Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0829, Schwaben, Baden-Württemberg, Tyskland; Hertug av Schwaben.
• Occupation: 0843, Frankrike; Vestfrankisk konge.
• Occupation: Abt 0875; Tysk-romersk keiser og konge av Italia.

Notes:

Occupation:
I tidlig middelalder eksisterte Hertugdømmet Schwaben.
Det omfattet større områder sørvest i det tyskspråklige området, blant annet Baden, Alsace (Elsass), Vorarlberg og det meste av det tyskspråklige Sveits. Dette området tilsvarer omtrent det området hvor det i dag snakkes alemanniske dialekter.

Senere har begrepet Schwaben blitt et mer geografisk begrenset område. Hoveddelen av Schwaben ligger i delstaten Baden-Württemberg, hvor de sentrale delene rundt Stuttgart og Heilbronn, samt de østlige og sørlige delene regnes til Schwaben.
I tillegg kommer den bayerske regionen Schwaben med byen Augsburg og alperegionen Allgäu. Elva Lech øst for Augsburg er en kraftig dialektgrense mot det egentlige Bayern. I middelalderen ble også det meste av dagens Sveits og Alsace (Elsass) regnet til Schwaben.

Occupation:
Litt bakgrunn:

Karl var yngste sønn av Ludvig den fromme fra hans andre ekteskap med Judith. Etter at Karl hadde sørget for å henrette grev Bernhard von Septimanien i 844, oppstod imidlertid en historie/formodning om at denne i virkeligheten var blitt henrettet på grunn av ekteskapsbrudd med Karls mor. Ikke minst Karls rivaliserende brødre spredte dette ryktet, som innebar at Karl dermed ikke skulle ha vært Ludvigs sønn, men etterkommer av Bernhard.

Det er gjerne blitt antatt at Karl ble oppdratt og utdannet av Walahfrid Strabo, som var blkitt kalt til Karl den store til Aachen, men dette har ikke latt seg bekrefte av nyere historieforskning.

Hans tilnavn - der Kahle - (den skallede) kunne kanskje skyldes at Karl før Riksdagen i Worms i 829 ikke var blitt hensyntatt, i motsetning til de to eldre brødrene, ved oppdelingsplanene av Frankeriket. På dette tidspunkt kunne - kahl - også benyttes i betydningen landløs eller eiendomsløs.

Karls fars ønske om å sikre Karl en del av riket fremkalte strider mellom ham og de eldre sønnene.

I 835 fikk Karl flere besittelser, og ytterligere nye etter broren Pipins død i 838.

Før farens død i 840 hadde Karl og Lothar blitt enige om å dele riket mellom seg. Uten å bekymre seg om de løftene han hadde gitt den avdøde med hensyn til hans yndlingssønn, Ludvig den Tyske, bestemte Lothar seg til å gjøre seg til herre over hele riket.

Mens Lothar forberedte seg til et væpnet oppgjør med Ludvig, forsikret han Karl om sitt vennskap.
Men Karl kjente sin halvbrors falskhet alt for godt til ikke å gjennomskue hans hensikter og mente det var tryggere å sette sin lit til våpenmakt enn til Lothars vennskapsforsikringer.

Under slike forhold var det rimelig at Karl og Ludvig fant hverandre og ble enige om å glemme sitt gamle uvennskap. De sluttet forbund mot sin felles fiende og beseiret ham også i blodig slag ved Fontenoy i 841. Men dermed var ikke kampen avgjort.
Lothar var en mester når det gjaldt renker og intriger. Han sendte ut oppviglere som egget sakserne til opprør mot Ludvig, og for å skaffe Karl lignende vanskeligheter på halsen, unnså han seg ikke for å gjøre felles sak med de hedenske mennene fra Norden.
Krigen ble ført med stadig større grusomhet og hensynsløshet, og i bevisstheten om at det nå mer enn noensinne gjaldt å holde sammen, møttes Ludvig og Karl i Strasbourg i 842 og bekreftet sitt forbund med høytidelige eder.

Det er interessant å merke seg at for at begge hærene skulle kunne forstå innholdet av denne overenskomsten, var dokumentene avfattet både på tysk og på det romanske språk som fransken har utviklet seg fra.
De er for øvrig blant de eldste av de tekster med både fransk og tysk språk som er bevart. Også i Italia holdt nå et særskilt folkemål på å utvikle seg av latinen. Det var begynnelsen til det italienske språket vi kjenner i dag.

Den høytidelige overenskomsten mellom Karl og Ludvig gjorde Lothar betenkt, og han tilbød forhandlinger. Han sendte bud og hilsen til sine brødre at han innså sin brøde mot Gud og mot dem og ønsket å få slutt på den fordervelige striden, og erklærte seg villig til å gå med på at riket ble oppdelt i 3 omtrent like store kongedømmer.
Både fyrster og folk lengtet nå etter å få en slutt på krigens redsler, og etter lange forhandlinger kom det i 843 til et forlik i Verdun.

Ludvig den Tyske fikk landene øst for Rhinen og Weser, Karl den Skallede landene vest for Rhîne, Saîne, Maas og Schelde, mens Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten.

Noen måneder før riksdelingen i Verdun var forøvrig Karls mor, Judith, som hadde brakt så meget ulykke over folk og land ved sin forblindede morskjærlighet og sitt maktbegjær, avgått ved døden.

Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl den Store's rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia. Skjebnegudinnen hadde bestemt at franskmenn, tyskere og italienere fra nå av skulle gå hver sin vei.

Språkgrensen mellom franskmenn og tyskere kan man datere til omkring 700. På den tiden hadde nemlig latinen i Gallia forandret seg så sterkt på grunn av keltisk og germansk påvirkning og hele utviklingens gang, at det må betraktes som et nytt språk.
Men det fantes også andre og mer dyptgående grenseskiller mellom de to nasjonene. Franskmennene hadde overveiende keltisk og førkeltisk blod i årene, om enn oppblandet med romersk og germansk. Tyskerne derimot er germanere, i visse områder oppblandet med romanske og keltiske folkeelementer, i andre med slaviske.

Hans regjering var en stormfull tid. Frankrike ble hjemsøkt av vikinger og revet i stykker av opprør og indre uroligheter, særlig i Bretagne, hvis hertuger ville gjøre seg uavhengige, og i Akvitana, der Pippin, en sønn av Ludvig den frommes andre sønn, Pippin av Aquitania, upptråfte med krav på sin fars riksdel og til og sluttet forbund med nordmennene.

Sønnen Ludvig stammeren ble hans etterfølger i kongedømmet i Frankrike.

Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 330-337.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 256.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 38, 60.

Occupation:
Karl var den siste konge over det nåværende Frankrike, som også ble keiser.

Ettersom keiser Lothars ætt hadde dødd ut i 875 med hans eldste sønn, Ludvig 2, som etter faren hadde arvet Italia og den derved knyttede keiserverdigheten, foretok Karl 2 hærtog til dette land.

Under det første i 875-876 ble han i Roma av pave Johannes 8 kronet til keiser.

Etter Ludvig den tyskes død i 876 angrep han dennes land, men ble av hans sønn Ludvig slått ved Andernach.

Den 6. oktober 877 døde Karl på hjemtur fra sitt andre hærtog til Italia.

Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 330-337.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 256.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 38, 60.

Died:
Brides Les Bains. Begravet i St.Denis, Frankrike.

Karl married Irmentrud (Ermentrude) av Orleans on 19 Dec 0842 in Crecy-en-Ponthieu, Somme, Frankrike. Irmentrud was born on 27 Sep 0830 in Orleans, Loiret, Centre, Frankrike; died on 06 Oct 0869 in Bourgogne, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Rotrude av Austrasia was born in Roches, Frankrike.
2. Judith av Flandern was born between 0843 and 0844 in Roches, Frankrike; died about 0870 in Roches, Frankrike.
3. Louis (Ludvig) av Frankrike, "Louis 2" was born on 01 Nov 0846 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; died on 10 Apr 0879 in Compiegne, Oise, Picardie, Frankrike.

Karl married Richardis on 22 Nov 0870. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
Richardis var datter til greve Burvinus.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0781, Aquitaine, Frankrike; Konge.
• Occupation: Abt 0814, Frankrike; Keiser og enehersker.

Notes:

Birth:
Ludvig den fromme (fransk Louis le Débonnier), var den tredje sønnen til Karl den store og hans tredje gemalinne Hildegard.

Occupation:
Han ble innsatt av sin far som konge i Aquitaine i 781. I tidligere tider var Aquitania navnet på Frankrike sør for Garonne.

Occupation:
Etterfulgte faren Karl den store som enehersker over frankerne i 814 etter å ha vært medregent i 1 år. Han ble medkeiser 813 da faren lot ham krone seg selv i Aachen.

Han fjernet straks sin fars dyktigste minister – Karl Martells barnebarn Mala, og lot seg krone på nytt i Reims av pave Stefan 4. Ødslet bort sine krongods, og sin nevø, Bernhard av Italia, som følte seg tilsidesatt ved å ha blitt forbigått ved delingen av riket i 817 og gjorde opprør, lot han blinde. Det året hadde han nemlig innsatt sin eldste sønn Lothar som medkeiser.

Av hans 2 andre, yngre sønner, ble Pippin konge over Aquitaine, mens Ludvig fikk seg tildelt Bayern. Senere endret han imidlertid dette til fordel for en sønn han hadde med sin andre gemalinne, Judith. Hun fødte ham en fjerde sønn, Karl den skallete, og han ble i 829 innsatt som hersker over Allemain. Men med dette fikk han sine 3 eldste sønner mot seg. De gjorde opprør og fratok ham all makt.

Da Ludvig i 832 overlot Aquitain til sin sønn Karl, sendte de 3 eldre sønnene faren til Coiffons, etter å ha beseiret ham på Rotfeld ved Colmar i 833. I Coiffons ble han i oktober 833 tvunget av Lothar til offentlig kirketukt (pønitens). Denne skammelige behandling av faren gjorde Pippin så forbitret at han slo seg sammen med Ludvig mot Lothar, og i 834 ble faren innsatt som hersker igjen. Lothar fikk bare beholde sin del av Italia.

Da Ludvig etter Pippins død i 838 ville foreta en ny fordeling av makt slik at hans sønn Ludvig av Bayern fikk sitt herredømme innskrenket, drog denne i hærtog mot sin far. Men allerede før slaget skulle stå, døde Ludvig.

Ludvig var strengt religiøs og kom under kirkens innflytelse, bl.a. lot han paven krone seg i Reims 816, og pavene gjorde seg helt fri fra avhengigheten av keiseren.

I 831 opprettet han erkebispestolen i Hamburg som ledd i misjonsvirksomheten i de nordiske land. Kirken ble også nå den sterkeste makt til å holde riket sammen. Ludvig planla selv tidlig en riksdeling mellom sine 3 sønner. Disse gjorde imidlertid stadig opprør; han selv måtte en tid si fra seg keisermakten til fordel for sin sønn Lothar.
Da Ludvig døde, var det ikke kommet til noen ordning mellom arvingene, og krigen mellom dem varte til Verdunforliket 843. Fra Ludvigs tid startet den føydale oppløsning av Frankerriket.

I løpet av styret til frankerkongen Ludvig den fromme (Ludvig 1 av det tysk-romerske rike) hadde det tysk-romerske riket ingen effektiv flåte, og det gjorde kysten av Friesland sårbart for angrep fra sporadiske danske vikingangrep.

I 826 innledet kong Ludvig forhandlinger med Harald Klakk og tilbød å gi denne deler av Friesland som len ved at Harald til gjengjeld forsvarte den frisiske kysten mot framtidige vikingangrep.
Harald tok imot og senteret for lenet var lokalisert i nordvestlige Tyskland, vest for Oldenburg.

Died:
Gravlagt i kirken hvor en gang Arnulf av Metz var blitt bisatt.

Louis married Judith av Bayern about Feb 0819 in Austrasia. Judith (daughter of Welfhard (Welf) av Alemannia, "Welf 1" and Heilwig (Eigilwich) av Franken) was born about 0800 in Bayern, Tyskland; died on 19 Apr 0843 in Tours, Indre-et-Loire, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Altdorf.

No surviving sources provide a record of Judith's exact date and year of birth. Yet, we can deduce that Judith was born in or before 795 or 805 given that girls in the Carolingian world would be eligible for marriage at around the age of 12, and her marriage to King Louis occurred in 819.

Judith was the daughter of the noble Saxon Heilwig and Count Welf 1, and belonged to the ancestor of the kin-group known to historians as the Welfs.
Though the The Welf clan was noble, they were not part of the - Imperial Aristocracy - (Reichsaristokratie) that dominated high office throughout the Carolingian empire.

The Welf clan's leaders, having lost influence in their home region of Alemannia (present-day southwestern Germany and northern Switzerland) eventually rose to power though cementing familial ties with the Carolingian Imperial Aristocracy in the 770's.
Nonetheless, they remained a part of the upper aristocracy (Hochadel) of their region, given the numerous appearance of the noble titles of ducal (duke) and comital (counts) in primary sources.

This noble status made Judith a suitable marriage prospect for the imperial family, and the Welf clan as a whole saw its prestige and power increase after Judith's marriage to the Carolingian emperor Louis the Pious in 819.

Died:
Her son Charles married Ermentrude in 842 and fathered a daughter in 844, which he named - Judith - after his mother.

This marriage, however, proved futile for Judith's career, power and influence. With the introduction of a new queen Judith became of ex officio importance, resulting in her forced retirement as well as withdrawal of the lands and wealth under her control.

She would eventually die on the 19th of April 843 in Tours, outliving her husband by 3 years. It is believed that she was around 40 years of age when she passed, compared to her husband who at the time of his death, was closer to 62.

She was buried at the Basilica of St-Martins.

Notes:

Married:
Aix-la-Chapelle, som er fransk navn på den tyske byen Aachen.

Keiser Ludvig 1's første hustru døde i 818 og han giftet seg om igjen. Denne hustruen, Judith av Bayern, var berømt for sin store skjønnhet, sto høyt over sin mann både når det gjaldt begavelse og viljestyrke, og Ludvig ble snart bare en kasteball i hennes hender. Den ærgjerrige dronningen satte alt inn på å skaffe sin og keiserens sønn Karl - som er kjent i historien som Karl den skallede - så stor makt som mulig. Hun oppnådde å få drevet igjennom at han allerede i barneårene fikk seg tildelt en betydelig del av riket som len, og det gikk rykter om at Karl også var utsett til å bære keiserkronen etter sin far.

Forholdet mellom Ludvig og hans sønner og mellom sønnene innbyrdes var et sørgelig kapitel, fullt av hat og fiendskap. Maktlyst og tarvelig egennytte fikk uhemmet drive sitt spill og tro og lover ble trampet under fot.

After the death of Louis first wife and mother of his sons, Louis the German, Peppin and Lothar, Queen Ermengard, on the 3rd of October 818 Louis was urged by his counselors to remarry. Shortly after Christmas in 819 he married Judith in Aachen (North Rhine-Westphalia, Germany). Like many of the royal marriages of the time Judith was selected, prior to the marriage through a bridal show. It is at the bride show that, at the age of forty, Louis chose the teen-aged Judith - after inspecting noble maidens who were brought to his court from all districts.

In Frankish society, only women of the nobility were eligible to compete; this specific trait is highlighted in the Regesta Imperii, where Judith is referred to as stemming from a noble lineage (Edlen Geschlecht). Contemporary witnesses such as Ermoldus Nigellus, Walahfried Strabo, and Louis’ biographer Thegan attributed Judith’s selection to her extraordinary beauty, intelligence, and musical ability. It is just as likely, however, that Louis was attracted to the geographical and political advantages offered by Judith’s family. While scholars differ as to whether the Welfs were of Frankish or Alemannian descent, it is clear that they controlled significant territories to the east of the Rhine, and were predominant political actors in both Bavaria and Alemannia. This fact would have made them desirable allies for Louis, since any military campaign in the empire’s eastern frontiers would require the emperor to travel through this region. By marrying Judith, in other words, the emperor would effectively gain friends and allies, an important military and political stronghold, and the support of the nobility in that region.

Marriage; Location of Aachen in Germany.

Judith married Louis in 819 in Aachen. It was not uncommon that brides were given some form of dowry upon marrying into royalty. Judith’s marriage was no exception to this practise and she received, according to soucres, The Kloster San Salvatore, which was located in Brescia (in the region of Lombardy in northern Italy). The monastery of San Salvatore and all the assets that fall under its jurisdiction, would fall under the protection with the protection of the King - laut der vorgelegten urkunde seines vaters k. Karl immunität mit königschutz und den in dessen gewere stehenden besitz.

Although, according to modern sources, the dowry was indicative that the marriage was in fact a - Vollehe - it did not mean that the dowry was static, insofar that it would remaine solely within the possession of the Queen in perpetuity; rather it could be taken from her depending on the political climate, as would later be the case in Judith’s life, after her fall from power and influence.

Historical sources show a gap in information available on Judith in the 4 years between her marriage in 819 and the birth of Charles in 823. The most likely cause of this gap is that Judith's would only rise to historical prominence when she became involved in her sons, Charles The Bald, life as an advocate for his career as successor to the throne. However, various sources like the Capitulare de villis and the De ordine palatii of Hincmar von Reims can be drawn upon to provide information on roles and responsibilities that Judith would have most likely played in court. Specifically, the Capitulare de villis and the De ordine palatii define the role and consequently the realm of influence of the empress to that of the court.

If these documents are indicative of empresses role in the court and palace in general, then it may be reasonably inferred what roles Judith would have acted in. Sources tell us that Judith’s and the steward of the court (Kämmerer) duties included, among others: caring that she, her servants and the King himself, particularly his jewelry, looked presentable and of appropriate appearance, overseeing the transfer of the yearly tribute (Abgabe der Vasallen) and ensuring that the emperor was free to focus on ruling the kingdom, without distraction of minor details like the courts appearance. It is not to be inferred from this brief sketch however, that her role was in any sense superfluous and relegated to the realm of aesthetics. She had a working relationship with the Kämmerer of the court, who, when one considers that he was the top administrator for the incomes, goods and running of the household, means that she was in an influential position when it came to the functioning and the running of the court.

It is not unlikely that, in order to complete these tasks, Judith would have had her own court personnel. This was not an uncommon phenomenon, it having existed according to sources since the time of the Merovingians. Having her own administration was not only instrumentally important in ensuring a smooth running of the court and the daily affairs of the palace, but also a political necessity. The King and Queen were technically seen as a single entity, them often being mentioned together in the Capitulare de villis. Her command was therefore no less significant or important than that of the King. However, in time of separation, be it war, sickness or pregnancy, this single ruling couple/entity would be separated.

Consequently, when Louis endeavoured on his campaign in 824 against the Bretons or a similar campaign in the same region in 830 Judith would not only have to take care of the running of the courtly society, but also step in as a representative of the King. In this capacity she would come to be involved in the politics of the realm. But, she also had other avenues to influence the politics of the realm and the court. It is not unreasonable to consider that she had some influence acting as a counsel women for her husband. Judith’s very position and proximity to the emperor as his wife and meant she was in immediate proximity to him and consequently had the ability and opportunity to influence the decisions of her husband. Judith’s role and prominence in court would see a dramatic rise after the birth of her son, as she sought to establish a political and courtly base for Charles, against the threat that Lothar posed for his succession.

After having spent most of her second pregnancy in Frankfurt, she had another child named Charles, who was born on June 13, 823. More commonly known as - Charles the Bald - he would eventually become emperor, following in the footsteps of his father Louis.

The birth of Charles’ had a significant effect on Judith’s life, because Charles was the only male heir of Louis’ second marriage. His birth put the ordinatti imperii and its designations for successor under question. The ordinatti imperii outlined that only a full heir could rule, but since there were several viable candidates that met the requirements, (mainly Lothar, Peppin and Louis the German from the marriage to Ermengard and Charles from the marriage to Judith) an eventual strain on rightful succession was inevitable. Consequently, it became of the utmost importance for Judith to secure the throne for her son and protect him from the attacks and threats that his half-brothers posed. Lothar, being the most prominent and the oldest of Ermengard children, presented the greatest threat to Judith and Charles. Yet, realizing this, Judith selected Lothar as Charles’ godfather. This strategic move meant Charles would have a political tie in the eventual disputes succession that would inevitably follow Louis’ death.

Sources tell us that on the 9th of April 817 a timber roof collapsed on Louis and his men in Aachen. The event, we are told, shocked Louis and lead the emperor to reconsider the distribution of his power and succession for his heirs. The ordinatio Imperii was a reconfiguration and re-imagining of in the division of Charlemagne’s inheritance, which he had always envisioned but never fully implemented. The ordinatio imperii stated that Louis oldest son Lothar would become co-emperor upon the death of Charlemagne, and would receive the whole of Frankia. It also stated that Lothar’s younger brothers, Pippin, aged 19, and Louis the German, aged 10, would inherit Aquitaine and Bavaria respectively (the regna).
A major sticking point that concerned Lothar was Louis’ nineteen-year-old nephew Bernard of Italy getting in the way of his eventual rise to power. Bernard had been ruling Italy since 810. Yet, the ordinatio imperii did not specify Bernard as the immediate successor and continued ruler of Italy. Consequently Bernard, alarmed by the fact that his future inheritance at stake, rose up against Louis. The rebellion was swiftly quelled by Louis’ forces. Bernard was blinded and would eventually die on April 17 818.

The birth of Charles as well as Lothar’s marriage in 821 meant that two imperial households were now vying for control. Thus, the strain over how to interpret the ordinatio imperii coupled with the fact that Judith would most likely outlive her husband, meant that it became imperative for Judith to establish a political base of her own, not only for her own safety and the continuation of her queenship, but also for the safety of her son.
In a letter written by Agobard of Lyons to Louis, Agobard articulates the way in which Louis altered the division of power amongst his sons. Here we see that Judith’s son Charles is granted more power than Louis’ other sons, which places Judith and the kingdom in a precarious state of affairs.

And thus you carried out everything that should have been done in such a situation, with such faith, with such hope, that no one would doubt that this was infused and inspired in you by God. You assigned parts of your kingdom to the rest of your sons but – that the kingdom might be one and not three – you set [the son] whom you made the sharer in your title, over the others. And then you ordered these actions to be written down and, once written, to be signed and corroborated. Then, you sent [the son, Charles] who had been made consort in your title to Rome, your deeds to be approved and confirmed by the highest pontiff. Then you ordered all to swear that they would all follow and preserve such an election and division. No one considered this oath irrelevant or worthy of scorn but rather timely and legitimate, since it seemed to pertain to peace and concord. And over the course of time, whenever and wherever imperial letters were sent, they contained the names of both emperors.
Agobard of Lyons.

Most information on Judith surrounds the activities for her son and her attempts to ensure his succession to the throne. Their political futures depended on each other being that if Judith were widowed, her future as an empress could potentially be threatened by stepsons that no longer had familial or political concerns for her wellbeing. Outlined in a letter to Pope Nicholas 1 Judith, upon Charles’s birth, sent a ring to Eboo, the archbishop of Rheims, asking him to pray for the health of Charles, but also promising that if he ever sent the ring back to her in times of trouble she would help him. Politically this move is significant given that Eboo was one of the most powerful people in the land and a “milkbrother” and friend of Louis. This marks a distinct effort on the part of Judith to bolster her influence and secure the political future of her son.

The poem by a court poet Ermoldus Nigellus, Poem in Honor of Louis, provides insight into Judith’s influence over her son Charles. The scene describes Judith and Charles interacting while Louis goes on a hunt:

Judith, who has with her the young Charles; In a twinkling she passes by, placing her faith in her feet--If flight does not give her aid, surely she will perish.Seeing this, the young Charles begs for a horse,For he desires to do as his father does;Earnestly he pleads for weapons, for a quiver and quick-striking arrows,And wishes to go in pursuit, as his father so often does.He pours prayers upon prayers, but his beautiful motherPrevents him from leaving, and refuses his wishes.If his teacher and his mother do not restrain the impetuous youth (As youths are wont to do), he shall chase after on foot.
Ermoldus Nigellus, Agobard of Lyons.

Not only does this highlight Judith’s role as an influential force in Charles’ life, but it also establishes an ambitious young Charles as a son that follows in the footsteps of his father Louis, which aligns Charles as the natural heir to Louis throne.
Later on Charles is showcased in procession in a collection of poetry by Ermold the Black. In the procession described by Ermold, Judith follows her son, but is flanked on either side by the magnates Hugh count of Tours, and Lothars father in law, and Matrfrid count of Orleans. This might be suggestive of two things:

First, it might signify Charles dynastic right to rule and second that Judith was already by 826, during the childhood of Charles, attempting to cultivate Lothars sympathies and place herself and her son in a politically favourable position, given that both magnates had extremely close ties with Lothar.

The three sons of Louis the Pious revolted against their father in order to control the ordering of the Carolingian succession.It was Judith’s dominance and control of the court, thereby being able to dictate who saw Louis and influence him, that was the focus of their revolt. In order to seize control of the king and consequently the Carolingian succession they had to replace the current court, controlled by Judith, with their own. Judith was accused of having an incestiouse relationship with Louis the Pious’s godson Bernard of Septimania (who was the lynchpin of her court). This led to her capture and exile to Italy at the nunnery of Saint Radegund in 830. After the crisis she returned to Aachen continued her effort to see that Charles would take control.

Given Judith’s role in court and her rise in power, especially in the waning year of Louis life, the political ties that Judith had built in court became the political ties of Charles. These included, amongst others, Walahfrid, Lupus of Ferriers, the palace clerics Prudentius, Wenilo and Berno, and the seneschal Adalard.
Several marriages in 839 sought to solidify a future for Charles and an entenete with Lothar. The first was the marriage of Gisele, the daughter of Louis and Judith, to Eberhard, the duke of Friuli, who was a leading supporter of Lothar. A second such marriage was that between Judith’s brother Conrad with Adelaide, Lothar’s sister in law.

Judith also collaborated with the magnates that worked on the will of Louis in order to promote Charles. Fearing that Louis would pass before the matter was settled and thereby incur the wrath of his step brothers, Judith advised that Louis take to his aid one of his three sons (Pippin, Lothar or Louis) in order to unite Charles and one of the brothers in mutual interest should a revolt to happen after Louis death.

After Louis death Judith helped and assisted Charles in his campaigns against Lothar. She sent troops to assist Charles in his endeavour to secure Aquitaine and the majority of Frankia was to reduce the number of competitors.
Judith however did have influence over her son Charles. When archbishop George was taken prisoner after a battle in which 40,000 men fell on the side of Lothar and Pippin, Judith counselled Charles to be merciful towards the archbishop, which Andreas Agnellus of Ravenna recalled as - For my part I’ll let you go-as my mother tells me to.

However, the rise of Judith’s power, influence and activity in the court did sparked resentment towards her. Agobard of Lyons, a supporter of Lothar, wrote two tracts Two Books in Favor of the Sons and against Judith the Wife of Louis in 833. These tracts were meant as propaganda against Judith from the court of Lothar in order to undermine her court and influence. The tracts themselves attack her character, claiming her to be of a cunning and underhanded nature and of corrupting her husband. These attacks were predominantly anti feminist in nature.
When Louis still did not sever marital ties with Judith, Agobard claimed that Judith’s extramarital affairs were carried out - first secretly and later impudently.

Paschasis Radbertus accused Judith by associating her with the engagement in debauchery and witchcraft. of filling the palace with - soothsayers... seers and mutes as well as dream interpreters and those who consult entrail, indeed all those skilled in malign craft.

Characterized as a jezeble and a Justina, Judith was accused by one of her enemies, Paschasius Radberus, of engaging in debauchery and witchcraft with her puported lover, Count Bernard of Septimania, Louis’ chamberlain and trusted adviser. This portrayal and image stands in contrast to poems about Judith. The poems depict her as - a second biblical Judith, a Mary sister of Aaron in her musical abilities, a Saphho, a prophetess, cultivated, chaste, intelligent, pious, strong in spirit, and sweet in conversation.

However, Judith also garnered devotion and respect. Hrabanus Maurus wrote a dedicatory letter to Judith, exalting her - praiseworthy intellect - and for her - good works.
The letter commends her in the turbulent times amidst battles, wishing that she may see victory amidst the struggles she is facing. It also implores her - to follow through with a good deed once you have begun it - and - to improve yourself at all times.
Most strikingly the letter wishes Judith to look to the biblical Queen Esther, the wife of King Xerxes I as inspiration and as a role model.

Likewise, O queen, forever keep your eyes of your heart fixed upon Queen Esther as a model of dutiful and holy behaviour so that by equalling her holiness you might be able to climb from this earthly kingdom to the heights of the heavenly kingdom.
Hrabanus Maurus.

Judith was left alone in 830 in Aachen, as Louis decided to undertake a campaign into the Brittany. The campaign itself, however, was greatly opposed, because of its difficulties. (The Annals of St Bertin). Some of the magnates attempted to alter the attitudes of the people and turn them against Louis. The plot was to dispose of the Louis the Pious, - to destroy their stepmother and kill Bernard.

Prior to Easter Week in 830 (17–24 April) Pippin, with Lothars consent, and with a large proportion of the people - took away from the Emperor his royal power, and also his wife.

Judith was veiled, the female equivalent of tonsuring rival claimants to the throne, and sent to the convent of St.Radegund at Poitiers in the same year.
At an assembly held on the October 1st at Nijmegen, between the Emperor, the Saxons and East Franks, it was adjudged, by - all the bishops, abbots, counts and other Franks - that Judith, even though she was taken unjustly, should be brought back and made to either stand trial for any crime she may have committed to - undergo the judgment of the Franks.

In 831, around the 1st of February Judith stood trial at the assembly arranged by the Lord Emperor. At the assembly she - declared her willingness to purge herself on all the charges levelled against her.
No one was found in the general assembly who wanted to charge her for any crime. She purged herself, by the customs of the Franks, of all the things that she had been accused of.

In 833 Louis heard news of his sons, Pippin, Lothar and Louis the German, allying in order to orchestrate a revolt against him. Louis, however, failed to prevent the revolt and was overthrown, resulting in Lothar seizing power. For Judith the coup resulted in her exile in Italy at the civitas of Tortona. Louis spent the next year in Aachen as a captive of Lothar. Pippin and Louis the German, however, condemned the treatment of their father by Lothar and in 834 summoned armies from Aquitaine, Bavarians, Austrasians, Saxons, Alemans and the Franks to rise up against Lothar.
Hearing of the vast armies approaching him Lothar fled, leaving his father behind. Louis thus regained control and offered to forgive Lothar for his actions. Lothar, however, scorned the offer. It was during this turbulent political to-and-fro that followers of Louis the Pious who were in Italy, Bishop Ratold, Count Boniface and Pippin among them, heard of a plot to kill Judith. With their help Judith escaped and returned to Aachen in the same year.

Louis died in 840 at his palace in Ingelheim, leaving Judith a widow. She, however, continued to support her son Charles in his military campaigns and endeavours, gathering troops from Aquentine in 841.

In April of that same year Charles received his crown and all of his royal attire, which contemporaries of the time herald as a divine act. Most likely, however, Judith was well aware of Charles’s location and had sent the royal artifacts to meet up with her son.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 0768, Frankrike; Enekonge av frankerne, konge av Lombardia, og tysk-romersk keiser.

Notes:

Birth:
Karl den stores fødselsdag er antatt å være 1 eller 4.april 742. Men flere faktorer har ført til revurdering av denne tradisjonelle datoen.
For det første ble 742 utregnet av hans alder da han døde, mer enn attestert med primærkilder.
For det andre dateres hans fødsel i 742 før foreldrenes ekteskap i 749, men der er ingen indikasjoner på at Karl den store ble født utenfor ekteskapet og han arvet sine foreldre.

En annen dato er gitt i Annales Petariensis, 1.april 747. Det året var 1.april i påsken. Fødselen av en keiser i påsken er et sammenfall som burde føre til kommentarer, men der er ingen slike kommentarer dokumentert i 747, som har fått noen til å mistenke at påskefødselen var en from fiksjon som skulle ære keiseren.

For tiden er det umulig å være sikker på datoen da Karl den store ble født. Den neste gjetningen inkluderer 1.april 747, etter 15.april 747 eller 1.april 748, antagelig i Herstal eller Jupille, hvor hans far ble født, begge nær Liége hvor en viktig del av det karolingske og merovingiske dynastiet bodde.
Men andre byer er også nevnt: Prüm, Düren eller Aachen.

Occupation:
Han var enekonge av frankerne fra år 771, konge av Lombardia fra 774, og tysk-romersk keiser fra 800.

Karl 1 den Store (Charlemagne/Carolus Magnus) var konge av Franken 768-800 og tysk-romersk keiser 800-814. Han regjerte først sammen med sin bror Karlmann og var, etter dennes død i 771, enehersker.
Navngitt som middelalderens største keiser, erobrer og nyskaper. Han gjennomførte bedre rettspleie og forvaltning. Opprettet større markgreveskap ved rikets grenser.

Karl var idealet av en herskerskikkelse, en veldig mann, både legemlig og sjelelig. En kjempeskikkelse var han, når han viste seg til hest i spissen forsine paladinere, en utvalgt skare av panserkledte ryttere, med hjelm, panser og benskinner av jern og med hånden på festet til det tunge slagsverdet. Det fortelles at han var så sterk at han kunne rette ut en hestesko med hendene. Dessuten var han en dyktig rytter og svømmer og en ivrig jeger. Jordbruk interesserte han seg også sterkt for og gjorde sine krongods til rene mønstergårder.

Til daglig levde han meget enkelt. Som keiser Augustus brukte han helst klær som hans hustru og døtre hadde vevet. Men ved festlige anledninger opptrådte han med imponerende pomp og prakt. De som da ble invitert til hoffet, kunne være sikre på at stemningen i gjestebudet ville bli munter, for deres høye vert elsket spøk og lystighet når så skullevære. God kost vanket det også. Kongens eget veldige korpus krevde mye mat. Han klaget over at han ikke hadde godt av de kirkelige fastene. Ville drikkelag ville han imidlertid ikke vite noe av. Når det gjaldt drikkevarer var Karl for sin egen del meget måteholden og forsøkte også å oppdra andre i samme retning ved formaninger og straffer. I sine krigsartikler bestemte han for eksempel at den som opptrådte beruset i leiren, bare fikk vann å drikke til han hadde forbedret seg, og den som kom for sent til en hærsamlig, måtte unnvære både kjøtt og vin i like mange dager som han hadde forsømt.

Karl var engasjert i nesten konstant krigføring gjennom hele sitt styre med sitt legendariske sverd - Joyeuse - i hånden. Karls politikk var fra første stund mer vidtfavnende enn farens. Et uttrykk for det var hans innblanding i Italias affærer. Til å begynne med sto Karl på god fot med langobardenes konge Desiderius (Italia) og giftet seg med hans datter. Paven var naturligvis opprørt over - det djevelens verk som førte til denne avskyelige forbindelse mellom den edle frankiske kongeslekt og de troløse og stinkende langobardene.
Men det lyktes ham ikke å forhindre ekteskapet, til tross for at han forbød det i kraft av apostelen Peters autoritet, ja truet med evig forbannelse.

Allerede et år senere forskjøt imidlertid Karl sin dronning. Grunnene til det kjenner man ikke, men de har vel snarere vært av politisk enn av personlig art. Desiderius forsøkte å ta hevn ved å spille ut Karls brorsønner mot ham. Samtidig åpnet langobarderkongen fiendtligheter mot paven og rykket inn på romersk område. Da vendte paven seg til frankernes konge med bønn om hjelp, og Karl grep med glede denne anledningen til å få en slutt på Desiderius' lumske anslag mot sin forhenværende svigersønn. Med en sterk hær dro han over Alpene og gjorde slutt på langobardenes rike. Kongen ble tatt til fange og forsvant i et frankisk kloster, og landet ble et lydrike under Karl.

Fra nå av, fra 774, kalte han seg - frankernes og langobardenes konge - og innlemmet landet i det frankiske riket. Senere dro Karl flere ganger til Italia for åskape ordnede forhold der og avskaffe misbruk som hadde vokset fram både i stat og kirke.

Karl den store underla seg også deler av Spania. Han forsøkte å gjenerobre Spania, men klarte aldri helt å nå dette målet. Det var under en av hans mislykkete invasjoner i det nordlige Spania at lederen for hans baktropp, grev Roland, ble drept, noe som inspirerte til skapelsen av Rolandskvadet.

Hovedoppgaven for Karls utenrikspolitikk lå imidlertid ved en annen grense, den nordlige og nordøstlige. Der fortsatte han den kamp som allerede hans farfar hadde begynt mot de ville sakserne. Det var nødvendig å få en slutt på deres ustanselige plyndringstog inn på frankisk område, og etterhånden satte Karl seg også større mål enn bare å holde dette hedenske folket i sjakk. Han ønsket å innlemme det i den germansk-kristne kulturverden.

I 772 rykket Karl for første gang inn i saksernes land. Noe av det første han gjorde var å ødelegge den eldgamle, berømte helligdommen Irminsul eller Irminsäule, i Westfalen, nordøst for Paderborn, som var viet til den germanske krigsguden Irmin.
Det var en veldig trestamme eller stolpe som sto inne i en hellig lund og etter tradisjonen bar hele verdensaltet oppe.
Irminsul med tilhørende templer og andre bygninger ble jevnet med jorden av Karl, gull- og sølvskattene i helligdommen ble bortført og den hellige lunden brent.

Det var Karls gjengjeldelse for de frankiske kirkene som sakserne hadde plyndret og brent. I de 3 dagene ødeleggelsesverket sto på, var det så brennende varmt at alle kilder tørket ut og soldatene led forferdelig av tørst, men så snart hedningenes offerplass var ødelagt, skjedde det et under; i et uttørret bekkeleie i nærheten av frankernes leir sprudlet vannet plutselig så rikelig fram at hele hæren kunne få slukket tørsten. Underet har imidertid senere fått sin naturlige forklaring. Ved Altenbochum i nærheten av Lippespring fantes det ennå på 1600-tallet en kilde som kaltes Bullerborn og som hadde den merkelige egenskap at den med stort bulder og brak ga rikelig vann 6 timer avgangen og så tørret helt inn i de neste 6 timer.

Kampene mot sakserne fortsatt fram til 804. Han førte også seierrike kamper fra 791 til 797 mot Avarere og 801 i Spanien. Karl utvidet derved sitt rike i nord helt til Eider, i øst til Saale, Elben og Raab, og i syd til Volturno og Ebro.

Juldagen i år 800 fant en av verdenshistoriens mest betydningsfulle begivenheter sted i Peterskirken. Karl overvar den dagen messen i kristenhetens fornemste tempel. Da han reiste seg opp etter å ha forrettet sine bønner foran alteret, trådte pave Leo 3 fram og satte en gyllen krone på kongens hode, mens hele menigheten ropte: Hill deg, Carolus Augustus, den av Gud kronede, fredsæle romerskekeiser!

En bysantisk historieskriver fra denne tiden gjør følgende refleksjon i sin beretning om Karls kroning:

Da brast det bånd som lenge hadde forenet Roma med Konstantinopel, det siste bånd mellom kristenhetens to hovedsteder. Den verdenshistoriskebegivenhet i år 800 leder tanken hen på det som skjedde anno 476.

I Bysants ble keiserinne Irene som regjerte i sin sønns navn, styrtet og landsforvist i 802. Under hennes etterfølger ble forholdet mellom Østens og Vestens keisere direkte fiendtlig. I Bysants betraktet man Karl som en usurpator som ikke hadde noen som helst rett til keisernavnet. Karl svarte med å underlegge seg de østromerske besittelsene rundt nordkysten av Adriaterhavet i 809. Den viktigste av dem var Venezia, som takket være sin innbringende handel med Orienten hadde tilført Bysants en ustanselig strøm av gull. Da den østromerske keiseren dessuten til stadighet var utsatt for et sterkt press fra bulgarere og arabere, bestemte han seg derfor tross alt for å underhandle med - usurpatoren - og i 812 anerkjente han ham omsider som Vestens keiser, mot at det østromerske rike fikk tilbake Venezia og Dalmatia. Fra da av eksisterte det altså på ny et vestromersk keiserdømme, sideordnet med det østromerske og formelt anerkjent av dette etter gjeldende diplomatiske regler. Karl behøvde ikke lenger å føle seg i takknemlighetsgjeld til paven for sin høye verdighet.

Karls ry nådde imidlertid enda lenger enn til Bysants. Også med Østens mektigste hersker, Harun al-Rasjid, sto han i diplomatisk forbindelse. Kaliffen beundret den store frankerfyrsten og - foretrakk hans vennskap for alle andre kongers.
Den vennskapelige forbindelse mellom dem ble innledet i 797 da 3 fornemme frankere kom som utsendinger til - perserkongen Aron - som kaliffen ble kalt i frankiske beretninger. Etter 5 års fravær vendte den eneste overlevende av sendemennene tilbake med rike gaver, deriblant en elefant. Karl hadde ønsket seg nettopp en slik gave, og Harun sendte ham den eneste elefant han i øyeblikket eide. Mer kan man jo ikke forlange.
Det trofaste dyret, som lød navnet Abu-l-Abbas, kom til Aachen i 802. Keiser Karl satte meget stor pris på det, og elefanten ble tatt hånd om på bestemåte til den døde 8 år senere.

Han opprettet til rikets beskyttelse forskjellige markgrevskaper, schlesvigsk, thüringsk, avarisk, spansk osv. Videre skapte han i alle stammer en fellesrett, kapitularier. Han fremmet handel og industru. Almindelig dannelse og kunnskaper fremmet han ved tilkallelse av lærde menn. Han hadde særlig omsorg for det tyske språk og for dikterkunsten.

Karl organiserte imperiet sitt i 350 grevskap, hvert ledet av en oppnevnt greve. Grevene tjente som dommere, administratorer og de opprettholdt capitularier. For å opprettholde lojalitet, satte han opp et system av - missi dominici - som betyr Herrens utsendinger.
I dette systemet ville en representant fra kirken og en representant for keiseren lede de forskjellige grevskapene og hvert år rapportere tilbake til Karl om deres status.

Karl fulgte opp sin fars reformer og fjernet pengesystemet basert på gull sou. Både han og kong Offa av Mercia tok opp systemet innført av Pippin. Han satte opp en ny standard, livre (pund), både som mynt og vektenhet, som var verdt 20 sous (som solidus og senere skilling) eller 240 denierer (som denarius og til slutt penny). I denne perioden var livre og sou tellende enheter, bare denier var rikets mynt. Karl innførte systemet i store deler av det europeiske kontinentet, og Offas standard ble frivillig adoptert av store deler av England.

Karl var gift 4 eller 5 ganger. 14 barn - enkelte kilder oppgir 18 eller 20 - ble resultatet av hans forskjellige ekteskap og andre forbindelser.
Karl den store hadde en lang rekke barn fra og utenfor ekteskap. Hans livsførsel i så måte avvek betydelig fra tidens kristelige etikk. I tillegg til at han inngikk minst én såkalt Friedelehe, en samlivsordning som ikke var så juridisk bindende for noen av partene som tradisjonelt ekteskap, hadde han er rekke sidekoner, som inntok en stilling mellom fullverdig ektefrue og konkubine. Sin sterke sanselighet maktet nemlig den veldige frankerfyrsten aldri å tøyle.

Helt til Karl nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste 4 årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt.
Sorgen over å miste 3 av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft.
I 810 døde de 2 eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen Pipin, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet.

I januar 814 ble Karl angrepet av en voldsom feber. Etter 1 ukes forløp følte han at hans timeglass var runnet ut. Med lukkede øyne og armene korslagt over brystet begynte han med svak stemme å synge salmen Herre, i dine hender overgir jeg min ånd.

Han døde den 28.januar etter å ha regjert i 45 år.

I alminnelighet blir hans fødselsår satt til 742, og han skulle altså da ha vært 72 år ved sin død, men det er også enkelte som hevder at han først ble født i 747 og bare var 67 år da han døde.

Karl døde i sin yndlingsby Aachen og ble begravet i domkirken der.

I 1165 ble han, i nærvær av keiser Fredrik Barbarossa, høytidelig erklært for helgen, og samtidig ble hans ben flyttet fra den marmorsarkofag hvor de hadde hvilt i 350 år, til en kiste av tre. Senere ble denne byttet ut med et relikvieskrin av gull, som hvert syvende år vises fram til dem som valfarter til domkirken.
Skrinet ble åpnet i 1481 etter ønske av Karls beundrer Ludvig 11 av Frankrike, og siden også 2 ganger på 1800-tallet, siste gang i 1861, da det ualminnelig kraftige skjelettet ble målt og viste seg å ha en lengde av 1.92 meter.
Hodeskallen oppbevares for seg, i et mindre skrin av sølv.

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 279-327.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 76.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 60, 99.

Died:
Begravet i katedralen i Aachen.

Karl married Hildegard av Schwaben og Vinzgau about 30 Apr 0771 in Austrasia. Hildegard (daughter of Gerald (Gerold) av Vinzgau, "Gerald 1" and Emma av Alemannia og Swabia) was born about 0758 in Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland; died on 30 Apr 0783 in Dudenhofen, Rhein-Pfalz, Rheinland-Pfalz, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
eller Thionville, Moselle, Frankrike

Notes:

Married:
Aix-La-Chapelle.
Det er også nevnt at de var gift i Aachen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0819, Bayern, Tyskland; Greve av Entgau.

Notes:

Occupation:
Welf styrte flere land i det sødre Rhinland og i Bayern, og hans familie ble politisk sterke når hans datter Judith giftet seg med Louis 1. Han er nevnt kun en gang, og det er nettopp ved dette bryllupet i 819.

Welfhard married Heilwig (Eigilwich) av Franken about 0800. Heilwig (daughter of Isanbart av Franken and Thietrade av Franken) was born about 0780; died about 0826. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0819, Austrasia; Abedisse av Chelles i Aix La Chapelle.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0741, Frankrike; Rikshovmester.
• Occupation: Abt 0751, Frankrike; Konge av Franken 751-768.

Notes:

Birth:
Pipins navn kan være kilde til forvirring. På fransk kalles han Pépin, tysk Pippin eller nederlandsk Pepijn.

Hans kallenavn er ofte misforstått. Han kalles vanligvis den lille, selv om dette er feil oversettelse. Han var ikke kort.
Hans kallenavn den yngre henviser til det faktum at han var yngre enn de 2 arnulfingerne som også het Pipin som hersket som rikshovmestre, Pipin av Landen og Pipin av Herstal.

Occupation:
Pipin den Lille var rikshovmester av Austrasia og Neustria 741-751. Da Pipins far, Karl Martell, døde i 741, ble makten overført til Karls legitime sønner, Pipin og Karloman som rikshovmestere av henholdsvis Neustria og Austrasia. Karls uekte sønn, Grifo, ble fengslet i et kloster av sine 2 halvbrødre.

Karloman, som var en dypt religiøs mann, trakk seg tilbake til et kloster i 747. Dette etterlot Frankia i hendene til Pipin som enslig rikshovmester og - dux et princeps Francorum - en tittel som oppstod med hans bestefar Pipin av Herstal. Under reorganiseringen til Karl Martell av Frankia, var dux et princeps Francorum kommandantene til kongedømmets arméer, i tillegg til deres administrative plikter som rikshovmestre og spesifikt kommandanter av den stående livvakten som Martell hadde begynt å opprettholde året rundt siden Toulouse i 721.

Da de tok makten innsatte Pipin og Karloman, som ikke hadde hevdet seg i slag til rikets forsvar slik deres far hadde, merovingerkongen Childerik 3 som konge i 742, selv om Martell hadde etterlatt tronen tom siden Teoderik 4's død.
Childerik hadde tittelen som konge, men han var en marionett. Ettersom tiden gikk, og hans bror Karloman forsvant ut av bildet, ble Pipin misfornøyd med nærværet av kongelig makt utover ham selv. Da Karloman trakk seg tilbake, flyktet Grifo fra sin varetekt og flyktet til hertug Odilo av Bayern som var gift med Hiltrude, Pipins søster.
Odilo ble tvunget av Pipin til å anerkjenne frankisk overherredømme, men døde kort tid etterpå (18.januar 748). Pipin invaderte Bayern og innsatte Tassilo 3 som hertug under frankisk herredømme.

Navnet -den Lille - skal han ha fått på grunn av en bedrift som minnet om Davids kamp med Goliath. For å vise sine menn hva han dugde til, ga han seg nemlig i kamp med en løve, som han først hadde latt anfalle en vill okse, og skilte hodet fra kroppen på dem begge med et eneste sverdhugg. Fra det øyeblikk var det ingen som våget å måle krefter med Pipin.

Occupation:
Et par år etter Karl Martells død var det på ny blitt plassert en konge av Klodvigs ætt på tronen, men meningen var bare å ha ham der - som et fugleskremsel - mot rovfuglsvermene mens Pipin selv var borte på felttog i fiendeland. Da Pipin vendte hjem som seierherre, syntes han imidlertid det varmeningsløst å ha en slik skyggekonge ved siden av seg, og for å få en anstendig slutt på den ynkelige komedien, bestemte han seg for at det var på tide å gjøre det som hans far aldri hadde brydd seg med: gjøre karlongernes navn kongelige i loven slik det allerede reelt sett var.

Han sendte . etter råd og godkjenning fra alle franker - et sendebud til pave Sakarias og lot forespørre hos Hans Hellighet om det var rett og riktig med konger som ikke hadde noen makt.
Hva pavens svar ville bli, kunne det ikke herske noen tvil om. Spørsmålet var blitt stilt ham på et tidspunkt som var meget gunstig for Pipin. Den hellige fader levde nemlig i stor redsel for de forhatte langobardene, som nettopp da var i full gang med å forsøke å gjøre seg til herrer over hele Italia. De hadde alt underlagt seg de keiserlige besittelsene ved Ravenna, det såkalte Eksarkatet, og når som helst kunne turen komme til Roma.
Paven trengte altså en beskytter. Fra keiseren var det ingen hjelp å vente, for hans stridskrefter var bundet i øst i kampen mot islam. Den hellige fader ville ha vært en meget dårlig statsmann hvis han i en slik situasjon ikke hadde innsett verdien av å få frankernes mektige hersker til venn.
Hans svar på Pipins spørsmål ble følgelig: Det er bedre at den som har makten også bærer kongenavnet.

I kraft av denne uttalelsen ble så Pipin valgt til konge av frankerne i 751 eller 752 på en riksforsamling i Soissons, innsatt kanskje av Boniface, erkebiskop av Mainz. Landets fornemste biskoper salvet ham med hellig olje til bekreftelse på hans nye verdighet - som Samuel hadde salvet Saul og David. Dermed hadde kirken gitt den nykronede kongen sin velsignelse, og den burde vel kunne oppveie savnet av fødselsretten til tronen. Den siste merovinger måtte gå i kloster sammen med sin sønn. Pipin fikk snart anledning til å gjøre paven en gjentjeneste ved å styrke pavedømmet.

Som ventet, ble nemlig Hans Hellighet hardt presset av langobardenes konge, som fordret at romerne skulle betale skatt til ham. Forgjeves sendte paven sine sendemenn til ham - kongen bare - brølte som en løve - og slynget ut de forferdeligste trusler mot Roma. Forgjeves skrev også Den hellige fader til keiseren i Konstantinopel og anropte ham om bistand. Paven måtte da i sin nød se seg om etter annen hjelp, og han vendte seg til frankernes konge. Enda det var sent på høsten, foretok han en besværlig reise over Alpene for å samrå seg med Pipin om hjelp.

Kongen sendte sin 12 år gamle sønn Karl - den senere Karl den Store - sammen med flere fornemme menn for å møte paven på frankisk jord og eskortere ham videre. Selv hilste kongen Den hellige fader med store æresbevisninger, gjorde ydmykt knefall for ham og gikk et langt stykke - som en annen stallkar - ved siden av Hans Hellighets hest. Den hellige fader nølte nå ikke med å legge St.Peters sak i kongens hender, og Pipin påtok seg oppgaven som pavens og den hellige kirkes beskytter.

Forbundet mellom den hellige fader og frankernes konge ble ifølge gamle beretninger beseglet under dramatiske, delvis bibelske scener i middelaldersk regi: paven og hans klerker i sekk og aske lå nesegrus og anropte kongen om hjelp, mens de påkalte Gud og apostlene. Og straks Den hellige fader reiste seg, rakte kongen, hans sønner og stormenn ham hendene til tegn på at de ville stå ham bi.

Deretter viste paven sin takknemlighet ved selv høytidelig å salve Pipin til konge i kirken i Saint-Denis, og dessuten ble også begge hans sønner innvidd til sin vordende kongeverdighet på samme måte.
Inntrykket av den høytidelige handling ble ytterligere forsterket ved den forbannelse paven uttalte over enhver som dristet seg til å velge en annen enn en av Pipins sønner til konge, når den tid kom. Så var da - den hellige Peters velsignelse blitt utøst over frankernes konge.
I og med kroningen var Pipin og hans frankere - blant alle konger og folk blitt utvalgt til Guds eget folk - og Pipin hadde også fått et sterkt overtak over alle sine medbeilere til kronen.

Pipin styrket sin makt etter at pave Stefan 3 reiste hele veien til Paris for å velsigne Pipin i en prangende seremoni i Basilique Saint-Denis og gav ham tilleggstittelen - patricius Romanorum - (romernes patrisier). Ettersom forventet levealder var lav i de dager og Pipin ønsket kontinuitet i familien, velsignet paven også Pipins sønner, Karl og Karloman.

Hans takk kom i form av 2 krigstog til Italia, hvor han beseiret langobarderkongen Aistulf i 756 og - sannsynligvis etter avtale - overleverte de italienske områdene som keiseren ikke hadde maktet å forsvare, til pavestolen. Ved denne gaven fra den frankiske konge ble grunnen lagt til den senere Kirkestaten som var helt uavhengig av Bysants og omfattet omtrent hele det gamle Latium og den sydlige delen av Etruria foruten Eksarkatet.

Tidligere hadde det materielle grunnlag for pavens makt bestått av de domener som hadde tilfalt kirken ved gavebrev og testamenter rundt omkring på hele Apenninerhalvøya, på Sicilia, Sardinia og Korsika, ja til og med i Nord-Afrika, Syd-Gallia og Illyria. Dette kirkelige arvegodset fortsatte hele tiden å bestå ved siden av selve Kirkestatsområdet og vokste stadig ved nye donasjoner. Pipin ble - Patricius - og dermed Romas skytsherre.

Etter å ha skjenket kirken en slik stor almisse mente Pipin at han hadde skaffet seg forlatelse for alle sine synder. I hvert fall fremstilte han saken slik for keiseren da denne gjorde krav på å få tilbake de områdene Pipin hadde forært bort.

Ingen skatter i verden ville kunne formå meg til å frata St. Peter detsom jeg en gang har gitt ham, bedyret han. Pipin hadde - som en gang Moses og David, reddet Guds folk fra fiendens vold - og paven velsignet ham, hans hus og hele hans land. Romerne hadde stilt seg under de frankiske kongers protektorat.
Roma tilhørte ikke lenger det romerske keiserdømme, men til det frankiske rike.
Inntil da hadde den romerske kirke vendt sitt ansikt mot øst, sier den estnisk-tyske historieforskeren Johannes Haller. Nå vender den ryggen mot Østen og kaster seg i armene på frankerne.
Det er i landene i vest paven har funnet sin store fremtidsoppgave, først og fremst takket være misjonsarbeidet og karolingernes kraftige beskyttelse. Grunnleggelsen av Kirkestaten har hatt umåtelig betydning for Italias skjebne. Langobarderriket ble på den måten berøvet enhver mulighet til å utvikle seg til en mektig og enhetlig stat, og Apenninerhalvøya var for århundrer fremover dømt til splittelse.

Om Pipins regjering er det forøvrig å fortelle at han styrte sitt rike med kraft og klokskap og med hell fortsatte sin fars bestrebelser for å verge rikets grenser mot fiendtlige angrep. Han hadde en lykkelig evne til å forene kraft og myndighet med mildhet og forsonlighet. Etter krigen med langobardene formidlet han et godt forhold mellom dem og paven. og selv med keiseren i Konstantinopel kom han etter en tids forløp på ganske god fot.

Hans italienske politikk hadde ingen vidtgående hensikter, han ville bare trygge pavens selvstendighet overfor langobarder og østromere og derved skaffe seg et støttepunkt i Roma. Noen tanke om selv å skaffe seg besittelser syd for Alpene, hadde han ikke. Det var tilstrekkelig med andre, mer nærliggende utenrikspolitiske oppgaver, som ga ham mer enn nok å gjøre. Det var først hans store etterfølger som kom til å slå inn på nye veier i sin italienske politikk. Men like lite som Pipin hadde egne planer med Italia, ville han gi sin støtte til å virkeliggjøre de høytflyvende ideene som pavemaktens fremvekst etter hvert hadde fremkalt i Roma. Der hadde man nemlig begynt å drømme om intet mindre enn det vestromerske rikes fornyelse gjennom pavedømmet.

Slike fantasterier stilte Pipin seg kjølig avvistende til. I stedet rakte han keiseren hånden til forsoning ved å sende en utsending til Konstantinopel. Resultatet ble at de to fyrstene "lovet hverandre vennskap og troskap" og sendte gaver til hverandre. Blant gavene fra keiseren var det et orgel, et musikkinstrument som ingen hadde sett før i frankernes land, og de undret seg umåtelig da "orgelpipene ble beskjelet av belgenes åndedrett og etterlignet tordenens drønn, lyrens tone og cymballenes klang". Keiseren innledet også forhandlinger om ekteskap mellom sin sønn og en av Pipins døtre. Men kongen ville ikke høre på det øret. Han unnskyldte seg med at han ikke ville gifte bort barna sine til fremmede land og forøvrig ikke kunne love noe i denne forbindelse uten pavens samtykke.

Også med El-Mansur, kaliffen i Bagdad, innledet Pipin diplomatiske forbindelser, og de to fyrstene utvekslet sendemenn og ga hverandre gaver. Dehadde jo felles interesser overfor kalifatet i Cordoba. Men til noe samarbeid mellom øst og vest mot omajjadene i Spania kom det ikke.

Pipin døde i 768. Han hadde gjort begge sine sønner og etterkommere til regenter, men den yngste av dem døde snart etter, og Karl "den store" ble konge alene.

Historisk ser det ofte ut til at han er regnet som en mindre sønn og en mindre far av 2 store menn, selv om han var en stor mann etter sine egne bedrifter.

Han fortsatte å bygge opp det tunge kavaleriet som hans far satte i gang. Han opprettholdt den stående hæren som hans far grunnla for å beskytte riket og som dannet kjernen i hans regulære hær i krigstid. Han ikke bare opprettholdt sin fars politikk i å begrense maurerne til sine områder, men drev dem tilbake over Pyreneene da han tok Narbonne. Han fortsatte sin fars ekspansjon av den frankiske kirken (misjon i Tyskland og Skandinavia) og infrastrukturen (føydalisme) som ville bli ryggraden i middelalderens Europa. Hans styre var riktignok ikke like strålende som hans fars eller hans sønns, men det var historisk viktig og av stor fordel for den frankiske folk. Det kan hevdes at Pipins overtagelse av tronen og tittelen patrisier av Roma var forløpere til hans sønns keiserlige kroning som vanligvis blir sett på som grunnleggelsen av det tysk-romerske riket. Han gjorde karolingerne de jure, der hans far gjorde dem de facto, det herskende dynastiet av frankerne og den fremste makten i Europa. Mens han ikke var kjent som en stor general, var han ubeseiret i sin livstid.

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 258-263, 279.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 77.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 61.

Died:
Pipin døde i Saint Denis i 768 og er gravlagt der sammen med sin kone Bertrada.

Pepin married Bertrada av Laon, "Bertrada 2" about 0740. Bertrada (daughter of Charibert av Laon and Gisele, "Bertrade") was born about 0720 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; died on 13 Jul 0783 in Choisy, Paris, Ile-de-France, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Begravet i St.Denis. (d.12.juni?)

Other Events and Attributes:

• Occupation: Tyskland; Hertug av Alemannia, greve av Vinzgau.

Gerald married Emma av Alemannia og Swabia about 0758. [Group Sheet] [Family Chart]

Isanbart married Thietrade av Franken. [Group Sheet] [Family Chart]