Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 201 to 250 of 17,522

#	Notes	Linked to
201	. Litt om Falstad: Falstad konsentrasjonsleir var en transittleir for overføring av fanger til Tyskland. Mange ble også sendt hjem igjen, eller til andre leire eller fengsler i Norge, og mange mistet livet, ble henrettet på Falstad. Falstad har stor historisk betydning, og stedet var under 2. verdenskrig skueplass for grove overgrep mot mennesker fra i alt 13 land. I Falstadskogen, like ved fangeleiren, ble vel 200 politiske krigsfanger henrettet i okkupasjonsårene. Falstadbygningen er i dag Norges best bevarte politiske fengsel og krigsfangeleir. I krigsårene 1940-1945 etablerte tyskerne 5 leirer for politiske fanger i Norge. Hovedformålet med leirene var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet. Falstadleiren ble tatt i bruk i oktober 1941, og var den nest største i Norge. Falstad var en viktig brikke i et svært omfattende leirsystem i Norge under krigen. Vel 250 leire var spredt over hele landet. I Norge ble ca.150.000 norske og utenlandske statsborgere fengslet og satt under tvang i løpet av krigsårene. Man går ut fra at om lag 5.000 personer satt på Falstad fra november 1941 til frigjøringen i mai 1945. Fangebellegget på Falstad var under hele krigen dominert av nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politiske motstand mot okkupasjonsmakten. Antallet fanger i leiren varierte veldig mellom 1941 og 1945. De første månedene etter opprettelsen var det neppe mer enn ca.200 fanger på Falstad. Utover vinteren og våren 1942 økte dette tallet noe, og lå de neste årene antakelig på mellom 259 og 500. Høsten 1943 ble leiren utvidet med 2 fangebrakker for å løse plassmangelen som hadde oppstått. Fra senhøsten 1944 og fram til kapitulasjonen steg antallet betraktelig. Det var stadig opprullinger og arrestasjoner i Trøndelagsdistriktet. Fangetransportene til Tyskland hadde stanset, samt at fanger fra leire i Nord-Norge ble evakuert og ført sørover, blant annet til Falstad. Flere av fangene sonet lengre straffer i leiren, mens andre slapp unna med noen dager i fangenskap. For mange fungerte Falstad som gjennomgangsleir. Disse fangene ble etter et opphold i leiren sendt på transport, som regel til Grini eller Tyskland. Kildene viser at det ikke var uvanlig med større transporter. I løpet av januar måned 1943 måtte 35.000 arbeidsdyktige fanger fra besatte områder transporteres til Tyskland. Behovet for arbeidskraft i den tyske rustningsindustrien var prekær. Nazistenes leirsystem: De omlag 260 fangeleirene som ble opprettet i Norge i perioden 1940-1945 var en videreføring av et system som nazistene i Tyskland hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år. Storparten var tvangsarbeidsleire hvor russere, jugoslaver og polakker utgjorde de største gruppene. De norske politiske fangene var fordelt i de 5 hovedleirene Grini, Falstad, Ulven/Espeland, Sydspissen og Arkivet. I Tyskland ble konsentrasjonsleiren Dachau satt i driftallerede fra 1933, og i 1936 startet oppbyggingen av permanente leire i Det tredje Rike. Disse leirene var det mest ytterliggående uttrykk for terroren som SS-sjef Heinrich Himmler satte i system, hvor formålet var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet. Politisk kamp mot opposisjonen: Begrepet Schutzhaft (varetekt) ble selve symbolet på den politiske kampen mot opposisjonen i Tyskland. Hitler innførte Schutzhaft samtidig med nødforordningen til beskyttelse av folket og staten. Denne fjernet elementer i Weimar-konstitusjonen som vernet om den personlige frihet. Politiet fikk dermed anledning til å arrestere potensielle politiske fiender uten å måtte gå veien om rettsapparatet. Dette førte etter hvert til at hele landet ble kontrollert av nazistene. Ikke alle som ble arrestert av det tyske maktapparatet endte opp i konsentrasjonsleire. Bare et begrenset antall hadde formell status som statlige KZ-leire. Disse utgjorde en del av et omfattende, overordnet system av leire, fengsler og tukthus både i Tyskland og i de okkuperte landene. Leirsystemet videreført i Norge: I Norge må etableringen av Falstad, Grini og de andre leirene forstås som en naturlig fortsettelse av et innarbeidet system som nazistene hadde praktisert i en årrekke. Her i landet hadde institusjonen BdS (Befählshaber der Sicherheitspolizei) forvaltningsansvar for de norske politiske fangene. Men også her fantes flere varianter. De vel 250 leirene var inndelt i to hovedkategorier: Leire for politiske fanger og tvangsarbeidsleire. De nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politiske forbrytelser havnet i den førstnevnte kategorien, i den andre finner vi en stor og broket samling av utenlandske fanger. Nord-Norge i en særstilling: Situasjonen i Nord-Norge må karakteriseres som helt spesiell med en leirtetthet som vi ikke finner maken til andre steder. På det meste var det for eksempel 50 leire mellom Korgen og Narvik med ca.30.000 fanger. Antallet fanger i Norge ved frigjøringen illustrerer omfanget av dette apparatet. Hele 80.000 utenlandske krigsfanger/tvangsarbeidere befant seg på norsk jord i mai 1945. Til sammenligning var det totalt ca.40.000 nordmenn i tysk fangenskap i krigsårene. Omtrent 1/4 av disse ble deportert til konsentrasjonsleirer, tukthus og tvangsarbeidsleire på kontinentet. Totalt regner vi med at ca.150.000 mennesker satt i fangenskap i Norge under okkupasjonen. Flere tusen døde som direkte følge av forholdene. Mangelfull forskning og kunnskap: Etter frigjøringen i 1945 er det kommet en flom av forskningslitteratur om okkupasjonsårene. Forskningen har behandlet en rekke temaer og emneområder, men mangelfull er litteraturen om de norske fangeleirene og de mange tusen leirfangene i Norge. Mangelfull er også faghistoriske arbeider om Organisation Todt (OT) som organiserte tyskernes vei-/jernbaneutbygging og anleggsvirksomhet i Norge, og som samtidig benyttet seg av titusenvis av utenlandske tvangsarbeidere i dette arbeidet. Falstadsenteret har drevet innsamling av beretninger blant tidligere Falstadfanger. Norges Hjemmefrontmuseum samlet i sin tid beretninger fra konsentrasjonsleirene Ravensbrück og Natzweiler. Videre har Kristian Ottosen drevet systematisk dokumentasjonsarbeid i forbindelse med sitt omfangsrike forfatterskap om de deporterte nordmenn som havnet i konsentrasjonsleire, fengsler og tukthus i Hitler-Tyskland. Stiftelsen Hvite Busser til Auschwitz har i en tid stått bak et dokumentarfilmprosjekt med tidligere konsentrasjonsleirfanger. Alt dette er viktige bidrag til okkupasjonsforskningen. Viktig informasjon har gått tapt. Spor etter det omfattende system av fange- og tvangsarbeidsleire som fortsatt eksisterer, er mange steder i ferd med å forsvinne. Ofte er leirbygningene blitt fjernet eller bygget om for å tjene nye formål. Dette har ført til at få levninger eksisterer i dag, og en viktig del av okkupasjonshistorien er i ferd med å gå tapt. På Falstad i dag finner vi blant annet leirens hovedbygning og kommandantbolig noenlunde intakt. Førstnevnte, en 2-etasjers ringbygning, hvit med sort tak, omkring en gårdsplass. På 3 av flæyene gikk det en balustrade, en overbygd gang, hvor 2.etasje skjøt litt fram. Bygningen inneholdt under okkupasjonen leiradministrasjon, turnhall, sovesaler, kjøkken og spisesal, dødsceller, revier, snekker- og skredderverksteder, vaskeri i kjelleren, kvinneavdeling og avdeling for de jødiske fangene (jødeloftet). Arena for ettertanke: Med utgangspunkt i den tidligere SS-leiren Falstad og i andre leire i okkupasjonsårene, er krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter 3 viktige elementer for Falstadsenterets virksomhet. Med bakgrunn i hendelsene på Falstad, er stedet en unik referanseramme for å studere og konkretisere dagsaktuelle konflikter i lys av brudd på menneskerettighetene.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
202	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
203	. Litt om saltproduksjonen: Vallø Saltverk besto av 2 hovedkomponenter, graderhusene og kokehusene. I graderhusene skulle saltvannet graderes dvs. gjennom avdamping ved hjelp av vind og sol øke saltgehalten i vannet (sohlen). Etter å ha gått gjennom graderhusene ble saltlaken (sohlen) ledet over til kokehusene hvor saltet ble krystallisert og deretter tatt opp og lagt i kurver til tørk. 1. Graderhusene, hvor man hevet saltgehalten ved naturlig avdamping. Uttrykk som ble benyttet var det tyske sohlen for saltlaken, antall grader ble benyttet for saltgehalt i laken. (1 grad er lik 1%). Gradering var navnet på prosessen som hevet saltgehalten. Råstoffet på Vallø var sjøvann pumpet opp fra bukten. Saltgehalten i dette var liten, varierte fra 1,5% til 4%, og forbruket av brensel ville blitt uforholdsmessig stort om vannet ble kokt som det var. Derfor ble det bygd 2 enorme graderhus for gradering av sjøvannet. Husene var 10 meter brede, 10 meter høye og henholdsvis 580 og 620 meter lange. Sammen med kokehusene strakte hele anlegget seg 1,2 kilometer (rett linje) fra dagens kapell og helt ut til batteriodden. Graderhusene hadde åpne langvegger, men overbygd med teglsteinstak. Hvert av husene var inndelt i 6 seksjoner med kummmer opp under mønet og kasser i bunnen. Mellom kummer og kasser var det montert 2 porøse sildrevegger av slåpetorn, einebær og nypekvister bundet tett i tett fra bunn til topp. Sjøvannet ble brakt opp til under mønet i hvert av graderhusene og over i den første kummen. Pumpene som ble benyttet var i første omgang manuelt drevet, deretter ved hestevandring (hestekonst), senere supplert med vindmøller. Fra kummen rislet saltvannet ned gjennom kvistbuntene hvor vind og varme sørget for en viss fordamping for så å bli samlet opp i kassen under. Deretter ble sohlen sendt opp i neste kum for ny risling. Slik fortsatte fordampingsprosessen, som naturlig nok var væravhengig og stengt om vinteren, fram til siste kasse hvor saltgehalten var kommet opp i 20-30%, og ved tilsetning av steinsalt i sohlen opp til 40%. Herfra ble sohlen ført i rør inn til kokehusene. 2. Kokehusene, hvor man utkrystalliserte saltet. På Vallø hadde de 7 kokehus med til sammen 10 panner. Sohlen fra graderhusene ble i kokehusene varmet opp i hver sin panne ved vedfyring. Pannen ble fyrt med ved og senere torv og steinkull, og man fyrte helt til en så saltkorn på vannets overflate. Ved denne kokingen skilte sohlen seg, og på overflaten viste det seg et urent, slimete skum som saltkokerne måtte ta vekk. Dette var et arbeid som måtte pågå kontinuerlig for neste ledd i prosessen var at det avsatte seg salthuder på overflaten, og disse ble hindret i å falle ned dersom overflaten var uren. Når salthudene viste seg var også tiden inne til å dempe varmen under pannene, men det var viktig med fortsatt jevn varme for å få den riktige konsistensen på saltet. Når det hadde dannet seg så mange salthuder at kjernen hadde vanskelig for å synke, var tiden inne for å ta det første saltet. Ved Vallø ble saltet tatt hver 6. time. Kurvene med saltet ble satt i en renne ved kokehuset så laken kunne renne av, og deretter båret til tørkekammeret. Dette rommet ble oppvarmet ved at røyken fra kokepannene ble ført i rør hit. En slik koking ble kalt for et verk. Det tok 71 timer, og vedforbruket var 6 1/2 favner 3 1/2 fot ved. Størrelsen på verket var 68 kurver, noe som tilsvarte 29 5/6 tønne. Til slutt ble saltet ført over til magasinet og lagret. For transport ble det pakket i tønner fra eget bøkkerverksted. Meget viktig i denne prosessen, som så absolutt krevde en kyndig saltmester, var å la oppvarmingen foregå langsomt og så syde ved lav nok temperatur til at saltet ikke ble surt. En saltpanne ble aldri sydet helt tom. Restinnholdet ble samlet i kar utenfor kokehusene. Ut av dette fikk man surt salt som bl.a. apotekene benyttet i sine medisiner. Saltverket var opprinnelig tenkt som en helårsbedrift, men kulde gjorde det umulig å gradere saltvann på vinterstid. For å holde oppe produksjonen var det blitt reist tre vintergradèrhus for isgradering av vannet, men Jacob Lerche mente at disse ikke hadde vært i bruk. En viktig forbedring ble gjort i 1767. Da bygget man et reservoir for gradert sohl, slik at man kunne koke kontinuerlig selv om det regnet noen dager.	Christensen Aasen, Poul (Povel) "Konsten" (I12510)
204	. Louise Firouz, 2018-05-08. Article by Ateshe Firouz Louise Laylin Firouz grew up surrounded by horses. She rode to school along forest trails as a child in rural North Virginia. Life on a farm left an indelible impression on the young Louise and she was never able to live in a city for any length of time. Nor was she ever able to live without horses. After she married Narcy Mirza Firouz they moved to Shiraz where they bought a 15,000 hectare farm. It was during these years that Louise fell in love with the Oriental horse. Her first horse was a black Basseri stallion. Narcy and Louise would ride through the mountains and plains surrounding their land often encountering the migrating Qashquai tribes. All three children were born during those early years in Shiraz. After a few years Narcy and Louise moved to Tehran where they had been given a barren piece of land in Norouzabad. It was an empty, rocky desert all the way to the Alborz mountains in the North and to the distant villages in the South. Nonetheless, Louise and Narcy worked tirelessly to develop the land and started to breed horses. Roshan and Ateshé started riding at a very early age and the spirited stallions proved to be unsuitable mounts for such young children. Louise had heard of a small horse in the Caspian plains and decided to organise a trip with some friends to look for a suitable mount for children. They encountered their first Caspian horse in Amol: It was the size of a pony but it definitely did not fit the description of a pony. It was a perfectly formed miniature horse. Louise bought her first Caspian horse during this trip, the foundation mare, Alamara. She was the dam of Momtaz-e-Mahal, a mare given to Prince Philip by Louise and Narcy Firouz during a visit to Iran. This is the beginning of the Caspian story. Alamara was soon joined by three little stallions brought down to Tehran by an Amoli horse dealer called Mahmad Ali. The first was the liver chestnut stallion, Jehan, who was exported to the USA in 1966. The Caspians were a big success with the children and a market had developed in Tehran. The two other stallions were sold for as riding ponies. A few months later Louise returned to the Amol/Babol area with Roshan and Ateshé in search of more Caspians. They were rewarded enormously for their efforts returning to Tehran with Loubie and Ostad (Professor). These two stallions were to become the backbone of the breeding program as well as the childrens’ riding ponies. That same year Louise established a Caspian studbook with a foundation herd of 5 stallions and 6 mares. In the 9 years after discovering her first Caspian, Louise re-established what turned out to be an ancient breed, set up a national studbook, initiated exports and helped form what was to become the International Caspian Studbook (ICSB). Today there are studbooks in Great Britain, Australia, New Zealand, the USA, Canada, Scandinavia and a number of countries in Europe. During these years Louise was able to maintain a breeding program without resorting to crossing back into the same parental lines. One of her greatest concerns, however, was the very small number of horses she was able to find. https://caspianhorse.org/?p=630	Laylin, Louise Elizabeth "Princess Firouz" (I25799)
205	. Margareth Nelson (kusinen til Patricias morfar Herbert Larsen) skrev i et brev til sin kusine Ruth Skøien i Oslo den 16.mai 1973: ...Did you hear that Anna's granddaughter was killed by her husband. I understand they lived in Iowa and he didn't work much so she divorced him. When the divorce came through he shot her and killed himself and left two little ones, 2 and 4 behimd. Renee, Anna's daughter is adopting them and she herself has 11 kids. It sure was a tragedy...	Lochen, Patricia Ann "Cone" (I10181)
206	. Med sin familiebakgrunn og med fortjenesten fra disse virksomhetene ble han i stand til å bygge en patrisiergård av en slik størrelse som det gamle Rådhus, eller Cudriogården: Nå har vi altså fått svar på hvor Jacob Cudrio kom fra, og hvorfor han slo seg ned i Langesund. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg at Cudrio var i stand til og faktisk nok har følt et behov for å markere sin posisjon på ladestedet ved å bygge sitt nye palé nede ved sundet, med - sjøbua - eller mer riktig sitt kontor/pakkbod like nedenfor. Det er ved de fleste bygninger i distriktet veldig vanskelig å finne skriftlige kilder som nøyaktig kan fortelle oss når de ble oppført. Årsaken til dette er at det er veldig få branntakster bevart og det er i tillegg lite materiale innlevert av lensmenn til sentrale arkiv. Når det gjelder Cudriogården så er det ingen skriftlige kilder som kan fortelle oss når den ble bygget. Men det finnes kilder fra tidlig på 1800-tallet som omtaler gården og i tillegg så er det flere holdepunkter som kan hjelpe oss med en datering. Vi er nemlig så heldig at det i selve bygningen er bevart mange opprinnelige bygningsdetaljer som viser en blanding av barokk og rokokko. Rokokkoen avløste barokken som gjeldende stilart og mote midt på 1700-tallet, dermed er vi et skritt nærmere en datering. I Norge regner man med at rokokkoen varte fra ca.1760-1790, og det er ganske sikkert i løpet av denne perioden at Jacob Cudrio lot oppføre sitt palé. Den tidligste skriftlige kilden vi kjenner er fra begynnelsen av 1800-tallet. Dette er en omtaksasjon av gården i 1813 i forbindelse med innlemmelse i brannkassen 3 år tidligere. Taksten beskriver hovedbygningen i 2 etasjer, hvor det i første etasje var 6 innredete værelser med kakkelovne. Det finnes fremdeles i dag 6 brannmurer som vitner om dette, men det har nok ikke vært kakkelovner slik vi forbinder det med, men snarere jernovner. Det var vanlig den gang å benevne disse ovnene som taksten her gjør. Videre fremgår det at det også var kjøkken med skorstein og bakerovn, samt en gang gjennom bygningen. I andre etasje beskrives ytterligere 6 værelser med 4 jernovner, derover var det loftsrom. Det var teglstein på taket og bygningen var ellers - over alt beklædt og malet - og det var 31 fag engelske vinduer. På nordsiden av gården lå en bygning med 5 værelser og 2 - kakkelovne - samt bryggerhus med innmuret bryggepanne og bakerovn. På den syd-vestre siden var det en bygning, hvor det var stall til 6 hester, fjøs med plass til 8 kuer med høyloft over og en rullebod. Det siste er antagelig der hvor man vasket tøyet. Det står en slik rulle på Eik gård og disse kunne være nokså store. De 2 sistnevnte bygningene var begge panelt og taket tekket med tegl. Her beskrives altså et gårdsanlegg med hovedhus og 2 sidefløyer. Det nevnes også en fjerde bygning, nemlig en laftet sjøbod med 3 etasjer som inneholdt 8 rom. Denne var også tegllagt og lå like foran våningshuset. I sistnevnte bygning holder i dag tannlege Jørgensen til, men denne er i dag bare i 2 høyder. Den øverste etasjen har sannsynligvis blitt tatt ned og benyttet til annet formål, og er dessuten senere blitt forlenget ut mot sundet. På en akvarell av Paul Linaae fra ca.1820 kan vi lese initialene til Jacob Cudrio og årstallet 1778 i taksteinene på taket. I dag står det - I. C. 1785 - på taket, noe som trolig er feil. Beskrivelsen i ovennevnte takst stemmer godt overens med Cudriogården slik vi kjenner den helt fram til 1950-tallet, da dessverre en av sidefløyene ble revet. Men hvorfor ønsket Cudrio å taksere bygningen allerede 3 år etter forrige takst? Det var en veldig god grunn til at han lot bygningen omtaksere. Som kjent var det på denne tiden Napoleonskrigen herjet og han ønsket en ny takst som tok hensyn til materialpriser og lønn fra før 11.desember 1807. For prisene hadde falt radikalt siden engelskmennene angrep Kjøbenhavn i 1807, og Danmark-Norge dermed ble trukket med i krigene. I 1810 lød taksten på 3.025 Rd., og den ble i forbindelse med ovennevnte øket til 4.840 Rd., dvs. en verdiøkning på bortimot 60 %. Branntaksten forteller oss også at bygningen er eldre enn 1807, men ikke hvor gammel den var. Hvis bygningen nylig var blitt oppført var det vanlig at dette kom fram av beskrivelsen. Nå gjør vi et sprang tilbake til 1770-årene. Det er etter alt å dømme i løpet av dette tiår at byggingen ble avsluttet. La oss igjen se litt på bygningsdetaljer. Alle brannmurer, kjøkkentavlen, midtposter i vinduene var formet som pilastere og takbjelker i stasrom er i barokk, mens det i 1807 var en annen stilart som rådet, nemlig klassisisme. Ett annet og ganske sikkert 1700-talls fenomen finner man i eksteriøret, det at vinduene ligger i såkalt innerliv, dvs. tilbaketrukket i veggen. Alt tyder på at dette er en 1700-talls bygning, men hvilket år er den oppført? For å kunne løse dette skal vi benytte oss av helt andre - bevis - og et av dem er ganske spennende. I forbindelse med arbeid med montering av en jernovn i et av rommene i bymuseet, ble det på en spiker bak en gulvlist funnet en mynt. Dette er en skilling datert 1771, og lignende funn er jeg ikke kjent med fra Bamble. Men dette er en ganske kjent tradisjon i Danmark, hvor man når huset var reist festet en mynt på en spiker og leste en besvergelse mot ildebrann og tyveri. Det ble også fortalt at årstallet på mynten nok ikke var tilfeldig, men refererte seg til byggeåret. Det kan derfor synes overveiende sannsynlig at våningen stod ferdig dette året og dette skulle også kunne passe med det at Jacob Cudrio på denne tiden og utover kjøper opp eiendommer m.m. Cudriogården hadde gnr.38 på 1700-tallet, og i ovennevnte jordebok kan vi lese at flere eiendommer ble kjøpt opp av Jacob Cudrio og tillagt dette gårds nummeret. Av jordeboka kan det kan virke som at eierforholdene i Langesund ble godt holdt rede på til og med 1740-årene, mens det i perioden videre fram til 1775 er mer tilfeldig. Dette året dukker Cudrios navn opp under gnr.38 og det står at Hans Lund Linaae var tidligere eier, men ikke når eiendommen ble solgt til Cudrio. Men det er sannsynlig at han overtok den noen år tidligere. Cudriogården har senere hatt flere gnr., bl.a. nr.11 og 25. Det kan også tenke seg at Cudrio allerede nå gikk med planer om å gifte seg og stifte familie, og at han derfor ville ha et representativ hus klart før han giftet seg. Det ville ta flere år fra Cudriogården var reist til den endelig kunne innredes ferdig, da tømmeret synker med ca. 10 cm. eller mer på en vanlig etasjehøyde. Laftehuset måtte dermed stå upanelt inn- og utvendig i lengre tid, mens man ventet til huset hadde satt seg. Hvis tømmerhuset stod ferdig i 1771 stemmer dette godt med det som snart skulle skje. Jacob Cudrio giftet seg den 22.desember 1777, med Johanne Margrethe Blom. Fra privat til offentlig formål. Taksten i 1813 beskriver altså en hovedbygning med 2 sidefløyer. Det som har bestemt bebyggelsens utseende er for det første bruken. På dette punkt var det frem til et godt stykke ut på 1800-tallet liten forskjell på en by- og landgård. Der var fjøs, stall, høytrev, bryggerhus, drengestue, vognskjul osv. Bytomtene var trange og uregelmessige, og ga sjelden anledning til å utvikle gårdskomplekset lenger enn til en L eller U, som taksten beskriver i dette tilfellet. Portalen og balkongen som vi kan se på gamle fotografier fra sundet, har etter all sannsynlighet kommet til på 1830-tallet. Inngangsportalene har såkalte trekantgavler over dørene, noe som er et typisk sen-empire trekk. Balkongen ble dessverre revet i 1917. En branntakst fra 1837, opplyser at bygningen har fått ny bordkledning, nye gesimser og dels nye vinduer. Når det gjelder det lukkede gårdsrummet, så vet vi ikke sikkert når det ble bygget. Men det må ha skjedd før 1855, for på et kart fra s.å. ser vi at gårdsplassen er innelukket. Det neste som skjer er at bygningen i 1864, etter mye turbulens blir solgt til Langesund kommune. Selger var T. M. Wiborg i Kragerø. Salget inkluderte ikke enghagen eller sjøboden. Samme året river kommunen ned deler av de gamle uthusene for å oppføre nytt distriktsfengsel. Forandringene fremgår av et kart fra 1885, hvor uthusene ikke lenger er slik de var på kartet fra 1855, de fremstår nå mer symetrisk. På 1880-90-tallet skiftes vinduene i andre etasje ut med nye sveitservinduer (krysspostvinduer), mens vinduene i første etasje blir beholdt. Samtidig blir vinduene flyttet ut i vegglivet. Av gamle bilder kan vi se at det på den vestre side, altså mot Torvet, var en ark. Når denne ble bygget vites ikke, men den ble i forbindelse med en senere - restaurering - fjernet. Etter å ha kjempet lenge for å få vernet om bygningsarven, får Riksantikvaren i gjennom forslag om å frede bevaringsverdige bygninger i Norge. Dette var i 1923 og allerede første året blir kommunegården eller Cudriogården fredet. Det kan derfor synes som en gåte at det gamle ærverdige hus siden den gang har blitt - ribbet - for så mye av det opprinnelige. I forbindelse med en såkalt - restaurering - i 1948 fjernes arken og senere på 1950-tallet blir en vinkel av fløyene revet. Hvordan har det vært mulig at dette har kunnet skje? I formannskapsalen i første etasje henger det bilder av ulike kommunestyrer m.m. for Langesund kommune, og på disse kan vi se at det så sent som på 60-tallet fremdeles er lerretstrukne vegger. Det fremgår også av bildene at disse var nydelig marmorerte (etterligning av marmor). Det er utrolig at flere av disse i dag er borte. Dette ble gjort i den perioden som for ettertiden kanskje vil stå igjen som den verst ødeleggende med tanke på kulturvern og historie, nemlig 1970-1985. I løpet av dette korte tidsrommet forsvinner veldig mange av de interiørmessige detaljer ved Cudriogården. Den eneste forklaring på at slikt kunne skje, må være at fredningen har blitt glemt. I 1988 står det nye rådhuset ferdig og administrasjonen flytter ut av den gamle kommunegården. Men kulturkontoret blir igjen på huset, og er her fremdeles i dag. På begynnelsen av 1990-tallet ble 2 rom tilbakeført, slik at det i dag er det mulig å se hvordan kjøkken og dagligstue opprinnelig har sett ut. Her finner vi malt lerret på veggen og dekorative elementer på grue/bakerovn m.m. Hva som eventuelt finnes under paneler og flere lag med tapeter i andre rom vet vi ikke, men mye er dessverre forsvunnet for alltid.	Olsen Cudrio, Jacob (I8190)
207	. Melva Boe Obituary Melva Boe, age 78, of West Fargo, ND, went to her heavenly home with Jesus on December 18, 2024 at Eventide Senior Living in Fargo, ND. A memorial service will be held at 1pm on Saturday, December 28, 2024 at Liberty Lutheran Brethren Church in Fargo, ND with visitation one hour prior. Rev. Elroy Vesta officiating. A prayer service will be held on Friday, December 27 at 6:30pm with visitation from 5 to 6:30pm all at the church. The service will be posted for viewing later on the West Funeral Home website. Melva Lou Skrogstad was born on October 18, 1946 in Grafton, ND. She was the third of four children born to Howard and Mabel (Flom) Skrogstad. She was raised on the family farm near Milton, ND and graduated from Milton High School in 1964. She attended Dakota Business College in Fargo, ND. In 1966 she was united in marriage to Ellerd Boe of Edmore, ND. They lived for one year in Wahpeton, ND where Ellerd was attending school, and in 1967 they moved to West Fargo, ND, where they have resided since. Ellerd and Melva were blessed with three children, Lisa, Christine and Ross. She held several clerical positions over the years. Ellerd and Melva also went to craft shows selling wood products and machine embroidered products for about 10 years. Melva enjoyed traveling, flower gardening, photography and documenting family history. Many treasured memories were made on camping trips, at birthday gatherings with neighborhood ladies and Bible study groups. Melva knew she was forgiven and loved by God and saw God’s faithfulness to her throughout her life and as she looked forward to an eternal life with Him. Melva is survived by her loving husband of 58 years, Ellerd, their two daughters Lisa (Alan) Arneson of Amery, WI, and Christine (John) Brose of West Fargo, ND, and their son Ross (Star) Boe of Orlando, FL; grandchildren Brady (Bethany) Arneson of Honolulu, HI, Kyle (Marli) Arneson of Portland, OR, Aaron (Rachel) Arneson of Plymouth, MN, Laura (Ryan) Clemetson of Grand Forks, ND, Joshua (Hannah) Brose of Fargo, ND, Nathan Johnson of Sabin, MN and Julia Boe of Orlando, FL; and great-grandchildren Archer, Louisa and Eden Arneson and Miley and Parker Clemetson, and sister-in-law Sharon Boe, and brothers-in-law John Boe and Tim (Sue) Boe, and other nieces, nephews and cousins. She was preceded in death by her parents, her siblings Melvin (Jone) Skrogstad, Eunice (Marlyn) Duden, and Sharon Sprague, and brother-in-law Roger Boe.	Skrogstad, Melva "Boe" (I10220)
208	. Merovingerne var en kongeslekt hos de saliske frankerne som mellom 400-tallet og 700-tallet styrte over de landområdene som i dag utgjør Frankrike og deler av Tyskland. De var etterkommere etter kong Klodvig I, den første av slekten som ble katolsk kristen. Han skal ha nedstammet fra Merovek og Kilderik I. Betegnelsen merovinger er etter alt å dømme avledet av navnet til Merovek, den mytiske grunnleggeren av dynastiet. Merovingerne kom til å herske over frankerne i Frankerriket, kjent som Francia på latin, som i stor grad tilsvarte oldtidens Gallia. Deres politikk førte til hyppige slektsfeider og borgerkrig i ulike deler av kongefamilien. I løpet av det siste århundret med merovingisk styre var kongeslekten begrenset til en seremoniell rolle, ved at den reelle makten var overtatt av merovingerkongenes rikshushovmestere. En av disse, Pipin, samlet riket igjen etter at det i lengre tid hadde vært delt i 3. Hans etterfølger, Karl Martell - Karl Hammeren - slo tilbake et muslimsk angrep i 732 og styrket dermed riksmakten. Deres herredømme ble endelig avsluttet i mars 752 da pave Zacharias formelt avsatte Kilderik 3. Zacharias' etterfølger, pave Stefan 2., kronet Karl Martells sønn Pipin den yngre i Kilderiks sted i 752, noe som startet karolingernes dynasti, og var den første spiren til det som senere skulle bli det tysk-romerske rike. Merovingerne ble tidvis referert til som - de langhårete kongene - latin reges criniti, av sine samtidige for sitt symbolsk uklipte lange hår. Tradisjonelt hadde stammelederne til frankerne hatt langt hår, noe som skilte dem fra romerne og presteskapet med tonsur. Begrepet - merovinger - kommer fra middelalderlatin Merovingi eller Merohingi - sønner av Merovek - en alterasjon av en ikke bevitnet gammelvestlig lavfrankisk form, beslektet med deres slekts angelsaksiske navn Merew?owing, hvor siste -ing var en typisk endelse for slektsnavn. Beretningene om de tidlige frankiske høvdingene Faramund (rundt 419 til 427) og Klodio (rundt 427 til 447) har et mytisk preg, og deres forhold til merovinger-dynastiet er usikkert. Gregorius av Tours nevner Klodio som den som startet erobringen av Gallia ved å ta Camaracum (Cambrai) og utvide grensene til det frankiske territoriet sør til Somme. Sidonius forteller at den romerske hærføreren Aetius klarte å overraske frankerne og drive dem tilbake (antagelig rundt 431). I 451 tilkalte Aetius sine germanske allierte på romersk jord for å hjelpe til med å stanse hunernes invasjon. De saliske frankerne stilte opp og kjempet sammen med romerne, mens ripuarierne kjempet på begge sider, da noen av dem bodde utenfor Romerriket og var blant de germanske stammene som hadde alliert seg med Attila. I denne perioden innledes et forhold som kom til å vedvare i mange århundrer, nemlig at de germanske frankerne ble herskere over et økende antall gallo-romerske undersåtter, og en tiltagende romanisering av de frankerne som bodde blant dem. Kristningen av merovingerne er bare ett av flere bidrag til dette. Gregorius’ kilder identifiserer Merovek som kongen av frankerne og muligens en sønn av Klodio. Merovek ble etterfulgt av Kilderik I, som skal ha vært hans sønn. Kilderiks grav ble funnet i 1653 og inneholdt en ring som identifiserte ham som konge av frankerne. Merovingernes dynasti har sitt navn etter den delvis legendariske Merovek (latinisert som Meroveus eller Merovius), leder av de saliske frankere, og framsto i den faktiske historie med seirene til sin sønn Kilderik 1. (styrte fra rundt 457-481) mot de germanske stammene vestgotere, saksere og alamannerne. Kilderiks sønn Klodvig 1. (481–511) fortsatte med å forene det meste av Gallia nord for elven Loire under sin kontroll rundt 486 da han beseiret Syagrius, den romerske herskeren i disse områdene. Han vant slaget ved Tulpiacum mot alemannerne i 496 på den tiden hvor han, i henhold til Gregorius av Tours, konverterte til sin hustrus religion, den nikenske kristendom. Han gikk deretter på et avgjørende nederlag overfor det vestgotiske kongedømmet i Toulouse i slaget ved Vouillé i 507. Etter Klodvigs død ble hans kongedømme delt blant hans 4 sønner, og i løpet av det neste århundret fortsatte tradisjonen med deling av kongedømmet. Selv med flere merovingiske konger som styrte samtidig over deres egne riker, fortsatte kongedømmet, ikke ulikt det sene Romerriket, å bli oppfattet som en enhet som ble styrt kollektivt av disse ulike konger i sine riker inntil en vending førte til en ny forening av hele kongedømmet under en enkelt hersker. Lederskapet blant de tidlige merovingerne var antagelig basert på en mytisk stamfar og påstått guddommelig beskyttelse, uttrykt i begreper som fortsatt militær suksess. Ved Klodvigs død i 511 omfattet det merovingiske kongedømmet omfattet alle frankere og hele Gallia unntatt Burgund. Sett utenfra var kongedømmet, selv i tiden da det var delt mellom ulike konger, sett på som samlet enhet, og fortsatte med å erobre Burgund i 534. Etter østgoterne falt sammen fortsatte frankerne med å erobre også Provence. Etter dette forble deres grenser mot Italia (styrt av langobarder siden 568) og det vestgotiske Septimania rimelig stabile. Innledningsvis var kongedømmet delt blant Klodvigs sønner og senere blant hans sønnesønner og det var hyppig krig blant dem ved at de allierte seg med og mot hverandre. Når en konge døde førte det øyeblikkelig til konflikter blant de gjenværende brødrene og den avdødes sønner. Senere ble konfliktene mer intens ved en personlig strid om den frankiske dronningen Brunhilda av Austrasia. De årlige krigene førte imidlertid ikke større ødeleggelse, men fikk nærmest rituell karakter mellom etablerte de herskerne. Til sist klarte Klotar 2. den store i 613 å forente hele det frankiske riket under en hersker. Senere delinger førte til stabile enheter bestående av Austrasia, Neustria, Burgund, og Aquitania. De hyppige krigene hadde dog svekket kongemakten mens adelen vokste og økte sin makt. De skaffet seg enorme innrømmelser fra kongene som motytelse for sin støtte. Disse innrømmelsene førte til at betydelig makt ble fordelt fra kongen og ble beholdt av grever og hertuger. Svært lite er kjent om disse hendelsene på 600-tallet på grunn av manglende kilder, men et svekket merovingisk dynasti forble konger fram til 700-tallet. Klotars sønn Dagobert 1. (død 639), som hadde sendt soldater til Spania og hedenske slaviske områder i øst, er vanligvis vurdert som den siste mektige merovingiske kongen. Senere konger er kjent som rois fainéants - gjøre-ingenting-konger - til tross for det faktum at kun de 2 siste kongene var de som ikke gjorde noe. Kongene, selv viljesterke menn som Dagobert 2. og Chilperik 2., var ikke de sto fremst i de politiske konfliktene, og overlot denne rollen til deres rikshushovmestere som deretter i økende grad lot sine egne interesser kom foran kongens. Mange av kongene kom på tronen i ung alder og døde tidlig, noe som svekket kongedømmet ytterligere. Konflikten mellom rikshushovmesterne ble avsluttet da Austrasia under Pipin av Herstal triumferte i 687 i slaget ved Tertry. Etter dette var Pipin, selv om han ikke var konge, den politiske herskeren av det frankiske kongedømmet og etterlot denne posisjonen i arv til sine sønner. Det var nå sønnene av hushovmesteren som delte riket mellom seg under styret til en enkelt konge. Etter Pipins lange styre tok hans sønn Karl Martell makten i kamp mot adelen og sin egen stemor. Hans omdømme som en hensynsløs hersker underminerte ytterligere kongens posisjon. I løpet av de siste årene av hans liv styrte han selv uten en formell konge, skjønt han tok ikke kongelig verdighet for sitt eget navn. Hans sønner Karloman og Pipin den yngre utpekte igjen en gallionsfigur som konge fra merovingene noe som førte til opprør i kongedømmets utkanter. Imidlertid erstattet Pipin i 751 den siste merovingiske konge med støtte fra adelen og med velsignelse fra pave Zacharias og ble selv en konge av Frankerriket. Den avsatte merovingiske eks-kongen ble sendt i kloster, avklipt sitt symbolske lange hår. Med Pipin begynte det karolingiske herskerdynastiet i Frankerriket.	av Franken, Merovech (Merovic) (I11977)
209	. Midt på 1200-tallet var forholdet mellom Norge og England på sitt mest levende. Kong Håkon Håkonsson styrte et rike som strakte seg fra Grønland til Vesterhavsøyene, og han visste bedre enn de fleste hvordan diplomati fungerte. Mens andre konger sendte gull, sølv eller forseggjorte våpen som gaver, sendte Håkon noe ingen andre kunne: naturens underverker fra nord. Og slik havnet en levende isbjørn i London. Vi vet om dette fordi de kongelige brevene – Close Rolls fra Henrik 3. – er bevart. I et brev fra 1252 blir vokterne i Tower instruert til å ta imot bjørnen fra - Kongen av Norge - og sørge for at den får både en oppasser og mulighet til å bade i Themsen. Ikke nok med det, bjørnen skulle også få lov til å fange fisk. For et syn må det ha vært! En hvit kjempe, større og villere enn noe engelskmenn hadde sett, som svømte i Londons hjerte. For folket som stimlet sammen ved bredden, må dette ha vært som å se et dyr fra en myte – et levende vesen som ikke bare fortalte om Norge, men som beviste at Håkons rike hadde adgang til steder og natur ingen andre herskere kunne skryte av. Men euforien fikk en brå vending. Bare uker senere kommer et nytt brev fra Henrik III. Tonen er mer alvorlig. Nå skal bjørnen holdes i lenke, og sikkerhetstiltakene forsterkes. En isbjørn er tross alt ikke et husdyr. Man kan levende forestille seg hvorfor denne omleggingen ble nødvendig: Det var neppe bare laksen i Themsen som forsvant. En båt som kom for nær, en vakt som mistet grepet på lenken, en oppasser som ble dratt ut i vannet – detaljene er ikke nedskrevet, men hullene i historien er kanskje mer talende enn ordene. Når kongelige brev plutselig skifter fra begeistring til påbud om kjetting og strengere oppsyn, da vet vi at noe hadde gått galt. For vaktene i Tower ble dette et mareritt. De hadde fått et ansvar ingen var trent for. Fra å holde øye med fanger og port, måtte de nå temme et rovdyr fra Arktis. Ingen instruksjonsbok fantes. Ingen erfaring. Plutselig var de blitt - isbjørnvoktere – verdens første av sitt slag – og med livet som innsats. Men bak dramatikken lå Håkon Håkonssons kløkt. Han var en mester i diplomati. Hans forbindelser strakte seg til keiseren i Det tysk-romerske riket, til paven i Roma og til fyrster på kontinentet. Alliansen med England var viktig, ikke minst fordi handelen over Nordsjøen var livsnerven for både korn og sild. En gave til Henrik 3. måtte være spektakulær – noe som satte spor. Og det gjorde den. For mens gull kunne smeltes om, og våpen kunne ruste, kunne ingen glemme synet av en isbjørn som svømte i Themsen. Gaven fra Norge ble et levende symbol på to ting: for det første, Norges rikdom og tilgang til det eksotiske og utemmede. For det andre, Håkons evne til å bruke diplomati like elegant som han brukte sverd. Det var ikke nok å være en krigerkonge – man måtte også være en spiller på Europas scene, og Håkon var begge deler. Så kan vi smile litt i dag, over forestillingen av engelske voktere som i svette og fortvilelse prøvde å holde styr på en hvit kjempe fra nord. Brevene sier ikke hvem som fikk oppdraget, og de sier heller ikke hvem som ble borte i prosessen. Men at det ble alvor, det vet vi. Historien om isbjørnen i Tower er en påminnelse om at diplomati på 1200-tallet kunne være både storpolitikk, farlig – og til tider ganske lattervekkende. Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli.	Håkonsen av Norge, Håkon "Håkon 4." (I3366)
210	. Ministerialbok for Audnedal prestegjeld, Valle sokn 1726-1766: Døpt 29.mai 1733 Peder. Far Jørgen Pederssøn, mor Birgitte Jacobsdatter på Vigeland Ø.	Jørgensen Abelbom, Peder (I8206)
211	. Minneord. Valdis Karite Schønheyder døde 15.juli, 89 år gammel. Valdis Karite Rode, som var hennes pikenavn, ble født i Trondheim i 1928. Hun vokste opp på Byåsen, i et arkitekthjem preget av kunst og kultur. Som voksen flyttet Valdis til Oslo, hvor hun arbeidet som koldjomfru og senere med regnskap i hotell-og restaurantbransjen. Hun hadde stilling blant annet på Blom, Humla og i Norsk Spisevognselskap. Det var på sistnevnte arbeidsplass hun møtte sin tilkomne, Erik Schønheyder fra Oslo. I 1949 flyttet Valdis og Erik Schønheyder til Trondheim, hvor de tok over driften av Trondheim jernbanerestaurant. På tampen av 1951 var de nok en gang på flyttefot, denne gangen til Oppdal, hvor Erik Schønheyder var tilsatt som bestyrer ved Norsk Spisevognselskaps hotell, Opdal Turisthotel. I Oppdal ble Valdis og Erik Schønheyder sentrale personer i det lokale reiseliv,både i kraft av stillingen som bestyrerpar ved Opdal Turisthotel og sin dyktighet og kompetanse. I 1973 kjøpte Schønheyder aksjene i det gamle, ærverdige skiferhotellet, og dermed begynte en fase for reiselivsparet. De drev Opdal Turisthotel til neste generasjon overtok, i 1985. I en innkjøringsperiode sto dessuten Valdis i 1967 for driften av Turistheimen i Oppdal, og tjue år senere drev hun dette stedet for egen regning. Det var for øvrig Valdis Schønheyder som lanserte slagordet Oppdal så klart, som ble brukt i annonser første gang i februar 1976. Valdis var sentral da Oppdal husmorlag fra1956 arrangerte Barnas dag. Inntektene dette arrangementet ga, ble fra 1963 brukt til finansieringen av Bjerkehagen barnepark. To år senere kunne barneparken ta i bruk egne lokaler, et bygg som var tegnet av Valdis. Valdis Schønheyder hadde et brennende engasjement for kunst. Riksgalleriet arrangerte en god del utstillinger i Oppdal folkeakademis regi i Oppdal fra 1963 og i det neste tiåret. Her var Valdis med. Folkeakademiet arrangerte også egne utstillinger. I 1972 sto folkeakademiet bak en mønstring av lokalt kunsthåndverk, med stor suksess. Lignende bygdekunstutstillinger ble arrangert	Rode, Valdis Charite (Karite) "Schønheyder" (I23122)
212	. Minnesmerker: -Statue av Bjørnson foran Nationaltheatret. Utført av Stephan Sinding, avduket i 1899. -Statue foran Den Nationale Scene i Bergen. Utført av Gustav Vigeland, reist i 1915. -I Molde ble det i 1957, under hundreårsjubileet for Bjørnsons dikterdebut, avduket et monument utført av Hjalmar Hansen. -Byster av Bjørnson er utført blant andre av Herman Vilhelm Bissen, Walter Magnus Runeberg, Mathias Berntsen Skeibrok, Jo Visdal og Gustav Vigeland. -I Košice, Slovakia ble det i 2018 reist et minnesmerke som hyller Bjørnson som de små lands beskytter. På monumentet står Bjørnsonsitater om krig og fred. -Hans portrett er malt av blant andre Franz von Lenbach, Carl Bloch, Constantin Hansen, Peder Severin Krøyer, Eyolf Soot, Christian Meyer Ross og Erik Werenskiold. -Til 100-årsdagen for Bjørnsons fødsel ble det utgitt en serie minnefrimerker. - Romaner og fortellinger: Thrond, 1857 Synnøve Solbakken, 1857 Arne, 1859 En glad Gut, 1860 Faderen, 1861 Jernbanen og Kirkegaarden, 1866 Fiskerjenten, 1866 Arnljot Gelline, 1870 Brude-Slaatten, 1872 Magnhild, 1877 Kaptejn Mansana, 1879 Støv, 1882 Det flager i byen og på havnen, 1884 På guds veje, 1889 Mary, 1906 - Skuespill: Mellem Slagene, 1856 Halte-Hulda, 1858 Kong Sverre, 1861 Sigurd Slembe, 1862 Maria Stuart i Skottland, 1864 De Nygifte, 1865 Sigurd Jorsalfar, 1872 En fallit, 1875 Redaktøren, 1875 Kongen, 1877 Det ny system, 1878 Leonarda, 1879 En hanske, 1883 Over ævne 1, 1883 Geografi og kærlighed, 1885 Over ævne 2, 1895 Paul Lange og Tora Parsberg, 1898 Laboremus, 1901 På Storhove, 1902 Daglannet, 1904 Når den ny vin blomstrer, 1909 - Et utvalg enkeltdikt: Og Ræven laa under Birkerod (Ingrids vise fra Synnøve Solbakken), 1857 Nu tak for Alt ifra vi var smaa (Synnøves sang fra Synnøve Solbakken), 1857 Det ligger et Land, 1859 Over de høie Fjælde (fra Arne), 1859 Ingerid Sletten (fra Arne), 1859 Herre, tag i din stærke Haand (fra Arne), 1859 Ja, vi ælsker dette Landet (første versjon fra 1859, endelig versjon fra 1869), 1859 Elsk din Næste (fra En glad Gut), 1860 Løft dit Hoved du raske Gut (Øyvinds sang, fra En glad Gut), 1860 Bergliot, 1861 Valg (Jeg vælger mig April), 1866 Norsk sjømannssang (Den norske sjømann er et gjænnombarket folkefærd), 1868 Lyt nu du ludende Sanger, 1868 Gamle Heltberg, 1868 Fremad, 1868 Jeg vil værge mit land (fra Fiskerjænten), 1868 Jeg giver mit Digt til Vaaren (Petras sang fra Fiskerjænten), 1868 Mit Følge (Jeg kjører frem gjennom Straalefryd), 1869 For de sårede, 1871 Landkjænning (Og det var Olaf Tryggvason), 1872 Norrønafolket det vil fare (fra Sigurd Jorsalfar), 1872 Romsdalen (trykt i 1890), 1880 Salme II (Ære det evige Foraar i Livet), 1880 Nytaarsrim til Rektor Steen, 1886 Norge, Norge!, 1890 Syng mig Hjæm, 1891 Nils Henrik Abel, 1902 Siste smærte, 1906 Kantate for hundreårs-festen for Norges Vel, 1909 - Øvrige utgivelser: Artikler og taler (2 bind, 1912–1913) med innledning av J. E. Sars om Bjørnsons plass i Norges politiske historie Aulestadbreve til fru Bergliot Ibsen (1911) Brevsamlingene Grotid (2 bind, 1921) Brytningsår (2 bind, 1921) Kampliv (2 bind, 1932) alle utgitt ved Halvdan Koht Breve til Alex. L. Kielland (1930) Samlede digte (1926) Tyrolersangen (1932), alle ved Francis Bull B.B.s og Chr. Collins brevveksling 1889–1909 (1937) B.B.s brevveksling med danske (6 bind, 1953–1974) ved Øyvind Anker Francis Bull og Torben Nielsen. Bjørnsons brevveksling med G. Gran i tidsskriftet Edda (bind 35, årgang 22) Bjørnsons brev til datteren Dagny, Din venn far (1956) Breve til Karoline (1957) B.B.s brevveksling med svenske 1858–1909 (3 bind, 1960–1961) B.B.s Briefwechsel mit Deutscher (2 bind, 1986–1987) God morgen, Rosalinde! Brev til Rosalinde Thomsen (1990) En stor samling brev i L.C. Nielsen: F.V. Hegel; et mindeskrift (2 bind) Georg og Edv. Brandes' brevveksling (1939)	Bjørnson, Bjørnstjerne (Bjørn) Martinius (I24634)
213	. Minnetalen holdt av forrettende prest Anne-Marit Rud Tjernæs: Vi er samlet for å ta farvel med Berit. Berit ble født 17.februar 1936. Hun vokste opp sammen med sine foreldre og storebroren Ole Johannes. Da Berit var 16 måneder gammel, flyttet familien til Oppegård syd. Broren Ole Johannes døde i 2014. Hans kone Mette er imidlertid sammen med oss i dag. Musikken var en stor og viktig del av Berit sitt liv. Far Eivind var kordirigent og spilte fiolin, og mor Margit sang i kor. Tidlig begynte storebror Ole Johannes og Berit med pianotimer hos Synnøve Mellquist. Etter realskolen reiste Berit til Danmark og fikk jobb på et barnehjem. Arbeidsforholdene var dårlige og hun sluttet etter kort tid. Familien hun bodde hos, eide elektrisk forretning og Berit fikk jobb der resten av oppholdet. Seinere ble det handelsskole og jobb i postgiroen. På 50- og 60 tallet spilte Berit piano i to forskjellige jazzband: Hot Saints og Sixpence. Og her traff hun Ola som ble hennes ektefelle fram til de skilte lag i 1986. Berit og Ola fikk tre døtre; Kari, Anne og Åse. Huset i Vellets vei 8 bygde Berit og Ola i fellesskap, og de flyttet inn i 1968. Berit var hjemme med barna da de var små. En- to ganger i uken spilte hun på trim for eldre på Oppegård og Kolbotn, med Anna Brastad som instruktør. Døtrene fikk være med og se på og spise smørbrød etterpå. Berit holdt på med å spille på eldre-trim i ca 20 år. Da døtrene ble større, jobbet hun som dagmamma i noen år, og hadde vikariater på Greverud skole og i barnehager. I 1986 begynte hun å jobbe på postgiroen igjen, fram til hun gikk av med AFP på slutten av 90-tallet. Berit var veldig aktiv og sentral i foreningslivet i Oppegård syd. Hun har vært sekretær og kasserer i Oppegård idrettslag, og hun ble æresmedlem der. Hver fredag i mange år organiserte hun bingo på vellet (Oppegård grendehus). Berit var selvskreven pianist på alle slags arrangement i Oppegård syd. Hun spilte for eksempel alltid når Gangar Whist framførte sine sanger. Berit var aktiv på Oppegård-dagene og spilte piano både i gamle Oppegård amatørscene og da Oppegård idrettslag gjenopptok revytradisjonen fra 1983 og fram til 2003. Hun var også repetitør og pianist på flere forestillinger i regi av OPAL på Kolbotn. Berit ble utnevnt til æresborger av Oppegård syd. Hennes far var den første som fikk oppleve å bli æresborger. Fra 1990 og til ca 2009 var Berit fast medlem av dansebandet Ozon-laget. Øvelsene hadde bandet hjemme i stua hos Berit. Bandet hadde et variert repertoar. De spilte blant annet i bryllup, på julebord og på firmafester. Berit var den eldste i bandet, 20 år eldre enn den yngste,- og eneste dame. I flere tiår var Berit også med i Fartein Valen Kameratene – et uhøytidelig lite orkester- som hadde sporadiske opptredener i opptog, - blant annet på 17.mai. Der spilte hun althorn, og seinere triangel og hadde ansvar for å oppbevare hatter og instrumenter. Berit var aktiv i Sanitetsforeningen. Hun spilte piano på møtene og var særlig engasjert i arbeidet med fastelavensris. I mange år kom en flokk speidere hjem til Berit for å øve inn Lucia-sangen, så det ble stemningsfullt Lucia-tog under Sanitetsforeningens årlige julemiddag for pensjonister. Hun har også spilt piano på møtene i pensjonistforeningen på Oppegård, Myrvoll og Kolbotn, hvor hun ofte arrangerte musikalske gjetteleker. I mange år var hun pianist i pensjonistkoret Gla`sangerne. Etter noen år alene, traff Berit igjen Tore som hun kjente fra ungdomstiden. Tore spilte gitar, så de hadde også musikken felles. De fikk mange fine stunder sammen inntil han døde som følge av en sykkelulykke i 2000. Fra omkring 2010 og i seks- syv år,- fram til hun måtte gi seg av helsemessige årsaker,- spilte Berit annenhver fredag på menighetens sangandakt på Høyås sykehjem. De fleste årene var Berit og jeg som prest, sammen om sangandaktene. Berit var elsket av beboerne på Høyås. Hun hadde alltid en vals eller noe annen lystig pianomusikk i ermet som hun spilte på oppfordring fra tilhørerne. Berit løftet sangandaktene til fine og hyggelige samlingsstunder. Berit var alltid godt forberedt og det var en glede å samarbeide med henne. Jeg har også gode minner fra fine samtaler i bilen når jeg kjørte henne hjem. Berit var en omsorgsfull mor for døtrene Kari, Anne og Åse, og hun satte stor pris på sine svigersønner; Øistein, Bernt Jonny og Tor Kristian. Og hun var en engasjert og god mormor for Merete, Helene og Oliver og Knut Einar. Av sine seks barnebarn opplevde Berit den dype sorg å miste to; Tor Eivind og Jørgen. Hun hadde også to bonusbarnebarn; Finn Harald og Magne. Berit likte godt å være sammen med barnebarna. Hun var en ivrig barnevakt så lenge helsen tillot det, og hun likte å strikke sokker og annet til dem. Helt til det siste likte hun å gjøre aktiviteter sammen med dem, som f.eks å spille kort, yatzy og ludo,- og spurte alltid hvordan det stod til med ungene når hun snakket med døtrene i telefonen. Berit bodde hjemme til i sommer, med god hjelp av hjemmesykepleien de seinere årene. I løpet av natt til 29.juni gikk hun ut med rullatoren og ble seinere funnet ute på plenen av forbipasserende, som ringte ambulanse. Hun var på Ahus en uke og kom etter det til Høyås, hvor hun følte seg godt ivaretatt, og gledet seg over at rommet hadde flott utsikt over Oslo. Berit kom aldri hjem til huset sitt igjen, men i disse korona-tider var det heldigvis mulig med besøk av familie på Høyås sykehjem i den perioden hun var der. Berit sovnet fredfullt inn tirsdag 22.september. Berit ble 84 år gammel. Vi lyser fred over Berit Marie Reitan sitt minne.	Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
214	. Minnetalen som presten leste opp: Å fortelle livshistorien til Ruth Eva Zinow er som å bla i et kjempestort fotoalbum. Skulle vi ta oss tid til å se på alle bildene fra livet hennes, måtte vi holde på i mange timer. Jeg har valgt å ta frem noen bilder – historier - som jeg har fått av sønnen Tor Kristian og den nærmeste familien. Det første bildet er fra Trondhjem. Der ble hun født den 27. mars 1941 på Selsbakk. Det var hun alltid stolt av. Ofte var hun sammen med sin mor, Ruth, på turer til Trondhjem, hvor de besøkte mormor Clara, tanter og onkler. Det andre bildet er fra Oslo . Sine første leveår bodde den lille familien i en kummerlig kjellerleilighet i Helgesens gate i Oslo. Rett etter krigen flyttet de til Sorgenfrigata 29 på Majorstua, hvor de bodde i mange år. Ruth Eva gikk på Majorstua skole. Hun var musikalsk. Spilte i skolens strykeorkester og var alltid glad i fiolinmusikk. I tiden på Majorstua fikk hun også sin beste venninne, Inger Ann. De to sto til konfirmasjon sammen, var hverandres forlovere da de giftet seg og var venner gjennom hele livet (det er egentil feil fortalte Inger Ann etter bisettelsen. Ruth Eva var hennes forlover, men det var Wenche som var Ruth Evas forlover, ikke Inger Ann). Like etter krigen var det belastende å ha et tysk-klingende etternavn. Zinow-navnet ble derfor byttet til slektsnavnet Skøien, etter Ruth Evas farmor. Sommeren 1959 fikk hun sin første kontordame-stilling, i Pallas Norsk Forsikringsselskap. Hun kunne blant annet stenografere og hun hadde flere kontorstillinger på ulike arbeidsplasser. En kort periode arbeidet hun på bokettersynsavdelingen ved Oslo likningskontor. Men der sluttet hun fort. Hun kunne ikke fordra at kollegaer snoket i naboenes økonomi og at flere av dem sov på jobben, sa hun. Hennes siste stilling var som sekretær ved Voksenhabiliteringen ved Akershus sentralsykehus i Lørenskog Her var hun frem til hun ble pensjonist i 2007. Deretter flyttet familien til Gressvik. Men lenge før det skjedde noe dramatisk. Natten 22.januar 1968 brant det i Sorgenfrigata 29. Ruth Eva tok med seg Tor Kristian under en arm og fotoalbumene sine under den andre, og sprang i bare nattkjolen ned trappene ut på gaten. Også Ruth Evas foreldre kom seg ut av huset i bare nattøyet, og ble sendt til Ullevål sykehus pga brannskader. Tiden i Sorgenfrigata var over. I februar-mars fikk de en ny leilighet på Ammerud, hvor de 4 flyttet inn sammen. På Ammerud ble hun boende til etter pappa Einars død tidlig i 1990. Deretter bodde hun i Lillestrøm noen år. Interessene. Hele livet, helt fra hun var barn, tegnet og malte Ruth Eva mye. Hun malte flotte karikaturer, portretter og dyr. Malte på alle slags underlag, på treverk, på steiner, på postkasser og annet. Og hun strikket og heklet nesten alltid, og delte villig ut arbeidene sine til familie og venner. Og hun var glad i dyr. Hun hadde både undulater, katter og hunder. Og de betydde utrolig mye for henne. Sommeren 1954 fikk hun collien Scotty. Den ble påkjørt av en bil og døde allerede i september samme år. Bildet av Scotty hang alltid på veggen hennes. I desember samme år fikk hun en nydelig siameserkatt, Tete. I mange år, ja helt til det siste, hadde hun dachshunder, Clara og Theva. Flere av valpene ga hun navn etter sine kjære tanter og onkler i Trøndelag, og uansett hvor de havnet sendte hun gebursdags-hilsener til dem. Hytta. Siden 1959 hadde familien hytte på Gyltesø i Sande. Det stedet betydde veldig mye for henne og hennes foreldre. Her stelte de med blomster, nøt en fantastisk utsikt over Oslofjorden og Sandebukta. Det var et paradis. Helgen 17-20. september i år fikk hun sin siste tur til hytta. I strålende vær. De nærmeste. Den nærmeste familien betydde mye for Ruth Eva. Særlig storebror Williams familie, svigerinnen Berit og deres 2 barn, Anders og Kjersti. Også deres barn var alltid i hennes tanker. Hennes kjære mor, Ruth, døde høsten 1984. De to hadde ikke bare vært mor og datter, men også nære venninner. Dette forholdet satte et stort preg på hennes personlighet og liv. Gavmildheten og kjærligheten til familie, slekt og venner sto særdeles sterkt hos dem begge. Et svært nært forhold hadde hun til sin sønn, Tor Kristian. Hun fulgte ham blant annet på danse-treninger flere ganger i uka gjennom mange år og støttet ham på mange måter. 1.mai 1989 fikk hun sitt første barnebarn, Finn Harald. Bare minutter etter fødselen var hun på sykehuset med det største smilet en kan tenke seg. 22.oktober 1992 ble hun farmor igjen, nå til Magne. Like stolt var hun, og dessuten en kjær og svært delaktig farmor i begges barndom. I januar 2005 ble Ruth Eva farmor for tredje gang, denne gang til tvillingene Helene og Oliver. De to har kunnet bo under samme tak som sin farmor hele livet. Gressvik. Sent i 2007 bosatte familien seg på Gressvik. Huset i Parkveien 42 ble bygget om, utvidet og pusset opp med egen separat leilighet til Ruth Eva. Tor Kristians kone, Åse, har nok hatt stor toleranse og tålmodighet. Ikke alle klarer å bo i hus med sin svigermor. I Gressvik fortsatte Ruth Eva med sine interesser, maling, håndarbeid og hunder. Og hun var med på alle barnebarnas aktiviteter. Riktignok hadde Ruth Eva noen alderdomsplager. Likevel var det ingen som forutså hva som skulle komme til å skje. Sjokket var stort da Tor Kristian fant henne død på gulvet torsdag den 1. oktober på ettermiddagen. Det gikk fort, og mest sannsynlig smertefritt. En trøst er det at hun dagen før sprudlende fikk sagt - Ha det - og - Jeg er glad i deg - til sine barnebarn Helene og Oliver da de reiste til sin storebror på Eidsvoll. Hun ble 79 år gammel. Vi lyser fred over Ruth Eva Zinows minne.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
215	. Minnetalen til Oppegård Idrettslag: Berit Reitan døde 84 år gammel 22.sept. 2020. Berit ble medlem i Oppegård IL som liten jente. Hun startet med turn i 9-års alderen og kun 14 år gammel ble hun lagets faste pianist. Idrettslaget kjøpte inn et gammelt amerikansk piano som hun spilte på under turneringer. Som voksen startet hun med håndball. Hun sa i et intervju med OI-avisen at hun heldigvis ble gravid med sistemann etter relativt kort tid, så håndballkarrieren ble relativt kort. Så etter hvert ble det spilling som overtok. Berit spilte piano på hyggekvelder, nisseball, idrettsstevner og ikke minst i OI-revyen. Det var i OI-revyen jeg selv ble kjent med Berit, alltid blid og med en smittende litt ru latter på lur. Berit var også en del av den administrative delen i idrettslaget. I 1960 startet hun som kasserer, og i de neste tiårene påtok hun seg rollen som lagets revisor og sekretær. Hun satt flere år i valgkomiteen og jobbet også med OI-avisen. Sammen med sin gode venne Gangar startet hun bingoen på syttitallet. De visste ikke så mye om bingo, fortalte hun. Derfor dro de på studietur til Kolbotn, dekket reiseutgiftene selv og lærte hva blant annet Jackpot var. Premiene fikk de av lokale kjøpmenn, blant annet kjøpmann Berg. Premien var en halv gris, var det to vinnere delte de enkelt og greit den halve grisen i to. Bingoen bidro med kjærkomne inntekter til idrettslaget. Og Berit sto på i 22 år med å selge bonger, føre regnskap og innsamling av premier. Den eneste fredagen hun meldte avbud var da Åse ble født – og da ble det gratis kaffe på alle mann. Berit vokste opp med Oppegård IL, og hjemme hos foreldrene ble også karneval og revyer planlagt. Det ble Maskurball og Vikingblot, med de flotteste kostymer og rekvisitter. Det ble revyer av ulike slag og senest var det OI-revyen på agendaen. Alltid med Berit ved pianoet. I de senere årene gjorde helsen sitt til at hun ikke fikk deltatt så mye, men noen julebord i idrettslaget og med Klubbhusets venner ble hun med på. Og Henriette og jeg fikk en fin prat med henne i forbindelse med Gangar sin bortgang. For sin lange og tro innsats for idrettslaget fikk Berit Fortjenestemerket i 1982 og ble utnevnt til æresmedlem på julebordet i 1993. Hun ble også utnevnt til æresborger i Oppegård syd. Berit selv fortalte at hun satt veldig pris på samholdet i idrettslaget, og trakk frem dugnadsånden og at idrettslaget var så inkluderende. Alle likte å jobbe sammen og ingen sa nei til noen ting. Jeg følte meg hjemme i miljøet, sa hun. Og var det en som ikke sa nei var det Berit. Hun var med og bidro til at idrettslaget ble en institusjon sør i kommunen fra midten av femtitallet og i mange tiår fremover. Et sitat fra Ordenskollegiet da hun ble utnevnt til æresmedlem: Jammen har jenta gjort sitt for at vi andre skal ha det godt. Vi lyser fred over Berit sitt minne. Oppegård IL Hege Frøyna	Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
216	. Molde 17.1.90. Kjære Kristoffer. Mange tak for dit brev. Tillad mig følgende bemerkninger til det. Min bog - som skolebog - sier du. Ja det kommer an på hvilke alternativer du stiller: mine eller Hofgård, min i fra dit standpunkt, men ej kan med bedste vilie ikke se (ja tro nu ikke, kjære Kristoffer, at jeg skriver dette for at udøve noget pres på dig; jeg hadde hellerikke villet skrive, overhovedet skrive til en fremmed, men med dig, og endda mere fordi du er et tænkende menneske, kan jeg ikke lade en uklarhed stå uopgjort) altså: jeg kan umulig tænke mig, at du, fra det standpunkt, som jo er enighed, fuldstændig enighed med mig i principet, kan, enten det så var i en anmeldelse, eller i din stemmegivning, når spørgsmålet: indførelse af min eller bibeholdelse af Hofgårds foreligger, eller endnu mere, spørgsmålet om overhovedet, nogen af lærerne kan - nogen nye lærebøger at foreslå – jeg kan ikke tænke mig, sier jeg, at du skulde til det første spørgsmål svare: Hofgård, til det andet: ingen nye lærebøger. Thi er du - fuldstændig enig i principet - så er du fuldstændig uenig i Hofgaards princip; og at bogens (H.s) princip ikke blot kommer tilsyne i definitionerne, men gjør sig gjældende i så mangfoldige ting i den hele udførelse, har du dog vel set – det var jo desuden en selvfølge. Men, sier du, udførelsen af mit princip i min bog. Nu vel, jeg må foreløbig holde mig til de indvendinger du selv anfører – uden dog at kunne gjennemgå dem helt. De tre første indskrænker sig til tre – exempler! for nogle exemplers skyld at modsætte sig en bogs brug i skolen! i al verden, stryg de exempler, du ikke liker! Jeg må dog få lov til at dvæle ved et af dem, det midterste. Har du læst med nøiagtighed exempelrækken på vedkommende sted? jeg tror det ikke, og derfor, så står det for mig, er selv du blevet et bytte for fordom. Exemplerne er valgt med flid, og valgt med flid netop i den orden, men det er det sidste af dem, det der gjør vedkommende exempelrække til en bevisrække, - du har overseet: det forslag tiltaler mig ikke. Du indrømmer da vel, at mig i dette sidste er objekt; men da er mig med logisk nødvendighed (grammatikken er ikke logik, men der må være ligik i grammatikken, som i alt hvad vi mennesker, gjør eller tænker) objekt også i det forslag smager mig ikke, og videre i æblerne smagte ham godt; de er netop sat så hårdt ved siden af hverandre disse har du smagt disse æbler og æblerne smagte ham godt for at få tydelig udtalt, at den forskjellige betydning af smagte i de to exempler intet har med ordets grammatiske rolle at skaffe. Det ufordærvede menneske,): et menneske, der ikke har fåt sin sunde sans for sit eget sprogs grammatik fordærvet ved græsk-latin, vil selvfølgelig ikke stødes ved disse exempler, men kun folk, som, i høiere eller mindre grad, er hildet, ikke kan se klart på sit eget sprog for de latinske-græske briller, der fra først af er bleven holdt for deres øine, mellem disse og den klare virkelighed udenom dem. Det er jo selvfølgelig kun latinen – og tyskens - dativ, som har git dig de tre ... i pennen. Selvfølgelig er ikke dette sagt til din forkleinelse. Det er jo noget splinternyt, dette, ikke at tænke latinsk-græsk om grammatik – end jeg selv da! hvorlænge slæbte ikke jeg på denne vor fælles fædrenearv! – Jeg kunde besvare de to andre af disse tre første indvendinger, men for vidløftigt her – heller engang kanske mundtligt. Så kommer en indvending mod perfektum som fortid. At lære om fullendt tid ligger efter min mening altfor høit for middelskolen. Nutid, fortid og fremtid er menneskenes umiddelbare tidsforestilling, og den tanke de forbinder med disse er: det som sker nu (ikke også: det som er sket nu, hvilket for det barnlige sind ialfald vil stå som en paradox: så er det jo fordi da jo, vil barnet sie det er jo kommet ud i fortiden da!), det som ikke sker længer, og det som endnu ikke er begyndt at ske. Hvad jeg har sagt om den, ja kanske det kunde vært udtrykt anderledes, men som sagt, det er jo en småting – du kan stryge den eller rette den: attribut til prædikatet. Hvad er nu resultatet af denne gjennemgåelse? Jo, du finder en del exemple henført under en gal eller tildels gal kategori. Og så er der et par punkter i periferien, du ikke er enig i. Men si mig: finder du eller venter du at finde, nogen bog, hvor læren og endsige lærens anvendelse på ethvert punkt er efter dit hode? Men nu er det jo det merkelige, at hvad du i det brev har anført, ikke engang gjælder læren, men kun dens anvendelse. hvis det nu hadde vært lærens anvendelse hele veien eller mesteparten af veien så kunde det jo være så sin sag; men udgjør disse ting du har nævnt dengang og de - flere ting - du sier, du endnu kunde nævne, udgjør de en så betydelig del af den anvendelse, der forøvrigt er gjort af læren i bogens 48 sider, at du for den sags skyld må stemme mod den og for Hofgård, hvis du for det første jo må forkaste, og, som jeg tror du må se, da også denne læres anvendelse på, ja mon ikke det blir langt flere punkter end de tilsvarende hos mig? Mon det ikke blir langt mere kort og godt, at springe ove, - cirkle ind - hos ham end hos mig? Ikke engang jeg selv har nogen sinde kunnet huse en sådan tanke, at et første forsøg i en ny ånd skulde i et og alt gi den for alle tider fast slåede form for dette nye, men jeg har rigtignok samtidig tænkt, at, hvis da som anført ikke forholdet mellem galt og rigtigt var så rent urimeligt, vilde det eneste rette være, når man var enig i hovedsagen og ønsket principet fremgang og enkelthederne prøvede, da at la dem bli denne prøvelse tildel (x se anmerkn.) på den eneste mulige måde, nemlig ved at indføre den i skolen og cirkle ind, hvad man fandt galt, derimod notere op, hvad rigtig man fandt at kunde foreslå isteden og i sin tid indsende dette til forfatteren (efter cirkulære fra denne). Og så en ting til. Gad vide om ikke disse skrupler kommer af, at man læser det nye med en uvilkårlig tifold skjærpet kritik? Sjelden falder det folk ind at tænke så nøie over det tilvante. Men du, et sandhedens menneske, end om du vilde gjøre mig den tjeneste at ta for dig Hofgårs og læse den, men lære og lærens anvendelse, igjennem men den samme hårfine nøiagtighed som min! min hvad du da vilde finde? i fald du gjør det, noter regnskabet med hver af dets poster. Anmeldelsen i Dagbl. var vist af Nordby. dine indvændinger tillægger han selv ingen væsentl. betydn.; den stærkeste af dem, den om den mindre fyldestgjørende definition af prædikatet, kommer af, at han ikke har læst nøiagtig nok efter i bogen. Jeg håber, jeg har udtrykt mig klart nok til at du ikke sidder igjen med nogen mistanke om pres. At din stilling til bogen, hvis den var fuldt opgjort, var en skuffelse for mig, er en selvfølge, men dette indgående brev har kun med præmisserne at gjøre, de udtalte og de tænkelige. Hils Erika. Din heng. Karl. (x) anmerkning: Glem dog forresten ikke af, at denne bog, forskjellig fra andre bøger, er prøvet, hver stavelse af den, i 3 år, og ikke blot af mig selv, men også af frk.Bentzen, et menneske der forener vidt, klart syn, logisk skarphed, opfindsomhed, fordomfrihed og ubestikkelig sandhed, og af hende netop i skolens første trin. Også frk.Sang, hendes vikar, har sluttet sig helt til bogen og underviser efter den. For 2 1/2 år siden, da frk.B. på en visit hos Knudsen erklærte ikke længer at kunne undervise efter Hofg. efterat være bleven bekjendt med min og spurgte ham om han hadde noget imod, at hun gik frem efter den, og ikke lod eleverne kjøbe nogen anden gramm., svarte han, at hun gjerne kunde få undervise efter den (han kjendte den også tildels, jeg hadde sendt den til ham til gjennemsyn, og vel at merke, den stod langt tilbage da for sit nuværende jeg) kan derfor ikke tvile på, at han svarer bejaende på lærerrådets spørgsmål om at få den indført allerede nu - med de har vel juleferier og infuenza dernede.	Bjørset, Carl Even (I452)
217	. Molde 17.1.90. Kjære Kristoffer. Mange tak for dit brev. Tillad mig følgende bemerkninger til det. Min bog - som skolebog - sier du. Ja det kommer an på hvilke alternativer du stiller: mine eller Hofgård, min i fra dit standpunkt, men ej kan med bedste vilie ikke se (ja tro nu ikke, kjære Kristoffer, at jeg skriver dette for at udøve noget pres på dig; jeg hadde hellerikke villet skrive, overhovedet skrive til en fremmed, men med dig, og endda mere fordi du er et tænkende menneske, kan jeg ikke lade en uklarhed stå uopgjort) altså: jeg kan umulig tænke mig, at du, fra det standpunkt, som jo er enighed, fuldstændig enighed med mig i principet, kan, enten det så var i en anmeldelse, eller i din stemmegivning, når spørgsmålet: indførelse af min eller bibeholdelse af Hofgårds foreligger, eller endnu mere, spørgsmålet om overhovedet, nogen af lærerne kan - nogen nye lærebøger at foreslå – jeg kan ikke tænke mig, sier jeg, at du skulde til det første spørgsmål svare: Hofgård, til det andet: ingen nye lærebøger. Thi er du - fuldstændig enig i principet - så er du fuldstændig uenig i Hofgaards princip; og at bogens (H.s) princip ikke blot kommer tilsyne i definitionerne, men gjør sig gjældende i så mangfoldige ting i den hele udførelse, har du dog vel set – det var jo desuden en selvfølge. Men, sier du, udførelsen af mit princip i min bog. Nu vel, jeg må foreløbig holde mig til de indvendinger du selv anfører – uden dog at kunne gjennemgå dem helt. De tre første indskrænker sig til tre – exempler! for nogle exemplers skyld at modsætte sig en bogs brug i skolen! i al verden, stryg de exempler, du ikke liker! Jeg må dog få lov til at dvæle ved et af dem, det midterste. Har du læst med nøiagtighed exempelrækken på vedkommende sted? jeg tror det ikke, og derfor, så står det for mig, er selv du blevet et bytte for fordom. Exemplerne er valgt med flid, og valgt med flid netop i den orden, men det er det sidste af dem, det der gjør vedkommende exempelrække til en bevisrække, - du har overseet: det forslag tiltaler mig ikke. Du indrømmer da vel, at mig i dette sidste er objekt; men da er mig med logisk nødvendighed (grammatikken er ikke logik, men der må være ligik i grammatikken, som i alt hvad vi mennesker, gjør eller tænker) objekt også i det forslag smager mig ikke, og videre i æblerne smagte ham godt; de er netop sat så hårdt ved siden af hverandre disse har du smagt disse æbler og æblerne smagte ham godt for at få tydelig udtalt, at den forskjellige betydning af smagte i de to exempler intet har med ordets grammatiske rolle at skaffe. Det ufordærvede menneske,): et menneske, der ikke har fåt sin sunde sans for sit eget sprogs grammatik fordærvet ved græsk-latin, vil selvfølgelig ikke stødes ved disse exempler, men kun folk, som, i høiere eller mindre grad, er hildet, ikke kan se klart på sit eget sprog for de latinske-græske briller, der fra først af er bleven holdt for deres øine, mellem disse og den klare virkelighed udenom dem. Det er jo selvfølgelig kun latinen – og tyskens - dativ, som har git dig de tre ... i pennen. Selvfølgelig er ikke dette sagt til din forkleinelse. Det er jo noget splinternyt, dette, ikke at tænke latinsk-græsk om grammatik – end jeg selv da! hvorlænge slæbte ikke jeg på denne vor fælles fædrenearv! – Jeg kunde besvare de to andre af disse tre første indvendinger, men for vidløftigt her – heller engang kanske mundtligt. Så kommer en indvending mod perfektum som fortid. At lære om fullendt tid ligger efter min mening altfor høit for middelskolen. Nutid, fortid og fremtid er menneskenes umiddelbare tidsforestilling, og den tanke de forbinder med disse er: det som sker nu (ikke også: det som er sket nu, hvilket for det barnlige sind ialfald vil stå som en paradox: så er det jo fordi da jo, vil barnet sie det er jo kommet ud i fortiden da!), det som ikke sker længer, og det som endnu ikke er begyndt at ske. Hvad jeg har sagt om den, ja kanske det kunde vært udtrykt anderledes, men som sagt, det er jo en småting – du kan stryge den eller rette den: attribut til prædikatet. Hvad er nu resultatet af denne gjennemgåelse? Jo, du finder en del exemple henført under en gal eller tildels gal kategori. Og så er der et par punkter i periferien, du ikke er enig i. Men si mig: finder du eller venter du at finde, nogen bog, hvor læren og endsige lærens anvendelse på ethvert punkt er efter dit hode? Men nu er det jo det merkelige, at hvad du i det brev har anført, ikke engang gjælder læren, men kun dens anvendelse. hvis det nu hadde vært lærens anvendelse hele veien eller mesteparten af veien så kunde det jo være så sin sag; men udgjør disse ting du har nævnt dengang og de - flere ting - du sier, du endnu kunde nævne, udgjør de en så betydelig del af den anvendelse, der forøvrigt er gjort af læren i bogens 48 sider, at du for den sags skyld må stemme mod den og for Hofgård, hvis du for det første jo må forkaste, og, som jeg tror du må se, da også denne læres anvendelse på, ja mon ikke det blir langt flere punkter end de tilsvarende hos mig? Mon det ikke blir langt mere kort og godt, at springe ove, - cirkle ind - hos ham end hos mig? Ikke engang jeg selv har nogen sinde kunnet huse en sådan tanke, at et første forsøg i en ny ånd skulde i et og alt gi den for alle tider fast slåede form for dette nye, men jeg har rigtignok samtidig tænkt, at, hvis da som anført ikke forholdet mellem galt og rigtigt var så rent urimeligt, vilde det eneste rette være, når man var enig i hovedsagen og ønsket principet fremgang og enkelthederne prøvede, da at la dem bli denne prøvelse tildel (x se anmerkn.) på den eneste mulige måde, nemlig ved at indføre den i skolen og cirkle ind, hvad man fandt galt, derimod notere op, hvad rigtig man fandt at kunde foreslå isteden og i sin tid indsende dette til forfatteren (efter cirkulære fra denne). Og så en ting til. Gad vide om ikke disse skrupler kommer af, at man læser det nye med en uvilkårlig tifold skjærpet kritik? Sjelden falder det folk ind at tænke så nøie over det tilvante. Men du, et sandhedens menneske, end om du vilde gjøre mig den tjeneste at ta for dig Hofgårs og læse den, men lære og lærens anvendelse, igjennem men den samme hårfine nøiagtighed som min! min hvad du da vilde finde? i fald du gjør det, noter regnskabet med hver af dets poster. Anmeldelsen i Dagbl. var vist af Nordby. dine indvændinger tillægger han selv ingen væsentl. betydn.; den stærkeste af dem, den om den mindre fyldestgjørende definition af prædikatet, kommer af, at han ikke har læst nøiagtig nok efter i bogen. Jeg håber, jeg har udtrykt mig klart nok til at du ikke sidder igjen med nogen mistanke om pres. At din stilling til bogen, hvis den var fuldt opgjort, var en skuffelse for mig, er en selvfølge, men dette indgående brev har kun med præmisserne at gjøre, de udtalte og de tænkelige. Hils Erika. Din heng. Karl. (x) anmerkning: Glem dog forresten ikke af, at denne bog, forskjellig fra andre bøger, er prøvet, hver stavelse af den, i 3 år, og ikke blot af mig selv, men også af frk.Bentzen, et menneske der forener vidt, klart syn, logisk skarphed, opfindsomhed, fordomfrihed og ubestikkelig sandhed, og af hende netop i skolens første trin. Også frk.Sang, hendes vikar, har sluttet sig helt til bogen og underviser efter den. For 2 1/2 år siden, da frk.B. på en visit hos Knudsen erklærte ikke længer at kunne undervise efter Hofg. efterat være bleven bekjendt med min og spurgte ham om han hadde noget imod, at hun gik frem efter den, og ikke lod eleverne kjøbe nogen anden gramm., svarte han, at hun gjerne kunde få undervise efter den (han kjendte den også tildels, jeg hadde sendt den til ham til gjennemsyn, og vel at merke, den stod langt tilbage da for sit nuværende jeg) kan derfor ikke tvile på, at han svarer bejaende på lærerrådets spørgsmål om at få den indført allerede nu - med de har vel juleferier og infuenza dernede.	Brinchmann, Christopher Bernhoft (I31)
218	. Mottakelsen i Tyskland: Donau klappet til kai i Stettin. På land vrimlet det av soldater og politi - grå, grønne og sorte uniformer om hverandre - som gjorde seg klare til å ta imot over 1.000 fanger. Havnen var trolig sperret av for anledningen, for sivile folk var ikke å se. Mens det ble gjort forberedelser på land, ble om lag 60 fanger ropt opp på dekk. Disse ble skilt fra resten av fangene, stilt opp til avmarsj, og sendt til Elsass, en Nacht und Nebel leir. Mange av disse døde der. Opprop for de andre fangene hadde det vært et par ganger allerede, men nå gikk det løs igjen. Fangene ble kommandert ned landgangen og straks etter begynte endeløse opprop nede på kaien også. Her ble de ulike gruppene med fanger skilt - politiene for seg, studentene for seg og de politiske fangene i en tredje gruppe. Det tok lang tid, og kaldt var det. Spenningen var stor og spekulasjonene mange - hvor skulle de forskjellige gruppene? Ingen visste noe. Først ut på ettermiddagen var oppropet endelig ferdig. Etter en del timers ventetid ble det gitt ordre om avmarsj. Fangene merket nå en tydelig forskjell med hensyn til behandlingen. Vaktpostene var iltre, og lederne deres - offiserene - var hundre ganger verre. Det var rent sånn at de søkte leilighet til å slå, skrike og bære seg som ville. På skiftetomten, ikke langt unna ventet det tog med en lang rekke lukkede godsvogner (såkalte kuvogner). Det ble det neste transportmiddelet for denne fangetransporten. Under skrik, slag og trusler ble fangene jaget i springmarsj bort til de ventende kuvognene, hvor de hurtigst mulig måtte klatre opp og dumpe inn i trengselen med sine medfanger. Det var alvorlig trangt i kuvognene, og med opp mot mer en 60-70 mann i hver vogn, ble skyvedørene slått igjen. Da ble det selvsagt bekmørkt. Da, som et løfte om samhold, lød plutselig sangen - Bedre og bedre dag for dag - fra en av vognene, og straks var alle med på sangen. Det var råkaldt, og stå der stuet inne i de trekkfulle vognene. Det var langt fra behagelig. Fortsatt skulle det gå timer før toget beveget på seg. Tett sammenstuet, nesten uten å kunne røre seg, sto fangene i vognene. Alle kunne ikke sitte på en gang, det var det ikke plass til. Halmballer ble kastet inn i vognene. Fangene rev opp og drysset halm ned mellom seg. Det lunet litt. Det var blitt natt og mørkt igjen ute før toget begynte å bevege seg. Hvor de skulle visste de ikke. Fort gikk det ikke. Flere ganger stanset toget ved stasjoner for skifting, frem og tilbake, til dels så hardhendt skifting at fangene skaket mot hverandre i trengselen i mørket. I trengselen hutret de og frøs, det var for kaldt og for urolig til å få sove. Armer og ben stivnet til av kulden og mangelen på bevegelse. Noen ganger når toget stanset, fikk noen få som sto nærmest dørene gå ut og gjøre sitt fornødne. De andre - hva de gjorde? Noen fant en blikkboks, eller det ble ofret en gummistøvel, som ble sendt rundt på omgang, og innholdet ble tømt ut av gluggene. Løsningen for andre igjen ble å la det stå til, og la alt gå i buksene. Vann hadde de ikke fått på over et døgn, og tørsten plaget fangene. Frank Storm Johansen opplevde det slik: På en stasjon hvor vi stoppet, ropte jeg til vaktposten av vi måtte ha vann. En kald latter var svaret og et spørsmål om jeg var gal, det var jo 10 kuldegrader. Jeg sa vi ikke hadde smakt vann på over et døgn, men han bare ba meg holde kjeft. At det begynte å lysne av dag, så fangene igjennom sprekkene i vognene. Utenfor var et flatt og ensformig landskap, dekket av et tynt lag med snø. Stasjoner med ukjente landsens navn ble passert. Hjulene klapret monotont mot skinneskjøtene, og til plage for fangene trakk det en isende vind igjennom de utette veggene til vognene. Samtalene fangene imellom hadde for lengst gått i stå. Stort verre enn dette kunne det vel ikke bli. Utpå kvelden var de endelig fremme, etter om lag 28 timer i sardintilværelsen i vognene. Døren ble slått opp med brak, og sirkuset begynte igjen. De første som sto nærmest dørene, som stive og støle skulle hoppe ned på plattformen, ble brutalt grepet og hivd ut. Heraus, Mensch! Los, los! De tyske vaktene skrek og kommanderte, slo med geværkolber mot forsvarsløse rygger og ellers hvor det måtte falle seg. Tunge militærstøvler spente på måfå inn i fangeflokken. Aufgehen zu fünfen! Los, los, ihre Schweine, ihr Drecksäcke! Eder og forbannelser haglet over fangene. I mørket kunne fangene skimte en liten grå stasjonsbygning med navnet Sachsenhausen under en blendet lampe. Aksel Smith Sinding skrev: ...vi hadde jo hørt og lest om slike transporter, men vi trodde jo ikke at nettopp vi skulle havne i en slik redselstransport... ja, det ville nok gå mange år før minnet om denne turen fra Stettin til Sachsenhausen vil forsvinne... Kilder: Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015. Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
219	. Mottatt epost 19/10/2024: Vi er to danske slægtsforskere, som langt tilbage i tiden stammer fra Coucheron slægten. Vi kan på din hjemmeside se, at det gør du også. Vi har i mange år researchet omkring familien og er blevet opmærksomme på, at der på Internettet mange gange står forkerte oplysninger om Herman Coucheron (16?? – 1678) Vi forsøger nu at skrive ud til alle disse hjemmesider, og håber at fejlen kan blive rettet, da mange slægtsforskere kopier fra andres hjemmesider, uden at kontrollere kilderne. Fejlen er, at der mange steder er skrevet, at Herman Coucheron er søn af Willum Coucheron (16?? – 1689). Men det er ikke rigtigt. De er i stedet brødre. Begge er sønner af Anthonie Coucheron (15?? – ca. 1639) og hans hustru Kummertien Hermans. Og beviserne er følgende: I Norsk Slektshistorisk tidsskrift Bind 9, s. 62-63 udgivet 1943-44, slår militærhistorikeren C.S. Widerberg fast, at de er brødre. Han henviser til dokumenter, der befinder sig i Wedels arkiv, som befinder sig i det norske Rigsarkiv. (se bilag 1) I 1678 skriver Anna Coucheron, enke efter Herman Coucheron, et brev til kongen for at bede om økonomisk hjælp, så hun kan rejse med sine fire umyndige børn op til hendes mands broder ( meines sel. mannes bruder, Oberste Coucheron) og da kun Willem Coucheron og hans søn Anthony Coucheron opnåede rang af oberst kan det kun være en af de to. Willem Coucheron blev oberst i 1676, Anthony Coucheron blev først oberst i 1684 og da Annas brev er dateret 1678, kan det derfor kun være Willem Coucheron hun referer til. Dermed er det bevist at Herman Coucheron er bror til Willem Coucheron og IKKE søn af ham. (se bilag 2) I 1640 foregår der en bodeling efter Antonie Coucheron. Den er skrevet i Dordrecht i Holland, og heri kan man se at: Anthonie havde 5 børn, Geertruijt, Willem, Maria, Trijnten og Herman. At Geertruijt var datter af Anthonie Coucheron og hans første kone Elsken Michiels og hun nu gift med Løjtnant Luert Uninga. At Willem, Maria, Trijnten og Herman var børn af Anthonie Cucheron og hans anden kone Commerken Hermans. At Willem og Maria er voksne, og Maria nu er gift med en mand ved navn Bronsvelt. At Trijnten og Herman er mindre årige og bliver tildelt værger (Herman Sijmonsz & doctor Nijekercken). At Anthony Cucheron er gift for 3. gang. Navnet på hans sidste kone nævnes ikke i bodelingen. (Se bilag 3) Grunden til at fejlen omkring Herman Coucheron er opstået, er tilsyneladende militærhistorikeren Hirsch, som skriver, at Herman er Wilhelms broder og dermed Willums søn. Men det skyldes, at han fejlfortolker Annas brev, og ikke er opmærksom på, at oberst Coucheron må være Willum, da kun han har opnået denne titel i 1676, da Anna skriver brevet. Bilag 4 er en oversigt af Antonie Coucherons ægteskaber og børn. Vi håber meget, at du vil kigge nærmere på materialet, og rette oplysningerne på din hjemmeside, så ikke andre kopier fejlen. Og du er naturligvis velkommen til at skrive til os, hvis du har spørgsmål. De allerbedste slægtsforsknings hilsner Hugo Kristensen og Morten Jensen hugo@hugo62.dk mj0123@outlook.dk	Family: Antonie de Mauleon, "Cucheron" / Kummerta Hermans, "Coucheron" (F1661)
220	. Nekrolog i Aftenposten, 16.august 2021 av Anbjørg Ohnstad på vegne av Kvinnegruppa av 1972: Hun kunne forvandle utslitte plagg til et kunstverk. Anka var samfunnsengasjert og hadde kunnskap om mange ting. Anka døde på vennskapets dag 30. juli. Hun ble bare 69 år. Anka var vennskapets mester. Hun lærte oss om hva ekte vennskap er. Gjennom 49 år har vi møttes i Kvinnegruppa av 1972. Vi er en gruppe kvinner som gikk på embetsstudiet i psykologi i Bergen, og i tillegg til oss ble Anka en del av denne kvinnegruppa, selv om hun studerte sosiologi. Anka var østlending og ble boende i Bergen, der hun traff Knut som hun giftet seg med. Kvinnegruppa har de siste årene møttes en gang i året. At møtet i fjor var det siste med Anka er ufattelig. Hun var den mest stabile i gruppen, som alltid møtte, alltid engasjert i det vi alle holdt på med. Om vi diskuterte faglige temaer, traumer, psykologiske temaer eller personlige erfaringer, bidro hun med sin livserfaring, klokskap og kunnskap. Anka var samfunnsengasjert og hadde kunnskap om mange ting. Anka så folk rundt seg, og en god observatør og en god lytter, hun hadde stor omtanke for dem som hadde det vanskelig, også når hun lå på sitt aller siste. Anka hadde mange talenter, både akademiske og kunstneriske. Hun var en analystisk akademiker og god veileder, hun hadde smak og stil og kunne forvandle utslitte plagg til et kunstverk. Dessverre sviktet helsen tidlig og satte en brutal stopper for at hun fikk utfolde talentene sine. Vi som kjente henne, nøt godt av hennes klare analytiske evner og deltagelse. Vi kommer til å savne hennes nærvær og gode latter. Takk for langvarig vennskap. Våre tanker går til Knut og familien.	Broch-Due, Anne Kathrine (I23053)
221	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I21315)
222	. Noen av disse? Verlustlisten 1. Weltkrieg, page 11812: Duhme Otto (Reddeber): Otto Duhme. 1.Komp. Infanterie-Regiment 184. Preussen 493. Bisher vermisst gem. gefallen 30.mars 1916. Kilde: http://des.genealogy.net/search/show/3152878 Verlustlisten 1. Weltkrieg, page 9929: Duhme Otto (Redeber, Wernigerode): Otto Duhme. Infanterie-Regiment 184. Preussen 373. Vermisst 6.november 1915. Kilde: http://des.genealogy.net/search/show/3255586	Duhme, Otto Eduard Christian (I113)
223	. Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 1998 Vol.36 Nr.4: Gyldenløvefeiden var en ærerik tid for norsk militærmakt. Norske soldater vant tilbake tidligere tapt land. Ved freden i Lund i oktober 1679 sto ikke en svensk soldat på norsk jord, og Bohuslän var stort sett på norske hender. Krigslykken var stor og staben til kommandant oberst Willem Coucheron hadde erobret og okkupert Carlsten festning. Men, fordi den svenske kong Carl 11. seiret mot danskene lenger sør måtte de beseirede områdene lenger nord oppgis.	Coucheron, Willem (Wÿllem) "Cuchron" (I2886)
224	. Norsk statsminister i Stockholm i Francis Hagerups 2.regjering . Ibsens hovedmotiv for å fortsette i regjering var å få løst konsulatsaken, og som statsminister i Stockholm ville han kunne lede forhandlingene fra norsk side. Imidlertid var stemningen i Sverige nå i ferd med å slå om i mindre kompromissvillig retning, mens Ibsen kom til å hevde norske standpunkter sterkere enn venstrefolk hjemme hadde tenkt seg. Ibsen mistet dermed grepet om saken, og da Hagerups regjering måtte gå av i mars 1905, havnet han på utsiden av begivenhetene. Unionsoppløsningen ble gjennomført og forsvart langs den konsekvente linje som Ibsen hadde hevdet så sent som i februar 1905, da han var mer bestemt enn de fleste på å få unionen sprengt. Hans motstandere hevdet imidlertid at Ibsen hadde tenkt seg et mindre radikalt mål, og at hans fremgangsmåte uansett ikke ville ha ført fram til det som ble resultatet. Det ser ut til at Ibsen høsten 1905 takket nei til et tilbud om å gå inn i det nye norske diplomatiet, på grunn av uenighet med statsminister Christian Michelsen. Tilbudet ble ikke gjentatt senere, og han ble heller ikke tilbudt plass i regjeringen flere ganger. På den annen side tok han ikke selv noen initiativ til å engasjere seg i politikk eller administrasjon. Etter at han hadde arvet sin fars formue og forfatterrettigheter hadde han heller ikke noe økonomisk behov for dette. - Sigurd Ibsen var Norges statsminister i Stockholm fra 1903 til 1905 mens George Francis Hagerup var statsminister i Kristiania. Ibsen var en sentral person i oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge i 1905. Han er regnet som viktig i arbeidet med å overtale viktige personer som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen til å gå inn for monarki. Mange av disse ønsket opprinnelig republikk som styreform. Han er kjent for sin innsats for å bygge en egen norsk utenrikstjeneste og som pådriver for konsulatsaken under unionen med Sverige, og regnes som Utenriksdepartementets far. Ibsen var hjernen bak Venstres krav om egen utenrikstjeneste, konsulatsakens intellektuelle drivkraft og mannen som bygget det administrative skjelettet som ble til Utenriksdepartementet i 1905. Spørsmålet om en uavhengig utenrikstjeneste ble som kjent den utløsende faktor for unionsoppløsningen. Han var lite anerkjent i sin samtid og skulle bli lite kjent av sin ettertid, men er en helt sentral skikkelse både for norsk diplomati og norsk utenrikspolitisk tenkning. Ibsen var den drivende politiske kraft for å få oppgradert utenriksanliggende fra kontor- til avdelingsnivå. I 1899 bevilget Stortinget pengene til utenrikskontor, og Ibsen ble utnevnt som dets første sjef. Ibsens tenkning bar administrative frukter i 1899, da Afdelingen for Udenrigske Sager, Handel og Søfart ble opprettet ved Kgl. Resolusjon av 8.juni, med Ibsen som ekspedisjonssjef. Avdelingen besto, slik Ibsen hadde ønsket, av 2 kontorer: 1. Utenrikskontor for konsulatvesenet og sjømannssakene. 2. Utenrikskontor for traktat- og grensespørsmål pluss korrespondanse med utenriksdepartementet i Stockholm. Ibsen kunne innkassere nok en politisk og administrativ seier da ikke bare hans avdeling, men hele Indredepartementet som det var en del av, ved Kgl. Resolusjon av 9.september 1902 ble omdøpt til Departementet for udenrigske sager, handel, sjøfart og industri. Dette grepet var upopulært på svensk side, siden det tydet på at Norge hadde tatt et langt steg mot å løsrive seg fra unionens felles utenrikstjeneste med tilhold i Stockholm. Kilde: https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/	Ibsen, Sigurd (I24676)
225	. Olaf skal ha blitt så dårlig i benene at han måtte amputere det ene benet. Han hadde trefot etter det.	Lorentzen, Svend Olaf (I503)
226	. Om Bergens utvikling, bl.a. under Håkon Håkonsen. Rundt 1200 ble Bergen Norges største by. Kong Håkon Håkonsson styrte fra sin kongsgård på Holmen – dagens Bergenhus – og gjorde byen til riksport. Han innså tidlig at handelen måtte sikres med lover, vakter og ordnede forhold. Under ham ble det bygget sjøhus, murer og havneanlegg. Skip fra hele landet kom for å levere varer. Det var også under Håkon at de første tyske handelsmennene begynte å vise seg. De kom fra Lübeck, den nye stormakten ved Østersjøen. De snakket lavtysk, førte regnskaper, målte varene nøyaktig og tilbød stabilitet – men til en pris. De ville ha kontroll. Rundt 1240-årene etablerte de faste handelsforbindelser i Bergen. De brakte korn og øl, metall, krydder, tekstiler og vin, og dro hjem med tørrfisk, tran og huder. For bønder i Nord-Norge ble dette livsnerven. Uten kornimport ville mange ha sultet. Og dermed ble Norge avhengig. Men handelen var farlig. Pirater, uvær, og fremmede havner der ingen talte ens språk. Når et skip forsvant, kunne det ruinere en hel bygd. De sa at hvert tredje år kom et skip aldri hjem. Og de som overlevde, bar med seg historier som fikk folk til å lytte i taushet. En storm i 1248 raste langs kysten i to døgn; den tok med seg både handelsskip og brygger, og branner brøt ut i Bergen kort etter. Det året skal flere hundre ha mistet livet. Mot slutten av 1200-tallet ble de tyske kjøpmennene stadig mektigere. De fikk egne brygger, egne lover, og sakte begynte de å dominere handelen i Bergen. De norske kjøpmennene klaget, men kongene trengte de tyske varene – særlig kornet. I 1282 ble det innført forbud mot utenlandske kjøpmenn nord for Bergen, et forsøk på å hindre tyskerne i å ta hele landet. Men for sent – handelen hadde allerede forandret Norge. Langs kysten begynte språket å endre seg. Nye ord – som «vekter», «kjøpmann», «skriver» – kom inn. Nye lover, nye regler. Norge var ikke lenger et rike av bare bønder og krigere, men også av handelsmenn. Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli.	Håkonsen av Norge, Håkon "Håkon 4." (I3366)
227	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6062)
228	. Om farens død, utdrag fra intervju med datteren Marit i 2016: Din første sorg er din største sorg. Jeg mistet faren min påska 1971. Jeg var 6 år. Jula det året husker jeg ikke. Men jula 1972 må tåka ha letta, jeg gledet meg sånn! Lillejulaften pyntet vi juletreet og skulle legge oss. Men så falt det ned et fly i Asker. 40 passasjerer døde, fem overlevde. NRK sendte direkte, vi satt i sofaen med nylaget julegodt og så på direktesending i timevis. Vi hadde liksom stålsatt oss for jula, hele gjengen. Ny, fin krans til pappa sto klar i yttergangen. Gravlys. Men så falt det ned et fly i Asker, og fra mammas ansikt forsvant det tapre smilet. For vi visste hvordan alle disse menneskene nå hadde det... Julaften 1972 våknet jeg til et juletre som bugnet av gaver. Vi fikk nok litt ekstra, vi ungene uten far. Jeg husker alle som var der for oss, familie, venner, naboer. Jeg elsker dem fortsatt, god jul til dere! Men jeg husker også de som forsvant, tanta som glemte oss. Det er fortsatt sårt. - Om farens død, utdrag fra intervju med datteren Marit i 2017: Ole Martin og Gunvor hadde satt 4 døtre til verden, men da Marit var 6 og 1/2 år slo lynet ned under påskeferien på hytta i Berkåk. Jeg skjønte jo ikke hva som skjedde, men pappa ble plutselig dårlig, ambulansen kom og hentet ham, og etterpå satt vi andre i en taxi på vei hjem til Trondheim. Mamma satt mellom oss i baksetet og tårene trillet nedover ansiktet hennes. Hun visste at pappa var død, men vi forsto det ikke ennå. Ole Martin, som jevnlig brukte å ta med jentene sine på teater og legge beslag på en liten benkerad i parkett, var så vidt passert 40. Det var som om noen trakk ned et rullegardin foran Marit. Akkurat så traumatisk var det, og pappas bortgang vil sitte boret fast inni meg til evig tid. Jeg kan fortsatt møte godt voksne mennesker og ganske kjapt merke om vi tilhører et slags skjebnefellesskap, om hun eller han også mistet en av sine foreldre da de var små. Denne første sorgen blir den største sorgen, og den slipper du ikke fra. Da jeg selv fikk barn som 30-åring, ble jeg plutselig så redd for å dø fra ungene mine. Jeg var ikke bare redd for at det skulle skje, men helt sikker på at det ville hende. Det var en helt konkret redsel, som jeg fikk styr på etter hvert.	Aune, Ole Martin (I840)
229	. Om Håkonshallen: Lyden av jern mot stein runget over Holmen en gang på 1240-tallet. Murerne slo kiler inn i gråberget, og blokkene løsnet med tunge brak. På bryggene ventet bærere som la stein på sleder og båter. Stein etter stein ble fraktet inn til det store byggeprosjektet – Håkon Håkonssons hall. I flere hundre år hadde kongsgården i Bergen bestått av trebygde haller. De var storslåtte i sin tid, men de luktet tjære og røyk, og de kunne brenne ned på en natt. Håkon hadde samlet landet etter et århundre med borgerkrig. Nå trengte han mer enn et hus – han trengte et symbol. Et rike som strakte seg fra Viken til Grønland, fra Island til Orknøyene, måtte ha en hall i stein. Arbeidet begynte rundt 1247. Håndverkere ble hentet fra England og kontinentet, folk som kjente den anglo-normanniske byggestilen. Gråsteinen ble lagt i kistemur, med solide hjørnekvadrer som holdt trykket på plass, og med kleberstein i detaljer og vinduskarmer. Lag for lag vokste veggene opp. Til slutt sto et bygg 37 meter langt, 16 meter bredt og mer enn tolv meter høyt, med murer så tykke at de ville stå i århundrer. Bygningen hadde tre etasjer. Nederst lå de mørke forrådsrommene – kjølige hvelv der korn, vin og kjøtt kunne lagres. I mellometasjen var det rom for beboelse og arbeid, der kongens folk hadde sine kamre. Men det var i øverste etasje storheten viste seg: en enorm gildehall med åpent røst. Røyken fra ildstedene steg opp under tretaket, lyset falt inn gjennom smale vinduer, og langs nordveggen sto kongens høysete på en forhøyning, hevet over alle andre. Hallen ble tatt i bruk i september 1261. Da ble Håkon Håkonsson sønn, Magnus, kronet til konge og gift med Ingeborg av Danmark. Dagen hallen var bygget for, var kommet. Stormenn fra hele landet, biskoper i messehagler, danske sendebud og utenlandske gjester fylte rommet. På bordene bugnet kjøtt, fisk, brød, øl og vin. Musikere spilte, mens kongens menn sørget for orden. Men alle forsto at dette var mer enn en fest. Bryllupet var en politisk allianse, og hallen selv var med på å forseglet den. Norge sto nå skulder ved skulder med Danmarks kongemakt. Etter middelalderen endret hallen karakter. På 1500- og 1600-tallet ble den fylt av kornsekker, et lager uten glans. Senere ble den brukt som arsenal. Så, 20.april 1944, smalt det. Et ammunisjonsskip eksploderte i Vågen. Trykkbølgen slo inn over Bergen. Taket på Håkons hall ble revet av, vinduene knust, murene sprukket. Bygget sto der som en ruin, åpent mot himmelen. Men steinen holdt. Etter krigen ble hallen gjenreist, stein for stein, med respekt for middelalderens form. I dag står den igjen, den største middelalderbygningen i stein som er bevart i Norge. Den brukes til konserter, seremonier og mottakelser – men veggene bærer fortsatt minner om den første gangen hallen fyltes av jubel i 1261. Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli.	Håkonsen av Norge, Håkon "Håkon 4." (I3366)
230	. Om Kristiania oppfostringshus: Prinsippet om at enhver som kunne betale skulle betale for undervisning av sine barn, ble i lang tid fulgt etter Kristianias grunnleggelse, uten at man sørget for undervisning av de barn som var fra hjem hvor man intet kunne avse til betaling for undervisning, og hvor evne og lyst til å skaffe det nødvendige til barnas underhold mang en gang var mindre enn liten. Fra mikkelsdag 1688 skulle først Kristian V's norske lov tre i kraft, og overformynderne skulle ha sørget for å få barn til skole fra slike hjem. Tilstanden i Københavns skoleområde, som knapt var bedre enn Kristianias i denne tiden, ble beskrevet 4.juli 1707 fra Sjællands biskops overhøring av barn i den dansk-norske hovedstaden. Han fant dem grovt uvitende i de religiøse sannheter, og samtidig påpekte han at skolemestrenes uvitenhet deri var stor. Det ble derfor pålagt skoleholdere å møte frem hos sin sokneprest for at han skulle kunne overhøre dem, og ingen skulle magistraten kunne ansette utenom de skoleholdere som presten fant dyktige nok. Innsamling av penger til et hjem for foreldreløse barn i Kristiania ble startet i kirken allerede før 1700, og mange ga da de så at pengene også gikk til å skaffe fattige barn undervisning. Den første tiden ble penger brukt for tukthusets mangeartede virksomhet, men kravet om pengenes rette seiret til slutt. Den 1.oktober 1778 kunne 25 gutter og 25 jenter få et hjem i Waisenhusets gård ikke lang unna festningsmurene i Kongens gate. Magistraten søkte 28.august 1779 om å få det såkalte Brockenhuusiske gård gitt av det offentlige til Kristiania oppfostringshus, og 20.oktober 1780 falt kongelig resolusjon om betaling av vederlag for gården, og at den skulle tilhøre Kristiania oppfostringshus. Klokker på Toten, studiosus Lars Hornberg, ble antatt som oppfostringshusets lærer og økonom, og hans hustru skulle hjelpe han i hans gjerning, ifølge den 13 siders skrevne instruksen. Lønnen for undervisningen var 100 riksdaler årlig, 100 riksdaler årlig til brenneved og lys, og 25 riksdaler årlig for hvert barn skulle dekke økonomiutgiftene. En lege var vel med i forfattelsen av spisereglementet, som også gir innblikk i datidens kulturoppfatning. Barna skulle ha - tilstrekkelig mat, god og vel tillavet spise. Samme skal bestå til frokost om morgenen i varmt øl og brød, til middag 2 retter mat, efter omstendighetene avvekslende av suppe, kål og erter med kjøtt til, melkevelling med fisk til, og andre sådanne retter som tjenligst og gavnligst eragtes. Om eftermiddagen gis de mindre barn under 12 år et stykke brød med ost til, men de eldre får imellem måltidene intet. Til aftensmåltid gis avvekslende mel- og gryngrøt med melk eller øl til, melkepapp eller andet sådant, og dertil er rett av kjøtt eller fisk, og undertiden smør eller ost med brød til. Til middags- og aftensmåltidene gis flatbrød av blandet byg- og havremel, men de som får imellem måltidene, gis rugbrød. Det overlates til eget godtbefindende enten å spise barna under ett eller å tildele hver især sin porsjon, men i begge tilfeller må sådan være tilstrekkelig og porsjonene innrettede efter barnas alder og størrelse, at de derav kan mettes. Så vel til middags- som aftensmaten, og efter fornødenhet om eftermiddagen, gis barna godt, sundt og velkokt øl, hvoruti så vel porsjonen som hvor ofte rammes efter barnas forlangende og efter beste samvittighet, at de ei lier tørst og klage derover høres. Skoletiden om vinteren var fra klokka 8 til 12, deretter igjen fra klokka 13 til 16. Om sommeren fra klokka 7 til 11, deretter fra klokka 14 til 17. Lørdager var det undervisning kun 1 time, og de øvrige timene av dagen ble brukt til - adskillig nyttig håndgjerning. Guttene skulle binde strømper, sy, lappe og stoppe sine klær, mens jentene skulle læres opp til å kunne sy all slags søm, spinne både ullent og linnet, og binde for sin egen fornødenhet såvel som for guttenes, og endelig anføres til alle slags husgjerninger - således, at, når de efter å ha været til konfirmasjon og kommer ut fra denne stiftelse, de da kan forsvare tjeneres plass hos bra folk som måtte forlange dem i tjeneste.	Hansen Narum, Lars "Wold" (I15923)
231	. Om Sachsenhausen: Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ble bygd av fanger fra Nord-Tyskland sommeren 1936. Det var den første konsentrasjonsleir som ble anlagt etter at Heinrich Himmler, Reichsführer i SS, i juli 1936 var blitt utnevnt til sjef for tysk politi. Anlegget var utarbeidet på tegnebrett og skulle være mønster for konsentrasjonsleirer. Samtidig skulle det vise den absolutte makt som SS hadde over sine fanger. Sommeren 1936 ble det i furuskogen ved Oranienburg, ca 35 km. fra Berlin, felt noen trær og bygget en brakke. En forkommando på 50 fanger fra KZ -leiren Esterwegen i Emsmoor ble innkvartert, og de følgende seks uker kom ytterligere tre transporter på hver 300. Fangene selv bygde opp konsentrasjonsleiren, det var også fangene selv som i praksis drev konsentrasjonsleiren. Med sin plassering nær rikshovedstaden Berlin hadde Sachsenhausen en særstilling i systemet av nazistiske konsentrasjonsleirer. Dette ble understreketi 1938 da den sentrale administrasjonen for alle leirene ble flyttet fra Berlin til Oranienburg. Fra 1936 til 1945 ble mer enn 200.000 mennesker sendt til Sachsenhausen. I den første tiden var det politiske motstandere av naziregimet, men etterhvert ble det stadig flere av de grupper som nazistene anså som rasemessig eller biologisk mindreverdige. Fra 1939 kom en stadig voksende strøm av mennesker fra de stater som ble okkupert av de tyske styrker. Titusener av fanger døde i leiren på grunn av sult, sykdommer, tvangsarbeid og mishandling, mens andre ble offer for massemyrderier, satt i system av SS. Da leiren ble evakuert i slutten av april 1945, døde enda noen tusen fanger under dødsmarsjene. Ca.3.000 som var blitt igjen i leiren - syke, leger og pleiere - ble 22.april 1945 befridd av russiske og polske enheter av Den røde armé. Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. De første ankom våren 1941. Forholdene var gjennom hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært vanskelige. De første dødsfallene blant norske fanger kom tidlig i 1942. Fra sommeren 1942 ble de norske fangene samlet på en egen brakke. Det fortsatte å komme nye nordmenn, slik at det ved utgangen av 1943 var hele 5 norske brakker. Forholdene på sykebrakka ble også bedre i løpet av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor innsats. Det hjalp også at det lyktes å få inn viktige medisiner fra Danmark og Røde Kors. Det som kom til å bety mest for at så mange norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var imidlertid at det fra sommeren 1943, etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeid med sivilinternerte nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, ble gitt tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene, og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke minst småpakker hjemmefra. De norske fangene kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene. De sivilinternerte nordmennene tilhørte familiene Hjort og Seip og levde i Gross Kreutz i Brandenburg omlag 100 km syd for Sachsenhausen. I alt 3.240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av dem ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. Ca. 2.000 nordmenn satt her i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. Tilsammen døde ca.200 nordmenn i Sachsenhausen. Fangenes første møte med leiren var brutalt. De ble fratatt alle klær og eiendeler, ble klippet og barbert der det fantes hår på kroppen og de ble dusjet med desinfiserende væske. Fangene kom så til en Zugangslager (gjennomgangsleir), denne besto i den såkalte Skomarsjen, som betydde at fangene måtte gå inn sko som skulle benyttes av de tyske soldatene. Dette var en enorm påkjenning. Hver dag måtte fangene gå 42 kilometer (tilsvarende en maraton) på varierende underlag som grus, stein, gress og asfalt. Det var vanskelig å finne riktig skonummer og mange fikk store gnagsår på føttene av skomarsjen i tillegg virket dette svært utmattende på fangene, som ikke kunne sette seg ned for å ta en hvil. Fangene måtte også lære seg tyske gloser da de kom til leiren. Dette var kommando ord som høyre (rechts) og venstre (links), det medførte straff dersom man ikke lød ordre, dermed var det viktig å forstå ordrene som ble gitt på nettopp tysk. Det snakkes som regel om den harde og den gode tida for nordmenn i Sachsenhausen. Skillet kan settes til årsskiftet 1942-1943. De nordmennene som kom til leiren i 1941 og 1942 møtte en hard tilværelse med sult og sykdom. Dessuten var leirlivet preget av en brutalitet som de ikke kjente fra fangelivet i Norge. I juni 1942 fikk imidlertid de norske fangene sin første norskebrakke (brakke 3, senere omdøpt til brakke 1) og slapp dermed å bo spredt rundt i leiren slik de andre fangene måtte. At nordmennene fikk bo sammen på en egen brakke – selv om brakkesjefen var tysk – markerte en forbedring i levevilkårene fordi samholdet var godt og de kunne støtte og hjelpe hverandre bedre enn før. De slapp også å være redd for mishandlinger og tyveri fra andre fangers side. Etter hvert som det kom flere nordmenn til leiren, fikk nordmennene også flere brakker og å slutten av 1943 var brakkene nr. 1, 2, 23, 24, 25 norskebrakker (også danske fanger ble innkvartert her). I de siste månedene før oppløsningen av leiren skjedde det imidlertid en del omrokkeringer. I brakkene bodde man veldig tett, sengene var bygget i 3 etasjer og man bodde 2 og 2 i hver etasje. Slike tette forhold sammen med dårlig kost og hygiene, lite søvn og kulde førte til at sykdommene florerte. Senere ble forholdene noe bedre, i og med at man ble tilsendt pakker fra Røde Kors som inneholdt mat. Selv om livet i leiren var hardt, var dette en av leirene hvor det var nogenlunde ordnede forhold, man hadde spiseplasser i brakkene og også skap hvor man kunne legge inn i de få eiendelene man hadde. Fanger som ble sendt videre til andre leire, som Majdanek og Auschwitz, begge i Polen, ønsket seg tilbake til Sachsenhausen nettopp på grunn av disse ordnede forholdene, dessuten følte man seg tryggere her, hvor enn utrolig det høres ut. Fra soloppgang og til mørket falt på arbeidet fangene under de mest ekstreme forhold. Trær ble felt og slept vekk og bygningsarbeider utført i et voldsomt tempo under skrik og slag fra SS-vaktenes side. Arbeidet krevet blod og svette, krøplinger og døde. Oppførelsen av KZ-leiren Sachsenhausen var preget av umenneskelige arbeidsforhold, utilstrekkelig kost og ren terror. På grunn av den lave produktiviteten i tvangsarbeidet fikk tyske (ikke-jødiske) fanger lov til å motta matpakker fra slutten av oktober 1942 og rundt årsskiftet 1942-1943 ble denne tillatelsen utvidet også til å gjelde en del andre fanger, deriblant nordmennene. Nordmennene (ikke NN-fangene) fikk pakker hjemmefra og fra Røde Kors. Dessuten fikk de nordmennene som ikke var NN-fanger lov til å skrive ett brev hver 14.dag. Brevet måtte skrives etter en bestemt mal og på tysk, dessuten var det underlagt streng sensur, men likevel; fangene fikk mulighet til å skrive hjem, noe som var veldig viktig for å holde motet og humøret oppe. Dette markerte begynnelsen på den gode tida (relativt sett!) for nordmennene sin del. At de fikk bo på egne brakker og fikk tilsendt mat bedret levevilkårene betraktelig. Flere norske kjente fanger satt i leiren. Blant dem var forfatteren Arnulf Øverland som ble sendt hit fra Grini, og Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, begge ble senere statsminister i Norge. 70 fanger fra Telavåg ble også sendt til Sachsenhausen i mai 1942, av disse døde 25 i løpet av den følgende vinteren. Tilsammen døde 200 nordmenn i Sachsenhausen. Angiveri var en metode som førte til belønning for de fangene som anga sine medfanger. Straffene som fulgte var harde, blant annet ble det benyttet piskeslag til avstraffelse, 25 piskeslag var den mildeste straffen i så henseende. Det var fangene selv som utførte piskeslagene, og straffen var ikke bare smertefull, det var også nedverdigende å bli slått av en medfange. Andre avstraffelsmetoder var fengsel eller jordcelle. Jordcella var en celle under jorda som var rundt 2 kvadratmeter stort, her satt fangen uten lys og ofte uten mat. Henrettelser forekom ofte som ved strangulering (kvelning) og ved skyting som foregikk i skyttergraven som fantes i leiren. Dersom en fange ble hengt, måtte de andre fangene være vitne til denne hendelsen. Fangeleiren med kommandantur og Industrie und Bauhof var til å begynne med omgitt av et piggtrådgjerde, men allerede i løpet av 1937 ble dette leirområdet firedoblet med blant annet - boliger for SS-vaktene og industribygninger. Selve leiren ble liggende i utkanten av Oraninenburg. I form av en trekant, en kjempestor trekant, ble de i de følgende år bygget en KZ-leir med 68 fangebrakker til foreløpig 10.000 mann. I tillegg kom SS-kaserner og annet. Selve fangeleiren ble anlagt slik at fangebrakkene spredte seg vifteformet ut i fire rekker omkring en halvsirkelformet appellplass. Denne oppbyggingen sikret full kontroll over området fra vaktenes side. Hele fangeleiren var omgitt av en høy mur med 9 vakttårn og et piggtrådgjerde som var ladet med 1000 volt. Kontakt med gjerdet, medførte døden. Foran fangeleiren lå kommandanturet og en rekke tjenesteboliger for SS-staben. Rundt leiren lå en rekke fabrikker og verksteder som tyske firmaer hadde anlagt og hvor de for en billig penge leide arbeidskraft fra leiren, mange kjente firmaer var med på dette. På Industriehofs område lå også krematoriet, bygget i 1940 med 2 ovner, en brakke som var ombygget til masseutryddelsessted. Her ble blant annet 18.000 sovjetiske krigsfanger myrdet. I tillegg kom den såkalte Station Z, et beryktet tillintetgjørelsessted med et nakkeskuddsanlegg, et gasskammer og fire krematorieovner. Ved siden av lå skytegraven med fire galger i tillegg. Ufattelige lidelser for fanger fra de okkuperte landene fant sted her. Dette området var også omgitt av en høy mur med ni vaktktårn. I et skogsområde lå også et lager hvor SS oppbevarte en del av det byttet som var tatt fra de okkuperte land. I en stor gård holdt man hunder som var dressert til flere oppgaver. En var til å passe på fanger under marsj utenfor det indre gjerdet, andre oppgaver var ved fronten. Etter krigens slutt, opphørte ikke Sachsenhausens status som konsentrasjonsleire. Leiren ble da brukt som interneringsleir for krigsforbryterne, det vil si nazistene. Man kan besøke Sachsenhausen i dag, men det er ikke mye som står igjen av leiren. Nærmest alle brakkene er borte av ulike årsaker, men de manglende brakkene er markert med en stein og et nummer hver. En av brakkene som fortsatt står og som er brukt som utstillingsbrakke, ble for noen år siden tent på av nynazistene, men man har valgt å la brakka stå slik, med tydlige brannskader fordi man vil vise at det dessverre fortsatt finnes mennesker med nazistisk tilknytning.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
232	. Ombord i slaveskipet Donau: Langs en lang rekke med vaktposter ble fangene først kommandert ombord. Under skrik og skrål, med spark og slag med geværkolbene jaget tyskerne fangene ombord i fangeskipet, og deretter straks videre ned gjennom lastelukene og nedenunder i skipet. Nede i lasterommet ventet dem et trist syn. Halmmadrasser lå strødd utover gulvet, ellers fantes intet annet utstyr. Fangene fra Grini var allerede kommet ombord. Mange av dem hadde soveposer, som hjalp godt i kulden. Fangene fra Falstad hadde ingenting. De var jo blitt fratatt pakningene sine av de tyske fangevokterne på Falstad. Det sto en gufs av isende kald desemberluft ned fra den store dekksluken. Falstadfangene var de siste som var blitt ført ombord, og båten la fra kai. Etter at Donau var kommet i rom sjø, ble fangene kommandert opp på dekk. Oppstilt i rekker på dekk fikk de instukser om reglement og disiplin om bord av en gestapist. De fikk også utdelt et redningsbelte hver, med beskjed om å ha den på til enhver tid. Under ingen omstendigheter måtte de ta redningsvesten av, verken dag eller natt. Denne tidlige morgenen, i gråværet på fjorden, seg Donau fremover på sin ferd mot Tyskland. Foran og på begge sider gikk flere skip, ytterst og forrest krigsskip, og over kretset 2 jagere. Etter tur fikk fangene lov til å gå på Aborten (do). Var de heldige med vakten som var der i øyeblikket, fikk de stå oppe en 5-10 minutter og ta en røyk. Diskusjonstemaet blant fangene i lasterommet var selvfølgelig destinasjonen. Hva ventet dem? Hva gikk de til? De skulle bare visst! I Øresund fikk de igjen gå på dekk. Været var blitt bedre, sola tittet frem. Ikke langt unna lå svenskekysten. Et fritt land så nær, men likevel så fjernt. Parallelt med Donau, på den svenske siden av territorialgrensen gikk et svensk kystbevoktningsfartøy. Følget deres, de andre båtene og krigsskipene, hadde forlatt dem lenger nord. Utenfor København ble Donau liggende i ro en times tid, før reisen fortsatte videre sørover. Det mørknet igjen. Akterut, i det bakre lasterommet var det lunere. Varmen fra maskinen gjorde det lunt i rommet, og her var det til og med køyer. Det var her de fleste av Falstadfangene etter hvert hadde sitt opphold ombord. Mat fikk ikke fangene den første dagen, bare en kopp kaffeerstatning. Fangene brukte tiden så godt de kunne og organiserte litt underholdning. En prest holdt en manende tale, noen fortalte historier og et provisorisk sangkor gjorde lykke. Neste morgen, den 11.desember, så de kysten av Tyskland. Et grått og trist landskap som strakte seg flatt og endeløst sørover. Med sneglefart seg Donau innover mot elven Oder og kanalen mot Stettin. Båten virket voldsomt stor i den trange kanalen, slept av taubåter gjennom en stadig tettere bebyggelse. På fallrepet fikk fangene nå en solid middag, ertesuppe servert fra et dampende feltkjøkken på dekk. Før det hadde fangene bare fått brød, 2 mann på 1 brød, og en boks sardiner i svartblikk. Kilder: Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015. Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
233	. Omgangsskolen på Bærums verk: Undervisningen i omgangsskolen var lesning, religion, noe regning og litt skrivning, for de flinkeste barna. Det var ingen fullstendig klassedeling. De store og små leste høyt samtidig. Når læreren overhørte noen, leste andre så godt og høyt de kunne. Tildels ble noen av de eldste og flinkeste elevene satt til å høre på og rettlede de yngre i lesning. Bærums Verk fikk fastskole allerede i 1773, den første fastskolen i Bærum: Fra 1.mai 1773 ble, etter den 19-årige verkseieren Conrad Clausens bestemmelse, og i samråd med soknepresten Johan Christopher Vogelius, Bærums verk fraskilt som særskilt skolekrets med fast skole. Plan til Skole-Væsenets forbedret Indretning paa Bærums Jærn-Værk, hvorefter Skoleholderens saavel Pligter som Løn fastsættes, paa Grund af den om Skolerne paa Landet i Norge udgangne Kongelig allernaadigste Forordning og Instruktion. 1. Til Bærums Jærn-Værks Skoleungdom bør regnes Følgende: 1. Alle Værkets Betienters, Arbeideres og øvrige paa Værkets Grund sig opholdende, deres Børn og Unge, fra 6 Aar til de blive confirmerede, — de nu beløbe sig til 82 Personer. 2. Alle Børn og Unge fra de Gaarde i Lommedalen, som ikke ligger længere end en kort Fierding Miil fra Værkets Skole af samme Alder og til Beløb for nærværende Tid 28 Personer. 2. Disse Børn og Unge bør hver Dag indfinde sig i Skolen for af Skoleholderen at undervises i Christendommens Kundskab og gode Sæder uden han af Nogen understaa sig at fordre anden Betaling end den ham i 14de Post bestemte aarlige Løn. 3. Naar Børnene i fornøden Lærdom og skikkelig Opførsel forfremmes saavidt, at de ei behøve hver Dags Undervisning, nøyes Saadanne med 2 a 3 Dages Skolegang om Ugen, dog tillades Ingen at blive aldeles borte fra Skolen, førend han til Confirmation vorder antagen, meget mindre Skoleholderen efter eget Skiøn og Tykke at indskrænke nogens Skolegang, men han bør derom adspørge Præsten og vænte hans Befaling. 4. Skoletiden fastsættes i den kongelige Instrux fra Kl. 7 til 11 Formiddag og fra 2 til 6 Efm. om Sommeren, og fra 9 til 12 Formiddag samt 1 til 4 Efm. om Vinteren. 5. Til Sinds Forfriskelse saavel for Læreren som Disciplerne tillades Skoleholderen hver Onsdags og Løverdags Eftermiddag, men ellers aldrig at give Børnene Frihed af Skolen. 6. Saasnart Børnene med mulig Stilhed og Orden er samlet paa Skolen, holdes Andagt med en Morgen-Psalme og Bønner samt bevægende Formaninger at takke Gud for hans Bevarelses-Tieneste i afvigte Nat og al sin Stund, samt tilbede sig hans Ledsagelses Haand da og altid. Paa samme Maade sluttes Skolen hver Eftermiddag. 7. Undervisningen sker efter Enhvers Alder og Begreb fra A.B.C. til Cathekisme, Evangelies og øvrige Bibellæsning, udenad læres Luthers Cathekismus, Udtoget af Christendommens Kierne og Pontoppidans Forklaring. Hver Onsdags og Løverdags Formiddag repeteres hvad i de forrige Dage er læst, og cathekiseres af Læreren. 8. Ved Undervisningsmaaden har Skoleholderen særdeles at iagttage: 1. at han ikke skielder paa Børnene, ei heller uden rigtig Aarsag og aldrig i Vrede bruger Riis, men med Sagtmodighed og Venlighed, dog altid tillige Alvorlighed, søger at tilvende sig i lige Grad deres Kierlighed og Frygt. 2. at Lærdommen kan ske med Lyst, paa det at det dyrebare Guds Ords Sæd ei alene maa spire i de Unges Forstand men tillige fæste Rødder i deres Villie, hvorfor han og ved alle Leiligheder skal foreholde dem hvor umuligt det er at torde vente Del i den Guds store Kierlighed og Velgierninger Han yder sine Tilbedere uden man formedelst en grundig Kundskab og levende Troe kaster sig ind i Naadens Arm, hvor der alene er Skierm mod Fristelsers Anløb. 9. Ved Andførselen til gode Sæder, henseer han paa det skarpeste: 1. at Uenighed, Skielsord, Banden etc. med de alvorligste Formaninger, og om samme ei frugter, da med Riis forekommes og hemmes. Skidne og revne maa han aldrig taale at see Børnene, men saasnart de komme af Skole, oversee dem og rette det feilende. 2. Overalt bør Skoleholderen baade i Skole-Tiden og Fritimerne lade det være sin dyreste Pligt og omhygeligste Bemøjelse at baade selv give sine Discipler af sit Forhold de bedste Exempler i Levnet og Lærdom samt tillige idelig bestræbe deres Opbyggelse i Gudsfrygt og gode Sæder, at han med Glæde naar Over Hyrden kalder kan levere sit Regnskab for disse Siele, der her ere givne og hisset igjen ræves af hans Haand. 10. Skoleholderen optegner ordentlig hvert Barn som søger Skolen og leverer Præsten Gienpart af samme, ved hver Uges Udgang. 11. Til Skole Sted som det beqvemmeste for Børnene udvalgt den Vaaning Micael Larsen hidtil har beboet, hvor Skoleholderen nyder en Stue og Kjøkken samt fornødne Udhuse, og hvor til Skolehuus nu er opsat en rummelig og varm Stue. 12. Brændeved medbringer Børnene til fornødne Varming. 13. Til 2de Kiørs Fødsel og 1 Tønde Sædeland er Skoleholderen anviist et Stykke Jord under Gommerud no. 8, et do. i Lade-Braaten no. 4 med herpaa lignet aarlig Afgift til Beløb 3 Rd. 3 Mk. 20 Skilling. 14. Skoleholderens aarlige Løn beregnes fra 1. May d. A.: Han modtager samme kvartaliteter paa Værkets Contoir, den bestemmes som følger: 1. Bærums Jærn Værks Eier lade betale som en uryggelig fastsat Gave for sig og Efterkommere til at lønne Stedets Skoleholder aarlig 30 Rd. 2. De øvrige Betientes og formuende Arbeideres Kontribution 30 Rd. 3. For at holde Bøn hver Søn- og Helligdag for Masofns Arbeidere aarlig 10 Rd. Heraf betaler Værkets Skoleholder til den afskedigede gamle Jens Jacobsen saa længe han lever en aarlig Pension 10 Rd. Bliver altsaa tilbage for Skoleholderen 60 Rd. 15. For den langt fra liggende Del af Lommedalen holder han løbende Skole 4 Gange om Aaret, hver Gang 2 Uger, paa den Tid han helst kan undværes paa Værket og nyder derfor efter Forordningen aarlig 2 Ort af hver fuld Gaard, 8 Skill. af hver Husmand og Inderst, 8 Skill. af hver Karl, 4 Skill. af hver Pige, samt til Befordring og Underholdning. 16. Befindes Værkets Skoleholder i Levnet og Lærdom at overtræde sine Pligter, afsættes han, og en dueligere i hans Sted antages, men gjøres han efter tro Tieneste udøgtig formedelst Alderdom og Svaghed, nyder han for sin Leves Tid samme Vilkaar som nu ydes Jens Jacobsen. Denne Plan forfattet efter bedste Overlæg og med Hensigt til størst Nytte og Bekvemmelighed for dette Sted, have vi saaledes indbyrdes oprettet og stadfæstet. Bærums Jærn Værk den 1. May 1773 Conrad Clauson. J.Chr.Vogelius. Her ble av verkets eier Conrad Clauson ansatt Carl Fredrik Ruge som lærer/skoleholder med årlig lønn på 70 riksdaler, inkludert 10 riksdaler - for at holde Bøn hver Søn- og Helligdag for Masofns Arbeidere - klokken 8 om morgenen, fordi hyttearbeiderne ikke kom i kirken. Tidligere hadde Ruge vært Magistrats-Skoleholder i Kristiania, og bodde i - Frue Justice Raadinde Juels Leiehus - til påsken 1772. Ved siden av bedre lønnsvilkår på verket, fikk han i tillegg jord - til 2de Kiørs Fødsel og 1 tønde Sædeland er Skoleholderen anviist et Stykke Jord under Gommerud, et do. i Lade-Braaten med herpaa ligned aarlig Afgift til Beløb 3 Rd. 20 Skilling. Han flyttet høsten 1773, med kone og sønn, opp i Verksgata, og - nyder han en Stue og Kjøkken samt fornødne Udhuse, og hvor Skolehus nu er opsat en rummelig og varm Stue. Det var 82 elever fra Bærums verk og 28 fra nærliggende områder da skolen startet, med undervisning hver dag uken til ende. Conrad Clausen fikk bygget i 1776 en ny stall som skolehusets nærmeste nabo, mot elven med svalgang og utskårne stolper og til 25 hester. Med slaggsteinsfjøsene med gris og krøtter, duftende gjødselshauger, kaklende høner og hanegal på den ene siden av skolehuset, og stallen, vanningssteder, hestevrinsk og ramling av kjerrehjul på den andre siden, må barna på skolen ha opplevd et eventyr av odør og lyder midt i puggingen av lekser og salmesang. Da skoleholder Ruge sluttet på grunn av sykdom i 1783 ble det for det første ikke ansatt noen skoleholder i hans sted. En mann, Lars Hansen Wold, veiledet ungdommen i håndarbeide, spinning og veving, sying og strikking. Noe undervisning i lesning og katekisme ble overtatt av bygdas omgangsskoleholder.	Hansen Narum, Lars "Wold" (I15923)
234	. Omtale i Adressseavisen, tirsdag 22.desember 1964: Den kjente skøytesportslederen, Karl Brechan døde i går, 70 år gammel. Brechan har vært litt dårlig i det siste, men meldingen om hans død vil likevel komme uventet til alle hans venner. Karl Brechan ble kjent over det ganske land - og i andre land hvor skøytesport drives — da han fulgte med skøytekongen Hjalmar Andersen rundt til store og små stevner som Hjallis' sekundant. Han var i mange år formann i Sportsklubben Falken og det var skøytesporten som lå hans hjerte nærmest. Han var leder for den berømte Falken-trioen i de første etterkrigsårene da denne trioen hadde en dominerende stilling innen skøytesporten. Hain Kal var lykkelig og kunne fryde seg som et barn når det lyktes for hans løpere å gå seierrik ut av de store konkurransene. Han var den selvskrevne leder og med sin store kunnskap om skøytesport var han til uvurderlig støtte for sine løpere under alle stevner. Han kunne uten vanskelighet sette opp rundeskjemaene og legge opp taktikken når som mest det gjaldt, og han feilet aldri. Han kjente sine gutter og visste hva de var gode for. Karl Brechans interesse for skøytesport ble vakt i 20-årene og han ble snart innvalgt i skøytekretsen i AIF. Han var med og sprøytet skøytebanen på Reina og vant snart en posisjon blant de aktive løperne som den lune, humørfylte kjernekar han var. Alle likte ham. Han hadde en egen form for humor, og skapte hygge rundt seg. Men han kunne også være vanskelig å komme på talefot med under de store debatter på skøytetingene - der kjempet Brechan mang en hard fight gjennom årene. Han hadde sine meningers mot og nøt stor respekt. I flere år var han da også styremedlem i Norges Skøyteforbund. Han har mange utmerkelser i idrettsadministrasjonen. I 1959 fikk han administrasjonspokalen i Trondheim og omegn Idrettskrets. Nå er han borte - skøytelederen og sekundanten som med de berømmelige hvite fingervanter ble et begrep innen skøytesporten. Han brukte de hvite vantene fordi løperne bedre skulle se sekunderingen. Han har ikke vært aktivt med i administrasjonen i de siste årene. Helsen sviktet etter hvert og Brechan trakk seg etter hvert tilbake fra sine mange verv. Men likevel fulgte han levende med i alt som rørte seg...	Brechan, Karl Margido (I22608)
235	. Orkney er en skotsk earl- og duketittel som har sin opprinnelse i det gamle norske jarledømmet på Orknøyene. Jarledømmet på Orknøyene skal være grunnlagt av Harald Hårfagre omkring 900, da han erobret øyene og gav dem til en gren av Mørejarlenes slekt. Den første Orknøyjarlen var Torv-Einar. Flere av jarlene hadde også riker i Irland og jarledømmet Caithness i Skottland. I 1379 fikk den første skotten, Henry Sinclair (død cirka 1400), jarletittelen. Han var dattersønn av den siste jarl av Møreslekten, Malise (død ca.1350), og ble forlenet med øyene av kong Håkon 6. Hans sønnesønn William Sinclair, den 3.earl, makeskiftet i 1470 jarledømmet bort til den skotske kronen i bytte med Caithness.	Einarsen, Torfinn (I26358)
236	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I860)
237	. Ostmark var en av de tidligste betegnelsene på det senere hertugdømmet Østerrike. Det fungerte som grensemark mot øst for Bayern. Begrepet ble allerede rundt årtusenskiftet erstattet av navnet Österreich. Begge navnene (Ostmark = den østlige mark, Österreich = det østlige rike) er avledet av beliggenheten (sett fra Bayern).	av Ostmark, Thietmar "Thietmar 2." (I3541)
238	. Ostmark var en av de tidligste betegnelsene på det senere hertugdømmet Østerrike. Det fungerte som grensemark mot øst for Bayern. Begrepet ble allerede rundt årtusenskiftet erstattet av navnet Österreich. Begge navnene (Ostmark = den østlige mark, Österreich = det østlige rike) er avledet av beliggenheten (sett fra Bayern).	av Ostmark, Gero "Gero 2." (I26314)
239	. Ostmark var en av de tidligste betegnelsene på det senere hertugdømmet Østerrike. Det fungerte som grensemark mot øst for Bayern. Begrepet ble allerede rundt årtusenskiftet erstattet av navnet Österreich. Begge navnene (Ostmark = den østlige mark, Österreich = det østlige rike) er avledet av beliggenheten (sett fra Bayern).	av Ostmark, Thietmar "Thietmar 1." (I26316)
240	. Ottar het Egils sønn, han fikk riket og kongedømmet etter ham. Han holdt ikke vennskap med Frode, og da sendte Frode menn til for å hente den skatten Egil hadde lovt ham. Ottar svarte at svearne aldri hadde betalt skatt til danene, han sa at han ville heller ikke gjøre det; sendemennene vendte hjem. Frode var en stor hærmann. En sommer seilte Frode til Svitjod med hæren, han gjorde landgang der og herjet, drepte mange og hærtok andre; han tok svære mengder i bytte, brente gardene mange steder og gjorde stort hærverk. Sommeren etter fór kong Frode og herjet i austerveg, dette fikk Ottar høre, og at Frode ikke var hjemme i landet; da går han om bord i hærskip, seiler til Danmark og herjer der og får ingen motstand. Han får nå høre om stor hærsamling på Sjælland, så stevner han vest gjennom Øresund, seiler sør til Jylland og legger inn i Limfjorden og herjer i Vendsyssel; han brenner og legger landet helt øde mange steder. Vott og Faste het Frodes jarler; dem hadde Frode satt til landvern i Danmark mens han var utenlands. Da nå jarlene hørte at sveakongen herjet i Danmark, så samlet de hær, sprang om bord på skipene og seilte sør i Limfjorden, der kom de helt uventet over kong Ottar, og la straks til kamp; svearne tok godt igjen, og det falt folk på begge sider, men etter hvert som det falt folk av danene, kom det bare mer fra bygdene omkring, og så la de til med alle de skip som fantes i nærheten; slaget endte med at Ottar falt der og det meste av hæren hans. Danene tok liket hans og flyttet det i land, der la de det opp på en haug og lot dyr og fugler rive i åtslet. De lagde ei Trekråke og sendte til Svitjod og sa at mer var han ikke verd, Ottar, kongen deres. Siden kalte de ham for Ottar Vendelkråke. Fra Ynglingesagaen: 27. Ottar heitte son hans Egil, som tok rike og kongedøme etter han. Han gjorde seg ikkje til vens med kong Frode. Daa sende kong Frode menn til kong Ottar til aa henta den skatten, som Egil hadde lova han. Ottar svara de, at sviane aldri hadde lagt skatt til danine, og sagde at han vilde ikkje gjera de han heller. Sendemennane fór attende. Frode var ein stor hermann. De var ein sumar, at Frode fór med heren sin til Svitjod og gjekk i land der og herja og drap mykje folk og fanga sume. Der fekk han ovmykje herfang, brende bygdi vidt umkring og gjorde stort herverk. Sumaren etter fór kong Frode paa herjing i Austerveg (93), daa spurde kong Ottar, at kong Frode ikkje var i lande. Han gjeng um bord pa herskip og fer til Danmark og herjar der, og ingin sette seg imot. Han spør, at de hadde samla seg mykje folk på Selund, og stemner daa vest til Øresund og sigler so sør til Jylland og legg inn i Limfjorden og herjar paa Vendil (94) og brenner og snøyder av. Vott og Faste heitte jarlane hans Frode, som Frode hadde sett til aa verja lande i Danmark, medan han sjølv var burte. Daa jarlane spurde, at sviakongen herja i Danmark, daa samlar dei ein her og gjeng um bord og sigler sør til Limfjorden. Der kom dei reint uventande paa kong Ottar og lagde straks til slag. Sviane tok vel imot deim, og de fall folk paa baae sidur. Men etter som de fall folk for danine, kom de andre og fleire til fraa bygdine, og likeins lagde dei aat med alle dei skip som var der umkring. Enden paa slage vart, at kong Ottar fall og mesteparten av folke hans. Danine tok like hans og hadde i land og lagde uppaa ein haug og lét dyr og fuglar riva de sund. Dei gjorde ei tre-kraake og sende til Svitjod, og sagde at han var ikkje meir verd, Ottar, kongen deira. Sidan kalla dei han Ottar Vendilkraake. So segjer Tjodolv: Ottar fall under ørneklo, den dugande kjempa, for danske vaapn. Ufreds-hauken hakka med blodut klo paa Vendil den vise kongen. Eg veit, at um verke til Vott og Faste vil segnir ganga millom svenske menn, at jarlane hans Frode gjævingen tok og den drustelege drap i hel. Forklaringer: (93) Austrvegr eller -vegir kalla dei landi umkring Øystresjøen, i vissa paa austsida. (94) Vendill heiter no Vendsyssel, nordanfor øystre luten av Limfjorden.	Egilsen, Ottar (I4607)
241	. Peer Gynt: I 1874 bestemte Henrik Ibsen seg for å lage en teaterversjon av sitt dramatiske dikt Peer Gynt for fremføring i Christiania. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, men det var også vanlig å oppføre skuespill med tilhørende scenemusikk. Ibsen ba derfor Grieg om å komponere denne. Den nye produksjonen hadde premiere den 24. februar 1876 i Christiania Theater, under ledelse av Johan Hennum. Den ble en umiddelbar suksess og spilt mange kvelder, inntil en brann ødela settet og kostymene. For å gi musikken liv uavhengig av Ibsens drama, arrangerte Grieg 2 suiter for konsertoppførelse med symfoniorkester, og disse 2 inneholder noe av hans mest slagkraftige orkestermusikk. Suite nr.1 er trolig den mer populære, med satsene - Morgenstemning - Aases død - Anitras dans - og - I Dovregubbens hall. I suite nr.2 finner vi - Bruderovet - Arabisk dans - Peer Gynts hjemfart - og - Solveigs sang. En versjon som også inneholdt - Dans av Dovregubbens datter - ble trukket tilbake etter en framførelse den 4.februar 1893 med Gewandhaus-orkesteret i Leipzig. Peer Gynt er et mangefasettert verk som kan forstås på ulike måter, eksempelvis som en satire, et moralstykke eller et eventyrspill. Griegs musikk er blitt kritisert for å være for romantisk, og har av ettertiden noen ganger blitt beskyldt for å tilsløre Ibsens skildring av livsløgneren og unnvikeren Peer: Publikum kom til å elske det som den danske kritikeren Frederik Schyberg kalte - den kåpe av stemning - som Griegs musikk kastet over - Ibsens haarde og beske skildring av løgneren, egoisten og selvbedrageren Peer. Dette kan ha noe med å gjøre at det i dag er de 8 satser i de 2 suitene som identifiseres med Peer Gynt musikken. Hele Gynt-musikken omfatter derimot opp til 32 numre, avhengig av hvilket partitur som velges. Og råskapen i - Nattscenen - og den underfundige erotikken i - Peer og seterjentene - hører til det ypperste Grieg har komponert. Koret til - I Dovregubbens hall - som Grieg av forståelige grunner måtte sløyfe i suiten, synes å tilføye musikken noe uhyggelig og truende som ikke kommer til overflaten i orkesterversjonen. Følgende uttalelse knytter seg til nummeret - Dans av Dovregubbens datter: ...og så har jeg gjort noe til Dovregubbens hall, som jeg bokstavelig ikke kan tåle å høre på, slik som det klinger av kukaker, av norsknorskhet og segselvnokhet! Men jeg venter meg at ironien skal kunne føles. Især når Peer Gynt etterpå mot sin vilje nødes til å si - Både dansen og spillet var katten klore meg riktig pent. Grieg hadde opprinnelig tenkt å ta dette nummeret med i suiten, men fant ut at det bare hørte hjemme på teatreret. Et noenlunde fullstendig partitur kom med opusnr.23 først ut etter Griegs død i 1908, utgitt av Johan Halvorsen ved Peters forlag i Leipzig. - Som nevnt ovenfor, ble Grieg i København først kjent som sonatekomponist. Hans fiolinsonate i c-moll, op.45, står i samme klasse som sonatene til Johannes Brahms. Grieg selv betegnet sonaten som den - med den videre horisont. Innflytelsen fra folkemusikken og senromantisk satsteknikk inngår i en tilnærmet perfekt balanse. Innledningstaktene til åpningssatsen er grunnlag for den tematiske utviklingen i både første og andre sats. Dette er en teknikk som Grieg senere brukte igjen i den ufullførte klaverkvintetten i B-dur, EG 118. Den tyske musikkencyklopedien - Die Musik in Geschichte und Gegenwart - regner g-moll-kvartetten som - en av de mest bemerkelsesverdige kammermusikalske komposisjoner på 1800-tallet». Kvartetten baserer seg på romansen - Spillemænd - etter Henrik Ibsen og har et sterkt personlig, nærmest selvbiografisk preg; den er - et stykke livshistorie - som Grieg selv uttrykte det. Med dette verket tok Grieg steget fra å være musikalsk representant for én nasjon til å bli en komponist av internasjonalt ry. Han begynte også på en strykekvartett i F-dur, EG 117 (1890-1891). Ved hans død forelå nr.2 i manuskripts form med 2 fullførte satser og en del skisser for de 2 neste satsene. Verket er blitt forsøkt ferdigstilt blant annet av Julius Röntgen og Levon Chilingirian.	Grieg, Edvard Hagerup (I25106)
242	. Pensionat Udden i Baggbron nära Baggå herrgård blev flyktingförläggning i april 1942. Tjänade först som, senare till norrmän, tyskar, danskar, holländare, polacker och även några sovjetryssar. Förläggningen stängdes i november 1945 efter att ha upplåtits åt norska kvinnor och deras barn vars fäder var tyska soldater. Kilde: https://militarpost.hembygdsfilatelisterna.se/internering/	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
243	. Politifullmektig Harald Sjaastad sendte 28.august 1945 en begjæring om at Ruth Lorentzen Alstad, som fortiden satt i kretsfengsel A., rettslig avhørt som siktet for forbrytelse mot Landssvikanordningens §2, pkt.1, pos.a-b, pos.2-3-4. samt Straffelovens §86 ...derved at hun har arbeidet som betalt angiverske for angiveren Henry Rinnan og hans agent Salberg Hamrum, og derved ydet Tyskland bistand.	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
244	. Presten leste et gripende og nydelig dikt skrevet av barnebarnet Helene: Når er blir til var, og øyeblikk blir til minner. Hva gjør jeg da? Jeg vil ikke reise enda, men ikke langt ifra. Når ord mister betydning. Og to pluss to blir førtitre. Følelser borte Ikke smile, ikke le. Når du viser meg trygghet. Hva skal jeg da tro. Når trygghet borte. Hvor mange fingre har jeg - To? Når dag blir til dager, og natt blir til netter. Hva skal jeg gjøre da? Dra tilbake til den tid med musefletter, eller smile og si - Jeg har det bra? Når Theva ser fortvilt på meg, og jeg må riste på hodet og si nei. Hvordan skal jeg da holde tårene igjen, uten å vrake sammen. Når latter blir til sukk, og sommeren blir kald. Hvordan skal jeg da holde meg god og varm, når jeg ikke lenger sitter i ditt fang fylt med kjærlighet og en dårlig, svensk sang. Når du står der med bilen din, skal jeg aldri mer komme fjorten minutter senere og si: Måtte bare ordne noe, sorry for at jeg var sen. Når årene går og vinter blir til vår, skal jeg da sy igjen alle sår og dekke alle hull? For jeg har bare en ødelagt spade og ikke råd til noe annet enn kull. Når stikkende smerte i brystet kjennes, og himmelen faller ned. Hvordan skal jeg da ta til takke med - hun fant i hvert fall fred - eller - bedre hjemme enn et annet sted? Når jeg passerer 55 og det er 40 år siden jeg så deg sist, hva slags tomhet vil jeg føle når du ikke er mer enn et minne? Åå, jeg gruer meg sånn, du skulle bare visst. Når livet svinner hen, og jeg er gammel blitt. Da skal jeg tenke på deg, kjære farmor, og glede meg til vi endelig sees igjen. Fra Helene.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
245	. Priser og hedersbevisninger: Æresdoktorat, University of Oxford. Æresdoktorat, University of Cambridge. 1904 – Mottager av storkorset av St.Olavs Orden. 1905 – Medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien. I Norge finnes Det Internasjonale Edvard Grieg selskap. Det finnes også en rekke Griegselskap i utlandet. I 1995 ble det grunnlagt et forskningsmiljø for Edvard Grieg ved Westfälischen Wilhelms-Universität Münster. Institusjonen er siden 2007 lokalisert ved Universität der Künste Berlin.	Grieg, Edvard Hagerup (I25106)
246	. På 1200-tallet nådde Norge sitt høydepunkt som rike. Ikke i folketall eller rikdom, men i utstrekning. Når man regner med Grønland, som ble innlemmet i 1261, var vi Europas største rike målt i flateinnhold. Men selv uten Grønland var Norges rekkevidde overveldende: Jemtland og Herjedalen i øst, Båhuslen i sør, skattlegging i nord langt inn på vidda – og vestover lå øy etter øy under norsk krone. Havet bandt alt sammen. Fra Bergen kunne en mann seile til Shetland, videre til Orknøyene, til Færøyene, Island og Grønland – og hele tiden være på norsk land. Island ble et kulturelt sentrum, der sagaene ble skrevet ned og ridderromaner oversatt til norrønt. Orknøyene og Shetland bar runer i kirkene sine lenge etter at andre steder hadde glemt det. Hebridene og øya Man gav den norske kongen fotfeste rett utenfor de britiske øyer – helt til Perth-traktaten i 1266 formelt avstod dem til Skottland. I øst holdt bøndene i Jemtland og Herjedalen seg til kongen i Bergen, og i Båhuslen voktet festninger innløpet til Göta älv. I nord var grensene flytende, men kongens menn krevde skatt også fra samiske områder. Kartet fra Håkon Håkonssons tid viser et rike som favnet hele Nord-Atlanteren – fra Grønlands is til Hebridenes grønne øyer. Kong Håkon Håkonsson selv var et navn i Europas maktspill. Han ble omtalt i engelske krøniker som mulig keiserkandidat. Han sendte og mottok utsendinger fra stormakter på kontinentet, og kildene forteller at han også søkte kontakt med fyrster utenfor den katolske kristenhet. Datteren Kristin ble i 1258 gift med infante don Felipe, bror til kong Alfonso X av Castilla. Hun døde fire år senere i Spania, og en sarkofag i klosteret i Covarrubias er tradisjonelt tolket som hennes grav. Alt dette skjedde mens Håkon styrte et land som bare noen tiår tidligere var herjet av borgerkriger. Da hertug Skule Bårdssons opprør ble slått ned i 1240, var det slutt på hundre års uro. For første gang på lenge sto landet samlet bak én konge. Norges storhetstid ble kort. Hebridene og Man gikk tapt i 1266, og da nabolandene styrket seg utover 1300-tallet, ble Norges tid som stormakt forbigått. Men i noen tiår på 1200-tallet hvilte en norsk krone over Grønland, Island, Færøyene, Orknøyene, Shetland, Hebridene, Man, Jemtland, Herjedalen, Båhuslen og Nordkalotten. Ingen gang før eller siden har Norge strukket seg så langt. Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli.	Håkonsen av Norge, Håkon "Håkon 4." (I3366)
247	. På 1200-tallet, i Håkon Håkonssons rike, var sjøen selve bindevevet i Norge. Der dagens E6 går på asfalt og broer, gikk datidens ferdselsårer på vann. Havet, fjordene og elvene var veiene – åpne, farlige, men uunnværlige. Uten dem ville landet vært et lappeteppe av bygder uten kontakt. Fjellene delte landet. Skogene lukket seg som vegger. Myrer, elver og snø gjorde landveier nesten ubrukelige store deler av året. Derfor var det sjøen som bar både folk, varer og makt. En ferd fra Bergen til Trondheim tok vanligvis 7–10 dager i god vind, men kunne ta tre uker i motvær. Til Viken var det gjerne 10–14 dagers ferd. Dette var ingen tilfeldige reiser, men del av et velorganisert system. Kysten fungerte som Norges hovedpulsåre – et sammenhengende transportnett fra Skagerrak til Finnmark. Langs leia lå handelsplasser, gårder, gjestgiverier og naturlige havner med navn som fortsatt ligger på kartet: Avaldsnes, Moster, Bergen, Trondheim, Bodin. Hver bukt var en havn, hver øy et stoppested. Skipene seilte i le av land så langt som mulig – den indre leia – og brukte øyrekkene som skjold mot uværet. Skipene var bygd for nettopp dette. Byrdinger og knarrer, brede skip med plass til last og mannskap, ble brukt til handel og transport. Leidangsskipene, lange og slanke, var kongens stolthet – raske og styrbare, men også brukbare som fraktskip i fredstid. De ble bygget av eik, med klinkbygde bord og seil av hamp eller ull, og kunne ta både varer, soldater, hester og mat. Et leidangsskip kunne dekke over 150 kilometer på én dag i gunstig vind. Langs disse sjøveiene gikk alt som holdt landet i gang. Tørrfisk fra Nordland, smør og huder fra Trøndelag, korn fra Danmark, jern fra innlandet, og kongens brev og budskap. Når Håkon Håkonsson sendte sine menn ut, gikk reisen alltid sjøveien så langt det var mulig. Brev ble fraktet med sjøfolk, handelsmenn eller kurerer, og kongens menn kunne kreve skyss langs kysten. Det fantes ingen statlig postgang ennå, men et uformelt system der ansvar og lojalitet holdt hjulene i gang. På land var alt tregere. Rideveier og kløvstier gikk mellom gårder, kirker og setre – smale stier som hester og folk delte. Mellom Viken og Nidaros brukte man den gamle kongeveien over Dovrefjell, men reisen tok uker, og været bestemte alt. Det var ikke veier i moderne forstand, men tråkk i terrenget, vedlikeholdt av bønder og bygdefolk. For kongens menn fantes skyssplikt – en ordning der bønder måtte stille hest og fører for reisende med kongebrev. Det var en tidlig form for offentlig transport. Gårdene lå som ledd i et nettverk, der hver hadde ansvar for et stykke vei. En mann kunne ri fra gård til gård og bytte hest underveis, og slik ble kongens budskap faktisk i stand til å krysse landet. Om vinteren endret alt seg. Da ble isen en del av veinettet. Elver, innsjøer og fjorder frøs, og sleder kunne gli der man om sommeren måtte kjempe seg frem. Mange ventet med lange reiser til vinteren, fordi sledeføre gjorde ferdselen raskere og tryggere. Dette systemet – med sjøen som hovedåre, elvene som sideveier og skyssplikten på land – gjorde Norge styrbart. Det var primitivt, men det virket. Det knyttet sammen et langstrakt rike med spredte bygder, og det var slik kongens makt nådde frem til de ytterste fjordene. Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli.	Håkonsen av Norge, Håkon "Håkon 4." (I3366)
248	. På Aukra prestegård lå gamle Oldskrifter med mange oplysende Efterretninger om Agerø Prestegjeld i Middelalderen, samt et stort Oplag af tildels merværdige Dokumenter, så at endog en Udsending fra Københavns Universitet der fandt et Værk som han andet steds forgjæves havde eftersøgt. Dette var et gildt funn for historieinteresserte Andreas, som trolig var en av de få i hele Romsdal som på hans tid greide å lese slike skrifter. Disse skriftene dannet grunnlag for Andreas' historiske arbeider bl.a. boka: Beskrivelse over Bynæssets og Agerøens Prestegjelde 1809. Dessverre ble disse verdifulle dokumenter ødelagt av brann i 1828. Første sommeren Andreas var på Aukra, kom biskop Schønheyder på besøk. Andreas var bare klokkersønn, og Schønheyder så derfor ned på han. Deres prestekjole er for kort, Hr. Høyem, sa han (det å være prest av presteætt, het lang prestekjole). Andreas svarte da morsk: Den bør være lang nok for deg, du, når den var lang nok på Regensen, dvs. Universitetet. Schønheyder ba også om å få se kirkebøkene og det gamle arkivet. Jeg behøver ikke mer enn en halv time til det, sa biskopen. Ja, med fornøyelse. Så fjerner jeg meg en halv time, svarte klokkersønnen, gikk ut og låste døren, så biskopen kunne sitte innestengt halvtimen ut. Av slike småtrekk ser vi hvor stolt og brysk Andreas var mot dem som ville vise seg han overlegen. Mot tjenerene og husfolket var han en annen, og var godt likt. Flere av dem hjalp han til å få gode gårder og ga dem såkorn, potet, dyr m.m. Andreas I. Høyem var den første på Aukra som hadde potetåker på over et halvt mål, og viste også soknebarna sine at poteten var bergingen i nødsår. Aukra prestegård var et mønsterbruk. Nå hadde ikke Andreas det bare lett på Aukra. Det var en flokk alvorlig kristne i prestegjeldet, som ble kalt læsarar eller vennene. De sto frem med den nye religiøse åndsretningen sin, som nå la seg over bygdene. Påvirket av Pontopidans - Sandhed til Gudfrygtighed - var de kritiske til den nye presten som var en lærling av den biskopen Brun, som hadde diktet drikkevisen - For Norge, Kiæmpers Fødeland, vi denne skål vil tømme - og som leste skuespill og skrev opp gamle skrøner. Fedrelandselsk og kunnskapshunger som ikke hadde religiøs sveip ble sett på som satansmakt og gudsspottelse. Den første tiden Andreas Høyem var prest på Aukra var det vennskap mellom han og klokkeren Torsten Sundsbø, men klokkeren var føreren for - venneflokken - og Høyem en av de fremste opplysningsprestene i sin tid og sterkt nasjonal. Det kom åndelig kulde mellom prest og klokker. Høyem sørget for at klokkeren måtte slutte som lærer, og sendte en del klagebrev på han. I 1805 omtaler Høyem klokkeren sin på denne måten: Klokker Torsten Sundsbø, hvis Stemme og Sang ikke er retgod, hvis Æmbeds Flid og Agtværdighed, og hvis Opførsel og Retskaffenhed er fortrinlig rosværdig. Under en visitas 1.juli 1819 skrev også biskop Bugge om Klokkerens sang: ...sang elendig. Han har neppe sin lige i Europa. Torsten Sundsbø sluttet som klokker like etter. Men, den nye presten gjorde ingenting for å hindre Haugianerne, som var i nær kontakt med vennene, å holde sine møter i prestegjeldet. Etter at Hans Nielsen Hauge hadde vært der i 1801, uten at Høyem hadde hindret han i å holde sine møter med vennen, tok flere av Haugianerne parti med presten Høyem. Men motviljen mot Andreas Høyem hadde ikke bare religiøs årsak. Han gikk ofte rett på sak og var en modig mann, noe som til tider kunne grense til det dumdristige. Således tok han til å si fra selve prekestolen noe om - den hjertekulden og den trangsynheten som gufset mot han. Han møtte harme da han ville ha de arme fattige og hjelpesløse plassert ut i legdene. Bøndene mente at de hadde nok med sitt og sine i slike vanskelige tider. De første årene på 1800-tallet var harde for mange. Under megen Knur og Modvillie foretok han de nødvendige tiltak for å få fattigstellet i lovlig orden. Han skriver bl.a. at det var fundet megen Modvillighed hos Almuen til at modtage Fattige på den anordnede Måde, og Siden min Tiltrædelse har jeg lempelig fået en og anden Fattig ordentlig indført, endskjønt under megen Knur og Modvillie.......antog jeg mig den Sag alvorligen for at hindre så meget mulig Hungers Død. På Aukra hadde det vært skralt fiske fra omkring 1796, kornet modnet ikke, og folk måtte til og med spise av såkornet, som igjen fikk følger for avlingene det pågående året. I tillegg til nødsår var det også krigstider. Ute i Europa herjet Napoleon. Ungguttene ble innrullert i sjøforsvaret, Danmark-Norge kom i konflikt med England, og støttet Napoleon. England svarte med blokkade langs norskekysten og kornimporten fra Danmark som de var avhengige av uteble. Stridigheter langs grensen til Sverige kom i tillegg. Ja, i årene fra 1807 til 1814 var det en tung tid med krig og dyrtid i landet. Om dette skriver Høyem: Nøden her i Prestegjeldet gik ikke til den forfærdelige Grad som både sønden- og nordenfor, hvor Mennesker og Fæ døde af Mangel på Føde i Årene 1802 og 1803. I 1812 fikk ikke folk den skjemte avlingen i hus før langt utpå høsten. Pengene var verdiløse, og prisene var urimelige høye. I tillegg var det lite å få kjøpt til å livberge seg med. På Aukra dekket havets rikdommer til stor grad livsoppholdet til sultne munner.	Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
249	. På sommeren 1858 var en nedsatt reguleringskommisjon ferdig med et omfattende forslag om navn på stedets gater, blant annet var gaten ved Zinow forbi Brochs ølkjeller navngitt til Vestre Braarudgate: Østre Braarudgate.	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
250	. Reiste rundt for å lete etter Gudeheimen og Odin den gamle. Kom til Tyrkland og Store-Svitjod og var borte i fem år. På reisen fikk han kona Vana av Vanaheim, sønn Vanlande. Forsvant under besøk på garden Stein i østre Svitjod, lokket inn i den store steinen der av en dverg. Fra Ynglingesagaen: 11. Svegde tok rike etter far sin. Han lova høgt og dyrt, at han skulde leita etter Godheim og gamle Odin. Han fór med 12 mann vidt umkring i verdi; han kom ut til Tyrkland og Store-Svitjod og raaka der mange frendar og venir, og var 5 aar paa den ferdi. Daa kom han att til Svitjod og gav seg til heime en stund. Han hadde fengi ei kone, som heitte Vana, ute i Vanaheim; son deira heitte Vanlande. 12. Svegdir fór ut att og leita etter Godheim. Aust i Svitjod er de ein gard som heiter Stein; der er de ein stein so diger som eit stort hus. Um kvelden etter soleglad, daa Svegde gjekk fraa drykkja til sengehuse, saag han burt paa steinen, og saag at de sat ein dverg under. Svegde og mennane hans var dugleg drukne og flaug burt åt steinen. Dvergen stod i døri og ropte paa Svegde og bad han ganga inn der, um han vilde finna Odin. Svegde sprang inn i steinen; men steinen lét seg att strakst, og Svegde kom ikkje att. So segjer Tjodoolv fraa Kvine: Svegde han sveik, som i svali held vakt, den dugrædde for Durins ætt (45). Inn i steinen den storlynde Aasa-fenden (46) flaug etter dvergen, og Sokminmes (45) sal den lysande, av jotunar bygd, vart gjævings grav. Forklaringer: (45) Durin, liksom Sokmime (Djupheims jotun), er dvergenamn. (46) Svegde (med di Ynglingane var av Aasa-ætt).	Fjölnersen, Svegder (Svegdir/Sveigde) (I4777)