Notes:

Buried:
St.Peters Abbey.

Elftrude married Balduin (Baldwin) av Flandern, "Balduin 2" about 0884 in Flandern, Belgia. Balduin (son of Balduin (Baldwin) av Flandern, "Balduin 1" and Judith av Flandern) was born between 0864 and 0866 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia; died on 10 Sep 0918 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
In 884 Baldwin married Ælfthryth (Ælfthryth, Elftrude, Elfrida), a daughter of King Alfred the Great of England. The immediate goal of this Anglo-Flemish alliance was to help Baldwin control the lower Canche River valley.

They had the following children:
1. Arnulf 1 of Flanders (c. 890–964), married Adela of Vermandois.

2. Adalulf (c. 890–933), Count of Boulogne.

3. Ealswid.

4. Ermentrud.

1. Arnulv (Arnold) av Flandern, "Arnulv 1" was born about 0890 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia; died on 27 Mar 0964 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0871, Wessex, England; Konge av England.

Notes:

Birth:
Alfred ble født i Wantage, som dengang lå i Berkshire, men som siden 1974 har tilhørt Oxfordshire.

Han var fjerde sønn av kong Ethelwulf av Wessex. Moren var antagelig Ethelwulfs første kone Osburga.

Hans 3 eldre brødre var Ethelbald, Ethelbert og Ethelred.

Som barn skal han ha vært vakker og lovende.

Som 5-åring ble han angivelig sendt til Roma, hvor han ble konfirmert av pave Leo 4. Paven skal også ha salvet ham som konge. Senere historikere har tatt dette som en kroning utført på forskudd. Det er lite trolig at paven mente å gjøre det, ettersom alle de 3 eldre brødrene var i live på det tidspunktet. Det dreier seg antagelig om en spesiell velsignelse eller i høyden om en bekreftelse av en tittel som underkonge i et av rikene som var underlagt Wessex.

Høyst sannsynlig er hele historien apokryf, men det er sikkert at Alfred reiste til Roma i 854–855 sammen med sin far. De tilbrakte da noe tid hos Karl den skallede, frankernes konge.

Faren døde allerede i 858, da Alfred var omkring 9 år gammel.

Occupation:
Alfred blir regnet som den engelske nasjons skaper og han er nasjonalhelten fremfor noen.

Han hersket aldri over hele dagens England, men regnes som en av de mest sentrale personer i samlingen av England og forsvaret av riket mot danene. Han har derfor fått tilnavnet Den store. Han var også den første kongen som i sin levetid hadde tittelen Konge av England.

Han overlistet vikingene og fikk beholde Wessex i fred. Bygde krigsfartøyer som han møtte vikingene med til havs og satte seg i respekt hos fienden. Hadde et humant livssyn og fikk vedtatt et stort lovverk som trygget fred og orden.

I motsetning til andre tidlige engelske konger vet man mye om hans liv, ettersom Asser, biskop av Sherborne, skrev en biografi.

De 2 eldste brødrene, Ethelbald og Ethelbert, styrte i ganske kort tid, henholdsvis 856–860 og 860–865.
I denne perioden opptrer ikke Alfred i kildene. Men da Ethelred overtok tronen i 865 trer Alfred frem som en militærleder.
Asser bruker ordet secundarius om ham, hvilket antyder at han var den åpenbare arving etter Ethelred, en ordning som ligner det skotske tanisteriet hvor det ikke nødvendigvis er eldste sønn av kongen som arver, men den som er best egnet til å styre. Det er grunn til å tro at dette var en arverekkefølge som ble bekreftet av Witenagemot, slik at man hadde rekkefølgen klar dersom Ethelred skulle dø plutselig.

I 868, samme år som han giftet seg, kjempet Alfred sammen med Ethelred mot danene i et mislykket forsøk på å sikre Mercia mot dansk press. Deretter fulgte 2 nokså fredelige år, men i 870 begynte det som er kalt Alfreds slagår.

I løpet av 870 og 871 kjempet han i en rekke slag, med forskjellige utfall. To av slagene er ikke kjent verken ved dato eller sted. De som er kjent er:

31.desember 870 – Slaget ved Englesfield (Alfred seiret)
4.januar 871 – Slaget ved Reading (Alfred led et alvorlig nederlag)
8.januar 871 – Slaget ved Ashdown (Alfred seiret)
22.januar 871 – Slaget ved Basing (Alfred led nederlag)
22.mars 871 – Slaget ved Marton (Alfred led nederlag)

For angelsakserne var første halvdel av 800-tallet en grusom tid. De hedenske mennene fra nord benyttet seg av de stadige indre urolighetene i smårikene i Øst-England og underla seg etter hvert hele denne delen av landet, brente kirker og klostre og slo uten barmhjertighet i hjel både munker og nonner. En vikinghøvding hugget med egen hånd ned en gammel ærverdig abbed som sto for høyalteret og leste messen, og fra bøndene tok de buskap og hester og spente eierne selv for plogen.

Angelsaksernes redningsmann i nøden ble kong Alfred av Wessex, det sydligste av de angelsaksiske smårikene.

I april 871 døde Ethelred, og Alfred overtok tronen. Mens han var opptatt med brorens begravelse seiret danene i et slag, hvor er ikke kjent, og i mai seiret de over Alfred i slaget ved Wilton. Etter dette ble det inngått en fredsavtale, og danene fokuserte på andre deler av England. Alfred kunne da nøye seg med en mindre observasjonsstyrke ved grensen.

I 876 angrep danene Wareham. De var da ledet av Guthrum. De ga så inntrykk av å ville forhandle, men snek seg vestover og tok Exeter. Alfred blokkerte danehæren der, og etter at en dansk flåte ble spredt av en storm måtte de overgi seg og trekke seg tilbake til Mercia.
I januar 878 angrep de igjen, denne gang i Chippenham, som var en kongelig festningsby hvor Alfred kort tid i forveien hadde feiret jul.
Alfred måtte flykte med en liten gruppe soldater, og ved påsketider 878 bygde de opp et fort ved Athelney og begynte arbeidet med å stoppe danene.
Etter utallige forbitrede kamper med danene, var angelsaksernes krefter nå nesten uttømt, og det så ut som om hele England skulle komme i de fremmedes vold.

Alfred måtte flykte og holde seg skjult i skog og myrer.
Han opplevde mange eventyr som folkesagnene har romantisert og utbrodert.

En tid bodde han forkledd i en gjeterhytte. Men i hemmelighet sendte han bud til alle som ville ta opp kampen mot undertrykkerne at de skulle møte fullt væpnet på et bestemt sted.

En dag hadde gjeterens kone satt ham til å passe noen brød som hun holdt på å steke, mens hun stelte med noe annet arbeid. Men da hun kom tilbake var brødene brent. Din latstokk, ropte hun forarget og slo til ham med bakstefløyten, spise brødet vårt, det kan du, men passe det duger du ikke til.
I det samme trådte Alfreds sendebud inn og meddelte sin konge at de angelsaksiske frivillige nå var samlet og bare ventet på sin anfører. Og nå fikk kona til sin forferdelse vite hvem det var hun hadde behandlet så lite ærbødig. Men Alfred bare smilte, takket vertsfolkene sine og gikk.

Danenes hær lå i en befestet leir. For å skaffe seg rede på fiendens styrke og forsvarstiltak skal Alfred selv ha gitt seg i vei dit, forkledd som en omvandrende harpespiller. Danene ble så begeistret for spillemannen som sang og spilte så vakkert, at de holdt ham tilbake i flere dager. Men da Alfred hadde utforsket alle svake punkter i fiendens leir, smøg han seg tilbake til sine egne. Neste dag førte ha dem mot danene og tilføyde fienden et så grundig nederlag at de måtte overgi seg på nåde og unåde.

Dette skjedde omkring midten av mai 878. Da Alfred var ferdig med sine forberedelser, og dro ut fra Athelney. Han tok med seg styrker som var skrevet ut i Somerset, Wiltshire og Hampshire. Danene forlot Chippenham, og de 2 styrkene møttes i slaget ved Edington. Alfred vant der en avgjørende seier. Danene underkastet seg, ga Alfred gisler som sikkerhet for at de skulle la Wessex i fred, og danehøvdingen Guthrum og 29 av hans fornemste menn lot seg døpe.

England ble dermed delt i 2 ved freden i Wedmore, med en sørvestlig del styrt av sakserne og en nordøstlig del kjent som Danelagen.
Innen 879 hadde Alfred renset Wessex og den delen av Mercia som var vest for Watling Street for daner.

Selv om store deler av England, inkludert London, fortsatt var på danske hender, hadde maktbalansen tippet over i Alfreds favør. De neste årene var det rolig, ikke minst fordi danene var opptatt av andre kriger på kontinentet.

Ved å bygge krigsfartøy og møte vikingene ute på havet, sparte han sitt folk for mange lidelser og satte seg også i større respekt hos fienden enn noen av hans forgjengere eller de frankiske kongene hadde maktet. Og med tiden smeltet også de nordboerne som hadde bosatt seg i England og angelsakserne sammen til ett folk.

Så snart Alfred hadde avsluttet sin heltemodige og beundringsverdig utholdende kamp for å vinne sitt rike tilbake, begynte han av all kraft å arbeide for å styrke forsvaret både til lands og til vanns, og her tok han lærdom av fienden han hadde kjempet mot i så mange år.

I 884 eller 885 ble en landstigning i Kent slått tilbake, men dette invasjonsforsøket oppmuntret danene i East Anglia til å gjøre opprør. Under kampen for å slå ned dette opprøret tok Alfred London, i 885 eller 886, og grensen ble trukket opp på nytt, til Alfreds fordel.

Igjen kom en rolig periode, fulgt av den siste store stormen i 892 eller 893.
Danene på kontinentet befant seg i en presset situasjon, og mange dro over til England. De kom i 2 flåter på tilsammen omkring 330 skip, og slo leir i Appledore og ved Milton i Kent. De hadde med seg kvinner og barn, hvilket understreket at det ikke var et raid, men et forsøk på en permanent erobring. De ble støttet av daner i East Anglia og Northumbria.

Alfred stilte i 893 eller 894 opp styrker på et sted hvor begge daneleirene kunne observeres. Mens han diskuterte med lederen i Milton, Haesten, slo danene i Appledore seg ut og gikk nordvestover. De ble tatt igjen av Alfreds sønn Edvard, som seiret i slaget ved Farnham. Danene som overlevde måtte søke tilflukt på øya Thorney i Hertfordshire Colne. Der ble de stengt inne, og måtte til slutt overgi seg. De dro så til Essex, hvor de igjen ble slått i slaget ved Benfleet. De sluttet seg så til Haestens styrke ved Shorbury.

Alfred var på vei til Thorney for å hjelpe Edvard da han fikk vite at danene fra Northumbria og East Anglia beleiret Exeter og en annen befestet stilling i Devon. Han snudde derfor og klarte å bryte beleiringen av Exeter. Hvordan det gikk med det andre stedet er ikke nevnt i kildene.
Samtidig marsjerte Haestens styrke oppover Thames Valley, muligens for å hjelpe sine frender i vest. De møtte en stor engelsk styrke og ble tvunget til å vende nordvestover. Ved Buttington, enten Buttington Tump ved elven Wye eller Buttington i Powys, ble de tilslutt stengt inne. Et forsøk på å bryte ut lyktes ikke, og de overlevende måtte tilslutt trekke seg tilbake til Shoebury. Der samlet de forsterkninger og gikk raskt over England til Chester, hvor de tok ruinene av de romerske bymurene.
Engelskmennene forsøkte ikke å blokkere dem om vinteren, men nøyde seg med å ødelegge forsyninger i området.

Tidlig i 894 eller 895 måtte danene på grunn av matmangel trekke seg tilbake til Essex igjen.
Mot slutten av dette året, og begynnelsen av 895 eller 896 trakk danene skipene sine opp Themsen og Lea og bygde en befestet stilling omkring 30 km oppstrøms fra London. Et angrep på de danske linjene lyktes ikke, men Alfred fant ut at han ved å demme opp elven kunne hindre danene i å bruke skipene sine. Danene innså at de hadde tapt, og trakk seg tilbake til Bridgnorth.
Året etter, 896 eller 897, ga de opp uten kamp. Noen trakk seg tilbake til Northumbria og andre til East Anglia, mens de som ikke hadde familie i England vendte tilbake til kontinentet.

Alfreds seier skyldtes ikke bare hans karakter og lederevner, men også 3 viktige militærreformer han innførte:

1- Den nasjonale styrken ble delt i 2 deler som avløste hverandre i intervaller, slik at man hadde en stående styrke som ikke var for krigstrett.

2. Det ble reist festningsverker og opprettet garnisoner på strategiske punkter.

3. Alle som eide mer enn 5 huder jord måtte stille med væpnede styrker, slik at kongen fikk en kjerne av godt utstyrte menn og ikke bare en utrent bondehær.

Fred og orden trygget han med et stort lovverk, hvor han som ledende prinsipp satte ordene:

Alt det som Dere ikke vil at menneskene skal gjøre mot Dere, skal Dere heller ikke gjøre mot dem!

Krig og leirliv hadde ikke brutalisert Alfreds humane livssyn. Sin skildring av hvordan en konge bør være, har han innledet med følgende ord:

Makt er i og for seg intet gode, men blir det bare så sant dens innehaver selv er god.

I hele sin ferd som hersker minner Alfred meget om frankernes største konge, hvis veldige materielle ressurser riktignok var mange ganger større enn angelsakserens.
Som Karl den store elsket Alfred de gamle saksiske sangene og kronet sin kongegjerning med et iherdig arbeid for å gjenopprette den angelsaksiske kulturen som hadde gått sterkt tilbake under danenes herjinger.
Alfred var også vitebegjærlig og full av kunnskapstørst og satte seg som mål å utbre lese- og skriveferdigheten blant sine undersåtter ved å oppretteskoler. Hans ganglige virksomhet på alle områder skaffet ham hans landsmenns takknemlighet både i samtid og ettertid og innbrakte ham også hedersnavnet Den store.

For engelskmennene er - den engelske nasjons skaper - blitt nasjonalhelten fremfor noen og hans liv er av deres kjæreste historiske minner.

Den vise kongen er i folketradisjonen blitt til en engelsk Salomo, hvis ry for ubestikkelig rettferdighet er slått fast på en temmelig drastisk måte i fortellingen om hvordan han på en og samme dag hengte 44 urettferdige dommere.
Dette er bare en av alle de anekdotene som i tidens løp er blitt knyttet til minnet om den gode og folkekjære fyrsten - som på en gang var konge, far og oppdrager for sitt folk - for å sitere en berømt engelsk historiker.

Alfred døde sannsynligvis i år 899. Hans sønn og sønnesønner fortsatte det verket han hadde påbegynt og fullførte det ved å underlegge seg flere andre engelske småriker og skape et stort samlet rike med London som hovedstad. Men i sin sønnesønns sønnesønn, Ethelred 2 med tilnavnet - den rådville - fikk Alfred derimot en uverdig etterfølger.

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 362-365.
Dictionary of National Biography.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 217.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 103.

Died:
Alfred døde 26.oktober 899. Dødsåret er riktignok noe usikkert, men det er blitt fastslått med sikkerhet at det ikke var i 900 eller 901 slik man har trodd tidligere, og 899 er nå akseptert av langt de fleste som riktig år. Dødsårsaken er ukjent.

Buried:
Han ble gravlagt i Winchesterkatedralen.

Alfred married Ealhswyth (Ealswith) av Gaini about 0868 in Winchester, Hampshire, England. Ealhswyth (daughter of Ethelred (Aethelred Mucil) av Mickle and Eadburh (Eadburga) av Mercia) was born about 0852 in Mercia, England; died on 5 Dec 905 in Winchester, Hampshire, England; was buried after 05 Dec 0905 in Winchester, Hampshire, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Aft 26 Oct 0899; Etter Alfreds død i 899 gikk Ealhswith i kloster.

Notes:

Birth:
Hun tilhørte gainerne, en folkegruppe fra Mercia. Hennes mor var Eadburga Saxe-Mercia, og faren var Ethelred Mucil, ealdorman for gainerne.

Buried:
Hun ble gravlagt i St.Mary's Abbey i Winchester, Hampshire.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0839, Wessex, England; Konge av Wessex og Kent.

Notes:

Birth:
Som barn ble Ethelwulf gitt undervisning av blant annet Svithun av Winchester.

Occupation:
Ethelwulf ble anglosaksisk konge i 839. Han etterfulgte sin far Egbert. Noe av det første han gjorde som konge var å splitte farens rike i to. Han ga det østre riket, som var Kent, Essex, Surrey og Sussex, til sin eldste sønn Ethelstan. Selv beholdt han den vestre del av Wessex, dvs Hampshire, Wiltshire, Dorset og Devon.

Han var meget kirkevennlig og ville foreta en pilgrimsferd. Biskop Ealstan fikk ham i stedet til å verge Wessex mot vikingene, som han seiret over flere ganger. Under hans regjeringstid var han plaget av vikinger. Han vant en viktig seier i slaget ved Acleah, antagelig ved Ockley. Han slo også, sammen med Mercias konge, den walisiske kongen Cyngen ap Cadell. Vikingene ble slått senere også av sønnen Ethelbald ved Sandwich i 851.

Etter sin første kones død etter 855, dro han sammen med sønnen Alfred på pilgrimsferd til Roma, hvor han forpliktet seg til å gi 300 gullmynter i årlige Peterspenger. Alfred ble konfirmert av paven, Leo 4.

På tilbakereisen var de innom Karls den skallede i Frankrike, og Ethelwulf ektet Karl's unge datter. Etter tilbakekomsten overlot han styret av Wessex til sin kraftige sønn Ethelbald, og nøyde seg med en beskjeden stilling som underkonge i Kent fra 856.

Kilder:
Dictionary of National Biography.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 218.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 103.

Tekst til bilde av ring:
"Æthelwulf's ring, measuring about an inch across, richly decorated with religious symbols, and inscribed Æthelwulf Rex."

Æthelwulf, also spelled Aethelwulf or Ethelwulf; Old English: Æþelwulf, meaning "Noble Wolf", was King of Wessex from 839 until his death in 858. He was the only known child of King Egbert of Wessex.
He conquered the kingdom of Kent on behalf of his father in 825, and was sometime later made King of Kent as a sub-king to Egbert.
He succeeded his father as King of Wessex on Egbert's death in 839, at which time his kingdom stretched from the county of Kent in the east to Devon in the west. At the same time his eldest son Æthelstan became sub-king of Kent as a subordinate ruler.

He proved to be intensely religious, cursed with little political sense, and with too many able and ambitious sons.

In 843, he fought unsuccessfully at Carhampton against 35 ship companies of Danes, whose raids had increased considerably.
His most notable victory came in 851 at Acleah, possibly Ockley in Surrey or Oakley in Berkshire. Here, Æthelwulf and his son Æthelbald fought against the heathen, and according to the Chronicle it was the greatest slaughter of heathen host ever made.
Around 853, Æthelwulf and his son-in-law, Burgred, King of Mercia, defeated Cyngen ap Cadell of Wales and made the Welsh subject to him.
The Chronicle depicts more battles throughout the years, mostly against invading pirates and Danes. This was an era in European history when nations were being invaded by many different groups; there were Saracens in the south, Magyars in the east, Moors in the west, and Vikings in the north.
Before Æthelwulf's death, raiders had wintered on the Isle of Sheppey and pillaged at will in East Anglia. Over the course of the next 20 years the struggles of his sons were to be ceaseless, heroic, and largely futile.

Religion was always an important part of Æthelwulf's life. As early as the first year of his reign he planned a pilgrimage to Rome. Due to the ongoing and increasing raids he felt the need to appeal to the Christian God for help against an enemy so agile, and numerous, and profane.
In 853, Æthelwulf sent his son Alfred, a child of about four years, to Rome. In 855, about a year after the death of his wife Osburga, Æthelwulf followed Alfred to Rome, where he was generous with his wealth. He distributed gold to the clergy of St. Peter's and offered them chalices of the purest gold and silver-gilt candelabra of Saxon work. During the return journey in 856 he married Judith, a Frankish princess and a great-granddaughter of Charlemagne.

Upon their return to England in 856 Æthelwulf met with an acute crisis. His eldest surviving son Æthelbald (Athelstan had since died) had devised a conspiracy with the Ealdorman of Somerset and the Bishop of Sherborne to oppose Æthelwulf's resumption of the kingship on his return. While Æthelwulf was able to muster enough support to fight a civil war or to banish Æthelbald and his fellow conspirators, he instead chose to yield western Wessex to his son, while he himself retained central and eastern Wessex. The absence of coins in Æthelbald's name suggests that West Saxon coinage was in Æthelwulf's name until his death. He ruled there until his death on 13 January 858.

The restoration of Æthelwulf included a special concession on behalf of Saxon queens. The West Saxons previously did not allow the queen to sit next to the king. In fact they were referred to not as a queen but merely as the wife of the king. This restriction was lifted for Queen Judith, probably because she was a high-ranking European princess.

Buried:
Han ble gravlagt i Steyning. Senere ble hans legeme flyttet til Winchester-katedralen i London.

He was buried first at Steyning and later re-interred in the Old Minster in Winchester. His bones now rest in one of several mortuary chests in Winchester Cathedral.

Ethelwulf married Osburga av Isle of Wight before 0829. Osburga (daughter of Oslac av Isle of Wight and Judith) was born about 0810 in Isle of Wight, England; died between 0853 and 0855 in Kent, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
ca.856

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0852, Mercia, England; Ealdorman for gainerne, en folkegruppe fra Mercia.

Notes:

Occupation:
Ealdorman er en politisk tittel for posisjonen som den øverste leder og kongens representant for et fylke i det angelsaksiske England i den tidlige middelalderen.
En ealdorman kommanderte hæren for fylket og distriktene under hans kommando på vegne av kongen. En ealdorman ble utpekt av kongen og de som ble utpekt kom opprinnelig fra de eldste og beste familier, men senere ble de ofte valgt blant kongens comites (flertall av comes, i betydningen ledsagere) og mange, spesielt under den tidlige danske perioden, var nye i høyere stillinger og posisjoner. Begrepet forsvant gradvis etter hvert som det ble erstattet av jarl, den norrøne begrepet introdusert av danskene, som utviklet seg til det engelske ordet earl, analogt til count, fra det franske comte, som igjen var avledet fra latinske comes.

Ealdorman kan bli sett på som en tidlig form for jarl i det engelske samfunn i middelalderen, for deres ealdormanry har den samme betydning som earldom (jarldømme) i det angel-danske og angel-normanniske England. Et ealdormancy var derimot et angelsaksisk begrep for det styrende organ over flere fylker bestående av mer enn én ealdorman.

Ealdorman kommer opprinnelig fra betydning eldre mann eller person, og forbeholder antagelsen at en som er eldre er også ansvarlig. I det angelsaksiske samfunn var en - ealdor - lederen eller høvdingen for familien eller klanen i kraft av sin alder og derfor erfaring. Ordet er basert på eald = gammel.

Ealdorman var derimot en politisk tittel som kom i bruk antagelig på 700-tallet, tilsvarende til ealdor.

Ethelred married Eadburh (Eadburga) av Mercia before 0852. Eadburh died after 0852. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0802, Wessex, England; Konge av Wessex og Kent.

Notes:

Occupation:
Forente de 7 kongeriker:

Kent, Essex, Sussex, Wessex, Mercia, Øst-Anglia og Northumberland til ett; kongeriket Anglia.

Egbert var etterkommer til vestsaksernes høvding Cerdic.

Han ble som ung jaget av kong Offa av Mercia og oppholdt seg i flere år hos Karl den store. Egbert kom ca.802 tilbake til England og ble konge.

Kongen av Mercia gjorde et innfall i 825, men led nederlag. Deretter undertvang Egbert seg Kent, Sussex og Essex, mye med hjelp av sin sønn Ethelwulf. Østanglerne underkastet seg også, og Mercia og Northumberland måtte i 829 anerkjenne ham som overherre. Dette år betegnes som de 7 rikers forening.

Egbert var gift med Redburh (Redburgia).

De saksiske germanerne kom fra Sachsen i Tyskland ved slutten av 400-tallet og fordrev de keltiske brittene. Slekten skal visstnok kunne føre sine aner tilbake til Odin (Woden)!

England ble oppdelt i kongerikene Northumbria, East Anglia, Mercia, Essex, Sussex, Wessex og Kent.

På 600-tallet hadde Northumbria den ledende stillingen i England, mens Mercia dominerte på 700-tallet.

Wessex-slekten var konger av Wessex og Kent fra 519 til 927 og konger av England fra 927 til 1013 og fra 1042 til 1066.

Etter et kort mellomspill med kong Harald Godwinson ble England erobret av Vilhelm Erobreren.

Kilder:
Wikipedia.
Dictionary of National Biography.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 219.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 8-9, 103.

Died:
Begravet i Winchester-katedralen i London.

Egbert married Redburga (Redburh/Raedburg) av Wessex before 0800. Redburga was born about 0788 in Wessex, England; died about 0858 in Wessex, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Mulig søster av Karl den store av Frankrike.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Grand Butler of England.

Oslac married Judith before 0810. [Group Sheet] [Family Chart]