Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 13,201 to 13,250 of 16,171
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 13201 | Opplyst å være 72 år gammel ved sin død. | Jonstrup, Jochum Fredrik (I2084)
|
| 13202 | Opprettet 3 legater i sitt testamente: Kr.25.000,- som skulle bestyres av Kristiansunds magistrat og formannskap, og årlige renter disponeres av byselskapet. Kr.60.000,- som apoteker Per Leth Øwres legat (dvs i hennes brors navn) til - ubemidlede studerende fra Aalesund eller Borgund kirkesogn, der har frekventeret Aalesunds skole. Kr.60.000,- som Marie Kristine Møllers legat til - trængende, værdige ugifte damer af borger eller embedsklassen, som er bosat i Aalesund. | Øwre, Laura Susanne "Brinchmann" (I494)
|
| 13203 | Opprinnelse fra Bjurvall, Torup Halland? Wall? | Bjurvall, Johannes (I16126)
|
| 13204 | Oppsidder på Mosserød under Manntallet 1701 var 35 år gamle Christen Sigfrissen. Gården er nevnt som øede Gaarder under Laurvigen amt i Sandeherit tinglag og sogn. | Sigrfredsen Mosserød, Christen (I6844)
|
| 13205 | Oppsitteren Hans Torstenssøn på Vestre Grefsen kjøpte ved skjøte 17.juni 1682 gården Østre Grefsen. Etter hans død i 1683, solgte enken Anna Haagensdatter gården ved skjøte 29.mai 1684 til svigersønnen Anders Torstenssøn. Etter hans død ble gården ved skiftet 15.oktober 1731 delt mellom barna, hvorved sønnene Torsten, Hans, Halvor og Lars Anderssønner hver fikk 4 lispund, og døtrene Ingeborg Andersdatter (gift 1.gang med Jacob Olssøn Smestad og 2.gang med Ole Madssøn Smestad) og Anna Andersdatter (gift med Lars Jacobssøn Oxhoved) hver fikk 2 lispund. Den eldste sønnen Torsten Anderssøn Grefsen samlet etterhånden det meste av gården på sin hånd. - Litt om gården Østre Grefsen (tatt fra en historisk særoppgave skrevet av Ingerid Andersson, elev ved Grefsen høyere skole): Dersom noen i dag kommer og spør hvor Østre Grefsen gård er, vil de neppe få noe positivt svar. Selve gården eksisterer nemlig ikke lenger. Men hvis de spør etter Kjelsåsveien 43 eller Kastanjebakken, vil de finne en del av det som engang var Østre Grefsen gård. Kastanjebakken er en eiendom som ligger nedenfor Grefsen Sanatorium, en 2-3 minutters vei fra Kjelsåsbanens holdeplass, Sanatoriet. Eiendommen er noe større enn de en ellers kan finne på Grefsen, nemlig på 9 mål. Hvis en tar seg en runde rundt på eiendommen, vil en finne flere ting som tyder på at det har vært en gård her. Her er et stabbur og en bygning som sannsynligvis har vært vognskjul. Det blir nå benyttet som vedskjul. Både stabburet og det forhenværende vognskjulet er glisne og sprukne i treet, et tegn på at bygningene er svært gamle. Dessuten er det også noen gamle steinruiner, restene etter et gammelt fjøs. Her er 2 beboelseshus, et stort, som er den forhenværende hovedbygningen, og et mindre som før har vært drengestue. Først fra midten av det 17.århundret kan en sammenhengende få en noenlunde grei oversikt over de forskjellige eiere gården får etter hvert. Ved manntallet i 1665 oppføres Østre Grefsen, som fra gammelt av besto av det senere Mellom-Grefsen og den største delen av Grefsenåsen. På gården bodde den gangen en mann ved navn Amund Bruger, som hadde en 12-år gammel sønn. Ellers nevnes 4 andre menn, en tjenestedreng og en husmann med 2 sønner, som også bodde her. I folketellingen ble bare mennene nevnt, hvor mange kvinner gården hadde, står det ikke noe om. Om Bruger vet en bare at hans kone Marte døde i 1666, og at han og sønnen snart etter må ha kommet bort fra gården. En vet ikke hvorvidt han var selveier eller leilending. Hvem som overtok gården etter Bruger, er usikkert, men den ble i hvert fall solgt til oppsitteren på Vestre Grefsen, Hans Torstensen ved skjøte av 17.juni 1682. Hans Torstensens slekt eide gården gjennom 4 generasjoner i omkring 100 år. Denne slekten var til midt i det neste århundret selveiere. Hans Torstensen som døde i 1684, hadde vært gift med Anne Haagensdatter og hadde med henne 2 sønner og 3 døtre. Etter sin manns død solgte hun gården til den eldste sønnen (skal være svigersønn), Anders Torstensen. Han og hans hustru Johanne Halvorsdatter fra Vestre Grefsen, hadde 4 sønner og 2 døtre. Etter Anders' død ble gården, på skifte den 15.oktober 1731, delt mellom barna. Hver av sønnene fikk 4 løpepund og døtrene fikk 2 løpepund hver. Den eldste sønnen, Torsten Andersen, samlet etter hvert det meste av gården. Første halvdelen av Østre Grefsen på sin hånd, den andre halvdelen Mellom-Grefsen ble benefisert Kristianias sogneprest. Fra nå av ble denne siste delen kalt Præste-Grefsen. Torsten Andersen levde midlertid ikke lenge etter at han hadde samlet Østre Grefsen. Ved skiftebrev av 30.oktober 1754 ble gården overlatt til hans sønn Anders Torstensen d.y. som fikk sin mors, sine brødres og sin søsters skjøte, slik at han også eide hele Østre Grefsen. I den tiden Anders Torstensen bodde på gården, ble skogen som hørte til den delt mellom den selveiende og den benefisertedelen. I 1776 utstedte han en kjøpekontrakt til assessor Peter Vogt Krefting, som overtok gården i 1778. Fra nå av forsvinner familien Torstensen helt fra Grefsen. Navnet Kastanjebakken var det Ingerid Anderssons farfar som ga gården. Det var fra før av en del kastanjetrær på eiendommen, og det ble senere plantet fler langs gjerdet. Disse er imidlertid blitt fjernet siden, da de skygget for alle frukttrærne og bærbuskene i hagen. Som mange andre på Grefsen, har de på Kastanjebakken en flott utsikt over byen og fjorden. I klarvær har de utsyn fra Ekerbergåsen i øst over byen og fjorden til Tryvann og Holmenkollen i vest. | Torstensen Grefsen, Anders (I11582)
|
| 13206 | Oppsitteren på Nordgården på Solem i Støren omkring 1630 var Erik Solem. Han svarte med kvegskatt i 1629 for 6 kuer og 4 ungnaut. Det var sønnen hans, Anders Eriksen, som overtok som bygsler her før 1657. Solemsgrenda lå under kongen til storgodseieren Casper Christophersen Schøller fikk tak i gårdene på midten av 1600-tallet. Etter hans død ble - Soliom - gitt til den milde stiftelse St.Jørgens Hus i 1663, og brukerne på Solemsgårdene satt som leilendinger til langt inn på 1800-tallet. Folket på Solem drev også med kjøring av trekull og ferdelass etter at kopperverkene på Kvikne og Røros kom igang i første halvdel av 1600-tallet. Øst for Solem, dypt nede i dalen, danner fjellelven Bua en naturlig grense mot Singsåsbygda. I sør går grensen mot Storrøs-grenda. I sørvest tøyer Solemsmarken seg helt innover til Økdal, og i vest til Høgsteggen i Soknedal. I nord går grensen mot Haugen helt ned til Bua. Solem-navnet kan skrive seg fra begynnelsen av vikingetiden. Slagg etter jernutvinning vitner om virksomhet og arbeidsliv, og mileplasser i skogsmarken vitner om kull- og tjærebrenning. På vei til Gauldalsbygdene eller byen hvilte østerdølene når de nådde Solems-grenda, i den tiden de dro over fjellet og kom ned gjennom Budalen. På Nordgården, såvel som på Sørgården, har det fra gammelt av vært tradisjon at husene ble bygget i firkant omkring gårdstunet for å verne mot vær og vind. Striest var stormen når den satte inn fra øst, der Høykittilen i Singsås reiser seg på den andre siden av elvedalen 848 meter i været, eller når sønnavinden satte inn for alvor. Etter skikk og sedvane ble folkene på - Solømsgar'a - bedt til gravøl på like fot med slektningene til den avdøde, et gjestebud som varte i 3 dager. Resten ble bare bedt til følge, og det varte bare i 2 dager. | Solem, Erik (I2341)
|
| 13207 | Oppsitteren på Vestre Grefsen kjøpte ved skjøte 17.juni 1682 gården Østre Grefsen. Etter Hans Torstenssøns død i 1683, solgte enken Anna Haagensdatter gården ved skjøte 29.mai 1684 til svigersønnen Anders Torstenssøn. Etter hans død ble gården ved skiftet 15.oktober 1731 delt mellom barna, hvorved sønnene Torsten, Hans, Halvor og Lars Anderssønner hver fikk 4 lispund, og døtrene Ingeborg Andersdatter (gift 1.gang med Jacob Olssøn Smestad og 2.gang med Ole Madssøn Smestad) og Anna Andersdatter (gift med Lars Jacobssøn Oxhoved) hver fikk 2 lispund. Den eldste sønnen Torsten Anderssøn Grefsen samlet etterhånden det meste av gården på sin hånd. - Ved skjøte 20.februar 1684 solgte Anders Simonssøn sin part i Vestre Grefsen til enken etter oppsitteren Hans Torstenssøn Grefsen, Anna Haagensdatter. Hun skjøtet 8.august 1687 parten til sin svigersønn Arne Hanssøn Grefsen, som ved skjøte videresolgte denne ved skjøte 23.oktober 1690 til Kirsten Tonsberg, som ved det fikk hele gården på sin hånd. | Torstensen Grefsen, Hans (I15880)
|
| 13208 | Opptegnelser fra Peder i Hedmark historielags tidsskrift 1939-1977 bind 3 s.9-12. | Jensen Rotrud, Peder "Hoff" (I4001)
|
| 13209 | Oppvokst på Snekkestad. | Jørgensen, Peder "Helgeland" (I17983)
|
| 13210 | Opsidder og Lægsbonde Friderick Siffressen på 1/4 Orerød er nevnt i Søndre Jarlsbergske kompani 1726 Lægs No.87. | Sigfredsen Mosserød, Frederich (I6849)
|
| 13211 | Ordinert 10.oktober (november) av biskop Nannestad i Trondheim, og var i samme egenskap en kort tid hos dennes ettermann i kallet, Jørgen Darre, inntil 1758, da utnevnt til residerende kapellani samme kall. Den 26.februar 1762 ble han kalt til Orkdal. | Reinholtsen Schive, Jens (I1595)
|
| 13212 | Ordinert 31.mai 1695 av biskop Krog. | Michelsen Schjelderup, Anders (I16544)
|
| 13213 | Ordinert i Trondheim 28.desember 1715. Christopher Bernhoft kaller sin formann i kallet, hr. Bendix Absalonsen Friis, sin - Svoger og Velgjører - likesom han gir en sønn navnet Bendix Friis. | Andersen Bernhoft, Christopher (I1697)
|
| 13214 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I5630)
|
| 13215 | Ordulf ble begravet i St.Michaelis-kirken i Lüneburg. | av Sachsen, Ordulv (Otta/Orthilius) "Billung" / "av Braunschweig" (I3515)
|
| 13216 | Ordulf hadde i november 1042 giftet seg med Ulvhild (på tysk kjent som Wulfhild), datter av Olav den hellige og halvsøster av den da regjerende kong Magnus den gode av Norge (1035-1047) og Danmark (1042-1047). Dette ekteskapet styrket alliansen med skandinavene. | Family: Ordulv (Otta/Orthilius) av Sachsen, "Billung" / "av Braunschweig" / Ulvhild (Wulfhild) Olavsdatter (F1975)
|
| 13217 | Oregon eller Missoula, Montana | Vorass, William (I14146)
|
| 13218 | Ormerud ble solgt, og Gunder kjøpte Lillebystuen av sin svoger og forlover Gunder Gløgaard som da eide Thyslevseter. Lillebystuen var en plass på Thyslevseter. Kilde: http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Ormerud | Gundersen Mørch, Gunder (I6782)
|
| 13219 | Ormø (også skrevet Orme) nevnes fra 1660-årene og blev også kalt en skogødeplass. Noen av de husmenn som bodde her er oppregnet foran under plassen Tottestad eller Dammen. Ormø lå på det nuværende Nordre Brekke. | Jonsen Fyllpå, Hans "Ormøe" (I6924)
|
| 13220 | Orninggård. | Andersdatter Mowat, Karen (I11470)
|
| 13221 | Orninggård. | Ottesen Orning, Erik "til Vatne" (I11428)
|
| 13222 | Orninggård. | Ottesen Orning, Erik "til Vatne" (I11428)
|
| 13223 | Orninggård. | Børgesdatter Juel, Sissel "til Lungegården" (I14914)
|
| 13224 | Os gravlund. | Harbo, Olaf Georg (I2764)
|
| 13225 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I13258)
|
| 13226 | Oscar var en katt som ble funnet på gata i Oslo, og som Ruth Eva fikk etter hvert. Oscar fikk kreft i pattene og ble avlivet 16.juni 1999. | Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
|
| 13227 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I22289)
|
| 13228 | Oscarsgate 46, 4.etasje, hvor hun betalte kr.625,- i leie. Her er hun registrert sammen med sine døtre Louise Fredrikke og Marie Marthine. | Arveschoug, Anette Martine "Brinchmann" (I495)
|
| 13229 | Oskar ble bisatt tirsdagen den 3.november kl.15.00, en uke etter sin død, fra hjemmet i Hommelvik til krematoriet i Trondheim. Fra Arbeider-Avisa, torsdag 29.oktober 1936: Oskar Lorentzen bisettes fra hjemmet, Fagerli i Hommelvik, til Krematoriet i Trondhjem lørdag 31.ds. kl.3 Fra Arbeider-Avisa, lørdag 31.oktober 1936: Overkonduktør Oskar Lorentzen kremeres tirsdag 3.november kl.2. Ved bisettelsen sangforsamlingen Vår Gud han er så fast en borg, før presten talte. Etter talen ble Så ta da mine hender sunget, før Agathe Becker-Grøndahls Mot kveld avsluttet minnehøytideligheten. Dagsposten, tirsdag 3.november 1936: OVERKONDUKTØR OSKAR LORENTZEN blev ieftermiddag bisatt fra Krematoriet. I sørgeskaren såes mange kolleger og naboer i Hommelvik, hvor avdøde har bodd i en årrekke, samt venner. Minnestunden åpnedes av et mannskor med Vår Gud han er så fast en borg. Sogneprest Rostad som bragte slekten og venneskarens siste takk og farvel, la krans på den blomstersmykkede båre fra hustru, barn og barnebarn med takk for all kjærlighet. Efter talen sang mannskvartetten: Så ta da mine hender. Der blev nedlagt krans fra Trondhjems Konduktørforening og fra pensjonerte konduktører. Til tonene av Mot kveld senkedes båren, mens den store sørgeskare reiste sig som en siste hilsen til avdøde. Dagsposten, torsdag 5.november 1936: For utvist deltagelse ved min manns og vår fars bortgang takkes hjerteligst. Klara Lorentzen. Barna. | Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
|
| 13230 | Oskar ble født i Lillegårdsbakken, hvor foreldrene bodde midlertidig. | Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
|
| 13231 | Oskar Gerhard var pleiesønn av havnearbeider Ole Moe, født i Klæbu 10.september 1830, og hustru Jonette Moe, født i Bratsberg 3.mai 1839. | Lorentzen, Oskar Gerhard (I6167)
|
| 13232 | Oskar gikk av med pensjon i 1920, 55 år gammel. Da kjøpte de villa Bjerklund på Foynland ved Tønsberg, og bodde her sammen med sin datter Ruth. Det var meningen at de 2 gamle skulle nyte sin siste gamle dager her. Selv om Oskar nå var blitt pensjonist, så kjørte han også på jernbanen etter det. Først et år på Dovrebanen inntil åpningen av denne på høsten 1921, så et par år på Sunnan-Grongbanen. Far Oskar jobbet tidvis som konduktør på Oddal-Dombåsbanen - på gruvtogan oppi der - og Ruth var også med dit. En morgen hadde Ruth laget i stand nistematen som faren skulle ha med seg. Hun hadde stekt kjøttkaker og brunet løk. Faren fikk nisten og dro på arbeidet. Da han kom hjem viste det seg at han ikke hadde rørt nisten i det hele tatt - han hadd' itj smakt maten - den var jo full av fluer, sa han til Ruth. Nei, det var nok bare Ruth som hadde stekt løken for mye. Det var mens Ruth var på Oppdal og stelte for faren sin, kom venninnen Gjertrud Hollum på besøk. Gjertrud var circa 17 år den gangen, og det var første gangen hun reiste så langt med toget. Hun trodde at Ruth skulle møte henne på stasjonen, men ingen Ruth var møtt frem. Gjertrud hadde på forhånd fått vite hvor hun skulle gå hen, og at hun skulle følge hovedveien til hun kom frem til en skomakerforretning. Hun gikk og gikk i kullmørkeret. Det var ingen gatelykter, så det var beksvart. Jeg hadd' itj gått han idag, nei, sa Gjertrud. Da hun kom frem hadde Ruth møtt henne og sagt: Kjem du? Ruth pleide også å lage i stand et lokkfat med smørbrød til sin mor og fra, som de hadde stående ved sengen sin om natten. Når de 2 våknet om natten, satt de i sengen og koste seg med det. Det hendte også at mor Klara måtte på sykehuset. Der fikk hun lungebetennelse, så Ruth tok moren med hjem til villa Bjerkelund isteden for å kunne stelle godt med henne der, når sykehuset ikke kunne ta godt nok vare på henne. I denne tiden var både Ruth og foreldrene på en del turer nordover til Trøndelag for å besøke familie og venner der. En gang mens Ruth var overnattingsgjest hos sin søster Kirsten Eide, var det en dag at Kirstens mann Johan Martin kom til Ruth med en flaske brennevin. Han hadde alkoholproblemer, og sa til Ruth at hun måtte gjemme flasken for han, og at hun ikke måtte gi han flasken når han kom hjem igjen, samme hva han sa om det da. Ruth så gjorde. Da Johan Eide kom hjem igjen var han sterkt påvirket av p ha drukket på byen. Han ba Ruth om å gi han flasken hun hadde fått av han, men hun nektet. Dermed ble han sint og vill ta tak i henne. Ruth forsøkte så godt hun kunne å komme seg bort fra han, men han løp etter henne og fikk tak i fletten hennes og slo henne i hodet med spaserstokken sin. Ruth greide å vri seg løs, kom seg ut av huset, hoppet over gjerdet og sprang vekk. En skuespiller som het Holter som hadde sett opptrinnet sa siden at han aldri hadde sett en jentunge som hadde hoppet så høyt før. Ruth var svimmel og medtatt etter slaget i hodet, og helt nummen på ene siden, fortalte hun selv etterpå. Trolig fikk hun hjernerystelse. Hun hadde siden varige fysiske merke etter spaserstokken, som et søkk i kraniet. Datteren Ruth fortalte at de trivdes meget bra på Foynland. Når hun tenkte tilbake på den tiden de hadde der, omtalte hun dette stedet, Villa Bjerklund, som et paradis på jord. Men, lengselen og avstanden tilbake til Trondheim ble etter hvert for stor for familien i Villa Bjerklund. Nevnt som Birkelund i telegram 17.desember 1922. | Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
|
| 13233 | Oskar gikk av med pensjon i 1920, 55 år gammel. Da kjøpte de villa Bjerklund på Foynland ved Tønsberg, og bodde her sammen med sin datter Ruth. Det var meningen at de 2 gamle skulle nyte sin siste gamle dager her. Selv om Oskar nå var blitt pensjonist, så kjørte han også på jernbanen etter det. Først et år på Dovrebanen inntil åpningen av denne på høsten 1921, så et par år på Sunnan-Grongbanen. Far Oskar jobbet tidvis som konduktør på Oddal-Dombåsbanen - på gruvtogan oppi der - og Ruth var også med dit. En morgen hadde Ruth laget i stand nistematen som faren skulle ha med seg. Hun hadde stekt kjøttkaker og brunet løk. Faren fikk nisten og dro på arbeidet. Da han kom hjem viste det seg at han ikke hadde rørt nisten i det hele tatt - han hadd' itj smakt maten - den var jo full av fluer, sa han til Ruth. Nei, det var nok bare Ruth som hadde stekt løken for mye. Det var mens Ruth var på Oppdal og stelte for faren sin, kom venninnen Gjertrud Hollum på besøk. Gjertrud var circa 17 år den gangen, og det var første gangen hun reiste så langt med toget. Hun trodde at Ruth skulle møte henne på stasjonen, men ingen Ruth var møtt frem. Gjertrud hadde på forhånd fått vite hvor hun skulle gå hen, og at hun skulle følge hovedveien til hun kom frem til en skomakerforretning. Hun gikk og gikk i kullmørkeret. Det var ingen gatelykter, så det var beksvart. Jeg hadd' itj gått han idag, nei, sa Gjertrud. Da hun kom frem hadde Ruth møtt henne og sagt: Kjem du? Ruth pleide også å lage i stand et lokkfat med smørbrød til sin mor og fra, som de hadde stående ved sengen sin om natten. Når de 2 våknet om natten, satt de i sengen og koste seg med det. Det hendte også at mor Klara måtte på sykehuset. Der fikk hun lungebetennelse, så Ruth tok moren med hjem til villa Bjerkelund isteden for å kunne stelle godt med henne der, når sykehuset ikke kunne ta godt nok vare på henne. I denne tiden var både Ruth og foreldrene på en del turer nordover til Trøndelag for å besøke familie og venner der. En gang mens Ruth var overnattingsgjest hos sin søster Kirsten Eide, var det en dag at Kirstens mann Johan Martin kom til Ruth med en flaske brennevin. Han hadde alkoholproblemer, og sa til Ruth at hun måtte gjemme flasken for han, og at hun ikke måtte gi han flasken når han kom hjem igjen, samme hva han sa om det da. Ruth så gjorde. Da Johan Eide kom hjem igjen var han sterkt påvirket av p ha drukket på byen. Han ba Ruth om å gi han flasken hun hadde fått av han, men hun nektet. Dermed ble han sint og vill ta tak i henne. Ruth forsøkte så godt hun kunne å komme seg bort fra han, men han løp etter henne og fikk tak i fletten hennes og slo henne i hodet med spaserstokken sin. Ruth greide å vri seg løs, kom seg ut av huset, hoppet over gjerdet og sprang vekk. En skuespiller som het Holter som hadde sett opptrinnet sa siden at han aldri hadde sett en jentunge som hadde hoppet så høyt før. Ruth var svimmel og medtatt etter slaget i hodet, og helt nummen på ene siden, fortalte hun selv etterpå. Trolig fikk hun hjernerystelse. Hun hadde siden varige fysiske merke etter spaserstokken, som et søkk i kraniet. Datteren Ruth fortalte at de trivdes meget bra på Foynland. Når hun tenkte tilbake på den tiden de hadde der, omtalte hun dette stedet, Villa Bjerklund, som et paradis på jord. Men, lengselen og avstanden tilbake til Trondheim ble etter hvert for stor for familien i Villa Bjerklund. Nevnt som Birkelund i telegram 17.desember 1922. | Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
|
| 13234 | Oskar Lorentzen ble forfremmet til overkonduktør i 1898 og flyttet til Bergen distrikt, i forbindelse med arbeidet på Bergensbanen mellom Voss og Bergen. Der var han konduktør på en smalsporet strekning til Os. Turen til Bergen gikk med båt for hele familien. Bergensbanen skulle bli en bredsporet bane. Dermed måtte den smalsporete Vossebanen bygges om slik at man slapp sporbrudd på Voss. Under denne ombyggingen av Vossebanen, var Oskar Lorentzen i flere år i anleggskjøringen og grusingen av der. Dette arbeidet var fullført i 1904. Oskar Lorentzen var den første konduktøren som kjørte på Bergensbanen under den midlertidige drift til Myrdal. Om rekrutteringen til Bergensbanen: Karrierestigen for jernbanefolk som Oskar Lorentzen, var slik innrettet at opprykk til bedre jobber gjerne var forbundet med flytting til andre deler av jernbanenettet. I alminnelighet var jernbanens folk vel ansett og del av det gode selskap. Med Bergensbanen kom helt nye yrkesgrupper til distriktet. Først kom ingeniører og assistenter som skulle stikke ut linjen, og deretter fulgte anleggsfolk, banepersonale, stasjonsbetjening og togpersonale. Bildet: Arbeidstog på Bergensbanen med damplokomotiv type 21a nr. 177 og banearbeidere. Avbildede personer: Lorentzen, Karl Kristian og Lorentzen, Oscar. Ifølge datteren Ruth hadde Oskar ca. Kr.45,- per måned i lønn når han arbeidet på Bergensbanen. Det var ikke så mye den gang heller. Sønnene - Sverre, Ragnar og Arthur - pleide å si at når de ble store, så skulle de kjøpe seg en forskjærskniv og et langebrød, så de en gang kunne spise seg mette. | Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
|
| 13235 | Oskar og Klara bodde i en murgård i Nygårdsgata. Det lå før en bakke, på venstre side (når en går sydover fra sentrum), ikke så langt fra der Grieghallen og Lille Lungegårdsvannet er idag, fortalte datteren Ruth i 1984. Sønnen Ragnar fortalte om at de bodde i nærheten av Minde sjokoladefabrikk. Det hendte at de fikk svidd sjokolade derfra, og spiste så mye at de ble dårlige av det. Om Minde: Minde ble etablert i Bergen av brødrene Hjalmar og Anton Minde i slutten av 1890 tallet. De skulle forsøke å konkurrere med Freia og Nidar sine produkter. De klarte seg lenge bra med sin satsing, det var hovedsakelig i Bergen og omheng de hadde sin beste omsetning, det var ikke mange utenfor området som hadde hørt om Minde. Brødrene Anton og Hjalmar Minde registrerte H&A. Minde Chokolade i Bergens handelsregister i 1898. Kjøpmannssønnene satset oppsparte midler på en ny industri som vokste i takt med en befolkning som i stadig større grad kunne unne seg litt luksus i hverdagen: Sjokolade! Freia hadde banet vei siden 1889, og en rekke dampsjokoladefabrikker ble etablert for å surfe på Freia-bølgen. Mindebrødrene skulle bite seg bedre fast enn de fleste andre, forankret i lokalpatriotisme rundt et Bergens-kjært varemerke og vareutvalg tilpasset et lokalt marked. Den aller første produksjonen må ha kommet i gang allerede mot slutten av året 1897. Lokalene midt i Bergen sentrum, var små og upraktiske men man var i gang. Produktene fant fort et marked i byen. Allerede fra starten av ble det produsert håndlagete sjokoladefigurer, konfekt, marsipan og kakao i pulverform. Når man leter etter hvem arbeiderne disse første årene var, slår det en at langt de flest ansatte var kvinner, selv om den etter hvert voksende arbeidsstokken også omfattet flere menn. Grunnen til at sjokoladeproduksjon hurtig ble kvinnenes arbeidsplass, var at de representerte billig arbeidskraft. Med nøyaktighet og hurtighet kunne de utføre rutinepreget arbeid som maling og røsting av kakaobønnene, forming av masse og pakking av større om mindre forpakninger. Det ble helt fa begynnelsen av satset på finere konfekt og sjokoladeprodukter, i tillegg til løsvektsalget av kakao. Det var hovedsakelig Anton Minde som sto for utviklingen av fabrikken utover 1900-tallet. Han skjønte at det var inspirasjon og gode ideer å hente i utlandet. Kunnskapen og teknologien lå hovedsakelig i Tyskland og Frankrike, og nå bød det seg en sjanse for 25-åringen til å lære mer. Stortinget hadde lyst ut et antall reisestipender til verdensutstillingen i Paris, som ble holdt i året 1900. Anton Minde søkte og fikk et av disse stipendene, godt hjulpet av anbefalinger fra Bergens Håndverkerforening. Med seg hjem fra Paris brakte han brosjyrer over drops, sjokoladeproduksjon og anvendelige maskiner. | Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
|
| 13236 | Oskar skriver til sin datter Ruth i Amerika og takker for penger han har fått tilsent derfra i bursdagspresang. | Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)
|
| 13237 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I565)
|
| 13238 | Oslo ? | Aarflot, Harald Brinchmann (I6189)
|
| 13239 | Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus (Akersbakken 27) åpnet 1938, og var spesialsykehus for pasienter fra hele landet med revmatiske sykdommer. Fikk felles styre med Rikshospitalet 1994, fra 1995 slått sammen med Rikshospitalet. Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus (OSR) var Nordens første revmatismesykehus. Sykehuset ble bygget og drevet av Oslo Sanitetsforening, den første pasienten ble mottatt 15. september 1938. Det var formannen i Oslo Sanitetsforening, Anna Dahl som startet det hele. Foreningen drev et elevhjem for sykepleiere i Akersbakken, tomten der var stor og der ble prosjektet realisert. Det var en felles innsats fra alle landets sanitetskvinner som bidro til at Norge fikk Nordens første spesialsykehus for revmatikere. Andreas Tanberg ble sykehusets første overlege, i 1963 overtok Erik Kåss denne stillingen. I 1966 ble Jan Pahle ansatt som revmakirurg. Kåss og Pahle utgjorde i nærmere en mannsalder et solid faglig tyngdepunkt i revmaomsorgen i Norge. Den 1.januar 1962 inngikk sykehuset faglig samarbeid med Rikshospitalet, og ble med dette en universitetsklinikk, der sykehusets leger var ansatt ved Rikshospitalet og hadde Revmatismesykehuset som tjenestested. I 1966 ble et professorat i revmatologi knyttet til sykehusets overlegestilling. Sykehuset var i 1970 Norges største spesialsykehus for revmatikere med 147 sengeplasser.Sykehuset tok på den tiden imot pasienter med komplisert sykdom fra hele landet, og skilte seg fra de øvrige spesialsykehusene i at 80-90% av pasientene led av betennelsesaktige revmatiske sykdommer, og et tilsvarende lavt belegg med pasienter med degenerative sykdommer. Driften ble nedlagt 1.mars 2000, og ansvaret for pasientbehandlingen overført til de revmatologiske avdelingene ved Diakonhjemmet sykehus og Rikshospitalet. | Reitan, Haakon Hoff (I13)
|
| 13240 | Oslo, 19. 9. 89. Kjære Christopher! Ved min Hjemkomst igaaraftes fra Christiania modtog jeg Dit Brev og det var mig en stor Glæde at høre, at du og Erika vilde regne mig med blandt Eders lille Piges Faddere. Men første Bestemmelse har jo været at rejse hjem den 28de, men da det vilde være mig meget kjært at kunne opfylde Eders Ønske, har jeg besluttet at lægge en Uge til mit Ophold, og modtager altsaa med Tak Eders Venlighed. Maaske jeg kunde faa et Par Ord fra Dig med Hensyn til Tiden; jeg antager Ludvig og Henny rejser tilbage med Eftermiddagstoget og at vi da kunne følges ad, saa bliver jeg hentet med Vogn ved Stationen. Hils Erika venligst og bring hende en hjertelig Tak fra Din hengivne Cousine Christiane Hoffmann. | Family: Christopher Bernhoft Brinchmann / Erika Wilhelmine Hiorth, "Brinchmann" (F21)
|
| 13241 | Oslo? | Bryn, Sofie Augusta Bonnevie "Aarflot" (I6209)
|
| 13242 | Ottar døde av slag i mai 1760, mens Guru døde 2 år etter. Det ble samlet skifte etter dem 19.mars 1762. Besetningen var 3 hester, 2 skjut, 2 okser, 12 kyr, 3 kviger, 1 kalv, 18 sauer, 18 geiter, 1 bukk og 3 svin. Blant løsøret var det 1 brennvinspanne. Aktiva utgjorde 847 riksdaler 1 ort, overskuddet var 616 riksdaler 6 skilling. | Hansdatter, Guru "Gran" (I6417)
|
| 13243 | Ottar het Egils sønn, han fikk riket og kongedømmet etter ham. Han holdt ikke vennskap med Frode, og da sendte Frode menn til for å hente den skatten Egil hadde lovt ham. Ottar svarte at svearne aldri hadde betalt skatt til danene, han sa at han ville heller ikke gjøre det; sendemennene vendte hjem. Frode var en stor hærmann. En sommer seilte Frode til Svitjod med hæren, han gjorde landgang der og herjet, drepte mange og hærtok andre; han tok svære mengder i bytte, brente gardene mange steder og gjorde stort hærverk. Sommeren etter fór kong Frode og herjet i austerveg, dette fikk Ottar høre, og at Frode ikke var hjemme i landet; da går han om bord i hærskip, seiler til Danmark og herjer der og får ingen motstand. Han får nå høre om stor hærsamling på Sjælland, så stevner han vest gjennom Øresund, seiler sør til Jylland og legger inn i Limfjorden og herjer i Vendsyssel; han brenner og legger landet helt øde mange steder. Vott og Faste het Frodes jarler; dem hadde Frode satt til landvern i Danmark mens han var utenlands. Da nå jarlene hørte at sveakongen herjet i Danmark, så samlet de hær, sprang om bord på skipene og seilte sør i Limfjorden, der kom de helt uventet over kong Ottar, og la straks til kamp; svearne tok godt igjen, og det falt folk på begge sider, men etter hvert som det falt folk av danene, kom det bare mer fra bygdene omkring, og så la de til med alle de skip som fantes i nærheten; slaget endte med at Ottar falt der og det meste av hæren hans. Danene tok liket hans og flyttet det i land, der la de det opp på en haug og lot dyr og fugler rive i åtslet. De lagde ei Trekråke og sendte til Svitjod og sa at mer var han ikke verd, Ottar, kongen deres. Siden kalte de ham for Ottar Vendelkråke. Fra Ynglingesagaen: 27. Ottar heitte son hans Egil, som tok rike og kongedøme etter han. Han gjorde seg ikkje til vens med kong Frode. Daa sende kong Frode menn til kong Ottar til aa henta den skatten, som Egil hadde lova han. Ottar svara de, at sviane aldri hadde lagt skatt til danine, og sagde at han vilde ikkje gjera de han heller. Sendemennane fór attende. Frode var ein stor hermann. De var ein sumar, at Frode fór med heren sin til Svitjod og gjekk i land der og herja og drap mykje folk og fanga sume. Der fekk han ovmykje herfang, brende bygdi vidt umkring og gjorde stort herverk. Sumaren etter fór kong Frode paa herjing i Austerveg (93), daa spurde kong Ottar, at kong Frode ikkje var i lande. Han gjeng um bord pa herskip og fer til Danmark og herjar der, og ingin sette seg imot. Han spør, at de hadde samla seg mykje folk på Selund, og stemner daa vest til Øresund og sigler so sør til Jylland og legg inn i Limfjorden og herjar paa Vendil (94) og brenner og snøyder av. Vott og Faste heitte jarlane hans Frode, som Frode hadde sett til aa verja lande i Danmark, medan han sjølv var burte. Daa jarlane spurde, at sviakongen herja i Danmark, daa samlar dei ein her og gjeng um bord og sigler sør til Limfjorden. Der kom dei reint uventande paa kong Ottar og lagde straks til slag. Sviane tok vel imot deim, og de fall folk paa baae sidur. Men etter som de fall folk for danine, kom de andre og fleire til fraa bygdine, og likeins lagde dei aat med alle dei skip som var der umkring. Enden paa slage vart, at kong Ottar fall og mesteparten av folke hans. Danine tok like hans og hadde i land og lagde uppaa ein haug og lét dyr og fuglar riva de sund. Dei gjorde ei tre-kraake og sende til Svitjod, og sagde at han var ikkje meir verd, Ottar, kongen deira. Sidan kalla dei han Ottar Vendilkraake. So segjer Tjodolv: Ottar fall under ørneklo, den dugande kjempa, for danske vaapn. Ufreds-hauken hakka med blodut klo paa Vendil den vise kongen. Eg veit, at um verke til Vott og Faste vil segnir ganga millom svenske menn, at jarlane hans Frode gjævingen tok og den drustelege drap i hel. Forklaringer: (93) Austrvegr eller -vegir kalla dei landi umkring Øystresjøen, i vissa paa austsida. (94) Vendill heiter no Vendsyssel, nordanfor øystre luten av Limfjorden. | Egilsen, Ottar (I4607)
|
| 13244 | Otte Madssøn Rømer var blant de rikeste i Norge på den tiden. Han var også en av hovedarvingene i det store skiftet etter junker Hans Sigurdsson, sammen med ridder Alv Knutsson Tre Rosor og væpner Arald Gautesson Kane. Det er lite en vet om Otte Madssøn, men hans datter Inger Ottesdatter Rømer trer markant fram i historien. Hun var gift med Nils Henriksøn Gyldenløve. | Madsen Rømer, Otto (I3352)
|
| 13245 | Otte Matsson var riksråd og befalingsmann på Bergenhus på slutten av 1400-tallet. | Madsen Rømer, Otto (I3352)
|
| 13246 | Otte Rømers datter Elsebe Ottesdatter var gift med riksråd Jakob (Jep) Fastulvsson. Deres etterkommere har vært kalt de yngre Rømere, men selv brukte de ikke noe slektsnavn. Sønnen Mats Jakobsson (død etter 1455), som var sysselmann og riksråd, hadde barna Jakob, Otte og Gjertrud; sistnevnte var gift med den svenske riksråd Nils Jönsson Posse og ble stammor til adelsslekten Posse. Otte Matsson (død ca. 1510), var riksråd og befalingsmann på Bergenhus på slutten av 1400-tallet. Han var far til Olav Ottesson (død ca. 1513), den siste mann av slekten, og Ingerd Ottesdatter (ca. 1475–1555) – fru Ingerd til Austrått, som ble gift med Niels Henriksson, kalt Gyldenløve. | Family: Jacob (Jep) Fastulvsen Grip / Elsebe Ottesdatter Rømer (F1842)
|
| 13247 | Otto 1. eller Otto den store (tysk Otto 1. eller Otto der Grosse), født 23.november 912, død 7.mai 973, var den første tysk-romerske keiseren, etter gjenopprettelsen av det tysk-romerske rike i 962 og gav navnet til Det ottonianske dynasti. Otto 1. var sønn av Henrik 1. Fuglefangeren og hans andre kone Mathilda den hellige av Sachsen. Otto var først gift med Edith av England, (910-946), datter av Edvard den eldre av England, og gift på nytt i 951 med Adelheid av Det tysk-romerske rike (931-999), datter av Rudolf 2. av Burgund. Otto 1. hadde følgende barn: 1. Ludolf. 2. Liutgard, gift med Konrad den røde av Lothringen. 3. Matilda av Quedlinburg, abbedisse. 4. Otto 2. Fra 936 var Otto 1. tysk konge og fra 951 konge av Italia. Han ble utnevnt til tysk-romersk keiser i år 962, et rike som offisielt besto fram til år 1806. I sine forsøk på å kristne Norden og de slaviske folkene, sendte han ut mange misjonærer, noe som senere førte til dannelsen av nasjonene Polen og Tsjekkia, tidligere kjent som Bøhmen. Ikke minst førte dette til at disse folkene ble katolske og ikke ortodokse slik som resten av de slaviske folkene. Han sørget dessuten for å sikre at kristenheten vedvarte i det tyske riket gjennom å underlegge seg ungarerne, og ble derfor kalt for Europas befrier. Det avgjørende slaget, Lechfeldslaget, fant sted den 10.august 955. Otto ble gift med angelsaksiske Edith (Ædgyth) (910-946), datter av Edvard den eldre, konge av England, i 929. I 936 etterfulgte han sin far Henrik Fuglefangeren på tronen. Han sørget for å bli kronet i Karl den stores tidligere hovedstad Aachen hvor han ble salvet av Hildebert, erkebiskop av Mainz, overhode av den tyske kirke. I henhold til den saksiske historikeren Widukind av Corvey var det 4 andre hertuger fra riket til stede, fra Franken, Schwaben, Bayern og Lorraine, og som fungerte som hans personlige ledsagere: Arnulf 1. av Bayern som marskalk (stallmester); Herman 1. av Schwaben som munnskjenk; Eberhard 3. av Franken som hovmester, og Gilbert av Lothringen som kammerherre. Fra begynnelsen av Ottos styre ga han klare signaler at han var en etterfølger av Karl den store, hvis siste arvinger til Østfrankerriket hadde dødd i 911, og at han hadde den tyske kirke med dens mektige biskoper og abbeder bak seg. Imidlertid var Vestfrankerriket fortsatt underlagt herskeren fra det karolingske dynasti. Otto hadde til hensikt å dominere kirken og således kunne forene de tyske landområdene. Kirken tilbød rikdom, militære mannskaper og sitt monopol på lese- og skrivekunnskap. Han kunne til gjengjeld tilby beskyttelse mot adelen, løfte om økonomiske tilskudd, og en veg til makt som hans administrative tjenere. I 938 ble en sølvkilde oppdaget i Rammelsberg i Sachsen. Denne gruvedriften sørget til å finansiere Ottos aktiviteter gjennom hele hans styre, og den bidro for øvrig til å skaffe det meste av Europas sølv, kobber, og bly for de neste to hundre år. Årsaken til at tilkomsten var av betydning var at andre sølvkilder hadde tørket ut allerede på 820- og 830-tallet på grunn av politiske vanskeligheter i det muslimske Abbasidriket og som igjen hadde ført til krise i Europa. Ottos tidlige styre var markert med rekke opprør fra hertugene. I 938 hadde Eberhard, hertug av Bayern, nektet å betale ham hyllest. Otto svarte med å gå til krig 2 ganger, først i løpet av våren og deretter om høsten 938. Eberhard sto i ledtok med Ottos bror Henrik 1. av Bayern og deres søster Gerberga av Sachsen sin ektemann Giselbert av Lothringen. Otto beseiret imidlertid denne koalisjonen av motstandere. Eberhard ble forvist fra riket, Henrik flyktet til Vestfrankerriket, og Giselbert ble tatt til fange. Sistnevnte klarte siden å rømme og legge på flukt, men druknet i sitt forsøk på å krysse Rhinen. Berthold, bror av Arnulf, tidligere hertug av Kärnten, ble den nye hertug av Bayern. Otto og Henriks mor Matilda av Ringelheim arrangerte en forsoning mellom sine 2 sønner. Henrik var hennes yndlingssønn, og hun skulle helst sett ham på tronen. Da Otto og Henrik hadde skværet opp, ble Henrik tildelt forvaltningsansvaret for Lorraine. Henrik forsøkte for andre gang å alliere seg med stormenn for å innsette seg selv som konge. Otto slo nok en gang ned opprøret. Henriks nærmeste allierte ble halshugget og Henrik selv ble fengslet. Da Henrik siden ba om tilgivelse atter en gang, gjorde Otto ham til hertug av Bayern. Etter dette forsøkte ikke Henrik seg på flere opprør, og han kjempet for riket sammen med sin bror til han døde i november 955. Etter at Siegfried, greve av Merseburg, døde i 937, krevde Thankmar dette grevskapet, men Otto utpekte Gero, bror av Siegfried, som den nye greve. I løpet av denne striden gikk Eberhard 3. av Franken, og Wichmann den eldre til opprør mot Otto, og Thankmar slo seg sammen med dem. Thankmar og Eberhard erobret Belecke ved elven Möhne. Wichmann den eldre kom til en forsoning med Otto, og opprøret i Sachsen brøt sammen. Festningen Eresburg ble beleiret og til sist okkupert av Ottos hær. Thankmar ble drept ved alteret i kirken. Eberhard ble for en tid holdt fengslet ved Hildesheim, men ble senere sluppet fri. Han gikk siden inn i en sammenslutning med Ottos bror Henrik. Strid med Danmark: Keiser Otto 1. var i strid med danskekongene Gorm den gamle, og sønnen Harald Blåtann, som måtte underkaste seg den tysk-romerske keiseren i sør. Muligens gjorde man fra tysk side gjeldende krav på overhøyhet over Danmark basert på den seier som kong Henrik i 934 vant over Gnupa. Harald Blåtann ble konge i Danmark etter sin far, Gorm, 950-985. Regjerte sammen med Gorm den siste tiden faren levde, mest på den tyske keiser Otto 1's (Otto den store) nåde. Da Harald lot seg døpe ca.960 og bekjente sin kristne tro (omvendt av munken Poppo) skal han også ha fratatt sin fiende keiser Otto 1. sin motivasjon for å innta Danmark. Når det i 948 nevnes bisper i Slesvig, Ribe og Århus, byer som var underlagt Bremen, kan innvielsen av disse neppe ha funnet sted uten den tyske keisers medvirkning. Av et brev utstedt av Otto 1. den 26.juni 965, fremgår da også at han har følt seg berettiget til å gi de danske bispedømmenes kirker immunitet. Likevel savner vi ethvert vitnesbyrd om at kong Harald skulle ha følt seg som en avhengig fyrste, som måtte utrede skatt, stille mannskap til keiserens disposisjon osv. | Otto "Otto 1" (I14926)
|
| 13248 | Otto 2. (født 955, død 7.desember 983 i Roma), også kalt Røde Otto, var romersk keiser fra 973 til sin død i 983. Han tilhørte det ottonianske dynasti av saksiske hertuger. Otto 2. var den yngste og eneste gjenlevende sønn av keiser Otto 1. den Store og keiserinne Adelheid av Det tysk-romerske rike. Otto 2. ble født i 955 som 3. sønn av Tysklands konge Otto 1. og hans andre kone Adelheid. I løpet av 957 var Otto 2's eldre brødre Henrik (født 952) og Bruno (født 953) døde. Det samme var Otto 1's sønn fra hans første ekteskap med Edith av England (Eadgyth), kronprins Liudolf, hertug av Schwaben. Dermed ble den 2 år gamle Otto 2. kongedømmets kronprins og Otto 1's arving. Erkebiskop William av Maintz fikk ansvar for guttens litterære og kulturelle utdanning. Odo 1., markgreve av Sachsen, lærte den unge kronprinsen krigskunst og kongedømmets juridiske skikker. Otto 1. hadde behov for å sikre tronfølgen i Tyskland før han dro mot Italia for å samle det tysk-romerske rike. Et møte i Worms i mai 961 valgte derfor hans sønn til medkonge i Tyskland i en alder av 6 år. Otto 2. ble deretter kronet av sin onkel Bruno, erkebiskop av Köln i katedralen i Aachen 26.mai 931. Otto 1. hadde dermed sikret tronfølgen, men han hadde brutt sedvaneretten som sa at umyndige barn ikke kunne gis kongemyndighet. Han var trolig motivert av risikoen ved sitt foretak i Italia der han skulle kreve at paven kronet ham til keiser over det tysk-romerske rike. Otto 1. krysset Alpene og dro til Italia mens Otto 2. ble igjen i Tyskland, og de 2 erkebiskopene Bruno (av Köln) og William (av Mainz) ble utnevnt til medregenter. Etter et opphold på 3 år i Italia kom Otto 1. tilbake til Tyskland som romersk keiser. For igjen å sikre arvefølgen bekreftet Otto 1. på nytt Otto 2. som sin arving den 2.februar 965, på 3-årsdagen for Otto 1's kroning som keiser. Otto 2. ble senere, den 25.desember 967 kronet til medkeiser sammen sin far av pave Johannes 13. Selv om Otto 1. ble kronet til keiser i 962 og returnerte til Tyskland i 965, forble den politiske situasjonen i Italia ustabil. Etter nesten 2 år i Tyskland foretok Otto 1. en 3. ekspedisjon til Italia i 966. Erkebiskop Bruno ble igjen utnevnt til regent over den da 11 år gamle Otto 2. under Otto 1's fravær. Etter å ha sikret makten sin i de nordlige og sentrale Italia forsøkte Otto 1. å avklare forholdet til Det bysantinske riket i øst. Den bysantinske keiseren protesterte mot Ottos bruk av keiser-tittelen. Striden mellom øst og vest ble endelig løst ved at man delte suvereniteten over Sør-Italia. Otto 1. ønsket å få istand en ekteskapsallianse mellom hans ottonianske dynasti og det østlige makedonske dynastiet. En forutsetning for ekteskapsallianse var kroningen av Otto 2. som medkeiser. Otto 1. sendte deretter bud om at Otto 2. skulle komme til Italia. I oktober 967 møttes far og sønn i Verona og de marsjerte sammen gjennom Ravenna til Roma. På 1.juledag, den 25.desember 967, ble Otto 2. kronet til medkeiser av pave Johannes 13. og arvefølgen for den keiserlige kronen var sikret. Otto 1. forberedte også et ekteskap mellom Otto 2. og den bysantinske prinsesse Theophania, som skulle bli hans kone livet ut. Otto 2's kroning ga startskuddet til ekteskapsforhandlinger mellom det vestlige og det østlige keiserriket. Først i 972, 6 år senere, under den nye bysantinske keiser Johannes 1. Tzimiskes, var en avtale om ekteskap og fredsavtale klar. Otto 1. hadde foretrukket den bysantinske prinsesse Anna Porphyrogenita, datter av den tidligere bysantinske keiser Romanos 2., men hun var bare 5 år og ikke aktuell for de bysantiske lederne. Soldatkeiseren Johannes 1. Tzimiskes foreslo i stedet sin niese Theophania. Den 14.april 972 ble den 16 år gamle Otto 2. gift med den 12 år gamle prinsessen fra østriket, og Theophania ble kronet til keiserinne av paven. Selv etter sin kroning ble Otto 2. værende i skyggen av sin dominerende far. Selv om han nominelt sett var medregent, ble han nektet enhver rolle i administrasjonen av imperiet. I motsetning til hans eldste, avdøde sønn Liudolf, som Otto 1. utnevnte til hertug av Schwaben i 950, fikk Otto 2. ikke noe hertugdømme. Otto 2. oppholdt seg hovedsakelig i Nord-Italia mens de var sør for Alpene. Etter 5 år borte returnerte den keiserlige familien til Sachsen i august 972. Den 7.mai 973 døde Otto 1. av feber, etter 37 års regjeringstid, og Otto 2. etterfulgte sin far som enekeiser på fredelig vis uten å møte noen motstand. Otto 2. hadde ingen gjenlevende brødre som kunne bestride hans krav på tronen. Den 8.mai 973, dagen etter sin fars død, kom stormennene i riket sammen og valgte, ifølge den saksiske krønikeren Widukind av Corvey, Otto 2. som farens etterfølger. En av Otto 2's første handlinger var å bekrefte rettighetene til erkebiskopen av Magdeburg. Selv om Otto 2. hadde kommet fredelig til tronen måtte han stadig i de første 7 årene som keiser vie stor oppmerksomhet til både interne rivaler og eksterne fiender. De innenlandske problemer som Otto 1. hadde møtt mellom 963 og 972 var ikke blitt løst ved hans død. Den sachsiske adelen fortsatte å motarbeide erkebispedømmet Magdeburg som var etablert langs imperiets østgrense. Erkebispedømmet var etablert av Otto 1. og det ble stadfestet av Otto 2. og hans medhjelpere. Otto 2's ekteskap med den bysantinske prinsesse Theophania viste seg å være til ulempe fordi den saksiske adelen følte at keiseren distanserte seg fra deres interesser. Blant Otto 2's viktigste rådgivere var det bare den saksiske biskop Dietrich 1. av Metz som hadde nære forbindelser til den gamle saksiske adelen. Hans andre rådgivere manglet støtte fra hertugene i imperiet. Erkebiskopen av Mainz, Willigis, som var utnevnt i 975 og som hadde vært Otto 2's rådgiver siden hans fars andre ekspedisjon inn i Italia i 960-årene, kom fra en ikke-adelig familie. Hildebald av Worms, som hadde blitt utnevnt til Otto 2's kansler i 977 og deretter til biskop i Worms i 979 var heller ikke fra en adelig familie. Otto 1. hadde også unnlatt å avklare saker i Italia før sin død. Han døde kort tid etter utnevnelsen av pave Benedikt 6. i 973. I 974 ble Benedikt fengslet i Castel Sant'Angelo, hjemstedet til Crescentii-familien. Da Otto 2. sendte en keiserlig representant, hertug Sicco, for å beordre ham løslatt sørget Crescentius 1. og kardinal Franco Ferrucci, som senere skulle bli motpave Bonifatius 7. for å drepe Benedikt mens han fortsatt var fengslet. Etter Otto 2's kroning oppsto gnisninger mellom keiseren og hans mor, Adelheid av Italia. Etter Otto 1's død ble keiseren hele tiden ledsaget av sin mor. Men Otto 2's mor og hans kone Theophania mislikte den andres påvirkning av keiseren og dette forårsaket friksjon innen den keiserlige familien. Et siste møte mellom Otto 2. og Adelaide ble arrangert i pinsen 978, men uten at det ble oppnådd enighet. Uenigheten tvang Adelaide til å trekke seg tilbake til hertugdømmet Burgund (kongeriket Arles) og hun fikk der beskyttelse av sin bror kong Konrad av Burgund. Otto II forsøkte stadig å skape fred mellom seg selv og etterkommerne etter sin onkel hertug Henrik I av Bayern. For å sikre innenrikspolitisk ro ga Otto II den 27. juni 973 sin fetter Henrik II , hertug av Bayern kontroll over de keiserlige slottene i Bamberg og Stegaurach. Dette var imidlertid ikke nok for den unge bayerske hertugen som ønsket å øke sin innflytelse i hertugdømmet Schwaben som hans far hadde fått av Otto den store. Dødsfallet til biskop Ulrich av Augsburg den 4. juli 973 brakte konflikten mellom søskenbarna til et klimaks. Uten å konsultere Otto II utnevnte Henrik II sin fetter Henrik I til ny biskop av Augsburg . Bispesetet Augsburg ble plassert på vestsiden av grensen mellom Schwaben og Bayern, på territoriet til Henrik IIs svoger Burchard III, hertug av Schwaben. Henriks utnevning av en biskop i et annet hertugdømme og uten keiserens godkjenning brakte ham i konflikt med både Otto II og Burchard III. Men ettersom Otto II ikke ønsket borgerkrig bekreftet han den 22. september 973 Henriks bispeutnevnelse. Den 12. november 973 døde Burchard III uten å etterlate seg arvinger. Hans samliv med Hadwing, Henrik IIs søster, hadde ikke resultert i noen barn. Uten noen klar etterfølger krevde Henrik II at Otto II skulle utnevne ham til ny hertug av Schwaben. Keiseren forsto godt fetterens vidtrekkende ambisjoner og nektet dette. I stedet utnevnte Otto II sin nevø Otto I, sønn av hans avdøde halvbror Liudolf, til hertug av Schwaben. Før utnevnelsen hadde Otto i lang tid vært skeptisk til Henrik IIs voksende innflytelse i Schwaben . Ved å utnevne en etterkommer av sin egen halvbror i stedet for Henriks fetter, fortsatte Otto II farens politikk med å utnevne nære familiemedlemmer til sentrale stillinger i hele imperiet. Denne utnevnelsen styrket posisjonen til etterkommerne av Otto den store framfor Henrik Is etterkommere og bidro til ytterligere splid mellom Otto II og Henrik II. Utnevnelsen av Otto som hertug av Schwaben ble av Henrik II sett på som et slag mot hans krav til imperiets trone og en svekkelse av hans anseelse[7]. Han og hans rådgiver biskop Abraham av Freising konspirerte med hertugen av Polen, Mieszko I og hertugen av Böhmen Boleslaus II mot Otto II i 974 . De historiske kildene beskriver ikke formålet for sammensvergelsen, men trolig har Henrik II prøvd å gjenopprette sin anseelse og å sikre sin posisjon som den nest mest innflytelsesrike mann i imperiet. Biskopen av Würtzburg, Poppo, fikk høre om konspirasjonen og krevde at Henrik II og hans tilhengere møtte for keiseren. De gjorde det og ble straffet med fengsel, Henrik II ble fengslet i Ingelheim og biskop Abraham i Corvey. I 976 kom Henrik II tilbake til Bayern. Det er ikke kjent om han ble løslatt av Otto II eller om han rømte fra fengselet. Da han kom tilbake startet han et åpent opprør mot Otto II og krevde herredømme over imperiet for seg selv. Henrik II mobiliserte den saksiske adelen mot Otto II. Spesielt hadde han sterke forbindelser til markgreve Gunther av Merseburg, hertug Egbert den enøyde og Dietrich I av Wettin som alle var misfornøyd med Otto IIs etterlevelse av de saksiske tradisjonene. Som svar på opprøret ble Henrik II fratatt sitt hertugdømme og ble bannlyst. Deretter marsjerte Otto II med sin hær sørover til Bayern og beleiret Regensburg, Henrik IIs høyborg. Otto II hær brøt til slutt gjennom byens forsvarsverk, og tvang Henrik II til å flykte til Böhmen. Med Henrik II detronisert i juli 976 kunne Otto II utstede vidtrekkende forordninger om omorganiseringen av de sørlige tyske hertugdømmer. Otto II reduserte hertugdømmet Bayern med nesten en tredjedel i utstrekning. På det konfiskerte bayerske territorium etablerte Otto II hertugdømmet Kärnten i Sør-Tyskland . Ved å frata Bayern i Verona-markene reduserte Otto II i betydelig grad de bayerske hertugenes makt i Nord-Italia. Otto II ga det reduserte hertugdømmet Bayern til sin slektning Otto, hertugen av Schwaben[8] og utnevnte Henrik III, sønn av den tidligere bayerske hertug Berthold til hertug av Kärnten. Gjennom disse utnevnelsene fortsatte han sin politikk med å utnevne personer som ikke hadde noen politiske koblinger til Otto den Store, og også personer som hadde gjort opprør mot ham. Etter å ha avgjort sakene i Sør-Tyskland kunne Otto II igjen rette oppmerksomheten mot å ta Henrik II til fange. Etter en mislykket første invasjon i Böhmen, marsjerte Otto II til Böhmen nok en gang i august 977. Mens han var der brøt et nytt opprør ut i Bayern og den nyutnevnte hertug Henrik III sluttet seg til Henrik II og tvang Otto II til å returnere fra Böhmen[9]. Godt hjulpet av hertugen av Schwaben og Bayern møtte Otto II opprørerne i Passau og etter en lang beleiring tvang han dem til underkastelse. Otto II den brakte opprørerne inn for Riksdagen i Quedlinburg 31. mars 978. Boleslaus II ble behandlet med ære og sverget lojalitet til Otto II[10]. Mieszko I av Polen anerkjente også Otto IIs overherredømme[11]. Henrik II var derimot ikke så heldig. Otto II satte ham i forvaring hos biskopen av Utrecht hvor han skulle forbli inntil Otto IIs død i 983. Mens Otto den store hadde benådet opprørske familiemedlemmer for sine forbrytelser, valgte Otto II en annen politikk. Han håpet i stedet å innordnet den bayerske linjen av ottonianerne under sin keiserlige autoritet. Henrik IIs fire år gamle sønn som også het Henrik ble sendt til Hildesheim for å studere til en geistlig karriere. Det ser ut som om Otto II mente å avslutte de bayerske ottonianernes sekulære kontroll over Bayern. Under en ny hertug ville Bayern forbli et avsidesliggende område av imperiet. Otto II skulle bare besøke hertugdømmet tre ganger i løpet av sin regjeringstid, alle gangene ledsaget av de militære. Otto 2. fortsatte sin fars politikk for å styrke det romerske imperium i Tyskland og utvide grensene for imperiet lenger inn i det sørlige Italia. Otto 2. fortsatte også sin fars arbeid med å legge den katolske kirken inn under imperiets og keiserens kontroll. Tidlig i sin regjeringstid seiret Otto 2. i et oppgjør med andre medlemmer av sitt dynasti som kjempet for å overta keisertronen. Hans seier førte til at den bayerske ættelinjen, først og fremst representert ved Henrik 1., hertug av Bayern, ble ekskludert fra tronfølgen i imperiet. Dette styrket Ottos autoritet som keiser og sikret arverekkefølgen for hans egen sønn. Etter å ha avgjort arvestriden ønsket Otto 2. etter 980 å rette sin oppmerksomhet mot en samling av hele Italia inn i det romerske imperium. Hans erobringer brakte ham i konflikt med Det bysantinske riket og med muslimer i fatimidekalifatet fordi begge hadde territorier og interesser i Sør-Italia. Etter å ha lyktes med å underlegge seg de sørlige lombardiske provinsene og i å erobre bysantinske territorier, endte hans erobringer i et knusende nederlag mot muslimene i slaget ved Stilo om det muslimske emiratet Sicilia. Mens han forberedte et motangrep mot muslimene brøt det i 983 ut et stort opprør i de slaviske provinsene som tvang imperiet til å oppgi store områder øst for Elben. Otto 2. døde plutselig i 983 i en alder av 28 år, etter 10 års regjeringstid. Han ble etterfulgt som keiser av sin 3 år gamle sønn Otto 3., noe som kastet imperiet inn i en politisk krise. Strid med Danmark: I 950 hadde Otto den store beseiret kongedømmet Danmark og tvang den danske kong Gorm den gamle til å akseptere ham som sin overherre. Otto den store tvang også kongen og hans kronprins Harald Blåtann til å konvertere til kristendommen[12]. Mens Otto den store regjerte hadde Danmark oppfylt alle sine forpliktelser og jevnlig betalt skatt til tyskerne. Da Harald ble dansk konge i 958 utvidet han riket sitt til å omfatte deler av Norge, og han ble konge der i 970 etter at Eirikssønnene var drept og Håkon Sigurdsson Ladejarl aksepterte jarletittelen under dansk konge. Med denne økte makten var den unge herskeren ikke lenger villig til å akseptere tysk overhøyhet over sitt rike. Sommeren 974 gjorde Harald opprør mot Otto I [13]. Med støtte fra norske soldater, var Harald i stand til å krysse den danske grensen til Tyskland og beseiret tyske styrker stasjonert i Nord-Tyskland. Otto II angrep Haralds styrker, men den felles dansk-norske hær sto imot den tyske hæren. Om høsten da de norske allierte seilte nordover for å komme tilbake til Norge kunne Otto II slå Haralds styrker tilbake mot Danevirke og som et resultat av denne seieren kunne Otto II offisielt annektere Danmark inn i imperiet og forviste Harald Blåtann til Norge. Otto 2. hadde ambisjoner og ville vise sin politiske og militære makt, og innfører en aggressiv utenrikspolitikk. Otto 2. angrep og ødela Danevirke 974 og bygde en borg på Eiderøya. Omkring 975-981 oppførte Harald flere (minst 6) forsvarsverk rundt omkring i Danamrk, såkalte ringborger, inspirert av de nederlandske ringvollanlegg: Aggersborg, Fyrkat, Trelleborg i Skåne, Nonnebakken og Vallø. Disse ble forlatt og farsvant trolig en 10 års tid senere. Keiser Otto 2. døde i 983 under et felttog i Italia, og hans arving var da kun 3 år gammel. Den tyske trussel forsvant dermed og dermed også behovet for ringborgene. Danmark var kvitt det tyske åk. Strid med Frankrike: Før Henry IIs borgerkrig i Sør-Tyskland brøt ut, fikk Otto II også konflikter i Vest-Tyskland. Brødrene Reginar IV, greve av Mons og Lambert I, greve av Louvain krevde at keiseren leverte tilbake sin konfiskerte arv i hertugdømmet Lorraine[14]. Året før, i 958, hadde Otto den store forvist deres far Reginar III, greve av Hainaut, til Böhmen etter at han hadde forsøkt å gjøre opprør uten å lykkes. I 973 ga imidlertid Otto II tilbake de konfiskerte områdene. Nå da både Otto den store og hertug Reginar III var døde, så det ut til at Otto II ønsket en ny start overfor de to sønnene. Lambert I og Reginar IV kom tilbake til Lorraine i 973 for å vinne landet med makt. Etter å ha mislyktes innledningsvis forsøkte brødrene igjen i 976, denne gangen med støtte av kong Lothar av Frankrike. For å bidra til å roe ned situasjonen i vest utnevnte Otto II Charles, hans egen fetter og bror av Lothar, til hertug av Nedre Lorraine. Samme år utnevnte Otto II erkebiskopen av Trier, Egbert, til sin kansler. Otto IIs støtte til Charles gjorde imidlertid den franske kongen rasende fordi han betraktet hertugdømmet som sitt eget territorium[15]. Charles og Lothar hadde en feide hvor Charles måtte flykte fra Frankrike etter å ha kommet med påstand om utroskap om Lothars kone. Charles flyktet til Otto IIs hoff og støttet Otto II i striden med frankerkongen. Til gjengjeld utnevnte Otto II Charles til hertug og lovet å støtte ham i hans krav på den franske tronen. Like etter dette slo Otto II ned Henrik IIs opprør i sør, og keiseren og hans kone Theophania kunne dra tilbake til den gamle hovedstaden Aachen i Lorraine. Mens den keiserlige familien oppholdt seg nær den franske grensen invaderte Lothar Lorraine og marsjerte mot Aachen[16]. Under trusselen fra den franske hæren flyktet Otto II og Theophania først til Köln og deretter til Sachsen. Etter å ha hørt om den franske invasjonen tok Otto IIs mor Adelheid av Italia, som var Lothars svigermor (Lothar var gift med Otto IIs halvsøster Emma), parti for Lothar og flyttet til hoffet til sin bror kong Konrad av Burgund[17]. Etter å ha okkupert Aachen i fem dager dro Lothar tilbake til Frankrike. Otto II innkalte Riksdagen i midten av juli 978 i Dortmund. Der erklærte Otto II krig mot Frankrike og forberedte hæren til å marsjere vestover. I september 978 hevnet Otto II seg mot Lothar ved å invadere Frankrike med hjelp av Karl[18]. Han møtte liten motstand på fransk territorium og herjet landet rundt Reims, Soissons og Laon. Otto II fikk da Teoderik I, biskop av Metz, til å krone Charles til konge av Frankrike. Lothar flyktet til den franske hovedstaden Paris og ble der beleiret av Otto II og Charles. Men sykdom i Otto IIs hær om vinteren og en fransk unnsetningsarme under Hugo Capet tvang Otto II og Charles til å heve beleiringen den 30. november og dra tilbake til Tyskland. Under retretten til Tyskland ble baktroppen i Otto IIs hær angrepet og slått av franske styrker og forsyningene ble konfiskert[19]. Otto II åpnet fredsforhandlinger med den franske kongen og fred ble endelig inngått mellom Otto II og Lothar i 980. Otto II opprettholdt sitt krav på Lorraine mot å anerkjenne Lothars sønn Ludvig V av Frankrike som den rettmessige arving til den franske tronen[20]. Etter fredsslutningen returnerte Otto II til Aachen for å feire pinse og flyttet deretter til Nijmegen. I løpet av denne reisen, i slutten av juni eller tidlig i juli 980, fødte keiserinne Theophania deres eneste sønn, Otto III. | Otto "Otto 2" (I4575)
|
| 13249 | Otto ble tatt til fange i Frankrike av engelskmennene under første verdenskrig, og satt en stund i fangeskap i England. | Duhme, Otto Eduard Christian (I113)
|
| 13250 | Otto Christian Hiorth ble dimitert som student (laud) fra Kathedralskolen i 1869. | Hjorth, Otto Christian (I995)
|