Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 900, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl.

Notes:

Occupation:
I tiden rundt Harald Hårfagre skal den nordnorske høvdingen Håkon Grjotgardsson ha hatt en sterk stilling i Trøndelag.

Háleygjatal, et skaldedikt av Øyvind Finnsson Skaldaspille fra slutten av 900-tallet, diktet til Håkon Grjotgardssons etterkommer, Håkon Sigurdsson Ladejarl, lar håløygætta, som disse tilhører, ha sitt utgangspunkt på Andøya.

Ætten ekspanderte stadig sørover gjennom maktbruk, og midt på 800-tallet hadde Håkon Grjotgardssons far, Grjotgard Herlaugsson, etablert seg på Ørlandet. Derfra kunne han kontrollere skipsleia mellom nord og sør og trafikken inn i Trondheimsfjorden. Håkons eget maktområde strakte seg inn i trønderbygdene.

Etter at de kom til Trøndelag, ble ingen av håløygjarlene kalt trønderjarler, noe som kan tyde på at de på denne tiden ikke hadde full kontroll over det velorganiserte trønderske samfunnet. Man kalte dem ladejarler etter tilholdsstedet Lade (lasteplassen) ved utløpet av Nidelva.

Forskere har vært inne på tanken om å se håløygættas antatte kontroll over Nord-Norge og ekspansjon sørover som en begynnende rikssamling før Harald Hårfagre - en samling som ble stoppet og overtatt av rikssamlere sørfra. Senere sagaer vil ha det til at Harald Hårfagre og Håkon Grjotgardsson samarbeidet om å legge under seg Trøndelag. Og det er en kjennsgjerning at Ladejarlen i et drøyt hundreår fremover, i det minste i perioder, var hårfagreættens konkurrent om makten i Vest-Norge, Trøndelag og Nord-Norge.

Harald Hårfagre var gift med hans datter Åsa.

Håkon var av en gammel og mektig jarleætt fra Hålogaland og Nordmøre. Han kom, som det heter, udefra Ørlandet.

Håkon og hans far var i midten av det 9. århundre herrer over innseilingen til Trondheimsfjorden og hadde derved nøkkelen til Trøndelag. Han var visstnok, da Harald kom nordenfjelds, høvding over hele kysten fra Lofoten til Nordmøre.

Håkon sluttet seg med en stor hær til Harald Hårfagre da denne på sitt tog kom ned i de trondhjemske bygder. Etter Trøndelags erobring fikk han denne landsdel som len. Da han også fikk Førdafylke og Sogn i len, ble han den mektigste mann i Norge nest kongen. Ervervelsen av de siste len kostet ham imidlertid livet. Da han ville fordrive jarlen Atle Mjove som tidligere var jarl der, kom det til et slag ca.900 i Stångfjorden hvor Håkon falt og Atle ble dødelig såret.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Våren etter seilte Harald sørover langs kysten og la under seg Fjordane. Siden seilte han østover langs land og kom fram øst i Viken; han satte Håkon jarl Grjotgardsson etter seg og ga ham styret i Fjordane. Da sendte Håkon jarl bud til Atle jarl den mjove, at han skulle dra bort fra Sogn og værejarl på Gaular som han før hadde vært, sa at kong Harald hadde gitt ham, Håkon, Sygnafylke. Atle jarl sendte det til svar at han ville beholde både Sygnafylke og Gaular til han fikk talt med kong Harald. Jarlene trettet om dette, til de begge samlet hær, de møttes på Fjaler i Stavnesvåg, og der hadde de en stor strid. Der falt Håkon jarl, og Atle jarl ble såret dødelig; de seilte inn til Atløy med ham, og der døde han. Så sier Øyvind Skaldespiller:

På hærmannen Håkon ble våpen båret i væpnet kamp,
Frøys ætling ga på Fjaler livet hen i larm av sverd.
Og der falt en flokk av venner om Grjotgards sønn ved Stavenes,
og vågen i Odins gny blandet ble med manneblod.

Forfedrene til stormenn som vi møter i sagalitteraturen, Tore Hund på Bjarkøy, Tore Hjort i Vågan, Torolv Kveldulvsson på Sandnes, Hårek på Tjøtta, Herlaug og Hrollaug i Namdalen, Olve på Egge og Håkon Jarl Grjotgardsson har i merovingertid hatt en økonomisk styrke og politisk makt som gjorde dem uavhengig av høvdingene på Vestlandet.

Trøndelag og Nord-Norge utfylte hverandre ved at korn fra Inn-Trøndelag ble byttet i fangstprodukter fra kysten i nord. Men høvdingene seilte dessuten sørover til nordsjølandene og brakte hjem smykker, våpen og finere produkter.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Håkon Grjotgardsson Ladejarl hadde styringen over hele Trondheimen, når kong Harald var annensteds i landet, og Håkon var den mann kongen satte høyest i Trøndelag. Etter Håkons fall fikk hans sønn Sigurd riket og ble jarl i Trondheimen, han bodde på Lade. To av Haralds sønner, Halvdan Svarte og Sigrød, vokste opp hos ham, de hadde før vært hos Håkon, hans far. De var på lag jevnaldrende, Sigurd og Haraldssønnene...

Kilder:

Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 7-9, 12, 38.
Cappelen's Norges Historie, Bind 1, s.426, 445; Bind 2, s.90, 94, 99.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, s.54.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr.527.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, s.50.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Sigurd Håkonsen was born about 0890; died about 0962 in Stjørdal, Nord-Trøndelag, Norge.
2. Åsa Håkonsdatter

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0867, Agdenes, Sør-Trøndelag, Norge; Jarl.

Notes:

Occupation:
Grjotgard hadde sin hovedgård på Svelven innenfor Agdenes.
Også på den annen side av Trondheimsfjorden må Håløyjarlene ha hatt makt, da de siden kalles yrnernes eller ørlændernes jarler.

Han var sammen med sin sønn Håkon ved midten av det 9.århundre herre over innseilingen til Trondheimsfjorden.

Han ble drept på sin hovedgård av en berserk og der er hans gravhaug.

Kilder:

Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 528.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 50.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Hålogaland, Nordland, Norge; Jarl.

Notes:

Occupation:
Herlaug kan ha levd ca.825.

Hålogaslekten var jarler (konger) i Hålogaland som er det gamle navnet på området mellom Namdalen i Nord-Trøndelag og Lyngen i Troms. Senere var slekten jarler i Trøndelag og i perioder konger av Norge. Sidegrenene var jarler og konger på Møre.

Øyvind Skaldespiller skrev på 900-tallet Håløygjatal, et hyldingsdikt til Håkon jarl. Her nevner han jarlens forfedre bakover i 27 generasjoner. Det er svært usikkert hvor godt belegg han har hatt for sine opplysninger.

Han nevner imidlertid en kong Godgest på Omd (muligens Andøya), og kong Herse som muligens holdt til i Namdalen. Et indisium på håløyghøvdingeneskontrakter utad kan det være at Godgest skal ha fått en hest i gave fra kong Adils i Uppsala, og Gylaug og Gudlaug skal ha kjempet i sjøslag mot Uppland-kongene et sted ved Danmarks kyster.

Mogens Bugge fører, i Våre forfedre, Herlaug som sønn til Harald Naumdalajarl og antar at Harald levde omkring 800.

I Rosensverdslektens forfedre, av Bent og Vidar Billing Hansen, angis hans far å være Grjotgard, født ca.790. Denne Grjotgard skulle så være sønn til Herlaug og sønnesønn til den ovennevnte Harald Trondsson Naumdalajarl. Sistnevnte antar at Harald er født ca.730.

Da begge må ha anvendt Håløygjatal som kilde har det vel sneket seg inn en skrivefeil i en av disse bøker. Hva diktet inneholder må derfor kontrolleres senere.

Forfedrene til stormenn som vi møter i sagalitteraturen, Tore Hund på Bjarkøy, Tore Hjort i Vågan, Torolv Kveldulvsson på Sandnes, Hårek av Tjøtta, Herlaug og Hrollaug i Namdalen, Olve på Egge og Håkon Jarl Grjotgardsson hadde i merovingertid en økonomisk styrke og politisk makt som gjorde dem uavhengig av høvdingene på vestlandet. Trøndelag og Nord-Norge utfylte hverandre ved at korn fra Inn-Trøndelag ble byttet i fangstprodukter fra kysten i nord. Høvdingene seilte dessuten sørover til nordsjølandene og brakte hjem smykker, våpen og finere produkter.

Vareomsetningen i innland og utland har vært en stor inntektskilde for småkonger og høvdinger. Frie og trygge handelsveier har vært viktig for varesendingene, og særlig har det vært av betydning å sikre skipsleia langs kysten hvor hovedferdselen gikk.
De nordnorske høvdingene synes å ha frigjort seg fra maktsentrene på Vestlandet i første del av merovingertiden, og de har kunnet omsette sine produkter lenger sør uten at stormennene langs kysten hindret dem.

I løpet av 700-tallet ser det ut til at vestlandsdistriktene igjen opplevde en oppgangsperiode, og på nytt ble rikdom og makt konsentrert hos høvdingene her, slik for eksempel skipsgraver fra tiden like før år 800 på Nord-Karmøy viser. De sterke høvdingene ved Avaldsnes kunne kontrollere all ferdsel i hovedleia gjennom det smale Karmsundet, og handelsskip nordfra kunne vanskelig slippe forbi uten spesielle avtaler.
Dersom også andre høvdinger på Vestlandet i strategiske posisjoner krevde toll eller avgifter for fri ferdsel, ville snart overskudd fra vareomsetningen gå tapt.
Et sterkt Vestland ville begrense økonomisk vekst i Nord-Norge og Trøndelag, og det ville være av stor betydning for høvdingene herfra å få underlagt seg distriktene lenger sør langs kysten.

Det kan se ut til at forfedrene til Håkon jarl Grjotgardsson, de såkalte Håløygjarlene som omtales i Håløygtal, hadde gjennomført en erobring av kyststrøkene fra Lofoten i nord til Trondheimsfjorden i sør i løpet av merovingertid og tidlig vikingetid. Trolig var det jarlenes politikk å fortsette erobringen sørover langs vestlandskysten.

Grjotgard jarl hadde sin kongsgård på Ørlandet ved innløpet til Trondheimsfjorden på slutten av 800-tallet da Harald Hårfagre kom over fjellet fra Øst-Norge og underla seg Trøndelag.
Håkon jarl Grjotgardsson dro til møtes med Harald Hårfagre, og de to erobrerne gikk i forbund, slik at de ved felles styrker kunne kue vestlandshøvdingene.

Kilder:

Cappelen's Norges Historie, Bind 1, side 426. 444-445.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 529.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 50.