Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 12,801 to 12,850 of 16,171

#	Notes	Linked to
12801	Ola Taraldsen var gift og myndig ved skiftet etter Jon Olsen Dale i 1699. Ola solgte på denne tid 1/4 i Gjerdalsstaulen til Gjermund Trulsen Gaustad. I 1712 solgte Ola, sammen med Ola Jonsen nedre Dale, Turifet til Leiulv Leiulvsen Våer. Samme året fikk Ola kvittering fra søsknene sine for det de arvet etter Jon Olsen Dale og kona Liv. De fikk dessuten arv etter 2 av brødrene, Torgeir og Sigurd, som var døde. Ola satt med gården i 1715, men i 1723 er trolig Ola død, for skylden er byttet mellom Alv Gunnulvsen (gift med enken etter Ola) og Jon Olsen med 1,5 tønne hver. Det ser ut som gården er byttet mellom disse 2, for i 1730 er det sagt at på skyldparten til Alv og Guro, kunne de fø 6 storfe og 8 småfe og så 2 tønner og høste 9 tønner. På Jon og hustruen Helges part fødde de 1 hest, 7 storfe og 7 småfe. I skiftet etter Guro Jonsdatter i 1733 fikk enkemannen og disse barna arv: Jon Alvsen, Tarald, Ola, Liv (gift med Tov Høljesen Rollag), Birgit (gift med enkemann Torstein Torsteinsen Tveito) og Astrid (gift med Jon Persen). Jordegods 1,5 tønne som Guro arvet etter Ola i 1717.	Taraldsen Tråer, Ole "Døle" / "Dale" (I18042)
12802	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18217)
12803	Ola Torbjørnsen kalte seg - Dale - i 1788 når han giftet seg med Aslaug. Ola og Aslaug kan ha vært søskenbarn. Det står om dette folket på plassen Kilen under Viken: Kjerringa i Kilen hadde til vis å fare rundt i grenda og be om mat til jol. Dei kjende henne så vel i Viken. Der kjem Kila, sa dei, når ho kom uttantil. Ola Kilen kalla dei Kilemann. Aslaug kom ein gong i Viken med Liv heldt på å kinne. Ho ville kjøpe smør, men Liv svara dei ikkje hadde råd med det. Aslaug gjekk, men ho fekk arbeid, Liv. Ho visste ikkje si arme råd for å få smør. Årsdagen etter kom Aslaug inn i Viken, just som Liv sat og kinna. Så var det ikkje lenge før ho barma seg for Aslaug over at det skulle vere så seigkinna. Ta hit kinna, lat meg prøve, sa Aslaug. Ho tok berre nokre drag, så var det smør. Den dagen reiste Aslaug med heile kinnerøra, og sidan var det ingen sak å få smør. Under folketellingen i 1801 bor enke og husmoder Asloug Kittilsdatter, 40 år, på Kiilen og Lever af pladsen. Hennes 3 sønner Gunlek, 14 år, Anun, 12 år, og Tow, 8 år, bor sammen med henne.	Torbjørnsen Wiig, Ole "Dale" / "Kilen" (I18239)
12804	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18074)
12805	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18398)
12806	Ola Tveiten er nevnt som kirkeverge for Tuddal kirke i 1570-årene. Dette er trolig samme Ola som er nevnt i en arvesak om Åsen i 1680-årene. I sine velmaktsdager eide Ola 1 tønne i Nord-Gvåle, Rue i Nordbygda og noe i Åsen. Hovedarvingene skal ha vært Alf, Tore og Dyre. Ola Toresen er nevnt i brukerlistene 1593-1594. Var trolig far til Gunleik (senere bruker av Åsen) og Astri (gift med Knut Arnesen). Ola er nevnt som eier av Tveiten i 1624-1626, men opplysningene i denne jordeboken er ikke sjelden foreldet. Han døde nok sist i 1590-årene, for han er omtalt som - salig - i et dokument fra denne tiden.	Toresen Tveiten, Ole "Åsen" (I18098)
12807	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18208)
12808	Olaf 1 Bitling the Red was the last born child of Godred Crovan (Orry). To be the youngest is not necessarily to be a dwarf. Óláfr Guðrøðarson (died 29 June 1153) was a twelfth-century King of the Isles. As a younger son of Guðrøðr Crovan, King of Dublin and the Isles, Óláfr witnessed a vicious power struggle between his elder brothers in the aftermath of their father's death. At some point, the young Óláfr was entrusted to the care of Henry 1, King of England, and like the contemporaneous Scottish monarchs, Alexander 1 and David 1, Óláfr appears to have been a protégé of the English king. As King of the Isles, Óláfr contracted marital alliances with neighbouring maritime rulers. Although he appears to have overseen successful military operations to reclaim the northern-most territories once controlled by his father, he may have witnessed the loss of authority in Galloway as well. Like his counterpart David 1, Óláfr was a reformer and moderniser of his realm. However, his four-decade reign ended in abrupt disaster when he was assassinated by 3 nephews in 1153. Following the ensuing power struggle, Óláfr's son Guðrøðr overcame the kin-slayers, and assumed the kingship of the Kingdom of the Isles. The Isles—an archipelagic region roughly incorporating the Hebrides and Mann—was ruled by Guðrøðr Crovan for over 2 decades until his death in 1095, whereupon his eldest son Logmaðr assumed control. Warring soon broke out between factions supporting Logmaðr's younger brother Haraldr, which led to the intervention and encroachment of Irish power into the region. After a short period of Irish domination, the region lapsed into further conflict which was capitalised on by Magnús Óláfsson, King of Norway, who led two military campaigns throughout the Isles and surrounding Irish Sea region at about the turn of the twelfth century. Magnús dominated these regions until his death in 1103, whereupon control of the Isles appears to have fragmented into chaos once again. Rather than allow ambitious Irish powers fill the power vacuum, Henry 1 appears to have installed Óláfr on the throne at some point between 1112 and 1115, about the time that Domnall mac Taidc relocated from the Isles to Ireland. Óláfr is recorded to have spent his youth at Henry 1's court, and Óláfr's later religious foundations reveal that he was greatly influenced by his English upbringing. In the second quarter of the eleventh century, Óláfr founded the abbey of St Mary of Rushen, a reformed religious house on Mann. He further oversaw the formation of the Diocese of the Isles, the territorial extent of which appears to reveal the boundaries of his realm. Óláfr is recorded to have had at least two wives: Ingibjørg, daughter of Hákon Pálsson, Earl of Orkney; and Affraic, daughter of Fergus, Lord of Galloway. The unions seem to reveal that Óláfr shifted from an alliance with Orkney to that with Galloway. Not long after his marriage to Affraic, one of Óláfr's daughters married Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll, an emerging power in the region. Although Óláfr's reign is recorded to have been peaceful, there is reason to suspect that his own succession was uncertain. In 1152, Guðrøðr travelled to Norway and rendered homage to Ingi Haraldsson, King of Norway. At about this time, the Diocese of the Isles was incorporated within the recently elevated Archdiocese of Niðaróss. Whilst this strengthened Norwegian links with the Isles, it secured the ecclesiastical independence of Óláfr's domain, and safeguard his secular authority in the region. Nevertheless before Guðrøðr returned to the Isles, three sons of Haraldr confronted Óláfr, and demanded a share of the kingdom before slaying him. Although the three men appear to have taken significant steps to counter military intervention from Galloway, they were soon after crushed by Guðrøðr, who returned to the region enstrengthened by Norwegian military might. Óláfr's descendants went on to reign as kings of the Isles for over a century. Óláfr was a member of the Crovan dynasty, and 1 of 3 sons of this family's eponymous ancestor, Guðrøðr Crovan, King of Dublin and the Isles (died 1095). The latter appears to have secured the kingship of the Isles in the late 1070s, and to have seized the kingship of Dublin in the early 1090s. Guðrøðr Crovan's downfall came in 1094 when he was forced from Ireland altogether by Muirchertach Ua Briain, King of Munster (died 1119). There is reason to suspect that Guðrøðr Crovan was driven from Mann as well, since he is recorded to have died on Islay the following year. According to the thirteenth–fourteenth-century Chronicle of Mann, Guðrøðr Crovan's eldest son, Logmaðr, succeeded to the kingship of the Isles. The chronicle further reveals that Logmaðr faced opposition from within his own family in the form of a rebellion by his brother, Haraldr. Logmaðr eventually overcame Haraldr, however, and is stated to have had him blinded and emasculated. Afterwards, Logmaðr appears to have faced further opposition in the form of a faction supporting his youngest brother, Óláfr. Apparently unable to overthrow Logmaðr on their own, the dissidents turned to Muirchertach, whose recent conquest of Dublin gave him control of that realm's dominating naval forces. If the chronicle is to be believed, Óláfr's supporters petitioned Muirchertach to provide a regent from his own kin—the Uí Briain—to govern the Isles until Óláfr was old enough to assume control himself. Such a clause may well have been a condition of Muirchertach's involvement, rather than a request. Nevertheless, the chronicle indicates that Muirchertach installed his nephew, Domnall mac Taidc (died 1115), upon the throne. Although Domnall had previously opposed Muirchertach over the kingship of Munster, he was the son of Muirchertach's brother, and further possessed strong familial connections with the Isles through his maternal descent from Echmarcach mac Ragnaill, King of Dublin and the Isles (died 1064/1065). Regardless, the death of Domnall's brother, Amlaíb, recorded by the seventeenth-century Annals of the Four Masters in 1096, suggests that Domnall and the rest of the Meic Taidc faced significant opposition in the Isles, possibly in the form of Logmaðr's adherents. Domnall's reign appears to have been brief. The chronicle's account of warfare on the island in about 1097–1098 fails to mention him at all, a fact which seems to be evidence that he had lost control by then. Probably late in 1097, Magnús Óláfsson, King of Norway (died 1103) turned his attention towards the Isles, and sent a certain Ingimundr into the region to take control on his behalf. Unfortunately for Magnús, Ingimundr was soon after slain on Lewis and Harris by leading Islesmen. The following year Magnús took matters into his own hands, and led an invasion-fleet of his into the area. As the invaders successfully carved their way through the Isles towards Mann, Logmaðr was evidently overcome and captured. From Mann, the Norwegians campaigned against the English in Anglesey. Although Magnúss saga berfœtts, within the thirteenth century Heimskringla, places this particular episode in the context of Norwegian conquest, it is likely that Magnús had merely assumed the same protector role that Óláfr's father had once filled with Gruffudd ap Cynan, King of Gwynedd (died 1137). Magnús gained the submission of Galloway, and may have consolidated his campaign through a treaty with Edgar, King of Scotland (died 1107). Magnús overwintered in the Isles, and left for Norway in the summer. He made his return to the region, nearly four years later, in 1102 or 1103. After reestablishing himself on Mann, Magnús entered into an marital alliance with Muirchertach formalised through the marriage between Magnús's young son, Sigurðr (died 1130), and Muirchertach's young daughter, Bjaðmunjo (fl. 1102/1103). The fact that Magnús intended to return to Norway reveals that Muirchertach benefited to most from the arrangement, although the alliance appears to have bound the kings against a common enemy in the region, Domnall Mac Lochlainn, King of Cenél nEógain (died 1121). Unfortunately for Muirchertach, and his long-term ambitions in the Isles, Magnús was slain in Ulster in 1103, and Sigurðr immediately repudiated his bride and returned to Norway. Although Muirchertach was able to regain control of Dublin and still had held considerable influence in the Isles, Magnús' death left a vacuum which neither Muirchertach nor Domnall Mac Lochlainn could fill. If the Chronicle of Mann is to be believed, at one point in his career Logmaðr repented the cruelty that he had inflicted upon Haraldr, and remorsefully resigned his kingdom before setting off to Jerusalem where he died. The particular terminology employed by the chronicle—that Logmaðr departed the kingdom - marked with the sign of the Lord's cross — suggests that he participated in a crusade. On the other hand, since the chronicle was compiled in the thirteenth century, during a period when the idea of a cross-bearing pilgrim was well established, it is possible that this depiction of L?gmaðr has been contaminated by anachronistic conceptions. If Logmaðr was indeed a crusader, it is uncertain which particular crusade he undertook. One possibility is that he took part in the First Crusade, a movement that reached its climax with the successful siege and capture of Jerusalem in mid 1099. Logmaðr could have embarked upon this enterprise in about 1096, the year the pope's calls reached England. Alternately, in light of Logmaðr's capture by the Norwegians in 1098, it is conceivable that his release from custody was made conditional upon his exile and participation in the First Crusade. On the other hand, it is not impossible that Logmaðr originally undertook a pilgrimage before catching wind of the crusade en route. Another possibility is that Logmaðr regained some form of control in the Isles following Magnús' death, and afterwards joined Sigurðr's expedition to Holy Land in the first decade of the twelfth century. The precise chronology of this enterprise is uncertain, although the Norwegian fleet certainly reached England before the end of the first decade of the twelfth century. It may have been at this point, whilst Sigurðr overwintered at the English royal court, that Logmaðr joined up with him. If Logmaðr and Sigurðr indeed rendezvoused in England, this may have been the time when Óláfr was entrusted to the safekeeping of the English king. Certainly, the chronicle reveals that Óláfr was brought up at the English court. The reason why he was entrusted into the care of the English may have been because Henry 1 was thought to have been the only monarch who could guarantee Óláfr's safety. A probable tenth-century ancestor of Óláfr was the Uí Ímair dynast Óláfr kváran, King of Northumbria and Dublin (died 980/981), This man was likely the prototype of the mediaeval literary character variously known as Havelok the Dane. The earliest surviving source detailing Havelok is the twelfth-century Estoire des Engleis. The catalyst for Óláfr kváran's incorporation into twelfth-century English literature may have been Óláfr's stay at the court of Henry 1. Conceivably, writers may have sought out the patronage of the young Óláfr by borrowing tales of his famous like-named forebear. According to the twelfth-century Historia regum, Alexander 1, King of Scotland (died 1124) struggled to maintain control of his kingdom. One region which may have caused the Scots some concern was the Isles. In 1111, Domnall mac Taidc seized the kingship of the region, possibly with the aid of Muirchertach's northern opponent, Domnall Mac Lochlainn. This encroachment of competing Irish factions into the Isles may well have been as unpalatable to the English and Scots as the power vacuum left in the wake of Magnús' demise. The chronicle accords Óláfr a reign spanning forty years. His accession to the kingship of the Isles, therefore, appears to date to about 1112, 1113, 1114, or 1115. As such, Óláfr's accession dates to about the time of Muirchertach's faltering authority in 1114. Domnall may have been driven out of the Isles by force, or he could have been drawn back to Ireland in an attempt to capitalise upon his uncle's failing health and fleeting authority. Óláfr's return to the Isles from England appears to have been the work of Henry 1, who would have likely welcomed a steadfast dependent in control a region of strategic importance. Although the English and Scottish kings were certainly at odds over Cumbria at about this time, it is likely that they would have cooperated to combat the extension of Uí Briain and Meic Lochlainn influence in the Isles. In fact, the Scottish king's participation in the 1114 English expedition against Gruffudd—a man who seems to have been an associate of Muirchertach—may have been undertaken in this context. Furthermore, Muirchertach was closely associated with the Bellême-Montgomery family that had risen in a failed revolt against the English Crown in the first decade of the century. According to the twelfth-century Gesta regum Anglorum, the English imposed a trade embargo against Muirchertach at some point during the reign of Henry 1. Whilst it is possible that this action was a consequence of Muirchertach's familial relationship with his son-in-law Arnulf de Montgomery (died 1118-1122) — and Muirchertach's possible part in the Bellême-Montgomery insurrection—another possibility is that the sanctions concerned Muirchertach's ambitions in the Irish Sea region, especially since Óláfr had been entrusted into Henry 1's care. By establishing Óláfr in the Isles, Henry 1 may have sought to mitigate the extension of Irish influence in the Isles, and escalate the expansion of English authority into the Irish Sea region. According to the Chronicle of Mann, Óláfr married Affraic, daughter of Fergus, Lord of Galloway (died 1161). Although the union is not dated by contemporary sources, it appears to have been arranged in the 1130s or 1140s. Affraic is specifically identified as the mother of Guðrøðr by the chronicle. The fact that he is recorded to have travelled to Norway on a diplomatic mission in 1152 suggests that he was an adult by this date, and may indicate that Óláfr and Affraic's union commenced in the 1130s. Several contemporary sources concerning Fergus' descendants suggest that he had married an illegitimate daughter of Henry 1 in about the 1120s, and that this woman was the mother of at least some of Fergus' offspring, including Affraic herself. In fact, the shared kinship between Guðrøðr and Henry 1's succeeding grandson, Henry 2, King of England (died 1189), is noted by the twelfth-century Chronica of Robert de Torigni, Abbot of Mont Saint-Michel (died 1186). The marital alliance forged between Óláfr and Fergus gave the Crovan dynasty valuable familial-connections with the English king, one of the most powerful rulers in western Europe. Fergus profited from the marriage pact as well, since it bound Galloway more tightly to the Isles, a neighbouring realm from which Galloway had been invaded during the time of Magnús' overlordship. The union also ensured Fergus the protection of one of Britain's most formidable fleets, and gave him a valuable ally then outwith the orbit of the Scottish king. Óláfr's dealings with the abbey of St Mary of Furness—a religious house founded by the Lord of Lancaster, Stephen of Blois (died 1154) — could be evidence that Óláfr and Stephen enjoyed amiable relations in the first third of the twelfth century, and may indicate that Óláfr supported Stephen as King of England after 1135. At about this time, David 1 appears to have consolidated his overlordship of Argyll, a region located on the western periphery of the Scottish realm. By about 1140, not only had Óláfr and Fergus bound themselves together, but Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll (died 1164) married one of Óláfr's illegitimate daughters. Although the name of this woman is not recorded by the Chronicle of Mann, she is identified as Ragnhildr by the thirteenth-century Orkneyinga saga. The marital binding of Óláfr with 2 of David 1's dependants — Fergus and Somairle — roughly coincided with the Scottish king's endeavour to establish control of Cumbria in the 1130s and 1140s. During this period, David's authority extended southwards along the Cumbrian coast through Copeland, Furness, into Stephen's former honour of Lancaster, thereby making him a principal power in the northern Irish Sea region. The martial alliances concerning Óláfr, therefore, may have formed part of a Scottish strategy to not only isolate him from an English alliance, but to project Scottish authority into the Irish Sea, and draw Óláfr into David 1's sphere of influence. Besides his wife Affraic, the chronicle states that Óláfr had many concubines by whom he had several daughters and three sons: Ragnvaldr (fl. 1164), Logmaðr, and Haraldr. The B-text of the thirteenth-century Fagrskinna records that Óláfr married Ingibjørg, daughter of Hákon Pálsson, Earl of Orkney (died c.1126). Whilst Ingibjørg is not referred to by the chronicle, she is certainly linked to Óláfr by Orkneyinga saga, although this source also incorrectly states — in a passage concerning Guðrøðr's son and successor, Ragnvaldr (died 1229) — that Ingibjørg was Guðrøðr's mother. As a consequence of this error, there is reason to suspect that the saga has conflated Guðrøðr's son with Somairle's like-named son, Ragnall (died 1191/1192–c.1210/1227). The saga's confused entry, therefore, may be evidence that Ingibjørg was the mother of Óláfr's daughter, Ragnhildr. The terminology employed by the sources documenting Affraic and Ingibjørg reveal that the latter's relationship with Óláfr came to be viewed differently in Orkney than the Isles. Although Orkneyinga saga acknowledges that the union between Ingibj?rg's own parents was not a canonical marriage either, the coupling formed the basis for her family's claim to the earldom. Whatever the case, Óláfr's union with Ingibjørg likely predates his marriage to Affraic. Accordingly, Óláfr appears to have turned from an alliance with Ingibjørg's brother and Norwegian dependant, Páll Hákonarson, Earl of Orkney (died 1137), to establish an alliance with Fergus, who was then a rising power in the Irish Sea region. The end result of this shift may be alluded to by the chronicle which states that Óláfr held peaceful alliances with Irish and Scottish kings so that none - dared disturbed - the Kingdom of the Isles. Whilst at the English royal court, Óláfr could well have met members of the Scottish monarchy. For example, Henry 1's wife was Matilda (died 1118), whose royal brothers, Alexander 1 and the future David 1, King of Scotland (died 1153), both resided in England before the onset of their reigns (the brothers respectively reigned in 1102–1124 and 1124–1153). Óláfr would have certainly been exposed to Henry 1's efforts to reform the English Church. Both Matilda and her husband were renowned patrons of religious orders, the Augustinians in particular. Although Óláfr's stay at Henry's court predated the arrival of the Savignac and Cisterian orders in England, Óláfr's experiences in England clearly influenced his decision to introduce reformed monastic orders into his own realm. In fact, the ecclesiastical actions of Óláfr's Scottish contemporaries—David I, and his predecessing Alexander 1 — were similarly influenced by their time spent in England. Óláfr's interest in religious reform is alluded to by the Chronicle of Mann, which declares: He was devout and enthusiastic in matters of religion and was welcome both to God and men. The ecclesiastical jurisdiction within Óláfr's kingdom was the Diocese of the Isles. Little is known of its early history, although its origins may well lie with the Uí Ímair imperium. Ecclesiastical interconnection between the Isles and Dublin seems to have been severed during a period of Irish overlordship of Dublin, at about the beginning of Guðrøðr Crovan's reign in the Isles. By the time of Óláfr's reign, the diocese appears to have encompassed the islands that had formerly been claimed by Magnús, and may well have included territory in western Galloway. In a letter that appears to date to about 1113, at about start of his reign, Óláfr presented an unnamed bishop for consecration to an Archbishop of York. Although the letter identifies the bishop with the initial - G - which potentially could represent Gerald (died 1108), whose tenure dates to 1100–1108, the fact that Óláfr's reign appears to have commenced several years later suggests that the initial is erroneous, and that the initial - T - was intended, perhaps in reference to either archbishop Thomas (died 1114), or the Thomas' successor, Thurstan (died 1140). No consecration is recorded in English sources, and Óláfr's candidate is not recorded in the chronicle. In about 1134, the chronicle reveals that Óláfr founded the abbey of St Mary of Rushen on Mann by granting Ivo, Abbot of Furness land to establish the house. As a Savignac daughter house of the nearby abbey of St Mary of Furness—a religious house seated just across the Irish Sea in Lancashire — the abbey of Rushen was the first reformed house in the Isles, and its foundation partly evidences the importance of links between Mann and northern England. The abbey's foundation charter reveals that Óláfr granted the monks of Furness the right to elect the Bishop of the Isles, a provision that further emphasised Óláfr's royal prerogative. The charter implies that episcopal authority within his realm had fallen to outsiders, and expresses the king's desire that the Isles be administered by its own bishop. This could be evidence that the former diocesan bishop, Hamond, died several years previous, and that a period of vacancy ensued in which neighbouring bishops took up the slack. The reestablishment of the Diocese of Whithorn in 1128, may have been undertaken in this context, and may also signal the loss of western Galloway from the Kingdom of the Isles. In a letter that probably dates not long after his foundation, Óláfr wrote to Thurstan, and confirmed the candidate elected by the monks of Furness. Hamond's successor appears to have been the shadowy Wimund, Bishop of the Isles (fl. c.1130–c.1150). According to the twelfth-century Historia rerum Anglicarum, Wimund began his ecclesiastical career at Furness before removing to Rushen. Although a twelfth-century chronicle of the ecclesiastical history of York states that Wimund professed obedience to Thomas, this archbishop's early tenure (1109–1114) suggests he has been confused with Thurstan. The fact that this source identifies Wimund's see as sancta ecclesia de Schith ("the holy Church of Skye") seems to be evidence that the diocesan seat had not yet been permanently centred on Mann, and that Wimund was seated at the site of the later mediaeval Snizort Cathedral. As a monk of Furness, Wimund may have originally relocated to Mann in the context of Óláfr's foundation of Rushen. He appears to have been the first Bishop of the Isles elected by the monks of Furness, and seems to have been consecrated by Thurstan. Wimund appears to have used his elevated position to violently seek the inheritance of an Earl of Moray in the late 1140s. Wimund's warring against the Scots eventually forced David 1 to cede him lands near Furness before his capture and mutilation in 1152. It is likely that Wimund's campaigning led to the abandonment of his diocesan see, and that his actions posed a serious threat to Óláfr's authority. The fact that Wimund is not listed amongst other diocesan bishops by the Chronicle of Mann could be evidence that Óláfr eventually came to repudiate him. A letter from Óláfr to the chapter of York suggests that the king unsuccessfully attempted to have a replacement, a certain Nicholas (fl. 1147-1152), consecrated by Robert de Ghent, Dean of York (died c.1158). The fact that Óláfr interacted with the dean suggests that the correspondence dates between the 1147 deposition of William fitz Herbert, Archbishop of York (died 1154) and the 1152 consecration of Henry Murdac, Archbishop of York (died 1153). Óláfr's inability to have his man consecrated may have been due to the Wimund episode being unresolved at the time. According to Robert de Torigni's Chronica and the thirteenth-century Flores historiarum, Henry Murdac consecrated John (fl. 1152), a Benedictine monk from Normandy, as Bishop of the Isles in 1152. The fact that the Chronicle of Mann fails to record John's name amongst other diocesan bishops appears to indicate that he was an unacceptable candidate to Óláfr and the Islesmen, and that John never occupied his see. By way of his ecclesiastical actions, Óláfr firmly established the Diocese of the Isles to correspond to the territorial borders of his kingdom, and seems to have initiated the transfer the ecclesiastical obedience of the Isles from the Archdiocese of Canterbury to Archdiocese of York. Such changes may have been orchestrated as a means to further distance his diocese from that of Dublin, where diocesan bishops were consecrated by the Archbishop of Canterbury. In 1152, steps were undertaken by the papacy to elevate the Diocese of Dublin to an archdiocese. Dublin's political and economic ties with the Isles could have meant that the Bishop of the Isles was now in danger of becoming subordinate to the Archbishop of Dublin. For Óláfr, such an event would have threatened to undermine both his ecclesiastical authority and secular power within his own realm. As a result of Óláfr's inability to have Nicholas formally consecrated, and his refusal to accept John as bishop, the episcopal see of the Isles appears to have been vacant at the same time of Dublin's ecclesiastical ascendancy. In consequence, without a consecrated bishop of its own, Óláfr's diocese seems to have been in jeopardy of falling under Dublin's increasing authority. Moreover, in 1152, David 1 attempted to have the dioceses of Orkney and the Isles included within the prospective Scottish Archdiocese of St Andrews. It may have been in the context of this ecclesiastical crisis in the Isles that Guðrøðr undertook his journey to Norway in 1152. Guðrøðr's overseas objective, therefore, may have been to secure the patronage of a Scandinavian metropolitan willing to protect the Diocese of the Isles. Certainly, Guðrøðr's stay in Norway coincided with the Scandinavian visit of the papal legate Nicholas Breakspeare, Cardinal-Bishop of Albano (died 1159), a man who had been tasked to create Norwegian and Swedish ecclesiastical provinces in order to further extend the papacy's authority into the northern European periphery. Eventually the newly created Norwegian province—the Archdiocese of Niðaróss—encompassed eleven dioceses within and outwith mainland Norway. One such overseas diocese was that of the Isles, officially incorporated within the province in November 1154. Although Óláfr did not live long enough to witness the latter formality, it is evident that the remarkable overseas statecraft undertaken by Óláfr and Guðrøðr secured their kingdom's ecclesiastical and secular independence from nearby Dublin. The establishment of the Norwegian archdiocese bound outlying Norse territories closer to Norwegian royal power. In effect, the political reality of the Diocese of the Isles — its territorial borders and nominal subjection to far-off Norway — appears to have mirrored that of the Kingdom of the Isles. In some respects, Óláfr's kingship may be comparable to that of David 1, who has come to regarded by modern historiography as a significant moderniser of the Scottish realm. have introduced modern forms of feudalism into his realm, and to have developed manorialism on Mann. He seems to have introduced the parochial system into the Isles; and like David 1, Óláfr transformed the church within his realm, creating a territorially defined diocese. His establishment of a more modern territorial kingship, which came to be associated with its demesne on Mann, may have led to the alienation of outlying areas. Although climatic conditions in the Isles improved in the eleventh century, and agricultural production appears to have increased as a result, there appears to have been a decrease in manufacturing by the twelfth century. Evidence of an eleventh-century mint on Mann exists prior to Guðrøðr Crovan's rule, but there is no evidence of one during Óláfr's reign, and no coins bearing the names of any of the members of his dynasty have been found. The acclamation or election of a king was an important component of kingship in northern mediaeval Europe. There are several examples of the role played by chieftains in the kingship of the Isles during Óláfr's floruit. For instance, the leading men of the realm are recorded to have brokered the deal to have Muirchertach provide a regent until Óláfr was old enough to reign, whilst disaffected chieftains are reported to have brought about the dramatic end of Ingimundr's regency, and chieftains are said to have accompanied Óláfr from England to begin his reign. Even in the immediate aftermath of Óláfr's demise, the Chronicle of Mann reveals that the chieftains of the Isles (principes insularum) gathered together and unanimously elected Guðrøðr as king. There is surviving evidence of only twenty royal charters dating from the reign of the Crovan dynasty. Of these, only one dates to the reign of Óláfr. Óláfr styled himself rex insularum, a Latin equivalent of a Gaelic title first accorded to his 10th century predecessor, Guðrøðr Haraldsson, King of the Isles (died 989). Surviving sources indicate that Óláfr was the first of several kings from his dynasty to claim to rule dei gratia (by the grace of God). The use of this formula was common amongst contemporary European monarchs but its use by the kings of the Isles, like the kings of Scotland, appears to have been adopted in imitation of the charters issued by the Angevin kings of England. Like the Scots, Óláfr and his successors appear to have adopted the formula to emphasise their sovereign right to kingship, to take their place amongst the leading monarchs of their time. Óláfr's use of the formula exemplifies the fact that — in comparison to his royal predecessors in the Isles — he was a new kind of ruler and the real founder of later Manx kingship. The fact that Óláfr was brought up at the English royal court could suggest that he, like David 1, was knighted by the English king. Certainly, several of Óláfr's thirteenth-century royal successors were knighted by their English counterpart. Óláfr appears to have been an energetic king who consolidated his rule in the northern portion of the Isles by way of military force. There is reason to suspect that this region had fallen under Orcadian influence before being reclaimed by the Islesmen under Óláfr. According to Hebridean tradition preserved by the seventeenth-century Sleat History, he was aided by Somairle in military operations (otherwise unrecorded in contemporary sources) against the ancient Danes north of Ardnamurchan. Together with its claim that Óláfr also campaigned on North Uist, this source may be evidence that the bitter struggle between Guðrøðr and Somairle (fought after Óláfr's demise) took place in the context of Somairle taking back territories that he had originally helped secure into Óláfr's kingdom. Somairle first emerges into the historical record in the 1130s supporting an unsuccessful rival branch of the Scottish royal family against David 1. By about the time of Somairle's marriage to Óláfr's daughter, David 1 seems to have successfully imposed his authority over Argyll. As a result of this apparent overlorship, Somairle may have been encouraged to redirect his energies from Scotland into the Isles. There is reason to suspect that the Kingdom of the Isles lost control of territories in Galloway during Óláfr's floruit. Earlier in the mid eleventh century, the Rhinns of Galloway may have been ruled by Guðrøðr Crovan's predecessor, Echmarcach. By the last years of the century, the region was ruled by Mac Congail, King of the Rhinns (died 1094), who may have been a descendant of Guðrøðr Crovan's immediate predecessor, Fingal mac Gofraid. Whether Mac Congail ruled independently or subordinate to Guðrøðr Crovan is unknown. The installation of Gilla Aldan (died 1151-1154) as Bishop of Whithorn, in the third decade of the twelfth century, may mark the date when the Rhinns finally separated from the Kingdom of the Isles. Although support from the rulers of Galloway and Scotland may well have strengthened Óláfr's position in the Isles, and the chronicle portrays his reign as one of peacefulness, other sources vaguely recount the mainland depredations wrought by Wimund. The latter's warring against the Scots suggests that Óláfr may have struggled to maintain control of his far-flung kingdom. It is uncertain how the Diocese of the Isles was organised during Óláfr's reign. There may well have been several regional centres where diocesan bishops, accompanied by retinues of clerics and warriors, would have visited each successive region, living off the rendered tithes. In time however, the ecclesiastical endowments on Mann, commenced by Óláfr and further developed by his successors, would have reduced the need for such peripatetic diocesan bishops. As the kings of the Isles became more identified with their seat on Mann, so too were the bishops of the Isles, which may have resulted in the alienation of outlying areas. The now-ruinous ecclesiastical site of Cille Donnain, near Loch Kildonan on South Uist, could well have been a bishop's seat and twelfth-century power-centre in the Isles. Its precise place in the organisation of the Isles is uncertain. Certainly, L?gmaðr is associated with the Uists by a particular verse of poetry, attributed to the contemporary skald Gísl Illugason, preserved by the early thirteenth-century Morkinskinna. This contemporary composition could be evidence of a connection between him, or an associated bishop, with the Uist chain of islands. It is possible that, at a later date, the Cille Donnain site could have formed a residence for the peripatetic diocesan bishops of the Isles during their periodic visitations in the Uists. The year 1153 was a watershed in the history of the Kingdom of the Isles. Not only did David 1 die late in May, but Óláfr himself was assassinated about a month later on 29 June, whilst Guðrøðr was still absent in Norway. According to the Chronicle of Mann, Óláfr had been confronted by three Dublin-based nephews—the Haraldssonar—the sons of his exiled brother, Haraldr. After hearing the demands of these men — that half of the kingdom should be handed over to them — a formal council was convened in which one of the Haraldssonar — a man named Ragnvaldr — approached Óláfr, raised his axe as if to salute the king, and decapitated him in a single stroke. In the resulting aftermath, the chronicle relates that the Haraldssonar partitioned the island amongst themselves. Whether the men attained any form of authority in the rest of the Isles is unknown. Once in control of Mann, the chronicle reveals that the men fortified themselves against forces loyal to Guðrøðr, the kingdom's legitimate heir, by launching a preemptive strike against his maternal grandfather, Fergus. Although the invasion of Galloway was repulsed with heavy casualties, once the Haraldssonar returned to Mann the chronicle records that they slaughtered and expelled all resident Gallovidians that they could find. This ruthless reaction evidently reveals an attempt to uproot local factions adhering to Guðrøðr and his mother. Within months of his father's assassination, Guðrøðr executed his vengeance. According to the chronicle, he journeyed from Norway to Orkney, enstrengthened by Norwegian military support, and was unanimously acclaimed as king by the leading Islesmen. He is then stated to have continued on to Mann where he overcame his three kin-slaying cousins, putting one to death whilst blinding the other two, and successfully secured the kingship for himself. Guðrøðr's reliance upon Norwegian assistance, instead of support from his maternal-grandfather, could suggest that the attack upon Galloway was more successful than the compiler of the chronicle cared to admit. Additionally, the account of incessant inter-dynastic strife amongst the ruling family of Galloway, recorded in the twelfth-century Vita Ailredi, suggests that Fergus may have struggled to maintain control of his lordship by the mid 1150s, and may also explain his failure to come to Guðrøðr's aid following Óláfr's death. The fact that Óláfr sent Guðrøðr to Norway in 1152 could suggest there had been anxiety over the succession of the Kingdom of the Isles, and that Guðrøðr rendered homage to Ingi Haraldsson, King of Norway (died 1161) in an effort secure assistance in safeguarding the kingship. The chronicle's account of Guðrøðr's return from Norway notes that he arrived with a fleet of five ships, which could indicate that overseas support was indeed obtained. The earlier episode of conflict between Óláfr's elder brothers, his own slaying at the hands of his nephews, and the later internecine struggles endured by his descendants, reveal that competition for the kingship of the Isles was incredibly competitive and exceptionally violent. The turn to Ingi occurred at about the same time that Norwegian encroachment superseded roughly thirty years of Scottish influence in Orkney and Caithness,[280] and could be evidence of a perceived wane in Scottish royal authority in the first years of the 1150s. In November 1153, following the death of David 1, Somairle seized the initiative and rose in revolt against the recently inaugurated Malcolm 4, King of Scotland (died 1165). The dynastic challenges faced by Malcolm, and the ebb of Scottish influence in the Isles, may partly account for Guðrøðr's success in consolidating control of the kingdom, and may be perceptible in the seemingly more aggressive policy he pursued as king in comparison to his father. Through Guðrøðr, Óláfr was the patrilineal-ancestor of later rulers of the Crovan dynasty, a kindred whose tenure of power in the Isles lasted until the second half of the thirteenth century. Through Ragnhildr, Óláfr was an important ancestor of the rulers of Clann Somairle, the descendants of Ragnhildr's husband Somairle. Whilst the union certainly testifies to Somairle's esteemed status, the key to his successful career may well have been the marriage itself. In fact, the chronicle and Orkneyinga saga reveal that the early rulers of Clann Somairle owed their claim to the kingship of the Isles by right of their genealogical link to Óláfr through Ragnhildr. Although the burial place of Óláfr is unrecorded and unknown, by the second quarter of the thirteenth century St Mary of Rushen appears to have filled the role of royal mausoleum for the Crovan dynasty. Guðrøðr was himself buried on Iona, an island upon which the oldest intact building is St Oran's Chapel. Certain Irish influences in this building's architecture indicate that it dates to about the mid twelfth century. The chapel could well have been erected by Óláfr or Guðrøðr. Certainly, their family's remarkable ecclesiastical activities during this period suggest that patronage of Iona is probable.	Gudrødsen, Olaf (Olof) "Olafr 1" (I15707)
12809	Olaf og Marie hos fotograf sammen med Haldis, barnebarnet Svenn Thun og Cora Alice.	Family: Svend Olaf Lorentzen / Hanna Marie Meland, "Lorentzen" (F307)
12810	Olaf Skrogstad, 93, passed away peacefully on March 28, 2016 surrounded by family and friends at his home in Kent, Wa. He is survived by his daughter, Debbie Krogness; son-in-law Robert; sister Marie Olson; loving companion for over 35 years, Lorraine Nuss; and many nieces and nephews. Olaf was preceded in death by sisters; Alice, Lillian, Myrtle, Sigrid; brother Marvin; and son, David Paul. The family wishes to thank everyone at Farrington Court Assisted Living in Kent and the Group Health Kent Hospice team for all of their loving care and support. Published in The Seattle Times on Apr. 18, 2016	Skrogstad, Olaf (I8434)
12811	Olaf var fortsatt kontorsjef i 1930.	Brinchmann-Hansen, Olaf (I397)
12812	Óláfr Guðrøðarson commonly known in English as Olaf the Black, was a mid 13th century sea-king who ruled the Isle of Man (Mann) and parts of the Hebrides. Óláfr was the son of Guðrøðr Óláfsson, King of the Isles, King of Dublin, and his wife Finnguala, granddaughter of Muirchertach Mac Lochlainn, High King of Ireland, King of Cenél nEógain. According to the Chronicle of Mann, Guðrøðr appointed Óláfr as heir since he had been born in lawful wedlock. Whether or not this is the case, on Guðrøðr's death in 1187 the Manxmen instead appointed Ragnvaldr as king, as he was a capable adult and Óláfr was a mere child. Ragnvaldr ruled the Crovan dynasty's island-kingdom for almost 40 years, during which time the half-brothers vied for the kingship. At one point Óláfr, who had been given possession of Lewis, complained to Rögnvaldr that his lands were not enough. Ragnvaldr's response was seize Óláfr and send him to the King of Scots, where he was imprisoned for almost 7 years. Upon his release, Óláfr undertook a pilgrimage to Santiago de Compostela, after which the half-brothers were reconciled and Rögnvaldr had Óláfr married to Lauon, the sister of his own wife. Sometime after 1217 this marriage was nullified by Reginald, Bishop of the Isles, who may have been an ally of Óláfr against Rögnvaldr. Óláfr then married Christina, a daughter of the King of Scots' protégé Ferchar, Earl of Ross. The chronicle claims that Ragnvaldr's bitter wife tricked their own son, Guðrøðr, into attempting to kill Óláfr; however, Óláfr narrowly escaped with his life and fled to the protection of his father-in-law on the mainland. Together with a loyal follower, one Páll Bálkason, Óláfr later defeated Guðrøðr on Skye. In the 1220s Rögnvaldr formed an alliance with Alan, Lord of Galloway, in an attempt to fend off Óláfr. Ragnvaldr married his daughter to one of Alan's sons, and it has been theorised that this son was intended to inherit the island-kingdom. Rögnvaldr's actions enraged the Manxmen and in 1226 they deposed him in favour of Óláfr. Ragnvaldr was later killed battling Óláfr in 1229. In 1230 Óláfr fled to Norway to seek military assistance against Alan and members of Clann Somairle. The Norwegian king's response was to send a fleet into the Isles under the command of Óspakr-Hákon, a member of Clann Somairle. Óspakr-Hákon was slain early in the campaign, after which Óláfr took control of the fleet and secured himself on Mann. The island-kingdom was divided between him and his mutilated nephew Guðrøðr, with the latter ruling the Hebridean portion and Óláfr ruling Mann itself. Guðrøðr was soon after killed on Lewis, and Óláfr ruled the whole Kingdom of Mann and the Isles peacefully, until his death in 1237. Óláfr's restoration on Mann was seen as a success by the Norwegians, and likely favourably viewed by the Scots as well; since the internal struggle between him and his rivals had been brought to an end. Óláfr was succeeded by his son, Haraldr. In all, 3 of Óláfr's sons ruled the Crovan dynasty's island-kingdom — the last of which, Magnús Óláfsson, was also the last of the dynasty to rule. Óláfr is known to have been survived by 3 children; Haraldr (d. 1248), Ragnvaldr (d. 1249), and Magnús (d. 1265) — all of whom ruled as kings in their own right. Although the mother of Óláfr's children is not known for certain, she is thought to have been Christina. The Chronicle of Mann states that Óláfr's immediate successor, Haraldr, was only 14 years old at the time of his father's death, which dates his birth to about the time of the marriage of Óláfr and Christina. There is evidence to suggest that Óláfr might have had a fourth son named Guðrøðr. For example, the chronicle relates how the governor of Mann, described as a kinsman of Haraldr, fled from the king in 1238 and set sail for Wales, taking with him his foster-son Guðrøðr Óláfsson. When the fleeing ship reached the Welsh coast it was wrecked and, according to the chronicle, Guðrøðr perished on board. Furthermore, amongst the names of witnesses within a quitclaim between Llywelyn ap Gruffudd (d. 1282) and Ralph de Mortimer (d. 1246), thought to date to about 1241, there is a certain Guðrøðr who appears in Latin as Godredo filio regis Mannie (Guðrøðr, son of the King of Mann). Although the possibility has been raised that the two sources may refer to the same man, there is no further evidence to confirm it.	Gudrødsen, Olaf "Olafr 2" (I15725)
12813	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18081)
12814	Olaug hadde en uektefødt datter med Nils Jensen Estenstad (Hov) (1777-): 1. Guru, f.1799. Nevnt - Olsdatter - i 1815. Flyttet ut før 1825. Felles barn: 1. Marit, f.1802 d.1861. Ugift. 2. Olaug, f.1805 d.før 1866. Gift 1831 med Even Jensen Eggen (1805-). Først bønder i Sæter. Flyttet til Rathe i Melhus. 6 barn. Olaug hadde også en uektefødt datter (Kari) med Anders Rolfsen Storrø. 3. Lars, f.1808 d.1827. 4. Berit, f.1810 d.1810. 5. Berit, f.1812 d.1902. Ugift fattiglem som bodde i Lillestuen på Sæter. Hadde en uektefødt sønn, Lars, hvis far var John Eriksen Solem. 6. Siri, f.1815 d.1890. Gift 1841 med Ole Olsen Lilleholte (1816-1872). Bønder i Bjørkåsen.	Family: Ole Larsen Solberg, "Sæter" / Olaug Arntsdatter Solberg, "Sæter" (F901)
12815	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1089)
12816	Olav delte riket med broren Magnus etter farens død. Magnus styrte det nordlige Norge til sin død 1069. Deretter var Olav Kyrre (= den fredlige) enekonge i Norge. Fredelig periode i Olavs regjeringstid. Han grunnla Bergen, stor velstand, rik oppblomstring, nye skikker og moter. 1. Olav var konge alene over Norge etter at hans bror Magnus var død. Olav var en storvokst og velskapt mann. Det sier alle folk at ingen har sett en mann med et fagrere eller verdigere utseende. Han hadde silkegult hår som falt riktig vakkert, lyslett, vakre øyne og velvokste lemmer ; han var for det meste fåmælt og ingen taler på tingene; i drikkelag var han glad, drakk gjerne, pratsom og blidmælt, fredsommelig så lenge han styrte riket. Det nevner Stein Herdisson: Trønders sverddjerve fyrste tenkermed klokskap å legge fred i landene sine. Godt liker mennene dette. Folket gleder seg over at anglers fiende tvinger til fred sine tegner med fasthet. 2. Det var skikk i Norge at høgsetet til kongen var midt på langpallen, og øl ble båret omkring ilden. Men kong Olav var den første som lot gjøre høgsetet på høgpallen, som gikk tvert over stua. Han var også den første som lot gjøre ovnstuer og strødde golvet både vinter og sommer. I kong Olavs dager vokste kjøpstedene sterkt i Norge, og noen ble grunnlagt da. Kong Olav grunnla kjøpstaden Bergen. Der var det snart mange rike menn som slo seg ned, og kjøpmenn fra andre land seilte dit. Der la han grunnvollen til Kristkirken, den store steinkirken ; av den ble det bare lite ferdig, men han bygde ferdig trekirken. Kong Olav lot sette Miklagildet i Nidaros, og mange andre gilder i kjøpstedene, før var det omgangsdrikkelag der. Da var Bøjarbot den store gildeklokka i Nidaros. Gildebrødrene lot bygge Margretakirken der, en steinkirke. I kong Olavs dager ble sammenskuddslag og gravøl vanlige i kjøpstedene, og da tok folk til med nye klesskikker; de hadde staselige bukser som ble snørt til beinet. Noen spente gullringer om leggene på seg. Da brukte folk lange kjortler med snøring på sidene og ermer som var fem alen lange, og så trange at de måtte dra dem på med et band og legge dem i rynker helt opp til akslene. De hadde høye sko, som alle var silkesømmet og stundom gull-lagt. Mange andre underlige moter var det også da. 3. Kong Olav hadde de hirdskikkene at han lot skutelsveiner stå for bordet sitt og skjenke i av bordkar for seg og for alle menn av rang som satt ved bordet. Han hadde også kjertesveiner, som holdt kjerter ved bordet, og likså mange som det satt menn av rang. Der var en stallarestol også på utsida av skjenkebordet; der satt stallarer og andre høvdinger og vendte ansiktet inn mot høgsetet. Kong Harald og andre konger før ham brukte å drikke av dyrehorn og bære ølet fra høgsetet omkring ilden og drikke skål med dem de ville drikke med. Så sier Stuv skald: Det kom jeg til å skjønne at seiersæl krigsmann vennlig meg hilste og tok imot meg - han var god å kjenne - den gang da gavmilde kriger kom med det gull-lagte hornet og ville til meg drikke da hos ham på Haug jeg bodde. 4. Kong Olav hadde hundre hirdmenn og seksti gjester og seksti huskarer, som skulle føre til kongsgården det som trengtes, og gjøre andre ting som kongen ville. Da bøndene spurte kongen hvorfor han hadde mer folk enn loven sa, og kongene før ham hadde hatt, når han reiste omkring i de veitsler som bøndene gjorde for ham, svarte kongen så: Jeg får ikke styrt riket bedre enn min far, og det står ikke større age av meg enn av ham, enda jeg har dobbelt så mange menn som han hadde. Men ikke vil jeg med dette gjøre noen tvang mot dere eller gjøre det tyngre for dere. 5. Kong Svein Ulvsson døde sottedød ti år etter at begge Haraldene hadde falt. Dernest var Harald Hein, hans sønn, konge i Danmark i fire år, og så Knut, Sveins sønn, åtte år, og han er i sanning hellig. Så kom Olav, den tredje sønn til Svein, åtte år, så Eirik Gode, fjerde sønn til Svein, også i åtte år. Olav, Norges konge, ble gift med Ingerid, datter til Svein danekonge. Og Olav Sveinsson danekonge ble gift med Ingegjerd, datter til kong Harald, søster til Olav, Norges konge. Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre, og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Joansdotter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen. 6. Kong Olav lot bygge en steinkirke i Nidaros, og satte den der som kong Olavs lik først hadde vært jordet, og alteret ble satt beint over der som grava til kongen hadde vært. Denne kirken ble vigd til Kristkirke. Da ble også kong Olavs skrin flyttet dit og satt der over alteret. Der skjedde det da straks mange jærtegn. Sommeren etter årsdagen etter at kirken var vigd, var det mye folk der. Det hendte Olsokaften at en blind mann fikk igjen synet sitt der. Men sjølve messedagen, da skrinet og helligdommene ble båret ut, og skrinet ble satt ned på kirkegården som skikk var, da fikk en mann som lenge hadde vært målløs, igjen målet sitt, og han lovpriste da Gud og den hellige kong Olav med mykt tungelag. Det tredje var ei kone som hadde kommet dit øst fra Svitjod, og som hadde lidd mye vondt på denne ferden fordi hun ikke kunne se. Men likevel satte hun sin lit til Guds miskunn og kom reisende dit ved denne høytiden. Hun ble ført blind inn i kirken til messe om dagen; men før gudstjenesten var over, så hun med begge øyne, og da var hun skarpsynt og klarøyd, men før hadde hun vært blind i fjorten år. Hun drog derfra med høytidelig glede. 7. Det hendte i Nidaros da kong Olavs skrin ble båret gjennom stretet, at det ble så tungt at folk ikke kunne få det av flekken. Da satte de skrinet ned og brøt opp stretet, og de så etter hva som var under der, og de fant liket av et barn, som var blitt drept og gjemt der. Da ble liket båret bort og stretet gjort istand igjen som det hadde vært før; og nå ble skrinet båret båret bort som vanlig. 8. Kong Olav satt ofte på landet på de storgardene som han eide. Da han var øst i Ranrike på garden sin Haukbø, fikk han en sjukdom som førte ham til døden. Da hadde han vært konge i Norge i 26 år, han ble tatt til konge ett år etter at kong Harald hadde falt. Kong Olavs lik ble flyttet nord til Nidaros og jordet i Kristkirken, so han sjøl hadde latt bygge. Han var en særlig vennesæl konge, og Norge hadde steget mye i rikdom og glans i hans styretid.	Haraldsen av Norge, Olav "Olav 3" (I3390)
12817	Olav Duun var utdannet lærer og fikk sin første stilling som vikar i Inderøy. På dette tidspunktet var han forlovet med Emma, og sørget for at hun fikk en jobb i den lokale banken. Men, da hennes mor fikk nyss om dette forlangte hun at Emma skulle fjerne seg fra bygden, og Emma flyktet da til Nord-Norge.	Møller, Emma Georgine "Nakling" / "Duun" (I11326)
12818	Olav døde hjemme i sin egen seng. Fra dødsannonsen i Adresseavisen 10.september 1991: Min kjære mann og vår gode far, svigerfar, bestefar, oldefar, bror, svoger og onkel Olav August Fossum sovnet stille inn, nær 88 år gammel. Trondheim, 2.september 1991. Aasta Einar Anne Odd Anny Barnebarn, oldebarn Øvrige familie Bisettelsen har funnet sted.	Fossum, Olav August (I651)
12819	Olav Haraldsson (født ca. 890, død 934) var sønn av Harald Hårfagre og Svanhild Øysteinsdatter, datter av Øystein jarl. Han ble gjort til småkonge av Vingulmark av sin far, og arvet senere Vestfold etter at broren hans, Bjørn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik Blodøks. Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen... Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt. Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda... Kritisk: Siden det var danskekongen som styrte Viken og Vestfold på denne tiden er opplysningene i Snorre ikke pålitelige, og kan være laget for å fremme den norske kongefamilienes politiske interesser. Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn. Etter Snorre skal Olav etter sin fars død utropte seg til konge av Østlandet, og allierte seg med halvbroren Sigrød Haraldsson mot Eirik Blodøks. De 3 kongene møttes i kamp utenfor Tønsberg. Olav og Sigrød tapte og ble begge drept der. Olavs sønn, Tryggve Olavsson, ble senere småkonge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995. Vingulmark (norrønt Vingulm?rk) var det gamle navnet på et småkongedømme og senere jarledømme i norrøn tid og i middelalderen i området rundt Oslofjorden. Vingulmark var et av de tre (fire) fylkene under Borgartingsloven som til sammen utgjorde det gamle landskapet Viken. I dag er navnet Vingulmark ikke i bruk. Det gamle Vingulmark omfattet dagens Østfold, Follo, Oslo, Asker, Bærum, Røyken og Hurum, og en periode også Eiker og Lier, som ellers hørte til Vestfold. Ved inndelingen av landet i sysler ble Vingulmark delt i Oslosyssel og Borgarsyssel. Første ledd i navnet, Vingul, er noe usikkert. Det kan være et eldre navn for den innerste delen av Oslofjorden fra før vikingtid av ukjent innhold, eller det kan ha sammenheng med vingle i betydningen svinge, bøye ustøtt. Navnets opprinnelige mening kan ha vært ment i overført betydning, på norrønt har vingul betydningen en hests fallos. Stedsnavnet kan da peke tilbake på hva landskapet lignet på, eksempelvis den delen av Oslofjorden. Siste ledd i navnet, mark eller mork, hadde også fra gammel norrøn tid (tidlig jernalder) betydning grense, merke som grenseområde mellom bygder. Antagelig var en slik mark som skilte de to delene av det landskapet som i dag kalles Østfold.	Haraldsen, Olav (I3580)
12820	Olav Matsson (Ormeruter) på Tysse, nå Stord prestegård, Bergenhus len, Sunnhordaland nevnes av våpen i 1532. Olav Matssøn til Tysse nævnes 1518 og 1519 og bodde da paa Ænes, som senere eides av hans bror Fartegn. I 1530-aarene skriver han seg til Tysse. Mer vites ikke om ham; heller er det ikke kjendt om han efterlot sig barn, hvilket dog ikke er utelukket. Se nærmere herom nedenfor. Det findes en herredagsdom, dat. Bergen 12.juli 1599 (N. H. D. V. 133), hvor Samson Fartegnssøn paa Linga omtales sammen med endel personer, som maa ha været hans slegtninger. Dommen angaar gaarden Amble i Sogn. Her optrær den før nævnte Axel Axelssøn paa sin hustru Barbara Olufsdatters vegne, likeledes en Orm Olufssøn paa Skiftun i Ryfylke. Det omtales ogsaa her at dette gods ikke var blit skiftet mellem de 2 søstre hustru Margrete og hustru Anna. Disse maa sikkert være de 2 førstnævnte døtre av Fartegn Filippussøn paa Simling. De i dommen nævnte Barbara og Orm har vel vært søskende. En annen søster av Orm, Liva Olufsdatter var gift 1. med Jacob Koll til Næsse i Ryfylke og 2. med Aage Olufssøn (se Koll-ætti i Ryfylke av Asgaut Steinnes). Disse søskende maa ha været knyttet til Losna-ætten og kunne antas at være barn av Olav Matssøn til Tysse. Orm paa Skiftun kan tænkes at være identisk med Orm Olufssøn paa Hauge i Skaanevik, nævnt i 1591. Denne hadde igjen en bror Ivar Olufssøn og en søster Birgitte Olufsdatter gift med Christoffer Hanssøn paa Iosnes (se H. C. Hjortaas i - Hardanger - 1924). Orm paa Hauge var antagelig far til Samson Ormsøn paa Tokheim, død 1645, og den bekjendte Ivar Ormssøn paa Ebne. Vi skal bare nævne at den bekjendte Olav Bagge paa Valen har tilhørt ætten; en søn av ham bærer saaledes Losnanavnet Fartegn; en sønnesøn av Samson Fartegnssøn paa Linga - Olav Fartegnsson (død 1670) - kaldes ogsaa Olav Bagge. Dette bekreftes ogsaa av jordegodsforholdene. Olav Bagge paa Valen har kanskje været en bror av Samson Fartegnssøn paa Linga og Samson paa Linga og Olav Bagge er da antagelig sønnesønner av Olav Matssøn til Tysse. Kilde: Henning Sollied og P. R. Sollied. Losna-ætten. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind I s. 22. Henning Sollied og P. R. Sollied. Losna-ætten. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind I s. 24.	Matsen på Tysse, Olav (I4293)
12821	Olav var gift med Anne Pedersdotter til Hatteberg, hustru, datter av ridder norsk riksråd herr Peder Karlsen og fru Bodil Svalesdotter (Smør), og fikk med henne gården Hatteberg (nå baroniet Rosendals hovedgård) i Kvinnherad og Hananger på Lister. Olav Bagge etterlot seg 2 døtre: Jomfru Anna Olavsdatter, som var Abbedisse i Munkeliv Kloster. Jomfru Magdalena Olavsdatter til Hatteberg og Hananger, som arvet hele farens store jordegods. Hun ble tilkjent 1/3 av arven etter Tord Fredrikson. Da hun døde ugift, er vel en stor del av hennes gods tilfalt etterkommere av hennes farmors 2 søstre, Anna og Gudrid Fartegnsdøtre. Kilder: Vigerust.net Berge Velde: Slektene Velde og Espeland og inngiftede slekter. 1957 Henning Sollied og R.P. Sollied: Losna-ætten, NST, bd. I. 1927-28. Asgaut Steinnes: Mats-sønene og ætta deira, NST (b. 8) for 1941-42. Odd Handagård: Våre felles slektshistorie.	Family: Olaf (Oluff) Gunnarsen Bagge, "på Steig" / Anne Pedersdatter til Hatteberg (F4461)
12822	Olav var sønn til Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdotter, fostret hos Sigurd Syr, opplært av Rane den Vidfarne. Etter flere år i viking, særlig i Normandie, hvor Olav ble døpt, vendte han seg mot Norge. Han ble valgt til konge av kongene på Opplanda, møtte motstand i Trondheimen av Svein jarl og Einar Tambarskjelve, men seiret i slag ved Nesjar 1016, og ble dermed enehersker i landet. Han ble tatt til konge i Trondheimen, og støttet seg til den lavere aristokrati (opplandske/trønderske). Olav drev misjonsvirksomhet, og bygde kongsgården og Klemenskirken. Fikk forlik med Olav Svenske 1021 som svenskekongen trenerte. Giftet seg med Astrid uten kongens samtykke 1022. Forlik pålagt av uppsvearne som innsatte Anund som konge i Svitjod. Olavs fiender allierte seg med danskekongen Knut den mektige som krevde Norge. Olav flyktet til Gardarike 1028, da Knut kom nordover med en flåte på 50 skip. Han samlet på nytt hær, men falt i slag ved Stiklestad i kamp mot en overlegen trøndersk bondehær. Knut satte sin sønn Svein til å styre fra 1030. Einar Tambarskjelve hadde først prøvd å få kongeverdighet av Knut, men måtte ta til takke med den verdighet og de inntekter han hadde fra før. Det nye styre under Knuts frille Alfiva og sønnen Svein var hardere enn Olavs, og det endte med at Olavs gamle fiender erklærte Olav for hellig, og hentet Olavs sønn, Magnus, hjem til landet for å bli konge over Norge. Fra Snorre: Olav den helliges saga: 1. Olav, sønn til Harald Grenske, vokste opp hos stefaren Sigurd Syr og mora Åsta. Rane den vidfarne var hos Åsta, han var fosterfar for Olav Haraldsson. Olav ble snart en dugelig kar, han var vakker å se til, middels høy av vekst; han viste også tidlig god forstand og talte godt for seg. Sigurd Syr dreiv svært med gardsbruk og holdt folkene sine i hardt arbeid; han sjøl gikk ofte omkring og så til åker og eng og buskap, og hadde øye med hand- verkereog annet folk som dreiv og arbeide med et eller annet. 2. Det var en gang Sigurd Syr ville ut og ri, og så var det ingen hjemme på garden; da ropte han på Olav, stesønn sin, og bad ham sale hesten for seg. Olav gikk til geitefjøset, og der tok han den største bukken som var der, leidde den fram til huset og la salen til kongen på den. Så gikk han inn og sa fra at nå hadde gjort i stand ridehesten. Da Sigurd Syr kom ut og fikk se hva Olav hadde gjort, sa han: Det er lett å skjønne at du vil det skal være slutt på at jeg ber deg om noe; mor di synes vel heller ikke det sømmer seg at jeg ber deg om annet enn det du har lyst på. Og det er lett å se at vi ikke er like av sinn; du er nok langt mer storlynt enn jeg er. Olav svarte ikke stort, han lo og gikk sin veg. 3. Olav Haraldsson ble ikke noen høy mann da han vokste opp; han var middels høy, men svært tettvokst, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt, han hadde usedvanlig gode øyne, de var vakre, og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting; han var god til å skyte med bue og siktet godt, han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags handverk, enten det var han sjøl eller andre som gjorde det. Han ble kalt Olav Digre. Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første, og slik burde det da også være etter den stilling og byrd han hadde. 4. Olav Haraldsson var 12 år gammel da han gikk om bord i hærskip for første gang. Åsta, mor hans, satte Rane, som de kalte kongsfostre, til å styreflokken og sendte ham med Olav, for Rane hadde ofte vært i viking før. Da Olav fikk flokk og skip, gav folkene ham kongsnavn; det var skikk at hærkonger som var i viking, bar kongsnavn straks, når de var av kongsætt, sjøl om de ikke hadde land og styre også. Rane satt ved roret; noen sier Olav bare var rorskar, men han var likevel konge over flokken. De seilte østover langs landet og til Danmark først. Så sier Ottar Svarte, han laget et kvad om kong Olav: Ung vendte du havets blakke hest mot Danmark, konge, djerv i kampen! kraftig dåd er ditt virke. Nyttig ble ferden nordfra; nå er du mektig, konge, av slik vågelig hærferd; jeg hørte hvor du har ferdes. 5. Da det ble høst, seilte han østover utfor Sveavelde; der tok han til å herje og brenne landet, for han mente han hadde grunn til å lønne svearne, når de hadde vist ham slik arg fiendskap og tatt livet av far hans. Ottar Svarte sier med reine ord at han drog østover fra Danmark: Med blinkende årer rodde du skip i østersaltet. Landets vern, du løftet fra land skjold på skipet. Du nyttet seil når vinden vennlig kruste havet; brårodde årer fikk slite bølgen under di skute. Folk ble skremte og fælne der du fór fram, herre. Steik fikk ravnen siden, du ryddet nes i Svitjod. 6. Den høsten kjempet Olav sin første kamp ved Soteskjær, det er i Sveaskjæra. Der sloss han med vikinger; han som rådde for dem het Sote. Olav hadde mye færre folk, men større skip. Han la skipene sine mellom noen båer, så det var vondt for vikingene å komme inntil; så slengte Olavs folk entrehaker over i de skipene som lå nærmest, og drog dem inn til seg og ryddet dem. Vikingene seilte unna, men de hadde mistet mange folk. Sigvat skald taler om denne kampen i et kvede der han regner opp alle Olavs slag: Det lange havskipet førte høvdingsønnen ut til sjøs. Da fryktet folk vel kongens vrede. Mangt vet jeg bør minnes av menn. Ved Soteskjæret farget han første gangen ulvens fot i blodet. 7. Kong Olav seilte østover langs Svitjod og styrte inn i Mälaren og herjet landet på begge sider. Han drog helt inn til Sigtuna og la seg ved Gamle Sigtuna. Svearne sier at der fins ennå den steinmuren som Olav lot gjøre under landgangen for skipet sitt. Da det ble høst, fikk kong Olav vite at Olav sveakonge holdt på å samle en stor hær, og at han hadde sperret Stokksund med jernlenker og satt vakt der. Sveakongen tenkte Olav ville vente der han var, til det frøs på, og sveakongen mente at hæren til kong Olav var lite verdt, for han hadde så få folk. Så drog kong Olav ut til Stokksund, men der kom han ikke ut. Det var et kastell øst for sundet og en hær på sørsida. Og da de nå hørte at sveakongen hadde fått skip og var gått om bord, og at han hadde en svær hær og mange skip, så lot kong Olav grave ei grøft ut til sjøen gjennom Agnafit. Det regnet svært da. Alt rennende vann fra hele Svitjod faller ut i Mälaren, men ut av Mälaren til havet er det bare én os, og den er så smal at det er mange elver som er breiere. Når det så regner mye, eller det er i snøløsningen, renner vannet så voldsomt at det går som en foss ut gjennom Stokksund, og Mälaren går så langt opp på land at det blir flom mange steder. Da de hadde kommet helt ut til sjøen med å grave grøft, rant vannet ut i en rivende strøm. Da lot kong Olav folkene løfte roret av på alle skipene og legge det opp og heiste seilene til topps. Det var strykende bør, de styrte med årene, og skipene gikk i full fart over grunnene og slapp hele ut i havet alle sammen. Svearne gikk til Olav sveakonge og fortalte ham at Olav Digre hadde sloppet unna ut på havet. Sveakongen brukte seg fælt på de som skulle ha sett etter at Olav ikke kom ut. Det heter Kongssund der siden, og storskip kan ikke gå der uten når vannstanden er på det høyeste. Det er de som sier at svearne merket det da Olav og folkene hans hadde fått gravd seg gjennom Feten, og vannet tok til å falle ut, og så at svearne kom til med en hær og ville forby Olav å seile, men vannet gravde seg inn på begge sider og så raste breddene ut, og folkene fulgte med dem, og det ble drept en mengde mennesker der. Men svearne nektet dette, de sier det er bare tøv at noen strøk med der. Kong Olav seilte til Gotland samme høsten og ville herje der. Men gotlendingene samlet seg og sendte bud til kongen og bød ham skatt av landet; det tok kongen imot og fikk skatten, og ble der vinteren over. Så sier Ottar: Du som gir sjømenn hyre, tok skatt av Gotlands-hæren, landet vågde ingen verge med skjold mot deg. Mang en mann kan vise mindre mot enn Yngve. Ösel-hæren rente, ulvene stagget sin hunger. 8. Her er det sagt at da det ble vår, seilte kong Olav øst til Ösel og herjet; han gjorde landgang der, og Ösel- mennene kom ned og kjempet mot ham. Kong Olav vant seier, han fulgte etter de som flyktet, herjet og ødela landet. Det blir også fortalt at da Olav kom til Ösel, bød bøndene ham først å greie utløsepenger, og da de kom ned med pengene, gikk han og møtte dem med fullt væpnet følge. Dette var ikke slik som bøndene hadde tenkt seg det; for de kom jo ikke med penger, men med våpen, og så kjempet de med kongen, slik som vi sa her foran. Så sier Sigvat skald: Andre gangen var det Olav lyste sverdting. Ösel la han øde da åpenlyst ble sviket. Bøndene fikk takke føttene for livet. Få på sårene bidde, fyrste, de rente unna. 9. Så seilte han tilbake og til Finland; der herjet han og gikk opp i landet, men alt folk rømte til skogs og la bygda tom etter seg for alt som var noe verdt. Kongen gikk langt opp i landet og gjennom noen skoger, da kom de til noen dalbygder, som heter Herdaler. De fant lite gods og ingen mennesker. Det lei på dagen, og så snudde kongen og gikk ned igjen til skipene. Men da de kom inn i skogen, løp det folk mot dem fra alle kanter og skjøt på dem og gikk hardt på, kongen bad folk holde skjold for seg. Før kongen kom ut av skogen, hadde han mistet mange menn, og mange var blitt såret. Lenger utpå kvelden kom han da til skipene. Om natta brukte finnene trolldomskunster og laget et forrykende uvær og svær sjø. Men kongen lot likevel dra opp ankerne og heiste seil, og de lå og krysset opp mot vinden utfor land hele natta. Den gang som ofte siden var kongens lykke sterkere enn trolldommen til finnene; han greide å baute seg fram langs Bålagardsida om natta og derfra ut til havs. Men finnehæren fulgte etter på land etter som kongen seilte utenfor. Så sier Sigvat: Kongen stridde seg gjennom den tredje storm av våpen, en slitsom gang mot finner gikk han i Herdaler; men øst i sjøen løste han skipene. Vikingvegen lå langs Bålagardsidas rand, i brenning gikk skipet. 10. Så seilte kong kong Olav til Danmark, der møtte han Torkjell Høge, bror til Sigvalde jarl. Torkjell gav seg i følge med ham, for han hadde alt ferdig til å dra på hærferd. De seilte sørover langs Jylland til et sted som heter Sudervik, der vant de over en mengde vikingskip. Slike vikinger som lå ute alltid og rådde over en stor hær, brukte å kalle seg konger, sjøl om de ikke hadde land å rå over. Kong Olav la til strid der, det ble et stort slag, kong Olav vant seier og mye gods. Så sier Sigvat: Videre sa de kongen voldte fjerde gangen kamp og valkyrjegalder, verget seg vel og med ære, da freden mellom kongers flåter brast der ute i Sudervika, den dystre, som danene best kjenner. 11. Så seilte kong Olav sør til Frisland og ble liggende utenfor Kinnlimasida i kvast uvær. Da gikk kongen i land med hæren, og folk i landet kom ridende ned mot dem og kjempet med dem. Så sier Sigvat skald: Tjuvers skrekk! Din femte strid var hard mot hjelmer: Det ble storm over stavnen ved Kinnlimas høye strender. Dengang en hær fra landet rei mot høvdingens skeider, og alle kongens karer gikk til kamp imot dem. 12. Nå seilte kong Olav vest til England. På den tida var danekongen Svein Tjugeskjegg i England med danehæren. Han hadde vært der en stund og hadde tatt landet fra kong Adalråd. Daner hadde spredt seg over hele England, og det var gått så vidt at kong Adalråd hadde rømt fra landet og dratt sør til Valland. Samme høsten som kong Olav kom til England, hendte det at kong Svein Haraldsson døde brådød i senga ei natt, og engelskmennene sier at Edmund den hellige drepte ham på samme måte som den hellige Mercurius drepte Julianus den frafalne. Da kong Adalråd hørte dette, vendte han tilbake til England. Og da han kom tilbake til landet, sendte han bud til alle menn som ville ta lønn av ham og hjelpe ham og vinne landet. Da gikk en mengde folk over til ham. Kong Olav kom også og hjalp ham med et stort følge av nordmenn. De styrte først opp gjennom Themsen mot London, men danene hadde borgen. På den andre sida av elva er det en stor handelsplass som heter Sudervirke. Der hadde danene gjort svære arbeider, de hadde gravd et stort dike og satt opp en mur innenfor av tømmer og stein og torv, og der inne hadde de en mengde folk. Kong Adalråd prøvde å storme brua, men danene verget seg, og kong Adalråd kom ingen veg. Det gikk bru over elva mellom borgen og Sudervirke, den var så brei at 2 vogner kunne møte hverandre på den. På brua var det bygd forsvarsverker, både kasteller og et brystvern av planker på den sida som vendte nedover med strømmen, det var så høyt at det nådde en mann til ovenfor livet. Under brua var det påler, og de stod ned i elvegrunnen. Og når noen gikk til angrep, stod hæren ute langs hele brua og verget den. Kong Adalråd var rent ute av seg for hvordan han skulle få vunnet brua. Han kalte alle høvdingene i hæren sammen til en samtale, og spurte dem om de visste noen råd med hvordan de skulle få ned brua. Da sa kong Olav at han ville friste å hjelpe til med sin hær, om de andre høvdingene ville gå på de også. Det ble avtalt på dette møtet at de skulle legge hæren sin oppunder brua, og nå gjorde hver mann folk og skip ferdige. 13. Kong Olav lot gjøre store flak av trerøtter og myke greiner, han tok i sønder hus som var flettet av kvister og lot dem bære ut på skipene slik at de dekket over helt til utenfor skipsbordene, under der lot han sette stokker som var høye nok til at det var greit å slåss under dem, og som stod så tett at det ble sterkt nok mot stein som ble kastet ned ovenfra. Da hæren var ferdig, rodde de oppover elva, og da de kom i nærheten av brua, ble det kastet ned på dem både våpen og stein så store at ikke noe stod seg mot dem, verken hjelm eller skjold, og sjølve skipene tok stor skade. Mange rodde bort igjen, men kong Olav og nordmannshæren rodde helt oppunder brua og slo tau om pålene som holdt brua oppe, og så tok de og rodde alle skipene nedover med strømmen så hardt de bare kunne. Pålene ble dradd bortover bunnen til de kom helt løs av brua. Og ettersom det stod tjukt av væpnet hærfolk over hele brua, og de hadde både mye stein og mange våpen, så røk brua ned under dem nå da pålene var brutt unna, og en mengde menn av hæren falt ned i elva, resten rømte fra brua, noen til borgen og noen til Sudervirke. Etterpå gikk de mot Sudervirke og vant det. Og da folk i borgen så at Themsen var vunnet, og at de ikke kunne stenge skip fra å gå inn i landet, ble de redde for skip og gav opp borgen og tok Adalråd til konge. Så sier Ottar Svarte: tridsdjerv brøt du Londons bru i Odins uvær; gullet, drakelandet, vant du dengang, fyrste. Skjold som hardt ble båret, hadde framgang. Kampen vokste ved det. Gamle våpen sprakk i striden. Mektige landverge! Du gikk i land og landet Adalråd; den stridsmenns venn i slikt du støttet. Hardt kampmøte ble det, du kom til Edmunds ætlings fredland. Ættas støtte før hadde rådd for landet. Sigvat sier om det sjette slaget: Sant er at sjette striden bød den snare konge angler; han Odin egget. Olav brøt Londonbrua. Velske sverd fikk bite, vikinger verget diket. Somme hadde buer på flate Sudervirke. 14. Kong Olav ble vinteren over hos kong Adalråd. Da hadde de et stort slag på Ringmareheia i Ulvkjellsland; det var Ulvkjell Snilling som hadde riket dengang. Kongene fikk seier der. Så sier Sigvat skald: For sjuende gang lot Olav stevne til ting med sverdet, det var i Ulvkjellslandet, ennå jeg taler om det. Hele Ringmareheia stod full av Ellas ættmenn; hærfall ble det, Haralds arving hadde skylden. Ottar nevner også slaget: Herre, på valen hæren kastet lik i hauger, rødfarget langt fra skipet Ringmareheia i blodet. Før sverdgnyet stanset segnet for deg til jorda landsfolket, anglerhæren. Og enda rømte mange. Nå ble store deler av landet lagt under kong Adalråd, men tingmennene og danene hadde ennå mange borger, og mange steder hadde de landet også. 15. Kong Olav var høvding for hæren den gang de drog til Kantaraborg og kjempet der helt til de vant byen. Der drepte de en mengde folk og brente borgen. Så sier Ottar Svarte: Yngve, du vant den store strid mot kongers ættmenn. Gode konge, en morgen tok du Kantaraborgen. Ild og røyk seg leikte i mektig leik rundt byen; kongssønn! Du vant seier, kortet livet for mange. Sigvat regner dette for det åttende slag: Jeg vet at hærkongen, venders skrekk, fikk kjempe for åttende gang; hirdens herre gikk sterk mot virket. Portgrevene fikk ikke nektet Olav byen Kantaraborg. De stolte bymenn fikk mange sorger. Kong Olav hadde landvernet i England, og seilte langs landet med mange hærskip, han la inn i Nyjamoda, der lå det folk av Tingmannalid i forvegen, og det ble strid. Kong Olav vant seier. Så sier Sigvat skald: Ung fikk kongen farget anglers skaller røde, på blanke sverd kom blodet brunt i Nyjamoda. Nå har jeg talt opp kongens kamper, de ni, østfra. Dansk hær falt der småspyd dreiv som mest mot Olav. Kong Olav drog omkring i landet og tok skatter av folk, ellers herjet han. Så sier Ottar: Menn av engelske ætter maktet ikke motstand mot deg, store høvding du skånte ingen for skatter. Gull gav folk ei sjelden til den gode konge, stundom dreiv til stranda store tingflokker, vet jeg. Kong Olav ble der 3 år i trekk. 16. Om våren det tredje året døde kong Adalråd, og så fikk sønnene hans, Edmund og Edvard, kongedømmet. Da drog kong Olav sørover havet, og så kjempet han i Ringsfjord og vant kastellet på Holar (les: Bretagne), der satt det vikinger. Han brøt ned kastellet. Så sier Sigvat skald: Tallet på skjold-uvær ble fulle ti i den fagre Ringsfjord. Hæren styrte dit som høvdingen ville. Det høye bol på Hole brøt han. Vikinger eide det før. Slik en skyting ønsket de aldri siden. 17. Kong Olav seilte med hæren vestover til Gislepoller (les: Castropol?), og der kjempet han med noen vikinger utenfor Vilhjalmsby. Der fikk kong Olav seier. Så sier Sigvat: Olav stred der konger falt, den ellevte striden i Grislepoller. Fra tinget gikk du, sverdsvinger. Ved Vilhjalms, den tro jarlens, by vet jeg du kjempet en kamp, som snart var avgjort og, kort sagt, smadret hjelmer. Dernest kjempet han vest i Fetlafjord (les: Betanzos ved Coruna?): Tolvte gang han farget ulvens tenner røde i Fetlafjord, glupsk på ære. Han nektet folk å leve. Derfra drog kong Olav sørover helt til Seljupoller (les: Guardia ved elven Minho?), og der hadde han en strid. Der vant han en borg som heter Gunnvaldsborg, den var stor og gammel, og han tok til fange jarlen som rådde for borgen der, han het Geirfinn. Så hadde kong Olav en samtale med mennene i borgen, og satte 12.000 gullskillinger i løsepenger på borgen og jarlen. Og de pengene han krevde, ble også betalt til ham fra borgen. Så sier Sigvat: Trettende kamp kjempet trønders djerve herre sør i Seljupoller, sår fikk de som flyktet. Like opp til den gamle Gunnvaldsborg en morgen gikk kongen og fanget jarlen som het Geirfinn. 18. Etter dette seilte kong Olav flåten vest til Karlså og herjet, der fikk han strid. Mens kong Olav lå i Karlså og ventet på bør og tenkte å seile ut til Norvasund og derfra videre til Jorsalaheim, så drømte han en merkelig drøm. Det kom en mann til ham, en slik som en legger merke til, kraftig, men skremmelig også; mannen talte til ham og bad ham gi opp det han hadde fore, å dra videre ut i landene. Dra tilbake til odelen din, for du skal bli konge over Norge til evige tider. Denne drømmen la han ut slik at han skulle bli konge over landet, og hans ætt etter ham i lange tider. 19. Etter dette synet vendte han tilbake og la til i Peitaland og herjet der og brente den byen som heter Varrande (les: Guerande). Dette taler Ottar om: Ung fikk du lagt Peita øde, kampglade konge! Brokete skjold du brukte i Tuskaland, stridsherre! Videre sier Sigvat dette: Mørekongen gjorde malmspyd røde om munnen, gikk sørfra opp i Leira, gamle spyd måtte briste. I Peitalands bygder brente han for folket Varrande, så het byen, langt borte fra havet. 20. Kong Olav hadde vært på hærferd vest i Valland 2 somrer og 1 vinter. Da hadde det gått 13 år siden kong Olav Tryggvason falt. Dengang var det 2 jarler i Valland, Vilhjalm og Robert, far deres var Rikard Rudajarl, de rådde over Normandi. Søster deres var dronning Emma, som hadde vært gift med kong Adalråd av England, og deres sønner var Edmund og Edvard den gode, Edvig og Edgeir. Rikard Rudajarl var sønn av Rikard, sønn til Vilhjalm Langspyd, han var sønn til Gange-Rolv jarl som vant Normandi, og han var sønn av Ragnvald den mektige, Mørejarlen, som før skrevet. Fra Gange-Rolv Rudajarlenes ætt kommet, og de regnet seg som skyldfolk til Norges høvdinger lenge etterpå og tenkte på dem som frender i lange tider,de var alltid beste venner med nordmennene; alle nordmenn som ville, kunne få fredland der hos dem. Om høsten kom kong Olav til Normandi og ble der i Signa om vinteren og hadde fredland der.	Haraldsen av Norge, Olav "Olav 2" (I3394)
12823	Olava ble hjemmedøpt i Nybyen, hvor foreldrene hadde bopæl, 13.februar 1881 av sognepresten i nærvær av barnets foreldre og konen Karen Normansen.	Bjurvald, Olava "Johansen" (I121)
12824	Olava døde som barnløs enke.	Olsdatter Broch, Olava Dorothea "Krogh" (I7095)
12825	Old Bethel Cemetery.	Linge, Leo F. (I5379)
12826	Oldemor Klara Lorentzen skriver lørdag 14.desember 1935 til sin datter Ruth i Chicago. Det har vært en bursdagsfeiring: ..Petra var i byen og de var Claus gebursdag 3 aar og Ingeleiv var der, og vi var buden af Petra paa Chokolade, og vi havde de hyggeligt...	Haugnæss, Klaus Helge (I610)
12827	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I735)
12828	Oldfrue er en tidligere betegnelse for eldre kvinne som hadde overoppsynet med tjenestepikene i en større husholdning (jfr. husøkonom). Fra Hvem er hvem 1973: Elsa Endresen, oldfrue, Oslo, f.29.juni 1901 på Moss, dtr. av direktør, visekonsul Edward Henrik Gerner (1873-1922) og Gina Brinchmann (1875-1965). Gift 1934 forretningsmann, norsk konsul i Glasgow, Thoralf Endresen (6.august 1874-18.juli 1935), sønn av telegraf best., redaktør av Aalesunds Blad Edward E. (1834-1920) og Henninge Width (1848-1939). Middelsk. 1917, ett år i England, ett år i Frankrike. Oldfrue hos H. K. H. Kronprins Olav, Skaugum 1951-1954. Form. i Oslo Lotteforening 1946-1950, form. Norges Lotteforb. 1953-1959. Stb. Kings med. f. c.	Gerner, Elsa "Endresen" / "Egeland" (I7336)
12829	Oldrich (Latin: Odalricus, Udalrichus, German: Odalric, Udalrich; c.?975 – 9 November 1034), a member of the Premyslid dynasty, was Duke of Bohemia from 1012 to 1033 and briefly again in 1034. His accession to the Bohemian throne marked the start of a phase of stability during internal dynastic struggles. Under his rule, the Moravian lands were reconquered from Polish occupation. Oldrich was the third son of Duke Boleslaus 2 of Bohemia (d. 999) and his consort Emma of Melník. Upon the death of his father, his eldest brother Boleslaus 3 succeeded him as duke, however, he soon entered into a fierce conflict with his younger brothers Oldrich and Jaromír. In 1001 both had to flee to the Bavarian court at Regensburg. When Boleslaus 3 was deposed by the rivaling Vršovci dynasty the next year and the Polish ruler Boles?aw 1 the Brave invaded Bohemia, King Henry 2 of Germany intervened. Upon his expedition to Prague, Boleslaus' brothers were able to return and Jaromír was installed as Bohemian duke in 1004. In the German–Polish War, Duke Jaromír remained a loyal supporter of the German king. Nevertheless, Henry did not take action when he was deposed and blinded by his brother Oldrich on 12 April 1012. While Jaromír fled to Poland, Oldrich too recognised the suzerainty of the King of the Romans. He secured his rule by suppressing the Vršovci insurgents. Oldrich and his son Bretislaus sought to win back Moravia, once conquered by Oldrich's grandfather Duke Boleslaus 1, from the Poles. Bretislaus and his wife Judith of Schweinfurt took their residence in Olomouc. In 1029 the Bohemian forces, backed by Emperor Conrad 2, finally drove the Poles out of the eastern lands. However, Bretislaus' efforts to occupy adjacent territories in what is today Slovakia by marching against the Kingdom of Hungary failed in 1030 due to the jealousy of the emepror, who reached an agreement with King Stephen 1. In the following year, Bohemian forces refused to take the field for the emperor. In 1032, Duke Oldrich was invited to the Hoftag diet at Merseburg, but did not appear. His absence raised the ire of the emperor and Conrad, busy with events in Burgundy, charged his son Henry 3 with punishing the recalcitrant Bohemian. Oldrich was arrested, deposed and sent to Bavaria. He was again replaced by his brother Jaromír. However, when Oldrich was pardoned the next year, he returned to Bohemia and had Jaromír captured, blinded, and deposed. He seized power again and drove out Jaromír's son from Moravia. Oldrich died abruptly on 9 November 1034 and later examination of his skeleton reveal his skull to have suffered a fatal blow. Jaromír then renounced the throne in favour of his nephew Bretislaus.	av Böhmen, Udalrik (Oldrich) "Udalrik 1" (I4551)
12830	Ole Andersen og Karen Sørensdatter blir husmannsfolk her fra kring 1812, i plassen Lauvbusveet, omlag der hvor gården Vestheim ligger i dag. Ole og Karen hadde disse barna: 1. Ane, f.1810. Gift med husmann Ole Kristensen Geilvoldplass. 2. Jens Nicolai, f.1813. Ble husmann i en Vibeplass. 3. Kristian, f.1819. Etter noen år i Trondheim kom han tilbake og ble husmann i plassen Myra under Asp i Egge. Gift med Elen Margrete Mortensdtr. Sneve, f.1815. Kristian hadde i mange år arbeid ved brenneriet på By. 4. Karen Marie, f.1823. Gift med neste husmann på plassen. 5. Kornelius, f.1826. Ble husmann på plassen Skogen under Trana. Ole Andersen døde i 1846. Karen drev plassen som enke noen år, men greide seg stort sett selv til i 1858. Da måtte hun ha litt fattigunderstøttelse nå og da, til hun døde i 1867.	Andersen Leiren, Ole "Holtan" / "Bruem" (I6133)
12831	Ole Anskar Sæthre og Kristian Lorentzen fikk etter krigen den høyeste utmerkelsen for å ha deltatt i konvoytjenesten, fra krigen startet til den sluttet. Ole fikk utmerkelsen i slutten av oktober 1949.	Sæthre, Ole Anskar (I3836)
12832	Ole Anskar Sæthre og Kristian Lorentzen fikk etter krigen den høyeste utmerkelsen for å ha deltatt i konvoytjenesten, fra krigen startet til den sluttet.	Lorentzen, Fredrik Kristian (I1277)
12833	Ole Arent og Gina overtok gården etter foreldrene hennes i 1903. Under folketellingen i 1910 er følgende registrert på gården: Gaardbruger og Selveier Ole Jørgensen med sin hustru Gaardmandskone Gina Jørgensen. Sammen med dem er barna Jens, Arne, Olaf, Margit, Nils, Anna og Ragna registrert. Dessuten er ugift tjenestejente Husgjerning Hanna Jørgensen registrert på gården.	Jørgensen Klokkerød, Ole Arent "Harbo" (I2604)
12834	Ole Arnsen Hukdal og Maritte Nielsdatter Sochnæs sine barn: Ingeborg, f.november.1732 d.etter 1772. Døpt Ole Lilhugdal's datter Ingebor i Støren kirke 16.november 1732. Niels, f.1734/1735 d.før 1772. Døpt Ole Lilhugdal's sønn Niels i Støren kirke 13.januar 1735. Gjertru, f.november.1737. Døpt 1.desember 1737 (Far Ole Lilhugdal). Gift med Bård Krogstad. Flyttet fra grenda. Even/Arn f.mars.1741 d.mai.1741 Døpt Even 26.mars 1741 i Støren kirke. Begravet Arn 28.mai samme år fra Støren kirke. Arne, f.juni.1742 d.1808 Døpt i Støren kirke 2.juli 1742. Overtok Sør-i-Nordstu. Gift med Kari Jensdatter Folstad (1736-1807). 5 barn. Ingeborg, f.mai.1746. d?pt i St?ren kirke 29.mai 1746. Ingeborg f.12.1748 Døpt i Støren kirke 29.desember 1748. Gift med Lars Andersen Lillebjørgen. De ble husmannsfolk under Lillebjørgen. Kirstie, f.1753 d.juni.1756 Døpt 18.mars 1753 i Støren kirke. Begravet 24.juni 1756 fra Støren kirke. Joen, f.mai.1757 d.etter 1772. Døpt i Støren kirke 24.juni 1757.	Family: Ole Arntsen Lillehugdal / Marit Nilsdatter Soknes, "Lillehugdal" (F945)
12835	Ole Arntsen fra Balsnes og Ellen Ellingsdatter fra Fillan bosatte seg i Langfjæra like etter 1800. Før det hadde Ole også bodd på Uttian. Det viser Sjølegden fra 1804. Han var opprinnelige fra gården Sørsætra under Balsnes. Hans eldre bror Nils tok over heimgården, og Ole slo seg til slut ned i Langfjæra på Ansnes. Sannsynligvis fant Ole seg plass i nærheten av stedet hvor Mikal Enoksen Ansnes senere hadde hus. Det som i alle fall er sikkert er at sønnesønnen til Ole, Kristian, bodde i dette huset og at hans sønn August senere solgte det til Mikal. Ellen døde kort tid etter at paret kom til Ansnes. Ole giftet seg på nytt med Anna fra Melkvika. Det var skifte etter Ole Arntsen 25.august 1856. Han skyldte noe penger til Even Haftorsen Ansnes, Jonas Nilsen Gjevik og sønnen Arnt, og det var 25 spesidaler igjen til enka Anne Bårdsdatter og de fire barna som var igjen. Datteren Hanna nevnes ikke i skiftet og var antakelig død. Trolig hadde hun heller ingen etterkommere, ettersom det ikke er nevnt noen blant arvingene. Oles sønn Arnt bosatte seg i Gjevikbakken. Det skulle bli Arnts sønn Kristian som tok over gården i Langfjæra, men han kom først hit i 1905. Da ble også Langfjæra utskilt og fikk eget bruksnummer. Før 1905 bodde Kristian og Maren Anna på Langfjærneset og Gåsvollan. Huset Kristian satte opp i Langfjæra, var tidligere en halvdel av Gåsvollgården som han eide sammen med Anton Jakobsen.	Arntsen, Ole "Langfjæra" (I16062)
12836	Ole Arntsen Hugdal og Marit Nilsdatter Soknes (1706 - etter 1769) overtok Sør-i-Nordstu i Haukdalen etter hans foreldre Arnt og Ingeborg.	Arntsen Lillehugdal, Ole (I1635)
12837	Ole Bruebakken og Marit Hoxeggen??	Joensdatter Hestflotten, Marit "Brubakken" (I6493)
12838	Ole Colbiørnsen fød 1685 den 19 Juni om Morgenen Kl. 7. døbt den 24. Død 10 Uger gammel.	Colbjørnsen, Ole (I7368)
12839	Ole Colbiørnsen fød den 7 Janu. 1679 om Afttenen Kl. 10 Døbt den 10 do. Død den 16 aprill om Morgenen Kl. 4 samme Aar begraven den 23 dito.	Colbjørnsen, Ole (I7366)
12840	Ole d.e. ble gift med Johanna Rasmusdatter Rise fra Røros (ministerialprot. for Strinda prestegjeld, Lade sokn 1823-40). Hennes far var gruvearbeider. Uvisst om de fikk barn som vokste opp, men Johanna og Ole fikk et dødfødt barn i 1833, da Johanna var 43 år gammel.	Family: Ole Estensen Solberg / Johanna Rasmusdatter Rise (F8845)
12841	Ole d.e. flyttet fra Soknedal til Trondheim, som nr.3 i ministerialprotokollen for Soknedal, under utflyttede i 1825. Han arbeidet som skredder.	Estensen Solberg, Ole (I13844)
12842	Ole Duåsen - som selv skrive kan - satte opp skiftebrevet etter svigerfaren 31.mars 1701.	Persen Sand, Ole "Duås" (I19046)
12843	Ole Ellingsen Rogstad og Maritte Hendrichsdatter Tilset.	Family: Ole (Oluf) Ellingsen Berg, "Rogstad" / Marit Henriksdatter Tilset, "Rogstad" (F1450)
12844	Ole Endresen og Siri Arnesdatter Aune overtok etterhvert bygselen på Nedgården på Fossum. Senhøstes 1718 kom Armfeldtsoldatene til Nedgården. De tok for seg og tapslisten som Ole Endresen la fram på tinget i mars 1719 var på følgende: 7 tønner bygg, 1/2 tønne malt, 20 lass høy, 4 våg kjøtt, 1 kløvsal og matvarer for 5 riksdaler. Taksten ble satt til 36 riksdaler 2 ort. Nedgården var også postbondegård, med de rettigheter og plikter det førte med seg. Bl.a. var det 2 riksdaler i fradrag i skatten for å føre posten. Det var kvernhus i Igla, og brukeren fikk skatte for det. I matriklene i 1723 står det: 348 Fossum. Dragongaard. Skoug til gjerdefang og brændefang. Sætter 1 Miil fra nogenledes god boemarch. Flomqvern 6 skill. Er tvungvunden, er udj Sollje, korn viss som andre i bøygdelauget. Skarp til Engs. Engeskatt 8 skill. De hadde 3 hester, 9 kyr, 6 kalver og 7 sauer på Nedgården. Avlingen var på 5 tønner bygg, 2 tønner havre og 45 lass høy. Tiende var dette året (matrikkelframlegget 1723) på: 2 tønner bygg, 1/2 tønne havre og 38 skålpund ost. I penger 4 riksdaler 1 ort 12 skilling. I 1741 var tiende på 8 skilling. Landskatt takst etter forordning etter 1/10. Ole Endresen døde 58 år gammel i 1742, mens Siri Arnesdatter døde 74 år gammel i 1764.	Endresen Fossum, Ole (I1659)
12845	Ole er nevnt som - Vognmand - og Karen som hans kone.	Amundsen Bjørketeigen, Ole (I11300)
12846	Ole Erichsen Moen 87 aar.	Erichsen Krigsvold, Ole "Moen" (I1471)
12847	Ole Evensen bygslet 18 marklag i gådsparten Bjørset sammen med husmannsplassen Saugen under Bjørset av fra Etatsraadinde Hornemann. Datert 26.januar 1782. Disse partene lå senere under Nedgården på Fossum. Folketallet på gården i 1801 er 6 husfolk, 2 tjenestefolk og 2 inderster. Husdyrholdet i 1802 er 1 hest, 10 kyr og ungdyr og 12 sauer. Utsæd i alt 6 tønner korn.	Evensen Nyhus, Ole "Fossum" (I13103)
12848	Ole Folqvartsen, 64 år.	Folqvartsen Farberget, Ole (I15484)
12849	Ole giftet seg til Kongsgården da han giftet seg med enken Torgunn Gundersdatter.	Håvardsen Kirchemoe, Ole (I6914)
12850	Ole Godøyen og Giertrud Bonæs.	Olsen Bonæs, Ole (I6465)