Notes:

Died:
Fra dødsannonsen i Aftenposten 22.desember 1983:

Vår inderlig kjære Tora Fleischer døde i dag på sin 81-årsdag.
Ekeli, 18.desember 1983.

Atle Wiborg Thune.
Hedvig, Knut.
Jan.
Anne-Sofie.
Sunniva, Asmund.
Øvrige familie.

Bisettes fra Vestre krematorium, gamle kapell, torsdag 29.desember kl. 12.45.

Family/Spouse: Karl Høgberg. Karl was born on 23 Mar 1901 in Stavanger, Rogaland, Norge; died on 11 Jan 1981; was buried after 11 Jan 1981 in Vestre gravlund, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 2 Oct 1881, Modum, Buskerud, Viken, Norge
• Education: 2 Sep 1884, Universitetet, Kristiania, Oslo, Norge; Realstudent. Ex.phil. 1885 med karakter laud. præceteris.
• Occupation: Bef 1897, Kristiania, Oslo, Norge; Ingeniør ved elektrisk Bureau.
• Residence: Bef 1897, Kristiania, Oslo, Norge; St.Halvardsgate.
• Residence: 1901, Bærum, Akershus, Norge; Evje.
• Residence: 1903, Sandvika, Bærum, Akershus, Norge

Notes:

Birth:
Foreldre:

Lensmann Jens Sanne Fleischer og Henriette Kristiane Fredrikke Vibe.

Ludvig married Caroline Johanne Hoff, "Fleischer" on 23 Dec 1897 in Oslo hospital, Kristiania, Oslo, Norge. Caroline (daughter of Lauritz Elfred Hoff and Antonia Nilsine Marie (Antonie) Tjomsaas, "Hoff") was born on 22 Dec 1872 in Kristiania, Oslo, Norge; was christened on 23 Feb 1873 in Grønland kirke, Kristiania, Oslo, Norge; died in 1919. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 13 Apr 1890, Oslo hospital, Kristiania, Oslo, Norge; Bopeladressen var Oslo Gade 7.
• Residence: 1910, Bærum, Akershus, Norge; Soleglad.
• Residence: 1914, Bærum, Akershus, Norge; Kolsberg.

Notes:

Christened:
Adressen til foreldrene var Aagebergvejen 60.

Faddere, foruten enke Tjomsaas og faderen, var fru Johanna Smith og Grosserer C.E.Smith, .... og betjent Johan Hoff.

Residence:
Under Evje i Vestre Bærum er familien registrert i 1910:



Died:
1963?

Notes:

Married:
Tillysningsdag var 19.desember.

Other Events and Attributes:

• Residence: Kristiania, Oslo, Norge; Oslo Gade 7, 2.etasje.
• Confirmation: 15 Apr 1849, Larvik, Vestfold, Norge
• Education: Bef 14 Apr 1858, Liege, Vallonia, Belgia
• Residence: 14 Apr 1858, Kristiania, Oslo, Norge
• Residence: Bef 1863, Kristiania, Oslo, Norge; Hægdehougen.
• Occupation: 1863, Kristiania, Oslo, Norge; Civilingeniør/maskiningeniør ved hovedbanen.
• Residence: 1865, Kristiania, Oslo, Norge; Aakebergsveien 16.
• Event-Misc: Abt 3 Sep 1874, Klampenborg, København, Sjælland, Danmark; Medlem av bestyrelsen for Jernvägsmanna Selskabet.
• Residence: 1875, Kristiania, Oslo, Norge; Aakebergveien 60.
• Event-Misc: 15 Jun 1875, Kristiania, Oslo, Norge; Møte i Jernvägsmanasällskapet.
• Residence: 14 Apr 1876, Kristiania, Oslo, Norge; Oslo Gade 7, 1.etasje.
• Event-Misc: 6 Dec 1878, Oppegård, Nordre Follo, Akershus, Norge; Togulykke på Oppegård stasjon.
• Event-Misc: 20 Jun 1879, Kristiania, Oslo, Norge; Fra skattelikningen for Kristiania.
• Event-Misc: Abt 7 Feb 1881, Kristiania, Oslo, Norge; Gir 2 kroner til Foreningen for frivillig Fattigpleie paa Vaalerengen og Rosendalløkken.
• Event-Misc: 1882, Kristiania, Oslo, Norge; Fra skattelikningen for Kristiania.
• Anecdote: Bef 7 Jan 1883, Kristiania, Oslo, Norge; Medlem av bestyrelsen av Forening til Ski-Idrættens Fremme.
• Event-Misc: 11 Apr 1898, Uranienborg kirke, Oslo, Norge; Gudfar for sin datterdatter Eva Reitan.
• Event-Misc: 21 Dec 1903, Kristiania, Oslo, Norge; Diskusjon om Jernbanetogs Belysning i Polyteknisk Forening.
• Anecdote: Bef 5 Apr 1912, Kristiania, Oslo, Norge; ...en stille, bramfri Mand...
• Will: 06 Apr 1912, Kristiania, Oslo, Norge

Notes:

Residence:
I den kommunale folketellingen i 1899, som holdes omkring 31.desember, beskrives Oslo Gade 7 slik:

Det er en bygård i 2.etasjer, samt at det inneholder en kvistleilighet. Bygården har 5 bebodde leiligheter, hvorav 4 av dem har 4 værelser og kjøkken, mens den siste har 2 værelser og kjøkken. I alt bor det 21 personer i denne bygården.

Ekteparet Lauritz Elfred og Antonia Hoff bor i 2.etasje med en tyende Inga Marie Bryne, f.1882 i Borge i Smaalenene.

Under folketellingen i 1900 for Kristiania bodde Maskiningenieur Hovedjernbanen Lauritz Elfred og Antonia Hoff i samme vaaningshus i Oslo Gade 7.
De har en tjenestepike/husgjerning, Christine Sjursdatter Voldstad (f.1883) fra Kvam i Sogndal.

Vi ser i beboelsesstatistikken for Oslo Gade 7, under den kommunale folketellingen fra omkring 31.desember 1902, at det er registrert 5 leiligheter på denne adressen. Alle er bebodde. Det er 4 værelser og kjøkken i 3 av leilighetene, 5 værelser og kjøkken i 1 leilighet, og 3 værelser og kjøkken i den siste leiligheten. Leilighetene er fordelt over 2 etasjer, samt 1 kvistleilighet.

Ingenieur Lauritz Elfred og Antonia Hoff er registrert boende i 2.etasje sammen med sin tjenestepige Lovise Voldstad, f.1881.

Det holdes en kommunal folketelling omkring 31.desember 1903 i hovedstaden. Fra denne registreringen leser vi at det nå er 4 av de 5 leilighetene i Oslo Gade 7 som nå er bebodde. De 5 leilighetene beskrives som at 4 av dem har 4 værelser, pikekammer og kjøkken. Disse ligger i 1. og 2.etasje. Det er 1 av disse 4 leilighetene som nå står tom. Den siste leiligheten er en kvistleilighet med 1 værelse, 2 alkover og kjøkken. Til sammen bor det 16 personer her.

Igjen finner vi Lauritz Elfred og Antonia Hoff boende i 2.etasje. Lauritz Elfred er nå nevnt som (Ingenieur) Pensionist siden 1.juli 1903. Deres tjenestepige er fortsatt Louise Sjursdatter Voldstad.

Omkring 31.desember 1905 avholdes det igjen en kommunal folketelling i Kristiania. Da opplyses det at bygårdens eier er Norsk Hoved-Jernbane, som jo har vært Lauritz Elfred Hoffs arbeidsgiver. Alle de 5 leilighetene er nå bebodde, av totalt 20 personer.
Disse leilighetene er beskrevet på følgende måte:

2 leiligheter med 3 beboelsesværelser, 1 pikekammer og 1 kjøkken. Årlig leie er 400 kroner per år.
1 leilighet med 3 beboelsesværelser, 1 pikekammer og 1 kjøkken. Årlig leie er 480 kroner per år.
1 leilighet med 3 beboelsesværelser, 1 pikekammer og 1 kjøkken. Årlig leie er 450 kroner per år.
1 leilighet med 3 beboelsesværelser og 1 kjøkken. Årlig leie er 216 kroner per år.

Ekteparet Hoff er boende i 2.etasje, i hovedoppgang til venstre. Han er registrert som Pensionist, og at han flyttet til Kristiania 14.april 1858. Hun er registrert tilflyttet til Kristiania 22.oktober 1859.
De har en tjenestepike, Anna Voldstad, f.1885 i Sogndal i Sogn. Hun har vært hos dem i 1 år på dette tidspunktet.

Omkring 1.februar 1907 er det kommunal folketelling i hovedstaden. Under denne tellingen er det registrert 21 personer boende i Oslo Gade 7's 5 leiligheter. Gården eies av Norsk Hovedjernbane.


Lauritz Elfred Hoff er nevnt som Maskiningenieur Pensionist ved Hovedbanen, og hans hustru er Antonia Nilsine Marie Hoff. De 2 flyttet hit fra Aakerbergveien 60 den 14.april 1876.
De har en tyende, Elsa Mathilda Fagerberg, f.1887, som kom tilflyttende til Kristiania i 1906 fra Vestfossen.
Disse bor i 2.etasje til venstre.

I 1910 er Lauritz Elfred Hoff Ingeniør Pensionist, og hans hustru Anthonia er nevnt som Invalid.
De har 2 tjenestepiger/husgjærning registrert hos seg i denne folketellingen, Marie Engebretsen (f.1885 i S.Odalen) og Gunda Karoline Knudsen (f.1888 på Vestfossen).
Husleien for Forhus, forbygning 2.etasje er registrert til kr. 480,00 pr. aar.

Occupation:
Under den kommunale folketellingen i Kristiania i 1905 opplyses det at Lauritz Elfred Hoff flyttet til hovedstaden som nyutdannet maskiningeniør den 14.april 1858.

Ved vielsen til sin hustru Antonia Nilsine Marie Jensdatter Tjomsaas i 1859, er han nevnt som ingeniør fra Kristiania.

Lauritz Elfred Hoff ble i 1863 ansatt som maskiningeniør ved hovedbanen. Her var han til han gikk av med pensjon i 1903, hele 40 år senere. Han hadde før sin avgang hatt ansvaret som leder av Hovedbanens maskinavdeling (dvs. lokomotivene).
Han ble beskrevet som en dyktig jernbanemann, og hadde interesse for sitt arbeid helt til det siste.

Under folketellingen i 1865 er Lauritz E. Hoff nevnt som ingeniør i Kristiania.

Ved Livys dåp i 1867 er tittelen hans nevnt som Civilingenieur.

I 1875 er han Maskiningenieur ved jernbanen.

I Kristiania adressebog, 1883, 1885, 1886 og 1887 er Hoff nevnt:

1883: Ingr. (Jernb. Værkst.)
1885-1887: H.Jernb).

Ved neste folketelling i 1900 er han nevnt som Maskiningenieur Hovedjernbanen.

Under den kommunale folketellingen i Kristiania fra omkring 31.desember 1903, står det at Lauritz Elfred Hoff har vært pensjonist siden 1.juli 1903.


Fra Teknisk ukeblad 6te årgang 1888:

Maskiningeniør Lauritz Elfred Hoff er født 1833 i Laurvig. Som ganske ungt menneske kom han til Belgien for at studere ingeniørvidenskaben ved école des mines et des arts et manufactures i Ltittich.

Efterat have taget examen ved denne læreanstalt i 1854 tilbragte han endnu nogle år i Ltittich som tegner og konstruktør ved et derværende mekanisk værksted, hvorefter han kom hjem og var i 1858 assistent ved en papirfabrik, men blev snart efter - i 1859 - ansat ved de norske iernbaneanlæg og derpå, den 1ste januar 1863, som ingeniørassistent og to år senere som maskiningeniør ved Norsk Hoved- og Kongsvingerjernbane, i hvis tjeneste han siden har stået og nu den 1ste ds. feirede sit 25-års jubilæum.

Den virksomhed, der ved vore jernbaner er henlagt under de afdelingschefer, der benævnes maskiningeniører, omfatter, som man ved, driften og vedligeholdelsen af det rullende materiel. Det store publikum, der som bekjendt tror, at bestyrelsen af en jernbane er en meget enkel og ligefrem sag, tror jo også, at når man har kjøbt et passende antal lokomotiver og vogne, behøver man kun at fyre og smøre for at kunne bruge dein uafbrudt, indtil de engang i en fjern fremtid som helt udslidte må erstattes med nye. De der tænker slig, skulde imidlertid få en anden mening, om de kunde få en udsigt over alt det arbeide, som maskiningeniør Hoff nu kan se tilbage på som udført ved maskinafdelingen i de forløbne år til vedligeholdelse af det oprindelig anskaffede materiel og til supplering af samme med nyt for at imødekomme den voxende trafik.

Da Hovedbanen blev anlagt i en tid, da jernbanevæsenet var forholdsvis lidet udviklet og ganske ukjendt hos os, måtte også de forbedringer og forandringer af det rullende materiel, som den almindelige udvikling og vore tildels særegne trafikforhold påkrævede, blive meget større ved Hovedbanen end ved de senere byggede baner, hvor man kunde tage de vundne erfaringer til indtægt, og de arbeider, som Hoff i denne henseende har forestået, er tilsammenlagt meget betydelige.

Ligesom Kongsvingerbanens maskinafdeling stadig har været administreret underet med Hovedbanens, er også den samme branche ved Smålens-banen, siden dennes åbning for drift, bleven forenet med Hovedbanens, og det herved betydelig øgede administrationsarbeide har derfor i de senere år beslaglagt Hoffs arbeidskraft i høi grad.

Her har man imidlertid atter en af disse særsyn, et af disse huller i administrationen, som vi så ofte finder under vore endnu i faglig retning uorganiserede forhold. Medens Hoff faktisk er 1ste trafikdistrikts maskiningeniør, så står der i statskalenderen kun prikker for dennes navn, medens man må lede op Hoff under Hovedbanen. Og her møder da det endnu forunderligere, at denne mand kun er opført med en gage af kr. 3696 medens den normerede gage (med alderstillæg) i de betydelig mindre 2det og 4de distr. udgjør resp. kr. 4 800
og 4200 for de der fungerende betydelig yngre funktionærer. Har departementet for de offentlige
arbeider den rigtige forståelse af dette misforhold?

Udenfor sin virksomhed ved jernbanen er maskiningeniør Hoff vel kjendt i vor ingeniørverden. Han er mangeårigt medlem af Den polytekniske forening og har tidligere udviklet adskillig fortjenstfuld virksomhed der. Specielt må nævnes hans mangeårige deltagelse i redaktionen af Polyteknisk Tidsskrift, der gjennem tiderne har modtaget
mange betydelige bidrag fra lians hånd.

I den skandinaviske forening af jernbanefunktionærer, jernvågsmannasållskapet, er Hoff medlem af den norske styrelsesafdeling.
Med sine mangesidige og grundige kundskaber forener L. E. Hoff en sjelden nobel karakter og et elskværdigt væsen, der har skaffet ham særdeles mange venner og gjort ham overmåde afholdt af sine mange underordnede.

Ved sit 25 års jubilæum som funktionær ved Hovedbanen sidstleden 1ste januar blev han komplimenteret af maskinafdelingens personale, der som et tegn på sin erkjendtlighed overrakte ham et kaffeservice af sølv.

Om Polyteknisk Forening:

Polyteknisk Forening ble stiftet i Christiania den 23.juni 1852, som et møtested for interesserte i innføring av naturvitenskapelig tenkning, teknologi og moderne industri. Stiftelsen skjedde på kontoret til bestyrer Pihl ved det nystartede gassverket i Christiania. Initiativtaker var Anton Rosing, en ung kjemiingeniør som var assistentingeniør på Gassverket. Bildene viser - Skredder Ursins hus - i Prindsens gate hvor PF hadde sine første kontorer og Rosenkrantz gate 7, Håndverkeren, hvor PF har hatt sine lokaler siden 1905.

De fleste av stifterne hadde vært i utlandet for å skaffe seg utdannelse og alle var utålmodige. De ville fornye Norge og mente at opplysning og debatt om betydningen av moderne teknologi og naturvitenskap måtte til, enten det gjaldt industri, landbruk, kommunikasjoner, helsevesen eller nasjonaløkonomi.

Forordet til første nummer av Polyteknisk Tidsskrift sier litt om hvorledes stifterne så sin oppgave:

Det kan derfor ikke andet end vække Forundring og Bedrøvelse hos Enhver, der noensinde har gjort seg rede for denne Naturvidenskabernes store Betydning, at der hos oss hidtil er gjort særdeles lidt for deres fremme og utbredelse. Man finder derfor her tillands saare almindelig en fuldstendig Uvidenhet om de allervigtiste naturvidenskabelige Resultater og en fuldkommen mangel på Kundskab om de simpleste Naturlove, selv hos dem, der ellers i andre retninger staa høyt i Kundskaab og Dannelse. Man feiler derfor neppe, naar man andtager, at Utbredelsen av de naturvidenskablige Kundskaber vil være et af de kraftigste Midler til at hæve vort Agerbrug og vor Industri op fra det lave Standpunkt hvorpå den nu befinde sigIdeene fant gjenklang. Blant de aktive medlemmene i foreningens første år finner vi forstmannen og eventyrfortelleren Peter Chr. Asbjørnsen, grunnleggeren av Aker-konsernet Peter S. Stenstrup, grunnleggeren av Kværner-konsernet Oluf Onsum, grunnleggeren av den Botaniske have på Tøyen, medisineren og botanikkprofessoren Frederik Schübeler og kaptein Johannes Benedictus Klingenberg, som stod for moderniseringen av vannverket i Christiania og bygget opp det første profesjonelle brannvesen.

Foreningen ble et møtested, en arena for tanker om hvorledes ny teknologi og ny kunnskap kunne bidra til å løfte Norge opp av den fattigdommen som gjorde at mange måtte utvandre for å finne arbeid.

Det sier litt om medlemmenes entusiasme og innsatsvilje at den unge foreningen med knapt 70 medlemmer allerede i 1854 kunne utgi et eget tidsskrift, Polyteknisk Tidsskrift. Stoffet ble laget på dugnad. Tidsskriftet lever fortsatt i beste velgående. I dag heter det Teknisk Ukeblad og er verdens eldste polytekniske tidsskrift
Da P.F. ble stiftet var det ingen sivil teknisk utdannelse i Norge. De første tekniske skolene kom i 1870-årene. Det fantes heller ikke noe offentlig, teknisk bibliotek. Stifterne av P.F. opprettet derfor et eget naturvitenskaplig bibliotek, med leseværelse.
Gjennom en kombinasjon av bytteavtaler og innkjøp kunne biblioteket tilby 80 tidsskrifter, og omfattet ingeniørfag, arkitektur, industri, håndverk, landbruk, nasjonaløkonomi, elektroteknikk, kjemi og bergvesen. - Etter hvert som den naturvitenskaplige undervisning ble bygget opp fikk skolene og universitetene egne bibliotek, og P.F.s bibliotek kunne avvikles.

Hva arbeidet foreningen med i de første årene?

Polyteknisk Tidsskrift viser at i februar 1855 hadde foreningen 76 medlemmer. Siden forrige generalforsamling, som ble holdt for et halvt år siden, var det holdt 13 møter.
I dette halvåret ble følgende temaer behandlet: Plantebastarder (Krydsninger); Indsamling av Terpentin og Tilvirkning av Harpix og Terpentinolje; Naturselvtrykk,; Betraktninger over Skovbruket med specielt hensyn på Norge; om Photographien; Christiania-egnens Geognosi; Kjønrøk, Trekul og Tjære; Kurvfletning; Morses elektromagnetiske Telegraf; Stenkulformationen, specielt i Amerika:; Diskusjon om Offentlige Bade- og Vadskeanstalter, som strakte seg over to møter; og endelig om Furetreet og dets Betydning i Skovbruket.De to foredragene om skogbruk ble holdt av P. Chr. Asbjørnsen, mens det var polytekniker Anton Rosing som holdt de to foredragene om destillering av tre.

I 1850-årene foregikk det en rivende teknisk utvikling. Fotografering var nettopp blitt praktisk mulig. De første dampdrevne jernbanene var tatt i bruk i utlandet for vel 30 år siden. Norges første jernbane, Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvold sto ferdig i 1854. Den første telegraflinje, mellom Drammen og Kristiania, ble åpnet for "almindelig korrespondance" den 1. januar 1855, og i 1870 var nettet ført frem til Vardø. I utlandet drøftet man muligheten for en transatlantisk forbindelse.
På denne tiden var det ikke så mye spørsmål om å kunne alle detaljer, men om å ha en oversikt over de fysikalske sammenhenger og å vite hva som var teknisk mulig. Dette var tiden for de tekniske allvitere, polyteknikerne.
Oppgavene i Norge var enorme. Det skulle bygges veier, jernbane, kanaler, havner, fyr og telegraf.

Primærnæringene trengte modernisering, med nye dyrkingsmetoder og nye nyttevekster. Byene vokste og det var nødvendig å fornye vann- og avløpsystemene. Norge skulle bli selvstendig og selvforsynt. Vi skulle bygge verkstedsindustri og vareproduserende industri.
PF ble et forum for debatt om hvorledes teknologi og naturvitenskapelig tenkning kunne brukes til samfunnets beste. I 40 år var PF ett møteforum, men i 1892 ble den første faggruppen, Elektroteknikergruppen stiftet. Etter hvert har PF fått 20 grupper, og fellesmøtene, plenumsmøtene har fått ennå sterkere karakter av å være Forum for samfunnsdebatt.

PF har alltid vært uavhengig av politiske partier og av partene i arbeidslivet . Direksjonen motsatte seg at foreningen skulle drive interessearbeid. Det førte til at 8 av medlemmene i 1876 gikk sammen om å stifte Den Norske Ingeniør og Arkitektforening, N.I.A.F. som er forløperen til Norsk Arkitektforening og Teknisk Naturvitenskaplig Forening, Tekna (tidl. NIF).

Den Polytekniske Forening var bare vel ett år gammel og hadde 70 medlemmer da generalforsamlingen den 15. august 1853 besluttet å utgi et polyteknisk tidsskrift.
Subskripsjonsinnbydelsen viser at tidsskriftet skulle brukes som et verktøy for å øke forståelsen for teknologi og naturvitenskap, for å få naturvitenskap og teknologi inn i skoleverket og for å få opprettet tekniske skoler.

Målgruppen var ingeniører, teknikere, bønder, leger, farmasøyter og alle som interesserer seg for tidsskriftets formål. Tidsskriftet var et verktøy for å spre kunnskap utenfor den lukkede krets på møtene.
Ambisjonene i den unge PF var store, men ressursene var knappe. Tidsskriftet ble til på dugnad. Bladet ble redigert av en redaksjonskomité og hadde ingen ansatte. Det var redaksjonskomiteen og andre i foreningen som skrev artikler og som klippet og oversatte stoff fra utenlandske tidsskrifter.

Medlemmene av PF så det som sin oppgave å misjonere for ny teknologi og nye erkjennelser innenfor naturvitenskapene. De måtte bane vei for de nye, det som skulle løfte Norge opp av fattigdom, arbeidsløshet og utvandring.

I forordet til Polyteknisk tidsskrift No. 1 sier Redaksjonskomiteen det slik:

Man finder her tillands såre almindelig en fuldstændig Uvidenhed om de allervigtigste naturvidenskabelige Resultater og en fuldkommen Mangel på Kundskab om de simpleste Naturlove, selv hos dem, der ellers og i andre Retninger stå høit i Kundskab og Dannelse. Derfor ser man også hos os jevnligen Agerbrugeren , Håndverkeren og Fabrikanten anvende Fremgangsmåder der andensteds forlængste ere forkastede, fordi de fører til Resultater, lige motsat dem, der tilsigtedes, og som aldrig vilde være blevne anvendte, dersom Praktikeren havde kjendt de naturlove, hvorpå et heldigt Udfald af hans Virksomhed beror; - derfor ser man også så mangfoldige Naturrikdomme rundt om i vårt Land ligge ubenyttede eller vanskjøttede.
Utbredelsen av de naturvidenskablige Kundskaber vil være et af de kraftigste Midler til at hæve vort Agerbrug og vor Industri op fra det lave Standpunkt hvorpå den nu befinde seg.

Det er derfor af høieste Vigtighet ved andre mer direkte virkende Midler, at gjøre Naturvidenskaberne og deres Anvendelse anerkjendte og utbredte.

Blant disse Midler tør man vel anse en regelmæssig litterær Virksomhet som det mest hensigtsmæssigste.
Derfor brukte de pennen flittig, både den unge, entusiastiske stifteren av PF, polytekniker, agrokjemiker Anton Rosing og den meget aktive legen og botanikeren Fredrik Chr. Schübeler som hadde reist Europa rundt for å finne nye og bedre nytteplanter for norsk jord- og hagebruk. Men også de etablerte bedriftslederne Peter S, Steenstrup, tidligere marineoffiser og nå leder for Ager mechaniske Værksted og den selvlærte Jens J. Jensen som nylig hadde etablert Myrens Værksted var ivrige skribenter.

Det var disse fire som utgjorde bladets redaksjon, sammen med generalstabsoffiseren oberst Theodor Broch, lærer i Fortifikasjon ved den militære Høiskole og trigonometrist ved Norges Geografiske Opmåling.

Her må vi huske at frem til ca 1850 var det nesten ingen som hadde sivil teknisk utdannelse, det var det hær- og marineoffiserene som sto for den tekniske sakkunnskap. De hadde fått undervisning både om arkitektur , byggekunst , skipskonstruksjon og maskinteknikk, i tillegg til matematikk og fysikk. Derfor finner vi ingeniøroffiserene som byplanleggere, arkitekter og ledere av verkstedsindustri.

Kaptein Johannes Benedictus Klingenberg skrev om den frostsikre vannposten han hadde oppfunnet. Med den kunne man stenge av vannposten om vinteren. Hittil hadde man måttet la vannet renne, for at det ikke skulle fryse. Eventyrsamler og forstmann Peter Chr. Asbjørnsen skrev om skogens innflytelse på været. Anton Rosing fortalte om det nye metallet aluminium, og Fr. C. Schübeler skrev om nye nyttevekster. Innholdsfortegnelsen for første årgang viser at det ikke skortet på innsatsvilje - og heller ikke på kunnskap og faglig bredde.

Bladet var polyteknisk i ordets beste forstand. Her presenterte stipendiat Theodor Kjærulf sin nye hypotese om at fjellformasjonene rundt Oslofjorden er dannet ved folding og at "bølgetoppene" er slipt bort under ismassene. Men her er det også smånotiser sakset fra utenlandske tidsskrifter, og det er betraktninger om hvilken betydning offentlige badeanstalter kan ha for bedre folkehelse.

En ny forening og et nytt blad.

Historien om TU er historien om bygging av Norge som industrinasjon, og om hvorledes teknologi har lagt grunnlag for at Norge har utviklet seg fra å være et av de fattigste land i Europa til å bli det rikeste - i alle fall per innbygger. Men det er også historien om splittelse og samarbeid innen det polytekniske miljøet i Norge.

I Norge var det i 1852 ennå ikke bygget opp noe sivilt utdanningstilbud innen teknologi og arkitektur. Det kom først mer enn 20 år senere, og vi måtte vente 60 år før den tekniske høyskolen ble åpnet. Industrien var i sin spede begynnelse, og Norge lå langt etter resten av Europa i teknologisk, naturvitenskapelig og industriell utvikling. Den som ville bli ingeniør eller arkitekt måtte reise ut, til Danmark, Tyskland, Storbritannia eller Frankrike.

Polyteknisk Forening ble stiftet som et forum for den nye tids menn, de som mente at fremtiden for Norge lå i å ta i bruk landevinningene innen naturvitenskap og teknologi. Initiativtaker var den unge agrokjemikeren (Hans) Anton Rosing. I 1852, da foreningen ble stiftet, var han 25 år og det var bare to år siden han var uteksaminert fra Den Polytekniske Læreanstalt i København.

Anton Rosing og de andre pionerene var overbeviste om at Norge måtte ta i bruk nyvinnigene i teknologi og naturvitenskap for å innhente det norske etterslepet. De misjonerte ivrig både i skrift og tale, på talerstolen i PF, i Polyteknisk Tidsskrift og gjennom offentlige foredrag og innlegg i avisene. Men de arbeidet også på det praktiske plan, Schübeler reiste Europa rundt for å finne nye og bedre planter og nyttevekster, og han reiste rundt i Norge og misjonerte og delte ut planter. Vi har prøvd å sette ord på Rosings begeistring, slik skuespilleren Leif Blix tolket det i 2002.

Tidsskrift og forening.

Første nummer av Polyteknisk Tidsskrift kom ut 11. april 1854, og bladet kan feire 150-års jubileum. I de første 50 årene levde Polyteknisk Tidsskrift og PF/TU i symbiose. Det var de samme ildsjelene som drev bladet og foreningen. De brukte bladet både til å kommunisere med medlemmene og til å spre kunnskaper og forståelse om teknologi – i ordets videste forstand - og om naturvitenskap. Det er derfor naturlig å se foreningens historie og bladets historie under ett, frem til 1905.

Hva skrev Polyteknisk Tidsskrift om?

Da det første nummer av PT kom ut, den 11. April i 1854, var det bare 40 år siden Norge hadde fått sin grunnlov, og det var ennå 51 år til Norge skulle bli et selvstendig kongedømme i 1905.
I 1854 var vi i full gang med å bygge opp våre identitet som nasjon, men det meste var ennå ugjort. Som selvstendig nasjon trengte vi en kulturell identitet, med norsk historie, norske forfattere, norske komponister, norske malere og norske helter, men vi trengte også et selvstendig næringsliv og bankvesen, vi trengte å fornye landbruket, og vi måtte knytte landet sammen gjennom moderne kommunikasjonsmidler.

Norge var et fattig land og var preget av at det kulturelle og økonomiske sentret for Det dansk /norske riket hadde ligget i København. Norge hadde vært en provins, en råstoffleverandør som leverte fisk, trelast, malmer og is.

Hva var det redaksjonskomiteen ville med bladet. Hvorfor var de villige å gå inn med gratis dugnadsinnsats.
Til TUs 150-års jubileum prøvde vi å rekonstruere hvorledes verkseier Peter S. Steenstrup i skuespillen Paul-Otto Hagas skikkelse, ville presentert bladet, planene for innholdet i første årgang og redaksjonskomiteen.

Til tross for at bladet ble til på dugnad, og til tross for at første nummer kom så sent på året som 11. april, ble første årgang av Polyteknisk Tidsskrift meget innholdsrik,, slik innholdsfortegnelsen viser.

Dramatiske endringer.

I dag er vi av den oppfatning at den teknologiske utvikling stadig løper fortere, men innvirkningen av på samfunnet og det enkelte menneske i Norge var nok langt mer merkbar på slutten av 1800-tallet. Nyhetene kom slag i slag, og samfunnet endret seg dramatisk. I løpet av 1800 tallet vokste Christiania fra en sovende småby til en moderne industriby og landets administrative senter. I løpet av hundreåret steg folketallet i Christiania med omland fra ca 17 000 til 250 000.

Byen var blitt landets hovedstad, knutepunkt for landets jernbaner, landets viktigste skipsfartsby og landets dominerende industriby. Vi hadde fått dampskipsforbindelse, gassverk, jernbane, sporvei, telegraf, telefon og elektrisk lys, og ikke å forglemme: nytt vannverk og ordnet kloakk.

Norge hadde ikke vært med i den første industrielle revolusjonen, men fra midten av 1800-tallet gikk utviklingen med stormfart. Viktigst var kanskje telegrafen som bandt sammen hele Norge og knyttet Norge til hendelser over hele verden, men dampskipet som sikret regelmessig forbindelse til København og etter hvert knyttet hele Norskekysten sammen i et ett post- og passasjernett var også uhyre viktig.

Staten kjøpte de første hjuldamperne i 1827 for å skaffe regelmessig postforbindelse mellom Christiania og København. 26 år senere, i 1853, var rutenettet for statens postdampskip kommet frem til Vardø. De nye kommunikasjonen omformet samfunnsforholdene. Jernbaner, dampskipsfart, veier, kanaler og havner knyttet Norge sammen og åpnet lukkede samfunn.

Norges første jernbanestrekning, Hovedbanen fra Christiania til Eidsvoll ble åpnet i september 1854. Det var starten på en intens jernbanebygging, men i sterk konkurranse med båttransport på kanaler og innsjøer. Telegrafen kom sammen med jernbanen. Den første offentlige telegraflinjen var fra Christiania til Drammen og ble åpnet 1. januar 1855. I 1870 var telegrafsambandet strukket helt fra Mandal i sør til Vardø i nord.
Dampmaskinen effektiviserte landbruket, og det var bare fantasien som satte begrensningene for hva den kunne brukes til. Lokomobilen, den transportable dampmotoren, kunne drive treskeverk, og dampdrevne vinsjer, og den kunne trekke plog og harv. Men også i industrien ga dampmaskinen nye frihetsgrader. Nå var man ikke lenger bundet tilgang på vannkraft. Likevel var det som drivkraft for fremdriftsmaskineri at dampmaskinene hadde størst betydning: i damplokomotivene og i dampskipene.
På slutten av 1800-tallet kom elektrisiteten. Elektrisiteten tiltrakk seg ikke lenger bare fagmannens oppmerksomhet, men også allmennheten fikk øynene opp for hvilke muligheter den kunne ha for kommende slekter. Overgangen til det 20. århundre markerte starten på vannkraftepoken og utbygging av den kraftkrevende industri. Nå kom industrien til bygde-Norge.

Kunne elektromotoren erstatte dampmaskinen? Først måtte man finne metoder for effektiv overføring av elektrisk kraft. De første elverkene ble bygget for elektrisk belysning, der effektbehovet var beskjedent.

Christiania fikk sin første sporvei i 1875. Vognene ble trukket med hest. Bare 19 år senere kom den elektriske sporvognen til Kristiania (fra ca 1875 ble navnet skrevet Kristiania) , som den første i Skandinavia. Strømforsyningen kom fra selskapets eget dampkraftverk på Majorstuen. Dette verket leverte også strøm til drift av Holmenkollbanen.

I TU for 1904 er det gjengitt foredrag av elektroingeniør R. Schøyen: Kristiania bys forsyning med electricitet. Det er to kraftverk, Dampcentralen fra 1892 og Hammeren kraftverk fra 1899. Til sammen har de en ytelse på 5000 kW. Bare en firedel av byen er dekket av elnettet, men i de sentrale bydeler er det flere bygninger med elektrisk heis.

Elektrisk belysning av de ydre bydele er ønskelig men kan (fraregnet Homansby) undværes uden stort savn eller økonomiske følger.

Koking og oppvarming med elektrisitet kan ikke konkurrere med gass. Strømmen koster 20 øre pr kWh. For å bli like billig som gass, måtte strømprisen senkes til en syvdel.
Det viktiste er å skaffe strøm til byens bedrifter, til drift av elektriske motorer. I Kristiania er det 622 motorer, med en installert effekt på 2250 hk. Til sammenligning er det 1132 motorer i Stockholm, men den samlede motoreeffekten er den samme, ca 2250 Hk.

Fem timer på 50 km.

De første bilene kom ganske raskt til Norge, lenge før det var avklart om det var bensinmotoren, dampmotoren eller elektromotoren som skulle bli dominerende.
Ingeniør Einar Rasmussen forteller i TU 15/1899 om en prøvetur med elektrisk bil fra Kristiania til Sundvollen og retur. Turen tok fem timer og et kvarter hver vei. Bilen måtte lades, før de kunne starte på hjemturen. Rasmussen summerer opp slik:

Når hensyn tages til vort kuperte terræng, den dårlig brolægning og den indskrænkning vinteren medfører, tror jeg ikke det er udsigt til med det første at kunne benytte elektriske motorvogne med nogen fordel hertillands.

Den gang som nå var det batteriene som gjorde at El-bilen tapte i konkurranse med bensin (og diesel).

Telefonen - et brukelig leketøy.

Den samme historien, men i en litt annen variant: I 1877 ved en demonstrasjon i Drammen fikk oppfinneren av telefonen, Alexander Graham Bell en kommentar som er blitt ganske berømt:

Ja, mine herrer, dette er et meget morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri.

Telefonnettet ble bygget ut av private selskaper, og behovet for apparater og materiell la grunnlag for norsk elektroteknisk industri.

Teknologi og naturvitenskapelige nyvinninger revolusjonerte landbruket. To av PFs stiftere var dypt engasjert på dette området: Anton Rosing som ble lærer ved den nyopprettede Norges Landbrukshøyskole og en flittig forfatter av faglige artikler. Fredrik Chr. Schübeler, legen som ble botaniker og bestyrer for Universitetets botaniske have , professor i botanikk og en drivende kraft bak innføring av nye nyttevekster til landet. For eksempel skriver Schübeler i PT 1854 en artikkel om Rabarberplanten, med vinoppskrifter.
Ny teknologi og nye kunnskaper økte også forståelse for sammenhengen mellom folkehelse, drikkevann og kloakk, og for betydningen av boforhold og renovasjon.

I TU 1854 er det en artikkel av professor Strecker om - Undersøgelse av Christianias Drikkevand - som viser at vannet er godt, bedre enn i mange andre europeiske byer.
I TU 1885 er det en lang artikkel om Dødeligheden blandt de arbeidende Klasser. I artikkelen som er sakset på en tysk kilde, fremgår det at mens gjennomsnittelig levealder for geistelige er 66 år er den bare 40 år for litografer og kobberstikkere. Enda verre er det for tørrslipere av gafler; 29 år. Det pekes på helsefaren ved innånding av støv og giftige industrikjemikalier, kvikksølv, bly og fosfor. På den annen side fremheves helseefekten av frisk luft og mosjon:

Den fattige bonde på 30 år som nyter sitt enkle middagsmåltid ute på marken har i gjennomsnitt 13 år lengre liv foran seg enn fyrsten på samme alder.

For å binde Norge sammen måtte det bygges veier, jernbaner, kanaler, havner, telegraflinjer og fyr. Alt dette var stoff for Teknisk Ukeblad, og vi ser av listen over formenn og æresmedlemmer at sakkunnskapen var godt representert.

Splittelse og samarbeid - Fra PT til TU.

Flere av medlemmene i PF ønsket at foreningen også skulle arbeide for å fremme interessene til hva de mente skulle bli den nye ingeniør- og arkitektstanden, en stand ved siden av håndverker- og handelsstanden, etc. Da de ikke fikk gjennomslag for det, brøt Peter Andreas Blix og åtte andre medlemmer ut av PF i 1874 og dannet Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening, NIAF.

Noen ny stand ble det ikke, men etter hvert en slagkraftig interesseorganisasjon.
NIAF ville også ha sitt eget tidsskrift. Det krevde både offervilje og dugnadsinnsats. Æren for at NIAF i 1878 kunne gi ut første nummer av sitt tidsskrift - Organ for Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening - må i første rekke gis til stifteren, P. A. Blix. Han var en ildsjel, og satset både arbeidstid og penger på bladprosjektet.
Mens Polyteknisk Tidsskrift hadde skapt bredere interesse for teknikk og vitenskap i vårt land, kom "Organet" til å legge grunnlaget for den faglige tekno-vitenskapelige pressevirksomhet i Norge, skriver redaksjonssekretær Gunnar Oxaal, ved TUs 100-års jubileum i 1954.

Teknisk Ukeblad.

PF og NIAF var små foreninger med anstrengt økonomi. Derfor ble det i 1883 inngått en samarbeidsavtale. For å spare kostnader skulle foreningene ha felles lokaler og felles sekretariat. Samarbeidsavtalen omfattet også foreningenes tidsskrifter. I stedet for PT og Organet ble det besluttet å utgi to nye tidsskrifter: Teknisk Ukeblad og Norsk Teknisk Tidsskrift.

Foreningene flyttet inn i felles kontorer og møterom i Storthingsplads No 7. Her var det også kontorer for bladredaksjonene.

TU skulle komme en gang i uken og bringe tekniske og økonomiske meddelelser, redegjøre om de for hjemlige forhold viktigste fremskritt og oppfinnelser, og i det hele tatt søke å holde en teknisk interessert allmennhet à jour med utviklingen. NTT skulle komme hver annen måned og bidra til å fremme og utbrede tekniske vitenskaper og derved fremme den tekniske bedrift i vårt land.

Den 13. april 1883 kom første nummer av Teknisk Ukeblad. Mens Norsk Teknisk Tidsskrift må søke sin lesekrets blant de spesielle fagmenn, heter det vil TU prøve å danne et mellomledd mellom disse og allmennheten, representert ved fabrikanter, industridrivende, håndverkere og leverandører av materialer og rekvisita, bygningsentreprenører osv.
Det heter videre at bladet er tenkt som et bindeledd mellom de mindre - fagforeninger - rundt om i landet.
Her må vi huske på at dette er lenge før det ble dannet landsomfattende foreninger. Både PF og NIAF var Kristiania-foreninger, selv om de var åpne for utenbys medlemmer. Rundt om i landet ble det startet både polytekniske foreninger og ingeniørforeninger.

Ingeniørforeningene dannet landsforening i 1913, fire år etter at arkitektene hadde trukket seg ut av NIAF og dannet Den Norske Arkitektforening. De polytekniske foreningene slo seg aldri sammen, fordi deres virksomhet var basert på lokal foredrags- og møtevirksomhet.
Arkitektene satte sitt preg på bladet, slik vi ser av denne illustrasjonen fra TU i 1884, arkitekttegning av Det engelske Villa Kvarter i Kristiania.

Norsk Teknisk Tidsskrift hadde 19 artikler i årgangen 1886. Her finner vi en artikkel om å skaffe Kristiania driftsvann fra Øyeren, med flotte plansjer som viser topografi og foreslått trasé, sammen med en artikkel Om drivkraftens betydning for håndværk og småindustri med særlig hensyn til forholdene i Kristiania efter anlæg af driftvannsledning fra Øyeren.
Størst plass får tre artikler om Sølvverket på Kongsberg, med i alt 30 sider. Ellers er det artikler om elektrisk tenning ved bergspreninging, , Dynamomaskiner og transport af arbeide ved elektricitet og Om cement og beton.

Navneforandringen fra Polyteknisk Tidsskrift gjorde at man måtte ta et krafttak for å innarbeide Teknisk Ukeblad i allmennhetens bevissthet. Derfor ble det satset sterkt i forbindelse med Den norske industri- og kunstutstillingen i Kristiania i 1883. Det ble laget et eget messenummer med oversikt over utstillerne, og bladet ble solgt i aviskioskene. Dessuten åpnet foreningene - sitt leseværelse, konversasjonsrom og forsamlingslokale i Storthingsplass no 7 - for tilreisende til utstillingen. Messeutgaven hadde et ekstra opplag på 1 500.

Vekst, men langsomt i begynnelsen.

TU hadde i 1883 et opplag på 1300 og ble sendt gratis til foreningens medlemmer, samt til den svenske ingeniørforeningens 182 medlemmer mot et tilsvarende antall av denne foreningens blader i bytte.
NIAF og PF hadde i 1883 til sammen 428 medlemmer, og det var 384 eksterne abonnenter. Norsk Teknisk Tidsskrift hadde et opplag på 1100. Begge blader gikk med underskudd, til tross for at TU hadde god tilgang på betalte annonser.

NIAF og PF var små foreninger til langt inn på 1900-tallet.
Den felles medlemsfortegnelsen for 1898 viser at NIAF hadde 366 medlemmer, mens PF hadde 594. Det samlede medlemstallet var imidlertid bare 754, fordi 206 var medlem av begge foreninger.
NIF nådde 5 000 medlemmer i 1950, da hadde PF vel 2000.

Statsstøtte.

Tidsskriftenes anseelse steg frem mot århundreskiftet, og tilslutningen fra fagfolk, fra allmennheten og fra landets øvrige presse kom merkbart til uttrykk, skriver Oxaal. Det ble stadig nærmere kontakt til offentlige myndigheter, både ved behandling av tekniske saker, og ved den velvilje som ga seg uttrykk i et årlig statsbidrag som etter hvert steg til 3400 kr.
Samarbeidet mellom de to foreningene NIAF og PF, økte den økonomiske slagkraften, og Teknisk Ukeblad var nå blitt et betydelig annonseorgan.

I 1885 kom det ny patentlov som fastslo at kunngjøring om alle søkte eller innvilgede patenter skulle skje i TU, som offisielle meddelelser fra patentkontoret. Dette ga inntekter til TU og gjorde det nødvendig for patentinteresserte å holde seg à jour med TU.
Bildet fra 1883 viser patent på en trehjuls vogn som er drevet ved at setet huskes opp og ned. For å kunne forsere motbakker er det en kraftig fjær som kan lagre energi.

Redaktør på heltid.

Det startet som et dugnadsprosjekt, hvor en 5-manns komité påtok seg ansvaret for redaksjonen: Anton Rosing, Fr. Chr. Schübeler, J.J. Jensen, P. S. Steenstrup og Th. Broch. Da Anton Rosing dro på stipendreise i 1855 gikk han og J.J. Jensen ut av redaksjonskomiteen og de to vitenskapsmennene Hartvig C. Christie og Theodor Kjærulf gikk inn i deres sted. Broch, Schübeler og Steenstrup fortsatte.

I 1862 overtok Nils Henrik Bruun ansvaret, og siden har bladet hatt en ansvarlig redaktør - med unntak av årene 1985 - 1988 hvor det var to sidestilte redaktører.
I 1894 fikk TU sin første heltidsansatte redaktør, civilingeniør J. J.O. F. Dietrichson. Han hadde redaksjonsansvaret både for TU og NTT og en årslønn på 4000 kr.

Overgang til eneredaktørveldet er et merkepunkt. Hittil hadde redaktør og redaksjonsmedlemmer hatt sin hovedbeskjeftigelse på andre arbeidsplasser, og de hadde neppe hatt mye tid til å ofre bladets journalistiske og redaksjonelle profil stor oppmerksomhet.
Redaksjonen ble omorganisert på slutten av 1896, slik at det i tillegg til redaktøren kom faglige medredaktører. Norsk Teknisk Tidsskrift ble nedlagt som selvstendig blad og integrert i TU fra og med 1898.

Leserflukt.

Ti-årsperioden 1897 - 1906 var preget av raske utskiftninger i redaksjonen og økonomiske nedgangstider. Misnøyen blant leserne ble etter hvert faretruende , og den nådde redaksjonen gjennom flere kanaler. På møtene i foreningene het det at TU leser man da ikke. Dessverre kom dette budskapet også frem til annonsørene.
Foreningen nedsatte derfor i 1902 en tremannskomité for å gjennomgå kostnader og organisasjonsform. Komiteens konklusjon var at man burde avvikle ordningen med fagredaktører, og i stedet måtte det bli redaktørens oppgave være å få de forskjellige spørsmål best mulig behandlet ved hjelp av fagfolk i industri, forskning og offentlig administrasjon. Med den store stab av dyktige menn på teknikkens forskjellige områder, næret man ingen frykt for at det skulle savnes sakkyndighet til utredning av noe teknisk problem.

Særlig anså man det som en viktig sak å skape interesse for TU blant landets nye tusener av teknikere, således at det skulle falle naturlig for dem å henvende seg til bladet i alle spørsmål av teknisk interesse. Det skulle imidlertid gå nesten 70 år før NITO kom med i samarbeidet.

Fri og uavhengig.

Det ble lagt stor vekt på at redaktøren nå måtte få anledning til å virke fritt og uavhengig. Den tid da tidsskriftets minste anliggender, fra spørsmålet om ordenes stavemåte til løssalgsprisen for gamle eksemplarer, ble gjort til gjenstand for stemmegivning i foreningenes generalforsamlinger var for lengst forbi, men fortsatt hadde Fellesstyret et overoppsyn med alle redaksjonelle anliggender.

Redaktør Sparre, som var eneredaktør fra 1903 til 1906, skrev ganske utvetydig:

At når nå teknikk og industri begynner å danne en av de mest betydningsfulle og fremtredende faktorer i vår kulturelle og materielle utvikling, så blir også nytten av en uavhengig og kraftig teknisk fagpresse stadig mer fremtredende.

Han så den tekniske fagpressen som et våpen på like linje med landets øvrige presse, et våpen som i teknikkens tjeneste måtte bli utnyttet på beste måte.

Sammenslåingen av Norsk Teknisk Tidsskrift og TU betød store forenklinger for redaksjonen, og det lettet også litt på det økonomiske trykket. Det var sikkert også en fordel at ingeniørenes standsproblemer ble drøftet i et tidsskrift som nådde ut over deres egen krets. På den tiden var ikke ingeniørene fullt ut anerkjent i akademiske kretser, og særlig kunne striden rase når de universitetsutdannede bergkandidatene var motpart.

Samarbeidet opphører, men TU består.

Samarbeidet mellom NIAF og PF var av økonomisk art og forutsatte at foreningene skulle beholde sin identitet. NIAF følte imidlertid at foreningen måtte stå friere og sa i 1905 opp samarbeidsavtalen. Til tross for at det var betydelige motsetninger mellom de to foreningene, ble de enige om å fortsette å gi ut TU som felles organ, og slik har det vært siden. NIAF utviklet seg i løpet av noen få år fra å være en lokal forening for ingeniører og arkitekter til å bli en landsforening for ingeniører.

I 1905 hadde virksomheten i TU lenge vært moden for dyptgripende reformer. Oppløsningen av samarbeidet mellom NIAF og PF ga nå en ny mulighet til å gjennomføre endringer, og i 1906 ble det nedsatt en komité med mandat til å se på både bladets drift og redaksjon. Det var enighet om at det skulle utgis bare ett blad, Teknisk Ukeblad, men at det skulle deles inn i en alminnelig del og tre fagavdelinger:

Ingeniøravdelingen, Arkitektavdelingen og Avdeling for Kjemi og Bergvesen.

Ideen med fagavdelingene var at den enkelte fagmann skulle finne spesialstoff i TU, og at man på den måten unngikk konkurranse fra nye spesialtidsskrifter. Teknisk skulle dette løses ved at de som abonnerte på en fagavdeling fikk denne heftet sammen med TUs alminnelige del, mens de som ikke abonnerte på noen fagavdeling bare fikk TUs alminnelige del. I praksis viste dette seg komplisert, og ordningen ble bare gjennomført fullt ut i 1907 og 1908.

Arkitektene var ikke fornøyd med samarbeidet innen NIAF. I 1909 ble det stiftet en konkurrerende forening, Norske Arkitekters Landsforbund, og i 1912 ble NIAF omgjort til en landsorganisasjon for ingeniører, fra 1913 som Den Norske Ingeniørforening, der restene av NIAF gikk inn som Kristiania avdeling av NIF.

Siden Den Norske Ingeniørforening var en landsorganisasjon hvor det var tatt opp en rekke lokale ingeniørforeninger, måtte det lages en revidert avtale med PF om drift av TU.
Den øverste ledelse av bladet , Bladstyret, ble underlagt et representantskap, sammensatt fra PFs direksjon og NIFs hovedstyre, og med så mange medlemmer fra hver av foreningen at de ble likt representert. Den nye avtalen ga redaktørene en enda mer selvstendig stilling enn tidligere, og bladet ble nå drevet gjennom sameiet Teknisk Ukeblad. Fra nå av er det naturlig å skille mellom historien til TU og historien til PF.

Residence:
Under folketellinga 1865 (Lauritz selv har underskrevet tellinga) er det i - Christiania kjøpstad - i - Grønlands Menighed - nevnt følgende personer i Aakebergveien 16:

Lauritz Elfred Hoff, 33 år, Huusfader, Ingeniør, Fødested Laurvig.
Antonia Nilsine Marie f.Tjomsaas, 36 år, Kone, Fødested Drammen.

Barna:
Karen Marie, 3 år, Datter, Fødested Aker.
Udøbt datter, 1 år, Datter, Fødested Christiania.

Dessuten tjenestepikene fra Kongsberg:

Petrine Johannesdatter Løvlien, 24 år, og Karine Sørine Ellefsdatter Semb, 17 år.

Ved datteren Jensine Olivia's dåp var bostedsadressen fortsatt Åkebergveien 16. Dette var 26.mai 1867.

Event-Misc:
Fra omtale i Morgenbladet - Thorsdag den 3die September 1874:

I et møte med sine nordiske jernbanekollegaer representerer maskiningeniør Hoff Norges interesser.

Et av temaene som diskuteres er bruk av stenkull og torv som drivstoff, og som oppvarming av kupeene, hvor Hoff hadde opplest noen bemerkninger om prinsippene for kontruksjonen til oppvarmingen av jernbanevognene.

For Norge blir maskiningeniør Hoff valgt inn i bestyrelsen for Jernvägsmanna Selskabet.

De foretar også en togtur for å prøve nytt bremsesyste-apparat. Deterret er det forlystelser blant annet i Dyrehagen, og - Senere samledes man til et livligt Festmaaltid paa Klampenborg Badeanstalt, ved hvilket en stor Mængde Skaaler blev udbragte.



Residence:
Maskiningenieur ved jernbanen Lauritz Elfred Hoff, født 1833 i Laurvik og kone Antonia Nilsine Marie, født 1830 i Drammen bor på denne adressen under folketellinga i 1875 sammen med barna:

Karen Marie, født 1863 i Vestre Aker.
Jensine Olivia, født 1867 i Christiania/Grønland.
Caroline Johanne, født 1872 i Christiania/Grønland.

Hos dem bodde også - konens søsterdatter - Ragnhild Christiansen, født 1867 i Vestre Aker og - svigermoder, enke og Lærerinde ved almueskole - Ingeborg Marie Tjomsaas, født 1808 i Eker Houg.

Event-Misc:
Fra Hedemarkens Amtstiende lørdag 19.juni 1875:

Jernvägsmanasällskapets Møde i Christiania abnedes Tirsdag Formiddag paa Universitetet. Man forhandlede det første Diskutionsemne: Maa man opgive effektivt at modarbeide Frostens skadelige Indvirkning paa Skinnegangen, eller turde der kunne findes Midler, hvorved denne Indvirkning hindres eller væsentlig formindskes?
Forhandlingerne, der lededes af Prof. O.J. Broch, aabnednes af Ingeniør Hoff ved norsk hovedjernbane. I Diskustionendeltog Baneingeniør Thorp, Kaptein Bergmann, Major Adelsköld og Baron Mards von Würtemberg.
Efter Forhandlingernes Slutning indtog man Frokost i Studentersamfindet, hvorpaa man kl.2 gjorde en Udflugt med Drammensbanen. Om Aftenen var der Sera i Frimurerlogen; Onsdag Fællesmiddag sammesteds, og Torsdag en Udflugt til Eidsvold og paa Mjøsen.

Residence:
Lauritz Elfred og Antonia Hoff flyttet til Oslo Gade 7 fra Aakerbergveien 60 den 14.april 1876, står det nevnt i den kommunale folketellingen i Kristiania i 1907.

I 1883 holdes det en kommunal folketelling i Kristiania omkring 31.desember. Oslo Gade 7 er en bygård med leiligheter i 3 etasjer, samt en kjelleretasje som også er bebodd. I alt bor det 27 personer her, og i 1.etasje finner vi familien Hoff som består av 5 personer, samt en tjenestepike:

Ingenieur Lauritz Elfred Hoff og hustru Antonia Hoff. Deres barn står nevnt på adressen, men er fraværende. De er Karen Marie, Jensine Olivia og Caroline Johanna.
Tjenestepiken er Caroline Johannesen, f.1852.

Under folketellingen i 1885 finner vi disse på denne adressen: 1.etasje:

Maskiningeniur (Hoved Jernbanen) Lauritz Elfred Hoff f.1833 Laurvig.
Hustru Antonia Hoff f.1830 Drammen.

Barna:
Karen Marie Hoff f.1863 Vestre Aker.
Jensine Olivia Hoff f.1867.
Caroline Johanne Hoff f.1872.
Alle 3 døtrene står nevnt som bortreiste.

Tjenestepige Gunda Bryne f.1868 Borge.

Event-Misc:
Den 6.desember 1878 ble et tog med personell og deres bohave penset inn på feil spor og kjørte i fjellveggen. Ulykken krevde ett menneskeliv.

Fra Flekkefjordsposten, fredag 11.desember 1903 under overskriften - Et trist 25-Aars Minde:

Søndag var det 25 Aar, siden det første Tog paa Smaalensbanen rullede ud fra Østbanestationen i Kristiania.
Toget var meget langt, 2 Lokomotiver og c. 35 Vogne. Det medbragte Betjening med Familier og Flyttegods, Inventarielager og Kontorrekvisita m.v. til den nye Bane.
Kl.9 om Morgenen forlod Toget Kristiania under livlig Hilsen og Viften til gjenstaaende Slægt og Venner. I Kupeerne herskede bare Fryd og Glæde. Der var nemlig yderst faa, som ikke ved Banens Aabning havde opnaaet Avancement.
Nu sad de der saa fornøiede, tittet gjennem Vinduerne ud paa de ukjende Landskaber, som de drog forbi, tænkte paa sin nye Stilling og maled Fremtiden lys og god for sig og sine.
Men Glæden skulde snart forvandles til Sorg og Jubelen til Graad.
Ved Oppegaard Station, 18 km. fra Kristiania, blev Toget ved Misforstaaelse af en Anlægsfunktionær ledet fra Hovedlinjen ind paa et Bretspor, der endte mod en Fjeldvæg.
Begge Lokomotiver og de 7 forreste Vogne blev aldeles ødelagte, dels betydelig ramponerede.
Lokomotiverne kløv opover Fjeldvægen, væltede ned igjen og blev liggende, det ene paa Siden, det andet paa Ryggen med hjulene iveiret.

Paa Lokomotiverne var foruden Maskinfolkene Ingeniør Hoff. Han kom heldigt fra det. Men to af Maskinfolkene kom tilskade.

Værst gik det dog to Funktionærer, som opholdt sig i forreste Brætvogn. Overkonduktør Gulbrand Ihle blev trukket frem fra Ruinerne frygtelig lemlæstet. Han var død. Det var hans første Tur som Overkonduktør. Materialforvalter Evensen hadde ogsaa faaet svære Kvæstelser, som medførte aarlange Lidelser. Ved Eidsvold-Hamarbanens Aabning blev han Stationsmester ved Minne (det gamle Minnesund).
Forresten var der jo mange, som fik Buler og Saar, men ikke af nogen alvorligere Betydning.
Overbestyrer Engelstad var ogsaa med Toget, og det var heldigt. Han tog strax med Ro og Koldblogighed Ledelsen. Medens Redningsarbeidet paagik, sendte han Bud til Kristiania - Telegrafen var ikke færdig enda - efter Maskinhjælp.
Den Del af Toget, som var ubeskadiget, returnerede til Kristiania om Eftermiddagen Kl.3. Atter Møde med Slægt og Venner, men ingen Jubel. Enhver gik stille og bedrøvet hjem til sine.
25 Aar er nu svundet siden den Dag. Mange, mange af dem, som dengang stod i Arbeide og Ansvar, er nu gaat til Hvile. Men der er vel ogsaa endel Funktionærer igjen, som Søndag med Vemod mindes 6te December 1878.

Kilder:

Flekkefjordsposten, 11.desember 1903.
http://www.oppegard-historielag.org/4file/filer/opphistalfa.pdf
http://www.oppegard-historielag.org/4file/filer/opphistkrono.pdf

Event-Misc:
Offentliggjort i Morgenbladet 20.juni 1879:

Ingeniør Lauritz Hoff, skatteklasse 3, antatt formue 12.000, byskatt 82, fattigskatt 51.

Event-Misc:
Offentliggjort i Morgenbladet 1.juli 1882:

Ingeniør Lauritz Hoff, skatteklasse 3, antatt formue 12.000, byskatt 104, fattigskatt 64.

Event-Misc:
Fra Hedemarkens Amtstiende, Kongsvinger, Mandag den 21de December 1903:

I Polyteknisk Forenings Møde Tirsdag i Elektrikergruppen holdt Kaptein Thorne et Foredrag om elektrisk Togbelysning og illustrerede de forskjellige Anlæg.
Hos os befandt man sig endnu væsentlig paa Fedoljelampernes Stadium, men Forsøg paa elektrisk Belysning havde dog været anstllet paa Smaalensbanen i Gøteborgstoget og i Nattoget til Trondhjem.

Kapteinen konkluderte med at man snarest burde gå over til elektrisk belysning, og at gassbelysning og parafinlamper ikke var å anbefale.
Ledelsen i den norske statsbane foretrakk også elektrisitet, men mente det fortsatt var uklarhet i hvilket system som var best.

Under den paafølgende Diskussion anførtes af Ingeniør Hoff at elektrisk Belysning vilde falde for dyr...

...Omkostningerne ved Indførelsen paa norske Baner af Stones elektriske Lys vilde komme op imod Millionen, medens den af Statsbanernes Styrelse foreslaaede Petroleumsbelysning vilde koste ca. 150.000 kroner.

Anecdote:
I dødsmeldingen som sto i Aftenposten 6.april 1912 beskrives Lauritz Elfred Hoff slik:

I sit Væsen var han en stille, bramfri Mand, der efterlader sig mange Venner.

Died:
Fra dødsannonsen i Aftenposten 7.april 1912:

Min kjære Mand, vor kjære Far, Svigerfar og Bedstefar Maskiningeniør L. E. Hoff døde stille Langfredag Morgen 79 Aar gammel.
Antonia Hoff, f.Tjomsaas,
Marie Malmsjø, f.Hoff, G. Malmsjø,
Johanne Fleischer, f.Hoff,
Livy Reitan, f.Hoff, Ole Reitan.
Barnebarn.

Bostedsadresse: Oslogade 7.

Buried:
I dødsannonsene 9. og 10. april er det lagt til at:

Begravelsen foregaar fra kapellet paa Oslo kirkegaard torsdag 11te kl.2 1/2.

Dagen etter begravelsen står det en omtale av den i Aftenpostens morgenutgave:

Fra kapellet i Oslo gravlund begravedes igaar hovedbanens tidligere høit ansete maskiningeniør, L. E. Hoff, under sjelden stor deltagelse.
Hovedbanen var repræsenteret ved kontorchef A. M. Lund. Endvidere saaes bl.a. hovedbanens verkstedsforening, hovedbanens lokomotivpersonales forening og jernbanens forening (hvoraf afdøde var æresmedlem) under floromvundne faner; kranse blev nedlagt paa baaren fra ovennævnte foreninger, henholdsvis ved lokomotivfører Aslaksen, maler Bech og banemester Røslie. Desuden saaes en krans fra hovedbanens direktion.
Efter talen, som holdtes af sogneprest Sommerfelt, blev afsunget en for anledningen af det i jernbanekredse kjendte merke H. H. skreven sang. Marskalker var maskiningeniør Storsand og materialforvalter Christiansen.

Morgenen etter, den 13.april, står dette i Aftenpostens morgenutgave:

Maskiningeniør L. E. Hoffs efterladte takker hjerteligst for udvist deltagelse.

Lauritz married Antonia Nilsine Marie (Antonie) Tjomsaas, "Hoff" on 21 Oct 1859 in Eiker, Drammen, Buskerud, Viken, Norge. Antonia (daughter of Jens Aanensen Tjomsaas and Ingeborg Marie Hansen, "Tjomsaas") was born on 02 Oct 1830 in Tangen, Strømsø, Drammen, Buskerud, Viken, Norge; was christened on 10 Oct 1830 in Strømsø, Drammen, Buskerud, Viken, Norge; died on 20 Jun 1919 in Kristiania, Oslo, Norge; was buried on 26 Jun 1919 in Kristiania, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 25 Apr 1847, Eiker, Drammen, Buskerud, Viken, Norge
• Event-Misc: 3 Jun 1849, Strømsø, Drammen, Buskerud, Viken, Norge; Gudmor for sin fetter Niels Martin Rosenberg.

Notes:

Christened:
Hjemmedøpt, senere i kirken 23.januar 1831.

Confirmation:
"Antonie Nilsine Marie Tjomsaas i Vestfossen"

Died:
Fra dødsannonsen i Aftenposten, onsdag morgen den 25.juni 1919:

Vor kjære mor og svigermor enkefru Antonie Hoff født Tjomsaas døde stille idagmorges, 88 aar gl.

Kristiania, 20-6-19.

Marie Hoff Malmsjø, Gustav Malmsjø.
Livvy Reitan, Ole Reitan.
Johanne Fleischer.
Barnebarn.

Begravelsen foregaar fra Oslo gravkapel torsdag den 26de kl. 2.

Notes:

Married:
Viet i Haug. Brudgommens alder ved bryllupet var 26 år. Brudens alder var 29 år.
Brudgommens far er kirkesanger Ole Jacob Hoff, og brudens far er kjøbmand Jens Tjomsaas.

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 05 Oct 1817, Ringsaker, Hedmark, Innlandet, Norge; Bosted ved konfirmasjonen var gården Steen.
• Occupation: 1820, Larvik, Vestfold, Norge; Klokker, kirkesanger og lærer.
• Event-Misc: 26 May 1828, Larvik, Vestfold, Norge; Gudfar for sin nevø Peder Resen Hoff.
• Residence: 1833, Larvik, Vestfold, Norge; Thorstrand, Gårdsnummer 307.
• Event-Misc: 21 Apr 1838, Larvik, Vestfold, Norge; Bidragsyter ved opprettelsen av Larvik Sparebank.
• Event-Misc: 1844, Hedrum, Larvik, Vestfold, Norge; Eide Løkken Frankendal, matrikkelnr. 441.
• Event-Misc: 10 May 1846, Larvik, Vestfold, Norge; Trulovar ved giftemålet mellom Daniel Bodin og niesen Dorothea Cathrine Barfod.
• Event-Misc: Bef 28 Jan 1855, Larvik, Vestfold, Norge; Blant direktørene i Avholdsforeningen.

Notes:

Birth:
Klokkergården.

Occupation:
Ole Jacob Hoff etterfulgte hr.Balcken i 1820 som Larviks klokker og skoleholder. Hoff fikk av bykassen 28 speciedaler i lønn.

Han hadde en medhjelper, Peder Larsen (død 1826) til å holde fattigskolen på Fritzøebakken, deretter Herregården fra 1822.

Hoff hadde, som klokker, også i navnet ledelsen av den Grevelige friskole, som var blitt opprettet i 1800, og som hadde rom i Hospitalet. Denne ble nedlagt i 1821, da klokkeren selv måtte lønne underlæreren ved friskolen selv. Dette medførte usle vilkår og dårlige lærere ved friskolen.

Kæmnerregnskabet for 1827:

Klokker Hoff har i fast årslønn 28 speciedaler, pluss husleie 50 speciedaler og som lærer 75 speciedaler, medhjælper 12,60.

Den 16.september 1827 døde Eidsvollmannen, embedsmann, byfogd og sorenskriver Thomas Bryn i Larvik. Han ble på Larvik kiregård 22.september. Oppgjøret etter denne begravelsen var:

Presten Teilmann fikk 25 speciedaler - for hans Uleilighed ved Liigfølget og Liigtalen over Avdøde - organist Hammer fikk 5 speciedaler for orgelmusikken og klokker Hoff fikk 7 speciedaler 24 skilling.

Han omtales i Jarlsberg og Larviks Amtstidende 26.mars 1936 som en kirkesanger med ualminnelig vakker stemme.

Etter ordingen 1823 var det 3 skoledistrikter:
1.skoledistrikt omfattet Torstrand med Vestre Halsen, Stenene, Karlsrønningen og Torget.
Det hadde først lokale i Herregården, i de rom i første etasje som senere ble rektorbolig.
I 1841 flyttet den over til Hospitalet, til det lokale som Fritzøebakken skole hadde hatt inntil da. I nesten 20 år kom skolen til å holde til i Hospitalet.

Lærer ved Torstrand skole var fra 1823 klokker Ole Jacob Hoff, en begavet og dyktig mann og en sterk personlighet, som kom til å gjøre seg gjeldende på mange måter i de 30 årene han var klokker og lærer og i de 50 årene han bodde i Larvik.

Etter skoleloven av 1848 skulle lærerne lønnes helt ut av kommunen, og ikke som før få en del av sin lønn i form av skolepenger som de selv måtte kreve inn. Det ble da gitt et lønnspålegg, som for Hoff utgjorde 60 speciedaler, som erstatning for tap av skolepengene. Tillegget ble etter noen år kalkulert inn i lønnen.

I Storgade Roden bor 29 år (?) gamle Ole G. Hoff, Constitueret Klaakker m.m. Merknad: Herregaarden.

Den 26.juni 1838 ble det besluttet på Rærpresentantmøtet at en borgerskole skulle opprettes i Larvik. Almueskolen som kirkesanger Hoff styrte ble til da holdt i Herregården, men måtte flytte til hospitalet, da borgerskolen skulle holdes i teatersalen i Herregården.

Da Hoff måtte flytte ut av Herregården, fikk han, som de andre lærerne, en husleiegodtgjørelse, men kom i langvarig rettstvist med kommunen om størrelsen av denne godtgjørelsen.

I 1854 søkte kirkesanger Hoff ved Torstrandskolen avskjed fra sin stilling på grunn av sykdom. Han fortsatte imidlertid i sin stilling, da det ble ordnet slik at han fikk holde egen vikar.

Fra 1858 til Hoffs død i 1872 var Ansteen Ansteensen vikar i stillingen med en kortere avbrytelse. Han ble gift med Hoffs datter Emilie. Etter Hoffs død gikk Ansteen over i en annen stilling.

.
Han var i en rettstvist som var mellom Ole Jacob Hoff og Larvik kommune og dreide seg om boforholdene til han og hans familie i og med at han var offentlig ansatt tjenestemann.
Vi kan lese om dette i rettspapirene:

L.Nr.280 D.Nr.22: Laurvigs Byes Commune mod kirkesanger Hoff.

I denne Sag blev af Christiania Stiftsoverrets 2den Afdeling den 7de Juni 1852 afsagt følgende Dom:
Under 13de Mai 1839 indgav Skolelærer og kirkesanger Ole Jacob Hoff et Undragende til Laurvigs Byes Formandskab, hvori han besværer sig over, at den ham anviste Bolig i den Laurvigs Commune tilhørende saakaldte Herregaard var altfor knap, og dertil ubekvem, samt anholder om, hvis han ei kan erholde en for ham passende Bekvemmelighed i den østre Fløi af Herregaarden, at tilstaaes en aarlig Husleiegodtgjørelse af 60 Spdlr., for at han uden Tab kunde beboe sin egen Gaard paa Thorstrand.

I Anledning at dette Undragende fattede Laurvigs Formand: og Repræsentantskab under 26de Juni 1839 følgende at Jarlsbergs og Laurvigs Amt under 17de Marts 1840 approberede Beslutning:

De af Klokker Hoff hidtil til Bolig og Skole benyttede Værelser bestemmes for Fremtiden til Bolig for Middelskolens Bestyrer i Forbindelse med det ham forhen anviste Locale, hvorimod Hoff tilstaaes aarlig Husleie 50 Spdlr., fra 14de October 1839 at regne, indtil Bolig in natura kan anvises ham.

I Overeensstemmelse med denne Beslutning tilflyttede derpaa Kirkesanger Hoff sin egen Gaard, og erholdt at Laurvigs Bykasse udbetalt som Husleiegodtgjørelse 50 Spdlr., indtil Laurvigs Communalbestyrelse under 28de December 1849 besluttede, at der i Henhold til den ovennævnte Beslutning at 26de Juni 1839 skulde anvises Kirkesanger Hoff fri Bolig in natura fra 14de October 1850 og indtil videre; dog skulde det staae Hoff frit for, i Stedet for fri Bolig in natura at modtage, ligeledes indtil videre, som passende Husleiegodtgjørelse 40 Spdlr. aarlig, naar han derom erklærede sig inden 4 Uger, efter at denne Beslutning var bleven ham communiceret.

Uagtet Hoff under 20de Januar 1850 erklærede, at han ikke kunde indlade sig paa at vælge noget af de ham forelagte Alternativer, med derimod gjorde Paastand paa, uden Afkortning eller Forandring at nyde de ham betingede 50 Spdlr. aarlig i Husleiegodtgjørelse, tilmeldte Laurvigs Formandskab i Skrivelse af 12te Juli 1850 Laurvigs Magistrat, at Communalbestyrelsen foreløpig for et Tidsrum af 2 Aar, fra 14de October 1850 at regne, havde til fri Bolig for Kirkesanger Hoff leiet Styrmand Dehlns Gaard Nr. 315 b paa Thorstrand, samt at selvfølgelig den Husleiegodtgjørelse i Penge, som Hoff hidtil hadde nydt af Communen, vilde ophøre fra sidstnævnte Datum.

Efter forgjæves anstillet Forligsprøve, og efter at være medeelt naadigst beneficium processus gratuiti, sagsøgte Kirkesanger Hoff ved Stævning af 21de Juli f.A. Laurvigs Byes Communalbestyrelse, hvori efter han paastod principaliter:
at Indstævne tilpligtes at betale Citanten 50 Spdlr. aarlig Husleiegodtgjørelse, fra 14de October 1850 at regne, med 4 pCt. Renter fra Dato af Klagen til Forligelsescommissionen til Betaling steer, eller in subsidium, at Indstævnte tilpligtes at betale Citanten den nysnævnte Husleiegodgjørelse fra 14de October 1850, indtil Indstævnte anskaffer Citanten i Byens eiende Gaard en saadan Bolig, som forhen har været ham tilstaaet, eller anden fast Bolig, paa den i Loven af 14de Juni 1816, § 5, bestemte Maade, der af uvillige Mænd maatte skjønnes antagelig og passende.

Da den ordinære Dommer, constitueret Byfoged i Laurvig, Procurator Schreder, fandt sig foranlediget til at vige sit Sæde, fordi han tidligere af Citanten havde været consulteret betræffende nærværende Sags Gjenstand, er Sagen i første Instants bleven behandlet af den af Jarlsbergs og Laurvigs Amt beskikkede Sættedommer, Sorenskriver Thaulow, som under 27de November f.A. tjendte saaledes for Ret:

Indstævnte Laurvigs Byes Communalbestyrelse bør til Citanten Ole Jacob Hoff som Kirkesanger i Laurvig at betale i aarlig Husleiegodtgjørelse 50 Spdlr., fra 14de October 1850 og indtil paa lovlig Maade Bolig i en Byen tilhørende Gaard anvises ham. Af Beløbet 50 Spdlr. bør Indstævnte tillige til Citanten erlægge 4 pCt. aarlig Rente, saa længe eller for saa vidt Beløbet, imod de for sammes Betaling tidligere befulgte Terminer, er eller bliver ham forholdt. Sættedommeren Sorenskriver Thaulow og den betalede Sagfører Procurator Sebbelow tillægges i Salarium, den Første 20 og den Sidste 15 Spdlr., hvilke Salarier udredes af Statkassen. I Øvrigt ophæves Processens Omkostninger mellem Parterne.

Denne Dom har Laurvigs Byes Communalbestyrelse ved Stævning af 18de December f.A. indanket her til Retten, og derefter paastaaet, at Underrettens Dom underkjendes, og at Appellantskabet for Kirkesanger Hoffs Tiltale frifindes, samt hos ham tilkjendes Sagens Omkostninger for begge Retter.

Instævnte Kirkesanger Hoff har, skjønt lovligen varslet, ikke mødt eller ladet møde her ved Retten.

Efter Indholdet af den ovenfor omtalte, af Laurvigs Byes Formænd og Repræsentanter under 26de Juni 1839 fattede Beslutning forekommer det Retten, endog uden hensyn til Bestemmelsen i Loven angaaende Geistlighedens Indkomster m.v. af 14de Juni 1816, § 5, klart, at Appellantskabet ikke paa egen haand kunde uden Indstævntes Samtykke gjøre nogen Redsættelse i den ham ved samme Beslutning tilstaaede Husleiegodtgjørelse, 50 Spdlr. aarlig, men at det eneste Middel til at frigjøre Communen for denne Udredsel, maatte være at skaffe Indstævnte fri Bolib in natura.

Dette Alternativ formener Appellantskabet ogsaa at have fyldestgjort ved at have anviist Indstævnte fri Bolig i det Styrmand Dehlns tilhørende Hus.

Indstævnte har, foruden at bemærke, at den ham saaledes anviste Bolig er altfor indskrænket og mangler flere nødvendige Bekvemmeligheder, ogsaa anført, at Communalbestyrelsen efter Lovgivningen maa ansees uberettiget til at anvise ham Bolig andet Steds end i en Communen selv tilhørende Gaard, hvor han kunde gjøre Regning paa stadig Ophold, og er denne Indsigelse ogsaa af Underdommeren givet Medhold.

De Lovsteder, som i den heromhandle Henseende hovedsaglig ville komme i Betragtning, ere:

a) L. 2-21-62, der bestemmer, at Sognepræsterne, Capellanerne og andre Kirketjenere i Kjøbstederne skulle forsørges med bekvemme og skikkelige Boliger, der skulle af Kirkernes Midler vedligeholdes og paabygges, hva der fattes til Fornødenhed.

b) Lov af 14de Juni 1816 angaaende nærmere Bestemmelse i Henseende til Geistlighedens, Kirkes og Skolebetjenters Indkomster, § 5, der er saa lydende:
De af Kongen eller Øvrigheden fast ansatte geistlige Embedsmænd og Betjente i Kjøbstæderne og Bergstæderne, som skulle boe i disse, skulle af Byen eller Verket nyde enten fri Bolig, som anskaffes og vedligeholdes paa Byens eller Verkets Bekostning, eller og Vederlag derfor i Penge efter Øvrighedens Forslag, som af Stiftsdirectionen indsendes til Regjeringens Approbation.

Nærværende Ret kan heller ikke indsee Andet, end at be citerede Lovsteder tydelig forndsætte, at de i Kjøbstæderne ansatte geistlige Embedsmænd og Betjente ere berettigede til at erholde fri Bolig i Kjøbstadcommunen selv tilhørende Bygninger, og at de ikke kunne være pligtige til at modtage nogen for dem af Communalbestyrelsen i private Mænds Hus leiet Bolig.

Naar saaledes L. 2-21-62 befaler, at Kirkens Embedsmænds og Betjentes Boliger ikke blot skulle vedligeholdes, men ogsaa, for saa vidt Saadant fornødiges, paabygges af Kirkernes Midler, er det klart, at der forudsættes, at Kjøbstadens geistlige Embedsmænd og Betjente anvises Bolig i Kjøbstadcommunen selv tilhørende Bygninger; thi disse Bestemmelser vilde jo være ganske upassende, naar Talen var om en hos Private for kortere eller længere Tid leiet Bolig.

Ogsaa Loven af 14de Juni 1816, § 5, gaaer, saa vidt skjønnes, kjendelig ud frå, at Kjøbstædernes geistlige Embedsmænd og Betjente ere berettigede til at erholde Bolig i Communens egne Bygninger, hvor de kunne gjøre Regning paa et Stadigt Ophold, saa længe Deres Embede eller Bestilling vedvarer.

Dette følger formeentlig, ikke blot af de i Lovstedet forekommende Ord:
anskaffes og vedligeholdes paa Byens Bekostning, men ogsaa deraf, at Lovstedets 2det Alternativ eller og Vederlag derfor i Penge sjælden eller aldrig vilde komme til Anvendelse, naar vedkommende geistlige Embedsmand eller Betjente skulde være pligtig at lade sig nøie med den Bolig, som Communebestyrelsen maatte leie til ham for kortere eller længere Tid hos en privat Mand; thi det er næppe tænkeligt, at det i nogen Kjøbstad ei skulde være muligt at faae leiet en til Bolig for de omhandlede Embedsmænd og Betjente tjenlig Bekvemmelighed.

Da det nu ikke kan antages, at Loven af 14de Juni 1816, §5, i den heromhandlede Henseende skulde være forandret ved Loven om Formandskaber i Kjøbstæderne af 14de Juni 1837 (jfr. samme Lovs §§23 og 44), og da derhos Indstævnte ikke derved, at han har modtaget de ham ved Laurvigs Formand- og Repræsentantskabs Beslutning af 26de Juni 1839 som Husleiegodtgjørelse tilstaaede 50 Sp. aarlig, kan antages at have samtykket i at modtage Bolig, hvor som helst i Laurvigs By Appellantskabet maatte finde for godt at leie Bekvemmelighed til ham, hvorimod hans Undragende af 13de Mai 1839 gaaer ud paa, alternative at erholde enten Bolig i den østre Fløi i den Laurvigs Commune tilhørende Herregaard eller i Mangel deraf Husleiegodtgjørelse i Penge, kan Appellantskabets Paastand ikke blive at tage til følge.

Retten finder derimod, at Appellantskabet saaledes, som ved den paaankede Dom skeet er, maa tilpligtes at betale Indstævnte i Husleiegodtgjørelse 50 Spdlr. aarlig fra 14de October 1850 at regne, og indtil paa lovlig Maade Bolig i en Laurvigs Commune tilhørende Gaard anvises ham.
Af det omhandlede Beløb maa derhos blive at svare Renter overensstemmende med Underretsdommen.

Ligesom Procesomkostningerne ere ophævede ved den fra Indstævnets Side upaaankede Underretsdom, saaledes maa ogsaa Omkostningerne ved Overretten, hvor Indstævnte ikke har mødt, blive at ophæve.

Ved de Sættedommeren og Indstævntes betalede Sagfører ved Underretten tilkjente Salarier, respective 20 og 15 Spdlr., her blive at udrede af Statskassen, findes Intet at erindre.

For saa vidt Sagførelsen i første Instans har været befalet, eragtes den at have været forsvarlig.
Thi kjendes for Ret: Underrettens Dom bør ved Magt at stande. Processens Omkostninger for Overretten ophæves. Det Idømte o.s.v.

For Høiesteret, hvortil Communen indankede Sagen, bemærkede dens Sagfører, som blandt Andet fremlagde et Grundrids af det leiede Hus, at det indeholdt 4 Underværelser, foruden Spisekammer, og 1 Kvistværelse, og var saaledes i Stand til Flyttetid, at selv Modparten havde kaldt det et Dukkehus (spotviis, fordi han fandt Alt for smaat). Før havde han kun havt 3 smaa Værelser (i hans Skrivelse af 13de Mai 1839 hed det saaledes), nu bødes ham 5 bedre Værelser.

Husleien var, som Følge af Laurvigs Tilbagegang i senere Aar, betydelig falden, og hva tidligere blev anseet for passende Godtgjørelse, var nu efter samme Maalestok for meget.

Vel var det mulig, at Hoff med sin talrige Familie og sin Haandverksbedrift, der fordrede et Verksted, boede bekvemmere i sin egen Gaard, end han vilde faae det i den leiede; men det stod ikke til ham at foreskrive Communen, hvad Vilkaar han fandt for godt, hvorimod han maatte tage til Takke med en i Almindelighed passende Klokkerbolig, som her beviislig bødes ham, lige meget, om leiet eller eiet af Communen, da Eiendomsforholdet var ham ganske uvedkommende. Han kunde i det ene som i det andet Tilfælde alene fordre en passende Bolig, men intet Mere.
Havde han Krav paa at blive sin Livstid i samme Bolig, maatte Communen i det ene Tilfælde drage Omsorg for tilsvarende Leie, som i det andet for Vedligeholdels, af sin Eiendomsbolig, og misligholdt den sin Forpligtelse, kunde den i begge Tilfælde søges til Erstatning.
Havde han derimod intet saadant krav, kunde Communen jo lige saa let forurolige ham ved at drive ham du af den ene Eiendomsbolig ind i den anden, som ved at skifte Leiebolig.

Efter Forholdets Natur var der altsaa ingen Grund til at gjøre Forskjel mellem eget og leiet Huus; ei heller kunde den Omstændighed, at den ældre Lovgivnings Udtryksmaade nærmest svarede til, hva den Gang var sædvanligt, medføre nogen Indstrænfning i saa Henseende, og man havde derfor uden Føie paaberaabt L. 2-21-62 og 63, m.fl. L. af 14de Juli 1816, § 5, der nu alene var den gjældende Regel for saadanne Tilfælde, fordrede heller ikke, at den Bolig, der skal anskaffes og vedligeholdes paa Byens Bekostning, er Eiendomsbolig, og naar Husleiegodtgjørelse ydes i Stedet, maa ogsaa leies, saa at Usikkerheden med Hensyn til Fintning (?) er den samme, enten Communen eller den Daagjeldende selv leier.

Efter sin dobbelte Stilling henhørte Hoff ogsaa under Skolel. af 12te Juli 1848, § 9, der heller ikke fordrer, at det skal være Eiendomsbolig. (Paastand om Frifindelse og Omkostninger).

Indstævntes Sagfører bestred Boligens Brugbarhed, fordi Værelserne vare for smaa, saa at Sænger maatte sættes under Vinduer, m.M., og tildeels for lidet forsynede mod Kulden, o.s.v. (Intet Skjøn var optaget). Han meente derhos, at Communebestyrelsen i alle fald ikke eensidig kunde bestemme, hva der skulde ansees som passende Bolig for hans Part.

For Øvrigt søgte han nærmere at begrunde den Synsmaade, hvorpaa Overretsdommen var bygget, og bemærkede blant Andet, at man saa meget mindre kunde komme forbi L. af 14de Juli 1816, § 5, der forbød en saadan Vilkaarlighed, som de to Alternativer altid vilde udelukke det tredie. Kunde Communebestyrelsen i Stedet for Eiendomsbolig levere Leiebolig, vilde ingen Anvendelse være for Lovens eget Alternativ, der aabenbar var sat som det eneste, i Stedet for anskaffet Eiendomsbolig; thi at der skulde være meent Vedligeholdelse ogsaa af Leiebolig paa Byens Bekostning, var jo en Urimelighed, som man paa ingen Maade kunde indtvinge Loven.

Offentlige Betjente skulde ikke være udsatte for idelig Fintning efter Communebestyrelsens Forgodtbefindende, og kunde der ikke skaffes fast Bolig i Communens egne Bygninger, fik den finde sig i, efter Loven at give en passende Godtgjørelse, der satte Betjenten i Stand til selv at skaffe sig Hus efter sin Bekvemmelighed.

Begge Dele maatte i Tilfælde af Tvist afgjøres ved Skjøn, og Beviisbyrden paalaae den, som paastod at have opfyldt sin Forpligtelse, naar det benegtedes; men Contracten var i alle Fald sluttet i henhold til Lovens to Alternativer, og udelukkede et tredie. (Paastand om Stadfæstelse og Omkostninger).

I Dom af 26de Mai 1853 frifandt Høiesteret Appelantskabet, og ophævede Omkostningerne for alle Retter.

Residence:
Fra folketellingen i 1865:

Husfar Ole Jacob Hoff, Kirkesanger & Skolelærer, 63 år.
Født på Vang på Hedmark.
Hans Kone, Karen Guline Hoff, f.Rosenberg, 59 år.
Fødested Hedrum Pr.
Hans Søn, Julius Oscar Hoff, Styrmand, ugift, 20 år (?).
Fødested Larvik.

Dessuten nevnes:

Hoffs Datter (ugift) Emilie Fredrikke 17 Aar gammel opholder sig i Thellemarken for at lære Huusholdning, og er saaledes ikke medtaget her.

Flere nevnes:

Ansteen Ansteensen, logerende, Skolelærer, ugift, 29 år.
Fødested Østerdalen.
Hanna Christiane Jacobsdatter, Tjenestepige, ugift 19 år.
Fødested Larvik.

Om Torstrand og Vestre Halsen uttaler byfogd Bryn i 1825 at - den østre Deel af Laurvig vel altid (!) har havt Navn af Thorstrand og Vestre Halsen, som for det meste beboes av Søefolk og Fiskere...
Den største eiendommen på Torstrand var Herregårdsområdet.

Kirkesanger Hoff kjøpte eiendommen Dronningens gate 22 av prokurator Johannes Nielsen Francks sønn Carl Brinck Franck i 1833, og etter Hoff bodde svigersønnen Ansteen Ansteensen der i mange år.

Området bakenfor eiendommen (en stor løkke som Franck hadde kjøpt opp av greven og dyrket opp) ble kjøpt av Hoff i 1844.

2017:
Hoffs gate på Torstrand i Larvik kommune går fra Reipbanegata, nord for Fram stadion til Elveveien. En del av gata ble anlagt over Hoffs løkke under krigen ved bruk av russiske krigsfanger, og ble på folkemunne kalt Burmaveien.

Gata, som er ca.900 meter lang, er oppkalt etter kirkesanger Ole Jacob Hoff som eide løkka på 1800-tallet. Tidligere het den Francks løkke etter prokurator Johs. Nilsen Franck som dyrket jorda her i 1790-åra.

Dette området blir ofte kalt - Bak Fram - nærmest som et strøksnavn i bydelen. Området i enden av Hoffs gate heter Hausane.

Event-Misc:
Den 21.april 1838 ble det sendt ut en innbydelse til innbyggerne i Larvik om å tegne et bidrag til opprettelsen av en sparebank for byen. På et møte 19.juli ble det meddelt at - Indretningen efter de tegnede Bidrag maa ansees fundert.

Kirkesanger Hoff og kjøpmann C.W. Barfoed finnes blant de bidragsytere, som etter den eldste plan for Sparebanken hadde å fungere som dens forstandere, og som ydet 5 speciedaler årlig i 3 år.

Event-Misc:
Kirkesanger i Larvik, Ole Jacob Hoff, fikk skjøte av Franck i 1844 for 1.000 speciedaler på løkken, men han bodde ikke her.
I 1845 var stedet ubebodd, men det ble sådd korn og poteter.

Fattigkassen fikk inn noen beløp fra dem som brukte jord i Hedrum, men som ikke bodde her - for Nanset-området; der enkelte Larviksborgere hadde eng og utslåtter.

Omkring 1860 betalte kirkesanger Hoff i Frankendalen fattigskatt.

I 1865 hadde Hoff leid ut et hus i Frankendal til 2 familier med i alt 10 personer. De sådde litt korn og 2 tønner poteter.

Amtmann Fredrik Wilhelm Wedel Jarlsberg kjøpte Frankendal i 1856 av Hoff.

Event-Misc:
I Rådstuen i Herregården i Larvik ble det holdt årsmøte i Avholdsforeningen 28.januar 1855 - en meget talrig Forsamling af Mænd og Kvinder - stemte i valget på 7 direktører for det kommende år 1855. Kirkesanger Hoff var blant de som - hadde bedet sig fritagne for Gjenvalg.

Ole married Karen Gulline Gulbrandsdatter Rosenberg, "Hoff" on 26 Jul 1830 in Hedrum, Larvik, Vestfold, Norge. Karen (daughter of Gulbrand Poulsen Rosenberg and Fredrikke Johannesdatter Eidsen, "Eisner"/"Rosenberg") was born on 27 Jun 1807 in Nordby, Hedrum, Larvik, Vestfold, Norge; was christened on 13 Sep 1807 in Hedrum, Larvik, Vestfold, Norge; died on 17 Feb 1874 in Larvik, Vestfold, Norge; was buried on 24 Feb 1874 in Larvik, Vestfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 1822, Hedrum, Larvik, Vestfold, Norge
• Event-Misc: 26 May 1828, Larvik, Vestfold, Norge; Gudmor for sin kommende nevø Peder Resen Hoff.

Notes:

Confirmation:
Konfirmant Karen Gulline Rosenberg Nordby, datter av Guldbrand Rosenberg Nordby.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1829, Drammen, Buskerud, Viken, Norge; Kjøbmand og borger.

Notes:

Died:
Døde av kolera.

Jens married Ingeborg Marie Hansen, "Tjomsaas" on 16 Dec 1829 in Eiker, Drammen, Buskerud, Viken, Norge. Ingeborg (daughter of Nils Hansen Vestfossen and Helle Maria Madsdatter, "Hansen") was born on 02 Sep 1808 in Eiker, Drammen, Buskerud, Viken, Norge; was christened on 18 Sep 1808 in Eiker, Drammen, Buskerud, Viken, Norge; died on 10 Apr 1883 in Kristiania, Oslo, Norge; was buried on 17 Apr 1883 in Gamlebyen kirke, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 13 Apr 1823, Eiker, Drammen, Buskerud, Viken, Norge
• Anecdote: 16 Apr 1843, Tangen, Strømsø, Drammen, Buskerud, Viken, Norge; Gudmor for Nielsine Pouline Rosenberg.
• Anecdote: 3 Jun 1849, Strømsø, Drammen, Buskerud, Viken, Norge; Gudmor for Martine Henrikke Rosenberg.
• Anecdote: 29 Jun 1851, Strømsø, Drammen, Buskerud, Viken, Norge; Gudmor for Carl August Backer.
• Anecdote: 10 Aug 1856, Bragernes, Drammen, Buskerud, Viken, Norge; Gudmor for sin datterdatter Elise Marie Christiansen.
• Occupation: 1875, Kristiania, Oslo, Norge; Lærerinde ved almueskole.
• Residence: 1875, Kristiania, Oslo, Norge; Akebergveien 60.
• Anecdote: 16 Mar 1879, Bragernes, Drammen, Buskerud, Viken, Norge; Gudmor for Nils Martin Rosenberg.

Notes:

Birth:
Lunde

Christened:
Står - Westfossen - som bosted ved dåpen.

Confirmation:
Søstrene Elen Sofie Hansen og Ingeborg Maria Hansen i Vestfossen ble konfirmert samme dag.

Anecdote:
Madame Sal: Tjomsaas var fadder for kjøbmand Niels Rosenberg og hustru Martine Hansens datter Nielsine Pouline.

Anecdote:
Gudmor - enkemadame Marie Tjomsaas - for lille Martine Henrikke født 9.oktober 1848.

Foreldre til dåpsbarnet var kjøbmand Niels Martin Rosenberg og hustru Martine Henrikke født Hansen på Tangen.

Anecdote:
Gudmor - enkemadame I: M: Thjomsaas - for lille Carl August født 30.oktober 1850.

Dåpsbarnets foreldre var kjøbmand Zacharias Backer og hustru Adolphine Marie født Riddervold på Tangen.

Residence:
Svigermor og enke Ingebirg Marie bor sammen med datteren Antonia Nilsine Marie og hennes ektemann Lauritz Elfred Hoff i Akebergveien 60.

Anecdote:
Foreldre var bankkasserer Gulbrand Rosenberg og hustru Andrea Olava i Thornegaden.

Died:
Fra dødsannonsen i Morgenbladet 15.april 1883:

At vor kjære Moder og Svigermoder Ingeborg Marie Tjomsaas født Hansen døde igaar Formiddag, 74 1/2 Aar gammel, meddeles herved Slægt og Venner.
Christiania den 11te April 1883.

Jensine Christiansen - C.Christiansen.
Antonie Hoff - L.E. Hoff.

Dødsfaldet bekjendtgjøres kun paa denne Maade.

Begravelsen foregaar fra Kapellet paa Oslo Kirkegaard Tirsdag den 17de Kl.1 1/2.

Notes:

Married:
Copuleret Jens Tjomsaas, 30 år, kjøbmand og borger i Drammen, og Jomfru Ingeborg Maria Hansen paa Lunde, 22 år.