordel for ett møte for hele riket.

Det ble riktignok aldri foretatt noe kongevalg etter disse reglene. Men loven ble et mønster for den fremtidige utformingen av tronfølgen.

Samtidig ble det foretatt en revisjon av landskapslovene - for første gang under ett. Revisjonen gjaldt i første rekke kristenrettene, noe som viser at kirken medvirket aktivt.
For det første ble tienden lovfestet til avløsning av eldre avgifter. Trolig ble den først nå innført over hele landet.
For det andre ble flere typer forbrytelser regnet som ubotamål. Ubotamål var forbrytelser som i prinsippet ikke kunne bøtes, og som medførte full formueskonfiskasjon. Dessuten ble bøtesatsene for lovbrudd - også kristenrettsbrudd - hevet, noe som ga økte bøteinntekter til biskopene.

Magnus Erlingssons noe senere privilegiebrev til Nidaroskirken er blitt karakterisert - nesten i bokstavelig forstand - som kronen på verket når det gjelder samarbeidet mellom kirke og kongemakt i Norge i middelalderen. I dette dokumentet tok Magnus riket i len av Gud og St.Olav; han var helgenens vasall. Han lovte å vokte lov og rett, og å forsvare fedrelandet. Som tegn på lensunderkastelsen ofret Magnus sin krone på alteret i Kristkirken i Nidaros og lovte at både hans og hans etterfølgeres kroner skulle tilfalle kirken etter deres død. Dette var et vitnesbyrd om evig underkastelse.

I tillegg ble bestemmelsene fra 1152-1153 stadfestet, og det ble gitt rettsforbedringer (i form av rettarbøter).

Enda klarere enn kroningseden og tronfølgeloven fremstiller privilegiebrevet kongedømmet som et gudegitt embete, som forplikter innehaveren til å opprettholde fred og rettferdighet. Ved å underkaste seg St.Olav, den ideelle - rex iustus - bandt Magnus seg til selv å styre som rettferdig konge. Vasallforholdet ga på sin side Magnus' kongedømme økt religiøs sanksjon og kan ha vært ment som et rettsvern mot ytre og indre fiender.

Det kunne nå se ut til at Erling og Magnus satt trygt ved makten, de hadde tilslutning fra storparten av det verdslige aristokratiet og fra kirken. Men etter Håkon Herdebreis fall rømte hæren hans til Opplandene der den tok seg et nytt kongsemne, men ble slått i 1163-1164. Sommeren 1165 truet en ny fare da danskekongen Valdemar den Store angrep Viken med en stor flåte, men også han uten å lykkes. Etter gjensidige angrep og påfølgende forhandlinger ble det forlik i 1170. Både Saxo og sagaene opplyser at Erling anerkjente Valdemar som overherre og tok Viken i len av ham som hans jarl.

En ny motkonge opptrådte vinteren 1165-1166 i de østlandske innlandsbygdene. Han ble definitivt slått i 1168.

I 1174 samlet det seg en flokk om Øystein Møyla (småjente), en angivelig sønn av Øystein Haraldsson. Denne flokken var hovedsakelig satt sammen av rotløse menn fra Marker og området ved Götaelv, slike som hadde mistet slektninger og eiendom i krigene - og dertil folk fra Telemark. Denne flokken, som var lite populær både hos lendmennene og hos bøndene, ble etter hvert kalt - birkebeiner - en nedsettende betegnelse da de på grunn av fattigdom skal ha brukt bjørkenever rundt beina i stedet for sko. Til slutt ble birkebeinerne etter nyttår i 1177 slått av Magnus Erlingsson i slaget på Re nord for Tønsberg, og Øystein Møyla ble drept. Snorres - Heimskringla - og de andre eldre sagaene fører sin beretning frem til slaget på Re.

Sverres saga fører beretningen videre.

Øst i Värmland støtte restene av birkebeinerflokken på sin neste fører, som skulle lede dem til seier over Magnus og Erling. Det var Sverre, som påstod han var sønn av Sigurd Munn.

Kongers og kongsemners skjebne i borgerkrigstiden - Patronymikon i parantes angir usikkerhet om farskap.

Magnus Sigurdsson Blinde (1130-1135) - Falt ved Holmengrå nær Hvaler i 1139 mot Inge Krokrygg.

Harald Gille (1130-1136) - Myrdet i Bergen av Sigurd Slembe.

Sigurd Slembe (1136-1139) - Henrettet.

Inge Krokrygg (1136-1161) - Falt på isen ved Grønnlia i Oslo i kamp med Håkon Herdebrei.

Sigurd Munn (1136-1155) - Falt.

Øystein Haraldsson (1142-1157) - Falt.

Håkon (Sigurdsson) Herdebrei (1159-1162) - Falt i et sjøslag utenfor Veøy i Romsdalen.

Magnus Erlingsson (1161-1184) - Falt i slaget mot Sverre ved Fimreite i Sogn.

Sigurd (Sigurdsson) Markusfostre (1163-1164) - Falt.

Øystein (Øysteinsson) Møyla (1174-1177) - Falt i slaget på Re nord for Tønsberg.

Sverre (1177-1202).

Jon (Ingesson) Kuvlung (1185-1188) - Falt i et slag mot birkebeinerne i Bergen.

Sigurd (Magnusson) (1193-1194) - Falt i et slag mot birkebeinerne i Florvåg ved Bergen.

Inge (Magnusson) (1196-1202) - Drept av bønder på Opplandene.

Håkon Sverresson (1202-1204).

Guttorm Sigurdsson (1204).

Erling (Magnusson) Steinvegg (1204-1207).

Inge Bårdsson (1204-1217).

Filippus Simonsson (1207-1217).

Skule Bårdsson (1239-1240) - Drept av birkebeinere utenfor Elgeseter kloster ved Nidaros.

Håkon (Håkonsson) (1217-1263).


Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 263.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 346f.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 103-107, 110-114.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 789.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

Magnus Berrføtts saga:

12.
Steinkjel Sveakonge døde omtrent på den tiden de to Haraldene falt, Håkon het den kongen som rådde for Svitjod etter ham. Siden var Inge, sønn til Steinkjel, konge; han var en god og mektig konge, større og sterkere enn andre menn; han var konge i Svitjod da Magnus var konge i Norge.

Magnus Blindes saga:

1.
...Kong Harald var gift med Ingerid, datter til Ragnvald; han var sønn til kong Inge Steinkjelsson.

Died:
Fra heimskringla.no:

Natten mellom 13. og 14.desember 1136 skrives kong Harald Gille ut av sagaen. Den berusede kongen blir overfalt og drept i sengen hos sin elskerinne Tora Guttormsdatter. Gjerningsmennene ledes av Sigurd Slumpedegn (Slembe), som påstår å være kongens halvbror.

Harald married Tora Guttormsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Anecdote:
Tora var Harald Gilles offisielle frille, en hård og ond kvinne.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga:

Kong Harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde.
I lang tid var ætten og ættevernet en realitet, og størst rolle spilte det selvfølgelig for de mektigste, de eldste ættene i bygda. Små og ringe ætter haddevanskelig for å hevde seg mot kaksene. En kan ikke la seg lede av lovforskriftene alene når en skal gjøre seg opp et begrep om hvordan samfunnet i virkeligheten fungerte. Kongsmoren Tora lot f.eks. tungen rive ut på en småsvein som hadde nasket av godtefatet hennes.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga, avsnitt 1.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 294.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 801.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.