Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugås, Schøyen, Møller, Skrogstad, Vibe, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hoff, Hiorth, Linge, Hytten, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Holteberg, Haakenby, Coucheron, Irgens etc.

Notes


Matches 51 to 100 of 12,043

      «Prev 1 2 3 4 5 6 ... 241» Next»

 #   Notes   Linked to 
51 1 barn? Einar Oskar? Family F5602
 
52 1 datter:

1. Anna Kirstine Bernhoft, døpt 18.juli 1728 i Nes på Romerike.
Gift i 1747 med lieutenant og enkemann Vilhelm Jacob Adolf Leweckhusen. 4 barn. 
Family F6508
 
53 1) Falt av hesten, og skadene var såpass alvorlige at han døde kort tid etter.

2) Høsten 1047 ledet Magnus en flåte til Danmark. Norsk-islandske sagaer forteller at han døde av sykdom under denne ekspedisjonen.

3)En dansk kilde, Rydårboken, forteller at han falt i sjøen fra en landgang og druknet.

Kong Magnus' lik ble fraktet hjem til Norge og ble gravlagt i Nidaros.  
Olavsen, Magnus "Magnus 1" (I3396)
 
54 1. Heilwise married (bef.851)Ludolph, Duke of Saxony, son of Bruno, Count of Saxony and Suanna, Countess of Montfort.
Ludolph was born in 826 in Saxony, Germany and died in 866 in Saxony, Germany.

Son:

Otto 1 Duke of Saxony was born in 851 in Saxony, Germany and died on 30 Nov 912 in Saxony, Germany. Married Hedwige, Empress of Holy Roman Empire was born in 856 in Bavaria, Germany and died on 24 Dec 903 in Germany. Her parents were 94. Arnulf of Carinthia de Heristal, King of Germany, was born in 850 in Bavaria, Germany and died on 8 Dec 899, and
Oda of Bavaria. Oda was born in Bavaria, Germany.

2. Heilwise married (bef.900) Hucbald, Count of Ostrevant, son of Girard 2, Comte de Roussillon and Eve Berthe d'Auxerre.
Hucbald was born in Ostrevant, Normandy, France.

Son:

Raoul 1 de Cambrai Count of Amiens,Valois,& Vexin was born in 900 in Normandy, France and died in 944 in Killed in battle. 
Family F3133
 
55 1.advent døpt Jens Schweders pb. Joachima Hermanna.
Faddere: Mad: Bang, Kistine Koppe (Poppe?), Jacob og Vilhelm Schweder, Joachim Adtzlef. 
Schweder, Joachime Cathrine Hermanna "Coucheron" (I2627)
 
56 1.ektemann Karlsen. Family F3491
 
57 1.ektemann Paul som hun ble enke etter.

Hun hadde 2 sønner i første ekteskap:

1. Cornelius.
Ble på en skammelig måte mishandlet av lensherre Ludvig Mink i Trondheim, jfr, dombok av 1597 s.8 og følgende sider. Cornelius døde av denne mishandlingen i Bergen 1571.

2. Henrik.
Han bodde i Bergen, jfr. Norske Magazin I side 434. 
Family F3242
 
58 1.februar 1671: Norske Aabne Breve. Norske Register XII 382a:
Stadfesting av kallsbrev for flere sokneprester bl.a. Otto Hansen ved Nykirken i Bergen. 
Hansen Schreuder, Otto (I1871)
 
59 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6062)
 
60 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6063)
 
61 1.Hustru Ingerd Sigvidsdatter Ribbing. Family F5523
 
62 1.mars? Lyseth, Reidar Andreas (I8752)
 
63 1.november 1908? Family F623
 
64 1.pinsedag 1936, som var 31.mai, skriver Aasta til - din gamle høne - som hun kaller sin søster Ruth i Chicago. Aasta har nå skrevet og skrevet til henne, og savner sårt svar tilbake. Hun avslutter med Skriv, skriv, skriv, skriv, skriv, skriv!

Onsdag var jeg med Dutte på skolen på avslutningsfest. Han tok en fin eksamen og skal til høsten begjynde på middelskolen på Stenkjær. Han skal da få bo hos Karen. Det er vanskelig å tenke på at vi virkelig har en sån gammel søn. Han er ikke så stor, men han er så kjæk og sånt vindende væsen, så han er så godt likt av alle. Han er nu også flink til å spille fiolin.

Videre skriver Aasta:

Jeg banket fisk igår, så idag tar jeg fiskekaker og fiskesuppe. Imorgen skal jeg ta svinestek og grønerter og multkrem.
Hver anden onsdag tenker jeg på dere for da sitter jeg og hører på hilsener og Amerikabåtens avgang fra Oslo i Radioen.
 
Aune, Atle Røysing (I838)
 
65 1.pinsedag 1936, som var 31.mai, skriver Aasta til - din gamle høne, som hun kaller sin søster Ruth i Chicago.

Aasta har nå skrevet og skrevet til henne, og savner sårt svar tilbake. Hun avslutter med - Skriv, skriv, skriv, skriv, skriv, skriv!

..Onsdag var jeg med Dutte på skolen på avslutningsfest. Han tok en fin eksamen og skal til høsten begjynde på middelskolen på Stenkjær. Han skal da få bo hos Karen. Det er vanskelig å tenke på at vi virkelig har en sån gammel søn. Han er ikke så stor, men han er så kjæk og sånt vindende væsen, så han er så godt likt av alle. Han er nu også flink til å spille fiolin..

..Jeg banket fisk igår, så idag tar jeg fiskekaker og fiskesuppe.
Imorgen skal jeg ta svinestek og grønerter og multkrem..

..Hver anden onsdag tenker jeg på dere for da sitter jeg og hører på hilsener og Amerikabåtens avgang fra Oslo i Radioen..

Aasta skriver også at mor og far har vært - op i hytten - til Ingeleiv den helgen.

Hun skriver også at de visstnok blir enda et år til på Agle, - og det er jeg næsten glad for. Det er jo uråd og bo i byen. Nu ser jeg jo et øre engang imellem, så vidt at jeg husker hvordan pengene ser ut, men kommer vi til byen får vi nok ikke se dem engang..

Aasta forteller så at alt er ved det gamle i byen, og at ifølge Herdis så skulle de ikke feire noen konfirmasjon (men det ble det jo. Både konfirmasjon og fest for lille-Ruth).

Hun gleder seg til å få søsteren Ruth tilbake til gamlelandet:

..Tenk nu er det snart bare et halvt år, så er dere her. Den tiden går heldigvis fort..

..Halvard blir nu 2 år og tuppa 5 år. Tuppa er fremdeles like nebbet og veslevoksen. Igår blev hun sint på dutte og sa da. Du må itt tro de e voksen, for det om du har gått ut skolen sjø. Hvad synes du. Halvard sier ikke stort men han holder oss i ånde. Han er som en vind bort i alt mulig. Han har lagt sin elsk på hester, biler og sykler. så hvem som kommer så henger han sig fast, som en igle. Bonkallen vet ikke sin arme råd, dem får han ikke av lasset sitt. Det er et ordentlig skøierfjes på ham..  
Family F75
 
66 1.pinsedag. Olsdatter Fossum, Marit "Hougen" (I13148)
 
67 1.september 1756 indsat Comandeur Friedrich Christian Mohrsens Liig. Mohrsen, Christian Friedrich (I2504)
 
68 1.søndag etter påske:

Gunder Engelbertssøn 16 1/2 Aar. 
Engbretsen Fossum, Gunder (Gunner) (I7405)
 
69 10 barn Family F1739
 
70 10 barn, hvorav 7 døde i 1909. Family F2265
 
71 10. Martii Bleff min Lille Søn Ole døbt, skrev faren i kirkeboken. Henriksen Sylvius, Ole (I3120)
 
72 10. oktober 1576 var Jon Guttormson kannik og pastor i Stavanger, og døde nok ikke lenge etter. Jon Guttormson var nok død før 20. september 1577. Guttormsen, Jon (I11426)
 
73 101.
Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl var der med hele hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn; alle høvdingene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. Og nå så de at et skip kom seilende, det var stort og staselig, da sa begge kongene:

Det var et svært skip, også så vakkert, det må være Ormen lange.

Eirik jarl svarte; han sa:

Dette er ikke Ormen lange, og det var som han sa, for det var Eindride fra Gimsan som eide det skipet.

Litt seinere så de et annet skip komme seilende, mye større enn det første. Da sa kong Svein:

Han er redd, Olav Tryggvason, nå; han tør ikke seile med hodet på skipet sitt.

Men Eirik jarl sa:

Dette er ikke kongsskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har stripete seil. Dette er Erling Skjalgsson, ham lar vi seile. Det er bedre for oss å sakne det skipet i flåten til kong Olav; det blir skår der etter det, slik det er rustet.

Noe seinere så de skipene til Sigvalde jarl og kjente dem; de skipene styrte dit inn til holmen. Så fikk de se at 3 skip kom seilende, og det ene var et stort et. Da ropte kong Svein opp og sa de skulle gå til skipene, han sa at der kom Ormen lange. Eirik jarl sa:

De har mange andre store og staselige skip enn Ormen lange, vi venter ennå.

Da var det mange som som sa:

Nå vil ikke Eirik jarl kjempe og hevne far sin. Dette er så stor skam at det kommer til å spørres utover alle land, her ligger vi med så stor hær som vi har, og så seiler kong Olav til havs rett for nesa på oss.

Da de hadde snakket om dette en stund, så de 4 skip som kom seilende, ett av dem var en svær drake med mye gull på. Da reiste kong Svein seg og sa:

Høyt skal Ormen løfte meg i kveld; ham skal jeg styre.

Nå var det mange som sa at Ormen var et veldig stort skip, og så vakkert, og det var en raus kar som hadde latt bygge et slikt skip. Da sa Eirik jarl, slik at bare noen få hørte det:

Om kong Olav ikke hadde større skip enn dette, så kunne likevel kong Svein aldri ta det fra ham med bare danehæren.

Nå dreiv folk ned til skipene og tok til å rive av skipsteltene. Men mens høvdingene stod og talte med hverandre om dette vi fortalte nå, da fikk de øye på 3 veldige skip og det fjerde kom sist etter de andre, og det var Ormen lange. De 2 andre store skipene som hadde seilt før, og som de hadde trodd var Ormen, det var først Tranen og så Ormen stutte. Men da de fikk se Ormen lange, da kjente de det alle sammen, og nå var det ingen som sa imot; der seilte Olav Tryggvason. Nå gikk de til skipene og gjorde seg ferdig til kamp.

Det var en avtale mellom høvdingene at hver av dem, kong Svein og kong Olav og Eirik jarl, skulle få sin 1/3 av Norge, om de drepte kong Olav Tryggvason. Og den av høvdingene som gikk først opp på Ormen, skulle ha hele hærfanget de fikk der, og ellers skulle hver ha de skipene han ryddet:
Eirik jarl hadde en uhorvelig stor barde, som han brukte ha i viking; det var jernkam på den øverst på hver av stavnene, og nedover fra den et jernspant så tjukt og så bredt som sjølve kjølen, og det gikk helt ned i sjøen.

102.
Da Sigvalde jarl og hæren hans rodde inn under holmen, så Torkjell Dyrdil på Tranen det, og likedan styresmennene på de andre skipene som fulgte dem. De så at jarlen styrte skipene sine inn under holmen, og så lot de også seilene falle og rodde etter ham. De ropte til ham og spurte hvorfor han gjorde dette. Jarlen sa han ville vente på kong Olav.

Det ser nesten ut som det er ufred på ferde her.

Så lot de skipene ligge og drive til Torkjell Nevja kom med Ormen stutte og de 3 skipene som fulgte den; de fikk høre samme nyheten, de lot da også seilene falle, og ble liggende og vente på kong Olav. Men da kongen seilte innefra mot holmen, rodde hele hæren ut i sundet foran dem. Da de så det, bad de kongen seile sin veg og ikke legge til kamp mot en så stor hær. Kongen svarte høyt, han stod oppe i løftingen:

Ta ned seilet. Mine menn skal ikke tenke på flukt. Jeg har aldri flyktet i noen kamp. Gud rår for mitt liv, men på flukt kommer jeg aldri.

Så ble det gjort som kongen sa.
Så sier Hallfred:

Her skal I høre ordet
som hærkongen talte
djervt til sine drenger
dengang i våpentretten;
hærfreden brøt han,
bad så sine karer
aldri tenke på flukten.
Slike fyndord lever.

103.
Kong Olav lot blåse sammen alle skipene sine. De ble lagt slik at kongsskipet lå midt i flåten, og på den ene siden av det lå Ormen stutte, på den andre Tranen. Da de tok til å binde sammen stavnene, ville de binde sammen stavnene på Ormen lange og Ormen stutte. Men da kongen så det, ropte han høyt og sa de skulle legge det store skipet bedre fram og ikke la det være det bakerste skipet i hele flåten.
Da svarte Ulv Raude:

Om vi skal legge Ormen så mye lenger fram som den er lengre enn de andre skipene, så blir det tungt arbeid i saksene.

Kongen sa:

Jeg visste ikke at jeg hadde en stavnbu som var både rau og redd.

Ulv sa:

Vis bare ikke baken mer når du verger løftingen du, enn jeg når jeg verger stavnen.

Kongen hadde en bue i handa, nå la han ei pil på strengen og siktet på Ulv. Ulv sa:

Skyt den andre vegen, konge, der trengs det mer. Det jeg gjør, gjør jeg for deg.

104.
Kong Olav stod i løftingen på Ormen, han stod høyt over de andre. Han hadde et forgylt skjold og rød gullhjelm, han var lett å kjenne fra de andre; utenpå brynja hadde han en rød kjortel. Da kong Olav så flokkene ordne seg, og merkene kom opp foran høvdingene, spurte han:

Hvem er høvding for den hæren som er beint mot oss?

De sa ham at der var kong Svein Tjugeskjegg med danehæren. Kongen svarte:

De blautingene er jeg ikke redd for, det er ikke noe mot i danene. Men hva er det for en høvding som følger merket der ute på høyre hånd?

De svarte at det var kong Olav med sveahæren. Kong Olav sa:

Det var bedre for svearne om de satt hjemme og slikket blotbollene sine, enn at de går her mot Ormen under våpnene til dere. Men hvem eier de store skipene som ligger der ute til babord for danene?

Der, sa de, der er Eirik Håkonsson jarl.

Da svarte kong Olav:

Han synes vel han har god grunn til å møte oss, og der kan vi vente oss en kvass strid. De er nordmenn som vi sjøl.

105.
Nå rodde kongene mot dem. Kong Svein la sitt skip mot Ormen lange, og kong Olav Svenske la til på sida og stakk stavnene mot det ytterste skipet til kong Olav Tryggvason; på den andre sida la Eirik jarl seg. Nå ble det en hard kamp. Sigvalde jarl skåtet unna og la ikke til kamp. Så sier Skule Torsteinsson, han var hos Eirik jarl dengang:

Ung fulgte jeg frisers
fiende og Sigvalde.
Der spyd sang, fikk jeg leve.
Nå synes folk jeg eldes.
Dengang sør ved Svolder
bar vi sverd så røde
mot den mektige kriger,
der våpen møttes til tinge.

Hallfred sier også noe av det samme:

Kongen sårt fikk sakne
støtte av kjekke trønder
da han gikk til striden.
Store flokker tok flukten.
Storkongen stod alene
mot 2 stridbare konger,
jarl var den tredje. Slikt gjør
lett skaldenes yrke.

106.
Denne kampen ble mer enn vanlig kvass, og det falt en mengde menn. Frambyggene på Ormen lange og Ormen stutte og Tranen slengte anker og entrehaker ned på skipene til kong Svein, og de kunne bruke våpnene mot dem ovenfra og ned under føttene på seg. De ryddet alle de skip de fikk tak på, og kong Svein og de menn som kom seg unna, rømte over på andre skip, og så la de seg utenfor skuddhold; den hæren gjorde nettopp slik som Olav Tryggvason hadde spådd. Da la Olav sveakonge til der isteden, men straks de kom nær storskipene, gikk det dem som de andre, de mistet en mengde folk og noen av skipene sine, og dermed drog de seg unna.

Men Eirik jarl la barden langskips inntil det ytterste av skipene til kong Olav og ryddet det, så hogg han av fortøyningene og la seg inntil det neste som kom, og sloss til det var ryddet. Da tok hæren til å løpe bort fra småskipene over på de større skipene, og jarlen hogg over fortøyningene etter hvert som skipene ble ryddet. Nå la danene og svearne seg fra alle kanter inn i skuddhold omkring kong Olavs skip. Men Eirik jarl lå hele tiden langskips med skipene og dreiv nærkamp med hoggvåpen, og etter som folk falt på hans skip, kom det andre opp der isteden, daner og svear.
Så sier Halldor:

Det ble kamp med skarpe
sverd rundt Ormen lange,
drengene sloss lenge,
det gylne spyd gjallet.
De sier at svenske karer
og danske stridsmenn fulgte
med ham der sør, der blanke
leggbitende sverd kjeklet.

Nå ble striden kvass som aldri før, det falt en mengde folk, og til slutt gikk det slik at alle skipene til kong Olav ble ryddet, uten Ormen lange. Da hadde de kommet opp der alle de av folkene hans som ennå var våpenføre. Da la Eirik jarl barden langskips med Ormen, og nå ble det kamp med hoggvåpen der.
Så sier Halldor:

Ormen lange hadde
hard seilas dengang;
blodige sverd brakte,
skjold fikk skar i stavnen.
Som en spydets Regin
la han stavnhøy barde
ved Fåvnes-Ormens side.
Jarlen seiret ved holmen.

107.
Eirik jarl stod i forrommet på skipet sitt, og det var fylket i skjoldborg. Der ble det kamp både med hogg og med spyd, og de kastet med alt som til var av våpen, og noen skjøt med bue eller kastet med håndspyd. Da fløy det så mange våpen mot Ormen at en snaut kunne holde skjold for seg, så tjukt var det av spyd og piler; for nå la de hærskip mot Ormen fra alle kanter. Kong Olavs menn var så ville og gale at de sprang opp på relinga for å nå å drepe folk med sverdene, men det var ikke mange som ville legge seg så tett oppunder Ormen at de kom i nærkamp. Og Olavsmennene gikk rett ut fra relinga mange av dem, og sanset ikke annet enn at de sloss på slette vollen, og så gikk de til bunns med våpnene sine.
Så sier Hallfred:

Høyt ropte da jarlen,
hisset sine drenger;
folk skvatt over tofta
akterover til Olav,
da de gullrike herrer
hadde kringsatt kongen
med sine skeider. Venders
fiender fikk våpen mot seg.

108.
Einar Tambarskjelve stod bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pila smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det ei ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom sida og armen på ham, og så inn i hodefjøla bak ham, slik at brodden stod langt ut på den andre sida. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt, det var en stor bueskytter:

Skyt den store mannen i krapperommet, du.

Finn skjøt, og pila traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da brast buen i 2 stykker. Da sa kong Olav:

Hva brast så høyt der?

Einar svarte:

Norge av di hand, konge.

Det var vel ikke så stor brist, sa kongen, ta min bue og skyt med den, og så kastet han buen sin til ham.
Einar tok buen, drog den straks ut forbi odden på pila, og sa:

For veik, for veik er kongens bue!

Så slengte han buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.

109.
Kong Olav Tryggvason stod i løftingen på Ormen og skjøt det meste av dagen, snart med bue og snart med små kastespyd, og alltid 2 på en gang. Han så framover skipet og så mennene svinge sverd og hogge tett, men så også at det beit dårlig for dem. Da ropte han:

Hvorfor svinger dere sverdene så sløvt? Jeg ser de biter ikke for dere.

Det var en som sa:

Sverdene våre er blitt sløve, og mange er brukket.

Da tok kongen ned i forrommet og lukket opp høgsetekista og tok ut mange kvasse sverd og gav dem. Men da han tok nedi kista med høyre hand, så de at det rant blod ned under brynjeermet. Ingen vet hvor han var såret.

110.
De på Ormen som verget seg best og drepte flest, var folk i forrommet og så stavnbuene; der var det mest utvalgte menn og dessuten var skipet høyest der. Da først folk tok til å falle midtskips, og det stod få igjen av mennene omkring masta, prøvde Eirik jarl å gå opp på Ormen, og kom seg opp med 15 mann. Da kom Hyrning, kong Olavs måg, mot ham med en flokk, og det ble en veldig hard strid, det endte med at jarlen drog seg tilbake og ned igjen på barden, og av de som fulgte ham, falt noen, og noen ble såret. Dette nevner Tord Kolbeinsson:

Der hvor hæren hjelmkledd
fikk blodig skjold i kampen,
vant Hyrning seg heder,
sin høvding han verget
med blåblankt sverd. Himmelen
styrter før slikt glemmes.

Nå ble det kvass strid igjen, og det falt mange på Ormen. Og da rekkene av dem som verget Ormen, tok til å tynnes, prøvde Eirik for annen gang å gå opp på Ormen. Det ble et hardt basketak igjen. Da stavnbuene på Ormen så dette, gikk de akterover og snudde seg mot jarlen for å verge skipet, og gjorde kraftig motstand. Men nå hadde det falt så mange på Ormen at det mange steder var tomt langs relinga, og så tok jarlsmennene til å gå opp mange steder. Og alt det folk som ennå stod og kunne verge seg på Ormen, drog seg akterover på skipet, dit kongen stod. Halldor Ukristne sier at da egget Eirik jarl sine menn:

Venderskip seig til striden.
Sverd, de tynne udyr
Fra Odins land, gapte
med jernmunn mot folket.
Sverdgny det ble på sjøen;
ørn og ulv stilte sulten,
mektig jarlen kjempet,
mang en mann tok flukten.

111.
Kolbjørn stallare gikk opp i løftingen til kongen, de 2 var svært like i klær og våpen. Kolbjørn var også en usedvanlig stor og vakker mann. Så ble det en skarp strid igjen i forrommet. Men nå var det kommet opp på Ormen så mange av jarlens folk som det var plass til der på skipet, og skipene hans la seg mot Ormen fra alle kanter, og på Ormen var det ikke mange folk igjen til å verge seg mot en så stor hær ; og enda de var både sterke og djerve menn, så varte det ikke lenge før de falt nesten alle sammen.

Kong Olav sjøl og Kolbein sprang over bord begge 2 på hver si side av skipet. Jarlsmennene hadde lagt seg rundt omkring med småskuter og drepte alle de som sprang på sjøen, og da kongen sjøl hadde sprunget på sjøen, ville de ta ham til fange og føre ham til Eirik jarl. Kong Olav holdt skjoldet over seg da han stupte på sjøen. Men Kolbjørn stallare skjøv skjoldet under seg til vern mot spydene som de kastet mot ham fra skipene nedenfor, og han falt i sjøen slik at skjoldet var under ham; derfor kom han ikke så fort under, og så ble han tatt og dradd opp på ei skute; der trodde de han var kongen. Han ble ført fram for jarlen; men da jarlen så at dette var Kolbjørn og ikke kong Olav, så gav han Kolbjørn grid. Mens dette stod på, sprang de over bord fra Ormen alle de av kong Olavs menn som ennå var i live. Hallfred sier at kongens bror Torkjell Nevja var den siste av alle som sprang over bord:

Sårede sank de av Ormen
der pilene skadde skjoldet,
de brydde seg ikke om noe,
de brynjekledde kjemper.
Slike drenger vil Ormen
alltid sakne, om enn
herlig konge den styrer,
der den skrider med hærmenn.

Armringenes fiende
farget spyd røde;
begge Ormer og Tranen
tomme så han drive,
før enn Torkjell søkte
på svøm bort fra skipet;
han vågde kjempe modig
i verste stridslarmen.

112.
Det er skrevet her før at Sigvalde jarl kom og fulgte kong Olav fra Vendland; jarlen hadde 10 skip, og på det 11 var Astrid kongsdatters folk, hun var gift med Sigvalde. Og da kong Olav hadde sprunget over bord, ropte hele hæren seiersrop, og da satte de årene i sjøen, jarlen og hans menn, og rodde til kamp.
Dette nevner Halldor Ukristne:

Til kamp Ormen lange
bar en hjelmkledd konge,
til ting med skarpe ringsverd;
skeiden strålte med hærmenn.
Men sør i larm av våpen
en lystig jarl tok Ormen.
Den ættstore bror av Heming
først fikk farge sverdet.

Men den vendersnekka som Astrids menn var om bord på, rodde bort, tilbake til Vendland, og det ble straks alminnelig snakk om at kong Olav skulle ha vrengt av seg brynja under vannet og så svømt under vannet bort fra langskipene og derfra til vendersnekka, og så skulle Astrids menn ha ført ham i land. Og det er noen som har laget frasagn siden om kong Olavs videre liv ; men Hallfred sier nå dette : Se kvad

Hvordan det nå kan ha seg med dette, så kom Olav Tryggvason iallfall aldri mer til riket sitt i Norge. Likevel sier Hallfred Vandrædaskald dette også:

Jeg vet ei om den jeg priser
er død eller i live,
ofte hans blinkende økser
døyvde ørnens hunger;
folk sier begge deler
og sverger på det er sannhet.
Såret var han i hvert fall;
vondt er å vite mere.

Menn som kom fra kampen
sa at kongen levde;
de fører dunkel tale
om svikløs sønn til Tryggve.
Olav, sier de, slapp vel
ut av våpenstormen;
folk taler langt fra sannhet,
verre var det enn dette.

Hør det kvad jeg kveder.
Dengang kjempene søkte
mot den kraftige konge
kunne lagnaden ikke
slippe ham av striden,
den sølvrike herre,
elsket av mange. Annet
kan jeg ikke tro på.

Enda sier meg somme
menn at såret var han,
at kongen kom seg unna
fra kampen der i østen.
Men nå har jeg sannspurt sørfra,
han falt i storslaget.
Jeg kan ikke med å fylle
folk med løse rykter.

113.
Eirik Håkonsson jarl fikk Ormen lange til eie etter seieren, og han fikk mye gods med den; han styrte Ormen lange bort etter slaget.
Så sier Halldor:

Til kamp Ormen lange
bar en hjelmkledd konge,
til ting med skarpe ringsverd;
skeiden strålte med hærmenn.
Men sør i larm av våpen
en lystig jarl tok Ormen.
Den ættstore bror av Heming
først fikk farge sverdet.

Da hadde Svein, sønn til Håkon jarl, festet Holmfrid, datter til Olav sveakonge. De delte Norgesvelde mellom seg, Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl, så fikk kong Olav 4 fylker i Trondheimen, begge Mørene, Romsdal og Ranrike i øst fra Göta älv til Svinesund. Dette riket gav kong Olav til Svein jarl på slike vilkår som skattkonger eller jarler hadde brukt å ha før hos overkonger. Eirik jarl fikk 4 fylker i Trondheimen, Hålogaland og Namdalen, Fjordane, Fjaler, Sogn, Hordaland og Rogaland, og Agder sør til Lindesnes.
Så sier Tord Kolbeinsson:

Jeg vet at alle herser,
uten Erling, dengang
snart ble jarlens venner.
Den gullrike jeg priser.
Etter striden ligger
landet nord for Vega
sør til Agder og lenger
under jarlen. Så er det.

Folket elsket fyrsten,
alle liker slikt styre.
Han vil holde, sa han,
hand over folk i Norge.
Men nå meldes det sørfra
at død er Svein konge.
Øde står hans garder.
Lagnaden sparer ingen.

Svein danekonge fikk igjen Viken, som han hadde hatt før, og han gav Romerike og Hedmark til Eirik jarl. Svein Håkonsson ble jarl under kong Olav Svenske. Svein jarl var den vakreste mann folk noen gang har sett. Eirik og Svein jarl lot seg døpe begge to og tok den rette tro, men så lenge de rådde for Norge, lot de hver mann gjøre som han sjøl ville med å holde kristendommen. Sjøl holdt de godt de gamle lovene og landsens skikk og bruk, og de var vennesæle menn og styrte godt. Det var støtt Eirik jarl som var den første av brødrene i alt som hadde med styringen å gjøre. 
Trygvasen, Olav "Olav 1" (I4834)
 
74 1025? Tordsdatter på Giske, Gudrun (I3596)
 
75 1031? av Luxemburg, Otgiva (Ogiva) (I4755)
 
76 11 barn Family F1088
 
77 11 barn i ekteskapet. Family F5174
 
78 11.april ? Fladeboe, Edna Louise "Pannkuk" (I4248)
 
79 11.febr. 1910 E.C.Dahls stiftelse Lorentzen, Gunnar Fritjof (I512)
 
80 11/4? Martin, Karin Gunvor "Klinge" / "Bergström" (I10064)
 
81 1139 N.Lawndale. Vorass, Georg Louis (I10147)
 
82 1182 Nidaros? Sverresen av Norge, Håkon "Håkon 3" (I3368)
 
83 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I570)
 
84 12.mars ?
Foreldre var tollkasserer Frits Dehn og hustru Ingeborg. 
Dehn, Jørgen Georg (I621)
 
85 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I3860)
 
86 13 barn Family F3796
 
87 13.
Sigurd het en mann som vokste opp i Norge. De sa han var sønn til Adalbrikt prest. Sigurds mor var Tora, datter til Sakse i Vik, og søster til Sigrid, som var mor til kong Olav Magnusson og til Kåre kongsbror, som var gift med Borghild, datter til Dag Eilivsson. Sønnene deres var Sigurd på Austrått og Dag. Sigurds sønner var Jon på Austrått og Torstein og Andreas Dauve. Jon var gift med Sigrid, søster til kong Inge og hertug Skule.

I barndommen ble Sigurd satt til boka, og han ble klerk og vigd til diakon. Da han ble fullvoksen i alder og styrke, var han framifrå djerv og sterk kar og stor. I alle idretter var han framom alle dem som var javngamle med ham og nesten alle andre i Norge også. Sigurd var tidlig en vill og uvøren mann; han ble kalt Slembedjakn. Han var en fager mann, han hadde tynt, men vakkert hår.

Sigurd fikk høre at hans mor sa at kong Magnus Berrføtt var hans far; og straks han var sin egen herre, lot han klerkeseder fare og tok bort fra landet. Da han hadde vært ute på ferder lenge, gjorde han en ferd ut til Jorsal og kom til Jordan og gikk til de hellige steder som pilegrimene bruker å gå til. Da han kom tilbake, dreiv han på med kjøpferder. En vinter holdt han ei tid til på Orknøyene og var med Harald jarl da Torkjell Fostre Sumarlidason falt. Sigurd var også oppe i Skottland hos skottekongen David; der var han i stor ære. Siden reiste Sigurd til Danmark, og det sa han og hans menn at der hadde han fått gudsdom for hvem far hans var, og at det hadde vist seg at han var sønn til kong Magnus, og at det var 5 biskoper til stede.
Så sier Ivar Ingemundsson i Sigurdsbolken:

Fem biskoper
de fremste av alle
gudsdom felte
om fyrstens byrd.
Så det seg viste
at veldige kongen
var sønn til Magnus,
mild på gaver.

Haralds venner sa at dette hadde vært svik og løgn av danene.

14.
Da Harald hadde vært konge over Norge i 6 år (1136), kom Sigurd til Norge, og han reiste til kong Harald sin bror; han fant ham i Bergen, og gikk straks til ham og åpenbarte for ham hvem hans far var, og han bad kongen godkjenne frendskapen. Kongen avgjorde ikke noe i denne saken, men bar den fram for mennene sine, som han hadde samtale og møter med. Men av samtalen mellom dem ble utfallet at kongen la klage mot Sigurd for at han hadde vært med og drept Torkjell Fostre vest for havet.

Torkjell hadde fulgt Harald til Norge den gang han kom til landet første gang. Torkjell hadde vært den beste venn til kong Harald. Denne saken ble fremmet så hardt at det ble reist dødssak mot Sigurd for den.

Etter råd av lendmennene hendte det så at en kveld gikk noen gjester dit Sigurd var, og kalte ham til seg og tok ei skute og rodde bort fra byen med Sigurd og sør til Nordnes. Sigurd satt akter på kista og tenkte på sin sak, og han hadde en mistanke om at dette nok var svik. Han var kledd slik at han hadde blå brok og skjorte og til overplagg ei kappe med band. Han satt og så nedfor seg og hadde hendene på kappebandene; han drog dem stundom opp over hodet og stundom ned igjen. Da de var kommet rett utenfor et nes, var de lystige og drukne, rodde hardt og tenkte ikke på noe. Da stod Sigurd opp og gikk til relinga, men de 2 mennene som var satt til å holde vakt over ham, stod opp og gikk også bort til relinga. Begge tok i kappa og holdt den ut fra ham, slik som det er skikk å gjøre med stormenn.
Da han fikk mistanke om at de holdt i flere av klærne hans, greip han dem i hver hand og kastet seg over bord med dem begge 2, men skipet rente langt fram, og det gikk seint med å få snudd, og det tok lang tid før de fikk tatt opp mennene. Men Sigurd dukket og svømte så lenge under vannet at han var oppe på land før de fikk vendt skipet etter ham. Sigurd var så fotrapp som noen, og han tok vegen opp i land, kongsmennene fór og lette etter ham hele natta, men fant ham ikke. Han la seg i ei bergskorte og frøs svært. Han tok av broka og skar hull i bakstykket og drog den på seg slik at han stakk armene gjennom brokbeina. Slik berget han livet denne gangen. Kongsmennene rodde tilbake, og de kunne ikke holde ferden sin skjult.

15.
Sigurd syntes nå han kunne skjønne at det ikke ville være til noen nytte for ham å gå til kong Harald. Han holdt seg da skjult hele høsten og førstningen av vinteren. Han var i byen Bergen hos en prest og prøvde å få høve til å drepe kong Harald, og det var svært mange menn med i disse planene med ham, og noen av dem var kong Haralds hirdmenn og bodde i hans herberge; de hadde før vært hirdmenn hos kong Magnus. Nå var de i stort vennskap med kong Harald, så det var alltid en av dem som satt ved bordet til kongen.

Luciamessedagen om kvelden satt det 2 menn og talte sammen der. Den ene sa til kongen:

Herre, nå vil vi la din dom avgjøre tretten mellom oss. Vi har veddet en ask (16 liter) honning med hverandre. Jeg sier at du vil ligge hos dronning Ingerid, din kone, i natt, men han sier at du vil ligge hos Tora Guttormsdotter.

Da sa kongen leende, og han hadde ingen tanke om at dette spørsmålet var laget med så stor list:

Du vinner nok ikke veddemålet.

Av det mente de å vite hvor han var å finne den natta. Men hovedvakta ble da holdt for det herberget, som de fleste tenkte kongen var i, og som dronninga sov i.

16.
Sigurd Slembedjakn og noen menn med ham kom til det herberget kongen sov i, og de brøt opp døra og gikk inn dit med dragne våpen. Ivar Kolbeinsson gav kongen det første hogget, men kongen hadde lagt seg drukken, og han sov fast, men våknet ved det at folk begynte å hogge i ham, og han sa i ørske:

Du farer vondt med meg nå, Tora.

Hun sprang opp og sa:

De farer vondt med deg, de som vil deg verre enn jeg.

Der lot kong Harald livet. Sigurd gikk bort med sine menn. Så lot han kalle til seg de menn som hadde lovt å slutte seg til ham, om han fikk tatt livet av kong Harald.

Nå gikk Sigurd og hans menn om bord på ei skute, og mennene satte seg til årene og rodde ut på Vågen under kongsgården. Da tok det til å lysne av dag. Så stod Sigurd opp og talte til dem som stod på kongsbrygga, og han lyste drapet på kong Harald på seg, og bad at de skulle ta imot ham og ta ham til konge, slik som hans byrd gav ham rett til. Da samlet det seg mange menn fra kongsgården der på bryggene, og alle svarte som én munn at det skulle aldri hende at de gav seg under den mann som hadde myrdet sin bror.

Men om han ikke var din bror, da har du ingen rett til å være konge.

Dermed slo de sammen våpnene og dømte dem alle utlege og fredløse. Så ble det blåst i kongsluren, og alle lendmenn og hirdmenn ble kalt sammen. Men Sigurd og hans menn fant det da rådeligst å komme seg bort. Han seilte til Nordhordland og holdt ting med bøndene der. De gikk under ham og gav ham kongsnavn. Så tok han inn i Sogn og holdt ting med bøndene der. Der ble han også tatt til konge. Så reiste han nord til Fjordane. Der ble han vel mottatt.
Så sier Ivar Ingemundsson:

Ved Haralds fall
horder og sygner
tok mot den milde
sønn til Magnus.
Da svor seg mange
menn på tinget
i broders sted
for kongesønnen.

Kong Harald ble jordet i den gamle Kristkirken.

Etter at Harald var blitt enekonge i Norge, dukket Sigurd Slembe opp i Bergen i 1136 og krevde del i farsarven og del med Harald i styret av land og rike. Men Harald fant fram en gammel sak mot Sigurd, det var en historie om et drap borte på Vesterhavsøyene et sted, og en tid ble han holdt borte på denne måten. Til sist tok noen av Haralds menn ham med på en båttur som var ment å skulle være hans siste. Sigurd kom seg unna, og forstod omsider at av Harald hadde han ikke noe godt å vente. Han holdt seg skjult i og omkring byen, og klarte etter hvert å vinne noen av Haralds folk over til seg. Det kom et komplott i stand, og Harald mistet livet. Det gikk slik til:

Harald var glad i kvinner, og i Bergen hadde han hos seg både dronningen og sin elskerinne, Tora Guttormsdatter. En av de sammensvorne lot som om han hadde veddet med en kamerat om hvor kongen hadde tenkt å tilbringe natten. Kongen lo og røpet hvem han aktet å besøke den kvelden - det var hos Tora, frillen. Toras herberge var dårlig bevoktet, og Sigurds menn hadde lett spill. De trengte seg inn mens kongen sov og stakk ham ihjel.

Dagen etter lyste Sigurd Slembe drapet på seg, og krevde kongedømmet etter Harald. Men den støtten han fikk, var ikke stor. Å drepe en mann om natten mens han sov var nidingsverk, å drepe en nær frende likeså. Få ville følge Sigurd, den vanlige reaksjonen var:

Enten var Harald bror din, og da er du en niding, eller han var det ikke, og da har du ingen rett til å være konge.

Sigurd måtte komme seg unna det forteste han vant. Med et lite følge dro han nordover, og gjorde opphold i fjordene underveis; der våget ikke folk annet enn å gi ham kongsnavn.

Men stormennene rundt Harald Gille hadde ikke til hensikt å gi fra seg styringsmakten. Alternativet til Sigurd Slembe var et nytt samkongedømme. De lot derfor Haralds frillesønn Sigurd kongehylle på Øyratinget, og på Borgartinget den ektefødte sønnen Inge, som var pukkelrygget og derfor hadde tilnavnet - krokrygg.

Sigurd Slembe fikk liten oppslutning også etter at han hentet Magnus Blinde ut av klosteret. Stormannskretsene rundt de 2 barnekongene slo seg sammen, og i slaget ved Holmengrå ved Hvaler høsten 1139 mistet Magnus livet, mens Sigurd ble tatt til fange og pint i hjel. Militæraksjonene mot Sigurd Slembe dannet opptakten til et mer varig samarbeid mellom stormennene rundt barnekongene, som nå fikk felles hird. 
Magnusen, Sigurd (I4723)
 
88 13.august? Hove, Jens (I3864)
 
89 13.januar 1661: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 10a-b:

Befaling til lagmann Hans Hansen i Bergen. Lagmann Hans Mortensen Wesling (Wexel) i Trondheim har klaget over at han ikke får de lagstolinntektene han har krav på av almuen i lenet. Hans Hansen skal pålegge fogdene å sørge for at restansene blir betalt.

26.mars 1661: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 17b-18a:

Befaling til lagmann Hans Mortensen Wesling i Trondheim og fogd Lauge Hansen i Inderøya fogderi om å foreta synerfaring av en gård og sagsteder. Det vises til Eiler Caspersens søknad. De skal forsøke å megle mellom partene. Hvis enighet ikke oppnås, skal saken appeleres til høyeste rett førstkommende herredag.

4.oktober 1661: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 44a-b:

Befaling til lagmann Hans Wessel (Wesling) og Sven Lauritsen om å være tilstede ved skiftet i Trondheim etter foreldrene til Christen Caspersen,borgermester i Kjøge.

6.desember 1661: Norske Aabne breve. Norske Registre XI 127a-131a:

Konfirmasjon av et brev fra Hans Hansen, lagmann i Bergen og Gulating og befalingsmann over Trondheims len, til lagmann i Trondheim, Hans Mortensen Wesling, og Boye Petersen, borger i Trondheim, datert 23.november 1660, på noen sagsteder ved Gauldalselva, i nærheten av fossen, der de har planer om å bygge noen sager. Grunnen der sagene skal bygges, tilhører på den ene siden av elva Størens prestebol, og på den andre siden kongen. I tilfelle det blir bygget sag ovenfor fossen, må det gjøres på Casper Christoffersens odelsgrunn. Det vil ikke være til skade for aker og eng og heller ikke for de omliggende sagbruk eller bergverkene, da disse sagene vil få fløtet tømmer fra kongens allmenning langs elva fra Haltdalen. Ingen har protestert mot sagene, unntagen Anders Christoffersens tjener, som har påstått at hans herre hadde bevilling til å bygge sag på samme sted, men han kunne ikke framlegge beviser. Lagmann Hans Hansen påtar seg ansvaret for eventuelle skader på aker og eng, forårsaket av utbyggingen. Det skal betales 10 daler årlig i leie og tiendebord og skatt som andre sager.

6.desember 1661: Norske Aabne breve. Norske Registre XI 131b-133a:

Konfirmasjon for Hans Mortensen Wesling som lagmann i Trondheim. Han ble beordret til stillingen 16.mars 1659.
Hans Wesling har ikke fått alle inntektene som er lagt til lagstolen, og kongen befaler derfor at han må få alt som tilkommer han. Det gjelder særlig alterkorn, som nå kalles mikkelskorn, en skjeppe av hver mann. Det var kongens far og farfar som hadde lagt dette til lagstolen. Videre skal han ha tollen som tilkommer han for hans strev. Han er forpliktet til å betale lønn til en prest ved hospitalet og til å forsyne kirken med brød og vin.

3.mars 1662: Norske Aabne breve. Norske Registre XI 156a-157b:

Befaling til allmuen i Trondheims len om å betale lagmann Hans Mortensen Wesling mikkelskorn og lagmannstoll som tilkommer han.

7.mars 1662: Norske Aabne breve. Norske Registre XI 159b-161a:

Bevilling for stadskaptein Bernt von Krogh som driver gjestgiveri og vertshus i Trondheim til å innrette herberge med godt traktement og losji utenfor byens porter mod Iilen og ved Leerbroen for reisende som ikke kan komme inn i byen på grunn av uvær, eller fordi portene er stengt.

Norske Innlegg:

Kopi av gjestgiverbevilling for Bernt von Krogh utstedt 11.juni 1661 av landkommissær Nicolaus Paulsen, befalingsmann på Trondhjemsgård, og lagmann i Trondheim Hans Mortensen Wesling.

12.desember 1662: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 107a-b:

Befaling til Hans Wesling om å avsi dom i en sak mellom eierne av Hoff og Vervik. Det skal ha vært avsagt dom i saken av forrige lagmann Peder Alfsen,men partene fikk ikke avskrift av dommen med det samme. Lagtingsprotokollen med de andre dokumentene som tilhørte byen, er ødelagt ved brannen.

Fra Norske Kongebrev 1663-64: 16.februar 1663: Norske Aabne breve. Norske Registre XI 294a-b:

Brev for lagmann Hans Mortensen Wesling i Trondheim på Sakshaug kirkes inntekter. Han må holde kirkebygningen i god stand og bekoste vin, brød, lys, messeklær og så videre til kirken.

30.juli 1663: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 145b-146a:

Brev til Hans Wesling om å frita Morten Lauritsen, rådmann i Trondheim, for all tiltale under henvisning til hans søknad.

16.april 1664: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 178b:

Befaling til Hans Wesling om snarest å avsi dom i en sak som Nils Toller har anlagt (vedr tilbakebetaling av et lån).

7.mai 1664: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 187b-188b:

Befaling til Claus von Ahlefeldt og Hans Wesling om å få i stand en overenskomst mellom borgermester Laurits Bastiansen og William Davidson angående Mostadmarkens jernverk, som ikke kan drives uten at Mostadmarkens bønder blir lagt under verket igjen. Verkets garder er for en tid siden makeskiftet til Laurits Bastiansen. Det skal ordnes slik at Laurits Bastiansen avstår fra Mostadmarkens og Hommelvikens bondegarder og skoger etter rimelig takst til William Davidson, og at han får det jordegods tilbake som han i sin tid har gitt i makeskifte, eller andre garder av samme verdi. Ahlefeldt og Wesling skal ellers hjelpe partisipantene på andre måter, slik at de mot en rimelig betaling får kjøpt andre odelsgarder eller gods som ligger i verkets cirkumferens. De skal yte William Davidson den hjelp som trengs for å fortsette driften ved bergverket.

30.august 1664: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 204a-205a:

Befaling til Anders Christoffersen, borgermester i Trondheim, og amtskriver Iver Baltersen om å innkalle Christoffer Caspersen og lagmann Hans Wesling. Den siste har fraadømt Christoffer Caspersen en eng som har ligget til hans gard Gjølme i Orkdal. Saken skal undersøkes og det skal avgis innberetning.

Norske Innlegg:

Christoffer Caspersens søknad, datert 25.august 1664.

Fra Norske Kongebrev 1665-66: 2.august 1665: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 275a-b:

Konsept mangler. Befaling til Reinholt von Hoven og Hans Wesling om å pålegge borgermester Laurits Bastiansen og andre å avstå de sagene som ligger i jernverkets cirkumferens, til William Davidson etter takst.

Fra Norske Kongebrev 1667-68: 9.mai 1668: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 407b-408a:

Konsept mangler. Brev til Titus Bülche angående et års inntekt som Hans Wesling har fått urettmessig. Han hadde 16.februar 1663 fått brev på Sakshaug kirkes inntekter, men har fått utbetalt dem fra 1.januar 1662. Inntektene skal nå ikke utbetales før han har tilbakebetalt det beløpet som hanhar fått urettmessig.

15.august 1668: Norske Aabne breve. Norske Registre XI 795a-b:

Bestalling for Peter Drejer, sekretær i Det danske kanselli, som viselagmann i Trondheim. Når den nåværende lagmann, Hans Wessel, ikke lenger kan ivareta sitt embete, skal Drejer forestå lagstolen alene.

Fra Norske Kongebrev 1669- 5/2-1670: 21.desember 1669: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 474b-475a:

Befaling til Ove Bjelke om å sørge for at lagmann Hans Wesling, Trondheim, ikke får motta Sakshaug kirkes inntekter som er bevilget han, før han har levert regnskap til stiftskriveren for kontribusjoner m.m. som han er pliktig til å yte. Også Erik Bredal og enken etter herr Peder Bredal, Anne, må pålegges å avlegge regnskap for det de ennå skylder de kirker som er benådet dem, ellers vil benådningen bli trukket tilbake.

Fra Norske Kongebrev 1670: Norske Aabne breve. Norske Registre XI 795a-b:

Stadfesting av bestalling for hans Mortensen Wesling som lagmann i Trondheim, datert 16.mars 1659.

Norske Innlegg:

Hans Mortensen Weslings søknad, udatert. Han opplyser at han har tjent som kommissarieskriver under svenskefeiden i 1644, siden som renteskriver og bokholder ved tollvesenet i Danmark inntil 1659, da han fikk lagmannsembetet.

18.august 1670: Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 21b:

Oppnevning av lagmann Hans Wessel og Hans Evertsen, fogd over Strinda, til kommissærer i en sak mellom øvrigheten i Trondheim på den ene, og Peder Lauritsen Schive og byfogden i Trondheim Jacob Christensen på den annen side. Førstnevnte skal ha oppebåret et anselig beløp penger av byen eller borgerskapet for en tid siden uten hittil å ha gjort riktighet for det. Byfogden har ikke utbetalt byens og magistratens andel av sakefall og andre uvisse inntekter for elleve år.

Fra Norske Kongebrev 1671-72: 27.juni 1671: Norske Missiver:

Befaling til stattholderen om å ordne det slik at Kirsten, enken etter hans Wesling får en årlig godtgjørelse av lagstolens inntekter, i likhet med hva enkeretter andre lagmenn får.

Norske Innlegg:

Kirstens udaterte søknad. Hun skriver at hun har mistet sin mann og ikke har noen inntekter. Hun har tolv barn i live. Hennes mann har gjort kongen gode tjenester og har måttet foreta lange reiser til herredagene og Overhoffretten. Han har tjent kongen i tyve år, hvorav elleve år som lagmann. Han har deltatt ved Københavns beleiring og brukt det meste av formuen sin til fedrelandets beste. Hun ber om å få tilvist halvparten av lagmannens Verringstold, som utbetales han kun en gang, og halvparten av lagstolens inntekt, som årlig beløper seg til 800 daler. Lagmannen som nå kommer, er barnløs og har formue. Hun ber også om toppen av kirkenes korn i stiftet.

16.november 1671: Norske Aabne breve. Norske Registre XII 497a:

Brev for lagmann Hans Weslings enke i Trondheim til å få utbetalt 600 daler i hennes nådsens år av den nåværende lagmann Peter Drejer mot at hans enke eventuelt får nyte samme beløp av hans etterfølger. 
Mortensen Wesling, Hans (I2750)
 
90 1350? Erlendsen på Osland, Filippus "på Odensland" (I351)
 
91 14. p. Trinitatis. Ingebrigtsdatter Hugås, Siri (I1432)
 
92 14.januar notert - begravelse? Olsen Sylvius, Nils (I3136)
 
93 1450 Toraldesen, Trond (I2609)
 
94 1473? Ottosdatter Rømer, Inger (Ingerd) "til Austrått" (I3351)
 
95 1486/1487? Vincentsen Lunge, Vincentz (I3348)
 
96 1494: Vitnebrev om bondeklage på Arild Kanes sveiner.

1494, 22. mars. Hals

Alle menn som ser eller hører dette brev, sender Torgeir Guttormsson, Simon Tordsson, Bjørn Torbjørnsson og Trond Eiriksson, edsvorne lagrettemenn i Stangenes, Guds og sin hilsen, og gjør kjent at vi var i Hals, som ligger i Braset sogn i Stangenes, på et alminnelig stevne, og Mats Olsson, herr Henrik Krummedikes fogd, var til stede, lørdag før palmesøndag (22. mars) 1494 år etter Guds fødsel. Nils Tordsson kom da fram for retten der og klaget og kjærte seg over at hans odelsbrev på et skattegods som heter Ugleker var truet fra hans hustru av Arild Kanes sveiner og at Arild Kane nå har det samme gods i forvaring. Da Arilds sveiner kom til Nils Tordssons gård, da gikk han ved sin plog, og torde da ikke bli værende ved sitt hjem, for han fryktet at sveinene skulle gi ham hogg, og gikk til skogs. Likeledes gikk da to forstandige vitner fram der, som heter Jon Rost og Jon Helgesson, og svor på boken med full ed at de ga Nils Tordsson leide til å tale og forsvare seg overfor Arilds sveiner hjemme hos Henrik Friis i Holm. Da spurte sveinene Nils:

Hvorfor løp du til skogs?

Nils svarte:

Fordi jeg var redd at dere ville gi meg hogg.

Da svarte sveinene:

Vi har intet (uoppgjort) med deg bortsett fra disse jordebrev som lyder på Ugleker, og dem har vi nå her.

Til ytterligere bevis for og bedre forvaring av at det i rett sannhet er slik, så trykker vi våre segl ned på dette vart åpne brev, som ble gjort og skrevet år og dag som før er sagt.

Teksten fins i original på papir i DRA. Her trykt etter DN II nr. 979. Brevet har 3 påtrykte segl.

Arild Kane ble et par år senere drept av bønder på Sunnmøre, jfr. DN VI nr. 625, der bøndene blir dømt for drapet.

Kilde:
H. Koht: Norsk bondereising, 1926 s. 55, 60 ff.
Holmsen: Norges historie I s. 378 ff. Jfr. også nr. 133.


KANESTRAUM ligger i Tingvoll kommune, Møre og Romsdal. Beliggenheten for denne tidligere herregården er på vestsiden av, og nesten ytterst i, Halsafjorden.

Kanestraum er trolig en gammel gård. Fra de tidligste tider kjenner en ikke navnene til noen eiere. I årene 1401-04 ble Straum, som gården opprinnelig het, trolig eid av Gaute Eriksson Galtung. Han var ridder og riksråd, og dermed en framstående mann i regjeringstiden til dronning Margrethe. Gaute Galtung hadde også Nordmøre i len på denne tiden. Gyrid, søster til Gaute var gift med Gunnar Taraldsson Kane. Han tilhørte en ætt som opprinnelig stammet fra Brandenburg. En sønn av dem, Nikolaus Taraldsson Kane, arvet i 1440-årene blant annet Straum av morbroren Gaute Galtung. Nikolaus ble riksråd som morbroren. Fra 1480-årene av var Gaute Kane eier av Kanestraum, han var trolig sønn av Nikolaus. Gaute ble som faren riksråd, og skal visstnok ha skrevet seg til Strøm. Er dette rett hadde Kanestraum allerede i hans tid rang som adelig setegård.

Arald (Arild) Gautesson Kane, sønn av Gaute Kane, ble den neste eieren av Kanestraum. Han hadde også på denne tiden Sunnmøre i len. Som lensherre for Arald Kane så hardt fram mot bøndene at de slutt drepte ham under et oppløp i Borgund på Sunnmøre i 1496. Det er ikke umulig at Knut Alvsson Tre Rosor eller noen fra hans krets kan ha hatt en finger med i drapet. Arald Kane hørte nemlig til kretsen omkring Peder Griis og Henrik Krummedike. Disse var uvenner av Knut Alvsson. Spesielt var Henrik Krummedike en hard fiende av Knut, grunnen var en slektsfeide som hadde vart mellom deres to ættene siden midten av 1450-årene.

Etter at Arald Kane var blitt drept var det Peder Griis, lensherre på Akershus, som nå overtok Kanestraum. Han var andre ektemann til Kirsten, søster av Arald Kane. Deres datter Eline ble gift med Erik Eriksson Gyldenhorn, lagmann i Oslo. Gjennom dette ekteskapet ble han eier av Kanestraum. I reformasjonstiden tok Erik Eriksson parti for Kristian 2. i hans kamp mot Fredrik 1. Kristian tapte, og til straff ble Kanestraum fratatt Erik Eriksson i 1531. Gården ble gitt til Nils Lykke som takk for hjelpen i striden mot Kristian. Hans eiertid ble ikke lang, som nevnt i forbindelse med Storfosen og Steinviksholm ble Nils Lykke myrdet i 1535.

Kirsten, en datter av Erik Eriksson, ble gift med Eiler Brochenhuus, lensherre til Verne kloster. Brochenhuus sto seg godt med Fredrik 1. Og etter at Nils Lykke var død gikk Kanestraum som gave eller arv til denne grenen av Brochenhuusætten...

Kilde:
http://oddso.nvg.org/nsh/vn-kanestraum.html 
Ottesen Kane, Arald (Arild) (I11436)
 
97 1496 - Drapet på Arild Kane:

En av de som arvet deler av godset Junker Hans Sigurson eide var Arild Kane. Han kom fra Kanestrauen på Nordmøre og ble i 1496 drept av bøndene på tinget i Borgund fordi han gikk hardt fram. Arild Kane var lensherre og med i riksrådet i Norge. Det er spekulert i om bøndene kan ha blitt støttet av en av de andre arvingene til Giskegodset, Knut Alvson, sønn til Alv Knutson.

I 1498 kommer dom over bøndene som stod bak og krav om betaling.

I år 1500 pålegger Kong Hans sunnmøringene straks å betale bot for drapet på Arald Kane til arvingane hans. 
Ottesen Kane, Arald (Arild) (I11436)
 
98 1497? Iversen Dyre, Vincents "til Tirsbæk" (I3457)
 
99 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Family F2737
 
100 15.mars 1710 Sekondløytnant ved Nordmørske Reservekompani i Trondhjemske Infanteriregiment.
25.september 1716 Kaptein.
11.juni 1717 Sjef for Eidsfjordske Kompani. 
Nilsen Lindgaard, Ludvig (I9217)
 

      «Prev 1 2 3 4 5 6 ... 241» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding ©, v. 12.0.2, written by Darrin Lythgoe 2001-2019.

Maintained by Tor Kristian Zinow.