Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 1.
• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 2.
• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 3.
• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 4.

Notes:

Occupation:
Håkon Ladejarl - den Mektige - var konge av Norge 974 - 994.

Eirikssønnene hadde greid å brenne inne sin verste motstander, Sigurd jarl på Lade, i 962. Men dermed vant de ikke nettopp trøndernes hjerter, og Sigurds sønn, Håkon, var mann for å ta opp kampen. Gjennom en årrekke greide han å holde Eirikssønnene stangen, riktignok slik at han fra tid til annen måtte flykte utenlands. Han kom imidlertid alltid igjen, og bare tidvis lyktes det for brødrene å sette seg fast i Trondheimen.

Sannsynligvis var det i en slik periode, da Håkon var drevet på defensiven, at Harald Gråfell greide å sikre seg herredømmet over Viken og ta livet av de 2 småkongene som regjerte der.
Harald Blåtann hadde opprinnelig støttet Eirikssønnene, men nå begynte de å bli for sterke til at han riktig likte det. Han begynte å låne øre til Håkon, som foreslo å lokke Harald Gråfell til Danmark og felle ham i et bakhold. Det ble også gjort.
Harald Gråfell falt for overmakten på Hals ved Limfjorden ca. 965, og de gjenlevende brødrene hans evnet ikke å holde seg i Norge, de måtte rømme landet.

Håkon kunne dra hjem til Norge i triumf. Han fikk hele det nordenfjeldske i len av Harald Blåtann, men i realiteten var det han som nå ble kyst-Norgeshersker.
Meget snart nektet han å anerkjenne Blåtann som Norges overherre.
Vi vet at Harald Blåtann gjorde et innfall i Tyskland da nyheten kom om at keiser Otto den store var død. Men den nye keiseren rustet seg til en straffeekspedisjon, og Håkon jarl kom Harald til hjelp for å forsvare Danevirke, vollen tvers over Sønderjylland. Dette var omkring 973-974, og kan ikke ha vært lenge etter drapet på Gråfell'en. De nordiske høvdingene led nederlag, og det kan ha vært nettopp dette nederlaget som fikk jarlen til å se sin sjanse og si seg fri fra Haralds overherredømme.
Han betalte aldri senere noen skatt eller ytet Harald noen form for hjelp.

I sitt store hyllingskvad, Vellekla, feiret Einar Skålaglamm Håkon jarl som den store fornyer av fedrenes religion. Eirikssønnene hadde ødet helligdommene, men Håkon gjorde snart alle Tors og gudenes herjede hovsland til sanne helligdommer for folket. Og nå vender de nådige guder seg til blotene, nå er jorden fruktbar som før; den gavmilde mann lar krigerne igjen glade befolke godenes hellige steder.
Det er som om skalden, og andre med ham, har opplevd noe som både har skremt og rystet dem. Ikke bare har hovene blitt vanhelliget, men folk har vendt seg fra dem, de er blitt likegyldige med de gamle guder. Det var en tid da det ikke var selvsagt at krigerne flokket seg i helligdommene. Eirkssønnenes helligdomsran var ikke hvilke som helst overgrep; de truet selve den religiøse orden. Men nå kan en endelig puste ut, jarlen har brakt alt i den rette skikk. En får tydelig inntrykk av at Håkon jarls religionsfornyelse har vært en bevisst reaksjon, og har vært følt slik. Det var en tid da mange fant gode grunner til å bli likegyldige med den gamle religion, var det mon ikke også allerede noen som fant veien til den nye?

Håkon jarl sverget til den hedenske tro, og styrte hensynsløst, og var derfor dårlig likt.
Bøndene støttet dermed Olav Tryggvasson i oppstand mot Håkon, som måtte rømme.

Håkon ble myrdet i februar 995 av sin trell, Kark.

Fra Snorre: Håkon den godes saga:

Da Håkon (den gode) var konge i Norge, var det god fred for bønder og kjøpmenn, ingen mann skadde en annen hverken på liv eller eiendom; det var gode år både på sjø og på land. Kong Håkon var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, han var svært klok og tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake, og han satte Frostatingsloven i samråd med Sigurd jarl og andre av de klokeste blandt trønderne. Heidsævesloven hadde alt Halvdan Svarte satt, som før skrevet.
Kong Håkon var i julegjestebud i Trondheimen, Sigurd jarl hadde stelt det til for ham på Lade. Første julenatten fødte konen til jarlen, Bergljot, en gutt. Dagen etter øste kong Håkon vann over gutten og ga ham navnet sitt; og den gutten vokste opp og ble siden en gjev og mektig mann. Sigurd jarl var kong Håkons kjæreste venn.

Fra Snorre: Eirikssønnenes saga:

...Bror til Sigurd jarl het Grjotgard, han var mye yngre og hadde mindre å si ; han hadde heller ikke noe verdighetsnavn, men han holt da et følge og var på vikingferd om sommeren og skaffet seg rikdom.
Kong Harald sendte noen menn inn i Trondheimen til Sigurd jarl med gaver og vennlige ord, han sa at kong Harald (Gråfell) ville gjerne komme i samme vennskap med Sigurd jarl som jarlen før hadde hatt med kong Håkon. Med denne ordsendingen fulgte det også at jarlen skulle komme til kong Harald, og dette vennskapet skulle de da binde fullt og fast.

Sigurd jarl tok godt imot sendemennene og kongens vennskap; han sa han kunne ikke komme til kongen for han hadde så mye å gjøre, men han sendte kongen vennegaver og gode, vennlige ord for hans vennskap. Sendemennene drog bort. De kom nå til Grjotgard og hadde samme ærend til ham, kong Haralds vennskap og spørsmål om han vil komme til ham, og gode gaver attpå. Og da sendemennene drog hjem, hadde Grjotgard lovt å komme.

På avtalt dag kommer nå Grjotgard til kong Harald og Gunnhild. Der ble han mottatt med stor glede ; han ble opptatt som en kjær venn, de tok Grjotgard til samtaler i enerom, og han fikk vite mange hemmelige saker. Til sist tok de til å tale om Sigurd jarl, og fortalte det de var blitt enige om før. De snakket for Grjotgard om hvordan jarlen hadde gjort ham til en liten mann. Men om han ville være med å hjelpe dem i denne saken, sa kongen at Grjotgard skulle bli hans jarl, og få hele det riket som Sigurd jarl hadde hatt. Dette gjorde de så en hemmelig avtale om, Grjotgard skulle holde utkik med når det var best å gå mot Sigurd jarl, og så skulle han sende bud til kong Harald. Etter disse avtalene drog Grjotgard hjem og fikk gode gaver av kongen.

Om høsten drog Sigurd jarl inn i Stjørdalen og var på veitsler der. Derfra tok han ut til Oglo og ville ta veitsler der. Jarlen hadde alltid hatt mange folk om seg, så lenge han var lite trygg på kongene. Men ettersom det nå hadde gått vennskapsord mellom ham og kong Harald, så hadde han ikke noen stor flokk med seg denne gangen.

Grjotgard varslet nå kong Harald, sa at det ville ikke bli lettere å gå mot jarlen en annen gang. Og straks samme natta drog kongene Harald og Erling inn etter Trondheimen, de hadde 4 skip og mye folk; de seilte om natta, det var stjernelyst. Så kom Grjotgard og møtte dem.
Seint på natta kom de til Oglo, hvor Sigurd jarl var på veitsle. De tente ild på huset og brente jarlen inne med hele hans følge. Tidlig samme morgen drog de bort ut etter fjorden og så sør til Møre, og der ble de en lang stund...

Fra Snorre: Håkon jarls saga:

1.
Håkon, sønn til Sigurd jarl, var inne i Trondheimen da han fikk høre om det som hadde hendt. Det samlet seg straks en stor hær fra hele Trondheimen, hvert skip som var hærført, ble satt på vannet. Da denne hæren var kommet sammen, tok de Håkon, Sigurd jarls sønn, til jarl og høvding over flåten. Så styrte de ut gjennom Trondheimen med hele flåten. Da Gunnhildssønnene fikk høre dette, tok de av sted sør til Romsdal og Sunnmøre. De 2 hærene lå nå og holdt utkikk etter hverandre.
Sigurd jarl ble drept 2 år etter at kong Håkon (den gode) var falt. Øyvind Skaldespille sier i Håløygjatal:

Og Sigurd
som skjenket ravnen,
Odins svane,
blodig øl,
mistet livet;
landets herre
ødela ham
ved Oglo.

Gullets øder,
den uredde,
livet lot
i luende ild,
da landkongene
brøt sitt løfte,
sveik i trygd
Tys ætling.

Med hjelp av frendene sine holdt Håkon jarl Trondheimen i 3 år, slik at Gunnhildssønnene ikke fikk noen inntekter i Trondheimen. Han hadde strid noen ganger med Gunnhildssønnene, og de drepte mange menn for hverandre. Dette taler Einar Skålaglam om i Vellekla, som han laget om Håkon jarl:

Fram gjennom uvær førte
han den breie flåten,
det spydvær Gondul reiste.
han spilte ikke tida.
Han bar skjold til striden,
heiste Hedins kampseil,
kongers lyst til kappleik
kunne slik han stille.

Neppe noen nekter
nok av piler suste.
I valkyrjens uvær
tørstet ikke ravnen.
Når han skaket skjoldet
skvatt det piler fra det,
fredløse menns fiende
frelste modig livet.

Mang en kamp ble kjempet
førenn krigeren sørpå
vant seg land og rike.
Rådende guder hjalp ham.

Einar taler også om hvordan Håkon tok hevn for faren:

Her jeg nevner hevnen
høvdingen tok for faren,
larmende drog han sverdet;
denne dåd må prises.

Våpen dreiv som skurer,
skylte over hæren,
kampglad økte jarlen
kraftig Odins følge.
Iskald sverdstorm reiste
han som sjøhester temte,
Odins uvær livet
ofte tok av bønder

Etterpå gikk begges venner imellom og bad dem forlike seg, for bøndene ble lei av hærferd og ufred innenlands. Stormennene fikk da laget det så at det ble sluttet forlik mellom dem. Håkon jarl skulle ha samme rike i Trondheimen som hans far, Sigurd jarl, hadde hatt, og kongene skulle ha det riket som kong Håkon hadde hatt før dem, og dette ble da trygt bundet med løfter. Nå ble det slik kjærlighet mellom Håkon jarl og Gunnhild; men ofte prøvde de å lure hverandre og se hvem var listigst. Slik gikk det 3 år til, og Håkon satt rolig i riket sitt.

2.
Kong Harald (Eiriksson) var mest i Hordaland og Rogaland, og slik var det med flere av brødrene. De var ofte i Hardanger.
Det var en sommer at det kom et havskip fra Island, det var islendinger som eide det. Det var lastet med skinnfeller og de seilte inn i Hardanger med skipet, for de fikk høre at der var det samlet flest folk. Men da folk kom for å handle med dem, var det ingen som ville kjøpe skinnfellene. Da gikk skipperen til kong Harald, for han kjente ham og hadde talt med ham før; han fortalte ham om vanskelighetene. Kongen sa han skulle komme til dem, og han kom.

Kong Harald var en snill mann og glad i moro. Han kom dit med et skip med fullt mannskap. Han så på varene deres og sa til skipperen:

Vil du gi meg en av gråfellene?

Ja gjerne, sa skipperen, og flere også om så var.

Så tok kongen en fell og hengte på seg som kappe, og gikk ned til skipet igjen. Og før de rodde bort, hadde hver eneste av mennene hans kjøpt en fell. Noen få dager seinere kom det så mange folk der som ville kjøpe seg fell, at ikke halvparten av de som ville ha, fikk noen. Siden ble han kalt Harald Gråfell.

3.
En vinter reiste Håkon jarl til Opplanda i et gjestebud; der lå han med ei kvinne; hun var av lav ætt. Men da det var gått ei tid, så var kvinna med barn, og da barnet ble født, var det en gutt; de øste vann over ham og kalte ham Eirik. Mora tok gutten med til Håkon jarl, og sa han var faren.
Jarlen lot gutten vokse opp hos en mann som het Torleiv Spake; han bodde i Meldal. Det var en mektig og rik mann, som var jarlens gode venn. Eirik så snart ut til å bli en kjekk kar, han var riktig vakker å se til, og var tidlig stor og sterk. Jarlen brydde seg lite om ham. Håkon jarl var også vakrere å se til enn folk flest, han var ikke høy, men svært sterk og god i idretter, klok og en stor hærmann.

4.
Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike.

Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre.

Da våren kom, lyste kong Harald (Gråfell) og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om.

En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge 2 at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen.

Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet.

Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren.
Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr.

5.
Kong Harald seilte mest utaskjærs. Han styrte inn i Viken og kom til Tønsberg om natta. Der fikk han høre at kong Gudrød var på veitsle oppe i landet der like ved. Kong Harald og hans menn drog dit opp, de kom dit om natta og kringsatte husene for dem. Kong Gudrød og hans menn gikk ut, det ble en kort strid til kong Gudrød falt og mange mann med ham. Så drog kong Harald hjem og møtte kong Gudrød, bror sin. Nå la de under seg hele Viken.

6.
Kong Gudrød Bjørnson hadde tatt seg ei bra kone av god ætt slik som høvelig var. De hadde en sønn som het Harald, han ble sendt til oppfostring i Grenland hos Roe den kvite, en lendmann. Sønn til Roe var Rane den vidfarne; han og Harald var jamngamle på lag, og fosterbrødre.

Etter at faren Gudrød var falt, rømte Harald, som ble kalt Grenske, først til Opplanda; fosterbroren Rane og noen få mann ble med ham. Der bodde han en stund hos frendene sine.
Eirikssønnene var stadig ute etter de menn som hadde noe utestående med dem, og især etter slike som de kunne tenke seg ville reise seg mot dem. Frendene og vennene til Harald rådde ham derfor til at han skulle reise ut av landet. Derfor drog Harald Grenske øst til Svitjod og så til å komme om bord på et skip og få følge med noen som skulle på hærferd og skaffe seg rikdom. Harald var dugelig som få.

Det var en mann i Svitjod som het Toste, han var en av de mektigste og beste menn der i landet av dem som ikke hadde høvdingnavn. Han var en stor hærmann og var på hærferd i lange tider, de kalte ham Skoglar-Toste.
Harald Grenske slo seg i lag med ham og ble med Toste på vikingferd om sommeren. Alle syntes godt om Harald. Vinteren etter var Harald hos Toste.

Datter til Toste het Sigrid, hun var ung og vakker og ikke lite stor på det. Siden ble hun gift med sveakongen Eirik den seiersæle; deres sønn var Olav Svenske, som ble konge i Svitjod siden. Eirik døde sottedøden i Uppsala 10 år etter ar Styrbjørn var falt.

7.
Gunnhildssønnene bød ut en stor hær i Viken, så seilte de nordover langs kysten og fikk med seg folk og skip fra hvert fylke. De sa rett ut at de ville seile nord til Trondheimen med denne hæren, mot Håkon jarl.
Dette fikk jarlen greie på, han samlet sammen en hær og fikk seg skip. Men da han fikk høre hvor stor hær Gunnhildssønnene hadde, så seilte han med hæren sin sør til Møre, han herjet overalt der han kom og drepte en mengde mennesker. Så sendte han trønderhæren og alle bøndene hjem igjen, sjøl gikk han med hærskjold over begge Mørene og Romsdal og holdt speidere etter Gunnhildssønnenes hær helt til sør for Stad.

Da han hørte de var kommet i Fjordane og lå og ventet på bør for å seile nord forbi Stad, så seilte Håkon jarl sørover forbi Stad så langt ute at de ikke kunne se seilene hans fra land. Nå lot han det gå havleia østover langs landet og kom fram til Danmark, derfra seilte han i austerveg og herjet der om sommeren.

Gunnhildssønnene seilte med flåten nord til Trondheimen og ble der nokså lenge; de tok inn alle skatter og skylder. Da det lei på sommeren, slo Sigurd Sleva og Gudrød seg ned der, men Harald og de andre brødrene drog øst i landet og tok med seg den leidangshæren som hadde vært med om sommeren.

8.
Om høsten drog Håkon jarl til Helsingland og satte opp skipene sine der. Så tok han landvegen gjennom Helsingland og Jemtland og østfra over Kjølen og kom ned i Trondheimen. Straks gikk folk over til ham, og han fikk seg skip.
Da Gunnhildssønnene hørte det, gikk de om bord i skipene sine og seilte ut etter fjorden. Håkon jarl drog ut til Lade og var der om vinteren, men Gunnhildssønnene satt på Møre, og de dreiv og overfalt og drepte folk for hverandre.
Håkon jarl holdt fast på riket sitt i Trondheimen og var der som oftest om vinteren, men om sommeren drog han av og til øst i Helsingland, og der tok han skipene sine og seilte i austerveg, og herjet der om sommeren, men stundom ble han i Trondheimen også og hadde hæren ute, og da kunne ikke Gunnhildssønnene greie seg nord for Stad.

9.
En sommer drog Harald Gråfell nord til Bjarmeland med hæren og herjet der; han hadde en stor strid med bjarmene på elvebakken ved Dvina. Der vant kong Harald seier og drepte en mengde folk, han herjet rundt omkring i landet der, og tok svære rikdommer. Det taler Glum Geirason om:

I øst farget kongers
overmann sverdet blodrødt;
nord for byen som brente,
bjarmene så jeg renne.

Mennenes forliker
medbør fikk i striden
øst på Dvinas bredder.
Ord står av unge høvding!

Sigurd Sleva kom til Klypp herses gard. Klypp var sønn til Tord, sønn til Horda-Kåre, han var en mektig og ættstor mann. Klypp var ikke hjemme da; men Ålov, kona hans, tok godt imot kongen, det var et godt gjestebud og mye å drikke.

Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve.

Kongen gikk til Ålovs seng om natta og lå der mot hennes vilje. Etterpå reiste kongen sin veg.

Høsten etter drog kong Harald og Sigurd, bror hans, opp til Voss og lyste til ting med bøndene der. Men på tinget gikk bøndene mot dem og ville drepe dem; de kom seg unna, og så drog de bort. Kong Harald reiste til Hardanger og kong Sigurd til Ålrekstad.

Da Klypp herse hørte dette, samlet de seg, han og frendene, og gikk mot kongen. Det var Vemund Volurbrjot som var høvding på denne ferden. Da de kom til garden, gikk de på kongen, Klypp stakk sverdet igjennom ham, og det ble hans bane; men Erling Gamle drepte Klypp i samme stund.

10.
Kong Harald Gråfell og broren, kong Gudrød, fikk sammen en stor hær østfra landet, og med denne hæren styrte de nord til Trondheimen. Men da Håkon jarl fikk høre det, samlet han hær om seg og seilte sør til Møre og herjet. Der var farbroren Grjotgard da, han skulle holde landvern for Gunnhildssønnene. Han bød ut en hær, slik som kongene hadde sendt bud at han skulle. Håkon jarl styrte rett imot ham og la til strid. Der falt Grjotgard og foruten ham 2 jarler og mange andre menn. Det taler Einar Skålaglam om:

Jarlen slo med hjelmhagl
fiender i hjel. Kvadet
vokser voldsomt for meg,
et vell av Odinsmjøden.

Den gang i våpenskuren
stupte, ramt av sverdlyn,
tre sønner av jarler.
Glans ståt av folkets hjelper.

Etterpå seilte Håkon jarl ut til havs og så utaskjærs sørover langs landet. Han kom fram sør i Danmark, og drog til Harald Gormsson, danekongen; der ble han godt mottatt, og ble der vinteren over.

Der hos danekongen var det også en mann som het Harald, han var sønn til Knut Gormsson og brorsønn til kong Harald. Han var kommet hjem fra vikingferd, hadde vært ute og herjet lenge og fått seg svære rikdommer; de kalte ham Gull-Harald. Han mente han hadde god rett til å bli konge i Danmark.

11.
Kong Harald og brødrene hans seilte flåten nord til Trondheimen, og der møtte de ingen motstand. De tok inn skatter og skylder og alle kongsinntekter og lot bøndene greie ut store bøter; for da hadde kongene fått lite penger fra Trondheimen i lange tider, ettersom Håkon jarl hadde sittet der med en svær mengde folk og ligget i ufred med kongene.

Om høsten drog kong Harald sørover i landet med det meste av hæren som hørte til der, og kong Erling ble igjen med sitt følge. Da kom han fram med enda flere krav til bøndene og brukte hard rett mot dem. Bøndene knurret svært, de ville ikke finne seg i slike tap.

Utpå vinteren samlet bøndene seg, det ble en stor hær, og så drog de dit hvor kong Erling var på veitsle og kjempet med ham. Der falt kong Erling, og en stor flokk falt sammen med ham.

Da Gunnhildssønnene rådde i Norge, var det harde uår, og det ble verre og verre dess lenger de hadde styring over landet. Bøndene gav kongene skylden for det, og sa at de var pengegriske, og at de brukte hard rett mot bøndene. Til slutt var det slik at det skortet på korn og fisk mest alle steder i landet.
I Hålogaland var sulten og nøden størst; der vokste det nesten ikke korn, og det lå snø over alle jordene midtsommers, og all buskapen stod inne til midtsommers. Øyvind Skaldespille kvad slik, han kom ut engang i så fælt et snødrev:

Midtsommers skjuler snøen
jorda, Odins hustru.
Lik finnlappen må vi fòre
geita med kvist på fjøset.

Øyvind hadde laget ei dråpa om alle islendinger; de lønte ham på den måten at hver bonde gav en skattpenge, den skulle være verd 3 penger i veid sølv og være hvit i bruddet. Da sølvet kom fram på Alltinget, ble de enige om at de skulle få en smed til å rense sølvet, og siden lage ei kappespenne av det. Da smeden hadde fått sin lønn, veide spenna ennå 50 mark. Denne sendte de til Øyvind, men Øyvind lot spenna hogge opp og kjøpte seg buskap for den.

Om våren kom det engang en sildestim til et utvær der. Øyvind satte huskarene og busitterne sine på ei roferje og rodde dit silda stod. Han kvad:

Nå lar vi sjø-svarten
sparke nord i værene,
skodd med lange nøter;
sild har terna spådd om.

Få se om mine venner
kan finne, vakre jente,
sild, den iskalde sjøblomst
havsvinet roter fra bunnen.

Og alt det han eide av penger, hadde gått så helt med til å kjøpe inn til garden, at han måtte kjøpe sild for pilene sine.
Han kvad:

Spenne fikk jeg til fellen,
fe kjøpte jeg for den.
Ute fra øya sendte
islendinger den til meg.

Og sildene, de slanke,
som springer fra buestrengen,
byttet jeg bort for silda,
den blanke pil fra sjøen.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Håkon den godes saga.
Snorre Sturlasson: Eiriksønnenes saga.
Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga.
Snorre Sturlasson: Olav Tryggvassons saga.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 207-208, 211-212.
Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), 244-248, 256-261, 266-267, 285, 301, 331.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 340.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 525.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17, 50.

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

9.
Håkon jarl Sigurdsson var hos Harald Gormsson, danekongen, vinteren etter at han hadde rømt fra Norge for Gunnhildssønnene. Håkon tenkte og grunnet på så mye den vinteren at han gikk til sengs og ble rent søvnløs, han åt og drakk bare så vidt han ikke mistet kreftene.
Så sendte han noen av sine menn nordover til Trondheimen til vennene han hadde der, han påla dem at de skulle drepe kong Erling om de kunne komme til, og sa at han skulle vende hjem igjen til riket sitt når sommeren kom.
Om vinteren drepte trønderne Erling som før skrevet.

Det var varmt vennskap mellom Håkon og Gull-Harald, Harald spurte Håkon om råd. Harald sa han ville slå seg ned på landjorda og ikke drive på hærskip lenger, han spurte Håkon hva han tenkte, om kong Harald kanskje ville dele riket med ham, hvis han krevde det.

Jeg skulle tro det, sa Håkon, at danekongen ikke ville nekte deg noe du har rett til. Men denne saken får du likevel ikke helt greie på uten du taler med kongen om den. Jeg tror ikke du får riket, om du ikke krever det.

Like etter denne samtalen talte Gull-Harald med kong Harald, mens det var mange stormenn til stede, venner til begge 2. Da krevde Gull-Harald av kong Harald at han skulle skifte riket og gi ham halvparten, slik som han hadde byrd og ætt til der i Danevelde. Kong Harald ble fælt harm for dette kravet; han sa at ingen mann hadde krevd av kong Gorm, far hans, at han skulle bli halvkonge i Danevelde, og heller ikke av far hans, Horda-Knut eller av Sigurd Orm-i-auga eller av Ragnar Lodbrok.
Han ble så vill og vred at det ikke var råd å snakke til ham.

10.
Nå var Gull-Harald enda mer misfornøyd enn før, han hadde ikke mer rike nå enn han hadde hatt, og i tillegg hadde han kongens unåde. Så kom han til vennen Håkon og klagde til ham over hvor vanskelig han hadde det, bad ham komme med et godt råd om det fantes noe, så han kunne få riket; han sa han hadde tenkt mest på å prøve å ta riket med makt og våpen. Håkon sa han måtte ikke snakke om dette til noen slik at det ble kjent, og så sa han:

Det gjelder livet for deg dette. Tenk over for deg sjøl, hvor mye du er i stand til å sette igjennom. I slike store saker trengs det en mann som er djerv og uredd, han må ikke spare verken på godt eller vondt, om det skal gå, det han har satt seg fore. Det går ikke å sette i gang store ting og så siden gi dem opp med skam.

Gull-Harald svarte:

Dette kravet tenker jeg å ta opp slik at jeg ikke engang skal spare hendene mine for å drepe kongen sjøl, om jeg kan komme til det, for han vil nekte meg det riket som jeg med rette skal ha.

Dermed sluttet samtalen.

Så kom kong Harald til Håkon, og de talte sammen. Kongen fortalte jarlen hvordan Gull-Harald hadde gjort krav på rike hos ham, og hva svar han hadde gitt ham, han sa at han ikke for noen pris ville gjøre riket sitt mindre.

Og hvis Gull-Harald holder fast på dette kravet, så gjør ikke jeg noe av å la ham drepe, for jeg kan ikke stole på ham, om han ikke vil holde opp med slikt.

Jarlen svarte:

Jeg tror nok at når nå Harald har gått så langt med dette kravet, så gir han det ikke opp igjen. Jeg skulle tro han kommer til å ha lett for å få folk om han reiser ufred her i landet, mest fordi far hans var så vennesæl. Og De kommer opp i et fælt uføre om de dreper Deres frende, alle kommer til å si han var sakesløs om De gjør det. Heller ikke vil jeg si jeg rår deg til å gjøre deg til en mindre konge enn far din, Gorm, var; han lot riket sitt vokse og minket det ikke noensteds.

Da sa kongen:

Hva rår du da til, Håkon? Skal jeg verken dele opp riket eller skaffe meg av med dette som volder meg slik uro?

Vi skal møtes igjen om noen dager, sier Håkon jarl; jeg vil tenke over denne vanskelige saken først, og så skal jeg gi deg et svar.

Kongen gikk bort med alle sine menn.

11.
Nå tok Håkon jarl til å tenke og grunne på råd igjen, og han lot ikke mange folk få være i huset hos seg.
Få dager seinere kom Harald til jarlen, og de talte sammen. Kongen spurte om han hadde tenkt noe mer over det de hadde talt om forrige dagen.

Nå har jeg våket både dag og natt siden, sa jarlen, og jeg er kommet til at det blir best du får ha og styre hele det riket som far din hadde, og som du fikk etter ham; men du må skaffe Harald, din frende, et annet kongerike som kan gjøre ham til en hedret mann.

Hva for et rike er det, sa kongen, som jeg kan ha rett til å gi Harald, og likevel ha Danevelde ubeskåret?

Jarlen sa:

Det er Norge. De kongene som er der, er vonde mot alle folk i landet, hver mann vil dem vondt, som rimelig er.

Kongen sa:

Norge er et stort land med et hardt folk, det er vrangt å ta for en utenlandsk hær. Det fikk vi merke da Håkon verget landet, vi mistet en mengde folk og vant ingen seier. Og Harald Eiriksson er min fostersønn, jeg har knesatt ham.

Da sa jarlen:

Jeg har lenge visst at De ofte har hjulpet Gunnhildssønnene, men de har da aldri takket Dem med annet enn vondt. Vi skal vinne Norge mye lettere enn ved å la hele danehæren slåss for det. Send bud til Harald, fostersønn din, by ham at han skal få land og len, slik som han og brødrene hadde før her i Danmark. Stevn ham hit til deg. Da kan Gull-Harald på en liten stund vinne Norges rike fra kong Harald Gråfell.

Kongen sa at dette kommer folk til å si var dårlig gjort, å svike fostersønn sin.

Danene kommer til å si det, sa jarlen, at når en skal velge, så er det bedre å drepe en norrøn viking, enn sin danske brorsønn.

Nå talte de om dette en lang stund, og til slutt ble de enige.

12.
Gull-Harald kom for å tale med Håkon igjen. Jarlen sa til ham, at nå hadde han arbeidd så med denne saken for ham at det så ut til at kongeriket i Norge skulle ligge ferdig til ham.

Da skal vi holde sams sak videre, sa han. Jeg kan være til stor støtte for deg i Norge da. Du kan ha det riket først. Kong Harald er svært gammel nå, og han har bare en sønn, og ham er han lite glad i, det er en frillesønn.

Jarlen snakket så lenge til Gull-Harald om dette at han sa han var svært nøyd med det. Siden talte de ofte med hverandre alle sammen, kongen, jarlen og Gull-Harald.

Nå sendte danekongen menn nord i Norge til Harald Gråfell. Det var en staselig sendeferd, den ble godt mottatt og kom til kong Harald. Der fortalte de slike tidender så at Håkon jarl var i Danmark og lå dødssjuk og nesten sanseløs; dernest sa de også at Harald danekonge bød Harald Gråfell fostersønn sin til seg, han skulle få de veitsler som han og brødrene hadde hatt før der i Danmark, og kongen bad Harald komme til Jylland og møte ham.
Harald Gråfell la saken fram for Gunnhild og de andre vennene sine. Det var svært delte meninger om den, noen syntes det var utrygt å reise, slike folk en fikk å gjøre med der. Men det var flere som ville han skulle reise, for det var slik sult i Norge dengang, at kongene knapt fikk mat til følget sitt. Det var dengang den fjorden som kongene oftest satt i, fikk navn, så de kalte den Hardanger.
Årsveksten i Danmark var ikke så verst, og så tenkte folk de skulle kunne få mat derfra, om kong Harald fikk len og styre der. Det ble avgjort før sendemennene drog bort, at kong Harald skulle komme til Danmark til sommeren og møte danekongen og ta imot det kong Harald hadde bydd.

13.
Om sommeren drog Harald Gråfell til Danmark, han hadde 3 langskip. Det ene styrte Arinbjørn herse fra Fjordane. Kong Harald seilte ut fra Viken og til Limfjorden og la til ved Hals. Det ble sagt at danekongen snart skulle komme dit.
Da Gull-Harald hørte det, seilte han dit med 9 skip, han hadde gjort klar den flåten før, som om han ville i viking.
Håkon jarl hadde også sin flåte og eslet seg i viking; han hadde 12 skip, store alle sammen.

Da Gull-Harald var borte, sa Håkon jarl til kongen:

Nå spørs det om vi ikke kommer både til å ro leidangen og betale forfallsbøter attpå. Nå dreper Gull-Harald Harald Gråfell, og siden tar han kongedømme i Norge. Tror du han kommer til å være trofast mot deg om du gir ham slik makt? Han sa til meg i vinter at han ville drepe deg, om han kunne komme til. Nå kan jeg vinne Norge for deg og drepe Gull-Harald, om du vil love meg at det skal bli lett for meg å få forlik med deg etterpå. Så skal jeg bli Deres jarl og sverge ed på det, jeg skal vinne Norge for Dem og med Deres hjelp, og siden holde landet i Deres makt og svare Dem skatter. Og da er du større konge enn far din, for da har du 2 folkland å rå over.

Dette ble kongen og jarlen enige om. Håkon drog med sin hær for å møte Gull-Harald.

14.
Gull-Harald kom til Hals ved Limfjorden, han bød straks Harald Gråfell til kamp, og enda Harald hadde mindre folk, gikk han straks i land og gjorde seg ferdig til strid, fylkte hæren. Før fylkingene støtte sammen, egget Harald Gråfell hæren sin hardt, bad dem dra sverdene; han løp straks fram fremst i fylkingen og hogg til begge sider. Så sier Glum Geirason i Gråfelldråpa:

Malmsterke klingers herre
kraftige ord talte
til folket, før han vågde
farge vollen i blodet.

Harald landets hersker,
bad hirden dra sverdet
og drepe. Det drottensordet
duger, mente hæren.

Harald Gråfell falt der. Så sier Glum Geirason:

Kongen fikk evig ligge
ved Limfjords vide strender,
han som hestekjær satte
skjoldgard om sjøhesten.

Gullgivende fyrste
falt ved Hals på sanden;
glatt.tunget venn av konger
voldte dette drapet.

Halve mitt håp om rikdom
med herrens liv jeg mistet.
Haralds død gir ikke
utsikt for meg til velstand.

Men jeg vet at begge
brødrene hans har gitt meg
gode løfter. Hirdmenn
håper hos dem på lykke.

De fleste av kong Haralds menn falt der med ham; det var der Arinbjørn herse falt. Da var det gått 15 år etter Håkon Adalsteinsfostres fall, og 13 år etter Sigurd Ladejarls fall. Are prest Torgilsson sier at Håkon jarl hadde sittet i Trondheimen over farsarven sin i 13 år før Harald Gråfell falt, men de siste 6 åra Harald Gråfell levde, sier Are at Håkon og Gunnhildssønnene lå i ufred og rømte fra landet skiftevis.


15.
Håkon jarl og Gull-Harald møttes litt etter at Harald Gråfell var falt. Da la Håkon jarl til strid mot Gull-Harald. Håkon jarl seiret, og Harald ble fanget, Håkon lot ham henge i en galge.
Etterpå drog Håkon jarl til danekongen, og han ble lett forlikt med ham for drapet på Gull-Harald, frenden hans

Så bød kong Harald ut hær over hele riket, han hadde 600 skip. Håkon jarl var med ham der da, og Harald Grenske, sønn til kong Gudrød, og mange andre stormenn som hadde rømt fra odelen sin for Gunnhildssønnene.

Danekongen kom sørfra med hæren til Viken, og der gikk hele folket under ham; da han kom til Tønsberg, kom det en mengde folk og gikk over til ham, og hele denne hæren som var kommet til ham i Norge, gav kong Harald over til Håkon jarl og gav ham dessuten styringen i Rogaland og Hordaland, Sogn, Firdafylke, Sunnmøre og Romsdal og Nord-Møre. Disse 7 fylkene gav kong Harald Håkon jarl, slik at han skulle rå for dem på de samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine; det var bare det som skilte at Håkon jarl skulle få alle kongsgårdene og all landskylden både der og i Trondheimen, han skulle også ha så mye han trengte av kongens andre inntekter, om det var hær i landet.
Kong Harald gav Harald Grenske Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes og dertil kongsnavn, han lot ham i ett og alt ha samme rike der som frendene hans hadde hatt fra gammelt, og som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine. Da var Harald Grenske 18 år gammel, og han ble siden en stor mann. Så drog Harald danekonge hjem med hele danehæren.

16.
Håkon jarl drog med flåten nordover langs landet. Da Gunnhild og sønnene hennes fikk høre om dette, samlet de hær, men de fikk dårlig med folk. Så gjorde de det samme som så ofte før, de seilte vest over havet med de menn som ville følge dem, først drog de til Orknøyene, og der ble de en stund. Der var det jarler i forvegen, sønnene til Torfinn Hausakljuv:
Lodve og Arnvid, Ljot og Skule.

Håkon jarl la hele landet under seg og ble i Trondheimen den vinteren. Det taler Einar Skålaglam om i Vellekla:

Han som silkebandet
bærer om sin panne
tok under seg sju fylker
Det var fryd for landet!

Da Håkon jarl seilte sørfra langs kysten om sommeren, og folk i landet gikk under ham, gav han påbud over hele riket sitt at de skulle holde hovene og blotene ved like, og det ble også gjort. Det er sagt i Vellekla:

Hærens kloke herre
lot det herjede hovsland
som Tor eide, atter
aktes som guders templer.
Sjøl en Tor bak skjoldet,
førte han over sjøen
til jotners vei kampens
ulv. Ham guder styrer.

Og de nyttige æser
atter kommer til bloting,
mektig stridsmann øker
slik sin egen heder.
Nå gror det igjen på jorda.
Atter gavmild herre
lar skjoldbærende hærmenn
få søke guders templer.

Alt nordafor Viken
ligger nå under jarlen.
Vidt går Håkons rike,
vunnet med hærskjoldet.

Første vinteren Håkon rådde over landet, gikk silda inn langs hele kysten, og høsten i forvegen hadde kornet vokst overalt hvor det var sådd. Og om våren skaffet folk seg såkorn, så de fleste bøndene fikk sådd til jordene sine, og det så snart ut til å bli godt år.


17.
Kong Ragnfrød, sønn til Gunnhild, og Gudrød, en annen sønn til Gunnhild, disse 2 var nå de eneste som var i live av Eiriks og Gunnhilds sønner. Glum Geirason sier i Gråfelldråpa:

...

Ragnfrød drog av sted om våren da han hadde vært en vinter på Orknøyene. Han seilte østover til Norge og hadde en bra hær og store skip. Da han kom til Norge, fikk han høre at Håkon jarl var i Trondheimen.

Ragnfrød seilte da nordover forbi Stad og herjet på Sunnmøre, og noen folk der gikk under ham, slik som det ofte går når det drar hær- flokker over et land ; de som er utsatt for dem, søker hjelp der det mest ser ut til at de kan få den.

Håkon jarl fikk høre om dette at det var ufred sør på Møre. Jarlen fikk straks sammen skip og lot skjære hærpil; han skyndte seg alt han kunne, og seilte ut gjennom fjorden. Han fikk godt med folk. Ragnfrød og Håkon jarl møttes på nordsida av Sunnmøre. Håkon jarl la straks til slag. Han hadde større hær, men mindre skip. Det ble en hard strid, og tyngst for Håkon, for de sloss om stavnene, det var skikken.
Det var strøm i sundet, og alle skipene dreiv sammen inn mot land. Jarlen lot dem skåte innover mot stranda, der han syntes det var best å gå i land. Da skipene tok bunn, gikk jarlen og hele hæren ut av skipene og drog dem opp, så at ikke uvenner skulle kunne dra dem ut igjen. Så fylkte jarlen på vollen og egget Ragnfrød til å komme i land. Ragnfrød la til utenfor, og de skjøt på hverandre en lang stund; men Ragnfrød ville ikke gå i land, og så skiltes de med dette.

Ragnfrød seilte med hæren sin sør om Stad, for han var redd for landhæren om den skulle gå over til Håkon jarl. Men jarlen la ikke til strid flere ganger, for han syntes Ragnfrøds skip var for store sammenliknet med hans.

Om høsten drog han nord til Trondheimen og ble der vinteren over. Kong Ragnfrød hadde da alt landet sør for Stad: Firdafylke, Sogn, Hordaland og Rogaland. Han hadde mye folk om seg om vinteren, og da våren kom, bød han ut leidang og fikk stor hær; så reiste han rundt i alle disse fylkene og skaffet seg folk og skip og forråd av annet han trengte.


18.
Da våren kom, bød Håkon jarl ut hær overalt nord i landet. Han fikk mye folk fra Hålogaland og Namdalen, og hele vegen mellom Bøle og Stad fikk han folk fra alle sjøbygdene; han drog også hær til seg fra hele Trøndelag og fra Romsdal. Det blir sagt at han hadde hær ute fra 4 folkland; 7 jarler fulgte ham, og til sammen hadde de så mye folk at det ikke var ende på det. Det er sagt i Vellekla:

Mere hendte. Mørers
mektige verge gjorde,
lysten på strid, utferd
nordfra til Sogn med hæren.
Fra fire folkland kom de,
fulgte ham til kampen.
Slik brukte han sverdet,
sloss for hele folket.

Og til møtet suste
sju jarler med fyrsten,
rente på myke vannski
i ravners sultne følge.
Hele Norge ga gjenklang
da heltene støtte sammen
til sverdkrig. Utfor neset
lå nok av lik og rekte.


Med denne hæren seilte Håkon jarl sør om Stad. Der fikk han høre at kong Ragnfrød hadde dradd inn i Sogn med sin hær, så styrte han flåten dit, og der møttes han og Ragnfrød. Jarlen la til land med skipene og haslet voll for kong Ragnfrød, og stilte opp til kamp. Det er sagt i Vellekla:

Venders fiende voldte
vidspurt mannefall siden
i den neste striden.
Sjøl han stred som hardest.
Sverdene skreik som hekser,
høvdingen snudde skipet,
ytterst i fylket la han
til land med havhesten.

Da ble det en veldig kamp der. Håkon jarl hadde mye større hær, og vant seier. Dette var på Dingenes, der hvor Sogn og Hordaland møtes. Kong Ragnfrød flyktet til skipene, men det falt 300 mann av hæren hans. Dette er sagt i Vellekla:

Kvass var kampen innen
likgribbene klemte
tre hundre mann i klørne,
dit dreiv dem kraftig kjempe.

Seierrik fyrste kunne
kjempende gå derfra
over sjøfolks hoder.
Slikt har folket gagn av.

Etter denne striden rømte kong Ragnfrød ut av Norge, og Håkon jarl trygget freden i landet. Den svære hæren som hadde fulgt ham om sommeren, lot han dra nordover igjen, men ble sjøl igjen der høsten og vinteren utover.


19.
Håkon jarl giftet seg med ei kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var ei usedvanlig vakker kvinne. Sønnene deres het Svein og Heming, dattera het Bergljot, hun ble siden gift med Einar Tambarskjelve.

Håkon jarl var svært glad i kvinner, og han hadde mange barn. Ei datter het Ragnhild, han giftet henne bort til Skofte Skagesson, bror til Tora.

Jarlen var så glad i Tora at han holdt mye mer av Toras frender enn av noen andre; mågen Skofte var enda den han satte høyest av alle frendene hennes. Jarlen gav ham store veitsler på Møre. Hver gang de var ute i leidang, måtte Skofte legge sitt skip nærmest jarlens; det gikk ikke for noen annen å prøve på å legge skipet sitt mellom deres.

20.
Det var en sommer Håkon jarl hadde leidang ute. Da styrte Torleiv Spake et skip for ham, og der var Eirik også med, han var 10-11 år gammel. Når de lå i havn om kveldene, ville Eirik ikke finne seg i annet enn at de skulle ligge i natteleie nærmest skipet til jarlen.
Men da de kom sør til Møre, kom jarlens måg, Skofte, til med et langskip og godt mannskap. Og da Skofte kom roende mot flåten, ropte han til Torleiv at han skulle rømme havneplassen for ham og se å komme ut av leiet. Eirik svarte fort, han sa Skofte kunne legge seg et annet sted. Dette hørte Håkon jarl, at Eirik, sønn hans, nå syntes han var så mektig at han ikke ville vike for Skofte; jarlen ropte straks og sa de skulle flytte ut av leiet, sa at ellers skulle det gå dem verre og at de skulle få bank.
Da Torleiv hørte dette, ropte han på folkene sine og bad dem løse skipet av fortøyningene, og det ble gjort. Skofte la seg på den plassen han var vant til å ha nærmest skipet til jarlen. Skofte brukte alltid å fortelle jarlen alle nye tidender når de var sammen, og jarlen fortalte Skofte nytt, når det var noe han hadde hørt først. De kalte ham Tidende-Skofte.

Vinteren etter var Eirik hos fosterfaren Torleiv, og tidlig på våren fikk han seg følge. Torleiv gav ham ei skute, ei femtensesse med fullt utstyr, telter og kost. Eirik seilte ut gjennom fjorden og derfra sør til Møre. Der var Tidende-Skofte på veg mellom gardene sine med ei femtensesse og fullt mannskap. Eirik seilte mot ham og la til strid, der falt Skofte. Eirik gav grid til dem av mennene som ikke var falt. Dette sier Eyjolf Dådaskald i Bandadråpa:

Seint på kvelden seilte
den unge skipsfører
med like ungt mannskap
gjennom utvær mot hersen;
han svingte sverd som luet
mot skjoldets runde bue,
gledet ulv og ravner;
gav dem Skofte til åte.

Hard og mektig lot han
hersen segne i striden.
En gullrik herre tapte
livet før han trodde.
Han steig, stålsatt, aldri
fra en som slår på skjoldet,
før han var død og stille.
Han seirer ved guders vilje.

Siden seilte Eirik sørover langs land og kom fram i Danmark, der drog han til kong Harald Gormsson, og ble hos ham om vinteren.

Våren etter sendte danekongen Eirik nord til Norge og gav ham jarlsnavn og Vingulmark og Romerike å styre, på samme vilkår som skattkongene hadde hatt før. Dette sier Eyjolv Dådaskald:

Få år gammel bare
ferdes folkets styrer
sørover på sjøens
slange, drakeskipet,
før de gullglade fyrster
gav den unge stridsmann
jord, og ba ham hjelmkledd
eie Odins hustru.

Etter dette ble Eirik jarl en stor høvding.

...

23.
Håkon jarl rådde over Norge og svarte ingen skatter, for danekongen gav ham alle de skattene kongen skulle ha i Norge for strev og omkostninger som jarlen hadde med å verge landet mot Gunnhildssønnene.

24.
Dengang var Otto keiser i Saksland. Han sendte bud til Harald danekonge at han skulle ta imot dåpen og den rette tro, og det skulle folk i landet også; hvis han ikke ville det, sa keiseren at han ville gå med en hær imot ham.
Danekongen lot landvernet sette i stand, sa Danevirke skulle holdes ved like, og hærskipene skulle være ferdige. Så sendte kongen bud til Norge til Håkon jarl, sa han skulle komme til ham tidlig på våren med hele den hæren han kunne få tak på.
Håkon jarl bød ut hær om våren fra hele riket, han fikk en svær mengde folk, og med den hæren seilte han så til Danmark og møtte danekongen. Kongen tok imot ham med stor heder. Der hos danekongen var det mange andre høvdinger også da, som ville hjelpe ham. Han hadde en stor hær.

...

26.
Keiser Otto drog sammen en stor hær, han fikk folk fra Saksland, Frankland og Frisland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans.
Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Han fikk en stor hær fra Holstein også.

Harald danekonge sendte Håkon jarl med den hæren av nordmenn som fulgte ham, sør til Danevirke for å verge landet der. Dette er sagt i Vellekla:

Skipskjølene ilte
under kjempen nordfra,
sør til Danmark rente
øykene, slikt kan hende.

Med redselshjelm på hodet
søkte horders herre
Dovre-drotten, dengang
danske kongers møte

Og gavmilde konge
for mørke skogmarker
ville friste jarlen
som kom i frost nordfra;
fyrsten ba den sterke
brynjekledde stridsmann
verge Virket mot de
veldige skjoldkjemper.

Keiser Otto kom med hæren sørfra til Danevirke, og Håkon jarl verget borgmuren med folkene sine. Danevirke er laget slik:

Det går 2 fjorder inn i landet, en fra hver side, og mellom disse fjordene hadde danene bygd en stor borgmur av stein og torv og tømmer, gravd et bredt og dypt dike utenfor den og bygd kasteller ved borgportene.

Da ble det et stort slag. Det er nevnt i Vellekla:

Så djervt han enn stridde,
spydslyngeren, mot dem,
var det ikke grei framgang
å gå mot hæren deres,
da frankerkongen sørfra
i frisers og venders følge
kom til strid og krevde
kamp av flåtens fører

Håkon jarl satte fylkinger over alle borgportene, men det var likevel den største del av hæren, den han lot gå hele vegen langs muren og verge der det gikk hardest for seg. Der falt en mengde av keiserens folk, og de greide ikke å ta borgen. Så snudde keiseren og drog bort og prøvde ikke mer på det. Detter er sagt i Vellekla:

Luende sverd larmet
der Odins leikesveiner
la skjoldene sammen,
ørners venn gikk mot odder.
Sjøhelten fikk drevet
sakserne på flukten,
fyrsten og hans følge
verget Virket mot fienden.

Etter dette slaget drog Håkon jarl tilbake til skipene sine og tenkte å seile nordover til Norge igjen, men han fikk ikke bør. Derfor ble han liggende lenge ute i Limfjorden.

27.
Keiser Otto vendte seg nå mot Slien med hæren, han drog sammen en flåte der og satte hæren over fjorden til Jylland.
Da Harald danekonge fikk høre det, gikk han imot ham med sin hær; det ble et stort slag der og til slutt seiret keiseren, men danekongen rømte unna til Limfjorden og der satte han ut på øya Mors.
Så gikk det bud mellom kongen og keiseren, det ble satt grid og avtalt et møte. Keiser Otto og danekongen møttes på Mors. Da prekte en hellig biskop som het Poppo, troen for kong Harald, han bar gloende jern i handa og viste kong Harald at handa ikke var brent. Så lot kong Harald seg og hele danehæren døpe.

Kong Harald hadde sendt bud etter Håkon jarl før, mens kongen var på Mors, for at jarlen skulle komme å hjelpe ham. Jarlen var så kommet til øya etter at kongen hadde latt seg døpe, og nå sendte kongen bud at jarlen skulle komme til ham.
Da de møttes, tvang kongen jarlen til å la seg døpe; og Håkon jarl ble døpt der, og alle menn som fulgte ham også. Kongen gav ham prester med, og andre lærde menn, og sa at jarlen skulle la hele folket i Norge døpe. Så skiltes de.

Håkon jarl seilte ut til havs og lå og ventet på bør der. Da det ble slikt vær at han mente det kunne ta ham ut på havet, så satte han alle de lærde menn opp på land, og sjøl seilte han rett til havs. Vinden var vest-sørvest.

Så seilte jarlen østover gjennom Øresund, der herjet han landet på begge sider, deretter seilte han østover langs Skånesida og herjet der overalt hvor han kom i land. Da han kom øst utenfor Götaskjæra, la han i land, der gjorde han et stort blot. Da kom det flygende 2 ravner; de skreik høyt, og da trodde jarlen han kunne vite at Odin hadde tatt imot blotingen, og at nå var den rette tid for jarlen å kjempe.
Da brente jarlen alle skipene sine og gikk opp på land med hele hæren, han gikk med hærskjold der han kom.

Ottar jarl kom mot ham, han rådde over Götaland. De hadde en stor strid med hverandre, og Håkon jarl vant; Ottar jarl falt, og en stor del av hæren hans falt med ham.

Håkon jarl drog gjennom både østre og vestre Götaland og hele tiden med hærskjold, helt til han kom til Norge. Der tok han landevegen helt nord til Trondheimen. Dette er det fortalt om i Vellekla:

Han som flyktninger felte
frittet og blotet guder,
fikk vite tid for kampen,
var venn av valkyrjer.
Ramme ravner så han,
da bød han raskt til striden.
Laut-teinene hjalp ham
tyne livet av gøter.

Der hvor aldri hærskjold
herjet før, kom jarlen;
satte ting med sverdet,
det slo flammer av skjoldet.
Så langt har ingen båret
skjoldene opp fra sjøen,
gramen bar dem fra skipet
gjennom hele Götaland.

...

33.
Harald Gormsson danekonge fikk høre at Håkon jarl hadde kastet kristendommen og herjet omkring i danekongens land. Da bød Harald danekonge ut hær og drog til Norge. Og da han kom til det riket Håkon jarl hadde styring over, herjet han der, og ødela hele landet. Han kom med hæren til noen øyer som het Solund. Bare fem garder stod ubrente i Lærdal i Sogn, og alle mennesker rømte opp i fjell og skoger med alt de kunne få med seg.
Etterpå tenkte danekongen å seile flåten til Island, og hevne den skam at alle islendinger hadde diktet nid om ham...

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

34.
Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i 2, og ville ikke gi ham noe rike...
...Svein la til strid med ham, det ble et stort slag ; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge i Danmark...
...Den tid truet danene stadig med å dra med hær mot Håkon jarl i Norge.

35.
Kong Svein gjorde et svært gjestebud, han bad til seg alle høvdinger som var i riket, for han ville drikke arveøl etter Harald, faren. Like i forvegen var Strut-Harald i Skåne død, og Vesete på Bornholm, far til Bue Digre og Sigurd; og så sendte kongen bud til jomsvikingene at Sigvalde jarl og Bue og brødrene deres skulle komme dit og drikke arveøl etter fedrene i dette gjestebudet som kongen gjorde.
Jomsvikingene kom til gjestebudet med alle de modigste menn i hæren, de hadde til sammen førti skip fra Vendland og tjue fra Skåne, det ble en veldig mengde mennesker som kom sammen der.

Første dag i gjestebudet, før kong Svein steig opp i farens høgsete, drakk han minne etter ham, og lovte at før 3 år hadde gått, skulle han ha kommet til England med hæren sin og drept kong Adalråd eller drevet ham ut av landet. Den minneskåla måtte de drikke alle som var i arveølet, og for jomsvikingehøvdingene ble det skjenket de største hornene med den sterkeste drikken som var der.

Da dette minnet var drukket, skulle alle drikke Krists minne, og hele tiden bar de den sterkeste drikken for jomsvikingene.

Tredje minnet var for Mikael, og den drakk også alle. Og etter den drakk Sigvalde jarl sin fars minne, og han lovte at før 3 år hadde gått, skulle han ha kommet til Norge og drept Håkon jarl eller drevet ham ut av landet.

Så lovte Torkjell Høge, bror hans, at han skulle følge Sigvalde til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde kjempet ennå.
Da lovte Bue Digre at han skulle dra til Norge sammen med dem og ikke flykte i noe slag for Håkon jarl.
Da lovte Sigurd, bror hans, at han skulle være med til Norge og ikke flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene sloss ennå. Da lovte Vagn Åkesson at han skulle bli med dem til Norge og ikke komme igjen før han hadde drept Torkjell Leira og gått til sengs med Ingebjørg, datter hans.
Mange av de andre høvdingene lovte forskjellige andre ting.

Den dagen drakk de arveøl, men morgenen etter, da jomsvikingene ble edrue igjen, syntes de at de hadde tatt munnen lovlig full, og holdt møter og la råd opp om hva de nå skulle gjøre, hvordan de skulle ta fatt på denne ferdn. De ble enige om å gjøre seg i stand så fort de kunne, og så rustet de skip og mannskap. Dette ble allment kjent utover i landene.

36.
Eirik Håkonsson jarl fikk høre om dette, han var på Romerike dengang. Han samlet straks folk og drog til Opplanda og videre nord over fjellet til Trondheimen til Håkon jarl, far sin. Dette nevner Tord Kolbeinsson i Eiriksdråpa:

Sørfra kom det sanne
sagn om store hærer,
om kjemper med stålvåpen.
Bønder ble redd for striden.
Danenes lange skeider
i sør var dradd av lunnen
og satt på sjøen. Dette
hørte skipenes herre.

37.
Håkon jarl og Eirik jarl lot skjære hærpil over hele Trøndelag; de sendte bud til Nordmøre og Sunnmøre og Romsdal, likeså nord i Namdalen og til Hålogaland, og stevnte så ut full allmenning av folk og skip. Dette er sagt i Eiriksdråpa:

Skjoldbæreren sendte
snekker i brus av brenning,
og mange skeider og knarrer,
- skaldens lovkvad vokser-
da storkongen med hærskjold
og herdede odder herjet
hans fars land. Da lå det
mange skjold rundt landet.

Håkon jarl seilte straks sør til Møre for å speide og samle folk der, og Eirik jarl drog hæren sammen og førte den sørover.

38.
Jomsvikingene styrte flåten til Limfjorden og seilte derfra ut til havs. De hadde 60 skip og kom til land på Agder. Derfra seilte de flåten nord til Rogaland, og der tok de til å herje straks de kom inn i riket til Håkon jarl; slik drog de nordover langs kysten og fór med hærskjold overalt.

Det var en mann som het Geirmund, han tok av sted med ei skute, en skarpseiler, sammen med noen andre. Han kom fram til Møre, og der fant han Håkon jarl, han gikk inn framfor bordet og fortalte jarlen nytt som hadde hendt, det var hær sør i landet, og den var kommet fra Danmark. Jarlen spurte om han var viss på det var sant. Geirmund løftet opp den ene armen, handa var hogd av ved handleddet; der var vel merke på at det var hær i landet, sa han. Nå spurte jarlen ham nøye ut om denne hæren. Geirmund sa det var jomsvikinger, de hadde drept mange mennesker og ranet mange steder.

Men de seiler likevel fort og har hastverk, sa han. Jeg skulle tro det ikke vil vare lenge før de er her.

Da rodde jarlen gjennom alle fjordene, inn langs det ene landet og ut langs det andre; han reiste dag og natt og sendte speidere landvegen over Eid og likeså sør i Fjordane og nordetter, der Eirik var med hæren. Dette er nevnt i Eiriksdråpa:

Da Sigvalde truet, satte
jarlen de høye stavner
mot ham; kampklok hisset
han havets kjølskodde hester.
Da skalv vel mangen åre,
men ingen fryktet døden
av sårgribbenes venner,
som sleit i sjøen med åra.

Eirik jarl seilte nordfra med hæren så fort som råd var.

39.
Sigvalde jarl seilte flåten nord om Stad, og la først til ved Herøy. Folk i land sa aldri sannheten om hva jarlene hadde fore, når vikingene fikk tak i noen å spørre.

Vikingene herjet hvor de kom. De la til på utsida av Hod, der løp de opp og herjet, drog ned til skipene både folk og fe og drepte alle karfolk som kunne bære våpen. Men da de var på veg ned til skipene igjen, kom det en gammel bonde til dem, han kom like opp i flokken til Bue. Bonden sa:

Dere bærer dere ikke at som hærmenn, driver kuer og kalver til stranda; det var større jakt for dere å ta bjørnen, som nå er kommet like ved bjørnebåsen.

Hva sier du kall? sa de, kan du si oss noe om Håkon jarl?

Bonden svarte:

Han seilte inn i Hjørundfjord i går, jarlen hadde bare 1 eller 2 skip, iallfall ikke flere enn 3, og han visste ikke noe om dere.

Da tok Bue og hans flokk på sprang til skipene og slapp alt byttet. Bue sa:

Nå nytter vi ut det vi har fått greie på, og så blir vi de første i seieren!

Da de kom ned til skipene, rodde de straks ut. Sigvalde jarl ropte på dem og spurte hva som var på ferde, de sa at Håkon jarl var der inne i fjorden. Da løste jarlen flåten, de rodde nordenom øya Hod, og så inn forbi øya.

40.
Håkon jarl og Eirik jarl, sønn hans, lå i Hallkjellsvik, der var hele hæren deres kommet sammen, de hadde 150 skip, og de hadde fått greie på at jomsvikingene hadde lagt til på utsida av Hod. Nå rodde jarlene nordover for å finne dem, og da de kom der det heter Hjørungavåg, møttes de.
Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og Håkon 60. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, med 20 skip. Mot dem la Eirik Håkonsson jarl 60 skip, hos ham var disse høvdingene:
Gudbrand Kvite fra Opplanda og Torkjell Leira, en vikværing.
I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med 20 skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ervik på Stad og 60 skip. Dette er sagt i Eiriksdråpa:

Langveisfra langs landet
leidangen glei til kampen,
mens de slanke danske
skeider skrei imot den.
Jarlen ryddet de fleste
for rikt, gullsmykt mannskap;
med varme lik lastet
lå skip og dreiv rundt Møre.

Øyvind sier også dette i Håløygjatal:

Yngve-Frøys
uvenner
liten fryd
fikk av møtet

den morgenstund,
da mektig jorddrott
fór med flåten
mot øydaner,

og da sørfra
sverdsvingeren
kjørte havhest
mot hæren deres.

Nå la de flåtene sammen, og da ble det en hard og stygg strid, det falt mange på begge sider, men mange flere hos Håkon, for jomsvikingene sloss både djervt og modig og kvast og skjøt tvert gjennom skjoldene. Det var så mange våpen som traff Håkon jarl, at brynja hans ble slitt i filler og var til ingen nytte, og da kastet han den av seg. dette nevner Tind Hallkjellsson:

Det var ikke som når vakker
viv med myke armer
reier ei seng til jarlen,
- larmen steig med striden -,
dengang Odins-skjorta,
smidd av blanke ringer,
han reiv av seg. Ryddet
ble sjøkongens ridehester.

Der på sanden blåste
serken sund for jarlen,
vevd av sterke ringer.
Av slikt bærer han merke.

41.
Jomsvikingene hadde større og høyere skip, men begge hærene gikk på så djervt de kunne. Vagn Åkesson gikk så hardt fram mot skipet til Svein Håkonsson, at Svein lot folkene skåte med årene, og tok til å flykte.
Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. Nå lot Vagn sige unna, og så lå skipene som de hadde ligget fra først av.
Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fortøyningene og skulle til å følge etter flyktningene.
Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og nå ble det en hard og kvass nærkamp med hoggvåpen, på Eiriks skip var det 2 og 3 mot 1 hos Bue.
Da kom det et fælt uvær, ei haglbyge så svær at haglkorn veide en øre. Nå hogg Sigvalde fortøyningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn Åkesson ropte til ham, at han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med 70 skip, mens 25 lå igjen.

Nå la Håkon jarl sitt skip opp på den andre sida av Bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for mennene til Bue. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som lå der på tilja, en mann hadde nettopp brukt det til å klinke sammen handgrepet på sverdet sitt. Vigfus var en svært sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet på Aslak Holmskalle, slik at nebbet stod langt inn i hjernen. Før hadde ikke våpen bitt på Aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fostersønn hans. En annen stavnbu var Håvard Hoggande, det var også en svært sterk kar, overmåte modig.

I denne striden gikk Eiriksmennene opp på skipet til Bue og bakover mot løftingen der Bue stod. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesa så neseryggen gikk sund, det ble et svært sår. Bue hogg til Torstein fra sida, så mannen gikk tvers av på midten. Så tok Bue opp 2 kister, fulle av gull, og ropte høyt:

Over bord, alle Bues menn!

Dermed stupte Bue over bord med begge kistene, og mange av hans menn sprang også over bord, men noen av dem falt på skipet, for det nyttet ikke stort å be om grid. Så ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre.

Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet.
Da gikk Torkjell Leira bort til dem og sa dette:

Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg.

Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjell hadde ei stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa:

Jeg har ei nål i handa, den vil jeg stikke i jorda om jeg skjønner noe når hodet er av meg.

De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa:

Ikke søl blod i håret.

En mann tok håret i handa og holdt det fast. Torkjell løftet øksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret gav etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte:

Hvem er denne vakre mannen?

De kaller meg Sigurd, sa han, og jeg går for å være sønn til Bue. Ennå er ikke alle jomsvikinger døde.

Eirik sa:

Du må sannelig være en sann sønn til Bue. Vil du ha grid?spør jarlen.

Det kommer an på hvem som byr, sa Sigurd.

Den byr som har makt til det, sa jarlen, det er Eirik jarl.

Ja da vil jeg, sa han.

Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjell Leira:

Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra, og så sprang han fram med løftet øks. Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjell. Torkjell falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjell i hjel. Nå sa jarlen:

Vagn, vil du ha grid?

Det vil jeg, sa han, om vi kan få det alle sammen.

Løs dem av tauet, sa jarlen. Det ble gjort ; da var 18 drept, og 12 fikk grid.

42.
Håkon jarl satt sammen med en del andre menn på en trestokk, da smalt det i en streng på Bues skip, pila traff Gissur fra Valdres, en lendmann, som satt ved siden av jarlen og var svært staselig kledd. Noen folk gikk ut på skipet, og der fant de Håvard Hoggande, han stod på knærne ute ved relinga, for føttene var hogd av ham; han hadde en bue i handa. Da de kom ut på skipet, spurte Håvard:

Hvem var det som falt ned av tømmerstokken?

De sa han het Gissur.

Da var lykken ikke så stor som jeg ønsket, sa han.

Ulykken var stor nok, sa de, og du skal ikke få gjort flere, og så drepte de ham.

Nå gikk de over valplassen og de falne, og bar sammen hærfanget til deling; 25 av jomsvikingenes skip var ryddet. Så sier Tind:

Dengang bar vender spor av
våpen. Sverdet beit dem
som ei bikkje i beinet.
Han dekker bord for ravnen.

25 lange
skeider fikk han ryddet;
han sloss med sverdet, farlig
for sjøfarende kjemper.

Nå løste de opp hæren. Håkon jarl drog til Trondheimen. Han var fælt misfornøyd med at Eirik hadde gitt Vagn Åkesson grid.

Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene.

Eirik jarl drog nå til Opplanda og derfra øst i riket sitt, Vagn Åkesson fulgte ham. Eirik giftet Vagn med Ingebjørg, datter til Torkjell Leira, og gav ham et godt langskip med fullt utstyr og satte mannskap til det; de skiltes som de kjæreste venner. Vagn drog hjem, sør til Danmark; han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham.

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

45.
Håkon jarl rådde over hele Norge langs kysten i vest, han styrte 16 fylker. Etter at Harald Hårfagre hadde ordnet det slik at det skulle være én jarl i hvert fylke, holdt dette seg lenge siden. Men Håkon jarl hadde 16 jarler under seg. Dette er sagt i Vellekla:

Hvor i verden ellers
vet man at én jorddrott
har land som 16 jarler?
Slik hæren lenge minnes.
Derfor rider et rykte
om rask leik med våpen,
leikt av gavmild fyrste,
mot 4 verdenshjørner.

Hauger av lik stablet
stridsmann opp på vollen,
æsers ætling seiret,
Odin fikk de falne.
Hvem tviler på guders styre
når han kan tyne konger?
Sterke makter, sier jeg,
styrker Håkons rike.

Så lenge Håkon jarl rådde i Norge, var det gode år i landet og god fred for bøndene innenlands. Jarlen var vennesæl blant bøndene det meste av tida han levde, men da det lei på, ble jarlen så lei med det at han ikke var sømmelig i omgang med kvinner. Det gikk så vidt at han lot døtrene til mektige menn ta og føre hjem til seg, og der lå han med dem ei uke eller to, og så sendte han dem hjem igjen. Dette skaffet ham mye uvennskap med kvinnenes frender; bøndene tok til å gi vondt fra seg, slik som trøndere har for skikk når det er noe de ikke liker.

46.
Håkon jarl fikk høre noe snakk om at det skulle være en mann vest over havet som kalte seg Åle, og der trodde de han var konge. Noe av det folk sa, gav jarlen en mistanke om at dette kanskje var en som hørte til den norske kongsætta. Han fikk høre at Åle sa han hadde ætta si i Gardarike, og jarlen hadde hørt at Tryggve Olavsson hadde hatt en sønn, som var reist øst til Gardarike og hadde vokst opp der hos kong Valdemar, og han het Olav. Jarlen hadde ofte spurt seg for om denne mannen, og han hadde en mistanke om at det var den samme som nå var kommet dit til Vesterlanda.

Det var en mann som het Tore Klakka, han var Håkon jarls gode venn. Han hadde vært i viking i lange tider, og stundom på kjøpmannsferd, og var kjent mange steder. Håkon jarl sendte denne mannen vest over havet, sa han skulle dra på kjøpmannsferd til Dublin, slik som folk ofte gjorde dengang; der skulle han få greie på hvem denne Åle var. Og når Tore fikk vite om det var sant at det var Olav Tryggvason eller noen annen av den norske kongsætta, så skulle han se om han kunne få i stand et svikråd mot ham.

47.
Nå drog Tore vestover til Irland og til Dublin, der fikk han spurt om Åle, han var der hos kong Olav Kvåran, mågen sin. Så stelte Tore seg så han fikk snakke med Åle, Tore hadde lett for å snakke. Da de hadde talt godt og lenge med hverandre, tok Åle til å spørre nytt fra Norge; først spurte han etter opplandskongene, hvem som var i live av dem og hva rike de hadde. Så spurte han etter Håkon jarl, om hvor vennesæl han var der i landet.
Tore sa:

Jarlen er en så mektig mann, at det ikke er noen som tør si annet enn det han vil; men det kommer bare av at det ikke er noen annen å gå til. Når jeg skal si deg det som sant er, så kjenner jeg sinnelaget hos mange av stormennene og hos allmuen med, og det er ikke noe de heller vil og ønsker enn at det skal komme en konge til riket av kong Harald Hårfagres ætt. Men vi ser ingen utveg til det nå, og grunnen er vel mest den at det har vist seg hvor ille det går den som vil kjempe mot Håkon jarl.

De talte flere ganger om dette med hverandre, og så lot Olav Tore få vite navnet sitt og hva ætt han var av, og spurte ham til råds; han spurte Tore hva han trodde: om Olav kom til Norge, ville bøndene da ta ham til konge? Tore støttet ham av alle krefter og sa han burde reise, han roste ham svært, og sa han var en dugelig mann. Olav fikk mer og mer lyst på å dra dit han hadde ættearven sin.

Så seilte Olav vestfra med 5 skip, først til Suderøyene. Tore var sammen med ham. Da lå Sigurd Lodvesson jarl i Åsmundarvåg ved Ragnvaldsøy med et langskip og tenkte seg over til Katanes. Olav seilte med skipene sine vestfra mot øyene og la til havn der, for Petlandsfjorden var ikke farbar. Da kongen fikk vite at jarlen lå der, lot han jarlen kalle til en samtale.
Jarlen kom og talte med kongen, og de hadde ikke talt lenge, før kongen sa at jarlen og hele folket hans skulle la seg døpe, og ville han ikke det, skulle han dø på flekken; kongen sa han ville gå med ild og brann over øyene og legge hele landet øde, om ikke folket ble kristent.
Slik som jarlen da var kommet opp i det, valgte han heller å ta imot dåpen. Så ble han døpt, og alt det folk som var hos jarlen også. Etterpå svor jarlen kongen troskapsed og ble hans mann, han gav ham en av sønnene med som gissel; han het Valp eller Hunde og Olav tok ham med seg til Norge.

Olav seilte øst over havet, og kom seilende av hav ytterst på Moster, der gikk han først i land i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Og siden ble det bygd en kirke på samme sted.
Tore Klakka sa til kongen at det eneste han hadde å gjøre, var å ikke la noen vite hvem han var, og ikke la det gå noe ord i forvegen om at han kom, men han skulle dra så fort han bare kunne til jarlen og komme helt uventet over ham.
Kong Olav gjorde så, han drog nordover natt og dag etter som han fikk bør, og sa ikke noe til folk i land om hvem som seilte der. Da han kom nord til Agdenes, fikk han høre at Håkon jarl var inne i fjorden, og dessuten at han var uforlikt med bøndene.
Men da Tore hørte dette, da skjønte han det hadde gått helt annerledes enn han hadde tenkt, for etter jomsvikingslaget hadde alle folk i Norge vært i fullkomment vennskap med Håkon jarl etter den seieren han hadde vunnet, og fordi han frelste hele landet for ufred. Men nå var det gått så ille at det var kommet en stor høvding til landet, og nettopp nå var bøndene uforlikt med jarlen.

48.
Håkon jarl var i gjestebud på Melhus i Gauldalen, og skipene hans lå ute ved Viggja. Det var en mann som het Orm Lyrgja, en mektig bonde som bodde på Bunes, han hadde ei kone som het Gudrun, datter til Bergtor på Lunde; hun ble kalt Lundesol, og var den vakreste kvinne en kunne se. Jarlen sendte noen av trellene sine til Orm i det ærend å hente Gudrun, Orms kone, til jarlen. Trellene kom fram med ærendet. Orm bad dem først få seg kveldsverd. Men før trellene var ferdig med maten, hadde det kommet en mengde menn fra bygda til Orm, som hadde sendt bud på dem. Nå sa Orm at det var ikke tale om at Gudrun skulle gå med trellene. Gudrun sa trellene kunne si til jarlen at hun ville ikke komme til ham med mindre han sendte Tora på Romol etter henne, det var ei mektig husfrue, en av kjærestene til jarlen. Trellene sa de skulle komme igjen en annen gang, og da skulle bonden og husfrua komme til å angre denne skammelige streken; trellene truet fælt, men drog da bort etter dette.

Men Orm sendte hærpil utover bygda til alle 4 kanter, og lot bud følge pila at alle skulle gå med våpen mot Håkon jarl og drepe ham. Han sendte også bud til Halldor på Skjerdingstad, og Halldor sendte straks ut hærpil. Like i forvegen hadde jarlen tatt kona fra en mann som het Brynjolv, og dette hadde vakt stor uvilje hos folk; da hadde det vært nære på det hadde samlet seg hær. Og da budstikka kom nå, løp de opp alle som èn og drog til Melhus.

Men jarlen fikk nyss om det og tok av sted fra garden med følget sitt inn i en dyp dal; det er den de siden kaller Jarlsdalen. Der gjemte de seg. Dagen etter fikk jarlen greie på alt om bondehæren. Bøndene sperret alle vegene, de tenkte seg helst at jarlen måtte ha dradd til skipene sine. Erlend, sønn hans, en usedvanlig staut ung mann, rådde for skipene da. Da natta kom, sendte jarlen følget sitt fra seg, sa de skulle ta vegen gjennom skogene ut til Orkdalen.

Ingen vil gjøre dere noe når ikke jeg er i nærheten. Send bud til Erlend at han skal seile ut gjennom fjorden, og at vi skal møtes på Møre. Jeg skal nok få gjemt meg for bøndene.

Så tok jarlen av sted sammen med en trell han hadde, som het Kark. Det var is på Gaula, og der kjørte jarlen hesten sin uti og lot kappa ligge igjen der; de 2 gikk inn i en heller, som siden blir kalt Jarlshelleren. De sovnet, og da Kark våknet, sa han hva han hadde drømt:

En svart og fæl mann kom framom helleren, og han ble redd han skulle gå inn, den mannen sa til ham at Ulle var død.

Jarlen sa at Erlend var visst drept. Tormod Kark sovnet igjen for annen gang og skreik stygt i søvne, da han våknet sa han at han hadde drømt han så samme mannen, han kom da tilbake og ned til dem og bad ham si til jarlen at nå var alle sund stengte. Kark fortalte drømmen, og jarlen sa han var redd slikt spådde han ikke hadde lenge igjen å leve.

Så sto han opp, og gikk til garden Romol, der sendte jarlen Kark inn til Tora og bad henne komme ut uten at noen så det. Hun gjorde det, og tok godt imot jarlen. Jarlen bad henne gjemme ham i noen dager til bøndene gikk fra hverandre igjen.

Her på garden min kommer de til å leite etter deg både ute og inne, sa hun, for det er mange som vet at jeg gjerne vil hjelpe deg alt jeg kan. Men det er ett eneste sted på garden min, der de ikke vil leite etter en slik mann, det er grisebingen.

De gikk dit, og jarlen sa:

Her får vi slå oss ned, nå må vi først og fremst berge livet.

Så gravde trellen ei stor grav og bar bort jorda og la noe tømmer over. Tora fortalte jarlen hun hadde hørt at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønn hans. Så gikk jarlen ned i grava sammen med Kark, og Tora dekket over med tømmeret, sopte møkk og jord utover og dreiv grisene utpå. Grisebingen lå innunder en stor stein.

49.
Olav Tryggvason seilte innover fjorden med fem langskip, og der kom Erlend, sønn til Håkon jarl, roende imot ham med 3 skip. Da de nærmet seg hverandre, fikk Erlend og folkene hans mistanke om at det nok ble ufred, og så styrte de mot land. Og da Olav så langskipene som kom roende mot ham utetter fjorden, trodde han det var Håkon jarl som kom, og sa de skulle ro etter dem så hardt de kunne. Da Erlend og hans folk var kommet nesten til lands, rodde de på grunn, de løp straks over bord og prøvde å komme i land. Nå kom Olavs skip til i full fart. Olav så en mann legge på svøm, en usedvanlig vakker kar. Olav tok styrvolen og kastet etter denne mannen, hogget kom i hodet på Erlend, sønn til jarlen, så hausen sprakk inn til hjernen. Der mistet Erlend livet. Olav og hans folk drepte mange, noen kom seg unna på flukt, og noen tok de og gav grid, og fikk vite nytt av dem. Da fortalte de Olav at bøndene hadde drevet bort Håkon jarl, at han hadde vært nødt til å rømme unna for dem, og at hele følget hans var spredt til alle kanter.

Nå kom bøndene til Olav, det ble glede over møtet på begge sider, og de slo seg straks sammen. Bøndene tok ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å leite etter Håkon jarl.
De drog opp i Gauldalen, for de syntes det var rimeligst at jarlen var på Romol, om han var på noen av gardene, Tora var den kjæreste vennen han hadde der i dalen. De kom dit og lette etter jarlen både ute og inne, men fant ham ikke. Så holdt Olav husting ute på garden, han stod oppe på den store steinen som var der like ved grisebingen. Da talte Olav, og i talen sa han at han ville skjenke den mann både gods og heder, som kunne skade Håkon jarl.
Denne talen hørte jarlen og Kark. De hadde lys hos seg. Jarlen sa:

Hvorfor er du så bleik, men stundom svart som jord? Det er vel ikke så at du vil svike meg?

Nei, sa Kark.

Vi ble født i samme natt, sa jarlen, det blir ikke langt mellom vår død heller.

Kong Olav drog bort da det ble kveld. Om natta holdt jarlen seg våken, Kark sovnet og skreik fælt i søvne. Da vekte jarlen ham og spurte hva han drømte. Han sa:

Jeg var på Lade nå, og Olav Tryggvason la en gullring om halsen på meg.

Jarlen svarte:

Det viser at Olav Tryggvason kommer til å lage en blodrød ring om halsen på deg om du møter ham. Ta deg i vare for det. Av meg skal du få bare godt som alltid før, svik meg nå ikke.

Etter dette våkte de begge 2, liksom den ene våkte over den andre. Men da det lei mot dag, sovnet jarlen, snart tok han til å skrike fælt, og det ble så mye av det at jarlen satte hælene og nakken innunder seg som om han ville reise seg opp, og skreik høyt og uhyggelig. Kark ble redd og fælen, han tok en svær kniv han hadde i beltet og kjørte den gjennom strupen på jarlen og skar den ut igjen. Det ble Håkon jarls død.

Etterpå skar Kark hodet av jarlen og løp sin veg; dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Han fortalte også alt det som hadde hendt mellom han og Håkon jarl, og som er skrevet her ovenfor.
Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham.

50.
Nå drog kong Olav sammen med en mengde bønder ut til Nidarholm og hadde med seg hodene til Håkon jarl og Kark. Denne holmen brukte de å drepe tjuver og røverpakk på, og der stod en galge. Dit lot han bære hodene til Håkon jarl og Kark. Så gikk hele hæren borttil og ropte og skreik og kastet stein på dem, de sa at der fikk den nidingen gå samme vegen som andre nidinger. Etterpå sendte de folk opp i Gauldalen, de tok kroppen og drog den bort og brente den.

Nå er det slik makt i det fiendskapet trønderne kjente for Håkon jarl at ingen fikk lov å nevne ham uten å kalle ham den vonde jarlen, og det navnet holdt seg lenge etterpå. Men en får si som sant er om Håkon jarl, at det var mange ting ved ham som gjorde ham til en dugelig høvding, først stor ætt, og så vett og kunnskaper til å bruke makten, mot i kampen og lykke til å vinne seier og drepe sine fiender. Så sier Torleiv Raudfellson:

Håkon! Vi vet ikke
under månens veger
større jarl enn du er.
Ved strid du steig til makten.

Ni edlinger har du
sendt til Odin. Ravnen
eter av lik du gav den
og du ble landrik herre.

Håkon jarl var gavmild som få, og det var en ren ulykke som førte slik høvding til den død han fikk. Men det som mest gjorde at det gikk som det gikk, det var at nå var tida kommet da blotskap og blotmenn skulle fordømmes, og hellig tro og gode seder skulle komme i stedet.


51.
Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen, han skulle ha landet slik som Harald Hårfagre hadde hatt det. Da sprang de opp, hele den store allmuen som èn mann, og ville ikke høre tale om annet enn at Olav Tryggvason skulle være konge.
Olav drog omkring i hele landet og la det under seg. Alle folk i Norge gikk over til å vise ham lydighet. Høvdingene på Opplanda og i Viken også, de som før hadde fått landet av danekongen og holdt det for ham, de ble nå Olavs menn og fikk landet av ham. Slik drog han omkring i landet første vinteren og sommeren etter.

Eirik Håkonsson jarl og Svein, bror hans, og de andre frendene og vennene deres rømte av landet og drog øst til kong Olav Svenske i Sveavelde, og der ble de godt mottatt. Så sier Tord Kolbeinsson:

Mennenes svik sendte
siden Håkon i døden,
fredløs varg det voldte,
lagnaden vil så meget.
Tryggves sønn var kommet
til det land han modig
vant bak lindeskjoldet
da han seilte vestfra.

Mere stod i Eiriks
sinn mot gullrik konge
enn han sa oss høylytt.
Slikt ventet vi av ham.
Trøndske jarlen søkte
råd hos svenskekongen,
vred på trassige trønder.
Det torde ingen hindre.

Family/Spouse: Tora Skagesdatter. Tora (daughter of Skage Toftesen) was born in 0936. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Bergljot Håkonsdatter
2. Svein Håkonsen was born about 0950; died about 1015.
3. Heming Håkonsen was born in 0952.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Ingebjørg (Sigrid) Håkonsdatter
2. Sigurd Håkonsen was born about 0963 in Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge.
3. Erland Håkonsen was born about 0964 in Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge.
4. Erling Håkonsen was born about 0965 in Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge.
5. Ragnhild Håkonsdatter was born about 0966 in Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Eirik Håkonsen was born about 0963; died about 1023.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0962, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Jarl.

Notes:

Occupation:
Foreldre: Håkon Grjotgardsson (død ca. 910); morens navn er ikke kjent.

Gift med Bergljot Toresdatter, datter av mørejarlen Tore Teiande og Ålov Haraldsdatter Årbot (ifølge sagaen datter av kong Harald 1 Hårfagre, ca.860–ca.932). Far til Håkon Sigurdsson ladejarl (ca.935–ca.995).

Sigurd Håkonsson var jarl på Lade ved Trondheim og hadde stor makt. Han var nært knyttet til kongene Harald Hårfagre og Håkon den gode, men stod i et motsetningsforhold til Eirik Blodøks og hans sønner.

Sigurd tilhørte den såkalte Håløygætten, som ifølge tradisjonen hadde arbeidet seg sørover fra området ved Bjarkøy-Trondenes i nåværende Troms fylke. Hans far regnes som den første historisk sikre person i ætten, og han var også den første som slo seg ned på Lade i nåværende Trondheim. Jarlene ble kalt ladejarler etter denne gården. Herfra behersket de handelsveien nordover og også østover til Jemtland. De viktigste varene de handlet med, var antakelig pelsverk, hvalrosstann, reip av hvalrosshud, dun og andre luksusprodukter. Kanskje betydde også handel med jern noe for jarlenes økonomi.

Ladejarlene var utvilsomt herskere i Trøndelag og Hålogaland, og de var nært forbundet med andre aristokratiske ætter i landsdelene. På mange måter dannet ladejarlene en motvekt mot konger sørfra, som hadde som mål å samle Norge, eller i hvert fall å få kontroll med den lukrative handelen på Nord-Norge. Imidlertid kunne det være viktig for jarlene å alliere seg med andre herskere langs leia, slik at de kunne få brakt varene sine til markedene i Europa uten altfor stor risiko og for store kostnader.

Sigurd jarl skal ha vært gift med en datter av sin allierte, mørejarlen Tore; hun skal ha vært kong Harald Hårfagres datterdatter. Mørejarlen var kongens allierte og skal ifølge Snorre ha fostret 2 av Haralds sønner, hvorav den ene, Halvdan, kan godtas som en historisk person; han ble drept av kong Eirik Blodøks.

Sigurd hadde under kong Håkon 1. den Godes regjeringstid en innflytelsesrik stilling som kongens venn og rådgiver. Han søkte spesielt å megle mellomkonge og folk under kongens fruktesløse forsøk på å innføre kristendommen.

Sigurd jarl sluttet allianse med kong Håkon den gode da denne kom til Norge. Jarlen gav Håkon en god mottakelse, og han spilte en sentral rolle da trønderne hyllet Håkon som konge. Sigurd jarl støttet kongen militært og deltok i slaget mot Eirikssønnene ved Frei. Dette styrket forholdet til kongen ytterligere, men jarlen støttet ikke kongen i forsøket på å innføre kristendommen i landet. Det virker som om Trøndelag fremdeles var ramhedensk, og Sigurd jarl var den fremste stormannen i dette samfunnet og tok konsekvensen av hvilken tro som rådet. Snorre gjengir en tradisjon om at han skulle være en stor blotmann, som selv bar kostnadene ved storstilte blotfester på Lade, som enten allerede var et viktig kultsted, eller ble det i Sigurd jarls tid. Skalden Kormak diktet et delvis bevart dikt (en dråpa) til ham, og i diktet er det tallrike henspillinger på jarlens hedenske tro. Sigurd spilte likevel en viktig rolle som den som skapte kompromisser mellom Håkon den gode og de hedenske trønderhøvdingene, da disse ville tvinge kongen til å ta del i kulthandlinger.

Etter kong Håkons fall 960 beholdt jarlen makten i Trøndelag et par års tid, men den nye kongen, Harald Gråfell, ønsket å eliminere ham. Kongen skal, sammen med sin bror Erling, ha alliert seg med jarlens yngre bror, som bar slektsnavnet Grjotgard, og de skal sammen ha overfalt jarlen mens han var i veitsle på gården Aglo i Stjørdal. Her ble han brent inne, ifølge de islandske annalene 962 eller 963.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:

...De var på lag jevnaldrende, Sigurd og Haraldssønnene. Sigurd jarl ble gift med Bergljot, datter av Tore jarl Teiande, hennes mor var Ålov Årbot, datter til Harald Hårfagre. Sigurd jarl var en usedvanlig klok mann...

Kilder:
Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), side 244, 246, 329.
Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 38.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 340.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 526.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 50.
G. Authén Blom: Trondheim bys historie, bd. 1, Trondheim 1956
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958.
E. Gunnes: Rikssamling og kristning 800–1177, bd. 2 i CNH, 1976.

Sigurd married Bergljot Toresdatter. Bergljot (daughter of Tore Ragnvaldsen and Ålov Haraldsdatter) was born about 0900 in Møre, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Håkon Grjotgardsson Ladejarl hadde styringen over hele Trondheimen, når kong Harald var annensteds i landet, og Håkon var den mann kongen satte høyest i Trøndelag. Etter Håkons fall fikk hans sønn Sigurd riket og ble jarl i Trondheimen, han bodde på Lade. To av Haralds sønner, Halvdan Svarte og Sigrød, vokste opp hos ham, de hadde før vært hos Håkon, hans far. De var på lag jevnaldrende, Sigurd og Haraldssønnene. Sigurd jarl ble gift med Bergljot, datter av Tore jarl Teiande, hennes mor var Ålov Årbot, datter til Harald Hårfagre.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 900, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl.

Notes:

Occupation:
I tiden rundt Harald Hårfagre skal den nordnorske høvdingen Håkon Grjotgardsson ha hatt en sterk stilling i Trøndelag.

Háleygjatal, et skaldedikt av Øyvind Finnsson Skaldaspille fra slutten av 900-tallet, diktet til Håkon Grjotgardssons etterkommer, Håkon Sigurdsson Ladejarl, lar håløygætta, som disse tilhører, ha sitt utgangspunkt på Andøya.

Ætten ekspanderte stadig sørover gjennom maktbruk, og midt på 800-tallet hadde Håkon Grjotgardssons far, Grjotgard Herlaugsson, etablert seg på Ørlandet. Derfra kunne han kontrollere skipsleia mellom nord og sør og trafikken inn i Trondheimsfjorden. Håkons eget maktområde strakte seg inn i trønderbygdene.

Etter at de kom til Trøndelag, ble ingen av håløygjarlene kalt trønderjarler, noe som kan tyde på at de på denne tiden ikke hadde full kontroll over det velorganiserte trønderske samfunnet. Man kalte dem ladejarler etter tilholdsstedet Lade (lasteplassen) ved utløpet av Nidelva.

Forskere har vært inne på tanken om å se håløygættas antatte kontroll over Nord-Norge og ekspansjon sørover som en begynnende rikssamling før Harald Hårfagre - en samling som ble stoppet og overtatt av rikssamlere sørfra. Senere sagaer vil ha det til at Harald Hårfagre og Håkon Grjotgardsson samarbeidet om å legge under seg Trøndelag. Og det er en kjennsgjerning at Ladejarlen i et drøyt hundreår fremover, i det minste i perioder, var hårfagreættens konkurrent om makten i Vest-Norge, Trøndelag og Nord-Norge.

Harald Hårfagre var gift med hans datter Åsa.

Håkon var av en gammel og mektig jarleætt fra Hålogaland og Nordmøre. Han kom, som det heter, udefra Ørlandet.

Håkon og hans far var i midten av det 9. århundre herrer over innseilingen til Trondheimsfjorden og hadde derved nøkkelen til Trøndelag. Han var visstnok, da Harald kom nordenfjelds, høvding over hele kysten fra Lofoten til Nordmøre.

Håkon sluttet seg med en stor hær til Harald Hårfagre da denne på sitt tog kom ned i de trondhjemske bygder. Etter Trøndelags erobring fikk han denne landsdel som len. Da han også fikk Førdafylke og Sogn i len, ble han den mektigste mann i Norge nest kongen. Ervervelsen av de siste len kostet ham imidlertid livet. Da han ville fordrive jarlen Atle Mjove som tidligere var jarl der, kom det til et slag ca.900 i Stångfjorden hvor Håkon falt og Atle ble dødelig såret.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Våren etter seilte Harald sørover langs kysten og la under seg Fjordane. Siden seilte han østover langs land og kom fram øst i Viken; han satte Håkon jarl Grjotgardsson etter seg og ga ham styret i Fjordane. Da sendte Håkon jarl bud til Atle jarl den mjove, at han skulle dra bort fra Sogn og værejarl på Gaular som han før hadde vært, sa at kong Harald hadde gitt ham, Håkon, Sygnafylke. Atle jarl sendte det til svar at han ville beholde både Sygnafylke og Gaular til han fikk talt med kong Harald. Jarlene trettet om dette, til de begge samlet hær, de møttes på Fjaler i Stavnesvåg, og der hadde de en stor strid. Der falt Håkon jarl, og Atle jarl ble såret dødelig; de seilte inn til Atløy med ham, og der døde han. Så sier Øyvind Skaldespiller:

På hærmannen Håkon ble våpen båret i væpnet kamp,
Frøys ætling ga på Fjaler livet hen i larm av sverd.
Og der falt en flokk av venner om Grjotgards sønn ved Stavenes,
og vågen i Odins gny blandet ble med manneblod.

Forfedrene til stormenn som vi møter i sagalitteraturen, Tore Hund på Bjarkøy, Tore Hjort i Vågan, Torolv Kveldulvsson på Sandnes, Hårek på Tjøtta, Herlaug og Hrollaug i Namdalen, Olve på Egge og Håkon Jarl Grjotgardsson har i merovingertid hatt en økonomisk styrke og politisk makt som gjorde dem uavhengig av høvdingene på Vestlandet.

Trøndelag og Nord-Norge utfylte hverandre ved at korn fra Inn-Trøndelag ble byttet i fangstprodukter fra kysten i nord. Men høvdingene seilte dessuten sørover til nordsjølandene og brakte hjem smykker, våpen og finere produkter.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Håkon Grjotgardsson Ladejarl hadde styringen over hele Trondheimen, når kong Harald var annensteds i landet, og Håkon var den mann kongen satte høyest i Trøndelag. Etter Håkons fall fikk hans sønn Sigurd riket og ble jarl i Trondheimen, han bodde på Lade. To av Haralds sønner, Halvdan Svarte og Sigrød, vokste opp hos ham, de hadde før vært hos Håkon, hans far. De var på lag jevnaldrende, Sigurd og Haraldssønnene...

Kilder:

Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 7-9, 12, 38.
Cappelen's Norges Historie, Bind 1, s.426, 445; Bind 2, s.90, 94, 99.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, s.54.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr.527.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, s.50.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0892, Møre og Romsdal, Norge; Jarl over Møre etter farens død i 892.

Notes:

Occupation:
Tore tilbød seg ca. 874, som eldste sønn til Ragnvald Mørejarl, å dra til Orknøyene for å bekjempe de brysomme vikingene der. Hans far avslo imidlertid tilbudet, fordi han hadde bestemt at Tore skulle bli hans etterfølger. Den egentlige grunn var vel at Tore dengang enda ikke var voksen. Da Ragnvald i 892 brente inne, satt Harald Hårfagre Tore til jarl over Møre, og ga ham sin datter til ekte. Tore hadde, foruten hele Møre, også Romsdal.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:

30.
Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet.
Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt.

Tore jarl Teiande må være død straks før eller etter Håkon Adelstensfostres tronbestigelse i 935, da han som den mektige mann han var ikke nevnes under Håkons regjering.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 30.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 535.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 50.

Tore married Ålov Haraldsdatter between 0892 and 0899. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0867, Agdenes, Sør-Trøndelag, Norge; Jarl.

Notes:

Occupation:
Grjotgard hadde sin hovedgård på Svelven innenfor Agdenes.
Også på den annen side av Trondheimsfjorden må Håløyjarlene ha hatt makt, da de siden kalles yrnernes eller ørlændernes jarler.

Han var sammen med sin sønn Håkon ved midten av det 9.århundre herre over innseilingen til Trondheimsfjorden.

Han ble drept på sin hovedgård av en berserk og der er hans gravhaug.

Kilder:

Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 528.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 50.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0865, Møre og Romsdal, Norge; Jarl på Møre og Orknøyene.

Notes:

Occupation:
Ragnvalds far skal ha vært Øystein Glumra, og levde på Harald Hårfagres tid, og ble av ham forlenet med Nordmøre, Romsdal og Sundmøre i 865.
Han var av sine samtidige høyt ansett for sin klokskap og ble kalt - den mektige.
Det var han som klipte Haralds hår, som da ikke var klippet på 10 år.

Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:

... Ragnvald Mørejarl, sønn til Øystein Glumra, var blitt kong Haralds mann da om sommeren. Kong Harald satte ham til høvding over disse to fylkene, Nordmøre og Romsdal, og ga ham rett til hjelp både av stormenn og bønder, likeså skip nok til å verge landet for ufred. Han ble kalt Ragnvald jarl den mektige eller den rådsnare, og de sier at begge navnene var sanne. Kong Harald var i Trondheimen vinteren som fulgte...

Kong Harald la under seg Sunnmøre. Vemund, kong Audbjørns bror, hadde ennå styret i Firdafylke. Dette var langt utpå høsten, og kong Harald og hans menn ble enige om at han ikke skulle seile sør om Stad seinhøstes. Så satte kong Harald Ragnvald jarl over Nordmøre og Sunnmøre og Romsdal, han hadde da mye folk omkring seg. Kong Harald vendte tilbake til Trondheimen.
Samme vinter tok Ragnvald jarl den indre vegen over Eid og derfra sør til Fjordane, han hadde speidere ute etter kong Vemund, og kom så om natta til et sted som heter Naustdal, der var kong Vemund på veitsle. Ragnvald jarl kringsatte huset og brente kongen inne med 90 mann. Etterpå kom Berle-Kåre til Ragnvald jarl med et langskip med fullt mannskap, de seilte begge 2 nord til Møre. Ragnvald jarl tok de skipene som kong Vemund hadde eid, og alt det løsøre han fikk tak på. Berle-Kåre reiste nordover til kong Harald og ble hans mann. Han var en stor berserk...

Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs. Men kongen ble lei av det, og så var det en sommer at kong Harald seilte med hæren vest over havet. Han kom først til Hjaltland og drepte alle vikingene der, de som ikke rømte unna.
Så seilte han sør til Orknøyene og rensket helt for vikinger der. Etterpå seilte han helt til Suderøyene og herjet; han drepte mange vikinger, som før hadde hær å rå over; han hadde mang en strid og oftest seier. Så herjet han i Skottland, og hadde kamper der; men da han kom vest til Man, så hadde folk alt hørt der hvordan han hadde herjet rundt om, og så flyktet alle sammen inn til Skottland, og det var helt tomt for folk; alt de kunne flytte av gods var også tatt med, og da kong Harald og hans menn gikk i land, fikk de ikke noe hærfang. Så sier Hornklove:

Herskips-føraren, han som
Hoggstriden vann paa strandi,
inn i bygdi ved sjøen
sende drengir mange.
Fyriaat alt folke
flytt hadde lande
for honom som med herskjold
hadde Skotland gjesta.

Den gang falt Ivar, sønn til Ragnvald Mørejarl, og i vederlag gav kong Harald Ragnvald jarl Orknøyene og Hjaltland da han seilte østover igjen. Ragnvald gav begge landene til sin bror Sigurd, og han ble igjen der vest, da kongen seilte østover. Kongen gav først Sigurd jarledømme. Da kom Torstein Raud, sønn til Olav Kvite og Aud den djuptenkte, til Sigurd og slo seg i lag med ham. De herjet i Skottland og tok Katanes under seg, og Suderland, helt til Ekkjalsbakke. Siguird jarl drepte Melbridge Tann, en skotsk jarl; han bandt hodet hans ved salreima, og tanna som stakk ut av hodet, slo imot tjukkleggen på ham; det kom verk i såret og han døde av det; han er hauglagt på Ekkjalsbakke. Nå rådde Guttorm, sønn hans, for øyene 1 år, men så døde han barnløs. Siden slo vikinger seg ned på øyene, dansker og nordmenn...

Kong Harald var i gjestebud på Møre hos Ragnvald jarl; da hadde han lagt hele landet under seg. Da gikk kongen i bad der. Og nå lot kong Harald håret sitt greie, og Ragnvald jarl skar håret hans; da hadde det ikke vært skåret eller kjemmet på 10 år.
Før kalte de ham Harald Luva, men nå ga Ragnvald jarl ham nytt navn, og kalte ham Harald Hårfagre. Alle som så ham, sa at det var virkelig et sant navn, for han hadde et hår som var både stort og vakkert...

Ragnvald Mørejarl var den kjæreste venn kong Harald hadde, og kongen satte ham høyt. Ragnvald jarl var gift med Hild, datter til Rolv Nevja; deres sønner var Rolv og Tore. Ragnvald jarl hadde noen frillesønner også; en het Haddad; en annen Einar og en tredje Rollaug; de var voksne da de ektefødte brødrene deres var barn ennå. Rolv var en stor viking; han var så svær av vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor gikk han til fots overalt. Han ble kalt Gange-Rolv. Han herjet ofte i austerveg.
En sommer han kom østfra til Viken fra vikingtog, hogg han strandhogg der. Kong Harald var i Viken; han ble alvorlig sint, da han fikk høre om dette, for han hadde strengt forbudt å rane innenlands. Kongen lyste på tinget at han gjorde Rolv fredløs i Norge. Da Hild, Rolvs mor, fikk vite dette, drog hun til kongen og bad om fred for Rolv, men kongen var så sint at det nyttet henne ikke å be. Da kvad Hild dette:

Jag ikkje namnen hans Nevjal!
No vil du gjævingen driva
or heimen, den hæve bonde;
kvi er du so hard, du konge?
Vondt for deg vil de vera
slik varg aa bitast med.
Rømer han til skogs, daa røvar
han radt av kongens kyr.

Gange-Rolv seilte siden vest over havet til Suderøyene; derfra seilte han vest til Valland og herjet der, og vant seg et stort jarlerike, som han bygde for en stor del med nordmenn, og det heter Normandi siden. Jarlene i Normandi er kommet av Rolvs ætt. Sønn til Gange-Rolv var Vilhjalm, far til Rikard, far til Rikard den andre, far til Robert Langspade, far til Vilhjalm Bastard, Englands konge. Fra ham er alle Englands-kongene ættet siden...

Ragnvald jarl på Møre fikk vite at hans bror Sigurd var falt, og at det nå satt vikinger der i landet. Da sendte han sønnen Hallad vestover; han fikk jarlsnavn og hadde med seg en stor hær vestover, og da han kom til Orknøyene, slo han seg ned på øyene, men både høst og vinter og vår dreiv vikinger rundt der, rante på nesene og hogg strandhogg. Da ble Hallad lei av å sitte der på øyene, han veltet sg ut av jarledømmet og tok odelsbonderett; siden seilte han hjem til Norge.
Da Ragnvald jarl hørte dette, brukte han seg fælt for det Hallad hadde gjort, sa at hans sønner liknet nok ikke på foreldrene. Da svarte Einar:

Du synes ikke jeg er videre verdt, og jeg har lite kjærlighet å skilles fra. Jeg kan dra vestover til øyene, om du vil gi meg litt hjelp. Jeg skal love deg en ting som du sikkert blir svært glad for, jeg skal aldri komme til Norge mer.

Ragnvald jarl sa at han likte godt at han likte godt det at han aldri ville komme igjen, for jeg har ikke større håp om at dine frender får ære av deg, for alle i morsætta di er trellebårne. Ragnvald jarl gav Einar et langskip og fant mannskap til det for ham. Så seilte Einar vest over havet...

Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet.
Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 10, 23-24.
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 96.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 278.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 50, 76.

Died:
Ragnvald ble innebrent på sin gård sammen med 60 mann av Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, to av Harald Hårfagres sønner, som ville være jarler over Møre.

Ragnvald married Hild Rolvsdatter. Hild (daughter of Rolv) was born about 0845; died about 0886. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0872, Norge; Den første kongen over større deler av Norge - del 1 oppsummering.
• Occupation: Abt 0872, Norge; Den første kongen over større deler av Norge - del 2 diverse fakta og diskusjoner.
• Occupation: Abt 0872, Norge; Den første kongen over større deler av Norge - del 3 fra Heimskringla.

Notes:

Occupation:
Harald Hårfagre (870-933) var kongen som ikkje ville klippe eller kjemme seg før han hadde samla Noreg til eitt rike. Ved Hafrsfjord i Rogaland står tre sverd i stein til minne om at Harald Hårfagre greidde dette i 932.

Underla seg landsdel for landsdel og satte jarler etter seg for å styre. Tok odelen fra bøndene, skyldsatte og skattla hvert bruk etterhvert som han fór fram.
Enekonge etter det avgjørende slaget i Hafrsfjord et sted mellom 872 og 900. Han var hensynsløs, og mange stormenn rømte fra landet.

Hærtog mot vikingenes tilholdssteder i Skottland. Færøyene og Island ble bygd, videre Hjaltland, Orknøyene og Suderøyene som ble vikingreder somhan siden ryddet og satte jarler til å styre.

Forbund med engelskkongen Athelstan.

Døde sottedøden i Rogaland og er hauglagt på Haug ved Karmsund.

Gift (?) med:

1) Åsa, datter til Håkon Grjotgardsson, mor til:
Guttorm
Halvdan Kvite
Halvdan Svarte
Sigfred

2) Gyda den storlåtne møya, mor til:
Ålov
Rørek
Sigtrygg
Frode
Torgils

3) Ragnhild Eiriksdotter fra Jylland, mor til:
Eirik Blodøks

4) Svanhild, datter til Øystein jarl, mor til:
Olav Geirstadalv
Bjørn Farmann
Ragnar Rykkel.

5) Åshild, datter til Ring Dagsson, mor til:
Dag
Ring
Gudrød
Skirja
Ingegjerd (Ingeborg).

6) Snøfrid, datter til finnen Svåse, mor til:
Gudrød Ljome
Halvdan Hålegg
Sigurd Rise

7) Tora Mosterstong, tjenestejente, mor til:
Håkon 1 den gode.

Occupation:
Karmøy - vernet mot havet:

Når æsene skal til tings ved Urds brønn i Åsgard, må de krysse regnbue-broa Bifrost, alle sammen unntatt Tor.

Det gamle kvadet Grimnismål forteller at tordenguden hver dag først vasser over Kormt, så over Ormt og 2 store elver, før han kommer fram til livstreet Yggdrasil der gudene holder ting - derfor gløder det hellige vannet.

Kormt, det norrøne ordet for Karmøy, betyr vegg eller vern. Den langstrakte øya verner fastlandet innenfor mot nordsjøbrenningene og danner Karmsundet.
Strategisk plassert, der Karmsundet er på det smaleste ligger den gamle kongsgården Avaldsnes. Her satt herskerne og kontrollerte Nordvegen, skipsleia som har gitt navn til landet vårt. De krevde inn skatter fra skip som passerte langs norskekysten, holdt øye med strømmen av varer fra Hardangerfjorden og Boknafjorden, og sendte sine egne skip på vikingtokt eller handelsferder over Nordsjøen.

Avaldsnes blir kalt Norges eldste kongesete fordi Harald Hårfagre la hovedgården sin her etter slaget i Hafrsfjord ca 870. Det var her Harald endte sine dager, og han ble hauglagt på Haug ved Karmsund.

For erobreren Harald Hårfagre måtte det være politisk klokt å opprettholde de ærverdige tradisjoner som knyttet seg til kongsgården på Avaldsnes...
Med flid synes således Harald å ha valgt Avaldsnes på Karmøy - Vest-Norges Leire kunne man fristes til å kalle stedet - som sin egentlige residens...

Etter den fortid som sagn og gravfunn lar oss ane, er denne bygden ved Karmsund mer mer verdig enn noen til å danne bindeledd mellom oldtidens fylkeshistorie og middelalderens rikshistorie (Prof. Magnus Olsen).

Skipsgravene ved Karmsundet.

Storhaug (Gunnarshaug) og Grønhaug ble åpnet i 1886 og i 1902. Grønnhaug hadde vært utsatt for gravrøvere kort tid etter haugleggingen, mens Storhauggraven var blitt utsatt for jordhungrige bønder i nyere tid. Likevel viste det gravgodset som ennå fantes, at skipene hadde vært like rikt utstyrt som de mer kjente skipsbegravelsene Oseberg og Gokstad. Man tok det derfor som et tegn på at Harald Hårfagre hadde brakt ynglingeættens gravskikk med seg da han slo seg ned på Avaldsnes. Haakon Shetelig antydet til og med at Harald Hårfagre selv kunne være gravlagt i en av disse haugene. Et nylig avsluttet forskningsprosjekt viser at han kan ha hatt rett.

Grønhaugskipet.

Skipsgraven Grønhaug ligger i utkanten av Blodheia hvor Snorre plasserer slaget mellom Håkon den gode og sønnene til Eirik Blodøks. Haugen var ca. 30 meter i diameter og 4 meter høy. Den rommet et skip som var 15 meter langt og 3 meter bredt hvor høvdingen var lagt på dundyner. Ved å undersøke skjelettrestene har vi fått vite at den døde var en stor, kraftig mann. Vi vet ikke hvor gammel han var, kun at han ikke var ung. Graven hadde tydeligvis blitt forstyrret av gravplyndrere, men de gjenstandene som fremdeles fantes, slik som billedtepper og engelsk glass, viste at den opprinnelig må ha vært svært rik.

Grønhaugskipet er nylig datert til ca.930 e.Kr. Denne dateringen er en av årsakene til at forskerne nå ser Grønhaug som et mulig gravsted for Harald Hårfagre.
Snorre skriver at Harald ble gravlagt på Hauge op ad Kormtsund, og Grønhaug ligger nettopp ved garden Haugo på Torvastad.
Skipsgraven Grønhaug kan også være gravstedet for Harald Hårfagres sønnesønn Gutorm Eirikson, en av dem som kjempet mot Håkon den Gode i slaget på Blodeheia ved Avaldsnes ca.953. Historieskriveren Agrip forteller at 3 av Eirik Blodøks sine sønner ble drept i dette slaget, men Snorre nevner kun Guttorm.

Grønhauggraven hadde vært utsatt for haugbrott som fant sted langt tilbake i tida. Haugens plassering, i god synsavstand fra kongsgården på Avaldsnes, tilsier at ingen kunne ta seg inn i haugen for å røve i hemmelighet. Det så videre ut som om noen hadde forsøkt å trekke den døde med seg ut av gravhaugen, og bare deler av skjelettet ble funnet. Hva var så motivet bak dette haugbrottet?
Fra Jellinge i Danmark vet vi at Harald Blåtann tok foreldrene Gorm og Tyra ut av gravhaugene og gravla den inne i Jellinge kirke. Kanskje har noen villet gjøre det samme med den døde i Grønhaug, og slik kristne ham etter hans død?
Eller var det et nytt dynasti som gikk inn i gravhaugen for å markere sin makt over fortidas (hedenske?) herskere. Inne i Grønhaugen ble det funnet et vokslys, en tydelig kristen markør. Også i sagaene hører vi at vokslys ble brukt for å uskaldeliggjøre den døde under haugbrott.

I følge sagaen ble haugbrott foretatt for å hindre gjengangeri. Helt for seg selv står fortellingen hos Odd Munk om Olav Tryggvasons graving i kong Augvalds gravhaug på Avaldsnes. Da kongen bodde på Avaldsnes fikk han besøk av den forkledde Odin som fortalte om haugene der Augvald og hans hellige ku lå begravd. I den ene haugen fant Olav Tryggvason mannebein, i den andre fant han kubein.

Storhaugskipet.

Den andre skipsgraven, Storhaug eller Gunnarshaug, ligger et stykke nord for kongsgården. Før bøndene begynte å kjøre jord fra haugen, var den mellom 40 og 50 meter i diameter og 5 - 6 meter høy. Slik den lå, på et lite platå der Karmsundet er smalest, virket den enda høyere. Bøndenes gravinger hadde frambrakt flere ulike jernsaker, men av dette er det bare bevart et spyd og en sammenrustet bunt av 24 jernpiler i et kogger.
Også selve utgravingen ble foretatt i stort tempo, og funn så sent som i 1970 åra, vitner om at det fremdeles er rester igjen i haugen. Vi kan likevel si en del om Storhaugfyrsten og hans skip.

Da Storhaug ble åpnet i 1886, hadde fyrsten fremdeles 2 sverd og 1 spyd, fyrstål og en bronsering, tenger, filer og andre redskaper til fiske og matlaging. Han hadde også med seg i graven en vakker gullarmring og 2 sett kostbare brettspill eller Hnefatafl, 1 med spillebrikker av rav, 1 med spillebrikker av blått og gult glass. Høvdingen hadde i tillegg fått med seg en mindre båt og en hest.
Et interessant trekk er at vi inne i Storhauggraven finner det kristne korssymbolet prikket inn i et vokslys.

Selve skipet var mellom 23 - 27 meter langt, og skipsrestene fra Storhaug inneholder en rekke vesentlige data om konstruksjonsdetaljer som ikke kjennes annensteds fra. Det ble ikke funnet spor av mast eller mastefisk, noe som kan skyldes tidligere ødeleggelser. Det er likevel mest sannsynlig at dette varet stort roskip, en slags missing link mellom folkevandringstidas roskip og vikingtidas fullendte seilskip.

Nye dateringene viser at Storhaugskipet er Norges eldste kjente gravskip (690 - 730 e.Kr). Høvdingen er gravlagt i et nordisk skip, men han er utstyrt som en frankisk aristokrat. Bl.a. var hans 2 sverd av en type laget i området rundt Aachen, Karl den stores hovedsete. Storhauggraven har tegn på kristen innflytelse, mer enn 250 år før kristendommen ble innført i Norge. Graven bærer tydelige bud om at en mektig ætt med internasjonale kontakter, bodde på Avaldsnes i århundrene før rikssamlingen. Den viser også at man på Avaldsnes allerede rundt år 700 ser begynnelsen på en statssdannelse som senere ledet opp til samlingen av Norge.
(Les mer om skipsgravene på Karmøy i: De glemte skipsgravene. - Makt og myter på Avaldsnes, av Arnfrid Opedahl, AmS, 1998)

Rikssamling.

Det maktapparatet vi ser kimen til gjennom Storhaugbegravelsen, visste Harald Hårfagre å benytte seg av da han startet rikssamlingen med utgangspunkt i Nord-Rogaland/Sunnhordland. Det kraftige maktsenteret på Avaldsnes, med sine mange kontakter langs norskekysten og over Nordsjøen, skaper de politiske og økonomiske forholdene som la grunnlaget for at rikssamlingen hadde sitt utspring rundt dette området i vikingtida. Om Harald Hårfagre kom til Avaldsnes som erobrer eller om han fra før hadde odelsrett til dette området, er mer usikkert.
Historikere om tolker nå kildene om ynglingeætta og Harald Hårfagre. Det blir hevdet at Harald opprinnelig var en vestlandskonge, enten fra Sogn, Kvinnherad i Sunnhordland eller Avaldsnes i Rogaland. Haralds mor var Ragnhild, datter av sognekongen Harald Gullskjegg, men hvor kom så Haralds far fra? Alle Harald Hårfagres kongsgårder lå i Rogaland eller Hordaland. Andre steder i landet ble styrt av jarler på Haralds vegne, og siden sør-vestlandet var Haralds kjerneområde, virker det sannsynlig at han også har hatt slektsrøtter i Rogaland og Hordaland. I så fall kan Harald Hårfagre ha hatt sin maktbase på Avaldsnes allerede før han gjorde stedet til Norges eldste kongesete.

Konge av Norge fra før 900 til 932.

Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.
Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet - hårfagre - stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt - Hardråde - som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig - lufa - lurvehode.

De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen - dansk tunge (donsk tunga) - blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.

Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen - nordmann - finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia.
I Haraldskvedet, som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket drottin norðmanna (nordmennenes herre).
Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-899). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet.
Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer - nordmennenes land - som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge (Norweg eller Norðwegr - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på 5 dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbordside åpent hav i 3 dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og Sillende og mange øyer, og i 2 dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.

Med andre ord:

Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. Nordmenn var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner:
Svear, daner, kvener, bjarmer og finner.
Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.

På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin - danske tunge - utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.

Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen.
Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet - Ynglingatal - til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.

Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende rikskongene. Dette skulle kunne forklares utfra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.

Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge Glymdråpa. Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.
Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.
Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er østkakser. Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjemover Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. Austmennenes konge kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som - austmenn - og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer.

Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder (haulder) og av profesjonelle krigere (berserker og ulvhedner), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.

Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike - overherredømmer - var vanlige i Europa på denne tiden.

Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som danenes grenseområde (Dan-mark).
Danenes kjerneområde - danenes land - var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover.

Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra Englandviser.

I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet.

Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mestsannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.

Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.
Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten.
Disse 2 gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.

Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.

Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning.

Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.

Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den - geografiske - innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.

Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske - frode (vise) - menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.

Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie.

Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlandsfant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet.

Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærdemenn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-875. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.

Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving.
Kongen var fysisk - allmektig - utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I - Glymdråþa - fortelles det at Harald straffet - tyver - noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket.

Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han - tok odelen - fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen - høste landet - markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa.

Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et - veitslesystem - altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt.
I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.

Occupation:
Harald Hårfagres saga er den tredje av kongesagaene i Snorre Sturlasons Heimskringla, etter Ynglingesagaen og Halvdan Svartes saga.
Snorres kongesagaer er skrevet på Island på 1220-tallet.

Islendingen Snorre var født i 1179 og hadde vært i Norge i to år fra 1218 til 1220. Han reiste på denne tida mye rundt i Norge og vi må anta at han skaffet seg mye kunnskap om norsk historie både fra muntlige og skriftlige kilder.

Skrivekunsten i Norge hadde fram til kristendommen ble innført bestått av runeinnskrifter som var dårlig egnet for skriving i større format. Med innføringen av det latinske alfabetet og pergamentet rundt årtusenskiftet ga det seg etter hvert tekniske muligheter til skriving av historiske verk.

Sagaen er inndelt i 44 kapitler. Den følger etter sagaen om hans far, Halvdan Svarte, og etterfølges av Håkon den godes saga – Haralds sønn.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:

1.
Harald fikk kongedømme etter faren da han var 10 år gammel. Han var stor og sterk og vakker som få, klok og kraftig i handlinger.
Hans morbror Guttorm ble fører for hirden og stod for hele landsstyringen; han var hertug for hæren.
Da Halvdan Svarte var død, var det mange høvdinger som gjorde innfall i det riket han etterlot seg. Først var det kong Gandalv, og så brødrene Hogne og Frode, sønner til kong Øystein på Hedmark.
Hogne Kåruson gikk over store deler av Ringerike. Og nå la Hake Gandalvsson i veg inn i Vestfold med 300 mann, han tok den øvre vegen gjennom noen daler og tenkte å komme uventet over kong Harald; kong Gandalv satt i Londe og derfra tenkte han å sette over fjorden til Vestfold.. Men Guttorm hertug fikk greie på dette, og han samlet hær og gikk med kong Harald; de vendte seg først opp i landet mot Hake, ham møtte de i en dal, og der ble det strid, kong Harald vant; der falt kong Hake og en stor del av hans menn. Siden heter det Hakedal der.
Etter dette vendte kong Harald og Guttorm hertug tilbake; men da var kong Gandalv kommet over til Vestfold, og nå gikk begge parter mot hverandre. Da de møttes, ble det hard strid, kong Gandalv flyktet, men mistet størsteparten av hæren, og slik kom han seg da inn i sitt eget rike. Da sønnene til kong Øystein på Hedmark fikk høre om dette, ventet de snart å få en hær imot seg de også. De sendte bud til Hogne Kåruson og Gudbrand herse, og satte dem stevne i Ringsaker på Hedmark.

2.
Etter disse kampene drog kong Harald og Guttorm hertug og alt det folk de kunne få, av sted; de ville til Opplanda, og tok vegen mest gjennom skogene. De fikk spurt hvor opplandskongene hadde satt hverandre stevne, og kom dit ved midnatt; vaktmennene merket ingen ting før hæren var kommet utenfor det huset Hogne Kåruson var i, og like ens utenfor der Gudbrand sov; de satte ild på begge husene, men Øysteinssønnene kom seg utmed sine menn, og det ble en kort strid hvor de falt begge 2, både Hogne og Frode.
Etter at disse 4 høvdingene hadde falt, tok kong Harald under seg med hjelp av sin frende Guttorm og med hans kraft og pågåenhet Ringerike og Hedmark, Gudbrandsdalen og Hadeland, Toten og Romerike og hele den nordre delen av Vingulmark. Etterpå hadde kong Harald og Guttorm hertug ufred og strid med kong Gandalv falt i den siste kampen, og kong Harald tok hele riket sør til Raumelv under seg.

3.
Kong Harald sendte sine menn etter ei jente som het Gyda, datter til kong Eirik fra Hordaland, hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de fram med sitt ærend for henne; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike å styre over enn noen få fylker; og jeg synes det er underlig, sier hun, at det ikke fins noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala. Sendemennene syntes hun svarte fælt overmodig, de spør henne hva hun kunne mene med å svare slik, og sier at Harald er en så mektig konge at han var fullt ut god nok for henne. Men da hun svarte dem på en helt annen måte enn de hadde tenkt, så de seg ingen utveg denne gang til å få henne med bort, når hun ikke sjøl ville det, og så gjorde de seg ferdige til å reise igjen. Da de skulle dra av sted, ble de fulgt ut. Da talte Gyda med sendemennene, bad dem ta de ord med til kong Harald at bare på ett vilkår ville hun samtykke i å bli hans kone; hvis han ville gjøre så mye for hennes skyld at han la under seg hele Norge og rådde for det riket like fritt som kong Eirik for Sveavelde eller kong Gorm for Danmark, først da, sa hun, mener jeg han med rette kan kalles en folkekonge.

4.
Sendemennene kom nå tilbake til kong Harald og sa ham hva jenta hadde svart; de sa hun var både frekk og uvettig, så det var til pass om kongen sendte en stor hær etter henne og tok henne så hun så hun fikk skam av det. Da svarte kong Harald at Gyda hadde ikke sagt noe galt eller gjort noe som burde hevnes, han sa hun skulle ha takk for de ord hun sendte, hun har mint meg om noe, sier han, som jeg nå synes det er underlig jeg ikke har tenkt på før. Og så sa han:

Jeg gjør det løfte, og jeg tar Gud til vitne, han som skapte meg og rår for alt, at aldri skal jeg skjære håret eller kjemme det før jeg har vunnet hele Norge med skatter og skylder og fullt styre, eller også dø.

For disse ordene takket Guttorm hertug ham, og sa det var kongelig verk å holde sitt ord.

5.
Nå samlet de to frendene en stor hær og dro av sted, først til Opplanda og så nordover gjennom Gudbrandsdalen, og videre nord over Dovrefjell. Da han kom ned i bygda der, lot han alle menn drepe og bygda brenne, og da folk fikk vite dette, flyktet alle som kunne, noen ned i Orkdalen, noen i Gauldalen og noen til skogs; noen bad om fred, og det fikk alle som kom til kongen og ble hans menn. De møtte ingen motstand før de kom til Orkdalen, der hadde folk samlet seg mot dem, og der hadde de sin første strid, med en konge som het Gryting. Kong Harald vant, og Gryting ble fanget en stor del av hæren hans ble drept; han sjøl gikk i kong Haralds tjeneste og svor troskapsed. Etterpå gikk hele folket i Orkdølafylket under kong Harald og ble hans menn.

6.
Kong Harald innførte den rett overalt hvor han vant rike under seg, at han tok all odel under seg som sin eiendom og lot alle bønder både store og små betale landskyld. I hvert fylke satt han en jarl, som skulle dømme etter lov og landsrett og kreve inn bøter og landskyld; jarlen skulle ha 1/3 av skatter og skylder til sitt hushold og andre utgifter. Hver jarl skulle ha under seg 4 herser eller flere, og hver av dem skulle ha 20 mark veitsle; hver jarl skulle stille 60 hærmenn i kongens hær, og hver herse 20 mann. Slik hadde kong Harald økt skatter og landskyld at jarlene hans hadde mer makt enn kongene hadde hatt før, og da dette ble kjent omkring i Trondheimen, kom mange stormenn til kong Harald og ble hans menn.

7.
Det blir fortalt at Håkon jarl Grjotgardsson kom til kong Harald ute på Ørlandet og hadde med mange folk til hjelp for kong Harald. Deretter drog kong Harald inn i Gauldalen og kjempet der og felte 2 konger og tok rikene deres, det var Gauldalafylke og Strindafylke. Han gav Håkon jarl herredømmeover Strindafylke. Så gikk kong Harald inn i Stjørdalen, og der hadde han den tredje kamp og seiret og tok det fylket.
Så samlet inntrønderne seg, der kom det sammen 4 konger med hver sin hær, den ene rådde for Verdalen, den andre for Skogn, den tredje for Sparbyggjafylke, den fjerde for Inderøy - han hadde Øynafylke. Disse 4 kongene gikk med hær mot kong Harald, han holdt slag med dem og vant, og noen av disse kongene falt, og andre flyktet. Kong Harald hadde til sammen 8 slag eller flere i Trondheimen, og da han hadde felt 8 konger, tok han hele Trondheimen under seg.

8.
Nord i Namdalen var det 2 brødre som var konger, Herlaug og Rollaug. De holdt på i 3 somrer å gjøre en stor haug, denne haugen var murt opp av stein og bygd med kalk og treverk. Da haugen var ferdig, fikk brødrene høre at kong Harald kom med en hær mot dem. Da lot kong Herlaug en mengde mat og drikke kjøre inn i haugen, så gikk han inn der sjøl tolvte. Siden lot han haugen kaste igjen.
Kong Rollaug gikk opp på en haug der kongene brukte å sitte, der lot han kongshøgsetet gjøre i stand og satte seg i det, så lot han legge dyner på fotpallen, der jarlene brukte sitte, og så veltet kongen seg ut av høgsetet og ned i jarlsetet og gav seg sjøl jarls navn. Etterpå gikk Rollaug og møtte kong Harald, gav ham hele sitt rike og bød seg til å bli hans mann og fortalte alt han hadde gjort. Da tok kong Harald et sverd og festet det i beltet hans, han hengte også et skjold om halsen på ham og gjorde ham til jarl og leide ham til høgsetet. Han gav ham så Namdølafylke og satte ham til jarl over det.

9.
Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt.
Om våren lot kong Harald skip gjøre i stand. Han hadde latt bygge en stor drake om vinteren, staselig utstyrt, der satte han hirden og berserkene. Han var mest nøye i valg av stavnbuer, for de hadde kongens merke. Fra stavnen og bakover til øserommet het det rausn, der var berserkene. Ingen andre fikk være i kong Haralds hird enn slike som var bedre enn andre i kraft og mot i all sin ferd, bare de fikk være på hans skip; men så hadde han også godt utvalg, og kunne velge seg hirdmenn fra alle fylkene. Han hadde en stor hær og mange store skip, og mange stormenn fulgte ham.
Hornklove sier i Glymdråpa at kong Harald hadde kjempet med orkdølene på Oppdalsskogen før han hadde denne leidangen ute.

10.
Kong Harald seilte flåten ut av Trondheimen og vendte sørover mot Møre. Den kongen som rådde for Mørefylke, het Huntjov, sønnen hans het Solve Klove, de var store hærmenn. Kongen som rådde for Romsdal, het Nokkve, han var Solves morfar. Disse høvdingene drog sammen en stor hær da de fikk høre om Harald, og kom imot ham; de møttes ved Solskjel, der ble det et stort slag og kong Harald vant. Så sier Hornklove:

Soleis de høva skulde,
at skjold-beraren førde
nordantil her-skip og heldt til
hoggstrid med tvo kongar.
Hovdingar tri hugheilt
helsa daa kvarandre
utan ord, men ed skjoldljom
og oddgny drjugt lengi.

Begge kongene falt, men Solve kom seg unna ved flukt. Nå la kong Harald under seg disse 2 fylkene og ble der lenge om sommeren og satte lov og rett for folk, men om høsten brøt han opp og reiste nord til Trondheimen igjen.
Ragnvald Mørejarl, sønn til Øystein Glumra, var blitt kong Haralds mann da om sommeren. Kong Harald satte ham til høvding over disse 2 fylkene, Nordmøre og Romsdal, og gav ham rett til hjelp av både av stormenn og bønder, likeså skip nok til å verge landet for ufred. Han ble kalt Ragnvald jarl den mektige eller den rådsnare, og de sier at begge navnene var sanne. Kong Harald var i Trondheimen vinteren som fulgte.

11.
Våren etter rustet kong Harald en stor hær fra Trondheimen, og sa at med den ville han segle til Sunnmøre. Solve Klove hadde ligget ute på hærskip om vinteren og herjet omkring på Nordmøre, drept mange av kong Haralds menn, og ranet noen; ei tid på vinteren hadde han vært hos sin frende kong Arnvid på Sunnmøre også. Da de fikk høre at kong Harald kom, samlet de folk og fikk mange med seg, for det var mange som syntes de hadde noe å hevne på kong Harald.
Solve Klove reiste sør i Fjordane til kong Audbjørn, som rådde der, og bad han om hjelp, bad at han skulle komme med hæren sin og hjelpe ham og kong Arnvid; han sier:

Det er lett å se at vi nå alle bare har ett valg; vi kan reise oss mot kong Harald alle sammen, da har vi stor nok styrke, og skjebnen får rå for seieren, ellers må vi bli Haralds treller, og det er ikke et vilkår for menn som ikke har ringere navn enn Harald sjøl. Min far syntes det var bedre å falle i kamp for sitt kongedømme, enn å bli kong Haralds undermann.

Solve ordla seg slik at Audbjørn lovte å komme; han drog sammen en hær og seilte nord til kong Arnvid, og nå hadde de en svær hær.
Da fikk de vite at kong Harald var kommet nordfra. De møttes innenfor Solskjel. Det var skikk når man kjempet om bord at man skulle binde sammen skipene og kjempe om stavnene; slik ble det gjort her også. Kong Harald la sitt skip mot skipet til kong Arnvid, der ble kampen kvassest, og folk falt tett på begge sider, men til slutt ble kong Harald så vill og vred at han gikk fram i rausn på skipet sitt, og sloss der så hardt at alle frambyggene på Arnvids skip veik bakover helt til masta, og noen falt. Kong Harald gikk over på skipet, og kong Arnvids menn tok flukten, Arnvid sjøl falt på skipet sitt. Kong Audbjørn falt også, men Solve flyktet. Så sier Hornklove:

Gramen vekkte eitspjot-vér,
med gny av ljomande sverdslag,
piline regnde fraa lufti,
og raudt or saari saud blode.
Haugar av stridsmenn lagdest
Livlause framme i rausni,
men kongen hugdjerv vann siger,
med' hoggi skrall mot skjoldar.

Av kong Haralds menn falt Asgaut og Asbjørn, hans jarler, og mågene hans, Grjotgard og Herlaug, sønner til Håkon Ladejarl. Solve var i viking i lang tid etterpå og gjorde ofte stor skade i kong Haralds rike.

12.
Kong Harald la under seg Sunnmøre. Vemund, kong Audbjørns bror, hadde ennå styret i Firdafylke. Dette var langt utpå høsten, og kong Harald og hans menn ble enige om at han ikke skulle seile sør om Stad seinhøstes. Så satte kong Harald Ragnvald jarl over Nordmøre og Sunnmøre og Romsdal, han hadde da mye folk omkring seg. Kong Harald vendte tilbake til Trondheimen.
Samme vinter tok Ragnvald jarl den indre vegen over Eid og derfra sør til Fjordane, han hadde speidere ute etter kong Vemund, og kom så om natta til et sted som heter Naustdal, der var kong Vemund på veitsle. Ragnvald jarl kringsatte huset og brente kongen inne med 90 mann. Etterpå kom Berle-Kåre til Ragnvald jarl med et langskip med fullt mannskap, de seilte begge 2 nord til Møre. Ragnvald jarl tok de skipene som kong Vemund hadde eid, og alt det løsøre han fikk tak på. Berle-Kåre reiste nordover til kong Harald og ble hans mann. Han var en stor berserk.
Våren etter seilte Harald sørover langs kysten og la under seg Firdafylke. Siden seilte han østover langs land og kom fram øst i Viken; han satte Håkon jarl Grjotgardsson etter seg og gav ham styret i Firdafylke. Da sendte Håkon jarl bud til Atle den mjove, at han skulle dra bort fra Sogn og være jarl på Gaular som han før hadde vært, sa at kong Harald hadde gitt ham Sygnafylke. Atle jarl sendte det til svar at han ville beholde både Sygnafylke og Gaular til han fikk talt med kong Harald. Jarlene trettet om dette, til de begge samlet hær, de møttes på Fjaler i Stavnesvåg, og der hadde de en stor strid. Der falt Håkon jarl, og Atle jarl ble såret dødelig; de seilte inn til Atløy med ham, og der døde han.
Så sier Øyvind Skaldespille:

Vennen til Hlid,
Haakon, fekk
daude-saar,
daa djervt han stridde,
og sin alder
i odde-leiken
Frøys ætting
paa Fjalir enda.
Og vaagen vart
vidt ikring
blanda raud
med blod av menn,
dei gjæve som stupte
um Grjotgards-sonen
i store strids-gny
ved Stavanes.

13.
Kong Harald kom med hæren øst i Viken og la til i Tønsberg, der var det kjøpstad. Da hadde han vært 4 år i Trondheimen, og i den tid hadde han ikke kommet til Viken. Nå fikk han høre at sveakongen Eirik Emundsson hadde lagt under seg Värmland og tok skatter av alle skogbygdene der; han reknet det også for Västergøtland helt nord til Svinesund, og likeså hele landet i vest langs med havet der, alt dette reknet sveakongen for sitt rike og tok skatter av det.
Han hadde satt en jarl som het Rane Gautske over det; hans rike gikk fra Svinesund til Göta älv, det var en mektig jarl.
Kong Harald fikk høre at sveakongen hadde sagt, han skulle ikke gi seg før han hadde like stort rike i Viken som Sigurd Ring eller Ragnar Lodbrok, sønnen hans, hadde hatt før, og det var Romerike og Vestfold helt vest til Grenmar, og likeså Vingulmark og alt sønnafor der. I alle disse fylkene hadde folk så gått over til å lystre sveakongen. Dette likte Harald slett ikke; han stevnte straks ting med bøndene der i Folden og reiste sak mot dem for landssvik mot seg. Noen av bøndene fikk bevist sin uskyld, andre måtte ut med bøter, og noen fikk straff. Slik fór han over det fylket om sommeren. Om høsten reiste han opp på Romerike, og der gikk alt på samme måte. Da det ble vinter, fikk han vite at Eirik sveakonge rei omkring på veitsle i Värmland med hirden sin.

14.
Kong Harald tok av sted øst gjennom Eidskogen og kom fram til Värmland; der lot han folk gjøre veitsler for seg.
Det var en mann som het Åke, han var den mektigste bonden i Värmland, steinrik, men gammel dengang. Han sendte bud til kong Harald og bad ham til gjestebud, kongen lovte å komme til avtalt tid. Åke bad også kong Eirik til gjestebudet, og satte samme stevnedag for ham. Åke hadde ei stor gjestestue, men den var gammel; nå lot han bygge ei anna ny stue, som ikke var mindre, og la stor omhu i byggingen; hele denne stua lot han kle med nye åklær, men den gamle stua fikk gamle åklær.
Da nå kongene kom til gjestebudet, fikk Eirik og hans folk plass i den gamle stua, men Harald og hans folk i den nye. Hele bordbunaden var også delt slik at Eiriks menn hadde gamle kar og horn, men de var da forgylt og fint utstyrt; kong Haralds menn derimot fikk bare nye kar og horn og alle var gullbeslått. Men alt var pusset og blankt, og drikken var like god begge steder. Åke hadde før vært Halvdan Svartes mann.
Da nå dagen kom da gjestebudet var slutt, skulle kongene av sted, og hestene ble tatt fram. Da gikk Åke fram til Harald og leide med seg sin sønn, som var 12 år gammel og het Obbe. Åke sa:

Herre, om De synes den er vennskap verdt, den gode vilje jeg har vist Dem her i gjestebudet, så lønn min sønn for dette; jeg gir Dem ham til tjenestemann.

Kongen takket ham med mange vakre ord for gjestfriheten og lovte til gjengjeld sitt fulle vennskap. Deretter kom Åke fram med store gaver som han gav kongen.
Så gikk Åke til sveakongen; da var kong Eirik kledd og reiseferdig, han var ikke videre blid. Åke kom nå fram med gode kostbare ting og gav ham. Kongen svarte ikke stort og steig til hest. Åke fulgte ham på veg og talte med ham, det var en skog ikke langt borte, og vegen gikk gjennom den. Da Åke kom til skogen, spurte kongen ham:

Hvorfor gjorde du forskjell på den gjestfriheten du viste kong Harald og meg, slik at han skulle ha det beste av alle ting; du vet jo du er min mann.

Jeg trodde ikke, konge, sier Åke, at det skortet på gjestfrihet mot Dem og Deres menn her i dette gjestebudet; men når det var gammelt utstyr der hvor De drakk, så var det for det at De har blitt gammel nå; men kong Harald står i livets blomst, og derfor gav jeg ham nytt utstyr. Men siden du minte meg om at jeg skulle være din mann, så vet jeg ikke mer om det enn at du like mye er min mann.

Da drog kongen sverdet, hogg ham i hjel og rei så bort.
Da kong Harald var ferdig til å stige til hest, bad han folk kalle på Åke bonde. De lette etter ham, og noen løp dit hvor kong Eirik hadde ridd, der fant de Åke død. De kom tilbake og sa det til kongen. Da han fikk høre det, ropte han til sine menn at de skulle hevne Åke bonde; kong Harald rei etter samme veg som Eirik hadde ridd, til de fikk øye på hverandre; da rei begge så hardt de kunne til kong Eirik kom til den skogen som skiller mellom Götaland og Värmland. Da vendte kong Harald tilbake til til Värmland, la det landet under seg og drepte kong Eiriks menn hvor han kom over dem. Om vinteren tok kong Harald tilbake til Romerike.

15.
Kong Harald drog ut til Tønsberg til skipene sine om vinteren; han gjorde dem klare, seilte øst over fjorden, og la så hele Vingulmark under seg. Han var ute på hærskip hele vinteren og herjet i Ranrike.
Så sier Torbjørn Hornklove:

Kongen etlar seg
til ute jol aa drikka,
hovdingen den hæve
hastar til leiken hans Frøy.
Den unge vart leid av eldstad
og inne-setu,
av den varme stogo
og vottar dunute.

Gøtene hadde samlet seg over hele landet til forsvar.

16.
Om våren i isløsningen stengte gøtene Göta älv med staker, så kong Harald ikke skulle kunne komme opp i landet med skipene. Kong Harald seilte opp i elva med skipene og la til ved stakene, han herjet landet på begge elvesider og brente bygda. Så sier Hornklove:

Braatt ylvingen lagde
under seg lande og folke
sunnanfor have; hovdingen
hardleikin var i striden,
og den hugstore konge,
herda til ulreds-live,
tjora sin olme drake
trygt til paalar ved strandi.

Deretter rei gøtene ned med stor hær og kjempet mot kong Harald ; det ble stort mannefall, men kong Harald fikk seier. Så sier Hornklove:

Om var av økseslagi,
ulande spjoti svirra,
megtuge tjodkonungs mennar
fekk myrk-eggja sverd til aa bita, -
den gongen han tokst med gautom,
den gjæve sigervinnar,
og songen av vaapni sjoga[26]
slagdjerve menn um nakken.

17.
Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene:
Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.

18.
Det kom rykter sørfra om at horder og ryger, egder og teler samlet seg og gjorde reisning, de hadde både skip og våpen og mange folk; opphavsmennene var Eirik Hordalandskonge, Sulke konge på Rogaland og Sote jarl, bror hans, Kjøtve den rike, konge på Agder, og Tore Haklang, sønn hans; fra Telemark kom 2 brødre, Roald Rygg og Hadd den harde.
Da Harald fikk høre om dette, drog han sammen en hær, satte skip på sjøen og rustet seg og hæren, seilte så søretter langs land og fikk mange mann med seg fra hvert fylke. Da han kom sør for stad, fikk kong Eirik høre om det. Da hadde han også fått sammen den hær han kunne vente å få, han seilte så sørover for å møte den hæren som han visste skulle komme østfra og hjelpe ham. Hele hæren møttes nord for Jæren, og seilte inn i Hafrsfjord.
Der lå alt kong Harald med sin hær; det ble straks et stort slag; kampen var både hard og lang, men enden ble at kong Harald vant seier, og kong Eirik og kong Sulke og Sote jarl, bror hans, falt. Tore Haklang hadde lagt sitt skip mot kong Haralds, og Tore var en stor berserk; der ble det en skarp og hard strid før Tore Haklang falt; da var hele skipet hans ryddet. Da flyktet kong Kjøtve også, opp på en holme, der det var lett og verge seg. Siden flyktet hele hæren deres, noen om bord i skipene, men noen løp opp på land og tok landevegen sør over Jæren.

19.
Etter dette slaget fikk kong Harald ingen motstand i Norge; da var alle de verste fiendene hans falt. Men noen flyktet fra landet, og det var en svær mengde mennesker, og da ble store øde land bygd. Da ble Jemtland og Helsingland bygd, begge disse landene var forresten noe bygd av nordmenn før også.
I den ufreden som var da kong Harald la landet under seg i Norge, ble de funnet og bygd landene ute i havet, Færøyene og Island; da var det også utferd til Hjaltland. Mange stormenn i Norge flyktet fredløse for kong Harald og fór i vester-viking, de var på Orknøyene eller Suderøyene om vinteren, men om sommeren herjet de i Norge og gjorde stor skade på landet. Men det var mange av stormennene som gikk i kong Haralds tjeneste også, og ble hans menn og bygde landet med ham.

20.
Kong Harald var nå blitt enekonge over hele Norge. Da mintes han hva hun hadde sagt til ham, den storlåtmne møya. Han sendte menn etter henne og lot henne føre til seg, og giftet seg med henne. De fikk disse barna:
Ålov var eldst, så kom Rørek, så Sigtrygg, Frode og Torgils.

21.
Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks.
Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel.
Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på 11 av konene sine. Så sier Hornklove:

Han vraket holmryger
og hordemøyer,
alle fra Hedmark
og av Håløygætt;
kongen den ættstore
tok kone fra Danmark.

Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.

22.
Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs. Men kongen ble lei av det, og så var det en sommer at kong Harald seilte med hæren vest over havet. Han kom først til Hjaltland og drepte alle vikingene der, de som ikke rømte unna.
Så seilte han sør til Orknøyene og rensket helt for vikinger der. Etterpå seilte han helt til Suderøyene og herjet; han drepte mange vikinger, som før hadde hær å rå over; han hadde mang en strid og oftest seier. Så herjet han i Skottland, og hadde kamper der; men da han kom vest til Man, så hadde folk alt hørt der hvordan han hadde herjet rundt om, og så flyktet alle sammen inn til Skottland, og det var helt tomt for folk; alt de kunne flytte av gods var også tatt med, og da kong Harald og hans menn gikk i land, fikk de ikke noe hærfang. Så sier Hornklove:

Herskips-føraren, han som
Hoggstriden vann paa strandi,
inn i bygdi ved sjøen
sende drengir mange.
Fyriaat alt folke
flytt hadde lande
for honom som med herskjold
hadde Skotland gjesta.

Den gang falt Ivar, sønn til Ragnvald Mørejarl, og i vederlag gav kong Harald Ragnvald jarl Orknøyene og Hjaltland da han seilte østover igjen. Ragnvald gav begge landene til sin bror Sigurd, og han ble igjen der vest, da kongen seilte østover. Kongen gav først Sigurd jarledømme. Da kom Torstein Raud, sønn til Olav Kvite og Aud den djuptenkte, til Sigurd og slo seg i lag med ham. De herjet i Skottland og tok Katanes under seg, og Suderland, helt til Ekkjalsbakke. Siguird jarl drepte Melbridge Tann, en skotsk jarl; han bandt hodet hans ved salreima, og tanna som stakk ut av hodet, slo imot tjukkleggen på ham; det kom verk i såret og han døde av det; han er hauglagt på Ekkjalsbakke. Nå rådde Guttorm, sønn hans, for øyene 1 år, men så døde han barnløs. Siden slo vikinger seg ned på øyene, dansker og nordmenn.

23.
Kong Harald var i gjestebud på Møre hos Ragnvald jarl; da hadde han lagt hele landet under seg. Da gikk kongen i bad der. Og nå lot kong Harald håret sitt greie, og Ragnvald jarl skar håret hans; da hadde det ikke vært skåret eller kjemmet på 10 år. Før kalte de ham Harald Luva, men nå gav Ragnvald jarl ham nytt navn, og kalte ham Harald Hårfagre. Alle som så ham, sa at det var virkelig sant navn, for han hadde et hår som var både stort og vakkert.

24.
Ragnvald Mørejarl var den kjæreste venn kong Harald hadde, og kongen satte ham høyt. Ragnvald jarl var gift med Hild, datter til Rolv Nevja; deres sønner var Rolv og Tore. Ragnvald jarl hadde noen frillesønner også; en het Haddad; en annen Einar og en tredje Rollaug; de var voksne da de ektefødte brødrene deres var barn ennå. Rolv var en stor viking; han var så svær av vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor gikk han til fots overalt. Han ble kalt Gange-Rolv. Han herjet ofte i austerveg.
En sommer han kom østfra til Viken fra vikingtog, hogg han strandhogg der. Kong Harald var i Viken; han ble alvorlig sint, da han fikk høre om dette, for han hadde strengt forbudt å rane innenlands. Kongen lyste på tinget at han gjorde Rolv fredløs i Norge. Da Hild, Rolvs mor, fikk vite dette, drog hun til kongen og bad om fred for Rolv, men kongen var så sint at det nyttet henne ikke å be. Da kvad Hild dette:

Jag ikkje namnen hans Nevjal!
No vil du gjævingen driva
or heimen, den hæve bonde;
kvi er du so hard, du konge?
Vondt for deg vil de vera
slik varg aa bitast med.
Rømer han til skogs, daa røvar
han radt av kongens kyr.

Gange-Rolv seilte siden vest over havet til Suderøyene; derfra seilte han vest til Valland og herjet der, og vant seg et stort jarlerike, som han bygde for en stor del med nordmenn, og det heter Normandi siden. Jarlene i Normandi er kommet av Rolvs ætt. Sønn til Gange-Rolv var Vilhjalm, far til Rikard, far til Rikard den andre, far til Robert Langspade, far til Vilhjalm Bastard, Englands konge. Fra ham er alle Englands-kongene ættet siden.
Dronning Ragnhild levde i 3 år etter at hun kom til Norge; etter hennes død kom Eirik, hennes og kong Haralds sønn til oppfostring hos Tore Roaldsson herse i Fjordane, og der vokste han opp.

25.
En vinter var kong Harald og tok veitsler på Opplanda, da lot han gjøre julegjestebud for seg på Tofte. Julaften kom Svåse på døra mens kongen satt til bords, og sendte bud inn til kongen at han skulle komme ut til ham. Kongen ble sint for denne budsendingen, og samme mann som hadde båret budet inn, bar kongens vrede ut. Men Svåse bad ham likevel gå inn en gang til i samme ærend, og si at han var den finnen som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre siden av bakken der. Kongen gikk ut, og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem; og så gikk han over bakken,enda noen av hans menn rådde til og andre ifra.
Da han kom dit, stod Snøfrid opp, datter til Svåse, den fagreste kvinne en kunne se; hun bød kongen en bolle full av mjød, han tok det alt sammen og handa hennes med, og straks var det som het ild kom i kroppen på ham, og han ville ligge med henne med en gang, samme natta. Men Svåse sa at det skulle det ikke bli noe av med hans gode vilje, uten kongen festet henne og giftet seg med henne på lovlig måte.
Kongen festet Snøfrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra all ting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk 4 sønner, den ene var Sigurd Rise, så Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine. Så døde Snøfrid. Men hun skiftet ikke på noen måte farge, hun var like rød som da hun levde. Kongen satt alltid over henne, og trodde hun skulle komme til å livne opp igjen. Slik gikk det 3 år; han sørget over at hun var død, og alle folk i landet sørget over at han var gal.
For å lege denne galskapen kom Torleif Spake dit som lege, han var så klok at han leget galskapen med å snakke kongen etter munnen først, på denne måten:

Det er ikke så underlig, konge, at du minnes så vakker ei kvinne og så ættstor som hun var, og holder henne i ære på puter og skarlagen, slik hun bad deg om, men du ærer både henne og deg sjøl mindre enn det sømmer seg med dette at hun ligger så altfor lenge i de samme klærne, det var mye riktigere at hun ble flyttet, og klærne skiftet under henne.

Men straks de flyttet henne ut av senga, slo stank og vondlukt og alle slags fæle dunster opp fra kroppen; da fikk de gjort opp bål i en fart, og hun ble brent, men først ble hele kroppen blå, og ormer og øgler, frosker og padder veltet ut av den, alskens ekkelt kryp. Slik sank hun i aske, men kongen steig fra dårskap til vett og forstand, og styrte siden riket og ble sterk som før, hadde glede av sine menn og de av ham og riket av begge.

26.
Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg:

Graahærde mennar gamle
paa gaarden eg ser i mengd.
Kjempur mjød-huga kjem.
Kvi er De altfor mange?

Da svarte Tjodolv:

I hovude me hadde
hogg i sverde-leiken,
mennar aat milde kongen;
for mange me var ikkje daa.

Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet, og det var fred og gode år.

27.
Ragnvald jarl på Møre fikk vite at hans bror Sigurd var falt, og at det nå satt vikinger der i landet. Da sendte han sønnen Hallad vestover; han fikk jarlsnavn og hadde med seg en stor hær vestover, og da han kom til Orknøyene, slo han seg ned på øyene, men både høst og vinter og vår dreiv vikinger rundt der, rante på nesene og hogg strandhogg. Da ble Hallad lei av å sitte der på øyene, han veltet sg ut av jarledømmet og tok odelsbonderett; siden seilte han hjem til Norge.
Da Ragnvald jarl hørte dette, brukte han seg fælt for det Hallad hadde gjort, sa at hans sønner liknet nok ikke på foreldrene. Da svarte Einar:

Du synes ikke jeg er videre verdt, og jeg har lite kjærlighet å skilles fra. Jeg kan dra vestover til øyene, om du vil gi meg litt hjelp. Jeg skal love deg en ting som du sikkert blir svært glad for, jeg skal aldri komme til Norge mer.

Ragnvald jarl sa at han likte godt at han likte godt det at han aldri ville komme igjen, for jeg har ikke større håp om at dine frender får ære av deg, for alle i morsætta di er trellebårne. Ragnvald jarl gav Einar et langskip og fant mannskap til det for ham. Så seilte Einar vest over havet.
Da han kom til Orknøyene, lå det 2 skip med vikinger der, det var Tore Treskjegg og Kalv Skurva; Einar la straks til strid med dem og seiret; de falt begge to. Da ble dette sagt:

Treskjegg han sende til trolli,
Torv-Einar drap Skurva.

Han ble kalt Torv-Einar, fordi han lot skjære torv og brukte den til ved, for det var ingen skog på Orknøyene. Siden ble Einar jarl på øyene, og han varen mektig mann; han var stygg og enøyd; men han så likevel skarpere enn mange andre.

28.
Guttorm hertug satt oftest i Tønsberg og hadde styringen over hele Viken, når kongen ikke var til stede; han stod for landvernet der. Det var svært utsatt for vikinger, og det var ufred oppe i Götaland hele tida så lenge kong Eirik Emundsson levde. Han døde da kong Harald Hårfagre hadde vært konge i Norge i 10 år.

29.
Etter Eirik var Bjørn, sønn hans, konge i Svitjod i 50 år; han var far til Eirik den seiersæle og Olav, far til Styrbjørn. Guttorm hertug døde sottedød i Tønsberg; da gav kong Harald styringen over hele dette riket til sin sønn Guttorm, og satte ham til høvding der.

30.
Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet.
Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt.

31.
Halvdan Hålegg kom helt uventet vest til Orknøyene, og Einar jarl flyktet straks fra øyene; han kom tilbake samme høst og kom da uventet på Halvdan. De møttes, der ble det en kort kamp og Halvdan flyktet, da var det nesten natt. Einar og hans folk lå uten telt den natta, og om morgenen, da det tok til å lysne, lette de etter flyktninger rundt på øyene og drepte alle, der de fikk tak på dem. Da sa Einar:

Neimen om jeg vet hva det er jeg ser der ute på Rinansøy, om det er fugl eller mann, snart reiser det seg opp, og snart legger det seg ned.

Så drog de dit bort, og der fant de Halvdan Hålegg og tok ham til fange. Einar jarl kvad denne strofen om aftenen, før han gikk til kamp:

Eg ser 'kje fraa rauste Rolv
eller fraa Rollaug fljuga
spjot mot fiende-flokken
endaa far vaar me lyt hemna.
Men i kveld, naar kvast
kjempur gjeng i slage,
tegjande mjøden tappar
Tore jarl paa Møre.

Da gikk Einar bort til Halvdan; han ristet ørn på ryggen hans på denne måten: han stakk sverdet inn i brysthulen ved ryggraden og skar alle ribbeina over ned til lendene, og drog lungene ut der; det var Halvdans bane.
Da kvad Einar:

Min fjordepart eg fekk
far min, Rognvald, hemna.
No er drottnen drepin,
for dette nornir raadde.
Hiv no, hæve gutar,
paa Høgleggen Steinar,
hard skatt eg honom sender,
sigeren er vaar.

Etterpå satte Einar jarl seg fast igjen på Orknøyene, som han før hadde hatt. Da nå dette ble kjent i Norge, gremmet de seg, brødrene til Halvdan, og mente det var noe som burde hevnes, og mange andre sa at det var sant nok. Men da Einar jarl hørte det, så kvad han:

Etter meg er mange
mennar fraa alle kantar,
høgborne, hatige,
hev hemn yvi mangt aa taka.
Men ikkje veit dei visst,
fyrr dei vinn aa drepa meg,
kven under ørne-kloi
endar fyrst sitt liv.

32.
Kong Harald bød ut mannskap og drog sammen en stor hær og seilte siden vest til Orknøyene. Men da Einar jarl fikk høre at kongen var kommet østfra,tok han over til Katanes. Da kvad han en strofe:

Fagnfolk fredlause or lande
flyr, naar ein sau dei hev slagta,
men eg den unge kongsson
paa øyane drap i hel.
Paa meg vil hugstore hovding
hemna seg, vert de fortalt;
stygt skard eg i skjolden hans hogg,
skjelva eg gjer ikkje endaa.

Så gikk det menn og sendebud mellom kongen og jarlen, det kom da så langt at de satte hverandre stevne og møttes sjøl, og jarlen la alt under kongens dom. Kong Harald dømte Einar jarl og alle orknøyingene til å betale 60 mark i gull; bøndene syntes det var altfor stor bot, så tilbød jarlen dem at han skulle betale alt sammen alene, men så skulle all odel på øyene bli hans eiendom; dette gikk de med på, mest av den grunn at de fattige hadde ikke stort jord, og de rike tenkte de kunne vel løse odelen sin igjen så snart de ville. Jarlen greide ut hele bota til kongen, og kongen drog hjem igjen om høsten. Lenge etterpå var det slik på Orknøyene at jarlene eide all odel, helt til Sigurd Lodvesson gav odelen tilbake.

33.
Guttorm, kong Haralds sønn, hadde landvern ute i Viken, han seilte med hærskip ytre leia. Da han lå i Elvkvislene, kom Solve Klove dit og la til strid med ham, der falt Guttorm. Halvdan Svarte og Halvdan Kvite lå i viking og herjet rundt i austerveg. De hadde en stor strid i Estland, der falt Halvdan Kvite.
Eirik var til oppfostring hos hersen Tore Roaldsson i Fjordane; det var han Harald var mest glad i av sønnene sine, og ham satte han høyest. Da Eirik var 12 år gammel, gav kong Harald ham 5 langskip, og så drog han på hærferd, først i austerveg og så sørover omkring i Danmark og Frisland og i Saksland, han var borte i 3 år. Etterpå seilte han vest over havet og herjet omkring i Skottland og Bretland, Irland og Valland og var borte 4 år til. Etterpå drog han nord til Finnmark og helt til Bjarmeland, der hadde han en stor strid og vant seier. Da han kom tilbake til Finnmark, fant hans menn i en gamme ei kvinne så vakker at de aldri hadde sett noe liknende; hun sa til dem at hun het Gunnhild, og at far hennes bodde på Hålogaland og het Ossur Tote,

jeg har vært her, sa hun, for å lære trolldom av 2 finner, de viseste som er her i Finnmark; nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge 2, og begge er de så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare, og de er så gode på ski at ikke noe kan komme unna dem, verken dyr eller mennesker, og alt de skyter på, det treffer de. Slik har de gjort det av med alle som er kommet her i nærheten. Og om de blir sinte, så snur jorda seg opp ned når de ser på den, og om de setter øynene på noe levende, så faller det dødt ned. Nå må dere for all del ikke komme i vegen for dem, men jeg skal gjemme dere her i gammen, så får vi friste om vi skulle få drept dem.

De gikk med på dette, og hun gjemte dem. Hun tok en linsekk, som de syntes det var aske i; hun stakk handa ned i den og sådde med dette rundt gammen, både utenfor og inni.
Litt etter kom finnene hjem. De spør hva det er som er kommet dit, hun sier, det er ikke kommet noe; det syntes finnene var underlig, for de hadde fulgt spor helt til gammen, men så fant de ikke noe lenger. Så gjorde de opp ild og laget seg mat, og da de var mette, reidde Gunnhild opp senga si; men de 3 siste nettene hadde det gått slik for seg at Gunnhild hadde sovet, og de 2 hadde våket over hverandre av skinnsyke. Da sa hun: Kom nå hit og ligg en på hver side av meg. Det ville de gjerne, og gjorde så, hun holdt en arm om halsen på hver av dem.
De sovnet straks, men hun vekte dem, de sovnet fort igjen, og nå så fast at hun knapt fikk vekt dem; enda en gang sovnet de, og nå fikk hun slett ikke på noen måte vekt dem. Hun satte dem opp, og de sov videre. Da tok hun 2 selbelger og trakk over hodene på dem og bandt hardt og sterkt til nedenfor hendene. Nå gjorde hun tegn til kongsmennene; de sprang fram og brukte våpen på finnene og fikk drept dem og drog dem ut av gammen. Resten av natta ble det slikt tordenvær at de kunne ikke gå noe sted, men om morgenen drog de til skipet, de tok Gunnhild med seg og førte henne til Eirik. Nå seilte Eirik og hans menn sør til Hålogaland. Han stevnte Ossur Tote til seg; Eirik sa han ville ha datter hans til kone, det sa Ossur ja til. Eirik fikk så Gunnhild og tok henne med seg sør i landet.

34.
Kong Harald var nå 50 år gammel, og mange av sønnene hans var voksne og noen døde. Mange av dem var fælt ustyrlige å ha innenlands, og de var uforlikte seg imellom; de dreiv kongens jarler fra eiendommene deres, og drepte noen av dem. Kong Harald lyste da til stort ting øst i landet og stevnte opplendingene dit. Da gav han sønnene sine kongsnavn og gjorde det til lov at hans ættmenn skulle få kongedømme hver etter sin far, og jarledømme skulle den ha som var kommet av hans ætt på morsida. Han delte landet mellom dem, lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils; Hedmark og Gudbrandsdalen gav han til Dag og Ring og Ragnar; til Snøfridssønnene gav han Ringerike, Hadeland og Toten og det som hører til der; Guttorm hadde han gitt styringen over Ranrike fra Göta älv til Svinesund; han hadde satt ham til landvern der øst ved landegrensa, som vi skreiv før. Kong Harald sjøl var oftest på Vestlandet, Rørek og Gudrød var mest i hirden hos kongen og hadde store veitsler i Hordaland og Sogn.
Eirik var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel.
Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog; slik er det alt sagt at Guttorm falt i Elvkvislene for Solve Klove. Siden fikk Olav det riket han hadde hatt. Halvdan Kvite falt i Estland, Halvdan Hålegg falt på Orknøyene. Til Torgils og Frode gav kong Harald hærskip, de dro i vesterviking og herjet omkring i Skottland og Bretland og Irland. De var de første nordmenn som tok Dublin. Det sies at noen gav Frode gift så han døde, men Torgils var konge i Dublin lenge, til han ble sveket av irerne og falt der.

35.
Eirik Blodøks tenkte å bli overkonge over alle brødrene sine, og slik ville kong Harald også at det skulle bli; far og sønn var mye sammen. Ragnvald Rettilbeine hadde Hadeland, han lærte trolldom og ble seidmann. Kong Harald kunne ikke like seidmenn. I Hordaland var det en seidmann som het Vitgeir, og kongen sendte bud til ham og bad ham slutte å seide. Han svarte og kvad:

De er 'kje mykje aa undrast,
at me seider,
born av bøndar
og bondekonur,
naar Rognvald seider,
Rettilbeine,
Haralds heiders-son
paa Hadaland.

Men da kong Harald hørte dette sagt, drog Eirik Blodøks på hans bud til Opplanda og kom til Hadeland. Han brente inne sin bror Ragnvald med 80 seidmenn. Den gjerningen fikk han stor ros for. Gudrød Ljome var gjest i Kvine for å hilse på sin fosterfar Tjodolv en vinter; han hadde ei skute med fulltmannskap og ville seile nordover til Rogaland. Da satte det inn med sterk storm, men Gudrød hadde hastverk og brukte seg for han måtte vente.
Da kvad Tjodolv:

Far 'kje fraa her, fyrr den flate
farveg aat skipi jamnast.
Den store sjøen steinar
upp paa strandi, Gudrød, slengjer.
Dryg, vidgjetne konge,
til vere seg betre lagar.
Bi her til dess me fær bør;
no er brim og brot um Jaren.

Gudrød drog likevel, hva så Tjodolv sa; men da de kom ut for Jæren, gikk skipet under med dem, og de druknet alle sammen.

36.
Bjørn, kong Haralds sønn, rådde da i Vestfold, han satt for det meste i Tønsberg, og var lite på hærferd. Til Tønsberg kom det mange kjøpmannsskip både der fra Viken og lenger nordfra landet, og sør fra Danmark og fra Saksland. Kong Bjørn hadde også kjøpskip ute i fart på andre land og skaffet seg på den måten kostbare saker og andre varer som han syntes han trengte. Brødrene hans kalte ham farmann eller kjøpmann. Bjørn var en klok mann, rolig og sindig, og så ut til å bli en god høvding, han fikk seg et godt og høvelig gifte, og han fikk en sønn som het Gudrød.
Eirik Blodøks kom fra austerveg med hærskip og stort følge. Han krevde at broren Bjørn skulle gi ham de skatter og skylder som kong Harald eide der i Vestfold; men før hadde det vært skikk at Bjørn sjøl førte skatten til kongen eller sendte menn med den. Slik ville han det skulle være nå også og ville ikke gi den fra seg. Men Eirik trengte mat og telter og drikk. Brødrene trettet om dette med strie ord, men Eirik fikk ingenting likevel og drog ut av byen. Bjørn drog også ut av byen om kvelden og opp til Sem. Eirik vendte tilbake, drog etter Bjørn opp til Sem om natta, og kom dit mens de satt over drikken; Eirik kringsatte huset, men Bjørn og hans menn gikk ut og kjempet; der falt Bjørn og mange menn med ham. Eirik tok stort hærfang, og drog nord i landet. Denne gjerningen var vikværingene fælt misnøyde med, og Eirik ble ille likt der; det gikk ord om at kong Olav nok ville hevne Bjørn, om han kunne komme til.
Kong Bjørn ligger i Farmannshaugen i Sem.

37.
Kong Eirik drog vinteren etter nord til Møre og tok veitsle på Selva innenfor Agdenes; men da Halvdan Svarte hørte om det, kom han dit med en hær og kringsatte huset. Eirik sov i et hus for seg, og kom seg ut og til skogs sjøl femte, men Halvdan og hans menn brente opp garden og alt folk som var der inne. Med disse tidender kom Eirik til kong Harald. Kongen ble styggelig sint for dette, han samlet en hær og drog mot trønderne, men da Halvdan Svarte fikk høre det, bød han ut folk og skip og fikk en stor hær og seilte ut til Stadsbygd innenfor Torshaug. Kong Harald lå da med sin hær ute ved Reinsletta. Nå sendte de menn til hverandre. Det var en gjæv mann som het Guttorm Sindre, han var nå i følge med Halvdan Svarte, men før hadde han vært hos kong Harald, og han var en kjær venn for begge 2.
Guttorm var en stor skald, han hadde laget et kvede om hver av kongene, både far og sønn; de hadde bydd ham lønn for det, han hadde ikke villet ha noen, men hadde bedt om at de skulle oppfylle en bønn for ham, og det hadde de lovt. Han gikk nå til kong Harald og talte om forlik mellom dem, han rettet en bønn til hver av dem, og det var at de skulle forlike seg, og så høyt satte kongene ham at på hans bønn ble de forlikt. Mange andre gjæve menn støttet ham i denne saken. Forliket gikk ut på at Halvdan skulle få hele det rike han før hadde hatt, men han skulle også la sin bror Eirik være i fred. Om det som er sagt her, har Jorunn Skaldmøy laget et vers i Sendebit:

Frett hev eg, Halvdan fekk høyra
um Harald Haarfagre, far sin,
kor tregin han var, og han totte
de teikna svart for han sjølv.

38.
Håkon Grjotgardsson Ladejarl hadde styringen over hele Trondheimen, når kong Harald var annensteds i landet, og Håkon var den mann kongen satte høyest i Trøndelag. Etter Håkons fall fikk hans sønn Sigurd riket og ble jarl i Trondheimen, han bodde på Lade. To av Haralds sønner, Halvdan Svarte og Sigrød, vokste opp hos ham, de hadde før vært hos Håkon, hans far. De var på lag jevnaldrende, Sigurd og Haraldssønnene. Sigurd jarl ble gift med Bergljot, datter av Tore jarl Teiande, hennes mor var Ålov Årbot, datter til Harald Hårfagre. Sigurd jarl var en usedvanlig klok mann.
Da kong Harald tok til å bli gammel, slo han seg ofte ned på en av de storgardene han hadde, Ålrekstad i Hordaland, eller på Seim eller Fitjar, eller Utstein, eller på Avaldsnes på Karmøy.
Da kong Harald var nesten 70 år gammel, fikk han en sønn med ei kvinne som het Tora og ble kalt Mosterstong; hennes ætt var fra Moster, og hun hadde gode frender, hun var skyld til Horda-Kåre. Hun var ei staut kvinne og svært vakker; hun ble reknet som kongens tjenestejente. Det var mange den gang som gjorde tjeneste hos kongen, enda de var av god ætt, både menn og kvinner. Når det gjaldt storfolks barn, var det skikk å være svært nøye med hvem som skulle øse vann over dem og gi dem navn. Da det nå lei mot den tid Tora ventet hun skulle føde barn, ville hun reise til kong Harald, han var da nord på Seim, og hun var på Moster. Hun seilte så nordover på Sigurd jarls skip. De lå ved land om natta, og der fødte Tora barnet oppe på hella ved landgangen; det ble en gutt. Sigurd jarl øste vann over gutten og kalte han opp etter sin egen far Håkon Ladejarl; gutten ble snart vakker og stor av vekst og liknet svært på sin far. Harald lot gutten følge mora, og de 2 var på kongsgarden mens gutten var liten.

39.
Kongen i England den gang het Adalstein, han hadde nettop overtatt kongedømme da; han ble kalt den seiersæle og den troende. Han sendte menn til Norge, de skulle gå til kong Harald med en sending som denne: sendemannen gikk fram for kongen; så rakte han kongen et sverd, det var prydet med gull på hjalt og handtak, og hele slira var også prydet med gull og sølv og innlagt med kostelige edelsteiner. Sendemannen holt sverdhjaltet fram mot kongen og sa:

Her er et sverd, som kong Adalstein bad deg ta imot.

Kongen tok om handtaket, og straks sa sendemannen:

Nå tok du slik som kongen vår ville, og nå skal du være hans undermann, siden du tok i sverdet hans.

Kong Harald skjønte nå at dette var gjort til spott og spe, og han ville ikke være noen annen manns undermann, men han sanset likevel å gå fram på sin vanlige måte: hver gang sinnet skjøt opp i ham, eller han ble vred, styrte han seg først og lot sinnet renne av seg, og siden så han på saken uten å være sint. Det gjorde han nå også, og talte med sine venner om det, og alle var enige om at det første som var å gjøre, var å la sendemennene reise hjem uskadde.

40.
Neste sommer sendte kong Harald et skip vest til England og satte Hauk Håbrok til styresmann. Han var ei stor kjempe og kongens kjære venn; han gav ham sønnen Håkon med seg. Hauk drog da vest til England til kong Adalstein og kom til ham i London; der var det gjestebud og stor stas. Da de kom tl hallen, sa Hauk til sine menn hvordan de skulle bære seg at når de gikk inn. Han sa at den som gikk først inn, skulle gå sist ut, og alle skulle stå i ei rekke foran bordet, og hver skulle ha et sverd på venstre side og feste kappa slik at en ikke kunne se sverdet. Så gikk de inn i hallen, det var 30 mann. Hauk gikk fram til kongen og hilste på ham. Kongen bød ham velkommen. Da tok Hauk gutten og satte ham på kneet hos kong Adalstein. Kongen så på gutten, og spurte Hauk hvorfor han gjorde dette. Hauk svarte:

Kong Harald bad om du ville ta et tjenestebarn til oppfostring for ham.

Kongen ble fælt sint og greip sverdet han hadde på seg og drog det, som han ville drepe gutten.

Du har nå iallfall knesatt ham, sa Hauk, og nå kan du myrde ham om du har lyst, men du rydder ikke alle Haralds sønner av vegen med det. Så gikk Hauk ut, og alle hans menn fulgte, de tok vegen til skipet og satte til havs, så snart de kunne, og kom tilbake til Norge og til kong Harald. Og nå var han vel nøyd, for folk bruker å si at den som har en annens barn til oppfostring, står under ham i verdighet. I slike sammenstøt mellom kongene kunne en merke det at hver av dem gjerne ville være større enn den andre, men ingen av dem mistet noe av sin verdighet for den saks skyld, og hver var overkonge i sitt rike til sin dødsdag.

41.
Kong Adalstein lot Håkon døpe, og lærte ham rett tro og gode seder og allslags høvisk opptreden. Kong Adalstein var meget glad i ham, mer enn i noen av sine frender, og likedan ble de glade i ham alle andre han kjente. Han ble siden kalt Adalsteinsfostre. Han kunne mye og var svær i idretter; han var større og sterkere og vakrere enn noen annen mann, klok og veltalende og en god kristen. Kong Adalstein gav Håkon et sverd, hjaltene var av gull på det og likeså handtaket, men klingen var likevel bedre; med den hogg Håkon en kvernstein igjennom helt inn til øyet; siden det ble sverdet kalt kvernbit. Det er det beste sverd som noen gang er kommet til Norge, det hadde Håkon til sin dødsdag.

42.
Kong Harald var nå 80 år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen.
Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år seinere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongemor hadde kjøpt ei trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.

43.
Kong Harald levde i 3 år etter at han hadde gitt Eirik enevelde over riket; da var han i Rogaland eller Hordaland, på de storgardene han hadde der. Eirik og Gunnhild hadde en sønn som kong Harald øste vann over og gav sitt navn, han sa at den gutten skulle være konge etter Eirik, sin far. Kong Harald giftet de fleste av døtrene sine med jarler innenlands, og fra dem er det kommet store ætter.
Kong Harald døde sottedød i Rogaland, han er hauglagt på Haug ved Karmsund. I Haugesund står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug; vest for kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over grava inne i haugen, og steinen er 13 og en halv fot lang og nesten 2 alen brei. Midt i haugen var kong Haralds grav; der stod det en stein ved hodet og en ved føttene og hella var lagt oppå dem, og så var det bygd en mur av stein på begge sider under. De steinene som var i haugen den gang, og som vi talte om her, de står nå på kirkegården der.
Lærde menn sier at Harald Hårfagre har vært en uvanlig vakker mann å se til, sterk og stor og gavmild på gull som få, vennesæl og godt likt av sine menn. Han var en stor stridsmann den første del av sitt liv, og man tyder det nå slik at det var dette som var meningen med det store treet hans mor drømte om før han ble født, og som var rødt som blod nede ved rota; når treleggen oppover var fager og grønn, så var det tegn på blomstringen i hans rike, men øverst var treet hvitt, og derav kunne en se at han skulle bli gammel og hvithåret; kvistene og greinene på treet varslet om hans avkom, som skulle bre seg over hele landet, og av hans ætt har alltid kongene i Norge vært siden.

44.
Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda.
Eirik var en stor mann, vakker, sterk og svært modig, en stor hærmann, og seiersæl; han hadde et ustyrlig sinn, var grusom, uvennlig og fåmælt. Kona hans, Gunnhild, var ei framifrå vakker kvinne, klok og trollkyndig, blid i sin tale, men full av baktanker og grusom. Barna til Eirik og Gunnhild var disse:
Gamle, som var eldst, så Guttorm, Harald, Ragnfrød, Ragnhild, Erling, Gudrød, Sigurd Sleva. Alle Eiriks barn var vakre og lovte godt.



Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et 2-3 barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre -som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde 8 brødre i Valhall. Det kan passe med at 9 er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin.
Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardsson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.
Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gar) ved Haugesund.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 51, 54-60.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 457.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 53, 93, 94.

Harald married Gyda Eriksdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Gyda var datter av kong Eirik fra Hordaland og var oppfostret hos en storbonde i Valdres.