Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0918, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Occupation:
Arnulv den gamle, med tilnavnet den store også, var greve av Flandern 918-958 og 962-965. Hans lange regjeringstid var avbrutt i tre år da sønnen, Balduin 3 regjerte.

Grevskapet Flandern utvidet Arnulf 1 på 900-tallet til sør for elven Somme.

Arnulf of Flanders, called the Great, was the third Count of Flanders, who ruled the County of Flanders, an area that is now northwestern Belgium and southwestern Netherlands.

Arnulf was the son of count Baldwin 2 of Flanders and Ælfthryth of Wessex, daughter of Alfred the Great. Through his mother he was a descendant of the Anglo-Saxon kings of England, and through his father, a descendant of Charlemagne. Presumably Arnulf was named after Saint Arnulf of Metz, a progenitor of the Carolingian dynasty.

At the death of their father in 918, Arnulf became Count of Flanders while his brother Adeloft or Adelolf succeeded to the County of Boulogne. However, in 933 Adeloft died, and Arnulf took the countship of Boulogne for himself, but later conveyed it to his nephew, Arnulf 2.

Arnulf 1 greatly expanded Flemish rule to the south, taking all or part of Artois, Ponthieu, Amiens, and Ostrevent. He exploited the conflicts between Charles the Simple and Robert I of France, and later those between Louis 4 and his barons.

In his southern expansion Arnulf inevitably had conflict with the Normans, who were trying to secure their northern frontier. This led to the 942 murder of the Duke of Normandy, William Longsword, at the hands of Arnulf's men. The Viking threat was receding during the later years of Arnulf's life, and he turned his attentions to the reform of the Flemish government.

Arnulf made his eldest son and heir Baldwin 3 of Flanders co-ruler in 958, but Baldwin died untimely in 962, so Arnulf was succeeded by Baldwin's infant son, Arnulf 2 of Flanders.

Arnulv married Adele (Alice) av Vermandois about 0933 in Flandern, Belgia. Adele (daughter of Herbert av Vermandois, "Herbert 2" and Luitgard (Liegard) av Paris) was born about 0915 in Vermandois, Normandie, Frankrike; died on 10 Oct 0960 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
The name of Arnulf's first wife is unknown but he had at least one daughter by her:
Name unknown; married Isaac of Cambrai. Their son Arnulf succeeded his father as Count of Cambrai.

In 934 he married Adele of Vermandois, daughter of Herbert 2 of Vermandois. Their children were:

1. Hildegarde, born c. 934, died 990; she married Dirk 2, Count of Holland. It is uncertain whether she is his daughter by his first or second wife.

2. Liutgard, born in 935, died in 962; married Wichmann 4, Count of Hamaland.

3. Egbert, died 953.

4. Baldwin 3 of Flanders (c. 940 – 962), married Mathilde of Saxony (dead 1008), daughter of Hermann Billung.

5. Elftrude; married Siegfried, Count of Guînes.

1. Balduin (Baldwin/Boudewijn) av Flandern, "Balduin 3" was born between 0933 and 0940 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia; died on 01 Nov 0962.
2. Hildegard av Flandern was born after 0933 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia; died on 10 Apr 0990.
3. Elstrude av Flandern was born about 0941 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia; died about 0965.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0879, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Occupation:
Baldwin 2, nicknamed Calvus (the Bald) was the second Count of Flanders and ruled from 879 to 918.
He was the son of Baldwin 1 of Flanders and Judith, a daughter of Charles the Bald and as such a descendant of Charlemagne.

In 884 Baldwin married Ælfthryth (Ælfthryth, Elftrude, Elfrida), a daughter of King Alfred the Great of England. The immediate goal of this Anglo-Flemish alliance was to help Baldwin control the lower Canche River valley.

The early years of Baldwin's rule (879-885) were marked by a series of devastating Viking raids into Flanders where little north of the Somme was left untouched.

By 883 he was forced northward to the flat marshes of the pagus flandransis which became the territory most closely associated with the counts of Flanders from that time on.
Baldwin constructed a series of wooden fortifications at Saint-Omer, Bruges, Ghent, and Kortrijk and seized those lands abandoned by royal and ecclesiastical officials. Many of these same citadels later formed castellanies housing government, militia and local courts.

In 888 the west Frankish king Charles the Fat was deposed and there were several candidates for his replacement.
As he was a grandson of Charles the Bald, Holy Roman Emperor and King of West Francia, Baldwin could have, but did not, compete for the crown of western Francia.
Instead Baldwin joined others in trying to convince the East Frankish king Arnulf to also take the west Frankish crown, but Arnulf declined. The Robertine Odo, Count of Paris, was elected king but Odo would not support Baldwin's attempts at gaining control of the abbey of St. Bertin the two fell out and while Odo attacked Baldwin at Bruges he could not prevail.

Baldwin continued his expansion to the south and gained control of Artois including the important abbey of St. Vaast. When the abbey came under the jurisdiction of Archbishop Fulk of Reims in 900 Baldwin had him assassinated. When his attempts to expand further into the upper Somme River valley were opposed by Herbert 1, Count of Vermandois Baldwin likewise had him assassinated.

He died 10 September 918 at Blandijnberg (near Ghent) and was succeeded by his eldest son Arnulf 1 of Flanders.

His younger son Adalulf was (the first) count of Boulogne.

Died:
Blandinberg. 2.januar?

Balduin married Elftrude (Aefthryth) av Wessex about 0884 in Flandern, Belgia. Elftrude (daughter of Alfred (Aelfred) av Wessex and Ealhswyth (Ealswith) av Gaini) was born about 0871 in Wessex, England; died on 07 Jun 0929 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia; was buried after 07 Jun 0929 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Buried:
St.Peters Abbey.

Notes:

Married:
In 884 Baldwin married Ælfthryth (Ælfthryth, Elftrude, Elfrida), a daughter of King Alfred the Great of England. The immediate goal of this Anglo-Flemish alliance was to help Baldwin control the lower Canche River valley.

They had the following children:
1. Arnulf 1 of Flanders (c. 890–964), married Adela of Vermandois.

2. Adalulf (c. 890–933), Count of Boulogne.

3. Ealswid.

4. Ermentrud.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0862, Flandern, Belgia; Markgreve av Flandern

Notes:

Birth:
I A. Conhs: Stammtafeln zur Geschichte der europeischen Staaten, 1871, heter det at Baldiun var sønn til Audakar, sønn til Ingelgram som levde i 808, igjen sønn til Liderik som levde i 729.

Occupation:
Balduin Jernarmen, var markgreve av Flandern.
Balduin stammer fra en edel vestfrankisk slekt og kom i sin ungdom til Karl den skalledes hoff.

Flandern omfattet kystlandet fra utløpet av elven Aa til Scheldemunningen.
Flandernslekten var grever av Flandern fra 862 til 1119 og senere grever av Hainaut. Grevskapet Flandern ligger nå hovedsaklig i Belgia, men var den gang en del av Frankrike. Luxembourgslekten var grever av Luxembourg (Moselgau) fra 963 til 1136.

Flandern var ved Caesars erobring av Gallia bebodd av keltiske og germanske stammer og hørte senere til den romerske provins Belgica Secunda, før de germanske frankerne trengte inn i området under folkevandringene. Enda området i hovedsak var et germansk område, ble det ved delingen av det frankiske rike i 843 (forliket i Verdun) tillagt det vestfrankiske riket, det senere Frankrike. Kong Karl den skallete gav i 864 et område omkring Brugge og Gent som markgrevskap til sin svigersønn Balduin 1. Dennes sønn, Balduin 2, bygde grevskapet ut til et selvstendig rike, som Arnulf 1 på 900-tallet utvidet til sør for elven Somme. På 1000-tallet utvidet grevene Balduin 4 og Balduin 5 riket med fem land øst for Schelde, som opprinnelig hadde tilhørt det midtfrankiske riket, men som i 870 var blitt innlemmet i det østfrankiske riket (det tysk-romerske riket). Grevskapet bestod da av Kron-Flandern, len under den franske konge, og Riks-Flandern, len under den tyske keiser. På denne måten ble greven vasall under to lensherrer, noe som gav ham større selvstendighet og mulighet til å bygge grevskapet ut til en sterk politisk enhet.

I middelalderen ble det utviklet en betydelig tekstilindustri i Flandern, særlig i byene Brugge, Gent, Ieper og Douai (Dowaai). Forutsetningen for denne industrien var import av engelsk ull, noe den franske kongen mislikte. Det kom til flere opprør; det mest berømte var Gyldensporeslaget ved Kortrijk 1302, der en hær av flamske vevere og bønder tilføyde den overlegne franske hær et knusende nederlag. Brugge var på 1300- og 1400-tallet det viktigste handelssentrum i Europa. Samtidig blomstret kulturen. Det nederlandske litteraturspråk fant sin form her omkring 1200. De franskspråklige byer i sør, Arras og Lille, var samtidig de viktigste sentra for franskspråklig litteratur. På 1400-tallet var Gent og Brugge sentrum for den første store perioden i nederlandsk malerkunst.

I 1369 inngikk hertug Filip den dristige av Burgund ekteskap med Margaretha, eneste arving til Flandern, og 1384 ble Filip greve av Flandern. Ved hans død i 1404 overtok sønnen Jan uten frykt, som ble myrdet i 1419. Hans sønn, Filip den gode, klarte ved hjelp av arv og avtaler å samle 11 av de 17 nederlandske provinser i en personalunion, med Brussel som hovedstad. Siden har Flanderns historie vært en del av Nederlandenes historie (se Belgia, historie og Nederland, historie).

Kilder bl.a.:
Allgemeine deutsche Biographie.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Mogens Bugge: V?re forfedre, nr. 843.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 38.

Baldwin 1 (probably 830s – 879), also known as Baldwin Iron Arm (the epithet is first recorded in the 12th century), was the first count of Flanders.

At the time Baldwin first appears in the records he was already a count, presumably in the area of Flanders, but this is not known. Count Baldwin rose to prominence when he eloped with princess Judith, daughter of Charles the Bald, king of West Francia.

By 870 Baldwin had acquired the lay-abbacy of St. Pieter in Ghent and is assumed to have also acquired the counties of Flanders and Waasland, or parts thereof by this time. Baldwin developed himself as a very faithful and stout supporter of Charles and played an important role in the continuing wars against the Vikings. He is named in 877 as one of those willing to support the emperor's son, Louis the Stammerer. During his life Baldwin expanded his territory into one of the major principalities of Western Francia, he died in 879 and was buried in the Abbey of St-Bertin, near Saint-Omer.

Baldwin was succeeded by his and Judith's son, Baldwin 2 (c.866 – 918).

Balduin married Judith av Flandern on 13 Dec 862 in Auxerre, Yonne, Bourgogne, Frankrike. Judith (daughter of Karl (Charles) av Vest-Franken, "Karl 2" and Irmentrud (Ermentrude) av Orleans) was born between 0843 and 0844 in Roches, Frankrike; died about 0870 in Roches, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
Hun giftet seg med Balduin 1 av Flandern "Baldwin Jernarmen" (4561) cirka 863 på Auxerre, Yonne, Bourgogne, Frankrike. Judith hadde først vært gift med den engelske konge Ethelwulf som døde i 858, og deretter med dennes sønn fra første ekteskap, Ethelbald, død i 860.
Baldiun bortførte henne i forståelse med hennes bror Ludvig "den stammende" og hennes fetter, kong Lothar 2. De dro til Roma og ba pave Nicolaus 1 om hjelp og fikk etter pavens forbønn hennes fars tilgivelse.

Following her second husband king Æthelbald's death, Judith sold her properties in Wessex and returned to France.
According to the Chronicle of St. Bertin, her father sent her to the Monastery at Senlis, where she would remain under his protection and royal episcopal guardianship, with all the honour due to a queen, until such time as, if she could not remain chaste, she might marry in the way the apostle said, that is suitably and legally.

Around Christmas 861, Judith eloped with Baldwin, later Count of Flanders. The two were likely married at the monastery of Senlis at this time. The record of the incident in the Annals depicts Judith not as the passive victim of bride theft but as an active agent, eloping at the instigation of Baldwin and apparently with her brother Louis the Stammerer's consent.
Unsurprisingly, Judith's father was furious and ordered his bishops to excommunicate the couple. They later fled to the court of Judith's cousin Lothair 2 of Lotharingia for protection, before going to Pope Nicholas 1 to plead their case.
The Pope took diplomatic action and asked Judith's father to accept the union as legally binding and welcome the young couple into his circle, which ultimately he did. The couple then returned to France and were officially married at Auxerre in 863.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0871, Wessex, England; Konge av England.

Notes:

Birth:
Alfred ble født i Wantage, som dengang lå i Berkshire, men som siden 1974 har tilhørt Oxfordshire.

Han var fjerde sønn av kong Ethelwulf av Wessex. Moren var antagelig Ethelwulfs første kone Osburga.

Hans 3 eldre brødre var Ethelbald, Ethelbert og Ethelred.

Som barn skal han ha vært vakker og lovende.

Som 5-åring ble han angivelig sendt til Roma, hvor han ble konfirmert av pave Leo 4. Paven skal også ha salvet ham som konge. Senere historikere har tatt dette som en kroning utført på forskudd. Det er lite trolig at paven mente å gjøre det, ettersom alle de 3 eldre brødrene var i live på det tidspunktet. Det dreier seg antagelig om en spesiell velsignelse eller i høyden om en bekreftelse av en tittel som underkonge i et av rikene som var underlagt Wessex.

Høyst sannsynlig er hele historien apokryf, men det er sikkert at Alfred reiste til Roma i 854–855 sammen med sin far. De tilbrakte da noe tid hos Karl den skallede, frankernes konge.

Faren døde allerede i 858, da Alfred var omkring 9 år gammel.

Occupation:
Alfred blir regnet som den engelske nasjons skaper og han er nasjonalhelten fremfor noen.

Han hersket aldri over hele dagens England, men regnes som en av de mest sentrale personer i samlingen av England og forsvaret av riket mot danene. Han har derfor fått tilnavnet Den store. Han var også den første kongen som i sin levetid hadde tittelen Konge av England.

Han overlistet vikingene og fikk beholde Wessex i fred. Bygde krigsfartøyer som han møtte vikingene med til havs og satte seg i respekt hos fienden. Hadde et humant livssyn og fikk vedtatt et stort lovverk som trygget fred og orden.

I motsetning til andre tidlige engelske konger vet man mye om hans liv, ettersom Asser, biskop av Sherborne, skrev en biografi.

De 2 eldste brødrene, Ethelbald og Ethelbert, styrte i ganske kort tid, henholdsvis 856–860 og 860–865.
I denne perioden opptrer ikke Alfred i kildene. Men da Ethelred overtok tronen i 865 trer Alfred frem som en militærleder.
Asser bruker ordet secundarius om ham, hvilket antyder at han var den åpenbare arving etter Ethelred, en ordning som ligner det skotske tanisteriet hvor det ikke nødvendigvis er eldste sønn av kongen som arver, men den som er best egnet til å styre. Det er grunn til å tro at dette var en arverekkefølge som ble bekreftet av Witenagemot, slik at man hadde rekkefølgen klar dersom Ethelred skulle dø plutselig.

I 868, samme år som han giftet seg, kjempet Alfred sammen med Ethelred mot danene i et mislykket forsøk på å sikre Mercia mot dansk press. Deretter fulgte 2 nokså fredelige år, men i 870 begynte det som er kalt Alfreds slagår.

I løpet av 870 og 871 kjempet han i en rekke slag, med forskjellige utfall. To av slagene er ikke kjent verken ved dato eller sted. De som er kjent er:

31.desember 870 – Slaget ved Englesfield (Alfred seiret)
4.januar 871 – Slaget ved Reading (Alfred led et alvorlig nederlag)
8.januar 871 – Slaget ved Ashdown (Alfred seiret)
22.januar 871 – Slaget ved Basing (Alfred led nederlag)
22.mars 871 – Slaget ved Marton (Alfred led nederlag)

For angelsakserne var første halvdel av 800-tallet en grusom tid. De hedenske mennene fra nord benyttet seg av de stadige indre urolighetene i smårikene i Øst-England og underla seg etter hvert hele denne delen av landet, brente kirker og klostre og slo uten barmhjertighet i hjel både munker og nonner. En vikinghøvding hugget med egen hånd ned en gammel ærverdig abbed som sto for høyalteret og leste messen, og fra bøndene tok de buskap og hester og spente eierne selv for plogen.

Angelsaksernes redningsmann i nøden ble kong Alfred av Wessex, det sydligste av de angelsaksiske smårikene.

I april 871 døde Ethelred, og Alfred overtok tronen. Mens han var opptatt med brorens begravelse seiret danene i et slag, hvor er ikke kjent, og i mai seiret de over Alfred i slaget ved Wilton. Etter dette ble det inngått en fredsavtale, og danene fokuserte på andre deler av England. Alfred kunne da nøye seg med en mindre observasjonsstyrke ved grensen.

I 876 angrep danene Wareham. De var da ledet av Guthrum. De ga så inntrykk av å ville forhandle, men snek seg vestover og tok Exeter. Alfred blokkerte danehæren der, og etter at en dansk flåte ble spredt av en storm måtte de overgi seg og trekke seg tilbake til Mercia.
I januar 878 angrep de igjen, denne gang i Chippenham, som var en kongelig festningsby hvor Alfred kort tid i forveien hadde feiret jul.
Alfred måtte flykte med en liten gruppe soldater, og ved påsketider 878 bygde de opp et fort ved Athelney og begynte arbeidet med å stoppe danene.
Etter utallige forbitrede kamper med danene, var angelsaksernes krefter nå nesten uttømt, og det så ut som om hele England skulle komme i de fremmedes vold.

Alfred måtte flykte og holde seg skjult i skog og myrer.
Han opplevde mange eventyr som folkesagnene har romantisert og utbrodert.

En tid bodde han forkledd i en gjeterhytte. Men i hemmelighet sendte han bud til alle som ville ta opp kampen mot undertrykkerne at de skulle møte fullt væpnet på et bestemt sted.

En dag hadde gjeterens kone satt ham til å passe noen brød som hun holdt på å steke, mens hun stelte med noe annet arbeid. Men da hun kom tilbake var brødene brent. Din latstokk, ropte hun forarget og slo til ham med bakstefløyten, spise brødet vårt, det kan du, men passe det duger du ikke til.
I det samme trådte Alfreds sendebud inn og meddelte sin konge at de angelsaksiske frivillige nå var samlet og bare ventet på sin anfører. Og nå fikk kona til sin forferdelse vite hvem det var hun hadde behandlet så lite ærbødig. Men Alfred bare smilte, takket vertsfolkene sine og gikk.

Danenes hær lå i en befestet leir. For å skaffe seg rede på fiendens styrke og forsvarstiltak skal Alfred selv ha gitt seg i vei dit, forkledd som en omvandrende harpespiller. Danene ble så begeistret for spillemannen som sang og spilte så vakkert, at de holdt ham tilbake i flere dager. Men da Alfred hadde utforsket alle svake punkter i fiendens leir, smøg han seg tilbake til sine egne. Neste dag førte ha dem mot danene og tilføyde fienden et så grundig nederlag at de måtte overgi seg på nåde og unåde.

Dette skjedde omkring midten av mai 878. Da Alfred var ferdig med sine forberedelser, og dro ut fra Athelney. Han tok med seg styrker som var skrevet ut i Somerset, Wiltshire og Hampshire. Danene forlot Chippenham, og de 2 styrkene møttes i slaget ved Edington. Alfred vant der en avgjørende seier. Danene underkastet seg, ga Alfred gisler som sikkerhet for at de skulle la Wessex i fred, og danehøvdingen Guthrum og 29 av hans fornemste menn lot seg døpe.

England ble dermed delt i 2 ved freden i Wedmore, med en sørvestlig del styrt av sakserne og en nordøstlig del kjent som Danelagen.
Innen 879 hadde Alfred renset Wessex og den delen av Mercia som var vest for Watling Street for daner.

Selv om store deler av England, inkludert London, fortsatt var på danske hender, hadde maktbalansen tippet over i Alfreds favør. De neste årene var det rolig, ikke minst fordi danene var opptatt av andre kriger på kontinentet.

Ved å bygge krigsfartøy og møte vikingene ute på havet, sparte han sitt folk for mange lidelser og satte seg også i større respekt hos fienden enn noen av hans forgjengere eller de frankiske kongene hadde maktet. Og med tiden smeltet også de nordboerne som hadde bosatt seg i England og angelsakserne sammen til ett folk.

Så snart Alfred hadde avsluttet sin heltemodige og beundringsverdig utholdende kamp for å vinne sitt rike tilbake, begynte han av all kraft å arbeide for å styrke forsvaret både til lands og til vanns, og her tok han lærdom av fienden han hadde kjempet mot i så mange år.

I 884 eller 885 ble en landstigning i Kent slått tilbake, men dette invasjonsforsøket oppmuntret danene i East Anglia til å gjøre opprør. Under kampen for å slå ned dette opprøret tok Alfred London, i 885 eller 886, og grensen ble trukket opp på nytt, til Alfreds fordel.

Igjen kom en rolig periode, fulgt av den siste store stormen i 892 eller 893.
Danene på kontinentet befant seg i en presset situasjon, og mange dro over til England. De kom i 2 flåter på tilsammen omkring 330 skip, og slo leir i Appledore og ved Milton i Kent. De hadde med seg kvinner og barn, hvilket understreket at det ikke var et raid, men et forsøk på en permanent erobring. De ble støttet av daner i East Anglia og Northumbria.

Alfred stilte i 893 eller 894 opp styrker på et sted hvor begge daneleirene kunne observeres. Mens han diskuterte med lederen i Milton, Haesten, slo danene i Appledore seg ut og gikk nordvestover. De ble tatt igjen av Alfreds sønn Edvard, som seiret i slaget ved Farnham. Danene som overlevde måtte søke tilflukt på øya Thorney i Hertfordshire Colne. Der ble de stengt inne, og måtte til slutt overgi seg. De dro så til Essex, hvor de igjen ble slått i slaget ved Benfleet. De sluttet seg så til Haestens styrke ved Shorbury.

Alfred var på vei til Thorney for å hjelpe Edvard da han fikk vite at danene fra Northumbria og East Anglia beleiret Exeter og en annen befestet stilling i Devon. Han snudde derfor og klarte å bryte beleiringen av Exeter. Hvordan det gikk med det andre stedet er ikke nevnt i kildene.
Samtidig marsjerte Haestens styrke oppover Thames Valley, muligens for å hjelpe sine frender i vest. De møtte en stor engelsk styrke og ble tvunget til å vende nordvestover. Ved Buttington, enten Buttington Tump ved elven Wye eller Buttington i Powys, ble de tilslutt stengt inne. Et forsøk på å bryte ut lyktes ikke, og de overlevende måtte tilslutt trekke seg tilbake til Shoebury. Der samlet de forsterkninger og gikk raskt over England til Chester, hvor de tok ruinene av de romerske bymurene.
Engelskmennene forsøkte ikke å blokkere dem om vinteren, men nøyde seg med å ødelegge forsyninger i området.

Tidlig i 894 eller 895 måtte danene på grunn av matmangel trekke seg tilbake til Essex igjen.
Mot slutten av dette året, og begynnelsen av 895 eller 896 trakk danene skipene sine opp Themsen og Lea og bygde en befestet stilling omkring 30 km oppstrøms fra London. Et angrep på de danske linjene lyktes ikke, men Alfred fant ut at han ved å demme opp elven kunne hindre danene i å bruke skipene sine. Danene innså at de hadde tapt, og trakk seg tilbake til Bridgnorth.
Året etter, 896 eller 897, ga de opp uten kamp. Noen trakk seg tilbake til Northumbria og andre til East Anglia, mens de som ikke hadde familie i England vendte tilbake til kontinentet.

Alfreds seier skyldtes ikke bare hans karakter og lederevner, men også 3 viktige militærreformer han innførte:

1- Den nasjonale styrken ble delt i 2 deler som avløste hverandre i intervaller, slik at man hadde en stående styrke som ikke var for krigstrett.

2. Det ble reist festningsverker og opprettet garnisoner på strategiske punkter.

3. Alle som eide mer enn 5 huder jord måtte stille med væpnede styrker, slik at kongen fikk en kjerne av godt utstyrte menn og ikke bare en utrent bondehær.

Fred og orden trygget han med et stort lovverk, hvor han som ledende prinsipp satte ordene:

Alt det som Dere ikke vil at menneskene skal gjøre mot Dere, skal Dere heller ikke gjøre mot dem!

Krig og leirliv hadde ikke brutalisert Alfreds humane livssyn. Sin skildring av hvordan en konge bør være, har han innledet med følgende ord:

Makt er i og for seg intet gode, men blir det bare så sant dens innehaver selv er god.

I hele sin ferd som hersker minner Alfred meget om frankernes største konge, hvis veldige materielle ressurser riktignok var mange ganger større enn angelsakserens.
Som Karl den store elsket Alfred de gamle saksiske sangene og kronet sin kongegjerning med et iherdig arbeid for å gjenopprette den angelsaksiske kulturen som hadde gått sterkt tilbake under danenes herjinger.
Alfred var også vitebegjærlig og full av kunnskapstørst og satte seg som mål å utbre lese- og skriveferdigheten blant sine undersåtter ved å oppretteskoler. Hans ganglige virksomhet på alle områder skaffet ham hans landsmenns takknemlighet både i samtid og ettertid og innbrakte ham også hedersnavnet Den store.

For engelskmennene er - den engelske nasjons skaper - blitt nasjonalhelten fremfor noen og hans liv er av deres kjæreste historiske minner.

Den vise kongen er i folketradisjonen blitt til en engelsk Salomo, hvis ry for ubestikkelig rettferdighet er slått fast på en temmelig drastisk måte i fortellingen om hvordan han på en og samme dag hengte 44 urettferdige dommere.
Dette er bare en av alle de anekdotene som i tidens løp er blitt knyttet til minnet om den gode og folkekjære fyrsten - som på en gang var konge, far og oppdrager for sitt folk - for å sitere en berømt engelsk historiker.

Alfred døde sannsynligvis i år 899. Hans sønn og sønnesønner fortsatte det verket han hadde påbegynt og fullførte det ved å underlegge seg flere andre engelske småriker og skape et stort samlet rike med London som hovedstad. Men i sin sønnesønns sønnesønn, Ethelred 2 med tilnavnet - den rådville - fikk Alfred derimot en uverdig etterfølger.

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 362-365.
Dictionary of National Biography.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 217.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 103.

Died:
Alfred døde 26.oktober 899. Dødsåret er riktignok noe usikkert, men det er blitt fastslått med sikkerhet at det ikke var i 900 eller 901 slik man har trodd tidligere, og 899 er nå akseptert av langt de fleste som riktig år. Dødsårsaken er ukjent.

Buried:
Han ble gravlagt i Winchesterkatedralen.

Alfred married Ealhswyth (Ealswith) av Gaini about 0868 in Winchester, Hampshire, England. Ealhswyth (daughter of Ethelred (Aethelred Mucil) av Mickle and Eadburh (Eadburga) av Mercia) was born about 0852 in Mercia, England; died on 5 Dec 905 in Winchester, Hampshire, England; was buried after 05 Dec 0905 in Winchester, Hampshire, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Aft 26 Oct 0899; Etter Alfreds død i 899 gikk Ealhswith i kloster.

Notes:

Birth:
Hun tilhørte gainerne, en folkegruppe fra Mercia. Hennes mor var Eadburga Saxe-Mercia, og faren var Ethelred Mucil, ealdorman for gainerne.

Buried:
Hun ble gravlagt i St.Mary's Abbey i Winchester, Hampshire.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Flandern, Belgia; Governor.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0829, Schwaben, Baden-Württemberg, Tyskland; Hertug av Schwaben.
• Occupation: 0843, Frankrike; Vestfrankisk konge.
• Occupation: Abt 0875; Tysk-romersk keiser og konge av Italia.

Notes:

Occupation:
I tidlig middelalder eksisterte Hertugdømmet Schwaben.
Det omfattet større områder sørvest i det tyskspråklige området, blant annet Baden, Alsace (Elsass), Vorarlberg og det meste av det tyskspråklige Sveits. Dette området tilsvarer omtrent det området hvor det i dag snakkes alemanniske dialekter.

Senere har begrepet Schwaben blitt et mer geografisk begrenset område. Hoveddelen av Schwaben ligger i delstaten Baden-Württemberg, hvor de sentrale delene rundt Stuttgart og Heilbronn, samt de østlige og sørlige delene regnes til Schwaben.
I tillegg kommer den bayerske regionen Schwaben med byen Augsburg og alperegionen Allgäu. Elva Lech øst for Augsburg er en kraftig dialektgrense mot det egentlige Bayern. I middelalderen ble også det meste av dagens Sveits og Alsace (Elsass) regnet til Schwaben.

Occupation:
Litt bakgrunn:

Karl var yngste sønn av Ludvig den fromme fra hans andre ekteskap med Judith. Etter at Karl hadde sørget for å henrette grev Bernhard von Septimanien i 844, oppstod imidlertid en historie/formodning om at denne i virkeligheten var blitt henrettet på grunn av ekteskapsbrudd med Karls mor. Ikke minst Karls rivaliserende brødre spredte dette ryktet, som innebar at Karl dermed ikke skulle ha vært Ludvigs sønn, men etterkommer av Bernhard.

Det er gjerne blitt antatt at Karl ble oppdratt og utdannet av Walahfrid Strabo, som var blkitt kalt til Karl den store til Aachen, men dette har ikke latt seg bekrefte av nyere historieforskning.

Hans tilnavn - der Kahle - (den skallede) kunne kanskje skyldes at Karl før Riksdagen i Worms i 829 ikke var blitt hensyntatt, i motsetning til de to eldre brødrene, ved oppdelingsplanene av Frankeriket. På dette tidspunkt kunne - kahl - også benyttes i betydningen landløs eller eiendomsløs.

Karls fars ønske om å sikre Karl en del av riket fremkalte strider mellom ham og de eldre sønnene.

I 835 fikk Karl flere besittelser, og ytterligere nye etter broren Pipins død i 838.

Før farens død i 840 hadde Karl og Lothar blitt enige om å dele riket mellom seg. Uten å bekymre seg om de løftene han hadde gitt den avdøde med hensyn til hans yndlingssønn, Ludvig den Tyske, bestemte Lothar seg til å gjøre seg til herre over hele riket.

Mens Lothar forberedte seg til et væpnet oppgjør med Ludvig, forsikret han Karl om sitt vennskap.
Men Karl kjente sin halvbrors falskhet alt for godt til ikke å gjennomskue hans hensikter og mente det var tryggere å sette sin lit til våpenmakt enn til Lothars vennskapsforsikringer.

Under slike forhold var det rimelig at Karl og Ludvig fant hverandre og ble enige om å glemme sitt gamle uvennskap. De sluttet forbund mot sin felles fiende og beseiret ham også i blodig slag ved Fontenoy i 841. Men dermed var ikke kampen avgjort.
Lothar var en mester når det gjaldt renker og intriger. Han sendte ut oppviglere som egget sakserne til opprør mot Ludvig, og for å skaffe Karl lignende vanskeligheter på halsen, unnså han seg ikke for å gjøre felles sak med de hedenske mennene fra Norden.
Krigen ble ført med stadig større grusomhet og hensynsløshet, og i bevisstheten om at det nå mer enn noensinne gjaldt å holde sammen, møttes Ludvig og Karl i Strasbourg i 842 og bekreftet sitt forbund med høytidelige eder.

Det er interessant å merke seg at for at begge hærene skulle kunne forstå innholdet av denne overenskomsten, var dokumentene avfattet både på tysk og på det romanske språk som fransken har utviklet seg fra.
De er for øvrig blant de eldste av de tekster med både fransk og tysk språk som er bevart. Også i Italia holdt nå et særskilt folkemål på å utvikle seg av latinen. Det var begynnelsen til det italienske språket vi kjenner i dag.

Den høytidelige overenskomsten mellom Karl og Ludvig gjorde Lothar betenkt, og han tilbød forhandlinger. Han sendte bud og hilsen til sine brødre at han innså sin brøde mot Gud og mot dem og ønsket å få slutt på den fordervelige striden, og erklærte seg villig til å gå med på at riket ble oppdelt i 3 omtrent like store kongedømmer.
Både fyrster og folk lengtet nå etter å få en slutt på krigens redsler, og etter lange forhandlinger kom det i 843 til et forlik i Verdun.

Ludvig den Tyske fikk landene øst for Rhinen og Weser, Karl den Skallede landene vest for Rhîne, Saîne, Maas og Schelde, mens Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten.

Noen måneder før riksdelingen i Verdun var forøvrig Karls mor, Judith, som hadde brakt så meget ulykke over folk og land ved sin forblindede morskjærlighet og sitt maktbegjær, avgått ved døden.

Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl den Store's rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia. Skjebnegudinnen hadde bestemt at franskmenn, tyskere og italienere fra nå av skulle gå hver sin vei.

Språkgrensen mellom franskmenn og tyskere kan man datere til omkring 700. På den tiden hadde nemlig latinen i Gallia forandret seg så sterkt på grunn av keltisk og germansk påvirkning og hele utviklingens gang, at det må betraktes som et nytt språk.
Men det fantes også andre og mer dyptgående grenseskiller mellom de to nasjonene. Franskmennene hadde overveiende keltisk og førkeltisk blod i årene, om enn oppblandet med romersk og germansk. Tyskerne derimot er germanere, i visse områder oppblandet med romanske og keltiske folkeelementer, i andre med slaviske.

Hans regjering var en stormfull tid. Frankrike ble hjemsøkt av vikinger og revet i stykker av opprør og indre uroligheter, særlig i Bretagne, hvis hertuger ville gjøre seg uavhengige, og i Akvitana, der Pippin, en sønn av Ludvig den frommes andre sønn, Pippin av Aquitania, upptråfte med krav på sin fars riksdel og til og sluttet forbund med nordmennene.

Sønnen Ludvig stammeren ble hans etterfølger i kongedømmet i Frankrike.

Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 330-337.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 256.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 38, 60.

Occupation:
Karl var den siste konge over det nåværende Frankrike, som også ble keiser.

Ettersom keiser Lothars ætt hadde dødd ut i 875 med hans eldste sønn, Ludvig 2, som etter faren hadde arvet Italia og den derved knyttede keiserverdigheten, foretok Karl 2 hærtog til dette land.

Under det første i 875-876 ble han i Roma av pave Johannes 8 kronet til keiser.

Etter Ludvig den tyskes død i 876 angrep han dennes land, men ble av hans sønn Ludvig slått ved Andernach.

Den 6. oktober 877 døde Karl på hjemtur fra sitt andre hærtog til Italia.

Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 330-337.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 256.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 38, 60.

Died:
Brides Les Bains. Begravet i St.Denis, Frankrike.

Karl married Irmentrud (Ermentrude) av Orleans on 19 Dec 0842 in Crecy-en-Ponthieu, Somme, Frankrike. Irmentrud was born on 27 Sep 0830 in Orleans, Loiret, Centre, Frankrike; died on 06 Oct 0869 in Bourgogne, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Brides les Bains. Begravet i St.Denis.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0839, Wessex, England; Konge av Wessex og Kent.

Notes:

Birth:
Som barn ble Ethelwulf gitt undervisning av blant annet Svithun av Winchester.

Occupation:
Ethelwulf ble anglosaksisk konge i 839. Han etterfulgte sin far Egbert. Noe av det første han gjorde som konge var å splitte farens rike i to. Han ga det østre riket, som var Kent, Essex, Surrey og Sussex, til sin eldste sønn Ethelstan. Selv beholdt han den vestre del av Wessex, dvs Hampshire, Wiltshire, Dorset og Devon.

Han var meget kirkevennlig og ville foreta en pilgrimsferd. Biskop Ealstan fikk ham i stedet til å verge Wessex mot vikingene, som han seiret over flere ganger. Under hans regjeringstid var han plaget av vikinger. Han vant en viktig seier i slaget ved Acleah, antagelig ved Ockley. Han slo også, sammen med Mercias konge, den walisiske kongen Cyngen ap Cadell. Vikingene ble slått senere også av sønnen Ethelbald ved Sandwich i 851.

Etter sin første kones død etter 855, dro han sammen med sønnen Alfred på pilgrimsferd til Roma, hvor han forpliktet seg til å gi 300 gullmynter i årlige Peterspenger. Alfred ble konfirmert av paven, Leo 4.

På tilbakereisen var de innom Karls den skallede i Frankrike, og Ethelwulf ektet Karl's unge datter. Etter tilbakekomsten overlot han styret av Wessex til sin kraftige sønn Ethelbald, og nøyde seg med en beskjeden stilling som underkonge i Kent fra 856.

Kilder:
Dictionary of National Biography.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 218.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 103.

Tekst til bilde av ring:
"Æthelwulf's ring, measuring about an inch across, richly decorated with religious symbols, and inscribed Æthelwulf Rex."

Æthelwulf, also spelled Aethelwulf or Ethelwulf; Old English: Æþelwulf, meaning "Noble Wolf", was King of Wessex from 839 until his death in 858. He was the only known child of King Egbert of Wessex.
He conquered the kingdom of Kent on behalf of his father in 825, and was sometime later made King of Kent as a sub-king to Egbert.
He succeeded his father as King of Wessex on Egbert's death in 839, at which time his kingdom stretched from the county of Kent in the east to Devon in the west. At the same time his eldest son Æthelstan became sub-king of Kent as a subordinate ruler.

He proved to be intensely religious, cursed with little political sense, and with too many able and ambitious sons.

In 843, he fought unsuccessfully at Carhampton against 35 ship companies of Danes, whose raids had increased considerably.
His most notable victory came in 851 at Acleah, possibly Ockley in Surrey or Oakley in Berkshire. Here, Æthelwulf and his son Æthelbald fought against the heathen, and according to the Chronicle it was the greatest slaughter of heathen host ever made.
Around 853, Æthelwulf and his son-in-law, Burgred, King of Mercia, defeated Cyngen ap Cadell of Wales and made the Welsh subject to him.
The Chronicle depicts more battles throughout the years, mostly against invading pirates and Danes. This was an era in European history when nations were being invaded by many different groups; there were Saracens in the south, Magyars in the east, Moors in the west, and Vikings in the north.
Before Æthelwulf's death, raiders had wintered on the Isle of Sheppey and pillaged at will in East Anglia. Over the course of the next 20 years the struggles of his sons were to be ceaseless, heroic, and largely futile.

Religion was always an important part of Æthelwulf's life. As early as the first year of his reign he planned a pilgrimage to Rome. Due to the ongoing and increasing raids he felt the need to appeal to the Christian God for help against an enemy so agile, and numerous, and profane.
In 853, Æthelwulf sent his son Alfred, a child of about four years, to Rome. In 855, about a year after the death of his wife Osburga, Æthelwulf followed Alfred to Rome, where he was generous with his wealth. He distributed gold to the clergy of St. Peter's and offered them chalices of the purest gold and silver-gilt candelabra of Saxon work. During the return journey in 856 he married Judith, a Frankish princess and a great-granddaughter of Charlemagne.

Upon their return to England in 856 Æthelwulf met with an acute crisis. His eldest surviving son Æthelbald (Athelstan had since died) had devised a conspiracy with the Ealdorman of Somerset and the Bishop of Sherborne to oppose Æthelwulf's resumption of the kingship on his return. While Æthelwulf was able to muster enough support to fight a civil war or to banish Æthelbald and his fellow conspirators, he instead chose to yield western Wessex to his son, while he himself retained central and eastern Wessex. The absence of coins in Æthelbald's name suggests that West Saxon coinage was in Æthelwulf's name until his death. He ruled there until his death on 13 January 858.

The restoration of Æthelwulf included a special concession on behalf of Saxon queens. The West Saxons previously did not allow the queen to sit next to the king. In fact they were referred to not as a queen but merely as the wife of the king. This restriction was lifted for Queen Judith, probably because she was a high-ranking European princess.

Buried:
Han ble gravlagt i Steyning. Senere ble hans legeme flyttet til Winchester-katedralen i London.

He was buried first at Steyning and later re-interred in the Old Minster in Winchester. His bones now rest in one of several mortuary chests in Winchester Cathedral.

Ethelwulf married Osburga av Isle of Wight before 0829. Osburga (daughter of Oslac av Isle of Wight and Judith) was born about 0810 in Isle of Wight, England; died between 0853 and 0855 in Kent, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
ca.856

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0852, Mercia, England; Ealdorman for gainerne, en folkegruppe fra Mercia.

Notes:

Occupation:
Ealdorman er en politisk tittel for posisjonen som den øverste leder og kongens representant for et fylke i det angelsaksiske England i den tidlige middelalderen.
En ealdorman kommanderte hæren for fylket og distriktene under hans kommando på vegne av kongen. En ealdorman ble utpekt av kongen og de som ble utpekt kom opprinnelig fra de eldste og beste familier, men senere ble de ofte valgt blant kongens comites (flertall av comes, i betydningen ledsagere) og mange, spesielt under den tidlige danske perioden, var nye i høyere stillinger og posisjoner. Begrepet forsvant gradvis etter hvert som det ble erstattet av jarl, den norrøne begrepet introdusert av danskene, som utviklet seg til det engelske ordet earl, analogt til count, fra det franske comte, som igjen var avledet fra latinske comes.

Ealdorman kan bli sett på som en tidlig form for jarl i det engelske samfunn i middelalderen, for deres ealdormanry har den samme betydning som earldom (jarldømme) i det angel-danske og angel-normanniske England. Et ealdormancy var derimot et angelsaksisk begrep for det styrende organ over flere fylker bestående av mer enn én ealdorman.

Ealdorman kommer opprinnelig fra betydning eldre mann eller person, og forbeholder antagelsen at en som er eldre er også ansvarlig. I det angelsaksiske samfunn var en - ealdor - lederen eller høvdingen for familien eller klanen i kraft av sin alder og derfor erfaring. Ordet er basert på eald = gammel.

Ealdorman var derimot en politisk tittel som kom i bruk antagelig på 700-tallet, tilsvarende til ealdor.

Ethelred married Eadburh (Eadburga) av Mercia before 0852. Eadburh died after 0852. [Group Sheet] [Family Chart]