Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 51 to 100 of 15,256

#	Notes	Linked to
51	. Bilde av Ollebakken 15: I gården til Jac Jacobsen holdt søstrene Olumstad til med sin delikatesseforettning rundt 1900. Vi ser her Marie utenfor foretningen. Gården ble bygget i 1840-1850 årene og det var Johan Fredrich Zinow som holdt til her med sin skredderforretning, senere kolonial og bakeri. Overdratt til Fritjof Jensen & co i 1897. Gården hadde nr. 15/17. Jac Jacobsen holdt også til i gården med sin Sæbefabrikk, senere startet han Horten tobakkfabrikk (1898). Han hadde også etterhvert agentur for Gjær og spritfarbrikker, og østlanske petroliumskompani, senere ESSO. I 1898 ble huset påbygget slik vi kjenner det i dag. Adolf Arnesen overtok bakeriet i 1902, og startet senere sin egen butikk i Torggata da gjennombruddet kom her i 1932. En av de siste kolonialhandlere i bygget var Gunnar Hem. Siden har det vært Monteck, aktivitetshus, bilrekvisita og idag (2008) Hi Fi produkter. Fotokortet som er stemplet Horten 1912 er av ukjent utgiver.	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
52	. Brev fra Karl til moren i Bergen: Brevpapir fra Dampskibet Lindholmen, Arendals Dambskibsselskab. Trondhjem den .....(ca.1906). Kjære Forældre! Nu er jeg her i Trondhjem igjen. Jeg har været oppe hos bestemor hun er meget bedrøvet. da jeg kom op saa laa hun og graad. Laura har nu skrevet til America for at faa rede paa dødsaarsagen. Fredrik og Bestemor har nu faat bilet til America de skal reise i midten af August. Det gaar nogsaa bra her paa baaden det er meget arbeide og jeg kan ikke trives. baaden skal nu gaa og jeg har liden tid. igaar gav jeg bestemor lorntsen et spand erter. Nu maa jeg slutte med at skrive. Du faar hilse alle kjendte. hils Rutta Ingeleiv Aasta Ragna Sverre Arthur Kirsten. Mest er du hilset fra din søn Carl Hils Far Senere skriver han (og er trolig på Hurtigruta nå): Paa veien til Hamerfest den 17-6-06. Kjære Moder! Du har antagelig faat det brev jeg sendte fra Trondhjem. Det skrev jeg i al hast strakst før baaden skulde gaa. Jeg var i saant daarligt humør den dagen.Det er nogsaa trist her oppe i Nordland her ligger sneen lige ned i søkanten. Det er nogsaa koldt. Jeg har forlidet vidt før saa jeg maa nu vaske selv. Bedstemor vasket et sæt uldtøi og et sæt vit jeg gav hun de 50 ørene som jeg havde. Hvist du har faat brev fra Fredrik saa ved du vel at Bedstemor og Fredrik har faat bileter til America. Du kan tro jeg har faat bestilling paa sprit fra Hamburg Olav og Gusta maa nu apsolut have sa de. Jeg var ude hos Laura i sanden hun var meget daarlig humør over Arne. Bedstefar forstod vidst ikke at Arne var død, men han kjendte mig igjen fra forige gang. Fredrik arbeider hos Brænne, nu er det forbi igjen med forlovelsen hans jeg skal gaa ud og snakke med jenta for hun har nogsaa gaat kaffebrød. Og saa skal jeg gjøre hvad jeg kan for at gjøre det godt igjen. Du maa skrive til mig til Trondhjem og førtælle mig om di har bestemt dig at reise. det er marked i Trondhjem naar vi kommer did. Jeg kan ligesaa godt førtælle dig at jeg er lei hele Kogsmatsarbeidet her ombord er det meget at gjøre du kan selv sjønne naa der er imellem 20-30 paa 1ste Plads. Jeg har angret mangen gang paa at jeg sluted paa Lindholmen. Du maa hils koka ifra mig vist hun kommer oppover. Hils Far i mig og bed ham at gjøre hvad han kan for at faa arbeide oppe i Rundalen eller et andetsted. I Narvik snakked jeg med en Jernbaneman og skulde varskue Sigurd Hansen om at jeg var med, saa paa sydgaaendes saa kanske jeg faar snakke med ham, jeg tænker paa at spørge ham om det kunde gaa an at komme ind paa Jernbanen. Det er under farten at jeg skriver dette breve saadet er saa stykt skrevet. Du maa hilse alle kjendte og saa alle mine sødskende og saa Utta mest er du Hilset fra din søn Carl.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
53	. Brev fra Linnea Andersson, datert Vrena 11.mars 1946: Kära Ruth Einar o William Nu måste jag skriva och tacka får en hel del, dom fina bilderna som jag tycker är så roligt att vi fick, så brevet med pengarna, å inte minst får brevet där vi fick veta att barnen var lyckligt framme. Ja, kära Ruth jag förstår att det var fest när dom kom men dom var väl trötta efter en så lång resa, ja du må tro att jag längtar efter att få krama om henne ett tag, här var fårskräckligt tyst o tomt första dagarna nu börjar man vänja sig med det. så har jag min telefon där det alldrig är tyst o lungt. Jag tjänstgör nu så jag får just inte skriva ifred. Så får jag tacka så hjärtligt får en härlig midda du skall tro vad vi undrade när vi fick adresskortet, vad du kunde ha hittat på att sända. Jag har aldldrig ätit vildfågel förut men jag tyckte det var riktigt gott. Hjärtligt tack. Vi har nästan sommar här nu all snö är så gott som borta, idag har varit strålande sol. Sven o jag har gått en tur, i natt var vi på femtioårskalas, vi kom hem kl. fyra på morron så jag känner mig faktiskt lite trött, men vi hade mycke roligt, å det fanns mycke god mat o nubben. Siv hälsar så mycke, hon låg hos tant Tekla i natt när vi var borta. Siv har varit sjuk några dagar legat i feber, men på tirsdag begynner hon på skolan igen. Det var roligt att du tyckte om det Rut-Eva hade med sig. Jag har beställt en serie av bilderna, dem får Rut-Eva i födelsedagspresent men jag har intee fått den ännu, så den kanske inte hinner fram till födelsedagen, den var ju den 27/3 vill jag minnas. Jag är alldeles ensam hemma, Sven o Siv är hos Tekla o Einar. Walborg är ledig hela dagen. Nu har jag talat om litet av varje, så nu skall jag sluta med de allra hjärtligsaste hälsningar til Eder alla från oss alla, o kläm om lilla Rut-Eva ordentligt från oss o mest fråm mig. Eder Linnea. - Linnea skrev også til Ruth Eva samme dato: Min käraste lilla Rut-Eva. Nu måste jag skriva o riktigt hjärtligt gratulera dig på 5 årsdagen, o vad mamma din i Sverige längtar efter att få klämma om dig riktigt och få en riktigt stor kläm av dig, jag ser dig så väl när du stod i fönsteret på toget. Hur du såg på mig, du var så allvarsam å så söt, jo kära lilla Rut Eva jag kan inte låta bli att gråta när jag tänker på dig, hoppas jag får träffa dig i sommar. Jag skall hälsa dig så mycke från Berit o Marianne dom är ute och leker, tant Ingrid farbror Gösta, Bernt, tant Elna o farbror Johansson & många flera frågar efter dig o hälsar dig så mycke. Å pappa Sven & Siv hälsar o gratulerar så hjärtligt på födelsedagen. Siv tycker nog det är så tomt efter dig, hon har ingen att krama om, ingen att slåss o träta med, kommer du ihåg hur ni bråkade ibland när du fick göra odygd för Siv o hon blev arg på dig. Jag undrar så mycke vad du gör om dagarna nu har du väl riktigt tittat över dina dockor och andra leksaker, och så klipper du väl och ritar, som du gjorde så mycke här, jag undrar så om dina lekkamerater fårstår vad du säger du talade ju bara Svenska. Ja, lilla Rut Eva nu skall du må så gott å hadet så trevligt på födelsedagen, du sjakk väl ha dina kamrater hos dig, om det inte var så långt skulle jag också komma. Skriv snart o rita något vackert åt mig. Hjärtliga hälsningar och många, många klämmar från Mamma din i Sverige.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
54	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I87)
55	. Broren Einar søkte kontakt med sine 2 brødre, Adolf og Ivar August, og fikk svar fra generalkonsulatet i Shanghai.	Zinow, Ivar August (I448)
56	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F14)
57	. Da de tyske okkupantene rykket inn i landet var Hølvold og kommunistene i nord utsatt. Gestapo hadde tatt over de norske politiarkivene, der Hølvold og sentrale NKP-ledere var registrert. Sammen med flere andre partifolk besluttet han tidlig på høsten 1940 å dra østover med familien og søke tilflukt i Sovjet. På flukten fikk Hølvold-familien og deres 2 små barn blant annet følge av Hildur Hølvolds bror Gunnar Berg og kona hans Solveig Berg. I månedsskiftet august/september gikk flyktningene i land på Fiskerhalvøya i Sovjet. Det sovjetiske grensepolitiet fengslet ofte folk som kom, og behandlet dem i utgangspunktet som potensielle spioner. Hølvolds posisjon som en kjent og betrodd NKP- og Komintern-mann bidro sannsynligvis til at hans flyktningegruppe fikk en blidere mottagelse. Nordmennene ble snart fraktet sørover, og bosatt i et jordbrukskollektiv ved tettstedet Apatity om lag midt på Kolahalvøya. Der ble det etablert en - norsk koloni - som etter hvert var på vel 70 folk. Der fødte også kona Hølvold-familiens 3.barn, en liten jente. Etter ankomsten til Sovjet skilte Gunnar Berg lag med gruppa, da han var blant dem som ble vervet som partisan. På oppdrag for Den røde armés etterretningstjeneste reiste han tilbake til Norge. I 1941 døde han i kamp med tyske styrker. Kona Solveig fulgte Hølvold-familien og resten av den norske kolonien, da de i august-september forlot Apatity for å bosette seg i Sjadrinsk, adskillig lenger fra fronten. Hølvolds kontakter og innsats bidro til at flyktningene kom fram, og overlevde reisen, i den kalde, kaotiske første sovjetiske krigsvinteren. Selv trengtes han imidlertid til Komintern-oppgaver. Han forlot derfor familien og den norske kolonien i 1942. Senere var han å finne blant de som sto bak de norske radiosendingene fra Moskva, gjennom offisielle Radio Moskva og den langt mindre offisielle Folkesenderen Norges Frihet. I dette radioarbeidet ble flere av de norske flyktningene fra nord engasjert: Kona Hildur Hølvold, Leonard Aspås og hans kone Jelena Aspås, Solveig Berg og Håkon Sneve. Fra andre kanter hadde Anna Dalland, Gilbert Furubotn og Håkon Kahrs Sund blitt hentet inn. Hølvold jobbet trolig først og fremst med Folkesenderen. Forfatteren Morten Jentoft antar Hølvold, Aspås og Sneve var blant dem russerne hadde mest tillit til, slik at de også ble brukt til å analysere situasjonen i Norge og i kurerarbeid for å holde kontakt med motstandsbevegelsen i hjemlandet. Etter krigen kom Hølvold hjem til et annet Finnmark enn han hadde forlatt. Krigen hadde satt dype spor, og det politiske landskapet var ikke det samme.	Jørgensen, Gotfred Johan "Hølvold" (I20470)
58	. Datteren Ruth fortalte historier fra denne tiden de bodde i dette huset: De hadde 7 mål jord, og husdyr som en ku, høner og griser. Hver lørdag hadde de huset fullt av gjester. De som ikke fikk soveplass i huset, lå på låven. Det var en gang at Oskar og broren Fredrik skulle ta seg en tur til Leirfossen en søndag formiddag. Hvem møtte de ikke på turen, om ikke de 2 grisene til Oskar og Klara, som hadde gått seg en liten tur på egenhånd. Ruth fortalte at Mor var snillheten selv, og det var Far også. Men, Far var litt snarsint av seg, og tålte ikke mye sprell fra barna. Samme inntrykket hadde Ruths venninne Gjertrud Hollum også. Hun sa at Klara var en meget snill dame. Oskar var også snill, men han var også snarsint og streng. Som Ruth uttrykte det: Far tålte itj at oingan sa no. En gang sloss døtrene Aasta og Ingeleiv om en strikkepinne, og fektet med den. Far kom for å gripe tak i dem, men de bare gled unna. Så fikk han tak i forkleet til Ingeleiv, men hun skyndet seg da å ta opp knappen bak, vrengte av seg forkleet og sprang nedover veien, vekk fra huset og en forfjamset Far. Dermed slapp hun juling den kvelden, sa Ruth. Ruth fortalte også om en gang Far sto på stigen og malte huset hvitt. Far sto på stabburstrappen og rørte i malingen. Ruth som var nysgjerrig, hang over kanten på malingspannet og så på, mens hun blåste med - nermunnen - opp i nesen. Plutselig begynte hun å blø neseblod, rett opp i malingspannet med den hvite malingen. Hun ble forskrekket, og Far ble forskrekket, og Far ble sint - vart forbainna - og løp etter Ruth, som forsvant så fort benene kunne klare - nedover bakkan. Det var også en gang at de var alene hjemme; Aasta, Ingeleiv, Ragnar og Ruth. De hadde vært oppe på loftet og hentet et stort speil ned til soverommet. De la speilet oppe i sengn. Nå sto de rundt sengen og de veddet, og sa at de skulle se hvem som turte å hoppe opp i speilglasset først. Den som gjorde det var minstejenta Ruth. Glasset knuste. Da Far kom hjem senere og så hva som hadde skjedd, trodde han det var Ingeleiv som hadde gjort det, og hun fikk juling. Til jul fikk alle ungene nøtter og en halv appelsin hver dag. Dette husket Ruth godt og sa de var så glade for dette og koste seg.	Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
59	. Datteren Ruth fortalte historier fra denne tiden de bodde i dette huset: De hadde 7 mål jord, og husdyr som en ku, høner og griser. Hver lørdag hadde de huset fullt av gjester. De som ikke fikk soveplass i huset, lå på låven. Det var en gang at Oskar og broren Fredrik skulle ta seg en tur til Leirfossen en søndag formiddag. Hvem møtte de ikke på turen, om ikke de 2 grisene til Oskar og Klara, som hadde gått seg en liten tur på egenhånd. Ruth fortalte at Mor var snillheten selv, og det var Far også. Men, Far var litt snarsint av seg, og tålte ikke mye sprell fra barna. Samme inntrykket hadde Ruths venninne Gjertrud Hollum også. Hun sa at Klara var en meget snill dame. Oskar var også snill, men han var også snarsint og streng. Som Ruth uttrykte det: Far tålte itj at oingan sa no. En gang sloss døtrene Aasta og Ingeleiv om en strikkepinne, og fektet med den. Far kom for å gripe tak i dem, men de bare gled unna. Så fikk han tak i forkleet til Ingeleiv, men hun skyndet seg da å ta opp knappen bak, vrengte av seg forkleet og sprang nedover veien, vekk fra huset og en forfjamset Far. Dermed slapp hun juling den kvelden, sa Ruth. Ruth fortalte også om en gang Far sto på stigen og malte huset hvitt. Far sto på stabburstrappen og rørte i malingen. Ruth som var nysgjerrig, hang over kanten på malingspannet og så på, mens hun blåste med - nermunnen - opp i nesen. Plutselig begynte hun å blø neseblod, rett opp i malingspannet med den hvite malingen. Hun ble forskrekket, og Far ble forskrekket, og Far ble sint - vart forbainna - og løp etter Ruth, som forsvant så fort benene kunne klare - nedover bakkan. Det var også en gang at de var alene hjemme; Aasta, Ingeleiv, Ragnar og Ruth. De hadde vært oppe på loftet og hentet et stort speil ned til soverommet. De la speilet oppe i sengn. Nå sto de rundt sengen og de veddet, og sa at de skulle se hvem som turte å hoppe opp i speilglasset først. Den som gjorde det var minstejenta Ruth. Glasset knuste. Da Far kom hjem senere og så hva som hadde skjedd, trodde han det var Ingeleiv som hadde gjort det, og hun fikk juling. Til jul fikk alle ungene nøtter og en halv appelsin hver dag. Dette husket Ruth godt og sa de var så glade for dette og koste seg.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
60	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I102)
61	. Denne leiegården ble byggemeldt i 1896 på en tomt utskilt fra Majorstuveien 49 ved den tyske arkitekt Rudolf Haeselich for tømmermester Strand. Gården er en hjørnebygning bygget i pusset tegl over tre fulle etasjer, og som mange av gårdene langs denne delen av Sorgenfrigaten har huset en sammensatt bygningskropp. Her domineres fasadene mot Sorgenfrigaten og Hammerstadsgate av brede, langt fremskutte risalitter, som gir det brukne hjørnet med dets små balkonger en særegen, tilbaketrukket rolle. Fasadene er meget beskjedent ornamentert, og kan ha vært noe rikere utsmykket opprinnelig. Gården fremstår i dag i et sparsomt, senklassisistisk uttrykk. Det var et av arkitektens siste arbeider før hans død. Gårdens eier ved århundreskiftet var fru Hilda Hille. Hun var enke og pensjonist, og bodde i en av gårdens leiligheter med sine barn. Ved folketellingen 1900 hadde huset 37 beboere fordelt på 11 leiligheter. Blant enkens leieboere på den tiden var frihandler Barbro Bjørnsen, brødkjører Ole Ingvaldsen, postekspeditør Christian Levanger og tømmermester Karl Pettersen.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
62	. Det var i denne tiden på Midtsand hvor Ruth begynte å få lysten på å dra til Amerika. Hver helg var det mange som kom på besøk til villa Utsikten, og mange lå over også. Ruth ryddet som regel opp etter gjestene. Barn skulle klippes og det ble satt igjen tøy som skulle fikses på. Ruth fortalte at hun før hver jul, så satt hun hjemme hos broren Karl Kristian og hans Aagot og klipte og sydde til barna, samt at hun var barnepike for dem. Til slutt gikk hun lei, og tanken om å reise til slektningene hun hadde i Amerika meldte seg. Hun hadde jo både onkel og tanter med deres familier som allerede bodde i Chicago. I et brev datert 13.april 1924 fra Svanhild Andersen (postet fra Staten Island, New York) skriver hun: Kjæreste Ruth! Tusin tak for brevet som jeg motok torsdag, ser derav at du har Amerikalyst, det var en stor overraskelse, det var en ting jeg aldrig hadde tenkt. Det motte bli rigti morro om du vilde komme hit over. Du behøver ikke at sørge for plas for de er de i masse vis av. Det er ingen sak at faa plas bare en har andeledning til at komme hit over. Haaper at du gjør alvor av at komme. Jeg fortalte det til di her og du skulde bare ha hørt hvad guttene sa, di vilde alle være med for at ta i mot dig... Haaper du vil bestemme dig til at komme, du behøver ikke at bekymmere dig for plass, for di kan du faa i masvis av. Skriv og si hvad tid du kommer, jeg vil komme og møte dig... Hjertelig hilsen din Svanhild.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
63	. Diabetes type 2 er en sykdom hvor sukkerinnholdet i blodet er høyere enn normalt. Sykdommen debuterer gjerne hos voksne over 40 år, og forekomsten øker sterkt med alderen. Men også stadig yngre mennesker får diabetes type 2, årsakene er mange og komplekse. Personer med diabetes type 2 har fremdeles insulinproduksjon, men insulinet virker for dårlig (insulinresistens) og/eller det produseres for lite insulin i forhold til behovet. Insulin er et hormon som hjelper til med å transportere karbohydratene, som omdannes til sukker i kroppen, inn i cellene hvor det lagres til vi trenger det. Diabetes type 2 er en alvorlig sykdom. Hvis man oppdager sykdommen og får behandling tidlig, vil sykdommen få et gunstigere forløp, og det er lettere å unngå komplikasjonene. Utviklingen av diabetes type 2 kan være langsom med diffuse symptomer. Det kan derfor ofte gå lang tid før diagnosen stilles. Rundt 350.000 nordmenn har diabetes type 2. Av disse regner vi med at nærmere halvparten har diabetes uten selv å vite om det. Antall nordmenn med diabetes type 2 er firedoblet de siste 50 år. Hvert år får anslagsvis 6.000–7.000 nordmenn diagnosen. Behandlingen baserer seg først og fremst på opplæring til egenomsorg. For å holde blodsukkeret på et normalt nivå brukes forskjellige tiltak: Justering av kostholdet. Økt fysisk aktivitet. Vektreduksjon hvis det er nødvendig. Mange (ca.70%) personer med diabetes type 2 trenger blodsukkersenkende tabletter eller insulin i tillegg. Kilde: http://www.diabetes.no/Diabetes+type+2.9UFRnQ4P.ips. Sist endret 10.april 2015.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
64	. Dikt til mormor Berit fra barnebarnet Helene, lest opp av hennes far Tor Kristian Zinow i kirken, etter minnetalen til presten: Du gjorde verden til et litt bedre sted. Men nå har himmelen falt ned. Er ingenting å få gjort noe med. Det er ikke fast bakke, vi er midt i et jordskred Ikke lenger et «hei på deg» eller takktakktakk. Jeg er så langt nede, med ikke mer enn en liten krakk. When life gives you lemons, make lemonade. Men jeg har bare sitroner og vann, ikke sukker. Det var du som hadde haugevis av det i krukker. Må bytte ut Ludo og vri-åtter med sjakk. Du valgte å vise vei først. Livet har sunket noen hakk. Og ellers takk mormor, men jeg er ikke tørst Jeg vil bare si et siste farvel, og takk for alt du var. Ikke mange var så gode som du, å nei langt ifra. Tårer ned kinnet, du var så dyrebar. Du skal vite at livet uten deg vil bli så tomt, det aller siste - Ha det bra Når livet svinner hen, og jeg er gammel blitt. Da skal jeg tenke på deg, kjære mormor, og glede meg til vi endelig sees igjen. Fra Helene	Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
65	. Disse ordene leste presten opp i bisettelsen til Ruth Eva på vegne av barnebarna: Kjære Farmor Ord blir tomme i denne sammenhengen, men du skulle bare visst hva du har betydd for oss. Det er ikke alle som er så heldige og ha en farmor så nært og kjært som vi hadde deg. Du var der alltid, brydde deg om de minste ting, stilte opp som sjåfør, supporter, tilskuer og heiagjeng mens du strikket fine sokker, duker og gensere til oss. Vi vil alltid minnes de gode stundene med deg. Alle hytteturer og kvelder hvor det var bare oss barnebarna og deg hvor vi lagde god mat, spilte spill, så filmer og snakket om alt. Alle gangene vi malte og drev med hobbyting og du lærte flittig bort samtidig som du roste oss høyt for ting vi fant på selv. Alle selskaper og julaftener hvor vi alltid ble møtt med et godt, varmt og kjærlig smil og en god varm klem. I deg har vi mistet en person som vi vet vi betydde alt for, og du betydde så utrolig mye for oss. Du var en suveren samtalepartner og en god lytter. Vi vil alltid minnes deg på en god måte og du vil bli et stort savn i livet fremover. Du var den beste farmoren vi kunne ønske oss. Vi er veldig glade i deg. Takk den du var og det du stod for. Farmor, takk for alt. Finn Harald, Magne, Helene og Oliver.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
66	. Dødsannonsen i Adresseavisen, tirsdag 19.mars 2013: Paul Oddvar Bones f. 16.3.1931 døde fra oss i dag. Trondheim, 15.mars 2013. Siv, Jarle. Gerd Åsta, Kjell. Atle Magnar, Heidi. Dag, Wenche. Tone, Odd.	Bones, Paul Oddvar (I873)
67	. Dødsfallsmeldingen i Nidaros, tirsdag 15.desember: Enkefru Clara Lorentzen er død, nær 90 år gammel. For 18 år siden mistet hun sin mann, overkonduktør Oscar Lorentzen, umiddelbart før de skulle feiret sitt gullbryllup. Fru Lorentzen var kjekk og åndsfrisk helt til slutten, og fulgte daglig med i avisene, selv om helsen ellers sviktet de senere årene. Hun har hatt en stor barneskare, hvorav det nå bare er seks i live. Hun etterlater seg videre hele 38 barnebarn og over 30 barnebarnsbarn, for hvem hennes bortgang vil bli et stort tap.	Hugaas, Klara (Clara) "Lorentzen" (I68)
68	. Education: Yale University, Postgraduated New York University, Master of Arts 1944-1947: American University, Bachelor of Arts 1947-1948: American University, Doctor of Law 2000-2000: Cambridge University, Postgraduated Career: 1949: Ambassador, Foreign Ministry Saudi Arabia 1956-1959: First Secretary, Foreign Ministry Bern, Switzerland 1959-1961: Chargé d'affaires, Foreign Ministry Rome 1961-1964: Director, Foreign Ministry's United Nations and International Organizations Department 1964-1973: Ambassador, Foreign Ministry Turkey 1973-1974: Ambassador, Foreign Ministry Somalia 1974-1979: Senior Adviser to the Minister of Foreign Affairs, Foreign Ministry Jeddah, Makkah, Saudi Arabia 1974-1979: Acting Deputy Foreign Minister, Foreign Ministry Jeddah, Makkah, Saudi Arabia 1980-1983: Ambassador, Foreign Ministry Pakistan 1983-1991: Permanent Representative, United Nations Organization New York City 1991-1992: President, General Assembly of the United Nations 1994-1998: Ambassador, Foreign Ministry Switzerland Awards: Decorated King Abdulaziz Distinguished Order King of Saudi Arabia, Pakistan 1973, Sitara Pakistan, President of Pakistan, 1982.	al Shihabi, Samir (I22472)
69	. Elvegårdsmoen ligger ved Bjerkvik, innerst i Ofotfjorden. Leiren består av 3 områder. Infanterileiren ligger på en flat sandmo med veier og bygninger lagt i forhold til et rettvinklet veinett. Bebyggelsen her består av ca. 20 bygninger fra 3 perioder: spisesal, depotbygning, offisersmesser m.m. fra den første utbyggingsperioden 1910–1920, flere brakker oppført i perioden 1940–1945 og nyere kjøkken- og sanitærhus for repetisjonsøvelser. Ingeniørleiren ligger noe lavere nordvest i området og bebyggelsen følger her mer det kuperte terrenget. Den eldste bebyggelsen i leiren ble ødelagt under alliert bombing i april 1940. Dagens bebyggelse består av enkelte ekstyske bygninger samt en del nyere bygg til bruk ved repetisjonsøvelser. Lengst nede ved Elvegårdselva i nord ligger Stordalen. Bygningsmassen her består hovedsaklig av eldre verksteds- og lagerbygg oppført 1909–1921. Noen hundre meter lenger øst ligger et område med fem ekstyske lagerbrakker. Mye av den opprinnelige leirbebyggelsen ble ødelagt under krigen under bombing, og også i årene etter krigen er en del eldre bygninger revet. Elvegårdsmoen fremstår likevel med en betydelig andel av den eldste bygningsmassen intakt. Bygningene er for en stor del velholdt og med relativt stor grad av opprinnelighet. Flere av bygningene er modernisert og bygget om som følge av endret funksjon, men mht. eksteriøret er opprinnelig utforming og detaljer som dører, panel, gerikter og vinduer for en stor del bevart. Oppe i infanterilerien ligger bygningene med god avstand innenfor et ganske stort område, men den opprinnelige strukturen i leiren er fortsatt lesbar. Når det gjelder de ekstyske brakkene er disse gjennomgående endret gjennom modernisering og rehabilitering. Et unntak er lagerbrakkene i Stordalen. Kilde: https://www.forsvarsbygg.no/no/verneplaner/landsverneplan-for-forsvaret/nord-norge/elvegardsmoen/	Møller, Alf Oswald (I34)
70	. En 17.mai, mens familien bodde i Bergen, hadde Mor Klara sydd opp nye klær til barna av noe gammelt stoff hun hadde liggende, men hun hadde ikke sko til dem. Da eldstegutten Karl Kristian kom hjem fra arbeidet på Bergensbanen, tok han moren med til byen og kjøpte sko til alle søsknene. Da ble det stor jubel i hjemmet.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
71	. En liten historie vedrørende Eides økonomi, fortalt av Erna Berg (født Lorentzen): Det gikk litt opp og ned med Eides økonomi. En gang ble datteren Ellinor og minste sønnen Oscar sendt til butikken etter brød og melk. Ekspeditrisen på butikken var visst ny, for hun spurte etter tittelen til faren deres, når barna spurte om å få skrevet det opp (handle på krita). Ellinor svarte som sant var at han var - disponent - men da sa Oscar forskrekket: Ellinor, dy lyg. Han er ikke disponent. Han er konkurs han! Stakkars Oscar trodde - konkurs - var en tittel han.	Eide, Johan Martin (I601)
72	. Etter at kona Hansine døde bodde Erland hos sin datter Helga i Malvik. Der hadde han eget snekkerverksted i kjelleren. Han hadde solgt gården sin til naboen, tatt pengene for den og reist til Trondheim. Her fulgte en tid med festing, blant annet med Amanda Tiller.	Sivertsen Skrogstad, Erland (I78)
73	. Etter at presten hadde lest opp minneordene om Ruth Eva, så gikk sønnen Tor Kristian opp og leste dette for sin mor: Kjæreste Mamma ! Det gjør så vondt å miste deg. Jeg hadde aldri trodd det skulle gjøre så vondt. Det var ubeskrivelig vondt å miste Mormor, og vondt å miste Bestepappa, men å miste deg er så uendelig mye vondere. Vi var jo nesten alltid sammen, og har bodd under samme tak i 43 av mine 55 år. De siste 20 årene også sammen med dine inderlig kjære barnebarn. Du har betydd så mye for oss, mer enn vi fikk sagt, men jeg tror du forstod. Mange hilsener har vi fått fra fjern og nær – familie, slekt, venner, naboer, kollegaer. Alle minnes de deg om din godhet, hvor snill du var, omtenksom, generøs, engasjert og hjelpsom. Vi er overveldet, MEN gang dette med minst 10 eller 100 – så mye mer var du for oss, din lille familie, og dine kjære dyr. Tenk hvor mye kjærlighet du har delt ut. Jeg er så takknemlig for å få være akkurat din sønn. Det har vært et privilegium. Temperaturen har vært høy mange ganger, og tålmodigheten mellom oss har stått sin prøve. MEN vi har alltid endt opp med – ja, kjærlighet til hverandre. Jeg er så innmari takknemlig for alt du har gjort og betydd for dine kjære barnebarn, mine barn. Du var så glad i dem alle – like glad ! Og du var så lykkelig når vi var sammen, når du var sammen med dem – særlig når hele gjengen var samlet. Du har tatt vel imot mine kjære hele tiden og innlemmet den med kjærlighet i din innerste krets. Først mammaen til Finn Harald og Magne. Deretter min nå kjæreste Åse – som mistet sin egen mor, og Helene og Olivers mormor, bare for et par uker siden. Du følte sånn med Åse, Helene og Oliver, men ingen kunne forutsi at du også skulle ha din seremoni samme uke. Det er tungt Mamma ! Jeg var så glad i deg ! Jeg kommer til å savne samtalene våre, og engasjementet ditt i oss. Tusen takk for alt du har betydd for meg og mine. Dine ord, gjerninger og kjærlighet vil leve og minnes for alltid i vår lille familie.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
74	. Etter reformasjonen – på Sunnmøre og Romsdal, presentert av Jakob Straume i boken Kristenliv på Sunnmøre og Romsdal. Eit Festskrift. Sunnmøre og Romsdal Krins av Norsk Luthersk Misjonssamband 1950 (hentet fra http://www.borgerskolen.no/norsk-samtid-norsk-kultur/kirkelige-skiller-i-norge/viktige-kirkelige-forordninger/reformasjonens-innforelse-i-norge/etter-reformasjonen-presentert-av-jakob/): 1799 kom presten Høyem til Aukra. Han var ein sers evnerik mann, glad i gamal historie og sterkt nasjonal. Høyem var ein av dei fremste opplysningsprestane i si tid. Men han skjøna seg lite på lesarane. Når dei sat i kyrkja og såg på han med vonlause augo for di dei ikkje høyrde røysta åt Den gode hyrdingen, så syntest Høyem at det gufsa hjartekulde og trongsyn av lesarane. Høyem nemnde dei frå preikestolen og var korkje mild eller mjuk. Det var nok ikkje berre på preikestolen han tok seg av lesarane. Klokkar Torstein Sundsbø fekk han avsett frå læraryrket, men fekk han ikkje avsett som førar for venene. Og no støytte Høyem frå seg både lesarane og mange andre. Han hadde sått eit frø til ei beisk rot, som voks utruleg stor. Striden mellom kyrkja og venene breidde seg over Ytre Romsdal og ein Iut av Nordmøre. Då Torstein Sundsbø hadde vorte avsett av Anders Høyem, rekna lesarane presten for ein fiende av sant kristeleg liv. No vart det eit hovudspørsmål for lesarane. Er det rett å taka mot nattverden av ugudelege og fariseiske prestar og høyra på preika deira? Desse spørsmåla breidde seg og til grannesoknene. Men noko dissentarsamfunn vart det ikkje. Venene let prestane døypa borna sine i kyrkja. Men elles gjekk dei sjeldan der. Men striden truga med å gjera venene kjøtlege med di dei greip til uåndelege våpen. Heitast vart striden 1817. På eit møte i Fræna sa ein av leiarane at presten Stenbruck var vantruande, Høyem i Aukra ein kranglefant. Prost Angell i Kvernes ein mammonstræl. Kapellan Hans Grøn i Kornstad ov-etar, og Hans Mod/felt i Bud ov-drikkar. Desse karane hadde sete saman hjå Kaifas og lagt råd om korleis dei skulle fanga Herren med list. Dette vart for stridt. Lesar-flokken skilde seg i to. Dei lovlydige haugianarane prøvde å jamne ut striden. Men han varde heilt til det kom ein prest til Aukra som for alvor var komen ned for Herrens åsyn.	Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
75	. Familien bor på Halsetmoen da sønnen Sverre blir konfirmert på Byåsen 25.september 1910. Fra Folketelling 1910 for 1660 Strinda herred, Halsetmoen i Byaasen tellingkrets, Strinden prestegjeld og herred: Overkonduktør jernb. Oskar Lorentzen, f.23.februar 1865 i Trondhjem. Forregaaendes hustru Klara Lorentzen, f.11.juni 1864 i Strinden. Barn: Kjørergut Sverre Lorentzen, f.22.mars 1896 på Hamar. Ragnar Lorentzen, 10.desember 1898 på Hamar. Aasta Lorentzen, f.16.februar 1899 i Bergen. Rut Lorentzen, f.19.desember 1902 i Bergen.	Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
76	. Familien bor på Halsetmoen da sønnen Sverre blir konfirmert på Byåsen 25.september 1910. Fra Folketelling 1910 for 1660 Strinda herred, Halsetmoen i Byaasen tellingkrets, Strinden prestegjeld og herred: Overkonduktør jernb. Oskar Lorentzen, f.23.februar 1865 i Trondhjem. Forregaaendes hustru Klara Lorentzen, f.11.juni 1864 i Strinden. Barn: Kjørergut Sverre Lorentzen, f.22.mars 1896 på Hamar. Ragnar Lorentzen, 10.desember 1898 på Hamar. Aasta Lorentzen, f.16.februar 1899 i Bergen. Rut Lorentzen, f.19.desember 1902 i Bergen.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
77	. forts. fra Setegard og klostergods, av Ernst Berge Drange: Axel Mowat – og Rosendal friherrskap. I denne situasjonen var det nok ei mager trøyst at det var ein av deira eigne som fekk hand om det meste godset, tysnesingen Axel Mowat. Axel Mowat var son av den skotske adelsmannen Anders (Andrew) Mowat, som innvandra til riket på slutten av 1580-talet. Han gifte seg med adelskvinna Else Tronds til Gjersvik i Tysnes, dotter av Kristoffer Rustung og enkja etter Jon Haard. Anders Mowat hadde livnært seg som ombodsmann for eit større adelsgods på Shetland, men hadde vel òg skaffa seg noko jordegods sjølv. Det var gjennom giftarmålet med Else Tronds at han skaffa seg eigedomar i eit større omfang. Det var gods som hadde vore i hendene på adelsættene Kruckow, Haard og Rustung. Else og Anders Mowat kjøpte opp to gardar på Tysnes i byrjinga av 1600-talet, Hovland og Sande. Her oppretta dei i 1606 den adelege setegarden Hovland. Men det var son deira, Axel Mowat til Hovland, som var den store godssamlaren, først ved giftarmål med Karen Bildt, sidan som bank for standsbrørne i Hordaland (t.d. Dall og Orning). Gjennom to generasjonar fekk Mowat-ane hand om det meste av det gamle adelsgodset i Sunnhordland, men òg ein del i Nordhordland. Med dette følgde mange av dei gamle setegardane: Hatteberg, Mel, Seim og Enes (Kvinnherad), Hovland, Onarheim, Gjersvik, Håland og Malkenes (Tysnes), Akselvold eller Fonnes, (Austrheim) og Hodne (Lindås), Ask (Askøy) og andre. Godset til Aksel Mowat kom opp i over 350 laupar smør, eller kring 1/17-part av all jordeigedom i Hordaland. I Tysnes åtte han 1/3-part av landskylda i prestegjeldet. Godset til Axel Mowat var grunnlaget for den store jordeigedomen som seinare kom til å liggja under baroniet i Rosendal. Men etter samlaren kom øydaren. Dansken Ludvig Rosenkrantz vart gift med einearvingen til Axel Mowat og Karen Bildt, dottera Karen. Med henne overtok han eit av dei største jordegods i tvillingrika. Mykje av det greidde han setja over styr. Men han fekk bygd opp «friherrskapet» Rosendal, med ei borg i stein, før ætta døydde ut. Borgbygginga var nok den viktigaste grunnen til den dårlege økonomien. Strategien til Ludvig Rosenkrantz hadde elles i første omgang vore å få halda skattefrie flest mogleg av dei gamle setegardane han hadde arva med Karen Mowat. For trass i forordningane om at adelen skulle bu på setegardane, var det nok av døme på at dette berre var ein formalitet. Men det gjekk ikkje lang tid før Ludvig Rosenkrantz vart stemna for skattesvindel. Fiskalen, den kongelege embetsmannen som stod for stemninga, ordla seg slik at han meinte at mykje av godset til Ludvig Rosenkrantz «iche alt saa loulig (lovlig) att være friholden som det sig bør». Enden vart at dei fleste gardane (frå 1666-67) vart rekna for «bønder gaarde» med skatteplikt. Neste trekk til Ludvig Rosenkrantz var då å få oppretta eit friherrskap, ei adeleg godssamling med eigen sivil administrasjon og med birkerett (domsrett). Dette var i tråd med ønsket til einevaldskongen om å byggja opp ein ny lensadel, for å svekkja den gamle arveadelen. Lensbrevet på friherrskapet Rosendal vart skrive i 1678. Rosendal vart som ein sjølvstendig provins i landet. Men norsk lov stod ved lag. Såleis sat leiglendingane på baroniet like trygt som andre stader, m.a. med livstidsfeste. Halsnøy og Lyse klostergods. Forutan friherrskapet Rosendal var det to andre store jordegodssamlingar i Hordaland på slutten av 1600-talet med eigen administrasjon og birk (domsrett). Det var Lyse og Halsnøy klostergods, som under reformasjonen hadde vorte tillagde kongen og som han i sin tur «forlente» vekk, oftast til utanlandske adelsmenn. Halsnøy kloster miste birkeretten i 1673 då godset vart lagt under sorenskrivaren i Sunnhordland. Lyseklostergodset var rettsleg administrert av sorenskrivaren i Hardanger og Voss. Lyse klostergods (det meste i Os) var på 318 laupar smør, eller om lag 1/19-part av landskylda i Hordaland. Halsnøy kloster var eitt av dei største klostergodsa i Noreg, med kring 730 laupar smør. Men ein del av dette låg i noverande Rogaland fylke. Stiftsskrivar Nils Hansson Smit fekk eigedomsskøyte på Lyseklostergodset udelt i 1670. Halsnøy klostergods vart seld ut bruk for bruk på 1750-talet, med førstekjøpsrett til leiglendingane. Dei to klostergodsa var likevel enno ei tid særskilde sivile administrative einingar; Lysekloster til langt ut på 1800-talet. Formannsætta selde til leiglendingane først i andre halvpart av 1800-talet. Først i 1930-åra vart Rosendalbøndene sjølveigarar. Om dei gamle adelege setegardane ikkje merkte seg spesielt ut i høve til dei vanlege bondegardane, var hovudgardane på baroniet i Rosendal og på Lyse og Halsnøy kloster for storgardar å rekna. Dei var òg noko for seg sjølve i vanlege folks medvit. Rosendal hadde borga; klostergardane hadde «gamle Mure og Bygninger, der dog nu er gandske forfaldne og ruinerede», som det heitte om Halsnøy i 1714. Her stod det lenge ei gammal steinstove som del av hovudbygningen, eit minne frå klostertida. Heilt fram mot vår tid var desse gardane mønsterbruk i innføringa av nye metodar i gardsdrift og skogbruk. Adeleg liv og levemåte. Ludvig Rosenkrantz var den einaste adelsmannen i Hordaland av det ein kunne kalla eit europeisk format. Borga han let byggja på Hatteberg var det viktigaste symbolet på det. Så var han òg «lensherre». Han stod direkte under kongen og var ubunden av embetsverket. Den gamle adelen i Sunnhordland må på mange måtar seiast å ha vore provinsiell. Dei budde i tømra hus, om desse nok var større enn bondestovene. Noko liv i luksus, oppvarta av tenarar, førte dei heller ikkje. Børge Juel til Lungegård og kona Blanseflor Bildt hadde i 1645 berre kvar sin personlege tenar, han ein dreng, ho ei pige. Så hadde dei kokkepige og budeie. Tre drenger og tre husmenn – «med deris quinder» – dreiv hovudgarden. På ladegarden Årstad var det ein paktar og to arbeidsdrenger. Adelsborna fekk ei bokleg utdanning som låg over det vanlege. Men det stod ikkje betre til enn at kongen i 1624 – i eit brev til lensherren på Bergenhus – bad han syta for at adelsbørn vart sende til det kongelege akademiet i Sorø, om dei hadde foreldre som hadde god nok økonomi til å spandera opphaldet på dei. Adelsættene møter lagnaden. Axel Mowat fekk hand om det meste av det gamle adelsgodset i Sunnhordland. Det var likevel ei av ættene som greidde seg gjennom krisa på 1630- og 40-talet, nemlig Galtung til Torsnes i Hardanger. Laurits Galtung måtte røma landet etter han hadde drepe frenden Axel Mowat den yngre i 1643 i ein pistolduell. Seinare vart han teken til nåde att, og i 1648 fekk han fornya adelsbrevet sitt. Men også Galtungætta møtte lagnaden sin. Det var såpass trivielt som at Johan L. Galtung (1658-1721) - udi sin svaghed, og da han ingen anden udflugt fandt, egtede Margrete Leganger, en prestedatter, som blev min moder. Det er sonen Lars som skriv desse underfundige orda. Gjennom ekteskap med ei ikkje-adeleg kvinne hadde adelsskapet gått tapt. Den siste friherren til Rosendal, Axel Rosenkrantz, måtte òg nøya seg med ei prestedotter. Adelsættene skrumpa meir og meir inn. Dei utanlandske kontaktane hadde vorte færre, eit likeverdig gifte var ikkje å finna. Og litt etter litt vart dei gamle adelsslektene heilt borte frå den historiske scenen.	Andersen Mowat, Axel (I15377)
78	. Fra Bergens Tidene 16.august 1930: Kaptein Zinow nevnes som 1 av 3 loskapteiner som er tilkyttet farten på Yangtsekiang og fast stasjonert i Shanghai. De er i sjøfartskretser kjent som meget dyktige folk. Kaptein Zinow tilhører Shanghai Licensed Pilot Association, og loser på strekningen mellom Woosung og havet. De 2 andre er ansatt i firmaet O.Thoresen Co., og er knyttet til trafikken mellom Shanghai og Hankow. Shanghailosene har ord for å være de best betalte loser i verden. I starten av 1932 angrep japanerne Woosung og Shanghai, både fra luften og fra sjøen, og inntok Woosung i februar. Uroen og kamphandlingene i området foregikk utover 1930-årene, og nevnes både i 1934 og i 1937.	Zinow, Ivar August (I448)
79	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I2671)
80	. Fra dødsannonsen i Aftenposten 10.januar 1949: Vår kjære Knut døde i dag. Oslo, 3.januar 1949. Erika og Håkon Reitan. Eli, Ole, Øyvind og Jon. Bisettes i Det nye krematorium mandag 10.januar kl. 12.10.	Reitan, Knut Brinchmann (I20)
81	. Fra dødsannonsen i Arbeider-Avisa, mandag 17.august 1936: ...hustru, vår snilde mor og bestemor Karen Margrethe Lorentzen født Bye døde igår, 62 år. Trondhjem 17/8 1936. Sophus Lorentzen. Barn og barnebarn.	Øverby (Bye), Karen Margrete "Lorentzen" (I1152)
82	. Fra en artikkel i Aftenposten mandag 29.oktober 1877 under overskriften - Opsætsigt Skibsmandskab - (også nevnt i Bergens Adressecontoirs Efterretninger fredag 9.november 1877): Under Skibet - Xullas - henliggen paa Helsingør Rhev Søndag den 8de Oktober f.A. forefaldt nogle Optøier ombord som Følge af, at Mandskabet ulovlig hadde skaffet sig Brændevin og beruset sig, og Mandag Morgen, som Kapteinen skulde reise iland, kom først Tømmermanden, Sigvart Hansen, og en af Matroserne, A.Nyrerød, og siden de øvrige Matroser ind i Kahytten til Kapteinen og forlangte at reise iland til Konsulen. Paa Kapteinens Spørgsmaal om, hvad de vilde denne, erklærede de, at det ikke vedkom Kapteinen, hvorfor han negtede dem Landlov, idet han dog tillagde, at Konsulen muligens kom ombord. Kapteinen var imidlertid bange for, at den fremsatte Begjæring var Inledningen til Opsætsighed og han kaldte derfor de Angjældende for sig og tilspurgte dem i Overvær af begge Styrmænd og to ombordværende Politibetjente, om de var villige til at gaa Seil med Skibet, naar der kom en Mand istedetfor en Mand af Besætningen, der ianledning af den foregaaende Dags Begivenheder var bleven afskediget. Men hertil svarede de alle nei. Kapteinen forsøgte forgjæves at tale dem til Rette, og for at faa Konsulen ombord, fik han Mandskabets Negtelse skriftlig undtagen af Tømmermanden, som ikke vilde underskrive, idet han ytrede, at han ikke agtede det Forhør, som Kapteinen holdt ombord, og at han ikke vilde efterkomme nogen Befaling, før han hadde talt med Konsulen. Kapteinen gik nu iland og kom tilbage med Konsulen, for hvem de Angjældende vedgik at have negtet at gjøre, hvad Kapteinen befalede. Da Konsulen havde foreholdt dem Sjøfartslovens Bestemmelser om Opsætsighed og hørt deres Klager, som kun angik Styrmanden, og desuden fandtes betydningsløs, gav Mandskabet efter paa Tømmermanden nær, der viste sig brutal og uforskammet ogsaa mod Konsulen og erklærede, at han ikke vilde vige fra sin engang tagne Beslutning og opfordrede de Øvrige til at følge hans Exempel. Tømmermanden førtes iland og arresteredes. Den paafølgende Dag faldt dog ogsaa han til Føie, efterat være hentet til Forhør hos Konsulen og af denne var truet med at hjemsendes som Arrestant. Han bad da om Forladelse og lovede for Fremtiden at vise Lydighed, hvorefter han løslodes og kom igjen ombord. Skibet afseilede den 11te, men var ved det Passerede (?) opholdt fra den 8de, og Utgifterne ved dettes Ophold har Kapteinen paastaaet sig erstattet hos vedkommende Mandskab, og han telegraferede strax til Rederiet, at intet maatte udbetales paa de Angjældedes Træksedler. Da Skibet nogle Dage senere for haveri indkom til Gjersø, kom de alle, den ene efter den anden, efterat de havde faaet Kundskab om den af Kapteinen trufne Foranstaltning med Hensyn til Træksedlerne, ind i Kahytten og forlangte Afmønstring. Kapteinen blev ogsaa tilsidst nødt til at lade dem afmønstre, idet det dog udtrykkelig blev betydet de Angjældende at det skede, forbi deres Forlangende opfattedes som en Negtelse af længere at følge Skibet. Over dette Mandskabs Forhold indgav Kapteinen Anmeldelse og efter optaget Forhør blev de Angjeldende satte under Tiltale, der ledede til, at ved Tønsbergs Søretsdom af 21de Juni sidstl. blev Matroserne Hakon Ludvig Nimand Berg, Johan Georg Hansen, August Zinow og Tømmermand Sigvart Hansen for Forbrydelse mod Kriminallovens § 115 anseet med Fænsel paa Vand og Brød, de førstnævnte i 10 Dage og Sigvart Hansen i 15 Dage. Helmer Marius Holm dømtes til 25 Dages Fangekost, hvorhos samtlige skulde have sin tilgodehavende hyre hos - Xullar - Rhederi forbudt og - in solidum - forpligtedes at betale Sagens Omkostninger. Denne Dom blev for Hakon Niman Bergs, Johan Georg Hansens og August Zinows Vedkommende paaanket til Høiesteret, der ved Dom ilørdags ansaa disse Tiltalte efter Søfartslovens § 115 med hver 8 Dages Fængsel paa Vand og Brød og Fortabelse af deres tilgodehavende Hyre. Forklaringer: In solidum: Solidarisk ansvar, også kalt solidaransvar eller ansvar én for alle og alle for én, er det at flere personer (skyldnere/ debitorer) hefter for samme forpliktelse, slik at hver av dem er ansvarlig for hele forpliktelsen.	Zinow, August (I61)
83	. Fra folketellingen i 1865 i Prinsens Gade 101 på Ladestedet Steenkjær nordre Side, Egge Sogn, Stod Prestegjeild: Johannes Müller, 57 år og født i Throndhjem, Huseier og Bager. Oline Müller, 51 år og født i Throndhjem, hans Kone. Barn (født i Throndhjem): Frederik Müller, 29 år, ug Snidker. Elleonora Müller, 18 år, ug. Dessuten: Størker Larsen, 24 år og født i Stod Pr., ug Snidkersvend.	Møller, Johannes Ibert (I2237)
84	. Fra folketellingen i 1865: Enkemann Handelsborger Friedrich Zinow bodde her med barna, Carl (ugift sømand), Emilie, Fredrikke, Theodor, August (alle født i Holmestrand) og Lovise (født i Horten), som var i alder fra 19 til 7 år gamle. De hadde 1 hest og 1 ku i 1865. I gården bodde også handelsbetjent Hans Olsen fra Holmestrand, gårdsdrengen Halvor Larsen fra Sandsvær og tjenestepiken Martine Olsen fra Ramnes. Fødestedet til handelsborger Zinow står nevnt som Mechlenburg/Strelitz. - Fra folketellingen i 1870: Enkemann og Handelsborger Fredrik Zinow, født 1818 i Müllenbeck Meklemburg Strelitz, bor i Ollebakgade 15a med sine ugifte barn: Emilie, født 1850 i Holmestrand. Fredrikke, født 1853 i Holmestrand. Theodor, født 1855 i Holmestrand. August, født 1857 i Holmestrand. Lovise, født 1859 i Horten. Samt tjenere, som var ugifte Jomfru Martine Thulberg, født 1820 i Holmestrand, ugifte Pige Karen Larsen, født 1843 i Nykerke Sogn, og ugifte Gaardsdreng Halvor Larsen, født 1834 i Sandsvær. - Fra folketellingen i 1875: Frederik Zinon, f.1818 i Møllenbeck Meklenburg Strelitz, hf, e, Handelsborger. Barn: Emilie Zinon, f.1850 i Holmestrand, ug, Forsørget af Faderen. Frederikke Zinon, f.1853 i Holmestrand, ug, Forsørget af Faderen. Theodor Zinon, f.1855 i Holmestrand, ug, Sømand. August Zinon, f.1857 i Holmestrand, ug, Sømand. Dessuten: Peder Hansen, ug Handelsbetjent. Martinius Christoffersen, ug Gaardsdreng. Anette Syversen, fra Sverige, ug Tjenestepige. Om Johan Fredrik Adolf Zinow fortelles det at han aldri kunne skjule sin tyske herkomst. Når barna på Bjerkeskolen på andre siden av gaten ble for nærgående og oppsetsige, kom han ut på trappen foran butikken, hyttet med neven og ropte på tysk. Ingen skjønte noe av det han ropte, men barna hadde mye moro med dette. Fra Gjengangeren 28.september 1931: ...Østre Brårudgate — også kaldt Zinowgaten efter baker Zinow, hvis hus lå på hjørnet ved Ollebakken...	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
85	. Fra folketellingen i 1875 boende i Prinsens gade 101: Johannes Møller, f.1809 i Trondhjem, hf, e, Bager. Fredrik Møller, f.1837?? i Trondhjem, hf, g, Snedker og Herikke Møller, f.1837 i Inderøen, hu, g, Husmoder. Deres sønn: Johan Nicolai Møller, f.1873 i Stenkjær. Dessuten: Martin Sjelstad, f.1848 i Inderøen, Logerende, g, Snedker og Eleonora Johanna Møller, f.1848, i Stenkjær, hu, g Hustru. Deres datter: Anna Rebekka Petersen, f.1863 i Stenkjær. Dessuten: Ludvig Eliassen, f.1855 i Buksnæs, tj, ug, Tyende. Fra folketellingen i 1885 under samme adresse finner vi: Johannes Ibert Møller, f.1809 i Throndhjem, Bager. Frederik Christian Møller, f.1837 i Trondhjem, Snedker. Hendrika Nilsdatter Møller, f.1837 i Inderøens Prgj., Konne. Barn (alle født i Stenkjær): Johan Nicolai Møller, f.1873. Hilmar Frederik Møller, f.1876. Elise Marie Møller, f.1878. Anna Oline Møller, f.1882.	Møller, Johannes Ibert (I2237)
86	. Fra Heinkel: Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid) beskriver sin tid i Sachsenhausen, hvor han blant annet jobbet i Heinkel-leiren (fangenummer 73999). Etter karantenetiden ble de sendt til Heinkel. De ble jaget opp i lastebiler, tettpakket og trangt satt de sammen på bilene, dyttet og trykket tett sammen med geværkolbene. Straks lastebilene stoppet innenfor fabrikkområdet ved en av de store flyhallene lød kommandoene: Raus! Schnell, Schnell! Dette forferdelige hastverket var typisk, men også eiendommelig på sin måte. Først timevis ventetid, så plutselig: Schnell, schnell! Nye, nøye undersøkelser og gjennomroting i deres fattige eiendeler. Noen småting hadde de fått beholde, som ikke var av verdi for tyskerne. Så ble de stuet sammen i Block 11 - Zugangsblock (ankomstbrakken) - og ble så fordelt på de forskjellige hallene. De var 8 kjempemessige haller, og tett inntil hver hall lå de vanlige fangeblokkene. Dessuten var det underjordiske sovesaler og vaskehaller. Mellom de 6.000-7.000 fangene (fra mange europeiske nasjoner) som jobbet på Heinkel, var en del tyske sivilarbeidere som fungerte som arbeidsledere. ...det hjalp så lite å tenke at dette var arbeid for fienden, direkte krigsnyttig mot våre allierte, vi var her og Gud skal vite at vi satt godt fast i saksen... Hele 12 timers arbeid hver dag, bare avbrutt av 20 minutters middagspause. Den var i korteste laget, med tanke på at 600-700 fanger stormet ut av hallen for å komme først når signalet lød. Etter arbeidsdagens slutt var det appell igjen, og dagens forordninger ble kunngjort. Etter appellen var så vanligvis de fleste fri og kunne gå på blokken og få brød og til tider litt suppe. Besøk fra luften fikk de på Heinkel. Engelske og amerikanske fly fløy med sine store formasjoner over dem på sin vei mot Berlin, som bare lå ca.35 kilometer unna. Det var en oppmuntring for fangene når alarmsignalet gikk i fabrikkhallen, og de måtte slippe det de holdt på med og springe til tilfluktsrommene. Der var det å stå tett i tett nede i kjelleren og vente i 2-3 timer. Det gjorde ikke noe på dagen, da det var et kjærkommet avbrekk i arbeidet. Noe annet var det når alarmen gikk om natten. Da måtte de opp av køyene sine og løpe til blokken de skulle samle seg i, og stå der i timevis halvsovende til faren-over signalet gikk igjen. Den 18.april 1944 kom det et voldsomt bombeangrep som rammet selve leiren hardt. Mange fanger ble drept av bombene som flyene slapp over leiren. Kilde: Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
87	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I22475)
88	. Fra https://www.visindavefur.is - Hva kan du fortelle meg om Leif Müller? - av Skuli Sæland (historiker): Leifur Müller er mest kjent for å ha blitt fengslet av tyskerne under andre verdenskrig og sendt til konsentrasjonsleiren deres i Sachsenhausen. Han gikk gjennom en stor tragedie, men var heldig nok til å overleve den, og etter krigen skrev han boken - I en nazistisk konsentrasjonsleir - om sine opplevelser. Leifur ble født 3. september 1920. Han var sønn av norskfødte Lorentz H. Müller og Marie Bertelsen. Han hadde 2 eldre søstre, Tonny, som var 4 år eldre, og Gerd, som var 7 år eldre. Lorentz og Marie var godt finansiert og drev butikken L.H. Müller på Austurstræti 17. I en alder av 7 år dro Leifur til Landakotsskóli, som var en privat katolsk skole, og etter eksamen der tok han en opptaksprøve på videregående skole i Reykjavík. Leif var en uforskammet ung mann, hadde en tendens til å stamme, og de hånet ham for at de i hjemmet hans for det meste snakket norsk, noe som gjorde at språket hans manglet. Imidlertid ble han uteksaminert fra videregående skole i 1937 og jobbet deretter i 1 år i foreldrenes butikk. Leifi skulle overta butikken, så han ble sendt til utlandet for å handle på Otto Teiders Handelsskole i Oslo. Året etter tok han et kurs i København før han høsten 1939 vendte tilbake for å studere i Norge. Våren 1940 okkuperte Tyskland Norge. Snart begynte Leifur å lete etter måter å komme seg ut av landet og tilbake til Island. På sensommeren 1942 ga den islandske diplomaten Vilhjálmur Finsen ham en plassering på en skole i Sverige og lovet ham deretter at han ville bringe ham til Storbritannia. En dansk konsul ga Leif permisjon, men Leif gjorde en feil. I sin glede over å være på vei hjem, fortalte han sin venn Ólafur Pétursson om skoleårene på Island og den gamle familievennen Egil Holmboe om planene sine. Han kunne ikke vært mindre heldig. Olaf spionerte for nazistene og Egil var blitt en lojal tilhenger. Leifur ble brakt fra sitt hjem 21.oktober og ført til Gestapos hovedkvarter på Viktoria terrasse. Der ble han tvunget til å innrømme sine intensjoner og ble kastet i fengsel i Møllergaten 19. En vanlig straff for fluktforsøk til Storbritannia var 3 måneders fengsel. Det var et sjokk for Leif da han 23.januar 1943 ble overført fra fengselet til konsentrasjonsleiren Grini utenfor Oslo, som var den mest beryktede leiren av sitt slag i Norge. Der møtte han en annen islending, Baldur Bjarnason, historiker. På dette tidspunktet hadde revmatismen begynt å plage ham alvorlig, i tillegg til å være veldig svak og tynn etter tiden i fengsel. Halvannen måned senere fikk han lungebetennelse, noe som sannsynligvis reddet livet hans, selv om det var merkelig. Hadde han ikke ligget på den medisinske avdelingen i konsentrasjonsleiren, ville han den vinteren ha blitt sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Oranienburg i Tyskland. I fengselet i Møllergaten 19 og i konsentrasjonsleiren Grini ble Leifur kjent med fangevokternes hensynsløse vold og den kriminelle gymnastikken de plaget fangene med. Dette viste seg å være en viktig justering for ham da det kom senere. Leifur ble overført fra Grini til Danmark med skipet Monte Rosa. Fra Aarhus reiste Leifur og hans følgesvenner med fangetransporttog til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, som lå nær byen Oranienburg, som ligger omtrent 35 km nord for Berlin. Leif ble sjokkert da han kom inn i leiren og på det beryktede skiltet Arbeit macht Frei. Han hadde trodd Grinis opphold var dårlig, men det var en feiring sammenlignet med Sachsenhausen. Men han var så heldig å bli plassert i en brakke som nordmennene var i på egen hånd. De fikk Røde Kors-pakker som trolig utgjorde forskjellen på liv og død. Leifs beskrivelser av forholdene i konsentrasjonsleiren er rystende og det må anses som overraskende å ha overlevd. Leif ble nå identifisert med nummeret 68138 og måtte bære en rød trekant som representerte ham som politisk fange. Der måtte han gjøre tvangsarbeid for den tyske krigsmaskinen. Til å begynne med jobbet han med kirurgisk graving, men etter et sykehusopphold fikk han jobb som kalfaktor som innebar pleie på sykestuen. Røde Kors-pakkene kom nå godt med, for ved å bruke mat fra dem som vekslepenger, kunne han forlenge oppholdet på sykestuen. I midten av februar 1944 ble Leifur satt tilbake på sitt slavearbeid, men møtte en annen islending, Óskar Björgvin Vilhjálmsson. Det er ikke klart hva Oscar ble arrestert for. Møtet med Leif ble kortvarig, da Oscar døde dagen etter. Ved en anledning kom 2 svenske diplomater for å treffe Leif. Han ble ført utenfor leiren ledsaget av 2 vakter med schäferhunder. Svenskene hilste ham fra foreldrene og stilte ham noen overfladiske spørsmål om hvordan han hadde det på tysk, slik at vaktene kunne se på. Leifur svarte at han var helt komfortabel, slik han ble befalt å si. Det viste seg at foreldrene under press hadde klart å få enten islandske eller norske myndigheter til å finne ut av situasjonen hans. Våren 1944 økte Røde Kors sine matleveranser til fangene, og Leif klarte å bestikke formenn blant fangene og komme inn i stillingen som sekretær. Nå fikk Leifur mye bedre vilkår og begynte å gå opp i vekt igjen. Dette varte imidlertid ikke lenge. Formannen klarte å rømme fra leiren, og kort tid senere var Leifur tilbake i slaveri, graving og veiarbeid. Den allierte bombingen hadde blitt utbredt i 1944, og fangene ønsket dem svært velkommen. Nå begynte en stor fangeoverføring til leiren fra andre leire nærmere frontlinjene. Tyskerne ville ikke at fangene skulle falle i hendene på sine motstandere, og begynte å ødelegge bevis og drepe fanger i et massivt drapsvanvidd. Spesielt krigsfanger som ikke skulle være i slike leirer under Genèvekonvensjonen. Fangene fikk panikk, men skandinavene fikk uventet hjelp da det svenske Røde Kors, ledet av grev Folke Bernadotte, fraktet dem i hvitmalte kjøretøy fra Sachsenhausen i midten av mars 1945. De siste dagene i april ble de overført til Sverige etter å ha stoppet i konsentrasjonsleirene Neuengamme og Fröslev. Mange av fangene var så avmagrede at de døde i hendene på sykepleierne i Sverige, og Leifur selv måtte ta det med ro i noen uker. Rundt Johannesmessen dro han til Oslo hvor han fløy til Island 7.juli. Da han kom hjem etter krigen, fant Leifur det vanskelig å fortelle folk om alle disse tragediene. Spesielt hvor umenneskelige fangene selv måtte være for å overleve. Så han bestemte seg for å skrive boken I en nazistisk konsentrasjonsleir. Hans vanskeligste opplevelser holdt han for seg selv. Senere så han imidlertid at det var galt av ham. Han skiftet også navn fra Müller til Muller slik at folk ikke skulle tro at det var av tysk opprinnelse. Leifur sa at hans tragedie i konsentrasjonsleiren frarøvet ham hans barnslige tro og gjorde seg til realist. Han mente det var nødvendig for ham å takle tragedien. Leifur var imidlertid ikke fri fra etterdønningene av fangenskapet. Han led av tuberkulose og måtte oppholde seg i Danmark og Norge i 1946-1947 for sin helse. I Norge møtte han i rettssaken mot Egil Holmboe fordi han mente Egil hadde uttalt seg. Egil ble imidlertid frikjent for disse anklagene, selv om han ble dømt for en rekke andre ting. Etter å ha sonet i fengsel kom han til Island. Ble islandsk statsborger, tok navnet Egill Fálkason, skaffet seg familie her og jobbet for det amerikanske militæret på Keflavik flyplass. I dag antas det at det var Ólafur Pétursson som fortalte om Leifur. Han ble dømt til 20 års fengsel i Norge etter krigen, men etter intenst press fra regjeringen ble han løslatt 3 måneder senere. Leifur og Birna Sveinsdóttir giftet seg 24.juni 1951 og fikk barna Stefanía (1951), Björg og María (1953), Leif (1961) og Svein (1963). Leifur jobbet i en kommersiell virksomhet, overtok foreldrenes butikk etter farens død i 1952 og grunnla en sybutikk. I begynnelsen av 1960-tallet stengte Leifur butikken og i 1974 stengte han systuen. Så sluttet han å jobbe selv i 1984. I sin middelalder begynte han å oppleve søvnforstyrrelser som påvirket ham sterkt, så vel som andre plager. Dette var sene ettervirkninger etter krigen, noe som flere tidligere krigsfanger opplevde. Da Leifur fikk vite om dette, ba han om en legeundersøkelse med bistand fra handikap-alliansen av tidligere fanger i Norge. Etterforskningen slo fast at han hadde lidd så mye skade at han hadde krav på maksimal uføretrygd. Leifur døde 24.august 1988 i en alder av 67 år.	Müller, Leif (Leifur) Roland (I22545)
89	. Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret vedr Østre Braarudgate 11: Obligasjon av 7.juni, tinglyst 12.juni 1866 fra Lars Christensen til F. Zinow for 50 Spd. Avløst 20.april 1881.	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
90	. Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret, vedr Ollebakkgaden 13: Presteattest av 17.januar, tinglyst 29.januar 1881, om at Zinow etterlater 4 myndige og ...skiftende arvinger, nemlig: 1. Datter Emilie Agathe Zinow. 2. Do Fredrikke Birgitta, gift med Frantz Gauer. 3. Søn Johan Theodor Zinow og 4. Do August Zinow. Obligasjon av september 1883, tinglyst 19.september, fra Zinows arvinger til Hortens Sparebank for kr. 10.000 med prioritet i denne tomt og nr.15. Avløst 26.juni 1897. Kontrakt datert 19.mai, tinglyst 18.juni 1884, hvoretter Zinows arvinger til fru Emilie Bjerke - bortlejer 2 bekvemeligheder i gården på forskjellige betingelser. Avløst 13.februar 1897. Grunnseddel av 14.februar, tinglyst 28.februar 1885 fra C.E.Braarud til enkefru Emilie Bjerke og flerkommende (?) eiere av husene 13 og 15 ved Ollebakken på den tomt og oppført for årlig grunnleie kr. 60,- forbeholder 1.prioritet i husene. Skjøte av 25.februar, tinglyst 28.mars 1885, fra August Zinow til hans 3 medeiere på hans 1/8 av nr. 13 og 15 for kr. 2.000,-. Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 155.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB). Skjøte av 27.oktober, tinglyst 29.oktober 1887 fra Th. (Theodor) Zinow til Frantz Gauer på hans 1/3 part i nr. 13 og 15 for kr. 4.000,-. Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 334.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB). Kontrakt av 22.november, tinglyst 10.desember 1890, mellom Carljohansverns verft og fru Emilie Bjerke angående en kloakledning. Skjøte av 20.april, tinglyst 29.april 1893 fra Emilie Bjerke til Frantz Gauer på hennes 1/3 part i nr. 13 og 15 for kr. 6.000,-. Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 465.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB). Obligasjon av 20.september, tinglyst 30.september 1893 fra Frantz Gauer til Carl Schjelsbak (?) for kr. 10.000,- med pant i nr. 13 og 15. Skjøte av 22.juni, tinglyst 26.juni 1897 fra Frantz Gauer til Jacob Matheus Jacobsen på nr. 13 og 15 ved Ollebakgaden for kr. 20.000,-. Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 1.549.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB). --- Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret, vedr Ollebakkgaden 15: Presteattest av 17.januar 1881 om arveforholdet etter Zinow (se Ollebakgaden 13). se også ovennevnte skjøter, grunnseddel, obligasjoner etc. gjeldende for nr. 15 også nevnt under nr.13.	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
91	. Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret: Skjøte av 25.juni, tinglyst 29.juni 1867 fra ... til matros Carl Zinow. Zinow ingen grunnseddel. Obligasjon av 25.juni, tinglyst 29.juni 1867 fra Carl Zinow til far og handelsborger F. Zinow for 400 Spd. Avløst 19.juni 1877. Skjøte av 5.april, tinglyst 19.juni 1877 fra F. Zinow, etter fullmakt av 25.juni 1867 fra Carl Zinow, til fyrbøter Lars Gustav Eriksen. Skjøtet inneholder flere innskrenkende betingelser til fordel for selgeren, Fr. Zinow. Eriksen ingen grunnseddel. Obligasjon av 5.april, tinglyst 19.juni 1877 fra Lars Gustav Eriksen til F. Zinow for kr. 1.678,-. Avløst 30.mai 1891. Skadesløsbrev av 5.april, tinglyst 19.juni 1877 fra Lars Gustav Eriksen til F. Zinow for kr. 2.880,- med prioritet etter obligasjonen. Utgår 6.mars 1869. deretter nevnes skadesløsbrev av 20.november, tinglyst 24.november 1877 fra Lars Gustav Eriksen til F. Zinow for kr. 800,-. Utgår 6.mars 1869.	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
92	. Fra minneordene skrevet på Jølstad begravelsesbyrås nettside: Berit Vamnes, 25.september: Du Berit, en kjær og god venninne gjennom veldig mange år har forlatt oss. Den triste beskjeden fikk jeg i dag. Jeg kommer aldri til å glemme deg og ditt alltid blide ansikt. Du har betydd veldig mye for mange her på Oppegård. Jeg lyser fred over ditt gode minne. Ruth Eva Zinow, 25.september: Kjære Berit, vi ble raskt gode venninner når våre to barn ble et par. Gjennom mange koselige besøk hos hverandre, gjennom gode samtaler og felles barnebarn, lærte jeg deg å kjenne som en meget snill og hyggelig venninne, mor og mormor. Du hadde alltid noe godt å si om alle. Jeg kommer til å savne deg og ditt gode humør. Svigersønn Tor Kristian Zinow, 25.september: Nattehimmelen har fått en ny klar og skinnende stjerne. Min kjære, gode og snille favorittsvigermor Berit vil jeg alltid minnes for hennes engasjement, musikalitet, omsorg og positivitet som hun beriket vår lille familie med. Jeg er dypt takknemlig; følte meg godtatt og svært velkommen i hennes innerste krets da jeg møtte min kjære Åse. Du vil bli dypt savnet av oss alle. Hallvar Opheim, 25.september: Takk for alle gode minner fra Gla'sangerne og fra Postgiro, Berit. Camilla Lynne (Johnsen) , 27.september: Kjære Berit! Du er en av de man tenker skal leve evig! Litt sånn som jeg tenker om kjendiser og Kongen! Jeg har skjønt at formen din ikke har vært - helt på topp - i det siste, så da får vi godta at du nå bare lever videre gjennom gode minner, herlige bilder vi ser for oss av en engasjert, blid og alltid hyggelig tilstedeværende person ved pianoet, og ellers i lokalsamfunnet. Varme tanker til jentene dine og deres familie. Karin Rian, 28.september: En siste hilsen til Berit. Anne-Lise og Harry Navestad, 29.september: Takk for gode minner helt fra skoledagene, Berit. Hilsen Harry. Dag Bergersen, 2.oktober: Kjære Berit.Takk for jazzy og følsomt akkompagnement i åra med Ozonlaget.Hils Lous og Ella. Dag Bergersen, 2.oktober: Kjære Berit.Takk for jazzy toner i åra med Ozonlaget. Du spilte Beatles og alt men Louis og Ella lå alltid på lur. Cooly og Solo på pianoet og myk fasthet på tangentene. Fra Dag. Åse Huse, 2.oktober: En siste hilsen fra oss. Husker med glede Berits engasjement og omsorg for Arne og Merete. Gode stunder, og gode minner. Torill og Jan Kruse, 2.oktober: Takk for alle de gode gamle dagene, og vår felles interesse - Jazz. Finn Harald, 3.oktober: Takk for alle gode minner og den personen du var! Du Var snill, omtenksom og raus og du vil alltid bli husket og savnet. Takk for alt, ekstrabestemor? Ellen og Per Næss, 4.oktober: Vel utført Berit. Du fylte en viktig rolle i samfunnet. Det var alltid forventet at du skulle sette deg ved pianoet, og la tonene trille til glede for oss alle! For musikk og sang er så viktig! - Vet ikke om det er noen som kan fylle denne rollen nå? - Vi vil savne å møte deg på veien, hvor du alltid smilte til oss og alle - og kom med noen ord! Vi alltid huske deg Berit! Astrid Eldøy og Bent Mysen, 5.oktober: Takk for godt naboskap igjennom mange år! Disse tente lys for Berit på minnesiden: Kari og Kjell Lien, 2020-10-05 Berit Lisbeth Jensen Torp, 2020-10-01 Solveig og Jan Erk Hokholt, 2020-10-01 Trine Skjøren, 2020-10-01 Torunn S. Ellefsen, 2020-10-01 Oppegård IL Hege Frøyna, 2020-10-01 Rune Spolen Nilsen m/Fam, 2020-09-30 Anniken Olsen, 2020-09-30 Lise Ytterhus og Bjørn Tore Orderud, 2020-09-29 Torbjørn Kjærnsmo, 2020-09-29 Kjell og Torill Bakke, 2020-09-29 Bjørg Kjølstad, 2020-09-29 Gitte Tveter, 2020-09-26	Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
93	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I5669)
94	. Fra Setegard og klostergods, av Ernst Berge Drange: LEN, GODS OG GODE GIFTARMÅL. Adelen er ein gjeng med grove, nasevise kumpanar (fyrar). Dei kjem hit til landet, er store på det og seier at det korkje har vore kongar eller adel her før. Men der tek dei feil. Her har vore adel, både høg og låg. Det fortel historier, adelsbrev, adelsvåpen og skjold. Her har vore kongar, hertugar, grevar, baronar, riddarar, knaper (vepnarar), jomfruer, fruer og hustruer. Det er Absalon Pedersøn Beyer som ordlegg seg om lag slik i 1567. Og han er både forarga og krenkt. Dei hadde likevel mykje rett, dei nasevise inntrengjarane Hr.Absalon må ha møtt i dei danna krinsane i Bergen. I europeisk tyding fanst det ingen adel i Noreg. Eitt var at ordet ikkje kom i bruk før ut på 1500-talet, om det enn fanst ei samfunnsgruppe som kunne falla inn under omgrepet adel. For også i Noreg var det folk og ætter som frå gammalt av sat med privilegium i form av skattefridom, og som hadde kongen sitt spesielle vern. Eit anna var at slike adelege særrettar var lite utvikla her i landet. Den norske adelen hadde aldri noko personleg militært maktapparat som på kontinentet, med festningar og pansra knektar. Heller ikkje hadde dei dømmande makt. Og godseigedomane, som skulle vera det grunnleggjande økonomiske fundamentet, var små og låg spreidde. Det var såkalla «strøgods». Gjerne var det tale om partseige, som vil seia at jordeigaren ikkje hadde direkte eigedomsrett, berre landskyldrett. Han åtte part i den avgifta, landskylda, ein bonde måtte betala jordeigaren for bruk av jorda. Landskylda var opphavleg ein viss del av avlinga på ein gard. Sidan vart landskyld ein målestokk på verdien av ein jordeigedom. På våre kantar vart landskylda helst betalt i smør og huder, men ute ved havet også i fisk. Talet på norske adelsslekter var lågt på Hr.Absalon si tid. Det var berre 50 av dei, mot så mange som 300 kring 1300. Svartedauden og krisa i seinmellomalderen hadde råka denne samfunnsgruppa særleg hardt, både i tal og i jordegods. Men adelen hadde elles ein tendens til - å døy ut - anten det var krise eller ikkje. Likevel kunne òg det motsette vera tilfellet, men med dei same konsekvensane. Det vart for mange arvingar, og godset vart stykkja opp. Adelsættene seig ned i bondestanden. Det er bakgrunnen for at mange hordalendingar i dag kan føra slektene attende til den gamle adelen. Den nye tida. Absalon Pedersøn Beyer, som skreiv verket Om Norgis Rige i 1567, og som nytta så krasse ord om adelen, levde i skjeringspunktet mellom ei gammal og ei ny tid. Etter at folketalet i Noreg hadde stått stille i fleire hundre år, hadde det i hans levetid auka mykje. Denne utviklinga skaut fart utetter 1600-talet. Det var blømande framgangstider, med stigande produksjon av jordbruksvarer. Særleg medgang hadde næringar som fiske og skogbruk. Også handelen fekk stort oppsving, både innanlands og med utlandet. Den lutherske læra var innført i tvillingrika i 1536. Dette verka også inn på kyrkja som godseigar. Kyrkja hadde i mellomalderen vore den største godseigaren i Noreg, med nærare 40 % av all jordeigedom. Adelen sto til samanlikning for berre oppunder 20 % på det meste, og dette vart sterkt redusert gjennom seinmellomalderen. Kyrkjegodset i mellomalderen var fordelt på ulike institusjonar som biskop, domkapittel, kloster, kyrkje og prest. Med reformasjonen vart alt lagt under krona. Det vart altså kongen sin eigedom. Men det lokale kyrkjegodset heldt fram med å vera ein del av inntektene for prest og kyrkje, likeins domkapitla sine eigedomar. Fram til dei store krongodssala midt på 1600-talet låg over halvparten av all jordeigedom i Noreg under krona. Dette er bakgrunnen for den store innvandringa av framand adel til Noreg på 15- og 1600-talet. Kongen hadde store eigedomar å gje i forvalting, len, mot gode innkomer for - lensherren - som gjerne var ein utanlandsk adelsmann. Det kunne vera store forvaltingsdistrikt som Bergenhus len, med slott, eller det var større godslen, som Halsnøy kloster. Men len kunne òg vera enkeltståande gardar som krona åtte frå gammalt av. Elles gav jobbetida kring 1600, særleg i sagbruksdrifta, gode utvegar for den som var heldig. Mange av dei nye, unge mennene i norske adelsmiljø var eventyrarar som vel kunne ha eit godt namn, men som økonomisk ikkje hadde mykje å fara med. Dei var på jakt etter len, gods og eit godt giftarmål. Dei fleste kom frå Sverige og Danmark, men etter kvart også frå Tyskland. Men for mange var det berre snakk om kortvarige opphald. Sunnhordland – eit kjerneområde for adelen på Vestlandet. Eit kjerneområde for det ein kunne kalla den gamle vestnorske adelen, var indre Sunnhordland. Her var fleire ætter med lange tradisjonar bakover: Galtung, Rustung, Slee, Dall, Haard og Orm. Adelsættene i Nordhordland og i Bergen på 15- og 1600-talet var derimot for ein stor del innvandra folk. Det var slekta Bildt frå Båhuslen, og det var Lunge, Juel og Rosenkrantz, alle med dansk opphav. Få stader låg setegardane tettare enn i Sunnhordland, og då særleg kring munningen av Hardangerfjorden, i Kvinnherad og i Tysnes. Setegard var nemninga på bustaden for ein adeleg familie, ein bustad som hadde visse privilegium, til dømes skattefridom. Det er registrert 39 slike gardar i Hordaland på 15- og 1600-talet. Då er storgardane som krona åtte frå gammalt av, ikkje tekne med. Det var gardar kongen gjerne gav i skattefri forlening til folk som hadde gjort han tenester. Av dei 39 setegardane låg 23 i Sunnhordland. Og når det gjeld gardane i den nordre delen av fylket, var fleire av dei i eiga til Aksel Mowat som heldt til på Hovland i Tysnes. Også Ask på Askøy kom i hendene på Mowat’ane. Kva var så bakgrunnen for dei mange setegardane i Sunnhordland? Vi tenkjer gjerne på adelsmenn som godseigarar på herregardar med stor produksjon, mange arbeidsfolk og driftsmåtar som låg over det vanlege. Slik var det ikkje her. Hordalandsadelen var godseigarar berre i den forstand at dei åtte mange gardar. Men desse var brukte av bønder mot den faste årlege avgifta, landskylda. Nokre av setegardane merkte seg ut med høg skyld, stor buskap og gode kornavlingar. Men ikkje alle. Etne var det einaste området i Sunnhordland som i gode år kunne selja korn. Men i dette prestegjeldet var det berre ein gard som i si tid kan ha hatt adelege husfolk, den gamle kongsgarden Stødle, Erling Skakkes gard. Ser vi på dei adelege setegardane i Tysnes, der konsentrasjonen var tettast, var dei for det meste gode skogsgardar. Adelen i Sunnhordland på 15- og 1600-talet var då òg først og fremst skogeigarar og trelasthandlarar. Olav Kolltveit skriv om Laurits Johannesson Galtung til Torsnes (1587-1659) at han dreiv det største sagbruket i Hardanger og Sunnhordland på Torsnes, og han sparte ikkje andre skogar enn Torsnesskogen. Bernt Orning til Vatna (f.o. 1614) dreiv sagbruk på Orninggård og i Sagvågen på Stord. I Sunnhordland var det store vidder med god og lettbrukt skog, særleg i Kvinnherad og på Tysnes. I Nordhordland var skogen glisnare, og det som voks lenger inne i landet, som i Vossebygdene, var vanskelegare å skipa ut. Men adelen var òg sysselsett i handelen med sild og fisk. Det viser kongebrev frå byrjinga av 1580-talet. I denne tida fortel kjeldene om den første kjende vårsildperioden på Vestlandet. Og det opna seg nye marknader for silda. Setegardane i Hordaland var sjøgardar, og ressursane i fiske og sjøbruk var særs gode. Ved sida av landskyldinnkomene av jordegods var såleis skogbruk, trelasthandel, sagbruksdrift og sildehandel det økonomiske grunnlaget for adelen i Sunnhordland på 15- og 1600-talet. Sunnhordlandsadelen i krise. Men etter ei blømande framgangstid, kom krisa på 1620-talet. Dei adelege næringane var konjunkturavhengige. Eit uttynna ressursgrunnlag tykkjest likevel ha vore den viktigaste årsaka til den økonomiske krisa som gjorde seg gjeldande for både adel og andre. Skogane vart meir og meir uthogne. Jobbetida var over. Men nedgangstidene hadde òg sin bakgrunn i det aukande skattepresset. Skattebøra på dei norske bøndene vart mangedobla frå 1626 og frametter mot 1660-talet, som resultat av dei mange krigene Danmark-Noreg var innblanda i desse tiåra. Det gjorde bøndene meir sårbare og innkomene til adelen meir uvisse. Adelen vart hardt råka av den såkalla rosstenesteskatten, som første gong vart kravd inn i 1625. Det var ein pengeskatt i staden for den plikta jordeigaren hadde til å rusta ut ein ryttar til krigsteneste. Så fekk sagbrukseigarane ei stendig tyngre skattebør, som førte til at flaumsagene vart nedlagde i aukande omfang. Dei gamle, sunnhordlandske adelsslektene fekk eit banehogg på denne tida. Store eigedomar kom i pant og arbeidet den norske adelen gjorde for å få fleire setegardar godkjende, hadde liten framgang. Setegardane fekk dei halda skattefrie, og i ein kortare periode var det jamvel skattefridom for det tilliggjande vekedagsgodset. Vekedagsgods var dei næraste grannegardane til ein setegard, der bøndene hadde arbeidsplikt i eit visst omfang. I Sunnhordland var dette systemet lite utvikla. Dei forgjelda sunnhordlandske adelsmennene greidde likevel ikkje løysa inn att jordegodset som hadde følgt ættene frå gammalt av. Arbeidet med å få til skattefridom for setegardar og vekedagsgods vart møtt med mottrekk av kongen. I eit ope brev i 1639 heitte det såleis at ingen gard kunne haldast for setegard utan at adelen heldt «duk og disk» der. Dessutan skulle gardane i 40 år ha vore haldne «med Rette for frie adelige Sædegaarde». Dei skulle heller ikkje noko tid ha vore i hendene på «ufrie» – ikkje adelege folk, korkje i pant eller eigedom. I 1646 fekk lensherrane påbod om at dei måtte halda flittig oppsyn med at «ingen Herregaarde passerer for Sædegaard». Her skulle ingen lura seg unna skatteplikta.	Andersen Mowat, Axel (I15377)
95	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6062)
96	. Fra årene 1838 til 1845 er i familiens eie en brevsamling: Brev skrevet til yngste sønn Niels, i hans utdannelsesår i Drammen og Fredrikshald. De fleste fra faren Mathias, et par fra moren Erika Wilhelmine og noen fra Niels' søsken. Mathias Hjorth skriver bl.a. til sønnen Niels: Jeg er forvisset om at du vedbliver at væe en snild Gut. Vær nøyaktig i enhver av dine Forretninger og passe din Principals Interesser med Troskab og redelig Handlemaade imod enhver. Da skal de see at Gud vil hjælpe dig frem og du vil blive en retskaffen Mand, og dette er jo nærværende Livs første Maal, hvorpaa enhver bør beflitte sig. Og da kan man roelig see Regnskabets Dag imøde. Du er fattig, men om en Fliid, Orden og Ædruelighed er mange kommen godt frem i Verden. Naar man har det gode alvidende Forsyn for Øynene ved sine Handlinger, daer en god Samvittighed den bedste Trøster om Modgangen indtræffer. Jeg beder Gud give dig Helbred og Lykke til din fremtidige Vandring gjennem Livet. Man får et levende inntrykk av de tarvelige vilkår som landet den gang bød sine underordnede statsfunksjonærer. I tiden etter 1814 var det trykkende økonomiske tilstander over alt, og det var først ut i 1840-årene at det tok til å rette på seg. Sønnen Lorentz, som først i 1840-årene var undertollbetjent i Trondheim, hadde i årene 1840-1843 en inntekt som lå mellom 421 og 456 speciedaler. Faren, Mathias Hjorth, som var i tilsvarende stilling i Fredrikstad, har neppe tjent mer, særlig var det tarvelig med innkomsten om vinteren: Isen ligger til Søes. Ingen Skibe kommer ind. Ingen Rørelse i Handelen og dermed er det Smalhans hos os, heter det i brev fra mars 1839... Jeg har ingen Tiid. Fuldt arbeide fra kl.5-6 om Morgenen til kl.8 om Aftenen. Kom noe ekstra på, som f.eks. hustruens, Erika Wilhelmines, sykdom, strakk gasjen ikke til. I brevene fra Mathias etter hustruens død nevnes ofte den økonomiske situasjonen: Jeg er godt i Knibe, naar tillegges de Bekostninger med den langvarige Sygdom... Du kan tænke, at Apoteker-Regningen som forrige Aar (1839) var alt betalt, er henimod 40 Speciedaler. Doctoren har intet faaet og mange andre større Udgifter ere ubetalte. Det gjør mig virkelig sørgmodig. Det ble til å låne av slekt og venner, ofte små beløp, at man forstår at skillingen telte. I 1843 betalte han således tilbake til broren Frederik 10 riksdaler, av en gjeld på 20 riksdaler: Frederik behøvede sine Penge. Han har biet længe nok derefter. Alle utgifter som kunne inngås, ble sløyfet. Mathias hadde da sønnen Niels ble konfirmert i Drammen ikke råd til å reise fra Fredrikstad til Drammen. Datteren Carolines danseskole ble betalt av hennes svoger Werner Nicolai Petersen. Derimot betalte Mathias 24 riksdaler i 1844 for Caroline til et 6 måneders kurs i religion, søm, tegning, regning og skriving: Jeg skal forsøke å gi henne denne Arv, da de ingen anden kan vente efter mig... Men bare disse 24 daler vil savnes af mine Indtrader.	Hjorth, Mathias (I496)
97	. Frognerkilens Fabrik ble etablert i 1873. FF ble i 1906 overtatt av Sveitsiske Brown Boveri, og skiftet da navn. NEBB produserte komplett elektrisk utstyr for de fleste vannkraftanlegg i Norge. I tillegg produserte firmaet elektrisk utstyr og maskineri for NSB og til sporvogner og busser samt elektrisk utstyr til industrien. Den første industrietableringen på Skøyen kom etter at Drammensbanen hadde åpnet i 1872. Året etter etablerte Frognerkilens Fabrik seg på de gjørmete områdene mellom Skøyen stasjon og Frognerkilen. Dette var starten på et stort industrieventyr. Fabrikken ble i 1906 et datterselskap av sveitsiske Brown Boveri, og skiftet navn til Norsk Elektrisk Brown Boveri (NEBB). Virksomheten på Skøyen ble et av Norges største industriforetak. Utstyr til vannktraftproduksjon og elektriske lokomotiver var noe av det som ble produsert på NEBB på Skøyen. Gjennom ulike oppkjøp, samarbeid og felles eierskap i Brown Boveri-systemet og svenske ASEA inngikk NEBB etter hvert i en stort konsern som omfattet det meste av norsk elektroteknisk inndustri. I 1988 ble alt samlet under ABB, og produksjonen ble samlet på ABBs hovedanlegg på Slependen. Det meste av bygningene på Skøyen ble forlatt i 1987. Bare noen få bygninger ble bevart, deriblant verkstedhallen fra begynnelsen av 1900-tallet, kontorbygg fra 1920-tallet og 1960-tallet, og noen eldre lave verkstadsbygninger i rød tegl som opprinnelig var haller for Skabo Vognfabrikk.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
98	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6062)
99	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
100	. Gotfred Johan Hølvold (født 22. april 1903 i Vardø, død 28. juli 1979) var en norsk politiker, hjemmehørende i Norges Kommunistiske Parti. Under 2.verdenskrig var han flyktning i Sovjet, arbeidet med Komintern-oppgaver og Radio Moskvas norske sendinger. Senere var han ordfører i Sør-Varanger og NKP-representant på Stortinget. Hølvold var opprinnelig sjømann og i en årrekke en markant representant for Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og NKP. Mellom 1928 og 1931 var han KUNMZ-student ved Kominterns kaderskole i Moskva, den såkalte Lenin-skolen eller Arbeideruniversitetet. Tilbake i Norge ble han innvalgt i kommunestyret og formannskapet i Sør-Varanger. Han var også aktiv i Arbeidsløses forening. Tidlig i 1932 var han Kirkenes-lokalredaktør for NKPs avis Finnmark Fremtid, en avis partiet ga ut i Vardø. Fra januar til oktober 1933 hadde han stillingen som redaktør for denne avisen. Da sluttet han for å overta redaktørstillingen i partiets avis Nordlands Arbeiderblad, en stilling han hadde fra desember 1933 til juli 1936.	Jørgensen, Gotfred Johan "Hølvold" (I20470)