Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 14,501 to 14,550 of 16,171
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 14501 | Strand i Nesna, borgeleie, gjestgiveri, handel og jektbruk. Beliggende sydvendt mot Ranafjorden, noen kilometer fra Nesna sentrum. Eieren, Anders Dass, solgte i 1819 Strand med handelsleie og gårdsbruk til sin svigersønn, løytnant Hans Brinchmann, for 1.800 riksdaler. Løytnant Hans Brinchmann solgte igjen Strand i 1821 til Hans Abraham Meyer for 3.600 riksdaler, flyttet deretter sørover og endte opp som tollbetjent i Bergen. | Brinchmann, Hans (I1559)
|
| 14502 | Strinda herredsstyre ved kommunens 100 årsjubileum (1937). Härdis var første kvinne i Strinda herredsstyre, valgt inn for Arbeiderpartiet. Merknad: I Norge er det Formannskapslovene fra 1837 som sikrer lokalt selvstyre gjennom kommunene. Kommuner på landet ble kalt herreder. Strinda herred var et eget lokaldemokrati i 127 år fra 1837 og fram til 1964 da Strinda ble integrert i Trondheim kommune. Ironisk nok hadde Strinda herred sine administrasjonslokaler plassert i Trondheim kommune; i Kjøpmannsgata 24. | Eklund, Härdis Kristine "Lorentzen" (I797)
|
| 14503 | Strinda sorenskriverembete, tidligere rettsdistrikt, som er kjent siden 1637. Sorenskriverintitusjonen har sin opprinnelse i den edsvorne skriveren, som bisto lagrettemennene ved domsavsigelser. Sorenskriveren er dommer i straffesaker og sivile saker. Han er også skiftedommer, namsdommer, tinglysningsdommer og notarius publicus. Sorenskriverembetene i Norge ble opprette i 1591 og 1634, og fikk sin endelige utforming på 1600-tallet. Den første kjente sorenskriver i Strinda var Mads Pedersen, som ble innsatt i embetet 1637, og samme år nevnes også Peder von Ham som ting skriver. 1637 Mads Pedersen 1645-1662 Johan Jørgensen Gram 1664-1695 Willem Knudssøn 1695-1697 Christian Diderichssøn Skousdrup 1697-1699 Morten Alsing 1699-1725 Peter Jouch 1725-1726 Maurits Borchorst Embetsdistriktet omfattet Buvika, Byneset, Børsa, Børseskogn, Geitastrand, Leinstrand, Malvik, Selbu, Strinda, Tiller og Tydal herreder. På 1600-tallet varierte det om Selbu lå under Strinda eller Stjør- og Verdal sorenskriverembete. Petter Jouch er nevnt som dommer i 1686 og 1702 (Personregister for Trondhjems Guldsmeder - Bjørn H. Nyheim). | Jørgensen Jouch, Peter (I8088)
|
| 14504 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I7514)
|
| 14505 | Strøm kirke. | Hjorth, Karen Mathea (I828)
|
| 14506 | Strømmen. | Stiilou, Christian Friderich (I13880)
|
| 14507 | Strømsø MINI I 23: Dato: 8.februar 1891 Strømsø. Asta Hermine født 9.desember 1890 Ektefødt. Far Sæbefabrikant Albert Herman Frantz Gauer, Strømsbyen. Mor Fredrikke Bergitte f. Zinow, Strømsbyen. Faren født: 1848, Moren født: 1852. Fadder Fru Emilie Bjerke (tante) Fadder Frk Mathilde Bjerke (kusine) Fadder Handelsmand Conrad Hansen Fadder Ungk. Erik Gauer | Gauer, Asta Hermine "Lindholm" (I1242)
|
| 14508 | Stubberud i Aker? | Christensen Woxen, Jens (I15890)
|
| 14509 | Student 1669 E schola Nidrosiensi (Trondheim) under det latiniserede navn Carolus Nicolai Isogæus (dimitteret af Cosmus Bornemann). Universitetsmatriklen København bind 2, p.16, S.Birket-Smith 1894. | Nielsen Koch, Carl (I6920)
|
| 14510 | Student 1864, Cand.filos. 1865. Assistent ved oldssakssamlingen 1869, amanuensis ved universitetsbiblioteket 1870. Overbibliotekar 1876. Axel Drolsum var en av de betydeligste bibliotekarer vårt land har fostret. Han etterlot seg et verdig monument i Universitetsbiblioteket (nå Nasjonalbiblioteket) på Drammensveien, som han fikk reist 1913. I litteraturen om unionsstriden fremstår han dessuten som en varm talsmann for et sterkt forsvar og som en begavet folketaler og publisist. Han ville fortelle Europa at når Norge ønsket å være en suveren stat, var det ikke en provins som ville gjøre opprør, men et gammelt kongerike som krevde sin rett. Beklageligvis har denne innsatsen kommet til å skygge for hans innsats som bibliotekar. Faren var en rekke år underoffiser i Det Norske Jægerkorps, og sønnen ønsket å utdanne seg til offiser, men ble hindret av nærsynthet. Han engasjerte seg sterkt i sin skolegang og tenkte opprinnelig på et juridisk studium etter at han tok examen artium 1864. Etter en utmerket anneneksamen ble imidlertid Drolsums interesse for oldnorsk vekket, og i fire år arbeidet han for Kildeskriftfondet, hvor han bl.a. deltok i utgivelsen av flere gammelnorske håndskrifter. Gjennom dette arbeid kom han i kontakt med daværende universitetsstipendiat Ludvig Daae som tilbød ham en amanuensisstilling ved Universitetsbiblioteket, som den gang holdt til i universitetsbygningene i Karl Johans gate. I 1872 ble han annen-amanuensis og i 1876, bare 29 år gammel, ble han universitetsbibliotekar, en tittel som senere ble endret til overbibliotekar. Biblioteket stod overfor enorme utfordringer både når det gjaldt lokaler, personale, publikumsservice, oppbygging av kataloger og ikke minst arbeidet med pliktavlevering av alle norske trykk til Universitetsbiblioteket. 1880 utgav Drolsum programerklæringen Om Universitets-Bibliotheket. Forslag til en Omordning af Personalet m.v., som bidrog til å konkretisere behovet for reformer. Drolsums 52-årige innsats for biblioteket satte varige spor. Han fikk myndighetene med på en ny Lov om Afgivelse af Tryksager til Bibliotheket (1882) og etablerte bibliotekets Norske Avdeling 1883. Bibliotekslokalene på universitetet var, til tross for de betydelige endringer han fikk gjennomført, meget utilfredsstillende, og det lyktes ham å få reist en ny bygning på Drammensveien 1913. Han omtalte den selv som - Verdens mest praktiske og mest økonomisk indrettede Bygning i sit Slags. Som overbibliotekar bidrog han sterkt til å omdanne Universitetsbiblioteket fra å være et håndbibliotek for universitetslærere til å bli et moderne nasjonalbibliotek. Drolsums interesser gikk imidlertid ut over det rent yrkesmessige. Som en markert forsvarsvenn engasjerte han seg sterkt i arbeidet for Norges Forsvarsforening, hvor han nedla et betydelig arbeid i Kristiania krets som formann i arbeidskomiteen fra 1889 til 1915. Han var en høyt skattet taler som holdt foredrag over hele landet, men han ble enda bedre kjent som forfatter av en rekke avisartikler, brosjyrer og pamfletter om forsvarspørsmål. En del av dem ble samlet i boken For Norges Sag. Ti Aars Arbeide i Afhandlinger og Foredrag. Her finnes bl.a. hans artikkel i Morgenbladet 1903, Skal Norge bære Skylden for Ufreden i Norden?, som ble et vektig innlegg i den unionspolitiske debatt. I 1905 forfattet han en brosjyre med tittelen Kongeriget Norge som suveræn Stat, som ble oversatt til engelsk, tysk og fransk og nådde store opplag. Hans artikler var utvilsomt betydelige bidrag til den norske informasjon og propaganda ved unionsoppløsningen og understreker at han nok var en større agitatorisk begavelse enn en konstruktiv politiker. Hans sterke engasjement og faglige dyktighet kom til sin rett i flere av de offentlige komiteer hvor han ble oppnevnt som medlem, ikke minst i Hærordningskomitéen av 1908. Sammen med Ludvig Daae redigerte han den norske utgave av Ernst Wallis' Illustreret Verdenshistorie, som utkom med 6 bind 1876–1880. Også i den mer private sfære lot han seg engasjere, bl.a. var han en av stifterne av Fjærkreforeningen og av Havedyrkningens Venner. Han var også med og stiftet Selskabet til Eidsvoldsbygningens Utstyr og var selskapets formann i en årrekke. I 1889 ble han medlem av Den Norske Frimurerorden og var til sin død et aktivt medlem av Logedirektoriet. I 1887 ble han ridder av St. Olavs Orden, i 1897 kommandør av den samme orden og i 1903 kommandør av Nordstjärneorden. På Forsvarsforeningens 25-årsdag i 1911 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Verker: Illustreret Verdenshistorie (sm.m. L. Daae), 6 bd. (norsk utg. etter E. Wallis), 1876–1880. Om Universitets-Bibliotheket. Forslag til en Omordning af Personalet m.v., 1880 (med Tillæg dateret 26.11.1881) For Norges Sag. Ti Aars Arbeide. Afhandlinger og Foredrag 1885–1895, 1896. Kongeriget Norge som suveræn Stat, 1905 (overs. til engelsk, tysk og fransk). Det norske Folk og dets Forsvarsvæsen, 1911. Universitetsbibliothekets Festskrift i Anledning af Hundred-Aarsjubilæet, 2 bd., 1911. For Norges Sag. Ny Samling. Tyve Aars Arbeide. Afhandlinger og Foredrag 1895–1916, 1917. Den norske Hærs og Flaates Bedrifter og Udvikling gjennem 300 Aar, med forord av Fridtjof Nansen, 1927. Kilder: Universitetsbibliothekets Festskrift i Anledning af Hundred-Aarsjubilæet,bd.2, 1911, s.72–79. Stud. 1864,Skien 1916 W. Munthe: biografi i NBL1, bd.3, 1926. Overbibliotekar Drolsum, i For Folkeoplysningnr. 12, 1927, s.127 (vesentlig etter Aftenp.). W. Munthe: minneartikkel i Nordisk Tidskrift för bok- och biblioteksväsen, 1927, s.181–183. d.s.: Norske Avdelings forhistorie, i Norvegica 1933, s.1–44. G. Munthe: Axel Charlot Drolsum og Universitetsbiblioteket, i Norvegica, minneskrift til hundreårsdagen for opprettelsen av UB's Norske Avdeling 1883–1983, 1983, s.33–46. | Drolsum, Axel Charlot (I15937)
|
| 14511 | Student 1873, vpl. offiser 1876, cand. med. 1881, fiskerilæge Lofoten 1881, prakt, læge USA 1884—90 (med. eks. Minnesota og Dakota), prakt, læge Stavanger 1890, reservelæge Rikshospospitalet kirurg, avd. B. 1891, sykehuslæge Tromsø 1894, overlæge Akers Sykehus 1897—1912, prakt, læge Oslo siden 1897. Utgitt: Kastrasjon ved prostata-hypertrofi samt medisinske avhandlinger i tidsskrifter. | Ramm, Fredrik Gottlieb (I6183)
|
| 14512 | Student 1898, cand. jur. 1903, sekretær Justisdepartementet 1908, byråchef 1917, kst. eksp.chef for Fengselsstyret 1929, utnevnt 1930. Lagdommer i Eidsivating 1943—1945, så atter ekspedisjonssjef til 1951. Ridder av St.Olavs orden 1948. | Gløersen, Christian Ulrik Kyhn (I14729)
|
| 14513 | Student 1913, cand. jur. 1918, studieopph. London 1920, høyesterettsadvokat 1926. Startet egen sakførerforretn. i Oslo 1922 (i komp. med h.r.adv. Johnny Ramm til 1926 og med adv. C. A. Gulbranson fra 1930). Styreform. Norsk-Nederl. for., styremedl. Nationalgalleriet. Styreform. Gausdal Høyfjellshotel A/S, Holmenkollen Turisthotel A/S, A/S Grand Hotel, Tønsberg, Grønvold & Selmer, A/S Norsk Soyamelfabr., A/S Radio Ind., Industribygg A/S Larvik, styremedl. Norsk A/S Philips, Philips Fabrikk Norsk A/S, A/S Vitaphil, G. cSf S. Eiendomsselsk., C. Frogner A/S, D/S A/S Marna, form. i repr.-sk. D/S A/S Atlantica, Abu, Noruega. | Ramm, Harald (I6184)
|
| 14514 | Student 1931, Treiders handelsskole 1932, opphold i Spania 1934. Arb. i fa. Carl E. Rønneberg & Sønner, Ålesund fra 1932, opptatt som medl. av fa. 1941. Styremedlem Ålesunds Handelsforening 1945-1946, medlem børskom. i Ålesund 1968-1971. | Rønneberg, Carl Esaias (I14757)
|
| 14515 | Student fra Helsingør (Petrus Matthiæ Luchius), immatrikulert i København. Studentmatrikler i ved Københavns universitet bind 1 s.150. | Madsen Lyche, Peder (I15672)
|
| 14516 | Student fra Helsingør. Bosatt 1641 i Jämtland, Sverige (bror av Carolus Olai Jamptus, stud. fra Thj. 1647?). Meget usikre foreldre. | Olufsen Koch, Niels (I6964)
|
| 14517 | Student fra Latinskolen i 1759. Eksamen philosophicum 1760 med karakteren h.ill. | Christophersen Bernhoft, Friderich Christian Vogt (I1702)
|
| 14518 | Student fra Trondhjems Skole, kalt Isogæus, dvs. fra Jämtland. | Nielsen Koch, Carl (I6920)
|
| 14519 | Student i USA fra 1908, i Frankrike og Tyskland fra 1910. | Klinge, Knut Martin Tryggve (I10055)
|
| 14520 | Studentmatrikler i ved Københavns universitet under 1678 Laurentius Matthiæ Lyche fra Helsingør (bind 2 s.84). | Madsen Lyche, Lauritz (I15677)
|
| 14521 | Studerte 1876-1877, og dimitterte med - 1ste Charakt. - og besøkte deretter Europas viktigste land med opphold på større kontorer. Han ville sette seg inn i handelsforholdene på større handelsplassser, og for å øke sin språkkunnskap. | Brinchmann, Christoffer (Christopher) (I6235)
|
| 14522 | Studerte i Leiden, Amsterdam og Franeker fra 1634 til 1636, hvoretter han ble prest i Trondheim. | Pedersen Schjelderup, Niels (I2147)
|
| 14523 | Stuvekeren | Olsen Skumsrud, Håvard (Håvel) "Stuvekeren" (I9562)
|
| 14524 | Styrbjørn blir omtalt i et islandsk skaldekvad (en lausavísa) fra ca. 985 av Torvald Hjaltasson, men hans eksistens er ikke historisk belagt. Farið til Fýrisvallar,folka tungls, hverr's hungrar,vörðr, at virkis garðivestr kveldriðu hesta ;þar hefr hreggdrauga höggvit(hóllaust es þat) sólarelfar skíðs fyr ulfaEiríkr í dyn geira. Ilt varð ölna fjallaörkveðjöndum beðjartil Svíþjóðar síðansveim víkinga heiman ;þat eitt lifir þeira,þeir höfðu lið fleira,(gótt vas) hers (at henda)hundmargs, es rann undan. Det er blitt antatt at det en gang kan ha eksistert en saga om Styrbjørn, men det meste av denne er bevart i den korte fortellingen Styrbjarnar þáttr Svíakappa. Deler av sagaen blir gjenfortalt i Eyrbyggarnes saga (Eyrbyggja saga) og i Hervors saga. Styrbjørn blir også omtalt flere ganger i Snorre Sturlassons Heimskringla, og i den svenske fornaldersagaen Ingvar den vidfarnes saga (Yngvars saga víðförla) som foregår på 1000-tallet om Ingvar den vidfarne som blir sammenlignet med sin slektning Styrbjørn. I henhold til tradisjonen skal Styrbjørn ha vært høvding over Jomsvikingene, og ble deretter beseiret av sin onkel kong Erik, som deretter ble omtalt som Seiersæl, i slaget ved Fyrisvall. En eventuell historisk Styrbjørn Sterke skal ha vært en høvding i Skåne som utfordret Erik Seiersæl om makten i Svealand sammen med den danske kongen Harald Blåtann eller sønnen Svein Tjugeskjegg. I henhold til de litterære kildene krevde Styrbjørn sin rett til halve riket da faren Olav, som var styrte sammen med broren Erik, brått falt død om da Styrbjørn var 12 år gammel. Kravet uttrykte han i henhold til tidens sedvane ved å sette seg på sin fars gravhaug. Erik anså nevøen for ung og tilbød ham å posisjonen som medregent om han ventet til han ble 16 år. I mellomtiden ble en annen utpekt som samkonge, noe Styrbjørn ikke fant seg i og stelte til med bråk. For å bli av med bråkmakeren utstyrte Erik sin nevø med det usannsynlige høye antallet av 60 skip og fikk ham sendt av gårde i viking. Styrbjørn skal ha vært uvanlig stor og sterk, og hadde en iltert og besværlig vesen. En gang skal han ha slått i hjel en annen som ufrivillig hadde kommet borti nesen på gutten med mjødbegeret sitt. På sin ferd som Styrbjørn innledet ved å bekjempe og beseire den nyvalgte medkongen, deretter seilte han rundt og herjet inntil han kom overraskende på festningen Jomsborg på øya Wollin og inntok borgen. Jomsborg hadde sitt navn etter Jomsvikingene som holdt til her og hvor en dansk jarl ved navn Palnatoke oppholdt seg etter at han var blitt drevet vekk av den danske kongen Harald Blåtann. Enten beseiret Styrbjørn danskekongen i et slag i henhold til Styrbjarnar þáttr Svíakappa eller mer sannsynligvis ble hans allierte etter at danskekongen kom i takknemmelighetsgjeld til ham for å ha tatt den besværlige Jomsborgen. Alliansen med danskekongen ble beseglet av at Styrbjørn fikk ekte Harald Blåtanns datter Tyra Haraldsdatter. Samtidig ektet Harald Blåtann Styrbjørns søster Gyrid Olavsdatter. Denne dynastiske forbindelsen tyder på at Styrbjørn ikke var en hvilken som helst landsflyktig vikinghøvding, men sannsynligvis en betydelig småkonge i Skåne. Etter dette utrustet han, med støtte fra Harald Blåtann, en hær for å gå mot Sverige. De bega seg sjøvegen oppover Sverige og seilte inn i Mälaren. De tok landstigning ved Flottsund i Fyrisåns munning. For at mennene ikke skulle miste motet og seile vekk lot Styrbjørn alle skipene brenne. Her skal det seires eller dø. Ved synet av de brennende skipene og tankene om slaget mistet danskene interessen, vendte om, seilte hjem og lot Styrbjørn i stikken. Styrbjørn og hæren marsjerte nordover mot Uppsala og på sletten Fyrisvall møtte han kong Erik som viste seg å ha være vel forberedt. Ved underrettelsen av Styrbjørns ankomst hadde han latt sende pilbud og mobilisere alle våpenføre menn. På Fyrisvall brøt det ut et sagnomsust slag som varte i 3 dager og som ble utmalt i sagaen. I løpet av de første 2 dagene var jevnlikt mellom de stridende. Om kvelden gikk Erik opp til Odins statue i tempelet på Uppsala og ofret til ham. Han lovte Odin at om han vant slaget skulle han være Odins mann og komme til Valhalla om 10 år. Den tredje dagen kastet Erik sitt spyd over fienden og sa: Jeg ofrer dere alle til Odin. I kampen som siden skjedde stupte Styrbjørn, og Erik seiret, hvilket ga ham navnet Seiersæl. Slaget ved Fyrisvall har blitt diskutert av svenske historikere. Noen mener det er legendarisk slag som kun har eksistert i sagaene, mens andre er bestemt på at det har eksistert og henviser til en runestein i Skåne, runestein DR 295 i Hällestad, som sier: Eskil reiste denne steinen etter Toke Gormsson, sin kjære herre. Han flyktet ikke ved Uppsala. (A Æskel satti sten þænsi æftiR Toka Gorms sun, seR hullan drottin. SaR flo ægi at Upsalum). En annen stein, runestein DR 279 i Sjörup, Scania, sier: Han flyktet ikke ved Uppsala, men kjempet så lenge han hadde våpen. På runesteinen i Högby star det: Den gode frimann Gulli hadde 5 sønner. Den modige kjempen Åsmund falt ved Fyrisvall. I henhold til Adam av Bremen skal Erik Seiersæl siden ha vendt seg mot angripernes hjemland og beseiret disse. Det må i så fall være småkongedømmer i Sverige. Slaget ved Fyrisvall synes å ha vært et legendarisk slag i samtiden, men med tiden synes det å ha blitt overgått av et annet sagnomsust slag som skjedde noen år senere, slaget ved Svolder. | Olavsen av Jomsborg, Styrbjørn (I4449)
|
| 14525 | Styremannskolen 1941, Sjøkrigsskolen 1944, Marinens Stabsskole 1954, Forsvarets Høyskole 1964. Løytnant 1946, kapteinløytnant 1952, orlogskaptein 1956, komm.kaptein 1960, kommandør 1971. Skibsoffiser 1944-1948, skipssjef undervannsbåter 1948, sjef 1. u.-båt div. 1953, sjef u-båt stasjon 1955, sjef u-båt inspeksjonen 1956, skipssjef Haakon VII 1962, tj.gjør. off. Supreme Headquarter Allied Forces 1964, nestkomm. Sjøforsvarets Våpenskolesenter 1967, sjef Personalavdelingen Heimevernstaben siden 1971. Skrev Det norske Ubåtvåpen 1909-1959, i 1959. Form. Norges Orlogsforb. 1958. Styremedl. Carl E. Rønneberg & Sønner A/S siden 1969. Redaktør Norsk Militært Tidsskrift: 1973-1984 Kommandør Harald Brinchmann Molland Rønneberg. Krigsmed., Delt.med. m. rosett, H VII 70 års med., Stb. 1939-45 Star, Stb. North Afr. Star, Stb. Atl. Star, Stb. Def. Med. | Rønneberg, Harald Brinchmann Molland (I7329)
|
| 14526 | Styremedlem, opplysningssekretær i Stasjonspersonalets forening. Kretsstyreformann siden 1970. | Lorentzen, Erland (I46)
|
| 14527 | Styrmandsexamen afholdtes i Kristiania i de sidste fire Dage af forrige Uge... Kilde: Kysten Dagblad, tirsdag 2.juni 1903. | Zinow, Adolf (I446)
|
| 14528 | Styrmandspatent udstædt 18.oktober 1876. Hyre som 2den styrmand på Melanie fra Horten til Dieppe via Kristiania. Avmønstret 9.september 1878 i Kristiania. Hyre som matros 18.mai 1879 på .... fra Tønsberg til Søderhavn (?). Avmøstret 20.desember 1879 i Tønsberg. Hyre som styrmand 17.april 1880 på Ceres fra Drammen til Skottland. Avmønstret 24.mai i Drammen. Hyre som styrmand på Ceres 8.juni 1880 fra Drammen til Skottland. Avmønstret 2.august 1880 i Drammen. Hyre som styrmand 6.august 1880 på Ceres fra Drammen til England. Avmønstret 8.september i Drammen. Hyre som styrmand 21.september 1880 på Ceres fra Drammen til England. Avmønstret 8.november i Drammen. Deretter overført 14.februar 1881 til Drammen hovedrulle 1843. | Zinow, Johan Theodor (I442)
|
| 14529 | Styrmann Otto Ottesen (Lorch?) bodde på Nordeidet i Karlsøy, og var opprinnelig fra Trondheim. Otte døde omkring 1667. Anne satt da som enke på Nord-Eide. | Ottesen, Otto "Lorch" (I15761)
|
| 14530 | Står - Westfossen - som bosted ved dåpen. | Hansen, Ingeborg Marie "Tjomsaas" (I2681)
|
| 14531 | Står bevnt ved sønnens dåp: ..som for nårværende Tid skal være udenlands; thi ellers skulde Ovennævnte haft Bryllup, efter Barnets Moders forsikring. | Gundersen, Jacob (I11881)
|
| 14532 | Står i konfirmasjonsbibelen: Einar Sinaav. Nevnes i kirkeboka at han har fått koppervaksine av Berner 25.februar 1905. | Zinow, Einar "Skøien" (I8)
|
| 14533 | Står nevnt som Andreas Johannides, og er troligvis Anders Hansen. | Hansen Bernhoft, Anders (I1907)
|
| 14534 | Står nevnt som bruker på Melby i 1680. | Nilsdatter Aalstad, Agnete "Melby" (I9454)
|
| 14535 | Står nevnt som Generalmajor i 1885. I 1900 er han nevnt som pensionist. | Hoff, Nicolai Engebret (I12630)
|
| 14536 | Står nevnt som ugift og syk under folketellingen sent i 1910, hjemmeboende hos foreldrene. | Solberg, Johanna Henriette (I22588)
|
| 14537 | Står også nevnt en eksamen i desember 1904 med karakter laudabilis. | Hiorth, Adam (I17744)
|
| 14538 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I1749)
|
| 14539 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17003)
|
| 14540 | Står registrert i Stavanger på skipet S/S Kong Magnus, som har hjemsted Trondheim. Skipsfører er Frithiof Lugg. | Brinchmann, Ludvig Fredrik (I3966)
|
| 14541 | Står registrert som spiller på A-laget til Kvik. Om Ole Harbo står det at han er reiseeffektarbeider, født 17.mai 1925. Høyre back. Aktiv 5 år. Distriktsmester 1.divisjon 1951. Tok 2.premie i distriktsrenn på Kløfta i 1947. Har 8 pokaler for skihopp. Medlem i Gimle IF. Interessert i fiske og friluftsliv. Kilde: Aktive fotballspillere, bind I, Idrettsforlaget 1952. Han spilte fortsatt på Kvik i 1962. | Harbo, Ole Severin (I3060)
|
| 14542 | Står som bruker og eier 1700-1740. Det var skifte etter Gunhild i 1722. Boet eide Sud-Bøen, 2 tønner skyld verdsatt til 180 riksdaler, og 1 tønne i Landsverk, verdisatt til 90 riksdaler. Dette var arven fra Nisi i 1686. Boet eide en liten part i Møli i Tinn, verdsatt til 6 riksdaler. Samlet formue ble 276 riksdaler. Dattersønnen Jon Torjussen arvet gården. | Torgrimsen Nisi, Kittil "Landsverk" / "Bøen" (I18454)
|
| 14543 | Står under døpte 10 og 12.juni i Merager. Fader var Ole Olsen Solem og moder var Ingebor Pedersdtr. Faddere var Ole Løvlie, Peder Merager og Sophie Tømmeraas, Beret Moen. | Olsen Solem, Ole "Hallan" / "Hallanval" / "Venset" (I20836)
|
| 14544 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I10)
|
| 14545 | Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson. Tilnavnet Rauðr henspiller utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som bærer det samme tilnavnet. Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos af Hjelmsäter. Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev seg imidlertid arveretten. Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært oppkalt etter denne ane. Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl, Fyn, 25.september 1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.juli 1296(DN V 33). Videre er han medutsteder av et brev av 25.februar 1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47). I 1302 ble hans sønn Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.september 1302 (NGL III side 46). I Jon Ivarsson Raud har kong Håkon 5. hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn. Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Jons sønn Havtore Jonsson og kongsdatteren Agnes Håkonsdatter. I brev av 14.september 1307 (DN I 111) skjenket Kong Håkon ham 1,5 øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark. Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson, sønn til Kong Birger av Sverige. Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.juni 1312 (DN IV 95) mellom Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster. Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke lenge etter. Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245. Hr. Jons hustru nevnes ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til ektefelle for kongensdatter. Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten. I et brev av 18.desember 1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr. Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad. Av dette er det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse. Allerede godsforholdene gjør det temmelig sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr.Sigurd Havtorsson den 29.september 1342 (DN VI 166) fikk tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru Elin Toresdatter. Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr.Håkon og fru Elin. Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson, eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson (Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru Ingeborg Erlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså flere muligheter. Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål. Hr. Tores hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr. Alv Erlingsson (Milder-Alv) og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug Skules søster. Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten. Ser man nå de foreliggende momenter i sammenheng viser det seg at man vil oppnå en fullt tilfredsstillende forklaring både på de omtalte yngre slektskaps-oppgaver og på navneforholdene ved å anta at hr. Jon Rauds mor (Gudrun eller Ragndid?) var datter til Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter. Dermed får man også den best mulige forklaring på Sudreims-ættens fremtredende sosiale posisjon og på den omstendighet at hr. Jons sønn blir utvalgt til ektefelle for kong Håkons datter. Hr. Jon selv var lendbåren, det kan man på bakgrunn av slektens posisjon trygt ta for gitt. I Håkon Håkonssons saga omtales imidlertid bare en lendmann med navnet Ivar, nemlig Ivar Nef, men han hørte hjemme i Hålogaland, nevnes allerede i 1198 og ble lendmann ved juletid 1217. Han kan derfor ikke komme i betraktning som mulig far til Hr. Jon Raud. For fredstiden 1240-63 er imidlertid sagaens beretning meget lite utførlig, og da en rekke lendmenn døde ved denne periodes begynnelse, kan man med sikkerhet gå ut fra at flere av Kong Håkons fortjente, høyættede menn i denne tid har oppnådd lendmannsverdigheten, selv om dette ikke direkte er opplyst i sagaen. En av de personer som det ligger nær å anta at må være blitt denne utmerkelse tildel er Ivar av Skedjuhof. Skedjuhof i Sørum tilhørte på 1300-tallet hr.Jon Havtorsson og var også hovedgården i hans store gods på Romerike! Hr Jons eiendommer har, bortsett fra noen gårder i Østfold, tidligere ikke vært kjent, men kan nå fastslås på grunnlag av yngre godsforhold. Da hr. Jons hustru, fru Birgitte Knutsdatter, var svensk, og da de eiendommer hans far fikk med sin hustru, kongedatteren fru Agnes, i hvert fall i hovedsak er kjent, er det etter omstendighetene ingen grunn til å tvile på at Skedjuhof med tilhørende gods er arv etter farfaren, hr. Jon Raud. At Hr. Jon som eldste sønn, velger Skedjuhof, og ikke Sudreim, til sin hovedgård på Romerike, peker også tydelig på at det er den førstnevnte eiendom som er ættens opprinnelige sæte. Etter det foreliggende kan det derfor tas for gitt at hr. Jon Raud Ivarsson er sønn av Ivar av Skedjuhof. Hirdskråen fra Magnus 6 Lagabøtes regjeringstid har et arkaisk preg ved at dens formelle ramme langt på vei viser tilbake til hirdens opprinnelige oppgave som daglig krigerfølge, og det trass i at hirdens karakter hadde endret seg betydelig. På slutten av 1200-tallet gjennomløp landets verdslige aristokrati en formell elitedannelse, en prosess som endte med at hirdorganisasjonen gikk i oppløsning i første halvdel av 1300-tallet. Magnus Lagabøte besluttet i 1277 at lendmenn og skutilsveiner skulle ha rett til herretittel, samt at lendmennene heretter skulle tituleres baroner og skutilsveinene riddere. Baron var tittelen på de engelske kronvasallene, det vil si de som hadde jord i forlening direkte av kongen tilsvarende de norske lendmennene. Ridder var den høyeste rangen innen det europeiske riddervesenet som hadde utviklet seg fra 1000-tallet av. Den opprinnelige rene ryttersoldaten i Frankerriket med rustning, skjold og sverd eller lanse hadde gradvis blitt prototypen på det høybårne, aristokratiske medlemmet av vasallstanden i Europa. Ridderen var høytidelig tatt opp i et lukket fellesskap, ridderskapet, gjennom ridderslag og ridderløfte. For å kunne kvalifisere til ridderslag måtte en blant annet ha gjennomgått militær trening som væpner. Utover i høymiddelalderen fikk væpnerklassen mindre entydig preg av å være en gruppe unge menn som trente til å bli riddere, og ble i stedet en fullverdig rangklasse av samme type som ridderklassen. Det fullt utviklete europeiske riddervesenet på 1100-tallet besto derfor av rangklassene riddere og væpnere, med den første som den gjeveste. Fremdeles var det slik at veien til ridderslag gikk via væpnerrangen, men ikke alle væpnere ble riddere. Riddervesenet rommet en ridderideologi som bidro ytterligere til å heve medlemmene over resten av befolkningen, ikke minst fordi det i økende grad ble lagt vekt på byrd. Ridderideologien hadde tre hovedpilarer: Det Militære broderskapet, kirkelige idealer, som å beskytte de fattige og svake, straffe de onde og forsvare kirken, og høvisk opptreden. Til det militære brorskapet utviklet det seg en æreskodeks, det vil si regler alle medlemmer av ridderstanden var pliktig til å følge i krig dersom de ikke skulle forspille sin ære og dermed kanskje bli utstøtt av ridderstanden. Æreskodeksen var felles for alle medlemmene av ridderstanden uavhengig av lojalitetsbånd og dannet derfor et grunnlag for et visst fellesskap på tvers av konfliktlinjer, ikke minst i krig. At riddervesenet ble innført i Norge på slutten av 1200-tallet, er et klart utslag av den elitedannelsen som skjedde i denne perioden, og viser samtidig hvordan det norske samfunnet ble overrislet av samtidens felles europeiske kultur- og samfunnsutvikling. Begge deler kom også til uttrykk ved at ikke-fyrstelige personer i Norge fra slutten av 1200-tallet av, begynte å bruke faste våpenmerker i skjold og segl. Et annet ledd i eliteutviklingen var at kongemakten på slutten av 1200-tallet innrømmet hirdmedlemmene skattefrihet som motytelse for deres personlige militærtjeneste. Skattefriheten var opprinnelig knyttet til fritak for personer, men ble rundt 1300 i stedet gjort gjeldende for jord fordi leidangsskatten var blitt en skatt på jord. Det bevarte kildetilfanget er ikke stort nok til at vi kan følge utviklingen i nevneverdig detalj frem til at norske stormenn i 1370-årene hadde oppnådd skattefrihet for hele setegården, det vil si den jorda de drev for egen regning, et privilegium de beholdt resten av senmiddelalderen. Det skattefritaket norske stormenn oppnådde i høymiddelalderen, var svært beskjedent i europeisk målestokk. Deres nordiske standsbrødre fikk et tilsvarende, men betydelig mer omfattende privilegium omtrent samtidig, fritak fra kongelige skatter og pålegg for alt jordegods uansett rang. Den økonomiske gevinsten av fritaket var såpass liten for norske stormenn at privilegiet i hovedsak må ha hatt en symbolsk-honorær betydning. Det ga stormennene i Norge mindre insitament til å øke sin private godsmengde, sammenliknet med kollegaene i Danmark og Sverige, ettersom nytt gods som de ikke drev selv, ble skattlagt. Jordeiendom ga riktignok prestisje, noe som var viktig i datidens samfunn, men fordi alt deres privatgods var fritatt fra kongelige skatter, kunne danske og svenske stormenn i en helt annen grad enn norske øke sine økonomiske ressurser, og dermed også sine politiske,gjennom å skaffe seg mer gods. Hovedgrunnen til forskjellen mellom Norge og de andre nordiske rikene på dette området må være at riksstyret måtte balansere behovet for å opprettholde et levedyktig aristokrati som riksbærende elite opp mot det å bevare tilstrekkelig med riksinntekter. Kongedømmet i Norge hadde ikke råd til å gi fra seg en såpass stor inntektskilde som skatt fra aristokratiets samlede gods, fordi landets totale areal av dyrkbar jord, middelalderens viktigste kapital, var relativt lite. Dette forklarer også de sterke interessene det norske verdslige aristokratiet hadde i kongedømmets forvaltningsapparat, ikke minst i inntekter fra kongstjeneste. Tilsvarende må det betydelig større jordarealet som de to andre nordiske rikene hadde, særlig Danmark, være årsaken til at aristokratiet oppnådde et større skatteprivilegium og ikke hadde like sterk interesse av å styrke kongedømmets forvaltningsapparat. Aristokratiets skattefrihet betydde imidlertid en alvorlig økonomisk belastning for kongedømmets finanser i både Danmark og Sverige, en belastning som i perioder medførte økonomisk bankerott med alvorlige følger for riksstyret. Og i begge land ble det gjennomført tiltak for i størst mulig grad å begrense inntektstapet for kongedømmet, uten at skatteprivilegiet av den grunn ble opphevet. Trass i forskjellen når det gjaldt grad av skattefrihet for stormennene, er det gode grunner til å tro at oppløsningen av hirdorganisasjonen og etableringen av en verdslig privilegert krigerstand, fulgte de samme hovedlinjene i alle tre rikene, men at hirden forsvant sist i Norge. Norske historikere har gjennomgående ment at hirdens oppløsning i Norge skyldtes kongefellesskapet med Sverige fra 1319 av, fordi oppgaven med å være kongens livvakt og væpnede følge forsvant etter hvert som felleskongen for det meste oppholdt seg utenfor Norges grenser. I både Danmark og Sverige derimot, forsvant kongshirden allerede på 1200-tallet, altså uten at noen av landene var i kongefellesskap med et annet land. Det dominerende synet blant norske historikere overser imidlertid to viktige poeng. For det første at den unge Magnus Eriksson og hans mor ser ut til å ha oppholdt seg mer i Norge enn i Sverige i 1320-årene, og for det andre og viktigste det faktum at hirden lenge før 1319 først og fremst var blitt en organisasjon for landets verdslige aristokrati, og at denne funksjonen ikke forsvant, selv da landet fikk felles konge med et naboland. Dessuten er det relativt klare indikasjoner på at hirdorganisasjonen var i oppløsning alt i siste halvdel av Håkon 5's regjeringstid. I den forbindelse har den store rettarbota som kong Håkon utstedte i juni 1308, fanget interessen hos historikerne. Rettarbota er blant de mest omdiskuterte dokumentene i norsk historie, det gjelder både dens innhold, motiv, legitimitetet og dens virkninger på kort og lang sikt. Bakgrunnen for rettarbota var utvilsomt de erfaringene kong Håkon hadde hatt i riksstyret frem til da. Som det heter innledningsvis i rettarbota: Det har vært kjent for alle menn at på grunn av den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå ei tid siden ... så tar vi vår fedrearv, hele Norges konges rike, under vårt rådvelde. Deretter bestemmer kongen detaljert om riksstyrets administrasjonsapparat og hirden, og bak det hele lå ønsket om å styrke kongens kontroll med riksstyret. I den forbindelse har det særlig vært trukket frem at kongen for all fremtid avskaffet jarle- og lendmannsnavnet. Nye lendmenn skulle ikke utnevnes, og bare kongesønnen og jarlen av Orknøyene skulle for fremtiden ha rett til å bære tittelen jarl. Flere historikere har karakterisert rettarbota som antiaristokratisk og hevdet at den på lengre sikt bidro til at det norske aristokratiet som riksbærende gruppe ble sterkt svekket. At kongen søkte å styrke sin egen innflytelse, forhindret imidlertid ikke at han samtidig ga innrømmelser til medlemmene av aristokratiet i sin alminnelighet ved å åpne for at sysselmannsombud i realiteten kunne bli arvelige. Det var en betydelig konsesjon ettersom sysla var aristokratiets fremste inntektskilde fra kongedømmet på dette tidspunktet. Det var svært få lendmenn i 1308, og krongodset var ikke lenger stort nok til å underholde en større gruppe av lendmenn. Det er derfor ikke grunnlag for å karakterisere rettarbota som generelt antiaristokratisk. Kongens hensikt var etter alt å dømme å reorganisere riksstyre og riksaristokrati som følge av grunnleggende samfunnsendringer, og det var en politikk der kongen måtte spille på lag med flertallet av det riksbærende aristokratiet. Kilder: Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116, 121, 129-132, 259-261, 263. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 184-187. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 826. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95. | Ivarsen på Sudrheim, Jon (I3410)
|
| 14546 | Sulitjelmabanen ble åpnet i 1892, men en viktig dato i banens historie er 14. juni 1957. Jernbanens forlengelse til Finneid, tatt i bruk like før jul 1956, ble høytidelig åpnet denne junidagen i 1957. Nå ble det helårs forbindelse på skinner. Tidligere var en avhengig av både båt og jernbane for å reise til Sulitjelma. Båtruten mellom Finneid og Sjønstå, som måtte innstilles når vannene frøs til vinterstid, kunne nå sløyfes. Staten var deleier i det nyetablerte A/S Sulitjelmabanen, som stod for byggingen av jernbanen til Finneid og den senere driften av banen. Tidligere var det gruveselskapet som alene stod for jernbanetrafikken. Jernbanen mellom Finneid og Sulitjelma var gruvesamfunnets eneste forbindelse med omverdenen frem til det i 1972 ble bygget veg på jernbanetraseen. Kronprinsregenten Olav (som noen uker senere ble Norges konge, etter at Kong Haakon døde) besøkte i Sulitjelma i anledning av baneåpningen. Den høytidelige åpningen: Fredag 14.juni 1957 var dagen for den høytidelige åpningen av den nye banen, en stor dag for Sulitjelma, og spesielt for Thorvald Hugaas, som i over 20 år hadde arbeidet for en jernbane til Finneid. Flere hundre mennesker var møtt fram på Finneid stasjon, da direktør J.H. Støre ønsket kronprinsregent Olav og en rekke innbudte gjester velkommen til åpningen. Blant gjestene var samferdselsminister Varmann og fylkesmannen i Nordland, Fjermeros. Medlemmer av Stortingets jernbanekomite var også til stede. Direktør Kjell Lund i A/S Sulitjelma Gruber (også formann i jernbanens styre) redegjorde for jernbanens historie, og kronprinsregent Olav foretok selve åpningen. I kronprinsregentens tale ble det understreket at banen ville få stor betydning for distriktet, både for gruveselskapet og for menneskene som hadde sitt virke i gruvene og langs banen. Åpningshandlingen besto i at kronprinsregenten slo en kobberhammer mot et stålbor montert i en kisblokk. Med dette kuttet han kobberbåndet som var strukket over linjen. Stasjonsmester Thorvald Hugaas blåste deretter klarsignal for åpningstoget, trukket av lokomotivet Saulo, som var pyntet med bar-girlandere, norske flagg og en bukett nelliker. Da toget ankom Furulund, drønnet kraftige bergmannssalutter mellom fjellene. På stasjonen var det velkomshilsener, flagg og musikk. På kvelden var de innbudte gjester samlet til en invielsesmiddag i den nyrestaurerte direksjonsvillaen til gruveselskapet. Den påfølgende dagen var det stor folkefest for befolkningen. | Hugaas, Peder Thorvald Waldemar (I2520)
|
| 14547 | Sunne | Eriksdatter Skancke, Elisabeth (I8184)
|
| 14548 | Sunnfjord prosti er et tjenestedistrikt i Bjørgvin bispedømme. | Hansen Arentz, Fredrik (I2325)
|
| 14549 | Sunset Rest Cemetery. | Hove, Rose Marion "Johnson" (I13293)
|
| 14550 | Sunset Rest Cemetery. | Hove, Robert Julius (I13291)
|