Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Olav Ivarsen Mok was born about 1180; died in 1224 in Løren, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1120, Romerike, Akershus, Norge; Lendermann på Romerike og kongens måg.

Notes:

Occupation:
Lendmann Aale på Romerike levde omkring 1120.

Ifølge sagaen het Olav Moks farfar Aale Varg og var lendmann på Romerike. Hans levetid må falle i begynnelsen og midten av 1100-tallet, men omtales ikke ellers i sagaene.
Som lendmann og kongens måg må han imidlertid ha tilhørt en gammel og fremtredende ætt.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 114, 261-263.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95.

Åle married NN Haraldsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Bergen, Hordaland, Vestland, Norge
• Occupation: Abt 1130, Norge; Konge.

Notes:

Residence:
Tora var Harald Gilles offisielle frille, en hård og ond kvinne.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga:

...Kong harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde.

I lang tid var ætten og ættevernet en realitet, og størst rolle spilte det selvfølgelig for de mektigste, de eldste ættene i bygda. Små og ringe ætter haddevanskelig for å hevde seg mot kaksene. En kan ikke la seg lede av lovforskriftene alene når en skal gjøre seg opp et begrep om hvordan samfunnet i virkeligheten fungerte.
Kongsmoren Tora lot f.eks. tungen rive ut på en småsvein som hadde nasket av godtefatet hennes.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga, avsnitt 1.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 294.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 801.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.


Occupation:
Kom fra Irland til Norge sammen med sin mor med krav om arverett etter sin far Magnus Berrføtt.
Ga fra seg retten til tronen så lenge Sigurd eller sønnen Magnus levde mot å gå på glødende jern for å bevise sin herkomst. Folk syntes dette var en hardbevisbyrde for lite i gjengjeld, og lovnaden om tronavståelse ble jo også fort glemt etter Sigurds død.
Harald ble overfalt og drept av Sigurd Slembe mens han sov.

Gift med:
1. Tora Guttormsdotter Gråbarde.
Sønn: Sigurd Munn.

2. Ingerid Ragnvaldsdotter.
Sønn: Inge Krokrygg.
Datter: Brigida, som ble gift med svenskekongen Magnus.

3. Bjadok.
Sønn: Øystein.

4. NN.
Datter: Maria, gift med Simon Skalp.

Harald Gille og Magnus Blindes saga.

Snorre skriver:

1.
Magnus, sønn til kong Sigurd (Jorsalfare), ble tatt til konge i Oslo over hele landet, slik som allmuen hadde svoret kong Sigurd. Da gikk mange menn i hans tjeneste, og mange ble lendmenn. Magnus var vakrere enn alle andre menn som den gang var i Norge. Han var storaktig og grusom, en storidrettsmann; men det var den vennesælhet hans far hadde hatt, som mest vant vennskap for ham hos allmuen. Magnus var svær til å drikke, han var pengekjær, lite hyggelig og omgjengelig. Harald Gille var vennlig og lystig, han ville gjerne holde moro, han var ikke stor på det, gavmild så han ikke sparte noe for sine venner; han tok gjerne mot råd, så han lot andre styre med seg så mye de ville. Alt dette gjorde at han ble vennesæl og fikk gode lovord. Mange stormenn sluttet seg til ham, slett ikke færre enn til kong Magnus.

Harald var i Tønsberg da han fikk vite om sin bror, kong Sigurds død. Da holdt han straks møter med vennene sine, og de avtalte at de skulle holde Haugating der i byen. På dette tinget ble Harald tatt til konge over halve landet. Det ble reknet for avtvungen ed at han hadde svoret fra seg farsarven sin. Harald tok seg hird og utnevnte lendmenn, og snart samlet det seg ikke mindre mannskap om ham enn om kong Magnus. Så gikk det menn imellom dem, og slik stod det i 7 dager. Men da Magnus fikk mye mindre folk, så han ingen annen utveg for seg enn å dele landet med Harald. Det ble da delt slik at hver av dem skulle ha halvparten av det riket som kong Sigurd hadde hatt. Skip og bordtøy og kostbarheter og alt løsøre som kong Sigurd hadde hatt, fikk kong Magnus; og han var enda minst fornøyd med sin del. Likevel styrte de landet ei tid i fred, men var svært uenige.

Kong Harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde.
Kong Harald var gift med Ingerid, datter til Ragnvald; han var sønn til kong Inge Steinkjellsson.

Kong Magnus var gift med Kristin, datter til Knut Lavard, søster til Valdemar danekonge. Kong Magnus kom ikke til å elske henne og sendte henne tilbake sør til Danmark, og siden gikk alt tyngre for ham. Hennes frender viste ham stor uvilje.

2.
Da Magnus og Harald hadde vært konger i 3 år, satt de den fjerde vinteren begge nord i kaupangen; de gjorde gjestebud for hverandre, men likevel hadde det nær kommet til kamp mellom folkene deres. Om våren seilte kong Magnus med flåten søretter langs land og drog til seg alt det mannskapet han kunne få. Han spurte vennene sine om de ville hjelpe ham til å ta fra Harald kongedømmet og gi ham bare så mye av riket som Magnus syntes. Han minte om at Harald hadde frasvoret seg riket. Kong Magnus fikk samtykke til dette av mange stormenn.

Harald tok til Opplanda og fór landvegen øst til Viken; han samlet også folk da han fikk høre om kong Magnus. Hvor de fór, hogg de begge 2 ned buskap og drepte folk for hverandre. Kong Magnus var mye mannsterkere fordi han hadde storparten av landet å samle folk i fra. Harald var i Viken øst for fjorden og samlet folk, og begge tok fra hverandre både folk og gods. Sammen med Harald var den gang Kristrød, hans bror på morsida, og mange lendmenn var med ham, men likevel var det mange flere med kong Magnus.
Kong Harald var med mannskapet sitt et sted som heter Fors på Ranrike, og derifra tok han ut til sjøen.
Lavrantsokaften (9.august 1134) åt de kveldsmat på en gard som heter Fyrileiv; vaktmenn holdt vakt til hest på alle veger fra garden. Da ble vaktmennene var at kong Magnus' hær drog fram mot garden. Kong Magnus hadde 6.000 mann, og Harald hadde 1.500. Da kom vaktmennene og fortalte kong Harald at hæren til kong Magnus hadde kommet nær inn til garden. Harald svarte:

Hva mon kong Magnus, min frende,vil? Det kan vel ikke være så at han vil kjempe mot oss.

Da sier Tjostolv Ålesson:

Herre, De må gå ut ifra det når De legger råd for Dem og hæren, at kong Magnus har samlet hær i hele sommer for å kjempe så snart han finner Dem.

Da stod kongen opp og talte til mennene sine og bad dem ta sine våpen,

dersom Magnus vil kjempe, så skal vi også kjempe.

Og så ble det blåst til slag, og hele kong Haralds hær gikk ut ifra garden til en åker med gjerde om og satte opp merkene der. Kong Harald hadde 2 ringbrynjer, men Kristrød, hans bror, hadde ingen; han ble reknet for en mann modig som få. Da kong Magnus og hans menn så hæren til kong Harald, fylkte de hæren sin, og gjorde fylkingen så lang at de kunne kringsette hele hæren til kong Harald.
Så sier Halldor Skvaldre:

Fylkingarmer lengre
fikk der kong Magnus,
for mange mann ham fulgte.
Folk falt der i mengde.

3.
Kong Magnus lot bære det hellige kors framfor seg i slaget, og det ble et stort og hardt slag. Kristrød kongsbror hadde gått med sin flokk midt inn i kong Magnus' fylking, og han hogg til begge sider, så mennene veik unna for ham til 2 kanter. En mektig bonde som hadde vært i hæren til kong Harald, hadde plass bakom Kristrød; han løftet opp spydet med begge hender og stakk det mellom akslene på ham, så det kom fram i brystet, og der falt Kristrød. Da spurte mange som stod der, hvorfor han gjorde dette uverket. Han sa:

Nå kan han ha det så godt, fordi de hogg ned buskapen min i sommer og tok alt det som var hjemme, og tvang meg til å være med seg i hæren. Dette hadde jeg i forvegen tenkt ut for ham om jeg skulle komme til.

Etter dette kom kong Haralds hær på flukt, og han flyktet sjøl og hele hæren. Da hadde mange av kong Haralds menn falt. Av Haralds hær fikk lendmannen Ingemar Sveinsson fra Ask banesår der, likeså nesten 60 hirdmenn. Da flyktet kong Harald øst i Viken til skipene sine, og etterpå fór han til Danmark til kong Eirik Eimune og søkte hjelp hos ham.

De møttes sør på Sjælland. Kong Eirik tok godt imot ham, mest fordi de hadde svoret brødrelag med hverandre. Han gav Harald Halland til len og styring, og gav ham 8 langskip uten rigg. Så drog kong Harald nord gjennom Halland, og da kom det hærfolk til ham.

Kong Magnus la alt land under seg etter dette slaget; han gav grid til alle dem som var såret, og han lot dem lege som sine egne menn. Han reknet nå hele landet for sitt og hadde alle de beste menn som var i landet. Men da de holdt råd, ville Sigurd Sigurdsson og Tore Ingeridsson og alle de klokeste mennene, at de skulle holde flokken i viken å bie der, om Harald skulle komme sørfra. Men kong Magnus avgjorde i egenrådighet å fare nord til Bergen og slå seg ned der for vinteren. Han lot hæren gå fra seg, og lendmennene fikk ta hjem til gardene sine.

4.
Kong Harald kom til Konghelle med hæren som hadde fulgt ham fra Danmark. Da hadde lendmenn og bymenn der samlet seg imot ham og satte enfylking opp fra byen. Men kong Harald gikk i land fra skipene sine og sendte bud til bondehæren, og bad dem at de ikke skulle verge hans eget land med våpenmakt imot ham. Han sa at han ikke ville kreve mer enn han med rette skulle ha. Det gikk sendemenn imellom dem, og til slutt løste bøndene opp sin hærsamling og gav seg under kong Harald. Så gav Harald len og veitsler til lendmennene mot å få hjelp av dem, og han gav de bønder som sluttet seg til ham, bedre kår enn de før hadde.

Etter det sluttet mange folk seg til kong Harald; han fór vest gjennom Viken og gav god fred til alle så nær som til kong Magnus' menn; de ble plyndret og drept hvor han kom over dem. Da han kom vest til Sarpsborg, tok han der 2 av lendmennene til kong Magnus, Asbjørn og Nereid, hans bror; og han gav dem valget slik at den ene skulle de henge, og den andre skulle de kaste ut i Sarpsfossen, og han bad dem velge sjøl. Asbjørn valgte å gå i Sarpsfossen, fordi han var den eldste, og den død syntes å være hardest; og så ble gjort.
Det taler Halldor Skvaldre om:

Asbjørn som så ille
ordet holdt mot kongen,
i Sarpen stupe måtte;
mat fikk ravnen vidt om.
Kongen lot Nereid henge
høyt i grusom galge;
for taler holdt på husting
han lot mannen bøte.

Etter dette tok kong Harald nord til Tønsberg, og der ble han godt mottatt. Det samlet seg også en stor hær til ham.

5.
Kong Magnus satt i Bergen og fikk høre om dette. Da lot han kalle de høvdinger som var i byen, til samtale med seg, og han spurte dem til råds om hvordan de nå skulle gå fram. Da sa Sigurd Sigurdsson:

Her kan jeg gi deg et godt råd. Sett godt mannskap på ei skute, og meg eller en annen lendmann til å styre den, så den kan fare til kong Harald, din frende, for å by ham forlik slik som rettvise menn her i landet vil gjøre mellom dere, og det er at han skal ha halve riket med Dem. Jeg finner det rimelig at kong Harald tar imot dette tilbudet når gode menn rår til det, og da kunne det bli forlik imellom dere.

Da sa kong Magnus:

Dette vil jeg ikke, for hva nytte var det da at vi vant hele riket i høst, om vi nå skal gi bort halve riket; gi derfor et annet råd!

Da sa Sigurd Sigurdsson:

Det ser så ut for meg, herre, som de av dine lendmenn som i høst bad deg om hjemlov, nå blir sittende hjemme og ikke vil komme til deg. Den gang var det mye mot mitt råd at du spredde så sterkt den folkemengde vi da hadde; for jeg mente å vite det at Harald og hans folk nok ville komme tilbake til Viken så snart de fikk høre at det var høvdingløst der. Nå fins et annet råd, og det er leit; likevel kan det hende at det vil være til nytte for oss. La gjestene dine og andre menn med dem fare hjem til de lendmenn som nå ikke vil hjelpe deg når det trengs, og drepe dem, og gi eiendommene deres til noen av dem som er trofaste mot deg, men før ikke har vært i så stor vørnad. La dem drive sammen folk og ta med likså vel dårlige som dugelige menn, og så skal du fare øst imot Harald med det mannskap som du får tak i, og kjempe.

Kongen sa:

Uvennesæl ville jeg bli om jeg lot drepe så mange stormenn og løfte opp småfolk. De har ofte vært likså upålitelige, og så har de styrt landet verre. Jeg vil høre flere råd fra deg.

Sigurd svarte:

Nå blir det vanskelig å finne på råd, når du ikke vil forlikes og ikke slåss. La oss da fare nord til Trondheimen der vi har landsens største styrke å holde oss til, og la oss ta med på vegen alt det folk vi kan få tak i. Da kan det hende at elvegrimene blir leie av å reke etter oss.

Kongen svarte:

Ikke vil jeg rømme for dem som vi jagde i sommer; gi meg et bedre råd.

Da stod Sigurd opp og laget seg til å gå bort og sa:

Jeg skal gi deg det råd som jeg ser du vil ha, og som nok blir fulgt. Sitt her i Bergen til Harald kommer med en stor hærstyrke, og da blir du nødt til å finne deg i død eller skam.

Og Sigurd var ikke lenger med i denne samtalen.

6.
Kong Harald fór vestover langs landet med en svært stor hær. Denne vinteren ble kalt mugevinteren.
Harald kom til Bergen julaften (1134) og la seg med flåten i Florvåg. Han ville ikke kjempe i jula for helgas skyld. Men kong Magnus rustet seg mot ham i byen. Han lot sette opp ei valslynge ute på Holmen, og han lot legge et stengsel av jernlenker og stokker tvers over Vågen fra kongsgården. Han lot smi fotangler og kaste ut over Jonsvollene, og det ble ikke holdt helg mer enn 3 dager i jula, de dagene ble det ikke arbeidet.

Men avfaredagen (7.januar 1135) lot kong Harald blåse til utferd for flåten; 900 mann hadde samlet seg til kong Harald i jula.

7.
Kong Harald gjorde det løfte til den hellige Olav for å få seier at han skulle la bygge en Olavskirke der i byen på sin egen kostnad. Kong Magnus satte sin fylking ut på Kristkirkegård, men Harald rodde først bort imot Nordnes. Da kong Magnus fikk se det, snudde han inn til byen og inn i Vågsbotnen. Da de gikk inn gjennom Stretet, sprang mange bymenn inn i gårdene og til heimene sine, men de som gikk over vollene, kom på fotanglene. Da fikk kong Magnus og hans menn se at Harald med hele hæren hadde rodd over til Hegravik og gikk opp der på bakken ovenfor byen. Da vendte kong Magnus om ut etter stretet; da rømte mannskapet fra ham, noen opp i fjellet, noen opp om Nonneseter, og noen inn i kirkene eller gjemte seg andre steder. Magnus gikk ut på skipet sitt, men det var ingen råd for dem å komme bort, fordi jernlenkene stengte utenfor. Det var bare få menn som fulgte kongen,så de kunne ikke makte noen ting.
Så sier Einar Skulason i Haraldsdråpa:

Vågen i Bergen
ei uke var stengt.
Bort kunne hærskip
fra byen ei fare.

Litt seinere kom kong Haralds menn ut på skipene, og da ble kong Magnus tatt til fange. Han satt akter i forrommet på høgsetekista og med ham Håkon Fauk, hans morbror, som var vakker som få, men han ble ikke reknet for å være særlig klok. Også Ivar Ossursson og mange andre av vennene hans ble tatt til fange, og noen ble drept med en gang.

8.
Så holdt kong Harald møte med rådgiverne sine og bad dem om råd, og da dette møtet sluttet, ble det avgjort at de skulle avsette Magnus, så han ikke kunne reknes for konge fra da av. Så ble han overgitt til kongens treller, og de lemlestet ham, stakk ut øynene på ham og hogg av den ene foten, og til sist ble han gjeldet.
Ivar Ossursson ble blindet, og Håkon Fauk ble drept.

Etter dette gav hele landet seg under kong Harald. Nå lette de mye etter hvem som hadde vært de beste vennene til kong Magnus, eller hvem som hadde best greie på hans skattkammer og hans kostbarheter. Det hellige kors hadde Magnus hatt med seg siden slaget på Fyrileiv, og han ville ikke si hvor det nå var blitt av det. Reinald biskop i Stavanger var engelsk; han ble reknet for å være svært pengekjær. Han var en kjær venn til kong Magnus, og folk mente det var rimelig at han hadde fått store skatter og kostbarheter til forvaring. De sendte bud til ham, og han kom til Bergen. Så ble han gjort kjent med denne mistanken, men han nektet og bød gudsdom for seg. Harald ville ikke det; han påla biskopen å betale ham 15 merker gull. Biskopen sa at han ville ikke arme ut bispesetet sitt slik, og han ville heller våge livet. Så hengte de biskop Reinald utpå Holmen ved valslynga. Da han gikk til galgen, ristet han støvelen av foten sin og sa med en ed:

Ikke vet jeg om mer av kong Magnus' gods enn det som er der i støvelen.

Det var en gullring i den. Biskopen ble jordet på Nordnes ved Mikaelskirken, og dette verk ble sterkt lastet. Siden var Harald enekonge over Norge så lenge han levde.

Kong Magnus lemlestes og blindes.
Biskop Reinald henges på Holmen ved valslynga.

9.
5 år etter kong Sigurds død hendte det store ting i Konghelle. Det var Guttorm, sønn til Harald Flette, og Sæmund Husfrøya som var sysselmenn der på den tida. Han var gift med Ingebjørg, datter til presten Andreas Brunsson. Deres sønner var Pål Flip og Gunne Fis. Åsmund het en uekte sønn til Sæmund.
Andreas Brunsson var en stor og merkelig mann; han var prest ved Korskirken, Solveig het hans kone. Den gang hadde de til oppfostring Jon Loptsson, som var 11 år gammel. Presten Lopt Sæmundsson, Jons far, var også der. Datter til Andreas prest og Solveig het Helga, hun var gift med Einar.

Det hente i Konghelle natta til første søndag etter påskeuka (14.april) at det ble et stort gny ute på gatene over hele byen, likesom når kongen fór med hele hirden. Hundene bar seg så ille at de ikke var til å holde inne, de brøt seg ut. Men alle de som kom ut, ble galne og beit alt det som kom i deres veg, både folk og fe. Og alle som ble bitt, og som blodet kom ut på, ble galne; og alt det som bar på foster, mistet fostret og gikk fra vettet. Dette varsel hendte nesten hver natt fra påske til himmelfartsdagen. Folk var svært redde for disse undrene, og mange fant det best å flytte bort, de solgte gardene sine, reiste opp på landet eller til andre kjøpsteder; og det var alle de klokeste, som la størst vekt på dette, og ble redde for at dette varslet store hendinger som ennå ikke hadde hendt, og slik var det også. Men Andreas prest talte lenge og vel på pinsedag (26.mai), og til slutt gikk han i sin tale over til å tale om den fare bymennene var i, og han bad folk ta mot til seg og ikke legge øde den herlige byen, men heller holde god vakt og verge seg mot alt det som kunne komme på, mot ild og ufred, og be til Gud om miskunn for seg.

10.
13 lasteskip seilte fra byen og skulle til Bergen, og 11 ble borte med mannskap og gods og alt det som var om bord, det 12. forliste, mannskapet ble berget, men godset sank. Da reiste Lopt prest til Bergen, og han kom uskadd fram. Det var Lavrantsokdagen at lasteskipene forliste.

Eirik danekonge og erkebisp Ossur sendte begge bud til Konghelle og bad folkene der holde vakt om byen sin. De sa at venderne hadde ute en stor hær og herjet vidt og bredt på kristne menn og støtt hadde seier. Bymennene la altfor liten vekt på det som var deres egen sak, og de ble mer sorgløse og tenkte mindre på saken dess lenger det lei etter den redsel som hadde kommet over dem. Men Lavrantsokdagen da det ble talt til høymesse, kom venderkongen Rettibur til Konghelle med halv sjette hundre vendiske skuter; på hver skute var det 44 mann og 2 hester.

Dunimits het kongens søstersønn, og Unibur het en høvding som rådde for en stor hær. Disse to høvdingene rodde med en del av hæren opp det østre elveløpet omkring Hisingen og kom så ovenfra ned imot byen, og med en annen del av hæren la de opp det vestre elveløpet til byen. De la til land ute ved pålene og satte hestfolket opp der og rei om brattåsen og så opp om byen. Einar, måg til Andreas, kom og meldte dette i Kastellkirken, for der var byfolket, som hadde gått dit til høymesse. Einar kom da Andreas prest talte. Einar fortalte at det kom en hær mot byen med en mengde skip, og at en del av hæren rei ned om Brattåsen. Da sa mange at det nok var Eirik danekonge, og av ham ventet folk å få grid.
Så sprang alt folket ned til byen til eiendommene sine og væpnet seg og gikk ned til bryggene. De så straks at det var ufred, og en hær som det var umulig å stå seg imot. Det lå 9 østersjøfarere som noen kjøpmenn eide, i elva utenfor bryggene. Venderne la først til der og kjempet med kjøpmennene. Kjøpmennene væpnet seg og verget seg lenge godt og tappert. Kampen ble hard før kjøpmennene ble overvunnet. I denne striden mistet venderne halvannet hundre skip med hele mannskapet. Da striden var som hardest, stod bymennene på bryggene og skjøt på hedningene. Men da striden stilnet, flyktet bymennene opp i byen og så hele folket til kastellet, og de tok med seg kostbarheter og alt det gods som de kunne få med. Da venderne hadde vunnet kjøpskipene, gikk de på land og mønstret hæren, og da fikk de se hvor stor skade de hadde lidd. Noen av dem sprang inn i byen, og noen ut på kjøpskipene, og de tok alt det gods som de ville ha med seg. Deretter satte de ild på byen og brente den helt opp og likeså skipene. Så søkte de med hele hæren mot kastellet og ordnet seg til å angripe der.

11.
Kong Rettibur lot tilby dem som var i kastellet, at de kunne gå ut og få grid for liv med våpen, klær og gull. men alle i hop ropte imot og gikk ut på borgen, noen skjøt, noen kastet stein, noen skjøt med staurer, og det ble en hard strid. Det falt mange på begge sider, men mest av venderne.
Solveig kom opp til Solbjarger og fortalte der om det som hendte. Da ble det skåret hærpil og sendt til Skurbågar. Der var det et sammenskuddsgilde og mange folk. Det var en bonde der som het Olve Miklamunn. Han sprang straks opp og tok skjold og hjelm og ei stor øks i handa og sa:

La oss stå opp, gjæve karer, ta våpen, og la oss fare og hjelpe bymennene; for hver mann som får vite det, vil synes det er en skam at vi sitter her og heller i oss øl, og gjæve karer våger livet i byen for vår skyld.

Mange svarte og talte imot, og sa at de ville bare komme til å miste livet sjøl, men ikke være til noen hjelp forbymennene.
Da sprang Olve opp og sa:

Om så alle de andre blir igjen her, så vil jeg likevel fare alene, og én eller to av hedningene skal late livet for meg før jeg faller sjøl.

Og så sprang han ned til byen. Noen menn sprang etter ham, og ville se hvordan det gikk ham, og om de kanskje kunne hjelpe ham i noe. Da han kom så nær kastellet at hedningene fikk se ham, sprang 8 fullvæpnede menn imot ham. Da de møttes, kringsatte hedningene ham. Olve løftetopp øksa over hodet, og med framhjørnet slo han til den som stod bak ham, under haka, så han skar sund kjaken og strupen på ham, og mannen falt baklengs. Så løftet han øksa fram for seg og hogg en annen i hodet og kløvde ham ned til akslene. Så kjempet de mot hverandre, og han drepte 2 til, og han ble sjøl hardt såret; men da rømte de unna, de 4 som var igjen. Olve sprang etter dem, det var et dike foran dem, og 2 av hedningene sprang uti der, og Olve drepte dem begge, men da stod han fast i diket han også. To av de 8 hedningene kom seg unna. De menn som hadde fulgt etter Olve, tok ham og førte ham med seg til Skurbågar, og sårene ble helt leget på ham. Det blir sagt mellom folk at ingen har fart en djervere ferd.

To lendmenn, Sigurd Gyrdsson, bror til Filippus, og Sigard kom med 600 mann til Skurbågar, men der snudde Sigurd med 400 mann, og siden var han i liten vørnad, og han levde bare kort tid. Men Sigard fór med 200 mann til byen og kjempet mot hedningene og falt der med hele flokken sin.
Venderne gikk på mot kastellet, men kongen og styresmennene på skipene stod utenfor striden. Et sted venderne stod, var det en mann som skjøt med bue og drepte en mann med hver pil. To mann stod og dekket ham med skjold. Da sa Sæmund til Åsmund, sønnen sin, at de skulle skyte begge 2 på skytteren på en gang,

men jeg vil skyte på han som bærer skjoldet.

Han gjorde så, men han skjøt da skjoldet foran seg sjøl. Da skjøt Åsmund mellom skjoldene, og pila kom i panna på skytteren, så den kom ut gjennom nakken, og han falt død på ryggen. Da venderne så det, ulte de alle som hunder eller varger. Da lot kong Rettibur rope til dem og by dem grid; men de sa nei. Så gikk hedningene hardt på. Da var det en av hedningene som gikk så nær at han gikk helt til kastellporten og stakk til en mann som stod innenfor porten. De skjøt og kastet stein på ham, og han var uten skjold, men han var slik trollmann at våpen ikke beit på ham. Da tok Andreas prest vigd ild og signet og skar opp tønder og tente på det og satte det på en pilodd og gav Åsmund, som skjøt denne pila på trollmannen, og dette skuddet råkte så godt at han fikk nok, og han falt død til jorda.

Da tok hedningene til igjen med samme stygge låten som før, de ulte og kvinte. Så gikk alt folket til kongen; de kristne tenkte seg at de nå ville rådslå om å fare bort. Da hørte en tolk, som skjønte vendisk, at høvdingen Unibur talte så:

Dette folket er atalt og leit å kjempe mot; om vi så tok alt det gods som er i denne byen, så kunne vi gi likeså mye til for at vi ikke hadde kommet her; så mange folk og så mange høvdinger har vi mistet. I førstningen idag da vi tok til å kjempe mot kastellet, da hadde de piler og spyd til vern; dernest kjempet de mot oss med stein, og nå slår de løs på oss som på hunder med kjepper. Av det kan jeg skjønne at det minker med forsvarsvåpen for dem, og vi skal gå hardt på dem en gang til og friste på.

Og slik var det som han sa, nå skjøt de med staurer, men i den første kampen hadde de ødslet med skuddvåpen og stein.
Da de kristne så at det minket med staurer, hogg de hver staur i 2. Hedningene gikk løs på dem og kjempet hardt, men hvilte seg imellom. På begge sider var de trøtte og såret. I en hvil lot kongen tilby dem grid på det vilkår at de skulle få med seg våpen og klær og det som de kunne bære med seg ut av kastellet. Da hadde Sæmund Husfrøya falt, og de menn som da var igjen, tok nå det råd å overgi kastellet og seg sjøl til hedningene. Men det var det dummeste de kunne gjøre, for hedningene holdt ikke ord, de tok alle til fange, menn, kvinner og barn, og de drepte mange, alle de som var såret og unge, som de syntes det var tungvint å føre med seg. De tok alt det gods som var der i kastellet. De gikk inn i Korskirken og rante den for alt det skrud den hadde.

Andreas prest gav kong Rettibur ei sølvslått stavøks, og Dunimits, kongens søstersønn, gav han en fingerring av gull. Derav mente de å kunne skjønne at han var en som hadde noe å si i byen, og de viste ham vørnad framfor de andre. De tok det hellige kors og førte det bort. De tok tavla som stod foran alteret, og som kong Sigurd hadde latt gjøre i Grekenland og ført med seg til landet; de la den ned på avsatsen framfor alteret. Så gikk de ut av kirken. Da sa kongen:

Dette huset har vært prydet i stor kjærlighet til den gud som eier dette huset; men jeg synes at det ser ut til at både stedet og huset har vært dårlig stelt, for jeg skjønner at guden er harm på dem som skulle ta vare på det.

Kong Rettibur gav Andreas prest kirken og skrinet, det hellige kors, plenariusboka og 4 klerker. men hedningene brente kirken og alle husene som var i kastellet. Men den ild som de hadde tent i kirken, sloknet 2 ganger. Så hogg de ned kirken, og da tok den til å lue opp overalt innenfra, og den brant som andre hus.

Så gikk hedningene til skipene sine med hærfanget og mønstret hæren sin. Da de fikk se hvor stor skade de hadde lidd, tok de alt folket til hærfang og delte mellom skipene. Så fór Andreas prest og klerkene ut på kongsskipet med det hellige kors. Da kom det redsel over hedningene på grunn av det under som hendte. Over kongsskipet kom det så stor hete at de syntes de var nær på å brenne opp. Kongen bad tolken spørre presten hva det kom av. Han sa at den allmektige Gud som de kristne trodde på, sendte dem dette til merke på sin vrede, fordi de var så djerve at de tok med hendene på hans pinselsmerke, de som ikke ville tro på sin skaper.

Og så stor makt følger korset, at ofte hadde slike jærtegn - og noen enda tydeligere - hendt før med hedninger som hadde hatt det i hendene.

Kongen lot prestene sette i skipsbåten, og Andreas bar korset i fanget. De drog båten fram langs med skipet og fram foran stavnen og akterover langs den andre skipssida til løftingen; så skjøt de båten ifra med båtshaker og fikk den inn til bryggene. Siden tok Andreas prest av sted med korset om natta til Solbjarger, og da var det både storm og regn. Andreas førte korset til et trygt sted.

12.
Kong Rettibur og det av hans hær som var igjen, reiste bort og tilbake til Vendland, og mange av de mennesker som de hadde tatt til fange i Konghelle, var i Vendland i trelldom lenge etterpå. Men de som ble løskjøpt og kom tilbake til Norge til eiendommene sine, kom alle til å ha mindre velstand enn før. Kjøpstaden i Konghelle har aldri kommet seg opp igjen som den var før.

Da Magnus var blitt blindet, reiste han til Nidaros og gav seg i kloster og tok munkeklær. Da ble Store-Hernes på Frosta tilskjøtet klosteret for hans underhold. Men Harald rådde for landet alene vinteren etterpå, og han gav alle de menn forlik som ville ha det; han tok opp i hirden mange menn som hadde vært hos Magnus. Einar Skulason sier at kong Harald hadde 2 slag i Danmark, det ene ved Ven, og det andre ved Læsø:

Kampdjerve krigerhøvding!
Ved høye Ven du modig
på troløse fiender i blodet
farget sverdene røde.
Harde krigsmann, du hadde
en kamp ved Læsø-stranda.
Alle merker i vinden
over mennene blafret veldig.

13.
Sigurd het en mann som vokste opp i Norge. De sa han var sønn til Adalbrikt prest. Sigurds mor var Tora, datter til Sakse i Vik, og søster til Sigrid, som var mor til kong Olav Magnusson og til Kåre kongsbror, som var gift med Borghild, datter til Dag Eilivsson. Sønnene deres var Sigurd på Austrått og Dag. Sigurds sønner var Jon på Austrått og Torstein og Andreas Dauve. Jon var gift med Sigrid, søster til kong Inge og hertug Skule.

I barndommen ble Sigurd satt til boka, og han ble klerk og vigd til diakon. Da han ble fullvoksen i alder og styrke, var han framifrå djerv og sterk kar og stor. I alle idretter var han framom alle dem som var javngamle med ham og nesten alle andre i Norge også. Sigurd var tidlig en vill og uvøren mann; han ble kalt Slembedjakn. Han var en fager mann, han hadde tynt, men vakkert hår.

Sigurd fikk høre at hans mor sa at kong Magnus Berrføtt var hans far; og straks han var sin egen herre, lot han klerkeseder fare og tok bort fra landet. Da han hadde vært ute på ferder lenge, gjorde han en ferd ut til Jorsal og kom til Jordan og gikk til de hellige steder som pilegrimene bruker å gå til. Da han kom tilbake, dreiv han på med kjøpferder. En vinter holdt han ei tid til på Orknøyene og var med Harald jarl da Torkjell Fostre Sumarlidason falt. Sigurd var også oppe i Skottland hos skottekongen David; der var han i stor ære. Siden reiste Sigurd til Danmark, og det sa han og hans menn at der hadde han fått gudsdom for hvem far hans var, og at det hadde vist seg at han var sønn til kong Magnus, og at det var 5 biskoper til stede.
Så sier Ivar Ingemundsson i Sigurdsbolken:

Fem biskoper
de fremste av alle
gudsdom felte
om fyrstens byrd.
Så det seg viste
at veldige kongen
var sønn til Magnus,
mild på gaver.

Haralds venner sa at dette hadde vært svik og løgn av danene.

14.
Da Harald hadde vært konge over Norge i 6 år (1136), kom Sigurd til Norge, og han reiste til kong Harald sin bror; han fant ham i Bergen, og gikk straks til ham og åpenbarte for ham hvem hans far var, og han bad kongen godkjenne frendskapen. Kongen avgjorde ikke noe i denne saken, men bar den fram for mennene sine, som han hadde samtale og møter med. Men av samtalen mellom dem ble utfallet at kongen la klage mot Sigurd for at han hadde vært med og drept Torkjell Fostre vest for havet.

Torkjell hadde fulgt Harald til Norge den gang han kom til landet første gang. Torkjell hadde vært den beste venn til kong Harald. Denne saken ble fremmet så hardt at det ble reist dødssak mot Sigurd for den.

Etter råd av lendmennene hendte det så at en kveld gikk noen gjester dit Sigurd var, og kalte ham til seg og tok ei skute og rodde bort fra byen med Sigurd og sør til Nordnes. Sigurd satt akter på kista og tenkte på sin sak, og han hadde en mistanke om at dette nok var svik. Han var kledd slik at han hadde blå brok og skjorte og til overplagg ei kappe med band. Han satt og så nedfor seg og hadde hendene på kappebandene; han drog dem stundom opp over hodet og stundom ned igjen. Da de var kommet rett utenfor et nes, var de lystige og drukne, rodde hardt og tenkte ikke på noe. Da stod Sigurd opp og gikk til relinga, men de 2 mennene som var satt til å holde vakt over ham, stod opp og gikk også bort til relinga. Begge tok i kappa og holdt den ut fra ham, slik som det er skikk å gjøre med stormenn.
Da han fikk mistanke om at de holdt i flere av klærne hans, greip han dem i hver hand og kastet seg over bord med dem begge 2, men skipet rente langt fram, og det gikk seint med å få snudd, og det tok lang tid før de fikk tatt opp mennene. Men Sigurd dukket og svømte så lenge under vannet at han var oppe på land før de fikk vendt skipet etter ham. Sigurd var så fotrapp som noen, og han tok vegen opp i land, kongsmennene fór og lette etter ham hele natta, men fant ham ikke. Han la seg i ei bergskorte og frøs svært. Han tok av broka og skar hull i bakstykket og drog den på seg slik at han stakk armene gjennom brokbeina. Slik berget han livet denne gangen. Kongsmennene rodde tilbake, og de kunne ikke holde ferden sin skjult.

15.
Sigurd syntes nå han kunne skjønne at det ikke ville være til noen nytte for ham å gå til kong Harald. Han holdt seg da skjult hele høsten og førstningen av vinteren. Han var i byen Bergen hos en prest og prøvde å få høve til å drepe kong Harald, og det var svært mange menn med i disse planene med ham, og noen av dem var kong Haralds hirdmenn og bodde i hans herberge; de hadde før vært hirdmenn hos kong Magnus. Nå var de i stort vennskap med kong Harald, så det var alltid en av dem som satt ved bordet til kongen.

Luciamessedagen om kvelden satt det 2 menn og talte sammen der. Den ene sa til kongen:

Herre, nå vil vi la din dom avgjøre tretten mellom oss. Vi har veddet en ask (16 liter) honning med hverandre. Jeg sier at du vil ligge hos dronning Ingerid, din kone, i natt, men han sier at du vil ligge hos Tora Guttormsdotter.

Da sa kongen leende, og han hadde ingen tanke om at dette spørsmålet var laget med så stor list:

Du vinner nok ikke veddemålet.

Av det mente de å vite hvor han var å finne den natta. Men hovedvakta ble da holdt for det herberget, som de fleste tenkte kongen var i, og som dronninga sov i.

16.
Sigurd Slembedjakn og noen menn med ham kom til det herberget kongen sov i, og de brøt opp døra og gikk inn dit med dragne våpen. Ivar Kolbeinsson gav kongen det første hogget, men kongen hadde lagt seg drukken, og han sov fast, men våknet ved det at folk begynte å hogge i ham, og han sa i ørske:

Du farer vondt med meg nå, Tora.

Hun sprang opp og sa:

De farer vondt med deg, de som vil deg verre enn jeg.

Der lot kong Harald livet. Sigurd gikk bort med sine menn. Så lot han kalle til seg de menn som hadde lovt å slutte seg til ham, om han fikk tatt livet av kong Harald.

Nå gikk Sigurd og hans menn om bord på ei skute, og mennene satte seg til årene og rodde ut på Vågen under kongsgården. Da tok det til å lysne av dag. Så stod Sigurd opp og talte til dem som stod på kongsbrygga, og han lyste drapet på kong Harald på seg, og bad at de skulle ta imot ham og ta ham til konge, slik som hans byrd gav ham rett til. Da samlet det seg mange menn fra kongsgården der på bryggene, og alle svarte som én munn at det skulle aldri hende at de gav seg under den mann som hadde myrdet sin bror.

Men om han ikke var din bror, da har du ingen rett til å være konge.

Dermed slo de sammen våpnene og dømte dem alle utlege og fredløse. Så ble det blåst i kongsluren, og alle lendmenn og hirdmenn ble kalt sammen. Men Sigurd og hans menn fant det da rådeligst å komme seg bort. Han seilte til Nordhordland og holdt ting med bøndene der. De gikk under ham og gav ham kongsnavn. Så tok han inn i Sogn og holdt ting med bøndene der. Der ble han også tatt til konge. Så reiste han nord til Fjordane. Der ble han vel mottatt.
Så sier Ivar Ingemundsson:

Ved Haralds fall
horder og sygner
tok mot den milde
sønn til Magnus.
Da svor seg mange
menn på tinget
i broders sted
for kongesønnen.

Kong Harald ble jordet i den gamle Kristkirken.

Harald Gille var konge av Norge 1130-1136.

Det ser ut til å ha vært splittelse innen topparistokratiet alt før Sigurd Jorsalfare døde. Ikke alle syntes tilfredse med å få Sigurds sønn Magnus til konge.

Ireren Harald Gille (egentlig Gilla Christ = Guds tjener) ble nemlig utpå 1120-tallet hentet til landet av lendmannen Hallkjell Huk, og man påstod at Harald var sønn av Magnus Berrføtt med en irsk kvinne.
Moren var forøvrig med for å vitne.

Gilchrist kalte seg også Harald, og i Norge ble han hetende Harald Gille.

Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde.
I følge tidens skikk kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbent lede av 2 biskoper over 9 (eller 7) glødende plogjern, og etter 3 dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror.

Den 26.mars 1130 døde Sigurd Jorsalfare i Oslo og ble gravlagt i den nybygde Hallvardskirken der, lagt i steinveggen ute fra koret på sørsiden. Sønnen Magnus var i byen da, og overtok straks styret.
Harald Gille lot seg nå likevel kongehylle. Han fikk så stor oppslutning blant stormennene at Magnus måtte godta ham som samkonge. Etter felles hylling på Øyratinget holdt samkongene seg hver for seg, Magnus helst i Trøndelag, Harald i Viken.

Oppslutningen om Harald underbygger den betydning gavmildhet hadde når allianser skulle etableres.
Harald var av den lystige og elskverdige typen, han hadde lett for å få venner, mens Magnus skal ha vært hovmodig og grusom, glad i penger og lite flink til å gi dem ut. Følgen var at Harald Gille fikk godt følge da han også lot seg ta til konge.

Harald var i Tønsberg da Sigurd døde, og det var der, på Haugating, han krevde like rett med Magnus og lot seg utrope til konge over halve Norge. Den eden han måtte sverge om ikke å strebe etter riket, regnet folk for avtvungen og ugyldig. Harald fikk mer folk enn Magnus, og det kom snart til forhandlinger mellom dem.
Enden ble at Magnus ikke så noen annen råd enn å overlate halve riket til farbroren.

Etter en lang indre fredsperiode brøt det ut krig om kongemakten umiddelbart etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130.
Sommeren 1134 sto slaget ved gården Fyrileiv i Ranrike (Bohuslän?), den første vepnede strid mellom norske riksstyrere på over hundre år. De som tørnet sammen, var Sigurds sønn Magnus og Harald Gille, som sa seg å være hans onkel. Begge ble støttet av stormannsgrupper.
Denne striden innledet en hundreårig kamp om kongemakten i Norge.

Det er likevel ikke tale om en sammenhengende krig fra Sigurd Jorsalfares død til Ribbungenes nederlag i 1227 eller til hertug Skules reisning 1239-1240.
Kampene var brutt i kortere eller lengre perioder.
Striden hadde altså ikke hele tiden et omfang som rettferdiggjør betegnelsen borgerkrig. Men særlig i de par-tre siste tiårene av 1100-tallet var brede befolkningslag i større deler av landet innblandet. Betegnelsen - innbyrdeskrig - er mer dekkende enn borgerkrig, som er anakronistisk da den gir assosiasjoner til organiserte kamphandlinger mellom innbyggerne i en mer moderne statsdannelse.

Men - borgerkrig - er likevel den tradisjonelle og innarbeidete betegnelsen. Striden ble i første rekke utkjempet av mer eller mindre profesjonelle krigere i kongenes eller kongsemnenes hird og av huskarene til lendmenn og andre stormenn. Etter hvert kom også et element av rotløse opprørsflokker til. Kampene rammet tidlig folk flest - bønder og bymenn - i de områdene der det ble kjempet. Hærene og flokkene måtte skaffes underhold gjennom plyndring og skattlegging. Og under kongene Magnus Erlingsson og Sverre krevde partene også leidangsutbud fra de områdene de kontrollerte.

Parallelt med krigshandlingene - og delvis som en følge av dem - skjedde det en sterk ekspansjon på flere samfunnsområder, ikke minst i kirkelig og statlig organisasjon og myndighet. Det norske erkebispedømmet ble opprettet midt på 1100-tallet, og noen egentlig statsdannelse kan en knapt tale om før borgerkrigene. På 1200-tallet derimot, etableres en for sin tid sterk sentralmakt.

Kamp om tronen var ikke noe særnorsk fenomen i denne perioden. Liknende stridigheter fant sted også i Danmark i periodene 1130-1170 og 1241-1340,og i Sverige var det indre strid stort sett gjennom hele middelalderen.
Gjennom ekteskapsforbindelser var kongsættene i de 3 landene knyttet sammen, slik at de stridende partene til tider søkte støtte over landegrensene.

Det er særlig indre norske forhold som er trukket frem når historikerne har søkt å forklare borgerkrigene. Én slik forklaring har vært tronfølgeordningen, som var slik at alle kongssønner hadde arverett til tronen og dermed rett til å bli anerkjent som konge.
Denne ordningen kunne føre til at det var flere konger samtidig, med fare for rivalisering og strid.

Spenningsforhold mellom kongemakt og lendmannsaristokrati er også trukket frem som forklaring. Aristokratiet skulle ha samlet seg om føyelige konger og søkt å redusere kongedømmet til sitt redskap, men så ha møtt motstand fra en monarkisk retning som seiret med Sverre. Motsetning mellom kongedømme og kirke har blitt regnet som en skjerpende faktor i striden, da man har ment å kunne plassere en universalkirkelig innstilt høygeistlighet på den angivelig aristokratiske siden mot kongemakten, helt fra erkesetet ble opprettet i 1152-1153.

Man har også tenkt seg at borgerkrigene hadde en geografisk og ættemessig bakgrunn. Kongsemner og partier skal ha hatt fotfeste i forskjellige landsdeler; frem til Sverres tid skulle striden ha hatt karakter av ættestrid.

Sosiale motsetninger med økonomisk grunnlag er blitt fremhevet, særlig av de materialistiske historikerne Bull, Koht og Schreiner, og videreutviklet av Holmsen. Slik Holmsen ser det, utviklet befolkningspress og godsdannelse en jordeiende overklasse og en stadig økende jordløs underklasse; dette skapte konfliktstoff som fikk sin utløsning gjennom borgerkrigene.
Lendmennene - på 1100-tallet kan antallet normalt ha ligget fra et 20-tall til et 40-tall - var storgodseiere med råd til å holde profesjonelle krigere. De støttet forskjellige kongsemner ut fra personlige maktinteresser i den innledende fasen av borgerkrigene, men de fleste gikk etter hvert sammen og siktet mot å utøve samfunnsherredømme gjennom kongedømmet.
Lendmennene fikk tilslutning fra kirken, som selv var stor godseier.
Selv om Sverre i begynnelsen ledet en flokk fattigfolk, endte han selv med å støtte seg til en krets av jordeiere. Godseierkongedømmet gikk seirende ut av borgerkrigene.

Også landskapsmotsetninger kan innpasses i denne teorien. Godseierkongedømmet skulle ha særlig fotfeste i kystområder vest og øst i landet, der godsdannelsen hadde nådd lengst. Motstand fikk man fra Trøndelag, indre Østland og Telemark. Godseierområder skulle med andre ord stå mot distrikter med jevne bønder og småfolk.

Holmsens teori har den fordelen at den er helhetlig og inkorporerer og forklarer de fleste enkeltfenomenene som tidligere ble gitt som årsaker til borgerkrigene. Men hypotesen om sterkt økende godsdannelse like før og i borgerkrigstiden er ikke holdbart begrunnet - dette er noe som forutsettes. Og den sosiale spenningen som kan øynes et stykke ut i borgerkrigstiden, ser i det minste delvis ut til å være et produkt av striden selv, en motsetningmellom den bofaste befolkningen og en rotløs krigerklasse som snyltet på denne, om nødvendig gjennom voldsbruk. Dette gjaldt etter hvert også kongsmenn og andre stormenn, som fremkalte lokale bondeoppgjør på grunn av hard fremferd mot allmuen.

Et syn som er representativ for en utbredt oppfatning, er formulert av Sverre Bagge. Borgerkrigene oppstod som følge av at aristokratiets økonomiske stilling i løpet av den fredelige perioden 1030-1130 var blitt prekær. Det var inntektene fra vikingferdene som frem mot midten av 1000-tallet hadde finansiert gaver og gjengaver, som knyttet sammen og vedlikeholdt kryssende allianser innen aristokratiet, og som var grunnlaget for stormennenes politiske makt.
Disse inntektene ble sterkt redusert etter 1030. For å kompensere inntektstapet samlet stormennene seg om kongen, som hadde skaffet seg et stort jordegods gjennom konfiskasjoner under Olav Haraldsson og Harald Hardråde. Gjennom kongstjeneste fikk man del i kongedømmets inntekter, og lokalehøvdinger gikk i stadig større grad over til å bli et riksaristokrati rundt kongen.

Men etter hvert fikk kongen problemer med å belønne sine tilhengere, slik at konkurransen innen aristokratiet om kongedømmets ressurser ble skjerpet. En viktig årsak må ha vært at kirken i perioden 1030-1130 etablerte seg som betydelig jordeier - for en stor del gjennom gaver fra kongen og i noen grad også fra stormennene.

For kongen var dette en fordel så lenge han kontrollerte kirken. For aristokratiet var overføringene dobbelt katastrofale. Storemengder jordegods gikk ut av sirkulasjon, slik at mindre ble igjen til å belønne gruppas medlemmer. Stormennenes lokale maktposisjon ble undergravd gjennom utbyggingen av kirkens organisasjoner, da deres rolle som lokale religiøse ledere ble overtatt av et sentralt styrt presteskap. Dette førte til forsterket rivalisering innen aristokratiet om kongemaktens ressurser, og misfornøyde tronpretendenter kunne lett skaffe seg støtte til innbyrdes maktkamp.

Harald Gille tapte slaget ved Fyrileiv i Ranrike sommeren 1134, men søkte hjelp hos danskekongen Erik Emune, vendte tilbake høsten 1134. Han satte seg fast i Viken, og dro så til Bergen der Magnus oppholdt seg.
Han klarte å fange Magnus i Bergen like over nyttår 1135.
For å gjøre Magnus uskikket til konge, lot Harald han lemleste (fothogge), blinde og kastrere, og for deretter å sette han i kloster.

Harald fikk ikke glede seg lenge ved kongedømmet. I Trøndelag var det vokst opp en gutt hos storbonden Sakse i Vik (nå Saksvik i Strinda), en gutt som het Sigurd.
Sigurd var sønn av Sakses datter Tora, og faren gikk for å være en prest ved navn Adalbrikt. Familien hadde forbindelser med kongehuset. Toras søster hadde vært Magnus Barfots frille og med ham fått sønnen Olav. Sigurd ble satt til boken og fikk diakonvigsel, men den geistlige løpebanen lokket ham ikke. Han ble kjent som en vill og uvøren kar, og ble kalt - Slembedjakn - den fæle diakonen. Og nå begynte det å gå rykter om at Magnus Barfot nok hadde kastet sine øyne på Tora også, og at Sigurd Slelmbe i virkeligheten var kongens sønn.
Da la han boken vekk og dro utenlands, der han fristet mangt og meget, dro til Jerusalem og fór på kjøpmannsferder, tilbrakte flere år ved det skotske hoff og var vel ansett hos kong David. Omsider kom han til Danmark, og der fikk han gudsdom for sin kongelige avstamning, etter hva det ble påstått.

Etter at Harald var blitt enekonge i Norge, dukket Sigurd opp i Bergen i 1136 og krevde del i farsarven og del med Harald i styret av land og rike. Men Harald fant fram en gammel sak mot Sigurd, det var en historie om et drap borte på Vesterhavsøyene et sted, og en tid ble han holdt borte på denne måten. Til sist tok noen av Haralds menn ham med på en båttur som var ment å skulle være hans siste. Sigurd kom seg unna, og forstod omsider at av Harald hadde han ikke noe godt å vente. Han holdt seg skjult i og omkring byen, og klarte etter hvert å vinne noen av Haralds folk over til seg. Det kom et komplott i stand, og Harald mistet livet. Det gikk slik til:

Harald var glad i kvinner, og i Bergen hadde han hos seg både dronningen og sin elskerinne, Tora Guttormsdatter. En av de sammensvorne lot som om han hadde veddet med en kamerat om hvor kongen hadde tenkt å tilbringe natten. Kongen lo og røpet hvem han aktet å besøke den kvelden - det var hos Tora, frillen. Toras herberge var dårlig bevoktet, og Sigurds menn hadde lett spill. De trengte seg inn mens kongen sov og stakk ham ihjel.

Dagen etter lyste Sigurd Slembe drapet på seg, og krevde kongedømmet etter Harald. Men den støtten han fikk, var ikke stor. Å drepe en mann om natten mens han sov var nidingsverk, å drepe en nær frende likeså. Få ville følge Sigurd, den vanlige reaksjonen var:

Enten var Harald bror din, og da er du en niding, eller han var det ikke, og da har du ingen rett til å være konge.

Sigurd måtte komme seg unna det forteste han vant. Med et lite følge dro han nordover, og gjorde opphold i fjordene underveis; der våget ikke folk annet enn å gi ham kongsnavn.

Men stormennene rundt Harald Gille hadde ikke til hensikt å gi fra seg styringsmakten. Alternativet til Sigurd Slembe var et nytt samkongedømme. De lot derfor Haralds frillesønn Sigurd kongehylle på Øyratinget, og på Borgartinget den ektefødte sønnen Inge, som var pukkelrygget og derfor hadde tilnavnet - krokrygg.

Sigurd Slembe fikk liten oppslutning også etter at han hentet Magnus Blinde ut av klosteret. Stormannskretsene rundt de 2 barnekongene slo seg sammen, og i slaget ved Holmengrå ved Hvaler høsten 1139 mistet Magnus livet, mens Sigurd ble tatt til fange og pint i hjel. Militæraksjonene mot Sigurd Slembe dannet opptakten til et mer varig samarbeid mellom stormennene rundt barnekongene, som nå fikk felles hird.

I 1142 hentet misnøyde stormenn en tredje sønn av Harald Gille fra Skottland. Farskapet var anerkjent av Harald selv, så trønderne tok Øystein til samkonge på Øyratinget samme år. Dette er siste gang hylling og blodsrett gjorde en mann til konge over hele Norge. Ingen av kongene hadde fastlandsdelstilknytning, men Sigurd, med tilnavnet - munn - holdt seg helst i Trøndelag, mens Inge Krokrygg holdt seg i Viken. Øystein, som var eldre enn sine brødre og tok egen hird, var aktiv utenfor landets grenser i den grad at han i begynnelsen av 1150-årene tvang Orknøyjarlen til underkastelse og til og med herjet i Skottland og England.

Innenlands var likevel årene frem mot midten av 1150-tallet forholdsvis fredelige, noe som må ha vært en forutsetning for en særs viktig begivenhet i norsk historie; opprettelsen av den norske kirkeprovins.
Det var fred mellom kongebrødrene så lenge deres gamle rådgivere og formyndere levde, det vil si frem mot 1150, da Inge og Sigurd tok seg hver sin hird. Det ble nå uenighet mellom brødrene uten at vi sikkert vet hvorfor, men det er nærliggende å tenke seg strid om kongedømmets ressurser som viktig, der uvennskap og prestisjekamp mellom deres menn ofte utløste stridighetene.

Motsetningene økte etter opprettelsen av erkestolen i Nidaros, og virkelig krig ble det da Sigurd og Øystein sommeren 1155 slo seg sammen om å frata Inge kongeverdigheten. I denne krigen ble først Sigurd drept, så Øystein, slik at Inge sensommeren 1157 så ut til å stå som den endelige seierherren. Vi kan i løpet av striden mellom brødrene skimte konturene av fastere partigrupperinger. Kretsen rundt Inge ble stadig klarere et lendmannsparti med tyngdepunkt på Vestlandet og i Viken. Flere av Sigurds og Øysteins lendmenn gikk etter Sigurds fall over til Inge.

Mot Inges parti samlet det seg en flokk med fotfeste i Trøndelag, på Opplandene og lengst øst i Viken, ved Götaelv. Disse tok uten videre Sigurd Munns 10 år gamle uekte sønn Håkon (Herdebrei) til konge, uten å la valget formaliseres gjennom hylling på ting. Hirden eller flokken overtok altså bøndenes rolle som kongemakere. Nytt er det også at flokken eller partiet - skapte - kongsemner ved behov.

Håkon ble vinteren 1159 tatt til samkonge i Trøndelag som sin fars arving. I striden som fulgte, hadde Inges hær i begynnelsen overtaket, men hæren ble etter hvert svekket av rivninger mellom en vestlandsk og en sørøstnorsk fraksjon, og 4.februar 1161 falt Inge nær Oslo i kamp med Håkons menn.

I denne første fasen av borgerkrigene var kamphandlingene i all hovedsak begrenset til et par perioder, mellom Magnus Sigurdsson og Harald Gille i 1134-135, og mellom Haralds sønner fra 1155.
Fasen er videre kjennetegnet av at striden i all hovedsak ble ført av kongene og deres menn uten at folk flest i særlig grad ble trukket inn.
Fastere partidannelser er det først tale om i perioden 1155-1160. Før den tid kunne stormennenes lojalitet være vekslende,der Inge viste størst evne til å tiltrekke seg stormennene gjennom generøsitet. Under disse korte konfliktene er det også vanskelig å se konfliktmønstre regionene imellom. Kongene hadde tilhengere i alle landsdeler, og selv var de mobile, selv om de gjerne foretrakk å oppholdt seg i visse landsdeler uten at de gjorde forsøk på å underlegge seg disse permanent.

Etter kong Inges fall stod Håkon Herdebrei som enehersker i Norge. Han lot sende ut folk for å overta kongsombudene landet rundt og begynte å jage bort biskoper som var innsatt under kong Inge. Det så altså ut til at Håkons parti hadde kontrollen, men slik fremferd var neppe egnet til å forsone motstanderne. Ingepartiet hadde knapt noe godt å vente fra Håkon Herdebrei og hans menn.

Nå fremstod Erling Skakke som partiets fremste mann. Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-1155 hadde han vært med Orknøyjarlen på korstogsferd. Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne på Sicilia fikk han et hogg over halsen slik at hodet kom til å helle mot den ene siden, noe som skaffet ham tilnavnet - skakke.
Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru.

Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge. Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær. Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.

De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.

For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-1153 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-1153.

Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson. Han var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.

Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom - kroningseden - sikret seg viktige rettigheter. Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot Romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-1153 om Peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med - kanonisk - rett (alminnelig kirkerett).

Andre dokumenter utdyper det bildet kroningseden gir av politisk ideologi og nært samarbeid mellom kirken og kongedømmet i Magnus Erlingssons regjeringstid.

Tronfølgeloven fra samme tid fastslår at det skal være enekongedømme, basert på førstefødselsrett (primogenitur) og legitim fødsel. Dette betyr at bare én skulle være konge, normalt kongens eldste ektefødte sønn. Etter ham kom andre, ektefødte kongssønner - den som var bestskikket - og dernest - nærmeste arving. Om arving manglet, skulle den best skikkete overhodet være konge.
Hvem av de ektefødte kongssønnene som var best skikket, hvem som var nærmeste arving, eller hvem som var best skikket overhodet, skulle avgjøres av et riksmøte med 12 bønder fra hvert bispedømme, oppnevnt av biskopen, sammen med hirden og kirkens fremste menn. Ved uenighet skulle kirken ha det avgjørende ordet. Kirken fikk altså svært stor innflytelse. Vi kan også merke oss at de lokale hyllingstingene ble kuttet ut til fordel for ett møte for hele riket.

Det ble riktignok aldri foretatt noe kongevalg etter disse reglene. Men loven ble et mønster for den fremtidige utformingen av tronfølgen.

Samtidig ble det foretatt en revisjon av landskapslovene - for første gang under ett. Revisjonen gjaldt i første rekke kristenrettene, noe som viser at kirken medvirket aktivt.
For det første ble tienden lovfestet til avløsning av eldre avgifter. Trolig ble den først nå innført over hele landet.
For det andre ble flere typer forbrytelser regnet som ubotamål. Ubotamål var forbrytelser som i prinsippet ikke kunne bøtes, og som medførte full formueskonfiskasjon. Dessuten ble bøtesatsene for lovbrudd - også kristenrettsbrudd - hevet, noe som ga økte bøteinntekter til biskopene.

Magnus Erlingssons noe senere privilegiebrev til Nidaroskirken er blitt karakterisert - nesten i bokstavelig forstand - som kronen på verket når det gjelder samarbeidet mellom kirke og kongemakt i Norge i middelalderen. I dette dokumentet tok Magnus riket i len av Gud og St.Olav; han var helgenens vasall. Han lovte å vokte lov og rett, og å forsvare fedrelandet. Som tegn på lensunderkastelsen ofret Magnus sin krone på alteret i Kristkirken i Nidaros og lovte at både hans og hans etterfølgeres kroner skulle tilfalle kirken etter deres død. Dette var et vitnesbyrd om evig underkastelse.

I tillegg ble bestemmelsene fra 1152-1153 stadfestet, og det ble gitt rettsforbedringer (i form av rettarbøter).

Enda klarere enn kroningseden og tronfølgeloven fremstiller privilegiebrevet kongedømmet som et gudegitt embete, som forplikter innehaveren til å opprettholde fred og rettferdighet. Ved å underkaste seg St.Olav, den ideelle - rex iustus - bandt Magnus seg til selv å styre som rettferdig konge. Vasallforholdet ga på sin side Magnus' kongedømme økt religiøs sanksjon og kan ha vært ment som et rettsvern mot ytre og indre fiender.

Det kunne nå se ut til at Erling og Magnus satt trygt ved makten, de hadde tilslutning fra storparten av det verdslige aristokratiet og fra kirken. Men etter Håkon Herdebreis fall rømte hæren hans til Opplandene der den tok seg et nytt kongsemne, men ble slått i 1163-1164. Sommeren 1165 truet en ny fare da danskekongen Valdemar den Store angrep Viken med en stor flåte, men også han uten å lykkes. Etter gjensidige angrep og påfølgende forhandlinger ble det forlik i 1170. Både Saxo og sagaene opplyser at Erling anerkjente Valdemar som overherre og tok Viken i len av ham som hans jarl.

En ny motkonge opptrådte vinteren 1165-1166 i de østlandske innlandsbygdene. Han ble definitivt slått i 1168.

I 1174 samlet det seg en flokk om Øystein Møyla (småjente), en angivelig sønn av Øystein Haraldsson. Denne flokken var hovedsakelig satt sammen av rotløse menn fra Marker og området ved Götaelv, slike som hadde mistet slektninger og eiendom i krigene - og dertil folk fra Telemark. Denne flokken, som var lite populær både hos lendmennene og hos bøndene, ble etter hvert kalt - birkebeiner - en nedsettende betegnelse da de på grunn av fattigdom skal ha brukt bjørkenever rundt beina i stedet for sko. Til slutt ble birkebeinerne etter nyttår i 1177 slått av Magnus Erlingsson i slaget på Re nord for Tønsberg, og Øystein Møyla ble drept. Snorres - Heimskringla - og de andre eldre sagaene fører sin beretning frem til slaget på Re.

Sverres saga fører beretningen videre.

Øst i Värmland støtte restene av birkebeinerflokken på sin neste fører, som skulle lede dem til seier over Magnus og Erling. Det var Sverre, som påstod han var sønn av Sigurd Munn.

Kongers og kongsemners skjebne i borgerkrigstiden - Patronymikon i parantes angir usikkerhet om farskap.

Magnus Sigurdsson Blinde (1130-1135) - Falt ved Holmengrå nær Hvaler i 1139 mot Inge Krokrygg.

Harald Gille (1130-1136) - Myrdet i Bergen av Sigurd Slembe.

Sigurd Slembe (1136-1139) - Henrettet.

Inge Krokrygg (1136-1161) - Falt på isen ved Grønnlia i Oslo i kamp med Håkon Herdebrei.

Sigurd Munn (1136-1155) - Falt.

Øystein Haraldsson (1142-1157) - Falt.

Håkon (Sigurdsson) Herdebrei (1159-1162) - Falt i et sjøslag utenfor Veøy i Romsdalen.

Magnus Erlingsson (1161-1184) - Falt i slaget mot Sverre ved Fimreite i Sogn.

Sigurd (Sigurdsson) Markusfostre (1163-1164) - Falt.

Øystein (Øysteinsson) Møyla (1174-1177) - Falt i slaget på Re nord for Tønsberg.

Sverre (1177-1202).

Jon (Ingesson) Kuvlung (1185-1188) - Falt i et slag mot birkebeinerne i Bergen.

Sigurd (Magnusson) (1193-1194) - Falt i et slag mot birkebeinerne i Florvåg ved Bergen.

Inge (Magnusson) (1196-1202) - Drept av bønder på Opplandene.

Håkon Sverresson (1202-1204).

Guttorm Sigurdsson (1204).

Erling (Magnusson) Steinvegg (1204-1207).

Inge Bårdsson (1204-1217).

Filippus Simonsson (1207-1217).

Skule Bårdsson (1239-1240) - Drept av birkebeinere utenfor Elgeseter kloster ved Nidaros.

Håkon (Håkonsson) (1217-1263).


Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 263.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 346f.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 103-107, 110-114.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 789.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

Magnus Berrføtts saga:

12.
Steinkjel Sveakonge døde omtrent på den tiden de to Haraldene falt, Håkon het den kongen som rådde for Svitjod etter ham. Siden var Inge, sønn til Steinkjel, konge; han var en god og mektig konge, større og sterkere enn andre menn; han var konge i Svitjod da Magnus var konge i Norge.

Magnus Blindes saga:

1.
...Kong Harald var gift med Ingerid, datter til Ragnvald; han var sønn til kong Inge Steinkjelsson.

Died:
Fra heimskringla.no:

Natten mellom 13. og 14.desember 1136 skrives kong Harald Gille ut av sagaen. Den berusede kongen blir overfalt og drept i sengen hos sin elskerinne Tora Guttormsdatter. Gjerningsmennene ledes av Sigurd Slumpedegn (Slembe), som påstår å være kongens halvbror.

Harald married Tora Guttormsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Anecdote:
Tora var Harald Gilles offisielle frille, en hård og ond kvinne.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga:

Kong Harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde.
I lang tid var ætten og ættevernet en realitet, og størst rolle spilte det selvfølgelig for de mektigste, de eldste ættene i bygda. Små og ringe ætter haddevanskelig for å hevde seg mot kaksene. En kan ikke la seg lede av lovforskriftene alene når en skal gjøre seg opp et begrep om hvordan samfunnet i virkeligheten fungerte. Kongsmoren Tora lot f.eks. tungen rive ut på en småsvein som hadde nasket av godtefatet hennes.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga, avsnitt 1.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 294.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 801.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1065, Oppland, Innlandet, Norge; Jarl, lendmann.

Notes:

Occupation:
Håkon Ivarsson, norsk stormann, etter sagatradisjonen sønn av Olav den helliges lendmann Ivar Hvite i Viken og gift med Magnus den godes datter Ragnhild.
Dro ut i viking ca.1042 og vendte hjem først 5 år senere. Da er Magnus den gode død, og Harald Hardråde er enekonge i Norge.
Da kong Harald nektet å gjøre ham til jarl, drog han til Danmark og ble Svend Estridssøns landvernsmann og jarl i Halland (omkring 1051).
Omkring 1055 vender Håkon tilbake til Norge, og kong Harald gjør han til jarl på Opplandene og han får gifte seg med kongsdatteren Ragnhild Magnusdatter.
Kjempet på kong Haralds side mot danekongen Svein Estridsen i slaget ved Niså i 1062. Sies å ha hjulpet kong Svein å unnslippe etter at danene hadde tapt slaget, og måtte flykte for kong Haralds vrede til Sveariket.
Håkon Ivarsen går da i sveakongen Steinkjells tjeneste og blir den svenskekongens jarl i Vest-Gautland.
Kong Harald og kong Steinkjell forlikes i 1964, og Harald tar opp jakten på Håkon Ivarsen. Det står et slag ved Vänern omkring 1065, som Harald seirer ved, og han slår samtidig ned motstanden på Opplandene.
Senere lar Harald seg friste av tronen i England og drar dit på erobringstokt. Han faller i slaget ved Stamford Bridge i forsøket på å ta den Engelske kronen med makt.
Danekongen Svein ga Håkon Ivarsen jarledømme i Halland etter Finn Arnesen ca.1070.
Håkon Ivarsen returnerer til Norge omkring 1076.

Fra Harald Hardrådes saga:

39.

Ivar Kvite het en mann som var en gjæv lendmann. Han bodde på Opplanda; han var dattersønn til Håkon jarl den mektige.

Ivar var den vakreste mann som noen kunne se.

Sønn til Ivar het Håkon; om ham er det sagt at han stod over alle de menn som var i Norge den tid, i djervhet, styrke og dyktighet. Alt i unge år var han på hærferder og vant seg stor ære, og Håkon ble en mann med et stort navn.

44.

En dag ble det holdt tingmøte i byen, og kongen sjøl var på møtet. De hadde tatt en tjuv i byen, og han ble ført til tingmøtet. Mannen hadde før vært hos Einar, og han hadde vært vel nøyd med ham. Dette ble meldt til Einar, og han mente å vite at kongen ikke ville la mannen slippe unna om så Einar gjerne ville det. Da lot Einar sine menn væpne seg og gå til tingmøtet. Der tok Einar mannen fra tinget med makt. Etter dette la vennene til begge seg imellom og prøvde å få i stand forlik. Det ble da til at det ble avtalt et møte, og at de skulle møtes sjøl.

Det var ei målstue i kongsgården nede ved Nidelva; kongen gikk inn i den med noen få menn, men resten av folket hans stod ute i gården. Kongen lot dra fjøla over ljoren, så det bare var en liten åpning igjen. Da kom Einar inn i gården med sine folk; han sa til Eindride, sønnen sin:
Vær du ute med folkene, så er det ingen fare for meg.

Eindride ble stående ute ved inngangen. Da Einar kom inn i stua, sa han:
Mørkt er det i kongens målstue.

Med det samme løp folk på ham, noen stakk og noen hogg. Da Eindride hørte det, drog han sverdet og løp inn i stua. Han ble straks felt liksom faren. Da sprang kongsmennene til stua og stilte seg framfor inngangen, men bøndene stod handfalne, fordi de ikke hadde noen formann mer. De egget nok hverandre, og sa det var en skam at de ikke skulle hevne høvdingen sin; men likevel ble det ikke til det at de gikk på. Kongen gikk ut til mannskapet sitt, stilte mennene opp i fylking og satte opp merket sitt, men det ble ingenting av at bøndene gikk på. Kongen gikk ut på skipet med hele mannskapet. Så rodde de ut etter elva og fór sin veg ut på fjorden.

Bergljot, Einars kone, fikk vite om hans fall. Da var hun i det herberget som hun og Einar før hadde hatt ute i byen. Hun gikk straks opp i kongsgården der bondehæren var. Hun egget dem sterkt til kamp; men nettop da rodde kongen ut etter elva. Da sa Bergljot:
Nå sakner vi Håkon Ivarsson, frenden min. Ikke ville Eindrides banemenn ro her ut etter elva dersom Håkon stod her på elvebakken.

Så lot Bergljot stelle om likene til Einar og Eindride, og de ble jordet i Olavskirken ved grava til kong Magnus Olavsson. Etter Einars fall ble kong Harald så forhatt for denne gjerningen at den eneste grunn til at lendmenn og bønder ikke gikk imot ham og holdt slag med ham, var at det ikke var noen formann til å reise merket for bondehæren.

45.

Den gangen bodde Finn Arnesson på Austrått på Ørlandet; han var nå lendmann til kong Harald. Finn var gift med Bergljot, datter til Halvdan, som var Sigurd Syrs sønn. Halvdan var bror til kong Olav den hellige og til kong Harald. Tora, kong Haralds hustru, var brordatter til Finn Arnesson. Finn og alle brødrene hans var kjære venner til kongen. Finn Arnesson hadde vært noen somrer i vesterviking ; da hadde Finn og Guttorm Gunnhildsson og Håkon Ivarsson vært sammen på hærferd alle tre.

Kong Harald fór ut etter Trondheimsfjorden og ut til Austrått. Her ble han vel mottatt. Siden taltes de ved, kongen og Finn, og drøftet seg imellom det som nyss hadde hendt, at Einar og hans sønn var drept, og likeså den murringen og det bråket som trønderne gjorde mot kongen. Finn sier hastig:
Du farer ille åt i alt. Først gjør du all slags vondt, og etterpå er du så redd at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg.

Kongen svarte leende:
Måg, nå vil jeg sende deg inn til byen; jeg ønsker at du skal forlike bøndene med meg; men om dette ikke skulle gå, vil jeg at du farer til Opplanda og får Håkon Ivarsson til at han ikke går imot meg.

Finn svarte:
Hva vil du love meg om jeg farer denne vågelige ferden. For både trøndere og opplendinger er dine fiender så sterkt, at ingen sendemann fra deg kan komme dit dersom han ikke har seg sjøl å lite på.

Kongen svarte:
Far du, måg, denne sendeferden; for jeg vet at om noen kan få forlikt oss, så er det du, og be så sjøl om det du vil av oss.

Finn sa:
Hold da ditt ord, så skal jeg be om det jeg ønsker. Jeg ber om fred og landsvist for Kalv, min bror, og alle eiendommene hans, og det med at han skal ha samme rang og samme makt som han hadde før han fór fra landet.

Kongen sa ja til alt det Finn sa, og de tok vitner på det og gjorde handslag. Så sa Finn:
Hva skal jeg by Håkon for at han skal gå med på fred med deg. Han er den som har mest å si blant de frendene.

Kongen sa:
Først skal du høre hva Håkon krever for sin part for å gå med på forlik. Så får du fremme min sak så godt du kan; men til slutt skal du ikke nekte ham annet enn kongedømmet.

Siden fór kong Harald sør til Møre og drog til seg folk og ble mannsterk.

46.

Finn Arnesson fór inn til byen og hadde med seg huskarene sine, nær på åtti mann. Da han kom inn til byen, holdt han ting med bymennene. Finn talte på tinget lenge og veltalende og bad bymenn og bønder gjøre alle andre vedtak heller enn det å leve i ufred med kongen sin eller jage ham bort. Han minte dem om hvor mye vondt det hadde kommet over dem etter det de hadde gjort mot den hellige kong Olav. Han sa også at kongen ville bøte for disse drapene slik som de beste og klokeste menn ville dømme. Finn fikk satt det gjennom med talen sin at mennene lovte å la denne saken hvile til de sendemennene kom tilbake som Bergljot hadde sendt til Opplanda til Håkon Ivarsson. Så reiste Finn ut til Orkdalen med de menn som hadde fulgt ham til byen; deretter fór han opp til Dovrefjell og østover fjellet. Finn fór først til sin måg, Orm jarl - jarlen var gift med Sigrid, datter til Finn - og fortalte ham om ærendet sitt.

47.

Siden avtalte de møte med Håkon Ivarsson. Da de møttes, kom Finn fram med ærendet sitt for Håkon, det som kong Harald hadde gitt ham. Det var snart å skjønne på Håkons tale at han syntes han hadde stor plikt på seg til å hevne Eindride, frenden sin. Han sa at han hadde fått melding fra Trondheimen om at han ville få nok hjelp der til å gjøre oppstand mot kongen. Så la Finn fram for Håkon, hvor mye bedre det var for ham å få så stor heder av kongen som han sjøl ville kreve, enn å ta det vågespillet å reise strid mot den kongen som han i forvegen var pliktig til å tjene. Han sa at han nok ville få useier, og da har du forbrutt både gods og fred. Men om du vinner over kongen, da vil du hete drottensviker. Jarlen støttet Finn i denne talen.

Da Håkon hadde tenkt over dette, kom han fram med det han hadde tenkt ut, og han sa:
Jeg vil forlike meg med kong Harald dersom han vil gi meg til ekte sin frenke Ragnhild, datter til kong Magnus Olavsson, med slik medgift som det er sømmelig for henne, og som hun vil ha.

Finn sa at han ville gå med på dette på kongens vegne, og de stadfestet så denne saken seg imellom. Så farer Finn nord igjen til Trondheimen, og da la den seg denne ufreden og uroen, så kongen fikk ha riket sitt i fred innenlands; for nå var hele det forbund knekt som Eindrides frender hadde fått sammen til motstand mot kong Harald.

49.

Åsmund het en mann, som det blir sagt var søstersønn og fostersønn til kong Svein. Åsmund hadde vært så dugelig som noen, og kongen holdt mye av ham. Men da Åsmund ble voksen, ble han snart en stor villstyring og en drapsmann. Dette likte kongen ille og sendte ham ifra seg og gav ham et godt len, så han kunne holde seg og sine folk. Men så snart Åsmund hadde tatt imot kongens gods, drog han mange menn til seg. Da det godset han hadde fått, ikke strakk til for utgiftene hans, tok han mye mer gods som tilhørte kongen. Da kongen fikk greie på dette, stevnte han Åsmund til seg, og da de møttes, sa kongen at Åsmund skulle være i hirden hans, og ikke ha noe følge, og det ble som kongen ville. Da Åsmund hadde vært en liten stund hos kongen, likte han seg ikke der, men rømte derfra ei natt og kom tilbake til sine menn og gjorde enda mer vondt enn før.

Da kongen en gang rei omkring i landet og kom tett ved det sted hvor Åsmund var, sendte han folk som skulle ta Åsmund med makt. Og så lot kongen ham sette i jern og holdt ham slik en stund, og tenkte at på den måten skulle han spakne. Men da Åsmund slapp ut av jernet, rømte han med det samme igjen og fikk tak i folk og hærskip og tok til å herje både utenlands og innenlands; han gjorde et svært hærverk, drepte mange folk og plyndret vidt og bredt. De som var ute for denne ufreden, kom til kongen og klagde for ham over den skade de hadde lidd. Men han svarte:
Hvorfor sier deredette til meg? Hvorfor går dere ikke til Håkon Ivarsson? Han er min landvernsmann her, og han er satt til det å skaffe fred for dere bønder og til å holde vikinger i age. Det ble sagt meg at Håkon var en djerv og modig mann, men nå ser det ut til at han ikke vil komme noen steder hvor det synes å være noen fare på ferde.

Disse kongens ord ble båret til Håkon med mange tillegg.

Da fór Håkon med sine folk for å finne Åsmund, og de møttes med skip. Håkon la straks til kamp, og det ble et hardt og et stort slag. Håkon gikk opp på skipet til Åsmund og ryddet det. Her kom Håkon og Åsmund sjøl til å skifte hogg med hverandre, og der falt Åsmund ; Håkon hogg hodet av ham. Så skyndte Håkon seg til kong Svein og kom til ham nettopp som han satt til bords. Håkon gikk fram for bordet og la hodet på bordet foran kongen, og spurte om han kjente det. Kongen svarte ingenting, men ble blodrød å se på. Så gikk Håkon bort. Kort etter sendte kongen menn til ham og bad ham fare bort fra hans tjeneste.
Jeg vil ikke gjøre ham noe vondt, sa han, men ikke kan jeg passe på alle frendene våre.

50.

Deretter fór Håkon bort fra Danmark og nord til Norge til eiendommene sine. Da var hans frende, Orm jarl, død. Håkons frender og venner ble svært glade over at han kom, og mange gjæve menn gav seg til å arbeide for forlik mellom ham og kong Harald. Enden ble at de forliktes på den måten at Håkon fikk Ragnhild kongsdatter, og kong Harald gav Håkon jarledømme og slik makt som Orm hadde hatt. Håkon svor kong Harald troskapsed til den tjeneste han var skyldig til.

58.

Kong Harald lot reise en kjøpstad øst i Oslo, og der holdt han ofte til, for det var godt for tilførsel der og rik landsbygd omkring. Der satt han godt til for å vernge landet mot danene og likeså for å gjøre hærferd i Danmark. Han hadde ofte det for vane, om han så ikke hadde stor hær ute. Det hendte en sommer at kong Harald la ut med noen lette skip og lite mannskap. Han styrte sør i Viken, og da han fikk god bør, seilte han over havet og under Jylland. Her tok han til å herje, og folket i landet samlet seg og verget landet sitt.

Da styrte kong Harald til Limfjorden og la inn fjorden. Limfjorden er slik at innløpet er som ei smal elverenne, men når en kommer inn i fjorden, er det som et stort hav. Harald herjet der på begge sider, men overalt hadde danene samlet folk imot ham. Da la kong Harald til med skipene sine ved ei lita øy som det ikke bodde folk på. Da de lette etter vann fant de ingenting. Han bad dem leite om det skulle finnes en lyngorm der; da de fant en, kom de til kongen med den. Han lot dem føre ormen til en ild og varme og mase den ut for at den skulle tørste så mye som råd var. så ble en tråd bundet om halen på ormen, og den ble sloppet løs. Den rente da av sted med én gang, og tråden rekte seg av nøstet. Så gikk de etter ormen helt til den krøp ned i jorda. Der bad kongen dem grave etter vann. Så ble gjort, og de fant vann så det ikke skortet.

Kong Harald fikk vite det av sine speidere at kong Svein var kommet med en stor flåte til fjordmunningen; men det gikk seint for ham å komme inn, for bare ett skip kunne fare om gangen. Kong Harald styrte med skipene sine lenger inn i fjorden; der den er beiest, heter det Lusbrei. Der er det et smalt eid lengst inne i vika vest i havet. Dit rodde Harald og hans folk om kvelden. Om natta da det var blitt mørkt, losset de skipene og drog dem over eidet, og alt det hadde de greid før dag, og de hadde gjort skipene i stand for annen gang. Så styrte de nordetter langs Jylland. Da sa de:
Av danenes hender
Harald smatt.

Da sa kongen at neste gang han kom til Danmark, skulle han ha mer folk og større skip. Så seilte kongen nord til Trondheimen.

59.

Om vinteren satt kong Harald i Nidaros. Han lot bygge et skip den vinteren ute på Ørene. Det var et busseskip. Dette skipet ble gjort etter mønster av Ormen lange og utført på alle måter så omhyggelig som mulig. Det var et drakehode forut og krok akter, og nakkene var helt gull-lagte. Det hadde 35 rom og var stort i forhold til det, og det var framifrå vakkert. Kongen lot gjøre all redskapen til skipet av beste slag, både seil og rigg, anker og ankertau. Kong Harald sendte bud om vinteren sør til Danmark til kong Svein at han skulle komme nord til Elv våren etter og møte ham der og slåss, så kunne de siden skifte landene slik at én av dem fikk begge kongerikene.

60.

Den vinteren bød kong Harald ut full leidang fra Norge. Da det ble vår, samlet det seg en stor hær. Da lot kong Harald sette ut det store skipet på Nidelva ; så lot han sette på drakehodene.
Da kvad Tjodolv skald:

Fagre møy! Jeg skipet
så ført fra elv til havet.
Se hvor den ligger for landet
den lange, herlige draken.
Fakset på skinnende ormen
stråler ut over lasta
siden den glei av lunnen.
Gullet på nakkene glimrer.

Så rustet kong Harald skipet og gjorde seg i stand. Da han var ferdig, styrte han ut av elva med skipet. Roingen ble gjort på den aller fineste måten.
Så sier Tjodolv:

Hærføreren kaster lørdag
det lange tjeldet av seg.
Fra byen de fagre kvinner
kunne se ormens side.
Fra Nid den unge kongen
det nye hærskip styrte
vestover, og i sjøen
sveiner med årer plasker.

Kongens hærmenn fører
fast årer i sjøen.
Kvinner som et under
den åreføring finner.
De sterke tjærede årer
ikke går lett i stykker;
i fred kan vi ro skipet.
Slikt roser gjerne kvinner.

Sorg vil mange kjenne
før menn tilbake vender
og løfter sytti årer
i keipene opp av sjøen.
På draken med jernnagler
nordmenn ror på sjøen
i haglvær; der ute var det
som så du en ørnevinge.

Kong Harald styrte med hæren søretter langs land, og han hadde ute full leidang både av mannskap og av skip. Da de vendte øst mot Viken, fikk de sterk motvind, og flåten lå omkring i havnene både ved utøyer og inne i fjordene. Så sier Tjodolv:

Le og ly av skogen
søker skipets glatte stavner.
Med hærskip rundt om landet
leidangs høvding det stenger.
I hver vik bak skjær og øyer
skip fra flåten ligger.
Ly må høybrynjet skipsstavn
bak lave eidene søke.

I disse sterke stormene som kom på dem, trengte det store skipet gode ankergreier.
Så sier Tjodolv:

Kongen lar stavnen bryte
mot høye bølger ved Læsø.
Han nytter ut skipets trosser
til de ikke mer det klarer.
Ankerne lider i stormen;
aldri så stor en jernkrok
blir gnagd opp av harde steiner;
stygge uvær den tærer.

Da de så fikk bør, styrte kong Harald med hæren øst til Elv og kom dit om kvelden.
Så sier Tjodolv:

Djervt til Gautelv Harald
haster fram å komme.
Om natta nær ved grensa
Norges konge ligger.
Ved Tumla kongen holder
et ting; der Svein og Harald
til glede for ravnen skal møtes,
med mindre danene svikter.

61.

Da danene fikk vite at nordmannshæren var kommet, rømte de alle som kunne komme til. Nordmennene fikk høre at danekongen også hadde en hær ute, og at han lå sør ved Fyn og Smålanda. Da kong Harald spurte at kong Svein ikke ville møtes med ham eller holde kamp med ham slik det var avtalt, gjorde han på samme måte som før, lot bondehæren fare hjem, men hadde mannskap på halvannet hundre skip ; med denne hæren seilte han sør langs Halland og herjet vidt omkring. Han la med hæren sin inn i Lovefjorden og herjet opp i landet der. Kort etter kom Svein mot dem med daneflåten, han hadde trehundre skip. Da nordmennene så hæren, lot kong Harald blåse sammen sin hær. Mange sa det at de skulle rømme unna, og at det var uråd å slåss. Da svarte kongen:
Før skal vi falle alle sammen, den ene oppå den andre, før vi skal rømme.

Så sier Stein Herdisson:

Høvding med haukemotet
høyt sa det han tenkte.
Her kan vi ikke vente
videre skånsel, sa kongen.
Så, ropte navngjetne høvding,
heller enn gi oss vi faller
den ene oppå den andre.
Alle mann greip til våpen.

Siden lot kong Harald ordne flåten til å gå mot fienden ; og han la fram den store draken midt i flåten.
Så sier Tjodolv:

Vennegavenes giver
som gjerne gav ulven føde,
fram lot føre draken
fremst i spissen for hæren.

Dette skipet hadde et stort og ypperlig mannskap.
Så sier Tjodolv:

Fyrsten, vyrk om trygghet,
bad fylkingen stå modig.
Hærmenn skjold langs sida
som i skjoldborg stilte.
Manndåds modige leder
lukket den sterke draken
med skjold der utenfor Nissan;
det ene tok i det andre.

Ulv stallare la skipet sitt på den ene sida av kongsskipet; han sa til mennene sine at de skulle legge skipet vel fram. Stein Herdisson var på skipet til Ulv. Han kvad:

Ulv, stallar hos kongen,
egget oss alle kraftig
da langspyd ristet der ute,
og hærskip rodde til striden.
Da bad den uredde vennen
til vise kongen oss legge
skipet hans godt fram med kongen;
karene svarte med jarop.

Håkon Ivarsson jarl lå ytterst i den ene fylkingarmen, og mange skip fulgte ham, og mannskapet der var vel rustet. Ytterst i den andre armen lå trønderhøvdingene; det var også en stor og vakker hær.

62.

Kong Svein ordnet også sin flåte. Han la skipet sitt imot kong Haralds skip midt i flåten, og nærmest ham la Finn jarl fram skipet sitt. Nærmest ham satte danene alt det mannskap som var modigst og best væpnet. Siden bandt de sammen skipene midt i flåten på begge sider. Men fordi flåten var så stor, var det en mengde skip som fór løse, og da la hver og en fram sitt skip som han hadde mot til ; og dette var svært ujamt. Enda forskjellen i folke- styrke var svært stor, hadde likevel begge parter en veldig hær. Kong Svein hadde seks jarler i sin hær.
Stein Herdisson sier så:

I fare hersedrotten
hugsterk ut seg kastet,
med halvannet hundre langskip
han på danene ventet.
Og så kom Lejre-kongen
lysten etter striden,
tre hundre hærskip fulgte
ham over sjøen til slaget.

63.

Kong Harald lot blåse hærblåst så snart han hadde gjort ferdig skipene, og så lot han mennene sine ro fram til strid. Så sier Stein Herdisson:

For Svein la Harald
en hindring ved elveosen.
Motstand gjorde fyrsten,
om fred bad han ikke.
Med sverd ved side kongsmenn
til kamp ved Halland rodde.
Fra heite sår fikk blodet
fosse ut i sjøen.

Så tok kampen til, og den ble hard og kvass. Begge konger egget folkene sine.
Så sier Stein Herdisson:

Begge de djerve konger
brydde seg ikke om skjoldvern,
de bad hærmenn skyte
og hogge;
hær tett ved hær var fylket.
I lufta fløy piler og steiner,
og sverdet av blod dryppet.
For menn som var kåret
til døden,
gjorde dette ende på livet.

Det var seint på dag slaget tok til, og det holdt på hele natta. Kong Harald skjøt lenge med bue.
Så sier Tjodolv:

Almbuen natta igjennom
opplandske kongen spente.
Piler lot djerve kongen
drive mot skjoldene hvite.
Dødssår gav der til bønder
den blodige odden på pila.
Der piler sto fast i skjoldet,
spydkast fra kongen økte.

Håkon jarl og den styrke som fulgte ham, bandt ikke sammen skipene sine, men rodde imot de danske skipene som lå løse. Han ryddet hvert skip som han hengte seg fast ved. Da danene skjønte det, drog hver av dem sitt skip bort derifra hvor jarlen kom, men han fulgte etter danene når de veik unna, og det var nær ved at de ville ta flukten. Da rodde det ei skute bort til jarlsskipet, og fra den ble det ropt på jarlen og sagt at den ene fylkingen til kong Harald holdt på å gi seg, og at mange av deres folk hadde falt. Da rodde jarlen dit og gikk hardt på, så danene måtte dra seg tilbake.
Slik fór jarlen hele natta og var med der det trengtes mest, og hvor han så kom, kunne ingenting stå seg imot ham. Håkon rodde ytterst mens slaget stod på. Mot slutten av natta tok hovedmengden av danene til å flykte; for da hadde kong Harald med sitt følge gått opp på skipet til kong Svein, og han ryddet skipet så fullstendig at alle mann falt unntatt de som hoppet over bord.
Så sier Arnor Jarlaskald:

Den uredde Svein gikk ikke
uten grunn ifra snekka;
på hjelmen kom harde malmen;
slik mener jeg at det gikk til.
Ordsnare jute-venns farkost
folketom først måtte flyte,
før høvdingen tok til å flykte
fra sine falne hirdmenn.

Da kong Sveins merke hadde falt, og skipet var tomt for folk, flyktet alle hans menn, og noen falt. Men på de skipene som var bundet sammen, hoppet mannskapet over bord. Somme kom seg over på andre skip, som var løse. Da rodde de bort alle de av Sveins menn som kunne. Det ble et forferdelig mannefall. Der kongene sjøl hadde kjempet, og de fleste skipene var bundet i hop, der lå det, igjen mer enn sytti av skipene til kong Svein.
Så sier Tjodolv:

Den gjæve Sognekongen
skal i en snartur på èn gang
Sveins menns herlige langskip
sytti i tallet ha ryddet.

Kong Harald rodde etter danene og forfulgte dem. Men det var ikke lett, for båtene lå så tett at det var så vidt en kunne komme fram. Finn jarl ville ikke flykte, og han ble tatt til fange. Han hadde svakt syn.
Så sier Tjodolv:

Svein vant ikke seier
skjønt seks danske jarler
i én og samme kampen
kraftig kjempet for ham.
Finn Arnesson, kampsterk,
midt i fylkingen fanget
ble, fordi han uredd
ikke sitt liv ville berge.

64.

Håkon jarl lå etter med skipet sitt mens kongen og resten av hæren dreiv på å forfølge fienden, for jarlsskipet kunne ikke komme fram for de skipene som lå i vegen. Da kom det roende en mann med en vid hatt. Han ropte opp på skipet:
Hvor er jarlen?

Jarlen var i forrommet og stoppet blodet på en mann. Jarlen så på mannen med hatten og spurte ham hva han het. Vandråd er her; tal du med meg, jarl.

Jarlen bøyde seg utover relinga til ham. Da sa mannen i båten:
Jeg vil ta imot livet av deg om du vil gi meg det.

Jarlen reiste seg opp og ropte på to av sine menn, som begge var hans kjære venner, og sa:
Gå i båten og før Vandråd til lands; følg ham så til Karl bonde, min venn. Si ham det til kjenningstegn at han skal la Vandråd få den hesten som jeg gav Karl i forgårs, og at han skal gi ham sin egen sal og sin sønn til følge.

Så gikk de ned i båten og tok til årene, Vandråd styrte.
Dette var i grålysningen. Da var også ferdselen størst av skip, som rodde til lands, og somme ut på havet, både små og store skip. Vandråd styrte der han syntes det var rommeligst mellom båtene. Når et av nordmennenes skip rodde nær dem, sa jarlsmennene hvem de var, og alle lot dem da fare dit de ville. Vandråd styrte fram langs med stranda og la ikke til lands før de kom forbi den store mengden av skip. Så gikk de opp til Karls gard, og da tok det til å lysne. De gikk inn i stua; der var Karl nettopp på kledd. Jarlsmennene fortalte ham ærendet sitt. Karl sa at de først skulle få seg mat, han lot sette bord fram til dem og gav dem vann til å vaske seg. Da kom kona inn i stua og sa straks:
Det er da underlig også at vi aldri skal få søvn eller ro i natt for skrik og ståk.

Karl svarte:
Vet du ikke at kongene har holdt slag i natt?

Hun spurte: Hvem har vunnet?

Karl svarte:
Nordmennene har fått seier.

Da har han nok flyktet, kongen vår, sier hun.

Karl svarte:
Folk vet ikke om han har fløyktet eller falt.

Hun sa:
Det er en stakkar til konge vi har; han er både halt og redd.

Da sa Vandråd:
Kongen er nok ikke redd, men han er ikke seiersæl.

Vandråd vasket seg sist; og da han tok handkledet, tørket han seg midt på det. Kona i huset tok handkledet og reiv det fra ham og sa:
Lite folkeskikk har du; det er bare en bondetamp som væter hele duken på én gang.

Vandråd svarte:
Slik får jeg det nok en gang igjen, at jeg kan tørke meg midt på handkledet.

Så satte Karl et bord for dem, og Vandråd satte seg i midten. De spiste en stund, og så gikk de ut. Da var hesten ferdig, og sønn til Karl skulle følge med, og han hadde en annen hest. Så rei de bort til skogen, men jarlsmennene gikk til båten sin og rodde ut til jarlsskipet.

65.

Kong Harald og hans folk forfulgte ikke langt, men rodde tilbake til skipene som lå der uten folk. Da undersøkte de alle som hadde falt. På kongsskipet var det en mengde døde menn, men ikke fant de liket av kongen, enda de mente å vite at han hadde falt. Kong Harald lot stelle om likene til, mennene sine, og binde om sårene hos dem som trengte det. Etterpå lot han føre til lands likene til Sveins menn, og han sendte bud til bøndene at de skulle jorde likene. Så lot han skifte hærfanget; han ble der ei tid. Så fikk han høre at kong Svein var kommet til Sjælland, og at hele den hæren som hadde flyktet fra slaget, var kommet til ham, og mye annet folk, så han hadde fått en veldig stor hær.

68.

Kong Harald satt i Oslo vinteren etter Nissan slaget. Om høsten da flåten kom sør fra, ble det snakket og fortalt mye om det slaget som hadde vært ved Nissan om høsten. Hver og en som hadde vært med, syntes han hadde noe å fortelle. Det var en gang at det satt noen menn i ei lita stue og drakk og var svært pratsomme. De talte om Nissan-slaget og om hvem som hadde vunnet størst ære der. Alle var enige om at det at ingen mann hadde vært slik der som Håkon jarl, han var våpendjervest, og han var modigst, han hadde mest lykke med seg, og det ble til størst hjelp det han gjorde, og han vant seieren! Kong Harald var der ute i gården og talte med noen menn. Da gikk han bort til stuedøra og sa:
Her vil nok noen hver hete Håkon, og så gikk han sin veg.

69.

Om høsten fór Håkon jarl til Opplanda og var der om vinteren i riket sitt. Han var meget vennesæl blant opplendingene. Da det lei utpå våren, satt det en gang noen menn og drakk, og talen gikk på ny om Nissan-slaget; noen roste Håkon jarl svært, men noen drog fram andre ikke mindre. Da de hadde talt sammen en stund, var det en mann som svarte:

Det kan nok være at flere menn har kjempet djervere ved Nissan enn Håkon jarl; men likevel har det ikke vært noen der som har hatt lykken med seg slik som han, etter det jeg forstår. De sa at det største hell han hadde, var det at han hadde fått jagd på flukt så mange av danene.

Da svarte den samme mannen:
Enda større hell hadde han i det at han gav kong Svein livet.

Da svarte en:
Det vet du ikke noe visst om, det du der sier.

Han svarte:
Det har jeg god greie på, for han har fortalt meg det sjøl, han som satte kongen i land.

Men da var det som det ofte er sagt, at mange er kongens ører.

Dette ble fortalt til kongen, og med en eneste gang lot kongen ta mange hester og rei straks om natta med to hundre mann. Han rei hele natta og dagen etterpå. Da kom det ridende mot dem noen menn som skulle til Oslo med mjøl og malt. Det var en mann som het Gamal som var i følget til kongen. Han rei bort til en bonde som han kjente. De talte sammen alene, og Gamal sa:
Jeg skal betale deg for at du rir så hardt du kan på de korteste lønnvegene som du kjenner, like til Håkon jarl. Si til ham at kongen vil drepe ham, fordi kongen nå har greie på at jarlen har hjulpet kong Svein i land ved Nissan.

De gjorde avtale om dette.

Denne bonden rei og kom til jarlen, som satt og drakk og ikke hadde gått til sengs. Da bonden hadde sagt ærendet sitt, stod jarlen straks opp med alle sine menn. Jarlen lot føre bort alt løsøre fra garden til skogen; alle mennene var også borte fra garden da kongen kom. Han ble der om natta. Men Håkon jarl rei sin veg og kom fram øst i Sveavelde til kong Steinkjell og var hos ham om sommeren. Siden vendte kong Harald tilbake til byen. Om sommeren fór han nord til Trondheimen og var der om sommeren ut, men om høsten fór han øst i Viken igjen.

70.

Håkon jarl reiste straks om sommeren tilbake til Opplanda da han hadde fått greie på at kongen hadde reist nordover. Han ble der helt til kongen kom sørover. Så fór jarlen øst til Värmland og var lenge der om vinteren. Kong Steinkjell gav jarlen styringen der. Da det lei utpå vinteren, fór han vest til Romerike, og han hadde en stor hær som gøter og vermer hadde gitt ham.
Da tok han inn sine landskylder og de skatter av opplendingene som han hadde rett til. Så tok han øst igjen til Götaland og var der om våren. Kong Harald satt i Oslo om vinteren og sendte menn til Opplanda for at de skulle kreve inn skatter og landskyld og bøter til kongen. Men opplendingene sa at all den skyld som de hadde plikt å betale, ville de betale og gi til Håkon jarl så lenge han var i live, og han ikke hadde forbrutt liv eller rike, og kongen fikk ingen landskyld derfra den vinteren.

72.

Kong Harald var i Viken om sommeren, men han sendte menn til Opplanda etter skatt og skyld som han skulle ha der. Bøndene ville ikke betale, men sa at de ville la alt vente til Håkon jarl kom til dem. Da var Håkon jarl oppe i Götaland og hadde en stor hær. Da det lei på sommeren, styrte kong Harald sør til Konghelle. Der tok han alle de lette skipene han kunne få tak i, og styrte opp etter Göta älv. Han lot dra skipene over land ved fossene og førte dem opp i innsjøen Vänern. Siden rodde han øst over innsjøen dit han hadde fått greie på at Håkon jarl var. Men da jarlen hadde fått nyss om kongens ferd, drog han nedover fra landet, og ville ikke at kongen skulle herje skulle herje der. Håkon jarl hadde en stor hær som gøtene hadde gitt ham.
Kong Harald la opp i ei elv med skipene sine, og så gjorde han landgang, men han lot noe av hæren bli igjen til å holde vakt ved skipene. Kongen sjøl rei og noen til, men mange flere gikk. De måtte fare over en skog, og så var det noen myrer fulle av kratt, og så et holt. Da de kom opp i holtet, fikk de se hæren til jarlen. Da var det ei myr imellom dem. De fylkte da hæren på begge sider. Da sa kongen at hans hær skulle bli oppe på bakken.
La oss først prøve om de vil falle over oss. Håkon har ikke lyst til å vente, sier han.

Det var frost i været og noe snødrev. Harald og hans folk satt under skjoldene sine, men gøtene hadde lite klær på, og det ble kaldt for dem. Jarlen bad dem vente til kongen gikk på, og de alle stod jevnhøyt. Håkon jarl hadde de merker som kong Magnus Olavsson hadde hatt.

Lagmannen hos gøtene het Torvid; han satt til hest, og tømmen var bundet til en påle som stod i myra. Han talte og sa:
Det vet Gud at vi har en stor hær og djerve karer. La kong Steinkjell få høre at vi har hjulpet den gode jarlen vel. Det vet jeg at om nordmennene går på oss, vil vi ta traust imot dem. Men om ungguttene murrer og ikke vil bli stående, så la oss ikke renne lenger enn hit til bekken. Om ungguttene skulle murre enda mer, som jeg vet at de nok ikke gjør, la oss da ikke renne lenger enn til haugen her.

I det samme sprang nordmannshæren opp og satte i hærrop og slo på skjoldene sine. Da toh gøtehæren til å rope. Men hesten til lagmannen ble skremt av hærropet, og rykte til så hardt at pålen røk opp og fór forbi hodet til lagmannen. Han ropte:
Måtte du få ei ulykke slik du skyter, nordmann!

Og dermed rei lagmannen av sted i trav.

Kong Harald hadde før talt til mennene slik:
Vi skal nok gjøre bråk og skrik om oss, men likevel skal vi ikke gå utfor bakken før de kommer hit til oss,

og slik gjorde de. Men så snart hærropet tok til, lot jarlen bære fram merket sitt. Da de kom under bakken, veltet kongsmennene seg ned på dem. Da falt med én gang en del av jarlens hær, og en del flyktet. Nordmennene forfulgte dem ikke langt fordi det var i kveldinga. Der tok de Håkon jarls merke og så mye våpen og klær som de kunne få tak i. Kongen lot bære framfor seg begge merkene da han gikk ned bakken. De talte seg imellom om jarlen kanskje hadde falt; men da de rei gjennom skogen, kunne de bare ri en og en. Da kom det en mann ridende over vegen og kjørte et kastespyd gjennom ham som bar merket til jarlen. Han greip merkestanga og rei av sted med merket i fullt trav den andre vegen i skogen.
Da dette ble meldt til kongen, sa han:
Jarlen lever; gi meg brynja mi.

Kongen rei om natta til skipene sine; mange sa at jarlen hadde hevnet seg.
Da kvad Tjodolv:

Steinkjells menn som skulle
den stridsglade jarlen hjelpe,
til Hel er gitt; det voldte
den veldige, sterke kongen.
Da Håkon helt måtte gi opp
håpet om hjelpen derfra,
drog han seg fort tilbake,
sier de som vil pynte på saken.

Resten av natta var kong Harald om bord på skipene sine, men om morgenen da det ble lyst, hadde isen lagt seg så tjukk alle steder omkring skipene at en kunne gå rundt omkring dem. Da bad kongen mennene sine at de skulle hogge i stykker isen fra båtene og ut til vannet. Det gikk da noen og tok til med å hogge i stykker isen. Magnus, sønn til kong Harald, styrte det skipet som lå nederst i elveosen og nærmest ut til vannet. Da de hadde hogd i stykker isen nesten helt ut, sprang det en mann ut etter isen der som de skulle hogge, og han tok til å hogge i isen som han skulle være vill eller gal. Da sa en mann:
Det er nå som så ofte før at det er ingen det er så god hjelp i, hva han så tar seg til, som Hall Kodrånsbane; se bare hvordan han hogger isen.

På skipet til Magnus var det en mann som het Tormod Eindridason. Da han hørte nevne Kodrånsbane, sprang han på Hall og hogg ham banehogg. Kodrån var sønn til Gudmund Eyjolvsson, og Valgjerd, søster til Gudmund, var mor til Jorunn, som igjen var mor til Tormod. Tormod var årsgammel da Kodrån ble drept, og han hadde aldri sett Hall Otryggsson før da. Da var isen hogd opp ut til vannet, og Magnus la ut til skipet sitt og satte straks seil vestover vannet, men kongsskipet lå innerst i råka og kom ut sist. Hall hadde vært i kongens følge, og kongen holdt mye av ham; nå var han svært harm. Det varte lenge før kongen kom til havn; da hadde Magnus sloppet drapsmannen til skogs og bød bøter for ham. Det var nær ved at kongen hadde gått imot Magnus og hans menn, før vennene deres kom og fikk dem forlikt.

Håkon married Ragnhild Magnusdatter about 1062. Ragnhild (daughter of Magnus Olavsen, "Magnus 1") was born about 1038; died after 1070 in Orkenøyene, Skottland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1093, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Magnus ble tatt til konge av det overveiende flertall av fylkene i det nordlige Norge, men Opplanda valgte Håkon Toresfostre, sønn til Magnus Haraldsen.
Håkon døde like etter, men den flokken han hadde, samlet seg om fosterfaren Steigar-Tore og gikk i strid mot kongen. Magnus vant og var siden enekonge fra 1094.

Han hadde konflikt gående med svenskekongen Inge Steinkjellsson om riksgrensen, ble forlikt etter megling av kong Erik Eiegod av Danmark i 1101 i Konghelle.
Da giftet Magnus seg med Inges datter Margrethe, kalt fredkull' av den grunn.

Reiste på hærferd til Skottland og øyene, tok svært hærfang og underla seg mye land, bl.a. Ongulsøy (Anglesey) i Bretland, Orknøyene, Suderøyene og Man.

Tilnavnet Berrføtt fikk Magnus fordi han og hans menn gikk med skotsk drakt med kort kjortel.
Det er også sagt at navnet kom av at han skal ha måttet gå barbeint over glødende kull for å bevise sin kongelige byrd.

Dro på nytt krigstokt mot øyene i vest i 1102, og på hjemvei falt Magnus på hærferd til Irland i slag/landgang i Ulster.

Gift med:

1. NN: sønn Øystein.

2. Tora: sønn Sigurd Jorsalfare.

3. Sigrid Saksesdatter: sønn Olav.

4. Margret Ingesdatter fra Svitjod, (Fredkulla).

5. NN: fra Irland, mor til Harald 4.

6. Tora Saksesdotter: Sigurd Slembe.

Den siste viking av de norske konger.

Ifølge Snorre skal Krigs-Magnus ha sagt:
Konger skal en ha til ære, ikke til et langt liv.

Fra Magnussønnenes saga:

Snorre skriver:

1.
Etter kong Magnus Berrføtts fall tok sønnene hans kongedømme i Norge, Øystein, Sigurd og Olav. Øystein fikk norddelen av landet og Sigurd sørdelen. Da var kong Olav bare fire eller fem år; og den tredjeparten som han fikk, styrte de to andre sammen. Sigurd var tretten eller fjorten år da han ble tatt til konge, og Øystein var ett år eldre. Kong Sigurd lot datter til irekongen bli igjen vest for havet. Da Magnussønnene ble tatt til konger, kom de hjem igjen de menn som hadde reist ut med Skofte Ogmundsson, noen fra Jorsalaheim og noen fra Miklagard. De ble navngjetne vidt og bredt og hadde all slags nytt å fortelle. På grunn av disse nyhetene fikk en mengde mennesker i Norge lyst på en slik ferd. Det ble fortalt at i Miklagard fikk nordmenn som ville ta tjeneste i hæren, en mengde penger. De bad kongene at en av dem, Øystein eller Sigurd, skulle være med og være høvding for de menn som ville med i utferden. Kongene sa ja til dette, og sammen kostet de alt i stand til ferden. Mange stormenn, både lendmenn og mektige bønder, rådde seg til å være med på ferden. Da alt var ferdig, ble det avgjort at Sigurd skulle fare, men Øystein skulle styre landet for dem begge.

2.
Ett år eller to etter kong Magnus Berrføtts fall, kom Håkon, sønn til Pål jarl, vest fra Orknøyene. Kongene gav ham jarledømme og styring på Orknøyene, slik som jarlene hadde hatt før ham, Pål, hans far, og Erlend, hans farbror. Håkon fór vestover igjen til Orknøyene.

3.
Fire år (riktigere fem) etter kong Magnus' fall drog kong Sigurd med hæren sin fra Norge; da hadde han seksti skip. Så sier Torarin Stuttfell:

Så mange talte
det modige mannskap
som kom sammen,
mot kongen trofast,
at seksti hærskip,
herlig bygd,
etter Guds vilje
glei ut herfra.
Sigurds ferd fra landet.

Kong Sigurd seilte om høsten til England; da var Henrik, sønn til Vilhjalm Bastard, konge der. Kong Sigurd var der om vinteren. Så sier Einar Skulason:

Mot vest med den store hæren
den hardføre kongen styrte.
Så bar da skipet til høvdingen
på bølgen fram til England.
Der lot den stridsglade kongen
stavnene hvile om vinteren.
Aldri kan av hærskip
bedre høvding stige.

4.
Våren etter seilte kong Sigurd med hæren vest til Valland og kom fram om høsten til Galizeland og var der den neste vinteren. Så sier Einar Skulason:

Folkekongen som rådde
for rike gjævest på jorden,
i Jakobsland sitt tilhold
tok så neste vinter.
jeg hørte at hærkongen straffet
svikferd fra frekke jarlen.
blod den raske høvding
hærfuglen gav å drikke.

Dette gikk slik for seg at den jarlen som rådde for landet, gjorde avtale med kong Sigurd at jarlen skulle la Sigurd få kjøpe mat hele vinteren; dette førte han ikke fram lenger enn til jul, men da ble det vondt for mat, for landet er magert og et dårlig matland. Da fór kong Sigurd med en stor hær til det kastellet som jarlen hadde, men jarlen flyktet unna, for han hadde få folk. Kong Sigurd tok en mengde mat og mye annet hærfang og førte det til skipene sine. Så gjorde han seg ferdig til å reise derifra og seilte langs med Spania. Da kong Sigurd seilte langs Spania, hendte det at noen vikinger som var ute etterhærfang, kom imot ham med en galeiflåte. Men kong Sigurd la til strid med dem, og dette var det første slaget mot hedninger, og han tok åtte galeier fra dem.
Så sier Halldor Skvaldre:

Elendige vikinger styrte
mot veldige kongen til møte.
Men i striden høvdingen felte
for fote fiender mange.
Hæren greide å rydde
raskt åtte galeier.
Stor var haugen av falne.
Hærfang vant vennesæl høvding.

Siden styrte kong Sigurd til et kastell som heter Sintra, og der kjempet han det andre slaget. Det er i Spania. Der satt hedenske folk (maurere) og herjetpå kristne. Han tok kastellet (sammen med grev Henrik av Portugal) og drepte alle sammen der fordi de ikke ville la seg kristne. Han tok gods der også.
Så sier Halldor Skvaldre:

Nå nevner jeg kongens storverk,
som han i Spania gjorde.
Djervt mot Sintra-kastellet
stormet den storgjæve høvding.
Her av den harde kongen
hærmenn fikk stor skade,
fordi de nektet å ta mot
den rette tro, som han bød dem.

5.
Etter det seilte kong Sigurd med hæren til Lisboa; det er en stor by i Spania, halvt kristen og halvt hedensk. Det er skillet mellom det kristne Spania og det hedenske Spania. Hedenske er alle de bygder som ligger vest (sør) for den. Der hadde kong Sigurd det tredje slaget med hedninger, og der fikk han seier. Han vant også stort hærfang. Så sier Halldor Skvaldre:

Den tredje seier vant du,
tapre kongeætling
da til land du styrte
der byen Lisboa ligger.

Så styrte kong Sigurd med hæren vest (sør) for det hedenske Spania og la til ved en borg som heter Alkasse, og der hadde han det fjerde slaget med hedenske menn. Han vant borgen og drepte mange folk der, da han ødela borgen. Der fikk de en umåtelig mengde gods.
Så sier Halldor Skvaldre:

Ute ved Alkasse
ønsket du - så jeg hørte -
hærfører, fjerde gangen
å gå i harde striden.
Og likeså dette :
Jeg har hørt at sorgen rammet
de hedenske kvinner i borgen
da mennene måtte flykte
for den djerve fiendehæren.

6.
Så holdt kong Sigurd fram med ferden og seilte til Norvasund. I sundet møtte han en stor vikingflåte, og kongen la til slag mot dem. Der hadde han det femte slaget og vant seier.
Så sier Halldor Skvaldre:

I blod å farge du vågde
øst for Norvasund våpen.
Hjelp sendte Gud; til friske
sår fikk ravnen flyge.

Siden seilte kong Sigurd på sørsida langs Serkland, og kom til den øya som blir kalt Forminterra. Der hadde en stor flokk hedenske blå menn slått seg ned i en heller, og de hadde satt en stor steinvegg for helleråpningen. De herjet vidt og bredt i landet og førte alt hærfang til helleren. Kong Sigurd gjorde landgang på denne øya og gikk til helleren, men den var i et berg, og det var høyt å gå opp til steinveggen ved helleren, og berget lutet fram over steinveggen. Hedningene verget steinveggen, og var ikke redde for våpnene til nordmennene, for de kunne kaste stein og våpen ned på nordmennene under føttene sine. Nordmennene ville heller ikke gå opp når det var slik. Så tok hedningene pell og andre dyre ting og bar ut på veggen og svingte med dem mot nordmennene. De ropte til dem og egget dem, og sa de hadde ikke mot i livet.
Da fant kong Sigurd på råd. Han lot ta to skipsbåter, slike som blir kalt barker, og han lot dem dra opp på berget og over helleråpningen; han lot binde digre tau under alle spantene og om stavnene. Så gikk det så mange mann opp i dem som det var rom til, og så firte de båtene ned framfor helleren med reip. så skjøt de som var i båtene og kastet stein, så hedningene måtte dra seg tilbake fra steinveggen. Så gikk kong Sigurd opp i berget under steinveggen med hæren sin, de brøt i stykker veggen og kom på den måten opp i helleren. Men hedningene rømte inn bak en steinvegg som var satt tvert over helleren. Da lot kongen bære inn i helleren store stokker og gjøre et stort bål i helleråpningen, som de tente ild på. Da ilden og røyken nådde hedningene, lot noen av dem livet, og noen gikk imot våpnene til nordmennene, og alle sammen ble drept eller brent. Der fikk nordmennene det største hærfang som de hadde tatt på denne ferden.
Så sier Halldor Skvaldre:

Stridslystne fredsbryter
snart fikk se
framfor stavnen
Forminterra.
Der hær av blåmenn
før bane de fikk,
måtte egg
og ild tåle.
Og likeens dette:
Hærkonge, du lot barker
ned for berget fire.
Høvdingens verk mot serker
er blitt spurt så vide.
Oppover bratte berget
brøt du deg fram, kriger.
Mot folkefylte heller
med følget ditt du trengte.

Dessuten sier Torarin Stuttfell:

Stridsklok kongen
bad karene
dra opp på berget
to beksvarte båter.
Ved reip ble de firet
nedover fjellet
fulle av hærmenn
for helleråpning.

7.
Siden fór kong Sigurd lenger fram og kom til ei øy som heter Iviza. Der holdt han slag og vant seier. Det var det sjuende slaget. Så sier Halldor Skvaldre:

Hederomkranset høvding
med hærskip kom til Iviza.
Den gjæve kongen hadde
stor hug til kamp å komme.

Etter dette kom kong Sigurd til ei øy som heter Manork. Der hadde de det åttende slaget med hedenske menn, og fikk seier. Så sier Halldor Skvaldre:

Åttende slaget ble siden
utstridd på grønne Manork.
Den prektige kongehæren
pilene farget røde.

8.
Om våren kom kong Sigurd til Sikiløy og slo seg til lenge der. Da var Rodgeir (Roger II) hertug der. Han tok vel imot kongen og bad ham til gjestebud. Kong Sigurd kom dit og mange mann med ham. Der fikk han en herlig mottagelse, og hver dag ved gjestebudet stod hertug Rodgeir og vartet opp ved bordet til kong Sigurd. Da de hadde tatt bad sjuende gjestebudsdagen, tok kong Sigurd hertugen i handa og førte ham opp i høgsetet og gav ham kongsnavn og rett til å være konge over Sikiløy-riket; før hadde det vært jarler over det riket.

9.
Rodgeir, konge over Sikiløy, var en svært mektig konge. Han vant hele Pul og la også under seg mange storøyer i Grekenlandshavet. Han ble kalt Rodgeir den mektige. Hans sønn var Vilhjalm, konge på Sikiløy; han hadde lenge hatt stor ufred med keiseren i Miklagard. Kong Vilhjalm hadde tredøtre, men ingen sønn. Han giftet den ene dattera si med keiser Henrik (Henrik VI), sønn til Fredrik (Barbarossa), som nå er keiser i Roma. Den andre dattera til kong Vilhjalm ble gift med hertugen av Kipr, og den tredje ble gift med flåtehøvdingen Margrit. Keiser Henrik drepte dem begge to. Datter til Rodgeir, konge på Sikiløy, ble gift med Manule, keiser i Miklagard. Deres sønn var keiser Kirjalaks (Alexios II).

10.
Om sommeren seilte kong Sigurd ut over Grekenlandshavet til Jorsalaland. Så drog han opp til Jorsalaborg og møtte der jorsalakongen Baldvine. Kong Baldvine tok overmåte vel imot kong Sigurd og rei med ham ut til elva Jordan og tilbake til Jorsalaborg.
Så sier Einar Skulason:

I Grekenlandshavet høvding
lot havkalde skipet duve -
det er ikke småting som skalden
kan synge om kongens storferd
til han fikk landfestet skipet
ved store og vide Akersborg.
Hele hæren med kongen
hilste den morgen med glede.
Jeg nevner at kampglade konge
kom til Jorsala-byen;
under den vide himmel
hævere høvding fins ei.
I Jordans rene bølger
badet den gavmilde fyrsten.
Alle som hørte om det,
høyt måtte prise dåden.

Kong Sigurd oppholdt seg lenge i Jorsalaland utover høsten og førstningen av vinteren.

11.
Kong Baldvine gjorde et flott gjestebud for kong Sigurd og mange av mennene hans. Da gav kong Baldvine kong Sigurd mange helligdommer, og med samtykke av Baldvine og patriarken ble det tatt en spon av det hellige kors, og begge to svor ved helligdommen at dette tre var av det hellige kors som Gud sjøl var pint på. Etterpå ble denne helligdommen gitt til kong Sigurd på det vilkår at han og tolv andre menn med ham svor på at han skulle fremme kristendommen av all sin makt, og reise en erkebispestol i landet om han kunne, og at korset skulle være der den hellige kong Olav hvilte, og han skulle innføre tiende, og sjøl gi tiende.
Kong Sigurd fór siden til skipene sine i Akersborg. Da rustet også kong Baldvine hæren sin for å fare til Syrland til en by som heter Sætt; den borgen var hedensk. Kong Sigurd fulgte med ham på den ferden. Da kongene hadde holdt byen kringsatt ei kort tid, gav de hedenske menn seg, og kongene vant byen (19.desember 1110), men hærmennene fikk alt det andre hærfanget. Kong Sigurd gav kong Baldvine hele borgen.
Så sier Halldor Skvaldre:

Den hedenske byen vant du
med velde, men bort du gav den,
gavmilde kriger! Alltid
du ære vant i kampen.
Einar Skulason sier også om dette :
Dølenes konge tok Sidon,
slikt kan nok karene minnes.
Slynger tok da sterkt til
å svinge seg i striden.
Stridsmannen brøt en festning
som faretruende stod der.
Sverdene ble farget røde,
fyrsten fikk gledelig seier.

Deretter fór kong Sigurd til skipene sine og laget seg til å fare bort fra Jorsalaland. De seilte nordover til øya som heter Kipr, og kong Sigurd slo seg ned der en stund. Siden fór han til Grekenland og la seg med hele flåten ute ved Engelsnes, og der lå han en halv måned. Hver dag var det rask bør til å seile nordover havet med, men han ville bie på bidevind, så de kunne strekke seilene langs etter skipet, fordi alle seilene hans var kledd med pell både på den sida som snudde fram, og den som snudde bak, for verken de som var forut, eller de som var akter på skipet, ville se det som var minst vakkert på seilene.

12.
Da kong Sigurd seilte inn til Miklagard, seilte han nær land. Overalt oppe i land der er det byer, kasteller og landsbyer, så det ikke noe sted er slutt på dem. Fra land så de alle de spente seilene som fulgte tett på hverandre, så det så ut som et gjerde. Alle folk stod ute, så de kunne se på kong Sigurds seiling. Også keiser Kirjalaks (Alexios I) hadde fått vite om kong Sigurds ferd, og han lot åpne den byporten i Miklagard som heter Gullvarta. Den porten skal keiseren ri inn gjennom når han har vært lenge borte fra Miklagard og har vunnet stor seier.
Kong Sigurd Jorsalfare rir inn gjennom Gullvarta.
Keiseren lot breie ut pell på alle gatene i byen fra Gullvarta til Laktjarner; der er den gjæveste hallen til keiseren. Kong Sigurd sa til mennene sine at de skulle ri kaute inn i byen, og de skulle vise seg lite forundret over alt det nye som de fikk se; og så gjorde det. Med slik prakt rei kong Sigurd og alle mennene hans til Miklagard og så til den gjæveste kongshallen, og der var alt gjort i stand til dem. Kong Sigurd slo seg ned der ei tid.
Da sendte kong Kirjalaks noen av sine menn til ham, og spurte om han ville ta imot seks skippund gull av keiseren, eller om han ville at keiseren skulle få i stand den leiken som keiseren brukte å la holde på Padreimen. Kong Sigurd valgte leiken, men sendemennene sa at leiken kostet ikke keiseren mindre enn dette gullet. Da lot keiseren stelle til leiken, og den gikk for seg som det var vanlig. I alle leiker gikk det denne gangen best for kongen. Dronninga har halvparten av leiken, og hennes og kongens menn kappes i alle leikene. Grekerne sier at når kongen vinner flere leiker enn dronninga, da skal kongen vinne seier når han farer i hærferd.

13.
Deretter laget kong Sigurd seg til hjemferden. Han gav keiseren alle skipene sine; det var gull-lagte hoder på det skipet som kongen hadde styrt; de ble satt på Peterskirken. Keiser Kirjalaks gav kong Sigurd mange hester og gav ham vegvisere gjennom hele riket sitt. Så reiste kong Sigurd bort fra Miklagard; men en hel mengde menn ble igjen og tok tjeneste i hæren. Kong Sigurd fór først til Bulgaraland og derfra gjennom Ungarariket, Pannonia, Svåva og Byjaraland. Der møtte han Lozarius (Lothar, hertug av Sachsen), keiser av Rom, som tok overmåte vel imot ham og gav vegvisere gjennom hele riket sitt og lot ham og hans folk kjøpe alt det de trengte. Da kong Sigurd kom til Slesvig i Danmark, holdt Eiliv jarl et kostbart gjestebud for ham; det var ved midtsommerstid. I Heidaby møtte han Nikolas danekonge, som tok særdeles godt imot ham og sjøl fulgte ham nord til Jylland og gav ham et skip i full stand, som han reiste over til Norge med. Så kom Sigurd hjem til riket sitt, og han ble vel mottatt. Det sa folk at ingen hadde fart en større hedersferd fra Norge enn den; da var han tjue år gammel og hadde vært tre år på denne ferden. Hans bror Olav var da tolv år gammel.

14.
Kong Øystein hadde gjort mye nyttig i landet mens kong Sigurd var på ferd. Han grunnla Munkeliv på Nordnes i Bergen og la mye gods til det. Han lot også bygge Apostelkirken på kongsgården, en trekirke, og der lot han bygge den store hallen, det staseligste trehus som har vært bygd i Norge. Han lot også bygge kirke på Agdenes, og ved sida en skansevoll og ei havn der det før hadde vært havneløst. Han lot også bygge Nikolaskirken i kongsgården i Nidaros, og dette huset ble svært omsorgsfullt utført med utskjæringer og allslags arbeid. Han lot også bygge en kirke i Vågan på Hålogaland og lainntekter til den.

Kong Øystein bygger.

15.
Kong Øystein sendte bud til de klokeste og mektigste menn i Jemtland og bød dem til seg, og han tok imot alle som kom, med stor vennlighet, og ved avskjeden gav han dem vennegaver; på den måten førte han dem til vennskap med seg. Da mange av dem nå fikk til vane å fare til ham og tok imot gaver av ham, og da flere som ikke kom dit, fikk sendende gaver fra ham, vant han fullt vennskap med alle de menn som rådde for landet. Siden talte han for dem, og sa at jemtene hadde gjort ille da de hadde vendt seg bort fra kongene i Norge og ikke ville stå under dem eller betale skatt til dem. Først talte han om det at jemtene hadde gitt seg under kong Håkon Adalsteinsfostre og siden vært lenge under Norges konger. Han nevnte også det hvor mange nødvendige ting de kunne få fra Norge, eller hvor tungvint det ville være for dem å søke til sveakongen om det de trengte til. Han kom så langt med sine taler at jemtene sjøl bød seg til å gå under kong Øystein. Først tok stormennene der troskapsed av hele folket; så drog de til kong Øystein og tilsvor ham landet, og dette har holdt seg hele tida siden. Kong Øystein vant Jemtland med klokskap og ikke ved å gå på med makt som noen av forfedrene hans.

16.
Kong Øystein var vakker som få å se til, blåøyd og noe storøyd, med lyst krøllet hår. Han var knapt middels høy, en klok mann som hadde gode kunnskaper om alt, om lover og lærerike fortellinger om mennesker, han var rådklok og veltalende, gladlynt og vennlig i omgang, omtykt og elsket av alle mennesker. Han var gift med Ingebjørg, datter til Guttorm Steigar-Toresson ; de hadde ei datter som het Maria, og som siden ble gift med Gudbrand Skavhoggsson.

17.
Kong Sigurd var stor av vekst; og han hadde brunt hår. Han var mandig, men ikke vakker. Han var velvoksen og snar i vendingen, fåmælt og oftest ikke vennlig; han var vennegod og trofast; han hadde ikke lyst til å tale mye, holdt på formene og var verdig. Kong Sigurd ville gjerne styre og var streng til å straffe, han holdt godt loven, var gavmild, mektig og gjæv. Kong Olav var høy og slank, vakker å se til, gladlynt, omgjengelig og vennesæl. Da disse brødrene var konger i Norge, tok de bort mange av de pålegg som danene hadde lagt på folket da Svein Alfivuson styrte landet, og derfor ble de likt særlig godt både av allmuen og av stormennene.

18.
Kong Olav fikk en sjukdom som førte til døden. Han er gravlagt ved Kristkirken i Nidaros, og det var stor sorg etter ham. Siden rådde de to kongene, Øystein og Sigurd, for landet, men først hadde de tre brødrene vært konger i tolv år, fem år etter at kong Sigurd kom hjem til landet, og sju år før. Kong Olav var sytten år da han døde, og det var den 22. desember (1115), da kong Øystein hadde vært ett år øst i landet og Sigurd nordpå. Da satt kong Øystein lenge om vinteren i Sarpsborg.

19.
Det var en mektig bonde som het Olav i Dal, en rik mann. Han bodde på Store-Dal i Åmord og hadde to barn. Sønnen het Håkon Fauk, og dattera var Borghild. Hun var ei framifrå vakker kvinne, og så var hun klok og hadde mange kunnskaper. Olav og hans kone og hans barn var lenge i Borg om vinteren, og Borghild var støtt og talte med kongen, og folk sa både det ene og det andre om deres vennskap. Men sommeren etter drog kong Øystein nord i landet, og Sigurd kom østpå, og vinteren etter var kong Sigurd øst i landet. Han satt lenge i Konghelle og hjalp opp denne kjøpstaden mye. Der gjorde han et stort kastell og lot grave et stort dike omkring. Kastellet var bygd av torv og stein. Han gjorde dette kastellet til bolig for fast besetning og han bygde kirke der.
Det hellige kors lot han være i Konghelle, og i det stykket holdt han ikke den eden han svor i Jorsalaland. Men han innførte tiende og gjorde det meste av det han hadde svoret. Når han satte korset øst ved landsenden, tenkte han at dette skulle være til vern for hele landet. Men det ble til stor ulykke å sette denne helligdommen slik at hedninger så lett kunne komme til, som det siden viste seg.
Borghild Olavsdotter fikk høre det rykte som gikk, at folk talte ille om henne og kong Øystein for deres samtaler og vennskap. Da drog hun til Borg og fastet til jernbyrd der og bar jern for denne saken og ble helt renset. Da kong Sigurd fikk høre dette, rei han på én dag så langt som to store dagsreiser ellers, og kom fram til Olav i Dal og var der om natta. Da tok han Borghild til Frille og førte henne bort med seg. Deres sønn var Magnus; han ble straks sendt bort til oppfostring nord på Hålogaland til Vidkunn Jonsson på Bjarkøy, og der vokste han opp. Magnus var vakker som få, og han ble tidlig stor og sterk.

20.
Kong Sigurd ble gift med Malmfrid, datter til kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard. Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson. Mor til Malmfrid var Kristin, datter til sveakongen Inge Steinkjellsson. Søster til Malmfrid var Ingelborg, som var gift med Knut Lavard, sønn til danekongen Eirik den gode, som var sønn til Svein Ulvsson. Knuts og Ingelborgs barn var Valdemar, som tok kongedømme i Danmark etter Svein Eiriksson, Margret, Kristin og Katrin. Margret var gift med Stig Kvitlær, og de hadde ei datter Kristin, som var gift med sveakongen Karl Sørkvesson. Deres sønn var kong Sørkve.

21.
En vinter var kong Øystein og kong Sigurd begge to på veitsle på Opplanda, og de hadde hver sin gard. Men da det bare var et kort stykke mellom de gardene hvor kongene skulle ha veitsle, ble det avtalt at de skulle være sammen i gjestebud og skiftevis på garden til den andre. Først var de sammen på den garden som kong Øystein eide. men om kvelden da folk tok til å drikke, var ølet ikke godt, og mennene tidde still.
Da sa kong Øystein: Det er svært som folk tier still. Det er da bedre skikk ved drikkebordet at folk er glade. La oss få noe moro ved drikkebordet, så skal det ennå bli gammen i laget. Bror Sigurd, alle vil synes det høver best om vi tar til med skjemt som tale.
Kong Sigurd svarte bare noe kort: Snakk så mye du vil, men la meg få lov til å tie for deg.
Da sa kong Øystein: Det har ofte vært skikk i drikkelag at en velger seg en mann til jamføring. Nå vil jeg at vi skal gjøre så her. Da tidde kong Sigurd. Jeg ser, sa kong Øystein, at jeg får ta til med denne moroa. Jeg vil ta deg, bror, til min jamføringsmann. Jeg nevner først at vi begge to har lik rang og lik eiendom, og jeg gjør ingen forskjell på vår ætt og oppfostring.
Da svarte kong Sigurd : Minnes du ikke det at jeg la deg på ryggen når jeg ville, enda du var ett år eldre.
Da sa kong Øystein . Jeg minnes ikke det mindre at du ikke kunne være med i slike leiker som det skulle mykhet til.
Da sa kong Sigurd : Minnes du hvordan det gikk når vi skulle svømme; jeg kunne dukke deg under når jeg ville. Kong Øystein svarte: Jeg svømte ikke kortere enn du, heller ikke var jeg dårligere til å svømme under vann enn du. Jeg kunne også gå på islegger, så jeg ikke kjente noen som kunne kappes med meg i det; men det kunne ikke du bedre enn et naut.
Kong Sigurd sa: Jeg synes det er nyttigere idrett, som høver bedre for en høvding, å skyte godt med bue. Jeg antar at du greide ikke å spenne buen min om du så brukte foten.
Kong Øystein svarer: Jeg er ikke så buesterk som du, men mindre forskjell er det når det gjelder å skyte beint, og så kan jeg stå mye bedre på ski enn du, og det ble også reknet for en god idrett før i tida.
Kong Sigurd sa: Jeg synes det er mye mer høvdingslig at han som skal være overmann over andre, er stor i flokken og sterk og mer våpenfør enn andre, og at han er lett å se og kjenne når det er mange folk sammen.
Kong Øystein sa: Ikke har det mindre å si at en mann er vakker, og han også er lett å kjenne i mengden. Det synes jeg også høver en høvding, for de beste klærne og vakkerhet høver sammen. Jeg kjenner også mye bedre til lovene enn du, og når vi skal tale, har jeg lettere for å finne ord.
Kong Sigurd sier: Det kan nok være at du har lært flere lovknep, for jeg har hatt annet å gjøre. Og det er ikke noen som nekter at du kan ordlegge deg godt, men det sier mange at du ikke er helt ordfast, og at du legger liten vekt på det du lover, og at du taler den etter munnen som er hos deg; og det er ikke kongelig.
Kong Øystein sier: Det kommer av det at når folk bærer fram sakene sine for meg, så tenker jeg først og fremst på å få avgjort hver manns sak som han best kunne ønske det. Så kommer ofte også den andre, han som har sak med ham, og da blir det ofte til at det blir lempet slik at begge skal like det. Det hender også titt at jeg lover det som jeg er bedt om, for jeg vil at alle skal gå glade fra meg. Jeg ser nok også den måten å greie det på som du bruker: å love alle vondt; men jeg hører ikke noen klager over at du ikke holder det du lover.
Kong Sigurd sier: Det har folk sagt at den ferd som jeg fór fra landet, var høvelig for en høvding, men da satt du hjemme som datter til far din.
Kong Øystein svarte: Nå tok du på byllen. Ikke hadde jeg fått denne samtalen i gang om jeg ikke kunne svare noe her. Snarere synes det som at det var jeg som utstyrte deg som ei søster, før du kunne bli i stand til ferden. Kong Sigurd sier: Du har nok hørt tale om det at jeg holdt mange slag i Serkland, og jeg vant seier i alle og fikk mange slags kostbarheter, som det ikke før har kommet maken til hit til lands. Der ble jeg mest vørt når jeg kom sammen med de gjæveste menn, men jeg mener at du er en heimføding ennå.
Kong Øystein sa: Det har jeg hørt at du holdt noen slag utenlands, men nyttigere var det for landet vårt at jeg i den tida bygde fem nye kirker, og at jeg gjorde ei havn ved Agdenes der det før var havneløst, og hvor alle menn må fare som skal nordover eller sørover langs landet. Jeg bygde også tårnet i Senholmssund og hallen i Bergen, mens du i Serkland slaktet blåmenn til fanden, og det tenker jeg var til lite gagn forriket vårt.
Kong Sigurd sa: På denne ferden reiste jeg helt ut til Jordan og svømte over elva; men utpå elvebakken er det noen busker, og på dem knyttet jeg en knute, og sa da at du skulle løse den, bror, eller også finne deg i det som var sagt over knuten.
Kong Øystein sa: Ikke vil jeg løse den knuten som du knyttet til meg, men jeg kunne ha knyttet en slik knute for deg, som du mye mindre skulle få løsta du kom seilende med ett skip inn i flåten min den gang du kom til landet.
Etter det tidde de still, og begge to var harme. Det hendte flere ting mellom brødrene, så en kunne se at hver av dem drog fram seg sjøl og sin sak, og den ene ville være større enn den andre. Men freden holdt seg likevel mellom dem så lenge de levde.

22.
Kong Sigurd var på veitsle et sted på Opplanda, og der var gjort i stand til ham. Da kongen var i badet, og det var satt tjeld over karet, syntes han at en fisk svømte i karet hos ham, og da kom han i slik stor latter at han var rent fra seg sjøl, og dette kom ofte på ham siden. Ragnhild, datter til kong Magnus Berrføtt, giftet brødrene hennes bort til Harald Kesja. Han var sønn til danekongen Eirik den gode. Sønnene deres var Magnus, Olav, Knut og Harald.

23.
Kong Øystein lot gjøre et skip i Nidaros; i storleik og i utseende ble det gjort slik som ormen lange hadde vært, som Olav Tryggvason hadde latt bygge. Det hadde også drakehode forut, men akter var det en stjert, og begge var forgylt; skipet var høybordt, men stavnene syntes noe mindre enn de burde være. Der i Nidaros lot han også bygge naust, som var så store at det var som et under, og som dessuten var gjort av beste trevirke og framifrå godt tømret.
Kong Øystein var en gang på veitsle på Stim på Hustad; der fikk han brått en sjukdom som førte ham til døden. Han døde 29.august, og hans lik ble flyttet nord til kaupangen, og han er jordet der i Kristkirken. Det sier folk at over ingen manns lik har så mange menn i Norge stått så sorgfulle, siden kong Magnus, kong Olav den helliges sønn, døde. Øystein var konge i Norge i tjue år; etter kong Øysteins død var Sigurd alene konge i landet så lenge han levde.

24.
Danekongen Nikolas, sønn til Svein Ulvsson, ble siden gift med Margret Ingesdotter, som før hadde vært gift med Magnus Berrføtt. Hennes sønn med Nikolas het Magnus den sterke. Kong Nikolas sendte bud til kong Sigurd Jorsalfare og bad at han skulle gi ham folk og hjelp fra sitt rike for å fare sammen med kong Nikolas øst til Småland i Sveavelde og kristne folket der; for de som bodde der, holdt ikke på den kristne tro, enda noen hadde tatt ved kristendommen. På den tida var mange folk hedninger omkring i Sveavelde, og mange var bare dårlig kristnet; for det var noen av kongene da som vraket kristendommen og holdt ved lag blotene, så som Blotsvein og siden Eirik den årsæle gjorde. Kong Sigurd lovte å fare med, og kongene avtalte å møtes i Øresund. Så bød kong Sigurd ut allmenning fra hele Norge, både mannskap og skip. Da denne hæren kom sammen, hadde han vel tre hundreskip. Kong Nikolas kom i god tid til møtestedet og ventet lenge der. Da murret danene stygt, og sa at nordmennene nok ikke kom.
Så løste de opp leidangshæren, og kongen og hele hæren fór bort. Etterpå kom kong Sigurd dit og likte ille dette. De styrte da mot øst til Svimraros og holdt husting der, og kong Sigurd talte om hvor upålitelig kong Nikolas var, og så la de over at de skulle gjøre noe hærverk i hans land for dette. De tok en landsby som heter Tumatorp, og som ligger ikke langt fra Lund, og siden styrte de øst til den kjøpstaden som heter Kalmar, og herjet der og likeså i Småland. De påla Småland å gi femten hundre naut til opphold for hæren, og smålendingene tok ved kristendommen. Så vendte kong Sigurd tilbake med hæren og kom til sitt rike med mange store kostbarheter og med hærfang som han hadde vunnet på denne ferden, og denne leidangen ble kalt Kalmarleidangen. Det var sommeren før Det store mørket (solformørkelsen 11.august 1124). Dette var den eneste leidangen kong Sigurd rodde så lenge han var konge.

25.
Kong Sigurd var en gang på en av gardene sine. Om morgenen da han var kledd, var han fåmælt og uglad, og vennene hans var redde at ustyrligheten hadde kommet over ham igjen. Men årmannen var en klok og djerv mann, og han gav seg i samtale med kongen og spurte om han hadde fått noen viktige tidender som gjorde ham uglad, eller om det kanskje var så at han ikke var fornøyd med gjestingen, eller om det var noen andre ting som folk kunne rå bot på. Kong Sigurd sa at ikke noe av det han talte om, var skyld i dette; men grunnen er, sa han, at jeg tenker på en drøm som jeg hadde i natt.
Herre, sa årmannen, måtte det være en god drøm, men vi skulle gjerne ville høre den.
Kongen sa: Jeg syntes jeg stod her ute på Jæren, og jeg så ut over havet, og der så jeg noe stort svart som kom farende, og det nærmet seg hit. Da så det ut for meg som det var et stort tre, og greinene stod opp, men røttene gikk ned i sjøen. Da treet kom til land, gikk det i stykker, og stumper av treet rak vidt og bredt om landet, både om fastlandet og om utøyer, skjær og strender. Da hadde jeg et syn, så jeg syntes å se over hele Norge langs med sjøen, og jeg så at stumper av dette treet hadde reket inn i hver vik, og de fleste var små, men noen var større.
Da svarte årmannen: Denne drømmen er det rimeligst De tyder best sjøl, og vi skulle gjerne ville høre at De tydet den.
Da sa kongen: Det synes meg rimeligst at det varsler om at det vil komme en mann til landet. Han vil slå seg ned her, og hans avkom vil spre seg vidt og bredt i dette landet, og det vil bli stor skilnad på den stilling de får.

26.
Hallkjell Huk, sønn til Joan Smørbalte, var lendmann på Møre. Han fór vest over havet og helt til Suderøyene. Dit kom det en mann til ham fra Irland; han het Gillekrist, og han sa at han var sønn til kong Magnus Berrføtt. Mor hans fulgte med ham, og sa han het Harald med et annet navn. Hallkjell tok imot disse to og førte dem med seg til Norge, og straks drog han til kong Sigurd med Harald og hans mor. De bar fram ærendet sitt for kongen. Kong Sigurd talte om saken med høvdingene, og sa at hver skulle si det han mente om denne saken; men alle bad ham rå sjøl. Da lot kong Sigurd kalle til seg Harald, og han sa til ham at han ikke ville nekte Harald å føre bevis for hvem hans far var ved gudsdom, dersom han ville la det være fast avtale at om han så fikk godtgjort at faren var den han sa, skulle han ikke kreve kongedømmet så lenge kong Sigurd eller Magnus kongssønn levde. Og dette avtalte de og gjorde ed på.
Kong Sigurd sa at Harald skulle trå på glødende jern for å bevise farskapen for seg; men denne gudsdom syntes folk var i hardeste laget, siden han skulle la gudsdommen fullføre bare for å vise hvem hans far var, men ikke for å vinne kongedømmet, som han i forvegen hadde fraskrevet seg. Men Harald gikk med på dette. Han fastet til jernprøven, og så ble den fullført den gudsdom som er den største som noen gang har gått for seg i Norge; ni glo-ende plogjern ble lagt ned, og Harald gikk over dem med bare føtter, og to bisper leide ham. Tre dager etterpå ble utfallet av prøven undersøkt; da var føttene ubrente. Etter dette tok Sigurd vel imot frendskapet med Harald. Men hans sønn Magnus var meget uvennlig imot ham, og mange av stormennene gjorde som Magnus. Kong Sigurd stolte så på den vennesælhet han hadde vunnet hos hele folket, at han bad om at alle skulle sverge på at Magnus, sønn til kong Sigurd, skulle være konge etter ham. Og denne eden fikk han så av hele folket.

Harald Gilles jernbyrd.

27.
Harald Gille var en høy og grannvokst mann, med lang hals og noe lang i ansiktet, svartøyd, mørkhåret, rask og sprek. Han gikk mye med irsk klesdrakt, korte og lette klær. Han hadde tungt for å tale norsk, og han fomlet ofte etter ordene; mange gjorde narr av ham for det.
Harald satt en gang i et drikkelag og talte med en annen mann, og fortalte ham om hvordan det var vest i Irland. Da fortalte han også det, at det var noen menn i Irland som var så rappe på foten at ingen hest tok dem på spranget.
Magnus kongssønn hørte på dette og sa: Nå lyger han igjen som han bruker.
Harald svarte: Det er sant at det fins menn i Irland som ingen hest i Norge greier å springe forbi.
Så talte de noen ord om dette, og de var drukne begge to. Da sa Magnus: Nå skal du vedde med meg og våge hodet ditt på at du kan springe så fort som jeg rir på hesten min; og jeg skal sette gullringen min imot.
Harald svarte: Jeg sier ikke at jeg kan springe så fort; men i Irland skal jeg kunne finne slike menn, som kan springe så fort, og det skal jeg vedde om.
Magnus kongssønn svarte: Ikke vil jeg reise til Irland; her skal vi vedde og ikke der.
Harald gikk så for å sove og ville ikke ha mer med ham å gjøre. Dette hendte i Oslo.
Men morgenen etterpå, da det var slutt med formessen, rei Magnus opp i Gatene, og han sendte bud til Harald at han skulle komme dit. Da han kom,var han kledd slik: Han hadde skjorte og bukser med fotband, kort kappe, en irsk hatt på hodet og et spydskaft i handa. Magnus satte merker for skeiet. Harald sa: Altfor langt gjør du skeiet. Straks gjorde Magnus det mye lengre og sa at det likevel var altfor kort. Mange folk var til stede. De tok til med skeiet, og Harald fulgte hele tida hestebogen. Da de kom til enden av skeiet, sa Magnus: Du holdt i salreima, og hesten drog deg. Magnus hadde en svært rask gautsk hest. Så tok de skeiet tilbake igjen, da sprang Harald hele vegen framfor hesten. Da de så kom til enden av skeiet, spurte Harald: Holdt jeg nå i salreima?
Magnus svarte: Nå hadde du forsprang. Så lot Magnus hesten puste ut en stund; da han var ferdig, kjørte han til hesten med sporene og fikk den straks i fart. Harald stod ennå stille. Da så Magnus seg tilbake og ropte: Spring nå! sa han. Da sprang Harald og kom fort framom hesten og langt framfor den helt til enden av skeiet. Han kom dit lenge før, så han la seg ned og spratt opp og hilste på Magnus da han kom. Så gikk de hjem til byen.
Kong Sigurd hadde vært i messe i mellomtida, og han fikk ikke vite noe om dette før etter måltidet om dagen. Da ble han harm og sa til Magnus: Dere sier Harald er dum, men jeg synes du er en tosk; ikke kjenner du skikken utenlands. Visste du ikke det før at menn i utlandet øver seg i andre idretter enn å fylle seg med drikk og gjøre seg øre og uføre, så de ikke har vett eller sans. Gi Harald ringen hans, og driv ikke mer gjøn med ham så lenge mitt hode er over molda.

28.
Da kong Sigurd en gang var ute på skipene, la de til i ei havn, og et kjøpskip lå ved sida av dem, en islandsfarer. Harald Gille var i forrommet på kongsskipet, men nærmest framfor ham lå Svein Rimhildsson; han var sønn til Knut fra Jæren. Sigurd Sigurdsson var en gjæv lendmann; han var der og styrte sjøl et skip. En dag det var vakkert vær med hett solskinn, gikk mange ut for å svømme både fra langskipene og fra kjøpskipet. En islending som lå og svømte, hadde moro av å dukke dem under som ikke var så gode til å svømme. Mennene lo av dette. Kong Sigurd så og hørte dette. Så kastet han av seg klærne og sprang ut i vannet og la bort til islendingen, greip ham og dukket ham under og holdt ham nede. Og straks islendingen kom opp, dukket kongen ham under for andre gangen, og slik den ene gangen etter den andre.
Da sa Sigurd Sigurdsson: Skal vi la kongen drepe mannen? En mann svarte at ingen hadde stor lyst til å legge ut. Sigurd sa: Det hadde nok vært en mann som torde om Dag Eilivsson hadde vært her.
Sigurd løp siden over bord og svømte bort til kongen, tok i ham og sa: Tyn ikke mannen, nå ser alle at du er mye bedre til å svømme.
Kongen svarte: La meg komme løs, Sigurd; jeg vil drepe ham; han ville drukne mennene våre.
Sigurd svarte: Vi to skal nå først leike litt sammen, men du, islending, kom deg i land! Han gjorde så, men kongen lot Sigurd komme løs og svømte til skipet; det gjorde Sigurd også. Men kongen sa Sigurd måtte ikke være så djerv at han kom for øynene på ham. Det ble sagt til Sigurd, og han gikk opp på land.

29.
Om kvelden da mennene gikk for å sove, var det noen som holdt leik oppe på land. Harald var med i leiken, og han bad sveinen sin å ta ut på skipet og gjøre i stand soveplassen hans og vente på ham der. Sveinen så gjorde. Kongen hadde gått for å sove. Men da sveinen syntes det tok lang tid, la han seg opp på Haralds plass. Svein Rimhildsson sa: Det er stor skam for gjæve karer å fare hjemmefra gardene sine, bare for å se en tjenestedreng jamhøgt med seg sjøl.
Sveinen svarte at Harald hadde vist ham dit.
Svein Rimhildsson svarte: Vi synes ikke det er altfor godt for oss at Harald ligger her, om han ikke skal dra med seg treller og stavkarer også. Og så tok han opp en liten stokk og slo til sveinen i hodet, så blodet rant nedover ham.
Sveinen sprang straks opp på land, og sa til Harald hva som hadde hendt. Harald gikk straks om bord og akter i forrommet; han hogg til Svein med ei handøks og gav ham et stort sår på handa. Harald gikk straks opp på land igjen. Svein sprang opp på land etter ham, og frendene til Svein kom til og tok fatt på Harald og ville henge ham. Men da de laget seg til det, gikk Sigurd Sigurdsson ut på skipet til kong Sigurd og vekte ham.
Da kongen åpnet øynene og kjente Sigurd, sa han: For det skal du dø at du kom for mitt åsyn, jeg hadde jo nektet deg det. Dermed sprang kongen opp, men Sigurd sa: Det blir det alltid høve til, konge, når du vil; men andre ting er det først viktigere for deg å gjøre. Far så fort du kan opp på land og hjelp Harald bror din; nå vil rygene henge ham.
Da sa kongen: Gud hjelpe oss nå! Sigurd, rop på lursveinen; la ham blåse mannskapet opp etter meg.
Kongen sprang på land, men alle som kjente ham, fulgte ham, og de gikk dit hvor galgen var gjort i stand. Han tok straks Harald til seg, og alle folk styrtet straks fullt bevæpnet til kongen da luren hadde lydt. Da sa kongen at Svein og alle hans hjelpesmenn skulle være utlege. Men da alle mann bad for dem, gikk kongen med på at de skulle ha lov til å være i landet og ha eiendommene sine, men for såret skulle det ikke bli gitt bøter. Da spurte Sigurd Sigurdsson om kongen ville at han skulle fare bort.
Det vil jeg ikke, sa kongen, aldri skal jeg være deg foruten.

30.
Kolbein het en mann som var ung og fattig. Tora, mor til kong Sigurd Jorsalfare, lot skjære tunga ut av ham, og det var ikke større grunn til det enn at denne unge mannen Kolbein hadde ett et halvt stykke av fatet til kongsmora, og sa at steikeren hadde gitt ham det; men steikeren torde ikke stå veddet for henne. Siden gikk denne mannen målløs lang tid.
Det taler Einar Skulason om i Olavsdråpa:

Til straff for liten gjerning
lot gjæve kvinne tunga
skjære ut av hodet
på stakkars unge mannen.
Denne mannen så jeg
sannelig røvet for mælet
da jeg få uker etter
kom til garden Lia.

Han drog siden til Trondheimen og til Nidaros og våket i Kristkirken. Men under ottesangen på den seinere Olavsmesse sovnet han og syntes han så at Olav den hellige kom til ham og tok med handa i tungestumpen og drog. Da han våknet, var han helbredet, og han takket glad Vår herre og kong Olav,som han hadde fått helse og miskunn av. Han hadde kommet dit målløs og hadde søkt det hellige skrinet hans; men han gikk derfra helbredet og med talende tunge.

31.
Det var en ung mann av dansk ætt, som hedningene tok og førte til Vendland, og der holdt de ham fanget sammen med andre fanger. Om dagene var han alene i jern uten vakt, men om nettene var han lenket sammen med en bondesønn for at han ikke skulle løpe fra ham. Men denne stakkars mannen fikk aldri søvn eller ro for harm og sorger. Han tenkte etter på mange måter hva som kunne være til hjelp for ham, og han grudde svært for den tvang han skulle være i. Han var redd både for sult og pinsler, og ventet ikke at frendene hans skulle løskjøpe ham, for de hadde to ganger før løskjøpt ham fra hedenske land, og han syntes han kunne vite at de ville finne det både brysomt og dyrt å ta dette på seg tredje gangen. Godt har den mann det som ikke får friste så mye vondt her i verden som han synes å ha fristet.
Nå så han ingen annen råd enn å løpe bort og komme seg unna, om det skulle kunne lykkes. Så tok han midt på natta og drepte bondesønnen, hogg av ham foten og la så av sted til skogen med lenka om foten. Men da det ble lyst morgenen etter, ble de var det som hadde hendt, og satte etter ham med to hunder som var vante til å spore opp dem som rømte. De fant ham i skogen der han lå og gjemte seg for dem. Nå fanget de ham og slo og dengte ham og fór ille med ham på allslags vis. Så slepte de ham hjem, og det var med nød og neppe de lot ham ha livet, men de viste ham ingen annen miskunn. De pinte ham og satte ham straks i mørkestua der som det i forvegen satt seksten mann inne, alle kristne; der bandt de ham med jern og andreband så fast de kunne.
Nå syntes han den elendighet og de pinsler som han før hadde lidd bare var en skygge mot alt det vonde som han nå fikk friste. Ingen mann som ville be om miskunn for ham, fikk se ham i dette fengslet. Ingen mann syntes synd i den vesalmannen, så nær som de kristne som lå der bundet som han. De sørget og gråt over hans elendighet og over sin egen nød og ulykke. En dag gav de ham et råd og bad ham at han skulle love seg til den hellige kong Olav og bli tjener i hans hellige hus, dersom han ved Guds miskunn og Olavs forbønn kunne komme ut av dette fengslet. Nå lovte han med glede dette og lovte seg straks til den kirken som de hadde bedt ham om.
Natta etter syntes han at han så i søvne at en mann som ikke var høy, stod nær ved ham og talte til ham slik: Hør du, stakkars mann, sa han, hvorfor står du ikke opp?
Han svarte: Herre min, hva er du for en mann?
Jeg er kong Olav, sa han, som du kalte på.
Å, gode herre min, svarte han, jeg ville med glede stå opp om jeg kunne, men jeg ligger bundet i jern og dessuten i lenker sammen med de menn som sitter her bundet.
Da kaller han på ham og taler slik til ham: Stå opp fort, og vær ikke redd; visst er du nå løs.
Dernest våknet han og fortalte da til sine kamerater det han hadde drømt. Da bad de ham stå opp og prøve om det var sant. Han stod opp og kjente at han var løs. Nå sa kameratene hans til ham at dette ikke ville være til noen nytte for ham, for døra var låst både utentil og innentil.
Da la en gammel mann som satt der i hardt fengsel, sitt ord med i laget. Han bad ham ikke mistvile om den manns miskunn som hadde løst ham. Og så sa han: Derfor har han gjort jærtegn med deg, for at du skal ha hans miskunn og komme løs herfra, men ikke for at det skal bli til større vesaldom og pinsel for deg. Vær nå snar, og gå til døra, og dersom du greier å komme ut, da er du hjulpet. Så gjorde han, og han fant straks døra åpen, smatt ut så fort han kunne og bort i skogen. Så snart de ble var dette, slapp de løs hundene sine og satte etter så fort de kunne. Men han lå og gjemte seg, den stakkars mannen, og så nøye hvor de fór etter ham. Nå mistet hundene straks sporet da de kom nær innpå ham, og synet ble vendt på dem alle, så ingen mann kunne finne ham, enda han lå like for føttene på dem. Da vendte de hjem igjen og bar seg og harmet seg så mye over at de ikke kunne få tak i ham. Kong Olav lot ham ikke gå til grunne da han var kommet til skogen og gav ham hørsel og full helse; for i forvegen hadde de slått og dunket ham i hodet til han ble døvhørt. Siden kom han seg om bord på et skip med to kristne menn, som de lenge hadde pint der, og de skyndte seg nå alle sammen med denne farkosten så fort de kunne, og fikk på den måten rømt bort.
Siden søkte han til den helliges manns hus, og da var han blitt helbredet og dugelig til hærferd. Da angret han det han hadde lovt, gikk tilbake på sine ord til den milde kongen og løp bort en dag og kom om kvelden til en bonde som gav ham husly for Guds skyld. Men om natta da han lå og sov, så han tre møyer som kom inn til ham, vakre og fagert kledd. De talte straks til ham og skjente på ham med harde ord fordi han var så djerv å løpe bort fra den gode kongen som hadde vist ham så stor miskunn at han løste ham først fra jern og så fra fengsel, og at han slik hadde skilt seg fra den kjære herre som han hadde gått i tjeneste hos. Da våknet han forferdet og stod straks opp tidlig om morgenen og sa det til husbonden. Men den gode bonden gav seg ikke før han hadde fått ham til å vende tilbake til det hellige stedet. Den mannen som først skrev opp dette jærtegnet, så sjøl mannen og merkene etterjernene på ham.

32.
Kong Sigurd lot hjelpe opp kjøpstaden i Konghelle så mye at ingen kjøpstad ble mektigere den gang i Norge, og han satt der lenge for å verne landet. Han lot bygge kongsgård i kastellet. Han påla alle herreder som var nær kjøpstaden, og likeså bymennene, at hvert år skulle hver mann, som var ni år gammel eller eldre, bære til kastellet fem våpensteiner eller fem staurer, som de skulle gjøre kvasse i den ene enden, og fem alen høye.
Der i kastellet lot kong Sigurd bygge en kirke, som var innvigd til det hellige kors; det var en trekirke og omsorgsfullt utført både når det gjaldt byggefang og arbeid. Da kong Sigurd hadde vært konge i 24 år, ble korskirken innvigd. Da lot kongen det hellige korset og mange andre helligdommer få plass der. Den ble kalt Kastellkirken. Foran alteret der satte han ei tavle som han hadde latt gjøre i Grekenland; den var gjort av kobber og sølv, vakkert forgylt og innsatt med emalje og edelsteiner. Der var det skrinet som danekongen Eirik Eimune hadde sendt kong Sigurd, og en plenarius skrevet med gullbokstaver, som patriarken gav kong Sigurd.

33.
Tre år etter at Korskirken var innvigd, fikk kong Sigurd sott. Da var han i Oslo. Han døde der ei natt etter Mariamessen i fasten (26.mars 1130). Han ble jordet ved Hallvardskirken, lagt i steinveggen utenfor koret på sørsida. Magnus, sønn til kong Sigurd, var der i byen da. Han tok straks alle kongens inntekter da kong Sigurd døde. Sigurd var konge over Norge i 27 år; han ble førti år gammel, og hans tid var god for folket; da var det både fred og gode åringer.

Magnus married Bethoc Gille-Adomhnan. Bethoc (daughter of Gille Adominans) was born about 1076 in Hebridene, Storbritannia; died in Norge. [Group Sheet] [Family Chart]