Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes


Matches 51 to 100 of 14,400

      «Prev 1 2 3 4 5 6 ... 288» Next»

 #   Notes   Linked to 
51 .
Bergensbanen er i dagligtale ensbetydende med jernbanesambandet mellom Bergen og Oslo (den gangen Kristiania). Etter at den sammenhengende sporforbindelsen var ferdig i 1909, har både infrastrukturen og togenes kjørerute blitt endret. Bergensbanen er slik sett et begrep med skiftende geografisk innhold. Togenes opprinnelige kjørerute var Bergen-Voss-Hønefoss-Roa-Kristiania Østbanestasjon.
Jernbanen Bergen-Voss fra 1883 fikk navnet Vossebanen. Fra 1909 ble den en del av Bergensbanen.

Norges 2 største byer trengte en jernbaneforbindelse, og tanken om en jernbane mellom Bergen og Kristiania ble trolig første gang antydet i en artikkel i bladet Vikingen 22.april 1871 med tittelen: Hvor skal vi ha jernbaner og hvordan skal vi bygge dem? Noen måneder senere kom det et innspill i Bergensposten, forfattet av den samferdsels- og samfunnsinteresserte Hans Andreas Tanberg Gløersen (kalt Bergensbanens far). Her beskriver han et helt konkret forslag til linjeføring: Fra Bergen til Vossevangen, opp Raundalen, over fjellet til Hallingdal og ned til sørenden av Krøderen, med kobling til Krøderbanen.
Sidestilt med argumentet for en tidsmessig gjennomgående forbindelse mellom Bergen og Kristiania ble det pekt på potensialet ved å utløse bedre samband mellom by og distrikt. I begynnelsen var drivkreftene definitivt sterkest på Vestlandet. I Bergen så man særlig for seg markedsmuligheter i retning Voss og Hallingdal. Det hersket jernbanefeber. Hva som hadde latt seg realisere andre steder, måtte også være mulig vestenfjells.

Oppmerksomheten rundt den visjonære tanken bredte seg, og i 1872 ville regjeringen finne ut om prosjektideen kunne ha noe for seg. I 1875 vedtok Stortinget å bygge strekningen Bergen-Voss fremfor å ta hele steget Bergen-Kristiania. Da hadde Bergens kommunale jernbanekomite pluss stortingsrepresentanter fra Bergen og nabofylkene på forhånd gått inn for en Vossebane. Begrunnelsen for bare delstrekningen stod støtt på egne ben - reisen mellom Bergen og Voss var høyst besværlig: 4 etapper på vei og 3 med båt. I 1894 var en Bergensbane, en Sørlandsbane og en Nord-Norgebane kommet på kartet som stambaner. Vedtaket i 1894 ble som følger for Bergensbanen: Voss - Taugevand. For Bergensbanen betydde vedtaket et viktig gjennomslag. Det var innlysende at banen før eller senere måtte fullføres. Med endepunkt ved Taugevand i en steinur 1300 meter over havet ville prosjektet ha blitt en tvilsom investering. Stortingsvedtaket av 1894 kan snarere sees som en strekningsvis utviklingsplan enn en prioriteringsrekkefølge i den videre jernbanebyggingen.

Sporvidden på landets jernbaner var diskusjonstema fra starten på 1850-tallet. Etter at Hovedbanen og Kongsvingerbanen ble bygget med normalspor – 1.435 mm – fulgte administrasjonen og de folkevalgte lenge rådet fra jernbanedirektør Carl Abraham Pihl om å spare kostnader ved å velge smalspor – 1.067 mm, også kalt CAP-spor. Et todelt sporsystem ble ansett som lite problematisk så lenge banestrekningene var spredt, uten innbyrdes forbindelse. Med flere nye banestrekninger i raskt utbyggingstempo formet det seg etter hvert en nettstruktur. Så sent som i 1875 sto man fast på doktrinen om normalspor på nye baner øst for Kristiania og smalspor vest for hovedstaden.
Stortinget vedtok Vossebanen i 1875 med smalspor – følgelig - i samsvar med gjeldende doktrine for sporvidde. Etter utstikking av linjen i detalj ble tunnelene påbegynt i 1876. Anleggsarbeidene for øvrig kom i gang først i 1878 og ble fullført i 1883. Banen gikk gjennom vanskelig, rasutsatt terreng, og det måtte bygges en rekke tunneler.

Da Stortinget i 1894 vedtok strekningen Voss-Taugevand, avgjorde det linjevalget til fordel for en Midtfjellslinje, men tok ikke stilling til videre linjeføring, ei heller sporvidden. Det hadde vært greiest å bestemme sporvidden samtidig med byggevedtaket, siden smalspor og normalspor krever ulik utforming av traseringen og spesielt profilet i tunneler. Frem til 1898 utestod fortsatt beslutning om Bergensbanens sporvidde og videreføring fra Taugevand. Frontene var steile både i fagmiljøet og i politikken. Beregninger over merkostnadene for normalspor versus smalspor spente fra 5 til 50 prosent påslag.
Etter vedtaket om Voss-Taugevandbanen i 1894 tok man fatt på den mest krevende delen av Bergensbanen. Før banebyggingen kunne starte måtte det lages en anleggsvei for å få frem folk, matforsyninger, redskap og materialer. Anleggsveien fra Flåm til Myrdal, Finse og Haugastøl eksisterer fortsatt, i dag kjent som Rallarvegen.

Det største delprosjektet på banestrekningen var den 5,3 km lange tunnelen mellom Uppsete og Myrdal gjennom Gravehalsen. Oppdraget tilfalt kontraktørene Strøm og Hornemann, som hadde kompetanse fra bygging av Panamakanalen(!). Anlegget i Gravehalstunnelen startet 1895 fra vestsiden med håndboring. I 1897 gikk man over til maskinboring og oppnådde med det en bedre fremdrift – ca. 2 meter i døgnet. Fra østsiden ble det boret med maskiner fra start i 1899. Det spennende møtet mellom vest og øst fant sted 4.juli 1902. Noen dager senere kunne Bergens Tidende berette: Ved en efter Gjennemslaget foretagen foreløbig Eftermaaling har det vist sig, at de to Tunneldele omtrent nøjaktig har truffet hinanden, idet der kun synes at være en difference af 4 cm i Sideretningen og 5 cm i høideretningen.

Med klarsignalet fra Stortinget i 1898 om fortsettelsen fra Taugevand til Hønefoss og Roa kunne anleggsdriften trappes opp. Hele prosjektet var inndelt i 2 distrikter som omfattet henholdsvis Voss-Ustaoset og Ustaoset-Hønefoss-Roa.
Da skinneleggingen fra vest og øst var fullført med sammenkoblingen ved Ustaoset 9.oktober 1907, var det fysisk mulig å fremføre tog mellom Bergen og Gulsvik. Med ferdigstillelsen av strekningen Voss-Gulsvik i desember 1907 var størstedelen av jernbanesambandet mellom vest og øst ferdig.

Ifølge tidtabellen som gjaldt fra 10.juni 1908 bestod det gjennomgående rutetilbudet av en daglig forbindelse hver retning. Avreisen fra Bergen var kl.16.30 med blandet tog, d.v.s. toget hadde både personvogner og godsvogner. Lenger enn til Voss rakk man ikke den dagen. Her var det overnatting og viderereise neste morgen kl.07.00, fortsatt med blandet tog, frem til Gulsvik og ankomst kl.17.05. Der ventet dampskipet som brakte ferdafolket på 2 timer og 30 minutter til Krøderen stasjon. Fra Krøderen gjorde et hurtigtog unna siste etappe til Kristiania Vestbanestasjon på snaut 4 timer. Da var det gått i alt 32 timer og 9 minutter siden starten i Bergen. I motsatt retning var reisetiden noe kortere: 28 timer og 22 minutter, overnattingsoppholdet på Voss medregnet også her.
Allerede 22.juni 1908 kom en solid innkorting av reisetidene, i og med at turen mellom Voss og Gulsvik nå ble tilbakelagt i hurtigtog og at overnattingen på Voss bortfalt. Reisen Bergen-Kristiania kunne nå gjøres på 18 timer og 39 minutter. Returen tok 18 timer og 9 minutter.
I vinterkjøreplanen fra 1.oktober 1908 ble reisetidene forlenget. Dertil var avgangstidene forskjøvet, slik at overnatting igjen ble nødvendig, men nå på Gulsvik. Båtreisen på Krøderen kunne bare garanteres inntil isen la seg. Så snart isen var sikker, kunne trafikantene tinge privat skyss med hest og slede mellom Gulsvik og Krøderen stasjon. For å passe med korresponderende tog måtte sledeetappen over Krøderen tilbakelegges på kveld/natt.

I løpet av høsten 1909 ble strekningen Gulsvik-Hønefoss ferdig, samtidig med Gjøvikbanens sidelinje fra Hønefoss til Roa. Dermed var sporforbindelsen Bergen-Kristiania komplett. Første tog mellom Gulsvik og Hønefoss gikk 31.oktober. Bergensbanens offisielle åpningstog ble kjørt fra Kristiania 27.november 1909 med retur den 29.november. Under stort seremoniell på Voss kunne Kong Haakon erklære banen for åpnet.
Kjøreplanen fra 1.desember 1909 markerte den nye tid med gjennomgående tog mellom Bergen og Kristiania. Det ble kjørt ett daglig togpar over hele strekningen. Disse togene var klassifisert som hurtigtog, men betjente hele 42 steder underveis. Reisetiden var 15 timer og 12 minutter i retning fra Bergen og 14 timer og 30 minutter motsatt vei.

Da driften på Bergensbanen startet, var damplokomotivet ennå enerådende som trekkkraft på det norske jernbanenettet. Lokpersonalet hadde nok et spaltet syn på sin daglige arbeidsplass. Til tross for dårlig arbeidsmiljø var damploket en real arbeidsplass mang en gammel lokmann har fortalt om med glede. Av dette utsagnet kan man ane stemningen i førerhuset med god fyr og fullt pådrag over vidda en vinterdag med stjerneklar himmel og fullmåne. Sammenlignet med 1850-tallets konstruksjoner var arbeidsmiljøet på lokene blitt forbedret frem mot århundreskiftet. Mens for eksempel Hovedbanens eldste lok bare hadde en frontvegg som beskyttelse mot vær og vind, fikk senere lokkonstruksjoner førerhus - lokomotivene var trivelige å arbeide på. Det var god plass i førerhytten, men om vinteren var de kolde og trekkfulle. Inngangsdørene var bare nogen jernlemmer i halvhøide, så den øverste del av inngangsdøren måtte dekkes av presenning - men Bergensbanens lokomotivmenn fikk etter hvert nyte godt av lukkede førerhus. Trekken ble mindre, men røyken fra skorsteinen var fortsatt høyst følbar, ikke minst under kjøring gjennom tunneler og snøoverbygg. For å kunne holde oversikt over linjen og observere signalene måtte personalet nødvendigvis kikke ut av sidevinduene og fikk da avgasser og sotpartikler rett i fjeset.

Banens opprinnelige endepunkt i Bergen, stasjon og verksted, lå ved Lille Lungegårdsvann. Med normalspor ble linjen inn mot sentrum lagt om, og en ny endestasjon opprettet på østsiden av Lille Lungegårdsvann. Stasjonsbygningen var tegnet av byens daværende fremste arkitekt, Jens Zetlitz Monrad Kielland, og ble innviet i 1913. Det nye jernbaneverkstedet ble lokalisert på Kronstad, i gunstig nærhet til Bergen stasjon.

Da den sammenhengende jernbaneforbindelsen mellom Bergen og Oslo stod ferdig i 1909, ble den betraktet som manifestasjonen på et nasjonalt krafttak og som nasjonsbygging på høyt nivå. Ressursinnsatsen tilsvarte et helt statsbudsjett. Resultatet bidro til å gi Norge en følelse av at - vi er ingen hvemsomhelst - i tiden etter unionsoppløsningen. Med rette ble det brukt store ord om prosjektet som noen mente var umulig. Planleggingen og byggingen var en bragd som tjente ingeniører og anleggsfolk til stor ære.

Strekningene med datoer:

Bergen-Nesttun-Voss
Vedtatt: 9.juni 1875. Åpnet for trafikk: 11.juli 1883.

Voss-Taugevand
Vedtatt: 1.mars 1894, Åpnet for trafikk: 10.juni 1908.

Taugevand-Gulsvik
Vedtatt: 2.juni 1898. Åpnet for trafikk: 10.juni 1908.

Gulsvik-Hønefoss
Vedtatt: 2.juni 1898. Åpnet for trafikk: 1.desember 1909.

(Hønefoss-Roa)
Vedtatt: 2.juni 1898. Åpnet fro trafikk: 1.desember 1909.

(Roa--Grefsen)
Vedtatt: 2.mars 1894. Åpnet for trafikk: 20.desember 1900.

(Grefsen-Kristiania Ø)
Vedtatt: 2.mars 1894. Åpnet for trafikk: 28.november 1902. 
Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
 
52 .
Bilde av Ollebakken 15:

I gården til Jac Jacobsen holdt søstrene Olumstad til med sin delikatesseforettning rundt 1900. Vi ser her Marie utenfor foretningen.
Gården ble bygget i 1840-1850 årene og det var Johan Fredrich Zinow som holdt til her med sin skredderforretning, senere kolonial og bakeri.
Overdratt til Fritjof Jensen & co i 1897.
Gården hadde nr. 15/17.

Jac Jacobsen holdt også til i gården med sin Sæbefabrikk, senere startet han Horten tobakkfabrikk (1898). Han hadde også etterhvert agentur for Gjær og spritfarbrikker, og østlanske petroliumskompani, senere ESSO.

I 1898 ble huset påbygget slik vi kjenner det i dag. Adolf Arnesen overtok bakeriet i 1902, og startet senere sin egen butikk i Torggata da gjennombruddet kom her i 1932. En av de siste kolonialhandlere i bygget var Gunnar Hem.
Siden har det vært Monteck, aktivitetshus, bilrekvisita og idag (2008) Hi Fi produkter.

Fotokortet som er stemplet Horten 1912 er av ukjent utgiver. 
Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
53 .
Brev fra Karl til moren i Bergen:
Brevpapir fra Dampskibet Lindholmen, Arendals Dambskibsselskab.

Trondhjem den .....(ca.1906).

Kjære Forældre!

Nu er jeg her i Trondhjem igjen. Jeg har været oppe hos bestemor hun er meget bedrøvet. da jeg kom op saa laa hun og graad. Laura har nu skrevet til America for at faa rede paa dødsaarsagen. Fredrik og Bestemor har nu faat bilet til America de skal reise i midten af August.
Det gaar nogsaa bra her paa baaden det er meget arbeide og jeg kan ikke trives. baaden skal nu gaa og jeg har liden tid. igaar gav jeg bestemor lorntsen et spand erter.
Nu maa jeg slutte med at skrive. Du faar hilse alle kjendte.
hils Rutta Ingeleiv Aasta Ragna Sverre Arthur Kirsten.
Mest er du hilset fra din søn Carl
Hils Far

Senere skriver han (og er trolig på Hurtigruta nå):

Paa veien til Hamerfest den 17-6-06.

Kjære Moder!
Du har antagelig faat det brev jeg sendte fra Trondhjem. Det skrev jeg i al hast strakst før baaden skulde gaa. Jeg var i saant daarligt humør den dagen.Det er nogsaa trist her oppe i Nordland her ligger sneen lige ned i søkanten. Det er nogsaa koldt. Jeg har forlidet vidt før saa jeg maa nu vaske selv. Bedstemor vasket et sæt uldtøi og et sæt vit jeg gav hun de 50 ørene som jeg havde. Hvist du har faat brev fra Fredrik saa ved du vel at Bedstemor og Fredrik har faat bileter til America.
Du kan tro jeg har faat bestilling paa sprit fra Hamburg Olav og Gusta maa nu apsolut have sa de.
Jeg var ude hos Laura i sanden hun var meget daarlig humør over Arne. Bedstefar forstod vidst ikke at Arne var død, men han kjendte mig igjen fra forige gang.
Fredrik arbeider hos Brænne, nu er det forbi igjen med forlovelsen hans jeg skal gaa ud og snakke med jenta for hun har nogsaa gaat kaffebrød. Og saa skal jeg gjøre hvad jeg kan for at gjøre det godt igjen.
Du maa skrive til mig til Trondhjem og førtælle mig om di har bestemt dig at reise. det er marked i Trondhjem naar vi kommer did. Jeg kan ligesaa godt førtælle dig at jeg er lei hele Kogsmatsarbeidet her ombord er det meget at gjøre du kan selv sjønne naa der er imellem 20-30 paa 1ste Plads. Jeg har angret mangen gang paa at jeg sluted paa Lindholmen.
Du maa hils koka ifra mig vist hun kommer oppover. Hils Far i mig og bed ham at gjøre hvad han kan for at faa arbeide oppe i Rundalen eller et andetsted. I Narvik snakked jeg med en Jernbaneman og skulde varskue Sigurd Hansen om at jeg var med, saa paa sydgaaendes saa kanske jeg faar snakke med ham, jeg tænker paa at spørge ham om det kunde gaa an at komme ind paa Jernbanen.
Det er under farten at jeg skriver dette breve saadet er saa stykt skrevet.
Du maa hilse alle kjendte og saa alle mine sødskende og saa Utta mest er du Hilset fra din søn Carl. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
54 .
Brev fra Linnea Andersson, datert Vrena 11.mars 1946:

Kära Ruth Einar o William

Nu måste jag skriva och tacka får en hel del, dom fina bilderna som jag tycker är så roligt att vi fick, så brevet med pengarna, å inte minst får brevet där vi fick veta att barnen var lyckligt framme. Ja, kära Ruth jag förstår att det var fest när dom kom men dom var väl trötta efter en så lång resa, ja du må tro att jag längtar efter att få krama om henne ett tag, här var fårskräckligt tyst o tomt första dagarna nu börjar man vänja sig med det. så har jag min telefon där det alldrig är tyst o lungt.
Jag tjänstgör nu så jag får just inte skriva ifred. Så får jag tacka så hjärtligt får en härlig midda du skall tro vad vi undrade när vi fick adresskortet, vad du kunde ha hittat på att sända. Jag har aldldrig ätit vildfågel förut men jag tyckte det var riktigt gott. Hjärtligt tack.
Vi har nästan sommar här nu all snö är så gott som borta, idag har varit strålande sol. Sven o jag har gått en tur, i natt var vi på femtioårskalas, vi kom hem kl. fyra på morron så jag känner mig faktiskt lite trött, men vi hade mycke roligt, å det fanns mycke god mat o nubben.
Siv hälsar så mycke, hon låg hos tant Tekla i natt när vi var borta. Siv har varit sjuk några dagar legat i feber, men på tirsdag begynner hon på skolan igen.
Det var roligt att du tyckte om det Rut-Eva hade med sig. Jag har beställt en serie av bilderna, dem får Rut-Eva i födelsedagspresent men jag har intee fått den ännu, så den kanske inte hinner fram till födelsedagen, den var ju den 27/3 vill jag minnas.
Jag är alldeles ensam hemma, Sven o Siv är hos Tekla o Einar. Walborg är ledig hela dagen.
Nu har jag talat om litet av varje, så nu skall jag sluta med de allra hjärtligsaste hälsningar til Eder alla från oss alla, o kläm om lilla Rut-Eva ordentligt från oss o mest fråm mig.

Eder Linnea.

-

Linnea skrev også til Ruth Eva samme dato:

Min käraste lilla Rut-Eva.

Nu måste jag skriva o riktigt hjärtligt gratulera dig på 5 årsdagen, o vad mamma din i Sverige längtar efter att få klämma om dig riktigt och få en riktigt stor kläm av dig, jag ser dig så väl när du stod i fönsteret på toget. Hur du såg på mig, du var så allvarsam å så söt, jo kära lilla Rut Eva jag kan inte låta bli att gråta när jag tänker på dig, hoppas jag får träffa dig i sommar.
Jag skall hälsa dig så mycke från Berit o Marianne dom är ute och leker, tant Ingrid farbror Gösta, Bernt, tant Elna o farbror Johansson & många flera frågar efter dig o hälsar dig så mycke.
Å pappa Sven & Siv hälsar o gratulerar så hjärtligt på födelsedagen. Siv tycker nog det är så tomt efter dig, hon har ingen att krama om, ingen att slåss o träta med, kommer du ihåg hur ni bråkade ibland när du fick göra odygd för Siv o hon blev arg på dig. Jag undrar så mycke vad du gör om dagarna nu har du väl riktigt tittat över dina dockor och andra leksaker, och så klipper du väl och ritar, som du gjorde så mycke här, jag undrar så om dina lekkamerater fårstår vad du säger du talade ju bara Svenska.
Ja, lilla Rut Eva nu skall du må så gott å hadet så trevligt på födelsedagen, du sjakk väl ha dina kamrater hos dig, om det inte var så långt skulle jag också komma.
Skriv snart o rita något vackert åt mig.

Hjärtliga hälsningar och många, många klämmar från Mamma din i Sverige. 
Zinow, Ruth Eva "Skøien" / "Møller" (I5)
 
55 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I87)
 
56 .
Broren Einar søkte kontakt med sine 2 brødre, Adolf og Ivar August, og fikk svar fra generalkonsulatet i Shanghai. 
Zinow, Ivar August (I448)
 
57 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Family F14
 
58 .
Da de tyske okkupantene rykket inn i landet var Hølvold og kommunistene i nord utsatt. Gestapo hadde tatt over de norske politiarkivene, der Hølvold og sentrale NKP-ledere var registrert. Sammen med flere andre partifolk besluttet han tidlig på høsten 1940 å dra østover med familien og søke tilflukt i Sovjet.

På flukten fikk Hølvold-familien og deres 2 små barn blant annet følge av Hildur Hølvolds bror Gunnar Berg og kona hans Solveig Berg. I månedsskiftet august/september gikk flyktningene i land på Fiskerhalvøya i Sovjet. Det sovjetiske grensepolitiet fengslet ofte folk som kom, og behandlet dem i utgangspunktet som potensielle spioner. Hølvolds posisjon som en kjent og betrodd NKP- og Komintern-mann bidro sannsynligvis til at hans flyktningegruppe fikk en blidere mottagelse. Nordmennene ble snart fraktet sørover, og bosatt i et jordbrukskollektiv ved tettstedet Apatity om lag midt på Kolahalvøya. Der ble det etablert en - norsk koloni - som etter hvert var på vel 70 folk. Der fødte også kona Hølvold-familiens 3.barn, en liten jente.

Etter ankomsten til Sovjet skilte Gunnar Berg lag med gruppa, da han var blant dem som ble vervet som partisan. På oppdrag for Den røde armés etterretningstjeneste reiste han tilbake til Norge. I 1941 døde han i kamp med tyske styrker. Kona Solveig fulgte Hølvold-familien og resten av den norske kolonien, da de i august-september forlot Apatity for å bosette seg i Sjadrinsk, adskillig lenger fra fronten. Hølvolds kontakter og innsats bidro til at flyktningene kom fram, og overlevde reisen, i den kalde, kaotiske første sovjetiske krigsvinteren.

Selv trengtes han imidlertid til Komintern-oppgaver. Han forlot derfor familien og den norske kolonien i 1942.

Senere var han å finne blant de som sto bak de norske radiosendingene fra Moskva, gjennom offisielle Radio Moskva og den langt mindre offisielle Folkesenderen Norges Frihet. I dette radioarbeidet ble flere av de norske flyktningene fra nord engasjert: Kona Hildur Hølvold, Leonard Aspås og hans kone Jelena Aspås, Solveig Berg og Håkon Sneve. Fra andre kanter hadde Anna Dalland, Gilbert Furubotn og Håkon Kahrs Sund blitt hentet inn.

Hølvold jobbet trolig først og fremst med Folkesenderen. Forfatteren Morten Jentoft antar Hølvold, Aspås og Sneve var blant dem russerne hadde mest tillit til, slik at de også ble brukt til å analysere situasjonen i Norge og i kurerarbeid for å holde kontakt med motstandsbevegelsen i hjemlandet.

Etter krigen kom Hølvold hjem til et annet Finnmark enn han hadde forlatt. Krigen hadde satt dype spor, og det politiske landskapet var ikke det samme. 
Jørgensen, Gotfred Johan "Hølvold" (I20470)
 
59 .
Datteren Ruth fortalte historier fra denne tiden de bodde i dette huset:

De hadde 7 mål jord, og husdyr som en ku, høner og griser.

Hver lørdag hadde de huset fullt av gjester. De som ikke fikk soveplass i huset, lå på låven.

Det var en gang at Oskar og broren Fredrik skulle ta seg en tur til Leirfossen en søndag formiddag. Hvem møtte de ikke på turen, om ikke de 2 grisene til Oskar og Klara, som hadde gått seg en liten tur på egenhånd.

Ruth fortalte at Mor var snillheten selv, og det var Far også. Men, Far var litt snarsint av seg, og tålte ikke mye sprell fra barna. Samme inntrykket hadde Ruths venninne Gjertrud Hollum også. Hun sa at Klara var en meget snill dame. Oskar var også snill, men han var også snarsint og streng. Som Ruth uttrykte det:

Far tålte itj at oingan sa no.

En gang sloss døtrene Aasta og Ingeleiv om en strikkepinne, og fektet med den. Far kom for å gripe tak i dem, men de bare gled unna. Så fikk han tak i forkleet til Ingeleiv, men hun skyndet seg da å ta opp knappen bak, vrengte av seg forkleet og sprang nedover veien, vekk fra huset og en forfjamset Far.
Dermed slapp hun juling den kvelden, sa Ruth.

Ruth fortalte også om en gang Far sto på stigen og malte huset hvitt. Far sto på stabburstrappen og rørte i malingen. Ruth som var nysgjerrig, hang over kanten på malingspannet og så på, mens hun blåste med - nermunnen - opp i nesen. Plutselig begynte hun å blø neseblod, rett opp i malingspannet med den hvite malingen. Hun ble forskrekket, og Far ble forskrekket, og Far ble sint - vart forbainna - og løp etter Ruth, som forsvant så fort benene kunne klare - nedover bakkan.

Det var også en gang at de var alene hjemme; Aasta, Ingeleiv, Ragnar og Ruth. De hadde vært oppe på loftet og hentet et stort speil ned til soverommet. De la speilet oppe i sengn. Nå sto de rundt sengen og de veddet, og sa at de skulle se hvem som turte å hoppe opp i speilglasset først. Den som gjorde det var minstejenta Ruth. Glasset knuste. Da Far kom hjem senere og så hva som hadde skjedd, trodde han det var Ingeleiv som hadde gjort det, og hun fikk juling.

Til jul fikk alle ungene nøtter og en halv appelsin hver dag. Dette husket Ruth godt og sa de var så glade for dette og koste seg. 
Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
 
60 .
Datteren Ruth fortalte historier fra denne tiden de bodde i dette huset:

De hadde 7 mål jord, og husdyr som en ku, høner og griser.

Hver lørdag hadde de huset fullt av gjester. De som ikke fikk soveplass i huset, lå på låven.

Det var en gang at Oskar og broren Fredrik skulle ta seg en tur til Leirfossen en søndag formiddag. Hvem møtte de ikke på turen, om ikke de 2 grisene til Oskar og Klara, som hadde gått seg en liten tur på egenhånd.

Ruth fortalte at Mor var snillheten selv, og det var Far også. Men, Far var litt snarsint av seg, og tålte ikke mye sprell fra barna. Samme inntrykket hadde Ruths venninne Gjertrud Hollum også. Hun sa at Klara var en meget snill dame. Oskar var også snill, men han var også snarsint og streng. Som Ruth uttrykte det:

Far tålte itj at oingan sa no.

En gang sloss døtrene Aasta og Ingeleiv om en strikkepinne, og fektet med den. Far kom for å gripe tak i dem, men de bare gled unna. Så fikk han tak i forkleet til Ingeleiv, men hun skyndet seg da å ta opp knappen bak, vrengte av seg forkleet og sprang nedover veien, vekk fra huset og en forfjamset Far.
Dermed slapp hun juling den kvelden, sa Ruth.

Ruth fortalte også om en gang Far sto på stigen og malte huset hvitt. Far sto på stabburstrappen og rørte i malingen. Ruth som var nysgjerrig, hang over kanten på malingspannet og så på, mens hun blåste med - nermunnen - opp i nesen. Plutselig begynte hun å blø neseblod, rett opp i malingspannet med den hvite malingen. Hun ble forskrekket, og Far ble forskrekket, og Far ble sint - vart forbainna - og løp etter Ruth, som forsvant så fort benene kunne klare - nedover bakkan.

Det var også en gang at de var alene hjemme; Aasta, Ingeleiv, Ragnar og Ruth. De hadde vært oppe på loftet og hentet et stort speil ned til soverommet. De la speilet oppe i sengn. Nå sto de rundt sengen og de veddet, og sa at de skulle se hvem som turte å hoppe opp i speilglasset først. Den som gjorde det var minstejenta Ruth. Glasset knuste. Da Far kom hjem senere og så hva som hadde skjedd, trodde han det var Ingeleiv som hadde gjort det, og hun fikk juling.

Til jul fikk alle ungene nøtter og en halv appelsin hver dag. Dette husket Ruth godt og sa de var så glade for dette og koste seg. 
Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
 
61 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I102)
 
62 .
Denne leiegården ble byggemeldt i 1896 på en tomt utskilt fra Majorstuveien 49 ved den tyske arkitekt Rudolf Haeselich for tømmermester Strand. Gården er en hjørnebygning bygget i pusset tegl over tre fulle etasjer, og som mange av gårdene langs denne delen av Sorgenfrigaten har huset en sammensatt bygningskropp. Her domineres fasadene mot Sorgenfrigaten og Hammerstadsgate av brede, langt fremskutte risalitter, som gir det brukne hjørnet med dets små balkonger en særegen, tilbaketrukket rolle. Fasadene er meget beskjedent ornamentert, og kan ha vært noe rikere utsmykket opprinnelig. Gården fremstår i dag i et sparsomt, senklassisistisk uttrykk. Det var et av arkitektens siste arbeider før hans død.

Gårdens eier ved århundreskiftet var fru Hilda Hille. Hun var enke og pensjonist, og bodde i en av gårdens leiligheter med sine barn. Ved folketellingen 1900 hadde huset 37 beboere fordelt på 11 leiligheter. Blant enkens leieboere på den tiden var frihandler Barbro Bjørnsen, brødkjører Ole Ingvaldsen, postekspeditør Christian Levanger og tømmermester Karl Pettersen. 
Zinow, Einar "Skøien" (I8)
 
63 .
Det var i denne tiden på Midtsand hvor Ruth begynte å få lysten på å dra til Amerika.

Hver helg var det mange som kom på besøk til villa Utsikten, og mange lå over også. Ruth ryddet som regel opp etter gjestene. Barn skulle klippes og det ble satt igjen tøy som skulle fikses på.

Ruth fortalte at hun før hver jul, så satt hun hjemme hos broren Karl Kristian og hans Aagot og klipte og sydde til barna, samt at hun var barnepike for dem.

Til slutt gikk hun lei, og tanken om å reise til slektningene hun hadde i Amerika meldte seg. Hun hadde jo både onkel og tanter med deres familier som allerede bodde i Chicago.

I et brev datert 13.april 1924 fra Svanhild Andersen (postet fra Staten Island, New York) skriver hun:

Kjæreste Ruth!

Tusin tak for brevet som jeg motok torsdag, ser derav at du har Amerikalyst, det var en stor overraskelse, det var en ting jeg aldrig hadde tenkt.
Det motte bli rigti morro om du vilde komme hit over. Du behøver ikke at sørge for plas for de er de i masse vis av. Det er ingen sak at faa plas bare en har andeledning til at komme hit over. Haaper at du gjør alvor av at komme. Jeg fortalte det til di her og du skulde bare ha hørt hvad guttene sa, di vilde alle være med for at ta i mot dig...

Haaper du vil bestemme dig til at komme, du behøver ikke at bekymmere dig for plass, for di kan du faa i masvis av. Skriv og si hvad tid du kommer, jeg vil komme og møte dig...

Hjertelig hilsen din Svanhild. 
Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
 
64 .
Diabetes type 2 er en sykdom hvor sukkerinnholdet i blodet er høyere enn normalt. Sykdommen debuterer gjerne hos voksne over 40 år, og forekomsten øker sterkt med alderen. Men også stadig yngre mennesker får diabetes type 2, årsakene er mange og komplekse.
Personer med diabetes type 2 har fremdeles insulinproduksjon, men insulinet virker for dårlig (insulinresistens) og/eller det produseres for lite insulin i forhold til behovet. Insulin er et hormon som hjelper til med å transportere karbohydratene, som omdannes til sukker i kroppen, inn i cellene hvor det lagres til vi trenger det.

Diabetes type 2 er en alvorlig sykdom. Hvis man oppdager sykdommen og får behandling tidlig, vil sykdommen få et gunstigere forløp, og det er lettere å unngå komplikasjonene.

Utviklingen av diabetes type 2 kan være langsom med diffuse symptomer. Det kan derfor ofte gå lang tid før diagnosen stilles.

Rundt 350.000 nordmenn har diabetes type 2. Av disse regner vi med at nærmere halvparten har diabetes uten selv å vite om det. Antall nordmenn med diabetes type 2 er firedoblet de siste 50 år. Hvert år får anslagsvis 6.000–7.000 nordmenn diagnosen.

Behandlingen baserer seg først og fremst på opplæring til egenomsorg. For å holde blodsukkeret på et normalt nivå brukes forskjellige tiltak:

Justering av kostholdet.
Økt fysisk aktivitet.
Vektreduksjon hvis det er nødvendig.

Mange (ca. 70 %) personer med diabetes type 2 trenger blodsukkersenkende tabletter eller insulin i tillegg.

Kilde:
http://www.diabetes.no/Diabetes+type+2.9UFRnQ4P.ips.
Sist endret 10.april 2015. 
Zinow, Einar "Skøien" (I8)
 
65 .
Dikt til mormor Berit fra barnebarnet Helene, lest opp av hennes far Tor Kristian Zinow i kirken, etter minnetalen til presten:

Du gjorde verden til et litt bedre sted.
Men nå har himmelen falt ned.
Er ingenting å få gjort noe med.
Det er ikke fast bakke, vi er midt i et jordskred

Ikke lenger et «hei på deg» eller takktakktakk.
Jeg er så langt nede, med ikke mer enn en liten krakk.

When life gives you lemons, make lemonade.
Men jeg har bare sitroner og vann, ikke sukker.
Det var du som hadde haugevis av det i krukker.

Må bytte ut Ludo og vri-åtter med sjakk.
Du valgte å vise vei først. Livet har sunket noen hakk.

Og ellers takk mormor, men jeg er ikke tørst

Jeg vil bare si et siste farvel, og takk for alt du var.
Ikke mange var så gode som du, å nei langt ifra.

Tårer ned kinnet, du var så dyrebar.
Du skal vite at livet uten deg vil bli så tomt, det aller siste - Ha det bra

Når livet svinner hen, og jeg er gammel blitt.
Da skal jeg tenke på deg, kjære mormor, og glede meg til vi endelig sees igjen.

Fra Helene 
Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
 
66 .
Disse ordene leste presten opp i bisettelsen til Ruth Eva på vegne av barnebarna:

Kjære Farmor

Ord blir tomme i denne sammenhengen, men du skulle bare visst hva du har betydd for oss. Det er ikke alle som er så heldige og ha en farmor så nært og kjært som vi hadde deg.

Du var der alltid, brydde deg om de minste ting, stilte opp som sjåfør, supporter, tilskuer og heiagjeng mens du strikket fine sokker, duker og gensere til oss.

Vi vil alltid minnes de gode stundene med deg. Alle hytteturer og kvelder hvor det var bare oss barnebarna og deg hvor vi lagde god mat, spilte spill, så filmer og snakket om alt.
Alle gangene vi malte og drev med hobbyting og du lærte flittig bort samtidig som du roste oss høyt for ting vi fant på selv.

Alle selskaper og julaftener hvor vi alltid ble møtt med et godt, varmt og kjærlig smil og en god varm klem.

I deg har vi mistet en person som vi vet vi betydde alt for, og du betydde så utrolig mye for oss. Du var en suveren samtalepartner og en god lytter.

Vi vil alltid minnes deg på en god måte og du vil bli et stort savn i livet fremover. Du var den beste farmoren vi kunne ønske oss. Vi er veldig glade i deg. Takk den du var og det du stod for.

Farmor, takk for alt.

Finn Harald, Magne, Helene og Oliver. 
Zinow, Ruth Eva "Skøien" / "Møller" (I5)
 
67 .
Elvegårdsmoen ligger ved Bjerkvik, innerst i Ofotfjorden. Leiren består av 3 områder.

Infanterileiren ligger på en flat sandmo med veier og bygninger lagt i forhold til et rettvinklet veinett. Bebyggelsen her består av ca. 20 bygninger fra 3 perioder: spisesal, depotbygning, offisersmesser m.m. fra den første utbyggingsperioden 1910–1920, flere brakker oppført i perioden 1940–1945 og nyere kjøkken- og sanitærhus for repetisjonsøvelser.

Ingeniørleiren ligger noe lavere nordvest i området og bebyggelsen følger her mer det kuperte terrenget. Den eldste bebyggelsen i leiren ble ødelagt under alliert bombing i april 1940. Dagens bebyggelse består av enkelte ekstyske bygninger samt en del nyere bygg til bruk ved repetisjonsøvelser.

Lengst nede ved Elvegårdselva i nord ligger Stordalen. Bygningsmassen her består hovedsaklig av eldre verksteds- og lagerbygg oppført 1909–1921. Noen hundre meter lenger øst ligger et område med fem ekstyske lagerbrakker.

Mye av den opprinnelige leirbebyggelsen ble ødelagt under krigen under bombing, og også i årene etter krigen er en del eldre bygninger revet. Elvegårdsmoen fremstår likevel med en betydelig andel av den eldste bygningsmassen intakt. Bygningene er for en stor del velholdt og med relativt stor grad av opprinnelighet. Flere av bygningene er modernisert og bygget om som følge av endret funksjon, men mht. eksteriøret er opprinnelig utforming og detaljer som dører, panel, gerikter og vinduer for en stor del bevart. Oppe i infanterilerien ligger bygningene med god avstand innenfor et ganske stort område, men den opprinnelige strukturen i leiren er fortsatt lesbar.

Når det gjelder de ekstyske brakkene er disse gjennomgående endret gjennom modernisering og rehabilitering. Et unntak er lagerbrakkene i Stordalen.

Kilde:
https://www.forsvarsbygg.no/no/verneplaner/landsverneplan-for-forsvaret/nord-norge/elvegardsmoen/ 
Møller, Alf Oswald (I34)
 
68 .
En 17.mai, mens familien bodde i Bergen, hadde Mor Klara sydd opp nye klær til barna av noe gammelt stoff hun hadde liggende, men hun hadde ikke sko til dem. Da eldstegutten Karl Kristian kom hjem fra arbeidet på Bergensbanen, tok han moren med til byen og kjøpte sko til alle søsknene. Da ble det stor jubel i hjemmet. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
69 .
En liten historie vedrørende Eides økonomi, fortalt av Erna Berg (født Lorentzen):

Det gikk litt opp og ned med Eides økonomi. En gang ble datteren Ellinor og minste sønnen Oscar sendt til butikken etter brød og melk. Ekspeditrisen på butikken var visst ny, for hun spurte etter tittelen til faren deres, når barna spurte om å få skrevet det opp (handle på krita). Ellinor svarte som sant var at han var - disponent - men da sa Oscar forskrekket:

Ellinor, dy lyg. Han er ikke disponent. Han er konkurs han!

Stakkars Oscar trodde - konkurs - var en tittel han. 
Eide, Johan Martin (I601)
 
70 .
Etter at kona Hansine døde bodde Erland hos sin datter Helga i Malvik. Der hadde han eget snekkerverksted i kjelleren.

Han hadde solgt gården sin til naboen, tatt pengene for den og reist til Trondheim.

Her fulgte en tid med festing, blant annet med Amanda Tiller. 
Sivertsen Skrogstad, Erland (I78)
 
71 .
Etter at presten hadde lest opp minneordene om Ruth Eva, så gikk sønnen Tor Kristian opp og leste dette for sin mor:

Kjæreste Mamma !

Det gjør så vondt å miste deg.
Jeg hadde aldri trodd det skulle gjøre så vondt.

Det var ubeskrivelig vondt å miste Mormor, og vondt å miste Bestepappa, men å miste deg er så uendelig mye vondere.
Vi var jo nesten alltid sammen, og har bodd under samme tak i 43 av mine 55 år. De siste 20 årene også sammen med dine inderlig kjære barnebarn.

Du har betydd så mye for oss, mer enn vi fikk sagt, men jeg tror du forstod.

Mange hilsener har vi fått fra fjern og nær – familie, slekt, venner, naboer, kollegaer.
Alle minnes de deg om din godhet, hvor snill du var, omtenksom, generøs, engasjert og hjelpsom.
Vi er overveldet, MEN gang dette med minst 10 eller 100 – så mye mer var du for oss, din lille familie, og dine kjære dyr.
Tenk hvor mye kjærlighet du har delt ut.

Jeg er så takknemlig for å få være akkurat din sønn. Det har vært et privilegium. Temperaturen har vært høy mange ganger, og tålmodigheten mellom oss har stått sin prøve.
MEN vi har alltid endt opp med – ja, kjærlighet til hverandre.
Jeg er så innmari takknemlig for alt du har gjort og betydd for dine kjære barnebarn, mine barn.

Du var så glad i dem alle – like glad !
Og du var så lykkelig når vi var sammen, når du var sammen med dem – særlig når hele gjengen var samlet.

Du har tatt vel imot mine kjære hele tiden og innlemmet den med kjærlighet i din innerste krets. Først mammaen til Finn Harald og Magne. Deretter min nå kjæreste Åse – som mistet sin egen mor, og Helene og Olivers mormor, bare for et par uker siden.
Du følte sånn med Åse, Helene og Oliver, men ingen kunne forutsi at du også skulle ha din seremoni samme uke.

Det er tungt Mamma !
Jeg var så glad i deg !
Jeg kommer til å savne samtalene våre, og engasjementet ditt i oss.

Tusen takk for alt du har betydd for meg og mine.
Dine ord, gjerninger og kjærlighet vil leve og minnes for alltid i vår lille familie. 
Zinow, Ruth Eva "Skøien" / "Møller" (I5)
 
72 .
Etter reformasjonen – på Sunnmøre og Romsdal, presentert av Jakob Straume i boken Kristenliv på Sunnmøre og Romsdal. Eit Festskrift. Sunnmøre og Romsdal Krins av Norsk Luthersk Misjonssamband 1950 (hentet fra http://www.borgerskolen.no/norsk-samtid-norsk-kultur/kirkelige-skiller-i-norge/viktige-kirkelige-forordninger/reformasjonens-innforelse-i-norge/etter-reformasjonen-presentert-av-jakob/):

1799 kom presten Høyem til Aukra. Han var ein sers evnerik mann, glad i gamal historie og sterkt nasjonal. Høyem var ein av dei fremste opplysningsprestane i si tid. Men han skjøna seg lite på lesarane. Når dei sat i kyrkja og såg på han med vonlause augo for di dei ikkje høyrde røysta åt Den gode hyrdingen, så syntest Høyem at det gufsa hjartekulde og trongsyn av lesarane. Høyem nemnde dei frå preikestolen og var korkje mild eller mjuk.

Det var nok ikkje berre på preikestolen han tok seg av lesarane.

Klokkar Torstein Sundsbø fekk han avsett frå læraryrket, men fekk han ikkje avsett som førar for venene. Og no støytte Høyem frå seg både lesarane og mange andre. Han hadde sått eit frø til ei beisk rot, som voks utruleg stor. Striden mellom kyrkja og venene breidde seg over Ytre Romsdal og ein Iut av Nordmøre.

Då Torstein Sundsbø hadde vorte avsett av Anders Høyem, rekna lesarane presten for ein fiende av sant kristeleg liv.
No vart det eit hovudspørsmål for lesarane. Er det rett å taka mot nattverden av ugudelege og fariseiske prestar og høyra på preika deira?

Desse spørsmåla breidde seg og til grannesoknene. Men noko dissentarsamfunn vart det ikkje.

Venene let prestane døypa borna sine i kyrkja. Men elles gjekk dei sjeldan der.

Men striden truga med å gjera venene kjøtlege med di dei greip til uåndelege våpen.

Heitast vart striden 1817. På eit møte i Fræna sa ein av leiarane at presten Stenbruck var vantruande, Høyem i Aukra ein kranglefant. Prost Angell i Kvernes ein mammonstræl. Kapellan Hans Grøn i Kornstad ov-etar, og Hans Mod/felt i Bud ov-drikkar. Desse karane hadde sete saman hjå Kaifas og lagt råd om korleis dei skulle fanga Herren med list.

Dette vart for stridt. Lesar-flokken skilde seg i to. Dei lovlydige haugianarane prøvde å jamne ut striden. Men han varde heilt til det kom ein prest til Aukra som for alvor var komen ned for Herrens åsyn. 
Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
 
73 .
Familien bor på Halsetmoen da sønnen Sverre blir konfirmert på Byåsen 25.september 1910.

Fra Folketelling 1910 for 1660 Strinda herred, Halsetmoen i Byaasen tellingkrets, Strinden prestegjeld og herred:

Overkonduktør jernb. Oskar Lorentzen, f.23.februar 1865 i Trondhjem.
Forregaaendes hustru Klara Lorentzen, f.11.juni 1864 i Strinden.

Barn:

Kjørergut Sverre Lorentzen, f.22.mars 1896 på Hamar.

Ragnar Lorentzen, 10.desember 1898 på Hamar.

Aasta Lorentzen, f.16.februar 1899 i Bergen.

Rut Lorentzen, f.19.desember 1902 i Bergen. 
Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
 
74 .
Familien bor på Halsetmoen da sønnen Sverre blir konfirmert på Byåsen 25.september 1910.

Fra Folketelling 1910 for 1660 Strinda herred, Halsetmoen i Byaasen tellingkrets, Strinden prestegjeld og herred:

Overkonduktør jernb. Oskar Lorentzen, f.23.februar 1865 i Trondhjem.
Forregaaendes hustru Klara Lorentzen, f.11.juni 1864 i Strinden.

Barn:

Kjørergut Sverre Lorentzen, f.22.mars 1896 på Hamar.

Ragnar Lorentzen, 10.desember 1898 på Hamar.

Aasta Lorentzen, f.16.februar 1899 i Bergen.

Rut Lorentzen, f.19.desember 1902 i Bergen. 
Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
 
75 .
Fra Bergens Tidene 16.august 1930:

Kaptein Zinow nevnes som 1 av 3 loskapteiner som er tilkyttet farten på Yangtsekiang og fast stasjonert i Shanghai. De er i sjøfartskretser kjent som meget dyktige folk.
Kaptein Zinow tilhører Shanghai Licensed Pilot Association, og loser på strekningen mellom Woosung og havet. De 2 andre er ansatt i firmaet O.Thoresen Co., og er knyttet til trafikken mellom Shanghai og Hankow.
Shanghailosene har ord for å være de best betalte loser i verden.

I starten av 1932 angrep japanerne Woosung og Shanghai, både fra luften og fra sjøen, og inntok Woosung i februar. Uroen og kamphandlingene i området foregikk utover 1930-årene, og nevnes både i 1934 og i 1937. 
Zinow, Ivar August (I448)
 
76 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I2671)
 
77 .
Fra dødsannonsen i Arbeider-Avisa, mandag 17.august 1936:

...hustru, vår snilde mor og bestemor Karen Margrethe Lorentzen født Bye døde igår, 62 år.
Trondhjem 17/8 1936.

Sophus Lorentzen. Barn og barnebarn. 
Øverby (Bye), Karen Margrete "Lorentzen" (I1152)
 
78 .
Fra en artikkel i Aftenposten mandag 29.oktober 1877 under overskriften - Opsætsigt Skibsmandskab - (også nevnt i Bergens Adressecontoirs Efterretninger fredag 9.november 1877):

Under Skibet - Xullas - henliggen paa Helsingør Rhev Søndag den 8de Oktober f.A. forefaldt nogle Optøier ombord som Følge af, at Mandskabet ulovlig hadde skaffet sig Brændevin og beruset sig, og Mandag Morgen, som Kapteinen skulde reise iland, kom først Tømmermanden, Sigvart Hansen, og en af Matroserne, A.Nyrerød, og siden de øvrige Matroser ind i Kahytten til Kapteinen og forlangte at reise iland til Konsulen.

Paa Kapteinens Spørgsmaal om, hvad de vilde denne, erklærede de, at det ikke vedkom Kapteinen, hvorfor han negtede dem Landlov, idet han dog tillagde, at Konsulen muligens kom ombord.

Kapteinen var imidlertid bange for, at den fremsatte Begjæring var Inledningen til Opsætsighed og han kaldte derfor de Angjældende for sig og tilspurgte dem i Overvær af begge Styrmænd og to ombordværende Politibetjente, om de var villige til at gaa Seil med Skibet, naar der kom en Mand istedetfor en Mand af Besætningen, der ianledning af den foregaaende Dags Begivenheder var bleven afskediget. Men hertil svarede de alle nei.

Kapteinen forsøgte forgjæves at tale dem til Rette, og for at faa Konsulen ombord, fik han Mandskabets Negtelse skriftlig undtagen af Tømmermanden, som ikke vilde underskrive, idet han ytrede, at han ikke agtede det Forhør, som Kapteinen holdt ombord, og at han ikke vilde efterkomme nogen Befaling, før han hadde talt med Konsulen.

Kapteinen gik nu iland og kom tilbage med Konsulen, for hvem de Angjældende vedgik at have negtet at gjøre, hvad Kapteinen befalede.

Da Konsulen havde foreholdt dem Sjøfartslovens Bestemmelser om Opsætsighed og hørt deres Klager, som kun angik Styrmanden, og desuden fandtes betydningsløs, gav Mandskabet efter paa Tømmermanden nær, der viste sig brutal og uforskammet ogsaa mod Konsulen og erklærede, at han ikke vilde vige fra sin engang tagne Beslutning og opfordrede de Øvrige til at følge hans Exempel. Tømmermanden førtes iland og arresteredes.

Den paafølgende Dag faldt dog ogsaa han til Føie, efterat være hentet til Forhør hos Konsulen og af denne var truet med at hjemsendes som Arrestant. Han bad da om Forladelse og lovede for Fremtiden at vise Lydighed, hvorefter han løslodes og kom igjen ombord.

Skibet afseilede den 11te, men var ved det Passerede (?) opholdt fra den 8de, og Utgifterne ved dettes Ophold har Kapteinen paastaaet sig erstattet hos vedkommende Mandskab, og han telegraferede strax til Rederiet, at intet maatte udbetales paa de Angjældedes Træksedler.

Da Skibet nogle Dage senere for haveri indkom til Gjersø, kom de alle, den ene efter den anden, efterat de havde faaet Kundskab om den af Kapteinen trufne Foranstaltning med Hensyn til Træksedlerne, ind i Kahytten og forlangte Afmønstring.

Kapteinen blev ogsaa tilsidst nødt til at lade dem afmønstre, idet det dog udtrykkelig blev betydet de Angjældende at det skede, forbi deres Forlangende opfattedes som en Negtelse af længere at følge Skibet.

Over dette Mandskabs Forhold indgav Kapteinen Anmeldelse og efter optaget Forhør blev de Angjeldende satte under Tiltale, der ledede til, at ved Tønsbergs Søretsdom af 21de Juni sidstl. blev Matroserne Hakon Ludvig Nimand Berg, Johan Georg Hansen, August Zinow og Tømmermand Sigvart Hansen for Forbrydelse mod Kriminallovens § 115 anseet med Fænsel paa Vand og Brød, de førstnævnte i 10 Dage og Sigvart Hansen i 15 Dage. Helmer Marius Holm dømtes til 25 Dages Fangekost, hvorhos samtlige skulde have sin tilgodehavende hyre hos - Xullar - Rhederi forbudt og - in solidum - forpligtedes at betale Sagens Omkostninger.

Denne Dom blev for Hakon Niman Bergs, Johan Georg Hansens og August Zinows Vedkommende paaanket til Høiesteret, der ved Dom ilørdags ansaa disse Tiltalte efter Søfartslovens § 115 med hver 8 Dages Fængsel paa Vand og Brød og Fortabelse af deres tilgodehavende Hyre.

Forklaringer:

In solidum:
Solidarisk ansvar, også kalt solidaransvar eller ansvar én for alle og alle for én, er det at flere personer (skyldnere/ debitorer) hefter for samme forpliktelse, slik at hver av dem er ansvarlig for hele forpliktelsen. 
Zinow, August (I61)
 
79 .
Fra folketellingen i 1865 i Prinsens Gade 101 på Ladestedet Steenkjær nordre Side, Egge Sogn, Stod Prestegjeild:

Johannes Müller, 57 år og født i Throndhjem, Huseier og Bager.
Oline Müller, 51 år og født i Throndhjem, hans Kone.

Barn (født i Throndhjem):

Frederik Müller, 29 år, ug Snidker.

Elleonora Müller, 18 år, ug.

Dessuten:

Størker Larsen, 24 år og født i Stod Pr., ug Snidkersvend. 
Møller, Johannes Ibert (I2237)
 
80 .
Fra folketellingen i 1865:

Enkemann Handelsborger Friedrich Zinow bodde her med barna, Carl (ugift sømand), Emilie, Fredrikke, Theodor, August (alle født i Holmestrand) og Lovise (født i Horten), som var i alder fra 19 til 7 år gamle.

De hadde 1 hest og 1 ku i 1865.

I gården bodde også handelsbetjent Hans Olsen fra Holmestrand, gårdsdrengen Halvor Larsen fra Sandsvær og tjenestepiken Martine Olsen fra Ramnes.

Fødestedet til handelsborger Zinow står nevnt som Mechlenburg/Strelitz.

Fra folketellingen i 1875:

Frederik Zinon, f.1818 i Møllenbeck Meklenburg Strelitz, hf, e, Handelsborger.

Barn:
Emilie Zinon, f.1850 i Holmestrand, ug, Forsørget af Faderen.
Frederikke Zinon, f.1853 i Holmestrand, ug, Forsørget af Faderen.
Theodor Zinon, f.1855 i Holmestrand, ug, Sømand.
August Zinon, f.1857 i Holmestrand, ug, Sømand.

Dessuten:
Peder Hansen, ug Handelsbetjent.
Martinius Christoffersen, ug Gaardsdreng.
Anette Syversen, fra Sverige, ug Tjenestepige.

Om Johan Fredrik Adolf Zinow fortelles det at han aldri kunne skjule sin tyske herkomst. Når barna på Bjerkeskolen på andre siden av gaten ble for nærgående og oppsetsige, kom han ut på trappen foran butikken, hyttet med neven og ropte på tysk. Ingen skjønte noe av det han ropte, men barna hadde mye moro med dette.

Fra Gjengangeren 28.september 1931:

...Østre Brårudgate — også kaldt Zinowgaten efter baker Zinow, hvis hus lå på hjørnet ved Ollebakken... 
Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
81 .
Fra folketellingen i 1875 boende i Prinsens gade 101:

Johannes Møller, f.1809 i Trondhjem, hf, e, Bager.

Fredrik Møller, f.1837?? i Trondhjem, hf, g, Snedker og Herikke Møller, f.1837 i Inderøen, hu, g, Husmoder.

Deres sønn:

Johan Nicolai Møller, f.1873 i Stenkjær.

Dessuten:

Martin Sjelstad, f.1848 i Inderøen, Logerende, g, Snedker og Eleonora Johanna Møller, f.1848, i Stenkjær, hu, g Hustru.

Deres datter:

Anna Rebekka Petersen, f.1863 i Stenkjær.

Dessuten:

Ludvig Eliassen, f.1855 i Buksnæs, tj, ug, Tyende.

Fra folketellingen i 1885 under samme adresse finner vi:

Johannes Ibert Møller, f.1809 i Throndhjem, Bager.

Frederik Christian Møller, f.1837 i Trondhjem, Snedker.
Hendrika Nilsdatter Møller, f.1837 i Inderøens Prgj., Konne.

Barn (alle født i Stenkjær):

Johan Nicolai Møller, f.1873.
Hilmar Frederik Møller, f.1876.
Elise Marie Møller, f.1878.
Anna Oline Møller, f.1882. 
Møller, Johannes Ibert (I2237)
 
82 .
Fra Heinkel:

Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid) beskriver sin tid i Sachsenhausen, hvor han blant annet jobbet i Heinkel-leiren (fangenummer 73999).

Etter karantenetiden ble de sendt til Heinkel. De ble jaget opp i lastebiler, tettpakket og trangt satt de sammen på bilene, dyttet og trykket tett sammen med geværkolbene. Straks lastebilene stoppet innenfor fabrikkområdet ved en av de store flyhallene lød kommandoene: Raus! Schnell, Schnell!
Dette forferdelige hastverket var typisk, men også eiendommelig på sin måte. Først timevis ventetid, så plutselig: Schnell, schnell!

Nye, nøye undersøkelser og gjennomroting i deres fattige eiendeler. Noen småting hadde de fått beholde, som ikke var av verdi for tyskerne. Så ble de stuet sammen i Block 11 - Zugangsblock (ankomstbrakken) - og ble så fordelt på de forskjellige hallene.
De var 8 kjempemessige haller, og tett inntil hver hall lå de vanlige fangeblokkene. Dessuten var det underjordiske sovesaler og vaskehaller. Mellom de 6.000-7.000 fangene (fra mange europeiske nasjoner) som jobbet på Heinkel, var en del tyske sivilarbeidere som fungerte som arbeidsledere.

...det hjalp så lite å tenke at dette var arbeid for fienden, direkte krigsnyttig mot våre allierte, vi var her og Gud skal vite at vi satt godt fast i saksen...

Hele 12 timers arbeid hver dag, bare avbrutt av 20 minutters middagspause. Den var i korteste laget, med tanke på at 600-700 fanger stormet ut av hallen for å komme først når signalet lød.

Etter arbeidsdagens slutt var det appell igjen, og dagens forordninger ble kunngjort. Etter appellen var så vanligvis de fleste fri og kunne gå på blokken og få brød og til tider litt suppe.

Besøk fra luften fikk de på Heinkel. Engelske og amerikanske fly fløy med sine store formasjoner over dem på sin vei mot Berlin, som bare lå ca.35 kilometer unna. Det var en oppmuntring for fangene når alarmsignalet gikk i fabrikkhallen, og de måtte slippe det de holdt på med og springe til tilfluktsrommene. Der var det å stå tett i tett nede i kjelleren og vente i 2-3 timer. Det gjorde ikke noe på dagen, da det var et kjærkommet avbrekk i arbeidet.
Noe annet var det når alarmen gikk om natten. Da måtte de opp av køyene sine og løpe til blokken de skulle samle seg i, og stå der i timevis halvsovende til faren-over signalet gikk igjen.

Den 18.april 1944 kom det et voldsomt bombeangrep som rammet selve leiren hardt. Mange fanger ble drept av bombene som flyene slapp over leiren.

Kilde:
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
83 .
Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret vedr Østre Braarudgate 11:

Obligasjon av 7.juni, tinglyst 12.juni 1866 fra Lars Christensen til F. Zinow for 50 Spd. Avløst 20.april 1881. 
Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
84 .
Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret, vedr Ollebakkgaden 13:

Presteattest av 17.januar, tinglyst 29.januar 1881, om at Zinow etterlater 4 myndige og ...skiftende arvinger, nemlig:
1. Datter Emilie Agathe Zinow.
2. Do Fredrikke Birgitta, gift med Frantz Gauer.
3. Søn Johan Theodor Zinow og
4. Do August Zinow.

Obligasjon av september 1883, tinglyst 19.september, fra Zinows arvinger til Hortens Sparebank for kr. 10.000 med prioritet i denne tomt og nr.15. Avløst 26.juni 1897.

Kontrakt datert 19.mai, tinglyst 18.juni 1884, hvoretter Zinows arvinger til fru Emilie Bjerke - bortlejer 2 bekvemeligheder i gården på forskjellige betingelser. Avløst 13.februar 1897.

Grunnseddel av 14.februar, tinglyst 28.februar 1885 fra C.E.Braarud til enkefru Emilie Bjerke og flerkommende (?) eiere av husene 13 og 15 ved Ollebakken på den tomt og oppført for årlig grunnleie kr. 60,- forbeholder 1.prioritet i husene.

Skjøte av 25.februar, tinglyst 28.mars 1885, fra August Zinow til hans 3 medeiere på hans 1/8 av nr. 13 og 15 for kr. 2.000,-.
Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 155.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB).

Skjøte av 27.oktober, tinglyst 29.oktober 1887 fra Th. (Theodor) Zinow til Frantz Gauer på hans 1/3 part i nr. 13 og 15 for kr. 4.000,-.
Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 334.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB).

Kontrakt av 22.november, tinglyst 10.desember 1890, mellom Carljohansverns verft og fru Emilie Bjerke angående en kloakledning.

Skjøte av 20.april, tinglyst 29.april 1893 fra Emilie Bjerke til Frantz Gauer på hennes 1/3 part i nr. 13 og 15 for kr. 6.000,-.
Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 465.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB).

Obligasjon av 20.september, tinglyst 30.september 1893 fra Frantz Gauer til Carl Schjelsbak (?) for kr. 10.000,- med pant i nr. 13 og 15.

Skjøte av 22.juni, tinglyst 26.juni 1897 fra Frantz Gauer til Jacob Matheus Jacobsen på nr. 13 og 15 ved Ollebakgaden for kr. 20.000,-.
Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 1.549.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB).

---

Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret, vedr Ollebakkgaden 15:

Presteattest av 17.januar 1881 om arveforholdet etter Zinow (se Ollebakgaden 13).

se også ovennevnte skjøter, grunnseddel, obligasjoner etc. gjeldende for nr. 15 også nevnt under nr.13.

 
Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
85 .
Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret:

Skjøte av 25.juni, tinglyst 29.juni 1867 fra ... til matros Carl Zinow.

Zinow ingen grunnseddel.

Obligasjon av 25.juni, tinglyst 29.juni 1867 fra Carl Zinow til far og handelsborger F. Zinow for 400 Spd. Avløst 19.juni 1877.

Skjøte av 5.april, tinglyst 19.juni 1877 fra F. Zinow, etter fullmakt av 25.juni 1867 fra Carl Zinow, til fyrbøter Lars Gustav Eriksen. Skjøtet inneholder flere innskrenkende betingelser til fordel for selgeren, Fr. Zinow.

Eriksen ingen grunnseddel.

Obligasjon av 5.april, tinglyst 19.juni 1877 fra Lars Gustav Eriksen til F. Zinow for kr. 1.678,-. Avløst 30.mai 1891.

Skadesløsbrev av 5.april, tinglyst 19.juni 1877 fra Lars Gustav Eriksen til F. Zinow for kr. 2.880,- med prioritet etter obligasjonen. Utgår 6.mars 1869.

deretter nevnes skadesløsbrev av 20.november, tinglyst 24.november 1877 fra Lars Gustav Eriksen til F. Zinow for kr. 800,-. Utgår 6.mars 1869. 
Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
86 .
Fra minneordene skrevet på Jølstad begravelsesbyrås nettside:

Berit Vamnes, 25.september:
Du Berit, en kjær og god venninne gjennom veldig mange år har forlatt oss. Den triste beskjeden fikk jeg i dag. Jeg kommer aldri til å glemme deg og ditt alltid blide ansikt. Du har betydd veldig mye for mange her på Oppegård. Jeg lyser fred over ditt gode minne.

Ruth Eva Zinow, 25.september:
Kjære Berit, vi ble raskt gode venninner når våre to barn ble et par. Gjennom mange koselige besøk hos hverandre, gjennom gode samtaler og felles barnebarn, lærte jeg deg å kjenne som en meget snill og hyggelig venninne, mor og mormor. Du hadde alltid noe godt å si om alle. Jeg kommer til å savne deg og ditt gode humør.

Svigersønn Tor Kristian Zinow, 25.september:
Nattehimmelen har fått en ny klar og skinnende stjerne. Min kjære, gode og snille favorittsvigermor Berit vil jeg alltid minnes for hennes engasjement, musikalitet, omsorg og positivitet som hun beriket vår lille familie med. Jeg er dypt takknemlig; følte meg godtatt og svært velkommen i hennes innerste krets da jeg møtte min kjære Åse. Du vil bli dypt savnet av oss alle.

Hallvar Opheim, 25.september:
Takk for alle gode minner fra Gla'sangerne og fra Postgiro, Berit.

Camilla Lynne (Johnsen) , 27.september:
Kjære Berit!
Du er en av de man tenker skal leve evig! Litt sånn som jeg tenker om kjendiser og Kongen!
Jeg har skjønt at formen din ikke har vært - helt på topp - i det siste, så da får vi godta at du nå bare lever videre gjennom gode minner, herlige bilder vi ser for oss av en engasjert, blid og alltid hyggelig tilstedeværende person ved pianoet, og ellers i lokalsamfunnet. Varme tanker til jentene dine og deres familie.

Karin Rian, 28.september:
En siste hilsen til Berit.

Anne-Lise og Harry Navestad, 29.september:
Takk for gode minner helt fra skoledagene, Berit.
Hilsen Harry.

Dag Bergersen, 2.oktober:
Kjære Berit.Takk for jazzy og følsomt akkompagnement i åra med Ozonlaget.Hils Lous og Ella.

Dag Bergersen, 2.oktober:
Kjære Berit.Takk for jazzy toner i åra med Ozonlaget. Du spilte Beatles og alt men Louis og Ella lå alltid på lur. Cooly og Solo på pianoet og myk fasthet på tangentene. Fra Dag.

Åse Huse, 2.oktober:
En siste hilsen fra oss. Husker med glede Berits engasjement og omsorg for Arne og Merete. Gode stunder, og gode minner.

Torill og Jan Kruse, 2.oktober:
Takk for alle de gode gamle dagene, og vår felles interesse - Jazz.

Finn Harald, 3.oktober:
Takk for alle gode minner og den personen du var! Du Var snill, omtenksom og raus og du vil alltid bli husket og savnet. Takk for alt, ekstrabestemor?

Ellen og Per Næss, 4.oktober:
Vel utført Berit. Du fylte en viktig rolle i samfunnet. Det var alltid forventet at du skulle sette deg ved pianoet, og la tonene trille til glede for oss alle! For musikk og sang er så viktig! - Vet ikke om det er noen som kan fylle denne rollen nå? - Vi vil savne å møte deg på veien, hvor du alltid smilte til oss og alle - og kom med noen ord! Vi alltid huske deg Berit!

Astrid Eldøy og Bent Mysen, 5.oktober:
Takk for godt naboskap igjennom mange år!

Disse tente lys for Berit på minnesiden:

Kari og Kjell Lien, 2020-10-05
Berit Lisbeth Jensen Torp, 2020-10-01
Solveig og Jan Erk Hokholt, 2020-10-01
Trine Skjøren, 2020-10-01
Torunn S. Ellefsen, 2020-10-01
Oppegård IL Hege Frøyna, 2020-10-01
Rune Spolen Nilsen m/Fam, 2020-09-30
Anniken Olsen, 2020-09-30
Lise Ytterhus og Bjørn Tore Orderud, 2020-09-29
Torbjørn Kjærnsmo, 2020-09-29
Kjell og Torill Bakke, 2020-09-29
Bjørg Kjølstad, 2020-09-29
Gitte Tveter, 2020-09-26 
Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
 
87 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6062)
 
88 .
Frognerkilens Fabrik ble etablert i 1873. FF ble i 1906 overtatt av Sveitsiske Brown Boveri, og skiftet da navn. NEBB produserte komplett elektrisk utstyr for de fleste vannkraftanlegg i Norge. I tillegg produserte firmaet elektrisk utstyr og maskineri for NSB og til sporvogner og busser samt elektrisk utstyr til industrien.
Den første industrietableringen på Skøyen kom etter at Drammensbanen hadde åpnet i 1872. Året etter etablerte Frognerkilens Fabrik seg på de gjørmete områdene mellom Skøyen stasjon og Frognerkilen. Dette var starten på et stort industrieventyr.
Fabrikken ble i 1906 et datterselskap av sveitsiske Brown Boveri, og skiftet navn til Norsk Elektrisk Brown Boveri (NEBB). Virksomheten på Skøyen ble et av Norges største industriforetak. Utstyr til vannktraftproduksjon og elektriske lokomotiver var noe av det som ble produsert på NEBB på Skøyen. Gjennom ulike oppkjøp, samarbeid og felles eierskap i Brown Boveri-systemet og svenske ASEA inngikk NEBB etter hvert i en stort konsern som omfattet det meste av norsk elektroteknisk inndustri. I 1988 ble alt samlet under ABB, og produksjonen ble samlet på ABBs hovedanlegg på Slependen.
Det meste av bygningene på Skøyen ble forlatt i 1987. Bare noen få bygninger ble bevart, deriblant verkstedhallen fra begynnelsen av 1900-tallet, kontorbygg fra 1920-tallet og 1960-tallet, og noen eldre lave verkstadsbygninger i rød tegl som opprinnelig var haller for Skabo Vognfabrikk. 
Zinow, Einar "Skøien" (I8)
 
89 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6062)
 
90 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
91 .
Gotfred Johan Hølvold (født 22. april 1903 i Vardø, død 28. juli 1979) var en norsk politiker, hjemmehørende i Norges Kommunistiske Parti. Under 2.verdenskrig var han flyktning i Sovjet, arbeidet med Komintern-oppgaver og Radio Moskvas norske sendinger. Senere var han ordfører i Sør-Varanger og NKP-representant på Stortinget.

Hølvold var opprinnelig sjømann og i en årrekke en markant representant for Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og NKP. Mellom 1928 og 1931 var han KUNMZ-student ved Kominterns kaderskole i Moskva, den såkalte Lenin-skolen eller Arbeideruniversitetet.

Tilbake i Norge ble han innvalgt i kommunestyret og formannskapet i Sør-Varanger. Han var også aktiv i Arbeidsløses forening.

Tidlig i 1932 var han Kirkenes-lokalredaktør for NKPs avis Finnmark Fremtid, en avis partiet ga ut i Vardø. Fra januar til oktober 1933 hadde han stillingen som redaktør for denne avisen. Da sluttet han for å overta redaktørstillingen i partiets avis Nordlands Arbeiderblad, en stilling han hadde fra desember 1933 til juli 1936.
 
Jørgensen, Gotfred Johan "Hølvold" (I20470)
 
92 .
Han var i en rettstvist som var mellom Ole Jacob Hoff og Larvik kommune og dreide seg om boforholdene til han og hans familie i og med at han var offentlig ansatt tjenestemann.
Vi kan lese om dette i rettspapirene:

L.Nr.280 D.Nr.22: Laurvigs Byes Commune mod kirkesanger Hoff.

I denne Sag blev af Christiania Stiftsoverrets 2den Afdeling den 7de Juni 1852 afsagt følgende Dom:
Under 13de Mai 1839 indgav Skolelærer og kirkesanger Ole Jacob Hoff et Undragende til Laurvigs Byes Formandskab, hvori han besværer sig over, at den ham anviste Bolig i den Laurvigs Commune tilhørende saakaldte Herregaard var altfor knap, og dertil ubekvem, samt anholder om, hvis han ei kan erholde en for ham passende Bekvemmelighed i den østre Fløi af Herregaarden, at tilstaaes en aarlig Husleiegodtgjørelse af 60 Spdlr., for at han uden Tab kunde beboe sin egen Gaard paa Thorstrand.

I Anledning at dette Undragende fattede Laurvigs Formand: og Repræsentantskab under 26de Juni 1839 følgende at Jarlsbergs og Laurvigs Amt under 17de Marts 1840 approberede Beslutning:

De af Klokker Hoff hidtil til Bolig og Skole benyttede Værelser bestemmes for Fremtiden til Bolig for Middelskolens Bestyrer i Forbindelse med det ham forhen anviste Locale, hvorimod Hoff tilstaaes aarlig Husleie 50 Spdlr., fra 14de October 1839 at regne, indtil Bolig in natura kan anvises ham.

I Overeensstemmelse med denne Beslutning tilflyttede derpaa Kirkesanger Hoff sin egen Gaard, og erholdt at Laurvigs Bykasse udbetalt som Husleiegodtgjørelse 50 Spdlr., indtil Laurvigs Communalbestyrelse under 28de December 1849 besluttede, at der i Henhold til den ovennævnte Beslutning at 26de Juni 1839 skulde anvises Kirkesanger Hoff fri Bolig in natura fra 14de October 1850 og indtil videre; dog skulde det staae Hoff frit for, i Stedet for fri Bolig in natura at modtage, ligeledes indtil videre, som passende Husleiegodtgjørelse 40 Spdlr. aarlig, naar han derom erklærede sig inden 4 Uger, efter at denne Beslutning var bleven ham communiceret.

Uagtet Hoff under 20de Januar 1850 erklærede, at han ikke kunde indlade sig paa at vælge noget af de ham forelagte Alternativer, med derimod gjorde Paastand paa, uden Afkortning eller Forandring at nyde de ham betingede 50 Spdlr. aarlig i Husleiegodtgjørelse, tilmeldte Laurvigs Formandskab i Skrivelse af 12te Juli 1850 Laurvigs Magistrat, at Communalbestyrelsen foreløpig for et Tidsrum af 2 Aar, fra 14de October 1850 at regne, havde til fri Bolig for Kirkesanger Hoff leiet Styrmand Dehlns Gaard Nr. 315 b paa Thorstrand, samt at selvfølgelig den Husleiegodtgjørelse i Penge, som Hoff hidtil hadde nydt af Communen, vilde ophøre fra sidstnævnte Datum.

Efter forgjæves anstillet Forligsprøve, og efter at være medeelt naadigst beneficium processus gratuiti, sagsøgte Kirkesanger Hoff ved Stævning af 21de Juli f.A. Laurvigs Byes Communalbestyrelse, hvori efter han paastod principaliter:
at Indstævne tilpligtes at betale Citanten 50 Spdlr. aarlig Husleiegodtgjørelse, fra 14de October 1850 at regne, med 4 pCt. Renter fra Dato af Klagen til Forligelsescommissionen til Betaling steer, eller in subsidium, at Indstævnte tilpligtes at betale Citanten den nysnævnte Husleiegodgjørelse fra 14de October 1850, indtil Indstævnte anskaffer Citanten i Byens eiende Gaard en saadan Bolig, som forhen har været ham tilstaaet, eller anden fast Bolig, paa den i Loven af 14de Juni 1816, § 5, bestemte Maade, der af uvillige Mænd maatte skjønnes antagelig og passende.

Da den ordinære Dommer, constitueret Byfoged i Laurvig, Procurator Schreder, fandt sig foranlediget til at vige sit Sæde, fordi han tidligere af Citanten havde været consulteret betræffende nærværende Sags Gjenstand, er Sagen i første Instants bleven behandlet af den af Jarlsbergs og Laurvigs Amt beskikkede Sættedommer, Sorenskriver Thaulow, som under 27de November f.A. tjendte saaledes for Ret:

Indstævnte Laurvigs Byes Communalbestyrelse bør til Citanten Ole Jacob Hoff som Kirkesanger i Laurvig at betale i aarlig Husleiegodtgjørelse 50 Spdlr., fra 14de October 1850 og indtil paa lovlig Maade Bolig i en Byen tilhørende Gaard anvises ham. Af Beløbet 50 Spdlr. bør Indstævnte tillige til Citanten erlægge 4 pCt. aarlig Rente, saa længe eller for saa vidt Beløbet, imod de for sammes Betaling tidligere befulgte Terminer, er eller bliver ham forholdt. Sættedommeren Sorenskriver Thaulow og den betalede Sagfører Procurator Sebbelow tillægges i Salarium, den Første 20 og den Sidste 15 Spdlr., hvilke Salarier udredes af Statkassen. I Øvrigt ophæves Processens Omkostninger mellem Parterne.

Denne Dom har Laurvigs Byes Communalbestyrelse ved Stævning af 18de December f.A. indanket her til Retten, og derefter paastaaet, at Underrettens Dom underkjendes, og at Appellantskabet for Kirkesanger Hoffs Tiltale frifindes, samt hos ham tilkjendes Sagens Omkostninger for begge Retter.

Instævnte Kirkesanger Hoff har, skjønt lovligen varslet, ikke mødt eller ladet møde her ved Retten.

Efter Indholdet af den ovenfor omtalte, af Laurvigs Byes Formænd og Repræsentanter under 26de Juni 1839 fattede Beslutning forekommer det Retten, endog uden hensyn til Bestemmelsen i Loven angaaende Geistlighedens Indkomster m.v. af 14de Juni 1816, § 5, klart, at Appellantskabet ikke paa egen haand kunde uden Indstævntes Samtykke gjøre nogen Redsættelse i den ham ved samme Beslutning tilstaaede Husleiegodtgjørelse, 50 Spdlr. aarlig, men at det eneste Middel til at frigjøre Communen for denne Udredsel, maatte være at skaffe Indstævnte fri Bolib in natura.

Dette Alternativ formener Appellantskabet ogsaa at have fyldestgjort ved at have anviist Indstævnte fri Bolig i det Styrmand Dehlns tilhørende Hus.

Indstævnte har, foruden at bemærke, at den ham saaledes anviste Bolig er altfor indskrænket og mangler flere nødvendige Bekvemmeligheder, ogsaa anført, at Communalbestyrelsen efter Lovgivningen maa ansees uberettiget til at anvise ham Bolig andet Steds end i en Communen selv tilhørende Gaard, hvor han kunde gjøre Regning paa stadig Ophold, og er denne Indsigelse ogsaa af Underdommeren givet Medhold.

De Lovsteder, som i den heromhandle Henseende hovedsaglig ville komme i Betragtning, ere:

a) L. 2-21-62, der bestemmer, at Sognepræsterne, Capellanerne og andre Kirketjenere i Kjøbstederne skulle forsørges med bekvemme og skikkelige Boliger, der skulle af Kirkernes Midler vedligeholdes og paabygges, hva der fattes til Fornødenhed.

b) Lov af 14de Juni 1816 angaaende nærmere Bestemmelse i Henseende til Geistlighedens, Kirkes og Skolebetjenters Indkomster, § 5, der er saa lydende:
De af Kongen eller Øvrigheden fast ansatte geistlige Embedsmænd og Betjente i Kjøbstæderne og Bergstæderne, som skulle boe i disse, skulle af Byen eller Verket nyde enten fri Bolig, som anskaffes og vedligeholdes paa Byens eller Verkets Bekostning, eller og Vederlag derfor i Penge efter Øvrighedens Forslag, som af Stiftsdirectionen indsendes til Regjeringens Approbation.

Nærværende Ret kan heller ikke indsee Andet, end at be citerede Lovsteder tydelig forndsætte, at de i Kjøbstæderne ansatte geistlige Embedsmænd og Betjente ere berettigede til at erholde fri Bolig i Kjøbstadcommunen selv tilhørende Bygninger, og at de ikke kunne være pligtige til at modtage nogen for dem af Communalbestyrelsen i private Mænds Hus leiet Bolig.

Naar saaledes L. 2-21-62 befaler, at Kirkens Embedsmænds og Betjentes Boliger ikke blot skulle vedligeholdes, men ogsaa, for saa vidt Saadant fornødiges, paabygges af Kirkernes Midler, er det klart, at der forudsættes, at Kjøbstadens geistlige Embedsmænd og Betjente anvises Bolig i Kjøbstadcommunen selv tilhørende Bygninger; thi disse Bestemmelser vilde jo være ganske upassende, naar Talen var om en hos Private for kortere eller længere Tid leiet Bolig.

Ogsaa Loven af 14de Juni 1816, § 5, gaaer, saa vidt skjønnes, kjendelig ud frå, at Kjøbstædernes geistlige Embedsmænd og Betjente ere berettigede til at erholde Bolig i Communens egne Bygninger, hvor de kunne gjøre Regning paa et Stadigt Ophold, saa længe Deres Embede eller Bestilling vedvarer.

Dette følger formeentlig, ikke blot af de i Lovstedet forekommende Ord:
anskaffes og vedligeholdes paa Byens Bekostning, men ogsaa deraf, at Lovstedets 2det Alternativ eller og Vederlag derfor i Penge sjælden eller aldrig vilde komme til Anvendelse, naar vedkommende geistlige Embedsmand eller Betjente skulde være pligtig at lade sig nøie med den Bolig, som Communebestyrelsen maatte leie til ham for kortere eller længere Tid hos en privat Mand; thi det er næppe tænkeligt, at det i nogen Kjøbstad ei skulde være muligt at faae leiet en til Bolig for de omhandlede Embedsmænd og Betjente tjenlig Bekvemmelighed.

Da det nu ikke kan antages, at Loven af 14de Juni 1816, §5, i den heromhandlede Henseende skulde være forandret ved Loven om Formandskaber i Kjøbstæderne af 14de Juni 1837 (jfr. samme Lovs §§23 og 44), og da derhos Indstævnte ikke derved, at han har modtaget de ham ved Laurvigs Formand- og Repræsentantskabs Beslutning af 26de Juni 1839 som Husleiegodtgjørelse tilstaaede 50 Sp. aarlig, kan antages at have samtykket i at modtage Bolig, hvor som helst i Laurvigs By Appellantskabet maatte finde for godt at leie Bekvemmelighed til ham, hvorimod hans Undragende af 13de Mai 1839 gaaer ud paa, alternative at erholde enten Bolig i den østre Fløi i den Laurvigs Commune tilhørende Herregaard eller i Mangel deraf Husleiegodtgjørelse i Penge, kan Appellantskabets Paastand ikke blive at tage til følge.

Retten finder derimod, at Appellantskabet saaledes, som ved den paaankede Dom skeet er, maa tilpligtes at betale Indstævnte i Husleiegodtgjørelse 50 Spdlr. aarlig fra 14de October 1850 at regne, og indtil paa lovlig Maade Bolig i en Laurvigs Commune tilhørende Gaard anvises ham.
Af det omhandlede Beløb maa derhos blive at svare Renter overensstemmende med Underretsdommen.

Ligesom Procesomkostningerne ere ophævede ved den fra Indstævnets Side upaaankede Underretsdom, saaledes maa ogsaa Omkostningerne ved Overretten, hvor Indstævnte ikke har mødt, blive at ophæve.

Ved de Sættedommeren og Indstævntes betalede Sagfører ved Underretten tilkjente Salarier, respective 20 og 15 Spdlr., her blive at udrede af Statskassen, findes Intet at erindre.

For saa vidt Sagførelsen i første Instans har været befalet, eragtes den at have været forsvarlig.
Thi kjendes for Ret: Underrettens Dom bør ved Magt at stande. Processens Omkostninger for Overretten ophæves. Det Idømte o.s.v.

For Høiesteret, hvortil Communen indankede Sagen, bemærkede dens Sagfører, som blandt Andet fremlagde et Grundrids af det leiede Hus, at det indeholdt 4 Underværelser, foruden Spisekammer, og 1 Kvistværelse, og var saaledes i Stand til Flyttetid, at selv Modparten havde kaldt det et Dukkehus (spotviis, fordi han fandt Alt for smaat). Før havde han kun havt 3 smaa Værelser (i hans Skrivelse af 13de Mai 1839 hed det saaledes), nu bødes ham 5 bedre Værelser.

Husleien var, som Følge af Laurvigs Tilbagegang i senere Aar, betydelig falden, og hva tidligere blev anseet for passende Godtgjørelse, var nu efter samme Maalestok for meget.

Vel var det mulig, at Hoff med sin talrige Familie og sin Haandverksbedrift, der fordrede et Verksted, boede bekvemmere i sin egen Gaard, end han vilde faae det i den leiede; men det stod ikke til ham at foreskrive Communen, hvad Vilkaar han fandt for godt, hvorimod han maatte tage til Takke med en i Almindelighed passende Klokkerbolig, som her beviislig bødes ham, lige meget, om leiet eller eiet af Communen, da Eiendomsforholdet var ham ganske uvedkommende. Han kunde i det ene som i det andet Tilfælde alene fordre en passende Bolig, men intet Mere.
Havde han Krav paa at blive sin Livstid i samme Bolig, maatte Communen i det ene Tilfælde drage Omsorg for tilsvarende Leie, som i det andet for Vedligeholdels, af sin Eiendomsbolig, og misligholdt den sin Forpligtelse, kunde den i begge Tilfælde søges til Erstatning.
Havde han derimod intet saadant krav, kunde Communen jo lige saa let forurolige ham ved at drive ham du af den ene Eiendomsbolig ind i den anden, som ved at skifte Leiebolig.

Efter Forholdets Natur var der altsaa ingen Grund til at gjøre Forskjel mellem eget og leiet Huus; ei heller kunde den Omstændighed, at den ældre Lovgivnings Udtryksmaade nærmest svarede til, hva den Gang var sædvanligt, medføre nogen Indstrænfning i saa Henseende, og man havde derfor uden Føie paaberaabt L. 2-21-62 og 63, m.fl. L. af 14de Juli 1816, § 5, der nu alene var den gjældende Regel for saadanne Tilfælde, fordrede heller ikke, at den Bolig, der skal anskaffes og vedligeholdes paa Byens Bekostning, er Eiendomsbolig, og naar Husleiegodtgjørelse ydes i Stedet, maa ogsaa leies, saa at Usikkerheden med Hensyn til Fintning (?) er den samme, enten Communen eller den Daagjeldende selv leier.

Efter sin dobbelte Stilling henhørte Hoff ogsaa under Skolel. af 12te Juli 1848, § 9, der heller ikke fordrer, at det skal være Eiendomsbolig. (Paastand om Frifindelse og Omkostninger).

Indstævntes Sagfører bestred Boligens Brugbarhed, fordi Værelserne vare for smaa, saa at Sænger maatte sættes under Vinduer, m.M., og tildeels for lidet forsynede mod Kulden, o.s.v. (Intet Skjøn var optaget). Han meente derhos, at Communebestyrelsen i alle fald ikke eensidig kunde bestemme, hva der skulde ansees som passende Bolig for hans Part.

For Øvrigt søgte han nærmere at begrunde den Synsmaade, hvorpaa Overretsdommen var bygget, og bemærkede blant Andet, at man saa meget mindre kunde komme forbi L. af 14de Juli 1816, § 5, der forbød en saadan Vilkaarlighed, som de to Alternativer altid vilde udelukke det tredie. Kunde Communebestyrelsen i Stedet for Eiendomsbolig levere Leiebolig, vilde ingen Anvendelse være for Lovens eget Alternativ, der aabenbar var sat som det eneste, i Stedet for anskaffet Eiendomsbolig; thi at der skulde være meent Vedligeholdelse ogsaa af Leiebolig paa Byens Bekostning, var jo en Urimelighed, som man paa ingen Maade kunde indtvinge Loven.

Offentlige Betjente skulde ikke være udsatte for idelig Fintning efter Communebestyrelsens Forgodtbefindende, og kunde der ikke skaffes fast Bolig i Communens egne Bygninger, fik den finde sig i, efter Loven at give en passende Godtgjørelse, der satte Betjenten i Stand til selv at skaffe sig Hus efter sin Bekvemmelighed.

Begge Dele maatte i Tilfælde af Tvist afgjøres ved Skjøn, og Beviisbyrden paalaae den, som paastod at have opfyldt sin Forpligtelse, naar det benegtedes; men Contracten var i alle Fald sluttet i henhold til Lovens to Alternativer, og udelukkede et tredie. (Paastand om Stadfæstelse og Omkostninger).

I Dom af 26de Mai 1853 frifandt Høiesteret Appelantskabet, og ophævede Omkostningerne for alle Retter. 
Hoff, Ole Jacob (I2855)
 
93 .
Hvordan var så dagliglivet i Sachsenhausen for de norske fangene?

Tiden i karanteneblokken nærmet seg slutten, og den 25.desember 1943 var den siste og avgjørende marsjen på appellplassen før de stilte for SS-Arbeidseinsatzführer. Det var viktig å gjøre et godt inntrykk. Han hadde arbeidskort med opplysninger gitt til Politische Abteilung tidligere. Nykomlingene ble fordelt på ulike arbeidskommandoer. De som var fagarbeidere ble tatt ut til arbeid i SS-verksteder og fabrikker. Noen ble i Sachsenhausen, andre kom til KZ Lichterfelde (en satelittleir til Sachsenhausen), og mange ble sendt til arbeid i Heinkel Flugwerke utenfor Oranienburg (sistnevnte ble ødelagt av allierte bombefly sommeren 1944).

Så var de blitt ordentlige fanger.

I nærheten av revier lå det 5 norskebrakker, de såkalte Norwegerblocks. Nordmennene var så heldige å få bo samlet i Sachsenhausen-leiren. Brakkene, eller blokkene, de bodde på var inndelt hver seg i 2 fløyer, med vaskerom og toalettrom i midten. Hver av fløyene var oppdelt i 4 store rom, 2 spise- og oppholdsrom og 2 sovesaler - kanskje store nok til 40-50 mann, men her var de 100-120 mann, så det var trangt.
I sovesalene sto det rekke på rekke med køyer, 3 køyer i høyden, og det var svært lite luft oppunder taket. Så trangt var det mellom rekkene at de ikke greide å gå forbi hverandre, men en måtte da krype inn i underkøyen med hele overkroppen, 2 mann i hver køye.

Hver morgen var det opp klokken 4: Aufstehen! så re opp seng (bygge Betten), ut i vaskerommet: Hemd aus!
Frokosten var kaffeerstatning og 2,5 skive brød. Spising skjedde i 2 spiselag.

Tenk for et sirkus når det ble skreket til appell, kanskje halvparten var i sovesalen og som stormet ut, mens en del satt i matsalen. De siste måtte tilbake til sovesalen for å hente tøyet sitt før de gikk ut. Sengene res opp riktig, ellers...
Kollisjoner med de førstnevnte i de mikroskopiske og trange gangene mellom køyene var ikke til å unngå. Mange skulle opp og ut av sengene samtidig, ta på seg på beina, kle på seg og re sengene. For et ubehjelpelig kaos, en fortvilet trengsel og livsfarlig atmosfære mellom morgengrette, trøtte og sultne fanger. Skrik og banning, for ingen ville komme sist ut. Det var for risikabelt, for dem ventet slag og spark. Los, los!

Så lød signalet: Antreten zum Appell! Det var oppstilling foran hver block, og marsjering ut på den store appellplassen blockvis. Mange tusen fanger oppstilt på en gang, et hav av mennesker, alle slags nasjonaliteter og mennesker under lyskasterne. Summing av samtaler, avbrutt av tyske kommandobjeff: Stillgestanden! Augen gerade aus! Augen rechts! Augen links! Richt euch! Rührt euch!

SS-Blockführer kontrollerte antall fanger for brakken de hadde ansvaret for, fikk overlevert rapport med riktig antall og underskrev på denne. Blockälteste måtte løpe frem og tilbake og levere rapportene til Raportführer midt på plassen. Det tok tid før totaltallet stemte, ikke så rart når fangetallet var på 25.000. Morgenappellen varte stort sett i en knapp time. Hele tiden svingte 3 lyskastere i hovedtårnet frem og tilbake for å kontrollere havet av loslitte, ofte frysende fanger.

Stemte fangetallet kommanderte Rapportführer: Zum Arbeitskommando antreten! og hele appellplassen ble et yrende liv av skrikende, fektende og kjempende fanger som skulle finne frem til, ja endog slå seg frem til, sine respektive arbeidskommandoers faste plasser på kortest mulig tid.

Så var det å vente på tur til å marsjere ut til arbeidsplassen. Oppstilling med venting var det flere ganger om dagen, vente på plass ved spisebordet, vente på plass på do m.m.
Marsjen til arbeidsplassen gikk forbi Rapportführer, mens Vorarbeiter nokså hardhendt hold styr på rekkene. Det lød Mützen ab! Augen links! Hände angelegt!

Arbeidstempoet på arbeidsplassene var høyt. Nåde den som ikke arbeidet fort nok!

Hele 12 timers arbeid hver dag, bare avbrutt av 20 minutters middagspause. Alle måtte ha sin Schüssel med 3/4 liter kålsuppe (Stechribben). Pausetiden var dyrebar. Mens de slukte suppen, måtte de passe på å få med seg fløytesignalet fra Vorarbeiteren om at pausen var over og de måtte tilbake til arbeidet. Var de ikke raske nok vanket det slag og skrik.

Den første vinteren i Sachsenhausen var ikke lett. Hardt arbeid, utilstrekkelig og dårlig mat, og tynne, dårlige klær. Klimaet var svært rått og uvant for nordboerne. Det blåste surt og kaldt hele vinteren. Frøs gjorde de om dagen, og frøs gjorde de i søvne om natten. Det samme helvete dag ut og dag inn. Dag for dag ble de slappere, og gikk ned i vekt.

...det føltes som om morgenlufta krøp under våre tynne klær og la seg kald og klam rett inn på kroppen...
...forkjølelsen er det umulig å bli kvitt. ...etter å ha stått og frosset og hostet på appellene i timevis. ..et elendig vått og råkaldt vær, med en evig isende vind inn på ryggmargen daglig...
...Det er bitende kaldt, og vi fryser som bikkjer.

Av og til falt det snø, men den lå aldri lenge. Som oftest regnet det. Snø og søle kladdet under treskoene og gnagsår og vonde ben var et stort problem.

Nattesøvn var også et problem. Klærne var alltid fuktige, og det var ingen mulighet til å få tørket dem. I sovesalen var det ikke tillatt å ha på seg mer enn undertøy. Yttertøyet måtte fangene ha liggende pent buntet sammen på plassen i spiserommet. Dette ble kontrollert. Over seg hadde de bare et tynnslitt ullteppe. I sovesalen var det trent sammen 200 mennesker, og for å få nok frisk luft måtte enkelte vinduer stå åpne, uansett vær.

Kveldsappellene var slitsomme. Etter en lang og hard arbeidsdag, var det oppstilling i geledder på 5 og 5 for å bli telt, rette inn og ta luen av og på etter idiotiske ritualer - stå til tellingen var avsluttet, fangetallet stemte og overlevert til Lagerführer. Det kunne i verste fall ta timer.

Av og til ble kveldsappellen forlenget med kunngjøringer eller offentlige avstraffelser som Fünfundzwansig auf den Arsch. Femogtyve på ræva var et stående uttrykk, og det risikeres for hva som helst. Disse prylingene ble foretatt av utvalgte egnede blant fangene selv.
Ofrene ble bundet fast med remmer, bøyd fremover på magen over en slags bukk. Så gikk det løs. Tunge forferdelige slag på offerets lår og ende. Høre stønn og smerteskrik fra offeret mens bøddelen slo av all makt, skrik som døde hen når offeret mistet bevisstheten.

Var det henrettelser på gang, sto galgen midt på plassen når de kom fra arbeidet. Demonstrasjonshenrettelsene var for å sette skrekk i fangene og gjaldt helst fanger som hadde forsøkt å flykte eller sabotere. Etter henrettelsen måtte resten av fangene marsjere kolonnevis forbi, tett opp til offeret, som nå han livløs i repet. SS-vakter kontrollerte at alle fangene så opp på den hengte.
Disse kveldene ble lange og uhyggelige, før de kunne komme inn på brakken hvor dagsrasjonen med brød ventet.

Mer erfarne fanger, mange med opp til 10 års fangetid, og som regel tyskere eller polakker, fungerte som Vorarbeitere. At fanger kunne være så rå og brutale mot sine medfanger, som de fleste av Vorarbeiterne var, var forferdelig å oppleve. At de kunne rope og skrike, slå og plage sine fangekamerater for litt ekstra matrasjoner - suppe eller brød, og litt mer plass for seg selv i fangeblokken. Vorarbeteren trengte ikke arbeide selv, men hadde et visst ansvar for at arbeidet ble gjort i tide, så de fleste brukte seg, maste og skrek, slo og sparket når det passet for at arbeidet skulle gå unna, særlig hvis det var noen tyske soldater i nærheten.

Berlin-distriktet ble ofte rammet av allierte bombeangrep, dag som natt. Leiren hadde ingen beskyttelsesanordninger, og fangene ble beordret til å bli på brakka i ro under angrepene. All forkortning av arbeidsøkter, oppstillinger, pine og slit var kjærkommen for fangene.

Samholdet nordmennene i mellom var god, og de benyttet enhver anledning til å diskutere eller fortelle fra bedre ager for å glemme tid og sted. Det ble mye snakk om mat og diskusjoner om forskjellige matretter.

Tross alle grusomhetene skrev Frank Storm Johansen om det gode kameratskapet fangene i mellom:

...Mer kunne sikkert vært tatt med. Men samme hvor mye man forteller om, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å gi andre et virkelig bilde av t.eks. hva en tysk konsentrasjonsleir var. Hvordan kan man beskrive atmosfæren eller håpløsheten i en slik avstengt, absurd verden? Eller hvordan kan man få andre til å kjenne lukten av brent menneskekjøtt fra krematoriepipa, der røyken sto til værs dagen lang?
Men tross alt, det er noe annet som også sitter igjen i hukommelsen, minst like tydelig, nemlig kameratskapet fangene i mellom, hjelpsomheten, at man delte det man hadde, i det hele tatt samholdet uansett sosiale eller andre skiller. I nøden lærer man hva venner er. Det gjør at jeg på en måte faktisk ikke ville vært fangeskapet foruten...

Historiene som Karl Kristian fortalte fra oppholdet sitt i konsentrasjonsleiren var ikke mange, for han ville helst ikke snakke om dette.

Datteren Turid fortalte at han ble svært dårlig under oppholdet i konsentrasjonleiren, ja så dårlig at det sto om livet. Karl Kristian skal blant annet ha fått - Rosen - en type bakterieinfeksjon som rammer de øvre lagene i huden.
Brakkekameratene på den norske brakken reddet Karl Kristian. De ga han ekstra med mat, og holdt han oppreist under oppstillingen på appellplassen, som kunne vare i flere timer, og hjalp han med arbeidsoppgavene hans.
Han skal også ha fått hjelp av en russer som han arbeidet sammen med, som overtok en betydelig del av Karl Kristians del av arbeidet for å hjelpe han til å bli bedre. Deres arbeid besto i å fjerne isolasjonen på elektriske ledninger, slik at tyskerne kunne få kobberet som var inne i ledningene.

Søsteren Ruth fortalte også om at Karl Kristian hadde opplevd at en kamerat av han, en jernbanemann, hadde blitt så dårlig at han ble lagt på likhaugen. Kameratene på brakken hentet han i skjul fra likhaugen, smuglet han inn igjen på brakken, og tok hånd om han til han ble sterk nok til å greie seg selv. Ifølge historien kom kameraten også hjem til Trondheim etter krigen.

En kan lure på likheten i disse 2 historiene. Er de egentlig samme historie? Var det dette som skjedde med Karl Kristian, med kameraten eller begge?

Søsteren Ruth fortalte at hun hadde hørt at Karl Kristian også måtte lete i søppelhaugene etter noe spiselig. Her kunne det hende at han fant noe gammel sild som han måtte spise - han som ikke spiste sild hjemme.

Utover i året 1944 skjedde det mye i leiren. Tilstrømmingen av fanger til leiren økte på. Transport etter transport med fanger fra andre leire lenger østpå, hvor russerne var i ferd med å ta seg frem mot Tyskland. De allerede kummerlige og trange forholdene i leiren ble enda verre.

Krigen var i en brutal sluttfase. Stadig oftere bombeangrep mot Berlin fra allierte fly, og en tysk ledelse som økte omfanget av likvideringer.

Avstraffelser på appellplassen skjedde stadig, og fanger ble hengt for det tyskerne kalte forbrytelser, men som ofte kunne vise seg å være bagateller. Redselsfulle historier hvor fanger ble hengt med for kort tau, eller for langt tau, og som ikke døde øyeblikkelig, men som tvertimot måtte kjempe en håpløs kamp mot døden ved langsom kvelning. Alt mens tusener på tusener av medfanger fortvilet måtte stå og se på de grusomme ugjerningene.
Müssen ab! når dommen ble lest opp. Müssen auf! når bøddelen skred til verket. Ingen dødsdømt skulle bli hedret med blottede hoder av kameratene.
Men, hva betydde en død fange fra eller til etter hvert? Mange ble følelsesmessig avstumpet, for de hadde mer enn nok med å kjempe sin egen kamp mot sult, kulde og livstruende sykdommer.

Fanger fra andre leire østpå fortsatte å strømme på vinteren 1945. Det var ikke uvanlig at mange av disse fangene allerede var døde ved ankomst Sachsenhausen eller Oranienburg, av sult, kulde eller sykdom. Vintertransport i åpne kuvogner eller lange etapper til fots (såkalte dødsmarsjer), var det mange som ikke tålte.
Fangebrakkene ble fylt opp, og de kunne ligge opp til 3 fanger i hver seng, og være mer enn 400 fanger i hver brakke.

I februar 1945 var det evakueringsstemning i leiren, og ryktene gikk om transport vestover for både den ene og den andre. Flere tusen fanger ble sendt videre, men ikke nordmennene. Krematoriet var i full virksomhet dag som natt for å få fjernet like fra leiren, fra de ankomne flyktningtransportene fra andre leire og fra gasskamrene, hvor jøder ble gasset ihjel.

Utenfor leiren var situasjonen ganske kaotisk. Fronten nærmet seg, russerne nærmet seg, og sivile flyktninger var også synlige i hopetall utenfor piggtrådgjerdet.

Mot slutten av februar kom det store nyheter til normennene i Sachsenhausen. Det svenske Røde Kors var i forhandlinger med Tyskland om evakuering av de skandinaviske fangene. Hva var sannheten i dette?

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
94 .
Hærføreren av Tom Kristiansen ble utgitt i 2019 og er på 428 sider.

Redningsmannen Otto Ruge.
General Otto Ruge har endeleg fått sin biografi. Tom Kristiansen kan vere nøgd med arbeidet han har levert.
Av Asgeir Ueland.

9.april 1940 var dåverande oberst Otto Ruge, generalinspektør for Hæren, på toget frå Sverige. Jamvel om han var halvt svensk var det ikkje nokon sein vinterferie han kom frå, men ein lengre inspeksjon av styrkane i Nord-Noreg. Den finske vinterkrigen var nett over, og Norden var tilsynelatande ein fredsæl stad att nokre veker. Då Ruge kom inn frå Sverige var alt det over, og Noreg var i sin fyrste krig sidan Napoleon erobra heile Europa. To dagar seinare, etter ein kort tur heimom i Oslo, var obersten blitt kommanderande general, og nokre månadar etter landet sin fyrste forsvarssjef. Han hadde òg blitt det store nasjonale symbolet på den norske motstanden under felttoget. No har Otto Ruge endeleg fått sin biografi.

Historikar Tom Kristiansen byrjar boka si med togturen og drar oss med gjennom dei dramatiske månadane fram til konge og regjering drog i eksil til England. Det var mykje som hende i denne tida som me skal kome attende til, men denne fyrste delen vil nok vere den som fenger mest for lekmannslesaren. Kristiansen gjer altså som kua, og tek det beste fyrst. Del to handlar om det omtrent fem år lange fangenskapet som Ruge friviljug gjekk i, samstundes som det skisserer opp livet og karrieren til generalen fram til krigen. Den siste delen handlar om Ruge etter krigen, den korte tida som forsvarssjef, pensjonisttilværet, hans skepsis til endringar etter krigen, og tida som friviljug korporal i det nyoppretta Heimevernet ( i det no nedlagte Luft-Heimevernet).

Dette vil utvilsamt verte ståande som standardverket om Ruge. Kristiansen har snudd det meste av papir i inn og utland for å finne ut mest mogleg om helten frå 1940. Det som må ha vore litt frustrerande er at Ruge ikkje var av typen som samla på alt. I nokre periodar av livet hans må forfattaren berre innsjå at spora vert kalde og gå vidare. Det er spesielt med tanke på dei formative åra. Ruge var etter eige utsegn radikal i ungdommen, men me er ikkje sikre på kva det tyder. Ein får ikkje heilt tak i kor han stod politisk, jamvel om han vart skulda for å ha «marxistiske sympatier». Ruge var òg ein kristen mann, jamvel om han var glad i ein dram. Men om ein skal tippa var han kanskje litt i skjeringspunktet mellom det gamle Venstre og Arbeidarpartiet på 1930-talet. Der stod han i kontrast med nokre av dei andre generalane i generalstaben, kor han jobba til 1938.

Sjefen den gong, Kommanderande General Kristian Laake var ein klassisk Venstre-mann. Noko med det gode med denne boka er at Kristiansen, om enn kort, setter spørsmålsteikn med den noko einsidige kritikken som har kome mot Laake i ettertid. Mentoren til Ruge hadde «jobba som ein turk» for å betre stoda i Hæren, og gitt hans åtvaringar er det ikkje så rart at han meinte det var nyttelaust å ta opp kampen, i alle høve reint psykologisk.

Ein ting som det verkar som Kristiansen har hatt problem med å finne kjelder på er Ruge si oppfatning av situasjonen i 1905. Den gong var han ein ung offiser, og ein potensiell helt i den store norske fridomskrigen som aldri kom. Som svensk på morssida var Ruge tilhengar av unionen med Sverige, og kunne fort hamna i den svenske hæren som ung. Men på mange måtar gjorde dette synet han til ein outsider i høve mange av sine kollegaer. Men Ruge hadde som mange andre i embetsverket på den tida røter på kontinentet. Slektsforskinga hans gjekk attende til Rostock på 1600-talet, og sjølv om namnet kanskje kan høyrast ut som ein kar frå eit torp ein stad på Austlandet var det langt frå høvet. Han mista mora tidleg, faren var ein slags bohem, og hans solide forankring i barndommen var ein ungkarsonkel som var oberstløytnant og budde på Lillehammer. Ein stad han for forbi under felttoget.

For dei som har sett seg inn i kampane på Austlandet i 1940 er det ikkje all verda av nyhende i denne boka. Ruge hadde von om at engelskmennene ville berga situasjonen, men då to bataljonar med deltidssoldatar, såkalla «territorials», kom i fyrste bølgje vart røyndommen plutseleg ein annan. Dei proffe kom ikkje før det var for seint, etter å ha blitt overført frå Frankrike. Det beste med denne biten er at Kristiansen tek eit oppgjer med alle slags rykte som virrar rundt på nettet om at landet ikkje var i krig med Tyskland. Det er diverre ein ting som treng å gjerast i ei tid kor faktaundersøkingar vert meir og meir viktige. Kristiansen feiar vekk alle konspirasjonar med ein grundig og godt kjeldebelagt argumentasjon.

Noko anna som får relativt stort rom er forholdet til dei britiske kollegaene både i Sør- og Nord-Noreg. Det var ikkje alltid det beste, og det er liten tvil om at det enkelte stader var «B-laget» til britane som kom. I alle høve før det vart frigitt styrker frå Frankrike i form av britar, franskmenn og polakkar. Kristiansen sparar ikkje på karakteristikkar av norske offiserar som hadde NS-sympatiar eller var medlemmer av partiet, men jamvel om han skriv om bråket med den britiske generalen Mackesy, kunne han fint lagt til at han vart kalla ein fyllik og ein tryggleiksrisiko av den legendariske generalen Allen Brooke, som frå 1941 til krigens slutt leida Den britiske hæren.

Men det var ikkje berre britiske generalar som gjorde slett innsats desse månadane. Av dei norske divisjonsgeneralane var det berre Steffens, Hvinden Haug og Fleischer som kom frå det med ei slags ære i behald. Jamvel om Hvinden Haug var saman med Ruge i sør, høyrer med lite om ham, men me høyrer mykje og godt om usemja mellom Ruge og Fleischer. Forholdet mellom dei to generalane har dukka opp fleire gonger, men Kristiansen gjer eit ryddig og godt innblikk i kvar dei to skilte seg ut og korleis debatten har gått. Eg skal ikkje gje dykk fasit på nett den delen. Uansett er den fyrste delen av boka særs god.

Eitt spørsmål vert då, kva med resten av boka? Ein kan umogleg skrive opp fem års fangeleir minutt for minutt. I staden vel Kristiansen Ruge la tankane gå attende til tida frå han var ung fram til krigen. Her får me vite mykje om norsk forsvarspolitikk og kva Ruge tenkte rundt sentrale spørsmål i samtida. Det er ikkje sikkert at alle lesarar vil finne dette like spanande, men for min del anar eg ein viss undertekst i delar av denne delen. Kristiansen har kome fram til Ruges metode.
I denne delen finn ein ein del som minner om dagens debatt rundt Forsvaret. For Ruge -var det innlysende at Forsvaret måtte utformes i skjæringspunket mellom stategiske utfordringer, statens økonomiske bæreevne og den militærteknologiske og operative utviklingen. (s. 172) Og vidare vil Ruge: ...i stillehet lyve mig fram til 100 000 kroner som vi får, enn å legge frem dødfødte millionforslag og få ros i Aftenposten. (s. 176). Heile dette korte kapittelet verkar på meg til å ha ein undertekst som peiker på at Ruge ville vore på linje med det som departementet kjem med i dag, og det er ei glitrande historisk øving Kristiansen gjer her, same om ein får ros i Aftenposten i dag eller ikkje. Ruge var fyrst og fremst lojal til dei som styrde politisk og det var ingen sjølvsagt ting i den ideologiske kampen på 1920 og 1930-talet.

I den siste delen seier ein motviljug Ruge ja til å verte Forsvarssjef etter heimkomsten frå fangenskapet. Og jamvel om han er kritisk til ein del av utforminga av Forsvaret er det fyrst og fremst to ulike verdar som kolliderer. Ein har konflikten med den unge forsvarsministeren Jens Christian Hauge, ein har uvissa om allianse framåt, Norden eller Storbritannia eller den Atlantiske alliansen. Alt dette verkar fjernt i dag etter Nato, men den gong var det alvorlege spørsmål som til dels vart ordna med Nato og litt etter Marshall-hjelpa. Då var alt Ruge pensjonist, jamvel om det kom folk til heimen på Høytorp og spurde om råd. Ein ting som kanskje slår ein med etterkrigs-Ruge er at han høyrde til i ei anna verd og ei anna tid. Eg sat i alle høve att med spørsmålet om Ruge kanskje var den siste store Venstre-mann, eit slags siste minne om den mektige rørsla som varte frå rundt 1880 til krigen. Etter krigen tok - ungtyrkarane - i Arbeidarpartiet over og forma landet i sitt bilete.

Då Ruge døydde i 1961 var dei store etterkrigskulla i ferd med å verte tenåringar. Elvis hadde slept sitt sjette album, Noreg var ein velferdsstat, og Forsvaret var relativt greitt utrusta. Ein annan generasjon hadde tatt over. Men namnet Ruge klang framleis godt i øyrene til folk. Det haldt det fram med å gjere i fleire år. Men etter nokre generasjonar vert det kollektive minnet endra.

Eg veit ikkje kor mange av dei som er rundt 20 i dag som veit kven han er. Tom Kristiansen trur at minnet om han er i ferd med å verte viska vekk, basert på ei nyleg bok om norske krigsheltar kor Ruge ikkje er nemnd. Ruge var mannen som berga den nasjonale sjølvkjensla i 1940. Han sa ja til å kjempe då det gjaldt som mest. Om folk tar seg tid til å lese denne boka vil dei sitte att med eit grundig og godt bilete av mannen og samtida hans. Og for dei som er mindre interesserte kan ein i alle fall slå fast at toga var nokolunde i rute jamvel 9. april 1940. Den gong tok Ruge ansvar for noko som såg vonlaust ut, og som gjorde at nordmenn kunne rette seg litt opp i ryggen og ta i eit tak for landet og for kvarandre. Og Otto Ruge er mannen me kan takke for det.

Kilde:
https://forsvaretsforum.no/redningsmannen-otto-ruge. Publisert 10.september 2019. 
Ruge, Otto (I17767)
 
95 .
I 1891 er disse registrert i Ollebakgaden:

Familiens overhode enke Emilie Agathe Bjerke, født Zinow.
Pleiedatter Gudrun Emilie Zinow.
Tjenestejenter, Marie Pedersen og Jenny Elevine Larsen, fra Horten. 
Zinow, Emilie Agatha "Bjerke" (I441)
 
96 .
I folketellingen 30.april 1815 var det stor familie på prestegården:

Presten Andreas Høyem (54 år) og fru Karen Dorthea Schive (41 år) med 11 barn:

Ingeborg Elen Maria, 19 år.
Sophia Cathrina, 16 år.
Abelone Johanna, 15 år.
Dorothea, 13 år.
Isaak, 12 år.
Ane Fredrica Klingenberg, 10 år.
Andreas, 9 år.
Jonas Vilman, 8 år.
Lisabet Maria Klinge, 5 år.
Magnus, 1 år.

Dertil 4 drenger (tidligere 5) og 5 tauser.

Barna spiste oftest sammen med tjenestefolket på kjøkkenet, og lettkorns-grauten var ikke noe å - bauske - av.
Berre agninj, sa noen. Men til det svarte drengen Gards-Ola: Du kanj takke te du æt musalort'n e utijpella.

I tillegg kom det stadig husmannsfolk og fattigstakkarer inn på prestekontoret og klaget og bar seg. Av Høyem fikk de korn og poteter når de kom ut - frå kontora mæ einj lapp. 
Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
 
97 .
I Hommelvik hadde de det godt. Ruth beskrev hagen deres der som et sted med masse blomster, flotte hekker, epletrær, ripsbusker, solbærbusker, og med benker og bord i hagen hvor de drakk kaffe på ettermiddagene.
Godt naboskap var det også i Solihaugs, Røsægs m.fl.

Ruth fortalte at Oskar pleide å stå på verandaen hver lørdag ettermiddag og speide nedover mot veien og stasjonen: Kjem det itt'no besøk den her helga? Joda, som regel kom det besøk, masse besøk. Ruth fortalte at de ofte hadde mange på besøk samtidig, opp til 15-20 personer. Huset var fullt, men de hadde det veldig koselig, mimret Ruth.
Da ble det dekket langbord med mat som de hadde handlet inn for helgen. Gjestene var ofte så mange at de sov på - flatsenga - rundt omkring i huset.

Ruth fikk jobben med å rydde opp etter de besøkende. Når de var der så fikk Ruth også oppgaven med å klippe barna på håret, det skulle sys og fikses på klær. Alle satte satte igjen tøy som skulle fikses på.

Ved 6-7 årsalderen fikk datterdatteren Erna plusitt (lungesykdom) og var veldig dårlig. Hun ble da sendt til besteforeldrene Oskar og Klara i Hommelvik for å bo hos dem. 
Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
 
98 .
I Hommelvik hadde de det godt. Ruth beskrev hagen deres der som et sted med masse blomster, flotte hekker, epletrær, ripsbusker, solbærbusker, og med benker og bord i hagen hvor de drakk kaffe på ettermiddagene.
Godt naboskap var det også i Solihaugs, Røsægs m.fl.

Ruth fortalte at Oskar pleide å stå på verandaen hver lørdag ettermiddag og speide nedover mot veien og stasjonen: Kjem det itt'no besøk den her helga? Joda, som regel kom det besøk, masse besøk. Ruth fortalte at de ofte hadde mange på besøk samtidig, opp til 15-20 personer. Huset var fullt, men de hadde det veldig koselig, mimret Ruth.
Da ble det dekket langbord med mat som de hadde handlet inn for helgen. Gjestene var ofte så mange at de sov på - flatsenga - rundt omkring i huset.

Ruth fikk jobben med å rydde opp etter de besøkende. Når de var der så fikk Ruth også oppgaven med å klippe barna på håret, det skulle sys og fikses på klær. Alle satte satte igjen tøy som skulle fikses på.

Ved 6-7 årsalderen fikk datterdatteren Erna plusitt (lungesykdom) og var veldig dårlig. Hun ble da sendt til besteforeldrene Oskar og Klara i Hommelvik for å bo hos dem. 
Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
 
99 .
I hovedrullen for Horten innrulleringskontor står August Zinow registrert som nr. 1445 den 28.januar 1876.

Påmønstringer er nevnt:

18.mars 1876 på skipet Xulla fra Fredrikstad til England. Avmønstret 25.oktober 1876 i Tønsberg - etter episode som beskrives nærmere i norske aviser etter noen retterganger i 1877.

20.juli 1877 på skipet St.Thomas fra Gøteborg til England (?). Avmønstret 10.februar 1878 i Horten.

28.mai 1879 på skipet Talport (?) fra Fredrikstad til Rauen (?). Avmønstret 2.august samme året i Piteå (rømte?).

15.mai 1880 på skipet Jeandte (?) fra Fredrikstad til ... Avmønstret 25.juni samme året i Drammen (?)

28.august 1880 på skipet ... fra Tønsberg til Bremen. Avmønstret 29.desember samme året i Horten.

Overført 9.mars 1881 til Drammen innrulleringskontor (nr.2192). 
Zinow, August (I61)
 
100 .
Julefeiring 1943:

Før de var ferdige med zugangstiden, kom julen. Det var Karl Kristians første jul i fangeskap. Denne julen ble en særegen opplevelse.

Blant de norske fangene var det flere malere og tegnere som fikk lov til å lage dekorasjoner inn mot julen 1943. Enkelte var med gode tvetydige norske tekster på. De hadde også et sangkor som ble riktig flinke etter noen øvelser.

Kristian Ottosen skrev at når julen 1943 nærmet seg, var det ønske om at Arnulf Øverland skulle skrive et juledikt til sine medfanger. Dette var han ikke uinteressert i.
Han svarte:
Hvis jeg orker det skal jeg prøve å få til et juledikt. Men dere skjønner vel at dette ikke er det rette stedet for å konsentrere seg om sine dikteriske gjerninger.
Det ble organisert slik at Øverland fikk en papirbit og en blyant med seg på arbeidsplassen, og så kunne han begynne å forberede sitt juledikt.
Nå var det selvsagt ikke tillatt å feire julekvelden blant fangene i Sachsenhausen, men høsten 1943 var det blitt så romslig blant de norske fangene at man hadde et visst overskudd nettopp takket være matpakkene. Det ble aldri gitt noen formell tillatelse til det, men leirledelsen lot skinne igjennom at den var kjent med den norske juleskikken, og at det ikke ville bli møtt med represalier om nordmenn markerte julen på en eller annen måte innenfor brakken.

Bakgrunnen for diktet var at han feiret julen på en annen måte. Han ville ha fram at julen ikke bare handler om presanger, og at høytiden kanskje ikke er like trygg for alle. Han skriver mye om at det ikke hjelper å hevne seg på ting som allerede er skjedd. Han skriver om trygghet, og hvor viktig det er. På slutten av diktet skriver han at dersom det blir krig igjen, skal Norges land kjempe, og ikke la seg knekke av en fremmed hær.

Den kålsuppen fangene fikk til middag hver dag, var ikke til å bli mett av. Denne julaften og juledagen var zugängerne så heldige å få potetskrelling alle mann i hovedkjøkkenet fra klokke 6 til 18. I julen skulle det være Salzkartoffeln og ikke Pellkartoffeln, nok til 2 middager for vel 25.000 mann. Maten var litt bedre og rasjonene litt større i juledagene. Zugängerne ble passet på så de ikke spiste rå poteter under arbeidet, men de dristet seg likevel til å spise så mye de turte av rå poteter. Det var jo også mat.

På selve julekvelden var det program med julesang og diktopplesning blant de nye norske fangene. Nordmennene satt pakket som sild i en tønne. En prest, Dahle fra Bergen, leste juleevangeliet.

Fra høytalerne tonte de frommeste julesanger ut av de hese metalltromlene og ga en viss påminnelse om jul.

Julekvelden 1943 steg Arnulf Øverland opp på en krakk i B-fløyen på brakke 1 i Sachsenhausen. Rommet var fylt til trengsel. Alle visste at Øverland hadde sitt juledikt ferdig. Forventningsfulle satt vi der, ved bordene, på gulvet, langs veggene, i døråpningene. Dikteren myste mot arket han holdt i hånden. Så lød det ut over forsamlingen med fast røst:

Jul i Sachsenhausen.

Et juletre er tendt på galgebakken!
Vi sitter benket ved vår suppeskål
og dufter stille av den sure kål,
og har det hyggelig her i barakken.

Vi feirer dagen, da en mann blev født,
som bar så underlige frihetsdrømme:
Han vilde vekke liv, der alt var dødt.
Han vilde fri fra fremmed herredømme
og egne landsmenns fariseerklasse
en voldtatt, våpenløs og rådløs masse.

Han vilde rense tempelet for svik
og fjerne skillet mellom arm og rik
og fri fra slavedom sitt folk og land,
- den altfor drømmerike, unge mann!

Og samme folk er det, en bok forteller,
det satt i babylonisk fangenskap.
Men det er samme lov, som ennu gjelder,
dens bud er det totale folkedrap:
Gå hen og gjør allverdens folk til treller!

År strømmer hen, årtusener forbi,
her sitter vi!

Nu har vi vasket våre suppekrus,
og vi lar synke våre slitte never,
mens våre lengselssyke tanker svever
om brente tomter og forlatte hus.
Der var vårt hjem!

Og våre kjære, hvordan går det dem?
Vi håper, og vi tror jo, at de lever,
vi skriver brever
der kommer alltid et og annet frem
med kvalte utbrudd, ord som bare tier.
Vi går i måneder og venter svar,
og himlen gråner, selv om den er klar;
til slutt får vi et svar som intet sier!

Vi går og håper, snart må noget hende,
et tegn må skje...
Selv disse år må engang ta en ende!

Vi lytter til et flaut kommunikè;
og jorden vender sig mot frost og mørke,
mot natt og sne.
En mann blir løslatt,
inn kommer der en hundretallig flokk.
Når blir det nok?

Der går en vei til frihet - skorstenspipen!
Det er et hverdagsblad av vår historie,
en allfarvei: Revier og krematoriet!

Men det skal hevnes! hørte vi fra nogen.
Da kom det fra en mann fra Telavågen,
fra en av dem, som hadde mistet sine sønner,
det falt så stille, med det gav et sjokk:
Kva skal vel eg med hemn? Og mannen stønner:
Nei, me frå Telavåg hev fenge nok!

Og kan vi tenke slik, da blir det fred.
Men vil du slukke ild med hatets flamme,
da får du ennu engang se det samme:
Slekt efter slekt skal stille på geled
til marsch i mørket og mot ukjent sted!
De skyldige, dem kan du ikke ramme
ved å la barn og kvinner trampe ned!

Det kommer for mig noget jeg fikk høre,
som Martin sa: Det første jeg skal gjøre,
det er å sette op igjen en stue,
selv om den ikke blir så grom og stor;
men det er greit å vite, hvor en bor,
og godt å sitte på sin egen tue.
På denne bakken ned mot havn og brygge,
der vil jeg bo, den stuen vil jeg bygge!

Der tendes vinduer i vårblek kveld.
Det skinner i den nye låveveggen.
Nede i bekkefaret dufter heggen,
og lien lysner under sneblå fjell.

Men neste gang, vi hører dyreskriket
og motorbrølet fra en fremmed hær,
da kjenner vi dem. vet vi, hvem de er,
og vi skal møte dem og ikke vike!
Ukrenkelig er Norges land og rike!

Da applausen hadde lagt seg brøytet en fange fra en av de andre brakkene seg frem gjennom flokken rundt dikteren: Arnulf, du må komme til oss også. Du må lese diktet ditt for oss alle.
Slik ble det. I den sene julekvelden ble Arnulf Øverland leiet fra brakke til brakke der de norske fangene holdt til, nattblind og fysisk sterkt svekket. Men hans intellekt var klarnet i månedene og ukene han hadde slitt med å sette diktet sammen, ord for ord, linje for linje, vers for vers.

Kvelden etter kom de gamle guttene for å underholde de nye. Overraskende for de nye fangene fikk de høre det frie ord frimodig tolket av fremragende krefter, og selveste Arnulf Øverland møtte også opp og leste egne dikt, blant annet Jul i Sachsenhausen: Et juletre er tent på galgebakken.

Og det var sant nok, for der hvor juletreet var reist, pleide de å reise galgen når noen skulle henges.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 

      «Prev 1 2 3 4 5 6 ... 288» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding ©, v. 12.0.2, written by Darrin Lythgoe 2001-2021.

Maintained by Tor Kristian Zinow.