Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Home Search Login  
Share Print Bookmark

Notes


Matches 11,651 to 11,700 of 16,171

      «Prev «1 ... 230 231 232 233 234 235 236 237 238 ... 324» Next»

 #   Notes   Linked to 
11651 Løtenboka 2, s.252-253 (Rogstad vestre) bygselmann 1655- 1688, s.234, står det at Peder var 1,5 år ved folketellingen i 1664.

I Matrikkelen av 1668-1669 behandler hele gården under ett. Det var 2 brukere, Lauritz og Haagen. Det skal være Ole (Oluff Tharaldsen) og Haagen. Haagen brukte hele Stor-Rogstad i 1680-1686. Senere nevnes han ikke. 		Eriksen Rogstad, Haagen (I15445)
 
11652 Løtenboka 2, s.252-253 (Rogstad vestre) gbr 1756-1787, Gbr. på hele Stor-Rogstad 1779-1787. Haagensen Rogstad, Peder (I15438)
 
11653 Løtenboka 2, s.252-253 (Rogstad vestre). Bygselmann 1688-1715, selveiende gbr. 1715-1728. Haagensen Rogstad, Peder (I15444)
 
11654 Løtenboka 2, s.252-253 (Rogstad vestre). Etter fogdens erklæring 8.mars 1783 var Gjøran en kvinne med hardt gemytt. Gievalsdatter Kvæstad, Jøren (Jøran / Giøran)) "Rogstad" (I15439)
 
11655 Løtenboka 3, s.28 (Skjerve).

Omtales s.22-23:

Guri er Søster til Tollev Olsen Dalen (Solberg) f.ca.1630 d.1713. Gbr. på Skjerve 1696-1712 som døde barnløs. Skifte etter ham 22.februar 1714? Gården ble solgt 1712. 		Olsdatter Solberg, Guri "Skillingstad" (I15453)
 
11656 Løtenboka 3, s.759 (Solberg) Guri gift med enkemann og lensmann Ole Mortensen Skillingstad.

Ole Mortensen var far til Lars Olsen Vea, gift med søsteren til Guri, Mille. Da kan vel ikke Guri være annet enn Lars' stemor.

Løtenboka 1, s.113-114 (Skillingstad) G 1.gang med Ole Mortensen Skillingstad og er mor til 8 barn. 		Family: Ole Mortensen Torp, "Skillingstad" / Guri Olsdatter Solberg, "Skillingstad" (F6006)
 
11657 Løypen Fredriksdatter Skjerve, Edrikke (Erikke) "Sandberg" (I9638)
 
11658 Løytnant i Kompani Linge og en av lederne for tungtvannsaksjonen på Vemork i 1943.

Tidlig i 1941 bestemte Rønneberg seg for å ta del i frihetskampen fra Storbritannia og flyktet over Nordsjøen med fiskeskøyta Sigurd, som etter en dramatisk ferd kom til Lerwick på Shetland.
Meningen var at han ville melde seg til tjeneste i Den Kongelig Norske Marine.

I Storbritannia møtte Rønneberg Martin Linge, og ble nokså snart fanget opp av Norwegian Independent Company No. 1, senere kalt Kompani Linge, og fikk den militære graden fenrik.
Han fikk grundig trening ved flere av den britiske Special Operations Executives (SOE) treningssentra i Skottland og England.

I Linge kompaniet fikk han raskt en høy stjerne, også blant britene. Rønneberg var en av de fremste vi hadde, forteller oberst Charles Hampton, avbalansert, intelligent og veldig hardfør.

Allerede i juli 1941 ble han hjelpeinstruktør for rekrutter til kompaniet, og i august var han instruktør ved Meoble Lodge i Skottland, et av de tallrike SOE-sentrene. Få uker senere gikk turen til Arisaig i lignende tjeneste. Februar 1942 begynte han som instruktør ved SOE-skolene Drumintoul, Glenmore og Forest Lodge rundt Aviemore i det skotske høylandet. Her hadde han bl.a. ansvar for trening av nye mannskaper i sabotasje og sprengingsteknikk.

Rønneberg var leder for gruppen Gunnerside, som i februar 1943 sprengte tungtvannsanlegget på Vemork ved Rjukan.

Historien begynner i Skottland i november 1942. Rønneberg får et oppdrag fra Den allierte overkommando og ble trukket inn i planleggingen av aksjoner mot tungtvannsproduksjonen på Norsk Hydros fabrikk ved Vemork på Rjukan. Formålet for aksjonen var å stanse tyskernes produksjon av tungtvann.

Rønneberg ble utpekt som leder for sabotasjegruppen som skulle forsøke å sprenge selve anlegget etter at et britisk forsøk (Freshman) hadde slått feil i november 1942. Et forparti – Swallow/Grouse – var allerede sendt over for å forberede aksjonen.

Den 19.oktober 1942 hoppet medlemmene av operasjon Grouse: Jens-Anton Poulsson, Claus Helberg, Knut Haugland og Arne Kjelstrup ut i fallskjerm over Hardangervidda, en fortropp for den første Vemork-aksjonen.
Det første angrepet på Vemork-anlegget, operasjon Freshman, ble iverksatt november 1942, men endte i katastrofe. Begge glideflyene og et av trekkflyene som skulle lande britiske soldater havarerte. De som overlevde havariet ble kort etter henrettet av tyskerne.

Guttene i Grouse måtte nå overvintre på Hardangervidda under svært harde forhold, inntil de i februar 1943 ble forsterket med seks sabotører fra Kompani Linge (operasjon Gunnerside).

Den 16.februar 1943 hoppet Rønneberg og resten av gruppen Gunnerside i fallskjerm over Bjørnesfjorden på Hardangervidda. Her møtte de forpartiet Grouse, søkte ly i hytta i snøstormen, og gjorde klar for det endelige fremstøt mot anlegget på Vemork.

Natten mellom 27. og 28.februar ledet fenrik Rønneberg selve angrepet. Selve angrepet på Vemork starter i Fjøsbudalen med nedstigning til elvebunnen. Etter å ha passert isbroen over elven klatrer Rønneberg og mennene hans opp til jernbanelinjen der de tyske vaktpostene befinner seg.
Etter en dristig fremrykning under vanskelige forhold kunne ladningene festes og luntene tennes.

Gunnerside sprengte tungtvanncellene og ødela 900 kilo tungtvann. Eksplosjonen satte anlegget ut av drift i flere måneder.

Etter aksjonen brukte Rønneberg og deler av gruppen i full uniform 14 dager på ski tvers over Sør-Norge til Sverige. Ferden på om lag 450 km tok 14 dager og foregikk i temperaturer ned mot -20 °C. Fra Sverige kom de raskt tilbake til Storbritannia. Nyheten om aksjonen gikk over hele den frie verden uten at betydningen av den kunne avsløres i full bredde.

Rønnberg visste ingenting om tungtvann da de utførte oppdraget, først etter krigen og atombomben over Hiroshima forsto han hvor viktig det var:

Vi visste ikke hva tungtvannet på Vemork skulle brukes til, sier Joachim Rønneberg og Berger Strømsheim. Vi var ikke informert om at tyskerne ville bruke tungtvannet til å utvikle en atombombe. Før vi dro fra England fikk vi beskjed om at aksjomen hadde høyeste prioritet. Men at den kunne ha så stor betydning for utfallet av krigen var vi ikke klar over.
Joachim Rønneberg (70) og Birger Strømsheim (78) fra Ålesund var denne helgen tilbake på Vemork sammen med de andre sabotørene fra Kompani Linge. Denne gruppen gjennomførte natten til 28 Februar 1943 spengingen av tungtvannsanlegget på Vemork. Det er første gang siden krigens dager at gruppen var samlet på stedet.
For de allierte var det viktig at aksjonen I 1943 var vellykket.
Vi hadde et oppdrag å utføre, men I krig spør en ikke etter hensikten. Vår oppgave var å sørge for at sprengningen ble gjennomført. Vi visste at 40 britiske kommandosoldater hadde mistet livet i et forsøk noen måneder i forveien, og at Vemork stod i fare for å bli bombet av allierte fly, dersom vårt forsøk mislyktes. Dermed kunne mange sivile menneskeliv gå tapt. Men det var først etter krigen vi fikk vite hva tungtvannet skulle brukes til. sier gruppens leder Joachim Rønneberg. Sammen med Birger Strømsheim hadde han under aksjonen ansvaret for å legge sprengladningene, som ødela tungtvannsanlegget på Vemork.
Nøye planlegging, flaks og godt samarbeid er grunnene de oppgir for at aksjonen ble vellykket og uten tap av menneskeliv. Sabotasjegruppen på ni personer tok seg fram til tungtvannsanlegget uten å bli oppdaget av de tyske vaktene. Dramatikk oppstod først da sprengningslaget skulle ta seg inn til selve tungtvannsbeholderne, mens de øvrige holdt vakt utenfor. Ved en feiltagelse kom medlemmene I sprengningslaget fra hverandre. To av dem, deriblant Rønneberg--kom seg inn i anlegget gjennom et kabelinntak og begynte å plassere ladningene.
Med ett ble vinduet til lokalet slått inn. Vi trodde det var tyskerne. Det var like før Fredrik Kayser--som holdt vakt--løsnet skudd. Men den beherskede redselen under slike situasjoner virker som en sikkerhetsventil.
Dette reddet livet til Birger Strømsheim, som hadde knust vinduet.
Til alt hell tok det en tid før de tyske vaktmannskapene viste tegn til å reagere etter eksplosjonen inne I tungtvannsanlegget. Dette ga Linge-karene et uventet forsprang under tilbaketrekningen, som gjorde sitt til at de kom fra aksjonen med livet I behold.
Birger Strømsteim og Joachim Rønneberg gir uttrykk for at aksjonen på ingen måte var en enestående krigsoperasjon. Vår aksjonen på var ikke mer spesiell enn andre under krigen. Vi hadde endatil detaljert informasjon om angrepsmålet på forhånd. Det var sjelden tilfelle ved lignende operasjoner.
Det er I ettertid fokusert på de vellykkede aksjonene under krigen. Oppmerksomheten burde i større grad være vendt mot de som mislyktes, for å hedre dem som ga sitt liv i kampen for Norge.

Aksjonen ble gjennomført uten at de løsnet skudd.

Vi gjorde bare en jobb. Vi hadde flaks. Absolutt flaks, men også svært god etterretning om målet, sa han 70 år etter.
Rønneberg sier at han hadde flaks som tok med seg en kraftig tang (boltekutter) som gjorde at gruppen raskt tok seg inn på Vemork-anlegget.

Historikeren M.R.D. Foot beskriver Vemork-aksjonen som et kupp som - changed the course of the war - og som fortjener - gratitude of humanity.

Rønneberg synes det er ganske utrolig at topplederne i Norsk Hydro, som samarbeidet med nazistene, ikke ble straffeforfulgt etter krigen.

Den godt planlagte og dristig gjennomførte aksjonen fikk en viktig symboleffekt og resulterte i et dryss av norske og allierte dekorasjoner for Rønneberg og de andre deltakerne.

Noen måneder etter aksjonen, da de hadde kommet tilbake til Storbritannia, ble Rønneberg gitt nye oppgaver i Norge, denne gang atskillig nærmere hjemtraktene, som leder for operasjon Fieldfare.
Planleggingen startet i oktober 1943, og målet var å bryte jernbaneforbindelsen gjennom Romsdal til Åndalsnes.

Med base i Tafjordfjellene skulle Rønneberg og to andre, Birger Strømsheim fra Gunnerside og Olav Aarsæther, rette angrep mot Raumabanen. Gruppen ble sluppet i fallskjerm over Veltdalen i mars 1944 og tilbrakte nesten et år i fjellet før de sprengte Stuguflåten bro i begynnelsen av januar 1945. Tre ukers stopp på Raumabanen ble resultatet.

Rønneberg er innehaver av Krigskorset med sverd (som han fikk som fenrik i 1943), St. Olavsmedaljen med ekegren, Deltagermedaljen, Haakon 7's 70-årsmedalje og Forsvarets hederskors:

Joachim Rønneberg får Forsvarets heiderskross for sitt framifrå virke og sin særleg fortenestfulle innsats for Forsvaret. Rønneberg har gjennom sin innsats under den andre verdskrigen, og særleg Vemork-aksjonen, sørgt for at ei heil verd har fått kunnskap om motstandskampen i Noreg under den andre verdskrigen. Då han mange år seinare fortalde om hendingar «på hans vakt», trollbatt han publikum med si audmjuke og nøkterne framstilling av eigen innsats.

Videre har Rønneberg fått den britiske Distinguished Service Order (D.S.O.), den franske Æreslegionen, Croix de Guerre med palme og den amerikanske Medal of Freedom med sølvpalme.

Joachim Rønneberg er opptatt av forsvarssaken og har holdt et stort antall foredrag i inn- og utland med basis i sine krigsopplevelser.

Han har også vært en drivende kraft i forbindelse med oppbygging av en krigshistorisk utstilling ved Aalesunds Museum samt gjenreising og restaurering av - Fieldfare-hytta - i Tafjordfjellene, som han benyttet under krigen, for å gi et bilde av hvordan motstandsmennene bodde.
Denne ble overført som gave til Ålesund-Sunnmøre Turistforening, hvor Rønneberg var sekretær i etter krigen.

Han var mangeårig styremedlem og til dels formann i Aalesund Skiklubb, hvor han også er æresmedlem. Han mottok Sunnmørspostens hederspris Årets navn 1995 og Ålesund kommunes hederspris 1998.

Han ble hedret på 95-årsdagen (30.august 2014) i hjembyen Ålesund da prinsesse Astrid, fru Ferner, avduket en statue av ham på Rådhusplassen i Ålesund sentrum. Statuen er laget av Håkon Anton Fagerås. Flere tusen mennesker var til stede.

Verker:
En uvanlig vinterferie, i Skien–Telemark Turistforening. Årbok 1998–1999, Skien 1999, s. 27–39.

Kilder:
Stud. 1938, 1963.
Gunnar Myklebust: Tungtvannssabotøren Joachim H. Rønneberg – Linge-kar og fjellmann, Aschehoug (2011) ISBN 978-82-03-29306-1.
Jens-Anton Poulsson: Aksjon Vemork : vinterkrig på Hardangervidda – Gyldendal, Oslo, 1982.
HEH 1984.
J. Brun: Brennpunkt Vemork 1940–1945, 1985.
I. Kraglund og A. Moland: Hjemmefront, bd. 6 i Norge i krig, 1987.
NKrL, 1995.
Digitalt Museum: Klingenberg kino, interiør, faojé, premi.... DigitaltMuseum. Besøkt 25. februar 2012.
Intervju med Rønneberg Bømlo-nytt 13.01.2015.
Aftenposten, 24.2.2013, s.22-23.
http://www.nytimes.com/2015/11/21/world/europe/wwii-hero-credits-luck-and-chance-in-foiling-hitlers-nuclear-ambitions.html
Fjellposten, Medlemsblad for ÅST, nr 1, 2010.
Tusenvis hyllet krigshelten Joachim Rønneberg på 95-årsdagen. TV 2. 30. august 2014.
http://www.nrk.no/mr/flere-tusen-motte-opp-for-ronneberg-1.11906433
a b c d I kamp for frihet - Dokumentarfilmen om lederen for tungtvannsaksjonen på Vemork i februar 1943 Joachim Rønneberg, Filmlight Video Produksjon & NRK, 2001.
Dei får medaljar 8. mai, forsvaret.no, besøkt 8. mai 2015.
Doug V. P. Hearns: Companions of the Distinguished Service Order 1923–2010. Army Awards, bind 3, Uckfield: The Naval and Military Press, 2011, s. 1631.
Queen surprises wartime hero at military show, thetimes.co.uk, 17. mai 2010, besøkt 28. juni 2013.
http://www.nrk.no/arkiv/artikkel/joachim-ronneberg-1.6329004 		Rønneberg, Joachim Holmboe (I7330)
 
11659 Løytnant Sti Stiesen solgte sin andel i Rød (Røer) 10.februar 1726 1/2 skippund 1 1/2 lispund tunge for 400 riksdaler til sin søster Elisabeth Stiesdatter, som da var enke.

Hun skjenket 21.september 1747 til Råde kirke den andel som var henne tilfalt ved skiftet etter ektemannen 15.august 1747.
Gaven ble gitt til Guds ære og Kirkens gavn, og skulle tilfalle kirkeeieren etter hennes død.
Hennes del i Rød kom derfor under Tombgodset i 1769, idet Lützow-familien eide kirken med tilliggende gods fra 1723. Eieren av Tomb kjøpte 23.september 1775 8 1/2 lispund tunge for 490 riksdaler på auksjon etter madame Elisabet Stiesdatter, som bodde på Tomb sine siste leveår. 		Stiesdatter Heins, Elisabeth (I17460)
 
11660 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I17470)
 
11661 Løytnant ved Oplandske regiments søndre Gudbrandsdalske kompani til 19.september 1662.

Den 26.november 1662 får Herman utlagt seg en gård, Rollstad, i Fron. 		Coucheron, Herman (I13489)
 
11662 Mabel A. D. Skrogstad, age 86, of Grand Forks, ND, formerly of Milton, ND, passed away on Wednesday, July 21, 2004 at SCCI Hospital in Fargo, ND.

Mabel A. D. Flom was born July 28, 1917 at the family farm in Walsh County, ND, the daughter of the late Herman and Anna (Gulbrandson) Flom. She grew up and was educated in Tiber Township, south of Milton, ND. She was baptized and confirmed at the St. Stephen's Lutheran Church of rural Milton.

On September 6, 1942, she married Howard O. Skrogstad at the Milton Lutheran Church. They farmed in the Milton area until 1979 when they retired.
In 1983, they moved into Milton. Howard died in 1989.

In 1995, Mabel moved to Tufte Manor in Grand Forks to be closer to family. She was a member of the former St. Stephen's Lutheran Church, the former West Mountain Lutheran Church and a current member of the Milton Lutheran Church. Mabel was a church organist for many years and sang in the church choir. She enjoyed her time working with her husband and family on the farm, particularly taking care of the animals. She also was known for the many quilts that she made for family members and for the church and Bible Camp and for counted cross stitch and embroidery items. Even her time spent on dialysis was not wasted time as she continued to work at her stitching projects.

She is survived by one son, Merlin (Jone) Skrogstad of Duncan, OK; two daughters: Eunice (Marlyn) Duden of Grand Forks, ND, Melva (Ellerd) Boe of West Fargo, ND; eight grandchildren: Rosie Dyke, Sandra Warner, Brenda Duden, Brian Duden, Lisa Arneson, Christi Brose, Ross Boe and Jeremy Sprague, nine great grandchildren; sister Clara (Orval) Myrvik of Park River, ND.

She was preceded in death by her parents, husband, daughter, Sharon Sprague, granddaughter Lori Duden, one brother, two sisters and three half-brothers.

Funeral Services will be Saturday, July 24, 2004 at 11:00 a.m. at the Milton Lutheran Church of Milton, ND.

Visitation will be one hour prior to the services at the church. Interment will be at the West Mountain Cemetery, rural Milton, ND. 		Flom, Mabel "Skrogstad" (I10215)
 
11663 Mace eide og bodde fra 1821 den eldste hovedbygningen på Reknes gård, senere ble gården kjend som Mace-gården. Den brente ved bybrannen i 1916, og lå rett øst for prost Steenbuchs gård, der hvor den såkalte Trelastgården ble reist etter brannen. Sjøboden som hørte til var byens største. Macé, Lorents Augusté (Laurence Augusté) (I8232)
 
11664 Madam Trine Louise Zinow. Handelsb. Zinows Hustru, 36 år, oppholdssted N.Braarud. Tollefsen, Thrine Lovise "Zinow" (I86)
 
11665 Madame Bergitta Hr. Jørg. Bernhofts døde 29 arr gammel. Johannesdatter Irgens, Beritte "Bernhoft" (I3944)
 
11666 Madame Dienes Elisabeth Stied. død 1.april, 88 år gammel. Stiesdatter Heins, Elisabeth (I17460)
 
11667 Madame Margrethe Reesen Hoff i Windjue... var 37 år da hun døde. Johansdatter Broch, Margrethe Resen "Hoff" (I4002)
 
11668 Madame Sal: Tjomsaas var fadder for kjøbmand Niels Rosenberg og hustru Martine Hansens datter Nielsine Pouline. Hansen, Ingeborg Marie "Tjomsaas" (I2681)
 
11669 Madame Schive. Matthiasdatter Jessen (Giessen), Knerche "Schive" (I1803)
 
11670 Mads betalte 1 riksdaler i landbohold i 1590.

Tiende i 1607 var på 6 skjepper. I 1608 var tienden 4 skjepper, og i 1611 var den igjen på 6 skjepper.

Fri forsvarsbøter i 1613:

Haffuer junchers (lensherrens) breff.

Mads var bruker også i 1615, da han betalte tiende med 4,5 skjepper.

Før Mads er Asbiørn bruker. Han betalte tiendepenger 1 lod sølff, sat. i 1520. Han betalte også landskylden sin til stiftet med 1 wett mel, 1 weft malt og 1 pund humle i 1548.
I 1557 til 1559 er Marit nevnt som bruker, og hun var trolig enken etter Asbiørn. 		Ertzgaard, Mads (I4079)
 
11671 Mads giftet seg igjen etter Rønnaugs død, med Ingeborg Eriksdatter, som trolig var fra Toten. Family: Mads Olsen Lomsdalen / Rønnaug Svendsdatter Nerløs, "Lomsdalen" (F9566)
 
11672 Magdalena Christina Matheson solgte som enke Fosna gård ved skjøte av 7.april 1769 til kaptein Christopher Lossius.

Fosna gård:

Den første Myhlenfort i Norge fikk stillingen som toller på Nordmøre av sin svoger - statsminister - Christopher von Gabel, gift med Irmgard Badenhaupt, barndomsvenner av han som plutselig ble kong Fredrik 3. av Danmark-Norge.

De fikk Fosna gård som tjenestebolig, og når gården ble til salgs, kjøpte Irmgard den til sin søster.

Fosna gård var krongods, opprinnelig kirkegods fra 1354, og omfattet hele Kirkelandet, Gomalandet, Innlandet og fra 1740 også Grunden på Nordlandet.

Alt dette hadde samme eierfamilie, som etter 1717 bodde i Trondheim. Alle tomter ble bygslet mot årlig leie.

Ved salget i 1769 omfattet Fosna gård også Bolga, Rensvik, Sæter, Åneset, Omsundet, Vadsteinsvik, Bjørnvik, Svanviken og Valen på Frei. Selve hovedbygningen var et meget langt én-etasjers hus med en ark (tårn), i nordenden av dagens Rutebilstasjon. Her hadde i det i uminnelige tider vært gjestgiveri.

På denne måten ble sønnene til den første Mühlenphort i Fosna fettere til den meget dyktige og innflytelsesrike mann, visestattholder Frederik von Gabel. Vi vet at også at denne interesserte seg for slektskapet og at han bl.a. brakte i stand ekteskapet mellom Caspar og Iver von Ahnens steddatter. Ved et merkelig sammentreff av tilfeldigheter hadde Fosna ved Mühlenphortfamiliens hjelp vunnet støtte hos nettopp de to menn i Norge som kunne gjøre mest for å hjelpe ladestedet, skriver Arne Odd Johnsen. Gabel jr sine dagbøker fra reiser i Sibir fins på Det Kgl. Bibliotek i København.

Myhlenfort-familiens posisjon i lokalsamfunnet ble bare utfordret av kjøpmann Marcus Nissen Angell, som var rikere i rede penger. Som eiere av Fosna gård ga de fri tomt til byens kirke og rådstue (med arrest og brannstasjon), og tilbød også å anlegge offentlig gravsted. Det siste ville ikke byen ha, riktig ennå.

Navnet betyr - møllested - skrivemåten varierer noe, slik det er vanlig med navn fra denne tiden.

Anna og Dietrich Mühlenphort innvandret fra Verden an der Aller nord for Hannover, via København. Hennes slekt er sannsynligvis fra Nederland. Han hadde militær bakgrunn, som rittmester. Dietrich hadde en bror Christoph, fogd i nabobyen Rotenburg (Wümme). Vi har et dokument han har skrevet, der han frikjenner sin enke-svigerinne Anna - som bor i Fosna i Danmark - for alt ansvar i forbindelse med konkurs hos hennes far, som da var blitt birøkter! Annas far var oberst, Dietrichs far var fylkesmann. Dietrichs farfar med samme navn var generalmajor i Sachsen, født 1565. Han tjenestegjorde først i den tyske hær i Ungarn, også der som generalmajor. En bror var - lands-rentemester - begge under keiser Ferdinand 2.

Anna og Irmgard hadde forresten en bror, militærkaptein Friedrich von Badenhaupt, i Ålesund, sjef for det sunnmørske kompani. Og sannsynligs ei halvsøster Rebecca Elisabeth, gift med bergdirektør Ditlev Bülcke på Kongsberg Sølvverk, sønn til kong Fredrik 3s livlege.

Einar Thurn-Christensen mente at byens første tollbod, oppført 1643, lå der Rådhuset står i dag. Toller Dietrich Mühlenphort holdt til her, i den seinere Helsing/Loennechen-eiendommen. Han hadde inngjerdet - beikeplass - for hvitvasken på den seinere Lindahls plass (der Hvedinggården nå er). Mühlenphort hadde forresten tollbod også på Molde.

Rester av den praktfulle salen i denne første tollerboligen ble funnet da Loennechengården ble revet i 1949, da Rådhuset skulle bygges. Rommet var malt rødt, med frodig hvit og svart rankedekor, ikke ulikt Grip og Kvernes stavkirker. Dette var tidens mote. De malte tømmerstokkene kan eventuelt også stamme fra nabohuset, til kjøpmann Johann Mühlenphort. Han bygde her i 1690, like ved barndomshjemmet og med svogeren Robert Williamsens hus på den andre sida; der Jonas Eriksens forretningsgård nå ligger.

Sønnen Christopher flyttet mot slutten av 1600-tallet tollboden dit Tidens Krav nå har kontorer, i Sørsundet. Dette huset ble seinere overtatt av William Gordon (1742) og Walter Miln (1775) og underveis komplettert med et - tempeltårn – et astronomisk observatorium, før Nicolay H Knudtzon I i 1807 flyttet det hele til Dalen gård. Der står det den dag i dag, i kommunens eie.

Tredje generasjon Dietrich Mühlenphort gjorde karriere i marinen. Han testamenterte 2.000 riksdaler til skolevesenet - fattigskolen - både i fødebyen og i København, der han bodde. Når byen fikk pengene utbetalt i 1765, tilsvarer det et beløp i vår tids kjøpekraft på 30 millioner kroner, opplyser Norges Bank. Dette betydde at innbyggerne slapp å betale skoleskatt i 35 år, at man fikk bygd en videregående skole (1795) og at man kunne ansette faglærte lærere, som Jens Chr. Purup (1771-1814), utdannet i København. Han var en av forutsetningene for operavirksomheten her i 1805-1807. Resten av pengene gikk med i kriseårene under Napoleonskrigene 1807-1814.

Kjøpmanssønnen Marcus Nissen Mühlenphort (1759-1821), født i Kristiansund, ble danskekongens representant på Grønland. Han var utdannet jurist, og men tok tjeneste som hvalfangerassistent. Han ble snart kolonibestyrer, først i Jakobshavn, seinere Egedesminde, og fra 1802 til sin død hadde han tittelen - inspektør i Syd-Grønland. Han drev selv mye med fangst av hval og polarrev og fangst av sel under isen, med stormaskede garn. Han forfattet bøker om inuittenes levevis. Han huskes for en livslang uselvisk innsats for urbefolkningen, ikke minst under epidemier og krig. Han innførte pengesedler og engasjerte seg i misjon og skolevesen. Han opprettet et privat utlånsbibliotek. Han vendte aldri tilbake til Norge.

Kilde:
http://digitaltmuseum.no/011085442168?count=662&pos=18&search_context=1&place=Kristiansund 		von Myhlenport, Fredrich (I12562)
 
11673 Magdele 15 år fra Børseim, som også var hennes fødested.

Karakter kundskab, flid og opførsel: Godt. 		Johannesdatter Børsheim, Magdela (Madela) (I4014)
 
11674 Magister Jonas Magni Schanchius Norvegus ble promovert ved universitetet i Rostock, hvor han tok magistergraden. Mogenson Schancke, Jon (I3129)
 
11675 Magister Niels Muus var en stor personlighet. Han var sokneprest i Snåsa fra 1695 til 1733.

Under Den store nordiske krig ble han tatt til fange i Snåsa av svenskene og ført til Stockholm som spionmistenkt.

Et tilbygg til sakristiet (kirkens østvegg) i Snåsa kirke, tidligere brukt gravkapell for Muus-ætten, ble bygget i 1703 av sokneprest magister Niels Muus.
Ennå er det 14 kister i kapellet. Det er ikke tilgjengelig for omvisning. På utsiden av kapellet er en liten marmorplate med inskripsjon både på gresk og latin:

Til den som ser: Det gravsted som du her ser oppført av sten gjemmer Muusernes ben. De er innviet til Gud. Du må ikke med krenkende hånd røre de ben som er innviet til Gud. Jeg vil at graven skal hvile i ro. Gå bort og husk at du også skal dø.

MAGISTER NIELS MUUS 1642 – 1737.

Han ga ikke fra seg embetet før han var 91 år, og da under tvang. 		Pedersen Muus, Niels (I9179)
 
11676 Magistergrad i sosiologi 1958. Rode, Astrid Elisabeth "Nypan" (I23121)
 
11677 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I617)
 
11678 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I2)
 
11679 Magnhild ble hjemmedøpt samme dag som hun ble født. Senere er dette stadfestet i kirkeboka for Bakke kirke 27.september.
Far var jernbanekonduktør Johan Bernhard Loholt, og mor var Gusta Jensine født Moe. Begge født 1867, og viet 1891. De bodde i Innherredsveien 62. 		Loholt, Magnhild "Andersen" (I1372)
 
11680 Magnhild Lauritzdatter Stub døde ca.1667-1668, i alle fall før 1670. Lauritsdatter Stub, Magnhild (I2208)
 
11681 Magnus 2, Duke of Mecklenburg-Schwerin and Güstrow (1441 – 20 November 1503) was duke of Mecklenburg-Schwerin from 1477 until his death.
He was the son of Henry 4, Duke of Mecklenburg-Schwerin, and Dorothea of Brandenburg, daughter of Elector Frederick 1 of Brandenburg.

Duke Henry 4 had re-united the Mecklenburg lands under his rule through his inheritance of the former Lordships of Werle and Stargard in 1436 and 1471, respectively. Near the end of his life, Henry 4 devoted more and more time to hedonistic luxury, while Magnus and his brothers Albert and John took over the most active share in the business of government. John died in 1474 leaving a grieving widow, Sophie of Pomerania-Stettin, daughter of Duke Eric 2 of Pomerania, whom Magnus married himself in 1478.

After Henry died in 1477, Magnus ruled the Duchy jointly with Albert. After Albert died in 1483, Magnus ruled alone, as his younger brother Balthasar did not care at all about governing. Magnus reigned until his death in 1503, when he was succeeded by his sons Henry 5, Eric 2 and Albert 7, who at first ruled jointly until they split their lands into the duchies of Mecklenburg-Schwerin and Mecklenburg-Güstrow in 1520.

The duchy's debt increased excessively due to the lavish court life of Henry 4. Magnus sought to reduce that debt. He curtailed his own royal household in every way, and pawned goods and regalia. He tried to restore the shattered finances through the introduction of extraordinary Beden (from Lower Saxon Beden: goods to be delivered to the manor by the serfs). This caused tensions with the Hanseatic cities of Rostock and Wismar that were trying to achieve a more independent position.

In 1487 a rebellion broke out in Rostock that is known as the Rostock Cathedral Feud (German: Rostock Domfehde). The trigger was the establishment of a collegiate church (commonly known as Dom) at the Church of St. James (Jacobikirche). With this action, Magnus 2 wanted to secure the financing of the university and his position of power within the city.
On 12 January 1487, the day the church was to be consecrated, Provost Thomas Rode was murdered in the street. Dignitataries present for the consecration had to flee the city. Magnus feared for his own life when his entourage was attacked. His life was saved by a bodyguard who threw himself on top of Magnus in the thick of the melee. The rebellion lasted until 1491. In the end, rebel leader Hans Runge and three other insurgents were executed and the city had to recognize the cathedral chapter, pay a substantial fine and confirm all of the Duke's privileges. The excommunication and interdict under which Magnus and Balthasar had been placed by Holy Roman Emperor Frederick 3 and Pope Innocent 8 were then rescinded.

Besides these feuds in his own country, Magnus also had disputes with neighbouring princes and with his vassals, as was usual in those days, for example over inheritances, fiefs and border disputes. Magnus would participate in battles or mediate between the contending parties. Certain projects intended to benefit the economic position of his territories, such as the proposed canal connecting the Baltic Sea with the Elbe and North Sea via Lake Schwerin and the improvement of the quality of the Mecklenburg coinage had to be postponed indefinitely due to a lack of funding. In 1492, 27 Jews in Sternberg were condemned to death after being accused of desecrating bleeding communion wafers. Magnus confirmed the verdict, and the Jews were executed at the stake.

In his domestic life he had the pleasure to see 2 of his daughters marry respected German princes. His daughter Anna became the matriarch of the House of Hesse and Sophie assumed the same status for the Ernestine line of the House of Wettin.
After Magnus' death, his youngest daughter Catherine achieved fame in her own right as the mother of the famous Duke Maurice of Saxony.

Magnus died on 20 November 1503 in Wismar and was later buried in Doberan Abbey.

Magnus 2 was married to Sophie of Pomerania-Stettin. With her he had the following children:

1. Henry 5, the peaceable, (1479–1552), Duke of Mecklenburg-Schwerin

2. Dorothea (born: 21 October 1480 – died: 1 September 1537 in Ribnitz), from 24 February 1498 Abbess in the Ribnitz monastery

3. Sophie, (born: 18 December 1481 – died: 12 July 1503 in Torgau) married on 1 March 1500 with Elector John the Steadfast of Saxony Eric 2, (1483–1508), Duke of Mecklenburg-Schwerin

4. Anna, (1485–1525), Landgravine of Hesse

5. Catherine of Mecklenburg, (1487–1561), Margravine of Meissen

6. Albert 7, the Handsome (1486–1547), Duke of Mecklenburg-Güstrow. 		av Mecklenburg, Magnus "Magnus 2" (I12594)
 
11682 Magnus 3, konge av Man, men underlagt den norske kronen som vasall og Man som norsk skattland. Man var blitt annektert av Skottland etter Magnus' død i 1265.

Magnus' bror var Harald 1 Olavsson Svarte, også konge av Man, men mer engasjert på Hebridene. Han døde sammen med sin brud på bryllupsreisen tilbake fra Norge hvor han var blitt gift med Cecilia Håkonsdatter, datter av kong Håkon Håkonsson av Norge.
Magnus Olavsson var en yngre bror av Harald, og ble siden selv konge av Man. Han følte sin posisjon truet av sterke monarkier rundt seg, både Skottland og England, og søkte anerkjennelse som konge av Man i Norge.

Magnus deltok i Håkon Håkonssons store felttog mot Skottland, og slåss i slaget ved Largs i 1263. Magnus Olavsson døde i Castletown den 24.november 1265.

Ved Perthtraktaten i 1266 oppga Håkons sønn og arvtager Magnus Lagabøte alle norske krav på Man og de andre øyene mot Skottland. Man havnet uvillig inn under Skottland som sendte representanter for den skotske kronen til øya.

Svært lite er kjent fra Mans historie i årene mellom 1266 og 1275.

Magnus' hustru var Maria eller Mary av Argyll, en uklar skikkelse, som giftet seg som enke etter Magnus 3 først med Maol Íosa 2, jarl av Strathearn, og deretter med sir Hugh de Abernethy, og til sist med en William FitzWarin og døde en gang før 1303 og skal ha blitt gravlagt i Christ Church Greyfriars i London.
Hun var datter av Eóghan av Argyll (anglifisert som Ewen av Argyll) og nedstammet i direkte linje fra Somerled, en høvding av både gælisk og norrøn bakgrunn, og som selv erobret Man fra sin svoger for en kortere tid. Hun fikk også barn med sine andre ektemenn. 		Olavsson, Magnus "Magnus 3" (I15729)
 
11683 Magnus ble tatt til konge av det overveiende flertall av fylkene i det nordlige Norge, men Opplanda valgte Håkon Toresfostre, sønn til Magnus Haraldsen.
Håkon døde like etter, men den flokken han hadde, samlet seg om fosterfaren Steigar-Tore og gikk i strid mot kongen. Magnus vant og var siden enekonge fra 1094.

Han hadde konflikt gående med svenskekongen Inge Steinkjellsson om riksgrensen, ble forlikt etter megling av kong Erik Eiegod av Danmark i 1101 i Konghelle.
Da giftet Magnus seg med Inges datter Margrethe, kalt fredkull' av den grunn.

Reiste på hærferd til Skottland og øyene, tok svært hærfang og underla seg mye land, bl.a. Ongulsøy (Anglesey) i Bretland, Orknøyene, Suderøyene og Man.

Tilnavnet Berrføtt fikk Magnus fordi han og hans menn gikk med skotsk drakt med kort kjortel.
Det er også sagt at navnet kom av at han skal ha måttet gå barbeint over glødende kull for å bevise sin kongelige byrd.

Dro på nytt krigstokt mot øyene i vest i 1102, og på hjemvei falt Magnus på hærferd til Irland i slag/landgang i Ulster.

Gift med:

1. NN: sønn Øystein.

2. Tora: sønn Sigurd Jorsalfare.

3. Sigrid Saksesdatter: sønn Olav.

4. Margret Ingesdatter fra Svitjod, (Fredkulla).

5. NN: fra Irland, mor til Harald 4.

6. Tora Saksesdotter: Sigurd Slembe.

Den siste viking av de norske konger.

Ifølge Snorre skal Krigs-Magnus ha sagt:
Konger skal en ha til ære, ikke til et langt liv.

Fra Magnussønnenes saga:

Snorre skriver:

1.
Etter kong Magnus Berrføtts fall tok sønnene hans kongedømme i Norge, Øystein, Sigurd og Olav. Øystein fikk norddelen av landet og Sigurd sørdelen. Da var kong Olav bare fire eller fem år; og den tredjeparten som han fikk, styrte de to andre sammen. Sigurd var tretten eller fjorten år da han ble tatt til konge, og Øystein var ett år eldre. Kong Sigurd lot datter til irekongen bli igjen vest for havet. Da Magnussønnene ble tatt til konger, kom de hjem igjen de menn som hadde reist ut med Skofte Ogmundsson, noen fra Jorsalaheim og noen fra Miklagard. De ble navngjetne vidt og bredt og hadde all slags nytt å fortelle. På grunn av disse nyhetene fikk en mengde mennesker i Norge lyst på en slik ferd. Det ble fortalt at i Miklagard fikk nordmenn som ville ta tjeneste i hæren, en mengde penger. De bad kongene at en av dem, Øystein eller Sigurd, skulle være med og være høvding for de menn som ville med i utferden. Kongene sa ja til dette, og sammen kostet de alt i stand til ferden. Mange stormenn, både lendmenn og mektige bønder, rådde seg til å være med på ferden. Da alt var ferdig, ble det avgjort at Sigurd skulle fare, men Øystein skulle styre landet for dem begge.

2.
Ett år eller to etter kong Magnus Berrføtts fall, kom Håkon, sønn til Pål jarl, vest fra Orknøyene. Kongene gav ham jarledømme og styring på Orknøyene, slik som jarlene hadde hatt før ham, Pål, hans far, og Erlend, hans farbror. Håkon fór vestover igjen til Orknøyene.

3.
Fire år (riktigere fem) etter kong Magnus' fall drog kong Sigurd med hæren sin fra Norge; da hadde han seksti skip. Så sier Torarin Stuttfell:

Så mange talte
det modige mannskap
som kom sammen,
mot kongen trofast,
at seksti hærskip,
herlig bygd,
etter Guds vilje
glei ut herfra.
Sigurds ferd fra landet.

Kong Sigurd seilte om høsten til England; da var Henrik, sønn til Vilhjalm Bastard, konge der. Kong Sigurd var der om vinteren. Så sier Einar Skulason:

Mot vest med den store hæren
den hardføre kongen styrte.
Så bar da skipet til høvdingen
på bølgen fram til England.
Der lot den stridsglade kongen
stavnene hvile om vinteren.
Aldri kan av hærskip
bedre høvding stige.

4.
Våren etter seilte kong Sigurd med hæren vest til Valland og kom fram om høsten til Galizeland og var der den neste vinteren. Så sier Einar Skulason:

Folkekongen som rådde
for rike gjævest på jorden,
i Jakobsland sitt tilhold
tok så neste vinter.
jeg hørte at hærkongen straffet
svikferd fra frekke jarlen.
blod den raske høvding
hærfuglen gav å drikke.

Dette gikk slik for seg at den jarlen som rådde for landet, gjorde avtale med kong Sigurd at jarlen skulle la Sigurd få kjøpe mat hele vinteren; dette førte han ikke fram lenger enn til jul, men da ble det vondt for mat, for landet er magert og et dårlig matland. Da fór kong Sigurd med en stor hær til det kastellet som jarlen hadde, men jarlen flyktet unna, for han hadde få folk. Kong Sigurd tok en mengde mat og mye annet hærfang og førte det til skipene sine. Så gjorde han seg ferdig til å reise derifra og seilte langs med Spania. Da kong Sigurd seilte langs Spania, hendte det at noen vikinger som var ute etterhærfang, kom imot ham med en galeiflåte. Men kong Sigurd la til strid med dem, og dette var det første slaget mot hedninger, og han tok åtte galeier fra dem.
Så sier Halldor Skvaldre:

Elendige vikinger styrte
mot veldige kongen til møte.
Men i striden høvdingen felte
for fote fiender mange.
Hæren greide å rydde
raskt åtte galeier.
Stor var haugen av falne.
Hærfang vant vennesæl høvding.

Siden styrte kong Sigurd til et kastell som heter Sintra, og der kjempet han det andre slaget. Det er i Spania. Der satt hedenske folk (maurere) og herjetpå kristne. Han tok kastellet (sammen med grev Henrik av Portugal) og drepte alle sammen der fordi de ikke ville la seg kristne. Han tok gods der også.
Så sier Halldor Skvaldre:

Nå nevner jeg kongens storverk,
som han i Spania gjorde.
Djervt mot Sintra-kastellet
stormet den storgjæve høvding.
Her av den harde kongen
hærmenn fikk stor skade,
fordi de nektet å ta mot
den rette tro, som han bød dem.

5.
Etter det seilte kong Sigurd med hæren til Lisboa; det er en stor by i Spania, halvt kristen og halvt hedensk. Det er skillet mellom det kristne Spania og det hedenske Spania. Hedenske er alle de bygder som ligger vest (sør) for den. Der hadde kong Sigurd det tredje slaget med hedninger, og der fikk han seier. Han vant også stort hærfang. Så sier Halldor Skvaldre:

Den tredje seier vant du,
tapre kongeætling
da til land du styrte
der byen Lisboa ligger.

Så styrte kong Sigurd med hæren vest (sør) for det hedenske Spania og la til ved en borg som heter Alkasse, og der hadde han det fjerde slaget med hedenske menn. Han vant borgen og drepte mange folk der, da han ødela borgen. Der fikk de en umåtelig mengde gods.
Så sier Halldor Skvaldre:

Ute ved Alkasse
ønsket du - så jeg hørte -
hærfører, fjerde gangen
å gå i harde striden.
Og likeså dette :
Jeg har hørt at sorgen rammet
de hedenske kvinner i borgen
da mennene måtte flykte
for den djerve fiendehæren.

6.
Så holdt kong Sigurd fram med ferden og seilte til Norvasund. I sundet møtte han en stor vikingflåte, og kongen la til slag mot dem. Der hadde han det femte slaget og vant seier.
Så sier Halldor Skvaldre:

I blod å farge du vågde
øst for Norvasund våpen.
Hjelp sendte Gud; til friske
sår fikk ravnen flyge.

Siden seilte kong Sigurd på sørsida langs Serkland, og kom til den øya som blir kalt Forminterra. Der hadde en stor flokk hedenske blå menn slått seg ned i en heller, og de hadde satt en stor steinvegg for helleråpningen. De herjet vidt og bredt i landet og førte alt hærfang til helleren. Kong Sigurd gjorde landgang på denne øya og gikk til helleren, men den var i et berg, og det var høyt å gå opp til steinveggen ved helleren, og berget lutet fram over steinveggen. Hedningene verget steinveggen, og var ikke redde for våpnene til nordmennene, for de kunne kaste stein og våpen ned på nordmennene under føttene sine. Nordmennene ville heller ikke gå opp når det var slik. Så tok hedningene pell og andre dyre ting og bar ut på veggen og svingte med dem mot nordmennene. De ropte til dem og egget dem, og sa de hadde ikke mot i livet.
Da fant kong Sigurd på råd. Han lot ta to skipsbåter, slike som blir kalt barker, og han lot dem dra opp på berget og over helleråpningen; han lot binde digre tau under alle spantene og om stavnene. Så gikk det så mange mann opp i dem som det var rom til, og så firte de båtene ned framfor helleren med reip. så skjøt de som var i båtene og kastet stein, så hedningene måtte dra seg tilbake fra steinveggen. Så gikk kong Sigurd opp i berget under steinveggen med hæren sin, de brøt i stykker veggen og kom på den måten opp i helleren. Men hedningene rømte inn bak en steinvegg som var satt tvert over helleren. Da lot kongen bære inn i helleren store stokker og gjøre et stort bål i helleråpningen, som de tente ild på. Da ilden og røyken nådde hedningene, lot noen av dem livet, og noen gikk imot våpnene til nordmennene, og alle sammen ble drept eller brent. Der fikk nordmennene det største hærfang som de hadde tatt på denne ferden.
Så sier Halldor Skvaldre:

Stridslystne fredsbryter
snart fikk se
framfor stavnen
Forminterra.
Der hær av blåmenn
før bane de fikk,
måtte egg
og ild tåle.
Og likeens dette:
Hærkonge, du lot barker
ned for berget fire.
Høvdingens verk mot serker
er blitt spurt så vide.
Oppover bratte berget
brøt du deg fram, kriger.
Mot folkefylte heller
med følget ditt du trengte.

Dessuten sier Torarin Stuttfell:

Stridsklok kongen
bad karene
dra opp på berget
to beksvarte båter.
Ved reip ble de firet
nedover fjellet
fulle av hærmenn
for helleråpning.

7.
Siden fór kong Sigurd lenger fram og kom til ei øy som heter Iviza. Der holdt han slag og vant seier. Det var det sjuende slaget. Så sier Halldor Skvaldre:

Hederomkranset høvding
med hærskip kom til Iviza.
Den gjæve kongen hadde
stor hug til kamp å komme.

Etter dette kom kong Sigurd til ei øy som heter Manork. Der hadde de det åttende slaget med hedenske menn, og fikk seier. Så sier Halldor Skvaldre:

Åttende slaget ble siden
utstridd på grønne Manork.
Den prektige kongehæren
pilene farget røde.

8.
Om våren kom kong Sigurd til Sikiløy og slo seg til lenge der. Da var Rodgeir (Roger II) hertug der. Han tok vel imot kongen og bad ham til gjestebud. Kong Sigurd kom dit og mange mann med ham. Der fikk han en herlig mottagelse, og hver dag ved gjestebudet stod hertug Rodgeir og vartet opp ved bordet til kong Sigurd. Da de hadde tatt bad sjuende gjestebudsdagen, tok kong Sigurd hertugen i handa og førte ham opp i høgsetet og gav ham kongsnavn og rett til å være konge over Sikiløy-riket; før hadde det vært jarler over det riket.

9.
Rodgeir, konge over Sikiløy, var en svært mektig konge. Han vant hele Pul og la også under seg mange storøyer i Grekenlandshavet. Han ble kalt Rodgeir den mektige. Hans sønn var Vilhjalm, konge på Sikiløy; han hadde lenge hatt stor ufred med keiseren i Miklagard. Kong Vilhjalm hadde tredøtre, men ingen sønn. Han giftet den ene dattera si med keiser Henrik (Henrik VI), sønn til Fredrik (Barbarossa), som nå er keiser i Roma. Den andre dattera til kong Vilhjalm ble gift med hertugen av Kipr, og den tredje ble gift med flåtehøvdingen Margrit. Keiser Henrik drepte dem begge to. Datter til Rodgeir, konge på Sikiløy, ble gift med Manule, keiser i Miklagard. Deres sønn var keiser Kirjalaks (Alexios II).

10.
Om sommeren seilte kong Sigurd ut over Grekenlandshavet til Jorsalaland. Så drog han opp til Jorsalaborg og møtte der jorsalakongen Baldvine. Kong Baldvine tok overmåte vel imot kong Sigurd og rei med ham ut til elva Jordan og tilbake til Jorsalaborg.
Så sier Einar Skulason:

I Grekenlandshavet høvding
lot havkalde skipet duve -
det er ikke småting som skalden
kan synge om kongens storferd
til han fikk landfestet skipet
ved store og vide Akersborg.
Hele hæren med kongen
hilste den morgen med glede.
Jeg nevner at kampglade konge
kom til Jorsala-byen;
under den vide himmel
hævere høvding fins ei.
I Jordans rene bølger
badet den gavmilde fyrsten.
Alle som hørte om det,
høyt måtte prise dåden.

Kong Sigurd oppholdt seg lenge i Jorsalaland utover høsten og førstningen av vinteren.

11.
Kong Baldvine gjorde et flott gjestebud for kong Sigurd og mange av mennene hans. Da gav kong Baldvine kong Sigurd mange helligdommer, og med samtykke av Baldvine og patriarken ble det tatt en spon av det hellige kors, og begge to svor ved helligdommen at dette tre var av det hellige kors som Gud sjøl var pint på. Etterpå ble denne helligdommen gitt til kong Sigurd på det vilkår at han og tolv andre menn med ham svor på at han skulle fremme kristendommen av all sin makt, og reise en erkebispestol i landet om han kunne, og at korset skulle være der den hellige kong Olav hvilte, og han skulle innføre tiende, og sjøl gi tiende.
Kong Sigurd fór siden til skipene sine i Akersborg. Da rustet også kong Baldvine hæren sin for å fare til Syrland til en by som heter Sætt; den borgen var hedensk. Kong Sigurd fulgte med ham på den ferden. Da kongene hadde holdt byen kringsatt ei kort tid, gav de hedenske menn seg, og kongene vant byen (19.desember 1110), men hærmennene fikk alt det andre hærfanget. Kong Sigurd gav kong Baldvine hele borgen.
Så sier Halldor Skvaldre:

Den hedenske byen vant du
med velde, men bort du gav den,
gavmilde kriger! Alltid
du ære vant i kampen.
Einar Skulason sier også om dette :
Dølenes konge tok Sidon,
slikt kan nok karene minnes.
Slynger tok da sterkt til
å svinge seg i striden.
Stridsmannen brøt en festning
som faretruende stod der.
Sverdene ble farget røde,
fyrsten fikk gledelig seier.

Deretter fór kong Sigurd til skipene sine og laget seg til å fare bort fra Jorsalaland. De seilte nordover til øya som heter Kipr, og kong Sigurd slo seg ned der en stund. Siden fór han til Grekenland og la seg med hele flåten ute ved Engelsnes, og der lå han en halv måned. Hver dag var det rask bør til å seile nordover havet med, men han ville bie på bidevind, så de kunne strekke seilene langs etter skipet, fordi alle seilene hans var kledd med pell både på den sida som snudde fram, og den som snudde bak, for verken de som var forut, eller de som var akter på skipet, ville se det som var minst vakkert på seilene.

12.
Da kong Sigurd seilte inn til Miklagard, seilte han nær land. Overalt oppe i land der er det byer, kasteller og landsbyer, så det ikke noe sted er slutt på dem. Fra land så de alle de spente seilene som fulgte tett på hverandre, så det så ut som et gjerde. Alle folk stod ute, så de kunne se på kong Sigurds seiling. Også keiser Kirjalaks (Alexios I) hadde fått vite om kong Sigurds ferd, og han lot åpne den byporten i Miklagard som heter Gullvarta. Den porten skal keiseren ri inn gjennom når han har vært lenge borte fra Miklagard og har vunnet stor seier.
Kong Sigurd Jorsalfare rir inn gjennom Gullvarta.
Keiseren lot breie ut pell på alle gatene i byen fra Gullvarta til Laktjarner; der er den gjæveste hallen til keiseren. Kong Sigurd sa til mennene sine at de skulle ri kaute inn i byen, og de skulle vise seg lite forundret over alt det nye som de fikk se; og så gjorde det. Med slik prakt rei kong Sigurd og alle mennene hans til Miklagard og så til den gjæveste kongshallen, og der var alt gjort i stand til dem. Kong Sigurd slo seg ned der ei tid.
Da sendte kong Kirjalaks noen av sine menn til ham, og spurte om han ville ta imot seks skippund gull av keiseren, eller om han ville at keiseren skulle få i stand den leiken som keiseren brukte å la holde på Padreimen. Kong Sigurd valgte leiken, men sendemennene sa at leiken kostet ikke keiseren mindre enn dette gullet. Da lot keiseren stelle til leiken, og den gikk for seg som det var vanlig. I alle leiker gikk det denne gangen best for kongen. Dronninga har halvparten av leiken, og hennes og kongens menn kappes i alle leikene. Grekerne sier at når kongen vinner flere leiker enn dronninga, da skal kongen vinne seier når han farer i hærferd.

13.
Deretter laget kong Sigurd seg til hjemferden. Han gav keiseren alle skipene sine; det var gull-lagte hoder på det skipet som kongen hadde styrt; de ble satt på Peterskirken. Keiser Kirjalaks gav kong Sigurd mange hester og gav ham vegvisere gjennom hele riket sitt. Så reiste kong Sigurd bort fra Miklagard; men en hel mengde menn ble igjen og tok tjeneste i hæren. Kong Sigurd fór først til Bulgaraland og derfra gjennom Ungarariket, Pannonia, Svåva og Byjaraland. Der møtte han Lozarius (Lothar, hertug av Sachsen), keiser av Rom, som tok overmåte vel imot ham og gav vegvisere gjennom hele riket sitt og lot ham og hans folk kjøpe alt det de trengte. Da kong Sigurd kom til Slesvig i Danmark, holdt Eiliv jarl et kostbart gjestebud for ham; det var ved midtsommerstid. I Heidaby møtte han Nikolas danekonge, som tok særdeles godt imot ham og sjøl fulgte ham nord til Jylland og gav ham et skip i full stand, som han reiste over til Norge med. Så kom Sigurd hjem til riket sitt, og han ble vel mottatt. Det sa folk at ingen hadde fart en større hedersferd fra Norge enn den; da var han tjue år gammel og hadde vært tre år på denne ferden. Hans bror Olav var da tolv år gammel.

14.
Kong Øystein hadde gjort mye nyttig i landet mens kong Sigurd var på ferd. Han grunnla Munkeliv på Nordnes i Bergen og la mye gods til det. Han lot også bygge Apostelkirken på kongsgården, en trekirke, og der lot han bygge den store hallen, det staseligste trehus som har vært bygd i Norge. Han lot også bygge kirke på Agdenes, og ved sida en skansevoll og ei havn der det før hadde vært havneløst. Han lot også bygge Nikolaskirken i kongsgården i Nidaros, og dette huset ble svært omsorgsfullt utført med utskjæringer og allslags arbeid. Han lot også bygge en kirke i Vågan på Hålogaland og lainntekter til den.

Kong Øystein bygger.

15.
Kong Øystein sendte bud til de klokeste og mektigste menn i Jemtland og bød dem til seg, og han tok imot alle som kom, med stor vennlighet, og ved avskjeden gav han dem vennegaver; på den måten førte han dem til vennskap med seg. Da mange av dem nå fikk til vane å fare til ham og tok imot gaver av ham, og da flere som ikke kom dit, fikk sendende gaver fra ham, vant han fullt vennskap med alle de menn som rådde for landet. Siden talte han for dem, og sa at jemtene hadde gjort ille da de hadde vendt seg bort fra kongene i Norge og ikke ville stå under dem eller betale skatt til dem. Først talte han om det at jemtene hadde gitt seg under kong Håkon Adalsteinsfostre og siden vært lenge under Norges konger. Han nevnte også det hvor mange nødvendige ting de kunne få fra Norge, eller hvor tungvint det ville være for dem å søke til sveakongen om det de trengte til. Han kom så langt med sine taler at jemtene sjøl bød seg til å gå under kong Øystein. Først tok stormennene der troskapsed av hele folket; så drog de til kong Øystein og tilsvor ham landet, og dette har holdt seg hele tida siden. Kong Øystein vant Jemtland med klokskap og ikke ved å gå på med makt som noen av forfedrene hans.

16.
Kong Øystein var vakker som få å se til, blåøyd og noe storøyd, med lyst krøllet hår. Han var knapt middels høy, en klok mann som hadde gode kunnskaper om alt, om lover og lærerike fortellinger om mennesker, han var rådklok og veltalende, gladlynt og vennlig i omgang, omtykt og elsket av alle mennesker. Han var gift med Ingebjørg, datter til Guttorm Steigar-Toresson ; de hadde ei datter som het Maria, og som siden ble gift med Gudbrand Skavhoggsson.

17.
Kong Sigurd var stor av vekst; og han hadde brunt hår. Han var mandig, men ikke vakker. Han var velvoksen og snar i vendingen, fåmælt og oftest ikke vennlig; han var vennegod og trofast; han hadde ikke lyst til å tale mye, holdt på formene og var verdig. Kong Sigurd ville gjerne styre og var streng til å straffe, han holdt godt loven, var gavmild, mektig og gjæv. Kong Olav var høy og slank, vakker å se til, gladlynt, omgjengelig og vennesæl. Da disse brødrene var konger i Norge, tok de bort mange av de pålegg som danene hadde lagt på folket da Svein Alfivuson styrte landet, og derfor ble de likt særlig godt både av allmuen og av stormennene.

18.
Kong Olav fikk en sjukdom som førte til døden. Han er gravlagt ved Kristkirken i Nidaros, og det var stor sorg etter ham. Siden rådde de to kongene, Øystein og Sigurd, for landet, men først hadde de tre brødrene vært konger i tolv år, fem år etter at kong Sigurd kom hjem til landet, og sju år før. Kong Olav var sytten år da han døde, og det var den 22. desember (1115), da kong Øystein hadde vært ett år øst i landet og Sigurd nordpå. Da satt kong Øystein lenge om vinteren i Sarpsborg.

19.
Det var en mektig bonde som het Olav i Dal, en rik mann. Han bodde på Store-Dal i Åmord og hadde to barn. Sønnen het Håkon Fauk, og dattera var Borghild. Hun var ei framifrå vakker kvinne, og så var hun klok og hadde mange kunnskaper. Olav og hans kone og hans barn var lenge i Borg om vinteren, og Borghild var støtt og talte med kongen, og folk sa både det ene og det andre om deres vennskap. Men sommeren etter drog kong Øystein nord i landet, og Sigurd kom østpå, og vinteren etter var kong Sigurd øst i landet. Han satt lenge i Konghelle og hjalp opp denne kjøpstaden mye. Der gjorde han et stort kastell og lot grave et stort dike omkring. Kastellet var bygd av torv og stein. Han gjorde dette kastellet til bolig for fast besetning og han bygde kirke der.
Det hellige kors lot han være i Konghelle, og i det stykket holdt han ikke den eden han svor i Jorsalaland. Men han innførte tiende og gjorde det meste av det han hadde svoret. Når han satte korset øst ved landsenden, tenkte han at dette skulle være til vern for hele landet. Men det ble til stor ulykke å sette denne helligdommen slik at hedninger så lett kunne komme til, som det siden viste seg.
Borghild Olavsdotter fikk høre det rykte som gikk, at folk talte ille om henne og kong Øystein for deres samtaler og vennskap. Da drog hun til Borg og fastet til jernbyrd der og bar jern for denne saken og ble helt renset. Da kong Sigurd fikk høre dette, rei han på én dag så langt som to store dagsreiser ellers, og kom fram til Olav i Dal og var der om natta. Da tok han Borghild til Frille og førte henne bort med seg. Deres sønn var Magnus; han ble straks sendt bort til oppfostring nord på Hålogaland til Vidkunn Jonsson på Bjarkøy, og der vokste han opp. Magnus var vakker som få, og han ble tidlig stor og sterk.

20.
Kong Sigurd ble gift med Malmfrid, datter til kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard. Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson. Mor til Malmfrid var Kristin, datter til sveakongen Inge Steinkjellsson. Søster til Malmfrid var Ingelborg, som var gift med Knut Lavard, sønn til danekongen Eirik den gode, som var sønn til Svein Ulvsson. Knuts og Ingelborgs barn var Valdemar, som tok kongedømme i Danmark etter Svein Eiriksson, Margret, Kristin og Katrin. Margret var gift med Stig Kvitlær, og de hadde ei datter Kristin, som var gift med sveakongen Karl Sørkvesson. Deres sønn var kong Sørkve.

21.
En vinter var kong Øystein og kong Sigurd begge to på veitsle på Opplanda, og de hadde hver sin gard. Men da det bare var et kort stykke mellom de gardene hvor kongene skulle ha veitsle, ble det avtalt at de skulle være sammen i gjestebud og skiftevis på garden til den andre. Først var de sammen på den garden som kong Øystein eide. men om kvelden da folk tok til å drikke, var ølet ikke godt, og mennene tidde still.
Da sa kong Øystein: Det er svært som folk tier still. Det er da bedre skikk ved drikkebordet at folk er glade. La oss få noe moro ved drikkebordet, så skal det ennå bli gammen i laget. Bror Sigurd, alle vil synes det høver best om vi tar til med skjemt som tale.
Kong Sigurd svarte bare noe kort: Snakk så mye du vil, men la meg få lov til å tie for deg.
Da sa kong Øystein: Det har ofte vært skikk i drikkelag at en velger seg en mann til jamføring. Nå vil jeg at vi skal gjøre så her. Da tidde kong Sigurd. Jeg ser, sa kong Øystein, at jeg får ta til med denne moroa. Jeg vil ta deg, bror, til min jamføringsmann. Jeg nevner først at vi begge to har lik rang og lik eiendom, og jeg gjør ingen forskjell på vår ætt og oppfostring.
Da svarte kong Sigurd : Minnes du ikke det at jeg la deg på ryggen når jeg ville, enda du var ett år eldre.
Da sa kong Øystein . Jeg minnes ikke det mindre at du ikke kunne være med i slike leiker som det skulle mykhet til.
Da sa kong Sigurd : Minnes du hvordan det gikk når vi skulle svømme; jeg kunne dukke deg under når jeg ville. Kong Øystein svarte: Jeg svømte ikke kortere enn du, heller ikke var jeg dårligere til å svømme under vann enn du. Jeg kunne også gå på islegger, så jeg ikke kjente noen som kunne kappes med meg i det; men det kunne ikke du bedre enn et naut.
Kong Sigurd sa: Jeg synes det er nyttigere idrett, som høver bedre for en høvding, å skyte godt med bue. Jeg antar at du greide ikke å spenne buen min om du så brukte foten.
Kong Øystein svarer: Jeg er ikke så buesterk som du, men mindre forskjell er det når det gjelder å skyte beint, og så kan jeg stå mye bedre på ski enn du, og det ble også reknet for en god idrett før i tida.
Kong Sigurd sa: Jeg synes det er mye mer høvdingslig at han som skal være overmann over andre, er stor i flokken og sterk og mer våpenfør enn andre, og at han er lett å se og kjenne når det er mange folk sammen.
Kong Øystein sa: Ikke har det mindre å si at en mann er vakker, og han også er lett å kjenne i mengden. Det synes jeg også høver en høvding, for de beste klærne og vakkerhet høver sammen. Jeg kjenner også mye bedre til lovene enn du, og når vi skal tale, har jeg lettere for å finne ord.
Kong Sigurd sier: Det kan nok være at du har lært flere lovknep, for jeg har hatt annet å gjøre. Og det er ikke noen som nekter at du kan ordlegge deg godt, men det sier mange at du ikke er helt ordfast, og at du legger liten vekt på det du lover, og at du taler den etter munnen som er hos deg; og det er ikke kongelig.
Kong Øystein sier: Det kommer av det at når folk bærer fram sakene sine for meg, så tenker jeg først og fremst på å få avgjort hver manns sak som han best kunne ønske det. Så kommer ofte også den andre, han som har sak med ham, og da blir det ofte til at det blir lempet slik at begge skal like det. Det hender også titt at jeg lover det som jeg er bedt om, for jeg vil at alle skal gå glade fra meg. Jeg ser nok også den måten å greie det på som du bruker: å love alle vondt; men jeg hører ikke noen klager over at du ikke holder det du lover.
Kong Sigurd sier: Det har folk sagt at den ferd som jeg fór fra landet, var høvelig for en høvding, men da satt du hjemme som datter til far din.
Kong Øystein svarte: Nå tok du på byllen. Ikke hadde jeg fått denne samtalen i gang om jeg ikke kunne svare noe her. Snarere synes det som at det var jeg som utstyrte deg som ei søster, før du kunne bli i stand til ferden. Kong Sigurd sier: Du har nok hørt tale om det at jeg holdt mange slag i Serkland, og jeg vant seier i alle og fikk mange slags kostbarheter, som det ikke før har kommet maken til hit til lands. Der ble jeg mest vørt når jeg kom sammen med de gjæveste menn, men jeg mener at du er en heimføding ennå.
Kong Øystein sa: Det har jeg hørt at du holdt noen slag utenlands, men nyttigere var det for landet vårt at jeg i den tida bygde fem nye kirker, og at jeg gjorde ei havn ved Agdenes der det før var havneløst, og hvor alle menn må fare som skal nordover eller sørover langs landet. Jeg bygde også tårnet i Senholmssund og hallen i Bergen, mens du i Serkland slaktet blåmenn til fanden, og det tenker jeg var til lite gagn forriket vårt.
Kong Sigurd sa: På denne ferden reiste jeg helt ut til Jordan og svømte over elva; men utpå elvebakken er det noen busker, og på dem knyttet jeg en knute, og sa da at du skulle løse den, bror, eller også finne deg i det som var sagt over knuten.
Kong Øystein sa: Ikke vil jeg løse den knuten som du knyttet til meg, men jeg kunne ha knyttet en slik knute for deg, som du mye mindre skulle få løsta du kom seilende med ett skip inn i flåten min den gang du kom til landet.
Etter det tidde de still, og begge to var harme. Det hendte flere ting mellom brødrene, så en kunne se at hver av dem drog fram seg sjøl og sin sak, og den ene ville være større enn den andre. Men freden holdt seg likevel mellom dem så lenge de levde.

22.
Kong Sigurd var på veitsle et sted på Opplanda, og der var gjort i stand til ham. Da kongen var i badet, og det var satt tjeld over karet, syntes han at en fisk svømte i karet hos ham, og da kom han i slik stor latter at han var rent fra seg sjøl, og dette kom ofte på ham siden. Ragnhild, datter til kong Magnus Berrføtt, giftet brødrene hennes bort til Harald Kesja. Han var sønn til danekongen Eirik den gode. Sønnene deres var Magnus, Olav, Knut og Harald.

23.
Kong Øystein lot gjøre et skip i Nidaros; i storleik og i utseende ble det gjort slik som ormen lange hadde vært, som Olav Tryggvason hadde latt bygge. Det hadde også drakehode forut, men akter var det en stjert, og begge var forgylt; skipet var høybordt, men stavnene syntes noe mindre enn de burde være. Der i Nidaros lot han også bygge naust, som var så store at det var som et under, og som dessuten var gjort av beste trevirke og framifrå godt tømret.
Kong Øystein var en gang på veitsle på Stim på Hustad; der fikk han brått en sjukdom som førte ham til døden. Han døde 29.august, og hans lik ble flyttet nord til kaupangen, og han er jordet der i Kristkirken. Det sier folk at over ingen manns lik har så mange menn i Norge stått så sorgfulle, siden kong Magnus, kong Olav den helliges sønn, døde. Øystein var konge i Norge i tjue år; etter kong Øysteins død var Sigurd alene konge i landet så lenge han levde.

24.
Danekongen Nikolas, sønn til Svein Ulvsson, ble siden gift med Margret Ingesdotter, som før hadde vært gift med Magnus Berrføtt. Hennes sønn med Nikolas het Magnus den sterke. Kong Nikolas sendte bud til kong Sigurd Jorsalfare og bad at han skulle gi ham folk og hjelp fra sitt rike for å fare sammen med kong Nikolas øst til Småland i Sveavelde og kristne folket der; for de som bodde der, holdt ikke på den kristne tro, enda noen hadde tatt ved kristendommen. På den tida var mange folk hedninger omkring i Sveavelde, og mange var bare dårlig kristnet; for det var noen av kongene da som vraket kristendommen og holdt ved lag blotene, så som Blotsvein og siden Eirik den årsæle gjorde. Kong Sigurd lovte å fare med, og kongene avtalte å møtes i Øresund. Så bød kong Sigurd ut allmenning fra hele Norge, både mannskap og skip. Da denne hæren kom sammen, hadde han vel tre hundreskip. Kong Nikolas kom i god tid til møtestedet og ventet lenge der. Da murret danene stygt, og sa at nordmennene nok ikke kom.
Så løste de opp leidangshæren, og kongen og hele hæren fór bort. Etterpå kom kong Sigurd dit og likte ille dette. De styrte da mot øst til Svimraros og holdt husting der, og kong Sigurd talte om hvor upålitelig kong Nikolas var, og så la de over at de skulle gjøre noe hærverk i hans land for dette. De tok en landsby som heter Tumatorp, og som ligger ikke langt fra Lund, og siden styrte de øst til den kjøpstaden som heter Kalmar, og herjet der og likeså i Småland. De påla Småland å gi femten hundre naut til opphold for hæren, og smålendingene tok ved kristendommen. Så vendte kong Sigurd tilbake med hæren og kom til sitt rike med mange store kostbarheter og med hærfang som han hadde vunnet på denne ferden, og denne leidangen ble kalt Kalmarleidangen. Det var sommeren før Det store mørket (solformørkelsen 11.august 1124). Dette var den eneste leidangen kong Sigurd rodde så lenge han var konge.

25.
Kong Sigurd var en gang på en av gardene sine. Om morgenen da han var kledd, var han fåmælt og uglad, og vennene hans var redde at ustyrligheten hadde kommet over ham igjen. Men årmannen var en klok og djerv mann, og han gav seg i samtale med kongen og spurte om han hadde fått noen viktige tidender som gjorde ham uglad, eller om det kanskje var så at han ikke var fornøyd med gjestingen, eller om det var noen andre ting som folk kunne rå bot på. Kong Sigurd sa at ikke noe av det han talte om, var skyld i dette; men grunnen er, sa han, at jeg tenker på en drøm som jeg hadde i natt.
Herre, sa årmannen, måtte det være en god drøm, men vi skulle gjerne ville høre den.
Kongen sa: Jeg syntes jeg stod her ute på Jæren, og jeg så ut over havet, og der så jeg noe stort svart som kom farende, og det nærmet seg hit. Da så det ut for meg som det var et stort tre, og greinene stod opp, men røttene gikk ned i sjøen. Da treet kom til land, gikk det i stykker, og stumper av treet rak vidt og bredt om landet, både om fastlandet og om utøyer, skjær og strender. Da hadde jeg et syn, så jeg syntes å se over hele Norge langs med sjøen, og jeg så at stumper av dette treet hadde reket inn i hver vik, og de fleste var små, men noen var større.
Da svarte årmannen: Denne drømmen er det rimeligst De tyder best sjøl, og vi skulle gjerne ville høre at De tydet den.
Da sa kongen: Det synes meg rimeligst at det varsler om at det vil komme en mann til landet. Han vil slå seg ned her, og hans avkom vil spre seg vidt og bredt i dette landet, og det vil bli stor skilnad på den stilling de får.

26.
Hallkjell Huk, sønn til Joan Smørbalte, var lendmann på Møre. Han fór vest over havet og helt til Suderøyene. Dit kom det en mann til ham fra Irland; han het Gillekrist, og han sa at han var sønn til kong Magnus Berrføtt. Mor hans fulgte med ham, og sa han het Harald med et annet navn. Hallkjell tok imot disse to og førte dem med seg til Norge, og straks drog han til kong Sigurd med Harald og hans mor. De bar fram ærendet sitt for kongen. Kong Sigurd talte om saken med høvdingene, og sa at hver skulle si det han mente om denne saken; men alle bad ham rå sjøl. Da lot kong Sigurd kalle til seg Harald, og han sa til ham at han ikke ville nekte Harald å føre bevis for hvem hans far var ved gudsdom, dersom han ville la det være fast avtale at om han så fikk godtgjort at faren var den han sa, skulle han ikke kreve kongedømmet så lenge kong Sigurd eller Magnus kongssønn levde. Og dette avtalte de og gjorde ed på.
Kong Sigurd sa at Harald skulle trå på glødende jern for å bevise farskapen for seg; men denne gudsdom syntes folk var i hardeste laget, siden han skulle la gudsdommen fullføre bare for å vise hvem hans far var, men ikke for å vinne kongedømmet, som han i forvegen hadde fraskrevet seg. Men Harald gikk med på dette. Han fastet til jernprøven, og så ble den fullført den gudsdom som er den største som noen gang har gått for seg i Norge; ni glo-ende plogjern ble lagt ned, og Harald gikk over dem med bare føtter, og to bisper leide ham. Tre dager etterpå ble utfallet av prøven undersøkt; da var føttene ubrente. Etter dette tok Sigurd vel imot frendskapet med Harald. Men hans sønn Magnus var meget uvennlig imot ham, og mange av stormennene gjorde som Magnus. Kong Sigurd stolte så på den vennesælhet han hadde vunnet hos hele folket, at han bad om at alle skulle sverge på at Magnus, sønn til kong Sigurd, skulle være konge etter ham. Og denne eden fikk han så av hele folket.

Harald Gilles jernbyrd.

27.
Harald Gille var en høy og grannvokst mann, med lang hals og noe lang i ansiktet, svartøyd, mørkhåret, rask og sprek. Han gikk mye med irsk klesdrakt, korte og lette klær. Han hadde tungt for å tale norsk, og han fomlet ofte etter ordene; mange gjorde narr av ham for det.
Harald satt en gang i et drikkelag og talte med en annen mann, og fortalte ham om hvordan det var vest i Irland. Da fortalte han også det, at det var noen menn i Irland som var så rappe på foten at ingen hest tok dem på spranget.
Magnus kongssønn hørte på dette og sa: Nå lyger han igjen som han bruker.
Harald svarte: Det er sant at det fins menn i Irland som ingen hest i Norge greier å springe forbi.
Så talte de noen ord om dette, og de var drukne begge to. Da sa Magnus: Nå skal du vedde med meg og våge hodet ditt på at du kan springe så fort som jeg rir på hesten min; og jeg skal sette gullringen min imot.
Harald svarte: Jeg sier ikke at jeg kan springe så fort; men i Irland skal jeg kunne finne slike menn, som kan springe så fort, og det skal jeg vedde om.
Magnus kongssønn svarte: Ikke vil jeg reise til Irland; her skal vi vedde og ikke der.
Harald gikk så for å sove og ville ikke ha mer med ham å gjøre. Dette hendte i Oslo.
Men morgenen etterpå, da det var slutt med formessen, rei Magnus opp i Gatene, og han sendte bud til Harald at han skulle komme dit. Da han kom,var han kledd slik: Han hadde skjorte og bukser med fotband, kort kappe, en irsk hatt på hodet og et spydskaft i handa. Magnus satte merker for skeiet. Harald sa: Altfor langt gjør du skeiet. Straks gjorde Magnus det mye lengre og sa at det likevel var altfor kort. Mange folk var til stede. De tok til med skeiet, og Harald fulgte hele tida hestebogen. Da de kom til enden av skeiet, sa Magnus: Du holdt i salreima, og hesten drog deg. Magnus hadde en svært rask gautsk hest. Så tok de skeiet tilbake igjen, da sprang Harald hele vegen framfor hesten. Da de så kom til enden av skeiet, spurte Harald: Holdt jeg nå i salreima?
Magnus svarte: Nå hadde du forsprang. Så lot Magnus hesten puste ut en stund; da han var ferdig, kjørte han til hesten med sporene og fikk den straks i fart. Harald stod ennå stille. Da så Magnus seg tilbake og ropte: Spring nå! sa han. Da sprang Harald og kom fort framom hesten og langt framfor den helt til enden av skeiet. Han kom dit lenge før, så han la seg ned og spratt opp og hilste på Magnus da han kom. Så gikk de hjem til byen.
Kong Sigurd hadde vært i messe i mellomtida, og han fikk ikke vite noe om dette før etter måltidet om dagen. Da ble han harm og sa til Magnus: Dere sier Harald er dum, men jeg synes du er en tosk; ikke kjenner du skikken utenlands. Visste du ikke det før at menn i utlandet øver seg i andre idretter enn å fylle seg med drikk og gjøre seg øre og uføre, så de ikke har vett eller sans. Gi Harald ringen hans, og driv ikke mer gjøn med ham så lenge mitt hode er over molda.

28.
Da kong Sigurd en gang var ute på skipene, la de til i ei havn, og et kjøpskip lå ved sida av dem, en islandsfarer. Harald Gille var i forrommet på kongsskipet, men nærmest framfor ham lå Svein Rimhildsson; han var sønn til Knut fra Jæren. Sigurd Sigurdsson var en gjæv lendmann; han var der og styrte sjøl et skip. En dag det var vakkert vær med hett solskinn, gikk mange ut for å svømme både fra langskipene og fra kjøpskipet. En islending som lå og svømte, hadde moro av å dukke dem under som ikke var så gode til å svømme. Mennene lo av dette. Kong Sigurd så og hørte dette. Så kastet han av seg klærne og sprang ut i vannet og la bort til islendingen, greip ham og dukket ham under og holdt ham nede. Og straks islendingen kom opp, dukket kongen ham under for andre gangen, og slik den ene gangen etter den andre.
Da sa Sigurd Sigurdsson: Skal vi la kongen drepe mannen? En mann svarte at ingen hadde stor lyst til å legge ut. Sigurd sa: Det hadde nok vært en mann som torde om Dag Eilivsson hadde vært her.
Sigurd løp siden over bord og svømte bort til kongen, tok i ham og sa: Tyn ikke mannen, nå ser alle at du er mye bedre til å svømme.
Kongen svarte: La meg komme løs, Sigurd; jeg vil drepe ham; han ville drukne mennene våre.
Sigurd svarte: Vi to skal nå først leike litt sammen, men du, islending, kom deg i land! Han gjorde så, men kongen lot Sigurd komme løs og svømte til skipet; det gjorde Sigurd også. Men kongen sa Sigurd måtte ikke være så djerv at han kom for øynene på ham. Det ble sagt til Sigurd, og han gikk opp på land.

29.
Om kvelden da mennene gikk for å sove, var det noen som holdt leik oppe på land. Harald var med i leiken, og han bad sveinen sin å ta ut på skipet og gjøre i stand soveplassen hans og vente på ham der. Sveinen så gjorde. Kongen hadde gått for å sove. Men da sveinen syntes det tok lang tid, la han seg opp på Haralds plass. Svein Rimhildsson sa: Det er stor skam for gjæve karer å fare hjemmefra gardene sine, bare for å se en tjenestedreng jamhøgt med seg sjøl.
Sveinen svarte at Harald hadde vist ham dit.
Svein Rimhildsson svarte: Vi synes ikke det er altfor godt for oss at Harald ligger her, om han ikke skal dra med seg treller og stavkarer også. Og så tok han opp en liten stokk og slo til sveinen i hodet, så blodet rant nedover ham.
Sveinen sprang straks opp på land, og sa til Harald hva som hadde hendt. Harald gikk straks om bord og akter i forrommet; han hogg til Svein med ei handøks og gav ham et stort sår på handa. Harald gikk straks opp på land igjen. Svein sprang opp på land etter ham, og frendene til Svein kom til og tok fatt på Harald og ville henge ham. Men da de laget seg til det, gikk Sigurd Sigurdsson ut på skipet til kong Sigurd og vekte ham.
Da kongen åpnet øynene og kjente Sigurd, sa han: For det skal du dø at du kom for mitt åsyn, jeg hadde jo nektet deg det. Dermed sprang kongen opp, men Sigurd sa: Det blir det alltid høve til, konge, når du vil; men andre ting er det først viktigere for deg å gjøre. Far så fort du kan opp på land og hjelp Harald bror din; nå vil rygene henge ham.
Da sa kongen: Gud hjelpe oss nå! Sigurd, rop på lursveinen; la ham blåse mannskapet opp etter meg.
Kongen sprang på land, men alle som kjente ham, fulgte ham, og de gikk dit hvor galgen var gjort i stand. Han tok straks Harald til seg, og alle folk styrtet straks fullt bevæpnet til kongen da luren hadde lydt. Da sa kongen at Svein og alle hans hjelpesmenn skulle være utlege. Men da alle mann bad for dem, gikk kongen med på at de skulle ha lov til å være i landet og ha eiendommene sine, men for såret skulle det ikke bli gitt bøter. Da spurte Sigurd Sigurdsson om kongen ville at han skulle fare bort.
Det vil jeg ikke, sa kongen, aldri skal jeg være deg foruten.

30.
Kolbein het en mann som var ung og fattig. Tora, mor til kong Sigurd Jorsalfare, lot skjære tunga ut av ham, og det var ikke større grunn til det enn at denne unge mannen Kolbein hadde ett et halvt stykke av fatet til kongsmora, og sa at steikeren hadde gitt ham det; men steikeren torde ikke stå veddet for henne. Siden gikk denne mannen målløs lang tid.
Det taler Einar Skulason om i Olavsdråpa:

Til straff for liten gjerning
lot gjæve kvinne tunga
skjære ut av hodet
på stakkars unge mannen.
Denne mannen så jeg
sannelig røvet for mælet
da jeg få uker etter
kom til garden Lia.

Han drog siden til Trondheimen og til Nidaros og våket i Kristkirken. Men under ottesangen på den seinere Olavsmesse sovnet han og syntes han så at Olav den hellige kom til ham og tok med handa i tungestumpen og drog. Da han våknet, var han helbredet, og han takket glad Vår herre og kong Olav,som han hadde fått helse og miskunn av. Han hadde kommet dit målløs og hadde søkt det hellige skrinet hans; men han gikk derfra helbredet og med talende tunge.

31.
Det var en ung mann av dansk ætt, som hedningene tok og førte til Vendland, og der holdt de ham fanget sammen med andre fanger. Om dagene var han alene i jern uten vakt, men om nettene var han lenket sammen med en bondesønn for at han ikke skulle løpe fra ham. Men denne stakkars mannen fikk aldri søvn eller ro for harm og sorger. Han tenkte etter på mange måter hva som kunne være til hjelp for ham, og han grudde svært for den tvang han skulle være i. Han var redd både for sult og pinsler, og ventet ikke at frendene hans skulle løskjøpe ham, for de hadde to ganger før løskjøpt ham fra hedenske land, og han syntes han kunne vite at de ville finne det både brysomt og dyrt å ta dette på seg tredje gangen. Godt har den mann det som ikke får friste så mye vondt her i verden som han synes å ha fristet.
Nå så han ingen annen råd enn å løpe bort og komme seg unna, om det skulle kunne lykkes. Så tok han midt på natta og drepte bondesønnen, hogg av ham foten og la så av sted til skogen med lenka om foten. Men da det ble lyst morgenen etter, ble de var det som hadde hendt, og satte etter ham med to hunder som var vante til å spore opp dem som rømte. De fant ham i skogen der han lå og gjemte seg for dem. Nå fanget de ham og slo og dengte ham og fór ille med ham på allslags vis. Så slepte de ham hjem, og det var med nød og neppe de lot ham ha livet, men de viste ham ingen annen miskunn. De pinte ham og satte ham straks i mørkestua der som det i forvegen satt seksten mann inne, alle kristne; der bandt de ham med jern og andreband så fast de kunne.
Nå syntes han den elendighet og de pinsler som han før hadde lidd bare var en skygge mot alt det vonde som han nå fikk friste. Ingen mann som ville be om miskunn for ham, fikk se ham i dette fengslet. Ingen mann syntes synd i den vesalmannen, så nær som de kristne som lå der bundet som han. De sørget og gråt over hans elendighet og over sin egen nød og ulykke. En dag gav de ham et råd og bad ham at han skulle love seg til den hellige kong Olav og bli tjener i hans hellige hus, dersom han ved Guds miskunn og Olavs forbønn kunne komme ut av dette fengslet. Nå lovte han med glede dette og lovte seg straks til den kirken som de hadde bedt ham om.
Natta etter syntes han at han så i søvne at en mann som ikke var høy, stod nær ved ham og talte til ham slik: Hør du, stakkars mann, sa han, hvorfor står du ikke opp?
Han svarte: Herre min, hva er du for en mann?
Jeg er kong Olav, sa han, som du kalte på.
Å, gode herre min, svarte han, jeg ville med glede stå opp om jeg kunne, men jeg ligger bundet i jern og dessuten i lenker sammen med de menn som sitter her bundet.
Da kaller han på ham og taler slik til ham: Stå opp fort, og vær ikke redd; visst er du nå løs.
Dernest våknet han og fortalte da til sine kamerater det han hadde drømt. Da bad de ham stå opp og prøve om det var sant. Han stod opp og kjente at han var løs. Nå sa kameratene hans til ham at dette ikke ville være til noen nytte for ham, for døra var låst både utentil og innentil.
Da la en gammel mann som satt der i hardt fengsel, sitt ord med i laget. Han bad ham ikke mistvile om den manns miskunn som hadde løst ham. Og så sa han: Derfor har han gjort jærtegn med deg, for at du skal ha hans miskunn og komme løs herfra, men ikke for at det skal bli til større vesaldom og pinsel for deg. Vær nå snar, og gå til døra, og dersom du greier å komme ut, da er du hjulpet. Så gjorde han, og han fant straks døra åpen, smatt ut så fort han kunne og bort i skogen. Så snart de ble var dette, slapp de løs hundene sine og satte etter så fort de kunne. Men han lå og gjemte seg, den stakkars mannen, og så nøye hvor de fór etter ham. Nå mistet hundene straks sporet da de kom nær innpå ham, og synet ble vendt på dem alle, så ingen mann kunne finne ham, enda han lå like for føttene på dem. Da vendte de hjem igjen og bar seg og harmet seg så mye over at de ikke kunne få tak i ham. Kong Olav lot ham ikke gå til grunne da han var kommet til skogen og gav ham hørsel og full helse; for i forvegen hadde de slått og dunket ham i hodet til han ble døvhørt. Siden kom han seg om bord på et skip med to kristne menn, som de lenge hadde pint der, og de skyndte seg nå alle sammen med denne farkosten så fort de kunne, og fikk på den måten rømt bort.
Siden søkte han til den helliges manns hus, og da var han blitt helbredet og dugelig til hærferd. Da angret han det han hadde lovt, gikk tilbake på sine ord til den milde kongen og løp bort en dag og kom om kvelden til en bonde som gav ham husly for Guds skyld. Men om natta da han lå og sov, så han tre møyer som kom inn til ham, vakre og fagert kledd. De talte straks til ham og skjente på ham med harde ord fordi han var så djerv å løpe bort fra den gode kongen som hadde vist ham så stor miskunn at han løste ham først fra jern og så fra fengsel, og at han slik hadde skilt seg fra den kjære herre som han hadde gått i tjeneste hos. Da våknet han forferdet og stod straks opp tidlig om morgenen og sa det til husbonden. Men den gode bonden gav seg ikke før han hadde fått ham til å vende tilbake til det hellige stedet. Den mannen som først skrev opp dette jærtegnet, så sjøl mannen og merkene etterjernene på ham.

32.
Kong Sigurd lot hjelpe opp kjøpstaden i Konghelle så mye at ingen kjøpstad ble mektigere den gang i Norge, og han satt der lenge for å verne landet. Han lot bygge kongsgård i kastellet. Han påla alle herreder som var nær kjøpstaden, og likeså bymennene, at hvert år skulle hver mann, som var ni år gammel eller eldre, bære til kastellet fem våpensteiner eller fem staurer, som de skulle gjøre kvasse i den ene enden, og fem alen høye.
Der i kastellet lot kong Sigurd bygge en kirke, som var innvigd til det hellige kors; det var en trekirke og omsorgsfullt utført både når det gjaldt byggefang og arbeid. Da kong Sigurd hadde vært konge i 24 år, ble korskirken innvigd. Da lot kongen det hellige korset og mange andre helligdommer få plass der. Den ble kalt Kastellkirken. Foran alteret der satte han ei tavle som han hadde latt gjøre i Grekenland; den var gjort av kobber og sølv, vakkert forgylt og innsatt med emalje og edelsteiner. Der var det skrinet som danekongen Eirik Eimune hadde sendt kong Sigurd, og en plenarius skrevet med gullbokstaver, som patriarken gav kong Sigurd.

33.
Tre år etter at Korskirken var innvigd, fikk kong Sigurd sott. Da var han i Oslo. Han døde der ei natt etter Mariamessen i fasten (26.mars 1130). Han ble jordet ved Hallvardskirken, lagt i steinveggen utenfor koret på sørsida. Magnus, sønn til kong Sigurd, var der i byen da. Han tok straks alle kongens inntekter da kong Sigurd døde. Sigurd var konge over Norge i 27 år; han ble førti år gammel, og hans tid var god for folket; da var det både fred og gode åringer. 		Olavsen av Norge, Magnus "Magnus 2" (I3383)
 
11684 Magnus Blinde hadde blitt konge bare 17 år gammel og allerede året etter sendte han bud til Danmark og ba om å få gifte seg med Kristin. Hun ble ansett som for ung og måtte vente et par år før hun kunne reise til Norge. De giftet seg i 1133. Family: Magnus Sigurdsen av Norge, "Magnus 3" / Kristin Knudsdatter (F1885)
 
11685 Magnus minnesköld, även minnisköld eller månesköld, möjligen död 31 januari 1208 eller 17 juli 1210, var en svensk storman, herre till Bjälbo, och Birger jarls far. Möjligen var han också lagman i Östergötland, samt svenskt riksråd.

Magnus minnesköld är omnämnd i två samtida brev som bror till jarlen (det vill säga Birger brosa), samt av kung Magnus Birgersson som i ett brev 1280 kallar honom farfar. Han är även omskriven som far till Eskil Magnusson i Västgötalagens lagmanslängd och Hakonarsagan. Även den senare utpekar honom som far till Birger jarl.

Han var bosatt på släktens gods Bjälbo, i nuvarande Mjölby kommun, Östergötland, var son till Bengt snivil och uppges i olika källor som död 31 januari 1208, i slaget vid Lena. Andra uppgifter säger att han stupade i slaget vid Gestilren 17 juli 1210.

Ursprunget till tillnamnet (latiniserat Magnus Mijneskiold) är omdiskuterat och det finns flera hypoteser till dess ursprung:

-att namnet syftar på ordet minni (minne),
-att namnet skrevs månesköld avseende ett påstående att han skulle ha fört ett vapen med en måne,
-att det, med stavningen minnisköld, skall tolkas som mindre sköld.

Endast en hustru till Magnus, Ingrid Ylva, är känd till namnet, men eftersom hans son Eskil, lagman i Västergötland, uppträder så mycket tidigare (senast 1190-talet) än sonen Birger jarl (tidigast nämnd på 1230-talet, och enligt osteologiska undersökningar född omkring 1210) så har man utgått från att han varit gift med en okänd kvinna innan henne. På heraldiska grunder har en till namnet okänd dotter, gift med Sigtrygg Bengtsson (Boberg), föreslagits vara född i det första äktenskapet, och sonen Bengt, biskop i Linköping, död 1237, i det andra. Han hade dessutom sonen Karl, Bengts företrädare på biskopsposten i Linköping, stupad 8 augusti 1220 i slaget vid Leal i Estland.

Kilder:
Svenskt biografiskt lexikon (SBL).
Svenskt Diplomatariums huvudkartotek över medeltidsbreven kallar honom Magnus minnesköld. Även Dick Harrison nämner honom som Magnus Minnesköld.
I Äldre Västgötalagens lagmanslängd skrivs tillnamnet på ett ställe Minneskioldz, på ett annat minniskiolz. 		Bengtsson, Magnus (I4735)
 
11686 Mai 28-1940
Kjæreste Ruth!
Hvad syns du? herlige tider. Mor Herdis Ragnar barna Ellen Erna samt jeg med mine barn var på Ulseng i 1 mnd. Reiste så hjem da det blev langsomt å være hjemmefra så lenge. Det var deilig å få være hjemme igjen og nu venter vi bare på at dere skal komme til mors store dag. Du hvor vi snakket om dere på Villys 1 års dag. Vi tenkte så helt anderledes. Ole blir konfirmert her 30te juni så vi håper dere kommer til da. Aasta venter sig i menneske tid så det blir nok av begivenheter. Hørte du hilsen i radio. Det er nu bra med oss alle. Humøret har vi i behold. Masse hilsen fra oss alle
Aasta.
 		Family: Atle Aune / Aasta Lorentzen, "Aune" (F75)
 
11687 Maimie og mannen flyttet til West Concord, og drev farm her.

Mamie drev frivillig arbeid i menigheten på stedet, og var bl.a. lærerinne på søndagsskolen og sommerbibelskolen. 		Raleigh, Mamie Frances "Leach" (I356)
 
11688 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Family: Living / Living (F645)
 
11689 Maja Lise Rønneberg debuterte på Riksteatret i 1952.

Hun var ansatt som skuespiller ved National i 7 år.

Fra 1961 var hun ansatt ved Hartvig Nissens skole med fagkretsen fransk, norsk og historie.
I 1969 opprettet Hartvig Nissens skole landets første dramalinje med Maja Lise Rønneberg Rygg som starter. Hun arbeidet med drama ved denne skolen til hun gikk av for aldersgrensen i 1995.
Som en av fagets pionerer har hun gitt tallrike kurs rundtom i landet, og har skrevet bøker i teaterhistorie og drama.
Med Reform 1994 fikk Hartvig Nissens skole ansvaret for drama i studieretningen Musikk, dans og drama.
Ved skolens 150-års jubileum utkom skolens nyere historie skrevet av Maja Lise Rønneberg Rygg. 		Rønneberg, Marie Louise Krefting (Maja Lise) "Rygg" (I14737)
 
11690 Major Hans Hoff (1788–1845) var far til generalmajor og kommandant i Trondheim Nicolai Engebret Hoff (1813–1903).

Nicolai Engebret Hoffs sønn, Edvard Hans Hoff, født i Bergen, norsk offiser og politiker (H). Oberst og sjef for Hedemarkens korps 1891, 1895 generalmajor og sjef for Bergenske infanteribrigade og kommandant på Bergenhus, generalløytnant 1905. 1889–91 var han sjef for Forsvarsdepartementet i Emil Stangs første ministerium. 		Hoff, Hans (I12629)
 
11691 Major in Electronic Media Communications. Arneson, Brady (I10243)
 
11692 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Family: Living / Malene Nilsdatter Engelsvigen, "Møklegård" (F9860)
 
11693 Malene var datter av provst Peder Lauritsen Krabbe (også sokneprest til Aure) og Susanne Olufsdatter Schriver. Pedersdatter Krabbe, Madalena (Malene) "Blix" (I8916)
 
11694 Maler og tegner. Foreldre: Lege og sanitetskaptein, senere oberstløytnant Albert Oscar von Hanno (1862–1938) og Maren Johanne Beate Hoffmann (1866–1954).

Gift 1) 19.juni 1926 med maler, grafiker og billedhugger Dorothea Henriette (Doro) Nicolaysen (26.april 1901–21.juni 1993), datter av major Vilhelm Bernhoft Nicolaysen (1866–1929) og lærer Anna Horn (1872–1934), ekteskapet oppløst 1938.

Gift 2) 1938 med arkitekt, billedhugger og bokkunstner Aasa Rigmor Osen (12.desember 1919–31.juli 1970), datter av ingeniør Karl Osen (f.1888) og Anna Iversen (f.1896).

Sønnesønn av Wilhelm von Hanno (1826–1882); svoger av Sigurd Hoel (1890–1960) og Nic Waal (1905–1960).

Carl von Hanno er i dag hovedsakelig kjent for å ha malt bildet Arbeidsløse (1933–1934), som er blitt stående som et symbol for tendenskunsten i mellomkrigstiden. Samtidig som han skapte et dystert bilde av sosiale ulikheter, utpeker von Hannos verker seg med en estetisk vakker utførelse; kombinasjonen kubist og tendenskunstner gjør ham unik i norsk kunsthistorie.

Von Hanno vokste opp i en borgerlig familie med allsidige kunstinteresser og ble allerede som 13-åring innskrevet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskoles (SHKS) aftenskole. Høsten 1918 ble han angrepet av spanskesyken og lå 1 år på Rikshospitalet. Kort tid etter ble han påkjørt av trikken og ble halt for resten av livet. I 1919–1922 studerte han ved SHKS. Her traff han malerstudenten Doro Nicolaysen, som ble hans første kone. Samtidig utdannet han seg ved Statens Kunstakademi under Christian Krohg og Halfdan Strøm 1920–1922. Etter et kort opphold i Dresden ble han elev ved Hans Hofmanns Schule für Bildende kunst i München og deretter Kunstakademiet. Våren 1923 vendte han hjem og gikk et par semestre ved Pola Gauguins malerskole i Kristiania.

Ved sin første separatutstilling i Blomqvist Kunsthandel 1924 ble von Hanno betegnet som en moderne romantiker. Han var særlig opptatt av figurfremstillinger med bibelsk tematikk og landskaper preget av dyster naturromantikk. Hans kunst var typisk for en krets av unge malere som formidlet forskjellige former for romantisk-klassiserende maleri og stod på siden av det som i ettertid er blitt regnet som hovedstrømningen i norsk kunst i mellomkrigstiden. Et Paris-opphold høsten 1925, der von Hanno i 4 måneder var elev av André Lhote, resulterte i en moderat modernistisk kunst: en spennende kombinasjon av samtidige og tilbakeskuende trekk.

I annen halvdel av 1920-årene arbeidet von Hanno bl.a. på Vestlandet, i Italia og i Nord-Afrika. Han utviklet en personlig fremstillingsform med vekt på streng komposisjon og et ofte dramatisk uttrykk. Et hovedverk fra perioden er Vraket, som han fant motiv til i Sogn 1926 og som ble kjøpt av dronning Maud på separatutstillingen i Kunstnerforbundet året etter. Midler fra Finnes legat muliggjorde et studieopphold i Roma 1927–1928. Der ble en nostalgisk lengsel etter fortidens stabilitet og ro uttrykt i tegninger og malerier av antikke ruiner og pittoreske skildringer av dagliglivet. To verker fra denne tiden, Forum, Roma og Portico di Octavia, er begge fremragende eksempler på von Hannos begavelse som tegner.

Etter hjemkomsten deltok han i konkurransen om utsmykningen av Folkets Hus' festsal i Oslo og ble tildelt 2.premie for sitt utkast Kranselaget. Rundt 1930 blir interessen for det moderne arbeidslivet tydeligere. På smelteverket i Odda og på Akers mekaniske verksted fant von Hanno miljøer og modeller. Nyorienteringen må sees på bakgrunn av de store økonomiske og sosiale problemene som preget 1920-årene og som for von Hannos del resulterte i en sterkere politisk bevissthet. I pakt med strømninger i tiden oppstod et ønske om å lage bilder som visualiserte den voksende arbeiderklassen.

Det var særlig under inntrykk av fransk modernisme at von Hanno utviklet en karakteristisk form for kubisme. Høsten 1932 ble han tildelt Tegnerforbundets stipend og oppholdt seg i Paris frem til våren 1933. Her fikk han korrektur av Marcel Gromaire ved Académie Scandinave. Paris-tiden ble en spesielt produktiv periode, og von Hanno utviklet en stor grad av egenart. Han deltok på utstillinger i anerkjente gallerier og ble innkjøpt til Musée de Jeu de Paume. Skildringer av arbeidere og håndverkere ble nå et hovedtema. Etter hvert ble innholdet mer politisk motivert, og 1933–1934 fremstod von Hanno som en sosial tendenskunstner i et moderat kubistisk formspråk. Hovedverker fra denne perioden er Arbeidsløse og Legeundersøkelse på sykehuset St.Louis i Paris.

Von Hanno var tendenskunstner i den forstand at han solidariserte seg med arbeiderklassen og benyttet sin kunst som våpen i kampen for sosialismen. Sammen med bl.a. Doro og hennes søster Nic Waal, som var gift med Sigurd Hoel, vanket von Hanno i et radikalt hovedstadsmiljø. I 1935–1937 var han et aktivt medlem av Sosialistisk Kulturfront, en frittstående politisk forening bestående av intellektuelle og kunstnere med sterk tilknytning til arbeiderbevegelsen. Påvirket av kretsens opptatthet av politikk og psykoanalyse utviklet han i denne tiden et mer ekspresjonistisk og surrealismeinspirert maleri; fremdeles med dagsaktuell problematikk som tema.

Utover i 1940- og begynnelsen av 1950-årene ble von Hannos kunst preget av at han 1938 hadde giftet seg for annen gang og fikk familie. Det var - de nære ting – Rigmor og barna, huset, hagen og landskapet på Tjøme og Hvasser, der han hadde sommersted – som ble hans foretrukne motiver.

Gjennom hele karrieren virket von Hanno som pedagog, fra 1926 ved sin private tegne- og maleskole i St.Olavs gate 9 og 1937–1951 som overlærer ved SHKS. Med sitt vinnende vesen, sin intellektuelle holdning og positive innstilling til elevene var han en avholdt lærer.

Carl von Hanno var et engasjert menneske og innehadde verv i flere kunstnerorganisasjoner. I 1935–1936 var han formann i Tegnerforbundet. Fra 1937 var han medlem av styret i Kunst for Varer. Etter hvert ble han formann i Unge Kunstneres Samfunds (UKS) råd og fondskomité og æresmedlem av UKS. Han var medlem av Den faste jury fra ca.1937 til 1940 og formann i klassen for kunst på papir.

Verker:

MALERIER (ET UTVALG):

Vraket, 1926, Det kgl. Slott, Oslo
Torsk, 1929, NG
Landskap, Hidra, 1932, Nordnorsk Kunstmuseum
Fra Hidra, 1933, Musée de Jeu de Paume (nå Musée d'Orsay), Paris
Arbeidsløse, 1933–34, p.e.
Herberget, 1934, NG
Legeundersøkelse på sykehuset St. Louis i Paris, 1934, NG
Arbeidsløse III, 1936, p.e.
Fabrikkgarderobe, 1936, Sandviken Stålverkers museum, Sverige
Suppespisere, 1936, p.e., Oslo
Frokostpause, 1937, Oslo Arbeidersamfunn
Legeundersøkelse, 1938, UiO
Oberstløjtnant von Hanno, 1938, Norsk militær-medisinsk forening, Oslo
Skjærgård med lekende barn, 1938, Norsk Sjøfartsmuseum, Oslo

TEGNINGER (ET UTVALG):
Forum, Roma, 1927, NG
Portico di Octavia, 1928, NG 		von Hanno, Carl (I14461)
 
11695 Maleri av han og kona er malt av Elias Fiigenschoug i slutten av 1650-årene, og henger i Hassel kirke i Vesterålen. Christensen Bloch, Jens (I6807)
 
11696 Mali døde 42 år gammel. Olsdatter, Mali "Solem" (I13721)
 
11697 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I896)
 
11698 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I896)
 
11699 Malmanger:

Malm = sandgrunn/delta
angr = lang smal fjord

Det er alle skredene og flommene å takke at vi får vite noe mer om livet på prestegården på 1600-tallet.

I året 1624, i natten mellom 24. og 25.oktober ble prestegården utsatt for skred og flom fra fjellet. Det var sikkert ikke første gangen dette skjedde, men nå tok presten Povel Madsen til orde for å flytte prestegårdshusene. Han klaget over at skredene hadde ødelagt utmark, åker og eng, og gjort så mye skade, og satt slik støkk i folket på prestegården, at de ville flytte derfra.

Bygdefolket sa imot da presten en prekesøndag 1624 leste opp et brev fra lensherre Knud Gyldenstjerne, om at almuen skulle flytte prestehusene etter at et fjellskred hadde gjort stor skade. Bøndene svarte at de ikke kunne ta på seg slike pålegg, men at de skulle hjelpe presten med et dagsverk hver. Presten syntes dette var - ganske ringe medlidenhed over den store fare jeg fattige mand endnu daglig udi sidder - og flytte fra Malmanger til Fet i Omvikdalen, til - huse og værelser som jeg med min fattige qvinde og børn kand tryggeligen være udi.

På grunn av skredfare flyttet Povel og Else senere til Om og deretter Fet, hvor de ble boende sin tid ut.

Da prestefolket flyttet til Fet, tok nok gårdsdrengene mer selvstendig hånd om gårdsdriften på Malmanger. 		Madsen Alstrup, Povel (I1881)
 
11700 Malmfrid og Sigurd ble gift en gang mellom 1116 og 1120 da Sigurd var midt i 20-årene og Malmfrid rundt 10 år yngre.

Egentlig var Sigurd allerede gift som barn med datteren til irskekongen Muircheartach Ua Briain, men når faren dør 1103 lar Sigurd sin barnebrud være igjen i vest. 		Family: Sigurd Magnusen av Norge / Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev (F1882)
 

      «Prev «1 ... 230 231 232 233 234 235 236 237 238 ... 324» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0, written by Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Maintained by Tor Kristian Zinow.