Family/Spouse: Jon Torbergsen på Randaberg. Jon (son of Living) was born in 1153 in Randaberg, Rogaland, Norge; died in 1179 in Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Ragnhild Jonsdatter på Randaberg, "på Giske" was born about 1175 in Randaberg, Rogaland, Norge.

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1115, Etne, Hordaland, Vestland, Norge
• Occupation: Bef 1179, Sunnhordaland, Hordaland, Vestland, Norge; Lendemann og kongsfar.

Notes:

Occupation:
Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-1155 hadde han vært med Orknøyjarlen på korstogsferd.
Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne/maurerne på Sicilia fikk han et hogg over halsen. Såret grodde ikke godt, og slik ble det at hodet hans kom til å helle mot den ene siden. Dette ga Erling tilnavnet Skakke.

Erling Skakke støttet Inge mot Harald Gilles andre sønner.
Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru.

Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge.
Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen Valdemar den store, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær.
Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.

De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender.
At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.
For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-1153 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-1153. Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson.

Øystein var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.
Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom - kroningseden - sikret seg viktige rettigheter.

Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot Romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-1153 om Peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med kanonisk rett (alminnelig kirkerett).

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 19.juni 1179 faller kongefaderen Erling Skakke i slaget på Kalvskinnet.

Vi møtes igjen på gledens dag, min far! sier kong Magnus og kysser sin døende far.

Erling married Kristina Sigurdsdatter av Norge in 1155. Kristina (daughter of Sigurd Magnusen av Norge and Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev) was born about 1124; died about 1178. [Group Sheet] [Family Chart]

Orm married Ragnhild Skulesdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1103, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Ble konge sammen med sine brødre Øystein og Olav i 1103, da faren Magnus Berrføtt døde.

Ledet norsk korstog 1107-1108 sammen med Henrik 1. til Jorsal og var borte i 3 år. Han kjempet mot maurerne i Spania, og deltok i erobringen av Sidon.

Reiste hjem igjen via landeveien over Konstantinopel, Ungarn og Tyskland.

Sigurd hadde stor interesse for kirken, og innførte tiende, og opprettet Stavanger bispedømme i 1123.

Bygde kastell av stokkverk med vollgraver og ny kongsgård i Konghelle.

Sigurd ble enekonge i Norge etter broren Øysteins død i 1123.

Dro på straffeekspedisjon til Småland 1123 (Kalmarleidangen), der folk hadde tatt opp igjen den gamle troen og hadde hov hvor de blotet. Dette var den eneste leidangen kong Sigurd kalte ut mens han styrte.

Døde av sott i Oslo, begravet i steinveggen i Hallvardskirken.

Gift med,:

1. Bjadmynja, datter til kong Myrkjartan Tjalvason (Muircheartach) av Irland.

2. Malmfrid, datter til kong Harald Valdemarsson i Holmgard.

3. Kristin, datter til Knut Lavard.

Buried:
Sigurd Jorsalfarar ble gravlagt i den nybygde Hallvardkirken - lagt i steinveggen ute fra koret på sørsiden.

Sigurd married Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev between 1116 and 1120. Malmfrid (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born about 1105 in Kiev, Ukraina; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
Malmfrid og Sigurd ble gift en gang mellom 1116 og 1120 da Sigurd var midt i 20-årene og Malmfrid rundt 10 år yngre.

Egentlig var Sigurd allerede gift som barn med datteren til irskekongen Muircheartach Ua Briain, men når faren dør 1103 lar Sigurd sin barnebrud være igjen i vest.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Gudbrandsdalen, Hedmark, Innlandet, Norge; Bonde på Gjerde.

Svein married Ragna Ormsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1066, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann, leder for hirden hos norske kong Olav Kyrre.

Notes:

Birth:
Det hevdes at Toste, jarl av Northumberland, var far til Skule Kongsfostre som fikk godset Rein og ble stamfar til blant annet kong Inge Bårdsson og Hertug Skule. Dette slektskapet tilbakevises av en del forskere.

Occupation:
Skule Kongsfostre (født 1052 i Wessex, England, død 1090 i Norge) hevdes å være sønn av Toste Godwinsson, jarl av Northumbria, som var bror av kong Harald 2 Godwinsson. Dette tilbakevises av flere engelske forskere som mener å ha full oversikt over Tostes barn, og ikke finner plass for Skule der, men det er også noen som mener det ikke er usannsynlig. Lars Løberg gjør oppmerksom på at den siste omtalen han har sett, refererer til de norrøne påstandene om dette slektskapet som helt utenkelige. Det hevdes også at Toste møtte Skule første gang i 1066.
Snorre Sturlason – som kjente Hertug Skule og derved skulle ha gode kilder, oppgir ikke noe slikt slektskap. Snorre sier kun at han var av god engelsk ætt. Skules bror, Ketil Krok, kom ifølge Snorre også til Norge, se slekten Krog.

Skule var med den norske flåte som etter Harald Hardrådes fall i slaget ved Stanford Bro i 1066 vendte fra England tilbake til Norge.
Skule Kongsfostre ble leder for hirden hos kong Olav Kyrre Haraldsson, og ble kongens nære venn og rådgiver.
Av kong Olav Kyrre fikk han også Gudrun Nevsteinsdatter til hustru. Skule og Gudrun fikk to barn:

1. Åsulf Skulesson på Rein.

2. Ragnhild Skulesdatter, som ble gift med Orm Svendsson, også kalt for Krypinge-Orm, og ble stamfar for Erling Skakke.

Han fikk også godset Rein (senere Reinskloster) på Fosen i Sør-Trøndelag. Han regnes som Reinsættens stamfar.

Etter Skules død var det sønnen Åsulv som satt med Rein. Han ble gift med Tora, som hadde mektige menn som Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson som sine nære forfedre. Etter han fulgte sønnen Guttorm, som igjen ble fulgt av sin sønn Bård.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt.
Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge, der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med.
Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål istand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk.
Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen.
Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller, sa han, ta mot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler.
Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt.
Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald.
Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Gutttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1936), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 835.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Skule married Gudrun Nevsteinsdatter. Gudrun (daughter of Nevstein Haldorsen and Ingrid Sigurdsdatter) was born about 1053. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1093, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Magnus ble tatt til konge av det overveiende flertall av fylkene i det nordlige Norge, men Opplanda valgte Håkon Toresfostre, sønn til Magnus Haraldsen.
Håkon døde like etter, men den flokken han hadde, samlet seg om fosterfaren Steigar-Tore og gikk i strid mot kongen. Magnus vant og var siden enekonge fra 1094.

Han hadde konflikt gående med svenskekongen Inge Steinkjellsson om riksgrensen, ble forlikt etter megling av kong Erik Eiegod av Danmark i 1101 i Konghelle.
Da giftet Magnus seg med Inges datter Margrethe, kalt fredkull' av den grunn.

Reiste på hærferd til Skottland og øyene, tok svært hærfang og underla seg mye land, bl.a. Ongulsøy (Anglesey) i Bretland, Orknøyene, Suderøyene og Man.

Tilnavnet Berrføtt fikk Magnus fordi han og hans menn gikk med skotsk drakt med kort kjortel.
Det er også sagt at navnet kom av at han skal ha måttet gå barbeint over glødende kull for å bevise sin kongelige byrd.

Dro på nytt krigstokt mot øyene i vest i 1102, og på hjemvei falt Magnus på hærferd til Irland i slag/landgang i Ulster.

Gift med:

1. NN: sønn Øystein.

2. Tora: sønn Sigurd Jorsalfare.

3. Sigrid Saksesdatter: sønn Olav.

4. Margret Ingesdatter fra Svitjod, (Fredkulla).

5. NN: fra Irland, mor til Harald 4.

6. Tora Saksesdotter: Sigurd Slembe.

Den siste viking av de norske konger.

Ifølge Snorre skal Krigs-Magnus ha sagt:
Konger skal en ha til ære, ikke til et langt liv.

Fra Magnussønnenes saga:

Snorre skriver:

1.
Etter kong Magnus Berrføtts fall tok sønnene hans kongedømme i Norge, Øystein, Sigurd og Olav. Øystein fikk norddelen av landet og Sigurd sørdelen. Da var kong Olav bare fire eller fem år; og den tredjeparten som han fikk, styrte de to andre sammen. Sigurd var tretten eller fjorten år da han ble tatt til konge, og Øystein var ett år eldre. Kong Sigurd lot datter til irekongen bli igjen vest for havet. Da Magnussønnene ble tatt til konger, kom de hjem igjen de menn som hadde reist ut med Skofte Ogmundsson, noen fra Jorsalaheim og noen fra Miklagard. De ble navngjetne vidt og bredt og hadde all slags nytt å fortelle. På grunn av disse nyhetene fikk en mengde mennesker i Norge lyst på en slik ferd. Det ble fortalt at i Miklagard fikk nordmenn som ville ta tjeneste i hæren, en mengde penger. De bad kongene at en av dem, Øystein eller Sigurd, skulle være med og være høvding for de menn som ville med i utferden. Kongene sa ja til dette, og sammen kostet de alt i stand til ferden. Mange stormenn, både lendmenn og mektige bønder, rådde seg til å være med på ferden. Da alt var ferdig, ble det avgjort at Sigurd skulle fare, men Øystein skulle styre landet for dem begge.

2.
Ett år eller to etter kong Magnus Berrføtts fall, kom Håkon, sønn til Pål jarl, vest fra Orknøyene. Kongene gav ham jarledømme og styring på Orknøyene, slik som jarlene hadde hatt før ham, Pål, hans far, og Erlend, hans farbror. Håkon fór vestover igjen til Orknøyene.

3.
Fire år (riktigere fem) etter kong Magnus' fall drog kong Sigurd med hæren sin fra Norge; da hadde han seksti skip. Så sier Torarin Stuttfell:

Så mange talte
det modige mannskap
som kom sammen,
mot kongen trofast,
at seksti hærskip,
herlig bygd,
etter Guds vilje
glei ut herfra.
Sigurds ferd fra landet.

Kong Sigurd seilte om høsten til England; da var Henrik, sønn til Vilhjalm Bastard, konge der. Kong Sigurd var der om vinteren. Så sier Einar Skulason:

Mot vest med den store hæren
den hardføre kongen styrte.
Så bar da skipet til høvdingen
på bølgen fram til England.
Der lot den stridsglade kongen
stavnene hvile om vinteren.
Aldri kan av hærskip
bedre høvding stige.

4.
Våren etter seilte kong Sigurd med hæren vest til Valland og kom fram om høsten til Galizeland og var der den neste vinteren. Så sier Einar Skulason:

Folkekongen som rådde
for rike gjævest på jorden,
i Jakobsland sitt tilhold
tok så neste vinter.
jeg hørte at hærkongen straffet
svikferd fra frekke jarlen.
blod den raske høvding
hærfuglen gav å drikke.

Dette gikk slik for seg at den jarlen som rådde for landet, gjorde avtale med kong Sigurd at jarlen skulle la Sigurd få kjøpe mat hele vinteren; dette førte han ikke fram lenger enn til jul, men da ble det vondt for mat, for landet er magert og et dårlig matland. Da fór kong Sigurd med en stor hær til det kastellet som jarlen hadde, men jarlen flyktet unna, for han hadde få folk. Kong Sigurd tok en mengde mat og mye annet hærfang og førte det til skipene sine. Så gjorde han seg ferdig til å reise derifra og seilte langs med Spania. Da kong Sigurd seilte langs Spania, hendte det at noen vikinger som var ute etterhærfang, kom imot ham med en galeiflåte. Men kong Sigurd la til strid med dem, og dette var det første slaget mot hedninger, og han tok åtte galeier fra dem.
Så sier Halldor Skvaldre:

Elendige vikinger styrte
mot veldige kongen til møte.
Men i striden høvdingen felte
for fote fiender mange.
Hæren greide å rydde
raskt åtte galeier.
Stor var haugen av falne.
Hærfang vant vennesæl høvding.

Siden styrte kong Sigurd til et kastell som heter Sintra, og der kjempet han det andre slaget. Det er i Spania. Der satt hedenske folk (maurere) og herjetpå kristne. Han tok kastellet (sammen med grev Henrik av Portugal) og drepte alle sammen der fordi de ikke ville la seg kristne. Han tok gods der også.
Så sier Halldor Skvaldre:

Nå nevner jeg kongens storverk,
som han i Spania gjorde.
Djervt mot Sintra-kastellet
stormet den storgjæve høvding.
Her av den harde kongen
hærmenn fikk stor skade,
fordi de nektet å ta mot
den rette tro, som han bød dem.

5.
Etter det seilte kong Sigurd med hæren til Lisboa; det er en stor by i Spania, halvt kristen og halvt hedensk. Det er skillet mellom det kristne Spania og det hedenske Spania. Hedenske er alle de bygder som ligger vest (sør) for den. Der hadde kong Sigurd det tredje slaget med hedninger, og der fikk han seier. Han vant også stort hærfang. Så sier Halldor Skvaldre:

Den tredje seier vant du,
tapre kongeætling
da til land du styrte
der byen Lisboa ligger.

Så styrte kong Sigurd med hæren vest (sør) for det hedenske Spania og la til ved en borg som heter Alkasse, og der hadde han det fjerde slaget med hedenske menn. Han vant borgen og drepte mange folk der, da han ødela borgen. Der fikk de en umåtelig mengde gods.
Så sier Halldor Skvaldre:

Ute ved Alkasse
ønsket du - så jeg hørte -
hærfører, fjerde gangen
å gå i harde striden.
Og likeså dette :
Jeg har hørt at sorgen rammet
de hedenske kvinner i borgen
da mennene måtte flykte
for den djerve fiendehæren.

6.
Så holdt kong Sigurd fram med ferden og seilte til Norvasund. I sundet møtte han en stor vikingflåte, og kongen la til slag mot dem. Der hadde han det femte slaget og vant seier.
Så sier Halldor Skvaldre:

I blod å farge du vågde
øst for Norvasund våpen.
Hjelp sendte Gud; til friske
sår fikk ravnen flyge.

Siden seilte kong Sigurd på sørsida langs Serkland, og kom til den øya som blir kalt Forminterra. Der hadde en stor flokk hedenske blå menn slått seg ned i en heller, og de hadde satt en stor steinvegg for helleråpningen. De herjet vidt og bredt i landet og førte alt hærfang til helleren. Kong Sigurd gjorde landgang på denne øya og gikk til helleren, men den var i et berg, og det var høyt å gå opp til steinveggen ved helleren, og berget lutet fram over steinveggen. Hedningene verget steinveggen, og var ikke redde for våpnene til nordmennene, for de kunne kaste stein og våpen ned på nordmennene under føttene sine. Nordmennene ville heller ikke gå opp når det var slik. Så tok hedningene pell og andre dyre ting og bar ut på veggen og svingte med dem mot nordmennene. De ropte til dem og egget dem, og sa de hadde ikke mot i livet.
Da fant kong Sigurd på råd. Han lot ta to skipsbåter, slike som blir kalt barker, og han lot dem dra opp på berget og over helleråpningen; han lot binde digre tau under alle spantene og om stavnene. Så gikk det så mange mann opp i dem som det var rom til, og så firte de båtene ned framfor helleren med reip. så skjøt de som var i båtene og kastet stein, så hedningene måtte dra seg tilbake fra steinveggen. Så gikk kong Sigurd opp i berget under steinveggen med hæren sin, de brøt i stykker veggen og kom på den måten opp i helleren. Men hedningene rømte inn bak en steinvegg som var satt tvert over helleren. Da lot kongen bære inn i helleren store stokker og gjøre et stort bål i helleråpningen, som de tente ild på. Da ilden og røyken nådde hedningene, lot noen av dem livet, og noen gikk imot våpnene til nordmennene, og alle sammen ble drept eller brent. Der fikk nordmennene det største hærfang som de hadde tatt på denne ferden.
Så sier Halldor Skvaldre:

Stridslystne fredsbryter
snart fikk se
framfor stavnen
Forminterra.
Der hær av blåmenn
før bane de fikk,
måtte egg
og ild tåle.
Og likeens dette:
Hærkonge, du lot barker
ned for berget fire.
Høvdingens verk mot serker
er blitt spurt så vide.
Oppover bratte berget
brøt du deg fram, kriger.
Mot folkefylte heller
med følget ditt du trengte.

Dessuten sier Torarin Stuttfell:

Stridsklok kongen
bad karene
dra opp på berget
to beksvarte båter.
Ved reip ble de firet
nedover fjellet
fulle av hærmenn
for helleråpning.

7.
Siden fór kong Sigurd lenger fram og kom til ei øy som heter Iviza. Der holdt han slag og vant seier. Det var det sjuende slaget. Så sier Halldor Skvaldre:

Hederomkranset høvding
med hærskip kom til Iviza.
Den gjæve kongen hadde
stor hug til kamp å komme.

Etter dette kom kong Sigurd til ei øy som heter Manork. Der hadde de det åttende slaget med hedenske menn, og fikk seier. Så sier Halldor Skvaldre:

Åttende slaget ble siden
utstridd på grønne Manork.
Den prektige kongehæren
pilene farget røde.

8.
Om våren kom kong Sigurd til Sikiløy og slo seg til lenge der. Da var Rodgeir (Roger II) hertug der. Han tok vel imot kongen og bad ham til gjestebud. Kong Sigurd kom dit og mange mann med ham. Der fikk han en herlig mottagelse, og hver dag ved gjestebudet stod hertug Rodgeir og vartet opp ved bordet til kong Sigurd. Da de hadde tatt bad sjuende gjestebudsdagen, tok kong Sigurd hertugen i handa og førte ham opp i høgsetet og gav ham kongsnavn og rett til å være konge over Sikiløy-riket; før hadde det vært jarler over det riket.

9.
Rodgeir, konge over Sikiløy, var en svært mektig konge. Han vant hele Pul og la også under seg mange storøyer i Grekenlandshavet. Han ble kalt Rodgeir den mektige. Hans sønn var Vilhjalm, konge på Sikiløy; han hadde lenge hatt stor ufred med keiseren i Miklagard. Kong Vilhjalm hadde tredøtre, men ingen sønn. Han giftet den ene dattera si med keiser Henrik (Henrik VI), sønn til Fredrik (Barbarossa), som nå er keiser i Roma. Den andre dattera til kong Vilhjalm ble gift med hertugen av Kipr, og den tredje ble gift med flåtehøvdingen Margrit. Keiser Henrik drepte dem begge to. Datter til Rodgeir, konge på Sikiløy, ble gift med Manule, keiser i Miklagard. Deres sønn var keiser Kirjalaks (Alexios II).

10.
Om sommeren seilte kong Sigurd ut over Grekenlandshavet til Jorsalaland. Så drog han opp til Jorsalaborg og møtte der jorsalakongen Baldvine. Kong Baldvine tok overmåte vel imot kong Sigurd og rei med ham ut til elva Jordan og tilbake til Jorsalaborg.
Så sier Einar Skulason:

I Grekenlandshavet høvding
lot havkalde skipet duve -
det er ikke småting som skalden
kan synge om kongens storferd
til han fikk landfestet skipet
ved store og vide Akersborg.
Hele hæren med kongen
hilste den morgen med glede.
Jeg nevner at kampglade konge
kom til Jorsala-byen;
under den vide himmel
hævere høvding fins ei.
I Jordans rene bølger
badet den gavmilde fyrsten.
Alle som hørte om det,
høyt måtte prise dåden.

Kong Sigurd oppholdt seg lenge i Jorsalaland utover høsten og førstningen av vinteren.

11.
Kong Baldvine gjorde et flott gjestebud for kong Sigurd og mange av mennene hans. Da gav kong Baldvine kong Sigurd mange helligdommer, og med samtykke av Baldvine og patriarken ble det tatt en spon av det hellige kors, og begge to svor ved helligdommen at dette tre var av det hellige kors som Gud sjøl var pint på. Etterpå ble denne helligdommen gitt til kong Sigurd på det vilkår at han og tolv andre menn med ham svor på at han skulle fremme kristendommen av all sin makt, og reise en erkebispestol i landet om han kunne, og at korset skulle være der den hellige kong Olav hvilte, og han skulle innføre tiende, og sjøl gi tiende.
Kong Sigurd fór siden til skipene sine i Akersborg. Da rustet også kong Baldvine hæren sin for å fare til Syrland til en by som heter Sætt; den borgen var hedensk. Kong Sigurd fulgte med ham på den ferden. Da kongene hadde holdt byen kringsatt ei kort tid, gav de hedenske menn seg, og kongene vant byen (19.desember 1110), men hærmennene fikk alt det andre hærfanget. Kong Sigurd gav kong Baldvine hele borgen.
Så sier Halldor Skvaldre:

Den hedenske byen vant du
med velde, men bort du gav den,
gavmilde kriger! Alltid
du ære vant i kampen.
Einar Skulason sier også om dette :
Dølenes konge tok Sidon,
slikt kan nok karene minnes.
Slynger tok da sterkt til
å svinge seg i striden.
Stridsmannen brøt en festning
som faretruende stod der.
Sverdene ble farget røde,
fyrsten fikk gledelig seier.

Deretter fór kong Sigurd til skipene sine og laget seg til å fare bort fra Jorsalaland. De seilte nordover til øya som heter Kipr, og kong Sigurd slo seg ned der en stund. Siden fór han til Grekenland og la seg med hele flåten ute ved Engelsnes, og der lå han en halv måned. Hver dag var det rask bør til å seile nordover havet med, men han ville bie på bidevind, så de kunne strekke seilene langs etter skipet, fordi alle seilene hans var kledd med pell både på den sida som snudde fram, og den som snudde bak, for verken de som var forut, eller de som var akter på skipet, ville se det som var minst vakkert på seilene.

12.
Da kong Sigurd seilte inn til Miklagard, seilte han nær land. Overalt oppe i land der er det byer, kasteller og landsbyer, så det ikke noe sted er slutt på dem. Fra land så de alle de spente seilene som fulgte tett på hverandre, så det så ut som et gjerde. Alle folk stod ute, så de kunne se på kong Sigurds seiling. Også keiser Kirjalaks (Alexios I) hadde fått vite om kong Sigurds ferd, og han lot åpne den byporten i Miklagard som heter Gullvarta. Den porten skal keiseren ri inn gjennom når han har vært lenge borte fra Miklagard og har vunnet stor seier.
Kong Sigurd Jorsalfare rir inn gjennom Gullvarta.
Keiseren lot breie ut pell på alle gatene i byen fra Gullvarta til Laktjarner; der er den gjæveste hallen til keiseren. Kong Sigurd sa til mennene sine at de skulle ri kaute inn i byen, og de skulle vise seg lite forundret over alt det nye som de fikk se; og så gjorde det. Med slik prakt rei kong Sigurd og alle mennene hans til Miklagard og så til den gjæveste kongshallen, og der var alt gjort i stand til dem. Kong Sigurd slo seg ned der ei tid.
Da sendte kong Kirjalaks noen av sine menn til ham, og spurte om han ville ta imot seks skippund gull av keiseren, eller om han ville at keiseren skulle få i stand den leiken som keiseren brukte å la holde på Padreimen. Kong Sigurd valgte leiken, men sendemennene sa at leiken kostet ikke keiseren mindre enn dette gullet. Da lot keiseren stelle til leiken, og den gikk for seg som det var vanlig. I alle leiker gikk det denne gangen best for kongen. Dronninga har halvparten av leiken, og hennes og kongens menn kappes i alle leikene. Grekerne sier at når kongen vinner flere leiker enn dronninga, da skal kongen vinne seier når han farer i hærferd.

13.
Deretter laget kong Sigurd seg til hjemferden. Han gav keiseren alle skipene sine; det var gull-lagte hoder på det skipet som kongen hadde styrt; de ble satt på Peterskirken. Keiser Kirjalaks gav kong Sigurd mange hester og gav ham vegvisere gjennom hele riket sitt. Så reiste kong Sigurd bort fra Miklagard; men en hel mengde menn ble igjen og tok tjeneste i hæren. Kong Sigurd fór først til Bulgaraland og derfra gjennom Ungarariket, Pannonia, Svåva og Byjaraland. Der møtte han Lozarius (Lothar, hertug av Sachsen), keiser av Rom, som tok overmåte vel imot ham og gav vegvisere gjennom hele riket sitt og lot ham og hans folk kjøpe alt det de trengte. Da kong Sigurd kom til Slesvig i Danmark, holdt Eiliv jarl et kostbart gjestebud for ham; det var ved midtsommerstid. I Heidaby møtte han Nikolas danekonge, som tok særdeles godt imot ham og sjøl fulgte ham nord til Jylland og gav ham et skip i full stand, som han reiste over til Norge med. Så kom Sigurd hjem til riket sitt, og han ble vel mottatt. Det sa folk at ingen hadde fart en større hedersferd fra Norge enn den; da var han tjue år gammel og hadde vært tre år på denne ferden. Hans bror Olav var da tolv år gammel.

14.
Kong Øystein hadde gjort mye nyttig i landet mens kong Sigurd var på ferd. Han grunnla Munkeliv på Nordnes i Bergen og la mye gods til det. Han lot også bygge Apostelkirken på kongsgården, en trekirke, og der lot han bygge den store hallen, det staseligste trehus som har vært bygd i Norge. Han lot også bygge kirke på Agdenes, og ved sida en skansevoll og ei havn der det før hadde vært havneløst. Han lot også bygge Nikolaskirken i kongsgården i Nidaros, og dette huset ble svært omsorgsfullt utført med utskjæringer og allslags arbeid. Han lot også bygge en kirke i Vågan på Hålogaland og lainntekter til den.

Kong Øystein bygger.

15.
Kong Øystein sendte bud til de klokeste og mektigste menn i Jemtland og bød dem til seg, og han tok imot alle som kom, med stor vennlighet, og ved avskjeden gav han dem vennegaver; på den måten førte han dem til vennskap med seg. Da mange av dem nå fikk til vane å fare til ham og tok imot gaver av ham, og da flere som ikke kom dit, fikk sendende gaver fra ham, vant han fullt vennskap med alle de menn som rådde for landet. Siden talte han for dem, og sa at jemtene hadde gjort ille da de hadde vendt seg bort fra kongene i Norge og ikke ville stå under dem eller betale skatt til dem. Først talte han om det at jemtene hadde gitt seg under kong Håkon Adalsteinsfostre og siden vært lenge under Norges konger. Han nevnte også det hvor mange nødvendige ting de kunne få fra Norge, eller hvor tungvint det ville være for dem å søke til sveakongen om det de trengte til. Han kom så langt med sine taler at jemtene sjøl bød seg til å gå under kong Øystein. Først tok stormennene der troskapsed av hele folket; så drog de til kong Øystein og tilsvor ham landet, og dette har holdt seg hele tida siden. Kong Øystein vant Jemtland med klokskap og ikke ved å gå på med makt som noen av forfedrene hans.

16.
Kong Øystein var vakker som få å se til, blåøyd og noe storøyd, med lyst krøllet hår. Han var knapt middels høy, en klok mann som hadde gode kunnskaper om alt, om lover og lærerike fortellinger om mennesker, han var rådklok og veltalende, gladlynt og vennlig i omgang, omtykt og elsket av alle mennesker. Han var gift med Ingebjørg, datter til Guttorm Steigar-Toresson ; de hadde ei datter som het Maria, og som siden ble gift med Gudbrand Skavhoggsson.

17.
Kong Sigurd var stor av vekst; og han hadde brunt hår. Han var mandig, men ikke vakker. Han var velvoksen og snar i vendingen, fåmælt og oftest ikke vennlig; han var vennegod og trofast; han hadde ikke lyst til å tale mye, holdt på formene og var verdig. Kong Sigurd ville gjerne styre og var streng til å straffe, han holdt godt loven, var gavmild, mektig og gjæv. Kong Olav var høy og slank, vakker å se til, gladlynt, omgjengelig og vennesæl. Da disse brødrene var konger i Norge, tok de bort mange av de pålegg som danene hadde lagt på folket da Svein Alfivuson styrte landet, og derfor ble de likt særlig godt både av allmuen og av stormennene.

18.
Kong Olav fikk en sjukdom som førte til døden. Han er gravlagt ved Kristkirken i Nidaros, og det var stor sorg etter ham. Siden rådde de to kongene, Øystein og Sigurd, for landet, men først hadde de tre brødrene vært konger i tolv år, fem år etter at kong Sigurd kom hjem til landet, og sju år før. Kong Olav var sytten år da han døde, og det var den 22. desember (1115), da kong Øystein hadde vært ett år øst i landet og Sigurd nordpå. Da satt kong Øystein lenge om vinteren i Sarpsborg.

19.
Det var en mektig bonde som het Olav i Dal, en rik mann. Han bodde på Store-Dal i Åmord og hadde to barn. Sønnen het Håkon Fauk, og dattera var Borghild. Hun var ei framifrå vakker kvinne, og så var hun klok og hadde mange kunnskaper. Olav og hans kone og hans barn var lenge i Borg om vinteren, og Borghild var støtt og talte med kongen, og folk sa både det ene og det andre om deres vennskap. Men sommeren etter drog kong Øystein nord i landet, og Sigurd kom østpå, og vinteren etter var kong Sigurd øst i landet. Han satt lenge i Konghelle og hjalp opp denne kjøpstaden mye. Der gjorde han et stort kastell og lot grave et stort dike omkring. Kastellet var bygd av torv og stein. Han gjorde dette kastellet til bolig for fast besetning og han bygde kirke der.
Det hellige kors lot han være i Konghelle, og i det stykket holdt han ikke den eden han svor i Jorsalaland. Men han innførte tiende og gjorde det meste av det han hadde svoret. Når han satte korset øst ved landsenden, tenkte han at dette skulle være til vern for hele landet. Men det ble til stor ulykke å sette denne helligdommen slik at hedninger så lett kunne komme til, som det siden viste seg.
Borghild Olavsdotter fikk høre det rykte som gikk, at folk talte ille om henne og kong Øystein for deres samtaler og vennskap. Da drog hun til Borg og fastet til jernbyrd der og bar jern for denne saken og ble helt renset. Da kong Sigurd fikk høre dette, rei han på én dag så langt som to store dagsreiser ellers, og kom fram til Olav i Dal og var der om natta. Da tok han Borghild til Frille og førte henne bort med seg. Deres sønn var Magnus; han ble straks sendt bort til oppfostring nord på Hålogaland til Vidkunn Jonsson på Bjarkøy, og der vokste han opp. Magnus var vakker som få, og han ble tidlig stor og sterk.

20.
Kong Sigurd ble gift med Malmfrid, datter til kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard. Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson. Mor til Malmfrid var Kristin, datter til sveakongen Inge Steinkjellsson. Søster til Malmfrid var Ingelborg, som var gift med Knut Lavard, sønn til danekongen Eirik den gode, som var sønn til Svein Ulvsson. Knuts og Ingelborgs barn var Valdemar, som tok kongedømme i Danmark etter Svein Eiriksson, Margret, Kristin og Katrin. Margret var gift med Stig Kvitlær, og de hadde ei datter Kristin, som var gift med sveakongen Karl Sørkvesson. Deres sønn var kong Sørkve.

21.
En vinter var kong Øystein og kong Sigurd begge to på veitsle på Opplanda, og de hadde hver sin gard. Men da det bare var et kort stykke mellom de gardene hvor kongene skulle ha veitsle, ble det avtalt at de skulle være sammen i gjestebud og skiftevis på garden til den andre. Først var de sammen på den garden som kong Øystein eide. men om kvelden da folk tok til å drikke, var ølet ikke godt, og mennene tidde still.
Da sa kong Øystein: Det er svært som folk tier still. Det er da bedre skikk ved drikkebordet at folk er glade. La oss få noe moro ved drikkebordet, så skal det ennå bli gammen i laget. Bror Sigurd, alle vil synes det høver best om vi tar til med skjemt som tale.
Kong Sigurd svarte bare noe kort: Snakk så mye du vil, men la meg få lov til å tie for deg.
Da sa kong Øystein: Det har ofte vært skikk i drikkelag at en velger seg en mann til jamføring. Nå vil jeg at vi skal gjøre så her. Da tidde kong Sigurd. Jeg ser, sa kong Øystein, at jeg får ta til med denne moroa. Jeg vil ta deg, bror, til min jamføringsmann. Jeg nevner først at vi begge to har lik rang og lik eiendom, og jeg gjør ingen forskjell på vår ætt og oppfostring.
Da svarte kong Sigurd : Minnes du ikke det at jeg la deg på ryggen når jeg ville, enda du var ett år eldre.
Da sa kong Øystein . Jeg minnes ikke det mindre at du ikke kunne være med i slike leiker som det skulle mykhet til.
Da sa kong Sigurd : Minnes du hvordan det gikk når vi skulle svømme; jeg kunne dukke deg under når jeg ville. Kong Øystein svarte: Jeg svømte ikke kortere enn du, heller ikke var jeg dårligere til å svømme under vann enn du. Jeg kunne også gå på islegger, så jeg ikke kjente noen som kunne kappes med meg i det; men det kunne ikke du bedre enn et naut.
Kong Sigurd sa: Jeg synes det er nyttigere idrett, som høver bedre for en høvding, å skyte godt med bue. Jeg antar at du greide ikke å spenne buen min om du så brukte foten.
Kong Øystein svarer: Jeg er ikke så buesterk som du, men mindre forskjell er det når det gjelder å skyte beint, og så kan jeg stå mye bedre på ski enn du, og det ble også reknet for en god idrett før i tida.
Kong Sigurd sa: Jeg synes det er mye mer høvdingslig at han som skal være overmann over andre, er stor i flokken og sterk og mer våpenfør enn andre, og at han er lett å se og kjenne når det er mange folk sammen.
Kong Øystein sa: Ikke har det mindre å si at en mann er vakker, og han også er lett å kjenne i mengden. Det synes jeg også høver en høvding, for de beste klærne og vakkerhet høver sammen. Jeg kjenner også mye bedre til lovene enn du, og når vi skal tale, har jeg lettere for å finne ord.
Kong Sigurd sier: Det kan nok være at du har lært flere lovknep, for jeg har hatt annet å gjøre. Og det er ikke noen som nekter at du kan ordlegge deg godt, men det sier mange at du ikke er helt ordfast, og at du legger liten vekt på det du lover, og at du taler den etter munnen som er hos deg; og det er ikke kongelig.
Kong Øystein sier: Det kommer av det at når folk bærer fram sakene sine for meg, så tenker jeg først og fremst på å få avgjort hver manns sak som han best kunne ønske det. Så kommer ofte også den andre, han som har sak med ham, og da blir det ofte til at det blir lempet slik at begge skal like det. Det hender også titt at jeg lover det som jeg er bedt om, for jeg vil at alle skal gå glade fra meg. Jeg ser nok også den måten å greie det på som du bruker: å love alle vondt; men jeg hører ikke noen klager over at du ikke holder det du lover.
Kong Sigurd sier: Det har folk sagt at den ferd som jeg fór fra landet, var høvelig for en høvding, men da satt du hjemme som datter til far din.
Kong Øystein svarte: Nå tok du på byllen. Ikke hadde jeg fått denne samtalen i gang om jeg ikke kunne svare noe her. Snarere synes det som at det var jeg som utstyrte deg som ei søster, før du kunne bli i stand til ferden. Kong Sigurd sier: Du har nok hørt tale om det at jeg holdt mange slag i Serkland, og jeg vant seier i alle og fikk mange slags kostbarheter, som det ikke før har kommet maken til hit til lands. Der ble jeg mest vørt når jeg kom sammen med de gjæveste menn, men jeg mener at du er en heimføding ennå.
Kong Øystein sa: Det har jeg hørt at du holdt noen slag utenlands, men nyttigere var det for landet vårt at jeg i den tida bygde fem nye kirker, og at jeg gjorde ei havn ved Agdenes der det før var havneløst, og hvor alle menn må fare som skal nordover eller sørover langs landet. Jeg bygde også tårnet i Senholmssund og hallen i Bergen, mens du i Serkland slaktet blåmenn til fanden, og det tenker jeg var til lite gagn forriket vårt.
Kong Sigurd sa: På denne ferden reiste jeg helt ut til Jordan og svømte over elva; men utpå elvebakken er det noen busker, og på dem knyttet jeg en knute, og sa da at du skulle løse den, bror, eller også finne deg i det som var sagt over knuten.
Kong Øystein sa: Ikke vil jeg løse den knuten som du knyttet til meg, men jeg kunne ha knyttet en slik knute for deg, som du mye mindre skulle få løsta du kom seilende med ett skip inn i flåten min den gang du kom til landet.
Etter det tidde de still, og begge to var harme. Det hendte flere ting mellom brødrene, så en kunne se at hver av dem drog fram seg sjøl og sin sak, og den ene ville være større enn den andre. Men freden holdt seg likevel mellom dem så lenge de levde.

22.
Kong Sigurd var på veitsle et sted på Opplanda, og der var gjort i stand til ham. Da kongen var i badet, og det var satt tjeld over karet, syntes han at en fisk svømte i karet hos ham, og da kom han i slik stor latter at han var rent fra seg sjøl, og dette kom ofte på ham siden. Ragnhild, datter til kong Magnus Berrføtt, giftet brødrene hennes bort til Harald Kesja. Han var sønn til danekongen Eirik den gode. Sønnene deres var Magnus, Olav, Knut og Harald.

23.
Kong Øystein lot gjøre et skip i Nidaros; i storleik og i utseende ble det gjort slik som ormen lange hadde vært, som Olav Tryggvason hadde latt bygge. Det hadde også drakehode forut, men akter var det en stjert, og begge var forgylt; skipet var høybordt, men stavnene syntes noe mindre enn de burde være. Der i Nidaros lot han også bygge naust, som var så store at det var som et under, og som dessuten var gjort av beste trevirke og framifrå godt tømret.
Kong Øystein var en gang på veitsle på Stim på Hustad; der fikk han brått en sjukdom som førte ham til døden. Han døde 29.august, og hans lik ble flyttet nord til kaupangen, og han er jordet der i Kristkirken. Det sier folk at over ingen manns lik har så mange menn i Norge stått så sorgfulle, siden kong Magnus, kong Olav den helliges sønn, døde. Øystein var konge i Norge i tjue år; etter kong Øysteins død var Sigurd alene konge i landet så lenge han levde.

24.
Danekongen Nikolas, sønn til Svein Ulvsson, ble siden gift med Margret Ingesdotter, som før hadde vært gift med Magnus Berrføtt. Hennes sønn med Nikolas het Magnus den sterke. Kong Nikolas sendte bud til kong Sigurd Jorsalfare og bad at han skulle gi ham folk og hjelp fra sitt rike for å fare sammen med kong Nikolas øst til Småland i Sveavelde og kristne folket der; for de som bodde der, holdt ikke på den kristne tro, enda noen hadde tatt ved kristendommen. På den tida var mange folk hedninger omkring i Sveavelde, og mange var bare dårlig kristnet; for det var noen av kongene da som vraket kristendommen og holdt ved lag blotene, så som Blotsvein og siden Eirik den årsæle gjorde. Kong Sigurd lovte å fare med, og kongene avtalte å møtes i Øresund. Så bød kong Sigurd ut allmenning fra hele Norge, både mannskap og skip. Da denne hæren kom sammen, hadde han vel tre hundreskip. Kong Nikolas kom i god tid til møtestedet og ventet lenge der. Da murret danene stygt, og sa at nordmennene nok ikke kom.
Så løste de opp leidangshæren, og kongen og hele hæren fór bort. Etterpå kom kong Sigurd dit og likte ille dette. De styrte da mot øst til Svimraros og holdt husting der, og kong Sigurd talte om hvor upålitelig kong Nikolas var, og så la de over at de skulle gjøre noe hærverk i hans land for dette. De tok en landsby som heter Tumatorp, og som ligger ikke langt fra Lund, og siden styrte de øst til den kjøpstaden som heter Kalmar, og herjet der og likeså i Småland. De påla Småland å gi femten hundre naut til opphold for hæren, og smålendingene tok ved kristendommen. Så vendte kong Sigurd tilbake med hæren og kom til sitt rike med mange store kostbarheter og med hærfang som han hadde vunnet på denne ferden, og denne leidangen ble kalt Kalmarleidangen. Det var sommeren før Det store mørket (solformørkelsen 11.august 1124). Dette var den eneste leidangen kong Sigurd rodde så lenge han var konge.

25.
Kong Sigurd var en gang på en av gardene sine. Om morgenen da han var kledd, var han fåmælt og uglad, og vennene hans var redde at ustyrligheten hadde kommet over ham igjen. Men årmannen var en klok og djerv mann, og han gav seg i samtale med kongen og spurte om han hadde fått noen viktige tidender som gjorde ham uglad, eller om det kanskje var så at han ikke var fornøyd med gjestingen, eller om det var noen andre ting som folk kunne rå bot på. Kong Sigurd sa at ikke noe av det han talte om, var skyld i dette; men grunnen er, sa han, at jeg tenker på en drøm som jeg hadde i natt.
Herre, sa årmannen, måtte det være en god drøm, men vi skulle gjerne ville høre den.
Kongen sa: Jeg syntes jeg stod her ute på Jæren, og jeg så ut over havet, og der så jeg noe stort svart som kom farende, og det nærmet seg hit. Da så det ut for meg som det var et stort tre, og greinene stod opp, men røttene gikk ned i sjøen. Da treet kom til land, gikk det i stykker, og stumper av treet rak vidt og bredt om landet, både om fastlandet og om utøyer, skjær og strender. Da hadde jeg et syn, så jeg syntes å se over hele Norge langs med sjøen, og jeg så at stumper av dette treet hadde reket inn i hver vik, og de fleste var små, men noen var større.
Da svarte årmannen: Denne drømmen er det rimeligst De tyder best sjøl, og vi skulle gjerne ville høre at De tydet den.
Da sa kongen: Det synes meg rimeligst at det varsler om at det vil komme en mann til landet. Han vil slå seg ned her, og hans avkom vil spre seg vidt og bredt i dette landet, og det vil bli stor skilnad på den stilling de får.

26.
Hallkjell Huk, sønn til Joan Smørbalte, var lendmann på Møre. Han fór vest over havet og helt til Suderøyene. Dit kom det en mann til ham fra Irland; han het Gillekrist, og han sa at han var sønn til kong Magnus Berrføtt. Mor hans fulgte med ham, og sa han het Harald med et annet navn. Hallkjell tok imot disse to og førte dem med seg til Norge, og straks drog han til kong Sigurd med Harald og hans mor. De bar fram ærendet sitt for kongen. Kong Sigurd talte om saken med høvdingene, og sa at hver skulle si det han mente om denne saken; men alle bad ham rå sjøl. Da lot kong Sigurd kalle til seg Harald, og han sa til ham at han ikke ville nekte Harald å føre bevis for hvem hans far var ved gudsdom, dersom han ville la det være fast avtale at om han så fikk godtgjort at faren var den han sa, skulle han ikke kreve kongedømmet så lenge kong Sigurd eller Magnus kongssønn levde. Og dette avtalte de og gjorde ed på.
Kong Sigurd sa at Harald skulle trå på glødende jern for å bevise farskapen for seg; men denne gudsdom syntes folk var i hardeste laget, siden han skulle la gudsdommen fullføre bare for å vise hvem hans far var, men ikke for å vinne kongedømmet, som han i forvegen hadde fraskrevet seg. Men Harald gikk med på dette. Han fastet til jernprøven, og så ble den fullført den gudsdom som er den største som noen gang har gått for seg i Norge; ni glo-ende plogjern ble lagt ned, og Harald gikk over dem med bare føtter, og to bisper leide ham. Tre dager etterpå ble utfallet av prøven undersøkt; da var føttene ubrente. Etter dette tok Sigurd vel imot frendskapet med Harald. Men hans sønn Magnus var meget uvennlig imot ham, og mange av stormennene gjorde som Magnus. Kong Sigurd stolte så på den vennesælhet han hadde vunnet hos hele folket, at han bad om at alle skulle sverge på at Magnus, sønn til kong Sigurd, skulle være konge etter ham. Og denne eden fikk han så av hele folket.

Harald Gilles jernbyrd.

27.
Harald Gille var en høy og grannvokst mann, med lang hals og noe lang i ansiktet, svartøyd, mørkhåret, rask og sprek. Han gikk mye med irsk klesdrakt, korte og lette klær. Han hadde tungt for å tale norsk, og han fomlet ofte etter ordene; mange gjorde narr av ham for det.
Harald satt en gang i et drikkelag og talte med en annen mann, og fortalte ham om hvordan det var vest i Irland. Da fortalte han også det, at det var noen menn i Irland som var så rappe på foten at ingen hest tok dem på spranget.
Magnus kongssønn hørte på dette og sa: Nå lyger han igjen som han bruker.
Harald svarte: Det er sant at det fins menn i Irland som ingen hest i Norge greier å springe forbi.
Så talte de noen ord om dette, og de var drukne begge to. Da sa Magnus: Nå skal du vedde med meg og våge hodet ditt på at du kan springe så fort som jeg rir på hesten min; og jeg skal sette gullringen min imot.
Harald svarte: Jeg sier ikke at jeg kan springe så fort; men i Irland skal jeg kunne finne slike menn, som kan springe så fort, og det skal jeg vedde om.
Magnus kongssønn svarte: Ikke vil jeg reise til Irland; her skal vi vedde og ikke der.
Harald gikk så for å sove og ville ikke ha mer med ham å gjøre. Dette hendte i Oslo.
Men morgenen etterpå, da det var slutt med formessen, rei Magnus opp i Gatene, og han sendte bud til Harald at han skulle komme dit. Da han kom,var han kledd slik: Han hadde skjorte og bukser med fotband, kort kappe, en irsk hatt på hodet og et spydskaft i handa. Magnus satte merker for skeiet. Harald sa: Altfor langt gjør du skeiet. Straks gjorde Magnus det mye lengre og sa at det likevel var altfor kort. Mange folk var til stede. De tok til med skeiet, og Harald fulgte hele tida hestebogen. Da de kom til enden av skeiet, sa Magnus: Du holdt i salreima, og hesten drog deg. Magnus hadde en svært rask gautsk hest. Så tok de skeiet tilbake igjen, da sprang Harald hele vegen framfor hesten. Da de så kom til enden av skeiet, spurte Harald: Holdt jeg nå i salreima?
Magnus svarte: Nå hadde du forsprang. Så lot Magnus hesten puste ut en stund; da han var ferdig, kjørte han til hesten med sporene og fikk den straks i fart. Harald stod ennå stille. Da så Magnus seg tilbake og ropte: Spring nå! sa han. Da sprang Harald og kom fort framom hesten og langt framfor den helt til enden av skeiet. Han kom dit lenge før, så han la seg ned og spratt opp og hilste på Magnus da han kom. Så gikk de hjem til byen.
Kong Sigurd hadde vært i messe i mellomtida, og han fikk ikke vite noe om dette før etter måltidet om dagen. Da ble han harm og sa til Magnus: Dere sier Harald er dum, men jeg synes du er en tosk; ikke kjenner du skikken utenlands. Visste du ikke det før at menn i utlandet øver seg i andre idretter enn å fylle seg med drikk og gjøre seg øre og uføre, så de ikke har vett eller sans. Gi Harald ringen hans, og driv ikke mer gjøn med ham så lenge mitt hode er over molda.

28.
Da kong Sigurd en gang var ute på skipene, la de til i ei havn, og et kjøpskip lå ved sida av dem, en islandsfarer. Harald Gille var i forrommet på kongsskipet, men nærmest framfor ham lå Svein Rimhildsson; han var sønn til Knut fra Jæren. Sigurd Sigurdsson var en gjæv lendmann; han var der og styrte sjøl et skip. En dag det var vakkert vær med hett solskinn, gikk mange ut for å svømme både fra langskipene og fra kjøpskipet. En islending som lå og svømte, hadde moro av å dukke dem under som ikke var så gode til å svømme. Mennene lo av dette. Kong Sigurd så og hørte dette. Så kastet han av seg klærne og sprang ut i vannet og la bort til islendingen, greip ham og dukket ham under og holdt ham nede. Og straks islendingen kom opp, dukket kongen ham under for andre gangen, og slik den ene gangen etter den andre.
Da sa Sigurd Sigurdsson: Skal vi la kongen drepe mannen? En mann svarte at ingen hadde stor lyst til å legge ut. Sigurd sa: Det hadde nok vært en mann som torde om Dag Eilivsson hadde vært her.
Sigurd løp siden over bord og svømte bort til kongen, tok i ham og sa: Tyn ikke mannen, nå ser alle at du er mye bedre til å svømme.
Kongen svarte: La meg komme løs, Sigurd; jeg vil drepe ham; han ville drukne mennene våre.
Sigurd svarte: Vi to skal nå først leike litt sammen, men du, islending, kom deg i land! Han gjorde så, men kongen lot Sigurd komme løs og svømte til skipet; det gjorde Sigurd også. Men kongen sa Sigurd måtte ikke være så djerv at han kom for øynene på ham. Det ble sagt til Sigurd, og han gikk opp på land.

29.
Om kvelden da mennene gikk for å sove, var det noen som holdt leik oppe på land. Harald var med i leiken, og han bad sveinen sin å ta ut på skipet og gjøre i stand soveplassen hans og vente på ham der. Sveinen så gjorde. Kongen hadde gått for å sove. Men da sveinen syntes det tok lang tid, la han seg opp på Haralds plass. Svein Rimhildsson sa: Det er stor skam for gjæve karer å fare hjemmefra gardene sine, bare for å se en tjenestedreng jamhøgt med seg sjøl.
Sveinen svarte at Harald hadde vist ham dit.
Svein Rimhildsson svarte: Vi synes ikke det er altfor godt for oss at Harald ligger her, om han ikke skal dra med seg treller og stavkarer også. Og så tok han opp en liten stokk og slo til sveinen i hodet, så blodet rant nedover ham.
Sveinen sprang straks opp på land, og sa til Harald hva som hadde hendt. Harald gikk straks om bord og akter i forrommet; han hogg til Svein med ei handøks og gav ham et stort sår på handa. Harald gikk straks opp på land igjen. Svein sprang opp på land etter ham, og frendene til Svein kom til og tok fatt på Harald og ville henge ham. Men da de laget seg til det, gikk Sigurd Sigurdsson ut på skipet til kong Sigurd og vekte ham.
Da kongen åpnet øynene og kjente Sigurd, sa han: For det skal du dø at du kom for mitt åsyn, jeg hadde jo nektet deg det. Dermed sprang kongen opp, men Sigurd sa: Det blir det alltid høve til, konge, når du vil; men andre ting er det først viktigere for deg å gjøre. Far så fort du kan opp på land og hjelp Harald bror din; nå vil rygene henge ham.
Da sa kongen: Gud hjelpe oss nå! Sigurd, rop på lursveinen; la ham blåse mannskapet opp etter meg.
Kongen sprang på land, men alle som kjente ham, fulgte ham, og de gikk dit hvor galgen var gjort i stand. Han tok straks Harald til seg, og alle folk styrtet straks fullt bevæpnet til kongen da luren hadde lydt. Da sa kongen at Svein og alle hans hjelpesmenn skulle være utlege. Men da alle mann bad for dem, gikk kongen med på at de skulle ha lov til å være i landet og ha eiendommene sine, men for såret skulle det ikke bli gitt bøter. Da spurte Sigurd Sigurdsson om kongen ville at han skulle fare bort.
Det vil jeg ikke, sa kongen, aldri skal jeg være deg foruten.

30.
Kolbein het en mann som var ung og fattig. Tora, mor til kong Sigurd Jorsalfare, lot skjære tunga ut av ham, og det var ikke større grunn til det enn at denne unge mannen Kolbein hadde ett et halvt stykke av fatet til kongsmora, og sa at steikeren hadde gitt ham det; men steikeren torde ikke stå veddet for henne. Siden gikk denne mannen målløs lang tid.
Det taler Einar Skulason om i Olavsdråpa:

Til straff for liten gjerning
lot gjæve kvinne tunga
skjære ut av hodet
på stakkars unge mannen.
Denne mannen så jeg
sannelig røvet for mælet
da jeg få uker etter
kom til garden Lia.

Han drog siden til Trondheimen og til Nidaros og våket i Kristkirken. Men under ottesangen på den seinere Olavsmesse sovnet han og syntes han så at Olav den hellige kom til ham og tok med handa i tungestumpen og drog. Da han våknet, var han helbredet, og han takket glad Vår herre og kong Olav,som han hadde fått helse og miskunn av. Han hadde kommet dit målløs og hadde søkt det hellige skrinet hans; men han gikk derfra helbredet og med talende tunge.

31.
Det var en ung mann av dansk ætt, som hedningene tok og førte til Vendland, og der holdt de ham fanget sammen med andre fanger. Om dagene var han alene i jern uten vakt, men om nettene var han lenket sammen med en bondesønn for at han ikke skulle løpe fra ham. Men denne stakkars mannen fikk aldri søvn eller ro for harm og sorger. Han tenkte etter på mange måter hva som kunne være til hjelp for ham, og han grudde svært for den tvang han skulle være i. Han var redd både for sult og pinsler, og ventet ikke at frendene hans skulle løskjøpe ham, for de hadde to ganger før løskjøpt ham fra hedenske land, og han syntes han kunne vite at de ville finne det både brysomt og dyrt å ta dette på seg tredje gangen. Godt har den mann det som ikke får friste så mye vondt her i verden som han synes å ha fristet.
Nå så han ingen annen råd enn å løpe bort og komme seg unna, om det skulle kunne lykkes. Så tok han midt på natta og drepte bondesønnen, hogg av ham foten og la så av sted til skogen med lenka om foten. Men da det ble lyst morgenen etter, ble de var det som hadde hendt, og satte etter ham med to hunder som var vante til å spore opp dem som rømte. De fant ham i skogen der han lå og gjemte seg for dem. Nå fanget de ham og slo og dengte ham og fór ille med ham på allslags vis. Så slepte de ham hjem, og det var med nød og neppe de lot ham ha livet, men de viste ham ingen annen miskunn. De pinte ham og satte ham straks i mørkestua der som det i forvegen satt seksten mann inne, alle kristne; der bandt de ham med jern og andreband så fast de kunne.
Nå syntes han den elendighet og de pinsler som han før hadde lidd bare var en skygge mot alt det vonde som han nå fikk friste. Ingen mann som ville be om miskunn for ham, fikk se ham i dette fengslet. Ingen mann syntes synd i den vesalmannen, så nær som de kristne som lå der bundet som han. De sørget og gråt over hans elendighet og over sin egen nød og ulykke. En dag gav de ham et råd og bad ham at han skulle love seg til den hellige kong Olav og bli tjener i hans hellige hus, dersom han ved Guds miskunn og Olavs forbønn kunne komme ut av dette fengslet. Nå lovte han med glede dette og lovte seg straks til den kirken som de hadde bedt ham om.
Natta etter syntes han at han så i søvne at en mann som ikke var høy, stod nær ved ham og talte til ham slik: Hør du, stakkars mann, sa han, hvorfor står du ikke opp?
Han svarte: Herre min, hva er du for en mann?
Jeg er kong Olav, sa han, som du kalte på.
Å, gode herre min, svarte han, jeg ville med glede stå opp om jeg kunne, men jeg ligger bundet i jern og dessuten i lenker sammen med de menn som sitter her bundet.
Da kaller han på ham og taler slik til ham: Stå opp fort, og vær ikke redd; visst er du nå løs.
Dernest våknet han og fortalte da til sine kamerater det han hadde drømt. Da bad de ham stå opp og prøve om det var sant. Han stod opp og kjente at han var løs. Nå sa kameratene hans til ham at dette ikke ville være til noen nytte for ham, for døra var låst både utentil og innentil.
Da la en gammel mann som satt der i hardt fengsel, sitt ord med i laget. Han bad ham ikke mistvile om den manns miskunn som hadde løst ham. Og så sa han: Derfor har han gjort jærtegn med deg, for at du skal ha hans miskunn og komme løs herfra, men ikke for at det skal bli til større vesaldom og pinsel for deg. Vær nå snar, og gå til døra, og dersom du greier å komme ut, da er du hjulpet. Så gjorde han, og han fant straks døra åpen, smatt ut så fort han kunne og bort i skogen. Så snart de ble var dette, slapp de løs hundene sine og satte etter så fort de kunne. Men han lå og gjemte seg, den stakkars mannen, og så nøye hvor de fór etter ham. Nå mistet hundene straks sporet da de kom nær innpå ham, og synet ble vendt på dem alle, så ingen mann kunne finne ham, enda han lå like for føttene på dem. Da vendte de hjem igjen og bar seg og harmet seg så mye over at de ikke kunne få tak i ham. Kong Olav lot ham ikke gå til grunne da han var kommet til skogen og gav ham hørsel og full helse; for i forvegen hadde de slått og dunket ham i hodet til han ble døvhørt. Siden kom han seg om bord på et skip med to kristne menn, som de lenge hadde pint der, og de skyndte seg nå alle sammen med denne farkosten så fort de kunne, og fikk på den måten rømt bort.
Siden søkte han til den helliges manns hus, og da var han blitt helbredet og dugelig til hærferd. Da angret han det han hadde lovt, gikk tilbake på sine ord til den milde kongen og løp bort en dag og kom om kvelden til en bonde som gav ham husly for Guds skyld. Men om natta da han lå og sov, så han tre møyer som kom inn til ham, vakre og fagert kledd. De talte straks til ham og skjente på ham med harde ord fordi han var så djerv å løpe bort fra den gode kongen som hadde vist ham så stor miskunn at han løste ham først fra jern og så fra fengsel, og at han slik hadde skilt seg fra den kjære herre som han hadde gått i tjeneste hos. Da våknet han forferdet og stod straks opp tidlig om morgenen og sa det til husbonden. Men den gode bonden gav seg ikke før han hadde fått ham til å vende tilbake til det hellige stedet. Den mannen som først skrev opp dette jærtegnet, så sjøl mannen og merkene etterjernene på ham.

32.
Kong Sigurd lot hjelpe opp kjøpstaden i Konghelle så mye at ingen kjøpstad ble mektigere den gang i Norge, og han satt der lenge for å verne landet. Han lot bygge kongsgård i kastellet. Han påla alle herreder som var nær kjøpstaden, og likeså bymennene, at hvert år skulle hver mann, som var ni år gammel eller eldre, bære til kastellet fem våpensteiner eller fem staurer, som de skulle gjøre kvasse i den ene enden, og fem alen høye.
Der i kastellet lot kong Sigurd bygge en kirke, som var innvigd til det hellige kors; det var en trekirke og omsorgsfullt utført både når det gjaldt byggefang og arbeid. Da kong Sigurd hadde vært konge i 24 år, ble korskirken innvigd. Da lot kongen det hellige korset og mange andre helligdommer få plass der. Den ble kalt Kastellkirken. Foran alteret der satte han ei tavle som han hadde latt gjøre i Grekenland; den var gjort av kobber og sølv, vakkert forgylt og innsatt med emalje og edelsteiner. Der var det skrinet som danekongen Eirik Eimune hadde sendt kong Sigurd, og en plenarius skrevet med gullbokstaver, som patriarken gav kong Sigurd.

33.
Tre år etter at Korskirken var innvigd, fikk kong Sigurd sott. Da var han i Oslo. Han døde der ei natt etter Mariamessen i fasten (26.mars 1130). Han ble jordet ved Hallvardskirken, lagt i steinveggen utenfor koret på sørsida. Magnus, sønn til kong Sigurd, var der i byen da. Han tok straks alle kongens inntekter da kong Sigurd døde. Sigurd var konge over Norge i 27 år; han ble førti år gammel, og hans tid var god for folket; da var det både fred og gode åringer.

Magnus married Tora Saksesdatter Vik. Tora (daughter of Saxe Vik) was born in England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1125, Kiev, Ukraina; Storfyrste.

Notes:

Birth:
Han var eldste sønn av Vladimir Monomakh.

Mstislav married Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev" about 1095. Kristina (daughter of Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1" and Ragnhild Torkilsdatter) died about 1122. [Group Sheet] [Family Chart]