Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Aft 1023, England; Dro til dankongen Knut.

Notes:

Event-Misc:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Samme sommer kom Aslak og Skjalg, sønnene til Erling på Jæren, fra Norge til kong Knut; de ble godt mottatt der, for Aslak var gift med Sigrid, datter til Svein Håkonsson jarl; hun og Håkon Eiriksson jarl var søskenbarn. Kong Knut gav brødrene store veitsler der hos seg...

Family/Spouse: Sigrid Sveinsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1027, Sola, Rogaland, Norge; Del 1: Høvding, herse og lendmann, tilhørte en mektig vestlandsk høvdingætt.
• Occupation: Bef 1027, Sola, Rogaland, Norge; Del 2: Høvding, herse og lendmann, tilhørte en mektig vestlandsk høvdingætt.

Notes:

Occupation:
Erling Skjalgsson var høvding, kalt Rygekongen.

Erling Skjalgsson (trolig født en gang mellom 960 og 975, død 1027 eller 1028) var herse og lendmann. Han bosatt på den nordlige delen av Jæren, kanskje i dagens Sola kommune.
Han er kun omtalt i et fåtall kilder, og ikke i noen skriftlige kilder fra hans egen samtid. Det kan være at noen av skaldekvadene om Erling Skjalgsson, er samtidige eller nær samtidige. Noen av kildene gir motstridende opplysninger.

Hans far kalles Torolv Skjalg (skjalg betyr skjeløyd). Morens navn er ukjent.
Ifølge den norsk-islandske sagatradisjonen tilhørte Erling Skjalgsson en av de fremste ættene på Vestlandet, med Horda-Kåre som stamfar (han skal ha vært Erlings oldefar). Men ellers har vi få opplysninger om Erlings forfedre. Også om Erlings far, Torolv Skjalg, finnes det bare rent sagnaktige beretninger.

Han kan ha vært gift 2 ganger. Han hadde trolig datteren Ragnhild og kanskje også flere av de andre barna, i første ekteskap. Hvem som var Ragnhilds mor forteller ikke kildene noe om.

Erling ektet kong Olav Trygvasons søster Astrid i 997 og fikk alt land mellom Sognefjorden og Lindesnes i len, mot å støtte kongen i kampen for kristendommen. Derimot avslo han, ifølge Snorre, å motta jarletittelen og ville bare kalles herse som sine fedre.
Erling på Sola var en meget rik og som svoger til kong Olav Tryggvason var han blant Norges mektigste menn. Han skal ha hatt 30 treller ifølge Snorre.
I skaldekvad kalles han - hordenes vokter (vorðr Horða) - og det må bety at hans makt ikke bare omfattet Rogaland, men også strakte seg lenger nord på Vestlandet, antakelig til Sogn.

Kildene opplyser ikke hvem som var mor til Astrid, om hun var Olavs hel- eller halvsøster.

Fagrskinna forteller at Erling hadde sønner, men oppgir ikke navnene.
Snorre mente at Erling og Astrid hadde 6 barn. Fødselsårene for barna er ukjent. Barna som Heimskringla omtaler er:

Aslak Erlingsson, som var gift med Sigrid eller Gunhild Sveinsdatter. Hun var datter av Ladejarlen Svein Håkonsson.

Skjalg Erlingsson.

Sigurd Erlingsson.

Lodin Erlingsson.

Tore Erlingsson.

Ragnhild Erlingsdatter, som var gift med Torberg (Torgeir) Arneson. De hadde datteren Tora Torbergsdatter. Tora var kong Harald Hardrådes medhustru og var mor til kong Olav Kyrre. På denne måten nedstammet de senere norske kongene fra Erling Skjalgsson.

Geirtrud Erlingsdatter, som var gift med Torbergs bror Arne, ble han stamfar til Bjarkøyætten (se for øvrig Arnmødlingætten). Hans mannsætt, sønnen Aslak og hans etterkommere, levde som mektige høvdinger på Sola i over 100 år etter hans død.

Erling var blant annet morbror til Asbjørn Selsbane.

Et senere tillegg til Fagrskinna (Arnmødlingatal) og Tåtten om Eindride og Erling, gir noen tilleggsopplysninger om Erling Skjalgssons familie som avviker fra eldre kilder, men de blir ikke regnet som pålitelige.

Bosted?

Fagrskinna viser ikke til noen geografisk plassering, men om han var Olav Tryggvasons lendmann for Østlandet har han nok da bodd der.
Ågrip omtaler Erling i Olav Haraldssons styringstid, som Erling på (norrønt á) Sola, så han kan ha flyttet til Sola senere.
Den legendariske Olavssagaen omtaler ham som Erling av (norrønt af) Sola. Preposisjonsbruken kan vise til usikkerhet om han faktisk bodde på Sola, eller om han bare eide Sola, som en setegård eller hovedgård.

De fleste viser til at Erling bodde på Sola, og gjerne en gård nær Sola Ruinkirke. Andre viser til at Erling Skalgsson trolig bodde i Stavanger, kanskje på det som nå er Kongsgård. Grunnlaget for diskusjonen er blant annet teksten i Heimskringla om at Aslak Erlingson bodde øst på Sola. Noen mener at Sola kan ha vært et gammelt navn for hele Stavangerhalvøya, mens andre mener at Sola den gang var omtrent som i dag. Om Heimskringla her har noen historisk kildeverdi for en detaljerte stedsangivelse er også uvisst.

Peder Clausson Friis (død 1614) har i sin oversettelse av Heimskringla, ved en anledning skrevet at Erling Skjalgsson var å treffe i byen. Teksten på gammelnorsk er - til bæjar - som en kan oversette både med byen eller bøen (garden). Om en har ment at Erling bodde i Stavanger er uvisst.

Etter at Olav Tryggvason var blitt konge i Norge allierte han seg med Erling. Olav giftet sin søster Astrid til Erling.
Etter Fagrskinna fikk Erling som ombud alt land som kong Olav kontrollerte på Østlandet.
Ifølge Odd Snorresson fikk han som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes. Hva som er rett kan vi ikke vite sikkert.

Erling Skjalgsson fulgte kong Olav Trygvason til Vendland før slaget ved Svolder, der Olav Tryggvason ble drept. Erling Skjalgssons båt var imidlertid et stykke foran de øvrige og ble ikke med i slaget, som fant sted i år 999 eller 1000.

Skalden Tord Kolbeinsson (som diktet om Eirik jarl) sier at Erling, som en av de få blant hersene, ikke støttet jarlestyret som oppstod etter kongens død.
I slutten av denne perioden (frem til 1015) skal Erling likevel ha innledet et samarbeid med jarlene, og sønnen hans, Aslak, skal ha giftet seg med Svein jarls datter.

Under jarlene styrte han sin landsdel uavhengig - Rygekonge - men inngikk etter Eirik jarls Englandsreise forlik med Svein jarl, og kjempet for ham mot Olav Haraldsson.

I den legendariske Olavssagaen og i Fagerskinna omtales Erling Skjalgsson som lendermann, men at han ikke sto på god fot med ladejarlen Eirik Håkonsson. Det er ikke fortalt hvor han var lendermann.

Lendermann var en vasalltittel for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv.

Heimskringla forteller at Erling måtte dele den veitslen han hadde hatt under Olav Tryggvason med sønnen Aslak Erlingson, men heller ikke her oppgis det direkte hvor det var.

Ordet veitsle eller gjesting brukes om retten til fritt underhold i det distrikt hvor de oppholdt seg på reise. Varighet og antall følgesveiner var fastslått ved lov eller sedvane.

Etter et skaldekvad av Tord Kolbeinsson var Erling herse i denne perioden. At Erling var herse betydde at han var en slags høvding. Hersene nevnes ikke i lovene, så det er ikke noe en ble utnevnt til, eller en person med lovfestede rettigheter eller plikter. Trolig ble ordet herse brukt om mektige personer, og ikke knyttet til et ombud.

Erling skal ha kjempet for Svein jarl mot Olav Haraldsson ved Nesjar våren 1016.
Selv om noen av sagaene hevder det, ser det ikke ut til at Erling kjempet på Svein jarls side mot Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar. Iallfall nevnes han ikke i Sigvat skalds utførlige kvad om begivenheten, der det tvert imot sies om Svein at han hadde lite mannskap med i slaget. Det hadde neppe vært tilfellet hvis Erling hadde deltatt.

Etter nederlaget forlikte Erling seg med kong Olav og beholdt sin mektige stilling på Vestlandet, nå som kongens lendmann.
Tross forliket kom han aldri i noe godt forhold til Olav Haraldsson, og etter drapet på Erlings slektning Asbjørn Selsbane ble de personlige fiender.

Etter 1015/16 stod Olav Haraldssons kongedømme relativt sterkt, og Erling har åpenbart beholdt sin posisjon og i noen grad samarbeidet med den nye kongen. Samtidig har Olav forsøkt å svekke Erlings dominerende stilling vestpå, og i den forbindelse støttet seg på Erlings 3-menning, Aslak Fitjaskalle.
Sagaene forteller så om en omfattende konflikt mellom Erlings nordnorske søstersønn, Asbjørn Selsbane, og kong Olav i begynnelsen av 1020-årene. Denne konflikten involverte også Erling, og rundt midten av 1020-årene, som en av de første, brøt han med kong Olav og søkte isteden tilknytning til kong Knud i England.

Erlings spesielle form for trellehold – det at han la forholdene til rette for at trellene ved eget arbeid skulle kunne kjøpe seg fri – er en del av sagaberetningen om Selsbane-konflikten, og et viktig punkt i intrigen. Samtidig merker vi innflytelse fra sene islandske forhold i det som sies. Derfor må det bli et åpent spørsmål, som påpekt av Halvdan Koht, hvorvidt beretningen om Erlings treller overhodet er troverdig som sosial beskrivelse.

I 1027 sluttet Erling seg til danekongen Knud den mektige og sendte sine 2 sønner til England.
Knut den store skal ha gitt penger til norske stormenn, også til Erling Skjalgsson, for å støtte ham mot Olav Haraldsson.
Ifølge Heimskringla skal Erling ha reist til England for å få Knut den stores støtte mot Olav. Det er ingen kilder som bekrefter en slik reise eller et slikt møte. Det er derfor uvisst om det var Knut eller de norske stormennene som tok initiativet.

I 1027 eller 1028 var det et slag mellom den mektige Erling Skjalgsson og kong Olav Haraldsson og Aslak Fitjaskalle. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028.

Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge.
Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den store, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21.desember - men det er ikke andre kilder som bekrefter det.

Det er også uenighet om hvor slaget sto.

Theodoricus monachus mente det kom til slag i Tungenes. Den legendariske Olavssagaen plasserer det i Soknasundet.
Heimskringla mente det var innenfor Bokn.
Plasseringen til Soknasundet kan være en sammenblanding med slaget i Soknasund i 1033 mellom Svein Knutsson og tronkreveren Trygve Olavsson.
Grunnlaget for uenigheten om det var Bokn eller Tungenes, kan være de litt tvetydige strofene til Sigvatr Þórðarson i Flokkr om Erlingr Skjalgsson. De aktuelle delene av versene oversetter Finnur Jonsson som - der var en hard kamp utenfor Tungenes (vers 2) - Erlings hele mannskap var falt ved Bokn-øyas kyst; den unge kongen ryddet skipet nord for Tungenes (vers 3) - og - etter kampen her ved Utstein (vers 5).
Både Tungenes, Bokn og Utstein er nevnt. Så vi har neppe grunnlag til å si mer enn at slaget sto et sted i ytre deler av Boknafjorden.

Theodoricus monachus mente at det var et sjøslag Finnur Jonssons oversettelse av Sigvatr Þórðarsons kvad tilsier også at det skjedde til sjøs. Kåre Flokenes oversetter kvadet som at slaget skjedde på en strand:

Erlings samla mannskap var falle på stranda ved Bokn.

Fagrskinna og Ågrip forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Etter at Erling hadde lagt ned våpnene, sprang Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling med øksen sin. Kongen skal da ha sagt:

Nå hogg du Norge ut av hånden min, og siktet til at Erling var så viktig at drapet kom til å koste ham tronen.

Theodoricus monachus forteller bare at drapet skjedde mot kongens vilje, slik at det er mulig at replikken er dikting.

Erlings eldste sønn Aslak og hans etterslekt satt siden på Sola, men ser ikke ut til å ha opptrådt spesielt aktivt i norsk politikk.
Slektens sosiale posisjon må de likevel ha opprettholdt, siden Aslaks sønn ble gift med en datter av den danske kongen Svend Estridssøn. Erlings datter Ragnhild ble gift med Torberg Arnesson på Giske. De to siste hadde datteren Tora, Harald Hardrådes medhustru.

Om minnesteinen:

Den er vanskelig å tolke siden steinen har stått ute og blitt nedbrutt i mange hundre år. Den tolkningen som en i dag viser til, er den Aslak Liestøl la fram i 1953. Liestøl har ikke kunnet lese hele teksten og har ekstrapolert noe. Hans tolkning av teksten er at en prest ved navn Alfgeir reiste et steinkors til minne om Erling Skjalgsson, med følgende tekst:

ALFKAIR BRISTR RAISTI STAIN ÞINA AFT ARLIK TROTIN SIN IS AIN UAS UR ARNI UILTR IS HAN BARIÞISK UIÞ OLAIF.

Alfgeir prest reiste denne steinen etter Erling, sin herre, som ensom ble sveket av aren, da han sloss med Olav.

Korset regnes av enkelte som Norges eldste rikshistoriske monument. Det stod fram til 1864 i Kongsgata 46 ved Breiavatnet. Kongsgata var hovedinnfartsveien fra Jæren til Stavanger. I dag står korset i vestibylen til Stavanger Museum.

Liestøl har ikke tolket hele teksten, og det er også deler av tolkingen han er usikker på. Det kan derfor komme andre tolkningsforslag.

Liestøl mente at korset sto i Steglebakken fordi det da sto nær veien. Andre anfører også at det var for at flest mulig skulle se det når de kom til Stavanger. En har ved diskusjonen om alderen på Stavanger argumentert med at en neppe hadde plassert et slikt kors utenfor allfarvei. En har også argumentert med at om Stavanger hadde vært et tettsted eller handelssted, ville det være mer naturlig å plassere korset slik at også sjøfarende kunne se korset.

En kopi er reist i Solakrossen på en haug bak Sola kulturhus.

Mens de øvrige kongesagaene så vidt nevner Erling Skjalgsson bruker Snorre Sturlason mye plass på ham. Han tegner på 1200-tallet, i sin bok Heimskringla, et svært positivt bilde av Erling Skjalgsson på tross av at han var motstander til Olav Haraldson.
Grunnen kan være at Erlings etterkommere ble inngift i kongefamilien, og den positive omtalen kan derfor være en del av hans oppdrag.

Snorre skriver blant annet i Olav Tryggvasons saga i Heimskringla at Erling Skjalgsson hadde mange gode frender, og var mektig og gavmild.

Erling skal ha blitt døpt før bryllupet med Astrid en gang etter 995. Etter bryllupet forteller Heimskringa at Olav ga jarletittelen til Erling, men han avslo. Om det faktisk var slik, eller om det bare er Snorres bortforklaring på at han ikke var jarl er uvisst. Det er heller ikke andre kilder som bekrefter at han var herse på denne tiden.

Snorre skriver at han var kristen og løslot treller. Han skal alltid ha hatt 90 frie menn eller flere med ham. I møte med jarlene hadde han 200 mann eller flere med ham. Han eide store krigsskip med 30 rom.

Hvor mye Snorre diktet og hvor mye han hadde kildebelegg for er uvisst.

Torgrim Titlestad har i sine bøker i stor grad lagt til grunn Snorres oppfatninger av Erling Skjalgsson. Med grunnlag i Snorre mener han at Erling var forsvarer av det tradisjonelle norske, desentralisert struktur med små uavhengige kongedømmer og et tingsystem. Mot dette var først og fremst Olav den hellige, som kjempet for et sentralisert norske monarkiet. Titlestad skriver selv at en del av stoffet i hans biografi - Konge mellom jarlar - har fått en spekulativ karakter.

Erling Skjalgsson er for mange kjent fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt fra 1861; Olav Trygvason. Her gjengis første vers:

Brede seil over Nordsjø går;
høyt på skansen i morgnen står
Erling Skjalgsson fra Sole, -
speider over hav mot Danmark:
Kommer ikke Olav Trygvason?

Ellers har Per Sivle skrevet et Erlingsdikt i 1893-1894.

Torgrim Titlestad har i boka - Vikingkongen - laget en oppdiktet fortelling om hvordan Erlings liv kan ha vært.

Litteratur:
Anders Bærheim: Minnekorset sto på Steglebakken, nå bør det under tak i Museet, Stavangeren, 18.januar 1958.
Om Steglebakken og minnekorset, Christianiaposten, 29.april 1862.
Anton Espeland: Ætti Skjalg. Den gamle ætti på Sola. Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 3-8.
Marius Skadsem: Ætti Skjalg. Rogaland Historielag Årshefte 1939, side 33-36.
Bendix Christian de Fine: Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987. Manuset er fra 1745.
Kr. Harestad: Erling Skjalgsson i Stavanger, Stavanger Aftenblad innlegg datert 4.juni 1968.
Egil Henriksen: Runekorset på Stavanger Museum, Stavanger Museums årbok (1996).
N.J. Hjelmesæth: Erling Skjalgssons langskipstuft? Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 78-80.
Claus Krag: Erling Skjalgsson i: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. 2000.
Jan Hendrich Lexow: Omkring Erling Skjalgssons minnekors. Frá haug ok heiðni nummer 1, side 9-11, 1992.
Jan Hendrich Lexow: Uriktigt om Domkirken, Stavanger Aftenblad, 11.mai 1992
Kristian Lexow: Erling Skjalgsson var fra Stavanger, Stavanger Aftenblad, 17.februar 1998.
Arnvid Lillehammer: Rapport om forprosjektet mellomalderbyen Stavanger. Spørsmål om grunnlegginga av Stavanger by. Arkeologisk Museum i Stavanger, 2000.
Aslak Liestøl: Runekrossen i Muséparken i Stavanger, Stavanger Museums årbok 1953.
Carl J. S. Marstrander: Runekorset i Museparken i Stavanger. Stavanger Museums årbok 1945.
Joh. B. Mikalson: Erling Skjalgssons bygård, Stavanger Aftenblad, 20.juni 1962.
Finn Rømcke: Erling Skjalgsson var fra Stavanger, Stavanger Aftenblad, 29.april 1992.
Marius Skadsem: Ætta til Erling Skjalgsson. Lagnaden 1941, side 21-23. Lagnaden 1942, side 143-146.
Helge Sørheim: Sentalsted, tettsted, knutepunkt, by Avhandling for dr. philos grad, Universitetet i Bergen, 2010.
Torgrim Titlestad: Stavanger 1000 år i august 2000, Stavanger Aftenblad, Stavanger, 10.februar 1999
Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson – Rygenes Konge, Erling Skjalgssonselskapet, 2000.
Torgrim Titlestad: Vikingkongen, Erling Skjalgssonselskapet, 2002.
Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson i norsk historie, Erling Skjalgssonselskapet 2006.
Rasmus Tveteraas: Erling Skjalgsson, 1934.
Arthur Tønnesen: Erling Skjalgsson og Sola, Stavanger Aftenblad innlegg datert 13.juni 1968.
Alf Ådnøy: Ingen vet stedet for drapet på Erling Skjalgsson, Stavanger Aftenblad, 13.oktober 1956.

Occupation:
Fra Snorre: Olav Trygvassons saga:

54.
Tidlig på våren drog kong Olav utover i Viken og hadde mye folk med. Han drog vest til Agder, og hvor han han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen; for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom.

I Hordaland var det mange gjæve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt 4 sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjæveste ætta i Hordaland.
Nå fikk disse frendene høre hva for ei lei knipe de var kommet i. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.

55.
Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Da tingbudet kom til bøndene, samlet de seg mannsterke, de kom i fulle våpen. Da de vel var kommet sammen, talte de med hverandre og la opp råd; de ble enige om at de 3 menn som var mest veltalende i flokken, skulle svare kong Olav på tinget og tale mot ham. Dessuten ble de forlikt om at de tok ikke imot annet enn lov og rett, om det så var kongen som bød.

Da nå bøndene var kommet til tingstedet, og tinget var satt, stod kong Olav opp og talte til bøndene, først med blide ord. Men det kom likevel tydelig fram i talen, at han ville de skulle ta ved kristendommen. Han bad dem først med gode ord, men til slutt føyde han til at de som talte imot ham og ikke ville gjøre som han sa, de måtte finne seg i hans unåde, og han ville gi dem straff og harde vilkår overalt der han kunne komme til.

Da kongen var ferdig med å tale, stod den bonden opp som var mest veltalende, og som de hadde valgt til å svare kong Olav først. Men da han skulle til å tale, fikk han slik hoste og åndenød at han ikke kunne få fram et ord, og måtte sette seg ned igjen. Så stod den andre bonden opp, han ville ikke la det skorte på svar sjøl om den første ikke hadde vært så heldig med det. Men da han skulle til å tale, var han blitt så stam at han ikke fikk sagt et ord; alle som hørte på, slo opp en latter, og bonden måtte sette seg igjen. Nå stod den tredje opp og ville tale mot kong Olav, men da han tok til orde, var han så hes og krimfull at ingen kunne høre hva han sa, og så satte han seg ned.

Og nå var det ikke flere av bøndene som kom seg til å tale mot kongen. Da nå bøndene ikke fikk svart kongen, ble det ikke noe av at de reiste seg til motstand mot ham. Så ble det til at alle gikk med på det kongen bød. Alle folk på tinget der var døpt før kongen skiltes fra dem.

56.
Kong Olav drog til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet.
Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han bad dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod den gamle:

Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss da vil vi gå over til deg alle sammen og love deg vår tjeneste fullt og helt.

Kongen sa:

Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt?

Da sa Olmod:

Det var for det første at du ville gifte Astrid, søster di, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av.

Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid sjøl måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søstera.

Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og en konges søster, sa hun når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte.

Og så sluttet samtalen for den gangen.

57.
Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjøra plukke av den, og så sendte han den til henne, Da sa Astrid:

Nå er bror min vred.

Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville.

Jeg har tenkt, sa kongen, jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet.

Så lot kongen Olmod og Erling og alle frendene deres kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling.

Nå lot kongen sette ting, han bød bøndene la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen dristet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet.

58.
Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik:

Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet.

Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet.

...

97.
Kong Olav drog sørover langs kysten med flåten. Da kom det til ham mange av vennene hans, stormenn som var ferdige til å dra med kongen.
Første mann der var Erling Skjalgsson, mågen hans, han hadde den store skeiden, den hadde 30 rom, og det var et skip med bare godt mannskap.
Så kom kongens måger, Hyrning og Torgeir, til ham også, de styrte hvert sitt store skip.
Mange andre stormenn fulgte ham, han hadde 60 langskip da han seilte fra landet.

Han seilte sørover forbi Danmark gjennom Øresund, og ferden gikk like til Vendland; der satte kong Olav stevne med kong Burislav. Kongene møttes, de talte sammen om de eiendommene kong Olav gjorde krav på. Alle samtaler gikk glatt mellom kongene, og de kravene kong Olav mente å ha der, fikk han godt og greit ordnet. Kong Olav ble der lenge utover sommeren og søkte opp mange av vennene sine.

...

101.
Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl var der med hele hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn; alle høvdingene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. Og nå så de at et skip kom seilende, det var stort og staselig, da sa begge kongene:

Det var et svært skip, også så vakkert, det må være Ormen lange.

Eirik jarl svarte; han sa:

Dette er ikke Ormen lange, og det var som han sa, for det var Eindride fra Gimsan som eide det skipet.

Litt seinere så de et annet skip komme seilende, mye større enn det første. Da sa kong Svein:

Han er redd, Olav Tryggvason, nå; han tør ikke seile med hodet på skipet sitt.

Men Eirik jarl sa:

Dette er ikke kongsskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har stripete seil. Dette er Erling Skjalgsson, ham lar vi seile. Det er bedre for oss å sakne det skipet i flåten til kong Olav; det blir skår der etter det, slik det er rustet.

Noe seinere så de skipene til Sigvalde jarl og kjente dem; de skipene styrte dit inn til holmen. Så fikk de se at 3 skip kom seilende, og det ene var et stort et. Da ropte kong Svein opp og sa de skulle gå til skipene, han sa at der kom Ormen lange. Eirik jarl sa:

De har mange andre store og staselige skip enn Ormen lange, vi venter ennå.

Da var det mange som som sa:

Nå vil ikke Eirik jarl kjempe og hevne far sin. Dette er så stor skam at det kommer til å spørres utover alle land, her ligger vi med så stor hær som vi har, og så seiler kong Olav til havs rett for nesa på oss.

Da de hadde snakket om dette en stund, så de 4 skip som kom seilende, ett av dem var en svær drake med mye gull på. Da reiste kong Svein seg og sa:

Høyt skal Ormen løfte meg i kveld; ham skal jeg styre.

Nå var det mange som sa at Ormen var et veldig stort skip, og så vakkert, og det var en raus kar som hadde latt bygge et slikt skip. Da sa Eirik jarl, slik at bare noen få hørte det:

Om kong Olav ikke hadde større skip enn dette, så kunne likevel kong Svein aldri ta det fra ham med bare danehæren.

Nå dreiv folk ned til skipene og tok til å rive av skipsteltene. Men mens høvdingene stod og talte med hverandre om dette vi fortalte nå, da fikk de øye på 3 veldige skip og det fjerde kom sist etter de andre, og det var Ormen lange. De 2 andre store skipene som hadde seilt før, og som de hadde trodd var Ormen, det var først Tranen og så Ormen stutte. Men da de fikk se Ormen lange, da kjente de det alle sammen, og nå var det ingen som sa imot; der seilte Olav Tryggvason. Nå gikk de til skipene og gjorde seg ferdig til kamp.

Det var en avtale mellom høvdingene at hver av dem, kong Svein og kong Olav og Eirik jarl, skulle få sin 1/3 av Norge, om de drepte kong Olav Tryggvason. Og den av høvdingene som gikk først opp på Ormen, skulle ha hele hærfanget de fikk der, og ellers skulle hver ha de skipene han ryddet:
Eirik jarl hadde en uhorvelig stor barde, som han brukte ha i viking; det var jernkam på den øverst på hver av stavnene, og nedover fra den et jernspant så tjukt og så bredt som sjølve kjølen, og det gikk helt ned i sjøen.

...

113.
Eirik Håkonsson jarl fikk Ormen lange til eie etter seieren, og han fikk mye gods med den; han styrte Ormen lange bort etter slaget.
Så sier Halldor:

Til kamp Ormen lange
bar en hjelmkledd konge,
til ting med skarpe ringsverd;
skeiden strålte med hærmenn.
Men sør i larm av våpen
en lystig jarl tok Ormen.
Den ættstore bror av Heming
først fikk farge sverdet.

Da hadde Svein, sønn til Håkon jarl, festet Holmfrid, datter til Olav sveakonge. De delte Norgesvelde mellom seg, Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl, så fikk kong Olav 4 fylker i Trondheimen, begge Mørene, Romsdal og Ranrike i øst fra Göta älv til Svinesund. Dette riket gav kong Olav til Svein jarl på slike vilkår som skattkonger eller jarler hadde brukt å ha før hos overkonger. Eirik jarl fikk 4 fylker i Trondheimen, Hålogaland og Namdalen, Fjordane, Fjaler, Sogn, Hordaland og Rogaland, og Agder sør til Lindesnes.
Så sier Tord Kolbeinsson:

Jeg vet at alle herser,
uten Erling, dengang
snart ble jarlens venner.
Den gullrike jeg priser.
Etter striden ligger
landet nord for Vega
sør til Agder og lenger
under jarlen. Så er det.

Folket elsket fyrsten,
alle liker slikt styre.
Han vil holde, sa han,
hand over folk i Norge.
Men nå meldes det sørfra
at død er Svein konge.
Øde står hans garder.
Lagnaden sparer ingen.

Svein danekonge fikk igjen Viken, som han hadde hatt før, og han gav Romerike og Hedmark til Eirik jarl. Svein Håkonsson ble jarl under kong Olav Svenske. Svein jarl var den vakreste mann folk noen gang har sett. Eirik og Svein jarl lot seg døpe begge to og tok den rette tro, men så lenge de rådde for Norge, lot de hver mann gjøre som han sjøl ville med å holde kristendommen. Sjøl holdt de godt de gamle lovene og landsens skikk og bruk, og de var vennesæle menn og styrte godt. Det var støtt Eirik jarl som var den første av brødrene i alt som hadde med styringen å gjøre.


Fra Snorre: Olav den helliges saga:

22.
Eirik jarl kunne ikke like at Erling Skjalgsson hadde så stor makt, og så tok han under seg alle de kongseiendommene som kong Olav hadde gitt Erling i veitsle. Men Erling tok inn alle landskyldene i Rogaland like godt som før, og så måtte brukerne av landet ofte svare dobbelt landskyld, ellers ødela han jordene for dem. Jarlen fikk ikke stort av sakøren heller, for sysselmennene kunne ikke holde seg der, og jarlen drog ikke på veitsler der uten når han kom mannsterk.
Dette taler Sigvat om:

Erling var måg til Olav,
den edle sønn til Tryggve,
han skremte jarleætta
da skjoldungen ikke kunne.
Si andre søster gav dernest
bønders snare herre
til Ragnvald, Ulvs fader.
Dette gifte gav lykke.

Eirik jarl hadde ikke lyst til å kjempe mot Erling, for Erling hadde mange og store frender, og var mektig og vennesæl. Han hadde støtt en mengde folk om seg, som om det var en kongshird. Erling var ofte på hærferd om sommeren og skaffet seg midler, for han holdt ved på den gamle måten med raus og storslått levevis, enda han hadde mindre inntekter og de var vanskeligere å få inn enn i kong Olavs dager, mågen hans.
Erling var en usedvanlig vakker og stor og sterk mann, han brukte våpen bedre enn noen annen og liknet mest på kong Olav Tryggvason i alle idretter.
Det taler Sigvat om:

Ingen annen lendmann
om aldri så gavmild
eller storslått, stridde
i flere slag enn Erling.
Om ellers mild, i striden
var han sterk; i mang en
kamp var han først inne,
gikk ut som den siste.

Det har alltid vært sagt at Erling var den gjæveste av alle de lendmennene som har vært i Norge. Dette er barna til Erling og Astrid:
Aslak, Skjalg, Sigurd, Lodin, Tore og Ragnhild som var gift med Torberg Arnesson.

Erling hadde alltid 90 frie menn eller flere hos seg, og både vinter og sommer var det slik at drikken ble målt ut til hver mann ved dugurdsbordet, men til kvelds drakk de uten å måle. Når jarlene var i nærheten, hadde han 200 mann eller flere. Han drog aldri noensteds med mindre folk enn ei tjuesesse med fullt mannskap. Erling hadde et stort hærskip, det hadde 32 rom, og var enda stort i forhold til romtallet. Det brukte han i viking og i stevneleidang, og det tok minst 200 mann.

23.
Erling hadde alltid 30 treller hjemme hos seg omframt andre tjenestefolk. Han gav trellene sine faste dagsverk og fri etterpå, og gav hver som ville det, lov til å arbeide for seg sjøl i kveldinga og om natta; han gav dem åkerland til å så korn på, og det de høstet, ble deres eiendom. Så satte han verdi på hver av dem og satte løsepenger, og det var mange som løste seg ut første eller andre året, og alle de som dugde til noe, løste seg på 3 år. For pengene kjøpte Erling seg nye tjenestefolk, og av løysingene sine sendte han noen på sildefiske og noen i andre næringer; noen ryddet skoger og bygde der. Alle hjalp han til framgang på et vis.

...

31.
Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover.

Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De 2, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder.

...

60.
Våren etter dette samlet kong Olav hær fra Trondheimen og gjorde seg ferdig til å dra øst i landet. Da skulle det seile en islandsfarer fra Nidaros. Kong Olav sendte bud og kjenningstegn til Hjalte Skeggjason og stevnte ham til seg, han sendte også bud til Skafte lovsigemann og de andre som hadde mest å gjøre med lovene på Island, at de skulle ta ut av lovene alt det han mente var mest imot kristendommen; dessuten sendte han vennlige hilsener til alle folk i landet.

Kongen drog sørover langs landet, men stanset i hvert fylke og holdt ting med bøndene. På hvert ting lot han lese opp kristenloven og de bud som hørte til den. Han gjorde straks ende på mange uvaner og mye hedenskap hos allmuen, for jarlene hadde holdt godt gammel lov og landsrett, men kristendommen hadde de latt hver gjøre med som han ville. Så var det blitt til det at i sjøbygdene var folk døpt nesten overalt, men kristenloven var ukjent for de fleste; og i avdaler og fjellbygder var folk helt hedenske mange steder, for når folk fikk rå seg sjøl, festet den tro seg best i minnet hos dem som de hadde lært i barndommen. Når det var noen som ikke ville gå med på kongens bud om å holde kristenskikk, lovte han dem hard straff, enten de var mektige menn eller småfolk.

Olav ble tatt til konge på hvert lagting over hele landet, det var ingen som talte imot ham.

Da han lå i Karmsund, gikk det bud mellom ham og Erling Skjalgsson om at de skulle forlikes, og det ble avtalt forliksmøte på Kvitingsøy. Da de møttes, talte de sjøl med hverandre om forliket. Men da syntes Erling han merket at det lå annet i kongens ord enn det hadde vært sagt ham. Erling krevde å få alle de veitsler som Olav Tryggvason hadde gitt ham, og som han etterpå hadde fått av jarlene Svein og Håkon.

Da skal jeg bli din mann og trofaste venn, sa han.

Kongen sa:

Så vidt jeg skjønner, Erling, kan det ikke være verre for deg å ta imot av meg veitsler som er like store som de du tok imot av Eirik jarl, en mann som hadde drept menn som stod deg så nær. Jeg skal la deg være den gjæveste mann i landet. Men veitslene vil jeg dele ut som jeg sjøl synes, og ikke late som lendmenn skulle være odelsbårne til ættearven min, og jeg skulle kjøpe deres tjeneste for mange ganger det den er verdt.

Erling var ikke til sinns å be kongen om det aller minste her, for han så at kongen lot seg ikke lett overtale; han så også at her var det 2 ting å velge mellom, det ene var å forlike seg med kongen, og så la det stå til hvordan det kom til å gå, det andre var å la kongen rå alene.
Det valgte han, enda han slett ikke hadde lyst på det. Men han sa til kongen:

Jeg tjener deg best når jeg gjør det av fri vilje.

Slik sluttet samtalen.
Etter dette kom Erlings frender og venner til ham og bad ham bøye seg og gå fram med vett og ikke med overmot.

Du kommer alltid til å være den gjæveste lendman i norge, sa de, for du er både en dugelig mann og har store frender og svær rikdom.

Erling skjønte at dette var gode råd, og de som gav dem, gjorde det av god vilje. Han gjorde så dette, ble kongens handgangne mann med den avtale at kongen skulle rå for vilkårene. De skiltes etter dette, og var liksom forlikte å kalle for. Kong Olav drog videre østover langs landet.

...

116.
Erling Skjalgsson hadde sin gamle makt, slik at han rådde for bøndene i alle ting hele vegen fra Sognefjorden i nord og øst til Lindesnes, men han hadde mye mindre veitsler av kongen enn han hadde hatt før. Likevel stod det så stor age av ham at det var ingen som prøvde å gjøre annet enn han ville. Kongen syntes Erlings makt gikk for vidt.

Det var en mann som het Aslak Fitjaskalle, han var ættstor og mektig. Skjalg, far til Erling, og Askjell, far til Aslak, var brorsønner. Aslak var kong Olavs gode venn, og kongen lot ham slå seg ned i Sunnhordland, og gav ham et stort len og store veitsler der.
Kongen sa han skulle holde igjen med Erling. Men det ble det ikke noe av; straks kongen ikke var til stede, fikk Erling rå alene som han ville; han ble ikke mykere av det at Aslak ville skubbe seg fram ved siden av ham; og det endte slik mellom dem at Aslak ikke kunne greie seg i sysla.
Så gikk han til kongen og fortalte hvordan det hadde gått mellom han og Erling. Kongen sa Aslak skulle bli hos ham,

til jeg og Erling møtes, sa han.

Kongen sendte bud til Erling at han skulle komme til Tønsberg og møte kongen om våren. Da de kom sammen, hadde de møte med hverandre, og så sa kongen:

Jeg har hørt si at du er så mektig, Erling, at det fins ikke en mann nord fra Sognefjorden helt til Lindesnes som får ha friheten for deg. Og det er mange der som mener de er odelsbårne nok til å få rett og skjel av folk som er deres jamnbyrdige. Her har vi nå Aslak, deres frende. Han synes han har merket nokså mye kulde fra Dem. Nå vet jeg ikke om det er så at han sjøl er skyld i dette, eller om han skal unngjelde for det at jeg har satt ham der til å ta vare på mine saker. Og jeg nevner bare ham, men det er mange andre som klager over slikt for oss også, både menn i sysler og årmenn som styrer gardene mine og skal gjøre veitsler for meg og følget mitt.

Erling svarte:

Dette kan jeg fort svare på, sa han. Jeg nekter at jeg har lagt meg ut med Aslak eller noen annen mann fordi han er i Deres tjeneste. Men jeg skal vedgå det at det er nå som det lenge har vært, hver av oss frender vil gjerne være større enn den andre. Og det kan jeg også vedgå, at jeg bøyer med glede hodet for deg, kong Olav, men det byr meg imot å bøye meg for Sel-Tore, som er trellefødt i alle ættgreiner, for det om han er Deres årmann nå, og likedan med andre som er hans like i ætt, men som De setter så høyt.

Så kom begges venner til og bad dem forlike seg, de sa at kongen kunne ikke få så god støtte av noen annen mann som av Erling,

om han kan få ha Deres fulle vennskap.

På den annen side sa de til Erling at han skulle bøye seg for kongen; de sa at om han kunne holde på vennskapet med kongen, så ville det være lett nok for ham å få igjennom det han ville med alle andre.

Møtet endte slik at Erling skulle få ha de samme veitsler som han hadde hatt før, og alle de sakene kongen hadde mot Erling, skulle falle bort. Dessuten skulle Skjalg, sønnen hans, dra til kongen og bli hos ham.
Så drog Aslak tilbake til gardene sine, og de var forlikte å kalle for. Erling drog hjem til gardene sine og holdt ved som før med å vise sin makt.

117.
Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling. Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten. Sigurd bodde på Trondenes på Omd, han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens handgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de 2, for han var kongens lendmann. Men hjemme på garden var Sigurd ikke på noen måte mindre raus; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha 3 blot hver vinter, ett om vinternatt, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren.
Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på den samme måten med gjestebud; om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren julegjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på så lenge han levde. Sigurd døde av sjukdom.
Da var Asbjørn 18 år; han overtok arven etter faren, og han dreiv på samme måten og holdt 3 gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort.

Ikke lenge etter at Asbjørn hadde fått farsarven, var det at åringene ble dårligere, og kornet slo feil for folk. Asbjørn holdt ved med gjestebudene sine slik som før, nå hjalp det ham at han hadde gammelt korn og gamle forråd av alt det som trengtes. Men da året var gått, og det neste kom, så ble kornet ikke det minste bedre enn året før.
Da ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten med noen eller alle. Det ville ikke Asbjørn, han reiste rundt til vennene sine om høsten og kjøpte korn der han kunne, og noen steder fikk han det. Så gikk det den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var ikke såkorn å få kjøpt. Sigrid snakket om at de fikk ha færre huskarer; det ville ikke Asbjørn, han dreiv på den sommeren også på samme måten. Det så nokså dårlig ut med kornet. Nå kom også det til at det ble fortalt sørfra landet at kong Olav hadde forbudt å føre korn og malt og mjøl nord i landet sørfra.

Da syntes Asbjørn det tok til å bli vanskelig å skaffe mat til garden. Så fant han på den utveg at han lot sette ut en lastebåt han hadde, den var bygd som et havgående skip. Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig gjort, det hadde seil som var farget i striper. Asbjørn gav seg av sted og hadde 20 mann med, de seilte nordfra om sommeren, og det er ikke fortalt noe fra ferden før de kom til Karmsund en dag mot kvelden og la til ved Avaldsnes.

Det er en stor gard der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgard, en fin gard, og der rådde Tore Sel, han var årmann der. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp, han var en god arbeidskar, talte godt for seg, svær til å skryte, pågående og stri. Det hjalp han godt siden at han fikk hjelp av kongen. Han var snar til å si fra og uvøren i munnen.

Asbjørn og folkene hans lå der natta over. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide dette staselige skipet. Asbjørn sa hvem han var og nevnte sin far. Tore spurte hvor han skulle hen som lengst, og hva ærend han hadde. Asbjørn sa han ville kjøpe seg korn og malt; han sa som sant var, at det var svært uår nord i landet.

Men vi har hørt at det skal være godt år her. Vil du, bonde, selge oss korn? Jeg ser dere har store stakker her; det ville være en hjelp for oss om vi ikke trengte fare lenger.

Tore svarte:

Jeg skal hjelpe deg så du ikke trenger å reise på kornkjøp lenger, verken her i Rogaland eller videre. Jeg skal fortelle deg at du like godt kan snu her og ikke seile lenger, for du får ikke korn, verken her eller andre steder; kongen har forbudt å selge korn herfra nord i landet. Reis hjem igjen, håløyg. Det blir det beste for deg.

Asbjørn sa:

Om det er som du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et annet ærend som ikke er mindre, jeg vil hilse på venner på Sola og se hvordan Erling, min frende, har det hjemme.

Tore sa:

Hvor nært frendskap er det mellom deg og Erling?

Han sa:

Mor mi er søster hans.

Tore sa:

Nå har jeg visst vært litt fort til å snakke, siden du er søstersønn til rygekongen!

Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem:

Far vel da, og kom innom her på hjemvegen!

Asbjørn sa at det skulle han gjøre.
Så drog de videre og kom til Jæren mot kvelden. Asbjørn og 10 mann gikk i land, de andre 10 ble igjen på skipet. Da Asbjørn kom til garden, ble han godt mottatt, og Erling var svært blid mot ham. Erling satte ham ved sida av seg og spurte ivrig etter nytt nord fra landet. Asbjørn fortalte ham alt om det ærend han var ute i. Erling sa det var ingen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg.

Jeg tror ikke det fins noen mann her, sa han, som våger seg til å bryte kongens ord. Jeg må være nøye med å følge kongens sinn, for det er så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss.

Asbjørn sa:

Sannheten får en sist høre. Helt fra barnsbein har jeg alltid lært at mor mi var fribåren i alle ættgreiner, og videre at Erling på Sola nå var den mektigste av frendene hennes. Men nå hører jeg du sier at du er ikke mer fri for kongens treller enn at du ikke kan gjøre det du har lyst til med kornet ditt.

Erling så på ham og smilte, han sa:

Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme; du har godt å slekte på i det stykket. La oss først drikke, frende, så får vi se på det i morgen hva vi kan gjøre med ærendet ditt.

De gjorde det, og var glade om kvelden.
Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa:

Jeg har tenkt ut noe med kornkjøpet ditt, Asbjørn. Men er du svært nøye med hvem du handler med?

Han sa at han brydde seg aldri det grann om hvem han kjøpte korn av, når bare den som solgte, hadde rett til det. Erling sa:

Jeg skulle tro trellene mine hadde så mye korn å selge at du kan få kjøpt det du trenger. De står ikke under lov og landsrett som andre folk.

Asbjørn sa at dette ville han ta imot. Så ble det sagt fra til trellene om kjøpet; de fant fram korn og malt og solgte det til Asbjørn, og han lastet skipet så mye han ville. Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver; de skiltes som kjære venner.

Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natta over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og likeså at skipet hans var fullastet. Tore stevnte til seg folk om natta, så han hadde 60 mann før det var dag. Så snart det ble litt lyst, gikk han ned til Asbjørn, han og mennene gikk like ut på skipet. Da var Asbjørn og hans folk alt kledd, og Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva slags last Asbjørn hadde på skipet. Han sa det var korn og malt. Tore sa:

Så har Erling gjort som han er vant til og tatt alt det kongen har sagt for å være bare løst snakk. Han har ennå ikke blitt lei av å stå imot ham i alle ting. Det er et under at kongen finner seg i allting av ham.

Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som hadde eid kornet. Tore svarte skarpt at han brydde seg ikke om hans og Erlings krokveger.

Nå er det ikke annet å gjøre for dere enn å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet.

Asbjørn så at han hadde ikke folk nok mot Tore, og så gikk Asbjørn og folkene hans i land, og Tore lot hele ladningen flytte i land fra skipet. Da skipet var ryddet, gikk Tore bortover skipet. Han sa:

Det var svært så godt seil de har disse håløygene, ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det! Det er fullt ut godt nok til dem når de seiler med tom båt.

Dette ble gjort, seilene ble byttet. Så seilte Asbjørn og folkene hans sin veg etter dette, og han styrte nordover langs kysten og stanset ikke før han kom hjem først på vinteren. Denne reisen snakket folk mye om.
Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore (Hund) bad Asbjørn og mor hans til julegjestebud med så mange menn som de ville ta med seg. Asbjørn ville ikke reise, så han satt hjemme. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt imot innbydelsen på en lite hedrende måte, og så gav Tore fantord fra seg om denne reisen til Asbjørn.

Det var nok så, sa han, at det er stor forskjell på oss frendene til Asbjørn, men Asbjørn viser det nå også tydelig, slikt strev som han tok for å hilse på Erling på Jæren i sommer, og så vil han ikke komme hit til meg som bor i det nærmeste huset. Eller kanskje det er så at han tror det bor en Sel-Tore på hver holme.

Slike ord fikk Asbjørn høre fra Tore, og flere til av samme slag. Asbjørn var helt ute av seg for denne reisen, og verre ble det da han hørte den var til latter og spott. Han ble hjemme hele vinteren og gikk ikke i noen gjestebud.

...

132.
Kong Olav stevnte til seg lendmennene sine og samlet mange menn om sommeren, for det gikk det ord at Knut den mektige ville komme vestfra den sommeren. Folk mente de skjønte på kjøpmannsskip som kom vestfra at Knut holdt på å samle en stor hær i England. Men da det lei på sommeren, var det noen som sa det var sant, andre nektet at det ville komme noen hær. Kong Olav ble i Viken om sommeren, og han hadde folk ute for å holde utkik med om Knut skulle komme til Danmark.

Om høsten sendte kong Olav sendemenn øst i Svitjod til kong Anund, mågen sin, med det budskap at han trodde at dersom Knut la Norge under seg, ville ikke Anund få ha Sveavelde i fred lenge; han sa det beste ville være at de sluttet forbund og reiste seg mot ham, og han sa at da ville det ikke skorte på styrke for dem til å kjempe mot kong Knut. Kong Anund tok godt imot kong Olavs budskap, og han sendte det svar at han ville gjøre fellesskap med kong Olav, slik at hver av dem skulle hjelpe den andre med sin makt, hvem som kom til å trenge det først. De sendte hverandre bud om det også at de skulle møtes og holde en rådslagning. Kong Anund ville reise gjennom Västergötland vinteren etter, og kong Olav gjorde i stand til å bli vinteren over i Sarpsborg.

Den høsten kom Knut den mektige til Danmark og ble der om vinteren og hadde en mengde folk. Det ble fortalt ham at det hadde gått sendemenn og budskap mellom Norges konge og sveakongen, og at det nok lå store planer under. Om vinteren sendte kong Knut menn til Svitjod til kong Anund, han sendte ham store gaver og løfter om vennskap, og sa at han kunne trykt sitte rolig i striden mellom Knut og Olav Digre.

For kong Anund, sa han, og hans rike skal få være i fred for meg.

Og da sendemennene kom til kong Anund, bar de fram de gavene kong Knut sendte ham, og med dem skulle følge kong Knuts vennskap. Kong Anund opptok det de sa nokså kaldt, og sendemennene syntes de kunne merke at kong Anund var mest stemt for vennskap med kong Olav. De reiste tilbake og fortalte kong Knut hvordan det hadde gått dem med ærendet, og de sa videre at han måtte ikke vente seg noe vennskap av kong Anund.

...

144.
Men nå skal vi fortelle om det som vi tok til med før, at kong Olav drog med hæren og hadde leidang ute langs kysten. Alle lendmenn nordfra landet fulgte ham, uten Einar Tambarskjelve; han hadde sittet stille på gardene sine siden han kom til landet, og tjente ikke kongen. Einar hadde svære eiendommer og levde som en stormann, enda han ikke hadde noen veitsler av kongen.
Kong Olav styrte sørover forbi Stad med denne flåten, der kom det også mye folk til ham fra bygdene. Da hadde kong Olav det skipet som han hadde latt bygge vinteren i forvegen og som ble kalt Visund ; det var et veldig stort skip; i framstavnen hadde det et bisonhode som var gullagt.

Så seilte kongen sørpå til Hordaland. Der fikk han høre at Erling Skjalgsson hadde reist fra landet og hadde med seg et stort følge, 4-5 skip; han hadde en stor skeid sjøl, og sønnene hans 3 tjuesesser, og de hadde seilt vestover til England til Knut den mektige.
Da seilte kong Olav østover langs land og hadde en veldig hær. Han spurte hele tida folk om de visste noe om hva Knut den mektige hadde fore, men alle visste å fortelle at han var i England. Men det ble også sagt at han hadde leidang ute og tenkte seg til Norge. Og da nå kong Olav hadde en stor hær, og han ikke kunne få visshet for hvor han skulle styre hen for å finne Knut, og folk dessuten syntes det ikke var bra å bli lenge på ett sted med en så stor hær, så valgte han av den grunn heller å seile sør til Danmark med hæren; han tok med seg alt det folket han mente var mest hærført og best rustet, og gav de andre hjemlov, slik som det er kvedet :

Så drog de hjem igjen de som han mente han ville ha minst nytte av. Kongen hadde en stor og vakker hær der; de fleste av lendmennene fra Norge var med, uten de som det er sagt før hadde reist fra landet, eller som hadde blitt sittende hjemme.

...

161.
Erling Skjalgsson og alle sønnene hans hadde vært i kong Knuts hær om sommeren og i flokken til Håkon jarl; der var Tore Hund også og hadde mye og si. Men da kong Knut fikk høre at kong Olav hadde tatt landvegen til Norge, løste kong Knut opp leidangen og gav alle mann lov til å finne seg bosted for vinteren. Da var det en svær hær av utlendinger i Danmark, både engelskmenn og nordmenn og folk fra flere land som hadde kommet i hæren om sommeren.

Erling Skjalgsson reiste til Norge med følget sitt om høsten, han fikk store gaver av kong Knut. Sammen med Erling reiste det sendemenn fra kong Knut nord til Norge, de hadde med seg en mengde gull og sølv. Om vinteren drog de rundt omkring i landet og greidde ut de pengene kong Knut hadde lovt folk om høsten dersom de ville følge ham, og de gav også til mange andre som de fikk kjøpt med penger for å vise kong Knut vennskap. De hadde støtte av Erling da de reiste omkring. Så ble det til at en mengde menn gikk over til å bli kong Knuts venner og lovte ham sin tjeneste, og dessuten å gjøre motstand mot kong Olav; noen gjorde det åpenlyst, men det var mange flere som holdt det hemmelig for allmuen. Kong Olav fikk vite om dette; det var mange som kunne fortelle ham om det, og det ble talt mye om det der i hirden.
Sigvat skald kvad om dette:

Kongens fiender farer
med løse pengepunger,
folk byr ofte det tunge
malm for kongens hode.
Jeg vet at hver som selger
for gull sin gode herre
en gang vandrer til svarte
helvete, og er verdt det.
Sørgelig lønn i himmelen
fikk han som her på jorda
dreiv med svik, han dømmes
i dypet av ildens konge.

Det ble ofte sagt og talt om hvor dårlig det var av Håkon jarl å føre hær mot kong Olav som hadde gitt ham livet dengang jarlen hadde kommet i hans makt. Men Sigvat var svært god venn til jarlen, og da nå Sigvat hørte jarlen ble baktalt igjen, kvad han:

Hordekongens hirdmenn
holdt seg for sterkt til jarlen
om de tok imot penger
for Olavs liv å røve,
det er ingen heder for hirden
at slik blir hørt om den,
best er for oss om alle
er uten svik og reine

...

170.
Knut den mektige drog sammen hæren sin og styrte til Limfjorden. Da han var ferdig, seilte han derfra med hele denne flåten til Norge, han seilte fort og lå ikke ved land noe sted øst for fjorden. Så seilte han over Folden og la til ved Agder, der kalte han sammen ting. Bøndene kom ned og holdt ting med kong Knut. Der ble kong Knut tatt til konge over hele landet; så satte han inn sysselmenn og tok gisler av bøndene, det var ingen som talte imot ham. Kong Olav var i Tønsberg da Knuts hær seilte utenfor forbi Folden.

Kong Knut seilte nordover langs land. Da kom det folk til ham fra bygdene, og alle lovte ham lydighet. Kong Knut lå i Eigersund en stund.
Der kom Erling Skjalgsson til ham med stort følge. Da bandt han og Knut seg på nytt til vennskap med hverandre. Blant kong Knuts løfter til Erling var det at han skulle få ha styringen over hele landet mellom Stad og Rygjarbit.

Så reiste kong Knut sin veg, og det er kort å fortelle om den ferden, for han stanset ikke før han kom nord i Trondheimen, og på det tinget ble Knut tatt til konge over hele Norge.

Tore Hund hadde fulgt med kong Knut fra Danmark, og han var med der. Hårek fra Tjøtta var også kommet. Han og Tore ble kong Knuts lendmenn og bandt det med eder. Kong Knut gav dem store veitsler og gav dem finnferden, og han gav dem store gaver attpå. Alle de lendmennene som ville gå over til ham, gjorde han rike på både veitsler og løsøre, han lot dem alle sammen få ha mer makt enn de hadde hatt før.

171.
Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge...

...

174.
Kong Olav styrte ut til Tønsberg med skipene sine så snart han fikk vite at kong Knut hadde seilt til Danmark. Så tok han avsted med alle de menn som ville følge ham, da hadde han 13 skip. Deretter styrte han ut etter Viken, men han fikk lite både av penger og folk, ingen uten de som bodde på øyer og utnes fulgte ham. Kongen gikk derfor ikke opp i landet, han tok de folk og midler som falt i hans veg. Han merket at landet var tatt fra ham med svik. Han seilte etter som han fikk bør, det var først på vinteren. De fikk nokså seint vind, i Seløyene ble de liggende lenge, og der fikk de høre nytt av kjøpmenn nord fra landet.
Det ble sagt til kongen at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær på Jæren, skeiden hans lå ved land fullt seilklar, og der lå også en mengde andre skip som bøndene eide, det var skuter og garnbåter og store roferjer. Kongen styrte østfra med hæren og lå en stund i Eigersund. Der fikk de kjenning av hverandre. Da samlet Erling alt det folk han kunne.

175.
Tomasmesse før jul la kongen ut fra havna straks ved daggry; da var det fin bør, men nokså kvast. Så seilte han nordover omkring Jæren. Det var vått vær og litt skoddedrev. Det gikk straks bud landvegen over Jæren at kongen seilte utenfor.

Da Erling ble var at kongen kom østfra, lot han blåse hele hæren sin til skipene, og nå dreiv alt folk om bord i skipene og laget seg til strid. Men kongens skip kom fort nordover mot dem og forbi Jæren. Da styrte han innover, han hadde tenkt seg inn i fjordene og få seg folk og penger der.
Erling seilte etter ham, han hadde en hel hær og en mengde skip. Skipene deres gikk fort, for det var ikke annet om bord enn menn og våpen, likevel gikk skeiden til Erling mye bedre enn de andre skipene, da lot han reve seilet og ventet på hæren. Da så kong Olav at Erling og hans folk drog svært inn på dem, for kongens skip var tungt lastet og vasstrukne, fordi de hadde ligget på sjøen hele sommeren og høsten igjennom og vinteren med til da; han så at det ville bli stor overmakt om han møtte hele hæren til Erling på én gang. Så lot han rope fra skip til skip, at folk skulle la seilene falle, men ikke for fort, og så ta inn rev, og dette ble gjort. Erling og hans folk så dette. Da ropte Erling ut, og kalte på sine menn, han bad dem seile fortere.

Ser dere, sa han, nå ligger seilene deres lavere, de drar seg unna oss.

Så lot han løse revene på seilet om bord i skeiden, og så bar det fort framover.

176.
Kong Olav styrte innenfor Bokn, og nå kunne de ikke se hverandre mer. Så sa kongen de skulle ta ned seilene og ro fram i et trangt sund som var der. Der la de da skipene sammen, det stakk fram en bergnabb utenfor dem. Alle mann var hærkledde. Nå seilte Erling mot sundet, og han merket ikke at det lå en hær og ventet på dem, før de så at alle kongsskipene rodde samlet mot dem. Erling og hans folk slapp ned seilet og greip til våpen, men kongshæren lå på alle kanter rundt skipet. Nå ble det kamp, og den var kvass, og det varte ikke lenge før Erlings menn tok til å falle. Erling stod i løftingen på skipet sitt, han hadde hjelm på hodet, skjold foran seg og sverd i handa. Sigvat skald hadde blitt igjen i Viken, og der fikk han høre om dette. sigvat var en av Erlings beste venner og hadde fått gaver av ham, og vært hos ham. Sigvat diktet en flokk om Erlings fall, og her er denne strofen.

Erling ut lot sette
eikeskip mot kongen;
farget ørnens bleike
for rød, det er sikkert.

Siden lå hans langskip
langs med kongens skute
i den store hæren;
stridsmenn sloss med sverdet.

Kongen hogg ned stridsmenn,
stormet over skeiden,
lik lå trangt på tilja,
tung var kampen ved Tungur.

Havet, det breie, farget
høvdingen nord for Jæren,
storkongen sloss, i vågen
strømmet det varme blodet.

Nå tok Erlings folk til å falle, og da de kom i nærkamp, og de hadde greid å gå opp på skeiden, falt hver mann på sin plass. Kongen sjøl gikk hardt fram. Hele hæren til Erling falt til siste mann, så til slutt stod ingen mann oppreist på skeiden uten han alene. Saken var at få bad om grid, og ingen fikk det heller om de bad, ikke kunne de komme på flukt heller, for det lå skip helt rundt skeiden. Det blir sagt med sannhet at ingen prøvde å flykte. Sigvat sier dette:

Alle Erlings skipsfolk
utenfor Bokn var falne;
den unge kongen la skeiden
øde nord for Tungur.

Nå gikk de på Erling både fra forrommet og fra de andre skipene. Rommet i løftingen var stort, og skipet løftet seg høyt over de andre båtene, og ingen kunne komme til det uten med skudd eller så vidt med spydstikk, og mot alt slikt verget han seg med hogg. Erling verget seg så modig at ingen noen gang har hørt om en mann som har stått alene så lenge når så mange gikk på, og han prøvde aldri komme unna eller be om grid.
Så sier Sigvat:

Skjalgs sønn stod alene
stolt og langt fra venner,
i det tomme skipets
løfting, trygg og svikløs.

Skjalgs stridslystne hevner
søkte ei grid hos kongsmenn,
enda øksehogg regnte
om ham, som skog de felte.

Kong Olav gikk nå akterover til forrommet og så hva Erling gjorde. Kongen ropte til ham og sa dette:

Du vender ansiktet til i dag, Erling!

Han svarte:

Ansikt til ansikt skal ørner klores!

Disse ordene nevner Sigvat:

Aldri så modig høvding
her på jorda kommer,
så lenge vind suser,
og sjø slår mot stranda.
Erling sa at ørner
ansikt til ansikt klores,
han lenge med lyst verget
si jord, var ei lei av landvern,
dengang han hist ved Utstein
med Olav i kampen talte
sanne ord. Han alltid
til oppgjør var ferdig.

Da sa kongen:

Vil du gi deg, Erling?

Det vil jeg, sa han. Så tok han hjelmen av hodet og la ned sverdet og skjoldet og gikk fram i forrommet.

Merket skal han bli, drottensvikeren. Da løp Aslak Fitjaskalle til og hogg øksa i hodet på Erling, så den stod ned i hjernen, det var straks banesår, og der mistet Erling livet. Da sa kong Olav til Aslak:

Bare hogg du din elendige tosk! Nå hogg du Norge av hendene på meg.

Aslak sa:

Jeg trodde jeg hogg Norge i hendene på deg nå. Men har jeg gjort deg mén, konge, og er du sint på meg for det jeg gjorde, da vet jeg ingen råd, for jeg kommer til å få utakk og fiendskap av så mange andre for dette at jeg trenger mer til å få støtte og vennskap av Dem!

Kongen sa at det skulle han få.
Nå bad kongen hver mann gå om bord i sitt skip og gjøre seg klar til å seile som snarest.

Vi vil ikke rane dem som er falt her, sa han, nå får hver ha det han har fått.

Så gikk folk tilbake til skipene og gjorde seg ferdige så fort råd var. Da de var ferdige, løp skipene med bondehæren inn i sundet. Da gikk det som ofte ellers når folk får tunge slag og mister høvdingene sine, om det da er aldri så mye folk samlet, så blir de rådløse når de blir høvdingløse. Ingen av sønnene til Erling var der, det ble ikke noe av for bøndene å gå til kamp, og kongen seilte sin veg nordover. Bøndene tok Erlings lik og stelte det og førte det hjem til Sola, og likeså alle de andre som hadde falt der. Folk sørget fælt over Erling, og folk har brukt å si at Erling Skjalgsson har vært den gjæveste og mektigste mann i Norge av dem som ikke har båret større høvdingnavn enn han. Sigvat skald diktet dette også:

Erling falt. Slikt voldte
i allmakt seierens herre.
Ingen høvding bier
bedre enn han på døden.
Jeg kjenner ingen annen
som, enda brått han døde,
alle sin dager
mer dugelig har kjempet.
Aslak strid mellom frender
økte; ingen skulle
vekke slik en ufred.
Drept er horders verge.
Ættedrap er dette,
ingen kan det nekte.
Sant er sagt at fødte
frender bør styre sin vrede.

Her er også sagt at Aslak hadde drept en frende, og det helt uten grunn.

177.
Noen av Erlings sønner var nord i Trondheimen hos Håkon jarl, noen nord på Hordaland og noen inne i fjordene, de var i hærsamling der. Og da Erlings fall ble kjent, fulgte det oppbud med fortellingen om drapet; øst fra Agder og over Rogaland og Hordaland ble det budt opp hær, og det kom svære mengder av folk, den hæren drog med Erlings sønner nordover etter kong Olav.

Da kong Olav drog videre fra kampen med Erling, seilte han nordover gjennom sundet, da var det seint på dagen. Folk sier at da diktet han denne strofen:

Glad er neppe den hvite
herre i natt på Jæren;
av liket eter ravnen,
vi vant den larmende striden.
Han rante meg, det endte
ille i alle deler.
Jeg skrei vred over skeiden,
jord er skyld i manndrap.


Fra Snorre: Harald Hardrådes saga:

41.
Orm het på den tid en jarl på Opplanda. Hans mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Orm var en navngjeten mann. På Jæren bodde den gang Aslak Erlingsson øst på Sola. Han var gift med Sigrid, datter til Svein jarl Håkonsson. Gunnhild, den andre dattera til Svein jarl, var gift med danekongen Svein Ulvsson. Slike menn var Håkon jarls avkom i Norge på den tid, og dessuten mange andre gjæve folk. Hele denne ætta var mye vakrere enn andre folk, og de fleste var særlig dugelige menn, og alle var gjæve menn.

Died:
Fra heimskringla.no:

21.desember 1027 (eller 1028): Erling Skjalgsson har egentlig overgitt seg til kong Olav etter slaget i Boknafjorden, men Aslak Fitjaskalle springer frem med sin øks og hugger Erling i hodet.

Erling married Astrid Trygvesdatter, "på Sole" in 0997. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0963, Oslo, Norge; Jarl, eller småkonge i Viken.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Kong Harald var nå 80 år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg.
Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen...

Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda...

Fra Snorre: Håkon den godes saga:

...Da det lei mot vinteren, reiste kon Håkon (den gode) til Opplanda; der lyste han til ting, og alt det folk som kunne, samlet seg da om ham. Han ble tatt til konge på alle ting der, og så reiste han øst i Viken. Der kom brorsønnene hans, Tryggve og Gudrød, til ham og mange andre, og de reknet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik, bror hans. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte.
Kong Håkon gav Tryggve og Gudrød kongsnavn, og samme makt som kong Harald hadde gitt fedrene deres; han ga Ranrike og Vingulmark til Tryggve, og Vestfold til Gudrød. Men de var unge, bare barna ennå, derfor satte han gjæve og kloke menn til å styre landet med dem. Han ga dem landet med samme avtale som hadde vært før, de skulle ha halv- delen med ham av skylder og skatter...

...Kong Håkon vendte hjem om høsten med hæren og hadde vunnet seg bunnløse rikdommer. Han ble sittende i Viken vinteren over, om daner eller gøter skulle gjøre innfall der.

Den høsten kom kong Tryggve Olavsson fra vesterviking, da hadde han vært og herjet omkring i Irland og Skottland. Om våren drog kong Håkon nord i landet og satte sin brorsønn kong Tryggve over Viken, han skulle verge mot ufred der og få inn skattene fra de landene i Danmark som kong Håkon hadde gjort skattskyldige sommeren før.
Så sier Guttorm Sindre:

Over eikegrodde
marker øst i landet
satte hjelmkledd konge
en stolt og kraftig herre,
han som over dypet
dådrik kom fra Irland
kom med skjoldet løftet
seilende med hæren.

...Eirikssønnene vendte seg nå også nordover mot Viken og herjet der, men kong Tryggve hadde hæren ute og gikk mot dem, de kjempet mange ganger og det var seier på begge sider. Eirikssønnene herjet stundom i Viken, og Tryggve stundom rundt i Halland og på Sjælland...

...Men da gjestebudet var slutt, drog kongen og jarlen like ut til Lade ; kongen var svært lite glad og skyndte seg å komme ut av Trondheimen med hele hæren, han sa at en annen gang skulle han komme mannsterkere til Trondheimen, og trønderne skulle få igjen for den fiendskap de hadde vist ham.
Sigurd jarl bad kongen å ikke reise sak mot trønderne for dette, sa det nyttet ikke for kongen å legge seg ut med folk innenlands eller herje der, og aller minst i Trondheimen hvor landets største styrke lå. Kongen var så sint at det ikke nyttet å snakke til ham; han drog bort fra Trondheimen og sør til Møre, der ble han vinteren og våren over, men da det lei mot sommeren, drog han folk til seg, og det ble sagt at den hæren ville han gå mot trønderne med.

Nå var kong Håkon kommet om bord på skipene og hadde en stor hær. Da fikk han høre nytt sør fra landet; Eirikssønnene var kommet sør fra Danmark til Viken, og det ble videre sagt at de hadde drevet kong Tryggve Olavsson av skipene hans øst ved Sotenes; de hadde så herjet store deler av Viken, og det var mange som hadde gitt seg under dem...

Fra Snorre: Eirikssønnenes saga:

...Eirikssønnene fikk kongedømme i Norge etter at kong Håkon var falt. Harald var den som førte blant dem, og han hadde størst verdighet; han var også den eldste av dem som levde dengang. Mora, Gunnhild, hjalp dem mye med styringen av landet, hun ble kalt kongemor. Disse mennene var høvdinger i landet den gang:

Tryggve Olavsson øst i landet og Gudrød Bjørnsson i Vestfold, Sigurd Ladejarl i Trondheimen, og Gunnhildssønnene hadde Vestlandet.

Første vinteren gikk det bud og sendemenn mellom Gunnhildssønnene og Tryggve og Gudrød; da de ble helt forlikt om det at de skulle ha like stor del av riket under Gunnhildssønnene som de hadde hatt under kong Håkon...

...Gunnhild kongemor og sønnene hennes talte ofte sammen og holdt møter hvor de rådslo om landsstyringen. En gang spurte Gunnhild sønnene:

Hva har dere tenkt å gjøre med riket i Trondheimen ? Dere har kongsnavn som forfedrene deres hadde, men dere har lite land og er mange om det. Tryggve og Gudrød har Viken i øst, og de har også et slags krav på det, siden de er av ætta; men hele Trøndelag har Sigurd jarl, og jeg skjønner ikke hva det er som får dere til å la en jarl ta et så stort rike fra dere. Det er underlig, synes jeg, at dere hver sommer drar på vikingferd til andre land, og så lar en jarl ta farsarven fra dere innenlands. Din farfar, Harald, som du er oppkalt etter, ville ikke syned det var noen sak å la en jarl miste liv og rike, han som vant hele Norge under seg og rådde for det til han ble en gammel mann...

Fra Snorre: Håkon jarls saga:

...Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike.

Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre.

Da våren kom, lyste kong Harald og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om.
En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge to at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen. Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet.

Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren. Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr...

Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

...Astrid het den kona kong Tryggve Olavsson hadde vært gift med; hun var datter til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Obrestad, det var en mektig mann.
Etter at Tryggve var falt, kom Astrid seg unna i all hemmelighet med alt det løsøre hun kunne få med seg. Fosterfar hennes, som het Torolv Luseskjegg, fulgte henne. Han gikk aldri fra henne; men de andre trofaste menn hun hadde, var rundt og speidet og fikk vite nytt om uvennene hennes, og hvor de var.

Astrid gikk med barnet til kong Tryggve. Hun lot dem ro seg ut på et vann, og der gjemte hun seg på en holme sammen med noen få folk. Der fødte hun et barn, det var en gutt. Da de øste vann over ham, kalte de ham Olav etter farfaren.

Hun holdt seg gjemt der om sommeren. Men da nettene ble mørke og dagene stuttere og været kaldt, tok Astrid av sted igjen; Torolv og noen få menn fulgte henne. De reiste bare om natta gjennom bygdene, slik at de holdt seg skjult og møtte ingen. En dag mot kvelden kom de fram til Eirik på Obrestad, far til Astrid. De gikk varsomt fram, Astrid sendte folk opp til garden som skulle si fra til Eirik, og han lot noen følge dem til ei lita stue og dekke bord for dem med beste slags mat. Da Astrid og folkene hennes hadde vært der en stund, tok følget bort, og hun ble igjen sammen med 2 tjenestejenter og sønnen Olav, Torolv Luseskjegg og sønn hans, Torgils, som da var 6 år gammel. De ble der vinteren over.

Da de hadde drept Tryggve Olavsson, drog Harald Gråfell og Gudrød, bror hans, til de gardene Tryggve hadde eid ; men da var Astrid borte, og de kunne ikke få spurlag på henne. De fikk høre folk ymtet om at hun skulle gå med kong Tryggves barn. Om høsten drog de nord i landet, som før er skrevet. Da de kom til Gunnhild, mor si, fortalte de henne hvordan alt var gått for seg, og hva som hadde hendt dem på ferden. Hun spurte dem nøye ut om alt som hadde med Astrid og gjøre. Da fortalte de henne om det snakket de hadde hørt. Men samme høst fikk Gunnhildssønnene strid med Håkon jarl og likeså vinteren etter, som før er skrevet, og av samme grunn ble det ikke satt i gang noen leting etter Astrid og sønnen hennes den vinteren.

Våren etter sendte Gunnhild speidere til Opplanda og over hele Viken, de skulle få greie på hvordan det hadde seg med Astrid. Da sendemennene kom tilbake, kunne de fortelle Gunnhild at Astrid nok var hos Eirik, far sin, og dessuten at det visst var så at hun fostret opp sin og kong Tryggves sønn der. Da sendte Gunnhild straks menn ut og gav dem godt med våpen og hester; det var tretti mann, og føreren for dem var en mektig mann som het Håkon, en av Gunnhilds venner. Hun bad dem reise til Eirik på Obrestad og få med seg sønn til kong Tryggve derfra, og føre ham til Gunnhild.

Så reiste alle sendemennene av sted. Da de ikke hadde langt igjen til Obrestad, fikk Eiriks venner se dem komme, de gikk og varslet ham om kvelden at sendemennene var på veg. Straks samme natta lot Eirik Astrid dra bort, han gav henne en god fører på vegen og sendte henne øst til Svitjod til Håkon den gamle, en venn og en mektig mann. De tok av sted mens det ennå var langt igjen av natta. Mot kvelden neste dag kom de til ei bygd som heter Skaun, der så de en stor gard og gikk dit og bad om husvær for natta. De sa ikke hvem de var og hadde dårlige klær. Bonden der het Bjørn Eiterkveise, han var rik, men ingen bra mann, han jagde dem vekk, og de gikk samme kvelden til en annen gard like ved, som heter Vitskar. Der het bonden Torstein, han gav dem hus og godt stell om natta; de sov i gode senger.

Håkon og de andre mennene til Gunnhild kom til Obrestad tidlig på morgenen og spurte etter Astrid og sønnen hennes. Eirik sa hun ikke var der. Håkon og de andre ransakte garden og ble der lenge utover dagen, og så fikk de vite noe om hvor Astrid hadde tatt vegen. Da rei de samme veg og kom seint på kvelden til Bjørn Eiterkveise i Skaun, der tok de inn. Håkon spurte Bjørn om han visste noe å fortelle om Astrid. Han svarte at det hadde kommet noen folk der om dagen som hadde bedt om husvær, men jeg jagde dem bort. De har vel fått hus et annet sted i bygda.

En av arbeidskarene til Torstein kom fra skogen om kvelden, han kom innom hos Bjørn, for det var på vegen for ham. Han så det var gjester der og hørte hva ærend de kom i, og fortalte det til Torstein bonde. Og mens det ennå var en tredjedel igjen av natta, vekte Torstein gjestene sine, og bad dem se å komme seg vekk, og snakket stygt og hardt til dem. Men da de vel var kommet på veg og ute av garden, sa Torstein til dem at Gunnhilds sendemenn var hos Bjørn og fõr og lette etter dem. De bad ham om litt hjelp, han gav dem med en til å vise vegen, og noe mat. Mannen fulgte dem framover i skogen til de kom til et vann, der var det en holme som var overgrodd med siv. De kunne vasse ut til holmen, og der gjemte de seg i sivet.

Tidlig neste dag rei Håkon fra Bjørn og ut i bygda; hvor han kom spurte han etter Astrid. Da han kom til Torstein, spurte han om de var kommet dit. Han svarte at det hadde vært noen folk der, men de drog østover mot skogen ved daggry. Håkon bad Torstein om følge, siden han var kjent både med vegen og gjemmestedene. Torstein fulgte dem, men da han kom til skogen, viste han veg tvert imot der Astrid var. De dreiv og lette hele dagen, men fant dem ikke.Så reiste de hjem igjen og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått. Astrid og følget hennes reiste sin veg videre, de kom fram til Håkon Gamle i Svitjod. Der bodde Astrid og Olav, sønnen hennes, en lang stund og hadde det godt.

Gunnhild kongemor fikk høre ar Astrid og Olav, sønn hennes, var i Sveavelde. Da sendte hun Håkon ut igjen med godt følge, han skulle øst til Eirik sveakonge med gode gaver og løfter om vennskap. Sendemennene ble godt mottatt der, det ble vist dem all vennlighet. Så kom Håkon fram med ærendet sitt for sveakongen. Han sa at Gunnhild hadde sendt bud og bedt om at kongen skulle støtte ham, så han kunne få med seg Olav Tryggvason til Norge. Gunnhild vil ta ham til oppfostring, sa han.

Kongen gav ham menn med, og de rei til Håkon Gamle. Håkon bad med mange vennlige ord Olav om å bli med seg. Håkon Gamle svarte pent, men sa at mora fikk rå for om han skulle bli med, og Astrid ville ikke for noen pris at gutten skulle reise. Sendemennene fór sin veg, og sa til kong Eirik hvordan det hadde gått.

Nå gjorde sendemennene seg ferdige til å reise hjem. Men de bad kongen enda en gang om han ville hjelpe dem så de kunne få gutten med, enten Håkon Gamle ville eller ikke. Kongen gav dem en flokk menn igjen. Sendemennene kom til Håkon Gamle og krevde at han skulle la gutten følge med dem. Da han ikke var villig til dette, brukte de grove ord, lovte at han skulle få svi for det og var fælt sinte. Da løp det fram en trell som het Burste og ville slå til Håkon, og det var så vidt de kom seg av sted uten å bli banket av trellen. Så reiste de hjem til Norge og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått dem, men at de hadde da sett Olav Tryggvason...

Tryggve Olavsson (født mellom 925-935, død 963) var sønn av Olav Geirstadalv Haraldsson og far til Olav Tryggvason, norsk konge 995-1000. Han var en lokal stormann på Østlandet.

Helt frem til ca. 1020 fantes det flere småkonger på Østlandet, og om de aller fleste mangler vi sikker kunnskap ut over selve navnet. Slik er det også i Tryggve Olavssons tilfelle. Men som far til heltekongen Olav Tryggvason kom Tryggve til å spille en viss rolle i kongesagaene, selv om omfanget av det som fortelles, er beskjedent. Tradisjonen om ham var også vag, og det som sies, varierer ikke så lite på sentrale punkter.

Det aller viktigste sagaene måtte få frem om Tryggve Olavsson, var at han var ætling av Harald Hårfagre. Det heter således at hans far, Olav, var en sønn Harald hadde med en ellers ukjent Svanhild; hun skal ha vært datter av en jarl på Opplandene ved navn Øystein. Men etter alt å dømme omfattet ikke Harald Hårfagres kongedømme disse delene av Norge, og sagaenes bilde av ættens herredømme på Østlandet virker som en konstruksjon i ettertid. Vi ser da også at rekken av østlandske hårfagreætlinger som nevnes i sagaene, danner et mønster, for å få ætten etablert i de forskjellige distriktene, både i innlandet og ved kysten.

Den angivelige hårfagresønnen Olav identifiseres dessuten i noen av sagaene med Olav Digerbein eller Olav Geirstadalv, som ellers sies å ha vært Halvdan Svartes halvbror – skjønt det også på et usikkert grunnlag. Noen av sagaene, særlig de eldste, opplyser videre at Tryggve Olavssons rike lå i innlandet, på Romerike, mens de senere sagaene, som Fagrskinna og Snorre, sier at det var Ranrike (Båhuslen). Alt dette viser at vi neppe har å gjøre med noen særlig fast eller pålitelig historisk tradisjon.

Ågrip forteller at Tryggve bodde på Ranrike.
Forfatteren av Historia Norvegiæ skriver at han ble oppfostret på Romerike.
Forfatteren av Fagrskinna har ingen opplysninger om hvor han bodde.
Snorre forteller at kong Håkon lot brorsønnene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnsson sitte med styret i Viken. I realiteten var dette dansk område på denne tiden, og det er lite trolig at Snorres beretning har noe for seg.

De sene sagaene lar Tryggve få kongetittelen og riket som en forlening av Håkon den gode. Dette, sammen med lokaliseringen av herredømmet hans til de strategisk viktige kystområdene opp mot danske farvann, skal åpenbart fremheve Hårfagreættens herredømme i Norge rent generelt. Dessuten er hensikten mer spesielt å høyne Tryggves status og gi ham økt betydning.

Snorre forteller at da det i 952 brøt ut krig mot Danmark, var Tryggve i vesterviking i Irland og Skottland. Han kom hjem samme vinter og fikk da overdratt kongedømmet i Viken med plikt til å forsvare landet mot ufred. Deretter hersket han i følge Snorre uavhengig i Viken. Men han rådet også i Østfold og på Raumarike.

Eirikssønnene angrep ham, men måtte vike. Etter Håkons død i 961 hersket han fremdeles i Viken.

I Vestfold hersket hans unge søskenbarn, Gudrød Bjørnsson, men Tryggve var overkonge og den som styrte. I 962 inngikk han forbund med Håkon jarl, og Snorre beretter han han deltok i Håkon jarls konspirasjon mot Eirikssønnene sammen Gudrød Bjørnsson og Dale-Gudbrand.

Også når det gjelder Tryggves død spriker materialet. Den vanlige versjonen lar fiendskapet med Eirikssønnene bli bestemmende for hans skjebne. Dette passer med at Eirikssønnene allerede figurerte som de onde forfølgere under Olav Tryggvasons barndom, kort tid senere. Eirikssønnene skulle ha lokket Tryggve i en felle:
De lot som om de ville ha ham med på vikingferd, men hugde ham ned da han møtte opp. Imidlertid gjengir en av de eldre sagaene (Ágrip) i tillegg en annen forklaring på Tryggves død: Han skulle ha blitt drept av bøndene på et ting fordi han var en hardstyrer; det heter videre at noen sier det ene og noen det andre. Begge forklaringer kan være like sikre – eller usikre.

Alle sagaene oppgir Sotenäs i Båhuslen som stedet hvor Eirikssønnene drepte Tryggve. Den døde kongen skal så ha blitt hauglagt på Tryggö (like nord for nåværende Kungshamn). Her finnes en gravrøys, som imidlertid er langt eldre.
Snorre beretter videre at Tryggve skal ha blitt drept øst for Sotenäs ved Veggir i Båhuslen i et bakhold av Gudrød Eiriksson, bror til kong Harald Gråfell.

Tryggves hustru Astrid Eiriksdatter skal ha vært fra en gård sagahåndskriftene benevner som Offrustaðir eller Oprustaðir, og som sies å ligge på Opplandene. I nyere tid har norske historikere gjettet på at dette må være Obrestad på Jæren, men uten å ha noe egentlig holdepunkt.
Astrid Eiriksdatter var ifølge sagaen datter av Eirik Bjodaskalle på Obrestad.

Astrid fødte sønnen Olav Tryggvason kort tid etter Tryggves død.

Trygve married Astrid Eriksdatter, "Obrestad". [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0934, Vingulmark, Oslofjorden, Norge; Jarl.

Notes:

Occupation:
Olav Haraldsson (født ca. 890, død 934) var sønn av Harald Hårfagre og Svanhild Øysteinsdatter, datter av Øystein jarl. Han ble gjort til småkonge av Vingulmark av sin far, og arvet senere Vestfold etter at broren hans, Bjørn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik Blodøks.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg.
Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen...

Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda...

Kritisk:
Siden det var danskekongen som styrte Viken og Vestfold på denne tiden er opplysningene i Snorre ikke pålitelige, og kan være laget for å fremme den norske kongefamilienes politiske interesser. Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn.

Etter Snorre skal Olav etter sin fars død utropte seg til konge av Østlandet, og allierte seg med halvbroren Sigrød Haraldsson mot Eirik Blodøks. De 3 kongene møttes i kamp utenfor Tønsberg. Olav og Sigrød tapte og ble begge drept der. Olavs sønn, Tryggve Olavsson, ble senere småkonge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995.


Vingulmark (norrønt Vingulm?rk) var det gamle navnet på et småkongedømme og senere jarledømme i norrøn tid og i middelalderen i området rundt Oslofjorden. Vingulmark var et av de tre (fire) fylkene under Borgartingsloven som til sammen utgjorde det gamle landskapet Viken. I dag er navnet Vingulmark ikke i bruk. Det gamle Vingulmark omfattet dagens Østfold, Follo, Oslo, Asker, Bærum, Røyken og Hurum, og en periode også Eiker og Lier, som ellers hørte til Vestfold. Ved inndelingen av landet i sysler ble Vingulmark delt i Oslosyssel og Borgarsyssel.

Første ledd i navnet, Vingul, er noe usikkert. Det kan være et eldre navn for den innerste delen av Oslofjorden fra før vikingtid av ukjent innhold, eller det kan ha sammenheng med vingle i betydningen svinge, bøye ustøtt. Navnets opprinnelige mening kan ha vært ment i overført betydning, på norrønt har vingul betydningen en hests fallos. Stedsnavnet kan da peke tilbake på hva landskapet lignet på, eksempelvis den delen av Oslofjorden.

Siste ledd i navnet, mark eller mork, hadde også fra gammel norrøn tid (tidlig jernalder) betydning grense, merke som grenseområde mellom bygder. Antagelig var en slik mark som skilte de to delene av det landskapet som i dag kalles Østfold.