Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1058, Polen; Hertug.

Notes:

Birth:
25.juli 1016?

Occupation:
Casimir 1 the Restorer (Polish: Kazimierz 1 Odnowiciel; b. Kraków, 25 July 1016 – d. Poznan, 28 November 1058), was a Duke of Poland of the Piast dynasty and the de jure monarch of the entire country from 1034 until his death.

He was the only son of Mieszko 2 Lambert by his wife Richeza, daughter of Count Palatine Ezzo of Lotharingia (of the Ezzonids) and granddaughter of Emperor Otto 2.

Casimir is known as the Restorer because he managed to reunite all parts of the Polish Kingdom after a period of turmoil. He reinstated Masovia, Silesia and Pomerania into his realm. However, he failed to crown himself King of Poland, mainly because of internal and external threats to his rule.

Relatively little is known of Casimir's early life. He must have spent his childhood at the royal court of Poland in Gniezno. In order to acquire a proper education, he was sent to one of the Polish monasteries in 1026. According to some older sources he initially wanted to have a career in the Church (it is probable that he held the post of oblate) and even asked for a dispensation to become a monk. This hypothesis, however, is not supported by modern historians. Regardless, he left church work for good in 1031.

Casimir's father, Mieszko 2, was crowned King of Poland in 1025 after the death of his father Boleslaw 1 the Brave. However, the powerful magnates of the country feared a strong central government like the one that existed under Boleslaw 1's rule. This led to considerable friction between the King and the nobility. Taking advantage of the King's precarious situation, Mieszko 2's older half-brother Bezprym and younger brother Otto turned against him and allied themselves with the Holy Roman Emperor Conrad 2, whose forces attacked Poland and regained Lusatia. Years of chaos and conflict followed, during which Mieszko 2 was forced to cede the throne to Bezprym in 1031, fled to Bohemia, was imprisoned by Duke Old?ich and castrated, returned to rule a portion of the kingdom, eventually regained the kingdom, and then died in May 1034 under suspicious circumstances.

Sometime during the reign of Bezprym, Casimir and his sisters were taken by their mother to Germany (her native land) for refuge. It has been reported that Queen Richeza brought the Polish royal crown and regalia to Emperor Conrad II at Bezprym's request to indicate his acceptance of the primacy of his western neighbor, although the Queen could have taken them for safekeeping, or they could have been brought to the Emperor by another means. At the time of his father's death in 1034, Casimir was about 18 years old and in Germany at the court of his uncle Hermann 2, Archbishop of Köln.

The central district of Greater Poland (Wielkopolska) revolted against the nobles and Catholic clergy in a mass rebellion. A pagan revival in the area lasted for several years. The district of Masovia seceded and a local lord, Mieclaw, formed a state of his own. A similar situation occurred in Pomerania.

In 1037 both the young prince and his mother returned to Poland and attempted to seize the throne. This precipitated a rebellion by local barons, which coupled with the so-called - Pagan Reaction - of the commoners, forced Casimir and Richeza to flee to Saxony.
However, soon Casimir returned to Poland and in 1038, once again, tried to regain power with the aide of his influential mother. This also failed and he had to flee again, this time to the Kingdom of Hungary where he was imprisoned by Stephen 1. The Dowager Queen remained in Germany as a nun until her death, in 1063.

Taking advantage of the chaos and his neighbour's weakness, Duke Bretislaus 1 of Bohemia invaded and ravaged the country in 1039. Lesser and Greater Poland were severely pillaged, Pozna? was captured, and Bretislaus sacked Gniezno, taking the relics of Saint Adalbert, Radim Gaudentius, and the five hermit brothers with him. On the way back he conquered part of Silesia, including Wroclaw, destroyed religious buildings which were built by Mieszko 1 during the feast of the conversion of Poland, and plundered Mieszko 1's tomb.

After initially escaping to Hungary, Casimir went to Germany, where in 1039 his relative the Emperor Henry 3 (who feared the increased power of the Bohemian ruler) gave him military and financial support. Casimir received a force of 1,000 heavy footmen and a significant amount of gold to restore his power in Poland. Casimir also signed an alliance with Yaroslav I the Wise, the Prince of Kievan Rus', who was linked with him through Casimir's marriage with Yaroslav's sister, Maria Dobroniega. With this support, Casimir returned to Poland and managed to retake most of his domain.

In 1041, Bretislaus, defeated in his second attempted invasion by Emperor Henry 3, signed a treaty at Regensburg (1042) in which he renounced his claims to all Polish lands except for Silesia, which was to be incorporated into the Bohemian Kingdom.
It was Casimir's success in strengthening royal power and ending internal strife that earned him the epithet of the Restorer.

The treaty gained Casimir a period of peace on the southern border and the capital of Poland was moved to Kraków, the only major Polish city relatively untouched by the wars. It is probable that the Holy Roman Emperor was pleased with the balance of power that had been restored to the region and forced Casimir not to crown himself the King of Poland. In 1046 Emperor Henry 3 held royal and imperial courts at Merseburg and Meissen, at which he ended the strife among the Duke of Pomerania (Dux Bomeraniorum), Duke Bretislaus of Bohemia, and Casimir 1.

In 1047 Casimir, aided by his Kievan brother-in-law, started a war against Masovia and seized the land. It is probable that he also defeated Mieclaw's allies from Pomerania and attached Gda?sk to Poland. This secured his power in central Poland. Three years later, against the will of the Emperor, Casimir seized Bohemian-controlled Silesia, thus securing most of his father's domain. In 1054 in Quedlinburg, the Emperor ruled that Silesia was to remain in Poland in exchange for a yearly tribute of 117 kg. of silver and 7 kg. of gold.

At that time Casimir focused on internal matters. To strengthen his rule he re-created the bishopric in Kraków and Wroclaw and erected the new Wawel Cathedral. During Casimir's rule heraldry was introduced into Poland and, unlike his predecessors, he promoted landed gentry over the dru?yna as his base of power. One of his reforms was the introduction, to Poland, of a key element of feudalism: the granting of fiefdoms to his retinue of warriors, thus gradually transforming them into medieval knights.

Casimir married Maria Dobroniega (ca. 1012–1087), daughter of Grand Duke Vladimir 1 of Kiev. There is no consensus among historians as to when it took place. Wladymir D. Koroliuk said that it was in 1039, Aleksej A. Szachmatow and Iwan Linniczenko 1041, while Dymitr S. Lichaczew 1043.

Casimir and Maria had 5 children:

1. Boleslaw 2 the Bold (ca. 1043 – 2/3 April 1081/82).

2. Wladyslaw 1 Herman (ca. 1044 – 4 June 1102)

3. Mieszko (16 April 1045 – 28 January 1065).

4. Otto (ca. 1046–1048).

5. Swietoslawa (ca. 1048 – 1 September 1126), married ca. 1062 to Duke (from 1085, King) Vratislaus 2 of Bohemia.

Casimir married Maria Dobronega av Kiev about 1039. Maria (daughter of Jaroslav av Kiev, "Jaroslav 1" and Ingegjerd (Irina) Olofsdatter av Sverige, "av Kiev") was born about 1012; died about 1087. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
There is no consensus among historians as to when it took place. Wladymir D. Koroliuk said that it was in 1039, Aleksej A. Szachmatow and Iwan Linniczenko 1041, while Dymitr S. Lichaczew 1043.

1. Vladislav (Wladyslaw) av Polen, "Vladislav 1" was born about 1044; died on 4 Jun 1102.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1034, Polen; Konge.

Mieszko married Richiza av Saalfeld og Lothringen about 1013. Richiza (daughter of Ezzo av Lothringen and Mathilde av Sachsen) was born about 0994; died on 21 Mar 1063 in Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Pfalz-Lorraine.

Died:
Saalfeld

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1024, Polen; Konge av Polen fra 1024, og regnes for rikets grunnlegger.

Boloslav married Hemmilde av Slavekia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Lothringen.

Ezzo married Mathilde av Sachsen about 0991. Mathilde (daughter of Otto, "Otto 2" and Theophano Sclerena av Bysants) was born about 0981; died about 1025. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
Mathilde gift bare 10 år gammel.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0960, Polen; Hertug.

Notes:

Birth:
There is no certain information on Mieszko 1's life before he took control over his lands. Only the Lesser Poland Chronicle gives the date of his birth as somewhere between the years 920-931 (depending on the version of the manuscript), however, modern researchers don't recognize the Chronicle as a reliable source. Several historians on the basis of their investigations postulated the date of Mieszko 1's birth to have been between 922-945; the activity of the Duke in his final years of life puts the date of his birth closer to the latter year.

Occupation:
A member of the Piast dynasty, he was son of Siemomysl; grandchild of Lestek; father of Boleslaw 1 the Brave, the first crowned King of Poland; likely father of Swietoslawa (Sigrid), a Nordic Queen; and grandfather of her son, Cnut the Great.
The first historical ruler of Poland, Mieszko 1 is considered the de facto creator of the Polish state. He continued the policy of both his father and grandfather, who were rulers of the pagan tribes located in the area of present Greater Poland. Either through alliances or by use of military force, Mieszko extended the ongoing conquests and early in his reign subordinated Kuyavia and probably Gdansk Pomerania and Masovia. For most of his reign, Mieszko 1 was involved in warfare for the control of Western Pomerania, eventually conquering it up to the vicinity of the lower Oder. During the last years of his life he fought the Bohemian state, winning Silesia and probably Lesser Poland.
Mieszko 1's marriage in 965 to the Czech Premyslid princess Dobrawa and his baptism in 966 put him and his country in the cultural sphere of Western Christianity. Apart from the great conquests accomplished during his reign (which proved to be fundamental for the future of Poland), Mieszko 1 was renowned for his internal reforms, aimed at expanding and improving the so-called war monarchy system.
According to existing sources, Mieszko 1 was a wise politician, a talented military leader and charismatic ruler. He successfully used diplomacy, concluding an alliance with Bohemia first, and then with Sweden and the Holy Roman Empire. In foreign policy, he placed the interests of his country foremost, even entering into agreements with former enemies. On his death, he left to his sons a country of greatly expanded territory, with a well-established position in Europe.
Mieszko 1 also enigmatically appeared as "Dagome" in a papal document dating to about 1085, called Dagome iudex, which mentions a gift or dedication of Mieszko's land to the Pope (the act took place almost a hundred years earlier).

There are three major theories concerning the origin and meaning of Mieszko 1's name. The most popular theory, proposed by Jan Dlugosz, explains that Mieszko is a diminutive of Mieczyslaw, a combination of two elements or lexemes: Miecz meaning sword and Slaw meaning famous. Today, this theory is rejected by the majority of Polish historians, who consider the name Mieczyslaw to have been invented by Dlugosz to explain the origin of the name Mieszko. Today, we know that ancient Slavs never formed their names using either animal names or weapon names. Ancient Slavic names were abstract in nature. The same explanation rules out another theory about the origin of the name Mieszko, which links the name with the Polish word mis/misko meaning bear, as no animal names were used to form honorable Polish names among Polish nobility.
The second most popular theory about the origin and sense of Mieszko's name can be traced to the very old legend, firstly described by Gallus Anonymus, according to which Mesco (the Latinized form used by the earliest sources) was blind during his first seven years of life. The chronicler related this story (a typical medieval allegory) as follows:
At that time (after Mieszko recovered his eyesight) Prince Siemomysl urgently asked the elderly people of his country whether his son's blindness conveyed some miraculous meaning. They explained that this blindness meant that Poland was blind back then, but from now was going to be illuminated by Mieszko and elevated over the neighboring nations.
This interpretation was a clear reference to the later baptism of the Duke:
Poland was indeed blind before, knowing nothing about the true God or the principles of the Catholic faith, but thanks to the enlightenment of Mieszko the country also had become enlightened, because when he adopted the faith, the Polish nation was saved from death and destruction.
In addition, it is known that the Slavic word "mzec" can be interpreted as ?having his eyes closed? or ?be blind?. Yet again, today it is almost certain that this legend was used as a metaphor, in allusion to the old Slavic pagan ceremony known as the "postrzyzyny": During that ceremony hair cutting was performed to every boy at the age of seven. In that symbolic rite a child became a man. That explains that Mieszko wasn't blind in fact. He was blind only metaphorically. Besides his son?s name was also Mieszko and it is hard to believe that he was also blind. In addition, as we know today ancient Slavs used only abstract names among nobility.
The third theory links the name of Mieszko with his other name, Dagome, as it appeared in the document called Dagome iudex. We know this document only from a copy prepared by an anonymous monk who was not familiar with Polish language or Polish names. It is possible that while copying the document he made a mistake and wrote down Dagome instead of Dagomer or even Dagomir. The name Dagomir is used to this day and its construction is similar to other Polish names like for example: Wladimir/Wlodzimierz or Casimir/Kazimierz. The evolution of the ?-mir? element to ?-mierz? is due to two separate developments: first, the regular change of the vowel "i" to "(i)e" before "r", and second, the modification of the nominative case by the vocative for certain names (hence, Kazimierz replaced Kazimier based on the vocative Kazimierze). It is debatable whether the name Mieszko is a nickname formed from the second part of the name *Dago-mierz, since the merger in pronunciation of "sz" with the devoiced "rz" which would appear in this position is quite recent. The word mir can be translated as peace. However, some historians believe that the word "Dagome" is a melding of two names: the Christian "Dago," for "Dagobert" (Mieszko's hypothetical baptismal name), and the Slavic "Me," for "Mieszko." The Latin word "iudex" ("judge") would be used in the meaning of "prince." Another interpretation is that "Dagome iudex" is a corruption of "Ego Mesco dux" ("I, Prince Mieszko").

Mieszko 1 took over the tribal rule after his father's death ca. 950?960, probably closer to the latter date. Due to the lack of sources it is not possible to determine exactly which lands he inherited. Certainly among them were the areas inhabited by the Polans and Goplans, as well as the Sieradz-Leczyca lands and Kuyavia. It is possible that this state included also Masovia and Gdansk Pomerania. Soon the new ruler had faced the task of integrating the relatively large, ethnically and culturally heterogeneous territory. Although the residents of areas controlled by Mieszko spoke mostly one language, had similar beliefs and reached a similar level of economic and general development, they were socially connected primarily by tribal structures. It appears that the elders cooperating with the Duke first felt the need for super-tribal unity, as expansion allowed them to broaden their influence.
Mieszko and his people were described around 966 by Abraham ben Jacob, a Sephardi Jewish traveller, who at that time visited the Prague court of Duke Boleslav 1 the Cruel. Abraham presented Mieszko 1 as one of the four Slavic "kings", reigning over a vast "northern" area, with a highly regarded and substantial military force at his disposal. More precise contemporary records regarding Mieszko were compiled by Widukind of Corvey, and half a century later, by Bishop Thietmar of Merseburg.
By the time Mieszko 1 took over from his father, the Polans' tribal federation of Greater Poland had for some time been actively expanding. Continuing this process, perhaps in the first years of Mieszko's reign, if it had not been done already by his father, Mieszko 1 conquered Masovia. Likely also during that period or earlier, at least partially Gdansk Pomerania was obtained. Mieszko's interests were then concentrated mainly on areas occupied by the eastern (near the Oder River) branches of the Polabian Slavs; some of them became soon subordinated by him. As Widukind of Corvey wrote, Mieszko ruled over the tribe called the Licicaviki, now commonly identified with the Polabian Lubusz Land. Having the control over those more western (in respect to the original homeland of the Polans) tribes, Mieszko had entered the German sphere of influence.
In 963 the German Margrave Gero conquered territories occupied by the Polabian Lusatian and Slupian tribes, and as a result came into direct contact with the Polish state. At the same time (about 960) Mieszko I began his expansion against the Velunzani and Lutici tribes. The war was recorded by the chronicler Abraham ben Jacob. According to him, Mieszko 1 had fought against the Weltaba tribe, commonly identified with the Veleti. Wichmann the Younger, a Saxon nobleman who was then a leader of a band of Polabian Slavs, defeated Mieszko twice, and around 963 a brother of Mieszko, whose name is unknown, was killed in the fighting. The frontiers at the mouth of the Oder River were also desired by the German margraves. In addition, the Veleti Bohemia, which at that time possessed Silesia and Lesser Poland regions, constituted a danger for the young state of the Polans.

Probably in 964 Mieszko began negotiations with the Bohemian ruler Boleslav I the Cruel. As a result, in 965 Mieszko I married his daughter Dobrawa (also named Dobrava, Doubravka or Dabr?wka). The initiative of the Polish-Bohemian_Alliance alliance is likely to have come from the Polish ruler. It is probable that the marriage was officially arranged in February 965.
The next step was the baptism of Mieszko. There are different hypotheses concerning this event. Most often it is assumed that it was a political decision, intended to bring Mieszko's state closer to the Czechs and to facilitate his activities in the Polabian Slavs area. At the same time, the baptism decreased the likelihood of future attacks by German margraves and deprived them of the opportunity to attempt Christianization of Mieszko's lands by force. An additional reason could be Mieszko's desire to remove from power the influential pagan priest class, who may have been blocking his efforts to establish a more centralized rule.
A different hypothesis is linked with the above-mentioned acceptance of the veracity of Gero's invasion of Poland. According to it, it was the attack of the Margrave that forced the Christianization, which was to be an act of subordination to the Emperor, done without the mediation of the Pope.
Still other motives were responsible according to Gallus Anonymus, who claimed that it was the Bohemian Princess Dobrawa who convinced her husband to change his religion. Likewise chronicler Thietmar attributes Mieszko's conversion to Dobrawa's influence. There are no reasons to negate Dobrawa's role in Mieszko's acceptance of Christianity; however crediting rulers' wives with positive influence over their husbands' actions was a common convention at that time.

It is generally recognized that the baptism of Mieszko I took place in 966. The place is unknown; it could have had happened in any of the cities of the Empire (possibly Regensburg), but also in one of the Polish towns like Gniezno or Ostr?w Lednicki. The belief that the baptism was accomplished through the Czechs in order to avoid the dependence on Germany and the German Church is incorrect, because Bohemia would not have its own church organization until 973. At the time of the baptism of Mieszko the existing Bohemian church establishment was a part of the Regensburg diocese. Thus, if the Polish ruler accepted the baptism through Prague's mediation, it had to be sanctioned in Regensburg. However, the religious vocabulary (words like baptism, sermon, prayer, church, apostle, bishop or confirmation) were adopted from the Czech language and had to come from Dobrawa's entourage and the church elements that arrived with her. Perhaps with her also came the first Polish bishop, Jordan. It could be that the reason for the Czech preference of Mieszko was the existence in Bohemia of a mission which followed the precepts of the Byzantine Greek brothers and later saints Cyril and Methodius, who developed and performed the liturgy in the Slavic rite, more readily understood by Mieszko and his subjects. The Slavic rite church branch had survived in Bohemia for another hundred years after Mieszko's baptism.

Through the adoption of Christianity Mieszko I included his Polish state in the community European western Latin rite Christian states. The Holy Roman Empire or any other Christian country, in theory, had no right to attack Poland under the pretext of spreading Christianity or for other unjust reasons, because the Duke of the Polans had become a member of the Christian circle.
The baptism also started the spread of the Latin culture into Poland, with the first literate and educated churchmen-advisers joining Mieszko's court. The missionary bishopric started by Jordan in 968 used the Latin liturgy and was directly subordinate to the Papacy. Churches were being built at Gniezno, Poznan, Ostr?w Lednicki and elsewhere. The existence of the missionary diocese emphasized the individuality and independence of the Polish state.
At the time of the reign of Mieszko there was no single place serving as the capital, instead he built several palatiums around his country. The most important locations were Poznan (Ostr?w Tumski), Gniezno and Ostr?w Lednicki. The latter was a ring-fort some 500 meters in circumference, containing the duke's residence, a stone palace, the country's first monumental architecture.
The Christianization had also led to political changes. The emergent power structures were independent of the traditional tribal elders and limited their authority. Clergy who arrived in the country contributed to the development of education and culture, and of the state administration and diplomacy. At the end of Mieszko's reign (ca. 990) Poland began to pay tribute to the pope (Peter's Pence).
However, the conversion of the Polish population into Christianity was a long-term process and was not be completed during the reign of Mieszko I. The duke probably had to deal with rebellions led by the old pagan priest caste. In some villages, the old Slavic beliefs and customs were continued until the 16th century.

After the normalization of relations with the Holy Roman Empire and Bohemia, Mieszko I returned to his plans of conquest of the more western part of Pomerania. On 21 September 967 the Polish-Bohemian troops prevailed in the decisive battle against the Wolinians led by Wichmann the Younger, which gave Mieszko the control over the mouth of the Odra River. The German margraves had not opposed Mieszko's activities in Pomerania, perhaps even supported them; the death of the rebellious Wichmann, who succumbed to his wounds soon after the battle, may have been in line with their interests. A telling incident took place after the battle, a testimony to Mieszko's high standing among the Empire's dignitaries, just one year after his baptism: Widukind of Corvey reported that the dying Wichmann asked Mieszko to hand over Wichmann's weapons to Emperor Otto I, to whom Wichmann was related. For Mieszko the victory had to be a satisfying experience, especially in light of his past defeats inflicted by Wichmann.
The exact result of Mieszko's fighting in Western Pomerania is not known. Subsequent loss of the region by Mieszko's son Boleslaw Chrobry suggests that the conquest was difficult and the hold over that territory rather tenuous. In one version of the legend of St. Wojciech it is written that Mieszko I had his daughter[30] married to a Pomeranian prince, who previously voluntarily was washed with the holy water of the baptism in Poland. The above information, as well as the fact that Boleslaw lost Western Pomerania, suggest that the region was not truly incorporated into the Polish state, but only became a fief. This conjecture seems to be confirmed in the introduction of the first volume of the chronicles of Gallus Anonymus concerning the Pomeranians: Although often the leaders of the forces defeated by the Polish duke sought salvation in baptism, as soon as they regained their strength, they repudiated the Christian faith and started the war against Christians anew.

In 972 Poland suffered the attack of Odo 1, Margrave of the Saxon Ostmark. According to the chronicles of Thietmar, this attack was an arbitrary action, without the consent of the Emperor:
Meanwhile, the noble Margrave Hodo, having collected his army attacked Mieszko, who has been faithfully paying tribute to the Emperor (for the lands) up the Warta river.
See also: Battle of Cedynia
There are different hypotheses concerning the reasons for this invasion. Possibly Margrave Odo wanted to stop the growing power of the Polish state. Very likely Odo wanted to protect the Wolinian state, which he considered his zone of influence, from the Polish take-over. Possibly the Wolinians themselves called the Margrave and asked his help. In any event, Odo's forces moved in and on 24 June 972 twice engaged Mieszko's army at the village of Cidini, commonly identified with Cedynia. At first, the Margrave defeated Mieszko's forces; subsequently the Duke's brother Czcibor defeated the Germans in the decisive stage, inflicting great losses among their troops. It may be that Mieszko intentionally staged the retreat, which was followed by a surprise attack on the flank of the German pursuing troops. After this battle, Mieszko and Odo were called to the Imperial Diet in Quedlinburg in 973 to explain and justify their conduct. The exact judgment of the Emperor is unknown, but it's certain that the sentence wasn't carried out because he died a few weeks after the Diet. It is commonly assumed that the sentence was unfavorable to the Polish ruler. Some sources indicate that Mieszko was not present in Quedlinburg during the gathering; instead, he had to sent his son Boleslaw as a hostage.
Mieszko's conflict with Odo I was a surprising event because, according to Thietmar, Mieszko respected the Margrave highly. Thietmar wrote the following:
Mieszko would never wear his outdoor garment in a house where Odo was present, or remain seated after Odo had gotten up.
It is believed that in practical terms the victory at Cedynia sealed Western Pomerania's fate as Mieszko' dependency.

According to archaeological research, during the 970s the Sandomierz region and the Przemysl area inhabited by the Lendians became incorporated into the Polish state. None of it is certain for the lack of written sources. It is possible that especially the Przemysl area, inhibated by the Lendians and the White Croats, belonged at that time to Bohemia, which supposedly extended up to the Bug River and Styr River. The Primary Chronicle states that in 981 Vladimir of the Rurik Dynasty went towards the Lachy and took their towns: Przemysl, Czerwien and other strongholds (...). The exact interpretation of this passage is uncertain, because the Ruthenian word "Lachy" meant both the Poles in general and the southeastern Lendians tribe. Mieszko's conquest of Sandomierz could also have taken place later, together with the take-over of the Vistulans (western and central Lesser Poland).
Some historians suggest that the regions of Sandomierz, Lublin and Czerwien (western Red Ruthenia) were indeed annexed by Mieszko's state in the 970s, as lands valuable for trade reasons and as a starting point for a future attack against what was to become Lesser Poland, then in the hands of Bohemia. Sandomierz under this scenario was the central hub of the area, with Czerwien, Przemysl and Chelm assuming the function of defensive borderland strongholds.

After the death of Emperor Otto 1 in 973 Mieszko, like his brother-in-law, Duke Boleslav 2 of Bohemia, joined the German opposition in support of the attempted imperial succession of Henry 2, Duke of Bavaria. Mieszko may have been motivated by revenge because of the (presumably) negative verdict of the Quedlinburg summit, but may be more importantly he wanted more favorable terms for his cooperation with Germany. The participation of Mieszko in the conspiracy against Otto 2 was documented in only one source, the chronicles of the monastery in Altaich in its entry for the year 974. The Duke of Bavaria was defeated, and Emperor Otto 2 regained full power. Shortly afterwards the young emperor waged a retaliatory expedition against Bohemia, forcing in 978 Duke Boleslav into submission.

In 977 Mieszko's wife, Dobrawa, died. At first there were no apparent repercussions, as the Polish ruler had maintained his alliance with Bohemia.
In 979 Otto 2 supposedly attacked Poland. Mention of this event can be found in the Chronicle of the Bishops of Cambrai from the 11th century. The effects of this expedition are unknown, but it is suspected that the Emperor did not succeed. Due to bad weather, the Emperor was back at the border of Thuringia and Saxony in December of that year. It is uncertain whether the invasion actually took place. The chronicle only stated that it was an expedition "against the Slavs". Archaeological discoveries appear to support the thesis of Otto 2's invasion. In the last quarter of the 10th century there had been a radical expansion of the fortifications at Gniezno and Ostr?w Lednicki, which may be associated with the Polish-German war, or the expectation of such. The duration of the expedition suggests that it may have reached as far east as the vicinity of Poznan.

The Polish-German agreement was concluded in the spring or possibly summer of 980, because in November of that year Otto II left his country and went to Italy. It appears that during this time Mieszko I married Oda, daughter of Dietrich of Haldensleben, Margrave of the Northern March, after abducting her from the monastery of Kalbe.[46] Chronicler Thietmar described the event as follows:
When Boleslaw's mother died his father married, without permission from the Church, a nun from the monastery in Kalbe, daughter of Margrave Dietrich. Oda was her name and her guilt was great. For she scorned her vows to God, and gave preference to the man of war before him (...). But because of the concern for the well-being of the homeland and the necessity to secure its peace, the event caused no break of relations, instead a proper way was found to restore concord. For thanks to Oda the legion of followers of Christ became augmented, many prisoners returned to their country, the shackled had their chains taken off, and the gates of prisons were opened for the trespassers.
Although Thietmar made no mention of warfare that possibly took place on this occasion, the information on the return of the accord, acting for the good of the country and release of prisoners indicate that a conflict actually did occur.[48]
The marriage with Oda considerably affected the position and prestige of Mieszko, who entered the world of Saxon aristocracy. As a son-in-law of Margrave Dietrich, he gained an ally in one of the most influential politicians of the Holy Roman Empire. As the Margrave was a distant relative of the Emperor, Mieszko became a member of the circle connected to the imperial ruling house.

Probably in the early 980s Mieszko allied his country with Sweden against Denmark. The alliance was sealed with the marriage of Mieszko's daughter Swietoslawa with the Swedish king Erik. The content of the treaty is known from the not entirely reliable, but originating directly from the Danish court tradition account given by Adam of Bremen. In this text, probably as a result of confusion, he gives instead of Mieszko's name the name of his son Boleslaw:
The King of the Swedes, Erik, entered into an alliance with the very powerful King of the Polans, Boleslaw. Boleslaw gave Erik his daughter or sister. Because of this cooperation the Danes were routed by the Slaves and the Swedes.
Mieszko decided on the alliance with Sweden probably in order to help protect his possessions in Pomerania from the Danish King Harald I and his son Sweyn. They may have acted in cooperation with the Wolinian autonomous entity. The Danish were defeated ca. 991 and their ruler was expelled. The dynastic alliance with Sweden had probably affected the equipment and composition of Mieszko's troops. Perhaps at that time the Varangian warriors were recruited; their presence is indicated by archaeological excavations in the vicinity of Poznan.

In 982 Emperor Otto 2 suffered a disastrous defeat against the Saracens in Italy. The resulting weakness of the imperial power was exploited by the Lutici, who initiated a great uprising of the Polabian Slavs in 983. The German authority in the area ceased to exist and the Polabian tribes began to threaten the Empire. The death of Otto 2 at the end of that year contributed further to the unrest. Ultimately the Lutici and the Obotrites were able to liberate themselves from the German rule for the next two centuries.
The Emperor left a minor successor, Otto 3. The right to care for him and the regency powers were claimed by Henry 2 of Bavaria. Like in 973, Mieszko and the Czech duke Boleslav II took the side of the Bavarian duke. This fact is confirmed in the chronicle of Thietmar:
There arrived (at the Diet of Quedlinburg) also, among many other princes: Mieszko, Msciwoj and Boleslav and promised to support him under oath as the king and ruler.
In 984 the Czechs took over Meissen, but in the same year Henry 2 gave up his pretension to the German throne.
The role played by Mieszko 1 in the subsequent struggles is unclear because the contemporary sources are scarce and not in agreement. Probably in 985 the Polish ruler ended his support for the Bavarian duke and moved to the side of the Emperor. It is believed that Mieszko's motivation was the threat posed to his interests by the Polabian Slavs uprising. The upheaval was a problem for both Poland and Germany, but not for Bohemia. In the Chronicle of Hildesheim, in the entry for the year 985 it is noted that Mieszko came to help the Saxons in their fight against some Slavic forces, presumably the Polabians.
One year later, the Polish ruler had a personal meeting with the Emperor, an event mentioned in the Annals of Hersfeld:
Otto the boy-king ravaged Bohemia, but received Mieszko who arrived with gifts.
According to Thietmar and other contemporary chronicles the gift given by Mieszko to the Emperor was a camel. The meeting consolidated the Polish-German alliance, with Mieszko joining Otto's expedition against a Slavic land, which together they wholly devastated (...) with fire and tremendous depopulation. It is not clear which Slavic territory was invaded. Perhaps another raid against the Polabians took place. But there are indications that it was an expedition against the Czechs, Mieszko's first against his southern neighbors. Possibly on this occasion the Duke of the Polans accomplished the most significant expansion of his state, the take-over of Lesser Poland.
The Thietmar's relation however raises doubts as to whether the joined military operation actually happened. The chronicler claims that a settlement was then concluded between the Emperor and the Bohemian ruler Boleslav 2 the Pious, which is not mentioned in any other source and is contrary to the realities of the political situation at that time.
Another debatable point is Thietmar's claim that Mieszko subordinated himself to the King. Most historians believe that it was only a matter of recognition of Otto's royal authority. Some suggest that a fealty relationship could in fact be involved.

Whether or not the German-Polish invasion of Bohemia actually happened, the friendly relations between the Czechs and the Poles came to an end. Bohemia resumed its earlier alliance with the Lutici, which caused in 990 a war with Mieszko, who was supported by Empress Theophanu. Duke Boleslav 2 was probably the first one to attack. As a result of the conflict Silesia was taken over by Poland. However, the annexation of Silesia possibly took place around 985, because during this year the major Piast strongholds in Wroclaw, Opole and Glog?w were already being built.
The issue of the incorporation of Lesser Poland is also not completely resolved. Possibly Mieszko took the region before 990, which is indicated by the vague remark of Thietmar, who wrote of a country taken by Mieszko from Boleslav. In light of this theory, the conquest of Lesser Poland could be a reason for the war, or its first stage. Many historians suggested that the Czech rule over Lesser Poland was only nominal and likely limited to the indirect control of Krak?w and perhaps a few other important centers. This theory is based on the lack of archaeological discoveries, which would indicate major building investments undertaken by the Bohemian state.
Lesser Poland supposedly after its incorporation had become the partition of the country assigned to Mieszko's oldest son, Boleslaw, which is indirectly indicated in the chronicle of Thietmar.
Some historians, on the basis of the chronicle of Cosmas of Prague, believe that the conquest of the lands around the lower Vistula River took place after Mieszko's death, specifically in 999. There is also a theory according to which during this transition period Lesser Poland was governed by Boleslaw Chrobry, whose authority was granted to him by the Bohemian duke.

At the end of his life (ca. 991-92), Mieszko 1, together with his wife Oda and their sons, issued a document called Dagome iudex, where the Polish ruler placed his lands under the protection of the Pope and described their borders. Only a later imprecise summary of the document has been preserved.
There are two main theories concerning reasons behind the issuing of Dagome iudex:
According to the first theory the document was an effort to transform the existing missionary bishopric into a regular organization of the Catholic Church, that would cover all of Mieszko's state. This understanding implies that the arrangement led to payment by Poland of Peter's Pence.
The second theory assumes that the document was created in order to protect the interests of Mieszko's second wife Oda and their sons (who were named in the document) after Mieszko's death. Boleslaw, Mieszko's eldest son, whose mother was Dobrawa, was not named in the document. However, one of Mieszko's and Oda's sons, Swietopelk, also was not mentioned.
Dagome iudex is of capital importance for Polish history because it gives a general description of the Polish state's geographical location at the end of Mieszko's reign.

During his last years of life Mieszko remained loyal to the alliance with the Holy Roman Empire. In 991 he arrived at a gathering in Quedlinburg, where he participated in the customary exchange of gifts with Otto 3 and Empress Theophanu. In the same year he took part in a joint expedition with the young king to Brandenburg.
Mieszko died on 25 May 992. Sources give no reasons to believe that his death occurred from causes other than natural. According to Thietmar the Polish ruler died in an old age, overcame with fever. Probably he was buried in the Poznan Cathedral. The remains of the first historical ruler of Poland have never been found and the place of his burial is not known with certainty. In 1836?1837 a cenotaph was built for Mieszko I and his successor Boleslaw 1 the Brave in the Golden Chapel (Polish: Zlota Kaplica) at the Poznan Cathedral, where the damaged remains found in the 14th century tomb of Boleslaw were placed.
According to Thietmar Mieszko I divided his state before his death among a number of princes. They were probably his sons: Boleslaw I the Brave, Mieszko and Lambert.
In 1999 the archeologist Hanna K?cka-Krenz located what's left of Mieszko's palace-chapel complex in Poznan.

According to Gallus Anonymus, before becoming a Christian Mieszko had seven pagan wives, whom he had to get rid of as he married Dobrawa. Nothing is known for sure of any children from these relationships. Some sources show the possibility that Adelajda or Adleta (b. 950/60 ? d. aft. 997), first wife of Duke Mih?ly of Gran (Esztergom) and then wife of her brother-in-law G?za, Grand Prince of the Magyars, was Mieszko's daughter (born from a chronological point of view from one of the pagan wives) and not his sister as is given in the majority of web sources.

In 965, before his baptism, Mieszko married Dobrawa (b. 940/45 ? d. 977), daughter of Boleslav I the Cruel, Duke of Bohemia. They had two children:
1.Boleslaw I the Brave (Chrobry) (b. 967 ? d. 17 June 1025).
2.Swietoslawa (Sigrid) (b. 968/72 ? d. ca. 1016), married first to Eric the Victorious, King of Sweden and later to Sweyn Forkbeard, King of Denmark. From her second marriage, she probably was the mother of Cnut the Great, King of Denmark, Norway and England.

According to one hypothesis there was another daughter of Mieszko, married to a Pomeranian Slavic Prince; she could be a daughter of Dobrawa or of one of the previous pagan wives. Also, a theory exists (apparently based on Thietmar and supported by Oswald Balzer in 1895) that Vladivoj, who ruled as Duke of Bohemia in 1002?1003, was a son of Mieszko and Dobrawa. Although most modern historians reject this claim, Bohemian historiography supported the Piast parentage of Vladivoj.

In 978/79 Mieszko I married Oda (b. 955/60 ? d. 1023), daughter of Dietrich of Haldensleben, Margrave of the Northern March. She was abducted by her future husband from the monastery of Kalbe. They had three sons:
1.Mieszko (b. ca. 979 ? d. aft. 992/95).
2.Swietopelk (b. ca. 980 ? d. bef. 991?).
3.Lambert (b. ca. 981 ? d. aft. 992/95).

After a struggle for power between Boleslaw 1 and Oda with her minor sons (Boleslaw's half-brothers), the eldest son of Mieszko 1 took control over all of his father's state and expelled his stepmother and her sons from Poland.

Died:
Sources give no reasons to believe that his death occurred from causes other than natural. According to Thietmar the Polish ruler died in an old age, overcame with fever. Probably he was buried in the Poznan Cathedral.

Mieszko married Dobrawa (Doubravka) av Böhmen between 0965 and 0966. Dobrawa (daughter of Boleslav (Boleslaus) av Böhmen, "Boleslav 1" and Biagota) was born between 0940 and 0945 in Böhmen, Tsjekkia; died about 0977. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Dobrawa (Dabrówka) (Czech: Doubravka, Polish: Dobrawa) var en bøhmisk (tsjekkisk) prinsesse. Hun tilhørte dynastiet Premislovci og var datter av hertug Boleslav 1 av Böhmen og Adiva av England, som var datter av kong Edvard den eldre.

Dobrawa's date of birth is not known. The only indication is communicated by the chronicler Cosmas of Prague, who stated that the Bohemian princess at the time of her marriage with Mieszko I was an old woman. The message is regarded as tendentious and of little reliability, and some researchers believe that the statement was made with malicious intent. It is possible that in the statement about Dobrawa's age, Cosmas was making a reference to the age difference between her and her sister Mlada. That would give him a basis for determining Dobrawa as old. It also found that Cosmas confuses Dobrawa with Mieszko 1's second wife Oda, who at the time of her marriage was around 19–25 years old, a relatively advanced age for a bride according to the customs of the Middle Ages. Some researchers have taken up speculative views, such as Jerzy Strzelczyk, who assumed that in the light of contemporary concepts and habits of marriage of that time (when as a rule marriages were contracted with teenage girls) is assumed that Dobrawa had passed her early youth, so, it's probable that she was in her late teens or twenties.

Died:
Dobrawa died in 977. In his study of 1888, Józef Ignacy Kraszewski wrote that her tomb was discovered in Gniezno Cathedral. It was a simple stone marked with a cross. Purple robes and a weighty gold loincloth were the only objects found in her tomb.

A similar view of Dobrawa's burial place was expressed earlier, in 1843, by Edward Raczynski in his study Wspomnienia Wielkopolski to jest województw poznanskiego, kaliskiego i gnieznienskiego (Memories of the Greater Poland districts of Poznan, Kalisz and Gniezno). However, the burial place of the Bohemian princess is now considered to be unknown.

Dobrawa's death weakened the Polish-Bohemian alliance, which finally collapsed in the mid-980s.

Notes:

Married:
According to earlier sources, Dobrawa urged her husband Mieszko 1 of Poland to accept baptism in 966, the year after their marriage. Modern historians believe, however, that the change of religion by Mieszko was one of the points discussed in the Polish-Bohemian agreement concluded soon before his marriage with Dobrawa. Her role in his conversion is not considered now to be as important as it is often represented in medieval chronicles.

In the second half of 964 an alliance between Boleslav 1 the Cruel, Duke of Bohemia, and Mieszko 1 of Poland was concluded. In order to consolidate the agreement, in 965 Boleslav 1's daughter Dobrawa was married to Mieszko 1. There was a difference of religion between the spouses; she was a Christian, he was a pagan.

Two independent sources attribute Dobrawa's important role in the conversion to Christianity of Mieszko 1 and Poland. The first is the chronicles of Thietmar, who was born two years before the death of Dobrawa. He wrote that the Bohemian princess tried to persuade her husband to accept Christianity (even at the cost of breaking their marriage and with it the Polish-Bohemian Alliance). It the end, she finally obtained the conversion of Mieszko 1 and with him, of all Poland.
In turn, the 12th century chronicler Gallus Anonymus says that Dobrawa came to Poland surrounded by secular and religious dignitaries. She agreed to marry Mieszko I providing that he was baptized. The Polish ruler accepted, and only then was able to marry the Bohemian princess.
However, modern historians allege that the baptism of Mieszko I was dictated by political benefits and should not be attributed to any action of Dobrawa, who according to them had virtually no role in the conversion of her husband. They note that the conversion of Mieszko 1 thanks to Dobrawa formed part of the tradition of the Church which stressed the conversion of Pagan rulers through the influence of women.
On the other hand, literature doesn't refuse to give Dobrawa a significant role in the Christianization of the Poles. In her wedding procession, she arrived to Poland with Christian clergymen, among them possibly Jordan, the first Bishop of Poland (since 968).

Tradition attributes to Dobrawa the establishment of the Holy Trinity and St. Wit Churches in Gniezno and the Church of the Virgin Mary in Ostrow Tumski, Poznan.
Dobrawa's marriage cemented the alliance of Mieszko 1 with Bohemia, which continued even after her death. On 21 September 967 Mieszko 1 was assisted by Bohemians in the decisive Battle against the Volinians led by Wichmann the Younger.

When, after the death of Emperor Otto 1 in 973, a struggle for the supremacy in Germany began, both Dobrawa's husband and brother Boleslav II the Pious, Duke of Bohemia, supported the same candidate for the German throne, Duke Henry 2 of Bavaria.

The marriage of Mieszko 1 and Dobrawa produced 3 children:

1. Boleslaw 1 the Brave (Chrobry) (b. 967 - d. 17 June 1025).

2. A daughter, perhaps named Swietoslawa, perhaps identical to the legendary Sigrid the Haughty (b. 968/72 - d. ca. 1016), perhaps married firstly with Eric the Victorious, King of Sweden, and later wife of Sweyn Forkbeard, King of Denmark, by whom she is said to have been mother of Canute the Great, King of Denmark, Norway and England.

3. Gunhilda of Poland, who married Swyen 1 Forkbeard, King of Denmark and England

Herman married Heilweg av Dillingen. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
Pfalsgreve av Rhein / Grevinne av Dillingen

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 973, Tyskland; Keiser av det vestre romerske riket (del 1).
• Occupation: Abt 973, Tyskland; Keiser av det vestre romerske riket (del 2).

Notes:

Occupation:
Otto 2. (født 955, død 7.desember 983 i Roma), også kalt Røde Otto, var romersk keiser fra 973 til sin død i 983. Han tilhørte det ottonianske dynasti av saksiske hertuger. Otto 2. var den yngste og eneste gjenlevende sønn av keiser Otto 1. den Store og keiserinne Adelheid av Det tysk-romerske rike.

Otto 2. ble født i 955 som 3. sønn av Tysklands konge Otto 1. og hans andre kone Adelheid. I løpet av 957 var Otto 2's eldre brødre Henrik (født 952) og Bruno (født 953) døde. Det samme var Otto 1's sønn fra hans første ekteskap med Edith av England (Eadgyth), kronprins Liudolf, hertug av Schwaben. Dermed ble den 2 år gamle Otto 2. kongedømmets kronprins og Otto 1's arving. Erkebiskop William av Maintz fikk ansvar for guttens litterære og kulturelle utdanning. Odo 1., markgreve av Sachsen, lærte den unge kronprinsen krigskunst og kongedømmets juridiske skikker.

Otto 1. hadde behov for å sikre tronfølgen i Tyskland før han dro mot Italia for å samle det tysk-romerske rike. Et møte i Worms i mai 961 valgte derfor hans sønn til medkonge i Tyskland i en alder av 6 år. Otto 2. ble deretter kronet av sin onkel Bruno, erkebiskop av Köln i katedralen i Aachen 26.mai 931.
Otto 1. hadde dermed sikret tronfølgen, men han hadde brutt sedvaneretten som sa at umyndige barn ikke kunne gis kongemyndighet. Han var trolig motivert av risikoen ved sitt foretak i Italia der han skulle kreve at paven kronet ham til keiser over det tysk-romerske rike.

Otto 1. krysset Alpene og dro til Italia mens Otto 2. ble igjen i Tyskland, og de 2 erkebiskopene Bruno (av Köln) og William (av Mainz) ble utnevnt til medregenter. Etter et opphold på 3 år i Italia kom Otto 1. tilbake til Tyskland som romersk keiser. For igjen å sikre arvefølgen bekreftet Otto 1. på nytt Otto 2. som sin arving den 2.februar 965, på 3-årsdagen for Otto 1's kroning som keiser. Otto 2. ble senere, den 25.desember 967 kronet til medkeiser sammen sin far av pave Johannes 13.

Selv om Otto 1. ble kronet til keiser i 962 og returnerte til Tyskland i 965, forble den politiske situasjonen i Italia ustabil. Etter nesten 2 år i Tyskland foretok Otto 1. en 3. ekspedisjon til Italia i 966. Erkebiskop Bruno ble igjen utnevnt til regent over den da 11 år gamle Otto 2. under Otto 1's fravær.

Etter å ha sikret makten sin i de nordlige og sentrale Italia forsøkte Otto 1. å avklare forholdet til Det bysantinske riket i øst. Den bysantinske keiseren protesterte mot Ottos bruk av keiser-tittelen. Striden mellom øst og vest ble endelig løst ved at man delte suvereniteten over Sør-Italia.

Otto 1. ønsket å få istand en ekteskapsallianse mellom hans ottonianske dynasti og det østlige makedonske dynastiet. En forutsetning for ekteskapsallianse var kroningen av Otto 2. som medkeiser.
Otto 1. sendte deretter bud om at Otto 2. skulle komme til Italia. I oktober 967 møttes far og sønn i Verona og de marsjerte sammen gjennom Ravenna til Roma. På 1.juledag, den 25.desember 967, ble Otto 2. kronet til medkeiser av pave Johannes 13. og arvefølgen for den keiserlige kronen var sikret.

Otto 1. forberedte også et ekteskap mellom Otto 2. og den bysantinske prinsesse Theophania, som skulle bli hans kone livet ut.

Otto 2's kroning ga startskuddet til ekteskapsforhandlinger mellom det vestlige og det østlige keiserriket. Først i 972, 6 år senere, under den nye bysantinske keiser Johannes 1. Tzimiskes, var en avtale om ekteskap og fredsavtale klar. Otto 1. hadde foretrukket den bysantinske prinsesse Anna Porphyrogenita, datter av den tidligere bysantinske keiser Romanos 2., men hun var bare 5 år og ikke aktuell for de bysantiske lederne. Soldatkeiseren Johannes 1. Tzimiskes foreslo i stedet sin niese Theophania. Den 14.april 972 ble den 16 år gamle Otto 2. gift med den 12 år gamle prinsessen fra østriket, og Theophania ble kronet til keiserinne av paven.

Selv etter sin kroning ble Otto 2. værende i skyggen av sin dominerende far. Selv om han nominelt sett var medregent, ble han nektet enhver rolle i administrasjonen av imperiet. I motsetning til hans eldste, avdøde sønn Liudolf, som Otto 1. utnevnte til hertug av Schwaben i 950, fikk Otto 2. ikke noe hertugdømme. Otto 2. oppholdt seg hovedsakelig i Nord-Italia mens de var sør for Alpene. Etter 5 år borte returnerte den keiserlige familien til Sachsen i august 972.

Den 7.mai 973 døde Otto 1. av feber, etter 37 års regjeringstid, og Otto 2. etterfulgte sin far som enekeiser på fredelig vis uten å møte noen motstand.
Otto 2. hadde ingen gjenlevende brødre som kunne bestride hans krav på tronen.
Den 8.mai 973, dagen etter sin fars død, kom stormennene i riket sammen og valgte, ifølge den saksiske krønikeren Widukind av Corvey, Otto 2. som farens etterfølger. En av Otto 2's første handlinger var å bekrefte rettighetene til erkebiskopen av Magdeburg.

Selv om Otto 2. hadde kommet fredelig til tronen måtte han stadig i de første 7 årene som keiser vie stor oppmerksomhet til både interne rivaler og eksterne fiender.

De innenlandske problemer som Otto 1. hadde møtt mellom 963 og 972 var ikke blitt løst ved hans død. Den sachsiske adelen fortsatte å motarbeide erkebispedømmet Magdeburg som var etablert langs imperiets østgrense. Erkebispedømmet var etablert av Otto 1. og det ble stadfestet av Otto 2. og hans medhjelpere.

Otto 2's ekteskap med den bysantinske prinsesse Theophania viste seg å være til ulempe fordi den saksiske adelen følte at keiseren distanserte seg fra deres interesser.
Blant Otto 2's viktigste rådgivere var det bare den saksiske biskop Dietrich 1. av Metz som hadde nære forbindelser til den gamle saksiske adelen. Hans andre rådgivere manglet støtte fra hertugene i imperiet. Erkebiskopen av Mainz, Willigis, som var utnevnt i 975 og som hadde vært Otto 2's rådgiver siden hans fars andre ekspedisjon inn i Italia i 960-årene, kom fra en ikke-adelig familie. Hildebald av Worms, som hadde blitt utnevnt til Otto 2's kansler i 977 og deretter til biskop i Worms i 979 var heller ikke fra en adelig familie.

Otto 1. hadde også unnlatt å avklare saker i Italia før sin død. Han døde kort tid etter utnevnelsen av pave Benedikt 6. i 973.
I 974 ble Benedikt fengslet i Castel Sant'Angelo, hjemstedet til Crescentii-familien. Da Otto 2. sendte en keiserlig representant, hertug Sicco, for å beordre ham løslatt sørget Crescentius 1. og kardinal Franco Ferrucci, som senere skulle bli motpave Bonifatius 7. for å drepe Benedikt mens han fortsatt var fengslet.

Etter Otto 2's kroning oppsto gnisninger mellom keiseren og hans mor, Adelheid av Italia. Etter Otto 1's død ble keiseren hele tiden ledsaget av sin mor. Men Otto 2's mor og hans kone Theophania mislikte den andres påvirkning av keiseren og dette forårsaket friksjon innen den keiserlige familien.
Et siste møte mellom Otto 2. og Adelaide ble arrangert i pinsen 978, men uten at det ble oppnådd enighet. Uenigheten tvang Adelaide til å trekke seg tilbake til hertugdømmet Burgund (kongeriket Arles) og hun fikk der beskyttelse av sin bror kong Konrad av Burgund.

Otto II forsøkte stadig å skape fred mellom seg selv og etterkommerne etter sin onkel hertug Henrik I av Bayern. For å sikre innenrikspolitisk ro ga Otto II den 27. juni 973 sin fetter Henrik II , hertug av Bayern kontroll over de keiserlige slottene i Bamberg og Stegaurach. Dette var imidlertid ikke nok for den unge bayerske hertugen som ønsket å øke sin innflytelse i hertugdømmet Schwaben som hans far hadde fått av Otto den store. Dødsfallet til biskop Ulrich av Augsburg den 4. juli 973 brakte konflikten mellom søskenbarna til et klimaks. Uten å konsultere Otto II utnevnte Henrik II sin fetter Henrik I til ny biskop av Augsburg . Bispesetet Augsburg ble plassert på vestsiden av grensen mellom Schwaben og Bayern, på territoriet til Henrik IIs svoger Burchard III, hertug av Schwaben. Henriks utnevning av en biskop i et annet hertugdømme og uten keiserens godkjenning brakte ham i konflikt med både Otto II og Burchard III. Men ettersom Otto II ikke ønsket borgerkrig bekreftet han den 22. september 973 Henriks bispeutnevnelse.

Den 12. november 973 døde Burchard III uten å etterlate seg arvinger. Hans samliv med Hadwing, Henrik IIs søster, hadde ikke resultert i noen barn. Uten noen klar etterfølger krevde Henrik II at Otto II skulle utnevne ham til ny hertug av Schwaben. Keiseren forsto godt fetterens vidtrekkende ambisjoner og nektet dette. I stedet utnevnte Otto II sin nevø Otto I, sønn av hans avdøde halvbror Liudolf, til hertug av Schwaben. Før utnevnelsen hadde Otto i lang tid vært skeptisk til Henrik IIs voksende innflytelse i Schwaben . Ved å utnevne en etterkommer av sin egen halvbror i stedet for Henriks fetter, fortsatte Otto II farens politikk med å utnevne nære familiemedlemmer til sentrale stillinger i hele imperiet. Denne utnevnelsen styrket posisjonen til etterkommerne av Otto den store framfor Henrik Is etterkommere og bidro til ytterligere splid mellom Otto II og Henrik II.

Utnevnelsen av Otto som hertug av Schwaben ble av Henrik II sett på som et slag mot hans krav til imperiets trone og en svekkelse av hans anseelse[7]. Han og hans rådgiver biskop Abraham av Freising konspirerte med hertugen av Polen, Mieszko I og hertugen av Böhmen Boleslaus II mot Otto II i 974 . De historiske kildene beskriver ikke formålet for sammensvergelsen, men trolig har Henrik II prøvd å gjenopprette sin anseelse og å sikre sin posisjon som den nest mest innflytelsesrike mann i imperiet. Biskopen av Würtzburg, Poppo, fikk høre om konspirasjonen og krevde at Henrik II og hans tilhengere møtte for keiseren. De gjorde det og ble straffet med fengsel, Henrik II ble fengslet i Ingelheim og biskop Abraham i Corvey.

I 976 kom Henrik II tilbake til Bayern. Det er ikke kjent om han ble løslatt av Otto II eller om han rømte fra fengselet. Da han kom tilbake startet han et åpent opprør mot Otto II og krevde herredømme over imperiet for seg selv. Henrik II mobiliserte den saksiske adelen mot Otto II. Spesielt hadde han sterke forbindelser til markgreve Gunther av Merseburg, hertug Egbert den enøyde og Dietrich I av Wettin som alle var misfornøyd med Otto IIs etterlevelse av de saksiske tradisjonene. Som svar på opprøret ble Henrik II fratatt sitt hertugdømme og ble bannlyst. Deretter marsjerte Otto II med sin hær sørover til Bayern og beleiret Regensburg, Henrik IIs høyborg. Otto II hær brøt til slutt gjennom byens forsvarsverk, og tvang Henrik II til å flykte til Böhmen.

Med Henrik II detronisert i juli 976 kunne Otto II utstede vidtrekkende forordninger om omorganiseringen av de sørlige tyske hertugdømmer. Otto II reduserte hertugdømmet Bayern med nesten en tredjedel i utstrekning. På det konfiskerte bayerske territorium etablerte Otto II hertugdømmet Kärnten i Sør-Tyskland . Ved å frata Bayern i Verona-markene reduserte Otto II i betydelig grad de bayerske hertugenes makt i Nord-Italia. Otto II ga det reduserte hertugdømmet Bayern til sin slektning Otto, hertugen av Schwaben[8] og utnevnte Henrik III, sønn av den tidligere bayerske hertug Berthold til hertug av Kärnten. Gjennom disse utnevnelsene fortsatte han sin politikk med å utnevne personer som ikke hadde noen politiske koblinger til Otto den Store, og også personer som hadde gjort opprør mot ham.

Etter å ha avgjort sakene i Sør-Tyskland kunne Otto II igjen rette oppmerksomheten mot å ta Henrik II til fange. Etter en mislykket første invasjon i Böhmen, marsjerte Otto II til Böhmen nok en gang i august 977. Mens han var der brøt et nytt opprør ut i Bayern og den nyutnevnte hertug Henrik III sluttet seg til Henrik II og tvang Otto II til å returnere fra Böhmen[9]. Godt hjulpet av hertugen av Schwaben og Bayern møtte Otto II opprørerne i Passau og etter en lang beleiring tvang han dem til underkastelse. Otto II den brakte opprørerne inn for Riksdagen i Quedlinburg 31. mars 978. Boleslaus II ble behandlet med ære og sverget lojalitet til Otto II[10]. Mieszko I av Polen anerkjente også Otto IIs overherredømme[11]. Henrik II var derimot ikke så heldig. Otto II satte ham i forvaring hos biskopen av Utrecht hvor han skulle forbli inntil Otto IIs død i 983.

Mens Otto den store hadde benådet opprørske familiemedlemmer for sine forbrytelser, valgte Otto II en annen politikk. Han håpet i stedet å innordnet den bayerske linjen av ottonianerne under sin keiserlige autoritet. Henrik IIs fire år gamle sønn som også het Henrik ble sendt til Hildesheim for å studere til en geistlig karriere. Det ser ut som om Otto II mente å avslutte de bayerske ottonianernes sekulære kontroll over Bayern. Under en ny hertug ville Bayern forbli et avsidesliggende område av imperiet. Otto II skulle bare besøke hertugdømmet tre ganger i løpet av sin regjeringstid, alle gangene ledsaget av de militære.

Otto 2. fortsatte sin fars politikk for å styrke det romerske imperium i Tyskland og utvide grensene for imperiet lenger inn i det sørlige Italia. Otto 2. fortsatte også sin fars arbeid med å legge den katolske kirken inn under imperiets og keiserens kontroll.

Tidlig i sin regjeringstid seiret Otto 2. i et oppgjør med andre medlemmer av sitt dynasti som kjempet for å overta keisertronen. Hans seier førte til at den bayerske ættelinjen, først og fremst representert ved Henrik 1., hertug av Bayern, ble ekskludert fra tronfølgen i imperiet. Dette styrket Ottos autoritet som keiser og sikret arverekkefølgen for hans egen sønn.

Etter å ha avgjort arvestriden ønsket Otto 2. etter 980 å rette sin oppmerksomhet mot en samling av hele Italia inn i det romerske imperium. Hans erobringer brakte ham i konflikt med Det bysantinske riket og med muslimer i fatimidekalifatet fordi begge hadde territorier og interesser i Sør-Italia. Etter å ha lyktes med å underlegge seg de sørlige lombardiske provinsene og i å erobre bysantinske territorier, endte hans erobringer i et knusende nederlag mot muslimene i slaget ved Stilo om det muslimske emiratet Sicilia. Mens han forberedte et motangrep mot muslimene brøt det i 983 ut et stort opprør i de slaviske provinsene som tvang imperiet til å oppgi store områder øst for Elben.

Otto 2. døde plutselig i 983 i en alder av 28 år, etter 10 års regjeringstid. Han ble etterfulgt som keiser av sin 3 år gamle sønn Otto 3., noe som kastet imperiet inn i en politisk krise.

Strid med Danmark:

I 950 hadde Otto den store beseiret kongedømmet Danmark og tvang den danske kong Gorm den gamle til å akseptere ham som sin overherre. Otto den store tvang også kongen og hans kronprins Harald Blåtann til å konvertere til kristendommen[12]. Mens Otto den store regjerte hadde Danmark oppfylt alle sine forpliktelser og jevnlig betalt skatt til tyskerne. Da Harald ble dansk konge i 958 utvidet han riket sitt til å omfatte deler av Norge, og han ble konge der i 970 etter at Eirikssønnene var drept og Håkon Sigurdsson Ladejarl aksepterte jarletittelen under dansk konge. Med denne økte makten var den unge herskeren ikke lenger villig til å akseptere tysk overhøyhet over sitt rike. Sommeren 974 gjorde Harald opprør mot Otto I [13]. Med støtte fra norske soldater, var Harald i stand til å krysse den danske grensen til Tyskland og beseiret tyske styrker stasjonert i Nord-Tyskland. Otto II angrep Haralds styrker, men den felles dansk-norske hær sto imot den tyske hæren. Om høsten da de norske allierte seilte nordover for å komme tilbake til Norge kunne Otto II slå Haralds styrker tilbake mot Danevirke og som et resultat av denne seieren kunne Otto II offisielt annektere Danmark inn i imperiet og forviste Harald Blåtann til Norge.

Otto 2. hadde ambisjoner og ville vise sin politiske og militære makt, og innfører en aggressiv utenrikspolitikk. Otto 2. angrep og ødela Danevirke 974 og bygde en borg på Eiderøya.

Omkring 975-981 oppførte Harald flere (minst 6) forsvarsverk rundt omkring i Danamrk, såkalte ringborger, inspirert av de nederlandske ringvollanlegg:

Aggersborg, Fyrkat, Trelleborg i Skåne, Nonnebakken og Vallø.

Disse ble forlatt og farsvant trolig en 10 års tid senere. Keiser Otto 2. døde i 983 under et felttog i Italia, og hans arving var da kun 3 år gammel. Den tyske trussel forsvant dermed og dermed også behovet for ringborgene.
Danmark var kvitt det tyske åk.

Strid med Frankrike:

Før Henry IIs borgerkrig i Sør-Tyskland brøt ut, fikk Otto II også konflikter i Vest-Tyskland. Brødrene Reginar IV, greve av Mons og Lambert I, greve av Louvain krevde at keiseren leverte tilbake sin konfiskerte arv i hertugdømmet Lorraine[14]. Året før, i 958, hadde Otto den store forvist deres far Reginar III, greve av Hainaut, til Böhmen etter at han hadde forsøkt å gjøre opprør uten å lykkes. I 973 ga imidlertid Otto II tilbake de konfiskerte områdene. Nå da både Otto den store og hertug Reginar III var døde, så det ut til at Otto II ønsket en ny start overfor de to sønnene. Lambert I og Reginar IV kom tilbake til Lorraine i 973 for å vinne landet med makt. Etter å ha mislyktes innledningsvis forsøkte brødrene igjen i 976, denne gangen med støtte av kong Lothar av Frankrike. For å bidra til å roe ned situasjonen i vest utnevnte Otto II Charles, hans egen fetter og bror av Lothar, til hertug av Nedre Lorraine. Samme år utnevnte Otto II erkebiskopen av Trier, Egbert, til sin kansler.

Otto IIs støtte til Charles gjorde imidlertid den franske kongen rasende fordi han betraktet hertugdømmet som sitt eget territorium[15]. Charles og Lothar hadde en feide hvor Charles måtte flykte fra Frankrike etter å ha kommet med påstand om utroskap om Lothars kone. Charles flyktet til Otto IIs hoff og støttet Otto II i striden med frankerkongen. Til gjengjeld utnevnte Otto II Charles til hertug og lovet å støtte ham i hans krav på den franske tronen. Like etter dette slo Otto II ned Henrik IIs opprør i sør, og keiseren og hans kone Theophania kunne dra tilbake til den gamle hovedstaden Aachen i Lorraine. Mens den keiserlige familien oppholdt seg nær den franske grensen invaderte Lothar Lorraine og marsjerte mot Aachen[16]. Under trusselen fra den franske hæren flyktet Otto II og Theophania først til Köln og deretter til Sachsen. Etter å ha hørt om den franske invasjonen tok Otto IIs mor Adelheid av Italia, som var Lothars svigermor (Lothar var gift med Otto IIs halvsøster Emma), parti for Lothar og flyttet til hoffet til sin bror kong Konrad av Burgund[17]. Etter å ha okkupert Aachen i fem dager dro Lothar tilbake til Frankrike.

Otto II innkalte Riksdagen i midten av juli 978 i Dortmund. Der erklærte Otto II krig mot Frankrike og forberedte hæren til å marsjere vestover. I september 978 hevnet Otto II seg mot Lothar ved å invadere Frankrike med hjelp av Karl[18]. Han møtte liten motstand på fransk territorium og herjet landet rundt Reims, Soissons og Laon. Otto II fikk da Teoderik I, biskop av Metz, til å krone Charles til konge av Frankrike. Lothar flyktet til den franske hovedstaden Paris og ble der beleiret av Otto II og Charles. Men sykdom i Otto IIs hær om vinteren og en fransk unnsetningsarme under Hugo Capet tvang Otto II og Charles til å heve beleiringen den 30. november og dra tilbake til Tyskland. Under retretten til Tyskland ble baktroppen i Otto IIs hær angrepet og slått av franske styrker og forsyningene ble konfiskert[19]. Otto II åpnet fredsforhandlinger med den franske kongen og fred ble endelig inngått mellom Otto II og Lothar i 980. Otto II opprettholdt sitt krav på Lorraine mot å anerkjenne Lothars sønn Ludvig V av Frankrike som den rettmessige arving til den franske tronen[20].

Etter fredsslutningen returnerte Otto II til Aachen for å feire pinse og flyttet deretter til Nijmegen. I løpet av denne reisen, i slutten av juni eller tidlig i juli 980, fødte keiserinne Theophania deres eneste sønn, Otto III.

Occupation:
I Italia:

Med et stabilt styre nord for Alpene og med en nyfødt arving kunne Otto II skifte fokus mot Italia. Situasjonen sør for Alpene var kaotisk. Pave Benedikt VI, som hadde blitt utnevnt av Otto I, hadde blitt satt i Castel Sant'Angelo-fengslet av romerne. Mens Otto II sendte en keiserlig representant, grev Sicco, for å få ham løslatt ble Benedikt VI myrdet i fengslet i 974 av Crescentius I og kardinal Franco Ferrucci[21] [22]. Kardinal Franco Ferrucci kronet deretter seg selv som Benedikt VIs etterfølger, som motpave Bonifacius VII. Et folkelig opprør førte imidlertid til at Bonifacius VII måtte flykte til Konstantinopel, dit han også tok med seg en stor skatt[23]. I oktober 974 ble biskopen av Sutri, under ledelse av grev Sicco, valgt til pave Benedikt VII[24]. Bonifacius VII var dermed ute av spillet om pavestolen.

I 979 var Benedikt VIIs posisjon som hersker i Roma truet, han ble tvunget til å trekke seg og måtte søke hjelp hos keiseren. Otto og Theophania aksepterte pavens bønn om bistand og forberedte seg på å dra sørover over Alpene. Otto II utnevnte Willigis, erkebiskopen av Mainz til regent over hele Tyskland i sitt fravær.

I oktober 980 ble imperiets domstol satt i Chiavenna og de første italienske delegasjoner ankom. Otto II ankom Italia i Pavia den 5. desember 980. I Pavia ble Otto II og hans mor, enkekeiserinne Adelheid av Italia forlikt etter en mangeårig bitter strid mellom Otto II og den franske kong Lothar II som var gift med Ottos halvsøster Emma av Italia. Før den keiserlige familien feiret jul sammen i Ravenna[25] mottok Otto II den lombardiske jernkronen som konge av Italia[26]. Etter nyttår flyttet Otto II imperiets domstol til Roma hvor den ankom 9. februar 981. Keiseren gjeninsatte pave Benedikt VII på pavestolen uten problemer. I Roma holdt Otto II en storslagen seremoni for å markere påsken[27]. Den keiserlige familien fikk selskap av Otto IIs søster, abbedisse Matilda av Quedlinburg, kong Konrad av Burgund og hans kone, hertug (senere konge) Hugo Capet av Frankrike, Otto I, hertug av Schwaben og Bayern og andre høye sekulære og religiøse tjenestemenn fra Tyskland, Italia og Frankrike.

Otto II fortsatte å holde hoff i Roma og gjorde dermed byen til en keiserlig hovedstad hvor det vanket fyrster og adelsmenn fra alle deler av Vest-Europa.

Kontakten mellom imperiet og republikken Venezia ble gjenopptatt under Otto IIs regjeringstid. I 966 giftet dogen av Venezia, Pietro Candiano IV seg med en slektning av Otto I. Ekteskapet forbedret forholdet mellom imperiet og Venezia, noe som i 967 sikret en serie kommersielle avtaler til Venezia generelt og til Pietro IVs familie spesielt. Disse avtalene forsterket Venezias tilknytning til romerriket, noe som i stor grad provoserte den bysantinske keiser Johannes I fordi Venezia kontrollerte all sjøfarten og sjøveis handel mellom Vest-Europa og den bysantinske Levanten i øst.

Otto Is militære beskyttelse av Pietro IV sikret ham makt over Venezia til tross for hans autokratiske tendenser over den republikanske byen. I 973 døde imidlertid Otto I. Mens Otto II var opptatt med Henrik IIs opprør i Tyskland fant venetianerne en mulighet til å avsette Pietro IV. De fengslet dogen inne i Dogepalasset og venetianske adelsmenn satte fyr på bygningen. Men brannen spredte seg snart til Markuskirken, noe som resulterte i at store deler av byen brant. Dogen og hans sønn (som også het Pietro) ble drept i brannen, men kroppene deres ble senere gjenfunnet og respektfullt begravet. Pietro IVs yngste sønn, Vitale Candiano, overlevde imidlertid og flyktet til Otto IIs hoff i Sachsen med planer om å avsette den nye pro-bysantinske Dogen, Pietro Orseolo I.

Pietro Is forsoningspolitikk overfor imperiet hadde liten effekt. Etter å ha styrt Venezia i fire år abdiserte Pietro I frivillig for å bli munk og dette åpnet for at den pro-ottonianske Vitale Candiano kunne komme tilbake til Venezia som Doge i 977 og gjenopprette byens vennskapelige forhold til imperiet. Imidlertid ble Vitales regjeringstid kort, også han abdiserte frivillig etter mindre enn to år for å bli munk. Etter dette ble den pro-bysantinske Tribuno Memmo ny doge i 979. Med denne endringen i ledelsen i Venezia var Otto II mer motvillig i forhold til å fornye byens kommersielle avtaler som hans far tidligere hadde gitt. Det var først etter inngripen fra Otto IIs mor, enkekeiserinne Adelheid, at keiseren gikk med på å fornye avtalene.

Det brøt ut uro i Venezia i 980 mellom den pro-ottonianske Coloprinifamilien og den pro-bysantinske Morosinifamilien. Coloprinifamilien bønnfalt keiseren om støtte og Otto II som nå så en mulighet til å innlemme Venezia i imperiet, gikk med på dette. Da Otto II ankom Italia iverksatte han en handelsblokade mot republikken. Denne første embargoen hadde liten effekt, men Otto innførte en andre blokade i 983 som fikk store virkninger i den venetianske økonomien. Effektene var katastrofale nok til at de herskende venetianske familier ble tvunget til å overgi seg til Otto II, men da Otto II døde samme år førte ikke dette til noe.

Otto II fulgte opp sin fars politikk med å gi økt innflytelse til kirken, spesielt klostervesenet og klostrene. Kirken og dens organer fungerte som støtte og stabiliserende faktor i imperiet. For å gjennomføre dette sørget Otto II for å styrke biskopenes juridiske integritet og økonomiske uavhengighet fra den sekulære adelen. Ottonianerne hadde spesiell tilknytning Memleben i Sachsen hvor både Otto IIs far Otto I og bestefar Henrik I av Sachsen hadde dødd. Otto II og hans kone Theophania hevet den åndelige betydningen av byen ved å etablere et benediktinerkloster der: Memlebenklosteret. På kort tid ble Memlebenklosteret et av de rikeste og mest innflytelsesrike av imperiets klostre. Disse tiltakene og den uvanlige størrelsen på klosteret kan indikere at Memleben hadde vært ment som et mausoleum for de ottonianske herskerne[28].

Etter å ha slått ned opprøret fra hertug Henrik II i 977-978 – et opprør som gikk under betegnelsen De tre Henrikers opprør (War of the Three Henries) på grunn av lederne Henrik II av Bayern, biskop Henrik I av Augsburg og hertug Henrik (I) av Bayern og (III) av Kärnten – brukte Otto II klosteret som rettssal mot forræderne. Mens Otto I bare hadde grunnlagt ett kloster (som senere ble omgjort til katedralen i Magdeburg) i løpet av sine 37 år ved makten, hadde Otto II etablert minst fire klostre: Memleben, Tegernsee, Bergen og Arneburg. Klostervesenet ble en viktig del av Otto IIs politikk og han ga klostrene viktige politiske funksjoner.

Otto II ansatte munker som sine øverste politiske rådgivere, blant annet Ekkehard I og Majolus av Cluny. En av de viktigste slike munker var Johannes Philagathos (den fremtidige motpave Johannes XVI). Johannes, som var av gresk avstamning, var personlig kapellan for Otto IIs kone Theophania, som fulgte henne da hun reiste fra Konstantinopel for å gifte seg med Otto II[29]. Otto II utnevnte ham som sin kansler 980-982 sammen med abbeden i Nonantolaklosteret. Etter Otto IIs død i 983 utnevnte Theophania, som da var regent for sønnen Otto III, Johannes til hans veileder. Hun skulle senere utnevne Johannes til biskop av Piacenza og ønsket å sende ham til Konstantinopel for få i stand et arrangert ekteskap mellom Otto III og en bysantinsk prinsesse.

I forhold til Italia ønsket Otto II å utvide maktområdet i større grad enn Otto I hadde ambisjoner om. Han var ikke fornøyd med de territoriale gevinster som faren hadde oppnådd. Hans politikk var ikke bare basert på å sikre sin makt i Roma eller å samarbeide med pavemakten, men også å få et absolutt herredømme over hele Italia. Otto II ble påvirket av sin kone, som var fiendtlig innstilt til det makedonske riket og den bysantinske keiser Basil II etter mordet på Johannes I Tzimiskes, til å annektere det bysantinsk-kontrollerte Sør-Italia[30]. Men denne politikken betydde også nødvendigvis krig ikke bare med Det bysantinske riket, men også det muslimske Fatimidkalifatet som også hadde Sør-Italia innenfor sin innflytelsessfære.

Ottonianernes militære sjef i det sentrale og sørlige Italia hadde lenge vært den lombardiske leder Pandulf (Pandulf Ironhead). Han var opprinnelig utnevnt av Otto I til prins av hertugdømmet Benevento og fyrstedømmet Capua i 961 og førte på keiserens vegne krig mot bysantinerne og utvidet keiserdømmet til å omfatte hertugdømmet Spoleto i 967. Under Otto II fikk Pandulf også innlemmet fyrstedømmet Salerno i 978 i imperiet. Dermed var alle de tre sørlige lombardiske distriktene Benevento, Capua og Salerno innlemmet i romerriket. Som vasall av Otto II hersket Pandulf over et område som strakte seg fra Toscana i nord og til Tarantobukta i sør[31].

Med Pandulfs død i 981 mistet Otto II av en av sine viktigste løytnanter. Pandulfs eiendommer ble delt mellom hans sønner, men det oppsto snart krangel mellom de lokale lombardiske fyrster[32]. Pandulfs eldste sønn Landulf IV av Benevento overtok Capua og Benevento mens hans yngste sønn Pandulf II av Benevento fikk Salerno. Etter å ha hørt om Pandulfs død reiste Otto II sørover fra Roma for å innsette Thrasimund IV som hertug av Spoleto. Deretter fikk Pandulfs nevø Pandulf II av Benevento territoriet Benevento da Otto II delte opp Landulf IVs territorium slik at Landulf IV bare fikk beholde Capua. Hertug Manso I av Amalfi avsatte til slutt Pandulf II helt i Salerno i 982.

I løpet av 982 kollapset hele det riket som hadde vært styrt av Pandulf, og dette svekket Otto IIs posisjon mot bysantinerne. Bysantinerne hevdet fortsatt suverenitet over de lombardiske fyrstedømmer og mangel på en sterk leder tillot bysantinerne å gjøre innhugg lenger nord. Otto II forsøkte ved flere anledninger å gjenforene de lombardiske fyrstedømmene politisk og kirkelig i imperiet etter Pandulfs død. Selv om han ikke lyktes i å beseire Manso i Salerno oppnådde likevel Otto II til slutt fått anerkjennelse fra alle de lombardiske fyrstedømmene.

Med gjenopprettet autoritet i de lombardiske provinsene vendte Otto II sin oppmerksomhet mot trusselen fra det muslimske Sicilia. Siden 960-årene hadde øya vært under muslimsk styre som emiratet Sicilia, en stat i fatimidkalifatet. Lederskapet i kalbid-dynastiet hadde gjennomført angrep mot imperiets områder i Sør-Italia. Pandulfs død i 981 tillot den sicilianske emiren Abu al-Qasim å angripe mål i Apulia og Calabria. Så tidlig som i 980 Otto II krevde en flåtestyrke fra byen Pisa for å bistå i krigen mot muslimene i Sør-Italia[33] og i september 981 marsjerte sørover i Italia. Ettersom han trengte allierte i sin kamp mot muslimene og Det bysantinske riket forsonet Otto II seg med hertug Manso I og ga ham imperiets anerkjennelse av hans styre i Salerno.

Otto IIs tropper gikk inn på bysantinsk-kontrollert territorium i Apulia i januar 982 med tanke på å annektere territoriet til det romerske imperiet[34]. Otto IIs frammarsj forårsaket at Det bysantinske riket forsøkte å få i stand en allianse med det muslimske Sicilia for å holde på sine sørlige italienske provinser[35]. Keiserens hær beleiret og erobret den bysantinske byen Taranto, det administrative senteret i Apulia i mars 982[36]. Etter å ha feiret påske i Taranto flyttet Otto II hæren sin vestover og beseiret en muslimsk hær i begynnelsen av juli[37]. Emir Abu al-Qasim, som hadde erklært hellig krig (jihad) mot imperiet, trakk seg da han merket styrken i Otto IIs tropper når keiseren nærmet seg Rossano Calabro. Da han ble informert om den muslimske retretten etterlot Otto II sin kone Theophania og sin unge sønn Otto III (sammen med det keiserlige skattkammer) i byen og ledet sin hær i forfølgelsen av den muslimske styrken.

På grunn av imperiets blokade på sjøen kunne ikke al-Qasim flykte tilbake til Sicilia. Han møtte derfor den keiserlige hær i slaget ved Stilo sør for Crotone på Capo Colonna den 14. juli 982. Etter et voldsomt sammenstøt ødela et korps av Otto IIs tunge kavaleri det muslimske kommandosenteret, presset på mot al-Qasims vakter og drepte emiren[38]. Til tross for at emiren var død flyktet ikke de muslimske troppene fra slagmarken. Muslimene omgrupperte i stedet og klarte å omringe de keiserlige soldater, drepte mange av dem og påførte keiseren et alvorlig nederlag[39]. Ifølge den muslimske historikeren Ibn al-Athir mistet keiserens hær rundt 4000 soldater. De lombardiske prinsene Landulf IV av Benevento og Pandulf II av Salerno, den tyske biskop Henrik I, biskop av Augsburg, den tyske markgreve Gunther av Merseburg, abbeden av Fulda og en rekke andre keiserlige tjenestemenn var blant de som mistet livet.

Imperiets nederlag rystet det politiske miljøet i Sør-Italia. Med to lombardiske prinser døde gikk fyrstedømmet Capua og fyrstedømmet Benevento over på yngre grener av den lomardiske landulfidfamilien. Selv om de muslimske styrkene ble tvunget til å trekke seg tilbake til Sicilia etter seieren sin fortsatte muslimene sin tilstedeværelse i Sør-Italia og trakasserte bysantinerne og langobardene. Ottonianernes nederlag, det verste i imperiets historie til da, reduserte keisermakten i Sør-Italia vesentlig. Bysantinerne gikk sammen med muslimene og gjenvant Apulia fra de ottonianske styrkene.

Nederlaget ved Stilo tvang Otto II til å flykte nordover til Roma[40]. Han innkalte der Riksdagen til å møtes i Verona i pinsen 983[41]. Han sendte sin nevø Otto I, hertug av Schwaben og Bayern tilbake til Tyskland med nyheten om nederlaget ved Stilo, og ba ham om å innkalle den tyske adelen til møtet, men Otto døde underveis den 1. november 982 i Lucca. Nyheten om slaget krysset likevel Alpene og nådde etter hvert så langt som til Wessex i Storbritannia, som betegner omfanget av dette nederlaget. Hertug Bernard I av Sachsen var på vei sørover til riksdagsforsamlingen da danske vikingangrep tvang ham til å dra tilbake for å møte denne trusselen.

Under riksdagsmøtet utnevnte Otto II Konrad I (en fjern slektning av Otto II) til ny hertug av Schwaben og Henrik III til ny hertug av Bayern. Henrik III hadde tidligere blitt sendt i eksil av Otto II etter hans deltakelse og nederlag i de tre Henrikenes opprør i 977-978. Nederlaget ved Stilo kostet imperiet så mange adelsmenn at Otto II ble tvunget til å heve forvisningen av Henrik III for å stabilisere de indre anliggender i Tyskland mens han kjempet mot muslimene og bysantinerne i Sør-Italia. Utnevnelsen av Konrad I til hertug av Schwaben i 983 brakte det konradinske dynastiet tilbake til makten i Schwaben for første gang siden keiser Otto i 948. Otto II og de andre herskerne ble enige om en strategi for sjøveis blokade og økonomisk krigføring inntil militære forsterkninger kunne komme fra Tyskland. Otto II forberedte en ny krig mot muslimene[42] og fikk i stand en avtale med Republikken Venezia fordi han trengte hjelp av dem etter nederlaget ved Stilo. Men Otto IIs død året etter og den påfølgende borgerkrigen satte en stopper for angrepet.

Det viktigste for Otto II ved riksdagsmøtet i Verona var imidlertid å sikre «valget» av hans sønn Otto III til romersk keiser. Otto III var bare tre år gammel da han ble valgt til konge av Tyskland og tronarving til den keiserlige tronen. Han ble dermed den eneste tyske kongen som var valgt sør for Alpene. Den eksakte årsaken til denne uvanlige prosedyren er ukjent for ettertiden. Det er mulig at forholdene i Sør-Italia etter nederlaget gjorde det nødvendig for Otto II å handle raskt med å utpeke en tronarving for å sikre seg samtykke fra Riksdagen. Det er også tenkelig at Otto II ved å avholde valget i Italia ville vise at Italia var en likeverdig del av riket på samme nivå som Tyskland. Da valget var sikret dro Otto III og hans mor, keiserinne Theophania, nordover over Alpene mot Aachen, stedet for ottonianernes tradisjonelle kroning, for at Otto III skulle bli offisielt kronet som konge. Otto II oppholdt seg i Italia for å forberede sitt militære framstøt mot muslimene.

Rundt år 982 utvidet imperiet sitt herredømme inn i slaviske territorium så langt øst som elva Neisse og så langt sør som Erzgebirge. Etter nederlaget til Otto II ved Stilo i 983 gjorde Lutici-føderasjonen av de polabiske slavere opprør mot sine tyske herskere, noe som utløste et stort opprør kjent som Det store slaviske opprøret (Slawenaufstand). De polabiske slaverne angrep bispedømmene Havelberg og Brandenburg[43]. Ifølge den tyske kronikøren biskop Thietmar av Merseburg var det den flere tiår lange tvangsmessige germaniseringen og kristningen av slaverne knyttet til disse to kirkene som var årsaken til angrepene på bispesetene. Thietmar la skylden for opprøret på tyskernes mishandling av slaverne[44]. I obotritternes territorier langs elva Elben innledet luticierne et opprør rettet mot føydalstyret og kristendommen[45] og fikk betydelig støtte av den obotrittiske befolkningen med deres leder Mstivoj[46]. Obotrittenes opprør var vellykket, den fyrstelige familien forble kristne, men de oppløste noen kristne institusjoner[47].

Soldater fra Nordmark, Meissen, Lusatia, fra bispedømmet Halberstadt og erkebispedømmet Magdeburg gikk sammen om å bekjempe slaverne i nærheten Stendal i delstaten Sachsen-Anhalt[48]. Likevel ble imperiets hær tvunget til å trekke seg tilbake til den vestlige bredden av Elben. Forsøket på å kristne slaverne måtte avsluttes og den politiske kontrollen over Billung og Nordmark, det vil si territoriene øst for Elben var tapt. Otto Is livsverk med å omvende slaverne til kristendommen måtte oppgis, og de slaviske områdene øst for Elben skulle forbli hedenske i over et århundre før misjonsarbeidet ble gjenopptatt. Kirkene i bispedømmene Havelberg og Brandenburg skulle ikke bli gjenoppbygd før i det 12. århundre.

Danskene utnyttet det slaviske opprøret til å invadere hertugdømmet Schleswig ved imperiets nordgrense, mens sorbiske slavere (vendere) invaderte grevskapet Zeitz og overtok kontrollen fra sakserne.

I juli 983 døde ottonianernes viktige støttespiller pave Benedikt VII etter å ha sittet på pavestolen i nesten ti år. Otto II returnerte til Roma i september for å utnevne en ny pave og valgte biskpoen av Pavia, Pietro Canepanova som regjerte under navnet pave Johannes XIV fra november eller tidlig desember[50]. Mens Otto II var i Roma for å føre tilsyn med pavevalget brøt det ut malaria i det sentrale Italia og dette hindret gjenopptakelse av den militære aktiviteten i Sør-Italia. Malariautbruddet førte til slutt til døden for keiseren selv. Han døde i sitt palass i Roma i en alder av 28 år den 7. desember 983 etter å ha regjert litt over et tiår[51]. Otto IIs penger og eiendeler ble delt mellom den katolske kirke, de fattige i riket, hans mor Adelaide og hans søster Matilda som var abbedisse i Quedlinburg, og de adelsmennene som hadde vært lojale mot ham. Otto II ble deretter gravlagt i atriet i St. Peterskirken og ble den eneste tyske herskeren som er begravet i et fremmed land og ikke i Tyskland.

Otto IIs tre år gamle sønn Otto III ble kronet til konge av Tyskland i Aachen på første juledag 983, tre uker etter farens død. Otto III ble kronet av Willigis, erkebiskopen av Mainz og Johannes, erkebiskopen av Ravenna[52]. Nyheten om Otto IIs død nådde først Tyskland etter kroningen av Otto III[53]. De uløste problemene i Sør-Italia og det slaviske opprøret på imperiets østgrense gjorde den politiske situasjonen i keiserriket svært ustabil. Å få et mindreårig barn på keisertronen førte til forvirring slik at Otto IIIs mor, Theophania, måtte tre inn som hans regent[54].

I 976 hadde Otto II avsatt Henrik II som hertug av Bayern og fengslet ham. Tidlig i 984 flyktet Henrik II fra sitt fangenskap hos biskopen av Utrecht. Etter å ha kommet seg fri tok han barnet Otto III til fange og som medlem av det regjerende ottonianske dynastiet hevdet han selv å ha retten til keisertronen[55]. Henrik II gikk til slutt gikk så langt som å hevde sin rett til den tyske tronen direkte og fikk støtte fra hertug Mieszko I av Polen og hertug Boleslaus II av Böhmen[56]. Henrik IIs kandidataur ble støttet av Egbert (erkebiskop av Trier), Gisilher (erkebiskop av Magdeburg) og biskop Dietrich I av Metz[57]. Otto IIIs rett til tronen ble støttet av Willigis (erkebiskop av Mainz og hertugene av Sachsen, Bayern og Schwaben[58]. Trusselen om krig fra Willigis og hertug Konrad I av Schwaben tvang Henrik II til å sette Otto III fri den 29. juni 984 og å respektere Theophanias regentskap[59].

Otto IIs tidlige død og hendelsene etter dette var en alvorlig prøvelse for det tysk-romerske imperiet. Til tross for at riket ble styrt av en mindreårig med sin mor som regent klarte riket å opprettholde den strukturen som var etablert av Otto I, og de fleste av imperiets embedsmenn forble lojale mot imperiet.

Otto var liten av vekst, men av natur modig og impulsiv og trente seg opp til en dyktig ridder. Han hadde en raus holdning til kirken og bidro til spredning av kristendommen på mange måter. Ifølge en av de samtidige krønikene fikk han tilnavnet "Røde Otto" da han i 981 inviterte den mest problematiske av de romerske familier til en bankett og slaktet dem ned under middagen[60]. Mer diplomatiske kronikører sa at tilnavnet kom på grunn av hans rødlige hudfarge.

Otto II tilhørte det ottonianske dynasti som hersket i Tyskland (og senere Det tysk-romerske rike) fra 919 til 1024. Han var sønnesønn av hertug Henrik II av Sachsen og sønn av keiser Otto I av Det tysk-romerske rike. Han var også far til Otto III av Det tysk-romerske rike.

Otto II hadde bare en kjent hustru. Den 14. april 972 giftet han seg med Theophania, en bysantinsk prinsesse av Phokas-familien som var kusine av den regjerende bysantinske keiser Johannes I Tzimiskes. De to hadde minst fem barn:

Sophie I, abbedisse av Gandersheim og Essenklosteret, født 975, død 1039.
Adelheid I, abbedisse av Quedlinburg og Gandersheim, født november eller desember 977, død 1040.
Matilda av Tyskland, født 979, død 1025, gift med Ezzo, pfalzgreve av Lotharingia
Otto III av Det tysk-romerske rike, født juni (eller juli) 980, død 23. januar 1002
En datter, en tvilling til Otto, som døde før 8. oktober 980.

Otto married Theophano Sclerena av Bysants about 0972 in Tyskland. Theophano (daughter of Romanus av Bysants, "Romanus 2" and Theophano, "av Bysants") was born about 0957; died about 0991 in Nijmegen, Gelderland, Nederland. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
Keiser og Keiserinne av Tyskland og Rom